Norway Rock Magazine #4-2025

NORWAY ROCK MAGAZINE #125

Årets Skiver 2025

magazine@norwayrock.net

norwayrock.net

facebook.com/NorwayRockMagazine

@norwayrockmagazine

UTGIVER & REDAKTØR

Anne-Marie Forker

anne-marie@norwayrock.net

REDAKSJONELT ANSVARLIG

Geir Amundsen

geir.amundsen@norwayrock.net

BIDRAGSYTERE

Tekst:

Geir Amundsen, Bjørn David Dolmen,

Anne-Marie Forker, Glenn Knudsen, Geir

Larzen, Alex Maines, Pål J. Silihagen, Sven O

Skulbørstad, Anders Palm, Ronny Østli og Jan

Egil Øverkil.

FORSIDE

Dave Mustaine - Image: Anne-Marie Forker

It's that time of year when our very own Geir Amundsen gathers all NRM

writers' favourite albums of 2025, and makes a list of the top results.

What were your favourites of the year? Let us know on Facebook and

Instagram.

«An honor we don’t take lightly. Tusen takk to the Norway Rock

Magazine writers for voting ‘Dissonance Theory’ Album of the Year!»

-Coroner –

1. Coroner – Dissonance Theory

2. Ghost – Skeletá

3. Wardruna – Birna

4. Die Spitz – Something to Consume

5. BEAT – BEAT Live

6= Treat – The Wild Card

6= Hedvig Mollestad Trio – Bees in the Bonnet

8= The Divine Comedy – Rainy Sunday Afternoon

8= Havukruunu – Tavastland

10= W.E.T. – Apex

10= Helloween – Giants & Monsters

12. Alice Cooper – The Revenge of Alice Cooper

Anne-Marie Forker

ANNONSERING

Ønsker du å annonsere i NRM?

Ta kontakt på: annonser@norwayrock.net

NESTE NUMMER

mars 2026

INNHOLD

04

12

40

28 78

08

70

04 Avatar

08 Coroner

12 Mikkey Dee

17 Ida Maria

20 Seigmen

24 Testament

28 Alter Bridge

34 Carlos Alomar

37 Glenn Hughes

40 Megadeth

46 Spidergawd

50 Lunatic Soul

52 UDO & The Old Gang

58 Karnivool

60 Valkyrien Allstars

64 Odd René Andersen

67 Sara Fjeldvær

70 Steve Morse Band

74 Thunder

78 Jay Buchanan (Part I)

82 Gísli Gunnarsson

86 Dark Angel

89 Skiver

100 Multimedia

101 Retro

4 NRM 4-2025

norwayrock.net

FRA DE DYPE SKOGER

Våre svenske venner ga akkurat ut sitt tiende

studioalbum “Don’t Go In The Forest”, samtidig som de

stadig vokser seg større og større både her til lands

- men også i resten av verden. Fullt fortjent mener

undertegnede, og samme undertegnede fikk også

vokalist Johannes Eckerström på tråden for snakke om

nettopp dette, under en noe hakkete Zoom-linje.

norwayrock.net

NRM 4-2025

5

TEKST: SVEN O. SKULBØRSTAD

FOTO: JOHAN CARLÉN

LIVEFOTO: ANNE-MARIE FORKER

Først og fremst må man jo gratulerer med det tiende albumet!

- Takk for det! Vi tenkte faktisk ikke over det før noen fortalte det til

oss, men for oss eksisterer bare denne skiva akkurat nå. Det er et før og

et etter for oss, men joda - det er visst den tiende, og det er jo stort.

- Hvordan er så følelsen?

- Når det kommer til følelsen, så er det hva det kommer til å bety for

oss. Vi går alltid inn for å lage den beste mulige skiva vi kan lage, og

det føler vi også at vi har gjort denne gangen. Men følelsen er vel det å

komme på hvorfor man gjør skiver, og den er veldig bra. Vi har jo hatt

såpass flaks at dette er vår jobb, og da er det viktig for oss at det ikke

er salg av t-skjorter og merch som er viktig - men gjøre et best mulig

produkt hver gang. Det har alltid vært viktig for oss at vi gjør best mulige

skiver på vår måte, og dét er den følelsen vi sitter igjen med nå. Da kan

man gjøre ti skiver.

- Er det noe dere kjenner på hver gang dere lager skiver, med

tanke på at dere har holdt på en stund nå?

- Ja, først og fremst har vi aldri satt oss ned og skrevet ting bare for

å skrive ting. Det må ligge en skive i lufta før vi gjør noe som helst, og

det handler om musikken, og å ikke skrive samme sang to ganger. Det

å lage sanger som inneholder ting som ikke har vært der tidligere. Det

eneste jeg vet når vi begynner å lage en sang, er at jeg nesten er sikker

på at det blir hardrock. Jeg synger høyt og jeg synger skarpt, det er svett

og slitsomt - da er det hardrock. Hvis du hører på “Breaking The Law”,

så ligger vokalen ganske lavt til Rob Halford å være, så da kan man dra

den dynamikken et sted derifra, og det er noe jeg har tatt med meg nå

som jeg ikke føler at jeg har lyktes med tidligere. Det som er en stor

forskjell ifra tidligere, er at i hvert fall halvparten av låtene kom ut ifra

ren intuisjon. Tidligere har det vært veldig viktig for meg å vite hva det

skulle bli for en låt. En slags overthinking, “hva kan komme ut av dette”,

“hva kan dette bety”, og så videre. Når jeg vokste opp og leste hardrockmagasiner

og leste om akkurat dette så trodde jeg at jeg visste det med

en gang. Men nå har jeg jobbet mer rundt følelser og tatt det derifra. Det

er kanskje ikke alltid jeg nå vet hva en tekst handler om, det handler mer

om hvilke inntrykk den gir. Det å skrive ferdig en låt og ta et skritt tilbake

for å tenke over hva den egentlig handler om. Satan? Javel, ok - haha!

Men det var veldig fint å jobbe på den måten nå, for jeg kom i kontakt

med noe annet.

- Som i å gi ifra seg kontrollen og la låtene skrive seg selv på en

måte?

- Helt riktig. Slippe kontrollen og ikke stå i veien for seg selv. Det har

vært så mange låter som ikke har blitt noe av fordi jeg har låst meg fast.

Det er som å lete etter svaret på gåten fra starten av, og det er veldig

befriende å tenke annerledes. Men dét sagt så er jo resten av halve skiva

mer konkret, da man har tydelige bilder på hva man vil. Men det fikk skje

som det skjedde.

- Og resultatet ble jo meget bra!

- Takk skal du ha!

- Det som er mest gøy med en ny Avatar-skive er at man aldri vet

hva som kommer.

- Nei, ikke vi heller. Eneste er at det blir nok en form av hardrock hver

gang, men når det kommer til de som har påvirket meg og oss, så kan

jeg gi deg en veldig lang liste. Men skal jeg gi deg den korte lista, den

som sammenfatter selve ideologien, der den mest åpenbare er Black

Sabbath. Hele greia med hardrocken er at du må komme opp med et

tøft riff, og hemmeligheten bak hva som gjør et riff tøft er hva trommene

gjør. Når det så sitter og man får et groove - da kommer følelsen, da

kommer atmosfæren, og i mitt fall så gjør det at jeg visualiserer ting. Som

for eksempel da jeg var helt inne i power metal som 12-åring, jeg elsket

låter om drager for da kunne jeg se drager foran meg. Og det samme

var med både black metal og death metal, og det gjelder også når en i

bandet kommer med et riff. Dra prøver jeg å se for meg hva det kan bli

ut av det, og ser for meg en visjon. Da kan vi ta dette riffet og dra det litt

dit vi vil, om det blir rett-frem eller mer progressivt eller hvor vi enn tar

det. Det er noe av det beste med dette, og et sted der finnes denne Black

Sabbath-ideologien. Det andre åpenbare er The Beatles, og i det ligger

nok det av vi liker å overraske oss selv, og med det overraske de som

hører på oss. Jeg stoler på at ettersom det er vi fem som skriver ting, og

vi fem som spiller det - at det vil nok låte som Avatar uansett hva vi gjør.

Vi er ikke bra nok til å late som å være noen andre, vi kan ikke imitere - vi

er skikkelig dårlige på det. Jeg sitter fast med denne stemmen, jeg har

ingen annen. Men vi har jo startet opp med å spille covers som de fleste

andre, og det har grodd fast i vårt DNA. Og akkurat det med The Beatles

er at selv om de kanskje ikke var først med alt, så var de først med å

prøve spesielle ting og gjøre det til sin musikk. Det å lære seg nye ting

og være nysgjerrige, har man en sjanse til å prøve noe nytt så tar man

den. “She Loves You” låter som The Beatles, og “Something” låter som

The Beatles, og det er veldig mye som skjer der imellom også. Så de er

begge på en måte ledestjerner for oss. Nå har vi kommet til en plass der

vi ikke kan late som vi er 25 år lenger, men vi kan heller ikke late som

vi er 55 heller. Devin Townsend har også vært en enorm inspirasjon for

meg personlig, da han er et enormt bra eksempel på å være den man

er akkurat her og nå. Vi ser ikke så mye tilbake, og nå er denne skiva

ferdiglaget, så da er det på tide å se fremover igjen.

- Morsomt at du trekker frem The Beatles og akkurat de to

låtene, for av notatene jeg har gjort av “Don’t Go In The Forest” og

“Abduction Song” er at førstnevnte er en meget fengende klassisk

hardrock-låt, mens sistnevnte låter som 90-talls Deicide. Det er litt

fett å få det til å passe sammen på en skive!

- Ja, og det er litt det vi prøver å få til også. Vi er jo et merkelig band

på mange måter. Vi har vært på turné med både dødsmetallband og

heavy metal-band, og det har gått bra uansett hvem vi har spilt med. Vi

passer både inn overalt, men også ikke i det hele tatt på samme tid, og

da må vi gjøre ting på vår måte.

- Hvor lenge har skiva ligget klart siden dere var ferdige?

- Vi spilte inn i løpet av januar og februar, deretter så mikser man

og mastrer man og tar bort ting, så musikken var ferdig i februar. Så

kommer det en naturlig rekke av greier som må skje, før man skal presse

vinyl - og da må jo fabrikken ha tid. Vi har ikke sittet på den unaturlig

lenge, og under ventetiden bruker vi tid på å tenke på sceneshow, design

av sceneklær og så videre. Drar på Iron Maiden-turné, og sånn går nå

dagene.

- Dere spiller i Mexico City på selve slippdatoen? Har dere spilt i

Mexico før?

- Det stemmer! Ja, Mexico er et av landene som tidlig tok imot oss

godt. Første gang vi spilte der var rett før pandemien under en festival,

og det var fantastisk. Så var det meningen at vi skulle spille der da hele

verden stengte ned, så det ble jo naturlig nok ikke noe av. Deretter spilte

vi på nok en festival som nok en gang var fantastisk, så i fjor gjorde vi vår

første turné i Latin Amerika, og da var hele Mexico utsolgt. Nå gjør vi vår

aller største konsert der, konsertlokalet tar rundt 8000 og det er vel rundt

90 % solgte billetter når vi snakker, og det er mye for oss. Det blir en bra

releasefest tenker jeg!

- Deretter går ferden over til Statene?

- Ja, det stemmer. Vi feirer Halloween i Mexico før vi tar en runde i

Statene i løpet av en måneds tid. Deretter tar vi en liten juleferie før vi

turnerer

i Europa, der den tredje giggen er i Oslo.

- Det har jeg fått med meg, og nå har dere vokst dere enda større - fra

Rockefeller til Sentrum Scene!

- Stemmer, og det er også et av stedene der billettene går bra.

- Den er utsolgt ja, så det vil jeg si.

- Det er stort! Jeg vet ikke helt når det skjedde at Norge ble så

snille med oss, men jeg takker og tar imot.

- Jeg tror opptredene på Tons Of Rock og Rockefeller hjalp veldig.

- Riktig, Tons Of Rock ja - det var spesielt. Det å komme fra

Sverige og spille festival på den tiden gjør at man tror at man skal

6 NRM 4-2025

norwayrock.net

”Det er en

full circle

moment. Uten

Metallica -

ingen Avatar.”

feire midtsommar, men det gjør dere jo ikke.

Så da dropper vi feiringen og drar heller til

Norge.

- Nå som dere har holdt på en stund og

har en grei katalog å plukke fra, hvordan

velger dere låter til konserter?

- Si det. Det blir mye nytt hver gang, for vi

bryr oss som faen om det nye - og det tar vel

rundt en tredjedel av settet. Så har man låter

man bare må spille. Sånn jeg ser det så har

man bygd en tradisjon rundt sitt publikum, og

da er det en god del låter som vi må ha med

hver gang, og det gjør jeg gjerne. Det også er

vel rundt en tredjedel tenker jeg. Også tar vi

gjerne med en del deep cuts som vi kanskje

aldri har spilt før, kanskje vi spiller akkurat en

persons favoritt, som for eksempel “When The

Snow Lies Red”. Vi visualiserer en spesifikk

person i publikum og prøver å se for oss

akkurat dennes favoritt og prøver å overraske

denne. En låt som kanskje ikke er blant våre

største, men som noen liker litt mer og får da

den live. Også prøver vi også å få inn noen

morsomme idéer som krydrer konserten litt

ekstra. Vi har brukt mye tid på å planlegge

denne turnéen, så det blir gøy!

- Det tror jeg på, dere har jo også gått

ganske hardt ut i forkant med utsagn som

“Have you seen us before, no - not really”,

som jo bidrar til ekstra forventning.

- Helt riktig, og det er akkurat sånn vi vil ha

det!

ikke i hele tatt det vi mente. Det handler om

å både forstå og misforstå hverandre riktig.

Men så lyktes vi til slutt, og det ble jo det beste

noensinne skulle jeg mene. Men med Johan,

så har vi hatt så mange idéer vi har utviklet

sammen, så vi har vel kanskje bare gjort ti

prosent av alt vi har snakket om å gjøre. Så

det kommer nok til å fortsette en stund til

mistenker jeg.

- Never change a winning team sies det.

- Akkurat. Men samtidig må man ikke

utelukke bytter heller - vi gjorde jo to skiver

med Tobias Lindell som produsent, og det

føltes nok med bare to der. Og når vi da byttet

og fikk inn en ukjent til å produsere, så var

det litt skummelt, vi skjerpet oss litt og vokste

veldig som band - så det var bra. Vi kjente

vel litt at det ble litt for komfortabelt og ville

utfordre oss litt. Vi hadde jo en innspilling med

Sylvia Massey (“Feathers & Flesh - skandinavisk

metallpensum - journ. anm.), som også både ble

dritbra og var dritmorsomt. Men det føltes også

riktig å få inn enda en ny til neste skive. Han vi

har nå har vi derimot jobbet med de siste sju

årene, og han var egentlig ikke en produsent

i ordets rette forstand, men kom ifra det som

på engelsk kanskje recording engineer - og

har lært seg alt på egen hånd og utviklet seg

underveis. Men musikalsk sett så kan han alt.

Så da kan vi komme med masse rare greier

som vi vil prøve ut som han alltid er positiv til.

Det er en ganske perfekt relasjon for oss.

- Også må vi innom planene dere har

etter å ha turnert både her og der - nemlig å

være support med Pantera foran Metallica

neste sommer. Hvordan kjennes det?

- Det er en full circle moment. Uten

Metallica - ingen Avatar. John (Alfredsson -

trommer) skulle stå på ski. John er ikke norsk,

så han falt og brakk benet. Og da han da var

sengeliggende hadde han en kompis som

skaffet en bunke med CDer som han kunne

høre på. Og to av Johns favorittskiver den dag

i dag lå i den bunken, og det var “Load” og

“ReLoad”.

- Det var ikke de to jeg så komme!

- Nei, ikke jeg heller! Men da bestemte John

seg for å kjøpe et trommesett og ville spille

hardrock. Han kontaktet da Jonas (Jarlsby,

gitar) og spurte om de skulle danne et band.

Da hadde de en konstellasjon eller to som la

ned, før de dannet Avatar, spurte meg om jeg

ville bli med på vokal - og så videre. Så alt

startet med John på grunn av Metallica, og

han visste at Jonas likte Iron Maiden. Så nå

sitter vi her av en direkte årsak av akkurat dette

her, det var en real butterfly effect som kom i

etterkant av “Load” og “ReLoad”, og nå skal vi

spille med de. Det føles veldig stort, og veldig

spesielt.

- Det forstår jeg godt, og dere har vel

turnert med Iron Maiden og?

- Det stemmer, hele juli gikk med til å

varme opp for dem. Vi har også spilt noen

gigs med de i Brasil, og da gikk vi igjennom

en rekreasjon og ble 15 år igjen med kviser

og plakater på veggene. Vår første reise som

band sammen var å dra til Stockholm for å se

nettopp Iron Maiden, og vi ble de ungguttene

igjen både backstage og på scenen, og

overlevde det. Men det var det største som

hadde skjedd oss, for det er jo det andre av de

bandene som vi ikke ville ha eksistert uten.

- Dere samarbeider fortsatt med Johan

Carlén når dere lager musikkvideoer? Han

er jo nesten et sjette medlem?

- Ja, vi fortsetter å finne anledninger

til å jobbe sammen. Det handler om gode

relasjoner, om man er i et band eller er gift

så vil man fortsette å gjøre det som funker

bra. Det er den konstante følelsen av at man

fortsatt har ting som er ugjorte, det å la seg

utvikle sammen. Hvis man jobber sammen

over en viss tid, så vil man utvikle et felles

språk. Og det er alltid en risiko for å ikke finne

dette språket med en ny person. Vi har for

eksempel en ny jente som lager sceneklærne

våre, Linnea, og det gikk ganske kjapt. Men når

vi fikk tilbake skissene etter den første mailen

vi sendte, så var det akkurat det vi sa - men

norwayrock.net

NRM 4-2025

7

8 NRM 4-2025

norwayrock.net

DISSONANT COMEBACK

«Dissonance Theory» er første plate på 32 år fra

sveitsiske Coroner. Den tekniske thrash-trioen har

brukt ti år på skiva, som gitarist Tommy Vetterli

ville skulle bli Coroners beste skive. Dette mener

han ble innfridd.

norwayrock.net

NRM 4-2025

9

TEKST: RONNY ØSTLI

FOTO: MANUEL SCHÜTZ

Da Coroner begynte å røre på seg igjen i 2010 gikk det noen

år før det ble snakk om ny musikk. Og det har gått rundt elleve år

siden bandet nevnte i intervjuer at nye ideer forelå, til «Dissonance

Theory» er ute i butikkene.

- I begynnelsen var det snakk om kun noen få konserter. Etter et års

tid begynte spørsmålene om ny musikk å komme. Vår originale trommis,

Marky, var veldig på at vi skulle la Coroner være et kultband, og at å lage

ny musikk ikke nødvendigvis trengte å være en bra ting. Etter et par år fikk

Marky nok av konserter også, mens jeg og Ron (Broder, bass og vokal.

Journ. anm.) hadde det altfor gøy til å gi oss. Etter hvert ble Sony i Sveits

veldig på oss og maste om ny skive og vi signet en kontrakt med dem.

Dette er nå ti år siden, haha.

Da Coroner spilte inn sitt forrige album, «Grin» løp studiotid

og utgifter fortere enn musikk ble skapt. Jeg føler dere var bedre

forberedt denne gangen?

- Etter anbefaling fra vår manager ble vi enige om å begynne

trommeinnspilling så fort vi hadde noe klart, for å ta bort litt av presset.

Vår nye trommis Diego tracket så seks låter. Hele veien var jeg usikker på

om låtene holdt mål. Ikke hadde de noen basslinjer enda heller. Etter tre

uker innså jeg vi måtte konsentrere oss mer låtskrivinger og gå i studio

når låtene var helt klare. Dermed ble trommene spilt inn to ganger. Siden

vi brukte mitt studio gjorde vi ferdig trommene før jeg fikk et nytt band

inn som skulle være der et par måneder. Så gjorde vi et annet instrument

en ukes tid før enda et band hadde booket tid. Det er grunnen til at skiva

tok oss ti år, hehe. Problemet var ikke låtskrivingen i seg selv. Selv om jeg

er en kreativ person, så blir jeg ganske utmattet etter å ha vært kreativ

i studio på dagtid med andre band. Når da kvelden kommer er det lite

energi å hente til egen musikk.

På mange måter ville det da kanskje vært bedre om dere var

bandet som reiste vekk et par måneder til et annet studio?

- For meg er dette den første Coroner-skiva jeg er 100 % fornøyd

med. Tidligere har jeg hatt masse ideer og tanker som burde vært prøvd

ut, men som det ikke har vært tid til fordi studiotiden er omme. Sånn

sett har det vært fint å jobbe i eget studio. Minuset er at jeg stadig blir

forstyrret. Av en eller annen grunn klarer jeg ikke å skrive her inne. Jeg

må bort. Gjerne til fjells og helt alene, først da kommer jeg inn i flyten.

Folk skjønner ikke at jeg sitter med et profesjonelt studio og ikke klarer

å skrive her inne, og ikke skjønner jeg det selv heller, hehe. Men for

produksjonen har det vært veldig komfortabelt. Nå bruker vi også dette

som øvingslokale. Vårt gamle var ti meter ned med trapper, og vi er gamle

mennesker og ryggene våre tåler ikke sånt, haha.

Hvordan forløp disse fjellturene dine seg?

- Jeg var der gjerne i tre til fire dager av gangen. Jeg spilte inn alt

mulig. Kanskje femti riff hvor ett havnet på plata. På dag fire kommer

Diego innom og vi starter å jobbe med miditrommer. Miditrommer er et

fint arbeidsverktøy for du kan endre tempo og prøve ut forskjellige takter.

Vi gjorde noen sånne runder i fjellet. Deretter leide vi et hus for tre lengre

perioder hvor hele bandet var samlet og jobbet. Dette var i Engelberg,

som er mer sentralt og hvor det er mye folk, og også dette var en god

opplevelse. Hver gang vi kom dit strømmet ideene ut av oss. Så kommer

jeg hjem og får ikke ut en eneste idé, det er veldig merkelig.

Når riffene først kom ble det brukt mye tid på å finne ut hvordan

en Coroner plate skulle låte i 2025.

- Mange elsker «Grin».

Kanskje vi skulle lage den

naturlige oppfølger? Samtidig er

det en hatet skive av mange, de

foretrekker heller de fire første.

Konklusjonen ble da at dette er

bare tull, jeg plukker opp gitaren

og ser hva som kommer ut av det.

Dette er i seg selv ikke noe nytt.

Vi har aldri skrevet for massene

tidligere, kun for oss selv. Som

sagt ble det skrevet mye, men lite

kom til skiva. Jeg må kjenne at jeg

har noe unikt. Og jeg kjenner når

det unike har kommet. Unikt for

meg, kanskje ikke for alle de som

leser dette eller hører på skiva. Og

resten av bandet må være enig

med meg. Det hender seg Ron

sier at ting ikke holder Coroner

standard, da blir det ikke brukt.

Uansett om bandet ikke

repeterer seg selv, har de sin

egen signatur. Det er noe med

de rytmiske versene, mer streite

refrengene og Tommys delikate

gitarleads, noe han takker for

og mener er en god ting. En

annen signatur er selvsagt Rons

vokal. Og husker jeg historien

rett er ikke Ron mannen som i

utgangspunktet ville synge.

- På «Death Cult» demoen

vår er det Tom G. Warrior som

sang. Vi søkte etter vokalist,

og vi prøvde flere. Og det var

rimelig mye pinlig. Jeg kan gjøre

10 NRM 4-2025

norwayrock.net

det Tom gjør, sa Ron en dag. Og vi sa ok, la

oss prøve det. Og sånn ble det, hehe. Og det

har ikke vært noen tanker om å endre på

det etter comebacket heller.

Jeg har sett Coroner flere ganger live

etter de ble gjenforent, og det er mye

elektronikk i lydbildet. Jeg forventet meg

mer av dette på plata, men er veldig positivt

overrasket over at det ble en veldig hard

skive.

- Ok? Det er jo en del keyboard på

plata. Vi har jobbet hardt med keyboardet.

Det er Dennis Russ, som har vært med å

produsere plata, som spiller. Han er en god

pianist. Hver eneste lyd har vi gitt en spesiell

oppmerksomhet. Eksempelvis ved å ha spilt

dem inn gjennom en gitarforsterker. Noen

ganger kan du høre det, andre ganger ligger

det som stemning i lydbildet. Så det er mye

keyboard, men naturligvis er det mye gitarer,

bass og trommer som skal være i front.

Første singel er «Renewal», og det første

mange hører fra «Dissonance Theory». De

som i løpet av våren og sommeren har sett

Coroner live, har fått med seg «Sacrificial

Lamb».

- Grunnen til dette er at mange har fått

med seg denne live versjonen, så jeg tenkte vi

må komme med en kjapp tung låt som første

singel. «Sacrificial Lamb» er en litt mer ordinær

midtempo låt og ikke bombastisk nok som

singel. Det er en god låt, men den gjør seg best

i platas helhet for å fremheve dynamikken.

På de foregående platene var det

ekstrommeslager Marky Edelmann som

skrev tekstene.

- Riktignok fikk han litt hjelp av en

amerikansk venn, men ja, dette ble en

utordring denne gangen. Ron og Diego

skrev noen tekster og de var helt ok. Men jeg

ønsket ikke ok tekster, dette skulle bli den

beste Coroner skiva noensinne, med tekster

deretter. Allerede nevnte Dennis Russ er min

bestevenn og halvt amerikansk, og vi begynte

å drodle. Jeg hadde et konsept i tankene, og

arbeidstittelen på skiva var «Oxymoron», som

nå er introen. Jeg husker ikke hvem av oss

som kom opp med «Dissonance Theory», men

om det ikke er et direkte konseptalbum, så

omhandler alle låtene kognitiv dissonans. Jeg

synes tankekonklifter er veldig interessant. En

meget banal konflikt er når du elsker kjøtt, men

like fullt er veldig glad i dyr. Derfra begynner

den indre konflikten i deg. Jo, jeg elsker dyrene,

men kjøtt er jo sunt osv. Alt har to sider, ikke

noe er helt svart eller hvitt og det er konseptet

på plata.

Mediabook-versjonen av «Dissonance

Theory» inneholder demoen «Death Cult».

Selv om det allerede finnes flere versjoner

av denne ute på markedet , er det første

gangen bandet selv står for en reutgivelse.

- Det beste ville vært en remix, men

dessverre lar ikke det seg gjøre. Det nærmeste

jeg har originalbåndet er kassettkopi nummer

”For meg er

dette den første

Coroner-skiva

jeg er 100 %

fornøyd med.

Tidligere har

jeg hatt masse

ideer og tanker

som burde vært

prøvd ut, men

som det ikke har

vært tid til fordi

studiotiden er

omme”

tre. Jeg tok med denne til en spesialist for

digitalisering. Deretter sendte jeg den til

mastring og dette er versjonen med best lyd

som finnes av «Death Cult». Nå er ikke dette

det eneste kule med mediabook-utgaven. Den

inneholder en lang og velskrevet historie om

hele skiveprosessen og hvorfor det tok så lang

tid. Jeg føler det er en veldig fin utgave.

Hva med mitt favorittformat, vinylen?

- Jeg elsker vinyl. Som lydtekniker vil jeg

ikke si det låter bedre, der er det ikke noe som

slår 96khz 32mb. Men det er en varme og ikke

minst sjarm med å sette på en plate. Også kan

du se hva som står i coveret, hehe. Jeg ble

kjempeskuffa da CD’en kom. Først likte jeg ikke

lyden. Selv om jeg etter hvert likte den ble jeg

aldri vant til at alt var så lite. Jeg har solgt alle

CD’ene mine, men vinylen har jeg beholdt.

Jeg nevner for Tommy jeg så Tom Warrior

spille et Celtic Frost sett med Triptykon på

Beyond The Gates.

- Oi, var det bra? Vi møtes av og til på

festivaler. Noen ganger snakker vi en del og

stemningen er god. Andre ganger overser

han oss, så det kommer nok mye an på

dagshumøret hans. Jeg har lyst til å spørre

om han vil fremføre en låt med oss på

releasepartyet vårt nå i høst. Han er en smart

fyr som har betydd mye for scenen. Og er han

i godt humør er han verdens fineste fyr. Jeg

tenker han er litt eksentrisk, men det kan like

gjerne være jeg som er litt snål så folk ikke vil

snakke med meg, hehe.

Når det kommer til liveplaner har Tommy

lite konkret da de er i prosess med bytte av

både management og bookingbyrå.

- Festivaler er det tryggeste økonomisk,

men vi vil vurdere turneer også, selv om det er

litt tøffere arbeid i dag. Det hadde vært veldig

gunstig med en tur til USA rett over nyttår,

mens vi enda har gyldig visum. Vi får daglig

forespørsler, og det vært veldig hyggelig om

det kom forespørsler fra Norge også.

Etter hva jeg vet har dere kun spilt her

en gang, i 2013. Da var jeg den utvalgte til å

kjøre dere fra hotell til venue.

- Haha, verden er liten. Jeg mener Marky

fremdeles var med oss og at det var en av hans

siste konserter.

Det er helt korrekt. Tommy vet at

intervjuer han gjør gjerne kan bli nerdete,

noe som resulterte i at intervjuet før meg,

med et gitarmagasin, gikk noe på overtid.

Dette gjør at han gjerne vil vite temaene

for samtale i forkant og som gir meg

muligheten til å kanskje få svar på noe jeg

har lurt på siden jeg så videoen til «Masked

Jackal» tilbake på sent 80-tall. Nemlig hva

slags bass Ron spiller på. Det er en blå bass,

som har litt snev av Rickenbacker, men mer

kantete og «metal».

- Da må jeg bla litt i tekstmeldingene her,

for jeg spurte Ron om dette. Hans første var

en ZON, jeg tror jammen jeg også hadde en

ZON Explorer gitar i samme periode. Deretter

gikk han over til en ESH bass. Begge disse var

rimelig like i formen. Han liker blå basser. Hans

nye Solar signatur bass er også blå. Prototypen

er svart, men den vil han ikke ha, så den har

jeg her i studioet, haha.

Denne praten til årets siste nummer blir

gjort siste dag i august, og det er litt tidlig å

si om det blir juleferie hos Vetterli.

- I studioet må jeg ta jobbene når de

kommer, så det gjenstår å se om det kommer

noen forespørsler. Vi reiser vanligvis ikke bort.

Jeg og kona mi koser oss gjerne med en god

middag og en god vin sammen med katten

vår. Siden vi ikke har barn er ikke jula sånn

kjempeviktig for oss.

Har du noen musikalske favoritter fra

året vi legger bak oss?

- Du tenker da på andre band? Hehe. Jeg

synes Opeth sin siste er bra.

Jaja, den kom vel strengt tatt i fjor. Uten

at jeg gjør noe poeng ut av det.

- For å være ærlig hører jeg ikke mye

på musikk. Jeg jobber med musikk en hel

arbeidsdag, og hvis jeg da kommer hjem og

kona spiller musikk kan jeg bli litt oppgitt. Litt

easy listening jazz til middag kan fungere, men

har jeg jobbet en dag med metal og hun hører

på metal når jeg kommer hjem blir jeg faktisk

gretten, hehe.

norwayrock.net

NRM 4-2025

11

MIKKEY DEE

12 NRM 4-2025

norwayrock.net

«Scorpions fikk en helt ny bil!»

Mikkey Dee (Michael Delaouglou) ble født i Göteborg i

1963. Han begynte allerede som liten å spille trommer

og har vært med i band som King Diamond, Dokken og

selvfølgelig Motörhead, hvor han var i nesten 25 år. De

siste 10 årene har han traktert trommene i Scorpions. Vi

tok en prat med Mikkey noen timer før hans konsert på

Vulkan Arena 8. november 2025.

norwayrock.net

NRM 4-2025

13

TEKST: ANDERS PALM

FOTO: TRYM EIDE

- Hei, da var det oss Mikkey. Kan du fortelle litt om hvordan det

var å vokse opp i Göteborg?

- Det var fantastisk, jeg ville ikke byttet bort ti minutter av

barndommen min. Det var et fantastisk leilighetsområde der jeg vokste

opp. Det var sikkert tusen av oss barn på samme alder.

- Hvorfor startet du med trommer?

- Jeg kommer fra en trommefamilie. Onkelen min Roland startet

bandet Drifters en gang i tiden. Og fetteren min Gunnar spilte i et bra

rock- og bluesband. Han er seks år eldre enn meg, så jeg fikk bli med

ham. Men det var alltid bare trommer for meg. Jeg spilte trommer

siden jeg var fire. Min første spillejobb var da jeg var sju, på Hisingen i

Göteborg. De andre i bandet var noen år eldre enn meg, ni og ti år gamle.

Så det startet ganske tidlig. For å kunne spille hjemme, pleide moren

min å gå rundt i leilighetskomplekset å sjekke når folk var hjemme. Hun

sa, nå kan du spille i tjue minutter, for da kommer han hjem. Hun var

veldig forståelsesfull og hjalp meg å holde interessen oppe. Jeg fulgte

musikksmaken til den eldre fetteren min: Cream, Purple, Zeppelin, Black

Sabbath, Johnny Winther, Stones og Beatles selvfølgelig, det var det han

likte. Etter hvert kom glamrocken med Sweet, Slade, Kiss, Gary Glitter,

men det var ikke helt det samme for meg da. Jeg var mer på hardrocksiden

med Blue Öyster Cult, Lizzy, Purple og UFO. Men så etter hvert

begynte jeg å høre på Sweet. Jeg kjøpte singelen deres, «Ballroom Blitz»,

da den kom ut. Den var kjempebra. Senere skjønte man hvor flinke de

egentlig var, Slade og Kiss også.

- Du vokste opp med blader som Poster og sånt?

- Ja, jeg er veldig glad for at jeg kom inn i denne generasjonen, vi var

heldige som vokste opp på 70-tallet. Det var «jättekult».

- Hva var det første ordentlige bandet du spilte i?

- Det var et band som het Nadir i Göteborg. Det var da vi gikk på

videregående og vi spilte konserter og greier. Det var mer svensk

vestkystpop og ikke hardrock i det hele tatt. Det var mange sånne band

på den tiden, vi kom samtidig som Magnum Bonum og Gyllene Tider.

Vi spilte 3–4 kvelder i uken og hadde vår egen buss, PA og lys. Det var

ekte. Så to-tre år senere flyttet vi til København og jeg ble med og startet

bandet Geisha i 1983. Det var blant annet med Pete Blakk, som senere ble

med i King Diamond. Det var hardrock den gangen, litt mer som Mötley

Crüe. Vi satset alt, men det ble ikke så mye ut av det bandet enn noen

demoer. Det var i København jeg møtte King Diamond og de andre gutta i

Mercyful Fate. Etter at King brøt ut og startet sitt eget band ble jeg i 1985

tilbudt plassen der. Vi turnerte med Motörhead i 86–87. Så spurte Lemmy

og Phil om jeg ville bli med i bandet. Jeg takket respektfullt nei tre ganger,

fra 1986 og frem til jeg til slutt takket ja. Jeg var ikke klar for et band som

Motörhead. Jeg syntes ikke jeg fortjente stripene mine på skuldrene ennå.

Jeg har hatt en ganske stor rolle i alle bandene jeg har spilt i. Jeg ville

være der og bidra og skrive musikken. Være frontfigur i bandet. Ikke bare

lene meg tilbake og holde takten. Jeg var ikke klar for Motörhead. For

Lemmy og Phil var ikke det noe problem og vi opprettholdt kontakten.

Jeg har aldri hoppet mellom band på grunn av berømmelse eller rikdom.

Mange syntes det var uklokt å si nei til Motörhead, men jeg ville være klar

og ikke bli spist til frokost. Det var en veldig tøff avgjørelse å ta, men jeg

er veldig glad for at jeg gjorde det. Da jeg startet på slutten av 1991, var

jeg klar for disse gutta.

- Hvordan var overgangen til et band som Motörhead?

- Jeg bestemte meg for å ta med Mikkey inn i Motörhead, ikke å bli

en Taylor- kopi. Vi lagde «Bastard», som var et helt annet album enn

Motörhead hadde gjort før. Vi gikk litt mer fra punk til hardrock. Lemmy

var veldig fornøyd og vi klikket med en gang. Jeg var med på å skrive alle

sangene. Jeg har skrevet 90 % av all musikken siden den gang. Lemmy

var med på å skrive, han skriver tekstene og melodiene, og vi skriver

musikken. På tolv plater.

- Hvordan tilpasset du trommingen?

- Med King Diamond følte jeg meg så innmari stresset i spillet mitt.

Jeg spilte chops hele tiden. Jeg kunne ikke bare sitte og groove, det var

mye tekniske greier. Jeg var stressa i hjertet. Vi flyttet til Los Angeles med

King Diamond. Plutselig jammer jeg med vanlige rockere, gutta fra Ratt,

Van Halen, Mötley og Dokken. Vanlige rock & roll-gutter fra California.

Da jeg begynte å spille med Don (Dokken), var det perfekt. Bare sitte og

spille rock avslappet. Jeg hadde en fin tid med Don. Men etter tre år med

Don var jeg klar for litt hardere musikk. Jeg hører hjemme i den tøffere

divisjonen. Det er der hjertet mitt ligger. Det var til slutt bare Don og jeg

igjen i bandet, de andre hadde sluttet. Don sa: ‘Jeg vet ikke, Mickey, hva

skjer? Det er bare deg og meg.’ Men så ringte Lemmy og sa: ‘Hva faen

driver du med?’ Jeg svarte at jeg og min kjæreste Mia skulle dra hjem til

Sverige. Vi hadde ikke vært hjemme på fem eller seks år. Da smalt det:

‘Hvorfor får du ikke den jævla svenske rumpa di til Hollywood og spiller

inn med oss?’ Jeg tenkte: Vet du hva, Lem? Hvorfor ikke? Så dro jeg opp

og det har jeg aldri angret på. Det å spille med Motörhead var perfekt for

14 NRM 4-2025

norwayrock.net

meg på alle måter.

- Hva var din beste tid i Motörhead?

- Hver time med Motörhead var unik.

Det er så vanskelig å forklare. Vi hadde det

så fint sammen. Motörheads manager Todd

Singerman er også manageren min i dag.

Han sa uansett hva som skjer, du vil aldri

oppleve noe lignende igjen, noensinne. Vi var

som en familie. Lemmy var både broren min,

pappaen min, bestefaren min, og noen ganger

lillesøsteren min. Det var hele registeret. Vi

var så jævlig forskjellige, og det var derfor det

fungerte så innmari bra. Vi var som en maskin.

Vi savnet alle Würzel, men det fungerte ikke

med ham i bandet. Alle gikk i samme retning,

men jeg må gi Lemmy mye av æren. Det

var han som pushet meg og Phil. Han ville

ikke være midtpunktet. Man bør alle være

likeverdige frontfigurer, hvis du forstår. Det er

bra i et band. Alle må dra like hardt. Det var

ingen egoer som tok over. Jeg vil ikke nevne

noen navn, men jeg har vært der også.

- Hvem er det som ivaretar merkevaren

og bandets katalog i dag?

- Det er boet som ivaretar dette og vi

lisensierer dette til Berry Drinkwater. Men

både Phil og jeg er involvert. Vi liker å selge

ting – vi har jo verdens beste logo. Jeg lagde

en gang en reklame for whiskey. Noen fans

skriver: ‘Fuck you, Lemmy snur seg i graven.

Dere er bare ute etter å tjene penger. Drit i

dere, skam dere’. Men saken er den at det

var dette Lemmy ville. Det er egentlig ikke

penger i dette. Det handler bare om at vi skal

drive merkevaren fremover og at vi fortsatt er

aktuelle. Hvilket band har vært borte i ti år og

er på forsiden av Rolling Stone? Det snakkes

nesten mer om Motörhead i dag enn da vi

eksisterte. Og det ønsker vi å bevare, det er

Lemmys arv. Det er Philthy og Eddie Clark. Det

er deres arv, ikke sant? Og Phil, Würzel og jeg,

vi var en stor del av det, liksom. Den største

delen av det, faktisk.

- Og nå reiser du rundt med venner og

spiller Motörhead?

- Ja, det er sykt kult. Denne tingen jeg gjør

nå. Jeg sier det på scenen senere i kveld. Vi er

ikke her for å late som vi er Motörhead. Noen

sa i begynnelsen: «Dere prøver å erstatte

Lemmy.» Hva er det? Selvfølgelig ikke. Og det

er det jeg sier til William og Victor (i bandet).

Ikke engang prøv å bli Motörhead, det blir

patetisk. Ingen band kan bli det. Men vi kan

spille våre og mine sanger. Som en hyllest. Vi

er et forbanna coverband. Men jeg skal si deg

det, det er så mange unge mennesker som

aldri har sett oss. Og store karer, de står og

gråter foran scenen. Og settlisten har faktisk

mye fra hele historien, sanger som vi ikke

spilte så ofte. Det er ikke bare «Ace of Spades»

og «Killed By Death» selv om vi spiller dem

også, selvfølgelig. Men vi spiller også noe fra

albumet «Another Perfect Day». Lem likte ikke

den så godt, men jeg elsker den platen. Robbo

(Brian Robertson) har sin egen stil, men han

er litt spesiell - så Lem og han kom ikke så

godt overens. Uansett hvilke låter vi spiller så

vil jo noen alltid ønske flere, men vi kan ikke

spille i seks timer heller. Jeg synes det er en

kul settliste og koser meg på scenen.

- Hvordan tok du Lemmys bortgang?

- Det var tøft å miste en god venn og

som nevnt, en i familien. Helt fra starten av

sa jeg at jeg vil heller feire livet hans enn å

sørge over hans død. Han var syk en ganske

lang periode. Det startet tilbake i 2012 med

hans helseproblemer. Så denne greia med

at Lemmy døde da han gjorde det. Folk sier,

for en katastrofe. Jeg ser ikke på det som en

katastrofe. En katastrofe er når barn dør i

trafikken eller barn og unge mennesker får

kreft. Det er en katastrofe. Lemmy fortalte meg

da han fylte 50 år; «Hvis jeg dør i morgen,

lever jeg det perfekte livet.» Han fikk 20 til av

sine beste år. Det var fryktelig trist, men ingen

katastrofe. Hvem får leve i 70 år helt på sin

egen måte? Ingen jeg kjenner. Som Lemmy

sa: ‘But that’s the way I like it, baby, I don’t want

to live forever’. Han stod på scenen til siste

slutt. Han måtte kjempe mye. Phil og jeg ville

avbryte turneen og dra hjem og hvile. Vi maste

på ham hele tiden. Det ville han ikke. Så sa jeg

til Phil at nå slutter vi å krangle med Lemmy,

nå hjelper vi ham i stedet. Uansett hvordan

det blir. Det var veldig vanskelig. Han hadde

problemer med timingen – vi måtte se på

ham hele tiden. Så sakket vi farten og justerte

oppover underveis. Publikum satte stor pris på

at han gikk på scenen. Og de fikk se Lemmy

en siste gang. Og det var fantastisk å sitte og

spille bak en mann som Lemmy. Andre avlyser

på grunn av småting, og så har du Lemmy. Du

kan ikke ta ham av scenen. Så jeg mener, hva

er rock and roll? Hva er et ekte øyeblikk? Det

var ikke et falskt bein i kroppen hans. Det er

også derfor vi er det vi er i dag. Vi har fortjent

den respekten.

- Så kom Scorpions på banen, var det

som bestilt?

- Det kom faktisk helt ut av det blå. Jeg

hadde sagt ja til Thin Lizzy den sommeren.

Scott Gorham ringte meg og spurte om

jeg ville være med og gjøre 8-10 konserter

som Thin Lizzy. De hadde fått grønt lys

fra Philomena, Lynotts mor, og også Brian

Downey. Så jeg ringte Brian og sa dette må

du gjøre, jeg kan ikke Lizzy som deg. Men

han sa at han ikke ville og at jeg ville være

perfekt, så jeg sa absolutt ja. Thin Lizzy er et

av favorittbandene mine og jeg så på det som

en jævlig stor ære. De trengte en bassist og

alle vi kontaktet var opptatt, men så ringte

jeg Tom Hamilton fra Aerosmith. Fordi vi

alltid har snakket om å spille sammen. Og

Tom var veldig glad og da var det avtalt. Så

ringte Matthias Jabs fra Scorpions og spør om

jeg er i Göteborg. Jeg skjønte ikke hvem det

var og måtte spørre. Jeg kjente ham, men vi

hadde aldri ringt hverandre. ‘Kan du komme

til Luxembourg i morgen?’ Dette var på en

”Jeg var ikke klar

for et band som

Motörhead. Jeg syntes

ikke jeg fortjente

stripene mine på

skuldrene ennå.”

onsdag og jeg skulle da fly dagen etter. De

var på en europaturné og trengte en vikar for

James Kottak, som hadde store problemer

med alkoholmisbruk. Så de sendte meg live

DVD-en fra New York 2015 og ba meg studere

den. Jeg satt opp hele natta og så ringte jeg

Mattias neste morgen. Jeg fortalte at jeg ikke

fikk sammen dette på en dag, det ble for

mye. Men han ba meg komme ned uansett.

Greit, tenkte jeg og dro. Så jeg fløy ned på

torsdag. Så fortalte de til James at det er en

trommeslager i arenaen, så du må skjerpe deg.

De hadde tre uker igjen av europaturneen. Jeg

måtte snike meg inn bakveien til arenaen med

hettegenser, caps og briller. Ingen skulle se

meg. Så jeg satt i arenaen og lærte meg settet.

Jeg var også i garderoben og jammet litt med

bandet noen formiddager. De hadde et lite

sånt øvingssett. Så ble det til at jeg spilte noen

konserter og skjønte at dette kom til å bli mer.

Jeg måtte da ringe til Tom og si at jeg måtte

droppe Thin Lizzy-konsertene. Jeg ringte rundt

til alle trommisene jeg kjente, til slutt svarte

Scott Travis fra Judas Priest at han kunne

steppe inn. Han gjorde jobben kjempebra, jeg

var lettet for det. Det var ikke greit å avlyse

noe jeg skulle være med på. Etter turneen

med Scorpions dro jeg hjem og en uke

senere fikk jeg en telefon fra bandet hvor de

ba meg rydde kalenderen for resten av året.

Jeg bestemte meg for å vise dem hva de ikke

kan være uten. ‘Jeg skal forbanna motorisere

dere jævler.’ Jeg ville legge inn et tettere og

tyngre spill, og med mer energi. Resultatet

ble at bandet ble gladere på scenen og

utfordringene de hadde med James i forhold

til vekslende tempo og ustabilitet forsvant. Jeg

fikk høre: ‘Vi trodde vi fikk en ny motor med

deg, Mikkey. Men vi fikk en helt ny bil.’

- Så trommespillet ditt har utviklet seg?

- Som jeg sa med King Diamond, jeg ble

litt lei av disse tekniske greiene hele tiden.

Jeg ville spille mer avslappet. Og med Don

fikk jeg det i tre år, men så savnet jeg den

hardere rocken. Men etter nesten 25 år med

Motörhead, i et ganske stramt rammeverk,

er det spennende å gjøre noe litt annet.

Scorpions er en helt ny divisjon. Det er første

norwayrock.net

NRM 4-2025

15

gang i hele mitt liv jeg får spille med en så stor

produksjon. Låtene spenner fra ballader til

heavy-rock. Det er en helt ny utfordring. Som

band måtte de tilpasse seg, og spille med meg

og kommunisere med trommisen på en annen

måte enn tidligere. Jeg har nok vært et lite

spark bak til bandet. Det tok litt tid, men det går

helt fantastisk, vi er blitt gode venner. Det har

gått nesten ti år nå. Vi har hele kalenderen fylt

opp og har mye på gang!

- Du har en ganske fysisk spillestil, det

krever trening?

- Ja, jeg spiller hovedsakelig hockey. To, tre

dager i uken. Akkurat nå klarer jeg det ikke

med skadet fot. Jeg fikk en alvorlig bakteriell

infeksjon (sepsis) i foten for ett år siden.

Foten hovnet opp som en juleskinke etter

en juleopptreden i Göteborg. Det var faktisk

livstruende en periode og fare for at jeg måtte

amputere. Jeg var to timer unna å ikke overleve.

Jeg visste ikke om jeg kunne spille trommer

igjen. Jeg måtte lære å gå på nytt, jeg kunne

faktisk ikke gå. Jeg fikk smerter i nakken fordi

jeg gikk feil, men jeg sa til meg selv at dette

skal jeg faen meg klare. Jeg skal sitte bak

trommene igjen! Foten er fortsatt ikke 100 %

og jeg halter litt. Jeg begynte å bli bedre på

nyåret, men vi skulle ha en større konsert i

Mexico City i mars og jeg visste ikke om jeg

orket hele konserten. Jeg har to sønner, Max

født i 96 og Marcus født i 02. Marcus har spilt

trommer siden han var liten og jammet med

oss i Motörhead og greier. Han steppet da inn

for meg og spilte halve konserten i Mexico.

Han gjorde det utrolig bra og styrte bandet

og greier. Han var så jævlig avslappet. Det var

fantastisk at han i bunn og grunn kom inn og

reddet oss.

Mikkey viser stolt frem en video han

har på mobilen hvor sønnen er filmet på

trommestolen.

- Etter denne konserten hadde vi en pause

på noen uker, så da kom jeg meg i form til å

spille et helt sett. Men jeg har aldri trent mye,

det er sånn at når du spiller mange konserter i

året – trenger du hvileperioder. Jeg har kommet

hjem fra turné og hatet trommesettet mitt – det

skremmer deg litt. Da er det ok å bare dra

hjem og klippe hekken, fikse ting hjemme og

se på Netflix. Bare koble av, spille hockey og

nyte livet. Man trenger å lade batteriene slik

at man føler lengsel etter å spille igjen. Jeg har

ellers alltid vært opptatt av riktig sittestilling og

vinkler på armene i mitt trommespill. Jeg vil ha

rette linjer. Det har nok vært en medvirkende

årsak til at jeg ikke har hatt problemer med

skuldre, rygg eller armer. Mange trommeslagere

blir nesten ikke svette, men jeg er gjennomvåt

etter ett minutt. Det er som en maraton, ja jeg

er en fysisk trommeslager.

- Er trommeslagere en egen rase?

- Ja, det kan du si. Vi holder kontakt med

hverandre på en annen måte enn gitarister

gjør. Det er ikke noe ego med trommiser. Det er

gøy på NAMM-messen, da spiser vi trommiser

sammen og treffes og har det sosialt. Jeg har

bra kontakt med Brian Downey fra Thin Lizzy,

en av mine store idoler. Ian Paice likeså. Jeg

husker Cozy Powell som vi turnerte med i 95, vi

satt sikkert sammen i tre timer en gang og bare

snakket trommer. Det var en glede å være på

turne med en ekte trommeslager. Vi er generelt

flinke til å gi hjelp og råd og fremsnakke

hverandre. Jeg prøver å hjelpe unge trommiser

og gi dem råd og veiledning.

- Hvordan er det å møte dine idoler?

- Det er jævlig stort altså. Tenk, nå opplever

jeg at Deep Purple og Ian Paice varmer opp

for meg på festivaler. Jeg har fått høre fra Cozy

og andre: ‘Du er en råtass, jeg har aldri sett en

trommeslager som deg’. Det er et kompliment

som er mer verdt enn en million dollar. Jeg

husker Lemmy sa til meg: ‘Bare så du vet det

Mickey, gode manerer koster ingenting, det

er gratis. Men hvis du går inn i et rom og det

er drittsekker der inne, sørg for at du er den

største drittsekken av de alle.’ Det er et godt råd

– bare Lem kunne si noe sånt.

Mikkey er en utrolig hyggelig og åpen

kar og vi kunne nok ha snakket i timevis

til. Vi begynte avslutningsvis å snakke om

ishockey, som er Mikkeys store hobby. Han

var en lovende spiller som ung, men mente

at han var litt for lav (1,68) til å kunne bli

profesjonell. Hans favorittlag er Montreal

Canadiens og han har stor tro på at det

svenske landslaget, «Tre Kronor», ville stille

et sterkt lag i OL i februar 2026.

16 NRM 4-2025

norwayrock.net

IDA MARIA

Dødelige synder

Det var et aldri så lite sjokk å finne ut at det har gått hele sju

år siden Ida Marias forrige fullengder, så da var det helt klart

på tide med en ny. Og for en fullengder vi fikk i “Seven Deadly

Sins + 3”! Såpass begeistret ble vi at vi fikk dronninga med på

et av våre favoritt-vannhull i hovedstaden for å høre mer rundt

akkurat dette, og litt til.


FOTO: PER HEIMLY

- Vi kan jo like gjerne starte med din rykende ferske plate, og da

starter jeg så og si alltid med det klassiske spørsmålet “hvordan er

følelsen”?

- Den er helt ekstatisk! Den flyr opp under taket i gledesnivå, jeg føler

jeg blir løfta opp nå av universet.

- Det er ikke så ofte man hører, som regel er det en lettelse over at

materialet nå er ute, eller det kan være at de føler seg ferdig med et

kapittel. Gøy å høre at det betyr noe!

- Jeg har jobbet mye for å gjøre meg klar til denne releasen, for det er

en del indre arbeid også. Det handler jo om dødssynder, som vi alle har i

oss. Siden jeg oppdaget dødssyndene for rundt 15 år siden så har jeg sett

de overalt. Jeg klarer ikke å ikke se det, jeg har en real hangup på det - og

ser at andre folk blir opptatt av det og. Siden jeg holder på med denne

skiva så begynner de å se på seg selv; “Jeg er vel kanskje litt grådig” for

eksempel, og det er det som er hele poenget. Kanskje få en samtale rundt

norwayrock.net

NRM 4-2025

17

rammeverkene vi forholder oss til i hverdagen

uten at vi kanskje vet det.

- Interessant! Har du hatt idéen om å

skrive noe rundt dette lenge?

- Nei, den idéen kom veldig plutselig. Den

kom i Finland, for da skrev jeg den første

dødssynden og kjente med én gang at dette

blir en skive. Den første ble så bra, og da kom

jo handlingene ganske lett - vi må ha vrede, vi

må ha begjær, vi må ha latskap - og da satt jeg

i gang. Samtidig er dette min historie og, det

er ikke bare tatt ut av løse lufta. Det er mitt liv,

en evig forskning om mitt eget og samfunnets

toleransevindu. På hvilken måte er det greit å

være menneske i verden i dag?

- Veldig skummelt! Tør nesten ikke lese

nyheter lenger.

- Nei, det skjønner jeg godt - det er krig

over alt. Men det har en sammenheng med det

jeg skriver om på denne plata, og det er disse

menneskelige instinktene som løper løpsk i full

galopp. Vi har disse kapitalistiske maskinene

som er skrudd inn på akkurat dét. Kjøp mer!

Kjøp mer røyk, kjøp mer øl, kjøp mer bil, jobb

mer. Mer, mer, mer, ikke sant? Og når du har

det overalt, og vi alle må forholde oss til det der

konsekvensene er enorme hvis vi ikke gjør det,

altså løpe etter denne konsumgreia - da sitter

du der med en stygg sykkel, en stygg bil, et

stygt hus eller stygt alt og blir sett ned på. Og

det vil vi jo ikke, vi vil være en del av flokken og

gjøre det flokken sier at vi skal gjøre - og det

er konsumer, konsumer, konsumer. Fordi det er

dét flokken har fått beskjed om av maskinene

- konsumer. Vi kommer til å fortsette med det

hvis vi ikke våkner opp. Konsekvensen av det

er at alle er rockestjerner i dag, det er det vi

ser på nyhetene. I tillegg så har du patriarkatet,

som er representert i alle religioner - jødene

har det, muslimene har det, kristne har det.

Men så har du også the white patriarchy, som

er representert av Trump, Putin og Netanyahu

akkurat nå. Og dette kan jeg som kvinne se hva

er, mens du vet kanskje ikke nødvendigvis like

godt hva det er. Jeg kan merke det på kroppen

hver eneste dag at jeg lever i et patriarkalsk

samfunn, og blir fortalt at det er Gud som vil det

for eksempel. Men vi har mange sånne hangups

i samfunnet som er regler for hva som er

lov og hva som ikke er lov, og jeg tror egentlig

at det som foregår av disse konsekvensene

av alle mulighetene som vi har, har begynt å

surre seg inn i hverandre. Han blir sint, han blir

sint, og hvorfor skal de holde tilbake og ikke

bli sinte? Verden er jo fucked uansett, så det er

bare å slippe det ut. Og jeg tror det er mange

som tenker sånn, jeg tar all narkotikaen som

jeg vil, jeg bruker opp alle pengene mine, puler

alle som jeg vil fordi vi uansett er fucked. Og

dette er jo frykt ifra et fryktbasert samfunn. Sylvi

Listhaug.

- Dette er veldig spennende og

interessante tanker, men også skremmende

tanker.

- Ja, og jeg sier ikke at patriarkatet er

feil - jeg bare sier at det eksisterer. I beste

velgående, også innenfor rocken. Dette er noe

jeg også merker som kvinne.

- Håper dog det er bedre akkurat der enn

da du startet?

- Det er bedre, nå vet jo folk at jeg kan det

jeg driver med mens før måtte jeg bevise meg.

- Vi må snakke litt om “Seven Deadly Sins

+ 3”; Når begynte du å jobbe med den?

- Jeg tror det må ha vært våren for to år

siden kanskje. Vi hadde nesten et års opphold

der jeg hadde vokalproblemer og måtte trene

opp igjen for å gjøre ferdig vokalen. Hele plata

var ferdig, men vokalen ble åtte måneder

forsinket. Plata er jo overklar.

- Stemmer det at dere brukte ni dager

på å skrive og spille den inn? Det er jo helt

sinnssykt i så fall!

- Ja, det er sikkert! Men jeg har trent hele

livet på å spare penger, så jeg er jo interessert

i det. Hvor mange låter kan man skrive på en

dag og hvor bra kan de bli? Det er som sport

for meg. Vi hadde et sånt tilfelle der to av disse

låtene ble skrevet på samme dag: “Envy” og

“Pride”. Og det var fordi vi hadde en time igjen i

studio etter vi hadde laget “Envy”, så da foreslo

jeg å bare peise inn en låt til, og det gjorde vi!

- Da er det viktig å ha et band som er

med på notene føler jeg?

- Ja, jeg har jo hatt Eirik med meg som

vikargitarist i 15 år, så jeg kjenner han

kjempegodt. Det er ikke tilfeldig at han er med

på dette prosjektet. Det var sånn skikkelig plug

in and play med meg, Eirik og Kristian Liljan,

låtene tok omtrent like lang tid å lage som å

spille; “Inn med det, inn med det!” - vi visste

hva vi skulle gjøre - for eksempel ble “Pride” til

ved at Eirik satte seg ned ved orgelet og spilte

melodien, også falt resten bare på plass.

- Et klassisk tilfelle av en låt som lager

seg selv?

- Det er korrekt! Stolthet laget seg helt

selv, den lå bare der. Egentlig var det sånn

med alle låtene på skiva, de kom ferdigstekt.

Det er det kicket jeg er ute etter, og det som

er artig med å være kreativ når du finspisser

penna helt til den dagen du får bruk for den.

Jeg bruker ikke hver eneste dag på å skrive

musikk, men når jeg er i studio så går det unna.

Jeg har greid å sortere livet mitt på den måten

nå, og har trent meg opp til akkurat det. Det

var en stund der jeg ikke turte å skrive låter på

kommando, eller ville skrive med andre folk og

hadde mange hang-ups. Enten tok det for lang

tid, ellers var det for vanskelig med tekst. Alle

disse skrivesperre-plassene har jeg vært i, og

jeg husker da det gikk flere år der jeg trodde

at jeg hadde mistet evnene. Men det handlet

om at jeg hadde for mye i livet mitt som måtte

sorteres før jeg kunne sette meg ned og skrive

igjen, for jeg var i en prosess med meg selv. Jeg

har jo skrevet under hele denne tiden, det har

jeg - men det er jo lite som når offentligheten.

- Så bra den kom tilbake da!

”på denne skiva

er vi innom

heavy metal

- vi er til og

med innom

black metal”

- Jaja! Jeg har jobbet aktivt over flere år

for å få den igjen og for å fjerne den kreative

blokkeringen. Og det har funka, for nå er det

som nevnt plug in and play, og det er steinartig!

Det er jo et kick i seg selv, for jeg synes det er

artigere i studio enn å være på scenen. Det er

meg i et nøtteskall, jeg vil si 75/25.

- Såpass ja? Det er det ikke ofte man

hører.

- Nei, men det er meg. Det er spesielt, men

jeg ser på selv som en håndverker. Jeg kan godt

vise frem et hus jeg har bygd og si at det er jeg

som har bygd det, men jeg er mest opptatt av å

bygge et nytt hus. Få se om jeg får brukt det her

lille trikset mitt. Jeg kommer ifra en familie full

av håndverkere, og helt siden jeg var bitteliten

har jeg bygd ting med mine egne hender. Mine

foreldre har alltid oppmuntret meg til å bredde

mitt utrykk, så jeg har lov til å utvikle meg. Det

begynte med å lage ting, også har det utviklet

seg derifra til å lage musikk. Og da blir det mer

metafysisk, eller - kanskje ikke metafysisk, men

det er jo ikke en ting. Jeg ser på musikk som et

byggverk, et hus eller et slott, og min jobb er å

bygge det bit for bit. Da er det ikke så nøye om

jeg begynner med pipa eller vinduene, jeg skal

bare bygge det huset, det er jobben min.

- Det er jo en ekstremt variert skive

du serverer oss, og vi kommer til å dykke

nærmere innpå “Envy”, som sjokkerer med

sin mørke americana-stil som minner om

soundtracket til Sons Of Anarchy. Men fra

låt til låt, variert som de er, så hører man

utvilsomt at det er deg og at det hører til

samme skive. Var dette planlagt?

- Jeg er ekstremt glad i Sons Of Anarchy,

så det skjønner jeg godt. Nei, men det er igjen

meg i et nøtteskall. Jeg er en multifasettert

person, og min mammas favorittuttrykk er “Han

trodde han møtte en kvinne, men han møtte

et helt menneske”. Jeg er kompis med Benny

Borg…

- Den Benny Borg…?

- Helt riktig, og jeg fortalte han dette

18 NRM 4-2025

norwayrock.net

sitatet hvorpå han likte det så godt at han

ville skrive en låt om det - så han skrev låten

“Et Helt Menneske” basert på favorittuttrykket

til mamma. Han ga den ut for bare noen

måneder siden, og det er ganske fett. Men det

du kanskje prøver å si her, er at det er ganske

mye forskjellig rock med meg i midten og jeg

får det til. Det er sånn jeg er oppdratt - jeg er

et helt menneske og jeg trenger ikke å gå i

ett spor. Det er veldig mye man får beskjed

om, spesielt som kvinne, som ikke skal være

greit - for eksempel hvilke klær man har på,

om det er bukse eller skjørt som ikke passer,

og da tenker jeg: Selvfølgelig kan jeg det! Det

er ingen grunn til at jeg ikke kan det. Det er litt

sånn livet mitt er, jeg er en musikkfanatiker og

en rockenørd, og selvfølgelig har jeg lyst til å

sjekke ut alle genrene i boka. Hadde jeg hatt tid

og råd ville jeg ha laget en power metal-ballade,

men på denne skiva er vi uansett innom hard

rock, vi er innom heavy metal - vi er til og med

innom black metal. Stoner er representert,

og selvfølgelig bluesrocken som er min go-to

nummer én.

- Snakker vi her om “I Pushed Too Hard”?

- Det er en klassisk bluesrock denger ja.

- Der har jeg notert at den hadde sklidd

rett inn på hvilken som helst ZZ Top-skive fra

70-tallet.

- Yes! Men har du fått med deg hva den

handler om? Det er jo denne Sivert Høyem

er med på. Og en av tekstlinjene er “I thought

they could only show anger and erection,

I didn’t really know that they needed some

affection…” Det jeg prøver å si her er at det

er ingen som har fortalt meg at mannfolk har

følelser. Hvordan kan noen forvente at jeg skal

forholde meg til det når det ikke er noen som

noen gang har sagt det noensinne? Hvordan

skal jeg som kvinne møte deg som mann, og

så har du plutselig følelser? Det er det som er

poenget med den låten. Og det er bare for å få

frem poenget om at menn ikke har lov til å vise

følelser - de har ikke lov til å vise andre følelser

enn sinne og aggresjon.

- Da skulle du sett meg foran en hvilken

som helst TV-serie - jeg begynner å grine av

hva som helst.

