Nina Bratland

Folelser i flyt:Layout 1 30-09-09 10:03 Side 80 

Ønsker du deg en kjæreste? Lengter du etter romantiske opplevelser, flørt og erotikk? 

Det er alltid et nettsted som vil hjelpe deg å finne den rette. Kjærlighetsjakten på Internett fortsetter, med økt 

styrke og stadig flere involverte. Men hvordan oppleves det å begi seg ut på disse store jaktmarkene? 

Hva er motivasjonene for å bruke nettet til akkurat det? Hvordan presenterer man seg? Hva skjer underveis? 

19 aktive kontaktsøkere bidrar her til å oppklare og nyansere flere spørsmål om kjærlighet på Internett. 

Nina Bratland 

Kulturhistoriker, ansatt ved Norsk Telemuseum med forskning og foto som viktigste arbeidsområder. 

Har tidligere utviklet egne prosjekter som frilans utstillingsprodusent, tekstforfatter, fotograf og bilderedaktør. 

ISBN 978-82-91335-38-4


Nina Bratland 

nett 

flyt


Norsk Telemuseum 2009 

Foto: Nina Bratland 

Design: Pernille Våge 

Trykk: Zoom Grafisk AS 

ISBN: 978-82-91335-38-4


RAMMER 

4 Innledning og spørsmål 

Begrepenes omgivelser 

6 Å søke mot din perfekte match 

7 Kjærlighet, regn og en teknologi til tjeneste 

Fortellerne 

11 Å søke kontakt med de som søker kontakt 

12 Samtalens indre liv 

13 Angrepsvinkel 

MØTER 

innhold 

15 

Med speil og kikkert 

Begynnelser 

18 Profiler 

22 Kontakt 

25 «Det der ser du i løpet av to sekunder» 

29 «vi passer bedre som venner» 

32 «det er et spill på en måte» 

33 «Hvis du vil ha noe, så må du bestille det» 

35 «en jeg aldri ville møtt andre steder» 

NETTLIV 

36 

Tekstbehandling 

«Forfør med ord!» 

37 Skrive når du har tid, lese når du har tid 

39 «en sluse for å luke ut folk» 

40 Tekstflørt 

40 «Ord deling» 

42 Mer enn rettskriving 

43 Skrive og skrive og skrive og skrive? 

44 «i det du har gått ut døra…» 

Masker og scenebelysning 

45 Synlighet i søkeprosessen 

46 Anonymitet. Et sted å begynne 

48 Bilder. Ansikt, kropp, landskap 

50 Uro 

51 Anonymitet. Et sted å være 

52 Mellom anonymitet og åpenhet 

54 Et av samtidens prøverom 

Ettertanker 

56 «Hvem er jeg, som driver og sorterer mennesker?» 

Følelser i flyt 

59 En flerstemt utstilling 

60 Seks historier


Rammer 

Innledning 

Vårt Land presenterte 17. november 2003 en historie 

med overskriften «Kjærligheten surfet». «Kirkeverge 

og sauebonde Erling Hansen surfet på internett – og 

fant seg kone i Wisconsin. I dag er Shelly trygt etablert i 

Rennebu, som fru Hansen». Det var forholdsvis tidlig i 

nettdatingens historie, men aktiviteten ble satt inn i 

4 

de tryggeste rammer vi kan tenke oss. Når en kirkeverge 

og sauebonde fra Rennebu surfer på nett, gir 

det trippelassosiasjoner til noe pålitelig. Wisconsin er 

langt unna, men kjent som et mål for norsk utvandring, 

og det føles som et lite regnestykke går opp når 

noen vandrer motsatt vei og blir en godt gift fru Hansen.


Medieomtalene av nettdating på begynnelsen av 

2000-tallet var stort sett positive og nysgjerrige. Noen 

advarsler dukket opp innimellom, men den positive 

trenden varte. Etter hvert ble kontaktsøking på nett i 

tillegg omtalt som utbredt og vanlig. Drammens Tidendes 

lørdagsmagasin kunne 16. september 2006 fastslå 

at «Amors piler er blitt digitale. Nå treffer de 

hvem som helst og hvor som helst.» Aftenposten 

hadde samme overbevisning 9. juli 2007. «Nettet er i 

ferd med å danke ut byen som sjekkested. Voksne 

single har verken tid eller lyst til å sjekke på gamlemåten.» 

Men fra 2008 ble motreaksjonene også tydelige. 

Pernille Dysthes bok Besettelsen ble omtalt som 

en avsløring av at nettdating er avhengighetsskapende 

og farlig. Romanens hovedperson strevde riktig nok 

med en form for besettelse, men den destruktive, ensidige 

hengivelsen som ble beskrevet hadde ganske 

lite med nettaktiviteter å gjøre. Boka klarte allikevel å 

bringe noen skyggesider av temaet opp til diskusjon. 

Det samme gjorde amerikanske Virginia Vitzthum 

med sin bok I love you – let’s meet. Adventures in online 

dating fra 2007. Den ble etter hvert omtalt i flere 

skandinaviske medier, som et teoretisk grunnlag for å 

si at: nå har vi gått for langt inn i nettverdenen. Nå må 

vi finne tilbake til virkeligheten. Gjennom egne erfaringer, 

og intervjuer med andre nettdatere, klarte 

Vitzthum å formidle en del tapte illusjoner og en slitenhet 

i forhold til hele fenomenet. Hun gir eksempler 

på folk som har vært på date med over to hundre personer, 

og viser til mange nådeløse former for av-visning. 

En negativ konsekvens av å date på nett, mener 

hun, er at vi har fått en kynisk shoppinginnstilling til 

det å finne en partner. 

Det er vanskelig å tenke seg mangfoldet av opplevelser 

som ligger mellom disse ytterpunktene av ekteskap 

og lykke, besettelse og kynisk shopping. Men det 

er lov å prøve seg. Omtrent samtidig som sauebonden 

var ute og fant sin kjære i Wisconsin, oppsto min nys- 

5 

gjerrighet på dette temaet. Men interessen og idéene 

materialiserte seg i et konkret prosjekt først i 2006. 

Da tok Norsk Telemuseum temaet nettdating med seg 

til et samarbeidsprosjekt med Maihaugen på Lillehammer. 

Vi fant hverandre i felles interesser og Helge 

Sognli ga prosjektet et navn Følelser i flyt. Blant resultatene 

er to artikler i publikasjonen «På sporet av 

den tapte samtid», produsert av Samtidsnett og utgitt 

av Norsk Kulturråd i april 2009. 

Og der kunne det hele vært avslutta. Men jeg hadde 

bare brukt en liten bit av et intervjumateriale og ville 

gjerne formidle temaet i flere måter. I en gruppe 

sammensatt av personer med ulike faglige 

ressurser, begynte vi i Norsk Telemuseum å jobbe 

parallelt mot en utstilling og en ny tekst. «Mitt» tema 

ble vårt, og nye innspill bidro til å vri på perspektivene. 

Diskusjoner med prosjektleder for utstillingen 

Gro Ellefsen har hatt en viktig påvirkning på teksten. 

Det har også forslagene fra Anne Solberg, Thomas 

Ulrich og Eva Karbø. Mezcla06 har bidratt med flerfaglig 

tekstkritikk utenfra. 

Informantene har uansett gitt det viktigste bidraget. 

Samtalene med dem har hele tiden stått i sentrum og 

gitt gode muligheter for å ta opp flere grunnleggende 

spørsmål om det å søke kontakt på nett. Hva er det 

for eksempel som motiverer folk til å bruke Internett 

for å søke etter kjærlighet? Hvordan presenterer man 

seg selv på nett når målet er å oppnå nær og fortrolig 

kontakt? Hvordan oppleves de første nettmøtene? 

Hvordan oppleves det å møtes ansikt til ansikt med en 

du har møtt på Internett? Hva skjer underveis? 

Hvilke typer samtaler pågår? Hvilke personlige 

erfaringer kommer ut av det å søke kjærlighet på 

Internett?


Rammer 

Begrepenes 

Å søke mot din perfekte match 

Hva er kontaktsøking på nett, og hvordan foregår det 

egentlig, rent teknisk og praktisk? De spesielle 

sjekke-nettstedene er populære og får mye oppmerksomhet 

fra pressen. I tillegg søker folk kontakt via 

nettsamfunn, diskusjonsfora, epost, sjatting og blogger. 

Mange nettsteder er altså konstruert nettopp for 

å imøtekomme mennesker som søker en partner. 

Match.com, Finnenvenn, Sukker, Gaysir, Møteplassen, 

Cupido, Q500, Spray Date, Blink, Be2 med flere. 

Felles for de fleste er at de tilbyr et verktøy, en «datingtjeneste». 

Verktøyet krever operasjoner i flere 

ledd: Du registrerer deg og etablerer en profil, en beskrivelse 

av deg selv, helst med ett eller flere bilder. 

Deretter tar du en form for personlighetstest. Q500 

kaller det en «relasjons-test»: «Når du har tatt relasjonstesten, 

kan du matche deg mot andre medlemmer 

og se hvor godt dere passer sammen» Testen består av 

en lang rekke personlige spørsmål, dine og andre 

medlemmers svar blir sammenliknet og det utkrystalliserer 

seg noen mulige partnere. Du får informasjon 

om hvem som matcher deg best. Be2 formidler det 

glade budskap til et av sine medlemmer på denne 

måten: «Kjære wasp, Evalueringen til din personlighetstest 

sier at du og orion (46), fra Elverum passer 

sammen veldig bra og kunne være din perfekte match. 

Nå er det opp til deg å finne ut om orion kan være ditt 

6 

livs kjærlighet! Logg inn nå og finn ut mer om ham...» 

Om wasp oppsøker orions profil får hun se en nærmere 

beskrivelse av personen med dette dekknavnet, 

kanskje noen bilder. Og kanskje sender hun en melding 

– hvis hun blir fristet til det. Så langt har prosessen 

foregått i anonyme former. Men hvis wasp og orion 

får kontakt, er det opp til dem selv når eller om de vil 

snakke sammen under sitt eget navn. 

Dette er hovedtrekkene i den etter hvert så populære 

aktiviteten kontaktsøking på Internett. 

Kontaktsøking og kjærlighet er velkjente og velbrukte 

ord som ikke kan kalles fremmedord eller analytiske 

begreper. Betydningen varierer med de sammenhengene 

ordene inngår i og jeg lager derfor ingen strenge 

og kompliserte definisjoner. Jo Helle-Valle tar for seg 

noe liknende i artikkelen Kontekstualiserte medier, 

kontekstualiserte mennesker (2007) Hans utgangspunkt 

er begrepene «hjem» og «familie»: «Dette er 

begreper som brukes av de vi studerer, og betydnings - 

innholdet endres etter hvem som snakker, hvem som 

lytter og hvilke situasjoner kommunikasjonen skjer i». 

Han mener også det blir feil å definere denne typen 

begreper for presist. Forskjellig bruk skaper altså forskjellige 

betydninger og det kan være vanskelig å 

finne en essensiell kjerne. Men det kan allikevel være 

interessant og nyttig å gi et hint om hvilke omgivelser 

begrepene kan forventes å opptre i.


Kjærlighet, regn og en teknologi til tjeneste 

Kjærlighet er både et mål og et slags omdreiningspunkt 

for de fleste av dem jeg har snakka med om 

kontaktsøking på Internett, men ordet i seg sjøl er 

lite brukt under samtalene. Kanskje er det de mange 

måtene kjærlighet blir eksponert på i medier og andre 

offentlige sammenhenger som gjør at det hersker en 

viss usikkerhet om når det kan være riktig å hente det 

fram til personlig bruk. Dessuten ligger jeg litt i forkant 

når jeg interesserer meg for jakten på kjærlighet. 

Informantene snakket som oftest om et ønske og om 

en mulig kommende begivenhet. I denne forbindelsen 

blir derfor kjærligheten et slags forstadie, der den fungerer 

som en form for kommunikasjon og en underliggende 

motivasjon for å søke kontakt. Den tyske 

sosiologen Niklas Luhmann (1995) mener kjærlighet 

kan ses som et medie som aktiviserer bestemte koder. 

Kodene gjør det enklere å snakke sammen i ellers litt 

spente situasjoner. Det finnes en flere hundre år lang 

historie for å se på kjærlighet som en adferdsmodel 

der roller spilles helt bevisst og planlagt. Uten å 

undervurdere det følelsesmessige innholdet. Det står 

ganske enkelt et apparat til rådighet allerede før man 

har kommet i nærheten av en eventuell partner. 

Ulempen er at det også gjør mangelen på en partner 

ekstra merkbar. Men når det fungerer, når mennesker 

snakker sammen og oppnår spesiell kontakt er kjærlighetens 

koder lett gjenkjennelige. Hvordan er det 

ellers mulig å tolke antydninger og veldig små tegn 

som store følelser? På en nærmest magisk måte kan 

kjærligheten gjøre kommunikasjonen ekstra intensiv 

ved at informasjon blir holdt tilbake. Det er også klart 

at to personer har kommet et stykke på vei inn i kjærlighetskodene 

når de kan snakke i det uendelige uten 

å egentlig ha noe å si hverandre. Kjærligheten er i tillegg 

en turbomotor for kreativitet og lærevilje. 

Uansett værforhold. 

7 

Regnet i Bergen for eksempel, kan føles som en kjølig 

befrielse, når en av pubene på brygga blir litt for tett 

og varm. Den friske lufta skyller gjennom håret og inspirerer 

til lett jogging – over Fisketorget og Strandgaten, 

videre langs Torgallmenningen, forbi stengte 

butikker og åpne barer, opp de brede trappene til 

Johanneskirken. Her er det god oversikt over det 

meste. Alt det ble for mye av: varme, støy, blikk i feil 

retning – øl, chilinøtter, gode og dårlige hensikter. 

Men det er lys natt over byen, det er vår, regnet er 

mildt og det er andre muligheter. I en sidegate noen 

blanke brosteinmeter unna finnes hotellrommet, som 

en stille hvit oase med store vinduer mot bakgården. 

Over takene skimtes blågrønne åser, Fløyen rett til 

venstre og Ulriken lenger ut til høyre med antennemasta 

som fordeler sine signaler pent utover Vestlandet. 

Minibaren serverer og laptopen lyser kjølig 

inviterende. 

ville: hei sein i dag, er ute på tur, hatt noen svette 

pubrunder mm 

zadpig: ikke bra? 

ville: …jo… men bedre nå 

zadpig: ok fint at du er her …har holdt meg inne en 

stund 

ville: ble d konsert i går? 

zadpig: jepp ganske voldsom sak, men bra ..delvis bra 

ville: delvis? 

zadpig: ja, traff de folka fra jobben, ble med dem ut, 

får liksom aldri fri 

ville: du må jo bare si nei da 

zadpig: er dårlig til d 

ville: øv deg! 

zadpig: NEI …men du da.. svette pubrunder? Får jeg 

intime detaljer? 

ville: ee..lite å hente 

zadpig: NEI (sa d igjen) bikkja stakk ut – j har to, 

krever sitt, har du dyr? 

ville: ja.. hund også... rottweiler


zadpig: oj, krever mye trening 

ville: mm... blir veltrent jeg og da 

zadpig: heh sunn livsstil og sånn …og hva drikker du? 

ville: mm dyrt, godt, mye igjen 

zadpig: fint j joiner, men må hente b…var forresten no 

mer musikk j lurte på, straks tilb… 

En virtuell hund er født. Et kjærlighetsbarn skapt i 

snublende fart, i forførende nærhet og på betryggende 

avstand. Det var den rottweilern som dukka opp fra 

et uventa sidespor, en hun kjente en gang, et tålmodig, 

rolig vesen, ingenting å frykte. Andre sider ved hundelivet, 

de tyngre aspektene, var ikke i fokus akkurat 

nå. Det handla om å nå fram, å si ja, å bygge en historie. 

Noe å gå videre på, selv om det å gå videre vil 

kreve et drap av hunden, et æresdrap. Nye dyr og 

mennesker vil komme til å blande seg inn i historien, 

som gode og dårlige erstatninger. Kjærligheten krever 

og utvikler, sender folk ut på reiser – mye lenger enn 

til Bergen. Hun har begynt å logge seg på nesten hver 

dag for å se om han er der. Han er der, nesten hver 

dag. Han logger seg på nesten hver dag for å se om... 

«Forelskelse gjør den kloke dum» sier Knut Hamsun 

i Markens grøde (1917, 1998). Han har sikkert noen 

gode eksempler på det. Men generelt sett tror jeg det 

er stikk motsatt. Energien som bygges opp under en 

mulig forelskelse skaper interesser og kunnskaper vi 

trodde vi aldri skulle kunne oppdrive. Varmen fra et 

heftig internettmøte mellom ei jente fra Vadsø og en 

gutt fra Berlin, resulterte i tysklandsbesøk og avanserte 

språkstudier i et vintermørkt Finnmark. Forelskelsen 

bleknet riktignok i takt med vårhimmelen og 

sola som steig, men Vadsøjenta fikk en etterlengta 

jobb som omviser for tyske turister på det lokale museet. 

En annen bekjent tok jobb på en soppfarm – for 

å komme i nærheten av en nettforelskelse på Vestlandet. 

Dette ble heller ingen lang historie, men hun kan 

8 

fremdeles unaturlig mye om innhøsting av sopp. 

Forelskelsen gjør kanskje den kloke litt hensynsløs og 

enspora. Men ofte lærevillig og kreativ. Det handler 

om en helt spesiell, intens kommunikasjon, der ordene 

ofte får stor betydning. Forelsk elsen kan være 

verbalt briljerende, ertende, imponerende eller distinkt 

og lavmælt. Drømmen om å berøre veves tett 

sammen med ord som berører. 

Vi «forfatter» våre individuelle kjærlighetshistorier, 

avhengig av det vi opplever. Fragmenter av orgelmusikk 

vil for eksempel minne meg om en kjølig 

morgen i mai for noen år siden, da jeg var på vei over 

plassen foran domkirken i Göteborg. Døra til kirken 

sto åpen, en plutselig regnskur og en del nysgjerrighet 

gjorde at jeg søkte inn. Her hadde jeg jo aldri vært. 

Det store, litt spartanske kirkerommet virka tomt og 

stille, men etter bare et par minutter ble det fylt av 

musikk. Organisten satte i gang med øvelser på det 

enorme kirkeorgelet. Jeg aner ikke hva som ble spilt, 

og det er ikke viktig. Akkurat da handla det om meg, 

om en følelse av å være priviligert og utvalgt – en 

viktig bestanddel i oppfatningen av hva kjærlighet kan 

være. Fantasien var aktivt med på å plassere meg i begivenhetenes 

sentrum for en liten stund. «Like viktig 

som hukommelsen er innbildningskraften», sier psykiater 

Svein Haugsgjerd i sin bok Kjærlighetens kraftlinjer 

(2005) «Innbildningskraften er evnen til å danne seg 

bilder i fantasien, evnen til å se for seg ting som kunne ha 

skjedd, herlige eller skremmende ting som kan tenkes 

å skje, ting som overhodet ikke kan skje men som til 

tross for det kan ha en effekt, urovekkende eller balsamisk». 

Haugsgjerd tar utgangspunkt i private tanker 

og følelser og han opplever kjærligheten som både 

skremmende, forlokkende, tosom, ensom og forbundet 

med en mangel, noe man leter etter hele livet. I 

psykoterapi er dette alltid et hovedtema – en kontinuerlig 

kamp for å oppleve, dele og bevare kjærlighet.


9


Internett følger opp dette komplekse kjærlighetstemaet 

med å tilby en kompleks form for kommunikasjon: 

Et teknologisk system som binder mesteparten 

av verden sammen i et nett av impulser og kontaktmuligheter. 

På tross av Internetts utbredelse og mangfoldige 

bruk, har det lenge eksistert en myte om at 

informasjonsteknologien er kald og fremmedgjørende. 

Vanlige påstander i den forbindelse er at 

teknologien fjerner oss fra hverandre, fra nære relasjoner, 

fra gode kulturelle opplevelser og fra offentlige 

møteplasser. I den omfattende artikkelsamlinga 

Estetiske teknologier 1700–2000 (2005) blir forbind- 

10 

elsene mellom teknologi, estetikk og sansning diskutert 

fra mange forskjellige vinkler. Redaktørene 

Gunnar Iversen og Yngve Sandhei Jacobsen kan innledningsvis 

konstatere at «Det «romantiske» skillet 

mellom de anskuelige ordene og bildene på den ene 

siden, de abstrakte tallene og tegnene på den andre», 

har mistet sin tidligere betydning og at teknologien er 

kunstartenes underliggende vilkår. Jan Omdahl (2003) 

stiller det litt enklere spørsmålet «Kan det være slik at 

informasjonsteknologien tvert imot er full av kjærlighet, 

lidenskap og varme – fordi vi ikke kan la være å 

fylle den med det?»


Rammer 

Fortellerne 

«Fortellinger er mer enn historien som blir fortalt. Det 

er måten historien blir fortalt på, måten den blir lyttet 

til – og måten historiefortelleren tilpasser historien i 

forhold til lytteren og i forhold til tid og sted der fortellingen 

fortelles.» (Dagny Stuedal 2003) 

De snakka med meg, så på meg, så opp i taket og ut 

av vinduet, drakk kaffe, ble stille, tenkte seg om, lo, 

engasjerte seg, ble provosert, veiva med armene – de 

fortalte. De ga meg sin historie, sin versjon av dette 

fenomenet. Fordi de hadde vært der, eller befant seg 

midt i det. De kjente til det jeg ville vite noe om. Og 

jeg fikk hele tida vite mer. Temaet kjærlighet på Internett 

berører. Det kommer overbevisende til syne på 

nettsidene, ved omtaler i mediene og i mer eller mindre 

tilfeldige samtaler i hverdagen. Nærstudie av et 

utvalg nettsteder ville vært interessant, med sitt overstrømmende 

innhold av kjærlighet i alle varianter – 

tekst, bilder, film og kontinuerlige samtaler. Men alt 

engasjementet for denne kommunikasjonskanalen ga 

meg en egen nysgjerrighet i retning av tankene bak, et 

behov for å gå et skritt nærmere den personlige fortellinga. 

Jeg ga meg sjøl en akkreditering «back 

stage», der ønsker begynner, roller skapes og handlinger 

vurderes. 

11 

Å søke kontakt med de som søker kontakt 

Menneskene jeg ville snakke med var de som hadde 

erfaring med å søke kontakt, flørt, erotikk og fortrolig 

kommunikasjon via Internett. Jeg ville gjerne møte 

noen som kunne fortelle om målretta jakt på den 

store kjærligheten, uavhengig av hva resultatet ble. I 

tillegg var jeg interessert i å få vite noe om de møtene 

som skjer mer tilfeldig gjennom generell internettbruk 

– sporadisk og varig e-postkontakt, uforpliktende 

sjatting, møter gjennom interessegrupper og diskusjonsfora. 

Når internettbruk og mobiltelefoni, skal vurderes, 

omtales, krisemaksimeres, lovreguleres og forskes på, 

er det ofte ungdomsgrupper som står i fokus. Det er 

forståelig, siden de som har vokst opp med moderne 

kommunikasjonsformer antas å innlemme disse i sitt 

sosiale liv på en annen og mer integrert måte enn alle 

som har tatt dette i bruk i voksen alder. Men i tillegg 

finnes motiver som både er overflatiske og noe utgått 

på dato. Internett og mobiltelefoner oppfattes fremdeles 

som nye fenomener, og nye ting settes gjerne i 

sammenheng med nye mennesker. Mobiltelefonen 

hadde et 40–års jubileum i Norge i 2006 (Bastiansen 

2006) og Internett har vært i bruk for folk flest i ca 15 

år. Vi snakker om samtidsfenomener med en relativ 

kort historie, men samtidig med rask utbredelse i


verden. Mye har skjedd og nå er de fleste med i samtalen. 

Denne gangen skulle det derfor handle om internettbruk 

hos voksne personer. 

Under den konkrete jakta på intervjukandidater, fikk 

jeg et inntrykk av at de befant seg overalt og ingen 

steder. Jeg brukte mitt personlige og mitt profesjonelle 

nettverk, jeg reiste, jeg fant fram til utvalgte 

kontaktpersoner spredt utover landet, og jeg la til 

noen-som-kjenner-noen-prinsippet. Det ble mange 

uformelle og engasjerte samtaler blant kjente og 

ukjente, på jobben, kaffebaren, puben, toget og bussen. 

Folk kom allikevel ikke løpende, og de sto ikke i 

lange køer for å gjøre avtaler om intervju. Dette 

handla ikke om audition til et danseteater, det var verken 

penger eller berømmelse å hente. Det var et langt 

skritt å ta fra en uforpliktende samtale til et intervju 

med lydopptak. Litt tid tok det, men etter hvert var 

det flere som også syntes det var greit og interessant 

å ta et ekstra skritt. 

I de daglige, uformelle samtalene var jeg en vanlig 

deltaker. Under intervjuene var jeg utstyrt med effekter 

som satte meg i en annen posisjon. En velfundert 

nysgjerrighet, et teoretisk forarbeid, en lang spørsmålsliste, 

registreringsskjemaer og lydopptaker. Jeg 

hadde en kulturinstitusjon i ryggen og jeg hadde noe å 

hente. For å få dette «noe» skulle jeg be folk snakke 

om sensitive, personlige temaer med en fremmed person 

i et par timer uten at de hadde helt oversikt over 

hvordan opplysningene siden ville bli brukt. Mange 

liker i det hele tatt ikke tanken på å snakke om kjærlighet, 

intimitet og nære relasjoner, og for noen ligger 

det mye usikkerhet i muligheten for å bli gjenkjent. 

Selv om prosjektet er underlagt regler for personvern, 

er anonymiteten alltid en utfordring, spesielt når det 

kommer til små, gjennomsiktige samfunn. «Overalt 

og ingen steder»-situasjonen regjerte og frustrerte en 

stund, men den lot seg bearbeide. Med litt ekstra opp- 

12 

følging og tålmodighet fant jeg fram til mennesker 

som var både interesserte og entusiastiske når det 

gjaldt å snakke om sine erfaringer med kontaktsøking 

og kjærlighet på Internett. Blant de nevnte kontaktmetodene 

gjaldt det å finne den rette. Den som viste 

seg å fungere best var formidling gjennom en personlig 

kontakt, en som ikke sjøl var intervjukandidat, 

men som kjente en eller flere aktuelle personer og 

kunne sende informasjon videre. Kontaktpersonene, 

de gode hjelperne, ble et tilpasningsledd – de kunne 

formulere informasjonen tilpassa de som skulle ha 

den, de kunne si noen ord om meg og forsikre om at 

prosjektet befant seg innafor trygge rammer. 

Samtalens indre liv 

Med spørsmålsliste og lydopptaker har jeg vært på 

hjemmebesøk, på kaféer, på biblioteker, arbeidsplasser 

og på mitt kontor. Men uavhengig av ytre rammer 

kan intervjuer være veldig forskjellige, romme store 

motsetninger og ta dramatiske vendinger. En situasjon 

som i utgangspunktet oppleves som positiv og 

forutsigbar forandres raskt om informanten dreier inn 

på historier om noen dårlige opplevelser, noen ubehagelige 

møter, om å bli drittlei hele greia og oppleve 

skuffelser på menneskehetens vegne. Som kjent er 

kjærlighet og nære relasjoner ikke bare forbundet 

med et lykkeland, verken på Internett eller andre steder. 

Ved begynn elsen av hvert intervju la jeg vekt på 

at informantene sto fritt til å la være å svare på spørsmål 

eller hoppe over temaer hvis de følte at noe ble 

meningsløst eller vanskelig å snakke om. Det viktigste 

jeg kan gjøre for å ta vare på menneskene jeg snakker 

med vil uansett være å lytte og å gjøre det tydelig hvilken 

helt spesiell interesse jeg har for det de forteller. 

Kanskje ble dette tydelig ved at jeg kom tilbake til de 

samme temaene flere ganger. Kanskje var det mest 

irriterende. Men jeg ville vite mer, og jeg ville ha ting 

fortalt på ulike måter. Helene Aarseth og Bente 

Marianne Olsen (2004) kaller det «fortellerrom».


De skaper «rom» i intervjuene de gjør ved å behandle 

det samme temaet på forskjellige måter, på ulike 

steder i løpet av samtalen. På den måten kan ulike 

framstillinger av samme tema settes i dialog med 

hverandre og skape en dynamikk i fortellingene som 

gir mulighet for en mer nyansert forståelse av det informantene 

snakker om. I min spørsmålsliste er det 

ingen temaer som er gjentatt systematisk på denne 

måten, men jeg har hatt en spesiell oppmerksomhet 

mot situasjoner der samme tema dukker opp under 

ulike typer spørsmål. Da oppstår det gjerne en god 

anledning til å diskutere et tema mer inngående. 

Bente Gullveig Alver (1990) tar for seg noe som har 

en liknende effekt – det resymerende spørsmål i intervjuet. 

Hun ser hvordan meningstolkning under selve 

intervjuet gir en større dybde i materialet og bredere 

dokumentasjon. 

Angrepsvinkel 

Etter invitasjoner og presentasjoner fant jeg fram til ti 

kvinner og ni menn som ville være med på et intervju. 

Aldersspredningen er fra 27 til 60 år og de er bosatt i 

Østfold, Vestfold, Buskerud, Sør-Trøndelag, Finnmark 

og Oslo. Materialet har jeg grepet an fra en kulturanalytisk 

vinkel. Ved hjelp av en kvalitativ metode 

har jeg studert de 19 personenes fortellinger for å 

finne fram til noen dypereliggende verdier og holdninger. 

Denne typen fortolkende tilnærming bygger på 

oppfatningen om at mennesker selv skaper sin virkelighet 

og gir mening til sine egne erfaringer. Virkeligheten 

blir mangetydig og nært knytta til den som ser – 

aktøren (Dalen 2004). Men i hvilken grad og på hvilken 

måte påvirkes forståelsene og tolkningene av sosiale 

strukturer i samfunnet? Innlærte kategorier og 

forventa rollemønstre kan lett reproduseres hos både 

forskere og informanter. Individuelle og unike handlinger 

blir ofte forutsett på en standardisert måte når 

det vises til antatt homogene grupper som «gamle», 

«unge», «kvinner» og «menn». 

13 

Beathe Due har i sin medieforskning brukt Hannah 

Arendt til hjelp for å vise eksempler på hvordan nye 

teknologier kan være forfulgt av normerte forventninger 

til hvordan de skal brukes. I verket The Human 

Condition ([1958]1998) diskuterer Arendt mulighetene 

for å kunne se variasjoner og overraskende elementer 

ved menneskelige aktiviteter. Hun gjør det 

ved å skape et skarpt kvalitativt skille mellom begrepene 

action (handling) og behavior (adferd). Mangfold, 

individualitet og spontanitet er nødvendig for å 

kunne se en aktivitet som handling og åpne for det 

uforutsigbare. Adferd blir forbundet med forutsigbarhet, 

når individuelle trekk fjernes og unike egenskaper 

overses. Due (2007) illustrerer med et eksempel 

fra 1920–åra, da norske aviser i sterke vend-inger kritiserte 

kvinners bruk av offentlige telefonapparater. 

De snakka for lenge. Kvinner ble oppfatta 

som en homogen gruppe og de ble møtt med udiskutable 

normer for adferd. For telefonen ble forventa 

brukt på en helt bestemt måte. Samtalene skulle være 

forretningsmessig korte og effektive. Men det fantes 

ingen gitt måte å bruke teleteknologien på. Apparat - 

ene var åpent tilgjengelig for både kvinner og menn, 

og de ble brukt til forretninger og forlystelser av alle. 

Handlinger ble altså omtalt som adferd og dermed 

strengt kategorisert både når det gjaldt telefonens 

bruksområder og kvinner og menn som kollektive 

grupper. 

Informantene representerer ingen andre enn seg selv 

i mitt intervjumateriale. De har gitt sine individuelle 

bidrag til en diskusjon om bruk av ny teknologi og til 

forståelse av en kompleks samtidskultur. Med støtte i 

synspunktene hos Due og Arendt vil jeg forsøke å 

behandle intervjuene med åpenhet mot det uforutsigbare, 

mot eventuelle overraskelser. Overordna forståelser 

og grupperinger er noe jeg eventuelt vil prøve å 

se i lys av handlinger, ikke i sammenheng med forutbestemte 

sosiale kategorier.


