Internasjonale valgobservatører til Norge - Den norske ...

mr 

MMENNESKERETTIGHETSMAGASINET E N N E S K E R E T T I G H E T S M A G A S I N E T 

2005/ 2005/1 

DEN NORSKE HELSINGFORSKOMITÉ 

Internasjonale 

valgobservatører 

til Norge

2 

Leder Innhold 

Påvirker valgobservasjon politikk? Dette spørsmålet stiller stadig flere seg, etter 

at folkelige protestbevegelser de to siste årene i Georgia, Ukraina og Kirgisistan 

har ført til maktskifte og endring fra diktatur til mer demokrati. Det 

utslagsgivende for protestene var anklager om utstrakt valgfusk, noe som fant 

støtte i internasjonale valgobservasjonsrapporter. Omveltningene i de tre 

statene har ført til en større interesse for kommende valg i Aserbajdsjan og 

Kasakhstan senere i år, og ikke minst i Hviterussland til neste år. 

Helsingforskomiteen har i mange år observert gjennomføring av valg, enten 

alene eller i samarbeid med Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i 

Europa (OSSE). Særlig land i transformasjon fra diktatur til demokrati, som 

stater i det tidligere Sovjetunionen, blir observert. En internasjonal 

valgobservasjon følger alle stadiene i en valgprosess, fra førvalgsperioden og de 

politiske alternativers tilgang til informasjonskanaler og medier, til observasjon 

av stemmegivning på valgdagen samt den viktige opptellingen. Formålet er å 

dokumentere, på bakgrunn av internasjonale standarder, hvorvidt et valg er fritt 

og rettferdig. Rapportene blir dermed et redskap for å vurdere om de som 

utpeker seg som vinnere har legitimitet i befolkningen, og hvorvidt regimer 

som kaller seg demokratiske faktisk er det. Indirekte bidrar de også til en 

vurdering av andre stater, ved å synliggjøre dem som gir sin tilslutning til 

selvutnevnte makthavere etter dokumentert fusk. Internasjonale valgrapporter 

sender dermed viktige signaler til utenverdenen om staters demokratiske nivå 

og kan, som vi har sett i det siste, brukes i politiske omveltningsprosesser. 

Selv om valgobservasjon dreier seg om universelle standarder som alle stater 

skal etterleve og der alle må tåle å bli kikket over skulderen, er det sjelden at 

veletablerte demokratiers valg blir undersøkt. Helsingforskomiteen ønsket å 

motvirke denne ubalansen og inviterte 28 erfarne observatører og 

demokratiforkjempere fra Sentral-Asia og Kaukasus for å være vitne til og 

vurdere det norske stortingsvalget 12. september. Formålet var også å inspirere 

aktivistene og øke deres egne organisasjoners kapasitet til å observere valg i 

egen region. 

Hva observatørene fant å kritisere ved det norske valget kan du lese mer om i 

dette magasinet. Hovedkonklusjonen var imidlertid at valget holdt en meget 

høy standard og var grunnleggende demokratisk. De fleste observatørene ga 

uttrykk for at de aldri hadde vært vitne til et valg basert på en så stor grad av 

tillit som det norske. Mange ble smertelig klar over hvor langt deres egne land 

har igjen for å oppnå et lignende demokratisk modningsnivå. 

Påvirker valgobservasjon politikk? Helsingforskomiteen håper at observasjonen 

av det norske Stortingsvalget kan ha denne funksjonen, - ikke ved å lage 

politiske omveltninger, men ved å bevisstgjøre oss på at demokratiet ikke må 

tas for gitt. Det må stadig vedlikeholdes, og det er alles ansvar å delta. Vi må 

bruke det offentlige rom til debatt og stemmeretten ved valg. Og så har vi fått 

bekreftet at menneskerettighetsaktivister og demokratiforkjempere i Sentral- 

Asia og Kaukasus fortsatt trenger støtte i sin egen kamp for utvikling. 

Lillian Hjorth 

Ansvarlig redaktør 

Religionsfrihet for statsråder og skolebarn Side 3 

For første gang under lupen: 

Internasjonale valgobservatører til Norge Side 4 

Hva er valgobservasjon? Side 5 

- Det er ikke friheten som gjør inntrykk, 

men ansvaret Side 6 

Tusen-og-én muligheter 

Intervju med Edil Baisalov fra Kirgigistan Side 7 

Menneskerettighetsovergrep i Aserbajdsjan: 

Statoil må bruke sitt handlingsrom Side 10 

Terrorkamp viktigere enn menneskerettigheter? 

Intervju med generalsekretær Bjørn Engesland Side 11 

Ingenting er mer effektivt mot fordommer og 

rasisme enn at mennesker møter hverandre 

Menneskerettighetsskolene for flyktningungdom 

evaluert Side 14 

Undervisningssatsning i Hviterussland Side 18 

Vi må få folk ut i gatene Side 19 

Intervju med presidentkandidat 

Aleksandr Milinkevitsj 

Kronikken: Internasjonal strafferett 

på hjemmebane Side 20 

Helsingforskomiteen rapporterer: 

Menneskerettslige utfordringer i Norge Side 22 

- Selv om det vi lærte på skolen var viktig, 

var det som satte mest spor, det jeg 

opplevde utenfor klasserommets vegger 

Noemi Licinis fortelling fra Mostar Side 24 

Nytt fra Menneskerettighetshuset Side 26 

Den norske Helsingforskomité, 

Tordenskioldsgate 6B, 0160 Oslo, 

tlf: 22 47 92 02, e-post: hjorth@nhc.no 

www.nhc.no 

Forsiden: 

Forsiden: Fra venstre Pavel Lobachev (Kasakhtstan), 

Asiya Sasykbaeva (Kirgisistan), Stefan Uritu (Moldova), 

Uktam Sodikov (Usbekistan), Burul Usmanalieva (Kirgisistan), 

Talib Yakubov (Usbekistan) 

Foto: Silja Nordahl

Religionsfrihet til 

statsråder og skolebarn 

Tekst: SIlja Nordahl 

Menneskerettighetsarbeid går ofte ut på å tale de svakes sak og bane 

vei for de som ikke kan gjøre det selv. Andre ganger dreier det seg om 

å gi moralsk og økonomisk støtte til aktive og ressurssterke mennesker 

som strir mot undertrykkende regimer. Og en gang i blant må man 

dessuten kjempe for rettighetene til samfunnets aller mektigste. 

På ett område møtes Norges svake og sterke i felles sak. Verken småbarna i grunnskolen 

eller statsrådene i regjeringen nyter full religions frihet. Da må menneskerettighetsforkjemperne 

tale for dem alle. 

– Af Staatsraadets Medlemmer skulle over det halve Antal bekjende sig til Statens offentlige 

Religion, sier den norske grunnloven, § 12. Kravet er i strid med FNs konvensjon 

om sivile og politiske rettigheter, artikkel 18, som slår fast at enhver har rett til 

tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Norge trenger derfor en grunnlovsendring. 

– Hvis religionsfriheten skal gjelde fullt ut kan det ikke være slik at man for å bli 

statsråd må melde seg inn i et bestemt trossamfunn, sa Helsingforskomiteens assisterende 

generalsekretær Gunnar M. Karlsen til mediene i slutten av september*. 

Utspillet kom i forbindelse med spekulasjonen rundt sammensetningen av en ny 

regjering. 

– Man kan jo tenke seg en situasjon hvor en person må velge mellom sin egen religion 

og å bli statsråd, sa Karlsen. 

Helsingforskomiteen har tidligere kritisert formålsparagrafen i den norske grunnskolen 

fordi den sier at skolen skal ”hjelpe til med å gi elevene ei kristen og moralsk 

oppseding”. Også det obligatoriske kristendoms-, religions- og livssynsfaget har fått 

sin refs. I 2000 uttrykte FNs Barnerettighetskomité bekymring fordi faget krever 

skriftlig søknad om fritak i de deler av undervisningen som foreldre ikke ønsker at 

barna skal delta i. Denne typen fritak eksponerer barnas tro eller religiøse tilhørighet 

og er derfor en krenkelse av deres rett til privatliv. I et såkalt ”View” i november 

2004 fant også FNs menneskerettighetskomité at KRL-faget bryter med artikkel 

18(4) i Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. FN er blant annet redd for at 

foreldre unnlater å søke fritak fra deler av faget for å unngå å sette barna sine i en 

vanskelig situasjon. 

I desember 2004 avleverte Norge sin femte periodiske rapport til FN om oppfylling 

av Konvensjonen for sivile og politiske rettigheter. Sammen med seks andre norske 

organisasjoner sendte Helsingforskomiteen en skyggerapport til menneskerettighetskomiteen 

der vi påpeker at Norge ikke har gode nok ordninger for å sikre 

utbedring av menneskerettslige forhold som blir kritisert av internasjonale tilsynsorganer. 

Grunnlovsbestemmelsen om norsk statsreligion (§2) tas opp som det første 

av flere eksempler på anbefalinger som ikke er godt nok fulgt opp.** 

– Norge har lenge hatt en handlingsplan for menneskerettigheter, men lite skjer når 

det gjelder oppfølging i forhold til FN. Religionsfrihet er bare ett eksempel, sier 

Gunnar M. Karlsen. - Vi har en veldig sterk grunnlovskonservatisme i Norge. Endringer 

vil kreve både handlekraft og politisk mot, men vi trenger en omfattende revisjon 

av Grunnloven. Den er ikke i samsvar med det moderne, flerkulturelle samfunnet vi 

lever i, sier han. 

Verken skolebarn eller regjeringsmedlemmer nyter full 

religionsfrihet i Norge Foto: Menneskerettighetshuset 

* reportasjer bl.a. i Dagsavisen, 30. september 2005 

** se artikkel om Helsingforskomiteens rapporter, side 22 

3

4 

For første gang under lupen: 

Internasjonale valgobservatører til Norge 

Observatører fra Sentral-Asia, Kaukasus og Moldova kom til Norge i september for å se om stortingsvalget 

2005 gikk rett og riktig for seg. 

av Silja Nordahl 

Valgobservasjonen var et samarbeidsprosjekt mellom Norsk 

Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og Den norske Helsingforskomité. 

Det var så vidt vi kjenner til første gang norske valg ble 

observert systematisk av en internasjonal delegasjon. 

– Vi har snudd klassisk valgobservasjon på hodet, sa Berit 

Lindeman, valgekspert og rådgiver i Helsingforskomiteen. Vestlige 

observatører har observert valg i Kaukasus og Sentral-Asia 

i en årrekke. Nå ønsker vi å se hvordan norske valg blir vurdert 

dersom OSSEs standarder for medlemslandenes valg legges til 

grunn. Vi tror det er nyttig å bli vurdert fra utsiden av og til. 

Observatørene fulgte stemmeavgivning og opptelling i nærmere 

100 valglokaler i Hobøl, Spydeberg, Eidsvoll, Ski, Drammen, 

Oslo og Bergen. 

Jurist og internasjonal valgekspert Tigran Karapetyan fikk i 

oppdrag å gjennomgå norsk valglovgivning for å vurdere i hvilken 

grad den møter internasjonale standarder. Dagen etter 

valget holdt observatørene og valgeksperten pressekonferanse 

der de delte sine viktigste funn. De takket for varm og tillitsfull 

velkomst i alle valglokaler de hadde besøkt. 

– Stemmegivningen foregikk i stor ro og orden, med en selvfølgelighet 

som demonstrerte at alle aktører ønsker at valget 

skal gjennomføres på beste måte. Det har ikke vært registrert 

noen tegn til forsøk på å misbruke systemet. 

– Vi er dypt imponerte over den høye standarden på norske 

valg. Mange har for første gang observert grunnleggende 

Det skal: 

– dyktiggjøre lokale organisasjoner i Sentral- 

Asia og Kaukasus og øke deres kapasitet 

til å observere valg i egen region 

– motvirke ujevn maktfordeling mellom 

vest og øst i forbindelse med valgobservasjon 

– munne ut i forskningsrapporter over 

temaet: Har valgobservasjon effekt på 

politisk utvikling? Hvordan gjør i så fall 

denne effekten seg gjeldende? 

Valgekspert Tigran Karapetyan og rådgiver Berit Lindeman på 

pressekonferansen dagen etter valget. 

Om valgobservasjonsprosjektet: 

Deltakerne observerer: 

– stortingsvalg i Norge, 12. september 

2005 

– parlamentsvalg i Aserbajdsjan, 6. november 

2005 

– presidentvalg i Kasakhstan, 7. desember 

2005 

Påvirker valgobservasjon politikk? 

De siste to årene har vi i Georgia, Ukraina 

og Kirgisistan sett en ny utvikling av mulig 

demokratiske valg. Vi har lagt merke til at nordmenn har en 

stor tillit til sitt eget system - et godt innarbeidet system hvor 

de fleste metoder er gjennomprøvde og velkjente, sa de. 

Av mer detaljerte funn pekte observatørene imidlertid på 

følgende: 

uklar praksis i forholdt til forsegling av stemmeurner under 

hele valgdagen 

problemer med hemmelig stemme da mange brettet seddelen 

feil vei 

noen tilfeller av velgere som gikk sammen inn i stemmeavlukkene 

forenklet praksis i forhold til identifikasjon av velgerne 

noe utilstrekkelig informasjon til velgerne 

noe forskjellig praksis ved adgangen til å avlegge stemme 

dersom man ikke står oppført i manntallet på valgdagen 

Hele sammendraget fra observatørenes funn og valgekspertens 

evaluering av norsk valglovgivning er tilgjengelig på Helsingforskomiteens 

hjemmesider www.nhc.no. Valgobservasjonen vil 

også munne ut i en skriftlig rapport som skal overrekkes det 

norske kommunaldepartementet senere i år. 

