N o 08

Høst/vinter 2012/13 

Velkommen til naturen 

Fall/Winter 2012/13 

Welcome to nature 

No 

08

PhOtO: chriS hOlter 

Ad: SletteN & ØStVOld 

New Norrøna 

upcycled fleece 

in stores now. 

40 plastic bottles were returned for 

deposit last easter through the Norwegian 

recycling system resirk. the bottles were 

cut to flakes and shipped to the USA were 

the plastic were melted into synthetic yarn. 

Polartec then made the yarn into fleece 

fabric. the fleece was sent to our factory 

in china for fabrication into an entirely 

new jacket, and finally shipped by boat – 

back to a dealer near you. 

Buy our upcycled fleece at norrona.com/29, or find your local dealer at 

norrona.com/stores. Visit Norrøna’s stores in Oslo, Storo, Stavanger and 

Stockholm. For more updates and news, join us on facebook.com/norrona. 

Welcome to nature

PhOtO: chriS hOlter 

Ad: SletteN & ØStVOld 

New lyngen 

persistent layers 


Persistently functional and protective 

layers for ski mountaineering. 

Buy our new lyngen collection at norrona.com/lyngen, or find your local dealer at 

norrona.com/stores. Visit Norrøna’s stores in Oslo, Storo, Stavanger and Stockholm. 

For more updates and news, join us on facebook.com/norrona. 

Welcome to nature

Norrøna Magazine Høst/vinter 2012/13 Fall/Winter 2012/13 

Innhold 

Content 

Foto Photo : 

Robert Caspersen 

Sted Loaction : 

Ulvetanna, Antarctica 

14 

16 

18 

20 

24 

32 

42 

48 

51 

54 

64 

72 

86 

90 

98 

104 

108 

115 

116 

122 

124 

126 

128 

130 

Leder 

Medarbeidere 

Norrøna nyheter 

Tilbakeblikk : Thalay Sagar 1983 

Portrett : Erlend Loe 

Røldal - o - rama 

Folk : Endre Hals 

Mitt kjøretøy : Audray Ayotte 

Sørpolen : 1911-2011 

Vive la France 

Topptur til himmels 

Høyt oppe 

Folk : Biosphere 

Historien om Lyngen 

Det bor en helt i oss alle 

Til minne om Bjørn-Eivind Årtun 

Bratt Antarktis 

Norrøna anno : 1975 

Oppsirkulert 

Fjelldoktoren 

Fjellmusikk 

Norrønas ansatte 

Ting 

Neste utgave 

Editorial 

Contributors 

Norrøna News 

Retrospect : Thalay Sagar 1983 

Portrait : Erlend Loe 


People : Endre Hals 

My ride : Audray Ayotte 

The South Pole : 1911-2011 


Ski Tour to Heaven 

Higher Ground 

People : Biosphere 

The History of Lyngen 

Heroes at Heart 

In memory of Bjørn-Eivind Årtun 

Steep Antarctica 


Upcycled 

The Mountain Doctor 

Mountain Music 

The Norrøna Staff 

Things 

Next issue 

6 

7


Side 32 - 41 : 


Page 32 - 41 : 


Foto Photo : 

Sverre Hjørnevik 


Røldal, Western Norway 

8 

9


Side 72 - 83 : 

Høyt oppe 

Page 72 - 83 : 

Higher Ground 

Foto Photo : 

Kari Medig 

Kjører Rider : 

Audray Ayotte 


The Kardang monastary, 

Central Indian Himalaya 

10 

11

Norrøna Magazine 


Kolofon 


Colophon 

Eivind Eidslott 

Redaktør 

Editor 

Chris Holter 

Fotoredaktør 

Photo Editor 

Sletten & Østvold 

Kine Vaagan 

Design og Art Direction 

Junior designer / praktikant 

Design and Art Direction 

Junior Designer / Intern 


Kari Medig 

Mattias Fredriksson 

Jonas Bendiksen 

Frode Sandbech 

Ragnhild Amundsen 

Jens Morten Øvervoll 

Stein P. Aasheim 

Vegard Ulvang 

Robert Caspersen 

Geir Jenssen 

Fotografer 

Photographers 

Anders Waage Nilsen 

Henning Reinton 

Per Asbjørn Risnes jr. 

Kari Medig 

Øyvind Yksnøy 


Kristin Folsland Olsen 

Henrik H. Svensen 

Journalister 

Writers 

Kristian Hammerstad 

Bendik Kaltenborn 

Illustratører 

Illustrators 

Doug Mellgren 

Runar Eidslott 

Oversettere 

Translators 

12 

13 

Colin Field 

Lars Bjelvin 

Iselin Næss 

Postproduksjon AS 

Stibo Graphic, Denmark 

Antalis AS 

Engelsk korrektur 

Markeds- og kommunikasjonsdirektør 

Salgs- og markedskoordinator 

Billedbehandling 

Trykk 

Papir 

English Copy Editor 

Director Marketing and Communications 

Managing Assistant 

Imaging 

Print 

Paper 

Stay dry! 

Aquaseal ® is the light weight fully 

water proof zipper for extreme 

outdoor applications. Combining 

Vislon ® technology with a seal between 

the zipper elements, Aquaseal ® allows 

easy and smooth operation with 100% 

protection against the elements. 

Omslag Cover : 

Central Indian 

Himalaya 


Monte Paynter 

Foto Photo : 

Kari Medig 

MILJØMERKET 

541-004 

TRYKKSAK 


Norrøna Sport AS 

Nye Vakås vei 20 

N-1395 Hvalstad 

Norway 

(+47) 66 77 24 00 

marketing@norrona.com 

www.facebook.com/norrona 

www.norrona.com 

Norrøna Magazine er et norsk friluftsmagasin 

om mennesker, steder og øyeblikk 

i aktiviteter som fotturer, terrengløping, 

terreng sykling, fjell klatring, ski 

og snowboard. 

Norrøna Magazine gis ut to ganger i året 

gjennom kjente friluftsmagasiner og 

gjennom Norrønas utsalgssteder i Norge, 

Sverige, Danmark, Tyskland, Østerrike, 

Sveits, Italia, Frankrike, Spania, UK og USA. 

Kjøp Norrøna Magazines iPad-utgave 

i App Store. 

Velkommen til naturen 

Norrøna Magazine is a Norwegian out - 

door magazine about people, places and 

moments in activities such as trekking, 

trailrunning, mountaineering, mountainbiking, 

climbing, skiing and snowboarding. 

Norrøna Magazine is published twice 

a year through well-known outdoor 

magazines and through Norrøna Sport 

retailers in Norway, Sweden, Denmark, 

Germany, Austria, Switzerland, Italy, 

France, Spain, UK and US. 

Buy Norrøna Magazines iPad-edition 

in App Store. 

Welcome to nature 

Aquaseal® is a registered trademark of YKK Group 

Fastening Products Group 

ykkeurope.com

Leder 

Editorial 

Redaktør Editor : 


Jeg vil skrive om det å våkne en tidlig vintermorgen, 

om det å se ut vinduet, om det å sjekke 

været. Jeg vil skrive om det å ha forventinger til 

en dag i fjellet, ambisjoner, drømmer, håp. Jeg vil 

skrive om det å pakke sekken. Om å formulere en 

sms til en kamerat : 

Bare skrive ett ord. 

Og et lite spørsmålstegn. 

«Klar» 

I want to write about waking up early on a 

winter morning ; about looking out the window ; 

about checking the weather. I want to write about 

the feeling of anticipation before a day in the 

mountains : Ambitions, dreams, hopes. I want to 

write about packing your bag. About phrasing an 

SMS text message to a friend : 

Just one word. 

And a little question mark. 

“Ready” 

Jeg vil skrive om det å sitte i en bil sammen med 

en god venn. Radioen er på. Den eneste kanalen 

vi får inn spiller en gammel låt av Dire Straits, en 

med mye bass, en med dyp vokal. Jeg vil skrive om 

det å sitte der, i bilen, uten å si så mye, vi kjenner 

hverandre, det er ikke nødvendig å snakke, alt går 

av seg selv. Vi bare ser på riksveien foran oss, fjellene 

på begge sider, alt det som er hvitt, himmelen, 

mulighetene, potensialet. Jeg vil skrive om det å ta 

på solbrillene, skru opp volumet, sette opp farten, 

bare gli av sted. Jeg vil skrive om å være i gang. 

Være på vei. 

I want to write about sitting in a car with a good 

buddy, with the radio on. The only channel we can 

find plays an old Dire Straits tune, with a lot of bass ; 

a lot of deep vocals. I want to write about sitting in 

the car, without saying much. We know each other 

well. There is no need to talk. Everything goes by 

itself. We see the highway in front of us, mountains 

rising on both sides. Everything that is white, the 

sky, the opportunities, the potential. I want to write 

about donning sunglasses, cranking up the volume, 

picking up the pace and gliding away. I want to write 

about getting started. Being on the road. 

Jeg vil skrive om det å parkere under et fjell. 

Det er som en enorm metafor : 

I want to write about parking at the base of a 

mountain. It’s a huge metaphor : 

14 

15 

Vi er små, naturen er stor. 

Vi er nede, vi vil opp. 

Vi ønsker utsikt. 

Vi får innsikt. 

Jeg vil skrive om å gå rolig oppover, løfte hælene, 

kjenne fellene gli, 600 høydemeter, 700 høydemeter, 

800 høydemeter, bytte på å brøyte spor, gå i sikksakk 

på en rygg. Jeg vil skrive om å stå øverst. 

Der nede er samfunnet, pliktene, rettighetene. 

Her oppe er det bare oss, en ravn, og matpakker, 

og en kikkert. En topptur er en eneste stor opptur. 

Men kan jeg skrive om det å spise ferdig, klikke inn 

i bindingene, slå stavene mot hverandre to ganger, 

rette litt på brillene Kan jeg skrive om den første 

svingen ned fra fjellet, den du har gledet deg til en 

hel dag, en hel uke, kanskje et helt år 

We are small, nature is grand. 

We are down, and want to be up. 

We want the sights. 

We get the insights. 

I want to write about calmly climbing, lifting our 

heels, feeling the skins slide, 600 vertical meters, 

700 meters, 800 meters, taking turns breaking the 

trail. Zigzagging up a ridge. I want to write about 

standing all at the top. Down below are society, 

obligations, rights. Way up here, it’s just us, a 

raven, some packed food and a pair of binoculars. 

An Alpine tour is always a top tour. 

But can I write about finishing your meal, clicking 

into your bindings, banging your ski poles together 

twice, straightening your goggles Can I write about 

the first turn down the mountain, the one you’ve 

been looking forward to a whole day, a whole week, 

a whole year 

Foto:Chris Holter 

DNB is Norway’s largest financial services group and an active contributor 

to society. We are committed to value creation, innovation and sustainable 

development. Each year we make donations to cultural, sporting, research 

and non-profit projects. 

Nei, jeg tror ikke det. 

Den bevegelsen er ubeskrivelig. 

Den begynnelsen har ikke ord. 

No. I don’t think so. 

That feeling is indescribable. 

That beginning defies words. 

dnb.no



Medarbeidere 


Contributors 

Foto: Frode Sandbech 

Sted: røldal 

APELAND 

Paul Lackner (53) 

Da vi skulle lage vårt første iPad-magasin i 

fjor høst, var det ett navn som sto øverst på 

listen : Paul Lackner. Friluftsentusiasten og 

designguruen hadde allerede utviklet iPadutgaven 

til Kinfolk Magazine. Paul deler 

kontor med Baird Buckingham i Wisconsin, 

USA – og sammen med Sletten & Østvold i 

Oslo lager de to nå digital magi for Norrøna. 

Paul er på tur hver dag – til fots, på ski, på 

stisykkel, i kajakk eller med fiskestang. 

Favorittfjellet er Mount Hood i Oregon. 

Last ned Norrøna Magazine i App Store – 

og nyt designet, filmene og bonusbildene. 

Paul Lackner, 53 

When we were getting ready to do our 

first iPad magazine last fall, one name 

was at the top of our list : Paul Lackner. 

The outdoorsman and design guru had 

already developed an iPad edition of Kinfolk 

Magazine. Lackner shares offices with Baird 

Buckingham in the U.S. state of Wisconsin, 

and together with Sletten & Østvold in 

Oslo, Norway they make digital magic for 

Norrøna. Lackner heads out every day, 

on foot, skis, mountain bike, kayak or with 

a fishing rod. His favorite mountain is 

Mt. Hood in Oregon. Download Norrøna 

Magazine in the App Store – and enjoy 

the design, films and bonus photos. 

Tilbake til naturen. 

Kristin Folsland Olsen (31) 

Det er en stor glede å få Kristin med på 

Norrøna Magazine-laget. Hun er definitivt 

en av Norges beste og mest entusiastiske 

friluftspenner – og bidrar jevnlig i magasiner 

som Fri Flyt, Ute, Friluftsliv og 360 

(Oslo Airport Magazine). Kristin har også 

gitt ut en rekke friluftsbøker de siste årene, 

som for eksempel «Baffin Babes – 80 dager 

på ski i Arktis» og «Knipsetips – ta bedre 

turbilder.» Nå holder hun på med en ny 

guidebok om Lofoten og drømmer om eget 

hus ved havna i Henningsvær. I denne 

utgaven av Norrøna Magazine skriver 

Kristin historien bak hjelmkameraet GoPro. 

Kristin Folsland Olsen, 31 

It is a great pleasure to have Olsen on the 

Norrøna Magazine team. She is definitely 

one of Norway’s best and most enthusiastic 

outdoor writers, and is a regular contributor 

to such magazines as Fri Flyt on skiing, outdoor 

magazines Ute and Friluftsliv, and the 

Oslo Airport magazine 360. Olsen has also 

published a variety of books in recent years, 

including “Baffin Babes – 80 Days on Skis 

in the Arctic” and one with tips for taking 

better pictures when enjoying the outdoors. 

Now she is working on a new guidebook for 

the Lofoten Islands, and dreams of owning 

a house in the village of Henningsvær. In this 

edition of Norrøna Magazine, Olsen writes 

the tale of the helmet camera GoPro. 

16 

17 

Henrik H. Svensen (41) 

Høsten 2011 ble det gitt ut en svært 

inspirerende bok med tittelen «Bergtatt. 

Fjellenes historie og fascinasjonen for det 

opphøyde» i Norge. Vi ringte forfatteren, 

Henrik H. Svensen, seniorforsker i geologi 

ved Senter for geologiske prosessers fysikk 

ved Universitetet i Oslo, og spurte om han 

ville bidra med sin kompetanse og skrive 

et essay om Lyngsalpene for Norrøna 

Magazine. I løpet av ett sekund svarte 

han ja – og det fantastiske resultatet kan 

du lese på side 90-96. Henrik bidrar ellers 

ofte i fagtidsskrifter som Nature og 

Geology – og er, som han sier, «svak for 

Mont Blanc-massivet.» 

Henrik H. Svensen, 41 

In the autumn of 2011, a very inspiring 

Norwegian book called “Bergtatt” (In High 

Places) about the history of mountains was 

published. We called the author, Henrik H. 

Svensen, a senior researcher in geology 

at the Center of Excellence for Physics in 

Geological Processes, at the University of 

Oslo, and asked if he would use his expertise 

to write an essay for Norrøna Magazine 

on the Lyngen Alps. It took him one second 

to say ‘yes’ and you can read the great 

result on pages 90-96. Svensen also 

contributes to such professional journals 

as Nature and Geology and has, as he puts 

it, “a soft spot for the Mont Blanc massif.” 

Alt som pantes blir gjenvunnet. 

Flaskene du panter i påsken kan bli 

til Norrøna fleecejakker. 40 flasker 

er nok til én jakke, som kan gi varme 

naturopplevelser i mange år. 

norrona.com 

pant.no

Norrøna nyheter 

Norrøna News 

Norrønasjef Jørgen Jørgensen leder 

et selskap i vekst. 

Jørgen Jørgensen is running 

a growing company. 

Tekst Text : 


Foto Photo : 

Chris Holter 

Jørgen Jørgensen, daglig leder og eier i Norrøna, 

står foran en mengde tekstilruller i hovedkvarteret 

på Hvalstad utenfor Oslo. Det er 83 år siden Jørgens 

oldefar etablerte selskapet. Nå kan Jørgen slå fast 

at Norrøna er større enn noensinne. 

– Norrøna vokser. Vi åpner to nye konseptbutikker 

i Norge – en i Stavanger og en på Strømmen. Vi 

vokser stein på stein i Europa. Samtidig øker salget 

vårt i USA gjennom vår gode samarbeidspartner 

backcountry.com. Og fra oktober begynner vi å selge 

Norrøna i Tokyo. Da får vi testet ut markedet i Asia 

for første gang. Planen er å selge Norrøna flere 

steder i Japan allerede neste år, sier han. 

Standing in front of the mass of textiles at Norrøna 

headquarters in Hvalstad outside Oslo, Jørgen 

Jørgensen, managing director and owner, takes 

pride knowing the company – founded by his great 

grandfather – is larger than ever. 

“Norrøna is growing,” he says. 

“We will open two more concept stores in Norway, 

in Stavanger and Strømmen. We’re gradually 

expanding in Europe. At the same time our sales are 

increasing in the USA through our competent partners 

backcountry.com. And with the sales of Norrøna products 

in Tokyo, starting this October, we are testing the 

Asian market for the first time. We are even planning 

to increase distribution in Japan through next year.” 

18 

19 

Norrønas vekst kommer på tross av vanskelige 

økonomiske tider. 

– Jeg tror årsaken er at vi hele tiden fornyer oss. 

Vi utfordrer oss selv. Og vi har både menneskene 

og kunnskapen som skal til for å gjøre hele produktutviklingen 

inhouse – helt fra tegnebrettet via 

systuen til krevende testing ute i naturen. 

Og når produktene er ferdig utviklet, tilbyr vi vår 

egen formidling og ekspertise gjennom satsningen 

på norrona.com, Facebook, våre egne konseptbutikker, 

eksterne kvalitetsbutikker og Norrøna 

Magazine på papir og iPad. 

Jørgen trekker fram prioriteringen av livsstilsproduktene 

under konseptnavnet Norrøna /29 

som svært viktig. 

– Konsumentene setter stor pris på at vi ikke bare 

er et teknisk merke. Vi har nå en god miks mellom 

teknisk bekledning og livsstilsbekledning som folk 

kan bruke i hverdagen. 

Denne høsten relanserer Norrøna både røldalog 

lyngenkolleksjonen. Røldal er urbaninspirerte 

frikjøringsprodukter og lyngen er produkter spesiallaget 

for toppturer på ski. 

– Nå tar vi røldal og lyngen noen skritt videre – 

og videreutvikler både den visuelle identiteten, 

designet, funksjonen og kvaliteten, forteller Jørgen. 

Nå kommer også Norrønas nye /29 fleecejakke som 

i sin helhet er produsert av panteflasker fra Norge. 

Du kan lese en egen sak om denne innovasjonsprosessen 

på side 116-122 i dette magasinet. 

– Vår nye /29-fleece er beviset på at vi kan ta det 

som regnes som avfall og resirkulere det oppover 

i verdikjeden, sier Jørgen. 

– Det er dette som er oppsirkulering i praksis. 

Det er dette som er framtiden. 

Les mer på www.norrona.com 

Norrøna sees growth in spite of the turbulent 

economic times. 

“I think the main reason is renewal,” Jørgensen says. 

“We are constantly challenging ourselves. And we 

have the people-power and the knowledge to keep all 

of the product development in-house : from the drawing 

boards via the sewing shop to the real life testing 

of products. And when the products are developed, we 

offer our expertise through norrona.com, Facebook, 

our concept stores, other quality sport stores and 

Norrøna Magazine in paper and iPad versions.” 

Jørgen emphasize the lifestyle products collected in 

the Norrøna /29 line as an extremely important move 

for Norrøna. 

“Consumers appreciate that we are not only a hightech 

brand. We have a good mix of technical wear 

and stylish everyday clothes.” 

This fall Norrøna relaunches both their røldal and 

lyngen lines. Røldal products are urban-inspired ski 

wear for freeriding, whereas the lyngen products are 

specially made for ski touring. 

“Now we’re taking røldal and lyngen one step further : 

we have improved the visual identity, the design, the 

functionality and of course, the quality,” says Jørgen. 

Also hitting the stores this fall, is Norrøna’s new /29 

fleece jacket, entirely made out of post consumer 

plastic bottles from Norway. You can read more 

about this innovative process on pages 116-122 in 

this magazine. 

“This new /29 fleece is proof that we can take waste 

and recycle it upwards to an even better product,” 

he says. 

“This is upcycling. This is the future.” 

Read more on www.norrona.com

Tilbakeblikk : 

Thalay Sagar 1983 

Midt under den kalde krigen reiste 

en polsk-norsk klatreekspedisjon 

til Himalaya. Resultatet ble en ny 

klatrerute og første norske kvinne 

over 6 700 meter. 

Retrospect : 

Thalay Sagar 1983 

In the midst of the Cold War, a Polish- 

Norwegian climbing team went to 

the Himalayas. The result was a new 

climbing route and the first Norwegian 

women to climb above 6 700 meters. 

Tekst Text : 

Anders 

Waage Nilsen 

Foto Photos : 

Ragnhild 

Amundsen 

En overfylt buss skranglet avsted langs National 

Highway 34 fra New Dehli til Gangotri. Inne i bussen 

satt en storøyd 23 år gammel jente fra Romsdalen, 

Norway. Året var 1983. Hun opplevde for første gang 

kontrasten mellom det stillferdige Norge, og den 

kaotiske, bråkete og improviserte virkeligheten i India. 

– For meg er denne bussturen noe av det jeg husker 

best fra turen, sier Ragnhild Amundsen i dag. 

– Alle menneskene som ble stuet ombord. Vannet 

som sprutet ut av en halvveis ødelagt girkasse. 

Jeg vet ikke hvor lang tid vi brukte. Men det føltes 

som to døgn. Minst. 

An overcrowded bus rattled along National 

Highway 34 from New Delhi to Gangotri. On board 

was a wide-eyed 23-year old girl from the Norwegian 

valley of Romsdalen. The year was 1983. It was the 

first time she had seen the striking contrast between 

quiet, orderly Norway and the chaotic, noisy and 

impoverished realities of India. 

“For me, that bus trip is one of the things I remember 

most from that trip,” recalls Ragnhild Amundsen 

now. “All the people crammed on board ; the water 

squirting out of the halfway wrecked transmission. 

I don’t know how long it took, but it felt like two days. 

At least.” 

Et annet minne : Følelsen av å endelig komme til 

basecamp, på en morenerygg 4 700 meter over 

havet. Etter en ukes akklimatisering i den hellige 

landsbyen Gangotri, som ligger der Ganges-elva 

starter, og deretter tre dagers anmarsj, sto de ved 

foten av fjell de tidligere kun hadde sett på bilder 

fra de få ekspedisjonene som hadde vært i området. 

Thalay Sagar (6 904 moh), en steil koloss med nesten 

vertikal is og bratte klippepartier på alle sider. 

Og Brigupanth (6 772 moh), det litt snillere, men 

massive søsterfjellet. 

Another memory : The feeling of finally reaching 

base camp, on a moraine ridge some 4 700 meters 

above sea level. After a week of acclimatization 

in the holy town of Gangotri, the source of the River 

Ganges, and then a three-day approach, they stood 

at the base of a mountain they had previously only 

seen in photographs. Thalay Sagar, at 6 704 meters 

above sea level, is a steep colossus with nearly vertical 

ice and sheer cliffs on all sides. And Brigupanth 

(6 772 meters), was the slightly nicer but still massive 

sister mountain. 

– For noen fjell! 

– Zdumiewający! 

“Amazing mountains!” 

“Zdumiewający!” 

20 

21 

De var en broket forsamling. En gjeng hardbarka, 

fandenivoldske fjellfanter fra Norge på tur sammen 

med om mulig enda mer hardbarka polske klatrere, 

herunder Andrej Czok, som allerede hadde flere tøffe 

Himalaya-turer bak seg. Det er grunn til å minne om 

at dette var på åttitallet. Den kalde krigen. Polakkene 

levde under et undertrykkende Sovjetregime som 

ga dem alt annet enn frihet. Men både polarekspedisjoner 

og klatring på høye fjell har alltid hatt en 

undertone av storpolitikk. Øst-europeiske klatrere 

fikk utreisetillatelser og ekspedisjonsstøtte i bytte 

mot å plante flagget på fjelltopper verden over. 

For dem ble klatring mer enn klatring. Det ble en 

billett bort fra undertrykkelsen. 

– For polakkene representerte ekspedisjonslivet en 

enorm frihet. Uansett hvor kummerlige forholdene 

var, ga de uttrykk for at de hadde det mye bedre på 

tur enn de hadde det hjemme i Polen på den tiden, 

sier Amundsen. 

Hun ble første gang kjent med de polske ekspedisjonsdeltakerne 

da de kom til Romsdalen for å 

vinterbestige iskalde nordvegger. Bånd ble knyttet 

på tvers av det politiske jernteppet. Etter at norske 

Håvard Nesheim ble med polakkene på ekspedisjon 

til Nepal i 1979, begynte planleggingen av Indiaturen. 

Arbeidsdelingen var grei. Polakkene fikset 

tillatelser og tok med det meste av utstyret. Nordmennene 

tok med det polakkene manglet : penger. 

This was a motley crew. A bunch of hardened, 

devil-may-care mountain tramps from Norway on 

a trek with, if possible, even more hard-core Polish 

climbers, including Andrej Czok, who already had 

several tough Himalaya expeditions behind him. 

Don’t forget : This was in the 1980s. The Cold War. 

The Poles lived under a repressive Soviet regime 

that gave them anything but freedom. But both polar 

expeditions and climbing high mountains had undertones 

of global politics. Eastern European climbers 

got exit visas and economic support in exchange 

for planting their flags on mountaintops around the 

world. For them, climbing was more than climbing. 

It was their ticket out of repression. 

“For the Poles, expedition life brought enormous 

freedom. No matter how miserable the conditions, 

they said they were much better off on the expeditions 

than they were at home in Poland at the time,” 

says Amundsen. 

She first got to know the Polish expedition members 

when they came to Romsdalen to climb ice-cold 

north faces. Bonds made there breached the Iron 

Curtain of global politics. After Håvard Nesheim went 

with the Poles to Nepal in 1979, they started planning 

the India trip. The division of labor was simple : 

the Poles organized permits and brought most of 

the equipment ; the Norwegians brought what the 

Poles lacked : Money

Side 20 : Ragnhild Amundsen tar rutebussen til Gangotri i Himalaya 

i 1983, og nyter utsikten til høye og ukjente fjell – på vei inn til Thalay 

Sagar base camp. 

Venstre side, fra toppen : Hans Chr. Doseth og Ragnhild Amundsen 

på vei ned fra fjellet med stor oppakning. Polsk-norsk forbrødring 

i Thalay Sagar base camp i 1983. Det majestetiske fjellet Thalay 

Sagar. Det norske klatelagets 1983-rute gikk opp i venstre kant. 

Page 20 : Ragnhild Amundsen catching the public bus to Gangotri, 

Himalaya in 1983 and enjoying the view of high unknown mountains 

on her way to the Thalay Sagar base camp. 

Left page, from top : Hans Chr. Doseth and Ragnhild Amundsen 

descending the mountain with heavy backpacks. Polish-Norwegian 

fraternization in Thalay Sagar base camp in 1983. The majestic 

mountain Thalay Sagar, Himalaya. The Norwegian 1983 expedition’s 

route ascended on the far left side. 

22 

23 

Etter noen akklimatiseringsturer i området, delte 

ekspedisjonen seg i to lag. Et lag, bestående av 

Hans Christian Doseth, Frode Guldal, Håvard 

Nesheim, Andrej Czok og Janus Skorek, begynte 

å klatre i alpin stil opp nordøstpillaren på Thalay 

Sagar. Ekspedisjonsberetningen forteller om bratt 

is og stein, krevende traverser, teknisk klatring 

gjennom overheng, knappe matrasjoner, en stygg 

nesten-ulykke og små telt på eksponerte steder. 

Etter iherdig innsats passerer de punktet der en 

engelsk ekspedisjon måtte snu noen år tidligere. 

Til slutt når de snøflanken som leder til toppen 

på det vakre fjellet. 

Klatrerne jubler. 

Det var det motsatte av kald krig. 

Kald fred. 

En prestisjefylt førstebestigning. 

I god alpin stil. 

Samtidig gikk Ragnhild Amundsen og resten av 

ekspedisjonen til nabofjellet Brigupanth. Dette var 

et teknisk enklere fjell, knappe 200 meter lavere. 

Ragnhild, som aldri hadde vært i Himalaya tidligere, 

taklet den tynne luften godt. På de snødekte 

flankene kom erfaringen fra Romsdalen godt med. 

På toppen ble hun den første norske kvinne over 

6 700 meter. 

– Bestigningen var relativt enkel, med store snøflanker 

og litt klyving. Det var fantastisk å komme 

så høyt. Jeg husker det som en veldig fin tur, 

sier Amundsen. 

Den aller første turen til Himalaya satte dype spor. 

Hun skulle senere dra på flere ekspedisjoner. 

Sammen med ektemannen, eventyreren Stein P. 

Aasheim, har hun også tatt barna med seg på reiser 

i fjellområder i India og Nepal. 

– Turen til Brigupanth og Thalay Sagar ga meg 

sansen for ekspedisjonslivet. Det å dra på tur så 

lenge, og møte en ny kultur, var en dannelsesreise. 

Det utvidet bildet jeg hadde av verden. 

Ekspedisjonen til Thalay Sagar og Brigupanth i 1983 

ble sponset av Norrøna. 

After a few acclimatization treks, the expedition 

split into two teams. One team, made up of Hans 

Christian Doseth, Frode Guldal, Håvard Nesheim, 

Andrej Czok and Janus Skorek, started an Alpine 

style climb of the northwest pillar on Thalay Sagar. 

The expedition notes recall steep ice and stone, 

demanding trav-erses, technical climbing between 

overhangs, scant food rations, a nasty near accident 

and tiny tents in exposed places. After a tremendous 

effort, they passed the point where an English 

expedition had to turn back a few years earlier. 

Finally, they reached the snowy flank leading to 

the top of that beautiful mountain. 

The climbers rejoiced. 

It was the opposite of the Cold War. 

Cold Peace. 

A prestigious first ascent. 

In the best Alpine style. 

At the same time, Amundsen and the rest of the 

expedition headed for the neighboring mountain, 

Brigupanth. It was an easier mountain technically 

and was just 200 meters lower. Amundsen, who 

had never been in the Himalayas before, tackled 

the thin air well. Her experience from Romsdalen 

was a great asset on the snow-covered flanks. 

On the summit, she became the first Norwegian 

woman to have climbed above 6 700 meters. 

“The ascent was relatively easy, with large snow 

flanks and a little scrambling. It was fantastic to 

make it so high up. I remember it as a really nice 

trip,” Amundsen says. Her very first trip to the 

Himalayas made a deep impression. Later, she 

would go on more expeditions. Together with her 

husband, adventurer Stein P. Aasheim, she has 

also taken her children on mountain treks in 

India and Nepal. 

“The trip to Brigupanth and Thalay Sagar made 

me appreciate expedition life. To be on the road 

for so long, encountering new cultures made it an 

educational journey. It expanded my world view.” 

The 1983 expedition to Thalay Sagar and Brigupanth 

was sponsored by Norrøna.

Portrett : 

Erlend Loe 

Erlend Loe sender oppsiktsvekkende 

ofte romanfigurene sine til skogs. 

Portrait : 

Erlend Loe 

The famous Norwegian writer 

Erlend Loe sends his characters 

into the forest. 

Tekst Text : 


Foto Photos : 

Chris Holter 

Over ring 3 ved Ullevål i Oslo ligger en gangbro 

i metall. Hvis du stopper opp her kan du se den 

grå elva av trafikk under deg. Bak deg ligger en 

fotballstadion, bilforhandlere, skoler, fastfoodrestauranter, 

avishus, tettbebyggelse, kaffebarer, 

høyblokker, trikker og trafikklys – alt som utgjør 

samfunnet. Foran deg, hvis du løfter blikket, ser 

du skog, et sammenhengende grønt mørke. Men 

klemt inne mellom byen og løvet, mellom kulturen 

og naturen, er det noen få rader med eneboliger. 

Det er her han bor. Erlend Loe (43). En rørslig 

skikkelse, både i virkeligheten og i nyere norsk 

litteratur. Vi dro hit for å høre hva denne stemmen 

hadde å si om hvorfor han selv og romanfigurene 

stadig stikker til skogs. 

A metal footbridge crosses Ring Road 3 in the 

Ullevål neighborhood of Oslo, Norway. If you stop 

there, you can watch a grey river of traffic flowing 

under you. Behind you are a soccer stadium, car 

dealerships, schools, fast food joints, newspaper 

offices, urbanized areas, coffee bars, high-rises, 

trams and traffic lights – all the things that make 

up society. If you lift your gaze, you see the forest 

right in front of you, dark and seamless green. 

But sandwiched between the city and those leaves, 

between culture and nature, are a few rows of singlefamily 

homes. This is where he lives, the 43-year-old 

Norwegian writer Erlend Loe : A robust figure, both 

in real life and recent Norwegian literature. We came 

to hear this Norwegian voice explain why he and his 

characters so often head for the forests. 

24 

25 

Velkommen til natureninstinkt. Utenfor er det 

stablet rattakebrett. Innenfor er tre små gutter 

stablet opp i sofaen for å se animasjonstegnefilm. 

Loe, far sjøl, sitter ved langbordet mellom kjøkkenet 

og stua. Dagen før har han vært i Umeå i Sverige 

på boklansering. 

– Jeg skal ikke si at jeg er en ekspert på befolkningen 

i Umeå, men jeg tok to taxier, og spurte 

begge sjåførene om hva folk gjorde på søndagene. 

Det er et fantastisk snøsted og masse skog. 

«Ja, hva gjør folk da» spurte jeg. «Det finns ei sånn 

løype i slynge som er belyst og som er 1 mil. Der går 

folk rundt og rundt», kunne de fortelle. «Og folk med 

unger, går de på ski » Nei, det trodde de ikke, og 

det overrasker meg. Bare her i Oslo har vi 4 000 km 

med oppkjørt løype. Vi snakker om mange titusen 

mennesker som har tur som instinkt hver helg. 

Loe mener nordmenn er annerledes enn 

andre europeere. 

– Jeg har venner i Frankrike og Nederland, og hvis 

man spør om å gå en tur, skjønner de ikke hva du 

mener. «Hvorfor det Hvor da Hva er hensikten» 

Nei, bare rusle, sier vi. Vi nordmenn er helt bananas. 

