my midnight creeps - Spacemedia

skum 3/07 

årgang 12 

gratis >> 

my midnight creeps 

margreth olin > manes > asha ali > jamie t > tomte 

malajube > tom mcrae > vinn roskildebillett! 

egen osloutgave

skum 3/07 

årgang 12 

gratis >> 

my midnight creeps 

margreth olin > manes > asha ali > jamie t > tomte 

malajube > tom mcrae > vinn roskildebillett! 

1

�� 

�� 

�� 

innhold 

LEDER > La de unge være russ. Det er først når du får eksamensangst av korpsmusikk at du vet du at er student. 

Dette vil bli en hard måned. For mens barna spiser is, de voksne trer på seg kofte, og russen fyller busser, biler og gater, går du og 

kjenner at du ikke kan ta del i festlighetene. Ihvertfall ikke uten både gnagende sko og samvittighet. Derfor foreslår vi at du velger 

den tredje vei og lar SKUM lyse opp hverdagen i små avbrekk. Reis med oss til Galapagos, lær mer om Margreth Olin, la deg 

inspirere av sommerens heteste artister, eller delta i vår Roskilde-konkurranse. 

Når det kommer til russen. Greit de er eplekjekke nå, men alle vet at de om et halvårs tid står nervøse på et universitet og lurer på 

hvor karakterene tok veien. Hev deg over ungdommen, les SKUM! 

Sondre N. Varpe 

4 Gladwold 

6 Ølskum 

8 Individets kraft til forandring 

10 Bryter alle barrierer 

14 En verden uten happy ending 

16 Flinke amatører 

18 Psykedelisk Rock’n’roll 

22 Tomte: Skrekk og gru 

24 Garagerockens avhoppere 

26 Canada kan også 

I Darwins fotspor 

Ansvarlig utgiver 

Space Media AS 

38 

Ansvarlig redaktør 

Veslemøy DB Søbakk, veslemoy@skum.as 

Trondheim 

Redaktør Rita Tronsgård, rita@skum.as 

Red.sekretær Mari L. Bye, marib@skum.as 

Oslo 

Redaktør Guri M. Smenes, guri@skum.as 

Red.sekretær Ingunn Henriksen, ingunn@skum.as 

Tromsø 

Redaktør Sondre Varpe, sondre@skum.as 

Red.sekretær Hanna Marit Aas, hanna@skum.as 

Musikkansvarlig 

Margrethe Blomsø, margrethe@skum.as 

En verden uten 

happy ending 

14 

28 Konkurranse Roskildefestivalen 

30 Bilderep: Retroglam 

36 Slapp av med den neste store 

38 I Darwins fotspor 

40 Entusiasme personifisert 

/ Lydsjekk 

42 CD-anmeldelser 

45 Filmsnurr / Konkurranse 

46 Filmanmeldelser 

48 DVDanmeldelser 

49 Bokanmeldelser / Skumlest 

Filmansvarlig: 

Morten Kristensen, morten@skum.as 

Litteraturansvarlig 

Ingunn Henriksen, ingunn@skum.as 

Skribenter 

Anita Mathisen, anita@skum.as 

Elin Sofie Lorvik, elinsofie@skum.as 

Jarle Kvile, jarle@skum.as 

Kent Einar Myreng, kenteinar@skum.as 

Marthe Eid, marthe@skum.as 

Magnus Salte, magnus@skum.as 

Ole-Morten Knudsen, ole@skum.as 

Siw Helene Hildebrand, siw@skum.as 

Thomas Wold, gladwold@skum.as 

Øyvind Gallefoss, oyvindg@skum.as 

Fotografer 

Alasan N. Paulsen, alasan@skum.as 

Anne-Kat de Jong Simonsen, anne-kat@skum.as 

Forside > My Midnight Creeps Foto > Kjetil Hasselgård 

Garagerockens 

avhoppere 

Design & trykk 

Borg as, Oslo 

Telefon 40 00 23 70, www.borg-as.no 

Annonseansvarlig 

Space Media 

Telefon 982 86 982, www.spacemedia.no 

Opplag 

20.000 

MILJØMERKET 

241 393 

Trykksak 

Astrid Ledang, astrid@skum.as 

Ellen-Henriette Surke, 

ellen@skum.as 

Kjetil Hasselgård, kjetil@skum.as 

Øystein Brynhildsvoll, 

oystein@skum.as 

Illustratør 

Leiv Aspén, leiv@skum.as 

Korrektur 

Mari Langørgen Bye 

Hanna Marit Aas 

Ingunn Henriksen 

Redaksjonen tar ikke ansvar for innsendt materiale. 

SKUM utgis med støtte fra Kulturstyret i 

Studentsamskipnaden 

i Oslo (SiO) ogTrondheim (SiT). SKUM er en 

samfundsforening ved: 

studentenes kultur og underholdsningsmagasin 

3

4 

>> Kjekt å ha. Vi får sikkert ikke bruk for det en vakker dag. 

Det er logikken bak atomvåpen. Slik var det under den kalde krigen 

og slik er det i dag, med en dæsj penisforlengelse, og i stedet for 

øst og vest er det nå Midtøsten og Vesten som krangler om hvem 

som har rett til å ha den største. Da de første landene skaffet seg 

atomvåpen, inngikk de nemlig en avtale om at ingen andre skulle ha 

det, og i et anfall av storsinn ble de også enige om at de bare skulle 

ha litt flere våpen enn strengt tatt nødvendig. 

Vanligvis pleier jeg å holde munn i diskusjonen om atomvåpen, fordi 

jeg klarer aldri å huske om det er Iran eller Irak som styrer med 

dette (Jeg har sjekket, det er Iran. Irak var de med Saddam). Nå har 

ikke Iran atomvåpen riktig ennå, og det tar nok en stund før de får 

det, men det er en så lang forklaring at det helt tar brodden fra 

frykten. Dessuten stoler jeg ikke helt på den iranske statsministerens 

"bare til fredelige formål"-skvalder. Jeg ser ikke for meg 

at han vil splitte atomer for fred, og dessuten ser han ut som en 

ego liten grådiggrams, og på den andre siden av kloden sitter den 

skyteglade røyskatten fra Texas med et arsenal som kan blåse deg 

tjue ganger til himmels allerede før lunsjtid. 

Splitte 

mine 

atomer 

Man kan ikke herse med en rik mann mot hans vilje, så dette borger 

heller for mental kapitulasjon hvor den eneste fornuftige løsningen 

er å la seg innlemme i survivalistenes rekker, disse nåtidens 

dommedagsprofeter som ikke er det spøtt forbauset over 

utviklingen, men som snarere gleder seg til å krype inn i sine små, 

hendige nedgravde bomberom, og leve på hermetikk og posesuppe 

til det bare er kakerlakkene igjen på overflaten, og de kan krype opp 

igjen for å innlede tusenårsriket. Eller har de allerede gjort det? 

Kanskje de selvutvalgte jordrottene kravler trygt rundt i sine 

pansrede huler mens de mindre utvalgte amerikanerne plaffer ned 

hverandre i hopetall, hvorpå barnepresidentens talskvinne Dana 

Perino forsikrer oss om at ”presidenten mener folk har rett til å eie 

og bære våpen”. Klart iranerne vil ha atomvåpen når de ser hva de 

står opp mot. Gud hjelpe oss i fremtiden. 

Da er det best å legge seg godt til rette i bomberommet, men 

selvsagt med chilensk rødvin, ikke fransk (jeg bærer fortsatt nag). 

gladwold Tekst >Thomas Wold Illustrasjon > Anne-Kat de Jong Simonsen 

På tide å kjøpe nye 

kontaktlinser? 

www.lensway.no 

800 84 600 

® 

95% 

sendes 

innen 24 timer 

Alltid 

lave 

priser 

Sofl ens 66 

256 kr 

6 linser/eske 

Biomedics 55 Evolution 

256 kr 

6 linser/eske 

Acuvue Acuvue 2 

256 kr 256 kr 

6 linser/eske 6 linser/eske 

Frequency 55 

256 kr 

6 linser/eske 

Air Optix 

334 kr 

6 linser/eske 

Purevision 

698 kr 

6 linser/eske 

Air Optix Night & Day 

645 kr 

6 linser/eske 

Vi har en halv 

million 

fornöyde 

kunder 

personlig 

service 

1-Day Acuvue 

209 kr 569 kr 


Biomedics 1-Day 

136 kr 379 kr 


Focus Dailies 

136 kr 369 kr 


Sofl ens OneDay 

136 kr 369 kr 


Sofl ens Toric 

456 kr 

6 linser/eske 

Focus Toric Visitint 

456 kr 

6 linser/eske

Davids øl 

I disse dager hvor forbrukeren er skjenket all makt og uttrykket "du er 

hva du spiser" har fått et nytt innhold, bør man kanskje koste på seg et 

par tanker om hva man drikker. Det handler ikke bare om sunnhet, 

men etikk og bevissthet. Hvem man er og vil være. 

Øl er relativt lett å lage, noen få ingredienser, et kar, vann og du er allerede 

godt på vei. Det har gjort det mulig for ølelskere å vende ryggen til 

markedet, og heller brygge sitt eget øl. Folkene bak den Nøgne Ø 

gjorde dette lenge før de startet å tappe på flasker. I hele den vestlige 

verden dukker det nå opp mikrobryggerier, som også opprettes av de 

store bryggeriene for å nå denne nye gruppen av bevisste forbrukere. 

Denne trenden kan spores tilbake til gruppen av mennesker som 

startet CAMRA, Campaign for Real Ale, på 70-tallet. Hvor bevaring av 

tradisjoner, flaskemodnet øl, og øl på fat var motivasjonen. Det var 

Davids kamp mot Goliat, og om hvor David kjøper sitt øl. 

I dag er CAMRA en autoritet og deler årlig ut ølpriser. Young & Company’s 

Brewery sitt Special London Ale vant sølvmedaljen i 2004, brygget 

på tradisjonell engelsk humle og malt, et perfekt eksempel XX Indian 

Pale Ale. Indian Pale Ale er en øltype utviklet med tanke på holdbarhet, 

det skulle være godt selv på lange sjøreiser, til for eksempel India. 

Føler du deg litt engelsk og vil smake det ølet David ville ha valgt, vil 

Indian Pale Ale smake. Lett, lunt og varm. Krydret med historie, 

tradisjon og sommer. Indian summer. 

FLEKSIBEL SOMMMERJOBB I OSLO SENTRUM 

Hver dag opplever 40 nordmenn at synet svikter. Alle kan få en bedre hverdag med hjelp fra 

Norges Blindeforbund. Jo flinkere vi er til å formidle hjelpeapparatet vårt, 

jo flere støttespillere får vi med oss. Derfor er det helt avgjørende å ha gode innsamlere i vårt team. 

Dette er en krevende, utfordrende og ikke minst lærerik jobb. Vi har det gøy, og arbeidsmiljøet er godt og stabilt. 

Du må ha en positiv innstilling, god muntlig fremstillingsevne, snakke 100% godt norsk og ikke være under 20 år. 

En sommerjobb hos oss kan gi deg mulighet for deltidsjobb til høsten. 

Du kan kontakte oss ved å: 

A) Sende en sms med navnet ditt til 1905 med kodeord ”nbf”, så kontakter vi deg. 

B) Ringe Norges Blindeforbund v/ Lena Rønning, 23000623. Eller 

C) Sende en e-post til: jobb@nbf-ma.no 

ølskum Tekst > Sondre Varpe Illustrasjon > Leiv Aspén 

Ungdom og studenter halv pris. 

Husk gyldig legitimasjon. 

Ungdom f.o.m. 16 år t.o.m. 20 år og studenter f.o.m. 21 år t.o.m. 31 år betaler halv pris.

8 

Individets kraft 

til forandring 

Filmskaper Margreth Olin er ute med sin første bok, Ingen vet hvem 

jeg er, i disse dager. Boken er utgitt på forlaget Oktober, og består 

av tekster som har stått på trykk i hennes lørdagsspalte i Dagbladet. 

Jeg møter henne på en kaffebar på Grünerløkka klokken ni en mandag 

morgen. Olin kommer rett fra intervju med frokost-TV og er sminket for 

direktesending. Vi bestiller kaffe. Telefonen hennes ringer i ett sett. Det 

er stor interesse for boka, mange vil ha en del av henne. 

Nestekjærlighet 

Tekstene gjør inntrykk. Da de ble publisert i avisen fra 2005 til 2007 var 

leserresponsen enorm. Jeg spør henne hva hun tror grunnen til dette 

kan være. 

– Jeg forsøker å gi et annet perspektiv på norsk politikk, forteller hun. 

– Gjennom portretter av enkeltmennesker viser jeg hvordan politikken 

kan gi utslag. Norge er kanskje verdens beste land å bo i, men ikke for 

alle. Asylpolitikken er tidvis menneskefiendtlig. Vi kan ikke akseptere at 

norsk asylpolitikk bryter med FNs barnekonvensjon. Vi som lever i et 

fritt land, et demokrati, et paradis for mange, må forplikte oss til å 

hjelpe mennesker i nød. 

Det handler om å vise nestekjærlighet. Tekstene i boka viser 

menneskeskjebner som kunne fått et annet utslag dersom 

omgivelsene ble lagt til rette på best mulig måte. Spør du en hvilken 

som helst politiker om alle mennesker er like mye verdt, svarer de klart 

ja. Men hvis dette var noe alle var enige om ville politikken vært annerledes. 

Da ville vi sett en anstendig forvaltning av goder både i fengsel, 

skole og asylpolitikken. 

Nettstedet nestekjærlighet.no, som Olin står bak, har samlet 20.000 

underskrifter for en mer human asylpolitikk, flere av dem tunge profiler 

i norsk samfunnsliv. 

– Dette er noe regjeringen kan ta med seg, sier Olin, – Slik at de kan 

tørre å satse på en mykere linje. De har stor støtte i befolkningen. 

Nestekjærligheten er tilbake som begrep. 

Direkte tale 

Margreth Olin er krassere som skribent enn som filmskaper. Gjennom 

filmmediet skaper hun mer en opplevelse. Som avisskribent må hun 

tørre å mene noe, si ting som de er, fange leserne ved å være en 

annerledes stemme. 

– Noen må fortelle disse historiene. Temperamentet til den som 

forteller påvirker språket. Jeg tror på oppriktighet. Innlevelse er vel min 

metode. Jeg forsøker å komme tett på en virkelighet. Hvordan den 

erfares. Jeg tenker på det jeg gjør som å åpne dører til nye rom. I meg 

selv, og den som leser eller ser. 

Politikk starter ved det enkelte mennesket 

Jeg spør henne rett ut om hun har tro på mennesket i vår verden i dag. 

Hun svarer et tydelig ja. Hvis ikke hadde hun nok drevet med noe 

annet. 

– Politikk starter alltid ved det enkelte mennesket, sier hun. Alle 

mennesker blir født med en kraft, en indre styrke som bærer oss livet 

gjennom. Men den trenger næring for å vokse med oss. Den er lett å 

drepe. Barn kan bli født inn i familier hvor de aldri blir sett. Da blir det 

vanskelig senere og selv være sjenerøs. Og å tåle forskjelligheter i et 

samfunn. Hvordan vi behandler våre barn påvirker generasjoner av folk, 

og gir ringvirkninger til lover og regler i samfunnet. Vi må alltid tilbake til 

hvordan vi ser hverandre når vi skal håndtere konflikter. 

– Verden forandres ikke av ideologier, men av hvordan vi behandler våre 

barn, pleier kjæresten min å si. 

Den nye Bjørneboe? 

Margreth Olin ble sammenlignet med Jens Bjørneboe i Dagbladets anmeldelse 

av boka. Hun er tydelig smigret. Men sier også lattermildt at 

det er å dra det litt langt. 

– Bjørneboe er da en mye bedre skribent enn meg! Hans prosjekt i 

Norge for blant annet skole og fengselsvesen er helt enestående. Han 

var en som turte å protestere, som hadde stort vidd, en som så enkeltmennesket. 

Han var også en stor poet. Hans engasjement mangler i 

dag. Fortsatt spør vi etter Bjørneboe. Hva ville Bjørneboe sagt? er en 

frase som dukker opp stadig vekk. Det er tydelig at vi trenger den 

stemmen han førte. Selv har jeg hatt sitater av Bjørneboe hengende 

over skrivebordet mitt i alle år. 

Hva ville Bjørneboe sagt om Margreth Olin, lurer jeg? Han ville nok 

strøket seg over barten og nikket stolt. 

Engelen 

Titlene på tekstene i boka er lånt fra låter, bøker og filmer som Olin 

liker. Teksten Engelen er lånt fra DumDum Boys. Olin røper at personen 

Lea i Engelen blir hovedkarakteren i det som blir hennes spillefilmdebut! 

– Så vakkert kan et menneske være at det blir sykt av det. Det er dette 

mjuke barnet som tar inn hele verden. Som ikke kan lukke seg for noe. 

Denne følsomheten som noen ikke vokser av seg. 

Lea er det barnet som aldri blir sett. Første gang hun ser moren bli 

voldtatt er hun så liten at hun ikke kan åpne ytterdøren alene. 