Deltakerne i prosjektet kom fra Kirgisistan, Tadsjikistan, 

Kasakhstan, Usbekistan, Georgia, Aserbajdsjan, Armenia og 

Moldova. De arbeider til daglig som jurister, forskere, menneskerettighetsforkjempere 

og universitetslærere. De fleste har 

utstrakt erfaring som valgobservatører og er fremtredende i 

demokratibevegelsen i sine hjemland. 

synergi mellom internasjonale observatørers 

valgrapporter og folkelige protestaksjoner 

mot udemokratiske valg. Dette 

har øket presset på andre eliter i regionen 

til å holde demokratiske valg, og har også 

ført til en ny og styrket rolle for valgobservatører. 

Denne mulige synergieffekten 

skal utforskes av NUPI. Det vil bli holdt 

seminarer på dette temaet i Aserbaijdsjan 

og Kasakhstan i høst og eksperter og akademikere 

fra regionen vil bli involvert i 

forskningsprosjektet.

Hva er valgobservasjon? 

av Stina Torjesen og Silja Nordahl 

1. Hva er valgobservasjon? 

Organisert innsamling av informasjon rundt en valgprosess og 

utforming av analyse og konklusjoner om denne prosessen. 

2. Hvorfor har man valgobservasjon? 

Nærvær av observatører demonstrerer støtte til demokratiske 

prosesser og kan hjelpe enkelte land til å leve opp til de forpliktelser 

de har overfor internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. 

Valgobservasjon kan også øke tilliten til valgprosessen 

og resultatet. 

3. Hva er de ‘universelle prinsipper for frie og rettferdige 

valg’? 

De bygger på FNs menneskerettighetserklæring som understreker 

at alle har rett til å delta i styringen av sitt land og at 

folkets vilje skal ligge til grunn for denne styringen. Folkets vilje 

skal gjøre seg gjeldene i regelmessige og genuine valg med allmenn 

stemmerett. Prinsippene gir seg uttrykk i en rekke kriterier 

for hva som skal regnes som ’frie og rettferdige valg’. Frie 

og rettferdige valg må ha: 

rett til å stemme 

rett til å nominere kandidater 

rett til å stille til valg 

lik verdi på stemmene 

rettferdige prosedyrer for beregninger av resultatet 

hemmelig avstemming 

rett til å drive politisk kampanje 

effektive klageprosedyrer 

regelmessige valg 

stabile samfunnsforhold rundt valget 

rettferdige tema og formulering under folkeavstemninger 

forutsigbare prosedyrer 

oversiktlig publisering/annonsering av valgresultatene 

sikkerhetsmekanismer for å unngå valgfusk 

4. Er det grunn til å observere valg i Norge? 

Alle land kan dra nytte av eksterne, nøytrale observatører som 

kontrollerer om valget blir arrangert i samsvar med landets 

lover og de internasjonale traktater som landet har bundet seg 

til. Observasjon av det norske valget er også en måte å motvirke 

ubalansen som har oppstått mellom de nye landene i tidligere 

Sovjetunionen og de etablerte demokra tiene i Vest- 

Europa. Vanligvis er det observatører fra etablerte demokratier 

som kritiserer prosedyrer i øst. Men valgobservasjon skal ikke 

reflektere maktforhold mellom fattige og rike land. Valgobservasjon 

dreier seg om universelle standarder som alle må etterstrebe 

og hvor alle må tåle å bli kikket over skulderen. 

5. Hva gjør en valgobservatør? 

Før valgdagen: 

gjør seg kjent med valgloven og landets administrative 

system 

Valgobservasjon på Siggerud skole i Ski. Foto: Lillian Hjorth 

observerer registreringen av stemmeberettigede 

analysere finansieringen av valgkampanjene 

analyserer mediadekning av politiske aktører 

sjekker om klager rettet mot organiseringen av valget blir 

behandlet rettferdig 

kontrollerer om befolkningen har tilstrekkelig kunnskap om 

valgprosedyrer og egne rettigheter 

gjør seg kjent med de politiske aktørene 

På valgdagen: 

drar til en eller flere valg stasjoner, viser sin offisielle 

akkreditering og iakttar stemmegivningen 

ser etter om prosedyrene samsvarer med de universelle 

prinsippene og deres kriterier 

inntrykkene noteres ned på et skjema gitt av organisasjonen 

som arrangerer valgobservasjonen 

observatørene kan også komme med spørsmål til de som 

stemmer om deres inntrykk av organiseringen av valget 

iaktta om riktige prosedyrer blir fulgt ved stenging av valgstasjonene 

og under opptelling av stemmene 

Etter valgdagen: 

rapport til arrangørene av valgobservasjonen. En sammenfattende 

analyse av hele valget blir til slutt utgitt av arrangørene 

6. Hva gjør en valgobservatør IKKE? 

– blander seg inn i aktivitetene på en valgstasjon 

– uttaler seg bombastisk og partisk til media 

– unnlater å presentere seg for de ansvarlige ved en valgstasjon 

– bryter landets lover 

7. Hvem jobber til daglig med valgobservasjon i 

Norge? 

NORDEM (Norsk ressursbank for demokrati og menneskerettigheter) 

og Den norske Helsingforskomité. 

5

6 

Anar Mammadli, valgobservatør fra Aserbajdsjan 

- Det er ikke friheten som 

gjør inntrykk, men ansvaret 

Tekst og foto: Lillian Hjorth 

På tampen av en lang observasjonsdag ønsker jeg å oppsummere 

litt med aserbajdsjanske Anar Mammadli, en av to internasjonale 

valgobservatører jeg har vært sammen med hele 

dagen. Klokken er rundt elleve om kvelden og vi følger opptellingen 

av stemmene i Ski rådhus. Av nyhetene vet vi at det er 

close race mellom det rød-grønne alternativet og den sittende 

Samlingsregjeringen. Rundt oss i den store kommunestyresalen 

sitter 70 frivillige som teller og teller og teller. Sammen med 

Wah Ku Shee fra Burma og Olga, den russiske tolken, har Anar 

og jeg vært på farten siden klokken 8.00 i morges. Nå er vi alle 

slitne etter å ha observert åpning, stemmegivning og opptelling 

ved i alt åtte valglokaler rundt omkring i Ski valgkrets. 

– Har du et lite kvarter? spør jeg Anar. - Jo da selvfølgelig, 

svarer han. Han er nettopp ferdig med å skrive rapport fra 

dagens observasjoner. Anar er en menneske rettighetsaktivist 

som har observert valg i Tyrkia, Polen, Albania, Georgia, Hviterussland, 

Kirgisistan og i flere andre land. Han skal også ha den 

viktige oppgaven å lede det nasjonale valgkorpset på i alt 3000 

personer som skal observere det kommende parlamentsvalget 

i Aserbajdsjan i november i år. 

– Du er en meget erfaren valgobservatør, sier jeg. Hvis du skal 

oppsummere dine inntrykk av dagens norske stortingsvalg i 

korte trekk, hva vil du si da? 

– Det som har gjort sterkest inntrykk er at jeg i dag har observert 

et valg som har vært basert på full tillit fra alle parter. 

Det har jeg aldri opplevd før. Ved alle andre valg har det vært 

mer eller mindre utstrakt mistro, skepsis, og frykt for fusk, 

som regel med rette. Dette valget derimot har en vennlig atmosfære 

preget av alvor, handling og deltakelse. Alle menneskene 

jeg har møtt i valglokalene har vært opptatt av å gjøre en 

skikkelig jobb. De har vært vennlige og imøtekommende, både 

mot oss valgobservatører og ikke minst mot alle velgerne. Det 

har vært en ærbødighet og seri øsitet i stemmelokalene. 

– Det er ikke friheten som gjør inntrykk, fortsetter han. - I de 

fleste land har menneskene rett til å stemme. Nei, det er 

ansvaret! Det at alle, både de som sitter i valgstyrene og velgerne 

selv, tar den demokratiske deltakelsen på alvor. At de så 

tydelig signaliserer, igjen i full tillit til hver andre, at stemmegivningen 

er en viktig handling, at de så klart ser betydningen av å 

delta og å påvirke samfunnet. Med hånden på hjertet kan jeg si 

at jeg aldri noen gang har vært vitne til et valg som har vært så 

fundamentalt demokratisk i sitt vesen. 

Fra opptellingen i Ski Rådhus kvelden 12 september

Tusen-og-én muligheter 

Tekst: Silja Nordahl 

28 år gamle Edil Baisalov spilte en nøkkelrolle i revolusjonen som 

styrtet diktaturregimet i Kirgisistan i mars. Han foreleste om sitt 

lands politiske situasjon ved den amerikanske kongressen i mai. Men 

da han kom til Eidsvoll i september sperret han øynene opp. Maken 

til valg hadde han aldri sett. 

Det er ikke hva nordmenn gjør, men hva vi ikke gjør som forbauser 

den unge demokratiforkjemperen. Som leder av 2000 

valgobservatører i Kirgisistan har han hørt nok om fusk, manipulasjon, 

trusler og vold. Men på Eidsvoll så han for første gang 

det han kaller “demokratiets ånd” demonstrert i praksis. Og 

det gjorde ham faktisk litt trist. 

– Det fikk oss til å forstå hvor fjernt det er – et samfunn der 

vi ikke trenger engste oss for at valgfunksjonærene skal lure 

velgerne eller at den sittende regjeringen skal falsifisere valget. 

Jeg er vanligvis ikke pessimistisk, men denne opplevelsen viste 

et enormt gap mellom Kirgisistan og Norge. Her så jeg en lov 

som ikke regulerer alt, men overlater mye til folk selv. Jeg så 

1001 muligheter til å misbruke og underminere systemet, men 

la merke til at folk likevel hadde tillit til det og at ingen lette 

etter utveier til juks. Det inspirerte litt, men på den annen 

side... vi spurte hverandre hele tiden: hvor lang tid vil det gå 

før våre land ikke må overregulere og lage lover med tanke på 

folk som vil utnytte hvert smutthull de ser? Hvor mye mer tid 

trenger vi? Og svaret på det tror jeg ikke er veldig optimistisk. 

Så det var en litt vanskelig opplevelse for oss å observere det 

norske valget..., innrømmer Baisalov. 

Han snakker på vegne av 28 personer fra Sentral-Asia og 

Kaukasus som observerte stortingsvalget i syv norske kommuner 

12. september i år. NRK Dagsrevyen og noen andre 

medier slo stort opp at valgobservatørene var “sjokkert over 

det norske valget”. De sa at det hadde vært “latterlig lett å 

jukse”. 

Og mediene snakket til en viss grad sant. Observatørene var 

oppriktig forbauset over det norske regelverket. De ristet på 

hodet og trakk på smilebåndene da valgekspert Tigran 

Karapetyan i forkant av valget forklarte hvor grovmasket valgloven 

her er. Noen insisterte på at det måtte da finnes sikkerhetsgarderinger 

mot fusk og annen kriminalitet? Men nei, i 

Norge er det meste basert på tillit, slo valgeksperten fast. Og 

det er det som er så flott med systemet, hevdet han. 

– Det vi så i går styrket troen min på at demokrati ikke egentlig 

handler om skriftlig lov, prøver Edil å forklare, og sammenlikner 

med det han er vant til fra de tidligere sovjetstatene. 

– Der ble loven en fetisj. Fra det totalitære systemets fall 

vokste det frem et prinsipp om at alt som ikke var eksplisitt 

forbudt var tillatt. Dette prinsippet ble misbrukt og førte til en 

situasjon der folk så etter muligheter til å utnytte hvilken som 

helst lov, og ble det påpekt krevde de juridisk bevis for at det 

Fra Helsingforskomiteens observasjonsreise, juli 2005 

Foto: Berit Lindeman 

Kirgisistan: 

Innbyggere: 5,3 millioner 

Hovedstad: Bisjkek 

Statsleder: Kurmanbek Bakijev 

Styreform: et relativt demokratisk styresett siden 

revolusjonen i mars 2005. 

Norges engasjement: Norge hadde seks F16 

fly, 30 flygere og 140 bakkepersonell stasjonert i 

Kirgisistan (basen Manas utenfor Bisjkek) i 6 

måneder i 2002 under Enduring Freedomkampanjen. 

Norge har gitt støtte til UNIFEMs 

arbeid i landet for å sikre kvinners rettigheter i 

etter jordbruksreformen. 

Aktualitet: Tulipan-revolusjonen i mars 2005 

førte til nytt presidentvalg i juli. De nye lederne 

forsøker nå å stabilisere landet, øke sentralstatsadministrasjonens 

kontroll over distriktene og 

bedre de økonomiske forholdene. 

Helsingforskomiteen deltok med observatører 

både ved parlamentsvalget i mars og ved 

presidentvalget i juli. 

Fra Tulipanrevolusjonen i mars 2005. Foto: lånt av Burul 

Usmanalieva, Foundation for Tolerance International 

7

8 

de gjorde var galt. Det vokste til en krise på midten av 1990tallet 

der de som utarbeidet lovene måtte skrive ned hver 

eneste detalj og tette hvert eneste mulige smutthull som 

kunne misbrukes. Det ble en satirisk, nesten komisk situasjon. 

Ved hvert valg var det noen som fant nye hull. Problemet var 

at man leste loven strengt bokstavelig og nektet å forstå dens 

høyere intensjon. 

