BARN I KUNSTEN - Bergen kommune

BARN I KUNSTEN
BARNAS KULTURHUS 20 ÅR

BARN I KUNSTEN
BARNAS KUlTURhUS 20 åR

BARN I KUNSTEN – BARNAS KUlTURhUS 20 åR
Ansvarlig utgiver: Bergen kommune
Ansvarlig redaktør: Siri Breistein
Redaksjon: Øyvor Johnson og Turid Fadnes
Bergen 2012
Grafisk utforming: Stunt
Trykk: Bergen Grafisk

FoRoRd
Bergen kommune har gjennom satsing på kunstformidling
av høy kvalitet til barn og unge kommet
langt i sitt arbeid og vært pioner i utviklingen av store
og mindre kunstformidlingsprosjekter, som har satt
spor så vel nasjonalt som internasjonalt.
denne offensive kommunale satsingen, som i stor
grad startet ved etableringen av Barnas Kulturhus i
1992, har inkludert samarbeid med og kompetanseutvikling
i det profesjonelle kunst­ og kulturlivet
innen alle sjangre og uttrykk. Resultatet ser vi nå:
kunstinstitusjonene, museene og profesjonelle
grupper og enkeltkunstnere inkluderer i større grad
barn og unge som en naturlig og viktig målgruppe
for sitt arbeid. det er interessant at de tradisjonelt
tunge, etablerte institusjonene har vist stadig økende
vilje til eksperimentering og endring i formidling av
sin kunst. det vitner om en lys fremtid for barn på
kunstarenaen.
den globale brytningstiden med raske endringer og
det økende kulturelle mangfoldet barn omgis av, krever
en aktiv kulturpolitikk overfor barn som skaper
engasjerte, kreative, reflekterte samfunnsborgere
med kulturell kompetanse, innsikt og forståelse.
Ivaretakelse av barns behov for egen kulturskaping,
utvikling og god tilgjengelighet til kvalitativ kunst og
kultur, har stor betydning for den enkeltes identitet
og aktive medvirkning i utvikling av bysamfunnet.
Vi vet også at barns tidlige kjennskap til ulike kunst­
og kulturuttrykk øker lyst og interesse for egen
kultur skaping og for kunstopplevelser. Barnas Kulturhus
har arbeidet med utvikling av ulike metoder
og modeller der barn blir inkludert i innholdsproduksjonen
og der barn kan være aktivt undersøkende.
dette har vært viktig for å øke barns forståelse og
innsikt i kunstneriske prosesser og uttrykk. Barn
skal møte kunsten der det skapende arbeide skjer og
utøves, og der kompetansen finnes. En god formidling
skal gi barn et reelt møte med muligheter for det
enkelte barn å finne ut: «Er dette noe for meg her
som jeg kan bruke i mitt eget liv?»
Barnas Kulturhus har i sitt eksperimenterende
arbeid bidradd til å gi svært mange barn en kulturell
kompetanse i tidlig fase av livet. dette har trolig gitt
positive ringvirkninger og ført til at mange har valgt
å satse på en senere kunstnerkarriere og kreativt/
innovativt arbeid.
det har derfor vært både viktig og riktig å gi Barnas
Kulturhus et tydelig mandat om å ivareta utvikling av
samarbeid mellom kunstlivet, barnehager og skoler
og slik tilstrebe at alle barn får mulighet til å oppleve
kunst og kultur og utvikle seg innen alle estetiske
uttrykksformer. dette demokratiprosjektet har vært
preget av høy kvalitet og byens kunst­ og kulturressurser
har vært et lærings­ og formidlingsrom både i
hverdag og i helger.
Barnas Kulturhus kan derfor sies å være et av de
første tiltakene i arbeidet med å utvikle publikum,
fordi nye publikummere til byens kunst­ og kulturopplevelser
henger nøye sammen med interesse for
og kompetanse på ulike kunstsjangre. Innsikt i og
det å kjenne seg bekvem med ulike kunstarenaer
og kunstuttrykk, øker både interessen for å oppsøke
tilbud og tilgjengeligheten til disse. Som kulturbyråd
ønsker jeg at enda flere av byens innbyggere får ta
del i det rike kunst­ og kulturtilbudet som kulturbyen
kan by på, og ønsker å fremme et kritisk og kompetent
publikum av alle kulturtilbudene. derfor har
Barnas Kulturhus hatt stor betydning i publikumsutviklingsarbeidet
med sin viktige og fruktbare satsing
på barn og unge. Barnas Kulturhus har vært, og er,
en viktig byggesten i videreutvikling av Kulturbyen
Bergen.
Gratulerer med 20 års imponerende arbeid!
Gunnar Bakke
Kulturbyråd

Fra sanseutstillingen «En, too og tree»
Foto: Tove K. Breistein
INNhold
Barnas kulturhus sine første 20 år 6
Siri Breistein i samtale med Turid Fadnes
har vi behov for dannelse? 22
Gunnar Danbolt
Når forskning og kultur går hånd i hånd 30
Eli Kristine Økland Hausken og Gro Grimsø
Kunsten å gi barn store kunstopplevelser 33
Stein Olav Henrichsen
Væren i kunsten 36
Annette Marandon
Fri scenekunst i Bergen, nomade eller fast adresse? 39
Annicke Gill
Att ge folk det de inte visste de ville ha 42
Stina Högkvist
Babyteater i vinden 45
Lise Hovik
det kompetente småbarnet 48
Siri Breistein i samtale med Greta Evjen
Rollelek i fare 51
Siri Breistein i samtale med Elin Thoresen
Casiokids = elektropop til alle! 54
Siri Breistein i samtale med CasioKids
Fristed for friteateret 56
Siri Breistein i samtale med Jack Markussen
Fortellingens eget liv 59
Siri Breistein i samtale med Kari Torkildsen
På tokt med Bydetektivene 62
Siri Breistein
Noen ord om fremtiden 66
Mardon Åvitsland
Barnas Kulturhus 1992–2012 68
En historisk oversikt
oversikt over publikasjoner 90
5
BARNAS KUlTURhUS 1992–2012

6
BARN I KUNSTEN
Drageslepp under Barnas Kulturhelg Gjennom kunstneren, Han Mei,
lærer barn å lage og sette drager etter kinesisk oppskrift.
Foto: Tove K. Breistein

Mye har skjedd siden den dagen i mai da
Barnas Kulturhus åpnet dørene for første gang?
– På barnekultursiden har det skjedd enormt mye.
Jeg tenkte på det da Bergen Kunstmuseum åpnet sitt
barnekunstmuseum, «Kunstlab», i september 2011.
da vi hadde det første samarbeidet med Bergen
Kunstmuseum tidlig på 1990­tallet, hadde museet
ikke en time på budsjettet til formidling til barn. Vi
produserte «det norske maleriet» (1996) slik det er
vist i Rasmus Meyers Samlinger – for å gi lærerne
kunnskap og hjelp til egen bruk av samlingen og slik
at de selv kunne bruke kunstsamlingen med egne
elever. det var et poeng at heftet skulle fungere så
godt at lærerne kunne bruke den uten støtte eller
kurs fra museets side. og nå har museet åpnet en
egen spennende avdeling for barn!
Hva er de viktigste endringene innenfor
barnekulturfeltet?
da jeg begynte å banke på kunstinstitusjonenes dører
i 1992 – og inviterte til samarbeid om programmer
for barn, møtte jeg synspunkter som at barn hadde
ikke noe å gjøre på museum. de var for urolige, løp
og ropte og kunne ikke oppføre seg. Kunst var heller
ikke noe for barn. I alle fall ikke for de små barna?
det er ganske utrolig å tenke på at dette er bare 20 år
siden. I dag vil ingen aktør innen kunst­ og kulturlivet
si at en ikke er aktiv i forhold til utvikling av program
og formidling til barn, eller at barn og unge ikke er
en betydelig publikumsgruppe for virksomheten. om
ikke for annet, så ønsker de dette, fordi de vet at ingen
virksomhet i et moderne demokrati kan overleve om
de ikke skaffer seg publikum og tilhengere. de må
klare å fortelle hvor verdifulle de er, uansett om de
finansieres av det offentlige eller private.
Vise noe som er mulig, noe du ikke har sett før, noe du ikke visste gikk an.
(Kunsten å komme heim). Ragnar Hovland (2011)
BARNAS KUlTURhUS sine første 20 åR
samtale med turid fadnes. tekst siri Breistein
12. mai 2012 er det 20 år siden Barnas Kulturhus ble åpnet. det var ikke en opplagt
tanke den gang at barn skulle ha tilgang til og rett på byens kulturtilbud.
I denne samtalen med Turid Fadnes, som har vært daglig leder siden oppstarten og
fram til 1. februar d.å. da hun gikk av med pensjon, synlig gjøres noen av perspektivene,
planene og prosjektene som var med på å skape et rikt og tilgjengelig barnekulturliv,
og som ble fundamentet til et ressurs­ og kompetanse senter for barnekultur i Bergen.
På 90­tallet fikk vi en flott handlingsplan om samarbeid
mellom kultur og skole/barnehage: «Broen
og den blå hesten» (1996) med vekt på at barn må få
opplevelser med profesjonell kunst av høy kvalitet,
samtidig som de får utfolde seg med egne kulturelle
aktiviteter. Men det fulgte ikke med noen finansiering
og meldingen fikk derfor liten betydning i praksis.
det er særlig etter at vi fikk den kulturelle skolesekken
(dKS) i 2002 at det har «tatt av». dKS er en
ordning det følger store penger med.
likevel er det ikke bare finansieringsmuligheter
som er grunnen til endringene. det har skjedd
en endring i vår måte å se på barn og barndom, der
det nå er aktu elt å hevde at barn også har rettigheter
til kunsten og kulturen. Vi fikk FN`s barnekonvensjon
(1989). her blir barn omtalt som individer med rettigheter.
Barn ble ikke bare beskrevet gjennom tilhørighet
til en familie. I henhold til barnekonvensjonen har
barn også kulturelle rettigheter.
Du opplevde et barnekulturelt paradigmeskifte?
Ja, det omtales som et paradigmeskifte. Vårt syn
på barn og barndom har gått fra et rent utviklingsbasert
blikk til også et mer kulturelt fokus. Fra å se
barndom som en «mangelsykdom» – som manglet
rasjonalitet, fornuft og analytiske evner – til å se
barndommen som verdifull i seg selv med betydning
her og nå.
det var etnologene som var først ute. På
60­tallet be gynte de å se på barn som en egen kulturell
gruppe, på linje med andre kulturelle grupper.
det blikket gjorde at en så et helt annet og kompetent
barn: Et barn som var kulturprodusent med en
lekekultur, kul turelle traderinger og deltakelse i
jevnaldergrupper.
7
BARN I KUNSTEN

8
BARN I KUNSTEN
er det noe som du spesielt vil trekke fram som
inspirasjonskilde for ditt yrkesvalg og som daglig
leder av Barnas Kulturhus?
Jeg kan huske da jeg studerte pedagogikk på
70­tallet, da boken «Kongen over gata» (1976) av
åse Enerstvedt ble gitt ut. det var et mirakel. Et helt
annet barn ble tydeliggjort. For meg ble boken en
åpenbaring: barn ble definert som kulturskapere
og deltakere i en jevnalderkultur med intern kulturoverføring
og kulturproduksjon. Barns lek ble satt i
en sammenheng av en kulturasjon og sosialisering
med sterk betydning for utvikling og læring av basale
trekk som demokrati, deltakelse og gruppeliv og ikke
kun som «barnlig sysselsetting». leken ble en alvorlig
sak! Barnas samspill med en hel voksenkultur i
denne leken ble tydelig. Barns lek og kulturproduksjon
er tett sammenvevd med voksenkulturen og
resten av samfunnet.
det endrede barndomssynet har trolig også
grunnlag i overordnede kulturelle strømninger.
drømmesamfunnet gir plass til kreativitet og barns
lek får større verdsettelse. Plikten og nytten har
ikke enerådende plass i vår moderne mentalitet
lengre. En ny tidsånd orienterer seg ut fra en etterindustriell
økonomi og forbrukerkultur. her kommer
kreativitet, fritid og selvrealisering i fokus. leken får
en større plass. det henger trolig også sammen med
de demokratiseringsprosesser vi har vært gjennom.
Først var det kvinnene som fikk rettigheter, nå er
det barna. Ivar Selmer­olsen fra dronning Mauds
Mindes høgskole innførte begrepene om å se på barn
som «becomings» eller som «beings».«Becomings»
vil ha behov for opplæring og oppdragelse. «Beings»
vil også ha behov for kunst og medvirkning.
Men hvordan ser kunstarenaen ut for dagens barn?
Vi må forholde oss til et kulturskapende og kompetent
barn. de lever i en moderne familie og har en
institusjonalisert barndom (barnehage/skole). det
er også en utfordring å avdekke sine egne romantiseringer
om barnet og barndommen. Jeg bør ha
klart for meg at dagens barndom er langt fra min
egen på 50­tallet!
Under: «Designjungelen» med Kunstpilotene. Foto: André Marandon
Til høyre: Turid Fadnes i bakhagen til Barnas Kulturhus sammen med
Zadek (bak) og Kenan. Foto: Tove K. Breistein
Kunsten har også endret seg. I dag har vi mange
«cross­overs». det er for eksempel ikke så lett å
skille lenger mellom kunst og en del populærkulturelle
former, og vi lever i en moderne medie­ og informasjonskultur,
som er en stor del av vår hverdag.
Barna får møte med en globalisert kultur, der mange
ulike kulturelle impulser møtes. det er vanskelig å
opprettholde ideen om en totalt adskilt og autonom
kunstsfære.
det er nå mulig for oss å se at Metallica
«ligner» barokkmusikk i den klassiske sjanger med
avanserte stramme former. Repetative strukturer
a la Mahler appellerer til klassiske musikere. Som
Stravinskjis «Vårofferet» appellerer til mange
rockere. (Spillerom 29.02.12 NRK P2). også barn
lever i denne kulturelle verden.
Men trenger barn kunst?
Kunst er, som leken, en erkjennelsesform. Barn
trenger kunsten for sin eksistens her og nå – ikke
kun for en fremtidig kunnskap. Jeg er ikke alltid i
stand til å skille mellom lek og kunst. leken er en
eksi stensform og en erkjennelsesmåte: en måte å
være i verden på og en måte og utforske verden på.
Barn bruker alle inntrykk og erfaringer i sin lek og
utforsker på denne måten hvordan verden henger
sammen for å finne sin plass i den. Kunstmøter kan
sikre at de får kvalitative, mangfoldige og sammensatte
inntrykk og erfaringer. Ikke bare enkle, entydige
og forutsigbare inntrykk.
leken er kulturell og strukturert. den har
regler som gjør det mulig for barn å leke sammen.
Barn er både i leken og går opp på et metanivå, der
reglene drøftes og fastsettes. Alle vil la seg fasci nere
av å observere barnegruppers lek, der krangelen om
reglene kan ta mer tid enn selve leken. Tenk hvilken
opplæring i demokrati og samfunn dette er!
Barn lever estetisk; de lever i rytmer og rim, i
gangarter og fortellinger. Tidlig bruker de kulturens
former. Beth Juncker (2006) sier at deres fremste
formål er å holde unna kjedsomheten og sikre spenning,
utfordringer, henrykkelse og forskrekkelse.
leken er en symbolverden. I møte med kunst har
derfor barn kompetanser gjennom denne estetikken,
selv om de ikke kjenner kunstens ulike konvensjoner
– som for eksempel grensen mellom scene og
publikum. likevel er det overraskende hvordan små
barn lytter seg til slike uskrevne regler og respekterer
dette skillet. dette skriver blant annet hernes,
os og Selmer­olsen om i boken «Med kjærlighet til
publikum» (2010) som tar utgangspunkt i Klangfuglprosjektet
om små barn og kunst.
det er de voksnes ansvar å «peke på» det
samfunnet og kulturen oppfatter som verdifullt og
betydningsfullt. Jens Bjørnebo skriver i «Under en
mykere himmel» (1976) at barn må få del i de store
kulturelle fortellingene som de gammeltestament­

lige med for eksempel fortellingen om Abraham og
Isak. livet skal være stort og farlig. det er det minste
de kan forlange, skriver Bjørnebo. det er et langt
stykke fra vår hang til enkle og koselige fortellinger
for barn … Gabrielle Faith Guss (høgskolen i oslo)
har forsket på forholdet mellom barns dramatiske
lek og teaterkunsten – og finner mange likheter. hun
kaller barns dramatiske lek for teaterets oldemor.
så det er kanskje ikke så rart at vi har problemer
med å skille lek og kunst?
Forfatteren Gro dahle skriver om barn og poesi i
«BU 1201», den nye skriftserien om barn og
ungdom s litteratur. Jeg siterer herfra, fordi Gro dahle
så fint beskriver barn og sin egen diktekunst – og så
slår vi et slag for den nye skriftserien samtidig!
«diktet ligner barnets tanke. diktets språk ligner
ofte på hvordan barn bruker ordene. Ifølge utviklings ­
psykologen Piaget, kan nettopp barne språket i den
preoperasjonelle fasen ligne dikt. I denne fasen
er barnet mellom ca. to og sju år. dette er en førbegrepslig
fase, en utviklingsperiode der barnet begynner
å bruke språket til å tenke med, til å oppdage
verden med. dette er en oppdagelsesfase, en fase for
utforskning og læring. ordene peker på verden, og
gjennom ordene kan verden formuleres. Men ennå
er ikke språket spikret, ennå ikke etablert i stabile
forbindelser. Setningene som kommer, kan for
voksne høres rare ut, og det barnet sier, kan fortone
seg både morsomt og underlig. den preoperasjonelle
fasen kan beskrive barns opplevelser og reaksjoner.
Ved å tenke på språket gjennom dette utviklingstrinnets
kvaliteter, kan det være lettere å forstå
måten barn anvender ordene på. Slik kan barns
språklige resonnementer minne om poetisk språk,
og ende opp som forunderlige betraktninger et dikt
verdig. Mye av det som preger det preoperasjonelle
utviklingsstadiet, kan minne om diktets virkemidler
og undersøkende språk. Barn snakker som dikt, og
dikt snakker som barn. I denne preoperasjonelle
fasen er språket et verktøy for å forstå. og leken
med ord og forklaringer er en språklig forskningsstasjon
for verden og symbolene. det er ikke så stor
forskjell fra det å stille rare spørsmål slik barn spør,
til å dikte. Jeg ser på det å skrive dikt som nettopp en
kombinasjon mellom forskning og lek, som minner
om barns oppdagelsesferd. dikt er en sjanger velegna
for oppfinnsomheten og den språklige lekenheten,
en sjanger for påfunn og fantasi og eksperimenter.
Sånn sett tror jeg at diktet handler om å oppdage
verden, slik barn oppdager verden, prøver seg fram,
leker seg fram, forsøker å forstå og sette sammen og
prøve ut på nytt og på nytt.»
Hvordan kan vi tenke om læring i forhold til
barnets kunstmøte?
«Vi kan ikke lære noen noe ­ læring foregår i den
enkelte. det eneste vi kan gjøre, er å invitere inn i
et rom, hvor læring er mulig», sa en gang tidligere
direktør ved Edvard Grieg museum Erling dahl jr.
9
BARN I KUNSTEN

10
BARN I KUNSTEN
Motivasjonen er dermed utfordringen, når vi inviterer
inn i det rommet der læring er mulig. det handler
om å skape interesse hos barnet: slik at barnet selv
går i gang med undersøkelse og forskning. Videre
skjer læring i en sosial kontekst, der vi er en del av
samspillet og hvor barnet kommer til kunstarenaen
med sin egen sosiale gruppe, som har sitt eget liv og
samværsform.
For oss er dette med å skape interesse et
hovedmål. Vi har barna på besøk i kun kort tid – fra
45 minutter til tre timer. Vi har bare en sjanse! Vi
må skape interesse og nysgjerrighet på denne korte
tiden, slik at barna selv vil undersøke videre eller
at barnehagen, skolen eller familien har fått et nytt
engasjement og får lyst til å komme tilbake for å
oppsøke verk og kunnskap selv.
Hvordan inviterer vi barna inn i et rom
der læring er mulig?
Når vi planlegger produksjoner og formidlingsprogrammer
for barn må vi alltid på forhånd reflektere
over følgende spørsmål: 1) hvem er barnet og
hvordan ser barndommen ut? 2) hva er kunst for? og
kunst for barn? 3) hva er læring og hvordan lærer vi?
Kari Thorkildsen (hIB) har laget og gjennomført
mange programmer for Barnas Kulturhus. hun
var i mange år barnehagekontorets representant
og samarbeidspart i huset. hun lærte meg at det
var primært spørsmål om to forhold: skape fokus
og skape incitament. Skaper man fokus, kan det
skapes oppmerksomhet og dermed et møte og en
relasjon. og kan man skape motivasjon slik at barn
selv setter i gang undersøkelse og forskning, kan
nesten hvilket som helst barn lære å arbeide med
hva som helst Vi prøver å bruke dette som rettesnor
i program utvikling og planlegging av formidling, som
for eksempel:
1) Kari Thorkildsen hadde et program i kunstindustrimuseets
utstilling «Mennesket og tingene gjennom
500 år» for førskolebarn. hun tok utgangspunkt i
ideen fra E.T.A. hoffmanns eventyr, om hva som skjer
om natten, når vakten har gått: da kommer alle gjenstandene
ned fra veggene og så kommer fortellingen
om de dramatiske tingene som skjer. Sølvkabinettet
hadde glassmontre med gullsmedarbeider tett i tett.
Når vi åpner døren, peker Kari på tre dukker som
står fremme på gulvet og sier: «hysj, skal vi høre hva
de sier?» hun forteller at de krangler om hvilke type
skatt dette er: Er det en vikingskatt, kongeskatt eller
en sjørøverskatt? Barna har selvfølgelig sine egne
favoritter blant skatter og studerer nå objektene nøye
for å få bekreftet sine teorier. Slik ser de og fokuserer
på den enkelte gjenstand. Til sist velger de seg en
dukke og presenterer gjenstanden som viser at dette
er en vikingskatt, fordi …
2) Et annet eksempel er barne­ og famileguiden vi
laget for Troldhaugen/Edvard Griegs Museum: «Følg
frosken!» her er det frosken som er guide. Som barn
interesserer vi oss for frosker (Edvard Grieg hadde
en liten porselensfrosk i lommen, som han gned litt
på for å berolige nervene før han skulle på podiet
og dirigere de store orkestrene.) Frosken er tegnet
sammen med utvalgte gjenstander eller skulpturer
vi ønsker å trekke frem. Barna leter så opp hvor
frosken er og ser det frosken ser. Vi engasjerte
avistegneren leif Raa fra Bergens Tidende, fordi han
hadde så tydelige og klare tegninger som var lette og
raske å lese. Kristi odeen hadde ansvar for tekst og
utvikling av brosjyren.
3) Barne­ og familieguiden som vi laget for Bergen
Kunstmuseum: «Kom og se!» (den gang Bergen
Billedgalleri) hadde en katt som guide. Som små er
vi jo interessert i kattepuser. En liten pike har mistet
katten sin, og vi følger kattepote­merkene fra bilde
til bilde. Selvfølgelig kommer katten til rette – i hans
heyerdals bilde «Pike med katt». Kari Bakke laget
denne guiden. På museet var de så spenstige at de
satte opp små pleksiglass­skilt med kattepoter ved
«våre» kunstverk!
Maleriet «Pike med katt» (1887) av Hans Heyerdal henger på Rasmus
Meyers Samlinger, Kunstmuseene i Bergen.

4) Under strategien med fokus og incitament, finner
vi også «fiksjonskontrakten» som formidler/kunstner
lager med barna/publikum. En slik kontrakt inneholder
blant annet klargjøring av hva som er fiksjon og
hva som er «på ordentlig». her blir vi sammen enige
om hva som skal skje og hva som er «reglene», men
også forventninger og motivasjon skapes her. Noe
magisk kan skje? Mottaket gir en ypperlig anledning
til å sette fokus og gi et incitament og skape forventning
og interesse. og barna er klare for oppdagelsesreisen!
Barnets forventninger kan være bestemt
av informasjon de har fått før de kommer eller av
aktivitet de har deltatt i før. I Barnas Kulturhus hører
vi ofte «Når begynner teateret?», når barna for
eksempel skal delta i en utstilling. For sist de var her
så de teater! I praksis har kunstmøtet begynt lenge
før de kommer inn døren til oss eller museet. Bare
det å komme til byen og til et nytt hus, kan være en
utfordring. ofte konkurrerer vi med mange av barnas
andre opplevelser den dagen – som for eksempel
en bussreise. Gode mottak er viktig for at de små
barna skal kunne bevege seg videre og ta enda flere
utfordringer. også annet personell ved institusjonen
er med å sette «atmosfære» og grunnlag for et godt
møte, inklusivt vaktmesteren barna møter i døren.
Tillat meg å ta et lite innsmett: Fiksjonsavtalen
har også betydning for ansvar og arbeidsfordeling
mellom de voksne. Når barn kommer fra
barnehage eller skole, er det de voksne ledsagerne
som har ansvar for barna. de kan ikke gi fra seg
dette ansvaret, før de kan være sikre på at ansvaret
overtas av en annen. Formidler må gjøre ansvarsfordelingen
mellom seg og pedagogen tydelig: Jeg tar
det faglige ansvaret for forløpet her og ber deg om
hjelp til å løse evt. sosiale situasjoner, fordi du kjenner
barna. ofte kan en høre oppgitte kommen tarer
fra kunstformidlere om pedagoger som «blander
seg inn» i forløpet. Kun med en avklaring av roller og
ansvar, kan de voksne slippe deler av sitt ansvar.
5) Rommet og verkstedet kan også være invita sjoner.
Utforming av rommet kan skape fokus og motivasjon.
Reggio Emilia­pedagogene kaller rommet «den
tredje pedagog». dramapedagogene kan også dette
med å bruke rommet. Rommet kan skape interesse
og forskertrang hos barn og sette stemning eller
undring og gi oppmerksomhet til noe vi ønsker å fokusere
på. (Men det er viktig å være oppmerksom på
at vår egen begeistring kan ta over og vi lager kreativ
underholdning heller enn å sikre fokus på kunsten og
arbeidet med kunsten!)
Kan du si mer om betydningen av rommet og
Barnas Kulturhus sin vekt på verkstedsarbeid?
Vi ser jo ikke bare med øynene! Fra begynnelsen
møter og erfarer vi verden gjennom kroppen. Visuelle
bilder utvikles senere og er avhengig av de primære
Barna Kulturhelg 2011. Foto: Tove K. Breistein
haptiske erfaringene. Vi ser og erfarer med hele
kroppen og alle sansene. Barn er i verden gjennom
kroppen. læring og erfaring er kroppslig. I verkstedet
inne i utstillingen kan vi se ved å bruke hendene
og selv undersøke former og materiell. Utfordringen
er å utvikle verksteder og rom slik at de går til
kjernen av problemstillingene i kunstverkene vi skal
arbeide med. det er ikke bare barn som erfarer og
lærer gjennom kroppen – selv Albert Einstein skal ha
tilstått at hans tanker innen matematikk og fysikk ble
foregrepet i kroppslige og muskulære bilder heller
enn i ord og matematiske begreper.
I alle kreative og kunstneriske prosesser er
det et nødvendig samspill mellom kropp og psyke.
Kunst og kunstneriske uttrykk arbeider med førspråkelig
forståelse av verden. Forståelse og mening
er kroppslig erfart og levd, heller enn primært
intellektuelt forstått. Identitet, hukommelse og
mening, og vår opplevelse av virkeligheten styrkes og
artikuleres gjennom kontakt og interaksjon av mange
sanser. og barn er også i verden på denne måten!
her vil jeg vise til sitat som jeg har hentet fra bøkene
fra den finske arkitekten Juhani Pallasmaa, som er
kritisk til vår tids arkitektur som han mener primært
baseres på visuell persepsjon og ikke på sansene og
vår kroppslige måte å være i verden på («The Eyes of
the Skin», 2005):
«The hands wants to see, the eyes want to
caress». Johann Wolfgang von Goethe
«The dancer has his ear in his toes».
Friedrich Nietzsche
«The taste of the apple…lies in the contact of
the fruit with the palate, not in the fruit itself,
in a similar way … Poetry lies in the meeting
of poem and reader, not in the lines of symbols
printed on the pages of a book. What is essensial
is the aesthetic act, the trill, the almost
physical emotion that comes with the reading».
Jorge Luis Borges
11
BARN I KUNSTEN

12
BARN I KUNSTEN

Bokverksted på Krohnengen skole.
Foto: Tove K. Breistein
Dialogbasert formidling krever forberedelse har du
sagt – hvilke type forberedelse tenker du da på?
Eulalia Bosch, den første direktøren for pedagogisk
avdeling i det Moderne Museet i Barcelona, fortalte
at hennes formidlere måtte forberede 50 mulige
spørsmål til hvert verk på utstillingen, før den skulle
presenteres for barn. Bare godt forberedt, kunne de
være i stand til å gå i reelle dialoger med barn og
være i stand til å takle alle spørsmål og innspill, uten
å gå i forsvar i sine trygge faglige posisjoner.
Hvordan kan man trekke inn og ta på alvor barns
egen kultur i formidlingen?
Bildekunstnere og foreldre kan beklage seg over at
barna begynner å bruke «skjemaer» i tegning – der
de i skolen eller barnehagen har «lært» hvordan man
tegner en katt av de andre barna! den frie streken
barnet hadde er borte! det må være et poeng å ikke
«ta ned» skjemategningen, og ikke spille ut den store
kunstneriske forakten, men spille sammen med de
barnekulturelle skjemaene, for så å gå videre.
Gunnar danbolt og åse Enerstvedt undersøkte
en del av programmene i Barnas Kulturhus tidlig på
1990­tallet – nettopp med fokus på møtet mellom
barns egen kultur og voksenkulturen. Rapporten ble
utgitt i Kulturrådets skriftserie: «Når barns kultur
møter voksenkulturen» (1995). Tilknyttet den store
sats ingen dKS, kan en høre bekymrede stemmer
som problematiserer voksenkulturens og dannelseskulturens
inntog på barnekulturens område. Jeg
mener at bekymringen er basert på en manglende
forståelse av barnekulturens plass i en voksenkultur.
Barne kulturen lever på og av de voksnes kultur og den
omgivende virkeligheten – det er den virkeligheten
som søkes mestret, forstått og bearbeidet i leken og
i de barnekulturelle uttrykkene. det handler derfor
om å gi barn tilgang til kunstneriske og kulturelle
ressurser de kan bruke – i egen lek og i eget liv.
å ta utgangspunkt i et kulturskapende barn,
betyr ikke at voksenkulturen skal abdisere og fraskrive
seg oppdragelses­ og dannelsesansvar. det
betyr bare at vi må strekke oss for å inngå i dialoger
og søke å skape kulturmøter («education»/«educare»
kommer fra det latinske ordet «edo», som betyr mat.
det handler om å gi føde …). det er også et poeng at
hvis du skal skape ditt eget og gjøre opprør, må du
kjenne til det du skal gjøre opprør fra. du må kjenne
reglene for å nekte å følge dem og skape nye. Men
respekt for og kunnskap om barns egen kultur er
en forutsetning for god formidling til barn. det er en
del av den barnefaglige kompetansen som kunstlivet
må tilegne seg. Utsagnet «På barns premisser»
betyr ikke bare å ta utgangspunkt i barnets alder og
ståsted, men også deltakelse i en hel jevnalder­ og
lekekultur.
Vi har formulert at «formidlingsprogrammer skal
invitere barn inn i kunstneriske prosesser» og at det
skal legges stor vekt på barns deltakelse og egen
aktivitet i kommunens vedtak i dKS. I den Kulturelle
Bæremeisen er oppdraget «et kunstnerisk arbeid
med barnet i sentrum». det finnes nå mange gode
eksempler på at barns eget skapende arbeid får
plass i formidlingsprogrammer.
Du har uttalt at det er en tydelig linje
i byens kulturpolitikk for barn?
Ja, historien om Barnas Kulturhus, den kulturelle
skolesekken i Bergen og den Kulturelle Bæremeisen
er historien med en tydelig linje i utvikling av
en kulturpolitikk for barn i Bergen Kommune. Før
1990 hadde kommunen ingen kulturpolitikk for barn.
Kommunen hadde kun en fritidspolitikk for de unge
med fritidsklubber – ofte under jorden i bomberom
og med lite innhold. det ble gitt tilskudd til frivillige
organisasjoner, også kulturelle: som kor og korps.
da Bergen Kommunale Musikkskole ble etablert,
kjørte interesserte foreldre sine barn til fiolinopplæring.
Men vi hadde ingen kulturpolitiske ordninger
som kunne nå alle barn.
I 1990 ble Fritidsavdelingens ungdomskontor
og Kulturavdelingen slått sammen og de lokale ungdomskontorene
ble etablert som lokale kulturkontor.
Første stein var lagt i utviklingen av en kommunal
kulturpolitikk i bydelene og for barn og unge. Samme
år ba ordfører Bengt Martin olsen om at det skulle
nedsettes en tverretatlig arbeidsgruppe for å utrede
et nasjonalt barnekultursenter i kommunen. Forslaget
kom fra barneombud Trond Viggo Torgersen,
som ønsket å flytte Barneombudets etat til Bergen.
Gruppen ble ledet av kulturdirektørens spesialkonsulent
– som var undertegnede. Gruppen diskuterte
behovet for et nasjonalt barnekultursenter. Var det
en modell for å utvikle en kunst­ og kulturpolitikk for
barn? Mange steder i landet var det eksempler på
gode kunst­ og kulturprogrammer for barn, basert
på lokale forhold og lokale kunstneriske ressurser.
En ny kulturpolitikk skulle kanskje heller utvikles
lokalt? Gruppen arbeidet derfor ut en modell som
med letthet kunne omdefineres til et kommunalt
barnekultursenter, og la vekt på hva et slikt barnekultursenter
skulle ha som mandat for at senteret
kunne delta i en utvikling av kulturpolitikken for barn
i kommunen.
da vedtak om huset ble gjort i bystyret i 1991,
var det et vedtak om et kommunalt barnekultursenter.
I vedtaket heter det at huset ikke kun skal
være en egen, selvtilstrekkelig, institusjon for barn,
som for eksempel et barnemuseum eller barnegalleri.
huset skulle operere som en koordinator og et
ressurssenter for utviklingen av en kunst­ og kulturpolitikk
for barn. det ble understreket at byen hadde
store ressurser på kultur­ og kunstsiden, men at lite
13
BARN I KUNSTEN

14
BARN I KUNSTEN
eller ingenting var rettet til barn. Barn har rett på
deltakelse i kunstlivet på linje med andre borgere, og
skal ha tilgang til kunstinstitusjonene der både verk
og kompetanse finnes. Kunstlivet måtte utvikle måter
å åpne opp både institusjon og kunst til barn og lære
seg å kommunisere med de minste av byens borgere.
Barnas hus (i dag Barnas Kulturhus) ble
formulert som en «edderkopp» som skulle spinne et
nett mellom hele byens kunstliv på den ene siden og
skoler og barnehager på den andre. For om kommunen
skulle utvikle en reell kulturpolitikk for barn,
måtte en sikre at en unngikk skjevfordeling der kun
publikum med store kulturelle ressurser hadde tilgang.
det var derfor nødvendig for kulturlivet å samarbeide
med skole og barnehage, fordi det er kun i
skolene vi møter AllE barn og kun i barnehagene vi
møter de MANGE barn. En kulturpolitikk for barn må
sikre at kunst og kultur ble en del av barns hverdag.
Turid Fadnes på trappen til Barnas Kulturhus, tar farvel med besøkende
barnehagebarn. Foto: Tove K. Breistein
dette mandatet fra bystyret var tydelig nok til
at huset hadde legitimitet til å ta kontakt i kulturlivet,
invitere til samarbeid om program for barn og unge,
iverksette programutvikling, søke finansiering og
arrangere kurs og seminarer om barn og kunstformidling.
husets leder opplevde at huset var gitt en
særlig forpliktelse til å «bekymre seg om» barn i
Kultur­Bergen. Slik sett har bystyrets vedtak tydeliggjort
et ansvar for de yngste. dette ansvaret og
legitimiteten i vedtaket, har nok hatt stor betydning,
særlig fordi huset i mange år manglet «økonomiske
muskler»: budsjettet dekket lenge kun faste utgifter
og hadde ingen rom for aktivitets­ og programutvikling.
de første årene var det kun bystyrets vedtak
som var den ressurs man hadde. Vedtaket ga imidlertid
et fokus på barn og unge. Allerede i 1993, da
den første kommunale kulturmeldingen ble skrevet,
fikk barn og unge et eget kapittel.
denne kulturpolitiske tenkingen om at barn
skulle ha adgang til og rettigheter til byens kulturliv
på linje med andre borgere, ble videreført da den
kulturelle skolesekken (dKS) kom. Allerede i 2000,
da kulturdepartementet utlyste økonomiske midler
til utprøving av en kulturell skolesekk, formulerte vi
en skolesekkmodell basert på byens kunstliv der vi
fokuserte på hvordan byens kunst­ og kulturliv skulle
være et utvidet læringsrom for skoleelevene og
skolene i dKS. denne modellen kalte vi en «storbymodell»
– en modell som baserte seg på byens store
kulturelle ressurser, i motsetning til den modell
som ble etablert for dKS i fylkeskommunal regi, en
«turnerende modell», der en kjøpte opp forestillinger
og utstillinger og sendte disse rundt til skolene i de
ulike kommunene. En turnerende modell er et godt
redskap for å sikre barn i små kommuner kunstneriske
opplevelser som ikke finnes der, som for
eksempel teaterforestillinger. Men norske kommuner
er svært forskjellige. de store byene har kunstneriske
og kulturelle ressurser som barn må få tilgang
til. Barn skal ikke bare se teaterforestilling i gymsalen,
men møte teateret i byens teater! Senere brukte
mange større byer dette begrepet «storbymodell» i
dKS.
den Kulturelle Bæremeisen (dKB) er et kommunalt
prosjekt for førskolealder som ble etablert i
2006. Målet er todelt: Sikre barna kreativt arbeid og
samarbeid med kunstnere i barnehagen, og sikre
en økning i tilbud til små barn (førskolebarn) i byens
kulturinstitusjoner og kulturliv. På dette tidspunkt
var det altså de minste barna som stod og banket på
kulturlivets dører!
Kan du se den røde tråden i kommunens
kulturpolitikk for barn? Alltid er det tilgang til det
ordinære kunst­ og kulturlivet det er snakk om og
tilrettelegging og formidling til de små. det er snakk
om en demokratiseringsprosess. denne linjen ble
konsolidert og sikret videreføring da bystyret høsten
2010 vedtok den nye planen om kunstformidling til
barn (Bystyresak 293­10).
Barnas Kulturhus har også vært opptatt av å
skape en arena for å eksperimentere med nye
formidlingsformer?
Ja, Barnas Kulturhus har hele tiden vært en arena
for utprøving. Underveis har vi prøvd ut ulike formidlingssituasjoner,
som for eksempel med verksted
inne i utstillingen, ta i bruk rommet som del av
utstillingen eller som et incitament til barnas egen
undersøkelse og forskning. det har kunstmuseene
problemer med å gjøre, siden de lever tettere opp
til konvensjonen om å vise kunst. Vi har også prøvd
ut en ny kunstnerrolle: kunstneres prosessuelle
samarbeid med barn, som eksempelvis skjer under
kunstfestivalen BaKu.
huset ble også raskt tatt i bruk som kurs­ og
opplæringsarena og som presentasjon­ og visningssted
for programmer.