- Jada, jeg vet jo det - jeg jobber med mange

av de mest sensitive mannfolka i verden, altså

rockebransjen. Men det er derfor jeg skrev

den sangen, for jeg er jo så utrolig klar over

at menn har følelser også. Men som jeg sier -

dere snakker jo ikke om det, så hvordan skal

vi vite det? Det er så utrolig mye snakk om at

kvinner ikke liker når menn viser svakhet. Det

er derfor vi må ha den diskusjonen, for det er

veldig mange som har lyst på en kosebamse.

Det er ikke noe annet enn at jeg prøver å stikke

fingeren akkurat der det gjør vondt, som er min

mission in life.

- Grunnen til at jeg ikke helt visste hvor

jeg skulle tolke “I Pushed Too Hard”, er at

den kommer rett etter “Still Angry”, der jeg

synes teksten er veldig morsom - spesielt

linja “I changed my diet and started a riot” er

hylende festlig.

- Takk skal du ha! Den er ment komisk, men

det er jo for det meste sant alt jeg synger om på

den og. Jeg ironiserer over mitt eget sinne, og

når man har frakoplet seg fra verden og bare er

sint. Jeg prøver å få tak i det der, for sinne er så

latterlig på en måte. Det er spesielt komisk når

noen er sint og du ikke vet hvorfor de er sinte,

når de står og tramper og fråder. Det er det

selvsentrerte sinnet jeg prøver å catche. “Du og

du og alle rundt meg kan bare dra til helvete, og

jeg har prøvd å fikse det men det går bare ikke!”

Det er det den handler om.

- Også må vi få med noen setninger om

“Melancholia” - min favoritt fra hele skiva!

- Er det sant? Så bra!

- Jeg har bare én innvending - den

burde være sist med den oppbygningen og

avslutningen - og ikke minst blastbeats!

- Ja, det kan du si. Godt innspill, kanskje vi

gjør det på en ny release. Jeg synes den står for

seg selv, og kunne ha vært starten på et helt

nytt kapittel. Det er jo den hardeste låten jeg

noensinne har laget, og det er nok mye fordi

Kristian Liljan var i rommet og at jeg endelig

fikk sjansen til å jobbe med folk som kan black

metal. Det var det som var fryden her, vi var i

studio med en som kan black metal-trommer,

og jeg og Eirik ville bare gønne på med dobbel

bass, vi skulle forvrenge på forvrengingen - her

skulle alt på! Det som var for mye skulle bli mer.

Og det er hele poenget med låten, de som ikke

hører på rock blir helt forstyrra og synes at det

blir alt for mye. Og da tenker jeg bare “Haha!”.

- Det er akkurat dét jeg mener om skiva

som starter med americana, men det passer

sammen! Men hadde jeg bestemt så hadde

den vært sist.

- Det går fra null til hundre, det gjør det. Og

jeg skjønner hva du mener, men når jeg satte

sammen skiva så tenkte jeg hvilke låter som

passer i lag. En annen ting er at de er spilt inn

med andre musikere, og det er derfor de er

sortert sånn, de er ikke spilt inn med bandet

mitt men med innleid kompetanse ifra nord for

å få det ferdig. Det er også en grunn til at det

ble slik.

- Når du bestemmer deg for å lage en

skive, bestemmer du deg for å lage ti best

mulig låter eller hvordan gjør du det?

- Nei, men det er litt sånn som det har blitt.

Fasiten for meg er at mine plater har ti låter.

Denne holdt på å få elleve, men det var et

styremøte som bestemte at det bare skulle være

ti. Så den het egentlig “Seven Deadly Sins + 4”,

men det siste halve året har det vært “+ 3”. Og

når jeg ser tilbake på “Katla” og “Fortress”, så

har de også bare ti låter - så det har vist seg

å være det gylne snitt for meg. Men en annen

grunn til at den heter det den gjør, er fordi det

jo er to hellige tall. 7 er hellig, og 3 er hellig.

Den treenige gud, syvarmede lysestaker for

eksempel, så 7+3 er de hellige numre.

norwayrock.net

NRM 4-2025

19

RESONANS, DISSONANS OG

Fra å være ganske så gjerrige på

plateslipp de siste årene av forskjellige

årsaker, forærer Seigmen oss ikke

mindre enn en full trilogi, der hvert

kapittel slippes årlig. I fjor kom

“Resonans” til knalle anmeldelser,

og i år slippes “Dissonans” før det

da rundes av med “Substans” neste

år. I tillegg runder mastodonten

“Metropolis” 30 år nøyaktig samtidig

som årets plateslipp, så vi hadde mer

enn nok stoff å ta tak i da vi satte oss

ned med vokalist Alex Møklebust på

Zoom for å fortelle mer om nettopp

dette. Det at han satte av tid til oss

samme dag som slippfesten deres

setter vi også enormt pris på, så takk

for det.

20 NRM 4-2025

norwayrock.net

SUBSTANS

norwayrock.net

NRM 4-2025

21


FOTO: TOM LUND

- Vi må jo innom to temaer her - selvsagt skal vi snakke om

“Dissonans”, men vi må jo også komme inn på 30 års-jubilanten

“Metropolis”. Skal vi begynne med den, kanskje? Kjenner dere på noe

spesielt rundt det?

- Det som skjedde var at da vi skulle sette en slippdato for “Dissonans”

så fant vi ut at “Metropolis” kom ut dagen før for 30 år siden, så da

bestemte vi oss for å gi ut “Dissonans” på samme dag i stedet. Dette er

det flere grunner til - for det første er det jo lov å feire seg selv litte grann,

og for det andre så var det en tanke tilbake til starten fra den første

turnéen frem til “Metropolis” der alt føltes som en seier og alt var en real

opptur hele veien. Og siden vi startet opp igjen i 2004 så har vi for første

gang kjent på den samme følelsen som den gang. Det er en veldig fin

følelse.

- Det må jo være ekstremt givende?

- Ja, hvem skulle ha trodd? Det å være godt voksen og fortsatt få lov

til å drive med det her, det å reise rundt å spille foran folk som fortsatt

dukker opp er en helt utrolig følelse.

- For å ta det litt tilbake, kjente dere noe spesielt da dere

lagde “Metropolis”, som den dag i dag står som en bauta i norsk

rockehistorie?

- Nei, egentlig ikke. Vi gjorde ting som vi pleide å gjøre, men da vi

lagde låten så kjente vi vel at det var noe der. Men vi så ikke for oss den

som en singel, for vi er jo ikke akkurat kjent for å ha korte låter. Men jeg

husker at den første gangen vi spilte den live, så var det et eller annet

som skjedde, uten at vi tenkte noe videre over det der og da. Men den ble

sluppet mens vi var på turné i Statene, og hadde blitt en snakkis her uten

at vi hadde fått det med oss. Så da vi landa på gamle Fornebu og skulle

spille inn video til låten, så var det allerede noe på gang. Da følte vi at det

var noe som var på vei til å skje. Vi var såpass lite smarte at vi ofte dro

ut på turné før plata hadde kommet, og da var plutselig alt oppgradert i

forhold til hva vi var vant med. Finere hotellrom, og alt var så uvirkelig og

vi tenkte: “Hva er det som skjer nå?”. Jeg så et intervju med Tom Morello

fra Rage Against The Machine, og han fortalte om at opphavet til dem

skulle være et motsvar til stadionrock og stjernestatus - og plutselig var

de der selv med en slags skyldfølelse. Og det var på mange måter sånn vi

følte på det og, for selv om alle vil bli lagt merke til og ha suksess - hvem

vil ikke det? - så er det et eller annet med å spille for et publikum som vil

høre alle låtene og ikke bare én. Det var det store rare skillet for oss, folk

takler ikke suksess av forskjellige årsaker - og det gjorde ikke vi heller,

men det var av andre grunner enn alle andre. Vi ble aldri høye på oss selv,

selv om vi kanskje ble oppfattet sånn, det var ikke det vi jaget etter. Du vet

oss, alt skal være en helhet - fra konserter til cover og alt som hører med.

Så når det bare ble fokus på én låt så ble det bare rart. Plutselig var det

hylende jenter på konsertene våre, vi var yngre og det var en annen tid og

alt var annerledes.

- Det finnes flere måter å få suksess på, enten ved å lage såpass

bra musikk så man blir lagt merke til, ellers så kan man selge seg

- og det kan vel hverken dere eller Tom Morello beskyldes for å ha

gjort.

- Nei, ikke sant. Og ironien i det er jo at vi er et band som aldri har

trengt en type hit, vi har et ekstremt bra publikum med fine folk som er

med hele veien og kommer på konserter år etter år. Det er helt fantastisk

å reise rundt på utsolgte lokaler nesten overalt vi dukker opp. Det er

veldig, veldig gøy.

- Jeg må komme innpå noe personlig - “Metropolis” var grunnen

til at jeg begynte å like norskspråklig rock, selv var jeg 17 da den kom

og hardt inne i brutal metall på den tida så den brøyt med det aller

meste jeg var inne i - bortsett fra at det er en veldig fet låt. Det måtte

jeg passe på å fortelle deg da jeg hadde anledning.

- Tusen takk! Det er jo en grunn til at vi fortsatt spiller den - det er

ikke på grunn av suksessen, men fordi vi elsker den låten selv. Den er

jo definisjonen av det typiske Seigmen-soundet. Men tusen takk, det er

”Jeg visste ikke om jeg noen

gang kom til å klare å stå på en

scene igjen.”

hyggelig å høre sånt.

- En liten kul historie - den første gang jeg hørte den var da dere

spilte den på NRK, jeg hadde hørt om dere men ikke hørt noe med

dere, da ble jeg helt blåst bort. Såpass at søsteren min som også satt

der fikk det med seg uten at vi snakka om det og kjøpte hele skiva til

meg som en overraskelse dagen etter. Dette husker jeg veldig godt

fortsatt den dag i dag.

- Så gøy! Det er noe spesielt å vokse opp med musikk som skjer der

og da. Min oppvekst var jo 80-tallet, og de banda som fantes da betyr jo

litt ekstra. Det er den tiden, moten er som den er, engasjementet rundt

med venner, så alt blir så forsterket. Man elsker jo også musikk som man

ikke er oppvokst med, som man kanskje var for ung til å få med seg der

og da, men det blir mye sterkere enn for eksempel i nåtid.

- Da passer det godt å ta oss frem til i dag; “Dissonans” er som jeg

har forstått en del to av en trilogi, når kom idéen om å lage en trilogi?

- Hvis vi spoler noen år tilbake, så hadde vi begynt å planlegge noen

konserter og snuse på noen nye låter uten at det var noe konkret. Også

plutselig ble jeg veldig syk, og det varte en god stund. Dette var også

samtidig som hele Norge var stengt ned, men dette varte ganske mye

lengre. Vi hadde et møte ganske tidlig, der jeg sa at jeg ikke visste om

jeg noen gang kom til å klare å stå på en scene igjen. Jeg skulle gjøre så

godt jeg kunne, og var inne på et rehabiliteringssenter for å bygge meg

opp igjen. Da er det all honnør til gutta, som fant ut at de skulle gjøre det

vi aldri har tid til å gjøre - nemlig å skrive nytt låtmateriale og sa at jeg

kunne bli med da det var mulig. Så vi satt oss ned og gjorde noe negativt

om til noe veldig positivt og startet låtskrivingsprosessen, og da vi var

ferdig med innspillingen av et album og allerede var i gang med nye låter,

da kjente vi at vi var på et sted vi aldri har vært før. Vi merket det også i

øvingslokalet, der vi jobber effektivt, er strenge med hverandre og tør å

utfordre sider som ikke er standard Seigmen. Jeg vet ikke helt hva som

skjedde, men det kan ha vært de fire årene da vi sto sammen og ting sto

på som verst. Det har gjort at vi har blitt mer lekne og turt å gjøre andre

ting, og denne skriveprosessen tok aldri slutt, så vi la en plan om å gi ut

tre plater også ser vi hvor det går. Klarer vi å spille live så gjøre vi det,

hvis ikke så har vi i hvert fall gitt ut tre plater. Da hadde vi en gulrot, en

målsetning å jobbe mot. Og det skulle snu livene om til alle oss fem. Det

var noe helt spesielt, både for oss og for publikum og det har ikke stoppet

enda, så så lenge vi holder oss i form så håper jeg dette bare fortsetter,

for det har vært en veldig fin tid fram til nå.

- Det håper vi og! Og når du snakker om lekenhet så er det jo en

veldig variert skive dere presenterer her - men allikevel går det bare

noen sekunder før man hører at det er dere.

- Ja, det er jo det vi er mest stolte av - at det er lett å høre at det er oss.

Men vi har alltid hatt en form å jobbe i, at ting skal være sånn eller sånn,

og ha det rette soundet - men vi har brutt en barriere og tenkt annerledes,

allikevel høres vi ut som oss. Det har gjort at vi har turt å teste ut ting vi

tidligere hadde skrinlagt, og det har vært veldig gøy. Nå har vi vært veldig

positive til ting som kanskje ikke hørtes veldig kult ut umiddelbart, men

har samarbeidet godt mellom oss alle fem - både låtskrivingsmessig men

også i studio. Drevet bort alle typiske Seigmen-ting og bare jobbet på en

behagelig og fin måte som passer oss alle. Det har gitt resultater synes vi

selv også.

- Helt enig, og det er vel ganske unikt å ha et så unikt sound som

dere har over så lang tid, men ikke repetere seg selv (jeg ser på dere,

Offspring!)?

- Det er jo det vi har gjort nå, vi har brutt med de faste mønstrene der

vi kanskje både åpner og slutter med noen lange standard Seigmen-låter.

På denne skiva så har vi fire litt raskere låter og fire litt roligere låter og

22 NRM 4-2025

norwayrock.net

prøvd å få de til å henge sammen. Planen var

at alle låtene skulle være under fire minutter,

men det klarte vi ikke, haha! Men vi klarte å få

det på én vinyl da, og det var målsetningen.

- Med tanke på åpning, “(Dyret) 23 Bud”

ga dere jo ut allerede som singel i fjor;

Ganske så spenstig singelvalg?

- Årsaken til det var en gammel bekjent

ifra Tønsberg, Espen Winther, som hadde laget

et eget instrument som han kalte for “gnaal”,

for han syntes det gnålte da han gnikka på

det. Han tilhørte da denne Midgardsblotfestivalen,

og Kim hadde hørt noen klipp av

han på YouTube som han sendte oss og tenkte

vi kunne ha ham med. Jeg er jo ikke noen

viking-fyr i det hele tatt, og jeg var livredd for

den idéen, haha! Men vi kombinerte det med

litt programmering fra min side og lagde låten

om Dyret, som da representerer oss alle fem

i Seigmen. Og siste festivalen vi gjorde i fjor

var nettopp Midgardsblot, og da var det veldig

naturlig for oss å spille den live for første gang

- selv om det da var over et år før plata kom ut.

Da tenkte vi at vi like gjerne kunne bryte alle

regler og gi den ut over et år før plata kom, og

spille den på festivalen. Så det var årsaken, den

var egentlig ikke tiltenkt som singel, den var

bare tiltenkt for å vise at dette store fenomenet

Seigmen har mer i vente.

- Den burde være obligatorisk i alle

klasser som omhandler mental helse.

- Helt enig! Kim overgår seg selv igjen og

er fantastisk med ord. Det er egentlig bare en

tanke til oss fem om ting vi må huske på, og

hvis vi ikke gjør det så går det ikke bra - at

vi må ta vare på hverandre og prøver å være

vår beste versjon. Det var derfor vi kalte

oss versjon 4.0 i fjor, for det var den beste

versjonen av oss fem noensinne - en oppdatert

bra utgave. Vi hadde patches med akkurat dét

på, for vi skulle minne oss på at vi skal fortsette

å ha det så bra som vi har det nå.

- Vi må også snakke om tittelsporet -

det må da være noe av det sinteste dere

noensinne har gjort?

- Det er kanskje det? Den har jo mye

skrik og skrål på refrenget, men vi var jo

passe hissige i starten og under “Pluto” og

“Ameneon”-tiden. Men ja, i senere tid så er det

dét.

- Den falt umiddelbart i smak hos

undertegnede, ref gammel metallgubbe!

Men kan du fortelle meg hvilken takt det

er under verset? Jeg er selv trommis og får

ikke grep om tellinga der.

- Nei, og det er rett og slett fordi Noralf og

Kim spiller sin takt mens resten gjør sin egen

greie. Spesielt under det andre verset. Jeg

synger i min takt, Sverre spiller en egen takt og

Marius spiller sin egen takt. Kim har en runde

som Noralf bare følger til den slutten, akkurat

hva det er vet jeg ikke, men vi har vår måte å

telle på og vi elsker sånne ting. Vi synes det er

veldig gøy, men vi har gjort det veldig vanskelig

for oss selv. Vi kan ikke høre på hverandre,

men er veldig avhengige av hverandre for at

det skal gå opp i opp.

- Dette håper jeg å bevitne live!

- Det er store muligheter for det, vi må bare

få den til å sitte ordentlig. Vi har heldigvis en

veldig god trommis som aldri lar seg påvirke

av eventuelle ting som skulle dukke opp - han

er veldig stødig, så får vi andre bare henge

oss på.

- Jeg liker at dere også tilsynelatende

har med klipp fra innspillingen, så det føles

nesten som å være tilstede - for eksempel

under “Påfugl & Psykopat”.

- Det er egentlig ikke fra studio, men under

låtskrivingsprosessen tar vi alltid opp med

en mobil som ligger midt i øvingslokalet som

vi sender til hverandre så vi husker idéene til

neste øving. Og for at vi skal venne oss til at vi

skal spille inn dette en gang og få bort dette

rødlys-presset. Litt som Tom Petty, bare å spille

og spille og spille til det sitter, vi har timevis

med opptak der det er mye latter og gøy. Vi tok

det bare med, for det reflekterer litt hvordan

denne prosessen har vært og hvilket sted

vi befinner oss på nå. Vi har hatt det veldig

gøy med mye humor og latter igjennom ting

som egentlig har vært veldig tungt. Som når

man fokuserer på låtskriving og å få ting til å

stemme og å låte bra - det kan fort bli noen

albuer da, men det har bare vært gøy så da

følte vi at det var riktig å ha med på plata.

- Avslutningsvis må vi innom nok en

råsterk avslutter i “Ave” - som jeg ble veldig

glad over at ikke var episk som “Tønsberg”

fra forrige skive, altså at det var en helt

annen type låt men like fullt en meget

passende avslutter.

- Den ble skrevet helt til slutt, for vi hadde

en annen låt som vi kastet ut da vi tenkte at vi

trengte en motpol til “(Dyret) 23 Bud”, og siden

med den så måtte den slutte med en sånn

type verden. Så vi skrev den helt på tampen

og spilte den inn med Per Olav Wiik som

gjestegitarist som er en god venn (og gitarist

i Zeromancer). Det var en veldig fin session

som ga en god følelse på hvordan plata skulle

bli.

norwayrock.net

NRM 4-2025

23

Førti år og kl

24 NRM 4-2025

norwayrock.net

are for nye utfordringer

norwayrock.net

NRM 4-2025

25

Siden «The Legacy» ble sluppet i 1987 har amerikanske Testament

gitt oss flere klassikere og sikret seg en fortjent plass i thrash metaleliten.

Med årets plate, «Para Bellum» viser kvintetten nye sider, og

vokalist Chuck Billy forteller om et band som elsker musikalske

utfordringer, og som ikke vil bli voksne.

TEKST: RONNY ØSTLI

FOTO: FRED KOWALO

Om det ikke er lysende utsikter som

reflekterer Testaments platetittel, ser det

heller ikke lyst ut for Chuck Billy denne

septemberkvelden. I hvert fall ikke det

han ser på sin side av Zoom-samtalen. Jeg

kommer forsinket hjem fra foreldremøte på

skolen. Jeg rekker å skru på PC i tide, men at

fire av rommets seks lyspærer er ikke tid til

å gjøre noe med.

- Hehe, ja sånn er det. Foreldremøter

på skolen er det lenge siden jeg har drevet

med. Mine barn er rundt førti. Neste gang vi

spiller i Oslo må du ta med barna. Kontakt

plateselskapet sånn at dere kan komme og

hilse på oss. Vi må ta vare på kommende

generasjoner Testament-fans.

Vi må nok innse at banda vi vokste opp

har dratt seg opp i bestefaralder. Samtidig

er det feilet stort med å prøve å fostre

metalfans i mitt hus. Grunner nok til å sette

kaffen i halsen begge deler kanskje, noe

sikkert enkelte også gjorde da de hørte

første singel fra «Para Bellum», «Infanticede

A.I.».

- Eric Peterson elsker black metal. Siden

“The Gathering” har han stadig inkludert

elementer fra sjangeren, men med nye

trommisen Chris Dovas lot det seg gjøre for Eric

å tøye black metal strikken litt lenger.

Gitarist Peterson har gitt ut tre skiver

med black metal prosjektet sitt, Dragonlord.

- Det er ikke sånn at han nå tar ut alle

de mørke ideene i Testament, jeg føler

Dragonlord er en helt annen greie. Han elsker

maskingevær-riffing og blast beats, og for et

førti år gammelt band er det gøy å kunne gjøre

disse litt mer moderne tingene. Det åpner noen

nye dører for oss å jobbe med denne stilen, og

det gir nye utfordringer for meg som vokalist.

Vi vil ikke bli voksne, så vi liker å henge med i

utviklingen og finner mye inspirasjon i hva som

skjer i dagens musikk.

- Det er mye nostalgi forbundet med

Testament, så vel som andre band som har

holdt på siden 80-tallet. Hvor viktig er det for

dere å fornye dere?

- For vår del føler jeg det er et liv før og etter

«The Gathering». Jeg har utfordret Eric med at

jeg vil synge der og der og sånn og sånn, og vi

har arbeidet mye frem og tilbake. Den virkelige

utfordringen var på «Titans Of Creation». Da

ba jeg Eric om å sende meg ferdig musikk

for deretter å jobbe frem vokal. For meg som

vokalist var det også utfordrende å hente

frem stemmer jeg aldri har brukt før. Spesielt

på denne her, med låter som «Nature Of The

Beast» og «Room 117» hvor jeg synger veldig

kontrollert og avslappet. Denne gangen tok

jeg låt for låt, i stedet for å ta fatt på hele skiva.

Alle låtene er ganske forskjellige, noe som gir

en fin flyt. Hver låt har sin egen identitet både

musikalsk og vokalt. Dette er ikke en sånn «har

du hørt en, har du hørt alle»-plate.

- Vi må jo da nevne balladen «Meant To

Be».

- Med helt clean vokal ja. Jeg har ikke

sunget sånn på veldig mange år. I fjor spilte vi

ballader og litt annerledes låter vi nesten ikke

har gjort live. Uvisst hvorfor egentlig, mulig vi

har vært redd for at folk vil dømme oss eller

noe. Vi føler vi bygget oss opp tillit til å lage en

låt som «Meant To Be» basert på dette. Låten

er bortimot åtte minutter og jeg tenkte at her

kommer til å være behov for noe voldsomt med

tekst, hehe. Men låten er godt arrangert, med

vokal på de riktige stedene og en annen type

stemme. Så dette er absolutt en låt som har

åpnet nye dører for mitt stemmeregister. Det er

veldig gøy førti år inn i karrieren.

- Etter denne kommer «High Noon», som

er en litt annerledes rocka låt som toucher

groove metal.

- Ja, som sagt, alle låtene har sin egen

identitet. Og det er nok en del her som ikke

er rendyrket thrash. Da jeg hørte denne første

gangen reagerte jeg på at den var veldig

variert, og jeg var ikke helt overbevist. Jeg

prøvde å ikke overtenke og henge meg opp

i at denne skiva må være sånn og sånn. Jeg

tok låt for låt og hørte de utallige ganger. Så

åpenbarte etter hvert vokalmelodiene seg,

og jeg gikk i gang med å skrive tekst. Jeg tror

nok ikke Eric er så opptatt av hva som er siste

skrik i musikkverden, men å ha med en ung

trommis som Chris, som har vokst opp med en

helt annen type metal, har helt klart vært med

å utfordre ham i skriveprosessen. Og det harde

arbeidet de har lagt i øvingene sammen har

virkelig gitt belønning for strevet når en hører

resultatet.

Vi har snakket om både Chris Dovas og

plata «The Gathering». For en tid tilbake ble

det annonsert at den platas trommis, Dave

Lombardo, var tilbake i Testament.

- Da Gene Hoglan sluttet annonserte vi

etter trommeslagere. Vi fikk en video av Chris,

og likte stilen hans. Håret hans dekket fjeset,

så vi så aldri hvor gammel han var, hehe. Så

ringer Dave og er interessert. Og selvfølgelig

svarer man ja når Dave Lombardo tilbyr sine

tjenester. Så blir det booket en turné hvor Dave

ikke har mulighet til å spille de første fem seks

konsertene. Da kontakter vi Chris, og dette er

første gang vi møter ham. Hvor gammel er du?

24, svarer han. Hva er du sier, skinnjakka og

skoa mine er eldre enn deg, svarer jeg, haha.

Han kom på øving og naila låtene. Og mer til.

Han kunne låter ikke vi var sikre på lenger.

Han spilte ikke en eneste feil og var veldig

god. Turneen var unnagjort, og det var dags

for å tenke skive. Dave har en del prosjekter

og hadde ikke tid til en Testament skive på en

god stund, men vi ønsket ikke å vente. Igjen

ringte vi Chris. Han og Eric begynte straks å

jobbe sammen med nytt materiale. Oppi dette

kom nye turneer til, og vi bygget en relasjon

med Chris. Vi kommer veldig godt overens,

og føler ikke han er noe yngre enn oss. Han er

en gammel sjel, som liker klassisk rock så vel

som ny musikk. Jeg tror ting skjer av en grunn.

Hadde Dave vært med oss hadde det blitt en

helt annerledes skive, og «Para Bellum» er blitt

langt mer enn jeg kunne håpe på.

Tittelen bærer ikke særlig grad av

optimisme. Og med linjen «Generation

suicide» i «Infanticide A.I.» så føles det som

vi er på kanten av stupet.

- Det er så absolutt en advarsel. Vi skriver

om nåtid, hva som skjer rundt oss og påvirker

livene våre. «Infanticide A.I» var en av de første

låtene vi gjorde, tekst så vel som musikk, og

Eric jobbet lenge med det som platas tittel.

Med det ville nok mange stille seg spørsmål om

omslaget eller tekster var A.I. generert, og det

var en dør vi ikke ønsket å åpne. Jeg og Alex

skrev «Para Bellum», og det å forberede seg

til krig ga mer mening i forhold til det øvrige

materialet på skiva, men også omslaget, som

Eric jobbet med sammen med Eliran Kantor. Vi

ønsket atomeksplosjonen, og «Para Bellum»

passet bedre til bildet. Engelen var dog en

overraskelse for meg, men da jeg så den var det

veldig kult. Det er en fredfullt over det, samtidig

som det er en atomeksplosjon. Hvordan

vil de som vokser opp nå og kommende

generasjoner forvalte verdens utvikling? Eller vil

kunstig intelligens overta mer og mer? Det er

fullstendig uvisst.

- Hva tror du?

- Jeg tror ikke vi går lysere tider i møte.

Den trygge verden vi husker fra barndommen

vil vi neppe se igjen. I mitt yrke reiser jeg

26 NRM 4-2025

norwayrock.net

«Selvfølgelig svarer

man ja når Dave

Lombardo tilbyr sine

tjenester.»

verden rundt og jeg hører hva folk tenker om USA og politikk, og det er

skremmende, for dette var aldri noe tema før. Det var aldri snakk om hvor

man sto politisk, men i dag er dette veldig synlig. Jeg har spurt kona mi

og jeg spør stadig venner om de ville dannet familie idag om de var i

etableringsfasen nå, og veldig mange er betenkte.

- Du har nevnt Gene Hoglan, deres tidligere trommeslager. Han

sier i intervjuet jeg gjorde i forbindelse med Dark Angels nye plate at

thrash metal er like stor nå som på åttitallet. Og dere er blant eliten.

Hvordan har du oppfattet endringen de seneste årene?

- Det er enormt mange band. Og det er bra noen viderefører sjangeren.

Det jeg virkelig liker er at mange band som har hentet mye fra oss gamle

også henter inn nye elementer og skaper sin egen greie. Det tror jeg er

veldig sunt. Og det inspirerer oss også. Det er ikke så spennende med

ting som gjentar seg til det kjedsommelige. Jeg synes vi har fått med oss

litt av utviklingen og «Para Bellum» synes jeg har med seg mye moderne

elementer, samtidig som du finner klassisk Testament på den.

En av de siste konsertene med Gene var her i Oslo, i februar 2020,

rett før verden stengte ned. Det ble også mitt siste konsertbesøk og

liveanmeldelse på en lang stund.

- Det var en tøff tid. Vi ble oppriktig bekymret. Det ene landet etter

det andre stengte ned, og konserter ble avlyst. Vi var usikre på om vi i

det hele tatt kom oss hjem. Vi fryktet en stund vi måtte være i Europa

det neste halve året. Vi sov på bussen da sjåføren vekket oss og sa

presidenten vår skal stenge ned landet, men vi har mulighet til å komme

oss med et fly klokken seks om morgenen. Da var bare å kaste seg rundt

og slå alle kluter til for å komme seg med det flyet. Å komme seg hjem

var det eneste som betydde noe da. Vi måtte også ta stilling til om vi

skulle gi ut «Titans Of Creation» eller utsette den. Man visste selvsagt ikke

at verden skulle være stengt i to år, vi tippet kanskje noen måneder og

syntes fansen fortjente litt ny musikk mens de satt hjemme, og virkelig

kunne fordype seg i plata. Så går det to år, og vi får ikke turnert og plata

mister sitt momentum. Det er en god skive, men vi fikk den aldri ut til

folket på måten vi ønsket.

Det har blitt mange Norgesturer på Testament. Siste besøk var

Midgardsblot i 2024.

- Og det er besøket jeg husker best, for da hadde vi to fridager. Vi

bodde i Oslo og gikk turer i området rundt Operahuset. Det er et veldig

fint område. Også besøkte vi de badstuene som ligger rett ved, det var en

helt nydelig opplevelse, noe jeg gleder meg til å gjøre igjen. Vi spiste noen

nydelige måltider og hadde det helt topp. Dessverre er det litt dyrt, men

folkene er hyggelige. Festivalen og publikummet der var det heller ikke

noe å utsette på. Det jeg liker med de norske festivalene er at de er så

varierte. Det er ikke nødvendigvis kun metal.

Jeg opplyser Chuck om at de badstuene er veldig populære på

vinterstid, noe han synes høres ekstra spennende ut. Første gang

Norge fikk besøk av Testament skal ha vært 5. oktober i 1987, som

support for Anthrax.

- Det var jo ingen penger i bandet på den tiden. Vi lånte utstyr og

bussen var også ganske dårlig og det var ikke snakk om å sove på hotell.

Dette var vår første tur utenfor vårt eget land og vi virkelig elsket det. Vi

var som barn i et godteributikk. Du må huske at i 1987 var fire i bandet

under 21, og hadde ikke lov til å drikke i USA. I Europa slapp vi jo inn på

barer. Coffeeshops i Amsterdam solgte gress lovlig, og alt var veldig nytt

og spennende. Og alle likte heavy metal. Vi hadde aldri sett så mange

vester med patcher. Europa hadde også begynt med festivaler, noe som

ikke fantes i USA, så vi følte oss virkelig hjemme. Nå er dette heldigvis

endret her, og jeg synes det er et sunt heavy metal miljø også i statene.

Men på den tiden var det annerledes, og det var stort å reise fra sin egen

by for å spille de ti låtene vi hadde. Mer hadde vi ikke, og vi var sjeleglad

for alle vi kunne spille de ti låtene for, hehe. Det var en rimelig lang turné

også, fem eller seks uker.

Det var jammen en lang fest.

- Jammen vi var unge, så vi klarte det, hehe.

- Det at thrash metal er blitt større igjen, hvordan påvirker det

platesalg for dere?

- Det med platesalg har vært en reise i endringer. Da vi startet fantes

ikke en gang CD. Så snudde det om til å kun bli CD, men likevel kjøpte

folk et fysisk produkt. På den tiden var det store kjeder med platebutikker.

Det vi ser nå er at ikke alle byer har platebutikker, og de som har er gjerne

små uavhengige nisjebutikker, slik at mye selges online. Og det er gjerne

for samlerne som oppsøker disse nettstedene. Ungdom nå laster stort

sett ned musikk. Da vi signet med Atlantic i 1987 var ikke internett noe

tema. Da nylig reforhandlet kontrakten med Nuclear Blast var posten

om det digitale markedet blant det viktigste, da det genererer mer salg

enn fysiske skiver. Før kjøpte du kanskje en CD for å ha bilen, men nå

har ikke biler CD-spillere lenger, også der baseres det på nedlasting eller

streaming. Men det må jo sies det er lite som låter bedre enn en CD eller

vinyl.

I det vi avslutter et år synes jeg det er gøy å høre om

intervjuobjektene har noen musikalske favoritter fra året vi legger

bak oss.

- I år har jeg ikke brukt så mye tid på å sjekke ut ny musikk, da jeg

har brukt mye tid på Testament-plata. For min del oppdages mye musikk

gjennom radio. Problemet er at veldig mange vokalister låter veldig likt.

Jeg våkner litt når det er artister som har en egen identitet.

Som dagens siste intervju skal ikke jeg oppholde Chuck lenger

enn nødvendig. Testament holder på med øvinger til Europaturnè,

og hele bandet bor hos Chuck i disse øvingsperiodene. Chuck gjør

intervjuer på morgenene, og fra lunsj er det bandøving resten av

dagen.

norwayrock.net

NRM 4-2025

27

“NO KNOCK DOWN

DRAG OUTS”

American rock band Alter Bridge release their eighth studio album

in January 2026, shortly before playing two gigs in Oslo. In October

2025, we took a trip to chat with Myles Kennedy and Mark Tremonti

in person about the record, being the first band to record in Van

Halen’s 5150 Studios outside of the Van Halen family, and never

having “knock down drag outs” in the band.

28 NRM 4-2025

norwayrock.net

TEXT AND PHOTOGRAPHY: ANNE-MARIE FORKER

Before we get into the music, I’ve got to ask you about the video

you made with your [Myles] mum and the pictures of Wolfgang [Van

Halen] on your phone. How did all that come about?

MK: Tim and I were talking while we were making this record and we

were trying to figure out something – I thought it might be interesting to

try and come up with something that kind of shows that AB had had this

really successful run but even though I was busy doing the solo work

and all that stuff, make it look like I had just been living in my mom’s

basement, bored and just being a total loser. So we ran from there and

tried to figure out a way to integrate a few things and have it be like a

teaser. And then my mum was kind enough to be part of the video – and,

jeez, I had no idea my mum had acting chops.

What kind of direction did she have? Was it just – “be motherly”?

MK: Yeah, Tim had some had some ideas – just say this and do this

– and the director as well with camera angles and stuff. But what was

funny about Mom is, she came in and I thought she was gonna be kind

of nervous. You know, she’s never done anything like this. She’s 80 years

old. She walks in and she’s like, “okay, well, boys, I’m here. What do you

need me to do?” And she was done in under an hour. I mean just the

whole thing was just knocked out. Didn’t flinch, no flub ups, just cool, you

know? Cool and collected and I was like, “gosh, I wish I had that”. Why

didn’t I get that genetic side?

It took you longer than an hour?

MK: Oh, good lord, it would be one mistake after another and

laughing.

It was very funny.

MT: It was great we could finally be funny because our stuff is always

so serious.

Will you do more of that in the future?

MK: Yeah, I hope so. We don’t take ourselves seriously. I mean, I think

that was another reason we wanted to do

this, because for twenty years, people think

“Oh they’re this serious band” but we’re not.

If you ever hang around our drummer, Flip

[Scott], he’s a character.

MT: He could be on Saturday Night Live.

MK: Yeah, he’s funny. We like to laugh.

I loved it when you brushed your old

jacket and then started to smell it.

MK: And that jacket does smell because

not only is that jacket over sixty years old

because it’s a vintage jacket. It was from the

World On Fire tour with Slash, so it had a

year of touring smells in it, so it’s disgusting.

Then, the frilly jacket was a jacket that my

uncle gave me in my senior year in high

school. I actually still don’t know why –

because I didn’t drink back then – but there’s

an empty beer can in the side pocket from

1988, which was the last time I wore it. So it

was fun.

Twenty years and now there’s a selftitled

album. Why now?

MT: I guess our answer has been, so far,

since we’re so deep into our careers now

with eight records and the 20-year mark,

it’s a good time to hit the “reset” button.

When you have so many records, people

are going to start forgetting for the fifth and

the sixth and the seventh albums, what the

titles are. But at that eighth record, you have

the self-title, and people remember that the

ninth record was right after the self-titled

record. That’s just a simple approach to just saying – This represents

the band. This is where we’re at now. We’ve been through a lot, but

here’s our sound right now. Even the album artwork is very simple and

straightforward. I think it tries to send a message. We’re trying to send

a message that to focus on the music is the most important thing, the

image and the names and all that stuff is just wrapping paper, but listen

to the music.

So, there’s no real overarching theme or concept to the album?

MT: There’s definitely a broad-brush lyrical theme in there – I don’t

know if Myles wants to explain that.

MK: Yeah, it’s hard to articulate. I think at the end of the day, the

song “Silent Divide” is really about, listening to your better angels and

if someone’s trying to provoke you or abusing you or abusing someone

you love, don’t let that draw you in. Don’t let that drama draw you in.

Remember who you are and try and utilise the skills necessary to stay

calm, cool and collected. And they’re a number of different songs that

address that dynamic, really. The thing is, that can apply to a number of

things. You can apply it to online bullying, for example. It’s a pretty broad

statement, really. There’s so much negativity, especially with the internet

and people are hiding behind their keyboards. Just a lot of venom being

spilled. But that’s the goal, that hopefully a line in our lyric will resonate in

a way where you can use in your own life and it will help you rise to the

occasion and not stoop to a certain level, you know?

Yeah, that “Stop – Breathe – Think” belongs on a t-shirt as well, it’s

powerful.

MK: I’m glad to hear that.

MT: They’re almost meditative words.

MK: I’m glad you brought that up, because to me –

MT: [serious] Let’s make a shirt! Stop – Breathe – Think!

MK: Because it really is the idea of before you act, before you’re

drawn in… and I think using that image, I appreciate that actually,

because that will help me think of a lot more. It gives it more weight. You

norwayrock.net

NRM 4-2025

29

”Myles: Maybe they

shouldn’t have let me

through the front door (of

Van Halen’s 5150 Studios).

They had just lowered the

value the whole property.

Mark: Now, it’s 5149.

Myles: Exactly.”

know, sometimes hearing how somebody else interprets it affects how I

think about it.

“Scales Are Falling” - the guitar on that is particularly beguiling.

What inspired that track?

MT: When you write over the years you have certain ideas that

you stumble upon that you never use. You’re like, “wow, that’s really

something special”, but yeah, it hasn’t had been turned into anything,

and initially the music side of it was one of those ideas. So we’re making

demos for the record and I put it together with some of the music for

that tune and sent it to Myles. And it just sounds different than anything

we’ve done before, I think. I think with each song, you want it to sound

different than something you’ve done in the past. And it’s definitely one

of my favourite tracks on the record. It turned out great. I think. The

combination of what we all threw at it made it special. It’s got one of

my favourite solos on it. You know, people would think your favourite

guitar solos are the ones that are the flashy fast things. But the one in the

middle – me and Myles, both do a solo. He does – is it outro?

MK: I think it’s the outro.

MT: And in the bridge section there’s a broken down solo piece that

I put together, last minute. That’s one of my favourite guitar parts on the

record. And I think Myles’s vocals in the bridge are some of my favourite

vocals on there. But, yeah, I’m very happy with that.

Are there any particularly personal moments?

MK: Oh, I think the ballad, “Trust In Me”, in a way, sums up what

we’re talking about earlier because there’s that line “my better

angels defend”, that serves as a reminder. This is a tough record,

because just from a lyrical standpoint, a lot of the riffs that Mark

presented were so intense that the subject matter that might have

worked on previous records was not going to work here. It just

wasn’t. Uplifting songs wouldn’t be congruent. So I had to step

back and go “Okay. well, what’s gonna work?” And where it kept

gravitating towards was this theme of being bullied or abused –

and we’ve probably all been in those situations and how did that

make you feel – and then immersing myself in that. It was probably

the most difficult record of the AB lot to write because of that, the

weight of that and staying in that mindset. It wasn’t healthy.

MT: And for the first time, whatever lyrics I’d written for this record

are super happy.

Mark, you take vocals on that track - why did you choose that

one?

MT: I just had that verse kicking around and I just love the way that

verse felt and I’d been throwing a lot of different choruses at it and it just

wasn’t working out. And I played the verse for Myles and I said “I think I

really feel strongly about this verse” and he responded positively towards

it. So I just had to go digging through a million different choruses and

throw them all together and finally settled on this one, and we all thought

it’d be great for us to have songs where we both go back and forth with

vocals. I’m really glad it’s finally out there because I hate having parts sit

around that I really like, that don’t see the light of day.

MK: Didn’t you initially have it as a Tremonti idea?

MT: I was recording the verse for a Tremonti album. And when the

song was done, I thought “this verse way outshines the rest of the song,

I don’t want to waste it”, you know? So that’s when I held it back, tried to

do some rewrites with it, send it to the guys and it’s definitely turned out

way better.

There’s another track where you’re singing on the chorus …

MT: Yeah, “Trust In Me”. You know what’s funny though? Even my

brother Mike couldn’t tell the difference when I started singing that

chorus. He’s like “What? You don’t sing the chorus.” I’m like “Yes, I do!”

MK: The first time I heard it, because we’re both in that similar

register – because on a lot of these tunes I’m singing a lower register –

then when it switched over, you can tell by our vibrato that’s when you

notice.

MT: And you weren’t even there for Hermes for that because you had

already gone home.

MK: Yeah, I had already gone.

MT: It’s funny, but unless I point it out, like you said, you’re low and

I’m high in my range. Sometimes it just goes by. I guess I’ve just turned

into rock singer of the year.

MK: I’m sorry. Don’t want to turn into me!

Myles - were there any guitar parts where you felt “that one’s got

to be mine”?

MK: Well, generally, when we do guitar parts, it depends on the song.

So “Scales Are Falling” is a good example. The meat and potatoes of

that tune, guitar wise, are what Mark presented. So my job is to put the

layering on top of it with my guitar parts. And that is a really tough tune

to do it with because of the syncopation, and it’s a very kind of quirky

guitar part which is what’s cool about it. So, how you put a guitar on top

of that and the melody was even harder - how are you going to balance

on that? But in the end, I think that’s what makes it unique, because it’s

like – “what’s happening here?”. But if it’s a song where it’s a riff that I

bring in, I’ll play that riff. And then, we usually just quad it up, you know.

Sometimes he’ll have – can you think of one where you did that?

MT: Well, the chorus on “Silent Divide”.

MK: Yeah, that’s a good example or “Power Down”. You did a totally

different thing.

MT: When it’s the meat of the main hook that you don’t want to

distract from, we quad that, which means I track it twice and you pan me

left and right. He tracks twice and we pan it left and right.

Was there a particular track that took the longest to make? I

know that “Slave To Master” is the longest in length, but which track

actually took the longest you guys to finalise?

MT: If I’m not mistaken, I think “Slave To Master” turned out being

easier than I thought it was going to be to track. The toughest part I still

won’t play live. There’s this weird time thing he puts in the intro to that

song, I still can’t get it. Even listening to it.

MK: Really?

MT: [imitates the rhythm] , that thing.

MK: Wow.

MT: I’m always, even when listening to, I still can’t put it together,

even listening to it.

MK: Now, that one was, I remember, in the studio, when we were

doing the pre-pro for it at the very beginning of it, we kept having to go

30 NRM 4-2025

norwayrock.net

back and forth.

MT: yeah, it did.

MK: I will say as far as the song or the parts

that had been around the longest, you could

argue – I don’t know how long you had that

outro section, that progression sitting around,

but the intro, I had that sitting around since

2018, earmarked for AB. So that was, you could

argue, the one that took the longest period of

time to find to finally finish, just because it was

a part sitting in the bin. I don’t know if you had

a bin part?

MT: Well, I had the chorus for “Tested and

Able”, for, oh, 12 years.

MK: Oh, there you go then, that’s the one

that technically took the longest.

Which was the fastest? Was there any that

just came? You know, Paul McCartney wrote

“Yesterday”, apparently, in fifteen minutes or

something. He woke up from a dream and

wrote it. What was there anything like that?

MT: Yeah, it was “ham and eggs”, or what

was that?

Yeah. “Scrambled eggs”.

MK: [sings] “Scrambled eggs….” They all had

little hiccups along the way. “Scales Are Falling”,

that was one where I don’t know what went into

it when you were working.

MT: I had to go to the doctor that day, so

I recorded the demo for that song. And when

you guys sat in the room, you just kept at the

arrangement and played over the top of it so

you used my original guitar tracks. I had to

go to the ENT because my throat was hurting.

That’s another reason why Myles was singing

the chorus.

MK: On “Tested And Able”?

MT: Yep. because there was a little scare

there.

Are you okay now?

MT: Fine now, yeah, thanks.

MK: What happened is, he was screaming

at me so much, “Dammit, Myles!”

That was the medical advice: “just go

easier on Myles”. Can you mention one guitar

and amp each of you use on the album, and

why?

MT: Yeah. we have signature PRSs that we

both use.

Oh, nice. Same as Opeth.

MK: Well I know Mike [Åkerfeldt] had a

signature one.

Yeah, he’s just come out with a new acoustic

signature. There’s only seventy-four made.

MT: Oh wow. Is it a PRS?

No. I’ve forgotten the name of it. It’s a

well-known acoustic brand. It could be

Martin.

MK: I’d buy that.

I think it costs $7,000.

MK: Really? Never mind, I might not buy

that! I need to do a few more gigs before that.

That’s doing well!

There’s only seventy four of them so

they’re expensive.

MT: When I first met him, he’s like “I use

your pickup in my guitar”, because I have a

very hot pickup in my signature model, I guess,

which is cool because I’m a huge Opeth fan.

What have you got in your signature

model that makes it yours?

MT: It’s a proprietary pickup. It’s just hotter

wound. When we were voicing it, I think PRS

gave us about twenty pickups to start picking

through. We got to about the fourth or fifth one

and it just worked, it just cuts real good and

does my thing.

How about you, Myles?

norwayrock.net

NRM 4-2025

31

MK: I still use the PRS MK signature model

and the same thing – proprietary pickup that

Paul and the gang put together. It’s got more

of a single coil sound to it without being single

coil. So, especially when we’re doing things

like this, which are high gain, it doesn’t buzz.

It’s great – it has a lot of character and it really

blends well with his guitar which instead of

two guitars that sound kind of the same, you

get two totally different sounding guitars. And

my amps, the same thing, I use Diesel. So I use

a VH4 on this record and then also when we

were in 5150, we couldn’t fly my rig out there

for a number of reasons, so, there was a 5150

and a 50 watt head that they just let me borrow

and I was like “wow, this really works well with

this band”. So we blended the two sounds. We

blended the Diesel and that 5150, and it really

sat nicely.

How was the experience of being in Eddie

Van Halen’s studio?

MT: Amazing. You know, you kind of lose

yourself in the moment. When you’re writing,

you forget where you are and then when you

snap out of it, you look around, you’re like “this

is unreal”, because to be the first band, outside

of a Van Halen – either Van Halen or a Van

Halen family member’s band – to be able to be

there, was such an honour. It makes you just

want to earn that privilege, you know, it makes

you want to play better, work harder. You’ll

never forget it.

MK: It was kind of intimidating because

you knew the calibre of music that had been

created there, and you’re like “I don’t want to

taint that”

You’re of that calibre as well.

MK: Well, I don’t know. I mean maybe they

shouldn’t have let me through the front door.

They had just lowered the value the whole

property.

MT: Now, it’s 5149.

MK: Exactly.

No, with the guitar work on this album, it

was in the right place to record.

MT: Thank you.

The production is superb. Elvis Baskette -

why do you use him?

MT: Well, I think he’s the best at getting the

best performance out of a band individually,

best vocal producer in the world, best for a

guitar player doing solos, stuff that you’re really

put on the spot for, that you really worry about,

he’s in total control of it. He becomes our filter

– I know he does this with other bands as well

as with us, he’d understands he’s not to write.

You know, he understands he’s a filter, you

know, he becomes one of us when we all put

ideas on the table. His opinion on what songs

are the strongest, or if there’s two similar songs,

we have to cut one, he’s someone we trust to

make decisions with. And if you listen to his

records, they all sound phenomenal. He’s just

an expert at making things sound really big.

And on this record, the last couple of records

actually, I think we’ve deliberately tried to pull

back on any kind of production as far as like

getting strings or pads or anything like that,

all that stuff is gone. It’s just us, stripped down.

But, Elvis stripped down still sounds like it’s

overproduced because it’s so good. You know,

like Wolfgang [Van Halen], his last record was

recorded to tape. And it sounded like the most

computer-analysed perfect thing you’ve ever

heard but it was to tape. That’s how good Wolfy

is. That’s how good Elvis is.

I had a chat with Wolfgang about his

album, a few weeks ago and I didn’t know it

was tape.

MK: Wolf’s a machine. His sense of timing

is so perfect.

I didn’t appreciate his favourite

instrument was the drums.

MK: Yeah. He’s an incredible drummer.

Incredible.

Like his uncle. So, it’s been twenty

years, which is hard to believe, since your

debut record. What do you attribute to your

longevity to?

MK: I think maybe just the way we were

all raised. I think we just learnt certain things,

like how to communicate, how to try and be a

decent human being and, if they’re moments

where you have a disagreement, you just

talk through it and don’t let things fester, you

know? I think our biggest issue is none of us

like confrontation, we’re all like that. You know,

you have to make sure that you air anything, if

there’s a disagreement. And when I’m talking

disagreement, I’m talking about things, like

we were talking about this video, maybe one

person feels a certain way about it. So we are

going to release like a video or something or a

piece of art or something and someone is like

“I don’t really know about that” and everybody

else said “oh it’s that’s great” and you just figure

out a way to –

MT: Then you just sit back and say “I told

you so”!

MK: Yeah. Well, that’s true. And there have

been things there have been things where we,

you know, because it’s very democratic and

that’s what you get to do, when the fans are

like “that sucks” – then the one person or two

people are like “see, we told you, you should

have listened to us”.

Are the fans pretty honest like that?

MK: Oh yeah!

MT: But we’ve never had arguments, you

know, within the band. No knock down drag

outs anyway.

MK: Yeah. That picture [of the two

pretending to fight, taken before the interview]

in fact that’s about as close as you’re going to

get.

Bands that are really fighting are not

going to pose like that.

MK: That’s a good point actually.

Definitely not.

MT: That’s a good point. A lot of bands

fight. I’ve seen it. It’s destroyed a lot of bands.

Destroyed a lot of good relationships. A lot of a

lot of brothers in bands, always.

MK: Yeah, right. It’s funny that doesn’t work.

MT: Except for Van Halen.

MK: True.

MT: And AC/DC.

MK: True.

Is there any unreleased material from 20

years ago that’s lying around that may see

the light of day at some point?

MT: I think we’ve put it all out.

MK: I think so.

MT: Did we do “Curl Sign”, did that come

out?

MT: Yeah.

MK: Okay. Yeah. What about “Breathe”, did

that come out?

MT: Yep. You know, the first demos for the

first record … You never sang “Some Day”, did

you?

MK: Yes, we did. I did sing “Some Day”.

MT: That never came out.

MK: Yeah, that never came out. I forgot

about that one.

MT: Yeah, I think most of it’s been B sides,

we’ve addressed most of them. And I like our

B sides just as much as the record stuff, you

know. Sometimes you just run into a situation

where you have songs that are similar and you

just kind of have to keep one off the record.

Yeah, like “Curl Sign”, that’s one of my favourite

tunes.

MK: Yeah I like that one.

MT: “Solace”? Was that a B side? I love that

one.

MK: Yeah, I think so.

You’re coming to Norway in January for

two nights which is fantastic. One of them

sold out. Any favourite memories of being in

Norway? I know tours are blurs.

MT: Yeah. You’re right, tours are blurs!

Whenever I think of Norway, I just think about

this one street with a restaurant a step down

underneath. I think it’s one of the main areas

that I envision normally in my head. It was

bright and happy and people were running

around. And usually you think about how dark

it was – and we’re there in January, so it’s going

to be dark. So those happy sunny images in my

mind are going to disappear.

MK: But when it’s sunny, I think that’s the

thing for me, when the sun does peek out, this

whole part of the world is crazy beautiful. So it’s

like Seattle, you know when the sun’s popping,

it’s hard to beat.

MT: Yeah, like right now it would be so

sunny I’d have to wear sunglasses at home.

MK: Are we going to see the Northern

Lights?

If they’re very strong, but it’s unlikely.

You’ll have to go further north, in the Arctic.

Thank you so much for your time guys!

MK: Thank you!

MT: Thank you.

32 NRM 4-2025

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 4-2025

33

CARLOS

ALOMAR

David Bowies gitarist

og bandleder gjennom

tjue år

34 NRM 4-2025

norwayrock.net

Når musikere på Carlos Alomars størrelse stiller seg til disposisjon,

kjenner vi vår besøkstid. Alomar er i skrivende stund ute med DAM-

trioen for å hylle David Bowies geni. Vi ringte ham opp via Zoom for en

drøy halvtimes samtale som kan leses i det følgende.

TEKST: BJØRN DAVID DOLMEN

FOTO (CARLOS ALOMAR I OSLO): ANNE-MARIE FORKER

FOTO (BOWIE & ALOMAR): GIE KNAEPS & PHILIPPE AULIAC

- Det kan jaggu ikke ha vært lett å arrangere det musikalske, her.

- Hehe, nei, men også jo. Da David Bowie inviterte til turné, måtte vi

jo alltid omarrangere musikken. La meg gi et eksempel: «Let´s Dance»-

skiva hadde massevis av hornblås. Det hadde ikke låter som «Five Years»,

«Ziggy Stardust» og «Fame». Ettersom det var «Let´s Dance» som skulle

turnéres og vi hadde en blåserekke på scenen, måtte dette løses – alt

måtte få hornblås. Jeg har ofte blitt spurt om årsaken til å gjøre livealbum.

Da har jeg som regel oppgitt to grunner. 1. Etter et år på veien har låtene

fått skikkelig form, og de sitter. 2. Hører du låtene for første gang live, er

det slik du fremover har lyst til å høre dem. Du vil ikke høre «Five Years»

i Ziggy-versjon etter å ha hørt den med lekkert blåserarrangement

under «Let´s Dance»-turnéen. David gjorde livealbum på grunn av

arrangementene. Låtene fikk alltid hos oss nytt liv på veien, og det får de

nå også. Jeg har på et vis blitt ekspert på dette, haha.

- Gjør rede for hva det var som ledet opp til det pågående DAMprosjektet.

- Allright! Du vet, det er nå ni år siden David døde, og utover prosjektet

jeg hadde sammen med Mike Garson har jeg ikke gjort noen ordentlig

hyllest til denne ekstremt viktige mannen i mitt liv. Prosjektet med Mike

ble gjort etter skogbrannene i California, hvor huset hans brant. Vi spilte til

inntekt for dette. Dernest ble jeg invitert til å spille under en David Bowie

fanklubb-samling i Liverpool, og der møtte vi George Murray. Det endte

med samspill, og det svingte utmerket. Da vi spilte gikk fansen amok og

gjorde krav på mer, så vi besluttet å gjøre DAM-greia for David og for

fansen. DAM-bandet begynte først å spille sammen omkring «Station To

Station». Dernest gjorde vi Berlin-trilogien og «Scary Monsters». Dette er

udødelig musikk som vi har bidratt til å gjøre nettopp udødelig. Davids

geni og minnet om Dennis Davis er hva vi vil hylle. Dette er på ingen

måte en money grab – pengene

går til Dennis Davis´ sønn og

hans universitetsutdannelse. Jeg

er 74 år nå, og jeg har ennå helsa

i behold. Hvorfor skulle jeg ikke

gjøre dette, liksom?

- Ikke sant! Dette er jo også

litt din legacy.

- Hehe, javisst! En av grunnene

til at jeg kunne spille med

David i så mange år, er at jeg

er transformativ. Og David tok

meg med på alt. Herregud, som

jeg har måttet håndtere mye for

å kunne levere den ulike David

Bowie til enhver tid. Med DAMprosjektet

ønsker jeg å levere det

hardtslående materialet med en

liten besetning. Denne gangen er

vi ikke tolv musikere på scenen,

og vi vil heller ikke gjøre det mer

stillferdige Bowie/Eno-materialet.

La oss nå ha det skikkelig gøy

med A-sidene! «Scary Monsters»,

«Blackout», «Beauty And The

Beast», «Look Back In Anger» –

dette er låtene som nå skal stå i relieff.

- Hvem i huleste skal synge dette, da?

-Takk for at du spør. Jeg kunne jo ikke bare søke en sanger, her – jeg

måtte finne noen som også er skuespiller, haha. Michael Cunio er mannen

for jobben. Han gjør hele greia. Han synger utmerket og forvalter også

mye av det kosmetiske.

- Med tanke på David Bowies estetikk og helt vanvittige

innflytelse, hvordan var det å jobbe med ham?

- Helt bortenfor denne verden. For å kunne følge de mange ulike

retningene hans måtte man være nysgjerrig. Vet du hvordan det er

å ankomme studio uforberedt for så å måtte tenke høyt? Vel, slik var

det. David og DAM-trioen besluttet tidlig å arbeide på en enkel måte.

La oss kun ha tre komponenter – slagverk, bass og gitar. Med det

formatet som utgangspunkt arbeidet vi ut låtene. Det var mye jamming

i studio, og David stolte hundre prosent på oss. Da vi hadde utarbeidet

grunnstrukturene, kom det imidlertid alltid andre folk inn for å tilføre nye

ting, da måtte vi enten skygge banen eller «hjelpe dem inn i musikken».

Å la alle få være seg selv var viktig for David. Han hadde alltid en

oppmuntrende tone overfor oss. Dette siste gjaldt også under turnéer,

men det var et helt annet scenario.

- Forklar.

- Yes sir! Se for deg det følgende: Du er i studio og jobber sammen

med trioen din. Ting begynner for alvor å sitte musikalsk. Så åpnes døren

og inn kommer et par musikere. David har vært på bar og funnet noen

han liker, skal vite, haha. Min jobb: Finne ut av ting. Og hvor er David? Jo,

bak glasset sammen med Brian Eno eller Tony Visconti. Vi kan se dem,

og at de prater, men høre dem kan vi ikke. I innspillingsrommet jobber

vi med musikalske ting, og det blir gjort opptak av oss. Så åpnes døren

igjen og David har noe på hjertet. Han vil snakke. Ikke med oss, men

med meg. David og jeg har en egen musikalsk terminologi, så vi forstår

hverandre. Så forsvinner han igjen og jeg må jobbe videre med bandet

basert på samtalen vi nettopp hadde. På turné var det helt annerledes. Til

norwayrock.net

NRM 4-2025

35

veien valgte David et personale av dyktige musikere som var i stand til å

lære seg materialet, men han tenkte også godt gjennom hvem som gikk

overens. Hvem vil du være på veien med i seks måneder, han som drikker

alene på hotellrommet eller han som oppfører seg bra, tar vare på seg

selv og sosialiserer godt?

- Du var hos Bowie i årevis. Var det alltid slik?

- Ja, sånn cirka. Når folk som Robert Fripp labbet inn i

innspillingsrommet med gitaren, ble vi bedt om å gå. Jeg hadde derfor

ikke alltid rollen jeg beskrev for deg. Ved noen anledninger hørte jeg

faktisk ikke det ferdige produktet før det befant seg i butikkhyllene, haha.

- Ai, så heller ikke du fikk gå inn i mikserommet?

- Nei, jeg diskuterte ikke produksjon dem. David ville ting, Visconti

ville ting og Eno ville ting. David oversatte til meg hva Visconti og Eno

ønsket. Ofte fikk jeg beskjed om å utarbeide tre versjoner av en låt som de

så kunne velge mellom. Hvilken versjon de gikk for la jeg meg ikke bort

i. Tekstene og hva låtene handlet om visste vi heller aldri – vi lagde bare

musikk. Det hendte også at David plutselig trengte rommet for å prøve

ut vokalarrangementer og slikt. Da fikk vi beskjed om å gå og få oss litt

søvn. To timer senere kunne telefonen ringe, gjerne midt på natten. Da

måtte vi tilbake igjen. Så spontant og kreativt var det å jobbe med David

Bowie.

- Alltid beredt!

- Ja, og gladelig så. Det var ingen problemer, kun utfordringer. Bowie

var spontan og ekstremt kreativ. En helt ufattelig intuitiv mann.

- Hvordan var så vennskapet oppi alt dette?

- Vi hadde et dypt vennskap. La meg si litt mer om David Bowie

på turné: David kjente alle sine musikere svært godt, og han ønsket

å tilbringe mest mulig tid med oss. Og ikke bare hang vi sammen, vi

beskyttet ham. Med David skjedde det meste på hotellet. Klubber dro

vi nesten aldri på. Det vi gjorde var å leie en hel etasje med rom som

var forbundet med dører. Åpnet man disse kunne vi ha store fester der

oppe. Slik slapp David å gå ut. Det var mye styr rundt David, med fans i

lobbyen og folk som hele tiden ville ha en bit av ham. Skjønt, det hendte

at vi dro ut, men da var det noe spesielt på gang. Man kan ikke lukke seg

inne på hotellet når man er i Bangkok, liksom, haha. Jeg kan fortsatt høre

stemmen hans si ‘Let´s go out, boys’. David kunne ikke dra ut alene, så vi

passet da godt på ham.

- David Bowie gikk gjennom en rekke perioder. Klarte han å

”Jeg kan fortsatt høre stemmen

hans si ‘Let´s go out, boys’.

David kunne ikke dra ut alene,

så vi passet da godt på ham.”

«holde på seg selv» hele veien?

- Å ja, det var kun artisten som forandret seg. Vi må aldri

dehumanisere et individ eller forveksle personen med personaen. Det

være seg alkohol, kokain eller kaffe – man har behov for noe. Hvis man

er trøtt og kjører en lastebil, hva vil man gjøre? Jo, man stopper og tar

en kaffe. David måtte av og til være våken i to dager. Et eksempel er da

han skulle ferdigstille «Young Americans»-skiva og ikke hadde begynt på

tekstene. Kokain var da Davids private behov. Herregud, vi gjorde hele

det albumet på en uke, liksom. David var en ekstremt intelligent mann,

og han passet alltid på å være det. Han var også et nysgjerrig menneske

som lyttet og alltid lot deg snakke ferdig. Dette var en del av hans natur,

og naturen hans forandret seg aldri på grunn av alkohol, kokain eller nye

karakterer. Ingen var mer bevisst sin persona enn David. Vi snakker nå en

mann som dokumenterte hele sitt liv fra han var tretten år. Hvem andre

har gjort noe sånt? Han visste allerede som tenåring at han skulle bli

rockestjerne. Når man ser intervjuer med ham, ser man ofte personaen,

spesielt i tidlige intervjuer. David Bowie visste bedre enn alle andre at det

var narrativet som solgte platene.

- Du er selv en svært allsidig gitarist. Hvilken sjanger vil du si ligger

nærmest hjertet ditt?

- Funk. Jeg har vært så heldig at jeg opp gjennom årene har fått jobbe

med utrolig mange musikere. Å stjele fra andre ble tidlig en greie for meg,

haha. Mye av vib-arm-bruken min kommer fra Bellew, og båndsløyfene

og hammerestetikken er rappet rett fra Fripp, haha. Jeg spiller i dag funk,

rock, jazz, country, blues og latino-gitar, og jeg føler meg like hjemme i alt.

Min nysgjerrige natur har vært min drivkraft. Funk-musikk er nok allikevel

det som ligger meg aller nærmest.

36 NRM 4-2025

norwayrock.net

GLENN HUGHES

MANN FOR SITT ORD

Det finnes musikere som nesten ikke virker å eldes, og sånn bortimot

øverst på den lista finner vi Glenn Hughes. Å synge som han gjør, i

en alder av 74 år er rett og slett umenneskelig, så da han tok turen til

Trondheim for å spille konserten som ble utsatt i fjor, skrapte vi på

dørene på Byscenen for å få en prat med herremannen. Det er ikke

ofte jeg blir starstruck, men jeg måtte puste litt ekstra med magen

da vi møtte ham for fotoshooten på scenen. Heldigvis viste han

klassisk britisk manér, og pratet villig vekk om både Deep Purple,

solokarrieren og om bassen han ga Geezer Butler i 1976.

norwayrock.net

NRM 4-2025

37

TEKST: JAN EGIL ØVERKIL

FOTO: KJELL ROGER SOLSTAD

- Du har et nytt album ute, noe vi

kommer tilbake til, men det er en litt

spesiell del av turneen du er ute på akkurat

nå, så vi må prate litt om det først.