Han konkretiserer med et eksempel: 

– En populær politiker ble en gang nektet å stille til valg 

fordi han hadde glemt å oppgi som eiendom en gammel bil 

han hadde kjøpt i 1970 og kastet i 1990, men som fremdeles 

sto registrert i hans navn. Vi reagerte og sa ’vi leker ikke 

politikk her! Denne mannen er folkevalgt, det handler da 

ikke om en gammel bil!’ Men byråkratene svarte overlegent 

at loven sto over alt! 

Edil Baisalov henter eksempelet fra flere års erfaring som demokratiforkjemper 

og menneskerettighetsaktivist i Kirgisistan. 

Han er president for Coalition for Democracy and Civil Society, 

en paraplyorganisasjon for 160 ikke-statlige organisasjoner 

som arbeider med alt fra ungdoms- og barnespørsmål til likestilling, 

miljø og etniske minoriteter. Koalisjonen startet som 

en samordningskampanje for å overvåke valget i 2000. Siden 

ble den permanent institusjonalisert, nå med ti kontorer, 30 

fulltidsansatte og et styre på 15 som velges annet hvert år. 

Fra Tulipanrevolusjonen 

mars 

2005 Foto: lånt av 

Burul Usmanalieva, 

Foundation for 

Tolerance 

International 

Familie fra landsbygda i Kirgisistan. Fra Helsingforskomiteens reise i juli 2005. Foto: Berit Lindeman 

– Vi har fått høy profil i kirgisisk politikk. I tillegg til valgobservasjonsrapporter 

har vi aktiviteter i kommunene, tilbyr sivil 

utdannelse og har i det store og det hele blitt talsmenn for det 

som kalles “det sivile samfunn”. 

28-åringen blir ørlite forlegen når han får skryt for sin sentrale 

rolle under revolusjonen og regimeskiftet i Kirgisistan tidligere 

i år. Han forklarer at Coalition ble anerkjent fordi de aldri holdt

Burul Usmanalieva deltok i Tulipanrevolusjonen i mars. 

I september obsertverte hun det norske Stortingsvalget 

i Oslo (se forsiden) Foto: lånt av Burul Usmanalieva, 

Foundation for Tolerance International 

tilbake for å si hva de mente. De siste to årene har de vært 

konstruktivt kritiske til regjeringen, men heller ikke udelt positive 

til opposisjonen. Frem mot valget fikk de en unik posisjon 

som talsmenn for utvikling og menneskerettigheter etter internasjonale 

standarder, og ble respektert fordi folk skjønte at 

de var upartiske. 

– På valgdagen hadde vi 2000 valgobservatører over hele landet, 

og da situasjonen ble pre-revolusjonær ble vi en kilde til 

pålitelig informasjon takket være et nettverk av 120 langtidsobservatører 

som var der ting skjedde omtrent døgnet rundt. 

Når for eksempel en vei ble blokkert et sted ute i distriktet 

kunne opposisjonen hevde av de hadde 10 000 folk i gatene, 

mens myndighetene påsto at det bare var snakk om et hundretalls 

supportere for en eller annen politiker som ravet 

rundt i fylla. Våre folk kom da inn på banen med alternativ informasjon, 

for eksempel at det dreide seg om en massedemonstrasjon, 

men likevel ikke mer enn 2000 mennesker. Etter 

hvert begynte både kirgisisk media og verden utenfor å lene 

seg tungt til oss som informasjonskilde. Vi brukte Internett og 

rapporterte direkte og umiddelbart fra hvilket som helst område 

i landet. Der opposisjonen var svak, splittet og demoralisert 

var våre folk sannferdige, dedikerte og godt opplært – 

dessuten var de lokale. 

Baisalov vil ikke overdrive organisasjons rolle, men mener han 

kan si at de hjalp til med “å holde det demokratiske rom 

åpent”. 

– På tross av press, trakassering og personlig risiko var våre 

aktivister stadig like dedikerte og taletrengte. Ikke bare holdt 

de rommet åpent for demokratisk diskusjon, men de bidro 

også til å danne en kritisk folkemengde som til slutt strømmet 

ut i gatene. Slike ting skjer ikke over natten. 

Han er stolt over hva organisasjonen hans har fått til, men vil 

ikke selv ha heltestatus. Den er det andre som fortjener. Hans 

egen posisjon som president for en landsdekkende og internasjonal 

kjent organisasjon ga ham en særskilt beskyttelse som 

andre ikke fikk. 

Helsingforskomiteen møtte usbekiske flyktninger fra Andjan. Usbekistan truet med å 

destabilisere Sør-Kirgisistan om de ikke fikk flyktningene tilbake. Det skapte stor uro i 

forkant av valget. Gunnar M. Karlsen nr. 2 fra høyre. Foto: Berit Lindeman 

– Det var mye vanskeligere for folk i bygdestrøkene, de ansiktløse 

og navnløse aktivistene som risikerte at familiemedlemmer mistet 

jobben eller at barna ble trakassert og kastet ut av skolen. Jeg var 

omsluttet av nasjonal og internasjonal oppmerksomhet, men 

verken du eller jeg eller verden utenfor vil noen gang få høre om 

alt presset disse ble utsatt for. Likevel fant de mot til å stå på. Det 

er de som er heltene i denne historien, mener Baisalov. 

Mot en slik bakgrunn er det kanskje ikke så rart at septemberidyllen 

på Eidsvoll ble en utfordring. Ikke desto mindre er Baisalov 

svært glad for å bli invitert til Norge som valgobservatør. 

Han mener det har stor internasjonal betydning. De siste årene 

har det vært en del snakk om dobbeltmoral, belæring og nedlatenhet 

fra vest mot øst, sier han. Organisasjonen for Sikkerhet 

og Samarbeid i Europa (OSSE) har blitt kritisert for å presse 

vestlige verdier på østlige land og særlig Russland prøver å begrense 

OSSEs innflytelse. Dette bekymrer demokratiforkjempere 

i øst. 

– Vi trenger å bli minnet på OSSEs opprinnelige, grunnleggende 

prinsipper. Derfor er det viktig at vestlige land inviterer offentlig 

ansatte, valgadministratorer, aktivister og journalister fra 

øst til å komme og observere deres valg. Slike besøk gjendriver 

argumenter om at OSSE er et enveisprosjekt. Slik sett har 

Norgesbesøket vært svært positivt. 

Edil Baisalov avslutter med å understreke at han er optimistisk 

på Kirgisistans vegne. Han ser til Slovakia og andre øst- og 

sentraleuropeiske land for inspirasjon, og mener det største 

håpet ligger i et generasjonsskifte. 

– Vi trenger folk som ikke er skadet av den totalitære opplevelsen. 

Når du er født inn i, oppdratt av og har levd hele ditt 

liv i et totalitært regime kan det ikke forventes at du forandrer 

instinkt over natten. Før var jeg skeptisk til å ansette ungdommer 

fordi jeg ønsket at organisasjonen skulle ha voksen tyngde 

og profesjonalitet. Men erfaringen er at ungdom har vært våre 

beste og mest effektive aktivister og observatører. Jeg har tro 

på at de vil bære demokratiet frem i Kirgisistan. 

9

10 

Menneskerettighetsovergrep i Aserbajdsjan: 

Statoil må bruke sitt handlingsrom 

Tekst: Lillian Hjorth 

Aserbajdsjan er blitt viktig for både Statoil og flere andre utenlandske oljeselskaper. Statoil har (ifølge NRK. 

no) investert 13 milliarder kroner i landet. Mange mener imidlertid at oljen gjør at demokratiet har dårligere 

kår her enn i andre tidligere sovjetrepublikker og at olje selskapene ikke bruker den mulig heten de har 

til å kritisere regimet. 

Den nåværende aserbajdjanske presidenten Ilham Aliev (41) 

overtok makten etter faren sin i et valg for to år siden som 

ifølge internasjonale observatører ikke tilfredstilte internasjonale 

standarder. Myndighetene undertrykker opposisjonen, det er 

korrupsjon og det skjer grove brudd på menneskerettighetene. 

Menneskerettighetsmiljøet i landet ønsker ikke at de transnasjonale 

oljeselskapene skal trekke seg ut av Aserbajdsjan, men de 

er kritiske til at selskapene ikke benytter sin store inn flytelse til 

annet enn å sikre sin tilstedeværelse og egen profitt. 

– Statoil kan og bør ta opp menneskerettigheter med aserbajdsjanske 

myndigheter! Dette sier Helsingforskomiteens rådgiver 

Berit Lindeman i forbindelse med at NRK nylig intervjuet 

den aserbajdsjanske presidenten Ilham Aliev. Aliev hevdet 

overfor NRK at Norge ikke er i posisjon til å legge press på 

ham. - Press fra Norge? Hvorfor skulle jeg oppleve press fra 

Norge? Tror du Norge er i en posisjon til å presse meg? Ilham 

Alijev lo av NRKs spørsmål. Han lo hele veien gjennom korridoren 

i presidentpalasset, rapporterte journalisten. 

– Dette er en indikasjon på at Statoil ikke har utnyttet sitt 

handlingsrom godt nok, sier Lindeman. Hun mener at å definere 

menneskerettigheter ut av Statoils virke område er for 

opportunt. – Det aserbajdjanske regimet lytter i svært liten 

grad til OSSE og Europa rådet, men er mer villig til å høre på 

de multinasjonale selskapene. Statoil har etter mange års virke 

i landet god kontakt med myndighetene og bedre mulig heter 

til å påvirke enn norsk diplomati noengang har hatt. Denne 

Teppehandler i Baku. Fra Helsingforskomiteens 

faktareise, april 2005. 

Foto: Silja Nordahl 

Aserbajdsjan: 

Aserbajdsjanske 

skolejenter. 

Fra Helsingforskomiteensfaktareise, 

april 2005 

Foto: Bjørn 

Engesland 

innflytelsen burde derfor brukes også til å påpeke menneskerettighetsbrudd. 

Selskapene kan påvirke regimet i positiv retning 

ved å våge offentlig å kritisere myndighetene ved konkrete 

tilfeller av overgrep. Statoil har vært helt taus, også når det har 

skjedd menneskerettstridige massearrestasjoner. 

Statoils informasjonssjef Kai Nilsen sier i et intervju med NRK 

at det ikke er bedriftens oppgave å påpeke menneskerettighetsbrudd, 

og at den gjør sitt ved å demonstrere menneskerettigheter 

i egen praksis. Han tror heller ikke det hadde hatt 

noen virkning om Statoil hadde diskutert menneskerettigheter 

med aser bajdsjanske myndigheter. 

– Det er vi ikke enig i, sier Lindeman. - Vi tror Statoil sammen 

med British Petroleum og andre internasjonale aktører har 

muligheter til å påvirke myndighetene. Selskapene må ikke bli 

garantister for og gi legitimitet til undertrykkende regimer. 

Innbyggere: 8,5 millioner 

Hovedstad: Baku 

Statsleder: Ilham Alijev 

Styrestett: Grunnloven proklamerer at landet er et demokrati, men i praksis har regimet mange likhetstrekk 

med et autoritært styresett. President valget i 2003 var ikke ’fritt og rett ferdig’ og det brøt ut gatekamper 

mellom sikkerhetsstyrker og demonstranter etter valget. 

Menneskerettighetsgrupper hevder regimet bruker tortur. 

Norges engasjement: Statoils mest omfattende engasjement utenfor norsk sokkel er i Aserbajdsjan. 

Selskapet deltar i utviklingen av Azeri-Chirag-Gunashli feltet og utforsker Shah Deniz, Alov, Araz og Shargfeltene. 

Statoil er også partner i oljeledningen Baku-Tiblisi-Ceyhan (BTC). Den norske ambassaden i Baku 

kom med sterk kritikk av presidentvalget og myndighetenes hardhendte behandling av opposisjonen i 2003. 

Flyktingehjelpen har involvert seg i flyktninge- og minoritetsproblematikken i landet. 

Aktualitet: Den nye presidenten, sønn av tid ligere president Heydar Alijev, har ikke greid å konsolidere 

makten på samme måte som faren og det er stor spenning rundt parlamentsvalget som skal holdes i 

november 2005. 

Helsingforskomiteen dro på faktareise til Aserbajdsjan i april for å kartlegge situasjonen i forkant av 

parlamentsvalget. Komiteen vil også sende en delegasjon valgobservatører i november.

Terrorkamp viktigere enn 

menneskerettigheter? 

Intervju med generalsekretær 

Bjørn Engesland 


I Norge skjerpes overvåkningen, bevegelsesfriheten innskrenkes 

og statens kontrollregime er mer omfattende. Romavlytting er 

tillatt og det kan bli aktuelt med et register som viser hvor alle 

nordmenn som er i utlandet til enhver tid befinner seg. Har kampen 

mot terror ført til et tidsskille, der vi må finne oss i at menneskerettighetene 

blir innskrenket? Og er det egentlig så farlig at 

enkeltindividenes frihet blir litt mindre, tatt i betraktning terrortrusselen? 

Kort tid før de første terrorbombene gikk av i London 7. juli, 

ble 3000 nordmenn stilt følgende spørsmål: “Det hevdes at 

kampen mot terrorisme har svekket menneskerettighetene. 

Hva er etter din oppfatning viktigst: å verne om menneskerettighetene 

eller å bekjempe terrorismen?” 34 % svarte at 

bekjempelsen av terrorismen må gå foran menneskerettighetene 

1 . Sannsynligvis har denne prosenten steget etter hendelsene 

i juli. Terroren er et mektig våpen fordi den, ved å spre 

frykt, rammer og angår oss alle. Det er nok flere enn jeg som 

i større grad enn tidligere kikker seg over skulderen i ulike 

sammenhenger. 

