• Språkstrid og verdskrig • Kulturkamp på Romerike • Arne Torp ...

• Språkstrid og verdskrig 

• Kulturkamp på Romerike 

• Arne Torp: Språkets Supermann! 

02 

2011 

Tema: Språk og lokalsamfunn

2 

Lokalhistorisk magasin 2/11 

Forord 

Nr. 2, 2011, 22. årgang 

Lokalhistorisk 

magasin 

meldingsblad for 

Landslaget for lokalhistorie 

(LLH) og Norsk lokalhistorisk 

institutt (NLI) 

ISSN 0802-8931 

Redaksjon 

Audhild Brødreskift (redaktør) 

Hans Nissen (red.ass.) 

Hans Hosar 

Marianne Wiig 

Språkdrakt og andre antrekk 

I et ellers relativt fredsælt land er det få andre tema 

som kan bidra til mer høylytte konflikter enn de 

forskjellige oppfatningene om språkformer og dialekter. 

Med små samfunn som fra tidlige tider har 

vært geografisk avdelt både av fjell og fjorder, og 

dertil lang avstand fra Lista til Porsanger, har et 

mylder av dialekter fått utfolde seg mer eller mindre 

fritt. Og språket vårt – det vi bruker til å kommunisere 

med de andre omkring oss – er og blir et følsomt 

tema. Det er ikke bare en del av vår personlighet, 

men kanskje også det som sterkest markerer vår 

lokale identitet. 

Hvor er du fra? 

Man skal ikke ha sagt mange setninger – kanskje 

ikke mer enn et spakt ”hallo” – før folk spør hvor du 

er fra. Vi har selvfølgelig enkelte ”språkkameleoner” 

som evner å skifte dialekt etter hvilket miljø 

eller område de befinner seg i. I følge språkforsker 

Arne Torp benyttet enkelte handelsreisende seg av 

slike hurtige dialektskifter for å lettere tilpasse seg 

den stadig skiftende kundekretsen. Unge mennesker 

har også lettere for å ta til seg slang og påvirkning 

fra andre språkmiljøer enn eldre. Men de fleste 

holder i større eller mindre grad hardt på den dialekten 

de føler seg mest knyttet til. 

Språk og lokalhistorie 

Siden dialekten vi snakker på en så sterk måte bidrar 

til å definere hvor vi kommer fra, og hvor vi egentlig 

hører til, er dette et av elementene som gjør at vi 

føler tilhørighet til et lokalsamfunn og menneskene 

Adresse 

Lokalhistorisk magasin 

Institutt for historie og klassiske fag, 

NTNU, 7491 Trondheim. 

Tlf: 73 59 63 95 

E-post: redaktorlm@historielag.org 

Internett: www.historielag.org/html/ 

lokalhistoriskmagasin.html (abn.) og 

www.lokalhistorie.no/kilder_litteratur/publ/lokmag.html 

(fulltekst) 

Abonnement 

LLHs medlemslag får Lokalhistorisk 

magasin fritt tilsendt, med fem eksem 

plarer til hvert lag. Andre kan 

tegne abonnement. Prisen for 2011 er 

kr 190,- for enkeltpersoner og kr 250,- 

for lag og institusjoner. Enkeltnummer 

koster kr 60,-. 

som bor der. Innsamling av lokale ord og uttrykk er 

da også en av historielagenes mange viktige arbeidsoppgaver, 

og utgjør en vesentlig del av den lokalhistoriske 

dokumentasjonen. Like viktig som å 

vite hvem som er fotografert på et gammelt bilde, vil 

det også være å skrive ned bakgrunnen for spesielle 

lokale uttrykk, og hva som er årsaken til endringer i 

språket. Slik bidrar også språket og språkhistorien i 

det fine nettverket som røttene våre liker å ha rotfeste 

i. 

Ett land, flere skriftspråk 

Befolkningsmessig er vi et lite land, men det har 

ikke forhindret store språkstrider opp gjennom historien. 

Med påvirkning fra både dansk og svensk 

språk, og gjensidig utveksling i forhold til Island og 

vesterhavsøyene har vi blitt slitt mellom flere sterke 

språkgrupper. Sterkest har dette gitt seg utslag i et 

språkskille mellom øst og vest – mellom bokmål og 

nynorsk. Et motsetningsforhold, kan man gjerne si, 

da begge parter har argumentert for språket som en 

del av nasjonsbyggingen. 

I redaksjonen benyttes det opptil flere dialekter i 

muntlig tale, og ymse varianter av skriftspråket ved 

behov. Språkstridigheter er det imidlertid få av, og 

vi har derfor også denne gang kommet i mål med et 

nummer vi håper du som leser kan ha glede og interesse 

av! Med røster fra våre respektive hjemsteder 

ønsker vi dere alle en riktig God Sommer! 

Audhild Brødreskift 

Adresseendringer sendes til 

Hans Nissen, på e-post: 

hans.nissen@hf.ntnu.no 

eller tlf.: 73 59 63 95. 

(Husk å ta med hvilken adresse det 

skal endres fra!) 

Annonser og manus 

Materialfrister i 2011 for hefte 1: 

15. jan., hefte 2: 15. april, hefte 3: 

15. juli, hefte 4: 15. okt. For priser, 

ta kontakt med Hans Nissen, på 

tlf.: 73 59 63 95 eller e-post: 

hans.nissen@hf.ntnu.no. 

Utgivelsestidspunkter 

Mars, juni, september og desember. 

Redaksjonen avsluttet 

20. mai 2011. 

Utforming: 

Marianne Wiig 

Marthe Glad Munch-Møller 

07 Gruppen AS 

Designmal/Trykk: 07 Gruppen AS 

Opplag: 3000 

Om magasinet og utgiverne 

Lokalhistorisk magasin er 

medlemsbladet til Landslaget for 

lokalhistorie. Det er også meldingsblad 

for Landslaget og for Norsk

lokal historisk institutt, som gir økonomisk og 

redaksjonell støtte til magasinet. 


Sekretariatet, Institutt for historie og 

klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim, 

Tlf.: 73 59 63 95. Faks: 73 59 64 41. 

E-post: hans.nissen@hf.ntnu.no 

Internett: www.historielag.org 

Bankgiro (DnB): 7874.06.15083 

Bankgiro (Sparebank1): 4200.86.73823 

Generalsekretær: Hans Nissen 

Medlemskap i LLH betales etter medlemstall. 

Kontingenten er på kr. 10 pr. enkeltmedlem. 

Minstesatsen er kr. 500 for lag til og med 50 

medlemmer. Fylkesledd/regionale enheter betaler kr. 

2000. 

Landslaget for lokalhistorie er hovedorgani sasjonen 

for historielagsbevegelsen i Norge. 

Or ga ni sasjonens formål er å vekke interessen 

for og øke kunnskapen om lokalhistorie og 

kulturvern og slik arbeide for å gagne lokal og 

nasjonal kulturarv og kulturvekst i det hele. 

Norsk lokalhistorisk institutt 

Observatoriegata 1b, 0254 Oslo 

Postboks 8045 Dep., 0031 Oslo 

Tlf.: 22 92 51 30. Faks: 22 92 51 31 

E-post: nli@lokalhistorie.no 

Internett: www.lokalhistorie.no 

www.lokalhistoriewiki.no 

Norsk lokalhistorisk institutt er en institusjon 

under Kultur departementet. Instituttet skal gi 

råd og rettledning til aktører innenfor lokal og 

regional historie. Det skal drive egen forskning 

og stimulere til forskning, og skal fungere som 

nasjonalt dokumentasjonssentrum for lokalhistorie. 

4 Hallfrid Christiansen 

— språkforskaren frå Lofoten 

8 Språkvariasjonar i to dalføre 

12 Historisk utvikling av bymål 

— med Tromsø som eksempel 

16 aRNe TORP 

— Ikke sørlending, men innlandsmenneske! 

22 Om pitesamisk språk 

24 Nordheim 

26 Nytt navn, nytt styre, ny logo — fornyelse! 

28 Samnorsk, lokalhistorie og 

kulturkamp på Romerike 

32 Lokal portretthistorie og 

et fotohistorisk tilbakeblikk 

34 Godt arbeid i Troms historielag 

36 Lokalhistoriske dagar og årsmøte 2011 

Vellykka historiearrangement 

38 Kuriøse hendingar: 

Språkstrid og verdskrig 

41 Blaker og Sørum historielag 

markering av frigjøringsdagen 8. mai 

42 Bli medlem i Landslaget 

for lokalhistorie! 

Forsiden: 

Den 2. februar 2011 ble et tospråklig 

Bådåddjo/Bodø-skilt avduka ved innfartsveien 

til Bodø. Det var sterke 

meninger om bruken av det lulesamiske 

navnet, og det gikk ikke langt 

tid før Bådåddjo-skiltet var malt over. 

Siden har også Bodø-skiltet opplevd 

samme behandling, og det samiske 

skiltet har i tillegg blitt stjålet. Skiltet 

ble raskt erstattet, og så vidt vites er 

begge skiltene i skrivende stund på 

rett sted og i plettfri stand. Foto: Tom 

Melby. 

3 

Innhold 

Lokalhistorisk magasin 2/11

4 


Tema: Språk og lokalsamfunn 

Hallfrid Christiansen 

— språkforskaren frå Lofoten 

av Knut e. Karlsen 

Hallfrid Christiansen var ein pioner i 

norsk målføregransking. Ho kartla dei 

nordnorske dialektane og ho arbeidde 

med ei nordnorsk dialektordbok. Ho var 

den første kvinna som tok doktorgraden 

i nordisk språkvitskap i Noreg, og ho 

utfordra den rådande forskingstradisjonen 

i samtida. I år er det 125 år sida 

unntaksmennesket Hallfrid Christiansen 

(1886–1964) frå Gimsøya i Lofoten blei 

fødd. 

Hallfrid Christiansen (f. Andreassen) 

blei fødd 20. februar 1886 på Gimsøya i 

Lofoten, i dag Vågan kommune. Ho var 

dotter av lærar og klokkar Peder Adolf 

Andreassen (1858–1942) og Fredrikke 

Georgine Benjaminsen (1859–1942), og 

voks opp som den eldste i ein søskenflokk 

på sju. Sjølv om oppvekstvilkåra i ein 

storfamilie i utkant-Noreg rundt førre 

hundreårskifte nok var harde, og moglegheitene 

for utdanning etter folkeskolen 

små, sette familien Andreassen 

bokleg lærdom høgt. Hallfrid Christiansen 

fekk høve til å gå på folkehøgskolen 

på Ekren ved Melbu og seinare bli elev 

ved Angells privatskole i Kvæfjord. Det 

var lærar Rasmus Chr. Angell (f. 1875 i 

Meløy) som hadde starta opp dette undervisningstilbodet, 

og han var sjølv 

styrar ved skolen. Kjærleiksklokker 

kima for Hallfrid Christiansen og 

Angell, og i september 1907 gifta dei 

seg. Men lykka varte ikkje, for allereie 

året etter døydde Angell av tuberkulose. 

