Hele bladet - Fidelity

Gjesteskribenter 

Mens vi tidligere har motatt lite relevant 

stoff fra våre mange særdeles 

kunnskapsrike lesere, har det i det 

siste kommet en betydelig mengde 

gode innlegg. Hele 4 artikler trykkes i dette 

bladet, inkludert en "hjemme hos”. Denne 

tette kontakten med dere betyr et bedre blad! 

Det er i Fidelity allerede betydelig takhøyde 

når det gjelder de faste skribenters stoffvalg og 

vinklinger, og det er selvsagt at bladet eller 

redaktøren ikke tilstreber konsensus når det 

gjelder hva som er god lyd. Når det gjelder våre Gjesteskribenter er takhøyden 

om mulig enda høyere. Så sant innlegget er signert med fullt navn, regner vi 

med at alle oppfatter dette som en subjektiv vurdering som IKKE overprøves 

av redaksjonen så sant innholdet ikke strider mot norsk lov. 

Men da jeg oppdaget at en av dagens gjesteskribenter hadde hatt sommerjobb 

hos en av hi-fi importørene, ble jeg litt bøs da jeg samtidig registrerte at 

flere viktige komponenter i hans nåværende anlegg nettopp kom fra dette firmaet. 

"Men det var jo nettopp derfor jeg tok den jobben", repliserte gjestekribenten 

som altså BÅDE fikk lønn og rabatt på noen av sine drømmeprodukter. 

Jeg synes dette får være greit nok når dette opplyses. Vi forutsetter at leseren 

er glup nok til å vurdere sannhetsgehalten og seriøsiteten i den utmerkede 

artikkelen. 

De virkelig problemene er når man ikke engang er bevisst de mange kryssende 

interesser som ligger bak en artikkel eller test, en moralsk balansegang 

mellom de to partene som finansierer et blad som Fidelity; kjøper og selger. 

Men det gjelder også å skjelne mellom normal høflighet og mangel på ryggrad! 

I hele storsamfunnet – selv i Norge – taes det hele tiden viktige avgjørelser 

som i stor grad er basert på andre motiver enn de offisielt uttrykte. De fleste 

av disse er langt fra kriminelle, men mer basert på irrasjonelle følelser, vennskap, 

tryneeffekt, feighet og mange andre av de mellommenneskelige prosesser 

som utgjør et sivilisert demokrati. 

At noen av disse tingene, også de tilsynelatende positive, kan påvirke både 

artikler og avstemninger- pluss større eller mindre salg=fortjeneste- er en selvfølge 

som vi må forholde oss til på samme måte som en anbefaling fra andre 

siden av disken må vurderes kritisk. Det først når publikum systematisk blir ført 

bak lyset, at det begynner å bli litt skummelt. Og fremdeles knapt noen sak for 

Økokrim... 

Jeg er derfor STOLT og GLAD når jeg ser Fidelity få en fremtredene plass i en 

Narvesen kiosk nær deg. Da kan alle interesserte som stikker innom vurdere 

om bladet kan være av noen interesse. STOLT fordi det er vår egen dyktighet 

som avgjør om du griper bladet. GLAD fordi Narvesen eksponerer bladet for 

alle uten at vi betaler ekstra for det. Hadde dette vært en bok på et uavhengig 

forlag, hadde du knapt fått øye på den om bokhandelen, ofte eide av de store 

forlagene, i det hele hadde giddet å bestille et prøveksemplar til de innerste 

gjemmer. 

Samtidig er jeg en smule molefunken fordi Fidelity tross alt blir distribuert 

bare til de største kioskene, og ikke på viktige salgssteder som bensinstasjoner, 

Seven-Eleven etc. Vår distributør Interpress KAN få det inn der, men bare om vi 

allerede er bestselgere i bladmarkedet. Og bestselgere kan vi vanskelig bli uten 

å få bredere distribusjon! Catch 22... 

Men hadde vi tilhørt noen av de store forlagene, hadde vi selvsagt fått maksimal 

distribusjon gjennom monopolisten Bladsentralen som eies av de store. 

Og hvor de små ikke slipper inn... 

Men som sagt; vi er veldig lykkelige så lenge Fidelity får sin sedvanlige fine 

plass hos Narvesen uten å betale ekstra for det. Og vi er veldig glad for at 

Gjestekribenten fra sitt ståsted kan gi oss alle begeistret åndelig påfyll angående 

vår store felles interesse; musikk og lyd. 

Ha en fin senvinter! 

Knut V 

www.audiofidelity.no 

Ansvarlig redaktør 

Knut Vadseth 

knuvadse@online.no 

Fax tlf. 22 44 38 12 

Redaksjon 

Gunnar Brekke 

Håkon Rognlien 

Jan Myrvold 

Skribenter i dette nummer: 

Gunnar Brekke 

Rolf Inge Danielsen 

Tore Dag Nilsen 

Jan Myrvold 

Vidar Mørch 

Håkon Rognlien 

Anders Rosness 

Stig Arne Skilbrei 

Roy Ervin Solstad 

Knut Vadseth 

Foto 

Knut Vadseth 

Grafisk design 

Maria Andersen, AD 

Markedsnett AS, avd. Design 

tlf. 22 17 60 50, post@marked.no 

Trykk 

PDC Tangen 

Annonseavdeling 

Tlf.: 32 76 88 39 (22 17 60 50) 

Kontakt redaksjon 

post@audiofidelity.no 

Diskusjonsforum 


Abonnement service: 

Milanex AS 

PB 9200 Grønland, 0134 Oslo 

tlf. 23 36 19 38 

fidelity@kundetjeneste.no 

Etterbestilling av tidligere utgivelser: 

www.audiofidelity.no, fidelity@audiofidelity.no 

tlf. 22 17 60 50 

Utgiver 

Forlaget Fidelity AS 

Halvdan Svartes gt. 8, 0268 Oslo 

ISSN 1503 4291 

Det må ikke kopieres fra dette bladet 

uten tillatelse fra rettighetshaver. Denne 

bestemmelse gjelder også enhver form 

for elektronisk, mekanisk eller annen type 

gjengivelse. Brudd på bestemmelsene vil 

bli anmeldt og medfører erstatningskrav. 

NY WEB ADRESSE: 

www.audiofidelity.no

Innhold 

nr. 2 / 2006 

Brev til Fidelity . . . . . . . 6 

10 

Hegel H-200 high-end 

integrert forsterker 

16 

Eben X-Centric 

stativhøyttalerne 

Denon DCD-SA1 SACD / 

PMA-SA1 stereo forsterker 

SME 10 + armer 

18 

24 

4 2/2006 

19 

28 

Hjemme hos “Dikemark” 

Blindtest av CD-spillere 

under 10K 

Usher CD-1 

Consonant CD-spiller 

34 

38 

44 

48 

Linn Ninka passiv/aktiv 

Godt norsk 

Blått & rått 

52 

54 

59 

Hauk: Ikkeno’ betyr noe! 

60 

Nytt fra gamle jazzhelter

62 

Budsjett-referansen: 

Arcam Solo 

64 


Cayin 153B 

66 


Marantz CD5001 OSE 


Patos Basic 410 

Klipch B3 

66 

70 

Jasmine Serenade 

integrert rørforsterker 

68 82 96 

Second opinion: 

Dali Euphonia MS5 

74 

Rapport fra renseriet: 

Voodoo 

78 

Mix & Match, del 2: 

Personlige referanser 

84 

Transparent Audio 

Referansekabler 

86 

Gjesteskribenten: 

Base hos Oslo Audio Society 

Electrocompaniet 

AW250R Modifisert 

Sony DVP-9100ES 

Neste nummer 

2/2006 

90 

92 

• abonnér på www.audiofidelity.no • abonnér på www.audiofidelity.no • abonnér på www.audiofidelity.no • 

5

Brev til 

På nett 

Fidelity er helt klart det beste norske hifi bladet. Men dere er temmelig 

skrøpelig på nett. Ser at siden er under utarbeidelse, så jeg regner med 

at ting går mer i orden etter hvert, dere er jo et relativt nytt magasin. 

Se på nettsidene til Stereophile. Var forresten på sidene til Lyd & Bilde 

og gledet meg over at de hadde lagt tester ut på nett. Vel den gleden 

ble kort gitt, hele tre meget intressante tester var lagt ut. Håper 

Fidelity lærer av dette og gir litt mer til sine lesere.Regner nå med at 

dere blir like bra på nett som dere er i bladformat. Kjøpte forresten nr 

18 i dag og har storkost meg. 

hilsen Bengt 

Hei, vi klarer nok ikke å bli like gode på nett. Dessuten trenger vi 

sårt de kronene som du nyss har betalt til Narvesen,serru! Men vi 

har visse planer med vår nye nettside med det fine navnet 

www.audiofidelity.no. 

Hilsen Knut 

Nettfiltre - oh milde himmel 

Hei!Testet Nordost Thor sammen med nettkablen Brahma. Og 

forskjellen mellom standard oppsett og dette var virkelig en opplevelse. 

Imidlertid koster herligheten hele kr. 35.000,- pluss nettkabler 

fra komponentene…. Leste i deres nummer 2/2005 testen av Isotek 

Mini Sub Gen II, og siden Thor tar utgangspunkt i denne så lurer jeg 

på om dere har sammenliknet dem direkte med hverandre. Testen av 

Mini Sub’n viser på mange måter samme erfaringer som den gang 

dere testet Nordost Thor. 

Personlig så mener jeg både klang, dynamikk og definisjon ble til 

det bedre med Thor enn det jeg kjørte fra før. Vel var det veloppløst, 

men plutselig hang alt sammen. Selv Sepultura fremstod med en 

naturlig elektrisk klang i all sin kompleksitet. Sjekk ut Roots! Heftige 

og vanskelige saker. Det samme med Nine Inch Nails. Begge kan lett 

bli anstrengende å høre på, men her ble det rett og slett bare moro. 

Bassen ble også dypere og bedre definert. Mellomtonen mer åpen. 

Perspektivet ble bredere, men samtidig mer punktformig både i bredde 

og dybde. Man kunne plukker fra hverandre hver enkelt instrument, 

samtidig som helheten var der i fullt monn. 

Jeg er derfor spent om jeg vil oppleve at Isotek har noen av de 

samme kvalitetene! 

Til orientering så har jeg falt ned på den nye Burmester 051, T+A 

1240R cd spiller og Dynabel Euforia. Av kabler bruker jeg Nordost 

Tyr interconnect og Nordost Heimdall høyttalerkabler. Til vanlig bruker 

jeg som nettfilter T+A powerbar. 

hilsen Tor 

Hei igjen! 

Jeg vil tro din beskrivelse er langt viktigere for leserne enn mine 

svar! Isotek og Thor er nesten samme boksen, men Nordost hevder 

å ha gjort noen viktige ting i tillegg, dette basert på egen 

teknologi.Vi har ikke prøvet disse samtidig og med samme 

utstyr. 

Knut 

6 2/2006 

Supert blad 

Vil først takke for et supert blad, jeg bestiller abonnement her 

og nå Har akkurat bestilt Bladelius Thor Mk2 (hos Morten på NAT.) 

Kommer også trolig til å kjøpe Freja CD/SACS spilleren fra Bladelius. 

Disse skal brukes på Proac Response 2.5 (2001 mod). Er spent på 

hvordan matchingen blir tilslutt. Har dere forslag til kabelvalg? Liker 

best varmere lyd med litt tilbaketrukket høyere mellomtone fremfor en 

mer analytisk stil. 

Har også en Cayin 10 watts rørforsterker av den typen som prydet 

forsiden av Fidelity nummer.7. Utrolig morsom sak som jeg enten skal 

selge eller bruke på kjøkkenet! 

Er veldig nysgjerrig på hva dere skrev om den. Har brukt den på et 

par Aurum Cantus Leisure 2SE med følsomhet på 87db/wm og det låt 

faktisk meget bra med rikelig med bass! Dette skal liksom ikke være 

mulig i følge kollegaene dine i Lyd&Bilde som skriver at 2x35 watts 

rørforsterkere låter bra først når man henger på et par Klipsch med følsomhet 

på 97 db/wm??? Kjørte blindtest med Cayin M6 (2x10 watt 

mot ECI3 2x70 watt) på Aurum Cantusene + Cayin A6 CD spiller. Alle 

jeg spurte, unge og gamle, valgte Cayinen på 2x10 watt! Vi sa på 

spøk at her har vi Liv Ullmann: Liv=Cayin, Ull(mann) = 

Electrocompaniet! Hvordan bestiller jeg gamle blad forresten? 

Mvh H. E. Lian 

Hei. Vi er veldig bra fornøyd med ganske rimelige og mellomdyre 

Kimber kabler som gjør lite galt, men vi har langtfra komplett 

oversikt. Men hva med AU 24 med kortest mulig lengde; blir det 

for dyrt?Eldre blad bestilles enklest via www.audiofidelity.no. Vi 

tilbyr nå de første 10 nummer til halv pris; kr.50,-pr-stk. Porto 

kommer dessverre i tillegg. 

mvh Knut V 

Hva er viktigst? 

Man leser og leser ditt utmerkede blad , får noen tips og sjekker bankkontoen 

inni mellom , men føler jeg er litt i utakt med valg av komponenter. 

I stua står det idag en Denson Beat 400 vanlig CD-spiller (den kan 

oppgraderes til nyeste versjon, men dette avventes). Høyttalerne er 

B&W 804 Nautilus (Tenkte først på 803 , men daværende forsterker 

var for svak (2x60 ikke rør) Intergrert Krell 400XI 

Dagens utfordringer er: På en live konsert her på jobben rett før jul 

hørte jeg lyden av en skikkelig kontrabass og den får jeg ikke igjen 

stua 

Hva ville du gjort i mitt tilfelle ? 

1) Byttet høyttaler (evt supplert med 2 stk aktive SUB f.eks REL 

2) Oppgradert eller byttet CD-spilleren 

Maks pris CD-spiller er 30.000 

Maks pris høyttalere 40. - 45.000 evt brukt i samme prisklasse 

Hilsen 

Knut T. Schei 

Dette er da et skikkelig bra anlegg! Den eneste komponenten jeg 

er usikker på fordi jeg ikke har hørt den, er CD-spilleren. En fremragende 

CD-spiller kan gi deg akkurat den vitamininnsprøytingen 

du trenger. De siste er MYE bedre enn eldre versjoner. Vi i Fidelity 

er for tiden forhekset av CD-spilleren til Electrocompaniet, men 

vårt råd til alle er å låne den først. Enkelte synes den kan bli litt 

«småfeit» nedover. 

Knut

Fidelity i Danmark 

Hej. Jeg køber jeres blad i Danmark. Det er betydeligt beder end vores 

eget High Fidelity! Men her på det sidste har det været svært at finde 

det i nærheden af hvor jeg bor (2630 Taastrup). 

Vh. Ole T 

Hei Danmark! 

Vi ser også et betydelig misforhold mellom de mange positive 

tilbakemeldinger vi får og de få bladene vi selger via DCA, At vi får 

klager om at det heller ikke finnes på Kastrup og andre større jernbanestasjoner 

etc oppleves underlig. Men man kan abonnere for kr. 

475 Nkr. pr år (6 nummer) uten tillegg for dyr porto til 

Danmark.Men ting blir bedre; DCA i Danmark vil fra dette nummer 

distrubuere dobbelt så mange blad i flere kiosker, og abonnement 

blir enklere og rimeligere med VISA. 

mvh. 

Knut Vadseth, red. av Fidelity 

Canada 

Hej Knud, Fidelity tycks bara växa och bli allt större i Sverige. Jag kan 

bara gratulera dig och dina medarbetare till detta. Ni är värda all framgång... 

Nu finns Fidelity även i Kanada eftersom jag flyttat dit och 

kommer att arbeta där ca 3 år för mitt företag Tarkett. 

Robert Petersson, Verdun, Canada

Hei Knut! 

Først vil jeg takke og bukke for den innsatsen du gjør for oss 

hi-fi "tullingene" i dette landet gjennom ditt glimrende blad. 

Så til saken. Jeg er veldig nysgjerrig på den pre-ampen Jan Myrvold 

har, nemlig EAR-Yoshino 864. Vet han også har en 4,5 fra Companiet, 

den har jeg også hatt. Nå kjører jeg med en litt eldre BAT,men jeg savner 

dynamikken i bassen som 4,5èn hadde,derfor lurer jeg på om 

864èn har samme dynamikken i bassen som "compen". 

Vil bare si at BAT preèn er bedre enn 4,5,som ble litt pågående tiltider 

i mellomtonen. Dette ble vel også påpekt av deg i en test du 

gjorde av den i "Lyd og Bilde". Vet at du er travelt opptatt,men kanskje 

du kan tipse Myrvold om mine spørsmål, hvis du da ikke har 

sammenlignet disse forsterkerene selv. 

Mvh 

Tommy Myhre 

Hei Tommy ! 

Det er riktig at jeg er lykkelig eier av en EAR/Yoshino 864, noe 

jeg har vært i nærmere fem år nå. Electrocompaniet 4.5 har jeg 

også relativt godt kjennskap til, men jeg solgte min (foreløpig?) 

siste av disse for ca halvannet år siden. Etter mitt syn har vel EC 

4.5 vært et av tidenes beste hifi-kjøp her til lands, hvis man tenker 

pris mot kvalitet/ytelse. 

EAR/Yoshino er jo på mange måter en helt annen forsterker, 

men likevel ikke totalt forskjellig på visse egenskaper. EAR 864 

har også en meget god dynamikk i bunnoktavene, med langt 

bedre detaljering enn EC. I utgangspunktet var mitt eksemplar 

bestykket med originalrør fra en jugoslavisk produsent, noe som 

etter mitt syn resulterte i en nøytral klang og litt "snill" spillestil. 

Konservative engelskmenn liker det jo gjerne slik! Men for all del, 

jeg følte aldri noe mangel på dynamikk hverken i bassområdet 

eller ellers. For øyeblikket sitter det rør fra Golden Dragon både i 

linjedelen og i utgangen, og dette er et godt tips dersom du 

ønsker en litt fyldigere tone og varmere klangkarakter, samtidig 

som du får litt eksta også helt nederst. Men vær obs på at de 

trenger et par hundre timers innspilling før de begynner å spille 

optimalt. 

Vennlig hilsen Jan Myrvold 

Atoll 

Heisann, 

Jeg har nettopp lest igjennom siste Fidelity og der har dere med en 

Atoll IN100 i de luxe budsjett oppsettet deres. Jeg har idag en Yamaha 

rxv450, grei forsterker, men litt mainstream for min del. Har kikket litt 

på Atoll, men synes 100 versjonen blir litt dyr. Har du hørt IN50? Jeg 

er litt interessert i den, da jeg kan få den importert for en nokså fornuftig 

sum penger. 

Komboen jeg har planlagt er en Atoll (Eller Cayin), Azur 640C V.2 

og Focal Chorus 706S. 

mvhJan Jacobsen 

PS: Flott om du kunne gi noen bra svar her til en fersking!DS 

Atoll har generelt kommet bra ut her i bladet, men vi har ikke 

testet 50 watteren. Så da kan vi bare gjette med de største forhåpninger. 

Men vi ville selv ha betalt endel for å kunne høre, 

eventuelt bytte et feilkjøp. 

Knut 

8 2/2006 

Verdens beste? 

I siste Fidelity hevdet redaktøren at han sliter med å få blant 

annet Adyton til test. Denne forsterkeren har fått vanvittig god omtale 

i Lyd&Bilde, men er altså ikke testet i Fidelity, Skandinavias eneste 

high-end blad???? For et par nummer siden valgte riktignok forhandleren 

å trykke en 4 siders annonse i Fidelity, men dette var ikke den 

lenge forventede omtalen fra redaktøren eller andre erfarne skribenter 

hos Fidelity, men simpelthen en kjøpt og formodentlig betalt annonse. 

Hvorfor???? 

Men dette toppet seg i siste L&B hvor en flott(!) helsides annonse 

for Adyton ble avsluttet med en skiftelig uttalelse fra, gjett!!!! Yesss, 

mr. Fidelityredaktøren himself som blir sitert med at dette er «Verdens 

beste» forsterker! OK, det var et spørsmålstegn etterpå, men i denne 

annonsesammenheng var det vel ikke tvil om at OHC prøvde å henge 

visse bjeller på katten, eller hva nå det heter. Her var forøvrig flere sitater 

som fra andre anerkjente skribenter over hele verden som man ved 

nærmere ettersyn oppdaget egentlig dreide seg om helt andre Adyton 

produkter enn den avbildede modellen. 

Hva f...... er det som foregår og hvorfor testes det så mye fra OHC i 

Lyd&Bilde hvor de nesten konsekvent blir kåret til «Årets produkt» 

med medaljer og greier. Hvorfor gjør ikke Fidelity mer med 

Burmester,T+A og de andre utmerkede high-end produktene fra OHC? 

Toggen 

Hei! 

Jeg har sett den omtalte annonsen og må medgi at jeg er noe 

undrende til praksisen. Også tester går ut på dato! 

Uansett gjelder mange av sitatene helt andre produkter enn den 

aktuelle forsterkeren som idag er i handelen. Sitatet fra undertegnede 

må i det MINSTE være fem/seks år gammelt, antagelig mer. 

Og altså med et spørsmålstegn etter. Jeg tviler forsåvidt ikke på 

at den nåværende bestselgeren fra Adyton er god, men jeg VET 

simpelthen ikke da jeg aldri har hørt den tross mange forespørsler 

om dette.Det betyr vel at OHC enten er usikker på mine ører 

eller på sin forsterker. 

mvh, 

Knut Vadseth 

Hei Fidelity redaksjonen. 

Takker for at dere satser på kvalitet i alle ledd og at dere greier 

å holde såpass rimelig utsalgs- og abonnementpris. Et informativt 

og flott blad har det blitt med tiden og vi er flere i Honningsvåg som 

ser fram til neste nummer. Selv hører jeg til generasjonen godt voksen 

som har like stor glede av LP-samlingen som de nyere CD-platene - og 

det er bare å konstatere at CD-spilleren ikke ble det lydmessige framskritt 

som forestillet. Mye kunne vært sagt om dette temaet, men slår 

fast at ved direkte sammenligning skriver de fleste under på at det er 

mer liv og sjel i vinylrillene enn i binæravkodingen. Så et råd til redaksjonen. 

I tester av teknisk karakter har det vært flott om man også 

kunne prøve å beskrive mer grundig hvordan musikken oppfattes. Slik 

blir det gjerne mer sammenheng av og leseren får en bedre forståelse 

av resultatet. 

Mvh. 

Bjørn Eilertsen, Honningsvåg

Hegel H-200 high-end integrert forsterker: 

Milepæl 

For første gang finner vi en ærlig 200 watter (i 8 ohm) 

med fjernstyring og sofistikert kontrollenhet i elegant 

og kompakt design på den riktige siden av tyve tusen. 

Lydmotoren er også den mest vellydene vi 

hittil har hørt fra Hegel og Bent Holter. 

Tekst og foto: 

Knut Vadseth 

10 2/2006 

Importør/forhandler: 

Hi-Fi Center Kjeden A/S 

Pris kr. 19.995,-

Tekniske spesifikasjoner H200 

Output power: 200W + 200W in 8 ohms, Dual mono 

Volume, source and mute controlled by Hegel RC2 remote 

Inputs: 3 pcs RCA unbalanced and XLR balanced 

Home Theatre bypass line level input RCA 

2 pre out RCA outputs, recording out RCA output 

Speaker outputs: Two pairs of heavy duty gold plated terminals 

Frequency response: Less than +/- 0.2 dB deviation 20Hz-20kHz 

Phase response: Less than 2 degrees deviation 20Hz- 20kHz 

Signal to noise ratio: More than 100dB 

Crosstalk: Less than -100dB 

Distortion: Less than 0.01 % at 100W i 8 ohm 

Intermodulation: Less than 0.01 % (19kHz + 20kHz) 

Damping factor: More than 1000 

Size: 12cm x 43cm x 38cm (HxWxD), weight 25k 

Dette har vi ventet på lenge! En tung, 

integrert analogforsterker som står på 

terskelen til high-end land med tilnærmet 

kompromissløs lyd og massevis av 

krefter. At den nye kreasjonen til norske Bent 

Holter også er blant de lekreste, mest kompakte, 

og med sine 25 kilo også er blant de tyngste 

integrerte på markedet, gjør dette til en 

uhyre spennende milepæl enda før vi har stukket 

DIN-kabelen i nettstikket. Hvert fall når vi 

samtidig vet at utsalgsprisen kommer et par 

karameller under tyve tusenlapper. 

Ikke den eneste 

Men vi glemmer heller ikke at Petter Lyngdorf 

har kommet med en halvdigital 200 watter til 

kr.14000 og at også den like danske Anders 

Thule leverer sin Spirit IA 250 watter også et 

par tusen rimeligere enn Hegel H-200. Men 

ingen av disse har våget å kalle produktet 

"high-end". Dette litt løselige kvalitetsbegrepet 

kan selvfølgelig hvem som helst benytte til hva 

som helst, men førsteinntrykket av lyden var 

nettopp hvor tett på det aller beste det var. 

Også da vi fyrte opp den tungdrevne svenske 

Respons og de siste B&W 801 på svært høyt 

lydvolum uten hørbar klipping. Og med langt 

mindre "hi-fi" lyd enn vi tidligere har opplevd 

fra Hegel. 

Milepælen er altså ikke at Bent Holter har 

klart å lage enn 200 watter, men at han har 

klart å lage en 200 watter som etter førsteinntrykket 

er lydmessig særdeles tett på separate 

komponenter i en mye høyere prisklasse. Også 

design- og byggmessig er H-200 tett på vår 

integrerte "referanse" Krell KAV 400. Denne 

er kjent for å ha en flott, solid "kropp" i lydbil- 

det og for å ha en innebygget forforsterker som 

kan være verd prisen av det hele. 

Her svikter det forøvrig på mange integrerte 

løsninger. Det puttes inn mye enkle greier foran 

en bra effektforsterker- og mye billige effektforsterkere 

etter en vellykket forforsterkerdel. En 

fornuftig kombinasjonen av to likverdige og 

godt matchede delkomponenter er slett ikke 

den selvfølge som en felles boks mer eller mindre 

elegant kamuflerer. Tenk bare hvor vanskelig 

det er å finne en god forforsterkere i rimelig 

prisklasse, i hvert fall om den skal være ekte 

balansert som Hegel og Krell. 

Forøvrig er sammenlikningen med Krell ganske 

relevant etter bare kort tids lytting på Hegel 

H-200. På samme måte som med Krell er lyden 

fra Hegel tett på betydelige dyrere greier samtidig 

som design, enkelhet i plassering og betjeningskomfort 

er i tilsvarende "lifestyle" klasse 

som gjør finstua til en relevant arena også for 

finere hi-fi! At Hegel koster nærmere halvparten 

av Krell, men etter førsteinnntrykket med 

tilsynelatene likeverdig- om ikke lik- klangkarakterestikk, 

gjør at jeg uansett bestemmer å 

sende denne norske forsterkeren til rørenusiasten 

og den pragmatiske Krell-eieren Håkon 

Rognlien for en uavhengig "second opinion". 

Dette uansett hva undertegnede nå kommer 

fram til ved grundigere evaluering... 

2/2006 

11

Teknisk svada? 

Bent Holter forteller at utgangspunktet for 

H200-prosjektet var å konstruere en ny generasjon 

forsterkere basert på en videreutvikling av 

effektforsterkerteknologi fra H4A sammen med 

en helt ny digitalstyrt volumkontroll. Hovedmålet 

var å beholde kraften og dynamikken i den 

store H4A, samtidig med en ytterligere reduksjon 

av dynamisk forvrengning i hele det hørbare 

frekvensområdet. Et annet mål var å eliminere 

alle tendenser til "transistorklang", samtidig 

med å ha en presentasjon med et noe 

mykere lydbilde uten å miste detaljinformasjon. 

Det ble helt fra starten av utviklingsprosjektet 

lagt vekt på å benytte den patenterte 

SoundEngine-teknologien fra Hegel, som etter 

konstruktørens mening muliggjør en meget ren 

og dynamisk lyd til en "fornuftig" pris. 

H200 tar i bruk nye løsninger i alle de forskjellige 

hovedblokkene internt i forsterkeren: 

volumkontroll, spenningsforsterkertrinn og 

strømforsterkertrinn. 

For å gi musikksignalet en best mulig start på 

reisen gjennom forsterkeren, benyttes det helt 

først en digitalstyrt volumkontroll der volumet 

blir styrt av meget presise motstandsnettverk. 

Hovedfordelen med denne nye volumkontrollen 

fremfor en tradisjonell mekanisk variabel motstand 

er at den gir en mye mer nøyaktig kanalbalanse, 

en bedre absolutt plassering av instrumentene 

og lavere forvrengning. 

Mer teknisk 

Vanligvis lages effektforsterkere ved å kombinere 

spenningsforsterkerdelen og strømforsterkerdelen 

i samme kretsblokk. Etter en langvarig 

testfase med evaluering av forskjellige kretsløsninger, 

valgte Bent Holter å dele opp spenningsforsterkeren 

og strømforsterkeren i to helt forskjellige 

og fysisk adskilte hovedblokker. Han 

påpeker at med denne konfigurasjonen er de 

høye utgangsstrømmene fra utgangen av strømforsterkertrinnet 

lengst mulig unna de følsomme 

kretsene i spenningsforsterkerdelen. Dette gir 

mye lavere dynamisk forvrengning og et større 

dynamikkområde. 

Spenningsforsterkertrinnet i H200 benytter 

12 

2/2006 

noen helt nye transistorer av JFET-typen. 

De valgte JFET-transistorene har ifølge Holter 

en vesentlig lavere støy enn de bipolare inngangstransistorene 

som ble brukt i tidligere versjoner 

av H4A. JFET-transistorene benyttes som 

spenningsstyrte strømkilder og Bent Holter 

mener at de i denne konfigurasjonen har 

mange likhetstrekk med radiorør. De lydmessige 

fordelene med de nye JFET-transistorene skal 

være økt oppløsning i diskantområdet med mindre 

dynamisk forvrengning, noe som gir en 

mykere klangbalanse uten å miste detaljer. Den 

benyttede konfigurasjon skal ha egenskaper 

som kan minne om gode rørforsterkere, uten 

hørbare tendenser til det som ofte blir kalt transistorlyd. 

Store dynamiske signalstrømmer på utgangen 

av strømforsterkerkortet kan påvirke de følsomme 

delene av spenningsforsterkerkortet, og 

derfor er strømforsterkerkortet plassert helt mot 

fronten av forsterkeren, med størst mulig 

avstand til inngangssignalene, volumkontrollen 

og spenningsforsterkerkretskortene. 

Til slutt forteller Bent Holter at strømforsyningen 

i H200 er delt opp i helt separate deler 

for digitalstyring, volumkontroll, spenningsforsterker 

og strømforsterker for å unngå at støy 

fra de enkelte trinn forstyrrer de andre trinnene i 

forsterkeren. 

Og lyden? 

Alle skjønner at mye av dette kan være vanlig 

teknosvada som gjør seg godt i brosjyrer og 

ved aksejeutvidelser. Og for å imponere hi-fi 

journalister med begrensede tekniske kunnskaper! 

Sistnevnte har få muligheter til å sjekke 

den relative verdien av postulatene. Det jeg 

imidlertid kan sjekke, er beskrivelsen av den 

ønskede lydkvalitet og klangkarakter i forhold til 

tidligere modeller og i forhold til intensjonene. 

Og det stemmer i betydelig grad ifølge mine to 

ører! 

Vi har allerede omtalt dette som en "norsk" 

forsterker. Det er en sannhet med modifikasjon, 

noe som alle som tar en nærmere fysisk evaluering 

av det 25 kilo tunge, men elegant designede 

produkt nok forstår. Med normal avanse i 

butikkleddet er det her på oljeberget neppe 

mulig å lage denne forsterkeren til under tyve 

tusen kroner, inkludert 5 tusen i bidrag til fellesskapet! 

Det meste er derfor samlet og satt sammen 

i verdens mest folkerike republikk hvor 

timebetalingen er heller laber. De helt sentrale 

og patenterte "lydmotorene" til Bent Holter er 

imdilertid laget i Østfold, og er etter konstruktørens 

mening avgjørende for å oppnå ekstremt 

lav forvregning til en moderat pris. Og selvsagt 

er det hele konstruert og testet ut hos Hegel og 

Bent Holter på Torshov i Oslo. 

Som med tidligere Hegelkonstruksjoner er 

kabinettet i børstet aluminium og med den

karakteristiske avrundede fronten som er raffinert 

minimalistisk med tre elegante knapper for 

kildevalg, volum og påslag. Midt mellom disse 

sitter imidlertid et blått digitalvindu som viser 

innstilling i litt utydelige bokstaver mellom 0 og 

100 for volum samt kun to bokstaver for balansert, 

cd og diverse pluss direkteinngangen for 

hjemmekino. Ved påslag kommer alltid den ene 

balanserte inngangen opp automatisk og inngangen 

vil alltid være på et moderat lydvolum 

(40). Selvfølgelig gjentas alle funksjoner på den 

utmerkede fjernkontrollen, inkludert mute. 

Lyden av Hegel? 

Jeg må innrømme at den litt slanke, men rett 

nok svært kjappe og dynamiske lydsignaturen til 

Bent Holter og Hegel ikke har vært mitt ideale. 

Og dette selv om jeg med glede innrømmer at 

produktene med den noe stramme klangbalansen 

har fått stadig mer kropp og varme uten å 

miste presisjonen. Siste H4A låt meget imponerende, 

men fremdeles men en smule "klang" 

som gav meg mer fornemmelsen av glass og 

metall, enn tre, grisetarmer og harpiks. Og jeg 

snakker om "fornemmelse" som en vag anelse, 

som en svak eim mer enn lett hørbar forvrengning. 

Men H4A forsterkerens evne til å tvinge basselementene 

i knestående, var imponerende bra 

sammen med de ypperlige transientegenskapene. 

På mange typer musikk var dette svært 

flott i forhold til usedvanlig lav pris, igjen på 

grunn av sammensetning og produksjon i Kina. 

Også den balanserte CD-spilleren var uventet 

bra da jeg hørte den for et års tid siden, og et 

meget interessant alternativ for vår favoritt 

Electrocompaniet som nesten kan oppleves å 

mangle orden og presisjon i forhold. 

Likevel var jeg nesten øyeblikkelig klar over at 

den nye H200 hadde betydelig mindre forvrengning 

enn tidligere Hegelprodukter – og i forhold 

2/2006 

13

til det meste i nærheten av prisen. Og med et 

nesten eventyrlig tak på selv tungdrevne høyttalere. 

Dette minnet så absolutt om det man 

kunne forvente fra Hegel, men her var krystallklart 

mer rom og luft enn tidligere og samtidig 

et fullstendig fravær av glassaktig skimmer i 

lyden selv når det går hardt for seg. Isteden var 

her en glatthet og en mildhet i mellomtonen 

som slett ikke er "varm", men ganske så nøytral. 

Det er likevel nedover i bassen at man lurer 

på om man hallusinerer når bassen går dypere 

og er betydelig strammere og bedre kontrollert 

enn på et betydelig antall til dels mye dyrere 

effektforsterkere. Og dette sammen med fremra- 

14 

Idag skal jeg spare dere for alle forsøk på 

diplomati! Jeg tar bladet fra munnen og 

flagger meningene i store bokstaver: Hegels 

200 watter er på alle viktige punkter bedre 

enn min egen referanse, Krell KAV 400! 

Det var et poeng at Fidelitys referanse Krell 

KAV 400xi skulle møte den integrerte forsterkeren 

Hegel H200 på Hegelens hjemmebane. I 

utgangspunktet burde dette være en fair 

match; Krell er billigere i sitt hjemland enn her 

i kalde nord hvor den koster nesten dobbelt så 

mye som den kinaproduserte 

Holterkonstruksjonen. Hadde møtet foregått i 

USA, kunne vi vel regne med at dette hadde 

endt opp med motsatt fortegn, prismessig. 

Og det er her og nå jeg kaster hemninger 

og diplomati over bord. For Hegel banker 

Krell, end of story! Nå skal jeg rett nok trekke 

inn litt diplomati, for det vil være enkeltfaktorer 

og enkeltsituasjoner der Krell vil passe 

bedre inn, men neppe basert på utelukkende 

kvalitative årsaker. 

Der Hegel fester grepet med størst sikkerhet 

er på frekvensflankene. Så vel bassområde 

som de øvre frekvenser er signifikant bedre 

organisert og gir mer innsyn med Hegel i 

avspillingskjeden. Som resultat opplever en at 

det er større rom, bedre ro, mer liv og bedre 

klangstruktur hele veien gjennom hele lydbildet. 

I neste trekk medfører dette også et større 

tablå, der instrumentene gis større plass, 

som om vi nesten kan "se" rundt instrumentene 

der de settes opp i høye og meget godt 

plasserte posisjoner. Når det gjelder selve 

stemmeleiet, eller også saxofonklang og dess- 

gende dynamisk kontrast! 

Til himmels? 

Også oppover er her 

uventet gledelige resultater 

på grunn av god 

kontroll, lite støy og et 

minimum av forvregning. 

Diskanten er 

superglatt , helt fri for 

fnidder og smårufsede 

kanter og her er en 

utklinging som (etter hukommelsen riktignok) 

gjør den glimrende Krell KAV 400 nærmest en 

smul "grå" og kjedelig i dette området samtidig 

som denne har et lite "skimmer" i presensområdet 

eller deromkring i øvre mellomtone/nedre 

diskantområde. Likevel husker jeg Krell’en som 

enda en smule kraftigere og saftigere enn 

Hegel i den viktige mellombassen, men ikke 

nødvendigvis bedre. Bare litt annerledes... 

Jeg er, som man skjønner, temmelig overbevist 

om at H200 er det beste produktet fra 

Hegel så langt. Dette er en milepæl, muligens 

også et gjenombrudd for Hegel på grunn av 

den gunstige prisen, det lekre designet og det 

Hegel H200; en mening til 

2/2006 

like, tilfører Krell en tydelig "kant" som ikke er 

en positiv opplevelse sammenlignet med 

Hegelens ro og skjønnhet. Krell låter rett og 

slett mer teknisk og grå enn denne nydelige 

norske forsterkeren. Hva angår selve klangbalansen 

er begge disse forsterkerne innenfor 

"normalområdet", muligens med en viss 

varme. Hegel H200 oppfattes i utgangspunktet 

en smule mer fyldig en Krell, men nøyere lytting 

avslører at dette ikke er tilfelle. Muligens 

er årsaken Hegelens glattere gjengivelse, samt 

det faktum at den har fokus noe lengre ned i 

mellomtoneregisteret enn Krell. 

Om man skulle komme til å tenke seg at 

Hegel H200 er kvalitativt på høyde med for- 

særdeles omfattende bruksområdet, noe jeg vil 

komme tilbake til. Istedenfor å oppdage litt 

småproblemer etterhvert som man blir vant til 

dette produktet, blir jeg stadig mer imponert 

etter hvert som forsterkeren blir skikkelig innspilt. 

Konklusjon 

Dessverre var H200 svært forsinket i forhold til 

antatt levering, men etter en kort lytting valgte 

jeg spontant å kaste om på stoffet for i det minste 

å ha med et solid førsteinntrykk av denne 

norsk/kinesiske forsterkeren i dette bladet. Etter 

min mening er Hegel H200 ikke bare fremragende 

til prisen, jeg vil tro at den er en etterlengtet 

milepæl som hi-fi/high-end produkt som 

også på grunn av den mange utsalgsstedene og 

markedsføringskraften til Hi-Fi Centrene, kan 

være med på å gi hi-fi interessen et skikkelig 

skubb fremover. Jeg håper at dette produktet vil 

treffe hjertene til mange musikkelskere – både 

unge og gamle – som vil revitalisere gleden fra 

det nå litt slitne anlegget som støver ned i kjelleren. 

Den særdeles elegante og veldig prisgunstige 

H200 kan gi både deg og musikken nytt 

liv? 

av Håkon Rognlien 

haakon.rognlien@c2i.net 

sterkere som for eksempel den integrerte fra 

GamuT, så må vi nok innse at dette ikke er 

helt tilfelle. Nå koster også GamuT det samme 

som tre Hegelforsterkere, så det er helt i 

orden. Det som hindrer Hegel H200 i å være 

en ren high-ender, er dog ikke stort! Det 

mangler i grunn bare den siste ro og eleganse 

som gjør musikkgjengivelsen til ren magi. 

Særlig mer er det altså ikke. For den dedikerte 

hi-fi og musikkelsker er det dessverre ingen vei 

utenom en trippling av prisen. For oss andre, 

derimot, er denne forsterkeren manna fra himmelen. 

Den er tett på å være for god til å være 

sann. Innertier til Team Holter!

Eben X-Centric stativhøyttalerne: 

Extreme dansker 

Plutselig kom kona ut fra kjøkkenet. Med et smil om 

munnen stilte hun seg opp midt i stua og kikket på de 

danske Eben X-Centric stativhøyttalerne. – De låt bra. 

Etter å ha hatt Eben X-Centric i hus noen 

uker, er det slett ikke så vanskelig å legge 

vekk hifi-språket som man kunne frykte. 

Kortversjonen av denne testen har nemlig 

kona allerede tatt for seg: X-Centricen låter bra. 

Ulempen med det utsagnet er at ordet "bra" 

ikke høres spesielt bra ut. Det blir liksom for 

puslete ved siden av ord som utrolig eller fantastisk, 

selv om det definitivt er i det leie høyttalerne 

ligger. Likevel kan det være 

greit å se litt på hva som ligger 

bak denne musikkformidleren. 

Eksentrisk? 

Eben X-Centric er som tidligere 

nevnt en stativhøyttaler i den litt 

større klassen. Den er halvmeteren 

høy, 35 cm dyp og 18 cm 

bred. Vekten er på småpene 25 

kilo per stykk. For så vidt ikke 

noe unormalt i det. Store stativhøyttalere 

er ikke noe nytt i hifihistorien. 

Ei heller å utstyre den 

med to mellomtone/bass-elementer 

på hver sin side av diskanten. 

En slik oppstilling av høyttalerelementene 

kalles ofte D’Appolitokonfigurasjon, 

etter den amerikanske 

konstruktøren Joseph 

D’Appolito. 

Men der Eben i hvert går i litt 

annen retning enn de fleste høyttalere, 

er ved valg av diskant. 

Raidho som står bak høyttalerne, 

har nemlig designet sin egen 

bånddiskant, FTT75, som også 

finnes i Raidho sin rimeligere 

Emilie-serie. Det uvanlige med 

den er at den er lukket i sitt eget 

lille kabinett rett rundt båndet. 

Raidho mener dette gir klare fordeler. 

For det første blir den bevegelige 

massen ekstremt lav, samtidig som den 

tåler masse effekt. Det viktigste er likevel at den 

lukkede bånddiskanten er mye lettere å integrere 

med et konvensjonelt dynamisk høyttalerelement. 

Faktisk dekker diskanten et frekvensområde 

– der kom det ordet – fra 3,5 til over 

50 kHz. 

Siden jeg har levd med bånddiskantene til 

Magnepan i noen år, har jeg blitt vant med 

utrolig oppløsning, hurtighet og derav høy 

mikrodynamikk. Diskanten i Eben sine stativhøyttalere 

har nøyaktig det samme fokuset. 

For å motvirke fasefeil, er i tillegg diskanten 

trukket litt "inn" i fronten, slik at diskanten blir 

16 2/2006 

sittende i et slags horn. Dog ikke like ekstremt 

som basshornet til en Avantgarde Trio. 

Ingen snarveier 

Heller ikke i bass/mellomtoneelementet har 

Raidho gått noen snarveier. Selve membranen er 

utviklet av dem selv, mens "innmaten" er det 

Audio Technology som står bak; et selskap som 

også produserer for danske Peak-Consult. 

Pris: kr. 53.000 

Importør: 

Norsk Lyd og Bilde 

Problemet til slike hybridhøyttalere har alltid 

vært at de konvensjonelle elementene ikke har 

vært like kjappe som bånddiskantene. 

Kompaniskapet mellom Audio Technology og 

Raidho har ifølge sistnevnte skapt de kjappeste 

dynamiske elementene som er tilgjengelige på 

markedet.. 

Deling 

Også delefilteret er verdt et lite avsnitt. Eben 

ønsker å gjøre ting så enkelt som mulig for å 

unngå at filteret blir en negativ faktor på lyden. 

Som seg hør og bør høyttalere med en bakmann 

som Lars "Mr. Nordost" Christensen, er 

av Roy Ervin Solstad 

roy@solstad.net 

all internkabling fra Nordost. Kondensatorene er 

fra Jensen. Delefilteret består av kun fem deler i 

signalveien, og impedansen går aldri under 

8 Ohm. X-Centric sin impedanse er på 5 Ohm. 

Bak sitter kun ett sett med høyttalerterminaler. 

Selve høyttalerkassa virker utrolig solid, og 

front-baffelen er 35 millimeter tykk. Høyttalerne 

kan for øvrig også brukes liggende som senterhøyttaler 

i et høykvalitets flerkanalsoppsett, 

sammen med flere X-Centric høyttalere 

eller noen av de andre i serien. 

Denne testen er derimot kun 

gjort i to kanaler. 

Røslige som høyttalerne er, i 

hvert fall når man snakker om stativhøyttalere, 

så kan man kanskje 

forledes til å tro at de spiller best 

på forholdsvis lave stativer. Selv 

forsøkte jeg med et par 60 cm 

høye stativer, men fant ut at ved å 

øke høyden med ti centimeter fikk 

man mest ut av høyttalerne. Da vil 

diskanten sitte i underkant av en 

meter over gulvet, med andre ord 

omtrentlig i samme høyde som 

man har ørene. 

Uansett stativ så ser høyttalerne 

ikke særlig dominerende ut i lytterommet 

mitt, som er i overkant av 

25 kvadratmeter stort, og med en 

bredde på ca. 3,6 meter. Noe av 

det kan selvfølgelig skyldes at jeg 

på det tidspunktet jeg hadde X- 

Centricene i hus, var den stolte 

eier av et par Magnepan MG 

3.6R. 

Testeksemplaret jeg fikk i hus 

er den samme som går igjen i brosjyrene 

til Raidho, og den grå pianolakken 

er relativt diskré i de 

fleste lytterom. Vil du ha høyttalere 

mer fremtredende i lytterommet 

også visuelt, er det bare å bestille dem i andre 

pianolakkfarger. Ifølge importør Norsk Lyd og 

Bilde i Oslo, så kan de leveres i nær sagt hvilken 

som helst farge. Kanskje Ferrari-rød hadde vært 

noe å overraske kona med? 

Vokser med oppgaven 

Det fine med X-Centric-høyttalerne er at du 

neppe vil vokse fra dem. Med en følsomhet på 

90 dB drives de enkelt av de aller fleste forsterkere, 

kanskje unntatt single-ended rørforsterkere 

på 2x9 watt. Selv har jeg prøvd både Primare 

A10 på 2x50 watt, Densen DM-10 på 2x75 

watt og ikke minst min referanseforsterker

Conrad-Johnson Premier 350 SA på hele 

350 watt med stor suksess. For selv om høyttalerne 

er kapable til skikkelige lytteopplevelser på 

det beste utstyret, så leverer de mye godlyd 

også sammen med mindre kostbare saker. 

Og godlyd er du garantert nesten uansett hva 

du måtte finne på å fore dem med. Selv var jeg i 

utgangspunktet litt skeptisk til hva slags fylde 

og bass disse høyttalerne kunne levere. De tekniske 

beskrivelsene sier nemlig at høyttalerne 

har et frekvensområde på 50Hz til 50 kHz. I og 

med at jeg er mer enn vanlig glad i musikk der 

kontrabass har en framtredende rolle, så fryktet 

jeg at X-Centricen vill rulle av lenge før moroa 

begynte. I hvert fall den dypeste moroa. 

Magnepanene mine gikk nemlig ned til rundt 

30 Hz før de begynte å miste pusten, og med 

min svært snevre tekniske kunnskap, så antok 

jeg at X-Centricene ville oppføre seg på samme 

måte, bare noen hakk høyere på skalaen. 

Så feil kan man ta. For overraskelsen var stor 

da jeg satte på Karunesh – Zen Breakfast sin 

bassromler "Calling Wisdom". Det er et spor 

som virkelig setter et hvert anlegg på prøve. 

Diskanten inneholder et vell av detaljer med 

utklinginger som panorerer både til og fra 

begge kanalene. En bambusfløyte gjør ofte livet 

surt for mellomtoneelementet, og bassen går 

kjellerdypt. X-Centricene oppførte seg som tidligere 

nevnte Pac-Man som eter alt den kan få 

tak i. For sporet som har skapt trøbbel for flere 

enn den etter hvert så legendariske C-J vs. DPdemoen 

i Horten høsten 2004, fremstod med de 

danske Eben-høyttalerne som uanstrengt og livlig 

i hele frekvensområdet, og ikke minst med 

kraft i bassen. Det virket nesten for godt til å 

være sant. Nye testlåter ble hentet fram, men 

det samme skjedde på hver eneste låt. Bassen 

gikk veldig mye dypere en oppgitt. På Joni 

Mitchells "Overture" kommer Jaco Pastorius sin 

bass inn etter ett minutt og 43 sekunder. Ifølge 

de som har målt, er dette en ren 32 Hz tone, og 

noe jeg X-Centricene ikke burde bry seg nevneverdig 

om, dersom de tekniske spesifikasjonene 

holdt stikk. Det gledelige er at disse stativhøyttalere 

spiller Pastorius bass uten problemer, dog 

ikke med samme pondus som for eksempel 

mine nye Dali Euphonia-høyttalere. Men det 

skulle også jaggu mangle, siden sistnevnte har 

2x8 tommer basselementer å skyve luft med. 

Det samme skjer uansett hva du velger å hive 

i CD-spilleren, enten det er Kari Bremnes, Ravi 

og DJ Løv, Bach sin Toccata & Fuge eller 

Temptation med Diana Krall. X-Centricene klinker 

til og leverer et solid fundament for musikken. 

De aller mest bassfrelste vil nok skaffe seg 

en subwoofer i tillegg, men i normale rom og 

for "normale" folk (denne kommer jeg til å få 

pepper for), så er det neppe nødvendig med 

noe annet enn disse to. Men hva som er nødvendig 

eller ikke, er det gjerne svært ulike 

meninger om i hifi-miljøet. 

Men selv jeg som liker Magnepan med sine 

beskjedne evner til pumpe luft til å trykke 

magen din flat, ble sittende å savne bass da jeg 

byttet CD-spiller. For da min franske favoritt, 

Audio Aero Capitole mk2 ble satt på innbytterbenken 

til fordel for budsjettreferansen fra 

Cambrigde (Azur 640C) forsvant mye av bassen 

som tidligere hadde skutt ut av de to bass/ 

mellomtoneelementene på X-Centricene. Men 

for all del – misforstå meg rett – bassen var 

ikke borte, men subjektivt virket den ikke å gå 

like dypt og med samme attakk som med 

Capitole-spilleren. På den annen side er det vel 

neppe trolig at de danske høyttalerne ville blitt 

matchet med elektronikk til nesten 1/20-del i 

pris. Men man vet jo aldri. 

Som tidligere nevnt var nemlig høyttalerne 

mindre kilne på forsterkerkvaliteten. Forskjellene 

var riktignok store her også, men ikke like åpenbare 

som når jeg byttet cd-spiller. 

Dyr i drift? 

Det er likevel liten tvil om at dersom du skal få 

fullt utbytte av Eben X-Centric, så vil det koste 

deg en god del penger. Bare høyttaleren alene 

har en prislapp på feil side av 50.000 kroner – 

uten stativer. Skal man følge tommelfingerregelen 

om at høyttalere, forsterker og signalkilde 

skal koste 30 prosent av anlegget hver, noe som 

etterlater 10 prosent til kabler og tweaks, så er 

man på et anlegg til nærmere 180.000 kroner. 

Prøv og forklar fornuften i det til en kunde på 

vei ut fra Elkjøp med et mikroanlegg til 995 kroner 

under armen. 

Men med de rette omgivelser, er det 

utvilsomt high-end-prestasjoner de 

store stativhøyttalerne er i stand til å 

gi. Sett på Tori Amos sin fantastiske, 

akustiske versjon av Rolling Stones-balladen 

Angie, og X-Centricene gir deg 

hvert eneste anslag på pianoet og hvert 

eneste åndedrag Amos tar. Skjønt piano 

og piano. Den fylden i lyden som Ebenhøyttalerne 

er i stand til å formidle 

avslører nådeløst at det ikke dreier seg 

om noe piano, snarere et flygel. 

Røff og tøff 

Røffere saker fikses uten problemer, 

enten det dreier seg om skjebnesymfonien 

til Beethoven eller grungerock fra 

Nirvana. Lynkjappe som disse høyttalerne 

er, så smekker de til der de skal – 

og holder igjen med like stor selvfølgelighet 

ett lite millisekund senere. 

Selv har jeg som sagt en svakhet for 

kontrabass, men også for vokalmusikk, 

og da gjerne kvinnestemmer. Rachel 

Ferrel er en av mine etter hvert mange 

syngedamer i platesamlingen. På "First 

Instrument" fra 1995 bruker hun hele 

spekteret sitt, og det sier ikke så rent 

lite i hennes tilfelle. Det går fra dypeste 

alt til toner som ligger nesten på hundefløytenivå. 

Favoritten på plata er allikevel 

Cole Porters "What is this thing 

called love" der Ferrels stemme akkom- 

pagneres utelukkende av trommer. X-Centricene 

formidler dette makeløse nummeret på en måte 

som gir ståpels der sola aldri skinner. 

Takket være luftigheten bånddiskantene 

bidrar til, er gjengivelsen av rommet formidabel, 

selv om Magnepanene mine gjør akkurat den 

tingen enda råere. X-Centricene tegner opp et 

lydbilde som er både bredt og dypt. Selv i et 

relativt smalt lytterom som mitt (3,6 meter 

bredt) blir det aldri trangt på "scenen". Hvor 

trangt bestemmer man i stor grad selv, avhengig 

av hvor mye du vinkler høyttalerne mot lytteposisjonen. 

