MagaSigno 2015

MagaSigno
Et magasin om&fra stiftelsen Signo
2015
Tegnspråkskolen
snudde livet på
hodet for Stian
- side 16

Tegnspråk =
Ytringsfrihet
MagaSigno 2015 - Utgiver: Signo - Redaksjon: Signo - Design og produksjon: John Herfindal - Omslagsfoto: Kai-Otto Melau -
Besøksadresse: Solveien 119E, Oslo - Postadresse: Postboks 100, Nordstrand, 1112 OSLO - Telefon: 23 16 75 50 - www.signo.no
Foto: Elisabet Moe
Gleden ved det nyfødte barnet. Håpet og troen på at det skal få et godt liv. Det er
en grunnleggende del av alle foreldres liv. At barnet får gå på en god skole, får
gode venner, vokser og utvikler seg. Som ungdom og voksne ønsker vi oss
fellesskap og venner. En kjæreste og livsledsager. En jobb å gå til og et godt
arbeidsmiljø.
I snart 120 år har Signo gitt tilbud om tegnspråklige helse- og velferdstjenester
og tilbud innen opplæringssektoren til mennesker som er døve/hørselshemmede
og døvblinde. Tegnspråk er sammen med alternativ og supplerende
kommunikasjon grunnvollen i alt Signo tilbyr - hele døgnet, alle dager, hele året
– helt siden 1898.
Hos oss handler det om å forstå og bli forstått. Å oppfatte hva brukerne sier, slik
at vi kan forstå hva de ønsker. Vår erfaring er at tegnspråklige miljøer:
- oppfyller drømmer
- skaper kommunikasjon
- gir tilgang til informasjon
- skaper åpenhet
- ser og hører den enkeltes behov
- styrker psykisk og fysisk helse
- skaper nye relasjoner
- gir økt trygghet
- skaper økt samhandling
- gir større frihet
- styrker brukermedvirkning
- gir nye vennskap
- gir bedre selvforståelse
- styrker selvbildet
- styrker kvaliteten omsorg
- styrker demokratiet
- styrker menneskeverdet
- gir bedre behandling
- øker livskvaliteten
- gir mestring av arbeidsoppgaver
Tegnspråkmiljøer styrker ytringsfriheten.
Vi har laget et «MagaSigno» for at du skal få vite
hvordan vi tenker, hvem vi er og hvordan tilbudene
våre henger sammen. Hos oss er tegnspråkmiljøet det
viktigste. Det handler om å forstå og bli forstått.
Signo – fordi vi ønsker å bidra til gode liv og
fremtidstro.
Inger Helene Venås
generalsekretær

Morgenmat
kl 07:00 Påsmurte brødskiver med deilig pålegg. Ella Rafto (98)
er fornøyd. Frokosten er ikke akkurat slik som den hun laget
selv. Men da syn og hørsel sviktet ble det umulig å klare det. –
Det er ydmykende å ikke mestre det du klarte så lett før.
frokosten er servert - side 20
- Det beste jeg vet med
jobben min er at ...
kl 08:00 Ken Melbøe (32) lemper fruktkasser.
– Når jeg kommer på jobb her på Signo Dokken
hilser folk på meg på tegnspråk, sier Melbøe
som flyttet langt for å oppleve akkurat det.
Bli med på jobben - side 12
Bestemmer selv
når...
kl 12:00 Da Christina Santos Jønvik (26) fikk
lappen fikk hun mer frihet. Nå reiser hun på
shopping i Tønsberg eller hjem til mor og far
når hun selv ønsker det. Etter tre år med
tilrettelagt opplæring kom den store dagen.
Bli med på en kjøretur - side 4
Signoliv
24/7
Signo tilbyr bolig, skole og arbeid i et tegns pråklige
miljø, 24 timer i døgnet, 7 dager i uka, 365 dager i året.
Siden 1898 har Signo gitt tilbud til døve/hørselshemmede
og døvblinde. Noen velger å bo hos oss, andre er innom i
korte perioder. Noen velger dagtilbud eller internat,
andre bor hjemme og får besøk av våre konsulenter. I
dette magasinet får du en kikk inn i «Signolivet» til noen
av de som har valgt å bruker våre tilbud og tjenestere
Trives best i
døvblinde-vær
kl 13:00 Regnet siler ned, men døvblinde
Geir Sigvart Pedersen (43) liker det. Vær som
kan kjennes på kroppen er bra når du er døv
og blind. Han er klar for ridetime.
Følg med på tur - side 26
Passer tiden selv
kl 15:00 Døve Glenn Anda (24) har flyttet
hjemmefra for første gang. Han har fått egen
leilighet hos Signo. Der har man tilgang til
personale hele døgnet. – Jeg er mye mer
selvstendig nå enn før. Jeg passer tiden
selv, går på jobb, vasker og rydder.
Hjemme hos - side 24
Vil ikke gå hjem
fra jobb ...
kl 16:00 Hadde det vært opp til døve Gidey
Gebremichael (33) kunne gjerne
arbeidsdagen vart noen timer til. Hun
elsker nemlig å snakke det nye
språket sitt som er tegnspråk.
Hjemme hos familien er det
ingen som kan det.
Bli med på jobb -
side 8
På hodet
kl 20:00 Da Stian (20) gikk på skolen hjemme var
det mobbing, slag og spark. Slik er det ikke lenger.
På det nye internatet til Signo grunn- og videregående
skole har livet blitt snudd på hodet
– i positiv forstand.
Sjekk ut det nye internatet - side 16

Lene Hansen tar plass i baksetet. Da
kan Christina Santos Jønvik «høre»
hva Hansen sier ved å se tegnspråket
hennes i bakspeilet. Og så er det ut på
tur!
Frihet
i et førerkort
Med to tolker i baksetet og en
sjåførskolelærer med blanke ark
og fargestifter i passasjersetet,
fant Christina Jønvik Santos
veien til friheten.
Tekst: Øyvind Woie Foto: Kai Otto Melau

Tre år skulle det ta før Christina
var klar for å slippes ut i
trafikken på egenhånd. All
opplæring måtte gjennom omfattende
tilrettelegging slik at den
kommende sjåføren forstod og ble
forstått.
Christina Santos Jønvik bor hos
Signo Vivo i Andebu. Hun har et
til rettelagt tilbud på Vevkroken
dag senter og trives godt med det.
Med visjonen «Grenseløs tro på
menneskets muligheter» som
grunn lag, legger Signo vekt på å se
den enkeltes behov og ønsker, og
tilpasse tilbud og aktivitet så langt
det er mulig innenfor de rammene
som foreligger. Christinas drøm om
å få ta lappen er et godt eksempel på
brukermedvirkning i Signo.
Tegnspråk i bakspeilet
– Kjør til Vevkroken, sier Lene
Hansen, på tegnspråk fra baksetet.
I førersetet sitter døve Christina. I
tillegg har 26-åringen Asperger. Hun
«leser» beskjeden fra Hansen via
bak speilet.
Slik var det også under kjøretimene,
men da satt kjøre skolelærer
Tormod Vister i passasjersetet
med tegne blyant, medbrakt tavle,
modellbiler og plansjer. Lene
Hansens oppgave var blant annet å
sjekke ut at Christina fikk med seg
alle beskjeder.
– De første timene hendte det
vi kjørte forbi et veikryss eller to
før vi fikk Christina til å oppfatte
bla om, fortsetter neste side

En grå Peugeot 306
gjør nytten som
Christinas første
bil. Den ble kjøpt
for å spare timer på
kjøreskolen.
at hun skulle svinge av, for dette er
kommunikasjon gjennom mange ledd.
Men jeg følte meg aldri utrygg, forteller
Hansen som er helsefagarbeider hos
Signo Vivo. Hun kjenner Christina godt.
Flere språkkoder
– Christina bruker tegnspråk, men har
store problemer med å skrive og lese
tekst. Talespråket hennes kan også
være vanskelig å forstå. Derfor trenger
hun alternativ/supplerende
kommunikasjon i tillegg, forklarer hun.
Det har blitt mange kjøretimer og
mye øvelseskjøring. Alle timene har
Christina og hennes familie betalt
fra egen lomme. Men da foreldrene
så at det trakk ut, kjøpte de egen bil
til hennes slik at det kunne redusere
antallet kjøretimer.
Drøm i oppfyllelse
Veien til førerkortet startet med en
drøm om å kunne kjøre mopedbil.
Christinas fastlege mente det burde la
seg gjøre. Lege og psykiater i Signo,
Henning Skran, har vært en viktig
medspiller og mente Christina burde
gjennomgå en del tester for å sjekke
om hun var oppmerksom nok til å
mestre trafikken. Det klarte Christina
glatt.
Ved Statoil i Andebu blinker den
lille Peugeoten til venstre. Christina
svinger opp foran kafeen og butikken
Vevkroken. Hun setter bilen i revers og
spretter ut når fotografen inviterer til
fotoshoot.
Etter utallige blitzblink og positurer
setter vi kursen tilbake til den
ærverdige «bestyrerboligen» på
Sukke. Neste punkt på programmet er
dagens høydepunkt: førerkortfest med
inviterte venner og gode hjelpere. Nå
begynner det å haste, gjestene kommer
snart.
Men alt er pyntet og klart, rosa
lys, rosa servietter, rosa ballonger –
Christinas yndlingsfarge. På kjøkkenet
står ei stor marsipankake med: «Vi
gratulerer Christina med førerkortet!»
Fra mopedbil til bil
– Jeg så potensialet og kjøregleden med
en gang jeg møtte henne, forteller
Tormod Vist fra Solheim trafikkskole.
Christina kaster seg om halsen på
kjørelæreren og trekker ham inn i
festlokalet.
– Vi kjørte noen timer, pratet teori
og så kjørte vi igjen. Ved hjelp av
tolk fra Signo og tavle jobbet vi oss
fremover, forteller Vist som har vært
kjøreskolelærer for døve elever tidligere.
– Men du verden så heldig Christina
er som har fått kontakt med Lene
Hansen og Signo. Uten dere hadde vi
aldri klart det. Det var svært mye som
skulle legges til rette og klaffe.
Den nye friheten
Den nybakte sjåføren kjører når hun
selv vil fra Andebu i Vestfold, til Ski i
Akershus der foreldrene bor. Og ønsker
jenta seg en shoppingtur til Tønsberg er
det bare å kaste seg i bilen.
– Friheten er nok det viktigste med
førerkortet, sier mamma Bente Jønvik,
og den handler ikke bare om å reisens
mål, men like mye om returen.
– Nå bestemmer Christina selv
når hun vil dra her hjemmefra på
Ski og tilbake til Andebu. Det er
selvstendiggjørende å ikke være
bundet av andre for å kunne gjøre
det man vil. Hun har drømt om dette
lenge. Å komme seg hit uten bil er jo
nærmest som en amerikareise.
– Hva har Signo betydd for Christina?
– Fantastisk mye. Hun har utviklet
seg på en veldig positiv måte. Vi er
veldig takknemlig for at Lene og
de andre i Signo bruker så mye tid
sammen med Christina. Da hun gikk
på skole i Andebu kom hun hjem og
sa: ”Jeg elsker Andebu, alle bruker
tegnspråk der!”
To år øvelseskjøring
Christina selv syntes ikke det var så
vanskelig å ta førerkortet. Men det gikk
veldig mye tid til å øve, sier hun og
viser tegnet for «øve», gang på gang.
MagaSigno 2015 side 10