– Historien om Lea er historien om hvordan jordsmonnet dreper spiren, 

forteller Olin. - Lea blir narkoman. Hun blir jaget rundt i byen, hun blir 

kalt svak av samfunnet, men ikke syk nok til å få medisiner for det. 

Hvordan det går med Lea vil ikke Olin røpe. Vi må vente på filmen. 

Så haster hun videre ut i det som nå har blitt formiddag på Grünerløkka. 

Mange vil ha tak i henne. Mange vil spørre henne hvorfor vi ikke vet 

hva et menneske er. 

9 

litteratur 

Tekst > Siv Wyller Foto > Speranza Film / Agnete Brun

musikk Tekst > Rita Trondsgård Foto > Alasan N. Paulsen 

10 

Bryter alle 

Manes er bandet alle plateanmeldere sliter med å kategorisere, og 

som gir blanke i hva alle andre mener om deres stadig mer outrerte eksperimentering 

med ulike sjangere. På begynnelsen av nitti-tallet handlet 

Manes utelukkende om rå og primitiv black metal, men det er 

mange år siden. Siden den tid har bandet utviklet seg i helt andre 

retninger. De to siste skivene inneholder en blanding av alt fra metal 

og progrock, til elektronika, pop og rap. 

– Vårt forrige plateselskap (Code666, red.anm) kategoriserte 

musikkstilen vår for neo-avant-metal eller noe sånn, forteller 

bassisten Torstein. 

– Altså, hva betyr det egentlig!? utbryter bandets grunnlegger Cern 

som foruten å programmere også trakterer synth og gitar. 

– Helt latterlig. Sier litt. Veldig rart å henge seg opp i en slik 

intetsigende betegnelse. Torstein er tydelig oppgitt. 

Dystert utgangspunkt 

For Manes handler musikk om stemningen den skaper sammen med 

tankene og følelsene som oppstår hos den enkelte lytter. Men følelsene 

som vekkes har null og niks med livets solsider å gjøre. Det 

nye albumet, How The World Came To An End, er i så måte en enda 

dystrere opplevelse enn den eksperimentelle forgjengeren Vilosophe. 

– Vårt utgangspunkt for denne skiva var at vi ikke skulle lage noe 

positivt. Vi fokuserte på at det hele skulle stikke litt dypere. Dette er 

ikke ei plate som hensetter deg i en "happy-stemning". Det lyse 

forsøkte vi å unngå, forklarer gitaristen Eivind. 

– Der har du kanskje den sterkeste linken mellom Manes og metal. 

Negativiteten, skyter Cern inn. 

Negativt, ja. Det skal være sikkert og visst. Platas siste spor 

inneholder en monolog om selvmordtanker. 

– Den kommer fra en dokumentarfilm som handler om 

selvmordstanker generelt. Vi syntes den var så gripende, og at den 

virkelig ga oss en bitter ettersmak i munnen. Opptaket er helt ekte. 

Vi har samplet mye fra dokumentarfilmer tidligere også, forteller Cern. 

– Sett at en lignende tekst var konstruert for oss og ble lest opp på 

plata. Man ville med en gang oppdaget at sjelen i det som ble sagt 

manglet, fastslår han. 

Berømte gjesteartister viktigere enn resultatet? 

Før plata ble til, opprettet Manes et nettsted hvor artistene de kunne 

tenke seg å jobbe med fikk tilgang til preproduksjonslåter som ble lagt 

ut med jevne mellomrom. Det var deretter fritt fram for den enkelte å 

barrierer 

>> Det er høyt under taket når Manes setter seg ned for å komponere låter. På deres 

ferskeste skive deltar hele 16 gjesteartister fra vidt forskjellige musikkmiljøer. 

legge til og laste opp egne kreasjoner. Deretter startet den 

møysommelige klippe/lime-prosessen for å sette sammen ideene til et 

helhetlig produkt. 

– Vi tok blant annet kontakt med Rachmiel, en russisk akademiker som 

nå bor i USA, sier Torstein og tar en kort pause før han fortsetter: 

– Han er en musikkteoretiker som skriver for prestisjetunge blader og 

har mange teorier rundt det å fjerne skylapper i forhold til det 

musikktekniske. Han bidrar på låta "Transmigrant", og er veldig opptatt 

av start/slutt-aspeket samt det med gitte takter. 

– Han mener blant annet at stillheten mellom tonene er viktigere enn 

selve tonene, utdyper Cern. – Jeg glefser i meg det han har skrevet 

hver gang jeg kommer over noe. Det er så givende. 

– Det har blitt en greie at at når band skal samarbeide med folk 

utenfra, så er det viktigere å ha med store navn enn bare dyktige musikere. 

Virker som om det er viktigere hvordan man spiller på at Fenriz 

spiller triangel på førstelåta enn at han faktisk gjør noe kult. Vi prøvde 

derfor å se litt bort ifra hvilke artister som hadde et navn, og heller fokusere 

på hva som hadde vært interessant å prøve. Men 

selvfølgelig, det finnes mange som er kjente som gjør mye bra, det er 

ikke det, forsikrer Torstein. 

Blåser i forventningene utenfra 

Bandet gikk for lenge siden ut med platas arbeidstittel, Invention – Or 

How The World Came To An End And Why We Did It. Ifølge Torstein 

fungerte denne som en paraply for hele prosjektet, i likhet med deres 

visjon om å mane frem en trykkende og mørk atmosfære. 

– Vi offentliggjorde tittelen blant annet for å bli bundet av den. Den var 

ikke noen konkret tittel, men det med "Invention" handler om det at vi 

ville at plata skulle være en frittstående opplevelse. Den skulle by på 

noe nytt, upåvirket av hva folk utenfor ville ha og hva de ventet av oss. 

Du har jo enkelte i metalmiljøet som mener at vi begynner å bli mer 

kommersielle fordi den siste skiva inneholder rap. 

Hvis vi for eksempel perfeksjonerer Vilosophe, kan det jo hende at vi 

får flere fans. Men det ville gitt oss en bitter ettersmak, og vi har aldri 

forsøkt å eskalere som popartister, understreker Torstein. 

Med tydelig forakt fortsetter Cern: – Merkevarebygging og slikt gjør 

meg kvalm. Jeg er sterkt imot hele tankegangen. 

Hele greia med kommersialisering... Nei, man må få den grå massen 

til å tenke selv istedenfor at man ligger der passiv og bare tar imot, avslutter 

han bestemt. 

11

SOMMERKUPP 

GÅ INN PÅ RESTPLASS.NO – GJØR ET REISEKUPP 

ote / Dubai / Dakar / Malaga / M 

o / Berlin / Bologna / London / 

/ Bodø / Atlanta / Dusseldorf / Sharm 

ote / Tenerife / Phuket / Krabi / Anta 

javik / Amsterdam / Nice / New York / Pr 

Vancouver / Zurich / Wien / Bangkok / T 

ar / Malaga / Milano / Nice / Athen / To 

o / Berlin / Bologna / London / Paris / Roma / Barcelona / Ne 

tlanta / Dusseldorf / Sharm El Sheik / Kos / Palma / Goa / Beijing 

et / Krabi / Antalya / Azorene / Mauritius / Se 

dam / Nice / New York / Praha / Stavanger / San Francisco / Los 

urich / Wien / Bangkok / Tenerife / London / Phuk 

ar / Malaga / Milano / Nice / Athen / Toronto / Havana / Tallinn / Kristiansand / La 

aris / Roma / Barcelona / New York /Buenos Aires / Ne 

lanta / Dusseldorf / Sharm El Sheik / Kos / Palma / Goa / Beijing / Bergen / Nashville / Manilla 

/ Alabama / Mallorca / Gran Canaria / Hellas / Madeir et / Krabi / Antalya / Azorene / Mauritius / Seychellene / Moro 

Kairo / Hurghada / Maldivene / Sarajevo / Saigon / Reykjavik / Amsterdam / Nice / New York / Praha / Stavanger / San Francisco / Los Angeles / Bour 

Petersburg / Moskva / Stockholm / København / Frankfurt / Vancouver / Zurich / Wien / Bangkok / Tenerife / London / Phuket / Paris / New Y 

/ Roma / København / Praha / Lanzarote / Dubai / Dakar / Malaga / Milano / Nice / Athen / Toronto / Havana / Tallinn / Kristiansand / Las V 

xico City / Rio de Janeiro / Berlin / Bologna / London / Paris / Roma / Barcelona / New York /Buenos Aires / Newcastle / Stockholm / T 

Minneapolis / Miami / Ålborg / Bodø / Atlanta / Dusseldorf / Sharm El Sheik / Kos / Palma / Goa / Beijing / Bergen / Nashville / Manilla / Lisboa / Durban / Alabama / Ma 

naria / Hellas / Madeira / Lanzarote / Tenerife / Phuket / Krabi / Antalya / Azorene / Mauritius / Seychellene / Morocco / Fuerte Ventura / Rhodos / Tunisia / K 

/ Saigon / Reykjavik / Amsterdam / Nice / New York / Praha / Stavanger / San Francisco / Los Angeles / Bourgas / London / Havana / Vilnius / St. Peter 

rich / Wien /Bangkok / Tenerife / London / Phuket / Paris / New York / Lisboa / Barcelona / Alicante / Las Palmas / Roma / Københ 

ar / Malaga / Milano / Nice / Athen / To onto / Havana / Tallinn / Kristiansand / Las Vegas / Cape Town / Riga / Edinburgh / Kreta / Chicago / Me 

aris / Roma / Barcelona / Ne ork /Buenos Aires / Newcastle / Stockholm / Trondheim / Sofia / Casablanca / Oslo / Minneapolis / Miami / 

os / Palma / Goa / Beijing / Bergen / Nashville / Manilla / Lisboa / Durban / Alabama / Mallorca / Gran Canaria / Hellas / Madeir 

ene / Mauritius / Se chellene e / 

Mor Morocco / Fuerte Ventura / Rhodos / Tunisia / Kairo / Hurghada / Maldivene / Sarajevo 

anger / San Francisco / Los Angeles g / 

Bourgas / London / Havana / Vilnius / St. Petersburg / Moskva / Stockholm / København / F 

nerife / London / Phuket / Paris s / 

New Yo York / Lisboa / Barcelona / Alicante / Las Palmas / Roma / København / Praha / Lanzarote / Dub 

allinn / Kristiansand and nd / Las 

VVegas 

/ Cape Town / Riga / Edinburgh / Kreta / Chicago / Mexico City / Rio de Janeiro / Berlin / Bo 

ork /Buenos Aires / Newcastle le / 

Stockh Stockholm / Trondheim / Sofia / Casablanca / Oslo / Minneapolis / Miami / Ålborg / Bodø / Atlanta / Duss 

gen / Nashville / Manilla / Li Lisboa / Durban / Alabama / Mallor an Canaria / Hellas / Madeira / Lanzarote / Tenerife / Phuket 

occo / Fuerte Ventura ntura / Rho Rhodos / Tunisia / Kairo / Hur ykjavik / Amsterdam / Nice / Ne 

gas / London / Havana / Vilnius / St. Peter ncouver / Z 

enerife / London / Phuket / Paris / New York / Lisboa / Barcelona / Alicante / Las P 

allinn / Kristiansand / Las Vegas / Cape Town / Riga / Edinburgh / Kr 

es / Newcastle / Stockholm / Trondheim / Sofia / Casablanca / Oslo / Minneapolis / Miami / Ålbor 

gen / Nashville / Manilla / Lisboa / Durban / Alabama / Mallorca / Gr 

unisia / Kairo / Hurghada / Maldiv 

g / Moskva / Stockholm / København / Fr 

København / 

/ 

/ M 

/ S 

don 

llinn linn 

res / 

ashvi 

/ 

ondon / Hav 

a / 

Barcelo 

Town own / 

Ri Rig 

ndheim / 

So 

Durban / Alaba 

nisia / Kair 

/ 

At 

rcelona 

Palma / 

Go 

/ Mauritius / 

San Francisco 

n / Phuket / P s / 

n / 

/ Kristiansan Kristiansa d/ 

/ Newcastle 

ville / 

Ma 

erte Ventu V 

s / Loon 

sboa 

/ 

ng 

d / 

St 

/ 

At 

arce 

At 

Pa 

/ 

Yo 

V 

ckh 

ba am 

ir 

s 

Li 

ho 

Hav 

elo 

ig 

So Ri To 

ndh 

ur 

Ta 

bai / Dakar / 

Berlin / Bologna g / 

/ Atlanta / Dusseldo 

te / Tenerife / 

Phu 

k / 

Amsterdam / 

ancouver / Zuri 

r / Malaga / M 

g 

Mor 

/ 

/ g 

/ 

/ London / 

/ Pa P 

orrf 

/ 

Sharm E 

t / 

KKrabi 

/ 

An 

e / 

Ne New York 

/ Wien n / 

Ba 

/ Nice / Athe At 

s / Roma / BBa 

Sheik / 

Kos 

ya y / Azorene 

a / Stavange 

/ 

/ 

/ 

ø / A 

Tene / 

sterd 

/Z 

/ 

P 

B 

/ 

if / 

La deg forføre av våre reisekupp! 

Se vårt enorme utvalg av flybilletter, 

charter og hotell til priser du digger!

I filmen Iskas reise 

skildres Øst-Europa som et 

tøft oppvekststed. Regissør 

Csaba Bollók forteller at 

virkeligheten er enda 

tøffere. 

film Tekst > Elin Sofie Lorvik Foto > Alasan N. Paulsen 

En 

verden 

Iskas reise er ikke bare en film. I hovedrollen 

som Iska møter vi Maria Varga, hun lever et liv 

som ligner veldig på den virkeligheten som 

presenteres i filmen. For regissør Csaba Bollók 

fra Ungarn er ikke Maria bare en skuespiller, 

men også et nytt familiemedlem. 

– Jeg så henne på gaten, og hun var så nydelig. 

Vi trodde først hun var en gutt, fordi hun var 

skallet. Derfor begynte jeg å se for meg en gutt 

i hovedrollen, forteller Bollók. 

Tøff virkelighet 

Regissøren fikk inspirasjon til filmen da han 

reiste til Transilvania i Romania. Der ble han møtt 

av et sterkt bilde han ville formidle videre. 

– Nedlagt industri og mangel på jobber fører 

ofte foreldrene ut på en alkoholisert vei. Å vokse 

opp som barn i dette samfunnet er steintøft. 

Foreldrene slår barna, noen ganger i rus, men 

mest i frustrasjon. Likevel elsker de barna sine. 

Det er dagens realitet. Familiene lever av at 

barna samler jernskrap som de selger videre. 

Det gir ikke mye penger, men akkurat nok til 

å leve eller drikke en dag. Jeg følte en enorm 

trang til å hjelpe, sier Bollók. 

Dropper skolen 

I Transilvania er det få barn som kan lese og 

skrive. Selv om de fleste er innenfor skolens 

system, er det frivillig å møte opp til timene. 

De fleste jobber i stedet. 

uten 

– Staten gir penger til foreldrene for at barna 

skal gå på skolen. Realiteten er at barna ikke har 

bøker, og kun møter opp på skolen et par 

ganger i måneden. Det er ikke uvanlig at foreldrene 

kjøper sprit for skolepengene, sier Bollók. 

Han bestemte seg for å lage en film som 

skildret miljøet der barn samler jernskrap og går 

med en drøm om å finne gull. Maria var et 

enkelt hovedrollevalg. 

– Hun trengte ikke engang å lære seg å spille, 

for henne var verden slik, forteller Bollók. 

Kjærlig datter 

Etter innspillingen av filmen ble Maria med 

Bollók tilbake til Budapest. 

– Vi har på et vis adoptert Maria, og skrevet en 

avtale med foreldrene hennes. I januar flyttet 

hun inn hos oss, og vi syntes alt gikk veldig fint. 

Han kikker bort på konen sin, de sier noe på 

ungarsk og hun nikker og smiler lett. 

– Vi ville så gjerne gi Maria en familie og en 

fremtid, men det å tilpasse seg et nytt liv med 

daglige rutiner er vanskelig for et barn med den 

bakgrunnen. Han beskriver Maria som ei veldig 

hjelpsom jente. Bollók gnir seg i øynene bak 

den grå brilleinnfatningen. 

Påskeferie 

I Budapest bodde Maria sammen med Bollóks 

kone, Ágnes Csere som også spiller i filmen, ei 

– Å vokse opp som barn 

i dette samfunnet er steintøft. 

:-( 

happy 

ending 

av døtrene fra deres ekteskap, og halvsøsteren 

Rózsika (12) som de også adopterte. 

– I april ville Maria hjem og besøke foreldrene 

siden det var påske. Selvfølgelig lot vi henne 

dra, men hun kom ikke tilbake. Bollók snakker 

om Maria med en varm, men trist kjærlighet i 

stemmen. Rózsika holder "moren" beskyttende 

i hånden. Selv om hun ikke forstår språket, trøst - 

er hun instinktivt når hun ser bort på "faren sin". 

