17.09.2015 Views

Med ønsker om en velsignet julehøytid

Med ønsker om en velsignet julehøytid - Den Frie Evangeliske ...

Med ønsker om en velsignet julehøytid - Den Frie Evangeliske ...

SHOW MORE
SHOW LESS
  • No tags were found...

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

Pris. kr. 50,-

De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge

Julen 2010 • Årgang 106

Med ønsker om

en velsignet julehøytid

«I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren. »

Luk. 2:11


Til:

Hilsen:

________________________________________________

________________________________________________

Fra innholdet:

Med Jesus i familien

- et møte med familie i Mogi das Cruzes, Brasil side 6

Den grusomme Store Niklas

- klassisk julenovelle for hele familien side 12

Julekryssord

- laget av kryssordkunstneren Rolf Bangseid side 19

Med ønske om

en velsignet julehøytid!

Et under i moderne tid

- sigøynervekkelsen i Frankrike side 22

Millioner på millioner av bibler

- fokus på Nytt Livs Lys trykkeriet i Japan side 25

Prøv bladet, gi det i julegave,

verv en venn..

Solid innhold:

• Oppbyggelse, preken,

ord til oppmuntring

• Informasjon fra

menigheter og misjon

• Barne- og ungdomssider

Kontakt ekspedisjonen:

Det Gode Budskap

Skinneneveien 236

3178 Våle

Kontakt: Tina Celand

Tlf. 33 06 54 54

Fax: 33 06 54 55

E-post: tina.celand@dfef.no

De Frie Evangeliske Forsamlinger i Norge

Nr. 10 • november 2010 • Årgang 106

Frode Sundhordvik ble sammen med kona Marit og barna Maja og

Rode ønsket velkommen til Ebeneser Fredheim Stord.

Forkynner- og lederkonferansen

blir arrangert i Betania

Kristiansand 17. – 19. februar

2011. LES MER SIDE 11 - 13

Ungdommer ble frelst og

åndsdøpt under en ungdomskonferanse

i Sion Mosterhamn

SE MER SIDE 23 -25

En liten jente i slummen i Brasil

skaffet mamma arbeid – og håp

for framtiden.

LES MER SIDE 26 -27

“For slik som synden hersket gjennom døden,

skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.” Romerne 5, 21

Det Gode Budskap nov 10.indd 1 02-11-10 11:49:16

Julebiografien

- bli kjent med Corrie ten Boom side28

Kristine - en gladlaks for Jesus

- møt ivrig ungdom fra Kristiansand side 30

Bibelskoleeleven Aurora

- lengter etter sterkere bønneliv side34

Redaktør:

Leif Frode Svendsen

Kvartnesveien 20

4276 Vedavågen

Mobil: 480 03 520

E-post: dgb@dfef.no

leif.f@dfef.no

DGB på nett:

www.detgodebudskap.no

Ekspedisjon:

Det Gode Budskap

Skinneneveien 236

3178 Våle

Kontakt: Tina Celand

Tlf. 33 06 54 54

Fax: 33 06 54 55

E-post: tina.celand@dfef.no

Kontonr: 3000 15 47522

Trykk: Hegland Trykk

Layoutmedarbeider:

Johannes Ådnanes

Det gode budskap kommer ut

11 ganger i året. Abonnementsprisen

er kr. 550,- pr. år.

Portotillegg kr. 50,- til utland.

Alle henvendelser vedrørende

abonnement, betaling og

adresseforandring skal rettes til

ekspedisjonen.

Innsendt stoff til bladet må

innkomme den 20. i måneden

før utgivelse (ca. den 15. i hver

måned)

2 Julen 2010 3


Hvilken herlig

innpakning

Jeg har tre herlige barn som gleder seg til julen dette året. Eller;

jeg vet ikke hvor bevisst lille Gabriel Emil (snart to år) er på

alle gledene ved julen. Han tar det nok som det kommer. Og i

forhold til selve gavene, vil nok ikke selve gaven være det han

konsentrer seg om. Som i fjor er det nok innpaknings-papiret

som er mest spennende. Alle disse lange, rare frynsete trådene,

godt teipet innpakningspapir med engler og flotte farger. Hvem

bryr seg egentlig om bilen som er inni?

ikke overfladisk – ja, en som kunne

blitt en venn for livet. En spesiell

diamant, en labrador spat, ser ut

som en helt vanlig gråstein hvis du

ser den fra feil vinkel. Men i det

rette lyset, og hvis du holder den

opp, vil du se den ufattelige verdien

i steinen.

Julehilsen

ved redaktør

Leif Frode Svendsen

Dessverre er det slik at mange mennesker i forhold til dette med

kristen tro er veldig opptatt av selve innpakningen. Folk har jo

visse forventninger til kristne folk – ikke minst i forhold til den

måten de oppfører seg på og lever ut sin kristne tro.

Ved en anledning, jeg ikke hadde vært kristen så lenge, var det

noenen ungdomsfest som mente at jeg absolutt ikke kunne

være en kristen. De hadde nok forventet en mer ”åndelig”

person, i hvert fall ikke en som fortalte vitser og lo hele tiden.

Du som leser har kanskje dine egne forventninger i forhold til

det å være kristen. Og i ditt stille sinn tenker du kanskje at noen

som kaller seg kristne, absolutt ikke lever som kristne. På samme

måte som en veldig snill person, faktisk oppfører seg som en

kristen, men er milevis unna å tro på Jesus.

Selv avskrev jeg kristendommen som uaktuell og kjedelig. Helt

ærlig, det tiltalte meg absolutt ikke å bli en kristen. Disse folkene

som jeg kjente, som fortalte de trodde på Jesus, de gjorde jo bare

en haug med kjedelige ting. Du kan gjerne si at jeg var som lille

Gabriel, alt for opptatt av innpakningen, uten øyne for innholdet,

selve skatten.

Men heldigvis, under tvil, tok jeg imot Jesus. Jeg skal innrømme

at en egoistisk redsel for livet etter døden, spørsmål om

fortapelse og himmelen var ting som gjorde jeg grep fatt i det

eneste halmstrået jeg hadde – Jesus Kristus. For jeg visste jo

ikke om noe annet som kunne redde meg fra en evig fortapelse.

Og – jeg må innrømme – jeg ble ufattelig, gledelig overrasket.

Det som jeg trodde handlet om ytre ting, ytre handlinger ble jo

motivert av et personlig, levende forhold til Jesus Kristus. Det

å be var ikke bare en religiøs øvelse, men jeg merket at Jesus

var nær meg når jeg ba, og jeg fikk noen helt overnaturlige

bønnesvar. Og Bibelen, her var det ord som traff meg og satte

meg fri fra mange ting som var negative i livet mitt.

Det å vurdere noe utenfra som kjedelig kan raskt frarøve oss

mange gleder i livet. Du kan gjerne se på en person og tenke:

Kjedelig! Men hadde du tatt deg tid å bli kjent med personen,

ville du funnet ut at denne personen var utrolig humoristisk,

Kanskje er du veldig opptatt av din

egen innpakning? Du har et tøft

ytre, gjør alt for å bevare fasaden,

men inni ”pakken” er det en knust

vase? Alle som ser deg, tenker nok

at du har full kontroll over livet – alt

ser perfekt ut. Men inni deg er det

kaos?

Kanskje du skal bruke denne julen

til å finne skatten i kristendommen?

I stedet for å dømme etter det du ser

og forventer, et overfladisk blikk,

bør du kanskje bli kjent med Jesus.

Det kan hende at det vil kreve mye

av deg, du må kanskje vise noe av

ditt sanne jeg. Innpakningen

bort både her og der.

”Se, jeg forkynner dere en stor

glede, en Frelser er dere født i

Davids by, Betlehem.” En frelser!

Hvem trenger ikke det i livet? Nei,

kanskje du ikke trenger en Frelser i

dette livet – du har det altfor godt?

Men i møte med døden avkles vi

helt og holdent, og bare et spørsmål

blir tilbake: ”Hva skal jeg gjøre med

Jesus, som kalles Messias?”

Jeg vil ønske deg en velsignet

og fredfull julehøytid, hvor

du kan finne kjernen, skatten i

kristendommen – Jesus Kristus.

”Det finnes ikke frelse i noen annen,

for under himmelen er det ikke gitt

menneskene noe annet navn som vi

kan bli frelst ved.” Navnet over alle

andre navn – det er Jesus.

SANGEVANGELISTER: Raymann Karlsen (til høyre) og Øystein Østerhus reiste

sammen i mange år. Her fra predikantdagene på Kraftskolen SBI i 2009.

Da vi sang julen inn i Volda...

Under en møteserie i Betel Volda var vi (Øystein Østerhus og jeg)

med på å synge julen inn sammen med frelsesarmeen på stedet i en

friluftssamling i Volda sentrum.

Det var bitende kaldt og vi spilte gitar med blåfrosne fingre og sang

noen av våre kjente sanger, blant andre en hvor vi i koret sang: ”Gå

ei ufrelst hjem i kveld.”

Ikke tenkte vi der og da at denne sangstrofen skulle bety noe

spesielt for noe menneske. Flere år senere kom en dame bort til meg

og fortalte følgende:

”Jeg var i Volda i julen for flere år siden og kom tilfeldigvis til å

høre deg og Øystein synge julen inn. En sangstrofe satte seg fast

i mitt hjerte: ”Gå ei ufrelst hjem i kveld.” Der og da bestemte jeg

meg for å gi mitt liv til Jesus og jeg ble frelst denne juledagen i

Volda.

Bibelen ber oss så ved alle vann – ingen vet hva som vil lykkes, det

ene eller det andre.

Det skal ikke alltid så mye til å gi en hilsen fra Jesus til et

medmenneske. Bruk de anledningene du får i løpet av dagen i dag

og det vil forundre deg hva Jesus kan gjøre seg bruk av.

Raymann Karlsen

4 Julen 2010 5


HUSMØTE: Misjonær Turid Dahl Stokland elsker husmøter (til venstre i bildet), her under et møte i skogene ovenfor Mogi das

Cruzes.

- Med Jesus i familien

du får et lykkelig hjem

FORVANDLET: Marcelo har blitt totalt

forvandlet etter sitt personlige møte

med Jesus.

Marcelo Apericido de Jesus druknet alle sine sorger

gjennom kong alkohol. Men etter et møte med kongenes

konge, Jesus har han blitt totalt forvandlet og fått nytt

håp.

Misjonsarbeid i Mogi das Cruzes, Brasil

Tekst: Leif Frode Svendsen

Foto: Arly Dahl

BRASIL: I kveld skal vi på husmøte

langt inn i skogen ovenfor Mogi

das Cruzes, en av mange forsteder

til Sao Paolo. Jordveien innover

skogene er i forferdelig forfatning,

mye regnvær har vasket ut store

huller i veibanen. Langt inn i skogen

møter vi en stor trailer, halvveis i

grøfta – motorstopp. Karl, mannen

til misjonær Turid Dahl Stokland,

sitter bak rattet og sniker seg sakte

forbi.

Midt inn i skogen når vi

bestemmelsesstedet. Her møter vi

familien til Marcelo Apericido de

Jesus og flere andre. Husmøtet skal

vi ha i hjemmet til hans svigerinne,

som er en av flere som er blitt frelst.

I 2005 hadde Igreja Baptista Igreja

en spesiell barneuke, og Turid med

flere var oppi skogene for å invitere

folk til møtene.

- Katia, kona til Marcelo tok barna

med seg, og åpnet opp hjemmet sitt

for husmøter. Marcelo rømte huset

når vi kom, ja – det virket som han

var livredd oss, sier Turid.

Marcelo (36 år) slet med for stort

alkoholforbruk, begynte å drikke

når han var 10 – 11 år og var

sjelden edru på kveldene. Men det

som skjedde i hjemmet gjorde han

nysgjerrig.

- Etter en måned begynte han å

komme til avslutningen av møtene,

og siden tilstede under hele møtet.

Villig tok de imot tilbudet om skyss

til søndagsmøtene nedi byen, og

møtte opp trofast uke etter uke. De

var ofte framme til forbønn, hadde

forskjellige behov, men tok ikke

imot.

Ett år etter det første husmøtet,

påsken 2006, søkte de igjen forbønn

i et møte. Turid kjente denne

kvelden for å utfordre dem i forhold

til frelsen, og endelig var de klar til

å ta imot Jesus.

- Hele familien opplevde en utrolig

forvandling etter at de tok imot

Jesus. Ikke minst de fem barna

fikk en ny mamma og pappa.