Jeg fikk best resultat når høyttalerne 

stod ca. 70 centimeter fra sidevegg, litt mer fra 

bakvegg, og vinklet svakt innover. Om den 

samme plasseringen vil fungere i andre lytterom 

er slett ikke sikkert. Som med de fleste høyttalere, 

er det bare å prøve seg fram. Litt innsats i 

denne delen av oppkoblingen gir som regel 

bedre lydgevinst enn nær sagt all verdens andre 

tweak og oppgraderinger. 

Konklusjon 

Over 50.000 kroner er svinaktig mye penger å 

bruke på høyttalere, men Eben X-Centric har 

ingen grunn til å skamme seg over ytelsen sin. 

Sammenlignet med mine nesten nøyaktig like 

dyre Magnepan MG 3,6R, gir de gir svært mye 

av de enorme høyttalernes lydkvalitet, men uten 

å okkupere halve stua med membraner. Legg til 

at de ikke på langt nær er like kravstore til forsterkereffekt, 

så kan disse danskene være midt i 

blinken dersom du ønsker å bygge opp et highend-anlegg 

som kan plasseres i en vanlig stue 

uten å gi interiørarkitektene hjerteinfarkt. 

Fakta: 

50 Hz-50 kHZ (+/-3dB) 

Følsomhet: 

90 dB (2,83V / 1m) 

Impedans: 5 ohm 

Deling: 3500 Hz 

Størrelse: 

500x180x350 mm (HxBxD) 

Vekt: 25 kg. 

Utstyr benyttet under testen: 

Conrad-Johnson Premier 17 LS2 – 

forforsterker 

Conrad-Johnson Premier 350 SA – 

effektforsterker 

Primare A10 – integrert forsterker 

Densen DM-10 – integrert forsterker 

Audio Aero Capitole mk2 – cd-spiller 

Cambrigde Azur 640C – cd-spiller 

Apollo – høyttalerstativer 

Ecosse, Viablue og DIY kabler 

2/2006 

17

Denon DCD-SA1 SACD / PMA-SA1 stereo forsterker: 

Tilbake til 2 kanal 

Denon - en av gigantene innen 

multikanal og hjemmekino - er tilbake 

med tunge tokanals fristelser for 

de dedikerte musikkfrelste. 

Er ringen sluttet? 

18 2/2006

Av Jan Myrvold 

Ingen med genuin interesse for hifi i en aller 

form kan vel ha unngått å høre om japanske 

Denon. Firmaet ble grunnlagt allerede tilbake 

i hjemmeelektronikkens steinalder, nærmere 

bestemt 1910 av amerikaneren Frederick 

Whitney Horn. Selskapet har hele tiden siden 

oppstarten ligget i fremste rekke når det gjelder 

utvikling og produksjon av nyvinninger på 

audiofronten, og var like godt det første selskapet 

i verden som lanserte CD-spilleren for det 

kommersielle markedet tidlig i det ofte utskjelte 

decenniet vi omtaler som åttitallet. I dette årtusenet 

virker det derimot som Denon har rettet 

mesteparten av oppmerksomheten mot multikanalsegmentet, 

og foret et kjøpesultent publikum 

med mange habile produkter innen genren. 

Her i Fidelity har vi som kjent hele tiden hevdet 

at den rene musikkelsker vil få best lyd per 

krone dersom man holder seg til tradisjonell 

tokanals stereo, og at de som ønsker bilder til 

lyden kan komme veldig langt med for eksempel 

å supplere et slikt system med en dugendes 

subwoofer. Men jeg tror vel ikke nødvendigvis 

av den grunn at de markedsansvarlige hos 

Denon har skult alt for meget til våre spalter når 

de nå atter lanserer uforfalsket tokanals utstyr i 

den tyngre pris- og kvalitetsklasse. Men gledelig 

og spennende er det uansett når først dét er et 

faktum! Og kanskje litt nostalgisk - men har de 

fulgt med i timen slik at de fortsatt behersker 

gamle kunster? 

Hybrid 

DCD-SA1er altså modellbetegnelsen på den lett 

mastodontiske innretningen av en frontende. 

Min egen Electrocompaniet EMC1 virker for første 

gang siden Musical Fidelity Nuvista var på 

besøk nesten beskjeden der de står plassert på 

hver sin hylle i racket, og nærmest stirrer hverandre 

i senk med foraktelige miner slik to veltrente 

nevekjempere gjør før en tittelkamp i lett 

tungvekt. Japaneren er for en gangs skyld klart 

høyest med sine 150 millimeter, og veier inn 

med respektable 22 Kg. Temmelig jevnt med 

nordmannen altså. Muligens er det psykoakustikken 

som spiller meg et puss, men mitt inntrykk 

er at både analog og digital avspillerelektronikk 

har mer punch i slagene jo høyere egenvekt 

på apparatet. Dette lover godt! 

I pugilismens verden betyr større høyde også 

bedre rekkevidde. Og la det være klart med en 

gang at det gjør det også i dette tilfellet. DCD- 

SA1 trenger sårt de ekstra høydecentimeterne 

den har fått til rådighet for å huse alt av innvendige 

enkeltkomponenter. Denne maskinen er 

nemlig en hybridspiller som håndterer både 

sacd og god gammeldags red book cd. Sacddelen 

kan følgelig gjengi svinginger helt opp til 

100kHz, mens den tradisjonelle CD-delen møter 

som alltid veggen ved 20 ditto. Førstnevnte 

variant er altså en 1 bit DSD med samplingsfrekvens 

på 2,822MHz mot vanlig PCM 16 bit 

44,1kHz. I likhet med Denon velger jeg å tro de 

fleste av oss fortsatt har mange flere tradisjonelle 

cd-plater enn sacd-utgivelser, og at dette 

forhold vil vedvare i mange år ennå. Dersom 

sacd i sannhetens tegn virkelig er konvensjonell 

PCM totalt overlegen - slik noen til stadighet 

hevder, finner jeg det underlig at så få fra elektronikkprodusentene 

selv og den påstått utrydningstruede 

platebransjen gjør så latterlig lite 

for å fremme kunnskapen om sacd hos de som 

har fått i oppgave å selge produktene. Jeg har 

til dags dato ikke observert en eneste, kvisete 

ekspeditørjypling hos verken Platekompaniet, 

Free Record Shop eller andre av bransjens mer 

vernede bedrifter som har respondert med 

annet enn åpen munn, tomt blikk og andre 

symptomer påfallende likt juvenil demens - dersom 

man mot formodning skulle lykkes å trenge 

gjennom vedkommendes snødekte, cerebrale 

permafrost - med et spørsmål om emnet. Oh, 

Sony - where art thou? 

Byggekvalitet 

Vel utpakket stiger forventningene ytterligere til 

denne tilsynelatende svært velkonstruerte spilleren. 

Designet er i klassisk Denon-utførelse med 

glatt og ren front, strippet for unødvendigheter. 

Bølgeformen øverst på frontdekslet gir den et 

litt mykere og organisk preg. Solide, innfelte 

skruer holder kabinettet stramt og tett sammenføyet. 

Finish og byggekvalitet virker rett og slett 

uangripelig og helt på høyde med det aller 

beste. Midtstilt plateskuff og ditto lettlest display 

holder den medfødte, latente autisten som 

bor i alle designbevisste og audiofile trygt i 

passiv modus. Apparatets bakside er også ufattelig 

oversiktelig, og kunne ikke gitt en tydeligere 

kontrast til Denons mange flerkanalsinnretninger. 

Kun et sett balanserte utganger for XLR, 

og et tilsvarende single ended for RCA. Videre 

finnes både coaxial og optisk utgang for digitalsignalet. 

Man kan også fore DCD-SA1 med digitalt 

signal inn via enten en vanlig 75 Ohm kabel 

eller benytte en optisk fiberkabel. Nettkabelvalg 

er opp til den eventuelle eier å avgjøre, da vi 

her selvsagt finner en standard IEC nettbrønn. 

Plug and play - enklere blir det ikke. 

Korrekt ansluttet til strømnettet og øvrig elektronikk 

stiger blodtrykket til nesten livstruende 

høyder og blodårene blir godt synlig langs tinningene 

på en forventningsfull stakkar i det 

man trykker inn nettbryteren. Det systoliske trykket 

synker heldigvis raskt ned til ansvarlig nivå 

igjen så snart man har trykket kommandotasten 

for å åpne plateskuffen, da denne opererer smidig 

og tilnærmet lydløst. DCD-SA1 utfordrer så 

absolutt ikke arbeidsmiljøloven på området støy. 

Det er heller intet brum eller andre irritasjonsmomenter 

å spore over høyttalerne, og for å 

høre drivverket arbeide må man nærmest presse 

øret mot apparatets overside. 

I den grad det er noe å utsette på det byggtekniske, 

så må det være fjernkontrollen. En 

unormalt stor innretning på nærmere kvartmeteren 

og som gir en litt billig og flau smak av 

plastikk. Ikke at det betyr noe helst for lyden, 

men det blir en noe grell kontrast til selve spilleren 

som virker uhyre tett og kompakt. Man forventer 

kanskje litt mer i denne pris- og kvalitetsklasse, 

ikke minst når man vet hva Usher (se 

egen omtale annet sted i bladet) til rundt en 

tiendedel av prisen leverer. Men virke, det gjør 

2/2006 

19

den. På avstander opptil 8 meter og fra 30 graders 

vinkel mot hver side. 

Valgmuligheter 

DCD-SA1 dekoder altså sacd foruten vanlige cdskiver, 

inklusiv cd-r og rw. Fra fabrikken er spilleren 

satt opp for automatisk å avspille sacd-laget 

dersom man legger en hybridplate i skuffen. 

Man kan via fjernkontrollen eller en trykknapp 

på fronten kommandere apparatet til å velge 

pcm-laget dersom man skulle ønske det. Her 

finner vi også en modusvelger mellom "normal" 

og "pure direct". I sistnevnte 

stilling slukkes 

displayet helt, som ellers 

kan reguleres i 3 ulike 

styrkevarianter. Samme 

velger benyttes dersom 

man skal rigge apparatet 

som separat d/a-konverter 

for ekstern transportdel. 

Her er også en 

knapp som kan deaktivisere 

de digitale utgangene, 

noe som anbefales 

når spilleren blir anvendt 

uten hjelp av eksterne 

konvertere. 

Nå tilhører undertegnede 

en kategori 

musikkelskere som utelukkende 

kjøper musikk 

ut fra hva man liker, og 

bryr seg lite om formatet. 

Jeg har aldri kjøpt et 

fonogram utelukkende 

ut fra lydkvalitet. Dette 

er grunnen til at mitt 

private diskotek fortsatt 

ikke rommer særlig 

mange innspillinger på 

sacd. På bakgrunn av 

disse forhold har jeg 

derfor ikke det helt store 

sammenligningsgrunnlaget 

når jeg skal vurdere 

denne spillerens sacddel, 

men inntrykket er at 

man først og fremst opplever en anelse mer luftighet 

oppover i frekvensområdene. Forskjellen 

på spillerens sacd- kontra cd-gjengivelse er på 

ingen måte stor nok til at jeg hadde funnet det 

verdt kostnadene (eller bryet) med å kjøpe min 

cd-samling om igjen på sacd. men det hadde 

neppe skadet om flere av dagens nyutgivelser 

hadde kommet i hybridutgaver. 

Dyptpløyende og detaljert 

Fra første akkord - enten man spiller sacd eller 

cd - flesker DCD-SA1 til med dyptpløyende og 

ganske så kontante grunntoneanslag. Det virker 

vitterlig som all tonnasjen fra selve apparatet 

gjenspeiles og dokumenteres gjennom musikkavspillingen 

- nok en gang! Oppløsning og artikulasjon 

er fremragende hele veien ned avdekker 

mange fine detaljer i produksjonen. 

Stortrommen på Hans Theesinks "Believe The 

20 

2/2006 

Devil Took Her Hand" fra albumet "Bridges" 

føles langt inn i ryggmargen. God oppløsning 

og naturtro detaljer pisket frem av frekke transienter 

får vi også når vi beveger oss litt oppover i 

frekvensgangene. Det er fin snert i skarptrommen 

og tydelige anslag på basstrenger som gir 

oss en utpreget god følelse av rytmikk og dynamisk 

kontrast når Theessinks myndige og lett 

irrede gravrøst krever sin naturlige og selvfølgelige 

plass utover i mellomtoneområdet. Men det 

skal også i samme slengen nevnes at DCD-SA1 

kan direkte sammenlignet med EMC1 høres 

ørlite grann rufsete ut oppover i øvre mellomtone, 

og tidvis bli en anelse vel metallisk i klangen 

også ved gjengivelse av nettopp tynnere stålstrenger, 

lysere menneskestemmer og lignende. 

Ikke direkte hard, men den evige trussel - fornemmelsen 

av knust glass - er definitivt mer til 

stede hos Denon enn hos Electrocompaniet, 

spesielt når det lyttes til høyt volum. 

Om den oven nevnte hollender høres litt ruskete 

ut når han synger, så har i hvert fall ikke 

Denon DCD-SA1 særlige pusteproblemer. I det 

rene diskantområdet spiller DCD-SA1 med 

porøs luftighet, og med en tørr og polert gjengivelse 

av smådetaljer. 

Luft og rom er det nok av gjennom hele frekvensskalaen 

ellers og dermed mye boltringsplass 

for hver enkelt av musikerne. Akustiske 

instrumenter - som Truls Mørks modne cello - 

gjengis med både kropp og sjel. Alt fra den 

intense friksjonen mellom buehår og strenger 

med klokkeklare overtoner, via den organiske 

gløden i det utgamle treverket til den rike resonansen 

fra selve kassen leveres med leken eleganse 

og nyanserte klanger. 

Denne spilleren klarer på en imponerende 

måte å formidle alt som skjer i musikken, og er 

derfor både underholdende og behagelig å lytte 

til på en gang. Riktignok har den ikke samme 

størrelse på lydbildet - og spesielt ikke samme 

eventyrlige følelse av tredimensjonalitet - som 

EMC1, men utfører oppgavene sine med beinhard 

disiplin. Ingen 

deler av lydbildet får 

lov til å flyte ut, og 

musikken leveres 

dermed på en kontrollert, 

harmonisk 

og homogen måte 

med sømløse overganger 

mellom frekvensene. 

Forsterkeren 

Om cd-spilleren er 

bygget som tyske 

tanks, er forsterkeren 

PMA SA1 for et 

amerikansk hangarskip 

å regne. Sjekk 

gjerne at medisinskapet 

inneholder 

anstendige mengder 

Lobach (som forøvrig 

rikets statlige 

legemiddeltilsyn 

lyste i bann for flere 

år siden) før du 

begynner å bale 

med å få denne 

kompakte sumobryteren 

ut av emballasjen. 

Vektnålen stanser 

nemlig ikke før 

merket for 30 kilogram 

er passert, og 

kan dermed fort 

påføre noen og 

enhver legemlige ubehag av ymse slag. 

Et stjålent øyekast gjennom det godt ventilerte 

panseret avslører også en tettpakket layout 

bygget rundt en særdeles solid strømforsyning. 

Innvendig er kabinettet delt opp i seks separate 

seksjoner og forsterkeren er bygget etter det 

velkjente dual/mono-prinsippet, altså to helt 

separate halvsider, en for hver kanal. Hver av 

disse skal i følge bruksanvisningen yte 50 Watt 

ved en belastning på 8 Ohm, og også være i 

stand til å doble effekten ved 4 Ohm. Den medfølgende 

bruksanvisningen forteller intet om 

hvor mange av disse som eventuelt leveres i 

klasse A. Det er desverre heller ingen opplysninger 

å finne om Ampere, lyttebankkapasitet, 

dempingsfaktor eller frekvensrekkevidde. Leit, all 

den stund konstruktøren hevder den er bygget 

spesielt med tanke på å fungere optimalt med 

sacd. Denon har tydeligvis også sett litt frem-

over - og ikke bare bakover - når de tenker 

tokanal! Og som vanlig hevder importøren 

selvsagt at produktet er totalt fritt for kvalitetsmessige 

kompromisser. I den sammenheng nevnes 

en nyutviklet type avanserte UHC (ultra 

high currency) MOSFETs på transistorsiden. 

Klassisk Denonsignatur 

Formgivningen er selvsagt tilpasset makker 

DCD-SA1som hanske til hånd, og leveres dermed 

utelukkende i kun én og samme finishvariant, 

nemlig sølv. Litt merkelig akkurat det, da 

Denon i uminnelige tider gjerne har levert 

sine tyngre apparater i champagne gold - 

for skal vi tro diverse trendvitere, så er gull 

svært hot for tiden på interiørfronten. I hvert 

fall var det slik for tre uker siden. 

PMA-SA1 bærer ellers klassisk 

Denonsignatur med det store volumrattet 

plassert så midtstilt som det er mulig. Like 

sedvanlig finner vi inngangsvelger på høyre 

side og nettbryter og tilhørende 

Leddindikator på motsatt side. Forsterkeren 

har også balansejustering. Ellers finner vi tre 

forskjellige velgere for henholdsvis balansert 

inngang, rer ost. og ei power. Sistnevnte må 

aktiviseres dersom du vil spille dine gode 

gamle vinylplater, for PMA-SA1 er faktisk 

utstyrt med et meget habilt (MM) RIAAtrinn! 

Ikke verst - spesielt da Denon hevder 

at forsterkeren er konstruert for optimal 

matching mot SACD. 

Utover platespillerinngang rommer forforsterkerdelen 

hele seks ulike single ended 

innganger - hvorav to er merket for tape. 

Det er også en balansert inngang for tilslutning 

via XLR-kontakter. Det er ellers to 

utganger merket rer ost. Høyttalerutgangene 

med solide gullbelagte og isolerte skruterminaler 

later til å være av førsteklasses kvalitet, 

men plasseringen litt vel nærme og 

mellom den balanserte inngangen og nettbrønnen 

kan fremkalle lettere frustrasjon 

dersom man benytter stive spadeterminerte 

høyttalerkabler. Ellers er det ikke stort å 

utsette på det feltet. Men jeg savner kanskje 

en forforsterkerutgang? 

Det mekaniske virker også tillitsvekkende. 

Volumkontrollen lar seg ratte glatt og jevnt, og 

inngangsvelgeren fungerer slarkløst og stramt 

når man varierer mellom de ulike programalternativer. 

Fra innsiden av kabinettet hører man 

tydelig de ulike relés klikke seg på etter hvert 

som de blir aktivisert. Ingen ulyder å høre over 

høyttalerne heller, bare den forventede svake 

susen fra diskantelementet. Ellers intet. 

Kjente toner 

PMA-SA1 har mer enn utseendet til felles med 

DCD-SA1. Denon har tydelig tenkt konsekvent 

og helhetlig da de utviklet disse produktene. 

Sammen spiller de svært homogent og heller 

verken mot det typisk lyse eller utpreget mørke 

rent klangmessig. kanskje da heller litt mer mot 

det kaldblodige og avbalanserte enn mot det 

fyrige og varme? Selv om PMA-SA1 ikke er 

noen pingle, virker den noe lettere og forsikti- 

gere i grunntoneformidlingen enn den vanvittig 

gode Gaut DI 150 jeg testet i forrige nummer. 

Litt ekstra sprut og attakk i nedre 

mellomtone/øvre bass hadde i mine ører ikke 

vært til skade, men jeg protesterer likevel ikke 

altfor høylydt da PMA-SA1 opptrer med både 

myndighet og optimisme. Maskinen byr oss 

nemlig på en meget detaljert og velartikulert 

bassformidling, behagelig fri for puddingtendenser. 

Selv innbarkede headbangere vil finne noe å 

glede seg over her. Det kribler i hvert fall betydelig 

i rockefoten da John Campbell teller opp 

Teknisk 

DCD-SA1 

Frekvensomfang 2 - 100 000 Hz / 2 - 20 000 Hz 

SNR 117 dB / 120dB 

THD 0.0005 % / 0.0015% 

Utgangsspenning (bal/ubal) 

2.0 V/2.0 V 

Samplinhgfrekvens 

2.822 MHz / 

44.1KHz 

Mål (mm) 434x150x410 

(bxhxd) 

Vekt 21.8 Kg 

Importør Hifi Klubben 

Pris: kr. 59.900,- 

PMA-SA1 

Effekt 2 x 50 W (8 Ohm) 

2 x 100 W 

(4 Ohm) 

THD 0.007 % 

(-3 dB, 1 KHz) 

Mål(mm) 434x181x508 

(bxhxd) 

Vekt 30 Kg 

Importør Hifi Klubben 

Pris: kr. 64.900,- 

og forsikrer oss om at det ikke er noen grunn til 

å frykte midnatt på albumet "Howlin Mercy". 

Både bass- og skarptrommen gir en følelse av å 

få ribbeina presset litt nærmere lungene, mens 

strengene på bassgitaren rumler fett og tett i 

bakgrunnen. Men når volumet økes fra "lett 

naboplaging" til "utkastelsesgrunnlag" blir 

PMA-SA1 litt fortere andpusten og slurvete i 

transientene enn for eksempel både nevnte 

GamuT og Dynamic Precision A1b. Sistnevnte 

sammenligning bør være relevant da PMA-SA1 

og pre/power- kombinasjonen C1b/A1b fra 

Dynamic koster omtrent nøyaktig det samme. 

Spor tre på samme fonogram - Tom Waits' 

"Down In The Hole" - er et utmerket valg for å 

teste holografi og lydbildets dimensjoner. På 

vant vis i Denon-sammenheng eksponeres en 

svært gjennomsiktelig og ren mellomtoneformidling 

som gir oss klare fornemmelser av opp- 

takrommets arkitektoniske forhold og musikernes 

plassering. Alt gjengis med klokkeklare 

detaljer og superglatt overflate med naturtro 

klang av metallet i stålstrenger og ulike perkusjonsinstrumenter. 

Dette forøvrig i sterk kontrast 

til undertegnedes mangelfulle innsats med sølvpuss 

på husets beskjedne sølvtøyreserver også 

denne julen. 

Om den mangler litt trøkk og drama i nedre 

frekvenser så har PMA-SA1 godt med kropp og 

konsistens i det typiske presensområdet. 

Stemmer låter organisk og levende. Men atter 

må det advares mot en tidvis litt hardere 

og renskåren klang enn hos GamuT. 

God oppløsning later til å være 

Denons varemerke, og det gjelder også 

såvisst for begge disse toppmodellene, 

ikke minst i diskantområdet. En åpen og 

luftig topp sikrer oss mengder av informasjon 

og detaljer også her uten at det 

hele blir for analytisk. Det skal likevel 

ikke stikkes under en stol at øvre 

mellomtone og diskant mangler litt av 

den silkemyke elegansen som særlig 

GamuT (samt DP og CJ) kan fremvise, og 

fremstår også her som noe tøffere i 

klangen. Egentlig relativt bagatellmessig 

og et litt smaksmessig betinget forhold, 

men når vi snakker om produkter i 

denne priskjlassen mener jeg det er lov å 

være såpass pirkete. Selvsagt spiller kabling 

og matching med annet utstyr en 

vesentlig rolle, men Denon virker uansett 

litt kilen på dette området, og etter mitt 

syn bør man i så måte tenke i litt 

"varme" retninger for å få et optimalt 

resultat. 

Konklusjon 

Med DCD-SA1 og PMA-SA1 demonstrrerer 

Denon at de ikke har glemt gamle 

kunster. Disse produktene forteller oss 

med all tydelighet tokanals stereo fortsatt 

kan gi oss sublime lytteopplevelser. 

Her har vi å gjøre med to produkter som 

både hver for seg og sammen formidler 

musikk med tindrende renhet på både 

myndig og homogent vis. 

Klasseprodukter med særdeles god byggekvalitet 

- begge dog med mange gode konkurrenter 

i prisklassen. 

Øvrig utstyr benyttet 

Electrocompaniet EMC1 cd-spiller 

Usher cd-spiller 

Clear Audio Champion platesp./ 

Clear Audio Virtouso Wood p.u. 

EAR/Yoshino 864 forforsterker (rør) 

Conrad Johnson Premier 140 effektforsterker (rør) 

Dynamic Precision P1b forforsterker 

Dynamic Precision A1b effektforsterker 

Amphion Xenon høyttalere 

Kimber og Nordost nettkabler 

Kimber, T+A, Wire World, Synergistic Research 

signalkabler 

T+A og DBL høyttalerkabler 

Finite og Atacama racks 

BASE, Cera Tech og Soundcare dempeinretninger 

2/2006 

21

Musical Fidelity 25 år! www.musicalfidelity.com 

Jubileumsmodellen kW DM25 

Drivverk m. ny teknologi, kr 28.900 

DAC som på kW SACD, kr 28.900. 

Ikke dyrest, men kanskje best? 

AVI int. forsterker, 2x175w, kr 19.900 

Toppkarakteren 10 i LYD&BILDE ! 

LYD & BILDEs referanseforsterker! 

Best i HI-FI CHOICE og WHAT HI-FI?! 

Ny AVI power, kr 21.500. Pre, kr 19.900 

Vannvittig bra! Klar Highend klasse 

på tross av prisen, i følge LYD&BILDE! 

Pioneer VSX-915, kr 3.995 

Årets flerkanalsreceiver Budsjett! 

kW Preamp m. strømf., kr 36.000 

kW 750, 2x750w i 8 ohm, kr 80.000 

Bedre enn Halcro monoblokker til 

3 ganger prisen, i følge Stereophile.. 

3.5 CD-spiller, kr 13.900 

3,5 int. forsterker, 2x125w, kr 13.900 

En forsmak få ekte high-end! 

Superkombinasjon til LAVPRIS! 

Audio Valve ble kåret til beste rørforsterkere på Londonmessa i 2004! 

Tysk High-End med Mercedes-kvalitet, som vi importerer. 

Baldur 70, 2 rørmonoblokker, 80w, kr 39.000. Eklipse rør preamp, balansert, fjernkontroll. kr 28.900. 

Perfekt preamp for Electrocompaniet! Leveres i sort pianolakk m. gull, el. i silver m. sort dekor. 

Vi samarbeider med Motron, som Audio Valve har godkjent som reparatør i Norge. 

Lector CDP-7TL m. rør, kr 24.600 

Endelig på lager igjen! Den mest "analoge" 

CD-spiller, i følge T.A.S. i USA. 

Lector CDP-06 m. rør, kr 11.850 

Pioneer VSA-AX10Ai, kr 34.995 

Årets flerkanalsreceiver 

High-End! 

Pathos Logos, 2x110w, kr 31.900 

Rør i forforsterkerdelen. 

Perfekt for B&W og Triangle! 

Verdens peneste forsterker? 

Patos 

Basic 301, 

kr 3.800 

Årets høyttaler 

Budsjett! 

Vi forhandler også Antique Sound Lab, BAT og Lector + mye, mye mere. 

Send en mail til: post@norskhificenter.no eller ring tlf 32 87 35 96 / 92 89 57 73, kl 12,00 - 17,00 

, Krokstadelva v/Drammen 

www.norskhificenter.no • Tlf 32 87 35 96 / 92 89 57 73 • kl 12,00 - 17,00 

Dynaudio 

Focus 220, 

kr 21.500 

Sølvmedalje 

i Toppklassen!

FASTSPENT 

TIL SKINNENE 

Lyd & Bilde skriver: 

Du snakker om timing og 

presisjon! Trommerytmene 

sitter som påler i støpt sement, 

mens musikken strømmer ut 

i all sin prakt. 

Det nærmeste vi har hørt en 

komplett høyttaler til tjue 

tusen kroner. 

Varmt anbefalt til nær sagt 

hvem som helst! 

Pris: kr. 19.900,- 

Importør: 

Årets Beste høyttaler 

i toppklassen! 

Triangle Celius Es 

Våre forhandlere er: 

AUDIO ART, Arendal 

AUDIOAKTØREN, Horten 

BEST HI-FI, Drammen 

HIFI-GUIDEN, Hamar 

MAXWELL HI•FI, Farsund 

MAXWELL HI•FI, Stavanger 

Nye forhandlere søkes! 

, Krokstadelva v/Drammen 

www.norskhificenter.no • Tlf 32 87 35 96 / 92 89 57 73 • kl 12,00 - 17,00

SME 10 + armer: 

Songs from the woods 

SME har en spesiell plass i hjertene til de aller fleste audiofile som 

har rundet 40 år. De aller fleste av disse har ved en eller annen 

anledning sittet med en 3009-arm på (Thorens?) platespilleren sin. 

Her er litt analogporno om noen (litt) nyere produkter fra SME.. 

24 2/2006 

av Gunnar Brekke

ISussex, England holder SME (Scale Model Equipment) til. Firmaet er 

vel unntaket framfor noen, som bekrefter reglen om at engelsk mekanikk 

ikke er verdens beste. Her får man Rolexkvalitet – bygd på den 

engelske landsbygden. Songs from the wood. 

Firmaet ble grunnlagt i 1946 av Mr. SME; Alastair Robertson-Aikman. 

Man begynte (som navnet tilsier) med produksjon av modeller men 

endret på 50-tallet produksjonen til å lage finmekanikk til maskin- og 

fly-industrien. Produksjonen av hifi startet i 1959 - ved en tilfeldighet - 

da Robertson-Aikman bygget seg en tonearm til eget bruk, men raskt 

fikk bestillinger fra venner og bekjente som hørte tonearmen. Den 

legendariske 3009-armen var født. Firmaet produserte kun tonearmer – 

Annet utstyr: 

Pickuper: Lyra Helikon, Tchurugi Ceraloy, 

Ortofon Rondo Blue, 

Dynavector 20-L, v d Hul DDT II 

MC-trafo: Lundahl 

RIAAer: ASR Basic Exclusive, NLE-17 

CD-spiller: Vincent CD-6S 

Forforsterker: ARC Sp-8, Kaneda, 

Ming Da MC-3R 

Effektforsterkere: Golden Tube SE-40, 

Cayin 1205 

Høyttalere: Martin Logan CLS + 

dipol subber 

en masse tonearmer – helt fram til nittitallet da man også begynte produksjon 

av platespillere. 

SME 10 – 

Musikalsk oljeplattform 

SME 10 er den nyeste (1999) – og billigste – av firmaets platespillere. 

Konstruksjonen baserer seg i stor grad på de større modellene (SME 30 

og SME 20) men benytter seg av litt enklere mekaniske løsninger. 

Der storebrødrene benytter seg av strikker for avkobling mellom plattform/motor 

og tallerken/armbase, benytter SME 10 en langt stivere 

avkobling - med gummiforinger – i endene av de tre blanke sylindrene 

som bærer tallerken/armbase. 

På grunn av dette konstruksjonsprinsippet har man også valgt å 

gjøre SME 10 til en såkalt "spider edition" der spillerens plattform også 

er laget rund. 

Plattformen hviler mot platespillerens underlag via tre justerbare 

gummierte føtter. Direkte festet til plattformen finner vi en kraftig motor 

som forsynes med strøm fra en separat strømforsyning/styreenhet. 

Motoren driver tallerkenen via en stram kraftig gummireim - her er det 

ikke noe slinger i valsen. 

Selve platetallerkenen består av to deler; en undertallerken i lettmetall 

som drives av reimen, og en hovedtallerken i full diameter laget av 

tyngre metall og kunststoff. Tallerkenen er utstyrt med en fastmontert 

gummimatte. SME 10 er dessuten utstyrt med en solid platestrammer 

som skrues rett ned på den gjengede sentertappen. Dette er den best 

fungerende platestrammeren jeg noen sinne har vært borti. Liksom alle 

andre detaljer på denne spilleren fungerer dette med absolutt selvfølge. 

Byggkvaliteten er i en klasse for seg. Dette er porno for alle som har 

gått "mekken". 

Det er verdt å merke seg at SME 10, liksom SME 20 og SME 30, 

framstår som langt mindre i virkeligheten enn noe bilde gir inntrykk av. 

De er utrolig søte og små alle disse modellene. 

Lyd i både pose og sekk 

Det er vanskelig å beskrive lyden på SME 10. Det er to hovedgrunner til 

dette. 

Den første grunnen er at testeksemplaret var forboret for SMEs egne 

armer. Derfor ble kun de to her testede armer benyttet i testperioden. 

De lytteintrykk jeg sitter igjen med er derfor basert på kombinasjonen 

av både spiller og arm. Jeg har fra tidligere såpass mye erfaring med 

SME Series V-armen at jeg kan gjøre en noenlunde vurdering av hva 

drivverket gjør alene. 

Dette bringer oss til den andre grunnen til at jeg har vanskeligheter 

med å beskrive lyden fra SME 10. Det er fordi jeg opplever SME 10 som 

en platespiller så å si uten egenlyd. Her er det ingen ting som stikker 

fram eller mangler i gjengivelsen. SME 10 havner tonalt midt mellom 

VPI Scout med sin bunnsolide (og muligens noe overdrevne) kjellerbass 

og platespillerne fra Linn/Rega-skolen med sin raffinerte (og muligens 

litt slanke) lyd. Her får man både i pose og sekk. Bra jobba SME. 

For de som kjenner mine skriverier fra før vet at tonalitet og klang er 

de egenskaper jeg setter høyest, men jeg er selvfølgelig bevist på at det 

er andre kriterier et hifiprodukt må vurderes ut fra. Det kanskje viktigste 

andre kriteriet man må vurdere er Håkons kjepphest; dynamikk. 

Hvordan står det så til med SME 10 på dette området? Jo takk; bare 

bra. Men det er allikevel verdt å merke seg at det finnes spillere som 

oppleves som enda mer dynamiske enn SME 10 – på enkelte områder. 

Tidligere nevnte VPI Scout har bedre dynamikk i bassområdet mens en 

Linn Sondek LP12 har bedre dynamikk i mellomtoneområdet. Men det 

er ikke verre stilt med SMEen enn at den oppleves som mer dynamisk i 

mellomtonen enn VPIen og mer dynamisk i bassen enn Linnen. SME 10 

er med andre ord bedre enn de to sammenligningsspillerne om vi ser 

dynamikken under ett. Det spørs om man ikke må vurdere storebrødrene 

SME 20 og SME 30 om man ønsker pose og sekk-gjengivelse 

også på dynamikken. 

Når det gjelder arm til denne spilleren er det vel naturlig å velge en 

av SMEs egne. Ut fra pris vil vel en Series V, Series IV eller 309 være 

naturlige samarbeidspartnere for denne spilleren, men også M2 armen 

2/2006 

25

fungerte utmerket sammen med SME 10. Men 

utseende blir vel egentlig feil? 

Alt i alt må jeg si at SME 10 er en knakende 

god spiller som glatt forsvarer prisen vurdert ut 

fra byggkvalitet og lyd. Ved kjøp av en SME 10 

sikrer du sannsynligvis at både barn og barnebarn 

kan ha glede av spilleren ut sin levetid. Om 

det vil være noen plater tilgjengelig er et helt 

annet spørsmål. 

SME 10 Platespiller 

Hastigheter: 33,3 og 45 RPM. 

Dimensjoner: 370x350x161 mm (BxDxH) 

Vekt: 16 kg 

Pris: Kr. 60.000,- uten arm. 

Importør: Audio Media. 

SME Series V – 

verdens beste tonearm? 

SME har fra tidenes morgen trykket sin slogan; 

"The best pick-up arm in the world" på emballasjen. 

De hadde vel sitt på det tørre med denne 

uttalelsen fra begynnelsen i 1959 og fram til 

slutten av 70-tallet, men da begynte man vel å 

merke konkurransen fra produsenter som Syrinx, 

Fidelity Research, Dynavector og SAEC. Noe 

måtte gjøres. 

Noe ble gjort. I 1986 introduserte SME testobjektet, 

den legendariske Series V armen som 

igjen plasserte SME på toppen av rankinglistene. 

Liksom Arnold var SME "back". Suksessen 

Series V ble fulgt opp av to "light- versjoner" 

ved navn Series IV og 300 (i 9, 10 eller 12"). 

Nå kan det virke merkelig å komme med en 

omtale av et produkt som er 20 år gammelt – 

og som er stort sett uforandret gjennom alle 

disse årene. Men SME Series V var, er og vil fortsatt 

måtte betraktes som en referanse. Hvordan 

26 

2/2006 

har referansen tålt tidens tann? 

Eksotiske materialer 

SME Series V hoveddel er det helstøpte armrøret. 

Vi snakker om et stykke magnesium som 

strekker seg fra et solid fast headshell, via det 

koniske (hule - innvendig dempede) rørstykket, 

gjennom lagrene og ut på baksiden der det gir 

feste for motvektsloddet. 

Loddet er også verdt å merke seg med sin 

spesielle geometri og sin oppbygging av wolfram 

og kunststoff. Dette skrues fast mot armrøret 

for å danne et solid stykke bevegelig masse. 

Resten av delene i armen utgjør en orgie i 

sorteloksert aluminium og rustfritt stål. Justering 

av stifttrykk og antiskating foregår via skalerte 

hjul. 

Med på kjøpet får man også SMEs resonansdempning 

der en åre nedsenkes i (tyktflytende) 

silikonolje. 

Armkablen er en todelt løsning, med internkablingen 

– koblet via en 5-pluggs DIN-kontakt 

– til RIAAkablene, plukket fra v d Huls øverste 

hylle. 

Det finnes ingen annen arm på denne jord 

som er like velbygd som SME Series V. Men hva 

med lyden? 

Lyd 

Jeg må si det med en gang – SME Series V er 

fortsatt blant verdens 5 beste radialarmer. De 

viktigste konkurrentene kommer fra Graham, 

Schroeder og kanskje et par til. Men alle disse 

konkurrerende armene som aspirerer til tittelen 

"verdens beste" koster vesentlig mer enn 

SMEen. Bare så det er sagt. 

Liksom platespilleren er SME Series V armen 

helt fri for tonale avvik. Den er rett og slett nøytral. 

Men dette betyr også at den fort avslører 

avvik som måtte finnes i pickupen. Her er det 

ingen steder å gjemme seg. 

SME Series V må også sies å være en utrolig 

fleksibel arm. Den er bygget for stive til medium 

stive pickuper. Den vil fungere med 99 prosent 

av de pickupene som finnes på markedet. Skulle 

man havne i en situasjon der det oppstår uheldige 

resonanser i kombinasjonen arm/pickup 

har man alltids dempebadet å falle tilbake på. 

Av de fem pickupene jeg prøvde hadde jeg kun 

problemer med en. Jeg er overbevist om at 

hadde jeg benyttet dempebadet ville dette også 

ha fungert bra (jeg unnlot med vilje å bruke 

dette siden armen skulle returneres til importøren 

– silikonolje er noe ordentlig svineri). 

Bassen i denne armen er verdt å nevne spesielt. 

Den er mange klasser bedre enn den man 

får med billigere armer. Den er – liksom resten 

av gjengivelsen - i verdensklasse. Men siden så 

å si alle andre armer har mest hørbare problemer 

i det nederste frekvensområdet, er det dette 

man legger merke til. Det er bassen som skiller 

mellom gutter og menn. De eneste armene jeg 

har hørt som kan måle seg med SME Series V i 

bassen, er; Dynavector DV-505 (som er dårligere 

oppover i frekvensene) og de luftbårne tangrensialarmene 

fra Forsell og Airtangent. Dette er litt 

av en arm. Og faktisk et riktig godt kjøp. 

SME V. 9" radial tonearm. 

Armlengde: 233 mm. 

Effektiv masse: 10-11 gram. 

PU vekt: 0,0 -14,0 gram. 

Stifttrykkjustering: 0,0 - 3,0 gram. 

Pris: Kr. 25.000,- 


SME M2-9 Moderne klassiker 

M2-9 er det nyeste produktet fra SME. Etter 45 

år erstattet den de siste to versjonene av den 

legendariske 3009-armen; 3009 Series II og 

3009R Series II. Grunnen til erstatningen ligger i 

at man ønsket en arm som kunne brukes med 

et større utvalg av dagens tilgjengelige pickuper. 

3009R Series II - som minner mest om den originale 

(Series I) 3009-armen - egnet seg best til 

stive MC-pickuper ala Koetsu, EMT, Ortofon

SPU, Denon DL-103 osv, mens 3009 Series II – 

som dukket opp rundt 1970 – egnet seg best til 

mykere MM-pickuper. (Det fantes i tillegg en 

3009 Series III for de aller aller mykeste MMpickupene). 

M2-9 erstatter som sagt disse og egner seg 

til et bredt spekter av dagens pickuper med 

typisk complianse mellom 10 og 30 my (men vil 

også fungere utenfor dette området). Den nye 

armen leveres, liksom 3000-serien i 9, 10 og 12 

tommers lengde. Vi lyttet her til 9" versjonen av 

armen. Den minner da voldsomt om en arm vi 

har sett før! 

Retro tonearm 

Det er artig for alle som har hatt en 3009-arm å 

titte på den nye M-2 armen. Her er det mye 

gjenbruk av deler. Monteringsplate, armrest, 

antiskating (med dinglelodd) og lift er helt identisk 

med dem vi husker fra 3009-armen. If it 

works – don’t fix it! Også det blanke armrøret 

kan ved første blikk minne om 3009-armen 

men tar vi en titt til ser vi at armrøret på M2 er 

rett og ikke S-formet som på den gamle armen. 

M2 har avtakbart headshell (liksom en del av 

3009-armene) men ikke med den gamle SMEfatningen 

som jeg var så glad i. M2 benytter i 

stedet et shell i kunststoff som festes med en 

settskrue. Så kommer vi til den største forandringen 

i konstruksjonen; lagrene. Horisontal 

lagring er fortsatt den samme (kulelager?) mens 

i vertikalretningen er de gamle knivlagrene 

erstattet med et konvensjonelt dobbelt nålespisslager. 

Bakerst finner vi et nytt motvektslodd 

som av naturlige grunner er størrelsesmessig 

mellom 3009s og 3009Rs. En annen nyhet er at 

stifttrykket justeres ved hjelp av en skalert løs 

plate på loddets framside i stedet for det egne 

stiftstrykkloddet på de gamle modellene. 

Avslutningsvis finner vi løse kabler som kobles 

på phonokontakter i bunnen av basen. 

Fit og finish er som alltid fra SME i særklasse. 

Dette er lekkert. 

Lyd 

Ikke bare ligner M2 armen på 3009 armen, den 

låter veldig likt også. For dem av dere som aldri 

har hørt en 3009 arm kan jeg fortelle at det 

innebærer en stor varm mellomtone med akkurat 

den rette balansen mellom detaljer og helhet. 

En noe tilbakelent diskant – men her må 

det sies at M2 er bedre enn originalen. Også 

bassen framstår som noe strammere og mer 

kontrollert enn på 3009. Om dette skyldes det 

bedre drivverket den fikk spille på, bedre matching 

mellom arm og pickup eller rett og slett 

bedre lager tør jeg ikke spekulere på, men en 

forbedring er det. 

SME M2 kan selvfølgelig ikke måle seg med 

storebror Series V, men det skulle bare mangle. 

Noe bør man få igjen ved å betale 2,5 ganger 

så mye. Sammenligner vi M2 med likt prisede 

armer kommer den veldig godt ut. Den har en 

noe varmere klangkarakter enn Rega RB-600 

(og sannsynligvis de nyere RB-700 og RB- 

1000). Dette skyldes ikke manglende kontroll i 

bassområde men snarere et bevist valg av varmere 

lyd. Der Series V armen gagnes av nøytralt 

klingene pickuper vil M2 armen også kunne 

brukes med noe slankere klingende varianter. 

Jeg foretrakk – nesten – klangkarakteren på M2 

armen framfor Series V armen sammen med 

Lyra Helikon. 

SME M2 er også en meget allsidig arm. Alle 

de fem pickupene jeg prøvde fungerte utmerket 

i denne armen – også den som ga meg problemer 

sammen med Series V armen. Skulle du 

derimot få problemer med pickupmatching er 

resonansdemperen til SME også tilgjengelig til 

denne armen – her som ekstrautstyr. 

SME M2-9. 9" radial tonearm. 

Armlengde: 233 mm. 

Effektiv masse: 9,5 gram. 

PU vekt: 5,0 -12,0 gram. 

SME 3009 armen var et ikon. Liksom iPoden i dag var denne armen 

gjenkjennelig for alle. Det var sikkert ikke uten grunn at Jetro Tull 

valgte denne til å pryde baksiden av coveret på sin "Songs from the 

wood". 

Stifttrykkjustering: 0,0 - 2,5 gram. 

Pris: Kr. 10.000,- 


Konklusjon 

SME produserer tidløse produkter. Eller hva skal 

man si om et firma som har produsert den 

samme (om enn med en del modifikasjoner og 

variantavvik) 3009-armen sammenhengende i 

45 år? Det er kontinuitet! 

Jeg ser ingen grunn til at de her omtalte produktene 

ikke skal ha samme utholdenhet. Når 

man lager en ting helt riktig fra begynnelsen av 

er det ingen grunn til å komme med modifikasjoner 

og forandringer hvert år. 

SME Series V er allerede en klassiker. SME 10 

har vel også vært med oss såpass lenge at også 

den allerede nå fortjener klassikerstatus. SME 

M2 er fremtidens klassiker. Så løp og kjøp! – 

eller vent en 10 til 20 års tid om det passer 

bedre. Produktene vil sikkert være tilgjengelige 

fortsatt. Og akkurat like gode og like aktuelle 

som i dag. Dette er snadder. 

Takk for oppmerksomheten 

2/2006 

27

Hjemme hos “Dikemark“: 

Hvor Pink Floyd og 

Crazy Horse møtes 

Isamme vei som Menighetshuset på Dikemark 

ligger Birgers residens, og da er nok mye av 

grunnlaget for guddommelig lyd i loftstua 

lagt allerede. Gla’gutten Birger er en av de 

heldige med eget lytterom på loftet hvor han 

kan dyrke sin hobby i fred og ro. 

Dette synes bokstavelig talt på veggene! Her 

er det både "The Wall", og Crazy Horse med 

indianer i fullt firsprang. Ikke helt tilfeldig, da 

28 

av Rolf Inge Danielsen 

(RoDa) 

2/2006 

både Neil Young og Pink Floyd utgjør betydelige 

deler av musikksamlingen. 

Litt hifi-historie 

Hifi-interessen startet som for mange av oss 

andre tidlig også hos Birger. I hans tilfelle med 

et Radionette stereoradio-kabinett. Dette ble 

selvsagt koblet til både platespiller og kassettspiller, 

slik at piggtrådmusikken kunne buldre på 

Bli med hjem til Birger. Oppfinneren av 

signalkabelen Dikemarken, og mannen 

som på Hifisentralen spør: "Hva er en 

mann uten rør?" 

gutterommet. 

I Birgers første egne krypinn måtte han ha 

eget anlegg, og dengang var Audioscan det 

store. NAD og Cerwin Vega ble det også. CV ble 

rimelig hurtig byttet med noen treveis JBL. 

Adyton var også innom, og et sett Kef ble i sin 

tid valgt fremfor Klipsch grunnet WAF. 

Birger har hatt Dynamic Precision 6.12 effektforsterker 

og BPC 7.0 forforsterker. Etter en tur

innom Sony XA-3000 ble en Meridian 508/20 

cd-spiller kjøpt, og ikke lenge etter fikk Birger 

øye på et par Klipsch KLF-20 på HI-FI Huset. 

Da ble Kef-ene byttet inn til fordel for disse. 

Slik var anlegget faktisk uten bytter en god 

stund. Men tiden går, og hifi-tankene snurrer 

rundt i topplokket på oss audiofile. Med slike 

følsomme skapninger som Klipsch i hus, så var 

ikke lengre behovet for hundrevis av watt tilstede. 

Birger begynte å prøve søte små rørforsterkere… 

Papworth og Spark var på besøk, men det var 

ikke før han lånte en 300B-forsterker fra Ancient 

Audio av en kamerat at han forsto hva neste 

utstyrsbytte måtte bli. DP-settet ble solgt, og en 

Ancient Audio Silver Integra ble kjøpt. Denne 

ble oppgradert med Border Patrol ekstern 

strømforsyning, utgang til subwoofer og fjernkontroll. 

Etter en tid gikk det opp for Birger at 4 stk. 

10-tommere ikke var nødvendig på lytteloftet. 

Klipsch RB-75 var på prøverunde, og det ble 

klart at KLF-ene måtte dra. Stativhøyttalerne har 

ennå ikke gjort seg bort, så de har forblitt en 

del av anlegget. 

På samme tid ble en Audio Note CD 3.1x 

også prøvd i anlegget. Audio Note-lyden falt i 

smak hos Birger, så også denne er fortsatt plassert 

i racket. Birger hadde prøvd forskjellige 

platespillere, og funnet ut at dette mediet spiller 

musikk på en egen forlokkende måte. Så da 40årsgaven 

fra familien ble en Nottingham 

Analogue Studio Interspace, så ble gamlekaren 

lykkelig. Arm og pickup ble som det ble, siden 

budsjettet på presangen ikke var uendelig høyt. 

Som RIAA-trinn ble det prøvd Tube Box, 

Musical Fidelity og Holfi, men valget falt på 

Trichord Dino. Ikke minst grunnet fleksibiliteten, 

men aller mest selvfølgelig grunnet lyden. 

Et ordtak sier at når det regner på presten, så 

drypper det på klokkeren. Dette stemmer nok 

på Dikemark, for da kona til Birger arvet noen 

kroner så ble det gitt klarsignal til å bruke "en 

slant" på hifi-utstyr. 

Birger var nå nysgjerrig på hva Border Patrol 

kunne få til med sine egne forsterkere, i lys av 

de positive erfaringene med den eksterne 

strømforsyningen til 300B-forsterkeren. 

Etter noen undersøkelser og tips fra blant 

annet Rognlien og Leif Christensen, så tok 

Birger sjansen og bestilte en 300B effektforsterker 

fra Gary Dews hos Border Patrol. Dette angrer 

han ikke på i dag! 

Som forforsterker ble en Audio Note M2 

bestillt. Dette var ikke noe sjansespill, siden 

Birger liker måten AN-produktene spiller musikk 

på. 

Med dette nye utstyret på plass, så ble det 

klart at Monitor Audio sub’en, som hadde hjulpet 

til med de laveste frekvensene, ikke lengre 

hang med i svingene. Fra dynamikk-mesterne 

Klipsch ble det derfor handlet inn en sub. 

Denne lille vandringen gjennom Birgers hifihistorie, 

ender opp med det anlegget som nå 

spiller musikk i loftstua på Dikemark. Anlegget 

består per dags dato av følgende: 

Digital kilde: 

Cd-spilleren fra Audio Note, CD 3.1x. Rørbasert 

selvfølgelig. DAC-en er tilsvarende den man kan 

få kjøpt løs som DAC 1.1x Signature. 

Den eksterne strømforsyningen fra Border 

Patrol, som var tilkoblet Ancient-forsterkeren, er 

beholdt og venter på å bli tilkoblet cd-spilleren. 

Birger, i likhet med mange, sverger til myk 

avkobling mot underlaget. 

Cd-spilleren er derfor plassert på en hjemmelaget 

versjon av Base-plattform. To aluminiumsplater 

med gummiputer mellom utgjør plattformen. 

Et lett dytt på cd-spilleren avslører en flytende 

bevegelse med lav resonansfrekvens. 

Morro at det er mulig å lage billige varianter 

over et velkjent tema! 

Analog kilde: 

Nottingham Analogue Studio (NAS) Interspace 

platespiller. Denne har Birger bygget en egen 

kasse til, med ramme som omslutter spilleren. 

Dempingen mellom kassen og platespilleren 

er gjort med silikongummi for å oppnå en flytende 

virkning. På en platespiller har dette også 

positive bivirkninger ved at feedback og subsonsiske 

svingninger minimeres. 

På Nottingham-en er det montert en Rega 

RB-250 arm, også denne dempet med gummi 

rundt innfestingen til plint. 

2/2006 

29

Pickup er Benz Micro MC-Gold. 

Platespilleren og kassen er igjen satt på et 

eget (hjemmelaget såklart) bord av benkeplater 

fra Ikea. Den er således fysisk adskilt fra racket 

med resten av komponentene. Birger har laget 

sin egen platestrammer/-vekt, av en ishockeypuck! 

Hvorfor betale mer? 

Riaa er som nevnt Trichord Dino. 

Forsterkeri: 

Forforsterkeren Audionote M2 Line. Rørbasert, 

her også. Birger kjøpte denne uten innebygget 

RIAA-trinn, for å få mer fleksibilitet i forhold til 

valg av pickup. 

Effekttrinnet er Borderpatrol SE300B. 300B, 

single ended og 9 watt. Her er det fordelaktig å 

bruke lettdrevne høyttalere, og Klipsch er ikke 

det dummeste valget i så måte. SE300B består 

av to kabinetter, siden strømforyningen er lagt i 

eget kabinett. Birger bruker TJ Full Music 

Meshplate 300B-rør, men har en liten drøm om 

å prøve Western Electric etter hvert. 300Brørene 

har HAL-O rørdempere fra Herbie’s Audio 

Lab. Disse gir en varmere klang, og sortere bakgrunn 

i lyden. Tilbakemeldingene på disse rørdemperne 

er overveiende positive, og så koster 

de heller ikke mange penger. 

Høyttalere: 

De benyttede høyttalerne er nok etter uskrevne 

regler for billige for resten av utstyret. Men det 

bryr ikke Klipsch RB-75 seg nevneverdig om. 

Dette er de største stativhøyttalerne i Referenceserien 

til Klipsch. Noe som er verdt å merke seg 

er at diskanten på disse er den samme som på 

RF-7, og det har nok sitt å si for totallyden fra 

disse kassene. 

Høyttalerne er plassert på gummiputer oppå 

30 

2/2006 

Klipch og “The Wall”. 

de hjemmelagde høyttalerstativene. 

Subwoofer: 

Klipsch RSW-12 er ingen pingle-sub! Aktiv 12 

tommer bak, pluss en 12 tommer slave i front 

flytter luft når det trengs. Birger har ikke falt for 

fristelsen til å justere denne for høyt i volum. 

Den spiller slik at man ikke merker at den er på, 

men merker det når den slås av. 