– Det var tungt. Ikke et ord til oss eller vennene 

i Budapest. For to dager siden dro vi ned til Transilvania 

for å prøve å få henne til å komme hjem 

igjen. Hun var så kald og sterk. Satt med arm - 

ene i kors, og så ut vinduet mens søstrene 

hennes gråt. Bollók blir stille, før han igjen må 

gni seg i øynene. 

– Man må ikke glemme at Maria er 15 år 

gammel, og selv om hun på mange måter 

regnes som et barn, så har hun vært voksen 

i flere år. Hun kan ta vare på seg selv. Maria bor 

nå sammen med en yngre bror og en gutt 

i 20-årene som vi antar er hennes kjæreste. 

I Romania er prevensjon et fremmedord, og jeg 

er bekymret for at hun kommer til å få barn om 

ikke lenge. Hennes venn virket ikke som et 

godt parti, og vi er redde for hvilken industri hun 

kan havne i. Virkelig redde, sier Bollók med en 

sprekk i stemmen. Han håper selvfølgelig på en 

happy ending, men er redd for at virkeligheten 

innhenter dem. 

14 

15

musikk Tekst > Øyvind Gallefoss Foto > Alasan N. Paulsen 

16 

Flinke amatører 

>> Hiawata! 

er blitt kalt Norges 

beste indiepopband. Noe 

de tar med knusende ro. 

- Det er vel først og fremst fordi 

det ikke er så mange som spiller 

indiepop, forklarer vokalist Tore. 

– Indierock er det en del som spiller, 

kanskje, men ikke så mye pop. 

– Det handler mer om låter, fortsetter 

Tore. Vi spiller mer melodisk, det 

eksperimentelle... 

– Hører ikke hva du sier jeg, avbryter 

bassist Einar. 

– Jeg tror han prøver å innbille ham at 

vi er eksperimentelle, flirer Håkon, 

gitarist i bandet. 

Alle ler. 

– Det jeg prøver å si er at vi er mer 

glad i låter og melodier, enn sånn særhet 

for særhets skyld. 

Alle er enige. 

Under utvikling 

Vi møter et trøtt, men avslappet, Hiawata! 

før deres første konsert i Trondheim. 

Anmeldelser av deres nye plate 

vitner om enkel popmusikk uten kompliserte 

arrangementer. Noe som har 

sin naturlige forklaring. 

– Nei, vi kommer aldri til å bli musikere, 

mener Håkon. - Altså, vi har spilt 

litt sammen, men vi har ikke holdt på 

lenge, fortsetter han. – Vi begynte 

egentlig i band fordi vi ikke var gode 

nok i fotball lenger.Ingen av oss har 

holdt på i band siden 7. klasse, liksom. 

- Jeg har, forteller Are, trommisen i 

bandet. 

- Å? Håkon er undrende. 

Are og Einar har ikke den samme 

bakgrunnen som resten av bandet, 

en kompisgjeng fra Røa. 

- Jeg har også spilt trompet i fem år, 

kan Einar fortelle. 

- Hva? Hvorfor spilte du ikke på platen 

da? spør Håkon. 

- Jo, det kunne jeg kanskje gjort. Hvis 

jeg hadde fått øvd litt. 

Einar og Are spiller også i et sideprosjekt, 

kalt Nomber 5s. 

- Ja, det er sånn vi sitter og snekrer 

sammen, det ble laget etter vi møttes 

i Hiawata! Hehe, du kan si det er 

rytmeøving for dette bandet egentlig. 

Men er resten av gutta altså mislykka 

fotballspillere fra Røa IL? 

– Jeg føler at gitaristene har utviklet 

seg veldig siden starten, det låter helt 

annerledes nå, forteller Einar. 

– Ja, alt endret seg jo når Håkon dro 

frem en skritteller på øving, flirer Are. 

– Skikkelig rocka. Nei øff, jeg gidder 

ikke snakke om den skrittelleren, klager 

Håkon. 

– Skal vi ikke heller prate om selve 

skrittet?, lurer Johan, også gitarist. 

-– Det er mye mer interessant. 

– Nei, den skrittelleren har gjort mye 

for bandet. Einar gir seg ikke. – Før 

sto gitaristene og så ned på skoa under konsert, nå er de 

oppe og... skritter rundt. 

Enkel indiepop 

Selv om det er et ungt band, har de fått oppmerksomhet 

av ymse slag fra land som Italia og Spania. 

– Det er bare på grunn av MySpace, avklarer Johan. 

– Vi har prøvd å markedsføre oss der, hvertfall litt. 

– Grunnen til at vi har fått slik oppmerksomhet kan ha noe 

med å gjøre at sydlendinger er litt konservative på sin 

indie. Vi spiller jo ikke kontroversiell indiepop, forklarer 

Einar. 

– Vi spiller bare det vi klarer å spille, ler Håkon. 

Men hva hører bandet selv på? 

– Mye forskjellig. Det tror jeg er utrolig viktig, mener Tore. 

– Husker du Spin Doctors? spør Einar plutselig. - Bassisten 

der digget disco. Alt han ville i livet, var å spille disco. 

Men jeg tror ikke man kan høre det på Spin Doctors' 

musikk. 

– Altså, hvis alle hadde hørt på skatepunk, ville vi blitt et 

Blink 182 wannabeband, forklarer Are. - Vi vil ikke være et 

coverband. 

– Vi har prøvd å spille coverlåter da, smiler Håkon. 

– Vi klarte det ikke. 

Forsiktige ambisjoner 

Bandet virker veldig avslappet når det spørres om hvilke 

ambisjoner de har for fremtiden. 

– Vi har vel snakket om å begynne å spille inn ny plate 

i juni, forteller Tore. – Vi har alle sangene klare. 

– Også håper vi at vi kan dra ned til Spania en tur og spille, 

det hadde vært bra. 

– Altså, vi føler ikke for å gå ut å si at vi skal gjøre sånn og 

sånn, vi vil bare få navnet ut og gjøre masse konserter. Nå 

skal platen ut, så ser vi hva som skjer med konserter og 

festivaler og slikt etterpå. 

– Vi har folk på saken, smiler Håkon ironisk. – Hele 

promotionteamet vårt driver og ringer rundt mens vi 

snakker. 

– Nei, vi er egentlig fornøyd, nå som vi reiser rundt og 

spiller konserter, sier Einar. - Om vi får øl, mat og 500 

kroner så... 

– Hadde vært greit å ha muligheten til å sette seg på et 

fly, da, skyter Tore inn. 

– Vi har ambisjoner om hotellfrokost også, sier Johan. 

– Ja, med bacon! Håkon har mat i blikket. – Egentlig er 

komfort et godt mål på suksess; jo bedre komfort, jo 

høyere oppe er vi. 

– Nei altså, seriøst, ambisjonene våre er nesten oppfylt, 

når vi nå drar rundt til Bergen og Oslo for å spille 

konserter, mener Einar. 

– Om vi selger fem-ti album i kveld er ambisjonene nådd, 

avslutter Håkon. – Og tre t-skjorter. 

Hiawata! solgte mer enn tre t-skjorter. Dessuten spilte 

de som om de hadde gjort det før. 

17

musikk Tekst > Astrid Ledang Foto > Kjetil Hasselgård 

Psykedelisk rock‘n’roll 

>> Bobby Cagehill gikk fra gitar til vokal, og startet rock'n'roll-gruppa My Midnight 

Creeps. Fire år etter er Histamin, cd nummer to, i boks. Den vil ta med publikum på en 

ny opptur. Og nedtur. 

Histamin er et stoff som løses ut ved orgasme. Å ha for lite eller for 

mye kan gi ekstreme symptomer. Blant annet tinnitus, overdrevet 

hårvekst, hyperaktivitet, hukommelsestap og svettetokter, for å nevne 

noen. Histamin er altså også navnet på den nyeste skiva til My 

Midnights Creeps. 

Svarte pantere 

- Er My Midnight Creeps orgasmen mens cd-en er Histaminet? 

- Vi er i hvert fall orgasmiske personer. 

Rockeartistene Alex Kloster-Jensen og Robert Burås, alias Bobby 

Cagehill er fullstendig svartkledde, sistnevnte har dog pyntet på stasen 

med to tunge kjeder rundt halsen. Et er fra New Orleans, mens det 

andre, som fargemessig går i takt med det krøllete håret, kommer "fra 

Afrika et sted". Vi så i forkant for oss to rockere som nonchalant skulle 

entre rommet for så å slenge seg ned i sofaen. Men rockestjerneklisjeen 

blir kun oppfylt av de sorte klærne, Bobbys store stjernebriller og 

røyken som går i repeat fra hånd til munn. 

Blues og navn 

Begge artistene er allerede godt etablerte i den norske musikkverden: 

Bobby Cagehill som gitarist i Madrugada, og Alex Kloster-Jensen fra Ricochets. 

I Madrugada het han forresten ikke Robert Cagehill, men 

derimot Robert Burås. Forvirrende? 

- Da jeg skulle starte et rock'n'roll band syntes en kompis av meg, som 

18 

også er bluesfantast, at det var på tide med et ordentlig bluesnavn. Så 

da oversatte han det bare direkte. 

Robert Burås multiplisert med oversettelse har blitt: Bur-ås = Cage-hill. 

Navnet på gruppa My Midnight Creeps kom også til gjennom bluesen. 

Folket befant seg på stranden i Oslo, og hadde i anledningen tatt med 

seg en bærbar cd-spiller for å høre på musikk. My Midnight Creeps 

som både Little Walter og Howlin Wolf synger om i ”My Babe” og 

”Back Door Man”, er et velkjent uttrykk og passet bra som navn på 

Cagehills rock’n’roll band. 

Spirituelt psykedelisk 

My Midnight Creeps går så langt tilbake som 2003, og har dermed 

holdt på i fire år. Cagehill hadde kommet hjem fra Berlin og ville starte 

et rock’n’roll-band. Han og Alex hadde allerede en god tone, og tente 

begge på ideen om å lage musikk sammen. Opprinnelig var planen ei 

skive i året. Men ambisjonene var litt for høye. Ikke at det har gjort så 

mye, for de siste fire årene har de gitt ut to skiver. Hva vil de med musikken 

sin? Si for eksempel at de var på date, og måtte forklare hvem 

og hva MMC var for en jente de virkelig likte. Hva ville de sagt? 

– Vi lager spirituell, psykedelisk musikk. Rock’n’roll som utvider den 

musikalske horisonten. Og så måtte vi spedd på med masse løgn. 

– Jo, men hvis det er en jente du liker. Veldig godt! 

– Jo mer jeg liker jenta, jo større nettverk av løgner, svarer Alex. 

– Jo flere løgner, desto bedre, tilføyer Bobby fra venstre. 

Tvetydige terningkast 

Date eller ikke date, musikken deres har hvert fall fått god kritikk. Til 

tider har det dukket opp journalister som har klaget på Bobby som en 

for svak vokal, og andre har sagt det motsatte. Mens den første skiva, 

My Midnight Creeps, har fått omtrent alle tallene på terningen, har 

Histamin fra 2007 trosset terningsannsynlighetene og havnet på den 

øverste tallrekken. Det er de fornøyde med. Faktisk har det gått over all 

forventning. Årsaken er muligens en god innstilling samt at de har unngått 

å fikle for mye med skiva. Noen ganger er cluet å ikke rote seg 

altfor langt bort. Kanskje gjorde de det litt for mye på den første skiva, 

men denne gangen har de klart å styre seg. 

Dionysisk oppløftning 

- Hva er det som gjør musikken deres så bra? Hva gjør dette til 

rock’n’roll med kvalitet? 

Tre sekunders stillhet med spørsmålstegn. 

– ... den dionysiske oppløftningen. Ekstasen. Gjerne to-tre ganger i 

løpet av en konsert. Etterpå kommer alltid nedturen. 

– Og hvem inspirerer dere, da? 

– Stones. 

– Rolling Stones that is! understreker Bobby. - Også Jimmy Hendrix, 

tilføyer han. 

Så ler de begge av en uviss grunn, og forklarer hvordan man må 

samarbeide med publikum. Hver konsert er forskjellig, ingen konsert er 

som en annen. Dessuten kommer det an på hvilken stemning My 

Midnight Creeps er i. 

Til slutt. Hva vil bandet My Midnight Creeps fortelle oss? Dersom de 

var journalister og skulle intervjuet seg selv, hva ville de spurt om? Det 

blir litt forvirring bak teppet. Etter nærmere forklaring og en kort 

tenkepause, kommer spørsmålet: 

– Hvem er du? 

– Hvem er dere? 

– Hvem er dere, da? 

- Hæ, hvem er hva? spør Alex og avslutter spørrerunden. 

Forhåpentligvis kan My Midnight Creeps heller gi svar på spørsmål fra 

fans og media gjennom musikken sin. 

19

– Jeg skulle gjøre dette på ordentlig og sikte 

høyt, det var målet. Slik beskriver den svenske 

singer/songwriteren hvordan hun bestemte seg 

for å gå i gang med musikken. Og når Asha 

bestemmer seg for noe, ser det ut til at hun 

som regel får viljen sin. – Jeg skulle spille, jeg 

skulle få platekontrakt. Men jeg skulle også 

lengre enn til det lokale, melankonske stedet. 

Utypisk 

Når Asha snakker om hvor hun ser for seg at 

musikken kan nå ut, er det Canada og 

Frankrike som står høyest på lista. – De faller 

ikke så lett for det typiske, slik de gjør i mange 

andre land. Verken jeg og musikken min er 

typisk kommersiell, derfor tror jeg de kunne 

egnet seg for lansering. Men hittil er det altså 

kun de skandinaviske landene som har vært 

satsningsland for den svenske artisten, og 

mottakelsen har vært svært positiv. – Jeg hadde 

virkelig ikke trodd at det skulle gå så bra som 

det har gjort. Men det er godt å få en 

bekreftelse på det jeg har jobbet med. Jeg har 

virkelig gjort mitt aller beste, og jobbet hardt for 

musikken min. 

Beyoncé kontra Idol 

At dette er en kvinne som satser hardt, har 

meninger og ikke minst, meningers mot, er 

umulig å ikke legge merke til. Etter flere år med 

klatring oppover artiststigen, går hun sterkt ut 

mot det hun kaller ”idol-tendensen” i musikkbransjen. 

– Alt skal skje så fort. Et album skal 

være en stor opplevelse, et resultat av hard 

jobbing. Jeg synes ikke noe om at man bare 

skal få alt i fanget og jeg synes i alle fall ikke at 

et album skal være en hastverksak. 

Overraskende nok trekker Asha frem Beyoncè 

som et eksempel på det motsatte.– Det er gøy 

å se på alt maskineriet som ligger bak en slik 

artist. Sminken, videoene, sangen og 

dansingen. Hun har ikke akkurat ligget på 

latsiden, for å si det slik. 

Travel hjemme og borte 

I januar fødte Asha Ali en liten gutt, i februar 

kom debutskiva, og i sommer skal den nybakte 

moren på festivaler. Hun kan nok ikke bli tatt for 

å være lat selv. – Det er vanskelig, ja. Før hadde 

jeg jo bare meg selv å tenke på. Nå er det en til 

20 

i livet mitt som trenger meg. Men så må jeg 

promotere albumet, som også er en slags baby. 

Det er ikke noen tvil om hvilken baby Asha er 

mest stolt av, under intervjuet tar hun frem 

mobilen og viser frem bilder av Iko, som sønnen 

heter. For mens Asha er på promotur, befinner 

lille Iko seg hjemme sammen med far. – Jeg 

gleder meg til å komme meg hjem nå, men 

denne reisingen går nok mer utover meg enn 

han. 

Realistisk 

Musikken på plata handler om hvordan livet til 

Asha var tidligere. Det er ifølge henne selv en 

oppsamling av dårlige kjærlighetsforhold. Og 

hører man på tekstene skjønner man at det ikke 

>> Asha Ali 

fascineres av 

maskineriet 

rundt stjerner 

som Beyoncé. 

Vi fascineres 

mer av Asha Ali. 

har vært lett å være henne. – Det er personlig, 

og det må det være, synes jeg. Musikk er ikke 

som en fiktiv roman, eller i alle fall ikke min 

musikk. Om det skyldes bakgrunnen som 

etiopisk flykning eller ren og skjær realisme, tør 

Asha uansett ikke å snakke om platen som en 

drøm gått i oppfyllelse. – Jeg vil ikke si at dette 

er drømmen min. Hva om jeg ikke kan leve av 

musikken, da har plutselig min drøm blitt knust, 

og hele verden vet det. Jeg er nok en realist, ja. 

Og selv om det ligger hardt arbeid bak å endelig 

få gi ut en plate til mange, innrømmer hun at 

musikken er skrevet av Asha for Asha. – Jeg 

håper plata blir kjøpt av folk som har penger, sier 

hun lurt. 

musikk Tekst > Margrethe Blomsø Foto > Kjetil Hasselgård 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

� �� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

� � � � �� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

� �� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

� �� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

� �� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

� �� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

� �� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

� �� 

�� 

�� 

�� 

�� 

� �� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

�� 

� 

��

Tekst > Rita Trondsgård Foto > Øystein Brynhildsvoll 

tegneserie 

22 

– skrekk og gru Da Tomte var liten var Donald Duck tegneseriefavoritten. 