Marcelo hadde vært arbeidsledig

i tre år, drakk nesten uavbrutt og

var i en elendig forfatning. Men

med Jesus ble alt forandret! Han

fikk seg arbeid, sluttet å drikke og

røyke, opplevde en overnaturlig

helbredelse fra en mageplage – og

fikk det mye bedre med kona. Hun

hadde nemlig bestemt seg for å

forlate ham, og selv om de fortsatt

har sine stormer, er Gud med. Ja,

Jesus har virkelig kommet med nytt

håp til denne familien.

I 2008 ble Katia og Marcelo gift,

og hvem andre enn Turid viet

dem. I dag er de trofast med i

virksomheten. Marcelo er blitt

møtevert, men arbeider mye og får

ikke alltid med seg søndagsmøtene.

- Gjennom mitt arbeid på en

lokal fabrikk må jeg arbeide noen

ENKELT HJEM: Ekteparet Marcelo og Katia foran deres hjem inni skogen.

søndager, og det er vanskelig for

meg. For meg er menigheten som

en stor familie og veldig viktig, sier

Marcelo.

Hver torsdag er det husmøter i dette

området i skogen. Og gjennom

kontakten med denne familien har

flere fått møte Jesus.

- Søsteren til Katia har møtt Jesus,

moren deres, pluss mange flere.

Ja, det er utrolig spennende med

husmøter. Her kommer du nær

folket, har større mulighet til å

direkte utfordre den enkelte. Det

er så enkelt å komme på besøk til

folk. Ja, ofte blir vi invitert inn i

hjemmene for å ha møter; de ser på

det som en stor ære å ha besøk og

møter. Uten tvil er dette den største

døren vi har for å utbre Guds ord

og ikke minst vinne mennesker for

Jesus, avslutter misjonær Turid Dahl

Stokland.

FAMILIEN: Her ser vi Katia og Marcelo sammen med sine fem barn. Livet er ikke

alltid like enkelt, men med Jesus i familien er det håp.

6 Julen 2010 7


GLEDE: Misjonær Turid Dahl Stokland deler ut mat til lykkelige barn på prosjektet LIvets Tre.

Skaper håp i slumområde

Turid Dahl Stokland

skaper håp for barn i

slumområdet Vila Estazao

i Mogi das Cruzes i Brasil.

I slumområdet Vila Estazao lever

cirka 3000 mennesker tett innpå

hverandre i elendighet og håpløshet.

For at et boområde i Brasil skal bli

kalt slum, må det være preget av

høy kriminalitet og fattigdom. Barna

som vokser opp her har dårlige odds

for å lykkes i livet, og mange faller

inn i rus og håpløshet. Men i 2002

tente Turid Dahl Stokland et lys i

Vila Estazao. Gjennom prosjektet

Livets Tre får i dag 180 barn fra 7 til

18 år hjelp til å skape seg en positiv

framtid.

Tre kilometer fra slummen ligger

Àrvore da Vida, på norsk: ”Livets

tre”. Her har misjonen kjøpt

et menighetssenter med egen

skoleavdeling. Siden er det bygd et

internat med fire store leiligheter,

med plass til vaktmester og frivillige

volontører og studenter fra Norge.

Barna hentes med buss fra

slummen – bort fra kriminalitet og

rusmisbruk.

- I starten arbeidet vi inni selve

slummen, men opplevde selv på

kroppen det negative trykket av

rus og kriminalitet. I dag har vi et

drømmeområde på 51 mål, hvor

barna kan lære og leke fritt i et sunt

miljø, sier Turid Dahl Stokland.

Todo beng?

Sammen med sin mann Karl har

hun et stort hjerte for folket. På vei

gjennom slummen kommer barn

fra alle kanter løpende for å hilse

på den varmhjertede misjonæren.

”Todo beng”, ”Går det bra”, roper

Turid fra bilvinduet til alle, vinker,

smiler og klemmer alle som presser

seg på.

- Gjennom prosjektet hjelper vi 101

familier, og legger vekt på at både

barna og foreldrene får oppfølging.

Sammen med psykologen besøker

jeg hver enkelt familie for samtaler

og veiledning. For å hjelpe barna til

en bedre framtid, er vi nødt til å ha

foreldrene med på laget.

Misjonæren har slått seg til ro med

at de ikke kan hjelpe alle, men noen.

Ikke hvem som helst får plass på

prosjektet. Det gjøres samtaler med

familiene, hvor barna forplikter seg

til å gå på den lokale skolen. For å

kunne påvirke, forme barna over

lengre tid, tas det inn 6-7 åringer.

- Dagen hvor vi bestemmer hvem

som skal få begynne hos oss, er for

meg den verste dagen i året. I januar

måtte vi si nei til 30 barn. Det er

hjerteskjærende, men vi må fokusere

på de som får hjelp.

Merker forskjell

En ordning med den lokale

skolen, gjør at halvparten av

barneskoleelevene er på prosjektet

fra 08.00 til 12.30, og på skolen

fra 13.00 til 16.30. Den andre

halvparten går på skolen fra

morgenen av, og avslutter på Livets

Tre.

- Fra skolen mottar vi positive

signaler. De merker stor forskjell

hos barna som får hjelp hos oss, og

de som ikke har noe tilbud.

På prosjektet får barna to gode

måltider, hvor det blir lagt vekt

på sunn og allsidig kost. De lærer

seg god hygiene, blant annet

er tannpuss et viktig punkt på

programmet. Barna har deltar

på mange aktiviteter. Det er

musikkundervisning. De minste

lærer å spille blokkfløyte, og de som

har talent og interesse får mulighet

til å lære seg å spille forskjellige

blåseinstrumenter. Andre igjen

får tilbud om dataundervisning,

hvor 10 helt nye datamaskiner

DYKTIGE MEDARBEIDERE: En flott stab av kristne medarbeidere skaper trygghet

hos barna.

er til stor nytte. En pedagog

legger opp forskjellige aktiviteter

innen lek, tegning, regning og

hobbyaktiviteter. Og ute er det

fotball- og volleyballbane og noen

lekeapparater.

Foruten de faste aktivitetene, reiser

barna til et senter, hvor de får være

med på forskjellige idrettsaktiviteter

med profesjonelle instruktører.

To ganger i året arrangeres det

forskjellige utflukter.

- Barna elsker sang og teater,

og vi har fremført både jule- og

påskespill med fulle hus. Når vi har

volontører fra Norge tilbyr vi også

engelskundervisning, sier Stokland

Dahl, som hvert år får besøk av flere

frivillige og studenter fra Norge.

Hver mandag er opplegget litt

annerledes, med mer fokus på lek.

Flere av barna trenger å avreagere

etter en helg i slummen. Denne

dagen er det også et barnemøte med

sang, andakt og bønn.

Yrkesrettet tilbud

43 barn fra 12 til 15 år er med

i tenåringsgruppen, og er på

prosjektet to dager i uken. De

får mer yrkesrettet undervisning

og tilbud om flere kurs. Dette

videreføres også i den eldste

gruppen fra 15 år, hvor flere deltar

på mekaniker-, engelsk-, keramikkog

datakurs.

- Vi ønsker å støtte barna så lenge

de satser på utdannelse, og håper

at flere av de eldste vil starte med

universitetsstudier. Noe av visjonen

vår er å oppmuntre og gi støtte til

slike studier. På den måten har de

bedre forutsetninger til å skape seg

en framtid utenfor slummen.

Åpen og ærlig

Livets Tre nyter stor respekt i byen

Mogi das Cruzes og har god kontakt

med kommunen.

- Vi mottar litt økonomisk støtte

fra kommunen, og sender hver

måned en rapport om aktiviteter

og økonomi. Et lokalt revisorfirma

fører regnskapet for oss. Ovenfor

givere i Norge, og som en kristen

misjon er det utrolig viktig for oss å

kjøre en åpen og ærlig linje.

Vil utvide

SLUMMEN: Et glimt av en mor i

slummen.

8 Julen 2010 9


- Vil bli fotballspiller

Bli kjent med tre barn på prosjektet Livets Tre.

Barn er barn over hele verden. Selv om leveforholdene er annerledes for

barn i slummen i Mogi das Cruzes, har de samme evne til å leke og drømme

som barn i Norge. Møt tre barn som alle har vært syv år ved prosjektet.

De svarte på følgende spørsmål:

Utfordringene framover ligger i

forhold til bygningsmassen.

- Vi driver på dispensasjon i forhold

til kjøkkenet, og er i behov for

å bygge ut et større kjøkken og

en matsal. Dette vil gjøre at vi

tilfredstiller alle nye krav fra det

brasilianske mattilsynet, men vil

også gi oss mulighet til å hjelpe

enda flere barn.

Rotaryklubben Karmøy har i

sammen med en søsterklubb i Mogi

das Cruzes allerede samlet inn

penger til nye kjøkkenmaskiner.

Men fortsatt gjenstår et større

beløp til selve utbyggingen som er

kostnadsberegnet til to millioner

kroner. Denne summen håper Dahl

Stokland å samle inn i Norge.

Du kan ikke annet enn å bli

imponert over den energiske

misjonæren. Portugisisk snakker

hun som en innfødt, er en ypperlig

organisator og ikke minst: Du

merker at drivkraften hennes er et

hjerte fullt av kjærlighet til barna i

slummen.

- Det aller viktigste vi kan formidle

til barna er Guds ord og Jesu

kjærlighet. Ved at Jesus kommer inn

i barnas liv, får de en ekstra ballast

til å takle prøvelser og motstand

som vil komme. Ikke minst: Jesus

er mektig til å gjøre mirakler for

den enkelte av barna. Hans tanker

for oss er fredstanker, ikke tanker til

ulykke, men Han vil gi oss framtid

og håp.

Kan du fortelle litt om familien din?

Hva liker du best å gjøre på

prosjektet?

Har du lært noe om Jesus?

Hva drømmer du om?

Wellington das Silva (12 år)

– Jeg bor sammen med foreldrene

mine og et søskenbarn i slummen.

- Jeg liker musikk, å spille

blåseinstrumentet althorn og fotball.

– Jeg har lært at Jesus er ALT for

oss, han kan helbrede de syke – ja,

og så har jeg blitt kjent med ham!

– Å bli fotballspiller, eller

brannmann.

Wesley Gonzalves (12 år)

– Bor sammen med foreldrene mine

og to yngre brødre.

– Liker egentlig alt, men møtene på

mandagen er topp – og fotball.

– Akkurat nå har vi hatt om påske,

og lært at Jesus døde på korset, og

stod opp igjen. Alt for å frelse oss.

– Vil bli profesjonell fotballspiller.

Men, jeg har også lyst til å overta

pappas jobb, han selger grønnsaker.

Kayne Natashiane (12 år)

– Jeg bor sammen med moren min

og syv søsken i slummen.

– Jeg liker best å være med på

skuespill, å synge og danse.

– Jesus lever! Vi trenger ikke å be til

døde ting, men kan tilbe Jesus.

– Drømmer om å bli modell, eller

skuespillerinne.

Ringo Starr fra The Beatles

legger ikke skjul på at han

på sine eldre dager har

funnet fred med seg selv

og sin Gud.

- Gud er i livet mitt!

Ringo Starr, best kjent som en av

stjernene i Beatles, mottok tidlig

på året sin velfortjeneste stjerne

på Holloywood Walk of fame. I en

alder av 69 år bekjenner han seg

endelig som kristen.

- Dess eldre du blir, dess mer lærer

du deg å takle livet, og den åndelige

siden blir mer og mer viktig, sa Starr

i et intervju med Los Angeles Times

i februar 2010.

På leiting etter meningen med livet

gjennom flere tiår har han endelig

funnet fred med meg selv og ikke

minst: ”- Gud er i livet mitt! Det

legger jeg ikke skjul på. Faktisk

har jeg vært på søken etter Gud

siden 1960-tallet. Du kan si jeg

tok et skritt bort fra Gud, men fant

heldigvis veien tilbake. All ære til

Gud!”

The Beatles var et engelsk

rockeband fra Liverpool som ble

dannet i 1960. Ringo Starr (Richard

Starkey) var trommeslager. Det

store gjennombruddet kom i 1963

med singelen: ”Please, please

me”. Til de ble oppløst i 1970

hadde de dominert hitlistene og

musikkbransjen på begge sider av

Atlanteren gjennom hele karrieren.

John Lennon (død 8. desember

1980) påstod at The Beatles en

periode var mer berømt enn Jesus.