For å verne om bidragsyternes anonymitet kommer 

jeg ikke til å gi noen nærmere presentasjon av hver 

enkelt informant. Men jeg ønsker allikevel å vise at de 

har fungert som mer enn en underliggende kunnskaps 

bank. De er «fortellere» og de er synlige 

14 

gjennom historiene de har fortalt. Jeg vil sånn sett 

understreke at samtalene spiller en hovedrolle og at 

de har gitt innhold, rytme og stemning til både denne 

teksten og til den parallelle utstillingen.


Møter 

Med speil og kikkert 

Begynnelser 

Quick start, 30 min, motstandsnivå 10. Jeg har valgt 

program for den neste halvtimen på «total body crossramp», 

og legger en bunke intervjuutskrifter på kontrollpanelet 

foran meg. Det er tidlig i januar, trengsel 

og optimisme på treningssenteret. Quick start er den 

15 

enkleste varianten, der jeg slipper å legge inn stigningskurver, 

kalorier, alder, vekt, mål og mening. Det 

passer for dagens tekstetappe. Armer og bein ledes 

inn i felles anstrengelse, jeg går med jevne, skiaktige 

bevegelser, og jeg leser. Det er en god kombinasjon. 

Så god at jeg etter hvert finner likheter mellom det


jeg leser og det jeg gjør. Informantene snakker også 

om det å starte en ganske intens aktivitet. Om hvordan 

de kom i gang med å bruke Internett som et verktøy 

for å finne venner og kjærester. Jeg ser meg rundt 

i lokalet, på januartrenerne, folk som kanskje tar fatt 

på de ulike treningsapparatene for første gang. Noen 

går på uten å nøle, prøver seg fram på egen hånd, 

andre spør om råd og tar en runde rundt i lokalet 

først. Datingnettstedene har sine paralleller til Quick 

start–knappen. Det er mulig å ta en mer overflatisk 

sjekk av stedet og mulighetene, uten å gå inn i dybden 

med en omfattende personregistrering ved første 

besøk. Nysgjerrigheten er vanskelig å komme utenom 

når det gjelder å prøve noe nytt. Et behov for å finne 

ut hvordan ting fungerer. De første forsøkene til Lars 

(40) var drevet av faglig interesse, her kjente jeg meg 

igjen: «Det var ikke fordi jeg var ute etter å finne meg 

en kjæreste. Jeg var mer nysgjerrig, i og med at jeg 

jobbet med IT så var jeg interessert i hvordan sånne 

tjen-ester rent teknisk fungerte. Men også fordi jeg er 

veldig nysgjerrig på kommunikasjon, og ikke minst 

digitale kommunikasjonsformer.» 

Baktankene og hensiktene varierer, men over et kjent 

tema: Et ønske om å møte noen. Noen spesielle. Noen 

andre enn de som er i umiddelbar nærhet. For Eva 

(50) var hensikten klart formulert: «Det var jo for å få 

en kjæreste at jeg gikk på nettet». Men møter kan ha 

forskjellig karakter og gå gjennom forskjellige faser. I 

utgangspunktet hadde ikke Knut (39) egentlig noe bestemt 

mål om å finne seg en kjæreste. Men han visste 

at han ikke ville gå resten av livet uten, og var positivt 

interessert i nettet som møtested. Åpen for alle muligheter. 

På samme måte som Hanna (28). Hun var ikke 

fremmed for å finne en kjæreste på Internett, men i 

begynnelsen i 2006, hadde hun et bredt interessefelt, 

og hun syntes det var morsomt, ble revet med av en 

god stemning: «Jeg tenkte at det hadde vært koselig å 

bli kjent med mennesker, å begynne der, få nye venner, 

16 

rett og slett, bare prøve meg den veien. Det var jo 

moro, og jeg må innrømme at jeg ble litt firkantet. … 

musikk i bakgrunnen, og så plutselig, oi, er klokken så 

mye, nå må jeg gå og legge meg. Du blir litt revet med, 

det er hyggelig, de fleste er hyggelige å prate med og 

maile med.» Martine (27) angrep saken fra motsatt 

kant. I utgangspunktet var hun opptatt av å finne 

kjærligheten, men i perioder har hun også vært opptatt 

av å møte folk på andre premisser «folk som jeg 

ikke nødvendigvis har tenkt at, her vil det utvikle seg 

noe». Åpenheten var allikevel tydelig, åpenheten for 

at det skulle kunne utvikle seg til noe. Kanskje noe 

som likner på en tidligere god opplevelse. Pål (60) 

brukte nettdating for å innhente kjærligheten på nytt, 

etter et ferskt brudd, høsten 2002: «Det ble slutt i et 

forhold, som var litt heftig kan du si. Og da var jeg i en 

sånn fase hvor jeg ville kjenne på den følelsen på nytt, 

men med noen som kanskje var litt mere fremtidig». 

Han ble tipsa av en kollega, som hadde 

erfaringer med nettdating. 

I følge Anne (46) kan det absolutt være en framtid i å 

søke kjærlighet på Internett. Den store fordelen er å 

kunne nå ut over sine egne nære omgivelser. «Muligheten 

for å finne kjærlighet på nettet er stor, og i hvert 

fall større enn når du tråkker rundt i nærmiljøet ditt og 

venter på at ridderen skal komme på den hvite hesten 

inn i hagen din» Hun ønsket seg en kjæreste, og så seg 

om i nærmiljøet: en full hverdag med små barn, en 

hektisk arbeidsplass med flest kvinnelige kollegaer. 

Riddere på hvite hester var sjelden vare, mens Internett 

og søkemulighetene der var tilgjengelig på pcen 

både hjemme og på jobben. Enkelt å få plass til i små 

ledige stunder. Anne fikk dermed «større mulighet i et 

større marked». Flere historier likner på denne, med 

variasjoner i antall barn og forskjellige typer jobber. 

Aleneforeldre har lite tid og overskudd til å gå på 

byen og finne fram til hverandre. Christine (44) valgte 

også nettet fordi det var den mest effektive måten å


finne andre mennesker som var på jakt etter kjærlighet.«Og 

de jeg fikk kontakt med, de var i samme situasjon 

som jeg: alenefedre, som heller ikke hadde tid til 

å gå på byen eller no sånt.» 

Internett ble et lettere tilgjengelig alternativ til de mer 

tradisjonelle møtestedene. Tilpassa «dagens samfunn», 

mente Lars (40): «en måte å omgå de sånn rent 

praktiske ulempene med dagens samfunn, hvor alle har 

dårlig tid, og alle er opptatt på hver sin kant». Noen 

hadde riktig nok en ekstra vei å gå fordi de i utgangspunktet 

forbandt det å søke kontakt på Internett med 

noe litt sosialt vanskelig. Men det var stort sett forbigående 

faser. Vilde (42) hadde tenkt lenge at hun 

skulle prøve å finne noen på nett, men hun hadde 

motforestillinger. «Du har den virkelige verden, og så 

har du den virtuelle verden.» Hun likte ikke tanken på 

å bevege seg inn der. «Da blir du nerd, da blir du sittende 

hjemme alene i stua foran skjermen og tror at alt 

som skjer, skjer inni den herre boksen. Jeg surfa ikke 

og spilte ikke dataspill. Var ikke datainteressert i det 

hele tatt, over hodet ikke.» Men hun hadde lyst på en 

kjæreste. Og det var ikke lett å treffe noen andre steder, 

når hun hadde to barn, etablerte venner og lite 

fritid. Utålmodigheten ble sterkere enn motforestillingene: 

«Ok, nå går jeg inn på nettet og legger ut en 

profil da, prøver meg på det», sa Vilde en dag i 2004. 

Hun hadde beskrevet pcen som en ubehagelig boks, 

mens Einar (31) tvert imot fant beskyttelse og trygghet 

i den samme teknologien da han starta, ca 2000. 

Han så på nettdating som litt myteomspunnet, en aktivitet 

han forbandt med sosiale tapere, noe han ikke 

anså seg sjøl for å være. Men han var sjenert, og hadde 

derfor hatt problemer med å finne en kjæreste «og da er 

det enkelt å gjemme seg bak en PC-skjerm og tastatur.» 

Ole (30) var lei av sine gjemmesteder, sin skjulte tilværelse. 

Samtidig var han livredd for å bli synlig i den 

store verden. Ung og homofil, deprimert og frustrert 

17 

over å ikke kunne, og ikke tørre, fortelle om ting han 

tenkte på. Utadretta kontaktvirksomhet virka skremmende, 

men på Internett er det lov å prøve, ta det 

gradvis. Han var veldig anonym da han gjorde de første 

forsøkene: «Når jeg begynte å sjatte på Internett, 

da var jeg litt sånn depressiv og var ensom og kontaktsøkende, 

trengte noen å prate med. Sånn begynte det i 

hvert fall med meg, å søke etter venner, som du kan 

snakke med om et eller annet som du sliter med og 

sånn.» Ole hadde det samme behovet som aleneforeldrene 

– å kunne nå ut over sine egne nære omgivelser. 

Finne noen et annet sted, eller finne noen rett i nærheten, 

men på en annen måte. Han fant mange å 

snakke med. Og Åse (56) fant mange å snakke med, 

da selvfølelsen hadde det dårlig og hun trengte nye 

støttespillere. Bruddet etter et langt samliv var opp - 

rivende. Hun ble forlatt og livet måtte vurderes på 

nytt. Hva er det jeg trenger? Hvem er det jeg trenger? 

Hun samla krefter, begynte å se utover og testa nettverdenen 

for å se hva den kunne tilby. Det var bare å 

hive seg utpå, vinne eller tape: «Det har noe med å 

reise ditt eget sjølbilde igjen. Og det var liksom det 

første. Ja, for å prøve og se. Og da var det liksom å 

hive seg utpå. Enten så vant du, eller så tapte du. Jeg 

betalte ingen ting, jeg la meg ut på fire forskjellige steder 

og brukte det rett og slett bare som en sånn polering 

av egoet. Så begynte jeg å svare etter hvert.» 

Ikke bare en lek dette her, tenker jeg og skal straks avslutte 

oppvarmingsrunden på treningsapparatet. Å sette 

igang en søkevirksomhet på Internett kan være like 

målretta og alvorlig som et treningsopplegg i januar. 

Det handler om å ta viktige beslutninger for sin egen 

situasjon, å gjøre noe aktivt med sine forventninger og 

håp. Under det hele ligger en positiv tro på at det er 

noen der ute. Flere enn det man har oversikt over. En 

tro på at hittil ukjente muskler kan aktiviseres. Teknologien 

gjør det mulig å nå fram. Røde bokstaver lyser 

inviterende mot meg på neste display: gluteals, quadiceps, 

hamstrings, calves. Jeg fortsetter å polere mitt ego.


Profiler 

«… det er noe med Internett, du annonserer etter en 

type oppmerksomhet. Du kan spisse noe av det du vil 

ha oppmerksomhet på som ikke handler om det første 

møtet, noe du ikke umiddelbart kan se ved å kaste blikket 

gjennom en bar». (Anne, 46) 

De er allerede et stykke på vei inn i en kommunikasjon, 

de som sender en melding til noen de har funnet 

på en side for nettdating. Det er allerede en del ting 

de vet. Derfor kan spørsmålene være forholdsvis 

direkte og personlige. Alle som er registrert på nettstedet 

har nemlig satt opp en personlig profil, og den 

ligger som en bakgrunn for de første henvendelsene 

og samtalene som fortsetter. Sånn er det ikke på 

andre møtesteder, på en pub eller en bar. Hanna (28) 

beskriver forskjellen med innlevelse: «det står ikke 30 

eller 35 i pannen på de i byen. Har du barn, har du 

ikke barn, lyst på barn, ikke lyst på barn. Det er ikke 

sånn du spør om første gangen, stakkar, da ville de jo 

bli skremt.» 

Et eksempel på førstesiden av en profil, fra Q500 

18 

Her passer det å flytte seg fra treningssenteret til 

arbeidskontoret. For dette kan sammenliknes med en 

jobbsøknad. «Den største forskjellen er at søker du 

jobb, så har du kanskje en jobb fra før. Søker du kjær - 

este, så bør du forhåpentligvis ikke ha noen fra før» 

(Kjell 41). En av informantene hadde faktisk også, litt 

tilfeldig, opplevd å finne en kjæreste gjennom et åpent 

nettsted for jobbsøking. Det ble ikke noen ny jobb på 

henne, men livet ble nytt på andre måter. 

Med disse parallellene til annonse og jobbsøknad 

fulgte det en oppfatning om at profilteksten skulle 

skille seg ut, gjøre seg bemerket på en eller annen 

måte. Det var ingen likegyldighet å spore når det 

gjaldt å komponere en personlig profil. Vildes (42) 

presentasjon ble til gjennom en intensiv prosess. «Det 

var veldig, veldig gjennomtenkt. Jeg brukte mange 

uker på å formulere en profil». Men hun skrev ikke 

mye, som flere av de andre hadde hun ingen tro på at 

noen orka å lese lange avhandlinger. Det korte innholdet 

ble viktig og avgjørende, med et funksjonelt 

preg. Noen faktaopplysninger måtte med, som for eksempel 

at hun hadde barn. I tillegg noen formuleringer 

om hva som var viktig i livet. Hun satte 

sammen et 

«stativ» for egne erfaringer, et som kunne bygges ut: 

«Prøve å lage en slags, hva skal vi si, et sånt stativ 

som du kan henge personlige erfaringer på. Om noen 

får lyst til å bli bedre kjent og bygge videre på det.» 

For de som aldri hadde brukt disse spesielle sjekkenettstedene 

for å møte noen, var selvfølgelig dette 

med å lage en profil et uaktuelt tema. Men det gjaldt 

bare tre av de 19 personene jeg intervjua. Engasjementet 

var ellers stort hos de andre informantene, 

enten de syntes det var vanskelig, slitsomt eller morsomt. 

Eva (50) var ikke opptatt av å få tak i flest 

mulig, men å finne noen som faktisk var interessert. 

Og hun var blant dem som syntes det var morsomt: 

«Det var veldig spennende, og kjempegøy å lage den


profilen som jeg skulle presentere meg gjennom. Så var 

det det å tenke over «hvem er jeg?». Hun prøvde å få 

fram egenskaper ved seg sjøl som var tydelige. Prøvde 

å være sympatisk, uten å virke ensidig. Personer som 

presenterte seg med negative sider, det likte hun ikke, 

«det har noe å gjøre med hvem jeg var opptatt av å 

treffe. Jeg ville treffe noen som var ferdig med sine tidligere 

forhold for eksempel, som ikke står midt i en 

eller annen krise i livet.» Profilen skulle fortelle om 

muligheter framfor begrensninger. Eva kunne sy og 

hun kjørte motorsykkel, og tok med det i profilen. 

Selv om hun tenkte det kanskje hadde lite å si for et 

forhold. Men hun ville trekke fram noe litt annet enn 

det mest vanlige: «De fleste liker å reise, og de fleste 

liker god mat, og de fleste liker et glass vin, ikke sant, 

sånne veldig vanlige ting.» Flere var inne på det 

samme. Einar (31) kalte det «brødtekst», når folk 

skreiv at de likte sport, reise, en tur på byen, henge 

sammen med venner og liknende. Og Lars (40) hadde 

inntrykk av at mange brukte profilene sine som ønskeliste 

over hvordan en drømmemann eller drømmekvinne 

skulle være og se ut. Han syntes det ble 

kjedelig fordi det ofte endte med en oppramsing av 

klisjeer. Spørsmålet om å faktisk finne et møtepunkt i 

felles verdier kom lett i bakgrunnen. For Pål (60) sin 

del var disse mulige felles verdiene vanskelig å få tak 

på. Han lette for eksempel etter profiler som fortalte 

noe om politiske interesser, men fant ingen match på 

dette temaet: «og jeg er en særing, som er en av de 

veldig få politisk interesserte som har giddet å legge 

meg ut på nettet». Det var altså viktig å vise individuelle 

trekk. Også når interessene i utgangspunktet 

dreide seg om ganske vanlige ting. Lisbeth (45) likte 

for eksempel musikk, fotball og regnvær, ikke helt 

uvanlig. Men hun festa beskrivelsen i en personlig 

form, med et par enkle opplysninger om navn på en 

musiker og navn på et fotballag «Det står noe om det 

jeg er på jakt etter, en kjæreste. Også står det navnet 

på en musiker, for å si noe om hva slags musikk jeg 

19 

liker. Også står det navnet på fotballaget jeg holder 

med og hva jeg liker å gjøre. Altså gå turer i regnvær 

for eksempel…». 

Andres profiler kan være til inspirasjon når man sitter 

og kanskje sliter litt med det å sette sammen noe 

meningsfullt i sin egen. Einar (31) mente, som Eva (50), 

at det var en absolutt fordel å vise sine positive, glade 

sider. Derfor var det også viktig å være i godt humør 

når han formulerte innholdet i profilen. Han måtte 

være motivert, og i det kreative hjørnet. «Men det er 

ikke alltid så lett.» Det andre hadde skrevet så ofte 

mye bedre ut, men han syntes ikke han kunne kopiere 

tekst uten videre.«Når jeg leser gjennom andre folks 

profil, så tenker jeg ofte at: Ja, det her var en fin profil. 

Men så kan jeg ikke skrive nøyaktig det samme i 

min. Det blir plagiat.» En nøyaktig kopiering ville 

kanskje blitt avslørt og dårlig likt, samtidig som muligheten 

for det personlige preget ville forsvinne. Men 

«klipp og lim» er et verktøy som også kan brukes konstruktivt, 

enten du trenger små biter av inspirasjon 

eller hjelp ved mer grunnleggende skriveproblemer. 

Etter noen famlende forsøk og noen veldig avvisende 

tilbakemeldinger tok Knut (39) et nytt grep for å mestre 

sitt dysleksiproblem. Han prøvde å «klikke seg 

sammen en profil» fra folk som skreiv riktig. Noen 

mindre hyggelige svar fikk han allikevel, fra de som 

liker å lete etter feil. Men han hadde kommet i gang, 

og han fortsatte. 

Rettskrivinga og formuleringene var en barriere å klatre 

over for Knut, men innholdet betydde minst like 

mye. Han ville først og fremst være ærlig med seg sjøl 

i forhold til hva han var ute etter. Hvis han skulle bli 

mer opptatt av å si det han trodde folk ville høre enn 

å si hva han sjøl ville ha, da ville det bli veldig feil. 

Anne (46) var enig i dette: «Du må ha et helt bevisst 

forhold til hva slags type oppmerksomhet du ønsker, og 

ta konsekvensen av det». Sin egen første profil omtalte


hun som «ganske rå», uten å gå mer i detaljer. Noe av 

den responsen hun fikk føltes ubehagelig. Derfor la 

hun ned profilen etter kort tid, gjorde den mer moderat 

og la den ut på nytt, nå i samsvar med de ønskene 

og forventningene hun egentlig hadde. Denne erfaringen 

var med på å bygge opp Annes nøkterne holdning 

til det å profilere seg som kontaktsøkende på 

Internett. Hun mente at mulighetene er gode for å 

«annonsere» etter en spesiell type oppmerksomhet, 

sette et individuelt preg på søkevirksomheten og nå 

fram til mennesker hun ellers ikke ville truffet. Samtidig 

var det viktig å være klar over at holdningene 

blant alle som deltar i den store søkevirksomheten 

ikke nødvendigvis er ideelle. Det krever en egeninnsats: 

«Det er kommerst, det er kjøp og salg, det er oppmerksomhet. 

Det er ikke dyptpløyende greier. Det du 

ønsker av det menneskelige, det skaper du sjøl.» 

Opplysningene som legges inn i profilene danner 

grunnlaget for sortering. I dette store markedet kan 

det være praktisk at noen «skremmes bort» på et tidlig 

tidspunkt. Martine (27) lo litt da hun formulerte det 

på den måten. Men hun sa også at det var viktig. Det 

var viktig å skrive noe i profilen som gjorde at de som 

allikevel var helt uaktuelle ville holde seg unna. Med 

det mente hun noen klare retninger for hva man ønsker 

seg i et forhold. «Jeg ønsker å bo i Oslo» kan 

virke skremmende nok for de som vil bo i Tromsø, og 

omvendt. Christine (44) fortalte at det alltid hadde 

vært tydelig i profilen hennes at hun var ute etter en 

livsledsager. «Og det siler jo bort ganske mange.» Hun 

mente det var derfor hun kom i kontakt med mest 

seriøse menn, og at hun opplevde lite overflatisk 

flørting i meldingene fra dem. For Christine var det å 

bruke profilfoto også en del av seriøsiteten. Det «å 

kunne vise ansikt». Både i sin egen og andres profil. 

Men profilfoto er også et tydelig vurderings- og sorteringstema. 

Pål (60) ville gjerne se bilder av dem han 

kom i kontakt med. Han opplevde det som veldig av- 

20 

klarende å kunne «sjalte ut» de uaktuelle på et tidlig 

tidspunkt. Einar (31) hadde mer blanda følelser når 

det gjaldt å bruke portrettfoto. Men han mente at 

man like gjerne kunne legge ut et bilde av seg sjøl 

med en gang. Det var ingen grunn til å utsette problemet: 

«For hvis da personen som du har lyst å snakke 

med, syns at du ikke ser ut i det hele tatt, så er det jo 

ikke noe poeng i å bruke tid.» Han var usikker på 

hvordan andre oppfatta bildet han hadde valgt, og da 

han fikk lite respons på profilen sin, la han mye av 

skylda på bildet og sitt eget utseende: «man blir jo litt 

motløs når man føler man har presentert seg sjøl på en 

ordentlig måte og lagt fram et i mine øyne pent bilde 

av seg sjøl, og man får null respons. Da tenker man at: 

Ok, det må være noe gærnt med utseendet mitt.» 

Utseendet er så viktig at det kan ødelegge mulighetene 

for å bli kjent med mennesker, mente Lars (40). 

Han hadde mest tro på profiler som fortalte om holdninger, 

verdier og følelser som en første innfallsvinkel. 

I de tilfellene han lot seg imponere av vakre portrettfoto 

var det ikke så ofte han hadde funnet noen felles 

holdepunkter å bygge en videre kontakt på. Det var 

altså noe med rekkefølgen her han ikke var komfortabel 

med: «Sånne seriøse datingtjenester som helt 

klart har til hensikt å matche mennesker, der bør kanskje 

bildet komme i annen rekke, og kanskje heller en 

presentasjon av «hvem-er-menneskene», det bør være 

det første.» Sjøl profilerte Lars seg med et bilde der 

han var iført skiutstyr og snøbriller. Ansiktet var 

knapt synlig. 

«… du annonserer etter en type oppmerksomhet» sa 

Anne (46) helt til å begynne med. Profilene ble ofte 

sammenlikna med annonser som jobbsøknader, leilighetsannonser 

og liknende. Bak det å lage en profil lå 

det flere ideer som minnet om tradisjonell markedsføring. 

Et produkt skulle løftes fram og gjøres fristende 

for en tenkt målgruppe. Men profilen er ikke den


21


typen annonse som skal fange oppmerksomhet fra 

flest mulig mennesker. Målet er å nå fram til noen 

som faktisk er interessert: «Du kan spisse noe av det 

du vil ha oppmerksomhet på». Og den som finner annonsen 

interessant skal ikke behøve å drukne i tekst. 

Formuleringene skal være enkle og gjerne litt originale. 

Men det enkle er ofte det vanskeligste. Mange 

har lagt mye jobb i det å opprette en profil, enten de 

synes det er morsomt eller de sliter med å sette sammen 

teksten. Det skal jo ligge noe der som henter 

fram nysgjerrighet, noe som åpner for kontakt og 

samtale, fører til vennskap og kanskje kjærlighet. 

Drømmen kan være nær. Men en nøktern innstilling 

er allikevel nødvendig når den personlige profilen legges 

ut for sortering i en stor nettverden. Bruk av portrettfoto 

kan gjøre det ekstra tydelig at dette handler 

om røff vurdering og sortering. Profilen tvinger ofte 

fram helt grunnleggende spørsmål, som for eksempel 

hva et utseende betyr, i forhold til tanker og verdier. 

Hvilke sider ved en person ønsker jeg å møte først? 

Kontakt 

«Det var en greie jeg gjorde i en måneds tid, jeg møtte 

sikkert ti stykker, og det var bare for moro skyld. Det 

var egentlig et veddemål, det var gutta på laget som 

veddet en kasse øl – jeg drikker ikke øl, da – på at jeg 

ikke ville klare å treffe ti stykker i løpet av en måned, 

men jeg klarte det på tre uker» (Marius, 29). Det var 

flere som la fram en slags strategi for det å skulle 

møte noen via Internett. Ti stykker i løpet av en 

måned er en klar strategi, men ikke av den vanligste 

typen blant de jeg snakka med. Det var også litt på sia 

av det Marius ellers fortalte. For han var dette en lek 

med de mulighetene som bød seg underveis, og en 

måte å overbevise kameratene om at det var store 

muligheter for å treffe jenter på Internett. Men han 

var også interessert i å møte noen han kunne bli bedre 

kjent med. For både Marius og de andre var metodene 

ellers litt mer reservert. 

22 

Sånn helt til å begynne med er det mange som sender 

en «liten linje». Og noen sender kanskje en lengre 

melding med en gang. «du kan også ta kontakt sjøl, for 

det står jo hvem som har vært på sida di, og hvis du da 

syns at dette her er interessant, så kan du maile tilbake: 

Jeg har sett du har vært på sida mi.» Åse beskriver 

her en standard framgangsmåte i den aller første 

fasen av søkevirksomheten. «Du får jo en type oppmerksom-het» 

– hun fortalte med en positiv og forventningsfull 

undertone. Vilde (42) ble overvelda 

over hvor fort alt gikk helt i starten. I løpet av seks 

timer hadde hun fått femten henvendelser. Hvordan 

skulle hun håndtere dette? Hanna (28) var ikke så 

opptatt av mengdene, men hun var glad, fornøyd og 

overraska over at tilfeldighetene var på hennes side. 

Etter noen få dager på nett fikk hun kontakt med en 

hun hadde gått sammen med på ungdomsskolen, en 

hun visste hvem var, men aldri hadde kjent. Den første 

nettsamtalen ble det første lille skrittet mot et 

varig forhold «jeg tenker bare yes, nå har jeg vært veldig 

heldig, og anbefaler bare alle å prøve det.» 

Einar (31) hadde en annen erfaring, han gjorde det 

helt tydelig at dette ikke gikk av seg sjøl. Dating på 

nett krevde en egeninnsats, alle skritt måtte vurderes 

nøye: «første kontakten du gjør med en annen, den er 

veldig viktig altså. Du må skrive noe interessant. Du 

må finne på noe å spørre om. Du må lete etter ting i 

profilen som oppfordrer til spørsmål.» Han syntes det 

var vanskelig og hadde erfart hvordan kontakter forsvinner 

etter ganske kort tid hvis man ikke har nok å 

prate om. 

Framgangsmåtene var stort sett nøkterne og tidsperspektivene 

litt annerledes enn i veddemålet Marius 

fortalte om. Noen likte å snakke sammen en god 

stund før de skulle møtes. «Det som er annerledes med 

å treffe noen på nettet», sa Eva (50), «det er å kunne 

skrive med hverandre lenge». Hun syntes det ble tryggere 

på den måten, og var ikke opptatt av å treffe


noen ansikt til ansikt med en gang. Men «kort tid» var 

allikevel et aktuelt tema for mange andre, både når 

det gjaldt nettsamtalene og de første fysiske møtene. 

Flere var opptatt av å ikke bruke for mye tid på nett 

når de først hadde funnet noen som virka interessante. 

Og det første møtet ansikt til ansikt skulle 

gjerne gi muligheten for en rask sjekk: «Når jeg snakker 

med folk som vil treffe en kjæreste på Internett, så 

råder jeg dem til å ikke bruke lang tid på å treffes, og 

det første møtet kan gjerne bare være en time og en 

kopp kaffe. Da har du en kjapp vei ut bakdøra.» 

(Anne, 46). Knut (39) la til: «Ikke sett deg og bælm to 

flasker vin». Han mente det lett ville skape en uoversiktlig 

situasjon. Martine (27) kunne gjerne drikke vin 

sammen med noen hun hadde truffet på Internett, 

men hun så kandidatene litt an: «De jeg ville drikke 

vin med da, for å si det sånn, det var de jeg visste at 

jeg kunne prate masse med uansett.» Men det ble 

mange korte kaffemøter også i løpet av de ti åra hun 

var aktiv. Hun var ikke like opptatt av å søke kontakt 

på nett hele tida, aktiviteten varierte i perioder. Om 

hun hadde lyst til å holde på med dette, «å være i den 

modusen», var blant annet avhengig av dagsformen. 

Martine utvikla etterhvert noen grep og noen konkrete 

spørsmål for å sette fart på møteprosessen, hun 

dvelte ikke ved lengre samtaler når hun fant noen som 

virka interessante. Handling og avklaring var målet når 

hun formulerte seg til kontaktene sine på denne måten: 

«Ok, vi kan møtes.... det betyr ikke at det skal skje 

noen ting, det betyr ikke at jeg tror at det nødvendigvis 

er et forhold. Det betyr at jeg vet at jeg er nødt til å se 

deg for å kunne avgjøre det, så da tar vi en kaffe». 

Denne rett på sak møtestrategien var også Vildes (42) 

metode. Hun ville ikke gi inntrykk av å etablere et 

forhold gjennom skriftlig kommunikasjon, hun måtte 

se den personen hun snakka med «det ligger mye i 

blikkene, ikke sant... ja, om det er noe kjemi eller ikke. 

Jeg måtte bare liksom se hvordan det mennesket beve- 

23 

ger seg, gestikulerer og oppfører seg.» Christine (44) 

mente det var en risiko å fortsette nettkontakten over 

lengre tid uten å møtes. Fordi det er så lett å lage seg 

noen forestillinger og se for seg bilder. Man kan skape 

en god tone, men kjemien kan være helt annerledes 

når man møtes. Det kan føles som en brutal overgang 

hvis inntrykkene fra nettsamtalene passer dårlig sammen 

med opplevelsene ved det fysiske møtet. Det 

samme gjelder inntrykket fra et bilde. I sammenheng 

med profilene fikk fotografiene en symbolverdi. Når 

det var snakk om å møtes, fikk bildebruken praktiske 

følger. 

Pål (60) hadde, som tidligere nevnt, stor tro på at portrettfotoene 

kunne hjelpe han med å treffe en interessant 

person. Han var på jakt etter «et utseende som 

signaliserer noe interessant og som det er noe tiltrekkende 

ved sånn litt umiddelbart». Selv om disse forventningene 

ikke ble helt innfridd, var bildene et 

sentralt og uproblematisk tema i Påls fortellinger om 

å finne kjærligheten på Internett. Marius (29) derimot, 

tenkte at bildene som ble lagt ut var en type 

gullkorn. Ett av tusen som ser bra ut. Og da måtte virkeligheten 

nødvendigvis bli såpass annerledes at det 

ikke føltes bra. «Man drikker kaffen sin og spiser den 

tørre baguetten og så går man igjen. Det var hyggelig 

… ønsker deg lykke til.» Tørt brød var fjernt fra drømmene. 

Og stort mer enn overflatisk hyggelig ble det 

heller ikke for Eva (50), da hun en enkelt gang tok 

initiativ til å treffe en mann på grunnlag av et portrettfoto. 

Hun syntes han så veldig flott ut, og avtalte et 

treff. Det gikk ganske fort unna i forhold til hvordan 

hun vanligvis gjorde avtaler. De hadde ikke utveksla 

så mange meldinger på forhånd, og under møtet følte 

hun at ting var uavklart og feil: «... altså jeg forestilte 

meg så mange positive egenskaper som jeg ikke tror 

nødvendigvis var der, fordi det første møtet det viste 

liksom sånne ting som skar seg i mitt hode. Tenkte at: 

Nei, nei, dette her er ingen ting.»


Overgangen fra kontakten på nett, til et fysisk møte, 

oppleves ofte som et sprang over til noe som er helt 

annerledes. I denne annerledesheten er det mange 

ukjente faktorer, mye usikkerhet og nervøsitet som 

har vekselsvis lyse og mørke undertoner. Som Vilde 

tidligere nevnte, kan det føles brutalt. Einar (31) fortalte 

om det han kalte «et veldig interaktivt forhold» 

med en han kom i kontakt med på en sjattside. En 

person som ikke lot seg hemme av at drømmene og 

illusjonene hun satte sammen skulle prøves i en hard 

virkelighet. Einar syntes at nettsamtalene utvikla seg 

vel fort, med mye sms og telefonoppringinger i tillegg. 