I London i etterkant at bombingen har det rast en diskusjon 

om hvilke virkemidler som bør settes i verk for å sikre samfunnet 

mot terroristene. I diskusjonen har flere fremtredende 

personer hevdet at “menneskerettighetsindustrien” setter 

kjepper i hjulene for å iverksette de tiltak som trengs, som for 

eksempel “å få sparket ut av landet alle islamske fundamentalister”. 

På motforestillinger om at en slik deportasjon kan medføre 

at de blir torturert eller henrettet svarte en tidligere sjef 

for Londonpolitiet 2 : “Så la dem bli det”. 

Det er interessant å gå nærmere inn på klingen av dette dilemmaet. 

Jeg har lyst til å utfordre Bjørn Engesland, Helsingforskomiteens 

generalsekretær, på terrorbekjempelse. Er det slik 

at menneskerettighetene ikke under noen omstendigheter skal 

røres ved, eller kan det være noe riktig i at denne “besattheten” 

av rettighetene faktisk kan være en trussel mot våre 

samfunns trygghet og sikkerhet? 

– Det er beklagelig at menneskerettighetene blir satt opp imot 

bekjempelsen av terroren, sier Bjørn, - at man behandler dem 

som to motstridende hensyn. Etter min oppfatning er dette et 

helt feil perspektiv! Vi har nettopp satt oss ned på en av de 

mange cafeene som omkranser Rådhusplassen i Oslo. Cafeen 

var mitt ønske. Jeg ønsket å få med meg Bjørn bort fra kontorets 

forstyrrelser med travle kolleger, telefoner og e-poster. 

Jeg tror det var lurt. Nå kan vi prate i ro og fred i hyggelige 

omgivelser. 

1) Undersøkelsen er omtalt i Aftenposten 25. juli 2005 

2) Lord Stevens, tidligere sjef for Londons Metropolitan Police, sitert i 

Aftenposten 15. august 2005 

11

– Det er foruroligende hvor raskt og tilsynelatende enkelt 

rettigheter kan bli satt til side, også i våre frie vestlige samfunn, 

sier Bjørn. - Vi har sett det i USA, i Storbritannia og i flere 

andre land: Fengslinger uten lov og dom, tortur, diskriminering 

og innføring av nye lover som innebærer innskrenkninger for 

enkeltindividene: overvåkning, lovpålagt angiveri etc. Mye 

begrunnes i “kampen mot terror.” 

– Også i Norge har vi vært vitne til at enkelte politikere uttaler 

seg som om menneskerettighetene er “brysomme”. De omtaler 

dem som uheldige skranker som de er pålagt å ta hensyn til 

på grunn av internasjonale forpliktelser og ikke fordi de selv 

ønsker det og ser verdien av det. For ikke lenge siden kom 

uttalelser som at flyktningkonvensjonen bør endres, at den 

europeiske menneskerettighetskonvensjonen bør endres osv. 

– I etterkant av terroraksjonene i New York i 2001 ble regjeringer 

oppfordret av FNs Sikkerhetsråd om å vise handlekraft 

og utarbeide ny terrorlovgivning. Norske myndigheter lanserte 

raskt forslag til terrorlov. Det viste seg imidlertid at forslaget 

på mange måter underminerte gjeldende rett og at den i liten 

grad tok hensyn til menneskerettighetene. Forslaget måtte 

korrigeres og en del elementer trekkes tilbake etter at organisasjoner 

og forskere hadde kommet med sine merknader. Vi er 

vitne til en klart større vilje til å gå på akkord med vårt samfunns 

viktigste prinsipper. Det er ille, sier Bjørn og fortsetter. 

“Vi er vitne til en klart større vilje til å gå på 

akkord med vårt samfunns viktigste prinsipper” 

12 

– Det har blitt vanskeligere å arbeide med menneskerettigheter 

de siste årene. Vi jobber mer i motbakke. Tidligere var et 

slikt engasjement utelukkende sett på som noe positivt. Vi arbeidet 

hovedsakelig internasjonalt og fikk applaus når vi kritiserte 

makthavere for overgrep. Når vi nå ser at det skjer innskrenkninger 

her hjemme og kritiserer egne myndigheter, blir 

det fort mer problematisk. Det synes som om prinsippene er 

lettere å hegne om når det gjelder de “der ute”. 

– Mange ser altfor lettvint på menneskerettighetene. De er ikke 

bevisste på deres verdi, med hvor stor møysommelighet, forsa- 

kelser og kamp for rettferdighet, de er blitt kjempet frem gjennom 

århundrene. Menneskerettighetene har vært en forutsetning 

for utviklingen av våre frie samfunn! Det er tydelig at Bjørn 

synes at dette er et perspektiv som har manglet i debatten. 

– Selve drivkraften bak menneskerettighetene var et behov for 

å verne individene mot statsmaktens vilkårlighet, vold og 

urettferdighet. Vi må huske at de universelle rettighetene ble 

utviklet i en ekstrem tid der nazismen hadde herjet Europa og 

mer enn 50 millioner hadde blitt drept. Verden hadde erfart 

konsekvensene av en ideologi som neglisjerte menneskeverdet 

og som systematisk utelukket menneskerettighetene. Formålet 

med å utarbeide Verdenserklæringen [om menneskerettigheter, 

vedtatt 1948] var nettopp å avklare forholdet mellom stat og 

individ ved å definere enkeltmenneskets rettigheter uansett 

situasjon. Avveining ble foretatt på bakgrunn av statsmaktens 

behov for kontroll og individenes rett til liv og frihet. Derfor 

blir det feil når man i dag søker å “finne en balanse” mellom 

behovet for kontroll på den ene siden og menneskerettighetene 

på den andre. Avveiningen er allerede foretatt! Menneskerettighetene 

i seg selv er uttrykket for denne balansen. De 

er det gjennomtenkte kompromisset! 

– Det er derfor menneskerettighetene er ukrenkelige. De skal 

ikke settes til side! Respekten for dem skal ikke være betinget 

av statsmaktens gode vilje slik at de kan velges bort i situasjoner 

der “de ikke passer”. Det er når statsmakten føler seg 

truet og ønsker mer kontroll og spillerom på bekostning av 

enkeltindividet, at menneskerettighetene virkelig behøves. 

Derfor er det så viktig at vi slår ring om dem i dagens vanskelige 

og til dels ekstreme situasjon. Vi har sett uttallige eksempler 

på at uskyldige enkeltmennesker har lidd overlast i kjølvannet 

av kampen mot terror, nettopp fordi man har lempet 

på beskyttelsen. Da er det vår oppgave å si i fra! 

– Det er selvfølgelig også viktig å minne om at dersom vi finner 

oss i innskrenkninger og tillater staten å begrense vår frihet, 

gir vi etter for terroristene. Vi kan ikke bekjempe terrorismen 

ved å underminere de verdiene vi søker å beskytte. Da 

har vi tapt både overfor dem og oss selv. 

– Men i helt spesielle situasjoner, bryter jeg inn, - mener du at 

man ikke under noen omstendigheter kan sette menneskerettighetene 

til side? Vi vet jo for eksempel at det finnes et 

internasjonalt illegalt marked for kjøp og salg av atommateriale 

som kan brukes til å produsere “små” atombomber. Hva hvis 

dette kommer i terroristenes hender? Og for kort tid siden 

uttalte Mulla Krekar at Norge burde “straffes” dersom han blir 

utlevert til Irak. Er det ikke våre regjeringers plikt å gjøre alt de 

kan for å avverge slike muligheter, selv om dette inne bærer at 

sivile og politiske rettigheter blir satt til side? Kan ikke vi menneskerettighetsaktivister 

bli oppfattet som litt naive i vår respons 

på en høyst reell og potensielt sett meget farlig trussel? 

– Det er riktig at våre samfunn er utrolig sårbare, og det du 

nevner er dessverre ikke urealistiske scenarier. For en tid tilbake 

besøkte jeg New York med sitt yrende folkeliv. Så mange mennesker 

på et så lite område, ødeleggelsespotensialet er enormt! 

Å bekjempe terroren er på denne bakgrunn selvsagt en av vår 

tids største utfordringer. Imidlertid må vi tenke oss meget nøye 

om hvordan dette bør gjøres. Det er klart at nasjonalt og inter-

nasjonalt politiarbeid og etterretning er sentrale virkemidler. 

Ekstreme grupper må holdes under oppsikt. Det er vanskelig å 

se at allerede etablerte terrornettverk kan bekjempes på annet 

vis enn gjennom politi og etterretning. Imidlertid er det viktig å 

ha to tanker i hodet på samme tid, understreker han. 

– Behovet for kontroll må alltid vurderes opp mot enkeltmenneskenes 

frihet og rettssikkerhet og konsekvensene for samfunnet! 

Statsmaktens utøvere må ikke få “blankofullmakt” og 

for enkelt komme til virkemidlene. Videre må myndighetene 

unngå å bygge opp under en atmosfære av frykt som kan føre 

til at grupper blir stigmatisert og diskriminert. Dette kan også 

virke mot sin hensikt. 

– Det er viktig at vi opererer langs flere linjer i terrorbekjempelsen. 

Vi må også bruke den konstruktive akse! Det er dette 

jeg mener når jeg sier at menneskerettighetene kan bidra i terrorbekjempelsen, 

i stedet for at man ser dem som motsetning. 

Vi må arbeide for mer åpenhet, økt kontakt, samarbeid, og 

holdningsskapende arbeid. Vi må kjempe mot konfrontasjon og 

fiendebilder. Og på samme tid som vi forsvarer våre samfunns 

verdier, må vi støtte demokratiske miljøer i den islamske verden. 

Dermed kan vi bidra til positiv utvikling i land der terroristene 

har rekrutteringspotensial. Her har de frivillige organisasjonene 

mye å bidra med. Det er for eksempel en stor utfordring å utvikle 

kontakter i det sivile samfunn i hele Midt-Østen-regionen. 

– For ordens skyld og for ikke å fremstå som naiv, som du sier, 

vil jeg minne om at det også i menneskerettighetsregelverket 

er regulert inn visse situasjoner, som krig eller andre trusler 

mot nasjonal sikkerhet, der statene har lov til å sette enkelte 

rettigheter midlertidig til side. Poenget mitt i denne sammenheng 

er at listen bør legges meget høyt. Og selv under disse 

omstendighetene er det enkelte fundamentale rettigheter som 

aldri kan settes til side, som for eksempel rett til liv og rett til 

frihet fra tortur. 

– Mener du det er riktig å bruke krigsbegrepet om terrorbekjempelse, 

slik Bush gjør det i sin “Krig mot terror?” følger 

jeg opp. Bjørn svarer kontant. - Begrepet gir feil assosiasjoner, 

oppfordrer til konfrontasjonspregede situasjoner, og gir fullmakter 

til å bruke krigens virkemidler, noe som kan få fatale 

konsekvenser. Amerikanernes overgrep mot fanger på Guantanamobasen 

på Cuba og i Abu Ghraib-fengselet i Irak, viser 

hva som kan bli konsekvensen når statsmakten uttaler at den 

skal “ta av seg silkehanskene”. Det er også opprettet militærdomstoler 

der rettsbehandlingen er hemmelig og der fangene 

ikke har rett til et uavhengig forsvar. Begrunnelsen for tilsidesettelsen 

av disse mest grunnleggende rettsstatsprinsipper er 

“Krigen mot terror”. 

– Dessverre ser vi at språkbruken sprer seg. Flere stater har 

etter 11. september tatt i bruk krigens retorikk for å legitimere 

undertrykkelse mot opposisjon i egne land. Vi så det senest i 

Usbekistan etter presidentvalget i vår [der det ble påvist 

massivt valgfusk], der politiet angrep befolkningen og et stort 

antall mennesker ble massakrert. Den russiske presidenten 

Vladimir Putin har også gjennom flere år legitimert massive 

overgrep i Tsjetsjenia med “krigen mot terror”. Begrepet er 

feil også fordi det legger opp til en altfor begrenset tilnærming, 

men dette har jeg jo allerede nevnt... 

Samtalen vår nærmer seg slutten. Det synes ikke å eksistere 

enkle svar på denne kompleske problemstillingen. Kampen 

mot terror handler om internasjonal politikk, dens muligheter 

og begrensninger, og det er store utfordringer. Men kanskje er 

det nettopp vanskelighetsgraden og de moralske dilemmaer 

som fordrer at vi bør være såpass skjerpet. At vi hele tiden 

må vurdere og drøfte virkemidlene opp mot hverandre, for 

ikke å bli sløve eller handlingslammet. - Er det noe vi kan gjøre 

her hjemme? spør jeg så. 

“Statsmaktens utøvere må ikke få “blankofullmakt” 

og for enkelt komme til virkemidlene” 

– Det er viktig å arbeide i egne samfunn, svarer Bjørn. - Og det 

er en utfordring for oss alle. Holdningsskapende arbeid i bred 

forstand er viktig, sammen med den grunnleggende åpenheten! 

Ekstreme synspunkter oppstår lettere i isolerte og marginaliserte 

grupper. Jo større åpenhet og jo mer folk føler at de 

blir trukket med og lyttet til, desto mer sannsynlig er det at 

ekstremismen blir korrigert. Dermed reduseres også potensialet 

for rekruttering. Det betyr ikke at vi skal godta alle synspunkter 

og ikke stille krav, men vi må unngå at folk føler seg 

usynliggjort og presset ut. I kampen mot terror er det viktig at 

de islamske miljøene kommer på banen og målbærer motstand. 