Flott er det nå at en av de tidligere

medlemmene offentlig bekjenner

troen på Jesus.

(red)

10 Julen 2010 11


Den grusomme Stor-Niklas

I en liten, grå forfallen

stue bodde Mikkels-Jonas

og hans hustru Oline.

De hadde to barn, Karin

og Anna. Karin var ni år

og gikk i tredje klasse på

folkeskolen, men Anna var

bare syv og nylig begynt

i småskolen. Pappaen

deres, Mikkels-Jonas var

ikke noe videre arbeidskar,

liten og tynn hadde han

alltid vært. Og ikke var han

videre foretaksom heller.

Drakk mye gjorde han

også.

JULENOVELLEN: Mikkel-Jonas

sin drikking gjorde det ikke alltid

så lett i hjemmet. Moren Oline,

som var et riktig arbeidsmenneske,

klarte ikke alltid alene å skaffe det

som trengtes for å holde det så

pent i hjemmet som hun

helst ville. Det var også

smått med maten i blant,

men de hadde to geiter

i fjøset som gav melk,

og så hadde Oline noen

sauer som hun klippet

ullen av, og hun kardet

og spann og strikket

strømper. Disse

strømper ville folk

gjerne kjøpe, for de

holdt dobbelt så lenge

som vanlige strømper.

Men da Karin og Anna

ble større, ble det just

ikke så mange strømper

å selge, for de var svære

til å slite av seg.

Nå hendte det en gang at

en av sauene fikk to små

lam, og man kan forstå,

at de to jentene fikk hvert

sitt lam. Karins lam var

større, men Annas var

så lite, men det passet

egentlig litt bra.

Høsten kom, og den

årlige leien for gården

skulle betales. Men

det var ingen penger

å betale med. Det

var heller ikke så

underlig, for faren

hadde ikke hatt

arbeid på lenge.

Han hadde tvert

imot måtte betale

en mulkt for noe

han hadde gjort

seg skyldig i en

gang han

hadde

drukket.

Og der

gikk pengene som moren hadde lagt unna til leien, for

først av alt måtte jo lensmannen ha sitt. Det var ikke

akkurat gode dager i hjemmet. Faren sa mange stygge

ord og moren gråt. Faren ville slå i hjel lensmannen,

men moren syntes det var bedre om han slo i hjel

brennevinsflasken.

En kveld lå Anna våken og hørte hvordan faren og

moren snakket sammen om den ubetalte leien. Det var

Stor-Niklas som skulle ha pengene, og nå fikk hun høre

hvem denne mannen var. Det var et menneske med så

mange penger som det fantes gress, penger i banken

og penger i lommeboka. Og – han var det grusomste

styggeste menneske som var til, hørte hun faren si. Det

verste var visst at Stor-Niklas gikk omkring og gjaldt

for å være gudelig. ”Men han er ikke mer gudelig enn

våre geiter”, hørte hun faren si. Ja, dette og mye annet

fikk Anna høre, og hun skulle akkurat til å sovne da hun

hørte faren si: ”Det blir vel ingen annen råd enn at vi får

selge lammene.”

Anna måtte bite i dynen sin, for at de skulle høre at hun

gråt. Selge hennes, gule, søte, fine, lille lam – hennes

eneste skatt på jorden etter Karin, mor, far og dukken

Emma, som lå på armen hennes.

Det var en blek og stille liten Anna som satt på

skolebenken dagen etter. Lærerinnen spurte om hun var

syk. Nei, lille Anna var ikke syk. Men hun kunne ikke

skrive og regne ordentlig, og hun svarte bort i vær og

vind når hun fikk et spørsmål. I frokostpausen, da barna

satt og spiste, kom lærerinnen og snakket litt med Anna.

”Hva har du til mat i dag da?” spurte hun. Anna tok en

pose ut av sin veske. Det var en gulrot, en brødskalk og

en flaske med geitemelk.

”Du har en forstandig mor”, sa lærerinnen. ”Gulrot,

det er bra kost for barn, og maken til geitemelk finnes

ikke, det er bedre enn kaffe og saft, som mange av

dine kamerater har med seg. Men smør har du ikke på

brødet?”

”Vi pleier ikke å ha margarin”, sa Anna. ”Men det har vi

ikke hatt på flere dager, og har vi ikke penger til å betale

leien for plassen, for at far...” Anna begynte å gråte.

Hennes små fingre var ikke så rene akkurat. Og noe

lommetørkle hadde hun ikke, så hun ble nesten skitten

i ansiktet da hun forsøkte å tørke bort tårene med de

smussige fingrene.

”Kom, lille venn”, sa lærerinnen, og så dyppet hun et

håndkle i vann og tørret av Annas ansikt og hender. Så

tok hun fram et rent, hvitt lommetørkle. ”Dette her skal

du få av meg”, sa hun. Anna så på lommetørkleet og det

glimtet til i øynene hennes. ”Får jeg også bruke det til

Emma?” spurte hun. ”Hvem er Emma?” ”Dukken!” sa

Anna. Men så måtte hun ha kommet til å tenke på noe

igjen, for tårene kom fram på ny. ”Far skal selge lammet

mitt”, hikstet hun.

Og så berettet Anna for lærerinnen historien om Store-

Niklas og leien de skulle ut med. Lærerinnen var meget

bekymret, men hun visste nesten ikke hvordan hun

skulle kunne hjelpe Anna med denne saken. Men Anna

fikk smør på brødet, og hun fikk varm sild og poteter,

som lærerinnen lagde til seg selv. Og innen Anna gikk

hjem fra skolen, sa lærerinnen noen trøstende ord til

henne, at det nok skulle bli en utvei med lammet.

På hjemveien grublet Anna på dette, at det nok ville

bli en utvei med lammet. En utvei med lammet! Og da

Anna ut på ettermiddagen smøg seg ut i laden og slo

armene omkring sitt lille lam, så sang det i hennes øre

lærerinnens ord: ”En utvei med lammet”.

I det samme gikk bakdøren opp av et luftdrag, og

gjennom døråpningen så Anna veien til nabogården. En

utvei med lammet! Her er jo en utvei. Anna reiste seg

med lammet i armene. Hun gikk ut gjennom dørene og

kom på ut på veien. Hun visste ikke hvor hun skulle gå.

Borte på nabogårdene kjente hun nesten ingen. Men hun

kunne godt gå til verdens ende, bare hun slapp å skilles

fra lammet sitt.

Solen gikk ned og det blåste en kald vind. Anna bor

fortsatt på lammet. Men lammet hadde vokst og blitt

tyngre, og Annas armer ble trette og fingrene ble stive

og kalde i blåsten. Skrittene hennes ble langsommere

etter hvert. Hun stanset en stund for å hvile, da hun fikk

høre noen komende bak henne på veien. Det var en

stor og høy herre, kledd i en sort pelsfrakk. Han hadde

stokk med sølvhåndtak i den ene hånden. Den andre

holdt han på ryggen. Anna syntes han så snill ut. Hun

neiet og spurte: ”Du skulle vel ikke kunne bære lammet

mitt en stund?”

Den finne herren stanset. ”Hva heter du?” ”Jeg heter

Anna.” ”Hvor er du fra? ”jeg er hjemmefra” sa Anna.

”Hvor skal du nå da?” spurte herren. Men i det samme

fikk han se hvor trett Anna var. Hun skalv i armene og

hennes små hender var aldeles blåfrosne. ”Kan du ikke

sette lammet fra deg på veien? Det har jo fire bein å

gå på!” ”Nei, da springer det hjem”, sa Anna. ”Nå”, sa

herren kort, ”da får jeg bære det et stykke for deg da.”

Anna neiet og takket da herren tok lammet. Hun måtte

riktig gni sine valne hender og blåse på dem og forsøke

å varme dem i kjolen.

Mannen tok lange skritt, og Anna trippet av gårde tett

ved hans side så fort hun kunne. ”Tenk”, sa herren, ”når

jeg bærer dette lille lammet, kommer jeg til å tenke på

den tiden da jeg som barn var gjetergutt.”

12 Julen 2010 13


”Har du vært gjetergutt?” spurte Anna. ”Ja du, jeg har

nok vært meget fattig en gang”, smålo han. ”Fattig”, sa

Anna og var forundret.

”Kan en fattig bli rik?” ”Hvordan vet du at jeg er rik?”

”Du har så fin pels”, sa Anna. Men plutselig kom hun

til å tenke på noe. ”Kjenner du en som heter ”Stor-

Niklas?”, spurte hun.

”Stor-Niklas”, sa mannen og rynket pannen. ”Jo, han

har jeg hørt tale om. Men hvorfor spør du om det?” ”Jo,

for han er meget rik”, sa Anna. ”Han har penger som

gress, både i banken og i lommeboken.”

”Og han er det grusomste og styggeste menneske som

finnes.”

”Å, er han det?” sa mannen. ”Ja”, sa Anna. ”Men det

verste er at han går omkring og vil være gudelig også.”

Mannen tok opp et lommetørkle og tørret av pannen.

”Blir du trett?”, spurte Anna. ”Nei, nei”, sa mannen.

”Fortsett bare du. Vet du noe mer om denne Stor-

Niklas?”

”Ja, han er ikke mer gudelig enn geitene våre”, sier

pappa. Nå måtte mannen le.

Men så ble han med ett alvorlig. ”Jaså, er han ikke mer

gudelig? Men han går vel til kirken i det minste. Deres

geiter går vel ikke til kirken?”. ”Ja, han går i kirken,

for der synes det ikke hvor mye han legger i kollekten,

men det gjør det ikke i misjonshuset.” Mannen bet seg

i leppene. ”Det må være en skrekkelig fyr den der Stor-

Niklas”, sa han.

”Det er riktig bra at du synes det samme”, sa Anna. ”Jeg

var redd for at pappa ikke snakket sant, for han bruker

å si så mange stygge ting om slike folk, som han ikke

synes om. Han sa at han skulle slå i hjel lensmannen her

om dagen, men da sa mamma, at det var bedre han slo i

hjel brennevinsflasken.”

”Det var rett sagt av din mor, men hva sa din far da?”

”Han sa noe stygt”, sa Anna. ”Det var ille det”, sa

mannen. ”Ja”, sa Anna, ”det er synd å snakke stygt.”

”Men det er stygt å stjele også, og nå må jeg bære bort

lammet, for det er mitt lam. For jeg har fått det som mitt

eget. Men i natt sa far, at han ville selge det og Karins

lam også for å kunne betale leien til Stor-Niklas.”

”Men kjære barn, hvor skal du ta veien med lammet?”

”Det vet jeg ikke”, svarte Anna bekymret. ”Vet du noe

sted jeg kan gjemme det?” ”Ja, det tror jeg”, svarte

mannen. Anna ble så glad at hun ble aldeles varm. ”Å,

snille deg”, sa hun. ”Vis meg veien dit!”

De var nå fremme ved gårdene, og folk de møtte

forundret seg storlig over å se den rikeste bonden i

bygda komme bærende på et lam med Mikkels-Jonas

fattige småpike ved sin side. Ennå mer forundret ble

drengen, da husbonden kom direkte inn og satte fra seg

et snehvitt lam i en tom kalvebinge. Men mest forundret

ble Anna selv, da hun fikk følge med inn i det store,

hvite huset og fikk sitte i et varmt kjøkken. Hun ble budt

varm kaffe med kringler til av en snill, gammel frøken,

mens husbonden selv satt ved hennes side og så på

henne idet han svinget spaserstokken med sølvhåndtaket

rundt i ring mellom sine hender. Så fikk Anna et varmt

pledd om seg og den fine mannen fulgte henne på vei.

”Jeg vil ikke slippe en slik pike i mørket”, sa mannen.

”Tenk om du kunne møte den skrekkelige Stor-Niklas”.

Da de var komet et lite stykke på veien, stakk Anna sin

lille hånd inn i den fine herres hånd. Anna tenkte vel

ikke så mye på det, men mannen tenkte dess mer. Det

var lenge siden han hadde holdt en slik liten barnehånd.

Så liten den var! Som en liten fugleunge i et rede lå

Annas hånd i hans. Den var så kald, men den ble snart

varm. ”Nå kan du gå en stund på den andre siden”, sa

mannen, ”så blir den andre hånden også varm.”

Det var uvant å ha et lite trippende barn ved sin side.

Det var bedre enn alle spaserstokker med sølvhåndtak i

hele verden. Til slutt var de fremme hos Mikkels-Jonas.