Men han hang med fordi han syntes det var gøy og 

spennende med noe nytt. Da de bestemte seg for å 

møtes fysisk hadde de rukket å bygge opp mange, og 

veldig ulike, forestillinger om innholdet i dette forholdet. 

Det ble ikke helt som Einar hadde forestilt seg. I 

ettertid har han ledd en del av dette. Men selve møtet 

var ikke morsomt. Avstanden mellom ønsketenkning 

og realiteter ble vanskelig å takle: «Jeg husker vi satt 

hver for oss og så på samme TV-programmet. Vi hadde 

ikke sett bilde av hverandre. Og så sier a: Å, hun der 

ligner på meg hu som er på TV nå. Og så sa jeg: Ok, 

pen jente... normal kroppsbygning og liksom alt sånn. 

Og når jeg da møtte a kanskje et halvt år seinere eller 

no… så var jo jenta... hu var veldig kraftig. Det stemte 

ikke med det hu hadde fortalt om seg sjøl.» Fra Einars 

24 

side var interessen og tilliten borte. Men de fortsatte å 

ha kontakt litt til, fordi han tok hensyn til at dette helt 

tydelig var et tøft brudd for jenta. «Hun trodde vel 

kanskje vi var kjærester før vi var det. Men vi ble aldri 

det... Så da ble jeg litt skremt rett og slett.» 

Det hjalp ikke Einar så mye at de brukte telefonen i 

tillegg til alle de skriftlige meldingene. De ulike virkelighetsoppfatningene 

ble ikke avklart av den grunn. 

Ellers var det vanlig å se på en telefonsamtale som et 

viktig skritt på veien mot det å møtes ansikt til ansikt. 

For Pål (60) var stemmen spesielt viktig, han kalte 

den «sjelens speil» og mente at den kunne romme mer 

av personligheten enn et blikk eller et ansikt. «Det er 

utrolig mye som ligger i en stemme, måten å bruke den 

på, klangen... ja, jeg er veldig svak for gode stemmer.» 

Sånn sett kunne en telefonsamtale bli avgjørende for 

videre valg. Marius (29) var også tydelig opptatt av å 

bruke stemmen. Han var glad i å snakke og tok gjerne 

en telefonsamtale så tidlig som mulig når han fant en 

interessant nettkontakt. Når han hørte stemmen, dialekten, 

måten å snakke på, kom han litt nærmere en 

oppfatning av den personen han kanskje skulle møte: 

«jeg synes det er ok å ha en samtale først, hvor man 

prater om alt og ingenting. Det er ikke noen fasit på 

hvordan den første samtalen er, det bare tar man som 

det kommer.»


«Det der ser du i løpet av to sekunder» 

Langt mindre finnes det noen fasit for hvordan man 

skal takle det første møtet ansikt til ansikt. Uansett 

hvor mye man forbereder seg vil utfallet være ukjent 

på forhånd. Hvem er denne andre personen egentlig? 

Lisbeth (45) fortalte om en bekjent som pleide å si det 

på denne måten: «Det der ser du i løpet av to sekunder, 

om det er no eller om det ikke er no.» Og hun 

var enig. «Det er vel kanskje de to sekundene man 

gruer seg til». Spenningspunktet befant seg riktignok 

et litt annet sted for Kjell (41). Han syntes det mest 

25 

avgjørende var akkurat der du finner ut hvem den 

andre personen er – det å finne noen håndfaste personlige 

opplysninger ved hjelp av telefonkatalogen og 

andre søkemetoder. Men det første fysiske møtet var 

ladet med en egen energi for de fleste. Lisbeth var 

«kjempenervøs» første gangen hun skulle møte en 

hun bare hadde snakka med på nett. «Sommerfugler i 

magen» og «Gud, hva er det jeg driver med...» ga inntrykk 

av disse omflakkende følelsene. Den første viste 

seg også å være den verste. De hadde hatt kontakt en 

stund, uten å utveksle bilder, men kommunikasjonen


26


var veldig god. Avtalen var at han skulle hente henne 

med bil etter jobb. Hun gikk mot bilen, og tenkte at 

det han burde gjøre var å gå ut på fortauet, håndhilse 

og presentere seg. «Men det gjør han ikke. Han åpner 

ikke et vindu, han gjør ingen ting. Han bare peker på 

passasjersetet ved siden av seg og vil at jeg skal sette 

meg inn i den bilen. Og da ble jeg litt sånn: Nei, faen i 

helvete, det gjør jeg ikke! Ha det. Og så gikk jeg fort 

rundt hjørnet.» Hun lo litt og fortalte at det gikk mye 

bedre med nummer to. «Vi skulle møtes ved Gamlebyen 

kirke for å gå en tur. Og det var kjempehyggelig, 

vi gikk rundt i byen i to timer og prata, og det var veldig 

fint.» 

Etter den første ubehagelige opplevelsen hadde 

Lisbeth hatt en tydelig uttalt holdning til det å utveksle 

bilder. Det var helt greit å kommunisere uten, 

men hvis det ble snakk om et møte da måtte hun ha 

tilsendt et portrettfoto. For henne var bildet en viktig 

ekstra informasjon og sånn sett et virkemiddel for å 

dempe usikkerheten ved overgang fra digitalt liv til 

fysisk møte. Helt motsatt av Marius (29), som mente 

at bilder ofte bare virka kompliserende for de fysiske 

møtene. 

Lisbeths fortelling om det første møtet handla ikke 

bare om en fyr som oppførte seg dårlig. Det handla 

om hennes egen sterke uvilje mot å gi slipp på trygghet 

og kontroll. Møtene, spranget over i det ukjente 

handler ikke bare om en mulig framtidig kjæreste. 

Det ligger også en usikkerhet under. Åse (56) var 

«vettskremt» første gang hun skulle på en date. Og 

det var en potensiell morder hun var redd for. «Altså 

folk kan jo skrive hva som helst, han kan være en morder 

for alt jeg veit». Hun sa ifra til alle rundt seg hvor 

og når hun skulle møte han og hun informerte om 

kallenavnet han hadde på Internett. Men så grundig 

gjorde hun det bare første gangen. For personen hun 

møtte var jo en kjempkoselig kar. Ikke en å være kjær- 

27 

este med, men en å bli god venn med. Åse fortsatte å 

møte sine nettkontakter – med senkede skuldre. 

Uansett virker det enkelt og fornuftig å legge igjen en 

melding eller en lapp som forteller hvor du skal, når 

du begir deg ut i spennende, men usikkert terreng. 

Det er en fjellvettregel og det er en nettvettregel. 

Ingrid (37) følte en positiv spenning da hun gikk for å 

møte en person hun hadde hatt epostkontakt med 

lenge. Men spenningen var også farga av en mørkere 

tvil. Tanken slo henne: «Ingen vet hvor jeg er hen. Det 

kan hende det er det siste jeg gjør…» Hvorfor var det 

noe hemmelig over dette første møtet? Hvorfor visste 

ingen hvor hun skulle? For å forstå dette er det viktig 

å plassere begivenheten i tid og nettrom. Det foregikk 

i 1999, forholdsvis tidlig i norsk nettdatings historie, 

det var ikke blitt noen vanlig måte å møtes på. Ingrid 

hadde ikke vært aktivt kontaktsøkende på nett, de 

hadde oppnådd kontakt ved en tilfeldighet, og hun 

hadde ikke vent seg til tanken om at det var sånn hun 

skulle treffe en kjæreste. Å møte en fremmed mann 

på et ukjent sted ble derfor mindre skummelt enn å 

skulle informere venner og bekjente om den kommunikasjonen 

hun hadde valgt å gå inn i. De kunne jo 

komme til å tro at hun var på desperat jakt etter en 

mann – noe som stemte dårlig med hvordan hun oppfatta 

seg sjøl og den konkrete situasjonen. 

Det var langt utenfor de vanlige datingnettstedene 

Ingrid fikk kontakt med en interessant person. Hun 

kom på jobb en novemberdag for ti år siden, gikk som 

vanlig gjennom innkommet epost. Og fant en ukjent 

melding. «Spam», tenkte hun og kunne like gjerne ha 

sletta den med en gang. Men en nysgjerrighet gjorde 

at hun åpna meldinga. Den viste seg å være fra en person 

som hadde lest noe informasjon om henne, noe 

Ingrid hadde lagt ut i et åpent faglig nettverk. Det var 

en stund siden. Hun hadde nesten glemt det. Men han 

var blitt interessert, og ville finne ut hvem hun var.


Ingrid overraska seg sjøl med å sende et svar. «Veldig 

egentlig på tvers av de prinsipper jeg hadde den 

gangen.» Da jeg spurte hva som motiverte henne, fikk 

jeg et svar med akademisk vri. Hun følte en blanding 

av nysgjerrighet og et ønske om å utforske mediet. 

Hun ville se hvor dette kunne lede, og hva som egentlig 

skjer når man kommuniserer på denne måten. 

I første omgang ledet det til en tett epostkontakt. De 

sendte hverandre meldinger hver dag i to måneder. 

Forventningene bygde seg opp. Ingrid fikk etter hvert 

veldig sans for denne personen og var spent på hvor 

langt det kunne gå, om det kom til å falle i fisk på et 

eller annet tidspunkt. «Jeg var veldig nysgjerrig på 

hvem han egentlig var da.» Og så avtalte de å møtes. 

På en kafé. Ingrid ble litt usikker da dette ble forandra 

til et møte hjemme hos han. Men, ok, det fikk gå. 

Hun dro hjem til hans leilighet «veldig sånn lettere 

nervøs». Sansene var i fullt beredskap og hun huska 

alt fra dette første møtet veldig godt. Hva han hadde 

på seg, hvordan det så ut når hun kom inn i leiligheten, 

hva de gjorde. «Jeg var jo veldig sånn skjerpa på 

et vis. Du tar inn masse inntrykk. Det var veldig vellykka. 

Det var det.» Og «medieforskeren» Ingrid fikk 

et godt grunnlag for å konkludere: Nær kommunikasjon 

på Internett kan lede fram til varig kjærlighetsforhold, 

ekteskap og barn. «Jeg husker ikke helt når 

jeg kom dit, men jeg husker at jeg gikk hjem i totida 

om natta. Det hadde jo vært en lang aften.» 

Daglige epostsamtaler gjennom to måneder, var selve 

grunnlaget for det forholdet Ingrid utvikla sammen 

med sin nettvenn. Denne kontakten kunne ikke fjerne 

spenninga ved det å møtes fysisk, men den var allikevel 

et helt nødvendig utgangspunkt. De hadde bygd 

opp et tillitsforhold over tid. Ingrid fulgte altså ikke 

denne rett-på-sak-møtestrategien som flere andre var 

tilhengere av. Hun var ingen rutinert nettsjekker med 

en bevisst strategi, men gjorde det hun følte var riktig 

28 

i hennes situasjon. Hun syntes ikke, som Christine 

(44), at det var en risiko å fortsette nettkontakten 

over lengre tid uten å møtes. Selvfølgelig lagde hun 

seg noen forestillinger og så for seg bilder. De skapte 

utvilsomt en god tone underveis og det var en risiko 

for at kjemien kunne ha vært helt annerledes da de 

møttes. Men sånn var det ikke. Det ble veldig vellykka. 

Når to bilentusiaster møtes ligger forholdene også til 

rette for lange meldinger med god tone. Ole fikk 

epostkontakt med Mikael. I utgangspunktet ble de 

ført sammen av en felles venn, en som mente de to 

burde ha en del å snakke om. De snakka utvilsomt en 

del om bil. Men det kom til å handle om så mye mer. 

«Vi begynte å skrive og skreiv veldig mye. Ja, altså… 

jeg var deprimert da… og vi snakka om alt mulig rart 

og veldig mye bil.» Ole hadde tidligere møtt to personer 

han hadde fått kontakt med på Internett. Men 

han var veldig usikker, og det å møtes ansikt til ansikt 

var fremdeles hans store skrekk. «Jeg var veldig i 

skapet og livredd for alt sammen». Samtidig hadde han 

merka et sterkt behov for komme ut på et eller annet 

vis. «Vi snakka veldig mye om det, om å være åpen og 

alt sånt. Han hadde bare gode erfaringer med det, og 

jeg var jo bare livredd.» Etter et par måneder bestemte 

de seg for å møtes. Det vil si, Mikael bestemte 

seg for å komme innom Ole en dag han var ute på tur. 

«…og plutselig det ene med det andre og så... ja, så 

traff vi hverandre og ble kjærester liksom…»


«vi passer bedre som venner» 

Lars (40) pleide å si at et forhold mellom to mennesker 

som ikke overlevde å sette seg ned med en pils, det 

var en type forhold som ikke kunne gi han noe følelsesmessig, 

det var rett og slett ikke godt nok. Han 

understreka at det ikke var ølen som var viktig her, 

men det å møtes, sitte ned ved et bord og snakke sammen. 

Men han fortalte også om en spesiell person han 

prata veldig mye med, bare på nett. Hun hadde 

samme type profilbilde som han sjøl, ikke et vanlig 

portrett som skulle identifisere henne, men et bilde 

som mer fortalte hva hun var opptatt av. Lars syntes 

hun virka spennende på flere måter og de snakka en 

del sammen. Først om ganske «vanlige ting», til Lars 

spurte henne til råds i en spesiell sak. Da ble hun veldig 

ærlig og åpen om mere personlige temaer og om 

hvem hun sjøl var. Han foreslo etter hvert å møtes 

over en pils, kanskje kunne det utvikle seg i romantisk 

retning. Men det var hun tydeligvis ikke så interessert 

i. «Og da kan det være fordi hun ikke syns jeg var så 

spennende...», men hun ønsket allikevel å fortsette 

nettsamtalene. De fortsatte, «og ved siden av henne 

som jeg giftet meg med, så var hun den personen som 

jeg hadde lengst kontakt med, og som ga meg mest på 

det personlige plan da.» 

Vennskap blir et biprodukt, noe som kan utvikle seg 

under jakten på kjærlighet. Mange fortalte at de hadde 

fått gode venner på nett, selv om målet med å profilere 

seg på de spesielle sjekkestedene var noe annet. Det 

som begynte med søk etter kjærlighet, erotisk flørt, 

håp om romantikk, kunne ende opp i en annen form 

for kommunikasjon. «Formålet var jo at vi skulle date 

og forhåpentligvis bli kjærester og sånt, men vi fant ut 

at vi passer bedre som venner» Det er en vemodig 

tone i Einars (31) korte beskrivelse. Fordi det å finne 

en venn var en direkte følge av å miste en mulig kjæreste. 

Denne stemningen av et håp som glapp, den var 

det lite av i Åses (56) fortellinger om sine nettvenner. 

29 

I den første tida drev hun kontaktsøking på nett i en 

omvendt rekkefølge i forhold til de fleste andre. For 

henne ville kjærlighet eventuelt utvikle seg som et biprodukt 

av det å søke venner. Enkelte andre hadde 

også uttrykt seg i liknende vendinger, men da var det 

ofte som en dekkoperasjon, en slags ufarlig innfallsvinkel 

til å søke kjærlighet på nett. En myk start. Åse 

ville først og fremst finne sosiale utadvendte mennesker, 

noen å snakke med. Og hun fikk de fleste i tale, 

selv de som kjørte raskt i smale, enveiskjørte sjekkegater: 

«Noen er ganske kjepphøye til å begynne med.» 

Med det mente hun at de var pågående og ensidig ute 

etter en partner, uten å legge så mye merke til andre 

muligheter underveis. Hun prøvde å bremse noen av 

dem litt, fortelle litt om situasjonen sin. Hun hadde så 

kort fartstid som singel at vennskap foreløpig var det 

eneste aktuelle. Da opplevde hun å få en helt annen 

type respons. Da fikk hun historier fra folk som hadde 

vært i samme situasjon: «og så blir det masse snakk 

om brudd og hvor forferdelig det er å bli bedratt, om 

løgn. Du kommer på en måte dypere ned, under overflaten». 

Temaene Åse henta fram viste en vilje, både hos 

henne sjøl og hos andre, til å ta tak i det problematiske, 

forsøke å løfte det inn i noen friske spor. Utgangspunktet 

var annerledes enn det Eva (50) hadde 

da hun satte sammen sin profil. Som hun tidligere har 

fortalt, fokuserte hun helt bevisst på det positive og la 

vekt på at hun ville treffe noen som var ferdige med 

sine tidligere forhold. Noen som ikke sto midt i en 

krise i livet. Hun ville fortelle om muligheter framfor 

begrensninger. Men Åses nye muligheter lå nettopp i 

det å snakke med, og søke støtte hos, de menneskene 

hun kom i kontakt med på nett. Hun fikk mange venner 

på den måten. To personer kom inn på et tidlig 

tidspunkt, de holdt jevn og god kontakt «og jeg tror 

jeg kommer til å være venner med dem resten av livet 

altså.» En annen utveksla hun fire epostmeldinger


med før de gikk over til å snakke med hverandre på 

telefon. Helga etter kom han på besøk. «Og vi prata 

jo omtrent fra han kom og til han dro på søndag. Han 

har blitt sånn skikkelig ny bror da.» De hadde en sterk 

opplevelse av å være i samme situasjon «og hang 

rundt halsen på hverandre og gråt over vår tapte kjærlighet 

(ler). Veldig rørende og veldig søtt.» De støtta 

hverandre hele veien, og etter hvert gikk de bort fra 

den skriftlige kontaktformen. I stedet ble det lange 

telefonsamtaler og mange besøk. «…uansett hvordan 

det går med meg videre i livet, så er det et sånt vennskap 

som kommer til å vare livet ut». 

Det er omsorg i flere varianter å finne på nett. Folk 

bryr seg om hverandre og tar ansvar. Erika (46) fortalte 

om en person hun traff i et diskusjonsforum. Da 

vi snakka sammen hadde hun hatt jevnlige samtaler 

med han i over fem år og omtalte han som en av sine 

beste venner, selv om hun bare kjente kallenavnet 

hans og ikke visste hvor han bodde. Men de hadde 

mye annet felles, ting de fant fram til gjennom diskusjoner 

på nett. I utgangspunktet hadde det dreid seg 

om spiseforstyrrelser, med flere undertemaer. Mange 

deltok med innlegg og engasjementet var stort. Innafor 

en sånn type tema betyr det mye å finne et presist 

møtepunkt, felles erfaringer, forståelse og en god tone. 

«Etter en stund, et par måneder, fant vi vel ut at det 

var oss to som snakka mest sammen... og da gikk vi 

over til epost». 

Antakelig var det tilfeldig, men de som tok det rolig 

med nettsamtaler over lengre tid, de så alle ut til å 

møte en slags grense ved ca to måneder. Etter to måneder 

måtte det liksom skje noe, da satte rastløsheten 

inn, følelsen av at det burde tas en avgjørelse. Kan vi 

fortsette å snakke sammen på denne måten? Skal vi 

prøve en annen kontaktform? Avtale et møte? Åses 

siste nettkontakt hadde nådd tomånedersgrensen 

omtrent da jeg var på besøk hos henne. Kommunika- 

30 

sjonen var blitt litt annerledes enn det hun var vant til. 

En egen spenning hadde utvikla seg og hun var tydelig 

fascinert: «Det er én som jeg har snakka med på 

nettet i snart to måneder, som jeg ikke har møtt enda, 

og det er veldig spennende.» De hadde hatt telefonkontakt, 

hørt hverandres stemmer og sendt noen sms. 

Men møtet ble utsatt flere ganger fordi det var 

vanskelig å finne tid og rom for det. Forventningene 

bygde seg opp: «etter som tida går, er det sånn at... 

man blir i hvert fall ikke noe mindre interessert i den 

andre, fordi man til stadighet åpner for mer og mer.» 

«Litt nifst også. For når man møtes da, så vet man jo 

ikke...» De møttes etter hvert. Men jeg fikk ikke vite 

hvordan det gikk før to år etter at jeg gjorde intervjuet. 

Da var jeg i kontakt med Åse igjen, og da var 

denne spennende nettforbindelsen for lengst blitt historie. 

Mannen viste seg å være gift, og han hadde en masse 

problemer, av en type som ikke lot seg løse med et 

nytt nært bekjentskap. De holdt forbindelsen en 

stund, men det ble langt og stadig lengre mellom samtalene. 

«Litt nifst» var det altså på et tidspunkt, i den 

gode tonen bygde det seg opp en risiko – det som 

Vilde, Christine og flere andre advarte mot. Men det 

er kanskje lettere å tåle et par måneders fascinasjon 

som ikke leder til noe mer, når man ellers har flere 

gamle, gode nettvenner å snakke med. Etter to år var 

disse forbindelsene like gode. Men nettdating var blitt 

et helt uinteressant felt for Åse. Hun fant nemlig en 

«ung, vakker» kjæreste et helt annet sted i verden.


31


«det er et spill på en måte» 

Christine (44) var innstilt på kjærlighet, men også forberedt 

på en utvelgelsesprosess og hva den kunne 

innebære. Hun visste godt at de hun kom i kontakt 

med, antakelig hadde forbindelse med flere andre. At 

et møte ikke nødvendigvis ville føre til et annet. Noen 

var rastløse, noen var veldig bevisste og direkte: Jeg 

søker det og det, og du har ikke det og det. Da er du 

ikke interessant for meg, så da går jeg videre. Sorteringa 

blir noen ganger veldig tydelig. Og ofte er det et 

stort antall kontakter som skal håndteres. Marius (29) 

klarte å treffe ti personer i løpet av en måned ved 

hjelp av enkle spilleregler: En innsats, en premie og 

en klar vinner. Veddemålet var «bare for moro skyld». 

Som Anne (46) tidligere nevnte er det viktig å ha 

øynene åpne for at kjærlighetsjakten befinner seg innafor 

en overflatisk, kommersiell arena. Det menneskelige, 

mer dypere innholdet må du bidra med sjøl. «Så 

det er et spill på en måte», sa Christine. Men hun var, 

på sin side, overbevist om at spillet kunne gjøres på en 

trygg og god måte, med åpne kort. «Jeg opplever at de 

jeg har hatt kontakt med, har vært veldig oppriktige og 

seriøse, hyggelige og trivelige.» Martine (27) hadde 

også et positivt hovedinntrykk, etter å ha vært til og 

fra som nettdater i ca ti år. Hun tenkte seg om og kom 

fram til at hun hadde truffet mellom 40 og 50 personer 

ansikt til ansikt. Fram til møtet med han som ble en 

kjæreste og samboer. Hun var en av de «bevisste og 

direkte» som så at veien til kjærlighet fint kan gå 

gjennom opparbeida rutiner og målretta handlinger – 

med underholdningsfaktoren som krydder underveis. 

Tenk på et tall. Pål tenkte på et tall under 50. Og det 

hendte han tenkte på 30. Men det han tenkte mest på 

var 60, sin egen alder, og det at han stort sett fikk 

respons fra folk som var jevngamle. Selv om han 

signaliserte at han gjerne ville ha kontakt med yngre 

kvinner. 

32 

En periode presenterte Pål seg ganske enkelt som ti 

år yngre enn sin virkelige alder. «Litt småråttent, men 

altså jeg tenkte at uansett så vil jo den som jeg treffer 

få vite det, og jeg kunne jo bare si at jeg tasta feil da». 

Men en av de personene han fikk kontakt med, og avtalte 

et møte med, hun fattet mistanke. Av naturlige 

årsaker. Og da de traff hverandre startet hun med 

kontrollspørsmålet: Ja, og du er 45? Pål tenkte: Er det 

nå jeg skal si: Nei, jeg er ikke det? Og det var nok det 

han skulle gjort. Men han sa: Jada. De gikk tur og de 

gikk på restaurant og hadde det riktig hyggelig. Men 

dagen etter fikk han en epost: Ja, du er jo ikke 45 da. 

Uheldigvis hadde hun tilgang til Folkeregisteret i jobben. 

«Hun var veldig hyggelig, men hun var ganske 

klar: Nei, hun ville ikke være sammen med en uærlig 

mann.» Spilleomgangen var over og han gikk inn og 

forandra alderen tilbake til «den gode gamle». Drømmen 

om en ung kjæreste var forøvrig ikke død, men 

den skulle få ennå en sterk korrigering. En dag fikk 

han et «syrlig svar» fra en person, som også la ved et 

bilde av seg selv. «…hun var veldig flott. Hun skrev at: 

Ja, jeg er 55, men du vil jo helst bare ha damer som er 

mye yngre enn meg. Lykke til!» Pål hadde spilt ut noen 

kort, men prøvde å hente dem raskt inn igjen. Han 

svarte henne med å gi komplimenter til bildet og tone 

ned dette med alder. Han svarte ganske kjapt: «Nei, 

men hør her. Du ser jo veldig flott ut, og alder er ikke 

så viktig… hvem er du?» Det fungerte. De begynte å 

utveksle meldinger, det gikk raskt over fra epost til 

telefon og i løpet av en ukes tid avtalte de å møtes. 

«Og det ble såpass vellykka at vi ble sammen. Så hun 

var den første nettdaten som jeg virkelig inn-ledet et 

forhold med.» 

Noen ganger likner det altså et finurlig, men velkjent 

spill med tall. Andre ganger kan søkeprosessen assosieres 

med en utholdenhetskonkurranse, en slags hinderløype 

der antallet hekker er noe uoversiktelig. «…jeg 

har liksom fortrengt det» svarte Vilde (42) først,


da jeg spurte hvor mange hun hadde møtt. Vi snakka 

ikke om underholdning, men om en tilbakelagt fase 

da hun var hardt arbeidende for sin egen framtid, «da 

jeg virkelig tenkte at jeg skulle finne meg en kjæreste». 

Minst like målretta som Martine (27) altså, men med 

en større grad av uro. Antallet kom hun fram til etter 

hvert: «Femten kanskje. I løpet av ganske kort tid. En 

date i uka altså.» Etter hvert møte hadde hun sagt: 

«La oss tenke litt på dette her». Og så gikk hun hjem 

og skreiv til han med en gang: «Jeg tror ikke det». 

Dette lille oppholdet, å «snakkes etterpå», er å kjøpe 

litt ekstra tid. En timeout i spillet gir rom for å tenke 

gjennom situasjonen. Hva var dette? Hva gjør jeg videre? 

Det gir for eksempel akkurat nok avstand til å 

kunne si «jeg tror ikke det». 

Eva (50) lærte at den taktiske utsettelsen også kunne 

bidra til å gjøre selve møtet mer avslappa og hyggelig. 

En av dem hun var på en date med introduserte en 

praksis for henne på denne måten: «Ok, så møtes vi og 

går ut og spiser sammen, og så tar vi det som en hyggelig 

kveld. Og etterpå kan vi ringes og fortelle hverandre 

hvordan det var, og evaluere.» Hun hadde 

truffet fire personer ansikt til ansikt, ingen av dem var 

veldig overbevisende kjærestekandidater. Da var det 

alltid bra med ekstra betenkningstid og mulighet for 

bare en hyggelig kveld. «Vi var jo voksne, høflige og 

ville hverandre vel…» Etterpå snakka de med hverandre 

på nett, for å se hva som eventuelt skulle skje videre. 

Og Eva har sagt til mange andre nettdatere 

seinere, at de ikke nødvendigvis skal gi seg etter det 

første møtet. Det oppleves ofte som en nedtur. Men 

etterpå er du liksom over i en slags annen fase, med 

noen nye muligheter. Når dine hus og hoteller brenner, 

kan du gå videre med en ny, litt friere, innstilling. 

33 

«Hvis du vil ha noe, så må du bestille det» 

«Hvis du går inn i en butikk, inn i et konditori og du 

skal ha ei kake, så sier du hva du vil ha. 

Du stiller deg ikke opp ved disken og venter på oppmerksomhet, 

venter at noen skal liksom forstå: Skal du 

ha noe her? Hvis du vil ha noe, må du bestille det, er 

min filosofi.» (Anne 46) 

Aktivitet og initiativ var viktige stikkord i følge Anne. 

Du må ikke vente på oppmerksomhet, det fører ikke 

fram. Men Einar (31) syntes alt gikk veldig treigt. Alle 

kvinner oppførte seg ikke som Anne. Og han ble 

smertelig klar over at det eksisterte noen kjønnsforskjeller: 

«Det er mye lettere å være jente på nett enn 

gutt». Han var overbevist om at jenter kunne legge ut 

helt enkle profiler med «fire ord» og allikevel få respons. 

«Det kan godt være fra en eller annen galning, 

men hun får nå respons i hvert fall. En gutt han må 

liksom legge sjela si i det.» Han reflekterte over hele 

samfunnet: «Hele samfunnet er lagt opp til at det er 

mannen som skal ta initiativ. Det er veldig få jenter 

som er pågående, og tar første initiativ og sånn...» 

Christine (44) var en av de som venta beskjedent på 

et mannlig initiativ. Og hun brukte dette kritisk, som 

en sorteringsmetode. «Altså hvis det tar veldig lang tid 

før en mann tar initiativ til et møte, så vil jeg tolke det 

sånn at han har kontakt med mange kvinner og ikke 

har den genuine interessen for akkurat meg.» Hun 

tenkte ikke at det kunne sitte en mann og tenke det 

samme. Den sjansen tok ikke Martine (27). Hun likte 

å gripe det som virka interessant og å legge det som 

ikke var verdt å tenke mer på bak seg. Hun så på seg 

selv som en ganske stor pådriver, hun lo og mente at 

det hadde med hennes personlighet å gjøre. «Så jeg 

tok gjerne initiativet. Sikkert i de fleste tilfellene.»


34


«…en jeg aldri ville møtt andre steder» 

Det er noe med å få respons fra «vilt fremmede» som 

Åse (56) formulerte det. Verden åpner seg og mulighetene 

åpner seg. Som nevnt helt til å begynne med 

var nettopp dette en grunn til å søke kjærlighet på 

nett. Det å møte noen utenfor sitt eget miljø, noen 

andre enn de som var i umiddelbar nærhet. Blant de 

som faktisk har truffet noen ved hjelp av Internett, og 

kanskje også funnet en kjæreste og etablert et varig 

forhold, hører jeg ofte denne påstanden: dette er en 

jeg aldri ville blitt kjent med andre steder. Åse ble 

imponert fra første stund, da hun merket hvordan det 

styrket sjølbildet å få positiv interesse fra folk hun 

ikke kjente eller hadde noen form for felles historie 

med. «Folk møter deg bare som et vesen og et menneske.» 

Det gir muligheter for å finne en kjæreste og 

det gir muligheter for å snakke om noe nytt, eller om 

noe gammelt i et nytt miljø. Det kan også være snakk 

om å gå en omvei hjem. Som i Oles (30) tilfelle. Situasjonen 

før han begynte å søke kontakt på nett føltes 

håpløs. «Jeg hadde aldri gått ut på byen og prøvd å 

sjekke opp en gutt liksom. Det var min store skrekk, for 

da kunne andre se at jeg og var homo. Skummelt». På 

Gaysir kunne også noen se at han var homo. Men der 

var det helt vanlig, og der kunne han gradvis nærme 

seg sin egen trygge identitet. Og han kunne finne en 

kjæreste. «...altså jeg hadde aldri i verden møtt noen 

på noen annen måte enn via Internett.» 

Miljøforskjellene og ulikhetene er ofte også det som 

stopper kommunikasjonen. Men det kan også gi en 

form for sunn motstand og ettertanke. Det kan kreve 

litt ekstra tid. Som Eva (50) sa om sin kjæreste «vi er 

veldig forskjellige», og de gikk langsomt fram i starten, 

fordi de hadde ganske ulike reaksjoner etter det 

første møtet. Hun var helt sikker på at han var en 

type mann hun ikke ville ha forsøkt å utvikle et bekjentskap 

og et forhold til andre steder enn på nettet. 

«Det har noe med fysikken å gjøre, med utstråling, 

med... som type, altså rent utseendemessig.» Han 

35 

representerte noe helt annet enn andre menn hun 

hadde kjent. Det hun fortalte stemte veldig godt med 

Annes (46) overbevisning. Hun var komplett sikker i 

sin sak: «jeg hadde ikke truffet Knut hvis jeg ikke gikk 

på Internett». Tidligere hadde de ingen felles nettverk, 

verken i jobb eller på fritida, som kunne gjøre det 

sannsynlig å treffes. 