Jeg vil si at naturen fyller en ganske stor del av mitt 

liv og livet til mange jeg kjenner. Så hva gjør andre 

De går på museer, leser og ser filmer, men det gjør 

for så vidt jeg også. 

– Er naturen vår kultur Vårt kulturuttrykk 

– Det er klart den er. Mange europeere kan mye mer 

om musikk- og litteraturhistorie, sånne ting som vi 

vil si «hæ» til. Det er ikke noe de smykker seg med 

det, de har bare vokst opp i det, på samme måte 

som mange av oss kan gjøre opp et bål eller vet at 

det er lurt å brekke ned noe granbar til å sitte på når 

det er kaldt. Sånne ting som vi bare har innabords. 

– Hvor lenge kan du gå uten å få deg en tur 

– Ikke mange dagene. Da blir jeg utålmodig 

og amper. 

Det grønne rommet vs. Hulemannen, del 1. Loe 

debuterte for snart 20 år siden. Både Loe selv og 

romanfigurene drar overraskende ofte til skogs. 

Welcome to natural instinct. Outside, there’s a pile 

of sleds, complete with steering wheels. Inside, three 

little boys are piled up on a sofa, watching cartoons. 

Their father, Loe, is seated at a long table between 

the kitchen and the living room. The previous day he 

had been in Umeå, Sweden for a book launch. 

“I can’t claim to be an expert on the population of 

Umeå, but I took two taxis and asked both drivers 

what local people did on Sundays. It is a fantastic 

place for snow with lots of forests ‘Yes, what do 

people do,’ I asked. ‘There is a trail that loops around 

and is lighted and covers about 10 kilometers. 

People walk around and around,’ they said. ‘And 

people with children, do they ski’ I asked. No, they 

didn’t think so, and that surprised me. Here in Oslo 

alone, we have 4 000 kilometers of prepared trails. 

We’re talking about thousands of people who instinctively 

go skiing or hiking on weekends,” says Loe. 

Loe says Norwegians differ from other Europeans. 

“I have friends in France and the Netherlands, and 

if you ask them whether they want to go for a walk, 

they don’t know what you’re talking about. ‘Why For 

what purpose’ Just to walk, we say. We Norwegians 

are totally bananas. I would say nature fills a big 

part of my life and the lives of many people I know. 

So what do the others do They go to museums, 

read, watch films, but so do I. 

Is nature our culture Our cultural expression 

“Of course it is. Many Europeans know a lot more 

about music and literature … things we would react 

to with a ‘huh’ It’s not about them putting on airs ; 

they just grew up with it, in the same way that we 

know how to make a campfire or know to break off 

a few pine branches to sit on when it’s cold. That’s 

the kind of thing we have on board,” responds Loe. 

How long can you last without a walk 

“Not many days,” says Loe. “I get impatient 

and edgy.” 

The green room verses caveman part 1. Loe had his 

debut nearly 20 years ago. He and his characters 

head into the forests surprisingly often.

26 

27 

– Far til en kompis av meg var fembarnsfar, og alle 

dager så lenge det var snø gikk han på ski, var borte 

noen timer og kom tilbake svett. Kona synes det var 

mye, og det syntes vel vi også, men nå – plutselig så 

skjønner jeg ham jo, sier Loe. 

– Hva er det du skjønner 

– Har du familie og barn 

– Nei. 

– Det handler om å skaffe seg et rom der du kan 

være en time eller to bare for deg selv. Som familiemann 

er det utrolig vanskelig å skape et rom hvor 

du får lov til å dyrke en egoistisk hobby, men i de 

siste årene har jo trening virkelig blitt anerkjent. 

Det står i avisene, er på TV : man må trene, ellers 

dør man. Jeg leste nettopp en artikkel om at det 

har kommet en ny trend i USA om at menn lager 

seg man caves. Har du hørt om det 

– Nei. 

– Den trenden kan jeg forstå. Man caves har kommet 

mer og mer, til og med i prospekter i USA når 

boliger selges – de har man cave, eller potential for 

man cave. 

Ifølge artikkelen har hjemmet sosiologisk sett vært 

kvinnens domene. 

– Derfor finns det en lengsel som har vokst seg opp 

til et eksplosjonsartet punkt som nå har resultert i 

man cave, et eget rom der kvinnen ikke har noe hun 

skulle ha sagt. Og den norske man cave er å gå den 

timen på ski før eller etter jobb. 

Loes jobb er å skrive. Han debuterte for 20 år siden 

med romanen «Tatt av kvinnen» og slo gjennom i 

1996 med «Naiv.Super», der en ung mann isolerer 

seg i en leilighet etter å ha tapt en krokketkamp. 

Loes foreløpig siste roman heter «Fvonk» (2011). 

Der leier en av romanfigurene, en mann ved navn 

Jens Stoltenberg, en hybel hos hovedpersonen 

Fvonk. De leker med byggeklosser, drikker og 

arrangerer sydenfest. 

– Leier Jens Stoltenberg hybel hos Fvonk for å få 

en slik man cave 

– Det har jeg ikke tenkt på. Jeg har hørt i flere 

intervjuer at Jens har antydet at han skulle hatt mer 

tid til lesing, til å gå på tur, til å sykle og gå på ski, 

og så har jeg bare tatt det på alvor. Jeg tenkte at det 

er morsomt å gi ham det rommet og la ham ta av litt 

og være litt barnslig. Problemet med boka er vel at 

den kommer i et annet lys etter sommeren 2011. 

– Du skrev den om litt etter det – 22. juli er jo i boka 

– Jeg skrev den om fordi det var helt umusikalsk 

ikke å nevne det som hadde skjedd. Og så flyttet jeg 

den i tid slik at terrorhandlingene ligger i fortida, og 

at Jens er sliten delvis på grunn av det – det var det 

eneste jeg gjorde. 

– Hadde boka gått i trykken 

– Nei. Vi kunne ha stoppet den, men da tenkte jeg 

at det kommer aldri et tidspunkt som passer for 

denne boka. 

– Fvonk og Jens går lange skiturer i marka. 

“A friend of mine’s father had five children and every 

single day as long as there was snow, he went skiing, 

was away for a few hours and came back all sweaty. 

His wife thought that was a lot, and so did we, but 

now, all of a sudden, I understand him,” says Loe. 

What is it that you understand 

“Do you have a family and children” asks Loe. 

No. 

“It is about creating a space where you can have an 

hour or two just for yourself. As a family man, it is 

extremely difficult to make room for a selfish hobby, 

but in recent years working out has really become 

accepted. It’s in the papers and on TV : Exercise or 

die. I just read an article about a new trend in the 

United States in which men build themselves caves. 

Have you heard about that” he asks. 

No. 

“It’s a trend that I can understand. Man caves are 

on the rise, and even real estate sales prospectuses 

now say the property has a man cave, or the potential 

for a man cave,” he says, pointing out the article 

claimed that the home was traditionally the domain 

of the woman. 

“A longing built up to the point that it exploded into 

the man cave, a special room where the woman has 

no say. And the Norwegian man cave is to spend an 

hour on skis before or after work,” Loe says. 

Loe’s job is writing. His debut was 20 years ago with 

the novel “Gone with the Woman” . His breakthrough 

came with “Naïve. Super” in 1996, in which a young 

man isolates himself in an apartment after losing a 

croquet match. Loe’s most recent novel is “Fvonk” 

(2011), in which a man named Jens Stoltenberg 

(Norway’s prime minister) rents a room from the 

main character Fvonk. They play with building 

blocks, drink and organize tropical theme parties. 

Do Jens Stoltenberg rent a room to get a man cave 

“I hadn’t thought of that. I have heard in several 

interviews that Jens has hinted he would like more 

time to read, go for walks, bike and ski, and just took 

that seriously. I thought it would be fun to put him in 

a room and give him time to cut loose and be a little 

childish. The problem with the book is that it took on 

a different light after the summer of 2011,” says Loe. 

The July 22, 2011 terror attacks on Oslo and Utøya 

that left 77 people dead are included in the book. 

Did you do some re-writing 

“I rewrote it because it would have been completely 

out of place to not mention what happened. And I 

moved the story ahead in time, so the terror attacks 

were in the past and were among the reasons Jens 

was so tired. That’s all I did,” says the writer. 

Had the book gone to press 

“No. We could have stopped it, but I thought there 

would never be a right moment for that book,” 

Fvonk and Jens take long cross country ski trips 

Har du gått de samme turene selv 

– Ja. Det er veldig vanskelig å få konkrete ideer 

i landskaper som man ikke kjenner til. 

Huset Erlend Loe bor i, ble hans ved en tilfeldighet. 

Han og hans svenske kone kjørte tilfeldigvis forbi 

et visningsskilt for ti år siden – og siden har de 

bodd her. 

– Herifra er det ti minutter til fots til skogen. Du har 

høye koller og tjern og små stier der du nesten aldri 

treffer noen. De stiene har jeg brukt i ti år nå, først 

på sykkel, så til løping. 

Ofte tar han også med familien på småturer i 

nærmiljøet, med primus og sitteunderlag. 

– Hva med egne, lengre turer 

– Jeg reiser en del i forbindelse med jobben, så den 

kvoten er brukt opp. Å mase seg til aksept for å dra 

på turer på egenhånd i tillegg… Der har jeg noen 

indre sperrer. Sånn er ikke jeg. 

Fanget av vinteren. Loe vokste opp i Trondheim. 

– Når dro du første gang alene på tur 

– Mitt behov for å være på tur tok av i slutten av 

tenårene. Jeg brukte å være på hytta vår i Tydalen 

sammen med morfaren min før han ble 

altfor gammel. 

Loe tok gymnaset som privatist og styrte tida selv. 

– Da jeg ble 19 begynte jeg å dra ut sjøl, da kunne 

jeg være på hytta uker av gangen, helt alene midt 

på svartvinteren. 

Det gjorde han flere år på rad. 

– Den første uka etter nyttår, da det er mørkest og 

svinkaldt og mye snø og nordlys … Å få være alene 

og få oppleve det … og så væromslag før jeg skulle 

ned igjen og kjøre over skaresnø i måneskinn … 

det er magisk. Det hjelper ikke at foreldrene dine 

forteller deg det, det må oppleves. Og når du har 

opplevd det – da har du skjønt det. Da er du fanget. 

I tillegg til romanerbøker har Loe skrevet en rekke 

barnebøker, skuespill og filmmanus… 

– Du sa du skriver med utgangspunkt i steder du 

kjenner. Kjørte du på ski i Gråkallen skisenter 

– Da jeg begynte på ungdomsskolen flyttet vi til 

Sverresborg. Derfra er det seks-sju kilometer opp 

mot Gråkallen. Det er en ganske kort bakke, 

men med mye snø og utrolig fin utsikt over fjorden 

og byen. 

En gang fikk Loe hjernerystelse av å stå for mye 

på ski. 

– Jeg våknet av at jeg ble hentet av en scooter. 

Jeg var så ivrig at jeg ikke tok spisepause, jeg følte 

at jeg måtte bruke heiskortet så mye som jeg kunne 

før dagen var over. De trodde at jeg hadde besvimt 

av utmattelse, og så sklidd ned bakken og dunket 

hodet i en stolpe. 

Det var regissøren Rune Langlo som kom til Loe 

med en løs idé om en film rundt Gråkallen skisenter. 

– Vi hadde opplevd de samme sure heisfolkene som 

røkte og egentlig ikke gadd hjelpe oss unger, og den 

heisen kom så brutalt fort. Først er det flatt, og så er 

in the forest. Have you used the same trails 

“Yes. It’s very difficult to get a solid picture of 

landscape you are not familiar with,” he says. 

The house Loe now lives in became his home by 

chance. He and his Swedish wife happened to drive 

past a real estate viewing sign 10 years ago, and 

have lived in that house since. 

“From here, it’s 10 minutes on foot to the forest. 

There are high hills and ponds and small trails were 

you almost never encounter anyone. I’ve used those 

trails for 10 years, first on bikes and then to run.” 

He often takes his family on short walks around the 

area, with a camp stove and insulated pads to sit on. 

But what about long walks by himself 

“I travel quite a bit in my job, so that quota is used 

up. To nag about also having time for solitary walks 

on top of that is something I have internal barriers 

against. That’s not me,” he says. 

Captivated by winter. Loe grew up in the mid- 

Norway city of Trondheim. 

When did you first start going on trips alone 

“My need to be on the move took off when I was in 

my late teens. I used to go to our cabin in the Tydal 

valley with my grandfather before he got too old.” 

Loe completed secondary school by self-study, 

and thus could manage his own time. 

“When I was 19 I started going by myself. I could be 

at the cabin for weeks at a time, completely alone in 

the depths of winter,” he says, adding that he did that 

for several years in a row. 

“The first week after New Year, when it was the darkest 

and bitter cold, with a lot of snow and Northern 

Lights : Getting to be alone and experiencing that. 

And then the changes in weather before I headed 

down, skiing over crusted snow in the moonlight. 

It was magical. It doesn’t help to have your parents 

tell you about such things. It has to be experienced. 

And once you’ve experienced it, you understand. 

You are captivated,” he says. 

In addition to novels, Loe has written numerous 

children’s books, plays and screenplays. 

You said you write about places you know. Did you 

ski at the Gråkallen ski area 

“When I started junior high school, we moved to 

Sverresborg. From there it was only six or seven 

kilometers up to Gråkallen. It was a pretty short ski 

run, but there was a lot of snow and an incredibly 

nice view of the fjord and the city,” he recalls. 

Loe once suffered a concussion as a result of skiing 

too much. 

“I woke up as I was being picked up by a snowmobile. 

I was so eager that I didn’t stop to eat. 

I felt I had to use my one-day lift ticket as much  as 

possible before the day was over. They thought 

I had fainted from exhaustion, and then slid down 

the slope and hit my head on a pole,” Loe says. 

It was Norwegian director Rune Langlo who came up 

with the idea of doing a film about Gråkallen ski area.

28 

29 

det et brattheng, og der datt jo folk av som fluer. Det 

var pinlig å dette av der, og det var ingen medfølelse 

fra han som sto og røkte med sånn tøff klaffelue. 

– Hvordan gikk det derfra til filmen «Nord» 

– Regissøren og jeg fikk en idé om en kar som bor 

og jobber der som er på arbeidstrening for å komme 

tilbake til samfunnet. En som er for plaget til å ha 

noe med folk å gjøre. 

Hovedpersonen har tidligere vært profesjonell 

skikjører, men ikke taklet det på mange år. Så får 

han vite at han har et barn i Nord-Norge, og han 

legger ut på ferd med scooter og på ski. 

– Da blir det en road movie med et antall møter. 

Det var en morsom film å skrive. 

Hver dag hele året kan du møte Erlend Loe på 

sykkel i Oslo. 

– Det er ideologisk. Pluss at det er raskt, kanskje 

dobbelt så raskt som alternativene. Det gir meg 

også en følelse av suverenitet – ingen bestemmer 

når jeg kommer fram, det gjør jeg selv. Jeg har jo 

lært å ta meg til rette i trafikken, jeg prøver å sette 

bilistene på plass, men uten fare for mitt eget liv. 

– Det du sier nå fins jo også i boka «Doppler», hvor 

handlingen blir satt i gang av at hovedpersonen 

tryner stygt på sykkel. Er fallet selvopplevd 

– Jeg har falt flere ganger på sykkel, men jeg har 

ikke falt grisehardt i marka og blitt liggende der. 

Etter at Doppler – boka og hovedpersonen heter 

det samme – våkner til, bestemmer han seg for å 

forlate familien og flytte ut i marka. 

– Doppler bor cirka her, ser jeg for meg, sier Loe 

fra kjøkkenbordet. 

– Og hva med teltet han flytter til 

– Jeg gikk mye oppi her og fant et bra sted. Jeg så 

mye spor av elg som hadde ligget, så jeg skjønte 

at her er det lite folk, samtidig som det er ganske 

trafikkerte stier 100 meter til begge sider. Der satte 

jeg opp teltet, og det sto der i nesten to år. Jeg gikk 

opp og ristet av litt snø, og det var aldri en kjeft som 

hadde vært inni der. Det var aldri spor utenfor, og 

det var midt i Oslos verst trafikkerte markaområder. 

Til slutt knakk snøen teltet, noe som også er blitt 

med i boka. 

– Prøvde du å hogge ut en totempel også, slik 

Doppler gjør 

– Nei, sånne ting blir fantasi. 

– Doppler får en turkamerat i elgkalven han møter. 

Har du en fast turkamerat 

– Jeg har vært mye på tur med kompiser og bror 

og familie og sånn, men jeg har ikke hatt noen fast 

turkamerat. Jeg er bygd opp slik at jeg kan være for 

meg selv over lang tid. 

“We had both seen the same sour lift operators 

who stood there smoking, and couldn’t be bothered 

helping us kids, and that lift was brutally fast. 

First it’s flat, then there is as steep edge, and people 

were falling like flies. It was humiliating to fall there 

and there was no sympathy from the guy standing 

there smoking in his cool hat with flaps,” says Loe 

How did that lead to the film “North” 

“The director and I had an idea about a guy who 

lives and works at a job training center to help him 

re-assimilate into society. Someone who is too 

troubled to have anything to do with other people.” 

The main character is a former skier, but who 

has not been able to cope for many years. Then he 

learns that he has a child in northern Norway. 

“It becomes a road movie. It was fun to write.” 

Any day, any time of year you might meet Loe on 

a bicycle in Oslo. 

“It is ideological, plus it’s fast, maybe twice as fast 

as the alternatives. It also gives me a kind of sense 

of sovereignty : No one decides when I arrive, I do 

that myself. I have learned to demand my rights in 

traffic, and try to put drivers in their place, without 

risking my life,” he says. 

What you just mentioned is also part of the book 

“Doppler,” where the plot is set in motion with the 

main character having an ugly crash on his bike. 

Is that based on first-hand experience 

“I have fallen several times on bikes, but not so hard 

on the forest trails that I ended up just lying there.” 

After Doppler, the main character the book is named 

for, comes around a little, he decides to leave his 

family and move into the forest. 

“Doppler lived around here, in my mind’s eye,” says 

Loe from the kitchen table. 

And what about the tent he moved in to 

“I walked around a lot out there and found a good 

spot. I saw a lot of signs of moose that had been 

lying there, so I realized few people went there, 

while there were busy trails just 100 meters away. 

I set up a tent there and it stood for nearly two years. 

I’d go up and shake a little snow off it, and there was 

never a soul who’d been inside. There were never any 

tracks around it, even though it was in the middle of 

Oslo’s busiest forest trails,” he says. 

The snow finally crushed the tent, something that 

also happened in the book. 

Did you try to carve a totem pole like Doppler did 

“No. Such things were just fantasy,” says Loe. 

Doppler finds a traveling companion in a moose calf 

he meets. Do you also have a regular companion 

“I have been on a lot of trips with friends, my brother 

and my family and such. But I haven’t had a permanent 

traveling companion. I am made in a way that 

enables me to be alone for long periods,” he says. 

Hulemannen vs. by, del 2. Da Loe bidro med tekst 

til fotoboka «Jotunheimen – Bill. Mrk. 2 469», skrev 

han den fra perspektivet til en mann som bor alene 

i fjellområdet og svarer på en kontaktannonse. 

– Han har isolert seg i naturen, men henvender seg 

til en annen. Det ligner på et vis når Dopplers monologer 

snakker til elgkalven. Har du tenkt på det 

– Jeg har ikke hatt noen plan med det, men jeg liker 

den typen : folk som har trøbbel med sosialisering 

og som flykter. Det var en fin dokumentarfilm for 

noen år siden om hulemannen som bor under 

en stor stein på vidda, med utrolig langt ned til 

bygda – han hadde jo helt klart noen issues når det 

gjaldt folk, da. Han oppsøkte ensomhet på en litt 

ekstrem måte, og selv om jeg bruker naturen på en 

mer forsiktig måte kan jeg kjenne igjen instinktet. 

Da Loe begynte arbeidet med «Doppler» var 

arbeidsplanen at han 

ville skrive ei bok om 

en som skulle bo som 

en indianer innenfor 

grensene til Oslo 

kommune, «med 

naturalhusholdning, 

blåbær og elgkjøtt», 

slik Loe beskriver det… 

– Dro du og møte møtte 

de som faktisk bor 

i skogen oppe 

ved Sognsvann 

– Nei, men da jeg skrev 

boka «Doppler» var jeg 

helt klar over dem og 

hvem de var. Jeg visste 

akkurat at bak den furua 

der så sitter det en fyr. 

– Tror du at hvis livet 

hadde vært annerledes 

… at det kunne 

vært deg 

– Det er mange ting 

som kan slå feil for at 

det skulle ha skjedd. Men jeg tror at hvis du skal 

ende opp i en løvhaug bakom Svartkulp, så er det 

ikke helt tilfeldig. Da har du vært i befatning med 

skog før, ellers ville du ligget under en benk langs 

Akerselva, sier Loe. 

Filmen til guttene er slutt og vår tid ved langbordet 

er over. 

– Jeg håper jeg slipper å ta stilling til det, men jeg 

ville nok heller ha valgt den løvhaugen enn benken 

nede i byen. 

Caveman versus city, part 2. When Loe contributed 

the text for the photo book “Jotunheimen – Bill. Mrk. 

2 469,” he wrote from the perspective of a man who 

lives alone in the mountains and answers an ad in 

the personals section. 

He isolates himself in the wilds, but still reaches out 

to someone else. In a way, it is similar to Doppler’s 

monologs with the moose calf. Did you have that 

in mind 

“I had no plan with it. I just like that type of 

character : People who have trouble socializing and 

flee. There was a good documentary a few years ago 

about a caveman who lived under a large stone in 

the wilderness, an incredibly long way down to the 

village. He clearly had issues when it came to people. 

He sought out solitude in a rather extreme way, 

and even though I am more cautious in retreating 

into the wilderness, I do 

understand his instinct,” 

says Loe. 

When Loe started on 

the “Doppler” book, the 

working idea was to write 

about someone living 

like an ancient Native 

American within the 

city limits of Oslo with 

“a subsistence economy 

of blueberries and 

moose meat.” 

Did you go and meet 

people that in fact live 

like that in the Skogsvann 

part of the forest 

“No. But when I was 

writing the book ‘Doppler’ 

I was keenly aware of 

them and who they were. 

I knew that right behind 

that pine tree, a guy is 

sitting at this moment,” 

says Loe. 

If life had turned out a little different, might that man 

have been you 

“A lot of things would have had to go wrong before 

that happened. But I think if you are going to end up 

in a pile of leaves behind Svartkulp pond, it’s not by 

chance. Then you have had experiences in the wilds 

before, otherwise you’d end up under a park bench 

along the river Akerselva,” says Loe. 

The boys’ cartoon film ends, as does our time around 

the long table. 

“I hope I never face the choice, but I’d probably take 

the pile of leaves over the park bench down in the 

city,” says the writer.

THE ELEMENTS OF PERFORMANCE 

Dryer Longer 

co 

co na 

Natural Technology 

COCONA IS THE ELEMENT OF PERFORMANCE. 

Our ingredient technologies enhance the performance 

of apparel so we can all stay out longer. With Cocona, we 

are all adventures who will challenge the sun, the wind, 

the rain, the heat and the cold, knowing they are 

elements of our adventure rather than elements that 

bring the adventure to an end. 

Accelerates Breathability 

Warmer Longer 

30 

31 

More Comfortable 

In All Conditions 

coconainc.com


Historien om den vesle bygda som 

ble frikjøringshovedstad. 

The tale of a tiny Norwegian hamlet 

that became a freeride capital. 

Tekst Text : 


Foto Photo : 


– Rider 18 ready in 30 seconds! 

Det spraker i en walkie-talkie inne i et stort, svart 

telt langt oppe i en snøflanke, et sted midt mellom 

ingen steder i annerledeslandet Norge. Rundt teltet 

sitter flere hundre tilskuere og stirrer på fjellsiden 

på motsatt side av dalen. Langt der borte, på 

toppen av noe som ser ut som et stup, kan vi så 

vidt skimte et menneske. I kikkerten ser vi at det 

er en snowboarder. 

– 15 seconds. 

Pause. 

– 5 seconds. 

Pause. 

– Rider on course! 

Dette er historien om et bittelite tettsted på 

Vestlandet som inntil nylig var komplett ukjent for 

hele verdensbefolkningen – men som de siste årene 

har utviklet seg til å bli et sentrum for grensesprengende 

frikjøring på ski og snowboard. 

Hvilke ingredienser består denne sagaen av 

Jo, den består av : 

1. Snø. 

2. Snø. 

3. Og – ikke minst – noen svært innovative ildsjeler. 

“Rider 18 ready in 30 seconds!” 

A walkie-talkie crackles inside a big, black tent up 

on a snowy mountain flank in a spot between no 

place and nowhere in Western Norway. Around the 

tent, several hundred spectators sit and stare at the 

mountainside across the valley. Way over there, on 

top of what appears to be a cliff, we can just barely 

discern a person. Through binoculars, we see that 

it is a snowboarder. 

“15 seconds.” 

Pause. 

“5 seconds.” 

Pause. 

“Rider on course!” 

This is the story of a little, bitty settlement in 

western Norway that until recently was completely 

unknown to the world outside Norway. But in recent 

years it has become a center for groundbreaking 

freeriding on skis and snowboards. What are the 

key ingredients in this saga That’s easy : 

1. Snow. 

2. Snow. 

3. Plus, not in the least, some very 

innovative enthusiasts. 

32 

33 

La oss begynne med snøen. I Røldal Bygdebok fra 

1960 er det satt av et eget kapittel om snømengdene 

i Røldal. Nærmere bestemt alle de farlige snøskredene 

som har gått i bygda gjennom historien. 

Kapitlet begynner slik : «Vinteren 1806 var ein stor 

snøvinter. Då kom eit ras frå Midnuten med så store 

snømengder at det rende ned over skorane og sopte 

med seg stova og løa på garden Ripleflåt.» Fire 

mennesker mistet livet. Senere står det : «Snøraset 

i Ekkjejuvet 1816 kravde fire menneskeliv.» Og så : 

«I 1855 miste Tore Monsson Bratteteig og Sjur 

Ljomanes livet i snøras i Maurlid mellom Odland 

og Botnen. Då dei fanst att, var dei begge døde, 

og Sjur låg naken. Raset hadde slite kleda av han.» 

Det slutter ikke her. Bygdeboka forteller om langt 

flere grufulle skredulykker. Og voldsomme snøvintre. 

Det levnes liten tvil om at Røldal er et 

snørikt og krevende sted å bo. 

– Folka her er ekte, sier Pelle Gangeskar. 

– Helt ekte. 

Den 36 år gamle markedssjefen i Røldal skisenter 

står utenfor huset sitt ved Røldalsvatnet og ser 

på fjellene som omringer bygda. Han kan trygt 

karakteriseres som en innovativ ildsjel. Pelle har 

Let’s start with snow. The Røldal local history book 

from 1960 devotes an entire chapter to the snow 

depths in Røldal. Specifically, it describes all the 

horrific avalanches that have hit the area throughout 

history. The chapter starts with this : “The winter of 

1906 was a big snow winter. An avalanche came from 

Midnuten with so much snow that it ran over Skorane 

and swept away the house and barn at the Ripleflåt 

farm.” Four people were killed. Later in the book, it 

says : “The avalanche in Ekkjejuvet in 1816 took four 

lives.” And then, “In 1855, Tore Monsson Bratteteig 

and Sjur Ljomanes died in a snow-slide at Maurlid 

between Odland and Botnen. Both were found dead 

and Sjur was laying there naked. The avalanche had 

torn his clothes off.” It doesn’t stop there. The book 

tells of many other terrible avalanches and extreme 

snow winters. There is no question that Røldal is 

a snowy and demanding place to live. 

“People here are the real thing,” says Pelle 

Gangeskar. “Really genuine.” 

The 36-year-old head of marketing for the Røldal 

Ski Resort stands outside his house at Røldal Lake 

and looks up at the mountains that surround the 

village. He can safely be described as an innovative

34 

35 

Forrige side : Pelle Gangeskar, Tommy Nordbø og Nils Kristian 

Berge nyter løssnøen i Røldal. 

på mange måter blitt Mr. Røldal. Han kom til bygda 

første gang 20. mai 1995. Pelle husker dagen som 

om det var i går. Han hadde lest på NRKs tekst-tv 

at skianlegget var åpent og at det var tre meter 

snø – selv i slutten av mai. Pelle trodde ikke på det. 

Men etter en lang biltur fra Østlandet sto han i 

bunnen av alpinbakken og observerte enda en halv 

meter nysnø. Pelle tok heisen opp og kjørte sitt livs 

svinger på ski. Etterpå ble han invitert inn på kaffe 

hos familien Bratteteig som driver skisentret. De 

lurte på hvem den langveisfarende var. Pelle følte 

at han hadde kommet hjem. 

– Det er noe unikt ved Røldal, sier Pelle. 

– Dette er ei bygd som har vært isolert på grunn 

av snø, store deler av året, i mange hundre år. 

Den måten de har lært seg å leve på her – med små 

ressurser, naturhusholdning, jakt i fjellet – skaper 

noen veldig gode egenskaper. Folk i Røldal har en 

sterk dugnadsånd og stor grad av kollektivisme. 

De 500 som bor her hjelper hverandre. Alle kjenner 

alle. Og så er jo naturen og været her en eneste stor 

gave til ski- og snowboardkjørere. 

Skianlegget Pelle besøkte en maidag i 1995 ble 

bygget allerede i 1977. Det var de driftige brødrene 

Jan og Rolf Bøen og kompisen Lavrans Fossaaen 

som tok initiativet. De valgte å bygge et skianlegg 

i Håradalen like ovenfor Røldalsbygda – uten tvil en 

optimal plassering med tanke på mulige nedfarter 

og potensiell offpistekjøring. Senere ble anlegget 

overtatt av familien Bratteteig. I årevis hadde de 

klart å utnytte de enorme snømengdene og invitert 

lokalbefolkningen, oddinger og haugesundere til 

unike skiopplevelser i Røldal. Men skianlegget var 

på ingen måte kjent. Lite visste Bratteteig-familien 

hvilke konsekvenser det skulle få da de inviterte 

den unge Pelle Gangeskar inn på en kaffekopp. 

– Jeg reiste mye rundt på ski på den tida, 

forteller Pelle. 

– I 1996 deltok jeg i nordisk mesterskap i frikjøring 

i Riksgränsen. Jeg skjønte at de fjellsidene vi hadde 

kjørt i Røldal var mye bedre egnet for denne typen 

konkurranser enn Riksgränsens fjellsider. Derfor 

fikk jeg en drøm om å arrangere en frikjøringskonkurranse 

i Røldal. 

Drømmen lå i dvale i flere år – helt til Pelle og 

venninnen Bettina Gavoll-Hansen bestemte seg 

for å klinke til i 2001. De fikk med seg noen glade 

deltakere, noen få sponsorer og – selvsagt – Røldal 

skisenter. Det aller første Røldal Freeride Challenge 

Previous page : Pelle Gangeskar, Tommy Nordbø and Nils Kristian 

Berge enjoying the virgin powder snow in Røldal, south west 

of Norway. 

enthusiast. In many ways, Gangeskar has become 

Mr. Røldal. He came to the village for the first time on 

May 20, 1995. Gangeskar remembers the day as if it 

were yesterday. He had read on Norwegian broadcaster 

NRK-TV’s text pages that the ski area was 

still open and that there was three meters of snow… 

at the end of May. He didn’t believe it. But after a long 

drive from south-eastern Norway, he stood at the 

base of the ski slope and realized that an additional 

half- meter of fresh powder had been added. 

Gangeskar took the lift up and had the run of his life. 

Afterward, he was invited for coffee by the Bratteteig 

family, who ran the ski center. They wanted to know 

more about this traveler from distant realms. 

Gangeskar felt like he’d come home. 

“There is something unique about Røldal. This is a 

village that has been isolated by snow for much of 

the year for hundreds of years. The way they have 

learned to live – with scant resources, subsistence 

farming and hunting – has created some very good 

human qualities. People in Røldal have a strong 

sense of community, voluntarily working collectively. 

The 500 people who live here help each other. 

Everyone knows everyone. And the terrain and 

weather are a godsend to skiers and snowboarders.” 

The ski area Gangeskar visited in 1995 had been 

built in 1977. Two enterprising brothers, Jan and 

Rolf Bøen, with their buddy Lavrans Fossaaen 

started the project. They decided to build a ski 

area in the Håradalen area just above Røldalsbygda, 

unquestionably a good choice for downhill runs and 

off-piste skiing. The area was eventually taken over 

by the Bratteteig family. For years, they used the 

enormous quantities of snow to draw people from 

their own village, the surrounding Odda area and 

the coastal town of Haugesund two hours away by 

car. But the ski area was by no means well-known. 

And the Bratteteig family hadn’t the slightest inkling 

of what having young Gangeskar over for coffee was 

going to bring about. 

“I travelled a lot to ski at that time,” recalls 

Gangeskar. “In 1996, I competed in the Nordic freeride 

championship at the (Swedish ski area) Riksgränsen. 

I realized that the slopes we had skied at Røldal 

were much better suited to that kind of skiing than 

the mountains at Riksgränsen. That’s how I started 

to dream about organizing a freeride competition 

at Røldal.” 

The dream lay dormant for several years, until 

Gangeskar and his friend Bettina Gavoll-Hansen 

decided to go for it in 2001. They signed up some 

other carefree souls, a handful of sponsors, and, 

så dagens lys. 

– Jeg husker den første konkurransen veldig godt, 

sier Pelle. 

– Den svenske frikjøreren Fredrik Ericsson hoppet 

utfor en klippe midt oppe i fjellsiden, falt – og ble 

liggende. Vi hadde ikke tenkt på at noen kunne bli 

skadet der oppe. Vi visste ikke hvordan vi skulle få 

ham ned. Så da gikk det noen lange, lange sekunder 

hvor jeg lurte på hva vi hadde satt i gang. Men så 

reiste Fredrik seg, igjen. Og kjøre ned fjellsiden for 

egen maskin. Heldigvis. 

Senere, under premieutdelingen, ble stemningen 

veldig god. Deltakere som hadde reist opp mot 12-13 

timer i bil fortalte at de allerede gledet seg til neste 

år, til neste Røldal Freeride Challenge. Pelle og Bettina 

skjønte at de hadde truffet en nerve i skimiljøet. 

Seks år og seks suksessrike Røldal Freeride 

Challenges senere flyttet Pelle likegodt til bygda 

– sammen med kona Tonje og barna. Det tok ikke 

lang tid før han begynte å legge store planer for 

sitt nye hjemsted. 

– Røldal Freeride Challenge ble kvalifiseringsrenn 

for deltakelse i verdenscupen i frikjøring – Freeride 

World Tour – i 2008. Det begynte å komme folk hit 

fra hele verden og det positive ryktet spredte seg. 