”Ser du for en elendig stue vi bor i”, sa Anna. ”Stor-

Niklas bor i et stort og pent hus”, sier far, og der er han

nesten alene, og vi er så mange og har bare ett rom.

Denne stuen vår er ikke mer verd enn ti kroner, sier

far, og vi får ikke reparert heller, for Stor-Niklas vil

ikke.” Men så ble døren åpnet og mor Oline kom ut for

vel tiende gang for å se etter sin forsvunne småpike.

Da hun fikk se Anna og hvem hun var i selskap med,

for hun forskrekket inn i stua igjen og stilte seg foran

Mikkels-Jonas som for å beskytte ham. ”Får jeg sitte

ned en stund”, sa mannen og tok av seg hatten. Oline satte

fram en stol, uten ryggstø. ”Jo, jeg fant en småjente der

ute i veien, og så fulgte jeg henne hjem, men først var vi

hjemme hos meg og gjemte lammet, for hun var redd for

at noen skulle komme og stjele det.”

”Det lammet skal jeg selge for å kunne betale plassleien”,

sa Mikkels-Jonas. ”Det er ditt lam?”, spurte mannen.

”Visst er det mitt, selv om Anna får kalle det sitt.”. Anna

ville si noe, men mannen løftet pekefingeren mot henne.

”Hva vil de ha for lammet?” ”Jeg har tenkt meg 10 kroner

for det”, sa Mikkels-Jonas. ”Ti for det lille og femten for

det store.” Leien er 25 kroner. ”Jeg har hørt at de takserer

denne stuen til ti kroner. Var det ikke du nevnte lille

Anna?”

Mikkels-Jonas så ut, som når han ville slå i hjel

lensmannen. Men mannen begynte å se så vennlig på ham,

at sinnet rant av ham. ”Jeg er blitt en slik god venn med

Anna”, sa han og tok henne inn til seg, ”at jeg vil gi henne

dette lille lammet, men da må jeg jo kjøpe det ordentlig

først. Og ettersom det koster ti kroner og denne her stuen

er verdt ti kroner, så kanskje vi bytter. Går de med på

det?” Mikkels-Jonas svarte ikke. Det så ut som han ikke

trodde det var alvorlig ment. Men mannen reiste seg. ”Jeg

mener det alvorlig hva jeg sier. Men jeg vil ikke selge noe

som ikke er i god stand. Derfor påtar jeg meg å reparere

stua og uthusene, så alt blir i orden, og så blir stua deres

og lammet mitt, det vil si – Annas. Men det er et vilkår,

eller rettere to, med dette byttet. De skal slutte å drikke,

Jonas – og du skal legge av deg å banne. For ser du, det er

mer verd enn alle penger i verden og verd å ofre hva som

helst, å ha et slikt lite englebarn som Anna her.”

Nå skjedde det noe forunderlig med Mikkels-Jonas. Han

kom til å se på lille Anna. Hun stod i lampeskinnet og

lyset lå som en engleglorie om hennes hode. Det var som

Mikkels-Jonas aldri hadde sett sin lille pike før. Men Anna

så med angstfulle øyne på ham. Å, var han slik., Mikkels-

Jonas, at hans barn måtte se på ham slik. Han så på sin

hustru, Oline. Også hun hadde angst i blikket.

Men sannelig, de skulle ikke behøve å skamme seg for

ham. Mikkels-Jonas rettet seg opp. Så rak hadde han aldri

stått før. Han rakte fram sin hånd, og mannen tok den.

”Det var hederlige vilkår”, sa han, ”jeg går med på dem.”

”Takk, og gud velsigne deg”, sa mannen. Så vendte han

seg til Anna: ”I morgen kommer du til meg og henter

lammet ditt.” Så tok han hatten sin og gikk.

Da han var gått, spurte Anna. ”Hvem var han?” ”Det var

Stor-Niklas”, svarte fraen. Men ute i mørket vandret Stor-

Niklas langsomt hjemover. Og der han gikk fremover

snakket han med Gud. Det hadde han ikke gjort på veldig

lenge. ”Takk, Gud”, sa han, ”at du sendte en engel i min

vei, innen det ble for sent!”

Nå er det jul

Nå er det jul, tenk så stort

Nå feirer vi det Frelseren har gjort.

Han forlot himmelens glede

Ble født som et menneske og lagt i

en krybbe her nede.

For Kongenes Konge så det fattig ut,

men englene sang på marken ut:

Ære være Gud i det høyeste og Fred på jord,

Messias er født, vår konge god.

Et barn er født i Davids by i Betlehem.

Og kongene fra Østen skyndte seg frem.

En ny stjerne var tent

Og kongenes lengsel og venting var glemt.

Nå ville de barnet se, ofre gull og røkelse og Frelseren

tilbe.

En ny Konge var født

Han er Messias Herren i Davids by,

Hos Ham kan alle folkeslag finne FRELSE og ly.

Det var jubel den natten i Betlehem

Maria var i undring for alt som var hendt.

Den mørke natten ble strålende lys

Engleskaren sang av jubel og fryd.

Gjeteren på marken forstod ingen ting

De hørte på englene og sprang like inn

I Betlehem og stallen og fortalte hva som var hendt

Om englene og budskapet som av englene ble sendt.

Det skjedde et UNDER den natten i Betlehem

Verdens Frelser ble født

Verdens Lys var kommet

Englene forkynte hva DET rommet.

FRELSE-UTFRIELSE-EVIG LIV

Det var derfor Jesus gav sitt liv.

Han brøt dødens makt

Fridde oss fra skyld og kledde oss i sin prakt.

Ære være Gud i det høyeste!

Og FRED på jord!

Bønn om FRED kan ikke rommes i ord.

Gunn Synnøve Hammersland

14 Julen 2010 15


Trekk en strek fra tallet

1 til 72.

Ja, hva skjuler disse

strekene, mon tro?

16 Julen 2010 17


Julekryssord

ønskes av alle i

Send løsning til:

Det Gode Budskap

v/ Leif Frode Svendsen

Kvartnesveien 20

4276 VEDAVÅGEN

Vi trekker ut to vinnere som får hvert sitt gavekort på

250 kroner.

Løsningen kommer i Det Gode Budskap 15. januar.

18 Julen 2010 19


Juleevangeliet

i et nøtteskall

”For Gud er trofast som har

kalt dere inn i fellesskap

med Sin Sønn Jesus

Kristus.” Paulus første brev

til korinterne 1,9

Juleevangeliet:

Redaktør Leif Frode Svendsen

I velferdssamfunnet Norge har vi

så altfor lett å konsentrere oss om

alt det synlige i denne verden. Men

Bibelen har et budskap om det er en

åndelig verden som er like virkelig

som vår egen. Og denne åndelige

verden er en evig verden, som

ikke lar seg påvirke av konkurser,

opphørssalg og død. I møte med

evigheten blir våre liv et lite pust,

som en flott sommerfugl som

åpenbarer all sin prakt noen dager

før den forsvinner.

Bibelen har et klart budskap om

menneskene ved sin død vil møte

den usynlige verdenen helt ny

virkelighet.

Julen handler først og fremst om

Jesus – som kom som Verdens

Frelser. Han kom for å vise oss

veien inn i den usynlige verden;

det står faktisk at Jesus er veien,

sannheten og livet. Den eneste veien

til Gud (Evangeliet etter Johannes

14, 6). Ønsker du en titt inn i

himmelen?

Hvordan er det i himmelen?

Ikke bare kom han for å åpne

menneskenes øyne for denne

usynlige verden, det paradiset som

vi alle innerst inne lengter etter, men

Han kom for å vise oss hvordan

denne himmelske verden er.

I Hebreerbrevet (1, 1-3) kan vi

lese Jesus Kristus åpenbarer for

oss hvem Gud er, og hva den

usynlige verden er preget av. Jesus

er ”avglansen av hans herlighet og

avbilledet av Guds vesen...” Det

er jo rart å møte folk som er tøffe

motstandere av kristendommen,

men faktisk beundrer Jesus.

Gjennom Det Nye Testamentet blir

du kjent med en mann som hadde

ingen utdannelse, arbeidet som

snekker, var ugift og eide kun den

kappen han gikk i. Og overalt hvor

han møtte ensomme, syke og onde

mennesker – møtte Ham dem med

kjærlighet, nåde og helse. Gjennom

Jesus åpenbarer Gud sin kjærlighet

til oss;

Alt faller på en måte litt i grus

gjennom det som skjer på Golgata.

Jesus blir korsfestet på grufullt

vis, uskyldig dømt. Paulus skriver

i sitt brev til Romerne (5,6) om at

mens vi som mennesker ennå var

skrøpelige, døde Kristus til fastsatt

tid for ugudelige. Videre skriver

han: ”Men Gud viser sin kjærlighet

til oss derved at Kristus døde for oss

mens vi ennå var syndere.”

Den store kjærlighetshistorien

Alt i alt er Bibelen en bok om

en stor kjærlighetshistorie. Som

begynte med at Gud skapte

mennesket i sitt bilde. ”I sitt bilde”

betyr at vi har mange kvaliteter som

Gud har, men viktigst av alt betyr

det at vi er skapt til å leve i sammen

med Gud, i fellesskap og vennskap

med den høyeste Gud.

I 1. korinterbrev (kapittel 13) kan

vi lese om at den guddommelige

kjærligheten ikke tvinger noen til

å elske. Slik også med Gud! Han

lot menneskene bestemme om de

ønsket fellesskap med Gud, men

valgte, under påvirkning av djevelen

å vende Gud ryggen. På den måten

kom ondskap og synd inn i verden,

fordi menneskene heller valgte å

høre på djevelens stemme. Og ved

syndefallet ble det et skille mellom

den usynlige Gud og mennesket.

Men her kommer juleevangeliet inn

i bildet. Det lille barnet som blir født

inn i vår, synlige verden - handler

om en mektig redningsaksjon fra

Guds side. Det handler om at Gud

igjen ønsker fellesskap med oss

mennesker. Han ønsker fellesskap,

vennskap med deg!

Kanskje sliter du med å forstå Jesu

død opp i alt dette? Det handler om

at Gud, som kjærlighetens Gud,

ikke kan tolerere synd og ondskap.

Og bestemte at straffen, lønnen for

alle disse gjerningene skulle være

dødsstraff. Men Jesus, uskyldig,

uten synd og ondskap, døde i stedet

for alle mennesker på Golgata. Og

gjennom dette blir du perfekt for

Gud!

Jesus forteller en fortelling for å

vise oss hvor glad Gud er i oss. Det

handler om en sønn som forlater

faren sin for å leve livet. Tiltross

for at faren ikke er død, får han

mast til seg halve rikdommen i

hjemmet. Videre kan vi lese at han

bruker opp all sin rikdom og havner

i ”rennesteinen”. Men heldigvis:

Vi kan lese om en god Far som

hver dag speider etter sin fortapte

sønn, for å bringe han tilbake, inn i

tryggheten og rikdommen.

Du er savnet

Jeg håper du har lyst til å oppleve

Guds kjærlighet på denne måten?

For du som enda ikke har tatt imot

Jesus – du er savnet. I den usynlige

verden er det en kjærlighetsfull Gud

som lengter etter deg. Etter å være

sammen med deg, gi deg trygghet,

fred, glede og håp. Ikke minst:

Gi deg herlige smakebiter fra en

usynlig verden, som er like virkelig

som din egen.

I betegnelsen kristendom ligger det

dessverre noe negativt. ”Dom” er

ikke akkurat noe positivt. Men hør:

Jesus kom ikke for å dømme deg,

men for å Frelse deg. Han kom ikke

for å gi deg dårlig samvittighet,

men for å tilgi deg alt det onde du

20 Julen 2010 21

har gjort. Han kom ikke for å ta livs

kvaliteten fra deg, men heller bringe

deg inn i et overflods liv.

Faktisk: Du er skapt fra begynnelsen

av til å leve i fellesskap med Gud.

Og uten dette fellesskapet, som du

oppnår gjennom Jesus Kristus, kan

du aldri bli hel som menneske. Det

vil alltid mangle noe – og i lengden

kan ingenting tilfredstille deg.

Jesus sier: ”Jeg er veien, sannheten

og livet. Ingen kommer til Faderen

uten gjennom meg.” Evangeliet etter

Johannes 14, 6


Fokus på

sigøynervekkelsen

Tekst: Stig Andreasson

Foto: Stig Andreasson /

Shutterstock

Under den annen

verdenskrig fikk mange

sigøynere i Europa

gjennomgå store lidelser.