«Og hadde vi truffet hverandre i en bar i Oslo så er jeg 

ikke helt sikker på om vi hadde blitt kjent eller blitt 

kjærester. Jeg veit ikke ...» 

Og da lurer jeg på: Hvordan var det første møtet 

ansikt til ansikt, mellom to personer som aldri ville 

truffet hverandre uten hjelp av Internett? 

Anne: Kjempespennende. 

Knut: Kjempespennende, ja. Det var.. det var 30.12 i 

2004 da reiste jeg klokka ni nedover til byen. Jeg 

skulle treffe Anne klokka ett. Jeg har alltid likt å væra 

tidlig ute, men jeg var tre-fire timer for tidlig. Og surra 

rundt i sentrum en god tid før hu skulle treffe meg 

klokke ett på jernbanestasjonen. Så det var selvfølgelig 

veldig spennende og veldig kriblende. Vi hadde utveksla 

noen bilder, og da hadde jo sms-bruken eksplodert. 

(Anne ler) 

Knut: Så da.. nei, da smelta jeg jo veldig med en gang. 

(Anne ler) 

Knut: Du kom inn og litt rød i kinna og fem minutter 

for seint. 

Anne: (ler) Ja. Jeg levde et stressa liv da. Jeg ble jo 

skilt, og hadde sjuke unger.. hadde vi ikke prøvd å få 

til et møte tidligere? 

Knut: Joda, vi prøvde å få et møte helga før. 

Anne: Men jeg hadde sjuke unger og hadde to timers 

tid. 

Knut: Satte bort ongane her og der for et kort og 

intenst to-timers møte. 

Anne: Jeg hadde hatt noen dater før, men jeg var selvfølgelig 

spent på å treffe Knut. Det var sånn.. jeg visste 

med en gang at jeg ville ha Knut. Han tåler jeg, ferdig 

med det.


Nettliv 

Tekstbehandling 

«Forfør med ord!» 

Overskriften er stjålet fra Ingvild Sommers instruktive 

tekst i Q500s Magasin 1. september 2009, der hun 

gir en enkel orientering til dem som vil søke kjærlighet 

på Internett. Ordene og formuleringene blir viktige, 

fordi nettdating i bunn og grunn er en tekstbasert 

36 

virksomhet. På tross av all design, alle bilder og visuelle 

effekter, all film og lyd. Kontaktformen er basert 

på at folk skriver til hverandre. Derfor spurte jeg også 

mine informanter hvordan de trivdes med denne 

skriftlige formen. Når jeg fikk uttalelser som «Språket 

er en viktig del av livet mitt» (Timo, 39) og «Jeg elsker


det» (Vilde, 42) ble jeg både glad og litt betenkt. Hvor 

lik meg er disse informantene egentlig? Jeg repeterte 

bakgrunnsinformasjonen, kikka gjennom utdannelse 

og yrkesliv. Og fant at utvalget nok bærer litt preg av 

å være henta inn via mitt personlige og profesjonelle 

nettverk. Utdannelsesnivået er ganske høyt og flere 

har en jobb der skriftlig kommunikasjon er helt sentralt. 

I tillegg har noen av dem hobbyer og interesser 

som går i samme retning. Det er greit å være oppmerksom 

på dette. Kjell (41) passer godt inn i bildet 

når han forteller at han alltid har skrevet mye, og syntes 

at nettdating-tekstene var en morsom avveksling 

fra den faglige skrivinga han drev med på jobben. 

Men det er greit å være oppmerksom på et par andre 

ting også. Skrivekyndigheten gjør ikke denne gjengen 

så veldig spesiell. Utdannelsesnivået i Norge er generelt 

høyt. Samtidig har utbredelsen av pc-bruk både 

på skolen, jobben og i privatlivet gjort at mange er 

vant med tastaturets muligheter, selv om de kanskje 

ikke har valgt en lang, teoretisk utdannelse og en skrivebasert 

jobb. Og alle dem jeg gjorde intervjuer med 

hadde heller ikke valgt det. I tillegg til journalister, lærere 

og byråkrater var det blant annet en it-konsulent, 

en fotograf, to håndverkere og en salgskonsulent med 

i forsamlingen. Hvis skrivevanene kommer inn på et 

forholdsvis tidlig tidspunkt blir de kanskje også mindre 

avhengig av hvilken type utdannelse du velger 

seinere. Martine (27) hadde vært vant med å bruke 

den skriftlige formen aktivt hjemme i familien fra hun 

var liten, spesielt i forhold til konflikthåndtering. Hun 

lærte å behandle følelsene skriftlig. Einar (31) opplevde 

merkbare forandringer i sin skriftlige formuleringsevne 

etter at han begynte å bruke pc på videregående 

skole. Både formuleringene og rettskrivinga 

ble mye bedre, både når det gjaldt formelle brev, sjatting 

eller epost til venner. «Og nå får jeg høre at jeg er 

flink til å skrive, flink til å formulere meg og flink til å 

fortelle om ting.» 

37 

Skrive når du har tid, lese når du har tid 

Jeg har altså hatt samtaler med folk som ikke er redde 

for å skrive noen ord. Men hvordan fungerte det å 

bruke tekst i denne spesielle sammenhengen, under 

kontaktsøking og kjærlighetsjakt? Samtalene, ofte 

med ukjente personer, kunne bli intensive og innholdet 

var avgjørende. Hanna (28) likte den skriftlige 

kontaktformen først og fremst fordi det ga henne tid 

til å tenke gjennom det hun skulle si. «Når du sitter og 

prater med noen, ansikt til ansikt, er det ikke alltid det 

passer med lange tenkepauser.» Dessuten syntes hun 

det var behagelig å sitte hjemme og skrive i vante omgivelser 

og samtidig finne fram til mange nye mennesker, 

«helt annerledes enn å være på byen og skulle 

være morsom og kul og med masse forskjellige mennesker 

rundt seg». Rolige, hjemlige forhold rundt skrivinga 

var det flere som likte. Spesielt de som var 

minst vant med å formulere seg skriftlig. Å «snakke» 

med en spennende nettkontakt via tastaturet på din 

egen pc skapte gode forhold for å trene seg på skriftlig 

kommunikasjon. Et lystbetont press til å produsere 

en god tekst under ellers trygge forhold. 

«Tanken om noe ekte, å finne fram til noen indre verdier». 

Dette var en forventning Vilde (42) hadde til 

det å sjekke ved hjelp av tekst. En god mulighet til å 

lære mennesker å kjenne på en helt ny, grundigere 

måte. Men erfaringen skulle komme til å gi henne et 

mer sammensatt inntrykk. Kanskje handla det hele 

tiden mest om å beskrive seg selv? «Jeg er veldig glad 

i å skrive men det er bare en del av et menneske allikevel. 

Når du skriver med en person du aldri har sett, 

bare skriver, så tror jeg du er mye mer fokusert på deg 

selv enn den andre». Og man kan lett få et skjevt inntrykk, 

noe som stemmer dårlig når man kanskje møtes 

ansikt til ansikt seinere. «Kommunikasjon er mye bedre, 

tror jeg, når du møter et menneske på ordentlig». 

Hanna (38) hadde også opplevd at formuleringene og 

teksten i seg sjøl av og til kunne misforstås.


Fordi tonefallet mangler, du ser ikke fakter og væremåte, 

om personen smiler eller er alvorlig. Er det 

ironi? Humor? Hvis den skriftlige kommunikasjonen 

hadde foregått i kombinasjon med et webkamera, 

ville det kanskje være mulig å utdype teksten ved 

hjelp av den visuelle dimensjonen? Men ingen var 

spesielt glad i å bruke webkamera blant dem jeg 

snakka med. Lars (40) mente rett og slett at det ville 

«ødelegge alt». Han ønsket at den skriftlige samtalen 

skulle stå på egne bein og fungere på egne premisser. 

Kroppsspråk og fakter ville bare virke forstyrrende. 

Videre presiserte Lars at den tekstbaserte nettkontakten 

inkluderer to helt forskjellige måter å kommunisere 

på. Når han satte seg ned og skreiv «brev», var 

det til dem han ikke hadde daglig kontakt med. Det 

var når han hadde mye å fortelle, og når det passa 

med den tidsfleksible epostformen. «De kunne lese det 

når de hadde tid, og svare på det når de hadde tid». 

Den raskere nettpraten, også kalt sjatting og instant 

messaging, ble mer lik en vanlig samtale «hvor vi satt 

online og pratet sammen, og da blir det mer sånn 

samtale, men med den fordelen at man ikke klarer å 

avbryte hverandre.» Meldingene ble mer muntlige, 

setningene veldig mye kortere og mer spontane. 

Christine (44) var ikke så glad i sjatting. Hun syntes 

det var vanskelig å få fram noe dypere innhold «det 

blir litt sånn meningsløst på en måte». I spørsmålet om 

tekst var hun ellers helt på hjemmebane. Hun hadde 

ambisjoner som forfatter og gjorde meg oppmerksom 

på at det fantes flere diskusjonsfora der skriving var 

hovedtemaet. Der var det for eksempel mulig å få 

kompetente personer til å lese korrektur på en nyskrevet 

artikkel eller novelle. I kontakt med venner 

og potensielle kjærester brukte hun epost og datingstedenes 

egne meldingsystemer. Det ble mye «brevskriving 

og gode samtaler», hun jobba mye med 

innholdet og tenkte at hun hadde en fordel ved at hun 

var flink til å formulere seg. Hun la til at det kunne bli 

38 

veldig lekent og flørtende også gjennom den litt langsommere 

brevliknende formen, avhengig av hvordan 

«ballspillet fungerte»: «og da blir det jo også avhengig 

av hvordan man kan kaste ball til hverandre, om den 

andre er vant til det å uttrykke seg skriftlig.» 

Nesten umerkelig kom vi noen ganger til å snakke om 

brevveksling. Som om nettdating skulle ha noe som 

helst med penn og papir å gjøre. Eller har det det? 

«Jeg kaller det et brev» sa Lars om epostmeldingene 

sine «fordi jeg oppfatter det som et brev». Han mente 

det var helt likegyldig om han skrev med penn eller 

på tastatur, når han satte seg ned og skrev til noen om 

hva han var opptatt av og hva han tenkte på: «Hensikten 

ville være akkurat den samme. Og jeg ville antageligvis 

også bruke omtrent de samme ordene. Det er min 

måte å holde kontakten med mennesker jeg setter pris 

på» Men den eneste som faktisk hadde skrevet brev 

på papir i forbindelse med nattdating var Einar (31). 

Han husket tilbake til sine første nettsøk på begynnelsen 

av 2000–tallet. En av jentene han ble kjent 

med hadde ikke internettilgang hjemme, og de skrev 

noen brev til hverandre på «den gode, gamle måten», 

via posten. At det ble «totalt kræsj» hadde antakelig 

ikke noe med den samtidige generelle utkonkurreringa 

av brevet å gjøre. Digital redigeringsmulighet, 

hurtighet og fleksibilitet ble etter hvert uimotståelige 

fordeler for skrivende folk. Det personlige papirbrevet 

svant hen til et romantisk minne. Men for de fleste av 

informantene hadde «brevet» også festet seg som en 

betegnelse på, og en innstilling til, lange gjennomarbeida 

epostmeldinger. Mye brukt når kjærester 

finner hverandre på Internett. «Etter at nettet og mailen 

er kommet, så skriver jeg jo ikke brev» konstaterte 

Pål (60) «... jeg kan sende lange mailer, det kan jeg 

gjøre. Det ligner på en måte på brev.»


«En sluse for å luke ut folk» 

Alle nettdatere er ikke like opptatt av hvordan de formulerer 

profilene og meldingene sine. Martine (27), og 

flere med henne, hadde et inntrykk av at bare en liten 

andel av dem som søker kontakt på Internett legger 

vekt på tekstformuleringer. De fleste holder seg til nettstedenes 

maler og til enklere uttrykksformer. Resultatet 

er at de blir vanskelig å skille fra hverandre: «Når man 

leser andres profiler, så føler jeg at 90% ser veldig like 

ut da.... den enkle varianten er liksom det greieste for 

veldig mange, det tryggeste, samtidig som det er fryktelig 

mange uten utdannelse, folk som ikke er vant til å skrive.» 

Martine konkluderte med å si «heldigvis», fordi dette 

gjorde det lettere å velge. «Det første inntrykket du får, 

det er jo hva denne personen skriver til deg.» Grovsorteringa 

gikk fort, og i et mindre utvalg fant hun lettere 

fram til dem hun var på tekstlinje med med. Når hun 

fant noen som virka lovende, satte hun dem raskt på en 

hardere prøve. Hun ville at skrittet skulle være veldig 

kort fra en henvendelse på datingsiden, til å kommunisere 

på msn, en raskere form for kommunikasjon. «Du 

må jo tenke sånn: Hvordan svarer de? Og for meg da 

som henger meg opp i små detaljer som ordvalg og rettskriving 

og sånne ting, jeg var nok ganske kynisk og kanskje 

litt dømmende der, om de da ikke innleda med å si: 

jeg er dyslektisk liksom. Jeg følte at denne msn-kommunikasjonen 

var en ganske god sluse for å luke ut folk som 

ikke var interessante.» Eva (50) var også helt klar når 

det gjaldt menn som ikke klarte å formulere seg presist 

eller som ikke klarte å «skriftliggjøre» kontakten. De 

falt gjennom. «Da hadde jeg liksom ingen ting å bli nysgjerrig 

på, fordi det lå veldig, veldig mye i det å beherske 

den skriftlige formen altså. Dyslektikere lå veldig dårlig 

an, for å si det sånn. Så rått var det. Det er meg og mitt 

snobberi, kan du si.» Hun la til at de som ofte brukte 

maler og ferdige ikoner, som ikke bestrebet seg på å 

formulere teksten på sin egen måte, ble veldig uinteressante. 

«For det gjelder jo liksom å hevde seg og 

selge seg på et eller annet vis, og da var jo akkurat det 

39 

å klare og formulere seg skriftlig, en viktig ting». 

Kjell (41) syntes det ble vanskelig å tro helt på det 

mange skrev, siden det var så mye likt. Han så etter et 

ekstra glimt, en sjarm i språket til dem han var i kontakt 

med: «selv om man ikke ser øyet, så kanskje et 

glimt i øyet i den måten hun skriver på. Jeg syns jeg 

leser veldig mye ut av det». På samme måte leste Ingrid 

(37) veldig mye ut av den skriftbaserte kontakten med 

han som etter hvert ble hennes kjæreste. Måten han 

skrev på, evnen til å formulere seg, var en av de viktigste 

grunnene til at hun ble nysgjerrig og fortsatte å 

skrive med han. Teksten hans virka tiltrekkende. «Jeg 

tenkte at da må det være et eller annet, da har han noe 

å fare med, bare der. Og det med språklig uttrykk... det 

fascinerer meg jo med folk som skriver godt og folk 

som kan å uttrykke seg godt.» 

I kjærlighetsjakten ligger håpet om å etablere et forhold. 

Et forhold som skal fungere og balansere. Den 

første skriftlige kommunikasjonen gir et hint om en 

mulig fortsettelse, og når Pål (60) leste profiltekster og 

utveksla meldinger var det viktig å finne denne verbale 

balansen. «Hvis jeg skal etablere et forhold så må jeg føle 

at jeg ikke overkjører den andre med min verbalitet, og 

vise versa» Han hadde et 17 år langt ekteskap bak seg, 

og var klar over at hverdagssamliv som er tilfredsstillende, 

det handler om å snakke på omtrent samme nivå 

om ting man er interessert i og er felles om. For Lisbeth 

(45) ble teksten viktigst i forhold til en hun skrev med, 

men ikke kjente identiteten til. Kommunikasjonen ble 

spennende fordi innholdet og formuleringene sto helt 

for seg sjøl uten noen ramme av personlige opplysninger. 

Og han var flink til å skrive. En annen person 

hun hadde kontakt med, der syntes hun ikke teksten 

var fullt så viktig. De kjente hverandre bedre og de 

møttes også av og til, «han kjenner jeg jo, så der er 

ikke det så viktig igjen. Da er det mere det at vi holder 

kontakten. Ikke alt vi skriver er like «wow» liksom».


Tekstflørt 

Den verbale balansen kan testes ut i kortere og lengre 

spenningshistorier, nesten umerkelige i formen, eller 

nærmest utmattende. «…det jo en flørt, en lek, ikke 

sant. Humor slår an. Jeg er svak for det, og jeg merket 

jo at hvis jeg kunne være morsom, så var det en måte å 

få positive reaksjoner på.» Etter at Eva (50) hadde registrert 

seg på et nettsted og laget en profil, tok det 

helt av. Den første uka satt hun oppe halve natta. 

Skrev og mottok meldinger. Hun valgte å bli hjemme 

fra jobben siste dagen i den uka, for å få sove litt «da 

var jeg så sliten. Da kunne jeg ikke gå på jobb». Sliten 

på en positiv måte vel å merke, fordi hun syntes det 

var «veldig, veldig spennende og fryktelig, fryktelig 

gøy» å holde på med dette her. Ikke minst på grunn av 

den bevisstheten hun hadde om at alt står og faller på 

det skriftlige. «Alt det du legger ut, legger du jo betydning 

i, ikke sant. Hver eneste bitte lille ting, hvert ord 

som står der.» 

Åse (56) fortalte hvor morsomt hun hadde hatt det 

når hun målbevisst gikk inn og skreiv til folk som signaliserte 

at de bare var ute etter sex. En slags urkilde 

for utagerende flørt: «Det er jo veldig gøy. Helt artig. 

Det er spesielt én, og han var veldig gira på å møte 

meg, jeg har ikke tenkt å ha sex med han, men det ble 

masse fleip utav det da, og jeg syns han hadde sånn 

morsom profil.» Men ikke alle var like overbevist om 

at Internett er et godt sted for flørt. «Selvfølgelig, man 

kan gi kompliment», sa Martine (27), og så det hele 

med en litt større distanse. «men... nei, ikke flørting 

med en sånn cyber-person... for det var jo det inntil 

man hadde snakka sammen, det var jo en robot på 

andre sida.» Hun syntes det fungerte best med blikkontakt 

og fysiske møter. Robotene på den andre sida 

hadde bare en overgangsfunksjon på veien til et rikere 

liv. Den tekstbaserte flørten jeg ellers ble oppmerksom 

på i intervjuene, lå et sted midt i mellom 

Eva og Åses intensivitet og Martines distanse. Lars (40) 

40 

var et godt eksempel: «Jeg skreiv som jeg prata,» 

sa han, som en oppsummerende beskrivelse av sin 

flørtende og humoristiske nettprat med henne som 

ble en kjæreste og samboer. 

«Ord deling» 

I en frisk, rask og uhøytidelig skrivestil, kunne det 

være nærliggende å tro at Lars la inn noen forkortelser, 

for å gjøre det ennå mer lett og ledig. Men neida, 

både han og kjæresten var veldig klare på at de 

ikke likte den etter hvert så populære vanen med å 

skrive d i stedet for det, r i stedet for er og så videre. 

Lars tenkte omtrent som Martine. Hun var såpass 

rask på pcen at hun fant ingen grunn til å skulle bruke 

«tekstmeldingsspråk». «Det koster meg ikke så mye 

mer å skrive «diverse» helt ut enn å skrive «div» 

liksom.» 

På forsiden til norske msn, lå det i august 2009 noen 

enkle begynnertips til dem som hadde planer om å 

søke kjærligheten på Internett. Under overskriften 

«Slik dater du på nett! Følg 5 gode råd» sto det blant 

annet at man burde være nøye med å renskrive profilteksten 

sin, og unngå for mye ordfeil. Som tidligere 

nevnt kan måten å skrive på oppfattes som en slags 

profilering i seg selv. I tillegg til ordvalg og formuleringer 

er også rettskriving et virkemiddel som gjør 

deg tydelig i forhold til andre. «Vi er ikke noen fjortiser» 

sa Lars, som en direkte følge av mine spørsmål 

om forkortelser i tekstene. Og Timo (39) fortalte at 

han aldri hadde vært den typen som forkorter ord: 

«Skal man skrive, skal man skrive ordentlig. Og det er 

denne typen mennesker jeg også har blitt tiltrukket av, 

de som setter seg ned og skriver en ordentlig setning 

fra forbokstav til punktum.» Det så ut til å finnes flere 

av den typen mennesker ute i nettdatingverdenen. I 

noen tilfeller var det å skrive en tidkrevende prosess, 

ganske langt fra de mer muntlige tekstsamtalene til 

Lars og Martine.


41


«Å veie sine ord» er en gammel formulering som 

Ingrid (37) brukte om sin skriveprosess. I nettkommunikasjonen, 

privat og i jobbsammenheng hadde hun 

alltid vært nøye med å skrive, tenke og analysere 

underveis. Og hva med det hun fikk tilsendt fra 

andre? Var hun like kritisk til andres tekst som til sin 

egen? «Ja, jeg er nok det. Jeg har veldig lett for å 

henge meg opp i ortografi eller setningsoppbygging og 

sånn. Ja.» Christine (44) hadde en tendens til å miste 

inte-ressen hvis en person hadde mange skrivefeil i 

meld-ingene. Om det da ikke ble forklart med dysleksi, 

ekstrem hastverk eller liknende. Skrivefeil i profil-tekstene 

og i meldingene var noe som ble lagt 

merke til av de jeg snakka med. I større eller mindre 

grad. Einar (31) kunne irritere seg over det, og han lo 

litt når han sa at det var orddelingsfeil han sleit mest 

med. Og Hanna (28) syntes det var er greit å ha riktig 

plasserte kommaer, utropstegn, store og små forbokstaver 

og så videre, fordi hun gjerne ville at folk skulle 

skjønne hva hun mente. Hun var veldig pirkete med 

seg sjøl, «men jeg er ikke en som sitter og retter på 

andre». Det er ofte et slags tørrvittig alvor over det 

med rettskriving, et inntrykk som ble forsterka av 

Oles (30) holdning til temaet. Han la også merke til 

skrivefeil i profilene. Orddelingsfeilene hadde han et 

spesielt forhold til, de kunne virke kontaktskapende: 

««ord deling» og sånn er jeg veldig glad i, for da er 

jeg i gang. Det har jeg satt i gang samtaler på. Ja. Så 

jeg syns det er veldig morsomt å leike med språk.» 

Mer enn rettskriving 

Jeg vet ikke om noen kan ha blitt forelska på grunnlag 

av en diskusjon om orddelingsregler. Men jeg ser 

ikke helt bort fra det, fordi jeg nå har skjønt at mange 

syns det er morsomt å leke med språk. Morsomt kan 

det imidlertid ikke være å få denne tilbakemeldinga 

når du ønsker å bli kjent med folk på nett: «Lær deg å 

skrive før du tar kontakt med meg». Knut (39) kunne 

klart seg uten. Han var den eneste blant informantene 

42 

som ikke hadde noe godt forhold til det å skrive. «Jeg 

har jo en stor svakhet i forhold til å kommunisere på et 

sånt medium.» Og han hadde det ikke lett den første 

tida som nettdater med dysleksi. Men gjennom oppveksten 

var han blitt vant til tøffe reaksjoner fra omverdenen. 

Knut hadde sine strategier, og har tidligere 

fortalt hvordan han satte sammen en profil med klippog-lim-metoden 

og små deler av andres profiler. Det 

ble altså noen gufne svar underveis, men han syntes 

det var veldig morsomt første gang han fant noen å 

prate videre med. «Jeg har aldri tatt meg sjøl høytidelig. 

Så jeg bryr meg ikke noe særlig om jeg får smekk 

over fingra, ikke sant. Så det var bare å fortsette.» 

Dypt imponert prøvde jeg meg på en u-sving i forhold 

til Knuts problem, og havna litt ute på en lærerik sidevei: 

Først måtte jeg innrømme at jeg ikke hadde tenkt 

så grundig over hvilken barriere dette skriftbaserte 

mediet kunne være. Men så ble jeg overraska over å 

høre at det ikke nødvendigvis var et uoverkommelig 

hinder allikevel. «Selv om det ikke er din favoritt formuleringsform, 

så bare: Ok, det bare gjør vi liksom!?» 

Knut så overbærende på meg og forklarte at dette nok 

ikke var en gjennomgående trend blant alle som har 

lese- og skriveproblemer. «De fleste skyr nok denne 

typen fora for mye dessverre. For de har gått på veldig 

mye nederlag opp gjennom tida når det gjelder skriving, 

så de velger andre ting.» Knut oppfatta seg sjøl 

som litt spesiell og hardfør i den forbindelsen. Og han 

satte mine perspektiver på hodet. Jeg var mye opptatt 

av hvordan mange brukte tekst og skriving til å skjule 

sin utrygghet og sårbarhet. Nå fikk jeg et tydelig 

eksempel på at teksten i seg sjøl kan være det sårbare 

punktet, og at forfatteren da blir veldig synlig og 

blottstilt. Knuts enkle og kompliserte konklusjon: 

«Men det er jo en del av meg uansett, ikke sant.» 

I et diskusjonsforum på et av sjekkenettstedene kom 

Anne (46) over en meningsutveksling der noen av


deltakerne var over kanten språkbevisste: «Det gikk 

på det her med: Få ut de folka som ikke kan skrive, for 

faen.. .» Hun ble opprørt. «De mest aktive folka på det 

forumet er jo skriveføre mennesker, journalister og 

godt utdanna og alt det der og bla, bla. Men makan til 

intoleranse og arroganse!» Det måtte bli en reaksjon 

og et innlegg med overskriften: «Ikke kødd med dysleksi» 

Til meg reflekterte hun over saken på denne 

måten: «Det er nok folk der som alle andre steder, som 

gjerne vil fortelle andre at jeg er et bra menneske fordi 

jeg skriver godt, jeg har lang utdannelse.» Hun satte 

stor pris på å få brev som var velformulerte, kreative 

og morsomme, men det avgjørende var å finne fram 

til mennesket og hensiktene bak det hele, til noe mer 

enn rettskriving: «når du skreller av fasaden, så er du 

jo ute etter å møte et menneske som vil noe all right 

med ditt liv. Og da.. når vi skal tilbringe hverdagslivet 

sammen, så skriver vi ikke brev til hverandre, det er 

ikke det vi gjør». 

Skrive og skrive og skrive og skrive? 

Hvordan er det ellers med disse tekstbaserte samtalene 

knytta til kjærlighetssøk på Internett. Hvor langt 

kan de strekkes? Hvor holdbare er de? Noen samtaler 

har muligheten i seg til å fortsette, men de er sårbare 

for ytre påvirkning: «Han fikk jo telefonnummeret mitt, 

og så pratet vi i telefonen en gang, og det var egentlig 

litt dumt for det ble helt feil. Praten gikk ikke så lett i 

det hele tatt, tvert imot, så da bare avsluttet jeg der og 

da, og så skrev jeg at vi skulle nok holdt oss til bare 

mail.» Hanna (28) refererte til en hun hadde hatt veldig 

god, skriftlig kontakt med. Det fungerte ikke da 

de snakka sammen i telefonen, og epostkontakten ble 

ikke den samme etterpå. Eva (50) skrev ganske mye 

med en av sine nettkontakter. Ikke lenger en potensiell 

kjæreste, men en å snakke med som var i samme 

søkesituasjon: «…kjempehyggelig kar, og veldig åpen, 

men ikke en sånn type jeg var ute etter som partner, 

fordi vi... ja, jeg hadde nok inntrykk av at vi var veldig 

43 

forskjellige.» De fulgte hverandre i datingprosessen, 

fortalte hverandre om avtalene og møtene de hadde, 

«Jeg kunne kanskje fortsatt å skrive til han, men jeg 

gjør det jo ikke.» Hun savnet det av og til. Fordi det å 

skrive om seg selv, det å måtte formulere, og det å 

måtte tenke over ting, det var noe hun likte veldig 

godt. På tross av alle de gode sidene ved å skrive, 

hadde hun heller ikke fortsatt med dette sammen med 

han som ble kjæresten hennes. «Vi gjorde det en stund, 

også etter at vi hadde truffet hverandre, fortsatte å 

skrive en del, men det gjør vi ikke lenger. Da blir det 

bare sms'er. Og det blir jo selvfølgelig noe helt annet, 

for det er bare de hyggelige, korte meldingene.» I lengden 

syntes Eva det ble vanskelig å finne tid til å sette 

seg ned, og konsentrasjon til å skrive på den grundige 

måten. Det passa dårlig inn i et ellers aktivt og hektisk 

liv. Sms-ene, «de hyggelige, korte meldingene», var 

lettere å putte inn mellom alt det andre. 

Christine (44) undret seg over at noen virka helt tilfreds 

med å bare skrive med hverandre i lange perioder. 

Invitasjonen til å være med på en virtuell kafe 

føltes helt absurd: «På et av disse møtestedene på 

Nettby» fortalte hun, «så var det sånn... og første gang 

jeg så det, så ble jeg helt... jeg ble helt målløs. For det 

var sånn: Ja, skal vi avtale å møtes på kafé? Ja, tenkte 

jeg, dette var interessant (ler). Og da skulle alle ta med 

seg koppen foran pcen og drikke kaffen samtidig. Og 

så kom det noen sånne kommentarer at: Ja, her var det 

jo koselig! Og noen beskrev litt hvordan det var i 

denne liksom-kafeen. Og det ble helt absurd for meg.» 

Det føltes ikke rart fordi det var tekstbasert. Christine 

var jo en av dem som følte seg mest hjemme i den 

skriftlige formen. Men hun syntes det ble meningsløst 

å bruke så mye tid, og energi på å skrive og skape den 

typen situasjoner, når de fleste egentlig var ute etter å 

finne en kjæreste. Hun var både utålmodig og veldig 

målretta i sin kjærlighetsjakt på Internett. Skriving var 

en seriøs aktivitet det ikke skulle slurves med, men


det var allikevel bare et mellomledd, et hjelpemiddel 

for å komme i kontakt med en mann hun ganske raskt 

kunne møte og bli kjent med utenfor nettet. Hun 

kunne skrive artikler og romaner, men når det gjaldt 

nettdating var det ingen grunn til å forbli ved tastaturet. 

På samme måte var Anne (46) også klar for å 

sette punktum så snart målet var i sikte. Hun trakk 

tråden videre fra sitt tydelige utsagn om at kontaktsøking 

handler om noe mer enn rettskrivning. Det 

handler også om noe mer enn skriving: «mitt mål var 

jo ikke å skrive og skrive og skrive og skrive til en 

brevvenn. Jeg var ute etter en kjæreste.» 

Hvis jeg tok en tur til Christines virtuelle kafe på 

egenhånd, ville jeg kanskje kunne møte Lars (40) eller 

Erika (46). Lars ville i så fall være der av nysgjerrighet 

og litt fascinasjon. Han fortalte nemlig om andre helt 

tekstbaserte forhold i nettdatingverdenen som hadde 

44 

fanget hans interesse. Det var folk som la ut profiler 

og søkte kontakt på vanlig måte, uten at de var interessert 

i å møte noen fysisk i det hele tatt. Lars kalte det 

«en ren skriftlig/verbal kjærlighetssøken». Ved et par 

tilfeller gikk han ganske langt inn i sånne typer samtaler 

og kom ganske nær noen personer. Men han fortsatte 

allikevel ikke så veldig lenge. Fordi også han 

egentlig ville noe annet. Erika derimot ville nok ha 

lent seg tilbake i kafestolen og følt seg hjemme. Hvis 

hun fant noen interessante mennesker å snakke med 

kunne hun bli der, eller i et annet tekstbasert rom, 

hvor lenge som helst. Fordi hun egentlig ikke ville noe 

annet. De skriftlige samtalene kan strekkes helt dit 

hvor nettdaterne ikke har bruk for dem lenger. Erika 

ville kanskje aldri komme til det punktet. «Du ser jo 

teksten da, og innholdet i den og det er mer enn nok 

for meg.» 

«i det du har gått ut døra...» 