Dermed kan vanlig folk bli klar over at den islamske fundamentalismen 

er marginal og lite representativ for de store 

miljøene. 

– Menneskerettighetene oppleves kanskje litt perifert for 

mange av oss, fortsetter han. - Vi tar dem så selvfølgelig at det 

ikke er åpenbart for oss hva vi kan miste. Derfor er det også 

en fare for at vi litt for lett, og sakte, men sikkert, kan komme 

til å godta for mye i “kampen mot terroren”. Det er lenge 

mellom hver gang vårt samfunn opplever et reelt press mot 

sine mest fundamentale og dyrebare verdier. Menneskerettighetene 

er møysommelig bygget opp, gjennom hundrevis av år. 

Og erfaringen viser at det er mye lettere å rive ned enn å 

bygge opp. Derfor må vi være uhyre bevisst på de valgene vi 

gjør, avslutter Bjørn Engesland. 

13

14 

Enver Djuliman 

Foto: Bård Brincman Løvig 

1) Undersøkelsen er gjennomført av Norsk samfunnsvitenskapelig 

datatjeneste (NSD). Omtalt i Aftenposten 

26. september 2005. 

2) Aftenposten 26. september 2005. 

3) Også intervjuet i Aftenposten 26. september 2005 

- Ingenting er mer effektivt 

rasisme enn at mennesker m 


En fersk undersøkelse 1 viser at ungdom er mer kritiske til innvandrere nå enn tidligere. 

Fire av ti ungdommer mener at innvandring utgjør en alvorlig trussel mot vår 

nasjonale egenart. Andelen er nesten doblet på seks år. Til sammenligning mener 

“bare” 26 prosent av de voksne det samme. - Ut fra denne undersøkelsen er det 

ikke tvil om at ungdom fremstår som mindre tolerante enn befolkningen som helhet, 

uttaler forsker Anders Todal Jensen til Aftenposten 2 . Hva som kan være årsaker til 

den økende fiendtligheten til innvandrere, er det delte oppfatninger om. Knud 

Knudsen, professor i sosiologi ved Universitetet i Stavanger, mener man må se dette 

i sammenheng med de siste års terrorhendelser i London, Madrid og USA, der innvandring 

har vært knyttet til terroraksjoner og terrortrusler 3 . 

Jeg har bedt Enver Djuliman, leder av undervisningsavdelingen i Helsingforskomiteen 

å kommentere undersøkelsen, også som et bakteppe for å presentere den ferdigstilte 

evalueringen av komiteens menneskerettighetsskoler for flyktningungdom og norsk 

ungdom. 

– Det kan virke som et paradoks at ungdom, som reiser mer og har større tilgang til 

opplysninger om verden rundt oss enn noensinne, er blitt mer skeptiske til innvandrere, 

sier han, og fortsetter. - Men uansett årsaker, er det sannsynlig at innvandrerne 

selv merker at fiendtligheten har økt. Det er mer regelen enn unntaket at 

de unge flyktningene på våre menneskerettighetsskoler har egne erfaringer av fremmedfiendtlighet 

og rasisme. Ett er sikkert: det er ikke lett å være ung innvandrer 

eller flyktning i Norge i dag. 

– Innvandrings- og integreringspolitikken er en av vår tids største utfordringer. Vi må 

handle proaktivt og forsøke å være i forkant og styre utviklingen, istedenfor at utviklingen 

styrer oss, sier Enver, 

- Men hvordan skal man gå frem for å bedre forståelsen mellom nordmenn på den 

ene siden og innvandrere og flyktninger på den andre, spør jeg. Finnes det noen 

mekanismer? 

– Mekanismene finnes. I tillegg til den nedslående skepsisen til innvandrere, viser 

nemlig den samme undersøkelsen indirekte hva som fungerer! Et funn er at ungdom 

på landsbygda er mer innvandrerfiendtlig enn de unge urbane. Dette har selvfølgelig 

sammenheng med at kontakten mellom inn vandrere og nordmenn er mindre i bygd 

enn i by. Det stadfester også en av forskerne, sier Enver og siterer Knud Knudsen: - 

Det at Oslo-ungdommene er mest tolerante, viser at hverdagserfaring med vanlige 

innvandrere ikke skaper fremmedfrykt, tvert om. 

– En vellykket integrering bør ikke være en ensidig, men gjensidig prosess. Det er 

ikke bare innvandrerne som skal tilpasse seg det norske samfunnet. Også nordmenn 

må forstå, vise aksept og se på innvandrernes kultur som en del av den norske kulturen. 

Gode mekanismer for å bygge gode relasjoner må dermed være basert på en 

enkel men, viktig forutsetning, nemlig at nordmenn og innvandrere møtes, har kontakt 

og lærer hverandre å kjenne. 

– Er det en ting evalueringen av våre flyktningskoler viser, er det nettopp at ingenting 

er mer effektivt for å avskaffe fordommer og rasisme enn å la mennesker møte 

hverandre. Når de unge møtes, møter de virkeligheten slik den egentlig er, og ikke 

slik de får den presentert gjennom massemediene.

mot fordommer og 

øter hverandre 

Menneskerettighetsskoler for 

flyktningungdom og norsk 

ungdom evaluert: 

– Opplegget til denne skolen er svært bra, den 

har lært meg mye. Keep up the good work :-) 

norsk jente, 17 år, 

En spesielt utsatt gruppe innvandrere til Norge er flyktningbarn 

og unge som har måttet reise fra sitt hjem, sin familie og 

venner for å starte et nytt liv i et fremmed land. For mange tar 

det lang tid før opphold blir innvilget og livssituasjonen stabil 

og forutsigbar. Særlig sårbare er de enslig mindreårige asylsøkerne. 

Disse ungdommenes vanskelige livssituasjon var bakgrunnen 

for at Helsingforskomiteen i 2002 etablerte prosjektet 

“Menneskerettighetsskoler for flyktningungdom og norsk ungdom”. 

Målet var først og fremst å gi de unge flyktningene 

kunnskap og holdninger som kan virke positivt inn i tilpasningsprosessen 

og tilværelsen i Norge, men også å gi de norske 

ungdommene muligheten til å møte og lære av innvandrerungdommen. 

Så langt har komiteen organisert ni ni-dagers 

menneskerettighetsskoler for mer enn 150 ungdommer. Nå er 

prosjektet evaluert og viser meget gode resultater. 

Menneskerettighetsskolen er et ni-dagers kurs i 

flerkulturell forståelse, menneskerettigheter og 

konflikthåndtering. Skolen foregår på et eget 

kurssted der rundt 20 ungdommer mellom 16 og 

20 år både bor og lærer sammen. Rundt 2/3 av 

ungdommene er flyktningungdom, hvorav halvparten 

er enslig mindreårige asylsøkere (de fleste 

bor på asylmottak). Resten er norske. I tillegg til 

foredrag, brukes det deltakende pedagogikk med 

gruppearbeid, diskusjoner, øvelser og ”teater i 

undervisningen”. Prosjektet er finansiert av 

Kommunal- og regionaldepartementet. 

Ungdommene får kunnskap 

Evalueringen viser at ungdommene får kunnskap og forståelse 

om menneskerettigheter, flerkulturell forståelse og konflikthåndtering. 

Mange, særlig flyktningungdommene, sier de ikke 

kan noe om temaene fra før. 

“Jeg lærte mye om toleranse og menneskerettigheter. Jeg visste 

ikke at man kunne ha så mange rettigheter. Jeg vet hva jeg har 

lov og hva jeg ikke har lov. Jeg føler meg som en person som kan 

delta i norsk samfunn” . Fatima, 17 

“Vi lærte å samarbeide godt. Og at alle har krav og plikt på menneskerettighetene. 

Det var også viktig å lære om fredelig konflikthåndtering, 

og hvordan vi skal avskaffe våre fordommer” . 

Timor, 17 

Det pedagogiske opplegget er en viktig faktor for kunnskapsoppnåelsen. 

Skolen legger opp til at deltakerne, både elever og 

lærere, selv praktiserer de verdier som formidles. Gjennom den 

åpne tilnærmingen og oppfordring til diskusjon og deltakelse 

legges det stor vekt på å vise respekt og lytte til hverandre. 

Bedre forståelse mellom flyktningungdom og norsk 

ungdom 

Et flertall av ungdommene mener at det er viktig at flyktningungdom 

og norsk ungdom er sammen på menneskerettighetsskolen. 

Hele 96% av de norske og 92% av flyktningungdom 

mener dette. På spørsmål om skolene kan bidra til å 

bedre “forståelsen” mellom flyktningungdom og norsk ungdom 

svarer 88% bekreftende. Nettopp det “flerkulturelle møtet” 

synes å være en viktig grunn til at ungdommene uttrykker 

såpass stor entusiasme og glede over menneskerettighetsskolen. 

“Vi har hatt det godt sammen, også når vi diskuterte sammen. 

Det var veldig bra også når vi snakket om kulturer og religioner” 

Felicia, 17 

“Jeg lærte mye om utlendingenes kultur og “tenkemåte”, og synes 

dette hjelper meg når jeg skal snakke med dem” Petter, 18 

Omstendighetene rundt skolens “flerkulturelle møte” har vært 

viktig for å bedre forståelsen mellom ungdommene. Metodikken 

har ført til en “fellesskapslæring”, der ungdommene gjen- 

15

16 

nom samarbeid og diskusjoner har lært av hverandre. Også 

drama med sin vektlegging av lek og improvisasjon, har virket 

positivt inn. Det at ungdommene bor sammen, har gitt dem tid 

og mulighet til å bli kjent med hverandre på en dypere måte. 

De norske har ved flere anledninger uttrykt hvor verdifullt det 

har vært å samtale med flyktningene og få ta del i deres historier 

(ofte i fritiden: på ettermiddagen, kvelden, om natten). 

“Før jeg kom hit hadde jeg aldri snakket med en flyktning. Jeg 

var ganske skeptisk mot dem siden alt jeg visste var det som 

står i avisen og på TV. Som oftest er det negative ting. Nå har jeg 

totalt skiftet mening!” . Ida, 16 år 

Flyktningene setter pris på engasjementet fra de norske ungdommene. 

Særlig for dem som bor på asylmottak, virker det 

som om oppholdet på skolen og kontakten med de norske har 

fungert som en “vitamininnsprøytning”. 

“Jeg vil ikke kjøre til mottak tilbake, jeg vil fortsette å studere 

her. Uansett vil jeg delta i neste menneskerettighetsskole. Det 

var kjempegøy og nyttig for kunnskap” . Ahmed 18 

“Jeg ville bare si takk for det som dere gjorde for oss alle. Det 

var kjempebra, og koselig hos dere. Jeg har lært mye synes jeg. 

Tusen takk for at jeg ble kjent med andre mennesker som ble 

vennene mine etter hvert. Takk for alt.” . Emira 17 

Mange ungdommer har også fått utfordret sin forståelse av “det 

normale” og sine egne holdninger. Blant annet ved å sette fokus 

på og diskutere omkring identitetsdannelse, kultur, gruppepress, 

fordommer og stereotypier, søker vi å bevisstgjøre og skape et 

rom for en større grad av åpenhet, forståelse og respekt for 

andre. Mange oppgir at det viktigste de har lært var å ikke ha 

fordommer. Flere av de norske uttaler at de i utgangspunktet 

hadde fordommer, men at de nå har endret oppfatning. 

En “introduksjon til det norske” 

På spørsmålet om skolen kan hjelpe flyktningungdommen å 

tilpasse seg det norske samfunnet svarer et flertall av ungdommene 

positivt. Interessant å merke er at det er flere av de 

norske (71%) enn flyktningene (51%) som mener at skolen kan 

hjelpe flyktningene med tilpasningen. Vi tror at årsaken er at 

flyktningene klarere ser at menneskerettighetsskolen kun kan 

være ett lite bidrag i den vanskelige prosessen det er å tilpasse 

seg et nytt samfunn. Mange andre faktorer spiller inn; deres 

egne livshistorier, foreldrenes ressurser og bidrag, problemer 

med rasisme, forhold i lokalmiljøet og så videre. De norske har 

en begrenset forståelse av kompleksiteten som flyktningene 

lever i til daglig. 

Skolen tar også opp aktuelle utfordringer og temaer som nok 

kan være vanskelig å forholde seg til. Gjennom foredrag og 

diskusjoner blir flyktningene bevisst at enkelte av deres skikker 

og tradisjoner (begrunnet i religion og kultur) kan være i strid 

med menneskerettighetene og norsk lov. Mange sier at temaer 

som homofili og religion var vanskelige å snakke om. Som regel 

er de norske ungdommene mer liberale enn flyktningene og 

ofte blir debatten preget av høy temperatur. Vår erfaring er at 

flyktningene ofte beveger seg i retning av mer liberale holdninger, 

men at dette er problematisk fordi det kan innebære 

konflikt i forhold til deres foreldre og bakgrunn. 

“(Det var vanskelig å snakke om) kultur, religion, tradisjon. Fordi 

vi er fra forskjellige land. Også forskjellig religion om forskjellige 

mennesker” . Timor 16 

“Det var vanskelig å snakke om homofili. Fordi jeg ikke visste 

hva homo eller lesbisk. I mitt land vi snakket aldri om det og jeg 

hørte aldri om det.” . Sarah, 17 

Evalueringen er basert på spørreskjemaer som ungdommene fyller ut. Her 

fra menneskerettighetsskole i Kristiansand 2004. Foto: Enver Djuliman

Mange flyktninger gir uttrykk for at de har lært at de har 

rettig heter i det norske samfunnet som de ikke visste om. Selv 

om de er utlendinger har de rettigheter: ”mine rettigheter”, 

som én uttrykte det. Enkelte flyktningjenter gir uttrykk for at 

det har vært viktig for dem å lære om kvinners og om barns 

rettigheter. 