Delefrekvensen er satt lavt, rundt 50 Hz, slik at 

den skal skjøtes på stativhøyttalerne uten å innvirke 

på, eller ødelegge, den viktige bassen 

rundt 70-100 Hz. 

Her er også en Technics tuner som brukes til 

sporadisk radio-lytting. 

Kabler: 

Til strøm brukes den såkalte LMC-kabelen. Dette 

er en strømkabel fra RS Components beregnet 

på sensitivt utstyr. Kabelen ble i sin tid anbefalt 

av Leif M. Christensen, derav navnet, og er mye 

brukt blant hifi-interesserte i Norge. Faktisk sies 

den å danke ut til dels mye dyrere merkevarekabler. 

Høyttalerkabler er enten fra NRF, eller en av 

de første generasjonene av Silspeak. Under lytteseansen 

brukte vi NRF-kablene. Disse kablene 

har noen tynne ekstra ledere som kobles inn i 

forsterkerenden. 

Vi prøvde under lyttingen å koble av disse, 

med et overraskende resultat: Lydbildet falt 

sammen og åpenheten i toppen ble merkbart 

redusert! De ble raskt koblet inn igjen. Tenk om 

det hadde vært så enkelt at alle kabler låt 

likt…? 

Det er umulig å snakke om Birger, og hans 

alter ego BHO på Hifisentralen, uten å nevne 

Dikemarkene. 

Han er nemlig oppfinneren av disse DIY-signalkablene 

som undertegnede har messet om 

på Hifisentralen i beste tv-predikantstil. 

Bakgrunnen til Dikemarken var at Birger ville 

prøve ut solid core (massiv enkeltleder) i signalkabler. 

Til det første settet hadde han bare nok isolasjon 

til å tre en innerleder i, og tvinning hadde 

han hørt at kunne gi en annen klangbalanse 

enn rette kabler. Grunnet den ene "nakne lederen" 

måtte kabelen isoleres, og derfor ble den 

tredd inni et pvc-rør. 

På den tiden spillte Birger på en DP-signalkabel 

(den sorte). Denne ble byttet ut med 

hjemmemekket, og spor nr. 3 på live-cd-en fra 

Midnight Choir - Selected Songs ble 

startet…..WOW, for en romgjengivelse!! 

Han røsket ut kabelen igjen, og leverte den 

hos en kamerat for videre lytting. Kameraten ble 

fornøyd, og det ble jeg også da jeg fikk den på 

lån.Ballen startet å rulle, og nå er det mange 

hifi-entusiaster på sparebluss som har fått en 

kjempekabel til beskjedne økonomiske utlegg. 

Etter at Birger fikk prøve Bullet-plugger på 

kablene sine, så har det vært standard der i gården. 

Nå bruker han flere varianter over 

Dikemark-temaet, men alltid med Bullet-plugger. 

En god kabel fortjener Bullet-plugger! 

Rack og stativer: 

DIY hele veien. Som nevnt er bordet til platespilleren 

laget av Ikea benkeplater. Det er også racket 

til resten av komponentene. 

Det såkalte TNT FleXy Table, fra tntaudio.com, 

har vært inspirasjonskilde. Racket 

har 16mm gjengestenger i hvert hjørne, og 

Birger har også laget noen hjørnelister for å 

skjule gjengestengene mellom hyllene. 

Høyttalerstativene består av eikeplater til topp 

og bunn, og så en Lecablokk mellom disse. 

Velfungerende, og så enkelt at selv mor kan 

lage det! 

Lytterommet og plassering: 

Anlegget er plassert i en loftstue med 24 kvadratmeter 

grunnflate. Rommets vegger er stort 

sett blåmalte, men Birger har gjort sin egen versjon 

av "The Wall" på veggen bak høyttalerne 

og litt ut på sideveggene. På veggen til høyre 

hopper "Crazy Horse" frem med en indianer i 

sadelen. Snakker om gutterom!! 

Noen skråtak og utspring gjør sitt til å dempe 

stående bølger, og i tillegg har Birger gjort noen 

akustikktiltak. Hjemmelagde absorbenter er 

plassert i hjørnene bak høyttalerne. Her kommer 

man langt med skumgummi, glava og litt stoff. 

De hjelper til å "tørke opp" bassen slik at den 

blir strammere og bedre definert. 

Veggen bak høyttalerne har to vinduer, og 

disse har tykke gardiner og potteplanter i vinduskarmen. 

Således oppnås en absorberende og 

diffuserende effekt. God virkning uten å lage 

"studio-look". 

Mellom høyttalerne og lytteposisjon er det 

plassert et tykt gulvteppe, og det er festet akustikkplater 

på strategiske steder rundt omkring i 

loftstua. I tillegg er grønne planter plassert

undt i rommet. 

Hifi-anlegget har en egen dedikert 16A jordet 

kurs med Siemens automatsikring. "Dette med 

Siemens er visstnok viktig for lyden har jeg 

hørt", humrer Birger. 

Med eget lytterom følger fravær av hensyn til 

WAF. Derfor er høyttalerne plassert etter hvor de 

låter best, ikke hvor de tar seg best ut. 

Dette blir en avveining mellom bassnivå og 

perspektiv. Godt med luft rundt høyttalerne og 

en innbyrdes avstand som harmonerer med 

avstanden til lytteposisjon. 

Subwooferen er plassert i første omgang etter 

estetiske hensyn. Men når det i tillegg klaffet 

lydmessig, så er ingenting bedre enn det. Etter 

det jeg kunne oppfatte, så fungerer plasseringene 

og akustikktiltakene utmerket. Ingen negative 

bidrag fra rommet å spore i gjengivelsen. 

Hi-filosofi 

Birger er generelt skeptisk til alt "stæsjet" i hifibransjen. 

Kabler, føtter, spikes, endel rack, ja 

stort sett tilbehør er ting som Birger synes er 

overpriset. 

Derfor har det blitt endel hjemmemekk av 

disse tingene opp i gjennom tidene, noe også 

Birgers anlegg i dag bærer preg av. Han er heller 

ikke noen ekspert når det gjelder elektronikk, 

så for Birger gjelder det å finne produkter som i 

original stand spiller slik han vil det skal spille. 

Så får man heller leke litt med rørbytter for å 

endre på lyden. I anlegget er det et mylder av 

rør, så han har jobben fremfor seg. 

NÆRVÆR!! 

Hvordan låter så dette oppsettet til Birger? Det 

er jo en umulig oppgave å beskrive lyden av et 

oppsett med kun ett ord. Men dersom jeg med 

kniven på strupen måtte gjøre det, så ville jeg 

brukt overskriften i dette avsnittet; NÆRVÆR!! 

Man kommer tett på artistene med måten 

Birgers anlegg presenterer lyden. Det er "opp 

og frem" i lydbildet, og man får virkelig opplevelsen 

av å sitte på første rad. Når man hører 

Erik Bye med slik realisme og nærvær (fra platen 

"En Hildringstime) er det faktisk litt ubehagelig 

hvor sterkt dette møtet med Høvdingen på 

dødsleiet blir. 

Å dissekere lyden for å snakke om bass, 

mellomtone og diskant blir irrelevant. Her er 

det homogent fra dypeste bass til helt der opp 

hvor ingen skulle tru at nokon kunne bu. 

Musikken slipper høyttalerne, og tegner opp et 

stort rom med god plass til utøverne inni. 

Åpenheten og den umiddelbare dynamikken er 

også store pluss som utmerker seg. 

Jeg skal innrømme at før mitt første besøk 

hos Birger så hadde jeg bange anelser angående 

Klipsch. 

Rockegreier med nøkkelknippediskant og kniver 

i ørene til forrett, trodde jeg. Jeg ble helt 

tatt på senga, her var det ikke spor av mine fordommer 

å høre! I stedet spiller dette oppsettet 

oppløst og med deilig vokalgjengivelse. Men det 

kan også være fandenivoldsk og slenge ut rå 

gitarer når kildematerialet fordrer det. Noe 

annet ville vært feigt, og feige er Klipsch-ene 

ikke! Endringene fra enkel vokal og gitar av 

Lars Lillo Stenberg, til Deep Purple live er dramatisk! 

Sub’en er så integrert i lydbildet at man ikke 

tenker over at den er tilkoblet, faktisk lurer man 

heller på om det er helt nødvendig. Rognlien 

var på Danmarkstur og "knelte" et anlegg med 

"Way of the ocean". Med denne låten hører 

man hva sub’en utgjør av forskjell, og bare så 

det er sagt: På Dikemark kneler man ikke!! 

Huset truer med å knele, men det er en 

annen sak. Loftstua til Birger er et rom hvor lyttetretthet 

er et fremmedord og musikken er i 

fokus. Et anlegg og en gjengivelse å strekke 

seg etter! Her er også så bra lyd fra begge signalkildene 

at diskusjoner om analog kontra digital, 

eller transistor kontra rør, blir uvesentlige. 

Musikken 

Det er jo selve essensen i hobbyen vår, og grunnen 

til vår evige søken etter bedre lyd. Som for 

mange av oss, var det også for Birger i ungdomsårene 

at de største opplevelsene ble til. 

Enten det var Yes, Genesis, Led Zeppelin, 

Camel eller Pink Floyd. Jethro Tull, Zappa, ELO, 

Mike Oldfield eller Supertramp, så er det opplevelsene 

rundt musikken man husker. 

Birger hadde sommerjobb og fikk høre debutalbumet 

til Dire Straits på kassett en hel sommer 

før de slo igjennom på høsten -78. Aller 

størst var da "The Wall" kom ut, Birger forteller: 

"Kommer aldri til å glemme da Ditlef (en 

legende som fremdeles driver platebar i Asker) 

senket stiften ned på spor 1 og jeg sto forventningsfull 

med hodetelefoner på........stille og 

uvant først....og så braka det løs ! 

Jeg husker jeg frøys på ryggen, og en stakkars 

15-åring var helt fortapt." Det er nok en 

grunn til at nettopp dette er temaet på veggen 

bak anlegget. 

Neil Young oppdaget han på et senere tidspunkt, 

men også denne mannen har satt sine 

spor i sjela til Birger. "Genial musikk i 2 hovedsjangere, 

det rolig visesang- og countrypregede 

og det rocka greiene med Crazy Horse. Alt til sin 

tid, så blir man ikke lei." 

Nå hører han til og med på en og annen jazzlåt, 

men det klassiske har han ikke fått helt 

taket på. 

Konserter har det blitt noen av, og "de som 

virkelig vil bli husket", sier Birger "er Neil Young 

/ Crazy Horse i Spektrum, Pink Floyd første gang 

på Valle Hovin (-87) Marius Müller/Funhouse på 

Aker brygge og Kari Bremnes/Ketil Bjørnstad i 

Sandvika kino da de to sang og spilte 

"Løsrivelse". 

Veien videre? 

Er dette anlegget komplett, eller må Birger søke 

videre gjennom flere komponenter? Mitt svar et 

at det i aller høyeste grad virker komplett, faktisk 

plasserer det seg som en av de beste lydog 

musikkopplevelsene jeg har hatt! 

Kanskje kunne noen ønsket seg mer rom og 

dybde i lyden. Selv er jeg redd for at dette ville 

medføre en større distanse til utøverne, og da 

kan hende mister man nærværet som er en så 

positiv del av dette anlegget? 

Jeg er overbevist om at hifi stort sett medfører 

kompromisser, og at man må velge disse 

basert på hva man selv prioriterer ved musikkgjengivelsen. 

At det på loftet på Dikemark prioriteres 

etter samme smak som meg, er helt 

klart! 

Jeg takker hjerteligst for gjestfriheten, mens 

jeg på veien hjem nynner på Hans Petter 

Hansens "Jeg kommer snart igjen" 

Også gjesteskribent Rolf Danielsen 

kommer snart tilbake i våre spalter 

da Fidelity har engasjert han som 

ny medarbeider. 

2/2006 

31

Blindtest av CD-spillere under 10K : 

Bedre og 

billigere?

Fidelity har slitt med å finne de virkelige gode CD-kjøpene i 

prisklassen mellom storfavoritten Cambridge Azur 640 til kr. 2.998 

og Vincent S-6 til kr.10.000. Nye kinavarianter og det siste i SACD 

imponerte stort ved vanlig 16 bits CD-avspilling i denne omfattende 

gruppetesten. Bedre enn Cambridge og billigere enn Vincent? 

Budsjettartiklene i forrige Fidelity bekreftet 

vår begeistring og respekt for to av våre 

absolutte referanser når det gjaldt kjøpbare 

CD-spillere for en betydelig gruppe 

musikkelskere. Det var samtidig krystallklart 

at Cambridge Azur 640 til snaue tre tusen 

kroner og Vincent S-6 til titusen ditto, 

representerer ekstremt ulik spillestil. 

Begge er nærmest karikaturer av 

"ærlig, dynamisk og hardtslående" 

når det gjelder 

Cambridge og "ekstremt 

varm, storslagen 

og en smule 

pompøs" når vi 

skal beskrive 

den 

kan- 

skje litt for siviliserte Vincent med lett hørbar 

rørutgang på linjesteget. 

Langt verre er det når vi oppdager at de rimelige 

Cambridge så absolutt trives best sammen 

med kostbare komponenter som kan formidle 

spillerens formidable dynamikk, samtidig som 

en homogen og potent nedre mellomtone i forsterkeri, 

kabler og høyttaler, bør kamuflere en 

litt mager klangbalanse med antydninger til en 

noe røff spillestil. 

Vincent S-6 derimot kom farlig nær "plysj" 

og "puddinglyd" om også resten av utstyret 

gikk mot en litt mørk og noe sedat klangbalanse, 

men kvitterer med en oppsiktsvekkende storslagen 

og velbalansert totallyd på et litt spinkelt 

anlegg i typisk budsjettklasse. Her blir også mindre 

lydrufs elegant gjemt bort. I begge tilfeller er 

dette gode eksempler på at "skeive" anlegg 

hvor man fraviker den alminnelige aksepterte 

sosialdemokratiske likedeling. Vår budsjettspesialist 

Anders Rosness er forøvrig i full sving 

med å sjekke ut slike umake sammensetninger 

som presenteres utover året. 

Testprosedyrer 

Mange spillere ble levert 

flunk nye fra tidligere 

uåpnede esker, men vi 

prøvde etter beste 

evne å spille i 

minst 24 

sammenheng 

Tekst og foto: 

Knut Vadseth 

ende timer før testen. Alle spillerene var derfor 

gode og varme, men ikke nødvendigvis helt 

optimalt innspilt før lytting. Vi ber som vanlig 

om å få ferdiginnspilte produkter til testingen, 

men dette er det bare et fåtall importører/produsenter 

som følger opp. 

Alle spillere fikk nøyaktig lik strømforsyning 

(Valhalla), samme veggmontert plattform og 

den samme balanserte Valhalla signalkabel med 

samme adapter for ubalansert utgang. Også 

høyttalerkabler var type Valhalla fra Nordost, en 

avslørende, men ganske så nøytral kabel med 

betydelig oppløsning og dynamisk kontrast med 

prisen som eneste alvorlige ankepunkt. Selvsagt 

finnes det en masse kabler der ute som kan 

være mye "bedre" – og hvert fall mye lettere å 

leve med- men som vi aldri har hørt! (Les også 

kabeltesten i dette bladet!) 

Blindtest 

Vi har i jakten på beste CD-kjøp etter beste 

evne saumfart markedet for alt av potensielle 

godbiter ved både personlig rundspørring i hi-fi 

miljøet og dobbeltsjekk i blader. Vi har konsekvent 

prioritert avspilling av vanlig 16 bits "red 

book", men opplever uansett muligheter for 

avspilling av SACD og DVD som et absolutt 

pluss. Tidligere tester har dessverre vist at multispillere 

må opp i minst dobbelt pris for å konkurrere 

med dedikerte CD-spillere, men Denon 

har nyss sluppet en SACD i kun 2 kanaler som 

kom godt ut av det! 

Samtidig er det tydelig at de store elektronikkprodusentene 

prøver å radere ut dedikerte 

CD-spillere på sine programmer. Mange seriøse 

småprodusenter har store problemer med å få 

tak i drivverk. Det er like forbausende at kollega 

Lyd&Bilde i siste årskavalkade knapt nok 

anbefalte en eneste CD-spiller. For selv 

om vi ser mange fordeler med multispillere, 

og også i denne testen 

opplever en SACD-spiller som er 

minst på høyde med standard 

CD-spillere ved 16 bits gjengivelse, 

så bekrefter denne testen 

bladets generelle erfaringer: 

Er ikke "hjemmekino" 

eller multikanal 

viktig for deg, så 

får du altså 

dobbelt så 

mye godlyd 

for 

35

pengene om du kjøper en spiller som er 

dedikert til din platesamling som antagelig 

består av 99,9% standard 16 bits CD-plater. 

Eller om du heller vil: en like bra avspiller til 

halve prisen! 

Vi har i denne blindtesten selvfølgelig ikke 

tatt hensyn til design, bildene orienterer 

deg om den biten; heller ikke særlige finesser 

som HDCD og i et tilfelle SACD avspilling. 

Snarere tvert imot har vi valgt å 

gjennomføre alle lyttestene uten at panelet 

har kjennskap til hverken prisgruppe eller 

merkenavn på testobjektet, langt mindre 

hvordan det ser ut på godt og vondt. 

Derimot visste de at hensikten var å finne 

frem til den "beste" CD-spilleren i prisklassen 

mellom Camridge til kr. 3000 og Vincent 

til 10.000. 

Heller ikke betjeningskomfort teller med, 

da redaktøren tok seg av den biten bak et 

forheng. Her er det altså bare lyden som bli 

evaluert i referanseoppsettet som i dette tilfelle 

ble spilt gjennom en prototype av en 

enda kraftigere variant av DP-A1 som vi 

fikk låne av Petter Dale mens han var på 

flyttefot med sitt superanlegg. 

Atter en konge 

Denne nyeste DP-kjempen (Prototype A-5) 

hadde med betydelig mer krefter enda bedre 

styring på bassområdet via de sedvanlige 

Respons Grand serienummer 0001 og 0002. 

Sammen med Electrocompaniet CD-spiller 

med DP DAC ombygd med batteridrift og 

superkondiser, låt det hele ifølge testpanelet 

bedre enn noensinne. Og helt på høyde med 

hva de samme gutta opplevde med DP A-1 

og EMM Lab i 16 bits og 2 kanaler. 

Dengang var forsterkeren litt mindre kontant 

og transient helt nederst i frekvensområdet 

på grunn av mindre strømforsyning på A-1. 

mens den enda bedre Emm CD-riggen med 

superpresis dynamisk kontrast kompenserte 

for denne forskjellen. (Hva er det viktigste i 

lydkjeden? Alt!) 

Heldigvis er de siste modeller av et stadig 

mindre utvalg av dedikerte CD-spillere blitt 

veldig bra. Så husk at dette er et seedet felt 

hvor selv "taperne" i denne gruppetesten er 

blant de bedre. Og uansett dreier det seg 

om matching hvor faktisk både Cambridge 

og Vincent forble to ytterpunkter i denne 

ettertraktede miksen av dynamikk, klangbalanse 

og oppløsning med varierende grad av 

hørbare artifakter. Og her var heldigvis 

mange spillere som var generelt "bedre" 

enn Cambridge i de fleste oppsett uten å 

koste så mye som Vincent. Men med riktig 

matching er sistnevnte fremdeles konge... 

36 

2/2006 

Rega Planet: 

Jordnær 

Tross sitt himmelstormende navn er denne britiske toppladeren 

en nøktern lydformidler med en jordnær balanse mellom pris og 

kvalitet. 

Fidelity hadde håpet å kunne teste siste 

modell av denne Rega toppladeren , men vi 

bestemte oss uansett for å ta med vår 

gamle kjenning Rega Planet som en slags referanse 

siden den nye modellen enda ikke var 

kommet til landet. Årsaken til modellskifte er 

forøvrig problemer med underleverandøren av 

drivverk, ikke fordi Rega sjef Gandi forøvrig så 

noe behov for oppgradering av en original topplader 

som er generelt godt mottatt av de fleste 

hi-fi blader. 

Det vi umiddebart kan påpeke, er at topplading 

har visse teoretiske fordeler. Og det resulterende 

utseende er i hvert fall ikke kjedelig, spe- 

sielt med de mange sterke og flotte fargene du 

kan få levert Rega Planet i. Men den lave vekten 

gir langtfra noe "high-end" følelse. Og konstruksjonen 

er tross alt vanskeligere å plassere i 

stua enn "kjedeligere" CD-spillere. Som et 

eksempel på en god mellomprisklasse CD-spiller 

med ærlig, nøktern lyd uten billig effektmakeri, 

var likevel dette en glimrende spiller å starte 

med; både lydmessig og prismessig midt mellom 

Cambridge og Vincent. Dette er en ganske nøytral 

spiller som hverken trekker fra noe eller legger 

noe til og som derfor har mest tilhørighet til 

en planet ganske nær de fleste av oss.. 

Testpanelet 

Jan Myrvold: En utmerket CD-spiller, med fyldig 

og behagelig lyd og et ganske stort lydbilde, 

som jeg tipper er midt i mellomprisklassen rundt 

7-8 tusen kroner? (Helt presist! red) Her mangler 

selvfølgelig både tredimensjonaliteten og 

oppløsningen til EC/DP referansen, men den 

vanskelige kvinnestemmen klarer seg meget 

brukbart selv om prisen for dette er en generelt 

litt tammere dynamisk kontrast slik at den musikalske 

dramatikken reduseres. 

Anders Rosness: Tydelig, men også snill og 

veloppdragen lyd som jeg kunne leve greit med, 

men med litt avrundet topp og bunn og en 

mangel på den ettertraktede gåsehudfaktor som 

vel er mangelvare i den antatte prisklasse. 

Prisen tror jeg er sånn midt mellom Cambridge 

og Vincent; ca. kr.7.000? 

Tore Dag Nilsen: Jeg tror dette er en relativt 

rimelig spiller, men med brukbar pondus selv om 

det mangler en smule kontroll helt der nede. Litt 

i snilleste laget, kanskje, men uansett en ganske 

god spiller uten større feil selv om litt av snerten 

og nærværet i musikken er betydelig neddempet. 

Pris: kr. 7.000,- 

Importør. Mono AS

HiFiCenter Kjeden

Marantz CD 50010SE: 

Rimelig dyr? Marantz 

Dette er en typisk lettvekter som tross et 

elegant utseende gir beskjedne forventninger 

om musikalsk tyngde, ro og dynamisk 

kontrast som gjerne er forbeholdt mer solide 

konstruksjoner. 

For å være helt ærlige, så har vi i Fidelity vært 

ganske uenige med mange andre hi-fi blader 

som skamroser Marantz generelt og CD-spilleren 

spesielt for å være ekstra gode kjøp i budsjettklassen. 

Vi har opplevd Marantz litt prektige 

og tannløse med god oppløsning, men med altfor 

lite kjøtt og blod og altfor lite fart og trøkk. 

Derfor har vi alle langt foretrukket Cambridge 

og delvis også NAD BE om budsjettet er svært 

begrenset. 

Men i denne blindtesten lot vi oss lure (bortsett 

fra Anders!) til å tro at dette var en betyde- 

Usher model 1: 

Tung hi-fi 

38 2/2006 

lig dyrere spiller enn tilfellet viste seg å være. Da 

vi andre steder sammenligner denne Marantz 

50010SE med Cambridge, går vi imidlertid rett 

over til testpanelet som alle trodde dette var en 

mellomdyr spiller til minst dobbelt pris! 

Testpanelet: 

Tore Dag Nilsen: Etter min mening både mer 

kontroll og krispere lyd enn på forrige spiller. 

Lydbildet er også større og med mindre sausa 

lyd i bassområdet. Kan likevel bli en smule 

"sprø" og flisete i det ellers overbevisende lydbildet. 

Fin spiller i antatt mellomprisklasse! 

Anders Rosness: Bass og diskant har mindre 

dynamisk kontrast enn forrige spiller og er etter 

min mening også mindre oppløst både her og i 

Da vi har en stor, begeistret test annet sted i bladet, 

går vi rett på testpanelets like positive vurderinger under litt 

andre betingelser... 

Tore Dag Nilsen: Behagelig klang med et litt 

tilbaketrukket lydbilde med fornem dybdeinformasjon 

og en nesten uforklarlig evne til å glatte 

over de litt ubehagelige sider av "hi-fi" lyden, 

men virker litt lite oppløst på enkelte popstemmer. 

Helt klart den beste og dyreste spilleren så 

langt. Mellomklasse pluss til rundt 7-8 tusen? 

Jan Myrvold: Stort og fyldig lydbilde med 

nydelig oppløsning og kjappe transienter over 

hele fjøla; flotte detaljer og fremragende driv og 

rytmikk. Saksofoner og stemmer har flott kropp 

og langt mer kjøtt og blod enn tidligere spillere, 

men muligens litt for aggressiv på kvinnestemmer 

i presensområdet. Bra dynamisk kontrast 

med ro og stillhet mellom transientene. Denne 

spilleren gir et godt totalinntrykk og er den 

klart beste så langt! Tipper en pris på 8 tusen. 

Anders Rosness: Mer oppløst og nyansert enn 

har lenge vært populære i budsjettklassen, 

men vi har ofte savnet litt mer dynamikk 

og trøkk. Men denne lurte de fleste av oss... 

den forøvrig utmerkede mellomtonen. Her er 

også litt rot ved kompleks musikk, men det hele 

låter likevel ganske "pent" og greit. Typisk budsjettspiller 

til 3-4 tusen kroner? 

Jan Myrvold: Låter friskere, gladere og generelt 

mer oppløst over hele frekvensområdet enn 

forrige spiller! Her er også kjappere transienter 

samt krisp og klar overtonestruktur. Lydbildet er 

generelt strammere, men også litt slankere enn 

forrige spiller. Tipper en pris rundt 7500 kroner? 

Pris: kr. 3.495,- 

Importør: Neby Hi-Fi Concept. 

tidligere spillere og betydelig mer naturtro stemmegjengivelse. 

Vokal er simpelthen fremragende! 

Også glimrende på saksofonsporet. 

Opplever bassen brukbart kontrollert og dynamisk 

men en smule slank. Tenderer mot en 

tanke hardhet på visse innspillinger, men tipper 

uansett en pris i toppskiktet for vår gruppetest. 

10 tusen? 

Les mer på neste side.

Vi presenterer to nye produkter fra 

Copland CSA 29 Synergic Integrated Amplifier. Denne forsterkeren kombinerer det beste fra 

elektronrør og halvledere på en nyskapende måte, basert på et designkonsept som har gjort 

Coplands hybridforsterkere etterspurte. 2 rør er benyttet til forsterkerens differensialsteg på 

inngangen for å fore den transistorbaserte strømforsterkende utgangsdelen. For sine 2x85 W 

utgangseffekt sluker CSA 29 hele 600 W fra grunnforsyningen. Den driver alle typer høyttalerkonstruksjoner, 

og lyder deilig og bestemt på en gang. Et godt Phonosteg kan kjøpes separat 

som innstikkskort. 

Copland CDA 823 High Resolution CD Player. CDA 823 er en videreutvikling av den 

kjente CDA 822. Den benytter de samme 24 bits doble differensiale DA konvertere, med 

superrask konverteringsprosess, og svært lav støy. Og samme avanserte analogforsterker. Med 

823 har Copland introdusert dobbel resampling og lesehastighet, noe de er alene om. 

Oversamplingen er øket til 192 kHz, og sørger for at tap av energi og gjennomsiktighet i 

et kompleks analogfilter unngås. Jitterforvrengning er i CDA 823 nærmest utryddet med 

Coplands egen presise klokkekrets. Det er separate multiregulerte strømforsyninger for 

analog og digitaldel. I analogdelen benyttes utelukkende diskrete klasse A kretser. 

CDA 823 har både sigle ended og balanserte utgangskretser. Oppgraderinger foretas via programmerbare 

kretser. 

Importør: 

AUDIOCOMPANIET 

info@audiocompaniet.no 

22 11 68 70

Usher CD-1: 

Nissen lever! 

Tomten er ikke død! Han har bare flyttet til Taiwan. av Jan Myrvold 

Usher er vel i hifi-sammenheng først og 

fremst kjent for sine høyttalere, hvor 

guruforklarte Joseph d' Appolitos velkjente 

tekniske prinsipper paret med 

førsteklasses byggekvalitet og finish er varemerket. 

Men Usher har ikke tenkt å la det stanse 

der, og lanserer nå sin første digitalavtaster - 

nemlig CD-1. Og takk og lov for det, sier alle vi 

tvilere - som med mild kronisk agnosi ikke helt 

lar oss manipulere av den høflige ekspeditøren 

hos Feilkjøp med nyttårstilbud av vindundermaskiner 

til nesten ingen penger som tar opp og 

avspiller både bilde og multikanals lyd. 

Gode, rene cd-spillere med firesifret prislapp 

er så absolutt ikke dusinvare lengre, og spesielt 

ikke at de blir levert med en seriøs nettkabel på 

kjøpet! Men smått utrolig så blir faktisk Usher 

CD-1 levert med en solid sådan - en som alene 

ville kostet omtrent det samme som å kjøpe fra 

fire til fem nye DVD-spillere av billigste modellserie 

fra Sony! Nettkabelen er tilsynelatende 

produsert i USA - av merket Rapport - og er et 

helt nytt bekjentskap for undertegnede. Av utseende 

er den riktignok forbausende lik noen 

nettkabler Reidar Solhaug lagde til meg for 

noen år siden, men er i motsetning til disse helt 

myk og derfor lett å bale med. Fungerer gjør 

den også. Sammenlignet med standardkabel av 

sedvanlig kvalitet forstørres lydbildets panorama 

og romfølelse samtidig som man fornemmer 

40 

2/2006 

mer luft og dynamisk kontrast. 

Kabler 

Man kan selvsagt diskutere i det uendelige om 

kablers betydning og hver enkelt får til syvende 

og sist selv vurdere hvor mange kroner man 

eventuelt vil legge i det, men jeg ser ingen 

grunn til ikke å la et produkt som Usher CD-1 få 

best mulig arbeidsbetingelser. Egentlig er jeg litt 

overrasket over hvor mange konstruktører som 

tilsynelatende ikke engasjerer seg altfor tungt 

på dette området. Jeg tror man kan oppnå 

svært tydelige forbedringer dersom man legger 

litt ressurser i både strømtilførselen og selvsagt 

også selve strømforsyningen. Det som eventuelt 

ikke kommer videre fra frontenden i et musikkanlegg,, 

dukker som alle vet ikke opp igjen 

senere i kjeden uansett pris og kvalitet på forsterkere 

og høyttalere. Og her medfølger altså 

en seriøs nettkabel - inkludert i totalprisen på 

ca syv store!. Hva har man egentlig å tape? 

Intet, så vidt jeg kan forstå. For enten så har 

den norske importøren gått uhyre målbevisst og 

grundig til verks med en einebærbusk eller to 

denne julen - eller så lever altså julenissen likevel! 

Elegant og velbygget 

Utpakket og spilleklar fremstår Usher CD-1 relativt 

beskjedent, men slettes ikke strippet for ele- 

ganse. Rene former holdt i klassiske hifi-farger 

som svart kabinett og front i børstet stål. Nei 

da, absolutt intet skjemmende eller skrikende 

over dette produktet som bør kunne oppnå 

aksept også hos de mer designbevisste. Midt 

på spillerens front finner vi et lettlest display 

med like klassiske grønne tegn. Selve displayvinduet 

er montert på selve plateskuffen, så dette 

følger med ut når man befaler denne å åpne 

seg. Ellers kommandotaster av trykknappvariant 

til høyre for plateskuff og display, samt en 

standby-bryter nederst på venstre side. CD-1 

hviler sitt solide chassis på fire stødige føtter, 

som igjen er polstret med puter av vibrasjonsdempende 

materiale. 

Apparatets bakside huser et sett sedvanlige 

single ended utgangsterminaler av solid gullbelagt 

kvalitet, to digitalutganger (coaxial og 

optisk fiber) , og ellers nettbryter og standard 

IEC nettbrønn. 

Teknisk og mekanisk sett fungerte CD-1 helt 

utmerket under hele testperioden, og byggekvaliteten 

og materialvalg ser ikke ut til å ligge noe 

tilbake for det ypperste vi vet om i prisklassen. 

Igjen ser vi at Usher stoler på det velprøvde og 

anerkjente. CD-1 kan ikke spille SACD eller 

noen form for DVD, kun tradisjonell CD. Dog 

med det ekstra raffinement at den er utstyrt 

med konverter for HDCD. Dette er neimen heller 

ikke helt standard i denne prisklassen! At spil-

lere i denne prisklassen holder seg unna SACD 

finner undertegnede like greit. Det må nødvendigvis 

bli en god del dyrere enn hva denne spilleren 

koster dersom man krever noenlunde kvalitet 

på de ekstra komponentene man da må 

fylle maskinen med. (Men se hvordan testpanelet 

og Tore Dag Nilsen oppfatter Denon MED 

SACD til enda lavare pris!red) 

La oss heller ikke glemme fjernkontrollen. En 

skikkelig lekker flat sak i massiv, børstet aluminium 

som ligger godt i hånden, og har en fornuftig 

ergonomisk layout. Utmerket - her er det 

rett og slett mange produsenter av langt dyrere 

utstyr som har noe å lære! 

Under testseansene hjemme i min stue fikk 

CD-1 boltre seg med førsteklasses forsterkerelektronikk 

i form av Denon PMA - SA1 og 

Dynamic Precision P1b/A1b på transistorsiden, 

og EAR/Yoshino 864/Conrad Johnson Premier 

140 på rørsiden. Høyttalere var Amphion Xenon. 

Kabler fra Rapport, Kimber, Nordost Synergistic 

Research, DBL og T+A er ellers benyttet. 

Storslagent 

Usher CD-1 veier i all sin metallprakt relativt 

beskjedene 6 kg,, men låter som det dobbelte. 

Nesten sjokkartet stort lydbilde med overraskende 

godt fraspark åpenbarer seg på et så krevende 

stykke musikk som "Niagara Falls" av 

Grofe. Jeg må nesten klype meg litt i armen. 

Kaskadene av detaljer i nær sagt alle frekvensleier 

av dette mastodontiske verket holdes 

imponerende godt i tømmene uten at de kommer 

i veien for hverandre. Først når jeg prøver 

samme cd i min egen referanse - 

Electrocompaniets EMC1- blir jeg minnet om at 

også Usher selvsagt mangler litt av den totale 

kraft og tyngde i anslagene vi kan finne hos de 

virkelige verstingene. Men det tilgis lett i denne 

prisklassen! CD-1 har uansett nok skyv og fremdrift 

til å få frem noe av det viktigste i musikkformidling, 

nemlig dynamikk, rytme og timing. 

Råtassen fra Cambridge er riktignok hakket vassere, 

men Usher har mer raffinement og eleganse 

oppover. Derfor tror jeg man holder ut lenger 

med Usher CD-1 før man blir lyttetrett. 

Luftig 

I tillegg får vi en veloppløst eksponering av 

musikken med både luft og gjennomsiktighet 

gjennom hele frekvensskalaen, og alt av detaljer 

avsløres tydelig med et flott perspektiv innover 

mot bakveggen. Transientene kommer som perler 

på en snor, og også de små og mer delikate 

anslagene gjengis rent og klokkeklart med tydelige 

referanser til selve materialene i de ulike 

instrumenter som benyttes. Rett og slett svært 

naturtro gjengivelse av de klanglige egenskaper. 

CD-1 spiller også svært harmonisk med glatte, 

velsmurte overganger slik at musikken henger 

godt sammen. Noen spillere fra de litt lavere 

priskategorier lar seg noen ganger friste til å 

fremheve enkeltområder i deler av frekvensskalaen, 

som for eksempel en liten boost i mellombassen 

eller en overtydelig og fremskutt 

mellomtone med vel mye energi i det kritiske 

presensområdet hvor ørene våre er på det mest 

følsomme. Men jeg oppfatter ikke Usher slik. Til 

tross for en ganske ren og polert overtonestruktur 

så oppleves den kanskje ørlite grann røffere i 

kanten med litt mer gniss akkurat her enn 

foreksempel S6 fra Vincent. Da skal vi samtidig 

huske at sistnevnte er vår ubestridte favoritt 

innenfor sin prisklasse, dessuten rørbasert og 

koster i tillegg bortimot det dobbelte av Usher! 

Så CD-1 er tilgitt - nok en gang. 

Skal jeg være veldig pirkete, så savnet jeg 

kanskje litt mer kropp og stoffelighet i enkelte 

partier i øvre deler av mellomtonen. Direkte 

sammenlignet med min kjære, fullt oppgraderte 

EMC1 blir det fortsatt underholdende livekuttet 

"Junction Shuffle" med Blue Junction fra High 

Fidelitys test-cd nr 43 litt spinkelt, men noe 

annet ville vært en regelrett sensasjon. 

Imponerer gjør CD-1 derimot til gangs når 

den får behage lytteren med Diana Kralls forførende 

toner fra albumet "The Girl In The Other 

Room". Spesielt på åpningskuttet, hvor cymbalene 

på en nesten eterisk måte slipper taket i 

høyttalerne og med florlett detaljering former 

seg rundt en lykkelig skribents ører. 

Sibilantlydene blir aldri ubehagelig skarpe eller 

harde, og viser ingen interesse for å stikke av og 

plystre seg vekk fra den innsmigrende kanadaensens 

tungespiss. De har det nok ikke så verst 

akkurat der! 

Konklusjon 

Med sin vidåpne og flotte musikkpresentasjon 

kombinert med utmerket byggekvalitet er det 

vanskelig å konkludere med at denne spilleren 

fremstår som et usedvanlig godt kjøp. 

Nettkabelen fra Rapport er i tillegg en flott 

bonus. Veldig mye for pengene! 

Teknisk 

Analog ut 2. 5V 

Frekvensresp. 20Hz - 20KHz 

SNR 105dB 

THD

Rotel RCD 1072: 

Biff med løk? 

Imotsetning til NAD som fremdeles leverer forbausende 

grei lyd til absolutt lavbudsjett, har 

rivalen Rotel kuttet ut de rimeligste produktene, 

jazzet opp utseendet og konsentrert seg 

om den midlere biten av hi-fi markedet uten 

særlige ambisjoner om high-end. Som tidligere 

er man alltid sikret en fair deal med Rotel; pris, 

byggkvalitet og lyd henger alltid greit sammen, 

men det er lenge mellom hver gang vi får vann i 

munnen. 

Lydkokkene på Rotel bruker utvilsom gode 

råvarer og serverer det hele pent dandert. 

Klamgkarakteren er generelt utmerket og langt 

fra den litt tynne og spisse japanlyden som 

fremdeles kan oppleves på rimelige østenprodukter. 

Men her er lite med krydder og de eksotiske 

smaker som kan henrykke de få; dette er 

42 

Pris: kr. 6990,- 


harman kardon hd 970: 

Tore Dag Nilsen: Krisp klang med nydelig og 

tydelige detaljer. Men lyden kommer liksom 

ikke ut av boksen og det blir veldig tamt nedover 

med et noe grunt lydbilde. Dette minner 

om gammeldags "japselyd" og låter ganske 

billig. Regner med at prisen står i forhold til 

lyden som er den kjipeste så langt... 

Jan Myrvold: Testens absolutte nedtur. Dette 

er helt klart en lettvekter med rotete lydbilde 

2/2006 

produkter som mer minner om masseprodusert 

restaurantmat beregnet på de mange. Men selv 

om Rotel ikke bestandig imponerer ved første 

høring, er dette altså konsekvent godt skrudde 

produkter med utmerkede komponenter og en 

lyd som fungerer bra samme med det meste. 

Men la oss høre hva testpanelet sier om lyden; 

her var de mindre samstemte enn vanlig... 

Anders Rosness: En typisk midt-på-treet spiller 

både i kvalitet og antagelig i pris. Mangler 

litt dynamikk, energi og nyansering. Småfeit 

mellombass og litt krydret topp men generelt 

bra mellomtone selv om instrumenter blir litt 

avrundet i transientforløpet. Rommer er også litt 

begrenset i utstrekning og holografisk presisjon, 

men en helt OK spiller som jeg basert på lyden 

og skarpe kanter i mellomtonen. Dynamikken 

er flat som en pannekake og her mangler helt 

skyvet i mellombassen, Denne er heller litt tung 

og småfet. Uansett hvor lite denne koster, så er 

den et dårlig valg for musikkelskere! 

Anders Rosness: Hard og kald lyd med uinn- 

Rotel er blant budsjettpionerene som 

gleder de mange med god lyd til 

fornuftige priser. Men blir det litt mye 

kantinemat som alle liker men få elsker? 

alene tipper koster omlag 5000 kroner? 

Tore Dag Nilsen: Litt kjedelig lyd som i beste 

fall er mer avslappende enn opphissende, men 

etter min mening mer oppløst enn den forrige 

tross et noe varmt lydbilde. Men her mangler litt 

utstrekning i toppen, men absolutt et pent og 

rent klangbilde. Prisen vil jeg tro er blant de 

rimeligere. 

Jan Myrvold: Synes denne er den beste så 

langt med ganske fyldig klangbalanse og meget 

brukbar kontroll. Kan det være en Rega? God 

oppløsning men litt begrenset dynamikk som 

gjør musikken litt grå og hverdagslig. 

Prisantydning 7-8 tusen? 

Lettvekter Fidelity kjenner h-k lyden som dynamisk og med 

et veldig rytmisk driv i bassen. Denne spilleren 

låter dessverre som den ser ut: Flat, tynn og 

spinkel. Og EISA vinner? 

Pris: kr. 3495,- 

Importør: Harman-Neby. 

spirerende og unyansert musikkformidling. 

Dette er nærmest som som en faxkopi av et 

flott maleri: en dårlig imitasjon av virkeligheten. 

Likevel ikke så verst ryddig nedover. Håper 

og tror at dette er en rimelig sak!

Vincent S-6: 

Fremdeles konge? 

Tross en kontroversiell klangbalanse 

som er svært mørk og 

"røraktig", i forhold til den mer 

fordomsfulle betydningen av 

dette begrepet, kommer denne 

spilleren best ut også ved 

denne blindtesten. 

Vincent S-6 har vært testet og omtalt en 

rekke ganger i Fidelity, senest i forrige 

nummer. Gunnar Brekke kjøpte den opprinnelige 

testspilleren og arbeider med en artikkel 

om videre oppgradering ved rørbytte etc.) 

Anders Rosness: Nå er vi på sterkt stigende 

kurs med dette som den klart beste så langt og 

med utrolig bra stemmekvalitet nesten uansett 

pris. Selvfølgelig er det litt igjen til man helt får 

samme dynamikk og holografi som på referanseanlegget 

(EC med DP batteridrevet DAC), men 

lydbildet er uansett utrolig homogent, sømløst 

og med en varm, fyldig og behagelig klangkarakter 

uten at det blir puddinglyd. En spiller jeg 

Denon DCD-1500AE: 

Super CD! 

Da denne overraskende gode spilleren 

lenger bak blir vurdert nærmere av Tore 

Dag Nilsen sammen med Sony sin siste 

multispiller lenger bak i bladet, går vi rett på 

testpanelets vurderinger: 

Anders Rosness: Så trivelig lyd; lett og luftig 

men samtidig energisk med bra blås. Men 

også ganske myk og innsmigrende i klangkarakteren. 

Lydbildet virker nærmest altetende i 

forhold til ulike musikkformer, og selv om man 

kunne tenke seg et enda mer solid bassfundament, 

er dette langt fra noen pingle. Dette er 

absolutt ikke "hi-fi" men en seriøs musikkformidler 

som formidler budskapet, ikke teknik- 

44 2/2006 

Pris: kr. 9995,- 


kunne ha levd lykkelig med! Prisen tror jeg må 

være godt i overkant av vår favoritt Vincent S-6 

som koster 10 tusen eller deromkring. 12-15 

tusen? 

Jan Myrvold: Nyansert, trivelig, flott oppløst 

og samtidig avslappet. Naturtro lyd med flott 

oppløsning og storslagen romgjengivelse. 

Simpelthen råbra med flott musikk for alle 

penga! Likevel en antydning til litt spisshet i slyder. 

Ser ikke bort fra at dette kan være litt 

ken. Opplagt blant de dyrere i denne testen, 

kr.10 tusen++. (Og da er ikke verdien av 

SACD avspilling vurdert.) 

Dette er en glimrende CD-spiller i 

mellomprisklassen hvor muligheten for 

avspilling av 2 kanals SACD er en solid bonus! 

Tore Dag Nilsen: Dette er en virkelig fin spiller 

som i likhet med de andre i denne testen 

bare mangler skikkelig bunndrag for å være 

tilnærmet "high-end". Klangen er ryddig, åpen 

og ganske nøytral, men burde kanskje ha litt 

mer dynamisk kontrast. Prisleie tipper jeg er 

noe over middels. (Igjen uten at SACD-mulighetene 

er kjent for testpanelet.) 

lureri fra redaktøren med en pris betydelig over 

Vincent S-6. Hvis det da ikke er Vincent? 

Tore Dag Nilsen: Dette er nok den dyreste 

spilleren så langt. Det kan vi høre på den gode 

oppløsningen sammen med det pene, pyntelige 

og særdeles siviliserte kangkarakteren. Lydbildet 

er stort og bredt, men dem varme klangen 

kunne ha trengt litt mere dynamiske kontraster 

og et fastere og dypere bassfundament. Pris 10 

tusen eller mer? 

Pris: kr. 6998,- 

Importør: Hi-Fi Klubben. 

Jan Myrvold: Klart bedre enn snitte, men 

ikke helt i klasse med forrige. Her har vi en 

relativt varm klangkarakter med en åpen og 

luftig mellomtone. Ikke superdetaljert, kanskje, 

og heller ikke spesielt dynamisk, men generelt 

rolig, kontrollert og ganske så nøytral. 

Antydning til litt "kanter" på stemmer i øvre 

mellomtone, men ingenting alvorlig. Pris rundt 

6 K? (Pluss evt. verdi av stereo SACD)

Creek CD 50 Mk2: 

Stiv overleppe? 

Denne engelske spilleren var sammen med 

forsterkeri fra samme familie med på en liten 

sensasjon på Hi-Fi messa i Horten. 

Det store samtalemne på siste messe i 

Horten var det glimrende budsjettanlegget 

til Lyric Hi-Fi frontet av et par billige stativhøyttalere 

fra Epos. Disse kostet bare et par-tre 

tusen kroner paret, og da også Creek forsterker 

og CD-spiller ser "rimelige" ut, trodde de fleste 

at anlegget var enda rimeligere enn tilfellet var. I 

tillegg var det også brukt mye penger på strømforsyningen. 

Et eksempel på et "skeivt" anlegg 

som fungerer glimrende med én spurv i traneflokken. 

Forfølger man suksessen med to spurver, 

kollapser gjerne effekten... 

Nøktern familie 

Vi har tidligere testet Creek A50i forsterker, 

senest i forrige blad. Selv om utseendet er spartansk, 

gir den solide vekten korrekte indikasjoner 

på lyd med god strømforsyning og bra kontroll. 

Lydkvaliteten er svært god, og minst på 

Consonant: 

høyde med prisen på kr.6.300 uten fjernkontroll 

og en tusenlapp mer for de mer bedagelige av 

oss. Likevel var det litt overraskende at CD-spilleren 

CD 50i kostet ytterligere et par tusen. 

Også denne var med nøktern finish i et relativt 

lite kabinett, og også denne med overraskende 

solid fysisk tyngde. Og på samme måte som 

med forsterkeren, var lyden særdeles nøktern og 

ærlig med utgangspunkt i en usedvanlig ren og 

deilig mellomtone. 

Men hva sier testpanelet? 

Jan Myrvold: Nå begynner det å bli vanskelig 

å skille, gitt. Her har vi en veldig O.K spiller som 

opplagt gjør lite galt, men heller ikke gir noe 

hakeslepp. Vi snakker om en ren og behagelig 

musikkpresentasjon, men jeg synes det mangler 

litt lys, luft og rom i mellomtonen i forhold til et 

par av de tidligere. Men koster den også litt 

Analog digitallyd? 

Denne unike spilleren benytter analogkonvertering uten de mange 

korreksjonskretser og andre sedvanlige krykkeløsninger. Er det 

derfor det låter mer "analogt" ? 

Da Håkon Rognlien går denne kontroversielle 

spilleren og dens helt spesielle teknologi 

nærmere etter i sømmene lenger bak 

i bladet, gir vi ordet direkte til testpanelet: 

Anders Rosness: En langt fra kjedelig lydgjengiver 

med hva jeg oppfatter som ganske dyr og 

eksklusiv lyd. Den er fin på stemmer, og her er 

bra med detaljer. Men det blir lett litt grøtete og 

sausa når musikken blir for kompleks. 

Holografisk er den midt på treet i denne grup- 

pen, men bassfundamentet er ganske brukbart. 

Uansett en lyd som det er litt vanskelig å få tak 

i, men som skiller seg ut fra de fleste på både 

godt og ondt. Pris rundt 10 tusen? 

Jan Myrvold: Her opplever jeg en innbydende 

mellomtone med bra kropp. Selv om kvinnestemmer 

likevel kan bli noe skarpe, fliser ikke 

lyden opp i øvre mellomtone slik rimelige spillere 

ofte gjør. Her er en kontrollert og generelt 

behagelig lyd, men litt lukket bass uten mye 

Pris: kr. 9995,- 

Importør: Hi-Fi Klubben. 

mindre enn de dyreste, noe jeg tipper, er den jo 

absolutt verd pengene. 

Tore Dag Nilsen: Minner litt om den forrige 

(Denon), men her dominerer mellomtonen noe 

mer. En smule "kompakt" med litt mangel på 

romfølelse og dynamikk, men grunnleggende 

ren og delikat med fine detaljer. 

Mellomprisklasse? 

Anders Rosness: Veldig klar og ryddig lyd 

med meget brukbar energi, men likevel litt mer 

"hi-fi" enn den forrige. Eller er den simpelthen 

litt mer nøktern og korrekt uten sminking? 

Uansett oppleves den noe mindre engasjerende 

enn de beste selv om alt i musikken er der. 

Prisantydning må være en 6-7 tusen kroner? 

dynamisk kontrast helt nederst. Mellompris til 4- 

5 tusen? 

Tore Dag Nilsen: Dominert av mellomtonen 

med begrenset holografi, men utmerket oppløsning 

og definisjon også litt oppover. Låter fint 

med "realistisk" konsertvolum der mange 

andre kan bli stressende. Tror dette er en ganske 

dyr spiller, men er litt usikker på en litt uvanlig 

lydkarakteren, og ville neppe kjøpt denne selv til 

den antatt høye prisen. 

2/2006 

45

Consonant: 

Undertegnede har siden første lykkelige 

opplevelse med en DAC uten digital filtrering, 

alltid hatt sansen for den klangfulle, 

dynamiske og naturlige musikkgjengivelsen 

disse har kunnet vise til. At Audio 

Note med sine ekstremt prisede DAC’er er den 

fremste eksponenten for denne teknologien er 

neppe ukjent, men at "vår egen" Dynamic 

Presicion DAC 8.0 også benyttet denne løsningen 

var vel mer ukjent, går jeg ut fra. Kanskje 

ikke så rart at den fortsatt står som en påla mot 

de stadige "nyvinninger" som dukker opp fra 

under hver en busk verden over? Ekstra spennende 

er det dermed å finne ut om Consonance 

har fått med seg de stores magi nedover i prisklassene, 

og kan spre glede for de mindre 

bemidlede musikkelskere? 

Som alle andre? 

Det er virkelig ingenting som viser at denne spilleren 

skiller seg fra den gemene hop. Den ser ut 

som en rimelig fint sammensatt standard cdspiller, 

og veier brukbart og vel så det i den 

tross alt moderate prisklassen vi her befinner 

46 

Uten filter! 

av Håkon Rognlien 

Haakon.rognlien@c2i.net 

2/2006 

Audio Note leder an i kampen mot filtreringen i det digitale 

domene. Nå ser det ut til at flere oppdager poenget med fjerning 

av de digitale filtre, også. Fidelity kaster seg med stor spenning 

over Consonance CD 120 Linear; den hittil billigste spilleren med 

filterløs dac…. 

oss i. Alt i alt enkelt og funksjonelt oppbygget; 

og sin vane tro gir Consonance et solid inntrykk. 

I grunn ikke stort spesielt å melde om denne 

spillerens fasiliteter, bortsett fra en ting: Den 

upsampler til 88,2 kHz om du ønsker det. 

Litt om filter 

De aller fleste dac’er (som alle cd-spillere selvsagt 

er utstyrt med), har et filter som arbeider i 

det digitale domene. Dog har det ikke vært 

noen hemmelighet at dette lar seg fjerne, lenge 

før det vi anser for å være den digitale tidsalder 

var dette prisnippet utredet. Til tross for dette 

har det på et vis vært opplest og vedtatt at 

dette ikke var en god ide i vår bransje. Dette 

kan det altså nå se ut til at det blir en viss 

endring på. For DIY-ere finnes opptil flere varianter 

over temaet, og når såpass profilerte merker 

som Consonance tar dette med seg inn i 

budsjettklassen, begynner det virkelig å bli interessant. 

La oss gå i gang med å finne ut hva 

dette gjør med en tilsynelatende vanlig cd-spiller! 

Liv? 

Ettersom de filterløse DAC’ene vi hittil har hørt 

har hatt liv og klang som sine klare fordeler, er 

det jo spennende å låne øre til Consonance 

CD120 Linear’s formidling av de edle toner 

også. Derfor er det litt leit at jeg må innrømme, 

litt motvillig, men dog, at til tross for klare styrker 

i denne spilleren utfører den ingen undere. I 

grove trekk hører vi en spiller med fin og 

avslappet mellomtone, men med en nokså 

behersket fremstiling av virkeligheten. Minimalt 

med imponatoreffekter, med andre ord. Sånt 

pleier ikke nødvendigvis å være en fordel i 

direkte sammenligninger, men gir derimot en 

økende eierglede over tid. Dette er altså en seriøs 

musikkformidler mer enn et leketøy, for å 

sette det litt på spissen. 

