Se Pdf - wanted for good

ner til andre elementer i ungdomskulturen kan være vanskelige
å få med seg. Her kan jo elevene bidra med mye
selv, og den kombinasjonen har utvilsomt et verdifullt
pedagogisk potensial. Så får musikklæreren steppe inn
når musikken skal diskuteres. Det er også til stor hjelp
at flere rappartister er utadvendte og ikke lever etter den
uskrevne regelen om at det er legitimt ikke å snakke om
det man har skrevet. Det er selvsagt ikke alle samtidslyrikere
og -musikere som lever etter dette dogmet, men
at samtidslyrikken fra tid til annen kan oppleves som litt
eksklusiv og innadvent, er det vel ingen tvil om.
Er rappen kvinnediskriminerende?
En siste innvending og forståelig vegring mot å gjøre
rappen til pensum på skolen er at en god del av rapptekstene
kan oppfattes som sexistiske og kvinnediskriminerende.
Om det er et argument for å forbigå disse tekstene,
kan likevel diskuteres. Et nesten større problem enn
det kvinnediskriminerende innholdet er at formidlingen
av populærmusikk (og for så vidt av musikk generelt) er
blitt ”guttas greie” fremfor noe. Det er menn som skriver
plate- og konsertanmeldelser, det er menn som holder
foredrag om musikklyrikk på Nordspråkkurs, og det er
menn som diskuterer musikk på fest. Kurset Universitetet
i Bergen hadde om musikklyrikk, hadde for øvrig
nesten bare mannlige musikklyrikere på pensum og utelukkende
mannlige forfattere på teoripensum. På utøversiden
er ikke gode kvinnelige artister noen mangelvare,
selv om det også her er en noe skjev kjønnsfordeling.
Det er ikke sikkert at kjønnsproblematikk er det opplagte
stikkordet å trekke ut fra dette seminaret, men kombinasjonen
av mannlige foredragsholdere, desidert flest
mannlige artister og flere tekster som omhandler menn
som må bekrefte sitt eget kjønn, gjør at man sitter igjen
med følelsen av at seminaret forbigår noe vesentlig. Men
tilbake til det første – selv om forvaltningen av musikk
i stor grad er blitt en mannsbastion, kan en av kursdeltagerne
fortelle at hennes jenteelever betrakter de mest
sexistiske rapptekstene som platte og som uttrykk for et
fattig og snevert vokabular snarere enn som et personlig
og kjønnslig angrep. Da Eminem fikk gjennomgå i
mediene for sine kvinnediskriminerende tekster, var det
få unge som ropte høyt. Det kan jo ha en sammenheng
med at de er så vant til å skille mediale uttrykk fra virkeligheten.
Eminem setter ut et rollespill med typer som
ikke nødvendigvis er Eminem selv. Dette er ikke nytt i
litterær sammenheng, og for Eminem-tilhengerne er det
altså opplagt og uproblematisk.
Rapporten fra Nordspråkkurset kan avsluttes på samme
måte som kursleder Sture Nome avsluttet selve kurset,
både som en honnør til Nome fordi han fikk i stand seminaret,
og som en honnør til de gode rocke- og rapptekstene
som er laget, nemlig ved å vise til Walter Benjamins
tese om taushet: ”Å ignorere en tekst er å gi den
negativ kritikk”. Her er oppfordringen.