- Det stemmer, og som du kanskje er

klar over, var denne turneen egentlig i fjor,

men deler av den ble kansellert på grunn

av hendelser utenfor min kontroll, så noen

av konsertene ble flyttet til nå. Turneen i år

startet for rundt fem uker siden, med en helt

annen setliste enn det dere får i Norge denne

gangen, men vi turnerte så mye med denne

setlista at den fremdeles ligger i muskelminnet

vårt. Setlista vi turnerer med ellers er på over

to timer med låter fra karrieren min, og jeg

skulle veldig gjerne ha spilt den for mine

norske fans også.

- Tenkte du egentlig å gi oss det samme

showet som resten av turneen?

- 100%. Jeg vet jo at svært mange kjøpte

billettene til det som var Deep Purpleshowet,

men jeg vil tro at sikkert halvparten

av publikum tenker at de heller ville høre

alle de andre låtene som jeg gjør på resten

av turneen. Jeg liker å tro at jeg er mann for

mitt ord, og ettersom så mange hadde kjøpt

billetter til Deep Purple og «Burn»-feiringa,

ville jeg hedre den avtalen jeg gjorde da

billetten ble lagt ut, og gjøre showet som

opprinnelig var satt opp. Jeg er glad for at du

stilte akkurat dette spørsmålet, for da får jeg

forklart hvorfor jeg gjør «Burn»-showet, og

ikke den nye turneen, fordi det er viktig for

meg å forklare hvorfor det blir som det blir.

Jeg står for det jeg sier nå. Før i tiden … ikke

akkurat.

- Akkurat det skal vi komme tilbake til.

Er det noen sjanse for at du kommer tilbake

med «Chosen»-turneen ved en senere

anledning? Hvor lang blir turneen?

- Den avsluttes for året i Sør-Amerika i

november, før vi fortsetter i USA i to måneder i

perioden mars-mai. Deretter blir det litt fri, og

da er det mulig at vi tar en runde, men da blir

det nok Oslo i tilfelle.

- Begge konsertene i Norge er utsolgt

denne gangen, og det blir det nok om du

kommer tilbake med «Chosen»-konserten.

- Jeg har vært i Norge mange ganger, og

det er alltid veldig hyggelig å komme hit.

- Hvordan forbereder du deg for en

turné?

- Jeg har skrevet rundt 400 låter, så det går

en del tid med på å finne ut hvilke låter jeg

skal ha med. Det var litt enklere med «Burn»-

turneen sånn sett, men på andre turneer er

det mer jobb med å plukke låter, både for

publikum, men også for min del. Alle låtene

har en historie i livet mitt, og jeg har låter fra

perioden før jeg ble rusfri og edru, og perioden

etter. Vi snakker rundt 30 år siden det skillet

nå. Det var mørke tider før det, og etter jeg

ble edru, har jeg gitt ut ni album. Jeg ville

vise fansen historien om Glenn Hughes, fra

tenåringen i Trapeze, via Hughes/ Thrall, og alt

jeg har vært med på, og de mørke årene, som

jeg kaller de, er en del av den historien.

- Med ei skattkiste bestående av 400

låter må det være en monumental oppgave

å velge ut låter til en to timers konsert, selv

om enkelte låter er selvsagte.

- Dette er viktig. Jeg valgte denne setlista

for meg, for jeg føler meg forynget når jeg

synger disse låtene, og jeg tror publikum

kommer til å føle det. De kommer til å se at jeg

er lykkelig og svært emosjonell.

- Jeg tenkte på det da jeg skrev

anmeldelsen etter «Burn»-konserten i

Oslo for to år siden, at du var kun noen få

uker unna å fylle 72 år, og nå er du her, og

har fylt 74. Da vi kom hit i dag, var dere i

gang med lydsjekken, og du når fremdeles

de høye tonene du gjorde for så mange

år siden. Kroppen forandrer seg når man

blir eldre, og som musiker blir det veldig

tydelig, og spesielt som vokalist. Du har

fremdeles rekkevidden til Glenn Hughes.

Hvordan er det mulig?

- La oss prate litt om det.

- Ja, la oss det!

- For alle de årene siden, delte David

(Coverdale) og jeg på vokalen i Deep Purple.

Robert Plant er en venn av meg, og vi pratet

om dette, om hvordan vi endrer på måten vi

synger på. Den gangen var det mye løping

rundt på scenen, mye bevegelse, og det

medførte mye pusting. Kona mi sa det til

meg; ´Glenn, det er fint at du beveger deg

oppe på scenen, men du må huske på at det

er stemmen din folk vil høre. Du kan bare stå

der og synge, og de kommer til å kose ræva av

seg.´ Og hun har helt rett, så de siste femten

årene han jeg jobbet mye med yoga-teknikk

og pusting. Jeg har enorme lunger, og har

svært stor kapasitet på å holde de lange

tonene, og det kan jeg takke pusteteknikken

for. Derfor har jeg mye bedre lungekapasitet i

dag enn for 30 år siden.

- Hvor mye varmer du opp?

- Hele dagen. Jeg starter allerede etter

frokost, og holder på gjennom hele dagen.

Det er derfor, du kommer til å se det fra første

tone når vi kommer på scenen i kveld; da er

det ´go!´

- Jeg tror faktisk jeg skrev det i

anmeldelsen min sist; at det første Hughesskriket

kom etter få sekunder.

- Haha! Det stemmer vel bra det.

- Akkurat det imponerer meg, at du er

i stand til dette i en alder av 74 år. Jeg vet

ikke om noen andre som fikser det.

- Jeg skal si deg noe, og dette er viktig! Om

jeg er ren og edru, noe du vet jeg er, og jeg

er lykkelig; da tar stemmen min vare på seg

selv. Stemmen følger mitt indre. Folk som ikke

kan synge, gjør ting på feil måte. De drikker

for mye, røyker for mye, og er oppe for sent på

kveldene. Nå høres jeg ut som en politimann,

men det er jeg ikke, jeg bare vet hva som skal

til.

- Det skulle man tro, du har tross alt

vært på begge sidene.

- Nettopp! Jeg er én av de heldige. Folk

har kalt meg ´the last man standing´, og jeg

kommer nok til å være den siste Deep Purplevokalisten

som fremdeles synger. Ian (Gillan)

er noen år eldre enn meg, så jeg tror nok jeg

holder på lengre enn ham.

- Når du nå nevner Ian. Hva skjedde

under Rock And Roll Hall Of Fame?

- Ok, hør her. Vi ble nominerte til RARHOF,

og David ringte meg, og vi pratet om hva vi

eventuelt skulle synge. Kanskje ville HOF ha

oss til å synge, men la oss bare si at noen i

Deep Purple-familien ikke ville ha David og

meg til å synge. Jeg trakk meg tilbake, mens

David sto på barrikadene og sa: ´Jeg skal ta en

prat med Gillan!´ Jeg har all mulig respekt for

Ian for det han har oppnådd med Deep Purple,

men han har aldri anerkjent det David og jeg

gjorde i bandet mens han var ute. Jeg møtte

ham mange ganger på 80- og 90-tallet, men

han kom meg aldri i møte.

- Det er trist å høre, for dere er viktige

brikker i bandets historie.

- Han forsto ikke hvorfor David og jeg

ble inkludert i nominasjonen, men komiteen

forklarte ham at David og jeg var viktig for

bandets videre suksess, og at uten oss kunne

det ha gått riktig ille. «Burn» ble jo et enormt

album for bandet. Jeg bærer ikke nag til noen,

og jeg er på et godt sted i livet nå, og for David

og meg ble HOF-kvelden veldig trivelig. Vi

koste oss med konene våre. Det var mye latter

og glede den kvelden. Og la meg si dette;

av alle som ble innlemmet den kvelden, så

ba Hall Of Fame meg om å bli ambassadør.

Band som Chicago og Cheap Trick ble

også innlemmet, men de ba meg om å bli

ambassadør. Kanskje var det fordi jeg ikke

ble irritert over Gillans oppførsel, jeg vet ikke,

men jeg tok ikke noe av det til meg, men lot

det gå. Jeg vil ikke sitte og se tilbake og angre

på ting jeg kunne ha gjort annerledes. Jeg har

gjort mine feil her i livet, og jeg har lært av de

feilene. Nå vil jeg være den Glenn Hughes som

ser framover, og ikke angrer på uttalelser gjort

i affekt.

- Det er ikke ofte redaktøren legger seg

opp i intervjuene mine, men denne gangen

ba han meg spørre deg om du husker

konserten du gjorde på Elm Street i 1993?

- Det gjør jeg, fordi Ian (Paice) og

Roger (Glover) var der. (De kom rett fra

egen konsert i Spektrum, og satt bak

miksepulten med Hughes sto på et

scenen med tre Europe-medlemmer i

backingbandet sitt! Red. anm.) Jeg husker

38 NRM 4-2025

norwayrock.net

”De mørke årene, som

jeg kaller de, er en del

av den historien.”

det på grunn av det. Og på den tida var egentlig alt i orden, men den

kvelden var siste gang noe sånt skjedde. Hør her; å være i Deep Purple

er ikke enkelt! Ikke for noen! Spør hvem som helst som har spilt eller

spiller i det bandet. Nick Simper, Rod Evans, Joe Lynn Turner, kompisen

min, Joe Satriani… de vil alle bekrefte det. Blackmore… gaaaal mann!

- Jeg oppdaget Deep Purple da min eldre bror kom hjem med

«California Jam» på VHS. Jeg var sikkert ikke mer enn 7-8 år, og jeg

husker jeg tenkte «Stakkars mann» om Coverdale da du begynte å

synge på «Burn». Jeg sier vel egentlig det fremdeles når jeg prater

om den konserten med folk.

- Virkelig? Haha, så moro! Vet du, da vi spilte live, hadde ikke David

lov til å snakke mellom låtene, det ville Richie at jeg skulle gjøre. Han ville

ha meg til å introdusere låtene.

- Sikkert fordi du hadde mer sceneerfaring enn David?

- Nettopp. De ville ha en med erfaring. Jeg er veldig glad i David, det

vil jeg si!

- Det ser vi. Og du snakker alltid veldig pent om Trapeze.

- Jeg elsker det bandet! Det er det beste bandet i verden!

- Du har uttalt at du ønsker at du aldri forlot de. Hva tror du ville

ha skjedd om du ikke sluttet?

- Det er viktig at folk vet dette; Trapeze konstant i USA i tre år, og

bygget opp et publikum. Da vi startet spilte vi kanskje for tre personer,

mens da jeg sluttet i 1973, spilte vi foran 10 000. Da jeg sa farvel til

bandet, visste jeg dypt inne at jeg hadde valgt feil. Du er for ung til å

huske dette, men jeg var på høyden i 1973.

- Jeg er faktisk født i 1973.

- Ikke sant. Da kan faren din fortelle deg om det, haha! Vi var på vei

til å lykkes skikkelig den gangen, og John Bonham ønsket å produsere

den neste Trapeze-skiva, og vi ville ha blitt signert på Swan Song

(plateselskap lansert av Led Zeppelin i 1974, journ. anm.), så jeg tok

feil beslutning, rett og slett. Men jeg sier ikke noe negativt om Deep

Purple i så måte.

- Føles det ille i dag, at du faktisk sluttet?

- Ja. De gråt. Jeg forlot jo familien min. Sannheten min. Jeg forlot

familien min for å bli med i Deep Purple, som ikke er som familie. De

ser ut som familie, men det er ikke sannheten i det hele tatt. Jon Lord

var veldig hyggelig. Jeg bodde sammen med Paice i seks måneder, og

vi pratet ikke noe særlig med hverandre, faktisk. Trapeze er det beste

bandet jeg har vært med i, og jeg har vært med i en del band.

- Vi må innom «Chosen»-plata litt igjen, for det er jo den

egentlige grunnen til at du er på turné nå. Sist gang vi pratet med

deg, sa du at du muligens ville gi ut noe nytt, men kun om du følte

du hadde det i deg. Nå er plata her, hvordan føltes det å slippe den?

- Faktum er at jeg var bundet til en kontrakt med Frontiers som jeg

måtte fullføre. Dette er en god historie. Det er ikke mange som vet dette.

Frontiers tilbød oss en god avtale på to skiver da jeg spilte i California

Breed. To album. Jeg signerte kontrakten, mens Jason (Bonham,

trommer) og Andrew (Watt, gitar) signerte ikke, så da sto jeg igjen,

mens Jason slutta, og Andrew, vel, vi klaffa liksom ikke helt, så da sto

jeg igjen da, med en kontrakt som måtte innfris, og «Chosen» er den

innfrielsen. Enten ga jeg ut plata, ellers kom Frontiers til å saksøke meg.

Der har du en historie!

- Det kan du trygt si! Det høres ikke ut som at du kommer til å

jobbe med dem flere ganger.

- Absolutt ikke! Egentlig tror jeg ikke at jeg kommer til å signere

noen platekontrakter igjen. Jeg kommer i hvert fall ikke til å gi ut noen

flere hardrock-album, så mye kan jeg si. La meg si dette, for å forklare;

hardrock som sjanger er i ferd med å dø. Folk kjøper ikke fysisk musikk

lengre, og jeg vil egentlig ikke ha musikken min på Spotify. Jeg vil

ikke være med på det lengre, så om jeg spiller inn noe nytt nå, blir det

akustisk, eterisk og sjelfullt.

- Så mye soul som du har i deg, er det garantert noe jeg ville ha

hørt på.

- Jeg orker ikke å konkurrere med høye gitarer lengre, så kommer

det noe nytt nå, blir det en ren Glenn. Akustiske gitarer og så videre.

Men jeg kommer ikke til å slutte å lage musikk; det ligger ikke for meg.

Økonomisk har jeg ingen behov, sånn sett kunne jeg ha sluttet i dag,

men jeg ønsker ikke å slutte. Kona mi sier det også. Vi ser ofte at folk

som slutter med det de brenner for, de setter seg ned, visner, og dør. Det

ønsker ikke jeg.

- Det er jo min generasjon utrolig takknemlige for. Vi har jo vokst

opp med dere, og artister som dere kommer aldri igjen. Hvor mange

artister har karrierer som strekker seg over flere tiår? Jeg ser ikke

for meg at vi får flere Glenn Hughes, Deep Purple, Rolling Stones

eller AC/DC.

- Det tror jeg du har helt rett i. Husk at jeg kommer fra 70-tallet. Jeg

så starten på Queen, Zeppelin, Purple, The Who og Stones, Genesis, Yes

og Pink Floyd. Vi ser ikke dette lengre. De blir som døgnfluer i forhold.

Jeg lager ikke Deep Purple-musikk lengre. Jeg utvikler meg hele tiden,

i måten jeg skriver på… Jeg tenker aldri at jeg burde ha laget et album

i samme gata som «Burn». Det vil aldri skje. Jeg jobber jo på en annen

måte fra år til år nå; jeg må tilpasse turneringa en del. Før turnerte jeg

åtte måneder i året, mens i år blir det fem måneder. Til neste år blir det

kanskje tre. Jeg må ta flere pauser nå enn tidligere, for jeg ønsker å gi

absolutt alt på konsertene. Reisinga koster mye for kroppen for folk på

min alder. De som sier noe annet lyver. Så enkelt er det. Når du ser meg

synge i kveld, forhåpentligvis ser du en mann med ungdommen intakt på

scenen. Det er det folk kommer for å se.

- Ut fra det vi hørte på lydsjekken vil nok det være tilfelle. Et kjapt

spørsmål før vi avslutter; jeg har latt meg fortelle at du ga Geezer

Butler Rickenbacker-bassen

- Haha, det stemmer. Jeg var i Birmingham i 1976 og øvde til det jeg

trodde skulle være det første Glenn Hughes-bandet, og ga den til ham.

Da Dio gikk bort, møtte jeg Geezer hjemme hos Ronnie, og jeg spurte

ham; «Terry, er det muligheter for at jeg kan få kjøpe tilbake bassen du

fikk?» Han svarte med den tykke aksenten sin; Í don´t sell me basses,

but you can come and look at it if you like´. Haha! Og han var helt alvorlig

da han sa det. Ít´s in me bedroom on a stand.´

- Det var jo litt trist.

- Jeg skjønner ham jo. Og vi er gode venner.

- Men å selge deg bassen, det ville han ikke.

- Nei, og han mente det, men det gjorde jo jeg også, men ingen sure

miner, altså.

norwayrock.net

NRM 4-2025

39

MED ENDEN I SIKTE

40 NRM 4-2025

norwayrock.net

I sommer sto Dave Mustaine på scenen på Tons of Rock sammen med sitt

Megadeth, og alt fremsto harmonisk og greit. Men et par måneder senere

annonserte han at den neste skiva, den selvtitulerte «Megadeth» med

planlagt utgivelse i januar 2026, ville bli bandets siste, og at de deretter

ville legge ut på en avskjedsturné. Dette krevde selvsagt at vi slo på

Zoom-tråden til Dave Mustaine hjemme i Nashville for å få høre om han

faktisk skal pensjonere seg – og om hvorfor Megadeth spiller inn cover av

Metallica-låter.

TEKST: GEIR AMUNDSEN

FOTO: ANNE-MARIE FORKER

BANDPIC: ROSS HALFIN

- Morning, Dave! Artig å se deg uten hvit skjorte, det har nærmest

blitt ditt kjennetegn på scenen.

- Det hender at jeg bruker en svart en. Som oftest etter at jeg har hatt

en bedre middag, og jeg føler meg litt oppblåst, da tar jeg en svart en.

Men jeg er veldig bevisst på helsen min og hva jeg spiser, så det skjer

ikke så ofte.

- Men den hvite skjorta er ganske kontrastfylt kontra sceneklærne

til de fleste andre thrash metal-musikerne, som nærmest

konsekvent bruker svart, og gjerne sper på med nagler og lær – eller

spikerarmbånd og patronbelter.

- Hvis man har et sunt indre, så skinner det gjennom på utsiden,

hvordan huden eller håret mitt ser ut, hvordan jeg snakker, hvilke ord jeg

bruker. Hvilke klær jeg bruker er uvesentlig hvis ordene som kommer ut

av munnen min er stygge.

- Men til saken! Megadeth annonserte nylig sitt siste album og en

avskjedturné, noe som fullstendig overrumplet fansen. Hva skjer?

Skal du pensjonere deg og slutte å lage og spille musikk?

- Vel, vi annonserte at dette blir vårt siste studioalbum. Det

som skjedde var at jeg var hjemme en dag, og jeg snakket med

managementet og sønnen min, som jobber i Megadeths management.

Og jeg nevnte at jeg hadde spilt hardt og sunget hardt i dag etter dag

etter dag etter dag – det virket ikke som om dette noen gang skulle ende

ta. Jeg var veldig sliten, hendene mine verket, og halsen min verket. Det

var fint så lenge alle gutta var samlet og vi hang sammen, men arbeid

er arbeid, og når det var på tide å gå på scenen og spille låtene… Du får

sjelden tid til å la hendene bli bedre. Hendene mine er skadde, jeg har

leddgikt i hendene, og det blir stadig vanskeligere å spille. Det samme

med stemmen min, og med ryggen, etter å ha headbanget i mange tiår.

Det har skadet nakken min og spredt seg videre ned i ryggen min. Vi

kommer til å turnere i lang tid fremover med denne skiva. Og vi er ikke

bare et amerikansk band – vi er et internasjonalt band. Vi har spilt på

samtlige kontinenter som finnes. (Unntatt Afrika, Dave! Journ. anm.)

Vi avbrytes i et minutts tid når Mustaines chihuahua Romeo

begynner å gneldre i vei, mens Mustaine prøver å få ham til å roe

seg.

- Han er vanligvis ikke sånn, men vi har håndverkere i huset nå, så

jeg vil ikke kjefte på ham for at han vil beskytte oss. Smarte hunder,

chihuahuaene.

- Har du noen idé om hvor lang denne turneen kommer til å bli?

Og siden jeg er norsk, er spørsmålet egentlig om dere kommer til å

gjøre en grundig turné i Europa?

- Vel, vi var jo faktisk i Europa i hele oktober, men da var vi support for

Disturbed, og mange av våre fans kom ikke dit, for de ville hovedsakelig

”Jeg vet at vi har

mange fans i Norge.

Det er også et par

norske band som jeg

liker og synes er veldig

bra, som Shining.”

se oss, og på de konsertene spilte vi ikke så lenge, bare en time. Og

fansen vet at vi vil komme tilbake og gjøre en skikkelig Europaturné, noe

vi er i ferd med å sy sammen i disse dager. Men som sagt, det kommer til

å ta oss flere år å reise tilbake til alle stedene vi har spilt på før, og da må

man ta hensyn til årstidene, for noen av dem vil man unngå. Og i andre

land er det stikk motsatte årstider av der vi bor.

- Nei, du har ikke lyst til å turnere i Norden midt på kaldeste

vinteren. Da har vi ikke lyst til å bevege oss utendørs i det hele tatt.

- Nei, ikke sant? (Mustaine får en hostekule og bruker et minutt før

han er klar igjen.) Beklager, jeg pådro meg bronkitt da vi var i Europa, og

jeg blir ikke kvitt den. Og den gjør det nesten umulig å synge. Så ja, det

understreker jo bare poenget vi akkurat snakket om.

- Men hva tenker du om fremtiden? Skal du fullstendig slutte å

lage og fremføre musikk? Eller drømmer du om å få fremføre dine

akustiske stykker sammen med Royal Philharmonic Orchestra,

kanskje?

- Haha! Det høres topp ut, det skulle jeg gjerne ha gjort! Ærlig talt, jeg

vet ikke hva fremtiden bringer. Jeg vet hva vi skal gjøre i år, og jeg vet hva

vi skal gjøre neste år. Men planer kan forandre seg. Det har skjedd et par

ganger i løpet av Megadeths karriere at vi har gjort oss klare til å legge ut

på en lengre turné, men av eller annen grunn har den blitt kansellert på

kort varsel. Så vi må litt nærmere i tid før vi vet at dette faktisk skjer. Men

jeg kan si at vi er i prosessen med å booke konserter for både 2027 og

2028, så vi kommer til å turnere lenge. Som sagt, vi er ikke et amerikansk

band, vi er et internasjonalt band, og det vil ta tid å dekke alle landene vi

vil ta farvel med fansen i.

- Så vi snakker faktisk om både to og tre år frem i tid, altså.

- Ja, faktisk. Men tre år passerer jo på et øyeblikk.

- Har du tenkt noe på hvordan og hvor den aller, aller siste

Megadeth-konserten bør være?

- Nei, jeg tror ikke jeg skal prøve å forestille meg hvordan det skal bli.

- Ikke noe markering med gjester og fyrverkeri og brask og bram?

- Nei, jeg vil ikke sitte på scenen og grine. Det blir vemodig nok. Så

norwayrock.net

NRM 4-2025

41

for min egen verdighet, for mitt ego, tror jeg det er bedre å bare spille

en vanlig konsert, i stedet for å planlegge noe høytsvevende som jeg

innbiller meg skal bli så fint og flott, og så skjer det ikke. Og hvis du

fokuserer alt på at du spiller din siste konsert, så spiller du kanskje ikke

så bra. Jeg vet ikke, jeg prøver alltid å gi alt. Den nye boken min, som

kommer til neste år, handler mye om kreftbehandlingen min, og sønnen

min sa at mitt kanskje fremste karaktertrekk er min utholdenhet, min

motstandskraft, og evnen til å reise meg igjen og kjøre på videre. Han sa

at det ene øyeblikket kunne jeg ligge på en sofa på backstagen og kaste

opp så jeg vrenger meg, og fem minutter senere går jeg på scenen og gir

alt jeg har. Og jeg ble glad for at han har fått det inntrykket av meg. Det er

viktig, å aldri gi opp.

- Etter 40 år i bransjen, hvem er den gjennomsnittlige Megadethtilhengeren

på konsertene nå? Er det han i 50-årene som har hengt

med siden 80-tallet, er det yngre metalheads, eller kanskje til og

med tre generasjoner av fans?

- Jeg vet ærlig talt ikke, men jeg kan fortelle deg hva jeg ser fra scenen

og på Meet & Greets backstage. Men det er jo et begrenset utvalg,

de aller fleste av fansen rekker jeg aldri å se eller møte. Det er veldig

overraskende, men det er veldig mange yngre fans. Til og med så unge at

de er der med foreldrene sine som passer på. Men jeg synes det er helt

topp.

- Du kan jo møte en fan rundt de 60, som kommer på konsert med

sin sønn på 37, som igjen har med sin sønn på 15.

- Ja, fullstendig. Og det har skjedd. Ikke ofte, men far og sønn skjer

bestandig på Meet & Greets. Jeg må være på utkikk etter tre generasjoner

neste gang, jeg skal huske det.

- Den neste og siste skiva skal komme i januar 2026. Hadde du

noen annerledes innfallsvinkel når du skrev denne, med tanke på at

det faktisk er den aller siste?

- Nei. Det er det korte svaret. Jeg husker jeg hørte et intervju med

Diamond Head, på en singleplate hvor A-siden hadde en Diamond Headlåt,

og B-siden hadde et intervju med bandet. (Det må ha vært «Makin’

Music», første singel fra «Canterbury» fra 1983! Svaret avgitt. Journ. anm.)

Og vokalisten Sean Harris besvarte et spørsmål og sa at: ‘Det er bare én

måte å gjøre ting riktig på.’ Jeg tenkte først at: ‘ Mnja, det er jo mulig at

hensikten helliger middelet, men…’ Men det er bare én måte å gjøre ting

riktig på. Og jeg har prøvd å gjøre det til mitt motto og være streng mot

meg selv. Jeg vet at mange ikke forstår det, og de sier at jeg er vanskelig

å samarbeide med, men jeg stiller bare høye krav, til meg selv og de jeg

jobber sammen med.

- Jeg liker hvordan dere har «The Last Note» som siste låt på siste

skive – litt a la Queen og «Thw Show Must Go On». Skrev du den

teksten med det i mente?

- Ja. Vi har alltid låtene våre nummererte. «Tipping Point» var for

eksempel sang nummer 9, «I Don’t Care» var sang nummer 4. «Hey God»

var sang nummer 2. For å gi deg et visst inntrykk, så var «The Last Note»

sang nummer 15. Vi hadde noen bonusspor som vi måtte sende til diverse

territorier, som er en av de stygge greiene med musikkindustrien for tiden.

- Hva da, at det ikke er noen B-sider lenger?

- Ikke bare det, men at man må sette av enkelte låter som kun skal

på f.eks. den japanske utgaven av skiva. Det fører til at hardcorefansen,

som vil ha alt av bandet sitt, må bruke masse penger på å skaffe seg alle

utgaver for å ha alle låtene.

- Er det hovedsakelig denne nye skiva som skal promoteres på

den kommende turneen, eller kjører dere et Greatest Hits-sett siden

det er siste gang fansen får se dere?

- Egentlig er alle konsertene våre nå Greatest Hits. Vi lager en ny

settliste hver kveld, og da vi var ute med Disturbed kunne vi bare spille

elleve eller tolv låter per kveld. Og åtte av de låtene er bortimot faste

låter som vi må gjøre. «Hangar 18», «Sweating Bullets», «Peace Sells»,

«Symphony…», «Holy Wars» - det er fem bare der. Vi må gjøre en del av

klassikerne for å kunne rettferdiggjøre å spille nye låter. Når vi har en ny

skive, så liker vi å promotere den med å spille noen nye låter også, men

vi har mange låter som vi ikke kan skippe. Tenk deg om du dro for å se

42 NRM 4-2025

norwayrock.net

Hendrix, og han spilte ikke «Purple Haze»? Du

ville reagert med å si: ‘Hva faen?!’ Ikke sant?

Jeg har lest at Jimmy Page og Robert Plant

planlegger å spille sammen igjen, og at Robert

hater «Stairway To Heaven», men tenk deg

om du dro for å se Led Zeppelin, og så spilte

de ikke den låten? Eller AC/DC uten «Bad Boy

Boogie»?

- AC/DC har settlisten sin hugget i sten

før turneen starter, for de vet akkurat hva

folk vil ha.

- Helt riktig!

- Den store snakkisen blant fansen

har vært Megadeths versjon av «Ride The

Lightning». Hva fikk deg til å ville inkludere

en Metallica-låt?

- Vel, siden jeg skal trekke meg tilbake, så

ville jeg vise min respekt for der alt startet. Jeg

har aldri sagt noe stygt om James Hetfields

gitarspilling – han er en enestående gitarist. Og

i løpet av min tid med James og Lars og Cliff

lagde vi noen livsendrende låter. Jeg har mistet

tall på hvor mange ganger jeg har reist rundt

i verden og hørt en av låtene våre bli spilt i

bakgrunnen, eller hørt et band som er inspirert

av min gitarstil. Tenk deg overraskelsen jeg fikk

da James begynte å spille gitar, og han kunne

spille låtene vi spilte. Jeg kan ikke få sagt hvor

stor respekt jeg har for det. Og uansett hvor

mye folk prøver å snakke stygt om Lars, så er

han faktisk en glimrende låtskriver. Så jeg ville

la sirkelen bli sluttet og vise respekt. Og hvis

man skal spille inn en cover, så må man gjøre

det like bra som originalen, eller bedre, eller

så må man la det være. Og jeg har jo skrevet

deler av den låten, så det er sånn sett ikke en

coverlåt. Det er min låtskriving også.

- Ja, det er ganske innlysende når man

vet det. Hvordan håndterte du gitarsoloen

på den låten, siden fansen er vant til å høre

Kirk Hammetts gitar der? Baserte du din

solo på hans, slik han baserte sine soloer på

«Kill ’Em All» på dine?

- Nei, jeg baserte den ikke på hans, men

det føltes riktig å holde på de delene som

alle kjenner, og bare krydre de litte grann,

og kanskje øke tempoet litte grann. Største

forskjellen er kanskje trommebrekkene på

slutten, det er fire av dem, og jeg sa til Dirk at

han bare skulle kjøre på og gjøre det han ville

der. Men han holdt seg noen lunde slik Lars

ville gjort det, men plusset på litt krydder.

- I følge Dave Ellefson hadde du planer

om å gjøre en nyinnspilling av hele «No Life

Til Leather», Metallica-demoen fra 1982,

men det sa han at han hadde motsatt seg.

Stemmer det?

- Jeg hører ikke på hva David Ellefson

sier. (Chihuahuaen går gneldrende bananas i

bakgrunnen.) Vent, det er noen på døra, vent

litt.

”I løpet av min

tid med James

og Lars og Cliff

lagde vi noen

livsendrende

låter.”

- At du ville spille inn hele «No Life Til

Leather»-demoen, men at han ikke ville det.

Og at det var grunnen til at han fikk fyken

i 2021.

- Det er overhodet ingen sannhet i det.

- Dette blir den første og siste skiva

med bandets nye finske gitarist, Teemu

Mäntysaari (etter at brasilianeren Kiko

Loureiro sluttet brått i september 2023).

Hvordan har han bidratt?

- Han har vært fantastisk. Jeg har tenkt at

det er synd at jeg ikke møtte ham for et par

skiver siden, det hadde vært strålende, selv om

da hadde vel han vært tenåring, haha! (Nåååh,

mannen er da 38 år gammel nå, Dave!) Men

han har kommet med innspill og ideer, og vi

har jobbet sammen på et helt album.

- Så hvordan er kjemien og

kommunikasjonen i bandet, nå som

Megadeth består av en Californier, en

newyorker, en belgier og en finne?

- Problemfritt. Dirk snakker perfekt engelsk,

selv om han snakker med belgisk dialekt.

Teemu er litt vanskeligere å snakke med, for

det er så mange ord vi bruker som han ikke

kan. Men jeg gjør en innsats for å inkludere

ham og få ham til å forstå. Jeg vil at vi skal

være venner for livet. Med denne skiva klatrer

han langt opp på stigen av gitarister vi har hatt,

jeg komme rikke på noen som kan matche

ham, med unntak av Marty Friedman, kanskje.

Kiko var utrolig, Chris Broderick var utrolig,

Chris Poland var utrolig, Jeff Young var utrolig

og Glenn Drover var utrolig. Har jeg glemt

noen da? (Ja, av de som har spilt inn skiver

med Megadeth glemte du Al Pitrelli. Journ.

anm.) Den som de fleste pleide å nevne var

Marty Friedman, men nå begynner folk å endre

mening, de er i ferd med å få øynene opp for

hvor bra Teemu er, og akseptere ham. Det kule

er at da Kiko fortalte at han ville slutte og holde

seg hjemme, så hadde han allerede plukket ut

Teemu som sin erstatter. Han sa at han visste

at Teemu ville naile dette, at han var strålende.

Jeg svarte at ‘Vel, la meg være dommeren i

akkurat det’. Men vi møtte Teemu, og han var

fabelaktig. Kjempefin fyr, en helvetes gitarist,

han er sunn og frisk, en god ektemann og far

med ordnede forhold hjemme. Han er også

musikklærer, så han hjalp faktisk meg med

To minutter senere er Mustaine tilbake.

- Hva sa du at Dave Ellefson hadde sagt,

sa du?

norwayrock.net

NRM 4-2025

43

mine soloer da vi var i studio, tro det eller ei.

- Når spilte dere inn denne nye skiva? Jeg har inntrykk av at dere

har turnert i hele år.

- Ja, vi har jobbet hardt det siste året. Vi begynte i november 2024, og

leverte skiva til plateselskapet i september i år. Så ja, det har gått i ett.

- Synes du det er vanskelig å si at «Nå er skiva ferdig» og sette

strek, eller er du perfeksjonisten som helst ville jobbet videre og

omarrangert låtene og mikset og mastret ad infinitum?

- Nei, jeg liker ikke å jobbe videre med låter når de er ferdige. Jeg

mener at hvis du holder fokus mens du jobber med låten, så vet du når

den er ferdig. Av og ting kan jeg høre på låten og føle at det er noe feil

med rytmen, eller at det føles litt nakent her og der og legge inn noe

gitargreier der. Eller jeg hører på den på tampen av dagen og finner ut at

vi bør sove på det, høre på det igjen i morgen for å se om det låter feil da

også. Eller jeg kan finne ut at en gitarsolo ikke trenger å være der, fordi

grunnkompet er sterkt nok til å bære låten på det punktet. Men hvis du

har et elendig grunnkomp kan du begrave det med en gitarsolo.

- Du kommer også med en ny bok i 2026 – hva er det den tar for

seg som «My Life In Metal» fra 2009 ikke dekket? Kun de siste 16 år?

- Denne heter «In My Darkest Hour» og har hovedfokus på

kreftbehandlingen min. Fra da jeg ble diagnostisert med kreft og hvordan

jeg prøvde å akseptere det. Det var en skremmende opplevelse.

- Når skal den etter planen gis ut?

- Vi jobber fortsatt med coveret, og advokater går over alt sammen

med redaktøren. Det er litt annerledes denne gang, det er mye som må

med. Som skribent vet du vel hvor forsiktig man må være med hva man

skriver, hvis du vil unngå å bli saksøkt.

- Hvis du ble kontaktet av noen som ville lage en Megadeth-film,

a la Mötley Crüe-filmen eller Queen-filmen, ville du støttet det og

involvert deg?

- Ja, hvis den var korrekt.

- Du kunne vært konsulent eller med-produsent?

- Ja, jeg kunne sørget for at det var autentisk. Og instruert den som

skulle spille meg om hvordan man snerrer på riktig måte, haha. «Du

krøller ikke overleppa riktig!» For hvis noen skulle spille meg og ikke fikse

det… Det er det nydelige med Megadeth, å ha en vill frontmann.

- Ja, hvem kunne ha spilt Dave Mustaine i Megadeth-filmen?

- Jeg pleide å tenke at Gary Oldman kunne ha blitt en glimrende Dave

Mustaine, men vi bør vel finne en yngre Dave. Gary Oldman ville vært fin

som middelaldrende Dave.

- Nå som Megadeth og flere andre av veteranbandene er i ferd

med å rulle inn, hvilke nye unge band ser du for deg kan bære

fakkelen videre og headline festivaler i neste tiår?

- Jeg vet ærlig talt ikke. Jeg antar at jeg får sjansen til å finne ut det

nå som vi skal turnere de neste årene med unge og lovende band som

support. Vi skal jo turnere helt frem til 2029, hvis alt går bra, men det er

fordi vi har muligheten til å ta pauser og komme til hektene inni mellom.

Det er for tøft å turnere og turnere og turnere uten stans nå som jeg har

slitt litt med kroppen, som nakkeskaden og ryggraden og leddgikta. Jeg

har et par andre skader i ryggen som plager meg også, og alt det gjør det

vanskeligere å spille. Mange gitarister sliter med det, for du har vekten av

en gitar på flere kilo som tynger ned venstreskulderen din i timevis hver

kveld, så det tærer gradvis på, nesten umerkelig. Veldig mange som har

spilt i årevis har et gitarsyndrom. Nå har vi muligheten til å iverksette de

rette tiltakene for å kunne gjennomføre en suksessfull avskjedsturné. Vi

skal sørge for at det er nok av hviletid underveis. Noen tror kanskje at å

spille fem-seks konserter i Australia er en kort turné, men hallo, Australia

er like stort som Amerika! Det er langt å kjøre mellom hver by hvis du skal

til Perth, Brisbane, Adelaide, Melbourne, Sydney… Men det er ikke selve

konsertene som knekker deg på en Australiaturné, det er de 35 timene på

fly for å komme deg dit og tilbake.

- Ja, man bruker jo mange dager på å justere seg til australsk tid.

- Nettopp! Det er 14 til 16 timers forskjell! Det er tøft. Så akkurat det

skal bli en lettelse å bli ferdig med.

- Ok, Dave, da takker jeg for tiden din og håper vi får se deg på

scenen her i Oslo en siste gang i løpet av et par år.

- Vi kommer helt sikkert til Oslo! Oslo har alltid vært en god venn for

meg og Megadeth i alle år, og jeg vet at vi har mange fans der. Det er et

par norske band også som jeg liker og synes er veldig bra, som Shining.

Jeg fikk møte et par av gutta derifra sist gang vi var i Norge, og jeg skulle

ønske de kunne kommet over hit. Det hadde vært kult å ha dem til å

turnere med oss, men jeg vet ikke helt om det er den riktige musikken for

fanbasen vår. Men faen, det er noen jævla bra band i Norge.

- Dere gjorde en strålende jobb på Tons Of Rock-festivalen i

sommer, det var faktisk et av høydepunktene for min del, og det sier

jeg ikke bare fordi vi prater sammen nå.

- Takk, takk, godt å høre! Hvis jeg trives på et sted, så glemmer jeg

alt strevet med reising og helse, og klarer å slippe meg løs og kose

meg sammen med folk. Som en underholdningsartist, så synes jeg folk

generelt legger for mye vekt på artistens privatliv. Alt som burde bety noe,

er hvordan jeg klarer meg på scenen. Hvordan jeg er som privatperson

bør ikke gjøre meg til en bedre gitarist eller bedre sanger. Det kan kanskje

påvirke ordene jeg skriver, men når det gjelder musikk, så enten har du

det, eller så har du det ikke. Men som jeg sa, det er mange knallbra band

fra Norge. Uansett, jeg må runde av her nå, og takk for at du har tatt deg

tid til å gjøre dette. Det har vært hyggelig å prate med deg.

- I like måte. Min kollega Anne-Marie [Forker] møtte deg

backstage i München for et par uker siden og tok bilder til

frontcoveret av vårt neste nummer.

- Å, fantastisk! Jeg husker det! Så det var dere, ja? Men neste gang

vi kommer til Oslo, kom og si hei, så tar vi en øl eller en kaffe og skravler

videre.

- Skal bli! Ses da!

44 NRM 4-2025

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 4-2025

45

EVIGHETEN TRUET

Spidergawd slapp skive nummer åtte, «From Here To Infinity»

i september, og brøt med den tittelen rekka med nummererte

plater, og ifølge frontmann Per Borten skremte tittelen

fansen, for var bandet på vei inn i evigheten? Dette måtte

vi få greie på, så vi satte oss ned med en åpen og oppriktig

Borten i sofaen på Falck Musikk i Trondheim for å få både

den historien og mere til. Det ble mye kaffeprat før vi kom i

gang, for det skulle ikke stå på serveringa.


FOTO: GERHARD KUHNE / GEIR MOGEN

- Nei, skal vi prate om kaffe eller metal,

tror du?

- Vi bør kanskje fokusere på én av dem, ja.

- Da foreslår jeg at kaffen blir tilbehør for

denne gang, så prater vi heller om bandet

du spiller i, som faktisk har gitt ut åtte plater

på mindre enn tolv år. Det er ikke mange

sånne artister lenger, for vi ser heller at

det går både to, tre og fire år mellom hver

utgivelse. Dere har vært produktive.

- Det vil jeg påstå. Det tror jeg har en

naturlig forklaring. Vi var alle voksne da vi

starta bandet; rundt 35. Det er ikke bare å

ligge på latsida når du er såpass voksen. Da

må du sparke fra litt, helt til du sitter godt oppå

hesten.

- Du mener det var annerledes å starte

opp Spidergawd enn for eksempel Cadillac?

- Nja, det var litt samme stresset der også,

men Cadillac var en helt annen greie, og jeg

skal være såpass ærlig å si at det handlet

ikke bare om musikk, men mye om å finne en

slags fluktplan fra samfunnet, og å ha en god

unnskyldning til å være rusa 24/7. Om vi var

effektive og kjappe i studio, kunne vi holde oss

på turné hele tida, og da drikke året rundt.

- Et godt stykke selvinnsikt der, da.

- Hehe, jeg tror ikke det var noen som tvilte

på hva vi drev på med den gangen. Det eneste

bandet vi kunne henge med, var Backstreet

Girls. Ikke et vondt ord om de, jeg er veldig

glade i den gjengen. Men det krever mye å

drikke såpass mye gjennom et liv, så om du

klarer det, er det på grensa til imponerende.

For min del oppdaget jeg musikk da jeg var

rundt ti år gammel, og da var det hippierocken

som fanga meg, men da jeg var 23-24

år gammel, oppdaget jeg punk og alternativmusikken,

egentlig på nytt, for det var jo ikke

nytt for meg, men da falt jeg pladask inn i det.

Det ble seriøst nesten over natta at jeg ville

skrive så bra musikk som mulig, og da helst

med så gode tekster som mulig, og sånn føltes

det ikke med Cadillac. Vi skulle ha bra musikk,

men det handlet like mye om å gi noe folk ville

ha, så vi kunne være på fest så mye som mulig.

I ettertid synes jeg det er litt rart at det er så

mange som har et nært forhold til de platene.

- De skivene har jo på en måte fått en

slags kultstatus.

- For noen har de faktisk det, og det er litt

merkelig, for jeg kjenner ikke igjen meg selv

helt inni det.

- Så om en Spidergawd-pause skulle

oppstå er det ikke Cadillac som blir reist

opp igjen?

- Njæi, altså, jeg har jo begynt å spille noen

av de låtene igjen med et nytt band, som jeg

starta opp for et par år siden.

- Det blir aldri nok band, altså?

- Nei, hodet mitt går i tusen kilometer i

timen allikevel, så da er det like greit å ha noe

å holde på med. Jeg hadde ei uke fri i forrige

uke, og endte opp med å rive et hus og sette

opp et nytt et. ADHD, er det det de kaller det?

46 NRM 4-2025

norwayrock.net

- Vi behøver ikke gå i dybden på det.

- Neida, det går helt fint. Jeg har alltid blitt

tilbudt medisiner og så videre fra fastlege og

slikt, for det er ingen tvil, liksom. Men jeg har

sett på dette som å ha en ekstra sylinder i

motoren og et ekstra gir i girboksen, så det

har på en måte vært min forse. Der andre gir

seg kan jeg kanskje gå den ekstra mila. Det

er mye det som har gjort at jeg har dette som

fulltidsjobb, men det var ikke før med Moving

Oos, der nesten hver eneste låt gikk som

A-lista at jeg forsto at jeg faktisk kunne leve av

dette, så for meg ble det et hjelpemiddel.

- Og du arrangerer julekonserter hvert

år…

- Ja, og jeg har lydstudioet mitt, der jeg

jobber som produsent, pluss at jeg skriver

låter for andre artister, så jeg har ikke for lite å

gjøre, og jeg slutter aldri å tenke på hva mere

jeg kan drive på med, så nå har jeg enda et

band, som heter Capricorn, sammen med

vokalisten i Moving Oos, Frank Reppen, og der

spiller vi låter av Cadillac og Moving Oos, samt

låter fra de tre første Spidergawd-skivene, som

vi gjorde sammen med Bent Sæther. De låtene

blir ikke tatt i med kuken til naboen en gang av

de jeg spiller med nå. Det er bare Rolf Martin

(Snustad, saksofon) som vil ta i de låtene.

- Hva er grunnen til det?

- Låtene fra de platene ligger mer i

hardrock/ blues/ prog/ psych/ stoner-miksen,

og mens nå er vi mer i twin lead-gitar-land,

med en bassist som spiller raskt i stedet for

soggy, og Kenneth (Kapstad, trommer) har

lenge hatt lyst til å gå bort fra det som vi holdt

på med i starten, og ville prøve å se om det

gikk an å lage en ny variant av NWOBHMsjangeren.

- Dere er jo et band som virkelig har

utviklet dere fra album til album.

- Vi har kanskje det, men jeg vil gjerne

dele det i to hovedbolker, med de tre første

platene for seg, og de fem siste i en egen

bås. Jeg mener at på «Spidergawd IV» ble det

en brå overgang, og da var jeg litt spent på

mottakelsen. Jeg var redd for at vi skulle miste

hele tilhengerskaren, noe vi merket på album

nummer fem, at hele stoner-gjengen hadde

fått fnatt av album nummer fire, så de kom ikke

på konsertene på turneen for plate nummer

fem. I Nederland og Tyskland og rundt der

ble det skralt med folk den gangen, men

senere kom det enda mer folk enn det var til å

begynne med, så som vi begynte å overbevise

folk om at vi hadde komme dit vi skal, at vi

faktisk kan spille support for Maiden og Priest.

Andre band syns kanskje vi er litt for åpne

om referansene våre, men det er naturlig for

oss. Ta Steve Harris, for eksempel, han påstår

jo at han har blitt inspirert av Wishbone Ash,

men han har jo ikke det! Han har lagd bandet

sitt av å høre på Judas Priest. Hvor drar du for

å høre Phil Lynott, Lemmy Kilminister eller

Dio? De er jo ikke her lengre, så låtene våre

er fulle av referanser til de artistene, så om du

liker disse bandene, så finnes det et nytt band

som gir deg den musikken du faktisk liker.

Jeg kan ikke lage musikk bare for meg selv

eller bare for å tjene penger. Det må være litt

samfunnsnyttig også, det å gi folk noe å lytte

på som faktisk gir de noe. Jeg ønsker å lage

en ny deig av den gamle oppskriften, og noen

ganger føler jeg at jeg lykkes, mens andre

ganger føler jeg det kanskje ikke. Spesielt når

vi får til kombinasjonen gammel heavy og

pop-musikk, da blir jeg glad! Første gang jeg

følte jeg gjorde det med Spidergawd, var med

ei låt jeg egentlig skrev for et annet band, ei låt

som heter «Is This Love..?» I hodet mitt er det

ei Dire Straits-låt, mens i hodet til Kapstad er

det ei Thin Lizzy-låt, og den skulle bli singelen.

Og sånn ble det. Jeg holdt et foredrag om den

plata, og der var det et par hollendere som

ikke kom seg ut før jeg begynte, for de skulle

jo ikke være der, for de skjønte jo ikke norsk,

men så hørte de ordet Spidergawd ble gjentatt

og gjentatt, så de googlet navnet, og fant ut

at det var vi som hadde den låten, og den var

en av favorittlåtene deres, men de hadde aldri

kobla at det var oss, og da de oppdaga at det

var foredrag med han som hadde skrevet den

låten, det skulle de ha med seg, norsk eller

ikke. Så etter vi knakk den koden, at det faktisk

er lov til å ha så mye pop i et refreng; etter det

har jeg følt at vi er ´hjemme´. Spesielt Kapstad

og jeg.

- Det er noe med det å finne et ´hook´

som fenger.

- Nettopp. Du kan ha en blodhard,

kjempetøff låt, og så kommer refrenget og

løfter det hele. Da spiller det ingen rolle om

du heter Iron Maiden eller Metallica eller Dio,

men det er de låtene du vil høre når du vil løfte

stemningen.

- Og denne åpenbaringen gjorde sikkert

noe med låtskrivinga di?

- Ja, selvfølgelig! Jeg slutta å riff-basere

alt, som jeg hadde gjort frem til da. Magne

Almås, gitaristen i Sie Gubba, hadde hørt

litt på Spidergawd, og tok meg til side og

sa ´Refreng, Per, du må begynne å skrive

refreng! Det går ikke an å spille hardrock uten

skikkelige refreng, sjø! Du må ikke være så

redd for pop-refreng!´ ´Æ ska gi dæ refreng

æ!´ var det første som slo meg, så jeg prøvde

meg litt på det. Magne er en fin referansenisse,

veit du. Og sjøl spiller han bare country.

Jeg spiller ikke country. Jeg har tenkt på det

der, om jeg plutselig skal befinne meg inne i

«voksen-musikken»? Det tviler jeg på, men

i såp fall hadde det blitt mer i Thåstrøm eller

DumDum-gata.

- Nå er de godt voksne de gutta vi hører

på også, da.

- Joda, men de driver jo på fremdeles.

Judas Priest begynner jo å gå i arv, og fy faen

så fett det er! Jeg er skikkelig fan av gitaristen

der, Richie Faulkner. Helvete han er god! Og

han er like gammel som meg. ´Gaaahh!!´

- Det er fint å ha noe å strekke seg etter.

- Visst pokker! Så var det veldig trist at

Brent Hines i Mastodon skulle rote det til

så mye. Han har jeg hørt mye på! Det ble i

overkant aggressivt der til tider.

- Sånn sett er det kanskje greit å komme

fra jordnære Norge?

- Ja, jeg merker jo det når vi har reist rundt

på bransjefestivaler i nesten hele verden, og

spesielt med et pop-band jeg spilte i. Men i

Norge har vi kanskje mer energi enn mange

av bandene fra andre land. Vi kommer uten

lydmann og egen backline, men fra første tone

er det ´smækk! Og ti desibel opp. Det merker

jeg med norske band; det er mer tak i oss. Det

synes jeg er fett!

- Er det viking-genet som slår inn?

- Vet ikke, men til tross for at jeg ikke spiller

black metal sjøl, synes jeg det virker veldig

naturlig at vi holder på med det i Norge, ja. Det

er noe veldig norsk i det.

- Dere har gjort noen forholdsvis heftige

turneer gjennom årene.

- Ja, men vi har begynt å dele de opp litt

mer nå enn tidligere, for familiene våre sin

del. Før var vi borte fem-seks uker i strekk, og

egentlig hadde jeg ikke stemme til å synge

hver kveld i fem-seks uker, men jeg gjorde det

likevel.

- Spesielt ikke om man holder på med

festing hver kveld i tillegg.

- Det har jeg slutta med. Jeg ble nykter

da jeg var 25. I hvert fall sånn bortimot. Jeg

ble pappa da jeg var 35, og da var alkoholkarrieren

over. Jeg er ikke så streng på det,

men jeg fikk dosen min. Tro meg.

- Du tok den på litt kortere tid bare.

- Akkurat. Mengden er den samme i forhold

til andre, bare på kortere tid.

- Vi får pense oss inn på «From 8 To

Infinity» igjen, det er jo et forholdsvis

ferskt album enda. Det har kommet mange

kommentarer på at dere gikk bort fra

tallrekka på utgivelsene. Hva var tanken

bak det?

- Var det opp til meg, gjorde vi det allerede

på plate nummer seks. Da hadde jeg en

alternativ tittel, og syvende-skiva skulle hete

«Seven». Men det har litt å gjøre med at i fjor

ble jeg jævlig sjuk, og på et tidspunkt så jeg

ingen utvei, så jeg begynte å forberede meg

på at det snart var over. Ordna testamente,

passa på at økonomien til dattera mi ble sikret.

Jeg trodde rett og slett at jeg skulle stryke

med, og om dette ble den siste plata, kunne

det bli et litt snedig nikk i den retningen.

Det var ikke det at jeg… jo, jeg var fysisk

dødssjuk. En PTSD fra en ganske sinnssyk

opplevelse som hadde med dattera mi å

gjøre. Jeg er 100% papsen, og når du får det

der rett i fleisen, da slår det hardt! Du vet det

moduset du kommer i når du holder på å

krasje? Da går verden i sirup, og du føler du

har all tid i verden. Det skal du egentlig ikke

holde på med lengre enn en time eller to, det

tåler kroppen, så du kan redde livet ditt. Men

når du holder på med det i halvannet år, da

begynte målingene hos legen til å gå virkelig

av hengslene. Det gikk bra, heldigvis, men

norwayrock.net

NRM 4-2025

47

akkurat mens jeg lagde den plata så det stygt ut, så derfor måtte den

hete det.

- Du får ikke en mer personlig tittel enn det.

- Jeg har ikke så godt minne at jeg husker tekster om de ikke er ekte,

og det samme gjelder spillinga. Det er viktig at det jeg gjør er troverdig.

Gitaren slutter å være instrumentet. Jeg blir instrumentet, og gitaren blir

forsterkeren.

- Det blir som med Steve Vai da jeg prata med han; når han

henger på seg gitaren skifter han personlighet. Vi ble sittende å

prate lenge om akkurat det der, og det engasjementet han viste da,

fortalte mye om hva som skjer med en musiker når instrumentet blir

en forlengelse av kroppen.

- Man kan ikke være ´scene-gubben´ 24 timer i døgnet heller. Da går

det som med Phil Lynott da. I hvert fall opplever jeg det at det var det

som skjedde med han. Så naturlig på en scene som han var, det er det

få som er. Vi spilte på Rockefeller her om dagen, og da var det bortimot

smekkings. Vanvittig stemning før vi gikk på. Da veit jeg at jeg har tusen

kompiser der ute. Det er folk som kan låtene, og de kommer fra andre

land, og kan tekstene. Når den verste kommer, så lar jeg det bare stå til,

og det er kanskje noen som synes det er litt skummelt, men jeg tenker

at de får delta i det om de vil. Og det virker som folk setter pris på at jeg

har den evnen, å gå helt dit, til at tårene renner på scenen. Det var ei låt

på radioen nettopp, med en artist som heter Bon Iver. Jeg var på konsert

med han for noen år siden, og han gjorde akkurat det der på et par av

de gamle låtene sine. Tunge tekster, altså, og han lar det gå til helvete

inni seg i fem minutter, mens tårene triller. Fy faen! Og Bent (Sæther,

Motorpsycho), som liksom er mentoren min, har også evnen til å legge

hodet helt ned på stabben om det må til. Det er spesielt.

- For en gave! Å ha evnen til å slippe det ut, i stedet for å holde på

det til man eksploderer.

- Javisst. Og en del av tekstene er nærmest morderiske. Det er fint å

kunne gjøre det i stedet for å ta livet av noen, for å si det på den måten.

Høres følt ut, men jeg er pasifist jeg, altså. Og så forsøker jeg å være

nøytral-ish politisk, for jeg mener fansen skal få velge litt sjøl, selv om

det sikkert skinner igjennom litt til tider. Det glipper litt, for å si det sånn.

Spidergawd bor ikke i samme by, så vi får ikke øvd sammen. Dermed

blir plateinnspillingene øvingene. Når jeg har fem låter, først da tør jeg

å begynne planlegginga av en utgivelse, det betyr at tre låter kanskje

kan strekkes i andre retninger enn jeg egentlig er komfortabel med. På

nyplata, for eksempel, er det ei låt som jeg synes er for poppa. Der snubla

vi. Den heter «One In A Million», mens «Confirmation», den har et godt

gammeldags Metallica-stuk, og en som heter «The Hunter», som i hvert

fall ender opp litt i Slayer-land, og begge de to har vi forsøkt å ha med på

setlista, og det er ikke ofte de ´forsker´-låtene blir med i settet, altså. Men

det er moro å spille metal-greiene altså.

- Du får ikke lyst til å teste «One In A Million» live da?

- Å, vi har gjort det, men når det begynner å nærme seg U2-pop, da er

det et annet band. Jeg har voldsom respekt for de metal-bandene. Det ser

jævlig moro ut!

- Jeg har sett dere live et par ganger, og det ser ut som at dere

har det bortimot jævlig moro dere også.

- Jeg er jævlig opptatt av at vi skal beholde punk-energien live. Som

Stooges, MC5, The Who… 100%, og så litt til. Se om det finnes mer enn

maks. Der er jeg heldig som har fått med meg Kenneth Kapstad. Han

har teknikken, men likevel innehar han evnen til å nesten høres ut som

at det er første gang han sitter bak et trommesett. Det er ikke ryddig og

tight det som foregår bak der, men det er tøft, og det swinger! En så flink

trommis som skjønner at Phil Taylor i Motörhead faktisk var fett!

- Jeg er jo ikke noen Motörhead-fan, men han har jeg alltid syntes

var kul. Alltid frami skoa på grooven.

- Prøv å spille så fort som mulig, men klarer det ikke helt. Det har vært

litt målet for bandet. Jeg var egentlig litt alternativ på gitar, men så penset

48 NRM 4-2025

norwayrock.net

”Om vi var

effektive og

kjappe i studio,

kunne vi holde

oss på turné

hele tida.”

jeg inn på dette sporet. Da måtte jeg faktisk

begynne å øve på gitar. Men jeg har forsøkt å

beholde litt av tanken om nesten å nå det, ikke

100%, men nesten. Det er greia.

- Ikke finpolert.

- ja, litt som Steve Vai, som du nevnte,

han kan gjøre det i søvne, men da mener

jeg at man ikke får den fulle energien. Men

når jeg strekker meg til forbi maks, da…

áaarrgghh!´ Og den energien mener jeg er

viktig på konsertene også. Det får gå litt over

stokk og stein, men om det høres ut som at

vi skal krepere, da er jeg fornøyd! Det tror jeg

ligner mer på hvordan punkerne tenker, enn

hardrockerne. Jeg har en av føttene i punken,

mens Brynjar (Takle Ohr, gitar), han kan bli

skikkelig glatt i referansene.

- Vi har prata mye Toto han og jeg.

- Åh, du må mye forbi det. Langt forbi Level

42, Journey og de greiene der. Når han drar i

vei der, da begynner jeg å svette litt. Og når vi

penser inn på svenskene i Ghost og Nestor, da

begynner det å bli vel glatt for meg, haha! Men

igjen; om du treffer så godt som for eksempel

hitsene til Europe på «The Final Countdown»,

så er også jeg solgt. Jeg tar gladelig imot jeg,

bare låtene er bra. Det samme gjelder Toto,

altså, de gode låtene der er unektelig veldig

sterke! Jeg lå sjuk i studio i New York en gang,

og da kom det en trommis inn og gjorde noen

tracks på en annen plate. Bernard Purdie.

- Å i helvete! Han er en av mine store!

- Jeg fikk ikke hilst på ham, men… Og jeg

vet at det er vanskeligere enn man tror, og at

det de gutta der holder på med er trommeleksa

til hele verden. Å få det til å swinge så inn

i helvete som Jeff Porcaro. Outroen på «On

Every Street» med Dire Straits, der han bare

ligger på en straight 4/4, fy faen! Jeg har

spilt en del med Haakon Marius Pettersen,

og han vokste opp med å spille til TVen og

Toto-skivene til brødrene sine. Han er i stand

til å spille som Allan Holdsworth og Pete

Townshend. Samtidig. På keyboard! Det er tøft

det! Men jeg har aldri tenkt at Spidergawd

kunne være et keyboard-band. Der tror jeg

at jeg traff godt, men de twin-gitarene og

saksofonen, det er viktigere.

- Saksofonen i oppsettet er unektelig litt

spesielt.

- Ja, litt sånn sexy-skummelt, på en måte.

Schtøgt og fint på samme tid! Det er bare én

saksofonist til i verden som kunne ha fått til

dette, og det er en fyr som spilte i et band som

het Morphine, men han begynner vel å bli

ganske voksen nå. Ikke tror jeg at han hadde

reist fra Detroit og hit heller, så når Snustad tar

seg pauser fra bandet, da er vi litt blå, ja.

- Så dere gjør jobber uten han også?

- Ja, vi gjør det. Han er ikke med på

sommer-turneene.

- Det må da påvirke lydbildet.

- Noe voldsomt! Og publikum er ikke glad

for det.

- Jeg har tidvis tenkt at saksofonen er for

langt bak i lydbildet, men så slår det meg

at, joda, den er der!

- Å jada, den er der, den har bare blanda

seg med bunnen i gitarene og toppen i bassen.

Den aggresjonen i bunnregisteret i bandet

kommer fra han. Han er en frekvenskannibal,

for han blander seg inn i hele registeret, så det

er derfor han oppleves som anonym. Men om

du tar ham vekk; da savner du ham!

- Spill samme låt to ganger på rad; én

gang med saksofon, og én uten.

- Da hadde du savna den, det skal jeg love

deg!

- Nå turnerer dere til april. Blir det plate

igjen da?

- Nei, da blir det en pust i bakken. Vi må

ha noen sånne iblant vi også. Det er mange

fans som er bekymra for at det ligger mer

bak platetittelen og tekstene enn at jeg var

sjuk, men det er ikke planen min, altså. Vi

må forsøke å få til litt mer trøndersk styring i

bandet, uten at vi bytter ut line-up, men den

kabalen har vi ikke lagt enda. Jeg tror jeg har

funnet en løsning, så når det har roet seg litt,

må vi rydde litt. Vi må nok stikke fingeren litt i

jorda. Jeg vil ikke at det skal være Per Bortens

Spidergawd, men om det skal være det, må

jeg være litt mindre alene. Det er kona som

er manager og booking-agent, og jeg skriver

låtene og har studioet, og det er jeg som er

roadien…

- Det blir litt Borten AS?

- Litt, ja! Og da skal det ikke så mange

skeive ord til før det kvesser seg opp litt. OM

vi skal fortsette som i dag, er det ikke noen

som kan byttes ut tuen at det blir et helvetes

arbeid, for det er ganske spesielt det vi holder

på med. Jeg er jo tromme-nerd, og Kapstad

er gitar-nerd. Det er litt spesielt, og veldig

givende. Jeg mener jo at trommene er søstera

til gitaren. Om du hører på The Who, så er det

Pete Townshend som er trommisen, og Keith

Moon… er noe annet. Men trommis? Nei, det

er mer en slags orkester-greie han holder på

med. Townshend må være en av de tighteste

gitaristene i historien. Og sjøl om de hata

hverandre, så må Malcolm Young og Phil Rudd

også nevnes. Måten de rir hverandre på. Det

swinger så ufattelig fett! Det er der Kenneth

og jeg tar oppskrifta fra også; at trommene er

aleine på jobb, for jeg liker å sagge, så det å

trekke Spidergawd framover, det er dessverre

Kenneth Kapstads jobb, og dermed hans

fortjeneste.

- Du slår meg som veldig analytisk på

musikken din.

- Ja! Det er ikke kødd det nei. Dagjobben

er jo å være produsent. Det er veldig spesielt,

forholdet jeg har til Kenneth! Det er gjerne vi

som krangler også. Det er litt som Brynjar og

broren, Håvard, når de spiller med El Cuero. Litt

samme greia.

- Hvordan var det å ha de som support

på Rockefeller?

- Kjempefint! Hallvard (Gaardløs, bass),

har jo stått for mange av support-jobbene. Han

har vel hatt med tre, om ikke fire band for oss,

så dette er ikke noe nytt for vår del.

- De blir ikke slitne av å spille med to

artister?

- Nei, det går fint. Da får de jo spilt seg

varme før vi skal på. Det er jo ikke noe problem

å spille i tre timer er noe problem. Halvannen

times sett, det synes jeg er fint. Festival-sett

på en time, da føler jeg at jeg er ferdig før

jeg har komet i gang. Spesielt om vi reiser til

festivaler langt fane i vold, med tre reisedager

for et sett på 45 minutter? Er det noen penger

i verden som er verdt det? Jeg trives veldig

godt med klubb-turneene våre. Byscenen,

Folken, Rockefeller, Verftet, den størrelsen

der. Perfekt! Sånn er størrelsen på klubbene

vi spiller på nedover i Europa også; rundt

tusen. Da kan jeg lese tekstene på leppene

til damene som kommer på konsertene våre

også. De kvinnelige fansene vår kan virkelig

tekstene, det synes jeg er kult! München, for

eksempel, der er det hovedsakelig kvinner.

Mens i Nürnberg, er det ikke én eneste dame,

haha! Bare gubber i femti-årene på amfetamin.

Tusen stykker av de, som ser helt sinnssyke ut!