Etter nokre år som huslærar fleire 

stader i Lofoten og Vesterålen reiste 

Hallfrid Christiansen til Kristiania. Ho 

arbeidde som kontordame og i tillegg 

livnærte ho seg med journalistikk og 

privatundervisning. I hovudstaden gifta 

ho seg med journalisten Olav Lüchen 

Kopstad. Men heller ikkje dette ekteskapet 

fekk vare. Mannen døydde i 1915, og 

Hallfrid Christiansen sat aleine att med 

ei dotter, Solfrid Kopstad Andreassen 

(1915–1989). Av økonomiske grunnar 

voks dottera opp hos besteforeldra i 

Lofoten. Før Hallfrid Christiansen fylte 

30 år, hadde ho rokke å bli enkje to 

gonger. 

Åra som følgde var vanskelege, og det 

gjekk fleire år før Hallfrid Christiansen 

kunne realisere draumen om å studere. 

Ho tok artium som privatist i 1925, 39 år 

gammal. I 1924 gifta ho seg for tredje 

gong, no med arkitekt Julius Christiansen 

(1880–1967), og det var først no ho 

fekk vilkår som gjorde at ho kunne ta fatt 

på studiane og seinare bruke evnene sine 

som forskar. Ho byrja på det filologiske 

studiet på universitetet og tok etter kvart 

bifagseksamen i norsk og tysk. Planen 

var å ta magistergrad med gammalgermanske 

språk som hovudfag, men mangel 

på undervisningstilbod i dette faget kombinert 

med 

tidkrevjande dialektstudiar i Nord-Noreg, 

gjorde at ho endra planane før 

eksamen. Likevel las ho både gammalgermanske 

språk, gresk og sanskrit ved 

sida av dei andre faga. Hallfrid Christiansen 

tok aldri hovudfag, men allereie i 

oktober 1931 blei manuskriptet til doktoravhandlinga 

om hennar eigen dialekt, 

Gimsøy-målet, lagt fram i Videnskaps- 

Akademiet. I 1933 kom avhandlinga ut, 

og i mars 1935 blei disputasen halden. Då 

var ho 49 år gammal og husmor. 

”Min første understøttelse 

til dialektforskning i Nord- 

Norge fikk jeg som student, 

og den bestod i fri reise med 

Vesterålens hurtigrute fra 

Trondheim og tilbake igjen.” 

Ingen norsk dialekt hadde blitt så 

grundig granska tidlegare. Men i doktorgradsarbeidet 

utfordra Hallfrid 

Christiansen tradisjonell norsk målføregransking 

og den rådande forskingstradisjonen 

i samtida. Førsteopponenten 

ved disputasen, professor i nordisk målvitskap, 

Sigurd Kolsrud, såg nynorske 

målføre i eit historisk perspektiv og la 

vekt på målgeografisk sammenheng. 

Han var ein av dei fremste representantane 

for ein forskingstradisjon der målet 

var å påvise samanhengen mellom gammalnorsk 

og dialektane i samtida, 

samanhengen dialektane imellom, og til 

slutt samanhengen mellom dialektane 

og nynorsk skriftmål. 1 Hallfrid Christiansen 

braut desse læresetningane på 

fleire punkt. Ho var meir opptatt av 

Eksempel på ein typisk ordbokssetel frå 

Hallfrid Christiansen. Øvst til venstre den 

normerte ordforma med grammatisk merking 

(seglekar, maskulinum). Målføreform av ordet 

med definisjon (mannskap på jekt). Heimfesting 

(Berg, Senja)

mønstra i samtidsmålet, og studerte heimedialekten 

isolert frå det dialektområdet 

han høyrde til. Denne tilnærminga 

hadde ikkje Kolsrud noko til overs for, og 

i det trykte opposisjonsinnlegget på over 

13 tettskrivne sider kom han ikkje med 

eit einaste rosande ord. 

Trass doktorgraden fekk Hallfrid 

Christiansen aldri noka fast stilling ved 

universitetet. I nekrologane kom det fram 

at det var dei nye tenkjemåtane og brotet 

med den rådande forskingstradisjonen 

som var den eigentlege grunnen til at ho 

ikkje fekk ei slik stilling. Den einaste offentlege 

utmerkinga ho oppnådde, var 

medlemskapen i Videnskaps-Akademiet 

i 1950. Men det fanst likevel ein arena for 

Hallfrid Christiansen. Ho nytta seg av 

retten dei med doktorgrad hadde til å 

halde forelesingar ved universitetet. Det 

gav ho høve til å undervise, sjølv om det 

ikkje kasta av seg økonomisk. Ho heldt ei 

rekkje frie forelesingar ved Universitetet 

i Oslo der ho underviste i dialektologi, 

lydlære, norrønt og allmenn lingvistikk. 

Noko av det siste ho gjorde når det gjeld 

undervisning, var å halde kurs i gammalislandsk 

vårsemesteret 1962. Interessa 

for forelesingane var stor. Ofte var det 

50–60 studentar som følgde desse kursa. 

Ved sida av undervisninga rettleidde 

Hallfrid Christiansen òg hovudfagsstudentar. 

I tillegg vikarierte Hallfrid Christiansen 

i to professorat i kortare periodar 

i allmenn lingvistikk ved Universitetet i 

”Jeg er kommet til å se det 

som en oppgave å gjøre 

sprogvidenskaplige metoder 

og resultater tilgjengelige for 

almenheten, og har planer 

om å skrive helt populære 

innføringer i fonetikk, fonologi, 

skandinavisk språkhistorie 

og språkgeografi. Legfolk 

bør få innblikk i de grunnleggende 

prinsipper for de videnskaper, 

som beskjeftiger 

seg med de viktigste av alle 

hjernefunksjoner: språket og 

talen, og bør settes i stand til 

å se vårt eget talemåls og 

skriftmåls sammenheng med 

det som står oss nærmest.” 

Maleri av Hallfrid Christiansen under doktordisputasen i 1935. Det er signert J. Chr, som etter 

alt å dømme må vere Hallfrids ektemann, arkitekt Julius Christiansen (1880-1967). Avfotografert 

av Ola Sæther, Apollon. Eigar: Universitetet i Oslo 

Oslo, og ho hadde òg eit par undervisningsoppdrag 

ved Universitetet i Bergen. 

Trass i eit relativt kort forskarliv publiserte 

Hallfrid Christiansen ei rad vitskaplege 

og populærvitskaplege tekstar. 

Ho skreiv mellom anna om stadnamn, 

tonelag, utviklinga av einskildord frå 

norrønt til moderne norsk, husdyrnamn 

og målføre både for aviser og fagtidsskrift. 

Ved sida av avhandlinga er ho nok 

mest kjent for læreverket Norske dialekter 

som først kom ut som tre kvite hefte i 

åra 1946–1948. Her greidde Hallfrid 

Christiansen ut om målføreforhold og 

dialektmerke og publiserte dialektkart 

som har vore i bruk heilt fram til i dag. I 

det heile var det svært viktig for Hallfrid 

Christiansen å dele den kunnskapen ho 

tileigna seg, med folk flest. I ein søknad 

til Kyrkje- og undervisningsdepartementet 

i 1940 skriv ho at ho ”er kommet til å 

se det som en oppgave å gjøre sprogvidenskaplige 

metoder og resultater tilgjengelige 

for almenheten, og har planer 

om å skrive helt populære innføringer i 

fonetikk, fonologi, skandinavisk språkhistorie 

og språkgeografi. Legfolk bør få 

innblikk i de grunnleggende prinsipper 

for de videnskaper, som beskjeftiger seg 

med de viktigste av alle hjernefunksjoner: 

språket og talen, og bør settes i stand 

til å se vårt eget talemåls og skriftmåls 

samanheng med det som står oss her 

nærmest” 2 . 

Hallfrid Christiansen var ein aktiv 

feltlingvist. Etter krigen og fram til 1962 

var ho på tur for å registrere dialektar så 

å seie kvar sommar. Oftast gjekk turane 

5 



6 



Hallfrid Christiansen var ein aktiv feltlingvist frå før krigen fram til 1962. Ho var tradisjonell 

i synet på kva talemål som var interessant å undersøkje, og valde informantar som kunne 

forventast å snakke dialekten i bygda minst mogleg påverka av bymål og innflyttarar. (Illustrasjonsfoto, 

utan konkret tilknyting til Christiansens arbeid. Tatt på Sandnes i Hamarøy 1952. Frå 

samlinga til Sørfold Lokalhistorielag . Fotograf: Lyder Kvantoland. Eigar: Nordlandsmuseet.) 

”En regnværsdag kom jeg våt og forpjusket med ryggsekk på 

ryggen fram til en gård. Folk tok meg for å være en landevegsstryker, 

og jeg ble sjølsagt ikke blidelig mottatt. De forsto imidlertid 

at de hadde tatt feil da de så meg dra fram blokk og blyant, 

men da ble det enda verre, for da trodde de at jeg var journalist. 

– Nei, i bla’e skulle de ikke, og så knep de sammen munnen.” 4 

til Nord-Noreg, og då ho avslutta den 

siste ferda sommaren 1962, hadde ho 

kartlagt dialektane i mesteparten av 

Nordland fylke og Troms fylke så langt 

nord som kommunane Karlsøy og 

Lyngen. Men også i trettiåra gjorde ho 

fleire reiser, først og fremst for å studere 

apokopen i Nordland. I eit upublisert manuskript 

til eit kåseri med tittelen ”En dialektforskers 

gjenvordigheter” skriv ho om 

dei første granskingsferdene til Nord-Noreg: 

”Min første understøttelse til dialektforskning 

i Nord-Norge fikk jeg som 

student, og den bestod i fri reise med 

Vesterålens hurtigrute fra Trondheim og 

tilbake igjen. Med fribilletten som vesentlig 

bagasje startet jeg med min barndoms 

øy oppe i Lofoten som mål”. Under 

krigen var det vanskeleg å gjennomføre 

granskingsferder, men dei siste krigsåra 

var Hallfrid Christiansen på dialektoppskriving 

både i Aust-Agder, Østfold og 

på Ringerike. 

Sjølv om feltarbeidet blei gjort i sommarmånadene, 

blei det ofte strabasiøse 

turar i område med lite offentleg kommunikasjon. 

Ofte var det ikkje anna råd 

enn å bruke føtene, men over fjord og 

sund måtte ho ha båtskyss i eit til tider 

lunefullt nordnorsk sommarvêr. Stort 

sett blei ho tatt godt imot når ho banka på 

dører. Ho uttalte ofte at nordlendingane 

var opne og venlege menneske, og mange 

gongar fekk ho eit nært forhold til informantane. 

Etter at ho hadde vore på 

besøk, skriv ein informant frå Steigen i 

eit brev i 1960: ”Vi blev sant å si glad i 

Dem, den korte tiden De var her, det 

føltes jo som om vi hadde kjent hverandre 

hele livet.” Men ikkje alle hadde like 

stor forståing for arbeidet hennar. I eit 

avisintervju fortel Hallfrid Christiansen: 

”En regnværsdag kom jeg våt og forpjusket 

med ryggsekk på ryggen fram til en 

gård. Folk tok meg for å være en landevegsstryker, 

og jeg ble sjølsagt ikke blidelig 

mottatt. De forsto imidlertid at de 

hadde tatt feil da de så meg dra fram 

blokk og blyant, men da ble det enda 

verre, for da trodde de at jeg var journalist. 