Nå går det i Burns og Vasquez. Men mest inspirasjon til egne 

serier finner han i skrekkfilmens blodige verden. 

Tegneserietegneren Tomte, eller Tom Richard Tokle som han egentlig 

heter, er 24 år og har allerede begynt å få et respektabelt navn i det 

norske tegneseriemiljøets irrganger. Han har bidratt til flere antologier, 

som blant annet Slagg og Blodige Grøss, mens hans tredje soloalbum, 

Barnevakten, ble utgitt i mai. Men hvordan begynte det hele? 

– Jeg har tegnet så lenge jeg kan huske, men det var ikke før på 

ungdomsskolen at jeg begynte å satse, forteller han. – En kis i klassen 

min spurte om jeg kunne tenke meg å tegne for skoleavisa. Striper og 

sånt. Det hadde jeg aldri gjort før, men tok gladelig utfordringen. Etter 

den første stripa ble jeg hekta, og fortsatte å lage striper i fire år etter 

det. Men etter en stund sa det stopp, og jeg begynte istedet å lage 

lengre, mørke historier, forklarer Tomte. 

Forlot stripeformatets begrensinger 

Han ble aldri helt komfortabel med å holde seg innenfor stripeformatet, 

og så seg lei på folks trang til å sammenligne streken hans med andre 

og mer kjente utøvere som Frode Øverli. 

– Jeg trengte rett og slett et større og videre format som jeg kunne slå 

meg løs i. Har ikke sansen for punchlines. Hvorfor skal alt være så 

forbanna festlig? utbryter Tomte. 

Via tegneseriefestivalen Raptus i 2003 kom han i kontakt med 

Seriehuset som var svært interesserte i den unge serieskaperen. 

– Seriehuset kom til meg, faktisk. Sjefen for forlaget hadde sett seriene 

mine fra før og likte det han så. Han snakket om et album, og jeg sa 

selvfølgelig ja takk til det. Men det var ikke før to år etterpå at det ble 

en realitet, den første utgivelsen av Tomtes Sorte Sider. Jeg hadde ikke 

sendt inn noe i det hele tatt, og synes det var artig at forlaget kom til 

meg. Mange sliter med å få publisert det de har laget, og enkelte må 

psyke seg opp for å kunne sende inn en serie i det hele tatt, sier Tomte 

før han tar en stor slurk av halvliteren foran seg. 

Basert på en virkelig person 

Barnevakten, album nummer tre i serien Tomtes Sorte Sider, er en 

remake av den første ordentlige horrorserien han noengang skrev. Det 

er en klassisk grøsser, full av blod og gørr. 

– Historien fikk mye respons da jeg la den ut på nettserier.no for et par 

år siden, og mange har etterlyst den i eget album. Men tegningene i 

dette førsteutkastet er temmelig utdaterte. Derfor har jeg helt siden 

oktober holdt på med en ny versjon som nå kommer ut i begrenset 

opplag. Du vil ikke finne heftet hos Narvesen, men den vil selges via 

nett og gjennom spesialbutikker som Tronsmo og Avalon, forklarer 

Tomte. 

– Selve hovedpersonen i Barnevakten er forøvrig basert på en venninne 

av meg. Men hun er ikke så voldelig i virkeligheten. Da ville hun jo 

havnet i fengsel! tilføyer han med et skjevt smil. 

Det visuelle er viktigst 

Trønderen er vant til å jobbe sammen med andre manusforfattere og 

medgir at selv om han gjerne skriver manus, er det selve tegningen 

som står mest sentralt. 

– Er mest opptatt av det estetiske, og stemningen jeg kan skape 

gjennom tegneseriene mine. Det er spennende å tegne etter andres 

manus så lenge de ikke deler opp rutene på forhånd. Akkurat dét vil jeg 

gjøre selv, og kan gjerne bruke en hel side på en eneste rute der hvor 

andre kanskje deler opp en side i seks ruter. Jeg skriver gjerne historier 

selv også, men bruker lang tid på å bli fornøyd. Perfeksjonist, smiler 

Tomte, før han fortsetter. 

– Jeg liker å fortelle en historie gjennom flest mulig tegninger og så lite 

tekst som mulig. Jeg har ikke sansen for tegneserier hvor tegningene 

sier lite eller ingenting og teksten sier alt. Det synes jeg blir helt feil. 

Variert filmsmak 

Når det gjelder inspirasjonskilder, understreker Tomte at han får flest 

ideer gjennom filmer, og ikke blant andre tegneserieskaperes verker. 

Han blar ivrig i tegneseriesidene han har tatt med og viser gjerne frem 

hvordan Barnevakten referer til den stemningsfulle horrorklassikeren 

The Changeling. 

– Jeg ser veldig mye forskjellig. I det siste har jeg sett mange av Lucio 

Fulcis' filmer, og jeg setter stor pris på David Lynch. Eraserhead er en 

film som har inspirert meg mye, sier han. 

Tomte har mottatt flere manus i den siste tiden, men vil ikke røpe noe 

mer enn at ett av dem dreier seg om et spøkelseshus. 

– Når folk spør meg om hva albumene mine handler om, så pleier jeg å 

si at de får gå og finne det ut selv! Et kontant, men vennlig svar. 

23

Mange av idolene til danske The Defectors prydet i sin tid scenen 

på CBGBs i New York. Da de selv spilte på den legendariske klubben 

var det med blandet fornøyelse. 

> CBGBs er en konsertmaskin, forteller Mort Harker. Bandets to meter 

høye vokalist har farget svart hår, svarte lakkerte negler og en flosshatt 

med rødt hattebånd. Han er ulastelig kledd, med rødt slips og svart 

skjorte, og han kjederøyker rullings. > Vi fikk ikke noe øl, og de var ikke 

spesielt hyggelige heller. Det var bare: “Hvem er dere? Dere skal på NÅ!” 

Vi fikk tjue minutter, og så var det på med neste band. Gøy å ha gjort det, 

men bra var det ikke. 

Ikke rock, men garagerock 

The Defectors ble til som et hobbyprosjekt i 1998. Alle medlemmene var 

avhoppere (defectors, nudge, nudge) fra andre Århus-band som delte en 

kjærlighet for garagerock. Som en forløper for punken, var garage i mange 

år en oversett stil, men på 80-tallet fikk stilen en oppsving. Særlig band 

som The Cramps og Gravediggers tok det røffe lydbildet og kombinerte 

det med glam og tyggegummielementer, som B-film og tegneserier. 

> Det var band som hadde det gøy med å lage enkel musikk, forteller 

Mort. > Det er noe vi respekterer. Den store skrekken er å bli kalt “bare et 

rockeband”. Alle kan spille rock, men garagerock er noe ganske annet. 

Dansk rock 

Ti år og fire studioalbum etter de begynte, har The Defectors opparbeidet 

seg en trofast fanskare blant musikere og fans verden over. Men 

i Danmark lar anerkjennelsen vente på seg. > I Danmark tar man ikke rock 

på alvor, sier organist Martin Budde, som i motsetning til sin gotiske 

kollega stiller med tradisjonell rockabilly 

-sveis og svart Country'n'Western 

-skjorte. > Ikke som i Norge 

og Sverige. I Danmark 

skal det ikke 

24 

Garagerockens 

avhoppere 

være gøy å lage musikk. Helst skal det være elektronisk og kunne spilles 

inn hjemme. I stedet for å kjøpe gitarer, kjøper man en Mac, sier han. 

> Det er for jævlig! 

Noen få danske rockeband har likevel dukket opp de siste årene. Baby 

Woodrose og Powersolo nevnes ofte i samme åndedrag som The 

Defectors. Selv ser de ikke at de har mye annet til felles enn nasjonalitet, 

og noen dansk bølge tror de ikke på. > Ikke i Danmark i hvert fall. Dansker 

foretrekker hip hop og band som Aqua. Men vi er jo populære andre 

steder så da går det jo greit, smiler Martin. 

Vil lage klassikere 

> Vi har aldri hatt noe mål om å finne opp en ny musikkstil. Vi tar det som 

en klapp på skulderen om noen beskylder oss for å stjele riff fra band som 

The Fuzztones. Og når anmeldere anklager oss for ikke å utvikle oss, 

trøster vi oss med at man sa det samme om Ramones, forteller Mort. 

De er ikke enige i at musikken er den samme som for ti år siden. > Vi har 

hatt en naturlig utvikling. Noen har sluttet og noen har kommet til. Slikt er 

som bensin på bålet for oss, smiler Martin. > Vi er et kollektivt band, så 

nye folk betyr nye impulser. Selv om man er tro mot sjangeren, er det rom 

for tolkning. For oss har det vært viktig å utvide sirkelen av muligheter. 

Samtidig ser vi at jo videre sirkelen blir, jo klarere blir sentrum, altså 

garasjerocken, fortsetter han. 

> Akkurat nå er det et engelsk band som heter Horrors, som gjør akkurat 

det vi har gjort i ti år, fortelle Mort. > Men de selger i spann. Skrekken er 

at vi en dag blir anklaget for å kopierer dem. > Men vi vil heller 

lage en klassiker enn en hit, skynder han seg å legge til. 

musikk Tekst > Morten Kristensen Foto > Astrid Ledang 

DDB KF20 Foto: Sebastian Ludvigsen/tinagent.com

26 

RUSTELEFONEN HAR NY ÅPNINGSTID FRA 2. APRIL 

ÅPENT HVER DAG KL. 11.00-19.00 

(MANDAG-SØNDAG) 

Ingen pekefinger, 

bare svar på det du lurer på! 

www.rustelefonen.no 

Du kan finne det ut på to måter. 

Å teste det trenger ikke være en av dem… 

Hvordan føles det? Hvilke konsekvenser kan det få? 

Kan man se at noen bruker dop? Hvor lenge varer 

rusen? Hvordan føles det etterpå? Finnes det hjelp? 

HVA VET DU EGENTLIG OM RUS? 

Canada kan også! 

>> Hva skjer med Canada om dagen? 

Må eviggrønne New York se seg slått 

av sine søsken i nord når det gjelder 

å komme opp med det sisteste siste? 

Etter Arcade Fires suksessalbum Neon Bible har øyne og ører 

verden rundt stilt seg inn mot Canada for siste nytt. Indierockens 

nordpol har flyttet seg nordover til Montreal, som kommer 

med friske lyder i et lydlandskap som må sies at er begynt å bli 

dvelende over samme depresjoner og uttrykk. Navn som Broken 

Social Scene, Apostle of Hustle og The New Pornographers 

er alle indienavn som i de siste årene har hjulpet Canada fram i 

rampelyset. Et av Montreals hete navn i disse dager, er bandet 

Malajube. De har spilt i Norge to ganger og er booket til Øyafestivalen. 

Det som gjør disse unike, er ikke bare et livlig og 

nyskapende musikkbilde, men også deres franske tekster. 

Indie på fransk 

Montreal er den største byen i den fransktalende provinsen 

Quebec i Canada, men allikevel er mesteparten av musikken 

som strømmer derfra engelskspråklig. Malajube er unntaket. 

>> Hva er det med Montreal som gjør at det skapes så mye 

god musikk akkurat nå? 

>> Det er blitt et veldig bra musikkmiljø i byen, hvor alle hører 

på og inspirerer hverandre. Det presser oss til å lage bedre 

musikk. Men, vi føler oss ensomme som eneste fransktalende 

område i Nord-Amerika, forteller vokalist Julien Mineau. 

Malajube har klart å nå ut også til den engelsktalende delen av 

befolkningen, og videre ut av Canada. Og det virker ikke som 

om de er redde for at fordommer og manglende franskegenskaper 

skal hindre dem fra sukess. 

>> Å synge på fransk er jo selvsagt et problem om man vil slå 

igjennom i mainstreamen, men som indierockband setter det 

oss i et spesielt lys. Det er få indieband i Montreal som synger 

på fransk. Når jeg tenker meg om så, er det bare metallband 

som gjør det. Men ingen skjønner jo hva de synger om uansett, 

sier Julien. 

For det plager han ikke at publikum ikke forstår tekstene hans. 

Derimot mener han det kan være positivt, for da kan folk fokusere 

på musikken i stedet. 

Trompe l'Oeil 

Malajube er på turné i Europa for å promotere plata, Trompe l'- 

Oeil, som kom på samme tid i fjor. Det vanskelige andrealbumet 

er mindre vanskelig for band som ikke slo helt igjennom første 

gang, og Julien mener at dette er mye bedre enn det forrige. 

>> Vi har brukt mer tid, mer erfaringer på denne skiva. Vi var 

aldri helt fornøyd med den første, for den er mer som en demo 

egentlig. Men nå er vi stolte, denne er mer variert og det er en 

plate alle kan like. Julien forteller videre at det som inspirerer 

han mest når han skriver tekster, er sykdommer. Altså, 

sykdommer og følelsene de provoserer fram. 

>> Hele verden har jo kreft, sier han og fortsetter med at 

mange i band-medlemmenes nære familie har vært rammet, og 

at han selv er redd for å bli syk. 

>> Det var under en turné en gang at jeg fikk en akutt rektumsykdom 

hvor jeg måtte inn på sykehus. Senere skrev jeg en 

sang om det, som pressen trodde handlet om at jeg hadde sex 

med kjæresten min. Om lønneblader noen gang vil bli den nye 

eplehaven, vil jo bare tiden vise. Men husk at det er mer enn 

klimagasser som kan flytte nordpolen. 

HVA VET DU EGENTLIG OM RUS? 

Hvordan føles det? Hvilke konsekvenser kan det få? 

Kan man se at noen bruker dop? Hvor lenge varer 

rusen? Hvordan føles det etterpå? Finnes det hjelp? 

Du kan finne det ut på to måter. 

Å teste det trenger ikke være en av dem… 

RUSTELEFONEN HAR NY ÅPNINGSTID FRA 2. APRIL 

ÅPENT HVER DAG KL. 11.00-19.00 

(MANDAG-SØNDAG) 

Ingen pekefinger, 

bare svar på det du lurer på! 

www.rustelefonen.no 

27

Musikk + telt = God stemning! 

5.-8. juli braker det løs i Danmarks festivalhovedstad, Roskilde. Har du lyst til å 

overraske noen med en billett? Jepp, nå har du muligheten til å vinne gratis inngang 

for to stykker på en latterlig enkel måte. 

Send en mail med navn på tre av årets headlinere til konkurranse@skum.as 

innen 30. mai. Husk navn, alder og adresse. Ingen adresse - ingen festival. 

Dere må bruke egne penger på reise, opphold, og både fast og flytende føde. 

Men inngangen er gratis. Jippi! 

28 

Roskildekonkurranse 

Sportshotellet 

– på toppen av Oslo 

Olympiatoppen Sportshotell ligger i idylliske omgivelser "på toppen” av Oslo, 15 min med bane fra sentrum. 

Hvis du vil bo sentrumsnært, men unngå bråket fra byen når du skal sove er Sportshotellet det rette stedet. 

Hotellet er nyoppusset, og består av resepsjon, 32 rom (enkle, doble eller triple etter behov), møtelokaler, 

peisestue, kjøkken og spisesal/kantine. Du bor enkelt og godt, med god mat og i fredelige omgivelser. Er du 

interessert i å holde deg i form, er Sportshotellet en drømmeplass med tilgang til fasiliteter innendørs, samt 

hele marka med turterreng og bademuligheter på sommeren. 

Vi har døgnåpen resepsjon hvor du kan bestille hotellrom, møtelokaler, måltider, møteservering og kioskvarer. 

Dobbeltrom 470,- og trippelrom 395,- 

pr. pers./ pr. natt inkl. frokost. 

Beliggenhet ved Sognsvann nord for Ullevål 

Kort vei til Oslo sentrum 

Gode offentlige kommunikasjonsforbindelser. 

Gratis parkering 

Stort treningssenter 

Flott turterreng og bademuligheter 

www.olympiatoppen.no 

Informasjon/Bestilling: 

Tlf: 22 02 57 35, Fax: 22 02 57 43, E-post: mette-karin.welle@no.issworld.com

Foto > Alasan N. Paulsen og Anne-Kat de Jong Simonsen 

mote 

30 

Retroglam 

Se deg frem og tilbake! 

Futuristiske materialer møter 

vintage og pin-up stil for en 

ultrafeminin look. 