Før jeg lukker tekstbehandlingsprogrammet er det 

verdt å minne om at alle disse refleksjonene rundt det 

å skrive, er fortalt til meg ved å snakke. Ansikt til 

ansikt. Alle fordelene ved å skrive, som informantene 

har lagt vekt på under «Tekstbehandling», har de ikke 

fått utnytte her. Martine (27) avslutta sitt intervju med 

å kommentere akkurat dette: «Når man velger et 

muntlig intervju så, ja, du får det svaret jeg har å gi 

akkurat nå, men i det du har gått ut døra, så tenker jeg 

sikkert: Ja, det og det og det kunne jeg sagt der... ikke 

sant. Og da ville jeg jo hatt mulighet til å dvele lengre 

ved spørsmålene …hvis jeg hadde fått et skriftlig intervju.» 

Jeg gikk ut døra og syntes det var fint at Martine 

tenkte videre på det vi hadde snakka om. Mer enn 

fornøyd med det jeg fikk vite «akkurat nå».


Nettliv 

Masker og scenebelysning 

Synlighet i søkeprosessen 

«Det er ofte man får en hel masse spørsmål, hvor man 

er født, hvor man er oppvokst og hva man driver med. 

Jeg prøver å pakke det inn i veldig små biter. Sånne 

ting kan man snakke om når man eventuelt møtes.» 

(Marius 29). Kjærlighetsjakt på nett gir mulighet for 

både utilslørte, personlige utlegninger og mer tilbakeholdne 

presentasjoner. I den forbindelsen kan det 

være interessant å se nærmere på hvor åpent og hvor 

anonymt folk velger å snakke sammen. Hvordan formuleres 

ulike behov for anonymitet og åpenhet når 

mennesker går inn i nær og fortrolig kommunikasjon 

med hverandre ved hjelp av Internett? Temaet diskuteres 

stadig i forbindelse med bruk av nettet som et 

kontaktskapende hjelpemiddel. Synspunktene vekker 

min interesse, de gir inntrykk av at noe kreativt og 

meningsfylt går hånd i hånd med noe urovekkende. 

Internetts store nedslagsfelt øker mulighetene for at nye 

kjærester og venner skal kunne møtes, men det oppfattes 

også som blottstillende og risikofylt å bruke det. 

Nettstedene som tilbyr kontakttjenester bidrar til å 

skape inntrykket av at dette handler om motstridende 

fenomener: Å markedsføre seg selv blant tusener av 

fremmede mennesker, og det å etablere et intimt forhold 

til en annen person. Det reklameres med rekord- 

45 

stor aktivitet og bilder av nye medlemmer vises fram. 

Brukere oppfordres til å fortelle åpent om seg selv og 

legge til mange bilder. Samtidig formidles regler for 

anonymitet og advarsler om farer som kan følge med 

det å gi ut for mye eller feil type personlig informasjon. 

På sin forside 13. oktober 2008 forteller match.com at 

de er Norges største datingtjeneste og at de tar kjærligheten 

på alvor. De har avanserte verktøy til rådighet 

og de legger vekt på trygghet og anonymitet: «Hos 

oss er du anonym så lenge du selv vil, og til din hjelp 

har du våre avanserte matchmakingverktøy. For at du 

skal føle deg sikker og trygg, godkjenner vi alle bilder 

og profiltekster manuelt.» På forsiden brukes god plass 

til å vise bilder av de fem nyeste medlemmene. Vi får 

også se et uskarpt webkamera-bilde av vesla og 

Beegee som kysser intenst – et ørlite realityshow. Tidligere 

på året, 3. mars, uttrykte finnenvenn.no et 

ønske om å være Skandinavias mest seriøse møteplass. 

«Hos oss kan du snakke med tusentals andre og 

fortsatt være helt anonym. Vi gir deg kun kvalitetsbilder 

og uten erotisk innhold!» Finnenvenn kunne også 

fortelle at de hadde innledet et samarbeid med Se og 

Hør. «Dette har gitt oss stor oppmerksomhet, og 

mange nye medlemmer». Når følelseslivet bringes ut i 

offentlig lys åpner mulighetene seg, men skyggene følger 

trofast etter. Nettdateren lokkes, pirres, forføres,


skremmes, avkjøles og roes ned – om ikke nødvendigvis 

i den rekkefølgen. Jeg tar det nærmest for gitt at 

denne situasjonen bringer fram noen tanker om 

anonymitet og åpenhet hos aktive kontaktsøkere. 

Raskt skissert kan de to sentrale begrepene forstås på 

denne måten: Anonymitet har gresk opprinnelse og 

betyr «uten navn». Denne helt enkle, direkte betydningen 

er også aktuell for kontaktsøkende nettvirksomhet 

på nett. Mange snakker sammen uten å fortelle 

hverandre hva de heter. Men jeg bruker det også om å 

gjøre seg lite bemerket, å holde tilbake personlig informasjon 

i større eller mindre grad. Åpenhet ser jeg 

som motsetning til noe som er lukket eller hemmelig, 

når noen handler uten tanker om å legge skjul på noe. 

Anonymitet. Et sted å begynne 

Målet for de fleste er å finne en kjæreste. Hvor anonyme 

eller åpne de har ønsket å være i søkeprosessen 

på veien dit, avhenger blant annet av hvilken type 

nettsted de bruker. På sjekkenettstedene foregår 

alltid en del av kommunikasjonen anonymt, som tidligere 

nevnt. Men utnyttelsen av det anonyme rommet 

varierer fra person til person. Noen liker det og finner 

en beskyttelse i det, andre synes det er mindre viktig 

og unødvendig. I bunnen ligger uansett en generell 

enighet om at telefonnummer, adresse og fullt navn 

ikke skal ligge som åpne opplysninger på en nettside 

for kontaktsøking. 

Kjell (41), Pål (60) og Christine (44) syntes alle det 

var greit å skrive anonyme meldinger innafor det systemet 

som treffsidene praktiserer. Kjell mente det ga 

søkevirksomheten et profesjonelt preg, men han var 

ikke opptatt av å være anonym utover den rent tekniske 

startfasen. Pål var av samme oppfatning. Når 

han fant fram til en person han ble interessert i og 

samtalene begynte å fungere, tok det ikke lang tid før 

han gikk over til epost og fullt navn. Han ville «noe 

mer» enn å sende meldinger på nettet. Christine 

46 

kunne gå ganske raskt over til å bruke sitt eget fornavn. 

Hvis ikke den andre gjorde det samme, ble hun 

skeptisk og etter hvert uinteressert. 

Marius (29) er en entusiastisk nettsjekker og er glad i 

å snakke med folk. Han var ikke spesielt opptatt av 

temaet anonymitet. Når han allikevel ville holde litt 

igjen på sin personlige fortelling var det for å skape 

nysgjerrighet i ferske bekjentskap. Spenningen skulle 

holdes ved like, fram til et eventuelt møte. Erika (46) 

sa det kort og direkte: «jeg blir litt matt av folk som 

vrenger sjela i en profil – hva blir det da igjen å 

snakke om seinere?» Spenningen ved å ikke vite 

kunne også bli for stor og føles som et hinder. Vilde 

(42) ønska å feie usikkerhet av veien for å kunne ta en 

avgjørelse og praktiserte derfor noe som minnet om 

en «riv av plaster»-metode. Hun gikk raskt fra streng 

anonymitet 

til åpen konfrontasjon, det vil si et møte. Denne 

raske metoden var noe hun holdt fast på gjennom de 

to årene hun var aktivt kontaktsøkende på nett, mens 

Eva (50) var en av flere som gjorde det tydelig at oppfatninger 

om anonymitet er noe som kan forandres. 

Da hun gikk i gang med å lete etter en kjæreste på 

nett, var det ikke uten motforestillinger. I hennes 

miljø var ikke dette noe man gjorde uten videre. «Det 

var ikke sånn helt stuerent og litt sånn feil måte å treffe 

noen på.» Men hun gikk på tvers av det akseptable. 

Og med et usikkert, avventende utgangspunkt føltes 

det helt nødvendig å være anonym. Men innstillinga 

forandra seg og roen senka seg. Møtene på nett, menneskene 

Eva snakket med, gjorde at usikkerheten forsvant. 

«Det er liksom hele tiden det hovedinntrykket 

jeg sitter igjen med: Å treffe så mye ålreite folk... eller 

ålreite menn, for det er jo det det er snakk om.» 

I jakten på en kjæreste ligger muligheten for å forandre 

på livet. De første nettsamtalene til Ole (30) var 

veldig anonyme og veldig viktige, men han mista kon-


takten med mange fra den tida fordi det var så lite å 

holde fast på. Som ung, homofil og kontaktsøkende 

hadde han mange barrierer å klatre over. Han registrerte 

seg på Gaysir, uten spor av konkrete personopplysninger. 

Men en av dem han fikk best kontakt 

med var utholdende og ga seg ikke før han fikk et 

telefonnummer: «jeg skreiv med han i sikkert et år før 

han i det hele tatt fikk noe telefonnummer. Og når han 

da skulle ringe meg, så satte jeg meg i bilen og kjørte i 

ti minutter vekk hjemmefra ut i ingenmannsland, for at 

ingen skulle høre at jeg snakka med noen som var 

skeiv. Så liksom hvor anonym går det an å bli (ler).» 

Seinere har de vært på konserter sammen og hatt mye 

kontakt. Og Ole har gradvis funnet fram til mange 

venner på nett. Han er utadvendt, liker å treffe folk 

og snakke om felles interesser, uavhengig av hvor det 

skjer. Anonymitet er ikke så viktig lenger. 

Timo (39) og Martine (27) hadde også gått veien fra 

full anonymitet til det de beskrev som en mer komfortabel 

åpenhet. Men her var det lite nervøsitet å spore i 

startfasen. Begge hadde lang erfaring med å søke kontakt 

på nett. Siden slutten av 1990-tallet hadde de forandra 

innstilling til hvordan det burde foregå. Til å 

begynne med var Timo åpen for å leke med anonymitetens 

muligheter og teste ulike identiteter. Men 

etter hvert trivdes han dårlig med den ustabiliteten 

som fulgte med. Da vi snakka sammen var han opptatt 

av å treffe personen så fort som mulig når han 

hadde funnet en spennende nettkontakt. Martine beskrev 

seg sjøl som «alltid ganske anonym» i den første 

tida. Hun så det som en del av spillereglene og noe 

som ga gode retrettmuligheter. Det var mulig å bryte 

en kontakt uten å gå inn i omfattende forklaringsrunder. 

Bytte av nettsted gjorde en forskjell. Overgangen 

fra Spray til Sukker ble et slags generasjonsskifte 

når det gjalt åpenhet. Hun fortalte om det i positive 

vendinger, og satte det hele inn i et historisk 

perspektiv: «På Sukker så var folk mye mer åpne. De 

47 

aller, aller fleste hadde konkrete portretter og åpenheten 

var veldig stor. Så hadde de arrangement og... veldig 

ærlig side. Og de fleste la skepsisen bak seg etter 

hvert og det ble veldig åpent. Og det kom mer fram i 

media også at folk er på nettet og... det virka som det 

skjedde veldig mye fra 2003 til 2005.» Lars (40) hadde 

et liknende inntrykk av blink.no, hvor medlemmenes 

aktiviteter var synlige for alle: «Blink er mer et vennested 

enn et sjekkested, fordi det er så ekstremt offentlig. 

Det står på siden din hvilke klokkeslett og datoer du er 

innlogget, hvor mange meldinger du sender og mottar. 

Det er blitt såpass offentlig, at det er mer en stor diskusjonsgruppe.» 

Med to forskjellige betegnelser plasserte 

Lars blink i en kategori nettsteder der anonymitet 

er mindre viktig. Først kalte han det vennested, 

noe som gir assosiasjoner til Facebook og andre nettsamfunn 

der selve poenget er å bli synlig og skape et 

nettverk av gamle og nye venner. Deretter betegna 

han blink som en diskusjonsgruppe og satte nettstedet 

i direkte forbindelse med en annen type møtested 

hvor de fleste regner med stor grad av åpenhet. 

Blant dem jeg intervjua var det flere som brukte diskusjonsfora 

i forbindelse med jobb eller fritidsaktiviteter. 

Ingen hadde noe problem med å registrere seg 

med fullt navn når det dreide seg om diskusjon på 

nettstedet til idrettsklubben, lokalavisa, universitetet 

eller innlegg på en side for IT-spørsmål, musikk, vegetarmat 

eller liknende. Det betyr ikke at alle diskusjonsfora 

praktiserer full åpenhet når det gjelder 

deltakernes identitet. Innholdet i det som diskuteres 

er avgjørende. For Erika (46) var anonymitet en forutsetning 

da hun deltok i et forum på lommelegen.no 

for noen år tilbake. Temaet var spiseforstyrrelser. 

«…det gir jo en egen frihet. Når jeg snakker med noen 

i et forum der alle er anonyme, da kan vi komme inn 

på alle mulige temaer» Hun kalte det «en ny oppdagelse» 

– muligheten for å strekke seg ut over de nærmeste 

omgivelsene, lære av andres erfaringer og


slippe unna stressende blikkontakt. Erika hadde flere 

venner som hun ikke kjente den offisielle identiteten 

til. En av dem hadde hun hatt kontakt med i over fem 

år. En nær alliert i hverdagen selv om hun ikke visste 

hvordan han så ut, hva han het eller hvor han bodde. 

Eller nettopp derfor. 

Bilder. Ansikt, kropp, landskap 

«... det å vise meg fram på nettet, med forbehold av 

noen sikkerhetstiltak, det er noe jeg kan... jeg kan 

vise ansikt». Christine (44) snakka her om å bruke 

portrettfoto i profilen sin, på et nettsted for kontaktsøking. 

Hun mente at bildet var en viktig del av presentasjonen. 

Kjell (41) kalte dette for «kjernen» og 

syntes det ville være veldig unaturlig med en sånn 

type nettpublisering uten å legge ut et foto av seg sjøl. 

For Lisbeth (45) var ikke bilder så viktig i den tidligste 

presentasjonen, men de var helt avgjørende hvis 

det ble snakk om å treffes. Hun la stor vekt på det å 

vite på forhånd hvordan personen så ut. Vilde (42) så 

tvert imot på dette som et unødvendig mellomledd. 

Hun tvilte på hva slags informasjon et bilde egentlig 

kunne gi.«Et bilde kan være så falskt.» Det var like 

greit å spare det med utseende til de møttes. 

Åse (56) nølte litt med å legge ut bilde av seg sjøl og 

fant på den måten ut at samtalene ble vel så gode 

uten. De som ikke var så opptatt av å utveksle portrettfoto 

fikk hun bedre kontakt med. På samme måte 

syntes også Eva (50) det virka litt frigjørende å ikke 

vite hvordan den hun snakka med så ut. Men bildeløse 

samtaler kunne by på praktiske problemer. En 

periode hadde hun samtaler med flere samtidig og 

ved et tilfelle forveksla hun to personer «… da kommer 

det der med å ikke ha bilde... det ble jo en del 

navn etter hvert da, for man skrev litt her og skrev litt 

der. Og så kunne vi skrive i forbindelse med en helg: 

Hva skal du gjøre? Ja, den ene skulle stå på ski der, og 

den andre skulle stå på ski der (ler), og så ble det lik- 

48 

som: Huff, hvem var det som var hvem nå?» Og det 

var nettopp denne sorteringstekniske siden av saken 

Hanna (28) la vekt på: «Det er egentlig lettere å systematisere 

den informasjonen du får om en person når 

du har et ansikt å knytte til.» Utseende betydde ikke 

så mye, men bildet ble en ekstra bit av personligheten 

å ta del i. Hanna trodde også det var lettere å bli lagt 

merke til når en hadde et bilde i profilen. Men hun la 

raskt til at det er mange måter å bruke bilder på. Hun 

hadde lite sans for nærgående spørsmål om bilder 

veldig tidlig i et bekjentskap. 

Anne (46) ville også gjerne ha mer enn helt minimal 

informasjon når hun oppsøkte andres profiler. «Altså 

jeg måtte ha noe «mat», jeg måtte ha noe som gjorde 

at jeg ble interessert. Bilde eller et dikt eller en setning 

eller et eller annet...» Et bilde kunne altså være en av 

de tingene som ga «ett eller annet» å ta tak i. Sjøl 

illustrerte hun profilen sin med et ørkenbilde, «litt 

sensuelt og varmt». Og kanskje var det dette landskapet 

Knuts (39) nakenbilde passet inn i da de fant hverandre 

på cupido.no. Ingen av dem var spesielt opptatt 

av å utveksle portrettfoto – før etter ca seks måneder. 

Da var de blitt godt kjent på de fleste andre områder 

og hadde bestemt seg for å møtes. Knut ønska seg 

oppmerksomhet mot profilen sin, men han følte at 

portretter ble «sortert» i større grad enn andre typer 

bilder. Derfor valgte han i stedet å legge ut et nakenbilde. 

Det var uten spesielt gjenkjennende særtrekk, 

og nettopp dette skulle skille det fra portrettet. Antall 

henvendelser økte også etter at han la ut dette bildet. 

Når Knut fortalte om valget av sitt naken-profilfoto, 

var det i nøkterne vendinger. Anonymiteten ble ivaretatt, 

handlingen var målretta og ga resultater. Når 

Marius (29) snakka om å utveksle bilder med «litt mer 

hud enn vanlig» var det mer lek og spenning mellom 

linjene: «Ja, selvfølgelig, det har jo hendt mange 

ganger at man synes det er spennende å få bilde av en 

pupp eller av et lår, og det har jo vært litt sånn seksu-


49


elt, man har gjerne en mappe med nakenbilder av seg 

selv. Det er ikke til å stikke under stolen. Jeg har fått 

mange nakenbilder opp gjennom årene og også sendt 

et par sånne. Ikke porno, bare litt mer hud enn vanlig. 

Det er mange som gjør det.» 

Lars (40) tenkte at et bilde av ansiktet egentlig forteller 

veldig lite om personen, bortsett fra det rent estetiske, 

det umiddelbare visuelle utseende. Derfor la 

han ut et bilde han mente både var åpent, inkluderende 

og som fortalte noe om han som person. I stedet 

for å kle av seg kledde han på seg. Bildet ble tatt 

på en fjelltopp om vinteren med fullt skiutstyr: «Og 

det var kaldt som bare fy, husker jeg, da det bildet ble 

tatt. Men det var et bilde som jeg syns var viktig å få 

kommunisert, hva jeg satte pris på, eller hva som var 

viktig for meg, nemlig friluftsliv.» 

Uro 

Ønsker om nærkontakt, fortellinger om skiturer og 

friluftsliv. Det er gode eksempler på hva som engasjerer 

og dominerer på et nettsted for kontaktsøking. 

Men samtidig finnes det altså aktiviteter som skaper 

uro. «Det er noen gærninger der ute, skeptikerne sier 

«pass deg» liksom, men jeg har vært veldig lite der. 

Selvfølgelig, en del bør jo passe seg, og da er det trygt 

å ikke ha gitt ut hele identiteten sin med det samme.» 

Martines (27) formulering er enkel og innholdsrik. 

Den henter fram tre sentrale punkter fra diskusjonen 

om utrygghet ved kontaktsøking på Internett. Alle de 

jeg intervjua er klar over at 1) det er noen gærninger 

der ute. Det finnes en risiko for å møte noen som misbruker 

en tillit, ikke respekterer et nei, bryter en 

grense. De kjenner til det som personlige erfaringer, 

som historier fra venner og kjente eller som mediestoff. 

Når Vilde (42) aldri oppga mobiltelefonnummeret 

sitt, var det med tanke på å kunne møte en som 

ville misbruke det og ikke slippe taket. Hanna (28) 

fikk behov for å kutte kontakten når hun opplevde å 

50 

få «småslibrige» meldinger og ubehagelige bilder. 

Anne (46) la ned hele sida si på et tidspunkt, for å bli 

kvitt trakassering. Eva (50) fikk høre på forhånd at 

dating på nett er «kjempefarlig», en direkte erfaring 

med at 2) skeptikerne sier pass deg. Men hun opplevde 

aldri noe som bekreftet at det var skummelt 

3) jeg har vært veldig lite der. Det hersket en avslappa 

holdning. Kontaktsøkinga var preget av kontroll. For 

i bunnen lå tanken om at det er greit å holde seg til en 

viss anonymitet, for sikkerhets skyld. En betydelig del 

av uroen ved kontaktsøking på Internett handler om 

barn. Barn skal beskyttes fra et offentlig nettliv. Det 

var det stor enighet om blant dem jeg snakka med. 

I grenselandet mellom nettlivet og et mulig framtidig 

forhold ligger møtet. Det kritiske punktet for alle som 

søker kontakt og vil noe mer enn å snakke sammen 

på nett. Ofte blir det en positiv bekreftelse, en overbevisning 

om at dette fortsetter i en ny retning, en ny 

dimensjon. Minst like ofte blir det en kort, nøktern 

avvikling, noe de fleste er forberedt på. Men det er 

vanskelig å være forberedt hvis forkunnskapene ikke 

stemmer, hvis nettsamtalene har gitt et helt feil inntrykk 

av den personen du skal møte. Vilde (42) var 

oppgitt over de som la fra seg en del hemninger når 

samtalene foregikk anonymt. De som skapte et bilde 

av seg sjøl som stemte dårlig med den virkeligheten 

de måtte håndtere ved et fysisk møte. Det kunne bli 

en ubehagelig opplevelse for begge parter. Einar (31) 

ville gjerne føle seg trygg på at den personen han 

snakka med, faktisk var den hun eller han utga seg for 

å være. Et fornavn fikk han gjerne vite ganske kjapt, 

og med en epostadresse fulgte ofte et etternavn. Da 

var veien rask til Gule sider for å se om det faktisk 

fantes en «Guri Karlsen i Tønsberg». Eva skjønte at 

hun burde gjort det samme. Hun burde ha sjekka telefonkatalogen 

litt tidligere, for å finne at det var to 

som delte samme adresse. En hun hadde mye kontakt 

med en stund, han viste seg å være gift: «Så... ja, da


jeg konfronterte han med det, så la han alle kortene på 

bordet, det var jo ikke det. Men det er sånn som kunne 

vært guffent hvis det hadde betydd mer, ikke sant.» 

Lars (40) gjorde også noen nyttige oppdagelser i den 

anonyme nettverdenen. Han kom i kontakt med en 

person han ble raskt og voldsomt fascinert av. Men 

ikke alle har ambisjoner om å møte noen i det fysiske 

livet, selv om de i utgangspunktet kan gi inntrykk av 

det. Første erfaring med et «drømme-jeg» var frustrerende: 

«Hun ga inntrykk av å være en veldig, veldig 

spennende person. Så spennende at jeg tenkte at det 

her høres jo nesten litt for godt ut til å være sant.» Det 

ble fristende å spørre om de ikke skulle møtes en dag, 

og ta en pils? Men når møtetemaet kom opp merket 

han hvordan personen ble mer og mer tilbakeholden, 

sklei ut og ble borte. «det var vel egentlig da jeg fant 

ut at det er en del mennesker her sånn som forsøker å 

skape en person, en virtuell person, som kanskje er ens 

drømme-jeg, og hvor man ikke ønsker å bli konfrontert 

med at man ikke er sitt drømme-jeg.» For det var noe 

med den kommunikasjonen de to hadde hatt som fortalte 

Lars at dette ikke var en omskriving av «nei 

takk, jeg tror ikke vi passer sammen». Han så det som 

et eksempel på at denne samtalen bare kunne eksistere 

i en anonym, virtuell verden. «det er nok en del 

mennesker som ikke i det hele tatt er ute etter det som 

tjenesten, altså denne Spray Date, egentlig ment for, 

51 

nemlig å koble folk, ikke bare virtuelt, men også i det 

virkelige liv.» 

Anonymitet. Et sted å være 

Med anonymitetens beskyttelse kan fiktive personer 

og drømmeliknende skikkelser utfolde seg. Men Lars 

hadde også erfaring med det motsatte – at forholdene 

var gode for ærlighet og en følelsesmessig åpenhet 

innafor anonyme rammer: «Noen av de kanskje mest 

ærlige menneskene, som det var artigst å prate med, 

var de som var ærlige i sin kommunikasjon og om sine 

følelser, men ikke var helt åpne om hvem de faktisk var. 

Noen lager en anonym profil, skjuler sin identitet, men 

er åpne når det gjelder følelser. Og de skjuler heller 

ikke hensikten med å søke kontakt på nett.» Lars tenkte 

at det kanskje er lettere å være helt åpen når du ikke 

trenger å stå til rette for det du sier som en navngitt 

person. «... jeg oppfattet de som veldig åpne og også 

veldig imøtekommende i den forstand at de var... sånne 

som ikke bare var opptatt av å få noe, men også opptatt 

av å gi noe.» 

Når samtalen er både anonym og utelukkende skriftlig, 

blir det en ekstra dimesjon i forhold til punktene 

jeg tok for meg under «Tekstbehandling». Formuleringsevnen 

blir kanskje ekstra viktig. «Ja, det er vel en 

av grunnene at jeg syns det er spennende med han, for


han er så flink til å skrive», sa Lisbeth (45) om en person 

hun hadde hatt epostkontakt med ganske lenge 

og som ville holde på den anonyme formen. Hun 

tenkte at han kanskje var i mediebildet på en eller 

annen måte og ikke ønska at det skulle forstyrre samtalen. 

«Det kan jo hende hvis jeg hadde visst hvem det 

var, så hadde jeg kanskje: Nei, ikke han dusten. Nå blir 

jeg i hvert fall kjent med han da, sånn som han er, tror 

jeg.» En særegenhet med en sånn skriftlig og anonym 

kommunikasjonsform er, ifølge Lisbeth, at du kan 

blottlegge deg ganske mye. Om dette er en fordel var 

hun litt usikker på. Det kom an på hvordan det hele 

ville utvikle seg. Målet for Lisbeth var å møte noen og 

treffes ute i det fysiske livet. Den anonyme kommunikasjonen 

var et underveisfenomen. «Ja. Men, jeg begynner 

å syns at det er noe eget og noe annet og 

ganske spennende. Jeg tror jeg kan fortsette en god 

stund til.» 

Erika (46) fortsatte også, uten noe mål om et fysisk 

møte. Hun hadde, som tidligere nevnt, utvikla et nettvennskap 

over flere år. De starta i et diskusjonsforum 

og gikk over til epost. Det skulle være anonymt, det 

var en forutsetning for begge. Jeg spurte om hun ikke 

hadde vært nysgjerrig på navnet og utseendet til 

denne nettvennen. Jo, hun hadde vært innom tanken, 

men bare som en slags undring eller tankelek, ikke 

som noe behov. Det var heller motsatt, at hun av og til 

hadde vært litt redd for å bryte anonymiteten, ved 

ubetenksomhet. Da ville hun ødelagt grunnlaget for 

samtalene de hadde: «...vi vet jo en hel masse, men 

den informasjonen vi gir om oss sjøl den er kontrollert. 

Det han får vite kommer bare fra meg, jeg kan snakke 

om ting uten at andre folk eller andre historier og inntrykk 

blir blanda inn». Uten alternative kontaktmuligheter 

er det alltid en fare for å miste hverandre. Det 

hadde vært trist. Men det hadde også vært greit, sa 

Erika, for hun hadde hele tida vært forberedt på at det 

kunne skje. 

52 

Mellom anonymitet og åpenhet 

Anonymitet i forbindelse med nettdating blir ofte 

oppfatta som en rent praktisk sak. Nettstedene har 

noen grunnregler som brukerne følger. De registrerer 

seg i et beskytta rom, sjekker forholdene og mulighetene, 

for så å gå ut i mer åpne møter. Der jeg så at synspunktene 

begynte å variere, var når det ble snakk om 

å begi seg ut på større ekspedisjoner i nettverdenen – 

kommunisere med flere mennesker på en gang, føre 

lengre, fortrolige samtaler, bruke bilder og gjøre avtaler. 

Forholdet til de to begrepene anonymitet og åpenhet, 

ble ofte framstilt som en prosess. En form for utviklingshistorie 

som hadde forskjellig innhold og forskjellig 

utviklingskurve for de forskjellige personene. Men 

grovt sett kunne jeg etter hvert kjenne igjen to typer 

anonyme startfaser: En engstelig anonym og en utforskende 

anonym. Jeg fikk fortellinger om nettaktiviteter 

som hadde ulike utgangspunkt. Men når historiene 

fortsatte, ble de mer samstemt. Alle hadde beveget seg 

mot det de framstilte som en komfortabel åpenhet. 

De som fortalte om en engstelig anonym startfase 

hadde forholdsvis kort erfaring, de hadde begynt sin 

aktivitet som nettdatere på et tidspunkt da dette var 

blitt et stort, omfattende fenomen som kunne virke 

uoversiktlig og ukontrollerbart. De var redde for det 

ukjente i dobbel forstand. Det ukjente mediet og de 

ukjente menneskene. I miljøet de kom fra var nettdating 

en uvanlig måte å finne en kjæreste på. Det var 

også uaktuelt å profilere seg med portrettfoto. Synlighet 

føltes blottleggende og ubehagelig. Aktiviteten 

ble motsetningsfylt. Defensiv og samtidig full av spenning 

– positivt avventende. Møter med vanlige, ufarlige 

mennesker, dempet nervøsiteten. Etter hvert ble 

stemninga åpen og avslappa. Det ble mindre viktig å 

være strengt anonym.


En utforskende anonym startfase var vanlig for de med 

lengre erfaring, gjerne fra 1990-tallet, før de spesialkonstruerte 

sjekkenettstedene ble utvikla. Kontaktsøkende 

virksomhet på nett krevde da en offensiv, aktivt 

oppsøkende innstilling. De forbandt ikke sin internettaktivitet 

med utrygghet. Informanter med et utforskende 

anonymt utgangspunkt hadde større interesse 

for underholdning, spenning og testing av identiteter. 

Anonymitet ble altså brukt til andre ting enn å søke 

beskyttelse. Men det var en klar tendens til at den 

uforpliktende leken ble mindre interessant etter 

hvert. Det var et spill å gjøre seg ferdig med, «been 

there, done that, nå vil jeg bare møte noen…», som 

det ble uttrykt i en av mine mer uformelle kafé-samtaler 

om dette temaet. 

Anonyme samtaler kan fortsette på ubestemt tid, forbli 

anonyme, og sånn sett bli en motsetning til de foregående 

utviklingshistoriene. Flere hadde gode 

erfaringer med helt anonyme samtaler, uten at de 

valgte det som en varig form. Men en liten gruppe 

foretrakk en kommunikasjonsform jeg best kan beskrive 

som kun anonym. For noen eksisterte samtaler 

og nære nettvennskap på betingelse av denne kontaktformen. 

En nødvendig avstand til konkrete personopplysninger 

og en nødvendig frihet fra blikkontakt. 

Den strenge anonymiteten på ett område bidro til 

åpenhet på et annet. Samtalene kunne gå langt inn i 

sensitive og problematiske områder og fungere terapeutisk. 

Psykiater Finn Skårderud (2003) mener at 

samtaler på nett kan være et tillegg og et alternativ til 

den tradisjonelle samtaleterapien. Han er spesielt 

opptatt av spiseforstyrrelser og følelsen av skam, en 

følelse nært knytta til blikket. Når det er et problem i 

seg sjøl å snakke med mennesker ansikt til ansikt, og 

møte et blikk, blir det nødvendig å finne andre løsninger. 

Alternativet kan være en samtale som baserer 

seg på skrift. Jeg vet ikke om de aktuelle informantene 

søkte hjelp i et behandlingsapparat, men de søkte 

53 

i hvert fall venner i et skriftlig nettfellesskap. Den 

skriftlige formuleringsevnen ble en viktig del av identiteten. 

Og de fant fram til andre som hadde det på 

samme måte. 

Sjekkenettstedene har et standard oppsett for personlig 

profil, med plass for portrettfoto. Jeg fant imidlertid 

ingen standard oppfatning om hvordan disse 

bildene skulle brukes. Og det er er et godt eksempel 

på hvordan betydningsinnholdet i begrepene forandres 

etter hvem som snakker og hvilke situasjoner 

kommunikasjonen skjer i, noe jeg tok opp innledningsvis. 

Flere opplever at de kommuniserer åpent på 

nett, selv om det ikke inkluderer bilder. For andre har 

det lite med åpenhet å gjøre hvis de ikke har sett ansiktet 

til den de har kontakt med. Hovedinntrykket er 

allikevel at bilder ikke trenger å vise fram hvordan 

man ser ut. De skal vise hvordan man ønsker å kommunisere. 