Sampling 

Vil bare gjøre unna en liten sak før vi går løs på 

musikken. Etter en del testing frem og tilbake 

mellom 44,1 og 88,2 kHz samplingsfrekvens, 

falt jeg ned på 88,2 som min favoritt; denne 

settingen gir litt mer varme og en noe glattere

fremstilling. Jeg antar noen vil finne glede også 

i standard samplingsfrekvens, men i grunn synes 

jeg nok upsamplingen på denne spilleren merkelig 

nok var uten motforestillinger best. På 

finurlig vis glattes det over en litt grov natur i 

presensområdet når det upsamples, og det er så 

fordelaktig at jeg etter hvert ikke gadd gå tilbake 

til 44,1. 

Grunntrekk 

La en ting være klart fra start: Consonance CD 

120 Linear matcher ikke Audio Note’s frittstående 

DAC’er. Til det mangler dynamikk og brutalitet, 

samt en relativt stor dose autentisk 

klangstruktur. Men når det er sagt, så kjenner 

jeg igjen noe av den gode, organiske og tilgivende 

klangen fra andre filterløse DAC’er. Det 

den derimot gjør er å matche spillere i egen 

klasse på de fleste aspekter, samt overgå en del 

av dem på naturlighet. Men om dere synes jeg 

trekker litt på det, så har dere rett; jeg er ikke 

sjokkskadd av dette. Nå kan jeg høres litt brutal 

ut, men skal nok rette opp dette inntrykket 

snart. For det er først ved avspilling av musikk 

over tid, viser denne spilleren sin særdeles godlynte 

natur. På enkelte felter tåler den da 

sammenligning med også dyrere spillere. 

Musikk! 

Erskines nydelige "The talk of the town" har en 

venn i Consonance CD 120 Linear. Ikke at den 

briljerer, men den intense fremføringen kommer 

godt gjennom med særdeles pen mellomtone. 

Fokus blir på nerve, og dette gir gode opplevelser. 

Mer overraskende er det kanskje at mer 

brutale låter som Rainbow med deres "Hunting 

humans" fremstår med autoritet og godt driv. 

Grunnen ligger i kjernen av de filterløse 

DAC’enes fremstilling; de klarer å gjøre tilsynelatende 

"stygge" innspillinger ørevennlige på 

en mer overbevisende måte enn de fleste "normale" 

spillere. Derved blir denne låta varm og 

voldsom, i stedet for pågående og stressende. 

Barb Jungrs elegante stemme finner også gode 

kår. Selvsagt har den flotte Linn-innspillingen 

mye med saken å gjøre, men dog. Her gjør den 

dødt løp med min modifiserte Teac, noe jeg 

finner rimelig imponerende, i grunn. 

Når det gjelder klassiske orkestre, er jeg nok 

mer i tvil. Her viser Consonance at det er grenser, 

når det foregår så mange ting på en gang, 

blir det rimelig klart at spillere i denne prisklassen 

ikke rå over uante ressurser. Jeg vil beskrive 

det som skjer som en forenkling av de faktiske 

forhold. Rett nok holder den rimelig orden, men 

uten å finne den evige ro og eleganse som de 

store og dyre kan vise til. Jeg savner voldsomheten, 

lekenheten, elegansen og spruten vi 

finner i de mest vellykkede variantene over 

temaet, rett og slett. 

På god vei 

Consonance CD 120 Linear vil få en dedikert tilhengerskare, 

såpass kan jeg forutse. Dere som 

ønsker klangkorrekt mellomtone fremfor smell 

og brutalitet har en åpenbar kandidat her. Gi 

den tid! For en spiller som denne kaster seg 

slett ikke på deg, den bare viser diskret frem sin 

evne til å gjengi de musikalske klanger og indre 

hemmeligheter. Ergo går jeg ut fra at sammenligningstester 

ikke er den store forse for denne 

spilleren. Seriøse musikkelskere finner med CD 

120 Linear et fint startpunkt for sin elskov! 

Consonance CD 120 Linear, CD-spiller, 

Pris: kr 6000,- 

Importør: Hi-Fi Guiden 

Benyttet utstyr: 

Forsterker: Krell KAV 400 xi, Jasmine Serenade, 

Audio Note M5 / Abrahamsen T2CAPA 

Høyttaler: Klipsch RF 5, Klipsch B3, B&W 805s 

CD-spillere: Teac VRDS 10 (modifisert), Pioneer 

universalspiller (modifisert), AN Dac 3.1x

Konklusjon blindtest av CD-spillere: 

Over gjennomsnittet? 

I denne blindtesten med 

8 CD-spillere var det bare 

1 som skuffet. Den var til 

gjengjeld EISA-vinner. 4 var 

etter vår mening bedre enn 

de andre. 

Hi-Fi bransjen har et litt artig uttrykk 

som heter "bedre enn gjennomsnittet". 

Samtlige importører, produsenter 

og forhandlere mener forøvrig at 

nettopp deres produkter er "bedre enn 

gjennomnsittet". Det forklarer hvorfor enkelte 

av disse- og ikke så få av dere lesere som har 

kjøpt disse greiene- blir temmelig sure når 

Fidelity kommer med en smule kritikk. 

Men svært få – selv om de påstår noe 

annet – har hørt det meste av det som finnes 

på markedet. Den harde konkurransen gjør at 

det aller meste faktisk er ganske så bra i forhold 

til prisen . Men uansett hvor høyt 

gjennomsnittet ligger, så er det en umulighet 

at majoriteten er BEDRE enn gjennomsnittet, 

slik det ofte påståes. 

Så selv om CD-spillerene i denne gruppetest 

er utvalgt ved hjelp av andre blader, 

egne erfaringer og tips fra folk vi stoler på, vil 

de fleste av spillerne være omtrent som forventet 

til prisklassen. Med andre ord; de fleste 

vil lydmessig være verd pengene, men 

knapt nok "like gjerne kunne koste det dobbelte" 

for å bruke en annen klisje. 

Som forventet 

Det er to merker i denne katagorien gode, 

men ikke eksepsjonelle spillere som vi likevel 

vil honorere for nettopp alltid å levere gode 

produkter. Både Rega og Rotel er solide aktører 

som leverer varen uten jåleri, og med en 

ærlig og ganske naturlig klangbalanse som 

fungerer utmerket i de fleste sammenhenger 

til nesten all slags musikk. Også i denne 

gruppetesten var det lite lydmessig å trekke 

for begge, men likevel var de bare omtrent 

som forventet, eller ganske "gjennomsnittlige" 

eller hårfint bedre enn det om vi har 

klart å velge ut noen av de beste spillerene i 

prisklassen. 

Heller ikke Consonance klarte å vinne 

overstadig begeistring i testpanelet tross veldig 

spennende teknologi (eller mangel på 

dette) som den betydelig mer entusiastiske 

Håkon Rognlien har beskrevet nærmere i sin 

mer dyptpløyende vurdering. Men redaktøren 

må få tilføye at den låt ekstraordinært stort 

og fint fra den mindre optimale lytteposisjon 

BAK Respons høyttalerne... 

Av mindre skuffelser, opplevde vi budsjettspilleren 

til Harman Kardon som låt nesten 

48 

2/2006 

like tynt som den ser ut. Greit til pengene, 

muligens, men neppe av særlig interesse for 

våre lesere. Skuffelsen skyldes også at h-k 

generelt har særdeles høy gøyfaktor med en 

usedvanlig rytmisk driv på sine rimelige ting. 

Men ikke på denne spilleren. Dessuten er det 

ubegripelig for oss at den har vunnet en 

EISA-pris i sin klasse... 

Bedre og billigere? 

Da gjorde budsjettmodellen til Marantz mer 

vei i vellinga, med en utmerket kombinasjon 

av nøytral og homogen klangbalanse kombinert 

med meget brukbar dynamikk i forhold 

til prisen. Dette er en spiller som helt opplagt 

kan være lettere å få til å fungere i et budsjettanlegg 

enn Cambridge Azur 640, men 

dette sjekker Anders Rossnes litt lenger bak i 

bladet. 

Selv om ingen helt tok kongekronen fra vår 

referanse Vincent S-6 med rør, var det to spillere 

til "halv" pris som testpanelet mente var 

ganske tett på lydmessig. Samtidig var de 

noe mer "nøytrale" slik at de kan være enda 

enklere å sette sammen med en noenlunde 

tilsvarende priset forsterker og høyttaler. Den 

ene koster riktignok tusen kroner mer en 

halv pris og den andre koster med sin 

utsalgspris på kr.7000 hele to tusen kroner 

mer. Men begge tilbyr ekstraytelser som KAN 

være verd en tusenlapp eller to: 

Bedre enn gjennomsnittet 

Denon DCD 1500AE er en utrolig lekker sak, 

men det viktige ekstra er at den også kan 

spille SACD plater i stereo. Selv om vi langtfra 

roper løp og kjøp når det gjelder disse nye 

formatene, så er de fleste SACD-platene 

mykere (men ikke mindre dynamiske), mer 

organiske og mer naturlige i klangen enn tilsvarende 

16 bits CD-plater. Forskjellen er ikke 

dramatisk og kan med litt ulike kvaliteteskriterier 

innhentes med bedre CD-spiller i litt 

høyere prisklasse, men en tusenlapp burde 

denne muligheten i det minste være verd! 

Usher CD-1 gjør ikke noe annet enn å spille 

de platene som dominerer 99,9 prosent av 

platemarkedet, men gjør dette til gjengjeld 

svært bra. Derimot tilbyr importøren en strømkabel 

på kjøpet som selges separat for ca. 

kr.2.000- og som ifølge Jan Myrvold også er 

verd pengene. Og dermed blir "halv pris" i 

forhold til Vincent ganske treffende for 

begge. 

Men den suverene vinner- også i blindtesten- 

er altså vår gamle favoritt Vincent S-6 

som Gunnar Brekke prøver ut i disse dager 

med andre rør i utgangen for å få enda litt 

strammere lyd. Men det skriver vi mer om i 

neste blad sammen med Arcam og Cayin som 

ikke rakk tidsnok fram til denne testen...

Linn Ninka passiv/aktiv: 

Aktiv Skotte 

Skotske Linn leverer nå de fleste høyttalere med enkle 

og relativt gjerrige merpriser for konvertering fra aktiv 

til passiv drift. Vi evaluerer Ninka gulvstående, et rimelig 

to-veis system med high-end aspirasjoner... 

50 2/2006 

Tekst og foto: Knut Vadseth

Artikkelen om aktiv filterering av høyttalere 

i forrige Fidelity, skapte et uventet 

stort rabalder – stort sett positivt – selv 

om temaet burde være velkjent for de litt 

mer garvede hi-fi entusiastene. Aktiv deling har 

vært tema i alle år og proffbransjen kjører nesten 

konsekvent aktiv elektronisk deling i sine 

PA-greier for ikke å kaste borte dyrebar effekt i 

et passivt filter. Jeg har da heller aldri hørt noen 

som betviler de mange opplagte teoretiske fordeler 

ved aktiv deling. For 20-30 år siden lanserte 

Philips en hel serie med meget gode høyttalere 

beregnet på "vanlige" musikkelskere. 

Høyttalerne var ikke så mye dyrere enn "vanlige" 

høyttalere, men hadde innebygde forsterkere 

i optimal størrelse i tillegg til det aktive 

delefilteret. Her var også fornuftige justeringsmuligheter 

som i større grad enn vanlig kunne 

avhjelpe romproblemer. Likevel var det hele en 

gedigen kommersiell fiasko selv om det hele var 

særdeles fornuftig sett og hørt fra alle rasjonelle 

vinkler. 

Hjemmekino som drahjelp 

Det ble selvfølgelig endel kommentarer til forfatteren 

Petters Dale sin påstand om at ALLE 

kostbare high-end høyttalere burde hatt muligheter 

for aktiv deling. Selvsagt finnes det gode 

passive filtre som i mange sammenheng kan 

fungere bedre enn mediokre aktive! Dette forhindrer 

ikke at denne spissformuleringen er 

minst like gyldig som alle andre "sannheter" i 

lydbransjen. 

Både undertegnede og Håkon Rognlien opplevde 

lyden hos Petter Dale som sjokkerende 

mye bedre med aktiv deling fra Dynamic 

Precision, men selvfølgelig kler også den økte 

oppløsningen og detaljeringen resten av lydkilden 

helt naken, noe slett ikke alle innspillinger 

tåler! Dessuten var dette en meget kostbar løsning 

med hele 3 stereo kjempeforsterkere i flerehundretusen 

kroners klassen. 

Dersom aktiv deling skal være interessant for 

andre enn oss gærningene, må det også være 

relativt kosteffektivt. De nye såkalte digital-forsterkere, 

har enda ikke skremt noen medarbeidere 

her i bladet til å kaste sine transistor eller 

rørkonstruksjoner. Digitalforsterkere er forøvrig 

ment som et populært samlebegrep, inkludert 

ulike switchmode løsninger; ikke som en presis 

teknisk definisjon. Den lydmessige avstanden 

mellom optimale digitalforsterkere, transitorkonstruksjoner 

og rørgreier er allerede liten selv om 

vi ikke tar hensyn til pris og bruksfordeler, og de 

meget kraftige, meget små og meget strømeffektive 

og dermed fysisk kalde multikanals forsterkere, 

kan meget vel ta igjen eventuelle lydmessige 

handicap ved aktiv drift! Så sant fordelen 

med aktiv drift påviselig er bedre, selvfølgelig! 

På grunn av den betydelige interessen for 

"hjemmekino", er det nyss ankommet en rekke 

multikanals D-forsterkere som er svært bra! Og 

som like gjerne kan benyttes til aktiv deling som 

til mange kanaler! Kan "hjemmekino" få fart i 

en teknologisk drøm som kan komme oss 

musikkelskere til gode i magisk stereo? 

Aktiv PA 

Selv om Philips totalt feilet med sine "aktive" 

høyttalere med innebygde forsterkere, så har 

flere produsenter av proff lydutstyr også hatt et 

ben eller to i det kommersielle markedet, slik 

som engelske ATC. For få år siden var det også 

svært populært med "aktive" basshøyttalere i 

selv rimelige konstruksjoner. Men noe av problemene 

med aktive høyttalere, er at man ikke selv 

kan velge forsterker, og at både forsterker og 

høyttaler må betales under ett. Dersom aktive 

høyttalere skal ha håp om å slå an, må det 

være som en oppgraderingsmulighet i en vanlig 

konstruksjon. Dermed kan man produsere høyttaleren 

i et tilstrekkelig antall til å holde prisen 

på et anstendig nivå. Ekstrautgiften med et 

"unødvendig" passivt delefilter er i de fleste 

konstruksjoner en bagatell sammenliknet med 

hva man kan spare ved produksjon i større serier. 

Dessuten kan kjøperen dermed fordele utgiftene 

over en lenger periode ved å utnytte passiv 

drift mens han sparer til flere forsterkermoduler. 

2/2006 

51

Linn Aktiv 

Skotske Linn har i mer enn 20 år anbefalt aktiv 

drift og tilbudt de fleste av sine høyttaler med 

muligheter for oppgradering. Dette kan enten 

gjøres med et ekstra kort til egne forsterkere, 

eller med en løs modul om man vil benytte 

andre forsterkere. Uansett er samtlige 

Linnhøyttalere klare for aktiv drift med skreddersydde 

elektroniske filtre som ekstrautstyr til 

samtlige høyttalere-også til senterkanalen i 

hjemmekinoanlegget. 

Linn har nettopp kommet med nytt "flaggskip", 

en helt "aktiv" høyttaler i super high-end 

klassen som både ser flott ut, tar relativt beskjedent 

med plass og ikke forlanger voldsomme 

"haveslanger" for å spille optimalt. Prisen er 

kr. 250.000. Men en rimeligere versjon som du 

selv kan oppgradere fra "halvaktiv" (aktiv bass) 

til fullaktiv -og dermed gjør inngangsbilletten 

noe lavere- virker som et mer passende testobjekt 

for et senere Fidelity. 

For å få en indikasjon på eventuelle forbedringer 

fra passiv til aktiv drift, har vi imidlertid 

valgte den helt basale gulvstående 2-veiseren 

Linn Ninka som er bygget med muligheter for 

52 

2/2006 

oppgradering til aktiv drift; til og 

med muligheter for egen forsterker 

til hvert av de 3 elementene 

hvorav doble 6 tommers 

bass/mellomtoneelementer.. 

Optimal Ninka 

Men med fokus på lekre, men 

rådyre high-end greier, virker 

den lille toveismodellen Linn 

Ninka med sin enkle tekstildome 

og bass/mellomtone elementer 

i en smal søyle, nærmest 

som en grå mus. Det skulle vise 

seg at det var en mus som 

kunne brøle! Og går vi nærmere 

inn på denne enkle høyttaleren, er den i virkeligheten 

ganske optimal. To mindre basselementer 

krever mindre bredde og størrelse på kabinettet 

som dermed blir meget solid og med potensiale 

til god romdefinisjon på grunn av lite tidligrefleksjon. 

Kabinettet er ytterligere perfeksjonert 

med en trapezform som reduserer stående innvendige 

bølger. 

Og det hele blir rimelig! Kr. 14000 oppleves 

nesten billig, ikke 

minst mår det 

leveres fra en 

kjent og ganske 

eksklusiv "merkevare" 

som Linn. 

Og ikke minst 

med de 10 solide 

terminalene på 

baksiden som 

med ulike printkort 

kan tvinge 

forsterkersignalet 

til å nå elementene 

på ulik 

måte. Vanlig 

monowiring virker 

litt uinnspirerende 

når man kan 

velge bi-wiring, 

bi-amping, 2x 

aktiv og 3xaktiv 

med enkle midler! 

Men også i biwiring 

låt det 

overraskende fint 

med bare små og 

nydelig balanserte 

kompromisser i 

frekvensfløyene. 

Så bra at en 

gammel hi-fi 

entusiast tar seg i 

å reflektere litt 

over hvor bra er 

bra nok- for 

musikkens skyld? 

Passiv lyd 

Som gammel grinebiter 

må det 

innrømmes at 

Simen Bjerkestrand hos Kontrapunkt hjelper deg gjerne 

med monteringen av aktive delefiltre. 

tanken streifet meg; har Linn kompromisset det 

passive delefilteret i Ninka for å promotere sine 

aktive løsninger som jo også kan gi et betydelig 

mersalg i antall forsterkere? Lyden med 

Electrocompaniet CD-spiller (og Audio Note 

DAC 3), DP "aktiv" pre, Valhalla kabler og Linn 

Chakra 200 watt stereoforsterker (kr. 28.600) 

spilte imidlertid særdeles overbevisende, og 

ærlig talt betydelig bedre enn jeg hadde forventet 

av en såpass liten og rimelig høyttaler. Noe 

av skrytet må opplagt også gå til den nye 

Chakra 2x200 watter som også leveres i 3 og 4 

kanals utgave i samme beskjedne aluminiumsboks 

, og som selv i 4 kanal veier nesten ikkenoe. 

Her var absolutt ingen tendens til hardhet 

eller elektronisk støy som ofte kommer i veien 

for musikken selv i ganske kostbare anlegg, og 

med en litt varm klangbalanse som aldri blir 

"pudding" da her et tilstrekkelig dynamikk, 

inkludert en tett og stram bass som bare trekker 

seg litt aller nederst. Diskanten er litt forsiktig, 

men veldig "søt" hvilket fra min side betyr at 

her ikke er antydninger til hørbar "klirring", et 

faguttrykk som vel er selvforklarende? 

Romopplevelse og nærvær oppleves veldig bra 

og svært nær forventninger til high-end. 

Avstanden til referanseanlegget er betydelig 

mindre ved mer "normale" lydnivåer enn prisforskjellen 

på høyttalerene (jfr. Response Grande 

og B&W 801 D) indikerer. Igjen et bevis på at 

en rimelig to-veis høyttaler- stativ eller gulvstående-kan 

låte uhyre tett på betydelig dyrere løsninger. 

Men bare om resten av utstyret er helt 

på høyden. Linn Chakra forsterkeren var opplagt 

det tross en moderat pris i high-end sammenheng... 

Aktiv lyd 

Så gearer vi om til aktiv drift! Vi setter nå inn en 

4 kanals Chakra 200 watter til kr.41.600, men 

ser i etterkant at vi burde satt inn en 4 kanals 

100 watter til bare kr. 23.400 pluss 4 delefiltre 

a kr.1200 for å finne ut om aktiv drift simpelthen 

kan bli rimeligere da man ikke kaster bort 

effekt til å varme opp motstand i det passive filteret. 

Simen Bjerkestrand forsverger at 100 watteren 

i aktiv drift spiller like bra som 200 watteren 

med vanlig passiv drift. 

Med 4x200 watter inn i Ninka, spilte denne 

enkle høyttaleren uansett som man knapt kan

tro det. Hele lydbildet ble enda mer fasttømret 

samtidig som det økte i størrelse både i bredde, 

dybde og høyde! Garantert. De enkelte aktører 

med sine stemmer eller instrumenter ble enda 

bedre definert med "tydeligere" kropper og 

betydelig mer luft i mellom. Dette skyldes antagelig 

at den langt bedre dynamiske kontrasten 

også fører til en løssluppen glede i de frigjorte 

transientene som lekende lett klinger ut mot en 

fastere definert bakgrunn. Jeg ser ikke bort fra 

at en oppgradering av forsterkeri fra kr.28.600 

til 41.600 uansett kunne bety mye for lyden av 

selv en relativ enkel høyttaler. Likevel er jeg forbløffet 

over kvalitetshevingen i dette forsøket 

fra et veldig bra oppsett i vanlig passiv mode , 

til oppsiktsvekkende god lyd som medfører 

bedre styring av bassområdet som også forventet 

i vanlig oppsett med større forsterker. Men i 

tillegg ble hele grunntoneområdet- den viktigste 

og mest oversette delen av frekvensgangenbetydelig 

strammere, mer dynamisk og mye mer 

løssluppen og frigjort. 

Det er nesten ikke til å fatte at en liten rimelig 

to-veis gulvhøyttaler kan spille med en slik 

grad av naturlig storhet og musikalsk integritet i 

en ganske stor stue. Denne demonstrasjonen 

bør bli en solid fultreffer om Kontrapunkt med 

to ulike sett Ninka klarer å holde på publikum i 

sitt butikklokale eller på messer i 5 minutter. På 

den tiden vil de fleste av oss bli overbevist om 

fordelene med aktiv drift, men vi hører det 

instinktivt på bare 5 sekunder! 

Konklusjon 

Det er i ettertankens klokskap selvfølgelig dumt 

av meg å ikke prøve den langt rimeligere 100 

watts 4 kanal Chakra forsterkeren mot den nesten 

dobbelt så dyre 200 watteren. Dermed 

kunne man utnyttet den aktive høyttalerens 

bedre effektivitet som i det minste langt på vei 

får mer ut av den mindre forsterkeren, noe som 

kan subsidiere mye av prisen for elektronisk 

deling. 

Uansett fikk vi større forbedringer ved overgang 

fra passiv til aktiv drift enn hva en dobbelt 

så kostbar forsterker normalt vil gjøre. Det er 

slett ikke enkelt å beskrive hva den spontant 

langt mer åpne, luftige og mer nærværende forbedringen 

består i, da det er en herlig blanding 

av mer kontroll i frekvensfløyene med betydelig 

mer dynamisk løssluppenhet i hele området. De 

fleste av dere lesere vil oppfatte forskjellen på 

5 sekunder! Og mange av oss vil simpelthen 

kalle det hele "mye mer musikalsk" for å slippe 

å finne fram de besværlige ordene som likevel 

ikke er helt dekkende for hva vi opplever. 

Vi vil i neste Fidelity ha en nærmere presentasjon 

av Chakra og andre multikanal forsterkere 

som, med eller uten D-betegenselse og "smarte" 

strømforsyninger, tilbyr stadig bedre lydkvalitet 

i mer enn 2 kanaler. Fint for multikanal, 

men minst like spennende for potensialet med 

bi-amping og aktiv deling! 

Pris: Linn Ninka høyttaler: 

kr.14.000 pr. par 

Linn Chakra 2x200 watt forsterker 

kr. 28.600 

Linn Chakra 4x200 watter forsterker 

kr. 41.600 

(Linn Chakra 4x100 watter kr. 23.400) 

Aktive delefiltre kr.1200 pr stk.= kr. 4.800 

for Ninka 2 veis system

Musikkomtaler: 

Glimmer og gråstein 

– nesten bare godt norsk 

"Lars Lillo-Stenberg Synger 

Prøysen" 

Lars Lillo-Stenberg (Universal) 

Prøysen har blitt tolket og re-tolket og tolket igjen 

og igjen av et utall artister. Det har gitt oss noen 

virkelige klassikere som "Med blanke ark", hvor 

mange av Norges fremste artister tolker Prøysen 

– og ikke minst Håkon Paulsbergs "Jinter". 

Begge disse utgivelsene er både musikalske og 

lydmessige godbiter, som er obligatoriske i 

enhver cd-samling. 

Når Lars Lillo-Stenberg gir seg i kast med 

Prøysen er det grunn til å ha høye forventinger. 

Utgivelsen er et resultat av at Lars for 

noen år siden tolket Prøysen-sanger i teaterstykket 

"Kjæm æiller att" på Nationaltheatret. Lars Lillo- 

Stenberg, som er en særegen poet og musiker, 

burde ha det beste utgangspunktet for å lage sin 

egen versjon av Prøysen. Hans skolesangbok-prosjekt 

"O var jeg en sangfugl" og kjærlighetserklæringen 

"Oslo" viste at han virkelig evner å 

tilføre kjente og kjære sanger nye dimensjoner. 

Med sitt Prøysen-prosjekt lykkes han etter 

min mening enda bedre. Årsaken er at han er 

uærbødig nok til å bruke gamle og kjente 

sanger og melodier som springbrett til å 

skape sitt helt egne Prøysen-univers. At han 

lykkes har både med Lars Lillo-Stenbergs 

måte å synge og å fremføre tekster på – men 

også mye med de musikalske løsningene han har 

valgt. Han utnytter hele spekteret fra enkle gitararrangementer 

til relativt rockete låter i beste 

deLillos-stil. Lars Lillo-Stenberg retolker og utdyper 

de kjente melodiene til Finn Ludt, Bjarne 

Amdahl, Robert Normann og Johan Øyan ved 

å tilføre dem nye akkorder og kontraster. 

Språket leker han også med. Hans urbane 

tilnærming til hedemarksdialekten kunne falt 

igjennom og blitt en slags Frogner-jippo. Her 

oppleves det sjarmerende og skaper en ny 

dynamikk i tekstene. Utvalget av sanger er 

også etter min mening klokt. Han har av 

ulike årsaker styrt unna enkelte av Prøysens superklassikere. 

De han har tatt med er klassikere som "Blåklokkevikua", 

"Slipesteinsvalsen", "I Bakvendtland" og "Julekveldsvisa". Disse tolker 

han i nesten geniale nye versjoner. I tillegg har han valgt å ta med en 

del mindre kjent stoff – i den grad sanger av Prøysen kan sies å være 

ukjente. Resultatet er i alle fall at han tar oss med i litt ukjent 

Prøysenland og viser oss både Prøysens og sin egen storhet. 

Lydmessig er produksjonen helt på topp og utgivelsen har åpenbare 

audiofile kvaliteter. Alt i alt er jeg både ydmyk og takknemlig for denne 

utgivelsen. Ydmyk fordi jeg bøyer meg i støvet både for Prøysen og Lars 

Lillo-Stenberg, som begge er poeter og sangere som står som påler i 

det norske kulturlandskapet. Takknemlig fordi dette er en plate som jeg 

kommer til å spille om og om igjen, fordi den er en veldig bra utgivelse 

som føyer seg inn sammen med det ypperste av Prøysen-tolkninger. 

54 2/2006 

av Stein Arne Nistad 

nistad@gazette.no 

"Looking on" 

Tone Lise Moberg (Norcd) 

Tone Lise Moberg er for meg et ubeskrevet 

blad og selv om hennes debut ikke er 

oppsiktsvekkende så er den vel verdt å få 

med seg. Hun har en besnærende og innsmygende, 

ganske dyp stemme som er lett 

å like. Musikalsk plasserer hun seg i jazzland, 

men med tydelig forankring både i 

blues- og litt utvidet pop-land, der for 

eksempel Norah Jones og Diana Krall 

befinner seg. Låtmaterialet er med tre unntak 

cover- og standardlåter. Her finner vi for 

eksempel en ikke altfor spennende utgave av 

"Bye bye blackbird" og Stevie Wonders 

"Chan’s Song". Mobergs egne låter har 

åpenbare kvaliteter og faller fint inn i 

helheten. Bandet som betår av Stein 

Inge Brækhus, trommer, Torbjørn 

Hillersøy, bass, Eivind Austad på tangenter 

og Snorre Farstad på trompet bidrar til et 

flott og helstøpt musikalsk bakteppe. 

Produksjonen er svært god og lydmessig er 

det ingenting å utsette. Alt i alt er "Looking 

on" en respektabel og helstøpt debut som 

virkelig fortjener en sjanse i cd-spilleren. 

"Mira Mira" 

Mira Craig (Amigo) 

Mira Craig er hot. Med sitt usedvanlige 

vakre utseende og til tider lettkledde 

fremtoning kan hun lett havne i bimboog 

babe-klassen. Imidlertid har hun ubestridte 

kvaliteter både som artist og på det 

musikalske plan. Hennes debut er en spennende 

syntese av musikk fra flere kontinenter 

og sjangere. Her finner vi den japanske 

geishaen i låten "Dinner in Bed", karibiske 

undertoner i "Who Make Yuh", til den nordiske 

"Huldra I" hvor norske folketoner får en ny 

drakt – med en og annen woodoo-inspirert låt 

innimellom. 

Mira Craig er ellers en dame som styrer alt 

mer eller mindre på egenhånd. Hun hekler sine 

egne sceneklær, skriver sine egne låter og produserer 

sitt eget materiale. Som om ikke det var nok lager hun sine egne 

videoer. Det skal et stort talent til for å takle dette. At hun lykkes såpass 

bra er oppsiktsvekkende – selv om det nok er noe å trekke både her og 

der. Mitt største ankepunkt er det rent produksjonsmessige. Mira Craig 

vil så mye og etter min mening ville hun tjent på å de-komplisere en 

del av låtene sine. Arrangementene føles av og til litt i overkant – med 

et utall av elementer som i noen grad repeteres i de ulike låtene. 

Hennes kor på kor på kor på kor på kor-opplegg er også spennende 

men kanskje ikke på alle låtene? Og hun kunne tjent på og blitt korrigert 

vokalt. Hun synger bra – men har større potensial. Av og til fremstår 

hun også litt pompøs. Lydteknisk er det også naturlig nok noe å 

trekke. Utgivelsen er gjennomprodusert med kompliserte lydbilder som

av og til oppleves som komprimert med tendens 

til å mangle luft og dynamikk. 

Når det er sagt så står Mira Craig definitivt 

for en både særegen og oppsiktsvekkende 

debut. Hun er utvilsomt en av de 

mest talentfulle artistene vi har i øyeblikket 

– og hvor langt hun vil nå, har nok både 

med flaks og god markedsføring å gjøre. 

For Mira Craig har et talent som helt sikkert 

vil bringe henne til topps i Norge 

som R&B-dronning. Og det er ikke mye 

som skal til før hun også slår igjennom 

internasjonalt. Så stort potensial har 

nemlig denne jenta, som har et talent helt 

utenom det vanlige og "Mira Mira" er definitivt 

en utgivelse å sjekke ut. Jeg synes dette 

både er kult, veldig modig og forfriskende. 

"Ut av veggen" 

Henning Kvitnes (Amigo) 

Henning Kvitnes bruker ord som "verdslig 

godspell" og hevder at han ikke spiller 

Americano men Scandicana … Med "Ut 

av veggen" har han uansett levert en av 

sine aller beste plater siden han rocket 

med Young Lords og Saturday Cowboys 

for årtier siden. Albumet er en meget 

helstøpt affære båret frem av tekster godt 

over gjennomsnittet og med et lag musikere 

som virkelig får det til å fungere musikalsk. 

Begrepet Scandicana føles relevant nok, for 

her finner vi røtter både til skandinavisk, 

men også amerikansk roots- og tradisjonsmusikk. 

Radiohitten "Guttær" kan vel 

ingen ha unngått å få med seg og understreker 

nettopp røttene og den musikalske 

havna. Låten er en cover-versjon av 

Steve Earles «Pilgrim». Den flytter 

Kvitnes elegant rett til Halden og svenskegrensa. 

Resten av låtene står ikke 

noe tilbake for "Guttær". Utgivelsen fremstår 

meget gjennomarbeidet og her finnes 

det knappest feilskjær. I det hele tatt 

møter vi en Kvitnes som slår ut i full 

blomst. Og det føles befriende å høre 

tekster som på mange måter er både 

folkelige, upretensiøse - nesten på grensen 

til det banale. Likevel fungerer det! 

Det enkle er ofte det beste – og 

Kvitnes lever opp til dette både musikalsk 

og tekstmessig uten at det verken 

blir kjedelig eller patetisk. "Ut av 

veggen" fungerer rett og slett som konsept. 

Så kan en kalle det americano eller scandicana. Jeg kaller det 

enkelt og greit musikk. Bra musikk. 

"Good or goodbye" 

Rebekka & The Mysterybox (KKV) 

"Good or goodbye" som kom i oktober i 2005 er Rebekka Karijords 

andre album og er oppfølgeren til debutplata "Neophyte", som kom ut 

høsten 2003. Den høstet svært gode kritikker og en 

Spellemannsnominasjon som beste nykommer. 

Oppfølgeren er også vel verdt å få med seg. Denne platen er langt 

mer tilgjengelig og ikke fullt så eksperimentell. Platen har blitt til over 

en periode på 1 1/2 år og er laget sammen med "mysterybox" himself 

Peder Kjellsby. Han bidrar som produsent, trommeslager og låtskriver. 

Sammen har de lykkes med å oppfylle sin 

egen ambisjon om å skape en plate med kontrastfylte 

arrangementer, dynamikk og pendling 

mellom sårbarhet og styrke. Resultatet er 

en musikalsk reise, hvor hvert kutt både fremstår 

som et eget musikalsk univers - og samtidig 

glir inn i en spennende helhet. Tekstmessig 

rommer albumet et knippe kjærlighetssanger 

som Karijord selv hevder er skapt fra en absurd, 

surrealistisk, litt bisarr vinkel. Produksjonsmessig 

er det mye å glede seg over, både lyd – og innholdsmessig. 

Her finnes det mye lek med lyd og 

arrangementer uten at platen blir overlesset eller 

effektmakeri-preget. Karijord synger godt og 

står etter min mening ikke tilbake for Bertine 

Zetlitz, som jeg finner henne naturlig å 

sammenligne med – både av vokale og musikalske 

årsaker. I det hele tatt har jeg lite å 

utsette på dette albumet. Det er spennende, 

nyskapende og ikke minst tilgjengelig musikk 

som har både særpreg, karakter og mystikk. En 

av fjorårets virkelig spennende utgivelser. 

"Kong" 

Håkon Paulsberg (Via Music) 

Håkon Paulsberg ga i 1999 ut den fabelaktige 

Prøysen-platen "Jinter". Etter det har han vært 

på jakt etter et nytt poesiprosjekt. Jan Erik 

Vold ble gudfar til dette prosjektet, da han 

anbefalte Paulsberg å kikke litt på Georg 

Johannesens tekster. Dette ble innledningen til 

et prosjekt hvor Paulsberg satte melodi til et 

knippe av Georg Johannesens tekster. Rett før 

Cd’en skulle slippes kom den triste meldingen 

om at Georg Johannesen døde julaften. Men nå 

er Cd’en her og Kong har blitt en flott plate, hvor 

Paulsberg virkelig evner å yte Georg Johannesens 

dikt full rettferdighet. "Språket er klårt, skarpt, 

motsetningsfylt, forståeleg,» skriver Kjartan 

Fløgstad på coveret til platen. Det er krevende 

å ta fatt i poesi på dette nivået, men Paulsberg 

har skapt et flott musikalsk univers både på 

sine egne og Johannesens premisser – noe som 

er nødvendig dersom slike prosjekter skal fungere. 

Paulsberg synger flott og arrangementene er 

behagelige, varierte og til tider en smule melankolske. 

Denne platen vokser for hver gjennomspilling 

og befester sin posisjon noe som kjennetegner 

utgivelser, som er viktige og vil vare. Kong er en 

utgivelse som du fortjener. Den gjør deg rikere og 

klokere! 

"A taarab voyage " 

Dhow Crossing (Kulur & spetakkel) 

Hva skjer når en krysser både geografiske og musikalske 

grenser. Dhow Crossing er et ganske eksperimentelt prosjekt hvor 

musikere fra Zansibar møter folkemusikere fra Norge. I dette møtet 

oppstår spennende klanger og et konglomerat av musikalske uttrykksformer 

som skapes uten at det oppstår kaos. Her finnes eksplosive 

dynamiske anslag på strengeinstrumenter, som pirrer den musikalske 

ganen og gir oss ny forståelse av ulike kulturers musikalske uttrykk – 

samtidig som likheten også trer tydelig frem. Uttrykket oppleves som 

moderne, engasjerende og spennende – en slags world music i ordets 

egentlige forstand. Produksjonen er flott og musikken fremstår med 

dynamikk og intensitet og er virkelig noe å få med seg. 

2/2006 

55

Plateanmeldelser: 

Blått & rått Av Håkon Rognlien 

Vel… Saken er at det er bluestørke for tiden. Og siden jeg oppdaget at jeg satt 

på en del skatter av lydmessig karakter, kom jeg til at leserne sikkert er like 

barnslige som undertegnede, og derved liker plater med eksepsjonell lyd. 

Velkommen til Telarc og Heads Up! 

Joe McBride: Texas Hold’em 

HUCD3103 

Silkeglatt jazz med høy heismusikkfaktor. So 

what? Dette låter deilig, luftig og lekent. 

Musikerne er som seg hør og bør på denne 

musikkstilarten teknisk briljante, 100% in time 

og elegante i sin fremføring. Lite vokal her, men 

der den finnes er også den fremført med høy 

grad av perfeksjon. Joe McBride spiller altså 

piano og keyboards av diverse slag i tillegg til å 

synge. I det hele tatt en behagelig skive med silkeglatt 

innhold og lyd. 

Bona Fide: Soul Lounge 

HUCD 3108 

Bona Fide holder seg også til den elegante souljazzen 

omtalt på plata til McBride. Dette er 

akkurat like elegant, like silkeglatt og totalt 

sammenhengende hele veien. Herlig synthbass, 

utrolig strøkent lyd og musikkmessig. Dette flyter 

som bremykt ut av høyttalerne, og vil med 

høy grad av sikkerhet overbevise både leg og 

lærd om anleggets kvaliteter. Problemet mitt 

med denne type musikk er at det lett blir veldig 

stereotypt når man lytter på en hel skive 

sammenhengende. Men bevares det er stil og 

driv over dette. Har du sansen for musikkstilen 

er dette strålende kvalitet over både musikk, 

fremføring og lyd. 

56 

2/2006 

The 

Rippingtons: 

Wild card 

PKD-8527-2 

Nå, dette er en artig 

plate. Her er det klare 

røtter i latinomusikken, 

og det er paret 

med soul og jazz med 

en eleganse man sjelden 

bivåner. Totalt sett 

finner jeg denne skiva 

noe mer fantasifull og 

leken enn Bona Fide 

og McBride, slett 

ingen dum idé, for å si 

det sånn. Også dette 

bandet har en slik 

lettflytende eleganse 

som bringer tankene 

hen til fornemme 

hoteller i midtvesten. 

Men det er når de 

spiller latino de swinger 

klart mest. Høykvalitetsmusikk fra profesjonelle 

musikere, intet mindre. Lyden? Også denne 

har en silkeglatt eleganse i hele frekvensområdet, 

kort sagt behagelig og luftig lyd for gode 

anlegg. 

Freddy Cole: Merry-og-round 

Telarc cd 83493 

Savner du Nat "King" Cole? Vel, dine sorger er 

over. Freddy er Nat’s yngre bror, og han gjør ikke 

på noen måte skam på brutterns minne, for å si 

det som det er. Dette er eleganse og dyktighet 

på høyt plan. Noe av det mest fantastisk er 

dessuten at lyden på den Telarc-skiva går utenpå 

det meste av jazzplater der ute med sin luftige 

elegante og særs oppløste stil. Stilen her er 

helt og holdent den samme som storebror, 

vidunderlig blå og tilbakelent loungemusikk av 

ypperste kaliber. Blir du ikke i god stemning av 

dette anbefaler jeg beroligende midler, for så til 

de grader behagelig er dette at det knapt finnes 

ord. Telarc har skjenket oss en skatt! 

Soulive: Break out 

CCD-2302-2 

Disse karene er det ikke lett å bli klok på. Klare 

røtter i blues, men også disse flørter med soul 

og jazz på elegant vis. Men disse har et relativt 

heftig og swingende grunnkomp som gjør plata 

temmelig spennende til tross for at det i 

utgangspunktet kan virke litt stereotypt også 

dette. De har med seg spennende gjesteartister 

som Chaca Khan, Ivan Neville og Corey Glover, 

for å nevne noen, så dette er et realt stjernelag.

Hele veien krydres musikken av sprelske påfunn 

og vitalitet. Lyden er moderne og meget godt 

innspilt, feite synthbassklanger gjør dette til en 

ren maktdemo på et godt anlegg. Er du sugen 

på elegant fusion er dette et meget bra sted å 

begynne! 

Sound and vision sampler 

Telarc sacd-63012 

Sampler med full surround fra SACD. Strålende 

utvalg fra Telarcs eter hvert store katalog. Dette 

er så vel lyd som musikk i toppklasse, en rad av 

swingende og heftige rytmer fra toppartister 

som Al Di Meola, Eric Bibb, The Manhattan 

Transfer, Oscar Peterson…..ja dere fatter poenget. 

Dette er i grunn en sånn må-ha skive. En 

rekke høydepunkter med tidvis nesten ubeskrivelig 

strålende innspillinger. Det som er så bra 

er at Telarc her har samlet en rekke låter som 

ikke er så totalt uten sammenheng at du ikke 

gidder å høre hele plata. Sant nok er det visse 

sprang her, men dog ikke større enn at det er 

fullt ut akseptabelt. Nå skal det innrømmes at 

undertegnede kun har hørt CD-laget, men med 

den lyden de kan varte opp med der, så er det 

bare å si til eiere av fullblods SACD-oppsett: 

Gled dere! 

The Absolute sound, Telarc classical 

SACD sampler 

Telarc sacd-60011 

Wow! Denne satt i sikringsbokse, kan en si! Her 

har altså vår alles guru Harry Pearson fra magasinet 

"The Absolute Sound" gått i kompaniskap 

58 2/2006 

med Telarc, og funnet fram de heftigste innspillingene 

for hi-fi’n vår. Det er en sann glede for 

meg å meddele at HP er like barnslig som oss 

andre! Han elsker masse smell og pang, feit 

bass og eksplosive låter. Alle disse 14 låtene er 

en orgie i deilig og dynamisk lyd med forbilledlig 

klang. En av de beste klassiske samplere jeg 

har hatt hendene borti, rett og slett. For ikke 

nok med at lyden er førsteklasses (minst!), så er 

jo også fremføringene så å si uten unntak vitale 

og heftige så det holder. Vedlagt finner vi dessuten 

en liten booklet som gir god innføring i de 

enkelte uttakene, mye å lære for hi-fi-interesserte! 

Ja dette var saker, alle som har et forhold til 

enten klassisk musikk eller gode innspillinger 

har alt å tjene på å hanke inn denne vidunderlige 

skiva! 

Transjoik: Uja Nami og Bewafá 

Vueilie VUCD 802 og 803 

Vidunderlig worldmusikk med sterke stemninger 

fra alt du kan drømme om av inspirasjonskilder. 

Men med sterkest røtter i samisk tradisjon, så 

vidt jeg kan bedømme. Frode Fjellheim er driving 

power bak dette prosjektet, og mens Uja 

Nami er innspilt i lag med Roger Valstad ved 

flere lokaliseringer i Trøndelag, er Bewafá like så 

godt festet til tape i Lahore i Pakistan! Dette er 

herlig musikk, for å si det kort, det er stemningsbilder, 

intensitet og uendelighet i hver 

strofe. Dessverre gir all denne herligheten også 

en viss begrensning, for det blir faktisk litt i 

særeste laget å høre hele skiva på strak arm. 

Men før du går i metning er dette vidunderlig, 

meditativ musikk av meget høy kvalitet. Disse 

blir uansett ikke hyllevarmere i mitt cd-rack, 

såpass kan jeg fastslå. Det er noe med denne 

stemningen…. 

Lydmessig er dette mest på det jevne i grunn, 

men absolutt bestått, selv under vårt kritiske 

blikk. 

Frode Fjellheim: Aejlies Gaaltije 

VUCD801 

Dette er rett og slett en komposisjon basert på 

en sørsamisk liturgi, komponert av Fjellheim tilbake 

i 1995. Og dette er altså noe av det 

vakreste jeg har hørt! Det er så utrolig stemning 

og eleganse over dette produktet at det bare 

vokser inn på deg, sakte, men usvikelig sikkert. 

At religiøs musikk kunne høres sånn ut, var jeg 

da helt uvitende om! Det er kort sagt lite å tilføye. 

Nytelse er ordet. 

Lyden er bra, ikke det beste jeg har hørt , 

men med slik musikalsk skjønnhet, er det ikke 

så farlig heller! 

Har dere problemer med å få tak i ovenstående 

skiver, forsøk www.mudi.no for de øverste 

skivene, og www.vuelie.com for transjoik-skivene.

Ikkeno’ betyr noe! 

Hei alle dere religiøse frender som sitter der 

mellom høyttalerne foran husalteret. De blå dioder 

ser deg, en ukritisk troende, dypt inn i øynene med 

hypnotiske kraft; og suger deg med inn med sin 

bedragerske framferd. 

Jeg har et dyptfølt budskap til dere, mine frender: Vend om, vend 

om! Dere er hjernevasket, og driver som hjelpeløst drivgods i salgsargumentenes 

ubendelige understrømmer. Helt konkret har det seg 

nemlig slik at ikke noe av det du tror på stemmer. Kabler er like. Helt 

like. Uansett hva prislappen sier. Komponentene inne i apparatet er like 

også. 230 V er 230 V, tro aldri mer noe annet. Noen har målt det, og 

noen vet hva de snakker om. Og rør forvrenger bare, det er derfor de 

låter så bra….Og høyttalerne har i grunn ikke så mye å si. Driv dem 

med en sterk nok forsterker (sterk altså, ikke "god", for det er ingen 

som er bedre enn de andre, uansett). 

Cd-spillere er så å si like for øvrig. Så det behøver du ikke bruke mye 

penger på. Selv de slim-line sakene de selger hos Obs! er like gode som 

Electrocompaniets CD-spiller. Om du skulle komme til å tro motsatt i en 

Det er godt med slike enkle, lettfattelige 

og presise angivelser av virkeligheten! 

direkte sammenligning, er det bare fordi den som låter best 

(Electrocompaniet) har høyest utgangssignal, og derfor spiller høyest. Og 

da tror du at den er best. 

Ja, den senere tids oppvåkning i de teknisk-vitenskapelige miljøer har 

i sannhet satt en del interessant på kartet. Mulig jeg skulle ha sagt teknisk-konservative 

miljøer, forresten. For jeg synes å ane en klar tilbakegang 

til den tid da vitenskapen visste alt. Den gangen (på 60-tallet) kom 

morsmelkserstatningen på markedet, for eksempel. 

På denne tiden var det også konsensus om at kabler, forsterkere et al, 

i det store og det hele var like. Men så kom voodoofolket og satte griller 

i hodene våre ut over på 70-tallet med sine skamløse påstander om at 

det fantes noen greier som var bedre enn det andre! Selvsagt måtte jo 

dette føre til anarki og kaos. Siden den gangen har jo vi stakkarer svevet 

i vår religiøse misoppfatninger om at enkelte anlegg låter bedre enn de 

andre. Tøv og tant, og nå har vi heldigvis funnet det ut. Målinger kommer 

omsider atter til heder og verdighet, slik at vi kan komme på sporet 

av sannheten igjen. På denne måten slipper vi å bry oss om alt det vi 

har blitt narret til å tro på opp gjennom årene, og kan nå igjen begynne 

å kjøpe forsterker etter effekt og høyttalere etter liter. Det er godt med 

slike enkle, lettfattelige og presise angivelser av virkeligheten! 

Jeg kan ved hjelp av den uvurderlige og nesten glemte kunnskap nå 

altså avsløre hvorfor klokkeradioen spiller så mye dårligere enn hi-fi 

anlegget i stua. Det er fordi klokkeradioen har forsterker med effekt på 

ca 1 x 0,8 W, og høyttalerstørrelsen er nede i ca 0,15 liter! Det må jo 

låte kjipt, det! Øk effekten til 200W og høyttalerstørrelsen til ca 100 

liter, og pipa får en annen låt, skal jeg si deg! 

Jo, dette er tiden for å takke våre trauste vitenskapsmenn og - 

kvinner! At noen av dem faller for fristelsen til å leverer litt kreative 

resultater innen medisinsk forskning og sånt får vi bare se litt stort på. 

Kanskje også noen av disse er litt forvirret etter 40 år med sterkt individualistiske 

strømninger i folket? Men nå, når målingene igjen er sannheten, 

kan forskerne slappe av. Ingen grunn for å finne på noe lengre! 

Så 2006 er året vi alle har ventet på. Det er bare å velge et design du 

liker.. nei et design kona di liker, mener jeg, så kan du sove rolig. For inni 

er de like, uansett hvor forskjellige de later som på utsiden (ikke konene; 

forsterkerne!). Les det vedlagte måleblad, og få svaret på alle dine 

spørsmål. Og om du skule få tilbakefall etter et besøk hos en kompis 

med rørutstyr, så får du trøste deg med en flaske vin. Virkningen av den 

kan i hvert fall måles! Hilsen onkel politi! 

-Hauk 

2/2006 

59

Musikkomtaler: 

Nytt fra gamle jazzhelter 

Saksofonisten John Coltrane er ikke bare 

en legende for jazzfrelste. En viss mangel 

på gudetro ser ut til å være utbredt blant 

oss. Kanskje det er derfor Coltrane faktisk 

er mer en musikalsk gud i billedlig betydning. I 

USA skal det visstnok være et par dusin mindre 

menigheter basert på Coltrane og musikken 

hans. "Trane" ble på sine eldre dager selv ganske 

religiøs, noe for eksempel den fantastiske 

"A Love Supreme"-innspillingen bærer preg av. 

Jeg forstår disse menighetene så vel. De lar 

seg nok inspirere av det Coltrane var influert av 

i sine senere år, men enda viktigere var at han 

først og fremst var en ekstremt dedikert og målbevisst 

musiker. Trane jobbet og levde som en 

maskin. Denne enorme innsatsen gav resultater. 

Coltrane ble en av de hovedansvarlige i å utvikle 

jazzen videre fra 1957 til 1966, omtrent et år 

før sin alt for tidlige bortgang i 1967. 

Så langt er alt dette gammelt nytt. Det fine er 

at det fremdeles dukker opp innspillinger få eller 

ingen har vært borte i tidligere. Ett flott eksempel 

er det nylig utgitte liveopptaket fra Half 

Note-klubben i 1965 – "One Down, One 

Up". 

Her hører vi, over to skiver, John Coltrane 

Quartet i sin mest utviklede og antagelig beste 

periode. For utrente ører blir dette sikkert i 

meste laget. Når "Trane" fyrer av en av sine 

kvarterlange soloer i sedvanlig virtuos og ultraintensiv 

stil, klarer ingen å forholde seg likegyldige. 

Legg til Elvin Jones´ muskuløse traktering 

av trommene og McCoy Tyner og Jimmy 

Garrisons suggestive spill på piano og kontrabass, 

så er klinten og hveten for lengst skilt. De 

fleste vil antagelig trekke seg vekk, rystet, fortumlet 

og forundret, men for noen få av oss blir 

dette kimen til en livslang spire. 

Herved har du en idé til neste gang du er i 

det søkende hjørnet, men vi tilråder sterkt prøvelytting 

før kjøp. Lydmessig er det heller lite å 

hente her. Svært lite, faktisk. Således kan det 

kanskje være en enda bedre idé å starte med et 

60 

2/2006 

av studioalbumene fra samme selskap, 

Impulse!. De har jevnt over god lydkvalitet, 

enda så gamle de er. 

Nytt og bedre? 

Helter er som oftest skoledannende. I de senere 

år har det dukket opp en haug tributinnspillinger 

og innspillinger med heltenes komposisjoner. 

Det er mange forbrukere som kun kjenner heltene 

gjennom disse nye innspillingene. En litt 

merkelig innfallsvinkel, får man si, for det fins 

gjerne mange originalinnspillinger å ta av. Det 

gjelder i hvert fall for Trane, og de som lytter til 

innspillingene hans vet at det nesten alltid blir 

for store sko å fylle. 

Jeg har i det siste lagt øre til en Propone-inn- 

spilling (PCD 083), Cool Train, Tolonen plays 

Coltrane, hvor den finske jazzfusion-gitaristen 

Jukka Tolonen spiller coltranemelodier. Sammen 

med sine øvrige finske musikere fremstår 

Tolonen et virkelig fremragende jazzrockband. 

Et halvakustisk, får vi si. Tolonen trakterer sin 

elektriske gitar på en mesterlig måte, og lydbildet 

preges også mye av Joonas Haavistus elektriske 

piano. 

Disse guttene er som nevnt meget gode. De 

viser også hvor godt melodimateriale Coltrane 

komponerte, men for Coltrane-vante ører mangler 

likevel den siste lille rest villskap og originalitet. 

Vi har liksom hørt det før. Selv etter førti år 

er ikke Tolonen & kompani i nærheten av den 

visjonen og den rå energien Coltrane formidlet. 