En del av dem mistet livet i

tyske konsentrasjonsleire.

Fru Reinhard var blant dem

som slapp unna med livet og

som etter krigen begynte sitt

omreisende liv på Frankeikes

landeveier. I større byer og

i små landsbyer solgte hun

tøy og kurver av piletre som

hennes mann og sønner

hadde laget. I begynnelsen

av 1950 fikk denne kvinnen

oppleve noe som skulle få

den største betydning for

henne selv, hennes familie

og tusener av hennes

stammefrender i Frankrike.

Sigøynervekkelsen i Frankrike

– et under i moderne tid

FRANKRIKE: Familien Reinhard

befant seg i byen Lisieux i

Normandie da en av sønnene

ble alvorlig syk. På sykehuset

konstaterte legen at det var

blindtarmbetennelse og dessverre

også bukhinnebetennelse. Gutten

ble operert, men etterpå sa legen:

”Dette er et håpløst fall for

legevitenskapen.” Da den fortvilte

moren spurte hva dette betydde fikk

hun til svar: ”De får være glad for at

De har andre barn. Denne gutten

De ikke regne med å få tilbake.”

Traktaten på markedsplassen

Noen dager tidligere hadde fru

Reinhard mottatt en traktat fra en

mann som sto på markedsplassen

i Lisieux og solgte bibler. I denne

erkekatolske by fantes det nemlig

en evangelisk forsamling som

forsøkte å spre evangeliets budskap.

Mannen på markedsplassen sa noen

ord om Jesus til fru Reinhard og

ga henne traktaten. Hun la den i

sin portemoné og mistet den flere

ganger da hun betalte for matvarer

som hun kjøpte på markedsplassen.

Men hver gang tok hun opp den lille

traktaten igjen. Det var akkurat som

om en usynlig hånd tvang henne til

å ta vare på den og få den med seg

hjem.

Nå da sønnen lå syk og døende på

sykehuset kom fru Reinhard til å

tenke på traktaten. Siden hun selv

ikke kunne lese, ba hun en dame

fra byen om å være så snill og lese

for henne hva som sto skrevet på

traktaten. Det var et budskap om

Jesus og om håp for fortvilede og

søkende mennesker. Der sto også

adressen til menighetens lokale

og innbydelse til møtene hvis man

ønsket å vite mer om evangeliets

budskap.

Din sønn skal ikke dø

Fru Reinhard kunne jo ikke

heller lese verken gatenavn eller

gatenummer, men med velvillige

menneskers hjelp fant hun veien

til menighetens lokale. Det var en

søndag formiddag. Pastoren sto

foran menigheten og talte. Da den

fortvilte sigøynerkvinnen kom inn

i lokalet avbrøt hun predikanten og

ropte: ”Monsieur, min sønn ligger

på sykehuset og holder på å dø!

Dere må hjelpe meg! Dere må be for

sønnen min!”

”Nei, din sønn skal ikke dø. Herren

er mektig til å helbrede ham!”

svarte predikanten. Så ba hele

forsamlingen for sigøynergutten

på sykehuset. Etter gudstjenesten

fulgte pastoren med moren opp til

sykerommet hvor han igjen ba og

la sine hender på gutten. To dager

senere ble den unge sigøynergutten

utskrevet fra sykehuset – fullstendig

frisk!

Et vitnesbyrd som tente

At Gud hadde grepet inn på en

underfull måte, det var helt tydelig.

Den overlykkelige moren fortalte

selvfølgelig ivrig hva som hadde

skjedd for alle slektninger og venner

hun møtte på sine reiser. En lengsel

etter å få vite mer om Jesus og

evangeliet ble tent hos mange. En

annen av fru Reinhards sønner, som

var gift, kom også til Lisieux. Denne

eldre sønn bar tilnavnet Mandz og

han hadde lenge vært på leting etter

Gud. Han var like fattig og uvitende

som alle sine stammefrender.

De 50.000 sigøynere som den

gang levde i Frankrike var til 98

prosent analfabeter og praktiserte

en spesielt overtroisk form for

romersk katolisisme. De gjorde

pilegrimsreiser til Middelhavet hvor

en stor statue av Jomfru Maria ble

båret i prosesjon. Mariadyrkelse,

bønn til forskjellige helgener samt

spådom og okkultisme preget

sigøynernes religiøse liv. Dette

foraktede vandrerfolket hadde ikke

kontakt med noen evangeliske

menigheter. Ingen evangelisk

misjonær fulgte dem på deres reiser

for å gi dem Guds Ord. De levde i

det største mørke og uvitenhet. Men

nå tentes lengselen etter noe annet

hos mange av dem.

Den som søker han finner

Sigøyneren Mandz hadde ofte

forsøkt å komme i kontakt med Gud

ute i naturen, under åpen himmel.

Han trodde at Gud fantes og visste

også at han på sigøynerstammens

språk hette ”BARODEVEL”, men

for Mandz var han den ukjente

Gud. Som liten gutt hadde han en

gang fylt en flaske med vann fra en

undergjørende kilde, sannsynligvis

fra den katolske valfartsbyen

Lourdes. Han hadde lenge bevart

denne flasken under hodeputen og

drakk litt av den hver kveld i håp

om å bli lykkelig. Men noen fred

hadde han ikke funnet. Da han fikk

høre hvordan hans yngre bror var

blitt helbredet gikk også han til den

evangeliske menigheten i Lisieux.

Han følte en usigelig glede da han

fikk høre budskapet om at frelsen

er av nåde ved tro på Jesus Kristus.

Av hele sitt hjerte henga han seg til

Gud og ble sammen med de andre

i familien et vitne for Jesus bland

andre sigøynere av den samme

stamme, den såkalte ”Manouchestammen.”

Slik ble evangeliets gode

nyheter kjent for mange.

Fascinerende fortsettelse

Dette var sigøynervekkelsens

begynnelse. En enkel traktat på

22 Julen 2010 23

en markedsplass. En sigøynergutt

blir helbredet som svar på bønn.

Fortsettelsen er like fascinerende

som begynnelsen. Store skarer

av sigøynere begynte å oppsøke

evangeliske menigheter. Vi har

ofte sett dem komme til våre

teltmøter. Sigøynerne er ofte veldig

musikalske og de troende blant

dem har ofte hjulpet oss med sang

og musikk. I dag samles tusentals

sigøynere til store konferanser. Jeg

kan huske at jeg en gang ved en

slik anledning ble invitert til å spise

hos en troende sigøynerfamilie.

Renslighet er ikke en dyd hos


DE REISENDE: Mange sigøynere

bor i campingvogner og lager maten

utendørs.

vandrerfolket, så det kan nok være

litt av en prøvelse å spise hos

dem. Men denne gang konstaterte

jeg at selv om tallerkene hadde

forskjellige farger, så var alt så rent

og pent på bordet at det var en fryd

å delta i deres måltid. Det hadde

skjedd forandring hos dem på alle

livets områder.

Nå i juletid er det gripende å

tenke på Herrens under blant dette

foraktede vandrerfolk. Vi feirer den

fantastiske begivenheten at Guds

Forsidebildet viser den vanligste og

mest utbredde arten av alle uglene.

Uglene er inndelt i to familier, egentlige

øgler og slørugler, hvor kattuglen

tilhører de egentlige uglene. Arten ble

klassifisert av Carl von Linné i 1758.

Kattuglen blir cirka 40-46 centimeter,

med et vingespenn på 95 – 105

centimeter og vekt på 400 – 800 gram.

Hunnen er i gjennomsnitt litt større

enn hannen. Den forekommer i to

fargefaser, rødbrun og gråbrun med

alle overgangsformer. Hunnen er mer

rødbrun enn hannen.

Det er antatt at kattuglen har de best

utviklede øynene av uglene. Uglens

retina har cirka 56 000 lysfølsomme

staver per kvadratmillimeter. Dette

gjør den i stand til å skille byttedyr fra

omgivelsene på mange meters avstand,

selv i et lysskinn som bare tilsvarer

belysningen fra et stearinlys 500 meter

unna. Under lyssvake forhold har de

100 ganger bedre syn enn mennesket.

Ringmerkede kattugler har blitt opp til

cirka 18 år gamle. I fangenskap er det

individer som har blitt 27 år. Den er

utelukkende monogam.

Sønn steg ned til oss fra lysets rike.

Og hvorfor steg han ned? Guds

Ord sier at Han kom for å oppsøke

og frelse det som var fortapt.

Sigøynervekkelsen er et fantastisk

vitnesbyrd om at den Frelser som en

gang ble født i Betlehem ennå i dag

Strix aluco – kattuglen

Bestanden er stor i Europa, med 400 –

500 000 hekkende par. I Norge hekker

den nord til Trondheimsfjorden. I Norge

regner en med at det kan være opp

mot 30 000 hekkende par. Til tross for

at bestanden er stor, har det spesielt

i Storbritannia vært en markant og

bekymringsfull nedgang i bestanden de

siste årene.

Kattuglen er hovedsakelig aktiv på

natten og holder seg i ro om dagen.

I den lyse årstiden hender det at den

jakter hele dagen. Den er en utpreget

standfugl som vandrer lite, og et

kattuglepar beveger seg sjelden utenfor

et territorium på 100 hektar. Den er

aggressiv hvis den må beskytte redet

og kan faktisk angripe mennesker. Med

sine lange, skarpe klør går den etter

inntrengerens ansikt. Siden flukten

er nesten lydløs er den vanskelig å

oppdage før det er for sent. Den spiser

helst fugler og smågnagere, men kan

også spise ormer, frosker, insekter og av

og til fisk.

Kattuglen bygger ikke redet selv,

men finner seg tilrette i reder forlatt

av skjærer eller kråker, eller i et hult

tre. De yngler tidlig på året, og kan i

oppsøker og frelser de mest uvitende

og forkomne blant menneskene på

vår jord.

gnagerår klekke ut store kull. Etter en

rugetid på 29 dager klekkes eggene,

beveger seg ut av redet fire uker gamle

og flyr når de er rundt syv uker. I nær

et halvt år passes de av foreldrene, før

de må forlate territoriet til foreldrene og

skaffe egen yngleplass.

Du ser kattugla ofte, men du kan høre

dens sang. Hannfuglen har sitt tutende

”ho-ho-hoo”, mens hunnen svarer:

”Ki-vitt”.

Totalt har bibelpressene

ved Nytt Livs Lys en

kapasitet på om lag

3,5 millioner bibelsider

i timen. På årsbasis

produseres fra fire til

fem millioner bibler, i

tillegg til millioner av

evangeliseringsbøker,

hefter og traktater. Hvert

år trykkes evangeliet

på 25 – 30 språk.

Fokus på det store

bibelbehovet i verden

Tekst: Inga og Roald Lidal

Foto: Vidar Aronsen

Historien bak

bibeltrykkeriet Nytt Livs Lys

JAPAN: Det er nok ikke mange

trykkeri i verden som kun trykker

bibler og kristen litteratur, men

ett av disse finnes i Saitama fylke,

nordvest av Tokyo. Det hele startet i

1959. En amerikansk misjonær, Fred

D. Jarvis hadde i noen år hjulpet

japanske evangelister, pastorer

og andre med filmframvisere og

forskjellig annet utstyr som de

behøvde for å nå ut med evangeliet

i etterkrigstidens Japan. Landet

var fattig. Mange av storbyene var

bombet, og bygninger og finanser

var i ruiner.

Dette skjedde etter at Kina

hadde stengt sine dører for all

misjonsvirksomhet, og et stort antall

misjonærer kom fra Kina til Japan.

Folket i Soloppgangens land var

utslått og utmattet etter krigen, og

de var åpne for evangeliet.

Presse for 500 dollar

Gjennom en forretningsmann fikk

Jarvis penger til å trykke en million

traktater, og en venn rådet ham

da til å kjøpe ei trykkpresse for å

kunne trykke billig og dermed spare

penger. Om rådet var godt eller

ikke, skal være usagt, men Jarvis

kjøpte i alle fall ei lita presse fra

det amerikanske militæret for 500

dollar. Problemet var bare at han

var ikke teknisk anlagt og ante ikke

24 Julen 2010 25

hvordan han skulle få trykkpressa til

å fungere.