Og jeg tenkte : hva om vi kan arrangere en Freeride 

World Tour-konkurranse i Røldal, også 

Det skulle gå noen år før drømmen skulle bli til 

virkelighet. Men Pelle og Røldal-folket er ikke kjent 

for å gi opp. 

Vinteren 2011-2012 begynte som vanlig i Røldal : 

det kom tidlig store snømengder. I midten av 

desember 2011 hadde Røldal skisenter allerede to 

meter snø – mer enn noen annen skidestinasjon i 

verden på det tidspunktet. Og det bare fortsatte å 

snø, å snø, å snø. I slutten av februar – selvfølgelig 

midt i et snøvær – rullet en gigantisk semitrailer 

inn i Røldal. Logoen langs siden levnet ingen tvil 

om hvem som eide traileren : Freeride World Tour. 

Pelle, nå markedssjef i det samme skianlegget 

som han leste om på tekst-tv for 17 år siden, kunne 

endelig stå på tunet og se at verdenseliten i frikjøring 

inntok den vesle bygda. 

– Det tok sin tid, sier Pelle 

– Men det gikk. Takket være min kone Tonjes 

ubegrensede tålmodighet og arbeidskapasitet. 

Og takket være mange engasjerte mennesker 

og støtte fra Odda kommune og Norrøna. 

Tilbake til snowboarderen på toppen av stupkanten. 

Det er blitt 26. februar 2012 og konkurransedag 

for Freeride World Tour. Røldal skisenter er fylt 

til randen med verdens beste ski- og snowboardkjørere 

og et skuelystent publikum. Et helikopter 

flyr over oss. Det er – mildt sagt – forventning i lufta. 

Høyt der oppe står Norrøna-ambassadør David 

of course, Røldal Ski Resort itself. The very first 

Røldal Freeride Challenge saw the light of day. 

“I remember that first competition very clearly,” says 

Gangeskar. “The Swedish freerider Fredrik Ericsson 

jumped off a cliff in the middle of the mountainside, 

fell and just lay there. We had not considered the 

possibility of someone getting hurt up there. We didn’t 

know how to get him down. Then there were some 

very long seconds as I wondered what we had gotten 

ourselves into. But then Fredrik got up and skied 

down the mountain under his own power, luckily.” 

Later, during the awards ceremony, the mood was 

buoyant. Participants who had travelled 12-13 hours 

by car were already saying how much they looked 

forward to the next year ; to the next Røldal Freeride 

Challenge. Gangeskar and Gavoll-Hansen realized 

that they had hit the spot for skiers. 

Six years and six successful Røldal Freeride 

Challenges later, Gangeskar went ahead and moved 

to the village, together with his wife Tonje and 

children. It didn’t take long before he was making 

big plans for his new hometown. 

“The Røldal Freeride Challenge became the qualifier 

for the sport’s world cup – the Freeride World Tour 

– in 2008. People from all over the world started to 

come and word spread. And I thought : What if we 

could organize a Freeride World Tour competition 

as well” says Gangeskar. 

The winter of 2011-12 started off as usual in Røldal : 

Heavy snows came early. By mid-December 2011, 

the Røldal Ski Resort already had two meters of 

snow, more than any other ski area in the world 

at that moment. And it just kept snowing, snowing 

and snowing. At the end of February, in the middle 

of a snowstorm of course, a giant semi-trailer rolled 

into Røldal. The graphics adorning the sides of the 

truck left no doubt about who owned it : The Freeride 

World Tour. Gangeskar, now head of marketing at the 

same ski area he first read about 17 years earlier, 

could finally stand there and watch the world’s 

freeride elite take over the little village. 

“It took time,” says Gangeskar. “But we did it. Thanks 

to my wife Tonje’s unlimited patience and capacity for 

work. And thanks as well to many committed people, 

the township of Odda and Norrøna.” 

Back to the snowboarder on the edge of the precipice. 

It is Feb. 26, 2012, and a competition day in the 

Freeride World Tour. The Røldal Ski Resort is filled to 

the brim with the world’s best skiers and snowboarders, 

plus intensely interested spectators. A helicopter 

flies overhead. The air is filled with high expectations. 

Way up there Norrøna ambassador David Underland

Øverst : Norrøna-ambassadør David Underland gir som vanlig gass 

i Røldals bratte flanker – ikke minst når han deltar i konkurranser. 

Top : Norrøna ambassador David Underland going down the steep 

hills of Røldal, Norway. Pushing the limits as usual. 

Øverst : Utøverne ble fraktet i helikopter opp til startpunktet under 

Freeride World Tour i Røldal. 

Top : The athletes were transported by helicopter to the starting 

point of the Freeride World Tour in Røldal, Norway. 

Nederst : Pelle Gangeskar – «Mr. Røldal» – fikk verdens frikjøringselite 

på besøk under Freeride World Tour-konkurransen i bygda i 

februar 2012. 

Bottom : «Mr. Røldal» himself, Pelle Gangeskar hosted the world’s 

freeride elite during the Freeride World Tour competition in the little 

town in western Norway, February 2012. 

Nederst : Utøvere og publikum studerer fjellsiden hvor selve 

konkurransen foregikk under Freeride World Tour i Røldal i februar. 

Bottom : Athletes and audience observing the hill side where the 

actual competition took place during the February Freeride World 

Tour in Røldal, Norway. 

36 

37

Høyre side : David Underland og Pelle Gangeskar rusler tilbake 

til riksveien etter nok en super offpiste-tur i Røldal skisenter. 

Right page : David Underland and Pelle Gangeskar stroll back 

to the main road after yet another epic off-piste ride in the 

Røldal mountains. 

Fakta 

Velkommen til 

Røldal 

Fakta 

Welcome to 

Røldal, Norway 

Underland med startnummer 18 på brystet og lytter 

til nedtellingen. David har vunnet Røldal Freeride 

Challenge hele fem ganger. Nå vil han gjøre sitt 

beste i Freeride World Tour på hjemmebane. 

Nå er det han alle ser på i kikkertene sine. David 

imponerer som alltid – og kjører en krevende linje 

med flere klippehopp. Vel nede er han likevel ikke 

helt fornøyd med sin egen innsats : 

– Jeg føler ikke det gikk så bra denne gangen, 

sier David. 

– Men jeg ville ikke safe – jeg ville pushe meg litt 

mer nå som Freeride World Tour endelig er på hjemmebane. 

Nivået i denne konkurransen er så høyt at 

man har nødt til å presse seg selv til det ytterste. 

David har konkurrert i verdenscupen i frikjøring 

flere ganger og synes det er veldig bra at konkurransen 

kommer til Røldal. 

– Dette stedet og denne konkurransen kan lett 

sammenlikne seg med de andre Freeride World 

Tour-destinasjonene. Røldal står ikke tilbake for 

noe. Vi som er deltakere merker at Pelle og gjengen 

er profesjonelle, at de har lang erfaring. Og så er 

det bra at vi får vist fram Røldal fra sin beste side. 

Dette er ikke bare et snøhull. Dette er et supert 

skianlegg med lett tilgjengelig og kul kjøring. 

Hvis du gidder å gå litt i Røldal, kan du kjøre så 

bratt du bare vil. 

has a start number on his chest and is listening 

to the countdown. Underland has won the Røldal 

Freeride Challenge an amazing five times. Now he is 

giving his all at the Freeride World Tour on his home 

slope. Everyone has their binoculars trained on him, 

watching as Underland, as always, impresses, and 

runs a demanding line with several cliff jumps. 

Safely at the bottom, he is not entirely satisfied 

with his own performance. 

“I feel like it didn’t go that well this time,” says 

Underland. “But I didn’t want to play it safe. 

I wanted to push myself a little more now that the 

Freeride World Tour is at home. The level in this 

competition is so high that you always have to push 

yourself to the limit.” 

Underland has competed in the Freeride World Cup 

several times, and thinks it’s a good thing that the 

event has come to Røldal. 

“This place and this competition can stand comparison 

to any other Freeride World Tour venue. Røldal 

is second to none. We competitors can see that Pelle 

(Gangeskar) and the others are professionals and 

have a lot of experience. And it is nice to be able to 

show off Røldal from its best side. It’s not just a pile 

of snow. This is a great ski area with accessible and 

cool skiing. If you can be bothered to walk a bit, you 

can make runs as steep as you like,” says Underland. 

Generelt 

Reise 

Overnatting 

Røldal 

Freeride Challange 

Mer info 

Røldal Skisenter har fem skitrekk, en stolheis 

og 12 preparerte nedfarter. Men Røldal 

er først og fremst kjent som et av Norges 

største snøhull – med nesten ubegrensede 

offpistemuligheter! Bunnstasjonen ligger 

på 800 m.o.h. og den øverste heisen bringer 

deg helt opp til 1 300 m.o.h. Sesongen varer 

normalt fra månedsskiftet november/ 

desember til andre helgen i mai. Gjennomsnittlig 

snøfall er ca 11 meter per sesong. 

Ja, det er helt sant! 

Kjør bil eller buss fra Oslo, Bergen, 

Stavanger eller Haugesund. Hvis du 

kommer langveisfra, er det enklest å fly til 

en av de tre sistnevnte byene og leie en bil. 

Røldals overnattingskapasitet har 

eksplodert de siste åra – men det lønner 

seg fortsatt å bestille i god tid. Nå kan du 

få leid alt fra gamle campinghytter til 

splitter nye leiligheter. Sjekk ut utvalget 

på www.roldal.com 

Siden 2001 har entusiastene Bettina 

Gavoll-Hansen og Pelle Gangeskar stått i 

spissen for Norges fremste freeridekonkurranse 

i Røldal. Hvert år møtes Norges beste 

og flere internasjonale stjerner til dyst i 

Røldals bratte snøflanker. Meld deg på 

hvis du tør! 

www.roldal.com 

www.roldalfreeride.no 

General 

Travel 

Accommodations 

Røldal 

Freeride Challenge 

More info 

Røldal Skisenter has five tow lifts, a chairlift 

and 12 prepared trails. But Røldal is known 

primarily for its abundant snow, offering 

practically unlimited off-piste opportunities! 

The base station is at 800 m elevation, 

while the highest lift takes you all the way 

to 1 300 m. The season generally lasts 

from late November/early December to the 

second weekend of May. Average snowfall 

in that period is about 11 m. Yes, it's true! 

Drive or take the bus from Oslo, Bergen, 

Stavanger or Haugesund. If you're coming 

from far away, it's simplest to fly to one of 

the three latter cities and rent a car. 

Røldal's accommodation capacity has 

exploded in recent years, but it still pays to 

reserve well ahead. These days you can rent 

anything from old camping huts to shiny 

new apartments. Check the selection at 


Since 2001, Bettina Gavoll-Hansen and Pelle 

Gangeskar have put together Norway's 

pre-eminent freeride competition. Each year 

Norway's greatest freeriders and a number 

of international stars do battle on the steep 

snowy flanks of Røldal. Sign up if you dare! 


www.roldalfreeride.no 

38 

39 

Det er blitt mai 2012. Det er allerede lenge siden 

Freeride World Tour-sirkuset forlot Røldal – på vei 

mot helt andre og mye større alpedestinasjoner. 

Men selv om det snart er sommer, er det ikke stille 

i Røldal skisenter. Det er fortsatt mye snø. Nå holder 

anlegget åpent for Aksel Lund Svindal og resten av 

det norske alpinlandslaget. Selv benytter Pelle det 

strålende været til å gå toppturer i området like ved. 

Hvilke planer har han nå Ønsker ildsjelen flere 

Freeride World Tour-arrangement til bygda 

– Jeg vet ikke, sier Pelle. 

– Det var en veldig fin erfaring. Det var moro å vise 

fram både fjell, snø og et arrangement i verdensklasse. 

Og det kan godt være at vi gjør det igjen. 

Men et Freeride World Tour-arrangement koster tre 

millioner kroner. I påska arrangerte vi junior-NM 

i frikjøring i Røldal. Barn helt ned i niårsalderen 

deltok. Budsjettet var to pakker batterier – som vi 

fikk sponset av den lokale dagligvarebutikken. Men 

det var likevel et mye morsommere arrangement 

enn Freeride World Tour. Det vil jeg si. 

It is now May 2012. The Freeride World Tour circus 

has long since left Røldal, on their way to other 

and much bigger ski destinations. But even though 

summer is coming, quiet has not yet descended on 

the Røldal Ski Resort. There is still a lot of snow. 

Now the area is staying open for World and Olympic 

champion Aksel Lund Svindal and the rest of the 

Norwegian Alpine ski team. Gangeskar himself uses 

the beautiful weather to do alpine ski tours in the 

surrounding area. 

Gangeskar says he’s not sure what’s next, or 

whether there will be more Freeride World Tour 

events in Røldal. 

“I don’t know,” says Gangeskar. “It was a really good 

experience. It was fun to show off the mountains, 

the snow and a world class event. And we may well 

do it again. But a Freeride World Tour event costs 3 

million kroner. During the Easter break, we held a 

junior Norwegian Freeride Championship in Røldal. 

Children as young as nine participated and the 

entire budget was just two packs of batteries, which 

were sponsored by the local grocery store. But just 

the same, it was a much more fun event than the 

Freeride World Tour, I must say.”

40 

41 

Tekst Text : 


Foto Photo : 

Chris Holter 

Gå etter i sømmene : 

røldal 

Behind the seams : 

røldal 

Nå relanseres Norrøna røldal – den 

urbaninspirerte frikjøringskolleksjonen. 

Norrøna relaunches røldal – 

the urban-inspired freeride line. 

– Vi introduserte røldal allerede i 2006, 

forteller Jørgen Jørgensen, daglig leder 

og eier i Norrøna, og selv en svært 

ivrig skikjører. 

– Vi valgte navnet røldal fordi det passet 

perfekt til profilen på disse produktene : 

de er både klassiske og historiske, 

men har et klart fokus på nyskapende 

funksjonalitet. Og Røldal er kjent som et 

frikjørings-mekka. Produktene i Norrønas 

røldalkolleksjon egner seg utrolig bra til 

nettopp denne typen frikjøring. 

Det unike ved røldalproduktene er at de 

fungerer like godt på fjellet som i byen. 

Du vil ha like stor glede av røldal-jakken 

eller røldal-fleecen i et skianlegg på 

høyfjellet som i sentrum av Stockholm. 

Og i høstens nye kolleksjon er det lagt 

inn noen viktige endringer. 

– Vi har blant annet gjort den nye røldaljakken 

varmere – og likevel er den lettere 

i vekt enn den utgående modellen. 

Jørgen har selv reist til Røldal flere ganger 

for å stå på ski. 

– Det er jo et fascinerende snørikt sted. 

Jeg er veldig imponert over skikjøringen 

i og rundt anlegget – og synes det er vel 

fortjent at Røldal nå er blitt selve symbolet 

på frikjøring i Norge. 

Les mer om lyngenkolleksjonens tekniske 

detaljer på www.norrona.com 

“We introduced røldal as early as 2006,” 

says Jørgen Jørgensen, managing director 

and owner of Norrøna, and also an 

eager freerider. 

“We chose the name because it suited the 

profile of these products. They are both 

classic and historic, but at the same time, 

focus on innovative functionality. Røldal 

is known for its qualities as a freeride 

paradise. And the products are perfect for 

the kind of freeriding this area offers.” 

The unique thing about the røldal products 

is they work just as well in the mountains 

as the city. You will enjoy the røldal jacket 

or the fleece just as much on a ski lift 

as in the center of Stockholm. And this 

fall the røldal line has some 

important improvements. 

“We have made the Røldal jacket even 

warmer, but still more lightweight than 

ever,” says Jørgen, who has skied in 

Røldal several times. 

“It is a fascinating snow-rich area. I’m very 

impressed with the skiing in and around 

the facilities. I think it is well deserved 

that Røldal has become the symbol for 

freeriding in Norway.” 

Read more about the technical details of 

the lyngen line at www.norrona.com 

røldal-kolleksjonen The røldal Collection 

/29 visor Beanie 

Hold hodet varmt med Norrønas fullfôrede 

signaturlue med brem. 

Pris 399 NOK 

/29 visor Beanie 

Keep your head warm with Norrøna’s 

signature Dri release full liner beanie 

with brim. 

Price 39 EUR 

røldal Gore-Tex® Insulated Jacket 

Isolert og vanntett frikjøringsjakke med 

et langt snitt. 

røldal Gore-Tex® Insulated Jacket 

Insulated and waterproof freeride jacket 

with a clean design. 

Pris 4 999 NOK 

Price 599 EUR 

røldal Gore-Tex® Insulated Pants 

Isolert og vanntett frikjøringsbukse med 

et middels vidt snitt. 

røldal Gore-Tex® Insulated Pants 

Insulated and waterproof freeride pants 



Price 499 EUR 

røldal dri insulated Short Leather 

Gloves 

Vår mest slitesterke skihanske med 

lærgrep i geiteskinn. 

røldal dri insulated Short Leather 

Gloves 

Our most durable gloves for skiing, 

made with goatskin in the palms. 

Pris 999 NOK 

Price 99 EUR 

røldal warm3 Jacket 

Varm, hurtigtørkende og teknisk hettejakke. 


røldal warm3 Jacket 

Warm, quick-drying and technical 

hooded jacket. 

Price 199 EUR 

narvik Pack 25 L 

En frikjøringssekk med stilren design 

og god plass for alt du trenger til ski- og 

snowboardkjøring i og utenfor skianlegg. 

narvik Pack 25 L 

A stylish freeride pack with enough space 

and all the critical details you need for 

riding the ski resort and backcountry. 


Price 149 EUR

Folk : 

Endre Hals 

People : 

Endre Hals 

Endre Hals håndlager de perfekte 

skiene til deg. 

Endre Hals builds the perfect skis for 

you by hand. 

Tekst Text : 


Foto Photo : 

Mattias 

Fredriksson 

På en låve i den vesle bygda Lønset utenfor Oppdal 

står en mann bøyd over arbeidsbenken. Han er dypt 

konsentrert. Han har mye å gjøre. Hils på Endre 

Hals – kanskje verdens beste skiprodusent. 

Når og hvor begynte du å stå på ski, Endre 

I 5-årsalderen, men vi bodde på ei øy på den tida, 

så det ble mest ski i påska. 

Er det noen spesielle minner du vil trekke fram 

fra disse første skiturene 

Dårlig skiutstyr! I min familie ble det sett på som 

juks med bra utstyr. Ellers har jeg vokst opp med 

mye sludd og slaps, det er derfor jeg har bosatt 

med i et av Norges mest snøsikre dalstrøk, 

Storlidalen, i dag. 

Hvilke skimodeller har du kjørt på 

Det meste av frikjøringsski mellom 2005 og nå. 

Før det gikk det i telemark, jeg brukte Tua Helium 

på tur i mange år, Extrem 5*5 som kjøreski (det 

var de billigste skia i forhold til bredde), Dynastar 

storslalåmski, diverse Åsnes og Kästle før det. 

Jeg har kjørt på mine egne ski siden 2004. 

In a barn in the tiny hamlet of Lønset in Norway’s 

Oppdal township, a man stands bent over a 

workbench. He is in deep concentration. He has 

a lot to do. Meet Endre Hals, possibly the world’s 

best ski-maker. 

How and when did you start skiing 

Around age 5, but we lived on an island then, 

so most of the skiing was during Easter vacation. 

Any lingering memories from those first ski trips 

Bad skiing equipment. In my family, using good 

equipment was seen as cheating. Otherwise, 

I grew up with a lot of sleet and slush, which is why 

I settled down in Storlidalen, one of Norway’s most 

reliable valleys for good snow. 

What brands of skis have you used 

Most kinds of freeride skis between 2005 and now. 

Before that, it was mostly telemarking. I used Tua 

Helium for touring for many years, Extrem 5*5 for 

runs downhill (they were the cheapest in relation to 

their width), Dynastar giant slalom skis, and various 

Åsnes and Kästle models before that. I’ve used my 

own skis since 2004. 

42 

43 

Hvilken skimodell likte du best 

Medregnet testski for skimagasinet Fri Flyt Det er 

et veldig vanskelig spørsmål. Men Eric Hjorleifson 

har laget en del bra modeller i det siste. I gamle 

dager var jeg glad i Tua, men den generasjonen 

av ski regner jeg i dag som et stort feilskjær. 

Kan du oppsummere – med få ord – utviklingen 

i skiindustrien de siste årene 

Det er vel det mest spennende tiåret på mange 

tusen år. Og det mest interessante er at skia har 

funnet tilbake til urformen. Alt det vi har holdt på 

med de siste 500 åra var feil – til og med 90-tallet 

var feil. Dette er også spektakulært når det gjelder 

produktutvikling generelt. 

Når og hvorfor fikk du ideen om å starte din 

egen skiproduksjon 

Det skjedde gradvis i løpet av den tida jeg studerte 

industridesign på Arkitekthøyskolen i Oslo. Jeg 

lagde de første skia mine i 2004. Da jeg tok diplom 

i 2006, brukte jeg muligheten til å bygge skipressa 

mi, testutstyr for skitestene til Fri Flyt, og til å lage 

de første brukbare skia. 

Which skis did you like best 

Counting those I tested for the (Norwegian) ski 

magazine Fri Flyt That is a very difficult question. 

But Eric Hjorleifson has made some good models 

recently. In the old days, I was fond of Tua, 

but I now regard that whole generation of skis 

as a big mistake. 

Can you briefly sum up recent years’ developments 

in the ski industry 

It has probably been the most exciting decade in 

a millennium. And the most interesting is that skis 

have been going back to their primordial shapes. 

Everything we did for the past 500 years was wrong, 

up to and including the 1990s. This is also spectacular 

in terms of product development in general. 

How and when did you come up with the idea 

of making skis yourself 

That happened gradually during the time I was 

studying industrial design at the Oslo School of 

Architecture and Design. I made my first skis in 

2004. When I was getting my diploma in 2006, 

I used the opportunity to build my ski press, 

make test equipment for Fri Flyt’s ski tests and 

make my first really useable skis.

44 

45 

Hvilken kunnskap og hvilket utstyr trenger man for 

å lage gode ski 

Ski er industridesignerporno – det omfatter det 

meste av materialer : mange treslag, herdeplaster, 

termoplaster, stål, aluminium, karbonfiber, glassfiber, 

gummi, og dermed mange teknikker og ulike 

fagfelt. I tillegg er det estetikk, funksjon og teknologi 

så sammenvevd i ett produkt at det egentlig er 

umulig å skille. Selv fargen på skia har en funksjon. 

For å vite hvordan skia skal konstrueres hjelper 

det å kikke på hva som gjør andre gode ski gode, 

for eksempel ved å lese testene til Fri Flyt, der har 

vi beskrevet geometri på alle ski siden 2006. Av 

maskiner trenger du datafres, skipresse, grafikkutstyr, 

sager og slipeutstyr 

Hvilke fordeler har dine 

ski framfor fabrikkproduserte 

ski 

Du får akkurat det du 

skal ha, ingen kompromiss, 

vi setter ikke 

kundene våre i båser. 

Alle ski finnes kun som 

justerbare verdier i et 

formelsystem før vi 

skyver på bryterne og 

trykker på knappen. 

Når kunden har betalt 

freser vi delene, printer 

grafikken og presser 

alt sammen i pressa. 

Dermed betaler ikke 

kunden for vrakproduksjon, 

vi trenger 

ikke lager og kunden får 

ei mye bedre tilpasset 

ski. I tillegg får du 

inserts til valgfrie 

bindinger (med 

M6-bolter), doble kanter under foten og det du måtte 

ønske av spesialsåler (for eksempel racingkvalitet). 

Hvilke opplysninger trenger du for å lage optimale 

ski til en kunde 

Høyde, vekt, skolengde, binding, bruksbeskrivelse, 

eventuelle preferanser og grafikkpreferanser. 

Vi prater ofte med kundene våre på skype elles via 

mail. Kom gjerne innom på Lønset så tar vi en prat, 

vi bor bak kirka. 

What knowledge and equipment are needed to 

make good skis 

Skis are like porn for industrial designers. They 

cover a whole exciting range of materials : many 

types of wood, thermoset plastics, thermoplastics, 

steel, aluminum, carbon fiber, fiberglass, rubber, 

and thus many techniques and areas of expertise. 

On top of that come aesthetics, functionality and 

technology so wrapped up in a single product that 

it’s impossible to separate them. Even the color 

of the skis has a function. To understand how skis 

should be made, it helps to study what makes other 

skis good, for example by reading the tests in Fri 

Flyt, where we have described the geometry of all 

skis since 2006. In terms of equipment, you need a 

computerized milling machine, a ski press, graphics 

equipment, saws and sanding/grinding equipment. 

What advantages do your 

skis have over factory 

made skis 

You get exactly what you 

want, with no compromise. 

We don’t pigeonhole 

our customers. All the 

skis start off as adjustable 

values in a system 

of formulas before we 

start throwing switches 

and pushing buttons. 

When the customer has 

paid, we mill the parts, 

print the graphics and 

press it all together in 

the ski press. So the 

customer doesn’t have 

to pay for manufacturing 

rejects, we don’t need to 

maintain an inventory, 

and the customer gets a 

ski that is much more tailored 

to them. In addition, 

you get inserts for your choice of bindings (with M6 

bolts), double edges under your feet, and whatever 

you want for the base (such as racing quality). 

What information do you need to create the ideal 

ski for a customer 

Height, weight, shoe size, intended use, possibly 

preferences and desired graphics. We often talk 

to customers on Skype or by e-mail. Drop in at 

Lønset for a chat, we live behind the church. 

Hvilke muligheter har kundene i forhold til overflate- 

og såledesignet på skiene 

Vi bruker stort sett svarte såler som gir best egenskaper, 

så der er det lite å gjøre foreløpig. Til nå har 

vi laget customgrafikk til hver enkelt kunde, men 

siden det er en ganske stor jobb kommer vi til å 

være litt mer database-basert i framtida. De som vil 

ha en helt egen grafikk må betale litt ekstra for det. 

Hvor lang tid tar det fra bestilling til levering 

Nå tar det ca ett år, men vi prøver å få ned tida 

på det. Jeg har en i lære fra sommeren og to 

fra høsten. 

Kan du fortelle litt om samarbeidet med den 

verdenskjente skikjøreren Eric Hjorleifson 

Han er vel den skikjøreren som har gått dypest inn 

i skimaterien de siste åra, han er ekstremt fokusert 

og dedikert til utstyret han bruker. Jeg traff han 

gjennom Fri Flyt-miljøet i 2006, Vi fant tonen med én 

gang og har pratet ski siden det. Han har alltid hatt 

et behov for å kommunisere- og finne riktig fleks på 

de skiene han lager. Der hadde jeg en nøkkel gjennom 

det testarbeidet jeg har gjort med Fri Flyt. 

Han var her å bygde prototypen til Renegade i 2008. 

Han er på besøk hos oss akkurat nå med en journalist 

fra Powder Magazine – det kommer en sak om 

samarbeidet vårt til høsten. 

Hvilke fordeler kan Oppdal og omegn by på 

i forhold til skiproduksjonen din 

Oppdal er et fint skianlegg med store områder og 

lite folk, perfekt for testing og generell frikjøring. 

Vi bor 15 minutter vest for skitrekket : Lønset er ei 

perfekt plassert lita bygd i inngangen til Storlidalen, 

der vi har fra-veien-tilgjengelighet til perfekte toppturer 

fra oktober til mai. Bare 40 minutter unna har 

vi noe av det mest alpine terrenget Norge kan tilby 

(Sunndalen). Ellers har Oppdal et knallsterkt alpint 

miljø med massevis av interessante personligheter. 

Stikk innom butikken VPG – så skjønner du hva 

jeg mener. 

Hvilket fjell er favoritten hvis du skal teste 

toppturegenskapene til et par ski 

Etter sist ukes kjempetur er det ikke mulig å komme 

unna Hovsnebba via Sandvikdalen. Helt fra fjorden 

til spisse tinder der du kikker rett ned på Sunndalsøra. 

Her får du alt fra sommer til midtvinter 

i et langt rykk. Men hele norskekysten er full av 

slike opplevelser, så det er egentlig ikke rettferdig 

å velge. 

What options does the customer have for the tops 

and base of the skis 

We mainly use black bases to give the best characteristics, 

so there is little to be done there so far. 

Until now, we have done custom graphics for each 

customer, but that is quite a lot of work, so we plan 

to be a little more computer-based in the future. 

But those who want a completely personal graphic 

will have to pay a little extra for it. 

How long is the wait between ordering and delivery 

Currently, it takes about a year, but we are trying 

to cut that down. I have an apprentice starting this 

summer and two from the fall. 

Can you tell us a little about your cooperation 

with world famous skier Eric Hjorleifson 

He is extremely focused and dedicated to the 

equipment he uses. I met him through Fri Flyt circles 

in 2006. We hit it off immediately, and have talked 

about skis ever since. He always felt the need to 

communicate and find the right flex for the skis he 

makes. I had the key through the testing work I had 

done for Fri Flyt. He was here to build the prototype 

Renegade in 2008. He is visiting us right now with 

a reporter from Power Magazine, which is planning 

an article on our cooperation this autumn. 

What advantages does being in Oppdal and 

the surrounding area have for ski production 

Oppdal has a nice ski area with a lot of room 

and few people, perfect for testing and general 

freeriding. We live 15 minutes to the west of the 

ski area : Lønset is a perfectly placed little village 

at the entrance to the valley Storlidalen, giving 

access from the road to perfect Alpine ski tours 

from October until May. Just 40 minutes away, 

are the most Alpine-type landscapes Norway has 

to offer (the Sunndalen area). Otherwise, Oppdal 

has a large and active Alpine crowd with loads of 

interesting personalities. Drop by the store VPG 

and you’ll see what I mean. 

Which mountain is your favorite for testing the 

Alpine touring qualities of a pair of skis 

After a great trip last week, it’s impossible to ignore 

Hovsnebba via Sandvikdalen. The whole way from 

the fjords up to the sharp peaks, you can look down 

at the Sunndalsøra area. You’ll get everything from 

summer to mid-winter in one single trek. But the 

whole Norwegian coast is full of such experiences, 

so it really isn’t fair to choose. 

Hvor går din drømmeskiferie 

Det må bli en tur til Canada med Eric Hjorleifson. 

Han har nok et par godbiter å vise fram. 

Where would you spend your dream ski vacation 

That would have to be a trip to Canada with Eric 

Hjorleifson. He probably has some real treats 

on hand.

Mitt kjøretøy : 

Audray Ayotte 

My Ride : 

Audray Ayotte 

Tekst Text : 

Kari Medig 

Foto Photo : 

Kari Medig 

48 

49 

Navn : Audray Ayotte (29) 

Bosted : Revelstoke, British Columbia, Canada 

Yrke : Ansatt i skipatruljen i Revelstoke 

Aktiviteter : Ski, sykling, klatring og stiløping 

Mitt kjøretøy : Hurricane med fem gir 

Motor : Den personen som sitter på springfjærsetet 

Årsmodell : Ukjent, men ung til sinns 

Kjøpt : Ikke kjøpt, men funnet i 2006 

Hvor fant du dette kjøretøyet 

Ved Panorama Mountain Village i Revelstoke, tidlig 

om våren, like ved en søppelcontainer. Tipper noen 

hadde vårrengjøring og bestemte seg for å dumpe 

Hurricanen. Jeg brukte ikke et rødt øre på den før 

i fjor. Hun er feilfri. 

Har du pimpet den på noen måte 

Ja, bagasjebrettet er kraftig oppgradert! Jeg bygde 

mitt eget utstyrsstativ, med sykkelslanger til 

stropper. Det er ganske så allsidig – jeg kan sette 

en flaskekasse på det og dra til matbutikken, eller 

stroppe fast skiene og stikke til fjells. 

Hva er den kaldeste temperaturen eller den 

dypeste snøen du har syklet i 

Det blir ikke så veldig kaldt i Revelstoke, knapt ti 

minusgrader. Snøen er ikke noe problem så lenge 

noen biler har laget spor gjennom gata etter et 

snøfall. Faktisk er det ganske moro å sykle på 

snø – nesten som å sykle på en sandstrand. 

Det verste er når slushen bråfryser før gatene 

ryddes. Da må jeg av og til gå over til dytting og 

lete etter en bedre rute. 

Et siste tips for vintersykling 

Kjør på og hold fokus. 

Name : Audray Ayotte, 29 

Home : Revelstoke, British Columbia, Canada 

Occupations : Ski Patrol and Emergengy 

Medical Responder 

Activities : Skiing, biking, climbing, trail running 

My ride : 5 speed Hurricane bike 

Engine : Who ever is riding the spring seat 

Year : Unknown, but young at heart 

Purchased : Found in 2006 

Where did you find this vehicle 

At Panorama Mountain Village in early spring, next 

to a dumpster. My guess is someone was doing a 

spring clean up and decided the Hurricane had to 

go. I didn't have to put a penny into it until last year ; 

she's been a charm. 

Have you pimped it at all 

Yes, back storage has been upgraded. I added 

a custom platform rack with bike tubes as straps. 

It's pretty versatile ; I can put a milk crate on it and 

go grocery shopping or strap my skis and zip up to 

the mountains! 

What's the coldest temperature/deepest snow 

you've ridden in 

It doesn't get that cold in Revelstoke, so around -20. 

And as for deep snow, as long as a few vehicles 

have been down a street after a storm, it's not a 

worry. It's actually quite enjoyable, similar to riding 

at the beach. Really the worst is when we have a 

quick melt freeze cycle and the slush freezes before 

the street gets cleaned up, sometimes you have to 

resign to push your bike, looking for a better route. 

Any last tips for winter bike riding 

Go straight and keep your momentum.

Sørpolen : 

1911-2011 

The South Pole : 

1911-2011 

Fire nordmenn fulgte i Roald 

Amundsens 100 år gamle skispor 

til Sørpolen. 

Four Norwegians followed in 

Roald Amundsen’s 100 year old 

ski tracks to the South Pole. 

Cruise the Lyngen Alps 

with The Vulkana 

Skiing by boat tours from February to May 2013. Book now. 

Relax in the Zen Lounge, sauna, hammam or saltwater hot tub 

Enjoy fresh Nordic seafood in our intimate restaurant 

The Vulkana was built in 1957, designed for seasonal fishing. In 2009, architect Sami Rintala carefully 

redesigned the vessel.The Vulkana has received considerable international attention, having been 

featured in media such as The Guardian, Wallpaper, CNN and Business Today. 