”Først var jeg redd jeg ikke
var flink nok til å kjøre en bil.”
- Christina
➀ Skål for lappen!
Christina ville
takke alle som
hadde hjulpet
henne på veien
mot førerkortet og
inviterte til kake fest
hos Signo i Andebu.
– Det var lett. Først var jeg redd jeg
ikke var flink nok til å kjøre en bil. Det
var veldig mye jobb til sammen. Jeg
brukte tre år. Vi øvde og øvde og øvde
på teorien, sier hun til Lene som tolker
og oversetter.
– Hva slags bil kjøpte du?
– En grå en. Peugot 306.
– Var den en slik du hadde lyst på?
– Jeg har lyst på en rød luksusbil, sier
Christina og løper av sted for å ta imot
flere gjester.
En annen verden
Førerprøven bestod hun med glans.
Signo-tolken Bjørg Aarø var med på
teoriprøven for å oversette Christinas
svar til sensorene. 16. oktober 2014 fikk
Christina lappen på bil med automatgir.
– Hva betyr det for henne?
– Førerkortet gir Christina mulighet
til å bestemme selv hva hun vil gjøre.
Nå blir hun enda mer selvstendig, sier
Lene Hansen.
Kjøreskolelærer Vist er trygg på at
han utdannet en trygg sjåfør og at
Christina kommer til å takle sin nye
frihet.
– Hun får en helt annen verden.
Dette gir positive mulighet. Og det gir
fremdeles status å få førerkortet i Norge
i dag.
➀
➁ Kjøreskolelærer
Tormod Vist var
hedersgjest på
førerkortfesten. –
Jeg så potensiale
og kjøreglede med
en gang jeg møtte
henne, forteller Vist.
➁
Bor hos Signo Vivo
Christina Santos Jønvik har sin egen leilighet hos Signo Vivo i Andebu. Signo tilbyr bolig
til døve/hørselshemmede og døvblinde unge og voksne i et tegnspråklig miljø. Botilbudet
inneholder tilsyn og oppfølging, kultur- og fritidstidsaktiviteter. Vi har også korttids
og avlastningsopphold. Tilbudene finnes hos Signo Vivo, Signo Conrad Svendsen senter,
Signo Konows senter og Signo Dokken AS. Signo døvblinde senter og Signo Konows
senter.
MagaSigno 2015 side 11

– Jeg skulle gjerne ha vært
her lengre dager, men jeg må
jo gå hjem når de stenger.
- Gidey
Når dagen begynner
på Signo Rycon AS
kl. 0800 er Gidey
Hagos Gebremichael
(33) klar for både
arbeidsoppgaver og
språkutvikling.
Tekst: Elisabeth Moe Foto: Sigmund
Woie Aarhaug
Gidey fikk et
nytt
språk

Gøy på jobben - to
damer spøker og
”krangler”. Rebekka
Langmo og
Gidey Hagos
Gebremichael.
Gidey Hagos Gebremichael fra
Eritrea er født døv. Hun er
oppvokst i en flyktningeleir i
Sudan, men er likevel ingen passiv
mot taker av det norske velferdssystemet.
Gidey jobber på Signo Rycon
AS, og vil noe. Hun skulle gjerne ha hatt
lengre arbeidsdager.
Foreldrene til Gidey Hagos
Gebremichael måtte rømme fra militærstaten
Eritrea. Landet som har blitt
kalt for ”Afrikas Nord-Korea” fordi
man kastes i fengsel om man taler
regimet imot. Familien på fem bodde
i flyktningeleir i nabolandet Sudan i
årevis, og for Gidey var det ingen undervisning.
Hun lærte ikke annet enn det
foreldrene viste henne eller pekte på.
Alle de andre gikk på skole. Gidey ble
hjemme.
Språkløs
– Hele livet frem til for noen år siden
har hun vært språkløs, forteller
kontakt personen til Gidey på Signo
Rycon AS, Ditte Emilie Sæther Behrns.
Når man ikke har språk, så mangler
man også kunnskap.
– Gidey måtte begynne helt fra
bunnen av med absolutt alt; tall,
begreps forståelse, og generell
samfunnsforståelse. I 2009 kom hun
til Norge sammen med foreldre og tre
søsken, og starten var veldig tøff for
henne. Det var et kjempeskritt da hun
begynte å lære seg tegnspråk.
Så snudde livet.
– Etter hvert var det noe som løsnet og
hun forstod endelig hvordan hun
MagaSigno 2015 side 13
kunne bruke tegnspråket, forteller
Behrns.
Grønn glede
Omgitt av grønne vegger og grønnkledte
kolleger står Gidey og pakker
frukt på Signo Rycon AS, en arbeidsmarkedsbedrift
hvor tegnspråk er
arbeids språket. Konsentrasjonen er på
topp, men latteren sitter løst når
bananer og epler granskes og legges
pent oppi den grønne jobbfrukt-kurven
som straks blir plastpakket og stuet
inn i en bil med samme farge. Deretter
fraktes det ut til kunder rundt i Oslo
som abonnerer på jobbfrukt.
Tre damer iført irrgrønn genser og
blå arbeidshansker står tett i tett ved
benken der frukten sorteres. Det er
tegnspråk som gjelder.
– Av og til krangler dere også, sier
Rebecca Langmo spøkefullt.
– Ja, fordi Gidey sjefer over meg, ler
Ayan Dalabe.
Gidey får opplæring både på Signo
Rycon og Skullerud i hvordan man
takler diskusjoner.
– Jeg har inntrykk av at hun føler seg
trygg her og på Oslo voksenopplæring
Skullerud nettopp fordi hun hele tiden
vet hva som skjer rundt henne.
Selvstendig liv
Høsten 2010 begynte Gidey i språkpraksis
på Signo-bedriften på Ryen. Nå
jobber hun der to dager i uka. Hun er
ivrig, smiler mye og prater fort, er
pliktoppfyllende og har høy
arbeidsmoral.
bla om, fortsetter neste side
Bratt læringskurve
Svein Garden er daglig leder på
Signo Rycon AS. Han forteller at det
er vekst i antallet brukere med en
annen kulturell bakgrunn enn
norsk.
– Det er også en stor del på VTA
(Varig tilrettelagt arbeid) Noen er
flyktninger, som Gidey, men de
fleste kommer til oss via NAV,
fortsetter han.
Er hennes historie unik?
– Nei, vi har flere med samme
bakgrunn. Med samme språknivå
og samme bratte lærekurve. Det er
spesielt innvandrer kvinner med
familier, mange barn og manglende
skolegang,
manglende
språkopplæring som imponerer.
– Vi ser at de bygger nettverk, at de
får venner og at de er aktive med
barn. Døveforeningen har et godt
tilbud til gruppen og det er fullt hus
i kantina vår når det er
arrangementer på kveldstid.
Kan Signo gjøre noe for arbeidstakerne
på fritiden?
– Ja, Signo kan og Signo har vært
en sentral aktør i opprettelsen av
frivillig hets sentralen for døve og de
er aktive.

Arbeid
Signo har tre arbeidsmarkedsbedrifter;
Signo Rycon AS, Signo
Dokken AS og Signo Grantoppen
AS. Her skreddersys det tjenester
til døve, hørselshemmede og
døvblinde. Disse virksomhetene
er NAV sin samarbeidspartner
med tilbudene «Varig tilrettelag
VTA, APS og AB. De har også tolk
på arbeidsplass.
– Enda jeg stod opp så tidlig i dag,
kom jeg for sent på jobben. Jeg måtte
starte med å si unnskyld, smiler hun og
synker litt sammen.
Tegnspråket åpnet en ny verden
da hun begynte på Skullerud
voksenopplæring i 2009. Der går hun
fremdeles tre dager i uka. Medelever og
lærere er en stor del av hennes sosiale
nettverk.
I dag bor 33-åringen for seg selv i en
leilighet i Bærum ikke så langt fra mor
og far.
– Ofte sitter jeg hjemme og vente på å
få besøk, men ingen kommer. Av og til
er jeg på ”Skype” med venner, og det er
fint! Da ser vi hverandre på skjermen
og kan prate på tegn.
– Jeg går i døvekirken på Majorstua
på søndager. Det begynner klokken 11.
Presten bruker tegn, eller det er tolk. Vi
tenner lys. Kirken er viktig for meg.
– Jeg er så glad for å jobbe på Rycon.
Gidey kan nesten ikke vente med å
fortelle akkurat det.
– Her kan alle tegn og vi prater
sammen. På Skullerud også. Jeg
snakker med lærerne og de andre
elvene, smiler hun.
– Jeg skulle gjerne ha vært her lengre
dager, men jeg må jo gå hjem når de
stenger.
Døve får jobb
Ca. 60% av deltakerne i tiltaket «Arbeid med bistand» (AB),
kom seg ut i arbeid i 2014. Ofte er det et bedre resultat enn det
lokale NAV-kontoret kan fortelle om.
Av Elisabeth Moe
Arbeidspraksis er stikkordet i de fleste
tilfeller. Slik får deltakerne testet ut
arbeidsevne og behovet for
tilrettelegging.
– De lærer seg arbeidslivets regler og
krav, og vi får vist for arbeidsgiver ser
at det går helt fint å tilrettelegge for
en som har en hørselshemming. For
eksempel med bruk av tolk.
– Vi fornøyde med de tallene, sier
daglig leder på Signo Rycon AS på Ryen
i Oslo, Svein Garden.
– Vi er 3. best i byen akkurat nå og de
to andre ligger så vidt foran oss. Hos
oss betyr det at 20 personer var innom
og 12 fikk jobb i butikk, på lager, på
skoler og i helse- og omsorgsarbeid.
Trine Ytre-Arne er leder på attføringsavdelingen
på Ryen og kan fortelle at
de har jobbet målrettet og strategisk
med formidling de siste årene.
– Vi har fagfolk med spesialkompetanse
og vi følger deltakerne og
arbeidsgiverne tett. I tillegg har vi gode
avtaler med bedrifter.
I Bergen
Fra Signo Dokken AS i Bergen kan de
fortelle at de i siste har hatt flere
deltakere på arbeidstrening i
Vennebyens nettbutikk, et barne-tvkonsept
fra TV 2. Signo Dokken har fått
ansvaret for hele dette lageret og det
gir trening i lagerarbeid; motta en
bestilling, følge en plukkliste og sende
ut varer. Rett og slett logistikk.
– Arbeid med bistand (AB) fikk ca. 70
% ut i arbeid i 2013, forteller avdelingsleder
på attføring, Gro Thormodsen.
Alle de tre virksomhetene forteller at
slike tall varierer ganske mye fra år til
år.
I Vestfold
Jobben til Signos arbeids markedsbedrifter
er å få folk ut i arbeid, og det
er også Signo Grantoppen AS flinke på.
– Vi er opptatt av at når de er ute,
så er de ute, sier lederen på Signo
Grantoppen i Vestfold, Bjørn Einar
Islann.
– Vi slipper dem ikke før vi er sikre
på at de vil klare seg. Vi hadde ca. 62%
utskrivning i fjor og det vil si at vi har
noe ledig kapasitet. Vi har alltid ligget
godt an, litt over NAV her i Vestfold.
God synergieffekt
Fordelen i Vestfold og i Andebu er et tett
samarbeid med Signo Vivo, kan Islann
fortelle.
– Deltakerne kan få arbeidspraksis
i arbeidsmiljø for døve som allerede er
etablert. En ypperlig måte å få arbeidspraksis
som miljøarbeidere på.
MagaSigno 2015 side 14