– Nei, i bla’e skulle de ikke, og så 

knep de sammen munnen.” 3 

For å spare tid på reisene var det viktig 

å gjere eit godt forarbeid når det gjaldt 

informantar. Ofte tok Hallfrid Christiansen 

kontakt med læraren eller presten i 

bygda som kunne gje ho namn på høvelege 

heimelsmenn. Kriteriet var at dei 

snakka eit mål som var karakteristisk for 

området og som ikkje var påverka av 

andre dialektar. Derfor kunne ho fint 

uttale at ”I Lødingens centrum, Lødinghavn 

på Hinnøya, var det ikke stort å 

gjøre. Målet her er ujamt og bypåvirket, 

dessuten er her en masse innflyttere” 4 . Ein 

kan slå fast at Hallfrid Christiansen var 

tradisjonell når det gjaldt val av informantar 

og synet på kva for talespråk som var 

interessant å undersøkje. Dei første åra 

hadde ho ikkje anna enn blokk og blyant å 

hjelpe seg med, men etter kvart meistra ho 

lydskrifta så godt at ho skreiv like fort 

som folk prata. Seinare tok ho i bruk 

bandspelar når ho intervjua informantar. 

Hjartebarnet til Hallfrid Christiansen 

var den planlagde nordnorske dialektordboka. 

Ho skulle vere eit supplement til 

ordbøkene til Ivar Aasen og Hans Ross 

som berre i liten grad hadde med nordnorsk 

språktilfang. Forarbeidet var 

enormt før ho i det heile tatt kunne gå 

laus på redigeringa. Kvart einaste ord, 

uttrykk og eksempel skulle skrivast inn 

på ein ordbokssetel med ei normalisert 

form og katalogiserast i alfabetisk rekkjefølgje. 

Arbeidet var svært tidkrevjande, 

og sjølv om ho ofte arbeidde til langt på 

natt med å skrive ut ordbokssetlar, innsåg 

ho fort at ho måtte ha hjelp til dette. Frå 

”Vi blev sant å si glad i 

Dem, den korte tiden De 

var her, det føltes jo som 

om vi hadde kjent hverandre 

hele livet.”

1950 fekk Hallfrid Christiansen økonomisk støtte frå Noregs 

allmennvitskaplege forskingsråd, og i årsmeldinga til rådet i 

1963 skriv ho at ho snart kan begynne redaksjonen. Men pengar 

til trykking var eit problem, sjølv om det blei oppretta eit fond 

som kommunar, institusjonar og privatpersonar kunne gje bidrag 

til. I dag er Hallfrid Christiansens draum om ei nordnorsk ordbok 

framleis ikkje realisert, men kartotekkorta eller ordbokssetlane 

blei innlemma i målføresamlingane til Universitetet i Oslo, og er 

i dag ei viktig kjelde til nordnorsk mål for det nasjonale ordboksprosjektet 

Norsk Ordbok 2014. På den måten blir Hallfrid 

Christiansens grunnlagsmateriale til den nordnorske dialektordboka 

likevel utnytta. Om ikkje den nordnorske dialektordboka 

blei ein realitet før Hallfrid Christiansen døydde i 1964, blir 

iallfall delar av grunnlagsmaterialet til ho utnytta og publisert 50 

år seinare i tolvbindsverket Norsk Ordbok som skal vere ferdig 

til 200-årsjubileet for grunnlova i 2014. 

Etter ein periode med sviktande helse døydde Hallfrid Christiansen 

på Ullevål sjukehus den 29. september 1964. Men allereie seks 

dagar tidlegare kunne ein lese den første nekrologen i Aftenposten. 

Det var professor i allmenn språkvitskap, Alf Sommerfelt, som 

hadde førebudd seg på bortgangen og skrive minneord om ho, men 

ved ein feil kom det på trykk før ho døydde. Det var sjølvsagt eit leit 

mistak frå avisa si side, men då ein annan kollega, professor i keltisk 

språk, Carl Marstrander, fekk oppklart saka, tok han med seg nekrologen 

og drog på sjukebesøk. Hallfrid Christiansen sette visstnok 

pris på dei mange rosande orda, og sjølv om ho kanskje var klar over 

det, var det ei fin avslutning på livet å få stadfest at den innsatsen ho 

hadde gjort for språkvitskapen, blei høgt verdsett. 

Artikkelen byggjer i hovudsak på artikkelforfattarens hovudfagsoppgåve 

frå 1997: Hallfrid Christiansen. Nordnorsk språkforskar 

mellom to tradisjonar. Ei faghistorisk utgreiing med 

vekt på ”Gimsøymålet”. Institutt for språk og litteratur. Universitetet 

i Tromsø. 

Knut E. Karlsen (f. 1969) er for tida stipendiat i språkvitskap ved 

Universitetet i Agder. Han har hovudfag i nordisk språkvitskap frå 

Universitetet i Tromsø (1997), og har permisjon frå stillinga som 

redaktør i prosjektet Norsk Ordbok 2014 ved Universitetet i Oslo. 

Kartet som viser opphavet til tjukk l, er henta frå boka Dei norske 

dialektane av Martin Skjekkeland, Kristiansand, Høyskoleforlaget 

(1997). Det er eit eksempel på at karta til Hallfrid Christiansen har 

vore brukte i norsk dialektologi heilt fram til i dag. 

Litteratur 

1 Ernst Håkon Jahr 1996: “Nynorsk språkforskning – en historisk 

oversiktˮ. I Carol Henriksen et al. (eds.) Studies in the 

development of linguistics in Denmark, Finland, Iceland, 

Norway and Sweden. Oslo. Novus 

2 Søknad til Kyrkje- og undervisningsdepartementet om 

stilling som leiar av det propedevtiske kursus i fonetikk 

og almen lingvistikk, 1940, UiO 

3 Rana Blad, 4.7.1949 

4 En dialektforskers gjenvordigheter, upublisert og udatert 

kåserimanuskript, UiO 

7 



8 



Ungdom og dialekt i to dalføre 

av Nina Berge Rudi 

Både i Hallingdal og i Gudbrandsdalen 

er eldre generasjonar forferda over det 

store språklege ” forfallet” blant yngre 

språkbrukarar, og fryktar at dialekten 

skal døy ut. Dativ er til dømes eit språktrekk 

som er på veg ut i Gudbrandsdalen, 

mens i Hallingdal har dativ vore 

sakna sidan 1950-talet. Språket er 

tydeleg i endring. Vi har alle ei oppfatning 

av at det blir prata gudbrandsdalsmål 

i Gudbrandsdalen og hallingmål i 

Hallingdal, men stemmer kartet med 

terrenget? 

I løpet av oppveksten min i Hallingdal 

skjedde det store endringar i talemålet til 

folk, og særleg kan det verke som om 

“bokmålet” etter det har fått godt fotfeste. 

Dette blir mykje omtala blant folk, men 

det kan verke som om haldninga er at 

utviklinga går sin gang, og det er lite å 

gjera med det. Men så flytta eg til Gudbrandsdalen, 

og der er situasjonen ein 

annan. Inntrykket mitt er at folk pratar 

dialekt i mykje større grad enn i Hallingdal, 

og dette gjeld også ungdom. Kvifor 

skulle det i to innlandsdalføre vera så 

stor skilnad på bruken av det lokale 

målet? Begge dalføra ligg i utkanten av 

det sentrale Austlandet og blir rekna for å 

vera kulturbevarande og tradisjonsrike 

område. 

Observasjonen var spennande nok til 

at det vart stoff til ei hovudfagsoppgåve, 

Språkvariasjonar i to dalføre. Ei sosiolingvistisk 

gransking av talemålet blant 

18-20-åringar i Hallingdal og Gudbrandsdalen 

(2007). Eg såg på om det 

var riktig at unge språkbrukarar i Hallingdal 

lettare blanda eller veksla med 

bokmålsnær tale enn språkbrukarane i 

Gudbrandsdalen. 

Eg forsøkte altså å beskrive i kva grad 

dialekt blir brukt blant eit utval 18-20åringar 

i Gudbrandsdalen og Hallingdal, 

og intervjua 136 ungdommar med spørjeskjema. 

I tillegg djubdeintervjua eg 

seks av dei 136 informantane for å få 

tilgang på tankar og meiningar om språk 

i ein samtalesituasjon. 

Det stemmer at språkbrukarar i Hallingdal 

lettare blandar eller vekslar med 

bokmålsnær tale enn språkbrukarar i 

Gudbrandsdalen. Heile 72 % av hallingane 

i undersøkinga mi seier dei anten 

pratar bokmålsnært eller blandar, mens 

berre 30% svarar det same i Gudbrandsdalen. 

Det er alltid interessant å slå fast 

at språkendring skjer, men det mest interessante 

er likevel å finne ut kvifor 

endringane skjer. Kva finn me i svara til 

informantane som kan forklare oss kvifor 

det er skilnader mellom dei to dalføra? 

Forholdet mellom språkleg variasjon og 

geografisk tilhørsel og forholdet mellom 

språkleg variasjon og identitet kan vera 

med å klargjera noko av dette 

spørsmålet. 

Det er alltid interessant å 

slå fast at språkendring 

skjer, men det mest interessante 

er likevel å finne ut 

kvifor endringane skjer. 

Språkleg variasjon og geografisk 

tilhørsel 

Dei fleste av dei eg var i kontakt med har 

budd i det same språksamfunnet sidan 

dei var små. Slik sett er utgangspunktet 

til både gudbrandsdølane og hallingane 

likt. Men når det gjeld kvar foreldra kjem 

frå, blir tala ulike. Berre 25% av hallinginformantane 

har hallingforeldre, mens 

heile 60% av gudbrandsdalsinformantane 

har innfødde foreldre. I Hallingdal har 

altså tre av fire informantar ein eller to 

innflyttarforeldre. Både på Hadeland, på 

Nesbyen i Hallingdal, i Sogndal og på 

Røros og Tynset har undersøkingar vist 

funn som tyder på at det er ein samanheng 

mellom foreldrebakgrunn og talemålet 

til ungane. Dette står i kontrast til 

det ein tradisjonelt har hevda i språksosiologi, 

nemleg at venner påverkar barn 

og unge i større grad enn foreldre. I 

språksamfunnet Hallingdal kan ein sjå 

for seg at eit barn høyrer ein eller kanskje 

to ulike dialektar heime. I barnehagen 

eller på skulen høyrer barnet kanskje nye 

dialektar, og leikekameratane pratar også 

forskjellige dialektar. Det kan vera vanskeleg 

å prate den opprinnelege dialekten 

på staden når ein veks opp i eit miljø der 

folk snakkar ulikt. Å prate til dømes vossamål 

som mor er ikkje eit alternativ, for 

det blir barnet åleine om å prate i 

venneflokken. 

Ein av informantane mine frå Gol 

fortalde at han nesten ikkje høyrde 

halling heile den tida han gjekk på barneskulen, 

for han gjekk på ein skule med 

mange innflyttarungar. Så hallingmålet 

blir heller ikkje eit alternativ, for det er så 

få som pratar det. Då kan bokmålsnær 

tale vera ein nøytral språkstrategi, for 

mange barn vil velja nøytrale språkstrategiar 

i ein usikker språksituasjon. 

Ein annan av hallinginformantane 

mine opplevde det motsette. Ho har hallingforeldre 

og gjekk på ein barneskule 

der dei fleste ungane, ifølgje henne sjølv, 

prata hallingmål. Det var først på vidaregåande 

skule ho trefte mange unge som 

prata bokmålsnært. Det høyrer med til 

historia at den første informanten rapporterer 

at han pratar bokmålsnært, 

mens den andre rapporterer at ho pratar 

hallingmål. 