´Wæææh!´

norwayrock.net

NRM 4-2025

49

Riversides nødvendige alternativ

Mariusz Duda er klar med et ferskt Lunatic Soul-

album, og kjenner at det som en gang var et

sideprosjekt, er i ferd med å bli hovedprioritet.

Mange har vist begeistring for skiva, som har fått

tittelen «The World Under Unsun». Fordi vi gjerne

ville høre mer om dette, sendte vi Duda en invitasjon

på Zoom.

50 NRM 4-2025

norwayrock.net

TEKST: BJØRN DAVID DOLMEN

FOTO: OSKAR SZRAMKA

- Ryktene skal ha det til at du startet Lunatic Souls som et veldig

bevisst musikalsk alternativ til Riverside.

- Ja, det er langt på vei riktig. Riverside er et band – de har en line-up

og musikalske limitasjoner. Skriver jeg en «sang», sitter de andre og

venter på sin tur til å gjøre noe med den. Skulle jeg imidlertid ville lage et

album uten, si, trommer, går ikke det. Med Lunatic Soul har jeg uendelige

mengder kreativ plass. Vi er ikke et progband med musikere som skal ha

sine tradisjonelle roller. Jeg liker Riverside, men Lunatic Soul har hjulpet

meg å ikke bli sur på moderskipet.

- Gi oss litt kontekst til nyplata.

- Som sagt er Riverside moderskipet. Med det sagt så har jeg lagd

Lunatic-skiver i flere år nå mellom Riverside-album. Og nå, etter syv

album, innser jeg at jeg virkelig behøver Lunatic Soul. Det nye albumet

er en introvert reise i mitt skyggete sinn, kan man si. Jeg kunne aldri i

verden ha tematisert det jeg nå tematiserer med et band som Riverside.

Jeg vil ikke rocke med Riverside når jeg skriver om depresjon, liksom,

haha. Nyskiva er ikke om depresjon per se, men den handler om liv og

død. Hovedkarakteren omgir seg med dårlige folk og vil kappe båndene

til dem. Det lar seg ikke uten videre gjøre, ettersom forholdene er

komplekse. Ved å kommunisere med sin egen refleksjon finner han ut

av det til slutt – han innser at det han manglet var selvtillit. Alle forandrer

seg hvert syvende år, har jeg hørt, kanskje det er det som også har

skjedd med meg, haha.

- Hvor og hvordan er låtene skrevet, arrangert og produsert?

- Jeg skriver ikke sanger når jeg jobber med Lunatic Soul, jeg skriver

album. Det jeg gjør er å samle ideer. Disse spiller jeg inn på diktafonen

min som jeg så laster inn i det digitale arkivet mitt. Jeg er for lat til å

ha vanlige arbeidsdager, men når jeg har nok skisser, ringer jeg de

involverte. Dernest legger vi en plan for hvilke uker gjennom året vi

skal arbeide. Vi går ikke for lange intense intervaller, men sprer det ut

over året. Noen deadliner må vi ha, og jeg forplikter meg også overfor

plateselskapet. Jeg liker å jobbe slik. Heller på dette viset enn å møte opp

i øvingslokalet og jamme frem ting.

- Komposisjon er altså tett forbundet til teknologien, her.

- Ja, absolutt. Men jeg vil gjerne ha med meg musikere og

lydteknikere i dette. For eksempel vil jeg ikke bruke for lang tid

på å skru den riktige skarptrommelyden. Det finnes folk som

kan dette mye bedre enn meg. Det hele kan sammenlignes

med et gedigent puslespill – jeg vet hvordan det ser ut, men må

finne all brikkene. Riverside jobber mer tradisjonelt som band.

Det kryr med idéer som skal settes sammen også der, men det

er ikke en «brainstorm» på samme vis. Med Riverside skjer det

meste i øvingslokalet, og ikke her på rommet hvor jeg nå sitter

og snakker med deg.

- Du antydet at Riverside fortsatt er hovedprosjektet.

Hvor lett er det å kombinere de to bandene?

- Riverside var iallfall hovedprosjektet. Jeg tror kanskje

dette nå er i ferd med å endre seg. Jeg er femti år nå, og jeg

blir mindre og mindre glad i kompromisser. Med Lunatic

Soul slipper jeg kompromisser. En annen ting er at jeg

virkelig misliker musikkindustriens utvikling. Alt skal nå være

store show med svære produksjoner. Det later til at band

i disse dager skriver låter som skal passe inn i en større

sceneproduksjoner enn de hadde sist. Riverside falt også

litt som offer for det – «la oss gå for de feteste festivalene og

imponere». Vi mistet noe der, vil jeg si. Som jeg nevnte til deg

så tematiserer den nye Lunatic Soul-skiva dette med å «bryte

loopen». Albumet er forbundet med denne type refleksjon.

- Hva med musikalske inspirasjoner? Hva lytter du til i

disse dager, og hva vil du si ligger nærmest hjertet ditt?

- Også dette forandrer seg. Jeg blir i økende grad glad i

ambientmusikk og repetitive komposisjoner, og hører ikke så

”At vi er progmetall vil

jeg ikke gå med på.”

mye på klassisk prog og hardrock. Jeg orker ikke lenger spille AC/DCplatene

mine, da tar jeg heller frem det jeg har av Tangerine Dream, som

jeg også vokste opp med. Men ikke misforstå meg, meditasjonsmusikk

er det verste jeg vet, og jeg foretrekker definitivt organiske instrumenter.

Det hender også at jeg føler for noe hardere.

- Det er fortsatt en metal-impuls i det du skaper. Ikke minst i

Riversides musikk.

- Ja, det innser jeg. Jeg vokste opp med metal og elsker å spille riff.

Pikkolobassen min får sjelden stå i fred lenge av gangen. Den trigger

noe i meg, spesielt når jeg kjører den gjennom en distortion-pedal. Så ja,

tungrocken er helt klart en del av meg. Jeg tror det jeg forsøker å si er at

jeg ikke lenger lytter til hardrock og metal, noe som i sin tur preger det

jeg gjør kreativt.

- Publikummet ditt digger også band som Porcupine Tree og

Opeth. Er den postprogressive rocken noe du identifiserer deg med?

- Jeg vet at Riverside anses som progressiv rock, og det synes jeg er

helt greit. Men at vi er progmetall vil jeg ikke gå med på. Litt flørting med

metal er det nok, spesielt i Riverside, men perspektivet er helt forskjellig.

Samtidig har man har jo lært hva som fungerer i ulike kontekster. Spiller

vi på Sweden Rock vet vi hvilket materiale som vil svinge der nede.

Metallboblen er bare ikke passende for oss generelt – Dream Theater er

definitivt milevis unna Riverside. Men igjen, alt forandrer seg – kanskje

jeg sier noe annet neste gang fordi jeg er i en annen boble.

- Avslutningsvis. Får vi noen gang sjansen til å se Lunatic Soul

live?

- Jeg har bevisst ikke turnert med Lunatic Soul fordi jeg ikke har villet

konkurrere med Riverside. Lunatic Soul vil også trolig forbli et studioband

fordi jeg slik kan være grenseløs. Å måtte spille dette live vil kreve

tilpassinger. Men la oss se, kanskje også det forandrer seg.

norwayrock.net

NRM 4-2025

51

UDO & The Old Gang

TILBAKE I GJENGEN

Mathias Dieth bør være et kjent navn for de som har fulgt med i

tysktimen. Etter mange år utenfor manesjen var han tilbake i rekkene

hos den tyske bulldogen, Udo Dirkschneider, i 2021, nærmere bestemt

Dirkschneider & The Old Gang. På 80-tallet var Dieth en av de store tyske

gitaristene og med en signifikant rolle i U.D.O, men “Timebomb” i 1991

ble hans siste bidrag på mange år. De som kan tysk metalpensum husker

også hans bidrag i Sinner og ikke minst Gravestone. Hvorfor i huleste ga

han seg og hva bedrev han tiden med i mellomtiden? Joda, det og mye

mer fikk vi svaret på av den joviale gitarvirtuosen fra Ulm.

TEKST: PÅL J. SILIHAGEN

FOTO: EDDI BACHMAN

- Hei, Mathias. Hyggelig at du hadde tid til en prat med oss.

Hvordan går det?

- Jo, takk, bare bra.

- La oss snakke litt om gamle dager og nåtiden. Hvordan er det å

være tilbake i bransjen igjen og jobbe med Udo Dirkschneider?

- Det føltes litt som å komme hjem, du vet, da vi gjorde de siste

platene i 90-91, de to siste UDO-platene, var jeg veldig nær Udo og veldig

nær Stefan Kaufmann som var produsent av disse albumene, og du vet,

jeg mistet aldri kontakten i løpet av årene med Udo og med Stefan. Noen

ganger hjalp jeg Udo litt som advokat. Og noen ganger spilte jeg noen

ting på UDOs plater her og der med frosne fingre.

- Frosne fingre?

- Ja, fordi jeg ikke var i form spillemessig, du vet, jeg spilte ikke på

over 20 år. Og nå å være tilbake og høre Udos stemme igjen med all sin

kraft og å jobbe med Stefan (Kaufmann), Sven (Dirkscheinder), Manuela

(Bibert), og Peter (Baltes) er utrolig gøy og spennende. Det har vært en

stor opplevelse for meg å lage musikk med disse fantastiske musikerne.

52 NRM 4-2025

norwayrock.net

- Men du hadde et tidligere comeback

med Gravestone tilbake i 2019.

- Å, du er godt informert.

- Ja, jeg liker Gravestone. Jeg elsker

virkelig de to platene. Jeg husker ikke

navnet på platene i farten, men jeg har dem

på vinyl.

- Takk, takk. Det er flott å høre.

- Men du startet vel musikkarrieren

allerede på 70-tallet. Jeg leste et sted at du

startet et band på skolen. Men Gravestone

var det første profesjonelle bandet. Er det

riktig?

- Ja, det ble det første profesjonelle bandet.

Gravestone var et band som eksisterte på

70-tallet, og det var som et slags hippieband.

De laget psykedelisk musikk og sånne ting. Og

så fikk de med denne gitaristen fra hjembyen

min, som jeg kjente, Klaus Reinelt, Doc Reinelt.

Og han var en fantastisk gitarist, og jeg kjente

ham med hans tidligere band, det lokale

bandet kalt Solar Plexus. Og da han ble med

i Gravestone, tenkte jeg at jeg kanskje burde

bli med dem også, for da kunne jeg spille med

Doc Reinelt og lære av ham.

- Så det var inngangsporten til

Gravestone og heavy metal sirkuset for

deg?

- Det var en av grunnene. De hadde to

gitarister, og den andre gitaristen var ikke

så interessert i å spille metal, så spurte jeg

dem om de kunne bruke en annen gitarist

som meg, og de sa ja. Og så ble jeg med i det

bandet, og med Klaus og meg ble det blitt et

twin guitar metal-band. Når var det? Jeg tror

det var 1981/82. Jeg gikk i hvert fall fortsatt på

skolen da jeg begynte å spille i Gravestone.

Jeg tror jeg var 17 eller 18 år gammel.

- Kan du fortelle litt mer om Gravestone

og starten av karrieren?

- Vi deltok i en bandkonkurranse med unge

band på en offentlig radiostasjon. Vi var en av

de siste vinnerne av de 10 siste bandene på

lista. En del av premien var å delta på et show

i Stuttgart, som også ble publisert på tysk TV.

Og fortsatt kan du finne det på YouTube. Og

jeg var, tror jeg, rundt 19 eller 20 år gammel.

Og så fikk vi platekontrakt på Gammaetiketten.

Kanskje du kjenner til den. Og det

var egentlig historien bak Gravestone i korte

trekk for min del.

- Kult. Det var mange gode tyske band

på 80-tallet, slik som Gravestone.

- Ja, det er sant.

- Railway, Killer for å nevne noen få, og

Accept, selvfølgelig, men de var jo veldig

store. Men hvorfor sluttet du egentlig i

Gravestone?

- Hvorfor sluttet jeg i Gravestone? Vel, du

går langt tilbake i tid, ikke sant? Jeg sluttet i

Gravestone i utgangspunktet fordi jeg hadde

muligheten til å gå til bandet som het Sinner.

- Stemmer, “Coming Out Fighting” er en

knakende god skive.

- ”Coming Out Fighting” var albumet jeg

ble med på. Og du vet, i Gravestone hadde vi

noen konflikter i bandet angående karrieren

og veien videre, hva ønsker vi å oppnå? Hvor

vil vi dra? Og det var medlemmer i bandet som

ikke var forberedt på å jobbe så hardt som

jeg ønsket at vi skulle. Og det var vanskelig

å få enkelte med på øvingslokalet. Det var

vanskelig å få dem med på konserter og det

meste egentlig. Du vet, det kan være et ganske

vanlig problem i et band, at man vil ulike ting.

Og så kom Matt Sinner og sa, vel, vi har noe

å tilby her. Dette var for meg en mulighet til å

gå et skritt videre, noe enkelte i Gravestone,

som fortsatt er mine venner, ikke var villige til

å gjøre.

- Ok, jeg skjønner. Det er vel ikke et

ukjent fenomen nei…

- Nei, og jeg var ganske ambisiøs og ville

rett og slett komme litt videre med karrieren.

- Men hvor mye øvde du på den tiden da

du begynte å spille gitar og kanskje tenkte

at dette kom til å bli jobben din?

- Vel, for å være ærlig, trodde jeg egentlig

ikke at det kom til å bli jobben min. Jeg drømte

litt om det, men tenkte aldri at jeg egentlig var

god nok…og sånn er det fortsatt.

- Virkelig? Ikke god nok??

- Ja. Du vet, jeg så og hørte alle disse unge

gitaristene, hva de gjorde teknisk og alt det

der. Jeg kunne aldri spilt slik. Så jeg tenkte

ofte, er jeg god nok? Kan jeg gjøre låten godt

nok? Har jeg nok teknikk til å lage en god

solo? Vel, noen ganger er jeg glad for at det

fungerer. Så hva gjorde jeg de dagene? Jeg

øvde mye, for å være ærlig. Jeg øvde, vel, ikke

så mye som Yngwie Malmsteen sannsynligvis,

men jeg tror vi alle spilte tre, fire, fem timer

om dagen, og så gikk vi på øvingslokalet og

resten av tiden var skolearbeid. Og selvfølgelig

hørte jeg mye på plater. Det var den tiden

hvor du ikke hadde YouTube, Spotify eller

andre digitale verktøy/plattformer. Jeg husker

at jeg hadde en liten kassettopptaker, og

den første gitarsoloen jeg spilte inn da jeg

var 15 eller noe sånt var David Gilmore, en

av mine favorittgitarister. Det var gitarsoloen

“In Time”, som ikke er teknisk vanskelig, men

inneholder mye følelser og emosjoner. Det

var greit å starte med den da jeg bare var en

15 år gammel gutt. Men den første ordentlige

gitarsoloen som jeg senere lærte meg note

for note var en av Michael Schenkers soloer

“Only You Can Rock Me”. Og jeg husker at jeg

satt alene i øvingsrommet helt alene med

denne lille kassettopptakeren, og satt der og

virkelig strevde med soloen. Jeg hadde min

gamle Ibanez Flying V og prøvde å spille som

Michael Schenker, og vel, jeg fant ut av det til

slutt. Og for ett år siden sa jeg til sønnen min,

hvis du lærer denne soloen, fordi han spiller

også gitar. At hvis du lærer denne soloen , får

du 50 euro. Og vet du hva som skjedde to uker

senere? Han sa, gi meg de 50 euroene. Nå kan

jeg spille det. Jeg skal vise deg.

- Jøss. Det var kult.

“For å være

ærlig mistet

jeg spillegleden

og all slags

inspirasjon.”

- Ja, det er kjempebra.

- Det er ikke den enkleste tingen å spille,

Michael Schenker, altså.

- Nei, og jeg elsker måten Michael

Schenker spiller på. Og på den tiden spilte

jeg hver sang av “Strangers in the Night” live

-albumet. Dette var i bunn og grunn mitt DNA

som gitarist. Det var det jeg elsket og jeg

elsker fortsatt.

- Ja, jeg kan høre noe av det i gitarspillet

ditt fra Udo-platene, men du har din

egen signatur når du spiller. Så et av

spørsmålene mine var, hvem inspirerte

deg? Og du sa Michael Schenker og David

Gilmour. Det er to vidt forskjellige gitarister

- Ja, begge de inspirerte meg, og gjør det

fortsatt. Men da jeg var ung, var min første

gitarhelt faktisk Michael Schenker, ikke

David Gilmour, han har aldri vært den største

gitarhelten min. Det var bare akkurat den

soloen, og han er en stor gitarist. Jeg elsker

gitarspillet hans, men det har aldri vært sånn,

åh, han er den største. Han er en av de største,

selvfølgelig. Det var ikke det, men jeg var

ikke så opptatt av å spille som han, mer som

Michael Schenker. Michael Schenker gjorde

mer med spillet mitt. Og selvfølgelig Richie

Blackmore, fordi jeg var en tidlig Rainbow-fan.

Jeg var, du vet, jeg er født i 1964, så ... 1978,

tror jeg det var Rainbow Rising kom, og i

1976 Rainbow “On Stage” eller omvendt? Jeg

husker ikke nøyaktig, men det var den typen

musikk vi hørte på, og det var rett før heavy

metal og den nye bølgen av britisk heavy

metal. Så det er litt av det som påvirket meg

sannsynligvis, og uten tvil Ritchie Blackmore

og Michael Schenker også, selvfølgelig. Og en

annen gitarist som jeg fortsatt beundrer er Al

Di Meola. Jeg har hørt mye på han og har også

spilt i en flamenco-trioen hvor vi spilte noen Al

Di Meola-låter. Det er ikke lett.

- Nei, ikke i det hele tatt. Jeg har ikke

prøvd på det en gang…

- Ikke sant, jeg måtte øve mye. Jeg mener

han er av en annen verden, vet du. Jeg så ham

et par ganger live, og Mathias Dieth stod med

kjevene hengende ned til gulvet. Fantastisk.

Han er fantastisk.

norwayrock.net

NRM 4-2025

53

- Ingen tvil om det, men når du spilte Udo på den tiden, hadde du

en ganske særegen lyd, og du hørtes veldig metal ut. Du har mange

riff og soloer, og du var ikke ... Hvordan skal jeg si det? Du hørtes

ikke ut som de andre gutta. Du hadde din egen lyd. Forstår du hva

jeg mener?

- Takk for det. Det er godt å høre. Men hvis du spør meg nå, hva

gjorde jeg for å oppnå denne lyden? Jeg vet egentlig ikke, det var bare

måten jeg spilte og spiller på.

- Nei, bare som... en av sangene jeg alltid har vært veldig glad i er

“Kick in the Face”. I introen der har du denne veldig distinkte harde

og feite gitarlyden, hvilket utstyr brukte du på den skiva?

- Det var på “Timebomb”, ikke sant?

- Ja, det stemmer.

- På “Timebomb” var utgangspunktet min egen 50 watt Marshall,

som ble modifisert av Reinhard Bogner. Bogner er en av de mest kjente

forsterkerbyggerne i dag. Han kommer fra samme by i Sør-Tyskland

som meg. Og det var en av de første modifikasjonene han gjorde før

han dro til Amerika og ble en stor aktør innen forsterkere. Jeg hadde

også en Kramer Beretta som jeg solgte til Reinhard Bogner da vi hadde

siviltjeneste i Røde Kors i Tyskland sammen. Og han modifiserte som

sagt Marshallen min, og det låt helt fantastisk. Jeg har fortsatt Marshallforsterkeren,

en 50 watt JMP 2204. Jeg hadde i utgangspunktet to gitarer

på den tiden. Og det var den hvite ESP-M1, som var litt tilpasset, som jeg

fortsatt har. Og du kan se denne gitaren i den nye musikkvideoen “Metal

Sons” fra “Babylon” skiva. Flott gitar, det er det. Og den andre jeg brukte

mye var en Kramer-gitar. Den fikk jeg da vi var på turné med Guns N’

Roses. En dag dro vi til Kramer-fabrikken i Philadelphia. Jeg tror det var

Philadelphia. Og de ga oss, Andy Suzumi, var den andre gitaristen, hver

vår gitar en gitar. De sa, dette er prototyper, ta dem. Vi vil at dere skal

teste dem og gjerne bruke de. Det var en flott ting. Å dra til Amerika og

komme hjem med flere gitarer enn du dro dit. Så kort oppsummert er

det en forklaring på gitarlyden min. Modifisert Bogner-Marshall, ESP og

Kramer. Det er lyden.

- Da fikk vi en grundig og interessant forklaring på det. Hvordan

var det å slutte med musikk tidlig på 90-tallet, og starte på

jusstudier? Noe helt annet over natten. Hva skjedde egentlig?

- Jeg fikk nok. For å være ærlig mistet jeg spillegleden og all slags

inspirasjon.

- Hm, vil du utdype det litt?

- Det var tiden, og det er egentlig ingen å skylde på. Du vet, det var

bare slik det ble. U.D.O var over fordi vi mistet platekontrakten vår i 1991,

etter “Timebomb”. Dessuten var det disse nye bandene som kom fra

Amerika, grungen. Nirvana, Soundgarden, Pearl Jam og musikkstilen

hadde endret seg drastisk ganske raskt. Jeg hadde vært med i et

metalband siden starten av 80-tallet med langt hår og alt sånt. Og jeg

var, hvor gammel var jeg? Jeg var rundt 26/27 år gammel. Og jeg tenkte

at jeg ikke var sikker på at talentet mitt som gitarist eller musiker ville

være stort nok til å bære meg gjennom de neste tiårene og overleve som

profesjonell musiker. Så jeg tenkte, hva kan jeg gjøre? Det var en slags

naturlig og logisk utvei. Utdanning. Jeg tenkte, vel, som 26-åring er det

ikke for sent å gjøre noe annerledes. Jeg hadde lenge hatt en drøm om

å bli advokat, fordi jeg ønsket å vite hvordan ting fungerte fra et juridisk

perspektiv, hvordan samfunn fungerer, hvordan de er organisert lovlig.

Det er spørsmålene jeg fant veldig, veldig, veldig interessante. Og jeg

tenkte, hva med å gå på jusstudiet nå og slutte med musikk? Og det var

som, du vet, når du er på turné med U.D.O og alt fungerte. Det var gøy.

Det var flott. Men hjernen min var tørr. Jeg skjønte fort da jeg startet på

jusstudiet, på universitetet i Köln, og hadde de aller første øktene der, at

dette er ******* flott. Det de snakker om, jeg vil vite mer, jeg vil lære mer.

Og dette var en naturlig ting som så fikk meg til å slutte med gitaren og

jeg tok gitaren og spilte her og der, men jeg følte aldri at det ikke var noe

nytt som kom ut. Jeg var rett og slett ferdig med det livet og måtte prøve

noe nytt. Noe nytt som ga meg inspirasjon og et levebrød..

- Men jusstudiet er ikke det enkleste å studere. Det er ganske

vanskelig, antar jeg.

“Utenfor inngangen stod

det en fyr med solbriller,

langt hår og skinnbukser.

Åh, tenkte jeg, dette er vel

den lokale rockestjernen.

Han så veldig, veldig full

ut. Og da vi kom nærmere,

skjønte jeg, herregud, dette

er Ozzy Osbourne selv.”

- Ja, helt klart. Men du vet, når du er 26 eller 27 og alle dine

medstudenter er fem, seks år yngre enn deg. Du må jobbe hardt for å

konkurrere. Og det gjorde jeg. Jeg ønsket å gjøre det. Og jeg ønsket

å fullføre det. Og jeg avsluttet det med en ganske god eksamen. Og i

tillegg tok jeg en doktorgrad også om musikalsk opphavsrett. Og som

hjelper meg mye nå, noe som hjelper meg i dag. Og det var veldig gøy å

gjøre dette. Jeg elsket det. Jeg elsket det på samme måte som jeg elsker

å spille gitar.

- Ja. Og jeg antar at det gir deg en trygg økonomisk grunn også?

- Det stemmer. Og det er selvfølgelig veldig viktig.

- Men hvordan kom lysten og inspirasjonen til å spille gitar igjen?

Hva skjedde? Hva fikk deg rett og slett til å plukke opp gitaren igjen?

- Før jeg ble med i Sinner og i de tidlige Sinnerdagene, var jeg på

Munich Guitar Institute, MGI, som var en gitarskole. Kanskje du har hørt

om dette. Det ble grunnlagt av folk som dro til GIT i Los Angeles tilbake

på 80-tallet. Og de prøvde det samme konseptet på en gitarskole i

München. Jeg var en av elevene der i omtrent ett år, og jeg avsluttet det

ikke med en grad eller noe sånt, fordi jeg dro til Sydney og et studio der,

hadde rett og slett ikke tid til å gå der lenger på grunn av det. Men tilbake

til MGI, vi spilte ikke bare gitar. Vi gjorde også andre aktiviteter som sjakk

av alle ting. Uansett en av lærerne var en fyr som het Gunnar Geise, og

Gunnar var en utrolig gitarist. I dag er han professor innen moderne

musikk og lager musikk med gitar, strykere, bærbare datamaskiner

og alt elektronisk, hva som helst. Han er et geni, vanskelig å følge,

vanskelig å forstå, ikke som rockemusikk. Og han hadde denne gitaren,

som var en svart ES-355. Gibson ES355, du vet, den med stor kropp.

Jeg hadde denne Kramer Barrettaen med en pickup og whammy bar,

metallgitaren fra 80-tallet. Jeg prøvde å spille jazz på den, ikke lett og det

låt selvfølgelig ikke riktig. Gunnar ville lære oss skikkelig jazz. Jeg syntes

den svarte 355’n en var veldig vakker, så jeg foreslo å byttelåne. Vi byttet

gitarer. Og han hadde min Kramer Barretta med whammy-baren, uten å

vite hva han skulle gjøre med denne tingen. For han var ikke interessert

i rock eller metal i det hele tatt. Jeg mener, han hadde sikkert hørt om

Eddie Van Halen, men det var ikke hans type musikk, vet du. Da jeg spilte

på den svarte ES’n følte jeg at dette er en fantastisk gitar. Jeg elsket den,

54 NRM 4-2025

norwayrock.net

men jeg hadde ikke råd til å kjøpe en så dyr

gitar. Så jeg glemte det. Og da jeg, jeg tror det

var i 2011, skulle klippe meg hos frisøren min,

gikk jeg forbi min faste gitarbutikk som ligger

rett ved siden av, Ulis musikk. Mange av mine

første gitarer kjøpte jeg hos han. Og en dag

etter frisøren dro jeg dit, og der hang denne

svarte ES-355 på veggen. Jøss. Jeg tenkte,

holy **** dette er en vakker gitar. Og han

er en god selger, han er en god selger. Han

skjønte hva som skjedde. Og han sa til meg

umiddelbart, ah, ok, denne gitaren passer deg.

Bare ta den med hjem og sjekk den ut. Og

han skjønte at jeg kom til å kjøpe den. Gitaren

minnet meg om Gunnar Geise, læreren min

ved MGI i München, husker du? Ja, for det

var akkurat gitaren han hadde. Jeg fikk den

til en veldig rimelig pris, og så begynte jeg

å spille igjen og jeg spilte alt mulig, bortsett

fra heavy metal. Jeg prøvde meg på mye

jazz og lignende. Prøvde å gjenvinne noen

gitarferdigheter, men ikke metall, bare

andre ting. Og en av mine favorittsangere

er den franske sangerinnen Zaz. Hun lager

fantastisk musikk med sigøynerpåvirkning,

ikke ulikt Django Reinhardt, og jeg elsker sånn

type musikk. Kort fortalt var det starten på

comebacket. Det ga meg spillegleden tilbake.

Min første spillejobb etter mange år ble da

med flamencokvartetten på en liten og intim

klubb. Jeg var skikkelig nervøs etter så mange

år uten å ha stått på en scene eller å ha spilt

for andre mennesker. Men det gikk heldigvis

bra.

- Så det var rett og slett den svarte ES-

355’n som fikk deg til å spille igjen?

- Ja, det var den svarte gitaren og Ulis

musikk. Etterhvert ble jeg også spurt av Udo

om jeg ville være med på jubileumsshowet på

Wacken. Det var gøy og da var jeg så smått i

gang igjen. Jeg visste hva som kunne komme,

men jeg vil aldri gi opp advokatfirmaet mitt.

- Ja, og nå kan du si at advokatfirmaet

er din prioritet nummer én og musikk er

nummer to. Er det riktig?

- Helt riktig.

- Hvis du ser tilbake, hvordan var det å

være metalgitarist på 80-tallet? Du var jo

blant annet på turne med Guns N’ Roses

som du nevnte, men også med Ozzy

Osbourne. Husker du noe fra den turneen

som gjorde inntrykk?

- Det var en flott opplevelse. Ja, ja, ja. Det

var i 1989 og vi hadde et fantastisk forhold til

musikerne. Jeg møtte Ozzy personlig. Han var

ganske rar noen ganger, du vet, han var litt ute

av sinnet, men han var et geni uansett. Og vi

ble gode venner med Zach Wylde. Jeg husker

at da vi møttes i lokalene om ettermiddagen,

hadde vi våre små øvingsforsterkere i

backstage-rommet, i garderoben, og det

hadde de også, og vi sang sammen. Vi ble

behandlet veldig bra av Ozzy selv om vi var

med som supportband fordi Ozzy respekterte

Udo. Det første showet var i Helsinki. Jeg

husker det veldig godt. Vi møtte Ozzy for

første gang. For å være helt ærlig møtte jeg

Ozzy kvelden før fordi han ble kastet ut av et

diskotek i Helsinki. Jeg husker at jeg kom dit

med taxi, vi spiste middag med et plateselskap

og de sa at nå er klokken halv tolv, så la oss

dra til den beste klubben i Helsinki. Utenfor

inngangen stod det en fyr med solbriller, langt

hår og skinnbukser. Åh, tenkte jeg, dette er vel

den lokale rockestjernen. Han så veldig, veldig

full ut. Og da vi kom nærmere, skjønte jeg,

herregud, dette er Ozzy Osbourne selv. Og det

var ham. Det var ham. Og han ble bare kastet

ut. Og en av kameratene hans ble ført bort av

politiet fordi han hadde ****** på trappen. Så

dette var den første kontakten min med Ozzy,

og jeg tenkte, jøss, dette kommer til å bli flott.

Men vi ble behandlet veldig, veldig bra. Og

noen ganger når Ozzy kom for sent til lydsjekk

eller hele bandet kom for sent på grunn av en

eller annen grunn, laget vi lydsjekk for dem.

Så det hendte at jeg testet Zakks Les Paul, og

du vet, jeg er ikke den høyeste fyren. Gitaren

hans hang under knærne mine, og jeg måtte

sitte på en flightcase for å teste den under

lydprøvene. Ingen utrolig historie, men et

morsomt minne og noe jeg aldri kommer til å

glemme. Og som sagt så var Ozzy og gjengen

hans utrolig hyggelig med oss. Så jeg har bare

gode minner fra den turneen.

- Nå må jeg spørre deg litt om fremtiden

norwayrock.net

NRM 4-2025

55

og veien videre med Dirkschneider & The

Old Gang. Vi kan ikke bare snakke om

gamle dager. Du vil kanskje fortelle litt

om nåtiden også? Hvordan er det å være

tilbake hos gamlesjefen?

- Du vet, denne platen og dette

prosjektet kom sammen ved en tilfeldighet.

I utgangspunktet var det ikke planlagt. Vi

laget den første EP’n med tre låter i 2021.

I utgangspunktet deltok jeg på to av disse

sangene. Så kom ideen om å lage en plate. Nå

er platen ute og reaksjonene er fantastiske, og

det er jeg veldig takknemlig for. Det er mange

som tydeligvis setter pris på at jeg er tilbake

med Udo igjen, og det er jeg veldig glad for

å høre. Så nå må vi se hvordan dette går og

kanskje blir det mer etterhvert. Vi har ikke

planlagt å spille live med dette prosjektet, for

alle er veldig opptatt på hver sin kant med

andre band og prosjekter. Og jeg har firmaet

mitt som jeg må tenke på. Men vi skal aldri si

aldri. Kanskje kommer det et tilbud vi ikke kan

eller vil si nei til. Det er mye som skal klaffe og

planlegges, Vi er ikke et band med låter som

bare kan møtes og kjøre i gang et livesett.

Produksjon og alt mulig må være på plass.

Vi finner nok ut av det, og blir det ikke turne,

så er det helt greit, da blir det kanskje en ny

plate. Hvem vet.

- Ja, og det viktigste

er vel at du har det gøy.

Og på den nye plata

“Babylon” høres det

nettopp slik ut. Skiva

høres ikke ut som gamle,

slitne menn i studio, men

en kompisgjeng som har

kost seg.

- Ja, det er helt riktig. Vi

hadde det veldig gøy, for

det er en fantastisk gjeng.

- Vi snakket litt om

en potensiell ny plate

og kanskje noen show i

fremtiden. Jeg skjønner

at det er mye som skal

passe, men hvordan var

det å jobbe med Stefan

Kaufmann og Peter Baltes

igjen? Gamle helter fra

Accept.

- Å jobbe med Stefan

Kaufmann er alltid en

utfordring og morsomt på

samme tid. Jeg respekterer

han høyt for han er en

utrolig musiker. Han har

en utrolig rekkevidde

både som trommeslager

og låtkomponist. Han

er også en veldig dyktig

rytmegitarist, en av de

beste mener jeg. Jeg

har aldri møtt en annen

musiker som er så allsidig

som han faktisk. han respekterer også meg,

enkelte sier at han er vanskelig å samarbeide

med, men jeg vil definere han som en venn.

Vi kan ha tøffe samtaler og diskusjoner. Av

og til kan han få meg ut av komfortsonen, og

det liker jeg. Han utfordrer meg. Peter Baltes

har jeg aldri spilt med før. Han møtte jeg for

første gang da Accept spilte inn “Eat the Heat”.

Samtidig som vi spilte inn “Mean Machine”.

Vi var i samme studiobygget, og Baltes måtte

ha tilgjengelig opptaksutstyr til enhver tid, for

han komponerte nye sanger hver dag. Han har

en utrolig kreativ output. Han komponerer alt

mulig, fra pop, easy listening til heavy metal.

Alt du kan tenke deg, men kanskje ikke jazz.

Han synger, spiller og komponerer alt mulig.

Vi prøvde å gjøre noen morsomme ting tilbake

i de dagene. Han er etter min mening en av

verdens beste bassister, og det var veldig gøy

å spille med han den gangen, og nå.

- Ja, og hvis du husker Don Dokken

sin “Up from the Ashes” så kan du høre

forskjellen på det og Accept. Husker du den

skiva? Men du er kanskje ikke egentlig så

opptatt av å høre på metal og hardrock? Vi

har snakket mye om jazz og flamenco…

- Jeg liker heavy metal, da jeg spiller heavy

metal.

- Men hører du på heavy metal?

- Ikke må mye. Jeg er en stor Judas Priestfan,

og når jeg lager mat på kjøkkenet så

hører jeg ofte på Priest. Men jeg kjøper ikke

nye metal-plater. Noen ganger sier folk hør på

dette og dette, men jeg er ingen ekspert på

det som skjer på metal-scenen i nyere tid. Jeg

beklager…hehe.

- Jeg skjønner det, selv om jeg hører

mye på nye ting så vender jeg alltid tilbake

til de gamle, slik som Judas Priest. Og

siden vi er inne på det og snakket litt om

Gravestone, så er det vel ganske tydelig

hvor inspirasjonen kom fra den gangen? Nå

kom jeg forresten på noen av låtene, “I Love

the Night” og “The Tiger”. Det låter skikkelig

K.K Downing og Glenn Tipton…

- Gjør det?

- Ja, jeg synes det. Du får ta det som et

kompliment. Men hvor viktig har det vært

for deg å ha gode musikere rundt deg? Du

har jo spilt med mange dyktige musikere.

- Vel, jeg liker å spille med andre som

tenker helt annerledes enn meg. Samtidig

liker jeg å spille med andre og få en kobling

med de. Når man har samme visjon så er det

mye enklere å spille sammen. Jeg har jo dette

bandet Tiffany Kills, du har kanskje hørt om

56 NRM 4-2025

norwayrock.net

de? Vi har en plate ute som vi ga ut selv, og spilte inn på egen hånd.

Dette er først og fremst et liveband, og vi har spilt en del konserter i

Nederland. I det bandet tenker vi veldig likt og det er veldig gøy å spille

med de også. Det er kanskje ikke så mye heavy metal, men litt hardrock

og slike ting. Jeg liker også å spille flamenco. Det å utfordre seg selv

og lære nye ting driver deg fremover, og selv om det er gøy å spille

heavy metal når jeg gjør det, så er det gøy å spille andre ting også. Slik

som jazz og flamenco. Du må tenke helt annerledes. Hvem man spiller

med og hvilken genre man spiller har selvfølgelig mye å si, og man er

avhengig av å ha en dynamikk sammen som virker og som driver det

fremover.

- Skjønner, men litt tilbake til Dirkschneider & The Old Gang,

hvordan er det dynamikken der og hva driver dere fremover?

- DATOG er noe helt annet, og selv om det er noe vi tar på alvor, så

er det en helt annen tidslinje på det. Det er ikke så mye som er planlagt

fremover. Udo er opptatt med sitt og er vel fullbooket langt frem i

tid, samme med Peter så klart. Vi hadde det ikke slik med “Babylon”.

Plateselskapet sa at de ville at vi skulle lage et album og ga oss et tilbud,

helt uten tidsfrist. De ville bare at vi skulle lage det. De fikk høre noen

demoer underveis og var begeistret, og vi visste at vi kunne sluttføre det

når vi følte for det og hadde tid til det. Alle bor forskjellige steder også,

så det måtte tilpasses hver enkelt sin situasjon. Det var en form for frihet

som jeg liker veldig godt, for jeg er forpliktet til mitt yrke som advokat.

Og de andre føler det på samme måte. At det er godt å ha den friheten

og ikke bli presset. Det er kanskje noe av grunnen til at plata låter slik

den gjør.

- Men litt tilbake til starten av karrieren din igjen. Jeg leste et sted

at du var/er stor fan av The Sweet. Stemmer det?

- Ja, The Sweet var det første bandet jeg oppdaget som jeg beundret

og tenkte kunne være forbilder. Da jeg var liten måtte jeg lære å spille

piano og måtte ta pianotimer. Jeg hatet det etterhvert for jeg så kule

musikere med langt hår og elektriske gitarer, og det så mye morsommere

ut enn å sitte og spille Chopin på piano. Så jeg sa til mine foreldre at

jeg vil ha en elektrisk gitar, og The Sweet var en viktig grunn til det. Jeg

husker albumet “Strung Up” det gjorde virkelig inntrykk på meg, og det

var det første albumet jeg kjøpte. Jeg spilte det dag og natt, og elsket det.

- Jeg har ikke noe spesielt forhold til bandet, men perioden før de

ble helt disco var jo bra, og dette var vel før det?

- Ja, det stemmer. Dette var skikkelig rock.

- Vi har allerede snakket om pausen din, men jeg regner med at

mange maste på at du skulle komme tilbake? Det tok jo sin tid.

- Nei, ingen maste. Alle respekterte at jeg var ute av musikkbransjen

og at jeg fokuserte på utdannelse, og etter hvert advokatyrket. Jeg var

ikke helt ute av musikkbransjen for jeg jobbet med artister som jeg

representerte som advokat, og fikk en viss innsikt. Jeg jobber fortsatt

med mange heavy metal artister for å hjelpe de med kontrakter og slike

ting, og det er selvsagt taushetsbelagt med hvem og hva. Men det er en

veldig viktig og spennende jobb det også. Jeg jobber mye med å beskytte

varemerker på vegne av de, og mye av det foregår i stillhet. Det skal ikke

frem i offentligheten nødvendigvis. Mye av dette er viktig for å beskytte

artistene og det de har skapt. Jeg ser på det som en veldig viktig jobb.

Som advokat holder du munnen lukket når du skal. Ofte tenkte jeg at

jeg var glad for ikke å være direkte involvert som musiker i bransjen.

Spesielt som musiker på turne. Jeg likte egentlig aldri å være på tur for

å være helt ærlig. Det å reise rundt, vente og alt det der. Jeg likte ikke

det så godt. Å spille var gøy, men det var alt det andre rundt. 14-16 timer

med venting og ikke gjøre noen ting, og så måtte være presis på plass et

sted til et bestemt tidspunkt. Jeg foretrakk å jobbe i studio. Det var alltid

morsommere, selv om det å spille live var veldig gøy. Det å få energi fra

publikum var selvfølgelig gøy, men det var aldri hovedtingen for meg.

- Det var et veldig ærlig svar. Setter pris på det, men synd å høre

at du aldri egentlig likte å være på turne.

- Vel, noen liker det. Udo er en turnefyr. Han elsker det. Peter også,

han liker å stå på scenen hver kveld. De gjør en fantastisk jobb. For

meg er det ikke så viktig, misforstå meg rett for jeg liker å spille selve

konserten og få reaksjoner fra publikum. Jeg er også nervøs før hver

konsert, og tenker ofte hva går galt i kveld? Jeg syntes det var gøy i fjor

da jeg gjorde to gjesteopptredener med UDO, det var godt å kjenne lukta

og følelsen av å stå på en stor scene. Det var selvfølgelig et mye større

publikum der enn med Tiffany Kills. Det kjentes godt, jeg skal innrømme

det, men å være på tur i 4-5 måneder, jeg er glad jeg slipper det. Det

er klart at hvis jeg hadde måttet gjøre det, så hadde jeg gjort det, men

det er ikke slik at jeg våkner hver morgen og tenker at jeg må spille

live i kveld. Vi er alle forskjellige, og sånn er det for meg. Jeg får mye

ut av jobben min, og får dekket mange behov gjennom den. Det føles

tilfredsstillende på en god måte å gjøre en forskjell på som advokat. Se

på gamle band, slik som Scorpions. De har holdt på i femti år, og Klaus

Meine må være snart 80-år. Turnelivet er hardt, og jeg skjønner ikke

hvordan de orker. Dessuten er de steinrike, så de må ikke gjøre det. Så

tenkte jeg, de gjør det ikke fordi de må på grunn av penger, men fordi de

trenger det selv. Å spille altså. Det er livet deres. Det står det respekt av.

De har ikke et annet yrke slik jeg har, mulig de har andre hobbyer, men

de gjør det fordi de elsker det. For meg er det annerledes. Jeg elsker

musikk, men det er ikke alt.

- Ja, godt eksempel og jeg kom til å tenke på Kiss. De trenger

neppe mer penger i banken de heller. Uansett, nå har vi ikke

mye tid igjen dessverre, og vi har fått snakket om mye. Helt sånn

avslutningsvis, hva skjer videre med DATOG og ikke minst Udo

Dirkschneider som også begynner å bli en voksen mann?

- Udo er i kjempeform, bedre enn på mange år. Stemmen hans er

fortsatt fantastisk. Selvfølgelig ikke slik som for 40-år siden, men han

holder seg veldig godt. Det er ikke uten grunn at han blir kalt “maskinen”.

Han treffer også fortsatt tonene og jeg elsker å se han live. Han leverer

hver eneste kveld. Vi vet jo aldri hva som skjer frem i tid, men det er jo et

mirakel at han fortsatt orker å turnere og synge slik han gjør. Han varmer

heller aldri opp, han går rett på scenen. Helt utrolig. Klaus Meine sa i

et intervju at det første han gjør når han kommer på hotellet er å gå til

badet. Der er lyden best for hans oppvarming av stemmen. Udo gjør aldri

noe av det der. Han tar et glass vin og går på scenen.

- Imponerende ja. Men sånn helt til slutt, kan du komme på et

øyeblikk fra karrieren som du aldri vil glemme?

- Oj, det var et vanskelig spørsmål. Men hvis jeg skal svare

helt spontant så må det bli en konsert med U.D.O som vi gjorde i

Tsjekkoslovakia i 1989. Det var på Ozzy Osbourne turen. Det startet å

regne og jeg skulle spille en gitarsolo, og da kom jeg på at jeg skulle

spille “The Moldau”. En vidunderlig klassisk melodi. Det hadde begynt å

regne og atmosfæren var helt hinsides. Lyden var også helt fantastisk.

Tonene fra gitaren min og lyden ut var bare wow. Det var et fantastisk

øyeblikk og publikum likte det. Det er et øyeblikk jeg aldri vil glemme.

- Hadde du øvd det inn i forkant, eller var det helt spontant?

- Jeg kjente melodien, og dro det inn i det andre jeg hadde øvd inn på

soloen, men det var spontant, for det føltes bare så riktig der og da.

- Jeg hater å måtte si det, men nå må vi dessverre runde av her.

Dette ble en lang og god prat, kanskje en av de lengste jeg har

hatt med en artist, så jeg setter pris på alt du delte med meg og

leserne våre. Så håper vi også at det blir mer Mathias Dieth og Udo

Dirkschneider fremover, både på plate og kanskje også live. Det er

det nok mange som ønsker.

- Takk det samme, og vi får se hva fremtiden bringer.

norwayrock.net

NRM 4-2025

57

Et progressivt

fyrtårn av emosjoner

Terminologien «progressiv metall»

er i dag nærmest redusert til

en regressiv farse, hvis utøvere

konkurrerer om å låte mest mulig

likt et teknokratisk-konformt

stringensideal. Følgelig skal man

skatte og verne om artister med

særdrag og vilje til risiko, om

så innebærer en hel karriere i

kommersiell ugunst.

TEKST: GEIR LARZEN

FOTO: TOBIAS SUTTER

Australske Karnivool har ikke gitt ut plate siden 2013; årsakene

til et digert diskografisk pauseintervall redegjøres for i det følgende

av vokalist Ian Kenny. La imidlertid to ting være klart: 1) Flere burde

tenkte som Karnivool omkring nye albumslipp, og 2) I februar 2026

utstedes den beste progmetalliske plata du kommer til å høre på

mange måneder. La oss dog starte med forrige album, «Asymmetry»

fra 2013, som etter sigende gikk til topps på australske salgslister.

-Ingenting ved «Asymmetry» var lett. Plata er utfordrende for lyttere,

utøvere og som konsept. Det er et kantete album vi ikke nødvendigvis

søkte å tilvirke, men trolig ei skive vi behøvde å legge bak oss. Vi lærte

ufattelig mye under «Asymmetry»-prosessen, angående hva bandet kan

og ikke kan utrette. Jeg har ingen anelse om hvor godt plata gjorde det,

men tror ikke vi skal klage.

-Det opplagte spørsmålet blir så hvorfor det tok tolv år å smi en

oppfølger?

-Mye handler om et band som forsøker å finne seg selv igjen, noe som

åpenbart skjer oss etter hver utgivelse, selv om ingen forutså hvor mange

år som ville passere mellom «Asymmetry» og «In Verses». Livene våre er

blitt annerledes, med aktivitet og forpliktelser i periferien av selve bandet.

Jeg håper inderlig ikke at folk tror vi har jobbet uavkortet med «In Verses»

i tolv år, for det medfører ikke riktighet. Vi har plukket opp prosjektet og

lagt det fra oss cirka en million ganger. I flere år var sågar hele greia lagt

på is, hvor ingenting ble gjort. På vårt eget forskrudde vis fant vi smått

om senn veien tilbake til bandets kjerne, hvilket hviler på fordringer om å

skape best tenkelig musikk innenfor egne kapabiliteter. Det har vært en

sinnssyk reise, men se hvilket album vi kan presentere! «In Verses» gjør

meg usigelig stolt.

-Dersom vi enes om at åpningssporet «Ghost» sogner til den

prog-metalliske sfære, så er stykket forgreningens ypperste

enkeltkomposisjon siden We Are The Oceans uslitelige «Ark» anno

2015.

-Dette er så nytt... Du gjengir respons på et musikkstykke du ennå ikke

har rukket å leve særlig lenge med, og jeg elsker naturligvis å høre at vi

har gjort alt annet enn å kaste bort tid. «Ghost» representerer et fyrtårn

av emosjoner, som strekker seg tilbake til eldre Karnivool, fusjonert med

nye elementer vi kanskje aldri kommer til å lodde dybden av eller forstå.

Med «Ghost» overdras bandet uforutsett tyngde.

-La oss bli værende ved «Ghost», med midtøstlig ferniss.

Akkordene som ledsager de melodiske topplinjene endres

kontinuerlig, hvilket gjør at komposisjonen appellerer til både

intellekt og hjerte.

-Jeg er glad du biter deg merke i dette, for vårt underliggende

motiv var nettopp å bevege akkordene – hele tiden. Du finner ikke mye

repetisjon i «Ghost». Passasjer hvor topplinjene fremlegges relativt likt

akkompagneres av skiftende harmonikk, slik at spenningsdimensjoner og

det narratologiske er i uavbrutt endring.

-Så vedrører ikke bare akkordprogresjonene, eller de metrisk

komplekse figurene; liketil vokallinjene skrår ut i uforutsette

løsninger – uten antydning til forsert mine.

-Når du sier det blir jeg usikker på hvor mye av det melodiske

og harmoniske som faktisk repeteres. Alt forrykkes og rokkes ved,

forhåpentligvis uten å demme opp flyt. Jeg håper dessuten at «Ghost»

bærer mening som musikalsk reise.

-Å arrangere «Ghost» kunne sikkert oppta tolv år alene.

-Vi endte opp med intet mindre enn fjorten ulike tapninger av låten

innen vi fant dens riktig form. Med versjon fjorten opphørte jakten. Noe

jeg finner at kjennetegner de fleste låtene våre er at de initialt gestalter

god tumleplass, som dernest utbygges og ekspanderes til storstilte

58 NRM 4-2025

norwayrock.net

crescendoer. Konsekvent favoriserer jeg

utgangen av samtlige Karnivool-låter, ha ha ha,

fordi det er her de eser i tekstur og utlever sitt

dynamiske potensiale.

-Kan du skissere et resyme av «Ghost»

fra rudimentær idé til endelig realisering?

-Stykkets konstante faktor var selve

intonasjonen, som aldri endret karakter. Vi

erkjente at nevnte innledning burde åpne

hele albumet; den er så på trynet og likevel

meningsberettiget. Innledningen synes å

forkynne at nu følger noe litt utenom det

vanlige, så spiss sansene. Som sagt var vi

tro mot idéen om å holde repetisjoner på et

minimum, men åpnet etterhånden for midtøstlig

tonalitet. Å kultivere harmonisk flyktighet er

en utfordring, men vi greide brasene, selv om

årene formelig rant vekk mellom fingrene våre.

-«Ghost» mangler forresten tradisjonell

gitarsolo.

-Hm, du har rett. Drew Goddard er

durkdreven på fargelegging, og destillerte

gitarsoloer er ikke alltid påkrevd.

-«Drone» er nesten like god, hvis refreng

reder i post-grunge-land.

-Det tar jeg som en kompliment da jeg er

stor tilhenger av grunge. Refrenget svinger og

forløser. Du vil finne akkordendringer fra andre

og tredje refreng. For meg er «Drone» først og

fremst en morsom låt som jeg elsker å fremføre.

Det instrumentale strekket i etterkant av

refrengene innestår skikkelig smakfulle, skitne

eksesser av progressivitet.

-Her lekes det med synkopering i en

nesten forstyrrende grad.

-Ha ha ha, joda, partiet er stygt og møkkete.

Det er som om riffet forsøker å klistre deg fast

til gulvet.

-Ditt vokale spenn skildres gjerne som

en kombinasjon av Maynard James Keenan

fra Tool og The Mars Voltas Cedric Bixler-

Zavala. Vi er i alle henseender forskånet

fra hysterisk moderne, computergenerert

nonsens.

-Jeg ville ikke ha den ringeste anelse om

hvordan jeg eventuelt skulle gripe det an, ha

ha ha. Kanskje er det like greit? Refrenget i

«Drone» strekker virkelig høyt, på grensen

til falsett. Det ble skrevet, i angjeldende

toneart, for ni år siden. Da det omsider kom

til å nedfelle plateversjonen, var jeg spent på

hvorvidt stemmen fremdeles lot seg lokke opp

i høydene. Man vet aldri hva aldring påfører

kroppen, men jeg ga gass og kunne med glede

konstatere at jeg fremdeles mestrer «Drone»-

refrenget uten at det klinger tilkjempet, hvilket

var til kolossal lettelse.

-«Aozora» endrer retning igjen, og

påminner et rock’n roll-slipt Rush.

-Dens refreng stiller blant mine

favorittøyeblikk på skiva. Aozora er japansk for

fargen blå, og låten skildrer en eksistensiell,

intern frigjøringskamp. Å ville flykte fra seg

selv er naturlig iblant. Det er en pågående

låt, med imponerende gitararbeid. Bassist

Jon Stockman skal høste mye av æren for

«Aozora»s arrangement, mens synkopene fra

trommeslager Steve Judd er hva som tilfører

energi.

-«Animation», som opererer i progressivt

post-grunge-terreng, åpner til fulle for et

band med behørig pop-sensibilitet.

-Vi er ikke redde for å tråkke pop-stier hvor

så føles betimelig. I øyeblikket sliter vi med å

plassere «Animation» på konsertrepertoaret.

Av uransakelige årsaker viser låten seg å

være et hespetre i livekontekst, men vi har

ikke til hensikt å gi opp. Utfordringen ligger i

versene, som i platetapning suger til seg og

tørker opp det bløte, hvilket gir en underlig

produksjonseffekt. Da er de fete grungeakkordene

i refrenget lettere å håndtere.

-Tenker du dramaturgisk omkring

musikk?

-Det skulle man mene. Jeg forstår

dramaturgien i låtene vi tilvirker; de er såpass

dynamiske og emosjonelle at man ikke kommer

utenom et dramatisk tilsagn. Nevnte tre

dimensjoner henger sammen.

-Uten å desimere Karnivool det grann:

Skulle verden søke et optimalt ekteskap

mellom Tool og The Mars Volta, så bør den

konsultere kinematografiske «All It Takes».

-«Kinematografisk» er i alle fall en

adekvat beskrivelse av låten. «All It Takes»

var det aller første stykket vi absorberte og

forsto i forbindelse med albumet, og den

markerte et vannskille. Låten ble substansielt

retningsgivende. Det tok riktignok lang tid

innen resten av materialet falt på plass, men

«All It Takes» viste seg som en slags katalysator,

hvor vi kastes tilbake til midt-østlig tonalitet,

rett og slett fordi vi digger det. Vi snakker om

veldig insisterende musikk, som alt fra starten

fester tommelen og holder lytteren fast. Min

favorittepisode tiltrer mellom vers én og to, med

overmåte fule og skitne bassfigurer. Harmonisk

holdt jeg bevisst tilbake for ikke å undergrave

den nesten klaustrofobiske intensiteten. Alt i alt

teller «All It Takes» bare fire sangharmonier.

-Hva med «Opal», muligens det snåleste

innslaget på hele skiva? Denne intonerer

temmelig pop-tilforlatelig, men endrer

radikalt karakter hen imot symfonisk

drama...

-Strengt tatt består låten av fire partier,

som i bunn og grunn aldri undergikk

større forandringer. Arbeidet besto i

arrangementet, særlig kontra strykere og

harpe, samt overganger og selve intonasjonen.

Stykket trengte en innledning som pirrer

nysgjerrigheten, og det mener jeg vi kom i havn

med. «Opal» er en rar låt, både med tanke på

skifte av tone og temperatur, men også grunnet

harpe-seksjonen. Vi spenner fra sart pop, med

harper, til breial ørkenrock. «Opal» er trolig blitt

min platefavoritt.

-«In Verses» ender med stillfarne

«Salva». Hvorfor?

-«Salva» fungerer katarsisk og frigjørende,

«’Å kultivere

harmonisk

flyktighet er en

utfordring, men vi

greide brasene, selv

om årene formelig

rant vekk mellom

fingrene våre.’

og kunne ikke plasseres andre steder i utlegget.

Den gir dessuten et klapp på skuldrene til

bandets medlemmer, som et lykksalig sukk over

at vi formådde å ferdigstille albumet. Låtens

utgang, med sekkepiper og multiple soloer,

leser som plenumsjubel, ala «Halleluja, vi kom

i mål!», ha ha ha, eller «Takk for oppmøtet. Vi

elsker dere. God natt!»

-Er det på nåværende tidspunkt mulig

å iaktta «In Verses» i lys av bandets tre

forutgående album?

-Ikke foreløpig. Jeg har på ingen måte

opparbeidet tilstrekkelig avstand til det nye

materialet, men jeg elsker det og ser frem til

6. februar. Plata spiller som en fryd fra start

til slutt, og jeg oppdager fremdeles nye ting

ved beistet. Jeg ter meg faktisk som en unge

på julaften hver gang skiva snurrer, hvilket må

være et positivt trekk.

norwayrock.net

NRM 4-2025

59

VALKYRIEN ALLSTARS

Harmoni

60 NRM 4-2025

norwayrock.net

sk hakeslepp

norwayrock.net

NRM 4-2025

61

Å innovere tradisjonsmusikk er en kompleks og krevende

disiplin, det være seg blues, jazz, ekspresjonisme, tungrock

eller folkemusikk. Visse utøvere er bedre rigget for oppgaven

enn det store flertall, og Valkyrien Allstars kan i så måte

smykke seg med å tilvirke karrierens ypperste og mest

idérike fonogram 18 år etter debutalbumet.

TEKST: GEIR LARZEN

FOTO: EIRIK HAVNES

Mens Norge stekte i eget fett under sommermånedene 2025

valgte noen av oss å apoteosere «Venter På Noen Som Venter På

Noen» i avkjølte rom. Det ble snart maktpåliggende å få bandet i tale,

og anledningen bød seg i forbindelse med kvartettens høstturné,

som blant annet bragte dem til Trondheim.

Vi møter forhenværende Gåte-medlem og banjospillende

trommeslager Martin Langlie, samt fiolinist-blitt-gitarist Erik Sollid,

som ber om lov til å innta middag under intervjuet. Etterhvert tiltrer

også frontfigur og multiinstrumentalist Tuva Syvertsen, kontrabassist

Magnus Larsen, samt turnérende ekstrahjelp Håvard Aufles. Alle må i det

følgende navigere blant kronglete spørsmål fra rockeforum og flokete

matbestillinger.

-Vi går rett på sak med plateintonasjonen «Blanke Morran» og

coda-et i finalesporet «Lakenskrekk og Hakeslepp», som gestalter

samme melodi, men vidt forskjellig besifring. Hva kom først?

Sollid: -Den første kom først, men vi eksperimenterer støtt, og plutselig

havnet en ny utgave av «Blanke Morran» i en annen låt, som forøvrig ikke

ble noe av. Imidlertid likte vi det nye arrangementet såpass godt at det

måtte med på plata, og da føltes det naturlig å la de to tapningene ramme

inn hele greia.

Syvertsen: -Martin omarrangerte «Blanke Morran», per orgel.

-Hvilket overdrar dypt hymnologisk alvor.

Syvertsen: -Platas utgang beveger seg virkelig seks fot under torva.

Om vi skal gå kronologisk til verks så begynte alt med at Erik sang inn en

Ole Ivars-låt som vi avspilte baklengs.

-At det var?

Langlie: -Baklengs-avspillingen danner utgangspunkt for melodien.

Syvertsen: -Dernest pennet jeg «Blanke Morran»-teksten, etter

samme fonetisk mønster som baklengsversjonen av Ole Ivars-låten, hvor

eksempelvis vokalene faller på riktig plass.

-Dette har vært et solid band fra dag én, men de to siste platene

innestår et løft kontra harmonisering og dur/moll-vekslinger. Skyldes

så en uopphørlig lekenhet?

Sollid: -Vi har unektelig fått kick på å synge trestemt, og da blir det fort

mye dur og moll.

Syvertsen: -Det er så jævla vanskelig, og dermed gøy når man lykkes.

At stemmene beveger seg i uforutsette baner er bare bra.

Langlie: -Det er givende å gjøre de innbyrdes sanglinjene så fine at

hvilken som helst av dem skulle kunne bære låten alene, slik at det ikke

bare blir én melodi med to opplagte følgesvenner. Av dette følger gratis

noen trange intervaller som gir litt særpreg.

-Teksten er diffuspoetisk. «Kirke og stat», «Melk og sitron» – vi

står overfor et antipodisk oppbrudd, en skilsmisse, men går det å si

noe mer konkret?

Syvertsen drar på det, og Langlie kommer til unnsetning:

-Beklager at jeg bryter inn i det rent tekstlige, men tolkningsgraden

ligger der den ligger, og det er gjort med vilje.

Syvertsen: -Jeg beklager også at jeg synes det er dumt å snevre

inn tekstens åpenhet, for da kommer jeg sikkert til å ødelegge noe du

har forestilt deg. Derimot kan jeg si at «Dette skal nok gå»-linjen, som

avslutter begge versjonene, utgjør mer av et spørsmål enn en konklusjon.

Nå ble du mye klokere, ha ha ha.

-Gitt albumets opptakt og avslutning går materialet automatisk

opp i en høyere enhet.

Syvertsen: -Jeg forstår hva du mener, men vi hadde ingen bevisst

plan, selv om det gir veldig mening i ettertid. Ringen sluttes. Platetittelen

forekommer dessuten i sistesporet.

-Hvor lang tid brukes på å internalisere de enkelte

sangstemmene?

Syvertsen: -Det kommer helt an på. Enkelte ganger griper vi tak i

tradisjonsmusikk, en eldre slått for eksempel, hvor melodien allerede

foreligger som temmelig kompleks da den er utviklet av spellemenn

gjennom flere dekader, uten at vi nødvendigvis forholder oss slavisk

til stoffet. Ja, vi bruker lang tid på å arrangere, og tester ut hele låtens

potensiale innen vi lander.

-Vinner samtlige forslag gehør og forsøksvilje, uansett hvor

radikale de måtte arte seg?

Langlie: -Det er sjeldent noen sier: «Nei, dette orker jeg ikke prøve».

Men vi er selvfølgelig helt rå og fremmer utelukkende geniale forslag.

Syvertsen: Ha ha ha, vi tester i alle fall alt som testes må, og man

merker fort om noe ikke speller.

-Det er blitt mye banjo?

Syvertsen: Martin nekter å legge vekk banjoen.

Langlie: I denne gjengen er den ingen som kjefter eller surner uansett

hvor dårlig banjo jeg spiller, og da ender man faktisk med å lykkes til slutt.

For meg er det fint å kunne bidra tonalt og ikke bare rytmisk.

Syvertsen: -Det er utelukkende av det gode at noen i bandet lærer seg

nye instrumenter; det tilfører andre klangfarger, som igjen vrir musikken

i uprøvde retninger. Erik er en jævlig god felespiller, men lærte seg

etterhvert gitar, og nå er det faen meg nesten bare gitar over hele fjøla.

Man må gjøre det man selv finner tilfredsstillende og gøy. Når sounden

endres, så følger musikken etter. Se bare på særlig de to siste platene

våre, hvor banjo og gitar gis stadig større plass.

-«Kongler» forener norske Folque og engelske Gentle Giant med

noe helt nytt.

Syvertsen: -Dette er opprinnelig en gammel vals fra Agder, innspilt av

Ånon Egeland – fellespiller fra Bærum – på en plate som aldri så dagens

lys, men som jeg hørte hos en kompis.

Sollid: -Agder-valsen utgjør halve «Kongler». I seg selv er ikke låten

ur-progressiv, men den har rikelig med akkorder, og her baller det på seg.

Den griper også tilbake til middelaldermusikken.

-Derav sammenligningen med Gentle Giant.

Syvertsen: -Jeg føler at den sogner til barokken.

Sollid: -Hva er forskjellen på tidligmusikk og barokk, egentlig?

Langlie: -Jeg tenker strippet progrockband på syre, i tights, med

mandoliner.

-Gentle Giant-gitarist Gary Green spiste ikke mye syre, men

kunne til gjengjeld stille i tights på scenen, og behersket sågar

hele spekteret av strengeinstrumenter, så jamføringen med

62 NRM 4-2025

norwayrock.net

nevnte englendere minimeres ikke av

ekstramusikalske faktum.

Syvertsen: -Vi trenger med andre ord mye

mer syre og tights. Og mandoliner og digre

kapper.

-Må man minne om at forrykende

«Lyseblått» tilvirkes av Spellemannprisvinnerne

i kategorien «visesang»?

Langlie: -Vi meldte oss på i kategorien

«indie», men ble flyttet over til «visesang»,

formodentlig av rådvillhet. Det var i alle fall ikke

vår beslutning.

Syvertsen: -Låten er en liten luring og

er blitt sammenlignet med et objekt som

ruller nedover en skråning. Egentlig er det en

danselåt, hvor to-slaget kommer jævlig brått på.

Vi er bare såvidt innom to-slaget.

Langlie: -Jeg er 43 år, venter på mat og har

null å bidra med.

Syvertsen: Ha ha ha, seriøst, takten er ikke

så mystisk som man først skulle tro.