Arfinn Andås fra Horten var på den

tida sammen med sin kone, Hildur,

engasjert i menighetsarbeid lenger

nord i landet. De hadde aldri hørt

om Fred Jarvis engang, men følte

Guds kall til å dra til Tokyo for å

møte ham. Dette var begynnelsen

til bibeltrykkeriet. Arnfinn, som var

utdannet bilmekaniker, fikk pressa

i gang, og den første millionen med

traktater ble trykt etter mye strev og

med mange bønner om Guds hjelp.

Undertegnede kom til Japan i 1970.

På den tid bestod maskinparken

fremdeles av gammelt, ganske

utslitt utstyr. Tidene var imidlertid

annerledes da, og til tross for slike

svakheter, ble traktater, hefter,

blad og bøker trykt i ganske store

mengder. Fokuset var på Japan, og

behova for evangeliseringslitteratur

her var også stort. En milepæl i

virksomhet ble nådd da mer enn

en million Johannesevangelier ble

produsert for verdensutstillingen i

Osaka i 1970.

Trykkpresser og annet utstyr ble

etter hvert fornyet og forbedret, men

vi kom til et punkt der vi måtte ta en

drastisk bestemmelse. Enten måtte

vi slutte av og overlate all trykking


“SUKSESS”: Mangabibelen, her holdt

av misjonærene Vidar Aronsen og Roald

Lidal, har fått stor utbredelse - og gjort

at mange har fått møte Jesus.

MODERNE TRYKKERI: Nytt LIvs Lys besitter et moderne trykkeri utenfor Tokyo i

Japan.

AFRIKA: Mangabibler i stort antall er distribuert til forskjellige land i Afrika.

til kommersielle bedrifter, eller vi

måtte fornye utstyret fullstendig

og bli mer profesjonelle. Vi valgte

det siste da vi var overbevist om

at Gud hadde en viktig oppgave

for oss, og vi trodde for visst at vi

kunne nå flere ved å trykke selv. I

1978, som var det året Hildur og

Arnfinn dro til Hong Kong for å

starte opp virksomhet der, ble den

første bibelpressa innkjøpt. Dette

skjedde omtrent samtidig med at

dørene til Kina så vidt ble åpnet på

gløtt, og vi ble involvert i trykking

av Guds ord for verdens mest

folkerike land. Dette har siden vært

en primæroppgave, mens trykking

av bibler og nytestamenter for land

i Sørøst-Asia, Sentral-Asia, Øst-

Europa og mange land i Afrika har

senere kommet i tillegg.

Nye og større rotasjonspresser har

senere blitt innkjøpt, og i 1995

flyttet vi inn i nye og moderne

lokaler 40 km lengre ut fra Tokyo.

Trykkeriet har i dag 3 moderne,

hurtige bibelpresser (rotasjon) og

ei arkpresse, i tillegg til en rekke

annet utstyr. Ca. 60 arbeidere fra 9

forskjellige land arbeider sammen

for å nå ut med Guds ord til de

mange som fremdeles ikke har det

og med evangeliets budskap til

millionene som lever i mørke. Totalt

har bibelpressene en kapasitet på om

lag 3.500.000 bibelsider i timen. På

årsbasis produseres fra 4-5 millioner

bibler, i tillegg til millioner av

evangeliseringsbøker, hefter og

traktater. Vanligvis dreier det seg om

25 - 30 språk hvert år.

Bibler til folk som ikke har

egen bibel

Virksomheten finansieres ved

gaver fra enkeltpersoner og

menigheter i Japan og Norge,

og ved at vi samarbeider med

andre organisasjoner med samme

formål. De dekker ofte en del av

produksjonskostnadene og vi en del,

men i noen tilfeller betaler de alt,

og i andre tilfelle faller alt på oss.

Ofte er det vi som vet om behova

og mulighetene for å få gjort noe

med dem, mens i andre tilfeller

kommer forespørslene til oss fra de

vi samarbeider med. Vi trykker også

en del bibler for vanlig salg, mens

storparten av alt vi trykker, går til

folk som ikke har en bibel.

Det kan forøvrig nevnes at

storparten av biblene som blir trykt

i Japan, blir sendt til Indonesia for

innbinding. Vi har vårt eget binderi

i Indonesia, og ca 160 troende

medarbeidere er engasjert der med

innbinding av bibler. Fra der blir de

sendt til alle verdens hjørner.

Vi samarbeider ellers veldig nært

med våre folk i Hong Kong. En del

innbinding av bibler blir også gjort

i der (ikke på eget binderi), og våre

medarbeidere er involvert med oss

i trykking av en god del materiell

som ikke passer vårt oppsett i Japan.

Hovedvirksomheten i Hong Kong er

imidlertid rettet mot Kina. Vi har en

egen avdeling som kun arbeider med

bibellevering, og de bærer årlig 120-

130 tonn bibler over grensa.

Større bibelbehov enn

noensinne

Behova for Guds ord har neppe

noensinne vært større enn det er

i dag. Kina er et kapittel for seg.

Landet har opplevd den største

vekkelse i kristenhetens historie. Fra

mindre enn en million protestantiske

kristne da misjonærene måtte forlate

landet, har det vokst til det i dag

mest sannsynlig er 130 millioner

troende. Dette kan ikke bevises,

men en grundig artikkel som i år

ble publisert av Kina kjenneren,

Paul Hattaway, konkluderer

med minst 7 % kristne. Mens

myndighetene hevder at de tillater

bibeltrykking, og at de har nok

bibler, er dette langt fra sannheten.

Kun ett trykkeri har tillatelse til

å produsere kinesiske bibler for

1367 millioner mennesker (offisielt

antall i 2009). Myndighetene

bestemmer antall, og de bestemmer

distribusjonen. Bibler kan ikke fåes

kjøpt i bokforretninger, men kun i

registerte menigheter. Mens det nok

går an å få tak i en bibel i de store

byene, er det umulig å få tak i nok

utover landsbygdene og i mindre

byer, der 70 % av befolkningen bor.

Vi har møtt hundrevis av ledere

av uregisterte menigheter som

alle ber om bibler. Ja, de sier det

er deres største behov. Millioner

av kristne uten sitt eget eksemplar

av Guds ord representerer en

utrolig stor utfordring for oss ved

bibeltrykkeriet, og det burde i langt

større grad være en utfordring for

kristne i Vesten.

Ventet 35 år på bibler

Det er imidlertid ikke bare Kina

som har behov. En misjonær i

Kambodsja fortalte oss at om han

fikk en million bibler, skulle han

snart kunne dele dem ut til kristne

uten sitt eget eksemplar av Guds

ord. Blant ulike minoritetsgrupper

i Myanmar (Burma), Vietnam

og Laos er situasjonen mye den

samme, for ikke å snakke om land

i Afrika. Behova er ufattelige, og

vi er inderlig takknemlig for å

kunne være med å gjøre en innsats

for å skaffe Guds ord til de mange

som virkelig venter på det og ber

om det. Det er vår bønn at mange

flere må få øynene opp for alvoret

i situasjonen med at millioner på

millioner av våre brødre og søstre

må vente forgjeves på det de trenger

og ønsker mer enn noe annet. En

mann i Sørøst-Asia fortalte nylig da

de fikk en forsendelse med bibler

at de hadde ventet i 35 år. Om flere

kristne så det alvorlige og tragiske

i denne situasjonen, og om flere var

villige til å gjøre noe med det, ja, da

ville vi virkelig kunne utføre langt

mer. De mange som venter, måtte

kanskje ikke vente lenger.

En annen viktig virkegrein som

de siste 4 åra har blitt utviklet ved

Bibeltrykkeriet Nytt Livs Lys,

er publiseringen av mangabøker

(japansk tegneserieform), strengt

basert på Bibelens beretninger og

budskap. Av totalt fem bøker er fire

kommet ut til nå, og i tillegg er et

64-siders hefte produsert. Barn og

unge (og i mange kulturer voksne

med) leser denne typen litteratur

med stor innlevelse. Vi har fått

utallige rapporter som forteller om

mange som har tatt imot frelsen, og

at hver bok blir lest av minst 4-5

personer. I skrivende stund har 3

millioner eksemplar blitt trykt og

sendt ut. Det vil si at gjennom disse

vil 12-15 millioner mennesker ha

blitt berørt av evangeliet. Vi ønsker

å være forsiktige med store tall, og

det kunne jo være at gjennomsnittet

ligger lavere enn det vi har blitt

fortalt. Men selv om bare halvdelen

skulle være rett, og ”bare” 6 -7

millioner mennesker til nå har blitt

gitt en anledning til å få del i frelsen,

ja, da syns vi i alle fall vi har grunn

til stor, ydmyk takknemlighet for det

vi får være med om.

Mulighetene framfor oss er uante.

Vi har åpne dører. Vi har redskapet

og vi har forespørsler i fleng. Men

skal arbeidet lykkes, trenger vi

forbønn, og vi legger heller ikke

skjul på at vi trenger midler. Om

finansene var på plass, ville vi kunne

plassere millionvis av disse effektive

bøkene på strategiske plasser, og

om midlene var tilgjengelig, ville

vi kunne skaffe bibler til flere av

de mange som venter. Er det rart vi

appellerer om hjelp?

26 Julen 2010 27


Se, jeg står for døren og banker...

Bli kjent med

Cornelia (Corrie) ten Boom

Tekst: Leif Frode Svendsen

Corrie ten Boom hadde

hele livet Jesus Kristus som

sin beste venn. Gjennom

ufattelige lidelser og hat

holdt vennskapet.

JULEBIOGRAFIEN: En mer ivrig

og kjærlig evangelist skulle du lete

lenge etter. Corrie ten Boom (1892

– 1983) opplevde grufulle ting i

tysk fangenskap under krigen, men

i stedet for å hate, elsket hun med

Guds kjærlighet.

Cornelia vokste opp som den yngste

av fire søsken, tvillingene Nollie

og Willem og Elisabeth (Betsie).

Hennes far, Casper, var godt likt

i Harleem, drev urmakerverksted.

Han tok sin datter Cornelia i lære,

og hun fullførte læretiden mellom

1920 – 1922 og ble den første

godkjente, kvinnelige urmakeren i

Nederland.

Tyskerne okkuperte landet fra 15.

mai 1940, og familien ten Boom

bestemte seg for å lage et skjulested

i hjemmet for forfulgte jøder. En

del av Corries rom ble brukt, og

i store klokker smuglet de inn

byggematerialer til det hjemmelige

rommet. Det hadde størrelse som

en middels garderobe og eget

ventilasjonssystem. Ved nazistenes

ankomst til Harleem, gjemte seks

jøder seg i huset. Familien ble

medlemmer i den nederlandske

undergrunnsbevegelsen, og gjemte

regelmessig forskjellige flyktninger.

Jødene hjalp de med en klar

overbevisning om at jødene var

Guds utvalgte folk. De var vel

kjente som mennesker som elsket

med Guds kjærlighet, var vennlige

mot alle, spesielt handikappede.

(kapitulasjonen 5. Mai 1945). Siden

de hadde hjulpet mange tidligere,

hadde de mange kontakter som gav

dem mat og hjelp.

Mange jøder og ikke

minst, flere etterlyste fra

undergrunnsbevegelsen reddet livet

takket være familiens innsats.

Men 28. februar 1944 ble hele

familien arrestert, etter tips fra

en nederlandsk informant. Kun

10 dager senere døde Capser i

fengselet i Scheveningen. Heldigvis

ble tvillingene Nollie og Willem,

og deres søskenbarn Peter løslatt,

mens Betsie og Corrie ble sendt

til Vught konsentrasjonsleir, et

sted for politiske fanger. Siden ble

de sendt videre til den beryktede

konsentrasjonsleiren Ravensbrück

16. desember 1944.

Denne leiren, hvor det kun var

kvinner, lå i Nord-Tyskland, 90

kilometer nord for Berlin. I løpet

av årene fra 1939 til 1945 var 130

000 kvinner til leiren, hvor kun

bare 40 000 overlevde. Mellom

40 – 50 000 fanger ble myrdet, 90

000 ble ofre for ”tilintetgjørelse

gjennom arbeid”, sult, epidemier,

drap og medisinske forsøk. Over 5

000 ble drept med gass. Grusomme,

ja – ubeskrivelige voldeligheter

var dagligdags, ofte utført av

de kvinnelige SS-offiserene –

”flaggermusene”.

I denne forferdelige leiren, hvor

alle bare livredde ventet på døden

i gasskamrene, skapte Betsie og

Corrie håp og frelse for veldig

mange. På guddommelig vis klarte

Corrie å smugle inn en liten Bibel,

og avholdt regelmessig andakter for

kvinnene. Ofte fikk de se mange bli

herlig frelst, rett før de ble drept.