Barnefamiliene er en viktig publikumsmålgruppe
– hvordan ivaretas denne gruppen?
Vi oppdaget familien som en målgruppe for kulturpolitikken,
men få kulturelle virksomheter ga slike
tilbud der hele familien kunne delta: både toåringen,
niåringen, mor, far og bestemor.
lørdagsprogrammet presenterer de programmene
som barn i barnehagen og i skolen møtte i
løpet av uken, samt særskilte forestillinger og verksteder.
Vi ser en ny form for rekruttering til kulturlivet:
barn som har deltatt på aktiviteter sammen
med skolen eller barnehagen i løpet av uken,
kommer tilbake lørdag sammen med foreldre og
søsken. Barna ønsker å dele sine opplevelser med
familien og gjenta opplevelsen. det viser seg altså
at programmer via skoler og barnehager kan gi nytt
publikum! dette er noe som alle kulturinstitusjoner
nå erfarer, som følge av dKS og dKB.
Vi legger vekt på at lørdagene skal være et
lavterskeltilbud av høy kvalitet. Slik at alle foreldre
skal trives. I starten prøvde vi ut mer krevende verksteder
og kurs for barn og foreldre sammen, men
oppdaget at vi bare rekrutterte de som allerede følte
seg hjemme i slike aktiviteter. Nå kan foreldrene selv
velge aktivitets­ og deltakelsesnivå. det må være
hyggelig å være foreldre på Barnas Kulturhus, ellers
vil ikke foreldrene komme tilbake med barna.
Barnas avhengighet av foreldrene kan være
en utfordring i kulturpolitikken for barn. Teatersjefen
for svenske «Unga Klara», Suzanne osten, har i alle
år vært trofast på parti med barn og produsert teater
med betydelig barneperspektiv. hun satte blant opp
familieforestillingen «Medusas barn» – om barns
erfaringer ved foreldrenes skilsmisser. Men dette
ønsket ikke voksne å bli konfrontert med – og billettsalget
var svært lavt!
rollen som kompetanse- og ressurssenter for
byens kulturinstitusjoner samt for skolene og
barnehagene, hvordan fungerer det?
Gjennom årene har vi hatt fokus på kompetanse­ og
ideutvikling på området barn og kultur. Vi går inn i
en idéutvikling og samarbeid om nye programmer i
institusjoner, markeringer og festivaler. Ved utvikling
av nye programmer blir det arrangert kurs for
deltakerne og andre kulturarbeidere. I tilknytning til
«Tidsreisen» i Rosenkrantztårnet ble det for eksempel
arrangert et kurs i metoder for teater i museum,
med Rosemary linnell som arbeidet mye med TiM i
london (bla. Tower of london.) og vi har funnet noen
grep der vi kan «løfte i flokk», som for eksempel
Barnas Kulturhelg og Ruinfestivalen. Samarbeid om
informasjon og samarbeid i et formidlernettverk med
deltakelse av alle byens formidlere, er også deling av
kompetanse og ressurser.
også på kompetanse og kursing har Barnas
Kulturhus fungert som en ressurs. det gjelder
gjennom føring av større konferanser om formidling
og kulturpolitikk for barn, der alle kunstneriske
virksomheter deltar. Allerede i 1994 inngikk vi et
konferanse samarbeid med UIB om kunstformidling.
det gjelder også kurs og opplæring for skoler og
barnehager knyttet til kunstprogrammer som presenteres.
For personell i barnehage og skoler har vi
Fra forestillingen «Ole iDolet Bull» med Bergen Byspill.
Foto: Helge Brekke
15
BARN I KUNSTEN

16
BARN I KUNSTEN
generelt prøvd å være «transparente»: gjøre det lett
for de voksne å ta opp og kopiere metoder og ideer
til sitt eget arbeid i barnehage og skole. Sammen
med kurs for voksne kombinerte vi kurs og kunstnerverksteder
med barn. det viste seg at det er mest
hensiktsmessig å tilføre kunstnere i samspill med
barn og voksne. I dKB ble dette finansielt mulig og
ble gjennomført syste matisk. Kunstnere arbeidet ute
i barnehagene i lengre prosjekter.
Gjennom årene har vi snakket om barn og
kunst i ulike sammenhenger: for samarbeidsgruppene
Eurocities og Baltic Cities, i kulturkonferanser
i Umeå, Sundsvall, århus, København og
Gdansk. Byprogrammene våre ble bl.a. i 2007 presentert
i nettverk av websider knyttet til la Pedrera i
Barcelona som del av konferansen «Art, heritage and
Education». århus har latt seg inspirere til sitt eget
bydetektiv­program og sitt eget barnekulturhus, som
vi har latt oss inspirere til Teatergarderoben i århus.
er det noen erfaringer fra konkrete prosjekter som
du vil dele, gjerne noe som har overrasket deg?
det har vært et poeng for oss å gå inn på områder
der det ikke var tilbud eller aktivitet fra før. Vi har
derfor gjort mindre på musikkområdet, da dette har
vært rimelig godt dekket. også innenfor barnelitteraturen
har det eksistert et samarbeid mellom biblio tek
og barneinstitusjonene og området dekkes rime lig
bra i skole og barnehage. og slik kom byen som tema
opp. Byen som by, byutvikling og dens arkitektur
ble imidlertid ikke formidlet til barn og unge. Nå ble
ideen om byen som læringsarena for barn etablert!
her ventet spennende oppgaver: byen er en del av
vår identitet. dens historie inneholder spennende
fortellinger vi kan se og lytte til når vi går gatelangs.
«Kirker og klostre i Bergen i Middelalderen»
og «St. Jørgen hospital» ble våre første store innsatsområder
under paraplyen «Bergen som historieforteller».
Vi tenkte at om vi utviklet et godt og
spennende lokalt undervisningsmateriell til bruk for
skolen, ville skolene ta dette i bruk. det ble produsert
påkostede permer med tekst, kopieringsgrunnlag og
fargetransparenter til bruk for læreren. Men etter en
tid var de flotte permene glemt: ingen på skolene
visste hvor de stod og knapt at de eksisterte! Vi
erfarte også tidlig at det var nødvendig at vi hadde
kvalifisert formidler til stede. Skolene oppsøker
sjelden stedene alene. Når vi tilbyr formidler, velger
skolene å bruke programmene.
da vi hadde erkjent dette, tok vi utgangspunkt
i kirkeprogrammets musikalske innslag og
brukte grep fra teateret: I permen lå en kassett
hvor arkeolog Alf Tore hommedal sang inn en St.
Sunnivasalme. Teksten var presentert både på latin
og norsk. Inklusivt notematerialet, «middelalderens
noter», med en veiledning fra kulturskolens rektor
om hvordan notene kunne leses. Elevene lærte seg
salmen som forberedelse til besøket i kirken. Vi
sydde opp «munkekutter» med rep rundt livet. Vi tok
imot klassen i Schøtstuene i et samarbeid med det
hanseatiske Museum. Klassen gikk så i prosesjon til

Fra sanseutstillingen «En, too og tree» på Barnas Kulturhus, produsert
av kunstner Maria Udd med musikk av Jørgen Knudsen.
Foto: Tove K. Breistein
Mariakirken og sang i koret. Klassen var nå et kor. Vi
kunne begynne kirkevandringen i «koret». drama og
teater er et svært sterkt virkemiddel i formidling. det
gir mulighet til innlevelse.
det var naivt å anta at vi kunne presentere
gode undervisningsprogrammer med utgangspunkt i
byens kulturliv, og at skolene med bakgrunn i disse,
selv skulle oppsøke kulturhistoriske steder eller
kunstmuseer. Vi forsøkte dette, siden det ikke var
økonomi til ansettelse av formidlingspersonell. På
90­tallet hadde landet en høy arbeidsledighet og vi
utnyttet arbeidsmarkedsressurser til utvikling av
formidlingsprogrammer. Men det finnes ikke noen
«billige» former for kunstformidling: programmene
må formidles av kompetent personell på stedet! Så
utvikling av undervisningsmateriell har vi sluttet
med! I en del programmer utvikler vi «undervisningsark»
som barna bruker under formidlingen – til
egne skisser, oppmålinger etc. her legger vi også inn
«triggere» – spennende elementer som skolen kan
arbeide videre med i ettertid.
I samarbeid med kunstinstitusjoner om utvikling
og drift av nye programmer, er det nødvendig
å kunne tilføre nye ideer, barnefaglig kompetanse
og økonomiske midler. dKB har hatt stor suksess
med dette. Imidlertid har fokuset her vært å tilby
programmer til kun et utvalg av barnehager, og
programmene har sjelden inngått i institusjonens
allmenne tilbud til alle barnehager etterpå. dette er
knyttet til organisering av prosjekter som har hatt
lengre kompetanseutviklende forløp i noen barnehager
som mål.
det som er åpenbart er likevel at samarbeidet
har gitt institusjonene nye erfaringer og nye ideer. Vi
ser dette i dKB og vi så det blant annet i samarbeidet
med Bergen Museum (i dag Universitetsmuseet i
Bergen). Formidlingsansvarlig den gangen, Morten
Steffensen, inviterte oss inn til utvikling av mange
nye programmer i museet i de kulturhistoriske
samlinger: i kirkesamlingen og Egyptsamlingen, i
Botanisk hage og i Naturhistorisk Museum.
Du har tidligere nevnt betydningen av å løfte i flokk
– hvorfor er det så viktig?
I 2006 gjennomførte vi den første Kulturhelg for barn.
Alle byer har en Kulturnatt, men nå fikk Bergen også
en Kulturhelg for barn! Barnas Kulturhus tar initiativet
og koordineringen, sikrer felles markedsføring,
samt kunstneriske programmer ute i byens rom. den
enkelte kunst­ og kulturinstitusjon presenterer sine
egne aktiviteter og tilbud. Med felles dag og tid og
felles markedsføring blir dette en vinn­vinn­situasjon
for alle. Barnefamiliene shopper kunstaktiviteter i
løpet av en hel helg og kan oppdage nye kulturtilbud
og institusjoner. Kulturlivet får presentert seg og får
nye publikummere. Greta Evjen har fra 2006–2011
vært koordinator for Kulturhelgen. Finansielle
samarbeidspartnere: Sparebanken Vest og Bergens
Tidende.
Vi brukte den samme modellen i festivalen
«Ruiner, hull og andre hemmeligheter» på Bryggesiden.
Festivalen kom i stand i Kulturminneåret. Fra
oss har nå Elisabeth hoff (i samarbeid med linda
Rios og Elisabeth Slaattelid) koordineringsansvaret.
Foruten alle institusjonene på Bryggesiden skjer
festivalen i samarbeid med Byantikvaren.
det handler i grunnen om å se helheten. også
innenfor informasjon og markedsføring har vi forsøkt
å se på helheten for barn i byen: Under kulturbyåret
i 2000 la vi om programinformasjonen og la oss
på Kulturbyårets profil der også andre barne­ og
familieprogrammer i kulturbyåret ble presentert. da
kulturmagasinet Barn i Byen ble etablert i 2001, la vi
igjen om informasjonsstrukturen og inngikk samarbeid
med magasinet om all vår programinformasjon.
hvorfor? det er viktigere for oss å delta i utvikling av
kultur for barn og muliggjøre tilgjengelighet, enn å
«holde på vårt eget».
da vi etablerte websiden www.kulturskolesekken.no
sikret vi at alle som hadde tilbud til barn/
skoler kunne bruke denne infosiden. Uansett om
programmene var finansiert fra dKS eller ikke. dette
ville sikre brukerne lett tilgang til aktuell informasjon
om hva som skjer på kunst for barnesektoren. Alle
kan få tildelt brukernavn og passord. denne ideen og
websiden ble for øvrig kopiert av helsinki for info om
barn og kultur i hele hovedstadsområdet i Finland.
Du er opptatt av barn som byborgere
– hva innebærer det?
I arbeidet med «Min by – våre byer», erkjente vi at
barn også er byborgere! Uten at noen eller få hadde
reflektert over hva dette innebærer for eksempel i
byplanlegging. hva vet planmyndigheter om barns
bruk av fysisk areal? I 2011 tok vi opp utfordringen
fra kulturkomiteens vedtak i tilknytning til den nye
planen om kulturformidling til barn og unge:
«… utformer en verktøykasse for utvikling av torg og
møteplasser knyttet til kommuneplanen og byromsmeldingen,
hvor barn og unge kan trekkes aktivt
inn i utformingen av byrommet. Byen trenger også
lekende barn.»
Knyttet til Arkitektforeningens jubileum 2011,
inngikk vi et samarbeid om barns ønskesteder og
høsten 2011 gjennomførte vi kunstprosjekter ved Ny
Krohnborg skole og Slettebakken skole, der et mål
var å få vite noe om barnas erfaringer i nærmiljøet:
hva utpekte og definerte barn som gode versus dårlige
steder for lek, vennetreff og samvær. Utfordringen
er å finne metoder for slik kartlegging. Metoder
som gir oss kunnskap om barns erfaringer og bruk
av arealer og videre metoder for presentasjon, som
har en form planmyndigheter kan nyttiggjøre seg i
byutviklingsarbeidet. høsten 2011 inngikk vi også et
17
BARN I KUNSTEN

18
BARN I KUNSTEN
nordisk samarbeid med helsinki og århus om utvikling
og kompetansedeling for slike arbeidsmåter.
i 2008 inviterte Barnas Kulturhus inn et forskerblikk
for å evaluere kunstmøter på huset – hva kan
forskning tilby kulturfeltet?
Vi har ikke vært flinke til dokumentasjon og forskning,
teoriutvikling og refleksjon, noe som skyldes
lite ressurser og små stillinger. Vi deler vel slik
skjebne med kulturlivet generelt … Men jeg ser hva
feltet barn og kunst kunne ha fått ut av en forskningsressurs
som fulgte produksjon og formidling i
perioder! Vår kunnskap om barn og kunst og hva god
kunst er for barn, ville kunne fått et løft gjennom et
samarbeid mellom akademia og praksisfeltet. Jeg
syns det er mye tendens til «gjenbruk» for eksempel
av Piaget. Ny kunnskap om barns kompetanse
og kunstmøter vil vi først få når forskerne går ut og
deltar direkte i praksisfeltet.
Bergen kommune har nå inngått avtale med
hiB om samarbeid om forskning på barn og kunst/
kultur. Men det mangler finansiering av slik forskning.
FoU­midler er ikke tilstrekkelig. dKB har
gjort et stort arbeid på området barn og kunst og
har samarbeidet med hiB og førskoleutdanningen.
Ut over årlige konferanser om barn og kunst, har
førskolestudenter hatt praksisplass i dKBs pilotbarnehager
og prosjektleder har deltatt i undervisningen
med sine erfaringer og utfordringer. At dette
har hatt betydning for rekrutteringen til arbeid i
dKB­barnehager er åpenbart! det var dKB som først
utfordret hiB til forskningsinnsats på kunstprosjekter
i pilotbarnehagene. Barnas Kulturhus har også brukt
høgskolens ansatte til observasjon og rapportering
på kunstprogrammer. Noe som gir ideer og erfaringer
begge veier – til praksisfeltet og til utdanningssystemet.
er kunstformidling på mange måter en evig kamp
mellom pedagogikken og kunsten?
Barnekulturbegrepet er mangfoldig. Kunst og kultur
for barn omtales ofte med begrepet barnekultur.
Begrepet innebærer kultur for barn, kultur med barn
og kultur av barn/barns egen kultur.Når vi tenker
formidling til barn, er ikke dette noen ensidig praksis
fra voksne til barn. Et kulturmøte innebærer ofte
både et dannelsesmoment og et element av utveksling
med barns kultur og kompetanse. Vi snakker om
at det trengs både kunstfaglig kompetanse og barnefaglig
kompetanse på feltet. Kanskje det er derfor
den rene akademiske pedagogiske forskning og den
rene kunstfaglige forskningen kan oppleves som
mindre relevant på formidlingsfeltet til barn? det er
nettopp ulik tverrfaglig kompetanse som kreves.
I den første evalueringen av dKS ble ordningen
og tilbudene vurdert ut fra en motsetning mellom
pedagogikk og kunst/pedagoger og kunstnere.
Linda Rios fra Barnas Kulturhus tar barna med under hus og gater.
Her dukker det opp hemmelige gater og ruiner.
Foto: Tove K. Breistein
denne motsetningen er langt ifra det praksisfeltet
forsøker å utvikle. Vi opplever at vi beveger oss inn i
et landskap med både kunstfaglige utfordringer og
barnefaglige utfordringer. I utvikling av kunstmøter
må vi se på kunstnerens mulighet for å arbeide som
kunstner, verkets rolle og betydning og barns mulighet
for å delta og tilegne seg. Vi prøver å skape dette
nye rommet der både et barneperspektiv, et pedagog
isk perspektiv og et kunstperspektiv møtes.
Istedenfor å snakke om enten/eller, vil vi gjerne
snakke om både/og. Vi prøver å utvikle «et tredje
rom» – der reelle kunstmøter kan skje. I kunstfaglig
forskning og evaluering er barnefaglig forståelse av
særlig mindre barn et fravær. I forskning på kunstformidling
til små barn, synes det som en ikke kan
«lese»/se barn på lavere aldersgrupper. En baserer

seg ofte på at barn må beherske språk. det språkløse
barnet blir ikke sett og blir ikke vurdert som
interessant eller aktuelt – på tross av erfaringene fra
Klangfugl­prosjektet. Jeg mener at dKB har oppnådd
så mange spennende kunstmøter, nettopp på grunn
av en kombinasjon av barnefaglig og kunstfaglig
kompe tanse, kombinert med en uredd kreativitet
som kan utfordre både kunstfaglige­ og pedagogiske
miljøer.
Gjennom byprogrammene og andre prosjekter er
du opptatt av å sikre barn en stemme og skape reell
dialog. Hvordan sikre barna disse rettighetene?
over noen år sist på 1990­tallet inngikk vi i et nordisk
samarbeid om barns fortellinger: «Fortellerreisen».
Fortellerreisens invitasjon løs slik: Fortell en historie,
akkurat slik du vil. Så skriver jeg den ned, slik du
forteller den. Når den er ferdig, leser jeg den opp for
deg og du kan rette opp noe hvis du ønsker. Det er din
fortelling.
Fortellerreisens innhold var således barnas
egne fortellinger. Barnehagene inngikk i vennskapsrelasjoner
– både innen Bergen og mellom de
nor diske landene. Vennskapsbarnehagene sendte
hverandre sine fortellinger. det ble gjennomført
Fortellerfestivaler, en i Sverige og en i Finland, der
de nordiske barnehagebarna deltok. Prosjektet ble
fulgt av forskere i alle de nordiske landene. Prosjektet
er oppsummert i en egen nordisk rapport. I Norge
hadde Barnas Kulturhus koordineringsansvaret og vi
arbeidet mye med kompetanse på fortelling i perioden.
19
BARN I KUNSTEN

20
BARN I KUNSTEN
Monika Riihelä, forsker ved institusjonen STAKES i
helsinki, har arbeidet med voksnes spørsmål til og
dialog med barn. I «how do we deal with Childrens
Questions?» (1996) fremkommer flere hindringer i
barn­voksen­relasjoner. Undersøkelsen omhandlet
ulike institusjoner i Finland: helsestasjonen, barnehagen,
skolen og biblioteket og deres samsnakk
med barna innenfor tjenestene. Voksne spør for å
vurdere barnets kunnskap og oppførsel, ikke for å få
vite hva barnet mener eller hvordan det har det. de
voksne tar initiativet i de fleste tilfeller og spørsmålenes
form og innhold bestemmer samtalen. Voksne
fullfører barns utsagn. Barnas spørsmål er ofte korte
og på talespråk, mens voksnes spørsmål kan være
kompliserte og ofte i mer «skriftlig» form. Barn vrir
seg på stolen og prøver å finne ut hva den voksne
vil ha. Jo flere spørsmål den voksne stiller, jo færre
blir barnas spørsmål og deres mulighet til initiativ
krymper. I alle dialoger mellom barn og voksne føres
70–90 % på initiativ av den voksne. ofte innebærer
dette at antall replikker pr. barn i en gruppe ikke er
større enn 1 %. I tillegg er barnas replikker kortere
enn de voksnes! (det var faktisk bibliotekarene som
kom heldigst ut i undersøkelsen – de var genuint
opptatt av å finne ut hva barnet var på jakt etter.)
Fortellermetoden ble utviklet for å finne en
bedre måte å kommunisere med barn på. den
voksnes sekretær­rolle i metoden, begrenser den
voksnes initiativ og overtakelse. Monica Riihelä
hevder at Fortellerreisen har gitt barnekulturforskningen
en ny innsikt i barns verden. den har gitt
flere muligheter for å forandre den diagnostiserende
arbeidsmåten innen opplærings­ og rådgivingstjenesten,
samt nye muligheter innen rettsvesen og
i utvikling av barnevennlige fysiske miljøer. det er
viktig å finne forskningsmetoder som gir barn en
selvstendig og aktiv posisjon.
Kanskje skal fortellermetoden være avslutningen
på denne samtalen? Med ønske om vi kan lære
oss å bruke den i de neste 20 år …
Litteratur og web-liste:
• Enerstvedt, åse: «Kongen over gata», 1976
• hernes, leif, os, Ellen og Selmer­olsen, Ivar: «Med kjærlighet til publikum», Cappelen damm Akademisk, 2010
• Bjørnebo, Jens: «Under en mykere himmel. Brev og bud fra en Steinerskole», 1976
• dahle, Gro: «BU1201»
• Juhani Pallasmaa, Juhani: «The Eyes of the Skin», 2005.
• danbolt, Gunnar og Enerstvedt, åse: «Når voksenkulturen og barns kultur møtes», 1995.
• Riihelä, Monika: «how do we deal with Childrens Questions?», 2003
• «Broen og den blå hesten», publisert under regjeringen Brundtland, utgiver: Kulturdepartementet, 1996
• www.stakes.fi/childknowledge
Kunstlab: «Zoom – møt Miro». Produsert av Kunstpilotene. Foto: André Marandon

Performancekunstner Kurt Johannessen fremfører «BLU 10» for barnefamilier under Barnas Kulturhelg 2010. Foto: Tove K. Breistein
«Kviskring og stille»
Gjennom eit langt liv
hadde han tenkt mykje.
han hadde ikkje skrive bøker,
men han bar på mykje visdom.
Ein dag på slutten av livet sitt,
drakk han vatn frå ein isbre.
«Eg kontakta mange skular og eldre via telefon i god tid før
hendingane. (...) Eg vitja så alle klassene som ønska å delta.
(.) Videre fekk dei to oppgåver. Det eine var at dei måtte
finne noko dei mente var viktig. Noko som var viktige for
dei sjølve, for familien. skulen, verda ... Det viktige dei valde
måtte dei da sette seg inn i, slik at dei kunne kviskre om
det. Den andre oppgåva var å ligge på rygg på golvet med
lukka auge og kviskre. Dette skulle dei øve på i klassen og
gjerne hjemme kvar for seg. (...) Barna låg på rygg med ei
lita pute under hovudet og ei papirtrakt over munnen.
Dei hadde augene lukka medan dei kviskra om noko vikig. (...)
Eg var mildt sagt spent på korleis dette skulle gå. Det å
invitere så mange menneske inn i et kunstverk er ikkje noko
ein gjer til dagen. Det kunne jo ende opp i en fnisekonsert.
Resultatet var overveldande. å være tilstades og høyre på
kviskrelyden frå så mange barn, slo rett i magen.»
Fra rapporten «Den utfordrende samtidskunsten»,
tekst av av Kurt Johannessen, (1998). «Kviskring og Stille» fant sted
på Bergens Kunstforening november 1998.
21
BARN I KUNSTEN

22
BARN I KUNSTEN
Gunnar Danbolt (f. 1940)
er professor i europeisk
kunsthistorie ved Universitetet
i Bergen. han
har utviklet kunstteori
og kunstpedagogikk
som sine spesialiteter.
danbolt har skrevet en
rekke bøker og artikler
om maleri og skulptur fra
antikken, middelalderen
og renessansen, og om
moderne kunst, kunstteori,
kunsthåndverk
og barnekultur. hans
bok Norsk kunsthistorie
(Samlaget) kom i revidert
utgave i 2009.

«Bygg din drømmeby». Barn ble invitert til å bygge sin egen drømmeby
på Torgallmeninngen under Ole Bull­jubileet.
Foto: Tove K. Breistein
hAR VI BEhoV FoR DanneLse?
av Gunnar Danbolt
Den klassisk-humanistiske dannelse
I lang tid var ordet dannelse borte fra språket vårt,
inntil det for ca. tyve år siden dukket opp igjen.
Grunnen til at det forsvant var ikke bare at det virket
gammeldags, men fordi det brøt med visse rådende
oppfatninger om hvordan barn bør oppdras. disse
oppfatningene kan i stor grad føres tilbake til den
franske filosofen Jean Jacques Rousseau (1712­78),
for med ham fikk nye tanker om hva et menneske er
og hvordan det bør utvikle seg et så pregnant uttrykk
at det litt etter litt slo igjennom.
det syn Rousseau opponerte mot var det
klassisk­humanistiske dannelsesbegrepet som har
røtter tilbake til antikken, og særlig til den romerske
advokaten, politikeren og filosofen Marcus Tullius
Cicero (106­43 f.Kr.). For det var han som kodet det
begrepet dannelse er avledet av, nemlig cultura
animi. Med det mente han oppdyrkingen, dannelsen
og formingen av ånden og han skapte slik et helt nytt
begrep, kultur, som de siste fem hundre årene er blitt
en uunnværlig del av språket vårt.
det man ifølge Cicero skulle dyrke frem og
forme var primært de to egenskapene som man i
antikken mente skilte mennesker fra dyrene, nemlig
de intellektuelle og moralske evnene. Et særkjenne
ved disse to evnene er at de ikke – som følelser og
lidenskaper – utvikler seg av seg selv. de må formes,
dannes og kultiveres. det er forutsetningen for at et
menneske kan bli menneskelig, humanus, og dermed
et virkelig menneske. For mennesket er ved fødselen
bare en råvare, ikke et ferdig produkt, som katten og
elefanten er det. det er derfor det gir mening å hevde
at et menneske er umenneskelig, men ikke at en
katt er ukattelig. det menneskelige – humanus som
adjektiv og humanitas som substantiv – er et begrep
Cicero kodet for å få frem akkurat dette poenget. For
humanitas var målet for cultura animi.
Nå var det avgjørende for Cicero at de intellektuelle
og moralske evnene ble formet både i frihet
og i harmoni med hverandre. og det som forteller
oss om de ér det, er conscientia, samvittigheten, som
også var et begrep Cicero kodet. han omtalte den
som en «indre stemme som taler, maner, dømmer
og bebreider», og den viser oss at fornuft og moral
ikke er uten sammenheng med hverandre. Samvittigheten
utgjør så å si en bro mellom de to evnene.
hva er det som ifølge Cicero karakteriserer de intellektuelle
og moralske evnene? la oss først se på
de intellektuelle evnene. Cicero betraktet primært
fornuften som en prøvende og søkende instans.
det var en oppfatning han hentet fra skeptikeren
Karneades av Kyrene (ca. 214 – 129 f.Kr.). ordet
sképsis betyr nemlig ikke avvisning på gresk, men
snarere prøving eller avveining for og imot. For
skeptikeren Karneades tvilte ikke på at vi mennesker
har kunnskaper om ulike fenomener. Problemet er
at det ikke lar seg gjøre å finne uavhengige kritierier
som kan godtgjøre at disse kunnskapene stemmer
entydig overens med fenomenene. Karneades anførte
mange grunner til dette, blant annet at sansebedrag
ikke er et ukjent fenomen, og at selv logikken ikke er
til å stole på. Som eksempel på det siste nevnte han
paradokset om kreteren som hevdet at alle kretere
lyver. derfor mente Karneades at det ikke var mulig
å nå frem til sikker kunnskap. Men han stanset ikke
med det. han utviklet en lære om sannsynslighetsgrader.
og den gikk ut på at selv om det ikke er mulig
å ha sikker kunnskap om noe som helst, kan man
heller ikke med sikkerhet avvise noe som helst.
Spørsmålet er om det ene er mer sannsynlig enn det
andre. Når flertallet av greske filosofer for eksempel
hevder at gudene eksisterer og vi i tillegg vet at alle
kjente folkeslag har en eller annen form for religiøs
praksis, er det stor sannsynlighet for at gudene
faktisk eksisterer. dette argumentet benyttet Cicero i
verket Om gudenes natur.
og så til den moralske evnen. Cicero var – i
likhet med Sokrates, Platon og Aristoteles – ikke
tilfreds med den relativisme som de greske sofistene
representerte. den gikk ut på at bare dét skulle
regnes som moralsk riktig som flertallet gikk inn
for. Men selv om Sokrates, Platon, Aristoteles og
en rekke andre greske filosofer hadde kastet innsiktsfullt
lys over de moralske problemene, kunne
ikke Cicero slutte seg til noen av dem, bortsett fra
stoikernes. For de hadde en løsning som begeistret
ham, nemlig at det eksisterte en moralsk naturlov,
som var guddommelig og dermed universell, og var
nedlagt i alle mennesker i form av det Cicero kalte en
«guddommelig gnist». Men i motsetning til stoikerne
slo ikke Cicero fast at det finnes en slik moralsk
naturlov, men han mente at argumentene for en slik
lov var bedre enn argumentene mot. og i tillegg la
han vekt på at konsekvensene av en slik oppfatning
var helt i overensstemmelse med hans egen overbevisning.
For slik Cicero så det, innebar stoikernes
23
BARN I KUNSTEN

24
BARN I KUNSTEN
tese for det første at alle mennesker, uansett stand,
stilling, kjønn og nasjonalitet, har en indre verdi fordi
de alle er bærer av den samme «guddommelige
gnist». og for det andre at dette gjør alle mennesker
uten unntak til brødre som bør behandle hverandre
som brødre – ikke som fremmede og fiender.
å være menneske – humanus – er derfor for
det første å utvikle en åpen, prøvende og søkende
innstilling, og for det andre å strebe etter å være
hensyns full, vennlig og mild mot sine medmennesker,
og avstå fra enhver handling som kan skade
dem, uansett hvilke konsekvenser det har for en selv.
han så en slik human holdning som naturlig, en art
første impuls hos mennesket, og han begrunnet den
utfra den guddommelige gnist som alle hadde fått
som gave fra gudene.
Cicero var imidlertid sterkt imot en annen av
stoikernes hovedteser, nemlig at det finnes et forsyn,
providentia. For det ville ifølge Cicero innebære
at gudene eller skjebnen gjennom forsynet styrte
mennesket og dets handlinger, altså at menneskets
adferd var bestemt eller determinert. hvis det er
tilfelle, kan man ikke si at mennesket er moralsk
ansvarlig for sine egne handlinger. og det var i
Ciceros øyne en uhyrlig påstand som stred mot ett av
hans fundamentale prinsipper – menneskets frihet,
libertas. Vel er mennesket utstyrt med en guddommelig
gnist, men det har likevel full anledning til ikke
å følge den. For mennesket er fri til selv å velge. det
kan velge å la seg oppsluke av grådighet og ondskap,
men også av å være nestekjærlig og hjelpe andre.
Men i motsetning til Sokrates og Platon mente ikke
Cicero at den rette adferd var avhengig av den rette
innsikt. Fornuft og moral er ofte i konflikt – det hadde
Cicero bittert fått erfare både som advokat og politiker.
Slik var mennesket i Ciceros øyne utstyrt med
både intellektuelle og moralske evner og en samvittighet
som regulerte forholdet mellom dem, men
også med en egen fri vilje som ofte går sine egne
veier, langt borte fra både fornuftens innsikter og
moralens anbefalinger. Fordi mennesket aldri kan
oppnå sikre kunnskaper på noen områder, er det –
eller burde være det – skjermet mot en skråsikker
og dogmatisk holdning. Men dette betyr likevel ikke
at det er umulig å nå frem til innsikter som er så
sannsynlige at de kan danne grunnlag for moral og
erkjennelse.
Slik sett er det Cicero som mer enn noen andre
har lagt grunnlaget for den liberale humanismen som
har hatt, og fremdeles har, så stor betydning for
euro peisk tanke og politikk. Men han var ingen blåøyet
humanist, som trodde «på det gode i mennesket».
han visste av egen erfaring at det er forskjell på
å vite hva som er riktig og å omsette det i praksis.
Vi kan umiddelbart se at det er mange tilknytningspunkter
mellom Ciceros syn på cultura animi,
humanitas og samvittighet på den ene siden og
kristendommen, særlig slik den var utformet i den
italienske renessansen, på den andre siden. Ciceros
tanker utgjorde da også en viktig impuls for renessansens
humanister. Kirken overtok for eksempel
Ciceros oppfatning om at kunnskaper om natur og
univers aldri kan være sikre. Men viktigere for oss
er det at begrepene cultura og humanitas nå fikk en
sentral plass innenfor pedagogikken.
Skal barn kunne formes og dannes, må de ha
en lærer og veileder som vet hvordan hvert enkelt
barns potensiale kan utvikles maksimalt, for barna
selv kan ikke gjøre det. de drives av lyst og tilfeldig
begjær, og det er ikke særlig gode midler for å ta de
riktige valgene. Eller sagt på en annen måte – fornuften
må ha styring med lyster og begjær, følelser
og lidenskaper. Får disse vokse vilt, vil hagen oversvømmes
av ugress. derfor må læreren være en art
sjelegartner.
rousseaus naturalistisk-orienterte oppdragelse
Rousseaus tanker om oppdragelsen er ganske forskjellig
fra den klassisk­humanistiske. den er ikke
lærer­orientert, men elev­sentrert. For Rousseau så
på det naturlige menneske som godt og dets ønsker
og begjær som sunne. det er i samfunnet rundt
barnet at det onde befinner seg. derfor må enhver
oppdragelse bygge – ikke på læreren og dermed
samfunnets ønsker – men på barnas egne. For bare
slik kan og vil barnet bli ivrig og interessert. Så for
Rousseau er ikke lenger læreren den som skal holde
tømmene i sine hender – det skal elevene selv. For de
er ikke, og skal heller ikke være, passive mottagere
av kunnskap, men selv gå inn i rollen som sine egne
oppdragere.
han innleder sin utdannelsesroman Émile eller
om oppdragelsen fra 1762 slik: «Alt som utgår fra
Skaperen er godt, i menneskets hender vanslekter
alt. Mennesket tvinger en jord til å avle en annen
jords grøde, et tre til å bære et annet tres frukter.
han bringer været, elementene og årstidene ut av
balanse; han lemlester sine hunder, hester og slaver;
han snur opp ned på allting, fordreier alt, elsker misdannelser
og monstre. han ønsker intet slik naturen
har skapt det, ikke engang mennesket selv. det skal
dresseres som en sirkushest; det skal vris og formes
etter hans hode, lik et tre i hans have» (s. 17).
Barn må, slik Rousseau så det, bli oppdradd
slik at man i så liten grad som overhodet mulig
skader deres opprinnelige natur. For det som karakteriserer
barnenaturen er at den er unik og jomfruelig
og det er dette originale og enestående ved barnet
som må beholdes og vernes om. dette betyr naturligvis
ikke at de intellektuelle og moralske evnene skal
forsømmes, men de er kulturlige og allmenmenneskelige
og derfor i større eller mindre grad felles for
alle. de skiller altså ikke, lar ikke individualiteten tre
tydelig frem. og i tillegg har disse kulturlige evnene,
når de først er utviklet, en forunderlig evne til å kvele
de naturlige, som følelser og opplevelser, og dermed

øve vold mot det særegne og originale ved hvert
menneske.
dette var i 1762 revolusjonære tanker – Émile
ble i Paris den 9. juni dømt til bålet og forfatteren
fikk en arrestordre, men klarte i all hast å flykte til
hjembyen Genève, bare for å oppdage at samme dom
ble fattet der den 19. juni. og det samme skjedde
i land etter land. likevel kunne ikke disse tankene
stanses – de spredte seg som ild i tørt gress utover
hele Europa i siste halvdel av 1700­tallet og fikk nedslag
hos betydelige og innflytesrike pedagoger som
Johann heinrich Pestalozzi (1746­1827) og Johann
Bernhard Basedow (1724­1790). og senere hen i
Montessoribevegelsen og delvis også på Steinerskolene.
Fremdeles i dag er Rousseaus tanker høyst
levende, ikke minst i den uhellige allianse de har
inngått med nyliberalismen. Vi finner dem i offentlige
skoler og universiteter både i Europa og i USA.
her kalles den elev­ og studentsentrert undervisning
og har som hoveddogme at barn er kompetente
aktører som kan og bør ta ansvar for egen læring. Et
eksempel på dette er språkundervisningen hvor man
legger mindre vekt på ortografiske, grammatiske og
syntaktiske regler, fordi terping på regler har en tendens
til effektivt å dempe, ja, i mange tilfeller drepe
elevenes og studentenes uttrykksbehov. det er bedre
at en elev og en student skriver det de har på hjertet
uten smålige hensyn til all verdens menneskelagede
regler. Facebook og twitter viser at dette er ytterst
virksomt, for her boltrer ungdommen seg uten
innblanding fra lærerens rødblyant (som for øvrig er
forbudt på en del skoler i USA og erstattet med den
mer nøytrale grønnblyanten).
Målet med Rousseaus oppdragelse var da
også at mennesket skal finne seg selv – sin særegne
og originale natur. Eller det man nå begynte å
kalle den «personlige identitet”, altså det som gjør
et menneske til akkurat det det er. og det er altså
ikke fornuften, for den er, riktignok i vekslende grad,
felles for alle, men følelsene og opplevelsene, for
de er mine og bare mine. det var derfor man knyttet
den personlige identitet til følelseslivet. For det er
ikke fornuften, men følelsene og opplevelsene som
for eksempel får en gutt eller pike til å innse at de
er homser eller lesper. de oppdager rett og slett at
de reagerer emosjonelt på et menneske av samme
kjønn, og ikke som flertallet på en av det motsatte.
Fordi følelsene og opplevelsene er mine og bare
mine, er det her vi finner den avgjørende forskjell
mellom individene. den tyske kulturfilosofen Johann
G. herder (1744­1803) skrev i Vom Erkennen und
Empfinden der menschlichen Seele at den dypeste
grunnen i vårt vesen er individuell – det gjelder både
følelser og tankemåter.
Et slikt syn på mennesket – kalt det naturalistiske
menneskesynet – kom ikke bare til å prege
pedagogikken, men også kunsten. den engelske
dikteren William Wordsworth (1770­1850) definerte
kunst i forordet til sine Lyriske ballader fra 1800
slik: «En spontan overflod av maktfulle følelser.» og
disse følelsene er individuelle, originale og unike,
og de finnes inne i kunstneren som i en vulkan. og
på samme måte som det glødende lava presser det
seg frem, gjør også kunstnerens følelser det (den
kunstneriske skapelsesprosess), men etter at lavaen
er kommet ut vil den litt etter litt størkne og bli til
den kalde lavasten (kunstverket).
det som skiller kunstneren fra det allminnelige
menneske, er ikke bare styrken i uttrykksbehovet
(vulkanen), men også at produktet, kunstverket, får
universell betydning. det er denne evnen til å allmengjøre
individuelle og personlige opplevelser som gjør
en kunstner til det man nå begynte å kalle et geni.
Men dette forhindrer ikke at også ikke­kunstnere bør
ha rett til å uttrykke seg, selv om resultatene sjelden
har interesse for andre enn den nærmeste krets.
I dag har man i de sosiale mediene fått muligheten
til det – ingen behøver lenger å holde sine
egne reaksjoner for seg selv. Facebook og twitter står
til disposisjon for alle.
Goethes forhold til de to
oppdraGelses systemene:
Goethe og dannelsen
Wolfgang von Goethe (1749­1832) var hele livet
opp tatt av dannelse og pedagogikk. og han fulgte
godt med i tidens litteratur og hadde ivrig lest både
Rousseaus Julie eller Den nye Héloïse (1761) og
Émile eller om oppdragelsen (1762) og hyllet som
ham naturen. Men ikke uten reservasjoner. det er
hans mest berømte bok – Den unge Werthers lidelser
(1774) et godt eksempel på. Men før vi behandler
den, må vi kort risse opp en tanke som går som en
rød tråd gjennom hele Goethes forfatterskap, nemlig
prinsippet om kompensasjon. I sine naturstudier – og
Goethe var en ivrig naturforsker – hadde han oppdaget
at naturen som helhet både følger regler og
stadig skaper nye. Et eksempel på dette er dyrenes
utvikling. Alle dyr har et visst potensiale som kan
utvikles. Slangen har utviklet kroppslengden sin,
men har måttet ofre føttene, mens firfirslen derimot
har valgt føttene og gitt slipp på kroppslengden. Som
han skriver i Dyrenes metamorfose: «hvis du ser en
skapning som eier et visst fortrinn, spør deg selv
med engang: hva er prisen for det? og forsøk å finne
defektene, idet du hele tiden spør deg hvorfor? da vil
du finne frem til nøkkelen til dyrenes mangfold.»
det samme prinsipp om muligheter og begrensninger,
om frihet og orden, om tilfeldig risiko
og rigide lover, gjelder også for menneskene. hvis
de kun konsentrerer seg om én evne, for eksempel
fornuften, vil resultatet bli at følelseslivet litt etter litt
vil visne bort. derfor må et menneske utvikle både
25
BARN I KUNSTEN