Stylist: Carrie-Anne Clarke 

Hår & Sminke: Maria Wist 

Modeller: Lisette Askø og Mari Beck 

Makeup fra Make Up Store 

Lisette: 

Shorts – Vero Moda 160,- 

Bluse – Philosophy Blues Original 

(Carma) 1350,- 

Tights – Pieces 80,- 

Korsett – Hils Rief (Inzani) 890,- 

Sko – Stylistens egne 

Lisette: 

Highwaist Shorts - 

Vero Moda 500,- 

Skjorte – Volcom 600,- 

Veske – Volcom 600,- 

Smykke – Pieces 80,- 

Mari: 

Skjerf som topp – Oasis 185,- 

Smykke – Oasis 185,- 

Armbånd – Oasis 110,- 

Shorts – Volcom 600,- 

Tights – Only 130,- 

31

Mari : 

Jakke – Vero Moda 400,- 

Kjole – Oasis 930,- 


Sko – Pieces 230,- 

Lisette: 

Shorts – Vero Moda, 60,- 

Topp – Volcom, 600,- 

Jakke – Volcom, 1200,- 

Belte – Pieces , 130,- 

Skjerf – Pieces , 80,- 

Veske – Friis Company (Carma), 400,- 

Sko - Stylistens egne 

32 33

34 

Mari : 

Skjorte/Body – Vero Moda 260,- 

Skjørt - Ricco Vero (Carma) 1000,- 

Veske – Pieces 130,- 


Sko – Philosphy Blues Original (Carma) 2400,- 

Klokke – Vestal 1699,- 

Lisette: 

Kjole – Patrizia Pepe (Inzani) 2100,- 

Smykke – Oasis 235,- 

Belte – Pieces 100,- 

Sko – Pieces 230,- 

35

Slapp av 

den 

>> The Police, Wimbledon og 

angstberoligende mixtaper 

er stikkord for 

engelskmannen Jamie T. 

med 

neste 

store 

Med fire sigaretter, en pakke smertestillende og en pils i hånda, blir 

Skum møtt av en influensabefengt Jamie Treays på Blå i Oslo. 

– Det er ikke så ille i dag, det var verre under konserten i Danmark. 

Da var det feber og hele pakka. 

Den 22-årige Wimbledon-artisten har tross sin unge alder vært 

på britiske lepper i flere år takket være MySpace, 

liveopptredener og selvutgitte ep'er. I slutten av januar kom debutskiva 

Panic Prevention, som ifølge Jamie selv er en samling 

av låter fra de siste to årene, og ikke stort mer enn det. 

– Den har tolv låter tror jeg, ler Jamie, tydelig litt oppgitt over å 

selv være usikker på antallet albumspor (i og med at platen 

inneholder 15 spor, er kanskje ikke det så rart). Men det er 

slik både Jamie T og ikke minst musikken er: Litt usikker, tidvis 

fomlende, men mest av alt underholdende og morsom. 

Musikk mot angst 

At platen ble døpt Panic Prevention var ikke uten grunn. 

Jamie forteller at han selv har slitt med angstanfall siden 

han var ganske liten. Det var først da han begynte med 

musikk at han fant noe som virkelig var beroligende. 

– Jeg hørte mye på musikk som roet nervene, og etter 

hvert kunne jeg lage min egen ”medisin” i form av 

musikken. 

I ettertid har det blitt Jamies selvpålagte oppgave å spre 

beroligende musikk også til folket. 

– Da jeg var DJ, eller holdt konserter, begynte jeg å dele ut 

mixtaper med musikk som jeg selv syntes var beroligende, og 

jeg kalte dem Panic Prevention. Navnet har alltid ligget i bakhodet 

mitt, så da jeg skulle ut med albumet, tenkte jeg hvorfor ikke 

bruke det? Musikken min hjelper i alle fall meg mot angst, kanskje 

den også kan hjelpe andre. 

Det neste store 

I England fødes et nytt vidunder hver dag, i alle fall om man skal tro 

britisk presse. Jamie mener han hittil bare har sett de lyse sidene av 

den såkalte hypen, men forteller at artisttilværelsen på de britiske øyer 

likevel er langt fra en dans på roser. 

– England er hovedstaden for konserter, og publikum der kan være helt 

fantastisk. Så det er selvsagt spesielt å være musiker i England, i alle 

fall om du blir likt. Men press fra medier og kritikere gjør det ikke 

nødvendigvis lett for nye artister. De bygger deg opp til uante høyder, 

men du kan aldri være sikker på hvor lenge de lar deg bli der. 

I starten av 2006 toppet Jamie T en liste kalt ”The Next Big Thing” i 

hjemlandet. I 2007 var han utrolig nok rangert som nummer tre på 

akkurat den samme listen. Men Jamie sier selv at han aldri har brydd 

seg om hva pressen har skrevet om han, enten det er ris eller ros. 

– Om jeg ønsker å vite hvordan en konsert har gått leser jeg aldri hva 

som skrives om meg, da spør jeg vennene mine. En konsertanmelder 

har kanskje vært på én konsert hver kveld i en hel uke, og er egentlig 

bare drittlei. Man kan ikke stole på slike. 

Livet på turné 

Engelskmannens alternative rap/pop/rock har likevel nådd ut til folk og 

fe på de britiske øyer, og han er veldig glad for nå også å ha mulighet til 

å nå et større publikum med blant annet en Skandinavia-turné. 

– Når jeg er hjemme begynner jeg lett å savne turnélivet, forteller han. 

En vanlig dag på veien for Jamie starter med frokost etterfulgt av 

sosialisering med bandmedlemmer, lydsjekk, intervjuer, og så tilbake til 

konsertstedet for å underholde publikum. Alt dette avsluttes med, 

ifølge han selv, altfor hard festing. Kanskje ikke så rart at influensaen 

sitter i litt lengre hos Jamie enn hos oss andre. 

– Det blir altfor mye drikking og festing. Jeg har drevet med dette i fem 

år, men det føles som om jeg faktisk har gjort det i femten. 

En kjapp kommentar om at det kanskje er en vanlig opplevelse for 

rockere, får Jamie til å le. 

– Rocker? Jeg er vel ingen rockestjerne ennå, svarer han, før han ser 

seg rundt på sneiper, tomme ølflasker og halvspiste baguetter. 

Så ser han opp og smiler lurt. 

Merkelige venner blir merkelige sanger 

Om ikke Jamie er helt rockestjerne enda, er det gjerne rock han selv 

liker å høre på. Han ramser opp The Clash, Bob Dylan, Bright Eyes og 

Willie Nelson som favoritter, gamle travere med andre ord. 

Men selv om mye av tiden går med til å høre på musikk er det ikke 

først og fremst der han henter inspirasjonen til sin egen. 

– Jeg har de sprøeste vennene du kan tenke deg. De er gærne. Så når 

jeg skriver sanger er det alltid fra virkeligheten, om en av dem eller noe 

de har gjort. 

Ifølge Jamie har ikke dette bestandig vært like populært, og da han var 

yngre var det ikke fritt for at uenigheter med venner resulterte i 

kraftsalver i form av tekst og låtskriving. 

– Men jeg krangler ikke lenger nå. Jeg er nok ikke klar for å komme i 

slåsskamp for musikken min. Jeg hadde tapt uansett, så liten som jeg er. 

Tina Turner og The Police 

På en av sine tidlige ep-er har Jamie en sang kalt ”Ike & Tina”. 

– Jeg hadde sett ”What's love got to do with it”, nittitallsfilmen om Tina 

Turners voldelige ekteskap med Ike. Så ble jeg fanget av ”River Deep, 

Mountain High”. Den sangen har en høy og spesiell instrumentlyd som 

jeg forsøkte å gjenskape. Jeg klarte det selvfølgelig aldri, men 

prosjekttittelen ”Ike & Tina” har bare fulgt den sangen siden. 

Om ikke Tina Turner er annet enn en gammel inspirasjonskilde, 

har Jamie en annen, og ganske overraskende, ”guilty pleasure”. 

musikk 

– Dette har jeg aldri sagt før, men jeg hører mye på The Police. 

Noen videre kommentar på den mørke hemmeligheten ønsker ikke 

Jamie å gi. 

– It’s a shitty, shitty band, and the music is asshole-music, sier han og 

rister på hodet. 

To timer senere går en smilende engelskmann på scenen. Og om 

blandingen Ibux og Tuborg hadde fått katastrofale virkninger, som den 

gjerne kan gjøre hos vanlige dødelige, kunne det i alle fall ikke 

spores idet Jamie T ønsker publikum velkommen og spør åpenhjertig; 

– Er det noen fulle folk her? 

– Musikken 

min hjelper i 

alle fall meg 

mot angst, 

kanskje den også 

kan hjelpe andre. 

36 37 

Tekst > Margrethe Blomsø Foto > Derrick Santini / EMI

eise 

38I Darwins 

Tekst og foto > Ole Morten Knudsen 

Mens været var som verst i februar dro jeg til Galapagos 

for å nyte sol og havvind. Mest av alt for å misunne 

venner og bekjente. Reisen ble ikke billig, men jeg 

angrer ikke et sekund. 

Galapagos er en del av Ecuador, men ligger ca 1.000 kilometer vest, 

rett ut i Stillehavet. I likhet med Ecuador ligger øyene godt plassert 

midt på ekvator. Med andre ord er det garantert sol det meste av året. 

Galapagos består av 13 vulkanske øyer, og de fleste forbinder disse 

øyene med et spesielt navn: Darwin. 

Ikke stedet for shopping 

Det var på de samme øyene som Darwin klekket ut sin teori om 

evolusjonen og den sterkestes rett, jeg endelig tok turen til. I kofferten 

hadde jeg med et par t-skjorter, en sokk eller to, noen underbukser og 

shortser. Det er ikke mye annet som trengs på disse øyene. Dette er 

nemlig ikke stedet du drar til om du ønsker å oppleve "the high life". 

Jo da, det finnes noen bebodde områder, men dresskoden på de fleste 

utesteder og restauranter er helt klart uformell. Shoppingen er heller 

ikke særlig bra, men om det er dette du er ute etter har du havnet feil 

på sted. Darwin kunne nok klekket ut evolusjonsteorien i New York 

også, men det var på Galapagos han fant roen til å gjøre det. 

Fra land eller vann 

Det fins to måter å oppleve Galapagos på. Enten kan du basere deg på 

land, eller du kan ta den helt ut og leie en båt for turen. Da jeg først og 

fremst var på dykkertur var det siste alternativet mest aktuelt for meg, 

så det var lite annet å gjøre enn å finne seg en katamaran og noen som 

kunne navigere. Om du har stramt budsjett er det fullt mulig å finne et 

billig krypinn, og satse på dagsturer mellom de forskjellige øyene. 

Det er få ting som slår det å ligge utenfor en ensom øy, midt ute i intet 

og se solen stige opp mens skilpaddene svømmer forbi. Det er da du 

forstår hvorfor Darwin måtte nettopp hit for å bli berømt. 

Utrolig fauna 

Faunaen på Galapagosøyene er mildt sagt spesiell, og det er nettopp 

det disse øyene er mest berømt for. Her finner man dyr som ikke kan 

sees noe annet sted i verden. Her har man landiguanaer og særegne 

galapagospingviner. Man finner også enorme kvanta av Galapagos' 

sjøløver, de er lekne og søte, helt til man kommer litt for nær. Størst og 

mest berømt er helt klart kjempeskilpaddene, enorme skilpadder, som 

kun finnes på Galapagos. Darwin fant ut at de var mulige å sitte på, 

men vanskelige å ri. 

Dessverre fant flere på hans tid ut at de var utmerket mat. Dette 

medførte et enormt havskilpaddefall, kun noen få er igjen og de forsøkes 

å ales opp på egne områder. Så om du forventer å se kjempeskilpadder 

i det fri, vil du nok bli skuffet. 

fotspor 

Fjerne hammerhaier 

Havet har også mye å by på. Steve Irwin-elskere burde kanskje unngå å 

gå for dypt. Her finnes det mye Sting Rays. Hammerhaien vil derimot 

kunne glede de fleste. Mer fjernt utseende skal man lete lenge etter. 

Ikke minst er havskilpaddenes grasiøse bevegelser et fantastisk syn. 

Er du heldig får du også oppleve hvalhai, men da må du ta turen i 

november/desember for å være sikker. Allikevel vil de fleste bli mett av 

både fauna og flora etter et par uker. 

Streng regulering 

Det er ikke alle øyene det er lovlig å gå i land på, det er også strenge 

regler for hvem som får oppholde seg ved Galapagos. Dette er ment 

som tiltak for å bevare denne naturperlen. I 1978 ble Galapagos ført 

opp på UNESCOs verdensarvliste. I 2001 ble også det maritime 

området satt opp på denne listen. Dette er for å unngå at dyr og planter 

på øyene skal forsvinne. Da nye planter og nye dyr ble tilført skapte det 

nemlig store problemer for den skjøre balansen på øyene. Ikke minst 

skapte mennesker som reiste dit problemer. 

I dag har Ecuadors myndigheter innført et strengt system for å regulere 

innvandringen på øyene. Med turismen kom det jobber, og med jobber 

fulgte det mennesker som gjerne ville tjene til livets opphold. 

Problemet er at det er ikke plass til alle om Galapagos skal bestå. 

Galapagos har utviklet seg til å bli en god turistattraksjon, og turisme gir 

penger i statskassa. Disse pengene forsvinner hvis Galapagos forsvinner. 

Myndighetene har derfor strenge planer fremover. Tidligere har 

de skutt innførte dyr i området. Like hardt har de nok ikke planer om å 

gå ut mot menneskene, men de har bestemt at alle som har flyttet til 

øyene etter 1998 skal ut, og arbeidskraft skal kun hentes fra de som 

har bodd her før dette, eller fra deres barn. 

Hvordan de skal gjennomføre dette gjenstår å se. Selv så jeg opptil 

flere blonde europeiske jenter som jobbet ved barene. At de er født på 

Galapagos eller har flyttet dit før 1998, kan jeg vanskelig tenke meg. 

Men det er klart, Darwin kom opp med sin teori her, så alt er mulig. 

Go before it's too late 

På tross av myndighetenes innstramninger er det ikke sikkert Galapagos 

vil fortsette å bestå. Ifølge BBC erklærte Ecuadors president, 

Rafael Correa, i april i år at Galapagosøyene er i akutt fare. Han mente 

at de planlagte tiltakene fortest mulig må settes i gang. Men om det 

holder gjenstår ennå å se. 

39

musikk Tekst > Siw Helene Hildebrand Foto > Ina Marie Lunde IIkama 

Entusiasme 

Personifisert 

>> En artist som finner håp i Afrikas dødsleire, men som allikevel ikke 

er mer engasjert i sitt eget albumslipp enn at han klarte å forsove seg 

til en opptreden på God Morgen Norge. Møt Tom McRae. 

Tom sitter slengt i enden av en sofa og det står et halvfullt ølglass foran 

han. For han er det riktignok mer halvtomt, men vi er ikke kommet for å 

kritisere frokosten hans. Han er i Norge på promo-tur 

for sitt siste album, King of Cards. Til å være i et tidspunkt i karrieren 

hvor andre artister vanligvis er i ekstase, er han forbausende lite entusiastisk. 

Kvelden før intervjuet holdt han en konsert på en liten 

bar i Oslo, og før han dro i gang ekstranummerene sa han: ”Det ville 

ikke ha vært en Tom McRae-konsert om dere ikke forlot den enda 

mer deprimerte enn da dere kom”. 

Bank i bordet og hopp i dass 

Capoen sitter høyt og toneleiet likeså. Men tekstene er mørke, 

triste, og tidvis litt morbide. Referenter trekker ofte linjer til store 

navn som Jeff Buckley og Nick Drake. Men det virker ikke som om 

dette imponerer han særlig. 

>> Jeff Buckley, en flott musiker. Død. Trist. Nick Drake. Flott. Døde han 

også. Trist. Jeg ligner mer på 

dette bordet her enn på Jeff Buckley, men det er jo alltid mer 

hyggelig å bli sammenlignet med store menn enn med møbler, sier 

han, og begynner å småprate med og om møblene rundt der vi sitter. 

Tom McRae entret platemarkedet med albumet Tom McRae i 2000, 

og kom samtidig med en bølge av akustiske låtskrivere som David Gray 

og Kings of Convenience. I tidligere intervjuer har han sagt at han ikke 

40 

liker å bli identifisert med denne bølgen, men på spørsmålet om hvorfor 

svarer han sarkastisk. 

>> Ok, jeg kan engang ha sagt at jeg ville bryte med denne bølgen, 

men vet dere hva, dere kan kalle meg hva dere vil. Jeg bryr meg ikke. 

Skriv hva du vil, skriv at jeg kasteten øl på deg. Jeg vil bare drive med 

musikk. 

Spar Konge 

>> Med denne plata ville jeg gjøre noe nytt. Jeg har aldri lagd et popalbum 

før, og jeg har aldri spilt inn plate med vennene mine. Under innspillingen 

av denne plata hadde jeg bare én regel, forteller han, 

- og det var å ikke ha noen regler. Men entusiasmen i sin beskjedne eksistens 

stopper der. Han går videre til å fortelle om internett-revolusjonen 

og konsekvensene den har for plateindustrien. 

>> Album betyr ingenting lenger. Folk laster ned de to-tre sangene de 

vil høre,og gidder ikke å kjøpe hele plata. Internett er veldig bra for musikken, 

men dødelig for industrien. Det blir vanskeligere nå, men ja, 

flere folk kommer på konsertene, det er sant. 

Med Afrika på hjertet 

Men alt er ikke meningsløst og ubetydelig for denne lavmælte melankolikeren. 

Høsten 2005 ble han invitert av en avis til å reise til Niger for 

å skrive en artikkel om forholdene der, noe som ser ut til å 

ha preget han. 

>> Afrika er utrolig! Selv om Niger alltid er på randen 

av sult, og folk bor i små telt, så har de håp. Ingen burde noen gang 

kunne si at livet er tøft før de har vært i et rom fullt av dødende barn, 

sier Tom. Dette kommer fra en mann som har gjort karriere på å 

lage musikk om hvor kjipt livet er. 