Statped og
Signo utfyller
hverandre
Et nyetablert samarbeid med
Statped (statlig pedagogisk
tjeneste) styrker tjenestetilbudene
til Signo skole- og kompetansesenter.
Frem til 2012 var senteret en del av
Statped, men ble i 2013 løftet ut for å
stå på egne ben. Den nye avtalen slår
fast at Signo kompetansesenter og Statped er likeverdige partnere.
– Det betyr blant annet at de som trenger våre tjenester skal få informasjon
om dem via Statped, dersom de ikke har et relevant tilbud, og omvendt. Da er
det opp til kommunene fritt å velge hvem de søker tjenester fra, sier direktør
ved Signo skole- og kompetansesenter, Aud Bergerud.
Motstand
gjorde meg
sterk
Finske Dr. Liisa Kauppinen (75),
er tidligere leder av Døves
Verdensforbund, og et forbilde
for mange døve i hele verden, deltok
på Signos begeistringskonferanse for
tegnspråk i juni.
Døve Kauppinen har kjempet for
retten til eget språk i mange år og
fortalte på konferansen at da hun
var barn, ble hun slått på fingrene av
læreren når hun brukte tegnspråk på
skolen. Hun ble døv da hun var fem,
men lærte seg tegnspråk fort.
– Jeg var stolt av tegnspråket mitt
til tross for uvettige lærere i min
barndom.
– Vi har kommet langt i Norden,
men har fremdeles en vei å gå. FNkonvensjon
om rettighetene til
mennesker med nedsatt funksjonsevne
er ratifisert av 150 land. Finland enda
ikke har gjort det, og det gjør meg flau.
– I dag ser jeg med stolthet at unge
døve mennesker studerer på høyrere
nivå. Det betyr at barn har fått
undervisning på sitt eget språk.
Feiret 20-årsjubileum
Trippelfest
i Signo
25. september 2014 feiret tre
arbeids virksomheter seg selv som
20-åringer. Signo Dokken AS i
Bergen, Signo Rycon AS i Oslo og
Signo Grantoppens AS i Andebu
feiret fra morgen til kveld på samme
dag.
Statssekretær Torkil Åmland
gratulerte de tre arbeids virksomhetene
med dagen da han gjestet
Signo Rycon i Oslo.
– Det er fantastisk å se det arbeidet
som gjøres her. Den kompetansen
og engasjementet som finnes hos
dere er veldig viktig, sa. Bursdagshilsenen
ble overbrakt til hele Signo
fra både statsråden i Arbeidsdepartementet
og fra hele
regjeringen.
Åpnet nytt
elevhjem
19.september ble snora til det det
nye internatet på Signo grunn- og
videregående skole i Andebu,
Vestfold klippet.
Bygget har plass til 12 elever, med en
grunnflate på 600 kvadratmeter.
– Vi tror det er bra å samle flere
under ett tak, sa direktør Aud
Bergerud under åpningsseremonien.
Foreldre, gjester, ansatte og elever
var med på åpningsfesten. Bygget er
tilrettelagt med åpne flater i fellesarealene
for å skape et godt tegnspråk-
og kommunikasjonsmiljø.
– Vi har elever fra hele landet. Vi tror
det nye huset gir mulighet for både
fellesskap og vennskap - et sted de
kan ha gode minner fra, sa rektor på
Signo grunn- og videregående skole,
Sigurd Helgor.
MagaSigno 2015 side 15

Ken fant
drømmejobben
Ken Melbøe flyttet 1570 kilometer fordi han
ville jobbe et sted der han kunne snakke
med kollegaene sine.
Tekst: Øyvind Woie Foto: Kai-Otto Melau
➀
Tunghørte Ken Melbøe er en racer
til å lese på lepper. Det har han
lært fra barnsben av. Men det var
ikke nok for 33-åringen fra Vesterålen.
– Jeg vil jobbe på en arbeidsplass der
jeg kan bruke mitt eget språk, forteller
Melbøe.
Derfor flyttet han fra hjem plassen
Sortland til Bergen for å skaffe seg
jobb på en arbeidsplass der alle bruker
tegnspråk.
Ken holder godt om rattet i fruktbilen
fra Signo Dokken AS som suser
gjennom formiddagstomme gater i
Bergen.
- Vi har alt i hodet, bruker ikke noe
GPS for å finne frem, sier Melbøe
og svinger inn mot Vestlandske
Kunstindustrimuseum.
Fruktbil i farta
Bagasjerommet er fullt av fargerike
pappkasser proppet med «Gofrukt». De
er pakket av døve og hørselshemmede
kolleger på Signo Dokken AS. Tre
ganger i uken dukker Melbøe og hans
kolleger opp på nærmere 400 lokale
arbeidsplasser som abonnerer på frukt
til sine ansatte, med over 1300 kasser
sunn og oppkvikkende frukt.
Det var først i 4. klasse at Ken ble klar
over at hørselen var så redusert at han
burde ha høreapparat.
- Jeg visste ikke selv at jeg hørte så
dårlig. Det var ikke alltid så lett på
skolen, for jeg klarte ikke å oppfatte
alt det de rundt meg sa, og jeg måtte
spørre om og om igjen, forteller Melbøe.
Språklige misforståelser
Han har prøvd seg i arbeidslivet
tidligere. Den store lidenskapen er
matlaging. Hjemme på Sortland jobbet
han på kafè, men det ble umulig å
fortsette på grunn av hørsel og
manglende kommunikasjon.
– Det blir så lett misforståelser og
det er vanskelig å knytte kontakter og
få venner når man ikke kan snakke
sammen, forklarer Melbøe som jobber
hos Signo Dokken AS i en VTA-ordning
(Varig tilrettelagt arbeid).
– Men her bruker alle tegnspråk,
sier sjåføren fornøyd og vender nesa
hjemover til lunsj og gode kollegaer.
– Hva er bra med å jobbe på en
tegnspråklig arbeidsplass?
– Her får jeg muligheten til å bruke
språket mitt, det er jo ikke så veldig lett
å utføre en jobb uten språket sitt da? På
Signo Dokken forstår jeg og bli forstått.
– Hvorfor er det viktig?
– Å få lov å bruke ditt eget språk er
veldig bra og en positiv ting. Det blir
lettere å gjøre jobben sin og å komme
i kontakt med andre. Å snakke med
gode kollegaer og kanskje få venner.
Melbøe trives godt i jobben. Aller
best liker han seg når arbeidsdagen
begynner.
– Det beste er å møte gode kollegaer
hver dag som sier god morgen til meg
på tegnspråk. Og kanskje noen til og
med gir meg en velkomstklem!
MagaSigno 2015 side 16

➁
➀ Ken Melbøe kjenner alle inngangs dørene
hvor han leverer frukt.
➁ Det kan bli mange tunge løft når fruktkassene
skal ut av bilen.
➀
➂
➂ Bilen fylles opp. Ken får de siste
beskjedene på tegnspråk fra avdelingsleder
Frode Holgersen
➃ Kan du kvittere her, spør Melbøe og Gunn
Iren Støldal på Hav forsknings instituttet
signerer villig vekk.
➃
MagaSigno 2015 side 17

”Signo har en lang historie med spesialisert
kompetanse som det er etter spørsel etter og behov for.”
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen
Viktig å løfte
læringsmiljøer
for tegnspråk
– Da jeg besøkte Signo fikk jeg oppleve hvor rikt tegnspråk er, sier
kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.
Tekst: Øyvind Woie Foto: Sigmund Woie Aarhaug
➀ Eleven Vetle
Paus-Knudsen
ga kunnskapsministeren
et
lynkurs i tegnspråk.
Begge er fra
Porsgrunn, og her
ser du tegnet for
byen, som også er
tegnet for porselen.
Takk for brownies, poesi,
skjerf og samtale, twitret
kunnskapsministeren, på sin
egen twitterkonto @konservativ,
etter besøk hos Signo grunn- og
videregående skole. Det var tydelig at
Torbjørn Røe Isaksen fikk en utmerket
start på dagen, for meldingen var
ledsaget av et smilende bilde med
ministeren og en flott bukett døve
skolelever.
– I løpet av mitt første år som
kunnskapsminister har jeg møtt
mange elever, foreldre, lærere,
rektorer, skoler og organisasjoner.
Jeg har sett at det skjer mye positivt
over hele landet, og at det finnes
mange lærere som gjør en fantastisk
innsats. Da jeg besøkte Signo, møtte
jeg flere flotte barn, ungdommer og
lærere, og jeg fikk oppleve hvor rikt
tegnspråket er, også gjennom vakker
tegnspråkpoesi. Jeg har til og med lært
meg noen enkle tegn, og sett på flere
spennende ASK (Alternativ supplerende
kommunikasjon) – ressurser, forteller
Røe Isaksen til Magasigno etter
besøket.
Det viktige språket
– Hva tenker du rundt betydningen av
språk, og spesielt tegnspråk og annen
alternativ kommunikasjon?
– Språk er viktig. I hverdagen som
kunnskapsminister møter jeg mange
mennesker. Disse møtene kan være
veldig forskjellige, men jeg opplever
hele tiden hvor viktig språk er når jeg
lytter, lærer, spør, snakker og prøver
å gjøre meg forstått så godt jeg kan
samtidig. Også kroppsspråket er viktig.
Under besøket fikk kunnskapsministeren
også prøve seg på tegnspråk.
Seks av elevene hadde forberedt
seg grundig og ministeren fikk sin
egen tolk, slik at han skulle forstå hva
elevene sa og kunne spørre tilbake. I
samtale med elevene snappet han opp
et og annet tegn som han forsøkte å ta
i bruk.
Kommunikasjonens mirakel
– Alle har et behov for å bli sett og delta,
for å forstå og selv bli forstått. Avdøde
professor og forfatter Jon Bing skal en
gang ha sagt at kommunikasjon er
«det mirakel at to mennesker kan gjøre
seg forstått for hverandre over den
spinkle broen bygget av ord eller andre
tegn.»
- I forrige utgave av Magasigno skrev
generalsekretær Inger Helene Venås
at inkludering krever at du forstår
og selv blir forstått. Kanskje ligger
noe av forklaringen nettopp i dette.
Vi har derfor et stort og viktig ansvar
for å sikre likeverd, og for å sørge for
at alle kan delta på lik linje, både i
skolen og ellers i samfunnet. Vi må
heller ikke glemme hvor viktig et godt
læringsmiljø er for læring og utvikling -
og at det gjelder for alle.
Landsdekkende skole
Signo grunn- og videregående skole er
en landsdekkende, privat, kombinert
grunn- og videregående skole som gir
tilbud til elever med hørselshemning i
kombinasjon med ulike funksjonshemninger
eller døvblindhet. Skolen
har plass til 35 elever, fordelt på 12
plasser i grunnskole og 23 plasser på
videregående.
– Jeg vil gjerne sende en hilsen
til alle elevene på Signo grunn- og
videregående skole i Andebu. Takk for
at jeg fikk komme på besøk til dere, for
de fine gavene og alle presentasjonene
jeg fikk oppleve!
Styrker tegnspråkopplæringen
– Hva tenker du om deltidsopplæring
og opplæringsbehov for grupper og
MagaSigno 2015 side 18

➀
enkeltmennesker med spesielle behov,
for eksempel som den man finner på
Signo- grunn og videregående skole i
Andebu?
– Jeg har hatt flere møter med
bruker organisasjoner og også foreldre,
og blant annet på bakgrunn av dette
vil det bli vurdert hvordan opplæringen
skal legges opp i fremtiden. Det jeg
kan slå fast nå er at vi viderefører
tilbudet om etter- og videreutdanning
for ansatte i PP-tjenesten og vi vil bedre
tegnspråkkompetansen i kommunene,
sier kunnskapsministeren til
Magasigno.
Røe Isaksen har tro på å styrke
tegn språktilbudet på flere nivåer og er
opptatt av at kompetansen må gjøres
tilgjengelig for alle som har behov for
den.
– Statpeds deltidstilbud i tegnspråk
skal også bli enda bedre. Signo har
en lang historie med spesialisert
kompetanse som det er etterspørsel
etter og behov for. Derfor er det
viktig med god dialog mellom
Signo og Statped, slik at den viktige
kompetansen er på plass der det
behøves - og over hele landet, avslutter
kunnskapsminister Torbjørn Røe
Isaksen
MagaSigno 2015 side 19
➂ Skoleelevene
Christine, Alethia,
Steffen, Juan Carlos,
Vetle, Sandra og
Marius sørget for
at kunnskapsministeren
lærte
mye om Signo
grunn- og videregående
skole.
➂
Bildetekst 1: Da
ped ex exces
conseque optumqui
ut alissitatem
excerferi recatios
explatem volores
et re aut labore ad
que volupta quatio
doloriti delit quis
sapictusam que
sam nis sollaborit
fuga. Nemperio.
➁ Lærer Ulrich
Dornieden
fulgte stolt med
da statsråden
fikk overrakt et
silkeskjerf som
Vetle selv hadde
farget. Vetle mente
blåfargen passet en
Høyre-statsråd
➁

Livet snudd
opp ned da
Stian ble
internatelev
– Det er nesten ikke til å
tro, Stian har fått en helt ny
skolehverdag etter at han
ble internatelev. Mamma Siv
Andreassen er full av lovord
om sønnens nye tilværelse
som elev på Signo grunn- og
videregående skole
Tekst: Thomas F.H. Torjusen
Foto: Sigmund Woie Aarhaug
Stian (t.v.) og Vetle
er gode venner. De
har internat rom
vegg i vegg.