26
BARN I KUNSTEN
følsomhet og fornuft, fantasi og common sense, til
en helhet, uansett hvilke av dem som måtte være
sterkest. Ellers vil de bli ensidige og se verden enøyet
– til skade både for dem selv og andre. Slike ubalanser
må man altså unngå, og ha som mål å forsøke og
balansere motsatte impulser. Betrakter vi Den unge
Werthers lidelser i lys av kompensasjonsprinsippet,
vil vi oppdage andre aspekter ved den, enn de man
vanligvis trekker frem.
Den unge Werthers lidelse
dette er naturlig nok ikke stedet for en bred analyse
av denne kortromanen, men noen ord må likevel
ofres på den, fordi den er så sentral for vårt tema.
det dreier seg om en brevroman, som sammen med
dagbokromanen var den foretrukne i første halvdel
av 1700­tallet. her følger vi den unge, følsomme
Werther, en maler, som har trukket seg tilbake til en
ensom egn hvor han uforstyrret kan tegne og male.
Men så treffer han en yndig ung kvinne, lotte, som
er forlovet med Albert, en meget alvorlig arbeidende
byråkrat som er mye borte på reise. Werther blir
forelsket i lotte – og det er ingen tvil om at lotte
nok gjengjelder Werthers følelser, men hun er tross
alt forlovet og moren ga sin velsignelse til ekteskap
med Albert like før hun døde. likevel oppmuntrer
Wilhelm, som er Werthers brevvenn, ham til å gjøre
en innsats for å vinne lotte. En forlovelse er ikke et
ekteskap. Men Werther viker unna, reiser bort og blir
byråkrat for en eller annen fyrste. Men det går heller
dårlig, fordi Werther i ett og alt følger sine egne
regler og innfall, ikke byråkratiets. han anvender
sin særegne ortografi, grammatikk og syntaks, som
hans departementssjef i liten grad setter pris på.
Men sjarmerende er han og blir venn også med visse
aristokrater, blant annet en greve. hos ham spiser
han ofte middag, og en dag forteller greven ham at
han etter middag skal ha et møte med andre aristokrater
og at den borgerlige Werther dessverre ikke
kan være med på det. Men så kommer der en grevinne
til dette møte som Werther kjenner og setter
pris på, og det gjør at han glemmer både tid og sted,
inntil han uttrykkelig blir bedt om å forlate slottet.
det gjør ham rasende, og han går nå ivrig inn for et
nytt samfunnssystem hvor alle er like og slike tåpelige
sosiale regler ikke lenger finnes. Til sist forlater
han både hovedstad og departementalt arbeid og
vender tilbake til lotte. Men lotte har i mellom tiden
giftet seg med Albert, og selv om hun fremdeles setter
pris på Werther, blir hans tilstedeværelse mer og
mer besværlig for henne. det gjør Werther desperat.
Så en dag han besøker henne, kysser han henne
plutselig på munnen. det gjør henne fortvilet og hun
vil ikke lenger se ham for sine øyne. det er da han
bestemmer seg for å ta sitt eget liv for å befri lotte
og Albert fra den byrden han er blitt for dem. han
låner en ubrukt pistol av Albert under påskudd av å
skulle gå på jakt – lotte henter den og leverer den
til Werthers tjener. om kvelden spiser Werther alene
sitt siste måltid og så skyter han seg slik at deler av
hjernen blåses ut, men uten at han dør umiddelbart.
Tjeneren finner ham og tilkaller Albert og lotte.
lotte faller sjokkert om i et anfall som det er uvisst
om hun vil overleve.
dette er i all korthet handlingen, hvor vi altså
blir kjent med et menneske som på Rousseaus vis
i ett og alt følger sine egne innskytelser og tilbøyeligheter,
og som etterhvert blir så oppslukt av sine
følelser at han mindre og mindre er istand til å
artikulere dem. Til sist må utgiveren komme inn
og forteller hvordan siste del av historien forløp,
for Werther har mistet evnen til både å tegne, male
og skrive. Slik ender det hele i den store stillhet,
skjønt selvmordet hans er lite vakkert, ja, nesten
motbydelig heselig.
Er denne kortromanen et uttrykk for Goethes
Sturm­und­Drang­periode, altså for en forfatter som
helt og fullt var besatt av Rousseau og hans naturalistiske
menneskesyn? Sammenligner vi førsteutgaven
fra 1774 med den reviderte utgaven fra 1886,
ser vi at Goethe i den siste har lagt til en del avsnitt
som distanserer ham mer fra helten enn i den opprinnelige
versjonen. Mange mener at både bokens
enorme popularitet (den førte til en ny klesmote
blant radikale, demokrati­orienterte ungdommer og
fikk flere unge til å begå selvmord) og den kritikken
boken mottok fra konservativt hold, var medvirkende
til denne revisjonen. og én ting til – boken har visse
selvbiografiske trekk. Goethe hadde selv bare to år
tidligere opplevet en lignende kjærlighetshistorie
med en gift lotte, men Goethe brøt i 1772 hverken
språklige eller sosiale regler, han mistet ikke evnen
til å skrive og han tok ikke livet av seg. og går vi nøyere
igjennom de to utgavene, vil vi også se at distansen
er der allerede fra begynnelsen av, bare understreket
mer i den siste enn i den første utgaven.
Mye kan tyde på at Goethe helt fra begynnelsen
av ønsket å tegne en karakter som virkelig fulgte
opp Rousseaus anbefaling om ta styring av eget liv
og som et uskyldig barn la seg lede av egne tilbøyeligheter
og lyster. og som måtte betale en høy pris
for en slik ensidighet, nemlig et grufullt, uestetisk
selvmord.
Wilhelm Meisters lære og vandreår
Goethe utdyper dette dannelsesmotivet i sine to
store romaner om Wilhelm Meister, som i likhet med
Faust opptar ham store deler av livet. det som gjør
denne romanen interessant i vår sammenheng, er at
Goethe nå går over fra brevromanen til dannelsesromanen,
som var den store nyskapning i siste
halvdel av 1700­tallet. I disse to romanene følger vi
kjøpmannssønnen Wilhelm Meister på hans lange
og kronglete vei frem mot selverkjennelse. I Wilhelm
Meisters læreår (1795­96) møter vi en Wilhelm som
helt fra barndommen er besatt av kunsten, særlig

lyrikk, drama og dukketeater, og som skrev foraktelig
om farens kjøpmannskap. han forelsker seg i en
skuespillerinne ved ett av byens teatre, men får en
kveld mistanke om at hun er utro. Uten å undersøke
saken, bryter han all forbindelse med både henne og
kunsten, og vier all sin energi til forretningslivet.
På en reise treffer han på en fattig teatertrupp
– og han går først inn som sponsor og siden også
som administrativ leder. han prøver seg etterhvert
også på scenen og får hovedrollen som Shakespears
hamlet. han blir hyllet av både kritikere og publikum,
men i senere roller går det dårlig for ham,
og Wilhelm forstår at han må finne seg selv andre
steder enn på scenen. likevel er det teatergruppen
som fører ham videre. For i den er det særlig
ett menneske som skal sette ham på sporet av seg
selv – en vakker gutt som heter Felix. det viser seg
at Felix’ mor er den skuespillerinnen som Wilhelm
hadde et forhold til, men forlot i vrede. hun var ikke
utro mot ham, men tvertimot gjort gravid av ham.
Felix er hans egen sønn – moren døde fortvilet og
ensom i barsel. Wilhelm har fått en ny livsoppgave –
å oppdra sin egen sønn.
Alle disse forunderlig tilfeldige møtene og
oppdagelsene, som virker lett usannsynlige, når vi
leser romanen, viser seg å være styrt av et Hemmelig
Aristokratisk Selskap som tidlig la merke til Wilhelm
og ønsket å prøve ham for eventuelt å oppta ham i
sitt selskap. det er de som har ordnet det slik at han
litt etter litt innså hva han ikke er, men også hva han
faktisk er blitt – en far.
Wilhelm Meisters vandreår
det er i neste bind, Wilhelm Meisters vandreår, vi i full
skala får et innblikk i Goethes tanker om dannelse og
oppdragelse. denne siste romanen blir ofte regnet
som én av de første virkelig moderne romaner, fordi
den ikke har en gjennomgående fortelling, men er
satt sammen av brev, essays, aforismer og korte fortellende
episoder. Grunnen til dette er blant annet at
Wilhelm er pålagt av Selskapet å reise rundt i Europa,
men aldri oppholde seg mer enn tre dager på samme
sted. likevel har romanen et senter, den Pedagogiske
Provins. For Wilhelm reiser ikke alene – han har sønnen
med seg, på jakt etter et godt undervisningstilbud
til ham. det er slik han blir ført inn i den Pedagogiske
Provins, som også administreres av Selskapet.
Tilsynelatende tilfeldig støter han på en gammel vis
mann som forteller ham om provinsen.
han informerer Wilhelm om hvordan man
oppdrar barn i den Pedagogiske Provinsen. Elevene
blir først testet slik at lærerne får en oversikt over
hvilke muligheter hver enkelt elev har – på dette
punktet spiller elevenes ønsker og lyster en viktig
rolle. Felix er for eksempel usedvanlig flink til å ride
– derfor blir han plassert blant dem som driver med
husdyrhold. der får han dyrke sin store lidenskap,
men han må også lære å behandle både hester og
andre husdyr, få innsikt i hvordan man dyrker jorden
der de skal beite osv. de tar riktignok utgangspunkt
i lyst og tilbøyelighet, men viser elevene at det ikke
er nok. For å bli gode og egnede ryttere, må de også
besitte praktiske og teoretiske kunnskaper.
Men selv dette er ikke tilstrekkelig, for ånden
må også utvikles. Alle elevene må gjennom holdning
og gester oppøves i respekt for det som er over dem:
Gud, stjernehimmelen og øvrigheten. og det som er
under dem: jorden de går på, plantene de dyrker og
dyrene de pleier. og det som er på samme nivå som
dem, nemlig andre mennesker, og det uansett hvilke
kultur og religion de måtte tilhøre. Sang og musikk
er obligatorisk for alle og alle skal lære seg et fremmedspråk.
det skal de selv velge, men skolen sørger
for at de lærer både å snakke og skrive det flytende,
og med språket hele den kontekst som alene kan
gjøre det forståelig som geografi, politikk, økonomi,
sedvaner og ikke minst kultur: litteratur, kunst,
teater, musikk og dans.
I den Pedagogiske Provins forenes slik den
klassisk­humanistiske dannelse med den rousseauske
vekt på egne lyster og tilbøyeligheter. Eller om
vi heller vil – den lærer­styrte undervisning med den
elev­baserte. og elevene trives, ihvertfall gjør Felix
det, selv om han ikke setter like mye pris på alt han
blir satt til å gjøre. Men han innser at det er nødvendig,
og han blir en liten mester i å synge, snakke og
skrive italiensk, som er det fremmedspråk han har
valgt (og som kommer til nytte siden).
Wilhelms selverkjennelse
Vi ser altså at man i den Pedagogiske Provins balanserer
følelser mot fornuft, glede mot slit, hobby mot
hardt arbeid. Wilhelm blir imponert over dette, fordi
han ser hvor harmonisk Felix utvikler seg og modner.
Selv har Wilhelm etter teatertiden tilegnet seg
omfattende teoretiske kunnskaper, men forsømt de
praktiske. Reisene hans har ført til at han på nært
hold har kunnet observere alle krigens redsler uten
at han har kunnet gjøre noe fra eller til. For han
mangler de praktiske erfaringer som skal til for å
være til nytte. det er derfor han bestemmer seg for
å utdanne seg til sårlege, på den tid et håndverksbasert
medisinsk yrke. En forutsetning for dette er
imidlertid at han har gode anatomikunnskaper, og
det gjør disseksjon nødvendig. Men det er mangel
på lik, og selv har han mye imot å skjende fullkomne
skapninger som en nylig avdød kropp også er. derfor
bruker han sin kreativitet og oppfinner nye metoder.
han allierer seg med en finsnekker og får ham til å
lage et slags byggesett som gjør det mulig for legestudentene
å sette sammen og ta fra hverandre igjen
et menneskelig skjelett. det er hva vi idag vil kalle
en virtuell måte å lære menneskekroppen å kjenne
på. Slik avbalanserer Wilhelm i sitt eget liv teori mot
praksis, på samme måte som man gjør det i den
Pedagogiske Provins.
27
BARN I KUNSTEN

28
BARN I KUNSTEN
hans aristokratiske venner gjør ham også oppmerksom
på at en slik avbalansering ikke bare gjelder det
enkelte menneske, men også staten. det borgerlige
demokratiet, bygget på frihet, likhet og brorskap, er
en viktig oppfi nnelse, og et fundament for enhver god
statsdannelse. Men demokratiet mangler ett element
som aristokratiet har dyrket frem, nemlig den åndskultur
som litteratur, billedkunst, teater, opera,
musikk og dans representerer. disse kunstene krever
mye av både utøverne og tilhørerne, og slik sett er de
typiske eksempler på hva det klassisk­humanistiske
kulturbegrepet står for. For ingen er født som kjennere
av litteratur, billedkunst, teater, opera, musikk
og dans – man må kultivere både evner og smak for å
kunne ha glede av dem. og det krever tid og tålmodighet,
men også mulighet og kapital. det er derfor
det var aristokratiet som dyrket dette frem, fordi de
hadde ressurser til det. Men i et demokrati vil disse
kulturaktivitetene lett bli avfeiet som en rest fra en
utdøende adelstand som folk fl est ikke har lyst til å
betale for. og uten bevilgninger vil åndskulturen dø
bort.
Gunnar danbolt undersøkte,
sammen med
åse Enerstvedt, en del av
programmene på
Barnas Kulturhus tidlig
på 90­tallet. Undersøkelsen
hadde fokus på
møtet mellom barns
egen kultur og voksenkulturen.
Rapporten
«Når barns kultur møter
voksenkulturen» er
utgitt i Norsk Kulturråds
skriftserie.
Litteraturliste:
Goethe berører her et fenomen som vi idag er smertelig
klar over. det koster å ha opera, teatre, symfonikonserter,
biblioteker, kulturskoler, men det er
avgjørende at de fi nnes. For ett av de formål kunst
i bred forstand skal ha er å danne motbilder til de
samfunn der de fi nnes, for på den ene siden å vise
hvordan verden er og på den andre hvordan den
kunne ha vært, hvis ... For kunstens oppgave er ikke å
stryke samfunnet med hårene, men mot. Gi motstand
og slik avbalansere kreftene. derfor kan vi ikke, slik
det idag skjer i stor grad både i skoler og på universiteter,
la Rousseaus ville vekster få vokse fritt, men
vi må også, slik Cicero viste, dyrke frem og kultivere
de intellektuelle og moralske evnene. det vil kreve
både innsats og tålmodighet, slit og hardt arbeid,
men Goethe har rett i at begge deler, både Rousseau
og Cicero er nødvendige. Enhver ensidighet har sin
pris, og den blir vi først oppmerksom på når det er
for sent.
• Bjerke, André: Reiser gjennom århundrene, (Aschehoug), oslo 1967
• Cicero, Marcus Tullius: Selected Works, (The Penguin Classics), harmondsworth, Middlesex 1960
• Foros, Per Bjørn & Arne Johan vetlesen: Angsten for oppdragelse.
Et samfunnsetisk perspektiv på dannelse, oslo 2012
• Idem: Retorikk og fi losofi , (Samlaget), oslo 1995
• Goethe, Johann Wolfgang von: Den unge Werthers lidelser, (Gyldendal), 3. oplag, København 1995
(overs. av utgaven fra 1786)
• Idem: Unge Werthers lidelser, (Gyldendal), oslo 2010 (overs. av første utgave fra 1774)
• Idem: Wilhelm Meisters Lehrjahre 1­2, dtv Gesamt ausgabe 15­16, Munchen 1962
• Idem: Wilhelm Meisters Wanderjahre 1­2, dtv Gesamt ausgabe 17­18, München 1962
• Idem: Wilhelm Meisters læreår, (Aschehoug), oslo 1994
• Idem: Wilhelm Meisters vandreår, (Aschehoug) oslo 2003
• Idem: «Metamorphose der Tiere», Schriften zur Anatomie, Zoologie, Physiognomik,
dtv Gesamt ausgabe 37, München 1962, s. 121­22.
• Rousseau, Jean­Jacques: Émile – eller om oppdragelsen, (Vidarforlaget) oslo 2010.
• Stroh, Wilfried: Cicero. Redner, Staatsmann, Philosoph, (C. h. Beck), München 2008.
• Tantillo, Astrida orle: Goethe’s Modernisms, New york 2010
Kunsten å se verden opp ned. Under BaKu 2011 fi kk foreldre og barn nye sanselige
opplevelser. Rommet er produsert av Kristi van Hoegee.
Foto: Tove K. Breistein

29
BARN I KUNSTEN

30
BARN I KUNSTEN
eli Kristine økland
Hausken er ansatt som
undervisningsleder ved
Universitets museet
i Bergen. hun har
hovedfag i folkloristikk,
er utdannet lektor og
har særlig interesse for
læringsteori og metode.
hun er i startfasen på et
Phd­prosjekt om museer
som læringsinstitusjon.
Gro Grimsø er ansatt
ved Universitetsmuseet
i Bergen og
Barnas Kulturhus som
kulturformidler. hun er
utdannet kulturarbeider
og pedagog og har jobbet
som lærer i skolen,
instruktør for kor, korps
og revyshow samt drevet
med kulturformidling
til barn og unge i en årrekke.
hun arbeider blant
annet med fortelling som
læringsredskap.
NåR forsKninG oG KuLtur
GåR håNd I håNd
av eli Kristine økland Hausken og Gro Grimsø
Drama og rollelek skaper levende og kreativ forskningslæring.
Universitetsmuseet i Bergen er byens
eldste museum og ble grunnlagt i 1825.
Grunnleggelsen av det som da het Bergens
Museum blir ofte sett på som et ledd i
1800­tallets folkeopplysning, og fra første
stund ville initiativtaker Wilhelm F.K.
Christie og hans samtidige sette fokus
på forskning, innsamling, bevaring og
formidling. I 1946 ble Universitetet i
Bergen grunnlagt med utgangspunkt i de
forskjellige fagfeltene som var utviklet ved
museet.
Museet er i dag en av Universitetet
i Bergens viktigste formidlingsarenaer til
barn og unge. de gamle byggene rommer
mange spennende fortellinger og har vært
en del av Norgeshistorien i snart 200 år.
her kan besteforeldre fortelle barnebarn
at de var med sine besteforeldre.
Mer satsning på formidling
det sies ofte at museets magi er dets
gjenstander. Universitetsmuseenes
magi er deres forskning. det finnes seks
universi tetsmuseer i Norge i dag. I motsetning
til landets øvrige museer, som
ligger under Kulturdepartementet, ligger
universitetsmuseene under Kunnskapsdepartementet.
Vi er altså en kunnskapsinstitusjon
og ikke en kulturinstitusjon.
Men hvilken plass har kulturen og estetikken
hos oss?
det kan ikke legges skjul på at
formidling til barn og unge ikke har vært
et like stort satsningsområde, og at
Barnas Kulturhus har hatt en klar rolle i
denne satsingen ved Universitetsmuseet i
Bergen. dagens skoletjeneste er oppdratt
av Barnas Kulturhus. Før museet ansatte
en egen museumspedagog i 2006, utviklet
Barnas Kulturhus flere undervisningsopplegg
for museet og ga museet et grunnlag
for den skoletjenesten vi ser i dag.
Barn trer inn i ny rollefigur
Ved Barnas Kulturhus står barns møte
med det estetiske og kunstopplevelsen i
fokus. det gjør det ikke ved Universitetsmuseet
i Bergen. Vi skal drive med forskningsformidling
til unge. Men hva er det
vi vil at barn skal lære og hvordan skal de
lære det når de er på vårt museum?
Vi vil at barn skal være forskere når
de kommer til oss. de skal få forske på de
samme gjenstandene og forholde seg til
de samme kildene som de vitenskapelig
ansatte jobber med og forsker på. Barn
skal lære hvordan kunnskap skapes og
står i relasjon til hverandre.
opplegget «Evig liv» ble i sin tid
utviklet av Barnas Kulturhus: Elevene trer
inn i roller som forskere og utstillingen
blir deres forskningsarena. Gjennom ulike
stasjoner får barnas sanser en rekke
utfordringer. Elevene møter duftkrukker
med ingredienser til parfyme, de avdekker
en mumie og de gjør funn som skal registreres.
Gjennom slike øvelser og gjennom
tolkning av utsmykningen på en gravkiste,
møter elevene fortidens estetikk og forestillingsverden
i et forskningsperspektiv.
Drama i museumsrommet
Et annet eksempel fra museets undervisningstilbud
er «Bygdesamlingen» ved
de kulturhistoriske samlinger. dette er
en utfordrende utstilling å tilegne seg
for elever uten forkunnskap. Gjennom
dramapedagogiske metoder klarer vi
likevel å levendegjøre utstillingen, perioden
og dens gjenstander i dramaforløpet
«Mysteriet Marta». Formidler og elever
trer inn og ut av roller og sammen konstruerer
de bygdesamfunnet litladal i
1626. Gjennom forståelse for en annen tid,
spill, forhandlinger og møter med ulike
rollefigurer, skal elevene løse mysteriet
om hva som har skjedd med den savnede
17­åringe Marta.

«Mens barna sitter i en halvsirkel, tar jeg frem en rød koffert. Før jeg åpner den sier jeg at i dag skal alle få lære et nytt ord: Attributter.
Jeg forklarer hvorfor det er så viktig med enkelte kjennetegn. Når det er gjort, åpner jeg kofferten for at barna skal se noen moderne
attributter. Blant annet vises klovnenese, krone, malepensel, stetoskop og kritt. Hensikten er at barna skal fortelle hvilken person de vil
forbinde med disse tingene. (...) Etter at barna nå er blitt kjent med attributtenes betydning, viser jeg dem en kopi av Ulvikfrontalen.»
Fra rapporten «Middelalderskunst, Alterfrontaler» av Elisabeth Hoff,
På Bergen Universitetsmuseum blir barna invitert inn som forskere som skal forholde seg til ulike vitenskapelige problemstillinger. For å skape innlevelse
bruker museets formidlere teknikker fra drama og rollelek. Foto: Eli Hausken
Elevene må forholde seg til problemstillinger
knyttet til kjærlighet og forelskelse,
selvmord, lover og regler, trolldom,
religion og folketro. dramaforløpet skaper
en veksling mellom forskning, innlevelse
og undersøkelse, spill mellom deltagerne,
forhandlinger og refleksjoner. Slik blir det
levende læring for levende barn!
Kunnskap trenger å forstås
Bevissthet rundt valg av undervisningsmetode
er essensielt. Kunnskap trenger
å forstås. Vi må vite hvordan barn lærer,
at barn er svært ulike og vi må favne flest
mulig gjennom ulike undervisningsmeto­
der. Barn skal få være aktive i sin læringsprosess,
men de må også begeistres!
Nøkkelen til barns læring er deres
kreative og nysgjerrige natur. Metoder
hentet fra kunst og estetiske fag er både
en styrke og en inngangsport til kunnskapstilegnelse.
her har Barnas Kulturhus
vært en inspirasjon og ressurs for
Universitetsmuseet i Bergen.
en verdifull målgruppe
Universitetsmuseet i Bergen er klar over
samfunnets forventninger. Vi vet at vi
er en sosial arena og at vi har et samfunnsansvar.
Bergens befolkning kåret
Hvalsalen på Naturhistoriske
samlinger er
populær hos besøkende
barn. Foto: Eli Hausken
31
BARN I KUNSTEN

32
BARN I KUNSTEN
Skoleklasser på besøk i
Musehagen til Universitetsmuseet
i Bergen.
Foto: Eli Hausken
Universitets museet i Bergen til byens
beste museum i 2011. I årene fremover
skal museet endres. Museumsprosjektet
2014 har som mål å rehabilitere et gammelt,
ærverdig museum og la det bli en
moderne formidlingsarena, samtidig som
fordums prakt blir ivaretatt. Barn og unge
er en verdifull målgruppe. Noen av dem
skal bli frem tidens forskere.
Skoletjenesten står foran en spennende
tid. Vi må utvikle nye undervisningsopplegg
knyttet til nye utstillinger,
nye forskningsfelt og nye forskningsfunn.
Ny kunnskap blir stadig produsert og skal
forstås. det er vår oppgave å formidle
denne utvikling til samfunnet som helhet
og spesielt til barn og unge.
forskning og kulturliv
Museet som kunnskapsinstitusjon kan
ikke eksistere i et vakuum. det er viktig at
Universitetsmuseet i Bergen er en aktiv
samfunnsaktør og er en del av byens
kulturliv. Vi trenger kreative innspill og nytenking
fra gode samarbeidspartnere som
Barnas Kulturhus. Vi trenger engasjerte
mennesker og en stadig debatt rundt
hvordan skape den gode læringsopplevelsen
– uten å glemme begeistringen. I
disse gamle bygningene med sine spennende
fortellinger og gjenstander, er det
rom for mange nye historier i århundrene
fremover. Vi gratulerer Barnas Kulturhus
og gleder oss til kreativ lærdom, gode
samtaler og spennende samarbeid.
universitetsmuseet i Bergen tilbyr en rekke skoleprogram og lærerkurs knyttet opp til læreplanenes
ulike kompetansemål. Se mer på www.uib.no/universitetsmuseet
Universitetsmuseet i Bergen har i en årrekke samarbeidet med Barnas Kulturhus for å skape et
formidlingtilbud til barn og familier
«evig liv – egypt»: Bli med å avsløre det gamle Egypts hemmeligheter! I utstillingen «Evig liv» på
Universtitetsmuseet i Bergen venter mumier, shabtier og skarabéer – hva kan disse gjenstandene
fortelle oss om egypterne og deres håp om et evig liv? For mellomtrinnet. Utviklet i samarbeid med
Barnas Kulturhus.
«insekter og andre småkryp»: det blinker i luften av sommerfuglvinger. det kryper og kravler med tusen
små ben. Insektenes verden er en fascinerende verden! I museets «laboratorium« inviteres elever og
lærere til et nærstudium av forskjellige småkryp. For mellomtrinnet. Utviklet i samarbeid med Barnas
Kulturhus.
«Bubo og vennene hans»: BUBo er en ugleunge som har stått utstilt ved de naturhistoriske samlinger.
Bubo er nysgjerrig på alt det merkelige de har på museet. her er all verdens dyr ­ løver, fi sk og fugl.
dra på jakt etter spor fra Bubo og se alt det rare han har sett. For barnehagebarn. I 2006 var det mulig å
besøke en utstilling ved museet der uglen BUBo stod i fokus. Idé og prosjektansvarlig: Morten Steffensen.
Tilrettelegging og opplegg for barn: linda Rios, Barnas Kulturhus.
Middelalderens billedkunst: Formidlingsprosjektet «Middelalderens billedkunst i Bergen» slik den er
presentert i Mariakirken og i Kirkesamlingen i Bergen Museum er et program til grunnskolene i Bergen.
Programmet presenterer deler av kirkesamlingen ved Bergen Museum. Programmet tilbys mellomtrinnet.
Aashild Grana har skrevet tekst til undervisningsheftet «Middelalderens billedkunst i Bergen»
(1997) med Gunnar danbolt som rådgiver.
Blomsterlek i De botaniske samlinger og muséhagen: Ved Elisabeth Slaattelid og Elisabeth hoff.
Prosjektet startet i 2004 og rettet seg mot småskoletrinnet.

Kunsthistorien er historien om hvordan
mennesket til alle tider og steder har uttrykt
sine tanker, perspektiver, erfaringer
og kunnskaper. Kunsthistorien representert
ved uttrykk som litteratur, musikk,
dans, drama og billedkunst, inneholder
menneskets samlede erfaring innenfor de
eksistensielle spørsmål i livet. Spørsmål
som vi alle strever med å forstå, uttrykke
og leve etter.
fra festtale til intensjon
Kunst er viktig for alle mennesker fordi
i kunsten finnes store muligheter for
opplevelse, kunnskap og ny erkjennelse.
Med andre ord muligheter for et rikere og
mer spennende liv. derfor er det viktig at
det legges til rette for at barn og unge får
den kunnskap og forståelse som skal til
for at de gjennom hele livet vil oppsøke
den uuttømmelige skatt som finnes i vår
kunsthistorie.
At barna skal få møte kunst og
arbeide med kunstneriske problemstillinger
er det bred enighet om, men gjennom
endringen av det generelle syn på barn og
barndommen har spørsmålet om hvordan
vi gir barna denne muligheten blitt mer
fremtredende. I grove trekk er oppfattelsen
av barndom som forberedelse til et
voksent liv, supplert med barndom som
verdi i seg selv. Barndommen er gitt en
større verdi, og kunstformidling for barn
er blitt et viktigere offentlig anliggende.
Men det er fortsatt et godt stykke
mellom intensjoner og festtaler, og de
prioriteringer samfunnet gjennom sine
institusjoner foretar, enten det er snakk
om skolen, kunst­ og kulturinstitusjonene
eller de offentlige bevilgninger. Fortsatt
kommer ofte barna i annen eller tredje
rekke når ressurser skal prioriteres, og
politiske eller kunstneriske program
besluttes. På en slik bakgrunn vil det være
viktig å tenke gjennom hvilke konsekvenser
barns kunstopplevelser kan ha både
for den enkelte og for samfunnet. Ikke
minst er det viktig ut i fra et kunstnerisk
I Russland, oppe ved Nordishavet, skal det leve et gammelt folk med et dikt som rommer alt.
Mange har forgjeves søkt etter dette diktet. Forfatteren Jorge Luis Borges forteller at diktet
består av kun ett ord: Undr. Gammel norrønsk for undrende. Den som undrer har alt.
Kunsten å Gi BARN SToRE
KUNSToPPlEVElSER
av stein olav Henrichsen
Undr
og metodisk spørsmål å tenke gjennom
hvordan møte med kunsten og dens verden
bør tilrettelegges.
aktiv deltagelse leder til kunstinteresse
Barn og unge gis bedre forutsetninger for
å bli interessert og glad i kunst dersom de
selv får delta i kunstneriske prosesser der
de får møte kunst og kunstnere på et høyt
faglig nivå. Gjennom samarbeid mellom
barn og erfarne kunstnere utvikles forståelsen
for at kunst dreier seg om kommunikasjon
mellom mennesker.
Aktiv deltagelse og engasjement
er en forutsetning for kunstopplevelsen.
derigjennom skapes aktive og kreative
barn med større forutsetning for å trenge
inn i og forstå kunstens verden og kunstens
språk.
derfor er det viktig at kunstprosjekter
for barn er bygget opp på en slik måte
at barn og unge først deltar i kunstneriske
prosjekter i samarbeid med kunstnere, og
deretter blir presentert for forestillinger
og konserter slik at de selv får en opplevelse
av kunst innenfor alle kunstuttrykk
og former. At barn og unge er fordomsfrie
overfor dagens kunstuttrykk, kan være en
viktig strategi for utviklingen av et større
fremtidig publikum.
stein olav Henrichsen
er direktør for den nye
Munchetaten i oslo,
med Munch­museet og
Stenersenmuseets samlinger.
Tidligere operasjef
for den Nye opera i
Bergen, styreleder ved
Ultimafestivalen i oslo og
i en årrekke kunstnerisk
leder for det bergenske
samtidsmusikkensemblet
BIT20 Ensemble.
henrischen er utdannet
musiker fra oslo
Musikkonservatorium
og har vært utøvende
musiker innenfor en
rekke sjangere.
BaKu flytter ut:
Installasjon i bakgården til
Barnas Kulturhus.
Foto: Kjersti Vik
33
BARN I KUNSTEN

34
BARN I KUNSTEN
«Instrumenttyven Tutti»
med Kristine Klubben
har ved flere anledninger
besøkt Barnas Kulturhus.
Foto: Rune Lindgren
Viktige forutsetninger for
kunstopplevelsen
To grunnleggende faglige forutsetninger
for å lykkes med å gi barna den store
kunstopplevelsen som inngang og inspirasjon
til kunstskatten er:
1) det kunstneriske nivå barna møter må
sikres høy kvalitet, fullt på høyde kvalitetsmessig
med det tilbud som gis til
det voksne publikum.
2) deres første møter med kunst må
forberedes slik at
­ barnas forståelse av at kunst er
kommunikasjon styrkes
­ barn, gjerne gjennom eget kreativt
arbeid, får innsikt i hvilke problemstillinger
det kunstneriske verk de
skal møte kommuniserer
Kunst på sitt beste kan endre liv i betydningen
skape refleksjon og ny erkjennelse.
dårlig eller uengasjert kunst er kjedelig
og inspirerer ingen. Barn har krav på å
få den samme kvalitet i kunstformidling
og innhold som kunstnere og kunstinstitusjoner
tilstreber i møte med et voksent
publikum. det betyr at barn må få møte
kunstnere på det samme internasjonale
nivå som tilbys det voksne publikum:
eksempelvis dirigenter, regissører, solister,
dansere, skuespillere etc. Barn skal
ikke være en kunstnerisk salderingspost,
men derimot gis de samme ressurser og
betingelser som benyttes i annen offentlig
finansiert kunstformidling.
trenger ikke klovneri og trivialitet
Barna skal møte seriøse kunstprosjekt
hvor kunsten ikke er trivialisert eller spesielt
anrettet ved hjelp av klovneri eller en
annen overfladisk staffasje. Kunst for barn
kan godt være morsom og upretensiøs,
men må også ha substans og må fremføres
med de samme håndverksmessige
kriterier som det voksne publikum.

Erfaringsmessig trenger ikke barn en
egen kunst skapt spesielt for dem, barn
har like gode forutsetninger for å forstå og
ha glede av den kunsten som lages i dag,
og for den saks skyld hele kunsthistorien,
som voksne. derfor må en ikke nødvendigvis
skape egne barneprosjekter, men
presentere den kunsten som skapes for et
voksent publikum også til barn. Forutsetningen
er at de er forberedt gjennom en
kunnskap og kompetanse de kan fortolke
og forstå kunsten gjennom – rett og slett
gitt anledning til å kunne kommunisere
med den kunsten de møter. da er barn,
som voksne, også mer motiverte og mottagelige
for nye inntrykk – men i dagens
kunstformidling for barn er dette ikke
selvsagt verken blant kunstinstitusjoner
eller enkeltkunstnere.
et kompromissløst hus
Barnas Kulturhus har gjennom 20 år stått
for kvalitet i barns møte med kunst, og
alltid kompromissløst stått på barnas side
i den harde prioritering kulturpolitikken
representerer. Gjennom sitt arbeid har
Barnas Kulturhus nettopp stått for et moderne
syn på premissene for barns møte
med kunsten, og har gjennom sitt samarbeid
med en lang rekke aktører vært svært
gode ambassadører for barnas interesser i
møte med kunst­ og kulturinstitusjonene.
Synet på samfunnets ansvar for å gi barna
gode kunstopplevelser er problematisert
og tydeliggjort gjennom husets arbeid,
kanskje særlig i forbindelse med utviklingen
av den kulturelle skolesekken.
håper det kommer mange flere hus
som Barnas Kulturhus over hele landet.
det har barna fortjent!
om barn og musikkprosjekter:
BIT20 Ensemble har i mange år hatt komposisjonsprosjekter med utgangspunkt i et referanseverk fra
samtidskunsten. Barna arbeider med de samme kunstneriske utfordringene som komponisten og skaper
sine egne løsninger og komposisjoner.
den Nye operaen inviterer elevene til å sette opp en scene fra den operaen elevene senere skal møte.
dette gir de unge muligheter til å presentere sitt egent, ta i bruk egen kreativitet og samtidsaktuelle
former.
Samtidsmusikkfestivalen Borealis hadde et skolesamarbeid med utgangspunkt i Bergen Travpark. Barna
og musikerne tok opp lyder fra travparken og hestestallene og komponerte på datamaskin. deretter ble
elevenes arbeid/verk presentert – for skolens øvrige elever og hestene! Kunstnerne fra Borealis brukte
det samme materialet til et nytt verk til neste års åpningskonsert. Når elevene møter den profesjonelle
kunsten har de kompetanse gjennom at de selv har lekt og arbeidet med problemstillingene.
Den kulturelle skolesekken er en nasjonal satsing som skal bidra til at alle skoleelever i Norge får møte
profesjonell kunst og kultur av alle slag. den kulturelle skolesekken er et samarbeidsprosjekt mellom
Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Elevene og skolene skal gjennom ordningen få mulighet
til å oppleve, gjøre seg kjent med og utvikle forståelse for profesjonell kunst­ og kulturuttrykk av alle
slag. Kulturtilbudene skal være av høy kvalitet og vise hele bredden av kulturuttrykk: Scenekunst, visuell
kunst, musikk, film, litteratur og kulturarv. den kulturelle skolesekken har vært en del av regjeringens
kulturpolitiske satsing for grunnskolen siden 2001, og har etter hvert blitt utvidet til videregående skole.
dette betyr at alle elever fra 6 til 19 år innlemmes i ordningen. Se www.denkulturelleskolesekken.no
Den Kulturelle skolesekken i Bergen tilbyr elever kulturelle opplevelser innen alle kunstsjangre og
samarbeider med hele kunstlivet i byen. På www.kulturskolesekken.no presenteres kunst og kulturtilbud
til skolene, og her kan skolene bestille plass på programmene. de fleste tilbudene som presenteres
finansieres av den kulturelle skolesekken (dKS) og er gratis for skolene. Aktører som ønsker å være med
i den kulturelle skolesekken tar kontakt med sekretariatet. Frist for å sende inn tilbud på programmer er
1. desember hvert år.
Fra heftet «Bergen – en by i verden. Om rommene, husene og arven» (1999). Tekst og ide: Johanne Gillow og Bodil Magnus
«hvordan en lyd høres i et rom forteller oss mye om hva slags rom vi er i. Kan du for eksempel huske hvordan lyden
i en svømme hall høres ut, eller på en jernbanestasjon, et sykehus, et idrettstevne eller på et sirkus? Prøv om du kan huske
hvordan lydene høres ut i forskjellige rom.»
35
BARN I KUNSTEN

36
BARN I KUNSTEN
annette Marandon er
kurator og formidler
visuell kunst ved Barnas
Kulturhus inkludert
kunstbiennalen for
barn, BaKu. Marandon
utgjør den ene halvdel
av Kunstpilotene, som
er frilans kunstformidlere.
I samarbeid med
kunstinstitusjoner gjør
Kunstpilotene spesialprosjekter
hvor barn og
unges samhandling med
kunsten står i fokus.
la deg utfordre av en
kunstpilot! Ta pulsen på
samtidskunsten med
Kunstpilotene.
Væren I KUNSTEN
... På dyPT VANN I «BENdING WATER»
av annette Marandon
Kunst er et godt sted å bare være i.
Klær og sko er tatt av og barn og voksne
er samlet utenfor døren til utstillingssalen
på Barnas Kulturhus. En formidler ønsker
velkommen og viser frem en stor blåfarget
flaske med vann som en kan kikke gjennom
(omgivelsene deformeres og får et
blålig skjer), vippe frem og tilbake (vannet
renner), lytte til (skvulpelyder) og kjenne
på (kjølig). En flaske med vann, nysgjerrigheten
er pirret og tankene rettet mot
det våte element. Vi er klar til å tre inn i
videoutstillingen «Sven Påhlsson; Bending
water».
sanser som skjerpes
I utstillingsrommet møtes barna av et
utstillingsdesign som inngår i dialog
med videoverket, et verk som forestiller
simulerte vannanimasjoner. Verket i seg
selv er slående der det i en kontinuerlig
bevegelse nærmest maner frem kraftige
eksplosjoner og rotasjoner uten lyd. Stillt
overfor denne øredøvende stillheten skjerpes
sansene. Er det slik at våre egne lyder
og bevegelser lydsetter og kontrasterer
verkets formspråk?
Barn og voksne samles på gulvet
foran den store videoprojeksjonen. Gulvet
er dekket av et sandfarget teppe («havbunn»)
og over hodene på oss skinner det
i en aluminiumsfarget presenning, spent
horisontalt som en tynn «vannhinne» eller
«havoverflate». Befinner vi oss over, under
eller i «vann»?
fra utstilling til laboratorium
Mindre varianter av «velkomstflasken»
deles ut og samtalen starter. Flaskene med
vann konkretiserer videoverkets abstraksjonsnivå
og gjør det mulig å holde samtalen
i bevegelse – flytende mellom det vi
ser på lerretet, det vi selv kan erfare og
gjenkjenne og det vi sammen kan utforske
ved for eksempel å rulle flaskene langs
gulvet. Vi tenker, kommuniserer og leker.
Utstillingsrommet er delt i to hoved soner:
konsentrasjon videoverk og aktivitet
verksted med oppgaven: «lag koraller
og koralldyr til korallrevet vårt» og midt
immellom, flyttbare «holmer» og «skjær»
av sjøgress og bananfiber som snudd
opp­ned også kan fungere som båter i et
frådende hav.
Utstillingen i regi av Nasjonalmuseet,
som opprinnelig består av to
videoer, projektor og lerret, har fått et
utvidet handlingsrom på Barnas Kulturhus
med en egenprodusert utstillingsdesign
og formidling, som åpner opp for et skifte i
fokus fra utstilling til laboratorium.
Kunst som tidsfordriv?
hvorfor aktualisere en kunstutstilling som
opprinnelig er produsert for et voksent
publikum for aldersgruppen tre år og
oppover? Bør en alderstilpasse kunstutstillinger?
Er kunst, eller snarere kunstforståelsen,
aldersavhengig?
dersom en utskiller kunstområdet
som noe annet – som et tillegg til andre
(og allerede anerkjente) erfaringsområder
i et menneskes liv – står en i fare for å
redusere kunst til et tidsfordriv, som et
ascessoar en smykker seg med. Bestemmer
en derimot kunst som en integret
del av menneskets erkjennelsesområder,
også barns, er ikke lenger problemstillingen
relevant. Med en filosofisk tilnærming
til kunst­ og kunstformidling handler
det om erkjennelse og erfaring og skal
dette taes på alvor, også for de yngste,
må handlingsrommet utvides til også å
omfatte hele mennesket; tanke og kropp –
utforsking og lek.
en filosofisk kunsttilnærming
hva vil det si å ha en filosofisk tilnærming
til kunstformidlingen? Kunst kan betraktes
på avstand eller en kan være i betraktningen.
I kunstformidlingssitusjonen står en

i
«Bending water» – barn
fra Sandsli barnehage undersøker
vannets flytende
sanselighet.
Foto: André Marandon
f
Barna undersøker vannets
hemmeligheter.
Foto: Tove K. Breistein
«Forventningen til BaKu
innebar ikke kun at kunsten
skulle sette spor i
barna, men også at barna
satte spor i kunsten. I
kunst med barn­prosjekter
er kunstnerrollen endret:
fra oppfatningen om at
kunstneren er den som
har et hovedbudskap som
formidles til mottakeren
via et kunst objekt – eventuelt
videreformidlet via en
kunstkyndig (kunstkurator
eller lærer) – og til den
profesjonskyndige tilrettelegger
med innsikt og evne
til å forholde seg til barna
og deres forutsetninger.»
Fra rapporten «Forskerblikk
på BaKu. Barnas
egen kunstfestival Barn
møter kunst – kunst møter
barn» av Guri
L. Østbye (2007)
37
BARN I KUNSTEN

38
BARN I KUNSTEN
Barna lager nordlys
«Opp ned rommet»
Foto: Tove K. Breistein
overfor en rekke valg. En utbredt praksis
er å søke svar som korresponderer med
verkets plassering i en kunsthistorie­
eller kunstteori kontekst, en tilnærming
som bekrefter kunsthegemoniet og hvor
kunsten betraktes på avstand. Velger en
derimot å utforske eller å dvele ved spillet
mellom verket og betrakteren, fristilles
tenkningen om kunst til omdreingspunktet
med kunst og det å være i betraktningen.
Formidlerens rolle som (ensidig) kunnskapsoverfører
nyanseres idet kunstformidlingsområdet
defineres til også å
tilhøre øyeblikket.
Kunstformidlingens oppgave
Kunst skapes i et rom av intensjoner eller
viljer om en vil – bevisste eller ubevisste.
I møte med publikum aktualiserer dette
kunstens overskridende potensiale, det
uutalte. I tolkningen av verket treffer
kunst personlig og kollektivt. Kunstverket
fortsetter å virke i møte med betrakteren
– den påvirker betrakteren og betrakteren
påvirker verket. I et perspektiv hvor
kunst ikke oppfattes som lukket, men som
åpent og mottagelig for ulike tolkningshorisonter,
handler kunstformidling mer
om å verne om det ennå ikke erfarte enn å
konstatere det umiddelbare.
Kunst er et godt område å være i.
Kanskje er kunstformidlingens oppgave å
tillate seg en væren i kunsten?
BaKu - Barn møter kunst, kunst møter barn – er Barnas Kulturhus sin egen kunstfestival for barn fra
tre år. Festivalen startet i 2007. BaKu = En drømmespiser. I kinesisk og japansk mytologi er baku en ånd
som hjelper menneskene til å spise marerittene deres, men den kan også være ånden som forårsaker
drømmene. I Japan finner man bilder av denne ånden hengt opp på soveroms veggen, eller de skriver det
kinesiske tegnet for baku på putetrekket.
BaKus konsept: å presentere parallelle prosjekter hvor barn møter visuell kunst og hvor kunst og kunstnere
møter barn og deres uttrykk og tanker. Et dynamisk og prosessorientert prosjekt hvor kunsten setter
spor hos barna og barna sette spor i kunsten. Verkene inviterer til deltagelse. dette er ikke barnekunst,
men kunst med barn: leken, aktuell, utfordrende og nysgjerrig.
BaKus mål:
å utforske området kunst og barn
å presentere samtidskunst
å tenke kunst med i stedet for kunst for
å utfordre kunstnere til å jobbe kreativt/kunstnerisk med barn
å utfordre oss selv til å tenke nytt om kunst og barn
å heve vår egen og kunstnernes kompetanse innen dette området
I 2011 var BaKu inspirert av tittelen på Stanley Kubricks science fiction filmepos «2001: A Space odyssey».
«En reise i rommet» var tenkt som en reise inn i kunsten, inn i en selv som kunstbetrakter og inn i de
fysiske rommene. BaKu 2011 ble avviklet i løpet av 11 dager på Barnas Kulturhus. her møtte barna to
kunstnere og deres prosjekter; Kirsti van hoegee Kosmo («opp ned rommet») og line olaisen («Camera
obscura»), i tillegg til en chillax­sone bestående av to tilstøtende rom med «Pust», «designjungelen»,
«Zoom» og «Refleks».
utstillingen «sven Påhlsson; Bending water» ble arrangert av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og
design. Kurator: Nina denney Ness. Utstillingsdesign/formidling: Barnas Kulturhus; Annette Marandon.
Litteratur:
• Jaques derrida: «Sannheten i maleriet: restitusjoner av sannheten i skonummer», 2004,
(«Restitution de la vérité en pointure», 1978).
• Thierry de duve: «Kant etter duchamp», 2003 («Kant after duchamp», 1996).
• Michel Foucault: «dette er ikke en pipe», 2001 («Ceci n’est pas une pipe», 1968).
• Martin heidegger: «Kunstverkets opprinnelse», 2000, («der Uhrsprung des Kunstwerkes», 1935/36).
• Maurice Merleau­Ponty: «Kroppens fenomenologi», 1994, («Phénoménologie de la perception, 1945».
RAPPoRTER oM BAKU:
• «BaKu 2011. Kunstbiennale», Annette Marandon, 2011.
• «BaKu 2009, Kunstbiennale». Siri Breistein, 2009.
• «BaKu 2007. Biennale». Annette Marandon, 2008.
• «Forskerblikk på BaKu 2007. Kunstbiennale». Guri l. Østbye, 2008.

fri sceneKunst i BerGen, NoMAdE
EllER FAST AdRESSE?
av annicke Gill
Mangel på faste spillelokaler hvor forestillingene spilles over tid,
gjør at de frie scenegruppene blir usynlige i teaterbybildet.
I Bergen har vi et stort teaterhus, den
Nationale Scene, som ligger på Engen. Vi
har også et lite teaterhus som ligger litt
i skyggen av det store, men som har gitt
mange barn i Bergen sine første teateropplevelser.
det er Barnas Kulturhus, et
bortgjemt hvitt trehus med blondegardiner
som taler sitt tydelige språk om fortiden
– men det er bare utenpå. For innenfor
dørene i Norges første barnekulturhus er
rommene fylt opp med utstilling, teater og
verksteder.
Black-box for de minste
Barnas Kulturhus har helt siden starten
vært en arena for det frie scenekunstfeltet
i Bergen. En intimscene i black­box utforming
som er velegnet for forestillinger for
de mindre barna. de fleste frie sceniske
gruppene som holder til i Bergen har spilt
forestillinger på Barnas Kulturhus.
Til tross for nær og god publikumskontakt
er lokalet ikke egnet til større produksjoner,
og da oppstår et problem. det
finnes få scener eller arenaer for det frie
scenekunstfeltet hvor nye forestillinger
kan presenteres. Store stasjonære scener
er forbeholdt dNS og de private teatrene,
unntaksvis slippes de frie gruppene til
også på deres arenaer. Men mangel på
faste spillelokaler der forestillingene
kan spilles daglig over tid, gjør at de frie
gruppene blir usynlige i bybildet. Ikke fordi
gruppene er inaktive, de fleste er opptatt
med å spille forestillinger for den kulturelle
skolesekken rundt om i skolenes
gymsaler og musikkrom.
Dedikert til barneteateret
hvorfor fortsetter da de fleste gruppene å
spille under så lite gunstige betingelser?
Fordi de fleste utøvere er dedikerte til
scenekunsten, og fordi å lage godt teater
for barn både er en utfordring og glede.
For barnepublikummet er ærlig og gir
respons på godt og vondt. dette samspillet
med publikum, som er forskjellig fra dag
til dag, oppleves ikke på samme måte med
et voksent publikum, og det er dette samspillet
som får skuespillerne til å fortsette
til tross for dårlige rammevilkår.
Barn i byen er vant til å se teater,
takket være blant annet Barnas Kulturhus,
dNS og den kulturelle skolesekken.
det finnes mange grupper som spiller ny
dramatikk for barn hver dag. Forestillinger
som engasjerer, underholder og som
kanskje også sier en del om livet – slik
som ikke inngår i pensum på skolen. Barn
trenger stoff til refleksjon omkring deres
egne liv – og andres. Barn er ikke opphengt
i tradisjoner, det er det vi voksne
som er. derfor er et barnepublikum åpne
for nye uttrykksmåter i større grad enn
voksne er.
teater i globalt format
For tiden er både figurteater og skyggeteater
populært, men også sirkusinspirerte
forestillinger og koblingen musikk/
teater er viktige sceniske uttrykk. ordet er
blitt helt borte fra enkelte forestillinger,
det visuelle og musikalske uttrykket framstår
som viktigst. Medieteknologi har også
satt sitt preg på nyere barneforestillinger,
annicke Gill er scenekunstner
og har lang
erfaring som skuespiller
og instruktør. hun driver
Teater UNo, et dukketeater
for barn i alle aldre og
har spilt flere forestillinger
på Barnas Kulturhus.
På 70­tallet var Annicke
Gill medlem i friteatergruppene
Niels Klim
Teateret og Tippetueteateret.
Annicke Gill har
hovedfag i dramapedagogikk
fra høyskolen i
Bergen og er tidligere
kunstnerisk leder for
Vestlandske Teatersenter.
teater uno – har samarbeidet
med Barnas
Kulturhus siden det ble
stiftet i 2005, og har her
spilt forestillinger som
«Farvel herr Muffin» og
«ofelias Skyggeteater».
Teater Uno har som
satsingsområde kulturformidling
til barn og
unge med hovedvekt på
drama og teater.
Se www.teateruno.no
«Ofelias skyggeteater»
er utviklet av Adele Duus
Lærum og Annicke Gill.
Foto: Atle Kårstad/Barn
i Byen
39
BARN I KUNSTEN

40
BARN I KUNSTEN
teater og filosofi: I forbindelse
med forestillingen,
«Farvel herr
Muffin», som handler
om et gammelt marsvin
som tenker over livet
sitt før han en dag dør,
innledet Annicke Gill et
samarbeid med filosof
Anders P. Petersen. det
ble lagt opp til samtale
etter forestillingene hvor
barna fikk snakke om
stykkets tema. det satte
igang tankeprosesser om
det å være menneske,
på godt og vondt. I en
filosofisk samtale er det
særlig fire «regler» som
er viktige å overholde:
1) Man skal ikke arbeide
for å finne «sannheter»
2) læreren skal aldri si
hvordan ting er, om man
feks. kommer til himmelen
når man dør 3) Man
skal aldri henge ut noen
4) Man skal bestrebe seg
på å snakke generelt om
det man snakker om.
Elevene kommer med
eksempler, men man
hever det til et generelt/
allment nivå.
Se mer om barn og
filosofi: www.tenkdet.no
­ et filosofisk barneblad.
og multimedia er blitt vanlige dramaturgiske
og scenografiske elementer. Med
denne utviklingen skapes det forestillinger
i globalt format, her kan de fleste barn
komme kunstuttrykket i møte uansett
språklig kompetanse. Festivaler som
«Mini Midi Maxi» bidrar også til at barn i
Bergen får se god scenekunst fra andre
land, og det gir våre egne frie grupper
mulighet til kunstneriske møtepunkter og
faglig påfyll.
det frie scenekunstfeltet er i dag
svært mangfoldig med hensyn til sammensetning
og organisering. Noen av
gruppene, som dukkenikkerne og Krabatene,
har holdt på i mange år. Men
de fleste er nyutdannede kunstnere fra
inn­ og utland med ulik kompetanse som
inngår samarbeid på prosjektbasis. derfor
blir forestillingene også svært varierte i
form og innhold.
friteaterets ønske om mer spillerom
hva er de største utfordringene for det frie
scenekunstfeltet i årene framover? I et
stadig mer institusjonalisert kulturliv er
det viktig å gi spillerom til kunstnere som
arbeider i det lille formatet, til kunstmøter
mellom publikum og utøver, og
at kunsten kan presenteres på arenaer
utenfor institusjonene. I de senere årene
har Bergen kommune satset på produsentrollen
innenfor scenekunst, og dette har
vært et viktig bidrag til å profesjonalisere
scenekunstnere på kommunikasjon med
publikum, overfor næringsliv og bevilgende
instanser. Men fremdeles er mye ugjort
angående ressurser til øvingslokaler,
produksjonsstøtte og ikke minst, arenaer
der gruppene kan presentere sine forestillinger
for byens barn.
I 2012 åpner Vestlandske Teatersenter
sitt nye teaterhus på Møhlenpris,
hvor Cornerteatret blir en viktig arena for
frie grupper og for senterets teaterskole.
Samtidig flytter produsenter og andre
teaterfaglige folk inn. dette vil bidra til å
styrke kvaliteten og mangfoldet innen det
frie scenekunstfeltet i årene framover.
og Barnas Kulturhus? Med sin
kunstfaglige profil og vekt på nyere
kunstuttrykk, vil det gamle huset fylles
med barn i minst 20 år til. Magien i den
lille teatersalen vil fortsette å trollbinde
barn i generasjoner framover – for møtet
mellom barnet og kunstneren går aldri av
moten og samarbeidet med frie sceniske
grupper vil definitivt fortsette.