Sollid: -Takten er grei, men arrangementet

rundt takten er mer mystisk.

Langlie: -Låtens taktart var ikke i noens

bevissthet. Kompet samsvarer med timingen

til Tuva og Erik, og følger, rytmisk sett, selve

melodien.

-Og hva med uopphørlige «Ladi Dadi Du

Kan Like Et Party» i 4/4-takt, av mildt sagt

munnrapp karakter?

Syvertsen: -Jeg bør kanskje ta selvkritikk for

å pøse på med så mange ord. Kjøres låten litt

for fort live, sliter jeg skikkelig. Teksten føltes

riktig der og da, selv om det ingenlunde er min

lyrisk dypeste bragd. Ting må ikke være for

alvorlig; da mister det troverdighet.

Langlie: -Man behøver ikke være anstrengt

morsom for å spre god stemning; drit i det

selvhøytidelige, så ordner alt seg.

-«Ladi Dadi...» er låten som går i

oppløsning.

Sollid: -Ja, og vi har fremdeles ingen

fyllestgjørende slutt å ty til, annet enn å lede

kaoset over i «Slemt Eller Frekt».

-«Er Du Ensom Har Du Meg» burde sikre

ny Spellemannpris i kategorien «visesang».

Syvertsen: -Takk, den liker jeg veldig godt.

Låten markerer eneste sted på plata hvor Erik

synger, hva heter det...

Sollid: -...rent?

Langlie: -...pent?

Syvertsen: -Nei, hovedstemmen! Erik er

jævlig god til å synge, og fortjener sporadisk å

skinne litt alene.

-Gitt materialets sangharmoniske

kompleksitet, lar det seg oppføre fra scenen

uten eksternhjelp?

Syvertsen: På plata nytter vi vokal bistand

i «Lyseblått» og «Ladi Dadi...», men under

turnéen løser vi alt selv. Vi er heldige med

bredden i bandets sangregister. Martin når

jævlig langt ned, jeg befinner meg i midten,

mens Erik rekker veldig høyt.

Sollid: -Musiserende eksternhjelp under

inneværende turné kommer i form av Håvard

Aufles på klaviatur.

Syvertsen lurer på om Håvard faktisk

heter Aufles, hvilket pianisten bekrefter. Noe

ny kunnskap skal tilegnes hver dag.

Syvertsen: -Håvard er mannen som legger

den fete synthesizersoloen i «Lyseblått».

Sollid: -Ellers er alt av klaviatur datagenerert,

faktisk.

Et internt ordskifte om hvilket parti som

i sannhet er platas «trusespreder» ender i

konklusjonen «mye data, lite truse», så vet

vi i det minste hva neste Valkyrien Allstarsalbum

burde hete.

-Hvordan vurderes egen diskografi med

etterpåklokt blikk?

Langlie: -Når man har holdt det gående som

band i nitten år, og levert sju album, så synes

man kanskje ikke at de tidligste platene er like

fete lengre, og om man er heldig føler man at

de ferskeste platene er det beste man har gjort.

Sollid: -Vi ble jævlig fornøyde med forrige

plate, «Slutte og Byne», og la lista temmelig

høyt for oppfølgeren. Bandets to siste album

beror på et høyere nivå enn resten.

Langlie: -Så høyt plasserte vi lista denne

gang at vi måtte avlyse plateslippturnéen to

ganger fordi albumet ikke var i mål. Vi har gjort

oss skikkelig flid. Heldigvis disponerer vi eget

studio i Oslo sentrum og kan bruke så lang

tid vi vil. Det er luksus. Både «Slutte og Byne»

og «Venter På Noen Som Venter På Noen» er

innspilt her.

-Dere inntar Operaen til neste vår?

Sollid: -Riktig, i april. Vi har spilt der før, men

ikke gitt Valkyrien-konsert.

Syvertsen: -Det er et jævlig fint rom, som

åpner for muligheter man ikke finner andre

steder, uten at vi foreløpig har tenkt på hvordan

vi skal gripe konserten an.

-Hvilken opprinnelse har bandnavnet

deres?

Sollid: -Nå snakker vi gamle synder fra den

gang man omtrent var barn og bodde ved siden

av Valkyrien Restaurant.

Syvertsen: -En legendarisk brun pub på

Majorstuen som ikke eide musikkanlegg –

kun TV uten lyd – og som lot oss opptre for

stamkundene, mot betaling i øl og vin, hvilket

var stas for en 18-19-åring. Hvor «Allstars»

kommer fra husker vi ikke; det bare ble slik.

Sollid: -Vi forsøkte å skrote «Allstars».

2016-plata «Prøv Å Si Noe Til Meg Nå» ble

utstedt under bandnavnet Valkyrien, men da

sluktes vi av metadata på strømmetjenestene.

Det var ingen som fikk med seg det nye

albumet, så vi måtte krype til korset og

gjeninnsettes som Valkyrien Allstars.

Langlie: -Det hjalp heller ikke at TV-seien

«Valkyrien», med blant andre Sven Nordin, ble

lansert kvarteret etter at vi slapp 2016-skiva.

Syvertsen: -«Navnet skjemmer ingen» er

faen meg en sannhet. Det spiller ingen rolle hva

man heter, med mindre du har greid å kalle deg

Lesbian Dopeheads On Mopeds, hvilket er den

hellige gral av bandnavn. Selv heter jeg Tuva,

og det går bra, tenker jeg.

Langlie: -Det går bra, tenker jeg også.

norwayrock.net

NRM 4-2025

63

ODD RENÉ

ANDERSEN

er det fremdeles en

liten sopran der?

64 NRM 4-2025

norwayrock.net

Etter Stjernekamp-seieren på NRK i fjor, fikk Odd René Andersen

vann på mølla, og turnerte landet rundt. Nå er han aktuell med

ny plate, «It All Comes Down (To The Choices We Make)”, der han

gir sine medmusikere minst like mye ære som seg selv, og drar

på juleturné før plata får sin live-presentasjon i 2026. Vi benka

oss ned på Zoom med den sjelfulle sangeren for en skravlings.


FOTO: AGNETE BRUN

LIVEFOTO: KJELL ROGER SOLSTAD

- Ny skive ute da, Andersen, hvordan føles det?

- Ja, du snakker! Det føles veldig bra, og interessen er formidabel! Jeg

har allerede gjort tre radiointervjuer i dag, og her sitter du og jeg!

- Moro det. Få høre litt om ”It All Comes Down (To The Choices We

Make)”

- Jeg hadde jo fundert ei stund, og funnet ut at det var på tide å

komme med noe ny musikk, for jeg følte det var på tide å komme seg

ut på turné igjen, så jeg samla bandet som var med på turneen i fjor, og

sa at om vi deler alt av rettigheter og det som er, så jammer vi sammen

ei skive. Det ble litt det samme som på «Read The Sign», men at vi nå

kunne møtes i samme studio i stedet for å ta det over skjermen. Dermed

begynte vi å leke litt, og sånn kom låtene, litt etter litt. Etter rammene var

gjort, satte jeg meg ned for å jobbe med tekstene, for mens vi skriver

musikken blir det mye ´skursy bursy´, og sånne tekster kan vi jo ikke vite

av, og jeg har jobbet sammen med en kar som heter Nicholas Hammond

fra Statene, og da var jobben egentlig gjort, og vi måtte få gitt den ut før

vi skulle på juleturné, og nå er den altså klar. Masse fine tilbakemeldinger

har vi fått, så jeg er skikkelig stolt over jobben vi har gjort.

- Jeg har jo hatt den noen dager allerede, og akkurat som

forventet er det soul i førersetet, noe jeg er glad for, i hvert fall.

- Så kult, jeg er glad for at du liker den! Det som er så fint med å jobbe

med andre musikere, er at de drar litt i retningene dine, og det synes jeg

er kult. Når jeg presenterer en låtidé, for eksempel, så har jo jeg et ståsted,

men mens låtskrivinga skrider fram, tar de meg steder jeg kanskje ikke

hadde gjort på egen hånd, og det påvirker jo meg også. Og så synes jeg

historiene jeg har klart å sy sammen med Nicholas ble veldig fine.

- Hvordan går dere fram med tekstskrivinga når dere sitter på

hvert deres kontinent?

- Når vi jobber i studio kommer gjerne mye av refrengteksten mens

vi holder på der. Ta tittelkuttet, for eksempel, der kom hovedlinja rimelig

tvert, så da tenkte jeg at ´der har vi jo refrenget!´ allerede fra vi starta.

Deretter skriver jeg ned så mye som jeg klarer før jeg sender det over til

Nick, som selvfølgelig har det engelske språket under huden. Deretter

tar vi en samtale om det er noe rytmisk eller noen fraseringer som ikke

passer helt, så syr vi det hele sammen til slutt. Den stakkaren der har fått

mange rare ord fra meg på demoer og sånt, haha!

- Tekster fra The Swedish Chef i Muppets.

- Haha, ja, nettopp! Men han sier at det er sånn de jobber der borte

også.

- Har du fått noen tilbakemeldinger der han har lurt på hva i all

verden du har tenkt?

- Haha, neida, han forstår sammenhengen ut fra det jeg leverer ham,

og refrengene er for det meste ferdigskrevne, mens jeg leker med ord og

fraseringer for å få ting til å passe.

- Det er et forholdsvis drevent lag du har med deg også.

- Det er jo de jeg spiller med mest, og i fjor gjorde vi 60 spillejobber

eller der omkring, og på slike turneer er lyden ferdig lagra i mikseren, så

vi behøver bare en kjapp lydsjekk, og da blir det alltid jamming, og nye

ideer kommer ramlende, og det var da jeg tenkte at de er slik jeg må få

lagd skiva, at vi setter oss ned i studio og bare begynner å spille. Det

var jo sånn vi gjorde det før også, pluss at jeg slipper å henge meg opp i

mitt pianospill eller gitarakkorder, for da jobber jeg jo med folk som kan

instrumentet sitt, så kan jeg fokusere på vokalen min. Det er det jeg synes

er gøy! Jeg må jo synge inn over noen andres instrumenter uansett, og da

synes jeg det er bedre at også de får et eget eierskap til låtene, også med

tanke på rettigheter og slike ting. Da tror jeg også de gir litt mer enn om

de skulle komme til ferdige låter de ikke har et eierforhold til.

- Jobber dere i Greenroom (studioet til blant andre bassist Rino

Johannessen)?

- Når jeg inviterer sitter vi i Greenroom ja, og noen ganger har kanskje

Rino og jeg jobbet med noen ideer allerede, men det er jo nesten bare

fjase-demoer, men da jobber vi videre med de, og lager noen helt nye i

tillegg. Klippet lyden hos deg nå?

- Ja, litt, men om jeg mista noe lyver jeg bare litt.

- Helt ok det, men lyv fint da!

- Ingen fare med det, ýou know I love you´ as they say. Jeg synes

jo at det er stas at Rino er med, for du kjenner min forkjærlighet for

Dream Police.

- Javisst, og den setter vi stor pris på!

- Dere møttes vel til en bursdagsfeiring nylig også? (Dream

Police-gitarist Trond Holter fylte 60 år 6. september).

- Ja, det var jævlig morsomt! Da var jo selvfølgelig både Dream Police

og Wig Wam der, og jeg titulerte Wig Wam som ´det nymoderne bandet´

hver gang jeg nevnte de, hehe.

- Det var noe annet med dere gamlekara ja!

- Ja, vi gjorde det ordentlig vi, haha! Det ble lagd AI-låt til han også,

men vi ville gjøre det på gamlemåten, og spilte live, så da måtte de også

gjøre det, så det ble spilt til langt på natt. Politiet kom og gode greier, nei

det var jævlig moro!

- Når jeg nå fikk lurt inn Dream Police her, så må vi jo innom

temaet, for dere var jo i et godt driv da disse índianerne´ plutselig

fikk kjempenapp, og da ble det bråstopp. Har dere møttes noe etter

det?

- Ikke som band, på en måte, så det var moro å møtes på bursdagen,

det er det jo alltid. Vi har jo ikke sett Trond så mye siden det, men det gikk

jo et kvarter, så satt han på bordet vårt resten av kvelden. Musikken er

jo levebrødet til alle, så om vi skal gjøre noe nytt, så må vi sette oss ned

og lage ei hel skive på en skikkelig måte. Da må vi sette slippdato og ha

deadlines, og heller jobbe med andre ting innimellom når tiden tillater det.

- Jeg kan komme nedover og passe på dere, så får dere ikke dra

før skiva er ferdig.

- Ja, hahaha! Jeg tror nesten det er sånn det må gjøres.

- Tror du det kan bli mer Dream Police?

- Det er jo forholdsvis travelt for oss alle fire, men jeg tror ikke det er

noen umulighet, for å si det på den måten, men da bør det kanskje skje

noe om ikke alt for lenge, vi bør ikke passere 250 år til sammen før det

skjer noe.

norwayrock.net

NRM 4-2025

65

”Vi bør ikke passere

250 år til sammen før

det skjer noe”

- Du har en forholdsvis lang juleturné i år.

- Stjernenatt-turneen ja. Vi har jo lagd en låt som heter det, som ble

sluppet i starten av november, som ga navn til turneen. Vi har oppunder

40 konserter rundt omkring, så det ligger an til å bli én fattig fridag i løpet

av den turneen, så her er det hektisk.

- Det blir hardkjør for stemmen.

- Det blir det, men det gikk bra i fjor, og da tror jeg vi hadde 31 dager

på rad, så det bør holde i år også, tenker jeg. På turneen i fjor gjorde vi

mellom 50-60 konserter totalt, og hvis vi syr setlista fornuftig, så går det

nok bra. Merker jeg at jeg må hvile stemmen litt, får jeg prate litt, tenker

jeg.

- Det er jo du flink til, så det tror jeg nok går bra.

- Hehe, jada, det er bare å sy historiene sammen med det jeg synger

om, så blir det fint det.

- Turneen etter du vant Stjernekamp var forholdsvis suksessrik

den?

- Den var helt fantastisk bra! Det var fullt bortimot overalt, og der

gjorde jeg det samme; sydde sammen egenopplevde historier opp mot

låtene… oj, der kom det akkurat melding fra Trond; Útrolig fin låt den der

«It All Comes Down (To The Choices We Make)»´

- Du får hilse så mye.

- Det skal jeg gjøre. Jeg får ringe ham etterpå.

- Jeg antar at Stjernekamp-seieren gjorde mye for suksessen du

opplever nå?

- Ja, det kan du trygt si! Det er helt utrolig hva ti lørdager rett inn i

stua til folk har å si! Plutselig, i en alder av 55-56 år, blir man gjenkjent på

samtlige kjøpesenter i hele Norge, og det programmet hadde den magien

i at det fikk folk til å stemme, og bruke penger på at jeg skulle komme

videre, og mange sa også ´Vi vant!´, og det synes jeg er veldig gøy! Jeg

sa jo det i programmet også, at om jeg vinner hele greia, skal jeg reise

rundt og takke dere alle sammen, og det gjorde jeg virkelig! Jeg takket

folk personlig hver eneste dag! Jeg er veldig, veldig takknemlig for de

mulighetene det programmet åpnet for meg i etterkant. Men det er viktig

for meg å alltid levere så godt som mulig, og man er aldri bedre enn sin

siste jobb, så vi er veldig fokuserte når vi spiller. Samme band, samme lydog

lysmann, og har med en pakke som fungerer.

- Det er jo sånt som folk som jeg setter pris på også; det er det

ypperste av musikere her til lands som er med, så vi får nerda oss litt

også, med kvalitetsmusikere på scenen.

- Det er litt moro at du sier det, for det er litt derfor vi gjør det også; vi

vil jo gjerne gjøre en god jobb for kollegene våre også, for dere vet hvor

mye arbeid det er å sy sammen et sånt show. Da kan vi ikke gjøre noe

halvhjertet, for da får vi høre det. Det blir alltid prat om det i garderoben

om vi ser at du eller noen andre vi vet kan faget, sitter i salen. Vi retter oss

litt opp i ryggen da.

- Vi sitter med armene i kors vi, vet du.

- Haha, javisst!

- Det er jo det som er moro for oss også, vet du, når vi ser

blikkene deres flakker rundt på scenen, og vi fikk med oss det

samme som dere gjorde. Om det er feil eller en fiks greie noen spilte,

så får vi det med oss. Det synes i hvert fall jeg er moro!

- Alle som har spilt ei stund kjenner de blikkene der! ´Hva skjedde nå?

Vi gikk ikke til vers, nei? Vi gikk rett på broa, akkurat!´ Haha! Jeg har en

kompis som ikke driver med musikk, og da vi satt hjemme hos meg en 17.

mai, var det live-sending på TV, og en 15-åring som spilte fiolin spilte med

et orkester, der det gikk litt skeis. Jeg forklarte for kompisen min hva som

skjedde, og sa at der fikk den gutten 15 års erfaring på tolv sekunder, for

verden stopper når slike ting skjer, for da gjelder det å finne tråden igjen

så raskt som overhode mulig! Kjipt der og da, men ufattelig lærerikt! Tenk

fort med størst mulig ro, og ikke avslør hva som skjer inni deg!

- Du har blitt kalt Ńorges beste stemme´, Andersen. Hva gjorde

du for å komme dit? Jeg tror ikke vi har hatt den historien på trykk

hos oss. Hvordan ble du musiker, med en stemme som kanskje burde

ha sprunget ut fra Memphis eller New Orleans?

- Jeg kommer jo fra en veldig musikalsk familie, og er minst av fem

barn, der alle er musikalske. De eldste brødrene mine er elleve og ni

år eldre enn meg. Eldstemann var storfan av Steely Dan, Deep Purple

og Zeppelin, og den slags, mens nest eldste var mer Doobie Brothers,

Brothers Johnson og slikt, mens jeg ble født inn i bluesen, så sånn sett er

det litt merkelig. Jeg har ikke akkurat gener som skal gi meg den stemmen

jeg har, og det begynte jo med et punkeband da jeg var tolv år, sammen

med blant andre Per Madsen, som spiller i Postgirobygget nå, og Kyrre

Fritzner på trommer. Da fikk jeg beskjed om å skrike meg gjennom låtene,

og jeg var jo førstesopran i et jentekor den gangen, som søstrene mine

tok meg med på, haha! Så skrek jeg meg gjennom stemmeskiftet i det

bandet, og merka at vi begynte å vokse litt fra hverandre når jeg begynte

å inkorporere soul i punken. Så traff jeg Trond Holter etter militæret, og

han hadde akkurat lagd en demo med det som skulle bli Dream Police, og

jeg hadde kort hår, så det var så vidt jeg fikk jobben. Da vi hadde spilt inn

demoene på «Rock Me» og «Little Angel», så var det liksom ikke tvil, så

da fortsatte Trond og jeg sammen, og sparka den stakkars keyboardisten,

for keyboard, det trengte vi ikke! Så henta vi inn Ole Petter (Hansen

Chylie) og prøvde en svensk bassist som ikke funka helt, før vi plukka

inn Rino (Johannessen), som var nyutdannet fra jazzlinja og spilte «Rock

Me» med 16-deler, i stedet for de baktunge 8-delene som er på låten. Med

runde jazzbriller og det hele, haha! Áldri i verden!!´ sa Trond, men jeg ba

ham tenke hvor groovy det kom til å bli om han halverte anslagene over

hele fjøla, og det gjorde hans, og da var vi på plass! Da ble det blues med

innslag av soul, fram til soloskiva i ´95, som er ei pop-plate, men soulen

er godt til stede der også. Men hvor den soulen i meg kommer fra, det

aner jeg ikke. Jeg har til og med tatt sånn ´My heritage´- greier, og det var

ingenting der som tilsa at jeg skulle ha det i meg, haha!

- Men en liten sopran der inne, det har du?

- Haha, nei, han tror jeg er dau!

- Nå er det julemusikk som står i fokus ei stund, men tror du det

blir noen turné med eget materiale for å promotere plata til neste år?

- Jeg håper jo at denne turneen genererer litt framdrift så vi kan gjøre

noen jobber mot våren og sommeren. Det er i hvert fall det som er planen,

og da tenker jeg at vi skal forsøke å skrive til et nytt album mens vi er

på turné, for det er det virkelig muligheter for på lydsjekk og slike ting.

Kanskje noen festivaljobber også, det hadde vært moro, før vi kanskje

prøver en ny runde med Stjernenatt til neste jul.

- Hvordan har billettsalget vært?

- Veldig bra! Flere utsolgte konserter, men også noen vi måtte

pushe litt, men det har vært veldig bra. «Stjernenatt»-låten bidro jo

bra på det også, ei skikkelig gla-låt! Jeg ville lage en låt som var litt jul,

litt Jungelboken, og litt Louis Armstrong. Det synes jeg vi fikk til, og

videoen ble også veldig bra! Vi fikk samla 150 mennesker i Gamlebyen,

alt fra sognepresten til fotballtreneren og MC-klubben, barneskoler og

barnehager, politi og brannfolk; alle var med. Den må du se!

66 NRM 4-2025

norwayrock.net

SARA FJELDVÆR

Musikk som kropp

At uteksaminering fra NTNUs jazzlinje ikke nødvendigvis

befordrer et yrkesliv i jazzens gjerning tjener Sara Fjeldvær

som levende bevis på. Hitraværingen, bosatt i Trondheim,

håndhever prydelig sjangertranscendens av kunstpop, visesang,

amerikansk folkemusikk og symfonisk rock, hvis betagende

vokaluttrykk peker nese til computerkorrigert skvip.

norwayrock.net

NRM 4-2025

67

TEKST: GEIR LARZEN

FOTO: HALLVAR BUGGE JOHNSEN

Fjeldværs andre soloplate, fjorårets «Stars», innesto et kvalitativt

sjumilssteg. Den løfterike tendensen vedvarer med «Love And

Other Songs», så det blir imperativt å innby artisten til musikalsk

samtale, på lokal kneipe over en pils. Det første vi krever svar

på er hva Fjeldvær bringer med seg fra årene ved NTNU inn i

populærmusikalsk solokarriere.

-Spørsmålet har jeg reflektert mye over siden min uteksaminasjon for

4-5 år siden. Hovedinstrumentet mitt var sang, og jeg er utrolig tilfreds

med undervisningsopplegget, hvor vi hovedsakelig ble opplært til å lære;

det er slik man blir god. Da jeg startet studiet visste jeg knapt hva jazz var;

ikke var jeg spesielt glad i jazz heller, selv om det er en vidstrakt sjanger

med noe for enhver smak. Jeg ante ikke hva jeg gikk til. Erling Aksdal

og Ernst-Wiggo Sandbakk forfekter ulike læringsmetoder, men begge

bedyrer at man ved jazzlinja lærer et håndverk som vil følge deg resten

av livet. Uten å skulle mene for mye om andre fag har jeg inntrykk av at

man ved generelle eksamener skal prøves i hva man har tilegnet seg av

kunnskap. Ved jazzlinja er det motsatt: Der lærer man å lære for livet. Vi

kunne presenteres et musikkstykke, uten akkordskjema, for ved hjelp av

sansene å lære hva man hører, få det i kroppen.

-Selv opererer du i en stilistisk kryssild av visesang, kunstpop,

rock, jazz og amerikansk folkemusikk. Hvor kommer dette fra?

-Jeg hørte nesten ikke på musikk den gang jeg begynte å skrive,

som 11-åring, men etter å ha vært på jorda i 26 år har jeg lyttet til mye

musikk, og det som gjerne treffer meg hardest finnes i visesangformatet,

representert ved Bob Dylan og den røkla.

-Hva med dine sporadiske country-implementeringer?

FJELDVÆR

-Appellen til country ligger i vokaluttrykket, altså måten man bruker

stemmen på.

-Hva tenker du omkring eget tonespråk, altså melodiføringer og

harmonier?

-Jeg har alltid betraktet melodi og tekst som kjernen i det hele, uten

egentlig å besitte oversikt over akkorder. Det er instinktivt spennende

med ulike typer harmonikk, men ikke før jeg havnet på jazzlinja fikk jeg

føling med eksempelvis én-dur og to-moll og tre-dur. Den dag i dag

analyseres ikke egne låter, i alle fall ikke før noen i ettertid spør konkret

om akkordbruk. Musikerne i bandet mitt tar ting på øret, så jeg slipper å

nedtegne notasjon. Jeg har faktisk ikke et bevisst forhold til det jeg selv

skriver. Forhåpentligvis er det en styrke.

-Ved album nummer tre kan man i høyeste grad single ut gitte

dur/moll-vekslinger som er gjenkjennbare for frøken Fjeldvær,

hvilket har å gjøre med utviklet musikalsk karakter.

-Takk, men det er vanskelig å vite hvorfra ens eget tonespråk oppstår.

Jeg hører på ekstremt mye forskjellig musikk, inklusiv musikk jeg gjerne

skulle ha gjort selv, for jeg hører nok mest på rockegutta. Da jeg syklet

hit for å møte dere hadde jeg kanadiske Joel Plaskett og Kurt Vile på øret,

som er to favoritter.

-«Love And Other Songs» endte mer strippet enn «Stars». Må

Håkon Gebhardt bære skyld for dette?

-Ha ha ha, jo, det er litt hans feil. Plata er innspilt i fire ulike lokasjoner,

noe det var gøy å ta seg tid og råd til. Prosessen ble innledet med besøk

i Das Boot-studio, som driftes av Gebhardt i Firenze. Jeg og produsent

Mathias Angelhus stakk til Italia ved årsskiftet, initialt for å tilvirke et

knippe demoer, mens snøen lavet ned i Norge. Gebhardt mangler piano,

så vi benyttet tramporgel i stedet, fortrinnsvis som perkusjonsinstrument.

Jeg fokuserte på vokal, form og tekst, mens Mathias spilte kassegitar.

Snart ble vi veldig glade i det nennsomme uttrykket, slik at det spartanske

ble hengende ved. Andreas Rukan lagde glimrende, melodiøse

bassfigurer til «When It Comes To Love», som låt knall, men dessverre

ble forkastet fordi det i kontekst opplevdes som for voldsomt. Jeg tror jeg

hadde behov for å dra ting litt ned denne gang. Alt jeg skriver eksisterer

på selvstendige premisser i form av enten sang og gitar eller sang og

piano, uten band, og kanskje var det dags for å fremheve forholdet? Jeg

betrakter musikk som en kropp og synes at menneskekroppen er vakrest

‘Tidligere skrev jeg musikk instinktivt

fra start til naturlig slutt, mens jeg

denne gang gjør dypere funderinger

kontra form og dynamikk. Jeg er blitt

mer strukturert’

naken, men så er det jo likevel slik at man av og til må iføres klær.

Jeg undertrykker å projisere imaginære bilder av 150-kilos

døende menn med eksplosiv tarmslyng over på Fjeldvær, eller bringe

filmskaper Julia Ducournau på banen. Kropp er så mangt.

-Klær kan være skikkelig kule, men også bare i veien, ha ha ha. Jeg har

grunnet lenge over kropp/musikk-analogien.

-«Fare Thee Well» er blant låtene på ditt siste album gitt størst

arrangement, altså flest kule klær. Mens Leonard Cohen spøker

i verselinjene bærer den overordnete innspillingen psykedelisk

ferniss. Mot slutten legges sågar en østlig, non-verbal sanglinje, etter

modell av Led Zeppelin.

-Takk, jeg hørte masse på Leonard Cohen i fjor høst og er svært tilfreds

med «Fare Thee Well». Faktisk ønsket jeg lenge å lansere den som singel,

selv om den er litt sinnssyk. Man bør imidlertid ikke kringkaste de beste

låtene i forkant av albumslipp. Stykket ble skrevet per gitar, hvorunder

jeg gikk inn for å lære meg fingerspill, en eksersis jeg fremdeles holder

gående; på plata hendes Mathias det hele og fulle gitaransvar. «Fare

Thee Well» inneholder masse lekne synthesizerlinjer, for ikke å glemme

banjo. Teksten er tro til meg selv, og handler om å ville komme seg vekk,

etter allmenngyldig målestokk, hvor man ikke nødvendigvis søker ut av

et mørke, men drømmer seg til andre steder og opplevelser. Låten går

fra moll i verset til sterk dur i pre-partiet, hvilket er et effektivt og klassisk

grep, har jeg forstått, som forsyner en drømmende dimensjon.

-Nevnte pianoballade «When It Comes To Love» lar seg fint lese i

lys av John Lennon og Susanne Sundfør?

-Det skal jeg ikke krangle på. Ofte sitter jeg begeistret og triller

akkorder ved pianoet, bare for å erkjenne at jeg har kopiert Sundfør.

Amund Storløkken Åse, som blant annet spiller vibrafon i bandet mitt, er

også dedisert Sundfør-fan, og det hender jeg trapper entusiastisk opp på

øving med nye rudimenter, bare for å høre fra Amund at «Dette kan ikke

brukes – det er en omskrivning av Sundfør». Verden har trolig gått glipp

av mange gode låter i frykt for plagiat. Men «When It Comes To Love»

rommer et par spennende vendinger som er influert av Sundfør.

-Du byr på et konsist og økonomisert album, med ni låter på 34

minutter, men spilte inn mer?

-Riktig. Vi nådde mastringsprosessen innen jeg valgte å skjære vekk to

komplett ferdigstilte låter, til bandets fortvilelse. Beslutningen var riktig da

jeg søkte et mer fordøyelig album. Jeg fant at å høre hele plata i ett, med

elleve låter, på godt over 40 minutter, ble besværlig. De kasserte låtene får

gjenoppstå ved senere anledning.

-«Wind» fyller en slags nøkkelposisjon, med troskyldig intonasjon,

som skrår ut i uforutsett, vidstrakt terreng.

-«Wind» var vanskelig å få skikk på. Plata heter «Love And Other

Songs» fordi alt omhandler hengiven kjærlighet. Samtidig sitter jeg med

en uro i kroppen og et engasjement for menneskeheten. Jeg makter ikke å

slippe verdens urettferdighet og er stor tilhenger av tekstene til Bob Dylan,

som uavbrutt evner å skrive om individer i samtid. Under arbeidet med

«Wind» opplevde jeg sene netter av fortvilelse over verdenssituasjonen,

hvor jeg tenke: «Folk kan jo ikke være så rasistiske? De kan ikke være

så fæle? Hva er det man har misforstått? Hva kan gjøres?» Jeg har et

brennende samfunnsengasjement, som jeg finner vanskelig å kombinere

med kunsten og jobben min, av en eller annen grunn. Det blir ofte så

påtatt og lite treffsikkert. Musikk skal oppleves naturlig. «Wind» var noe

jeg måtte skrive og formidle, selv om det aldri kommer på nivå med Dylan.

Teksten anskueliggjør vind som felles menneskelig fornuft, for jeg tror

sterkt på at det finnes noe godt i de fleste av oss. Spørsmålet er hvordan

68 NRM 4-2025

norwayrock.net

vi skal makte å hente ut de gode kreftene? Se

alt det fæle som foregår i USA, mens Frp gjør

sitt beste valg hjemme i Norge. Hva er det som

skjer? Jeg må forstå det! Ikke at jeg fremsnakker

misjonering, for jeg har null ønske om å

påtvinge andre mine meninger, men jeg må

forstå hatet til folk. «Wind» er i alle fall et redelig

forsøk på å kombinere eget verdensbilde med

kunst. Stykket er langt på vei enkelt, harmonisk

sett, helt til denne brytningen midtveis, som jeg

ikke besitter analytiske verktøy til å greie ut om,

bortsett fra at jeg liker det jeg hører.

-Rent musikalsk, tenker du mye

dramaturgi?

-Ikke før nå, med den nye plata. Tidligere

skrev jeg musikk instinktivt fra start til naturlig

slutt, mens jeg denne gang gjør dypere

funderinger kontra form og dynamikk. Jeg

er blitt mer strukturert. Det er fortsatt mye

«vers-pre-refreng» ute og går, men nesten alle

låtene rustes med en hale. Trolig har det å gjøre

med at jeg digger lydbildet som skapes av de

håndplukkete musikerne mine; man vil ikke at

ting skal ta slutt. Både «Indulge Me» fra forrige

plate, samt «Wind» og «Fare Thee Well» fra

årets, fases ut, og det er mange minutter som

ikke ender på plate hvor vi holder det gående i

studio, nettopp fordi jeg liker lyden som oppstår.

-Musikalske halepartier, såkalte coda,

eleverer ethvert stykke, så fremt man vet hva

man holder på med.

-Enig. Etter å ha bivånet MJ Lenderman

på Øya-festivalen er jeg blitt fan av «Manning

Fireworks»-albumet, som ender med flere

minutter gitarstøy, trolig for å fylle ut vinylsiden.

Jeg hører nesten aldri på spillelister; de

fordrer pauser underveis da det blir for mye

å ta inn. Av samme grunn sliter jeg med for

lange album, uten at dette går på snevert

oppmerksomhetsvindu. Dynamikk, lydbilder og

tonalendringer er maktpåliggende for å holde

på lytteren. Kurt Vile presenterer låter på elleve

minutter som jeg aldri ønsker å bevege meg

ut av.

-I «As I Am» erstattes piano med akustisk

gitar, og ifølge min stoppeklokke nyttes kun

to akkorder i ett minutt og ni sekunder, uten

å kjede, hvilket hviler på nerven i de spill

levende sanglinjene.

-Noen ganger er to akkorder nok. Det

minner meg på en fyr som kontaktet meg

etter en konsert hvor «Ego» fra debutplata ble

oppført – en låt smidd over to akkorder. Dette

kunne jeg bare ikke gjøre, mente han, det var

alt for kjedelig. Rent umiddelbart ble jeg veldig

bevisst på dette, men har siden latt det fare.

«As I Am» sliter jeg med å høre, fordi den er så

nær. Det er hardt å utlevere seg selv. Formen er

smått spennende, med en hale som kunne ha

blitt til et refreng.

-Denne er fryktelig godt arrangert?

-Amund Storløkken Åse skal høste all mulig

honnør for strykerarrangementene, i dette

tilfelle fremført av Trondheimssolistene, som

jeg er sjeleglad over å ha fått med på laget.

Gitar- og vokalsporene ble for øvrig nedfelt i én

tagning.

-Hvilket forklarer stykkets margholdighet.

Leilighetsvis er det så vidt stemmen din

bærer?

-Jo takk, jeg ønsket å erstatte opptaket, men

ble nektet av Mathias. Basisinnspillingen ble

foretatt på Ler, i Per Bortens studio, hvor jeg og

gitarist Johannes Konstad Brevik satt i hver vår

bås og musiserte simultant. Strykerne måtte

forresten håndtere en låt uten klikkspor, da «As

I Am» går i rubato, men Amund er durkdreven til

å dirigere og instruere. Jeg føler meg heldig.

-Muligens er «Going Home» min

platefavoritt. Denne streder langs

stampende sump-lende, og sogner til en

farligere country-variant enn albumets

øvrige.

-Jeg føler at «Fare Thee Well» og «Going

Home» er platas kjærestepar, ha ha ha. Det

skjer mye i «Going Home»; Amunds mellotron

farger bunnen lett skumrende og bassen

kjøres via Leslie, som gir veldig gitareffekt. På

toppen av alt oppstår gospelkoret av Johanna

Reine-Nilsen, Veslemøy Narvesen og meg selv.

Vi brukte mye tid på «Going Home», selv om

innspillingen artet seg veldig naturlig. Jeg er

svak for andre sangharmonistemmer enn min

egen.

-«Going Home» ender faktisk i tung rock,

med en banjo som plutselig opererer i 2/4-

takt?

-La meg avsløre hemmeligheten –

banjostemmen er ikke spilt fort, bare badet i

delay, hvilket vi koste oss med i Nyhavna, altså

studio nummer tre. I andreverset lyder strofen

«I’m changing things», og da tenkte vi: «Her har

vi muligheten til å foreta store endringer».

-Den gir seg overraskende kjapt?

-Ja, den ble temmelig kort, men for de som

synes slutten er litt gjerrig anbefales å oppsøke

oss på en scene, hvor ting ekspanderes. Jeg

har ikke lyst til bare å stå og synge under

konsertene, men sågar kose meg i glansen av

de ekstremt dyktige medmusikerne mine.

-Det ellers så mondent, klassiske

plateomslaget forstyrres av håndskrift.

Hvorfor?

-Denne gang la jeg ekstra flid i tekstene,

så jeg følte det hensiktsmessig å presentere

små utdrag fra «Fare Thee Well», «As I Am» og

«Wind» på coveret.

Uforvarende, men neppe overraskende,

sklir samtalen ut i kollektiv lovprisning

av Rufus Wainwright, som imidlertid

ikke komponerte kirke-eksperimentelle

«Proposition» fra Fjeldværs andre album.

-Her baner melodien vei, hvorpå akkordene

holder tritt, og da blir det ofte dim og

halvtonetrinn. Låten gestalter mye spenning,

med morsom tekst. Det går på funderinger man

gjør etter å ha fått forespørselen om å «Ta meg

tilbake» fra noen man har følelser for. Vi jentene

må redde veldig mange gutter synes jeg, ha

ha ha.

-Du er påfallende lite fryktsom for å bruke

ordet «Baby»?

-Korrekt, det er «Baby» over hele tekstfjøla,

ha ha ha. Bandet mitt morer seg over dette.

Første strofe i «As I Am» lyder «I love you,

baby», og da fikk jeg hoderystende høre at

«Sara, det er bare du som kan gjøre dette».

-Taler vi om et litterært signaturtrekk?

-Nei, men Mathias fortalte meg at Daniel

Romano og Julianna Riolino fra bandet Outfit

konkurrerer om å si «Baby» flest ganger i løpet

av én og samme låt. Det er godt at jeg ikke er

alene, ha ha ha.

-Hvor ble det av jenta som skrev

bekmørke «New Under The Sun»? Er hun på

ferie?

-Hun ligger og lurer, men debutplata er mye

mer tenårspreget enn oppfølgerne. «Come

Forth» ligger på grensa til brøling, og debutens

dynamikk er mye mer oppfarende og eksplosiv.

Jeg har gitt slipp på tenåringen i meg. Dere

skulle i så måte ha hørt eksamenskonserten

min fra videregående skole, som var et eneste

stort brøl. Jeg var veldig glad i å synge høyt

den gang, og likte særlig å gå fra ingenting

til hundre på sekundet, hvilket reflekterer

min personlighet. Pussig nok roer man seg

med årene, i alle fall musikalsk. Tekstlig ligger

imidlertid debutplata i vater med «Stars» og

«Love And Other Songs».

-Man skulle tro det forelå mer enn én

plate mellom debuten og årets?

-Interessant. Jeg opptrer i flere rockeband og

prosjekter, noe som formodentlig setter fart på

utviklingen. Å bevilges pause fra solokarriere,

til fordel for andre engasjementer og uttrykk,

eksempelvis i progressive Rat Talk eller

storbandet Cosmic Swing Orchestra, viser seg

kreativt gunstig. Jeg skriver forresten tekster

i begge band, hvilket lar meg være enda mer

politisk.

Vi må også høre litt om plateselskapet

Fjordgata Records, som Fjeldvær drifter og

eier sammen med forhenværende studenter.

-Selskapet ble opprettet i spann med tre

klassekompiser mens vi gikk på jazzlinja,

heriblant Tuva Halse, og idéen fødtes etter

manglende respons fra musikkindustrien.

Debutplata ble formidlet til et hundretalls

instanser, uten at det førte frem. Da får man

heller opprette eget plateselskap.

-Skal man få ting gjort gjør man det selv.

-Nettopp. Vi satte oss grundig inn i alt av

formaliteter, og har hittil eksistert i 4-5 år, med

bøttevis av utgivelser på merittlisten. Faktisk tror

jeg «Love And Other Songs» er plate nummer

40 fra Fjordgata Records. Det er givende å

drifte plateselskap, med full kontroll over eget

materiale.

-Et makeløst intelligent spørsmål til sist:

Å ta pressebilder – gøy eller kleint?

-Gøy! Jeg synes ingenting er kleint lengre.

Da dette leses har Fjeldvær med band

avholdt elleve høstkonserter i Norge,

til stormende jubel og rettmessig gode

kritikker.

norwayrock.net

NRM 4-2025

69

STEVE MORSE BAND

A Glimpse of the Universe

Steve Morse released his first new album since leaving Deep Purple

in November 2025, “Triangulation”, a nine-track instrumental

odyssey by the Steve Morse Band. Before release, we sat down for a

chat with Steve about the record, which features his son on a tribute

to the guitarist’s late wife, and guests John Petrucci and Eric Johnson.

70 NRM 4-2025

norwayrock.net

TEXT: ANNE-MARIE FORKER

PHOTOGRAPHY: NICK NERSESOV

Hello, Steve. Thank you for your time

today. It’s wonderful to hear you in action

again on the new record.

Thank you for listening! We spent a lot of

time on it, without feeling like it was working,

you know, just really relaxed, because the

music business has changed enough so that

recording music is not something very many

people can do and expect to make a living

at, just from that – the pop stars, possibly. For

everybody else, it’s something you do if you

love it, and that’s about it.

So you didn’t feel any time pressure

with this?

No, not at all. And part of that is because

there is zero trendiness in my music. In fact,

if something sounds current or trendy, I try to

rewrite it so it doesn’t.

That sounds like a good approach to me.

Who wants to be fashionable?

There you go! [laughs]

The title is intriguing, what inspired

“Triangulation”?

Well, the artwork, really, and the fact that

we have a three-piece band. And we named

one of the tunes “Triangulation”. The artwork

shows, at the top, this guy half-stuck in a wall,

trying to get from one reality

to another, and triangulation

is the science of resolving

your position by referring to

two known points. Just like in

geometry in school you could

figure out what the hypotenuse

of a triangle was if you knew the

other two legs, if it was a right

triangle. Using various schemes,

with triangulation you can figure

out where you are in relation to

those other things. And so, the

humanoid figure is stuck in the

wall looking down at these two

other guys, and one is through

and the other one is further

ahead and he’s solving for his

position. The artwork was based

on a painting that Bill Evans,

the executive producer, came

across – a series of paintings.

Some of the paintings were really

beautiful, just beautifully done

but really dark. We didn’t want to

have anything really gloomy, or

anything like that. Just something

that’s kind of relevant to me – we

need to figure out way to solve

our problems, with logic and

learning, you know. So, how did

that person get through it and

how did that person get further

ahead, rather than depending on

other people to take care of us or

solve our difficulties.

Yeah, the artwork is powerful.

Interesting to know it came via the

producer.

Yeah, he did a great job with manipulating

things. He can go in a few minutes and just

change something, if we need to, like with the

artwork. He came up with about, I think, thirty

different album covers.

How did you narrow them down?

A lot of them were based on this guy’s

painting, and he came over with titles that

were that were clever that were based on

the artwork. We actually had a different title

for the record, for a different version, called

“Breakthrough”.

That’s the first track.

Yeah. That was another title we had, but

Mascot has another album coming out. It

was already set to be released, and that was

“Breakthrough”, and you can’t copyright titles,

but it’s not a good idea to knowingly create

confusion by having an existing album out

there.

This is your first Steve Morse Band

album since 2009. Why now?

It’s just worked out that way for a lot of

reasons. One of the big reasons was, I was in

another band, full time, for most of that sixteen

years. Then came COVID, then the years of

dealing with cancer that accelerated to a great

mourning period and then digging myself

out with music. So concentrating on music

really helps. It’s good for the soul. It’s good for

everything.

I really believe music is medicine. There

are some very special guest appearances,

and you’ve alluded to it a little bit – with

your son, in particular on “Taken By An

Angel”. I hope you don’t mind me saying

I lost a friend just yesterday and I was

listening to that piece. It’s already giving

peace to other people. So, thank you for

writing it. It really is a beautiful piece of

music.

Well that gives me the chills – wow. That’s

the best, that people can hear something that

I did and have a tiny little drop of good come

of it…. When we lose close friends and family,

it puts everything in a different perspective,

you know? Our little problems, well our big

problems become little insignificant things.

And you start to see, you have a glimpse

of The Universe, in a way, that where you

are, how tiny our lives are in The Universe,

that maybe we should be concentrating on

something more spiritual.

How did you come to collaborate with

your son on that?

Well, three quarters of that I’d already set

norwayrock.net

NRM 4-2025

71

”I just can’t understand

how he [John

Petrucci) can be that

good, because I’ve tried

my whole life and I

could never do what

he does. It’s crazy. ”

and put together as the piece to play at the memorial service from my

late wife. And I asked Kevin if he would do it with me, so it wouldn’t be

just me. And it would sound better and it would be important. He was

close to his stepmom as well, and of course he agreed. He worked up

a nice arrangement, and it was strange because he plays in different

tunings – he plays a lot of that metalcore stuff, where the guitar is tuned

down. So, he did the arrangement thinking in a different key than me

because his guitar was tuned differently. It doesn’t matter – it worked

out fine. But I thought it was unusual. I’m going “Wait a minute, wait a

minute. Where’s the D Minor?” “What do you mean, D Minor? I’m playing

F minor.” “Oh, okay, I got it.”

Was he in drop-D tuning or something?

He’s tuned down below a D, I think. Anyway, we got a beautiful sound

on it. So I said “let’s do this, and record it if we can”. And that’s why I

added on another part, because I was thinking about it, just the picture

of it happening in my mind was “I needed one more part to really wrap

this up”. And then the other guests were on much more upbeat tunes.

Eric Johnson, I’ve known since the 1970s. We were playing across the

country and when we played in Texas, we did some gigs together with

him. Of course he blew my mind with how good he was. We got to be

friends and I later did some tours with him, where I was playing solo after

The Dixie Dregs had broken up for a while. Anyway, we got along and I

really admired his playing. I thought I would write a tune that was kind

of in the same feel of the way I remember the music in the ‘70s – I don’t

know, just upbeat and that may or may not be the way the music was, but

it’s just like somebody doing an impressionist painting of that era. John

Petrucci is another friend I’ve known for decades. And both these guys, I

just hesitated to ask them because I hate asking for favours. I just want to

do everything myself, whether it’s fixing something, I hate to take things

to the shop. I hate that, you know, I just want to figure out myself.

I know exactly what you mean.

So John Petrucci right now is just at the very top of the heap when

you come to a guitarist doing the most amazing stuff. Nobody can shred

better than John, you know, and he doesn’t just shred. He’s got this

musicality that makes what he plays so perfect. I don’t know how he

does it. I mean, I do know mechanically how he’s doing it, I just can’t

understand how he can be that good, because I’ve tried my whole life

and I could never do what he does. It’s crazy.

He might feel that way about your harmonics as well.

No! Anyway, he’s an absolutely wonderful guy and he agreed to do

it. And he just doesn’t do anything without doing an amazing job. I was

very pleased with these guys. And then they both got the idea of trying to

fit in with “when I play the melody, then you play the melody, then I play

the melody, you play” and so on like that and they both instantly get it.

They’re top of the line pros, so that made it easy.

Well, speaking of pros, you’ve worked with Dave LaRue and Van

Romaine again. What’s the dynamic between you when it comes to

composing and arranging?

Most of the arranging work is done with Dave. We do arrange the

drum parts when Van comes down, but the first step is that I make a

demo or something that we can listen to, and then Dave comes over,

because we live in the same town. Dave comes over for a session and

I say I’d got some new ideas, and I show him the basslines that I was

thinking of, and while he’s learning that, I’m playing along with. Then I

start playing my parts and I start making changes. And think, “Well, that

doesn’t work. Can you play F natural?” “What do you mean? You just

said F sharp.” “Yeah, I know. I know, I know, let’s try F natural because

I’m doing a B flat sort of arpeggio against that” and we do that for a few

hours a day and then when he goes, I work on late that night, on coming

up with something for the next day for us to work on. Just a little bit, little

bits at a time. And I try to take care with each part and make sure that I

that I really like each part. You know, as if it matters [laughs].

When you’re composing, do you think about playing it live? Does

that inform what you can do or are you completely free in the studio,

regardless of difficulty playing live?

Well, in order to do it in the studio, I have to be able to play it. So that

makes it easier. The only trickery that I use is to try more than one time

in the studio. Whatever you hear me playing in the studio, I can do it

live – If you catch me at a good time [laughs]. But yeah, with the difficult

parts, obviously, with the recording you can say “no, that sucks. Let me

do it again.” That kind of thing. So playing a part is always possible. But

sometimes there’s too many parts!

I was wondering how you’ll do the guest parts live.

We might still do that live, but I don’t know. We have we haven’t

figured that out yet. We’ve got a fourth guy on this short tour we’re doing,

Angel Vivaldi is his name. He’s a younger guitarist, comes from the metal

side but an extremely musical guy. I was very impressed with the breadth

of abilities. So, he’s able to cover any parts that I overdubbed. And we do

the duet tunes, where I’m exchanging the melody with him, just like with

Eric Johnson and with John Petrucci. And of course, he can solo in their

style, each one. So that part is going really well for playing it live. But,

to answer your question most correctly, when I record, I’m not thinking

about playing it live because I think that in the course of an album I’ll be

able to find three or four songs that we can play live, no matter what. So

I just think about the part. Sometimes some parts need a lot of tracks,

to get that orchestral sound, like “Taken By An Angel”. That would be

very difficult to play live, to get the build-up that it has. There are some

sections where there’s a lot of guitars.

Yeah. So has the decision been made yet, that that won’t be part

of the setlist?

Not yet, because like I said, I don’t want to do it half-assed.

You’ve got classical music influences and I can hear Baroque

and even some of the Romantic period in there. Do you deliberately

think about that when you’re writing or is it just a natural thing that

comes, because of your influences?

It’s a natural thing. The basic motif of “The Unexpected” has a little

bit of two-part counterpoint. I almost imagined writing it for two cellos

or something like that, as a duet. Basically I was thinking of Dave LaRue

and myself playing it together and exchanging the melody. And of course

we do in some spots, so that’s how it started. Once it gets going then

I think “We got to change this. We got to add this. We got to do this

together. Take it somewhere else…”

Were there tracks or ideas that didn’t make the cut or were left

72 NRM 4-2025

norwayrock.net

behind?

Yes, there always is. Part of that is that

sometimes we’ll have two tunes that sound

similar in tempo or the approach, or the density

of the notes, or the interaction between the

bass and the guitar maybe sounds a little bit

too much like something we already got going.

After having the song “Tumeni Partz”, after that

got going I said, “Obviously there’s a lot of stuff

there. I’m going to look at trying to cut some

things out” and I couldn’t really, because I said

“This just seems natural to me. I’m used to it

being this way.” I don’t normally like to do long

tunes. But for this exception, it might add some

variety to have a really long piece. So, that in

itself has a lot of different ideas.

Will you be coming to Europe? I know

you’re going to tour the States soon.

We don’t know actually what we’re doing

because we’re battling all these problems. I

thought we were in our late ‘20s. And I looked

at a calendar and it turns out we’re a lot older

than I thought.

Haha, I know that feeling! Is it a long

American tour you’re doing? How long will

it last?

A little less than three weeks. Every day a

different place and travelling ourselves, driving

cars and driving six hours to do an interview,

sound check, VIP, then the show. And then go

to the hotel room and not get enough sleep

and repeat. When I was with Deep Purple, it

was easy. Driving was easy. We had it figured

out, you know, the most deluxe way to do it.

And even that felt like it was work, the travelling

part. You’re always on a schedule. You can

never sleep in.

Lastly - your signature guitar - why does

it have twenty two frets, not twenty four?

Great question, thank you! When I made

my “Frankentele”, with the Telecaster and

Stratocaster, I spaced pickups – the humbucker

pickups at the neck position and the bridge

position – at a certain distance, and because

that was the way the guitar was laid out it had

twenty one frets. By the time I got to the point

where Music Man was offering to make me

a signature guitar, I came to realise that even

if I change pickups, the relationship and the

distance between those two was crucial. In

other words, I could combine them together,

in series, without getting any of that hollowed

out, out-of-phase cancellation that you get

sometimes when you have two microphones

or two pickups together. For some reason,

this distance was perfect for getting a clean

combination of the pickups. So, that became

part of the design, that this distance has to

remain. So I couldn’t do twenty four frets.

The neck position pickup would be in the

way. So I said, “Well, it’ll be twenty one” and

then they pointed out “Actually we can do

twenty two, because we had access the truss

rod adjustment vertically”, and I said “That’s

genius. Let’s do it!” It’s the easiest guitar I’ve

ever owned to adjust the truss rod. Truss

rod adjustment is something you have to do

when you change the tuning. We were doing

a Flying Colors gig where we were tuned

down a half step. So when I did that, I would

just have to stick a nail in it or an Allen key or

something in these little holes and just move

it. That’s it. That’s the adjustment. So, it’s a

wonderful design. It works out so well that it

has preserved that magic distance between the

pickups that allows it to be clean when they’re

combined without sounding honky. And for

that honky sound, I do have a single coil pickup

that lives right next to the bridge pickup, that I

can combine.

Fascinating. Thank you so much, Steve.

Thank you!

norwayrock.net

NRM 4-2025

73

THUNDER

i limbo

De engelske veteranrockerne i Thunder har vært inaktive siden

vokalist Danny Bowes i 2022 fikk et slag, ramlet ned en trapp og

pådro seg en stygg hodeskade, og fremtiden har vært uviss. Så da vi

fikk høre at liveskiva «Thunder Live» fra 1998 omsider skulle utgis

på vinyl, arrangerte vi for å ta en prat med gitarist Luke Morley, som

siden da har gitt ut to soloskiver i tillegg til å skrive og spille inn en

skive med London-kollegene i Quireboys, som han har spilt med de

siste par årene. Stor var da overraskelsen da vi startet Zoom-møtet

til avtalt tid, og på skjermen ble vi tatt imot av Danny Bowes, ikke

Luke Morley, så det følgende ble en veldig improvisert samtale om

hjerneskader, vinylsamlinger og om Jimmy Page.

TEKST: GEIR AMUNDSEN

FOTO: JASON JOYCE AND ROSS HALFIN

- Heisann, står til?

- Joda, kan ikke klage! Eller jo, jeg kan jo klage, men ingen bryr seg, så

da er det ikke noen vits.

- Jeg er ærlig talt litt satt ut her og nå, for jeg hadde forventet, og

forberedt meg på, å prate med Luke nå.

- Jaså? Jeg ble bare spurt om jeg kunne gjøre et intervju, og jeg har

ikke gjort mange av dem de siste årene, så…

- Nei, men det er storartet! Jeg er kjempeglad for å se deg! Så da

spør jeg igjen, litt mer genuint og ektefølt denne gang: Hvordan går

det med deg, mann?! Du har hatt et par tøffe år.

- Ja, livet mitt endret seg ugjenkallelig, for tre år siden. Jeg fikk et slag,

og på grunn av det falt jeg baklengs ned en etasje med trapper, og landet

nederst i trappa på hodet. Jeg var lenge på sykehus og gjennomgikk flere

hjerneoperasjoner – for først trodde de at det var traumeskaden i hodet

mitt som var problemet. De visste ikke om slaget. Men det var jo slaget

som hadde ført til at jeg falt og slo hodet. Så det er drita kjedelig. Livet

mitt er totalt annerledes i dag. Selv om jeg kan se video av meg selv på

scene, og høre på skivene, så kan jeg ikke huske hvordan det føltes å

gjøre slike ting.

- Det er over tre og et halvt år siden sist – ser du for deg at du skal

kunne opptre med bandet igjen i fremtiden?

- Jeg vil gjerne tro at det er mulig. Jeg jobber med saken, jeg gjør alt

jeg kan. Ikke bare fysioterapi, som jeg gjør mye av, men også med en

74 NRM 4-2025

norwayrock.net

sangpedagog – en nevrologisk sangpedagog,

fordi det er aspekter med fysikken min som er

endret, som stikker dypere enn å bare lære seg

å synge igjen. Jeg har noe som heter globus

pharyngis, som i praksis er at hjernen min føler

at jeg har noe stort som sitter fast i halsen. Og

det har jeg ikke – jeg har hatt kameraer ned

halsen flere ganger, og det er ikke noe der. Men

jeg føler at det er det. Hjernen styrer jo hele

kroppen, så jeg må lære meg en måte å komme

forbi det jeg føler. Jeg må lære meg å puste

forbi det jeg oppfatter som en klump i halsen.

Jeg må lære meg å snakke rundt den, og det å

lære å synge rundt den er litt av en utfordring.

Jeg kan synge de rolige partiene, og jeg kan

synge de kraftige partiene, men jeg klarer ennå

ikke å sammenføye de delene. Og det er nesten

ingen sanger hvor det er bare rolige partier,

eller bare kraftige partier, så jeg må lære meg å

takle begge deler i en og samme sang.

- Vi krysser fingrene for at vi både ser

deg på en scene og får høre stemmen din

igjen.

- Det håper jeg og, så fort som mulig, men

jeg kan ikke si når. Jeg fikk høre at «Du kan ikke

skynde deg med å reparere en hjerneskade,»

og det stemmer fullstendig. Hjernen har en

helt egen måte å restituere seg på, og lære

seg å gjøre ting på en helt ny måte. Det kalles

nevroplastisitet. Australierne er langt fremme

på dette feltet, mye mer enn Storbritannia eller

noe annet sted, for de har forsket

på dette i en årrekke. Jeg må bare

ta en dag av gangen.

- En klok mann sang en

gang setningen «You can’t keep

a good man down».

- Hehe. Ja, vi får se. De sa til

min kone minst to ganger mens

de opererte meg at hun burde ta

farvel, for de regnet ikke med at

jeg kom til å overleve dette.

- Det var såpass ja?!

- Ja. De tok henne med på

et kontor og sa at hun burde

stålsette seg og forberede seg på

et liv uten meg, for de var usikre

på om jeg ville overleve. Men hun

ville ikke tro på dem – hun ville

sitte ved min side og holde meg

i hånden og få meg tilbake til vår

verden. Men kirurgene reddet

livet mitt. Også to venner av oss

som var tilstede på det selskapet

hvor jeg falt ned trappa, de er

helsepersonell, og de reddet også

livet mitt den kvelden. Jeg takker

dem hver gang jeg ser dem. Men

man kan ikke gå rundt og synes

synd på seg selv. Det er jeg ikke

interessert i. Man må bare gjøre

det man kan, så ofte man kan

med innstillingen om at det skal

bli bedre.

words-turné tidligere i år, ikke sant?

- I juni, ja.

- Hvordan ble det mottatt? Hva forventet

publikum?

- Det første jeg gjorde hver kveld, etter at

jeg hadde kommet på scenen og satt meg ned

– jeg kan ikke stå, jeg må sitte – var å spørre

publikum: «Opp med hendene, hvor mange av

dere har kommet hit kun for å se meg ramle

av scenen?». Spør man et direkte spørsmål,

får man kanskje noen direkte svar, og ja, noen

strakk opp hånden. Og det var veldig ærlig

av dem. Bandet er veldig heldig som har en

såpass lojal tilhengerskare som elsker bandet,

som har vokst opp med oss, og det er vi utrolig

takknemlige for. Jeg tror mange kom for å vise

sin støtte og vise at de setter pris på meg. Det

var deres første mulighet til å gjøre det siden

jeg falt ned trappa. Og mange kom nok dit og

tenkte at «Vel, jeg tar imot hva enn jeg får.».

Jeg poengterte at det er bare meg, jeg kan ikke

synge ennå, og hvis jeg spiller gitar, vil dere ha

pengene tilbake! Så jeg fortalte historier fra vår

karriere, men jeg synes at den beste delen av

forestillingen var å ta spørsmål fra publikum. I

pausen kunne de skrive ned spørsmål til meg

og legge dem i en boks, som jeg fikk rett før jeg

skulle på scenen for andre del, og jeg plukket

ut de spørsmålene hvor svarene kunne være

ærlige og morsomme. Så det ble en veldig

underholdende andre halvdel av forestillingen.

Og publikum følte at de tok del, for det var jo

deres spørsmål. Så ja, det fungerte veldig bra,

og jeg var veldig fornøyd – ikke minst fordi jeg

var usikker på om jeg kunne gjøre dette eller

ikke.

- Jeg så John Cleese gjøre noe lignende

tidligere i år!

- Haha, ja, han har jo litt mer erfaring med

det! Men å gjøre en forestilling helt alene er

veldig rart når du er vant til å ha fire andre

med deg. Og jeg visste ikke om publikum ville

tolerere at jeg bare snakket og fortalte, ikke

noe synging, som tross alt er det de kjenner

meg for! Så ja, de var fornøyde, men om de ville

komme tilbake en gang til, vet jeg ikke. Det var

også en mental utfordring, for jeg måtte komme

meg inn og ut av biler, inn og ut av hotellrom,

til og fra forestillingen, komme meg i seng – det

er en stor utfordring når man tross alt har en

hjerneskade. Både hjernen og kroppen fungerer

på en helt annen måte enn du har vært vant

til gjennom et langt liv. Man tar det som en

selvfølge så lenge du kan det, men når du ikke

kan det, innser du hvor vanskelig det er.

- Bor du fortsatt i London?

- Nei, jeg har bodd i London i hele mitt liv,

men i fjor flyttet vi til et hus i Oxfordshire.

- I januar 2026 slippes omsider Thunders

«Live» fra 1998 på vinyl. Og jeg tok en titt på

DVDen som kom ut da, og den har 16 låter.

Og jeg så på CDen, som har 22 låter. Har du

- Men du gjorde en spoken

norwayrock.net

NRM 4-2025

75

noen anelse om hva som kommer til å være på vinylutgaven?

- DVDen hadde ikke alle låtene som var på CDen, men den hadde

også tre låter som ikke var på CDen. Sikkert plateselskapets idé for å få

fansen til å kjøpe begge deler. De prøver alltid å kryste mest mulig penger

ut av fansen. Og det har jeg kranglet så mye med dem om. Jeg vil heller

gi ut noe som har alt, og så kan fansen selv få velge hvilket format de

eventuelt vil bruke pengene sine på. På vinylutgaven kommer alle de 22

låtene fra CDen pluss de tre ekstrasporene som kun var på DVDen, pluss

at det er seks låter, tror jeg, som ble utgitt på singler i forbindelse med

den liveskiva. Deriblant en låt som heter «The Only One» som ble utgitt

på singel i to forskjellige versjoner med tre ulike B-sider, om man kan

kalle dem det. Men alle de låtene skal være med på den utvidede 4-LPs

vinylutgaven, og på CD-utgaven med tre CDer. Og da får du alt, det er ikke

mer på lageret da.

- Er det noen andre Thunder-skiver som ikke er utgitt på vinyl nå?

- Nei, jeg tror ikke det. Vi gjorde en serie med nyutgivelser med BMG,

og de siste av disse kom ut i fjor. De tre første skivene ble utgitt på

vinyl opprinnelig, for de var på EMI. («Back Street Symphony», 1990,

«Laughing on Judgement Day», 1995 og «Behind Closed Doors”,

1995.) Men de neste skivene ble ikke utgitt på vinyl, fordi de var på mindre

plateselskap, og vinyl var uansett helt ute på den tiden, ikke på langt nær

så populært som det er nå. Og da bandet dannet sitt eget plateselskap, så

hadde vi ikke råd til å gi ut skivene på vinyl. Men da vi fikk en avtale med

BMG, så tror jeg alle de ni første skivene har blitt sluppet på vinyl. Og alt

siden har blitt sluppet på vinyl. Denne liveskiva var den eneste som ikke

ble det.

- Er du personlig vinylentusiast?

- I høyeste grad. Elsker vinyl.

- Har du en svær samling?

- Såpass stor at da vi flyttet i fjor, så spurte kona mi meg: «Hva har du

tenkt å gjøre med all denne vinylen?» Jeg svarte: «Vi skal ta det med oss

når vi flytter.» «Men hvor skal vi gjøre av alt?» «Det blåser jeg i, vi må bare

finne plass.» Og jeg har den, og jeg bruker dem, for jeg har samlingen,

og platespilleren og høyttalere på kontoret mitt. Jeg har kassetter, jeg har

CDer, DVDer… jeg har alt! Jeg kan høre på hva enn jeg vil på hvilken måte

jeg enn vil, når jeg vil. Det er mitt domene, på mitt kontor, og hvis hun ikke

vil komme inn, så trenger hun ikke det.

- Hvis jeg bladde gjennom platesamlingen din, ville jeg funnet noe

virkelig overraskende? Noen guilty pleasures?

- Helt klart. Du ville funnet massevis av skiver som du ikke hadde

forventet å se. Garantert. Jeg har Talking Heads-skiver, jeg har Stiff

Little Fingers-skiver. Jeg har absolutt alt av Stevie Wonder. Sam

Cooke, haugevis av soul, du vil ikke tro det. Og min svigersønn er også

vinylentusiast. Og han har også en veldig eklektisk musikksmak, så nå

og da kjøper han meg en vinylskive med noe jeg aldri har hørt før, og det

setter jeg stor pris på. Men det skal innrømmes at halvparten av gangene

synes jeg at det er noe dritt! Haha! Men de andre gangene tenker jeg

at dette er fantastisk musikk som jeg er glad for å oppdage. Og han kan

jo ikke alltid vite hva jeg vil like. Samme den andre veien – jeg gir ham

skiver, og han tenker sikkert det samme om halvparten av det jeg gir ham.