Også i Gudbrandsdalen er det innflytting, 

men det kan verke som om innflyttarane 

i større grad blir absorberte inn i 

språksamfunnet. Dette kan ha noko med 

storleiken på innbyggjartalet å gjera. Eg 

undersøkte kor mange innflyttarar som 

kom til dei to dalføra i perioden 1978- 

1997. Informantane i undersøkinga mi er 

fødde i 1978, og eg intervjua dei i 1997. I 

Hallingdal kom det om lag 1000 innflyttarar 

i året til ei befolkning på om lag 

Berre 25% av hallinginformantane 

har hallingforeldre, 

mens heile 60% av 

gudbrandsdalsinformantane 

har innfødde foreldre.

Countryrock solid planta i hallingdalsk bygdekultur. 

Hellbillies syng på ålingsdialekt, men 

ser altså ikkje ut til å få følgje av ungdomen 

i dalen med omsyn til å ta vare på hallingmålet. 

Foto: Erik Burås. (Pressefoto frå EMI 

Music Norway.) 

20 000. I Gudbrandsdalen var det tilsvarande 

talet om lag 1500 innflyttarar i året 

til ei befolkning på om lag 47 000. 

Ei undersøking frå Belfast viser at 

mindre sosiale nettverk lettare kan bli 

påverka av innflyttarar enn store sosiale 

nettverk. Det kan sjå ut som om medlemmene 

i eit stort språksamfunn på 47 000 

språkbrukarar er meir einige om normene 

enn folk i mindre språksamfunn, som 

lettare kan bli påverka av nye impulsar 

rett og slett fordi dei er færre til å oppretthalde 

dei språklege normene. Ein informant 

frå Fåvang fortalde at han var redd 

dei andre i bygda ville tru han var høg på 

pæra dersom han kom heim frå studiestaden 

og hadde lagt om på dialekten. Det 

skulle vitne om eit språksamfunn der 

språknormene framleis blir haldne i 

hevd. 

Det ser ut til at lokal tilknyting er ein 

faktor som skil dei to dalføra. Eg stilte 

ungdommane i undersøkinga mi spørsmål 

om oppfatning av eigen identitet. Dei 

kunne rangere alternativa a) åling, goling 

osv./frøning, vagvær osv. (lokal identitet), 

b)halling/gudbrandsdøl (regional 

identitet) eller c) austlending (overregional 

identitet). Det er fleire gudbrandsdølar 

som kjenner lokal identitet (71%) enn 

9 



10 



hallingar (54%), og det er fleire gudbrandsdølar 

enn hallingar som rapporterer 

å prate dialekt. Det er freistande å sjå 

ein samanheng mellom geografisk tilhørsel 

og språkleg variasjon her, og det trur 

eg også det er. Det ser ut til at ungdommar 

som er positive til heimplassen 

pratar meir dialekt enn dei som ikkje er 

så positive. Men samtidig er det viktig å 

hugse på at det å vera positiv til heimstaden 

treng ikkje nødvendigvis å ha noko å 

...det er ein samanheng 

mellom foreldrebakgrunn 

og talemålet til ungane. 

gjera med den språklege strategien du 

vel. Språkbruk er komplekst, det som er 

viktig for ein, treng ikkje vera viktig for 

ein annan. Ein av gudbrandsdalsungdommane 

som pratar bokmålsnært, 

fortel om rånekultur og at han ikkje vil 

prate dialekt og bli assosiert med det, 

men rapporterer likevel positive haldningar 

til staden Gudbrandsdalen. 

Språkleg variasjon og identitet 

På spørsmål om ungdommane ville 

kjenne seg mest som bymenneske eller 

bygdemenneske i byen, svarar flest gudbrandsdølar 

at dei ville kjent seg som 

bygdemenneske. Dersom du med språket 

”Ein av gudbrandsdalsungdommane som 

pratar bokmålsnært, fortel om rånekultur og 

at han ikkje vil prate dialekt og bli assosiert 

med det… ”. Frå isbanen på Losnavatnet i 

Ringebu, Sør-Gudbrandsdalen. Foto: Daniel 

Heimstad. 

vil vise kven du er, syner gudbrandsdølane 

her at dei gjerne identifiserer seg 

med andre gudbrandsdølar ved hjelp av 

språket, mens hallingane signaliserer at 

dei identifiserer seg også med andre i eit 

større samfunn enn Hallingdal. Dette 

samfunnet er det sentrale Austlandet. 

Det kan dreie seg om ein bevisst eller 

ubevisst vilje til språkendring. Dersom 

ein er lojal mot den gruppa ein høyrer til, 

kan det vera at ein ikkje har vilje til å 

endre språket. Men dersom du ikkje 

lenger har denne lojaliteten til gruppa, 

som hallingane kanskje signaliserer ved 

at så mange meiner dei ville kunne 

kjenne seg som eit bymenneske dersom 

dei skulle flytte til byen, så vil individet 

kunne få større personleg fridom og 

færre sanksjonar mot seg ved språkendring. 

Slik vil individet kunne identifisere 

seg med andre språklege førebilete enn 

den lokale dialekten. Og etter kvart som 

fleire kjenner seg frie til å velja andre 

språklege strategiar enn den lokale dialekten, 

vil det opprinnelege språksamfunnet 

ikkje lenger kunne øve sosial 

kontroll mot medlemene. 

Dermed kan altså sju av ti hallingar 

rapportere bokmålsnær tale, eller at dei 

blandar inn bokmål, i denne spørjeundersøkinga. 

Gudbrandsdølane kjenner 

seg nok ikkje så frie til å velja språklege 

strategiar, for i Gudbrandsdalen rapporterer 

sju av ti at dei pratar gudbrandsdalsmål, 

og dei meiner at rundt dei pratar 

ni av ti gudbrandsdalsmål. Til samanlikning 

meiner hallingane at fire av ti rundt 

dei pratar hallingmål. Det å finne sin 

språklege og kulturelle identitet, skjer 

både ut frå bevisste og ubevisste val, og i 

samspel med andre. Og når ein så stor del 

av ungdomsmiljøet både fornektar det 

lokale og pratar bokmålsnært, som tilfellet 

er i Hallingdal, blir det lettare for 

andre å gjera det same. 

Vil dialektane døy ut? 

Det er ikkje råd å finne enkle forklaringar 

på språkleg endring. Men det kan sjå 

ut som om gudbrandsdølane har ei noko 

sterkare tilknyting til det heimlege, og 

dette kan dermed gje seg utslag mellom

I Hallingdal har dei vore bevisste på å ta vare på draktskikken. I dei øvre bygdene var det ikkje uvanleg å gå i stakk til kvardags til langt ut på 

1970-talet. Dialekten derimot har dei ikkje tatt like godt vare på. Her sit gommo og solar seg i hytteveggen på Ustaoset med eit av barnebarna. 

Biletet er frå slutten av 1960-talet, men Anne Vindegg gjekk i stakk til ho døydde i 1980. Foto: Ingebjørg Vindegg. 

Det å finne sin språklege og 

kulturelle identitet, skjer 

både ut frå bevisste og 

ubevisste val, og i samspel 

med andre. 

anna i form av meir dialektbruk. Men vi 

har også sett at tal på språkbrukarar kan 

støtte eller svekke dialektbruk. Eit stort 

språksamfunn som Gudbrandsdalen kan 

lettare ta opp nye deltakarar. Det ser ut til 

at nye deltakarar i språksamfunnet i Hallingdal 

er meir synlege, og dermed også 

har meir påverknadskraft på den lokale 

dialekten. Det treng ikkje vera slik at hallingane 

er mindre knytte til dalen sin enn 

gudbrandsdølane – språksamfunnet er 

rett og slett meir sårbart når det er lite. 

Spørsmålet om dialektane døyr ut er 

interessant, fordi ordlyden kanskje avslører 

oss som språklege puristar. Vi vil 

gjerne ha det ved det gamle. Den kjente 

lingvisten Noam Chomsky hevdar at 

språket ligg ferdig som eit statisk system 

i hjernen vår når vi blir fødde, og dette 

systemet blir aktivisert når vi blir prata 

til. Ein annan språkforskar, Joan Bybee 

hevdar tvert om at språk blir påverka og 

endra ved bruk. Når var gudbrandsdalsdialekten 

mest ekte? For 70 år sidan? For 

150 år sidan? Vi kjenner eksempel på 

opptil 3. generasjons innvandrarar i USA 

som snakkar ein svært gamalmodig 

dialekt, og dette er vi begeistra for, meg 

sjølv inkludert. Dersom vi meiner at det 

finst ein ekte dialekt, er det best å ikkje 

bruke dialekten i det heile. Slik kan vi 

best bevare den gamle dialekten. Er det 

det vi vil? Må vi berre passivt godta at 

språket vårt stadig er i endring, eller kan 

vi aktivt demme opp mot for store endringar 

av dialekten? Optimisten i meg 

håpar på det siste, men det realistiske er 

nok at dialektane våre vil vera i endring 

så lenge det finst folk som pratar dialekt. 

Nina Berge Rudi (f. 1971) er lektor ved 

Vinstra vidaregåande skule i 

Gudbrandsdalen. 

Kjelder 

Bybee, Joan (2010): Language, Usage 

and Cognition. Cambridge 

Haugen, Ragnhild (2005): Variasjon og 

endring i Sogndalsdialekten. Ei sosiolingvistisk 

undersøking av talemålet 

i Sogndal. Dr. art avhandling. Nordisk 

institutt. Universitetet i Bergen 

Milroy, Lesley (1980): Language and 

social networks. Basil Blackwell, 

Oxford 

Mæhlum, Brit (1992): Dialektal sosialisering. 

En studie av barn og ungdoms 

språklige strategier i Longyearbyen 

på Svalbard. Novus Forlag 

Rudi, Nina Berge (2007): Språkvariasjonar 

i to dalføre. Ei sosiolingvistisk 

gransking av talemålet blant 18-20åringar 

i Hallingdal og Gudbrandsdalen. 

Hovudoppgåve. Institutt for 

lingvistiske og nordiske studier. Universitetet 

i Oslo 

Røyneland, Unn (2005): Dialektnivellering, 

ungdom og identitet. Ein komparativ 

studie av språkleg variasjon og 

endring i to tilgrensande dialektområde, 

Røros og Tynset. Dr.art-avhandling. 

Institutt for lingvistiske og nordiske 

studier. Universitetet i Oslo 

Skramstad, Tone (1999): Oslocirkumferensen 

og språklig regionalisering. 

En metodetriangulert undersøkelse 

av språk og normer hos ungdommer 

på Hadeland. Hovudfagsoppgåve. 

Institutt for lingvistikk og nordisk. 

Universitetet i Oslo 

Thoengen, Vigdis (1994): Hallingmål 

eller bokmål? En talemålsundersøkelse 

blant skolebarn i Nes i Hallingdal. 

Hovudfagsoppgåve. Institutt for 

nordistikk og litteratur, Universitetet i 

Oslo 

11 



12 



Når språkbrukere bruker ulike dialekttrekk, og kanskje kombinerer dem på nye måter, kan vi se på deres språkbruk 

som realiseringer av språklige muligheter som finnes på byens språklige markedsplass. Foto: Jens-Kristian Nilsen. 