Annicke Gill i selskap med den aldrende Hr. Muffin – en forestilling hun har spilt ved flere anledninger på Barnas Kulturhus. Foto: Siri Breistein/Barn i Byen
41
BARN I KUNSTEN

42
BARN I KUNSTEN
stina Högkvist f. 1972
i Sverige, har fil.mag
i kunstvitenskap og
master på Konstfacks
curatorutbildning. hun
har siden 2005 arbeidet
som kurator samtidskunst
på Nasjonalmuseet
for Kunst, Arkitektur og
design. Innen det var
hun produsent på Norske
Riksutstillinger. Stina
högkvist drev det ambullerende
galleriet «Simon
Says» i Stockholm
sammen med Marianne
Zamecznik 2001–2003,
og var virksom som
kunstkritiker i Sverige på
blant annet Aftonbladet.
Stina var en av kuratorene
for Momentum: den
nordiske biennalen 2009,
med tittelen «Favoured
Nations», som hun kurerte
sammen med lina
dzuverovic.
ATT GE FolK Det De inte
Visste dE VIllE hA
av stina Högkvist
Konst kan vara viktigt för att få oss att tänka utanför boxen, att
finna ett jag, och att ställa frågor inför det man ser.
Jag växte upp i en liten ort i dalarna i
1970­talets Sverige. här var det inte
mycket kultur att få. Ville du gå på konsert
fick du snällt be om skjuts till Folkets Park
för att lyssna på veckans dansband. de
närmaste museerna låg tiotals mil undan.
Under hela min tolvåriga skolgång fick jag
endast ett möte med kulturen. det var i
fjärde klass. den dagen hade hela skolan
samlats i gymnastiksalen för att lyssna
på en konsert som gavs i regi av Rikskonserterna.
På slutet fick vi önska låtar
och känna på instrumenten. Upplevelsen
gjorde stort intryck på mig, och är något
som kommit att prägla mitt arbete som
curator och utställningsproducent.
Konst i skolor innebär utmaningar
Som curator för samtidskonst på Nasjonalmuseet
for kunst, kultur og design producerar
jag bland annat skolutställningar
som turnerar Norge rundt. För mig är det
viktigt att ta publiken på allvar och att ge
eleverna en så «riktig» konstupplevelse
som möjligt. Målet är att bryta ner gränsen
mellan centrum och periferi så gott
det går. Ambitionen ska vara hög, och
utställningarna så bra att de lika gott hade
kunnat visas på ett av våra museer i oslo.
Men att visa konst i skolor innebär
många utfordringar. Ett av de största
problemen är visningslokalerna. det är
sällan några vita kuber med blankpolerade
betonggolv man möts av. Gymnastiksalar
med redskap som dinglar från taket
och klassrum där bänkarna gömts bort i
något hörn är vanligare scenarior. För att
eleverna för en stund ska kunna glömma
att de faktiskt sitter i ett klassrum är
utställningsdesignen ett viktigt redskap.
Vem bestämmer hur våra
omgivningar ska se ut?
I 2003 producerade jag, i regi av norska
Riksutstillinger, skolutställningen «Når
alt er design» tillsammans med curator
Markus degerman. Iden var att få ungdommarna
til att diskutera frågor om
smak. Vad är fult eller snyggt? Vem är
det egentligen som bestämmer hur våra
omgivningar ska se ut? Med hjälp av stora
legoformade isoporklossar (som används
för att isolera färdighus), fick eleverna
själva bygga upp utställningsrummet. det
var även dem som bestämde hur de olika
verken skulle hänga.
Resultatet blev att utställningen såg
olika ut från skola till skola och att ungdommarna
fick tänka platsspecifikt. den
oortodoxa utställningsdesignen ställde i
sin tur frågor om smak och vanor. Varför
ser utställningsrummet ut som det gör?
hur påverkas konsten av det rum den visas
i? hur påverkas vi av det rum vi vistas i?
Mozart-effekten
Att konst och kultur har en positiv inverkan
på människor har bevisats otaliga
gånger. På 1990­talet talades det mycket
om den så kallade «Mozart­effekten»,
vilket refererade till ett forskningsprosjekt
som visade att såväl människor som möss
presterade bättre till tonerna av Mozart.
FN har också insett barns behov av kultur.
I 1989s barnkonvention fastställs det i
Artikel 31 att barnet har rätt till vila, fritid
och lek, och att delta i konst och kulturliv.
det är med andra ord såväl min skyldighet
som rättighet som kurator att se till att
FNs löften infrias.
Konst kan vara viktigt för att få oss
att tänka utanför boxen, att finna ett jag,
och att ställa frågor inför det man ser.
Med risk för att låta pompös tror jag att
samtidskonst kan vara med på att hjälpa
oss att utvecklas till självständigt tänkande
individer.

Konst som redskap för att tänka fritt
det självständiga tänkandet var centralt
i prosjektet «hvem produserer drømmene
dine?» som jag producerade 2005 i
samarbete med Adbusters norska nätverk.
På Riksutstillingers uppdrag turnerade
utställningen till högstadieskolor i Norge.
Utställningen var workshopbaserad och
skulle utmynna i en kampanj eller aktion
som eleverna själva skulle genomföra.
Utgångspunkten var att få eleverna
bekanta med begreppet kulturjamming,
vilket innebär att man lagar en syntes av
konstnärliga och aktionistiska arbetsmetoder.
Tanken var att få ungdommarna
att tänka fritt, kritiskt och självständigt.
Utställningen inkluderade inga verk i
traditionell mening. Istället invaderades
skolorna av ett 10­tal adbustare som
kastade ut lärarna ur klassrummet och
tog över undervisningen för en dag. Eleverna
fick se att konst inte bara behöver
vara något estetiskt vackert, utan kan vara
ett redskap för att föra fram sin röst i det
offentliga rummet.
Fra utstillingen «Vi er
de Andre» på Nasjonalmuseet
– en utstilling som
stiller spørsmål omkring
menneskets tilhørighet,
identitet, fordommer og
redselen for det ukjente.
Foto: Børre Høstland.
Copyright: Nasjonalmuseet
for kunst,
arkitek tur og design/The
National Museum of Art,
Architecture and Design
43
BARN I KUNSTEN

44
BARN I KUNSTEN
Barnas Kulturhus inviterer
de aller yngste til å utforske
i utstillingen «En, too
og tree».
Foto: Tove K. Breistein
Eleverna förvandlades till aktivister för
en dag, och fi ck lära sig mycket om civil
olydnad och hur man kan göra motstånd
med lagliga medel. Prosjektet var väldigt
populärt bland ungdommarna, men i början
mötte vi på stort motstånd bland lärare
och rektorer. Många kände sig exkluderade,
andra var rädda för att vi lurade in
eleverna på kriminella banor. Ryktet spred
sig och oroliga föräldrar ringde till skolan
och undrade vad det var de egentligen
höll på med. Snart insåg vi att lärare och
rektorer behövde förberedas mer. Inför
varje skolbesök ringde Adbusters skolans
rektor och gick igenom allt. det skickades
även ut information till föräldrarna på
förhand. När de förstod att det handlade
om att göra eleverna medvetna om sin rätt
och plats i det offentliga rummet fungerade
allt bra.
Konsten att upphäva rädslan
inför det okända
den senaste skolutställningen jag curaterat
är «Vi er de Andre», en utställning som
saMtiDsKunstProsJeKter På Barnas KuLturHus:
ställer frågor kring människans tillhörighet,
identitet, fördommar och rädslan
inför det okända. I utställningen visas
verk av tre olika konstnärer, som alla är
inspirerade av science fi ction. I science
fi ction används ofta det utomjordiska som
en symbol på det att vara annorlunda.
När science fi ction rör sig framåt i tiden,
gör den inte det för att vara en guide till
framtiden, utan för att kritisera samtiden.
I utställningen ingår teman som
berör imperialism, invandring och miljöförstöring.
Eleverna får tänka över sin
egen samtid, identitet och det att sätta
andra människor i bås. Med prosjektet
vill vi få dem att refl ektera över sina egna
fördomar.
Efter terrorattacken den 22. juli
blev utställningen skrämmande aktuell.
Som dåden visade överträffar verkligheten
fi ktionen. Förhoppningsvis kan
konsten fungera som ett hjälpmedel för
att bearbeta det som skett, och att vi med
fi ktionens hjälp kan lära oss att förstå och
tackla den verklighet vi själva lever i.
Kunstformidlingsprosjektet «Den utfordrende samtidskunsten» startet opp høsten 1997 som et tilbud
til grunnskolene i Bergen kommune. Initiativet ble tatt av intendant Aashild Grana i Bergen Kunstforening
og Turid Fadnes, leder for Barnas Kulturhus. høsten 1998 ble prosjektet utvidet til å omfatte grunn skolene
i de øvrige kommunene i hordaland, samt til videregående skoler. hilde Skjeggestad ble engasjert som
faglig koordinator. Klassene ble anbefalt å følge prosjektet over tid (tre år) for å tilegne seg et bredt
sammen satt inntrykk av samtidskunsten. Elevene fi kk omvisninger i en utstilling i semesteret i Bergen
Kunstforening, mens lærerne fi kk tilbud om seperate omvisninger, i tillegg ble det arrangert mindre
seminarer. Prosjektets intensjon: 1) Øke bruken av samtidskunstutstillinger 2) Bidra til å høyne det
generelle kunnskaps­ og erfaringsnivået i skolen i forhold til samtidskunst 3) Utvikle lokal formidlingskompetanse
i Bergen.
Kunstlaboratorier for barn fra 0 år = sanseutstilling
Barnas Kulturhus og Annette Marandon har utviklet og gjennomført fl ere sanseutstillinger for barn fra ett
år, som «Jungel», «Fra ørken til oase» og lekeutstillingen «En, too og tree» som ble produsert av Maria
Udd. Sanseutstilingene følger et samlet konsept som legger føring for selve utformingen av utstillingen:
1)Barna
Fysisk aktivitet/bevegelse – «Meg i rommet/oss i rommet».
Fordypning/konsentrasjon – «Jeg utforsker/vi utforsker».
lek – «Jeg bestemmer/vi bestemmer».
Sansing – «Jeg erfarer/vi erfarer».
2) Utforming av rommet
En stor (skulpturell) form som bryter med eller kontrasterer rommets symmetri/«fi rkantethet». detaljer
som understreker og bygger videre på den store formen, og som gir utstillingen en tematisk helhet. Enkle
materialer, gjerne gjenbrukbart, få effektfulle virkemidler, dynamiske «løsninger/rammer» med rom for
variasjon og individuell tilnærming. Barna utfordres ved å møte noe de umiddelbart ikke gjenkjenner,
men som ved referanser til kjente ting likevel gjør at de krysser grenser. de voksne utfordres og stimuleres
tilsvarende – og opplever seg selv og barna i et nytt lys.
3) Verksted
Utstillingen skal brukes. Barna jobber, leker og lager inne i installasjonen. Barna preger og endrer
utstillingen fra dag til dag.
4) Formidling/metode
En åpen og leken tilnærming. Tilstedeværelse (tørre å både være i situasjonen og å tre tilbake). Veksle
mellom detalj­ og helhetsnivå: Utvikle et «dramaturgisk forløp» som sikrer barnas egen utfoldelse og gir
rom for forståelse og erfaring av sammenhengen.

BaByteater I VINdEN
av Lise Hovik
Babyteater gir grunnlag for en helt ny kunstform som inviterer til samspill. dialog,
nærvær og lek. Norge et et foregangsland innen babyteater.
det er ikke lenge siden begrepet «babyteater»
var helt ukjent i Norge. Nå oversvømmes
alle de større byene med
til bud på babyfronten: Babysvømming
og babyyoga er godt etablerte tilbud, så
også babykino, babyrytmikk, babysang og
babydans. litt mindre kjente fenomen er
kanskje babypoesi, babychill og toddlersirkus.
Babyteater henger fint med i denne
trenden, men nærmer seg kunstfeltet og
går like ofte under navnet «teater for de
aller minste».
norge – et foregangsland
Babykulturen må forstås på bakgrunn av
bevegelser både i barnekulturforskning,
hjerneforskning, spebarnspsykologi, småbarnspedagogikk
og performativ kunst,
men kulturpolitisk ser det ut til at Norge
har vært et foregangsland i Norden. Gjen­
nom Norsk Kulturråds satsing på prosjektene
«Klangfugl» (1998–2002) og EUprosjektet
«Glitterbird» (2003–2006) ble
kunst for målgruppen 1–3 år utforsket av en
rekke kunstnere (hernes, os, & Selmerolsen,
2010). Prosjektet «Kunstløftet»
(2008– pågående) videreutvikler disse
erfaringene på leting etter kvalitet og nye
uttrykksformer i feltet kunst for barn.
hvis vi beveger oss utenfor vårt eget
land, finnes det noen tidlige eksempler på
babyteater, men ikke mange. det italienske
barneteatret «la Baracca» i Bologna
(2010) startet allerede i 1987 et pågående
prosjekt i samarbeid med barnehager om
å utvikle en egen teaterpoesi for barn fra
0–3 år. I det europeiske nettverket «Small
Size», som har 12 med lemsland i Europa,
er det siden 2005 produsert ca. 40 forestillinger
for 0–3 år (2010).
Lise Hovik er høgskolelektor
i drama ved
dronning Mauds
Minne høgskole for
førskolelærerutdanning
i Trondheim, og for tiden
Phd­stipendiat med et
forskningsprosjekt om
kunst for de minste. lise
hovik er i tillegg kunstnerisk
leder for Teater
Fot, som har produsert
teater for barn siden
2004.
www.teaterfot.no
Babyteateret «Sommerfugl»
er produsert av
Vestlandske Teatesenter.
Foto: VT
45
BARN I KUNSTEN

46
Fra installasjonen
«Rød Sko savnet» på
Sverresborg Trøndelag
Folkemuseum i 2011.
Foto: Andrea
Haugerud Hovik
scenekunst i teten
det er i hovedsak små friteatergrupper og
frittstående kunstnere i prosjektbaserte
tverrkunstneriske samarbeid som skaper
kunst for de minste. Scenekunstfeltet har
ligget i teten av denne utviklingen. I scenekunsten
kan mange kunstarter forenes, og
møtet med det yngste publikummet har
virket spennende og produktivt for mange
kunstnere. hvorfor?
Teater for de minste er nytt og
gammelt på samme tid. Scenekunstnere
konfronteres med teaterkunstens grunnpremisser;
det romlige, kroppslige, fysiske
og sanselige nærværet. Barnepublikummet
kommer i fokus og deres åpne, utforskende
holdning stimulerer til nytenkning.
Kunst for de minste har fram til nylig vært
uoppdaget land, og for mange kunstnere
kan dette åpne for nye og spennende
tilnærmingsmåter, et mer visuelt og fysisk
språk og et publikum som i liten grad
dømmer ut fra konvensjonelle kriterier.
Faith Guss trekker i sin avhandling
om barns «playdrama» forbindelseslinjer
mellom lek og performance­teater
og anerkjenner dermed barns skapende
kulturestetiske kompetanse (Guss, 2000).
denne kompetansen åpner for en ny type
kommunikasjon basert på opplevelse og
nærvær, langt vekk fra det pedagogiske
og instrumentelle. Kunst for de minste
har gitt kunstnerne nye muligheter til å
arbeide i det postdramatiske grenselandet
mellom performance, dans, installasjon
og relasjonell kunst, og det har oppstått et
mangfold av uttrykksformer.
«en tredje poetikk»
det er ingen tvil om at feltet har eksplodert,
og mange har lett etter kjennetegn
og særtrekk. den argentinske forskeren
Evelyn Goldfinger mener det har oppstått
en helt ny kunstform som kommer
publikum i møte på nye måter (Goldfinger,
2009). En kunstform som inviterer til samspill,
dialog, nærvær og lek.
Siemke Böhnisch fra Universitetet
i Agder analyserer ulike kunstneriske
kommunikasjonsstrategier i det hun kaller
«feedbacksløyfer i teater for svært unge
tilskuere» (Böhnisch, 2010), og understreker
betydningen av den gjensidige
henvendelsen mellom scene og sal. hun
argumenterer også for det hun kaller en
«tredje poetikk» i teater for de minste, i
mellomrommet mellom det tradisjonelle
og det avantgardistiske (Böhnisch, 2011).

øyeblikkets dramaturgi
Med prosjektet «de Røde Skoene» har jeg
ønsket å bidra både kunstnerisk og teoretisk
til det unge forskningsfeltet. Gjennom
egen kunstnerisk praksis som regissør
har jeg sammen med skuespillere, dansere
og musikere fordypet meg i improvisasjonskunsten,
med fokus på øyeblikkets
dramaturgi (hovik, 2007b). I møtet mellom
voksne utøvere og små barn oppstår det
en kontakt og et samspill som bygger på
kroppslige, lydlige og musikalske former.
Ved å leke og improvisere rundt konkrete
hendelser eller objekter, som i vårt tilfelle
er røde sko, oppstår en musisk kommunikasjon
(hovik, 2011c) der voksne og barn
finner et felles «språk», og dermed også
et kunstnerisk felleskap. lek og nærvær
blir i denne sammenhengen viktige estetiske
dimensjoner. Utfordringene vi møter
i dette feltet handler om å gi rom for både
den mer formløse frie leken, og samtidig
bevare kunstens regler, former og dramaturgier.
Pedagogisk erfaring og en bevisst
holdning til barnas behov for medvirkning
har vært viktig i vårt prosjekt. det aller
viktigste har likevel vært den inspirasjon
«Pavvas vann»
de små barna selv bringer til teatret i kraft
av utilslørt nysgjerrighet, iver og spill våken
interesse. Jeg vil ikke nøle med å si at
småbarn er verdens beste publikum!
«Pakken». Foto: Mette Bøe Lyngstad
Barnas Kulturhus har vist babyteater siden 1998. Siv Ødemotland utviklet
forestillingen «Pakken». En dag står det en pakke utenfor Moa sin trapp. Hvem
er den fra og hva er inni? Forestillingen gir alle sanser et møte. «Pakken» har
siden starten blitt godt mottatt av det aller yngste publikummet og spilt i en
årrekke på Barnas Kulturhus. Siv Ødemotland har også utviklet babyteateret:
«Tjener! En kopp kaffe, takk!» og «Isa og Bella og festen» sammen med Katrine
Heggland.
Andre babyteaterforestillinger på Barnas Kulturhus er bl.a «Stort vann, lite
vann, om Pavvas vann» og «Sykkelhagen» med dansegruppen Thud! Moving
Endangered Spaces og «Sommerfugl» med Vestlandske Teatersenter.
Fra 2008 har Barnas Kulturhus prøvd ut et nytt konsept for de aller yngste
med kunstverkstedene: «Hvitt maleri», «Prikk og punkt» og «Leken linje» med
kunstner Kirsti Reckeweg.
referanser:
• Baracca, l. (2010). fra www.testoniragazzi.it
• Böhnisch, S. (2010). Feedbacksløyfer i teater for svært unge tilskuere. Et bidrag til en performativ teori og analyse. Phd­avhandling.
århus Universitet.
• Böhnisch, S. (2011). På spor av en tredje poetikk i teater for de minste. Peripeti­ tidsskrift for dramaturgiske studier, 15
(Kunstpædagogik).
• Glitterbird. (2003­2006). hentet 28.08.2010, fra http://www.dansdesign.com/gb
• Goldfinger, E. (2009). Theatre for babies: a new kind of theatre?
• Guss, F. G. (2000). Drama performance in children’s play­culture: the possibilities and significance of form. dr. art degree.NTNU,
Trondheim.
• hernes, l., os, E., & Selmer­olsen, I. (2010). Med kjærlighet til publikum: kunst for barn under tre år. oslo: Cappelen akademisk.
• hovik, l. (2007b). Øyeblikkets dramaturgi. Peripeti, 7(Teatralitet), s.77­88.
• hovik, l. (2011c). lek som musisk kommunikasjon. Peripeti, 15(Kunstpædagogik).
• Klangfugl. (1998­2002). hentet 27.08.2010, fra www.klangfugl.dansdesign.com
• Kunstløftet. (2008­ pågående). Norsk Kulturråd hentet 28.08.2010, fra www.kunstloftet.no
• SmallSize. (2010). Small Size: European Network for the diffusion of the performing arts for Early years. hentet 28.08.2010,
fra www.smallsize.org
47
BARN I KUNSTEN

48
BARN I KUNSTEN
dET KoMPetente SMåBARNET
tekst: siri Breistein
Den Kulturelle Bæremeisen har gitt plass til de helt yngste i kunstlivet
og skapt et nytt kunstpublikum. Greta Evjen har ledet DKB siden starten.
Hva er Den Kulturelle Bæremeisen (DKB)?
den Kulturelle Bæremeisen er et tilbud til barnehager
om samarbeid med kunstinstitusjoner, kunstnergrupper
og frie kunstnere. Kunstnerne møter
personalet i barnehagen og jobber med barnet i sentrum.
dKB gir profesjonelle kunstnere en mulighet til
å jobbe som kunstformidlere innenfor sitt fag i tillegg
til jobben som utøvende kunstnere. Samtidig oppmuntrer
og initierer dKB prosjekter og kultur tilbud
rettet mot de helt yngste i byens kunstinstitusjoner
og kunstnergrupper.
Hva har banet vei for DKB?
Et viktig forbilde for dKB har vært Reggio Emiliametoden,
som bygger på en pedagogisk og filosofisk
tankegang hvor barnet er kreativt, nysgjerrig og fra
første stund i gang med å kommunisere med verden.
dKB legger vekt på barnets enorme potensiale og
evne til å uttrykke seg. dialog og samspill er grunnlaget
for all læring. Barna skal sosialiseres samtidig
med at de utvikler sin egen identitet. dKB skaper
barn som er deltakende, medskapende og medansvarlige
hvor den personlige opplevelsen står i fokus.
Klangfugl­prosjektet med sitt fokus på undring
og refleksjon og vektleggingen av å få kunstnere
til å gå direkte inn i skoler og barnehager, er
en annen viktig inspirasjon. Man kan aldri erstatte
det direkte møte med barnet og dKB har tatt steget
videre med den to­delte profilen – kunst skapes både
direkte ute i institusjonene og direkte i kontakt med
barnet. Fokuset er det skapende barnet.
Hva er målsettingen til DKB?
dKB ønsker at barnehagebarn skal bli en selvfølgelig
målgruppe i byens kunstinstitusjoner, kunstnermiljøer,
arrangementer og festivaler. de minste barna
skal ha tilgang til kunst­ og kulturlivet på lik linje
med andre borgere i byen. Institusjoner viste lite,
eller ingen, vilje til å skape produksjoner for og med
barnehagebarn, og i deres repertoar var tilbud til
førskolealder mer eller mindre fraværende. Samtidig
var det et tydelig behov for initiering av kunstproduksjon
mot denne målgruppen, og kunstnerne trengte å
bli utfordret på formidling til små barn.
Hvilke grep har vært avgjørende for DKB?
det er i kunstinstitusjonene at kunstverkene og
kunstkompetansen finnes. Skal vi sikre barn profesjonelle
og kvalitative kunstmøter, må prosjektleder
være i et kontinuerlig samspill med kunstlivets
aktører. det handler om å ta initiativ, videreutvikle
repertoar, inngå i samtale og samarbeid om presentasjonsformer
og formidling og nettverksbygging. dKB
har innført modellen med en koordinator som jobber
med prosjektutvikling, og som jobber med skolering
både kunstfaglig og barnefaglig,
Hva er utfordringene?
Kunstinstitusjonene og kunstnerne ser ikke alltid
ressursene og kompetansen hos små barn. Samtidig
stoler ikke kunstnerne på sin egen kompetanse og
flytter barnehagehverdagen inn i kunstmøtene. En
utfordring er også å få utøverne til å se sammenhengen
mellom kunst og lek, ha respekt for det
sosiale, gi trygghet og skape perspektiv. Barn er
ingen homogen masse. de oppfatter kunst forskjellig
og evner å forstå kompleksitet. derfor er det viktig at

Motsatt side: Fjeshus. Sandsli barnehage med prosjektet «F for forskere» i samarbeid med kunstner Andre Marandon. Foto: Oddny Naasen
Over: Den Kulturelle Bæremeisen utfordrer de aller yngste av kunstpublikummet. Foto: Tove K. Breistein
man gir møter som er varierte og som åpner opp for
barnets egne tolkningsmuligheter.
Barn som kunstpublikum – hva bør man
reflektere over?
Man må først og fremst ha en forståelse av barndom
– hvordan ser den moderne barndommen ut? Synet
på barn og deres kultur styrer synet på formidlingen.
Videre må du ha en forståelse av læring – hvordan
foregår læring? hva er gode metoder for læring?
hvor skal læring skje? hvem er best skikket til å
lære bort?
Kompetanseoverføring er et sentralt nøkkelord
i DKB – hva menes med det?
Erfaringsmessig vet man at det å være tilstede fysisk
i direkte praktisk arbeid med barna kan ha positive
ringvirkninger (etter John deweys «learning by
doing»­ metode). derfor har dKB valgt en modell
der kunstneren kommer inn i barnets omgivelser
og jobber skapende. På den måte møtes kunst faglig
kompetanse med barnefaglig kompetanse – og i
møtet utvikles et tredje uttrykk.
Gjennom årene har DKB initiert og utviklet samarbeid
med mange ulike institusjoner og aktører, er det noen
du vil spesielt fremheve?
da vil jeg løfte fram filmverkstedet «Picasso» og
arbeidet med kubistisk portrett. her fikk barn omvisning
i Picasso­utstillingen i Bergen Kunstmuseum,
etterfulgt av filmverksted og digitalt portrettverksted.
Barna jobbet med Picassos portretter, og brukte
ulike animasjonsteknikker. de fotograferte hverandre
og bildene ble satt sammen og manipulert til kubistiske
portretter. Resultatet ble vist på storskjerm. det
49
BARN I KUNSTEN

50 Greta evjen har siden
starten (2006) vært
prosjektleder for
dKB. Fra 1. januar
2012 er Greta Evjen
ansatt som fagsjef
kunst formidling ved
Bergen Kulturskole/
leder Barnas Kulturhus.
Greta Evjen har
hovedfag i drama/teater,
årstudier i musikk
og kunsthistorie og er
førskoleutdannet med
spesialpedagogikk.
BARN I KUNSTEN
ble laget sekvenser til fi lmen sammen med barna og
satt lyd til. Filmsnuttene ble satt sammen til en helhet
og vist på fi lmfestivalen BarneBIFF.
Et annet vellykket prosjekt er samarbeidet
med Bergen Kunsthall hvor barn fordypet seg i performancekunstneren
Kurt Johannessen og utstillingen
«BlU». I etterkant fi kk barna oppgaver utarbeidet av
Mia Øquist, som er visuell kunstner.
Hvilke ringvirkninger skaper DKB?
Først og fremst en erfaringsspredning. Kunst og
kulturbarnehager inngår som rollemodeller og praksiseksempler
på hvordan man kan utvikle kunstfagmiljøer
i barnehager. Kvalifi serte kompetansebarnehager
bidrar med tenkning og erfaringer utover eget
territorium, og gevinsten kommer andre barnehager
til gode. Vi har sett en oppblomstring av satsing på
kunst i andre barnehager, søknader til barnehager
med kunstfaglig profi l har økt, søknader til jobber i
disse barnehagene har økt, og kunstinstitusjoner har
hatt en enorm økning i publikumsantall.
Bortigard barnehage «Min lille kloning» med kunstner Silje Heggren
Den Kulturelle Bæremeisen (dKB) er en fellesbetegnelse på tilbud til barnehager fl ere steder i landet.
dKB i Bergen er ikke lillesøsteren til den kulturelle skolesekken, men et kvalitetsmessig og dyptgripende
prosjekt med egen profi l og målsetting. Kunstformidlingsprosjektet for små barn ble satt i gang i Bergen
kommune høsten 2006, og har vært lagt til Barnas Kulturhus i tråd med husets oppdrag som utviklingsagent
for kunstformidling for barn. dKB har kontinuerlig lagt til rette for at barn under grunnskolealder
utfordres i forhold til det profesjonelle kunstlivet, og at det tas vare på deres skapende evner og talenter.
Fokus på didaktisk planlegging er stort og utviklingen skjer i samspillet mellom produkt og prosess. For
barnehagene er det opprettet en kunstnerbank der profesjonelle kunstnere som ønsker å delta, har meldt
inn forslag til prosjekter. I samråd med barnehagenes ønsker har prosjektleder valgt ut kunstnere til de
respektive barnehageprosjektene.
dKB har inngått samarbeid om fl ere festivaler for barn, som BergenfestBarn, Barnas Kulturhelg,
BorealisBarn, BarneBUll og BarneBIFF. dKB har videre innledet samarbeid med hiB og presentert dKB
for avgangsklassene på kunstfaglinjen for førskolelærere. I samarbeid med Bergen Kunstmuseum har
dKB utviklet opplevelsesheftet «Kunst på alle kanter» for førskolealderen.
Målsetting:
• å utvikle kunst­ og kulturbarnehager
• å initiere og utvikle programmer for mindre barn i kunstinstitusjoner
• å initiere og produsere kunst og kulturtilbud i samarbeid med kunstnergrupper og frie kunstnere
hvem kan søke? dKB er et tilbud som går ut til alle barnehager i Bergen med vanlig søknadsprosedyre.
Man må oppfylle visse kriterier for å bli med som pilotbarnehage i tre år og en kontrakt undertegnes. Når
pilottiden er over, regnes man som sertifi sert/ kvalifi sert, og man får betegnelsen kompetansebarnehage.
reggio emilia er et begrep som står for den pedagogiske fi losofi en som er blitt utviklet i de kommunale
førskoler i byen Reggio Emilia, Italia. diktet «Ett barn har hundre språk» skrevet av loris Malaguzzi, som i
mange år var sjef for de kommunale førskolene i Reggio Emilia, uttrykker den grunnleggende tanke i den
pedagogiske fi losofi en. Reggio Emilia er karakterisert av en dyp respekt for barnet og en overbevisning
om at alle barn er født rike og intelligente, med en sterk iboende drivkraft om å ville utforske verden. Man
arbeider med lek og arbeid, virkelighet og fantasi og ulike uttrykk samtidig, og man samarbeider med
ulike fagområder som hjerneforskning og design.
Klangfugl-prosjektet: Norsk Kulturråd tok i 1998 initiativ til et forsøksprosjekt der målet var kunstformidling
rettet mot barn fra 0–3 år. Klangfugl­prosjektet ble utviklet ved høgskolen i oslo (hio) under
prosjektleder Ellen os. Målet var å gi barn under tre år muligheten til å se og oppleve ulike sjangre
av kunst, med særlig vekt på musikk, teater, fi gurteater og dans, men også billedkunst, skulptur og
tverrfaglige uttrykk. det var også et ønske om å gi kunstnerne mulighet til å skape og formidle kunst
til de yngste barna og bidra til spredning av ulike kunstproduksjoner. I 2002 fi kk Klangfugl EU­midler til
videreføring og resultatet ble det europeiske prosjektet «Glitterbird». Boken «Med kjærlighet til publikum»
(Cappelen, 2010) skrevet av leif hernes, Ivar Selmer­olsen og Ellen os oppsummerer prosjektet.