- For 12-15 år siden var jeg på konsert med Thunder på Shepherds

Bush i London, og jeg sto rett ved lydmannen, og la merke til en liten

eldre kar som sto bak ham og spilte luftgitar og sang med og koste

seg. Og så innså jeg at «Faen, det er jo Jimmy Page, jo!» Var du klar

over at han var fan av dere?

- Ja. Jimmy har blitt en kompis av bandet. Vi ser ham ikke så ofte, men

vi har alltid hatt et godt forhold til ham.

- Hvordan startet det?

- Han hadde en personlig sikkerhetsvakt - Jimmy trenger en når han

beveger seg ut! Dette var en australsk fyr, som etter hvert begynte å jobbe

for oss også – ikke at vi trengte sikkerhetsvakter! Eller jo, vi trengte faktisk

det i begynnelsen, da det var litt mer løssluppent. Men vår manager

insisterte på at vi måtte ha noen til å passe på oss. Vi syntes ikke det

selv – vi var alle unge menn fra sør-London, så vi kunne fint ta vare på oss

selv! Uansett, vi delte på denne fyren, og han introduserte oss for Jimmy.

”De tok min kone med på et

kontor og sa at hun burde

stålsette seg og forberede seg på et

liv uten meg, for de var usikre på

om jeg ville overleve.”

Og jeg mener å huske at Luke og Jimmy gikk ut og spilte dart på puben!

Eller Luke spurte meg en dag: «Gjett hvem jeg spilte dart med på puben

i går?» «Aner ikke,» svarte jeg. «Jimmy Page!» sa han gledesstrålende.

Jeg tror ikke mange kan skryte av det samme. Men slik ble vi venner, og

han pleide å komme på mange av konsertene våre. Vi hadde en fotograf,

Mark, som pleide å bli med oss og dokumentere konsertene våre, og han

ante ikke hvem Jimmy Page var. Og vi spilte en konsert med Deep Purple,

i Brighton, og vi ante ikke at Jimmy skulle komme på konserten. Det viste

seg at han kom sammen med en annen felles venn av oss, Ross Halfin,

som ringte meg i siste liten og sa at de kom, og om jeg kunne ordne at

de kom inn, med adgangspass og greier, og det gjorde jeg, alt lå klart i

døra, men jeg ante ikke om de hadde ankommet da vi skulle på scenen.

Da vi hadde spilt ferdig og gikk av scenen, så var Jimmy på backstagen

vår sammen med fotografen vår, og vi pratet og hygget med Jimmy. På

hjemvei fra Brighton sier Mark til meg: «Du kunne jo ha fortalt meg at

Jimmy Page skulle være der.» Jeg sa: «Beklager, jeg visste det knapt selv

før i siste liten, og ikke ante jeg at du måtte ta deg av ham.» Men det viste

seg at han hadde blitt introdusert for Ross Halfin, «… og dette er Jimmy.»,

og så hadde han tatt dem med backstage og spurt hvem som ville ha

en drink. Og Jimmy Page er jo tidligere alkoholiker, så han drikker ikke,

og takket nei. Men Mark hadde insistert og sagt : «Kom igjen, ta deg en

vodka!» Jimmy hadde takket nei igjen, og bedt om en Cola. Igjen hadde

Mark insistert på en vodka – så der sto han og prøvde å overtale Jimmy

Page til å drikke vodka, uten å vite verken hvem han var, eller at han var

en tidligere alkoholiker. Vi ante ikke noe om dette da vi kom av scenen

og backstage, så vi tar en prat med Jimmy og alt er greit. Men så kommer

en annen kompis av oss inn døra, og HAN vet hvem Jimmy er. Og han

frøys fullstendig i døråpningen, skottet bort på meg og hvisket ut av

munnvika «Det er jo Jimmy Page!» «Ja,» sa jeg, «jeg vet det.» «Hva gjør

han her?!» «Han er en kompis, han hilser bare på.» Og han var likevel

helt oppskjørtet og sa: «Jeg vet ikke hva jeg skal si til ham!» Og jeg ba

ham bare slappe av og oppføre seg naturlig. «Jeg kan ikke! Det er jo

Jimmy Page!» Haha! Han ble bokstavelig talt helt målløs! Men det er den

effekten Jimmy Page kan ha på folk. Han er selvsagt veldig berømt, veldig

suksessrik – men samtidig en veldig fin fyr! Han har vært helt nydelig mot

oss, i alle år.

- Ja, slikt er ikke så lett for fansen å oppdage, han har alltid hatt

en litt mystisk aura rundt seg.

- Jeg har en Jimmy Page-historie til, om jeg får lov?

- Ja, klart, kjør på, ingen musikkskribenter takker nei til eksklusive

Jimmy Page-anekdoter!

- Hehe. Vi var på Classic Rock Awards, på the Roundhouse i London.

Prisutdelingen var i gang, alle satt ved store runde bord, masse kameraer

og greier. Jeg sitter ved et bord med Jimmy Page, ganske nær scenen, og

vi småprater i vei om alt og ingenting, og Classic Rocks redaktør sitter

også ved bordet. Så annonseres det at: «The Lifetime Archievement

Award goes to… Nils Lofgren!” Og jeg er jo kjempefan av ham. Nils

går opp på scenen og begynner sin takketale, og den bare fortsetter,

og fortsetter, og fortsetter, og fortsetter. Du har seriøst aldri hørt en så

lang takketale i hele ditt liv. Han tok det vanlige om å takke foreldre, og

bandet, og plateselskapet, og familien, og Gud. Og så sier han: «Jeg må

fortelle dere noe om mitt liv.» Og så begynte han å fortelle om da han var

liten gutt, og igjen bare fortsetter og fortsetter det. Etter rundt 20 minutter

av takketalen hadde alle i rommet fullstendig mistet livsgnisten. Folk så

76 NRM 4-2025

norwayrock.net

på klokka og begynte å angre på at de hadde

sluttet med vodka, frustrasjonen bredte seg i

salen. Og på et punkt stopper Nils og sier: «Vet

dere, det er noe jeg har glemt å fortelle dere.»

Og i det øyeblikket lener jeg meg over til Jimmy

Page og hvisker: «Han kom akkurat på noe

som skjedde da han var sju!» Og Jimmy Page

får bare latterkrampe – han ler så tårene trillet,

veldig høyt og rungende så hele salen hørte

latteren hans. Nils Lofgren sto på scenen og

tittet på ham, hele salen så på ham, og jeg så

på Jimmy og tenkte at «Jøss, jeg forventet ikke

den reaksjonen!» Og redaktøren ser strengt

på meg og sier «Oppfør deg!». Og jeg må bare

svare : «Det var ikke meg! Det var Jimmy!»

mens Jimmy fortsatt lo og lo og ingen skjønte

noe. Uansett, det er min favorittanekdote om

meg og Jimmy Page, det var utrolig gøy.

- Du har jo kjent Luke Morley siden dere

var guttunger.

- Ja, siden vi var elleve år gamle.

- Har du vært og sett ham gjøre noen av

solokonsertene sine i høst, eller når han har

spilt med Quireboys?

- Nei. Jeg har ikke det. Ikke for at jeg ikke

har lyst, det er bare for at det ville blitt…

problematisk. Det vil alltid være mennesker der

som vil snakke med meg. Og jeg er ærlig talt

ikke i stand til å hanskes med det lenger. Jeg

er ikke særlig komfortabel i lukkede rom med

mange mennesker – det har jeg aldri vært. Det

funket i bandsammenheng, for da sto jeg på en

scene og publikum sto nede foran scenen. Jeg

kunne også takle Meet & Greets, for da visste

jeg at det var i en kort tidsavgrenset periode,

og så ville noen komme inn og hente meg ut.

Og det hjalp, men hvis jeg ikke hadde visst at

det kom til å skje, så ville jeg virkelig ha slitt.

Jeg har ikke klaustrofobi, jeg sliter bare med

å være i en folkemengde. Jeg har alltid vært

sånn, siden jeg var guttunge. Og på grunn av

det som har skjedd meg, så har bare listen

min over symptomer og bieffekter bare blitt

lenger og lenger. Å være i en folkemengde,

med høy lyd i rommet, ville vært et fullstendig

mareritt for meg. Så jeg har avstått fra å dra ut

for å se Luke spille. Jeg har sett ham gjøre ting

på egen hånd, vi har begge deltatt i diverse

veldedighetsprosjekter, hvor folk inviterer oss

til å komme mot at de donerer penger til en

god sak. Senest i fjor, foran et lite spesialinvitert

publikum på 50-100 stykker som måtte betale

massevis av penger som går til barna. Sånt kan

jeg takle, og i slike settinger har jeg sett ham.

Og det er skikkelig irriterende, for han synger

mye bedre nå enn han kunne før. Det synes jeg

er skikkelig irriterende. Jeg måtte si det til ham

etterpå – «Du sang bra.» «Det har du rett i,»

svarte han. «Ikke egentlig,» svarte jeg. Jeg har

alltid sagt at hvis han kunne synge, så hadde

jeg vært arbeidsledig, for han fikser alt annet

helt greit. Så kanskje han kan synge nå, og jeg

har blitt arbeidsledig – jeg vet ikke.

- Thunder har hatt en særdeles stødig

besetning i snart 30 år – litt bassistbytter i

starten, men samme siden 1997, 98.

- Ja, siden Chris ble med.

- Hvor mye kontakt har du hatt med de

andre tre?

- Vi snakkes hele tiden.

- Når var dere alle fem i samme rom

sammen sist?

- Hmmm. Antagelig over ett år siden. Før jeg

flyttet til Oxfordshire. Men det er ærlig talt ikke

noe uvanlig. Vi har aldri hengt sammen når vi

ikke har øvd, vært i studio eller turnert. Utenom

det så vi ikke hverandre så ofte. Ikke bor vi

så nært hverandre, og ikke føler vi noe behov

for å omgås med de fire menneskene som vi

uansett har tilbragt mer tid sammen med enn

noen andre her på jord, utenom konene våre.

Thunder har blitt oppløst to ganger, begge

gangene var vi inaktive i to og et halvt år. Og

det var det samme hver gang. Når vi da kom

sammen igjen og møttes for å ta en øving, så

var det første gang vi var samlet i et rom på

2-3 år, og da jeg kom hjem spurte kona mi:

«Hvordan var det, var det rart?» «Hva mener

du?» spurte jeg. «Å møte gutta etter så lang

tid fra hverandre?» sa hun. «Nei,» sa jeg, «det

tenkte jeg ærlig talt ikke på. Det var som om de

2,5 årene aldri har skjedd.» Vi kommer veldig

godt overens, vi er gode venner, alle fem. Og

mesteparten av tiden vi er sammen, så ler vi.

- Noen band fremstår mer som et firma,

hvor bandmedlemmene hovedsakelig er

forretningspartnere, men dere fremstår også

som kompiser.

- Ja, vi er det. Og vi kunne ikke ha latet som

noe annet.

- Vel, Danny, tiden vår er straks ute – takk

for at du tok deg tid i førjulsstria, du må ha

riktig god bedring, god jul, og håper vi får

høre stemmen din igjen i nær fremtid.

- Det håper jeg og. God jul til deg og alle

leserne deres!

norwayrock.net

NRM 4-2025

77

JAY BUCHANAN

78 NRM 4-2025

norwayrock.net

Weapons of Beauty

Part I

Jay Buchanan, singer songwriter and frontman

of Rival Sons, releases a solo album “Weapons

of Beauty” in February 2026. At the end of

2025, we had a chat with Jay about the new

record, which we will publish in two parts.

Here in Part I, you can read about why the time

was right for a solo record, Jay starring in a film

about Bruce Springsteen, venturing into the

desert to find inspiration and where the album

title came from.

norwayrock.net

NRM 4-2025

79

TEXT: ANNE-MARIE FORKER

PHOTOGRAPHY: MATTHEW WIGNALL

Anne-Marie!

Hi, Jay! It looks beautiful where you are. Are you at home?

Yeah, I’m doing the interview outside because I have a house full of

family with the holidays.

As you should. I appreciate your time especially at this time of

year.

That’s all right. I’ve got a coffee. I’m okay. Where are you?

I’m in Norway, just outside Oslo. I moved into a new home a

couple of weeks before Christmas, right beside the woods, and the

first record we listened to, my husband and I, when we moved in,

was your new record. We had a little slow dance to “Sway”.

I love to hear that. I think there was a lot of romance on that record.

Absolutely. Did you write that particular song for your wife?

I did. I didn’t write it about her. I just wanted to write a love song. I

think one of the main words that you could use to describe that song is

patience. It’s a very patient song. It’s very slow, from the verses to the

chorus. There’s lots of time in between the words. I thought that patience

is a part of love that isn’t talked about all that often. I wanted to illustrate

it in a way. Starting the song off, I began singing and I just say a couple of

words and then I wait 15 more seconds before you hear another word to

finish the sentence. I was doing that to try to draw the listener in and to

force them to wait, you know, and in order to finish what I’m saying, just

basically hit the pause button. Now I’ll be right back, and then you leave,

and then you come back, and then you finish.

But all that time you hold their attention. That lyric, “I want you

old” describes patience too. Beautiful.

Thank you. I just want to say, I think back to our last interview when we

did that little bit of a photo shoot, and that photo shoot ended up turning

out fantastic, by the way. That photograph was used quite a bit.

Oh thank you, I was thrilled it was used. That was a great day.

That was a good time.

I can’t believe that’s two years ago already.

I know. Time flies.

It does indeed, and speaking of time flying, you had a record out

back in 1999, “Violent”. Why now for another solo album?

I’m a singer songwriter. I have been playing rock and roll for close to

20 years now, and while everything that Rival Sons, everything that we

do together, I value and cherish, and I’m very proud of everything that

we’ve done and continue to do. But when the band got together it was

understood by everyone in the band and management, that I would be

putting out solo records throughout our career, because I had always

been putting out records and I just got so busy and so engulfed in all

things Rival Sons that I don’t think I had the bandwidth to do both. I think,

first of all, to get into the mindset of being in a band like Rival Sons took

me years to really embrace and to understand my position. For a good

number of years, I rebelled against the notion and the shared identity

was something that was difficult for me. Being thrust into the rock world

and rock journalism and everything, and people talking about all of this

silly stuff that doesn’t have anything to do with music, that has more to do

with, like, the rock and roll lifestyle or whatever. Suddenly I find myself in

this position, and I’m going “What are these people talking about?” I don’t

relate to any of that. I just like music. I like rock music, and so I make rock

music, but all of this other stuff isn’t something I wasn’t interested in, the

trappings or the posturing or these other things. It’s not lost on me how

elitist this will sound, but I was really looking for substance over style.

I was just really busy trying to navigate all of that, and then next thing I

knew, years had passed. I would always be thinking about the next Rival

Sons record, or what we were going to do next, because that’s what you

do. Rival Sons is a family. It’s not just a band. Like any good band that

stays together, of course it’s a family, and we look out for each other, and

we have a shared thing now. These days, I understand, and I embrace

all of that. But I feel like all of my friends and family and everybody that

knows me, from our producer Dave Cobb to my kids, to my brother,

to my wife, my best friends, everyone just going “So when’s that solo

record coming?” and they’ve done that every year since the band’s been

together. I run into fans and people are asking me “so when are you going

to make a solo record?” and I just kept saying “Oh, I’m working on it” and

I wouldn’t be working on it because I would be too busy, caught up in this

other identity. So to summarize all of that, I believe that I needed to make

this record to truly be myself, I needed to step back and make this record.

I didn’t realize how important it was until I finished it, and something

changed within me, like it was an accomplishment. That part of myself

that said I couldn’t do it was gone and by reclaiming that, it’s done so

much for me.

Do you feel relief?

It is a big relief, yes.

It’s a very cinematic record. You do feel like you’re in a journey

through a film, and I know you’ve recently appeared in a Bruce

Springsteen film. Did that influence it in any way?

I had a little bit written before the film. I had a couple of songs written

before I went out into the desert and sequestered myself in the isolation,

living out there in the Mojave Desert. I think that as I’ve shaped what this

record would be, the number one thing that I knew I was going to work

toward was space, that there would be empty spaces and lots of room

in the recordings and in the arrangements, basically like the antithesis

of what a rock record is. Most rock records, there’s just constant sound

and there are these big personalities and there’s big drums and big guitar

solos and distortion, and then there’s me screaming all over the place.

I knew that I wanted this music to be the exact opposite of that, that I

wanted it to be patient and have pauses and have room. That’s all I really

knew. I’m not a very calculated songwriter. I’m not a very calculated artist.

I think that artistry for me, I rely on instinct more than anything. Or when it

feels correct is when I know I’m doing something right. When something

resonates with me in a certain way, that’s when I know that that’s what I

should be doing. But until I feel that, I don’t know what the fuck I’m doing.

It’s the same for me with photography. It’s all about instinct and

feel.

Yeah. With Rival Sons, we’ll be writing or sometimes Scott will give me

a song that he’s put together that is just great, and he’ll call me and he’ll

say, “so, yes, how’s that song coming?” I’ll say “It’s not there yet.” and this

will take like three weeks, four weeks, a month, and I’ll have to explain

that. Scott understands this about me, to his credit. He really gets me.

He knows. I just know that it’s not right until it’s right. It’s not right until

it feels right in a certain part inside me, and that’s the way it works. All I

knew is that the writing was going to be done like this. Being in the Bruce

Springsteen film and working with Scott Cooper, the fantastic director

80 NRM 4-2025

norwayrock.net

writer producer of the film, working with Dave

Cobb, working with Jeremy Allen, and all these

great artists, when I was asked to be in the

film, this was something that was entirely new

in my life, to be in a film. That’s not my scene.

That’s completely foreign to me, but I was so

excited about all of it and the prospect of doing

something entirely new that is art, and I get to

be part of this collaboration. I was so excited

about it. I’m thinking I’m going to be in a major

motion picture with an amazing actor, one of

the best actors of this generation right now, and

I’ve been waiting to make this record. I’m about

to turn 50 years old and thinking “What the

fuck are you waiting for? Are you never going

to make a solo record? Well then do it, do it

right now.” So when I look at the film and I look

at the way that I finished writing the album, in

order to really grab the record and take hold of

it and shape it and put in the work, going away

and isolating myself in the desert, living in an

underground bunker, that’s very much like what

Bruce Springsteen did in order to write the

Nebraska record. That’s part of what that movie

is about, or that’s what the backdrop, you know

the scenery of that movie is. Him stepping away

and just writing, living in a rental house home

in New Jersey, the same way Jack Kerouac did

when he decided he was gonna live in a fire

tower at the top of Desolation Peak, and he

brought his typewriter and he’s going to be

alone and he’s going to write his masterwork,

and then he gets up there and he loses his

goddamn mind, because he says, “I can’t do

this. There’s nothing here. There’s nothing here

for my voice to echo off and come back to me.”

I think that there is influence there, even though

I hadn’t thought of it until after the record was

done. There is influence from that experience

in this record, and there’s part of that DNA in

some of the conversations that Scott Cooper

and I had as the film was wrapping that made

their way and formed part of the experience

for me.

You mentioned Jack Kerouac, and the

last time we spoke, you mentioned Cormac

McCarthy. Are there any literary influences

or references on this record?

No, I don’t think there are any direct

influences. Funny enough, while I was up there

in the desert, I brought a couple of books with

me, but I didn’t really find myself reading very

much, which is strange, but I just didn’t. I would

bring books up with me and with the full intent

of just losing myself in a book while I’m sitting

up in the desert. I love to read, but I really didn’t

find myself reading very much.

Is that because you were busy creating

the music or waiting for inspiration?

I would love to say that I was up there and

I was just creating so much that I couldn’t be

bothered to read, but the truth is the majority of

the time was me sitting in a bunker staring at a

wall like this [stares blankly ahead]. What am I

going to write about? Waiting to be inspired.

Did you have any days where there was

nothing?

Oh, I had whole weeks where there was

nothing. Just me sitting there with my fishing

pole in the water and no fish. Nothing biting.

And then, I would be up there in the desert

sleeping on this cot in the sleeping bag, and

especially for the first couple of weeks of going

up there, I’d go up there for about six or seven

days in a row, and then I’d come home to be

with my family for two nights, and then I would

have to leave again. To be up there away from

my family, a two to three hour drive, but to be

up there, isolated, attempting to write and then

to not get anything is so incredibly frustrating.

It would make me feel like I’m completely

wasting my time. I’m up here just fucking off,

just spending my time hiking around, drinking

too much tequila or shooting tin cans with my

pistol or whatever. I’m trying, I’m putting in the

work and I’m putting in the time, but nothing’s

really coming. Nothing that is important.

Nothing that is from that special place that

I was attempting to write from. Finally it just

began to slowly come. I’m not aware of any

formula that makes that happen. I’ve tried all

the different formulas. I’ve tried everything. It

ends up just coming to you when you relax.

Or it comes, the inspiration comes out of your

peripheral vision, and then the next thing you

know, it’s just right here.

Maybe you needed time to transition

from one world into the other?

Yeah, exactly. There’s a lot of that and I think

that when I initially would get up there into

the desert, it would take refractory time from

getting up there and then just being there. It

would take a while because all of the silence

and all of the stillness and the isolation, the

quiet could sometimes be deafeningly loud. I

had to learn to dance with that solitude and

learn to slow dance with that silence because

that silence in that space ended up being a

key instrument that you hear on the record,

throughout the songs. It’s that patience I was

talking about. Learning to play that instrument

of nothing, the instrument of silence and the

instrument of patience and learning to, you

know, just try to get something from that. I think

it took me a while to do and to think about that

mindset now, as I’m surrounded by family in my

home out here in Los Angeles, I understand the

philosophy of it, but it’s something that seems

so far away now.

That silence you speak of is extremely

loud after the pedal of the piano is just

released at the very end of the title track

“Weapons of Beauty”. There’s a quote in the

press release that says, “I am weaponizing

the most beautiful things I can imagine”…

Well, I think that summarizes it. The

oppression that can come on slowly that

you don’t recognize is approaching, and you

don’t recognize it until it’s enveloped you. The

darkness or the bad energy or the business

or all of this dirty bath water that can flood

into your life or all of the negativity that you

see around you, you have the choice to let it

permeate and to be part of you or not. It’s very

much like a lot of the things that we talked

about during the Lightbringer and Darkfighter

albums. This is a big theme for me. But

“Weapons of Beauty” was really the activity

of rebellion against the darkness within you

of actively seeking rest, and actively seeking

joy, and actively seeking the positive nature

in your life and your better self and your selfsoothing.

I think it’s okay to be active about

these things and to be protective of your joy

and to be proactive in not letting that negativity

get to you, and not letting the darkness get

to you, or not letting your sadness get to you,

or not letting your self-pity get to you, or that

darkness in general. I know that a lot of artists

and a lot of people can romanticize and they

say, “great art comes from suffering” and I

just think that’s utter bullshit. I love Nietzsche

as much as the next person, but inspiration

doesn’t have to come from heartache and

from pain. I think the inspiration comes from

understanding heartache and pain. I think

it comes from understanding and having a

dialogue with those things but they don’t come

from those things, they can come from joy, if

you zoom out a little bit and if you can allow

yourself to see beyond the circumstances and

see a future beyond those circumstances, I

think that there’s just so much to be gleaned

there. So the idea of “Weapons of Beauty”, it’s

taking all of the great things in my life, all of

the great paintings, I’m very fortunate to know

world-class painters and poets and filmmakers

and I look at these arts that these artists wield

in defiance of the normalcy and in defiance of

the flatline living that most of us are relegated

to. Most of our parents and so many people all

around us, they don’t have dreams and they

don’t have a fire inside them that they’re willing

to die and willing to kill for. They don’t have

this thing, because it’s something that people

have been taught that they don’t deserve, that

they don’t deserve anything fantastic. They

think that giving flight to anything belongs to

the birds that they see in the sky, and they see

how fantastic it must be to fly. But I’m not a

bird. I can’t do that. Artists get to do that. They

do get to fly, and they get to experience these

otherworldly things. It’s taking all of these

beautiful riches that we so commonly discard,

taking this trash and taking this refuse and

making a crown out of it and wearing it proudly.

I think that that’s perfectly fine to do. We are the

artists and we’re the ones that make the rules.

The people in power are the ones who build the

fences, and those fences keep people in that

can’t jump high enough or see beyond it, but

art endures.

[PART 2 OF THIS INTERVIEW WILL APPEAR

IN OUR NEXT ISSUE - NRM 2026 #1]

norwayrock.net

NRM 4-2025

81

Gísli Gunnarsson

From the Ashes

Icelandic composer Gísli Gunnarsson released his new album “Úr

Öskunni” in November 2025. His work blurs genre boundaries—

merging cinematic modern classical with post-rock, black metal, and

shoegaze. We spoke to Gísli about how the volcanic eruptions in his

hometown of Grindavík, and the forced evacuation and destruction

of his home left a mark on his new record.

TEKST: ALEX MAINES

FOTO: ÓLAFUR HAFSTEINSSON

Góðan daginn! Nice to meet you, Gísli.

Nice to meet you Alex!

Congratulations on a piece of post-rock art that is your album

“Úr Öskunni”. It’s cinematic and delicate. What does the title mean to

you, personally?

It means “from the ashes”. It stems from the whole backstory when

it comes to the album, which is that I’m from Grindavik which is a small

town here in here in Iceland. The whole town – me and my whole

community – we lost the town to volcanic eruptions. So in November

2023, we had to evacuate because there was volcanic activity and we

just haven’t really been back since. It’s been eruption after eruption

since then, and it was a tough time. And this album was all written in the

following year. I was in different places – the Red Cross found me a little

summerhouse at first that I stayed in. And I’ve been moving around, so

this album isn’t like a storytelling, I’m not saying this will happen and this

– it’s more of an emotional diary, I would say, of that time, of that whole

traumatic experience really. So from the ashes of the multiple eruptions

and this displacement and the loss of my home, that’s what the title

means.

Has the album brought you any sense of closure or catharsis?

Has it helped you through the journey of coming to terms of what

has happened?

Catharsis and closure, I would probably say no. But for me, music is

more of a coping mechanism when I’m in difficult moments or I’m going

through difficult things. The only thing that manages to distract me from

82 NRM 4-2025

norwayrock.net

these difficult feelings is the hyperfocus of working on music. So when

you’re in a deep depression, or you’re feeling very anxious or you’re

trying to watch Netflix and you just can’t because you’re so anxious and

you’re just stuck in your head, the only thing that’s able to take me out of

my head is getting into the hyperfocus of working on music. So I think

music for me, it’s more that it’s a coping mechanism in the moment, and

obviously what I’m feeling in the moment influences what I’m writing. I

view it more as it’s something to distract me and help with the feelings.

I wanted to ask you specifically about a few tracks. What

influenced “Aska”?

So that one, that’s just about destruction, really. There were several

eruptions around Grindavik. There still are, and there probably will be

one in the coming month. It builds pressure, erupts, and then it comes

down and it starts building up again. In one of these eruptions a fissure

opened up, very close to the town, right outside my house, actually. This

was the only eruption that took any houses, but in the modern day and

age, it’s kind of good and bad because we were able to watch this all live.

They were live webcams. As we were watching my neighbours houses

burned down on live TV and my house was in the background of all this.

It was difficult. These are people I’ve known my whole life – it’s very small

community. So these are my neighbours, one of the houses that went was

of my old sports teacher, my PE teacher. Watching this was hard. It was

very hard, like, just the loss that they must have felt. I wrote “Aska” as that

was happening. The webcasts were on one monitor and I was writing on

the other one. That’s what “Aska” came from, just seeing a destruction on

camera, the ruthlessness of it all.

The music does capture that. The flow of the lava and the

intensity and the implacability of it, I think that the music captures

that very well. So what about “Lupina”? Is that about lupin flowers?

Actually yeah! Because in Iceland in the summer we get these huge

fields of lupin flowers, just beautiful places where it’s just like an ocean

of purple amethyst as far as you can see. And I lived right on the edge

of town in Grindavik. So, I would just exit my house and it was just raw

nature as far as the eye can see, for basically infinity. And this was my

favourite place to walk Miss Annoying here, my dog, in the summers. I

would leave my house and just go into the lava fields and there would

be a trail where I could walk a whole day if I wanted to do and never

hit the town or civilisation. There was one particular spot on this trail. It

was a mountain pass, so you were passing between two mountains, and

this pass was just literally lupins. There were lupin flowers as far as you

can see, just in all directions. And I have these really warm memories

of walking there in the summer, the blue skies, a beautiful day, the sun

is shining and my dog is hopping through the lupin flowers. You can

see her face popping up, her tongue is out and she’s smiling. These

memories, they’re very warm and precious memories to me. But now this

area, this specific area I’m talking about, has been lost. It’s under several

layers of fresh lava and it’s all gone. So these beautiful memories are also

followed by a kind of cold nostalgia, you know? And that’s what was in

my mind when I wrote “Lupina”, this kind of duality of the beauty and also

the coldness of nostalgia for things that are no longer there, but that you

have beautiful memories of but that you can no longer visit. There’s a

beauty to it but there’s also a sad yearning, I suppose.

What about the opening track “Heima”? Where does that come

from?

That one’s a little bit more abstract, I would say. It doesn’t have a

specific location or an experience that influences it. That was the very

first thing I wrote after we evacuated. The first couple of days were

extremely tumultuous. I had to stay in a motorhome and at my mum’s and

elsewhere, but then as soon as I got a solid home, which was on maybe

day five – I was put in a little summerhouse in the middle of nowhere

here, and this was nice for a while – but the uncertainty and the shock

you feel at first, it really was this shock. There wasn’t really a loss as such.

We didn’t know what was happening. We didn’t know that we wouldn’t

be going back to the town. We evacuated and we didn’t know what was

going on. So it was that uncertainty, and so I just wrote music and that

”I’m a big fan of Aurora.

She’s got something

special, her voice, the way

that she expresses herself in

her music – an incredibly

special artist...I would love

to work with her”

is just what “Heima” came out of, I think, the emotions I was feeling. The

emotions that went into that track are just not knowing if the place that

you’ve known your whole life is going to be there any more in a month’s

time, in a year’s time, the whole trauma of that. It doesn’t have a concrete

kind of story like some of the tracks do.

So it’s got that sense of yearning that some of the other pieces

have, but it’s more open because it’s so immediate after the after the

evacuation?

Exactly.

So, why did you choose that for the start of the record? Did that

make a particular kind of sense to you, to bring people in on that

road, as it were?

I think so, yeah. I partly structured the record in terms of music,

musical flow, but also timing of events, really. That was the first track that

I wrote almost immediately after the evacuation. So, those were the first

feelings I was feeling after this happened, so it made sense that that was

the first music you would hear as you started playing the record. So it

was partly chronological but partly to the flow of the music. I think it was

a good starting track for both of those criteria, really.

Given all the background to this and what you were going

through and what your friends and people you’ve known are going

through, was there anything particularly challenging about finishing

any of these pieces, any technical difficulties or musical difficulties

or even emotional difficulties?

Yes and no. Finishing a record as a solo musician, when you’re doing

everything independently, is difficult. It’s a chore, it’s a lot of work, you

know. You have to arrange everything, you have to record everything, you

have to mix everything – it’s a lot of work. So that in itself is challenging.

But more specifically, ironically, the third track “Andlitin í Berginu”, I don’t

know why, because that one doesn’t really have a very emotional kind of

story, it’s more folklore – but that track actually crushed me. There’s very

few times as a musician that you get to hear your music with fresh ears.

Since I write the music with no lyrics and just the melodies, then I write

the lyrics and I record the final takes, one of the opportunities is when,

after I recorded the lyrics, I listened to that track, and I was hearing it all

for the first time, all coming together. It absolutely crushed me. That track

just seems to have very deep impact on me. I don’t know if you’ve read

some of the press releases – do you know the story of that one?

If I recall it’s about, in some of the lava fields that were familiar

to you, where you went, there were some shapes that you’d come to

associate with some trolls or figures from folklore, and you’d come

to recognise these rock formations, but I think they’re lost now,

because of the eruptions – is that right?

Exactly. There’s a mountain next to my town, called Þorbjörn. I don’t

believe in trolls but like in Norway as well you have the folklore of trolls.

norwayrock.net

NRM 4-2025

83

And I just enjoy doing that, a kind of playful

animism. You walk past a formation that looks

like a person your whole life. And that becomes

special to you. That becomes a thing that has

a soul. And these trolls have been there my

whole life. I’ve walked this mountain thousands

of times. In the lead up to one of the eruptions,

there’s a lot of earthquakes always when the

ground is releasing pressure, and these trolls

they just died for lack of a better word, they

rolled down the side of the mountain. And I

don’t know why that was such a loss for me

because I honestly don’t believe in these things

literally. I don’t believe they actually have a soul

but I think it became a symbol for the loss that

we were all experiencing. So, that one weirdly

for me is a very difficult one to listen to, and

“Tómarúm” as well, but that’s more general – the

subject of that one is a kind of depression and

being in a very dark place. The lyrics to that,

especially for my family listening to that one, for

the first time, and having to hear, for my mum to

hear her son singing these lyrics that he’s in this

extremely dark place, that’s not an easy thing,

I think, for someone that you love. So that one

was difficult as well, in that sense.

When you are recording that are you able

to put yourself in a place where you can

just express what you feel without having to

think “oh, someone else, my mother will hear

this”? Are you able to find that that privacy,

so to speak, when you’re recording?

Yeah, for sure. But after the fact it’s difficult,

because when I am writing, I am in this

hyperfocus place, and it’s very easy for me to

just block things out. I don’t really even have a

concrete idea of what I’m going to write. Writing

is more of a process for me and I get into the

process when I need to, when I’m having a

difficult time and I need the distraction. I have

an empty page and I start writing and whatever

comes out, comes out. So for me it’s quite easy

to just do that. But then after the fact, when your

family has to listen to these things for the first

time – yeah, that’s difficult. Recently, I played

the whole album for the people of Grindavik, in

Grindavik . We went to the abandoned church,

and I did a big concert there. It didn’t really

cross my mind until the days leading up to the

concert – am I just poking at people’s trauma by

playing this for them? But for the most part they

were very appreciative and they loved it. Still

this doesn’t cross my mind until after the fact, to

be honest.

I was going to ask you about the concert.

It’s been about a month now, since. How did

it go? Did it go well?

Honestly, I couldn’t be happier. This was

my first concert with this project and it went

beautifully. Every single person that was

involved was amazing. I had the Lyra String

Quartet, which has worked with everyone,

Olafur Arnalds, everyone. They were just

amazing. And the band that I had with me

were such professionals. So I was able to just

leave their part to them and just focus on my

thing, which was important because I was

planning the whole thing and practising my

own parts. Then we also had my mum and my

sister doing the decorations for the hall. We

had hundreds of candles and roses and rose

petals everywhere. So, it was quite beautiful, I

would say. They did an amazing job with that.

We have a video done, pro-recorded, which is

coming together, actually I think he’s finishing

the video tomorrow. I’ve been mixing the audio

which actually came out so well. I’ve been

mixing that and I’ve just been astounded by

it. I almost like it more than the actual record

itself, it just came together so well. I guess it’s

just live performance it has an energy to it, it

has a sense of joy to it. And the attendance was

great. People from Iceland Airways attended

and I was able to have a free bus from the city

to Grindavik. I think that’s the reason anyone

attended really – it’s an abandoned town, there’s

no public transport there. I was able to get a

sponsor to pay for a bus, and the attendance

was wonderful. The performance felt wonderful

and the support was just beautiful. I couldn’t

really be happier with how that went.

I would like to pick up on something

you said earlier about your writing. Are you

formally trained? Do you write, as it were,

with a pencil and with notation? Or is it more

shapes and sounds, or you get an instrument

out and you start there?

Honestly, it’s very non-romantic. I can write

things out if I need to, but in this day and age,

to me that just isn’t the most optimal process.

I would leave that work to the notator of the

quartet, because I write and arrange all the

pieces on the computer and I write every line

out, the first violin, second violin. Then I’ll just

give that to him and he makes the notation

for them, and I don’t have to do that, because

that’s just work, in my opinion. But no, I don’t

work in a very old school way, I think. I work in

much more a producer sense, I guess, because

to me, I mix as I go along, because to me, the

sound is like half of everything, the texture and

the sound. It’s not just about the notes that the

instruments are playing. So I don’t just sit down

with the guitar and say, “I’m gonna play this

riff for this, these chords, and I’m gonna sing

this melody on top of it.” That’s not really how

I write. I get it all recorded. I get it sounding

atmospheric, the way that I wanted, and that is

part of the writing process for me. So it all really

happens at the same time, on the computer.

I’m recording and writing and mixing as I write

these things.

So it’s whatever instrument you happen

to pick up at the time and you have to feel

how that contributes to the sound that

you have in your head or maybe already

recorded, if you’re laying stuff down, and it

starts to grow as you go along more like that.

It’s funny actually. It usually starts like you

say, with the doodling. I maybe sat at the piano

or I load up an instrument on the computer or I

have my guitar and I’m just doodling. But then

there is that moment where I play something

and I go [snaps fingers] and my mind knows

what that wants to be. I know that doesn’t make

sense and there’s no spirit out there that knows

what a song should be, but it’s my tendencies

and my musical vocabulary so that when I hear

something I feel like I know what it wants to be

and how. And then I know what I have to do.

Once I have this idea, this seed, I just have to

build on it. And at the end it becomes what it

was always meant to be in my mind. So I think

it starts with doodling and then I latch onto

something that I like. It just takes that one little

seed.

Has your experience of live performance

changed your approach to writing over the

time or have you stuck with the same kind of

relationship with the sounds that come out

of your explorations?

It’s an interesting question because the way

that I write and the way that my music is makes

live performance extremely difficult. There are

parts where there’s a full rock band playing,

there’s parts where there’s a full orchestra

playing, and to perform all this live you need

so many people. That is never really a concern

when I’m writing. All I’m thinking about when I’m

writing is, the song needs to sound the way that

I want it to and I don’t care if I’m using ninety

string players and a rock band at the same

time. It’s not really something I think about as

long as it sounds the way I want it to sound.

But then, taking music that has been written in

this way and to start to think about arranging it

for a live performance is extremely difficult. But

yeah, I guess it’s a halfway thing. I think when

I am writing for my next album, when I start

writing, this will be in the back of my mind, but

I am going to try to not let it influence me. To

be honest, I want to be free to be able to write

music that sounds exactly how I want to sound.

I don’t want the constraints of live performance

to influence the way that my music sounds,

generally. But I am also, at the same time, very

much thinking about how to arrange my current

music for live performance. For this, I had quite

a big setup. I had a full quartet. I had a full band

and it was a big production but for touring I

now need to think, how do I do that with three

or four people? So that’s my next goalpost for

my career, to figure out how to bring this on a

road in a tasteful way, because I think when you

have parts that are just metal or rock and there’s

no drummer on the stage playing the parts

you’re hearing – they’re just playback – it’s very

silly. And also if you hear there’s a string section

playing and there’s not even a single string

player on the stage, it feels fake. So I need to try

to walk that line between its being realistic and

bookable for festivals but also feel like a real live

performance. I don’t want ninety percent of the

performance to be playback, you know?

Like you say – it creates a strange

84 NRM 4-2025

norwayrock.net

atmosphere in the room, I think. So you are thinking about taking this

out on the road, then?

Yeah. Absolutely that’s my next goal. I can’t promise how successful I’ll

be in the next year but that is my focus for now is doing that.

I think your “Mementos” record has got quite a few collaborations

on it. Of course you’ve done work with Alcest over the years. Are

there any other artists locally or internationally that would be your

dream collaboration, someone you’ve always wanted to work with?

Yeah, actually it’s funny you asked that, because Alcest and Sigur Rós

were two of those and I’ve only now done work with Alcest and Goki –

Georg Holm of Sigur Rós. He was on “Mementos”. But there’s two that are

dreams for me. There is Mono, a Japanese post-rock band. They’ve always

been a profound influence on me. Their music is incredibly special. I don’t

know how realistic that is, them being Japanese, but they would be a very

big bucket-list collaboration for me. I’m also a big fan of Aurora. She’s got

something special, her voice, the way that she expresses herself in her

music – an incredibly special artist, so I would love to do something with

her. I’m a big fan, always have been. I would love to work with her. She

has a special voice and a special ear for melodies and storytelling. The

“Mementos” album was how I discovered how I really like working with

vocalists. They all have a unique way that they build melodies, write lyrics,

convey what they’re trying to say. Everyone is very different in that sense,

and I just love arranging and building atmosphere and creating a world

around these unique kind of people. So I think having Aurora to do that

with would be the incredibly fun.

Just speaking as a listener, it’s a very personal sounding record,

even if you don’t know the backstory.

I appreciate that, because I haven’t been told that before, and that’s

just nice to hear. I enjoy hearing that. The way that I work is that I like

taking as many influences that I like and making a layer cake of what I

am influenced by, what I love, and it becomes its own thing. I’ve always

enjoyed artists that do this, merge things and fuse different worlds and

make something that’s greater than the sum of its parts. My hope always

has been that I’m able to do something that’s unique in this way and that’s

personal to me, because no-one has the exact same influences that I do.

So if I just do what comes naturally to me and use the whole pallet of

what I like as a listener and as a musician, that makes something that’s

completely unique and personal to me, and it makes me happy to hear

you say that.

It’s definitely the case. I’m curious though, given the context for

all this music, as an Icelander, you are so close to some of nature’s

most formidable processes in your home and your landscape. Do

you feel that shapes you as a musician at all, having that so close to

you?

I think so, this is a thing I never thought about until I had a

conversation with Neige [Stéphane Paut] of Alcest, and we were talking

about this. Icelandic music definitely has a unique thing like a kind of

overarching sound to it, even if you’re listening to Björk or Sigur Rós or

whoever you’re listening to, there’s a bit of a thread there. And we were

just talking about why that is and especially when it comes to postrock

bands, like Sigur Rós. And his theory was that Iceland is a place of

extremes. You have extreme beauty and serenity and these grand places.

But you also have such relentless nature and violence. No, violence is the

wrong word. I think it’s very extreme. Volcanoes and earthquakes and

extreme waterfalls, and there are places in Iceland that are very furious in

this way. So I think that world parallels post-rock music very well. I guess

Iceland is a good parallel. You can kind of hear that in my music, I do think

so. This had never crossed my mind before I spoke to him about it. I’ve

always just written the music that I write and it comes out and it is what

it is. When we had this conversation, I was like “yeah that makes a lot of

sense actually.” So, yeah, I think there’s absolutely truth in that.

Was there anything different you did on this record like

unconventional instruments or new recording techniques or any

technical matters that make this record different?

I’m not really reinventing the wheel, I think. Nothing’s very unique

to me. On this record specifically, it’s something I’ve always done,

processing string instruments like running cellos through guitar amps

and like a lot of the post-rock leads that you hear in my music, it isn’t

really post-rock leads. It’s a cello that I ran through a distorted guitar

amplifier. So that’s somewhat unique, but I suppose it’s been done

before. It’s nothing crazy, but that’s something that I love to do. And on

“Aska” actually, that’s how that was made. The concept was producing

an orchestra like you would a metal band. In a metal production usually

you have the rhythm guitars doubled and you have them panned left and

right, you have the bass in the centre mono and then you have a lead

guitar In the centre also, but with stereo effects. So I took the first and

second violins and distorted them, put them stereo, put the basses in the

centre and ran them through a bass amplifier. And the strings were going

through a guitar amplifier. I made the whole production, instead of guitar

as the source tone, it was an orchestra and that’s how I got that distorted

universe of “Aska”.

Fascinating. I had no idea where the sound came from. I try not to

listen that hard. I just want to feel it. I don’t want to, you know, take it

apart in my head when I’m listening to it.

That’s what I want – I want you just to hear the music, to hear the

whole. For people that are into production, I suppose that’s interesting to

them. Then I layered in the organ and all kinds of things. But that was the

base, this wall of distortion that you hear is an orchestra produced as a

metal band.

If you get out on tour, will you make it over to Norway? No

concrete plans at this time?

No, no concrete plans, to even approach my contacts that I have in

live industry because I want to have some material, I want the live video

to be ready to show my contacts, before I start making plans. At the

moment, I’m in the arranging phase, I’m thinking what instruments I want

to have on stage and what musicians I would bring with me, how I would

arrange things, what would we play back, what will be played, and then

the actual logistical part of it, like where I tour who am I going to work

with, am I going to self-book, am I’m going to work a booking agent, it’s

all that which is coming up at the moment. So, hopefully, yes. Norway is

very close to home. I have many friends in Norway and I come there often,

so absolutely, if I can play Norway, one hundred percent I will, I can tell

you, for sure.

Takk fyrir for your time. You’ve been very generous.

It’s been mine. I’m so happy, so excited to be featured.

norwayrock.net

NRM 4-2025

85

DARK ANGEL

Intens tilbakekomst

1986 var et stort år for thrash metal. Dette året slapp Dark Angel

klassikeren «Darkness Descends». I år har det vært mulig å

høre denne live i sin helhet. I tillegg er bandet aktuelle med sitt

første album på 34 år, «Extinction Level Event». Og skal vi tro

trommeslager Gene Hoglans begeistring om verket, har vi også

her å gjøre med en fremtidig klassiker.

TEKST: RONNY ØSTLI

FOTO: ANNIE ATLASMAN

Siden “Time Does Not Heal” ble sluppet i 1991, har Gene Hoglan

trommet for Death, Testament, Strapping Young Lad og et hav av

andre band. Et liv som proff musiker betyr mange år på veien, har du

noe tall på hvor mange ganger folk har spurt etter et nytt Dark Angel

album?

- Det har defintivt dukket opp ja. Som oftest er spørsmålet blitt stilt

i retning av om jeg tror det noen gang vil komme en ny plate. I et kvart

århundre har svaret vært at det tviler jeg på. Men ting endrer seg. Og

nå er vi faktisk her hvor det foreligger en ny Dark Angel skive. Og jeg er

supergira. Jeg har et helt annet syn på dette bandet nå enn på mange av

de 34 årene det har gått siden forrige skive.

Dark Angel spilte tidlig i høst klassikeren «Darkness Descends» i

sin helhet her i Europa. Jeg og mange med meg synes dette er en av

tidenes beste thrash metal skiver.

- 1986 var et magisk thrash metal år med hinsides fete skiver. Det var

mange spennende retninger og lyder og det fantes ingen regler. Det var

stor forskjell på Nuclear Assault og Kreator, og Dark Angel hørtes i sin

tur ikke ut som Megadeth. All denne ulikheten var veldig spennende, og

vi er privilegerte som fikk utgi en plate dette året som gjorde et såpass

stort inntrykk. Nå er det også sånn at mange synes denne skiva er

altfor ekstrem og støyende, og heller foretrekker «Time Does Not Heal»

som er mer teknisk. Det er stort for oss at begge disse platene har stor

påvirkningskraft. Jeg ser ikke på «Time Does Not Heal» som progressiv

eller teknisk. Jeg har hele veien spilt doble basstrommer, men jeg synes

det er gøy å ikke bare spilte det streit. Selv om jeg skrev musikk tidligere

var det nok her jeg i større grad jeg utfordret fire flate med å lage gitarer

som fulgte et basstrommemønster, og det er mange som sier vi var de

første de hørte som gjorde det. Nå er jeg hakket mer musikknerd enn

mange, som sikkert ikke hører dette, haha. Men det er en del musikere

som har denne plata som inspirasjon.

Jeg snakker med Gene Hoglan dagen etter intervjuet med Tommy

Vetterli fra Coroner, som returnerer med ny plate etter 32 år. Begge

band begynte å spre rykter om ny musikk i 2014, og begge har da

brukt elleve år før platene er ute.

- Der må jeg ta selvkritikk. Jeg eier ikke filter og er langt mer høyrøstet

enn jeg burde, haha. Det jeg sa var at vi hadde noen nye ideer, mens

jeg ideelt sett burde holdt kjeft, haha. Jeg har lett for å bli litt gira hvis

jeg holder på med noe spennende og har da veldig lett for å snakke

om akkurat det. Det har skjedd ganske mange ganger i løpet av alle

86 NRM 4-2025

norwayrock.net

banda jeg har spilt i at jeg får høre; Gene, du har nettopp spredd masse

informasjon du skulle holde for deg selv. Jeg er blitt bedre, om enn litt for

sent på enkelte områder.

Gene har beskrevet to av bandets plater som er ganske

forskjellige og som har satt spor.

- Skal man bevare dette bandets arv er det soleklart at man ikke skal

prøve å gjenta tidligere suksess. Alle våre fire tidligere album har vært

forskjellige. Mange spurte oss om en ny skive ville bli som «Darkness

Descends» eller «Time Does Not Heal». Jeg gikk inn i prosjektet med

tanken om at hadde bandet fortsatt etter «Time...». Hvordan ville neste

plate bli? Det var utgangspunktet mitt da jeg begynte skriveprosessen.

Samtidig er det samme låtskrivere, så fellesnevnere vil det nok uansett

være. Om det ikke direkte låter som den ene eller andre skiva, låter det

utvilsomt Dark Angel. Og neste plate vil neppe låte som denne. Men nå er

dette Dark Angel, så fremtidsplaner skal vi være forsiktige med, haha. Nå

er det «Extinction Level Event» som gjelder, og vi er strålende fornøyde

med resultatet. Vi er glade folk endelig kan få hørt den, og vi håper de vil.

Kanskje ikke den faller i smak, men gi den i hvert fall en sjanse.

Plata er blitt en real riffbonanza.

- Og det er meningen. Vi har prøvd å lage en skive som engasjerer

lytteren, både ved å være fengende og aggressiv, men også å ha gode

riff. Ingen av oss har vært interessert i noe slurv når det kommer til å

levere riff. Vi har ønsket å levere en så intens plate som mulig og jeg

elsker virkelig alt ved den. Musikken, fremførelsen, riffene, vokalen,

produksjonen og omslaget. Og akkurat produksjonen har jeg lyst

til å si litt om, for i 2025 låter veldig mye likt. Det være seg gitarlyd

eller den samme trommelyden du får på skive etter skive. Dette har

vi unngått ved å låte så organisk og live som mulig. Ikke noe plug ins

eller trommereplacement. Og, Gud forby, ikke noe autotune, hehe. Vi er

mennesker som har spilt inn en plate. Om det er bedre eller dårligere

for andre bedømme, men produksjonen skiller seg i hvert fall ut. I en av

tekstene skriver vi at den eneste måten å bli virkelig elsket er hvis du er

virkelig hatet. Og jeg er blitt begge deler og har det helt fint med det.

Plata er fint balansert med «Sea Of Heads” som er plassert midt i.

En litt snodig rocker tør jeg påstå.

- Ååå, så du har hørt plata? Det er godt å høre, det gleder meg.

Den låten er en hyllest til havet av headbanging jeg ser fra scenen på

festivaler. En hyllest til de som banger til en bestemt låt eller sin generelle

dedikasjon til metallen. Den er til dere. Låten er catchy og jeg liker

den. Dette er Dark Angel, uten noen form for regler. Slår låten an er det

kjempekult, hvis folk hater den klarer vi å leve med det også, det vil slett

ikke påvirke min måte å skrive på.

En ting er sensasjonen med et nytt Dark Angel album. Dette er

også det siste bidraget vi får av bandets originale gitarist Jim Durkin,

som dannet bandet i 1983 og som døde i 2023.

- Låten Jim skrev mest på er tittelkuttet, og for meg er den låten en

nytelse å høre på. Er det noe som minner om “Darkness Descends” eller

“Leave Scars” på plata, så er det Jims input på denne. Jeg synes dette er

et spor som binder det nye og gamle Dark Angel. Som en bror savner vi

alle Jim, og han er med oss i tankene på alt vi gjør, og jeg er sikker på han

er med oss på et vis. Jims arv er med oss, og vært veldig viktig for måten

vi skriver på, selv der han ikke er blitt kreditert som låtskriver. Han var

mitt første gitaridol. Vi spilte gitar sammen som tenåringer. Han kunne

allerede spille, så jeg lærte av ham. Jeg hadde aldri sett noen spille spider

chords før, så for meg er han opphavet til det, selv om jeg hører den og

den var først ute med det, hehe. Du vet, introen på «The Promise Agony»

er denne spider chorden, og det er jeg som spiller det. Lært av Jim.

Hvorfor jeg spiller det, eller gitar og basspartier på senere skiver forøvrig

er nok bare at jeg var den som var innom studioet den dagen, hehe.

Jim har hele tiden vært stolt av Dark Angel og støttet hva vi har gjort.

Favoritten hans er «Time Does Not Heal», selv om han ikke spiller på den

og var ute av bandet akkurat da. Jeg har alltid fått tommel opp tilbake av

han da jeg har sendt ham låtideer tiltenkt Dark Angel.

Uka etter denne praten legger Dark Angel ut på USA turnè med

Hirax, Sacred Reich, Vio-Lence og Midnight. Mon tro om det finnes

”Skal man bevare dette

bandets arv er det

soleklart at man ikke

skal prøve å gjenta

tidligere suksess.”

noen under 45 år i salen?

- Jeg forventer at halvparten er under 45. Thrash metal er stort her

borte. Det er store mengder 20-åringer med battlevester på konsertene

nå, som ser ut til å være snytt ut av 1986. Og jeg lover deg, de gigantiske

pitsene som settes i gang på en Dark Angel konsert, de skapes ikke

av folkene på vår alder nei, hehe. Selvfølgelig forventer jeg en del godt

voksne som er der med barna og kanskje til og med barnebarna, for

sånn er det jo blitt. Du vet, faren min oppdro meg til lyden av Slayer,

Possessed, Kreator og Dark Angel, hehe. Thrash metal er like stort nå

som det var på den tiden. Hvor heldige er ikke vi? Vi spiller for like mange

unge nå som vi gjorde for nesten 40 år siden.

Jeg føler ikke vi er helt der her i Norge, selv om jeg heldigvis

opplever god respons på thrash metal konserter. Jim Durkins

erstatter på gitar er Genes kone Laura Christine. Det meste av dette

året har gått med til turnerning. Det må jo være en viss butikk i

thrash metal da dette er familiens inntektsgrunnlag?

- Å headline er den eneste måten vi kan få det til å gå rundt på. Joda,

vi spiller festivaler, men vi spiller aldri support for noen. Å turnere nå er

noe helt annet enn for 20 år siden, og jeg vet jeg ikke er den første som

sier det. Og spesielt har utfordringene blitt større etter pandemien. Alt du

leser om dine favorittartisters turneutfordringer er dessverre sant. Du har

sikkert sett turneer blitt annonsert, for deretter å bli kansellert. Nå er det

selvsagt fullt mulig å turnere, men du må være smart. Det krever litt mer

enn å møte noen gamle kompiser i et lystig lag og i løpet av kvelden bli

enige om å turnere sammen. Den beste måten å gjøre det så bærekraftig

som mulig som headliner er å booke en venue du vet det er mulig å

fylle. Vi er et underground thrash metal band, det sier seg selv at ikke vi

selger ut de største scenene i storbyene. Kanskje man en dag kommer

dit, men for å gjøre det må man begynne med å fylle de mindre klubbene.

Og vi har i grunn ikke gjort så mye for å bygge oss et stort navn, men vi

har vist at vi selger ut steder i New York, Los Angeles og San Fransisco.

Der har vi bygget opp tilliten til at bookingagenter vil sende oss på en

turnè med klubber de mener vi er i stand til å fylle. Og da er det smart

å sette sammen en pakke folk vil se, og derfor har vi disse fantastiske

bandene med oss på denne turneen. Hver kveld kommer til å bli helt vill.

Jeg tror ingen ønsker å være den personen som blir ringt morgenen etter

og spurt; for en sinnssyk fet kveld, hvorfor var ikke du der? Dark Angel

kommer til å levere noe jeg vet jeg de andre banda også gjør.

Det var ganske intenst på Tons Of Rock i sommer, med vokalist

Ron Rinehart løpende rundt i publikum.

- Han gjør gjerne det. Vi lar bare Ron være Ron. En Dark Angelkonsert

skal være intenst, men folk skal kose seg. Og Ron lar seg rive

med, og så lenge han gjør det og hverken skader seg selv eller andre så

får han bare kjøre på.

Jeg hadde håpet dere og Old Man’s Child spilte sammen dag, så

du kunne gjøre en gjesteopptreden der.

- Ja, jeg hørte Galder har gitt seg i Dimmu Borgir. Veldig kult han har

fått stablet sitt eget band på beina igjen.

norwayrock.net

NRM 4-2025

87

Gene spiller på Old Man’s Childs tredje

plate,” Ill-Natured Spiritual Invasion”.

- Jeg husker godt det. Det var i 1998, og vi

øvde sammen én dag før innspilling. Galder

sendte meg materialet i forkant så jeg hadde

mulighet til å øve på egenhånd før vi møttes.

Dagen etter vi hadde øvd var det dags for

innspilling. Vi spilte inn plata med Tomas

Skogsberg i Sunlight studio. Jeg husker de

spilte inn basstrommer på en måte jeg ikke

var kjent med. I stedet for basstromme spilte

jeg på en trommepad. De snakket om trigging

og sampling av basstrommelyder i etterkant,

mens jeg ba på mine knær om det var mulig å

i hus en ekte basstromme. Etter hvert kom det

en basstromme. Tjue tommer. Den var så søt,

jeg har aldri sett en så liten basstromme. Men

det ble i det minste ekte basstrommer, selv om

de ikke høres så godt på det ferdige resultatet.

Noen tommer større basstromme hadde gjort

mye for trommelyden på skiva. Og det må jeg si,

Sverige har verdens beste pizza. De kutter den

ikke opp i biter. Og bunnen er så tynn at du kan

rulle den sammen til en gedigen burrito. Det

er helt nydelig. Så jeg har gode minner fra den

innspillingen. Og skiva er absolutt akseptabel.

Prøvde du pizza med banan og karri? Det

er en av mine svenske pizzafavoritter.

- Nei, det høres helt vilt ut. Jeg gikk for

ganske normale med salami eller pepperoni.

Husker ikke helt, husker mest at det gikk an å

spise de som burrito. Men for all del, det hørtes

jo eksotisk og interessant ut, selv om jeg tviler

det er noe alle liker.

Som vanlig i årets siste utgave av Norway

Rock Magazine liker jeg å høre artisters

favorittskiver fra året vi legger bak oss.

- Det er uten tvil «Extinction Level Event».

Jeg sier ikke det fordi det er min skive, men

fordi jeg ikke klarer å legge den vekk. For

meg har denne skiva alt jeg liker å høre på en

metalskive. Jeg utfordrer gjerne til en blindtest

med hva som helst av skiver opp mot Dark

Angels nye, og har tro på seier. Sånn føler

jeg om vår nye skive. Om det er riktig eller

om noen andre ikke synes noe om den betyr

egentlig ingenting, men siden du spør om min

favorittskive i år, er det svaret, hehe. Utover

det har 2025 vært et begivenhetsrikt år, med

alle «Darkness Descends» showene, slik at

det kapittelet kan lukkes. Jeg sier ikke at vi

ikke kommer til å gjøre den skiva igjen, men vi

kommer ikke til å turnere med å spille den i sin

helhet. Men det igjen har hjulpet oss til å kunne

gjennomføre den kommende USA-turneen. Det

er snakk om syv uker, så det er en ganske lang

turné. Også var vi for første gang i Europa med

Dethklok i år. Australia også. Det var gøy. Jeg

synes det er et bra liveband med et bra show.

Men det er først og fremst musikken som tiltaler

meg mest. Det er et bra band med kule låter,

noe jeg hadde syntes om jeg selv ikke spilte

på dem. Ellers jobber jeg med Bear McCreary

som er ganske spennende. Han lager musikk

til videospill og TV serier, og har hatt musikk

på eksempelvis «Outlander» og «The Walking

Dead». Akkurat nå har vi gjort «Deathstalker»

sammen med Slash, som er tittelkuttet på hans

nye film. Han har begitt seg inn i skrekkfilm

bransjen, og gjør en reboot av denne 80-talls

kultfilmen. Neste år ligger det an til at vi

kommer over til Europa med Dark Angel for å

promotere «Extionction Level Event». Nå håper

jeg bare kloningsteknologien får litt fortgang

sånn at jeg kan få muligheten til å slappe av litt

mer, hehe.

88 NRM 4-2025

norwayrock.net

ANMELDELSER

SKIVER

LYDKICK

GEIR AMUNDSEN

Treat – The Wild Card – Svenskene

assa. De kan slikt.

Halestorm – Everest – Idet Lzzy & co

var i ferd med å miste meg, reddet

denne situasjonen.

Megadeth – Megadeth – Mustaine

takker av med en helt midt på treetskive.

Yungblud – Idols – Fyren er jo

den fødte rockestjerne. Må bare få

musikken på plass.

Black Stone Cherry – Celebrate –

Joda, de holder fortsatt mål, og stilen.

KARSTEIN HELLAND

Rivers of Nihil - Rivers of Nihil -

Årets beste album

Die Spitz - Something to Consume

- Kanskje det mest interessante

bandet på Tons of Rock 2026

Lacuna Coil - Sleepless Empire -

Fikk sett live nå i høst, og skal se

igjen til sommeren

Gluecifer - Basement Apes - Gleder

meg til nytt album og turné i 2026

Porcupine Tree - Coma Divine -

Gleder meg til å se Colin Edwin

spille gammal PT live i 2026

ABYSMAL GRIEF

Taetra Philosophia

Avantgarde

3/6

12. desember 2025

Selv om italienerne har vært blant

oss i snart tretti år, og dette er deres

syvende plate, blir det å ta hardt i og

si at trioen har tatt verden med storm.

Det starter uptempo doom metal med

”Deus Cornatur”. Lydbildet er klassisk

og jeg tenker en slags blanding mellom

Root og Mortuary Drape på mye av det

jeg hører. ”Corpus Mortuum” er tyngre

og enklere med massivt orgelteppe, og

er god okkult stemning. Her er Labes

Necrothytus sin vokal ganske nede og

er innom growling, noe jeg synes låter

bedre. Jeg sliter når vokalen bliver for

dramatisk. Jeg mener å huske tidligere

bragder som helt ok, og bedre synes

jeg ikke det er denne gangen heller. Det

mangler ganske mye i låtene for å holde

interessen oppe i tre kvarter.

Ronny Østli

– perhaps more so than usual, given

that he is now 65. However, each

song is sung with commitment and

an impressive interpretive skill honed

over a long career. In the 70s and 80s,

there was an influential BBC rock TV

programme hosted by “Whispering”

Bob Harris and, latterly, the late Annie

Nightingale. The title referred to the

BBC cleaning staff who wore grey

uniforms, and if they could whistle the

tune of a song they heard in the Radio

or TV studios after one listen, it was

said that it was going to be a hit. Well,

every one of the 10 songs on this album

passes that test and would have had

the staff whistling like the dawn chorus!

“Never Ever Let You Go” is an upbeat

song, typical of the album as a whole

and will have you singing along by the

time the chorus comes around for the

second time, as will “Life Is Beautiful”,

another positive, glad-to-be-alive ditty

that slows things down nicely. There is

also what I would call a ‘typical’ Adams

ballad -the Adams/Lange-penned

“Will We Ever Be Friends Again”, by

which I mean a classy, memorable tune

delivered with panache. When what

you produce is so good, why change

a winning formula? Not everything

has to push the envelope and feature

a new direction. Not that every song

is slow or poppy, the title track, for

example, is an absolute scorcher and

one that allows Scott to solo like a man

possessed at the end of it! Rocking for

45 years, Adams is not only rolling with

the punches but landing quite a few

himself. Round 46 awaits.

Ross Sampson

ANDERS PALM

Sign of the Wolf - Sign of the Wolf

- Klassisk melodisk heavyrock fra

"supergruppe"

Accept - Russian Roulette - Tatt

frem denne mens jeg skriver om

konserten i 86

Deep Purple - Come Taste the

Band (35th Ann edt) - Mimrer

Coverdale på sitt beste

Testament - Para Bellum -

Trashkongene leverer fortsatt

Vain - Disintegrate Together -

Unikt band som fortjener mer

oppmerksomhet. Leverer fortsatt

på høyt nivå

PÅL J. SILIHAGEN

Amorphis - Borderland

Sign of the Wolf - Sign of the Wolf

Testament - Para Bellum

Dokken - Under Lock And Key

Highasakite - Testament

RONNY ØSTLI

Dark Angel - Extinction Level

Event - 34 år siden forrige plate, og

vi får dette monsteret av en thrash

GEIR LARZEN

Karnivool – In Verses

Australierne trygger en flyvende

start på 2026.

Raphael Weinroth-Browne –

Lifeblood

Helstøpt andreskive fra cellist med

prog-metallisk blodomløp.