At Stian skulle blomstre som han
gjør i disse dager, var langt fra
noen selvfølge. Kontrasten fra
hans tidligere skolehverdag til det han
har nå, kan knapt være større. For å
forstå både hans og morens glede og
begeistring over denne vendingen i
livet, må vi bla litt bakover i Stians liv.
Fra Fauske til Trondheim
Endelig kan Siv senke skuldrene. Som
alenemor har hun levd i konstant frykt
og spenning i forhold til Stians liv og
helse. Det har vært lite ferier, fritid og
frihelger. Siv måtte være tilstede 24
timer i døgnet.
Familien bodde opprinnelig i Fauske
kommune i Salten i Nordland da
Stian ble født i 1994. Han er født døv,
og med en alvorlig misdannelse i
tarmsystemet. Det siste førte til lange,
mange og smertefulle operasjoner
ved St.Olavs hospital i Trondheim,
dit den lille familien flyttet tidlig på
2000-tallet.
En traumatisert gutt
Henning Skran som er overlege ved
Signo skole og kompetansesenter, sier
Stian er svært traumatisert etter
hospitaltiden som småbarn. At både
moren og søsteren til Stian bodde på
St.Olavs hospital sammenhengende i
ett og et halvt år, sier mye om
belastningen han og familien har vært
utsatt for.
-Alle forstår hvor vanskelig det må
ha vært å bli operert såpass mye uten å
forstå hva det dreide seg om. Når Stian
i tillegg fyller kravene til Tourettes
bla om, fortsetter neste side

”- Vi er nødt til å skjønne at ikke alle kan
integreres i ordinær skole. Derfor er vi nødt for
å ha Signo grunn- og videregående skole som
tilbud for barn og unge som Stian.”
- mor til Stian
Skole
Signo skole- og kompetansesenter i
Vestfold er en landsdekkende
grunn- og videregående skole med
voksenopplæring på heltid og deltid.
Dette er organisert som en privatskole.
For elever som bor langt unna
gir skolen tilbud om internat. Skolen
gir også tilbud om oppfølging av
elever i lokale skoler.
syndrom og har klare vansker innenfor
autismespekteret, sier det seg selv at
han har utfordringer langt bortenfor
det de fleste av oss har, sier Skran.
Utmattende kontrollregime
På grunn av hans fysiske tilstand kan
feilernæring – en bit paprika for
eksempel - føre til akutt livsfare. Derfor
har han alltid en akutt-koffert
tilgjengelig, uansett hvor han er,
tjuefire timer i døgnet.
I redsel for at det skulle gå forferdelig
galt, har mamma Siv hatt
stålkontroll på sønnens liv. Lag på
lag av utfordringer har hun måttet
forholde seg til på sønnens vegne.
Stians autistiske trekk gjorde ikke
livet lettere, og det var svært vanskelig
å kommunisere med ham, siden han
heller ikke kunne tegnspråk til å
begynne med.
Tre år gammel – i 1997 - får Stian
operert inn CI (Cochlea Implantat) på
det ene øret. Siv forteller at det også
var en fryktelig vanskelig avgjørelse
å ta, og at hun ikke var forberedt på
de utfordringene som fulgte med å få
Stian til å lære å dra nytte av det. Syv
år senere får han CI på det andre øret
også.
Det er mens familien bor i Trondheim
at Stian starter sin skolekarriere
etter å ha gått i barnehage, og det er
i denne tiden man forsøker å finne ut
hvorfor det er så vanskelig å få kontakt
med gutten. Også øyekontakt var en
utfordring.
Integrering i normalskolen et problem
Med det utgangspunktet Stian hadde,
ble barneskoleårene hans vanskelige.
Han opplevde fysisk og psykisk
mobbing, og uten evne til å
kommunisere gjennom hverken tale
eller tegnspråk. Påkjenningene ble
etter hvert alt for store for Stian.
Frustrasjonene ble for tunge å bære.
Uten mulighet til å si fra, eksploderer
han. Stian som etter hvert er blitt en
stor og kraftig gutt. Mamma Siv
forteller at det har vært mye utagering.
Til dels voldsomt. Stoler og bord har
flydd, dører er sparket inn, og en og
annen mobber har fått seg en kilevink.
Mangelen på kommunikasjon har ført
til at Stian nesten ikke har fått med seg
de sosiale kodene hørende får.
-Jeg kunne jo ingenting om hva som
feilte Stian da han ble født. Jeg har
måttet lære meg absolutt alt om det
selv. Jammen har jeg ikke lært opp det
som finnes av hjemmesykepleiere, og
annet helsepersonell gjennom årene
også. Det har vært en lang og stri tørn.
Møtet med enkeltmennesker
Livet for Stian og hans familie ble mer
og mer komplisert og vanskelig, og på
denne tiden flyttet de til Lyngdal i
Vest-Agder. Til å begynne med endret
ikke det på noen ting.
Men så snur det. For på Å barneskole
i Lyngdal møtte Stian læreren Lise
Nøkland. Et skjebnesvangert møte.
Hun fant tonen med Stian. Nøkland
tok et bevisst utgangspunkt i elevens
ståsted istedenfor å forvente at eleven
skal formes inn i et fastlagt mønster.
Denne tilnærmingen er også kjent for
Signo grunn- og videregående skole. I
det nye internatet jobber flere ansatte i
med-lever-turnus, som nettopp gir rom
for den tryggheten og forutsigbarheten
Stian er helt avhengig av, slik at det
kan skapes trygge rom for læring og
utvikling.
Einar Handeland var rektor på Å
barneskole den gang, nå er han skoleog
kommunalsjef i kommunen. Siv
sier at hun og Stian har svært mye å
takke ham for. Det var han som tok tak
i utfordringene Stian representerte, og
som sørget for å heve fagkompetansen
ved skolen. Alenemoren understreker at
det går som en rød tråd gjennom Stians
og hennes historie; enkeltmenneskers
engasjement og innsats er det som har
fått systemet til å fungere, og som har
reddet dem fra total forlis.
Kompetanse til alle over alt
Tidligere fylkesaudiopedagog i Vest-
Agder, – nå seniorrådgiver i Statped
Sørøst, Bjørn Jonassen, er også et slikt
enkeltmenneske i Stians liv. Han har
vært en solid støttespiller for Siv og
sønnen, og det var han som først
foreslo at Stian burde søke seg til Signo
grunn- og videregående skole.
-Det er ikke til å komme forbi at
mange slike saker står og faller på
enkeltmennesker. Lise Nøkland var en
slik person for Stian. Da kommunale
myndigheter så sammenhengen,
sørget de for at hun kunne bli med
Stian over i ungdomsskolen og følge
ham opp der, forklarer Bjørn.
Jonassen peker på at nettopp det
trekket viser at kommunen gjorde
mye godt fotarbeid i oppfølgingen av
Stian. Så er det selvsagt slik at enhver
kommune, og særlig jo mindre den
er, ikke har sjans til å holde seg med
kompetanse på så marginale diagnoser
og tilstander som det Stian sliter
MagaSigno 2015 side 22

➀
med i sitt liv. Det er en av grunnene
til at vi trenger slike sentre som
Signo skole- og kompetansesenter,
påpeker han. Livsløpsperspektivet som
stiftelsen Signo representerer er unikt,
sjeldent og svært viktig for en spesiell
brukergruppe i Norge. Og ikke minst
for deres familier og pårørende.
Stian og hunden Teo
Våren 2015 lever Stian livet sitt på
Signo grunn- og videregående skole i
Andebu og er hjemme i Lyngdal bare
annenhver helg. Han har fått nye
skole kamerater og henger godt med i
skolens undervisningsopplegg. Tegnspråket
har overtatt for utagering, og
Siv sier Stian aldri har hatt det så bra
som han har det nå. Det eneste skåret i
gleden er at familiehunden Teo savner
Stian. Teo er en blanding av
Pomerianian og Shi-Tzu. Stian er svært
avhengig av en strukturert og nøye
planlagt hverdag. Han har problemer
med å takle situasjoner som kommer
bardus og overraskende på ham. Etter
at Teo kom inn i livet, har han utviklet
en større toleranse for det
ustrukturerte og ikke-planlagte. I fullt
alvor sier Siv at hun ofte kommuniserer
med Stian gjennom Teo og vice versa.
Stian har full kustus og dressur på Teo,
og de to går lange turer sammen når
han er hjemme.
– Da det gikk opp for meg at Stian
var trygg og ble profesjonelt ivaretatt i
Andebu, sank jeg fullstendig sammen,
forteller Siv med tårer i øynene. Det
var en uke rundt påsketider i 2012 hun
kaller for “lykkeuken”, og hun husker
knapt noe av den. Nå, snart tre år
senere, er hun tryggere enn noen gang
på at Stian har fått det beste tilbudet
han kunne få.
➁ Hunden Teo betyr
svært mye for Stian.
Her er de to på tur
hjemme i Lyngdal.
➂ Mamma Siv
Andreassen
sammen med
tidligere fylkesaudiopedagog
i
Vest-Agder, Bjørn
Jonassen.
➁
➂
➀ Det åpne og
inkluderende allrommet
innbyr til fellesskap og
samhold. Her ser du
Stian spise middag med
klassekameratene Marius
og Juan Carlos
MagaSigno 2015 side 23

-Her forstår de
min situasjon
Døvblinde Ella Rafto (98) er klar for en ny dag. Natten er tilbrakt på
enmannsrom og med gode hjelpere innenfor rekkevidde. – De er så søte,
vennlige og omsorgsfulle her.
Tekst: Øyvind Woie Foto: Sigmund Woie Aarhaug
Den fjerde gangen Ella Rafto fikk
avslag på drømmeplassen ved
Signo Konows senter i Bergen
hadde hun planen klar. 98-åringen har
vært ute en vinterdag før, og bestemte
seg for å gå til sin tidligere arbeidsgiver,
Bergens Tidende (BT).
– Jeg hadde allerede skrevet avisoverskriften:
«95-åring, nesten døv
og blind, får ikke plass på sykehjem»,
forteller Rafto med et glis.
Bergen kommune mente damen
kunne klare seg på egenhånd. Ella
opplevde det ikke slik. Både syn og
hørsel ble dårlige og dårligere. Selv med
to høreapparater holdt det ikke.
Ydmykende
– Alt ble vanskelig. Jeg rotet med
maten, var livredd for å brenne meg
hvis jeg skulle lage te eller kaffe.
– Dette hadde du klart før, hvordan
opplevde du det nå?
– Det var nedverdigende. Jeg har
alltid vært så selvstendig og klart meg
selv. Det var rett og slett fortærende,
skarrer Rafto.
– Du blir sint, det er så ydmykende
å ikke klare seg selv lenger når du er
vant med det hele livet. Men jeg var
realistisk, bet tennene sammen og bad
om hjelp.
Det fikk hun ikke.
En merkedag
I alle fall ikke før på fjerde forsøk. For
det ble ikke behov feite overskrifter i
BT. Etter fire runder fikk Ella beskjed
om at kommunen hadde innvilget fast
plass på Signo Konows senter.
– Det var en merkedag i livet mitt,
sier Ella.
Rundt henne svinser ivrige pleiere fra
og til, og ved frokostbordet inntar de
andre beboerne sin frokost. Utenfor er
det bergensgrått og uggent, innenfor er
det gull i munn. Livet på Konow senter
er godt 24 timer i døgnet.
– De er så søte, vennlige og omsorgsfulle
at det er ikke måte på. Og så har vi
så fine rom, kvitrer 98-åringen.
Godt humør
– Kan vi få se på rommet?
– Det er ikke lov å ha gutter på
rommet, kommer det kvikt fra
Ella. Smilende setter hun kursen til
rullatoren mot rommet.
En sofa, malerier på veggene, en
kommode full av bilder og minner. Ella
Rafto ble født like etter 1. verdenskrig
bla om, fortsetter neste side