50 

51 

www.vulkana.no +47 911 00 626 post@vulkana.no

Tekst Text : 


Foto Photo : 

Stein P. Aasheim, 

Vegard Ulvang, 

Harald Dag Jølle 

& Jan-Gunnar 

Winther 

«Noget som efter min mening ikke bør savnes ved en slædefærd, 

er et telt. Selv om det er tyndt og let, gir det deltagerne så meget 

vern og hygge at det rigelig opveier den lille øgning det volder i 

udrustningens vegt» (sitat Fridtjof Nansen). Midnattsola varmer 

duken og skaper tropeforhold innendørs selv om det er 30-40 

kuldegrader rett utenfor teltduken. Og hva smaker vel da bedre 

enn en boks med iskrem i depotet på 82 grader sør – og tørt 

sennagress fra Finnmark for å holde beina tørre og varme 

“Something that, in my opinion, should not be missing from a 

sledge journey is a tent. Even though it is thin and light, it gives 

participants so much protection and pleasure that it amply 

outweighs the slight increase it causes in the weight of the 

equipment” (quote Fridtjof Nansen). The Midnight Sun warms 

the fabric and creates tropical conditions inside even though it is 

minus 30-40C right outside the tent. And what could taste better 

than a box of ice cream from the depot at 82 degrees south latitude, 

and having dried ‘sennagrass’ from (Norway’s northernmost 

county) of Finnmark to keep your feet warm and dry 

Dette sto det ikke noe om i brosjyrene, utbrøt Vegard Ulvang en dag 

vi hadde gått i snødrev, motvind og 25-30 minus på fjerde dagen. 

– Det skulle være sol og vindstille på den turen jeg meldte meg 

på! Å nei, ingen som velger Antarktis som feriedestinasjon kan 

forvente å få igjen pengene fordi det var kaldt og forblåst. 

Sørpolen ble nådd – med 13 minutters margin – på dagen 100 år 

etter Roald Amundsen. Og hvem andre blir jubileumsekspedisjonen 

møtt av enn Norges statsminister Såpass bør det være. 

“There was nothing about this in the brochures,” cried Vegard 

Ulvang one day after we had skied in driving snow, wind and at 

minus 25 to 30C for the fourth straight day. 

“It was supposed to be sunny and windless on the trip I signed up 

for. Oh no! No one who picks the Antarctic as a vacation destination 

can expect to get their money back if it turns cold and windy.” 

We made the South Pole, with 13 minutes to spare, on the day of the 

100th anniversary of Roald Amundsen’s arrival. And who was the 

centenary expedition greeted by Norwegian Prime Minister Jens 

Stoltenberg. We would expect no less. 

«Vi må ikke fortelle noen hvor varmt 

det egentlig er i Antarktis». 

– Stein P. Aasheim 

“We mustn’t tell anyone how warm it 

really is in the Antarctic.” 

– Stein P. Aasheim 

«Til å bevege oss over et kontinent 

med så mye sterk sol, har vi 

forbausende lite behov for solkrem.» 

“For crossing a continent with so much 

strong sun, we had surprisingly little 

use for suntan lotion.” 

– Jan-Gunnar Winther 

– Jan-Gunnar Winther 

52 

53

Du har ikke prøvd bratt skikjøring 

før du har vært i Chamonix. 

You haven’t tried steep skiing 

before you’ve been to Chamonix. 


Tekst Text : 


Foto Photo : 

Jonas Bendiksen 

Sted Location : 

Brévent – Flégère 

– Dette var min første gang i Chamonix, forteller fotograf 

Jonas Bendiksen. 

– Jeg var egentlig ikke forberedt på hvor spektakulær skikjøringen 

er. Det er bratt. Det er alpint. Det er snørenner. Det er breer. 

Jeg ble overveldet. Dette bildet av Giuliano Bordoni er tatt ved 

Brévent – Flégère – med Chamonix langt der nede. 


Giuliano Bordoni 

54 

55 

“It was my first time in Chamonix,” says photographer Jonas 

Bendiksen. “I really wasn’t prepared for how spectacular the skiing 

is there. It is steep. It is alpine. There are snowy ravines. There are 

glaciers. I was overwhelmed. This picture of Giuliano Bordoni was 

taken at Brévent – Flégère, with Chamonix way down below.”


Vallee Blanche 


Bruno Compagnet 





56 

57 

– Her går Bruno Compagnet på breen i Vallee Blanche. Han er på 

jakt etter et bra sted å fotografere. Det skulle ikke ta lang tid før 

han fant det han var på jakt etter, for å si det sånn. 

– Don’t try this at home, sier jeg bare. Bruno fant dette stedet i 

nedre del av Vallee Blanche. Snøbroen til venstre for Bruno har 

allerede kollapset. Hele situasjonen er vel et bevis på Brunos 

kompetanse, erfaring og – ikke minst – oppfinnsomme skiglede. 

“In this picture, Bruno Compagnet is on the glacier Vallee Blanche. 

He is searching for a good setting for photography. It didn’t take 

long for him to find one.” 

“Don’t try this at home,” is all I can say. Bruno found this spot on 

the lower part of Vallee Blanche. The snow bridge to Bruno’s left 

had already collapsed. The whole scene might be described as 

proof of Bruno’s expertise, experience and inventive joy of skiing.”


Les Grand Montets 







& Giuliano Bordoni 

58 

59 

– Her er vi like ved toppstasjonen på Les Grand Montets. Folk flest 

kjører til venstre og videre ned. Bruno valgte – mildt sagt – en annen 

vei. Folk stoppet opp for å se på. Det var flatt lys og dårlig sikt, noe 

som gjorde nedkjøringen enda mer imponerende. 

– Her er Bruno og Giuliano i en liten fjellhytte ved Vallee Blanche. 

De studerer en gjeng turister som tilsynelatende hadde satt seg 

helt fast på breen på den andre siden av dalen. Heldigvis gikk det 

bra med dem. 

“Here we are at the top station on Les Grands Montets. Most people 

ski to the left and then down. Bruno chooses, to put it mildly, 

another route. People stopped to gawk. The light was flat with poor 

visibility, which made the run even more impressive.” 

“This is Bruno and Giuliano in a small mountain cabin at Vallee 

Blanche. They are studying a group of tourists who appear to be 

stuck all the way on the other side of the glacier. Luckily, everything 

turned out fine for them.”


The gondola 




Les Grands Montets 



60 

61 

– Giuliano er en livsglad person. Det er ikke mer å si om den saken. 

– Jeg sitter i heisen på vei ned fra en mellomstasjon på Les Grands 

Montets og tar bilder av Bruno ovenfra. Det kom enorme snømengder 

denne dagen og flere av toppheisene måtte stenge. 

“Giuliano is a cheerful person. There is nothing more to be said.” 

“I’m sitting on the lift on the way down from an intermediate 

stop on Les Grands Montets, and am taking pictures of Bruno 

from above. There were huge snowfalls that day, and some of 

the highest lifts had to close.”






Brevent 



62 

63 

– Bruno setter en sving i Vallee Blanche. Bruno er rolig i alle 

situasjoner. Han har sett alt du kan se i fjellet, tror jeg. Han har 

alltid full kontroll. Og dermed får han en naturlig autoritet. 

– Her er Giuliano over skyene ved Brevent. Like etterpå, etter nedkjøringen, 

satt vi på bar sammen med skilegender som Glen Plake 

og Seth Morrison. Slik går dagene i Chamonix. 

“Bruno carves a turn on Vallee Blanche. He has seen everything 

that can be seen on the mountain. He is always completely in 

control, and that gives him an air of natural authority.” 

“Giuliano above the clouds at Brevent. Right afterwards, 

we were sitting in a bar with such ski legends as Glen Plake 

and Seth Morrison. That’s what days are like in Chamonix.”

År Year : 

5000 BC 

800 — 1000 

1000 

1689 

1700 — 

Topptursportens historie 

De første skiløperne 

Flere helleristninger, både i 

Nordland og ved Kvitesjøen, 

viser at folkeslag i hele nordområdet 

har brukt en form 

for treplate under beina i 

forbindelse med forflytning 

og jakt i snødekt terreng. 

Vikingstilen 

Vikingene holdt seg med egne 

guder for ski : Ullr og skigudinnen 

Skade. I Snorres saga om 

norske vikingkonger står det om 

Einar Tambarskjelve at «han var 

dyktig på ski som enhver annen 

bra mann». 

Skisporten eksportes 

Vikingene bragte ski til Island 

og Grønland. Noen hevder Leiv 

Eriksson hadde med ski da han 

kom til Newfoundland. 

Skikjøring i Sør-Europa 

I en kilde fra 1689 omtales 

også skikjørere i nærheten av 

Adriaterhavet. De skal ha brukt 

korte ski til å kjøre ned bratte 

bakker. Trolig har skisporten 

blitt utviklet i flere ulike kulturer. 

Militær disiplin 

Norske miltærpatruljer viser 

overlegenhet på grunn av 

skiferdigheter. De første konkurransene 

arrangeres, som leder 

frem mot vår tids skigrener. 

64 

65 

Foto Photo : 



Store Ringstind, 

Western Norway 

Tekst Text : 

Anders Waage 

Nilsen 

Alpine ski touring history 

The first skiers 

Numerous rock carvings, both 

in Norway’s Nordland county 

and Russia’s White Sea, show 

that people of the far north used 

some form of wooden runners 

under their feet to move around 

and hunt in snowy terrain. 

Viking style 

The Vikings stuck to their own 

gods of skiing : Ullr and the ski 

goddess Skade. Snorre's Saga 

about Norwegian Viking kings 

says Einar Tambarskjelve was, 

“capable on skis like any other 

good man.” 

Skiing exports 

The Vikings brought skiing 

to Iceland and Greenland. 

Some claim Leif Eriksson also 

brought skis to Newfoundland 

in North America. 

Skiing in southern Europe 

A source from 1689 referred to 

skiers near the Adriatic Sea. 

They were said to have used 

short skis on steep slopes. 

Skiing probably developed independently 

in several cultures. 

Military discipline 

Norwegian military patrols 

gained a distinct advantage 

due to skis. The first skiing 

competition was held, and 

was a forerunner of contemporary 

disciplines. 

Topptur til himmels Ski Tour to Heaven 

Hundre år etter den første skibestigningen, 

peker toppturtrenden 

bare en vei. Oppover. 

One hundred years after the first 

ski ascent, the Alpine ski touring trend 

points just one way : Up. 

En gang var vi særinger. Folk ristet på hodet av 

de av oss som la feller under skiene, kjempet med 

melkesyre i seige motbakker, knipset bilder av oss 

selv ved isdekte varder og brukte timer på å få noen 

få minutter med førstespor ned de urørte fjellsidene. 

Nå er noe er skjedd. Hvor enn du snur deg i tindenes 

verden høres lyden av tung pust, knirk i karbonstøvler, 

feller som glir over snø. Det legges hundrevis 

av spor på tusenvis av fjell over hele verden. 

– Norrøna opplever stor vekst for tiden, sier Jørgen 

Jørgensen, daglig leder og eier i selskapet. 

Norrøna selger i dag mer ski- og toppturbekledning 

enn noensinne. 

– Vi selger femten ganger mer randoneeski i år enn 

vi gjorde for ti år siden, sier direktør Benedict Böhm 

hos utstyrsprodusenten Dynafit i Tyskland. 

– Vi har vært omtrent fullbooket fra første dag. 

De første bestillingene for neste topptursesong er 

allerede på plass, sier Ida Siem i Romsdalen Lodge, 

som ble etablert forrige vinter. 

Noe har definitivt skjedd. Men hva 

Once we were weirdoes. People shook their heads 

while we put climbing skins under our skis, battled 

lactic acid on tough climbs and worked for hours for 

a few minutes of carving fresh tracks in the virgin 

snows of a mountainside. Something has happened. 

Everywhere you turn in the world of mountain peaks, 

you hear the sound of heavy breathing, the creaking 

of carbon fiber boots and climbing skins whispering 

over snow. Hundreds of tracks are carved into 

thousands of mountainsides around the world. 

“Norrøna is experiencing growth,” says Jørgen 

Jørgensen, managing director and owner at Norrøna. 

Norrøna is selling more ski- and alpine ski tour 

clothing than ever before. 

“We are selling 15 times as many pairs of Randonee 

skis as we did 10 years ago,” says Benedict Böhm, 

director at the equipment-maker Dynafit in Germany. 

“We have been fully booked from day one. The first 

reservations for the next Alpine ski touring season 

are already in place,” says Ida Siem of Romsdalen 

Lodge, in Western Norway, which was established 

last winter. 

Something has definitely happened. But what 

Let’s scroll down, past the Facebook streams of 

deep-powder pictures and GoPro-films of beautiful 

downhill runs, past the grainy magazine pictures of 

scruffy ski bums of the 1970s, past British noblemen 

with their pipes and tweed jackets, and stop at the 

picture of some sinewy farmers on wooden skis in 

the mid-1800s. We are in the valley of Morgedal, in 

the county of Telemark, in the Kingdom of Norway. 

Skiing had already been around for several thousand 

years, but it was only then, in a village surrounded by 

steep, wooded slopes in the middle of nowhere, that

1835 — 

1840 — 

1880s 

1890 — 

1898 — 1930 

1908 — 

1930 — 

1960 — 

Pionerene fra Telemark 

Vidjebindingen blir utviklet 

i Morgedal, Telemark, og 

gjør det mulig å utvikle både 

parallellsving og telemarksving. 

Sondre Norheim vekker 

begeistring med sine ferdigheter. 

Ski blir folkesport 

i Norge. 

Ski kommer til USA 

Nordmenn tar med seg 

skisporten til USA. I 1856 

går utvandreren Snowshoe 

Thompson 190 km på ski, 

mellom Genoa og Placerville 

i California for første gang. 

De neste 20 årene fungerte 

han som postmann på 

denne strekningen. 

Utforskere med ski 

To nordmenn og to engelskmenn 

gjør i 1884 første 

registrerte skibestigning 

av The Brocken i Tyskland. 

Fridtjof Nansen krysser i 1888 

Grønland på ski. Flere alpekryssinger 

blir gjennomført. 

Det publiseres bøker og artikler. 

Interessen eksploderer. 

Skiindustriens barndom 

Det begynner å ta av. Skiskoler, 

instruksjonsbøker, utstyrsprodusenter 

og etter hvert 

tilrettelagte skiområder blomstrer 

i årene frem mot 1910. 

Toppturkappløp 

I de 20 første årene av 

1900-tallet blir det nærmest 

en kamp om å bestige fjell, 

og det registreres også en lang 

rekke førstebestigninger og 

nedkjøringer i USA og Canada. 

Skiheisene kommer! 

Den første skiheisen blir i 

1908 bygget av en hotelleier 

i tyske Schwarzwald. Et 280 

meter langt tau, drevet av en 

elektromotor. En lang rekke 

provisoriske løsninger blir 

utviklet. I 1936 blir den første 

stolheisen utviklet, i Sun 

Valley i USA. 

Alpinsporten blir nedoversport 

Med skiheisene blir skisporten 

mer tilgjengelig, samtidig 

som utstyret blir spesialisert 

for nedoverkjøring. Utstyr og 

teknikk utvikler seg. Ski blir 

masseidrett, men topptursporten 

blir en liten nisje. 

Ekstremskikjøring 

I alpene begynner dyktige 

skikjørere å kjøre bratte linjer 

i fjellet. Det gjennomføres flere 

skiekspedisjoner i krevende 

fjellområder. Samtidig bygges 

det heiser i stor skala utover 

sekstitallet, som gir tilgang til 

mer krevende terreng. 

66 

67 

The pioneers from Telemark 

Ski bindings developed in 

Morgedal in Norway’s Telemark 

County allowed development of 

both the parallel and Telemark 

turns. Sondre Norheim’s great 

skill generated enthusiasm. 

Skiing became Norway’s 

national sport. 

Skiing arrives in the 

United States 

Norwegians brought skiing 

to the United States. In 1856, 

Norwegian emigrant “Snowshoe” 

Thompson skied 190 

km from Genoa to Placerville, 

California for the first time. 

For the next 20 years, he served 

as a mail carrier on that run. 

Explorers on skis 

Two Norwegians and two 

Englishmen in 1884 did the 

first recorded ski ascent of 

The Brocken in Germany. 

Fridtjof Nansen in 1888 crossed 

Greenland on skis. More Alpine 

traverses completed, books 

and articles published, public 

interest soared. 

Ski industry's infancy 

Ski schools, instruction books, 

equipment manufacturers and 

eventually special, prepared ski 

areas flourished in the years 

leading up to 1910. 

Ski mountaineering competition 

In the first 20 years of the 

1900s, a race over first ascents 

on skis began, with a large 

number of first ascents and 

descents in the U.S. and Canada. 

The ski lifts are coming! 

In 1908, the first ski lift was 

built by a hotel owner in the 

German Black Forest. It was 

a 280 meter long rope, powered 

by an electric motor. A large 

number of improvised solutions 

followed. In 1936, the first chair 

lift opened in Sun Valley, 

Idaho, USA. 

Alpine skiing becomes downhill 

Lifts made skiing more accessible, 

while the equipment 

became specialized for downhill 

runs. Equipment and technology 

developed. Skiing became 

widespread, but ski mountaineering 

remained a small special 

interest niche. 

Extreme skiing 

In the Alps, the best skiers 

started doing runs down steep 

mountains. There were numerous 

demanding expeditions 

carried out in harsh mountain 

areas. Meanwhile, lifts were 

being built all over the world 

throughout the 1960s, allowing 

greater access to more 

demanding terrain. 

Side 65 -66: Jotunheimen. (Foto : Rolf Chr. Ulrichsen / Scanpix) 

Side 66 : Gjendebu i Jotunheimen, 1963. (Foto : Thorberg / Scanpix) 

Side 67 fra venstre : Byfjellene i Bergen, 1970. (Foto : Helge Sunde / 

Scanpix). Piz Sarsura (3 177 moh), Sveits, 1977. (Foto : Dynafit) 

Alpene, ca 1975. (Foto : Dynafit). Skirenn ved Trollstigen i 

Romsdalen, juni 1959. (Foto : Sverre A. Børretzen / Scanpix) 

La oss scrolle nedover, forbi Facebookstrømmen av 

pudderbilder og GoPro-filmer fra vakre nedkjøringer, 

forbi kornete magasinbilder av rufsete friluftsboms 

på 70-tallet, forbi britiske adelsmenn med 

pipe og tweedjakke, og stoppe opp ved det bildet 

av noen senesterke bønder med treski på midten 

av 1800-tallet. Vi er i Morgedal, Telemark. Det var 

her det startet. Ski har allerede eksistert i flere 

tusen år, men først på dette tidspunktet, i en bygd 

omgitt av bratte skogslier in the middle of nowhere, 

ble frikjøringen oppdaget. Morgedølene var rett og 

slett hekta på ski, og den kanskje beste skikjøreren 

blant dem var Sondre Norheim. For å slippe å miste 

skien i sine dristige vågestykker laget han en fast 

hælbinding og ski med innsving. I 1864 gikk han over 

fjellene til hovedstaden og deltok i en konkurranse. 

Han vant suverent, og gikk deretter de mangfoldige 

milene hjem igjen. Skisporten hadde fått sin første 

superhelt. All oppmerksomheten gjorde at trenden 

spredte seg. Det ble stadig flere skientusiaster 

rundt i verden. I løpet av noen tiår ble det arrangert 

stadig flere konkurranser, og etter hvert kom 

sporten inn i et oppkjørt spor som leder frem til de 

regulerte skiaktivitetene : skiheiser, hoppbakker og 

velpreparerte langrennsanlegg. Men ski viste seg 

også som et verktøy for de store eventyrene. I 1890 

publiserte polarhelten Fritjof Nansen boken om sin 

kryssing av Grønland med ski. Fire år senere gikk 

skotten Arthur Conan Doyle, av de fleste kjent som 

forfatteren bak detektiv Sherlock Holmes, traversen 

på ski fra Davos til Grindelwald over Furka-passet. 

Det resulterte i artikkelen «An Alpine Pass on Ski». 

Da Wilhelm Paulke tre år senere krysset Bernese 

Oberland i Sveits, var ilden tent. Det endte i et 

kappløp av førstebestigninger. I perioden fra 1898 

til 1926 ble nesten alle 4 000-meterstoppene i 

Europa besteget med ski på beina. Fjellsporten og 

skisporten smeltet sammen. Toppen ble målet. 

Dette var topptursportens gullalder, men også 

i årtiene som fulgte fortsatte kappløpet om 

prestisjefylte bestigninger. Så kom en motreaksjon. 

Toppturen ble i økende grad også ladet med verdier 

og holdninger. Backcountry skiing ble, særlig i 

USA, et uttrykk for en kritikk mot tomheten mange 

Page 65 : Jotunheimen. (Photo : Rolf Chr. Ulrichsen / Scanpix) 

Page 66 : Jotunheimen, Norway, 1963. (Photo : Thorberg / Scanpix) 

Page 67 from left : Bergen, Norway, 1970. (Photo : Helge Sunde / 

Scanpix). Piz Sarsura (3 177 m), Switzerland, 1977. (Photo : Dynafit) 

The Alps, around 1975. (Photo : Dynafit). Ski competition, 

Romsdalen, Norway, 1959. (Photo : Sverre A. Børretzen / Scanpix) 

freeriding was discovered. The people of Morgedal 

were purely and simply hooked on skiing, and 

possibly the best skier of them all was Sondre 

Norheim. He made a fixed heel binding so his skis 

wouldn’t fall off during his most breakneck stunts, 

and gave his skis side-cuts to make them easier 

to turn. In 1864, he crossed the mountains to the 

capital to take part in a competition. He won by far 

and then headed the many leagues home again. 

The sport of skiing suddenly had its first superstar. 

All that attention resulted in the trend spreading. 

There were more and more ski enthusiasts around 

the world. Over a few decades, there was a steady 

increase in the number of competitions, which 

ultimately resulted in a development of organized 

ski activities : ski lifts, ski jumping hills and nicely 

groomed cross-county skiing trails. But skis also 

proved to be a tool for great adventures. In 1890, 

Norwegian polar hero Fridtjof Nansen published 

a book about his crossing of Greenland on skis. 

Four years later, Arthur Conan Doyle, better known 

as the author of the Sherlock Holmes mysteries, 

did a traverse on skis in Switzerland from Davos 

over the Furka Pass to Grindelwald. This resulted 

in his article “An Alpine Pass on Ski”. When Wilhelm 

Paulke crossed the Bernese Oberland three years 

later, things really got hot. It became a race for first 

ascents. In the period between 1898 and 1926, almost 

all the 4 000 meter summits in Europe had been 

climbed by people with skis on their feet. Mountaineering 

and skiing merged. The summit was the goal. 

That was the golden age of ski mountaineering, but 

in the years that followed, there was still a race for 

prestigious ascents. Then the backlash came. Alpine 

touring became increasingly burdened with opinions 

and attitudes. Backcountry skiing became, especially 

in the United States, an expression of contempt for

68 

69 

Ved Ellmauer Tor i Wilden Kaiser, Østerrike, romjulen 1972. 

Foto : Dynafit 

At the Ellmauer Tor in Wilden Kaiser, Austria, at Christmas 1972. 

Photo : Dynafit

1970 — 

1975 — 

1985 — 

1989 — 

1995 — 

2003 — 

Telemark-hippiene 

Amerikanske skiglade hippier 

stiller spørsmål ved fremmedgjøring 

fra naturen, og finner 

glede i urørte fjellområder. 

Dårlig og tungt utstyr gjør at 

de velger lettere fjellski, og 

begynner å gjenoppdage den 

gamle telemark-teknikken 

Randonee-utstyret utvikles 

Uhensiktsmessig utstyr har 

ført alpint skibestigningsutstyr 

i bakleksa. De første spesialskiene 

for topptur lanseres i 

Europa, og det kommer lette 

bindinger med hælløftere 

på markedet. 

Telemark kommer hjem 

Fra midten av åttitallet blir den 

amerikanske telemarkstilen 

importert tilbake til opprinnelseslandet. 

I Skandinavia blir 

det en populær skigren, som 

kobles mot en allerede sterk 

tradisjon for fjellskiløping. 

Pudderbonanza! 

I Alpene på slutten av åttitallet 

møter amerikansk freestyle 

europeisk storfjellskjøring. 

Skifilmer som legendariske 

«Blizzard of Aahs» og fremveksten 

av magasiner knytter 

pudderkjøring til en ung og 

fandenvoldsk livsstil. 

Skirevolusjonen 

Etter årtier med samme geometri 

begynte skiindustrien å tenke 

nytt rundt skidesign. Med stadig 

større midtbredde, og etter hvert 

rocker og taper, ble det langt 

enklere å kjøre i upreparert snø. 

Toppturutstyr blir også stadig 

lettere i denne perioden. 

Topptur blir folkesport 

Utstyrsutvikling, trender og 

tilgjengelighet gjør topptur til 

en breddeaktivitet. De siste 

ti årene har omsetningen på 

alpint skibestigningsutstyr blitt 

femtendoblet. Det er flere spor 

på snøkledde tinder enn 

noen gang. 

70 

71 

Telemark hippies 

American skiing “hippies” 

questioned the sport’s increasing 

distance from nature and 

found joy in pristine mountain 

areas. Poor quality and heavy 

equipment led them to choose 

lighter mountain skis and they 

rediscovered the Norwegian 

Telemark turn. 

Randonee equipment developed 

Unsuitable equipment caused 

Alpine ski touring to lose 

ground. The first skis devoted 

to backcountry were launched 

in Europe. 

Telemark comes home 

From the mid-eighties, the U.S. 

Telemark style was brought 

back to its home in Norway. 

In Scandinavia, it remains a 

popular skiing discipline, with 

strong links to the tradition of 

mountain skiing. 

Powder bonanza! 

American freestyle skiing met 

European big mountain skiing 

in the Alps in the late 1980s. 

Ski movies like the legendary 

“Blizzard of Aahhh’s” and 

the emergence of magazines 

created a link between deep 

powder skiing and a youthful, 

devil-may-care lifestyle. 

Ski revolution 

After decades with the same 

geometry, the ski industry began 

to think about new designs. 

With the wider midsections and 

eventually rockers and tapers, 

it became much easier to ski 

virgin powder. Ski mountaineering 

equipment was also made 

steadily lighter. 

Alpine ski touring for all 

Equipment development, trends 

and accessibility make Alpine 

touring a sport with broad 

appeal. In the last ten years, 

sales of Alpine ski touring equipment 

increased 15 fold. Now 

there are more ski tracks than 

ever on snow-capped peaks. 

Side 70 : Elbrus, Russland (5 642 moh). (Foto : Dynafit) 

Side 71 fra venstre : Dynafit-sjef Benedikt Böhm. (Foto : Dynafit). 

Australias høyeste fjell, Mount Kosziusco (2 228 moh). 

(Foto : Dynafit) 

opplevde i et kommersielt og prestasjonsorientert 

samfunn. På slutten av 60-tallet begynte en gjeng 

hippier i Crested Butte, Colorado, å utforske urørte 

fjell med tynne fjellski. De hentet inspirasjon fra 

Sondre Norheim, gjenoppdaget telemarksvingen 

og startet med det en undergrunnsbevegelse av 

løshæl-evangelister. Den undergrunnsbevegelsen 

lever fortsatt. Samtidig blir prestasjonene med 

tyngre alpint skibestingningsutstyr stadig mer 

spektakulære. Franske og italienske råskaller 

begynte å kappes om å kjøre de bratteste rennene. 

Stadig flere fjell verden over blir besteget. De 

første skiekspedisjonene forsøker seg i Himalaya. 

Speedskiingsporten oppsøker fjellene for å kjøre 

fortest mulig på ski. Mot slutten av 80-tallet 

kommer pastellkledde amerikanske skirabulister 

til Europa og lager skifilmen «Blizzard of Aaahs». 

Frikjøringen er født, og det vokser frem en industri 

av magasiner og utstyrsprodusenter som gjør 

stadig bedre penger. I Skandinavia importerer man 

hjem igjen telemarksvingen fra USA. Med kraftigere 

utstyr og skifeller blir det mulig å utforske fjellene 

på nye måter. 

I dette mylderet av skitrender, og kulturelle 

tradisjoner, finner den moderne toppturen sin form. 

Skiutstyret blir bedre og lettere i vekt. Og markedet 

virker umettelig. 

– Det er ikke lenge siden toppturentusiaster ble 

betraktet som nostalgiske tullinger som ikke hadde 

råd til heiskort. Den trenden har snudd. Nå er 

topptur blitt sexy, sier Benedict Böhm i Dynafit. 

Han har selv vært på det tyske landslaget i ski 

mountaineering, og har fulgt den eventyrlige 

veksten de siste årene. 

– Toppturer kombinerer det beste fra mange 

skigrener. Du kommer i form, du finner usporet 

snø, du får en unik naturopplevelse. For mange 

handler det også om å komme seg bort fra heiskøer 

og diskomusikk. 

– Så det er ikke bare en motegreie 

– Nei. Topptursporten gir en helt annen opplevelse. 

Den følelsen du har når du kommer hjem fra en 

topptur er helt annerledes enn når du har stått på 

ski i et skianlegg. Dagene du bruker i skiheisen glir 

over i hverandre. Men du glemmer ikke en dag du 

bruker på å bestige et fjell. 

Page 70 : Elbrus, Russia (5 642 m). (Photo : Dynafit) 

Page 71 from left : Dynafit-boss Benedikt Böhm. (Photo : Dynafit). 

Australias highest mountain, Mount Kosziusco (2 228 m). 

(Photo : Dynafit) 

the empty commercialism and performance orientation 

of society. From the late 1960s, a gang of hippies 

in Crested Butte, Colorado began exploring pristine 

mountains on skinny mountain skis. They found 

inspiration in Sondre Norheim, re-discovered the 

Telemark turn and started an underground movement. 

At the same time, achievements with heavier 

ski mountaineering equipment were becoming ever 

more spectacular. French and Italian daredevils 

competed skiing the steepest runs. More and more 

mountains were climbed worldwide. The first skiing 

expeditions made attempts on the Himalayas. 

Speed skiers began seeking out mountains where 

they could ski as fast as possible. In the late 1980s, 

American ski agitators went to Europe to make the 

ski film “The Blizzard of Aahhh’s.” Modern freeriding 

was born, and a whole industry of magazines and 

equipment-makers sprang up, making ever increasing 

amounts of money, In Scandinavia, the Telemark 

turn was re-imported from the States. Ever sturdier 

equipment and climbing skins made it possible to 

explore the mountains in entirely new ways. 

In this myriad of ski trends and cultural traditions, 

modern Alpine ski touring began to take shape. 

Skiing equipment became better and lighter. And the 

market seemed insatiable. 

“Not very long ago, Alpine touring enthusiasts were 

regarded as nostalgic fools who couldn’t afford a 

lift ticket. That trend has turned around. Now Alpine 

touring is sexy,” says Böhm, of Dynafit. 

He was personally a member of the German 

national ski mountaineering team, and has watched 

the sport’s amazing growth in recent years. 

“Ski mountaineering combines the best of many 

skiing disciplines : You get in shape, you find virgin 

snow, and you enjoy a unique outdoor experience. 

For many, it is also about getting away from lift lines 

and disco music,” he says. 

Asked if it’s all just a fad, Boehm says, “No. 

Alpine ski touring is a whole different experience. 

The feeling you have after coming home from a ski 

mountaineering trek is completely different from 

the one you have after a day on skis at the slopes. 

You don’t forget a day in which you climbed 

a mountain.”

Høyt oppe 

Higher Ground 

72 

73 

Er du på jakt etter skikjøring 

i urørt snø Reis til indisk Himalaya. 

Are you searching for true offpiste 

skiing Go to Central Indian Himalaya.

Tekst Text : 

Kari Medig 

Foto Photo : 

Kari Medig 

– Denne dagen skal vi huske i minst tre år. 

Dypt inne i den indiske delen av Himalaya var 

en landsbyboer fra Gondla full av takknemlighet. 

Monte Paynter, en lavmælt kanadisk alpinist, hadde 

brukt dagen til skiundervisning for et dusin innfødte 

i de snøhvite skråningene over en liten landsby 

i Lahual-regionen. For å markere den spesielle 

anledningen slepte gruppen med seg det gamle 

skiutstyret sitt, sammen med en to platers 

støpejernsovn, til toppen av det som på den lokale 

dialekten kalles Shitti-bakkene. Over bakkene ruver 

Shitti-breen helt ned til Shitti-elva, som krysses av 

Shitti-broen. Fulle av hurtigkokte nudler, og litt for 

mye av det lokale hjemmebrygget chang, sto de 

lokale ved siden av hverandre på bakketoppen og 

ventet på undervisningen fra utlendingen. De fleste 

hadde jeans, og på beina hadde de ski fra tidligere 

tiders utleiesjapper. En av mennene hadde ikke noe 

annet enn strikkesokker som fôr, i plastskall uten 

innerstøvler. Utstyret var enkelt, men ingen brydde 

seg om det. De ville lære. Så lærte Shitti-folkene 

hvordan de skulle stå på ski av Monte Paynter. 

Det var vinteren 2009. 

“We will remember this day for at least three 

years,” says a villager from Gondla deep in the 

Indian Himalaya full of gratitude. 

Monte Paynter, a soft-spoken Canadian skier spent 

the day giving ski lessons to a dozen locals on the 

snowy slopes above a small village in the Lahual 

region. To mark the special occasion, the group 

hauled their ancient ski equipment, along with 

a cast-iron two-burner stove to the top of what is 

referred to as the Shitti slopes in the local dialect. 

Above the Shitti slopes loomed the Shitti glacier 

which leads into the Shitti river below. The Shitti 

bridge spans the river. Positioned at the top of the 

slope, full of instant noodle soup and too much 

chang (the local homebrew), the villagers stood 

side by side, awaiting their lesson. Most of them 

wore jeans, their feet attached to skis from a distant 

era's rental shop. One man's knit socks were the 

only padding in tired ski boot shells with no liners. 

There were limitations to their equipment, but they 

didn't care, they wanted to learn. So Monte Paynter 

taught the Shitti skiers how to ski. It was 

winter 2009. 

Forrige oppslag : Canadiske Monte Paynter, Rohtang-passet, India. 

Venstre side : Fransk-canadiske Audray Ayotte, Manali, India. 

Canadiske Gurpreet Chana har tatt på fellene i Lahaul-dalen i India. 

Bak reiser fjellet Sanakdenk Jot (6 045 moh) seg mot himmelen. 

Previus spread : Canadian Monte Paynter, Rohtang pass, India. 

Left page : French-Canadian Audray Ayotte, Manali, India. 

Canadian Gurpreet Chana has mounted the skins on his skis in 

the Lahaul valley in India. Behind him the Sanakdenk Jot (6 045 m). 