RollELeK I FARE
tekst: siri Breistein
Rollelek er i ferd med å forsvinne fra den norske barnehagehverdagen.
Det skyldes blant annet voksne som ikke vil leke.
Elin Thoresen er høgskolelektor og tilknyttet NlA
høgskolen (NlA) hvor hun forsker på den voksnes
rolle i rolleleken. Forskning på lek er i vinden for
tiden, men ikke mange forskningsarbeid setter fokus
på den voksnes påvirkning og delaktighet i leken.
Pedagogisk-styrte aktiviteter vinner frem
Elin Thoresen har lenge vært interessert i de voksnes
handlingsmønstre og hvordan voksne påvirker
barna og den formen leken får. Som underviser ved
førskole lærerutdanningen ved NlA oppdaget hun
gjennom studentenes praksisbesøk at rolleleken i
barnehagen var i ferd med å forsvinne.
– Rolleleken forsvinner til fordel for aktivisert
og pedagogisk­styrte aktiviteter, som malingsprosjekter
og prosjekter med tall, og da gjerne uten
lekende elementer.
Men hvorfor er rollelek så viktig?
– Skal en voksen i barnehagen lære et barn å
kjenne, må han eller hun kunne gå inn i en fiktiv verden.
Gjennom den fiktive leken kan den voksne teste
Teatergarderoben. Foto: Atle Kårstad/Barn i Byen
ut grenser, strekken strikken og prøve ut nye roller.
Barn sosialiserer seg gjennom leken og utvikler
sin kreativitet og fantasi – og lærer å se muligheter
utenfor den umiddelbare verden.
en lekende voksen = vekker beundring
Under forskningsarbeidet og oppholdet i barnehagen
opplevde Thoresen at mange voksne mente at rollelek
var forbeholdt barn. da hun spurte de voksne
om deres forhold til lek og hvorfor de ikke lekte, fikk
hun mange ulike svar: Jeg har for mange praktiske
oppgaver, det er slitsomt å leke, det er flaut eller jeg
har ikke lekekompetanse.
– deretter stilte jeg spørsmålet: hva beundrer
du hos en lekende voksen? da svarte mange den
kontakten de får, humoren de legger inn i situasjonen,
den friheten de har i situasjonen og evne til å
kvitte seg med hemninger.
Thoresen opplevde under sitt barnehageopphold
at en lekende voksen tiltrekker seg barn, mens
en ikke­lekende voksen blir mer usynlig i landskapet.
51
BARN I KUNSTEN

52
BARN I KUNSTEN
Teatergareroben. Foto: Tove K. Breistein
Lek skal ikke læres
Mange voksne hemmer leken. Først og fremst ved å
dra inn for mange pedagogiske grep – og insistere på
at barn skal lære noe!
– Mange voksne stiller mange ledende spørsmål
og barna rives ut av fiksjonen for å stille seg til
disposisjon for de voksnes spørsmål. det stopper
leken – og barna faller ut. Spørsmålene blir som
maskingevær og den frie flytsonen ødelegges. de
voksne trenger bevissthet om hvordan dette påvirker
barna.
Thoresen opplever at alle kravene til barnehagens
pedagogiske innhold ikke skaper rom for
de voksne i lek. opplever barn og voksne at det
fokuseres på rammeverk og læringsbegreper, vil
mange føle at de mangler en kompetanse. I tillegg er
kvinner også ofte praktisk orienterte.
– I det hele tatt snakkes det for lite om lekens
betydning og de voksnes betydning for leken. Alt i alt
handler det om hvordan man tenker om viktigheten
av en rollelek. det er viktig å gi de voksne trygghet til
å gå inn i situasjoner med rollelek og gi dem mulighet
til å lære om egne lekemuligheter, understreker
Thoresen.
teatergarderoben gir lekekompetanse
Barnas Kulturhus har gjennom en årrekke tilbudt
opplevelser i Teatergarderoben. her får barn og
voksne mulighet til å iføre seg kostymer og rekvisitter
og inviteres inn i en rollelek og en fiktiv verden
som de selv skaper og utvikler. dramapedagog linda
Rios tar imot barna og er tilstede under leken.
– Teatergarderoben har noen fordeler i forhold
til barnehagen. her møter barn og voksne et tilrettelagt
rom hvor de kan fokusere på leken i en kortere
periode. de får møte linda Rios som besitter en
dramapedagogisk kompetanse, samt en evne til å
reflektere over hva som fungerer. linda Rios tar hele
tiden nye grep – evaluerer – og fører leken videre.
hun tar også i bruk fortellingen som verktøy ved å sy
sammen rolleleken og skape en fortelling ut av det til
sist.
Thoresen har observert Teatergarderoben under sitt
forskningsarbeid, og opplever at de voksne lever seg
inn i leken i varierende grad. Noen trekker seg vekk
mens andre griper muligheten til å leke og strekke
grenser. Teatergarderoben gir samtidig barn mulighet
til å se de voksne i nytt lys.
tips til en mer leken hverdag
Men kan alle leke?
– Alle kan øve seg opp til å bli mer lekne. Et
tips er for eksempel å gå aktivt inn i lekende situasjoner,
øve deg i leken og bli inspirert av barna og
observere hvordan de leker. de voksne må bli flinkere
til å senke skuldrene, slippe det pedagogiske og
strukturelle og gå inn i barnets verden. For at barn
kan se på de voksne som en naturlig lekepartner,
kan du ikke først være fraværende for så å gå inn kun
når barnet trenger hjelp med sin lekekompetanse.
det handler om å være tilgjengelig og lekende også i
hverdagsleken.
Thoresen fremhever Teatergarderoben som
tar i bruk grep som fører de voksne inn i leken. her
får de voksne se seg selv fra utsiden samtidig som
de er på innsiden. det krever en del, men er målet de
voksne må sette for å øke sin egen lekekompetanse.
Samtidig handler lekeevne om den voksnes innstilling.
– det hjelper å være positiv, ha humor – alle
kan hente det frem. Jeg opplevde en gang en ansatt
i en barnehagen som plutselig under fellesmåltidet
la et kjøkkenhåndkle over armen. Med ett var hun
kelner på en restaurant – og med ett var alle barna
fiktive restaurantgjester.
Er du optimist på vegne av rolleleken?
– Ja, for jeg opplever at det er et større fokus
på fortellingen, spesielt her i Bergen og på ulike høgskoler,
og fortellingen er jo en lekende tilnærming til
fantasien. Vi snakker nå mer om leken, lekens strukturer
og hvordan de voksne kan tilnærme seg leken.

elin thoresen er førskolelærer og dramapedagog, og arbeider som høgskolelektor og stipendiat ved NlA høgskolen.
teatergarderoben har vært et fast tilbud ved Barnas Kulturhus siden 1997. Tilbudet har hatt stor pågang fra skoler, barnehager og
barnefamilier. Teatergarderoben består av et rom fylt av kostymer og rekvisitter der barn ikler seg roller i dramatisk lek. En dramaleder
bygger opp leken og fortellingen i rommet gjennom barnas innspill.
høgskolelektor i drama, Kari Thorkildsen (tidligere ansatt ved Barnas Kulturhus), fikk ideen om teatergarderoben under
en studietur til århus. her møtte hun et prosjekt, kalt «Børnekulisserne». En pedagog og en syer var ansatt og sammen fylte de
et rom med kostymer, stoffer, kulisser, scene, lys og sminke. Ideen var at barnas dramatiske lek i seg selv skulle stimuleres og
utvikles gjennom det teaterestetiske de møtte i rommet. Barna skulle la seg inspirere til dramatisk lek, uten voksen ledelse. Kari
Thorkildsen tok ideen med seg tilbake til Barnas Kulturhus og videreutviklet konseptet ved å iscenesette rommet i samarbeid med
linda Rios.
Linda rios har vært tilknyttet Barnas Kulturhus siden 1996 som drama/teaterpedagog og er ansvarlig for Teatergarderoben.
linda Rios deler Teatergarderoben inn i tre hovedaktiviteter.
1. Møtet med rommet/inngangen til aktiviteten som start.
2. Rollelek/dramatisk lek som selve aktiviteten.
3. Fortelling som avslutning.
linda Rios rolle er å samle trådene til kollektiv dramatisk lek som til slutt blir oppsummert i en fortelling. Fra starten omtalte
linda sin egen funksjon i Teatergarderoben som dramapedagog, og hun bruker drama som metode som begrep for aktivitetene.
hun setter fokus på selve aktiviteten, som er den dramatiske leken. leken skal få en samlende karakter slik at den blir en kollektiv
opplevelse der hver enkel deltaker, både barn og voksne, blir engasjert i det som skjer.
linda Rios er inspirert av den artistiske lærer – et begrep som har en større plass i engelskspråklige land, og da spesielt England og
Australia. dramapedagoger som John o’Toole, Philip Taylor og Cecily o’Neill forholder seg til begrepet «teacher as artist» i flere av
sine utgivelser. Begrepet omfavner teatergarderoben og linda Rios sitt pedagogiske arbeid med teaterkunsten: hun utvikler spill
og fiksjoner i samspill med barna. Fiksjonskontrakter blir skapt i starten og underveis. Som i mer performancelignende former
utvikles fiksjon og mening i en her og nå­situasjon. Som en dramaturg syr hun sammen små fragmenterte episoder og bygger opp
en kollektiv forståelse for den dramatiske leken.
Hvorfor leker ikke kvinner?
På bloggen til Jon Morten Melhus (forfatter og rådgiver) kan du blant annet lese at menn leker mer enn kvinner. Når jenter når
en viss alder i ungdomstiden ønsker de å bli oppfattet som voksne og da opplever jentene at det er pinlig at guttene i klassen
fremdeles leker. Gutter holder på en mer lekende tilnærming til livet lenger enn jentene, men i den videregående skole forsvinner
for alvor den lekende tilnærmingen til læring hos både gutter og jenter. Se http://melhus.blogs.com/jmm/skrblikk_p_livet/
Litteratur:
«Teatergarderoben som kunstmøte». En forskningsrapport av Tone Stangeland, 2008.
Teatergareroben. Foto: Tove K. Breistein
53
BARN I KUNSTEN

54
BARN I KUNSTEN
CASIoKIdS = ElEKTRoPoP tiL aLLe!
tekst: siri Breistein
De synger på norsk. Blander musikk og skyggeteater og spiller for barn.
Casiokids er en sjelden vare i den norske elektropopbransjen.
da Casiokids lanserte sitt første album «Fuck Midi!»
(2006), holdt de lanseringsfest i Gyldenpris barnehage
i Bergen. Bandet rigget seg til i allrommet – og
med sin karakteristiske humor, lekenhet og energi
fanget de både barn og voksne. det ble startskuddet
for bandets mange barneprosjekter, men i grunnen
liker de ikke å skille barne­ og voksenkonserter.
Caskiokids spiller musikk for alle!
«finn bikkjen»
det ikke bare nordmenn som har oppdaget Casiokidsenes
lekne elektropoprytmer. også utlandet har
lagt sin elsk på bandet, og flere europeiske musikkmagasiner
hyller bergensbandet til tross for rare
norske tekster som «Finn bikkjen» og «Fot i hose».
den utenlandske pressen er spesielt opptatt av
navnet «Casiokids» og at bandet spiller for barn.
– Navnet vårt henspeiler tilbake til vår
barndom da vi spilte på disse casiokeyboardsene
og så la vi «kids» til som en nostalgisk hyllest til
barndommen, forteller Ketil Kinden Endresen og
Kjetil Bjøreid Aabø. de to bandmedlemmene ser ikke
på det som noe utfordring å formidle elektronisk
musikk til barn.
– Elektronikk er bare metoden. Vi bruker flere
strenger og akustiske virkemidler hvor elektro blir en
effekt som forvrenger lyden – noe du ikke kan gjøre
akustisk. Vi sampler ting der og da og lyden kommer
umiddelbart tilbake.
Casiokids har et umiddelbart og dansbart
uttrykk som appellerer til barn. det fikk bandet
blant annet oppleve på lanseringsfesten i Gyldenpris
barnehage.
– Vi ble overrasket over responsen den gangen.
det å spille i en barnehage er helt unikt. du er fri
fra foreldre som roper til ungene: «Sitt deg ned!»,
«du må ikke løpe opp på scenen!» Ungene begynte å
snakke til oss midt i musikken og flere krabbet opp
på scenen.
Det gode musikkmøte
Elektropop, keyboards, afrobeat, indie og progressiv
rock – blandet med pussige norske tekster, skyggeteater
og masker. Casiokids ønsker å gjøre elektro­
nisk musikk mer visuell. I samarbeid med digitalteateret
serveres barn en kombinasjon av konsert,
lydverksted, masker og dukketeater.
– det er viktig å tenke på det visuelle når vi
fremfører for barn. Konsertene våre er en blanding
av opptreden med elektronisk lyd og datainstallasjon
og bærer preg av improvisasjoner og kostymer. Når
vi spiller for barn er det som oftest i lokaler som er
tilrettelagt – lokaler hvor vi kan gjøre noe visuelt.
– Men hva er et godt musikkmøte for barn?
– det er å engasjere barna og oppleve at de
blir overrasket, forteller Kjetil og Ketil som legger
vekt på improvisasjon i møtet med barn. det er selve
prosessen som er i fokus – og se hva som går an
underveis – og ikke det ferdige resultatet.
– Men hva ønsker dere å oppnå i møtet med
barn?
– Vi ønsker å spille på at musikk og lek kan
være det samme. Man trenger ikke gitar og trommesett
for å skape musikk. Vi åpner opp for nye innganger
til hva som kan være musikk. det er gøy å
eksperimentere med ungene, få dem til å se hva som
er mulig og gi dem nye ideer.
Samtidig gir musikkmøtene med barna bandet
nye elementer å jobbe videre med og fungerer som
en kilde til å få nye ideer til egen musikk, som prosjektet
«lyden av lek» (2007) på Festplassen. her ble
mikrofoner festet på lekeapparatene og lyden av barn
ble fanget opp der og da. Ungene kom forbi, begynte
å leke og oppdaget ikke at deres lekelyder ble fanget
opp. overraskelsen var stor da barna senere oppdaget
det.
redd for barn
lekelyder, barnehagekonserter, luftballong­konserter
(hovefestivalen) – flere i musikkmiljøet reagerer på
bandets spesielle konsertsatsninger.
– Mange er nok redde for å miste sin troverdighet
som rockere. Bransjen har heller ingen erfaring
med barn og det kan derfor virke skremmende
å utføre barnekonserter. Barn er spontane og du må
ta ting på sparket. de setter deg på prøve og du må
være villig til å justere deg. Samtidig må du ikke være
redd for å dumme deg ut, det er et viktig redskap i

møte med barn som jo ikke er selvhøytidelige, understreker
de to musikerne, som tror flere musikere er
blitt inspirert til å gjøre det samme.
– Vi får jo mye oppmerksomhet på grunn av
barnekonsertene våre, spesielt fra utlandet. Mange
musikere har nok ikke tenkt på mulighetene, men vi
tror vi har åpnet en dør for noen, foreller Ketil som
har musikerne ole hamre og Jørgen Træen som
inspiratorer.
– de er voksne som våger å tulle og som spiller
musikk for alle, fremhever de to musikerne som
i grunnen er lei av all kategorisering. Som å dele
inn kvinnelige og mannlige artister i musikkprisutdelinger
og ha barnemusikk i egen kategori. Når
man spiller skal både barn og voksne ha det like gøy.
Casiokids har derfor ingen planer om å lage egen
barneplate.
– Vi spiller jo heller ikke for pensjonister. Vi
er et pop­orkester som spiller den musikken som vi
har lyst til å spille, og det har vært naturlig for oss
å spille for barn, forteller Kjetil og Ketil som flere
ganger har gjestet Barnas hus.
elektropop på Barnas Kulturhus
I 2009 hadde bandet 150 spillejobber og en turne som
startet i Stavanger og endte opp i Austin, Texas. likevel
gjennomførte bandet et større prosjekt på Barnas
Kulturhus med «Gomurskogen» – en regnskog fylt
med musikalske dyr. Forestillingen var et samarbeid
mellom digitalteateret, Casiokids og bildekunstner
og scenograf Sveinung Unneland. Prosjektet gikk
over to uker og rettet seg mot barnehager og
familier.
CasioKids har ved flere anledninger gjestet Barnas Kulturhus.
Foto: Lars Brønseth
– Besøkene på Barnas Kulturhus har vært
nyttige for oss. her må du være bevisst på hvordan du
formidler musikk og finne nye formidlingsteknikker.
du blir flink til å ta ting på sparket og til å tilpasse
deg situasjoner. det har samtidig gitt oss en trygghet
som musikere. det er viktig for oss å gjøre de tingene
– det føles veldig verdifullt.
casiokids er et norsk elektro­ indie­ popband med medlemmer fra Stavanger og Bergen. Bandet ble stiftet i 2005 og har oppnådd
internasjonal anerkjennelse, til tross for at de synger på norsk. 1 2010 vant gruppen «A­ha stipendet». Siden lanseringen av sitt
første album, «Fuck Midi!» (2006), har Caskiokids stått bak flere musikkprosjekter rettet mot barn, ofte sammen med digitalteateret –
som er en skygge/dukke/performancegruppe som ble startet i 2004.
casiokids sine barne- og familieprosjekter:
• «Shuffle» – performance og verksted. Premiere ved Ekko­festivalen i Bergen 2010 – også vist i Tromsø og Stavanger.
• «lyden av lek» – premiere i Paris 2007 under Sous la Plage festival, utført under oioi­ festivalen 2008 på Festplassen i Bergen.
• «25 minute work day» – premiere i Tyssedals kraftstasjon oktober 2008. Produsert av BIT­Teatergarasjen.
• «Konsert for trær» – premiere ved Arvika festival, Sverige 2009.
casiokids og Barnas Hus/DKB:
• «Aurora Borealis» – desember 2008. lydverksted i en innendørs iglo på Barnas Kulturhus – i samarbeid med digitalteateret.
Barnas lydfrekvenser fremkalte forskjellige lys og fargeeffekter på igloveggen.
• «Gomurskogen» i 2009 (også vist i Tønsberg og på Mini­Øya i oslo i 2010).
Gomurskogen er en eventyrlig regnskog fylt med musikalske dyr som kommuniserer via lyd og
sang, og som stort sett lever i fred og fordragelighet. de voktes av den allestedsnærværende
Gomurmammaen. Forstillingen forteller om hvordan skogen blir truet av økologisk katastrofe
når gomurene blir kidnappet av øglen Togen. Forestillingen hadde premiere på Barnas Kulturhus
under Meteorfestivalen og er et samarbeid mellom digitalteateret, Casiokids og billedkunstner/
scenograf Sveinung Unneland.
• «å høre gresset gro» – premiere på Festplassen i Bergen i 2007 forbindelse med Edvard Griegs
jubileum. Prosjketleder linda Rios.
• Barnas Kulturhelg 2007: Konsert med Casiokids og Figuraturus. Elektronika møter skyggeteater i et interaktivt møte med barn.
• Ulike lydverksteder med barnehager i Bergen, blant annet i Sandsli Kulturbarnehage i samarbeid med den Kulturelle Bæremeisen.
55
BARN I KUNSTEN

56
BARN I KUNSTEN
Dukkemakeren Jack Markussen og
keiseren i forestillingen «Keiseren og Nattergalen».
Foto: Tove K. Breistein/Barn i Byen

fristeD FoR FRITEATERET
tekst: siri Breistein
På Barnas Kulturhus fant dukkemaker Jack Markussen et sted å spille og et sted
som løftet fram betydningen av en barnekultur.
Hvordan kom du i kontakt med Barnas Kulturhus?
– Jeg kom i kontakt med Barnas Kulturhus og leder
Turid Fadnes etter å ha spilt på bokbåten Innvik. Vi
fant tonen med det samme, og i desember 93 flyttet
jeg inn på Barnas Kulturhus. Jeg fikk kontor og
verksted i 2.etasje. det var litt utfordrende å flytte
inn med stikksak og verktøysutstyr, for de ansatte
hadde jo hengt opp fine blondegardiner. Men det
gikk på et vis og høsten 1994 spilte dukkenikkerne
33 forestillinger på Barnas Kulturhus med «Jul i
Knøsesmauet».
Hva kunne Barnas Kulturhus tilby deg som frilanser?
– her fant jeg en scene bare for barn – den eneste av
sitt slag i landet. Jeg møtte et pedagogisk opplegg,
fikk oppfølging og møtte fagfolk som var genuint
opptatt av barnekulturen. huset har vist oss betydningen
av det vi har gjort og fått oss til å se at vårt
bidrag har vært viktig – selv om man aldri blir rik
og berømt på barnekulturen. Barnas Kulturhus har
invitert inn rare musikere og kunstnere og merkverdige
installasjoner. På den måten har huset «pushet»
barnekulturlivet i Bergen – og jeg vil tørre å påstå at
Barnas Kulturhus aldri har kjørt «safe» når det gjelder
innhold og nye tilbud. Barnas Kulturhus har blant
annet stått i spissen for en satsning på babyteater, og
de faste lørdagsverkstedene hvor man arbeider med
ungene og ikke bare for ungene er geniale.
Hvordan var barnekulturlivet i Bergen da
du kom i 1993?
– du hadde teatergruppen Frk. Frydenlund på biblioteket,
hordaland Teater og den Nationale Scene
(men der kunne du bare drømme om å komme
innenfor). Jeg kom som frifant og ble heldigvis
snappet opp av Barnas Kulturhus, samtidig som jeg
fikk oppdrag som frilanser på hordaland Teater. det
var ikke så mye å ta av den gangen, men jeg fikk fort
støtte av Bergen kommune og satte opp forestillingen
«Sofus og skrinet» som gikk på Barnas Kultur­
hus. hele veien har det i grunnen bare vært bibliotekene
og Barnas Kulturhus hvor du kunne spille
– og er det egentlig så mye bedre i dag?
Som leder av et av byens friteatergrupper,
hva har vært spesielt viktig ved en institusjon
som Barnas Kulturhus?
– Gjennom Barnas Kulturhus har friteatergruppene
i byen fått et spillested – et lokale man kan øve i og
leve ut drømmene sine. Barnas Kulturhus har heist
opp dukkenikkerne, Krabatene og Bergen Byspill
og huset har fungert som et viktig møtested for
byens barnekulturarbeidere. Barnas Kulturhus har
bestilt forestillinger og holdt liv i oss. dukkenikkerne
hadde ikke vært her i dag uten Barnas Kulturhus –
og sammen med den kulturelle skolesekken (dKS)
og den Kulturelle Bæremeisen (dKB) har det vært
redningen for frilansteateret.
«Alt & Ingenting» med Dukkenikkerne
Foto: Lasse Totland/Barn i Byen
57
BARN I KUNSTEN

58
BARN I KUNSTEN
«Baron von Himmelflogen»
Foto: Tove K. Breistein/
Barn i Byen
«Cirkus los Amigos»
med Krabatene
Foto Tove K. Breistein/
Barn i Byen
figurteateret Dukkenikkerne ble etablert i 1985 i Bodø. I 1993 tok Jack Markussen med seg teateret og
flyttet til Bergen. dukkenikkerne har til dags dato hatt fast tilholdssted med verksted midt i sentrum av
byen. I 2010 ble dukkenikkerne invitert av Festspillene til å lage årets barneforestilling. Resultatet ble
«Godnatthistorier» og Per Gyntsalen i Grieghallen ble omgjort til et sovekammer.
Jack Markussen er daglig leder og kunstnerisk overhode i dukkenikkerne og står for manus, scenografi,
kostymedesign og rekvisitter til egne produksjoner, samt til produksjoner for andre grupper og institusjoner.
dukkenikkerne viste forestillingen «Jul i Knøsesmauet» i 1993 og har siden hatt årlige forestillinger på
huset basert på figurteater, som «den ville ongen», «Sofus i Skrinet», «Alt & Ingenting», «Månefabler»
og «lille Edvard G». Se mer på www.dukkenikkerne.no.
anDre friLansGruPPer soM Har Hatt fast sPiLLesteD På Barnas KuLturHus:
teatergrubben Krabatene – har siden oppstarten i 1995 gjestet Barnas Kutlurhus årlig med oppsetninger
som «En natt i februar», «den lille prinsen» og «Cirkus Amigos». Se www.krabatene.no
Bergen Byspill har regelmessig satt opp forestillinger på Barnas Kulturhus med bla. «ole idolet Bull».
Se www.bergenbyspill.no
teateratelieret på fjellet har sin tilhørighet i Bergen og er ledet av Boris hauck. Kompaniet arbeider
også fra Stuttgart og Berlin under navnet TAF ­ Theater Am Fenster. Kompaniet står blant annet bak
forestillingene «Familiesirkus hoppla» og «Fra en kus dagbok».

forteLLinGens EGET lIV
tekst: siri Breistein
Fortellingen vekker til live døde museumsgjenstander.
Kari Thorkildsen har fortellingen som sitt fremste
verktøy, både i arbeidet som høgskolelektor på hiB
og i utvikling av egne formidlingsprosjekter for barn.
I fortellingen ligger en nerve som fungerer som døråpner
– som en kick­off.
– du kan lese i øynene til barna hvordan
fortellingen virker. Fortellingen skjerper blikket og
sansene og får barnet til å skape nye indre bilder.
skrelleteknikk
– Men kan hvilken som helst fortelling vekke
begeistring?
– du må finne noe som engasjere, noe som
vekker tilhøreren. Mine egne studenter skaper ofte
fortellinger fra sitt eget liv – men det blir ofte flatt
og kjedelig. Jeg ber dem om å finne fortellinger med
nerve, og det trenger ikke å være barnelitteratur. Jeg
har blant annet jobbet mye med å formidle henrik
Ibsen til barn, men du må skrelle vekk detaljer,
personer – ja, alt det overflødige.
det handler om å finne kjernen i historien,
selve skjellettet, som kan vekke barnet. Når Kari formidler
historien om den syvende far i huset videre til
toåringer, skreller hun historien ned til: «Kan jeg får
sove her i natt?» det fremhever det undelige for de
aller minste, samtidig som det vekker en gjenkjennelse.
Kroppspråk og stemmebruk
I 1998 utviklet Kari Thorkildsen undervisningsprogrammene
«Mennesket og tingene gjennom 500 år»
og «hvem er general Munthe?» og inviterte barnehager
til et gjenåpnet kunstindustrimuseum i Bergen. I
følge Thorkildsen er det vanskelig for barn å identifisere
seg med faktainformasjon. de må kunne se det
for seg, kjenne noe igjen, også i det abstrakte. Fortellingen
skaper identifikasjon med tingene. Gjennom
fortellerteknikker kan du lage det rart, underlig og
morsomt.
­ I det du tar i bruk stemmen din som et
verktøy skaper du musikk. det taktile er viktig i
museumsrommet, men her får du ikke ta på tingene.
Mer enn å være opptatt av kunstens intensjon og at
barna skal lære om farger og årstall, kan du bruke
kroppspråket og det kreative uttrykket ditt til å skape
innlevelse. Men da må du ikke være redd for å gjøre
om på museumsrommet.
«Ved gulvet i porselensavdelingen ved gjestebordet
ligger en koffert. Barn og voksne samler seg rundt og
all oppmerksomhet er rettet mot kofferten som enda
er lukket. Hva skjuler den? Med hviskende stemme blir
tilhørerne fortalt at det visst nok skjer saker og ting her
om natten. Kofferten åpnes og alle ser en fløtemugge,
et stettglass, en kaffekopp og en liten fruktkniv. (...)
Gjenstandene settes på et koffertlokk og fortellingen
starter.»
­ Fra rapporten «omvisning i Vestlandske Kunst industrimuseum»
(1999) av Kari Thorkildsen.
Annerledes møbler på Vestlandske Kunstindustrimuseum
Foto: Veronika Stuksrud
Wow-øyeblikket
Kari Thorkildsen opplever at dagens mediebilde
kan være med til å gi barn innganger til et mangfold
av fortellinger, men barn trenger hjelp til å finne
konsentrasjonen. Barna er mer rastløse og trenger
å bli overrasket for å bli fanget og engasjert. I møte
med mediebilde skapes ingen helhetlig fortelling for
barn, den kommer stykkevis og delt, og i møte med
bruddene må barna ofte tenke mer selv. Bruddene
oppstår også i mange av de nyere billedbøkene som
feirer det absurde og surrealistiske.
– de voksne går så fort inn i det tradisjonelle
fortellingene og inn i de klassiske teatertradisjonene,
men kanskje bør de begynne i motsatt ende? Jeg
59
BARN I KUNSTEN

60
BARN I KUNSTEN
opplever at barn blir mer konsentrerte i møte med
det uforutsigbare. Barn kan berikes av disse møtene.
Professor Anne Bamford snakker om «wow­øyeblikket»
– et øyeblikk hvor barn er konsentrerte. de gode
øyeblikkene kan også bestå av brudd, for barn har en
utrolig kraft til å forestille seg. Mitt ansvar som formidler
er å skape engasjement, men min fortelling
kan godt komme bruddvis. Barnet vil uansett skape
sin egen virkelighet.
opplevelsesfokuset
det handler om å fi nne den gode arbeidsformen.
om fokuset. og en kreativ tilnærmingsmåte. Et
viktig redskap er oppbyggingen av rommet hvor Kari
Thorkildsen blant annet i Vestlandske Kunstindustrimuseum
fant inspirasjon fra h.C Andersens fortellingsunivers
til å skape et magisk museumsrom.
Fløtemugger og stettglass ble sentrale gjenstander i
et bordteaterstykke som handlet om både forelskelse
og svik.
det er ikke bare innendørs at Kari Thorkildsen
iscenesetter rommet. I prosjektet «Jakten på et tre»,
hvor barna skulle jakte etter trær i litteraturen, inviterte
hun barna med ut.
– Vi fant ulike situsjoner – som å sitte under et
tre og drikke te av porselenskopper. Vi hadde et opplevelesfokus
hvor vi skrev brev til trærne og vi målte
treets lengde og lekte oss med hele opplevelsen av
trær.
fiksjonskontrakt
Foran fortellingen ligger en fi ksjonskontrakt. Kari
inngår en avtale med barna på forhånd, om hvem hun
er i fortellingen og om fortellingens vilkår:
– Jeg sier noe om reglene, nå er jeg onkel og
så dere en tante. Jeg har lært mye av barnets egen
lek. det handler om å skape trygge rammer og gi
dem rolle som medspillere. dette er også noe som
engelske Anne Bamford er opptatt av, feks kan barna
lage pass og liste over alt som skal med på en reise,
som fungerer som et fundament for fortellingen.
«I hånden har jeg et hvitt silkestoff og jeg forteller dem
at når vi møtes igjen vil jeg ha på meg det hvite stoffet
som et forkle og at jeg ville spille en hushjelp. Rollefi
guren vekker i større grad deres engasjement enn om
jeg fortalte dem hva de ville fi nne der inne. Vi har en
avtale om en lek hvor jeg liksom er en hushjelp».
­ Fra «omvisning i Vestlandske kunstindustrimuseum»
«Utenfor Nathurhistorisk museum ligger det en stor løve. En gang var den en del av et fjell.
Eller kanskje har den vært en løveunge som har vokst seg stor? hvis den kunne snakke,
ville den sikkert fortalt oss alt hva den har opplevd alle de årene den har ligget der. En gang
for lenge siden kjente han en gutt som het Anders, men det er fryktelig lenge siden. Det var
den gang da løven var ung og holdt til et helt annet sted.»
Fra rapporten «Skulpturene forteller» av Kari Thorkildsen (1998)

Kari thorkildsen er høgskolelektor i drama. hun
er tilknyttet dramaseksjonen, avdeling for lærerutdanning
ved høgskolen i Bergen.
anne Bamford og «Wow-faktoren»: Anne Bamford
er professor ved University of Arts i london. hun er
internasjonalt anerkjent for sin forskning om kunst
og kultur i opplæringen, og har utført flere studier
for UNESCo og flere nasjonale studier blant annet i
Norge, danmark og Nederland. Funnene hennes er
klare: Elever som har tilegnet seg kunnskap gjennom
kunst og kultur, oppnår bedre skoleresultater
enn elever uten slik erfaring. «The Wow Factor»
(2006), om kultur og utdanning, regnes som et
standardverk innen feltet.
Barnas Kulturhus sitt tilbud på Vestlandske
Kunstindustrimuseum:
• I forbindelse med gjenåpning av Vestlandske
Kunstindustrimuseum (museet hadde vært stengt
for ombygging i 10 år) ønsket Barnas Kulturhus at
barnehager ble brukere av museet. det ble utviklet
et formidlingssamarbeid med Kari Thorkildsen
om barnehageprogram i utstillingen «Mennesket
og tingene gjennom 500 år» og «hvem er general
Munthe?» i Kinasamlingen. omvisningsprogrammet
ble prøvd ut høsten 98 og etablert våren 99.
Tilbudet ble etterhvert utvidet til lørdager med
åpne omvisninger for barnefamilier under tittelen:
«Bli med Barnas hus til Vestlandske Kunstindustrimuseum».
På den måten skulle publikum som
var brukere av Barnas Kulturhus inviteres videre
inn i nye kulturinstitusjoner som de ikke hadde
besøkt.
nordisk fortellerprosjekt på Barnas Kulturhus:
Barnas hus har i flere år deltatt i det nordiske
prosjektet «Sagofarden» – et arbeid som startet
i Finland i 93/94 hvor målet er å fremme barnas
kultur ved å stimulere dem til å skape egne fortellinger.
Samtidig får barna mulighet til å komme i
kontakt med hverandre, bytte tanker, opplevelser
og erfaringer. I Bergen blir prosjektet kalt «Fortellerreisen»
og startet med 16 barnehager som
fordelte seg i fortellerpar. disse skulle samarbeide
og sende barnas fortellinger til hverandre. Fortellinger
er også blitt sendt til Finland, danmark
og Sverige. To ganger i halvåret blir deltakerne
invitert til samlinger. Målet er å stimulere barna og
styrke deres evne til å danne seg indre bilder fra en
historie. Barn utvikler sin fantasi, formkunnskap
og estetikk – og det styrker deres selvtillit. det ble
fra 2000 utviklet en årlig fortellerfestival på Barnas
Kulturhus hvor barn reiser fra sted til sted til all
verdens fortellinger eller, som de senere år: til
nordlyset/Aurora Borealis.
referanser:
Rapport: «omvisning i Vestlandske Kunstindustrimuseum»
1999. Av Kari Thorkildsen/Barnas hus.
«The Wow Factor» 2006 av Anne Bamford.
Barnas Kulturhus har gjennom fortelling og drama vekket til
live gjenstander i Vestlandske Kunstindustrimuseum
Foto: Veronika Stuksrud
61
BARN I KUNSTEN

2
BARN I KUNSTEN
«Bydetektivene slår til». Elevene registrerer og oppdager byen på nytt. Foto: Elisabeth Hoff/Barnas Kulturhus

På toKt MEd BydETEKTIVENE
tekst: siri Breistein
Å være bydetektiv handler om å finner spor og oppdage byen på nytt.
– Vet dere hva jeg så på veien hit? En monsterpipe.
Tredjeklassingen står og tripper i garderoben
til Barnas Kulturhus og deler sin oppdagelse med de
andre klassekameratene fra Apeltun skole.
Elisabeth hoff, kunstformidler om by og arkitektur
på Barnas Kulturhus, samler ivrige elever i
tredje etasje.
– Vet du, jeg så en gate som het Gartnergaten,
starter Karoline. – Ja, er det ikke rart. Kanskje det
har bodd en gartner der engang? smiler Elisabeth.
Bydetektivene har inntatt Barnas Kulturhus
og sittende på et rødt persisk teppe filosoferer elevene
om hus, piper, farger og former på byens hus og
gater.
Kunsten å bruke blikket
En bydetektiv går på oppdagelse, ser etter detaljer
og oppdager byen på nytt. det handler om å observere
og ha alle sanseapparater i beredskap. Skoleprogrammet
«Bydetektivene slår til!» inviterer alle
grunnskoler i Bergen kommune til byens rom og
gater, og setter i gang tanker om hva en by og en
bygning er.
– Er det noen som vet hva dette er? spør
Elisabeth og holder frem en gjenstand.
Magiske ark til å tegne på.
Foto: Line Olaisen
– En knagg? Et gjerde? foreslår elevene.
det er en knekt. En 200 år gammel vindusknekt.
Når elevene går ut etterpå vil de få øye på
både dørknekter og vindusknekter – som varierer fra
hus til hus og gir huset identitet. Elisabeth sender
rundt knekten og alle får ta på, lukte og banke litt på
vindusknekten.
Elevene flytter seg over i et nytt rom og få nye
oppgaver.
– hva er det som bærer kroppen vår?
– Skjelettet, svarer de i munnen på hverandre.
– Men hva er det som bærer huset vårt da?
– Søyler, svarer noen og snart vet alle i rommet
at det skjeve tårnet i Pisa er murt i forband, det
samme er Rosenkrantztårnet i Bergen. og kirker og
brønner – og pappas jobb! utbryter en av guttene.
Men hva med Grieghallen?
– Søyler! roper barna ivrig.
–alle bor jo i hus
lærer for tredje trinn ved Apeltun skole, Fredrik
Amundsen, opplever at bydetektivprogrammet engasjerer
elevene hans.
– Barn er jo opptatt av dette – alle bor jo i et
hus!
Samtidig fremhever læreren at elevene får
oppleve byen og bygningene med nye øyne og bli
bevisste på historien sin. her får barn innsikt i hva
som er mulig å finne ut av historien – bare ved å se
på bilder, hus, konstruksjoner, tak og piper.
– Elevene må tenke i litt lengre perspektiv og
blir gjort oppmerksomme på detaljene de har rundt
seg. Vi kan jo se videre på vår egen skolebygning – er
den for eksempel bygget på søyler? Jeg opplever at
bydetektivene utvikler barnets språk og de lærer å
bruke nye begreper som gesims og knekt.
Møte med apoteker Dynner
det er tid for å gå ut i byrommet. Elevene drar på seg
regnstøvler og regntøy og er rustet til bydetektivoppdraget
i Bergen. I enden av Kalmargaten stopper
Elisabeth foran hjørnehuset. her skjer det noe rart,
for trappen til huset ender i et vindu.
– her ser dere rester fra den gang det var en
63
BARN I KUNSTEN

64
BARN I KUNSTEN
Bydetektivene går på spor og oppdager detaljer i byrommene. Foto: Elisabeth Hoff/Barnas Kulturhus
butikk her. Butikkene i byen lå som oftest på gatehjørnet
– da var de nemlig lette å få øye på fra alle
kanter, forteller Elisabeth som fører elevene med
seg videre gjennom trange smug, bratte steintrapper
og over til Vestre Murallmenning.
– En allmenning er en branngate, forklarer
Elisabeth før hun leder detektivene inn i et av byens
smaleste smau, Øvre dynnersmau. dynner var en av
byens apotekere. like etter står plutselig elevene i
Apotekerhagen og får utlevert første oppgave: Finn
og tegn syv forskjellige håndtak.
Magiske ark
Elevene får utlevert magiske tegneark – ark som
tåler regn. Bydetektivene slår til og oppdager fort
at det finnes mange ulike håndtak, selv i et trangt
smau.
Ikke lenge etter er de klare for ny oppgave: –
Tegn et vindu eller en dør. Tegn stort og få med alle
detaljer! sier Elisabeth. Bydetektivene må registrere,
bruke øynene og få med seg alle detaljer.
Flere får vanskeligheter med å løsrive seg fra
oppgaven, men omsider klarer Elisabeth å få elevene
med seg videre på ferden. opp gjennom smauet,
langs travle Klostergaten, inn Klosterhagen og til
Klosteret fra 1500­tallet. Elisabeth peker på vakttårnet
mens en gutt peker på en annen bygning som
plutselig dukker opp.
– Se der oppe er Fløyen, utbryter han ivrig.
også de andre bydetektivene får øye på Fløyen og et
glimt av Vågen og Rosenkrantztårnet. herfra opplever
de byen fra andre vinkler – og nye høyder gir nye
perspektiver.
På lang, lang rekke går bydetektivene tilbake gjennom
byen. Klassens hjelpelærer danner baktropp.
– du lærer alltid så mye om andre byer – her
får du anledning til å lære mer om din egen by.
Som bydetektiv lærer barna også ulike byggeteknikker.
Foto: Elisabeth Hoff/Barnas Kulturhus

«Bydetektivene slår til!» er et fast tilbud i Barnas Kulturhus sitt Byprogram og ligger under den kulturelle skolesekken som et
tilbud til alle skoler i Bergen kommune. hva er en by? Elevene får innblikk i småhusbebyggelse og offentlige monumentalbygg,
ornamentikk og skulptur og utvikler en forståelse for ulike byggeprinsipper. For småskoletrinnet (gratis for skolene).
«Bydetektivene slår til!» startet i 1998. Med programmet ønsker Barnas Kulturhus at barn får møte noen av byens
kulturminner og byens arkitektur, struktur og historie. Byen er en del av vår identitet og med dette programmet ble byen som et
læringsrom for barn etablert. Skoletilbudet har en form som legger opp til en stor grad av egenaktivitet gjennom dialog­ og verkstedsbasert
undervisning. det er variasjon i oppgavene slik at elevene skal kunne bruke ulike sider av seg selv og samtidig få ta i
bruk resonnement, kroppen som måleinstrument, øyne og blyant for skisse. Byprogrammenes mål er å gi eleven «briller» til å lese
byen med. Underveis lærer elevene også begrep som de kan bruke i deres tolking og opplevelse av byen.
Øverst: Det handler også om å lytte i «Tre ruiner».
Foto Tove K. Breistein
Over: Barna er klare for å bli med med «Under hus og gate».
Foto: Tove K. Breistein
anDre tiLBuD unDer ByProGraMMet
«Vi kan se mønstre overalt. Mursteinene i en vegg, fortausheller, brolegging, bygulv, ulike andre
byggelementer som danner mønster, noe som ligger stablet. Overalt kan vi se geometriske
former (firkanter, trekanter, prikker, linjer) organisert slik at de danner mønster.»
Fra undervisningsheftet «Min by – våre byer. Om byens form, rom lys og sang»
av Tolle Bleiklie, Alf B Gjerstad, Anne Skaansar og Brite hindal.
Middelalderbyen: Besøk og studier av Øvrestredet, Schøtstuen og Bryggen.
Program om byutvikling og bygningsteknologi. For mellomtrinnet.
«under hus og gate»: I Bergen ligger hemmelige fortellinger slik byen en
gang var. Under hus og gate finnes det fengsel, lager, utskjenkingssted,
rettslokale, ballsal – alt på samme sted, nemlig i byens rådhus som befinner
seg under et av byens parkeringshus. I dag er det bare en rest igjen av denne
bygningen som var Norges første rådhus. Barna drar tilbake til den gang
Magnus lagabøter laget byloven og huset ble bygget. Gjennom undring, fortelling
og dramatisk lek undersøker barna hva som kan ha skjedd og setter
det i sammenheng med vår egen tid. Målgruppe: Skoler og barnehager. Av
og med linda Rios og Elisabeth Slattelid.
«Min by – våre byer»: Under Kulturbyåret 2000 inviterte Barnas hus
sammen med Bergen Byformsenter til opplevelse, deltakelse og ettertanke
i prosjektet Allmenningen. Gjennom ulike aktiviteter ble det satt fokus på
samfunnets behov for offentlige fellesrom. Barnas Kulturhus utarbeidet
et byprogram hvor barna ble kjent med hvordan allmenningen oppstod og
hvordan dens form og funksjon utviklet seg. Barna finner spor etter det som
forteller noe om allmenningens egenart. Gjennom sanseøvelser og tegneaktivitet
registrerer barna allemnningen slik de opplever den i dag.
«tre ruiner»: litt gjemt, nesten glemt? En gang var lavranskirken, Maria
Gildeskåle og Katarinahospitalet viktige bygninger i byen. Utforsk historien
gjennom dramatisk lek og fortelling. Av og med Elisabeth Slaattelid og linda
Rios.
«Munkeliv». Klosteret i dag: hus, vei, fortau og en asfaltert plass. den gang:
Et kloster, stier, hager og marker. Munkeliv kloster tronet på Nordnes og var
en tid et av Norges rikeste klostre. Under asfalten finnes fortsatt rester av
klosterkirken. I undervisningsprogrammet «Munkeliv» gjenreises klosteret
og gjør det atter synlig i byen. Undervisningsopplegg med fokus på aktiv deltakelse
gjennom fortelling, lek og installasjons­/verkstedsbaserte aktiviteter.
Med linda Rios og Elisabeth Slattelid. For skoler og barnefamilier.
Et samarbeid med Byantikvaren i Bergen og hordaland Kunstsenter.
65
BARN I KUNSTEN

66
BARN I KUNSTEN
NoEN oRd oM freMtiDen
Barnas Kulturhus skal vokse videre sammen med
Bergen kulturskole
Barnas Kulturhus tilfører Bergen kulturskole verdifull kompetanse og et sterkt fagmiljø
som vil ha en stor betydning for videre kvalitetsutvikling. Barnas Kulturhus bringer med
seg verdifulle erfaringer og et nyttig kunstnernettverk. Bergen kulturskole har fått en
helt ny formidlingsdimensjon inkludert i sin virksomhet.
Kunstformidling for barn så vel som opplæring til mestring i en kunstfaglig disiplin er
nært beslektet. Kulturskolens hovedoppgave har tradisjonelt vært undervisning, men i
dag er kulturskolen også involvert i formidling til grunnskolen.
Kunnskapsdepartementet har gjennom handlingsplanen for kunst og kultur i opp læringen,
«Skapende læring» gjort kulturskolen til et kunstfaglig kompetansesenter for
barnehager og skoler i kommunen. dermed utvides det faglige miljøet, og kulturskolen
gis en ny formidlingsfunksjon utover ordinær undervisning.
det skal utvikles et mer mangfoldig kulturtilbud til stadig flere barn. Bergen kulturskole
og Barnas Kulturhus vil sammen også bidra til at barn møter kunst og kunstnere fra
ulike kulturer, og gis mulighet til å lære seg å mestre kunstneriske disipliner fra fremmede
kulturer. Samtidig sørger vi for at de som har en historie fra et fremmed land gis
anledning til å dyrke sin kultur også her hos oss.
Kompetanse, kreativitet og kulturforståelse er nøkkelord i dagens samfunn. den globale
brytningstiden med raske endringer og det økende kulturelle mangfoldet barn omgis av,
krever en aktiv kulturpolitikk overfor barn som skaper engasjerte, kreative, reflekterte
samfunnsborgere med kulturell kompetanse, innsikt og forståelse.
Gjennom aktiv oppsøkende virksomhet, og ved å utnytte våre felles ressurser og
nettverk når vi frem til stadig flere i målgruppen.
Mardon åvitsland
rektor Bergen kulturskole
«Ruiner, hull og andre hemmeligheter». Installasjon og verksted med Kunstpilotene. Foto: Tove Breistein

67
BARN I KUNSTEN

68
BARN I KUNSTEN
BARNAS KUlTURhUS 1992–2012
denne historiske oversikten viser omfanget av programtilbudet til Barnas Kulturhus fra våren 1992 og frem til mai
2012. her vises de tilbudene og prosjektene som både barnefamilier, skoler og barnehager har kunnet ta del i fra
huset åpnet 12. mai 1992. denne oversikten er imidlertid ikke helt fullstendig og det vil finnes mangler. det skyldes
at Barnas Kulturhus sine arkiver tidligere ikke har vært samlet og ryddet, og midt i skrive prosessen ble også arkivet
flyttet til Bergen Kulturskole. Jeg har gått gjennom aktivitetsmapper og programinformasjon, men ikke andre saker/
arkiver.
På tross av at det kan være mangler ved den historiske gjennomgangen, vil gjennomgangen likevel vise bredden,
det kunstneriske mangfoldet og størrelsen i produksjonen ved huset fra 1992 og frem til våren 2012, samt gi innsyn i
noen av de kulturpolitiske grep som er tatt.
den kulturelle skolesekken og den Kulturelle Bæremeisen presenteres ikke i dette historiske dokumentet. det
ligger planer, innstillinger og rapporter under politiske saker på kommunens webside. Videre presenteres en større
rapport om dKB høsten 2012.
siri Breistein, redaktør
1992
Barnas hus åpner 12. mai 1992.
Barne ombud Trond Viggo Torgersen
og ordfører Bengt Martin olsen stod
for åpningen. Barn fra Vestlandske
Teatersenter viste forestillingen
«Cæsar og nattergalen». Barnas
hus mottok støtte fra Norsk kulturråd
de tre første årene.
HøstProGraM:
UTSTILLING:
«Når kommer den fjerde bukkene
bruse?» – om kunstfag/kulturformidling
i hellebakken barnehage
med Kari Thorkildsen og
Siv Ødemotland.
«hva kan barns tegninger fortelle?»
Barnas hverdag i Tyskland og Norge
fortalt gjennom tegninger – utstilling
og tegnerom i samarbeid med Etnofolkloristisk
institutt, Universitetet i
Bergen (UIB).
lekeutstilling med Gerd Wicklund
hansen
Utstilling av julekrybber med
verksted
VERKSTED:
drageverksted, dukkemakerverksted
og Teaterverksted
TEATER/FORTELLING:
Teaterkafe i samarbeid med
den Nationale Scene (dNS)
Eventyr og teaterhus – eventyrlek
«Sampo lappelill» ved Klomadu
Teater
«Kryss – Crossing Borders».
Formidling samtidskunst.
Bokdagen – barnebokforfattere leser
fra bøkene sine
KUNSTSKOLE:
Tegne­ og malerskole
MUSIKK/DANS:
Afrikansk kulturuke
Prosjekter:
I november ble Barnas hus sitt første
samtidskunstprosjekt iverksatt
– dette skulle lage mal for senere
formidlingsprosjekter om samtidskunst.
«Kryss – Crossing borders»
var en stor utstilling om samtidig
tekstilkunst over hele byen. Ingebjørg
Astrup var prosjektleder. Barnas
hus gikk inn i den delen av utstillingen
som var stilt ut i det gamle
fengselet hvor kunstnerne hadde
fått hver sin celle. det ble innledet
et samarbeid med tekstillinjen ved
Kunsthøyskolen (den gang: Kunsthåndtverkskolen),
og studentene
stod bl.a. for formidlingen til barna i
fengselet. Barne hagene som meldte
seg på fikk tilsendt lysbildeserier
av tekstkunstverk, samt forslag til
sanger og fortellinger til forberedelse
i barnehagen. de voksne fikk
forelesning ved Kunsthøyskolen.
Etter besøket i fengselet fortsatte
prosjektet i Barnas hus med stofftelt
og en tekstilskog – tekstilarbeid
hengt opp tett i tett. En dramapedagog
fra Vestlandske Teatersenter
gikk på oppdagelsesferd sammen
med barna. Besøket ble avsluttet
med verksted.
tiltak:
Bystyrets vedtak om at Barnas
hus skal være et ressurssenter for
arbeid med barn og kultur, og viktigheten
av et tverretatlig arbeid, blir
fremhevet allerede første sesong.
Gjennom sitt samarbeid med både
dNS, hordamuseet, Kunsthøyskolen
og UiB, fungerer huset som en
sentral medspiller som gir redskaper
til andre utøver – redskaper
som skaper trygget og kunnskap.
Gjennom samarbeid med byens
kunst­ og kulturinstitusjoner og
forskningsmiljøer, bidrar huset til å
øke barns tilgang til byens kulturelle
goder. Som ressurssenter skapes
oppmerksomhet på barn og kultur i
Bergen.