Tanita Tikaram – LIAR (Love Isn’t A

Right)

Siden «Twist In My Sobriety»,

høsten 1988, har jeg ventet på et

gjennomgripende, kvalitetssikret

album fra Tikaram; det manifesterte

seg på tampen av 2025.

Igorrr – Amen

Denne ble hengende ved, gitt,

i likhet med årets plater fra The

Hellacopters, Valkyrien Allstars, Styx

og Geir Sundstøl.

5. Giya Kancheli – Amao Omi

Usigelig vakkert fra georgisk

komponist. FFO: Zbigniew Preisner

og Henryk Górecki.

BRYAN ADAMS

Roll With The Punches

Bad Records

4,5/6

29. august 2025

It is always good, even reassuring,

that artists like Bryan Adams, who

have had such critical and commercial

success over many, many years and

therefore have nothing to prove,

produce a genuinely good album! So,

it is with “Roll With Punches”, his 17th

studio album since his debut in 1980,

and the first to be released on his

own independent label, Bad Records.

Long-time songwriting collaborators

Jim Vallance, Mutt Lange and Eliot

Kennedy are present and correct and

Swedish hitmaker Tony Nilsson, too,

who contributes to four songs. This

time Adams plays bass, drums, guitar

and harmonica – as well as singing,

of course! – and is joined, as ever, by

guitarist Keith Scott, with whom he

has been playing since 1976. Adams

produced the album in Canada and

the Grenadines, so it’s very much his

album. Now, nobody can make Bryan

Adams sound more like…Bryan Adams!

So that is what is neatly achieved here

– music with a polish but not overpolished,

and Adam’s vocals featuring

that familiar, appealing roughness

AGNOSTIC FRONT

Echoes In Eternity

Reigning Phoenix Music

3,5/6

7. november 2025

Agnostic Front skal ha mye av skylda

for begrepet New York Hardcore. Og

like mye skyld i crossoversjangeren.

Fire år etter starten i 1980 fikk vi

debuten og skiver har kommet jevnt

og trutt etter det. Vokalist Roger Miret

og gitarist Vinnie Sigma har etter hva

jeg vet vært med på alle disse skivene,

som begynner å nærme seg tjue i antall

studioplater. Det er høyt tempo og mye

metal i Agnostic Front, derav crossover,

og like mye grunnen til at dette er et

band jeg alltid har hatt sansen for. «Way

Of War» starter og er snaue to minutter

uptempo og rett i trynet. «Matter Of

Life & Death» er en tyngre og groovy

låt som får meg til å tenke på seneste

Body Count. Lydbildet er ganske tungt

og massivt til hardcore å være, som jeg

vil tro skulle gjøre at denne faller mer

i smak hos metalfansen enn hos de

som liker det mer skramlete og punka.

Liker du derimot Turboneger burde

«Sunday Matinee» være midt i blinken.

Jeg vil også trekke frem «Divided» som

er av det tyngre slaget, med en veldig

skive.

Coroner - Dissonant Theories

-Hadde ikke ventet meg et såpass

hardtslående comeback.

Testament - Para Bellum - Evner

å være nyskapende, men også

holde på det klassiske førti år uti

karrieren.

Edge of Sanity – Unorthodox - En

gammel trivelig klassiker er nylig

reutgitt.

Miserate - Weaver Of Witchery -

Nok en knallsterk EP. Jeg er klar for

fullskive.

JAN EGIL ØVERKIL

Børge Petersen-Øverleir- Du Finn

Mæ Her: Årets sterkeste norske

album

Nik Kershaw- 15 Minutes: Makan

til perle!

Queensrÿche- Empire: De bygde

ein feiting med denne.

DarWin- Distorted Mirror: Sa De

på repeat?

Thin Lizzy- Black Rose:

Hjemmelekse

norwayrock.net

NRM 4-2025 89

SKIVER

ANMELDELSER

catchy gitar lead. «Echoes In Eternity»

er en snau halvtime, og jeg liker mye av

det jeg hører. Samtidig er det tidligere

skiver som for meg fungerer bedre

og som er mer aggressive. Det låter

kanskje litt for pent av Agnostic Front

i 2025 og selv om skiva ikke er lang

klarer jeg ikke å holde fokuset fullt rett

mot platas innhold hele veien.

Ronny Østli

AKTOR

Professori (Season Two)

High Roller

4/6

28. november 2025

Chris Black er nok mest kjent fra High

Spirits, men er involvert i et hav av

andre prosjekter. Et av disse er Aktor,

sammen med finske Tomi Leppänen

og Jussi Lehtisalo. Heller ikke de med

rent få band på merittlisten. «Professori

(Season Two)» er bandets tredje plate

og tittelen speiler musikken godt nok

med å være en smule snodig. Ikke for

det, musikken er melodiøs hardrock,

men her snakker vi en slags kombo

av new wave og AOR hentet rett fra

åttitallet med tidsriktig synthlyd og

elektriske trommer. Og i åpningslåta

«He Never Came Home» får vi til og

med sånne klaffeeffekter fra synthen. En

litt artig detalj var jeg tenkte Arkhamin

Kirjasto da jeg hørte «Nemesis» første

gang, uten da å vite at Jussi også er

gitarist der. Dette er et tyngre spor, og

min favoritt på skiva sammen med mer

melodiøse «Another Piece». Singelen

«Back On The Case» er heller ikke dum,

og et godt sted å starte. Jeg tenker fans

av «The Nightflight Orchestra» kan like

denne skiva. Hva så med tittelen og det

lyriske? Tittelen er en imaginær nordic

noir serie, hvor hver låt er en episode. Vi

får i alt elleve episoder, og jeg synes det

er en bra plate. Chris Blacks stemme er

velkjent og låtene er catchy. Men man

bør nok ha et litt positivt syn på lydene

som herjet på pop og AOR skiver for

førti år siden for å få utbytte av dette.

Ronny Østli

AMORPHIS

Borderland

Reigning Phoenix Music

4/6

26. september 2025

Finske Amorphis er ute med sitt

femtende album i rekka, og her vil nok

mange få seg en liten overraskelse.

“Borderland” skilter med et langt

mykere lydbilde enn forgjengerne.

Det tok sin tid å få tak på skiva, og det

låter ikke tamt, bare litt annerledes. I

mangel på andre ord vil jeg beskrive

“Borderland” som en stemningsfull og

melankolsk reise inn i det vidstrakte

Amorphis-landskapet. Fortsatt får du

det umiskjennelige Amorphis-soundet

med Tomi Joutsen i spissen, riktignok

med mer clean-vokal denne gangen,

men litt growling får du også. Slik sett

følger den opp tråden etter “Halo”, men

som sagt langt mykere i uttrykket. Skiva

mangler kanskje den umiddelbare låta

som sitter rett i sikringsboksen, slik som

“The Moon”. Likevel er det mye å kose

seg med her slik som låtene “Bones”

og “Light And Shadow”, som er skivas

sterkeste spor i mine ører. Men det er

først og fremst et album som bør høres

i sin helhet for best utbytte, og det er

vel sannsynligvis akkurat det de har

ønsket å skape også. Produksjonen er

verdt å levne noen skarve ord også, for

den er delikat utført av Jacob Hansen.

“Borderland” låter veldig organisk

og atmosfærisk med et lydbilde som

passer låtene som hånd i hanske.

Ikke bandets sterkeste utgivelse, men

vel verdt å investere i for både gamle

og ikke minst musikkelskere som er

nysgjerrige på noe litt annerledes.

Amorphis låter fortsatt bare slik de kan,

og la oss håpe de fortsetter med det.

Pål J. Silihagen

ANTINOË

The Fold

Dark Essence Records

4 / 6

21. november

Spanske Teresa Marraco – pianisten

og sangeren som alene fyller

ensemblesetene i Antinoë – er en

naturbegavelse. I 2023 arrangerte

hun 9 norske sortmetallklassikere

for piano, vokal og korsang, utstedt

under tittelbladet «Whispers From

The Dark Past»; et fonogram vel verdt

ditt bekjentskap, om ikke annet så for

erkjennelsen av den klassisk musikkens

inherens i Burzums intimiderende

«Key To The Gate». Maracco skal etter

sigende også ha nedfelt klaviatur til

Dimmu Borgirs liveoppførelse av «Det

Nye Riket» under Beyond The Gatesfestivalen.

«The Fold» er artistens

første soloalbum med egenkomponert

materiale, hvis tonedialektikk finner

ravnsvarte berøringspunkter med

Enya og Chelsea Wolf. Antinoë står

i samme forhold til metallhistorikken

som The Devil’s Trades «The

Call Of The Iron Peak»-plate,

hvor 1990-åras sorte revolusjon

snarere tjener som inspirasjon

enn akkordskjematisk underbygg.

Hvorvidt Maraccos klaviaturkvaliteter

skyldes autodidaktiske eller skolerte

tilskyndelser vites ei, men «The Fold»

danner et rimelig myndig fonogram

hvor hovedpersonen imponerer som

komponist, utøver og arrangør. Dette

siste konkretiseres særlig hen imot

albumets teksturtette vokalharmonikk,

gitt katedraltung timbre. I så måte

skulle stoffet like gjerne klassifiseres

som moderne kirkemusikk med rocka

attityde, som neo-klassisk folk eller

pop-melankoli, hvor piano og sang,

pluss elegante synthesizerlegg, rår

det soniske univers. Sveipende «The

Devil’s Voice» tjener kinematografisk

verv, med spenningsladde harmonier,

hvor tonen er sorgtung, optimistisk

og djevelsk på én og samme tid, gitt

symfonisk instrumentalinterludium.

Teatralske «Threshold» kommer tettest

på sortmetallens halvtonedyrkelse,

mens to minutter knappe «Ulven» er

en høstlig, non-verbal, elegisk og tonalt

overrumplende triumf. Lamenterte

«Når Du Dør» og pop-hymnologiske

«Light Bringer», rustet med kirkeorgel

og eterisk synthesizer, sementerer

utgivelsens valør. Idet pianovirtuose

«Four Things» avrunder gildet nagles

man fast i en fornemmelse av å ha

overhørt et koherent, musikalsk

narrativ.

Geir Larzen

AVATAR

Don’t Go In The Forest

5/6

Black Waltz/Thirty Tigers

31. oktober 2025

Svenskene, som vokser seg stadig

større her til lands som i resten av

verden, forærer oss her sitt tiende

album - så det føles riktig å starte

med en aldri så liten gratulasjon. Som

vanlig er det høy kvalitet som serveres,

med stor variasjon. Den begynner noe

overraskende med trommemarsj og

fløyte som etterhvert går over i et meget

fengende riff i “Tonight We Must Be

Warriors”. Et forståelig singelvalg og en

bra start. “In The Airwaves" har vi også

fått kjenne litt på i forkant, og denne er

vesentlig hissigere enn forgjengeren

og innehar et meget fengende refreng.

Enda en singel følger så i “Captain

Goat”, en litt merkeligere pirat-aktig

låt som jeg kanskje ikke får helt taket

på, men det kan like gjerne bare være

meg. Dårlig er den ikke. Og det er i

hvert fall ikke “Don't Go In The Forest”,

en skikkelig schläger fra den klassiske

hardrockens virkelige glade dager som

fort kan være noe av det mest fengende

Avatar har gjort. Og det sier neimen

ikke lite - jeg klarer i hvert fall ikke å sitte

i ro underveis. Og så kommer en trio

på rekke og rad som forklarer alt med

Avatar og grunnen til at jeg liker de så

godt som jeg gjør - “Death And Glitz”,

som er raringen på skiva, “Abduction

Song”, som minner meg om Deicide

anno 90-tallet, og til slutt “Howling At

The Waves” - som best kan beskrives

som pen pianopop. At disse på hver sin

måte ikke bare passer meget godt inn

i helheten på skiva, men også kommer

rett etter hverandre viser hvilken enorm

spennvidde dette bandet her har. Og

som ikke det er nok får jeg rockeoperavibber

av “Dead And Gone And Back

Again”, vi får klassisk Avatar på sitt

beste i “Take This Heart And Burn It”,

og jommen sniker det seg ikke inn en

dæsj Alice In Chains under avslutteren

“Magic Lantern”. Dette høres meget

rotete ut - jeg vet, men det er akkurat

det med Avatar; De får det til å funke og

låte som et album. Et sabla godt album

som kommer høyt opp på lista over hva

de har utgitt tidligere. Sier ikke så lite

det heller.

Sven O Skulbørstad

BIG BIG TRAIN

Woodcut

InsideOut Music

4.5 / 6

6. februar 2026

Bassist og primus motor, Gregory

Spawton, er eneste gjenværende

originalmedlem av et band som ble

dannet for 35 år siden. Dagens septett

utgjør et multinasjonalt skue, hvor

Alberto Bravin, med fartstid fra Premiata

Forneria Marconi, denne gang ikke

bare synger pre-komponert materiale,

men sågar tiltrer som produsent,

tekstforfatter og låtskriver. Det høres.

«Woodcut» er bandets 16. studioalbum

og det første av konseptuell art. Frem til

David Longdon dødsfall i 2021 leste Big

Big Train-katalogen særs broket. Tidvis

har tog-kollektivet vært en kvapsete,

feig, middelmådig og derivativ hån

mot terminologien progressiv rock.

Mot utgangen av forrige decennium

kunne man smått om senn registrere

større dybde og spenn i bandets

tenkning, men de har aldri tilvirket

en plate på nivå med «Woodcut».

Det rekonfigurerte mannskap, som

blant annet teller trommeslager Nick

D’Virgilo, Oskar Holldorff på klaviatur,

fiolinist Clare Lindley og gitarist Rikard

Sjöblom, reiser et helt annet beist

enn forhenværende konstellasjoner,

hvilket innmeldes allerede under

albumets kammerorkestrerte

preludium. Påfølgende «The Artist»

innestår velfundert, melodisk,

moderne og transatlantisk progrock

– av fundamentalt andre kvaliteter

enn den resterende diskografi.

Stemningsskumrende «The Sharpest

Blade», jazzinjisert komplekse

«Albino Press», 7-takt-diabolske og

vokalpolyfone «Warp And Weft»,

pop-symfoniske «Dead Point» (med

overraskende ekko av svenske Ritual),

intermessoet «Hawthorn White», samt

et gitardrevet coda i «Last Stand» løfter

Big Big Train til uforutsette høyder. Etter

35 år legitimerer bandet sin popularitet.

Glem alt du tidligere har hørt av dem;

«Woodcut» er den av platene deres

ettertiden vil minnes med glede.

Geir Larzen

90 NRM 4-2025

norwayrock.net

ANMELDELSER

SKIVER

BLOOD RED THRONE

Siltskin

Soulseller

4,5/6

5. desember 2025

Blood Red Throne ringer julen inn

med sitt tolvte album, som har en

tittel jeg ikke klarer å finne noe

annet sted enn i sammenheng med

sørlendingene. Vi skal ikke lenger

tilbake enn til desemberutgaven av

samme publikasjon i 2023 for å finne

min begeistring over forrige plate,

”Nonagon”. Og nok en gang rådigger

jeg det seige groovet, med låter som

”Beneath The Means” og ”Necrolysis”

som høydepunkter. Åpningslåta

”Scraping Out The Cartilage” er både

kjapp og groovy, og også melodiøs og

setter en god standard for ”Siltskin”.

Lydbildet er tungt og massivt. Og ikke

minst er det variert plate, som med

sine tre kvarter for meg er passende

mengde dødmetal. Det låter fett og jeg

har ingen problemer med å skjønne

at kvintetten får fine plasseringer med

egen logo på festivalplakater.

Ronny Østli

BLUT AUS NORD

Ethereal Horizons

Debemur Morti

4/6

28. november 2025

Jeg blir så glad når det kommer

et metal album fra dette franske

projektet. Med det menes at jeg ikke

er så begeistret for den mer ambiente

siden som vises helt eller delvis på

en del av de nå seksten platene. Jeg

føler samme stemning på denne som

tidlig i karrieren, og ja, kanskje det er

en god dose nittitallet over denne her,

men det betyr ikke at herr Vindsvals

avantgardiske komposisjoner låter

datert. Det hele går nok mer på

stemningen. Eller skal vi kalle det å ha

en egen signatur? Ved å lytte på ”The

Fall Opens The Sky” og ”What Burns

Now Listens” tror jeg dere skjønner

hva jeg mener. Ikke tilfeldig jeg nevner

disse, da de for meg utmerker seg som

favoritter.

Ronny Østli

BULLET

Kickstarter

Steamhammer

4 / 6

9. januar 2026

39 minutter av impenetrabel, bredbeint

og hardfør rock’n roll venter fans av

svenske Bullet over nyttår. «Kickstarter»

innestår kvintettens første album på sju

år, og stiller definitivt blant katalogens

mest glansfulle. Her gjøres null forsøk

på å kamuflere det faktum at idealene

heter AC/DC og Accept; snarere nyttes

ethvert høve til å understøtte forholdet,

kronet av kjappe strupetaksriff og

Dag Hofers kråkehese Dirkschneiderimitasjoner.

Det er ikke pent, men

på «Kickstarter» fungerer det

upåklagelig for et undergrunnsband

som har slitt ut bukser og

turnébusser i over 25 år. Produksjon

og instrumentering markerer flere

knepp opp på kvalitetsstigen, og når

liketil låtmaterialet utviser tilsvarende

forhøyning er det greit å la seg henføre.

Et eksplosivt tittelspor danner pari med

Airbourne, men DAD-injiserte «Hit

The Road» og slepne «Hells Bells»-

celebrerende «Night Falls Down» lar

seg også høre. Verden er i beita for

denne typen band som faktisk evner å

svinge, og da blir fordringer til egenart

og kompositorisk dybde av sekundær

art.

Geir Larzen

BLACK SWAN

Paralyzed

Frontiers

5/6

13. februar 2026

Hm, dette må jeg si var en særdeles

positiv overraskelse. Supergruppa

Black Swan, bestående av Robin

McAuley, Jeff Pilson, Reb Beach og

Matt Starr er tilbake med et realt

smell. På bandets tredje skive har de

virkelig klart å treffe blink. Ikke at de to

foregående var dårlige, men her synes

jeg virkelig at gamlegutta har fått opp

dampen. Spesielt Reb Beach glitrer

slik han bør glitre med herlige riff som

driver låtene fremover i enda større

grad. Produksjonen som er utført av

Pilson i hans studio i L.A synes jeg også

treffer bedre denne gangen. Litt tyngre

og råere produsert, noe som kler både

bandet og låtene bedre. Ja, det låter rett

og slett litt røffere og tøffere. Singelen

“The Fire And The Flame” er virkelig

representativ for skiva, for bandet er

utvilsomt i fyr og flamme på “Paralyzed”.

Ikke at disse karene har noe å bevise

lenger, men det høres virkelig ut som at

de har hatt det gøy i Pilson sitt studio

denne gangen. Ganske utrolig også at

McAuley i en alder av godt voksne 72-

år fortsatt holder et skyhøyt nivå. Her er

det ikke brukt noe autotune eller annet

fanteri i studio. Rå,raspete og melodiøs

klassisk rockevokal fra øverste hylle. Jeg

synes også låtene bærer preg av både

energi og genuin spilleglede, spesielt

nevnte låt og sporene “Shakedown” og

“I’m Ready”. Men kort oppsummert er

“Paralyzed” tvers igjennom et helstøpt

og sterkt melodiøst hardrockalbum,

hvor Reb Beach denne gangen glitrer

aller skarpest, og hever det hele opp

til en aldri så liten topp 10 kandidat for

årets album.

Pål J. Silihagen

CENTINEX

With Guts And Glory

Black Lion

4/6

7. november 2025

Tolv plater er det blitt på svenske

Centinex, og siden de debuterte i

1992 har vi fått mye god og gammel

death metal. Centinex er av den gamle

skolen og jeg vil vel kalle mye her for

thrasha death’n’roll. «A Masterpeice

In Flesh» er en rocker i D-beat som

jeg tror punkerne også vil like. Jeg

synes plata starter fett med bredbente

«Becoming», mens mine favoritter er

den thrasha og rett i trynet «I Am The

Way» og motsetningen, «Symphony Of

Screams», som får meg til å tenke på

«Orgasmatron». En variert og god skive

hvis man holder en knapp på old school

ekstremitet.

Ronny Østli

CLAWFINGER

Before We All Die

Perception

4/6

20. februar 2026

Jeg husker det å blande rap og metal

ikke sto øverst på min ønskeliste da

Clawfinger debuterte i 1993. Samtidig

var det noe med soundet og gitarriffene

som gjorde at jeg innerst inne likte

det. Jeg er ingen storforbruker av

begrepet guilty pleasures, men kanskje

Clawfinger er litt der. De to første

platene står i hylla, etter dette har det

kommet fem plater frem til 2007 som jeg

ikke har hørt. Dermed skriver vi nitten

år mellom forrige plate og «Before We

All Die». «Scum» åpner og dette er da

veldig hardt. Riff og sound er definitivt

Clawfinger. Det jeg reagerer på er at

vokalen til Zak Tell er kanskje så mye

mer brutal enn jeg husker. «Ball &

Chain» er en langt mer melodiøs, med

sitt catchy refreng. Og jeg mistenker

et kommende singelvang. En god låt i

helheten, men likevel ganske så safr. Til

nå har vi fått «Big Brother» som singel,

og denne viser virkelig spennviden på

plata. Et rolig poppa vers, som går over

i tyngre groove metal. Og denne synes

jeg er god. Favoritten er tittelkuttet

som avslutter, og som igjen tar frem

hardheten som åpner skiva, men hvor

refrenget er langt mer melodiøst. Jeg

kan ikke si jeg finner så mye rap, slik

jeg er kjent med den sjangeren, på

«Before We All Die». Jeg synes dette

er en god skive med mye massivt og

tungt groove, og for meg et gledelig

comeback på platefronten.

Ronny Østli

CORONER

Dissonance Theory

Century Media

5/6

17. oktober 2025

32 år har gått siden vi fikk «Grin»,

sveitsiske Coroners femte plate. En

plate som slett ikke står på favorittlista

til tilhengerne av de fire første platene.

Meg selv inkludert, selv om jeg nå

synes det er en del kult på den.

Selv om bandet alltid har vært

teknisk ble nok denne i overkant

eksperimentell. Etter at bandet ble

gjenforent har det vært mye elektronikk

og ambient i konsertsetting, og jeg ble

svært overrasket over hvor hard første

singel «Renewal» er. Når jeg mottar

skiva og introen «Oxymoron» går over

i «Consequence», skjønner jeg at det

det harde lydbildet ikke bare gjelder

singelen. Det er mye keyboard, men

dette er mer som krydder å regne. Det

er fortsatt powertrio og thrash metal

som er fasit, selv om «Renewal» er det

kjappeste vi finner. «Symmetry» er en

mer tilgjengelig låt jeg trodde ville være

et tryggere singelvalg, og det ble da

singel nummer to. Har man sett Cororer

live i år har man også fått «Sacrificial

Lamb» som er mer midtempo og mye

likt det vi kjenner av tidligere Coroner.

Det låter friskt og hardt, og kanskje

ingen direkte oppfølger til noen av de

tidligere platene. Likevel kjenner vi

igjen bandets signatur. De rytmiske

riffene, refrengene på mer åpne

chorder og Tommy Vetterlis delikate

soloer. I tillegg til Ron Broders vokal

norwayrock.net

NRM 4-2025

91

SKIVER

selvfølgelig. For tiden har jeg en favoritt

i «Cirsium Bound», som egentlig ikke

skiller seg ut i noen retning, men har

en stemning som tiltaler meg. Med det

sagt så er dette helt i toppsjiktet, hvis

den ikke havner på topp, når jeg skal

oppsummere årets skiver 2025.

Ronny Østli

DARK ANGEL

Extinction Level Event

Reversed

5,5/6

5. september 2025

Med gode comebackskiver fra både

Coroner og Dark Angel er dette en

herlig høst å være gammel thrash

metal fan. 34 år har gått siden «Time

Does Not Heal» og selv om bandet har

vært litt av og på etter dette er først

for rundt ti år siden snakkesalige og

kanskje litt sleivkjefta Gene Hoglan

hintet om nye ideer. Forventninger

bygges selvsagt av sånt og på

forsommeren har vi fått tittelkuttet og

«Circular Firing Squad» som singler.

Disse åpner plata og er rimelig intense,

og det på en måte som gjør at jeg føler

den følger opp «Darkness Descends»

mer enn de to påfølgende skivene før

pausen. Og det i seg selv er et godt

tegn. Jeg føler denne intensiteten

preger hele plata, selv om låtene i seg

selv er varierte, som den mer rocka, i

thrashøyemed, «Sea Of Heads» og

«E Pluribus Nemo». Avdøde gitarist,

og eneste originalmedlem, Jim Durkin

rakk å bidra på låtskriversiden før

sin bortgang, og med et testamente

som «Extinction Level Event» er det

bare å applaudere. Jeg har ikke mye

å utsette. En skal være bra bråkjekk

om en utsetter noe på Gene Hoglans

trommespill. Trommelyden er kul og

jeg liker at Gene, som bandets drivkraft

og låtskriver ikke overspiller, men

levererer effektiv thrash metal spilling.

Vokalist Ron Rinehart viste seg som

en fantastisk showmann på Tons Of

Rock i sommer og gjør seg selvsagt

ikke bort på plate heller. Mange vil

sikkert kritisere bandet for å boikotte

eksempelvis Spotify. Med tanke på

trafikksikkerheten er det sikkert greit,

det må jo være livsfarlig å kjøre bil

headbangende til dette.

Ronny Østli

DARVAZA

We Are Him

Terratur possession

4/6

5. desember 2025

Dette norsk/italienske bandet gjestet

ved årsskiftet Orgivm Satanicvm i

Oslo til god respons. Som julegave i

år får vi duoens andre fullengder. Jeg

liker den mørke produksjonen, og på

første låta «Holy Blood» går tankene

mine til Blasphemy. Ikke at det er like

intenst og kaotisk, men det er noe

med energien. Nå er Darvaza langt

mer melodiøse enn nevnte kanadiere,

uten at jeg vil kalle det melodiøs black

metal av den grunn. Jeg synes de fint

balanserer brutal og kald black metal

med melodiøse knagger. «A Last

Prayer In Gethsemane» er min favoritt

innen det jeg beskriver. Jeg vil også

trekke frem «Lazarus», som er mer

tynger, groovy og mer monoton som

en favoritt. Med andre ord et variert,

men ikke minst godt, black metal

samarbeid fra Darvaza.

Ronny Østli

DARWIN

Distorted Mirror

Origin Of Species/Phantom

Recordings

6/6

26. september 2025

Etter debutalbumet “Origin Of Species”

i 2018 har prosjektet DarWin gitt ut

album med to til tre års mellomrom, og

nå virker de å ha fått fart på sakene, for

i skrivende stund er de allerede i ferd

med å ferdigstille neste album, enda

“Distorted Mirror” såvidt er ute, og den

forrige kom i juni i fjor.

Debuten opplevdes som om den ble

liggende å sveve i Limbo, ettersom

plata ikke ble særlig promotert, så med

mindre man fulgte noen av musikerne

som deltok på skiva, gikk nok denne

under radaren for mange, til tross

for at det var ei glimrende skive, om

enn litt i lengste laget, med sine 17

spor. Prosjektet (eller kanskje vi kan

begynne å kalle det et band nå), består

i hovedsak av DarWin sjøl på gitar,

og Simon Phillips på trommer, mens

gitarist Greg Howe og bassist Mohini

Dey har vært svært delaktige over

spesielt denne skiva, og forløperen

“Five Steps On The Sun”. Som sagt; de

har giret om på utgivelsene i det siste…

Bandet påstår selv at plata bør nytes i

sin helhet fra start, med instrumentalen

“Rising Destortion” til sluttsporet

“Winter Fare”, som gir oss en Greg

Howe i all sin løssluppenhet. Ok sier

vi, og vrenger opp pop-anlegget. Og

med plata nærmest på repeat siden

den ramla ned i mailboksen i juli, må

jeg kunne påstå at jeg stiller godt

forberedt til denne anmeldelsen, for

jeg ble øyeblikkelig grepet av kvaliteten

på låtene, og melodiene i særdeleshet

denne gangen, for utviklinga siden

2018 har vært formidabel. Når “Origin

Of Species” hadde sine øyeblikk, men

som nevnt ble litt i lengste laget, og

noe ujevn, oppleves “Distorted Mirror”

som et helstøpt album fra start til mål,

men også her er det øyeblikk som

hever nivået, men mer om det senere,

for vi må starte med åpningen, “Rising

Distortion” og etterfølgeren “Distorted

Mirror”, som altså er tittelkuttet. Tungt,

bakpå og progressivt, men likevel

med melodi og lyrikk i førersetet, og

som alltid når Simon Phillips sitter

bak spakene, så er lydbildet åpent og

luftig. Dermed ligger alt til rette for en

progfest, men DarWin har som regel

litt andre ting i beltet også, og med

det kommer vi inn mot det som for

mine ører er en fest-trilogi for ørene;

“33rd Century Man”, “Cry A River”

og “Glow”. Spesielt førstnevnte fikk

meg til å sperre opp ørene, for dette

er ei låt mange kanskje vil mene

skiller seg ut. Det er nesten så den

kan oppleves som ei låt som kunne

ha bidratt på ei norsk viserock-skive.

Basslinjene til Mohini Dey er absolutt

fortryllende, og Phillips´ melodiske

forståelse underbygger Deys groove

fortreffelig. Måten han “åpner”

grooven på refrenget er som tatt ut av

trommeslagerens ABC. Refrenget har

også en melodilinje som fenget meg

så til de grader fra første lytt, og den

har bare fortsatt å vokse på meg, og

da spesielt med tanke på harmoniene

som ligger bak. Howes solo er også

virkelig noe av det beste jeg har hørt

fra den kanten. Aldeles fantastisk! Og

når vi er inne på harmonier, passer

det bra å gå rett til “Cry A River”, som

sammen med “33rd Century man” har

platas sterkeste refreng. Etter å ha vært

gjennom skiva i sin helhet, var jeg nødt

til å gå rett tilbake for å sjekke om det

faktisk var så catchy som jeg opplevde

det første gang, og joda, det var det.

Introen er knallhard, og riffet på verset

like så, men så kommer refrenget,

der Phillips legger an til en half-time

groove, med ei melodilinje som er

akkurat som det bør være. De som har

lest noen av mine tidligere anmeldelser

husker kanskje at jeg har nevnt at

elementer i musikk oppleves som

“fasit” i ørene mine; dette refrenget er

en sånn fasit. Det kunne faktisk ikke

ha vært skrevet på en annen måte. Få

opplevelser slår denne når jeg lytter

til ny musikk. “Glow” avslutter det

jeg ynder å kalle en trilogi, men den

opplevelsen er utelukkende min, og

er et uttrykk jeg liker å bruke når tre

virkelig sterke låter følger hverandre.

Etter “33rd Century Man” og “Cry A

River” roer de ned, og igjen stikker

sterke melodier seg fram, men også

Phillips´ avslappede groove bærer

spesielt verset. Det er en kunst å ligge

godt bakpå uten at musikken oppleves

å bli seig. Tekstene, i stor grad signert

Matt Bissonette, som også tar seg av

vokalen, har truffet konseptet DarWin

har satt seg fore godt. DarWin står

bak de fleste konseptene som ligger

til grunn for vokalen, men historiene

treffer godt med fraseringene, noe

Bissonette skal ha mye av æren for. Da

jeg satte meg ned for å skrive denne

anmeldelsen, hadde jeg allerede

bestemt meg for å lande på karakteren

5,5/6, men sannelig har jeg overbevist

meg selv om at den faktisk er bedre

enn det, og om noen skiver havner

over denne i år, skal jeg forsøke å spise

Surströmming, for dette er garantert ei

skive jeg kommer til å høre på ofte!

Jan Egil Øverkil

DIE SPITZ

Something to Consume

Third Man Records

5/6

12. september 2025

Fire unge amerikanske punkrockere

gir ut oppsiktsvekkende debutalbum

på hipsterlabel, og er klare for Tons of

Rock 2026. En gjeng tenåringer sitter i

Austin, Texas og ser “The Dirt”, filmen

om Mötley Crüe, og de bestemmer

seg for å starte band. De starter med

coverlåter av Black Sabbath, Pixies,

Mudhoney, PJ Harvey og Nirvana, gjør

en drøss konserter og spiller inn et par

EP’er med egne låter. Tre år senere

er de blitt 22 år gamle, og klare med

sitt første album. Her er det ting som

minner meg om band som Quicksand,

TAD, Tool, Kyuss og L7. Psykedelisk

post-hardcore protogrunge punkrock

med et friskt, naturlig og variert

samspill mellom de fire musikerne.

De er alle låtskrivere, de bytter gjerne

både instrumenter og leadvokal

mellom seg innad i gruppa, og skaper

på den måten en helhetlig pakke med

individuelt interessante låter. Det skal

bli spennende å se hva bandet får til på

Ekebergsletta til sommeren.

Karstein Helland

DIRKSCHNEIDER & THE OLD

GANG

Babylon

Reigning Phoenix Records

4,5/6

3. oktober 2025

In what seems to be a recurring theme

at the moment, when I have been

reviewing old stagers and their latest

releases – like Michael Schenker

and Bryan Adams – I am discovering

happily that the old guard can still

cut it – and how! The latest release

that falls into this category is this one,

where Udo Dirkschneider teams up

with several old friends to produce a

really good metal album that rocks,

but with some surprising elements

to it as well. What began as a charity

campaign during the coronavirus

lockdown has developed into a more

fully formed project that has just

released this excellent 12-track album.

Udo and his wonderful glass-gargling

vocals are joined by Peter Baltes (bass,

vocals; Accept), Stefan Kaufmann

92 NRM 4-2025

norwayrock.net

SKIVER

(guitar; Accept, U.D.O.) and Mathias

Dieth (guitar; Sinner, U.D.O.) as well

as Udo’s son Sven (drums; U.D.O.,

Dirkschneider), who has played for

his dad for the last ten years. The sixth

member is singer Manuela Bibert,

who memorably performed on the

recording of the U.D.O. orchestra

album “We Are One” in 2019. Because

there are three main vocalists here,

there is significantly more light and

shade here than on previous U.D.O.

albums. While Metal is very much

to the fore – with song titles like

“Hellbreaker” “Metal Sons”, and “Battle

Power” that really isn’t a revelation –

there is far more variety, and indeed

complexity, in the song structures and

compositions and a definite stronger

sense of melody throughout. Take

“Propaganda”, for example, which is

played at a hell-for-leather pace, but

with pleasing elements of symphonic

rock in the soloing and “Babylon”,

which has vocals led by Manuela

and features superbly judged lowkey

backing vocals (yes, really!) from

Udo himself. On the epic powerballad

“Blindfold”, Manuela once again

handles the lead superbly, and this

track also features some delightful

acoustic guitar. The stocky 73-yearold

Udo certainly makes his presence

felt here, but when he is coupled with

one or both of the other vocalists, the

album really comes into its own. None

more so than on the nearly 8-minute

closer “Beyond The End of Time,”

which simply lets everyone shine. I

recommend this wholeheartedly as

each song rewards repeated listening,

and special mention must be given to

the powerful production and Mathias

“Don” Dieth, who plays his heart out.

Ross Sampson

DREAM THEATER

Quarantième: Live à Paris

Inside Out/Sony Music

5,5/6

28. november 2025

Trenger vi virkelig enda en live-skive

fra Dream Theater? Fjoråret markerte

to store begivenheter i Dream Theaterfamilien:

førti år som band og ikke

minst den hjemvendte sønnen Mike

Portnoy som endelig var tilbake i

trommestolen på scenen (han var

offisielt tilbake som medlem i oktober

2023). Med andre ord, to veldig legitime

grunner til å gi ut nok en liveskive, og

denne gangen fra Adidas Arena i Paris.

Men hvordan låter så dette? Låter

det så bra at du burde kjøpe samtlige

utgaver på vinyl, CD og Blu-ray? Ja, for

den kommer nemlig i tre utgaver… I

denne anmeldelsen har undertegnede

tatt for seg Blu-ray utgivelsen. Kort og

godt fordi det er både i pose og sekk.

Lyd og bilde, det blir ikke bedre enn

det bortsett fra å se det i levende live.

Så jeg fyrte opp min Samsung 65¨

som er koblet opp til mitt helt greie

stereoanlegg som lydkilde. Ingen

lydplanke her, nei, det er for pingler. Og

for en lyd det ble i stua. En sann nytelse

å se og høre Mike Portnoy dundre på

under åpningslåten og klassikeren

“Metropolis Pt.1” helt til James LaBrie

ødelegger moroa. Men heldigvis er

det et av få spor hvor LaBrie virkelig

sliter. For det meste låter han bra

denne kvelden. Ikke at jeg skal gjøre

noe stort nummer ut av en kjent sak/

problem, men LaBrie er som de fleste

vet bandets lille akilleshæl. Bortsett fra

åpningssporet har han en bra kveld

som ikke forringer opplevelsen for mye,

heldigvis. Vi får leve med at han ikke er

i nærheten av å takle “Pull Me Under”

heller, men han fikser de nyere låtene

ganske så bra. Spesielt “Night Terror”

fra bandets siste album «Parasomnia»

(2025) og ikke minst “Barstool Warrior”

hvor han virkelig overbeviser. Et annet

moment som trekker opp karakteren

bortsett fra den fantastisk gode lyden

er kjærkomne koringer fra Mike

Portnoy og John Petrucci. Det gir

faktisk totalopplevelsen det lille ekstra.

Alle vet hvor teknisk dyktige Dream

Theater-gutta er, og jeg skal ikke kaste

Mike Mangini under bussen, men gud

bedre så godt det er at Mike Portnoy er

tilbake. Jeg vil nesten påstå at det alene

er verdt investeringen her. Lekenheten

og groovet er tilbake! Det er også lett å

se og høre at dette smitter over på hele

bandet. Mangini var/er en strålende

teknisk trommeslager, men hvorfor

mange har savnet Portnoy er denne

liveutgivelsen et perfekt eksempel på.

Lydmessig og visuelt er det ingenting

å utsette på denne utgivelsen. Det låter

utsøkt i mine ører, og selv om Dream

Theater ikke har det mest utagerende

sceneshowet, så er det masse energi

og spilleglede på scenen. Perfekt

redigert er det også med fokus på de

riktige instrumentene og partiene til

enhver tid. Lyssettingen er det heller

ikke noe å si på, her får du en magisk

visuell opplevelse. Du blir rett og slett

sugd inn i skjermen. Så var det resten

av gjengen da, John Myung og Jordan

Rudess er stødige som alltid, og jeg

observerte ikke en eneste feil. Ikke

at det er noe stort poeng i seg selv,

men det er bare rett og slett utrolig

imponerende. Det eneste jeg har å

utsette på utgivelsen er at Myung

hadde fortjent å komme enda litt

mer frem i lydbildet, men det blir en

subjektiv smakssak. Så var det selve

virtuosen, John Petrucci, som virkelig

leverer som vanlig. Gitarlyden er helt

utsøkt og han viser nok en gang at

han er en av de aller beste. Hør og

se soloen under “Barstool Warrior”,

helt utrolig hvor smakfullt han spiller.

Settlista på Blu-Ray utgivelsen er

en eneste parademarsj med mange

kjente kremlåter, og selv om alle

bortsett fra en ("Night Terror") har vært

fremført og gitt ut tidligere, er denne

utgivelsen vel verdt å ha for fansen. Jeg

har vært rimelig stor fan gjennom hele

bandets karriere (helt siden “When

Dream And Day Unite”) og selv om det

er gitt ut flere strålende liveutgivelser

med bandet tidligere, er totalpakken

her rett og slett umulig å ikke nyte til

fulle. Kort oppsummert en strålende

liveutgivelse som definitivt BØR/MÅ

være i enhver Dream Theater-fans

samling. Perfekt lyd og bilde, sterk

settliste og fremførelse samt Portnoy’s

tilbakekomst. Trenger du flere grunner?

Pål J. Silihagen

ENTHRONED

Ashspawn

Season Of Mist

3/6

5. desember 2025

Det er tretti år siden belgiernes

første plate kom ut, og ingen av

medlemmene som spilte på den er

med på ”Ashspawn”, som er den tolvte

i rekken. Dette er et band jeg aldri

synes har kommet seg over et helt

ok nivå. Det har vært noe småkult

underveis, men genistrekene er

uteblitt. Også denne gangen synes jeg

black metallen går det på det jevne.

Den tyngre ”Basilisk Triumphant” og

styggere ”Stillborn Litany” er ganske så

hørbart. ”Sightless” liker jeg også, med

melodilinjer som drar tankene tilbake

tretti år i tid. Singelen ”Raviasamin” er

derimot en låt som for meg går inn ene

øret og ut av andre, uten at jeg klare

å tenke noe over den underveis. Og

sånt er det litt av her. Selv om det er

en del kult holder ikke helheten denne

gangen heller.

Ronny Østli

FOREIGNER

All Engines On – Live In London

earMusic

2,5/6

24. oktober 2025

Altså, hvor mange liveskiver kan ett og

samme band pumpe ut på rekke og

rad, med stort sett akkurat de samme

låtene? Har de fullstendig gitt opp å

være et skapende band og gi fansen

noe nytt? Og hvis ikke Foreigner

gidder å legge to pinner i kors, så

gjør pokker ikke jeg det heller, så da

tillater jeg meg å gjøre akkurat det

samme som dem og resirkulerer en litt

oppdatert anmeldelse av en tidligere

liveskive, men ellers akkurat den

samme anmeldelsen. Den lød sånn:

«Nei for faen! Nå er grensa nådd! Hvor

mange ganger kan det samme bandet

fortsette å gi ut de samme låtene

gang på gang på gang uten at noen

sier stopp? Dette er den FEMTENDE

skiva siden forrige utgivelse med nye

låter («Can’t Slow Down» fra 2009)

med stort sett de samme låtene i

liveversjoner, nyinnspillinger eller

akustiske versjoner. (Hørtes det mye

ut, sier du? La oss telle litt! «Feels

Like The First Time», «Can’t Get

Enough – When It’s Live», «Extended

Versions II», «Alive & Rockin’», «An

Acoustic Evening With Foreigner»,

«Acoustique», «Juke Box Heroes»,

«Classics», «Best of Foreigner 4

And More», «With the 21st Century

Symphony Orchestra & Chorus»,

«Greatest Hits Live in Concert», «Live

at The Rainbow ‘78» (DEN var bra,

den!), «Double Vision: Then & Now –

Live.Reloaded», «Live In Chicago» –

og nå denne. Har sikkert glemt noen!)

Det er bare et halvår siden forrige

liveskive, og på «All Engines On –

Live In London» gjentas NI av TI låter.

Og du kan helt sikkert gjette hvilke

låter det er, og hvordan det høres ut.

All respekt til Kelly Hansen som har

erstattet Lou Gramm så bra at vi ikke

vil ha Gramm tilbake lenger, og Mick

Jones er forlengst etablert som en av

tidenes låtskrivere, men pell dere nå

for helvete inn i et studio og gi oss noe

matnyttig! «All Engines On – Live In

London» er en av de mest overflødige

utgivelsene man kan forestille seg,

selv om det låt for låt er en knallsterk

skive. Men nå holder det – dette stinker

allerede utnyttelse av fansen.»

Geir Amundsen

GRAHAM BONNET BAND

Lost In Hollywood Again – Live

Frontiers

3,5/6

12. desember 2025

Veteranvokalisten Graham Bonnet fikk

sin første hit helt tilbake i 1968, men han

er fortsatt aktiv - og her kommer nok

en liveskive fra den tidligere Rainbowvokalisten.

Bonnet har litt av et arsenal

å velge låter fra, men her melker han

sin tid med Ritchie Blackmore og med

Michael Schenker for alt det er verdt -

og hvorfor ikke, når det hovedsakelig

er det folk vil høre fra ham. Og det er

litt av noen gitarister han har jobbet

med siden 1980, men det ble nesten

alltid med bare én skive med hver.

Én skive med Rainbow ("Down To

Earth" fra 1980), én skive med Michael

Schenker Group ("Assault Attack" fra

1982), én Alcatrazz-skive med Yngwie

Malmsteen og én med Steve Vai, og én

med Impellitteri og én med Bob Kulick

i Blackthorne. På denne skiva får vi

seks låter fra førstnevnte, to låter fra

den andre og én fra den tredje, ispedd

fire låter fra solokarrieren hans. På 89

minutters spilletid benyttes også 17

av disse til trommesolo, en særs Jon

Lord-inspirert keyboardsolo, og en

instrumentalversjon av Deep Purples

"Lazy". Og greit nok, på en konsert

kan man benytte disse minuttene til

å gå på dass eller i baren, og på CD

kan man bare trykke Skip, men disse

tre sporene kunne like gjerne vært

utelatt. Jeg skjønner at det er påkrevd

med litt instrumentale pauser for en

vokalist på 76 i løpet av en konsert,

norwayrock.net

NRM 4-2025

93

SKIVER

men vi trenger ikke ta det med på

skiva. Hovedproblemet med denne

skiva er at den er helt overflødig. Det er

ikke mer enn åtte år siden det kom en

dobbel liveskive ("Live... Here Comes

the Night") med åtte av de samme

Rainbow/MSG/solo-låtene, og to år

etterpå, i 2019, kom enda en dobbel

live, "Live in Tokyo 2017", med ti av de

samme Rainbow/MSG/solo-låtene

som vi nok en gang får her. Det er

vel faktisk kun Rainbow-låten "Makin’

Love" som vi ikke har fått servert før.

På toppen av det hele kom det i 2018

en dobbel Alcatrazz-liveskive ("Parole

Denied - Tokyo 2017"), og vi nevner

også at det samme år kom nok en

Alcatrazz-liveskive fra arkivet, "Live in

Japan 1984", så man har ikke akkurat

hatt manko på liveskiver med Bonnet

det siste tiåret.

Denne skiva ble innspilt på

legendariske The Whisky A Go Go i

Hollywood, LA i fjor sommer, og det

høres godt at det er på en liten klubb.

Man kan høre individuelle fans i salen

som roper "Yeah!" eller klapper, så

her er det tett og intimt - The Whisky

tar bare 500. Bandet gjør en solid

jobb - gitarist Conrado Pesinato har

hengt med Bonnet i over 15 år nå,

og har en stri jobb med å kopiere

Blackmore, Schenker og Malmsteens

karakteristiske spillestiler, men han

gjør det med bravur. Bassisten er dama

til Bonnet, Beth-Ami Heavenstone,

som også gjør det hun skal. Og mye

er sagt om Graham Bonnets påståtte

miming til ferdig innspilt vokal på

scenen, men det man hører av ham

på denne skiva låter likevel veldig

bra, spesielt med tanke på at han blir

faktisk 78 år i desember 2025. (Han

er derimot kraftig ute og sykler på

timingen i forhold til bandet, opptil

flere ganger. Hør på slutten av "Lost In

Hollywood", for eksempel.) Hvor mye

av hovedvokalen som er på tape skal vi

ikke si noe om, men at det er massevis

av koringer og andrestemmer på tape

er det ingen tvil om, tidvis så høyt at

det overdøver hovedvokalen.

Så joda, hvis man tar det for hva det er,

så er dette en helt grei gjennomkjøring

av mange av de mest kjente låtene fra

Bonnets karriere. Selvsagt kunne man

ønsket seg litt andre låter enn de vi

har fått levert gang på gang (Hva med

noe fra Vai-Alcatrazz? The Marbles?),

men hvis du ikke har de tidligere

doble liveskivene/DVD-ene, så er

dette en hyggelig time (om du bruker

den nevnte Skip-knappen), men på

ingen måte noe essensielt innkjøp.

Høydepunktet? Åpningen, med "Eyes

Of The World".

Geir Amundsen

HAMMERFILOSOFI

Signum

Osmose

4/6

31. oktober 2025

Den norsk/italienske duoen har

med sitt andre album signet franske

Osmose, og tenker man selskapets

bakgrunn med eksempelvis Marduk

og Immortal, så kan det forstås at

selskapets ansvarlige tente på dette.

Spesielt Marduk tør jeg påstå finnes

i bandets platesamling. Jeg håper

virkelig ikke de benekter inspirasjon

fra svenskene, for jeg synes den er

ganske tydelig. Nå liker jeg Marduk og

det er ikke negativt ment, det er mer

for å streke under svaret hvor bandet

befinner seg musikalsk. ”A Dance

Above The Abyss” starter og dette går

unna. Jeg tenker faktisk maskingevær

når jeg hører trommene. ”Failing

Monuments” og ”Meta-Morphobic

(The Imfamous Lord Of Shadows) er

hakket tyngre, hvorav sistnevnte er den

mest melodiøse. Jeg må innrømme jeg

er svake for nettopp dette materialet.

Jeg liker også siste låt, ”Premonitions

Long Forgotten”, som jeg synes låter

mer klassisk black metal. Jeg vil tro

dette er like kaldt og brutalt som en

krig, men på anlegget hjemme i stua er

det helt ålreit.

Ronny Østli

IDA MARIA

Seven Deadly Sins + 3

Indie Recordings

5,5/6

26. september 2025

Jeg holdt på å falle av stolen da jeg

så at det har gått hele ni – 9 – år

siden dronningas forrige fullengder,

“Scandalize My Name”. Da er det

saktens på tide med en ny, og Ida

Maria leverer med det sju pluss tre

dødssynder, et kult konsept, men

hvordan står det til med musikken?

Joda, den starter råsterkt og

overraskende med “Envy”, en perle rett

fra Americana-land (musikkstilen altså,

ikke landet av galskap over dammen),

som ikke hadde gjort seg bort på

noen måte på soundtracket til Sons

Of Anarchy – et soundtrack jeg setter

veldig, veldig høyt. Avslutningen der

den slår over i tung, tung rock er det

veldig høy klasse over og sementerer

et smell av en åpner.

Videre følger en fengende pop/rockduo

i “More” og “Lust”, vesentlig mer

lettbeinte enn forgjengeren, men

verdige oppfølgere begge to – der

førstnevnte bidrar med rap for første

gang som jeg har fått med meg, og

sistnevnte med sitt lette funky preg.

Vi får upbeat og bredbent scandirock

på “Lazy”, der refrenget høres ut

som dronningens nikk til kongene

Turbonegro, og det er utelukkende

positivt ment. God, gammeldags Ida

Maria-punk følger så i “Pride”, deretter

en skikkelig seig og digg sinnatagg

med den passende tittelen “Still

Angry”. Denne har en tekst så morsom

at den er verdt pengene alene. “I

changed my diet and started a riot” er

bare et av mange eksempler. Enda en

variasjon på en allerede meget variert

skive et bluesrockeren “I Pushed To

Hard”, som i hvertfall i mitt hode sender

tankene mot ZZ Top fra virkelig gamle

dager – altså før trommemaskin og

synthbass. Mitt personlige høydepunkt

på “Seven Deadly Dins +3” ved

siden av åpningssporet er definitivt

“Melancholia” – en kjapp hissigpropp

som inneholder absolutt alt, deriblant

blastbeat (også for første gang såvidt

meg bekjent) og en episk avslutning

av guds nåde. At denne ikke runder

av hele herligheten skjønner jeg

ingenting av, men nå er jo Ida Maria

godt kjent for å gjøre som hun vil, så

da ble det vel bare sånn. Dét sagt så

er det absolutt ingenting i veien med

duoen som avslutter heller, nemlig

“Pussy And Money” og “Who Will

Save Rock ‘n Roll?” – der begge står

trygt plassert i 90-tallets pop/punkete

grrrl-rock. Som de fleste her kanskje

allerede har fått med seg er det altså

en ekstremt variert skive Ida Maria her

serverer oss, uten dødpunkter men

med mange høydepunkter, og jeg vil

gå så langt som å påstå at det mye

mulig er hennes aller beste. Tross den

store variasjonen i låtene er det aldri

tvil om hvem man hører på, og de

passer alle meget godt inn i helheten

som er påkrevd på et bra album. Legg

også til vokalen hennes, som vi jo har

vært godt kjent med i lang tid nå –

hun formelig vrenger sjela si rett inn i

øregangene til tider, men synger også

pent og vakkert der det trengs. Ikke

noen stor overraskelse noen av delene,

men det må nevnes. Så om hun redder

rocken vites ikke enda, men hun kunne

neimen ikke gjort et mye bedre forsøk.

Nå skal jeg gi den enda en ny runde

– uten anmelderører, men som fan.

Gleder meg!

Sven O. Skulbørstad

THE ILLOGISTICAL RESOURCE

DEPT

Cacoethes

Aphagia Recordings

3 / 6

3. oktober

Bemeldte San Francisco-trio

platedebuterte i 2013, og har siden

utvist sunn kompromissløshet kontra

eget livslevnet. Kyniske krefter kan

imidlertid ha rett i at bandet aldri blir å

anse som annet enn et trøstealternativ

i perioder hvor Primus holder fiesta,

da prosjektet til de grader henger i

skjørtene til Les Claypools ensemble.

Dog uteblir mye av intelligensen

og ironien; i stedet omfavnes det

metalliske mørket fra Tools tidligste

album. Når alt av bassostinater smis

over samme lest, i samme tempo,

overdratt samme dissonante Larry

LaLonde-injiserte figurer, minker

interessen. I likhet med forutgående

plateslipp gjør «Cacoethes» best figur

i tilmålte doser. Perverst nok fungerer

The Illogistical Resource Dept dårligst i

forsøk på å leke alternativt metallband

fra 90-tallet, og best som annenrangs

Primus-derivativ. Isolert sett tåler både

«Hellbender’s Return» og «Parallels»

en lytt.

Geir Larzen

JOHN LEES’ BARCLAY JAMES

HARVEST

Relativity

Esoteric Antenna

3.5 / 6

17. oktober

Da ærverdige Barclay James Harvest

imploderte i 1998, etter standhaftig

musikktjeneste siden utgangen av

1960-tallet, reiste både Les Holroyd

og John Lees egne soloversjoner av

moderbandet. Mens førstnevnte later

til å nyte sitt otium viser bestefar

Lees ingen tegn til å ville pensjonere

verken seg selv eller Barclay James

Harvest. Riktignok er 12 år passert

siden forrige studioplate, men

78-åringen gir fremdeles konserter,

gjerne med symfoniorkestre, som igjen

gir grobunn for til dels uensartede

livefonogram. «Relativity», et

konseptalbum vedrørende relasjoner

mellom mennesker og kosmos, klokker

inn på 78 minutter, og nærer først og

fremst av egen katalog, med glimt av

moderne etterstrebelser underveis.

Stoffet er ventelig stemningsbasert,

melodiøst, synthesizerorientert og to

knepp for tilårskomment. Her nedfelles

et tidkrevende arrangementsarbeid,

inklusive listige bassritt, lekre

gitarsoloer, skumrende mellotroner

og veldreid sangharmonikk, som

appellerer til en samlet fanskare,

men særlig de som fulgte bandet like

lojalt etter «Eyes Of The Universe».

Undertegnede stiller ikke blant

disse; jeg vedblir å finne John Lees’

kompositoriske tenkning etter 1979

i overkant ufarlig og 80-tallsfanget,

endog neo-progressivt sideræva.

Midtre del av «Relativity» konkretiserer

med gru angjeldende poeng, mens

første og tredje del bærer til skue

symfoniske anstrøk av Barclay James

Harvest-arven. Så gjelder især et

todelt og bokstøttende tittelkutt,

bejaende «Snake Oil», samt mellotrondraperte

og voksen-pop-modellerte

«Hourglass», hvor påvirkningskraften

fra Dire Straits, Sting og Steely Dan

ikke lar seg underslå. «Relativity»

stiller vesentlig hvassere enn «North»

fra 2013, men nærmer seg aldri nivået

til Lees’ 70-tallsmeritter.

Geir Larzen

94 NRM 4-2025

norwayrock.net

SKIVER

KARNIVOOL

In Verses

InsideOut Music

5 / 6

6. februar 2026

Det skulle ta australske Karnivool

tolv år å følge opp «Asemmetry»;

albumet som til en viss grad plasserte

dem på det globale nisjekartet,

samtidig som det gjorde dem til

helter i hjemlandet, hvor utgivelsen

like godt toppet salgsbarometeret.

Under dagens konsumeriske

informasjonsbombardement smører

det sjelen å registrere kompetente

kunstutøvere som uanfektet bruker

den tid det måtte ta for å levere best

tenkelig resultat. «In Verses» er

kvintettens fjerde langspillfonogram

siden innstiftelsen i 1997, og har til

de grader vært verdt å vente på.

Bandet praktiserer moderne og

melodisubstansiell prog-metall – et

stilistisk minefelt for ensembler uten

naturlige særtrekk eller kompositoriske

anlegg. I 2025 er skisserte sediment

blitt et nærmest uutholdelig pissoar av

teknokratisk håpefulle som konkurrerer

innbyrdes om å låte mest mulig likt

flertallet. Jeg holder meg for god til å

navngi opplagt skyldige, men minner i

stedet om at her forekommer unntak;

norske Leprous og Madder Mortem

er to av dem, og i løpet av februar

2026 innlemmes Karnivool samme

hederlige indeks. 2013-albumet

«Asymmetry» var kurant, men ikke

enestående. Lite kunne følgelig

forberede sanser og intellekt på den

til dels sjokkartede kvaliteten «In

Verses» innestår. Australierne krysser

herved spor med både The Mars Volta,

Ours, We Are The Ocean, Tool, alter

Bridge og Von Hertzen Brothers, uten

å gå noen av dem for tett i næringen.

Komplekse akkordprogresjoner,

polyrytmikk og dynamisk grøde er

alene ikke verdt skiten, men Karnivool

penner og oppfører såpass vektige

melodilinjer – sporadisk med tindrende

pop-sensitivitet – at totaliteten, på sitt

ypperste, treffer absolutt blink. Jeg

vil forbløffes dersom verden fostrer

bedre prog-metallisk komposisjon enn

herværende åpningsspor, «Ghost»,

innen 2026 utløper. Stykket stiller på

par med Leprous’ «Slave» og We Are

The Oceans slitesterke «Ark», hvis

inntagende melodilinjer kontrasterer

det synkoperte og høyst kreative

kompet, uten at noen av størrelsene

slår den annen ihjel. «Ghost» gestalter

så mange harmoniske omkalfatringer,

på finurlig detaljnivå, at det vil holde

hjernen i vigør under hver bidige

avspilling, samtidig som hjertets

smekt og hoftesving tilfredsstilles.

Shuffle-atmosfæriske «Drone»,

som bygger på alt annet enn treven

dronetenkning, er nesten like sterk, og

rommer trolig platas mest utfordrende

enkeltpassasje. Andre mesterlige,

soniske slag for menneskeheten

lokaliseres i «Aozora» (med smak av

Rush i grunge-klede), «All It Takes»

(det perfekte giftemål av Tool og

The Mars Volta), samt orkestrale og

uberegnelige «Opal».

«In Verses» etterlever krav til divergens,

men midtre del av repertoaret stiller

svakest, uten at det glipper i kvalitet.

Geir Larzen

LAST PLANE OUT

Cautionary Tales

S-Rock

3 / 6

28. november

Sverige er verdensmestre i popmusikk.

Etter 1980-tallet ble de liketil

verdensmestre i progressiv rock.

Når multiinstrumentalist, sanger og

produsent Nils Erikson forener krefter

med forhenværende rockejournalist,

gitarist og lyriker Anders Lundquist

søkes å kultivere «progressiv pop»,

influert av David Sylvian, Peter Gabriel,

Kate Bush, ELO og Rupert Hine.

Fjorårets selvtitulerte debutalbum

vakte interesse fra nasjonalkommersielle

plattformer, samt

nisjefora, og duoen har ikke til hensikt

å spille tid. Plate nummer to, gjestet

av Klara Schmidtz på alt-saksofon,

intonerer pent og stemningsfullt med

«Young At Heart», som fanger noe av

den regnsommerlige temperaturen

fra Dredgs presumptive svanesang

«Chuckles and Mr. Squeezy». Låten

kunne forøvrig også vært å finne på

en senere Anni-Frid Lyngstad-plate.

Tittelsporet er melodigenerisk, men

reddes av uvanlige klaviaturakkorder,

samt sirlig mellotron. Genesisderivative

«Step Out Tonight» lar

seg høre, men palettens absolutte

høydepunkt kommer i form av shuffledramatiske

og rockeoperatreffende

«What If». Det øvrige program utgyter

kaskader av oversukret klisjésødme,

stundom på grensen til det pinlige,

jamfør gebrekkelige «Four Hundred

Days» og «The Butterfly Effect», som

for sikkerhets skyld avrunder hele

sulamitten.

Geir Larzen

LOVE YOUR WITCH

Radio Fantasia

Selvfinansiert

3,5/6

14. november 2025

Tel Aviv-trioen Love Your Witch kjører

en ganske original vri av thrash og

stoner rock. Joda, vi har fått uptempo

skitten stoner før vi, Black Tusk og

Eyehategod har vel begge beveget

seg i begge grenene. På mange måter

er det en amerikansk greie, og det

som skiller et band fra Israel fra dette

er at det amerikanske ikke ligger like

naturlig i lydbildet. Dette er herrenes

åttende album, uten at jeg har vært

borti navnet tidligere. ”Strider” synes

jeg er et kjedelig singelvalg, dette er en

streit og veldig safe stonerlåt. Jeg finner

større høydepunkter i ”Mercy Kill” som

er nettopp blandingen av stoner og

thrash. Tyngre ”Galactic Order” og syv

minutter lange ”Farewell” som starter

rolig men som fortsetter hardere, og

på en fin måte oppsummerer pltas

spennvidde, synes jeg også er gode

låter som bør nevnes.

Ronny Østli

RHYS MARSH & MANDALA

Until The End Of Time

Autumnsongs Records

4 / 6

14. november

Hvorvidt man betrakter «Until The

End Of Tine» som Mandalas tredje

album, eller en ny soloplate fra

engelsk/norske Marsh – begge deler

medfører riktighet – så deler materialet

melankolsk higen med «Towards The

West». Med åpningsdrønnet «Darkest

Day» har Marsh og trommeslager

Will Spurling skapt et bekmørkt og

stratosfærisk beist av moderne og

dommedaglig postrock, hvor analoge

synthesizere rår grunnen. Her nyttes

tid til å bygge stemning og etablere

motiver, som etterhånden forløses i

ljomende crescendoer. Repertoarets

fem låter, med varighet fra 10 til 18

minutter, tikker inn på en samlet

klokketime, og man har neppe opplevd

hovedpersonen mørkere siden

«Dulcima»s finale. Det hviler sågar

en kledelig tristesse-resignasjon og

aksept over større deler av oppførelsen,

som ytes motstand i eksplosive tilsvar

av genuin desperasjon, karaktersterkt

vokalformidlet. Melodisk og harmonisk

fremstår nevnte «Darkest Day» relativt

elementær, men sydende av Marshs

tonespråk. Strukturelt og instrumentelt

ligger denne nærmere estetikken til

Soups «Visions» og Giantsky enn

Marshs akustiskdrevne soloslipp.

Ekspansive «Kingdom Of Eternity»

oppviser englenderen i fri doomdressur,

mens nydelige «Unknown

Edges» blottstiller de involvertes

skyld til The Tea Party og Anekdoten.

«Hiraeth» er albumets underfundige

anomali, som vever kunstpopoptimisme

og ritualisert repetisjon

med dynamisk-symfonisk rock. Ikke

bare burde «Until The End Of Time»

appellere til fans av Marsh og Mandala,

men liketil generere nye tilhørere.

Geir Larzen

MASTER´S HAMMER

Maldorör Disco

Darkness Shall Rise

3/6

28. november 2025

Tsjekkiske Master´s Hammer er ikke

som andre band, det har de aldri vært.

Da bandet ga seg første gangen fikk vi

«Šlágry», en snodig plate hovedsaklig

bestående av gamle tsjekkiske

schlägere. I 2018 gjorde bandet sin

siste konsert og «Fascinator» ble

annonsert som det siste albumet. Syv

år senere får vi altså denne. Og mye

ligger i tittelen. «Andel Slizu» åpner

og er ambient electronica med Franta

Storms særegne stemme. Etter en

stund kommer det inn gitar, men blir

liggende et godt stykke bak i lydbildet.

Det synges selvsagt på tsjekkisk,

og det hele blir både litt snodig og

eksotisk. Samtidig er låta catchy, noe

som gjelder mye på plata. Jeg klarer

ikke la være å tenke på Rammstein,

uten at jeg vil si det ligner heller. Det

er langt ifra like massivt og autoritært,

men kanskje det er noe med det østeuropeiske

som ligger i bunnen hos

begge? «Maldorör Disco» er ti låter

på førti minutter, og jeg synes det er

mye ålreit og greit at et band man ikke

forventet mer fra tar en ny vending.

Dette er en plate det er gøy å spille

noen runder nå som jeg skal anmelde

den, men jeg tror jeg aldri kommer til å

høre på den igjen. Til det har Master´s

Hammer et par større klassikere i

katalogen man kan plukke frem.