Tre år senere er Monte Paynter tilbake i indisk 

Himalaya. Han river fellene av skiene på toppen 

av Rohtang Ri. Selv her, på 5 000 meters høyde, er 

toppen som en dverg blant de forrevne fjellene som 

stikker opp rundt den. I sør ligger Hanuman Tibba, 

en 6 000-meter som ruver over Manali, handelssenteret 

og innfallsporten til det indiske Himalaya. I 

nord den stolte Gepang Goh, et hellig fjell som ligner 

på Matterhorn. Det sies at en guddom holder til på 

toppen av Gepang Goh. Han passer på de sårbare 

innbyggerne i de små landsbyene langt der nede. 

Three years later, Monte Paynter rips off his skins 

on the top of Rhotang Ri. Even at a lofty altitude of 

5 000 meters, the peak is dwarfed by the mountains 

that jut from the earth in jagged folds around it. 

To the south is Hanuman Tibba, a 6 000 meter peak 

that looms over Manali ; the commercial hub and 

gateway to the Indian Himalaya. To the north is the 

prominent Gepang Goh, the holy mountain with 

a Matterhorn-esque look. On its summit, a deity is 

believed to protect the fragile inhabitants of the 

tiny villages far below. But these are just two in an 

74 

75

Audray Ayotte krysser Rangcha La i indisk Himalaya (4 405 moh) 

under Buddhas voktende øyne. 

Audray Ayotte crossing the Rangcha La in the Indian Himalaya 

(4 405 m), under the observing eyes of Buddha. 

76 

77

Monte Paynter finner puddersnø i nordflanken på fjellet Beas Rikki 

(4 631 moh) i Chandra-dalen i India. 

Monte Paynter discovers powder in the northern flank of Beas 

Rikki mountain (4 631 m) in the Chandra valley of India. 

Ricky Katoch (12 år) viser fram skiutstyret sitt og familiens okse 

i landsbyen Sissu i Lahaul-dalen i indisk Himalaya. 

Ricky Katoch (12 y.o.) shows off his skiing equipment, and his 

family’s ox, in the village of Sissu in the Lahaul valley in the 

Indian Himalaya. 

Men dette er bare to i et helt hav av topper og 

isbreer, de fleste med navn, noen bare med nummer 

på kartet. De blir borte i horisonten i retning av 

Kashmir, Tibet og Nepal, og utgjør et av jordens mest 

imponerende steder : Himalaya. 

ocean of peaks and glaciers, most named, others 

just a number on a map, that fade away into nearby 

Kashmir, Tibet and Nepal to make the most imposing 

mark on Earth : the Himalaya. 

78 

79 

Monte rapper til snøen med skistaven i en førti 

graders bakke over en perfekt bowl, en skål i 

terrenget. Fingrene tvinner på en svart tibetansk 

bønnekrans, som han har hatt rundt halsen i 20 år. 

– Det sies at den beskytter mot skred, sier han. 

Så langt så bra. Snart svinger skiene hans seg 

lekende nedover pudderet, en fin sky av iskrystaller 

står som en finne bak dem. Han forsvinner bak en 

høyde og dukker opp igjen sekunder senere som en 

liten prikk, 1 000 meter nede i Rohtang-passet. 

To streker glir forbi en stor stupa, en buddhistisk 

konstruksjon utplassert på viktige steder som 

fjelltopper og pass, og som sies å inneholde relikvier 

etter Buddha selv. Hundrevis av fargerike flagg 

strukket ut i liner fra toppen av stupaen er slitt 

til filler i tusenvis av stormer, og slik sprer de sitt 

buddhistiske mantra med vinden. 

Navnet på det 3 900 meter høye Rohtang-passet 

betyr «beinhaugen», på grunn av de talløse 

menneskene som har satt livet til mens de prøvde 

å ta seg frem her om vinteren. Passet skiller Manali 

fra den fjerntliggende Chandradalen i nord, og er 

Monte swats at the 40 degree slope with a ski pole 

above a perfect bowl. He rolls a black Tibetan bead 

in his fingers that has been around his neck for 20 

years. “They say it protects against avalanches,” 

he says. So far so good. Before long, his skis arc 

effortlessly downwards through the powder snow, 

a fine mist of ice crystals, backlit like a wake behind 

him. He disappears over a rise and appears seconds 

later, a tiny speck 1 000 meters below on Rhotang 

Pass. Two lines glide past a giant stupa, a Bhuddist 

structure believed to hold the remains of Bhuddha 

himself, placed in spiritually significant spots such 

as passes and peaktops. Hundreds of colourful 

flags string from its top, tattered threadbare by 

thousands of storms, spreading Bhuddist mantras 

to wherever the wind takes them. 

At 3 900 meters, the Rhotang Pass, means “pile of 

bones” because of the countless number of people 

who die navigating its icy slopes in the winter. 

Separating Manali from the remote Chandra Valley 

to the north, the pass is buried under 3 metres

egravd under tre meter snø fra november til mai. 

Snøen umuliggjør biltrafikk hele vinteren, mellom 

sivilisasjonen og de røffe Lahuali-innbyggerne. 

Den 39 år gamle Monte Paynter vokste opp i 

Kimberley i British Columbia, en liten by i de kanadiske 

Purcell-fjellene. Oppveksten besto av én eneste 

ting : ski. Å kalle ham et talent er et understatement, 

for Paynter var like dyktig til å ta seg opp snørenner 

på lokale topper som han var til å sette spor mellom 

løypeporter. Det spilte ingen rolle om han brukte 

alpinski eller telemark, om det var puddersnø eller 

klink is : Paynter beveget seg alltid like raskt og elegant. 

Evnene hans ble legendariske da han fikk innfallet 

om å konkurrere i det kanadiske mesterskapet 

i telemarkskjøring, mot flere dusin racingdresskledte 

medlemmer av det nasjonale telemarks-teamet. 

Neste dag hadde forsiden på avisen «Kimberley Daily 

Bulletin» overskriften «Paynter vant mesterskapet», 

sammen med et helsidebilde av Monte som satte en 

sving kloss inntil en port. På bildet er han iført et par 

jeans og en oljeflekket goretexjakke. Senere skulle 

han bli kanadisk telemarksmester fire ganger til, 

etter hvert i racingdress, og reise verden rundt 

i worldcup-konkurranser. 

of snow from November to May, cutting off the 

region’s hearty Lahauli residents from the rest 

of the area’s civilization. 

Paynter, aged 39, was raised in Kimberley BC, 

a small mountain town in Canada’s Purcell mountains 

where his upbringing consisted of one thing : 

skiing. As comfortable in couloirs on local peaks 

as speeding between gates, to say that Paynter is 

a talented skier is an understatement. Whether it 

was alpine skis or telemark, powder snow or spring 

ice, it didn't matter : Paynter always went fast and 

always looked smooth. His talent turned to legend 

during his twenties when he entered the Canadian 

Telemark Championships on a whim, against dozens 

of ‘serious’ skin-suit clad members of Canada's 

National Telemark team. The next day, the cover 

of the Kimberley Daily Bulletin read “Paynter Wins 

Nationals”, above a full-page picture of Monte 

careening tightly around a gate. In the photo he 

wears a pair of jeans and an oil-stained gore-tex 

jacket. He would be crowned the Canadian Telemark 

Champion four more times after that, subsequently 

with the help of a skin suit, and travel the world 

racing on the world cup circuit. 

Øverst : Audray Ayotte og Gurpreet Chandra spiser varm suppe 

i deres rustikke ski base camp, Rohtang La (3 978 moh) i India. 

Nederst : Audray Layotte på vei tilbake til Keylong etter en rolig 

dag sammen med munkene i Kardang-klosteret. 

Top : Audray Ayotte and Gurpreet Chandra having hot soup in their 

rustic ski base camp on the Rohtang La mountain (3 978 m) in India. 

Bottom : Audray Layotte returning to Keylong after a quiet day with 

the monks in the Kardang monastery. 

80 

81 

– Kanskje seks eller sju 

Paynter er forsiktig med å anslå hvor mange ganger 

han har vært på skitur i India. Men han er sikker på 

at han elsker det, og legger raskt til at det ikke bare 

er på grunn av de fine skiturene. Paynter setter pris 

på forholdet til lokalbefolkningen. Enten det dreier 

seg om å gi bort gamle skredstenger og snøspader, 

holde skitimer eller lære ungdommene om snskredfare, 

så pleier Monte sitt vennskap med dem så ofte 

han kan. Den gamle, indiske mobiltelefonen hans 

renner over av navn på alle han har møtt i forskjellige 

landsbyer opp gjennom årene. Han er konstant 

i telefonen med en lokal bonde eller en munk, varsler 

sin ankomst, ler og spør dem om snøforholdene. 

Klokka er fem om morgenen og Monte er i telefonen 

igjen. Vi står og venter på to unge indiske alpinister, 

Anchul og Naresh, i trappene til et buddhistkloster 

i den lille landsbyen Kardang. Vi har invitert dem 

med oss på en dagstur. Vi kom til Kardang noen 

dager tidligere etter en opprivende jeeptur på den 

nybrøytede veien, som vi fant ut var blitt åpnet da 

vi kjørte på ski ned nordsiden av Rohtangpasset. 

Sjåføren kjørte sakte gjennom en tunnel av snø, 

brøytet av traktorførere som risikerte livet i vårløsningen 

i den trange dalen. I en sving nær Kaylong 

ble jeepen halvveis begravd av et snøras. Siden vi 

var de eneste med snøspader, måtte vi bruke en nifs 

klokketime til å grave frem bilen mens vi holdt øye 

med den råtne snøen i bakken over oss. 

– Å, mener du dét klosteret… 

Monte snakker i telefonen med Archul. I et land 

“Maybe 6 or 7” In typical understatement, 

Paynter isn't sure how many times he's come to 

ski tour in India. But he is sure that he loves it. 

He’s quick to point out it's not just the great skiing. 

Paynter values his relationship with the locals. 

Whether it's donating old probes and shovels on 

each visit, giving villagers ski lessons, or teaching 

the youngsters about the dangers of avalanches, 

Monte nurtures his relationship with them whenever 

he can. His old Indian cell phone brims with nearly 

every person he’s met from the various villages over 

the years. He seems perpetually on the phone to a 

local farmer or lama, checking in, laughing, asking 

them what the snow is like. 

It’s 5 am and Monte is on the phone again, and 

we are waiting for two young Indian skiers named 

Anchul and Naresh. We’re on the steps of a Bhuddist 

monastery in a small village called Kardang. We 

arrived here a couple days earlier via a harrowing 

jeep ride on the freshly plowed road. The driver ran 

the gauntlet through the tunnel of snow, it's edges 

cut out by cat operators who risked their lives in 

the tight valley during the spring break up. On one 

corner near Keylong our jeep was half buried by 

an avalanche. Being the only ones with shovels, a 

terrifying hour was spent digging out the vehicle, 

one eye on the crumbling slope above. 

“Oh, that monastery…” Monte speaks into his 

phone to Anchul. In a land where Bhudda guides

På vei hjem : Monte Paynter går ut av Chandra River-dalen mot 

fjellet Rohtang La (3 978 moh) etter to uker med skiturer i den 

fjerntliggende Lahaul-regionen i sentrale indisk Himalaya. 

Coming home : Monte Paynter exits the Chandra River valley 

towards the Rohtang La mountain (3 978 m) after two weeks of 

skiing in the distant Lahaul region of the central Indian Himalaya. 

Fakta 

Velkommen til 

indisk Himalaya 

Fakta 

Welcome to 

Indian Himalaya 

Hvor 

Inngangsporten til skiturer i de sentrale 

delene av indisk Himalaya er Manali (30 000 

innbyggere, 1 950 moh) i Kullu-provinsen av 

Himachal Pradesh. Herfra kan du gjennomføre 

dagsturer opp de talløse sidedalene 

som går ut fra den sentrale Kullu-dalen. 

Du kan også benytte deg av den vesle, 

lokale skiheisen i landsbyen Sollang. Manali 

er også inngangsporten til det ubebodde 

Rhotang-passet (3 978 moh) og fjellområdene 

som ligger bak dette. På nordsiden 

av Rhotang-passet i Lahul-distriktet ligger 

det mange landsbyer langs hovedveien 

Manali-Leh – og fra disse landsbyene kan du 

starte både dagsturer og fleredagersturer 

opp i fjellet. 

Where 

The main hub to base skiing and gathering 

supplies in the central Indian Himalaya 

is Manali (pop. 30 000, alt. 1 950 m) in the 

Kullu district of Himachal Pradesh. From 

here you can do day trips up the numerous 

side valleys that radiate from the central 

Kullu Valley, as well as access the local, 

very small ski hill in Solang Village, popular 

with Indian tourists. Manali is also the 

access point to unpopulated Rhotang Pass 

(3 978m) and beyond. On the north side of 

Rhotang Pass in the Lahaul District, there 

are numerous villages along the Manali-Leh 

highway that are suitable to base single day 

and multi-day ski trips. 

82 

83 

hvor Buddha er guide på innbyggernes spirituelle 

sti, finnes det klostre overalt. Man må vite nøyaktig 

hvilket det er snakk om. Vi tar oss opp bakken til 

et større kloster, mens et strøk av blått kommer til 

syne på himmelen. Etter å ha funnet våre venner, 

starter vi oppover i daggryet. Mens våre skarejern 

skjærer seg ned i skaresnøen, har Anchul og Naresh 

en annen tilnærming. Med joggesko på bena og skiskoene 

i skoleransler på ryggen er de et forunderlig 

syn. Det tar oss fem timer å nå det 4 700 meter høye 

passet. Vi blir ønsket velkommen av stupaen med 

bønneflaggene, sammen med et eventyrlig utsyn til 

Shikar Behs hengebre som luter seg over landsbyen 

Gondla. Våre lokale skivenner er stolte av sin prestasjon, 

ettersom de er de første herfra som har tatt 

seg opp Chakrasamvara-passet på ski. Telefonene 

deres ringer ustanselig med gratulasjoner fra familie 

og venner, mange av dem observerte oss fra husene 

sine i Keylong mens vi var på vei opp. 

Men nå er det på tide å kjøre ned. Monte tar ledelsen 

med store, beundringsverdige svinger. De forsøker 

å følge sitt nye idol med det som best kan beskrives 

som en slags modifiserte snøploger, i jeans og støvler 

som minner oss om en ølreklame fra syttitallet. 

Det er ikke et elegant syn, men sjarmerende. Det er 

Bollywood-versjonen av sporten vi kjenner så godt. 

En time senere drikker vi chai nede i landsbyen. 

its inhabitant’s spiritual path, monasteries are 

everywhere. Being specific is important. We climb 

the slope to the larger monastery, a tinge of blue 

starting to infiltrate the sky. Upon finding our friends 

we start the climb in the predawn. While our ski 

crampons dig into the spring crust, Anchul and 

Naresh have a different approach. With their running 

shoes, and ski boots inside school backpacks, 

they are a peculiar sight. It takes us 5 hours to 

crest the 4 700 m pass, its stupa and prayer flags 

welcome us along with a heartstopping view of 

Shikar Beh's hanging glacier dangling above Gondla 

village below. The local skiers are particularly proud 

of their feat. They are the first local skiers ever to 

crest Chakrasamvara Pass on skis. Their cellular 

phones ring vigorously as friends and family, many 

of whom were able to watch our ascent from their 

homes in Keylong, congratulate them. 

But it is time to ski. Monte leads the charge with 

massive arcing turns. Our Indian friends try to catch 

their new idol in what can best be described as a 

modified tuck and a snow plow, wearing jeans and 

boots that remind me of a beer commercial from the 

70s. It’s not a pretty sight, but it is endearing. The 

Bollywood version of a sport we know so well. In an 

hour we're drinking chai in the village below. 

Reise Fly til Indias hovedstad Delhi og ta en 14 

timers busstur til Manali. De fleste overnattingsstedene 

i Delhi kan skaffe deg en billett 

til en luksusbuss med soveseter. Billetten 

koster rundt 800 rupees (rundt 90 kroner). 

Det går også en eller to daglige 

rute flyvinger fra Delhi til landsbyen Kullu 

(40 km fra Manali) med Kingfisher Airlines 

(www.flykingfisher.com) og Air India 

(www.airindia.in). Når du først har kommet 

til Manali, må du leie en lokal jeep for å 

komme nærmere fjellene. De som har et 

større budsjett kan sjekke ut tilbudet til 

Himachal Heli Adventures (www.himachal. 

com) med base i Manali. 

Overnatting 

Skiturer 

Guider 

Mer info 

Manali har hundrevis av hoteller og hytter. 

Standarden går fra nesten ingenting til 

femstjerners. Vær oppmerksom på diverse 

indiske festivaler og ferier – ettersom denne 

regionen er en svært populær destinasjon 

for indiske turister. Landsbyen Solang 15 

km nord for Manali er mindre, men ligger 

nærmere populære dagsturmål på ski og 

magisk skogskjøring. Hvis du ønsker deg til 

Rohtang-paset er det nødvendig med utstyr 

til en fleredagerstur – inkludert telt. 

Sesongen går fra januar til slutten av 

april. Området rundt Manali har talløse 

muligheter for skiturer – både nord for byen 

i Solang-dalen og i de mange sidedalene 

som går ut fra hoveddalen Kullu. En populær 

dagstur går til Patalsu (4 470 moh), som har 

veldig bra skogskjøring i de lavere delene på 

fjellet. Du kommer dit via Soleng Nala, en 

15 km kjøretur nord for Manali. Rohtangpasset 

er nok det beste stedet for skiturer 

i dette området. Her ligger det gjerne tre 

meter snø i vintermånedene. Det er en 1-2 

dagers skitur hit fra der veien tar slutt. 

Vinterteltutstyr er nødvendig. Gode turmål 

her er Bhundarli (4 210 moh), Rohtang Chute 

(4 190 moh) og Dashaur Peak (4 695 moh). 

Himachal Heli Adventures 

(www.himachal.com) 

Den beste skiguiden til området rundt 

Manali er boka «Ski Touring India's Kullu 

Valley» by C.R. Spooner (alpinetouring.com) 

Travel 

Accommodation 

Skiing 

Guides 

More info 

The best way to reach Manali is by the 

14-hour bus ride from India's capital, Delhi. 

Most accommodations in Delhi can arrange 

a ticket on a semi-sleeper luxury bus for 

about 800 rupees (about $15 US). There are 

also 1 or 2 flights a day from Delhi to the 

village of Kullu (40 km from Manali) on 

Kingfisher Airlines (www.flykingfisher.com) 

and Air India (www.airindia.in). Once in 

Manali, the only way to get closer to the 

slopes is to hire a local jeep. For those with 

more of a budget, Himachal Heli Adventures 

(www.himachal.com) operate two helicopters 

based in Manali. Contact them 

for details on pricing and availability. 

Manali has hundreds of hotels and lodges, 

with prices ranging from dirt-cheap to five 

star. Be wary of various Indian festivals 

and holidays as the region is a very popular 

destination for Indian tourists and can fill 

up quickly. The village of Solang 15 km north 

of Manali is smaller, but is closer to popular 

day trip ski tours and can be an excellent 

place to be on big powder days as there 

is tree skiing right out your door. If your 

destination is Rohtang Pass, all multi-day 

ski touring equipment is necessary, including 

a tent or some form of portable shelter. 

Season is January to late April. The area 

around Manali has countless options for 

skiing north of the town in Solang Valley 

as well as up side valleys that radiate from 

the central Kullu Valley. One popular option 

for a day trip is Patalsu (4 470m) which has 

great tree skiing on its lower slopes. Access 

is via Solang Nala, a 15 km drive north of 

Manali. Rohtang Pass is arguably the best 

destination for skiing in the region with an 

annual winter snow pack of 3 meters. It's 

a 1-2 day ski from where the plow stops. 

Winter camping equipment required. 

Great objectives here include Bhundarli 

(4 210m), Rohtang Chute (4 190m), 

Dashaur Peak (4 695m). 

Himachal Heli Adventures 

(www.himachal.com) 

The definitive guide to skiing in the Manali 

region is “Ski Touring India's Kullu Valley” 

by C.R. Spooner (alpinetouring.com)

MADE RESPONSIBLY. 

TO MAKE A DIFFERENCE. 

84 

85 

Repreve 100 is the first 100% post-consumer recycled 

yarn to offer the same quality, performance, and feel as 

virgin polyester yarn, so it can be used to make a wide 

array of technical fabrics such as Polartec ® Wind Pro ® . 

Not just made with recycled content, it’s also made with 

integrity. Just like all Polartec ® fabrics. 

Norrona /29 warm4 up-cycled Jacket 

Polartec ® Wind Pro ® Recycled 

Visit POLARTEC.COM to learn more about Repreve 100 

Polartec ® is a registered trademark of Polartec, LLC. ©Polartec 2010. Repreve is a registered trademark of Unifi, Inc.

Folk : 

Biosphere 

People : 

Biosphere 

Elektronikamusikeren Biosphere 

er ekspert på Lyngsalpene. 

Electronic musician Biosphere is an 

expert on the Norwegian Lyngen Alps. 

Tekst Text : 


Foto Photo : 

Biosphere 

Artisten Biosphere, som egentlig heter Geir 

Jenssen og bor i Tromsø, er internasjonalt kjent 

for elektronisk musikk innenfor sjangeren ambient 

techno. Tilbake i 1995 ble Biospheres låt «Novelty 

Waves» brukt i en legendarisk, prisvinnende 

Levis-reklame. Og hans 1997-album «Substrata» 

regnes av mange som en klassiker innen sin 

sjanger. Biosphere gir fortsatt ut ny musikk og 

turnerer rundt om i verden. Men det er ikke alle 

som vet at han også er en meget entusiastisk 

fjellklatrer og friluftsmann. 

Når begynte du å gå turer i fjellet, Geir 

Jeg begynte å gå turer i fjellet da jeg ble med i 

Speideren som 12-åring. Husker at jeg hadde et 

helt elendig utstyr de første årene: bobledress, 

gummiskisko, gamle treski og en iskald sovepose. 

Likevel overnattet vi ute i gapahuk, i telt og i snøhuler. 

I dag hadde jeg aldri turt å sende mine egne 

unger ut på tur med så dårlig utstyr. 

The artist biosphere, who is really Geir Jenssen 

from the city of Tromsø in the Norwegian arctic, 

is internationally known for electronic music of the 

ambient techno genre. Back in 1995, Biosphere’s 

track “Novelty Waves” was used in a classic, awardwinning 

Levi’s campaign. And his 1997 album “Substrata” 

is reckoned by many as a classic in its genre. 

Biosphere continues to release new music and tour 

the world. But what many don’t know is that he is 

also an avid mountain climber and outdoorsman. 

When did you start doing mountain treks 

I started hiking in the mountains when I joined 

the Boy Scouts as a 12-year-old. I remember I had 

really terrible equipment those first years : a down 

jumpsuit, rubber boots, old wooden skis and an 

ice-cold sleeping bag. Just the same, we camped 

out in lean-tos, tents and snow caves. Now, I would 

never have sent my own children out on a trip with 

that bad equipment. 

86 

87 

Har du noen spesielle minner 

De sterkeste minnene har jeg nok fra da jeg begynte 

å klatre som 14-15 åring sammen med min gode 

kamerat Bjørn Arntzen. De første «klatreturene» 

foregikk i bratte snøbakker med en klessnor 

som klatretau og en slalomstav uten trinse som 

isøks. Husker også første gang vi traff en ekte 

fjellklatrer ved foten av Tromsdalstinden. Bare det 

å få holde en ekte isøks i hånda var helt magisk! 

Vi pleide også å besøke den kjente Tromsø-klatreren 

Sjur Nesheim veldig ofte. Der ble vi sittende i flere 

timer og spurte ham ut om alt mulig som hadde med 

klatring å gjøre. Fikk også låne klatremagasiner, 

bøker og litt utstyr. Det var alltid utrolig inspirerende 

å dra hjem etter disse besøkene. Kunne ikke vente 

på at det skulle bli helg og vi endelig kunne dra på 

tur igjen. 

Hvilke friluftsaktiviteter er du mest interessert i 

Definitivt toppturer, enten til fots eller på ski/ 

snøbrett. Det var fjelltoppene i Tromsø-området 

som fikk oss til å begynne med klatring. Vi ville 

opp dit, men måtte først lære oss hvordan dette 

skulle gjøres. Tromsø Klatreklubb ble tilfeldigvis 

startet samme år som vi begynte å klatre i 1977. 

Dermed fikk vi være med på samlinger på Kvaløya 

og i Lyngsalpene, og kunne dra på tur med erfarne 

klatrere som brødrene Sjur og Håvard Nesheim, 

Johnny Lauritzen, Tom Pedersen med flere. 

Do you have any special memories 

My most vivid memories are from when I started 

climbing as a 14- or 15-year-old with my good friend 

Bjørn Arntzen. The first ‘climbs’ were on steep 

slopes of snow with a clothesline as a climbing 

rope and a ski pole without a basket as an ice axe. 

I remember the first time we met a real mountain 

climber at the base of the mountain Tromsdalstinden. 

Just getting to hold a real ice axe was pure 

magic! We also used to visit the well-known Tromsø 

climber Sjur Nesheim often. We could sit there 

for hours asking him questions about absolutely 

anything to do with climbing. We also got to borrow 

climbing magazines, books and a little gear. It was 

always incredibly inspiring to go home with those 

books. We couldn’t wait until the weekend came so 

we could head out on another trip. 

What outdoor activities interest you most 

Definitely Alpine touring, whether on foot or on skis/ 

snowboard. It was the mountains around Tromsø 

that got us climbing. We wanted to go up there, 

but first had to learn how to do it. Coincidently, 

the Tromsø Climbing Club was founded the same 

year as we started climbing in 1977. So we went to 

gatherings on the island of Kvaløya and the Lyngen 

Alps and on treks with climbers like the brothers 

Sjur and Håvard Nesheim, Johnny Lauritzen, 

Tom Pedersen and others.

Hva er det som fascinerer deg med klatringen 

Jeg ble vel først fascinert av klatring da jeg leste 

bøker som Edmund Hillarys «Mot Toppen» og Arne 

Næss sin bok «Opp Stupet». Jeg kunne stirre på de 

bildene i timevis. Jeg ville også være med på slike 

turer. Det er noe nesten utenomjordisk å bevege seg 

i alpine landskap. Denne spesielle konsentrasjonen 

som man får når man klatrer. Det å beherske 

teknikken med å komme seg opp. Finne ruten. 

Det å komme opp i solen fra en skyggefull fjellside. 

Jeg bare elsker det. Samtidig ser jeg det «meningsløse» 

i det, men likevel må jeg bare ut. 

What is it about climbing that fascinates you 

I first became fascinated by climbing when I read 

books like Edmund Hillary’s “High Adventure” and 

Arne Næss’ book “Opp Stupet” (Up the Precipice). 

I could stare at those pictures for hours. I wanted 

to go on treks like that too. There is something 

almost otherworldly about moving through Alpine 

landscapes ; the special concentration you feel when 

climbing ; mastering the techniques needed to make 

it up. Finding the route. Climbing into the sunshine 

from the shadows of a mountainside. At the same 

time, I can see that the whole thing might seem 

‘meaningless’ but I still have to do it. 

Side 86 : Geir Jenssen på toppen av Cho Oyo (8 201 moh). Han ga 

senere ut albumet «Cho Oyo – Field Recordings From Tibet». 

Venstre side : Biosphere opptrer på Norbergfestivalen i Sverige 

i 2010. Foto : Henrik Strömberg 

Får du nye ideer til musikk når du er på fjellet 

Jo da, det hender. F.eks. da jeg satt på toppen av 

Chukhung Ri (5 700 moh) i 1994 og så mot Island 

Peak (vårt neste mål), fikk jeg en klar idé om å lage 

et soundtrack til utsikten. Låten heter «Chukhung» 

og finnes på albumet «Substrata». 

Page 86 : Geir Jenssen at the summit of Cho Oyo (8 201 m). He also 

composed the album ”Cho Oyo – Field Recordings From Tibet”. 

Left page : Biosphere performing at the Norberg festival in Sweden 

in 2010. Photo : Henrik Strömberg 

Do you get new ideas for music in the mountains 

Yeah. That does happen. For example, I was sitting 

on top of Chukhung Ri (Elevation 5 700 meters) and 

looking at Island Peak, our next goal, when I got a 

clear idea about creating a soundtrack for that view. 

The track is called ‘Chukhung’ and is on the 

album ‘Substrata’. 

88 

89 

Hvordan var det å klatre Cho Oyo (8 201 moh) 

i Himalaya 

Det var nok mitt livs klatreopplevelse. Har alltid 

drømt om å klatre en 

8 000-meters topp, og 

er utrolig fornøyd med 

å ha vært der. Turen er 

utførlig beskrevet på 

nettsiden sin min 

www.biosphere.no. 

Hvordan vil du selv 

beskrive naturen rundt 

hjembyen din Tromsø 

Jo mer jeg reiser rundt 

i verden, jo mer ser jeg 

det unike med naturen 

rundt Tromsø. De alpine 

fjelltoppene som stiger 

rett opp av havet. 

Tilgjengeligheten, ved 

at det er veier stort sett 

overalt langs fjordene. 

Problemet er kanskje 

den lange mørketiden 

og det ustabile været, 

men perioden mars-juni 

er som oftest fantastisk. Har faktisk vurdert å slutte 

og reise i denne perioden, slik at jeg kan være på tur 

hele tiden. 

På hvilken måte har dette landskapet 

– og klimaet – inspirert musikken din 

Alle tror at musikken min er direkte inspirert av 

den arktiske naturen, men dette er ikke tilfelle. 

Faktum er at jeg ikke tenker noe særlig på naturen 

når jeg lager musikk. Og jeg tenker heller ikke på 

musikk når jeg er ute på tur. Jeg har aldri musikk 

med meg på tur. Jeg foretrekker naturens egne 

lyder. Stillheten. 

What was it like to climb Cho Oyo (Elevation 8 201 

meters) in the Himalayas 

It was probably the climbing experience of my 

lifetime. I always 

dreamed of climbing an 

8 000 meter peak and 

I am unbelievably happy 

to have been there. 

The trek is described 

in detail on my website 

www.biosphere.no. 

How would you describe 

the nature around 

Tromsø 

The more I travel around 

the world, the more I 

appreciate the uniqueness 

of the nature around 

Tromsø. The Alpine 

peaks that burst straight 

up from the sea. The 

accessibility, since there 

are roads pretty much 

everywhere around the 

fjords. The problem may 

be the long, dark polar 

night of winter and the 

unstable weather, but the time between March and 

June is usually fantastic. In fact, I have considered 

cutting out travel during that period so I can go on 

treks all the time. 

In what ways has that landscape and climate 

inspired your music 

Everyone thinks my music is directly inspired by the 

Arctic’s nature and scenery, but that is not the case. 

I don’t think much about nature when I’m creating 

music. Nor do I think about music when I am out on 

a trek. I never bring music on a hike. I prefer nature’s 

own sounds. The silence. 

Stemmer det at du ofte sampler naturlyder 

Det hender. Jeg gjorde f.eks. en rekke lydopptak da 

jeg klatret Cho Oyu. Dette ble utgitt på CD under mitt 

eget navn med tittelen «Cho Oyu – Field Recordings 

From Tibet». 

Hva er favorittlyden din i naturen 

Fordi det nesten aldri tordner i Nord-Norge, så er 

kanskje dette den mest fascinerende lyden for meg. 

Jeg liker også lyden av heiloen, gjøkens ko-ko på 

våren, lyden av en reinflokk. Lyden av et snøras 

er også veldig fascinerende. Har gjort noen gode 

opptak av dette som jeg ikke har brukt ennå. Den 

eksploderende lyden akkurat når raset starter. 

Hvilket forhold har du til Lyngen 

Jeg har et nært forhold til Lyngen. Jeg har min 

egen guide, «The Northern Playground», med 

nettadressen www.lyngen.name. Har samlet all 

den informasjonen jeg kan finne om Lyngsalpene 

helt siden Elizabeth Main, William C. Slingsby & co 

begynte å klatre der i 1898. Dette er på en måte min 

frimerkesamling. Jeg jobber med prosjektet når jeg 

har tid. Legger ut den informasjonen jeg kan finne 

om de forskjellige toppene. Førstebestigninger og 

lignende. Blir selvfølgelig aldri ferdig. 

Har du et favorittfjell i Lyngen 

Det må kanskje bli Nállangáisi, Lyngsalpenes K2. 

Hvordan ville du gjenskapt dette som musikk 

Det har jeg aldri tenkt på. Men jeg ville nok ha 

stirret på et bilde av fjellet samtidig som jeg prøvde 

meg frem med noen lyder. Akkurat nå vet jeg ikke 

hvordan det ville høres ut. Muligens noe stillferdig, 

lett truende, evig. En svak vind. 

Lytt til Biosphere i Norrøna Magazines iPad-utgave. 

Den finner du i App Store. 

Is it true that you often sample nature’s sounds 

That happens. I made numerous recordings when 

I climbed Cho Oyo. That was released as a CD 

under my own name with the title ‘Cho Oyu – Field 

Recordings from Tibet’. 

What is your favorite sound in nature 

There is hardly ever thunder in north Norway, 

so that may be the most fascinating sound for me. 

I also like the song of the Golden Plover and the 

‘coo-cooing’ of the cuckoo in the spring, or the sound 

of a reindeer herd. The sound of an avalanche is 

also fascinating. I have made some recordings of 

that which I have yet to use : The explosive sound 

when it starts. 

What is your relationship to the Lyngen alps 

I have very close ties to Lyngen. I publish my own 

guide ‘The Northern Playground’ on the website 

www.lyngen.name. That’s the place where I have 

collected all the information I can about the Lyngen 

Alps ever since Elizabeth Main and William C. 

Slingsby & Co. started climbing there in 1898. It’s a 

bit like my way of collecting stamps. I work on the 

project when I have time, and post the information 

I find about the various summits, first ascents and 

such. Of course, it will never be finished. 

Do you have a favorite Lyngen summit 

That might have to be Nállangáisi, the K2 of the 

Lyngen Alps. 

How would you recreate that mountain musically 

I never thought about doing it. But I would probably 

stare at a picture of the mountain while trying out 

some sounds. At the moment, I have no idea how 

it would sound. Something peaceful, slightly 

menacing, everlasting : A gentle wind. 

Listen to Biosphere's music in the iPad edition of 

Norrøna Magazine. You'll find it in App Store.

Historien om Lyngen 

The History of Lyngen 

Øverst : En rolig fortopp til Lakselvtindane i Lyngen – med 

Thomastinden i bakgrunnen. Lars Andreas Nilssen, William 

Hansen Merethe Jenssen, Vegard Rye og Trude M. Spaun på tur. 

Top : The slow vanguards entering the Lakselvtindane in the 

Lyngen mountain range in Northern Norway. In the background of 

Lars Andreas Nilssen, William Hansen Merethe Jenssen, Vegard 

Rye and Trude M. Spaun you can see the Thomastinden. 