1993
VårProGraM:
TEATER/FORTELLING
«Barnas kafe» – med dramaleker og
eventyr
«Kjæledyret» – musikkteater
«Fritjof Fomlesen» – teaterforstilling
med lars Vik /Grenland Friteater.
Barnas festspill.
«To hus tett i tett» med liv Sandberg
som forteller fra bøkene og viser fra
filmene sine
«Egget» med ljudmil Nikolov/hordaland
Teater
«Cæsar og Nattergalen» – forestilling
med elever fra Vestlandske
Teatersenter (VK)
MUSIKK/DANS:
Barnesangskatten med Eldbjørg Wedaa
fra Pinocchio Musikk og drama.
UTSTILLING:
lekeutstillingen «Barn har alltid
lekt» med Gerd Wicklund hansen
«Grieg og barn» – en utstilling av
barns bilder etter Griegs musikk
«Vi snører vår sekk» – 1993 er
Friluftsåret. Utstilling av barnehagebarns
arbeid med naturaktiviter og
naturopplevelser.
«Papirdukker, glansbilder, barnepostkort».
hva kan vi lese om syn på
barn i ulike tider? Med Gerd Wicklund
hansen.
ANNET:
Barn i latin­Amerika, Barn i Afrika
og Barn i Asia – bilder, eventyr,
sang og dans i samarbeid med Redd
Barna
soMMer 1993:
Sommerverksted: Animasjon. For
barn i 1–3 klasse med Inger lisbeth
Ødesneltvedt.
HøstProGraM:
KUNST:
Kunstskoler: Tegne­ og maleskole.
Skriveverksted med Kristi odeen.
UTSTILLING
Papirleker (glansbilder, postkort,
papirdukker) med Gerd Wicklund
hansen
Kunst og kommunikasjon – kreativt
arbeid med tospråklige barn med
Rosario lopez.
«hvordan fuglene fikk farge»
«Byen blir til» – utstilling med Bønes
barnehage
TEATER/FORTELLING
«Fisken i vannet» med frigruppen
Gjæsp
«Fra gamle dager» fortelling og aktiviteter
med Gerd Wicklund hansen
«Fie med felen» musikkteater med
Krabatene.
Eventyrstund med lise Berntsen
MUSIKK/DANS:
«Trommer og rytmer» med Eldbjørg
Wedaa fra Pinocchio Musikk og
drama
«Barn spiller for barn» med barn fra
Pinocchio Musikk og drama
VERKSTED:
«Gamle dager» med Gerd Wicklund
hansen. «Tegne og fortelle» med
Rosario lopez. «Smykkeverksted»
med lise Berntzen.
ANNET:
Barn i latin­Amerika og Barn i
Kambodsja – bilder og aktiviteter i
samarbeid med Redd Barna.
skoleprogram:
• «Byen som historieforteller».
• «Film i undervisningen» – undervisningsprogram
i samarbeid med
hiB ved Knut I. Terum.
Barnehageprogram:
• Utvikling av dramaprogram:
«Tidsreisen» i Rosenkrantztårnet
– samarbeid: høyskolen i Bergen
(hiB), Vestlandske Teatersenter (VT)
og Bryggen Museum. Anne Meek fra
hiB var ansvarlig dramapedagog,
mens VT bistod med det teaterfaglige.
Barna fikk møte Einar som har
«gått seg bort i tiden». Sammen
med Einar vandrer barna gjennom
Rosenkrantztårnet – fra vår tid,
gjennom renessansen til middelalderen.
Støttet av Norsk kulturråd.
nye tiltak:
• Barnas hus starter opp skoleprogrammet:
«Byen som historieforteller»
– byen, byutvikling og arkitektur
er ikke blitt formidlet til barn og
unge. Nå ble ideen om byen som læringsarena
for barn etablert! Byens
historie inneholder spennende fortellinger
vi kan se og lytte til. Under
paraplyen «Byen som historieforteller»
ble det utviklet programmer
til skolene knyttet til: Mariakirken,
lepramuseet/St.Jørgens hospital.
Prosjektleder: Anne louise Alver.
• lørdagstilbudet rettet mot barne­
familier starter opp våren og blir
utvidet høsten 1993 med flere aktiviteter:
lekerom, verksted, utstilling
og forestilling
Kurs:
• Kurs for barnehager i forbindelse
med Grieg 1993: «dans, drama, teater
og musikk i barnehagen» – samarbeid:
Vestlandske Teatersenter.
• «den levende sangen» (2 kurs)
– samarbeid: Pinocchio Musikk og
drama.
• I tilknytning til dramaprosjektet i
Rosenkrantztårnet arrangers kurs
i metoder for teater i museum med
Rosemary linnell.
• «Teater i museum» i samarbeid
med hiB/VT og Bryggen Museum.
«Kunst og kommunikasjon» – for
pedagoger som arbeider med tospråklige
barn med Rosario lopez.
1994:
VårProGraM:
TEATER/FORTELLING
«Teselskap» med lise Berntsen
«Virr Varr» med klovnen Knut
«Eventyrstund» med hege
Wilhelmsen
«Fra gamle dager» med Gerd
Wicklund hansen
MUSIKK/DANS
Musikk med «Kakemomsene»
Eventyr med trommer og fele med
Eldbjørg Wedaa
Barn spiller for barn – grupper fra
Pinocchio Musikk og drama
Barn danser for barn – med grupper
fra Rosario lopezs flamencogrupper
VERKSTED:
Stoffmaling og mosaikk med
Rosario lopez
UTSTILLING:
Barn og trafikk
«Bergen som historieforteller» –
en utstilling som presenterer fire
temaer: 1. Byutvikling, 2. St. Jørgens
hospital, 3. Kirker og klostre i middelalderen
4. Arkeologi.
KUNSTSKOLER:
Tegne og maleskole med Tone Bell
Rysst og Elsa Eikaas for 7–10 år og
11–14 år. Kursene går over 12 uker.
Animasjonsverksted med Inger
lisbeth Ødesneltvedt for 10–12 år.
Kurset går over 10 uker.
69
BARN I KUNSTEN

70
BARN I KUNSTEN
soMMer 1994:
Uke 26 og 27: Sommerverksted for
barn 1–3 klasse med Annette Kierulf.
HøstProGraM:
TEATER:
«Skrinet med det rare i» med Fotfolket
Friteater
«Pitt, Pitt. her er jeg» med Cabaretgruppen
ole
«Skapet» med Menn i dress Friteater
«Sofus og Skrinet» med dukkenikkerne
«Julen i Knøsesmauet» med
dukkenikkerne
Barn danser for barn med Rosarios
barnegruppe
DANS/MUSIKK:
Syng med oss­konsert med odd
Ingvars
VERKSTED:
Stoffmaling og mosaikk med
Rosario lopez
UTSTILLINGER:
lekeutstilling med Gerd Wicklund
hansen
«Syv ganger syv Tyskland» – om
geografi, kultur, vitenskap, idrett
og oppdagelser i samarbeid med
Goethe Institutt.
KUNSTSKOLER:
Tegne og maleskole med Tove
Veidung og Elsa Eikaas for 7–10 år
og 11–14 år. Kursene går over 12
uker.
Animasjonsverksted med Inger
lisbeth Ødesneltvedt for 10–12 år.
Kurset går over 10 uker.
dans og musikk med Rosario lopez
– kurs over 12 uker samt forestilling.
skoleprogram
• «Bergen som historieforteller» –
består av følgende opplegg:
1) om kirker og klostre i Bergen
i Middelalderen – om byggestil,
klosterliv.
2) Mariakirkesang – klassen lærer
seg en middelaldersalme (på kassett
sunget av Alf Tore hommedal) som
de fremfører i Mariakirken.
3) St. Jørgen hospital – om sykeomsorg,
kvinnens stilling og Armeur
hansens rolle. Utviklet et dramaopplegg
på lepramuseet i samarbeid
med studenter fra hiB med utg.pkt i
en faktisk historie om Kari fra Radøy
som levde omkring 1750.
4) Utvikling av arkeologiprogrammet
«Før Bergen ble by» i samarbeid
med Birger Andreassen, Tor Jarl
Knudsen og Riksantikvaren. Barn
deltar i utgravningssimulator under
ledelse av arkeologer.
nye tiltak og prosjekter
• I samarbeid med rektor ved
Kunstakademiet er det igangsatt
et kunstnerisk prosjekt: «landet
innenfor» – en opplevelsesinstallasjon
av Birthe Marie løveid som
aktiviserer ulike sanser i møte med
verket. Planlegges presentert i
Kulturbyåret 2000.
• Et utstillingsamarbeid om Tyskland
utviklet med Goethe Instituttet
– en spennende utstilling for 8–12
åringer med foreldre og lærere.
• Arkeologiprogrammet «Før
Bergen ble by» ble utviklet av Birger
Andreassen og Tor Jarl Knudsen i
tett samarbeid med Riksantikvaren.
Programmet bestod av en arkeologisk
«utgravingsstasjon» i Barnas
hus. Riksantikvaren godkjente at
det ble hentet jord fra utgravingen
ved domkirkegaten – etter at disse
hadde blitt undersøkt og området
skulle lukkes. Som eksempler på
objekter som en har funnet/kan
finne rester av, ble det kjøpt inn
kopier av reelle funn fra Bryggens
Museum. Programmet gir et godt
inntak til arkeologisk arbeid.
• «Runer og rykter» – et historisk
spill på Bryggen museum av VT, ble
grunnlaget for et senere program
om drama og historiearbeid i barnehagene:
«Bjørgvin 1281».
Kurs:
• «drama» for barnehager.
• «Formidling» for skoler.
Konferanse:
«Kulturformidling for barn» – konferansen
utviklet i samarbeid med UiB.
Rapport finnes hos Norsk senter for
barneforskning, skriftserien BARN
nr 3, 1995.
1995
VårProGraM
TEATER:
«Sofus og skrinet» med dukkenikkerne
Teaterlek med lise Berntsen
«Tommeliten og røverne» med Stein
lunde
«En natt i februar» med Krabatene
«Barn spiller for barn» ­ forestilling
med Rosario lopez dansegruppe
MUSIKK/DANS:
«luftspeiling – troll og hekser finnes
de?» med barn fra Pinocchio Musikk
og drama
VERKSTED:
Stoffmaling med Rosario lopez
UTSTILLING:
«det forunderlige» kunstformidlingsprosjekt
fra Kalmargaten
barnehage
«lekeutstilling» – en hel etasje full
av leker fra 1850 og til i dag med
Gerd Wicklund hansen.
«God by» – en utstilling for barn om
den historiske bykjernen knyttet til
miljøbyåret.
KUNSTSKOLER:
Animasjonsverksted for 10–12 år
med Inger lisbeth Ødesneltvedt
dans, musikk og drama med Rosario
lopez for 3–10 år
HøstProGraM:
TEATER:
Teaterlek med lise Berntsen
«Til trollkjerringland (og hjem
igjen)» – et fortellerprosjekt ved den
lille gren/Tone Bolstad Fløde.
«Ruffen og den flygende hollender»
ved teatergruppen yr
«hvem skal trøste Knøttet?» med
hordaland Teater
«Julen i smauet» med dukkenikkerne
«Barn danser for barn» med Rosario
lopezs dansegruppe
VERKSTED:
Tekstilmaling med Rosario
UTSTILLING:
«Barndommens rike» – lekeutstilling
med gamle leker og dukker m/
Gerd Wicklund hansen.
«din samling» – barn (og voksne)
blir invitert til å presentere sin
samling i lekeutstillingen.
«Øyets ABC» med omvisninger. En
utstilling fra Museet for samtidskunst/Riksutstillingene.
KUNSTSKOLEN:
Tegnefilm/animasjon med Kjell
hammerø, for 10–12 år
dans, musikk og drama med Rosario
lopez

skoleprogram:
• «Bergen som historieforteller»:
Utviklet den aktiverende utstillingen
«God By» med undervisning til skolene.
om den historiske bykjernen.
• Formidling for skoleklasser: I Sjøfartsmuseet,
Mariakirken, St. Jørgen
og i arkeologi.
Barnehageprogram:
• Kartlek i «Bergen som historieforteller»
• Ferdigstilt programmet «Bjørgvin
1281» til barnehager – samarbeid:
Vestlandske Teatersenter (VT) ved
Annicke Gill.
nye tiltak og prosjekter:
• Barnas hus formidlet møte med
danseforestillingen «Grinebiteren»
ved Nye Carte Blanche – et dramalekprogram
for barnehager i regi av
Kari Thorkildsen.
• I 1995 ble frigjøringen i 1945
markert. Barnas hus utviklet og
gjennomførte et teaterprosjekt i
Sjøfartsmuseet i 1995. Museet viste
en stor fotoutstilling om nordsjøfarten.
I teaterprosjektet møtte elevene
en båtkulisse og et teater­tablå om
Shetlandslarsen og de farer (bombefly
og uvær) flyktningene til England
var utsatt for over havet. Prosjektleder
var Ingvar hopland fra Menn i
dress Friteater. Elevene fikk således
et «nytt blikk« når de vandret rundt
og så på bildene i utstillingen. Evalueringen
viste dette, der grupper
som fikk teater ble sammenlignet
med grupper som bare hadde sett
fotoutstillingen.
• Startet åpen barnehage i regi av
Gerd Wicklund hansen. Et populært
tiltak for foreldre og barn som ikke
har barnehageplass. åpen barnehage:
tirsdag og onsdag kl. 11–14.
• Ferdigstilt programmet «Bjørgvin
1281» til barnehager i samarbeid
med Vestlandske Teatersenter (VT)
ved Annicke Gill. Programmet er
knyttet til det kongelige bryllupet i
1281 da Eirik Magnusson giftet seg
med den skotske prinsessen Margareta.
Til et bryllup trenger en nye
klær og sko, mat og drikke og gaver.
Barna arbeider som bakere, smeder
og forbereder bryllup. Når bryllupet
endelig går av stabelen under Barnas
Festspill, kan barna det meste
om middelelalderen inklusivt sanger
og danser. VT driftet dette programmet
for Barnas hus i mange år og
under bryllupsfesten deltok barn fra
teatersenteres teaterskole.
Kurstilbud 1995:
• Kunstpedagogikk – for kunstnere
som underviser i byens kunstskoler
for barn. Med Marina Stan.
• «det skapende og forskende
barnet og de voksnes rolle». For
barnehagen. Kursledere: Kari Bakke
og Kari Thorkildsen.
• dagskurs i fortellerkunsten ved
Fortellerprosjektet «den lille Gren»/
Tone Bolstad Fløde.
• dramakurs til «Bjørgvin 1281» for
barnehageansatte i samarbeid med
VT.
• Fortellerverksted med Kari
Thorkildsen.
Konferanse:
• Barnas hus arrangerte konferanse
i samarbeid med Bergen Kino og
Mediasenteret ved hiB i tilknytning
til Regjeringens handlingsplan mot
vold i billedmediene.
1996:
VårProGaM:
TEATER:
«den ville ongen» med dukkenikkerne
«Ruffen og den flygende hollender»
med teatergruppen yr
«Sally Sykebil» med Anne helgesen
– spilt under Barnas Festspill
«Kykkelikasse» med Krabatene
«Karius og Baktus»
«Bjørgvin 1281» med Vestlandske
Teatersenter presentert under
hansadagene.
HøstProGraM:
TEATER:
«Kykkelikasse» med Krabatene
«Rottefangeren fra hameln» med
dukkenikkerne
«den lille Sparegrisen»
«Julen i smauet» med dukkenikkerne
KUNSTSKOLE:
Flamencodans med Rosario lopez
og animasjon med Kjell hammerø.
skoleprogram:
• Formidling av samtidskunst:
«Brudd» for 8 klassinger – en jubileumsprosjekt
knyttet til Billedhugger
Foreningens 50 års jubileum i
1996. (hver­ dags­Ting)
• Mariakirkeprogram og drama i
St Jørgens hospital
• «Bryggen og Vågsbunnen» – ledd
i prosjektet «Bergen som historieforteller».
Et samarbeid mellom
Barnas hus og høyskolen i Bergen
(Mediesenteret), det hanseatiske
Museum og Bergen Byarkiv. Prosjektet
er i tråd med Barnas hus sin
rolle: å initiere og utvikle kulturformidlingsprogrammer
for barn – i
samarbeid med skole/barnehager
og kultur. Programmet er en del av
paraplyen/serien som inneholder:
­ Kirker og klostre i Bergen i
middelalderen
­ St Jørgen hospital/lepramuseet
­ Spenningsroman for barn og unge:
«den magiske datamaskinen»
­ Bygrunnen forteller: arkeologisk
simulator: utgraving, tolking og
problemløsing: hva forteller funnene
oss om byen vår?
­ God By: aktiviserende utstilling
om Miljøbyen: byrom, stil og fasader,
reklame
nye tiltak:
• Ny teknologi og formidlingsgrep
i forbindelse med utviklingen av
Cd­rom om Bryggen og Vågsbunnen.
Cd­rommet gir muligheter for å
sammenstille tekst, bilder og film –
og derfor et godt og variert inntak til
kunnskap. Målgruppe: Mellomtrinnet
og ungdomsskolen.
Innhold:
1) Byvandringer – henter ut informasjon
om hus av historisk interesse
– et kart forteller deg hvor du er til
enhver tid
2) historiske bilder – som kan forstørres
eller du kan sammenligne
bilder med i dag
3) dramatisert forløp fra livet i en
bryggegård fra 1700­tallet – bygget
opp som i dataspillets dramaturgi
4) Gamle kart med zoom­felt
5) historisk filmer
hvorfor en Cd­rom?
­ Gir mulighet for lagring av et stort
arkiv på liten plass.
­ Film og video gir mer levende møter
­ Teknologi som interesserer de unge
71
BARN I KUNSTEN

72
BARN I KUNSTEN
­ Aktiviserer: de unge må selv søke
i arkivene (dette imøtekommer krav
i læreplan 97 om at elevene skal ta
eget ansvar for kunnskapshenting og
stå for aktive informasjonssøk)
• «damsgård hovedgård – stil, form
og farge» ble utviklet i samarbeid
med VK og Trond Indahl.
• «lytte ved historiens dører» ­ er
en del av formidlingen på damsgård.
Et hørespill som tar utgangspunkt
i en historisk tekst.Vi kan lytte til et
herreselskap som diskuterer Norges
stilling ved 1814 og spørsmål om
Norges grunnlov. hørespill/radioteater
er en metode som kan levendegjøre
historiene og fortellingene.
• Utvikle kunstnerbesøk – på linje
med forfatterbesøk
• Etterutdanning i kunstformidling
• Utbedring av kirkeprogrammet
• Europeisk kulturby – hvordan skal
arbeidet organiseres?
• Påbegynt undervisningsprogram
om fornminner.
Kurs:
• «drama i kunstformidling og litteraturformidling»
– for både skoler
og barnehager
• «lek og drama» for barnehager
• «Fortellerverksted» for barnehager
• «Bjørgvin 1821» – om drama i barnehagen
i samarbeid med VT
• «det skapende og forskende barnet»
for barnehager
• «En magisk verden» for skoler og
barnehager
• «Animasjon» for skoler og barnehager
• Kurs i dukketeater/dukkeskaping
• Kurs for pedagogisk personale i
formidling av billedkunst i Rasmus
Meyers­programmet.
1997
VårProGraM:
TEATER:
«Kykkelikasse» med Krabatene
«Koffertene» Klomadu Teater
«Vennskapet»
«dill & dall» med Vestlandske Teatersenter
MUSIKK:
«Rare ting» med Rolf Prestø og Alf
Bugge Gjerstad
«lille Sopran» med laila Kolve
KUNSTSKOLE:
dans.
HøstProGraM:
TEATER:
«dill & dall» med Vestlandske
Teatersenter
«Nille, Nalle og Nulle»
«Sa du rar?»
«Per, Pål og Espen Askeladd»
«Kaspar og krokodillen»
«Tørt brød og and» med dukkenikkerne
Musikk:
«lille Sopran» med laila Kolve
DANS:
«Sa du rar?» med lillian Bjertnes
LØRDAGSVERKSTEDER:
«Barndommens rike» med Gerd
Wicklund hansen, Rosarios maleverksted
og Torunn Brandanger
haustads skulpturverksted
skoleprogram:
• «Kirke og kloster i Bergen i middelalderen»
– undervisningsmateriale
er sendt til alle skoler i Bergen.
Tilbud på stedet: Mariakirkesang og
omvisning i Mariakirken.
• «Kirkekunst: Middelalderens billedkunst.»
Undervisningsmateriell
sendt alle skoler.
• «St. Jørgen hospitals historie
– de levende døde/fattigproblemet/
sykeomsorg/dagligliv ved St. Jørgen
hospital». Et undervisningsmateriell
sendt alle skoler. Tilbud på stedet:
drama/TiU.
• «damsgård hovedgård – om stil,
form og farge». Arkitektur, inventar
og hage. Ferdigstilles 1998.
• «Bygrunnen forteller» – arkeologisk
simulator. hva forteller grunnen
under asfalten om de som levde før?
• «God by». En aktiviserende utstilling
om reklame, fasader, samt byrom.
Utgangspunkt er Vågsbunnen
og kulturvern i miljøbysammenheng.
• «den magiske datamaskinen» – et
litterært dykk i byhistorien fra 1070
til i dag. Forfatter: ole Røsholdt.
Illustrasjon: Jørgen Blitzner. Sendt
til alle skoler som klassesett.
• «Bryggen og Vågsbunnen» – en
Cd­rom med gatevandringer, film,
bilder, kart etc. Sendt til alle skoler.
• «den utfordrende samtidskunsten»
– et samarbeid med Bergen
kunstforening – lærer følger prosjektet
med sin klasse over tre år –
oppstart høsten 1997.
• Film i undervisningen – program
om filmkunnskap i undervisningen.
Sendt til alle skoler. Mediasenteret
hiB ved Knut I.Terum. Kurs for
lærere fra Bergen Kino.
Barnehageprogram:
• «Bjørgvin 1281»: Et dramaprogram
for arbeid med middelalderen i
barnehager. Materiale og kurs, samt
opptog og forestilling under Festspillene
i samarbeid med Vestlandske
Teatersenter.
nye tiltak og prosjekter
• Nye aktivitetshefter som viser
barn/foreldre inn i museene:
1)«Kom og se!». Guide til Bergen
Billedgalleri (Bergen Kunstsmuseum)
for barn og foreldre ved Kari
Bakke. Et hefte basert på fortelling,
poesi og undring. Sendt alle barnehager
og barneskoler.
2) «Følg frosken!» – en guide og
formidlingsprogram for barn og
foreldre på Troldhaugen/Edvard
Griegs Museum. Ved Kristi odeen.
Illustrasjon ved leif Raa. Materialet
ferdigstilles høsten 1997.
• «den magiske datamaskinen» – et
litterært dykk i byhistorien fra 1070
til i dag. Forfatter: ole Røsholdt.
Illustrasjon: Jørgen Blitzner. Sendt
til alle skoler som klassesett. her
prøver Barnas hus også ut den
litterære formidlingsformen. «den
magiske datamaskinen» er bygget
på mysterieformen mange barn og
ungdomsbøker er bygget opp over.
Barn kommer over et mysterium og
med ryggen til de voksne løser de
mysteriet. Med utgangspunkt i datamaskinen
som løper løpsk, bringes
barn til ulike tider i byens historie.
• Treårig samarbeid innledet høsten
97 med Bergens Kunstforening om
formidling av samtidskunst til barn
og unge. Prosjektet får tittelen «den
utfordrende samtidskunsten». I løpet
av perioden skal lærere med sin
klasse møte en stor del av samtidskunstens
uttrykk, materialer og intensjoner.
det velges ut en utstilling
hvert semester fra kunstforeningens
utstillingsprogram. Mål: gi lærerne
større fortrolighet med den nye
kunsten, samt gi trygghet og motivasjon
til å ta med elevene til utstillingen,
samt utvikle lokal formid­

lingskompetanse på samtidskunst i
Bergen. den første utstillingen var
«Two to two». En referansegruppe
var blitt nedfelt bestående av kunstnere,
kunsthistorikere og pedagoger.
Norsk Kulturråd støttet progammet
og dermed kunne det utgis rapporter
for hver utstilling.
• «Tingenes tale og samtale om
ting» – skisse til formidlingsprosjekter.
En co­produksjoner mellom
Barnas hus og Vestlandske kunstindustrimuseum.
• Formidlingsprosjektet «Før Bergen
ble by – forminner og kulturlandskap»
ble utviklet av arkeolog Frode
Iversen. Programmet tar utangspunkt
i Bergen Museums samlinger
og i funnområder i den enkelte bydel:
med kart, bilde av gjenstanden
og registreringsnummer ved Bergen
Museum. Skolene kan oppsøke sin
egne fornminner både i nærområdet
og i museet. Fremdeles finnes dette
prosjektet på UIBs nettsider.
• Bergen Europeisk kulturby: Utvikle
konsept for samhandling mellom
skolebarn i de 9 byene frem til
år 2000 og utvikle et konsept for
skolebarns deltagelse i kulturbyåret
2000: «Min by – våre byer». det ble
fra 1998 gitt inspirasjonsdager (heldagsprogram)
for lærere som kom
med sine klasser (senere ble dette
et permanent heldagsprogram med
«Bydetektivene slår til!»). Ble også
satt i gang kurs for hele lærerkollegiet
på skolen – viste seg å være
effektiv for skolens utvikling av egne
undervisningsprogrammer. Både
formingslæreren, matematikklæreren,
vaktmester osv. deltok.
• Samarbeide med kunstnere om å
skape undervisningstilbudet: grafikk
i skolen. Ble senere til Skolenes
Kunstverksted.
• Inngå samarbeid med Riksutstillinger
om kunstformidlingsplan i
Bergen/hordaland.
• Utvidelse av fortellerprosjektet
med «Fortellerreisen». Bakgrunn
for prosjektet: Barnas hus har i flere
år deltatt i det nordiske prosjektet
«Sagofarden» – et arbeid som startet
i Finland i 93/94. Mål: Fremme
barnas egen kultur ved å stimulere
dem til å skape sine egne fortellinger.
Samtidig gis barn mulighet til
å komme i kontakt med hverandre,
bytte tanker, opplevelser og erfa­
ringer. I Bergen blir prosjektet kalt
«Fortellerreisen» og startet med
18 barnehager som fordelte seg i
fortellerpar. disse skulle samarbeide
og sende barnas fortellinger
til hverandre. Fortellinger er også
blitt sendt til Finland, danmark og
Sverige. To ganger i halvåret blir
deltakerne invitert til samling – den
første samlingen var for voksne
med det som mål at voksne skal bli
bevisste og gode fortellere, og mer
lydhøre for barnas egne fortellinger.
det andre fortellertreffet: for barn og
voksne sammen som leker seg med
fortellinger og skaper nye.
• Utviklet dette året nettverk av barnehagene
som meldte seg på ulike
kurs/programmer, med ønske om å
styrke barnehagenes eget arbeid.
Kurs:
• Kurs og nettverk for barns
muntlige fortelling/Fortellerreisen
• Kurs og nettverk for forming/
«det skapende og forskende barnet»
• Kurs og nettverk for lek og drama/
En magisk verden
• dans, bevegelse og rytme i
barnehagen
• Kulturformidling til de minste:
1–3 åringene
1998
Ingen åpne tilbud for barnefamilier
fra 1.1 årsak: 1998 byr på trange
budsjetter.
KUNSTSKOLEN: Flamencodans
(åpent)
Barnehage/skoleprogram:
• KONSERT/TEATER
«Pakken» med Siv Ødemotland – for
de aller yngste
«Rare ting» med Alf Bugge Gjerstad
og Rolf Prestø
«Musikatten» – årets juleforestilling
med dukkenikkerne
«Musene kommer»
«Askeladden»
«herr Artisjokk»
«Barn danser for barn». Med
Rosarios grupper.
«Bjørgvin 1281» med VT.
Internasjonal uke: Tolong­ afrikansk
verksted.
• UTSTILLING:
Utstilling og verksted om byen.
«Bydetektiver» for skoler (og et lite
forsøk for barnehagene.) Vi
undersøker hva en by er og blir
«bydetektiver».
«Fra gamle dager» med Gerd
Wicklund hansen
Barn i Mozambik og Barn i Nepal i
samarbeid med Redd Barna
Utstilling fra kunstskolen ved
loddefjord Kulturkontor
• UNDERVISNINGSPROGRAM:
«Middelalderens bildekunst i
Bergen». For skoler. Samarbeid med
Bergen Museum om besøk i kirkesamlingen.
Starte overføring av arkeologiprosjektet
til hordamuseet og Fana
kulturkontor. For skoler.
Undervisningsprogram: Mariakirken,
St. Jørgen hospital, Arkeologisimulator.
For skoler.
«Skulpturene forteller» – byvandringer
ledet av Kari Thorkildsen. For
barnehager.
«Bjørgvin 1281» – kurs og forestilling
fra VT. For barnehager.
«Fortellerreisen»: Barnas Kulturhus
deltar i et nordisk prosjekt hvor
ideen er å fremme barnas kultur
ved å stimulere dem til å skape
egne fortellinger. I Bergen deltar
18 barnehager som har etablert
«forteller­par» som sender fortellingene
til hverandre. Noen har
også fortellervenner i nordiske land.
Nettverksleder er Kari Thorkildsen.
For barnehager.
nye tiltak og prosjekter
• Økt innsats på kunstformidling for
barn og unge:
a) «den utfordrende samtidskunsten»
omvisninger og minikurs.
b) Gjenåpning av Vestlandske Kunstindustrimuseum
(VK): museet vært
stengt for ombygging i 10 år. Ved
gjenåpning ønsker Barnas hus at
barnehager ble brukere av museet
og det ble utviklet et formidlingssamarbeid.
Kari Thorkildsen lager
program for barnehagene i utstillingen
«Mennesket og tingene gjennom
500 år» og i Kinasamlingen om
general Munthe.
c) Økt kompetanse på estetiske fag.
• Nytt skoleprogram med formidlingsprosjektet
«Middelalderens
kirkekunst» slik den er presentert
73
BARN I KUNSTEN

74
BARN I KUNSTEN
i Mariakirken og i Kirkesamlingen i
Bergen Museum. åshild Grana har
skrevet tekst til undervisningshefte
med Gunnar danbolt som rådgiver.
I selve formidlingsopplegget
besøker elevene kirkesamlingen i
Bergen museum. Tar utgangspunkt
i at bildene er en bibel for de som
ikke kan lese. Arbeider derfor med
«attributter» – typisk kjennetegn
for personer (Peter med nøkkel for
eksempel). I verkstedet begynner
elevene med sine egne attributter
(identitetsmarkør).
• «Min by – våre byer» er nå godkjent
som kulturbyprosjekt for 2000
og tildelt kr 1 million fra Kulturbystiftelsen
til skolenes interne arbeid,
og vil berøre de fleste barn gjennom
skoleverket. 1999 og 2000 vil bli
preget av dette prosjektet. Med dette
prosjektet ønsker Barnas hus å
arbeide for barns deltakelse i kulturbyprogrammet:
gi barn en stemme i
kulturbysamarbeid.
• Utvikle program for 1–3 åringer
(med seksåringens skoleinngang
er alderen i barnehagegruppen blitt
lavere – dette må kulturformidlingen
ta høyde for).
Kurs 1998:
• Tilby nettverksgrupper for barnehager
på drama, forming og fortelling
med Kari Thorkildsen.
• Kurs i dans, bevegelse og rytme for
barnehagen og nettverksgrupper.
• Kurs i drama og Bjørgvin 1281 for
barnehager med VT.
• «Min by – våre byer» – kurs for
lærerne og skoleklasser. Konseptet
«Bydetektivene» ble utviklet som
inspirasjonsdag for hele klassen.
• Kurs: «Skulpturene forteller» – om
arbeid med byens skulpturer for
barnehager. Med Kari Thorkildsen.
1999
Tilbudet med lørdagsåpent for
barnefamilier er stengt våren – men
ble (etter vedtak fra Formannskapet)
satt i gang igjen høsten 99.
VårProGraM:
Stengt for lørdagstilbud.
KUNSTSKOLEN: dans og drama,
Flamenco med Rosario lopez
HøstProGraM:
TEATER:
«det usynlige barnet» med Mitt
lille teater
«Pakken» med Siv Ødemotland
Teaterlek med lise Berntsen
Barn spiller for barn med elever fra
Pinocchio Musikk og drama, Vestlandske
Teatersenter og Rosarios
flamencogrupper
«Piken med svovelstikkene» med
hordaland Teater
«Skilpaddens Krukke» – fortellerteater
med Tone Bolstad Fløde
«det skjedde i de dager» med
dukkenikkerne
MUSIKK:
«Tolong» – afrikansk musikkverksted
«Sullekopp og fløytelokk» med laila
Kolve og Kjersti Wiik
UTSTILLINGER:
Julekrybbeutstilling
skoleprogram:
• Teater: «det usynlige barnet» med
Mitt lille Teater/Jan Erik Christensen,
«Fri og frank» med Grenland
friteater (Festspillforestilling), Barn
spiller for barn – i Fridalen kirke.
• Undervisningsprogram: Byutstilling,
byvandring og verksted knyttet
til «Min by våre byer» ­ samt lærerkurs
(hovedsatsningen i 1999).
• Undervisningsprogram: Mariakirken
– kirkesang og omvisning
med Johanne Gillow.
• Undervisningsprogram: St.Jørgen
hospital/lepramuseet – dramaforløp
med gruppen «Eventus Teater i
undervisningen».
• God By – om kulturvern i miljøprogrammet.
En utstilling og et undervisningsprogram
til skoler.
• Internasjonale uker i Barnas hus
med SoS Barnebyer (eventyr, leker,
sanger)
• «den utfordrende samtidskunsten».
I 1999 ble følgende utstillinger
formidlet: Vestlandsutstillingen,
Festspillutstillingen, Shirin Neshat
og Camilla Wærenskiold.
• det arkeologiske undervisningsprogrammet
overført til hordamuseet
sommeren 1999.
Barnehageprogram:
• Internasjonale uker i Barnas hus
med SoS Barnebyer med jubileumsfeiring.
• Teater: «Pakken» Siv Ødemotland,
«det usynlige barnet» med Mitt lille
Teater, Middelalderspillet «Bilder fra
Bjørgvin» med Vestlandske Teatersenter.
• Skulpturverksted – hvor barna lager
sin egen skulptur med utgangspunkt
i skulpturvandringer. Med Kari
Thorkildsen.
• Fortellerreisen – et nordisk samarbeid.
har du og din barnehage lyst til
å lage fortellinger?
• omvisninger: Vestlandske Kunstindustrimuseum
i utstillingen «Mennesket
og tingene». Nærme seg
tingene ved hjelp av drama – omviser:
Kari Thorkildsen: Alle tingene
har en fortelling. hvem har eid disse
tingene?
nye tiltak og prosjekter:
• Barnas hus har opprettet en
kunstnerbank til bruk for skolene
med 20 kunstnere. Infomøte på
Barnas hus for kunstnerne som fikk
oversikt over skolenes verkstedsplaner.
Skolene tar direkte kontakt med
de kunstnere de ønsker å samarbeide
med.
• I 1999 ble undervisningprogrammet
«den utfordrende samtidskunsten»
utvidet til også å gjelde hordaland
fylkeskommune med tilbud til
skoler utenfor Bergen. Rapportene
fra prosjektet er etterspurt– også fra
andre kunstinstitusjoner i landet.
Intensjon:
a) Øke bruken av samtidskunstutstillinger
– ikke minst av barn. la barn
utfordres av kunsten og la kunsten
utfordres av barn.
b) Bidra til å høyne det generelle
kunnskaps­ og erfaringsnivå i skolen
i forhold til samtidskunst. Et mål er
å bytte ut angsten for samtidskunst
med nysgjerrighet og muligheter.
lærerne har bruk for redskaper til å
bruke samtidskunst i undervisningen.
c) Utvikle lokal formidlingskompetanse
i Bergen. Ingen form for
kompetanseoverføring eller kompetanseoppbygging.
Ønsker å utnytte
og utvikle kompetanse lokalt for at
byen selv får en fleksibel og aktiv
kunstformidlingspraksis.
Kurs:
• For lærerne i «Min by – våre byer».
Arbeid med arkitektur i undervisningen
med arkitekt Kari Bjørka
hodneland.