>> Og dette gjorde deg vel mer deprimert? 

>> Nei, tvert om. Det gav meg håp. Drit i klimaforand-ringene. Det er 

Afrika vi må redde. Drit i veldedighetskonserter og hvite armbånd, for 

de gjør ingenting. Det eneste som virkelig hjelper er penger, folk må 

bare gi mer penger. 

Norgesvenn uten lusekofte 

McRae har spilt flere ganger i Norge, og sier at han liker veldig godt 

å spille her. Tom sier det er publikummet som gjør konsertene bra, og 

at de ofte er med på å skape en helt spesiell kjemi. Men, allikevel så 

må han kommentere at prisen på alkohol er altfor høy. Men er ikke det 

den største fordelen ved å turnere, at du får så mye gratis alkohol du 

bare vil? 

>> Jo, det er sant, smiler han og tar en sup av ølen som 

snart er helt tom. 

Jakten på lyttere, kommersielle andeler og 

ikke minst lyttertid gjør at færre og færre 

radiokanaler tør å satse på helt ukjente 

artister når de setter opp spillelisten sin. 

Det er de samme låtene og de samme 

artistene som spilles igjen og igjen. 

Funksjonen radioen hadde som ukjente 

artisters gjennombrudds arena har blitt 

mindre synlig. Samtidig kniver amerikanske 

film og TV-serieskapere om å bli arvtakere. 

Indieartister er på soundtrack, holder 

konserter i seriene og blir til og med 

skrevet inn. Nykommere som Fall Out Boy, 

The Shins og Youth Group har alle nytt godt 

av dette. Dessuten var det vel heller ingen 

som visste hvem New York-artisten Gavin 

DeGraw var før ”I Don’t Want To Be” ble 

tittellåt til dramaserien One Three Hill. 

Diskusjonene raser på nettet om hvorvidt 

artistene selger seg til de store TVselskapene. 

Men sannheten er vel at dette 

fenomenet er med på å hjelpe flere band til 

å kunne leve av musikken sin, samt gi 

svorne TV-seere mulighet til å oppdage ny 

musikk de ellers aldri ville hørt. Og det var 

mens jeg tittet på en slik serie jeg kom over 

den fantastiske singer-/songwriteren 

Imogen Heap. Med referanser til alt fra 

PJ Harvey og Madonna (!) har Heaps 

musikk blitt brukt i blant annet Shrek, The 

O.C. og Six Feet Under. Hennes andre 

fullengder, Speek For Yourself, fra 2005 er 

et knakende bra album. Sørg for å sjekke ut 

”Hide and Seek” og ”Goodnight and Go”. 

Margrethe Blomsø 

lydsjekk 

41

42 

musikk 

Rest Of My Life 

All Pretty People Live In 

Airports 

Dead Letter / How Is Annie 

/ Musikkoperatørene 

Flott, på tross > 

Med sitt andre album tar Rest of 

my Life enda et steg bort fra 

old-school emo'n de opprinnelig 

startet med. Angivelig fordi 

begrepet mistet all mening da 

det ble voldtatt av amerikansk 

kulturimperialisme. Ikke indie nok 

lenger, serru. Men etter 7 år i den 

norske indiekredundergrunnscenen 

har de tydeligvis fått nok, 

og vil ut til folket. Dumme folket, 

som jo ikke forstår seg på 

musikk. Da må det svelges noen 

kameler, som å tydeliggjøre 

melodiene, innføre refreng og, 

gulp, fjerne skranglingen. Her er 

det faktisk brukt penger på 

innspilling. Er det noe indie igjen 

da? Jada, dette er jo fremdeles 

komplekst, kontrastfylt og fullt av 

detaljer. Og låttitlene er fremdeles 

altfor lange. Herregud, ja. 

All Pretty People Live In Airports 

er altså albumet som skal inn i 

alles ører, uten å gå på bekostning 

av å være utilgjengelig indie 

som kun kan nytes av "det trente 

øret". Det går jo ikke. Men hør da. 

Bandet gjør nå feiende flott 

svevende monsterpop som kan 

minne om ikke fullt så obskure 

band som Motorpsycho og for 

den del Coheed and Cambria. 

Heroes & Zeros 

Strange Constellations 

Nightliner/Universal 

Våryre helter > 

Ikke overraskende leverer Zoom 

Urørt-vinnerne Heroes & Zeroes 

Gulp igjen. Dette er noe av det 

mest imponerende som er 

kommet ut av Trondheim på lange 

tider. Man kan gjerne si at arrangementene 

er aggressive, 

tekstene er floskelfrie og 

produksjonen er kontant. Men 

kom igjen, med fare for å irritere 

bandets presseskrivansvarlig, 

musikk trenger ikke være så 

vanskelig: Faen så bra! 

Øyvind Gallefoss 

Arctic Monkeys 

Favourite worst nightmare 

Playground 

Fra punk til britpop > Tidenes 

mest hypa indieband er tilbake 

etter bestselgeren Whatever 

People Say I Am, Thats What I’m 

Not fra 2006. På årets plate blir vi 

igjen kastet rett inn i apenes 

musikalske jungel hvor det 

fremdeles er postpunk som 

regjerer. Likevel viser denne platen 

at Arctic Monkeys kan både 

kjøre punk inn i garagen samt by 

på rolig britpop. Midtveis i 

albumet serveres det beste 

eksemplet på dette med ”Only 

en energisk platedebut. Strange 

Constellation byr på aggressiv 

rock, fengende melodier og 

utfordrende tekster. Det som 

kommer ut av høyttalerne er et 

velsmurt maskineri som freser 

av gårde i tre kvarter, og at dette 

er et bearbeidet produkt finnes 

det ikke tvil om. Det er ingen feil 

på Strange Constellations. 

Den nærmest ”søte” radiosingelen 

”In To The Light” kjører 

det hele i gang, men kan alene 

langt fra avdekke hva som 

befinner seg i denne pakken. 

H&Z tar skrittet lengre enn 

Ones Who Know”, en ballade (!) 

fullstendig blottet for trommer. 

Det er flere låter på Favourite 

Worst Nightmare hvor tempoet 

er skrudd noen hakk ned, og det 

er vel også dette som er det nye 

ved Arctic Monkeys i 2007 kontra 

2006. De slipper ut litt av 

tenåringsvillskapen fra førsteplaten, 

og lar i stede tekster, 

samt Alex Turner (innehaver av 

tusenårets mest sexy rockevokal) 

bli det mest fremtredende. Dette 

er ikke nødvendigvis en dårlig vei 

å gå . 

Men dessverre føler jeg at Arctic 

Monkeys i denne runden mangler 

litt av den edgen som var, og 

apene skiller seg ikke ut på 

samme måte lenger. Likevel er 

det ingen tvil; ”marerittet” er et 

veldig godt album, og høydepunkt 

som ”This House Is A 

Circus” og ”505” gjør at Arctic 

Monkeys fremdeles er et must i 

CD-samlingen. 


Tom McRae 

King Of Cards 

indierock, og beveger seg over i 

melodiøs hardcore, med klare 

vokallinjer som gjør sandnestrioen 

hakket mer kommersiell 

enn andre band i samme sjanger. 

Selv om det er vanskelig å trekke 

ut enkeltspor fra en så velpolert 

og sammensatt plate, er både 

”Oslo Fadeout”, og tittelsporet 

”Strange Constallation”, høydepunkter. 

Ikke siden JR Ewings 

genistrek ”Maelstrom” i 2005 

har norsk rock blitt presentert 

bedre. Det er herved på tide å 

fjerne ”zeroes” fra bandnavnet. 


V2/ Bonnier 

For snill, rett og slett > La oss si 

det finnes to stykk Tom McRae: 

Én er en intellektuell, litt stille og 

fremfor alt snill gutt, den andre 

en nær-psykotisk råtass som 

syder av raseri over verdens 

forfatning. På sitt beste balanserer 

McRae mellom disse to 

ytterpunktene. Denne balansegangen 

fikk kritikerne til å sprette 

opp fra stolene sine og veive 

med armene mens de ropte 

"Dylan", "Drake" og "Buckley" da 

den selvtitulerte debuten ble 

sluppet i 2001. På King Of Cards 

klarer ikke McRae helt å holde 

balansen. 

Allerede fra åpningsnummeret 

"Set The Story Straight" legges 

grunnstemningen for resten av 

plata: Behagelig og litt innadvendt 

akustisk pop. Problemet er at 

denne typen plater er trettenpå-dusinet, 

og King Of Cards 

mangler det lille ekstra. McRae 

har funnet en indre ro som nok er 

bra for ham personlig, men som 

lar musikken forbli tannløs. 

Innimellom glimter plata til. Å 

levere en linje som "The strongest 

will survive / but it's the scum 

that always rises" (Keep Your 

Picture Clear) blottet for ironi, er i 

seg selv et kunststykke. Når han 

lykkes med sånt er det det som 

skiller McRae fra røkla. Det skulle 

bare vært litt mer av denne siden 

av ham. Men også Dylan ga ut 

plater av vekslende kvalitet, så 

det er ingen grunn til å avskrive 

Tom McRae helt enda. 

Morten Kristensen 

The Pigeon Detectives 

Wait For Me 

Bonnier Amigo 

Kvalitetsdebut fra Britannia > 

Etter ti år med vennskap, rocking 

i garasjen og fullpakkede 

konserter, har endelig The Pigeon 

Detectives kommet med album. 

Det knyttes stor spenning til 

detektivene fra Leeds som er 

spådd opp i skyene av britisk 

presse. Musikken kan minne om 

Kaiser Chiefs eller The Cure, 

albumet er variert, og vil sikkert 

spre glede hos mange her til 

lands. 

Mange vil allerede bli forelsket 

etter første låt, ”Romantic Type”, 

som virkelig svinger som ekte 

britisk rock skal, og det stopper 

ikke her, tvert imot. Her øker de 

tempoet og senker det på akkurat 

rett tidspunkt slik at karusellturen 

din blir behagelig. 

The Pigeon Detectives er først og 

fremst kjent for livemusikken sin, 

men når de nå kommer med en 

etterlengtet cd, skuffer de ikke. 

Etter at de først slapp singelen, 

”I’m not sorry”, tok det av, 

samtlige singler ble nemlig revet 

bort første dagen i hjemlandet. 

Det knyttes selvfølgelig spørsmål 

til hvorvidt britene vil slå an her i 

vårt land også. Men med det 

gode humøret, som musikken til 

The Pigeon Detectives sprer 

gjennom øregangene, er dette 

dømt til å bli en suksess. 

Kent Einar Myreng 

Blokk 5 

Scandals And Animals 

dbut records 

Kvalitetsdebut fra Britannia > 

Blokk 5 definerer musikken sin 

som rock/indie/melodramatisk 

populærmusikk. Den nyeste skiva 

deres, Scandals And Animals, er 

en EP med ni totalt ulike spor. 

Bandet, med base i Oslo, består 

av fem musikere som kjennetegnes 

ved at de rett og slett ikke 

klarer å ikke gi alt de har på 

scenen. 

Scandals And Animals er en 

musikkreise. Den skifter fra å 

være rolig melankoli, melankolsk 

gladmusikk og over til rock. 

Instrumentene er mange og 

varierer, men vokal bruker de 

ikke. Det hele er så variende at 

det er vanskelig sette ord på, 

Scandals And Animals må rett og 

slett oppleves for å forstås. 

Bandmedlemmene befinner seg 

på forskjellige musikkstadier. 

Noen har valgt å studere musikk, 

mens andre har holdt det til 

bakkenivå. Sammen har de levert 

en skive som forteller at noen 

kommer til å få det til. De er pur 

unge og det betyr jo bare at de 

har mange strenger å spille på. 

Godt å oppdage noen som gjør 

musikk til kunst. 

Astrid Ledang 

Fra skoleslutt 

til 

sommerstart 

Vekk fra eksamenspress og lesesaler. 

Finn frem den deilige feriefølelsen og reis med 

NOR-WAY Bussekspress! Vi kjører deg helt frem, 

og garanterer at du får plass uten reservasjon. 

Til høsten tar vi deg tilbake til lesesalen. 

Gå inn på nor-way.no for studentrabatt 

eller ring 815 44 444. 

Vi skal samme veien 

Foto: Glenn Røkeberg 

43

Malajube 

Trompe-l'oeil 

Dare to Care Records 

Stephanie Dosen 

A Lily for the Spectre 

V2/Bonnier 

En dose Sommerflørt > 

Stephanie Dosen fra USA skal 

ut på turné som support for 

Midlake i Norge. Ikke noe å 

komme "fashonably late" for. V2 

Records har nok en gang vist 

seg sitt kvalitetstempel verdig. 

Jenta som slo igjennom på det 

amerikanske markedet med 

sangen "Weak" har en 

Comfort-myk stemme. Selv de 

tøffeste kan bli myke. Alt de 

trenger er en liten dose med 

Stephanie Dosen. 

Til tider kan dette selvsagt bli litt 

for mye av det gode, men det er 

kun for mennesker som trenger 

musikk som pumper dem med 

energi. For dere andre, måten 

Stephanie leker med ordene før 

hun serverer dem på en fløyelsseng 

av toner er bemerkelsesverdig. 

Spesielt vil sangene Owl 

in the Dark og Way Out kunne 

rette opp enhver dårlig dag. 

Skal man kjøpe en eneste 

puse-cd med en singer-/ 

songwriter i hele år, er dette 

44 

Sjelden kvalitet > Malajube, et 

franskspråklig indieband fra 

Montreal i Canada, har blitt 

voksne. Etter debuten Le Compte 

complet fra 2004, har de 

tydeligvis jobbet hardt for å bli 

kvitt tempoproblemer i musikken 

sin. Sløve feil er luket bort til 

fordel for solid kvalitet. Sanger 

som "montréal-40c", "le crabe" og 

"la monogamie" er så gjennomført 

gode at de burde være til 

inspirasjon for enhver musiker! 

albumet man skal lete etter i 

butikken. Om de ikke har den, 

bestill den. Bli forelsket i 

solskinnet. 

Jarle Kvile 

Sparta 

Threes 

Bonnier Amigo 

Left-overs > Sparta er det som 

ble igjen av At The Drive-In etter 

at afrokompisene Omar 

Rodriguez-Lopez og Cedric 

Bixler-Zavala forsvant og startet 

genierklærte The Mars Volta. 

Man skulle tro det likevel ble 

værende litt oppfinnsomhet i 

resten av besetningen. Men 

selv etter seks år sammen, og 

etter å ha mistet enda en 

gitarist til The Mars Volta, blir 

deres tredje album litt, 

eventuelt akkurat helt, som å 

høre ATD-I uten følelsen av 

ekslusivitet; uten Omars gitarspill, 

uten Cedrics vokal, men til 

gjengjeld med Bonos smått 

forsmådde, ikke fullt så vellykkede, 

lillebror foran mikrofonen. 

Det er vanskelig å høre på dette 

albumet uten den enorme 

skyggen til ovennevnte band i 

Montreal er kjent for sitt 

indiemiljø, men dette er noe som 

overgår alt. De røsker som bare 

det i både rockefoten, dansefoten 

og popfoten, og ligger på den 

måten også stilmessig i 

noenlunde samme nabolag som 

Wolf Parade og The Arcade 

Fire - men med ennå mer trøkk på 

gitarene. Festivaler som Øya har 

gjort et kjempekupp i å booke 

Malajube. Det oser kvalitet. 

Malajube passer til og med for 

deg som ikke bryr deg om hva du 

tankene. Men uavhengig av 

fortiden, er dette en veldig god 

rockeskive. Om enn lettere 

uoriginal. Dessuten kommer 

den ikke igang før på superfengende 

spor 4, "Taking Back 

Control", som også er albumets 

singel. Deretter følger et par 

fine låter der vokalist Jim Ward 

virkelig får frem det mest 

bonoeske i stemmen sin. 

Sangene ville passet inn i en 

hvilken som helst Best of U2samling. 

Men det er vel ikke hit 

Sparta vil med musikken sin. 

Håper jeg. Det hele ender opp 

som en fullgod rockeplate, som 

likevel altfor mange band gjør 

mye bedre. 


Fighterpilot 

Between Homes And Travels 

How Is Annie 

Produktiv type > Morten 

Samdal, alias Morfar, er nå ute 

med enda en plate, denne 

gangen med Anders Kojen fra 

Rest Of My Life. I tillegg til 

ordinære instrumenter, har 

guttene også brukt lyder fra 

stoler og støvsugere på platen. 

Med varierende hell. På en av 

hører på. De har satt en standard. 

En standard som resten bare må 

rette seg etter eller gi opp. 

Det eneste problemet med denne 

platen er at man ikke skjønner 

helt hva de synger. Men hva gjør 

vel det når du kan hoppe ut av din 

lokale platebutikk etter å ha kjøpt 

årets album? 

Siw Helene Hildebrand 

låtene høres det ut som det står 

en slipemaskin et sted i 

bakgrunnen og forgriper seg på 

en gaffel. Jeg blir dessverre ikke 

sjarmert. Albumet er generelt 

for varierende. Dette er 

instrumentell post-rock som på 

sitt beste kan måle seg med 

band som Explosions In The Sky 

og God Is An Astronaut. Men 

Between Homes And Travels 

holder ikke hele veien. 