Ingen heltestatus altså, men Tolonen er en dyktig 

kopist som kler opp Coltrane med nåtidens 

lydbilde. For dagens unge ører blir kanskje elgitar 

og elektrisk piano litt retro, det også. 

Fersk heltedåd 

fra gammel kjempe 

Jøss, er det mulig? Vår gamle helt Wayne 

Shorter har med sin nye utgivelse, Alegria, 

av Tore Dag Nilsen 

levert noe så sjelden som et vaskekte mesterverk. 

Nesten alt har i vår postindustrielle alder 

blitt så trygt, kjedelig, etablert og polert at vi 

stort sett ikke hører noe egentlig nytt lenger. 

Alegria er en miks av Shorter-komposisjoner 

og vellykkede arrangementer av klassisk musikk. 

Det sistnevnte blir ofte verken fugl eller fisk, 

men Shorter er en ytterst dyktig og godt skolert 

herre som har kapasiteten til lykkes på området. 

Han mangler heller ikke det søkende. Her viser 

han at han fremdeles besitter eksperimenteringslyst, 

snert og villskap nok til å prestere noe 

som høres originalt ut. Plukker man denne innspillingen 

fra hverandre, er nok ingen av bitene 

egentlig nye, men helheten virker så frisk, vital 

og rik på visjoner at jeg er sikker på at vi her har 

en innspilling som blir en fremtidig referanse. 

Dette er kanskje ikke jazz for begynnere, men 

hør bare på inderligheten i cellospillet i Heitor 

Villa-Lobos´ Bachianas Brasileiras eller det høytflyende 

sopransaksspillet til sjefen i åpningskkuttet. 

Det sistnevnte nikker ganske sikkert 

Coltrane himself anerkjennende til, oppe fra den 

gylne skyen han sitter på. 

Alegria er uten svakheter. Shorter har med 

seg et A-lag av musikere, lydkvaliteten er helt 

glimrende (saftig og stram bass, renhet, åpenhet, 

fint lydbilde etc.) og utgivelsen (Verve 543 

558) har vid distribusjon. 

Her er neste ukes handlingsplan: Gå inn i en 

platesjappe, still musikkmikroskopet ditt på full 

oppløsning og lytt grundig på dette her! Så skal 

vi se om vi ikke er enige. Jeg er farlig nær å 

utrope dette til årets beste utgivelse, og i skrivende 

stund er vi ennå ikke ferdig med årets 

første måned. 

Den svenske musikkskatten 

Jazz på svenska er obligatorisk for alle kulturelle, 

musikkinteresserte og dannede mennesker. 

Dessuten er det vidunderlig musikk. Det er simpelthen 

et regelrett mesterverk i avdempet, 

minimal, melodiøs og stemningsfull musikk.

Denne milepælen ble spilt inn i to runder i 1963 

og 1964. På flere måter er dette en svært enkel 

affære. Jan Johansson på piano, med hjelp av 

George Riedel på bass, tolket svenske folkemelodier. 

Enten vi er klar over det eller ei har vi alle et 

forhold til denne bemerkelsesverdig talentfulle 

svenske musikeren og komponisten. Dersom du 

skulle ha unngått å høre Jazz på svenska, så 

kjenner du i hvert fall noe av musikken hans 

gjennom Pippi Långstrump. Sverige har fostret 

bemerkelsesverdig mange helter på utøversiden, 

og Johansson rakk å bli en av dem før han 

omkom i en trafikkulykke, kun trettisyv år gammel. 

Årsaken til at vi tar opp Jazz på svenska nå, 

er at den har blitt gjenutgitt i 2005, med en 

skikkelig god remastring. Jeg må vel tilstå at jeg 

aldri har hørt Jazz på svenska over et virkelig 

godt oppsett før. Lyden på innspillingen har virket 

så avrullet i toppet og veik og ullen at det 

ikke har fristet. 

I tekstheftet til 2005-gjenutgivelsen loves det 

at "den glassklare lyden nå for første gang yter 

musikken full rettferdighet", og jeg må nokså 

sjokkert gi dem rett i det. Et visst fall i diskanten 

kan fremdeles spores, men det er virkelig moro 

å få en aldri så liten følelse av å ha fått 

Johanssons flygel inn i stua. Prøv det. Vi garanterer 

at du aldri blir ferdig med denne innspillingen. 

Heptagon Records HECD-030S 

Norsk jazzhistorie 

Vi har da noen helter, vi også. Oslo Jazz Circle 

har tidligere i samarbeid med Gemini Records 

utgitt syv skiver med historiske opptak av norske 

jazzmusikere. Nå har det kommet to nye, og 

med albumet som tar for seg swingsangeren 

Cecil Aagaard bydes vi på opptak som ikke 

gjør skam på betegnelsen historisk. GMOJCD 

9911 er satt sammen av et norsk radioopptak 

fra 1939 og fire 78-innspillinger foretatt i 

København i 1940 og én i Stockholm i 1941. 

Jeg har tidligere stadig støtt på tekst om 

Aagaard, men aldri hørt noen opptak. Han var 

visstnok Norges ukronede swingkonge på 

1930- og 1940-tallet, og var både i fysisk og 

musikalsk forstand svært lik Fats Waller. 

Gammel swing er kanskje ikke noen dagligdags 

musikalsk kost for mange av våre lesere, 

men for de som anskaffer seg denne skiven er 

det mye humør, nostalgi og historisk interessant 

i vente. Og ikke minst god musikk. Virkelig god. 

Aagaard var tydeligvis en svært dyktig sanger 

med en kremete stemme, og musikken swinger 

voldsomt. Med tanke på at dette dreier seg om 

svært gamle 78-overføringer er lyden meget 

respektabel også. Den har selvsagt tydelige 

begrensninger, men er langt fra plagsom. Det 

vitner om godt restaureringsarbeid. Blir dette 

årets mest sjarmerende CD-utgivelse? 

For noen er man nesten ikke seriøs hvis man 

skriver om musikk som overnevnte swingskive. 

Dem om det. Hvis man er ute etter mer "hardcore" 

og samtidig jazz, får man en god dose av 

det fra dobbeltskiven "Oslo Jazz Circle presents 

Erik Amundsen". Han var faktisk en av 

Europas bedre bassister i mange år, helt til et 

hjerneslag satte ham ut i pensjonistenes rekker 

for fire år siden. 

For tiden er han mye omtalt i media. Det har 

nylig vært holdt en stor konsert for ham på 

Cosmopolite i Oslo. Denne dobbeltskiven får 

mye ros, og høres titt og ofte på radio. 

For en genuint jazzelskende nordmann/kvinne 

er denne utgivelsen helt sentral. Den består av 

en drøss forskjellige opptak foretatt fra 1956 til 

1992, med et helt overveldende galleri av fremragende 

musikere og sangere. Jeg har ikke plass 

til å utbrodere de musikalske høydepunktene 

her, til det er det alt for mange. Amundsen selv 

står for mange av dem. 

Mange av opptakene stammer fra 

Amundsens egen båndopptaker, og lydkvaliteten 

varierer endel, men igjen er ingenting dårligere 

enn at det er godt anvendbart, og lyden er godt 

restaurert. 

Vi hører forresten titt og ofte at diverse opptak 

er for gamle eller dårlige til at det er noe 

vits i å lytte til dem over skikkelige anlegg (se i 

Johansson-omtalen). Det man da egentlig forteller 

er at anlegget har for dårlig oppløsning og 

feil klangbalanse. Anleggene våre er gode når 

det gjør godt å høre på både nye og gamle innspillinger. 

Anleggene er egentlig ikke gode før 

både teknisk høyverdige så vel som teknisk 

begredelige innspillinger kun vurderes etter 

musikkmessige kriterier. Vi får ha dét i minnet 

neste gang vi legger ut om kravstort utstyr, analytiske 

komponenter osv…

Budsjett: Arcam Solo: 

62 

Arcam Solo – britisk 

nybrottsarbeid! 

Etter overraskelsen i form av Audio Pro Stereo One i 

forrige nummer, er det på tide å kvitte seg med noen 

fordommer. Det er bare å innse – noe har skjedd i 

"hi-fi jungelen". 

Av Anders Rosness 

Ekte Hi-Fi må ikke nødvendigvis lenger 

være verken stort, stygt, uhåndterlige 

eller ha kjøling som air condition anlegg. 

Det ser vi stadig flere eksempler på. Selv 

i hi-fiens hjemland, England, hvor design og 

betjeningsvennlighet blant entusiastene nærmest 

har vært ansett som mistenkelig, er fokus 

nå snudd mot helt nye og ytterst smakfulle 

kreasjoner. Spørsmålet blir om det er total 

"sell-out" fra en døende bransje - en ny tonedøv 

generasjon med ingeniører som har overtatt 

R&D (research & development), eller rett 

og slett de allestedsnærværende kyniske blåruss 

som en gang for alle skal bevise at folk 

2/2006 

ikke hører forskjell - uansett. Fidelity tar ansvar 

– og tester lekker hi-fi. Som konkurrent til forrige 

nummers komplett anlegg fra Audio Pro, 

må vi dog forvente en del mer av Arcam Solo. 

Prisen er oppe i 13 laken, og selv med DAB 

mottaker, klokke og alarm samt et rålekkert 

kompakt og symmetrisk design, må det være 

budsjettreferansens lydmessige kvaliteter som 

blir målestokken. 

Må hi-fi komponenter 

være stygge? 

At hi-fi lyd, lekkert design og fornuftig pris går 

opp i en høyere enhet er nemlig noe også vi i 

Fidelity vil bifalle. Dette påstås å ha vært målsettingen 

for en av de britiske øyers mer velansette 

produsenter – Arcam – med deres inte- 

grerte Solo. Med mye åtgaum og diverse priser 

i bagasjen lander den på mitt hi-fi rack – full 

av eleganse og selvtillit. Utvilsomt lekker og 

lettbetjent, kompakt og solid. I Solo har man 

samlet en CD-spiller (Visstnok en Arcam CD 

73), en analog og en digital DAB radiodel, en 

fjernstyrt kommandosentral med mange inn og 

utgangsmuligheter samt en to kanals forsterker 

av fornuftig kvalitet. Det postuleres at den ikke 

gjør skam på Arcams gode rykte når det gjelder 

lydkvalitet – og det er i tilfelle en bragd til 

Solos "veiledende" pris på 12 998.-. Dermed 

utgjør den et perfekt utfordrer til vår budsjettreferanse 

som vi som kjent har priset til kr. 20 

000 totalt – kr. 7000.- til høyttalere og kabler 

gir en god del muligheter! Utseendemessig vil 

Solo i mine øyne vinne overlegent, og utstyrsmessig 

og betjeningsmessig er det ren knock 

out! At den tar minimal plass i hylla og kan 

fylle en rekke funksjoner i fremtiden gir den 

ytterligere poeng.

Husets nye sentralenhet 

Umiddelbart må det fastslås at Solo har den 

rette utstråling av lekkert design og tillitvekkende 

utførelse. Jeg faller fullstendig for dens 

lille frontlogo som er lekkert integrert med stereo 

inn og utgangssokkel for hodetelefon og 

programkilde. Med den massive fronten med 

buer på endene, det symmetriske layout og 

dens tyngde på snaut 8 kg, framstår Solo som 

elegant og diskret. I hvert fall til man skrur den 

på. Man kan jo mene hva man vil om den kraftige, 

etter hvert så moteriktige blåfargen som 

alle komponenter nå har tatt i bruk. Solo forteller 

i hvert fall i klartekst mer enn man trenger 

å vite. Her skal man for eksempel ikke være 

i tvil om at det er Arcam som er produsenten. 

Det sier den fra om hver eneste gang du skrur 

den på! For oss med stadig mer redusert syn er 

det dog deilig med et såpass stort og tydelig 

display, selv om en avbryter kunne vært ønskelig 

noen ganger. (Slik som Abrahamsen så viselig 

har utstyrt sin nye sluttforsterker med!) 

Alle knapper på fronten er like, og det er 

seks på hver side av displayet. Noe må være 

gjort riktig, for å betjene Solo er ganske liketil 

til tross for en helt egen layout. Utrustningen 

er det heller ikke mye å utsette på: Mini - jack 

inn og utgang på fronten er åpenbart et bra 

sjakktrekk – svært brukervennlig for et sentralt 

plassert styreanlegg for husholdninger på vei 

inn i et nytt årtusen. Det samme må sies om 

DAB-radio – "ja, takk begge deler", har alltid 

vært en smart leveregel! Påskrift som Menu, 

Info og OK lyder kryptisk men er temmelig 

selvforklarende for en uten knappeskrekk. 

På baksiden finnes 4 linjeinnganger, tape 

out, pre out og en zone 2 utgang for multiroms 

oppsett. Som supplement til denne fins 

også en RS232 seriell port som gir mulighet for 

integrering i et fullt automatisert opplegg. En 

digital utgang (TOSLink) og tre elektriske fjernstyrte 

utganger med ekstra 12Vavbryter sikrer 

muligheter for integrasjon til ekstra apparater. 

Med Solo har Arcam lagt det meste til rette for 

å bruke den som sentralenhet for musikk i 

hjemmet – nå eller engang i fremtiden når 

behovet melder seg. En liten innrømmelse før 

lyttetesten: Jeg testet aldri alarmfunksjonen – 

men klokken så ut til å fungere utmerket. 

Men låter det bra? 

Så langt må vi konkludere med at Solo er et 

velutstyrt, lekkert, lettbetjent og tillitsvekkende 

apparat som virker godt rustet for mange års 

trofast bruk. For oss i Fidelity er det lydkvaliteten, 

først og fremst fra CD som har vært i 

fokus i testperioden. Som produsent av bla. 

svært vellydende CD-spillere og integrerte forsterkere, 

forventet vi at man i dette apparatet 

skulle komme opp på nivå med separate komponenter 

i prisklassen. 

DACen i spilleren er en 24 bits Delta Sigma 

fra Wolfson, for øvrig samme konvertering som 

benyttes til avkoding av DAB-signalene. 

Forsterkeren leverer 2 x 75 Watt kontinuerlig, 

men siden det er oppgitt i 4 ohms impedans 

ved 1 kHz, vil jeg tippe at den leverer rundt 50 

W i 8 ohm – i fullt frekvensområde. Vekten 

tyder på at trafo og strømforsyning er grei nok 

– i hvert fall til prisen, dette er som forventet 

fra en såpass profilert produsent. 

Høyttalerne vi testet med var Patos Lyric 302 

mkII og Patos Basic 410. Arcam produserer 

også Alto til Solo, men disse var dessverre ikke 

tilgjengelige til testen. Kablene var Kimbers 

Kwik 12 og Tara labs Prism Omni III, som fungerte 

bra med Solo. 

Førsteinntrykket var klart positivt. Solo går til 

verket med stor entusiasme og spilleglede. Det 

er lett å trives med den litt "feite" lyden, den 

er uttrykksfull og fokuserer på en mystisk måte 

på solisten, det være seg vokale eller instrumentale 

utgytelser. Katie Melua får full oppmerksomhet 

i stua – men etter noe spilling og 

forskjellig musikk begynner man å gjenkjenne 

noen små lydmessige uregelmessigheter. 

Perspektivet er bra fra venstre til høyre, men 

kunne helt klart hatt mer dybde. Lydbildet flytter 

seg litt langt fram, og kommer noe nærmere 

enn man er vant med. 

Her er masse detaljer, men tonalt sett er det 

ikke helt nøytralt. Diskanten er og blir noe 

fremhevet. Med for eksempel Tara Labs høyttalerkabler 

roes dette noe ned, men det kan ikke 

elimineres med høyttalerkabelen alene. Mye 

tyder på at CD-spilleren er virkelig bra her, og 

at det er forsterkeren som preger lyden mest. 

Jeg har en mistanke om at den er lydmessig tilpasset 

sine stativhøyttalere Alto; det forklarer 

2/2006 

63

jo at gulvstående høyttalere (som i vårt referanseanlegg) 

gir den problemer. På noen innspillinger 

er dette ikke kritisk, men innimellom går 

det temmelig galt. Problemet blir aksentuert i 

crescendoer og ved større dynamiske utladninger. 

Forsterkeren har rett og slett begrensede ressurser; 

jeg har hørt mer nøytrale og uberørte 70 

watts forsterkere, for ikke å si 50 W, enn dette. 

For å trekke fram en til under kr 5000 – Thule 

IA60 vår gamle favoritt, og en verdig og rimelig 

konkurrent. 

Innenfor fornuftige grenser, med en høyttaler 

64 

og kabel med litt avrunding i topp og bunn, 

spiller Solo svært hyggelig. Den er litt lys, men 

blir aldri direkte spiss eller påtrengende – til det 

er oppløsningen rett og slett for god. Slik sett er 

det ingen tvil om at dette er et ekte hi-fi produkt. 

Det relativt høye detaljeringsnivået kler 

mange plater, og den før omtalte entusiastiske 

lydkarakteren er langt å foretrekke framfor mye 

kjedelig og "riktig" musisering som en del "hifi" 

forsterkere preges av. Bassen går faktisk 

svært dypt, men glipper derfor også taket en 

gang i blant. Solo vil fryktelig mye – og når det 

Budsjett: Cayin 156 B integrert: 

En knallperle! 

Himmel og hav – her får man dynamikk 

for pengene! Cayin går til verket som en 

forsterker man vanligvis må betale opptil 

flere kilokroner for. De siste par månedene har 

budt på dynamiske overraskelser som budsjettanlegget 

aldri tidligere har vært i nærheten 

av. Den søte juletid ble preget av til dels intensiv 

musikkavspilling, og det er en glede å 

melde etter et par måneders bruk at Cayin 

bare forsterker det positive inntrykket jeg 

umiddelbart fikk og meldte 

om i forrige nummer av 

Fidelity. Den har massevis av 

muskler, den er detaljert og 

åpen, og den kan rocke! 

Sammen med Cambridge og 

de opprinnelige Patos Basic 

410 er det bare å gi seg 

over – dette er et anlegg 

med bøttevis av spilleglede! 

Men et lite forbehold: 

Etter å ha levd med 

denne forsterkeren noen 

måneder er det på tide å 

bidra med et lite tillegg til 

testen i forrige nummer – og 

2/2006 

noen forbehold som har dukket opp underveis. 

Først og fremst gjelder det den usedvanlige 

høye følsomheten på linjeinngangen. Det er litt 

sært å måtte være så forsiktig med volumkontrollen 

– med fjernkontroll er enda vanskeligere 

å få justert nivået helt presist. 

Dessuten er budsjettreferanseanlegget noen 

ganger i overkant entusiastisk. Det er ikke alle 

innspillinger som kler å få sine rytmiske elementer 

til de grader eksponert. For eksempel 

kan man lure på om basstrommene, for 

eksempel. på Katie Meluas siste CD egentlig er 

ment å komme så til de grader i fokus. 

Cambridge gir en dyp bass som står i et ube- 

går bra er den virkelig bra. Vår lille billigfavoritt 

Tannoy Fusion 1 vil garantert fungere godt med 

Solo. Da vil også prisen holde seg rundt kr. 

15000 inkludert Kimbers installasjonskabel – og 

det for et komplett og framtidsrettet – og ikke 

minst lekkert og diskret anlegg med både digital 

og analog radiodel. Fidelitys lille budsjettanlegg 

fra forrige nummer (Creek A50i, Fusion 1 og 

Cambridge Azur 640) til rundt 10 000 har i Solo 

en mange hakk lekrere konkurrent med 50% 

høyere pris, men med mer enn 50% flere muligheter, 

inkludert radio. Men like lekker og lettbetjent 

som Arcam blir det langt i fra! 

Konklusjon 

Arcam Solo har en rekke positive egenskaper til 

en særdeles realistisk pris og vil vinne alle 

damers hjerter i konkurranse med alle budsjettanlegg 

vi i Fidelity klarer å tenke ut. Men når 

det gjelder lydkvalitet alene, må man i det minste 

finne mindre krevende høyttalere enn hva vi 

har til disposisjon. Akilleshælen i dette komplette 

minianlegget er ikke uventet den innebygde 

forsterkeren som er litt svak og blodfattig. Men 

ærlig talt; som et sekundæranlegg i finstua eller 

på soverommet – gjerne også som et meget 

akseptabelt lydanlegg til flatskjermen – er dette 

svært nær optimal lydkvalitet for prisen. 

Pris: Arcam Solo kr. 12.995,- 

Importør: Akustikk 

gripelig misforhold til dens pris, og Cayin 

bremser den overhode ikke. I forhold til 

Electrocompaniet ECI-4, som er min integrerte 

referanse, er det ro og mer orden som mangler. 

Sist, men ikke minst – jeg hater det sterke blå 

lyset. Riktignok matcher fargen både 

Cambridge og en rekke andre av dagens komponenter, 

men litt mer diskresjon kunne vært 

på sin plass! 

Pris: kr. 6.495,- 

Importør/forhandler: 

Norsk Audio Teknikk.

Budsjett: Marantz CD5001 OSE: 

CD5001 OSE er den andre Marantz spilleren 

som har tatt opp hansken fra 

Cambridge. Forrige gang dreide det seg 

om en særdeles trivelig gjengiver, men 

en som dessverre sprengte budsjettet for vårt 

budsjettanlegg. Nå har vi altså funnet en rimeligere 

utfordrer, og etter loven om stadig bedre 

lyd for færre penger, har den kanskje en sjanse? 

"In the right corner" 

Utførelsen til prisen trenger ikke denne 

Marantz-spilleren å skamme seg over. Azur 

640C er ingen tungvekter, og Marantz virker vel 

så solid. Den veier 4 kg - helt greit til prisen. 

Dessverre har ikke Marantz avtakbar nettkabel 

– det har Azur – og det anser jeg som viktig 

pluss for ethvert hi-fi produkt. 

Min erfaring er at begge disse spillerne profiterer 

på et godt underlag – derfor har jeg plassert 

dem på spikes i mitt Target rack - anbefales. 

Marantz 5001 OSE er ellers utstyrt som det forventes: 

På baksiden har den både optisk og 

elektrisk digitalutgang – akkurat som 

Cambridge. Nå er det kanskje ikke drivverkene 

som er disse spillernes beste side, men allikevel. 

En ting må jeg skynde meg å nevne – Azur 

640C lider av noe mekanisk avspillingsulyd som 

kan være generende ved sart musisering, en 

liten skjønnhetsplett i alt skrytet. Marantz er 

derimot deilig tyst. 

For å fullføre den fysiske sammenligningen 

må jeg bare konkludere med at jeg foretrekker 

fjernkontrollen til Cambridge. Det gjelder i forhold 

til alle billigspillere, og de fleste av de 

dyrere jeg har vært borte i, også. B&O lagde noe 

66 

En verdig motstander? 

Vår budsjettreferanse Cambridge Azur 640C 

er fremdeles, etter 18 måneder, vår budsjettreferanse 

blant CD spillere til under 10 000 kr. Kanskje er det en spiller 

med det imponerende tillegget Original Special Edition (OSE) som 

kan vippe den ned fra pallen? 

Av Anders Rosness 

2/2006 

tilsvarende for mange år siden – danskene skal 

nok ha litt av æren for denne positive trenden. 

"- And Box" - 

Ballettdanser mot tungrocker 

Takke meg til tester av CD-spillere. Her er det 

enklere enn med mye annet å gjøre AB-tester – 

i den grad det er lydmessige forskjeller. Jeg fant 

det ikke særlig vanskelig å høre forskjell på 

duellantene, men derimot var det verre å å 

avgjøre hvem som er mest "riktig". Som tidligere 

selger i bransjen har jeg fått spørsmål som: 

"Det låter bra, men er det bra?" I dette tilfellet 

må man nesten kunne si at spørsmålet har 

berettigelse. Begge disse spillerne lyder nemlig 

svært bra – ja oppsiktsvekkende godt, prisen 

tatt i betraktning. Jeg vil gå enda ett skritt lenger 

å si: Gå til din lokale hi-fi sjappe og kjøp deg 

ny CD-spiller, i den grad den du har er fra før er 

under fem år gammel, og kostet mindre enn 10 

000 kr som ny. Hvorfor? – Jo, for å høre platene 

dine på nytt – men denne gangen med bassfundament, 

musikkglede og en detaljrikdom som 

du aldri før har hørt fra anlegget ditt. Tro meg – 

CD platene dine får et trøkk og et innhold som 

vil trollbinde deg – og det gjelder begge disse 

spillerne. Hvis du tenker på å anskaffe deg en 

dyr DVD-spiller – så følg heller mitt råd: kjøp to! 

En av denne testens duellanter, samt en billig 

DVD-spiller til ren filmbruk. Prøv for Guds skyld 

å glemme alle ideer om at DVD-spillere kan 

avtaste CD-plater. Lyden du ender opp med 

kommer garantert til å drepe din musikkinteresse, 

og få støv, sopp og mose til å bre seg over 

din CD-samling. Og det er ikke fordi filmene er 

blitt så mye bedre… 

Loven har du hørt mange ganger, i denne 

spalten, og ikke minst av vår ærede redaktør: 

"Garbage in, garbage out". Det innebærer at 

du faktisk ikke kan hente inn igjen detaljer som 

ikke er med fra starten. Programkilden avgjør 

om de fantastiske høyttalerne og den enorme 

forsterkeren faktisk får noe å jobbe med! 

Vel – det var dagens moralpreken. Hvem blir 

liggende igjen etter denne åpenbart jevnbyrdige 

testen? 

Marantz CD5001OSE overrasker med å spille 

lovende rett ut av esken. Etter en tid merker 

man noen særtekk som går igjen på all musikk 

fra denne spilleren. Først og fremst det gode 

detaljeringsnivået, som særlig kommer stemmer 

til gode. Vokal lyder rett og slett svært naturlig; 

ett sikkert kjennetegn på en god CD-spiller. 

Diskanten er godt oppløst og utstrakt, her er 

den et hakk bedre enn Cambridge i en direkte 

sammenlikning. For å fortsette med de positive 

sidene avtegner den også rommet godt, og lydbildet 

framstår som rimelig dypt og presist. Som 

et visuelt bilde kan man si at den lyssetter et 

rimelig stort rom, som også har god utstrekning 

bakover. Her må Cambridge Azur se seg slått – 

lydbildet er trukket litt frem, og er ikke like presist 

tegnet. Det lyssatte området har altså 

begrenset utstrekning, og med mindre detaljer i 

"skyggeområdet" enn Marantz. 

Lyden fra Cambridge Azur 640C har vi nå 

beskrevet i utallige nummer og sammenhenger. 

Den briljerer med spilleglede, utrolig dyp og fast 

bassgjengivelse og en "ut av høyttalerne" spillestil 

som er lett å falle for. Etter å ha levd med

Marantz CD5001 OSE – 3495.- 

Importør Neby Hi-Fi Concept 

Referanse budsjetthøyttaler: 

Patos vs. Patos 

Etter at stafettpinnen har gått fra Thule til 

Cayin forsterker, må jeg bare innrømme 

at de rimelige Patos Basic 410 imponerer 

enda mer enn de opprinnelig gjorde. 

Som jeg har skrevet opptil flere ganger nå, er 

de mer fullrange og mer dynamiske enn man 

skulle tro var mulig fra et såpass enkelt lavbudsjettsprodukt. 

Det er ikke vanskelig å påpeke 

feil ved deres reproduksjon av musikk, men 

tatt i betraktning deres pris er de positive 

sidene flere enn for noe jeg har hørt under 10 

000 kr. Det er på tide å oppsummere litt: 

1. De har høy virkningsgrad. Med sine doble 

basser og nominelt 4 ohms impedans er nok 

ikke impedanskurven av de aller greieste, men 

virkningsgraden på 89dB er OK. Med Marantz, 

Thule og Cayin (de tre forsterkerne som har 

fungert best så langt) på under 100W, kan 

man spille med realistiske nivåer i moderate 

rom med alle typer musikk (og også film). 

2. De har en dyp, nyansert og relativt resonansfri 

bassgjengivelse. Med sine store og 

nokså dårlig dempede sideflater må det påregnes 

visse høyttalerresonanser, men de er plassert 

med omhu rent frekvensmessig. De doble 

bass/mellomtone elementene kan flytte masse 

luft, og her ser de inn i et relativt stort volum 

med grov bassrefleksventilering. Det betyr lav 

den lenge, og sammenliknet med mange har jeg 

også kommet til at den utmerker seg i grunntoneområdet. 

Den er svært utrykksfull i "mellomtonen", 

og får alltid fram musikkens budskap på sin egen 

måte. Vokalen får noe mer kropp som ofte virker 

mer naturlig enn konkurrentene. I direkte sammenlikning 

med Marantz (og andre atskillig dyrere konkurrenter), 

framstår den dog som noe "grovere", 

og litt mindre detaljrik, særlig oppover i frekvens . 

Den fokuserer mer på de store begivenhetene i 

musikken, men den gjør det uten å miste de 

vesentlige delene av budskapet, ja noen ganger 

understreker den nettopp disse! Marantz formidler 

lett og nyansert alle detaljer og flyter luftig og lett 

av gårde. 

I bassområdet er Azur 640C klart best, den går 

dypere og er mer nyansert og eksplosiv enn 

CD5001OSE. Her har vi altså to spillere som er forskjellige, 

men som begge gjør mye riktig – helt 

usedvanlig mye til prisen. 

"And the winner is?" 

Til budsjettreferanse anlegget må det kåres en 

vinner, og spillerne er da også helt forskjellige. Etter 

at Cayinforsterkeren erstattet Thule IA60 har anlegget 

fått en dynamikk og realismefaktor som ikke er 

hørt bedre fra noen kombinasjon under kr. 20 000. 

Også Cambridge 640C har gitt sitt bidrag til det – 

sammen er dette dynamitt. Ved å bytte til Marantz 

CD5001 OSE endres selve klangkarakteren temmelig 

lite – den oppfattes kun som noe lysere og lettere 

på tå. Den største forskjellen ligger i at 

grensefrekvens for systemet – og det høres. 

Med Cayin er bassen uhørt bra til prisen. På 

dette området faller de fleste sokkelhøyttalere 

av lasset. 

3. Tonalt sett er disse høyttalerne svært vellykkede, 

for ikke å si glimrende til prisen. Med 

Basic 410 har mr. Moen gjort en svært god 

jobb med matching, demping og delefilter. 

Mange har vel fantasier om at sånt er en 

enkel oppgave, men historien flommer jo over 

av eksempler på det motsatte! Ved å hjelpe 

høyttalerne med skikkelige føtter (støpte VM 

Acoustics eller tilsvarende) samt matchende 

kabel (Kimber KWA-12 er den rimeligste), kan 

de fintunes etter individuelle preferanser. 

Homogenitet er et ord som får mening i denne 

sammenhengen – lyden blir usedvanlig troverdig, 

og den endrer seg ikke, eller faller sammen 

før man spiller avsindig høyt! På dette 

feltet er det mange av "hi-fi"-høyttalerne på 

markedet som må se seg slått. 

4. Disse høyttalerne har dynamisk kontrast 

og et solid og nøytralt grunntoneområde. 

Dette er kanskje den største overraskelsen 

med B410 – den har lite boom i nedre 

mellomtone og øvre bass når man tar bestykningen 

i betraktning. Man forventer mer betoning, 

men her holder den følge med mange 

Marantz reproduserer flere mikrodetaljer, har et noe 

bedre perspektiv og et større rom rundt stemmer 

og soloinstrumenter. Det er da også hi-fi innspillingene 

samt de mer vare og sarte innspillingene 

som først og fremst profiterer på å bruke denne 

spilleren. Den avslører dermed en svakhet hos 

Cambridge – den sulteforer lytteren med de virkelig 

fine detaljene og fokuserer heller på de rytmiske 

elementene i musikken. De største lytteopplevelsene 

er det kanskje derfor Marantz som vil gi 

deg – men hvis det er et skikkelig kick du vil ha – 

så velger du Cambridge/Cayin. 

For meg ble hardrocksesjonen den avgjørende 

runden: ZZ Top, Metallica, Tool, Rage Against the 

Machine, Red Hot Chili Peppers og Dream Theatre 

– det ble luftgitar og spastiske kroppsbevegelser 

med Cambridge Azur 640C. Først da jeg registrerte 

at naboen forsvant opp trappa for å roe barna som 

hadde bråvåknet, klarte jeg å løsrive meg fra liveopplevelsen. 

Siste 

Det er jo noe ironisk at i det vi finner en verdig 

motstander til vår referanse, så hører vi ryktene om 

en mkII av Azur 640C! Det er små marginer i 

denne klassen, og vi kan ikke annet enn å se fram 

til å få lagt hendene på denne spennende spilleren. 

Ryktet sier videre at det er DA-konverteren som blir 

oppgradert. Nå er det jo dessverre ikke alltid slik at 

mk II trenger å bli lydmessig bedre enn originalen. 

Det gleder vi oss uansett til å finne mer ut av – forhåpentligvis 

i neste nummer! Følg med! 

Patos Basic 410 er fremdeles vår absolutte favoritthøyttaler 

i budsjettklassen i kombinasjonen med 

Cayin og Cambridge. På tide med en oppsummering? 

gode (mindre) høyttalere. Vokal er for eksempel 

bemerkelsesverdig nøytral med god balanse 

mellom brystkasse og pustelyd. Rett og slett 

glimrende. 

5. Oppløsning og detaljgjengivelsen er god 

– men ikke helt i toppklasse. Sammenliknet 

med for eksempel PSB og Dynabel (se tidligere 

nummer av Fidelity), mangler nok noe. Det 

gjelder særlig oppover i frekvens – diskanten 

er klart mer luftig og detaljert i mange konkurrenter, 

også Patos Lyric serien. Rom og perspektiv 

gjør også mange høyttalere bedre enn 

B410. Men det gjelder jo også elektronikken i 

budsjettanlegget – her finns alternativer, også 

i prisklassen, som overgår både CD-spilleren 

og forsterkeren når det gjelder detaljoppløsning. 

Fra første artikkel har en ting blitt stått fast 

utallige ganger: Budsjettreferansen skal være 

et komplett anlegg som først og fremst skal gi 

maksimal musikkopplevelse for pengene. Et 

slikt anlegg kan ikke settes sammen av "Årets 

produkt" i hver sin kategori – en misforståelse 

som dessverre mange blir offer for. Et musikkanlegg 

er en helhet; det får vi i Fidelity bekreftet 

hver eneste gang vi har lyttetester! 

Patos B410: kr. 5300 

Produsent: Patos Audio, Kristiandsand 

2/2006 

67

Budsjett: Klipch B3: 

68 

2/2006 

Pris, kr: 3000,- par 

Importør: Audiocompaniet 


CD: Teac VRDS 10, Audio Note DAC 3, 

Consonance 120 Linear mm 

Forsterker: Krell KAV 400xi, Tandberg 

Huldra 10, Audio Note M5, 

Abrahamsen T2CAPA, Jasmine 

Overture mm 

Referansehøyttalere: Carlsson OA 

50.3, B&W 805s, Klipsch RF5 mm 

Kabler: Duelund, DBL, MIT, Synergistic 

Macho? 

Å være størst, ha mest penger 

og størst ressurser gir ikke en 

automatisk garanti for å levere 

de beste produktene. Men i det 

øyeblikk Klipsch B3 entret stativene 

i stua, falt alle fordommer. 

Denne tassen har like mye aura 

som et godt, gammelt 

Hammond B3! 

Av Håkon Rognlien 

haakon.rognlien@c2i.net 

Klipsch’ Synergy-serie nyter godt av to 

ting, minst. At den kommer fra en høyttalerprodusent 

med enorm erfaring, samt 

de bitre realiteter som tvinger byggingen 

fra høykostland til lavkostland. Summen av 

dette er en gjennomtenkt konstruksjon kombinert 

med lav pris til kunden. Latterlig lav pris, 

skulle det være. Kineserne blir stadig dyktigere, 

dag for dag, nærmest, og når selv danskene 

kjøper høyttalerkabinetter i Østen, burde det 

ringe en bjelle både her og der. Rett nok er ikke 

denne lille B3’n laget i fugleøyelønn eller truede 

tresorter, men vinylen på utsiden er en veldig 

god fake finér. Det lett futuristiske designet 

mener jeg ellers lite om, spør kona di om den 

passer i stua hos deg. 

Teknobabbel 

I god Klipsch-ånd har Synergy B3 relativt høy 

virkningsgrad, selv om 93,5 db/1W/1m ikke er 

på det nivået vi horn-nazier liker å oppholde 

oss. Men sett på bakgrunn av at vi har en høyttaler 

med de beskjedne utvendige mål 

38x20x25 og ser en 6,5-tommer under tractixhornet, 

gir vi toppkarakter. Du finner uansett 

ikke noen som har høyere virkningsgrad fra 

denne størrelsen! Det 5 tommer store hornet er 

for øvrig matet av en 1-toms aluminiumsdome. 

Frekvensområdet strekker seg fra akseptable 55 

Hz opp til 23 kHz, og bemerk at dette er innenfor 

+/- 3 dB. Mange konkurrenter opererer med 

-6 dB i denne klassen, noe som gir åpenbare 

forskjeller, spesielt i bassområdet. Delingen ligger 

på 2050 Hz, og basert på lytteintrykkene, 

går jeg ut fra at vi snakker om relativt slakke filtre. 

Heldigvis medfører dette allikevel lite problemer 

med overlapp, til tross for at delingen foregår 

i et relativt dristig område. Dagens elementer 

ser ut til å ha en viss evne til selvbeherskelse 

utenfor sine optimale arbeidsområder, noe som i 

sin tur gjør moderne høyttalere mer lyttevennlige. 

Impedansen oppgis til nominelt 8 Ohm, jeg 

trekker det litt i tvil, basert på kjennskap om 

Klipsch’ policy på dette område. Sannsynligvis er

den noe lavere, men dette har ikke skapt noen 

problemer, selv med små rørforsterkere. Den 

tåler, litt overraskende, relativt lite kontinuerlig 

effekt påtrykt, på den annen side fører disse 85 

Watt til at den spiller dugelig høyt (teoretisk 

rundt 112 dB!), og med en peak toleranse på 

opp i mot 350 Watt, tåler den godt et jordskjelv 

i ny og ne. 

En snobb i fåreklær 

Klipsch Synergy B3 har så langt jeg kan begripe 

kun en svakhet, og selv den er på et vis også en 

styrke. Det er dens irriterende snobbete natur. 

Denne høyttaleren er nemlig en kravstor jævel, 

og lar seg bare ikke avspise med undermåls 

kvalitet. Bemerk at jeg absolutt ikke snakker om 

effekt her, på det punktet vil jeg heller si den er 

tolerant, en rørbasert 9-watter med gode 

utgangstrafoer er et klart drømmetreff, så tenk 

ikke lenge på det rent effektmessige. Derimot er 

dette i grunn ikke den ideelle partner for de 

generelle billigforsterkerne. NAD, Rotel og en 

hop med japanske, kinesiske og andre middelmådigheter 

(vil passe på å si at selvsagt har alle 

de nevnte også levert en del som er så bra at de 

jobber fint med så å si hva som helst) er ikke 

der jeg ville lett først, faktisk. Årsaken er rett og 

slett at denne høyttaleren har så genial fremstilling 

av musikk, og er så godt oppløst at den 

skruppelløst avslører slurv. Dermed sier jeg ikke 

at vi hører en typisk nerde-høyttaler for hi-fiffen, 

jeg bare påpeker at du må gi den mat som fortjent. 

Kontroversielle påstander 

I møtet med en høyttaler som Hammond…, nei 

Klipsch B3, blir man tvunget inn i det lett hi-filosofiske 

hjørnet så snart den er innspilt. Apropos 

innspilling; denne høyttaleren er litt sær på det 

der. Ut av boksen er den grisekjedelig. Totalt 

flat, udynamisk og fargeløs. Så vær advart. Hos 

meg fikk den skikkelig bank på Krell-intensiven, 

så den lærte normal høyttalerskikk den harde 

veien. Men tilbake til temaet, med følgende 

påstand: Høyttalerens viktighet er sterkt overvurdert. 

Eller mer spesifikt: Så lenge du rår over 

et sett høyttalere med visse grunnleggende kvaliteter, 

kan du strekke disse mye lengre enn du 

vil tro, så lenge du forer den med riktig mat. 

Påstand 2: Høyttalere med horndiskanter er 

betydelig mye enklere å plassere enn standard 

domeløsninger, fordi de låter mye snillere i toppen! 

Noen som steiler her nå? Fint, da skal jeg 

underbygge siste påstand. Hornet er en akustisk 

"forsterker", en ropert rett og slett. Årsaken til 

at roperten i det hele tatt har noen funksjon, er 

jo den at vi begrenser lydbølgenes spredning, 

og sentrerer energien. Lommelykter med justerbart 

fokus viser tydelig hvordan dette foregår. I 

et normalt, norsk rom med mange harde flater, 

fører dette til betydelig enklere refleksjonsproblematikk. 

Den førsterefleksjonen vi som oftest 

oppfatter som en sterk skjerping av enkeltfrekvenser, 

med dertil skarp lyd, begrenses, eller 

regelrett forsvinner, fordi treffpunktene kommer 

på helt andre, og mindre kritiske steder! Ergo 

låter høyttaleren snillere. Og B3 er intet unntak; 

den låter aldri hardt eller pågående, men har en 

meget vel oppløst og ørevennlig topp. 

B3 på B3 

Unnskyld folkens, jeg kan bare ikke dy meg. Så 

jeg begynner med å fortelle hvordan Hammond 

B3 spiller på Klipsch B3. Jon Lord, "Bach onto 

this" fra "Before I forget". Ikke sånn at denne 

skiva er særlig overbevisende lysmessig, men 

show uansett. Lords feite og lekne orgeltoner 

strømmer fritt ut, den bølgende B3-lyden flommer 

fra B3, eh.. ja dere skjønner sikkert, på 

levende vis. Klangen er slik det bør for å formidle 

Hammond; en viss varme og en viss bass må 

til for å få den karakteren dette instrumentet 

Klipsch B3 er så bra at jeg 

nesten ikke tror importøren 

snakker sant når han 

sier at prisen er 3000,- for 

begge to! 

fortjener. Og hurtighet, ikke minst. Start og 

stopp på tonen er jo der B3 (Hammond, altså) 

virkelig signerer musikken, og på det punktet er 

B3 (Klipsch) bare konger. Med trygg base i høyttalerens 

fyldige og klangfulle lyd, formidles 

denne låta med herlig driv og godt skyv nedover. 

Og ønsker du enda feitere B3-klang, legg 

ditt øre til Bruce Katz. Klipsch B3 elsker den 

mannen, såpass er sikkert. Hør "I’m tired to 

these blues" med Mighty Sam McClain fra 

XRCD-versjonen av "Give it up to love" , og du 

også begynner å lure på hvordan det er mulig 

at tre tusenlapper kan skaffe deg denne gjengivelsen. 

Horn på horn 

Gudene veit om det er noe idet, men jeg har alltid 

opplevd det slik at hornlyden låter ikke skikkelig 

før den rent faktisk formidles av horn. 

Trompet fra panel? Kan neppe være logisk at 

lyden fra en trompet kommer ut av en kvadratmeter 

fluenetting, vel? Er lov å bruke huet, 

mener jeg! Attakket og fokuset i klangstrukturen 

fra messingblåsere er så karakteristiske at 

de uvergelig utvannes når du sprer lyden vilt 

rundt i rommet. Så jeg står likegodt på mitt, jeg, 

og påstår hardnakket at horn er best på horn. 

Hør på den sprelske skiva fra The Real Thing, 

"Pleasure is an attitude" (en tittel jeg kunne 

hatt som leveregel, i grunn!), og prøv å benekte 

denne påstanden. Eksplosivitet og klanglig 

fokus er stikkordene. Overgåes kun av enda mer 

levende og effektive horn. I denne prisklassen? 

Aldri! 

Stemmer! 

Hornløsninger blir ofte beskyldt for å være lett 

nasale i sin fremførsel av musikk. Fysisk sett må 

det være noe riktig i disse ryktene. Men det er 

allikevel viktig å si at dette er mer en tendens 

enn et grunntrekk i moderne hornløsninger. For 

dere som biller dere inn at alle horn låter likt 

PA-greiene i gymsalen på skolen, bill om igjen. 

Disse greiene er snille som lam i sammenligning. 

For det første låter aluminiumselementet 

på disse Klipsch'ene temmelig elegant og veloppløst, 

og paret med sin kontrollerte strålingskarakteristikk, 

legges de fleste slike problemer 

døde. Derigjennom finner vi at stemmer stemmer, 

for å si det sånn. Ole Paus blir tydelig i 

mixen, men uten at han oppleves mer rusten 

eller pågående enn han faktisk er. Men han blir 

ikke snillere, heller! Og operastemmer som 

Maria Christina Kiehr kommer sterkt gjennom, 

fjellstøtt plassert høyt og fritt i lydbildet står 

stemmen stolt fram i musikken. Dette er faktisk 

meget bra! 

Rock på småtasser 

Dette burde være en annen akilleshæl, i grunn. 

Men igjen viser disse billige småtasser sine 

naturstridige sider. På den annen side: Mitt lytterom 

er betydelig mindre enn Redaktørens, og 

jeg håper nærmest at han river disse høyttalerne 

litt ned fra pidestallene jeg nå driver og setter 

dem opp på. I mitt rom (L-fasong, en del 

harde flater, normal takhøyde, ca 40 kvadrat) 

har de bass nok til å gjøre Ritchie Blackmore 

troverdig svart og truende. Jeg digger det! 

Faktum er at overgangen (eller skulle jeg si nedgangen) 

fra B&W 805s til Klipsch B3 kan foretas 

fullstendig uten smerte. Disse gjør jobben 

like grandiost! Det mystiske er jo at disse to har 

flere likheter enn forskjeller, faktisk. Begge lager 

store, åpne lydbilder. Begge leverer varene nedover 

i frekvens, innen rimelighetens grenser. 

Begge er meget frekvenslineære, og med få 

overlappingsproblemer mellom elementene. Og 

begge er forbannet gode på klang. Det jeg 

overraskes mest over er i grunn det litt motsatte 

fenomen at 805s oppleves like leken og spenstig 

som B3 i de fleste tilfeller, også! Så kom 

ikke her og påstå at Klipsch er alene om å spre 

glede! 

Om å slå systemet 

Vi i Fidelity leter alltid med lys og lykte etter de 

komponentene som skal slå systemet. Vi liker i 

grunn ikke at vi så å si alltid opplever at dyrere 

= bedre. Men dessverre ser det stort sett alltid 

slik ut. Men denne gangen føler jeg at Klipsch 

har gjort musikkelskerne en kjempetjeneste, og 

seg selv en bjørnetjeneste. For hvordan kan de 

forsvare sine minste RF-høyttalere etter dette? 

Ved overgang til mine RF5 opplever jeg selvsagt 

en enda mer ekspressiv høyttaler, mye mer bass 

og punch, og marginalt bedre topp. Ved overgang 

til nevnte 805s oppleves en høyttaler med 

litt større finesse, men lite annet som skulle tilsi 

en 6-dobling av prisen. Ja, jeg vet jeg tar i nå. 

Og jeg gjør det i trygg forvissning om at min 

venn redaktøren gjør en uavhengig test i sitt 

referanseanlegg, og kan sette tingene i perspektiv. 

Og jeg innrømmer at jeg er spent på hans 

dom. For Klipsch B3 er så bra at jeg nesten ikke 

tror importøren snakker sant når han sier at prisen 

er 3000,-. Ja,- for begge to! 

2/2006 

69

Budsjett: Jasmine Serenade integrert rørforsterk- 

Serenade for Jasmine 

Liten og hendig, småvakker og 

spenstig. Mild vakker stemmeprakt. 

Søtt navn, varm glød. Jo, 

det er lett å synge en liten 

kjærlighetssang for Jasmine... 

70 


Haakon.rognlien@c2i.net 


CD: Teac VRDS 10, Consonance CD 120 Linear, Audio Note DAC 3.1x 

Høyttalere: B&W 805s, Klipsch RF5, Klipsch B3, Carlsson OA 50.3 

2/2006 

Denne lille lekkerbisken av en integrert 

forsterker tar minimal plass i racket som 

vanligvis huser Krell og Audio Note i 

store mengder. Men det forhindrer da 

virkelig ikke at den synger med en absolutt hørbar 

røst. Selv om det nødvendigvis må litt mer 

forsiktig kjæling til for å finne de beste partnere. 

Men det lar seg gjøre, og når vi har alt på plass 

er også musikken en ren nytelse.. 

Nytt og gammelt 

Jasmine Serenade oser ikke akkurat av kraft og 

brutalitet. Det signaliseres tilbakelent eleganse 

hele veien. Muligens bortsett fra det evinnelige 

blå lyset som av en eller annen syk årsak er et 

avhengighetsfenomen i Kina. Også her kan du 

bruke en skingrende blå diode til å lyse opp den 

buede "takluka" i plast som benyttes til å 

dekke rørene. For så vidt en helt grei løsning, 

den lokk-løsningen i seg selv, rørene er godt 

beskyttet mot uhell på denne måten. Og heldigvis 

har produsenten også ofret litt ekstra energi 

på å montere en bryter til å slå av og på denne 

blå dioden med, da. Makan til sludder! Men jeg 

skal ikke nevne den saken mer, da heller snakke 

litt om rørene. Ett 12AX7 og ett EL 34 pr kanal, 

ca 10 Watt i klasse A på hver side. OK utgangstrafoer, 

men forvent ikke luksusproduksjon i 

denne klassen. 

Hodetelefonutgang er det faktisk her også,

de nekter seg ikke stort disse kineserne. IEC 

kontakt til støpselet, bra dimensjoner på høyttalerkoblingene, 

to linjeinnganger. Så kommer 

rosinen i pølsa: Den tredje inngangen er en 

USB-port! Snakker om å ta tidsånden på kornet! 

I direkte kontakt med denne ligger det 

nødvendigvis en DAC-chip, i dette tilfellet i form 

av en Burr-Brown 16-Bit PCM2702A. Mer om 

dette etter hvert. Dette koker uansett ned til at 

jeg ser den billigste rørforsterkeren jeg noensinne 

har testet; den er fra Kina, og den peker 

nese til så å si alle de mest moderne vestlige 

hypermoderne elektronikkgiganter. Herlig! 

Pass på! 

Mange ser ut til å mene at rørforsterkere er full 

av en eller annen hemmelig kraft, samt at det 

utstedes garanti for god lyd så lenge det er rør 

med i kretsen. Dette er selvsagt langt fra sannheten. 

Til den potensielle kunde er det derfor 

viktig å si et par ord om begrensninger. Jasmine 

Serenade er en av de veikeste forsterkerne du 

Pris, kr.: 6990,- 

Importør: Duet Audio 

kan få tak i, nemlig. Det begrenser høyttalerutvalget 

ditt betraktelig. Du bør i grunn ikke ha 

Drum’n’Bass eller metal som hovedrett, ei heller 

kan du ha høyttalere med sær impedans eller 

tungdrevet natur. Du må begrense deg til sånt 

som Royd, Rega, noen Klipsch, noen Monitor 

Audio, samt en og annen slenger innimellom. 

Artig å se hvor utrolig enkle B&W 805s er å 

styre, forresten; dette fungerte faktisk 100% 

lytefritt! Likeledes er gode gamle Carlsson OA 

50.3 en hederlig match. 

Pass deg for større gulvstående høyttalere, de 

har en lei tendens til å bevise at basskontrollen 

er på ferie i Spania, eller der omkring. På inngangssiden 

bør du finne komponenter som spiller 

relativt stramt og veloppløst, men gjerne 

med gjennomsiktig og organisk mellomtone, 

sånn at man kan understereke Serenadens sterke 

sider. Glem heller ikke det faktum at det finnes 

rør i handelen som garantert kan løfte 

ytelsene fra denne allerede gode forsterkeren 

enda et par hakk. 

Styrker og svakheter 

Jasmine Serenade kan faktisk gi et meget godt 

innblikk i hva god rørlyd dreier seg om. For deg 

som handler hi-fi på sparebluss, og ønsker å 

oppleve hva vi rørfanatikere snakker om, kan 

med god samvittighet ta steget herfra. Det er 

mellomtonen som er vinneren. Der stemmer og 

instrumenter har sine grunntoner er Serenaden 

sterk. Den kan levere intensitet og nerve så det 

er til å grine av, samtidig som den har akseptabelt 

nivå og eleganse i begge ender, når den 

får leke med venner den er glad i. Ta Naims 

vidunderlige innspillinger som eksempel. Meget 

lettflytende, herlig innblikk i de hemmelighetene 

artistene generøst har spredd ut over sølvskiva. 

Det er fint sting og hurtige transienter på mikronivå, 

mens makrodynamikken selvsagt er noe 

begrenset. 

Gjengivelsen av stemmer, og da særlig kvinnestemmer, 

er jo helt unik i prisklassen, selv om 

en forsterker som Creek kan komme nokså nær 

på en god dag. Mens forsøkene på å spille 

musikk med mye brutalitet ikke er innertier. Dog 

skal jeg gi Serenaden at med rett høyttalervalg 

lager den faktisk brukbar moro også ut av rytmisk 

musikk. Kort sagt er denne forsterkeren en 

liten sensasjon på nytelse, men ikke så veldig 

sensasjonell på så mye annet. 

USB 

At man kan sette inn en helt vanlig USB datakabel 

mellom en PC og Jasmine Serenade er jo 

et artig påfunn. Undertegnede må beklage at 

det ikke har blitt gjort grundig evaluering av 

dette, da jeg tror at det er her denne forsterkeren 

virkelig kan briljere. USB DAC løsninger har 

akkurat begynt å ta av, og mangt tyder i retning 

av at det ligger en spennende fremtid rett forut. 

Dessverre har jeg ikke hatt muligheter til å 

høre andre konfigurasjoner enn en bærbar 

Compac rett inn i Serenaden med standard 

kabel og Windows Media Player. Og dette fungerer 

ikke bra, er jeg redd. I det du putter inn 

kabelen, ønsker PC’n velkommen til en nyoppdaget 

komponent og installerer denne effektivt. 