I boken: Landstryker for Herren,

beskriver Corrie en slik situasjon:

...”ten Boom, Cornelia!” ”Det er

mitt navn, tenkte jeg. Så rart at de

bruker navnet mitt, når de ellers

henvendte seg til oss ved å bruke

nummer! ”Kom hit fram!”

Vi holdt på med å finne vår plass

i køen. Ti på linje, hver nummer

hundre ett skritt frem. Mine venner

så trist på meg. ”Hva betyr dette?”

tenkte jeg meg ved meg selv.

”Straff – frihet – gasskammer

– overflytting til en annen

konsentrasjonsleir?” Det var bare

en tanke som trøstet meg: ”Hvilken

glede det er at Betsie er i himmelen.

Nå spiller det ingen rolle hvilke

fryktelige ting som vil skje. Hun vil

slippe å gå gjennom dette.”

Vakten, en ung tysk pike, ropte på

meg.

”Nr 66 730!”

Jeg trådte fram, stilte meg i giv akt,

og gjentok de nødvendige ordene.

”Shutzhaftling ten Boom, Cornelia,

meldet sich!”

”Gå og still det forrest av dem som

blir ropt opp.”

Jeg gikk og stilte meg lengst til

høyre hvor jeg hadde oversikt over

hele den grå leiren. Så lenge jeg

hadde stått inne i flokken av fanger

hadde jeg ikke kjent noe. Men når

jeg stod alene i den bitende kulden,

kjente jeg hvordan vinden pisket

gjennom den fillete fangedrakten.

En annen pike, ung og redd ble ropt

opp og kom og stilte seg ved siden

av meg. Oppropet tok tre timer, og

vi ble fullstendig stivfrosne. Hun så

hvordan jeg frøs, og hun gned meg

på ryggen så snart ikke vaktene så

det.

”Hvorfor skal vi stå her?” spurte jeg

med klaprende tenner. Svaret hennes

var knapt hørbart der det ble hvisket

fram de blåfrosne leppene hennes.

”Dødsdom.”

Jeg vendte meg til Herren.

”Kanskje jeg snart skal se deg til

ansikt til ansikt, Herre, slik som

Betsie gjør det nå”, ba jeg. ”Men la

det ikke bli en for grusom dødsmåte.

Ikke gass, Herre, ikke henging

heller. Helst ved skyting. Det går så

fort. Du kan se noe, du hører noe, så

er det over.”

Jeg så på den unge piken ved siden

av meg. ”Herre, dette er kanskje

den siste anledningen jeg har til å

føre noen til deg før jeg kommer til

himmelen. Bruk meg Herre. Gi meg

all den kjærlighet og visdom jeg

trenger.”

”Hva heter du”, spurte jeg henne

forsiktig men jeg hele tiden holdt

øye med vaktene om de så det.

”Tiny.” ”Jeg heter Corrie,” hvisket

jeg. ”Hvor lenge har du vært her?”

”To år.” ”Har du noen gang lest i

Bibelen?” ”Nei, aldri.”

”Tror du at det finnes noen Gud?”

”Ja, det gjør jeg. Og jeg skulle ønske

at jeg hadde kjent ham. Kjenner du

ham?”

”Ja, det gjør jeg”, svarte jeg. ”Jesus,

Hans Sønn, kom til verden for å ta

vår straff. Han døde på korset, men

han oppstod fra de døde, og Han

har lovet å være med oss alltid. Min

søster døde her. Hun led så mye. Jeg

har også lidd. Men Jesus er alltid

med oss. Han gjorde et mirakel

da han tok vekk mitt hat og min

bitterhet mot mine fiender. Jesus vil

bringe Guds kjærlighet inn i våre

hjerter ved sin Hellige Ånd.”

Tiny lyttet. I nesten tre timer

snakket vi sammen mens vaktene

gjorde seg ferdige med oppropet.

Det var et mirakel, for jeg fikk

sjanse til å forklare mange ting om

Jesus. Fangene bak oss lyttet også.

Jeg følte meg lykkelig. Kanskje

dette var min siste anledning i livet

til å vitne om han. Hvilken lykke!

Jeg fortsatte: ”Jesus ønsker å bo i

hjertet ditt. Se, jeg står for døren

og banker, sier han. Vil du åpne

hjertedøren din og la Ham komme

inn og forandre deg?”

”Ja, det vil jeg,” svarte hun.

”Si det til Ham”, sa jeg. ”Si til Ham

akkurat det du tenker på. Nå har du

en venn som aldri vil forlate deg.”

Det lød en sirene og vaktene ropte

til fangene: ”Gå til arbeidet!”

Tusener av kvinnelige fanger

skyndte seg på plass for å

avmarsjere til arbeidet. Tiny

forsvant også for meg. Det var bare

jeg som ble stående alene på det

stedet der jeg hadde fått ordre om

å bli stående. Jeg visste enda ikke

hvilken skjebne som ventet på meg.

En ting visste jeg imidlertid: Den

Gud som ikke slumrer eller sover,

Han var nå hos Tiny. Og Tiny visste

det også. Ingen av oss visste hvor

viktig det skulle være for henne de

nærmeste dagene. Men høyt over

larmen fra konsentrasjonsleiren

syntes jeg at jeg hørte sang av

engler. Så ble mitt liv ropt opp

igjen. Betydde det døden? Gud

skje takk, nei. Det betydde liv!

Jeg ble satt fri! Senere fikk jeg

vite at det egentlig var en feil fra

fengselsadministrasjonen, men

jeg visste likevel at dette ikke var

sluttenen epoke, det var bare

begynnelsen. Foran meg lå en hel

verden.

28 Julen 2010 29


Kristine er blitt

en gladlaks for Jesus

Kristine Ljøstad lengtet

etter noe mer. Noe som

kunne fylle et stort

tomrom på innsiden.

av meg. Etter en tid forstod jeg

selv at jeg måtte slutte i denne

menigheten, og bestemte meg for å

søke Gud på egenhånd en stund. I

en periode leste jeg mye i Bibelen,

og fikk utrolig mange åpenbaringer.

Gjennom denne fasen ble mer

grunnfestet som kristen og ikke

minst personlig. Og jeg ble sikrere

på hva jeg trodde på.

Noen venner drog henne deretter

med på ungdomsmøte i Betania

Kristiansand.

Forvandlet av Jesus

Tekst: Leif Frode Svendsen

Foto: Privat

KRISTIANSAND: Kristine Ljøstad

(18 år) har ikke alltid hatt det like

enkelt, men har i Jesus funnet glede

og trygghet.

- Jeg har en tøff barndom bak meg,

og allerede i 7. – 8. klasse begynte

jeg å røyke, før jeg også begynte å

drikke alkohol. Inni meg bar jeg må

mye negativ energi, ble lett irritert,

var frekk og ikke redd for å bruke

vold hvis omstendighetene tilsa det.

Du kan gjerne si at jeg var litt ute av

kontroll, sier Kristine ærlig.

I begynnelsen av niende klasse

ble en av brødrene hennes kristne,

noe som absolutt ikke imponerte

lillesøster.

- Det var det teiteste, og det virket

gørr kjedelig å være kristen. Nå

hadde jeg nok noen forutinntatte

tanker om at det å være kristen var

veldig kjedelig. Så jeg forstod rett

og slett ikke at han gadd.

En dag skulle broren hennes hente

Kristine et sted, og hadde en

gammel venninne av meg med seg

i bilen.

- Hun var kjempehyggelig, og det

viste seg at vi hadde vært sammen

litt sammen som barn. Ellers

hadde vi også mye til felles, og jeg

oppfattet henne som veldig ærlig og

åpen i forhold til meg. Like før vi

kom fram, inviterte hun meg med

på et ungdomsmøte, og jeg takket

overraskende ja.

På ungdomsmøtet var det veldig

fritt, hvor flere talte i tunger, noe

som først skremte henne.

- Jeg ble faktisk litt redd, men

valgte allikevel å bli med på neste

møte. Selv om det var skremmende,

merket jeg et nærvær i møte. Her

hadde de noe som jeg manglet.

Gjennom hele konfirmasjonstiden

gikk jeg på møter, ble etter en tid

døpt, uten først å ha spurt om lov

hjemme.

Mens de så gjennom noen bilder, så

de plutselig et dåpsbilde av datteren

sin, og ble selvsagt opprømte.

- Siden jeg skulle konfirmeres

i statskirken ble det en del

oppstyr, men på betingelse av

jeg sluttet å gå til møtene i denne

menigheten, kunne de tillate at jeg

ble konfirmert. Men jeg fortsatte

allikevel å gå på møtene her, uten

å si noe til foreldrene mine, noe

som jeg i dag ser var veldig galt

- Jeg fikk jo sjokk! Her er det jo

flere som er frie, slik som meg. Og i

forhold til den teologien jeg stod for,

de sannhetene jeg hadde oppdaget

i Bibelen, var det jo perfekt å gå

her. Og fra møte til møte merket jeg

hvordan Gud styrket meg i troen.

Fortsatt møtte Kristine utfordringer

i familien og rundt seg, men med

en sterk tilknytning til Jesus merket

hun at omstendighetene ikke

påvirket henne like negativt som før.

- I dag er jeg blitt en ”gladlaks”,

og er blitt veldig glad i smil og

klemmer. Før var jeg ofte sur hele

tiden, men nå er det veldig sjelden

det skjer – all ære til Jesus.

I ettertid ser hun hvordan hun som

tenåring prøvde alt for å fylle et stort

tomrom i livet.

- I tenårene hadde jeg en stor lengsel

i hjertet mitt etter å bli anerkjent,

elsket, og søkte oppmerksomhet fra

andre. Det fikk jeg gjennom å røyke

og drikke. Foruten dette hadde jeg

problemer med selvbildet og var

rett og slett omgitt av mye negativ

energi. I de kristne møtene merket

jeg at Gud var den eneste som

kunne fylle tomrommet i livet mitt.

Egentlig var det ingen som maste på

meg om at jeg måtte bli kristen, men

Guds nærvær og kjærlighet drog

meg inntil han.

I dag, 18 år og tre år etter frelsen, er

hun aktiv for Jesus.

TALER: Her ser vi Kristine sammen med Henrik Govertsen og Thomas Natvig, som

talte under en tenåringsleir på Solstrand i sommer.

- Det var fantastisk å oppleve at

jeg kunne ha et personlig forhold

til Jesus, men har nå oppdaget

privilegiet og gleden ved å bli brukt

av Gud. Kanskje det høres rart ut,

men jeg kan merke at Jesus lever ut

sitt liv gjennom meg. For meg er det

derfor viktig å være påkoblet, lydhør

til Den hellige ånd, slik at jeg kan

bli ledet til mennesker som trenger

en berøring av Jesus. I praksis betyr

det at jeg får spesielle visdomsord

som jeg gir til folk, jeg er opptatt

av å vise omsorg og la Gud stråle

gjennom meg.

Stråle?

- En av mine ikke-kristne kamerater

blir nesten irritert over å se hvor

glad jeg er. Og det er jo mitt største

ønske: At folk virkelig skal forstå

at Kristine har noe mer – hun har

Jesus. Jeg elsker jo mennesker, liker

å prate og aller mest; la Den hellige

ånd lede meg, slik at jeg kan være til

hjelp for mennesker.

I dag er hun aktiv på Betania, i

lederteamet og ”Ungdom sammen

for byen”, en tverrkirkelig gruppe

som arbeider for enhet mellom

kristne ungdommer i Kristiansand.

Foruten dette taler hun også

Guds ord i forskjellige møter. Og

innimellom får hun virkelig oppleve

noens tore oppmuntringer, at hun

virkelig blir brukt av Gud.

- I et møte for en tid tilbake merket

jeg plutselig en fysisk smerte i

kroppen, stor urolighet og ensomhet.

Og det ble klart for meg at en jente

hadde det på denne måten i møtet.

Jeg fikk dele hjertet mitt med henne,

og hun ble satt helt fri. Å oppleve

slikt, at Gud bruker deg, uten at du

egentlig har noe ære for det, er helt

utrolig.

Framtiden har hun lagt i Guds

hender.

- Jeg lengter etter å se mer av Guds

rike på denne jorden, og ønsker å

være med å ære Gud med mitt liv.

Enda er jeg ikke sikker på om det

er på en talerstol eller et annet sted,

men jeg ønsker å bli ledet av Jesus.

30 Julen 2010 31


GLADE BARN: Jon fikk være med å skape glede hos barn i Bulgaria.