• For barnehagen: innføring i det
dramapedagogiske opplegget til
«Bilder fra Bjørgvin» med VT.
• Kurs: «Skulpturene forteller».
Kurset er inndelt i to temaer:
«Bjørnstjerne Bjørnson og vennene
hans» for 4–6 år, og «løven» for 2–4
år. Med Kari Thorkildsen.
• For barnehagen: «Skapende arbeid
med de minste». Med Sissel Sævareid
og Kari Thorkildsen.
• Fortellerteater.
• Kurs for lærere i «den utfordrende
samtidskunsten» – i tilknytning
til Vestlandsutstillingen og Shirin
Neshat­utstillingen.
• Kurs for lærere: drama i klasserommet.
• Nasjonalt kurs: 3 dagers kurs om
kunstformidling for «Kunst i skolen»
med deltakere fra hele landet.
• Andre kurs: for omvisere i Bergen
Kunstmuseum – tredagerskurs med
Kari Thorkildsen.
Konferanser:
• «Nye veier i museumsformidling
for barn og unge» 23. og 24. september
– initiert av Barnas hus og VT i
samarbeid med hordaland fylkeskommune
og Bryggens Museum.
2000
VårProGraM
TEATER/FORTELLING:
«Pakken» med Siv Ødemotland
Teaterlek med lise Berntsen
«den lille prinsen» med Krabatene
«Rottefangeren fra hameln» med
dukkenikkerne
«Med Barnas hus på Permanenten».
Med Kari Thorkildsen.
Fortellertelt med linda Rios
Barn spiller for barn med elever fra
Vestlandske Teatersenter
DANS/MUSIKK:
Konsert med Eldbjørg og Mikkel fra
Pinocchio Musikk og drama
«det usynlige barnet» med Jan Erik
Christensen/Mitt lille Teater
«Barn danser for barn» med Rosarios
dansegruppe.
«Sullekopp og fløytelokk» – konsert
med laila Kolve og Kjersti Wiik
«Tolong» – Afrikansk musikkverksted
med Sanjally Jobarteh og Grete
Belinda Solberg.
VERKSTED:
Tekstilmaling ved Rosario, Skulptur/
figurverksted ved Torunn Brandanger
Klovnekurs ved Siv Øvsthus og Teatersminke
ved Jorunn lullau
UTSTILLING:
«Min By» ­ en utstilling av skolebarns
arbeid med byen med skulpturer,
modeller, bilder, video og foto.
soMMerProGraM 2000:
• I perioder vises utstillingen «Min
by – våre byer»/«Barn om by» i huset.
• 24.juni: «Med Barnas hus på Permanenten»
• Internasjonal filtfestival 10.­16.
juli. Med utstilling og verkstedsbesøk
på Barnas hus
HøstProGraM:
TEATER/FORTELLING:
«den kinesiske hagen» – musikkteaterverksted
ved Bergen Kammeropera.
«Sykkelhagen» med The Underberg
herbgirl dancegarden/Veronica
Thorseth
«Pakken» med Siv Ødemotland
«Juleevangeliet» med dukkenikkerne
i St.Jørgen ­kirken
«Fortellerreisen med dragereiser»
med Kari Thorkildsen
«Teatergarderoben» – kom og kle
deg ut med linda Rios.
«om lurendreieri i heksegryta» med
Barneteateret Syltetøys
Teaterlek med lise Berntsen
Forestilling med elever fra Pinocchio
Musikk og drama
MUSIKK:
Konsert med Eldbjørg Wedaa fra
Pinocchio Musikk og drama
Forestilling med Rosario lopezs
flamencogrupper
UTSTILLING/OMVISNING/FORTELLING:
«Bli med Barnas hus til Vestlandske
Kunstindustrimuseum ­ Mennesket
og tingene» omvisning og fortelling
med linda Rios
«Bli med Barnas hus til VK – hvor er
general Munthe?» med Kari Thorkildsen
og linda Rios
«Generasjonsmøter» – Gerd Wicklund
hansen forteller fra gamle
dager i utstillingen «Barndommens
rike».
VERKSTED:
Alternativ juleverksted: Toving med
Karin Flatøy Svarstad. Tekstilmaling
med Rosario lopez. Klovneverksted.
Teatersminke. Fotoverksted.
Formingsverksted. drageverksted
med han Mei.
KUNSTSKOLE:
dans og drama med Rosario lopez
skoleprogram:
• Kulturbyprogrammet: «Min by
­ våre byer». Undervisningstilbud
ledes av kunsthistorikere, arkitekter,
billedkunstnere/kunsthåndverkere.
Programmet gir barn et eget inntak
til kulturbyåret og gjennom barna vil
også hele familien bli berørt.
• Utstillinger: «Barn om by» – fra
skolenes arbeid med byen. Utstilling
på Barnas hus.
Skolene har laget egne utstillinger
om byprogrammet.
• Bergen som historieforteller: Middelalderbyen:
Kirke, næring, styring,
Middelalderens billedkunst.
• SFo: Teater i vinterferien: «Rottefangeren
fra hameln» med dukkenikkerne
og i høstferien: «om
lurendreieri i heksegryta» med
Barneteateret Syltetøys.
• Fortellerfestival for 1 klasse.
• Festuke for barn – for 1 klasseelever:
«Tenk hvis … » opplevelsesdager
med førskolestudenter fra
høyskolen i Bergen
• «den utfordrende samtidskunsten»
i Bergen Kunstforening/Bergen
Kunsthall. Utstilling: «Blend».
Barnehageprogram:
• «En gang … et sted …» Fortellerfestival.
• Festuke i Barnas hus fra førskolestudenter
ved hiB.
• Teater: «Rottefangeren fra hameln,
«Pakken», «den kinesiske
hagen», «Sykkelhagen».
• Utstilling/omvisninger: «Mitt skip
er lastet med …», «Mennesket og
tingene» – kunsthåndverk og design
gjennom 500 år på VK med linda
Rios. «dronningkronen» – en turnerende
kunstutstilling i barnehagen
med Kunstpilotene.
• Teatergarderoben med linda Rios
• Alternativt juleverksted – toving
med billedkunstner Karin Flatøy
Svarstad.
nye tiltak og prosjekter:
• Allmennings­prosjektet – et samarbeid
med Bergen Byformsenter.
75
BARN I KUNSTEN

76
BARN I KUNSTEN
I periode: 4.–28. sept deltar barn i
prosjektet: «Murallmenningen – fra
Vågen til Sukkerhusbryggene» – i
samarbeid med kunstnere, arkitekter
og kunsthistorikere. Utstillingen
i Galleriet viser barnas opplevelser,
tanker og drømmer om byen. Andre
samarbeidspartnere: Bergen Arkitekthøyskole,
Bergen off. Bibliotek,
Bryggens Museum, Kunsthøyskolen
i Bergen, UiB, Vestlandske Kunstindustrimuseum
og hordaland
Kunstsenter.
•«Bli med Barnas hus til …» lørdagstilbudet
til småbarnsfamilier
blir utvidet med lørdagsprogram i
Kinasamlingen med dramaformidlingen
«hvor er general Munthe?”
Ideen er at publikum som bruker
Barnas hus inviteres videre inn i
kulturinstitusjoner som de hittil ikke
har vært brukere av.
• Teatergarderoben – kom og kle deg
ut med linda Rios. Et rom fylt med
kostymer og klær står klart til barn
og voksnes disposisjon. dramalek.
• Etablert ny tradisjon for muntlig
fortelling/fortellerfestival med «Fortellereisen».
Kurs/seminar:
• laterneseminar for førskole­ og
grunnskolelærere med han Mei.
• «Min by – våre byer» –lærerkurs.
• Kunstskolekurs i dans og dukketeater.
• Fortellerkurs med fortellerdag
– hvordan skape fortellinger og
fortelle til barn? For barnehagen.
• Fortellerreisen – hvordan kan vi
arbeide med barnas egne fortellinger?
Med linda Rios og Kari
Thorkildsen. For barnehagen.
• Seminar for lærere: «Tendenser i
dagens kunsthåndverk» – 14. og 15.
sept på Kunsthøgskolen i Bergen.
Markeringer – Barnas Hus under
Kulturbyåret 2000:
a) årets informasjonsprogram på
Barna hus blir utvidet på grunn av
Kulturbyåret – og det produseres et
felles programhefte for kulturbyårets
barnetilbud. Utover Barnas
hus sitt program utstilles også
tilbudet til følgende kulturinstitusjoner:
Bergen kommunale musikkskole,
Bergen Kunstmuseum,
Bergen internasjonale folkedansklubb,
det hanseatiske Museum,
dNB­Frescohallen med installasjonen
«landet innenfor», hordaland
Teater, Pinocchio Musikk og drama,
Syvfjellsturen og de 7 fjells fortellinger,
Troldsalen, Vestlandske
Kunstindustrimuseum, Uken 2000
og barnedagene, Nattjazz, festivaler
med mer.
b) Barnas hus har vært opptatt av å
sikre barn et deltagelse i kulturbyåret.
hvordan gi barn en stemme og en
synlighet? Barneforskningsenteret i
Trondheim ved Fritjof Bringager ble
engasjert til å lage en bakgrunnsskisse
til prosjektet og «Min By­Våre
Byer» ble skapt. Temaer ble valgt
fra professor Nordberg­Schultz
stedanalyse: Byen og landskapet,
byen og byplanen, byen og vannet,
byen og husene, byens møblering
(lyktestolper, benker, gjerder). Programmet
skulle lære barn å se sine
fysiske omgivelser og bearbeide og
presentere sine inntrykk i kunstnerverksteder
etterpå. Skolene søkte
om deltagelse på bakgrunn av egne
prosjektplaner, og en premiss var at
skolene måtte arbeide med elevene i
kunstnerverksteder. det ble utviklet
en kunstnerbank av interesserte
kunstnere – til støtte for skolene.
Barnas hus la til rette for engasjement
og kompetanse gjennom
produksjon av undervisningsmateriell,
idehefter, inspirasjonsdager
og kurs for lærere og kunstnere.
61 av 100 skoler deltok i min «By­
Våre Byer» med 21 000 av nærmere
30 000 elever. Etter kulturbyåret ble
byprogrammer fra Barnas hus et
permanent tilbud til skolene.
c) Under kulturbyåret har Barnas
hus også vært delaktig i følgende
prosjekter:
«landet innenfor» av Birthe Marie
løveid i Frescohallen, «ligg, sitt og
spring» – en sanseutstilling av Maria
Udd i Permanenten, «Filt» – barnedelen
av filtprogrammet fra Karin
Flatøy Svarsted, «laterner» – av
han Mai under den store lysfesten
i nov, Cafe 9/Point Break i Bergen
kunstforening og verksteder i
Bergen senter for elektronisk kunst
– ved BEK.
d) Spesielle kulturbyarrangement på
Barnas hus:
Barnas Kulturbydag: «Et sted … en
gang …». Fortellerfestival over hele
huset under kulturbyåpningen.
Festuke for barn: «Tenk hvis … »
opplevelsesdager med førskolestudenter
fra høyskolen i Bergen.
2001
VårProGraM:
FESTIVAL:
Fortellerfestival på Barnas hus.
TEATER/FORTELLING:
«hvor er general Munthe?» med
linda Rios og Kari Thorkildsen i
Kinasamlingen i Vestlandske Kunstindustrimuseum.
«dr.Irrwitzers Testamente» med
dukkenikkerne
Teaterlek med lise Berntsen
«Pakken» med Siv Ødemotland
Barn spiller for barn med elever fra
Vestlandske Teatersenter
«Keiserens Nattergal» med dukkenikkerne
VERKSTEDER:
Fortellertelt, Formingsverksted,
Klovnelek, Tekstilmaling og Teatersminke
MUSIKK/DANS
«den kinesiske hagen» – musikkteater­verksted
med Bergen Kammeropera
«Sullekopp og fløytelokk» med linda
Kolve og Kjersti Wiik
«Barn danser for barn» med Rosario
lopez flamencogruppe
HøstProGraM:
TEATER:
«den kinesiske hagen» musikkteater­verksted
med Bergen Kammeropera
«hvor er general Munthe?» Med
linda Rios og Kari Thorkildsen
i Kinasamlingen til Vestlandske
Kunstindustrimuseum
«lurendreieri i heksegryta» med
Barneteateret Syltetøys
«Pakken» med Siv Ødemotland
Teaterlek med lise Berntsen
• Verksted: Tekstilmaling, drageverksted,
Klovneverksted, Teatersminke,
Formingsverksted, Fotoverksted
og Juleverksted
DRAMA/FORTELLING:
Teatergarderoben – utkledning og
teaterlek
«Generasjonsmøter» – Gerd Wicklund
hansen åpner skattekisten og
forteller om gamle dager

MUSIKK/DANS:
«Sykkelhagen» – musikk, dans,
skulptur, installasjon med The Underberg
herbgirl dancegarden
Barn danser for barn med Rosarios
flamencogrupper og Pinocchio Musikk
og drama
KUNSTSKOLE:
dans og drama med Rosario lopez
skoleprogram:
• Bergen som historieforteller:
«Bydetektivene slår til igjen!», «Middelalderbyen:
Kirke, næring og styring»,
«Middelalderens billedkunst».
• SFo i vinterferien: Teater:
• Teater: «Keiserens nattergal» og
«dr. Irrwitzers testamente» (Festspillprogram)
med dukkenikkerne
• Kunstverksted: «hva gjemmer
seg i mørket?–» med maling og
drama med Bjørg havstad og Britten
lofkvist
• Fotoverksted med Johanna Rylander
og Enrique Castro Rios
• SFo i høstferien: «om lurendreieri
i heksegryta» med Barneteateret
Syltetøys
• «den utfordrende samtidskunsten»
i Bergen Kunsthall.
Barnehageprogram:
• «den kinesiske hagen» med Bergen
kammeropera
• «Sykkelhagen» med The Underberg
herbgirl dancegarden
• «Pakken» med Siv Ødemotland
• Festival: Fortellerreisen
• Teatergarderoben med linda Rios
• Juleverksted
• Bli med Barnas hus til Vestlandske
Kunstindustrimuseum med linda
Rios og Kari Thorkildsen
• «dronningkronen» – turnerende
kunstutstilling ved Kunstpilotene
nye tiltak og prosjekter:
• Barnas hus har en sentral rolle i
utviklingen av den Kulturelle Skolesekken.
Presenterte modell for dKS
i byer med store kunstneriske ressurser:
byens kulturliv base for dKS.
Bystyrevedtak og søknad nov 2000.
Forsøksmidler 2001. direkte tildeling
fra lottomidler fra 2003. Kommunal
plan for dKS.
• Byprogrammet med to nye
byprogram: Middelalderbyen ­
kirke,næring,styring og middelalderens
kirkekunst. Samarbeid med
domkirken menighet, det hanseatiske
Museum og Bergen Museum.
• Turnerende kunstutstilling: «dronningkronen»
med Kunstpilotene.
Barnehager fikk installert utstillingen
og beholdt den i to uker.
• Endring i lørdagsåpningstidene: Kl.
13–16.
• omlegging av markedsføring: Barnas
hus legger fra og med høsten
2001 informasjonsprogrammet sitt
inn i den nye kulturavisen «Barn i
Byen». Målgruppe: Barnefamilier
med barn fra 0–13 år. Barn i Byen
distribueres direkte til alle barnefamilier
via barnas sekker i skoler
og barnehager. Skole­ og barnehageprogrammet
presenteres på
nyhetsbrev på mail.
Kurs/seminar:
• «Utstilling av barns arbeider –
hvordan ivareta barns stemme?» For
skolelærere.
• «KunstRom – romKunst» – en
reise gjennom den konseptuelle
kunstens ytterpunkter. Minikurs
for lærere og kulturarbeider ved
Annette Marandon og Britt Aslaug
Birkeland.
• Fortellerkurs med fortellerverksted
for barnehagene.
• Fortellerreisen – for barnehagene.
hvordan kan vi arbeide med barns
fortellinger? Med linda Rios og Kari
Thorkildsen.
2002
VårProGraM:
FESTIVAL:
Barnas hus 10 år: Feirer fødselsdag
med fortellerfestivalen «En gang …
Et sted». dragefestival 15.og 16.juni
VERKSTED:
Klovneverksted, Teatersminke/eventyr,
drageverksted, Formingsverksted
og Fotoverksted
TEATER:
«En natt i februar» med Krabatene
«Pakken» med Siv Ødemotland
«Fortellerforestilling» med Rune
Reksten
DRAMA:
Teatergarderoben med linda Rios
DANS/MUSIKK:
«Sykkelhagen» med The Underberg
herbgirl
«Sullekopp og fløytelokk» med laila
Kolve og Kjersti Wiik
Konsert med Eldbjørg og Mikkel fra
Pinocchio Musikk og drama
Barnegrupper fra Pinocchio Musikk
og drama spiller for barn
HøstProGraM:
Pga økonomiske kutt og besparelser
ble huset holdt delvis stengt
høsten 2002. For å redusere/dele
på faste utgifter, ble det arbeidet for
samlokalisering med Vestlandske
Teatersenter fra januar 2003. Samboerskapet
med stor trangboddhet
varte frem til våren 2005.
skoleprogram:
Byprogrammene: «Bydetektivene»
(småskoletrinnet), Middelalderbyen:
kirke, næring og styring og Middelalderens
kirkekunst (mellomtrinnet).
• Samtidskunstprogrammet «den
5.te utstillingsveggen» i Bergen
kunstforening. Formidling ved Annette
Marandon
• Teater: «hvem tok hønemors
egg?» med Tone Bolstad Fløde og
«Eventyrstund med h.C. Andersen»
med Rune Reksten og «En natt i
februar» med Krabatene
• Fortellerfestival: «En gang … Et
sted»
• drageverksted med han Mei
• «Bli med til Vestlandske Kunstindustrimuseum»
med linda Rios og
Kari Thorkildsen
Barnehageprogram:
• «dronningkronen» – turnerende
utstilling til barnehagen.
• Teatergarderoben
• Bli med til Vestlandske Kunstindustrimuseum
• «Bjørgvin 1281» med VT.
• drageverksted
• Teater: «Pakken» med Siv Ødemotland,
«Sykkelhagen» med The
Underberg herbgirl dancegarden og
«hvem tok hønemors egg?»
• Fortellerfestival
• Eventyrstund med h.C. Andersen
nye tiltak og prosjekter:
• Nye initiativ fra Barnas hus:
utvikling av undervisningsprogram
til grunnskolen knyttet til Bryggen
som verdensarvsted og Bergen som
historisk verdensarvby. Samarbeid
ønskes med Byantikvaren. Barnas
77
BARN I KUNSTEN

78
BARN I KUNSTEN
hus står ansvarlig for utvikling og
drift av undervisningsprogram mens
byantikvaren setter kriteriene og
kvalitetsikrer programmet. Samarbeidet
med Byantikvaren innledet
våren 2002. Innhold/metode: dagsprogram
på Bryggen/Barnas hus
hvor barna gjennom studier, skisser,
enkel antropometrisk oppmåling og
estetiske virkemidler arbeider med
Bryggen som sted. Byvandringer en
del av programmet (metodisk bygger
det ut utifra erfaringer som er gjort
gjennom tidligere by­ og middelalderprogrammene).
• Nye byprogrammer er utviklet og
igangsatt: «Middelalderbyen: Kirke,
næring, styring» og «Middelalderens
bildekunst». Programmene utviklet i
samarbeid med domkirken menighet,
det hanseatiske Museum og
Bergen Museum.
• Samtidskunstprogrammet «den
5.te utstillingsvegg» ble gjennomført
ved Annette Marandon i vårsemesteret
i Bergen kunstforening for skolene
med nye spennende og kreative
formidlingsmåter for samtidskunst
til barn.
• den kulturelle skolesekken. I
2002 ble utviklingsplanen for den
Kulturelle skolesekken presentert
og samarbeidet med de etablerte
kunstinstitusjonene påbegynt, og
intensjonen om deltagende og aktiviserende
formidling presentert. En
webside for kulturskolesekken ble
utviklet og satt i drift (www.kulturskolesekken.no)
Markeringer:
Barnas Hus 10 år – 10 års jubileet
ble gjennomført 14.–16. mai med
en konferanse på USF Verftet.
Tema: Møtet mellom barn, kunst og
pedagogikk med foredragsholdere
fra både Norge, Norden, Spania og
Sveits. deltakere fra hele landet,
samt de nordiske land. det ble
presentert formidlingsmetoder og
erfaringer på alle kunstområder.
Med innføringen av dKS står nå hele
landets kunst og kulturliv overfor de
samme utfordringene.
Fortellerfestivalen «En gang ­ et
sted» var jubileets gave til barn.
Festivalen var gratis og hadde 21
forestillinger. Foregikk 11.­25. mai.
2003
VårProGraM:
FESTIVAL:
Fortellerfestival med dragereiser
under Festspillene.
TEATER/DRAMA:
«Fargeklatten» med Vestlandske
Teatersenter
«En natt i februar» med Krabatene
Teaterlek med lise Berntsen
«Pakken» med Siv Ødemotland
«Fantasislukeren» med elever fra
Pinocchio Musikk og drama
«Baron von himmelflogens luftige
reise» med dukkenikkerne
Teatergarderoben med linda Rios
MUSIKK:
Konsert med Eldbjørg Wedaa og
Mikkel fra Pinocchio Musikk og drama
UTSTILLING:
«Munch i Sikte» sanseutstilling
produsert av Kunstpilotene.
VERKSTED:
Teaterverksted, Formingsverksted,
Teatersminke, Kunstverksted
og drageverksted.
HøstProGraM:
TEATER:
«Pakken» med Siv Ødemotland
«Fargeklatten» med Vestlandske
Teatersenter
«Tor med hammeren» med Vestlandske
Teatersenter
«lykkeliten på jakt etter lykken»
med Teaterkompaniet Grep
«Kokokokken» med Stigespillerne
«Klovn på tur opp og på turne» med
Bergen Byspill
«det skjedde i de dager …» Juleevangeliet
med dukkenikkerne
VERKSTED:
drageverksted med han Mei,
Tekstilmaling med Rosario lopez,
«Supernurk» – figurverksted med
Monica Marcella Askim, Flisemaling
med Bjørg hougen og Siri haaskjold,
Kinesiske lykter/kinesisk brettekunst
med han Mei
DANS/MUSIKK:
Barn spiller for barn med barn fra
Pinocchio Musikk og drama og
Rosarios flamencogruppe
DRAMA:
Teatergarderoben med linda Rios
Teaterlek med lise Berntsen
Fortellertelt med linda Rios og linn
Axdal Pedersen
UTSTILLING:
«Kom i form» – med Gunnar S.
Gundersen. Med Annette Marandon
skoleprogram:
Byprogrammene: Bydetektivene slår
til! Middelalderbyen: Kirke, næring
og styring. Middelalderens bildekunst.
Utstillinger: dronningkronen
(småskoletrinnet). «Kom i form»
og «Munch i sikte». Bilder lånt fra
Kunst i skolen. «Nøkkelmannen»
med Michel Velickovic.
Teater: «En natt i februar», Juleforestillingen,
Fortellerfestivalen «En
gang, et sted ... »
Barnehageprogram:
Teater: «Fargeklatten», «Pakken»,
«Tor med hammeren», Teatergarderoben,
«Bjørgvin 1281» og «Juleevangeliet»
Utstilling: «dronningkronen»– utstilling
til låns med Kunstpilotene.
«Kom i form» med Annette Marandon.
«Munch i sikte» med Kunstpilotene.
«Nøkkelmannen» – skulptur
med bidrag fra barn. «1,2,3»
­ utstilling for 0­3 år av Rolf Starup.
Klangfuglprosjektet.
nye tiltak og prosjekter:
• Nye utstillingsformer i 2003: Utstillingene
«Munch i sikte», «Kronen
på verket» og «Kom i form med Gunnar
S Gundersen». dette er et nytt
utstillingsprosjekt der verksted er en
integrert del av utstillingene.
• Utarbeide forestillingsprogram
rettet mot 0–3 år.
• Etter 11 års drift i huset gis det
mulighet for å ansette fast faglig
personell fra høsten 2003. Med faste
medarbeidere blir 2003 et merkeår
for huset.
­ arkitektur/bygningsvern/ kulturhistorie/byhistorie
(40%)
­ samtidskunst/billedkunst (40%)
­ storytelling/muntlig fortelling/
drama (40%)
• Samarbeid med Nattjazzen om
konserter/samspillkonserter for
barnehagegrupper og barnefamilier
som del av festspillprogrammet.
Bajazz.
• Samarbeid med Barn i Byen om
vandreteater «Baron von himmelflogen»
med dukkenikkerne.
• Internasjonalt samarbeid:

deltatt i to nordiske samarbeidsprosjekter
i 2003:
a) Nettverk av nordiske barnekultursentre
b) Nordisk samarbeid i et prosjekt
der skolebarn dokumenterer lek på
web.
2004
VårProGraM:
FESTIVAL:
«Fortellerfestivalen: En gang – et
sted». En fortellerreise til mange
steder og tider med reisebyåret
dragereise (under Festspillene).
TEATER:
«Cirkus los Amigos» med
Teater krabatene
«En natt i februar» med
Teater krabatene
«Tor med hammeren» med
Vestlandske Teatersenter
«lykkeliten på jakt etter lykken»
med Teaterkompaniet Grep
MUSIKK:
«Trubaduren er løs!» m/Tore Magnus
«Sullekopp og fløytelokk» med laila
Kolve og Kjersti Wiik
Barn danser for barn med Rosarios
flamencogruppe.
DRAMA:
Teatergarderoben med linda Rios og
linn A. Pedersen
UTSTILLING:
«lydspor». En utstilling fra Riksutstillingene
med lydskulpturer og
workshop av og med Nina Borge.
Klangfuglprosjektet
«Jungel» – en kunstutstilling av Patric
heron. Med Annette Marandon.
VERKSTED:
Skulpturverksted med Monica
Marcella Askim, Kinesiske drager/
papirblomster med han Mei, Flisemaling
med Bjørg hougen, Fantasiting
med Siri haaskjold og Tekstilmaling
med Rosario lopez
HøstProGraM:
TEATER
«Cirkus los Amigos» med Krabatene
«Katten med støvlene» med Bergen
Familieteater
«Baron von himmelflogen» med
dukkenikkerne
«Fiddlerido» – musikk og teater med
hege Garshol og lene Sollesnes
«En liten dramafestival» med dramaelever
fra Fyllingsdalen vg. skole
«dans Frans» med dukkenikkerne i
Barnas Katedral
Babyteater: «Pakken» med Siv
Ødemotland
MUSIKK:
«Barnesangskatten» med Eldbjørg
Wedaa fra Pinocchio Musikk og
drama
VERKSTED:
Tekstilmaling med Rosario, Skulpturverksted
med Monika Marcella
og Papirverksted med han Mei
UTSTILLING:
«Jungel» ­ Kunstutstilling av Patric
heron med verksted. Bilder utlånt av
Kunst i skolen. Med Annette Marandon
«Se og bli sett» med Annette og
André Marandon
Utstilling med verksted med Birgitta
Sondresen
Utstilling og fortelling: «hvor kommer
boken og fortellingene fra» med
Birgitta Sondresen og linda Rios.
skoleprogram:
• Byprogrammene: Bydektektivene
slår til (småskoletrinnet),
Middelalderbyen (mellomtrinnet)
og middelalderens billedkunst
(mellom trinnet).
• Fortelling/Drama: Teatergarderoben,
Bjørgvin 1281, Fortellerreisen,
hvor kommer boken og fortellingene
fra? • Verksteder: Supernurker,
• «Tusen skulpturer» i samarbeid
med høyskolen i Bergen.
• Utstillinger: Jungel, Se og bli sett,
dronningkronen og lydspor.
• Teater/dans: «dans Frans!» i
Barnas Katedral, «Siri og Snelles
prinsesse show» i samarbeid med
oktoberdans med Siri og Snelles
produksjoner, «Bergenske stemmer»
av dukkenikkerne
• Webprosjekt: (Gjen)skap historien.
Med Annette Marandon og Pikselpikene.
Barnehageprogram:
• Drama/Fortelling: Teatergarderoben,
Fortellerfestival, hvor kommer
boken og fortellingene fra?
• Teater: «Bjørgvin 1281», «Tor med
hammeren», «Fiddlerido», «det
skjedde i de dager», «Siri og Snelles
prinsesseshow» og «Pakken».
• Utstillinger: lydspor, dronningkronen
og Julekrybber.
• Verksted: Supernurker.
nye tiltak og prosjekter:
• Nye utstillingsformer: «Jungel» og
«Arkitekturlaboratorium», verksted
og dialog – filosofi med barn.
Kurs:
• dragekurs for lærere og førskolelærere
med han Mei.
2005
VårProGraM:
FESTIVAL:
Fortellerfestivalen «En gang – et
sted» (under Festspillene).
TEATER:
«Katten med støvlene» med Bergen
Familieteater
«Trollet som ikke hadde noe hjerte
på seg» med Bergen Familieteater
«Prinsen med eseløret» med Boris
hauck og Julie Gjørtz howden
«Ridder Guigemar» med Gabrielle
Barth
«Cirkus los Amigos» med Krabatene
«Jenta i treet» med Vestlandske
Teatersenter
«Bjelleklang» – babyteater med
Vestlandske Teatersenter
«Bergenske stemmer» – i forbindelse
med markeringen unionsoppløsningen
1905 med dukkenikkerne
DRAMA/FORTELLING:
Teatergarderoben med linda Rios
«hei, hr Michelsen» – et møte med
skulpturen på Festplassen m/ linda
Rios og Elisabeth Slaattelid. I forbindelse
med Unionsoppløsningen
1905.
«Fantafabel» – bokverksted hvor
barn møter bilder og fortellinger og
lager sin egen billedfortelling m/
Birgitta Sondresen.
«Bjørgvin 1281» med Vestlandske
Teatersenter
ARKITEKTURLABORATORIUM
«Meg i rommet» og «Meg på Torgallmenningen»
VERKSTED:
Supernurker med Monica Marcella,
Snøkrystall med han Mei,
Flisemaling med Bjørg hougen,
Tekstilmaling med Rosario lopez og
Skrotskulpturer med Siri haaskjold.
•Vandreutstilling: «dronningkronen»
– med Kunstpilotene
79
BARN I KUNSTEN

80
BARN I KUNSTEN
HøstProGraM
ARTIG By:
«Meg på Torgalmenningen» – arkitekturlek
med Elisabeth Slaattelid,
Knut Rommetveit og Annette Marandon,
«Skulpturmøte i teaterparken»
– skulpturlek med linda Rios,
«1:100» – arkitekturlek på Festplassen
i tilknytning til konferanse om
barn i by. Med workshop med Monica
Marcella, Elisabeth Slaattelid, Knut
Rommetveit, Annette og André
Marandon.
TEATER:
«h.C. Andersens fødselsdag» med
Adele duus
«Cirkus los Amigos» med Krabatene
«Inni mitt hode» med Irene Ahnell
og lars Sveiung lid
«Fyrtøyet» av Bergen Familieteater.
«det var en gang … da vi var barn»
med Vegeir larsen og Almin Suljevic
«Sukker Sirkus» med Katma (i forbindelse
med Meteorfestivalen)
«Spilledåsen» med Teater Uno/Annicke
Gill
«En liten dramafestival» i samarbeid
med dramaelever ved Fyllingsdalen
videregående skole.
MUSIKK/DANS:
Afrikansk konsert med Chiku Ali
«Stev, trille og pus med brille» med
Sissel Saue og lars Kolstad
«Rino og den magiske fløyten» –
musikkeventyr med dukkenikkerne
Barn spiller/danser for barn med
barn fra Pinocchio Musikk og drama
og Rosario lopez flamencogrupper
«honning synger til stjernene» med
The Underberg herbgirl dancegarden/Veronika
Thorseth
VERKSTED:
Kinesiske drager og papirblomster
med han Mei, Supernurker med Monica
Marcella, Skrotskulpturer med
Siri haaskjold, Tekstilmaling med
Rosario lopez og Skyggeteater med
Teatergruppen dubrovka.
DRAMA:
Teatergarderoben med linda Rios
ANNET:
(Gjen)skap historien – et webprosjekt
(www.gjenskaphistorien.no). Med
Annette Marandon og Pixelpikene
skoleprogram:
•Arkitektur og by:
«Verdensarvstedet Bryggen»
(ungdomstrinnet). Elever knyttes til
vern og bevaring av bebyggelse på
Bryggen. «Bydetektivene slår til! »
(småskoletrinnet), Middelalderbyen
– kirke, næring og styring (mellomtrinnet).
Arkitekturlaboratorium ­ utforsk
arkitekturens mysterier.
nye tiltak:
• ARTig by: Barn i aktivitet i byens
parker, allmenninger og plasser. AR­
Tig by inviterer barn med på uhøytidelig
stunts i byrommene. Barn og
barnefamilier gjenerobrer byen!
I 2005: «Meg på Torgalmenningen» –
arkitekturlek med Elisabeth Slaattelid,
Knut Rommetveit og Annette
Marandon. «Skulpturmøte i teaterparken»
– skulpturlek med linda
Rios. «1:100» – arkitekturlek på
Festplassen med Monica Marcella,
Elisabeth Slaattelid, Knut Rommetveit
og Annette og André Marandon.
«hei, hr. Michelsen» på Festplassen
med linda Rios. «Bergenske
stemmer» med dukkenikkerne på
Vågsalmenningen.
Markeringer – Barnas Hus under
unionsmarkeringen 2005
Barnas hus satser stort på skolenes
muligheter for deltagelse i jubileet
for unionsoppløsningen i 2005. I
forbindelse med hundreårsmarkeringen
utvikler Barnas hus tre
spesialtilpassete programmer:
1) «Bergenske stemmer» med dukkenikkerne
for barnefamilier og til
alle 8.klassinger.
2) «Christian Michelsen og Gamlehaugen».
Barnas hus stod for presentasjonsfolder
for Gamlehaugen.
Knut Rommetveit.
3) Programmet «(Gjen)skap historien»
– en kalender for Bergen 1905,
skapes av elever i skolen og presenteres
på nett.
4) For å lette lærers/elevs tilgang til
den bergenske historien og historiske
kilder knyttet til jubileet, har
Barnas hus presentert et materiale
fra Bergens historie 1850–1905 på
nettsiden. Med Knut Rommetveit.
www.bergen.kommune.no/barnashus
5) «hei, hr Michelsen» på Festplassen
både for barnehager, skoler og
åpent publikum med linda Rios.
6) Barnas hus deltar på fortellerfestivalen:
Fortellerreisen: En reise til
mange land og fortellinger i Tea­
terparken med «En reise til Østens
mystikk og fortellinger». Med linda
Rios, Elin M. Brandø og Sunniva
Kristiansen. Arr: Barn i Byen.
Konferanser:
• deltakelse og samarbeid om konferansen:
«Barnas byutviklingskonferanse»
8.sept.
• «Fokus på kunst og formidling»
– kulturbyen Bergen 12.–14.august
2005. En tredagers konferanse i for
Kunst i skolen. deltakelse fra hele
landet.
2006
VårProGraM
FESTIVAL:
Fortellerfestival under Festspillene.
TEATER:
«Spilledåsen» med Teater Uno
«den uheldige Pierrot» med Saturnteateret
«hr. Masjenkas loppesirkus» med
Krabatene
Babyteater: «Pakken» med Siv
Ødemotland
«Bjørgvin 1281» – med Vestlandske
Teatersenter (Barnas Festspilldag)
«Baron von himmelflogens luftige
reise» med dukkenikkerne
«Cirkus los Amigos» med Teaterkrabatene
MUSIKK OG DANS:
Afrikansk konsert med Chiku Ali
«Sullekopp og fløytelokk» med laila
Kolve og Kjersti Wiik
Barn spiller og danser for barn med
barn fra Pinocchio Musikk & drama
og fra Rosarios flamencogrupper
VERKSTED:
«Ingen utenfor» – Redd Barnas
opplevelsesrom. Illustrasjon og
fortelling med Birgitta Sondresen.
Skrotskulpturer med Siri haaskjold.
Supernurker med Monica Marcella
«oops!» Møte med Miro med Annette
Marandon, han Mei, Monica
Marcella. Bilder er utlånt fra Kunst
i skolen
Tekstilmaling med Rosario lopez
HøstProGraM
FESTIVAL:
Barnas Kulturhelg 16. og 17. september.
Samarbeid med Sparebanken
Vest og BT

TEATER:
«Farvel hr. Muffin» med Teater Uno
«Cirkus los Amigos» med Krabatene
«hr. Masjenkas loppesirkus» med
Krabatene
«Spilledåsen» med Teater Uno
«h.C. Andersens fødselsdag» med
Adele duus
«En liten teaterfestival» med dramalever
ved Fyllingsdalen vg. skole
«det hendte en gang ved juletider»
med Teateratelieret på Fjellet
«Tjener! En kopp kaffe, takk!»
Babyteater med Siv Ødemotland og
Katrine heggstad
MUSIKK OG DANS:
«honning synger til stjernene» med
The Underberg herbgirl dancegarden
Rytmisk verden med Chiku Ali, Asbjørn,
Audun og Bjørn
Barn danser for barn med Rosarios
flamencogrupper
DRAMA:
Teatergarderoben med linda Rios
VERKSTED:
Kinesiske blomster og drager med
han Mei. Animasjon med Monica
Marcella. Bok og tegning med Birgitta
Sondresen. Keramikk med Bjørg
hougen. Engler med Bjørg hougen,
han Mei, Monica Marcella.
ARTIG By:
Skulpturlek i Teaterparken med
linda Rios og yvonne Bakken
UTSTILLING:
«Streken» med Elisabeth Slaattelid
og André og Annette Marandon
skoleprogram:
• Byprogrammet: Bydetektivene slår
til! (Småskoletrinnet). Middelalderbyen
(Mellomtrinnet). Verdensarvstedet
Bryggen (Ungdomstrinnet).
• Teater: «Cirkus los Amigos» og
«hr. Masjenkas loppesirkus» med
Teaterkrabatene, «det hendte en
gang ved juletider» med Teateratelieret
på Fjellet
• Dramalek: Teatergarderoben med
linda Rios
• Kunstlab: «Streken» med André
Marandon, Annette Marandon og
Elisabeth Slaattelid
• Kunst: «dronningkronen». Vandreutstilling
for småskoletrinnet.
• Fortelling: «hvor kommer boken og
fortellingene fra?». Tredelt opplegg:
Fortellerverksted, bokdetektiver
og bokverksted med linda Rios og
Birgitta Sondresen. For småskoletrinnet.
Barnehageprogram:
• Teater: «Cirkus los Amigos» og
«hr. Masjenkas loppesirkus» med
Teaterkrabatene, «det hendte en
gang ved juletider» med Teateratelieret
på Fjellet, «Tjener! En kopp
kaffe, takk!» med Siv Ødemotland og
Katrine heggstad, «Farvel hr. Muffin»
med Teater Uno.
• Dramalek: Teatergarderoben med
linda Rios
• Kunstlab: «Streken» med André
Marandon, Annette Marandon og
Elisabeth Slaattelid
• Kunst: «dronningkronen». Vandreutstilling
for småskoletrinnet.
nye tiltak og prosjekter:
• For å gi flere kunstopplevelser for
barn og familier på fritid, etablerer
Barnas hus en årlig kulturfestival,
«Barnas kulturhelg» ­ i samarbeid
med byens kunst­ og kulturinstitusjoner.
Koordinator: Greta Evjen.
Festivalen går av stabelen for første
gang høsten 2006.
Alle byer har en Kulturnatt – men
Bergen har nå også en kulturhelg for
barn! Samarbeidspartnere: Bergen
Kino, Bergen kunsthall, Bergen
Kunstmuseum, Bergen museum,
Vestlandske Kunstindustrimuseum,
Bryggens Museum og det hanseatiske
Museum. Et viktig mål med
festivalen: «løfte i flokk». Barnas
hus har initiativet og koordineringen,
sikrer felles markedsføring,
samt kunstnerisk program i byrom.
de enkelte kunst­ og kulturinstitusjonene
presenterer sine egne
aktiviteter og tilbud. Barnefamiliene
shopper kulturaktiviteter gjennom
en hel helg – og oppdager nye tilbud
og institusjoner.
• Teater og filosofi: Teaterstykket
«Farvel hr. Muffin» med Teater Uno
berører spørsmål av eksistensiell
karakter: Under forestillingene dør
hr. Muffin. det blir lagt opp til en
filosofisk samtale i etterkant av forestillingen.
Samtalen ledes av filosof
Anders P. Petersen som også står
for kurset «Filosofering med barn i
skolen». Presenteres både i Barnas
hus og i skolen gjennom dKS.
• «Eventyrlig» er utviklet og gjennomført
for kommuner i hordaland
og Sogn og Fjordane – finansiert av
Sparebanken Vest. Skoler, barnehager
og bibliotek har fått forestillinger
og kurs i arbeid med muntlig
fortelling. lagt vekt på samarbeidspartner
som kan ivareta videreføring
av nettverk i arbeidet i ettertid. Med
linda Rios.
• I samarbeid med Bergen museum:
«BUBo». Bubo er en hubro som går
omkring i museet om natten, det er
spor etter ham i samlingene. Barna
følger sporene. Barnas hus og
Bergen Museum har etablert en god
samarbeidsstruktur: de vitenskapelige
ansatte garanterer for det faglige
innholdet og de aktuelle faglige
problemstillingene: Program for den
botanisk hage, om insekter og om
«evig liv» i Egyptsamlingen. Samt
det tidligere omtalte programmet i
kirkesamlingen.
Kurs:
• «Filosofering med barn i skolen»
– et fire timers lærerkurs ledet av
filosof Anders P. Petersen.
• Byprogrammet: Restaureringsarbeid
på Bryggen. For lærere.
To­timers kurs.
2007
VårProGraM:
TEATER:
«det kom en fortelling i sort og
oransje» med linda Rios
«En natt i februar» med Teaterkrabatene
«Farvel hr. Muffin» med Teater Uno
«Tjener! En kopp kaffe takk!» Babyteater
med Katrine heggstad og Siv
Ødemotland.
«Spilledåsen» med Teater Uno
«Cirkus los Amigos» med Krabatene.
VERKSTED:
«Svusj, blopp, kræsj, pling …»
– reisen til landet med de rare
lydene: Musikkverksted med Asbjørn
Sundal. «Rare med det rommet»:
Tegneverksted med Birgitte Sondresen.
Papir og drager med han Mei.
Tekstilmaling med Rosario. Figurer
med keramiker Bjørg hougen.
Skrotskulpturer med keramiker Siri
haaskjold. Klovner med Teaterkrabatene.
Trommer med Chiku Ali.
81
BARN I KUNSTEN

82
BARN I KUNSTEN
KUNSTLAB:
«Nr. 1­25; 25 måter å bo på». Med
Annette Marandon. Barnefamilier/
skoler og barnehager.
FILM MED BARNEFILMKLUBBEN
ZEBRA ­ FoR BARNEFAMIlIER:
«Bambi», Kortfilm x 4, «Katteprinsen»,
Kortfilm x 2, «Gubben og
katten – et år med Pettersen og
Findus». Film hele dagen x 3 og x 2.
DANS:
Barn danser for barn med Rosario
lopezs flamencogrupper.
UTSTILLING:
«En, too og tree». Sanseutstilling
for 0–3 år produsert av Maria Udd
med musikk av Jørgen Knudsen. For
barnefamilier og barnehager.
HøstProGraM
FESTIVAL:
Barnas Kulturhelg. Samarbeid med
byens kulturinstitusjoner. 1. og 2.
september.
«Aurora Julealis» – fortellinger i
julen med linda Rios.
«Filmdryss» – minifilmfestival i
oktober.
«BaKu. Barn møter kunst – kunst
møter barn». Kunstbiennale for
barn. Kunstnere: line olaisen, Mona
Bentzen, Monica Marcella K. Askim
og Merthe Koke. Støttet av Norsk
kulturråd.
FILM – KUNSTKLUBBEN ZEBRA:
«Alice i eventyrland». Filmlab: triks
TEATER:
«Familiesirkus hopla» med Teateratelieret
på Fjellet.
«Morgenstemning – fra samfunnets
utstøtte» med Bergen Byspill.
«lille Edvard G» med dukkenikkerne
«Tjener! En kopp kaffe takk!» Med
Katrine heggstad og Siv Ødemotland
VERKSTED:
drager med han Mei. Sirkus og
klovneri med Boris hauck. Tekstilmaling
med Rosario lopez. «Prikk
og punkt» og «En fargerik skyggeverden»
med Kirsten Reckeweg.
UTSTILLING:
«En, too og tree». Sanseutstilling for
0–3 år produsert av Maria Udd med
musikk av Jørgen Knudsen.
MUSIKK:
«om natten blir det måneskinn og
stjernedryss» med Elisabeth Vannebo
og Ruth Nonseid.
skoleprogram:
• Byprogrammene: Bydetektivene
slår til! (småskoletrinnet) Middelalderbyen
(Mellomtrinnet) Verdensarvstedet
Bryggen (8.trinn). det
arbeides med å utvikle programmer
for ungdomstrinnet (ungdomsskolen
er mer fagbundet og faglærere
velger program ut fra eget undervisningsområde).
• Fortelling: «hvor kommer boken
fra og fortellingene fra?» Med linda
Rios og Birgitta Sondresen. Tredelt
verksted hvor barna selv skaper
fortellinger i bokform.
• Teater: «En natt i februar» med
Teaterkrabatene. «Farvel hr. Muffin»
med Teater Uno, «Morgenstemning
fra samfunnets utstøtte» med Bergen
Byspill, «lille Edvard G» med
dukkenikkerne.
• Musikk: «om natten blir det måneskinn
og stjernedryss» med Elisabeth
Vannebo og Ruth Nonseid.
• Kunstlab: «Nr 1–75; 75 måter å bo
på» med Annette Marandon.
• Filmlab: «Triks» med Annette og
André Marandon.
• Festival: «Aurora Julealis» – fortellinger
i julen med linda Rios. «BaKu.
Barn møter kunst – kunst møter
barn». Kunstbiennale med line olaisen,
Mona Bentzen, Monica Marcella
K. Askim og Merthe Koke.
Barnehageprogram:
• Fortelling: «hvor kommer boken
fra og fortellingene fra?» Med linda
Rios og Birgitta Sondresen.
• Teater: «Farvel hr. Muffin» med
Teater Uno. «Tjener! En kopp kaffe
takk!» Med Katrine heggstad og Siv
Ødemotland. «Spilledåsen» med
Teater Uno. «Morgenstemning – fra
samfunnets utstøtte» med Bergen
Byspill. «lille Edvard G» med dukkenikkerne.
• Musikk: «om natten blir det måneskinn
og stjernedryss» med Elisabeth
Vannebo og Ruth Nonseid.
• Utstilling: «En, too og tree». Sanseutstilling
for 0–3 år produsert av
Maria Udd.
• Kunstlab: «Nr 1–75; 75 måter å bo
på» med Annette Marandon
• Festival: «BaKu. Barn møter kunst
– kunst møter barn». Kunstbiennale.
«Aurora Julealis» – fortellinger i
julen med linda Rios.
Markeringer
• BARNAS hUS 15 åR:
«Piratenes Karneval» – Barnas hus
feirer 15 år. Fødselsdagen feires i
Nordnesparken 12.mai kl. 12–16.
«På jakt etter Pirat­Petras hemmelige
skatt» med dukkenikkerne og
Afrikansk Kulturformidling.
• GRIEGJUBIlEET 2007 – Barnas
hus sine prosjekter under Griegmarkeringen:
1) Forestillingen «lille Edvard G»
med dukkenikkerne spilles i Barnas
hus, i dKB og dKS.
2) Barnas hus får ansvar for Griegs
fødselsdagselskap: 1900 barn deltok
på scene på Torgallmenningen og
som publikummere.
3) Barnas hus hadde fokus på Grieg i
samarbeidet med Festspillene og oioi­festivalen
med prosjektet: «høre
gresset gro?» Et samarbeid med
Kunsthøyskolen om installasjon i
byparken og Casio Kids med opptak,
sampling og avspilling. Utviklet og
ledet av linda Rios.
nye tiltak og prosjekter:
• I 2007 innførte huset nye årlige
tilbud som blant annet sikrer lokale
kunstnere flere kunstneriske oppdrag:
1) En årlig semi­permanent utsmykning
av trappenedgangene i Barnas
hus. Utsmykningen står ett år og
fornyes deretter med en annen
kunstner.
2) Ny kunstfestival: «BaKu – barn
møter kunst, kunst møter barn». I
2007 er fire kunstnere med: Mona
Bentzen, line olaisen, Monica Marcella
Askim og Merethe Koke.
3) Kunstner Maria Udd produserer
en sansebasert utstilling for de aller
yngste: «En, too og tree» for 0–3 år.
Musikk: Jørgen Knudsen. åpning
i mai. dette ble en svært populær
utstilling hos både barnehager og
barnefamilier.
• huset etablerer sin egen filmklubb
for barn, «ZEBRA», med et allsidig
og variert filmprogram som viser
både dokumentarer og tegneserier
for barn.
• Endret på programstruktur i Barnas
hus: det forsøkes etablert større
sammenhenger på tema på huset,
for å veie opp for begrensninger ved
lokalene. Temaene har vært:
1) Byprogrammet/bydetektivene.