Historisk utvikling av bymål 

— med Tromsø som eksempel 

av Hilde Sollid 

Da Tromsø by ble grunnlagt i 1794, 

hadde dette stedet på østsida av Tromsøya 

allerede et bymessig preg. Folk 

bosatte seg i en klynge rundt noen få 

gater nede ved havna, og i disse 

sentrumsgatene kunne man høre blant 

anna samisk og russisk ved siden av 

ulike norske talemål. I løpet av perioden 

fra 1794 og fram til i dag har utviklinga 

av byen gått hånd i hånd med utviklinga 

av bymålet. Hva kjennetegner denne 

historiske prosessen, og hvordan kan vi 

beskrive dagens bymål, som er et 

resultat av den? 

Som et utgangspunkt kan vi si at det ikke 

er grunnlag for å skille ut særegne språklige 

utviklingsprosesser i dialekter i urbane 

språkmiljø. Dialektmøter som skaper mer 

språklig variasjon, utjamning av språklig 

variasjon og utvikling av nye språkstiler 

skjer like gjerne i bymål som i bygdemål. Vi 

finner også de samme sosiale kategoriene i 

byen som på bygda; her bor kvinner og 

menn i ulike aldre og med ulike gjøremål. 

Byen og bygda oppleves likevel som språklig 

sett forskjellige, noe som henger sammen 

med omfanget av viktige demografiske, 

kulturelle og sosiale prosesser. 

Fra gammelt av finnes det språklig 

variasjon i Tromsø som er knytta til den 

gamle sosiale lagdelinga mellom embets- 

og handelsborgerskapet på den ene sida, 

og arbeiderklassen på den andre. Med 

bystatusen i 1794 fikk Tromsø etter hvert 

viktige bymessige funksjoner for sitt 

omland, og det ble til og med etablert 

både torg og sykehus før man fikk torghandel 

og lege til byen. Det er også utviklinga 

av de bymessige funksjonene 

som er opphavet til det meste kjente 

kalle navnet på byen, nemlig Nordens 

Paris. I 1870-åra skrev G. Hartnung

“Stockholm gjelder for 

Nord ens Paris. Skal det beboende 

høje Norden ogsaa 

have et, kan det kun være 

Tromsø” 

følgende: “Stockholm gjelder for 

Nordens Paris. Skal det beboende høje 

Norden ogsaa have et, kan det kun være 

Tromsø” (sitert etter Andresen 1994: 

156). Med disse bymessige funksjonene 

kom det også et embets- og handelsborgerskap 

til byen som hadde med seg 

både kulturelt og språklig gods fra andre 

steder. Selv om det fantes et borgerskap 

også i mer rurale områder, de såkalte 

nessekongene, ble borgerskapet tallmessig 

større i byen. Denne overklassen 

arrangerte teater, ball og andre selskapeligheter 

for hverandre, og de utgjorde en 

sosial gruppe. Deler av denne gruppetilhørigheta 

hadde også et språklig element. 

I 1830 skriver G. P. Blom i en reiseberetning: 

“Omgangstonen i Tromsøe er 

dannet og behagelig; thi foruden at der 

boe mange dannede Folk, giver den 

jævnlige Omgang med Fremmede 

Anledning til Selskabstonens Forfinelse” 

(sitert etter Knutsen 1993: 125). Overklassen 

snakka det vi gjerne beskriver 

som “den dannede dagligtale”, som i dag 

kan beskrives som lokalt riksmål (Nesse 

2008). Dette bymålet kan vi enkelt si 

hadde grammatisk sett mye til felles med 

talemålet til overklassen i Kristiania og 

andre steder (derfor ’riksmål’), men 

tonefallet var nordnorsk (derfor ’lokalt’). 

Setninga Jei kastet ikke ball’n til hunnene 

i Kjirkeparken uttalt med nordnorsk 

tonefall illustrerer noen av de språklige 

trekkene ved det lokale riksmålet i 

Tromsø. Det personlige pronomenet som 

ble brukt, var altså jeg, nektingsordet var 

ikke, lang n og l i trykktung stavelse ble 

uttalt som dental (altså med tungespissen 

mot baksida av tennene) og flertall av 

substantiv endte på –ene. 

Mens embets- og handelsborgerskapets 

talemål henger sammen med 

borgerskapets talemål i andre byer, finner 

vi i Tromsø i tillegg en språklig linje til 

de lokale bygdemålene gjennom de som 

opprinnelig bodde i området, og også 

gjennom de som flytta til Tromsø fra det 

nære omlandet. Dette var gjerne folk 

som livnærte seg som bønder, fiskere og 

fangstfolk, og som dermed kulturelt sett 

hadde nær tilhørighet til den nordnorske 

kulturen. På sett og vis var det dermed en 

motsetning mellom “det dannede” og 

“det folkelige”. Det folkelige bymålet 

kan kalles for tradisjonelt tromsømål, og 

setninga Æ kasta ikkje bollj’n tell 

honnjan i Kjirskeparsken illustrerer noen 

av forskjellene mellom det lokale riksmålet 

og den tradisjonelle tromsødialekten. 

Det personlige pronomenet var æ, 

substantiv i flertall endte på –an, 

nektings ordet var ikkje og lang n og l i 

trykktung stavelse var palatale, altså at 

tungeryggen ble plassert mot den harde 

ganen. Vi legger også merke til at konsonantsambandet 

rk ble realisert med sj-lyd 

og den runda vokalen foran lang n og l 

ble uttalt o som i sol. 

Beskrivelsen over er naturlig nok en 

idealisering av språksituasjonen på 1800- 

1900-tallet, og variasjon er et viktig 

stikkord både for den gamle og den nye 

tida. Det er riktignok ikke like lett å få 

øye på sosial lagdeling i dagens tromsømål, 

men språklig variasjon er i høyeste 

grad beskrivende for det moderne 

bymålet. For i tillegg til de kulturelle og 

“Omgangstonen i Tromsøe 

er dannet og behagelig; thi 

foruden at der boe mange 

dannede Folk, giver den 

jævnlige Omgang med 

Fremmede Anledning til 

Selskabstonens Forfinelse” 

sosiale forskjellene som møtet mellom 

borgerskapet og arbeiderklassen bringer 

til torgs, er massiv tilflytting noe som 

skiller by og bygd. I Tromsø har det vært 

en kraftig befolkningsvekst fra 1960- og 

1970-tallet. Dialektkontakten i kjølvannet 

av tilflyttinga gir språkbrukerne 

tilgang til en mengde uttrykk og uttaleformer 

fra ulike dialekter og språk som 

de kan velge blant. Etter hvert utjamnes 

variasjonen, og dialekten framstår som 

mer fokusert. En del av variasjonen kan 

overleve utjamningsprosessen, gjerne 

ved at “gamle” språklige element får ny 

funksjon (Trudgill 1986). På moderne 

tromsødialekt kan setninga Æ kasta ikke 

ball’n til hunnan i Kjirkeparken illustrere 

noe resultatet av dialektkontakten. Det 

personlige pronomenet er æ, og på dette 

punktet skiller den moderne tromsødialekten 

seg fra det lokale riksmålet. Nektingsordet 

blant yngre tromsøværinger kan 

gjerne være ikke (som i det lokale riksmålet), 

men dette ordet kan også realiseres 

som ikkje (som i den tradisjonelle tromsødialekten). 

Uttalen av lang n og l i trykktung 

stavelse varierer også, og vi hører 

både dentaler som i vann/ball, palataler 

som i vannj/ballj/bollj, post alveolarer som i 

varnn/barll (postalveolarer uttales med 

tungespissen mot tannryggen som i barn). 

Utviklinga fra palatal i retning postalveolar 

og dental uttale er for øvrig en prosess som 

vi finner igjen i andre bymål innafor utbredelsesområdet 

for palatalisering, som 

Trondheim, Bodø, Narvik og Alta. 

Ser vi på utviklinga av Tromsø bymål 

i et fugleperspektiv, kan det se ut til at 

noen lokale dialekttrekk som assosieres 

med bygdemål, fortrenges av trekk som 

assosieres med skriftspråket eller med 

talemål i andre byer, og slik sett kan 

konstruksjonen av bymålet og byidentiteten 

sies å være en form for nabo-opposisjon 

eller språklig differensiering. 

Eksempel på dette er at den moderne 

tromsødialekten ikke lenger har sj-lyd i 

konsonantsambandene rp/rk, og skarsp/ 

parsk er blitt til skarp/park. Et anna 

eksempel er at o er blitt til u foran lang n 

og l i trykksterk stavelse, som i huinnan. 

Det er likevel noen trekk som gjør at vi 

oppfatter bymålet som tilhørende sitt 

språklige nærområde, altså at Tromsø 

bymål høres ut som et midttromsmål. 

Bymålet blir dermed verken helt likt eller 

helt ulikt de andre dialektene i sitt nærmiljø. 

Når det gjelder bymålet i Tromsø, 

er det heller ikke helt likt eller helt ulikt 

andre bymål lenger unna (Nesse og 

Sollid 2010). Vi kan si at bymålet har en 

særegen kombinasjon av språktrekk som 

gjør at bymålet skiller seg fra andre 

dialekter i det nære omland. 

I denne sammenheng er det interessant 

å legge merke til at til tross for at 

samisk og russisk ble omtalt som levende 

språk i Tromsøs gater alt da byen ble 

grunnlagt, er det så langt lite som tyder 

på at det har utvikla seg en særegen norsk 

i multietniske miljøer i Tromsø på linje 

med det som har utvikla seg i Oslo 

(Opsahl 2009). Dette gjør at Tromsø 

faktisk også skiller seg fra mindre steder 

særlig nord for Tromsø der samisk og 

kvensk har satt sine spor i det norske 

talemålet. 

Innad i tromsødialekten er det ikke 

bare én mulig kombinasjon av dialekttrekk; 

det er mange. Når språkbrukere 

bruker disse ulike dialekttrekkene, og 

13 



14 



“Stockholm gjelder for Nordens Paris. Skal det beboende høje Norden ogsaa have et, kan det kun være Tromsø”. Foto: Jens-Kristian Nilsen 

kanskje kombinerer dem på nye måter, 

kan vi se på deres språkbruk som realiseringer 

av språklige muligheter som 

finnes på byens språklige markedsplass. 

Denne markedsplassen består språklig 

sett av varianter av ett og samme språklig 

fenomen, og disse variantene har i 

neste omgang ulike sosiale konnotasjoner. 

Nektingsordet ikkje/ikke kan tjene 

som eksempel. Om ei jente fra Tromsø 

bruker ikkje er det sannsynlig at hun har 

eller ønsker å uttrykke en forbindelse til 

tromsøværinger som assosieres med den 

tradisjonelle tromsødialekten eller andre 

ikkje-brukere. Bruker hun ikke, kan dette 

enten henge sammen med at hun ønsker å 

uttrykke en forbindelse til tromsøværinger 

som assosieres med det lokale 

riksmålet, eller til andre som bruker ikke. 

En og samme person kan også veksle 

mellom ikkje og ikke, og derfor må vi 

undersøke på individnivå hva ikkje og 

ikke signaliserer sosialt sett. 

Valget mellom ulike varianter av ett og 

samme språktrekk innad i bymålet gir 

altså språkbrukerne mange muligheter til 

å posisjonere seg i et svært sammensatt 

språklig landskap. Dette viser at utviklinga 

i bymål er en svært kompleks prosess. 