Henrik H. Svensen, seniorforsker 

i geologi og forfatter av boka 

«Bergtatt», forteller alt du ikke 

visste om Lyngsalpene. 

Henrik H. Svensen, senior geological 

researcher and Norwegian writer, 

tells you everything you didn't know 

about the Lyngen Alps. 

Nederst : Kaptein Tormod og Tonje Hallvardsdatter Østgård 

speider ut på midnattsola, mens Birgit Småbrekke styrer skuta 

«Vulkana». «Vulkana» tilbyr ski-fra-båt-turer i Lyngen hele vintersesongen. 

Ombord er det både Zen lounge, sauna og hammam. 

Bottom : Captain Tormod and Tonje Hallvardsdatter Østgård 

glinting at the Northern Norwegian midnight sun, while Birgit 

Småbrekke steers the “Vulkana”. “Vulkana” offers skiing-by-boat 

cruises in Lyngen during the winter-season. On board, you can 

enjoy both a Zen-lounge, sauna and a hammam. 

Tekst Text : 

Henrik H. Svensen 

Foto Photos : 

Jens-Morten 

Øvervoll 

90 

91 

Forestill deg et fjellmassiv som stiger opp fra havet, 

der landskapet er alpint, der svarte og spisse tinder 

er omkranset av hvit vinter. Et fjellmassiv med en 

480 millioner år lang historie ligger for dine føtter, 

og du er klar til å sette av sted. Klar til å undersøke 

hvorfor et av verdens mest storslåtte landskap 

befinner seg akkurat der. Hvor er du I Lyngsalpene, 

selvfølgelig! Bli med på en virtuell tur til den 

arktiske alpine perlen. 

Turen går langs landeveien sørover fra Tromsø. 

Først Balsfjorden, deretter gjennom Lavangsdalen 

der fjellene er mørke og ganske oppsmuldrede. 

Vi haster videre, mot Lyngen, og i sør-øst dukker 

et stort fjell opp i synsfeltet : Store Russetinden 

(1 405 moh). Dette fjellet blir bare mer og mer 

imponerende jo nærmere vi kommer – og er nesten 

uvirkelig bratt ned mot tettstedet Nordkjosbotn. 

Fjellet er bygget opp av en svart og hard bergart, en 

gabbro, og geologisk sett starter Lyngsalpene her 

i området rundt Russetinden. For alle de mektige 

fjellene i Lyngen er utmeislet av denne gabbroen. 

Bergarten ligger som et mørkt og 15 kilometer bredt 

belte som strekker seg til Lyngstuva i nord før den 

forsvinner ut i havgapet. 

Det har tatt lang tid å frariste Lyngsalpene dets 

geologiske hemmeligheter. Tromsøværingen og 

geologen Karl Pettersen (1826-1890) var blant de 

første til å undersøke fjellområdene omkring Lyngen 

på 1860-tallet. På en av sine turer i området vest for 

Lyngen, gikk han opp på fjellet Haldi (Beahcegealháldi). 

Skydekket var tett, men glimtvis så han 

Lyngsalpene i det fjerne, som en «Uendelighed af 

Vilde Fjeldformer og Tinder.» Dro han noen gang 

opp i de bratte fjellene, eller nøyde han seg med 

undersøkelser i det tilgrensende lavlandet I hans 

beskrivelser av Lyngsalpenes geologi er det fritt 

for luftige toppturer og blendende utsikter fra Nord- 

Norges tak, men på en annen side var det ingen 

tradisjon i Norge for forskere å skrive om fjellturer 

på den tiden. 

Imagine a mountain massif that rises from the sea, 

where the landscape is alpine, where the sharp, 

black peaks are surrounded by the great white of 

winter. A mountain with a 480-million-year long 

history is under your feet and you are ready to go ; 

ready to investigate why one of the world’s most 

spectacular landscapes is located precisely here. 

Where are you Norway’s Lyngen Alps of course. 

Come along on a virtual tour of this Arctic alpine gem. 

The trip follows a country road south from the 

Arctic city of Tromsø : First to the inlet Balsfjord 

and then through Lavangsdalen valley where the 

mountains are dark and fairly crumbled. We hurry 

onward, toward Lyngen and, to the southeast, a large 

mountain looming into view. It’s Store Russetinden 

(Elevation 1 405 meters). This mountain becomes 

more and more impressive as we draw closer, and 

seems almost impossibly steep as it plunges down 

to the hamlet of Nordkjosbotn. The mountain is 

made of a hard black rock called gabbro and, from 

a geological perspective, the Lyngen Alps start here 

in the area around Russetinden. All of the majestic 

mountains in the Lyngen Alps are chiseled from this 

gabbro. The rock lies like a dark, 15-kilometer wide 

belt that stretches from Lyngstuva peak in the north 

into the depths of the ocean where it vanishes. 

It has taken a long time to expose the geological 

secrets of the Lyngen Alps. In the 1860s, Tromsø 

geologist Karl Pettersen (1829-1890) became 

one of the first to investigate the mountain areas 

around Lyngen. On one of his treks in an area 

west of Lyngen, he went up the mountain Haldi 

(Beahcegealháldi in Sami). There was dense cloud 

cover, but he caught glimpses of the Lyngen Alps off 

in the distance and described them as “an infinity of 

wild mountain shapes and peaks.” Did he ever climb 

up those high mountains or was he content just to 

examine them from the surrounding lowlands 

His comments on the Lyngen Alps geology lack 

descriptions of any climbs to summits and the 

resulting staggering views from the top of Norway 

but, on the other hand, it was not common at the time 

for researchers to write about their mountain treks.

92 

93 

Det vi derimot vet, er at mange av de mest attraktive 

fjelltoppene, som Istinden og Jiehkkevárri, 

først ble besteget av engelske klatrere som William 

Cecil Slingsby og Geoffrey Hastings. Slingsby må 

ha vært mektig imponert over Jiehkkevárri, for han 

beskrev det som Nordens svar på Mt. Blanc. Likevel 

tok det mye lenger tid, flere tiår, før tindebestigerne 

fant veien til Lyngsalpene, sammenlignet med 

fjellene i Sør-Norge. Forskerne og geologene var 

først ute – deretter kom tindebestigerne, klatrerne 

og turistene. Over hele Europa var situasjonen 

den samme. Fjell og fjellkjeder ble kulturelt 

transformert i løpet av 1800-tallet, og fjerntliggende 

fjellkjeder gikk fra å være uinteressante, men likevel 

skremmende eksempler på villmarkens råskap, 

til å ende opp som et eneste stort fluepapir for 

de eventyrhungrige. 

Fra Russetinden tar vi turen nordover, og passerer 

Perstinden før vi ser Piggtinden til venstre. 

Den 1 505 meter høye hoggtanna er et imponerende 

skue, og det var dette fjellet som lokket tromsøværingen 

Peter Wessel Zapffe til å starte med 

fjellklatring. Fjellet ble først besteget av Henning H. 

Tønsberg og Carl W. Rubenson i 1920 på sommerstid, 

så det kan ha vært en førstebestigning vinterstid 

han drømte om. Men det å komme opp dit, det virket 

som et umulig og vanvittig prosjekt. For å forberede 

seg til oppgaven, lærte Zapffe klatringens kunst på 

Kolsåstoppen i Bærum. Sammen med et par kamerater 

forsøkte Zapffe seg så på en vinterbestigning 

av Piggtinden i 1922. Det endte med at de tre skled 

i rasende fart på skare nedover fjellsiden. Det gikk 

ikke bedre med de neste vinterforsøkene, men 

sommeren 1923 nådde Zapffe endelig toppen. 

Først i 1971 ble gabbropiggen besteget vinterstid. 

Zapffe var fascinert av både Lyngsalpenes formasjoner 

og klatreutfordringer. Men han må også ha 

fundert mye på hvordan landskapet og fjellene var 

blitt til. I diktet Lyngenfjeld får vi innblikk i Zapffes 

fjellunivers, der forholdet mellom fjell og den 

biologiske naturen fremstilles som en evig kamp. 

Biologi og alt det grønne «bygger lag på lag av 

død og fødsel / og kvæler fjeldet med et bjerg 

av gjødsel». Fjellene går seirende ut av kampen, 

men spørsmålet er hvor lenge de kan holde stand : 

Dog endnu hænder det, at klippen reiser 

sig ung og rank i naken majestæt 

og ryster av sig Livets rusk og kneiser 

i blank og tidløs likegyldighet 

Detaljene i fjellenes oppbygning og historie fikk 

andre ta seg av, for Zapffe kunne lite om stein : 

«Jeg har ofte ærgret mig at jeg ikke er mineralog. 

For mig blir det bare mer eller mindre tiltalende 

varianter av slegten graasten». Spørsmålet var 

What we know for sure is that the most attractive 

mountaintops, such as Istinden and Jiehkkevárri, 

were conquered by such English climbers as William 

Cecil Slingsby and Geoffrey Hastings. Slingsby was 

highly impressed by Jiehkkevárri because he described 

it as the Nordic region’s answer to Mt. Blanc. 

Just the same, it took longer, several decades, before 

the peak seekers found their way to the Lyngen Alps 

compared to the pace of such conquests in southern 

Norway. Researchers and geologists came first, followed 

by the first ascent teams, then other climbers 

and tourists. The situation was the same throughout 

Europe. Mountains and mountain ranges underwent 

a cultural transformation in the 1800s. Remote 

mountain ranges went from being uninteresting but 

slightly scary examples of the harsh wilderness to a 

powerful magnet for all those who lust for adventure. 

From Russetinden we head north, passing 

Perstinden’s peak before we see another peak, 

Piggtinden, off to the left. This 1 505 meter high 

fang of rock is an impressive sight and it was this 

mountain that drew Tromsø native Peter Wessel 

Zapffe to climbing. The mountain was first climbed 

by Henning B. Tønsberg and Carl W. Rubenson in 

the summer of 1920 so Zapffe’s real dream may 

have been a first winter ascent. But getting up there 

seemed like an impossible and insane project. 

To prepare himself, Zapffe learned the art of climbing 

on the Kolsåstoppen crag in Bærum, on the outskirts 

of Oslo. Zapffe and a couple friends attempted a first 

winter ascent of Piggtinden in 1922. That ended up 

with the three sliding at high speed down the crusty 

snow of the mountainside. The next winter’s attempt 

was no better, but during the summer of 1923, Zapffe 

finally reached the summit. It wasn’t until 1971 that 

this peak of gabbro was climbed during the winter. 

Zapffe was fascinated by the shapes of the Lyngen 

Alps and the challenge of climbing them. But he also 

pondered how the landscape and the mountains had 

been formed. In the poem “Lyngenfjeld” (Lyngen 

Mountain) we gain insight into Zapffe’s mountain 

universe, in which the relationship between the 

mountain and biological fauna is one of constant 

battle. The mountains win, but the question is how 

long they can withstand the onslaught : 

It happens sometimes, that cliffs rise up 

Young and straight in naked magnificence 

And shake off life’s debris, reaching up 

in bright and timeless indifference 

The details of the mountains’ makeup and history 

were left to others because Zapffe knew little of 

rocks : “I have often regretted that I am not a mineralogist. 

For me, there are just more or less random 

examples of the family of gray and boring rocks”. 

hvem i Norge som hadde kunnskap om Lyngsalpenes 

«gråstein» på 1930-40-tallet, hvis noen 

Lyngsalpene var et geologisk ingenmannsland i 

flere generasjoner etter Karl Pettersens utforskning, 

og det var lite tilgjengelig kunnskap som Zapffe 

kunne ha dykket ned i. Norge var dårlig utforsket, 

geologene var få, og de utilgjengelige fjellområdene 

i Nord-Norge ble ikke prioritert. Dermed forble 

berggrunnen i den arktiske delen av Norge et terra 

inkognito. Situasjonen endret seg etter den andre 

verdenskrigen. For britene viste stor interesse for 

Nord-Norge. Flere universiteter i England satset 

på arktiske ekspedisjoner til Norge, noe som sier 

mye om hvor øde og fjerntliggende landsdelen ble 

sett på (og faktisk var). For i dag drar jo geologer 

enkelt og greit på feltarbeid til Nord-Norge – ikke 

på ekspedisjoner. Utover 1980-tallet tok flere norske 

geologiforskere turen opp i fjellene, og med seg 

i sekken hadde de den nye teorien om hvordan 

jordens skorpe er delt inn i bevegelige plater som 

kolliderer og glir fra hverandre. Lyngsalpenes 

struktur ble med ett lettere å forstå. 

Jeg tipper at du ikke har hørt så mye om gabbro 

før du leste om den i denne artikkelen. Navnet 

klinger fremmed, nesten eksotisk, nesten som Greta 

Gabbro – for å trekke en av de tørreste geologivitsene. 

Det utrolige med gabbroen i Lyngsalpene, er 

at den ikke hører hjemme der. Den er en platetektonisk 

innvandrer. For gabbro er havbunnsskorpens 

viktigste bergart, og dannes der smeltemasser 

stiger opp fra mantelen og størkner under havbunnen 

– som midt ute i Atlanterhavet i dag. Og for å 

gjøre en 480 millioner år lang historie litt kortere, 

så var det kollisjonen mellom kontinentene som 

presset havbunnskorpen inn i den Kaledonske fjellkjeden 

– kanskje den mektigste fjellkjeden gjennom 

alle tider. 

Fjellene kan ha vært 8-10 kilometer høye, og strakk 

seg fra Svalbard, gjennom hele Norge og ned til 

Skottland. Den Kaledonske fjellkjeden ble etter 

hvert slitt ned, og de store fjellene forsvant for 300 

millioner år siden, men en stor sone med gabbro, 

Norges største, ble altså liggende igjen i Lyngen. 

Et av de ubesvarte spørsmålene innen geologien 

i dag, er hvorfor fjellene i Norge er så høye og hvor 

gamle de er. Selve berggrunnen er gammel, ja, 

men landskapet er yngre. Kan man se et landskaps 

alder Vel, vi drar nordover til Lyngsalpenes høyeste 

fjell, Jiehkkevárri (1 834 meter), der vi blendes av 

utsikten men ser likevel isbrebotner, bratte skrenter 

og daler. Her og der kan man skimte rester av 

det gamle landskapet som eksisterte før fjellene 

reiste seg en eller annen gang i løpet av de siste 

50 millioner år. Du ser det gamle landskapet som 

flate partier, nesten sletter, på Lyngsalpenes tak. 

Ingen vet nøyaktig når hevingen av landet skjedde, 

men landskapet reiste seg som dupp, mer enn to 

The question was, who in Norway knew much at all 

about the Lyngen Alps’ rocks n the 1930s and 40s 

The Lyngen Alps were a geological no-man’s-land 

for several generations after Pettersen’s early 

investigations, so there was little information 

available for Zapffe to delve in to. Norway was 

poorly studied, there were few geologists and the 

inaccessible mountains of northern Norway were 

not a priority. So the bedrock of Arctic Norway remained 

terra incognito. The situation changed after 

World War II, when the British showed an intense 

interest in northern Norway. Several universities 

in England launched expeditions to Norway, which 

says a lot about how remote and desolate the area 

was considered (and in fact was). Today, geologists 

do field work in northern Norway, rather than go on 

expeditions. In the 1980s, several Norwegian geology 

researchers made treks up in the mountains 

with a new theory in their backpacks about how 

the earth’s crust is divided into moving plates that 

collide and slide apart. The structure of the Lyngen 

Alps immediately became easier to understand. 

I bet you hadn’t heard much about gabbro before 

you read this article. The name has a strange, sort 

of exotic ring to it, almost like Greta Gabbro, to share 

a little geologist’s joke. There is an amazingly large 

quantity of gabbro in the Lyngen Alps and it doesn’t 

belong there. It is a plate tectonic immigrant. 

Gabbro is the most important rock of the ocean floor 

and is formed when molten masses rise up from 

the mantle and harden under the ocean floor. 

And to make a 480 million year story short, it was 

the collision between continents that pushed the 

oceanic crust into the Caledonian mountain range, 

perhaps the mightiest mountain range of all time. 

The mountains may have been eight to 10 kilometers 

tall and stretched all the way from the Arctic island 

of Svalbard through Norway and on to Scotland. 

These Caledonian mountains were eventually worn 

down and the big mountains disappeared about 300 

million years ago. However, a large swath of gabbro, 

Norway’s biggest, was left lying in the Lyngen Alps. 

Among unanswered questions of geology today 

are why the mountains in Norway are so tall and 

how old they are. The bedrock itself is old, but the 

landscape is younger. Can you see a landscape’s 

age Well, let’s head north to the Lyngen Alp’s tallest 

mountain, Jiehkkevárri (Elevation 1 834 meters), 

where we are nearly blinded by the beauty of glacial 

troughs, steep slopes and valleys. This is where you 

catch sight of the old terrain that existed before the 

mountains rose up at some point during the past 

50 million years. You can see the old landscape 

on the areas that are level, almost like plains, at 

the roof of the Lyngen Alps. No one knows exactly 

when this terrain was pushed upwards, but the 

landscape rose like a bobber on water, more than

Øverst : Lars Andreas Nilssen, William Hansen og Merethe Jenssen 

er på vei inn i Lakselvtindmassivet. 

Nederst : Lars Andreas Nilssen sverger til splitboard, og drar noen 

fine puddersvinger på vei ned til Lakselvbukt. 

Top : Lars Andreas Nilssen, William Hansen and Merethe Jenssen 

on their way into the Lakselvtind range in Northern Norway. 

Bottom : Lars Andreas Nilssen lives by the split board, and cuts 

some mighty fine powder curves coming down towards the 

Lakselvbukt in Northern Norway. 

kilometer rett opp, og ble angrepet av vær, vann 

og is. Lyngsalpene, slik vi kjenner dem i dag, er et 

resultat av 40 istider som i løpet av de siste 2,6 

millioner år har gjort sitt for å omdanne gabbroen 

og det gamle slettelandet til grus. Dermed er 

klimaendringer viktige for å forstå Lyngsalpenes 

topografi, ja hele Norges fjellandskap. Og da isen 

smeltet for omtrent 11 000 år siden, steg Lyngsalpene 

ytterligere 50-60 meter. 

two kilometers straight up, where it was attacked 

by weather, water and ice. The Lyngen Alps, as we 

know them today, were the result of 40 ice ages over 

the past 2.6 million years, which all did their part to 

turn the gabbro and the ancient plains into gravel. 

That makes climate change a key in understanding 

the Lyngen Alps’ topography, indeed in understanding 

all of Norway’s mountains. And when the ice 

melted about 11 000 years ago, the Lyngen Alps 

rose another 50-60 meters. 

Vi passerer talløse fjell og isbreer, fjordarmer og 

bratte skrenter. Nede langs fjorden, der landskapet 

tillater det, ser vi det lille som finnes av bebyggelse. 

Lavlandet virker ubetydelig her oppe. Men det er 

ikke her på fjelltoppene at Lyngsalpenes største 

mysterium befinner seg, det er på grensen mellom 

fjellene og lavlandet, der fjellsidene går bratt ned 

i fjordene. Her er fjellene ustabile, og flere ganger 

har enorme steinmasser rast nedover, ned mot 

fjorden. I 1810 ble resultatet tre store flodbølger 

som tok livet av 14 mennesker. Det kan ha vært 

dette som Zapffe tenkte på da han skrev om fjellene 

som «ryster av sig Livets rusk». Det er store 

forkastninger og jordskjelvssoner som er årsaken 

til de bratte skrentene ned mot fjordene i øst og 

vest. De skaper fjellskredene også. Det er fortsatt 

liv i forkastningene, og landhevingen er størst 

nettopp der forkastningene ligger. Satellittmålinger 

av landskapet tyder på at Lyngsalpene stiger opp 

fra havet med opp til fire-fem millimeter hvert år. 

Men hvorfor Det er fortsatt usikkert. Lyngsalpene 

holder godt på sine hemmeligheter. 

We are passing endless mountains and glaciers, 

fjord arms, and steep slopes. Down along the fjord, 

we see the few buildings found here. The lowlands 

seem inconsequential from up here. But the greatest 

mystery is not here on the peaks of the Lyngen Alps, 

but rather on the boundary between the mountains 

and the lowlands, where the mountains extend deep 

into the fjord. The mountains are unstable here and, 

several times, huge rockslides have thundered down 

to the fjord. In 1810, they set off three large tsunamis 

that killed 14 people. The steep slopes reaching 

down into the waters of the fjord to the east and 

west are the result of two key factors : Major 

geological faults and earthquake zones. Those also 

cause landslides. The faults are still active and the 

upward movement is greatest where those faults 

are found. Satellite measurements suggest that 

the Lyngen Alps are rising up from the sea at a rate 

of four or five millimeters per year. But why It’s 

still uncertain. The Lyngen Alps guard their secrets 

very closely. 

94 

95 

Oppe i alt dette, blant landheving og forkastninger, 

isbreer og skrenter, lar vi geologi være geologi, 

glemmer gabbroen og finner en passende linje 

nedover fjellet, mot dalen. Skiene glir gjennom luftig 

pudder mens man fylles av spenning og en intens 

følelse av lykke. Måtte opplevelsen vare for alltid, 

som Lyngsalpene selv. 

Amid all this, in the isostatic uplift and faults, 

glaciers and cliffs, we set aside geology, forget the 

gabbros and find a suitable line down the mountain, 

toward the valley. Our skis glide through loose 

powder as we become filled with excitement and 

an intense feeling of joy. May the experience endure 

forever, just like the Lyngen Alps themselves.

96 

97 

Tekst Text : 


Foto Photo : 

Chris Holter 

Gå etter i sømmene : 

lyngen 

Behind the seams : 

lyngen 

Denne høsten relanseres og utvides 

lyngen – Norrønas kolleksjon for 

toppturer på ski. 

This autumn will see a relaunch and 

expansion of lyngen – the Norrøna alpine 

ski touring line. 

Brad Boren, sjef for Research, Design 

& Development i Norøna, har selv vært 

på toppturer i Lyngen. Han mener det er 

en selvfølge at Norrønas kolleksjon for 

toppturer på ski ble oppkalt etter dette 

fjellområdet. 

– Det er magisk der oppe, sier Brad. 

– Fjellene og fjordene er en spektakulær 

kombinasjon. Det er så vilt og vakkert 

– Lyngen er et paradis for toppturer! 

Norrønas lyngenkolleksjon er laget for 

funksjonalitet og komfort både på tur 

opp og på tur ned. 

– Kolleksjonen er for deg som synes at 

toppturer er et eventyr, sier Brad. 

– Lyngenproduktene er stilfulle og fleksible. 

Ta for eksempel den nye lyngen skallbuksen. 

Du kan bruke den med innebygde 

gamasjer og seler – slik at du får en fullblods 

selebukse for skikjøring. Eller du kan 

ta av gamasjene og selene – slik at du får 

en praktisk bukse du kan bruke året rundt. 

Lyngen-jakken har svært lange glidelåser 

under armene for maksimal ventilasjon. 

Hvis du vil, kan du stikke armene ut av 

ventilasjonsåpningene – slik at jakken 

nærmest blir som en vest. Det kan være 

greit i lange, varme oppoverbakker. 

Den nye lyngenkolleksjonen byr også 

på nye, lette dunjakker og en lett 

primaloftjakke. 

– Det som var viktig for oss da vi utviklet 

de nye lyngenproduktene, var vekt i forhold 

til varme, funksjonalitet og pakkbarhet. 

Hele denne kolleksjonen er som skapt for 

krevende toppturer på ski. 

Les mer om lyngenkolleksjonens tekniske 

detaljer på www.norrona.com 

Brad Boren, head of Research, Design & 

Development in Norrøna, has ascended the 

mountains of Lyngen himself quite a few 

times. He feels that Norrøna’s ski touring 

line had to be named after this particular 

mountain range. 

“It’s just magical up there,” says Brad. 

“The mountains and the fjords make up 

a spectacular combination. It’s so wild 

and beautiful. Lyngen is a paradise for ski 

touring!” 

Norrøna’s lyngen line provides functionality 

and comfort both going up and coming 

down from such mountains. 

“This is the line for everyone who thinks 

of randonné skiing as an adventure,” 

Brad says. 

“The lyngen products are both stylish and 

flexible. Consider, for example the new 

lyngen pant: it can be used with the embedded 

gaiters and suspenders making it a 

full-blooded skiing bib. Or you can remove 

the gaiters and suspenders, turning it into 

a practical pant for use all year round. The 

lyngen jacket has extra long zippers under 

the arms for maximum ventilation. If you 

want, you can even stick your arms out of 

the slits, and use the jacket almost as a 

waist coat. It could prove useful going up 

the long hills.” 

The lyngen line also offers new lightweight 

down jackets and a lightweight 

primaloft jacket. 

“When developing the new lyngen products 

we wanted to emphasise weight compared 

to other features such as warmth, functionality 

and packability. This entire line is 

created for demanding alpine ski touring.” 

Read more about the technical details of 

the lyngen line at www.norrona.com 

lyngen-kolleksjonen The lyngen Collection 

/29 reversible Beanie 

Hold hodet varmt med Norrønas vendbare 

signaturlue. 

/29 reversible Beanie 

Keep your head warm with Norrøna’s 

signature reversible beanie. 

Pris 399 NOK 

Price 39 EUR 

lyngen driflex3 Jacket 

Skibestigningsjakke som kombinerer det 

beste fra to verdener: Vanntetthet og vekt 

som skall. 

lyngen driflex3 Jacket 

A jacket for ski mountaineering that 

combines the best of two worlds: Waterproofness 

and weight like an outer layer. 


Price 39 EUR 

lyngen driflex3 Pants 

Skibestigningsbukse som kombinerer det 

beste fra to verdener: Vanntetthet og vekt 

som skall. 

lyngen driflex3 Pants 

Pants for ski mountaineering that combine 

the best of two worlds: Waterproofness and 

weight like an outer layer. 


Price 39 EUR 

/29 Powerstretch Gloves 

Varme og anvendelige hansker laget i 

Polartec Powerstretch. Kan også brukes i 

skallvotter og hansker. 

/29 Powerstretch Gloves 

Warm and versatile gloves made with 

Polartec® Power Stretch®. Can also be worn 

inside shell mittens and gloves. 

Pris 349 NOK 

Price 39 EUR 

lyngen warm2flex Jacket 

Vår mest værbeskyttende fleecejakke. 

lyngen warm2flex Jacket 

Our most weather protective fleece jacket. 


Price 39 EUR 

falketind Pack 35L 

Lett og praktisk fjellsekk designet for å 

frakte forsyninger over 2-3 dager. 

falketind Pack 45L 

Lightweight pack designed to carry supplies 

for 2-3-days. 


Price 149 EUR

En helt i oss alle 

Heroes at Heart 

98 

99

Tekst Text : 

Kristin 

Folsland Olsen 

Illustr. Illustration : 

Kristian 

Hammerstad/ 

By Hands 

Foto Photo : 

GoPro 

Du drar vel ikke på tur uten et 

hjelmkamera 

På toppen av et høyt fjell et sted i verden : det er 

midt på dagen, en dag midt i uka, midtvinters. 

Det blinker i hundretusen millioner snøkrystaller, 

og rekken av pudderkledte fjellsider strekker seg 

inn i uendeligheten. Akkurat hvor jeg befinner meg 

spiller ingen rolle. Det som betyr noe er at jeg er 

her på en topp, at solen stråler, at vinden hviler, 

og at langt der nede er alle de andre. Innendørs. 

På jobben, skolen, posten, butikken. Eller kanskje 

i en bilkø. Jeg løfter hånden, finner det vesle 

kameraet som er festet på skihjelmen og trykker 

ned utløseren. Så slipper jeg meg utfor. 

You’re not taking a trip without a 

helmet cam, are you 

On top of a high mountain somewhere in the world : 

It’s midday, midweek and midwinter. It seems like 

a hundred-thousand-million snowflakes are sparkling, 

and the row of snow-clad mountains seems 

to extend forever. My exact location is unimportant. 

What matters is that I am here on a summit, that the 

sun is shining, the wind is whistling and it is a long 

way down to the others far below. The others who 

are indoors, at work, at school, at the post office, in 

the shops, maybe caught in a traffic jam. I lift my 

hand, find the tiny camera attached to my ski helmet 

and push the button. Then I head over the edge. 

Det var ekstremsportutøverne som var de første 

til å skaffe seg kameraet. Nå vil også jaktlag, 

babysvømmingsinstruktører og rideskolelærere 

være med på leken. 

– Årsaken til at populariteten til GoPro har 

eksplodert, er kvalitet, god markedsføring og lav 

utsalgspris, mener Nilsen. 

– Stadig flere driver med sport og friluftsliv, og 

stadig flere ønsker å dokumentere fete toppturer, 

lange svev på ski og triks i skateparken. 

– Med GoPro har folk muligheten til enkelt å kunne 

forevige alt det morsomme de driver med. Alle 

kidsa i dag har en Mac som de redigerer video på 

og legger ut på nett. Det går sport i å få størst antall 

«likes», «hits», «tweets» og så videre. 

Den norske importøren må nå ansette flere folk for 

å kunne håndtere den enorme etterspørselen. 

Extreme sports enthusiasts were the first to buy 

the camera. Now hunting parties, baby swimming 

instructors and riding school teachers all want to 

join the fun. 

“GoPro’s popularity has skyrocketed because of 

quality, good marketing and a low retail price,” 

claims Nilsen. 

“More and more people are getting involved in sports 

and outdoor recreation, and more and more want to 

document their impressive summit, their ski jump 

glide or their tricks in the skatepark.” 

“GoPro gives people the chance to easily and simply 

capture the fun things they do. Every kid today has a 

Mac they use to edit video and post it on the Internet. 

And getting the highest number of ‘likes,’ ‘hits,’ 

‘tweets’ and so on has become a sport in itself.” 

The Norwegian importer is hiring more people to 

cope with the enormous demand. 

100 

101 

GoPro er ikke bare et kamera. Det er en bevegelse. 

Du kan filme og ta stillbilder med det og feste det til 

hjelmen, skiene, surfebrettet, sykkelen, seilbåten, 

fjernstyrte helikoptre – you name it. Det finnes 

selvsagt konkurrenter, hvorav Contour er den som 

har markert seg mest, men ingen har blitt så store 

som GoPro. Med vidvinkel på hele 170 grader fanger 

du det meste av omgivelsene. Discovery Channel 

har brukt det til å filme inne i kjeften på en hai. Filmskaper 

Steven Spielberg har anvendt det til å filme 

pilotscener i sine produksjoner. Bruksmulighetene 

begrenses kun av fantasien. Kanskje du har et slikt 

kamera selv. Hvis ikke har garantert naboen eller 

svigermor et du kan låne. 

Suksesshistorien om det vesle kameraet 

begynner i bølgene utenfor Australias solfylte kyst. 

Amerikaneren Nicholas Woodman er på surfeferie 

med kompiser, og savner en måte å forevige de 

gode stundene på. Vanlig kamerautstyr er udugelig, 

og profesjonelt utstyr er urealistisk å bruke på 

grunn av himmelhøye priser og at det er stort og 

tungt. Woodman bestemmer seg for å gjøre noe 

med saken. Tilbake i California flytter han inn til 

foreldrene, og fra sin Volkswagen selger han belter 

med perler og skjell fra Bali for å skaffe penger 

til sitt nye prosjekt. I 2002 lanserer han et analogt 

35 mm vanntett kamera som kan festes rundt 

håndleddet. Siden den gang har utviklingen gått på 

høygir. I dag veier kameraet kun 94 gram, du kan 

filme i HD, ta 11 MP stillbilder, kombinere to kamera 

slik at du få 3D-film, og fra sommeren 2012 kan du 

kjøpe et wi-fi bakstykke som gir deg mulighet til 

live streaming og opplasting direkte til Facebook. 

– Kjæresten din kan være ute i bølgene og surfe og 

du kan ligge på stranda med en iPad og se han kjøre 

gjennom en tube, sier Kent Willy Nilsen entusiastisk 

om nyvinningen. 

Nilsen jobber hos den norske GoPro-importøren. 

GoPro isn’t just a camera ; it’s a movement. You can 

shoot video or stills with it attached to your helmet, 

skis, surfboard, bike, sailboat, remote-control 

helicopter or … you name it. Of course, there are 

competitors, of which Contour is best known, but 

none are as big as GoPro. With a wide-angle field 

of vision covering 170 degrees, you can capture 

most of your surroundings. Discovery Channel used 

one to film inside the jaws of a shark. Filmmaker 

Steven Spielberg uses them to film pilot scenes for 

his productions. The only limit is your imagination. 

Maybe you have one yourself. If not, a neighbor or 

your mother-in-law is sure to have one. 

This tiny camera’s success story begins in the 

waves off the sunny shores of Australia. American 

Nicolas Woodman is on a surfing vacation with 

friends, and wishes he had a way of immortalizing 

the good times. Regular cameras are useless and 

professional equipment is not a realistic option 

because of sky-high prices, and because it is too big 

and heavy. Woodman decides to do something about 

it. Back home in California, he moves in with his 

parents, and from his 1974 VW Camper starts selling 

bead and shell belts from Bali to raise funds for his 

new project. In 2002, he launches a waterproof 35 

mm film camera that can be strapped to your wrist. 

Since then, development has constant : The current 

camera weighs just 94 grams, can film in HD, take 

11 megapixel photos. You can connect two cameras 

to create 3D and a Wi-Fi camera back-plate kit 

that enables live streaming and direct uploads to 

Facebook goes on sale this summer. 

“Your boyfriend can be out in the waves surfing and 

you can lie on the beach with an iPad and watch him 

going for the tube,” says highly enthusiastic Kent 

Willy Nilsen about the new innovation. 

Nilsen works for GoPro’s Norwegian importer. 

2,2 millioner fans følger GoPro på Facebook. 

Brukerne selv er produktets beste markedsførere. 

Folk digger GoPro og salget går så det suser. 

Hvor mange enheter som har blitt solgt vil ikke 

produsenten ut med, men vi kan vel uten å bomme 

radikalt slå fast at det er ekstremt mange. Daglig 

legges det ut tusenvis av videoer og bilder som 

er laget med GoPro på nettsteder som Facebook, 

YouTube og Vimeo. Folk ønsker å dele med seg av 

sine opplevelser, noe også friluftsmagasiner og 

nettsteder over hele verden har merket seg. 

– Med GoPro er det mye lettere å filme opplevelser 

i naturen. Du kan gjøre det du ellers ville ha 

gjort og bare sørge for å slå på kameraet, sier 

redaktør Erlend Sande i Fri Flyt, Skandinavias 

største skimagasin. 

Han forteller at det kommer inn svært mange slike 

filmer til redaksjonen og at det er svært populært 

blant leserne. 