2) Fortellerverksted og fortellerteater
3) Kunstlaboratoriet: 1:25 og filmklubb
4) Utstilling for de minste:
«En, too og tree» og festivaler.
• Krav om større dokumentasjon av
aktiviteter på huset: Barnas hus har
fokusert på eksperimenteringer og
på en faglig utvikling innen kunstformidling
for barn – men har ikke
prioritert forskning, presentasjon
og synliggjøring. det arbeides for en
større grad av dokumentasjon, og
høsten 2007 fulgte bla. førsteamanuensis,
Guri l. Østbye, kunstbiennalen
«BaKu». Støttet av Sparebanken Vest.
• Barnas hus har hatt møter med
rådmann i Naustad kommune om
utvikling av ny samtidskunstfestival
– «KjARTan Slettemark»­festivalen
som ble gjennomført i august.
Barnas hus sin representant deltar i
referansegruppe og vil inngå i utvikling
av videre forløp.
• Barnas hus inn på samarbeidsarbeid
med Teaterfestivalen Mini Midi
Maxi.
2008
VårProGraM
ARTIG By:
Skuddårskarneval: Verksteder og
karnevalsopptog med Chiku Ali og
Afrikansk kulturformidling.
FESTIVAL:
Filmdryss med filmklubben Zebra.
Animasjonsfestival.
DANS:
Barn danser for barn med Rosarios
flamencogrupper
«Pusten danser, sangen min løper»
med The Underberg herbgirl dancegarden
«danser med leker» med Grethe
Mikalesen
DRAMA:
Teatergarderoben med linda Rios
FILMLAB:
Triks og lek med bevegelsene med
André og Annette Marandon
KUNSTLAB:
«Se meg!» Med Annette og André
Marandon
TEATER:
«Farvel hr. Muffin» med Teater Uno/
Annicke Gill
«Karlsen får det ikke til» med Teater
Uno/Annicke Gill
«lille Edvard G» med dukkenikkerne
«Sirkus los Amigos» med Krabatene
«Tjener! En koff kaffe takk!» med
Katrine hegglund og Siv Ødemotland
«Alt & ingenting» med dukkenikkerne
«Familiesirkus hopla» med Teater­
Atelieret på Fjellet
UTSTILLING:
Sanseutstilling: «En, too og tree»
produsert av Maria Udd. Musikk av
Jørgen Knudsen.
«Kunst(øye)blikket» – en arena for
kunstprosjekter i regi av dKB. Ved
Greta Evjen.
VERKSTED:
Papir, Minidrager og Figurer med
han Mei. dukkemaking med Monika
Solheim. hvitt maleri og Prikk og
punkt med Kirsten Reckeweg. Prøverom
med Merthe Koke.
HøstProGraM:
FESTIVALER:
Barnas Kulturhelg (20­21.sept) og
«Aurora Julealis – fortellinger i
julen» (29.nov­13.des)
TEATER:
«Farvel hr Muffin» med Teater Uno
«Karlsen får det ikke til» med Teater
Uno
«Alt & Ingenting» med dukkenikkerne
«den kjempestore krokodillen» med
Krabatene
UTSTILLING:
«oseania». Annette Marandon i samarbeid
med Bergen Kunstmuseum.
DANS:
«Sommerfugl» med Vestlandske
Teatersenter
Barn danser for barn med Rosarios
flamencogrupper
VERKSTED:
Prøverom: Byggelek med Merthe
Koke. leken linje med Kirsten Reckeweg.
Tekstilmaling med Rosario
lopez. drager og Papir med han
Mei. dukkemaking med Monika Solheim.
Skyggespill med linda Rios
FILM:
«Sirre Strikk og Padde Ball», «Min
nabo Totoro»
DRAMA:
Skyggespill med linda Rios
skoleprogram:
• Arkitektur: Bydetektivene slår til!
Middelalderbyen, Verdensarvstedet
Bryggen, Tre ruiner (nyhet) og Byen i
endring (nyhet).
• Teater: «Farvel hr. Muffin» med
Teater Uno, «den kjempestore krokodillen
og «hr. Masjenkas loppesirkus»
med Teaterkrabatene, «lille
Edvard G» med dukkenikkerne.
• Festival: «Aurora Julealis» med
linda Rios
• Utstilling: «oseania» ­ aldersbasert
sanseutstilling med Annette og
André Marandon i samarbeid med
Bergen Kunstmuseum.
• Filmlab: «Triks» ­ lær deg et
filmtriks med André og Annette
Marandon
• Drama/Dramalek: Skyggespill og
Teatergarderoben med linda Rios
• Kunstlab: «Se meg! – med egne og
andres øyne» For barne, mellom og
ungdomstrinnet. Filosofisk basert
laboratorium i installasjon med foto
av barn og dyr.
Barnehageprogram:
• Arkitektur: Tre ruiner med linda
Rios og Elisabeth Slaattelid
• Teater: «Sommerfugl» med Vestlandske
Teatersenter, «Karlsen får
det ikke til» og «Farvel hr. Muffin»
med Teater Uno, «den kjempestore
krokodillen» med Teaterkrabatene,
«Alt & Ingenting» med dukkenikkerne.
• Musikk/dans: «Pusten danser, sangen
min løper» med The Underberg
herbgirl dancegarden, «danser med
leker» med Grethe Mikaelsen
• Festival: «Aurora Julealis» med
linda Rios
• Utstilling: «oseania» ­ aldersbasert
sanseutstilling med Annette og
André Marandon i samarbeid med
Bergen Kunstmuseum, «En, too og
tree» med Maria Udd.
• Filmlab: «Triks» ­ lær deg et
filmtriks med André og Annette
Marandon
• Drama/Dramalek: Skyggespill og
Teatergarderoben med linda Rios
• Kunstlab: «Se meg! – med egne og
andres øyne» For barne, mellom og
ungdomstrinnet. Filosofisk basert
laboratorium i installasjon med foto
av barn og dyr.
nye tiltak og prosjekter:
• omdisponering: dKS gir kr. 4
mill. til programmer for skoleelever.
Barnas hus må flytte fokus fra
skolebarn til barnehagebarn: 7 av
12 forestillinger og 3 av 4 verksteder
83
BARN I KUNSTEN

84
BARN I KUNSTEN
planlagt for barnehagebarn dette
året.
• Mer dokumentasjon,synlighet og
økt webutnyttelse: Barnas hus har
i mange år nyttet ressursene til
aktiviteter og programmer og ikke
satt av midler til dokumentasjon og
forskning. Mye kunnskap og erfaring
er dermed ikke skriftliggjort og kan
lett gå tapt. I 2008 har huset prøvd å
rette på dette: Forskningsrapporten
om BaKu, rapport om teatergarderoben
og rapport om Barnas kulturhelg
ble lagt ut på nettsiden. I 2008
har Barnas hus økt sin webkompetanse
og legger jevnlig ut rapporter
av ulik lengde og dybde.
• det ble utviklet et nytt byhistorisk
programmer: «Tre Ruiner» – med
fokus på lavranskirken, Maria Gildeskåle
og Katarinahospitalet. Planlagt
for barnehager, men også benyttet
av småskoletrinnet.
• Nyhet: «Se meg! – med egne og
andres øyne» For barne­, mellom­
og ungdomstrinnet. Filosofisk basert
laboratorium i installasjon med foto
av barn og dyr.
• Arbeidet for å øke tilfanget av
program for 0­3 åringer: 3 teaterforestillinger,
2 danseforestillinger og
3 utstillinger presentert for denne
målgruppen, samtidig prøvd ut et
nytt konsept for de aller yngste med
kunstverkstedene: «hvitt maleri»,
«Prikk og punkt» og «leken linje»
med kunstner Kirsti Reckeweg.
Kurs:
• «Bilder fra Bjørgvin» – forestilling
på Barnas Festspilldag, samt 6
timers kurs for barnehageansatte og
lærere.
Konferanse:
• leder ved Barnas hus deltatt på
konferansen «Union of the Baltic
Cities Commission on Culture»
– med to foredrag i Bergen 27.–29
november 2008.
2009
VårProGraM:
FESTIVALER:
«BaKu 2009 – små og store hemmeligheter».
«Ruiner, hull og andre hemmeligheter»
En festival for barnefamilier
i forbindelse med Kulturminneåret
2009. Teater, fortellinger, verksteder,
installasjoner, omvisninger,
konsert, ruinvandring etc.
DRAMA:
«Teatergarderoben» med linda Rios
FILM:
«Kapteinen og den ensomme prinsen»,
«hvem skal trøste Knøttet?»,
«disa flytter til Japan».
MUSIKK/DANS:
Barn danser for barn. Rosario lopez
flamencogrupper
«Stort vann, lite vann, om Pavvas
vann» med Thud­Moving Endangered
Spaces. «Sommerfugl» med VT
Afrikanske rytmer, lek og dans med
Abu Adonaba og Ashateh okine.
«heavykatten» med heavykatten
«Instrumenttyven Tutti» med Kristine
Klubben.
TEATER:
«Alt & Ingenting» med dukkenikkerne
«Karlsen får det ikke til» med Annicke
Gill /Teater Uno.
«Tjener! En kopp kaffe takk!» med
Katrine heggstad og Siv Ødemotland
«Kasper og de mexsikanske røverne»
med Boris hauck og Alejandro
huidobro.
«Familiesirkus hoppla» med Teater­
Atelieret på Fjellet.
«Marionetteteater/Butohdans» med
Jan holden og Grethe Mikaelsen
«Madam Masjenkas loppesirkus»
med Krabatene.
UTSTILLING:
«Inn i skogen» med Annette Marandon
«En, too og tree» sanseutstilling for
0­3 åringer produsert av Maria Udd.
Musikk: Jørgen Knudsen.
«Kunst(øye)blikket» – en arena
for kunstprosjekter i regi av den
Kulturelle Bæremeisen. En to ukers
utstilling av dKB­prosjekter. Prosjektleder:
Greta Evjen
Semipermanent utsmykning på
Barnas hus: To kunstnere har hatt
utsmykningsoppdrag på huset: han
Mei og Kirsten Reckeweg
VERKSTED:
Snøkrystaller, Stofftrykk og Figurer
med han Mei. Tekstilmaling med
Rosario lopez. Kunstoverraskelsen
med Kirsten Reckeweg. dyr i leire
med Bjørg hougen. Monstermani
med Monica Marcella. «den hemmelige
hagen» med André og Annette
Marandon
HøstProGraM:
FESTIVAL:
«Aurora Julealis – fortellinger i
julen» med Monika Solheim og linda
Rios. Med interaktive fortellinger,
interaktiv lyd­ og billedverksted med
Casiokids, verksted og teater. Samarbeid
med fysikkstudenter fra UiB.
FILM:
«lillesøster Kanin» «God natt, Albert
åberg», «1.klassingene», «Fluesuppe»
«Wallace forelsker seg» og
«Robotbuksene».
MUSIKK/DANS:
«Sommerfugl» med Vestlandske
Teatersenter for 0–3 åringer.
«Barn danser for barn» med Rosarios
flamencogrupper.
«heavykatten» med heavykatten.
«Gomurskogen» med Casiokids og
digitalteateret (del av Meteorfestivalen).
Afrikanske rytmer, lek og dans med
Abu Adonaba og Ashateh.
«Instrumenttyven Tutti» med Kristine
Klubben.
TEATER:
«Alt & Ingenting» med dukkenikkerne
«Isa og Bella og festen» med Katrine
heggstad og Siv Ødemotland
«Månefabler» dukkenikkerne.
UTSTILLING:
«Fra ørken til oase» med Annette
Marandon.
«designjungelen» av Antony Kleinepier
og TTTVo. Formidler: Annette
Marandon
VERKSTED:
drømmestein med Kirsten Reckeweg.
Streken med André Marandon.
Tekstilmaling ved Rosario lopez.
Uro med Marthe Koke. happy hybrid
med Monica Marcella. Bofelix med
line olaisen. Snøkrystaller med han
Mei.
DRAMA:
«Min by er bygget av skygger» med
Elisabeth hoff og linda Rios.
Formidler: Sunniva Kristensen.
skoleprogram:
• Arkitektur: «Min by er bygget av
skygger» (nyhet) med linda Rios og
Elisabeth hoff. For småskoletrinnet.
• Byprogrammer: Bydetektivene slår
til! Middelalderbyen.

• Teater: «Månefabler» med dukkenikkerne
• Utstilling: «designjungel» (nyhet).
Formidler: Annette Marandon. Arr:
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur
og design.
• Festival: «Aurora Julealis» med
linda Rios, Monika Solheim. Jarle
Solheim, Elin M. Brændbø
Barnehageprogram:
• Festival: «BaKu 2009 – små og
store hemmeligheter», Kurator: Annette
Marandon. «Aurora Julealis»
med linda Rios, Monika Solheim.
Jarle Solheim, Elin M. Brændbø
• Utstilling: «En, too og tree» sanseutstilling
for 0–3 åringer produsert
av Maria Udd. Musikk: Jørgen
Knudsen. «designjungel» (nyhet).
Formidler: Annette Marandon. Arr:
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur
og design og «Fra ørken til
oase» (nyhet) med Annette og André
Marandon.
• Arkitektur: «Min by er bygget av
skygger» (nyhet) med linda Rios og
Elisabeth hoff. For småskoletrinnet.
• Teater: «Månefabler» og «Alt &
Ingenting» med dukkenikkerne
• Musikk/dans: «heavykatten» med
heavykatten, «Gomurskogen»
(Meteorfestivalen) med Casio Kids
og digitalteateret, «Instrumenttyven
Tutti» med Kristine Klubben
og «Sommerfugl» med Vestlandske
Teatersenter
nye tiltak og prosjekter:
• Samarbeid med Meteorfestivalen:
«Gomurskogen» med CasioKids og
digitalteateret.
• Etablerte nytt samarbeid om ny
festival for barnefamilier: «Ruiner,
hull og andre hemmeligheter» på
Bryggesiden – en festival som ble
startet i kulturminneåret i samarbeid
med Byantikvaren for å gjøre
byens ruiner tilgjenlig for publikum.
En viktig hensikt er å løfte i flokk. I
forbindelse med etablering av ny ruinfestival
i kulturminneåret inngikk
huset et stort tverrfaglig samarbeid
med flere av byens kulturinstitusjoner
som presenterer sine egne
samlinger og aktiviteter: hanseatisk
Museum, Bryggens Museum
og kommandanten på Bergenhus.
Ruinfestivalen har samme konsept
som Barnas Kulturhelg: Barnas hus
har initiativ, koordinering, sikrer
felles markedsføring, samt kunstneriske
aktiviteter i byrommene, mens
institusjonene presenterte sine egne
samlinger/aktiviteter.
• Utviklet nye programmer på
arkitektur og by for de minste:
«Tre Ruiner» og «Min By er bygget
av skygger» – hva er en by? hvem
bor der og hva kan skje? Elevene
utforsker konstruksjoner av egne
byggverk og de skyggene de skaper.
Barna er byplanleggere, bygningsarbeidere
og byggeeiere.
• Nye sanseutstillingsprogrammer
til de aller minste: «designjungel»
og «Fra ørken til oase».
• Presentasjonsmateriell om Barnas
hus, dKS og dKB.
• Nytt grep: Informasjonsstrukturen
Barnas hus er gjennomgått. Satse
mer på nyhetsbrev og legge om webinformasjonen
med «denne uken…»
­ det siste for å lette informasjonstilgang.
Konferanser:
deltagelse i konferanse i Gdansk,
hvor daglig leder Turid Fadnes, holdt
flere foredrag om barn og kultur.
2010
VårProGraM:
FESTIVALER:
«Ruiner, hull og andre hemmeligheter»
– en kulturminnefestival for
barn og voksne.
DANS/MUSIKK:
«Sommerfugl» med Vestlandske
Teatersenter
«Mitt Skattkammer» med Kjersti Vik
og laila Kolve
«heavykatten» med heavykatten
Afrikanske rytmer, lek og dans med
Abu Adonaba og Asheteh okine
Afrikansk musikk og eventyr med
Chiku Ali
«Instrumenttyven Tutti» med Kristine
Klubben
«Englefjell» med Roald Kaldestad,
Are lothe Kolbeinsen og Gyrid Wordal
Kaldestad
FILM:
«drømmer: buekorps», «Jovisst kan
lotta sykle», «den røde ballongen»
og «Min nabo Totoro»
TEATER:
«ofelias skyggeteater» med Teater
Uno og lys levende Adele
«Alt og Ingenting» med dukkenikkerne
«Isa og bella og festen» med Katrine
heggstad og Siv Ødemotland
«Ambrosias Bull» med linda Rios
– i Vestibylen til dNS. En del av ole
Bullmarkeringen.
UTSTILLING:
«Zoom – møt Miro» med Annette og
André Marandon
«Månen» Bang Jeon lee. En lekeutstilling.
«Japan i en boks» med Annette og
André Marandon. Arr: Nasjonalmuseet
for kunst
«Pust». Fysisk leke­ og sanseutstilling.
Produsert av André Marandon
VERKSTEd:
«Boffe­lIKS» med line olaisen. liv
og leire med Siri haaskjold. «Alle
barn har rett til å tegne på veggen»
med Kristi van hoegee. Papirlek
med han Mei. Tekstilmaling med
Rosario lopez. lek med strek med
Birgitte Sondresen. Monstermani
med Monika Marcella
«Vann­Vidd», luftfarer og Magiske
ballonger med André Marandon.
drømmesteinen med Kirsten Reckeweg.
HøstProGraM:
FESTIVALER:
Barnas Kulturhelg.
Aurora Julealis – fortellinger om julen.
TEATER:
«Isa og Bella og festen» med Katrine
heggstad og Siv Ødemotland
«Sov søtt, herr Spiss» med Adele
duus lærum.
«Alt og Ingenting» med dukkenikkerne
UTSTILLING:
Sanseutstilling «Pust» produsert av
André Marandon.
«Utopi og fantasi». Arr: Nasjonalmuseet
for kunst med Annette Marandon.
Formidler: Karianne Visnes.
• Film: «drømmer: organist», «den
hvite hesten», «Snill» og «Sinna
Mann»
ARKITEKTUR:
«ole Bulls oleanna – ditt drømmested»
med Elisabeth hoff, Annette
og André Marandon. Første del på
Torgallmenningen, andre del i Barnas
hus.
85
BARN I KUNSTEN

86
BARN I KUNSTEN
DESIGN:
«Månen» med Bang Jeon lee
– lekeinstallasjon.
MUSIKK/DANS:
«Upsi deisi» med Anne Jorunn Salhus
«Absence» med Abscence.
VERKSTED:
«happy hybrid» med Monica Marcella.
«Vann­vidd» og «Streken» med
André Marandon. Tekstilmaling med
Rosario. drager og Papirlek med
han Mei. Skyggelek med line olaisen.
«Alle barn har rett til å tegne
på veggen» med Kristi van hoegee.
«Min by er bygget av skygger» med
Ingrid Stenset og Rude Smørsgård.
Produsert av linda Rios og Elisabeth
hoff. «lek med strek» med Birgitta
Sondresen.
skoleprogram:
• Byprogram: «Bydetektivene slår
til!» (Småskoletrinnet). Middelalderbyen
(Mellomtrinnet), «Tre ruiner».
Fornyet program i 2010 da Mariakirken
stenges pga rehabilitering.
Øvrestredet blir lagt inn i stedet.
• Teater: «ofelias skyggeteater»
med Teater Uno og lys levende
Adele, «Ambrosias Bull» med linda
Rios, «Sov søtt herr Spiss» med lys
levende Adele
• Musikk. «heavykatten» med heavykatten,
«Englefjell» med Roald Kaldestad,
Øyvind Torseter og Gyrid N.
Kaldestad. «Prinsesser går vel ikke
i ullgenser og fleece» med Kristine
Klubben, Synne Meland og døtre
• Drama: Teatergarderoben med
linda Rios
• Utstilling: «Japan i en boks» (nyhet)
og «Utopi og fantasi» (nyhet), arr:
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur
og design. Formidlere: Annette
Marandon og Karianne Visnes
• Festival: «Aurora Julealis» med
linda Rios, Monika Solheim. Jarle
Solheim, Elin M. Brændbø
• Arkitektur: «ole Bulls oleanna –
ditt drømmested» med Elisabeth
hoff og Annette Marandon. «Min by
er bygget av skygger» med Elisabeth
hoff og linda Rios
Barnehageprogram:
• Byprogram: «Under hus og gate»
­ om ruinene under Rosenkrantzgatens
parkeringshus.
«Tre ruiner» – lavrenskirken, Maria
Gildeskål og Katarinahospitalet.
• Arkitektur: «Min by er bygget av
skygger» med Elisabeth hoff og
linda Rios og «ole Bulls oleanna
– ditt drømmested» med Elisabeth
hoff og Annette Marandon
• Teater: «ofelias skyggeteater»
med Teater Uno og lys levende
Adele, «Ambrosias Bull» med linda
Rios, «Sov søtt herr Spiss» med lys
levende Adele, «Isa og Bella og festen»
med Siv Ødemotland og Katrine
heggstad, «Alt & Ingenting» med
dukkenikkerne.
• Musikk. «heavykatten» med heavykatten,
«Englefjell» med Roald Kaldestad,
Øyvind Torseter og Gyrid N.
Kaldestad, «Prinsesser går vel ikke
i ullgenser og fleece» med Kristine
Klubben, Synne Meland og døtre
• Drama: Teatergarderoben med
linda Rios
• Utstilling: «Japan i en boks» (nyhet)
og «Utopi og fantasi» (nyhet), arr:
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur
og design. Formidlere: Annette
Marandon og Karianne Visnes. «Månen».
«Pust» produsert av André
Marandon og «Zoom – møt Miro»
med Annette og André Marandon
Festival: «Aurora Julealis» med
linda Rios, Monika Solheim. Jarle
Solheim, Elin M. Brændbø
Dans: «Absence» med Absence
og «Upsi deisi» med Anne Jorunn
Salhus
nye tiltak og prosjekter:
• Barnas hus skifter navn til «Barnas
Kulturhus». huset opplever en
økende forvirring rundt navnet, da
man deler navn med et barnevernsystem
og en barneutstyrskjede.
• I 2010 etablert et formidlernettverk
i samarbeid med Bergen Museum
– for alle formidlere og kunstnere
som arbeider med barn. For felles
interesse og kompetanseutvikling på
området kultur/kunst og barn. det
utvikles et formidlerregister.
Markeringer
Barnas Kulturhus og Ole Bull 2010
1) Inngikk i samarbeid med ole Bull
2010 for å finne plass for barn i markeringen:
med byggeprosjektet «ole
Bulls oleanna – ditt drømmested»
– flere hundre tusen legoklosser ble
til drømmebyen. Ble presentert i
perioden 24.aug–16.sept.
2) «Ambrosias Bull» med linda Rios
– en musikkfortelling om skulptøren
Ambrosia Tønnesen og hennes møte
med ole Bull. Presentert i foajeen
til dNS for barnehagegrupper og
barnefamilier. Musikk: leslie Greger
på fiolin.
3) Både i dKB og i dKS ble ole Bull
2010 presentert med teaterforestillinger
fra Bergen Byspill og hordaland
Teater.
• Nordiske samarbeid: Foredrag om
barn og kultur på regionalt kulturting
– Sundsvall 15.okt, samt møte
om nordisk samarbeid i arkitektur:
århus og helsinki.
• Nytt ruinprogram i formidling i
samarbeid med Byantikvaren: Byens
første rådhus, fengsel og vinkjeller
under parkeringshuset i Rosenkrantzgaten
presentert.
2011
VårProGraM:
FESTIVAL:
«Ruiner, hull og andre hemmeligheter».
Kulturminnefestival for barn og
voksne på Bryggesiden. Prosjektkoordinator:
Elisabeth hoff.
«BaKu 2011 – En romodysse».
Kunstbiennale for barn fra 3 år. Kurator:
Annette Marandon. Kunstnere:
line olaisen og Kristi van hoegee.
Støttet av Norsk kulturråd.
TEATER:
«ofelias Skyggeteater» med Teater
Uno og lys levende Adele
«los Boxos Magikos» med Krabatene
«ole idolet Bull» med Bergen Byspill
«Simen Stjernespiller» med Muriel
Sandberg, Monika Solheim og Jarle
Solheim
«Tjener! En kopp kaffe, takk!» Med
Katrine heggstad og Siv Ødemotland
«Fly habibi» med dukkenikkerne
«Alt & Ingenting» med dukkenikkerne
UTSTILLING:
«Mellom himmel og jord» med Annette
Marandon.
«Tulipanenes hemmelighet». Arr:
Kunst i skolen.
«Mitt hus, din utsikt» med Elisabeth
hoff. Barn fra Kenya og Norge tegner
sitt hus og sin skole og lekeplass.
Sanseutstilling «Pust» produsert av
André Marandon.

VERKSTED:
Vinterstemning med Kristin dyb.
Stofftrykk og Perler med Solvei
hanmei losnegård. Maskot med
Monica Marcella. «Alle barn har rett
til å tegne på veggen» med Kirsti
van hoegee. Skyggelek med line
olaisen. Tekstilmaling med Rosario
lopez.
FILM
«William og Vilde Kanin», «disa flytter
til Japan» og «Peter og ulven».
DRAMA:
Teatergarderoben med linda Rios
DESIGN:
«Månen». Bang Jeon lee.
HøstProGraM:
FESTIVAL:
Barnas Kulturhelg.
TEATER:
«Tjener! En kopp kaffe, takk!» med
Katrine heggstad og Siv Ødemotland
«Fly habibi» med dukkenikkerne
«Alt & Ingenting» med dukkenikkerne
«Jeg fant, du fant, vi fant» med hedvig
Garshol og Siren Thorsheim
MUSIKK/DANS:
Afrikansk konsert med deltagende
barn med Abu Adonaba og Rune
Birkeland
«hver dag/Every day» med Thud!
Moving Endagered Places
VERKSTED:
«Gamle glass blir som nye» med
hilde Bettan Pedersen. drager med
Solvei hammei losnegård. Papirkjæledyr
med Silvija Galiauskaite.
Kunstsprell med hilde Beth Kvalvik.
Monster med Monica Marcella.
Gravering på glass med Ingrid Nord.
Gjenbruk med Gøril Wallin. Tekstilmaling
med Rosario lopez.
UTSTILLING:
«opp­ned rommet» med Kirsti van
hoegee
«Camera obscura» med line olaisen
«Jungel» ­ Patric heron. Arr: Kunst i
skolen. Utstillingsdesign/formidling:
Annette Marandon
«Sven Påhlsson: Bending water».
Arr: Nasjonalmuseet for kunst. Utstillingsdesign:
Annette Marandon.
Formidler: Karianne Visnes.
«Spilletid». Utstillingsinstallasjon:
hilde Angel danielsen. Kurator:
linda Rios. I samarbeid med Kunstindustrimuseet.
Støttet av Norsk
kulturråd.
skoleprogram:
• Byprogram: Bydetektivene slår
til! med Elisabeth hoff og Birgitta
Sondresen. Middelalderbyen med
Elisabeth hoff og Birgitta Sondresen
og Gro Grimsø. «Under hus og
gate» med linda Rios og Elisabeth
Slaattelid
• Design: «Månen»
• Drama: Teatergarderoben med
linda Rios
• Festival: Baku 2011; «En Romodysse»,
Kunstnere: line olaisen og
Kristi van hoegee. Kurator: Annette
Marandon.
• Teater: «ole Idolet Bull» med
Bergen Byspill og Fly habibi» med
dukkenikkerne
• Utstilling: «Mellom himmel og
jord» med Annette Marandon, «Mitt
hus, din utsikt» med Elisabeth hoff
og «Tulipanens hemmelighet» ­
arr: Kunst i skolen, «Jungel» – arr:
Kunst i skolen, utstillingsdesign/
formidler: Annette Marandon, «Svein
Påhlsson – Bending water» – Arr:
Nasjonalmuseet, utstillingsdesign/
formidler: Annette Marandon, «Spilletid»
– Produsent/Kurator: linda
Rios, «opp ned Rommet» med Kirsi
van hoegee, «Camera obscura» med
line olaisen.
Barnehageprogram:
• Byprogram: «Under hus og gate»
med linda Rios og Elisabeth Slaattelid
• Design: «Månen»
• Drama: Teatergarderoben med
linda Rios
• Festival: Baku 2011; «En Romodysse»,
Kunstnere: line olaisen og
Kristi van hoegee. Kurator: Annette
Marandon.
• Teater: «ole Idolet Bull med Bergen
Byspill og «Fly habibi» og «Alt
& Ingenting» med dukkenikkerne,
«los Boxos Magikos» med Krabatene
og «Simen Stjernespiller» med
Muriel Sandberg, Monika Solheim
og Jarle Solheim, «Jeg fant, du
fant, Vi fant» med hedvig Gashol og
Siren Thorsheim, «Tjener! En kopp
kaffe, takk!» med Siv Ødemotand og
Katrine heggstad
• Utstilling: «Pust». Produsent André
Marandon, «Tulipanens hemmelighet»
­ arr: Kunst i skolen, «Jungel»
– arr: Kunst i skolen, utstillingsdesign/formidler:
Annette Marandon,
«Svein Påhlsson – Bending water» –
Arr: Nasjonalmuseet, utstillingsdesign/formidler:
Annette Marandon,
«Spilletid» – Produsent/Kurator:
linda Rios, «opp ned Rommet» med
Kirsi van hoegee, «Camera obscura»
med line olaisen.
• Musikk. «Erfahrung» med Mads
Berven, Kåre opheim og daniel
Formo og Afrikansk konsert med
Abu Adonaba og Rune Birkeland
nye tiltak og prosjekter:
• Fra 1.1.2011 er Barnas Kulturhus
omorganisert og er en del av Bergen
Kulturskoles organisasjon. Aktivitet
og mandat skal være det samme
som tidligere. Kulturskolen ser
omorganiseringen som en ressurs
for eget kunstformidlingsarbeid. For
Barnas Kulturhus betyr det at huset
ikke forblir lite, sårbart og utsatt, da
det fra nå av er del av en større og
lovpålagt virksomhet.
• Bergen kommune lanserte ny
formidlingsplan høsten 2011. Barnas
Kulturhus er her tildelt flere roller
og oppgaver hvor det fokuseres
spesielt på laboratoriums­ og kompetanserollen.
I 2011 tok huset opp
utfordringen fra kulturkomiteens
vedtak i tilknytning til den nye planen
om kulturformidling til barn og
unge. I vedtaket heter det: «….utformer
en verktøykasse for utvikling av
torg og møteplasser knyttet til kommuneplanen
og byroms­meldingen,
hvor barn og unge kan trekkes aktivt
inn i utformingen av byrommet. Byen
trenger også lekende barn»
• Knyttet til arkitektforeningens
jubileum i 2011, inngikk Barnas
Kulturhus i et samarbeid om barns
ønskesteder, og høsten 2011 gjennomførte
huset kunstprosjekter
ved Ny Krohnborg og Slettebakken
skoler, der et mål var å få vite noe
om barnas erfaringer i nærmiljøet:
hva utpekte og definerte barn som
gode versus dårlige steder for lek og
vennetreff /samvær? Utfordringen
er å finne metoder for slik kartlegging
som gir oss kunnskap om barns
erfaringer og bruk av arealer, og
som har en form planmyndigheter
kan nyttiggjøre seg i byutviklingsarbeidet.
høsten 2011 avtalte Barnas
Kulturhus et nordisk samarbeid
med helsinki og århus om utvikling
og kompetanse­deling for slike
87
BARN I KUNSTEN

88
BARN I KUNSTEN
arbeidsmåter. det nordiske samarbeidet
finansieres av Kulturkontakt
Nord og går over tre år: 2012­2014.
• Formidlernettverket gjennomførte
våren 2011 – i samarbeid med Norsk
publikumsutvikling: læreren som
publikum. Norsk publikumsutvikling
finansierte i denne sammenhengen
en konferanse om bergenslærere og
bruk av kunst/kulturprogrammer i
undervisningen. høsten 2011 ble det
gjennomført et seminar om teater og
drama i museum.
• Gjennomførte høsten 2011 et 3
dagers studieprogram for Eurocities.
Foruten å presentere Barnas
Kulturhus, dKS og dKB, ble Bergen
Kunstmuseum, Fargespill, BFo,
dNo, Bergensfest og Trykkeriet presentert
for de europeiske byene.
2012
VårProGraM:
FESTIVAL:
Ruiunfestival 6. mai
UTSTILLING:
«Spilletid» – «spill med Thomas»,
«dI­GI­11» Thomas Sekkingstad.
Performancekonserter med Eline
Sundal. Utstillingsinstallasjon: hilde
Angel danielsen. Kurator: linda Rios.
«Arkitektenes valg». Arr: Nasjonalmuseet
for kunst, arkitektur og
design. Elisabeth hoff.
«o2» med Annette Marandon.
DESIGN:
«Månen». Bang Jeon lee.
VERKSTED:
Papirkjæledyr med Silvija
Galiauskaite. Pikselrom med linda
Rios, Min lEGo­ verden med Kristi
van hoegee Kosmo. Gamle glass blir
som nye med hilde Betten Pedersen,
Fantasifigur med Solvei hanmei
losnegård. Papirby med Ingrid Nord,
Kunstsprell med hilde Beth Kvalvik.
Gjenbruk med Gøril Wallin. «Utenpå
og inni» med Monica Marcella.
Moromix med line olaisen
TEATER:
«Petronella og den stygge andungen»
med Gabriella Barth
«Alt & Ingenting» med dukkenikkerne
«Katta og svinet» med Teater Visuell
MUSIKK:
Afrikansk konsert med deltagende
barn med Abu Adonaba og Rune
Birkeland.
Markeringer:
BARNAS HUS 20 ÅR 12 mai og inviterer
til gratis fødeselsdagfest.
Program:
Musikk med Terje Isungset og Chiku
Ali, Teater med Krabatene og Gard
og Grethes sjørørvere, Fortelling
med linda Rios, Akrobatikk med Absence
og dukkenikkerne, Verksteder
og dans med elever fa Bergen Kulturskole
og lillian Bjertnes utvikler
et fødselsdagsprogram i gatetunet.
skoleprogram:
• Utstilling: «Arkitektens valg».
Arr.: Nasjonalmuseet for kunst,
arkitektur og design. Elisabeth hoff.
Formidler; Karianne Visnes. «Spilletid»
linda Rios og «Mourrajurdagat»
Annette Marandon.
• Byprogram: Bydetektivene slår til!
Middelalderbyen og Munkeliv.
• Teater: «Petronella og den stygge
andungen» med Gabriella Barth.
Barnehageprogram:
• Utstilling: «02» med Annette Marandon,
«Spilletid» med linda Rios
og «Muorrajurdagat» med Annette
Marandon.
• Teater: «Alt & Ingenting» med
dukkenikkerne, «Katta og svinet»
med Teater Visuell, «Kjeksmaskin»
med Jens Brun & de hattmakers,
«los Boxos Magikos» med Krabatene.
• Byprogram: «Munkeliv» med
Elisabeth Slaattelid og linda Rios.
nye tiltak og prosjekter:
• Nytt ruinprogram i samarbeid med
Byantikvaren. Ruinene av Munkeliv
kloster ligger under asfalten på
Klosteret, Nordnes. Nå «hentes det
frem» igjen i et formidlingsprogram.
• Barnas Kulturhus fikk ny leder fra
2012: Greta Evjen. Tidligere leder
Turid Fadnes gikk av med pensjon.

89
BARN I KUNSTEN

90
BARN I KUNSTEN
oVERSIKT oVER PuBLiKasJoner
1992­2012:
• «dans, drama/teater og musikk i barnehagen» (1993) iforbindelse med Grieg 93 – ved Barnas hus
og Vestlandske Teatersenter. Rapport.
• «Kunst og kommunikasjon» (1993). Rapport av Rosario lopez
• Prosjekt­rapport fra «Bergen som historieforteller» (1993). Fase 1: 1991­1993
• «ord og bilder» (1993) – kunstskole i Barnas hus. Et prøveprosjekt i 1993. Rapport.
• Informasjonsmateriell til lærere om det arkeologiske formidlingsprogrammet «Bergen som historieforteller»(1993).
• «Kirker og klostre i Bergen i middelalderen»(1993). Et undervisningsopplegg fra Kulturavdelingen, Bergen kommune.
• «Sykeomsorg – dagligliv ved St. Jørgens hospital. Kvinners stilling i omsorgsarbeid» (1993). Av Anne louise Alver.
• «Når voksenkultur og barns kultur møtes. En evalueringsrapport om de kulturformidlingsprosjekter for barn som
Barnas hus, Bergen, har satt i gang» (1994). Av Gunnar danbolt og åse Enerstvedt.
• «den magiske datamaskinen» (1995). om byhistorie i skjønnlitterær form. Tekst: ole Røsholdt.
Illustrasjon: Jørgen Blitzner.
• «Aktivitetshefte for barn. Bergen Billedgalleri» (1996).
• Cd­Rom: «Bryggen og Vågsbunnen». opplev de eldste delene av Bergen på en ny måte. Gå en interaktiv
bildevandring gjennom området slik det er i dag og få informasjon om hus av historisk interesse.
lær historie og se Bergen sentrum med nye øyne! Produsent: Mediesenteret ved hiB.
• «Two to two» (1997). Rapport av hilde Skjeggestad.
• «Følg frosken!» (1997) – et veiledningshefte i Edvard Griegs museum. Tekst: Kjersti odeen, ill: leif Raa.
• «En innføring i det norske maleriets historie» (1997) – veiledningshefte om Rasmus Meyers samlinger.
Tekst: Knut ormhaug.
• «Kom og se!» (1997) – et aktivitetshefte for barn og foreldre i Rasmus Meyers samlinger og Stenersensamlinger.
Av Kari Bakke.
• «hver­dags­ting» (1997). Rapport fra et kunstformidlingsprosjekt for ungdomsskolen.
Av Beathe C. Rønning og Martin larsson
• «Middelalderens billedkunst i Bergen» (1997). Undervisningshefte av Aashild Grana.
• «Barnas hus 1992–1997» (1997). Rapport/hefte om de fem første årene.
• «Skulpturene forteller» (1998). Tekst: Kari Thorkildsen
• «Fornminner i Bergen kommune» (1998). Tekst: Frode Iversen.
• «den utfordrende samtidskunsten» (1998). Med utstillingene: Zdenka Rusova, Kviskring og stille, hvite neter og
Esko Mannikko. Tekster: hilde Skjeggestad, Kurt Johannessen, Annette lie Marandon og Grete Byrkjeland.
• «Forteller­reisen. om barns egne fortellinger» (1999). Tekst og ide: Kari Thorkildsen
• «den utfordrende samtidskunsten»: Shirin Neshat, Camilla Wærenskiold (1999). Tekst: hilde Skjeggestad
• «Bare se, men ikke røre» (1999). Rapport fra den nasjonale konferansen om nye veier i museumsformidling for
barn og unge. I samarbeid med Barnas hus/Vestlandske Teatersenter/Bryggens museum
• «omvisning i Vestlandske Kunstindustrimuseum 1999» (1999). Rapport av Kari Thorkildsen.
• «Bergen – en by i verden» (1999). Kompendium av Johanne Gillow og Bodil Magnus
• «Vandringer i Bergen» (1999). Byvandring med Knut ormhaug: fra Johanneskirken til Fløyen med Trond Indahl:
fra Stadsporten til Nordnes.
• «Allmenningen» (2000). Utgitt av Bergen Byformsenter. Barnas hus repr. med kapittelet: «Barn på allmenningen»
av Bodil Magnus.
• «Byens form, rom, lys og sang» (2000).Et undervisningshefte i forbindelse med kulturbyåret 2000 og prosjektet
«Min by­våre byer». Skrevet av: Tolle Bleiklie, Alf B. Gjerstad, Brite hindal og Anne Skaansar.
• «Min by –våre byer» (2001). Et hefte skrevet av Ingebjørg E. Astrup.
• «Kom i form – finn formen med Gunnar S. Gundersen» (2003). Rapport av Annette Marandon
• «Munch i sikte» (2003). Kunstlab med reproduksjoner av Edvard Munch. Rapport av Annette Marandon

• «Børnkulturhuse i Norden. Rum til børn» (2003). Utgiver: landsforeningen Børn, Kunst og Billeder.
Turid Fadnes bidrar med artikkelen: «Barnekultursenter­ressurssenter og edderkopp».
• «Bilder fra Bergen 1850­1905» (2004). Kompendium av Knut Rommetveit
• «Jungel» (2004). Kunstlab med verk av Patric heron. Rapport av Annette Marandon
• «C og bli Z» (2004). Kunstlab. Rapport av Annette Marandon
• «Meg i rommet» (2005). Kunstlab med arkitektur som tema. Rapport av Annette Marandon
• «Mikro» (2005). Kunstlab med foto av Carl Goodpasture. Rapport av Annette Marandon
• «1­25, 25 måter å bo på» (2005). Kunst med arkitektur som tema. Rapport av Annette Marandon
• «100 pluss 100 – h.C. Andersen i 2005» (2005) . Kunstlab. Rapport av Annette Marandon
• «1:100 – arkitekturlek på Festplassen» (2005). Workshop. Rapport av Annette Marandon
• «Forskerblikk på BaKu 2007» (2007). En forskningsrapport av Guri l. Østby.
• «1­25, 25 måter å bo på» (2007). Kunstlab med arkitektur som tema. Rapport av Annette Marandon
• «BaKu 2007» (2007). Biennale. Rapport av Annette Marandon
• «Teatergarderoben som kunstmøte» (2008). Rapport av Tone Stangeland
• «Aurora Julealis, fortellinger i julen» (2008). Fortellerfestival. Rapport av Siri Breistein
• «Barnas Kulturhelg 2008» (2008). Festival. Rapport av Siri Breistein.
• «dialogbasert formidling med barn» (2008). Kompendium av Annette Marandon
• «Ruiner, hull og andre hemmeligheter» (2009). Rapport av Siri Breistein
• «Tre ruiner» (2009). Byprogram/drama. Rapport av linda Rios.
• «Fra ørken til oase» (2009).Sanseutstilling. Rapport av Annette Marandon
• «oseania, 2008», «Inn i skogen, 2009» (2009). Sanseutstillinger. Rapport av Annette Marandon
• «BaKu 2009» (2009). Kunstbiennale. Rapport av Siri Breistein.
• «Kunstformidling for de minste» (2009). Kompendium. Av Kirsten Reckeweg
• «ole Bulls oleanna – ditt drømmested» (2010). Workshop/Installasjon. Rapport av Elisabeth hoff
• «Middelalderbyen» (2010). Kompendium av Elisabeth hoff
• «Ambrosias Bull» (2010). Rapport av linda Rios
• «Aurora Julealis 2010» (2010). Rapport av linda Rios
• «Utopi og fantasi» (2010). Arkitekturlaboratrium. Rapport av Annette Marandon
• «Sven Påhlsson: Bending water» (2011). Kunstlab. Rapport av Annette Marandon
• «Baku 2011» (2011).Kunstbiennale. Rapport av Annette Marandon
• «Mellom himmel og jord» (2011). laboratorium med verdensrommet som tema. Rapport av Annette Marandon
91
BARN I KUNSTEN