Å, denne herlige teknologien! Men etter å ha 

lastet litt musikk inn på harddisken er det en 

nedtur å oppdage at den overfører musikken til 

DAC’en med kjip MP3 lyd og 128 kb/sek. Dette 

er selvsagt bare et valg PC’n foretar, implisitt i 

dette ligger det at det er mulig å endre det slik 

man vil. Med så lav bitrate låter det virkelig ikke 

bra, for å si det rett ut. Det blir en klar heving 

av kvaliteten ved å bruke den innebygde spilleren 

direkte, men heller ikke dette er imponerende. 

Fidelity lover herved å forske litt mer på 

hvordan vi med enkle midler kan hente ut den 

potensielt store gevinsten som ligger i dette systemet. 

Totalt 

Jasmine Serenade er den nye inngangsbilletten 

til rørklangenes verden. For de små rom og de 

store nytelser, kan man godt si. Den er fysisk 

svakere enn sin nærmeste konkurrent Cayin M6, 

men jeg tror neppe det skiller særlig på ren kvalitet 

i gjengivelsen. Gitt at du finner de rette 

kameratene til denne forsterkeren, kan jeg love 

en alltid nærværende kjærlighetssang! 

Samlet konklusjon: 

Rør og horn 

Til dette nummeret har undertegnede vært så 

heldig å ha hatt besøk av diverse morsomt 

og meget velklingende utstyr i den rimelige 

enden av skalaen. Jasmine Serenade inspirerte 

meg til å forsøke og finne veien til et rørbasert 

budsjettanlegg med gode allroundegenskaper. 

Det ble raskt klart at Klipsch måtte inn i bildet. 

B3 er faktisk så gode at de er nesten i overkant; 

så sultne de er på kvalitet, viser de faktisk også 

fram litt av Serenadens svakheter. Men ikke mer 

enn at vil lever lykkelig med dette. Selvsagt 

skulle dette vært toppet av en hederlig vinylspiller. 

Men her måtte jeg krype til korset. Å finne 

et system for vinylavspilling som skulle slå 

Cambridge eller den her benyttede Consonance 

for 3 – 6000 blir helt umulig, faktisk. Husk at 

det også krever en hederlig RIAA. Ergo gikk jeg 

for en løsning inspirert av mine opplevelser med 

Audio Note’s filterløse DAC-løsninger. Da passet 

det jo bare maksimalt at Consonance nettopp 

har sluppet en velspillende cd-spiller med denne 

typen teknologi. 

Consonance + Jasmine + Klipsch 

Til sammen gir disse tre moderate komponentene 

en vidunderlig synergieffekt. Det er 

levende, åpent og swingende, det spiller faktisk 

alle musikktyper på høyt nivå, selv om jeg til 

stadighet vendte tilbake til jazz, vokal og 

ensemblemusikk for maksimal nytelse. Det er 

frisk dynamikk, brukbart skyv godt nedover i 

frekvensene, og totalt sett et stort, flott lydbilde 

å boltre seg i. Vi gleder oss til å matche disse 

sakene med Anders Rosness’ budsjettprosjekt 

på den mer kommersielle galeien! 

Budsjettanlegg basert på Rør, /horn og 

filterløs cd-spiller: Kr 16000,- Beregn 

kabler fra Kimber eller Monster i tillegg. 

2/2006 

71

NY og spennende spesialb 

4 demorom - 

demonstrasjon 

etter avtale 

Audiopax • Audio Pro • Audiostone • Copland • Eben/Emilie • Ecosse • Elac • Emm.

utikk for high-end 

labs • GamuT • Klipch • Marantz • Martin Logan • McIntosh • Parasound • Rotel mm. 

Fredensborgveien 24 

(inng. F, 1. etg.), 

0177 Oslo 

Tlf. 22 20 22 04 

22 20 22 05 

Mobil 47 60 92 36 

info@norsklydogbilde.no 

www.norsklydogbilde.no 

man-ons, fre 

11.00-17.00 

tor 11.00-19.00 

lør 11.00-15.00

Rapport fra renseriet: 

Voodoo? 

Denne gangen har vi kikket 

på litt Voodoo og på noe litt 

mer over i det sannsynlige. 

Det er duket for test av føtter, 

magiske steiner og verdens 

mest magiske stumtjener 

Av Vidar Mørch 

74 2/2006

Strømrens, CD rens, filter her og filter der. 

Det er ikke måte hvor mange og, i følge 

produsentene, revolusjonerende effektive 

bokser, væsker og duppeditter vi kan 

putte inn i anlegget. Ingen grenser for antallet 

og ingen grenser for kostnadene... 

La oss først starte med en dose ærlighet. 

Tweaking handler ikke om å få bedre lyd! I 

hvert fall ikke bare det. Nei, det handler om å 

holde liv i hobbyen og illusjonene. Det handler 

om å kunne pusle med potensielle forbedringer 

innenfor en, i hvert fall innimellom, rimelig økonomisk 

ramme. Det handler også om samtidig å 

skape illusjonen om at man nærmer seg målet 

for egen maskin. Et tweak er nemlig egnet til å 

skape følelsen av at man har gjort noe selv – 

noe som man er litt alene om. Vi mannfolk 

elsker jo å være litt unike og blant de få som 

ved egeninnsats har funnet veien til både fasit 

og lykke. Hva kan vel da passe bedre enn å 

implementere noen litt mystiske dingser og 

etterpå utbasunere evig salighet? Dessuten er 

det ingen av våre bedre halvdeler som ville 

gjenkjenne et nyinnkjøpt/-installert tweak – og 

langt mindre gjette på hvor dyre de egentlig var. 

Dette siste er heller ikke helt uvesentlig. 

Det ringes for første runde 

Tadaaa! La meg presentere første kombattant 

ut: Shakti Innovations. Skal man tro bare litt på 

det jeg påstår ovenfor, kan det vel ikke finnes 

en mer egnet produsent å kikke på enn Shakti. 

Makan til halvdokumenterte påstander og mer 

eller mindre tvilsomme tekniske forklaringer fra 

produsenten, skal man lete lenge etter. Dette er 

herlig mystisk og ditto omdiskutert på alle verdens 

fora. I tillegg er prisene ganske stive, så 

det er rom for sterke meningsytringer i alle retninger. 

Herlig! Tenk om det skulle komme til å 

virke! Gjett om jeg vil få utløp for behovet for å 

provosere ikketroende venner og bekjente! 

Særlig sivilingeniørene i venneflokken - som 

allerede før jeg slo på strømbryteren dømte rukkelet 

nedenom og hjem, og ikke minst svigerinnen 

med en hang til minimalistisk design – 

som stemplet min kone som langt over 

gjennomsnittlig tolerant (hun skulle bare visst). 

Klarer man ikke å provosere noen med disse 

produktene, bør man definitivt vurdere en karriere 

innen diplomatiet. 

Jeg mottok fra importøren tre forskjellige 

Shakti produkter. Det første var to Shakti Stones, 

som ikke er stener i det hele tatt. Videre fulgte 

det med to par Shakti Onlines, som ikke bare 

skal gi god lyd, men også raskere bil – om de 

brukes riktig (jeg tuller ikke). Sist, men ikke 

minst, var det et par Shakti Hallograph 

Soundfield Optimizers. Disse kan best beskrives 

som meget avanserte stumtjenere i varierende 

mengder finér og edeltre. 

Shakti "Stones", eller Electromagnetic 

Stabilizer som det egentlig heter, er laget for 

plassering på elektronikken og da gjerne oppå 

strømforsyningen. Onlines skal festes på 

kablene i anlegget, eller internt i kabinettet på 

eller ved følsomme komponenter og internkabling. 

Som tidligere antydet, kan man også bruke 

dette i forbindelse med bilens elektronikk, og 

dermed få flere hestekrefter å leke med. Jeg 

holdt meg innendørs til hifien, under mitt lille 

testprosjekt. 

Begge disse produktene skal være egnet til å 

absorbere og spre elektronisk støy/stråling fra 

elektronikken i anlegget. Dermed fjernes uønsket 

grums som forringer lyden, og søt musikk 

oppstår bokstavelig talt. Alt i korttekst gjenfortalt 

fra Shaktis hjemmesider. Les gjerne mer på 

Gitt at du faktisk bare har 

behov for riktig oppbrytning 

av de kritiske første 

refleksjonene, er dette et 

helt genialt produkt. 

www.shakti-innovations.com. 

Jeg har over en 4-ukers periode brukt begge 

disse produktene i alle mulig sammenhenger, på 

forsterkerne, CD-spilleren, alle kabler og nettfilteret. 

Jeg har A-B testet, langttidstestet, blindtestet 

(til mine barns store underholdning), vennetestet 

og jeg-vet-ikke-hva-testet. 

Jeg har selvfølgelig også testet med alternative 

plasseringer på de respektive enhetene i 

anlegget. Resultatet er det desidert mest entydige 

jeg noen gang har kommet til i min mangeårige 

skribenttilværelse. 

Effekten er så soleklar og – i min sammenheng 

(mitt anlegg, mine og familie/venners ører) 

ubestridelig som det kan få blitt: 

Ingen! 

Ingen effekt overhodet. Dessverre. 

Akk o’ ve som jeg skulle ønske det annerledes. 

Bare ansiktsuttrykket på kona, når jeg skulle fortelle 

at disse uforklarlige dingsene koster flere 

tusen kroner og dessuten var innkjøpt på 

bekostning av sydenturen, ville alene vært verdt 

prisen. Men nei – sydenturen er nok trygg så 

langt. 

Mulig jeg er blitt tunghørt, eller også mulig at 

anlegget er så lite plaget av stråling og støy, 

men selv ikke min journalistiske selvhevdelse får 

meg til å påstå noen effekt av disse to produktene. 

Nå blir jeg idiotstemplet av både kommersielt- 

og emosjonelt involverte tilhengere av 

Shakti, men det får stå sin prøve. 

Gongongen slår, første runde er over og det 

kan se ut som vår mann gikk rett på en saftig 

og fellende høyre hook! 

Annen runde - 

Shakti reiser seg igjen 

Til de som nå venter at blodbadet skal fortsette 

utover i dette dramaet, må jeg dessverre skuffe. 

Om første runde ble den reneste slakt, roer det 

seg betydelig her i annen runde. 

Det er tid for en omtale av Shakti Hallograph. 

Kort fortalt, er det snakk om et stativ, der 

toppmodulen er en diffusor laget av forskjellige 

harde tresorter, for å virke over litt bredere frekvensspektre 

og sikre at det ikke resonnerer. 

Høyden er et sted omkring mine egne 182 

cm, og sammenlignet med de fleste akustiske 

behandlingsmetoder, ser det slett ikke helt ille 

ut. 

Stativet skal plasseres i førsterefleksjonsfeltet 

bak høyttalerne og/eller i rommets to hjørner 

(fortsatt bak høyttalerne). Selve toppen kan 

dreies, og selv små juteringer gir merkbar forskjell 

i effekt. Litt fikling med å finne optimal 

plassering kan gi ganske stor gevinst. 

I og med at jeg har høyttalerne plassert diagonalt 

inn i rommet, ble det ikke hjørneplassering 

hos meg. Stativene endte opp 40 cm. bak, 

og 20 cm. ut til siden, for hver høyttaler. 

Vinkelen ble stilt så Hallographene peker en 

halvmeter bak hodet i lytteposisjon. 

Gitt at du ikke forventer absorbenteffekt 

langt ned i bassområdet, men faktisk bare har 

behov for riktig oppbrytning av de kritiske første 

refleksjonene, er dette et helt genialt produkt. 

Det ser som sagt helt OK ut, det er lett å flytte 

ved behov, og om det ikke er billig, så lar det 

seg i hvert fall avskrive over rimelig tid. 

Effekten er som med enkelte andre gode 

(men stort sett også stygge) diffusorer jeg har 

vært borte i. Lydbildet fremstår langt tydeligere 

og mer balansert. Grumset som kan gjøre at 

detaljer flyter litt i hverandre forsvinner. 

Stikkende refleksjoner fra en litt hissig diskant 

reduseres og til og med bassgangene blir lettere 

å følge. Ikke minst retter det opp balansen i 

sideretning. Ubehandlet har mitt - og mange 

andre rom lett for å reflektere forskjellig fra forskjellige 

sider. Dermed mister man presisjon i 

plassering av musikerne i lydbildet. Med 

Hallograph på plass, falt vokalisten tilbake på 

plass i midten, og bandet ble bedre spredt over 

hele scenen – ikke bare borte i venstre hjørne. 

Om dette kunne vært gjort billigere, enklere 

og penere skal jeg ikke begi meg ut på å mene 

noe om. At Shakti Hallograph gjør jobben derimot, 

er minst like klart som fraværet av effekt 

på de andre Shakti produktene. Anbefales! 

Gongongen går, Shakti vender tilbake i hjørnet 

– med poengseier i blikket. 

Tredje runde – 

det viktige fotarbeidet 

Muhammed Ali var ikke i tvil: Hva du gjør med 

føttene er avgjørende for utfallet. Så også når 

man vandrer på hi-fi hobbyens uransakelige 

veier. 

Tredje- og siste runde i denne omgang, gir 

rom for en ny kjempe i ringen. 

Gi plass for Vibrapods - et prisgunstig alternativ 

til alle de eksotiske føtter man kan finne på 

markedet. 

Prisgunstige greier, men likevel meget gode 

dessuten! Ikke hverdagskost i denne sammenheng, 

dessverre. Faktisk er ikke dette stort 

dyrere enn å kjøpe en sykkelslange, som ellers 

ville være blant de billigste tweakene. Behøver 

jeg å si at Vibrapods tar seg litt bedre ut og er 

litt lettere å tilpasse en eventuell skjev vektfordeling 

på apparatet? 

2/2006 

75

Vibrapods kommer i 5 forskjellige vekttilpassede 

typer. Kombinerer du disse og eventuelt 

varierer antallet, har du en tilnærmet ubegrenset 

mulighet for å optimalisere i forhold til ditt 

eget oppsett. 

Vektklassene er som følger (vekt pr. fot/vekt 

pr. 4 stk.): 

Model 1: 0,9 - 1,36/3,5 - 5,5 

Model 2: 1,81 - 3,62/7,3 - 14,5 

Model 3: 3,62 - 5,44/14,5 - 21,8 

Model 4: 6,35 - 8,16/25,4 - 32,5 

Model 5: 9,97 - 12,70/39,8 - 50,8 

Det er rikelig med installasjonstips å få, ved et 

besøk på produsentens hjemmeside www.vibrapod.com. 

Blant annet tipses det om kombinasjonsmuligheter 

eller bruken av en sandwichløsning, 

som på nedenstående illustrasjon. Jeg 

endte opp med denne løsningen på både rørmonoblokkene 

fra EAR og på Bladelius Gondul, 

som elle har en ganske skjev vektfordeling. 

Høyttalerne ble satt rett på føttene. 

76 

2/2006 

Vibrapods fungerte fint og med brukbar 

effekt når de ble plassert mellom mitt faste gulv 

(parkett på betong) og Audio Physic Avantiene. 

Men, effekten ble den samme positive, bare 5 

gangeren kraftigere, ved bruk under elektronikken. 

Særlig under rørmonoblokkene. 

Dessverre når ikke effekten helt opp til de 

svindyre Solid Tech føttene jeg normalt bruker, 

men banket til gjengjeld alle de typer myke 

puter jeg ellers har liggende. 

Der mange myke føtter etterlater en litt puddingaktig 

og soft bassgjengivelse, fungerer 

Vibrapods tvert i mot ved å stramme opp og 

rydde hele veien fra bunn til topp. I tillegg gir de 

en litt varmere klang enn mange stive spikevarianter. 

På mange måter, kan Vibrapods vise seg å 

være det perfekte kompromiss i en rekke oppsett. 

Sammenlignet med mindre effektive produkter, 

og for ikke å snakke om elektronikkens 

standardføtter, opplevde jeg uten unntak at det 

åpnes opp i lydbildet og musikken "puster" friere. 

Det er også tydelig at det fjernes støy forår- 

saket av vibrasjoner, da det blir vesentlig lettere 

å følge alle detaljer i musikken – hele frekvensspekteret 

gjennom. 

Jeg ble egentlig lovet å få med Vibrapod 

Cones, som kan monteres sammen med 

Isolatorene, men det må ha kokt bort i en travel 

førjulstid hos importøren. Se ikke bort ifra at de 

dukker opp i en senere Rapport fra renseriet, for 

dette er et av de beste tweak-kjøpene jeg har 

stiftet kjennskap med! 

Tredje og siste runde ender med teknisk og 

total knockout til et tweak som ikke bare er 

effektivt, med rett ut sagt DRITBILLIG. Og så her 

på renseriet ’a gitt... 

Priser: 

Shakti Stones: 1890,-/stk. 

Shakti Onlines: 780,-/stk. 

Shakti Hallograph: 7499,- 

Vibrapod Isolator: 299,-/pakke á 4 stk. 

Importør: Audio Solution, 66 82 29 99

Musikk er terapi! Så også for meg. 

Prosjekter er til for å realiseres, og 

det har sannelig tatt sin tid å sette 

sammen dette anlegget. Som for de 

fleste andre lydnerder er det MEST MULIG 

MUSIKK som er målet mitt. Det å kunne glemme 

sine problemer, mens musikken koser med 

øra, er en viktig del av mitt bilde på den perfekte 

verden. Etter over 20 år med lyd i alle former, 

er det tid for å se seg litt tilbake. 

Jeg har kraften... 

Jeg har hjulpet en hel del andre med sammensetningen 

av drømmesystemet, men hva valgte 

jeg egentlig slags utstyr selv? Oppdagelser og 

erfaringer du gjør, hjelper deg på veien, og jeg 

har fått merke ett og annet, særlig med hensyn 

til forsterkeri. 

Jeg oppdaget fort at forsterkere er artige greier, 

men slett ikke alle er like bra. Min første 

"seriøse" forsterker var en NAD 302, ættling av 

selveste ur-budsjettkongen 3020. Senere kom 

en ECI 2 integrert fra Electrocompaniet, og et 

EC 4,5/AW 60-sett. Svært så kraftfulle alle sammen, 

men med ett stort problem: Overfokus! 

Enten for mye eller for lite av ett eller annet 

toneområde… 

Jeg visste knapt hva jeg skulle gjøre. Før jeg 

fant en DOXA 70 Signature mk2 på Hi-Fi 

Klubben i Tromsø, og den matchende passive 

pre-ampen 012 fra samme kant. Denne kombinasjonen 

låt litt kjedelig i begynnelsen sammenlignet 

med mine tidligere Electrocompaniet forsterkere. 

Den var heller ikke ufølsom for kortslutninger, 

noe som gav sitt utslag i til sammen 

2 sett brente utganger. Som om ikke det var 

nok, led effektforsterkeren av en irriterende trafoknurring. 

Grunnet alt dette sendte jeg den 

ned til Kristiansand på service for noen år siden. 

Konstruktøren, Knut Øystein Lauvland, fortalte 

at han nettopp hadde oppgradert både hovedkort 

og utganger. Det eneste som var likt den 

modellen Hi-Fi Klubben solgte, var kabinett og 

transformatorer! Så, mens den likevel var der, 

bestilte jeg en oppgradering. 

Kledd naken 

Snakk om sjokk! Det var en helt annen forsterker 

som kom inn døra etter 2 uker på Sørlandet. 

78 

G 

S 

Gjesteskribenten: Mix & Match, del 2: 

Project Nirvana av 

For en utenforstående, kan nok 

mye av det vi gjør innen Hi-Fi 

virke uforståelig til tider. Jeg 

har møtt flere som sammenlikner 

det med religion! Hinduene 

kaller det Nirvana, jeg kaller 

det paradis. La meg fortelle 

hvordan jeg kom dit… 

2/2006 

Her hadde det definitivt skjedd no’! Småslapp 

rørlyd var plutselig bytta ut med punch, trøkk, og 

en masse deilige detaljer jeg aldri hørte med den 

gamle blokka! Nå var også det fine silke-sløret 

over mellomtone og diskant borte, mens bassen 

hadde en renhet selv salige Niels-Henning 

Ørsted Pedersen nok ville glist bredt av! 

Kort sagt satt jeg igjen med en forsterker som 

kledde musikken naken for ørene mine, akkurat 

slik en referanse skal. Lydbildet, som var stort 

fra før, hadde nå dimensjoner som Sydney 

Opera House! Hadde aldri trodd dette av en 

såpass rimelig forsterker. "Dette er naturstridig!" 

tenkte jeg, Det skal ikke være lov å få et 

så stort rom til 13.000kr… 

Og attpåtil med passiv pre til skarve 4000!.. 

Balansert enkelt 

DOXA’n viste også at tonal balanse IKKE nødvendigvis 

er det samme som balansert kobling. 

Her var det ubalansert RCA rund baut, med 

greie terminaler, og en kabinettform man enten 

elsker eller hater. Ett enkelt rødt lys viser av/påmodus, 

og på baksiden av det svarte kabinettet 

sitter også hovedbryter’n, samt den fastmonterte 

nettkabelen. Sølvfronten er det mest estetiske 

med hele blokka, noe jeg selv synes er tøft i 

dagens marked, hvor man ofte betaler vel så 

mye for design som for lyd. 

Nei, de virkelig store kvalitetene ligger innvendig! 

Blokka mi har, som sagt, flere trafoer, 

én pr. side. og hos meg førte det altså til en frekvensmessig 

utstrekning, friskhet og presisjon 

jeg aldri hadde hatt før, samt en nærmest snorrett 

frekvensgang hele veien fra kjelleren og 

opp. Nå kunne den brukes som analyseverktøy! 

Det trengtes, ettersom jeg på det tidspunkt var 

under utdanning til lydtekniker. 

Som en kilde klar og ren… 

For å komme dit jeg er i dag på kildesiden, har 

det vært like mye prøving som med forsterkerne. 

De av dere som leste min sammenlikning av 

kokekunst og Hi-Fi, fra Fidelity nr 11, husker 

kanskje det jeg sa om smak? Den forandrer seg 

ofte ettersom man blir mer "voksen" og oppdager 

nye ting ved den vidunderlige musikken. 

Som den kvelden jeg ble invitert på musikk og 

middag hos en kamerat i hjemme i nord, før 

han flytta til Trondheim. Jeg trodde fremdeles at 

CD var formatet over alle andre, og hadde hatt 

et antall NAD-maskiner, samt den gamle 

Marantz-klassikeren CD63 i "Ishiwata Turbo"versjon, 

såkalt K.I. Signature. En behagelig spiller, 

som hadde en deilig mellomtone! Det må 

visst ha føket en f... i kameraten den kvelden, 

for mens jeg satt der med tankene halvveis nedi 

ølglasset, gikk han og satte på en sliten gammel 

LP, tror det var Dire Straits’ "Brothers In 

Arms"!! 

WOW!! Måpe er et for mildt verb for å 

Bjørn Tore Arstein 

beskrive reaksjonen min! Kjempebehagelig, 

med en glød som CD-spiller’n bare kunne 

drømme om! Bass og diskant var det så som så 

med, men likevel; Vi spilte plater i flere timer! 

Sinnssykt morsomt! En tid etterpå hadde jeg 

anskaffet et par platespillere, hvorav en Pro- 

Ject 1.2 med Grado Black påmontert! Hekta på 

analog? Det var meg, det! Jeg hadde fremdeles 

den nevnte ECI 2, men det ble ikke noe problem 

å avhende den, ettersom samme måpende 

reaksjon kom fra motsatt side ved en tilsvarende 

kveld hos meg et par måneder seinere. 

Analog lyd 

Siden har den "analoge" lyden fulgt meg som 

Dagens gjesteskribent Bjørn 

Tore Arstein har vært i våre 

spalter tidligere, og etter å ha 

tatt seg sommerjobb hos en av 

importørene (MonoA/S, neppe 

tilfeldig når vi ser prioriteringene), 

fikk han realisert noen av 

sine favorittønsker...

en skygge, og en dyrere Marantz-CD17- av første 

type gikk seirende ut av duellen da jeg igjen 

skulle velge CD-spiller. Motkandidaten, Regas 

todelte Jupiter og Io-pakke, låt langtfra så "rør" 

i mellomtonen som den japanske maskinen. Det 

den derimot hadde var et driv og en eksplosivitet 

jeg senere kun har funnet i den nyere, 

integrerte Jupiter. Budsjettet var en annen 

begrensende faktor, så Marantz ble kjøpt inn 

for å kombineres med Electrocompani-settet, og 

seinere, viste det seg, også med DOXA. 

Marantz CD17 hadde nemlig et nærmest uslitelig 

Philips-drev, og en lydmessig avstemning 

man fort kan bli avhengig av! Varmen, som 

også CD63 hadde, funka meget bra, spesielt 

med DOXAs nevnte presisjon i ryggen. Og så 

var den bygd som ei panservogn,da! 

Alt var tilstede musikalsk sett, bortsett fra 

ekstrem dypbass, og i hele sju år fikk den lov til 

å spille for meg, Det var bortimot umulig å finne 

noe mer musikalsk, uten at prisen måtte opp i 

et femsifra beløp, helst med 2 som første siffer! 

Bravo, Marantz! 

Vinylkrise? 

En lydfreak får som kjent aldri ro i sjelen, og 

oppgradering av vinylriggen ble prioritert i 

mellomtiden. Grado’en begynte å bli sliten i 

pelsen, så ved første anledning ble den bytta ut, 

denne gangen til fordel for en Ortofon MC10 

Super! 

Jeg hadde også fått nyss om, etter en del 

forskning, at lyden skulle bli bedre ved bruk av 

eksternt phonotrinn. Under et besøk hos kjæresten 

i Oslo, med påskudd om nødvendighet av 

MC-trinn, stima jeg følgelig opp til Oslo Hi-Fi 

Center. Resultatet? Jeg ble først i landet med en 

Swedish Audio Technology Phonofix, eller 

"Balanserad Grammofonførstærkare", som de 

kalte den i Alingsås, Sverige. Med tanke på den 

reaksjonen hun kom med etter jeg oppga prisen, 

er det rart vi er sammen enda, men det 

lønner seg åpenbart med felles interesser… 

Kjærligheten, det være seg til mennesker eller 

musikk, er som dere vet noe underlig greier det 

også. Da det ble snakk om flytting til byen, 

måtte det svenske phonotrinnet vekk, og 

møblene inn! Det resulterte i at Marantz’en 

igjen ble (nesten) enehersker over lyden i et år, 

sammen med DOXA’ene, og en Rega Fono fra 

Kontrapunkt i Vibesgt. Likevel var det først for 

noen måneder siden at LP’ene snurra skikkelig 

igjen hos Arstein, da gjennom min nåværende 

referanserigg, bestående av Rega Fono-trinn, en 

Rega P5 spiller og Ortofons toppspesifiserte MC 

Rondo Bronze pickup! Perspective ble solgt, 

med en påmontert Ortofon MC1 Turbo som 

hadde fungert som kriseløsning. Jeg håper den 

fikk et godt hjem..Etter det jeg vet, har den visst 

bosatt seg på Costa Blanca, nær Alicante. 

Snakk om paradisisk tilværelse, mens snøstormen 

pisker rundt øra i Oslo! 

Lost In Translation 

Det sies i våre kretser, at det du ikke har med 

fra begynnelsen er borte for alltid. Derfor har jeg 

2/2006 

79

også valgt kabler deretter. Jeg har prøvd det 

meste fra de største produsentene, som Monster 

Cable, Nordost Flatline og hybridkablene fra 

hollandske van den Hul, men har bestandig 

vendt tilbake til starten- amerkanske Tara Labs. 

Disse kablene har erfaringsmessig ikke lagt tileller 

trukket fra noe vesentlig, og jeg er ikke 

alene om å bruke dem som referanse. Bare se 

på testene til Anders Rosness. 

Et meget godt pris/kvalitetsforhold, samt en 

klangmessig kontinuitet uavhengig av serie som 

jeg ikke finner andre steder, er andre grunner. 

Man kan kryssmatche dem med langt dyrere 

ting, og de gjør aldri skam på systemet, nesten 

uansett hva du bruker. 

Pr. 2005 bruker jeg imidlertid en 

kombinasjon av tre merker. 

Strømmen renses av en Monster 

HT800 padde, mens vinylsignalet 

skjøttes av en vdH D102mk3 hybridkabel. 

Grunnen gir seg selv; den fine 

blandingen av gjennomsiktighet, 

lydbilde og detaljer. Presentasjonen 

er ikke ulik Tara RSC Prime 1000, for 

de som kjenner den. For resten av 

signalene brukes Tara RSC Axiom, i 

tillegg til Prism Helix 6 høyttalerkabler. 

Altså et mellomdyrt kabelsett 

med ekstreme kvaliteter hva angår 

balanse og transparens. Min forkjærlighet 

for detaljer og oppløsning, 

koblet med naturlig presentasjon, 

har nok drevet noen og enhver 

av min omgangskrets på veggen, 

men det har sine udiskutable fordeler, 

spesielt med tanke på byggekvalitet 

kontra pris, pluss romintegrasjon. 

Høyttalere 

Høyttalere er møbler på lik linje med 

godstolen, og hvilken høyttaler er 

vel mer lettplassert enn en monitor? Små rom 

har vært mer regel enn unntak for min del, og 

fra begynnelsen, med Celestion 3 og NAD har 

det kun vært disse småhøyttalerne som har fått 

botillatelse hos meg. Forresten- Ingen regel uten 

unntak! I dette tilfelle dreier det seg om et par 

Dali 104 gulvhøyttalere... 

Dali’ene mangla det fokuset som Celestion 

hadde vært så gode på, og bassresponsen var 

også en smule ukontrollert. Dette til tross for en 

utmerket følsomhet- hele 94dBSPL for en watt 

påtrykk. Tidlig på nittitallet som dette var, var 

jeg enda relativt grønn på samspillets betydning 

i et anlegg, men alle seinere erfaringer tilsier at 

NAD302’en var skyld i bassproblemene grunnet 

sin begrensa effekt. Høyttalernes nominelle 4ohms 

impedans gjorde vel heller ikke ting lettere. 

På den positive siden tålte de masse juling, 

og en fest var aldri noe problem. Jeg lærte 

egentlig mye av disse danskene om romresonnanser 

og deres medfølgende problemer ved 

feil plassering . 

Trykkammer 

Hovedargumentene mot monitorer er begrenset 

bass og behov for ekstra stativ. Avskrekkende 

80 

2/2006 

Vinylfrik. 

for den delen av dere som elsker bass, kanskje, 

men i mitt tilfelle var det en knøttliten amerikaner 

som fulgte meg på min hittil lengste etappe 

mot paradiset. Da Snell Acoustics’ Type M-med 

5" bass flytta inn midt på nittitallet, skulle den 

vise seg så god at den overlevde tre forsterkere! 

Makan til detaljeringsevne til den prisen-3600 

kr paret- har jeg ikke funnet, verken før eller 

siden. Fleksible var de definitivt. Uansett hva jeg 

spilte leverte de en stødig, frisk presentasjon 

med en størrelse som gikk langt utenfor de 

beskjedne fysiske mål. Størrelsen ble spesielt 

hørbar over EC-forsterkerne, hvis kjennetegn 

nettopp er denne "larger-than-life" måten å 

spille på, kombinert med en solid mellombass. 

Trykkammerkonstruksjonen gjorde sitt til den 

tonale jevnheten Snell leverte sammen med 

DOXA også. Marantz’ene toppa det hele med 

sitt glødende mellomregister. Det ble faktisk 

såpass bra at jeg fikk store problemer da husverten 

ville kjøpe dem etter åtte års trofast tjeneste! 

Alle som har eid et slikt sett veit hva de 

er i stand til, og det hender enda jeg savner 

dem av og til. De står imidlertid rett over hodet 

mitt, i stua hans, og fungerer utmerket som vekkerur 

for meg. 

"Hull igennem..?" 

I løpet av åtte år skjer det som kjent noe, også 

innen høyttalere, og selv om Type M frendeles er 

gode etter dagens standard, har de ikke noe å 

stille opp med hvis man beveger seg opp i prisklassen 

15 til 30 store lapper. Via kontakter kom 

jeg over et par Avance Signature 3 mk2, kledd i 

fugleøyelønn. De ble neste ledd i kjeden. At 

man kan bygge høyttalere i Danmark er basiskunnskap 

for den som driver med lyd, og de 

aller fleste danske eksemplarer er nettopp 

eksemplariske av seg. Disse på sin side var ekstra 

kresne på både forsterkere, rom og kabling! 

Selv min kraftige DOXA greide ikke å "slippe 

ut" musikken ordentlig, og de havna nok i et 

bedre hjem de også da jeg la dem ut for salg 

etter et år, sammen med min lett aldrende 

CD17. 

Gode altså, men det var aldri mulig å få skikkelig 

"hul igennem", som danskene sier. 

De lever nok i beste velgående utenfor 

Drammen, ettersom jeg jevnlig får telefoner fra 

kjøperen, som er kjempefornøyd med dem. 

Dette sammen med monoblokker fra Tom 

Helgesens Embla, Micromega Stage cd-spiller 

og Acurus RL11 pre. 

Det er trivelig når sånt skjer, spesielt hvis det 

fører med seg en åpenbaring som den jeg fikk 

kort tid etter salget. Nye kamerater er også bra, 

enda et bevis på musikkens 

kraft, og hvor viktig den er som 

brobygger for oss mennesker 

Mona Lita 

Herrens veier er uransklige, og 

min vei til det lydmessige 

Nirvana hadde et par overraskelser 

til på lager. Mens jeg 

enda hadde Snell’ene, ble det 

sluppet to europeiske bomber i 

Hi-Fi-markedet. Den ene var 

engelsk, den andre fra Italia- et 

land som nok er mer kjent for 

sportsbiler og spaghetti enn for 

lyd i toppklasse. Det må ha vært 

skjebnen som viste vei da jeg 

for første gang så, og ikke minst 

hørte, Sonus Faber Cremona 

Auditor! Ikke bare låt den fullstendig 

deilig, den så ut som 

om den kostet en million også, 

montert på originale stativer. 

Snakk om kjærlighet ved første 

blikk- eller var det lytt? Jeg 

var helt og holdent solgt av den 

totale roen, og det utenomjordisk 

store lydbildet, breddfullt av detaljer. "Her 

er’n!!" tenkte jeg. "Dette er min referanse!!" 

Men var dette virkelig en Sonus Faber? De 

modellene jeg tidligere hadde hørt var behagelige 

til tusen om enn litt dynamisk sløve. Likevel 

hadde jeg satt opp flere vellykka systemer med 

den nylig utfasede Grand Piano Home og de 

andre Concert Home-høyttalerne. Dette derimot, 

var som om alle årets høytider hadde 

smelta sammen til en!! 

Stor lyd 

Cremona Auditor er liten, men leverte den typisk 

monitorlyd? Neppe! Den spilte tvert imot som 

en stor gulvmodell, med en tonalbalanse og 

dynamikk overlegen absolutt alt jeg hadde hørt 

før-inkludert de Genelec- og Dynaudio monitorene 

jeg jobba med i skoletiden! Maskeringen 

og uryddigheten som hadde ødelagt så mye for 

Avance var borte som den berømmelige duggen 

for sola. Utvilsomt hadde ringradiatordiskanten 

mye av æren for det. 

Isteden hørte jeg nå ting som aldri hadde latt 

seg høre. Ja, til og med bass kunne den spille 

uten antydning til besvær! Det var kort sagt litt 

som overgangen til oppgradert forsterker. At noe

som låt så tøft kunne pakkes inn så pent var og 

er for meg en gåte, men det skyldes vel italiensk 

teft? Gianni Versace- motedesigner par excellence- 

var tross alt italiener han også. "Mona" virket 

først litt tungdreven, men etter litt mer 

forskning kom jeg fram til at DOXA’en min bare 

måtte være den perfekte match, med sin blanding 

av kraft og raffinement? 

Det viste seg å stemme, og for et halvt år 

siden kunne jeg endelig sette henne i stua, etter 

fem års intensiv drømming og beinhard økonomisk 

prioritering med sommerjobb hos importøren! 

Engelsk vending 

Neste skruball kom da jeg skulle ta inn etterfølgeren 

til CD17. Ironisk nok var dette omtrent 

samtidig med at min lille "Mona Lita" 

(Leonardos høyttaler, kanskje?) flytta inn, noe 

som kanskje forklarer prioriteringene mine ytterligere. 

I min utrettelige søken etter mest mulig 

"analog-Fi" endte jeg opp med en ny versjon 

av motkandidaten i den testen som resulterte i 

Marantz!! 

Den nye Rega Jupiter hadde fått drivverk og 

DAC i samme kabinett, og hadde et design ulikt 

alt annet, som DOXA. En annen grunn var 

enkelheten; det var liksom aldri noe tvil om hva 

dette var for en maskin, og hva den skulle brukes 

til. Rektangulært rødt display, 5 knapper, 

inklusiv power, og topplading. Like enkelt som 

genialt og totalt typisk Rega 

Her var alt unødig strippet vekk. 

Engelskmennene var sågar uforskammede nok 

til å bruke uforgylte terminaler og frontpanel i 

plast-på en spiller til 16.000. Kult! Så som hos 

DOXA, lå nok kvalitetene inni den tøffe og tross 

alt solide aluminiumskassen også her, tenkte 

jeg.. 

Rega er mest kjent for å lage noen av verdens 

bedre platespillere i prisklassen, og var i 

sin tid den siste "store" produsenten som laget 

en cd-spiller. Nye Jupiter har drivverk/laser fra 

Sony, og i digitaldelen brukes det to differensialkoblede 

IC40 DAC’er fra skotske Wolfson 

Microelectronics i Edinburgh. Lillebror Planet har 

en av disse brikkene. 

Bedre strømforsyning 

Sammen med separate, åpenbart forbedrede, 

strømforsyninger til alle seksjoner får man en 

spiller som etter min mening ligger oppe med 

det aller beste, uansett pris! Da jeg testa for- 

gjengeren virka den litt 

uferdig tonalt sett, med 

en litt rufsete signatur i 

hele frekvensområdet 

Altså kunne man fort bli 

lyttetrett, og den var litt 

i meste laget in-yourface 

for meg Ikke så 

med denne her! Den 

nye modellen har, som 

jeg sa, det samme 

eksplosive drivet som 

stamfaren, men lydbilde 

og presentasjon er mye 

mer modent og kontrollert. Selv Håkon Rognlien 

må vel si seg enig i det. 

Å implementere den i systemet hos meg 

resulterte i det ene hakesleppet større enn det 

andre. Dette er en maskin med skikkelige engelske 

b…r!! Klassisk musikk er nok spesialfeltetdet 

låter akkurat så svært og dynamisk som det 

burde, uten unødige fokuspunkter. Men jazz og 

annet komplekst materiale er barnemat for 

denne erkebritiske lydbutleren, som serverer det 

du forer den med som en magisk cocktail av 

detaljer, ro og entusiasme uten å "gå over streken" 

på noe av det. Det er nesten som om den 

sier "Kom hit litt..jeg vil vise deg noe. Hva har 

du i plateskapet, kompis?" 

Akkurat som 

en god platespiller, 

går den rett til 

hjertet av musikken! 

Velbrukt klisjé 

det også, kanskje, 

men jeg tror 

du skal lete rimelig 

lenge, og i 

adskillig høyere 

prisklasser for å 

finne en mer 

"vinyl" cd-spiller 

enn denne. Ser 

man bort fra den 

aller fineste grad 

av oppløsning, 

pluss at den kun 

leser "red-book" 

standard cd, har 

denne alt man 

kan forvente- og 

mer! Flere konkurrenter 

gjør 

sannsynligvis 

klokt i å holde 

øye med Essex i 

fremtiden! 

Engelskmenn 

lærer fort! 

The Road 

Goes Ever 

On And 

On… 

Trollmannen 

Gandalf (Ian 

McKellen) sang 

disse ordene på vei til Lommekroken, i første del 

av Peter Jacksons filmatisering av Ringenes 

Herre. Sånn er det også for oss, bokstavelig talt, 

Hi-Fi frelste. Neste oppgradering er rett rundt 

neste sving. For min del er valget relativt enkelt! 

Jeg beholder forsterkersettet samlet, i hvert fall 

til jeg finner en forforsterker som er vesentlig 

bedre, uten å koste meg halve årslønna. Både 

Rega (selvfølgelig også pga fjernstyringsmulighet), 

Adyton, og australske Metaxas har interessante 

kandidater. En ekstra effektforsterker- for 

brokobling- øker effekten til Auditor. Dette gir 

en mer uanstrengt, avstresset presentasjon, og 

er følgelig en typisk må-ha-sak hvis jeg skal 

heve et nivå som tross alt er høyt fra før. Videre 

har Rega utviklet TT PSU, en ekstern strømforsyning 

til P5 som har samme effekt på platespiller’n. 

Prisen-2500 kr- er mer enn rimelig med 

tanke på resultatet 

Andre oppgraderinger er på kabelnivå, der 

målet er et fullt sett Tara Labs Air high-end 

kabler. 

Eventuelt har MIT sin Shotgun-serie, som 

klangmessig ligger et sted mellom Tara og vdH. 

Til sist, ei skikkelig strømpadde (ikke-kvekkende 

sådan) og gode nettkabler der det er 

mulig. Små, men effektive skritt som jeg tror 

sikrer et liv i paradiset, også før jeg skrur av 

lyset og forlater denne verden for godt!

Second opinion: Dali Euphonia MS5: 

Til å grine av 

Jeg felte noen tårer da jeg 

innså at mine Magnepan MG 

3.6R var for store for stua mi. 

Men så kom et par Dali 

Euphonia MS5 som er i stand til 

å spille musikk så man får lyst 

til å grine - av glede. 

Nå er ikke Dali Euphonia noen puslinger i 

stua heller. Drøye 60 kilo veier de, og 

strekker seg 125 cm mot taket. Kona 

var uansett fornøyd med å få utsikt ut 

av vinduene igjen, og heller ikke jeg synes det 

gjorde stort at den lyse lønnefinishen matchet 

interiøret i stua nærmest perfekt. Det er i hvert 

fall ingen ulempe med et godt designet produkt. 

Det var likevel ikke helt enkelt å få de til å 

låte optimalt. 60 kilo er tross alt lit å flytte på, 

og de som har sett kroppen min vet at jeg ikke 

har bygd dem på de plassee som gjør slike flyttesjauer 

til en lek. Likevel var det ikke noe å si 

på innsatsen og ståpå-iveren, så etter flere turer 

fram og tilbake fra lytteposisjon til høyttalere for 

nye justeringer, kunne jeg endelig si meg fornøyd. 

Det første som slo meg var luftigheten i toppen. 

På tross av jeg nettopp hadde solgt et sett 

høyttalere som mange påstår har diskant i verdensklasse, 

så var det ingen nedtur med 

Euphonia MS5. Den nesten ekstreme dybden 

Magnepanene hadde klart å formidle, tok 

Daliene på strak arm, men som en pokerspiller 

med ekstremt gode kort på hånda, så høynet 

bare Euphoniaene budet. De nøyer seg nemlig 

ikke med å tegne lydbildet stort og bredt. De er 

i tillegg enda bedre når det gjelder instrumentenes 

plassering. Dali har med andre ord hentet 

det beste fra både bånd- og "vanlig" diskant. 

Det flotte er at jeg ikke kan høre noen overgang 

mellom de to diskantene. Bånddiskanten slår for 

øvrig ikke inn før ved 15 kHz. 

Nedover er det heller ingen grunn til å sutre. 

På plater med det som enkelte på forumet 

Hifisentralen liker å omtale som "retarderte 

syngedamer" er det både pondus og nerve til å 

få pelsen til å reise seg i nakken. Har du derimot 

aversjon mot ex-taffelpianister fra Sandvika 

Storsenter, kan Hilde Marie Kjersem og Jon 

Eberson sin plate "Twelve oćlock tales" anbefales 

i stedet. Euphoniaene henter fram hele den 

fyldige stemmen til den bittelille jazzvokalisten. 

Så langt har Daliene minst matchet mine forrige 

høyttalere, men det finnes et punkt hvor de 

danske high-end-høyttalerne stiller 

Magnepanene fullstendig i skammekroken. 

Bassen. Ikke det at de går så veldig mye dypere, 

på min nyervervede testplate med sinustoner 

82 2/2006 

høres 31,5 hz helt greit, og 25 hz er også hørbart. 

Magnepanene mine måtte gi seg et før 

den så 20-tallet, men det er ikke dybden på 

Euphoniaenesom imponerer mest. Det gjør derimot 

kvaliteten på bassen. 

En ting er at den ved høye lyttenivåer får parketten 

til komme farende tidevannsbølge, med 

et trøkk som gjør livet usikkert for gamle tannfyllinger. 

Det var noe maggiene bare kunne 

glemme. Noe helt annet er at denne bassen er 

stram og kjapp. Her settes basstrommeskinnet i 

bevegelse like fort som det stoppes. At dette gir 

en helt annen dynamisk opplevelse enn panelhøyttalere 

er hevet over tvil. 

Det morsomme er at dette ikke går på 

bekostning av noen av de parametrene jeg satte 

så stor pris på med Magnepan MG 3.6R. 

Prisen synes jeg heller ikke det er noe å si på, 

selv om jeg må innrømme at mitt personlige 

sammenligningsgrunnlag er heller tynt. Likevel, 

av de høyttalerne jeg har hørt i både lavere og 

høyere prisklasser, så er det ingen av dem som 

gir samme grad av sømløse luftighet og punch 

fra topp til bunn. 

Konklusjon 

Etter mange store oppgraderinger de siste 

av Roy Ervin Solstad 

årene, skal jeg vokte meg vel for å bastant 

hevde at jeg nå er kommet i mål. Skal jeg driste 

meg til en konklusjon, må det bli at Dali 

Euphonia MS5 er en fantastisk musikkformidler 

uansett musikksjanger. Selv mitt beskjedne lytterom 

på 26 kvadratmeter skapes et enormt presist 

og stort lydbilde som jeg trodde var forbeholdt 

panelhøyttalere. Nå vet jeg bedre. 

Pris: 75.800 kroner - Ahorn og Cherry, 

79.800 kroner for Alpi finish. 

Importør: Hifiklubben 

Dali Euphonia MS5 

5,5 cm bånddiskant 

6 1 / 2"mellomtone 

2 x 8" bass 

Frekvensgang: 31-28.000 Hz (+/- 3 dB) 

Tuningsfrekvens bassrefleksport: 24 Hz 

Impedans: 4 ohm (minimum 3,3 ohm) 

Følsomhet: 89 dB 

Delefrekvens: 685 Hz / 3.300 Hz / 15.000 Hz 

Maks lydtrykk: 115 dB 

Tri-wiring terminaler 

Størrelse: 125x28x55 cm (HxBxD)

Transparent Audio Referansekabler: 

Dyre og deilige 

Ilang tid har vi i Fidelity forberedt en gigantisk 

blindtest av ulike kabler, men hittil har vi feiget 

ut simpelthen fordi vi ikke klarer å finne 

tilstrekkelig gode kabler i high-end klassen til 

en "fornuftig" pris. Mine egne minst 10 år 

gamle Transparent og de senere utlånte Valhalla 

"Flatline" kabler fra Nordost er simpelthen så 

kostbare at vi nøler med å utrope disse som 

"vinnere" prisene blir i begge tilfeller minimum 

kr. 100.000 for et fornuftig sett kabler. Og da 

har vi prøvd å redusere lengder og antall til et 

minimum! 

Jo, da. Vi kommer ganske nær med flere "fornuftige" 

kabler til en samlet pris på rundt 10 

tusen kroner, og vi elsker det når vi kan finne en 

meget brukbar høyttalerkabel som installsjonskabelen 

til Kimber som vi omtalte i forrige 

blad. Men etter vår mening blir også denne 

kabelen en begrensede faktor med det samme 

man passerer "budsjett" nivå i resten av utstyret. 

Vi har riktig nok funnet ulike kabler til vårt 

referanseanlegg som ikke gjør så mye galt. Men 

det blir altså så mye "bedre" med Valhalla, og 

nå også siste versjon av hovedkonkurrenten 

Transparent Reference! Det er fanden til sparing 

om billige kabler blir flaskehalsen i systemet... 

Flatline eller Transparent? 

Nordost og Flatline laget med "Valhalla" en 

84 

Tekst og foto: Knut Vadseth 

2/2006 

Kabler er like viktige som andre komponenter i kostbare 

anlegg, mener Fidelity. Med Transparent referanse 

balansert signalkabel kan high-end anlegget også 

forbedres like mye eller mer enn ved 

skifte av andre komponenter til 

samme pris! 

kabel som var generelt varmere og mye nærmere 

den mørkere klangbalansen på 

Transparent enn tidligere. Og selv om jeg savnet 

litt " av Transparent kroppen" hos Valhalla, 

opplevde jeg sistnevnte som betydelig luftigere 

og noe bedre til å skille transienter og oppløsning 

i elektronikk og høyttalere. Riktignok 

mente Geir Tømmervik hos OHC at de siste 

modellene fra Transparent også var blitt betydelig 

forbedret i toppen, men det var uansett ikke 

ytterligere en 100tusen kroners kabel Fidelity 

primært var på jakt etter! Særlig ikke etter en 

laaang rekke med mobbing av nettopp 

Transparent på HiFi-sentralen. 

En av historiene der handlet om en ansatt 

hadde fått sparken og påstod (orginalt nok) at 

komponentene som satt i de hermetisk forseglede 

aluminiumshusene bestod av simple elektrolytter 

og motstandere til noen få kroner. Om 

man skuer hunden på hårene, skjønner de fleste 

av oss at det uansett er lagt ned mange kroners 

håndarbeid i produksjonen av en Transparent 

kabel. Verdien av de innvendige komponenter er 

vel uansett mer basert på hva som fungerer i 

forhold til uttallige lyttetester enn prisen på 

komponentene? Når man betaler et par hundre 

kroner for en CD-plate, er det bare 5-6 kroner 

som går til selve pressingen. Man kan kritisere 

prisen- og det er velkjent at kabler ofte har høy- 

ere avanse gjennom to-tre ledd enn andre komponenter. 

Men slik skittkasting er likevel en 

smule unyansert da man uansett må være temmelig 

naiv om man kjøper en slik kabel uten 

først å ha hørt på hva den kan tilføre anlegget 

og musikken din! Derfor valgte vi å prøve siste 

modell fra Tranparent for å se om den fremedeles 

var en utfordrer for Valhalla... 

Lyden av høyttalerkabelen 

Siden de fleste av oss kjøper de fleste hi-fi komponenter- 

og hvert fall kabler- i alt vesentlig på 

grunn av lydkvaliteten, får vi sette på litt 

musikk. Vi skifter først ut Valhalla med 

Transparent høyttalerkabel i det forøvrig komplette 

Valhalla-systemet i referanseanlegget og 

tester deretter signalkabelen sammen med både 

Transparent og Valhalla høyttalerkabel. 

Og la det bli sagt med det samme; den nye 

Transparent Reference høyttalerkabel har i tillegg 

til de sedvanlige gode egenskapene i nedre 

mellomtone og bassområdet nå også fått mye 

mer attakk i øvre mellomtone og diskant, men 

forbløffende nok uten å låte "hi-fi", bare enda 

mer nærværende og gjennomsiktig. Dypbassen 

har det samme "Krell"skyvet helt der nede, den 

rytmiske fremdriften er enda mer fremtredene 

på grunn av ytterligere dynamisk kontrast i hele 

området, og det tidligere så storslagne hologra-

fiske lydbildet er blitt enda bedre fokusert fordi 

det slippes enda mer detaljer igjennom. 

Som på også min gamle Transparent kabel 

med det samme passive "filteret", skjer det 

motsatte av det normalt forventede, lyden oppleves 

som om man har skrudd opp volumet en 

dB eller to?? Selv om denne kabelen nå er helt 

på høyde med Valhalla i absolutte high-end kvaliteter, 

opplever jeg lydbildet enda mer imponerende, 

men samtidig en smule "sminket". Lyden 

er nesten blitt større enn virkeligheten, og imponatorfaktorene 

står nærmest i kø. Men det betyr 

også at den fenomenale kroppligheten kan bli 

litt for mye av det gode og kan gi enkelte 

kvinnelige vokalister litt for brede skuldre og 

antydning til sjeggvekst. Også det såkalte presensområdet 

er blitt litt friskere enn jeg hadde 

forventet fra den kanten, men det hele er jevnt 

fordelt over et bredt frekvensområde og uten 

sjenerende sibilanter og antydning til metallisk 

hardhet. Diskanten er glatt og lekker og med 

flott utstrekning oppover. 

Hele veien opplever jeg en utklinging og 

dynamisk kontrast som er betydelig bedre enn 

jeg kan huske fra min gamle favorittkabel. Det 

er tydelig å høre at Sumner og Transparent har 

tunet fram en kabel bedre tilpasset dagens mye 

bedre høyttalere og forsterkere mens de tidligere 

tydelig prøvde å kamuflere mange typiske 

hi-fi problemer. Likevel låter det hele umiskjennelig 

Transparent; veldig imponerende, stort og 

fyldig og helt der oppe blant de aller beste med 

mer futt og fart og mye mer oppløst enn tidligere. 

Men Transparent Reference også litt mer 

"sminket" enn den noe slankere, men også den 

noe mer klangmessig homogene Valhalla. 

Signalkabel 

Som antatt var lydsignaturen noenlunde lik på 

den balanserte signalkabelen. De har et ytterst 

bevisst forhold til lyd hos Transparent. Likevel 

var her en tilbakelenthet i øvre mellomtone som 

tok brodden av det noe fremtredene (til 

Transparent å være) presensområdet på høyttalerkabelen. 

Signalkabelen nøytraliserte nå 

enhver tilbøyelighet 

til agressivitet 

i dette området. 

En utmerket 

match. Mange 

sverger til komplett 

sett kabler 

fra samme fabrikant, 

men de 

utrolige egenskaper 

– i det alt 

vesentlige positive 

– preget fremdeles 

lydbildet 

når jeg gikk tilbake 

til den mer 

nøytrale Valhalla 

høyttalerkabel. 

Også når jeg prøvet 

rimeligere kabel. 