Kilder: 

Andresen, A. 1994: Tromsø gjennom 

10 000 år. Handelsfolk og fiskerbønder 

1794–1900. Tromsø: Tromsø 

kommune. 

Knutsen, N.M. (red.) 2003: Tromsø forteller, 

[Oslo]: Gyldendal Norsk Forlag. 

Nesse, A. 2008: Bydialekt, Riksmål og 

Identitet – Sett fra Bodø, Oslo: Novus 

forlag. 

Nesse, A. & H. Sollid 2010: Nordnorske 

bymål i et komparativt perspektiv. 

Maal og Minne 1–2010, 139–160. 

Opsahl, T. 2009: “Egenlig alle kan 

bidra!” – en samling sosiolingvistiske 

studier av strukturelle trekk ved norsk 

i multietniske ungdomsmiljøer i Oslo, 

Ph.D.-avhandling. Oslo: Det humanistiske 

fakultet, Universitetet i Oslo. 

Trudgill, P. 1986: Dialects in Contact, 

Oxford: Basil Blackwell. 

Hilde Sollid (f. 1970) er postdoktor ved 

Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap 

og lærerutdanning ved Universitetet 

i Tromsø.

To lag og det lokale 

av Olav Veka 

Norsk namnelag og Landslaget for lokalhistorie 

har mykje til felles. Begge laga 

arbeider innanfor norsk historie. Medlemmene 

av Norsk namnelag er opptekne av 

namn, med stadnamn og personnamn 

som dei viktigaste gruppene, medan LLH 

set historia i eit vidare perspektiv. Sidan 

namn speglar av samfunnet til alle tider, 

kan dei aldri isolerast frå lokalhistoria. 

Stadnamna er små vindauge inn i fortida 

som kastar lys over alt frå daglegliv og arbeidsliv 

til natur og kultur i vid meining. I 

gardsnamnet Brødreskift i Stadsbygd kan 

vi sjå eit skifte av ein gard i mellomalderen, 

og på 1800-talet ser vi ein tilleggsfunksjon 

som slektsnamn dukka opp med 144 

berarar i dag. Bygdenamnet har opphav i 

det gamle namnet på halvøya som stikk ut 

i fjorden, gammalnorsk Staðr som tyder, ja 

nettopp stad. Stadnamn og stadnamnledd 

som aune (Aunet), brenna (Karibrenna), 

eie (Revlingeiet), trø (Brenntrøa), rud 

(Svarverud) kan gje informasjon om alder, 

På hjemmesidene til Byneset Historielag 

kom vi over en reklame for Tidenes tur til 

Amerika – Midt-Vesten høsten 2011 med 

Byneset Historielag. Dette er en tur for 

alle bynesinger og andre med aner fra 

denne bygda, som ligger like utenfor 

Trondheim. 

Målet for turen er å oppsøke steder der 

folk fra Byneset bosatte seg, og å knytte 

kontakter med etterkommerne. Den første 

som emigrerte fra bygda dro over i 1860, 

og til sammen var det ca. 1250 personer 

som dro. Av disse kjenner man reisemålet 

for over 1000 bynesinger. Et annet formål 

funksjon, den første bureisaren 

o.a. Alle som arbeider med lokalhistorie 

veit at stadnamna er viktige 

informasjonskjelder. 

Personnamna speglar av motar 

(kristne, utanlandske, norrøne), lokal 

språkkultur (Orm, Brønla, Gjøa, Notto) 

og skriveskikk (Ouen for Audun, Affle 

for Avle, Ole for Ola), og etter kvart patronym 

i funksjon som slektsnamn, 

stundom i stivna form (Kittelsen, men 

ingen Kjetilsen). 

Artiklar om namn kan du finna i fagtidsskriftet 

Namn og Nemne og i meldingsbladet 

Nytt om namn. Størst spennvidde 

i utvalet av artiklar er det naturleg 

nok i meldingsbladet som kjem to gonger 

i året. Det er snart 30 år sidan laget vart 

stifta, og medlemstalet ligg på snautt 400. 

Vi håpar at nettstaden www.norsknamnelag.no 

kan vera til hjelp for alle 

som arbeider med lokalhistorie. Her kan 

ein finna peikarar til dei fleste nettstade- 

Byneset historielag, Høsttur til USA 

med turen vil i så måte være å danne seg 

et innblikk i hvordan det var å komme fra 

ei lita fjordbygd i Trøndelag til et annet 

land og en helt annet landskap i Midt- 

Vesten. Turen er derfor lagt til områdene 

hvor de fleste bynesingene bosatte seg, 

nærmere bestemt Minnesota, Syd-Dakota, 

Montana og Nord-Dakota. 

Det er lagt opp til stor fleksibilitet for 

turdeltagerne, som kan forlate reisegruppen 

underveis for å møte slekt og venner, 

og slutte seg til igjen når det måtte passe. 

Man kan også reise over til USA i forveien, 

eller bli igjen etterpå for å dra 

videre på egen hånd. Den eneste betingelsen 

for å oppnå den gunstige prisen 

laget har oppnådd, er at man reiser 

sammen med gruppen én vei. 

Avreise er 17. september fra Trondheim 

lufthavn, Værnes, hvor ferden går 

til Minneapolis, Minnesota. Dagen etter 

er det blant annet lagt inn et besøk i den 

norske Mindekirken, som er en av de 

kirkene i USA som har norsk prest. Neste 

dag er det Northfield og St. Olavs College 

ne med namn som emne, namnestatistikk 

for mange land, korte artiklar om namn, 

innhaldslister i tidsskriftet og meldingsbladet, 

sentral namnelitteratur osv. Ta 

ein kikk, lokalhistorikarar og namnegranskarar 

har mange felles interesser! 

Olav Veka (f. 1942) er namnegranskar 

og tidlegare lektor. Han er leiar i Norsk 

namnelag. 

som skal besøkes. Dette er også stedet 

hvor Norwegian American Historical 

Assosiation (NAHA) holder til. Sioux 

Falls er neste stoppested, med et tilnærmet 

”norsk” universitet – Augsburg 

College. Og siden går det slag i slag, men 

allikevel i et overkommelig tempo via 

Rapid City med sin norske stavkirke, Mt. 

Rushmore og Cowboybyen Deadwood. 

Videre er det Billings, Montana og Bismarck, 

Nord-Dakota som skal besøkes. 

På dag 12 blir det dagstur til Norsk Høstfest 

i Minot, før det neste dag er tid for å 

oppsøke Fargo og Sons of Norway i 

Kringen Lodge. Den 2. oktober kommer 

reisegruppen tilbake, og vi ser for oss at 

de har mange opplevelser og bilder med 

hjem igjen. Vi håper derfor på et fyldig 

referat fra turen i et senere nummer! 

Planlegger ditt lag en lignende reise? 

Vi anbefaler at du går inn på hjemmesidene 

til laget, hvor du kan lese mer om 

turopplegget, og finne ytterligere informasjon 

om priser og lignende. 

Kilde: http://www.byneset.net/ 

15 

Historielagene/Smånytt 


16 


Hva betyr lokalhistorie for deg? 

ARNE TORP 

innlandsmenneske! 

av Hans N. Nissen 

Jeg nærmer meg Henrik Wergelands hus, bygget som huser 

Institutt for lingvistiske og nordiske studier. De ruvende murbygningene 

på Blindern er slitte; de ble satt opp på 1960– 

tallet for å møte studenteksplosjonen. En av studentene som 

begynte å studere på den tiden var mitt intervjuobjekt, Arne 

Torp. 

En smilende professor Torp møter meg i vestibylen. Vi tar 

heisen opp til kontoret i 3. etasje. 

– Slå deg ned, sier Arne og peker på en sofa druknet i bøker 

og dokumenter. Jeg rydder en plass og setter meg. Veggene er 

dekket med overfylte bokhyller som truer med å drukne de som 

er i rommet hvert øyeblikk. Arne unnskylder rotet. Men jeg 

repliserer at det ser ut som et typisk professorkontor. På den 

ledige veggplassen henger avisutklipp og gamle foto fra 

hjemstedet. 

Fritidshus i byen 

Arne Torp ble født i Holt i 1942. Holt er en tidligere kommune 

i Aust-Agder. I 1960 ble den slått sammen med Tvedestrand og 

Dypvåg. Den nye kommunen ble hetende Tvedestrand. 

– Jeg oppfatter meg selv som en landsens gutt, en med 

landsbygdidentitet. Og jeg synes ikke det er noe stas at Tvedestrand 

på død og liv skulle erklære seg som by for noen år siden. 

Bare det er en husklynge et sted, så kan det jo bli en by! Jeg er 

i den heldige situasjonen at jeg har fritidshus i vestre bydel i 

Tvedestrand og bolighus i bygda Bærum. Fritidshus i byen og 

bor på landet, sier Arne og ler. 

R 

Skarre-R 

Mor til Arne drev butikk, og far var kommunekasserer. 

Besteforeldrene var gårdbrukere. 

Siden moren var opptatt med 

butikken, var det tanten som hadde 

mye av den daglige omsorgen for 

Arne og hans bror. Dette skulle få 

en del å si for hans egen 

språkutvikling. 

– Da besteforeldrene mine var 

unge flyttet de to mil, fra Vegårshei 

til den ytre delen av Holt, til gården 

Torp. Det var et sted hvor folk hadde 

skarre-R. Som du vet tar kvinnfolk 

mye lettere etter sed og skikk enn mannfolk. Tanta mi og 

søstera hennes begynte å skarre, mens ingen av brødrene i 

søskenflokken gjorde det, de fortsatte med tungespiss R. Det 

var jo også mer prestisjefylt å snakke noe som var nærmere 

det målet de brukte ute ved kysten enn bondemålet som ble 

brukt oppe på Vegårshei. Tanta mi hadde hovedansvaret for 

meg og bror min da vi vokste opp, og dermed begynte vi 

begge å snakke med skarre-R. Det gjør nok også de fleste 

andre av min generasjon, som vokste opp i det samme 

området. Men de som er eldre har tungespiss-R. 

Arne har altså hatt ulike slags R-lyder innpå livet helt siden 

han var liten. Det førte kanskje til en abnorm interesse for R, 

som han uttrykker det selv. Denne interessen resulterte senere 

i boken om R. 

”Jeg har et problematisk forhold til navnet 

Sørlandet. (...) Det er jo først og fremst kyststripen 

som omtales som Sørlandet, og det er 

på mange måter et turistbegrep.” 

Knud Knudsen 

– Knud Knudsen har bestandig betydd noe for meg. Jeg føler et 

slags åndelig slektskap med han, selv om vi er født i vidt forskjellige 

epoker. 

Knud Knudsen ble født i Holt i 1812. Han var en kjent skole- 

og språkmann som arbeidet for bedre morsmålsundervisning i 

skolen. Han er kalt riksmålets far, gjennom sitt arbeid for fornorsking 

av det dannede talemål og det dansk-norske skriftspråket. 

Knudsen var tilhenger av en langsom og gradvis 

endring av skriftspråket. Han hadde liten tro på at Ivar Aasens 

prosjekt skulle lykkes, men samtidig så han mulighetene for en 

sammenmelting av de to skriftspråkene. Dermed var han også 

den som lanserte ideen om et samnorsk skriftspråk. 

Jeg lurer på om det var foreldrene som fikk han interessert i 

Knud Knudsen og språk. 