“Jeg lærte om kvinners og barns rettigheter. 30 artikler i menneskerettighetene 

så jeg vet hvilken rett jeg har i verden” . 

Ana, 18 

Gjennom diskusjonene har det kommet frem at særlig enkelte 

av flyktningguttene har et “gammeldags” kvinnesyn. Disse har 

hatt godt av å oppleve hvordan jentene har deltatt på lik linje 

med guttene gjennom hele skoleopp holdet. Dersom diskriminerende 

holdninger har vært uttrykt, har mange av jentene 

(særlig de norske) tatt kraftig til motmæle, og fått støtte av 

mange av sine mannlige medelever. 

“(Det var vanskelig å snakke om) Kvinnesyn. Fordi der er meningene 

mine ganske klare, så flerkoneri er ganske vanskelig for 

meg å akseptere, og derfor ha en bra diskusjon om. For meg er 

det vanskelig å forstå at enkelte ikke “aksepterer” eller synes at 

kvinner og menn er likeverdige”. Anne Marit 18 

En annen effekt av skolen, som også kan sies å bidra positivt til 

den norske tilpasningen, er at mange av flyktningungdommene 

oppgir at de har bedret sine norsk-kunnskaper. 

Religion og homofili kan være vanskelig å diskutere. 

Fra Kristiansand 2003. Foto: Lillian Hjorth 

Deltakende 

metoder er 

en viktig del 

av undervisningen. 

Fra Nesna 

2003. 

Foto: Enver 

Djuliman 

Positiv holdnings skaping; 

også for foreldre 

Et flertall av alle ungdommene 

mener at foreldrene og den 

voksne genera sjonen bør lære 

om skolens verdier. 

“Noen foreldre er trangsynte og 

har fordommer, og jeg hadde 

nok også noen fordommer før 

jeg kom hit, men kurset har fått 

meg til å forstå andre kulturer 

bedre. Derfor anbefaler jeg det 

til foreldre” . Ola, 17 

Enkelte av flyktningeungdommene 

sier at deres foreldre, 

ved å holde så sterkt på egne tradisjoner og kulturer, vanskeliggjør 

sin egen og ungdom menes tilpasningsprosess og selvrealisering. 

Flere gir uttrykk for at det er viktig at den eldre 

generasjonen lærer om temaene, for bedre å håndtere det 

moderne samfunn og den hverdagen som ungdommene beveger 

seg i. “For å forstå” som en unge flyktningjente forklarte 

det. ’ 

“For de skal glemme vår gammel tradisjon og kan selv tilpasse 

seg i det norske samfunnet” . Omar 16 

“Ja, det er viktig at de lærer om menneskerettigheter spesielt for 

de som er muslim, må forstå hva dette ordet betyr og de må 

gjøre det i praksis” . Jelena, 18 

Gjennom menneskerettighetsskolene har vi fått bekreftet at 

det ikke er enkelt for de unge flyktningene å tilpasse seg det 

norske samfunnet. Det er en vanskelig overgang å komme fra 

fattige land med “tradisjonelle” kulturer og grove brudd på 

menneskerettighetene, til et moderne velferdssamfunn. Men vi 

har også fått bekreftet at menneskerettighetsskolen kan være 

et godt hjelpemiddel i denne tilpasningen. 

Evalueringen finnes i sin helhet på Helsingforskomiteens hjemmeside: 

www.nhc.no 

17

18 

Etablering av undervisningsvirksomhet i Hviterussland: 

Engasjement for positiv endring 

Enver Djuliman 

De folkelige revolusjonene i Georgia og Ukraina har 

ført til et enda strammere grep internt i det hviterussiske 

samfunnet. Den autoritære presidenten 

Aleksandr Lukasjenko gjør alt han kan for å hindre 

en lignende revolusjonær utvikling. Aktivister forfølges 

og anklages for å være “opposisjonelle” og mer 

enn 150 uavhengige organisasjoner er stengt de siste 

tre årene. Så sent som i september i år kom et presidentdekret 

som forverrer situasjonen ytterligere 

da det i praksis blir mye vanskeligere for organisasjonene 

å motta støtte fra utlandet. 

Den “åpningen” av samfunnet som fant sted i Hviterussland, 

som i mange andre post-sovjetiske stater i forlengelsen av 

“glasnost” og “perestroika” på slutten av 1980-tallet og på begynnelsen 

av 1990-tallet, ble reversert etter at Lukasjenko 

kom til makten i 1994. Siden den tid har tilgangen til uavhengig 

informasjon og mulighetene for politisk aktivisme blitt innskrenket 

og situasjonen for menneskerettighetene forverret. 

Men aldri før har makten vært så sentralisert og kontrollert 

som i dag. 

“Independent Institute for Sociological, Economic and Political 

Studies” er et av få uavhengig forskningsinstitutter som finnes 

i Hviterussland. Deres undersøkelser viser at flertallet av befolkningen 

er skeptiske til presidenten og at de ønsker forandring. 

På grunn av begrenset informasjonstilgang, har de imidlertid 

ikke noen klar formening om alternativer og kjenner lite til 

opposisjonspolitikere. Den “Lukasjenkovennlige” statlige pressen 

har et opplag på fire millioner daglig, mens de uavhengige 

avisene har rundt 30 000. Det finnes ingen opposisjonell radio- 

eller tv-stasjon. Internett og satelitt-tv har relativt liten utbredelse. 

I TV og medier handler “alt” om Lukasjenko. På denne 

måten holdes demokratiske krefter utenfor samfunnets offentlige 

rom og klarer ikke å påvirke i særlig grad. Symptomatisk 

for denne situasjonen var vår samtale med sjåføren som kjørte 

oss til flyplassen etter oppholdet i Minsk. Han fortalte at han 

ikke syntes noe særlig om Lukasjenko og at han ikke hadde 

Fra opptøyer i Minsk etter fusk ved parlamentsvalget oktober 2004. 

Foto: Viafna 

stemt på hans parti ved parlamentsvalget sist høst. Da vi spurte 

om han i stedet støttet Anatol Liabedzka (leder av det største 

opposisjonspartiet), visste han, overraskende nok, ikke hvem vi 

snakket om. På tross av uvitenhet synes det, under overflaten, 

å skje en utvikling der flere gradvis orienterer seg vestover 

mot EU. Trykket fra Vestens kultur og levestandard synes å 

føre til et skifte i den hviterussiske identiteten: en slags “reise” 

fra sovjetmenneske til europeer. 

En av de høyest verdsatte verdier i vårt hjemlige samfunn, 

nemlig samfunnsengasjement, har blitt kriminalisert i Hviterussland. 

På lærestedene er politisk opposisjonell aktivitet 

forbudt, og studenter og ansatte er utsatt for trusler om utvisning 

eller oppsigelse dersom de driver slik aktivitet. Myndighetene 

hindrer forskning og undervisning i “kontroversielle 

emner”; det være seg stoff om den hviterussiske uavhengighetsbevegelsen 

på 1990-tallet eller forskning på sovjetisk historie. 

Lærebøker for barn og ungdom som ble skrevet i den 

åpne postsovjetiske perioden, er blitt erstattet med eldre, 

sovjetiske bøker. Alt dette går ut over unge menneskers anledning 

til å lære om historie, samfunnsforhold, religion, menneskerettigheter 

og demokrati. 

På tross av denne negative trenden, forteller våre hviterussiske 

samarbeidsorganisasjoner om mange unge som søker informasjon 

utover det de får på skole og universitet. Selv om de er 

oppvokst i et strengt regulert samfunn, ønsker de å få alternativ 

kunnskap om verden omkring seg. Det er derfor et sterkt 

behov og uttrykt ønske fra våre partnere om å utvikle undervisningsvirksomhet 

med fokus på menneskerettigheter og demokrati. 

I samarbeid med menneskerettighetsorganisasjonene 

“Viasna” (Vår), Foreningen av Ressurssenteret og Den hviterussiske 

journalistforeningen, vil Den norske Helsingforskomiteen 

i det kommende året organisere en rekke aktiviteter for 

ungdommer, studenter og journalister. I første omgang skal det 

organiseres fem menneskerettighetsskoler for ungdom, ett 

kurs for skolekoordinatorer og ett kurs for journalister. Målet 

er å formidle kunnskap, bevisstgjøre og skape positivt engasjement 

for demokratisk endring. 

Møte med menneskerettighetsorganisasjonen 

Viafna september 2005.

- Vi må få folk ut i gatene! 

Aleksandr Milinkevitsj, presidentkandidat 


Aleksander Milinkevitsj, nå hviterussiske presidentkandidat. 

Bildet ble tatt høsten 2004 da han besøkte Helsingforskomiteen 

og Menneskerettighetshuset i Oslo Foto: Silja Nordahl 

2006 blir et viktig år for det hviterussiske samfunnet. Da er 

det presidentvalg, noe som betyr hardt arbeid for menneskerettighetsorganisasjonene 

og politikere fra opposisjonen. Det 

finnes nemlig et håp om at Europas siste diktatur kan avgå ved 

døden og gjenoppstå som demokrati, dersom president Aleksandr 

Lukasjenko blir skiftet ut. En samlet opposisjonsbevegelse 

valgte i oktober i år Aleksandr Milinkevitsj til å stille som 

motkandidat til Lukasjenko. Han har i mange år ledet det 

landsdekkende nettverket av menneskerettighetsorganisasjoner 

“Belarusian Association of Resource Centers” og er en 

kjent kapasitet blant de hviterussiske aktivistene. Helsingforskomiteen 

var så heldig å få en samtale med Milinkevitsj da vi 

var i Minsk i september. 

Hvordan har det seg at en menneskerettighetsaktivist ønsker å stille 

som presidentkandidat, og hvordan blir strategien frem mot valget? 

– Skal det være håp om å fjerne Lukasjenko, er det helt nødvendig 

at alle demokratiske krefter står sammen. Fordelen 

med mitt kandidatur er at jeg ikke har noen partipolitisk historie 

med intern strid bak meg. Jeg kan derfor være en samlende 

kraft for mange miljøer. Dernest vil jeg understreke at “valget” 

til neste år ikke blir noe valg! Folkeavstemningen og parlamentsvalget 

sist høst [der det ble dokumentert massiv valgfusk] 

viser at så lenge Lukasjenko sitter ved makten vil det 

ikke være frie og rettferdige valg i Hviterussland. Ingen tror at 

noen virkelig vil telle stemmesedler. De [myndighetene] gjør 

akkurat som de vil. For vår del skal “valget” bli en politisk 

kampanje der det viktigste blir å få folk ut i gatene. Imidlertid 

er dette en stor utfordring fordi så mange mennesker lever i 

en tilstand av frykt. De er redde for represalier dersom de 

åpent demonstrerer og sier hva de mener. 

– Hva med revolusjonene i Georgia og i nabolandet Ukraina? Fungerer 

ikke disse som en inspirasjon som øker sannsynligheten for politiske 

endringer i Hviterussland? 

– Folk i Hviterussland er selvfølgelig klar over hendelsene i 

Georgia og Ukraina, men bare en liten del av dem har tilgang 

til uavhengig informasjon. To tredjedeler av de frie avisene er 

stengt, så vanlige mennesker er prisgitt nyheter fra statlige 

aviser og tv-kanaler. Der blir de fortalt at omveltningene har 

ført til at folks levevilkår er forverret. Så det å sørge for at folk 

får riktig informasjon vil være en av våre viktigste utfordringer. 

Vi vil trykke uavhengige aviser og distribuere dem illegalt. Og 

så vil vi møte mennesker der de er, nemlig i hjemmene. Planen 

er å gå fra dør til dør for å snakke, diskutere og informere. For 

å vinne folks tanker må vi arbeide hardt. Men dersom vi lykkes, 

kan det endelig skje politisk endring også her. 

19

20 

Internasjonal strafferett på hjemmebane 

Av Gunnar M. Karlsen, assisterende generalsekretær i Den norske Helsingforskomité 

Norske myndigheter har bidratt sterkt til å etablere den internasjonale straffedomstolen som skal sikre 

rettsoppgjør for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Likevel har de somlet med å etablere 

et effektivt nasjonalt system for å håndtere slike saker. Justismyndighetene må prioritere å bygge 

opp Nye Kripos’ avdeling for bekjempelse av organisert kriminalitet og internasjonale forbrytelser til å 

bli en slagkraftig enhet. Og det er behov for politisk debatt om regionale samarbeidsløsninger for å 

effektivisere arbeidet. 

Folkemordet i Rwanda i 1994 skapte en stor rettslig utfordring. Hvordan 

sikre rettsoppgjør mot dem som deltok? Bilde viser artikkelforfatteren 

som besøker folkemordmuseum på faktareise i Rwanda i 2004. 

Den internasjonale straffedomstolen (ICC) bygger på komplementaritetsprinsippet, 

som slår fast at det er statene som har 

primæransvaret for å straffeforfølge personer som har begått 

krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten (deriblant 

folkemord). Domstolen ble opprettet i 2002 og etterforsker 

nå forbrytelser i Darfur i Sudan (etter henvisning fra FNs 

sikkerhetsråd) og i Nord-Uganda og Den demokratiske republikken 

Kongo (etter henvisning fra regjeringene i disse landene). 