Forklaringen på at denne Transparent balanserte 

signalkabel påvirket lyden særdeles positivt 

selv med mindre optimale komponenter i 

kjeden, må skyldes også noe annet enn bare 

ørsmå trimminger av frekvenskarakteristikken, 

selv om også dette er noen av triksene. Men her 

må også skje noe med skitten fra det norske 

strømnettet da denne kabelen alene mellom 

CD-spiller og pre øyeblikkelig gir betydelig mer 

ro i lydbildet samtidig som den sedvanlige "klirren" 

av knust glass i øvre mellomtone er borte. 

Det er akkurat dette fenomenet vi prøver å løse 

med kostbare og nærmest uforklarlige nettkabler. 

Det på Hifisentralen utskjelte filteret til 

Transparent (og MIT som har samme konstruktør) 

må simpelthen rydde opp også i nettstøy og 

andre problemer langt utenfor vår hørbare virkelighet? 

Dette er simpelthen Vodoo som Vidar burde 

ta seg av! Men samtidig er denne kabelen en 

fenomenalt bra demonstrasjon av hva en bit 

ledning kan gjøre med lyden i musikkanlegget 

ditt! Jeg garanterer ikke at Transparent 

Reference er det beste kjøpet for deg. 

Men uansett om du liker resultatet eller ikke 

og uansett om du mener at det sitter altfor kjipe 

komponenter i den dyrt utseende kabelen som 

du uansett mener er altfor dyr og gir altfor stor 

avanse både til produsent, importør og butikk, 

så er uansett min påstand at denne kabelen 

kan gjøre like mye med totallyden i high-end 

anlegget ditt som hvilken som helst annen komponent 

til samme høye pris! Prøv den, og jeg 

garanterer deg spalteplass i Fidelity om du klarer 

å sette sammen en noenlunde logisk rekke 

bokstaver for å formidle at du ikke er enig... 

Konklusjon 

Transparent Audio har piffet opp lyden i sine 

referansekabler slik at de BÅDE har den varme, 

kropplige og fjellstø fundamentet med bedre 

dynamikk, større ro og en langt sprekere øvre 

mellomtone PLUSS glitrende diskant og enda 

mer presis holografi. Kanskje ikke den mest nøytrale 

kabelen, men herlig musikalsk og helt i 

toppen; både lydog prismessig! 

2x3 m høyttalerkabler, kr. 69.790,- 

1 m balansert signalkabel, kr. 51.895,- 

Forhandler: Oslo Hi-Fi Center.

Jeg syntes jeg var selvskreven vert med klubbens 

beste flutterekko og desidert lengste 

etterklangstid! Dette skulle være særs egnet 

lekeplass for Ketil Hansen og hans DaaDkomponenter. 

Ketil etterspurte en skisse over lytterommet. 

Det skulle ikke by på problemer tenkte jeg, og 

hentet tommestokk og målebånd før jeg kvesset 

den digitale blyanten. Ikke mange dagene etter 

mottok jeg e-post fra Ketil om at nå hadde produsenten 

utarbeidet forslag til tiltak. Allerede 

ved første øyekast syntes tiltakene drastiske. Og 

det før jeg hadde oppfattet at her var tenkt 

stabling i høyden. 

Ingen bilder viser dessverre iansiktsuttrykkene 

til Tom, Vibeke og meg ved innsyn i Ketils 

Volkswagen Transporter. Fullastet med DaaDprodukter 

syntes spørsmålet om han hadde flere 

avlessinger andre steder denne søndagen natur- 

86 

G 

S 

Gjesteskribenten: “Base” hos Oslo Audio Society: 

DaaD roomtunes 

Det var vel under klubbkomitéens samling på Hovedøya at tanken 

om en seanse med Ketil Hansen og Base Technology dukket 

opp. Ønsket var en test av DaaD- produkter spesielt og et håp 

om større forståelse for akustikk generelt. 

Pris for komplett DaaD oppsett er ca. kr. 75.000,- 

2/2006 

lig. Nei, alt var tenkt plassert hos meg. 

Opplegget for OASkvelden var såre enkelt, 

gjennomspilling av et utvalg låter slik rommet 

fremstår til daglig i all sin etterklang. Deretter 

en gjennomgang av det samme musikkmaterialet 

etter full installasjon av DaaD-produkter. Til 

slutt en gjennomgang av et utvalg låter med 

noe mindre Daad stæsj. 

Anlegget for kvelden: 

Denon DVD2900 

Michell Orbe SE/Mørch DP-6/Transfiguration 

Temper V/Phonofix 

Graaf GM50 

Merlin VSM 

Kabler: Cardas Golden Hexlink 5C, Au24 IC og 

HT, Diverse Monster, Transparent Super og 

Norost Shiva strømkabler. T+A nettfilter og 

Ladac Isotrafo 2000VA. 

av André Fosse Eliassen 

og Tom Tellefsen 

Og den musikalske meny: Hans Thessink, 

Reiersrud/Kleive,Nils Lofgren, Etta James, Diana 

Krall og Jacuintha 

Nøytralt? 

De fleste av oss er vel kjent med hvor lett man 

opplever eget anlegg og rom som nøytralt og 

ofte ser seg litt blind på eget oppsett. Så, på 

tross av at jeg har vært smertelig klar over at 

jeg besitter et rom med overdreven livlighet så 

var jeg nok ikke helt kjent med omfang og 

betydning av dette. Jeg har lenge vært kjent 

med at det i dynamiske passasjer gjaller og at 

det blir en tilsmøring av detaljer lenge før lydnivået 

er et irritasjonsmoment for naboen (etter 

salg i vår er denne terskelen betraktelig senket, 

men undertegnede sitter i styret og håndterer 

naboklager med den største inhabilitet). De 

andre inviterte var enige – og vel så det – og

opplevde rommets begrensning langt klarere 

enn meg: Tom har derfor ordet. 

Romproblemer 

Først ut var Nils Lofgren i et meget crispt og tett 

på opptak som ved pådrag fort virket å bli "tilsølt" 

for ikke å si tilslørt av refleksjoner når 

volumknappen ble dreid opp. 

Her ble mye informasjon klemt sammen i det 

lydbildet ble offer for rikosjerende, og stående 

bassbølger som sterkt interfererte med mellomtonen. 

Resultatet ble at lydbildet ble dratt sammen 

på midten. Stemmen til Lofgren fikk tydelige 

skarpe kanter med harde uttalte sibilanter. 

Opptaket er i utgangspunktet krystall klart og 

svært dynamisk. 

Så dro vi Reiersrud/Kleive – Himmelskip…the 

Ship is at the Landing opp av ermet, og lot dem 

innta husalteret. Her skal det være mye rom 

informasjon, voldsom dynamikk i gitaren til 

Knut, crispt, nært og direkte med stort og dypt 

rom. 

Ved pådrag ble gitaren mer metallisk og skrikende 

enn tilvendt, mens bassen romlet avgårde 

rund og upresis i kantene. Rommet i kirken oppleves 

som rotete, og på langt nær så dypt som 

jeg opplever det å være til vanlig. 

Transientresponsen var der, men i overkant sløret 

og utflytende. 

Ut på arenaen kom fru Costello (Diana Krall – 

Live in Paris - A case of You) hvor vi normalt 

hører at silkestrømpene glir mot hud, irriterende 

hosting, og med veldig klar lyd på instrument 

og stemme. Her fikk vi liksom en lydball i midten, 

og manglende panorering av opptaket. 

Følelse av nærhet til damen ble hemmet, og 

pianoet slapp ikke helt løs fra høyttalerne. 

Så kom Hans Thessiink på besøk via vinylriggen. 

Denne karen misstenker jeg for å være 

audiofil, for maken til klare og dynamiske utgivelser 

han varter opp med til stadighet. 

Hans stemme er sonor på en varm behagelig 

måte som ofte gir følelse av stor nærhet tett på 

the Man himself. Gitarer lyder som det de er om 

det er dobro med slide, 6- strengs med metall 

eller nylon strenger. Alt dette mens Jon Sass legger 

ned dype enerverende toner i rillene med 

sin tuba, men ikke på dette sporet. 

Her låt det komprimert og uryddig ved 

pådrag, men ikke uspiselig. 

Saken er bare den at det låter så fordømt bra 

at man ønsker å dra på, og da blir det slitsomt 

etter en kort stund. 

Akustiske forbedringer 

Ja, så var det dags for å pakke opp herlighetene. 

Jeg får vel innrømme at jeg i utgangspunktet 

trodde dette skulle ha effekt, men at 

jeg antok forbedringen ville begrense seg til de 

nedre oktaver. Det måtte nok mer enn noen 

skarve sylindere til for å skape orden i hele frekvensspekteret 

var min antakelse. Fullgodt resultat 

var jeg redd ville kreve et større areal av 

absorberende materiale på de åpne murveggene. 

Så feil kan man altså ta, men mer om det 

siden. 

Vi fulgte nøye Ketils tegninger og plasserte 

Skisse av vertskapets bolig. 

installasjonene etter klare anvisninger. Disse 

semisirkulære søylene er utformet som diffusorer 

på ene siden og absorbenter på andre. 

Her var ikke noe overlatt til tilfeldighetene, 

produsentens skisse viste klart hvor diffusorsiden 

skulle plasseres inn mot hjørne og hvor den 

skulle peke ut i rommet. Og jeg kan fortelle 

dere, vi behøvde ikke spille én låt for å høre forskjellen. 

Allerede ved samtale var forandringen 

åpenbar. Selv min 

samboer måtte innrømme 

det, uten at 

hun har mer lyst til å 

befolke stuen med 

dem av den grunn. 

Nå førte vi en samtale 

med velmodulerte 

stemmer og spiselige 

intonasjoner i topp og 

bunn som Tom ville 

formulert det. 

Så satte vi på Herr 

Lofgren, og ble resolutt 

sittende å glise til 

hverandre før vi 

startet og prate i 

munn på hverandre. 

Snakk om transformasjon. 

Her var bass 

booooooomet tørket 

opp, og VSMene spilte 

distinkt med 

pådrag innen sitt virkefelt. 

Resultatet ble 

en opptørking og 

klarhet i lydbildet 

oppover som gav oss 

tett innblikk i makro-, 

og mikrodynamikken 

mellom utøvere, 

stemmer og instrumenter. 

Dette smakte 

det virusfri fugl av 

gitt. 

Lofgrens gitar fremsto med klare markante 

melodilinjer og riff, mens overtonestrukturer 

bare fikk henge i rommet og klinge ut. Nærhet 

til stemme og artist ble påtagelig, og sto som 

en påle midt mellom høyttalerne. The live take 

became alive J if you catch my drift! 

Siblilanter falt mer til ro uten å frese fullt så 

hissig i øregangene, men fant mer sin naturlige

plass i opptaket. 

Det hersket liten tvil om at DaaD produktene 

ryddet enormt opp i dybdeperspektiv, generell 

stramhet i lydbildet med fastere og subjektiv 

mer kontant bass. Det ble lettere å følge instrumenters 

intonasjoner, og tilkjennegav bedre 

kropp på stemmer og instrumenter. Bedre sentrering, 

aksentuering og fokus i midten smakte 

heller ikke vondt. 

Så satte Reiersrud og Kleive seg til i vår lokale 

katedral, og bød på en intens lytteopplevelse. 

Nå ble kirkerommet tegnet opp med stor 

romfølelse og dybde, mens Knuts meget insisterende 

gitar beholdt det crispe twanget uten å 

lyde så metallisk hardt, men fremdeles med en 

rett i tryne presentasjon. Bassen til kirkeorgelet 

hadde naturlig nok sin begrensning, men det 

som var gikk subjektivt dypere, og var strammere 

med bedre kropp. 

Mikrodetaljer, luftighet, utklingning, detaljering, 

dynamikk, separasjon, kropp osv. alt ble 

bedre og mer lettfattelig. 

Diana fikk mer luft rundt seg, og pianoet 

bedre struktur og mer organisk klang. Stemmen 

virket varmere, og mer innsmigrende. 

Silkestrømpene satt tettere på huden, mens 

geriatrisk avdeling i salen ble ennå mer 

påtrengende. Kan for f.... noen gi disse halspastiller 

og Jægermeister før 

forestilling…knurrrrrrr… Deilige klangstrukturer 

i pianoets strenger med bedre kropp som tilkjenngav 

en større grad av riktighet for meg. 

Hans Thessiink fikk nå virkelig drag på stemme 

og gitar, og vi ble mer involvert i hans lydunivers. 

Det hele ble langt mer virkelighetstro, 

mer er det ikke å si om den saken. 

Buddy Guy – Blues Singer spor 5 kan i de 

rette sammenhenger skremme kattunger på en 

fattig faen med den vanvittige dynamikken som 

ligger i stemmen hans når han drar på. Og det 

låt definitivt tett på hos André. 

Å gode Gud, hvor skal man starte. Vi får 

begynner med toppen. Nå er diskanten roet, 

joda, den er der fortsatt, den skriker bare ikke 

etter oppmerksomhet. Og den øvre mellomtonen 

deler for en gangs skyld oppmerksomheten 

med resten, uten alene å gjøre krav på rampelyset. 

Tom har så rett så rett, her dempes sibilantene 

til et naturlig nivå. Mellomtonen, og særlig 

den nedre, fremstår mer fyldig og med opplevd 

mer nivå. Det blir mer kjøtt på beinet hva angår 

stemmer og instrumenter. Litt unyansert kan 

man kanskje si at det oppleves som fokus flyttes 

fra strenger til kasse hva angår gitarer og deres 

kamerater. Selv i de nedre oktaver er det overraskelser 

å finne. Her hadde jeg vel forventet en 

oppstamming på bekostning av nivå. Ett ikke 

uvanlig fenomen er jo strammere bass på 

bekostning av opplevd nivå, slankere med andre 

ord. Her gikk jeg på en smell og det en god en. 

Ikke bare er det musikalske budskapet i de 

nedre oktavene mer fattbart med bedre transientgjengivelse, 

nei, det blir en etterlengtet 

heving i nivå. Og la det være klart, bassen er 

som aldri før formidlet med klanglige kvaliteter 

og bedret overtonestruktur. 

På tross av at lyden fremstår mer dempet 

bedres den dynamiske kontrasten. Dette trolig 

88 

2/2006 

som konsekvens av større ro mellom transientene. 

Detaljeringen styrkes da man sliter mindre 

med å skille etterklang fra direktelyd. Den uventede 

bonusen ligger i at lyden fremstår mindre 

analytisk oppleves med mer fokus på helhet og 

klangfarger. 

Samlet fremstår lydbilde varmere og mykere, i 

tillegg til, og altså ikke på bekostning av, en økt 

stramhet og transientrespons. 

Stereoperspektivet får et vesentlig løft i kvalitet 

og de ulike aktørenes plassering i opptaksrom- 

Husverten er skeptisk til 

utseende, men positiv til 

lydforbedringene med 

DaaD komponentene. 

met presiseres. Ta de ulike kuttene på Etta 

James Blues to the Bone og du opplever rommets 

ulike innvirkning på vokal og instrumentering 

på en ny og uant måte. De ulike opptaksrommenes 

akustiske karakter kommer klarere 

frem. Nevnte jeg utklingingen? Så rent og så 

lenge henger tonene der at gleden er uten 

ende. 

Tilbake til OAS-seansen. Det vanskelige i testsammenheng 

er å avgjøre om kvalitetstapet er 

like stort når man går veien tilbake som forbedringen 

var når man gikk frem. La oss være 

ærlige og si at vi i denne omgang ikke gikk hele 

veien tilbake, vi gikk omtrent halvveis. Som Tom 

kort kommenterte etter at vi hadde kastet ut 

halvparten av installasjonene: Med de samme 

musikkstykkene var det som å flytte til 15.-20. 

rad i konsertsalen med klart avtagende nivå. 

Gjengivelsen ble generelt slappere og mindre 

engasjerende samme hva vi spilte. 

Det jeg ikke har nevnt er at disse installasjonene 

blir stående en liten stund. Jeg ønsket 

også å få inn flere ører for en lytt, også dem 

som var bedre kjent med oppsettet. Derfor har 

jeg hatt mye besøk denne uken. Først ut var en 

audiofil kamerat som vel må sies å være svært 

forsiktig når han uttaler seg om betydningen av 

forandringer i hifioppsett. Men denne kvelden 

konkluderte han med at dette var den største 

forbedringen han hadde opplevd i mitt system 

noen sinne, ja faktisk den største forskjellen han 

hadde opplevd i noe system noen gang. Og, jeg 

kunne ikke vært mer enig. 

Et par dager senere var det duket for nytt 

OAS-besøk i heimen med Tor og Morty på 

besøk Resultatet var det samme, men testen 

ble gjennomført i motsatt rekkefølge. Vi startet 

altså med samtlige DaaD-komponenter på plass 

for å ende opp i et nakent, tomt og hardklingende 

rom. 

Det var under denne testen det ble klart for 

meg hvor den største forandringen fant sted. For 

resultatet er jo bare overveldede. Igjen får Etta 

James gjøre jobben. Den nå så buldrende og 

slappe bassen ruller av sted uten sammenheng 

med den nå så overeksponerte øvre mellomtone. 

Den nedre mellomtonen mister nivå og fylde 

og skygger banen. Lydbildet fremstår som oppdelt 

i segmenter med liten innbyrdes kommunikasjon, 

frarøvet sin tiltenkte musikalske 

sammenheng. Borte er fokus på helhet og 

sammenheng. Det låter til sammenlikning både 

kjedelig og vondt. Erkjennelsens time er kommet, 

DaaD-ene er kun på besøk, og ikke tiltenkt 

fast plass i stua. Kaffen får en bitter ettersmak 

og underbevisstheten begynner å sysle med 

spørsmålsformulering til samboer om antall og 

plassering. Det er vel mye som kan tyde på at 

det bare er en av oss det har rablet for. Høsten 

synes med ett mørkere. Forslaget om at TVapparatet 

er overflødig og dessuten står der 

DaaD nr. 3 var tenkt, vil trolig møte motbør. 

Ja, jeg vet hva dere sitter og tenker, det finnes 

ikke en dårlig test noe sted. Det finnes redning 

og nirvana i et hvert produkt, og hva som er 

best veksler fra måned til måned. Så har jeg da 

også slitt med hvordan jeg skal formidle transformasjonen. 

Dette har vært en så til de grader 

åpenbaring for meg. Og jeg skal med hånden 

på hjerte si at dette er første gang jeg har foretatt 

en større forandring som utelukkende har 

vært til det bedre og hvor forbedringen har vært 

så total. 

Man kan selvsagt innvende at rommet var 

håpløst i utgangspunktet, at andre installasjoner 

ville gitt en tilsvarende forbedring. Det vet vi lite 

om, for andre produkter har ikke vært til test. 

Det som likevel skiller DaaD-komponentene fra 

mye annet på markedet er at de er ganske flotte 

å se på. Joda, jeg er enig i min kjæres innvending, 

13 stk er i overkant mange. 

Så selv om DaaD akustisk sett kunne gjort 

jobben alene, må de nok på sikt belage seg på 

å gjøre den i samarbeid med øvrig innredning. 

Avslutningsvis vil jeg driste meg til å si at det 

finnes ikke den komponent i verden som fullgodt 

kan rette opp det som ligger av feil i rommet. 

Du kan muligens kompensere, men innen 

hifi tror jeg ikke minus og minus gir pluss. Så, 

jeg anbefaler alle, selv de med bedre rom enn 

jeg besitter, en test av disse komponentene før 

man vurderer skifte til dyrere elektronikk.

Electrocompaniet AW250R Modifisert: 

Som ny! 

Sidan 2003 har Electrocompaniet tilbode modifikasjonar til fleire av forsterkarane 

sine. Resultatet er som å få ein flunk ny forsterkar, rapporterar Stig Arne, som har 

lagt sin slitne AW 250R under loddebolten. 

IFidelity nr. 4 kan du lese om det som tilsynelatande 

har vorte ein ny norsk folkesport, 

nemleg å brukople 180-wattarane til 

Electrocompaniet, slik at fire stk. AW 180 

gjev 600 Watt og er truleg Noregs heftigaste – 

og rimelegaste – superforsterkar, sidan desse 

også er råd å få tak i brukt. 

Sjølv valde eg ei anna rute. Etter den store 

samanliknande testen av norske effektforsterkarar 

som eg gjorde for Audio Video for mange år 

sidan, konkluderte eg med at eg føretrekte 

mellomtonen i AW 250 framføre AW 180, sjølv 

om AW 180 var ny og skulle vera betre. Den 

dag i dag er AW 180 og AW 250R identiske, 

med einaste skilnad at AW 250R har ei ekstra 

rekkje med ladelyttar heilt framme ved frontplata. 

Desse er det rett og slett ikkje plass til i AW 

180 (difor også skilnaden i effekt vil eg tippe). 

I fall 250-wattaren er "best", kva kan vera 

årsaka? AW 250 har to transformatorar oppå 

kvarandre (dual mono), og det er ikkje heilt ideelt. 

Dei elektromekaniske spenningsfelta kan 

påverke kvarandre. Trafoane skulle ideelt sett 

stått ved sidan av kvarandre, med god avstand, 

og helst i eige kabinett langt borte frå all kjenslevar 

elektronikk! Oppdelinga i monoblokker 

har truleg berre fordeler – i alle fall i teorien. 

Men der er meir mellom himmel og jord osv., 

jordinga av kabinettet/kabinetta kan spele inn, 

helst ville eg hatt ujorda plastkabinett, men då 

ville vel stereoanlegget spele mobilsamtalen 

din! Eventuelt kan det vera dei ekstra kondensatorane 

som gjer susen. 

Eg har naturlegvis også drøfta problemet med 

90 2/2006 

min faste reparatør, Ones på Nøstet i Bergen, 

som i kraft av reparatør for HI-FI Klubben kjenner 

produkta. Heller ikkje han kan peike på ein 

konkret årsakssamanheng. Han forklarar elles at 

ein ringkjernetrafo har liten utstråling utover 

mot luft; som har høg impedans. Strålinga går 

innover mot kjernen, han har, nær sagt, ingen 

andre stader å gå. Spenninga vert uansett likeretta 

og glatta, slik at transistorane, som uansett 

toler relativt grov spenning, ikkje anar kor 

spenninga til slutt kjem frå. Spenning er spenning, 

liksom. Han meiner vidare at fordelane 

ved mono, inkludert dual mono som berre inkluderer 

straumforsyninga, er små – kan hende 

ubetydelege. Og når eg tenkjer meg om, hugsar 

eg faktisk at konstruktøren Per Abrahamsen – 

idag i ECS holding- i si tid var lunken til heile 

dual mono-tankegangen – men marknaden 

kravde det! Eg byrjar å helle mot at det er den 

auka kapasitansen som er utslagsgjevande. 

Nye transistorar 

Både "nye" Electrocompaniet i Rogaland 

(Stavanger og Tau) og ECS Holding/Abrahamsen 

på Skårer tek 7300 kr. for modifikasjonen av 

AW 180 og AW 250, som er tidkrevjande. 

(Forsterkarar med færre transistorar vert noko 

rimelegare.) Samtlege utgangstransistorar vert 

skifta ut, samt to sett diodar og ein IC. Eg forhøyrte 

meg om modifikasjonen både hjå 

Electrocompaniet og ECS, og fekk like svar. Det 

er hyggjeleg å kunne konstatere at desse to 

verksemdene kan samarbeide. Det var heilt opp 

til meg kor eg ville levere forsterkaren til modifi- 

av Stig Arne Skilbrei 

kasjon, men det er nye Electrocompaniet som 

formelt har service og deler på alle 

Electrocompaniet sine produkt, og utstyr kan 

også leverast til Eltek i Oslo for henting der. Av 

praktiske årsaker, og takka vere vener i Oslo 

med bil (forsterkaren er sabla tung, eg hadde 

nesten trevler i hendene etter at eg hadde levert 

han frå meg!) vart min levert på Skårer, kor vi 

også fekk ein hyggeleg prat med Per 

Abrahamsen og hans to søner. 

Kaj Abrahamsen ville forståeleg nok helst 

ikkje avsløre fabrikat og modellnummer på dei 

nye transistorane (og diodane), dette ville typisk 

nok føre til ein straum av reparasjonar på ikkje 

fagmessig utførte modifikasjonar. Men dersom 

Her er vi i 

den gunstige 

situasjon at 

dårlege opptak 

vert betre, 

og gode endå 

betre! 

Oppgradering ca. kr. 7.300,hos 

Electrocompaniet AS, 

Tau/Oslo eller 

ECS Holding, Skårer. 

du pillar frå kvarandre ein flett ny AW 180 eller 

250 kjem løyndomen for dagen! 

Nye transistorar har vorte innført suksessivt 

på dei nye produkta. Om du vil finna ut om din 

forsterkar er "modifisert" eller ikkje, må du 

berre kontakte produsentane og opplyse om 

modell og serienummer. Modifikasjonen KUNNE 

vore utført i to trinn, om eg hadde tenkt meg 

om. Først berre transistorane, sidan dette er 

arbeidsintensivt fagarbeid. Seinare kunne eg 

sjølv skifta diodar, sidan dette er ein enklare 

operasjon som kan gjerast frå oppsida av printet. 

På denne måten kunne eg ha funne ut kven 

av desse inngrepa som hadde størst effekt – tok 

du den – på lyden. Det er nærliggande å tru at 

det er utskifting av transistorane som har størst 

påverknad, men eg har også høyrt at kraftigare 

diodar og ladelyttar nærmast kan transformera! 

lyden.

Men skitt, alle vil vel uansett ha full pakke, 

slik at evalueringa av lyden omfattar heile modifikasjonspakken. 

Utskifting av diodar er forresten 

grunngjeve med at dei nye ladar kondisane 

hurtigare, slik at det ikkje vert opphald i spenninga 

til transistorane. Eg visste ikkje at dette 

var eit problem ein gong. Vanlegvis grunngjev 

ein ei utskifting til dei nye, hurtigare diodane 

med at desse har mindre vreng, dvs at dei tilfører 

lyden mindre forvrenging. Transistorane har 

lågare vreng enn dei gamle. 

Lyden av eit nytt lytterom 

Før avreise til Oslo hadde eg ei skikkeleg 

gjennomlytting av anlegget, slik at eg skulle 

hugse lyden til dess at eg kom heim med "ny" 

forsterkar. Eg gjorde nøyaktige notatar for kvar 

plate og melodi. Sidan forsterkaren kom heim ei 

veke etter meg måtte eg kople opp ein reserve, 

og valet fall på Consonance a 100. Dette er ein 

god forsterkar til prisen (kring 5000,-), med ein 

relativt klar og frisk lyd, og med ein viss djupne i 

lybildet. Det går ikkje lenge før du høyrer manglane, 

både den djupaste bassen og den øvste 

diskanten vantar, mellomtonen er ikkje så 

levande og djup som referansen, bassen er litt 

"eintone" og lyden svakt mekanisk, men det 

går uansett an å lytte til musikk. 

Når forsterkaren min endeleg kom heim, spelte 

eg lenge på Consonance før eg kopla om. 

Dei fyrste minutta høyrdest det ganske lik ut, 

men etterkvart som inntrykket festa seg og dei 

nye transistorane brann seg inn, skjedde det 

endeleg: "Ah……..musikk." 

Dei etterfylgjande kveldane spelte eg musikk 

nesten som i ein rus, Kari Bremnes, Bjørn 

Eidsvåg, Come Shine, Goran Kajfes, Norah 

Jones; og noterte. Det slo meg at det ikkje var 

lett å samanlikne direkte før-etter modifikasjonen, 

men eg noterte meg særskilt at det verka 

som om eg hadde fått utruleg mykje meir informasjon 

i mellomtonen. Eg kunne lytte i timesvis 

og drukne meg i detaljar og djupne i denne 

aller viktigaste delen av frekvensområdet. Min 

faste medlyttar Dag var oppløfta, han meinte 

lyden var betre på alle punkt, naturlegare og 

meir organisk. Dag spelte Charlie Haden 

Liberation Orchestra, Hole In The Wall og Steve 

Earl. 

Kvifor tenkte eg ikkje på det før? Ein kompis 

10 min. lengre oppi bakkane har ein identisk 

(umodifisert) forsterkar, og denne vart raskt 

hanka inn og varma opp. Eg pløygde heile 

Norah Jones "feels like home" og kopla deretter 

opp den umodifiserte. Etter 3 melodiar slo 

eg av. Eigentleg høyrte eg kva som skjedde alt 

etter 10 sek av fyrste melodien. Lyden var no 

brått lys og tynn, utan oppløysing i mellomtonen. 

Men hugs at dette er i direkte samanlikning. 

Den umodifiserte er framleis ein god forsterkar, 

den nye er berre blitt so mykje betre. 

Hugsen min er muligens selektiv, men "oppstramming 

av bassen" var alltid nemnt som 

reklame for modifikasjonen. Eg vil nesten gå 

motsatt veg og sei at bassen er det einaste som 

IKKJE er endra, med unntak av at også her – 

som i heile frekvensområdet – er oppløysing 

høgare. Så når det manglar trøkk på tromma, 

høyrer du berre at trommisen ikkje trøkker til. 

Lyse og raske forsterkarar får alt heilt feilaktig til 

å gå i eit forrykande tempo. 

AW 250RM (M for Modifisert) er ikkje mørk, 

det er dei andre som er for lyse. Den lyse, harde 

biklangen på mange forsterkarar er det typiske 

resultat av forvrenging. Det er no åpenlyst at 

det er mine eigne høgttalarar som er mørke. Og 

det skal ikkje kompenserast av ein lys forsterkar, 

men med nye høgttalarar. 

Det er altså fyrst og framst i mellomtonen at 

det har skjedd store endringar, tilsynelatande i 

form av ein dramatisk minke i forvrenging, og 

slik sett passar mine erfaringar med denne 

modifikasjonen akkurat med Knut Vadseth si 

skildring av brukopling av AW 180 i nr 4: "Det 

store sjokket kommer imidlertid i presensområdet 

rundt 3 kHz. Her er tilsynelatende mye mindre 

nivå enn tidligere. Noe er borte. Heldigvis er 

det grums og støy som er forsvunnet", og mindre 

med Jan Myrvold si skildring av oppgraderinga: 

"Lyden blir ordentlig strammet opp, (---) 

dvs. strammere og detaljert bass". Men også 

Jan peikar på forbetringar over heile fjøla, og 

hevdar at oppgraderinga er eit must. "Man får 

simpelthen en helt ny forsterker". Eg gjer hans 

ord til mine. 

Finst det ulemper med denne modifikasjonen? 

Ja, dersom du absolutt vil ha ein lyst og 

hardt klingande forsterkar for å få full piggtråd 

på rockeplatene dine, men då kan du jo like 

godt kjøpe ein billeg receiver – og spare store 

pengar i same slengen. 

Fordelane derimot, for 

dei som elskar god lyd og 

dessutan har gjort det til 

ein altoppslukande hobby 

å analysera han i tillegg, 

står i kø: Denne forsterkaren 

er no så forvrengingsfattig 

at du på ein heilt 

annan måte kan oppdage 

og analysere forvrenging 

andre stader i kjeda, og 

ikkje minst i opptaket. 

Medan du tidlegare 

kunne vera i tvil om kva 

som skjedde, og ikkje 

minst kor forvrenginga 

låg, kan du no med sikkerheit 

seie: "Dette var ei 

skikkeleg dårleg innspelt 

stemme". 

Eller som Dag svarte 

når eg spurte han om det 

let godt eller dårleg 

(Emmylou Harris, Red Dirt 

Girl): "Det let slik det skal 

låte. Plata ER slik". Eg 

har justert litt på høgttalaroppstillinga 

mi i det 

siste (noko me skal koma 

attende til), gjerne berre 

nokre centimeter, men 

den samla effekten av ei 

meir korrekt oppstilling 

og mindre vreng i effektforsterkaren er formidabel. 

Først og framst er mitt eige lytterom, med 

alle sine resonansar, praktisk talt borte, og 

erstatta av opptaksrommet eller scenen kor 

opptaket er gjort. 

Lydbildet varierer difor meir markant frå plate 

til plate enn tidlegare, tilmed frå melodi til 

melodi. DETTE er virtual reality! Eg oppdaga 

også at "demoplata" til Yello, den som vert 

spelt på alle messer og utstillingar, og som eg 

har lagt for hat pga lys lyd og digitalt effektmakeri 

utan musikalsk interesse, brått let balansert, 

"analogt", og med eit vell av musikalsk interessante 

detaljar. Til dels langt bak i lydbildet. Og 

gode innspelingar vert ikkje avkledd, dei berre 

står fram med endå større fylde og klangrikdom. 

Norah Jones, som du sikkert gjerne skulle sett 

avkledd, får ei stemme som er utrulig mjuk og 

levende. "Som om ho er her" er brått ikkje ein 

klisjé lenger. Det same gjeld også pianoet til Jan 

Johansson (Jazz på Svenska). 

Konklusjon 

Det er naturlegvis med ein viss motstand at du 

leverer inn ein allereie god forsterkar til ein 

kostbar modifikasjon. Men etter det eg kan 

bedømme, er han verdt alle pengane. Attende 

får du ein forsterkar som både er meir behageleg 

og meir analytisk. På somme anlegg kan du 

berre spele dei beste platene dine, men her er vi 

i den gunstige situasjonen at dårlege opptak 

vert betre, og gode endå betre!

Sony DVP-9100ES: 

Mer enn filmfremviser? 

Vi har spart det beste til slutt. Den forrige toppmodellen blant 

DVD-spillerne til Sony begynte å bli utdatert. Den manglet HDMItilkopling. 

Den nylig lanserte avløseren, DVP-NS9100ES, har dette 

og alt annet av nyeste videoteknologi. 

92 2/2006 

Tore Dag Nilsen

Med en neve tusenlapper kan man nå 

på en ukomplisert måte få "hifimessig" 

utbytte og opplevelser fra DVD 

og vanlig TV. Fidelity er magasinet 

som alltid setter kvalitet foran kvantitet. 

Skepsisen til hjemmekino er stor blant flere av 

oss som bidrar aktivt i magasinet, og fra leserne 

mangler det absolutt ikke med negativ respons. 

Det er kanskje ikke overraskende all den tid 

hjemmekino har tatt over rollen som hifibransjens 

søppelkasse, hvor det ikke ser ut til å være 

noen nedre grense for hvor dypt det er mulig å 

synke med hensyn til teknologiske og byggmes- 

sige standarder. AV KAN være godt, enkelt og 

smakfullt skal man lykkes slik avsnittsoverskriften 

antyder, må man inkorporere AV i et høykvalitets 

stereoanlegg. Med mindre man er rik på 

penger, er det liten vits i å prøve å få skikkelig 

fidelity fra et surroundoppsett. Er det noen som 

tviler på den påstanden, må vi be dem lese 

redaktørens utfyllende artikkel om kompromissløs 

multikanal i Fidelity 17, hvor en dekoder 

kostet 90 til 190 store lapper... 

For å gjøre en lang historie noe kortere var 

vårt råd (den gang da, og alltid ellers) å legge 

budsjettet inn i færre, men bedre komponenter 

Pris: kr. 15.990,- 

Importør: Sony Norge AS 

og høyttalere. 

Da blir det samtidig færre kabler. Det er få 

ting som er mer ødeleggende for lydkvaliteten 

enn digre skjærereir av kabler. Med den relativt 

nylanserte HDMI-utgangen (High Definition 

Multimedia Interface) har vi endelig blitt bønnhørt. 

Én enkelt HDMI-ledning mellom TV og 

DVD-spiller er det eneste ekstra tokanalsentusiasten 

trenger for å gjøre om anlegget sitt til et 

multimedieoppsett med moderne flatskjermer 

og projektorer.Og selv de bedre multispillere er 

rimeligere enn hva redaktøren tidligere har 

betalt for å få akseptebel lyd også fra CD'ene. 

Heftig DVD-spiller 

Den forrige toppmodellen blant DVD-spillerne til 

Sony begynte å bli utdatert. Den manglet HDMItilkopling. 

Den nylig lanserte avløseren, DVP- 

NS9100ES, har dette og alt annet av nyeste 

videoteknologi. 9100ES koster mer enn forgjengeren 

(listeprisen er snaut 16000 kroner), 

men til gjengjeld er ambisjonsnivået enda høyere. 

Best av alt for oss lydfrikere er at det ser ut 

som store deler av budsjettøkningen har gått til 

ting som teller for oss, som for eksempel strømforsyning. 

En titt under lokket avslører at det ikke dreier 

seg om noen tom boks. Sony har faktisk måttet 

ty til flere "etasjer" og "plan" for å få plass til 

alt sammen. Det må tillegges at kabinettet, med 

ytre mål på 43x14,5x39 cm, langt fra er blant 

de minste. Med en nettovekt på 10,5 kg blir det 

mulig å realisere et ganske solid byggverk også. 

Grunnet plasshensyn får vi nøye oss med å 

nevne at 9100ES, nesten selvsagt, spiller av 

SACD-skiver både i stereo og multikanal. 

Heftige bilder 

Himmel, så gøy det kan være å oppdage toppkvalitets 

DVD hjemme i ens eget anlegg. Jeg har 

tidligere kun prøvet en Marantz til 30000 kroner 

på den gamle TV-dunken, tilkoblet via en 

råtten scart-ledning. Lyden var selvsagt topp, 

men bildet ble bare en dårlig vits i forhold til 

denne Sony-duoen med HDMI-forbindelse. 

Det er regelrett herlig å sitte med husets junior 

på fanget og se på animerte effektproduksjoner 

av typen "Robotene" eller å telle skjeggstubber 

på "Angel Eyes" eller Clintérn der han 

myser mot solen, med toscanisneipen i munnviken. 

Toppkvalitets DVD får en til å gjenoppleve 

mye av den samme begeistringen og fascinasjonen 

med film som tung hi-fi i sin tid gjorde med 

musikk på LP og CD. Stabilitet, ro, oppløsning, 

støyfrihet og naturlighet i farger blir levert så 

godt at det i praksis nærmer seg kvaliteten til 

ekte film. 

Kraften og renheten 

De store kinoene er selvsagt uslåelige på kvantitet, 

men i kvalitet har de i stor grad mistet 

overtaket. Dagens beste lydanlegg for kinoer 

har enorm kapasitet og ekstremt god og imponerende 

lydkvalitet med tanke på de store 

salene som de skal fylle med lyd. Likevel har for 

eksempel den typiske PA-elektronikken en temmelig 

skarp og uoppløst lyd i forhold til det 

2/2006 

93

este hjemmeutstyret. Kanskje også oppsettene 

rett og slett er for store og kompliserte. Mange 

støykilder? Likeså med de store hornhøyttalerne 

som kinoene må ty til (JBL, Klipsch?). De oppnår 

ikke riktig den samme grad av homogenitet, 

finesse og frihet for farging man får med små 

og tungdrevne hi-fi høyttalere. 

9100ES gir svært god lyd med DVD. Den holder 

såpass høyt nivå at man nok må høre den i 

høystandard stereoanlegg for å utnytte potensialet. 

Prosessorer, senterkanaler og mer eller 

mindre dårlig plasserte bakkanaler vil bare sløre 

til lyden. Enda verre blir disse patetiske, halvdyre 

og halvtunge multikanalsboksene av noen forsterkere 

som rår i hjemmekinosegmentet. 

Til dere som tror det er veien å gå, vil jeg 

fraråde grundig TV- og DVD-lytting via 

tunge high-end tokanals transistorforsterkere. 

De er vanedannende - og koster 

penger. 

Jeg er trofast bruker av Dynamic 

Precisions elektronikk. Med tungdrevne 

høyttalere (Elteks dynaBel Superexact, på 

Target R2-stativer) trenger jeg effekt, og 

det anvendte strømsterke 6.12HP-trinnet 

leverer 250 urokkelige watt per kanal i 8 

ohm. TV-rommet vårt er på skarve 12 

kvadratmeter. Det er nok fristende å 

påstå at slikt blir eksessivt, men saken er at 

mindre forsterkere gir mer (u)lyd fordi de mangler 

de store forsterkernes kontroll. De vil heller 

ikke kombinere kreftene og kontrollen med 

åpent lydbilde, engasjerende og nøytral mellomtonegjengivelse 

og sivilisert, nyansert og varm 

diskant. 

Alt dette vil 9100ES være i stand til å levere i 

et godt anlegg. Med denne avspilleren kan du 

oppnå filmlydkvalitet som overgår kinoenes. Det 

klarer du ikke med lettere, billige DVD-spillere. 

Eller for ikke å snakke om DVD-brennerne, uansett 

hvor dyre de er. 

Hi-fi 

Å se film bedre er vel og bra. Å oppnå topp 

filmlyd likeså, men med tanke på kommende 

høyoppløselige DVD-formater tror jeg markedet 

for rene, kostbare DVD-spillere for tiden er 

begrenset. Det er for øvrig alltid noen lekfolk 

som bare må ha toppmodellene, men de tror 

jeg for tiden er mest opptatt av DVD-brennere 

med størst mulig harddisk. 

Vi får anta at kostbare DVD-spillere hovedsakelig 

er aktuelle for etablerte fobrukere med 

pene CD-samlinger. Kunne DVD-spillerne gjengi 

disse skivene på en skikkelig inspirerende måte, 

vil jeg tro det fins ganske mange kunder. Som vi 

alle vet, må man grave dypt i lommen for å 

kjøpe noen som gjør alt. I hvert fall hvis vi forlanger 

høye ytelser. De billige og halvbillige 

DVD-spillerne har som antydet ikke noe med 

fidelity å gjøre. Når man passerer fem tusen kroner, 

blir det mer seriøst, men likevel lite å virkelig 

hisse seg opp av. Følelsen av å oppdage 

skjulte, rikholdige skatter i sin gode, gamle CDsamling, 

blir enda dyrere å realisere. 

Jeg må med skam melde at jeg gjorde det vi 

fraråder våre lesere - kjøpe et "uhørt" produkt. 

94 

2/2006 

Det viste at selgeren i Sony-butikken i underetasjen 

i Sony-bygget på Alfaset i Oslo, er en gammel 

Audio- og Fidelity-leser. De har hele Sonysortimentet 

utstilt i butikk, og da han gav meg 

en god pris på lekkerbiskenen i det "tunge rommet", 

gikk jeg på et impulskjøp. Et gjennomtenkt, 

må innrømmes, for jeg har en DAC i bakhånd 

hvis CD-gjengivelsen hadde vært under 

pari. TV-anlegget har i liten grad blitt anvendt til 

CD-avspilling tidligere, men det har nå forandret 

seg radikalt. Det skulle snart vise seg at den 

gamle DACén kunne tre inn i pensjonistenes 

rekker. 

9100ES anvendes med Silk-kabler og DPC 

7.0 passivt trinn. Kald og rett ut av esken var 

den tynn og diskantbetont, men i løpet av noen 

dager ble den gradvis rikere og rundere i klangen. 

Ferdig innspilt fremstår den (i "Video Offfunksjon" 

for å minimere støy, og digitalfilteret i 

"Sharp-posisjon" for brattest mulig avrulling) 

med stor klangrikdom, langt fra den lyse og 

spisse klangen mange mener henger ved Sonyproduktene. 

Bassgjengivelsen blir også rikere og 

tilsynelatende dypere. 

CD-gjengivelsen til 9100ES må karakteriseres 

som sivilisert, med frodig, eller kanskje vi skal si 

varm, klang. Lyden er godt oppløst, pent detaljert 

og ganske gjennomsiktig. Ikke i referanseklasse, 

selvfølgelig, men overraskende godt til å 

være en altmuligmaskin. Til DVD-spiller å være 

er de dynamiske aspekter godt ivaretatt, selv om 

det selvsagt finnes rene CD-spillere i prisklassen 

over ti tusen som fremstår som enda mer langarmede 

og kontrastrike. 

Detaljeringsgraden er god, og lydbildet er 

ganske åpent og stort. Man får en god fornemmelse 

av dybde i lydbildet. 

Enda mer påfallende er et bemerkelsesverdig 

fravær av aggressive (økt nivå, betoninger, 

"sammentrengthet", dårlig oppløsning etc.) 

tendenser. Dette gjelder hele frekvensområdet, 

og i bare i det problematiske diskantområdet. 

Legger man til denne spillerens balanserte og 

harmoniske måte å gjengi CD-skiver på, så har 

man et apparat som står godt på egne ben 

også som rendyrket musikkformidler. 

God pakkeløsning og litt av en altmuligmann 

Men en videolekmann som meg har vondt for 

å fravriste spilleren dens utallige funksjoner og 

finesser, og apparatet reagerer usigelig tregt på 

kommandoer. Dette er ting man lærer seg å leve 

med. Verre hadde det vært hvis ytelsene ikke 

hadde vært topp. Siden det eies av undertegne- 

de har det blitt flittig anvendt langt utover normal 

testperiode, og den gode følelsen vedvarer. 

Ja, til og med vokser, og det er den beste attest 

vi kan gi. 

Således er vi på god vei til å oppnå valuta for 

de seksten lappene denne spilleren koster. Full 

valuta blir det nok først når man tar i betraktning 

at dette apparatet egentlig er en luksussedan 

som leverer hundre prosent hemoroidefrie 

ytelser på alle fronter. Mer viktig er det at 

9100ES er den klart billigste altmuligmannen 

jeg har hørt, som ikke gjør skam på seg i et 

godt lydanlegg. Det er ikke bare en CD-spiller, 

men også multikanals musikkformidler med 

DVD og SACD, filmfremviser og "digital 

lysbildefremviser". Den sistnevnte funksjonen 

har jeg ikke engang rotet meg 

til å sjekke ut enda, og som musikkelskende 

audiofil er jeg fullkomment 

uinteressert i hva den kan gjøre med 

MP3. 

Bonusen til slutt 

Det har jeg derimot gjort med SACD. 

Dette apparatets fullkomne evne til å 

takle alt av sølvskinnende skiver på en 

hundre prosent "bisnissmessig" måte, 

blir en parallell til biler med stor komfort 

og myk fjæring. Noen bittesmå kompromisser 

her og der blir til slutt en merkbar, men 

akseptabel reduksjon i maksimalt oppnåelig 

klarhet, slagkraft og nærhet fra CD-mediet. 

Her om dagen foretok jeg for første gang en 

skikkelig sammenlikning mellom sjiktene på en 

tokanals hybridskive, "Bridges" av Hans 

Theessink Band. Det ble en sjokkartet opplevelse. 

Sony må vel regnes som oppfinneren av 

SACD-mediet, og jeg hadde allerede erfart den 

klare, faste og romslige gjengivelsen jeg så vidt 

forventer, men etter repeterte lytterunder begynte 

det å gå kaldt nedover ryggen på meg. SACD 

viser sine dyder på en diskret og udramatisk 

måte, men likefullt smadrer det CD. På denne 

spilleren i alle fall. 

Med SACD kan man plutselig høre rommet 

opptaket ble foretatt i. Lydbildets størrelse, 

romslighet, presisjon og dybde vokser enormt. 

Man forventer å høre oppløsning i overtonegjengivelsen 

fra SACD, men det er faktisk i det 

nevnte lydbildet samt i bassen og mellomtonen 

det meste skjer. Bassen får et tidligere helt uhørt 

attakk og kraft. De lydene man før hørte så 

tydelig i grunntoneområdet får nå plutselig 

mening. Det er akkurat som man for første 

gang virkelig hører hva slags instrumenter de 

stammer fra. 

Med SACD går 9100ES over fra å være sedan 

til å bli sportbil. Jeg forundres over hvor mye 

negativt som sies og skrives om dette fabelaktige 

mediet, men ved nærmere ettertanke kommer 

denne kritikken nesten alltid fra brukere 

som har lagt hele innsatsen i CD eller LP, eller 

fra bransjeaktører som må klamre seg til CDmediet. 

Dem om det. Hi-fi er en bakstreversk 

bransje, men heldigvis har det blitt utgitt svært 

mye musikk på SACD i det siste, og her gjelder 

det å kjenne sin besøkstid.

Sony KLV-V32A10: 

High-End bilde 

Undertegnede har tretti års erfaring med A (hi-fi) og null med V 

(levende bilder). Ubesudlet lydgjengivelse har naturlig nok høyere 

prioritet enn rene lydeffekter og kjempestort bilde. Bare 

ordet projektor gir meg svettetokter. Nei, én renslig, integrert 

enhet skal det være. TV-apparatet befinner seg i et så lite rom at 

betraktningsavstanden ikke overstiger to og en halv meter. Valget falt 

derfor på 32-varianten i Sonys nye V-serie med LCD-TVér. 

Sony har havnet litt i bakleksa i forhold til de andre store når det gjelder 

flatskjermer. Med de nye LCDéne er det tydelig at de stiller med 

skarpslipte kniver. Jeg kunne se på mange meters hold at noe nytt var 

på gjære da jeg første gang så 32-varianten i en butikk. Med sine stabile, 

støyfrie og knivskarpe bilder hadde Sony ingenting å skamme seg 

over i forhold til diverse toppmodeller fra europeiske og japanske "Pér" 

som hang på samme vegg. Absolutt ikke, og dette var til og med apparatet 

fra den billigere S-serien. 

Midtserien V leveres i 26, 32 eller 40 tommers størrelse. Det dreier 

seg om svært kompakte og veldesignede apparater ustyrt med paneler 

med 8 millisekunders responstid og avansert prosessering av bildet. 

Sony kan levere 40-tommers apparat i en enda dyrere W-serie. 

Forskjellen mellom denne og V ser ut å være mest i lydavdelingen ("S- 

Master" digitale forsterkere, sidemonterte høyttalere og "subwoofer") 

samt et større, mer prangende og mindre diskret design. 

Mange justeringsmuligheter 

KLV-V32A10 er nå midtpunktet i et anlegg bestående av blant annet et 

Dynamic Precision effekttrinn (6.12 HP), 7.0 passiv "forforsterker"og 

dynaBel Superexact stativhøyttalere med Target R2 stativer. Kablene 

kommer fra DP, Silk og Supra. TV-lyden overføres fra V32s ubalanserte 

kontakter til 7.0s balanserte ditto via en treleders Supra EFF-1 signalkabel 

jeg har loddet på forskjellige typer plugger i hver ende. Siden jeg 

allerede besitter et arsenal av nettstøyfiltre og ferrittringer, blir alle ledninger 

inn og ut av apparatet behørig støydempet. 

Man kan ikke forvente verdens beste bildekvalitet fra TV med felleskabel, 

men likevel har det blitt både morsomt og annerledes å se på TV 

med V32. Man legger merke til utrolig mange ting man tidligere ikke så 

eller brydde seg om å se. Jeg var ikke klar over hvor stor forskjell det er 

på bildekvaliteten til forskjellige programmer og kanaler. Denne skjermen 

har på rekordtid fått meg til å bli mer aktiv, selektiv og kresen også 

på det visuelle området. Artig, for parallellene til hi-fi er åpenbare. 

Apparatet er ganske lett og logisk å betjene. Etter et par kvelder med 

bruksanvisningen i den ene hånden og fjernkontrollen i den andre, er 

man rene proffen. Det trengs. Typisk nok er de fleste fabrikkinnstillingene 

helt bak mål. Litt av et tankekors når man må anta at de fleste bedømmer 

produktets ytelser på grunnlag av disse forhåndsinnstillingene. 

Det er mulig å justere V32 til å bli svært fidelity. Både bilde og lyd kan 

justeres til å bli helt nøytralt. Flere av (de svært mange) bildeinnstilling- 

ene gir for mye lys eller unaturlige farger, og lydinnstillingene gir en 

overdrevet og pløsete bass og skarp og hevet diskant. For ordens skyld 

får vi opplyse at det er lydkvaliteten via RCA-utgangene jeg skriver om. 

Jeg har aldri hatt på apparatets egne høyttalere. Lydfunksjon er selvsagt 

satt på "Av" (flat kurve), og bildet foretrekker jeg justert til automatikkfunksjon. 

I denne posisjonen er det kun mulig å justere fargemetning, 

kontrast og støyreduksjon. 

RCA-lydutgangene har egen volumkontroll. For meg som anvender 

passiv forforsterker er det uvant stor komfort å kunne regulere lydtrykket 

via fjernkontrollen. Apparatet har ingen "fast" lydutgang. To uavhengige 

volumkontroller kan selvsagt bli i meste laget for et passivt system, men 

lydkvaliteten er i praksis god. Den er uansett klart bedre enn hva jeg 

oppnådde med vår gamle TV, og da greier jeg å leve med vissheten om 

jeg fikk en tanke større og mer oppløst lyd ved å koble TVén rett inn i 

effekttrinnet. 

Skitt inn, skitt ut? 

LCD-skjermens store oppløsning og de avanserte bildeprosessorene kan 

ikke redde dårlig signalkvalitet. Støyreduksjon hjelper, men setter man 

den på "Høy" blir resultatet et kraftig fargestikk og svært tydelig etterslep 

når motivene beveger seg. Prosessorene kan altså med fordel bli 

enda hurtigere, men vi må nok også innse at det er umulig å gjenskape 

noe som ikke var der fra starten av. 

Med gode signaler er V32 et tvers gjennom fornøyelig apparat. 

Skarphet, oppløsning, farger, lysstyrke og bildestabilitet er topp hele 

veien. Kontrasten er absolutt akseptabel, og betraktningsvinkelen er i 

praksis like god som plasmaskjermenes. Den svært kompakte utformingen, 

med høyttalerne plassert under skjermen, er også et stort pluss. 

Et mulig aber med LCD-skjermer er at de har mykt materiale i ytterskjermene. 

Dette for å minske tendenser til reflekser, noe de virkelig gjør, 

men det gjelder å være forsiktig ved støvtørking. Pussig nok virker det 

som skjermoverflaten i svært liten grad tiltrekker seg støv. Jeg ventet 

nesten et par måneder før jeg tørket den for første gang, og det var 

bemerkelsesverdig lite støv på den svakt fuktede kluten. 

Det eneste egentlige minuset jeg kan sette i boken er at apparatet er 

forsynt med vifter. Det var en overraskelse når man tar det forholdsvis 

moderate strømforbruket i betraktning (138 watt, betydelig lavere enn 

med små plasmaskjermer). Ved svært lave lydtrykk er viftene lett hørbare. 

Heldigvis er denne lyden relativ myk og lite irriterende.

Neste nummer! kommer til Påsken! 