Signo Konow senter er best
for de som har mistet både
syn og hørsel.
- Ellen Rafto

Sykehjem
Signo Konows senter i Bergen gir tilbud
om sykehjem, bo- og omsorgs tjenester
og hjemme tjenester i bolig.
og vokste opp på Møhlenpris i Bergen.
Det var den gangen Puddefjorden
var full av trafikk, og jentene hadde
tollekniv og laget pil og bue. Da 2.
verdenskrig brøt løs deltok hun i illelagt
avisarbeid og havnet i nazistenes
fangeleir på Grini. Her satt hun i
halvannet år og fryktet å bli sendt til
Tyskland.
– Vi var sultne bestandig. Da freden
kom ble jeg «kontorrotte», fikk mann
og barn. Jeg klarer ikke lenger å se
hvem som er på de bildene, men jeg
tror det er min mann og min sønn, sier
hun og stryker hånden forsiktig langs
kommoden.
Ser på såpeserier
På et bord står en TV.
– Det er mitt private. Da kan jeg se
det jeg har lyst til når de andre sitter
der ute og ser på det andre apparatet.
Jeg må tilstå at jeg ser på Hotell Cæsar.
Er det ille? Det skal jo være bånn i
bøtta.
Ved hjelp av høreapparatene får hun
med seg det meste av lyden. I et hjørne
har Ella en annen skjerm, dette er et
forstørrelsesapparat.
– Jeg liker best å lese avisen selv.
Det har jeg alltid gjort, det er viktig
å følge med å holde seg oppdatert.
Her på sykehjemmet er det kanskje
dødsannonsene som er mest populært.
Vi må jo følge med på hvem av oss som
har gått bort.
Rafto er der igjen, med et glis og
galgenhumor. Hun legger avisen under
kameraet, bokstavene blir gigantiske
på skjermen foran henne.
I en tåke
98-åringen har prøvd flere sykehjem.
Hun mener Signo Konow senter er best
for de som har mistet både syn og
hørsel.
– Du blir så hjelpesløs. Alt er bare en
tåke. Du kan jo ta bind for øynene og
propper i ørene selv, og så kan du gå
rundt og stelle og ordne i ditt eget hus.
Da kan du tenke deg selv hvordan det
er. Det er ikke enkelt.
Rafto mener de ansatte på Signo
Konows senter er i en særstilling.
– Her forstår de min situasjon.
Høyt aktivitetsnivå
Dagene er fulle av aktiviteter. Mandag
er det treff i første etasje, tirsdag
legebesøk, annenhver torsdag andakt
og hver fredag er det bingo. Rafto er
selv initiativtaker til ulike aktiviteter.
Den dagen Magasigno besøker henne
arrangerer hun seminar om dikteren
Jakob Sande.
– Jeg holder han,
sier Ella og må
lese Bergens
Tidende hver dag
på forstørrelsesapparatet.
– Her
på huset er dødsannonsene
mest
populært.
”Du blir sint, det er
så ydmykende å ikke
klare seg selv lenger
når du er vant med
det hele livet.”
- Ellen Rafto

➀
– Onsdag er det trim. Da sitter jeg der
i stolen min og vifter med armer og
bein. Vi har vært på tur til Fløyen og
andre steder. Men vi klarer ikke det på
egenhånd. Vi må ha hjelp og ledsagere.
– Hva er viktig når man blir gammel?
– God helse og godt humør, og det har
jeg. Det er ålreit å bli gammel hvis man
har helse til det.
– Hvor lenge skal du bo her?
– Til jeg pigger av. Jeg er 98 år.
Touch wood, sier Ella og lager en
bankebevegelse ut i luften.
– Da du hadde vært her i to år inviterte
du til fest?
– Selvfølgelig! Vi hadde hvit dame
(marsipankake) til kaffe, og baccalao
og hvitvin til kvelds. 20 oktober 2012
er en merkedag i mitt liv. Det datoen
kommer jeg til å huske så lenge jeg
lever – touch wood!
➁
➀ Skravla går og
latteren sitter løst
i de lyse stuene
på Signo Konows
senter.
➁ I bakgården
finnes det sansehage
og et ny bygget
lysthus fylt med
møbler og interiør
fra gamle dager.
➂ Ella Rafto er
primus motor
for samlinger og
aktiviteter. Her er
det seminar om
dikteren Jakob
Sande. Ella har
invitert og lytter
intenst.
➂

– Jeg vil helst bo og leve sammen med døve.
Her snakker vi samme språk. Og for meg
er det tegnspråk.
- Glenn Juan Anda
Flyttet hjemmefra
til Signo
Glenn Juan Anda
trives god i egen
leilighet. Her er det
rom for å trekke seg
tilbake og dyrke sin
egen hobby eller
til å være sammen
med andre som
bruker tegnspråk i
fellesrommene.
Da Glenn Juan Anda skulle flytte for seg selv ville han bo
sammen med folk som snakker det samme språket som han.
Tekst: Øyvind Woie Foto: Sigmund Woie Aarhaug
Før var jeg et barn, nå er jeg en
mann, sier Glenn Juan Anda (23)
og gliser.
Han sitter i leiligheten sin hos
Signo Conrad Svendsen senter på
Nordstrand i Oslo. På veggen henger
plakater med Liverpool og andre
helter. I kjøkkenkroken summer
oppvaskmaskinen og på bordet ligger
dagens utgave av Aftenposten.
– Jeg er mye mer selvstendig nå enn
før. Jeg passer tiden selv, går på jobb,
kan vaske og rydde, forklarer Anda.
Mitt språk
Da Glenn Anda skulle flytte
hjemmefra ble det ganske tidlig klart at
det var viktig for ham å flytte til et sted
der det bor flere døve. Derfor gikk turen
over fjellet fra Bergen til Oslo. I første
omgang på Signo Conrad Svendsen
senters rehabiliteringsavdeling.
Senteret gir et landsdekkende
tverrfaglig rehabiliteringstilbud for
døv/hørselshemmede og døvblinde fra
18 år. I 2014 var 118 personer innom
senteret utredning.
Her ble ulike bomuligheter utredet
og arbeidsoppgaver prøvd ut. For Glenn
ble løsningen leilighet og arbeid i et
tegnspråklig miljø.
– Jeg vil helst bo og leve sammen
med døve. Her snakker vi samme
språk. Og for meg er det tegnspråk. Jeg
har ikke noe språk talespråk, sier Anda.
Snakker fort
I et år har han hatt leilighet på
Nordstrand. I første etasje er det felles
rom med personale som følger opp
etter behov. Der kan han treffe andre
døve/hørselshemmede som bor i den
samme bygningen. Noen ganger spiser
de middag sammen, andre ganger bare
sitter de og prater.
– Her kan jeg prate med alle, men
jeg liker best å snakke med de som er
døve, for jeg liker å snakke fort og de
hørende får ikke alltid med seg det jeg
sier. Det er lettere å snakke med døve.
Tulle på tegnspråk
Dagene går med til arbeid og kurs
på arbeidsmarkedsbedriften Signo
Rycon AS. De to Signo-virksomhetene
samarbeider om å gi Anda et komplett
tilbud.
– Jeg går på «Fruktskolen» og lærer
om behandling og pakking av frukt.
Det er veldig bra arbeidsmiljø med
mange døve kolleger og ansatte. Vi kan
En vei inn til
Signo
Rehabiliteringstilbudet på Signo
Conrad Svendsen senter er landsdekkende.
Det er tilrettelagt på
spesialisthelsenivå. Pasientgruppen
som får opphold har ofte ulike
utfordringer og sammensatte diagnoser.
Det er fastleger og regional
koordinerende enhet i aktuell helseregion
som henviser. Mer informasjon
på grønt nummer: «ReHabilitering»
800 30 061.
Nærmere informasjon finnes på
informasjonstelefon, grønt nummer,
for ReHabilitering, 800 30 061
MagaSigno 2015 side 28

prat om alt, tøyse og tulle på tegnspråk.
Det er bra, sier Glenn Juan Anda.
I tillegg er et pakking og montering
som står på arbeidsprogrammet.
Får hjelp
Hjemme i leiligheten prøver han seg
på kjøkkenet. Maten som mamma
lagde før må han lage selv.
– Noen ganger lager jeg kinesisk eller
spansk mat. Men jeg liker ikke pizza og
hamburger.
Glenn leier egen bolig av Signo
Conrad Svendsen senter. Han mottar
helse og omsorgstjenester, i henhold til
vedtaket han har fra Bergen kommune.
Dette gis fra helsepersonell som har
kompetanse på tegnspråk og har lang
erfaring med målgruppen.
Signo Conrads Svendsen senter har
ikke «sovet» siden 1898 – i snart 120
år har det vært gitt er tegnspråklig,
heldøgns omsorgstilbud til døve/
hørselshemmede og døvblinde.
– Jeg har blitt kjent med mange døve,
det er alltid noen å snakke med her.
I fritiden er det et omfattende tilbud
fra Signo Conrad Svendsen senter. Ulike
turer og aktiviteter står på programmet
og bidrar positivt til økt livskvalitet.
Oversetter superhelt
Når Glenn trekker seg tilbake i sin
egen leilighet ser han gjerne på film,
spiller eller tegner på datamaskinen
sin eller leser om dataspillhelten Sonic.
Glenn viser frem en flott, engelsk
tegneseriebok han har kjøpt.
– Det er dumt at Sonic ikke bruker
tegnspråk, sier Ken holder hånda
over hodet med fire fingre som peker
oppover, det er tegnet for Sonic.
– Men jeg prøver å oversette ham til
tegnspråk. Det er morsomt.
– Hva er planene fremover?
– Å kjøpe nye møbler. Jeg sparer.
Disse har jeg lånt av mamma og pappa.
Jeg må spare. Men jeg har god tid for
jeg trives veldig godt. Det her og jobben
min er døves eget sted.