Det er flere begrensninger i ICCs domsmyndighet, blant annet 

krav om at territorial- eller statsborgerstaten må være medlem 

for at domstolen kan straffeforfølge en person. Siden om lag 

halvparten av verdens stater, deriblant noen av de største og 

mest folkerike, ennå ikke er medlem, er domstolen avskåret 

fra å behandle mange situasjoner med krigsforbrytelser og 

forbrytelser mot menneskeheten. Men selv med universell 

oppslutning vil det forbli et stort straffrihetsgap hvis ikke nasjonale 

myndigheter bidrar. ICC vil bare ha kapasitet til å behandle 

saker mot hovedpersoner. 

Derfor har menneskerettighetsorganisasjoner lenge argumentert 

for å få nasjonale myndigheter til å gjøre sine rettsapparatet 

i stand til å behandle slike saker. Det gjelder både på lovgiv- 

nings- og på den institusjonelle siden. Etter folkeretten kan 

stater utøve universell jurisdiksjon i forhold til grove internasjonale 

forbrytelser, det vil si at gjerningssted og gjerningsmannens 

nasjonalitet ikke begrenser domsmyndigheten. 

Norsk rett muliggjør rettsforfølgelse av særlig grove internasjonale 

forbrytelser. Straffelovkommisjonen har også foreslått 

å innføre straffebudene fra vedtektene for Den internasjonale 

straffedomstolen (ICC) i norsk rett. Helsingforskomiteen og 

andre organisasjoner har lenge arbeidet for at Norge skal ha 

et særskilt apparat for å håndtere slike saker. Foranledningen 

var informasjon om at personer fra ulike konfliktområder som 

befant seg i Norge hadde viktig informasjon om grove overgrep 

og at noen av dem endog kunne ha vært delaktige i dem. 

I mange saker vil norske myndigheter i realiteten bare ha to 

valg: enten å forbigå sakene i stillhet eller selv å gjennomføre 

rettsoppgjør. Grunnene til det kan være at fare for tortur eller 

dødsstraff umuliggjør utlevering til hjemlandet hvor personene 

kunne ha blitt stilt for retten, eller det kan være at det ikke 

finnes noen vilje i hjemlandet til å gjennomføre et genuint 

rettsoppgjør. Vedkommende kan også falle utenfor ICCs eller 

andre internasjonale domstolers domsmyndighet, eller saken 

kan være under terskelen for nødvendig alvorlighetsgrad i 

disse organene. 

Hvis norske myndigheter vil ta kampen mot straffrihet alvorlig, 

er det derfor bare én mulighet: de må sikre et effektivt nasjonalt 

apparat. 

På oppdrag fra Justisdepartementet, foreslo Den norske riksadvokaten 

i en utredning 14. oktober 2004 å etablere en spesialenhet 

som skal etterforske blant annet krigsforbrytelser og 

forbrytelser mot menneskeheten. Ifølge forslaget burde etterforskningen 

skje i regi av Nye Kripos, mens et nasjonalt statsadvokatembete 

skulle ha påtaleansvar. 

Forslaget var nøye utredet, med nødvendig sideblikk til andre 

lands ordninger. Men så gjenstod iverksettingen, avhengig av

politisk vilje og handlekraft. Riksadvokatens forslag er hittil 

bare delvis blitt fulgt opp, og Norge mangler fortsatt en slagkraftig 

enhet. Nye Kripos er så langt fullstendig underbemannet 

til å løse oppgavene på området. Riksadvokaten anslo at 

det minimum burde være 10 personer tilknyttet enheten, for å 

skape et team med nødvendig samlet kompetanse. Så langt er 

fire personer i Nye Kripos knyttet til feltet, og tre nye vil 

komme til. Men fortsatt vil det være et stykke igjen til en når 

minimumsløsningen anbefalt av riksadvokaten. En statsadvokat 

knyttet til feltet er allerede på plass. 

At det tar så lang tid å etablere et slagkraftig system er desto 

mer beklagelig siden medier og organisasjoner stadig har pekt 

på behovene for å få avklart om det er grunnlag for å etterforske 

eller utlevere til straffeforfølging i en rekke saker. Det er 

også kjent at Oslo politidistrikt satt på en rekke mulige straffesaker 

da Nye Kripos overtok ansvaret 1. april 2005. Til 

sammen venter cirka 70 saker på avklaring. 

Det som ser ut til å mangle er politisk handlekraft. Et unntak 

fra den politiske tausheten er likevel Knut Storberget, Arbeiderpartiets 

justispolitiske talsmann, som i en kronikk i Aftenposten 

9. august 2005 sier at det er behov for å drøfte regionale 

samarbeidsmodeller for å bekjempe internasjonal og organisert 

kriminalitet. Han reiser blant annet spørsmål om en 

bør etablere nordiske institusjoner for å sikre effektiv straffeforfølgelse. 

Storbergets forslag har mye for seg, men i første omgang må 

norske myndigheter sørge for at apparatet her til lands får tilstrekkelige 

ressurser. Danmark er det landet i Norden som 

har kommet lengst med å etablere et slikt apparat. Også Belgia 

har prioritert feltet og allerede gjennomført flere rettssaker 

mot personer som deltok i folkemordet i Rwanda i 1994. 

Gravplass med drepte fra folkemordet i Srebrenica, Bosnia i 

1995. Kun få av gjerningsmennene er dømt. Norge og andre 

stater må bidra til å strafforfølge overgriperne. 

Foto: Silja Nordahl 

Dernest er det behov for nordisk menings- og erfaringsutveksling. 

Denne må omfatte både fagpersoner, og politikere 

som vil ha innflytelse over beslutninger på området. Helsingforskomiteen 

ønsker å bidra til å dekke dette behovet ved å 

arrangere en nordisk konferanse som skal gjøre opp status for 

arbeidet i de ulike landene på området og diskutere samarbeidsmodeller. 

På konferansen bør også stemmer fra geografiske 

områder som opplever konsekvensene av straffrihet 

komme til orde, blant annet Rwanda og Bosnia. 

Å bekjempe straffrihet er en av de store utfordringene i arbeidet 

med å øke respekten for internasjonale menneskerettigheter 

og humanitær rett. I forbindelse med etableringen av ICC 

ser vi konturene av et systematisk globalt samarbeid hvor nasjonale 

domstoler spiller en hovedrolle. Ved å samarbeide om 

rettsoppgjør og minske straffrihetsgapet kan en for alvor 

forebygge grove overgrep og gi ofrene en form for oppreisning. 

Norge har vært en aktiv støttespiller i etableringen av ICC, ad 

hoc-domstolene for det tidligere Jugoslavia og for Rwanda og 

andre blandingsdomstoler med både nasjonalt og internasjonalt 

tilsnitt som Spesialdomstolen for Sierra Leone og domstoler 

i Kambodsja, Øst-Timor og Kosovo. 

En konsekvent politikk fra norsk side forutsetter at myndighetene 

legger forholdene til rette for at slike saker kan etterforskes 

effektivt og prøves for norsk rett. Gjennom økt justissamarbeid 

med andre land om slike saker vil Norge bidra til 

og kunne nyte godt av kompetanseutvikling på feltet. 

Norge er ikke en spydspiss på området. La oss likevel komme 

sent, men godt. 

21

22 

Helsingforskomiteen rapporterer: 

Menneskerettslige utfordringer 

i Norge 

av Silja Nordahl 

Det er Helsingforskomiteens oppgave å følge med i Norges menneskerettslige utvikling og rapportere til 

FN, Europarådet og andre internasjonale organisasjoner. I år har vi utgitt to rapporter som skisserer våre 

største utfordringer på hjemmebane. I mars sendte komiteen sin landrapport til Den internasjonale Helsingforsføderasjonen, 

og i september avleverte vi skyggerapport til Norges femte periodiske rapport om 

sivile og politiske rettigheter. 

Human Rights Developments in Norway 2004 

– Det er i asyl- og flyktningpolitikken vi fremdeles finner de 

største problemene i forhold til menneskerettighetene i 

Norge, uttalte generalsekretær Bjørn Engesland ved Helsingforskomiteens 

årlige rapportering til Den internasjonale Helsingforsføderasjonen. 

Komiteen peker på særlig to kritikkverdige forhold: 1) at 

myndighetene i flere saker bestemte seg for ikke å følge FNs 

flyktningkommisjons (UNHCR) anbefalinger om å gi beskyttelse 

til asylsøkere fra bestemte land som Tsjetsjenia, Sør- 

S omalia, Afghanistan, Irak og Eritrea. 2) ny lovgivning fra 

1. januar 2004 som nekter husly og mat til personer som har 

fått endelig avslag på sin asylsøknad. 

1) Menneskerettighetsorganisasjoner i Russland har dokumentert 

at tsjetsjenere risikerer forfølgelse i alle deler av landet, 

enten administrativt eller i form av rasistiske overgrep. UNHCR 

har derfor konkludert med at etniske tsjetsjenere med permanent 

bostedsadresse i Tsjetsjenia ikke har et “genuint internt 

fluktalternativ” og derfor burde få internasjonal beskyttelse. 

Helsingforskomiteen har vært engasjert i flere saker der 

norske myndigheter ikke har villet følge disse anbefalingene. 

Utlendingsdirektoratet (UDI) har argumentert med at UNHCR 

baserer seg på empiri fra 2001 og 2002, og at de selv har mer 

oppdatert informasjon. Imidlertid gjentok UNHCR sin posisjon 

i oktober 2004, mens UDI selv ikke møtte etniske tsjetsjenere 

på sin faktareise til Russland. Norge har tradisjonelt lagt vekt 

på å lytte til og samarbeide med FN-organisasjonene. At 

myndighetene nå overprøver FNs anbefalinger er en ny og 

bekymringsverdig utvikling. 

2) Menneskerettighetsorganisasjoner har også kritisert 

myndighetene for å tvinge ut på gaten asylsøkere som har fått 

avslag, men som av ulike årsaker ikke kan vende hjem (såkalte 

ureturnerbare), og på grunn av manglende arbeidstillatelse 

heller ikke kan ta vare på seg selv i Norge. Statistikk fra februar 

2005 registrerte 600 tilfeller av personer som led under denne 

politikken. Helsingforskomiteens rapport henviser til Senter 

mot Etnisk Diskriminering som har påpekt dette som brudd 

på FN-konvensjonen om sosiale, økonomiske og kulturelle 

rettigheter. Konvensjonen stadfester at også illegale utlendinger 

har rett til å få oppfylt sine grunnleggende behov på midlertidig 

basis. Også norsk lovgivning sikrer denne rettigheten. 

I tillegg til asyl- og flyktningpolitikk omtaler Norges-rapporten 

tema som rettssikkerhet og fengsledes rettigheter, religionsfrihet, 

etniske og nasjonale minoriteter, intoleranse, xenofobi, 

rasistisk diskriminering og hatutsagn, kvinners rettigheter, 

psykisk sykes rettigheter og menneskehandel. 

Rapporten er ført i pennen av assisterende generalsekretær 

Gunnar M. Karlsen og kan leses elektronisk på www.nhc.no 

eller bestilles ved henvendelse til sekretariatet. 

Skyggerapport til FN: Menneskerettslig kritikk av 

Norge ikke godt nok fulgt opp! 

– Til tross for sine løfter lar Norge stadig vekk være å iverksette 

anbefalinger fra internasjonale tilsynsorganer. Det sier 

Helsingforskomiteen og seks andre menneskerettighetsorganisasjoner 

i sin skyggerapport til FN om Norges oppfyllelse 

av Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. 

Rapporten lister opp eksempler på kritikk som enda ikke har 

blitt fulgt opp: 

1) FNs menneskerettighetskomité har påpekt at den norske 

grunnlovens artikkel 2, andre paragraf om statsreligion er i 

strid med artikkel 18 om religionsfrihet i Konvensjonen om 

sivile og politiske rettigheter. 

2) Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) og Europa-

ådet ved Den europeiske sosialkomité har sagt at norsk 

praktisering av tvungen lønnsnemnd i arbeidskonflikter er i 

strid med ILO-konvensjoner nr. 78 og 87 som stadfester at 

streik er et legitimt virkemiddel så lenge det ikke setter i fare 

liv, helse eller personlig sikkerhet til hele eller deler av befolkningen. 

3) FNs flyktningkommisjon (UNHCR) har anbefalt internasjonal 

beskyttelse av asylsøkere fra enkelte geografiske områder 

(jmf. Helsingforskomiteens årlige rapport om Norge 

ovenfor). 

4) Den europeiske kommisjon mot rasisme og intoleranse 

(ECRI) anbefalte i sin rapport om Norge av 27. januar 2004 å 

etablere prosedyrer for å legalisere situasjonen for ikkereturnerbare 

asylsøkere. Den norske regjering har imidlertid 

sagt at den ikke vil følge dette rådet. 

5) FNs barnerettighetskomité rapporterte 28. juni 2000 at 

barnets beste ikke alltid får hovedhensyn ved saksbehandlingen 

til enslige mindreårige asylsøkere. Asylsøkere under 18 år får 

ikke tilstrekkelig mulighet til å delta i behandlingen av sine 

søknader. De som har behov for psykososial bistand får det 

heller ikke bestandig. 

I desember 2004 sendte Norge inn sin femte periodiske 

rapport til FNs menneskerettighetskomité, som skal undersøke 

denne i mars 2006. Skyggerapporten ble oversendt i september 

og kan forhåpentligvis bidra til en bedre behandling av 

disse saksforholdene. Den peker også på en rekke andre områder 

der Norge bryter eller bedre kan oppfylle våre forpliktelser 

innen sivile og politiske rettigheter. 

Skyggerapporten er ført i pennen av Ole B. Lilleås og kan leses 

elektronisk på www.nhc.no eller bestilles ved henvendelse til 

sekretariatet. 