KAVALKADE! 

Hovedoppslaget i nummer 20 blir en kavalkade over de ca 100 beste produktene vår samlede redaksjon 

kan stå helhjertet bak! Dette blir ingen tabloid greie for å tekkes annonsørende, men et håndslag 

til våre lesere som vil ha det den størst mulige musikalske opplevelsen innenfor sitt budsjett. 

Budsjett 

96 2/2006 

Vi vil også sammenlikne 

våre anbefalinger 

med hva andre anerkjente 

hi-fi blader 

mener, både når disse 

er samstemte med 

våre vurderinger- og 

minst like mye når vi 

er rykende uenige! 

Vi vil også se litt nærmere 

på EISA-prisene 

for å vurdere hvor mye 

kommers og hvor mye 

ærlig entusiasme som 

kommer fra de kanter. 

Og uansett om den 

nye designmodellen 

Tannoy Arena er kåret 

til "Årets høyttaler" 

eller ikke, vil vi i neste nummer vurdere denne i forhold til 

lydkvalitet og pris for å finne ut hvor mye du EGENTLIG 

betaler for det smellvakre utdseendet. 

Men også Håkon Rognlien er ivrig opptatt med å finne ut 

av du får ved å gå opp i pris fra budsjettmodellene Basic 

til Lyric, og han har også lagt sine hender på den nyeste 

Rega Apollo CD-spiller som er nyutviklet helt fra bunnen 

av, inkludert et helt unikt operativsystem som diagnostiserer 

CD-plate for optimal avspilling, ifølge pressemeldingen 

fra Mono A/S. 

Anders Rosness fortsetter sin jakt på "det perfekte budjettanlegg", 

blant annet ved å prøve hornhøyttaler og 

rørforsterker. Forøvrig vil Rolf Inge Danielsen beskrive sitt 

eget relativt rimelige anlegg som han på vegne av Fidelity 

skal oppdatere med en ny komponent i hvert nummer av 

Fidelity. 

Mer høyttalere 

Men det er ikke bare engelske Tannoy som er flinke på 

design ifølge prinsippet om "form følger funksjon". Også 

B&W blir med sitt sneglehus omfavnet av noen etstetikere, 

mens for eksempel min hjemmearkitekt synes de 

dyrere modeller i 800-serien ser ut som budet har glemt 

igjen motorsykkelhjelmen! 

Denne mer dyptpløyende- og jeg garanterer meget kontroversielle 

artikkelen om B&W inkludert EISA-vinnerer 

803D, kommer i neste nummer. Yep, jeg vet at jeg lovet 

det allerede i dette bladet, men den mest spennende 

høyttaleren av dem alle- 801 D- ble betydelig forsinket fra 

fabrikken. Og som jeg har nevnt flere ganger tidligere; 

"neste nummer" må leses som en fabulering over de artikler 

vi har på beddingen. Ofte skjer det saker og ting 

undervis som er helt utenfor kontroll; andre ganger er det 

simpelthen redaktøren som har tatt munnen for full og 

hatt større apetitt enn magemål. Entusiasme kan være et 

tveegget sverd... 

Her blir det altså tilstrekkelig med hjemmekino og multikanal 

til å oppdatere våre lesere på interessant stoff, men 

ikke så mye at det stjeler for mye plass fra vårt kjerneområde. 

Patos 

Men også en norsk høyttaler blir endelig testet i neste 

Fidelity. Roar Moen har blitt ferdig med sin toppmodell i 

Symphonic serien. Dette 3-veis systemet med doble 8tommere 

i bunn benytter en såkalt Heil bånddiskant i toppen. 

Denne er håndlaget av Roar selv, og er betydelig mer 

effektivt og tåler mye mer trøkk enn de sedvanlige 

typene som benyttes av andre høyttalerprodusenter. 

Ifølge konstruktøren og produsenten...

Gjesteskribenter, DIY 

og "hjemme hos": 

Roy Ervin er allerde 

ferdig med sin neste 

"hjemme hos" artikkel, 

og vi har plutselig 

fått inn et ras av 

"Gjesteskribenter" 

som har mye interessant 

på programmet. 

Blant annet har vi fått 

tilsendt en "hjemmebygget" 

RIAA fra 

Sigurd Flydal som 

beskriver denne prosessen 

mens Fidelity 

tester sluttresultatet. 

Også Roar Malmin 

(t.v.) jobber med sin 

spesialitet: 

Oppgradering av High- 

End lydutstyr. 

Dette med 

"Gjestekribenter" synes vi er kjempebra og vi håper og 

tror at også de mange danske og svenske leserne snart 

kommer på banen med gode bidrag! Vi honorerer gjerne 

med kabler eller annet passene som f.eks PAL/Tivoli til en 

verdi som står i forhold til vårt sedvanlige honorar på 

1000 kroner pr. tekstside. Eller gaveabonnement på 

Fidelity til venner og bekjente? 

Hjemmekino, multikanal 

og bi-amping 

I hvert eneste blad planlegger jeg en solid "hjemmekino" 

artikkel som påviser alt det POSITIVE som hjemmekinoen 

har ført med seg, også for fundamentalistiske to-kanalister 

som mener at det beste bildet er det som oppstår på 

deres eget indre øye. Og hver gang vi kommer til "mine" 

hjemmekinosider sist i bladet, er det plutselig slutt på 

plassen. Jeg gir meg ikke! 

Til neste nummer jobber vi med en presentasjon av meget 

gode LCD/DPL projektorer priset rundt 8-20K som gir et 

utrolig mye flottere bilde til stereoanlegget enn en mye 

dyrere flatskjerm. Om du da kan blende vinduene, selvfølgelig. 

Men også de nyeste multikanalforsterkerne basert på ICEpower 

og annen ny teknologi, kan være spennende til biamping. 

Og skal du ha best mulig multikanal til en fornuftig 

pris, er kanskje stativhøyttalere pluss sub den smarteste 

veien å gå. 

Verdens beste? 

Etter å ha fått "pepper" på hifisentralen for betegnelsen 

"verdens beste " med tydelig spørsmålstegn etter i forbindelse 

med Ed Meitner SACD-spiller i nr.17, vil jeg prøve 

å forsvare bruken av denne betegnelsen: Det betyr jo ikke 

annet enn at artikkelen skal teste ut en slik ganske generell 

påstand på de påfølgende sider; gjerne sett fra flere 

ståsteder. Fidelity er for eksempel utvilsomt "verdens 

beste" tokanals high-end blad utgitt i Norge, selv uten 

spørsmålstegn etter. Vi er også det eneste... 

Om tyske ASR fortjener denne betegnelsen, vet vi ikke før 

vi har testet denne forsterkeren, selv om amerikanske 

high-end blad nettopp er av en slik oppfatning. Og er den 

like god som Meitner-riggen, så kan vi til og med droppe 

spørsmålstegnet. 

Uansett; dette vi nå holder på med, kan du påregne å lese 

i påsken 2006. 

mvh, Knut og redaksjonen i Fidelity

Litt dyrere,men mye bedre! 

Akkurat som det utstyret vi skriver om... 

Abonnér på Fidelity: Kun 475,-* NOK for 1 år = 6 utgaver 

OBS: Nyhet! Enklere og rimeligere betaling 

med VISA etc. 

KAMPANJETILBUD: Ingen portotillegg til utlandet! 

* Adresser i Sverige - 475 SEK! (se www.audiofidelity.no). 

Fyll ut skjema direkte på 


Kundeservice: fidelity@kundetjeneste.no • Milanex AS, PB 9200 Grønland, 0134 Oslo • tlf. 23 36 19 38 • faks: 23 36 19 48 

Tidligere utgivelser! 

UTSOLGT! 

K J E M P E T I L B U D 

første 10 nummer (utenom nr.2) 

nå kr. 50,- pr. stk. 

+ porto 


kan bestilles på eller på tlf. 22 17 60 50 

Vær rask - begrenset lager. 

S P E S I E L T T I L B U D : 

Bestiller du 9 eller flere blader - 

spanderer vi porto! 

(Gjelder bare i Norge.)

2/2006 

99

Audio Note DAC 3.1 Balanced: 

Uten filter 

For et par år siden lånte vi øre til daværende AN DAC 3.1x og ga 

stående ovasjoner. Audio Note fortsetter å kvitte seg med unødvendigheter, 

ergo er også det analoge filter plassert i fortiden. 

Fidelity sjekker om mindre fortsatt kan gi mer. 

Det skal ikke stikkes under en stol at 

undertegnede mistet litt munn og mæle 

av den forrige varianten over temaet 

DAC 3.1x. Den var så til de grader analog, 

dynamisk, levende, viril og brutal, at det 

satte dype spor i min digitale minnebrikke. Når 

så Audio Note hevder at de har forbedret den 

enda et hakk, ville ikke ti ville DAC'er holde 

meg unna et nytt besøk. Men ting ble ikke helt 

som forventet… 

Ny under panseret 

Nyss utpakket var DAC 3.1x identisk med sin 

forgjenger. På innsiden er det derimot endret et 

par ting, for nye lyttere skal vi ta en liten forklaring 

om konseptet. DAC 3.1x er diger. Mye større 

enn en ussel liten digital krets fortjener. Årsaken 

er heller ikke de digitale kretser, her ligger 

en helt standard Crystal CS8414CS og AD1865 

konverteringsbrikke. Men alt rundt, derimot, er 

en helt annen skål. Strømforsyningen er likerettet 

med et 6X5WGT-rør, og er ellers fylt godt 

opp med komponenter av god kvalitet. Det er 

sølvkabler internt, chokereguleringer, samt et 

par ECC88 rør på den analoge utgangen. Det 

som er mest spesielt er at denne DAC’en styrer 

helt unna oversampling (derav 1x i navnet), og 

bedriver heller ingen filtrering verken i det digitale 

eller analoge domene. Skjønt sistnevnte er 

vel bare en halvsannhet, trafoer og choker har 

vel sin klare filterfunksjon de også. Sånn ellers 

skjønner DAC’en hva som kommuniseres om 

den får et upsamplet signal fra drivverket, bare 

for å ha det nevnt. 

Vi finner XLR og SE både inn og ut, og selv 

om den kaller seg for "balanced" er den ikke å 

anse som ekte balansert, så vidt jeg kan forstå. 

DAC 3.1x er å finne midtveis i Audio Note’s sortiment, 

deres filterløse DAC’er priset fra ca 10 

000,- opp til en liten million eller så, når DAC 6 

er klar for levering i løpet av året. 

Trøbbel med innkjøring? 

Innledningsvis var jeg grundig skuffet over den 

siste inkarnasjonen av 3.1x. Det låt sånn passe 

flatt og greit, rimelig sammenlignbart med en 

gjennomsnittlig kinesisk CD-spiller i titusenkroners-klassen. 

At Audio Note har hatt visse problemer 

med sitt enorme utgangssignal ble også 

åpenbart, nå hadde de ikke trappet ned en 

smule, de hadde kastrert utgangen effektivt. 

Dette kan sikkert diskuteres, men undertegnede 

opplevde at det fikk store konsekvenser for 

dynamikken. Etter hvert ble dette rent trauma- 

tisk. Vi ser en diger DAC, større enn de aller fleste 

komplette CD-spillere, vi aner prislappen på 

40000,- i det fjerne, mens det vi hører er en 

gjengivelse av åpenbar moderat natur. Det tok 

sin tid å overbevise så vel importør som produsent 

om at her hadde noen gjort seg bort litt. 

Produsenten sto hardnakket på at dette kun var 

et innspillingsfenomen, undertegnede sto etter 

hvert enda mer hardnakket på det motsatte. For 

å gjøre en lang historie kort ble den omsider 

returnert importør, deretter sendt England. Da 

den dukket opp igjen i Norge, var det med ny 

utgangstrafo og godt, gammelt og høyt 

utgangssignal. Det viste seg nemlig etter litt om 

og men at en underleverandør hadde vært noe 

slurvete i sin forståelse av spesifikasjonene fra 

Audio Note, og enkelte trafoer var de rene 

dynamikkdreperne. Av og til må man altså bare 

stå på sitt! 

Tro og tvil 

Om alt heretter ble fryd og gammen? Tja. Det er 

en stund siden jeg hørte den forrige varianten. 

Men dog. Denne oppleves fortsatt å mangle det 

ultimate drama og brutalitet nedover, som den 

forrige rådde over. Men med denne innsigelsen 

har jeg også sagt alt jeg har tenkt til å si av 

minussetninger. For fortsatt låter den vidunderlig 

avslappet og "analogt", hurtig og innsmigrende. 

Og misforstå meg rett; det er faktisk 

sannsynlig at den forrige overdrev bunnoktavene, 

denne låter nemlig særs balansert og frekvenslineært. 

Imponatoreffekten har måttet vike 

for presisjon, og sånt kan ofte virke litt mot sin 

hensikt. Men når dette først er sagt, tro bare 

ikke at DAC 3.1x sparer på konfekten, skal det 

være bass, så er den der. Til de grader. 

Litt på siden av det lydmessige utbyttet har 

jeg ellers det inntrykket at når den mates fra 

drivverk med XLR (såkalt balansert digitalt signal) 

låter den strammere og mer elegant enn 

når den mates via normal phono-kabel. Men 

legg ikke for mye i det, har mangler litt testing 

før jeg kan være 100 % sikker i min sak. Det 

som vel er noe mer underlig er at jeg ikke klarer 

å høre noen klanglig eller detaljmessig forskjell 

om den leverer signalet balansert eller ubalansert 

ut til pre-amp. Skjønt, med henholdsvis 3 

og 6 Volt er forskjellen nivåmessig formidabel, 

selvsagt. 

Musikk er glede! 

Nå er det i hovedsak musikk man skal nyte, 

også via slike digre bokser som dette. Og på det 


haakon.rognlien@c2i.net

punktet er DAC 3.1x fortsatt en klar utfordrer til 

de virkelig gode spillerne der ute. Gjennom sin 

unike evne til å videreformidle artistenes emosjonelle 

input, står Audio Note’s produkter i en 

særstilling for denne anmelder, i det minste. 

Dermed er det ikke sagt at alle opplever det 

slik; skal vi se rent kynisk på det, er det lite 

denne DAC’en kan vise til for sine 40000,blanke 

kroner. Forskjellene på digitale omvandlere 

er sjeldent slående, og i større grad enn 

med andre komponenter unngår prisforskjellen 

klart å vise så store differanser at det gjør noe 

på denne type produkter. Men greit nok; lytter vi 

vekselvis på en 20 000,- kroners CD-spiller av 

god kvalitet, er overgangen til DAC 3.1x fortsatt 

klart hørbar. Da dukker det opp nerve, sting, og 

eleganse, det er rimelig klar margin opp til 

denne DAC’en. Heldigvis for Audio Note. 

Det umuliges kunst 

En av de mest interessante aspektene ved 

denne enheten oppdaget jeg ved en tilfeldighet 

på dens forgjenger. Og denne er likedan. Det 

dreier seg om fenomenet å gjøre enkelte tilsynelatende 

"stygge" innspillinger pene. Det finnes 

flere eksempler, spesielt fra nyere innspillinger 

av de gamle helter fra 70-tallet, i min samling er 

de groveste tilfellene Deep Purples "The battle 

rages on" og Coverdale/Page’s CD fra 1993. 

Disse har jeg benyttet for blant annet å avsløre 

hvor stygt ting kan bli gjennom såkalt high-end 

anlegg, og hadde tidligere en klar idé om at 

dette skyldtes en døv produsent. Dette har 

101

DK Design VS. 1 Reference mkIII: 

Livsstilsproduktet 

Denne integrerte hybridforsterkeren er et ekte livsstilsprodukt. For 

har du ikke hifi som livsstil, så ville du aldri vurdert å kjøpe den. Roy Ervin Solstad 

Det er nemlig ingen forsterker som kona 

stolt viser fram sammen med sofaen fra 

Hilmers Hus eller Bolia. Til det er den 

23,5 cm høye, 43 cm brede og hele 48 

cm dype klossen alt for lite diskré. Det gjør den 

rett og slett umulig å få inn i noe normalt reolsystem. 

Balansert inngang 

Det eneste som kan minne om tradisjonell lifestyle, 

er fjernkontrollen. Den børstede aluminiums-staven 

har bare fire knapper gjør seg ikke 

bort selv blant Prada-vesker og stæsj (jeg for 

øvrig aldri har satt mine føtter i eller ved). 

Problemet er ikke bare størrelsen, men også 

utseende er ikke helt lett å forholde seg likegyldig 

til. Til forskjell fra forgjengeren mkII som 

hadde et sentralt plassert VU-meter rett over det 

innfelte volumrattet, så er det nå i stedet fire 

små hvite og firkantede markeringer som viser 

hvilken inngang du har valgt. Det sitter i et gan- 

102 

6/2005 

ske så bredt svart felt som går på tvers over 

hele fronten omtrent fra midten og nesten til 

toppen. Over og under dette svartet feltet, er 

det "vanlig" børstet aluminium. Foruten volumkontrollen 

er det bare to knapper på fronten. En 

for standby og en for å velge lydkilde. Selve avog-på-knappen 

befinner seg på bakplata, og 

indikerere at denne forsterkeren skal stå påslått 

hele tiden. Det selv om forsterkeren er en hybrid 

med rør i forforsterkerdelen. Det er likevel ingen 

grunn til å frykte bytte av rør annenhver måned, 

siden forsterkeren i standby-modus ikke sliter på 

rørene, men kun holder transistorene varme. 

Rørene, en for hver kanal, er for øvrig av 

6922-typen, den samme som det sitter fire av i 

min egen Conrad-Johnson Premier 17LS2 forforsterker. 

Baksiden er omtrent like lekker som Jennifer 

Lopez sin, dog ikke like symmetrisk. 

Høyttalerterminalene er så solide som du kan 

ønske, og den balanserte inngangen er der for 

dem som tror det hjelper på lyden (eller har signalkilden 

plassert hos naboen og trenger lange 

kabelstrekk). Selv har jeg aldri klart å høre forskjellen, 

men det trenger ikke bety at den ikke 

finnes. Produsenten av mitt eget referanse-kraftverk 

mener dessuten at ubalansert låter bedre 

enn balansert, og derfor har jeg ingen mulighet 

for å få sjekket heller… 

Med riaa 

Litt mer uvanlig på dagens forsterkere er det at 

VS.1 Reference mkIII har innebygd riaa. Det 

betyr at menigheten som rygger baklengs inn i 

framtiden og fremdeles lar seg begeistre av 

svarte forhistoriske digre tallerkner med den 

umiskjennelige duften av vinyl, kan plugge i sin 

gamle Dual, Rega eller Thorens platespiller og 

nyte lyden av knitring og wow and flutter. Før 

jeg sender end drøss med vinylavhengige i skyttergravene, 

så må jeg bare innrømme at jeg 

også er en av de nyfrelste.

Tilkoblingen er dog noe snål. Faktisk går det 

med tre sett phonoplugger på baksiden av forsterkeren 

til formålet. Gudene må vite hvorfor. 

Noen forklaring finnes ikke i bruksanvisningen. 

Framgangsmåten er som følger. Først plugger du 

platespilleren til "phono in", slik som vanlig 

nær sagt. Men deretter må du bruke de medfølgende 

jumperne eller fortrinnsvis noen som er 

bedre fra "phono" ut til nærmeste linjeinngang, 

eventuelt til hvilken som helst av de tre ubalanserte 

linjeinngangene dersom du har lange nok 

jumpere. Du kan dessverre ikke bruke low-output 

MC-pickuper direkte, men både high-output 

typer, slik som min Dynavector 10x5 og "vanlige" 

Moving Magnet pickuper går greit. 

Med Original Nilsen av og med Lillebjørn 

Nilsen på spilleren, viser en sammenligning med 

Holfi Ellipse, at den innebygde riaaen er noe 

varmere og tilbakelent i klangen. Enda større 

blir forskjellen om man kobler i Rogue Audio sitt 

riaa-trinn Stealth. DK Design VS.1 Reference 

mkIII sin riaa er nok mer tenkt som et tilbud til 

de som har en platespiller i den rimeligere klassen, 

og da gjør den en meget god jobb. Det er 

først når man sammenligner med dedikerte riaatrinn 

at man hører at vinylfrelste nok bør investere 

i et slikt om man har tenkt å få tynt det 

siste ut av platerillene. 

Kraft og finesse 

Forgjengeren VS.1 Reference mkII fikk strålende 

Fakta: 

DK Design VS-1 Reference mkIII 

Integrert hybridforsterker 

2x150 watt 

Én balansert, tre ubalanserte 

og en platespillerinngang 

Pris: 25.000 kroner 

Importør: Audiofoni 

kritikker da den kom på markedet. 

Ed Moravski i Positive Feedback 

mente sågar at den var den beste 

integrerte forsterkeren han noensinne 

hadde hørt. Faktisk mente han 

at den var den beste for- og effektforsterkeren 

også. Han kjøpte testeksemplaret. 

Siden den gang er det gjort små 

endringer innvendig og utvendig på 

Reference-forsterkeren. Ifølge den 

norske importøren er det gjort noen 

endringer i forforsterkerkretsen, 

blant annet er det benyttet Cardas 

Golden Ratio bypass-kondensatorer. 

Forskjellen skal være et noe åpnere 

lydbilde, men da jeg ikke har testet 

mkII og mkIII mot hverandre, blir 

det vanskelig å dokumentere her. 

Selv har jeg ikke testet mkIII som 

for- og effektforsterker. Kun som en 

ren integrert forsterker, dog med 

fremgragende resultat. Riktignok 

når den ikke helt opp til mitt referanseforsterkersett 

til nesten 

150.000 kroner, men det skulle da 

også bare mangle til en sjettedel av 

prisen. Likevel er den så nær på på 

musikalsk formidlingsevne at jeg 

ikke i noen av de to månedene jeg har hatt forsterkeren 

i hus har sittet og lengtet tilbake til 

Conrad-Johnson-forsterkerne. 

En ting er kraften. Med sine 150 watt per 

kanal er den mer enn kraftig nok til å drive nær 

sagt hva det skal være av høytalere. Mine Dali 

Euphonia MS5 med doble åttetommere i bassen 

takler den uten problemer, og den koste seg 

med Xavian XN360-høyttalerne jeg hadde her 

også. 

Nirvanas "Lithium" fra millionselgeren 

"Nevermind" har en basstromme som virkelig 

kan slå, og med boksehanskene og slagkraften 

DK Design-forsterkeren besitter, så smeller det 

heftig helt ned i kjelleren. 

Den samme dynamikken er til stede også på 

storbandmusikk. Hør på Gordon Goodwins Big 

Phat Bands smått geniale plate "XXL" når blåserekka 

virkelig trekker pusten og lar det stå til. 

Det er så håret flagrer (selv det korte håret mitt 

begynner å røre på seg). 

Men VS-1 Reference-forsterkeren handler ikke 

bare om dynamikk, selv om det er imponerende 

nok. For denne amerikanske kineseren – eller 

var det motsatt – formilder nerven i musikken 

på en slik måte at det er vanskelig å ikke la seg 

bevege. Åpningen på John Surmans "Portrait of 

a Romantic" får tankene til å gå til 

Folkemusikkfestivalen i Falun i 1995 da jeg 

overvar Vallmusik ved Stångtjärn, en trolsk konsert 

med huldersang og spilling på lur midt på 

natta. Denne sølvgrå og svarte boksen serverer 

omtrent den samme magien en sen høstkveld i 

min egen stue. 

Kveld etter kveld har jeg foret anlegget med 

musikk i alle sjangre, fra 80-talls synthpop, til 

klassisk, jazz og grunge. Forsterkeren burde 

vært bestevennen til likestillingsminister Karita 

Bekkemellem. Den gjør ikke forskjell på noen. 

Rent kynisk er det ingen spesielle imponatorfaktorer 

å spore i lyden. Reference-forsterkeren 

behandler musikken som en helhet, uten å 

fremheve verken diskant, mellomtone eller bass. 

Lydbildet er bredt og dypt, og det er enkelt å 

plassere artister og instrumenter på scenen på 

gode live-opptak. 

Under hver eneste lytteseanse snek jeg meg 

til å skule bort på mine egne forsterkere og lure 

på hva var det den gjorde bedre. Det skal dog 

sies at når jeg koblet opp Conrad-Johnson-forsterkerne 

igjen, så var det liten tvil om at dyrest 

fremdeles er best, over hele spekteret. Likevel er 

det morsomt at en så "billig" forsterker gir så 

mye av det beste som DK Design gjør. En kan jo 

saktens undre seg på hvor god storebroren blir, 

for er den like mye bedre som prisforskjellen 

skulle tilsi, burde Signature-modellen til 40.000 

kunne skremme vettet av både den ene og den 

andre. 

Konklusjon 

"Resistance is useless" roper den vogonske vakten 

som kaster Ford Prefect og Arthur Dent av 

romskipet som ødela Jorden i "The Hitch-Hikers 

Guide To The Galaxy", og også med denne forsterkeren 

er det nytteløst å protestere mot noe 

som helst. Faktisk er den så god at jeg vil påstå 

at "Resistance is pointless". Dette er forsterkeren 

jeg ville kjøpt om jeg skulle hatt integrert. 

Utstyr benyttet under testen: 

Audio Aero Capitole mk2 og Cambrigde Azur 640C 

Rega Planar 3, Rega P25, Bang & Olufsen Beogram 4000 

og Philips 777 

Riaaer: Holfi Ellipse og Rogue Audio Stealth 

Kabler: Viablue, Xindak, Ecosse og diy sølvkabler 

Div.: Finite Elemente Pagode Signature rack, LMC Fat nettkabel 

6/2005 

103

G 

S 

Når man får disse polariserte diskusjonene 

mellom folk som støtter seg til ingeinørkunnskap 

og folk som mener å høre 

lydforskjeller på selv små forandringer i 

lydkjeden, så går det ofte en kule varmt. 

Man diskuterer altså lydforskjeller som enkelte 

mener eksisterer og andre mener ikke eksisterer. 

Er de reelle? Hvorfor eksisterer de? 

Hvorfor tror noen at de hører forskjeller som 

ikke er tilstede? Teknologiske og psykologiske 

forklaringer florerer. 

Det som er litt spesielt er at rollene delvis blir 

reversert i slike diskusjoner. Enkelte som kan lite 

om teknologi forsøker seg på teknologiske forklaringer 

på hvorfor de hører det de hører- og 

tryner skikkelig. Folk som støtter seg til teknologisiden 

kommer med psykologiske forklaringer. 

Her er det litt enklere å holde seg flytende. Hvis 

man behersker begrepene Hawthorne effekt og 

bias så har man de beste forutsetningene for å 

vinne kabeldebatt. Placebo ser også ut til å 

være et bra supplement til vokabularet. 

Til tross for manglende tekniske forklaringer 

og til tross for manglende bevis, så er det enkelte 

påståtte lydforskjeller som viser en forbausende 

livskraft. Da er det for den andre siden 

godt å ty til et velprøvd retorisk grep: 

"Seiglivede myter" 

Opprinnelig er myter beretninger om greske 

guder og andre overnaturlige vesener - med en 

anelse av livsvisdom tilknyttet. Men i dagliglivet 

- som i hi-fi miljøet- brukes det om generelle - 

og feilaktige - antakelser vedrørende bestemte 

forhold. Hvis man går myten etter i sømmene 

finner man enten ut at det ikke finnes konkrete 

observasjoner som støtter myten, eller at myten 

er oppstått fordi man har trukket feilaktige konklusjoner. 

Et annet typisk trekk ved dagligliglivets 

myter er forøvrig et totalt fravær av nyanser. 

Subjektiv eller objektiv? 

Skillet mellom subjektivister og objektivister brukes 

ofte i slike debatter. Ofte er det objektivistene 

som bruker og opprettholder de mest subjektivistiske 

mytene i sin retorikk. Gjennom dette 

104 

Gjesteskribent: Bernt Rønningsbakk 

Myter om subjektivt 

eller objektivt? 

Noen mener at all all hifi elektronikk som ikke er er feilkonstruert og 

ødelagt låter tilnærmet likt. For andre så ligger det nyanser i kvaliteten 

på lysnettet, i hva slags resistorer som er brukt i CD-spilleren, hvilken 

type likeretter og kondensator som er brukt i apparatenes strømforsyning, 

alle slags tweaks og duppeditter og sist men ikke minst – de 

notoriske kablene. 

1/2006 

retoriske grepet indikeres det at opplevde lydmessige 

forskjeller i hovedsak skapes av subjektet 

og ikke av objektene i hifi kjeden. Så sterkt 

står denne myten, at enkelte avfeier enhver 

opplevd lydforskjell såfremt den ikke støttes av 

kvantitativ forskning. 

Jeg har vondt for å tro at det er seriøse fagfolk 

som strør om seg med slike krav. Det virker 

Hawthorne effekt: 

Begrepet kommer fra et forskningsprosjekt 

på arbeidsmiljø og produktivitet 

ved Western Electric’s fabrikk i 

Hawthorne på 20-tallet. Forskerne 

hadde i utgangspunktet tenkt å kartlegge 

hvordan ulike arbeidsmiljøfaktorer 

påvirket produktivitet. Det de 

oppdaget i løpet av arbeidet, var at 

produktiviteten økte uansett hvilken 

fysisk miljøforandring de innførte. 

Høyere arbeidsbenker – økt produktivitet. 

Lavere arbeidsbenker – økt produktivitet. 

Hawthorne-effekten er en sosialpsykologisk 

effekt, der økt oppmerksomhet 

eller påtrykk fører til en positiv 

respons. Det er en høyst reell mulighet 

når man møter en entusiastisk selger i 

hifi-butikken på hjørnet: "Hør hvor 

bra dette låter" – eller når man blir 

stilt ovenfor et visst forventningspress i 

en gruppe med hifi-entusiaster. 

Bias er en psykologisk tilstand. Man 

har bestemte forventninger. Dersom 

man ikke kritisk sjekker forventningene 

mot de fakta som strømmer på, 

kan bias være seiglivet. Men – i likhet 

med en dommer – eller en forsker – 

som går inn i et saksforhold med 

bestemte hypoteser om utfallet – så er 

det mulig å drive hypotesetesting på 

egen bias –enten det dreier seg om en 

forsterkers lydsignatur eller hva datteren 

gjør ute om kvelden. 

som det heller er enkelte som kan litt (dvs. alt 

for lite) og som vifter om seg med "lånte fjær". 

Hvis man bare kan kan ohms lov, kjenner begrepene 

Hawthorne, bias og placebo og har hørt 

om ABX så har man mer enn nok ammunisjon 

til å fyre løs på vegne av "vitenskapen". 

Den stigmatiseringen som ligger i å kategorisere 

folk som subjektivister (som innbiller seg 

ting) synes jeg forøvrig er et uetisk retorisk grep 

i debatter. Det innebærer et forsøk på fremmedgjøring 

der man desimerer folks erfaringer. 

Ofte er det selvsagt korrekt at opplevde forskjeller 

er rent subjektive. Særlig gjelder det 

opplevelser som er av kortvarig karakter, eller 

som kommer og går. Men når de påståtte lydforskjellene 

vedvarer over tid, så kan det være 

grunn til å ta en nærmere kikk. 

Hvis man velger å avstå fra sistnevnte, så er 

"Seigliva myter" god å ty til. Denne har et mer 

langsiktig preg over seg. Men myteknusingen 

har hatt blandet suksess. "Myten om lydforskjeller 

i kabler" er sannsynligvis eldre enn gjennomsnittsalderen 

lesere av Fidelity. Og "myten" står 

sterkere blant de som har vært lenge i gamet 

enn blant ferskingene. 

Det oppstår visse debatt-tekniske problemer i 

slike diskusjoner. Disse har for en stor del sitt 

utspring i hørsel og kommunikasjon – våre kanskje 

varierende evner til å høre nyanser og vår 

begrensede evne til å utveksle hørselserfaringer. 

Om man bare kunne stoppe lyden et øyeblikk 

og fryse lydbildet så alle kunne se om det var en 

forskjell eller ei ...... Men neida, lyden er en flyktig 

sak. 

Myter om innspilling 

av komponenter 

Mange mener det er en myte at elektronikk forandrer 

seg under innspilling. Hvis man kan litt 

om kvalitative metoder og kildekritikk så er det

slett ingen umulig oppgave å skille mellom mer 

og mindre pålitelige erfaringer. 

Jamfør denne linken 

http://forum.ecoustics.com/bbs/messages/1/173455.htm 

Vedkommende beskriver 

hvordan en Marantz receiver får bedre lyd over 

en innspillingsperiode. Vedkommende har en 

innspilt referanse å sammenligne lytteinntrykkene 

med mens receiveren går seg til. 

"Tilvenning av ørene" holder ikke som alternativ 

forklaring til det han rapporterer. 

Han uttrykker videre stor skuffelse over det 

lydmessige førsteinntrykket. Bias kan ikke forklare 

dette avviket. Bias kan bare forklare at 

ting låter som forventet. Etter at apparatet en 

del timer senere er begynt å fungere tilfredsstillende, 

tar han en telefon til utstyrsprodusenten. 

Der får han bekreftet sin observasjon og får 

også servert en forklaring på hva som skjer 

mens komponenten spilles inn. Dette er i praksis 

triangulering - et metodisk grep som er utbredt 

innenfor samfunnsvitenskap. Man sjekker et forhold 

fra flere vinkler. Når de ulike innfallsvinklene 

peker i samme retning, styrker det en entydig 

konklusjon. I sum gir dette artikkelen relativt 

høy troverdighet. 

At Marantz receiveren endret lydkarakter 

under innspilling er ikke en myte. Det er enten 

fakta eller velregissert juks. Men man skal være 

bra paranoid for å tro at det er en stor konspirasjon 

som står bak. Dette er ikke et enestående 

eksempel. Det finnes mange tilsvarende. 

Kabelmyter 1: 

Kabler er hifi-entusiastenes "twilight zone". 

Noen hører viktige forskjeller. Noen hører ingen 

forskjeller. Noen finner teoretisk støtte for lydforskjeller. 

Noen mener det er en teoretisk og 

praktisk umulighet. Slikt blir det debatt av! 

To påstander som mange kabelskeptikere 

regner som myter er: At det er hørbare forskjeller, 

og at kabler endrer lydsignatur i en innspillingsperiode. 

Men det er faktisk en myte i seg selv at 

kabeltilhengerne påstår at alle dyre kabler 

trenger lang innspillingstid. De samme folkene 

som lovpriser en kabel og sier at den trengte 

lang inspillingstid, kan også lovprise en annen 

kabel og gjøre et poeng ut av at akkurat denne 

kabelen trengte praktisk talt ikke innspilling i 

det hele tatt. Helt konkret, så var det anmeldelse 

av en Goerz kabel i Stereophile for mange 

år siden hvor jeg oppdaget dette. Hvis dette 

med innspilling hadde vært en myte, så hadde 

Goerz-kabelen trengt akkurat like lang inspillingstid 

som alle andre kabler. Husker jeg ikke 

feil så blir omtrent det samme nå sagt om Niels 

Larsen sine gullforgylte sølvkabler. Det første 

eksempelet er godt over 10 år gammelt, det 

siste er helt ferskt. 

Følger man litt med i argumentasjoner og 

observasjoner, så dukker det opp en mengde 

nyanserte erfaringer som ikke kan bortforklares 

som myter. Myter er lagd av andre ingridienser 

enn dette. Jeg vil ikke kalle dette fakta, men 

snarere observasjoner med relativt høy grad av 

troverdighet. 

Hva har skeptikerne 

å slå i bordet med? 

Det er gjort en del kontrollerte blindtester på 

kabler. De aller fleste med negativt resultat. Alle 

kabler låter likt i ABX-laboratoriet. De få tester 

som hevdes å ha gitt et positivt resultat har hatt 

heftelser ved seg som gjør at de står svakt. Det 

hefter dog visse begrensninger ved negative testene. 

I seriøs forskning er det vanlig å grundig 

drøfte det man skal undersøke – og innrette 

forsøket deretter. Noe som savnes i de kontrollerte 

testene er en gjennomgang av hva som 

kan medvirke til at kabler låter forskjellig. Både 

forskjeller knyttet til selve kabelen, til utstyret 

forøvrig og til omgivelsene der man utfører testen. 

Jeg finner det litt oppsiktsvekkende at disse 

testene ikke engang har klart å dokumentere at 

enkelte kabler lett plukker opp hørbar støy 

under spesielle betingelser. 

Kanskje viktigere enn bevisenes stilling og 

hva man selv mener å vite: God etikk i meningsbrytninger 

er viktig. Det er i alle fall min oppfatning 

at egne erfaringer må være legitim kunnskap 

i nesten enhver diskusjon. Fremmedgjøring 

har aldri ført noe godt med seg. 

Besøk på flere hifi-forum på internett har forøvrig 

overbevist meg om at innholdsverdien på 

de ulike diskusjonene er omvendt proporsjonal 

med mengden av krav til abx-tester og 

mengden av innlegg der erfarte lydforskjeller 

desimeres til Hawthorne, bias og placebo effekter. 

Det er de diskusjonene der man hører forskjell, 

som gjør en forskjell. 

Kabelmyter 2: 

Hifibransjen gjør sitt for å skape historier som 

selger. Det at effekter av kabler for mange 

befinner seg i grenselandet mellom "feel" og 

"real" er noe som utnyttes relativt kynisk av 

enkelte kabelprodusenter. I et nylig eksempel 

ble det avslørt at rimelig bulk-kabel er brandet 

og solgt for en høy pris. Det blir ikke bedre av at 

kabel-markedsføring inneholder påstander om 

årsaker og virkninger som på vesentlige punkter 

strider mot grunnleggende fysikk og elektronikk. 

Fra faglig hold beskrives noe av dette som rene 

eventyrlektyren. 

Prisene på en del kabler virker også uforståelig 

høye når man ser hva de er lagt av, og 

sammenligner med prisnivået på øvrig hifiutstyr. 

Men dette betyr ikke at alle kabler låter likt. 

Det betyr heller ikke at alle kabelbrands er useriøse. 

Men det betyr at man kan bli lurt hvis 

man kjøper alle salgsargumentene som man 

møter. Det kan derfor være grunn til å lytte til 

kabelskeptikere. For her er de på hugget. 

Myten om at erfaringer – og 

ørene - ikke er pålitelig: 

Det at man ikke kan stole på sine egne ører er 

et hyppig brukt argument. Faktum er at øret er 

et pålitelig instrument. Det har ikke super-følsomhet 

sammenlignet med sofistikert laboratori- 

eutstyr. Men det har akkurat den følsomheten 

som trengs for å avgjøre om en forskjell er hørbar 

eller ikke. Men det betyr ikke at alle mestrer 

bruken av instrumentet like godt. 

På sidene til Harman ligger det en del interessant 

materiale angående lyttetester. De har gjort 

spennende forskning for å avklare hvilke høyttalerparametere 

som i størst grad påvirker den 

opplevde lydkvaliteten. (Her er det godbiter for 

høyttalerbyggere) Noen lærdommer de har trukket 

er at lytterne må trenes opp til å lytte etter 

de rette tingene. Videre at folk uten hørselsdefekter 

har svært samsvarende oppfatninger av 

hvordan en god høyttaler skal låte. "God lyd" er 

ikke så subjektivt som man skulle tro . Det har 

også vist seg at disse oppfatningene er konsistente 

over tid. 

Siden dette dreier seg om vitenskapsbaserte 

tester der man skal kunne måle pålitelighet og 

drøfte overførbarhet – så er det også sentralt 

med mekanismer for å kontrollere Hawthorneeffekter, 

bias og andre feilkilder. For folk flest er 

det mulig å ha en viss kontroll på de samme 

feilkildene ved å være litt oppmerksom på dem. 

Resultatet blir ikke like vitenskapelig og etterprøvbart 

naturligvis, men man kan øke sikkerheten 

for at man faktisk hører det man tror man 

hører. 

Enkelte musikere er helt rå på å høre skille 

mellom klangforskjeller på instrumenter – og til 

å gjenkjenne hvordan ulike utøvere trakterer sitt 

instrument. Dette kan for andre kan være svært 

vanskelig å oppfatte. Fra vibrasjonene i trommehinnen 

til det konstateres at det spilles på en 

Stradivarius og ikke en Guarnerius så skjer det 

en del bearbeiding som ikke kanskje de færreste 

mestrer. Tidligere erfaringer og referanser er viktige 

hjelpemidler. De som hører hvem som spiller 

en klaverkonsert hører – eller skal vi si oppfatter 

- forskjeller som ikke jeg gjør. 

Men vi har alle trening på stemmegjenkjenning. 

Det er ikke den telefon eller den akustikk 

som er så dårlig at vi ikke gjenkjenner stemmene 

til våre kjente og kjære – og endog hører 

om det sitter en forkjølelse i halsen. Så det er 

håp for oss også. 

De som synes dette temaet er interessant 

oppfordres til å ta en kikk på www.hifisentralen.no. 

Debatten som dette innlegget tar 

utgangspunknt i heter "Retorikk og myter om 

hifi-myter. Her er det en rekke glimrende innlegg 

der dette med hørselen problematiseres. 

Sammen med de øvrige momentene som har 

vært nevnt her. 

Helt til slutt: Hvis man ikke tror at ørene i det 

lange løp er i stand til å skille klinten fra hveten, 

så er det et paradoks å drive med hifi. Da kan 

man like gjerne kose seg med en ghettoblaster 

og et bilde av en dyr Krell på veggen. 

Eller kanskje et bilde av Diana Krall liggende i 

blomsterenga :-) 

Men folkens: VI KAN STOLE PÅ ØRENE! 

1/2006 

105

Edge G8 effektforsterker: 

No Edge 

Navnet skjemmer ingen, heter 

det. I dette tilfellet stemmer 

det dog ikke særlig bra. Edge 

forsterkeren er nemlig ikke 

snev av "Edgy" i lyden, og 

beveger seg dessuten på trygg 

avstand av noen som helst egg 

både lydog brukermessig. 

av Vidar Mørch 

PS! Litt selvransakelse 

Iettertid har det slått både Hr. Redakteur Vadseth og meg selv at 

dette ikke er første gang vi ender opp med noe mindre hallelujastemning 

enn særlig den amerikanske pressen, over et produkt som 

lovprises "over there". 

High-End guruen Harry Pearson i Absolute Sound har utropt blant 

annet Edge forsterkeren til et av verdens større mirakler. Jeg mener 

den er fantastisk korrekt, men også litt tam i uheldige øyeblikk. Det 

samme gjelder ett eller to andre produkter vi i tidligere utgaver av 

Fidelity har omtalt i positive, men dog noe mindre ekstatiske ordelag. 

Vi har forsøkt å gå i oss selv, og stusset litt på hva dette kan 

komme av, og jeg skal forsøke å komme med noen bud på hva jeg 

tror kan være en forklaring. 

Strengt tatt er det en ganske håpløs ransakelse å gjennomgå, i en 

106 6/2005 

Nå skal jeg ikke trekke navne- og ordspillet 

i det kjedsommelige, men heller 

konstatere at forsterkeren med det 

skarpe navnet faktisk er noe av det 

mest nøytrale jeg noen gang har testet. Og for 

først som sist å avverge et hvert tilløp til ordkløveri: 

Jeg sa nøytral – ikke kjedelig. 

Sånn rent teknisk 

- dreier det seg om en nett, om enn litt spesielt 

designet, forsterker i tilnærmet vanlig størrelse, 

med tilnærmet vanlig effekt på 2 x 175 watt i 8 

ohm, uvanlig feilfritt chassis i børstet stål og en 

solid matchvekt et sted i øvre halvdel av tyvekilos 

klassen. 

Kvaliteten på chassiset kan ikke diskuteres – 

den er så presis og solid som man kan ønske 

seg i denne klassen. Og klassen er altså en gan- 

ske elevert sådan, selv om vi snakker om en 

rimeligere modell i Edge terminologi. Designet 

derimot, kan helt sikkert diskuteres. Selv kan jeg 

styre meg, men la nå Knuts vanligvis så lekre 

bilder fortelle sitt om det. 

Baksiden skjuler ikke de helt store hemmelighetene. 

Her finner du et par RCA innganger 

(altså ingen balanserte kretser her), en nettbrønn, 

ett par høyttalertilslutninger og strømbryteren. 

Enkelt og greit og akkurat sånn jeg liker 

det. Ingenting gir meg så negative vibber, som 

en overlesset hjemmekinoreceivers tettpakkede 

bakplate. 

Teknisk overinteressert kan jeg vel neppe kalles, 

men faktum er at noe av det deilige med 

Edge G8, er at den brukermessig rett og slett er 

sinnsykt enkel å eie – og ditto lett å like. 

Edge har gjort seg bemerket i hi-fi pressen 

hobby preget av vanvittig mange variabler, både på komponentsiden, 

strømnett, boligstandard, preferanser og Gud-vet-hva. 

Noen forklaringer kan 

(i ikke-prioritert rekkefølge) være: 

• Fidelitys her pågjeldende skribent(er) er stokk døv(e), emosjonelt 

avstumpet - eller begge deler. 

• Harry P har blitt for gammel, og hører dermed enda dårligere enn 

en norsk ex-tungrockgitarist i Fidelityredaksjonen. 

• Det er fysiske variabler som avviker markant fra HP’s amerikanske 

verden (det er nok litt mindre fare for å gå seg bort i mitt noe mindre 

lytterom enn på HP’s Seacliff, for eksempel). 

• Tilgangen til annet referanseutstyr har gjort at man ikke fant optimal 

utstyrskombinasjon (det gjelder nok Fidelity i høyere grad enn HP, 

tenker jeg). 

• Preferanseforskjeller gjør at en aldrende amerikaner og en ex- roc-

som innbitt og vellykket bekjemper av forvrengning 

i sine forsterkerkretser. Presisjon er en rød 

tråd som går igjen i omtalene, så navnet Edge 

er vel likevel ikke helt på viddene. Så også med 

G serien, selv om det både teknisk og prismessig 

skiller en del til de mer fasjonable NL 

Reference pyramidene. Jeg overlater til de interesserte 

å lese mer om teknologien bak produktene 

på nettsidene (edgeamp.com). 

Det jeg, som vanlig, er mest opptatt av er 

nemlig: 

Lyden 

Jeg koblet først opp G8 mellom Bladelius 

Gondul 3 og mine Audio Physic Avanti III. 

Kablene var også de vanlige No.1 fra 

Jormadesign og strømmen går via Shunyata 

Research Hydra 8. Alt sammen supernøytralt 

utstyr og det skulle vise seg at Edge forsterkeren 

meldte seg glatt inn i det selskapet. Faktisk 

litt for glatt! Jeg har valgt meg utstyr i eget 

referanseoppsett, som ikke stikker seg ut i noen 

retning, hva angår farging av lyden. Likevel er 

komponentene valgt og matchet med omhu, for 

å opprettholde den dynamikken og nerven som 

tross alt er altavgjørende for å gjengi musikk 

med engasjement. Ved å skifte ut mine rørmonoblokker 

med en ekstremt nøytral transistorforsterker, 

forsvant litt av gløden og magien. 

Derimot satt presisjonen som et skudd! Det er 

faktisk lenge siden jeg har hørt en så tight og 

presis bass fra en enkel tokanals forsterkere, 

som samtidig opprettholder et realistisk klangbilde 

og en fin overtonestruktur. 

Bassen er rett og slett veldig lett å bli glad i! 

Litt leking med Silk kabler og noen innlånte 

Kimber Select hjalp langt på vei. Sistnevnte er 

forresten et gjensyn jeg kunne tenke meg å ta 

en nærmere kikk på. Det renner stadig inn nye 

kabler på markedet, men noen av de etablerte 

storhetene holder tilsynelatende fortsatt stand. 

Ordentlig morsomt ble det dog først, når jeg 

fikk Von Schweikert Vr-4 jr. i hus til test. Disse 

og Edge G8 er rett og slett en fantastisk vellykket 

kombinasjon. De forførende myke og smektende 

VS høyttalerne kler kontrollen og renheten 

fra G8. Samtidig klarer de å formidle både 

jerngrepet i bassen, og alle nyansene oppover i 

registeret. 

ker i sin beste alder ikke ser verden med samme lyttebrille. 

• Kombinasjoner av ovenstående. 

For å være litt seriøs et øyeblikk, er det naturligvis litt sannhet i flere 

av punktene ovenfor. Jeg tror helt enkelt man skal innse at både fysiske 

variabler og subjektive preferanser gjør vår type journalistikk til en 

farget form for rådgivning. Det tar oss litt tilbake til hva jeg har påstått 

i flere år: Det er en stor fordel å kjenne skribentens preferanser og 

anlegg, for å kunne bruke det han (eller hun, i en optimal verden) skriver 

som en slags inspirasjon eller veiledning. Jeg tror en journalist som 

med hånden på hjertet påstår at han (det er en han, la oss bare innse 

det) kan gi objektiv og ufarget forbrukerveiledning på noe så følelsesmotivert 

som musikkgjengivelse, bør ta en omfattende "realitycheck". 

Derfor må jeg bare gjenta noen av mine oppfordringer fra tidligere år: 

Nå skal jeg være den første til å innrømme at 

det å pusse opp hjemmekontoret og samtidig 

ikke sikre notatene fra noen kvelder med lytting, 

ikke er en god kombinasjon. Notatene dukker 

helt sikkert ikke opp før denne artikkelen står på 

trykk, og alle glemte stikkord for lengst er tapt. 

Derfor blir det ikke så mange av de musikkeksemplene 

jeg denne gang hadde tatt høyde for 

å bruke som illustrasjon av synergien mellom 

radarparet G8 og VR-4jr (sånne navn kan vel 

Troverdige samlivshistorier 

fra Bjørn 

Eidsvåg, rustne og såre 

Ole Paus melodier og 

smektende og sensuelle 

toner fra Kari Bremnes 

gled som kniv i varmt 

smør gjennom natten. 

forresten bare komme fra en dedikert tekniker!). 

Det jeg derimot med letthet husker fra noen 

sene kvelder og netter med Edge G8 ved roret, 

er at jeg gjenoppdaget en rekke norske visesangere 

og deres nakne livsbetraktninger. 

Troverdige samlivshistorier fra Bjørn Eidsvåg, 

rustne og såre Ole Paus melodier og smektende 

og sensuelle toner fra Kari Bremnes gled som 

kniv i varmt smør gjennom natten. Elegansen, 

presisjonen og luftigheten var et speilbilde av 

alt det Norges mest sexy visesangerinne står for. 

Jeg vurderer forresten fortsatt en personlig vendetta 

rettet mot Bård Tufte og Harald Eia, som 

fikk seg til å harselere med den dama! 

Sånn – nå er det sagt! 

For å pense litt tilbake på rett spor, skal jeg heller 

forsøke å beskrive hva G8 ikke er fullt så bra 

på i mine ører. Det er nå vi beveger oss ut i en 

hengemyr av lite objektive argumenter, og jeg 

poengterer derfor mer enn gjerne at det dreier 

seg om: 

a) min subjektive vurdering 

b) at punkt a) er basert på et begrenset antall 

variabler i mitt hjemlig oppsett, på mitt strømnett 

og i mitt lytterom 

Som jeg forsøker å antyde ovenfor, er lyden 

fra G8 like ren og lytefri som CV’en til selveste 

Paven. Det er også det som fort kan bli hele 

svakheten. Det er liksom ikke mye sexy over 

Paven, og matchet med andre jomfruelige komponenter, 

kan det fort bli litt for mye 

Sølvguttene over det med G8 også. Litt varme 

preg fra rør, en høyttaler som bare svulmer litegrann 

eller kabler som kanskje legger på en 

dæsj med romantikk, blir ikke helt fei herl. Bare 

ikke overdriv, for da tilsløres alle de ekstremegenskapene 

som tross alt gjør G8 til noe mer 

enn bare nok en kvalitetsforsterker. 

Litt "rosa" matching vil også kunne temme 

diskanten, som faktisk kan bli litt vel sølvskimrende. 

Litt som å puste ren oksygen, for de som 

måtte ha prøvd det. Det er en ekstremt luftig og 

ren opplevelse, men blir litt vel tørt for slimhinnene 

i lengden. 

Og da har jeg vel nok en gang egentlig ikke 

sagt annet enn jeg pleier å si: Hi-Fi er en ekstremsport, 

hvor bare de som tester ut mange 

nok variabler kommer helt til mål. Litt slurv i 

kombinasjonene, og det ender bare med en 

rekke perler for svin, koblet sammen med dyre 

snorer. Altså: Prøv før du kjøper! 

Konklusjonen kommer 

- ikke. 

Denne gangen klarer jeg faktisk ikke å bli enig 

med meg selv om testobjektet egentlig er perfekt 

eller litt for perfekt. Kanskje en lengre testperiode 

og enda flere kombinasjoner ville 

avslørt ytterligere sterke sider, og kanskje det 

motsatte. Det jeg hørte i heldige øyeblikk var en 

lyd så perfekt, så perfekt, men akk så sart for 

endringer i omgivelsene. Feil match, og det ble 

rett og slett bare for snilt. 

Så kanskje likevel: Konklusjonen får bli at 

dette er en anbefaling som helt og fullt betinger 

at du kan trikse med hele hi-fi oppsettet ditt, så 

Edgen kan få de rammer den fortjener – og krever. 

Pris: 66 000,- 

Importør: Audiofreaks 

1) Ikke tro et ord av det jeg skriver 

2) Test selv før du kjøper, eller sørg for en god retrettmulighet 

3) Skulle du likevel velge å ignorere punkt 1, så ta deg ihvertfall jobben 

med å lese det jeg skriver over tid. Kan hende et lite innblikk i 

skribentens mer eller mindre sunne sinnstilstand, bidrar til en bedre 

fornemmelse av om det omtalte produktet kan passe deg. Det jeg 

hater, det elsker garantert en tilnærmet halvpart av våre lesere. Er jeg 

heldig, stiller det seg forhåpentlig også motsatt innimellom. 

Summa summarum: 

Det finnes ingen fasit. 

6/2005 

Vidar M 

(Men det er også kjent at strømnettet i Norge og ulik spenning 

KAN forandre lydkvaliteten i uforutsigbar retning. - red) 

107

Hele bladet - Fidelity

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template ?