– Styrken til GoPro er først og fremst selve opplevelsen 

av å være med på sykkel- eller skituren, 

men også det at det er lett å få mye film. Med et 

kamera som står i ro er det mye jobb å få filmet 30 

sekunder sykling eller skikjøring. Med GoPro får 

du minutt etter minutt. Dette blir også svakheten. 

Det blir lett mye, langtekkelig og monotont. En film 

blir veldig mye bedre om det er en veksling mellom 

GoPro-bilder og vanlige bilder, mener Erlend Sande. 

«Hero» er navnet på GoPros kamerakolleksjon – 

og «Be a Hero» er slagordet. Bakgrunnen for dette 

er at grunnlegger Nicholas Woodman ønsket at folk 

skal føle seg litt som helter når de bruker kameraet 

han har laget. Tidligere var det bare profesjonelle 

utøvere som fikk fete bilder og filmer av seg selv 

i bølgene og på fjellet. Nå kan hvem som helst «go 

pro» og smake på superheltfølelsen. 

GroPro has 2.2 million “likes” on Facebook. Its users 

are its best advertisement. People love GoPro and 

booming sales prove it. GoPro’s maker won’t say how 

many units have been sold, but we can say without 

even the slightest shadow of doubt that the number 

is extremely high. Every day, thousands of video and 

photos made with GoPros are posted on websites 

like Facebook, YouTube and Vimeo. People want to 

share their experiences, a fact that outdoor magazines 

and websites all over the world have noticed. 

“With GoPro, it’s much easier to film your outdoor 

experiences. You simply do what you always do, 

but just make sure to turn on the camera,” says 

Erlend Sande, editor of Scandinavia’s largest ski 

magazine, Fri Flyt. 

He says vast numbers of such films reach his 

editorial department, and they are a big hit 

among readers. 

“First and foremost, the strength of GoPro is giving 

the feeling of taking part in a bike ride or a ski trip, 

but it is also easy to get a lot of video. With a 

stationary camera, it’s a lot of work to film 30 

seconds of cycling or skiing. With GoPro, you get 

minute after minute. That is also a weakness. It can 

easily become too much, slow moving and monotonous. 

A film becomes much better if it switches 

back and forth between a GoPro and a regular 

camera,” says Sande. 

“Hero” is the name of the GoPro camera series, and, 

fittingly, their slogan is “Be a Hero.” 

The background for that name was company founder 

Woodman’s desire to make people feel a like heroes 

when they used his camera. In the past, only the pros 

got hot photos and videos of themselves out on the 

waves or in the mountains. Now anyone can go pro 

and get a taste of being a superhero.

Photographer: frode Sandbeck 

/29 PrimaLoft® GTX Parka 

Unique parka that warms 

in all types of weather 

through the winter. 

Technical fabrics and 

playful design create 

the most comfortable 

garment for everyday use 

during the winter season. 

filled with soft, 

water-repellent and 

breathable PrimaLoft® 

Sport 200 gr/m2 insulation. 

lyngen PrimaLoft® 

60 Jacket 

Light and packable 

insulated jacket. 

Windproof insulation 

which can be worn alone 

or with an outer jacket. 

PrimaLoft® Sport provides 

insulation even when wet, 

it’s compressible and has 

a higher warmth to weight 

ratio than fleece. 

WArmE r 

D r IEr 

S ofTEr 

The premium PrimaLoft® insulation products are a practical 

alternative to down and are used for high-quality, cold-weather 

and all-season clothing and accessories. PrimaLoft® products 

stand for quality and offer superior warmth and all-round protection 

in freezing cold and bad weather. 

WArmEr 

lofoten PrimaLoft® 

100 Jacket 

Light and packable 

insulation jacket. 

A windproof insulation 

garment that is used by 

itself, or in combination 

with an outer jacket. 

PrimaLoft® Sport provides 

insulation even when wet, 

is compressible and has 

a higher warmth-to-weight 

ratio than fleece. 

roldal GTX PrimaLoft® 

Jacket and pants 

Insulated and waterproof 

freeride jacket and pants 


Long cut jacket and a 

brushed GTX outer fabric 

also on the pants. 

Both are weather 

protective and warm, 

made with 2-layer GTX 

and PrimaLoft® Infinity 

insulation. 

The ultra-fine PrimaLoft® microfibres mimic 

the structure of down. Your body heat is 

maintained and cold is kept out. The result: 

soft and warm insulation even in the worst 

conditions. 

DrIEr 

PrimaLoft® microfibres offer excellent water 

repellency: you stay warm even when 

wet and it dries much faster than down, 

guaranteeing your comfort. In addition, the 

material is very easy to maintain and suitable 

for washing machine and dryer. 

SofTEr 

lofoten PrimaLoft® GTX 

Performance Shell Jacket 

Warm and waterproof 

freeride jacket. 

Light and flexible, 

simultaneously contains 

all critical feaures of a 

freeride jacket. made 

with water-repellent, soft, 

lightweight and breathable 

PrimaLoft® Sport insulation. 

roldal dri PrimaLoft® 

short leather gloves 

Durable gloves for skiing, 

made with goatskin in 

the palms. Hands are kept 

warm with a dri Tm 1 

insert, PrimaLoft® Sport 

200 insulation and 

leather stretch around 

the knuckles. 

The fine and ultra thin PrimaLoft® fibres are 

very light, fluffy, soft and luxuriously tactile. 

The microfibres are very compressible, so 

there’s very little storage space needed in 

your backpack and bounce back into action 

when unpacked. With PrimaLoft® insulation 

you feel good inside and out! 

We’re inside, so you don’t have to be. 

Take the PrimaLoft® Challenge at www.primaloft.com 

PrimaLoft® is a registered trademark of Albany International Corp. © 2011 Albany International Corp.

Til minne om 

Bjørn-Eivind Årtun 

(1966-2012) 

In memory of 

Bjørn-Eivind Årtun 

(1966-2012) 

Tekst Text : 


Foto Photo : 

Chris Holter 

Norrønas ambassadør Bjørn-Eivind 

Årtun omkom i en klatreulykke i 

Kjerag i februar. 

Bjørn-Eivind Årtun og klatrepartneren Stein Ivar 

Gravdal la ut på klatretur sammen tirsdag 7. februar 

2012. De ønsket å klatre ei ny islinje i Kjeragmassivet 

i Rogaland. Da de to klatrerne ikke returnerte 

som planlagt torsdag 9. februar, ble de meldt 

savnet. Mannskaper fra Rogaland Alpine Redningsgruppe 

og 330-skvadronens redningshelikopter 

fant de to klatrerne døde fredag 10. februar. Etter 

et omfattende redningsarbeid ble Årtun og Gravdal 

fraktet ut fra fjellet søndag 12. februar. 

Norrøna ambassador Bjørn-Eivind 

Årtun was killed in a climbing accident 

on western Norway’s Kjerag Mountain 

in February. 

Bjørn-Eivind Årtun and his climbing partner Stein 

Ivar Gravdal set out on a climb together on Tuesday, 

Feb. 7, 2012. They wanted to climb a new ice line on 

the Kjerag wall in western Norway’s Rogaland County. 

When the two climbers did not return as planned on 

Thursday, Feb. 9, they were reported missing. 

A search and rescue team from the Rogaland Alpine 

Rescue Unit and a rescue helicopter from the Royal 

Norwegian Air Force 330 Squadron found the two 

climbers dead on Friday, Feb. 10. After a demanding 

recovery operation, Årtun and Gravdal were brought 

down from the mountain on Sunday, Feb. 12. 

Trollveggen. Førstebestigninger på Kjerag. Isklatring. 

Knallhard klatring på naturlige sikringer i 

Bohuslän og rundt Oslo. Blåmann nordvegg. Magiske 

klatreruter på Cerro Torre, Cerro Stanhardt, Fitzroy 

og Pollone i Patagonia. Flere førstebestigninger. 

Vanskelige ruter på Mount Hunter, Denali og Mount 

Foraker i Alaska. En langtur til Himalaya. 

The Troll Wall. First ascents of Kjerag. Ice climbing. 

Extremely tough traditional climbing in Sweden’s 

Bohuslän province and around Oslo. The north face 

of Blåmann. Magical climbing routes on Cerro Torre, 

Cerro Standhardt, Fitzroy and Pollone in Patagonia. 

Numerous first accents. Difficult routes on Mount 

Hunter, Denali and Mount Foraker in Alaska. 

Climbing in the Himalayas. 

104 

105 

Bjørn-Eivind Årtuns klatre-CV var svært imponerende. 

Han var en komplett klatrer – som behersket 

både klipperuter, storvegger, is og snø. Og han 

var en av de fremste advokatene for den alpine 

klatrestilen. Her er hans egen definisjon på denne 

stilen fra et intervju i Norrøna Magazine : 

«Alpin klatring vil si at vi starter ved foten av fjellet 

og går ruta i ett – uten at vi legger opp faste tau 

eller etablerer leirer hvor vi blir i mange dager. 

Det handler om å gå lange ruter uten mye utstyr. 

Det gir mer klatreglede og bedre bevegelse. Men 

det har også noen miljømessige aspekter ved seg : 

vi setter ingen spor etter oss.» 

Vi husker Bjørn-Eivind for hans fantastiske humør 

og inkluderende væremåte. Vi husker den varme 

utstrålingen. Og vi husker ham for den uendelige 

oppdriften i fjellet : motivasjonen til å gå løs på nye 

prosjekter, tålmodigheten til å vente på de rette øyeblikkene, 

motet til å gjennomføre når mulighetene 

oppsto. Bjørn-Eivind ville alltid opp. Høyere. 

Norrøna er stolte og ydmyke over at Bjørn-Eivind 

ønsket å være med på laget vårt. Han var ikke 

bare en fremragende ambassadør for Norrøna. 

Han var en strålende fotograf og journalist i 

Norrøna Magazine, en engasjert foredragsholder 

og en pådriver for å videreutvikle vår klatrebekledning. 

Ikke minst var han en god venn og 

kollega – en som bidro sterkt til det gode miljøet. 

Bjørn-Eivind Årtun’s climbing resume was impressive. 

He was the complete climber, who mastered 

sports routes, big walls, ice and snow. And he was 

one of the foremost advocates of the Alpine climbing 

style. Here is his definition of that climbing style from 

an interview in Norrøna Magazine : 

“Alpine climbing starts at the base of the mountain 

and does the route in one go-without putting up 

set ropes or setting up camps where we stay for 

many days. It’s about doing long routes with little 

equipment. That makes the climbing more enjoyable 

and affords greater mobility. But there are also 

environmental aspects : We leave no trace behind.” 

We remember Bjørn-Eivind for his fantastic sense 

of humor and his knack for including those around 

him. We remember him for the warmth he generated. 

We remember him for his limitless buoyancy in the 

mountains : Always having the motivation to try new 

projects, the patience to wait for the right moment, 

and the courage to carry it out when the opportunity 

arose. Bjørn-Eivind always wanted to go up. Higher. 

We are proud and humbled by Bjørn-Eivind’s 

wish to be a part of our team. He was not just an 

outstanding ambassador for Norrøna, he was a great 

photographer and journalist for Norrøna Magazine, 

an enthusiasitc speaker and a driving force in the 

development of our climbing attire. He was a friend 

and a colleague, one whose good spirits helped 

create a good and strong social environment.

106 

107 

Norrøna Magazine har bedt noen av Bjørn-Eivind 

Årtuns gode venner skrive noen ord om ham. 

Robert Caspersen : 

Bjørn-Eivind, min venn… 

Du var en enestående klatrepartner. Motivert, 

fokusert og full av energi, med en inderlig kjærlighet 

for bevegelsene, naturen, utfordringene og 

eventyret. På turer tok du ansvar ; du tvang oss 

opp tidlig om morgenen, tråkket spor i dypsnøen, 

sørget for mat og drikke når vi trengte det, var 

ekstremt utholdende og hadde alltid godt humør. 

I hverdagen var du en god treningskamerat, om det 

var klatring, løping i skogen eller på langrennsski. 

Det var tidvis høy intensitet og alltid godt treningsutbytte. 

Treningsturene var også en kjærkommen 

stund for «den gode samtalen». Du var flink til å 

åpne deg for venner når det var ting i livet som 

butta, du våget å snakke om det vanskelige. Du 

søkte råd og arbeidet aktivt for å forbedre ting i 

livet som ikke var optimalt. I lys av ditt ellers så 

milde og beskjedne vesen var du fascinerende 

utadvendt og sosial. Overalt hvor du reiste fikk du 

nye venner. Du var nysgjerrig på andre mennesker 

og ble lett engasjert. Du var så inderlig tilstede i 

alt du foretok deg. Nå er du ikke lenger blant oss, 

Bjørn Eivind. Jeg er fylt med gode minner, vemod 

og inspirasjon. Jeg savner deg, min venn! 

Colin Haley : 

Bjørn-Eivind var en ekte drømmer. Hvor vi andre så 

en teknisk taulengde, så han en mulighet til å gå i 

fri. Hvor vi andre så for oss en bivuakk, så han ingen 

grunn til å overnatte. Når vi andre hørte en dårlig 

værmelding, hørte han en god værmelding. Når vi 

andre var klar for å avlyse, eller bare slappe litt av, 

var han klar for å gjøre det helt store. Takk, Bjørn, 

for de fantastiske opplevelsene vi delte i fjellet. 

Noen ganger måtte jeg holde deg tilbake og foreslå 

en litt mindre ambisiøs tur. Men andre ganger fikk 

entusiasmen din fram det beste i meg, og vi støtet 

på, selv om jeg er sikker på at jeg hadde snudd hvis 

jeg hadde vært sammen med andre klatrepartnere. 

Vi gjorde vårt beste, og kom tilbake til leiren med 

den tilfredsstillende følelsen du kun får når du har 

tatt deg helt ut. Med din energi og dine evner kan 

man bare forestille seg hva som hadde blitt de neste 

klatrelinjene dine. Du vil bli savnet, og du vil være 

en evig inspirasjon for meg, og for mange andre – 

i forhold til å tenke stort og støte på. 

Norrøna Magazine asked some of Bjørn-Eivind 

Årtun’s good friends to write a few words about him. 

Robert Caspersen : 

Bjørn-Eivind, friend… 

You were an outstanding climbing partner. Motivated, 

focused, full of energy, with a deep love for motion, 

nature, challenges and adventures. You took in 

responsibility during treks : You forced us to get up 

early in the morning, broke trails in the deep snow, 

provided food and drink when we needed it, had 

extreme endurance and were always in a good 

mood. In everyday life, you were a training partner, 

whether for climbing, running in the woods, or crosscountry 

skiing. Sometimes there was high intensity, 

and always a good workout. These training sessions 

were also a treasured time for “the good conversation”. 

You were good at opening up to your friends 

when things in life got in the way. You dared talk 

about difficult things. You sought advice and worked 

hard to improve anything that was not working in 

your life. In light of your mild and modest nature, 

it was a joy to see you being social. Everywhere you 

went, you made new friends. You were interested 

in people, and could easily get involved. You were 

so much a part of everything you did. Now you are 

no longer with us, Bjørn-Eivind, I am filled with good 

memories, sadness and inspiration. I miss you 

my friend. 

Colin Haley : 

Bjørn-Eivind was a true dreamer. Where the rest 

of us saw an aid pitch, he saw a free pitch. Where 

we assumed bivouacs, he assumed none. When 

we heard a bad weather forecast, he heard a good 

weather forecast. When we were ready to call it off, 

or just take it easy, he was ready to go big. Thank 

you, Bjørn, for the amazing experiences we shared 

in the mountains. Sometimes I had to reign you in, 

and hold you back to a more timid idea. But other 

times your enthusiasm got the better of me, and we 

went for it, even though with other partners I’m sure 

I would’ve turned around. We put in our best efforts, 

and came back to camp with the satisfaction that 

comes only from complete exhaustion. With your 

energy and skill, one can’t help but wonder what 

your next lines might have been. You will be missed, 

and you will be a lasting inspiration for me, and for 

many others – to dream big and go for it. 

Joakim Gaupset Eide : 

Husker han sa til meg etter vi var vel nede etter det 

første forsøket vårt på «A la recherche du temps 

perdu» (Patagonia) høsten -07 : 

–Jeg kan reise hvor som helst i verden og klatre 

med deg, Joakim! 

Jeg hadde da kjent Bjørn-Eivind til sammen ei ukes 

tid – og allerede hadde han trykket meg til sitt bryst. 

Seinere, under samme Patagoniaopphold, etter vi 

hadde snudd nok en gang, men nå i et forsøk opp 

Exocet : jeg hadde nedadgående blodsukker og 

dårlig humør, men Bjørn hadde rett medisin : 

– Denne småkaken tenkte jeg å spare til toppen, 

men siden du spiste opp dine allerede på tur inn 

dalen i går, er det like greit at vi deler den her og nå. 

Slik ble jeg kjent med «onkel Bjørn» – alltid åpenhjertig, 

inkluderende, omsorgsfull, med respekt for 

alle og rett og slett en herlig type. Fjellet gir og fjellet 

tar, og jeg sitter igjen med noen uforglemmelige 

minner. Takk, Bjørn-Eivind! 

Hilde Bjørgås : 

I mine øyne hadde BE en genuin og inderlig ekte tro. 

Tro på at alt går. Lage middag ut av ingenting. Klatre 

bløte greier. Tro på livet og på alle drømmene man 

har. Tro på seg selv, og sist men ikke minst tro på 

andre mennesker. Jeg beundrer ham så sterkt! 

Marius Olsen : 

Tomrommet etter Bjørn-Eivind kan ikke fylles. 

Vi vet at han er borte for alltid. Men det er håp. 

For den sorgen vi føler i dag, den vil gro til fine 

minner, om vi bare slipper tiden til. Minner som vi 

kan hente fram og kjenne på med glede og et lunt 

smil. For Bjørn-Eivind har ikke forlatt oss ensomme. 

Han har nemlig sådd frø inne i hjertet til hver av oss. 

Der spirer glede, vennlighet, medmenneskelighet, 

tilstedeværelse, respekt og nærhet. Det er arven 

etter Bjørn-Eivind. 

Geir Arne Bore : 

Tapet av Bjørn-Eivind Årtun og Stein-Ivar Gravdal 

vil prege en hel generasjon klatrere, både for de 

av oss som hadde dem som gode venner og for 

det de representerte som klatrere. Når det gjelder 

Bjørn-Eivind, så representerte han det beste i en 

moderne norsk klatretradisjon. Hans engasjement 

og dyktighet var en viktig grunn til at det de siste 

årene har vokst fram et norsk alpinmiljø som er 

blant de mest spennende i klatreverden. Kjennetegnene 

for Bjørn-Eivind er høye ferdigheter på et 

bredt område, ekstrem utholdenhet og en vilje til 

å klatre på naturens premisser som preger både 

klatreetikk og risikovurdering. Bjørn-Eivind hadde 

også en driv som få andre, kombinert med en like 

stor ydmykhet i møtet med andre. Derfor ble han 

så høyt elsket, og er så dypt savnet. 

Joakim Gaupset Eide : 

I remember what he said when we were safely down 

after our first attempt on the route called 

“A la recherche du temps perdu” (Patagonia) in the 

autumn of 2007 : 

“I could travel anywhere to climb with you, Joakim.” 

At that point, I had known Bjørn-Eivind for about 

a week, and he had already embraced me. 

Later, during the same Patagonia trip, after we 

turned back once again, this time in an attempt on 

Exocet, I had sinking blood sugar and was in a bad 

mood. But Bjørn-Eivind had the right medicine. 

“I was saving this cookie for the summit, but since 

you ate yours down in the valley yesterday, we can 

just as well share this one here and now,” he said. 

That’s how I got to know “Uncle Bjørn”–always 

forthright, inclusive, caring, respecting everyone 

and simply a wonderful person. The mountain gives 

and the mountain takes. I have been left with some 

unforgettable memories. Thank you Bjørn-Eivind. 

Hilde Bjørgås : 

In my eyes, BE had deep and genuine faith. Faith that 

anything goes : Making dinner out of nothing, climbing 

something soggy. Faith in life and all your dreams. 

Faith in himself and not in the least, faith in other 

people. I admire him so much! 

Marius Olsen : 

The emptiness left by Bjørn-Eivind cannot be filled. 

We know he is gone for good. But there is hope. 

Because the grief we feel today will grow into 

fond memories, if we just let time do its work. 

Memories we can call up, and feel with joy and a 

warm smile. Because Bjørn-Eivind has not left us 

alone. He planted a seed in the heart of each of us. 

And that will sprout joy, kindness, compassion, 

attentiveness, respect, and intimacy. That is the 

legacy of Bjørn-Eivind. 

Geir Arne Bore : 

The loss of Bjørn-Eivind Årtun and Stein-Ivar Gravdal 

will influence a whole generation of climbers, both 

for those of us who had them as friends and for 

what they represented as climbers. When it comes to 

Bjørn-Eivind, he represented the very best of modern 

Norwegian climbing traditions. His commitment 

and skill were major reasons that Norwegian alpine 

circles have grown to be among the most exciting 

in the world of climbing. Things that characterized 

Bjørn-Eivind were his broad range of skills, extreme 

endurance, a willing to climb on nature’s terms, 

which showed in both his climbing ethics and risk 

assessment. Bjørn-Eivind also had a drive that few 

others could match, combined with equally great 

humility in his meetings wih others. That is why he 

was so loved, and is so deeply missed.

Bratt Antarktis 

Steep Antarctica 

108 

109 

Storveggsklatrer Robert Caspersen 

vender alltid tilbake til Ulvetanna 

i Antarktis. 

Big wall climber Robert Caspersen 

always returns to Ulvetanna Mountain 

in the Antarctic.

Tekst Text : 


Foto Photo : 

Robert Caspersen, 

Ivar Tollefsen & 

Trond Hilde 

– Hvis jeg skal oppsummere denne turen til 

Ulvetanna, så vil jeg si at den var preget av for 

mye utfordrende vær, for lite tid, ikke nok mot, 

godt vennskap, magiske omgivelser – og fortsatt 

noen prosjekter som må fullføres, forteller 

Robert Caspersen, vel hjemme etter sin fjerde 

tur til Antarktis og den tredje til magiske 

fjellet Ulvetanna. 

“If I were to sum up this trip to Ulvetanna in 

just a few words, I would say it was marked by 

a lot of challenging weather, too little time, not 

enough courage, good friendship and enchanting 

surroundings – plus a few projects that have yet 

to be completed,” says Norwegian climber Robert 

Caspersen, back home after his fourth trip to the 

Antarctic and his third to the magical mountain 

Ulvetanna (Wolf Fang). 

Forrige oppslag : Norrøna-amassadør Robert Caspersen høyt oppe 

i veggen på Ulvetanna i Antarktis. 

Øverst : Ivar Tollefsen og Trond Hilde nyter den spektakulære 

naturen i Dronning Mauds Land i Antarktis. 

Nederst : Ivar Tollefsen drar et ukjent antall kilo mellom to leirer 

under ekspedisjonen til Ulvetanna-området. 

Previus spread : Norrøna amassador Robert Caspersen situated 

high up the wall of the Ulvetanna in the Antarctic. 

Top : Ivar Tollefsen and Trond Hilde enjoy the spectacular nature 

in Queen Mauds Land in the Antarctic. 

Bottom : Ivar Tollefsen pulls an unknown amount of kilos between 

two camps during the Ulvetanna expedition. 

Teamet – som besto av Robert, Ivar Tollefsen og 

Trond Hilde – fikk dessverre dårlig vær i tre av de 

fire ukene de hadde tilgjengelig. Selv den «gode» 

uka var overraskende kald på grunn av en stabil, 

isnende vind. Utfordringene begynte allerede i 

Cape Town, på vei til Antarktis. På grunn av en 

storm ved Novo – den russiske flystripen i Antarktis 

hvor teamet skulle lande – ble det mye venting i den 

sørafrikanske storbyen. 

– Da vi endelig landet i Novo, fløy vi videre til 

Ulvetanna dagen etterpå, forteller Robert. 

Det så bra ut. Vi var optimistiske. Men fem minutter 

før vi nådde Ulvetanna ble været dårligere. Vi kunne 

ikke se noen ting. Piloten sa det var umulig å lande. 

Så vi returnerte til Novo i stadig verre værforhold. 

Og der satt vi, i en uke på flybasen, og ventet på at 

stormen skulle gi seg. Det var svært frustrerende. 

To uker av turen var passert og vi var fortsatt ikke 

fremme ved fjellet. 

The team of Caspersen, Ivar Tollefsen and Trond 

Hilde unfortunately suffered bad weather for three of 

their four available weeks. Even the ‘good’ week was 

surprisingly cold because of a steady, icy wind. But 

the challenges started back in Cape Town, en route to 

the Antarctic. A storm at Novo – the Russian air base 

in the Antarctic where the team was to land – resulted 

in a long wait in the South African big city. 

“After we finally landed at Novo, we flew on to 

Ulvetanna the next day,” says Caspersen. 

“It looked good. We were optimistic. But five minutes 

before we reached Ulvetanna, the weather turned 

bad. We couldn’t see a thing. The pilot said it wasn’t 

possible to land. So we returned to Novo in steadily 

deteriorating weather conditions. And there we sat : 

A week at the air base waiting for the storm to break. 

It was extremely frustrating. Two weeks of the trip 

were used up and we still hadn’t even made it to 

the mountain.” 

110 

111 

Så oppsto plutselig et værvindu. Klatreteamet 

satte seg i flyet og landet like ved Ulvetanna. Da de 

sirklet rundt fjellet under innflyvningen, fikk Robert 

studert den planlagte klatreruta opp nordøstryggen 

såpass nøye at han begynte å tvile. Det var mye mer 

snø i den nedre delen av ruta enn han noensinne 

hadde sett. Han visste at det var usikrede sva under 

denne snøen – og at snøen ville være løs og til ingen 

hjelp når det gjaldt å sikre. Robert forsto at de ville 

komme til å bruke mye tid på å skrape vekk snø 

for å finne klatretak og riss til å sikre i. I tillegg 

så den midtre delen av ryggen mye lenger ut enn 

han hadde håpet – og stadig skarpere mot toppen 

av ryggen. 

– Likevel bar vi alt utstyret til bunnen av klatreruta 

og startet klatringen, sier Robert. 

– Men jeg hadde hele tiden en rar følelse i magen, 

og en tydelig stemme i hodet, som fortalte meg at 

dette prosjektet ikke var realistisk. Jeg følte meg 

ikke godt nok forberedt til denne typen klatring. 

Vi ville på ingen måte klare å klatre midtpassasjen 

på 900 meter på én dag uten overnatting. Det så 

mer ut som en tredagerstur. Og vi kunne ikke se 

noen hyller hvor vi kunne sette opp teltet. Og vi 

hadde dessverre ikke tatt med oss en port-a-ledge. 

Then a weather window suddenly opened. The 

climbing team hopped on the plane and took off for 

Ulvetanna. When they circled the mountain during the 

approach, Caspersen studied the planned route up 

the northeast ridge in enough detail to trigger doubts. 

There was much more snow on the route’s bottom 

section than he had ever seen. He knew there were 

difficult to secure rock faces under the snow and 

the snow would be useless for setting up protection. 

Caspersen realized they would spend a lot of time 

scraping away snow to find holds and cracks for protection. 

On top of that, the middle section of the ridge 

looked much longer than he had hoped, and grew 

steadily sharper toward the top edge of the ridge. 

“Nevertheless, we carried the equipment to 

the bottom of the route and started climbing,” 

says Caspersen. 

“But I had a strange feeling in my gut, and a clear 

voice in my head telling me that this was not a 

realistic project. I did not feel like I was adequately 

prepared for this kind of a climb. There was no way 

we were going to manage the 900 meter middle section 

in one day without spending the night. It looked 

more like a three-day trip. And we couldn’t see any 

ledges where we would be able to set up a tent. And, 

unfortunately, we hadn’t brought a Port-A-Ledge.” 

Etter to taulengder kastet Robert inn håndkleet. 

Han hadde ingen tro på at de ville klare å klatre ruta 

After two pitches, Caspersen threw in the towel. 

He saw no chance of climbing the route under the

Rapell ned fra Ulvetanna. Ekspedisjonen kom ikke helt til topps på 

den planlagte ruta. 

Abseiling down the Ulvetanna mountain in the Antarctic. This time 

the expedition did not reach the summit. 

telt satte trioen av gårde tidlig om morgenen. 

De fant fort ut at ryggen var mer komplisert enn de 

hadde forventet. De rotet litt med veivalget og etter 

åtte timer hadde de ennå ikke nådd den bratteste 

delen av ryggen. Det gikk for sakte. I tillegg slet 

de alle med kalde føtter. Et par forfryste fingre var 

også bekymringsfullt. Været var overskyet og grått. 

Ingen varmende sol, men en kald vind. Utsiktene 

til en 24 til 36 timers non-stop klatretur til toppen 

virket ikke særlig forlokkende. Og de visste at 

været ville bli enda verre innen 24 timer – en ny 

storm var varslet. 

– Det var en vanskelig og ego-sårende beslutning 

å ta, men alle våre rasjonelle tanker gikk i retning 

av å snu. Så vi rappellerte ned, sier Robert. 

were in a good position for an attempt on the peak. 

After a very cramped night in a two-man tent, the trio 

set off early in the morning. They quickly discovered 

that the ridge was more complex than expected. 

They messed up the route and after eight hours still 

had not reached the steepest part of the ridge. It was 

too slow. In addition, they were all struggling with 

cold feet. A couple of frostbitten fingers were also 

cause for concern. The weather was overcast and 

grey. No warming sun, but instead a freezing wind. 

The prospects of a 24-36 hour non-stop climb to the 

summit did not seem particularly inviting. And they 

knew the weather would be getting worse in the 

next 24 hours, with a new storm forecast. 

“It was a difficult and ego-bruising decision to make, 

but our rational thoughts were all in the direction of 

turning back. So we rappelled down,” 


112 

113 

under de rådende forholdene. Ivar og Trond støttet 

beslutningen, og teamet vendte oppmerksomheten 

mot et mer realistisk prosjekt: sørryggen på 

Ulvetanna. Dette er på ingen måter lett klatring, 

men den ruta er mulig å gå uten port-a-ledge. Den 

starter med en veldig bratt vegg på ca 350 meter, 

som gir adgang til et stort platå på sørryggen. 

Her ville det være mulig å sette opp et vanlig telt. 

Ryggen videre så ikke ut som om den var teknisk 

vanskelig – men lang og med mye løst og vanskelig 

sikret fjell. 

– Vi brukte to dager på å klatre den bratte veggen, 

forteller Robert. 

– Vi fant bolter på alle standplassene etter de to 

tidligere forsøkene på ruta av det sveitsiske teamet 

som var der i 2001 og det franske teamet som var 

der i 2009. Dette gjorde klatringen raskere og mer 

behagelig for oss. Vi kunne forstå deres bruk av 

bolter på standplassene siden dette også var rappellinja, 

og siden rissene var svært vide og krevde 

meget store kamsikringer. Men mange av boltene 

underveis i taulengdene virket unødvendige. Det var 

likevel svært eksponert og flott klatring. Været ble 

dårligere igjen den dagen teamet jumarerte opp til 

platået for å sette opp et lite telt til toppforsøket. 

Først kom lett snøvær, deretter vind. Men oppe 

på ryggen var de likevel godt posisjonert for toppforsøket. 

Etter en svært trang natt i et lite tomanns- 

existing conditions. Tollefsen and Hilde backed the 

decision, and the team turned their attention to a 

more realistic project : The south ridge of Ulvetanna. 

It was by no means an easy climb, but it was possible 

to do the route without a Port-A-Ledge. 

It starts with a very steep 350-meter wall, which 

gives access to a large plateau on the south ridge. 

It would be possible to set up a regular tent there. 

The ridge from there did not appear to be technically 

difficult but was long with a lot of loose rock that 

would make protection a challenge. 

“We used two days to climb the wall,” 


“We found bolts at all the anchor points left by 

the two earlier attempts on the route by the Swiss 

team in 2001 and the French team in 2009. That 

made the climbing faster and more comfortable for 

us. We understood their use of bolts at the anchor 

points, because this was also the line for rappelling, 

and because the cracks were so big they would 

have required extremely large climber’s cams. 

But many of the bolts along the pitch seemed 

unnecessary. Just the same, it was very exposed 

and excellent climbing.” 

The weather turned bad as the team used Jumar 

ascenders to get to the plateau where they set up a 

small tent for a summit attempt. First there was light 

snow, then wind. But up on the ridge, they 

Da de våknet i teltet neste morgen, ved foten av 

Ulvetanna, var de midt i en snøstorm. I fire dager 

lå de i soveposene og ventet på at stormen skulle 

avta. På den femte dagen blåste det fortsatt mye, 

og det var på ingen måte ideelle klatreforhold. 

Men for å dempe frustrasjonen bestemte teamet 

seg for å bruke dagen på å gå 35 km på ski til et 

annet fjellområde de ikke hadde undersøkt tidligere : 

den sørlige delen av Holtedahlfjella. 

– Vi hadde forhåpninger om å kanskje få klatret 

noen lettere fjell – selv om værforholdene ikke var 

de beste, forteller Robert. 

– Det fikk vi til. Dagen etter startet vi fra vår nye leir 

ved foten av Holtedahlfjella – og gikk 40 km på ski 

og besteg seks lette fjell. Vi fant en varde på toppen 

av Skorvestallen og restene etter en varde på 

toppen av Svartnupen, så her hadde det tydeligvis 

vært folk før oss. 

Neste dag kunne by på sesongens beste vær. 

For første gang på turen kunne Robert, Trond og 

Ivar oppholde seg utenfor teltet uten å plages med 

vind og streng kulde. De kunne senke skuldrene 

og nyte tilværelsen, om dog med en bitter smak 

av noe uforløst… 

– Tenk om det hadde vært slike forhold hele tiden, 

sier Robert. 

– Da kunne vi klatret uten hansker og med svasko 

på føttene. Det var som om fjellene pekte nese til 

oss. Ikke bare det: de fristet oss. Ga ny næring til 

drømmene våre. Og nok en gang fikk vi følelsen av 

å være svært små og ubetydelige i denne storslåtte 

naturen – forsvarsløse mot Moder Jord og alle 

hennes krefter. Samtidig fikk vi melding på sattelittelefonen 

fra Novo at var en heftig storm rett rundt 

hjørnet – kanskje den verste stormen for sesongen. 

Derfor ville de komme og hente oss med flyet med 

en gang. Det var den ferien… 

When they woke up in their tent the next morning, 

at the base of Ulvetanna, they were in the middle of 

a snowstorm. For four days, they lay in their sleeping 

bags, waiting. On the fifth day, it was still blowing 

hard, and conditions were in no way ideal for climbing. 

But to keep their frustration in check, the team 

decided to use the day for a 35 kilometer ski trip 

to another mountain area they had not checked out 

earlier : The southern part of the Holtedahl Mountains. 