– Nei, det var min egen interesse. Knud Knudsen ble født i 

Hestehagen, et småbruk der jeg lekte mye som gutt. Knudsens 

foreldre var husmannsfolk, og huset hvor han vokste opp var 

velkjent i bygda. I dag, står det på Aust-Agdermuseet i Arendal.

Foto: Hans Nissen 

Pensjonistprosjekt 

Den tidlige interessen for språk og dialekter førte til at Arne 

skrev særoppgave på gymnaset med tittelen: Litt om dialektene 

i Tvedestrands-distriktet. Senere har han gitt ut en lang rekke 

artikler og bøker om dialekter, da særlig agderdialektene. Blant 

annet har han skrevet bøker om landvikmålet (Landvik i Grimstad 

kommune) og om målet i Gjerstad. 

– Så har jeg et prosjekt jeg skal begynne med for alvor når 

jeg blir pensjonist. Det blir å skrive om målet i Åmli. Der er dialekten 

nokså annerledes enn i både Landvik og Gjerstad. Åmlimålet 

er et indreegdsk mål, og det er derfor veldig forskjellig 

fra kystmålene. Ikke noe fylke i landet har så store dialektforskjeller 

som Aust-Agder. Det har å gjøre med at kystbygdene 

har veldig moderne dialekter i den forstand at de har fjernet seg 

svært langt fra gammelnorsk. Årsaken til dette er kontakten 

kystbyene hadde med verden utenfor, gjennom skipsfarten. 

Innlandet i Aust-Agder har derimot vært et av de mest isolerte 

områdene i landet, kanskje spesielt Setesdalen. Men også langs 

kysten er det store forskjeller i talemålet; om man for eksempel 

sammenligner dialekten i Risør lengst i nordøst og i Lillesand 

lengst i sørvest. 

Sørlandsk og Sørlandet 

– Sørlandsk og Sørlandet er velkjente begreper i dag. Ordet 

sørlandsk brukt som betegnelse for et dialektområde blir likevel 

HVA BETYR LOKALHISTORIEFOR DEG? 

et veldig uklart eller mangetydig begrep, siden det rommer så 

mange forskjeller, spesielt i Aust-Agder. Dialektene forener 

dermed på ingen måte det geografiske området vi kaller Sørlandet. 

Det er store språklige forskjeller både langs kysten fra øst 

til vest, men kanskje spesielt mellom kysten og innlandet. Den 

isolasjonen de opplevde på Indre Agder i motsetning til i kystområdene, 

førte til at de gamle innlandsdialektene har forandret 

seg langt mindre enn kystmålene; tradisjonelt setesdalsk er 

for eksempel utvilsomt Norges mest gammeldagse dialekt. 

”Bymålene endrer seg også mye, den ” fornemme” 

frognerdialekten er for eksempel i 

ferd med å forsvinne til fordel for et sosialdemokratisk 

udannet østnorsk, som jeg bruker å 

kalle det.” 

Det var Vilhelm Krag som første gang brukte begrepet Sørlandet 

i en artikkel i Morgenbladet den 17. mars 1912. På denne 

tiden var Sørlandet ingen egen landsdel, området hørte til Vestlandet. 

Jernbanen som skulle gå fra Kristiania via Kongsberg 

til Stavanger, skulle for eksempel hete Vestlandsbanen. Men 

det nye begrepet slo an, og allerede i 1913 dukket Sørlandet opp 

som oppslagsord i Illustrert Norsk Konversasjonsleksikon.

18 



Samme år vedtok Stortinget å omdøpe den planlagte jernbanestrekningen 

Kongsberg Kristiansand–Stavanger fra Vestlands- 

til Sørlandsbanen. 

– Jeg har et problematisk forhold til navnet Sørlandet, ikke 

minst på grunn av språkforskjellene. Knud Knudsen omtalte 

for eksempel seg selv som vestlending - noe annet var utenkelig 

på hans tid; da eksisterte bare Vestlandet og Østlandet, og Vestlandet 

gikk så langt øst som til mellom Risør og Kragerø. I 

Arendal kom det tidligere ut en avis med navnet Vestlandske 

Tidende, den gikk under dette navnet helt fram til omkring 

1970. Det var selvfølgelig den eldste avisa i Arendal. 

”Det er mindre forskjell i skriftbildet mellom 

islandsk og norrønt enn mellom Henrik Ibsens 

originaltekster og moderne bokmål.” 

– Det er jo først og fremst kyststripen som omtales som 

Sørlandet, og det er på mange måter et turistbegrep. Det er aldri 

blitt noen skikkelig fasong på Sørlandet, det er jo ikke noen 

klar definisjon av hvor mye det omfatter, rent geografisk. 

Vilhelm Krag ville gjerne det skulle være voldsomt stort. Vestlandsbanen 

skulle hete Sørlandsbanen, for den gikk jo i hele sin 

utstrekning over Sørlandets jord, hevdet han, ettersom den begynner 

på Kongsberg og slutter i Stavanger. Dette er vel dermed 

rekord i vid avgrensing av Sørlandet. 

Arne er en mann med mye humor. Her poserer han for programmet 

”Typisk Norsk” på NRK. Foto og rettigheter: Rubicon TV 

Innlandsmennesket 

– Jeg blir nok likevel oppfattet som sørlending, på grunn av dialekten. 

Men jeg ser på meg selv som et innlandsmenneske. Den 

der skjærgårdsidyllen ligger ikke helt for meg. Jeg har en slags 

innlandsidentitet, selv om jeg vokste opp mindre enn en mil fra 

sjøen. Båt og sjøliv var ikke en del av min oppvekst. 

Studier og Island 

Det var ren egeninteresse som førte til at Arne begynte å 

studere språk. Det var Knud Knudsen som inspirerte ham til å 

begynne språkstudier. 

”Ingerid Stenvold var med på å slå den siste 

spikeren i kisten for riksmålets monopol i nyhetsavdelingen 

på NRK. (...) Det kan vel bare 

en ung karismatisk kvinne få lov til!” 

– Jeg begynte med tysk grunnfag i 1961, deretter tok jeg 

nederlandsk mellomfag. Det var fordi jeg syntes det var interessant 

med nedertysk, som har påvirket de skandinaviske språkene. 

Deretter studerte jeg norsk til slutt. Jeg var også ett år på 

Island for å lære islandsk. I løpet av det året knyttet jeg sterke 

bånd til personer på Island. Julen 1965 ble utenlandsstudentene 

plassert rundt om kring på gårder. Jeg var heldig og ble boende 

hos en familie jeg har nær kontakt med fremdeles. Av min 

vertsfar mottok jeg for en del år tilbake en bok som inneholdt 

alle brevene jeg hadde skrevet til vertsfamilien på Island 

gjennom 40 år; alle skrevet på mer eller mindre haltende islandsk. 

Det ble jo nærmest som en biografi over en stor del av 

livet mitt. På Island er lokalhistorie svært viktig, og han jeg ble 

kjent med, var en av de store i lokalhistorikermiljøet på Island. 

Den lokalhistoriske interessen min ble veldig stimulert av det 

jeg opplevde på Island. 

Post-moderne identitet 

Vi kommer inn på identitet og språk og jeg merker fort at dette 

er noe som engasjerer. 

– Da jeg begynte å studere var det ikke selvsagt at man 

kunne prate slik som jeg gjør nå, sier Arne på sitt egdske mål. 

Det var i hvert fall ikke selvsagt om en skulle ende som professor 

ved universitetet i Oslo. Det var ingen av mine forelesere på 

universitetet da jeg var student som snakket lokal dialekt. Til 

tross for det la jeg selv aldri om målet. Senere er det blitt mindre 

og mindre stigmatiserende å snakke dialekt. De eneste gangene 

jeg legger om, er når jeg en gang imellom opptrer som norsklærer 

eller gjesteforeleser i utlandet. 

– Vi ser at dialektforskjellene blir mindre og mindre i Norge. 

Mye blir utjevnet på grunn av flytting, massemedia og ikke 

minst fordi unge mennesker i dag gjerne vil være litt kule og 

urbane. Unge i dag har en slags post-moderne identitet, som 

kan være både det ene og det andre. De kan raskt tilpasse seg! 

Her på Østlandet kan det høres ut som om mange er fra Oslo,

Over: Arne Torp ved siden av sjelefrenden Knud Knudsen. begge født i 

Holt, men med 130 års mellomrom.Foto: Hans Nissen. 

Nederst: Særoppgaven fra gymnaset: ”Litt om dialektene i Tvedestrands-distriktet”, 

var Arnes første skrift om språk. Foto: Hans Nissen. 

selv om de slettes ikke er det. Det finnes store områder på Østlandet 

hvor dialekten er nærmest utradert. Det gjelder for eksempel 

Hallingdal, Valdres og Østerdalen. De eneste områdene 

østafjells hvor dialekten holder forholdsvis godt stand, er i 

Gudbrandsdalen og i Vest-Telemark, men da er man vel heller 

ikke på Østlandet lenger. 

– Til tross for dette vil utvilsomt de store regionale forskjellene 

bestå lenge, som for eksempel trøndersk. 

Bymålene endrer seg også mye, den ”fornemme” frognerdialekten 

er for eksempel i ferd med å forsvinne til fordel for et 

sosialdemokratisk udanna østnorsk, som jeg bruker å kalle det. 

Det er som et framtidsspråk, sier Arne og ler. 

Men til tross for disse farene understreker Arne at de stedsbundne 

dialektene våre er viktige identitetsmarkører. Gjennom 

målet vårt forteller vi hvor vi kommer fra. 

– I Norge spør vi: Hvor kommer du fra? Det er særegent 

norsk. Lokalisering ved hjelp av dialekt er viktig. Det første man 

spør om i andre land er hva er eller gjør; der blir sosial plassering 

viktigere. Lokalisering betyr mye for identiteten her i landet. 

Multietnolekt 

Jeg lurer på om dagens innvandrere har innvirkning på 

språkutviklingen. 

– Det finnes etnisk norske med mye kontakt i innvandrermiljøene 

som tar opp det som populært kalles kebab-norsk. 

19 



20 



Eller for å si det mer politisk korrekt - 

multietnolekt. (Etnolekt betyr dialekt 

som er knyttet til en bestemt etnisk 

gruppe, men når denne er knyttet til 

mange etniske grupper, blir det multietnolekt.) 

Denne multietnolekten kan ha 

enkelte fellestrekk som også en del etnisk 

norske velger å bruke i sitt eget språk. 

Men jeg tror ikke dette er med på å endre 

”Jeg er i den heldige situasjonen 

at jeg har fritidshus i 

vestre bydel i Tvedestrand 

og hus i bygda Bærum.” 

språket hos majoritetsbefolkningen på 

noen måte. De som snakker slik, er også 

i stand til å uttrykke seg på ”vanlig” 

norsk. Etnisk norske som bruker multietnolekt, 

gjør det på samme måte som når 

andre skifter mellom slang og mer høytidelig 

stil; det er ikke noe mer merkelig 

enn det. 

Arne forteller at omstreiferne eller 

fantene som var vanlige langs veiene og 

kysten tidligere, gjerne endret dialekten 

etter talemålet i området de reiste 

gjennom. De var tilpasningsdyktige og 

skjønte at det kunne lønne seg å prate 

den lokale dialekten. 

