Omslag Nytt - Fondet for Dansk-Norsk Samarbeid

og nyeste nytt skiftes og eltes, korrigeres og konfirmeres.
Ved vannposten blir historien til og føres videre -
med stødige steg under tungt åk - eksakt og vidløftig.
Kvinner som lengter i Dragør lengter uker i strekk,
måneder, ja år, for sønn eller bror, en kjærest eller ektemake
- de er der ute, som los i sundet, på fiske eller langfart
på havet,
fjerne der ute, fjerne, liksom til låns, men mest til heft
på land.
Kvinner som lengter om vinteren i Dragør
går til vevstolen og endeløse renninger,
tråd for tråd slås inn og blir lerret i lange baner.
Kvinner om våren bærer tunge ruller til kokehuset
koker i lut og bleker i veldige kar.
I aprilsolen henger de lerret ut på engene
og langs strendene, som bolde, svulmende seil
for drømmene, istedet for gråt, en stolt seilas
for friheten det er å mestre det nødvendige.
Kvinnen som lengter i Dragør løsner knuten og slipper
håret ned, når barn er i seng og mørket faller på.
Kanhende klyver hun trappen opp til tårnet på taket,
“Kikkenborgen”, og speider en andaktsstund ut
i nattens flytende skimmer, til flakkende
lanterner og en innbilt horisont.
Så kler hun seg alene og langsomt av, kvinnen som lengter
i Dragør, tar langsomt på sitt hvite lerrets nattlinnet,
stenger trekkluken i kjøkkenkomfyren og slukker
❧ 116