Noen ville gjøre det tydelig at de kunne 

«vise ansikt», andre inviterte til en mer kompleks historie 

om seg selv og sine interesser. Mange hadde hatt 

opplevelser av å få spesielt god kontakt med folk fordi 

de ikke brukte bilder. Argumentene likna de jeg fant 

hos informantene som foretrakk en helt anonym samtaleform 

– en frihet til å snakke sammen uten å ta 

hensyn til forstyrrende elementer utenfor samtalen. 

Når to personer finner fram til hverandre på en nettside, 

kan de være på ulike steder i disse prosessene og 

ha forskjellige oppfatninger av anonymitet og åpenhet. 

Men vanligvis er det en forventning om at de skal 

være like mye eller like lite anonyme. Møtet skal føles 

balansert. En stor skeivhet kan oppfattes som et løftebrudd 

og et signal om at de ikke passer sammen. Det 

kan skape irritasjon og usikkerhet. Selv om kontaktsøkinga 

var preget av kontroll fantes det en oppmerksomhet 

mot potensielle farer og mulige misforståelser. 

Men de som virkelig er redde for å søke kontakt 

gjennom Internett, de er jo et helt annet sted.


Et av samtidens prøverom 

Sosiolog Richard Sennett har også vært opptatt av 

nærhet og avstand i kommunikasjonen mellom mennesker 

(1977, 1992). Han mener at vi i vår tid har en 

tendens til å søke personlig mening og sammenheng i 

det som burde være upersonlig. Det intime har 

tvunget seg fram som resultat av en lang historisk prosess. 

Samfunnet har mista sin siviliserte væremåte: 

«den aktivitet som beskytter folk for hverandre og 

likevel tillater dem å ha glede av hverandres selskap.» 

Å bære maske er kjernen i den siviliserte væremåten. 

Sennet viser til rollespillets og teaterets funksjon på 

1700-tallet, den gang folk knyttet sosiale bånd i kraft 

54 

av sosial distanse. Intimitet skaper en forventning, sier 

Sennet. Når relasjoner er nære, forventes det også at 

de er varme. Men han påstår at jo nærmere folk 

kommer hverandre, jo mer smertelig og krevende blir 

forholdet mellom dem. Den siviliserte væremåten 

fungerte som en beskyttelse fra å oppleve hverandre 

som en byrde. 

Richard Sennett strevde med et tap og så ikke lyst på 

situasjonen. Hans historiske framstilling er overbevisende 

og gjenkjennelig, men etter å ha hørt mange fortellinger 

fra folk som snakker sammen på Internett, 

vet jeg at vi har fått mye tilbake. Sennet fikk også øye


på en liten mulighet. Han skrev Fall of Public Man 

tjue år før Internett kom i vanlig bruk, men hadde 

interessante synspunkter på annen elektronisk kommunikasjon. 

Han beskrev radio og tv som effektive 

virkemidler for å gjøre alle deltakere og alle temaer 

private, og fjerne idéen om offentlig liv. Men han så 

også at disse mediene ga en mulighet til å observere 

sosiale begivenheter fra en tilbaketrukket, privat posisjon. 

Utvikling av interaktive medier har ikke bare utvida 

denne muligheten, men skapt en ny virkelighet. 

Med Internett kan nettdatere og andre føre sin egen 

«siviliserte» kommunikasjon ved å forvalte anonymitet 

og åpenhet etter egne behov. Teknologien er 

55 

med på å skape en form for prøverom, et sted i bevisstheten 

der Sennets gamle teater sto. Et rom og en 

vilje til å teste ut forskjellige måter å møte andre mennesker 

på. Prøve og forkaste, uten å bli sett. Blande 

seg inn i diskusjoner, oppdage at noen har de samme 

erfaringene som deg, stjele litt av andres tid, sprite 

opp seksuelle fantasier, gjøre avtaler man kanskje 

ellers ikke ville ha fått. Finne venner, finne kjærester. 

Både maskene og scenebelysninga fungerer og det 

blir knytta sosiale bånd i kraft av både sosial distanse 

og nærhet.


Nettliv 

Ettertanker 

«Hvem er jeg, som driver og sorterer mennesker?» 

«Det er klart at, etter hvert, med årene, så gjør jo det 

noe med deg som person». Marius (29) tenkte på hvordan 

alle disse møtene, gjennom en lang praksis som 

nettdater hadde påvirka han. Jeg hadde en liknende 

tanke: Hva gjør denne nettdatinga med dem, alle sammen, 

utover det å finne eller ikke finne en kjæreste? 

Åse (56) var, som kjent, ute etter å bygge opp en 

skada selvfølelse, å «polere egoet». Og hun var fornøyd 

med resultatet. Hun ble tvunget til å finne fram, 

og skrive ned, de positive sidene ved deg sjøl. På 

datingnettstedet kunne hun til og med føre regnskap 

over responsen, ved å telle hvor mange som kikka på 

profilen hennes hver dag. «Det funka, ja. Det funka veldig, 

veldig bra.» Eva (50) hadde erfart det samme, at 

nettdating hadde positive effekter for selvfølelsen: 

«det var spennende og jeg følte meg verdsatt, på en 

måte …fordi jeg fikk masse positiv oppmerksomhet». 

Bildet Marius skisserte var langt fra entydig. I den 

første og mest aktive perioden ble han sterkt prega av 

språket og teknikken han brukte i nettdatinga. Når 

han av og til skulle ut på byen for å snakke med noen 

og bli kjent med noen, fikk han litt problemer. Han 

lette etter ordene, visste ikke hva han skulle si, fordi 

dialogen var så annerledes der enn ved pcen. «Det sitter 

56 

så innmari i fingrene, jeg vet hva som funker og hva 

som ikke funker. Jeg vet hvilke knapper jeg skal trykke 

på for å få den lille oppmerksomheten, og den har jeg 

ikke alltid klart å få frem i virkeligheten.» Men han 

jobba med saken, og med virkeligheten. Han brukte 

etter hvert nettdating, og spesielt sjatting, bevisst for å 

bygge opp selvtilliten både inne og ute. 

«Når man får positiv oppmerksomhet fra andre mennesker 

– man blir jo glad, man tar det jo til seg.» 

Hanna (28) hadde også nytte av kontaktsøking på nett 

når hun ville bli kjent med folk i andre sammenhenger. 

Hun var blitt flinkere til å stille mer direkte 

spørsmål om det hun faktisk var interessert i, og hoppe 

over de mest overfladiske startspørsmålene. Hvis hun 

fikk igang en interessant samtale, ville de personlige 

detaljene som regel komme inn automatisk. 

Alt ble ikke helt sånn som Marius kunne ønske seg, 

kjærlighetsjakten fungerte ikke etter forhåpningene, 

men han hadde mange enkeltstående, viktige og morsomme 

opplevelser. For eksempel fikk han gode muligheter 

til å utforske sin egen seksualitet, med folk 

som likte det samme som han. Det betydde også mye 

for selvtilliten. Men ingen av møtene ble til noe varig 

forhold. «Det skal mye flaks til», sa Eva og hun kommenterte 

denne realiteten fra en lykkelig virkelighet.


Hun møtte en mann, utvikla et forhold, og tenkte at 

hun hadde vært heldig: «Det er jo ikke alle treff og 

møter og alle bekjentskaper man gjør, som fører til 

noe. Så jeg føler at det skal litt hell til også. Det er 

ikke bare Internett som skal til.» Flaksen var ikke på 

Marius sin side, og i lengden ble han mer tilbakeholden 

og selektiv. Men den mer reserverte holdningen 

var kanskje ikke så dum. Ved å trappe ned litt og ta 

ting som de kom, ble hele situasjonen avslappa: «Det 

tror jeg mange av de jeg snakker med setter veldig pris 

på, man er ikke stressa, det er ikke det derre jaget, jeg 

er veldig rolig, jeg tar det helt easy.» 

Kjærlighetsjakten var hardt arbeid for Vilde (42). 

Hun var ikke fornøyd med hvordan hun hadde det og 

gjorde derfor en kraftinnsats for seg selv. «Jeg tenkte 

at det å finne en kjæreste, det ville på en måte redde 

alt. Da ville livet bli så mye bedre». Men hun kom 

fram til at det var feil og hun var ganske sikker på at 

hun aldri skulle drive å lete på den måten mer. Det 

finnes jo andre, velprøvde metoder: Melde seg på et 

kurs, synge i kor, dra på tur. På den annen side var det 

kanskje dumt å ikke utnytte all den erfaringen hun 

hadde opparbeida «Jeg har jo lært mye om hvordan 

håndtere det og hva som fungerer for meg... Det kan jo 

hende at jeg prøver igjen…» 

Erika (46) og Ole (30) gjorde utvilsomt en innsats for 

seg selv, på hver sin kant. Og det er antakelig ingen 

overdrivelse å si at kontaktsøking på Internett førte til 

livsviktige forbindelser for begge to. «Noen av de vennene 

som jeg har på Internett, de har hjelpa meg veldig 

mye. Uten det så hadde vel ikke jeg... egentlig sitti 

her i det hele tatt.» Mange homofile har vært, og er i 

samme situasjon som Ole. På små steder kan det være 

spesielt vanskelig å finne fram til et trygt miljø og noen 

å snakke med. Nettet er kanskje den eneste muligheten 

de har for å få personlig støtte, se at alt ikke trenger å 

være farlig, finne en kjæreste. Erika satte mest pris på 

57 

de skriftlige samtalene, mulighetene for å snakke uten 

å møtes fysisk. Gjennom nettdating og diskusjonsfora 

fant hun både nærhet og betryggende avstand. 

«Hadde det ikke vært for Internett hadde jeg nok ikke 

snakka med så mange mennesker.» 

Sjekking på nett, og profileringen som følger med, er 

ofte en øvelse i det å være synlig og tilgjengelig. Eva 

var tilbakeholden til å begynne med, av flere grunner. 

Delvis av hensyn til elevene sine. Hun ville ikke offentliggjøre 

dem på noen måte. Men så erfarte hun at det 

slett ikke er så stor risiko ved det å være åpen på nett. 

Og da de satte i gang flere nettbaserte prosjekter som 

del av undervisningen på den videregående skolen der 

hun jobbet, var det også helt uproblematisk. Eksponeringen 

og tilgjengeligheten var både spennende og 

nyttig: «Nå er vi ute, nå har vi flere prosjekter som begynner 

og det er liksom blogg hele veien. Det er veldig 

spennende, som pedagogisk verktøy rett og slett.» «Jeg 

tror at frykten for å være tilgjengelig nok er i ferd med 

å bygges veldig ned altså.» 

Øvelsen består i at man hele tiden møter fremmede 

mennesker og hele tiden må velge hvilket nivå man vil 

kommunisere på. Det oppstår ofte vennskap underveis. 

Lisbeth (45) tenkte at disse andre nettkontaktene, 

de ville hun nok avslutte hvis hun skulle komme 

til å få en kjæreste. Men det var før hun erfarte at mye 

av kommunikasjonen utvikla seg til spennende samtaler. 

At det handler om mye annet enn sjekking. De 

hun skrev mest med ville hun nok ikke gi slipp på, 

«jeg blir jo glad i dem». Lars (40) var veldig i tvil på et 

tidspunkt, om han skulle komme lenger enn til vennskapelig 

prat. Kanskje var det umulig å finne en helt 

spesiell person ved hjelp av nettdating. «Man risikerer 

å bli så skuffet at kanskje det ikke er verdt møya.» Han 

var frista til å utnytte systemet litt, hive seg på litt løgn 

og fantasi, ikke investere for mye. «Kanskje jeg bare 

skal rett og slett more meg og ikke nødvendigvis være


så ærlig». Etter noen vurderinger av meningen med 

det hele, tok han seg inn igjen. For å ta vare på seg 

sjøl: «jeg bestemte meg for å være ærlig og være... ja, 

kall det tro mot meg sjøl da.» 

Vær tydelig og vær tilstede. Anne (46) holdt fast på 

disse idealene og hun ble mer sikker i sin sak jo mer 

erfaring hun fikk. Hun var ikke spesielt sjarmert av 

langvarig brevveksling eller utsvevende fantasier. 

Hensikten var å finne en kjæreste og det å være genuint 

tilstede i hverdagen var noe kvalitativt annerledes 

enn å snakke sammen på nett. Anne var dessuten blitt 

smertelig klar over at kontaktvirksomhet på Internett 

ikke kunne kjøres parallelt med et varig kjærlighetsforhold. 

Det fungerte ikke for henne. Selv ikke med et 

vennskapsformål. Fordi nettkommunikasjonen uansett 

virker så sterkt på dem som er involvert. Et forhold som 

skal fungere i en mer rolig og alminnelig hverdag, kan 

få problemer i konkurransen med tempoet og spenningen 

i nettsamtalene. Du må gjøre et valg, mente 

hun. «Om du vil ha et menneske inn i stua di som er 

der og kjøper tulipaner til deg og lager middag sammen 

med deg, og hjelper deg med husvasken, så er Internett 

bare frustrerende lek i forhold.» 

Hvem vil de ha inn i stua? Hvem søker de egentlig etter 

ved hjelp av nettstedenes verktøy? «Det gikk opp for 

meg sånn helt på tampen av min karriere, at... eller karrieren 

er vel kanskje ikke avslutta... men i alle de åra så 

har jeg leita etter personer som er lik meg sjøl». Einar 

(31) viste til den vanlige prosedyren for å søke kontakt 

på sjekkenettstedene. Man går jo gjerne inn på en 

annen persons profil og finner en «matching-prosent» 

ut fra interesser og egenskaper. Høyt prosenttall blir ansett 

som positivt, da er det en god match. Men det betyr 

jo faktisk at man søker etter noen som er helt lik seg 

sjøl. «Det er vel egentlig ikke det jeg er ute etter. Hvis 

man vil ha en person som er helt lik en sjøl, så trur jeg 

det passer mye bedre som venn enn kjæreste.» Men det 

58 

blir også feil å søke etter den rake motsetning, altså det 

laveste prosenttallet, fordi man er nødt til å ha noe felles. 

Nettdaterkarrieren var kanskje ikke helt avslutta, 

men den fortsatte med skepsis og redusert tempo. 

«Jeg tror jeg er litt mett på nett», sa Pål (60) og oppsummerte 

sin erfaring ved å dele kjærlighetsmarkedet 

inn i divisjoner: «For å si det litt sånn brutalt: Jeg tror 

ikke det er A-laget du møter altså. Jeg tror at A-laget 

går på byen, at man treffer hverandre gjennom venner, 

jobben, gjennom interesseorganisasjoner, gjennom kulturelle 

ting. På nettet så tror jeg B-laget regjerer.» Han 

lurte riktignok på hvorfor han fant så mange unge 

mennesker, med flotte bilder av seg selv på sjekkenettstedene: 

«Hvorfor må de drive å nettdate? De er i tjueårsalderen, 

hva er det med dem?» Martine (27) var i 

tjueårsalderen og trivdes stort sett greit på «B-laget». 

Men etter lang tid som aktiv nettdater var hun blitt 

stadig mer kresen. «Jo flere man treffer, jo mer kresen 

blir man.» Hun ble stadig mer klar over hva hun ikke 

søkte. Utvelgelsesprosessen var langvarig, men den ga 

resultater. Hun fant en kjæreste, og litt mer: «Jeg følte 

at jeg lærte noe om meg sjøl». 

Christine (44) fortalte at det å møte noen på nettet, det 

hadde gjort henne mer bevisst på hvilke behov hun 

hadde og hva hun ble tiltrukket av. «Før så har jeg bare 

falt for noen, uten å tenke veldig over: Hva er det som er 

tiltrekkende for meg?» Hun oppdaget for eksempel at 

kroppshøyde ikke var likegyldig for henne, og at utdannelsesnivå 

kunne være utslagsgivende. Ingen av disse 

opplysningene ville hun bruke kategorisk for å utelukke 

noen, men de hadde innvirkning på valget. Det var en 

måte å sortere på, og i begynnelsen var det forbundet 

med skyldfølelse. Christine spurte seg sjøl: «Hvem er jeg 

om driver og sorterer mennesker?» Men ved nærmere 

ettertanke visste hun jo at den sorteringa alltid hadde 

spilt med i kulissene. «Nå har jeg blitt bevisst den: Ja, 

jeg sorterer mennesker.»


En flerstemt utstilling 

Ideene og kildematerialet bak denne teksten er 

også grunnlaget for en utstilling som åpnet på 

Norsk Telemuseum 15. oktober 2009. Tittelen er 

gjenkjennelig. Nettdating: Følelser i flyt. 

Her kan elementer av informantenes fortellinger 

finnes igjen i en lydinstallasjon. Vår behandling av 

intervjuopptakene har mange likheter med hvordan 

man tar vare på verdifulle og skjøre museumsgjenstander. 

De blir beskytta mot innsyn, belysning og berøring. 

Og de blir ofte presentert gjennom kopier. 

Kopiene har et nært slektskap med originalen, men er 

tolket og preget av en eller flere formgivere. I denne 

sammenhengen har vi forskjøvet grensene. Lydinnstallasjonen 

blir ikke framstilt som noen direkte gjengivelse 

av intervjuene, men som et performativt 

uttrykk. Det er skuespillere som framfører min redigerte 

versjon av det transkriberte materialet. Lyd- 

59 

tekniker og designer har satt det hele sammen til et 

utrykk som framhever innholdet. Målet har vært å 

bruke nærheten og dynamikken i stemmene til å 

vekke gjenkjennelse, medfølelse og provokasjon. 

Intervjuene var ikke skapt for å brukes i en lydinnstallasjon. 

Fra et stort materiale har jeg satt sammen et 

mindre utvalg, og redigert tekstene med hensyn til informantenes 

anonymitet, til lesbarhet og relevans. 

Det ble «Seks historier», et manus for skuespillerne, 

men også et avsluttende kapittel her. Denne teksten 

er av en annen karakter enn resten av essayet, med 

mer sammenhengende personlige fortellinger. Den 

kan leses som supplement og bakgrunnsinformasjon 

til lydinnstallasjonen, som har en annen rekkefølge og 

en annen puls. Eller den kan leses som en helt selvstendig 

tekst. Parallell formidling gjennom både lyd 

og tekst gir uansett større tilgjengelighet for alle.


Nettliv 

Seks historier 

Hanna 

Jeg satt her en av de siste ukene i sommerferien og så 

på Dr. Phil. Jeg pleier aldri å se på Dr. Phil ...og da 

handlet det om kontaktsøking på nett, med Match. Så 

da tenkte jeg, hvorfor ikke? 

I begynnelsen tenkte jeg at det hadde vært koselig å 

bli kjent med mennesker, å begynne der, få nye venner, 

rett og slett, bare prøve meg den veien. Men nå ...så 

tenker jeg bare yes, jeg har vært veldig heldig og fått 

kontakt med en jeg gikk sammen med på ungdomsskolen 

faktisk, og nå er vi sammen. Det er veldig bra, 

og jeg anbefaler bare alle å prøve det. Jeg vet ikke hva 

jeg skal si, tilfeldigheter … 

Jeg visste ikke hva jeg gikk til, og det var derfor jeg i 

utgangspunktet tenkte venner, og så bare la det utvikle 

seg den veien. Jeg skrev tydelig at det var vennskap, 

forhold, i den rekkefølgen da. Men de første jeg var i 

kontakt med, som jeg følte ble feil for meg, gikk veldig 

på det med utseendet. Det er vist viktig for mange. Å 

få høre at det var et pent bilde, så søt og … det er 

hyggelig å høre det, for all del, men når du har sittet 

og skrevet mye om deg selv, så er det kanskje det folk 

bør vurdere ut fra og ikke bare det man ser. For det er 

ikke så mange mailene du skal sende før du får spørsmål 

om flere bilder. 

60 

Det er greit å bruke et profilbilde, ikke for det at utseende 

egentlig har noe å si, men det er godt å ha et ansikt 

å knytte opplysningene du får om personen til. 

Det blir tydeligere på en måte. Men jeg har vært inne 

og lest mange, og har sendt mail til mange, som ikke 

har bilde. Å bli opphengt i utseendet kan være en 

ulempe, men på den annen side hadde du kanskje 

ikke blitt lagt merke til på samme måten uten et bilde. 

Det kommer nok veldig an på bildet du legger ut 

også. Det er mange måter å bruke bilder på. Jeg hadde 

bare bilde av ansiktet, og da liksom skal noen ha litt 

mer … og de vil vite ting og tang, og da avbryter jeg 

for det er jeg ikke interessert i. 

Jeg hadde en profil ute en måned først, og fikk kontakt 

med en i Oslo. Mens jeg hadde kontakt med han, 

i halvannen til to uker, da hadde jeg ikke interesse av 

å ha en profil ute og fortsatt være aktiv, for jeg klarer 

meg fint med en om gangen. Det gikk fort over til 

privat mail, og så varte det en ukes tid, så pratet vi på 

telefon. Det var han som tok initiativet til å møtes. 

Han inviterte inn for han skulle ut og reise og så ville 

han gjerne møte meg før det, og da kom det en invitasjon. 

Da møttes vi på helt nøytralt grunn. Det var et 

veldig koselig møte, veldig avslappet egentlig. Jeg var 

veldig spent på bussen inn, men da vi bare hadde sagt


hei, så var det helt avslappet. Ingen av oss var så veldig 

redde for å prate, så praten gikk lett. Det var vel nesten 

enda enklere enn på nett, tror jeg. Og selv om det ble 

stille, føltes det ikke pinlig. For det er jo det verste, pinlig 

stillhet med trykkende stemning. Nei, det gikk veldig 

greit. Jeg dro inn til Oslo og han kom hit et par-tre 

ganger, og det var det. Vi var mest kamerater. 

En søndag la jeg ut en ny profil, og på fredagen fikk 

jeg en melding. Jeg skrev tilbake at det var hyggelig å 

få mail fra et kjent ansikt. Og da ble jo han kjempenysgjerrig. 

For han kjente ikke igjen meg, men jeg 

kjente igjen han veldig godt. Jeg satt og skrev mail til 

en venninne på kvelden, og samtidig fikk jeg en mail 

fra han her. Så tenkte jeg, guri meg, er ikke det han? 

Så satt vi vel et par timer og sendte mail frem og tilbake, 

gjennom Match, da. Og så gikk det over til msn, 

vi sjatta der. Han ble så nysgjerrig, for han klarte ikke 

å plassere meg. 

Han skrev i fleipetone at han var klar for å sette seg i 

bilen nå. Så ble det skrevet et par meldinger frem og 

tilbake, og så skrev jeg, skulle du sette deg i bilen, 

eller hva ble det til? 

Så det endte med at han satte seg i bilen og kjørte hit. 

Jeg visste hvem han var, men jeg visste ikke hvordan 

han ville reagere når han så at det var meg. For han 

klarte ikke å plassere meg. Jeg har nok forandret meg 

en del siden da. Spenningen var vel til å ta og føle på, 

tror jeg. Han ringte for han var ikke helt sikker på 

hvor det var. Så når han sto nede i rundkjøringen her, 

så ringte han og lurte på hvor han skulle kjøre. Jeg 

gikk jo rundt meg selv her. Han var vel her sånn i halv 

tre-tiden på natten jeg fikk en klem med en gang og 

praten var kjempelett. Den første reaksjonen var, å, 

er det deg? Så det var jo hyggelig. Og da satt han her 

til kvart over syv. Og på søndag var vi ute og spiste 

middag, og var vi på kino, og etter det har han bare 

vært her. Nei, det var veldig sprøtt, det er sånn litt 

uvirkelig… 

61 

Den første profilen... jo jeg tenkte jo godt gjennom 

det jeg skrev, jeg vil jo at folk skal få et riktig inntrykk 

av meg. Men den andre gangen jeg laget en profil, var 

det mer jobb. Da hadde de gjort om veldig på layouten, 

og det er jo få ting de ikke vet om deg. Det er alt fra 

piercing til interesser og mat. Så den siste ble det jobbet 

en del med. Jeg ville få fram at jeg setter mest pris 

på den ekte personen, ikke utseendet, de viktige verdiene 

i livet. Det hjelper ikke å gjøre noe i rykk og 

napp hvis hverdagen ikke er bra. Det var vel egentlig 

det jeg ville få frem, og jeg håper jeg gjorde det ved å 

skrive litt om det jeg setter pris på i hverdagen. De 

enkle små tingene som man kanskje ikke tenker så 

mye over, men som gjør at dagene glir litt lettere, det å 

få litt tilbakemeldinger, få litt hjelp, få litt oppmuntring 

og sånne ting. Det hjelper ikke å komme med rosebuketter 

i ny og ne. Det er tross alt flest hverdager. 

Noe jeg har lagt merke til hos veldig mange, er at det 

virker som de er skikkelig treningsnarkomane. Det er 

vanvittig mange som trener her i landet, veldig mange 

atletiske mennesker ut fra profilene å dømme. Er jeg 

helt sånn sofagris, tenkte jeg da. Men så kommer du i 

prat med dem, og så trener de ikke så mye likevel. Og 

da blir jeg litt sånn... ok, jeg liker å holde meg i form, 

men jeg skal passe meg for å overdrive. 

Det rant inn med mailer for jeg tok jo kontakt med 

veldig mange. Du kan sende et blunk eller du kan 

sende en mail bare helt kort, og greit, får du ikke svar 

så får du ikke svar. Får du en mail tilbake så er det 

bare hyggelig, og så får man ta det derfra. Så tenkte 

jeg at jo flere jeg sender mail til, jo flere får jeg sikkert 

svar fra. Jeg kan ikke regne med at alle skal komme 

og banke på min mailboks. Må innrømme at jeg ble 

litt firkantet til å begynne med. Musikk i bakgrunnen, 

og så plutselig, oi, er klokken så mye, nå må jeg gå og 

legge meg. Den første tiden ble det tre-fire timer på 

kvelden eller noe sånt. Selv om det går fort, så tar det


på en måte litt mellom hver mail hvis du ser på tidspunktet 

når det blir sendt. Hvis du leser tidspunktene 

fra en kveld, kanskje 10–12 mailer i løpet av kvelden, 

så kan du regne kanskje en halvtime på hver, fra du 

har fått skrevet din til du har fått svar, så tiden flyr 

fort, men du tenker ikke på det når du sitter der. Du 

blir litt revet med, de fleste er hyggelige å prate med 

og maile med. Sånn er det jo, men det er jo ikke alle 

man får kjemi med altså, når de skjønner at du ikke 

er interessert i mer enn et vennskap, så er det mange 

som bare backer ut, og da er det tydelig at de er ute 

etter en kjæreste og ikke det å utvikle vennskap i tillegg. 

Det har jo vært noen av dem. Og det må man jo 

bare respektere. Det er jo ikke noe å grine over. … 

Jeg skal være ærlig og si at jeg noen ganger har vært 

veldig glad for å kunne være anonym. For det er noen 

som er småslibrige og da er jeg glad for at jeg bare 

kan la være å svare og bli stille, eller bare å sende en 

mail og si at jeg ikke er interessert i mer. Ferdig. Og at 

de ikke kan oppspore meg på noen som helst måte. 

Det er jo en trygghet, for det er alt mulig der ute. 

Når du kommuniserer på nett, altså skriver meldinger... 

da har du tid til å tenke gjennom svaret. Når 

du sitter og prater ansikt til ansikt så er det ikke alltid 

det passer seg med lange tenkepauser. Men det kan jo 

misforstås for du har ikke tonefallet, du ser ikke... 

smiler personen når han skriver det? Altså, du vet 

ikke, er det ironi? Humor? Ja, det er greit, det kan 

komme et smileansikt etterpå, men er det et ironisk 

smil eller er det fordi han faktisk syntes det var morsomt? 

Det er noe det er mye lettere å skrive enn å si. 

Også er det det med roen da, at du sitter hjemme i din 

vante tilværelse og slapper av, det tror jeg nok har en 

del å si kontra det å være på byen og skulle være morsom 

og kul og med masse forskjellige mennesker 

rundt deg og masse forskjellige inntrykk. Konsentra- 

62 

sjonen er kanskje bedre, sånn sett. Ute på byen så 

føler jeg at de fleste er så stressa, … det blir spilt så 

høy musikk, sånn at du blir sittende og skrike, hæ, hva 

sa du nå? Og så hører du egentlig ikke, og så kanskje 

du svarer ja på noe du ikke burde svart ja på, og så 

blir det feil. Det blir mange inntrykk på en gang, og så 

er det vel det at … folk er på byen og så har de ølbrillene 

på, og så finner de ut at det var kanskje ikke 

så ok likevel. Jeg regner med at de fleste som sitter 

hjemme ved pcen om kvelden er stort sett edru, at det 

da er enklere å ha en normal kommunikasjon. 

Han ene i Trondheim hadde jeg bare kontakt med på 

nett. Han fikk jo telefonnummeret mitt, og så pratet 

vi vel i telefonen en gang, og det var egentlig litt dumt 

for det ble helt feil. Praten gikk ikke så lett i det hele 

tatt, tvert imot, så da bare avsluttet jeg der og da, og 

så skrev jeg at vi skulle nok holdt oss til bare mail. Da 

skrev vi tre-fire ganger etter det, men så bare kokte 

det bort på en måte. Så det var egentlig litt synd for 

den mailkontakten var egentlig veldig koselig, kun på 

kameratnivå, veldig hyggelig. 

Det er en del spørsmål du ikke trenger å stille når du 

treffer folk på en sånn type nettsted ...om jobb og 

sånt. De småspørsmålene kan du bare gå forbi, for de 

har du allerede lest og de vet du. Og det står ofte hvor 

personen er fra og alder – det står ikke 30 eller 35 i 

pannen på de i byen. Har du barn, har du ikke barn, 

lyst på barn, ikke lyst på barn. Det er ikke sånn du 

spør om første gangen, har du lyst på barn, du, eller? 

Stakkar, da ville de jo bli skremt. Men der står det jo i 

profilen. Og kanskje har jeg blitt flinkere til å stille 

andre spørsmål når jeg møter nye mennesker utenfor 

nett også – at jeg da hopper forbi den jobb-biten, den 

er ikke så veldig viktig lenger. Det er mer interessant 

å få en samtale ut av det, og så får man vite de tingene 

automatisk.


Altså, det å søke kontakt på nett har ikke gått ut over 

noe annet. Det har mer blitt en erstatning for å sitte 

alene med en bok eller en film, så har man sittet og 

pratet med noen på nettet. Selv om man ikke er tilstede 

fysisk, så blir det sosialt når du sitter og prater 

eller skriver med noen. Det er jo koselig med kontakt 

uansett hva slags forum det er i. Det kommer en 

venninne hit i morgen som jeg skal hjelpe å legge ut 

profil, så det blir spennende … 

Ole 

Kontaktsøking på nett forbinder jeg med å søke etter 

venner, utvide vennekretsen. Sånn var det i hvert fall 

det begynte for meg, å søke etter venner. Og jeg har 

brukt et nettsted der jeg har veldig mye venner, det 

bruker jeg stort sett daglig. Og så er jeg mye på msn. 

Der har jeg kontakt med venner og familie, det bruker 

jeg også daglig. Jeg trenger ikke noen pause, det er liksom 

bare en selvfølge, når jeg kommer hjem så logger 

jeg meg på og ser om jeg har fått meldinger... Jeg blir 

litt sånn avhengig av det etter hvert, merker jeg. 

Når jeg begynte å sjatte på Internett, da var jeg litt 

sånn depressiv og var ensom og kontaktsøkende, 

trengte noen å prate med. Så det har vært veldig greitt 

for meg da, å snakke med noen om det du sliter med 

og sånn. Altså jeg var veldig mye inne på en sånn sjatt 

som jeg ikke er sikker på eksisterer fortsatt: IRC. 

Altså masse forskjellige chatterom. Der var jeg veldig 

mye. Og jeg har faktisk fortsatt kontakt med et par av 

de jeg traff der. En av dem har blitt en av mine beste 

venner nå i det siste. Jeg tørte ikke å treffe han den 

gangen, det må vel være snart ti år sida.Vi brukte først 

IRC, og så begynte vi å maile og hadde veldig mye 

kontakt noen år, og så forsvant han fra Internett en 

stund. Og så plutselig så fikk jeg mail fra han. Og da 

fant jeg ut at nå er det på tide å møtes. Den gangen... 

da sa jeg stopp til alt og alle, da traff jeg ingen. Mens 

63 

nå har jeg snudd om og liksom, hvorfor ikke bare 

treffes og se om vi kan holde kontakten? Så han har 

jeg blitt bestekompis med. 