23

24 

Fra den internasjonale menneskerettighetsskolen i Mostar 

- Selv om det vi lærte på skolen 

var viktig, var det som satte mest 

spor, det jeg opplevde utenfor 

klasserommets vegger 

Tekst: Noemi Licini 

Det første jeg la merke til da vi ankom Sarajevo [hovedstaden 

i Bosnia-Hercegovina] var alle merkene. Merkene etter krigen, 

etter bomber, hus med bare grunnmuren igjen, enorme bygninger 

fulle av hull. Alt kom som et sjokk! Det var godt at vi 

fikk tid til å ”komme oss” på bussturen til byen Mostar, for 

ingen var klare for å være sosiale mot de bosniske elevene 

etter denne spesielle ankomsten til det krigsherjede landet. 

Men Mostar var mye bedre. Kun i utkanten av byen var det 

merker etter krigen. Sentrum og Gamlebyen var for så vidt sitt 

“opprinnelige jeg”. Og det var litt av et syn; gamlebyen i 

Mostar! Gatene var brolagt med glatte hvite steiner. Det ble 

anbefalt å gå uten sko, for steinene var som massasje for såre, 

ømme føtter. Den historiske brua var også flott, og selv om 

det ikke er den opprinnelige som ble ødelagt under krigen, var 

den nydelig. De har en tradisjon i Mostar; nemlig å hoppe fra 

brua, tyve meter rett ned i elven under. Vi ble fortalt at det var 

farlig, og at de som gjorde det hadde trent lenge først. Det var 

ganske grunt, og hvis du ikke bøyde kroppen på en spesiell 

måte, kunne resultatet bli stygt. Elven deler Mostar i to og 

slynger seg gjennom byen. Mange badet. Lot du blikket gli over 

til den andre siden, så du mange små restauranter. Over trerekkverkene 

hang blomster i alle farger. Under hele oppholdet 

Å være med på noe nytt er alltid gøy, spesielt hvis du får dra til utlandet. 

Det var nettopp det jeg fikk; dra til Mostar i Bosnia-Hercegovina 

på en menneskerettighetsskole. Aldri har jeg lært mer, opplevd mer 

eller hatt det morsommere. Jeg er nå fjorten år, bor i Drammen og går 

i niende klasse. Da jeg fikk informasjon om mr-skolen i Moster, med 

både norske og bosniske elever, tenkte jeg at “dette må jeg være med 

på!”. Et par uker før hadde jeg vært på en annen slik skole på Viktoria 

kulturhus i Drammen, så innføring i menneskerettigheter, flerkulturell 

forståelse og konflikthåndtering hadde jeg allerede fått. Likevel fant jeg 

fort ut at man lærer noe nytt hver dag, og at livet er fullt av overraskelser. 

Dette er min historie om menneskerettighetsskolen i Mostar. 

bodde vi på hotell Bristol, og rommet mitt hadde utsikt over 

hele gamlebyen, broen og åsen i bakgrunnen. 

Selve skolen var ny i forhold til den første gangen jeg deltok. 

Lærerne var flinke til å variere undervisningen med leker og 

gruppearbeid, slik at det ikke bare var tunge foredrag. Det er 

lettere å lære på den måten. Vi ungdommer har det gjerne 

sånn at mye går inn det ene øret og ut det andre. Så når vi 

innimellom fikk bevege oss og være aktive, ble vi klarere i toppen 

når vi senere skulle sitte på rumpa og fokusere på læreren 

og stoffet. For det er jo interessant, menneskerettigheter og 

alt rundt det. Dette angår oss like mye som hvem som helst 

andre. At skolene er så dårlige til å informere om disse rettighetene 

er en skam! Hva om vi en dag får bruk for dem? 

Og det med flerkulturell forståelse, at man må ha respekt for 

andre kulturer og ha et åpent sinn som kan tilpasses etter 

omgivelsene og menneskene rundt oss, er verdier alle burde 

fått med seg. Istedenfor blir vi fortalt at vi må være stolte over 

vår kultur, noe jeg er enig i, men å ikke slippe til andre grupper 

er jo tåpelig! Så jeg bøyer meg i støvet for innføringen av 

flerkulturell forståelse. Det er så absolutt både nyttig og nødvendig. 

Selv om det vi lærte på skolen var viktig, var kanskje

det som satte mest spor fra oppholdet i Mostar, det jeg opplevde 

utenfor klasserommets vegger. 

Da vi først møtte de bosniske ungdommene, ble det slik at de 

norske satte seg på den ene siden og de bosniske på den 

andre. Jeg tenkte at det var viktig å få kontakter i Mostar, for 

de norske kunne jeg jo møte når som helst hjemme. Derfor 

spradet jeg bort til den andre enden av rommet, sa: “hey, my 

name is Noemi ” og satte meg hos dem. Hvis du er frampå, 

sosial og hyggelig, kommer du langt i Bosnia. Det merket jeg 

fort. De nye vennene jeg fikk var mye mer åpne ovenfor hverandre 

og hadde mer nærkontakt innad i vennegjengen. Det 

savner jeg veldig her i Norge. Nordmenn er så mye mer stive 

og tilbaketrukne. Vi må lære oss å være avslappet og ta etter 

andre mer sosiale kulturer: være spontane, rett og slett! 

Ja, for de var spontane, ikke strukturerte og med hele dagen 

klart framfor seg, slik som vi. De hadde en mer “ta det som 

det kommer”-holdning. Det var helt greit for meg, oppholdet 

ble mer spennende på den måten. Ta for eksempel kveldene. 

Etter middag hadde vi fri, og på fem minutter kunne de 

bosniske finne på at “nå skal vi ut!”. Men jeg som er jente liker 

å pynte meg og gjøre meg i stand. Dermed ble alt skikkelig 

hektisk, for ingen ville gå alene og alle ville dra med en gang. 

Likevel var det kjempegøy når vi først kom ut. 

Alle kafeer og barer i Mostar er åpne om natten. De rydder 

bort alle stoler og bord, setter høytalerne ut i gata og skrur på 

musikken. Så kan du selv velge om du vil være inne eller ute. 

Selv foretrakk jeg gatene, for der var det mer folksomt og 

flere jeg kunne komme i kontakt med. Og kontakt fikk jeg... 

Å være annerledes er alltid noe som åpner for en samtale, og 

å være i sentrum er noe jeg liker godt. Det var med tungt 

Her er hele gruppa med 

lærere og bosniske og 

norske elever. 

hjerte jeg hver sene 

kveld tuslet tilbake 

til hotellet, vekk fra 

musikk, latter og 

gutter. Men heldigvis 

var det kule mennesker 

i gruppa vår, 

mange ble gode 

venner, og noen litt 

mer... Men er det 

ikke typisk at man 

alltid forelsker seg i 

feil person til feil 

tid? Jeg fant ut at jeg 

skulle prøve å ha det 

Den kjente broa i Mostar 

så gøy som mulig, og 

kjæreste var ikke 

aktuelt på det tidspunktet fordi det var så mye annet å holde 

på med. 

Tilbake er det ordet som skal runde av denne lille historien. 

Det ble en trist avslutning på oppholdet. Aldri har jeg grått 

mer! Det begynte to dager før avreise og varte to dager etter 

hjemkomst. Jeg kan med hånden på hjertet si at det jeg lærte i 

Bosnia vil jeg aldri glemme, verken opplevelsene eller kunnskapen. 

De av dere som kan, ta dere tid til å lære om menneskerettigheter, 

flerkulturell forståelse og fredelig konflikthåndtering. 

Det er så viktig, og faktisk veldig interessant! Og la ikke gamle 

krigshistorier skremme dere bort fra Bosnia-Hercegovina. Det 

er et fantastisk sted! Jeg er så takknemlig for at jeg fikk sjansen 

til å delta på Den internasjonale menneskerettighetsskolen i 

Mostar. Får jeg muligheten igjen, skal jeg ikke nøle et sekund 

med å dra tilbake! 

25

26 

Nytt fra Menneskerettighetshuset 

Helsingforskomiteen holder til på Menneskerettighetshuset i Tordenskioldsgate 6b i Oslo sammen med flere 

andre organisasjoner. Til sammen arbeider vi med demokratiutvikling og menneskerettigheter i alle deler av 

verden, og på Huset møter man stadig nye fjes og spennende personer med viktige prosjekter på gang. 

I sommer og høst har Sharon Ben Arie 

lånt kontorplasser av oss. Hun har tatt 

initiativ til prosjektet Palestine – Israel On 

the Road Film Festival, som i samarbeid 

med Nansen Dialognettverk skal arrangere 

filmfestivaler i Israels og Palestinas 

utkantstrøk. Festivalene skal vise filmer 

om dagliglivet til vanlige mennesker fra 

de forskjellige folkegruppene og håpet 

er at de kan danne et felles dialoggrunnlag. 

Festivalene skal inneholde paneldebatter 

med filmskapere, filmkritikere, representanter 

for det sivile samfunn og 

vanlig publikum. 

Bli støttemedlem i Helsingforskomiteen! 

Helsingforskomiteen arbeider for å fremme demokratisk 

utvikling og menneskerettigheter, både i vårt eget land og 

internasjonalt. Vi avdekker overgrep og sier ifra om urettferdighet. 

Vi arbeider for å endre situasjonen – vende det 

vonde til det gode. Vårt redskap er menneskerettighetene, de 

internasjonale juridiske og etiske normer som statene har 

forpliktet seg til å følge. Men i kampen for økt respekt for 

menneskerettighetene trenger vi støttespillere. Jo flere vi er jo 

mer kan vi utrette! 

Wah Ku Shee er praktikant hos Den norske 

Burmakomité fra 7. september til 28. 

november. Hun er burmeser og har bodd 

i flyktningleiren Meele på Thai-siden av 

grensen i over ti år. Shee er deltaker i 

programmet Foreign Affairs Training som 

arrangeres av National Council of the 

Union of Burma. Hun har fått ti måneders 

teoretisk opplæring i flyktningleiren, og 

fullfører nå kurset med tre måneders utplassering 

hos en organisasjon i utlandet. 

Her skal hun lære hvordan det sivile 

samfunn fungerer i Norge, hvordan ikkestatlige 

organisasjoner arbeider og samarbeider 

med hverandre og med myndigheter. 

Wah Ku Shee er særlig opptatt av 

kvinners og barn rettigheter og vil engasjere 

seg i slikt arbeid når hun kommer 

hjem igjen. 

Dalai Lama og Chungdak Koren fra 

Tibet-komiteen 

Den norske Tibet-komité arrangerte 14- 

16. juni Dalai Lamas norgesbesøk. Dalai 

Lama holdt pressekonferanse på Menneskerettighetshuset, 

hadde politiske 

møter med stortingspresident Jørgen 

Kosmo, Stortinget og statsminister Bondevik. 

I tillegg besøkte han Nobel fredssenter 

og holdt et foredrag i Chateau 

Neuf. Dalai Lama var selv svært fornøyd 

med besøket i Oslo og uttrykte flere 

ganger glede over å være tilbake i landet 

som gav ham Nobels Fredspris i 1989. 

Du får: 

- Flere utgaver av MENNESKERETTIGHETSMAGASINET 

- Årsrapport 

- Nyheter på e-post en gang i måneden og invitasjon til 

seminarer og konferanser 

- Kunnskap om viktige menneskerettighetsspørsmål i 

internasjonal og nasjonal politikk 

- Gleden av å støtte Helsingforskomiteens menneskerettighetsarbeid 

Ta kontakt! Telefon: 22 47 92 02 | E-post: hjorth@nhc.no | Adresse: Helsingforskomiteen, Tordenskioldsgt. 6B, 0160 Oslo

Democracy means: 

Sticking to the rules of the game, 

even when the referee is not looking. 

Manfred Hausmann

www.nhc.no 

Den norske Helsingforskomité stiftet i 1977 

Den norske Helsingforskomités virksomhet tar utgangspunkt i Helsingfor s erklæringen som 

ble undertegnet av 35 europeiske og nord-amerikanske stater på konferansen om sikkerhet 

og samarbeid i Europa (KSSE) i 1975. I erklæringen blir det slått fast at respekten for 

menneskerettighetene er en vesentlig faktor for den fred som er nødvendig for å sikre 

utviklingen av vennskap mellom statene. 

Formål 

Helsingforskomiteen arbeider for at menneskerettighetene skal respekteres og omsettes i 

praktisk handling. Komiteen skal ha oppmerksomhet rettet mot alle deltakerland i Organisasjonen 

for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE, tidl. KSSE), dvs. stater i Europa, Sentral-Asia 

og Nord-Amerika. Komiteen skal ikke ta hensyn til statenes plassering i blokker, ideologier 

eller politiske systemer, men konsentrere seg om brudd på Helsingforserklæringen og senere 

OSSE-dokumenters bestemmelser. 

Virkemidler 

Overvåking og rapportering av menneskerettighetssituasjonen 

Valgobservasjon 

Støtte til uavhengige organisasjoner og medier 

Menneskerettighetsundervisning og informasjonsvirksomhet 

MENNESKERETTIGHETSMAGASINET 

Helsingforskomiteen, Tordenskioldsgate 6B, 0160 Oslo 

Tel: (+ 47) 22 47 92 02 - Fax: (+ 47) 22 47 92 01 - Bankgiro: 5001 06 26061 

Org.nr.: 959 196 451 - E-mail: hjorth@nhc.no - Hjemmeside: www.nhc.no 

- 33864

Internasjonale valgobservatører til Norge - Den norske ...

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?