Tekst: Rose Høiland

Foto: Rose Høiland/privat

IVRIG ELDSTEBROR: Jon Lauvstad

gleder seg over å tjene Jesus i Bulgaria

(arkivfoto).

Opplevde Guds beskyttelse

og ledelse i Bulgaria

- Du kan ikke sette prislapp på verdien av å kunne hjelpe ett

menneske, sier Jon Lauvstad til Det Gode Budskap. Han har

et stort hjerte for fattige i Bulgaria.

VÅLE: I forhold til misjonsoppdraget

kan vi alle bidra – på vår

måte. Jon Lauvstad fra Svartstad

hadde i lengre tid kjent på at han

skulle reise til Bulgaria. Han kjente

til et positivt arbeid som ble drevet

der, me ønsket ikke å dra før Gud

gav klarsignal.

- I fjor ble jeg invitert til å være

med av misjonsentusiastene Eva og

Svein Wiedemann for første gang.

Det ble bekreftelsen jeg lenget etter,

sier Jon. Frem til da hadde Jon vært

involvert i hjelpesendingsarbeidet

hjemme i Norge. Den første turen

østover gav mersmak og siden

har det blitt flere turer. Så snart

anledningen byr seg, reiser jeg

igjen, sier Jon.

Å hjelpe mennesker i nød har alltid

vært viktig for Jon, men det å være

med på innsamlinger i Norge er

ikke det samme som å møte folk i

Bulgaria.

- Det var helt spesielt å møte folket

i Bulgaria, gav større mening

til tjenesten her hjemme å se

menneskene som mottok hjelpen.

Stort å bli ledet av Gud

Under den siste turen ble Jon sterkt

minnet på en pastor de hadde truffet

tidligere. Han drev menighet i et

område tett befolket av sigøynere.

– Jeg kjente sterkt på at vi måtte til

dette området, og vel framme viste

det seg at pastoren helt konkret

hadde bedt om at teamet måtte

komme. Det var en flott forsamling,

med mye folk, men de trengte hjelp

i forhold til matutdeling til fattige.

Hjelp vi kunne gi dem.

I selve møtet fikk Jon enda en

spesiell påminnelse.

- En ung kvinne med små barn kom

inn i møtet. I lommeboka hadde jeg

bare 70 kroner i kontanter, noe som

tilsvarer en dagslønn for en rumener.

Hjertet dunket og jeg kjente for å gi

pengene. Men det var jo så lite! Men

jeg forstod jeg måtte være lydig og

handlet. Kvinnen ble veldig rørt av

gaven og gråt av takknemlighet. For

meg var det en like stor velsignelse

å se gleden, tenk at jeg kunne få

være til nytte med så lite. Nå reiser

jeg ikke til Bulgaria bare for moro

skyld, men det betyr faktisk en

forskjell for disse menneske at vi

kommer.

Guds nærvær i ulykke

Den første turen Jon var med på,

ble veldig mye annerledes enn

først forventet. Flere nordmenn og

bulgarere var sammen i en minibuss.

Plutselig kolliderte en personbil

med en lastebil i motsatt kjørebane.

Personbilen ble deretter slengt inn i

fronten på minibussen, som deretter

ble kastet rundt og havnet på taket –

totalvraket.

- Kvinnen i personbilen døde

momentant, men det var et stort

under at ingen i minibussen ble

drept. Flere ble alvorlig skadet,

og sliter fortsatt med noen mén

etter ulykken. Det var en vond og

smertefull opplevelse, som fortsatt

hjemsøker oss som deltok. Gjennom

alt opplevde jeg Guds beskyttelse.

Oppi hele situasjonen kjente jeg

VITNET: Her bringer Jon (i midten) sitt vitnesbyrd i en menighet.

meg trygg – med en sterk visshet om

at Gud var med oss. Jeg rakk ikke å

bli redd, sier Jon.

Krabbende ut av minibussen fikk

han diesel i begge øynene og ble for

en periode helt blind.

- Det var spesielt, og mye usikkerhet

forbundet om jeg ville få synet

igjen. Men i alt kjente jeg på en

guddommelig fred og glede, og

priste Gud.

”Du kan ikke sette prislapp på

verdien av å kunne hjelpe ett

menneske.”

- Det er så herlig å få være med å be

for folk. I Bulgaria er folk så utsulta

både på Guds Ord og forbønn. Så

fremt jeg har mulighet, reiser jeg

igjen. På den måten kan jeg bidra

med det jeg kan. Av og til kan

det virke så lite det vi gjør. Vi har

besøkt folk i fengsel, og tenkt hva

betyr egentlig det? Sannheten er at

det betyr ofte mye mer enn vi aner.

Mange mottar ikke besøk i det hele

tatt, men så slipper de oss inn, og vi

kan vise dem kjærlighet og gi hjelp.

Det å kunne hjelpe ett menneske er

noe som ikke kan settes prislapp på.

Det er uvurderlig.

Han er takknemlig over å tjene

Jesus.

- Jeg er så glad og takknemlig for

at jeg får være med. Selv om jeg

mangler kunnskap og erfaring,

opplever jeg at Gud kan bruke meg,

avslutter Jon. Han er eldstebror i

DFEF Smyrna, Svarstad. Og som

du sikkert har forstått – har han en

brann etter å bli brukt av Gud – også

i Norge.

32 Julen 2010 33


ÅRETS KULL: Kraftskolen SBI er ikke Norges største bibelskole, men har utrolig mange fornøyde elever. Flere av disse er i dag i

tjeneste både hjemme og ute i misjonen. (Foto: Reidar Gamst)

Aurora Høiland

- ønsker å komme inn i et rikere bønneliv

Aurora (20), en av elevene

på SBI forteller om sine

forventinger til å komme

nærmere Gud under

skoleåret, men kan samtidig

vitne om ting Gud har gjort

under tiden i Ukraina.

VENNINNER: Katja og Aurora ba

sammen for syke og mange ble

helbredet.

Kraftskolen SBI – møte med en elev

Tekst og foto: Rose Høiland

SOLVOLL: Aurora vokste nærmest

opp på Betania Vigeland i en familie

som var aktivt med i menigheten.

Allerede som niåring tok hun imot

Jesus under en ungdomsleir på

Solstrand fordi hun hadde vært

med mamma. Mamma forberedte

andakter og hun Aurora var med

som aktør i mange av skuespillene

som hun forberedte.

Da hun var ti ønsket hun å reise til

et fattig land fordi hun ikke så noen

fattige hun kunne hjelpe i Norge.

På samme tid talte Gud til begge

foreldrene, uten at de visste om

det. Det ble en bekreftelse, og hele

familien reiste til Ukraina for å drive

med menighetsarbeid.

Etter det har Ukraina blitt en stor

del av livet til Aurora og hun har

reist dit flere ganger siden, bade

alene og sammen med familien. Da

hun var 16 og ville døpe seg var det

ganske naturlig å gjøre det i en elv

i Ukraina. ”Jeg kommer alltid til å

reise tilbake til Ukraina, men jeg vet

ikke om jeg skal bo der.”

Vil inn i et rikere bønneliv

Året etter videregående har Aurora

reist på to lengre turer til Ukraina og

nå ville hun på bibelskole. Det var

flere skoler å velge i, men valget falt

på Kraftskolen SBI av flere grunner.

”Jeg opplevde at jeg her kunne få

bedre oppfølging med elevsamtaler

og det at vi kunne bo på stedet og

slippe å reise frem og tilbake. Det

blir på en måte lettere å konsentrere

seg om Gud.”

Kjæresten går samtidig på

bibelskole i Oslo og da jeg spurte

hvorfor de ikke gikk sammen kom

svaret kontant:

”Gud gav oss verset i Matt 6,33

om å søke først Guds rike. Vi ville

konsentrere oss 100% og ikke bli

forstyrret av andre ting. Det er ett år

for å komme nærmere Gud og inn i

et rikere bønneliv.”

Det med bønnelivet har ofte vært

vanskelig, innrømmer Aurora og

sier at hun ønsker mest å vokse på

dette området. Hun er heller ikke

sikker på det med kallet.

”Jeg liker å hjelpe mennesker rundt

meg, be for folk og tjene andre. ”

”Å gå på bibelskole er viktig for alle

kristne, sier Aurora, ”om man har et

kall eller ikke. Det er en grunnpilar.

Alle trenger å lære å sette Gud først,

ellers blir de andre tingene i livet

liten vits.”

Fikk brukt nådegavene sine i

Ukraina

Aurora forteller gjerne om det siste

året og besøkene til Ukraina.

”Det var en spennende tid hvor hun

fikk oppleve mye med Gud. Jeg

lærte veldig mye, særlig av barna

på barnehjemmet der jeg jobbet. De

hadde opplevd så mye vondt og trist.

allikevel var de ikke bitre på Gud.

Deres forhold til Gud inspirerte

meg.”

Aurora var i Ukraina det året hun

var 11 og snakker så godt ukrainsk

at hun kan brukes som tolk. Det

var en av oppgavene hun hadde

i byen Zhmerinka. Utover det

jobbet hun på et barnehjem mest

som miljøarbeider, og var med i

ungdomsarbeidet i menigheten.

Selv om hun fikk tungetale som

liten, hadde hun vært i tvil og ikke

turt å bruke gaven. ”I Ukraina

begynte jeg å bruke tungetalen, og

det forløste mange ting.”

Et team fra Levanger besøkte

Ukraina, og Aurora var tolk

sammen med en nyfrelst venninne.

Venninnen opplevde å bli fylt med

Den Hellige Ånd og fikk flere

nådegaver. De ba for mange syke og

etter at teamet hadde reist fortsatte

Aurora og venninnen å be for syke

og opplevde over 20 helbredelser.

En demonbesatt blir satt fri

”Vi var på møte, og skulle be for

en dame, men så det kom en annen

dame bort. Hun virket litt fjern og

ville ha forbønn fordi hun hadde

vondt i hodet. Vi syntes hun virket

litt spesiell og rar, og begynte å be

for hodepinen. Det viste seg at hun

var demonbesatt. Demonen begynte

å snakke til oss. Barna ble redde, så

vi sendte de ut. Katja sier til meg at

vi ikke skulle snakke til demonen,

og demonen snakket på flere språk

til oss. Etter hvert kom pastorene,

og det ble en lang kamp. Demonen

ba kvinnen innstendig: ”Vær så

snill ikke gi slipp på meg”. Til slutt

bekjente hun Jesus som Herre, og

demonen måtte forlate henne. Det

var en spesiell opplevelse fordi Gud

kunne bruke oss.”

”Jeg lærte at det er viktig å være

forberedt på alt mulig. Du vet aldri

hva som kan skje i løpet av en dag.

Det å være innfor Gud gjør at du

kan takle det som måtte komme.

Tiltross for det som skjedde, var jeg

34 Julen 2010 35

KLAR FOR NYE UTFORDRINGER: Tor-Erik og Aurora på Kraftskolen SBI

aldri redd. Jeg kjente fred og kunne

glede meg.”

Da var det tøffere å komme hjem

til Norge hvor ting føltes tyngre.

Etter sommerferie i Norge, var det

utrolig godt å komme til skolen.

Aurora forteller om forventningene

her. Hun ønsker å komme nærmere

Gud, og inn i et rikere liv ”Jeg

ønsker å se mirakler og at folk blir

frelst gjennom meg. Jeg ønsker å bli

brukt.”

”Jeg ønsker å være åpen for det Gud

måtte ha for meg fremover. Det er

noe som gir enorme glede at man

kan få gjøre det Gud ber oss om.”

OMSORG: Aurora sammen på besøk på et barnehjem i Zhmerinka.


Juleevangeliet:

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus

om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første

innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i

Syria. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin

by. Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til

Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt,

for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede,

som ventet barn.

Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun

fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en

krybbe. For de fant ikke husrom noe sted.

Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på markene

og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett sto en Herrens

engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble

overveldet av redsel. Men engelen sa til dem:

«Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for

hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han

er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn:

Dere skal finne et barn

som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt

av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: «Ære

være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker

som Gud har glede i!»

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen,

sa gjeterne til hverandre:

«La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og

som Herren har kunngjort for oss.»

Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille

barnet som lå i krybben. Da de fikk se ham, fortalte de alt

som var blitt sagt dem om dette barnet. Alle som hørte på,

undret seg over det gjeterne fortalte.

Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på

det i sitt hjerte. Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud

for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt

dem.

Julen 2010

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!