Jeg bruker sjatt, men jeg merker nå at jeg kan bli veldig 

stressa av det... altså msn, det kan stresse meg helt 

enormt. Plutselig så har jeg alle på, og så er det hundre 

i gang. Men noen ganger syns jeg det er strålende 

festlig å sjatte. Så jeg har perioder som jeg sjatter veldig 

mye. Men det var nok mer av det før, tror jeg. 

Men fredag kveld når jeg sitter hjemme med et glass 

vin og ikke har noen ting å finne på liksom, så blir jeg 

veldig fort gira på å sjatte og ja, eller hvis det er dårlig 

vær en dag og jeg sitter og kjeder meg, og så har jeg 

liksom først begynt, og så sitter du der til klokka blir 

tolv og så har du glemt bort tida liksom. I fjor sommer 

skulle jeg selge leiligheten og skulle egentlig pakke... 

og så begynte jeg å sjatte da, og plutselig så hadde jeg 

sitti der i seks timer. Noen ganger tar du bare helt av, 

og så er det andre ganger som du ikke orker i det hele 

tatt å røre de greiene. 

Når det gjelder interesser, for bil og diverse sånne 

ting, så bruker jeg diskusjonsfora veldig mye. Der og 

har jeg liksom møtt folk og har kontakt med flere. Og 

så har jeg jo Gaysir. Det er liksom der jeg har treffi 

mesteparten av vennene mine da, og samboeren min. 

Det var en jeg sjatta med, som hadde kontakt med 

Mikael, og han ga beskjed om at han skulle sende meg 

en melding fordi vi begge var veldig interessert i bil. 

Så sendte han meg en melding, og så var det bare i 

gang. Vi begynte å skrive og skreiv veldig mye. 

Altså... jeg var deprimert da og jeg... ikke sant, men vi 

snakka om alt mulig. Jeg hadde egentlig merka litt 

sånn behov for at nå må jeg komme ut på et eller 

annet vis, så vi snakka veldig mye om det, om å være 

åpen og alt sånt. Han hadde bare gode erfaringer med 

det, og jeg var veldig i skapet og livredd for alt sammen. 

Og så pressa vel kanskje Mikael på litt mer enn


det de andre gjorde da, og så var det bare noe med situasjonen 

som... han skulle ut på en lengre tur i helga, 

og han masa om han kunne få lov til å komme innom 

på veien hjem. Da hadde vi sjatta i... ja, et par måneder. 

Begynte liksom med et par mail om dagen eller 

meldinger på Gaysir da. Vi hadde vel kun kontakt via 

Gaysir, ikke noe msn. Men... ja, så fant vi ut at han 

skulle komme innom her på hjemveien, og plutselig 

det ene med det andre og så... ja. Ja. Så traff vi hverandre 

og ble kjærester. 

For meg, i den situasjonen jeg var i, så... altså jeg 

hadde aldri i verden møtt noen på noen annen måte 

enn via Internett. Jeg hadde aldri gått ut på byen og 

prøvd å sjekke opp en gutt liksom. Det var min store 

skrekk, for da kunne andre se at jeg og var homo. 

Skummelt. Altså jeg aner ikke om jeg fortsatt hadde 

sitti i skapet hvis jeg ikke hadde treffi Mikael liksom... 

Men det var kanskje også noe med at jeg var moden 

for å faktisk gjøre noe med situasjonen. Men altså... 

den kontakten på Internett det har vært... jeg har vært 

veldig, veldig deprimert, og noen av de vennene som 

jeg har på Internett, de har hjelpa meg veldig mye. 

Uten det så hadde vel ikke jeg... vet ikke om jeg 

egentlig hadde sitti her i det hele tatt. 

Helt til å begynne med brukte jeg ikke mitt eget navn 

på nett. Ingen ting som kunne lede tilbake til meg på 

noen som helst måte. Men jeg kom borti noen som jeg 

holdt kontakten med allikevel. Selvfølgelig kommer 

du borti veldig mange useriøse, og veldig mange som 

var ute etter kun én ting liksom. Sånn er det jo bare. 

Men du luker ut de, og så tar du vare på de som har 

noe å ta vare på. Men de fleste av de som jeg har vært 

sånn helt anonym med, de har jeg mista kontakten 

med etterhvert. Fordi du skifter mailadresser, du skifter 

nic og alt sånt no, og så går det noen uker, og så 

har du sletta noe du ikke skulle sletta og så bort med 

den. Mens nå som jeg har telefonnummere og vi 

64 

sender sms til hverandre og sånn, da har du kontakten. 

Da er de der og blir ikke borte. Så hvis du skal 

holde kontakten, så er du nesten avhengig av et eller 

annet å holde fast på. Det er neste skritt på en måte. 

Det at jeg traff han jeg snakka om først, og som nå 

har egentlig blitt beste kompisen min, det er egentlig 

bare en sånn merkelig tilfeldighet at vi i det hele tatt 

traff hverandre da, face to face. 

En annen jeg traff ganske tidlig, han har jeg vært på 

flere konserter med og han hjalp meg veldig mye da 

jeg var deprimert ... og han masa veldig etter å få telefonnummeret 

mitt, jeg trur jeg skreiv med han i sikkert 

et år før han fikk noe telefonnummer. Og når han 

skulle ringe meg, så satte jeg meg i bilen og kjørte ti 

minutter vekk hjemmefra ut i ingenmannsland, for at 

ingen skulle høre at jeg snakka med noen som var 

skeiv. Så liksom, hvor anonym går det an å bli. 

På Gaysir var jeg også helt anonym i begynnelsen, 

ingen skulle vite hvem jeg var. For å få brukt nettstedet 

på en ordentlig måte måtte du ha en profil. Men det 

var ikke noe krav til profilen, bare du har en mailadresse 

så er det i boks. I begynnelsen så var det liksom 

bare sånn: Hei, send meg en mail. Og så en eller annen 

sangtekst som passa til humøret den dagen. Etter hvert 

skreiv jeg litt mere, for å få vekk de som kun var ute 

etter én ting, Og så noen fler beskrivelser av meg sjøl. 

Ja... jeg trur alle profilene jeg har hatt noen gang har 

sagt at jeg er bilinteressert. Altså autofil er egentlig min 

legning (ler). Jeg hater å beskrive meg sjøl... det ble 

gjort litt sånn ironisk. Så det var interessene mine... og 

så fikk folk bare danne seg et bilde ut av det. Første 

foto jeg la ut, det var... da hadde jeg jo brukt paintshop 

og gjort sånn at du ikke kunne egentlig se hvem det var 

i det hele tatt. Men bare det at det var bilde av meg 

sjøl, var en ganske stor barriere å gå over. Nå blåser jeg 

litt i det. Jeg har snudd helt om på alt sammen. Altså, 

jeg har ikke fullt navn og adresse på profilen min, det


har jeg ikke. Men hvis jeg først skal møte noen som jeg 

har kontakt med, og vi har sitti og skrivi der om bil en 

hel kveld liksom, så er ikke jeg så nøye på om den personen 

får vite hvor jeg bor og navnet mitt og sånn. Det 

å treffe folk fra Internett, invitere de på en kopp kaffe, 

ta det hjemme liksom, jeg er ikke så nøye på det. Hvorfor 

ikke treffe folk? Du får aldri nok venner uansett. 

Jeg har kontakt med et par som er i den situasjonen 

som jeg var i ...det er litt sånn greitt å treffe hverandre, 

så har de liksom noen å snakke med, og kan se at det 

ikke behøver å gå så dårlig. 

Jeg fikk kontakt med en på Gaysir, da bodde jeg 

hjemme, og han var på samme alder som meg. Vi sjatta 

ganske lenge uten å komme helt inn på akkurat det 

med hvor vi hadde gått på skole og hvem er du og 

sånn. Men så kom vi inn på hvilken bil han hadde da 

han gikk på videregående, hvilken farge den hadde. Og 

etterhvert så skjønte jeg: Jøss, jeg har faktisk gått i 

parallellklasse med deg. En litt sånn morsom tilfeldighet. 

Men da kom den panikken da, for det var før jeg 

var ut av skapet og sånn. Men begge to var inne på 

samme betingelser, så begge var anonyme. Og det var 

den eneste måten som vi kunne finne ut hvem vi faktisk 

var liksom. Jeg hadde aldri finni ut at han var skeiv 

hvis jeg ikke hadde treffi han der inne. Det var også litt 

morsomt når det viste seg at eksen til min samboer 

bodde 150 meter bortafor meg. Så liten er verden. Og 

alle sammen har vi møtt hverandre på Internett. Jeg 

tror det er en større prosentandel av homofile enn 

heterofile som bruker nettet for å treffe folk. Det er 

min teori. Jeg bare ser av vennene mine hvor mange 

som gjør det. Er du fra bygda, så har du ikke så veldig 

mange muligheter. Det er sånn at du må reise til storbyen 

for å se om du kan finne en kafé der liksom. 

Det er mye lettere å formulere seg på tastaturet enn å 

få fram det du vil få fram muntlig. Det er mye lettere 

å skrive. Mange som jeg har sjatta med sa: Kan ikke vi 

ringes da? Nei, vi skriver. For det er noe trygt, du kan 

65 

liksom bare ta det vekk og så... ja, få ut det du skal ha 

ut. Og så er jeg litt sånn nøye med sånn rettskriving 

og sånt. Så hvis jeg er inne på en profil og ser veldig 

mye skrivefeil, så kan jeg henge meg opp i det. Og 

«ord deling» og sånn er jeg veldig glad i, for da er jeg i 

gang med en gang. Det og har jeg satt i gang samtaler 

på. Ja. Så jeg syns det er veldig morsomt å leike med 

språk også. 

Altså jeg bruker mye tid på Internett. Og vi sender 

mailer til hverandre. Kanskje litt for mye mail til tider. 

Det er sånn korte beskjeder hele tida. Og så går det 

veldig mye i sms. Noen kvelder sitter vi begge på msn 

og sender meldinger til hverandre i steden for å 

snakke (ler). Vi har jo kontakt med de andre, så hvorfor 

ikke... og det er veldig greitt sånn med å snakke 

flere samtidig. Men vi er nok allikevel ikke like aktive 

på nett nå, etter at vi ble sammen. Begge to er på nettet 

og bruker Gaysir, og ingen er sjalu av den grunn 

liksom. Fordi vi bruker det på en annen måte. Hvis 

jeg ser noen som jeg syns ser veldig bra ut, så er det 

ikke sånn at jeg gidder å sende noen melding på 

grunn av det liksom. Men hvis jeg ser noen som har 

en veldig kul bil på profilen, så sender jeg fortsatt 

melding til vedkommende da. Jeg veit om folk som 

sletter profilen fordi de har treffi hverandre. For på 

Gaysir er det... det er veldig høy sjekkefaktor. Så du 

får jo litt sånn... innimellom så kommer det noen 

sånne tilbud som det står ganske klart på profilen min 

at jeg ikke vil ha, men det kommer jo allikevel. Noen 

folk er bare mer desperate og har litt vanskelig for å 

lese. Og noen ganger syns jeg faktisk det er litt morsomt 

å bare late som at de har kommet i mål, og så 

bare avslutte med liksom sånn... kødda. Når det står på 

profilen min at sextreff interesserer meg like mye som 

et trillebårlass med gatestein, så bør det være ganske 

klart at det søker jeg ikke liksom. Hvis de da fortsetter 

å skrive, så kan de takke seg sjøl, for da kan det 

komme litt sånn kraftsalver tilbake.


Jeg gidder stort sett ikke sjatte eller gå inn på sider 

som er for flashy og masse sånt no, for da blir du liksom 

fjortis. Når du ser litt hvilke folk som bruker de 

forskjellige sidene. Holder meg veldig mye unna ting 

som går på legning og sånn, for det blir jeg deprimert 

av ...det er så mye meninger som jeg ikke helt takler. 

Det er noen sider som er lagt opp på diverse måter 

som... det er greitt at det er ytringsfrihet, men det bør 

være en viss kontroll. For hvis det står litt for mange 

ganger at homser skal brenne i helvete og henviser til 

diverse bibelskrifter og alt sånt no, det mener jeg at... 

altså det er ikke det at det får meg til å ta livet av meg, 

men altså det er jo kjent at veldig mange unge homofile 

tar sitt eget liv. Og når du leser sånne ting litt for 

mange ganger, så... ja, jeg har vært der sjøl og... mm. 

Det kan liksom få glasset til å renne over. Så... ja, det 

må være litt kontroll på det. 

Vilde 

Det var et helt bevisst valg, ikke sant. Jeg hadde gått 

rundt lenge og tenkt at jeg skulle prøve meg på dette 

her. Fikk høre at, det må være noe for deg som ikke har 

hatt kjæreste på mange år og har to barn og... men jeg 

sa lenge: Nei, nei... Kanskje fordi jeg ikke er så veldig 

datainteressert. Det å henge seg på en sånn maskin, i 

forhold til å være ute i verden. Du har den virkelige 

verden, og så har du den virtuelle verden. Jeg orket 

ikke å bevege meg inn der, for da tenkte jeg... da blir 

du nerd, da blir du sittende hjemme alene i stua foran 

skjermen og tror at alt som skjer, skjer inni den herre 

boksen, ikke sant. Det blir liksom litt sånn teit. Og jeg 

surfa ikke og spilte ikke dataspill. Var ikke datainteressert 

i det hele tatt, overhodet ikke. Men så ble det 

et helt bevisst valg. Jeg tenkte at: Ok, nå går jeg inn 

på nettet og legger ut en profil da, prøver meg på det. 

Fikk anbefalt det av en venninne, hvor jeg skulle gå 

og hva jeg skulle gjøre. Og for meg var det denne ene 

motivasjonen altså, jeg hadde lyst på en kjæreste. Jeg 

66 

har masse venner. Men de er så etablert. Når du er 

skilt og over førti... og jeg flyr ikke på byen lenger, så 

det kommer ikke så mange nye mennesker til heller. 

Så for meg var det helt konkret: Hvordan får du en 

mann inn i livet ditt som du ikke kjenner fra før, og 

som ikke er gift eller har vært en god venn i 25 år...? 

Ja, jeg brukte mange uker på å formulere en profil, på 

Spraydate. Det var veldig, veldig gjennomtenkt, og 

veldig sånn høy terskel. Og man legger jo ikke ut fire 

A4-sider, da ville ingen lese det, ikke sant, så du må jo 

liksom vurdere alt dette herre vesentlige ved deg. Så 

gikk alt veldig fort. Jeg ble helt overvelda. Det var jeg 

ikke forberedt på i det hele tatt. Jeg aktiverte den 

profilen, og i løpet av seks timer så hadde jeg fått femten 

svar. Det blir helt sånn... det at man ikke vet hvordan 

man skal takle dette her. Det er mange ting man 

lærer seg da, hvordan kommunikasjonen på Internett 

fungerer. Det var jo hyggelig at de henvendte seg til 

meg. Og alle skulle ha et svar og sånn. Men etter 

hvert så lærer man seg at det må håndteres på en helt 

annen måte. Dette her å tenke at du skal svare med 

en gang, bruke litt tid på å fortolke svarene, lese nøye... 

Jeg tenkte etter hvert at jeg behøvde ikke svare i det 

hele tatt. 

Alle denne responsen på null tid. Og det er jo ikke 

akkurat brev ikkesant. Det bare kommer med én 

gang. Det stressa meg. Hele perioden ble jo preget litt 

av det, at jeg følte at jeg måtte liksom... ja, fra den ene 

til den andre og til den neste og... det var liksom en 

strøm... og du konkurrerer, det var konkurranse. For 

eksempel når du får en henvendelse, og han har sendt 

den samme henvendelsen til fem-seks andre. Hvorfor 

svarer du ikke da? Da har det liksom gått to minutter. 

Det orker ikke jeg. Men det er klart man kan også bli 

litt fanget av det, og får en forventning om at det skal gå 

fort. Du skal få en rask avklaring og et raskt svar. Men 

det er også et valg som man foretar da, ikke sant. Øn-


sker man å sjonglere med femten henvendelser og prøve 

å svare på alle sammen, eller klarer du å ta et valg... 

Ting forandret seg veldig i løpet av de to årene jeg var 

inne. Jeg fikk jo spørsmålet, hvorfor legger du ikke ut 

bildet ditt liksom? Det var nesten sånn... fikk nesten 

høre at du har ikke sjans, ikke sant, hvis du ikke legger 

ut bildet ditt. Men min erfaring med det er at jeg 

trenger å møte og å se mennesket. Så jeg prøvde å 

unngå det å kommunisere på nettet anonymt for 

lenge, fortelle om meg selv ...og virkelig føle at, oi, 

her er vi på bølgelengde. Og så skal man møte det 

mennesket. Og så stemmer det ikke. Det hjelper ikke 

om en mann har aldri så mye til felles med meg tankemessig, 

mentalt og interessemessig, intellektuelt... det 

hjelper ikke hvis du da møter mennesket og det er 

fullstendig avtenning, ikke noe attraksjon. Så jeg ville 

ha en avtale med en gang, uten å si noe særlig mer 

først enn det som da står i hverandres profil, ikke 

sant. Og derfor tenkte jeg også at det med utseende, 

det kan vi spare til vi møtes. Et bilde kan være så falskt. 

Jeg tenkte mye på den profilen, og jeg forandret på 

mye... når jeg skjønte litt mer av det, ikke sant. For da 

tenkte jeg enda mere på: Hva er det egentlig som er 

viktig i utgangspunktet? Høyde, vekt, hårfarge. Jeg 

syns det var viktig å si fra at jeg hadde barn. En del 

sånne faktaopplysninger rett og slett. Og litt mer sånn 

generelle runde formuleringer om hva som er viktig i 

livet, hva jeg liker å gjøre og... Men jeg snakker om 

sånne generelle ting, ikke sant, jeg syns ikke man skal 

bli for personlig liksom... om at man er sårbar og deprimert, 

eller så glad hele tiden, jeg vet ikke. Jeg tror 

i utgangspunktet man ikke skal bli for personlig. Det 

syns jeg må være igjen til det ordentlige møtet da. 

For meg er nettmøtet bare et utgangspunkt. 

Jeg er glad i språk, glad i å formulere meg, og jeg 

elsker å skrive, finne ut hvordan jeg skal skrive ting, 

67 

presentere ting. Jeg syns det er mye lettere. Jeg er vel 

kanskje i utgangspunktet en ganske sjenert person. 

Telefon liker jeg ikke i det hele tatt. Jeg har veldig tro 

på det å uttrykke seg skriftlig, men det er allikevel 

bare en del av et menneske. Man kan bli lurt. For meg 

er det en helhet som teller, og det har jeg skjønt av 

erfaring. Jeg gikk jo inn på dette nettstedet fordi jeg 

tenkte at det var helt ideelt når man ikke flyr på byen 

lenger og flørter og drikker seg full. Man lærer et 

menneske å kjenne på en helt ny, grundigere måte, 

ikke sant. Men jeg trenger begge deler altså, rett og 

slett. Det er noe helt annet å se det mennesket du 

snakker med. Altså det kan utløse helt andre... det 

kan utløse behovet for å snakke om helt andre ting, 

syns jeg. Når du skriver med et menneske som du 

aldri har sett, så tror jeg man er mye mer fokusert på 

seg selv enn den andre. Den andres væremåte og 

vesen og interesser kommer mye mer inn når man 

møtes på ordentlig. 

Andres profiler har jeg lest mange av, men det er faktisk 

sjelden at jeg har tatt kontakt selv. Det er mulig 

det kommer av at jeg ikke er så veldig nettmenneske i 

utgangspunktet, så det her å sitte ved maskinen i timesvis... 

Jeg tenkte at så lenge jeg får henvendelser, så tar 

jeg det når jeg vil. Da går ikke jeg rundt og leter... 

Jeg gjorde det et par ganger, men ellers så svarte jeg 

stort sett på de henvendelsene som jeg fikk. Men jeg 

husker én hvor jeg tok kontakt, fordi han hadde 

samme musikksmak som meg. Jeg bare la inn en 

kommentar. Sånt er morsomt, og det var nok til å 

etablere en kontakt. 

Mobilnummeret ga jeg aldri til noen på nett. Det 

hadde bare vært skrekken for meg å møte en som var 

litt sånn gærn (ler litt), som plager deg etterpå eller 

som ikke slipper tak i deg eller... jeg vet ikke. Jeg 

hadde en hotmail epostadresse, og den er også anonym. 

Det er ingen som finner ut hvem som står bak 

den. Jeg brukte veldig god tid, og var veldig bevisst på


at ingen skulle finne ut hvem jeg var, før jeg var klar 

for det selv. Men dette her med anonymiteten, har 

flere sider ikke sant, inntrykket er at folk er så hemningsløse 

når de vet at de er helt anonyme. I forhold 

til å få vulgære henvendelser og åpne sextilbud og forskjellig 

sånne ting. Man kan jo bare overse det. Man 

behøver ikke gå inn på det. Men det er ikke helt behagelig, 

syns jeg. Det syns jeg ikke altså. Og det er 

noe man må man lære seg, at ok, det teller ikke. Du 

går ikke videre på det. 

Jeg møtte mange... antallet, jeg har liksom fortrengt 

det. Femten kanskje. I løpet av ganske kort tid altså. 

Det ble vel en date i uka. Ved bare ett eller to tilfeller 

møtte jeg en fyr to ganger. Ellers så var det bare den 

ene gangen. Og så sa jeg: La oss tenke litt på dette 

her, og så gikk jeg hjem og skreiv til han med en gang: 

Jeg tror ikke det... Så jeg var ikke heldig sånn sett. 

Men jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle møte de. 

Jeg kan ikke fortsette å etablere noe mer med mindre 

jeg ser hvordan det mennesket er, hvordan det oppfører 

seg, om det ligger noe i blikket, ikke sant... om 

det er noe kjemi eller ikke. Jeg måtte bare liksom se 

hvordan det mennesket beveger seg, gestikulerer og 

oppfører seg. 

Dette var jo en fase hvor jeg virkelig tenkte at jeg 

skulle finne meg en kjæreste. En litt slitsom periode. 

Jeg syns ikke det var lett å møte ukjente menn så mye 

som jeg gjorde en stund. Så jeg følte at jeg gjorde en 

innsats for min egen del, at jeg jobbet på en måte. Det 

var nerver helt opp i halsen hver eneste gang. Når du 

ikke kjenner mennesket, hvordan er denne fyren nå.... 

Jeg syns ikke det var verken lett eller sånn positivt 

spennende i det hele tatt. Klart jeg hadde ganske mye 

forhåpninger, men de forsvant jo etter hvert også som 

jeg gjorde dårlige erfaringer. Jeg hadde det vel ikke så 

godt med meg selv, for å si det sånn. Hvis man legger 

veldig fokus på dette her å være sammen med noen, at 

68 

det vil hjelpe deg... Sånn har jeg i hvert fall skjønt at 

det ikke er. Nei. Jeg tror det var sånn den gangen ...at 

jeg var så lite fornøyd med hvordan jeg hadde det, at 

jeg tenkte at det å ha en kjæreste, det ville på en måte 

redde alt. Da ville livet bli så mye bedre. Det er jo feil. 

Han siste møtte jeg tre ganger, han bodde i Ålesund. 

Hadde det ikke vært for avstanden kunne vi kanskje 

møtt hverandre oftere, eller vi kunne kanskje avslutta 

det hele fortere også.. Men han reiste jeg til Italia for 

å møte også (ler)... og det syns jeg faktisk var litt 

spennende. Men det hang jo sammen med hvordan 

jeg hadde det i livet ellers. Når jeg hadde sånn veldig 

etablert liv med to unger, og så sier han: Jeg er så mye 

på forretningsreise og... Ja, hvordan skal vi møtes da? 

For vi måtte jo få til et møte fort. Det var jo mitt krav 

alltid. Jeg fortsetter ikke hvis ikke vi kan møtes. Skal 

vi møtes i Italia? Jada, det kan vi godt. Og jeg reiste 

ned til Italia. Men ellers så har jeg begrensa det til 

Østlandet. Hvis jeg skal ha en kjæreste, så må han 

være i nærheten. Det var en av disse kriteriene som 

sto for meg som viktig, Her har jeg livet mitt og barna 

mine og de går på skole og... og jeg vil ha noen som 

jeg kan møte, være sammen med jevnlig. 

Akkurat nå så føles dette som noe jeg er ferdig med. 

Jeg for min del ble så lei. Min erfaring var at: Det er 

ikke noe for deg. Det fungerer ikke. Jeg kan ikke 

møte et menneske på de premissene ved bare å lese 

en profil og... Jeg syns jo først og fremst at den perioden... 

at det var slitsomt. Selvfølgelig hadde jeg et 

håp, og har hørt solskinnshistorier om folk som møtes 

på nettet, og kommuniserer bare på nettet i flere måneder, 

og så møtes de og så gifter de seg. Men for min 

egen del så ble jeg oppgitt. Jeg er sikker på at jeg aldri 

skal gjøre det mer. ...vel, det kan jo hende jeg finner 

en annen modell og bare prøver igjen. Jeg har lært så 

mye, hvordan håndtere det og hva som fungerer for 

meg og... kanskje jeg gjør et nytt forsøk, bruker min


erfaring på en annen måte, roligere og... Du hører 

stadig om noen som er heldig, ikke sant, og finner 

lykken. Men jeg tenker at jeg gjør noen gammeldagse 

andre ting først altså: Melde meg på et kurs, synge i 

kor, dra på tur... For akkurat nå... så tenker jeg at 

kjærlighet på Internett, det fins ikke. Kjærlighet for 

min del, det innebærer et fysisk møte, kontakt... ja, jeg 

tror ikke det er mulig på Internett. 

Pål 

Det ble slutt i et forhold ...som var litt heftig, kan du 

si. Og da var jeg på en måte i en sånn fase hvor jeg 

ville kjenne på den følelsen på nytt, men med noen 

som kanskje var litt mere fremtidig. Og da ble jeg 

tipsa av en kollega som hadde diverse erfaringer da 

med nettdating. Dette var høsten 2002, så det begynte 

jo å bli litt vanlig, men ikke veldig vanlig. Det var 

flere nettsteder å velge mellom, og jeg skjønte fort at 

noen var for seriøse, litt voksne folk, de andre var veldig, 

sånn nesten et... ja, jeg lurte jo på om det var et 

sånt rent sexmarked egentlig. Mye unge folk da, og 

jeg var da en fyr i begynnelsen av 50-årene, så det var 

liksom grense for hva jeg liksom (små-ler) kunne presentere 

meg som. Men jeg la i vei, og skjønte at det 

gjaldt å ha en profil... altså man legger ut en profil, 

med personlige egenskaper og vitale data og bilde. 

Uten å gjøre det, så ble det ikke no. 

Hva som er viktig i en profil? Altså, det er jo viktig å 

fortelle hvem man er, og bakgrunnen, utdanning, 

yrke, alder, fortrinnsvis riktig, interesser og hva man 

foretrekker hos partneren, ikke minst. Hva man er 

ute etter, hva man setter pris på. Og jeg er jo et politisk 

engasjert menneske, så jeg fant jo veldig fort ut at 

det var utrolig få profiler der ute i cyberspace som 

flagget noe som helst politisk interesse. Og jeg er en 

særing, en av de veldig få politisk interesserte som har 

69 

giddet å legge meg ut på nettet. Så konklusjonen var 

jo at de aller fleste profilene var totalt uinteressante 

for meg altså. 

Så jeg vet ikke helt hva slags forventninger jeg hadde, 

men de ble etter hvert litt tonet ned. Og det var jo 

ikke de under tredve som gadd å respondere på meg. 

Det var heller de litt sånn på samme alder. Jeg er kanskje 

veldig kresen, men jeg har på en måte en litt sånn 

fingerspissfølelse da når det gjelder... ja, det handler 

om at man ganske raskt skal finne ut om det er en 

interessant person. Når jeg da ba om bilder, så fikk jeg 

jo det i mange tilfeller, og det var jo veldig avklarende, 

da kunne jeg sjalte ut noen. Det skal liksom 

være et utseende som signaliserer noe interessant, og 

som det er noe tiltrekkende ved sånn litt umiddelbart. 

Og det var ikke så mye av det som jeg hadde håpet da. 

Men jeg fikk respons av en som hadde funnet meg, og 

jeg ble litt nysgjerrig på henne fordi hun jobba i nærheten 

av meg. Vi kunne ta et kjapt møte på en restaurant, 

ta et glass vin eller hva som helst. Så det gjorde 

vi. Og hun var litt interessant. Hun var da fra Polen, 

bare 39 år også. Så jeg tenkte at: Hva er hun egentlig 

ute etter? Men hun hadde en veldig bra jobb og virket 

seriøs, hadde høy utdanning og hun hadde bodd i 

Norge en stund. Henne utvikla det seg noe med altså, 

men mere på et sånt erotisk plan. Vi bodde ikke så 

langt fra hverandre, og hun kom hjem til meg til middag 

og vin og... så ble det et par overnattinger. Og vi 

dro på noen skogsturer. Det var fascinerende å bli 

kjent med henne... og hele tiden spilte vi med veldig 

åpne kort, og det tok hun for gitt... Vi holdt det gående 

en måned-halvannen kanskje, som var rett og 

slett... det var sex'en som var viktigst altså. Det fikk 

jeg inntrykk av at det var for henne også. Men jeg var 

jo fortsatt ute etter noe ordentlig, ikke sant. Jeg traff 

jo et par-tre til, som jeg prøvde ut på en måte. Og det 

var hyggelig, men altså …jeg fikk ikke helt foten.


Etter et møte, så har jeg en følelse av hvor det bærer. 

Men ikke bestandig. Ikke det at det har vært så 

mange. Kanskje i underkant av ti. 

Jeg skal fortelle om en spesiell ting jeg gjorde. Det var 

vel dels en følelse av at jeg ville prøve å få respons fra 

litt yngre damer, og dels utnytte at jeg kanskje ikke 

ser ut som jeg er 60. Da var jeg 55, og tenkte jeg at det 

skulle være et litt slags eksperiment, at jeg la ut alderen 

min med minus ti år. Jeg presenterte meg som 45åring. 

Litt småråttent, men jeg tenkte at uansett så vil 

jo den jeg treffer få vite det …og jeg kan jo bare si at 

jeg tasta feil da. Så var det en dame jeg fikk kontakt 

med, og hun hadde tilgang på Folkeregisteret i jobben. 

Hun hadde funnet ut hvor gammel jeg egentlig 

var. Og da vi møttes, sa hun bare: Ja, og du er 45? 

Jada. Og jeg tenkte: Hvorfor spør hun om det liksom? 

Det er kanskje nå jeg skal si: Nei, jeg er ikke det. Men 

det gjorde jeg ikke. Fordi jeg tenkte at da sier a bare 

«ha det». Vi gikk først en ganske lang tur, for å finne 

en restaurant hvor det var litt plasser. Og så satt vi oss 

ned der og prata hyggelig, og gikk tilbake samme vei. 

Dagen etter fikk jeg en mail: Ja, du er jo ikke 45 da. 

Og det var da jeg skjønte at hun på en eller annen 

måte hadde fått vite om det. Og så slo jeg den plata 

om at: Nei, jeg beklager, men jeg hadde tasta feil og 

det var dumt det der. Så kom det en mail tilbake: Du, 

det er ikke slik at du kan taste feil, for fødselsårene 

starter på 1910 og så skråller du nedover, og når du 

kommer til 1946, så er det et godt stykke ned til 1956 

(litt latter). Hun var veldig hyggelig, men hun var ganske 

klar, hun ville ikke være sammen med en uærlig 

mann. Da sa jeg: Ok, greitt. Og akkurat bare det. Det 

var altså viktig for henne at jeg ikke snakka sant. 

Spesielt da hun spurte meg. Det var da jeg ga deg den 

sjansen som du ikke brukte, og det var da jeg bestemte 

meg, sa hun. Ok. Farvel. Det falt i fisk. Så da 

gikk jeg inn og forandra alderen min tilbake til det 

70 

gode gamle over hele fjæla. Det verste var at hun 

mente at jeg så ikke ut til å være 45, jeg så eldre ut. 

Det var et skikkelig slag i trynet altså (ler). 

