Veien vi gaar, Noveller

booksnow1.scholarsportal.info

Veien vi gaar, Noveller

— 1^5 —

den ene stund da jeg dråk, og lede og kvalme

fandt jeg paa bunden. Løgnen stak sit hæsHge

ansigt op mot mig og grinte. Jeg saa mig tilbake,

saa tilbake paa denne sidste nat og paa dagene og

nætterne forut for den, jeg tænkte mig om og

forsøkte at se mig selv som den jeg var. Jeg for-

søkte at følge tankens traader og deres fletninger

bakover, jeg tænkte mig tilbake gjennem den for-

gangne tid, jeg vilde prøve at se klart og uten feig

frygt paa det væv av illusion og fortielse, av vir-

kelig og hyklet smerte, av egte savn og indbildt

forsakelse som kalder sig erkjendelse, tro, haab,

kjærlighet. Og jeg maatte lukke øinene og bite

munden iæt sammen i svimmelhet og kvalme.

Hvad hadde jeg indbildt mig selv denne aften?

Hvad hadde jeg overtalt mig selv til at tro?

Hvis jeg hadde i mig saa megen skamfølelse som

en hund, saa maatte jeg pipe ynkelig og kr3^pe

langs jorden.

Hadde jeg et øieblik virkelig trodd det jeg indbildte

mig at tro? Hadde jeg et eneste øieblik trodd at

hun var den hvis navn jeg hvisket hundre ganger,

om igjen og om igjen, mens jeg graat av glæde

over at ha hende igjen og kjærtegnet hende tilblods

i vanvittig raseri og jubel? Hadde jeg trodd det?

Nei nei nei. Ikke et øieblik, ikke et eneste sekund

hadde jeg trodd det, og hendes navn hadde jeg den

More magazines by this user
Similar magazines