Terapiridning - trygt
uten sal: Geir vet at
det alltid er noen
der når han strekker
ut hånden. Christina
Hart er ledsager.
Døvblinde Geir er
Lysmesteren
I møte med personer som er født døvblinde blir de fleste av oss ydmyke, fulle av
beundring og spørsmål. Hvordan er det mulig å forholde seg verden? Den gåten er det
noen i Signo som hver dag jobber med å løse.
Tekst: Elisabeth Moe - Foto: Sigmund Woie Aarhaug
Skyene løper om kapp med sola
og av og til vinner regnet. Det
er ”døvblindevær”, naturens
krefter røsker godt i kropp og ansikt.
Det kunne gjerne blåst mer om det
hadde vært opp til døvblindfødte Geir
Sigvart Pedersen (43). Han sitter på den
lysluggete Nordlandshesten ”Laffen”
og strekker ut hånda. Der oppe vet
han at det umiddelbart er en annen
hånd rett i nærheten som oppfatter
det han vil. Ledsageren er klar på
kommunikasjonen når Geir er rytter.
Hun gir ham tegn på for eksempel
”å gå”, eller ”stige av hesten”. Vi er på
Signogården i Andebu og de vennlige
hestene er viktig terapi.
I 1971…
Geir Sigvart var ca. 1400 gram da han
kom til verden i 1971. Det var på
Hamarøy i Nordland, men han har
bodd i Signo i Andebu siden seks-årsalderen.
For ham er det ikke noe
alternativ å bo hjemme. Mor, Gudrun
Steffensen, bor på Tranøy og sier at
Geir ikke kan ha det bedre enn i
Andebu.
– Vi kan jo ikke noe av dette ”fingerspråket”
(tegnspråk. Red. anm), så da
de begynte å snakke om at de ville
sende ham til Bodø, slo jeg neven i
bordet og sa at det kun er Andebu og
Signo som er bra nok for ham, sier hun.
– Jeg hadde røde hunder under
svangerskapet, men det slo ikke ut.
Dermed visste jeg ikke at det var farlig
for fosteret, fortsetter Gudrun.
– De opererte ham for en hinne han
hadde på øynene, men det hjalp ikke.
Hørselen hans var det ikke lett å finne
ut av så tidlig. Geir er et ”Rubella-barn”.
Rubella er det engelske ordet for
sykdommen røde hunder.
Egen bolig
I dag er Geir trygg og vet at det alltid er
noen der om han trenger det. Hjemme i
sin egen bolig, som består av en hybel
med bad og soverom, bor han sammen
i et hus med tre andre beboere. Han
beveger seg alene rundt i hele huset. På
stua har han et eget bord, der står ofte
kaffekoppen han tok med seg etter
frokost. Bordet er i ståhøyde. Geir liker
å være på beina. Liker å være i
bla om, fortsetter neste side
bevegelse. Avdelingen heter Skoglund
og Håkon Lie er leder.
Ålreite dyr
Det er ”bar-back-ridning” som gjelder
på dagens treningsøkt. Terapiridning
uten sal gir full pakke; det er nemlig
både lystbetont og stimulerende på
mange muskelgrupper. Å få trent slik
er vanskelig for døvblinde ellers.
Gårdsbestyreren på Signo-gården
forteller at hester er grunnleggende
vennlige vesener og vanvittig gode
terapeuter. Og at Signo har lyktes med
slik terapiridning i 20 år. Signo-gården
har fjøs med sau, hest, ku og høner.
Gården brukes både til undervisning
ved Signo grunn- og videregående
skole, for å gi arbeidstrening og som
miljøfaktor knyttet til en rekke
aktiviteter.
En ”lysleker”
Geir koser seg når
synsresten gjør
det mulig å leke
med lyset.

– Man vil alltid være opptatt av
å utnytte restsansene sine. Han
brukte både briller og høreapparat i
oppveksten. Nå har han ikke noe hjelp
av det lenger, forteller avdelingsleder
Lie.
– Det uvanlige med Geir, er at han
tar masse initiativ selv. Døvblindfødte
personer gjør ofte ikke det, men Geir er
en kreativ person.
Miljøterapeut og primærkontakt
Christopher Durrans er ofte med ham
på lekebutikken.
– Da vil han sjelden hjem, for der
finnes det utallige dingser man kan se
lys gjennom. For eksempel så ”samler”
han lyset til selvlysende gjenstander og
fører det opp til øyet, forteller Durrans.
Lego er også en av favorittene og
kassene på rommet hans er fulle til
randen. Han elsker å kombinere de små
klossene som gjerne tar en tur innom
leppene før de settes sammen.
Snøballen
En vinter tenkte primærkontakt
Christopher Durrans at de sammen
skulle lage snømann.
– Geir liker å forme ting, men etter
EN stor snøball ville han inn. Og ta
med seg snøballen. Det er jo litt rart,
kanskje? Da har jeg tre valg 1. Avslutte
leken, 2. Fortelle han at det ikke går,
eller 3. Å bekrefte og si: Ja, la oss gjøre
det (rare) du vil! Dette utfordrer jo meg
og min tradisjonelle sunne fornuft,
men ok. Jeg bekrefter overfor Geir at
ideen var god. En snøball er jo ganske
kald, så han tok den med seg inn på
rommet sitt og pakket den inn i et
håndkle. Så inn på kjøkkenet. Der
pakket vi den inn i plastfolie, lenge….
Så begynner den å smelte, og Geir er
ikke glad i å bli våt, så dette fremkaller
en skrekkblandet fryd. Det lekker fra
plastfolien og jeg foreslår at vi kan
legge den i fryseren, for at vi kan ta den
opp i morgen og leke videre. Ja, så går
vi ned i kjelleren, putter den i fryseren
og lukker igjen. Nei, det var jo ikke
noe gøy, vi tar den opp igjen… fortsatt
like våt. Slik gikk det en stund og den
hadde tross alt plastfolie rundt seg, så
den holdt i et par timer, smiler Durrans.
Ikke helt det samme uten…
En av «lyslekene» til Geir er å studere
lys gjennom vifteformede avissider. Og
da er det kun én avis som duger. Han
vet akkurat hva han trenger når han
kommer til butikken nede i Andebu
sentrum.
– Det høres jo rart ut, men det slår
aldri feil, forteller Durrans. Jeg viser
ham avisstativet, der står de alle. Han
får alltid valget, føler seg frem til VG,
kaster ut billaget og velger den. Den
skal være fersk og ulest om det skal
duge. Hjemme i stua står Geir akkurat
der lyser faller slik han vil ha det. Så
holder han vifta tett inntil øynene
og lager et spill i vifteformen slik at
lyset faller inn på øyet - som skimter
forandringene.
Døvblindevær
Geir elsker å være ute, særlig når man
kjenner det. Regn og blest er best.
– Vi kaller det for ”døvblindevær”.
Nå vi andre ser ut og tenker; ”nei - i
dag er det ruskevær, vi blir inne”, så
må vi tenke om igjen. For når det
blåser og pisker med regn, så ler Geir
og koser seg. Jeg husker en tur vi
hadde på fjellet i Skottland, forteller
avdelingslederen.
Stien snirklet seg nedover, etter
hvert ble det blir smalere og smalere
og røtter og steiner stakk opp og lagde
hindringer. Plutselig stopper Geir opp
og ler og skratter. Han gir seg liksom
ende over. Skummelt var det i alle fall
ikke.
– Den gleden er det vanskelig ikke å
bli smittet av, smiler Lie.
Døvblindhet
Geir er døvblindfødt, flere av Signos
brukere er døvblindblitte.
Døvblindhet er et eget fagfelt i
Signo. Vi gir tilbud om bolig og
omsorgstjenester på Signo Vivo,
Signo Conrad Svendsen senter og
Signo Konows senter. Skole og
voksenopplæring på Signo skole-
og kompetansesenter. Arbeid
på Signo Grantoppen AS og Signo
Rycon AS.
Signo driver også regionsenteret
for døvblinde i Vest-Agder,
Aust-Agder, Telemark, Buskerud,
Vestfold og Østfold. Senteret er
lokalisert i Andebu i Vestfold.
Dette er en del av nasjonal kompetansetjeneste
for døvblinde og
er en del av spesialisthelsetjenesten
i Norge.
Kun én avis som duger: Lyset faller gjennom
avissidene slik Geir vil. Da er det bare en avis
som gjelder - nemlig VG

Samles rundt
tegnspråket
Helt siden Signo så dagens
lys i 1898 har Signo samlet
døve/hørselshemmede
og døvblinde i grupper.
Stikkordet er språkmiljø.
Tekst: Elisabeth Moe
Tegnspråk er nøkkelen i Signo.
Helse-, velferdstjenester og
tilbud innen opplæringssektoren
gitt på vegne av det offentlige, men
fundamentert på tegnspråk og
alternative kommunikasjonsformer.
Et 24-timers, tilpasset tegnspråkmiljø
er grunnvollen i våre tilbud til døve/
hørselshemmede og døvblinde med
behov for tilrettelagte tjenester.
Mange av våre brukere har psykiske,
fysiske, kognitive og/eller sosiale
funksjonsnedsettelser.
Noen å snakke med
For hva skjer når skole- eller
arbeidsdagen er over? Hva skjer om du
bor i et miljø hvor ingen kan ditt språk?
Hvilke muligheter har du da til å finne
deg venner? En kjæreste. Noen å le
sammen med, og som forstår deg. En å
fortelle hemmeligheter til. Noen å dele
sorger med. Flere som skjønner
hvordan du har det.
I 1991 trådte HVPU-reformen
i kraft. Institusjonene skulle
legges ned og mennesker med
utviklingshemning skulle flytte hjem
til sine hjemkommuner. Ideen var
«normalisering» der hver og en skulle
ha egne boliger i hjemstedskommunen.
Det var kommunene som fikk ansvaret
for tilbudene i stedet for fylket.
Behov for språkmiljø
Vi spør assisterende generalsekretær
Ken Davidsen som har jobbet i Signo en
mannsalder. Han kjenner stiftelsen,
som snart runder 120 år, som sin egen
bukselomme.
MagaSigno 2015 side 33
– Hvorfor ble ikke Signo «brutt opp» og
desentralisert den gangen?
– Hovedgrunnen for dette var at
brukerne gav klare signaler på at
de ønsket å bo ved Signo og være i
et tegnspråklig miljø. Videre hadde
mange av beboerne hatt hele sin
skoletid og voksne liv her. I vår dialog
med offentlige myndigheter og
brukernes hjemkommuner ble det
skapt stor forståelse for beboernes
rettigheter og deres valg av bosted og
hvem de ønsket å bo sammen med.
– Hva er fordelene ved å samles de døve?
Hvorfor må brukerne av Signos tilbud bo
på samme sted?
– For å skape et godt levedyktig
språkmiljø og samtidig gi mennesker
mulighet til å etablere vennskap
og fellesskap krever dette en
gruppestørrelse fra 30-50 personer. Skal
tegnspråket fungere og overleve som
et naturlig språk i en hørende verden,
må gruppen av tegnspråkbrukere være
stor nok. Boligene ligger forholdsvis
spredt i Andebu og Sandefjord, men
beboerne har tilgang til tegnspråkmiljø
i egen bolig, i arbeids-/dagtilbudet og i
fritiden.
Samler kompetansen
Fylkesmannen i Oslo og Akershus,
Valgerd Svarstad Haugland, besøkte
Signo høsten 2014. Hun gjorde seg noen
refleksjoner etter besøket.
– Integreringstanken er fin, men av
og til ser vi at det ikke er det som skal
til. Den kompetansen som er samlet
i dette kompliserte miljøet, er det
viktig å ta vare på. Så av og til er det
institusjon som er riktig for mennesker.
Assisterende
generalsekretær
i Signo, Ken
Davidsen, er en som
kjenner Signo godt
etter å ha jobbet
her gjennom en
mannsalder.
Døveprest og
grunnlegger av Signo;
Conrad Svendsen (fra
boka ”Tro, håp og
kjærlighet”).
Inkludering i samfunnet
Det startet med at døveprest Conrad
Svendsen engasjerte seg for eldre, ikke
konfirmerte døve i Norge. Grunnleggeren
av Signo ville sørge for at de
ble konfirmert. Konfirmasjon var
inngangsporten til fullverdig
medborgerskap i samfunnet på den
tiden. Svendsen samlet inn penger og
kjøpte Noatun på Nordstrand i 1898 og
kalte det for «Hjemmet for Døve». På
Nordstrand var det vakker utsikt og
tankegangen var at den som ikke
hørte, skulle ha noe fint å se på. Slik
har det seg at vi i Oslo holder til på en
av hovedstadens beste adresser.
– Inkludering handler om å være en
naturlig del av et fellesskap. I Signo
skal beboernes rettigheter og språklige
fellesskap ivaretas, avslutter Davidsen.