Albumet tar for mange og lange 

pauser, og ender opp med å 

ikke komme i mål i det hele tatt. 

Selv om det beste her er 

vidunderlig fint, gjør fraværet av 

regi at dette blir en lett 

forglemmelig affære. Det blir 

altfor avslappende og 

tilsvarende lite intenst. Slike 

album er best når de fanger 

lytteren og sender den inn i en 

drømmeverden man ikke våkner 

fra før lenge etter platen er 

ferdig. Men Between Homes 

And Travels går fra å være 

fullstendig oppslukende til å bli 

fullstendig uinteressant opptil 

flere ganger iløpet av den lille 

timen platen varer. 


Film 

snurr 

Filmkonkurranse 

Midt i mørkeste Amerika > 

Nostalgi, 

med variasjoner 

Nå kommer de, alle blockbusterfilmene 

du har ventet på. I år er 

det hovedsakelig oppfølgere som 

teller: De kanskje mest etterlengtede 

heter vel Harry Potter 

og Føniksorderen, Live Free Or 

Die Hard og Shrek The Third, 

men også Fantastic Four og 

Oceans 13 kjemper om å lokke 

folk til kinoene denne sommeren. 

Exploitation summer 

Ikke ett vondt ord om blockbustere, 

jeg ser nok halvannen 

gang min andel i løpet av en 

sommer, sol eller regn. Men det 

er viktig å prøve å få med seg litt 

andre ting også. Denne 

sommeren slipper Roberto 

Rodriguez og Quentin Tarantino 

en ny samproduksjon. 

Grindhouse er intet mindre enn 

et godt gammelt double-bill 

program, komplett med fiktive 

filmtrailere imellom. Tarantinos 

film handler om en psycho 

stuntmann som plukker opp pene 

jenter og dreper dem på fritiden, 

mens Rodriguez’ bidrag er en 

zombiefilm. Forvent skrekkblandet 

fryd og rødmende bløte 

kommentarer. 

Barndommens helter 

Også er det Nancy Drew, da. 

Jepp, selveste Frøken Detektiv, 

antagelig til glede for nye lesere 

og irritasjon for de gamle. Det går 

jo an å håpe at filmen er laget 

med respekt for de opprinnelige 

bøkenes naive stemning, men 

det er fare for at den blir en klamt 

hip og tidsriktig Småspionerversjon. 

Med Avril Lavigne på 

soundtracket? 

Robo-mania 

Personlig ligger jeg i kø i juli for 

premieren av Tranceformers, 

apropos barndommens helter. 

Dette er filmen jeg drømte om fra 

jeg som spjælete seksåring stod 

opp med sola hver lørdag for å få 

med meg serien på Sky, til 

skateboard tok over sånn rundt 

tiårsalderen. Jeg vedder på at jeg 

kommer til å bli skuffet, men jeg 

gleder meg likevel noe sinnsykt. 


Chumscrubber er en mørk komedie som utspiller seg i det golde landskapet av amerikansk 

Suburbia. Alle ungene går på dop, og ingen føler noen ting. Dean (Jamie Bell) finner vennen Troy drept, men 

gjør ikke noe med det. Da de lokale dealerne går tom for stæsj presser de Dean til å stjele stæsj for dem. 

Vi har Chumscrubbers t-skjorter og DVDer som vi klør etter å gi bort. Alt du trenger gjøre er å svare på 

følgende spørsmål: 

Fra hvor kommer tittelen Chumscrubber? 

Send svaret til konkurranse@skum.as innen 10. august. Husk navn, adresse, og t-skjortestørrelse. Word!

Black Sheep 

Regi: Jonathan King 

Med: Nathan Meister, Danielle 

Mason, Peter Feeney m.fl. 

Drapsmaskin i fåreklær > 

Kaksen Angus Oldfield føyer seg 

til filmhistoriens lange rekke av 

stormannsgale individer med en 

høyst usunn interesse for genteknologi. 

Hans overordnede 

visjon er å manipulere frem en 

sauerase som overgår alt verden 

har sett, men det hele går 

selvfølgelig galt. Følgene blir 

katastrofale når nærområdet 

oversvømmes av mordlystne får 

med en spesiell forkjærlighet for 

menneskekjøtt og kaoset er et 

faktum. 

Plottet lyder nesten for godt til å 

være sant for blodtørste 

skrekkfilmfans som setter pris 

på den eminente miksen av 

humor/gore, og her skal det 

heller ikke spares på noe. 

Filmskaperne kan sin splatterhistorie, 

og flesker likeså godt til 

med noen solide Braindeadreferanser. 

Effektene varierer 

riktignok fra det simpleste man 

kan oppleve i en film øremerket 

Henenlotter og til et nivå som er 

selveste Savini verdig, men det 

er en del av sjarmen. 

Historien er tynn, og 

rolle-figurene bleke uten at det 

direkte skjemmer filmens tullete 

plott. Disse faktorene er rett og 

slett en uunnværlig del av kaka. 

Jeg kan allikevel styre meg for 

den feilslåtte prompehumoren 

som gjør sitt unødvendige 

inntog med jevne mellomrom. 

Både i Slither og Shaun of the 

Dead mestres den humoristiske 

balansegangen mellom det rent 

vulgære og det stilige på et langt 

bedre vis. 

Rita Trondsgård 

46 

Linas kveldsbok 

Regi: Hella Joof 

Med: Mylaine Hedreul, Viktor 

Axelsson, Lovisa Onnermark, 

Alice Kastrup Möller, Rickard 

Roxvall m.fl. 

Pubertetsproblemer > Hva gjør 

man ikke for å være "normal" i 

vennegjengen og på skolen? 

Lina er forelsket, men ikke i 

gutten hun er sammen med, og 

det vet ingen andre enn hun selv. 

Den søteste gutten på skolen er 

to år yngre enn henne og er rett 

og slett som et lite barn. Lina 

strever med å passe inn og gjøre 

det riktige, som egentlig er feil. 

Historien er sjarmerende, men 

pinlig. Vi følger Lina der hun 

strever med å finne seg selv, 

men aller mest tørre å være seg 

selv blant andre. Det er ikke så 

greit å miste jomfrudommen og 

utforske seksuelle områder, og 

hvem kan man egentlig stole på? 

Skuespillerne gjør til tider en 

glimrende jobb som usikre 

tenåringer i brunst. Slettes ikke 

verst til å være svensk. 

Elin Sofie Lorvik 

Freedom Writers 

Richard LaGravenese 

Med: Hilary Swank, Patrick 

Dempsey, Imelda Staunton, 

Scott Glenn m.fl. 

Rørende gangster > Denne filmen 

har du sett mange ganger 

før, likevel er den rørende. Svært 

rørende. 

Freedom Writers er basert på Erin 

Gruwells bestselger om hennes 

møte med en skoleklasse i California. 

Erin (Hilary Swank) er ei 

nyutdannet lærerinne som møter 

en tøff klasse der bandegjengene 

film 

styrer. Ungdommene på 14 og 15 

år har ulik bagrunn og hudfarge, 

og kjemper en hard kamp for livet 

hver dag. Tilhørighet betyr alt. 

Flere av ungdommene har sett 

både foreldre og venner bli skutt, 

og de nøler ikke et sekund med å 

støtte sine egne. 

Respekt er noe man må gjøre 

seg fortjent til, og det gjør Erin på 

den harde måten. Hun tar i bruk 

utradisjonelle læringsmetoder og 

bruker egne penger i sin kamp for 

disse ungdommenes fremtid. 

Selv om historien er oppbrukt, er 

den god, og alle har godt av å se 

en slik film. Budskapet om toleranse 

og vennskap er så selvsagt 

at vi ikke husker det i hverdagen. 


The Reaping 

– Dødens Budbringer 

Regi: Stephen Hopkins 

Med: Hillary Swank, David 

Morrissey, Idris Elba m.fl.. 

Å Milde Moses, en Be-film! > Så 

er tiden inne for filmen der Moses 

Mulder må løse Da Vinci-koden i 

The Village. Hillary Swank spiller 

rollen som en bitter forsker som 

jobber med å avvise religiøse 

myter. Hennes tidligere karriere 

som misjonær i Afrika fikk en brå 

og blodig slutt etter noen misforståelser 

om krig og sykdommer 

og religion og sånt. Hun kommer 

over en sak der en liten landsby i 

Louisiana har vært rammet av 

noen uforklarlige hendelser den 

siste tiden. Etter hvert som hun 

etterforsker saken dypere, klør 

hun seg til blods i skallen av 

undring over hva som virker å 

være tilbakekomsten av de syv 

landeplagene. Kan det være at 

Gud prøver å beskytte noe blant 

disse bøndene? Eller verre... 

Satan? Vil hun finne tilbake til sin 

tro, eller klarer hun å bortforklare 

hendelsene med naturlovene? Du 

kan jo gjette og late som om du 

er overrasket til slutten. 

Du spør: Hva har Gud bragt med 

seg? Og svaret er enkelt: Vårens 

uintenderte B-film som egentlig 

er en a-film på samme måte som 

Snakes On A Plane. Som thriller 

flopper den fullstendig, men 

allikevel er det god underholdning 

og bør ses. Tillat deg å le av dårlig 

animerte dødende kveg og 

mindre sannsynlige tilbakeblikk på 

Swanks liv som misjonær i Sudan. 

Denne filmen er kanskje ufrivillig 

morsom, men igjen, dette er en 

verden hvor Pia Haraldsen er 

politisk redaktør - ting går ikke 

alltid etter Guds plan. 

Siw Helene Hildebrand 

Praha 

Regi: Ole Christian Madsen 

Med: Mads Mikkelsen, Stine 

Stengade m.fl. 

På bristepunktet > Praha er en 

dansk film som utspiller seg i Tsjekkia. 

Hovedpersonen Christoffer 

(Mads Mikkelsen) og hans hustru 

drar til Praha for å hente hjem hans 

døde far til Danmark. Det viser seg 

at sønnen ikke har hatt et forhold til 

faren siden han var 12 år. 

Den eneste grunnen til at han drar 

til Praha, er fordi det forventes av 

han. Moren kom aldri over tapet av 

faren, som var hennes store kjærlighet. 

Nå er også moren død, og 

Christoffer vil at de skal gjenforenes 

i en familiegrav, selv om han 

synes at faren var et rasshøl. Vi følger 

Christoffer og hvordan han blir 

Supervoksen 

Regi: Christina Rosendahl 

Med: Emma Leth, Cathrine 

Bjørn, Amalie Lindegård, Sebastian 

Jessen m.fl. 

Superflaut > Supervoksen er en 

dansk film som handler om tre 

jenter på 15 år som streber etter 

voksenlivet. Noen stammer i 

Afrika og andre kulturer har 

overgangsritualer for å bli voksen. 

Dette synes jentene er en god 

idé, men i stedet for å følge de 

kjent med sin døde far. Alle synes å 

ha likt faren svært godt, noe Christoffer 

har vanskelig for å forstå. 

Måten han angriper situasjonen på 

virker litt barnslig, med tanke på at 

Christoffer er 42 år og voksen nok 

til å burde vite at ikke alt er som 

det ser ut som. 

Filmen viser følelser gjennom en 

rekke nærbilder av skuespillernes 

ansikter, noe som er både effektfullt 

og litt skummelt. Her ser man 

porene og rynkene på nært hold! 

Midt oppe i styret med faren, har 

han en ekkel følelse av at konen er 

utro. De vandrer gatelangs hver for 

seg i Prahas vakre gater og prøver 

å finne ut av problemene. Filmen 

er dyster og mørk, samtidig som 

det kommer noen humoristiske 

innslag som piffer opp stemningen. 

Ikke min type film, men den satte i 

gang noen følelser i kinomørket. 


Farvel Falkenberg 

Regi: Jesper Ganslandt 

Med: John Axel Eriksson, Holger 

Eriksson, David Johnson 

m.fl. 

reglene som allerede fins, lager 

de sitt eget spill. Eller det vil si, 

de lager en spå der de alle skriver 

på ting som må gjøres innen to 

timer etter at de har blitt spådd. 

I og med at de er som 

ungdommer flest, handler det 

meste om sex og utforskning av 

det annet kjønn. 

Rebekka, Claudia og Sofie begir 

seg ut på et overgangsritual som 

tidvis er veldig flaut, men også 

underholdende. Selvfølgelig fører 

dette spåspillet deres til 

uventede og nokså farlige 

situasjoner, men det er likevel 

Om å bli voksen > Det er laget 

mange filmer om å bli voksen, 

men når filmen lages av en regissør 

som ikke har filmbakgrunn, da 

blir det interessant. Farvel Falkenberg 

er ikke en dokumentarfilm, 

men heller ikke en ren fiksjonsfilm. 

Regissør Jesper Ganslandt har 

forsøkt å fange den siste sommeren 

til kompisgjengen sin i byen 

ved havet. Det som før var nytt og 

interessant, har blitt til noe som 

de har gjort før. Det virker som 

om spenningen har forlatt Falkenberg, 

den lille byen ved havet. Alle 

skuespillerne spiller seg selv, og 

snakker åpent og ærlig om livet. 

Mens de nakenbader, spiser fleinsopp, 

spyr og bryter seg inn hos 

naboen, får man et bilde av at 

livet må romme så mye mer. Et 

av de store spørsmålene som stilles, 

er om man skal følge strømmen 

og flytte til Gøteborg, eller 

om det er noe galt i å bli igjen i 

Falkenberg? Filmens handling går 

sakte fremover, noen ganger så 

sakte at man lurer på om den 

kommer til å stoppe opp hvert øyeblikk. 

Likevel kommer slutten 

uventet og nokså brått. Dette er 

en film som får deg til å tenke 

over hva meningen med livet er, 

og hvor du vil veien skal gå videre. 

Kanskje kjenner du et stikk 

av fjern poesi fra en tid som er 

forbi i din barndomsby? 


ikke snakk om å gi seg. Christina 

Rosendahls debutfilm går direkte 

ut mot vennskap, gutter og sex. 

Foreldrene har ingen anelse om 

hva jentene driver med, og vi får 

et bilde av en tøff ungdomstid. 

Filmen kan sammenlignes med 

den norske Bare Bea, men denne 

filmen tøyer grensene enda litt 

lenger. Passer for ungdom i alle 

aldre, og de som ønsker et flaut 

tilbakeblikk på hvordan det var å 

være 15 år. 


47

The Contract 

Scanbox Entertainment 

Ekstramateriale > 

Styr unna! > Spesialagent Alex 

Thomas (Cuba Gooding Jr.) har 

som oppgave å beskytte presidenten, 

men under et offisielt 

besøk blir presidenten skutt og 

drept, og snikmorderen tar sitt 

eget liv. Undersøkelsene er ikke i 

stand til å avdekke noe mer, og 

alle spor ender i en blindvei. 

Thomas tar en pause fra jobben 

og isolerer seg fra resten av verden. 

Når journalist Kate Crawford 

kontakter Thomas med informasjon 

som indikerer at høytstående 

CIA-agenter var involvert 

i mordet, starter en intens og 

farlig jakt på bakmennene. 

La oss få det på det rene: End 

Game er ikke en bra film. 

Handlingen er forsåvidt grei nok, 

48 

dvd 

Twin Peaks, den 

andre sesongen 

Paramount Home 

Entertainment Nordic 


Den ultimate TV-serie > Om to 

hundre år, når kunsthistorikerne 

men regissør Andy Cheng har 

prøvd seg på en 

konspirasjonsteori som han ikke 

klarer å formidle, og han roter 

rundt i en handling han ikke har 

kontroll over. De forskjellige 

rollene er diffuse, og man blir så 

vidt kjent med karakterer som er 

viktige for filmens handling, men 

som man aldri ser noe mer til. 

Det hele ender med at Cheng 

kun skummer litt på overflaten og 

som seer opplever man et kaos 

av hendelser som ikke gir noen 

mening. Slutten er så forvirrende 

at man blir provosert, og tanken 

på at Cheng satser på en 

oppfølger er ubegripelig. Men det 

som gjør at filmen kun får 

terningkast én er rett og slett 

skuespillerprestasjonene til 

Gooding Jr. Han bekrefter i hver 

eneste scene hvilken dårlig 

skuespiller han egentlig er, og 

hvorfor han aldri burde få 

hovedrollen i en film. Det hele blir 

toppet av actionsekvenser som 

rett og slett er fysisk umulige og 

ikke minst latterlige. Alt i alt er 

dette en hjernedød actionfilm 

som ikke er verdt å bruke en 

krone på. 

Guri Merete Smenes 

setter seg ned for å oppsummere 

TV-kunstens klassikere, er det én 

serie som uten tvil vil være på 

den listen, Twin Peaks. På den 

ene siden er serien klassisk 

såpeopera med folks små og 

store problemer, hukommelsestap, 

svindel og mord. På den 

andre siden peker serien framover 

mot slik TV har blitt, en blanding 

av filmens uttrykk med 

seriens plotlengde og 

karakterdybde. Det man gjør i 

serier som Sopranos, The Wire 

og 24, ble gjort i Twin Peaks for 

nesten tjue år siden. 