Ronny Østli

MEGADETH

Megadeth

Frontiers

4/6

23. januar 2026

Så har vi kommet til Megadeths

svanesang. I hvert fall når det kommer

til studioskiver. Bandet legger ut på en

avskjedsturné som vil vare over flere

år, og jeg kan lett tenke meg den blir

dokumentert i alskens formater. Og for

en arv Dave Mustaine legger bak seg.

Å dele plassen blant «The Big Four»

innen thrash metal med Metallica,

norwayrock.net

NRM 4-2025

95

SKIVER

Slayer og Anthrax sier sitt om statusen.

«Rust In Piece» trekker mange frem

som favoritt, mens oppfølgeren

«Countdown To Extinction» er bandets

bestselger. Rundt millieniumsskiftet

synes jeg det gikk veldig på tomgang

noen år, mens de to forrige platene

«Dystopia» og «The Sick, The Dying…

And The Dead!» synes jeg er tøffe

skiver, som viser et mer aggressivt

Megadeth. Med dette skal man gripe

fatt på det som er bandets syttende

og siste studioalbum. Og det åpner

tøft, med første singel, «Tipping Point».

Jeg digger sinna hakkeriff, så denne

treffer meg. Passe catchy også, så

dette vil jeg si er et smart singel så vel

som åpningsvalg. Denne følges opp av

neste singel, «I Don’t Care». Denne er

mer rocka og gir ikke meg mye, men

låten dro seg kjapt høyt på listene, og

jeg anerkjenner at Megadeth har et

greit spenn av fans. Jeg skal ikke gå

gjennom alle låtene, som jeg forstår er

ti på ordinær utgave, pluss en bonuslåt

jeg absolutt kommer innom – til slutt.

Som fan av sinna thrash er «Let There

Be Shred” en fulltreffer. Her synes jeg

Mustaine har gått litt tilbake til «Killing

Is My Business» tiden. Som tittelen

hinter til, skal det ikke stå på gitararbeid.

Nå er det naturligvis ikke mye å utsette

på gitarene på en Megadeth-skive. Da

er det mer spenning knyttet til vokalen.

Live kan det virkelig være fugl eller fisk.

«Megadeth» er jevnt over en skive der

nede, hvor ikke Mustaine trenger å

prøve seg på høyder han ikke klarer.

«Hey God» og «Puppet Parade» er

låter på det jevne. Det er tradisjonelt

melodiøst Megadeth, som ikke ga meg

noe som helst. Men så har jeg spilt

plata noen runder, og jeg blir litt glad

i de også. «I Am War» og «Another

Bad Day» holder seg også I dette

sjiktet, men der klarer jeg ikke å bli like

engasjert. Da våkner jeg litt mer på

tyngre «Obey The Call». «Megadeth»

er en snillere produsert skive enn de

to foregående, og fremstår således

melodiøs, selv om det finnes vassere

riff og låter. Mustaine startet som kjent

sin karriere i Metallica, og er like kjent

for sin evige bitterhet over å ha fått

fyken derfra før første plate. For å runde

sirkelen finner vi «Ride The Lightning»

som bonuslåt. En låt Mustaine var med

på å skrive. Jeg har kun fått lov til å høre

låten en gang, og noterer meg lite avvik

fra originalen, men konkluderer med

at jeg foretrekker James Hetfield som

vokalist. Jeg synes Megadeth leverer

et solid sistealbum. Det er ikke noe

feilskjær her, og karakteren baserer

seg på at jeg har større favoritter. Og

samtidig vil jeg påpeke at diskografien

også huser langt svakere skiver.

Ronny Østli

MEZZROW

Embrace The Awakening

ROAR!

4/6

14. november 2025

Svenskenes comeback album

«Summon Thy Demons” fra 2023 fikk

svært god omtale av undertegnede

her i bladet. Og litt treg som jeg er,

hører jeg gjennom den nyinnkjøpe

vinylutgaven av denne idet det tikker

inn et nytt album. Og det starter tøft.

«Architects Of The Silent War» er en

rett I trynet thrasher som etterfølges av

mer melodiøse «Sleeping Cataclysm».

Og her er i grunn malen, en blanding av

melodi og gammel thrash. Og kanskje

er det lett å tenke svensk. Jeg kjenner

jeg liker best det tøffere materialet og

eksempelvis «The Moment To Arise»

utmerker seg som favoritt. Tyngre «In

Shadows Deep» sitter også godt, og

alt i alt er det en god skive. At den

må et halv poeng ned fra forrige skive

skyldes mer at jeg synes comebacket

ga inntrykk av et mer sultent band med

ny giv, og var for meg hakket tøffere.

Ronny Østli

MICHAEL SCHENKER GROUP

Don’t Sell Your Soul

earMusic

5,5/6

3. oktober 2025

If ever there was a case of don’t judge

a book by its cover, then this is it! The

latest release from MSG has truly

awful artwork, but the songs on the

album are splendid from start to finish.

Michael Schenker produced the first

of an intended trilogy back in 2024

with “My Years With UFO”, where he

successfully revisited some of his UFO

classics with a huge roster of bigname

stars. This is the second in that

trilogy – with the final one due in 2026

– and, this time, the album features

all-new songs. His band consists of

Barend Courbois (bass), Bodo Schopf

(drums), Steve Mann (guitar & keys),

and has vocals mainly handled by

Erik Grönwall (ex-Skid Row, H.e.a.t),

along with guest vocal appearances

by former MSG singer Robin McAuley,

R.D. Liapakis (Devil’s Train/Mystic

Prophecy) and Michael Voss, who also

co-produced with Michael himself.

Voss has worked so often with Michael

on past albums that it is no surprise

that he knows just how to bring the

best out of the German guitar maestro,

and here he does exactly that. While

there is never any doubt who is the

main star of this album, it is never at

the expense of the band or the songs

themselves, which are never just an

excuse for some ace guitar playing.

Vocally, this album is also one of

the most consistent of recent MSG

albums. Simply put, there is not a duff

song on this release, and Michael’s

playing is scintillating throughout,

and the passion that shines through

belies the 61 years he’s spent behind

the guitar – he started aged 9 when

older brother Rudolph bought him a

Gibson Flying V for his birthday. And,

boy, are we glad he did! Never once

does he sound unengaged or jaded,

as someone who turned 70 in January

this year could have done. In an album

of highlights, I would single out the

title track, which was premiered at

this year’s Wacken Open Air Festival,

and which sets out Michael’s store

well – a powerful and head-shaking riff

coupled with subtlety, skill and the first

of many memorable solos – this time

featuring some wonderful wah-wah.

I also loved “I Can’t Stand Waiting”,

which demonstrates – as every one of

the 11 songs here does – Schenker’s

innate sense of melody as yet another

carefully curated solo is mixed in

seamlessly with the rest of the song.

Last song to mention specifically is

“Sixstring Shotgun” as it is not only

another highlight but one that happily

recalls Michaels’ halcyon MSG days

with Robin McAuley, who handles the

vocals here with aplomb. Interestingly,

though the music for each of the songs

here was written solely by Michael,

the lyrics were mainly written or cowritten

by Voss, who has ensured they

dovetail perfectly with the music vision

on display here. They are a great team,

and on the basis of this album, one I

hope will continue for some time to

come.

Ross Sampson

MISERATE

Weaver Of Witchery

Selvfinansiert

5/6

5. desember 2025

Det er blitt halvannet år siden jeg

ga debut-EP-en til denne mørke

kvintetten god omtale her i magasinet.

Gammelt Peaceville og Shape Of

Despair brukte jeg som referanser den

gangen. Også denne gangen får vi

fire låter, som er jevnt over litt lengre

enn på ”A Ritual Of Doom”. Fremdeles

vil fans av doom/death og da kanskje

særlig My Dying Bride kunne like dette,

men jeg synes det drøye året som har

gått har gitt bandet større egenart.

Selv om det er doom med lange

melodiøse partier er det også fokus

på riff, og riffene finner jeg såpass

heftige at de skiller Miserate fra mange

i sjangeren. Tittelkuttet vil jeg trekke

frem som ekstra markant i så måte.

Likevel er det den mer stemningsfulle

og seigere ”The Endless Night/

Hindenburg” som avslutter epén som

stikker av med favorittstempelet hos

meg. Produksjonen er riktig til denne

musikken, klar og mørk, men passe

upolert. ”Weaver Of Witchery” slippes

på digitale plattformer nå i desember,

mens det jobbes med et vinylslipp mot

våren.

Ronny Østli

MYTH CARVER

Twist Of Fate

No Remorse

3/6

28.november 2025

Dallas-kvintettens debuterer med en

EP med gitarorientert amerikansk

metal. Jake E. Lee og Judas Priest

nevnes som referanser til både gitarer

og vokal, og jada det er ikke helt

feil det. Jeg tenker også våre egne

Witchhammer ved flere anledninger i

løpet av platas sytten minutter, kanskje

aller mest i siste låta «King Of The

Pyre». Vi er godt plantet i åttitallet og

jeg tør påstå jeg hadde blitt større fan

om denne hadde kommet da. Jeg sier

ikke at det låter datert, men låtene

er ikke helt der oppe. Godt spilt og

sjangeren liker jeg, og jeg har absolutt

trua på at en fullengder med hakket

sterkere låter kan få langt mer spilletid

hos meg.

Ronny Østli

ORM

Guld

Indisciplinarian

4,5/6

31. oktober 2025

Danskenes fjerde album starter

riktig så vasst og vinner min

oppmerksomhet med illsint riffing

til tilsvarende illsint tempo. Låta jeg

snakker om er «Af Magt», som i løpet

av sine åtte minutter også viser det

progressive og episke Orm etterhvert

er blitt gode på. Spor to, «Undfangen»

kjører mer på dette» og er etter min

smak platas beste. Melodilinjene er

dystre, og tross et oppdatert lydbilde

er det noen klassisk black metal over

melodilinjene, og jeg føler en viss

nostalgi samtidig som bandet langt

i fra er et etterslep fra nittitallet. Jeg

liker platas dynamikk, da «Rigdom»

tar frem igjen den sinte riffingen og

gjennomgående er sintere. «Guld» byr

på fem låter, og uten gå mer detaljert

inn på de drøye tjue minuttene som de

to siste låtene spenner over, så er også

dette gode låter innenfor malen som

allerede er beskrevet. Jeg synes dette

er en veldig sterk plate fra Orm.

Ronny Østli

96 NRM 4-2025

norwayrock.net

SKIVER

PÄR LINDH PROJECT

Nagelfar

Crimsonic

4 / 6

21. november

Initialt var «Nagelfar» ment å

bli Pär Lindhs siste progressive

rockeplate, men tilfeldighetene

ville det slik at gitarist, bassist og

svoren Emerson Lake & Palmer-fan,

Hampus Andersson, hyret leilighet

på Lindhs eiendom. De to fant tonen,

og rekrutterte dernest Änglagårdtrommeslager

Mattias Olsson til en

flunkende ny konstellasjon av PLP. For

den uinnvidde: Pär Lindh er Sveriges

egen Keith Emerson, og har arbeidet

med klassisk musikk og progressiv

rock i nær sagt en mannsalder.

Platene han tilvirket under PLPbanneret

med avdøde Magdalena

Hagberg (vokal og fiolin), i perioden

1994-2001, holder rettmessig status

som nordiske klassikere; «Veni Vidi

Vici» (2001) figurerer fremdeles på

registranten over nyere tids ypperste

progrock-opus. Siden «Time Mirror»

anno 2011 har det imidlertid vært stille

fra PLP. Når man nu tilgodeses med

bandets femte studioalbum synes

det nærmest mirakuløst. Sentralt

står den tredelte suiten «Nagelfar», i

sin tid påbegynt med bassist William

Kopecky. To nydelige ledemotiver

presenteres innledningsvis, før et

rasende hammondorgel-ritt bringer

oss over i farligere farvann. Suitens

andre og tredje installasjon syder

av klassisk Pär Lindh-tonalitet,

med programmusikalsk forse, og

danner utvilsomt albumets fremste

konstituenter. Dessverre fører suitens

førstesats andre musikere enn andre og

tredje, så det skorter litt på opplevelsen

av naturlig kontinuitet (dette vedrører

sågar det kompositoriske); et problem

som, isolert sett, ikke rammer det

resterende materialet da dette stort sett

oppføres av trioen Lindh, Andersson

og Olson. «Very Nice» og «Splendid

View» huser vokale topplinjer, og

spenner fra abstrus, livsbejaende

The Nice-injisert pop til stillfaren

loungejazz, etterhånden utsøkt

kolorert med vidstrakt instrumentering

av hymnologisk tyngde. «Tres Vieux

Jeu» innmeldes med Carl Palmers

1977-arrangement av Prokofievs

barbariske Skytia-suite, men skrår

snart over i mer lekent Lindh-terreng.

Med såpass mange gode idéer

på blokka begripes ikke hvorfor

Lindh tyr til en rimelig streit, dog

improvisatorisk cembalopresentasjon

av «Greensleeves», men Gustav

Holst-hymnen «I Believe», formidabelt

sunget av Eveliina Ainsalo og ditto

akkompagnert av Lindh på klaver og

orkestrering, finner sin opplagte plass

i PLP-repertoaret. Det uhøytidelige

ragtime-nummeret «Pubcrawl»,

med Lindh bak slagverket, bærer

også kontekstuell mening, selv om

trommesolo på langspillfonogram

neppe er hva verden bestilte i 2025.

Den morsomme parafraseringen

av ELPs «Are You Ready, Eddy?»

er verdt å merkes seg... Samme

bands arrangement av «Jerusalem»

avrunder «Nagelfar», i et opptak fra

1997, med avdøde Hagberg. PLPs

femte studioutgivelse blir for mye

av et lappeteppe til å knive med

egen diskografi, men gitt tingenes

tilstand takker vi for at angjeldende

stoff i det hele tatt lot seg realisere.

Forhåpentligvis gir «Nagelfar»

incitament til økt aktivitet, både live

og i studio. Jeg ønsker meg flere PLPplater,

gjerne med andre klassiske

adapsjoner enn de ELP for lengst har

kanonisert.

Geir Larzen

RIVERS OF NIHIL

Rivers of Nihil

Metal Blade Records

6/6

30. mai 2025

Amerikansk death metal band restarter

karrieren med selvtitulert album,

og dundrer videre med Mastodontendenser,

saxofon og vemmelig vakre

viser om vann og død. Album nummer

fem fra det progressive death metal

bandet fra Reading, Pennsylvania.

Første album uten original lead

vokalist Jake Dieffenbach, og bassist

Adam Biggs rykker dermed opp fra

backing til lead vokal. Backing vokal

ivaretas av trommeslager Jared Klein

og gitarist Andy Thomas. Musikken

komponeres som vanlig i hovedsak

av Biggs sammen med Brody Uttley

på gitar, tangenter og generell

studiotrolldom. I tillegg til disse fire

faste medlemmene i bandet må vi

også nevne saxofonist Patrick Corona,

som er svært viktig for bandets

egenart, både på plate og på scenen.

Albumet er mesterlig produsert, der

alle de forskjellige instrumentene og

stemmene trer tydelig frem i lydbildet,

og det vakre og rene balanseres

nærmest perfekt mot det kaotiske

og brutale. Sammensetningen av

bandets tre vokalister er en gullgruve

av musikalske muligheter, og det

som kanskje fenger aller først her, er

harmoni-partiene som på enkelte låter

minner om noe av det beste Mastodon

har gjort på sine nyeste album. Men du

kan få stort utbytte av albumet bare ved

å følge trommer og bass, som buldrer

gjennom skiva som dødelige dype

elver, fjellbekker og fossefall. Jeg finner

ingen dødpunkter på denne skiva,

men skal du sjekke ut én låt, så vil jeg

anbefale den gåsehud-vakre “Water &

Time”, eller den aggressive “American

Death”, som med sin samfunnskritiske

intensitet fører tankene mine over

mot ting som Sepultura sin “Chaos

A.D.” eller Sacred Reich sin “The

American Way”. Albumet er som vanlig

pakket inn i nydelig omslagskunst fra

legendariske Dan Seagrave.

Karstein Helland

ROBEC

The Forest Is Too Loud

Gymnocal Industries

4 / 6

28. november

Forhenværende Ocean Of Lotiongitarist,

Marius T. Røbech, gir seg

synthesizere i vold på sin solodebut,

simultant med å traktere gitar og

bass. Robecs ideal finnes i det

stratosfæriske 1970-tallet, men

«The Forest Is Too Loud» fremstår

like meget som et moderne og

melodisubstansielt postrock-album.

Bygget på ostinatsløyfer og synth-puls

er det likevel iørefallende melodikk

og dynamisk fynd som definerer

prosjektet, ofte kranset av elektriske

crescendo-gitarer. «Unknown

Overture» imponerer momentant,

gitt drabelig spenningskurve og

smellvakre ledemotiver som uanfektet

pendler mellom sublim optimisme

og skumrende melankoli, hvorunder

tankene løper til både Vangelis, Rick

Wakeman, Mandalaband og et koppel

elektroniske krautrockere, samt

kontemporære utøvere som Giantsky

og Monkey3. Nevnte åpningsspor

skulle kunne tonesette enhver tvserie

fra utgangen av 70-tallet, mens

«The Apanthropist» reder i Thom

Yorke-land. Tonen blir mer progressiv

i «Latibulate» og det kvarter lange

tittelkuttet, som i seg selv danner en

majestetisk og muligens utenomjordisk

reise av ditto grandiositet som skjør

intimitet. Slagverk betjenes forøvrig av

Sondre Veland.

Geir Larzen

SABATON

Legends

Better Noise Music

3/6

17. oktober 2025

Svenske Sabaton er et band du

enten elsker eller hater. Jeg befinner

meg sånn midt i mellom, og uten

å fornærme noen så har jeg funnet

min egen underholdningsverdi i

testosteron-maskineriet fra Sverige. I

så måte burde bandets 11-album ved

navn “Legends” passe meg utmerket,

da dette er en hyllest til historiske

krigere/ erobrere/ tyranner/ sadister/

stormannsgale/ psykopater som Julius

Cæsar, Genghis Khan, Napoleon

Bonaparte, Vlad The Impaler (Dracula)

og den langt mer sympatiske heltinnen

Jeanne d’Arc. En skal ikke kimse av

historiske skikkelser som hadde en

forkjærlighet for krig og vold, og det

gjør definitivt ikke Sabaton som tar

dette på rammeste alvor. Likevel har

de gjort dette mer overbevisende før,

merkbart at sverdene begynner å bli litt

sløve. Det føles litt som om de går på

repeat, og selv om en ikke kan forvente

at de finner opp kruttet på nytt, så blir

det generisk i mine ører. Det til tross er

jeg ganske så sikker på at fansen vil

trykke “Legends” til sitt bryst, for det

låter Sabaton slik vi er vant til. Med

låttitler som “Hordes Of Khan”, “Maid

Of Steel” og “Lightning At The Gates”

så skjønner du hvor landet ligger. Det

er heller ikke mye å utsette på hverken

den tekniske utførelsen, produksjonen

eller låtmaterialet, så dette blir rett

og slett en subjektiv opplevelse av at

Sabaton for min del har utspilt sin rolle.

Pål J. Silihagen

SANHEDRIN

Heat Lightning

Metal Blade

5/6

14. mars 2025

Polio-smørkniv og kristen-fascisme!

Brooklyns heiteste trad-metal-trio

slenger ut sin fjerde langspillplate i alle

retninger og lander med støvlene solid

planta i asfalten. Det dreier seg altså

om tradisjonell heavy metal, men med

en halv fot i punkrocken, slik det ofte

var på seint søtti-, tidlig åttitall, både i

New York og i Storbritannia. Vokalist

og bassist Erica Stoltz har i alle år

jobbet som konsertlydtekniker, og i

kombinasjon med deltidsjobben som

turnerende musiker har hun naturligvis

blitt kjent med mange andre i bransjen.

Første vers på spor fire «The Fight

of Your Life” er en hyllest til bluesgitaristen

CeDell Davies (1926-2017)

som på grunn av polio-forkrøplede

fingre hadde utviklet en spillestil som

involverte bruk av en smørkniv. Erica

spurte CeDell før lydprøvene hva

han skulle med den kniven, hvorpå

den gamle kjeltringen svarte kjekt fra

rullestolen sin; “I’m gonna cut your

throat.” Andre vers er en hyllest til det

lidenskapelige livsverket til en helt

annen gitarist, sambygdingen Ross

The Boss, som i likhet med Sanhedrin

også har røtter i både punkrock og

metal. Dette var bare ett eksempel,

men hele albumet består av låter

med tilsvarende individuelle kvaliteter,

både tekstmessig og musikalsk. Erica

er en god sanger, og synger med en

innlevelse og en variasjon som gjør

mye for å holde interessen oppe

gjennom hele albumet. Stemmen

minner meg litt om Farida Lemouchi

fra The Devil’s Blood, til tross for den

norwayrock.net

NRM 4-2025

97

SKIVER

generelle avstanden mellom disse to,

både geografisk og kunstnerisk. Flere

av tekstene virker å være preget av

samfunnsmessige og folkerettslige

utfordringer i dagens kristenfascistiske

USA. Det blir aldri veldig

direkte eller konkret, men det politiske

skinner godt gjennom etter å ha lest

intervjuer med bandet. Heldigvis

står de fleste amerikanske artister på

linje med Sanhedrin, som fornuftige

motvekter til tarvelige trumpister

som Blackie Lawless og Jon Schaffer.

Gitarist og korist Jeremy Sosville har

gjennom karrieren vært innom både

punk, thrash og black metal, men har

utviklet seg på en fenomenal måte

innen bluesbasert heavy metal. Flust

med fete riff, varm og fin gitarlyd, og

glødende solopartier som smelter

hjertet. Albumet er produsert i

samarbeid med Matt Brown og Jerry

Farley i Bearsville studio i Woodstock.

De har laget et ujålete, luftig og

godt produkt som jeg antar ligger

forholdsvis tett opp mot hvordan

bandet låter live, men bandet har til

tross for flere europaturnéer visstnok

aldri spilt i Norge. Coveret er malt

av nederlandske Johan Prenger, og

forestiller en kvinne som leser forbudt

litteratur i skjul fra religiøse fanatikere,

noe som er på vei tilbake i USA, så

her har vi en tankevekkende blanding

av gammel og ny skrekkvisjon. Det er

også malt inn et metal-visuelt klassisk

lynnedslag, så her er det lite å trekke

for.

Karstein Helland

SEIGMEN

Dissonans

Indie Recordings

5/6

23. oktober 2025

Vi har ikke vært mest bortskjemt med

skiver fra Tønsbergs store sønner

de siste årene, men nå gir de tilbake

med renter med ikke mindre enn en

hel trilogi utgitt på rappen, der første

kapittel “Resonans” kom i fjor og da

oppfølger “Dissonans” er det vi blir

servert allerede nå. Forgjengeren viste

meget lovende takter, og det var med

spente ører man spant i gang årets

kapittel for første gang. Vi har fått blitt

kjent med åpneren “(Dyret) 23 Bud” i

godt over et år allerede, og i tillegg til

å være et råtøft singelvalg er det også

en real monumental albumåpner. I det

store og hele er det et i overkant sju

minutter lang crescendo som starter

ballet, og lyrikken burde gått rett inn

i pensum i klassen om mental helse.

Pangstart! Men så kommer det

som i hvert fall for undertegnede er

albumets definitive trumfess, nemlig

tittelsporet. Aldri har jeg hørt Seigmen

så skeivt som under versene – jeg er

selv trommis og klarer ikke å telle meg

frem til fasit og jeg elsker det, og aldri

har de vært mer hissige som i det

vidunderlige nesten punka refrenget.

Her treffer de på absolutt alt. Og for

å virkelig vise til en meget variert skive

følger så rolige og nydelige “Så Nært”.

Nok et forståelig singelvalg som viser

spennvidden i “Dissonans”. “Påfugl &

Psychopat” er nok en sterk tittel som

gjør seg meget godt i helheten på

plata, men som “Shizopen” nok ikke

er den som står igjen i minnet etter

gjennomspilling. Da står det bedre til

med “UVF”, som tross sin nedtonethet

er stor allikevel på sin helt egen

seigmenske måte. Det er det som er

med dette bandet som ikke veldig

mange andre kan vise til, de har en

enorm spennvidde i musikken sin –

men man hører alltid i løpet av et par

sekunder hvilket band man hører på.

Fint er det også at de har inkludert et

klipp fra studio her som gir deg følelsen

av å faktisk være til stede under

innspilling. “For Min Skyld” er enda et

litt roligere spor som passer godt inn i

helheten før det hele avsluttes med en

veldig bra avslutter i “Ave”. Nok ikke like

episk som forrige “Tønsberg” – men

det skulle også bare mangle. Skulle

de ha fulgt opp på samme måte ville

det garantert ikke ha blitt like bra, og

samtidig ekstremt useigmensk. Veldig

fin tale midtveis før den rundes av med

stil lenge før man vil at den egentlig

skal slutte. Ikke albumets sterkeste

kort, men det handler mer om resten

av bunken man sitter med på hånda.

Fin låt, men den bare setter seg ikke

helt. Da står det bedre til med “Disiplin”,

en mer ubeat og fengende låt som er

bra vanskelig å sitte stille til under

gjennomhøring. “Rosemalt” er så en

aldri så liten nedstrippet perle der man

venter på en takeoff som ikke kommer

– og det gjør at låten blir om mulig

enda bedre. Vi liker det uventede, og

der vet Seigmen akkurat hva de driver

med og beviser det gang på gang. Og

da det i aller høyeste grad også gjelder

for “Dissonans” i sin helhet kan man

bare stadfeste at Seigmen nok engang

har levert oss et råsterkt album. Et

meget passende andre kapittel i

trilogien, og det er bare å glede seg til

det siste kommer i løpet av neste år.

Mulig vi der får en royal straight flush?

Tiden vil vise.

Sven O. Skulbørstad

STEVE MORSE BAND

Triangulation

Music Theories Recordings

4 / 6

14. november

Jeg skulle gjerne sett Steve Morse bli

værende i Deep Purple, men veteranen

synes like tilfreds med å gjenoppta eget

triovirke. Årelange kompis og kumpan,

bassist Dave LaRue – med fartstid

fra Dixie Dregs, The Dregs og Flying

Colors, samt batterist Van Romaine,

utgjør dagens band, hvor virtuositet

og Morses distinkte melodier leder

an. «Triangulation» er et temmelig

typisk Steve Morse Band-album, som

aldri tangerer «The Introduction»

eller «Split Decision», med unntak av

skivas ekstensive nøkkelkomposisjon.

Åpningskuttet «Break Through»

innmelder platas livsbejaende ærend

og kunne vært å finne på hvilken

som helst Dixie Dregs- eller Steve

Morse-plate; dette er amerikansk

instrumentalrock eksekvert som jazz.

«Off The Cuff» er dog morsommere og

bærer til skue gitaristens internaliserte

skyld til bluegrass og blues, med

smakfulle jazzakkorder og gnistrende

ensemblesynergi. Morses lyriske

trekk, som etterhånden ble kultivert

av mesterprodusent Bob Ezrin, siver

til overflaten i «The Unexpected»,

uten at stykket imponerer melodisk,

foruten et kontrapunktisk strekk med

ventelige aner i retning Gentle Giant.

11 minutter lange «Tumeni Partz»

går å lese som et indekskort over

nesten alt Morse og LaRue elsker å

terpe på, og dette er unektelig platas

mest progressive, lunefulle og idérike

forekomst, hvor duoens besnærende

blikk på klassisk musikkhistorie, og

særlig barokkepoken, omsider skinner

igjennom. 11 minutter til tross, her tiltrer

ikke et eneste overflødig øyeblikk;

selv bass-soloene er kompositorisk

integrerte. «Tumeni Partz» vil fryde

enhver Steve Morse-fan, Roger Glover

inkludert.

Geir Larzen

STORMING

Celestial Clear Moonlit

Iron Bonehad

4/6

14. november 2025

Storming er et enmannsband

som spiller black metal i 90-tallets

europeiske ånd. Og akkurat

amerikansk black metal er jeg ikke

kjent for å skamrose. ”Cleaved By

Heaven” er første låt og her kjenner

jeg den kalde følelsen fra både lyd, riff

og stemning fra tretti år tilbake. Det

hviler noe synth oppå, som gjør at jeg

vil kalle dette en blanding av Emperor

og Darkthrone, men også mer

folkeaktig stemning som Isengard og

Falkenbach. ”Celestial Clear Moonlit”

er Stormings andre plate og består av

fem låter fordelt på tre kvarter.

Ronny Østli

L. SHANKAR

Answers

Sri Music Inc.

3.5 / 6

17. oktober

India kan skilte med to verdensberømte

Shankar-musikere, som begge har tynt

artifisielle sjangerdoktriner. Den yngste,

L. Shankar – med hjemmestudio i

Malaysia – har solgt over ti millioner

skiver, men er trolig mest kjent

for et vestlig publikum via utallige

samarbeidsprosjekter med Peter

Gabriel, Sting, Michael Jackson og

Frank Zappa. Sangeren, fiolinisten og

låtskriveren sanker et harem av celebre

musikere til årets soloalbum – det 29. i

rekken – heriblant bassist Tony Levin,

og Jane’s Addiction-trommeslager

Stephen Perkins. Kollaboratørene som

i størst grad influerer Shankars egen

musikk er utvilsomt Peter Gabriel og

Sting; tittelkuttet kunne nesten vært

å finne på hvilken som helst soloplate

fra den tidligere Genesis-sangeren.

Materialet oppføres lytefritt og

velfundert, og har en viss progressiv

slagside som aldri undergraver

artistens allmennappellerende popsensibilitet.

Genesis’ 80-tallsproduksjon

ligger også immanent i store deler av

repertoaret, tonalt og instrumentelt,

hvor man særlig besnæres av et popelegisk

stemningssvøpe. Gitt Shankars

bakgrunn skulle jeg dog ønske større

avtrykk fra indisk folkemusikk – og

atskillig mer fiolin. Stundom fornemmer

man at nevnte impulser stagges i en

higen etter global pop-aksept; muligens

er dette prosjektets intensjon. Skivas

pyntelighet til tross, jeg trives greit

i selskap med tittelsporet, «Lot Of

Things» og «Power Within». Balladen

«For You» huser derimot et potensiale

som aldri forløses.

Geir Larzen

STARMEN

Starmenized II

Melodic Passion Records

3 / 6

28. november

Etter sigende skrev image-bevisste

Starmen såpass mange låter til forrige

plate, «Starmenized» av 2023, at det ville

være en forbrytelse ikke å la fansen ta

del i stoffet. Kvartetten, anført av sanger

og rytmegitarist Kristian Hermanson,

opererer i et melodisk tungrocksjikt,

98 NRM 4-2025

norwayrock.net

SKIVER

med ublu 80-tallsaksentuering, og er

blitt godt mottatt hjemme i Sverige.

«Starmenized II» intonerer lovende med

«Trouble», som forener 80- og 90-tallet,

før selskapsbordet og hele paviljongen

klapper sammen i «Born To Rock», ridd

av infantile gjengrop-marer og latterlige

riffklisjéer. Det resterende programmet

fortones like kvalitetskupert; «15 Minutes

Of Pain» er fiffig (dog utilslørt smidd over

Kiss’ 1983-lest), og stemningsgrunnete

«Not Your Enemy» danner spiselig

tidskoloritt, men verken Hermansons

inntagende vokaluttrykk eller god

samspillsynergi kan redde «Fire» eller

andre undermålsanakronismer. Femte

album fra Starmen forbeholdes allerede

overbeviste disipler.

Geir Larzen

TESTAMENT

Para Bellum

Nuclear Blast

5/6

10. oktober 2025

Bay Area-thrasherne slipper i år sitt

fjortende studioalbum (hvis vi tar med

«First Strike Is Deadly»), og jeg lar

meg fascinere over evnen til å tenke

nytt og låte sultent 40 år ut i karrieren.

Mange trodde kanskje de hadde fått

solstikk da singelen »Infanticide A.I.»

ble sluppet i august. Dette var langt mer

black metal enn thrashen vi kjenner fra

Testament. Gjennom Dragonlord vet vi

at låtskriver Eric Peterson er godt kjent

med sjangeren, men det er det seneste

tilskuddet bak trommene, Chris Dovas,

som har gjort det mulig for Testament å

legge seg på en sånn stil med tilsvarende

tromming. Nå er nok denne låta den

mest svarte, men når «For The Love Of

Pain» åpner, skjønner vi at singelen ikke

er en bløff for resten av skivas hardhet.

Nå er jeg for lengst over jo hardere jo

bedre stadiet, men det er en attitude

over det hele som viser et sultent band

som ikke lener seg på gamle bragder,

selv om helheten kanskje kan dra

tankene tilbake til «The Gathering».

Vokalist Chuck Billy viser også nye sider

av seg selv, som i balladen «Meant To

Be». Også vokal ala mer moderne metal

er å høre på enkelte spor, uten at jeg ser

oppgitt noen gjesteartister. Denne platas

gjester står derimot for det orkestrale på

nevnte ballade. «High Noon» beveger

seg litt borti groove metal gata, men jeg

finner også den som en fin og dynamisk

variasjon i helheten. «Nature Of The

Beast» og «Room 117» låter mer typisk

Testament. Selv synes jeg melodiøse

«Havana Syndrome» utmerker seg,

som følges opp av tittelkuttet, som

slutter skiva like hardt som den åpner.

Ti låter og femti minutter er det vi får

av Testament i år, og jeg synes dette er

deres friskeste pust på denne siden av

2000-tallet.

Ronny Østli

THEM

Psychedelic Enigma

Steamhammer

2 / 6

24. oktober

En gang i tiden var de et King Diamondhyllestband,

tyske Them. Siden ble

trangen til å begunstige verden med

egne bravader for stor, og «Psychedelic

Enigma» teller diskografiens femte

langspillplate. Gode intensjoner i kunst

har ingen verdi, hevdet Oscar Wilde

med rette, da selv den nedrigste kunst

er resultat av edle motiver. Them tar

mål av seg å dikte horror-historier,

denne gang influert av intet mindre

enn M. Night Shyamalans eneste

mesterverk «The Sixth Sense», samt

Alejandro Amenábars storslagne

«The Others». Uten å nærme meg

platas tekstlige dimensjon – det aner

meg hvilke litterære genier vi står

overfor – skylder man å bevisstgjøre

verden om den musikalske form

tyskerne velger å drapere sitt

forsøksvis stemningsbaserte narrativ

i, nemlig klinisk, ultra-generisk og

uforskyldt parodisk powermetall.

La meg parafrasere Nicklas Barker

fra Anekdoten og dennes reaksjon

på en svensk journalist som mente

at The Beatles ikke var musikalsk

relevante: «Hur faen tänker man då?!»

«Psychedelic Enigma» innehar null

atmosfære, null musikalsk gangsyn,

null personlighet og null betydning.

Det eneste enigmatiske ved utgivelsen

er dens blotte eksistens.

Geir Larzen

JESSE TOMLINSON

Shit/Shinola

New Noise/Elevator

26. september

4.5 / 6

Fargo-fødte Tomlinson har figurert

som trommeslager, vokalist og

gitarist i flere band, og herigjennom

gapt over et stilspenn fra garasjerock

til soul. Kimene til «Shit/Shinola»

spores angivelig noen år tilbake, da

Laurits Mosseby bragte Tomlinson

med på hytta, i øyemed av å nedfelle

rudimentære demoinnspillinger.

Selvsamme materiale ble siden

fremført på Halden-puben Siste Reis,

en tildragelse som fanget interessen

til produsent og multiinstrumentalist

Freddy Holm. Sistnevnte foredler

Tomlinsons låter med smakfulle legg

av strykere, banjo, steelgitar, perkusjon

og stemningsskodd ornamentikk,

mens altså hytteopptakene – i lett

Per Bergersen-ånd – danner platas

ryggsøyle. Stoffet er udelt mørkt, men

med glimt i øyet, og knytter an til

44-åringens fødested. Stilistisk favnes

skumrende sump-blues, symfonisk

rockabilly, country, visesang med

blodskorpe og angrepsvillig rock, men

trass innbyrdes differensierte uttrykk

bærer hele repertoaret samme filosofi

og distanse til eksistensens kalamiteter.

Platas rå autentisitet og vindskeive

forrettelse trekker sågar intertekstuelle

linjer til utøvere som Alain Johannes,

Martin Rubashov, Calexico, Ledfoot,

Helldorado, David Eugene Edwards,

samt de riktig skumle bluesutøverne av

det 20. århundre. Nakent hjemsøkende

«Dark Clouds» foranstalter suveren

intonasjon, og er, sammen med

Ricochets-fyrrige «If I Had A Hammer»

og smellvakre, til dels Radioheadvennlige

«Here I Am», albumets

nøkkelkomposisjoner. Nevnte bukett

innestår lamenterte fiolinsoloer,

halsstarrig dynamikk, elegant klaviatur,

smektende strykere, blødende

vokalharmonikk og såpass mye patos

at prosjektet uavbrutt står på kanten

av kollaps. Nevnes skal også duetten

med Martine Haugen i «Cowgirl»,

gnistrende kammerorkestrert og

vokalisert. Lett avtagende kvalitet på

tampen av skiva underslår ingenlunde

det faktum at «Shit»Shinola» er én

av Norges flotteste plateutgivelser

inneværende år.

Geir Larzen

TREAT

The Wild Card

Frontiers

5,5/6

21. november 2025

I år er det 40 år siden stockholmarna

i Treat platedebuterte, og veldig

ofte er et band på dette stadiet av

sin karriere på autopilot, blottet for

energi og kreativitet. Men ikke Treat.

De har vært levert mye bedre skiver

siden gjenforeningen enn de gjorde

på 80-tallet. Ikke bare er de bedre

musikere nå enn de var da de lagde

fem skiver på 80- og tidlig 90-tall, de -

eller spesifikt gitarist Anders Wikström

- er mye bedre låtskrivere nå. For etter

gjenforeningen i 2006 har Treat levert

den ene kanonskiva etter den andre,

kjemisk renset for svake låter, og jaggu

gjentar de ikke bedriften med "The Wild

Card", deres femte album i deres andre

liv. Oppskriften er den samme - tretten

sterke låter, meget velskrevne og godt

fremført, og de fleste av typen positive

og energiske tempolåter som gir deg

lyst til å slenge knyttneven i været og

hodet bakover og kauke med av full

hals på de massive allsangrefrengene.

Kred må også gå til bandets nå faste

produsent Peter Månsson, som har

gitt «The Wild Card» en sensasjonelt

bra og glassklar lyd, med trøkk i både

komp og gitarer, og veldanderte lag

med vokal langt frem i miksen. (Glem

det, alt er langt frem i miksen!) Lista

legges øyeblikkelig med første singel

"Out With A Bang", som bygger seg

opp med en atmosfærisk intro, som er

kraftig redusert på videoen. Strålende

refreng og en gnistrende solo fra

Wikström. Og derifra og ut er det en

fryd. Ingen flere låter nevnt, og ingen

glemt. Du kauker med på alle i løpet

av et par gjennomhøringer. (Okei da,

vi må nevne den låten som kanskje

skiller seg mest ut - den Rainbowaktige

"Mad Honey", hvor Wikström

leverer sin mest Blackmoreske solo

noensinne.) Treat høres ti ganger

hvassere og sultnere på 2020-tallet

enn på 80-tallet, og de har et moderne

lydbilde, de er på ingen måte noe

nostalgiband. Skal jeg på konsert med

Treat nå, vil jeg ha mest mulig fra de

fem nyeste skivene – de må gjerne

ta et par gamle låter og, så lenge

det ikke er på bekostning av det nye

gullmaterialet – og vanligvis er det

stikk motsatt. Sverige har lenge vært

markedsførende innenfor sjangeren

melodisk hard rock, og det har kommet

til mange nye, gode band siden Treat la

opp i 1993. Men hvis du er fan av band

som Eclipse, H.e.a.t., Art Nation eller

Nestor uten å kjenne til Treat, så er du

helt nødt til å ta affære. Dette er gull. Det

føles ganske repetitivt å anmelde nye

skiver fra Treat, for de er så bunnsolide

i alle departementer og skuffer aldri.

Skal jeg virkelig kjøre surmaget pirking,

kunne denne skiva blitt kuttet ned fra

tretten til ti-elleve låter, og da hadde

sekseren vært selvskreven, men at vi

både får kvantitet og kvalitet kan man

ikke klage på. En soleklar kandidat til

Årets album.

Geir Amundsen

ULVER

Neverland

House Of Mythology

4,5/6

31. desember 2025

På sitt fjortende album får vi enda en

ny side av Oslobandet. De seneste

skiver ganske så ordinær låtstruktur

og poplåter er byttet ut med et mer

drømmende ambient landskap.

Hovedsaklig instrumentalt, med bruk

av snakk og stemmer som en effekt.

At Ulver går nye veier kjenner vi godt

til allerede fra da bandet ga oss sine

første plater, og jeg synes de stort sett

har kommet godt ut av det. Ikke minst

har de bidratt med filmmusikk, som

kanskje blir nærliggende «Neverland»

i form av å bygge instrumentale

lydlandskaper. Det starer rolig og

stemningsfullt med «Fear In A Handful

norwayrock.net

NRM 4-2025

99

Of Dust». Og det er mye som er rolig

og behagelig på plata, men la oss ta

singelen «Weeping Stone». Ja, den

inneholder behagelig stemning, men

samtidig gir den meg assosiasjoner

til garasje- og støyrock. Og det tenker

jeg om påfølgende «People Of The

Hills» og «They´re Coming The Birds»

også. Det finnes gitar, men jeg tenker

først og fremst at dette er hvordan

garasjerock ville vært elektronisk. Og

bandet legger heller ikke skjul på en

punka tilnærming i skriveprosessen i

form av at det har vært friere og mindre

disiplinert. Et annet element er at det

ikke er noen lang skive, flere av de

elleve sporene er rundt eller under tre

minutter. Og selv om det er elektronisk

synes jeg de får frem nettopp dette

ved at det er såpass upolert. Jeg liker

godt «Welcome To The Jungle», som

ikke er en coverlåt, men derimot veldig

behagelig electronica. Liker man

«Stranger Things», som er ganske

tidsaktuelt, synes jeg «Fire In The End»

kan blandes fint med musikken derfra.

En ny vri fra Ulver i denne runden,

men nok en gang kan jeg konkludere

retningen som vellykket. Plata slippes

digitalt på nyttårsaften, mens fysiske

formater kommer i slutten av februar.

Ronny Østli

RAPHAEL WEINROTH-BROWNE

Lifeblood

Anamnesis Arts

5 / 6

3. oktober

Innen cellist Weinroth-Browne

solodebuterte i 2020 hadde han rukket

å bidra til cirka 200 plateutgivelser.

Foruten permanent medlemskap i

Leprous teller merittlisten arbeider

med blant andre Opeth og Katatonia.

Kanadieren vokste opp som

metallfan, men har samstundes

dyrket celloinstrumentets klassiske

aner. Dikotomien avler en artist med

sjangertranscendens i sitt DNA, og

«Lifeblood» sveiper uavbrutt mellom

såkalt høy- og lavkultur, dog utført

med knappenålspresisjon. Foruten

prog-metalliske dragninger ligger

Weinroth-Browne under for en livslang

elsk til midt-østlig folkemusikk, og som

komponist er det smektende, arabiske

tonesprang som definerer virket. Han

holder godt grep om det sørgmodig

vakre, som ofte understøttes av

elektroniske komp og prosesserte,

gitarmodellerte cello-spor, hvis attakk

i klartekst forkynner hvor artisten

kommer fra. I så måte utgjør særlig

«Ophidian» en nytelse av flammende,

kammermusikalsk virtuositet, gitt

morsomt melodilignament med Flying

Colors’ «Infinite Fire»-refreng, og som

spenner fra Shigeru Umebayashis

reserverte eleganse til Michael

Newmans insisterende uopphørlighet,

smidd over midt-østlig danselest,

med hint av Vivaldi og Musk-Ox.

Elegiske «Pyre» kunne derimot

vært av nordisk oppkomst, mens

«Nethereal» og «Winterlight» sogner

til det kinematografisk fargeleggende

og «Possession» er den arabisk

aggressive. «Lifeblood» syner en

utøver som har gått gradene, og

som forøver et kvalitativt stavsprang

fra «Worlds Within»-debuten. Måtte

angjeldende materiale begeistre

publikum på alle tenkelige sider av det

artifisielle stilgjerdet.

Geir Larzen

WITCHER

Öröklét

Filosofem

3,5/6

4. november 2025

Denne ungarske duoen er et nytt

bekjentskap for meg, men bandet

feirer femten år, og ”Öröklét” er deres

fjerde plate. Liker du atmosfære som

Summoning eller Lustre kan det være

lurt å sjekke disse. Vi er ikke helt der

oppe på kvlitetsstigen, men ”Röghös

Kötött” er ikke milevis unna det vi finner

på eldre Lustre skiver. Og det kan jeg

like. Med unntak av tre minutter lange,

og behagelige avslutningen, ” Piano

Trio No 2”, er de andre fire verkene

over ni minutter. Mye god stemning

i høstmørket på denne plata, som på

norsk betyr evighet.

Ronny Østli

1349

Winter Mass

Season Of Mist

4,5/6

28. november 2025

Det er nå jeg burde vært passe

ovenpå og sagt les min anmeldelse av

konserten fra Parkteatret 20.11.2021 på

Norway Rock Magazine sin nettside,

og latt det være anmeldelsen av denne

plata. Og strengt tatt er det kanskje

ikke mye mer å tilføye heller. Verden

hadde åpnet opp og det var mulig

å oppleve musikk live igjen, og 1349

spiller for et velfylt lokale i sin egen

hjemby, Oslo. På denne tiden er ”The

Infernal Pathway” fra oktober i 2019

bandets seneste skive. Med andre ord

en skive bandet ikke har fått god tid til

å promotere live. At fire låter er hentet

fra denne er dermed ikke unaturlig.

Jeg synes likevel bandet er flinke til å

hente frem store deler av katalogen,

selv om jeg gjerne ville hatt noe fra

debuten. En kan sikkert strides om

hvordan en ideell låtliste bør være når

det kommer et livealbum, men nå har

jeg liten tro på at 1349 gikk på scenen

denne kvelden med tanken om å lage

et livealbum, siden denne kommer nå,

fire år senere. Samtidig skjønner jeg

hvorfor de gjør det, hvis de tilfeldigvis

har dette opptaket liggende. Lyden er

god og balansert, og jeg hører ingen

tekniske blundere som tilsier at dette

burde blitt liggende i skuffen. Jeg har

notert meg at Ravn krydder med litt

renvokal på konsertene, og spesielt i

en setting som dette så synes jeg det

gjør seg veldig godt. Det er vanskelig

å sette karakter på en liveskive.

Konserten ga jeg fem av seks. Jeg er

ikke overbegeistret for liveskiver, men

akkurat denne kvelden er for meg et

dokument på en snodig tid, og jeg

setter pris på at 1349 foreviger dette

minnet.

Ronny Østli

MULTIMEDIA

BOOKS

JON BON JOVI

Forever

Genesis Publications

4,5/6

07. oktober 2025

Det har aldri kommet en offisiell

biografi fra noen av medlemmene

i Bon Jovi - men Jon Bon Jovi selv

retter opp det med sin "Forever", en

tokilos, 270-siders koloss av en bok

med over 1300 bilder som supplement

til historien fra den spede begynnelse

og helt opp til i dag. Men der mange

andre rockebiografier går grundig

inn på oppvekst og de tidlige år, eller

prøver å skape skandaler om omtale

med masse elleville historier med dop

og pornostjerner, føles dette mer som

å sitte og bla gjennom Jon Bon Jovis

private minnebok mens han forteller

litt om de ulike temaene. Her er alt fra

kvitteringen for hans aller første gitar

(en Fender Telecaster til 350 U$D i

1978!), skolebilder og håndskrevne

tekstark til proffe promofotos og fra

studio, turné og på privaten. Første

del (Becoming Bon Jovi, side 9 til 43)

handler om de tidlige årene, før det

fantes et Bon Jovi-band, da han som

tenåring spilte i coverband som Raze,

Atlantic City Expressway, The Rest

og John Bongiovi & The Wild Ones,

hvordan han lærte seg å skrive låter, og

hvordan han jobbet som ryddegutt i sin

tremennings studio Power Station hvor

alle fra The Rolling Stones, Bob Dylan

og Bruce Springsteen og Cher, David

Bowie og Freddie Mercury spilte inn

musikk. Dette studioet fikk han bruke

til å spille inn demoer av egne låter så

lenge ikke betalende klienter brukte

det, og fikk med seg kjente navn som

Ray Bittan og Tim Pierce til å spille inn

"Runaway", som ga ham platekontrakt,

før han engang hadde et backingband.

Del to (Making Records, side 44 til 119)

tar for seg samtlige skiver, inkludert

liveskiver og samleskiver, mens der de

fire første skivene får seks til tolv sider

hver, avspises skivene fra årtusenskiftet

og ut med en dobbeltside med et par

avsnitt med tekst. Og det er fra hans

perspektiv - det nevnes f.eks ikke

at Alec John Such knapt spilte på

studioskivene. Det nevnes knapt at

eller hvorfor Richie Sambora røyk ut,

kun at "This House Is Not For Sale" var

den første han lagde uten Richie. Men

visst er det annen info du ikke har lest

før, for ikke å snakke om alle bildene

som du garantert ikke har sett før. Så

har vi tredje del (Songs, side 120 til

157) hvor han snakker om et par dusin

av hjørnesteinene i låtarsenalet hans,

men det er ikke mer enn et par avsnitt

om inspirasjonen bak hver sang, samt

bilder og håndskrevne tekstark. Her

er også et par sider om låter han har

skrevet for andre artister, som Cher,

Loverboy, Meat Loaf, Ted Nugent og

Alice Cooper, som bodde hjemme

hos Jon et par dager mens de skrev.

Det lengste kapittelet (Performance,

side 158 til 251) tar for seg turneene,

konsertene og TV-opptrednene, fra

den første større konserten, som

support for ZZ Top i Madison Square

Garden, og frem til i år. Her er det

så mye bilder at det også er det

kapittelet du leser fortest. Helt til slutt

er det et avslutningskapittel med

priser, filantropi-virksomheten hans

og en takk til alle. Dette er selvsagt

hovedsakelig rettet mot blodfansen,

og har du en søster som er fan, så er

herved årets julegavetips levert. For de

som sluker rockebiografier som drops

og forventer noe "The Dirt"-lignende

med sex & drugs & rock'n'roll, så bør

man finne på noe annet. Men "Forever"

leverer meget bra ut ifra premissene,

og funker fint som supplement til TVserien

"Thank You, Goodnight: The

Bon Jovi Story".

Geir Amundsen

OZZY OSBOURNE

Last Rites

Hatchette Books

6/6

7. oktober 2025

Det er ikke så lenge siden forrige

100NRM 4-2025

norwayrock.net

gang Ozzy Osbourne kom med en

selvbiografi – «I Am Ozzy» fra 2009.

Forskjellen her er at «Last Rites»

hovedsakelig tar for seg de siste seks

årene av hans liv, fra ulykken som

ødela ryggraden og nakken hans i

2019, og helt frem til hans død i juli i år.

Ozzy er dønn ærlig i denne boken, som

det er vanskelig å lese uten å høre for

seg stemmen hans simultant. For de

fleste av oss har Ozzy Osbourne vært

der helt siden vi ble hekta på rock’n’roll,

og det er fortsatt uvirkelig at han ikke

er her lenger. Men her stuper han rett

ut i kaoset med sitt liv, med ekteskap,

familier og en stadig skrantende helse

og suget etter å klare å stå på en

scene igjen. Og han fremstår veldig

menneskelig med sine bekymringer og

angst, selv om han klarer å formidle det

med sin sedvanlige jordnære humor.

Og selv om det er mye om sykdom,

leger, smerte og ryggoperasjoner her,

så er det nok av tilbakeblikk til hans

gale og elleville dager, med både

Black Sabbath og solokarrieren. Noe

av det har vi lest mange ganger før, fra

forskjellige perspektiver, som da han

beit hodet av en due, eller den fatale

flyulykken 19. mars 1982, som gjorde

uutslettelig inntrykk på ham, og resten

av livet undret han seg hvorfor Randy

Rhoads døde mens han overlevde. Han

er reflekterende over hvordan han har

kommet seg gjennom alt, samtidig som

han omfavner alt det som gjorde det til

den han er, uten å angre på noe. Her er

også hylende morsomme historier fra

hans karriere, ikke minst om hans gode

venn Lemmy og hvordan han skrev

teksten til «Mama I’m Coming Home»,

og selvsagt elleville dophistorier som

bare må leses. Lurer du på hvilke av

hans studioskiver og liveskiver som

han ikke kan fordra, så får du svaret og

begrunnelsen her. Men siden alt dette

fortelles fra Ozzys perspektiv, så blir det

mer og mer vondt å lese jo nærmere

man kommer slutten av boken, for

da vet man at det er også punktum

finale for Mørkets fyrste. Fra han og

Sharon sitter på flyet hjem fra England

etter å ha gjort første opptreden på

flere år på Commonwealth Games i

2022, sammen med Tony Iommi, og

Sharon kommer med ideen om en aller

siste konsert hjemme i Birmingham

i 2025. Mens Sharon jobber med

dette, sliter han med helsa, med flere

ryggoperasjoner, lungebetennelser og

blodforgiftning alvorlig nok til at hele

familien hans satt og gråt og trodde

at alt var over rundt juletider. Men han

hadde et soleklart mål å strekke seg

etter, og han ville ikke la noe hindre

ham i å ta et siste farvel med fansen.

Vi får hans egen beskrivelse av den

historiske avskjedskonserten 5. juli,

som fant sted noen hundre meter fra

barndomshjemmet hans i Lodge Road

14 i Aston, Birmingham. Vi får til og med

hans refleksjoner om livet etter denne

konserten, hvor han hadde opplevd

mer enn det var mulig å forestille seg

for en fattig arbeiderklassegutt med

dysleksi og ADHD. Han vet at han aldri

kommer til å opptre igjen, men han har

planer om en ny skive. Han har det

fredelig og godt hjemme på Welders

House i Buckinghamshire, og vet at han

kommer kanskje aldri til å dra tilbake til

USA, og han synes uansett at England

er så mye grønnere og roligere enn Los

Angeles, og maten er så mye bedre

her. Han snakker til og med om at han

ikke vil bli kremert, men begravet ved

siden av sin store kjærlighet Sharon,

og hva han kunne tenke seg å ha på

gravsteinen sin: «I told you I wasn’t

feeling well.» Og 22. juli, sytten dager

etter avskjedskonserten på Villa Park,

dør Ozzy Osbourne av hjertesvikt i

sitt eget hjem, 76 år gammel. Etter å

ha lest denne på et par kvelder, føles

det mer som om man har tilbragt noen

timer i selskap med en av rockens

mest legendariske sangere, som deler

sine tanker og bekymringer samtidig

som han krydrer hele greia med noen

hylende morsomme røverhistorier fra

gamle dager, godt gjennomsyret av

en livslangt vennskap til Tony, Geezer

og ikke minst Bill. Du blir virkelig godt

kjent med mennesket Ozzy Osbourne,

ikke bare rockeren, galningen eller

realityshow-stjerna Ozzy. «Last Rites»

er essensiell lesning for fansen, og får

du ikke blanke øyne når du nærmer

deg de siste sidene, så er det noe

alvorlig galt med deg.

Geir Amundsen

MULTIMEDIA

FILMS

Ozzy Osbourne: No Escape From

Now

5/6

På SkyShowtime nå

Denne totimers dokumentaren følger

Ozzy Osbourne i de siste fire årene

av hans liv – etter fallet som ødela

nakken hans i 2018, og helt frem til

avskjedskonserten og begravelsen i

juli 2025. Dette er på mange måter

den audiovisuelle utgaven av boken

«Last Rites», som kom i begynnelsen

av oktober. Det er akkurat den

samme historien som fortelles. Men

der boken utelukkende var fra Ozzys

perspektiv, med mange tilbakeblikk

og elleville historier fra tidligere i

hans artistkarriere, så er dette kun

om de siste fire årene, og vi får også

høre fra familien – Sharon, Kelly,

Jack og Aimée – og musikerne som

har spilt og turnert med ham, som

Tony Iommi, Zakk Wylde, Andrew

Watt, Chad Smith, Billy Morrison,

Robert Trujillo, James Hetfield, Slash,

Duff McKagan, Mike Inez, Billy Idol,

Maynard James Keenan, Tom Morello

og Billy Corgan, som tørker tårer mens

han intervjues om avskjedskonserten.

Et filmteam besøkte og intervjuet Ozzy

og Sharon med jevne mellomrom

disse siste årene, og det er tidvis

hjerteskjærende å se Ozzys forfall

mens han stadig må utsette og til

slutt kansellere avskjedsturneen,

mens han kjemper mot smertene

og de mange sykdomsplagene i

håp om å klare å stå på scenen

igjen, om så bare for en låt, som på

Commonwealth Games i London

i 2022, på innvielsesseremonien til

Rock & Roll Hall of Fame i 2024, og

på tidenes heftigste avskjed som en

artist noensinne har tatt, Back To The

Beginning hjemme i Birmingham i juli

2025. Vi vet jo alle hvordan dette endte,

så det er både godt og forferdelig

vondt å følge ham gjennom disse

månedene, og å se hvor mye han

betydde for alle rundt seg. Dette er

obligatorisk å se, ikke bare for fansen,

men for alle som har en sunn interesse

for musikkhistorie. Men som alltid:

boka var bedre!

Geir Amundsen

MEGADETH: BEHIND THE MASK

3/6

På kino 22. januar 2026

I forbindelse med at Megadeth slipper

sin avskjedsskive den 23. januar, blir

det kvelden før vist en dokumentarfilm

på kinoer i 35 land verden over, som

skal fungere som en forhåndslytt på

den nye skiva. Filmen har en spilletid

på 1 time og 49 minutter, inkludert

alle elleve låtene på skiva. Men som

dokumentar er ikke denne mye å

skryte av. Det er kun én stemme du

hører i løpet av de 119 minuttene, og

det er Dave Mustaines. Ingen andre

blir intervjuet. I korte trekk er det Dave

som ønsker velkommen, Dave som

snakker om hver enkelt låt på skiva

vekselvis med at låten spilles, Dave

som forteller litt om bandets historie og

hver av skivene, og Dave som takker

fansen for støtten gjennom 40 år. Dette

hadde blitt så mye mer interessant hvis

vi også hadde fått høre fra bandets

andre tre medlemmer, for ikke å

nevne de andre musikerne som blir

omtalt av Dave, som Marty Friedman,

Chris Poland, Dave Ellefson og Jimmy

DeGrasso. Du må gjerne dra på kino

den 22. januar hvis du er skikkelig ivrig

på å få høre «Megadeth» 12 timer før

alle andre, men vit før du kjøper billett

at dette er i praksis et times langt

intervju med Dave Mustaine avbrutt av

de elleve låtene på skiva, ikke noe mer.

Geir Amundsen

RETRO

EDGE OF SANITY

Unorthodox

Century Media

5. desember 2025

Vi har i løpet av det siste året fått alle

Edge Of Sanitys plater reutgitt. Dette

inkluderer også «Elegy – Chapter

One», en samling av bandets demoer.

Platene er ikke utgitt i kronologisk

rekkefølge, og nå i desember får vi

bandets andre plate «Unorthodox».

I likhet med foregående utgivelser

er denne dobbel. Vi får den originale

«Unorthodox» remastret på CD 1. Da

skiva ble sluppet på Black Mark i 1992

var det fortsatt vinylutgivelser, med

bonusmateriale på CD. Dermed får vi

vinylens tolv spor, samt tre låter jeg

mener er det som verserte som CD

bonus. Dette var også en tid da man

skrev brev og mottok flyere, og jeg

bestilte «1992 Promo» av Dan Swanö.

Jeg hadde ikke hørt debuten, så for

meg er denne promoen første møte

med bandet, og jeg likte umiddelbart

det melodiøse oppi den klassiske

skitne svenske death metallen. På

den tiden tror jeg ikke jeg hadde hørt

noe lignende. Idag er svensk death

metal med melodi viden kjent. Ikke

var de fra Gøteborg heller, Finspång

er litt nærmere Stockholm Første

spor «Enigma» er fremdeles en stor

favoritt, sammen med «In The Veins-

Darker Than Black». Vet ikke man

brukte progressiv om «Enigma» på

den tiden, men låta er jo definitivt det.

Når jeg analyserer den nå synes jeg

nok det er i overkant oppstykket med

alle disse riffene, men nostalgien ved

det hele trumfer for min del. Nå er skive

to en remix av plata og her synes jeg

de har balansert lydbildet slik at det

gir mer flyt i det hele. Synthen er nok

også litt mer fremme enn på originalen.

I ettertid har Dan Swanö gjort

progressive Nightingale, hvis skiver

også er blitt reutgitt i samme åndedrag,

og hvor «WHITE DARKNESS» slippes

samtidig som denne. Det er lett å

høre denne progressive fascinasjonen

allerede her. Jeg synes fremdeles dette

er en stor skive, som fortjener å nå ut

til nye lyttere.

Ronny Østli

norwayrock.net

NRM 4-2025 101

CONFESS

In Pursuit Of Dreams

Evin Productions

7. november 2025

Enkelte kjenner sikkert til historien

om Confess, og da kanskje gjennom

intervjuet her i Norway Rock Magazine

tidligere i år i forbindelse med bandets

fjerde plate, «Destination Addiction».

«In Pursuit Of Dreams» er duoens

andre plate, og er deres siste plate laget

hjemme i Iran. Det er låter fra denne

som førte til at begge medlemmene

to uker etter utgivelse ble arrestert

for blasfemi og propaganda mot

landet, og som ledet gutta på flukt

fra hjemlandet. En reise som endte i

Norge. Nå feirer skiva ti år og kommer

i remastret utgave med tre bonuslåter.

«Teh-Hell-Ran» åpner og er en rocka

thrasher, med sterke referanser til

Pantera. Musikalsk ganske ufarlig, selv

om tittelen antagelig har fått noen til

heve øyenbrynene. Dette er for øvrig

første singel fra denne reutgivelsen.

«I’m Your God Now» følger på og er

en tyngre og groovy låt. Siyanor [-13]

var musikkstudent i Iran, og det er

vanvittig mye fett gitarspill på skiva. I

likhet med Confess i dag er dette en

variert plate. Bandet hadde da, som nå,

med DJ, og bandets hip hop bakgrunn

kan tydes under teppet av groove

metal, Sepultura og Pantera. Selv er

jeg svak for de mer thrasha låtene

som eksempelvis «Thorn Within». De

tre bonuslåtene er tidligere utgitt, og

de er hakket tyngre og ikke samme

type riffbonanza som befinner seg på

store deler av den øvrige skiva. Men

jeg synes likevel de glir fint inn. Jeg er

litt usikker på om vi snakker noe fysisk

format av denne reutgivelsen, men skal

du ha noe på øret ute på farten kan jeg

så absolutt anbefale denne.

Ronny Østli

god thrash metal. I dag skal vi innom

den japanske avdelingen, også dette et

thrash metal band. «Tears» er bandets

tredje og siste plate, og ble sluppet

på Howling Bull i 1992. Japan hadde

allerede eksempelvis Sabbat, som

er hakket mer black metal. Outrage

hadde et navn som strakk seg utenfor

landegrensene, men deres thrash var

mer amerikanisert og tilpasset seg

hvilket lydbilde som var inn i tiden. Et

sted imellom her finner vi Sacrifice.

Jeg tenker Speed Kills samlingene

fra midten av åttitallet. Band som

Onslaught eller Destructor er gode

sammenligningsgrunnlag. Og kanskje

Sepultura rundt «Schizophrenia».

Ganske så røfft og småskittent, og jeg

synes det er en bra skive. Både lyd og

stil henger igjen fra Speed Kills tiden.

«Tears» består av åtte låter, inkludert

Strapps coveren «Down To You».

Da denne originalt kun kom på CD

er det nå tid for å få dette japanske

musikkdokumentet også på vinyl, ved

siden av CD. Og det synes jeg du skal.

Sacrifice ble oppløst samme år som

«Tears» ble sluppet, men gjenoppsto i

2013 og er fortsatt aktive, uten at det

har kommet noe ny musikk.

Ronny Østli

SACRIFICE

Tears

Relics From The Crypt

19. desember

Det er mulig å finne skiver med ganske

mange band som bærer navnet

Sacrifice. Og kanskje må du lete litt, for

disse bandene var gjerne fra land som

ikke har vært like store leverandører

av metal. Canadas Sacrifice er nok det

mest kjente, som fremdeles leverer

102NRM 4-2025

norwayrock.net

norwayrock.net

NRM 4-2025 103

Norway Rock Magazine #4-2025

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?