Jeg legger faktisk ganske stor vekt på evnen til å formulere 

seg. Jeg har tross alt vært gift i 17 år da... og 

for meg vet jeg at et hverdagssamliv som er tilfredsstillende, 

det handler om å preike på noen lunde 

samme nivå om ting man er interessert i og er felles 

om, og at den ene ikke slår den andre i hjel verbalt. 

Og hvis jeg da skal etablere et forhold, så må jeg føle 

at jeg ikke overkjører den andre med min verbalitet, 

og vise versa. Jeg opplevde en gang for en god del år 

siden, og du kan si det er litt sånn typisk gammaldags 

mannssjåvinistisk, at jeg ble sammen med en ingeniør 

som var ganske intelligent og ganske verbal. Skarp, 

16 år yngre enn meg, og du skulle nesten tro det var 

en perfekt match, men da opplevde jeg at hun overkjørte 

meg. Hun var til og med politisk aktiv. Hun var 

bare for skærp for meg altså. Jeg ble rett og slett... jeg 

følte meg litt dum av og til i samtale med henne. Men 

det ble too much for meg altså. Vi har et veldig all 

right forhold i dag. Hun er jo gift og har barn og alt, så 

det er veldig greitt. Nå tenker jeg at sånt er ikke bra. 

Du skal ikke føle deg underlegen. Derfor så er det litt 

viktig at det er en 

balanse. 

Men jeg må innrømme at jeg kan falle for en som er 

veldig flink til å formulere seg, og som kan... ikke 

nødvendigvis være poetisk, for det er ikke det det er 

snakk om... men komme med noen overraskende formuleringer 

og liksom vise litt kreativitet i det. Da blir 

jeg svak. Men det er det lite av på nettet altså. Det er 

veldig mye alminnelige mennesker på nettet. 

For meg er stemmen veldig viktig. Selv om jeg både 

får skriftlige meldinger og får se et bilde av en person 

…så må jeg også vite hvordan hun uttrykker seg, hvor


verbal hun er. Jeg må ha en verbal kvinne altså. Jeg 

kan ikke ha en som er sånn småtaus, jeg må ha en som 

kan stimulere meg og. Det må på en måte være likeverdighet. 

Det finner jeg fort ut. Det er noe med å se 

en person midt inn i ansiktet, det er noe med å høre 

stemmen. For meg er stemmen, faktisk mer enn øynene, 

sjelens speil. Jeg syns stemmen rommer mye 

mer av personligheten enn et blikk eller et ansikt. Det 

har livet lært meg faktisk, at det er utrolig mye som 

ligger i måten å bruke stemmen på. 

Etter et opphold så tenkte jeg, i fjor sommer, at nå 

prøver jeg litt igjen... har det skjedd noen forandringer 

på nettet nå, hvordan er det nå, tro? Også var 

det dette med alderen igjen da, jeg fikk jo respons fra 

folk på min egen alder stort sett, selv om jeg signaliserte 

at jeg gjerne ville ha damer i hvert fall under 50, 

og helst ned mot 30. Da fikk jeg et syrlig svar fra en 

dame som la ved bilde av seg, og hun var veldig flott. 

Hun skrev at: Ja, jeg er 55, men du vil jo helst bare ha 

damer som er mye yngre enn meg. Lykke til! Men hun 

var altså interessant. Og jeg svarte ganske kjapt tilbake 

at: Nei, men hør her. Du ser jo veldig flott ut, og 

alder er ikke så viktig og «ro, ro til fiskeskjær», hvem 

er du? Da leste jeg profilen hennes i tillegg, og hun 

var Beatles-fan og Abba-fan og glad i å bevege seg og 

gå og sykle og... Og så sa jeg: Du må jo være en som 

kanskje matcher meg mer enn de andre? Hvem er du? 

Og så begynte vi å sende hverandre meldinger, gikk 

raskt over på mail, og over på telefon, og i løpet av en 

ukes tid, så avtalte vi å møtes. Og det ble såpass vellykka 

at vi ble sammen. Så hun var den første nettdaten 

som jeg virkelig innledet et forhold med. Jeg 

ble kjent med ungene hennes. Hun var bestemor hun 

også, som meg... ja, som bestefar. Så vi... ja, vi ble 

kjærester. Jeg var vel ikke forelsket, for det at det skal 

mye til. Altså, det er ikke noe man kan bestemme seg 

for. Det bare blir man, eller så blir man det ikke. Men 

71 

jeg har funnet ut det at man må ikke nødvendigvis 

være det for å utvikle et stabilt forhold, i all fall ikke i 

den alderen som jeg er i. Og vi var så forbanna opptatt 

på hver vår kant hele tiden. Hun hadde en livsstil 

som var typisk for en ungkarskvinne, og jeg hadde 

også lagt meg til en livsstil som er preget av at jeg ikke 

bor sammen med noen andre. Og her i sommer så 

fant vi ut at dette ble ikke riktig. Og uten store tårer 

og sånn, så ble vi enige om at vi skulle bare fristille 

hverandre. Men ikke nødvendigvis slutte å se hverandre. 

Og etter det så har jeg ikke vært interessert i det 

hele tatt i å begynne å date på nettet igjen altså. Men 

vi har vært på kino og ...det er jo nesten mere stas nå 

enn tidligere, hvor vi kan sitte og holde hverandre i 

hånden og småkysse og alt mulig og nyte det. Og i går 

kom hun hjem til meg for å hente noen plater, og... ja, 

da tok vi det helt ut. Og det var veldig stas. Samtidig 

så er vi klare på at vi er der, fucking good friends. 

Generelt sett har jeg ikke så stor tro på det å møtes på 

nettet. Jeg tror egentlig at de man møter der, er... ja, 

for å si det litt sånn brutalt: Jeg tror ikke det er Alaget 

du møter altså. Jeg tror at A-laget går på byen, 

at man treffer hverandre gjennom venner, jobben, 

gjennom interesseorganisasjoner, gjennom kulturelle 

ting. På nettet så tror jeg B-laget regjerer. 

Jeg tror jeg er litt sånn mett på nett.


Erika 

Kjærlighet …altså, når du begynner å snakke om det, 

da blir alt på en måte litt for stort… og alle som søker 

kontakt på Internett er ikke nødvendigvis ute etter 

kjærlighet liksom. Det kan være for å finne venner, 

diskutere noe man er opptatt av… Jeg er på nett nesten 

kontinuerlig …facebook, underskog, msn, e-post. 

Men disse nettstedene som bare driver med matching, 

det er jo litt annerledes, og det var noe jeg prøvde ut 

helt på slutten av 90-tallet, 99 tror jeg... og fram mot 

2004. Det var ikke så mange datingsteder på den tida. 

Match var en av de store internasjonale og den som 

var mest proff, så det lå liksom i korta at du skulle 

prøve den hvis du virkelig ville teste mulighetene. 

Motivasjonen bak... det var vel en blanding av fascinasjon 

og frustrasjon. Jeg var en skikkelig nettentusiast 

og hadde sånn sett ingen sperrer... I tillegg var jeg 

inne i en komplisert periode sånn personlig og hadde 

vanskelig for å omgås folk på andre måter. Jeg trakk 

meg unna i sosiale sammenhenger, samtidig som jeg 

kanskje lette etter noe... vet ikke helt hva. I tillegg 

jobba jeg veldig mye, med en type selvstendig nettbasert 

arbeid (ler).. så du kan si at alle forhold lå til 

rette... 

Så jeg lagde en profil da …la jo ut enkle opplysninger 

om alder, utdannelse, interesser... men ganske tilbakeholden 

med detaljene, antakelig helt misforstått hvis 

man har til hensikt å treffe noen som kan passe, men 

jeg var nok usikker på hva jeg ville med det der... Ved 

siden av de konkrete opplysningene lagde jeg en litt 

sånn mørk og halvmystisk fritekst (ler)... Også kikka 

jeg selvfølgelig på andres profiler, det er jo en del av 

pakka. En gang i uka videresendte match.com meldinger 

til meg fra folk som ville komme i kontakt, i tillegg 

sendte de forslag til matchende profiler som jeg 

burde se på. Det gjorde jeg av og til, men jeg syns 

ikke det var så konstruktivt, og det var nok fordi min 

profil var så sparsom på detaljene... for å kunne mat- 

72 

che noe så må du jo ha opplysninger nok til å skape et 

sammenlikningsgrunnlag, ellers blir det helt tilfeldig. 

Derfor var det mer interessant for meg å gå inn og 

surfe mer vilkårlig over en masse profiler når jeg syns 

jeg hadde tid til det. Så sendte jeg noen meldinger, til 

folk jeg av en eller annen grunn la merke til. ...jeg så 

etter personer som ga uttrykk for at de var i liknende 

situasjon som meg sjøl. Helt på bærtur med andre 

ord... (ler)... Altså, jeg var ikke så opptatt av informasjon 

om alder, utdannelse, bosted og sånn ting, jeg så 

mer etter hvordan de formulerte seg i forhold til interesser 

og holdninger, legning... hvis de virka litt på sia 

og ikke sånn helt main stream... da kunne det bli 

interessant... For meg var det heller ikke viktig hvor 

folk bodde, jeg har jo ikke hatt planer om å treffe 

dem... men jo.. det hadde kanskje vært litt plagsomt 

om jeg av en eller annen grunn skulle oppdage at 

noen bodde veldig nær... 

Jeg hadde ikke bilde i profilen. På en måte er det jo 

enkelt å forklare, jeg la ikke ut noe bilde fordi jeg 

ville være anonym, og portrettfoto lar seg dårlig kombinere 

med anonymitet. Men det er komplisert også. 

Bildene forstyrrer innholdet i en samtale. Det er jo 

ikke sånn at jeg bare er opptatt av det indre og aldri 

bryr meg om hvordan folk ser ut og sånn. Jeg er faktisk 

opptatt av hvordan folk ser ut, til en viss grad da. 

Og nettopp derfor vil jeg ikke vite noe om det, fordi 

det blir forstyrrende. Jeg hadde allikevel ikke noen 

planer om å møte disse menneskene... Bilder er på en 

måte både viktige og ikke viktige. Når de først blir 

dratt med i samtalen, så tar de så stor oppmerksomhet, 

det er umulig å ikke ta hensyn til det... Noe av 

fordelen med å kommunisere på nett er jo å slippe å 

bli sett og slippe å se. Du ser jo teksten da, og innholdet 

i den og det er mer enn nok for meg. 

Jeg fikk voldsomt mye respons med en gang. Dette 

var i desember og jeg fikk så mange meldinger at jeg


måtte bruke juleferien på å gå gjennom dem. Og når 

man sitter sånn og fossleser gjennom masse meldinger, 

så blir de liksom litt like, man blir litt snøblind… men 

jeg klarte å plukke ut to personer som jeg sendte svar 

til og som jeg hadde kontakt med en stund... Det 

gjorde inntrykk, det at de var så interessert i å skrive 

lange meldinger til meg, som likna på gammeldagse 

brev. De fortalte om hva de holdt på med og hva de 

var interessert i. Men jeg var nok mer fascinert av 

fenomenet enn av disse personene i seg sjøl og det er 

kanskje derfor jeg ikke husker dem så godt som individer. 

Vi prøvde oss aldri på noen date i real life. 

Innimellom ble det en del sjatting også da... på sol og 

spray, så vidt jeg husker. Jeg jobba veldig mye, ofte utover 

kvelden og natta, og da tok jeg sånne pauser på 

sjatten. Og så avslutta jeg gjerne jobben med å gå inn 

der og snakke...og kunne bli der ganske langt utover... 

I utgangspunktet gjaldt det bare å hive seg inn på ett 

eller annet som kunne passe humøret. Sånn ...hva gjør 

du i kveld, planer om å gå ut, skal på kino, har du sett 

den filmen.... osv. Noen ganger likna det liksom lunsjen 

på jobben. Jeg har kommet ganske nær innpå 

folk, og det kunne faktisk skje i løpet av noen sånne 

helt korte pratemeldinger, men det var ikke så ofte 

da. Intensiv flørt og sexprat ble det av og til, men bare 

et par ganger for min del ...av nysgjerrighet. Noen 

snakka helt direkte om å ha sex i sjattrom …sånne 

«private rom»...der kunne man snakke om hva man 

ville og forsvinne når man ville. Men.... det er vel 

uansett et definisjonsspørsmål ...(ler).. jeg vil kalle det 

onani med nettsupport ikkesant... og det kan være gøy, 

men personlig er det ikke noe jeg ville oppsøke... kanskje 

fordi jeg da gir slipp på kontroll. Jeg vil helst holde 

på med en ting av gangen om jeg kan si det sånn.... 

Jeg ble jo ikke kjent med noen i de der sjattromma 

…nei, det var noen jeg hadde mer kontakt med enn 

andre, noen som var aktive på samme side og omtrent 

73 

i samme periode som meg, og da kunne det være en 

liten gjeng som snakka sammen flere kvelder på rad 

...det var sånn hei og takk for i går og sånn. Men jeg 

ble jo ikke kjent med dem. ... For meg var det en sånn 

der-og-da-greie. Når jeg først hadde kommet inn så 

ble jeg litt hekta, og da var det morsomt, en stund. 

Men når du er uttafor så virker det litt ugjennomtrengelig, 

masete og uinteressant. Og mine venner 

befant seg stort sett uttafor... Og nå er det blitt helt utdatert 

hele den sjattgreia da. msn, facebook og sånn, 

har overtatt. 

I diskusjonsfora har jeg også truffet folk, helt klart. 

Har vært innom mange av dem …film-, foto- og 

kunstsider, og en helseside. Vi har funnet et kontaktpunkt 

og fortsetter å snakke... kanskje om helt andre 

ting enn det som var tema til å begynne med... og det 

har utvikla seg noen veldig gode diskusjoner ...det er 

morsomt. I faglige diskusjoner har jeg sjelden noe 

problem med å bruke fullt navn. Men der hvor temaene 

er mer personlige, der er det helt nødvendig å 

være anonym, da kan vi også komme inn på alle mulige 

temaer. Og hvis du har kontakt med noen personer 

over lengre tid så blir du jo kjent da...bare på en 

litt annen måte enn ellers. Og jeg har etter hvert sett 

at det kan være bra å snakke med folk om ting …da 

tenker jeg... gjerne problemer da, ting man ønsker en 

løsning på og det kan se ganske akutt og håpløst ut 

ikkesant, derfor blir det viktig å finne noen som veit 

hva det handler om ... Det er jo det som er så fint med 

Internett, du når så enormt mange, det finnes alltid 

noen å snakke med… Og da er det helt avgjørende å 

snakke med folk anonymt. For jeg kan bare ikke sitte 

å snakke om hva som helst med noen jeg sitter og ser 

inn i øya. Det blir så mye annet som kommer inn i bildet 

når det er folk jeg kjenner, det blir så mange hensyn 

å ta og så mange historier som blander seg inn, 

det blir stressende. Sånn sett har jo disse samtalene på 

nett vært bra. En ny oppdagelse faktisk. Og jeg har


hatt venner over lengre tid, som jeg ikke kjenner 

identiteten til, men som jeg kjenner godt allikevel... 

Jeg har en kontakt …en jeg har hatt jevnlig kontakt 

med i over fem år, han er en av mine beste venner, 

selv om jeg ikke vet hva han heter eller hvor han bor. 

Det er jo en forutsetning, hadde vi begynt å fortelle 

sånne ting så hadde det nok ikke fungert så bra. 

Kanskje hadde det gått greit, kanskje ikke. Men den 

sjansen tar vi ikke, det er ikke noe poeng, det blir helt 

uvesentlig etterhvert. 

Diskusjonsfora er faktisk et imponerende nettfenomen. 

Selv om ikke temaene alltid føles relevante, 

finnes det ofte et hav av undergrupper. Og det er helt 

imponerende hva folk bidrar med, altså hvor mye folk 

hjelper hverandre innafor disse diskusjonsgruppene. 

Samtalene kan gå langt utover natta og i måneder... ja, 

og i flere år, som med han fyren jeg ble kjent med da. 

Jeg veit ikke hvor vanlig det er akkurat, men det finnes 

helt sikkert fler, det ser du på måten folk snakker 

sammen på. De blir godt kjent etterhvert. Og etter en 

stund forlater de det diskusjonsforumet da, og går 

over til epost. Det er lettere, går fortere. Det er flere 

år siden vi var i forumet. Vi har kontakt via epost, helt 

anonym epost. 

Det tok litt tid før vi fant fram til hverandre, og jeg 

snakka med mange før jeg kom i kontakt med han. 

Men det var altså på en sånn diskusjonsside, og overskriften 

var spiseforstyrrelser da, men med mange forskjellige 

undertemaer. Jeg hadde fulgt diskusjonene 

litt fra sidelinja men også oppdaga etterhvert en liten 

gruppe som snakka om ting jeg kunne kjenne igjen. 

Jeg la inn et spørsmål, og det gikk veldig lett å komme 

inn i samtalen. Han som jeg nå har hatt kontakt med 

så lenge, han var inne i den diskusjonen da med to-tre 

andre... Etter en stund, noen uker, fant vi vel ut at det 

var mest oss to som snakka sammen... og da gikk vi 

over til epost. 

74 

Jeg tror vi kan fortsette så lenge vi vil fortsette. Det er 

det viktigste. Men en viss sårbarhet ligger jo i teknologien, 

fordi det er den som holder oss sammen. Og jeg 

har noen ganger tenkt at nå har vi mista kontakten... 

fordi det hender det går lang tid mellom meldingene. 

Men, så fortsetter vi igjen, som om ingenting skulle 

skjedd. Hvis vi hadde mista kontakten for godt, da 

hadde det vært veldig trist. En god venn hadde forsvunnet. 

Men det hadde også vært greit, for jeg har 

alltid vært forberedt på at det kunne skje. Og vi har 

allerede klart å støtte hverandre opp og gjøre såpass 

mye bra for hverandre at jeg ville bare være veldig 

fornøyd uansett. 

Altså, internettmøter kan kanskje ikke erstatte andre 

typer samvær, men det kan erstatte noen andre typer 

samtaler. Hadde det ikke vært for Internett hadde jeg 

nok ikke snakka med så mange mennesker i det heletatt. 

Det er noen idioter som mener at kvinner har så 

lett for å snakke om alt. De har det så lett liksom (ler). 

Menn er innadvendte og kvinner er utadvendte og sosiale. 

Det er en myte. Jeg skal liksom pr definisjon ikke 

ha problemer med å snakke med folk fordi jeg er 

kvinne. Det er sånnt som blir bekrefta i alt fra lunsjsamtaler 

til avisspalter og forskningsrapporter. Hvorfor klarer 

jeg da ikke å snakke med noen, og hvorfor opplever 

jeg mange av mine kvinnelige venner som like tilbakeholdne 

som meg sjøl? Vi snakker, men ikke om oss sjøl 

eller om nære og sensitive temaer. Vi snakker politikk, 

kunst, musikk, ferie og skiføre. Helt greit for meg, siden 

jeg ikke fikser noe annet. Men i disse anonyme nettmøtene 

har jeg ikke fullt så mange hemninger, jeg får utløp 

for ting som gjør at jeg takler andre sosiale situasjoner 

bedre... Jeg er bare mye bedre til å skrive enn til å 

snakke. Og jeg er veldig glad for at det har blitt så gode 

forhold for å kommunisere skriftlig. Før måtte man alltid 

ringe over alt, for å holde kontakt, for å gjøre avtaler 

og alt mulig. Nå går ting veldig greit med epost, sms, 

msn og facebook. Jeg bare skriver, veldig deilig (ler).


Timo 

Helt fra de første pratekanalene ble åpnet i 1996, har 

jeg hatt et ganske nært forhold til det å møte folk på 

nett. Til å begynne med var det naturligvis preget av 

datidens teknologiske løsninger ...som er utdaterte nå. 

Men likevel var det utrolig lett å komme i kontakt 

med mennesker. Det var nytt og det var veldig spennende. 

Prating over nett var ikke noe man snakket 

høyt om, det var omfattet av ganske mange myter til å 

begynne med. Dessuten var det jo en aktivitet som 

var forbeholdt de som hadde nett-tilgang. Vi var ikke 

mange, egentlig, den første tiden. Men det ble en eksplosiv 

økning utover i 97–98. Da begynte teleselskapene 

å satse for fullt på pakkeløsninger og pc-prisene 

falt så det ble mer vanlig å ha en maskin hjemme. Jeg 

hadde ikke maskin hjemme før i 98. Nå er det jo helt 

vanlig …ikke bare det å søke kjærlighet, det gjelder 

også jobb, jeg er på nett gjennom hele arbeidsdagen 

og holder kontakt med folk på den måten. 

Det begynte jo med at vi fikk Internett på jobb, det 

skjedde vel vinteren 95 mener jeg å huske. Så begynte 

jeg å oppdage at det hadde andre sider, det kom andre 

tilbud på nett som var veldig spennende å bruke privat. 

Jeg hadde nettopp forlatt et forhold og var liksom ute 

i en annen verden rent kjærlighetsmessig, og da var 

det veldig spennende å utforske mulighetene. De første 

erfaringene mine gjorde jeg vel på en amerikansk 

sjatt. Det var en ganske stor sjattekanal som også tiltrakk 

seg brukere fra hele Europa. Da kom jeg i kontakt 

med svært mange mennesker som utforsket dette 

på samme måte som jeg. Og for meg så dreide det seg 

mest om fascinasjon, og utforskning av Internett, og 

da pratet vi veldig mye om seksuelle ting, med mennesker 

som var geografisk langt borte, amerikanere, 

og europeere på kontinentet. 

De fleste av oss hadde mange rare kallenavn i starten, 

nå har jeg forlatt det stadiet, nå er jeg meg sjøl, og 

opererer alltid med mitt egentlige navn og min egent- 

75 

lige alder. Jeg er heller ikke på utenlandske sjattekanaler 

nå, bare norske. 

I den livssituasjonen jeg er i nå blir det mest uforpliktende 

flørt, det å snakke med likesinnede i samme situasjon. 

Jeg sjatter både med mennesker som jeg har 

truffet fysisk og mennesker som jeg har truffet rent 

virtuelt. Og jeg prøver å finne ut om det er noen nye 

spennende mennesker som har kommet inn. Ofte er 

de ferske sjatterne nysgjerrige på hva slags erfaringer 

vi andre har. Jeg er veldig opptatt av at de nye skal få 

en positiv inngang til det, at de ikke skal føle at det er 

noe skummelt, at de skal få det samme positive utbyttet 

som jeg også har hatt. Og da snakker jeg med 

mennesker både i fellesrom og private rom. Man kan 

stort sett velge tema sjøl. Det er jo ulike miljøer, ulike 

stemninger i de forskjellige sjattrommene. 

Forskjellen på sjatt og andre former for kommunikasjon… 

det er jo den umiddelbare kontakten man får. 

Det er jo det som er fordelen. Du får det du ønsker 

der og da, og hvis du er på partnerjakt så blir du 

umiddelbart sluppet inn i et «rom» med likesinnede 

folk og du får umiddelbar respons. Det blir en del 

privat utover kvelden, og ofte seksuelt betont utover 

natta, det gjør det. 

Det kan også være en egen spenning i det å sjatte med 

en som sitter rett ved siden av deg. Fordi ingen andre 

vet at dere snakker sammen. Du kan ha en flørt med 

kollegaen, hvis du ønsker det, du kan snakke uten at 

noen hører det. Det fjerner støy, det er helt klart en 

av fordelene, og derfor er det er veldig vanlig på jobben 

hos oss. Den lydløse mulig-heten for kontakt har 

også økt muligheten for flørting på arbeidsplassen. Vi 

er veldig åpne om det på jobb også. Vi forteller hverandre 

en del små hemmelig-heter i lystig lag, men det 

meste forteller vi jo ikke.


Det er svært viktig hvordan folk ter seg språkmessig, 

meget viktig. Jeg har aldri vært den typen som forkorter 

ord – skal man skrive, skal man skrive ordentlig. 

Og det er den typen mennesker jeg også har blitt tiltrukket 

av, de som setter seg ned og skriver en ordentlig 

setning fra forbokstav til punktum. For det første 

har jeg alltid vært glad i skriftspråk, det er yrket mitt. 

Og språket er en viktig del av livet mitt. Du ser jo 

ikke kroppsspråket, du ser ikke reaksjonen, du må 

vektlegge ordene på en annen måte. Forventning til 

svartider har det helt klart skjedd noe med. Men man 

får jo en erfaring på det også, du må tenke raskt 

gjennom hva du sier og hvordan du skriver det. 

Jeg har også erfaring med å legge ut profiler på sånne 

nettsteder for dating, hadde et forhold i nesten ett år 

som var resultat av det. Og det var bra, så lenge det 

varte. Hun bodde her i byen. Hun svarte på en profil 

jeg hadde lagt ut. I en sånn type profil legger jeg vekt 

på å forklare så inngående som mulig hvordan jeg er 

som person. Jeg legger ganske mye arbeid i å skrive 

utførlig om meg sjøl, hva slags type menneske jeg er. 

Interesser og hobbyer, det synes jeg er ganske uvesentlig, 

men heller hva slags type menneske jeg er. Jeg 

bruker bilder av meg sjøl i profilen, men også bilder 

av andre ting, for å gi et så fullstendig bilde av omgivelsene 

som mulig. Hvordan det ser ut der jeg er. I 

andres profiler ser jeg faktisk etter likhetstrekk med 

meg selv. Egenskaper som ligner på mine. Jeg har 

ikke tro på at man skal være så fryktelig forskjellige. 

Så det bør være mennesker som har satt seg ned og 

satt ord på hvordan de er som personer heller enn hva 

de er interessert i. Det liker jeg. 

Men det er viktig å flytte kontakten relativt fort over 

i det virkelige liv, for en internettprofil egner seg jo 

ikke til å gi et godt bilde av hvordan en person egentlig 

er. Som et utgangspunkt fungerer det bra, men du 

kan ikke basere deg på å snakke på nett over lang tid. 

76 

Du vil aldri kunne klare å nå gjennom med personligheten 

din, uansett om du har kamera eller ikke. 

Jeg merker at mange andre er skeptiske til det å gå 

raskt fra internettsamtaler til fysiske møter. Noen ønsker 

å teste ut en del ting ved å være anonyme lengst 

mulig, og det var også den erfaringen jeg hadde i den 

første tida. Jeg respekterer det i og med at jeg har 

tenkt sånn sjøl, men jeg er over den fasen, og jeg 

mener at man må ut i det virkelige liv. Jeg er svært 

tilbakeholden med å etablere vennskap på nettet til 

mennesker som jeg vet at jeg ikke kommer til å møte. 

Altså, jeg har mye erfaring med det, og det er en type 

ustabilitet over det fordi du utleverer så mye om deg 

sjøl, ikke sant, kanskje over lengre tid, og så blir man 

ofte bare borte fra hverandre. 

Jeg tror det er en myte at man bare havner borti ting. 

Du må oppsøke ting. Du blir ikke påtvunget pornografi 

på Internett, det vet jeg er en myte. Men det er 

klart det finnes uønskede elementer. Jeg er bekymret 

over mindreårige på nett, på sjattekanaler. Av en eller 

annen grunn har det blitt vanskeligere å skille de mindreårige 

fra de voksne. De har kanskje plukket opp 

en sjargong som gjør det veldig vanskelig å skille en 

14–åring fra en 24–åring, for eksempel. Hvis 14– 

åringen har bestemt seg for at her skal jeg være og jeg 

skal være en del av voksenlivet, så setter de alt inn på 

å uttrykke seg voksent og erfarent, men før eller siden 

så tar vi dem. Vi som er voksne og søker voksen kontakt 

må… jeg merker at jeg må være veldig skjerpa 

når jeg snakker med et nytt menneske. Og hvis jeg får 

mistanke om at noen er mindreårig eller kanskje 

endog barn, da begynner jeg å stille noen kontrollspørsmål 

underveis i samtalen for å få kartlagt hvor 

gammel denne personen virkelig er. Jeg ønsker ikke 

at de skal være på de voksne kanalene. Og det er litt 

av grunnen også for at jeg ønsker å trå ut av den virtuelle 

virkeligheten og over i den virkelige etter forholdsvis 

kort tid, for jeg kan ikke sitte og snakke med


en 14–åring som later som hun er 25 eller 30 gjennom 

lang tid. Det kan jeg ikke. For det første tenner jeg 

ikke på det, og for det andre er det ikke lov. 

Kontaktsøking over nett er jo blitt fryktelig lett, ikke 

sant. Men det er en del humbugpsykologi på de nett- 

77 

sidene. Du kan legge ut en profil og så skal du betale 

300 kroner i måneden for at den skal vedlikeholdes i 

en database, og psykologene skal kommunisere for 

oss på nett, altså bruke psykologiske modeller for å få 

oss til å møtes. Det er bortimot den nye pornoindustrien, 

det med å utnytte det vi ikke klarer selv.


Litteratur 

Alver, Bente Gullveig 1990: I dialog med tiden: kvalitativ 

tilnærmelse i folkloristisk arbejdsmåde. I: Bente Gullveig 

Alver og Torunn Selberg: …enn all din kunnskap drømmer 

om, Horatio! Nye perspektiver i tradisjonsforskningen. 

Forlaget Folkekultur. Bergen 

Arendt, Hannah (1958) 1998: The Human Condition. 

The University of Chicago Press. Chicago & London 

Bastiansen, Henrik G 2006: Det piper og synger overalt. 

Mobiltelefonen i Norge fra idé til allemannseie. 

Norsk Telemuseum. Oslo 

Bratland, Nina 2009: Nettmøter – mellom anonymitet og 

åpenhet. I: På sporet av den tapte samtid. Norsk Kulturråd 

og Fagbokforlaget. 

Dalen, Monica 2004: Intervju som forskningsmetode 

– en kvalitativ tilnærming. Universitetsforlaget. Oslo 

Due, Beathe 2007: Viktige overraskelser. Ideer om uforutsigbar 

teknologibruk. I: Marika Lüders, Lin Prøitz, Terje 

Rasmussen: Personlige medier. Livet mellom skjermene. 

s.36–55. Gyldendal. Oslo 

Dysthe, Pernille 2008: Besettelsen. En historie om 

avhengighet. Cappelen Damm. Oslo 

Hamsun, Knut (1917) 1998: Markens grøde. 

Gyldendal. Oslo 

Haugsgjerd, Svein 2005: Kjærlighetens kraftlinjer. 

Pax forlag. Oslo 

Helle-Valle, Jo 2007: Kontekstualiserte medier, kontekstualiserte 

mennesker – et annet blikk på mediebruk. I: 

Lüders, Marika, Lin Prøitz, Terje Rasmussen: Personlige 

78 

medier. Livet mellom skjermene. s.15–35. Gyldendal. Oslo 

Iversen, Gunnar og Yngve Sandhei Jacobsen (Red.) 

2003: Estetiske teknologier 1700–2000. Scandinavian 

Academic Press. Spartacus forlag. Oslo. 

Luhmann, Niklas 1995: Kærlighed som symbolsk generaliseret 

kommunikasjonsmedium. I: Autopoiesis II. Utvalgte 

tekster af Niklas Luhmann. Politisk revy. København 

Omdahl, Jan 2003: > den vakreste kvinnen i verden > 

reisebrev fra nettverksamfunnet. Forlaget Press. Oslo 

Sennet, Richard 1977: The Fall of Public Man. 

W.W. Norton & Company. New York 

Sennet, Richard (1977) 1992: Intimitetstyrraniet. 

Cappelen. Oslo 

Skårderud, Finn 2003: Sh@me in Cyberspace. 

Relationships Without Faces: The E-media and Eating 

Disorders. I: European Eating Disorders Review 11. 

s.155–169. John Wiley & Sons. 

Stuedahl, Dagny 2003: Stillheter i fortellingen – Hvordan 

bruke fortellinger for å lage ny IKT. I: Lundby, Knut 

(red.): Flyt og forførelse. Fortellinger om IKT. Gyldendal. 

Oslo 

Vitzthum, Virginia 2007: I Love You, Let's meet. Adventures 

in Online Dating. Little, Brown and Company. New York 

Aarseth, Helene & Bente Marianne Olsen 2004: 

Maskulinitet, imagination och livssammanhang. Att nå 

förändringspotentialer hos män. I: Kvinnovetenskaplig 

tidsskrift 1–2/04. Årgang 25. Göteborg Universitet

Folelser i flyt:Layout 1 30-09-09 10:04 Side 79

Nina Bratland - Norsk Telemuseum

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Nina Bratland - Norsk Telemuseum

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?