Det livsviktige
tegnspråkmiljøet
Døve barn i dag har større sjanser for å ende opp som uføre om de ikke får det
tegnspråkmiljøet de har behov for. I tillegg fører til det til isolasjon, mener Hedvig
Sinnes i Norges Døveforbund.
Tekst og foto: Elisabeth Moe
Hørselshemmede
En felles betegnelse på alle grader
av hørselsnedsettelse. De
som er født døve, de som får
operert inn CI og tunghørte med
for eksempel høre apparat.
Cochleaimplantat
(Ci)
Et lite, kompleks elektronisk apparat
som bidrar til at lyder oppleves
av en person som er døv
eller som har et betydelig hørselstap.
Det består av en utvendig
del som er plassert bak øret, og
en annen del som opereres inn
under huden. CI gir ikke normal
hørsel. Mange får imidlertid hørsel
som gir utbytte i talespråklig
kommunikasjon, gjerne etter lyttetrening.
Sirka 570 døve barn
har CI.
(Kilde: Pasienthåndboka, Norsk helseinformatikk
på nett og www.sansetap.no)
Flere av de hørselshemmede
ungdommene som begynner på
ungdomstrinnet ved Auglend
skole har fysiske plager. Det er på
grunn av isolasjon og et manglende
tegnspråkmiljø. Og vi ser at plagene
forsvinner når de begynner her. I en
hørende barneskole i sitt nærmiljø har
de gått med spenninger over flere år,
forteller Hedvig Sinnes.
Derfor gjør Signo en viktig jobb
når de tar vare på og utvikler gode
tegnspråkmiljøer i sine tilbud
og tjenester, peker Sinnes på og
understreker at: – Å være alene døv
eller hørselshemmede elev i en stor
skole uten tegnspråkmiljø er tøft for
mange. Når man faller ut av samtalen
og det sosiale livet, tror man at man
er dum. Selvtilliten blir svekket,
tryggheten blir borte og veien er kort til
uførhet i ung voksen alder, sier hun.
Forbundslederen i Norges Døveforbund
(NDF) sier dette så sterkt og
presiserer at man ikke blir hørende selv
om man har CI. (Cochlea Implantat) Et
elektronisk høreapparat som tilbys alle
som blir født døve i Norge.
CI løser ikke alt
– Barn som blir født døve i dag får
operert inn CI og har rett på
taletrening. Mange foreldre forventer at
de skal bli hørende. Det blir de ikke,
påpeker Sinnes.
– At mange har god utbytte av CI, er
det ingen tvil om, men de er tunghørte
og faller ut når det er mye støy og
mange prater på samme tid. Om de
ikke får tegnspråkopplæring som barn,
så faller de også ut i sosiale sammen
henger.
MagaSigno møter henne i Stavanger.
Sinnes er utdannet spesialpedagog og
jobber som avdelingsleder på Auglend
skole. I tillegg er hun forbundsleder
NDF. Tegnspråket går fort og
journalisten må ofte stoppe henne for
at blokka skal få sitt.
Døvheten er en del av min identitet
Sinnes er født døv i Haugesund og
vokst opp i Sandnes i en tegnspråklig
familie.
– Har du CI selv?
– Nei, jeg er fremdeles helt døv.
Hedvig forteller at det ikke har vært
et aktivt og bevisst valg. Hun har bare
aldri tenkt eller vurdert det.
MagaSigno 2015 side 34

Både foreldrene og søsknene er
døve. Mannen hennes er også døv, og
sammen har de tre voksne hørende
barn. Hun jobber 80 prosent i skolen,
og som politisk valgt leder av Norges
Døveforbundet setter hun seg på flyet
til hovedstaden to ganger i måneden.
Før var Hedvig aktiv i Stavanger
Døveforening, som er en av Døveforbundets
lokalforeninger.
– Den er stor og velfungerende, med
mange ungdommer som aktivt jobber
med å inkludere nye, forteller hun.
Nå har hun nok med jobbene
sine og deltar ikke på så mange
arrangementer.
Blir flinkere til alt
Barn som får tegnspråkopplæring og
tilgang til et miljø der det brukes
tegnspråk, blir flinkere i både norsk og
andre fag. De får et større ordforråd og
er mer deltakende.
Allmennkunnskapen er høyere og de er
tryggere.
– Noe annet som er veldig viktig, er at
om barna ikke lærer seg tegnspråk, så
kan de slite med å nyttiggjøre seg en
tegnspråktolk. Da får de som regel ikke
tilgang til høyere utdanning. Det sier
seg selv at døve og hørselshemmede
faller ut av samfunnet og blir ikke
likestilt med hørende.
Skulle gjerne hatt Signo i Stavanger
Signo har ingen tilbud i Stavanger. I
Bergen finnes det aldershjem og
arbeidstilbud. Om unge «faller ut» av
arbeidslivet i oljebyen, er det ofte for
langt å flytte til Bergen, Vestfold,
Trondheim eller Oslo der hvor Signo
holder til.
– Ofte vil ikke foreldre sende sine
unge så langt heller, sier Sinnes som
gjerne skulle hatt en avdeling eller to i
Signo til oljehovedstaden også.
– Signo gjør en viktig jobb når de
bevarer tegnspråkmiljøet i sine tilbud.
Det er dessuten mange som ikke vet at
man kan få et korttidstilbud, et kurs,
eller at Signo har et landsdekkende
tilbud med konsulenter som reiser
rundt til for eksempel skoler. Mange
kunne hatt fordeler av det, avslutter
Sinnes.
”Signo gjør en viktig
jobb når de bevarer
tegn språk miljøet i
sine tilbud.”
- Hedvig Sinnes
Tvillingskole - En skole med to avdelinger
og to språk. Norsk og tegnspråk. Auglend
skole har hørselshemmede elever fra 1. - 10.
klasse.
MagaSigno 2015 side 35

Brukerne har
talt
Alle Signo-brukere over 18 år fikk si sin mening om hva de synes
om Signo. Det ble mange positive svar – og noen utfordringer.
Tekst: Øyvind Woie Foto: Elisabeth Moe
Å
legge til rette for brukermedvirkning
er viktig. Derfor
har Signo nylig gjennomført en
svært omfattende brukerundersøkelse.
– Jeg tror knapt noen i Norge har
gjennomført en så stor undersøkelse
der betydelige deler av målgruppen har
så store kommunikasjonsutfordringer
som Signos døve/hørselshemmede og
døvblinde brukere, sier Alf Reiar Berge,
fra Rehab-Nor, som står faglig
ansvarlig for undersøkelsen
Døvblinde Inge
Albrigtsen jobber på
Signo Rycon AS i Oslo.
Nå har han sagt hva
han mener om Signo. –
Jeg elsker jobben min
og vil ikke pensjonere
meg, smiler han.
Fange drømmer
Formålet med brukerundersøkelsen
har vært todelt:
• å dokumentere brukernes
erfaringer, drømmer, opplevelser og
vurderinger av Signos tilbud.
• å analysere og drøfte hva brukernes
synspunkter sier om relevansen
og kvaliteten i tilbudene, og
forbedringspunkter.
Undersøkelsen har hatt fire fokusområder:
• kommunikasjon
• påvirkning i eget liv
• relasjon til kontaktperson, personale
og venner
• livskvalitet og trivsel
Tegnspråk er nøkkelen
«Informantenes tilbakemeldinger er
gjennomgående positive», skriver
Berge i innledningen til prosjektrapporten.
Tegnspråkets sentrale rolle
og høye status i Signo framstår som
grunnleggende forutsetning for det
meste av all positiv tilbakemelding
undersøkelsen har samlet. Brukerne
mener tegnspråk gir mulighet til å bli
hørt, sett og forstått og er en unik
styrke i tilbudene Signo gir.
– Vi er godt fornøyd med bildet
undersøkelsen gir av tjenestene våre,
samtidig peker den også på ting vi kan
forbedre, sier generalsekretær Inger
Helene Venås.
– Derfor har Signo blant annet laget en
tegnspråkvisjon som gjelder i hele
stiftelsen og er i ferd må utvikle en
strategi for å heve tegnspråkstandarden
i Signo ytterligere.
Oppretter
brukerombud
At brukeren selv skal få innflytelse
over sitt liv og de tjenesten han/
hun benytter seg av er en klar
politisk føring i dagens samfunn.
Signo har gjennomført et banebrytende
arbeid ved å legge til
rette for at mennesker som ofte
blir lite hørt, på grunn av store
språkbarrierer har fått ytre sine
meninger. En av konklusjonene at
slike undersøkelser skal kjøres om
igjen.
Parallelt med undersøkelsen har
Signo gjennomgått rutiner og
planer for bruker medvirkning og
blant annet bestemt at det skal
opprettes et bruker om bud i Signo.
Våre brukere skal kunne henvende
seg til bruker ombudet som kan
løfte deres saker videre.
Utfordrende prosjekt
Prosjektet har vært i kontakt med 196
informanter, gjennomført 156
individuelt tilrettelagte intervjuer, de
resterende er gjort som observasjoner.
Mye arbeid er lagt ned i forberede og
tilrettelegge intervjuene.
«Det har vært utfordrende å utvikle
metodikk for datainnsamling i denne
undersøkelsen», skriver Berge i sin
sluttrapport. Dette skyldes at det er
store individuelle variasjoner i
informantenes forutsetninger for å
oppfatte spørsmålene og å kunne
svare.
MagaSigno 2015 side 36

Snekrer
for nettet
I kjelleren på en av våre tre arbeids markedsbedifter
vokser stabelen av tre-kasser. Dette
er håndlagde produkter som skal selges i
signobutikken.no.
Signoproduktene er unike. Dette er kvalitet i små opplag.
Noen av de som jobber hos oss bruker lang tid for å lage
et produkt. De er laget med kjærlighet. Nå har vi løftet
dem inn i signobutikken.no slik at alle kan kjøpe dem, sier
informasjonssjef Øyvind Woie.
Signo har lange håndverkstradisjoner. Opp gjennom
historien har mange døve erfart arbeidsglede, mestring,
mening og læring i små og store produksjonsmiljøer.
Kvalitetsprodukter av tre har blitt utviklet, produsert og
solgt. I dag er disse aktivitetene knyttet til våre arbeidsmarkedsbedrifter.
Her får døve/hørselshemmede og døvblinde
arbeidstrening og veiledning slik at de kan komme ut
i jobb eller få et fast arbeidstilbud.
Lekker og rød
Nylig feiret arbeidsmarkedsbedriftene Signo Dokken AS i
Bergen, Signo Rycon AS i Oslo og Signo Grantoppen AS i
Vestfold 20 års jubileum. Da lanserte vi tre nye produkter. En
lekker rød skinnveske, håndlagde kasser til interiør og
oppbevaring og en velsmakende frokostblanding, forteller
Woie.
Utvalget er stort. Signo tilbyr også trappegrinder for
småtroll godkjent av Teknologisk institutt, håndlagede
glassengel i alle regnbuens farger, møbler for barn, post- og
gavekort, tekstiler og ved.
– Alle jobber er tilpasset den enkelte, noen trenger mer tid
og hjelpemidler. Dette er spesielle produkter laget av spesielle
mennesker. Alle våre produkter har sin egen historie. Dette
er fine og sjeldne gaver som du ikke finner andre steder,
understreker Woie.
Du får også kjøpt Signoproduktene i butikken Vevkroken i
Andebu, som også har et større utvalg av andre gaveartikler
og sin egen kafe. Men nettbutikken er åpen hele døgnet og
hele året, og er tilgjengelig uansett hvor folk bor.
➀
➀
➁
➀
➀ Signo har lange hånd verks tradisjoner. Nå er det populært
med trekasser. Disse lages på mål og er blant noen av
produktene som selges i signobutikken.no
➁ På Signo.no kan du kjøpe de fleste produktene.
➂ Ei lekker, rød skinn veske dukket opp da det skulle lages
jubileums produkter. Vesken er laget i norsk skinn og håndsydd.
➃ Granola er en fin start på dagen eller et godt mellommåltid.
Oppskriften er utviklet ved en av våre virksomheter.
➂
➃

I denne kirka
er det greit
å legge seg
langflat
Når det er gudstjeneste for døvblinde
i Tomaskirken, setter presten seg på
kirkegulvet.
Tekst: Øyvind Woie Foto: Sigmund Woie Aarhaug
Det dufter røkelse. Hvite ledelys i gulvet viser vei
til kirkebenk og alter. I taket blinker et lysorgel i
forskjellige farger. Det er tid for sansegudstjeneste i
Tomaskirken i Andebu, Vestfold. Den arrangeres en gang i
måneden.
Den døvblinde menigheten tar plass, men ikke bare i
benkeradene. I verdens eneste sansekirke sitter eller ligger
man på gulvet, hvis man har lyst.
Bass i bevegelse
Men først må noen ta seg en runde i kirkerommet, for å
besøke steder man trives med og for å sjekke om det har
kommet noe nytt. Den som ikke ser eller hører, bruker
hendene flittig for å finne frem.
Under eikeparketten settes 54 basshøyttalere i bevegelse.
Musikken får verdens største vibrasjonsgulv til å røre på
seg. En døvblind gjest, og ledsageren hans, har lagt seg rett
på gulvet. Bakhode, armer, rygg, rumpe og ben blir brukt
som et stort ”øre” for å sanse og registrere vibrasjonene når
Signoprest Marco Kanehl leder allsangen i den faste salmen
”Måne og sol”.
bla om, fortsetter neste side
Signoprest Marco
Kanehl er på vei ned
på gulvet. Allerede
på knelebenken får
han bedre kontakt
med menigheten.
To døvblinde ligger
på vibrasjonsgulvet
sammen med sine
ledsagere.