Nå er hele serien endelig 

tilgjengelig på DVD. De tre 

boksene fortjener hylleplass (om 

man da ikke velger å stille dem 

på en søyle midt i rommet) i alle 

Pulse 

Egmont Nordisk Film 


Like nødvendig som Nugatti på 

tube > For skremmende mange 

filmskapere betyr penger 

forbløffende mye mer enn deres 

egen integritet og kunstneriske 

frihet. Den nyere remakebølgen 

er en kjedelig følge av dette, og 

nå er det Kiyoshi Kurosawas tur 

til å få et av sine verker valset 

gjennom kopimaskinen. Kaïro er 

ikke en av hans beste filmer, men 

har svake paralleller til Ringu hvis 

nyinnspilling har slått godt an her 

i Vesten. Sonzero har altså sett 

sitt snitt til å tjene inn noen raske 

kroner og sørget å føre opp den 

ujevne regissøren Wes Craven 

som en av manusforfatterne. Det 

er som kjent lurt å supplere med 

store navn når produktet ikke 

hjem med respekt for seg selv. 

De siste episodene før serien 

utimelig ble kansellert er plottmessig 

søkende. Mysteriet om 

hvem som drepte Laura Palmer 

er på sett og vis løst, men nye 

plottråder kommer til overflaten. 

Selv om serien mister litt av sitt 

fokus, er den fremdeles nydelig. 

Praktfulle skuespillerprestasjoner, 

velskrevne roller, humor, mystikk, 

spenning og skrekk, alt levert i det 

som må være verdens 

kuleste innpakning både visuelt og 

musikalsk.Et must! Men kjøp like 

gjerne de andre boksene også. 

Ekstramateriale: Log Lady-introduksjoner 

til alle episoder, samt 

haugevis av intervjuer med regissører 

og alle andre involverte. 


holder mål i seg selv... 

I korte trekk handler filmen om at 

døde sjeler får tilgang til vår 

dimensjon gjennom cyberspace. 

Mattie Webbers kjæreste tar 

selvmord, men fortsetter å sende 

desperate meldinger til henne 

gjennom chatteprogrammer. 

Sammen med sin nye venn 

Dexter McCarthy forsøker hun å 

finne ut hva som kan ha skjedd. 

Imens begynner folk å dø som 

fluer. 

Pulse presenteres i den samme 

glatte gråtonen som 

kjennetegner de fleste nye 

amerikanske skrekkfilmer, 

skuespillet er tamt og manuset 

elendig. Der Kaïro stilte seriøse 

spørsmål om hvorvidt vår tids 

teknologiske utvikling har brakt 

noe som helst av verdi til 

menneskeheten, rører Pulse 

såvidt i grøten før det er på tide 

med et nytt glimt av Milians 

stramme rumpe. Dersom du vil 

se en morbid skrekkfilm om 

besettelse og selvmordshysteri, 

går du for den surrealistiske og 

kvasse Suicide Circle istedet. 


bok Fantasiens 

virkelighet 

I Hundenes Vold 

Don Winslow 

Gyldendal, 661 sider 

Ære være... > Politimannen Art 

Keller forsøker å trenge gjennom 

det harde skallet av korrupsjon og 

mafiosovirksomhet, ikke for å 

komme seg inn i la familia, men 

for å avskaffe produksjonen av 

kokain og distribusjonen mellom 

Sør-Amerika og USA. Og, ikke 

minst, for å ta hevn over Adán 

Barrera som rundlurte han for 

tretti år siden. 

I Hundenes Vold er en kjempe av 

en bok. Ikke bare er den tykkere 

enn en murstein, Don Winslow 

har tatt et stort skritt inn i den 

politiske debatten om det 

enorme amerikanske narkotikaproblemet. 

Med sin veltalenhet 

og sitt finurlige karakterregister, 

guider han oss gjennom en høyst 

aktuell problemstilling. Og på 

veien blir vi kjent med luksusprostituerte 

Nora, den katolske 

erkebiskopen Parada, og den 

sjenerte leiemorderen Sean 

Callan. På hver sin kant kjemper 

de alle i kampen mot el poder del 

perro, hundenes vold. Ære står 

på spill. 

Veslemøy DB Søbakk 

Siste Akt 

Nils Nordberg / Klaus Hagerup 


Dramatisk bak teaterkulissene 

> Nei, det finnes ingen tvil. 

Nordberg og Hagerup har lest en 

respektabel dose av Bernhard 

Borges (André Bjerke) kriminalromaner. 

Vel, så er kanskje ikke 

bokens hovedperson, 

skuespilleren Niklas Faber, en 

skarpsindig og ufeilbarlig 

menneskekjenner som Borges 

psykoanalytiker Kai Bugge. Men 

Fabers iboende nysgjerrighet 

fører ham allikevel frem til svaret 

på drapsgåtene lenge før politiet 

rekker ï¿½ komme frem til 

samme slutning. 

Vi følger en gruppe skuespillere 

som skal sette opp Hamlet ved 

Nationaltheatret, men det ser 

stygt ut for premieren når både 

gamle og ferske lik begynner å 

dukke opp. Det største problemet 

med denne boka er imidlertid at 

den bruker så lang tid på å klatre 

oppover spenningskurven. Den 

første døde personen blir ikke 

funnet før side 137 snus. 

Språkdrakten er lett, og 

forfatterne hadde neppe noen 

andre ambisjoner enn å diske opp 

med god, gammeldags og 

uanstrengt underholdning. Å lese 

denne boka føles omtrent som å 

hive i seg et fastfood-måltid. Det 

er fort gjort, men ikke helt 

tilfredsstillende. Man blir 

irriterende nok raskt sulten igjen. 


skumlest 

Filmen Pans Labyrint og boka Det 

stjålne barnet er begge utfordrende 

eventyr for voksne. 

I filmen Pans Labyrint 

kombineres historisk virkelighet 

med hovedpersonens 

fantasiverden. I filmen møter vi 

Ofelia som lever i Francos 

Spania sammen med en mor i 

barsel, som akkurat er blitt gift 

med en gal fascistisk general. 

Ofelia finner en eldgammel 

labyrint i skogen der hun møter 

skapningen Pan, som vil gjøre 

henne til prinsesse Moana av 

et underjordisk rike. Moanas 

rike blir en del av den fiksjonens 

virkeligheten. Det samme 

skjer i Keith Donohues bok, 

Det stjålne barnet. Boken er en 

vellykket blanding av fantasy 

og oppvekstskildring. 

Å skrive sitt liv. 

Det stjålne barnet handler om 

såkalte byttinger. Byttinger er 

barn som blir stjålet av alver, 

eller andre byttinger, fra sine 

foreldre. Alvene lever ute i skogen, 

og når barnet er røvet, 

skaper en av dem seg om til å 

ligne barnet, for så å ta dets 

plass hjemme hos foreldrene. 

Barnet er frarøvet sin identitet 

og kan aldri vende tilbake. 

Dette skjer med Henry Day. 

Han blir tatt av byttingbarna en 

sommerdag han har rømt 

hjemmefra. Snart er han 

tvunget til å leve som alven Anyday. 

Samtidig vokser en 

annen alv opp som Henry Day. 

Etter hvert som årene går blir 

det mer og mer uklart hvem 

som er den egentlig Henry 

Day. Anyday ivaretar sin evne 

til å lese og skrive. Og snart 

blir han iherdig opptatt med å 

skrive sin egen historie: Hvem 

var han før han ble en alv? 

På vei inn i skogen, på leting 

etter seg selv 

Denne narrative strategien 

fører han ikke tilbake til sitt 

eget liv, tvert om, han finner i 

stedet sin nye identitet som 

alven Anyday. Mens Anyday 

lever i et voksenfritt samfunn 

med de andre evigunge alvene 

i skogen, strever den nye 

Henry med å vokse opp som 

menneske i etterkrigstidens 

USA. Også han vil fortelle sin 

historie, men har ingen å fortelle 

den til, for hvem ville 

trodd han? Musikken blir hans 

måte å formidle sin historie på. 

Kun gjennom den kan de andre 

vite hvem han er. Begge blir 

voksne ved å tørre å spørre: 

Hvem er jeg? De finner etter 

hvert sin identitet. Ofelia søker 

også inn i skogen for å finne 

sitt eget jeg i en situasjon hvor 

moren er for syk til å være 

mor, og stefaren ondskapen 

selv. Som Anyday og Henry er 

hun i ferd med å vokse opp. I 

møte med det underjordiske 

finner hun også sin menneskelighet: 

Hun vil ikke ofre sin nyfødte 

bror til Pan, og må selv 

dø. 

I både Pans Labyrint og i Det 

stjålne barnet symboliserer det 

underjordiske, i god freudiansk 

tradisjon, menneskers underbevissthet. 

Dette er ikke nye 

tanker, men ved å ta i bruk eldgamle 

myter i en oppvekstskildring, 

fremkalles den 

fremmedgjøringen barn kan 

føle i forhold til den verden de 

er født inn i, med vakker melankoli. 

Begge deler handler 

om å vokse opp, men også om 

å tørre å se seg selv når man 

er blitt voksen. Noen ganger 

må man gå veien om fantasien 

for å forstå sin egen virkelighet. 

Pans Labyrint og Det 

stjålne barnet er stier man bør 

følge. 


49

Ingen vet hvem jeg er 

Margreth Olin 

Oktober Forlag, 138 sider 

Tankevekkende om 

nestekjærlighet > "Norge er verdens 

beste land å bo i for mange, 

men ikke for alle". I Margreth 

Olins bok, Ingen vet hvem jeg er, 

tar filmskaperen et oppgjør med 

de fortelingene som finnes, de 

som blir stående igjen og de som 

ikke blir fortalt. Olin lar oss se 

Norge gjennom andre øyne enn 

vi er vant til og utfordrer oss til å 

tenke annerledes. 

Ingen vet hvem jeg er er en 

samling av tekster som har stått 

på trykk i Olins lørdagsspalte i 

Dagbladet de siste to årene. 

Gjennom 27 tekster rører 

dokumentaristen ved noe som 

for lengst er glemt. Nemlig 

nestekjærlighet. 

Olin er en god skribent som formidler 

en slik følelse og liv til 

historiene hun forteller at man 

som leser til tider har problemer 

50 

Hils hvis du ser meg 

Geir Halnes 

Oktober Lyrikk, 75 sider 

Bevegende schizofren 

betraktning > Geir Halnes er 

fysiker, og debuterer denne 

våren med diktsamlingen Hils 

hvis du ser meg på Oktober 

Forlag. Boken dreier seg om velkjente 

temaer som relasjoner, 

kjærlighet og ensomhet. Men alt 

kan skrives på nytt: Diktenes 

lyriske jeg er på leting. Han leter i 

med å fortsette. Det er tunge og 

triste historier som virker 

utenkelige. Olin setter ord på en 

verden som få av oss kjenner, 

men som hele tiden pågår 

utenfor vår egen dør. Olin sier: 

Jeg bærer med meg mennesker. 

Ansikter og kropper i bevegelse. 

Etter å ha lest denne boken er 

det ikke tvil at Olin er Norges 

beste dokumentarist. Jeg tør ikke 

noe annet enn å gi min varmeste 

anbefaling, for dette er historier 

som alle burde oppleve, og som 

alle burde ha med i sitt hjerte. 

Guri Merete Smenes 

Montecore. 

En unik tiger 

Jonas Hassen Khemiri 


Rørende brevveksling om tapt 

far > Forfatteren Jonas mottar en 

mail fra Kadir, som forteller at han 

er barndomsvenn av Jonas' far 

Abbas Khemiri. Kadir oppfordrer 

Jonas til å starte på sin andre 

bok. Han mener bestemt at 

mellom. I mellom et jeg og et du, 

jeg og verden, og ikke minst 

mellom et jeg og jeget selv. 

På Baudelairsk vis er det etter 

hvert diktet som skriver jeget, og 

ikke omvendt. En slags betraktningens 

betrakter: “Det knytter 

seg i halsen eller kanskje er det 

bare slik øyeblikket tolker meg.” 

Enkelte steder er det foretatt en 

slags kloning av jeget som skaper 

et mellomrom: “Fester ved 

speilet. Lysårene mellom deg og 

deg lyser”. 

Det er dette mellomrommets 

boken bør handle om Jonas' far, 

som har vært ute av sønnens liv i 

ni år. Jonas' far er en berømt 

fotograf, og ingen vet hvor han 

har oppholdt seg etter at han 

reiste fra sin familie i Sverige. 

Kadir fortsetter å korrespondere 

med Jonas, og maler et meget 

sympatisk bilde av Jonas' far 

gjennom et herlig sjarmerende 

sammensurium av arabisk, 

svensk, engelsk og fransk. Alt 

med en fantastisk underholdende 

grammatisk forvirring. Litt motvillig 

starter dermed Jonas på sin 

vanskelige oppfølgerroman, og 

sender sine manus til Kadir. Kadir 

på sin side retter velvillig på 

Jonas' fortelling om hans far der 

den ikke stemmer. 

Historien om Jonas' far Abbas, 

som giftet seg med en svensk 

flyvertinne, er både rørende og 

sterk. Den forteller om den tøffe 

hverdagen som møtte Abbas i et 

Sverige som den gang på 70tallet 

ikke var så flerkulturelt og 

vant til menn med mørkere 

hudtone og rare navn. 

Det som likevel gjør denne boken 

så leseverdig er utvilsomt den 

underholdende korrespondansen 

mellom Kadir og Jonas. Kadirs 

lettere forvirrete språk er svært 

morsomt og underfundig skrevet. 

Jonas Khemiri fører en svært 

stødig penn, og briljerer så godt 

med Kadirs dårlige språk at det 

rett og slett blir genialt. 

Marthe Eid 

lengde diktsamlingen etter hvert 

måler opp. Jegets avstand og 

nærhet til seg selv, og andre. 

Disse litt schizofrene betraktningene 

blir som en sprekk i noe 

som ved første øyekast kan virke 

som et glatt, pottetett og for 

velproporsjonert poetisk prosjekt. 

Og det er gjennom sprekken 

lyset slipper igjennom som 

Leonard Cohen så klokt har 

påpekt. Dette gjør Halnes bok til 

noe mer enn en gjennomsittelig 

leseopplevelse. 


Du finst i bølgene 

Jon Olav Sørhaug 

Forlag Samlaget, 72 sider 

En god bølge > Vi møter dikteren og 

hans evige kamp og trang til å gripe 

det han vil si, med ordene som sier 

det. Det er en håpløs kamp, for ord 

blir så uendelig fattige, og klarer aldri å 

kle opp en hel ide, stemning eller 

følelse. Enhver som skriver, føler 

denne avmakten, men noen fortsetter 

likevel å skrive. Er de heldige eller 

dyktige, gjemmer stemningen seg i 

ordene som blir presentert for oss. 

Men Sørhaug skriver ikke om diktet, 

men om døden, savnet og flukten. 

Trolig er det døden og savnet som 

skriver gjennom Sørhaug. Du finst i 

bølgjene synes å være et rekviem til 

forfatterens døde bror. Vi kjenner på 

smerten, og vi følger jegets fall ned 

mot avgrunnen, mot narkotikarus. Her 

skifter også diktet rytme: fra den 

lengtendes stillstand, til beskrivelse av 

heroin-sprøytas vinkel inn i armen. Du 

finst i bølgene er en sterk debut, som 

griper kaldt omkring deg. Når historien 

i diktet først åpner seg for deg, glemmer 

du å lese og blir bare sittende å 

kjenne på følelsen til siste side. 

Sondre Varpe 

CHESS COMMUNITY 

Chess lanserer nytt studentabonnement. Prisene er selvfølgelig lave, 

og det er ingen etableringskostnader ved å bytte til dette abonnementet. 

I løpet av våren, vil vi i Chess komme med fl ere spennende 

nyheter for dette abonnementet. 

Etableringspris pr nummer . . . . . . 0 

Månedspris. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 0 

Oppstartpris . . . . . . . . . . . . . . . . . 0,69 

*Gjelder ikke utland og spesialnr. 

Bestill på www.chess.no\student 

eller ring vårt kundesenter på tlf 06060 

NYTT STUDENT- 

ABONNEMENT 

Minuttpris* . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 0,53 

SMS . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 0,49 

MMS . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1,79 

R E K L A M E B Y R Å E T T R I P P E L

Vi kan også designe og trykke ditt magasin! 

www.msborg.no

Vi betaler deg for å gå ut 

hver lørdag. 

Som lørdagsbud i Posten kan du nyte utelivet 

på dagen samtidig som du tjener penger til 

utelivet på kvelden. Er du over 18 år og har 

sertifi kat, kan du søke jobb som lørdagsbud. 

Vi lover deg aktive dager og et stort og trivelig 

miljø. Vi har mye å g jøre og trenger fl ere på laget 

i Oslo og Akershus! Få mer info og registrer deg 

som søker i dag på www.posten.no eller ring 

23 14 69 00 man-fre kl 08.00-16.00.

my midnight creeps - Spacemedia

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?