“We had hopes of maybe climbing some easier 

mountains, even if the weather conditions were not 

the best,” says Caspersen. 

“And we did it. The next day, we started from our 

new camp at the base of Holtedahl Mountain, skied 

40 kilometers and climbed six easy mountains.” 

The next day offered the best weather of the season. 

For the first time on the expedition, Caspersen, 

Tollefsen and Hilde could stay outside the tent 

without suffering from the wind and biting cold. 

They could relax and enjoy life, even though it was 

with the sour taste of a task left undone. 

“Imagine if we’d had these conditions the whole 

time,” says Caspersen. 

“Then we could have climbed without gloves and 

in rock-climbing shoes. It was as if the peaks were 

thumbing their noses at us. Not just that, they were 

tempting us ; giving new sustenance to our dreams. 

And once again, we were left with the feeling of being 

small and insignificant in this vast nature ; defenseless 

against Mother Earth and all her power. At the 

same time, we received word on the satellite telephone 

from Novo that another nasty storm was right 

around the corner, maybe the worst storm of the 

season, and that they wanted to fly in immediately 

to pick us up. So much for that vacation…”

PolyG i E NE a T møR k håla, N a R v ik. PuR E F R EERi d E CamP 2012 


Produkt Product : 

Fjellanorakk 

Anorak 

dor-Free 

114 

115 

Norrøna stays fresh 

Climb higher. Go further. Ski steeper. Now you 

can sweat all day and still stay fresh. Polygiene ® 

permanent odor control technology makes 

clothing, footwear and gear odor free and last 

longer. No matter what challenges you take on. 

The Norrøna lofoten warm1 Jacket, for highenergy 

activity, now feature Polygiene. 

Polygiene AB 

E-mail: info@polygiene.com 

www.polygiene.com 

Reduce your environmental footprint – wear 

several times before washing!

Oppsirkulert 

Upcycled 

116 

117

Førti plastflasker har reist jorden 

rundt for å lage en 100 prosent 

resirkulert Norrøna fleecejakke. 

Forty plastic bottles travelled around 

the world to become a 100-percent 

recycled Norrøna fleece jacket. 

Bilde 1-4 : Flaskene kommer inn til returmottaket hos Resirk, Oslo. 

Plast og metall blir separert fra hverandre og presset i bunter. 

Bilde 5-7 : Buntene med flasker blir malt i stykker hos Cleanaway, 

Sverige. Papir og skitt blir vasket bort før plastbitene blir sortert 

etter klar eller farget plast. 

Image 1-4 : Resirk in Oslo receives the bottles at their recycling 

plant. Plastic and metal are separated and bundled. 

Image 5-7 : The bundles of bottles are ground to pieces at 

Cleanaway, Sweden. Paper and dirt is washed away before the 

bits are sorted by colour. 

Tekst Text : 

Per A. Risnes jr. 

Foto Photo : 

Chris Holter 

Poenget med resirkulering er at alle skal vinne. 

Du. Produsenten. Naturen. Alle skal tjene på at 

drikkeflaskene du pantet i fjor blir til fleece-jakken 

du ser hos Norrøna i år. Da blir det ikke bare resirkulering, 

men oppsirkulering. 

The point of recycling is for everyone to win. You. 

The manufacturer. Nature. Everyone should benefit 

from the plastic bottles you returned last year 

becoming the fleece jackets in Norrøna’s stores this 

year. That’s not just recycling but rather upcycling. 

Halvannen flaske. Det var det skuffende svaret 

på det første spørsmålet Norrøna hadde stilt seg : 

Hvor mange tomflasker går det i en fleece Det er 

altså mye mindre returflasker i en vanlig fleece 

enn folk flest tror. Resten av stoffet består oftest 

av jomfrupolyester, fleece-rester og annet industriavfall. 

Men måtte det være sånn Nei. 

– Nå lanserer vi det aller første sportsplagget som 

bare er laget av returflasker, forteller daglig leder 

og eier av Norrøna, Jørgen Jørgensen. 

I samarbeid med Tomra og Norsk Resirk samlet 

Norrøna inn 700 000 tomflasker ved påsketider i 

fjor og sendte de på en reise rundt halve jordkloden. 

– Målet er å resirkulere oppover i verdikjeden. Slik at 

flasker kan bli til avansert sportstøy, sier Jørgensen. 

One and a half bottles was the disappointing answer 

Norrøna got when it asked : “How many empty bottles 

go into a fleece” A much smaller number than most 

people might expect. The rest of the fabric usually 

consists of virgin polyester, fleece scraps and other 

industrial waste. But does it have to be that way No. 

“We are now launching the first sports garment made 

exclusively from returned bottles,” says Norrøna 

owner and chief executive Jørgen Jørgensen. 

In cooperation with recycling companies Tomra and 

Norsk Resirk, Norrøna collected about 700 000 empty 

bottles around Easter 2011 and sent them on a trip 

halfway around the world. 

“The goal is to recycle up the value chain, so that 

bottles can be turned into advanced sportswear.” 

1 2 

3 4 

118 

119 

Reisen begynte i Norge. Her ble flasken pantet, 

samlet inn, sortert, pakket og sendt videre til 

Cleanaway i Norrkøping. Der ble flaskene malt til 

små biter, maks 12 millimeter store. Disse bitene 

ble vasket for å fjerne etiketter og lim. De ble skylt 

med kaustisk soda, og kjørt gjennom en vanntank, 

der det lettere korkmaterialet fløt opp til overflaten. 

Korkene blir brukt til enkle produkter som paller. 

De helt klare og lyseblå plastbitene ender som 

nye plastflasker og som fleece. Det fargede flaskematerialet 

blir til emballasjebånd og bilmatter. 

– Det føles bra å få flaskene tilbake i systemet, det 

er jo det viktige med denne miljøloopen, sier daglig 

leder Thomas Ottoson hos Cleanaway, som daglig 

maler 80 tonn flasker til flakes før de selges videre. 

The trip started in Norway, where the bottles were 

returned for deposit, collected, sorted, packed and 

sent to the company Cleanaway in Norrkøping, 

Sweden. There, the bottles were shredded into small 

flakes, none larger than 12 millimeters, and the flakes 

were washed to remove labels and glue. Then they 

were rinsed with caustic soda and processed through 

a water tank where the lighter pieces of plastic bottle 

caps floated to the surface. The caps are used to 

make simple products, such as pallets. The clear and 

light blue plastic flakes end up as new bottles and 

fleece, while the colored pieces become packing tape 

and automotive floor mats. 

“It feels good to get the bottles back into the system, 

that’s the important part of the environmental loop,” 

says general manager Thomas Ottoson of Cleanaway, 

which grinds 80 tons of bottles per day before selling 

them on. 

5 6 

På andre siden av Atlanterhavet, på Unifis 

REPREVE® recycling Center i North Carolina, blir 

farget flakes varmet opp til 280 grader og presset 

til små pellets. Disse blir igjen varmet opp og dyttet 

gjennom en sil til REPREVE® 100 polyester garn. 

Tråden blir sendt videre på store sneller til 

Polartec i Boston, som strikker mange typer 

resirkulerte stoffer. 

– Lenge brukte man en ganske lav andel resirkulert 

forbruker, så lite som 10 prosent, men etter hvert 

har vi tilført mer og mer og klarer i dag å lage 

et stoff uten å tilsette fersk polyester. Og uten at 

On the other side of the Atlantic, at Unifi's REPREVE® 

recycling Center in North Carolina, the colored flakes 

were heated to 280 degrees and pressed into small 

pellets. These were then heated again and pushed 

through a spinnerett to become REPREVE® 100 polyester 

yarn. That yarn was then sent on large spools 

to Polartec in Boston, which knits an assortment of 

recycled fabrics. 

“For a long time, a fairly low proportion of recycled 

material was used, as little as 10 percent. But after 

a while we were able to add more and more and can 

now make a fabric without adding fresh polyester 

7 8

9 10 

Bilde 8-11 : De klare plastbitene blir så fraktet til Unify i USA hvor 

de blir smeltet om til pellets. Pellets blir så smeltet og presses ut 

til tråd. 

Bilde 12-14 : Hos Polartec i USA strikkes trådene om til fleecestoff. 

Stoffet går igjennom flere prosesser som nupping og farging før 

det ferdige stoffet sendes til fabrikken i Kina. 

Bilde 15-16 : Fabrikk i Kina. Fleecen blir sydd sammen. 

Image 8-11 : The clear plastic flakes are transported to Unify in 

the USA and melted into pellets. The pellets are then melted yet 

another time and pressed into a fine synthetic yarn. 

Image 12-14 : At Polartec, USA, the yarn is knitted into fleece material. 

The textile goes through several processes, like burling and 

dyeing before it is completed and shipped to the factory in China. 

Image 15-16 : The fleece is sewn together in a factory in China. 

Fra flaske til fleece : 

1. Du kjøper en flaske brus. 

2. Du panter brusflasken i butikken. 

3. Tomflaskeselskapet henter flasken fra pante-automaten. 

Flasken blir fargesortert, presset i paller og sendt til Sverige. 

4. Flasken blir revet i flakes, vasket og fargesortert, deretter 

sendt med båt til USA. 

5. Flakes blir smeltet til REPREVE® Recycled Polyester 

i North Carolina. 

6. I Boston blir tråden strikket til fleece-materiale, deretter farget. 

7. Stoffet går til Hong Kong med båt der det blir sydd til den 

nye fleecejakken. 

8. Jakken blir shippet tilbake til Norrønas lager i Stockholm. 

9. Du ser «flasken» igjen i Norrønabutikken. 

From bottle to fleece : 

1. You buy a bottle of soda. 

2. You return the plastic bottle for deposit at the store. 

3. A bottle company collects the bottles from reverse vending 

machines. The bottles are sorted by color, pressed into pallets and 

shipped to Sweden. 

4. The bottles are shredded into flakes, washed and sorted by color, 

and sent on a ship to the United States. 

5. The flakes are melted into REPREVE® Recycled Polyester 

in North Carolina. 

6. In Boston, the yarn is knitted into fleece fabric and then colored. 

7. The fabric is shipped to Hong Kong, where it is sewn into a new 

fleece jacket. 

8. The jacket is shipped to Norrøna’s warehouse in 

Stockholm, Sweden. 

9. You meet your “bottle” again at a Norrøna store. 

11 12 

13 14 

kvaliteten blir dårligere, sier Chuck Haryslack i 

Polartec om det nye stoffet Repreve 100. 

– Det gir meg en god følelse å lage plagg av ting som 

ellers ville ha vært søppel. Dette er ting vi er nødt til 

å gjøre for å få til en mer bærekraftig planet. 

and without a loss of quality,” says Chuck Haryslack 

of Polartec about their new material Reprieve 100. 

“It feels good to make garments out of something 

that otherwise would be garbage. These are things 

we have to do to achieve a more sustainable planet,” 

says Haryslack. 

15 16 

Panteflasken ender reisen som en tykk og varm 

høst- og vinterjakke i Norrønas /29-serie. Målet 

er at flere produkter skal være resirkulerte. I dag 

er det ca 11 prosent. I 2015 bør det være 15 prosent, 

mener Jørgensen. Det koster å forske. Det tar tid 

i starten. Men man bruker mindre ikke-fornybare 

materialer. Man fjerner søppel fra fyllingene og 

oppgraderer det til noe eksklusivt og bra. 

– Det handler om å sløse mindre og gjøre fotavtrykket 

til hvert plagg så lite som overhodet mulig, 

sier Jørgensen. 

The plastic bottles completed their journey as 

a thick and warm winter jacket in the Norrøna 

/29 line. The aim is have more recycled products. 

Currently, the level is about 11 percent, and should 

reach 15 percent by 2015, says Jørgensen. Research 

costs money. It takes time at first. But you reduce 

the use of non-renewable materials. You take 

garbage away from the dumps and upgrade it to 

something nice and exclusive. 

“It’s about reducing waste and making the footprint 

of each garment as small as possible,” 

says Jørgensen.

Fjelldoktoren : 

Blødning 

The Mountain Doctor : 

Bleeding 

Tekst Text : 

Dr. Øyvind Yksnøy 


Bendik Kaltenborn/ 

By Hands 

Scenario 

Det er lørdag, det er begynnelsen av april og sol fra skyfri himmel. 

Maria og Sebastian har bestemt seg for å bestige fjellet Kirketaket 

( 1 439 moh) i Romsdalsalpene med lett randonneutstyr. Maria er 

fra Åndalsnes like ved og har vært på toppen av Kirketaket mange 

ganger. Kjæresten Sebastian har aldri vært der før, men er en like 

erfaren skikjører som Maria. Turen opp går uten problemer. 

På toppen nyter de utsikten sammen med andre skientusiaster 

i nesten en time før de vender skituppene nedover. Etter en litt 

forsiktig start setter Maria fart på skiene og drar noen store 

Super-G-svinger i fjellsiden. Plutselig treffer hun et område med 

gjennomslagsskare og faller. Hun har stor fart og går kast i kast 

nedover før hun stopper. Når Sebastian kommer til ser han at 

Maria har fått store hull i både goretexbuksen og ullundertøyet på 

venstre lår – og en stor, dyp flenge i huden. Såret blør svært mye. 

Maria hyler og gråter av sjokk og smerte. Hva skal Sebastian gjøre 

Scenario 

It’s a Saturday in early April, the sun is shining and there is not 

a cloud in the sky. Maria and Sebastian have decided to climb the 

mountain Kirketaket (Elevation 1 439 meters) in the Romsdal Alps, 

Norway, with light Randonee equipment. Maria is from the nearby 

town of Åndalsnes and has been to the top of Kirketaket many 

times. Her boyfriend Sebastian has never been there, but is just 

as experienced a skier as Maria. The trek up goes smoothly. 

They enjoy the view from the summit together with other ski 

enthusiasts for about an hour before they point their ski-tips 

downhill. After a slightly cautious start, Maria picks up the pace 

and carves some big Super-G turns on the mountainside. Suddenly, 

she hits an area of very hard crust and falls. She is going fast and 

tumbles down the slope before she stops. When Sebastian reaches 

her, he sees a large hole torn in Maria’s Gore-Tex pants and her wool 

long underwear on her left thigh, and a big, deep gash on her leg. 

The wound is bleeding badly. Maria is screaming and crying in pain 

and shock. What should Sebastian do 

122 

123 

Fjelldoktorens svar 

Kroppen har et nettverk av årer som sikrer tilførsel av blod rikt 

på energi og oksygen til alle kroppens deler og celler. En teoretisk 

lengde på alle kroppens blodårer er anslått til ufattelige 100 000 

km. Når vi pådrar oss overfladiske sår blør det vanligvis lite, og vi 

kan lett stoppe blødningen med et vanlig plaster. Men noen steder 

i kroppen sitter pulsårene våre noe mer utsatt til. En skade eller 

et sår som involverer en av disse pulsårene kjennetegnes ved at 

blodet gjerne pulserer ut av såret og blodtapet kan raskt bli stort. 

Et voksent menneske har vanligvis mellom fem og seks liter blod. 

Blodtap på 0,5 liter tolereres vanligvis godt, men dersom man taper 

én liter eller mer vil kroppen gi stadig sterkere signaler om at det 

er fare på ferde. Den skadde kan bli blek, kald, klam, få skjelvinger 

og gradvis miste bevisstheten. Blodtap på 1,5-2 liter er kritisk. 

Sebastian bør umiddelbart klemme direkte mot såret til Maria for 

å stoppe blødningen og dermed få bedre oversikt over skaden. 

Ved å snakke til Maria kan han kanskje få beroliget henne nok til 

at hun kan hjelpe til med det direkte presset mot såret. På den 

måten får Sebastian hendene fri til å fjerne nok av ullundertøyet 

og goretexbuksen til at han kan se hele skaden. Dersom paret har 

med førstehjelpsutstyr, vil en lengre bandasje som kan surres 

rundt hele låret være det riktige. For å få nok press mot såret må 

Sebastian legge noen kompresser innerst, en runde med bandasje 

og deretter en flat, hard gjenstand før de neste surringene med 

bandasje. Mange er redd for å legge for mye press på sår og tenker 

gjerne at det er farlig å hindre blodsirkulasjonen. Det er imidlertid 

svært viktig å stramme bandasjen nok til at blødningen stopper 

helt opp. Dersom det fortsetter å blø har man strammet for lite. 

Ved dårlig tilgang til førstehjelpsutstyr kan man rive opp remser av 

ullklær slik at de kan surres rundt låret. Etter en slik skade trenger 

Maria transport ned fra fjellet. Sebastian bør derfor tilkalle hjelp. 

Ny bevegelse i såret vil trolig bare provosere frem ytterligere blødning. 

I påvente av hjelp bør Sebastian gi det meste av klær til Maria, 

da man særlig etter større blødninger har lett for å bli nedkjølt. 

Siden været er godt kan Maria trolig hentes ned med redningshelikopter. 

Mens han venter på helikopteret bør Sebastian signalisere 

til andre på fjellet for ytterligere hjelp – slik at Maria eventuelt kan 

flyttes trygt og raskt til helikopteret. Når noen er skadd på fjellet 

vil vanligvis andre med felles lidenskap stille opp og hjelpe. Denne 

hjelpen kan utgjøre hele forskjellen i en skadesituasjon. 

The mountain doctor’s answer 

The human body has a network of blood vessels that carry blood, 

rich in energy and oxygen, to all parts of the body and cells. 

A theoretical length of all those vessels is an unbelievable 100 000 

kilometers. When we suffer a superficial injury, bleeding is usually 

slight and can be stopped with a regular band-aid. On some parts 

of the body, arteries are more exposed. A wound or cut on one 

of these arteries can be recognized by blood pumping out of the 

wound, with the victim sometimes losing a lot of blood quickly. 

A human adult normally has between five and six liters of blood. 

Most people can handle losing half a liter of blood, but if the loss 

exceeds one liter, the body will send steadily stronger signals 

that something is seriously wrong. The victim may turn pale, cold, 

clammy, start shaking and slowly lose consciousness. The loss of 

1.5-2 liters of blood is critical. Sebastian should immediately apply 

direct pressure to the wound to stop the bleeding and get a better 

idea of the extent of her injuries. He might be able to calm Maria 

enough by talking to her and get her to keep pressure on the wound 

herself. That would free Sebastian’s hands to pull away enough of 

the Gore-Tex pant leg and underwear so he can check the whole 

wound. If the couple brought a first-aid kit, then a long bandage 

wrapped around the thigh would be the right choice. To achieve 

enough pressure, Sebastian would have to put compresses on the 

wound itself, wrap one round with the bandage, then place a hard, 

flat object on top of that before wrapping the rest of the bandage. 

Many are afraid to press hard enough on the wound because they 

fear cutting off the blood circulation. But it is extremely important 

to tighten the bandage so that it completely stops the bleeding. If the 

bleeding continues it is not tight enough. If a first-aid kit is not available, 

he could tear strips of wool so they can be wrapped around the 

thigh. Due to the severity of the injury, Maria has to be transported 

down the mountain and Sebastian should summon help. Movement 

may cause the wound to start bleeding again. While waiting for help, 

Sebastian should give as much clothing as possible to Maria, since 

victims of serious blood loss can easily freeze. Since the weather is 

good, Maria can be picked up by a rescue helicopter. While waiting 

for the helicopter, Sebastian should signal others on the mountain 

to come to their assistance so Maria can be moved quickly to the 

helicopter. When someone suffers an injury in the mountains, 

others who share their passion are normally quick to lend a hand. 

That help can make all the difference in case of injury.

Fjellmusikk 

Mountain Music 

Tekst Text : 



Kristian 

Hammerstad/ 

By Hands 

Iceage, «New Brigade » (2011) 

Ekstremt høyt og utrolig nært. La meg fortelle deg hva denne plata 

ikke likner på : Den likner ikke på super slow-mo film av kaffe 

som helles i et krus. Her går det fort hele tiden, ikke kunstig fortfilm-fort, 

bare godt, gammeldags hardkjør. Plata er laget av fire 

københavnere som sikkert aldri har hatt ski på beina, som høres ut 

som de kommer fra en planet der det bare finnes asfalt, ikke gress, 

og de er sikkert ikke gamle nok til å drikke kaffe. Det er nettopp 

derfor den bør settes på repeat hos en viss yrkesgruppe. La meg 

forklare. Trenden med dokumentariske, toårige, seriøse skifilmer 

med peking på kart på Mac-skjermer, time-lapse fra bilturer og 

pesing fra motbakketrasking har sikkert tilført skifilmsjangeren 

mye. Men slo-mo av kaffehelling Komigjena. Gi meg en skikkelig 

3-minutters-part uten et eneste ord bortsett fra de som blir skreket 

ut av noen tenåringer fra København på lydsporet. Avtale 

Iceage, “New Brigade” (2011) 

Extremely loud and incredibly close. Let me tell you what this 

record does not resemble : It is nothing like a super slow-motion 

film of coffee being poured into a cup. Rather, it moves fast all 

the time, not like a fast forwarded film, but with just good, 

old-fashioned intensity and drive. The album was made by four 

Copenhageners who probably have never had a pair of skis on their 

feet, and sound like they come from a planet that has no grass, only 

asphalt. And they probably aren’t even old enough to drink coffee. 

That is exactly why they should be put on ‘repeat’ by a certain 

occupation. Let me explain. The current trend of documentary, 

two-year, serious, ski films that involve pointing at maps on a Mac 

screen, time-lapse sequences from road trips and gasping for air 

on an uphill climb may well have done a lot for the ski film genre. 

But slow-motion coffee pouring Come on! Give me a real, threeminute 

run without a single word on the soundtrack except those 

screamed by some teenagers from Copenhagen. 

Gil Scott-Heron, «The First Minute of a New Day» (1975) 

Den andre vinteren. Dette kommer kanskje brått på deg, men det 

finnes faktisk mennesker der ute som ikke liker vinteren. Siden 

man ikke møter disse folkene på en t-krok eller andre steder du 

ferdes, skjønner jeg at du kanskje ikke vil tro på det jeg nå forteller 

deg. Disse menneskene synes altså (og jeg vet at dette høres helt 

ko-ko ut) at kulde, mørke og snø er fæle greier. Grunnen til at jeg 

finner det betimelig å informere deg om at det finnes slike mennesker, 

er at de på den andre siden har bygd opp en liten kulturindustri 

rundt sin lidelse. Bibelen deres heter Richard III, er skrevet av 

Shakespeare og åpner med «now is the winter of our discontent». 

Og når de møtes i sine glohete forsamlingshus for å lese teksten, 

begynner de alltid med å synge linjene «save your souls / from winters 

in America» fra den funky samfunnsrefseren Gil Scott-Herons 

«Winter In America». Han syntes vinteren var så ille at han først ga 

ut et album med samme navn uten at han orket å ha med tittellåta. 

Selv synes jeg en vinter i Amerika høres helt prima ut, både som låt 

og som en plan for livet. Vår blir det tidsnok. 

Gil Scott-Heron, “The First Minute of a New Day” (1975) 

The second winter. This may come as a shock, but there are people 

out there who do not like winter. Since you never meet such people 

on the T-bar or other places you go, I know you may find it hard to 

believe what I am about to tell you. These people believe (I know it 

sounds completely wacko) that cold, darkness and snow are nasty. 

The reason I find it now appropriate to inform you of the existence 

of such people is because those ‘on the other side’ have built up a 

whole little cultural cult around their suffering. Their bible is called 

Richard III, which is written by Shakespeare and opens with the 

line “now is the winter of our discontent.” And when they meet in 

their sweltering halls to read the texts, they always start off by 

singing the lines “save your souls / from winters in America,” from 

the funky critic of society Gil Scott-Heron’s “Winter In America.” 

He thinks winter is so bad that he released an album of that name, 

even though he couldn’t bear to include the title track. Personally, 

I think winter in America sounds excellent, both as a song and as 

a plan for life. Spring, after all, arrives soon enough. 

124 

125 

Low, «Christmas » (1999) 

Oslo-klassiker. La meg introdusere deg til en av de fineste låtene 

om Oslo, snøvær og bilkjøring noensinne : Åpningssporet fra Lows 

juleplate : «On our way from Stockholm / Started to snow / And 

you said it was like Christmas / But you were wrong / It wasn't like 

Christmas at all.» Low er fra Minnesota, så de burde ikke være helt 

fremmede for å kjøre gjennom snøbyger. Det er sikkert ikke du som 

leser dette heller, og du kjenner nok den særegne søndag-kveldpå-vei-hjem-fra-fjellet-følelsen 

: Mørkt, fem timer i bil, i morgen : 

jobb. Dette er ikke en låt for den første halvdelen av den bilturen, 

den hvor du ekstatisk gjenforteller helgas opplevelser til menneskene 

du delte dem med. Dette er en låt for andre halvdel, hvor det 

blir stille i bilen og du tenker på neste dag, neste uke. Dette er en 

låt som gjør den halvdelen bedre. 

«By the time we got to Oslo / Snow was gone / And we got lost / The 

beds were small / 

But we felt so young / It was just like Christmas.» 

Low, “Christmas” (1999) 

Oslo classic. Allow me to introduce you to one of the finest songs 

about Oslo, snowy weather and driving : The opening track of Low’s 

Christmas album starts off “On our way from Stockholm / Started 

to snow / And you said it was like Christmas / But you were 

wrong / It wasn't like Christmas at all.” Low is from Minnesota, 

so they can’t be complete neophytes when it comes to driving in 

snow. Nor are those of you now reading this, since you are very 

familiar with that special “Sunday-evening-on-the-way-homefrom-the-mountains” 

feeling : Dark, five hours in the car, and 

tomorrow … work. This is not a song for the first half of that trip, 

which you spend ecstatically recounting the weekend’s high points 

to those you have shared them with. This is a song for the second 

half, where it goes silent in the car and you are thinking about 

next day, the next week. This is a song that makes the second 

half better. “By the time we got to Oslo / Snow was gone / And 

we got lost / The beds were small / But we felt so young / It was 

just like Christmas.”

Norrønas ansatte 

The Norrøna Staff 

Foto Photo : 

Iselin Næss 

Venstre bak : 

Back left : 

Larissa Malsch 

Einari Nurmela 

Gemma Pinol 

Michael Johanson 

Anna Madella 

Yesenia S. Nontol Castro 

Marc D. Jeffreys 

Julia Beucke 

Randi Rebecca Almlid 

Jarl Egil Markussen 

Franca Chiesa 

Sissel Sunde 

Rene Bethmann 

Siri Lien 

Elinor Engelbrecht 

Anne Heyerdahl 

Einar Holmin 

Maria Prytz Lerberg 

Eldar Askestad 

Cecilia Cederwall 

Eirin Nordhus 

Torbjørn Rodt 

Johan Rye-Holmboe 

Ludovic Daouze 

Marte Elen Olsen 

Iselin Næss 

Øystein Hoff Warvik 

Olivier Gouby 

Eva Hesserud Bjersne 

Ylva Øverkil 

Andrine Klemetsrud Lindmark 

Ida Kalfoss 

Steffi Van den Branden 

Christine Rødland 

126 

127

Tekst Text : 


Ting : Things : 

1 

Trå støttende til 

Black Diamond er kanskje først og fremst kjent for klatreutstyr av 

høy kvalitet. Men selskapet lager også gode ski og skistaver. De nye 

Black Diamond Carbon Probe Poles gjør oss såpass entusiastiske 

at vi får lyst til å holde et lite foredrag om betydningen av å ha 

riktige staver med på tur. Her får du nemlig et par robuste, lette og 

stive teleskopstaver – som skapt for lange dager utenfor løypene. 

Og det nye FlickLock Pro-låsesystemet er mer enn dobbelt så 

sterkt som i den tidligere versjonen. Hvis du vil støtte deg til noe 

trygt, kan du trygt støtte deg til disse stavene. 

Lean on me 

Black Diamond may be best known for its high quality climbing 

equipment. But the company also makes excellent skis, not to mention 

extremely good ski poles. We are so enthusiastic about the new 

Black Diamond Carbon Probe Poles that we got the urge to hold 

a little lecture on the importance of bringing the right poles when 

touring. These are a pair of robust, light, telescopic poles that are 

perfect for long days of backcountry skiing. And the new FlickLock 

Pro locking system is twice as strong as the earlier version. If you 

want to lean on something safe, you can safely lean on these poles. 

Hva : Hvor : Pris : 

Black Diamond www.blackdiamond ca 1 000 NOK 

Carbon Probe Pole equipment.com 

What : Where : Price : 

Black Diamond www.blackdiamond Approx. 120 EUR 

Carbon Probe Pole equipment.com 

1 2 

2 

Hele verden rundt håndleddet 

En klokke er ikke lenger bare en klokke. I lang tid har aktive 

mennesker kunnet kjøpe klokker med høydemåler, barometer, 

termometer, puls og diverse annen moro. Suunto inkluderer alle 

disse funksjonene i den nye modellen Ambit – men topper det hele 

med en førsteklasses GPS. Vi liker muligheten til å legge inn personlige 

tilpasninger i klokkas ulike visningsvinduer. Tilpasningene 

gjør du via Suuntos eget nettsted www.movescount.com. Denne 

treningsdagboken laster ned så mye informasjon om øktene dine 

at du straks vil føle deg som en toppidrettsutøver 

The whole world on your wrist 

A wristwatch is no longer just a wristwatch. Active people have 

long been able to buy watches with altimeters, barometers, thermometers, 

heart rate monitors, and other entertaining features. 

Suunto has included all these functions in their new Ambit model, 

and topped it off with a high quality GPS. We like the personal 

customization options for the watch’s various display windows 

via Suunto’s own website www.movescount.com. This site is one 

of the best training diaries we have tested, and leaves you feeling 

like a top athlete. 


Suunto Ambit www.suunto.com ca 4 000 NOK 


Suunto Ambit www.suunto.com Approx. 500 EUR 

3 

3 

Topp ski 

Noen ganger løfter man opp en ski og tenker oi, oi, oi, denne skien 

er mye lettere enn jeg trodde, hvordan i alle dager har produsenten 

klart å lage en såpass bred ski med så lav vekt, og vil den lave 

vekten på noen som helst måte påvirke kjøreegenskapene, eller 

har produsenten klart å utføre et mirakel Nye Kästle TX 107 er 

kanskje det nærmeste vi har kommet et slikt mirakel på en stund. 

Skien er utviklet i samarbeid med den amerikanske frikjøringslegenden 

Chris Davenport, byr på rocker og veier kun 1 700 gram 

i lengden 177 cm. Vi prøvde den med Dynafit-bindinger og kunne 

nyte både turen opp og ned fra fjellet. 


Kästle TX 107 www.kaestle-ski.com ca 7 000 NOK 

Top skis 

Sometimes, you can pick up a ski and think: “Wow. This ski is 

much lighter than I thought. How did the manufacturer manage 

to make such a wide ski so light and will the low weight have any 

effect at all on performance” The new Kästle TX 107 may be the 

closest we’ve come to a miracle for quite some time. The skis were 

developed in cooperation with American big mountain legend Chris 

Davenport, offer rocker technology and weigh in at just 1 700 grams 

for the 177 centimeter length. We tried it with Dynafit bindings and 

enjoyed the trip both up and down the mountain. 


Kästle TX 107 www.kaestle-ski.com Approx. 850 EUR 

128 

129 

4 

Trygghet i en liten boks 

Pieps har brukt lang tid på å utvikle den nye skredsøkeren Vector. 

Nå er den endelig her : verdens første sender-søker med fire 

antenner, oppladbart batteri og GPS. Vector indikerer avstand og 

retning til alle sendere fra og med første signalmottak. GPSen viser 

deg koordinatene i skjermen hvis du skal gi posisjonen din over 

mobil til redningsmannskapene. I tillegg kan GPS-funkjsonen lagre 

de nøyaktige koordinatene til alle stedene hvor søkeren indikerer 

funn i snøen. Hvem har ikke lyst på en slik til vinteren 


Pieps Vector www.pieps.com ca 6 000 NOK 

Safety in small packages 

Pieps spent a long time developing its new avalanche transceiver, 

called the Vector. Now it is here : The world’s first transmitter 

beacon-tracking device with four antennas, rechargeable batteries 

and a GPS. It indicates direction and distance of all transmitters 

from the instant the first signal is received. The GPS shows your 

coordinates on a screen in case you need to use a mobile phone 

to give rescuers your position. In addition, the GPS function can 

remember the exact location of the tracker’s finds made under 

the snow. Who wouldn’t want one for the winter 


Pieps Vector www.pieps.com Approx. 750 EUR 

4 5 

5 

Bratt bok 

Steve House har lenge vært kjent som en av verdens fremste 

alpinister. Han har gjennomført krevende bestigninger i Alaska, 

Canada og Himalaya – ofte førstebestigninger – og alltid i lett, alpin 

stil. Han er kanskje mest kjent for en magisk klatrerute opp den 

4 100 meter høye veggen Rupal Face på Nanga Parbat (8 125 moh). 

Men House er også en fremragende forfatter. Det er ikke hver dag 

vi kan anbefale en klatrebok så varmt som Steve Houses «Beyond 

the Mountain.» Den er ikke bare spennende – den holder også et 

svært høyt litterært nivå. Løp og kjøp! 

Steep book 

Steve House has long been known as one of the world’s leading 

alpinists. He has pulled off a huge number of demanding ascents in 

Alaska, Canada and the Himalayas, often first ascents and always 

in light, alpine style. He may be best known for a magical route up 

the 4 100 meter high Rupal Face on Nanga Parbat (Elevation 8 125 

meters). But House is also an outstanding writer. It’s not every day 

that we can as warmly recommend a climbing book as House’s 

“Beyond the Mountain.” It’s not just exciting, but maintains a high 

literary standard as well. A must buy! 


Boka «Beyond www.stevehouse.net ca 150 NOK 

the Mountain» 


The book «Beyond www.stevehouse.net Approx. 18 EUR 

the Mountain»


Vår/sommer 2013 

Neste utgave 

Spring/Summer 2013 

Next issue 

PhOtO: FrOde SANdBech 

Foto Photo : 


Svalbard 

Baffin Island 

Nord 

Friluftslivets drømmeteater 

Oppdag den siste villmarken 

Biltur til Norges beste lekeplasser 

The Wilderness' Dream Theater 

Exploring the Last Frontier 

Roadtrip to Northern Norway 

New røldal 

functionista 



Sarkofagen, 

Svalbard, Norway 

130 

Freeride function with style. 

Buy our new røldal collection at norrona.com/roldal, or find your local 

dealer at norrona.com/stores. Visit Norrøna’s stores in Oslo, Storo, Stavanger 

and Stockholm. For more updates and news, join us on facebook.com/norrona. 

Welcome to nature

N o 08 - Gullblyanten

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

N o 08 - Gullblyanten

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?