➀ Musikken
strømmer gjennom
vibrasjonsgulvet og
sender lydbølger
inn i armer og
bein. Lysorgelet i
taket spiller i ulike
farger, den som
har en synsrest
har glede av det.
Gudstjenesten i
sansekirken er i
gang, alle sanser er
vidåpne.
➁ Det er både godt,
og lovlig, å ligge
på gulvet under
salmesangen i
Tomaskirken.
➂ Det er alltid vann
i døpefonten under
gudstjenesten.
Berøring er en fin
måte å bli kjent med
kirkens innhold og
budskap.
➃ Døvblinde
bruker lang tid for
å bli kjent med nye
rom. Noen våger
seg ikke ut på
vibrasjonsgulvet
før de har vært der
mange ganger.
➀
➁
➂

Tomaskirken
- ble vigslet i desember 2012 av biskop Ole Christian Kvarme og
biskop Laila Riksaasen Dahl. Kirken brukes til gud stjenester for
døve/hørsels hemmede og døvblinde. I tillegg utføres kirkelige
handlinger som bl.a. konfirmasjon. Tomaskirken har fått navnet
sitt etter disippelen Tomas. Bibelhistorien forteller at Tomas ikke
trodde før han fikk legge hendene på kroppen til Jesus og kjenne
at det virkelig var ham. Kirken er bygget med innsamlede midler.
Vil du gi en gave, bruk kontonummer 1503.29.00345.
Tomas kirken tar i mot besøk av grupper og enkeltpersoner. Du får
oppleve den unike kirken. Kontak: marco.kanehl@signo.no
Tett på
Det er ikke noen tradisjonell preken. Presten kommunisere
best med menigheten når han komme tett på den enkelt. Et
stykke ut i gudstjenesten forlater han alteret og setter seg på
gulvet. Klapper noen på skulderen, snakker på tegnspråk
eller er helt i ro mens musikk fyller rommet og beveger
gulvet.
➄ Tomaskirken
ligger sentralt
plassert hos Signo i
Andebu. Snart skal
det anlegges en
sansehage rundt
kirkebygget.
Trygg i kirken
Gudstjenestene er helt frivillig. Men besøket og
engasjementet har økt etter at presten kom ned på
kirkegulvet. I samarbeid med Signo døvblindesenter utvikles
gudstjenesten hele tiden.
Kirken åpnet dørene for mer enn to år siden. Men for
mange døvbline tar det lang tid å bli kjent med, og å bli trygg
i nye rom og hus.
Etter samlingen i kirkerommet trekker alle som vil inn
i Tomaskafeen. Der venter kaker og kaffe. Gudstjeneste
og kirkekaffe er to sider av samme sak i Tomaskirken –
sanselige begge deler.
➃
➄

Signos tjenester & tilbud
- et tegnspråklig fellesskap for døve/hørselshemmede og døvblinde
Signo skole- og kompetansesenter
Molandveien 36 - 3158 Andebu - Telefon 33 43 86 00 - Telefaks 33 43 87 47 - ssk@signo.no
Grunnskole heltid/deltid, med/uten internat
Videregående skole heltid/deltid, med/uten internat
Voksenopplæring
Konsultative tjenester: opplæring av foreldre, deltidsopplæring, støtte og
veiledning til kommuner og fylkeskommuner - både som systembaserte og
individbaserte tjenester, kompetanseutvikling, kurs for elever, kurs for
fagpersoner, kompetanseoverføringer
Kommunikasjonskurs for voksne
Kompetanseutvikling
Kurs
Regionsenter for døvblinde
Barn (skolealder)
Signo Grantoppen AS
Askjemveien 1 - 158 Andebu - Postboks 140,3162 -
Andebu - Tel: 33 43 88 50 - grantoppen@signo.no
Arbeidstilbud:
Varig tilrettelagt arbeid (VTA)
Arbeidspraksis i skjermet virksomhet (APS)
Arbeid med bistand (AB)
Abeidstiltak avklaring
Dagsenter
Tolk på arbeidsplass
Barn/Pårørende
Grunnskole heltid og deltid,
med og uten internat
Rehabilitering og utredning
Kompetansetjenster, kurs,
veiledning via regionsenter.
Konsultative tjenester
Konsultative tjenester
Foreldrekurs til førskolebarn
Bo- og omsorgstjenester
(hjemmetjenester) med/uten
dagsenter/arbeidstilbud
Dagsenter
Rehabilitering og utredning
Kompetansetjenster, kurs,
veiledning.
Sykehjem
Signo Dokken AS
O.J.Brochsgt. 16 A - 5836 Bergen - Postboks 2649, Møhlenpris, - 5836
Bergen - Tel: 55 33 40 40 - post@signodokken.no
Arbeidstilbud:
Varig tilrettelagt arbeid (VTA)
Arbeidspraksis i skjermet virksomhet (APS)
Arbeid med bistand (AB)
Abeidstiltak avklaring
Botilbud til elever på videregående skole
Tolk på arbeidsplass
Eldre

Ungdom
Signo Rycon AS
Ryensvingen 11 b - 0680 Oslo - Postboks 118, Manglerud - 0612
Oslo - Tel: 23 24 45 20 - e-post: rycon@signo.no
Arbeidstilbud:
Varig tilrettelagt arbeid (VTA)
Arbeidspraksis i skjermet virksomhet (APS)
Arbeid med bistand (AB)
Abeidstiltak avklaring
Tolk på arbeidsplass
Videregående skole heltid
og deltid, med og uten internat
Botilbud til elever på
videregående skole
Signo Vivo
Postboks 100 - 3162 Andebu - Tlf: 33 43 88 00 -
Mobil/SMS: 416 36 999 - Faks: 33 43 88 08 - post@signovivo.no
Bo- og omsorgstjenester for døve/hørselshemmede
Spesialisert botilbud for døvblindfødte
Botilbud til elever på videregående skole
Rehabilitering og utredning
Avlastningstilbud
Bo- og omsorgstjenester med/uten
dagsenter/arbeidstilbud
Dagsenter
Tegnspråktolk på arbeidsplass
Rehabilitering og utredning
Avlastningstilbud
Arbeidstilbud:
- Varig tilrettelagt arbeid (VTA)
- Arbeidspraksis i skjermet
virksomhet (APS)
- Arbeid med bistand (AB)
Arbeidstiltak avklaring
Tolk på arbeidsplass
Kompetansetjenster, kurs,
veiledning via regionsenter.
Voksenopplæring
Konsultative tjenester
Kommunikasjonskurs for voksne
Voksne
Signo Conrad Svendsen senter
Solveien 119A - 1170 Oslo - Postboks 160 Nordstrand - N-1112 Oslo
Avlastningstilbud for unge
Bo- og omsorgstjenester (hjemmetjenester)
med/uten dagsenter/arbeidstilbud
Dagsenter
Botilbud til elever på videregående skole
Tegnspråktolk på arbeidsplass
Rehabilitering og utredning
Avlastningstilbud
Stiftelsen Signo
Postboks 100 Nordstrand
N – 1112 OSLO
Besøksadresse:
Solveien 119 E,
1170 OSLO www.signo.no
Signo Konows senter
Kalfarveien 81 a–b - 5018 Bergen -
Sentralbord: 55 20 81 00 - E-post: kos@signo.no
Bo- og omsorgstjenester (hjemmetjenester)
med og uten dagsenter/arbeidstilbud
Sykehjem
Hjemmetjenester uten bo og
omsorgstilbud i Signo

Rapper
for tegnspråk
Signmark (Marko Vuoriheimo) t.v. rappet på tegnspråk sammen med den
svenske rapperen Adam Tensta under Signos begeistringskonferanse.
Tekst: Øyvind Woie Foto: Sigmund Woie Aarhaug
Foreldrene mine vokste opp i en
tid da døve ikke fikk lov å gifte
seg uten at de var sterilisert.
Gjennom hele oppveksten fikk jeg
klar beskjed fra alle rundt meg om
at de ikke passet for døve å drive
med musikk, fortalte Signmark da
han deltok på Signos «Begeistringskonferanse
for tegnspråk».
I dag er Signmark en internasjonal
artist. Han reiser verden rundt for
FN for å snakke om funksjonshemmedes
rettigheter og har hatt et
langvarig samarbeid med Finlands
statsminister Alexander Stubb.
Døves status
– På samme måte som afroamerikanere
rapper om vilkårene
de lever under i USA, så rapper jeg
om døves status i sam funnet. På
noen områder ligner deres historie
på hverandre.
Signmarks karriere skjøt far da han
i 2009 nesten gikk til topps i finsk
Melodi Grand Prix. Det samme året
ble han den første døve rapperen som
sikret seg en internasjonal kontrakt
med storselskapet Warner.
– Jeg synes ikke samfunnet
skal behandle døve som funksjonshemmede.
Vi er en språklig minoritet.
Min måte å fortelle dette på er gjennom
musikken min. Jeg tror på en positiv
tilnærming,
Satt i bås
Da Signmark begynte på skolen fikk
han beskjed om at musikk ikke var noe
for en som ikke hørte. Han fikk nei til
musikktimer.
– Jeg liker dårlige å bli satt merkelapp
på. Når de hørende hører at jeg kan
bruke stemmen og synge, mener de
at jeg ikke er døv, og når døve ser det
samme mener de at døve ikke skal
synge.
Hiphop for døve
– All bevegelsen passer veldig bra
sammen med tegnspråk og
budskapet stemmer overens med
jeg vil formidle.
Bassrytmen i denne musikken
er så dominerende og høy at selv
mennesker som ikke hører kan få
den med seg. Sommeren 2014 utgav
han sin tredje cd som heter «Silent
shout». Her er fire av sangene på
kinesisk tegnspråk.
– Det finnes tre millioner døve i
Kina. Tegnspråk er lite utbredt. Mitt
ønske er at jeg kanskje kan bidra
til å forandre det ved hjelp av min
musikk. For meg handler det om å
bryte ned fordommer og negative
holdninger til døve, sier Signmark.
Sendes til: politikere, beslutningstakere, samarbeidspartnere,
offentlige instanser innenfor Nav, skole- og helsevesen, foresatte og
andre interesserte. I bladet vil vi formidle det gode Signo-livet som
vokser frem i våre tegnspråklige miljøer.»
- MagaSigno -
Stiftelsen Signo Postboks 100 Nordstrand, 1112 Oslo
Bli bedre kjent med oss på signo.no – tomaskirken.no – signobutikken.
no – facebook.no/stiftelsen – twitter.com/stiftelsensigno – instagram:
stiftelsensigno