Venstre: Av sin vertsfar på Island mottok Arne en bok som inneholdt alle brevene han hadde 

skrevet gjennom 40 år. Høyre: Arne og datteren Ane baker brød i en gammel bakerovn på Holt 

en gang på 1980-tallet. Ane er i dag skuespiller og har medvirket i en lang rekke spillefilmer og 

teateroppsetninger. Foto: Berit Helene Dahl 

Dialekt i mediene 

Mange bloggere skriver på dialekt i dag. 

Arne forteller at blogg og sms sannsynligvis 

er det mest talemålsnære skriftspråket 

man har i dag. I Norge stikker 

dialekten veldig frem i disse mediene. 

Påvirkningen fra engelsk er også stor, 

men det er ikke noe spesielt for Norge. 

En av de siste skansene for standardisert 

talemål i vårt land falt da Ingerid 

Stenvold fikk lov til å snakke målselvdialekt 

på NRK Dagsrevyen. Språkprofessor 

Finn Erik Vinje uttalte da at det var ”vanvittig 

å la Ingrid snakke dialekt” 

– Ingerid Stenvold var med på å slå 

den siste spikeren i kisten for riksmålets 

monopol i nyhetsavdelingen på NRK. 

Hun rev den siste barrieren da hun 

begynte å fremføre nyheter på dialekt. 

Det kan vel bare en ung karismatisk 

kvinne få lov til! Da var det noe annet på 

1950-60-tallet med statsmeteorolog 

Sigurd Smebye, også kalt den avskyelige 

snemannen, fordi han insisterte på å si 

sne og sydostlig bris, og ikke snø og søraustlig 

bris, som han var pålagt å si i 

NRK. Han ble dermed såkalt fritatt fra å 

lese værmeldingen, noe han ikke hadde 

bedt om, og etter en rettssak fikk han lov 

til å fortsette med det uoffisielle riksmålet 

sitt i NRK. Men det var jo ingen kamp 

for bruk av lokal dialekt det dreide seg 

om den gangen, snarere tvert imot. 

Islandsk og Henrik Ibsen 

For islendingene har det islandske skriftspråket 

holdt seg nærmest uendret fra islendingene 

utvandret til øya si for over 

tusen år siden, og Arne forteller at islendingene 

ser på islandsk og norrønt som 

samme språk. De er dessuten veldig bevisste 

på å ta vare på språket. 

– Islendinger kan lese norrøne tekster, 

med bare en og annen glosekommentar. Det 

er mindre forskjell i skriftbildet mellom islandsk 

og norrønt enn mellom Henrik 

Ibsens originaltekster og moderne bokmål. 

Islendingene aner derimot ikke hvordan 

norrønt ble uttalt. Forholdet er nesten som 

Mange bloggere skriver på 

dialekt i dag. (...) blogg og 

sms er sannsynligvis det 

mest talemålsnære skriftspråket 

man har i dag. 

dansk skriftspråk og bokmål, de ser nesten 

helt like ut, men med en gang man åpner 

kjeften, blir det et hav av forskjell. Men 

danskene snakker jo ikke dansk, kan man si; 

de snakker noe helt annet, dersom ”riktig 

dansk” skal være slik som danskene skriver. 

– På Island er de veldig opptatt av å 

finne egne ord istedenfor å ta i bruk 

fremmedord, men kommer de ikke

utenom, skriver de ordene på islandsk 

maner; for eksempel skriver de aldri 

bacon og juice, men gjerne beikon og 

djús. Dessuten har de egne navneformer 

for land og byer i mye større grad enn vi; 

Danmark og Sverige heter for eksempel 

Danmörk og Svíþjóð, og København og 

Stockholm heter Kaupmannahöfn og 

Stokkhólmur. Det islandske språksamfunnet 

er uten tvil det mest puristiske i 

Norden. Islendingene er stolte av språket 

sitt, og alle islendinger er enige om at det 

gamle er det beste. 

Intervjuet er slutt. Jeg skrur av opptakeren 

og praten fortsetter ennå en stund. Vi 

går ut på gangen og knipser noen bilder av 

Arne og bysten av Knud Knudsen, hans 

sambygding og inspirator. 

Hans Nissen (f. 1965) er historiker, arkeolog 

og arbeider som generalsekretær 

i Landslaget for lokalhistorie. 

Som en følge av fornorskingspolitikken 

har langt de fleste samene i det sørsamiske 

området mistet sitt eget språk. 

Dette fører igjen til at de står utenfor en 

viktig del av sin egen kultur, uten mulighet 

til å delta i det sørsamiske språkfellesskapet. 

Det har derfor vært viktig for 

mange samer å ta språket tilbake, for 

derved å finne tilbake til sin samiske 

identitet. 

Sørsamisk er ulikt nordsamisk, og vi kan 

sammenligne forholdet mellom de to 

språkene med norsk og nederlandsk. I dag 

er det bare noen få hundre personer som 

snakker sørsamisk. Spesielt etter andre 

verdenskrig har det gått nedover med 

sørsamisk talemåte. Selv om det er et 

skriftspråk, er det bare gitt ut noen få 

bøker på sørsamisk. De første lærebøkene 

for grunnskolen på sørsamisk kom ut så 

sent som i siste halvdel av 1980-årene. 

De siste tiårene har vi sett at samisk 

kultur er i ferd med å gjenoppstå. Samene 

har selv aktivt arbeidet for å vekke til live 

den samiske identiteten. Statens samepolitikk 

har også styrket samenes stilling i 

Norge. Oppvoksende samer er stolte av 

sin samiske tilhørighet, og de har det 

mye lettere i forhold til sin etniske identitet 

enn sine foreldre og besteforeldre. 

Til tross for at statusen til sørsamisk 

er stigende, fører den sterke dominansen 

av norsk og svensk til at talemålet sjelden 

brukes i det offentlige rom. 

I arbeidet med å bevare den sørsamiske 

kulturen har barnehager og skoler en stor 

oppgave. Etablering av barnehager har vært 

vanskelig på grunn av den spredte bosetningen. 

Skoler som underviser i sørsamisk 

finnes ved sameskolene i Hattfjelldal, 

Snåsa, Brekken og Elgå oppvekstsenter. 

Problemet for skolene er mangel på lærere i 

sørsamisk og ikke minst lærebøker. Mange 

sørsamiske barn og ungdommer må dessuten 

bo på internat når de går på skolen. Dette 

på grunn av lange avstander og at enkelte 

familier flytter med reinflokkene. 

arne Torp 

• arne Torp, født 1942 i 

Holt i dagens Tvedestrand 

kommune. 

• Gift med Berit Helene Dahl 

som han har to barn med. 

• Professor i nordisk språk 

ved Universitetet i Oslo. 

• arne Torp var i flere år 

medlem av Norsk Språkråd 

og har deltatt i en rekke 

radio- og fjernsynsprogram, 

bl.a. i Typisk Norsk 

på NRK. 

Ved siden av språk er vedhugging Arnes store 

lidenskap. Her poserer han hjemme i Bærum. 

Foto: Berit Helene Dahl. 

Sørsamisk språk i faresonen 

I 1964 etablerte man Samien Sitje i 

Snåsa, senteret som skulle bli knutepunktet 

for den sørsamiske kulturen. 

Den 1. januar 2008 ble Snåsa kommune, 

som den første i det sørsamiske området, 

innlemmet i forvaltningsområdet for 

samisk språk. Dette innebærer at informasjon 

til innbyggerne skal legges fram 

både på norsk og på sørsamisk. Innlemmelsen 

blir sett på som et viktig tiltak for 

å styrke sørsamisk språk i hele det sørsamiske 

området. Samien Sitje er bevisst 

på at språket sammen med andre kulturuttrykk 

er viktig for den enkeltes 

oppfattelse av egen identitet. 

Kilder: 

St.melding nr. 28 (2007–2008) Samepolitikken 

Arbeids- og 

Inkluderingsdepartementet. 

Britt Mehlum ”Sørsamisk et språk for 

framtida”. I Fjell Folk. 2004 

21 



22 



Mann frå Beiarn i Pitesamisk drakt, 2005. Foto: Norbert Kiss - Eino81, her henta frå lokalhistoriewiki.no 

(http://www.lokalhistoriewiki.no/index.php/ Bilde: Pitesamisk_beiarn_2005.jpg ) 

Nederst: Tre personar som arbeider for dokumentasjon og revitalisering av det pitesamiske språket: bloggaren Peter Steggo, 

ordboksprosjektleiaren Nils-Henrik Bengtsson og heimelspersonen Elsy Rankvist. Foto: Olve Utne, Bodø 2010 

Om pitesamisk språk 

av Olve Utne 

Pitesamisk (bidumsámegiella), òg tildels 

kjent under namnet arjeplogssamiska i 

Sverige, er eit samisk språk med tre dokumenterte 

dialektar som tradisjonelt har 

vorte snakka av pitesamar i Sør-Salten, 

Rana og tilgrensande strøk i Sverige 

austover til Arjeplog og, i mindre grad, 

Arvidsjaur. Typologisk er pitesamisk nært i 

slekt med naboen lulesamisk i nord, og 

desse to blir ofte gruppert saman – enten 

som “vestsamisk” 1 eller som dialektar av 

lulesamisk. Den sørlige naboen umesamisk 

ligg derimot nærmare sørsamisk, og ume- 

og sørsamisk blir oftast grupperte saman 

som sørsamisk i vidare forstand. 

Pitesamisk blir rekna som utdøydd som 

morsmål i Noreg og er sterkt truga i 

Sverige. 2 

Pitesamisk blei aktuelt i nyheitene hausten 

2003, da Sametinget foreslo for Bodø 

kommune at byen skulle innføre det lulesamiske 

namnet på byen, Bådåddjo, 3 som offisiell 

samisk namneform. Den pitesamiske 

organisasjonen i Salten, Salto bihtesamiid 

searvi, påpekte at Bodø og resten av Sør-Salten 

er gammelt pitesamisk område, i motsetning 

til det lulesamiske Nord-Salten, og at 

den lokale samiske namneforma var det pitesamiske 

Buvdda, som forøvrig òg tyder ‘bua, 

butikken’ eller ‘handelsstaden’.4 I det pitesamiske 

miljøet kring Arjeplog og dette er det 

namnet Bådåddjo som er bruka, og Buvdda 

er ukjent. 5 Ting kan vel heller tyde på at 

namnet Bådåddjo har vore namnet på byen 

på pitesamisk òg, og at buvdda (frå norrønt 

búð) heller er ein lokal, norsk-pitesamisk 

måte å seie “byen” på – parallelt med svenskpitesamisk 

og lulesamisk stáda (frå svensk 

stad). Den 2. februar 2011 blei eit tospråklig 

Bådåddjo/Bodø-skilt avduka ved innfartsvegen 

til Bodø, og Bådåddjo/Buvdda-spørsmålet 

kom fram i nyheitene igjen. Denne gongen 

blei dei pitesamiske aspekta heilt overskygga 

av ein overoppheta debatt for eller mot eit 

samisk skilt i heile tatt. 

Svebelii Cateches i pitesamisk 

omsetting 

I Silbojokks församling, det eine av dei to 

kyrkjesokna for arbeidarane i Nasafjälls silververk 

rett austom Dunderlandsdalen, blei 

Pehr Fjellström (1697–1764) fødd av kyrkoherde 

Per Noræus Fjellström og Agatha 

Læstadia. Det var trulig under oppveksten 

her at Pehr blei kjent med den forma av 

samisk som han kalla dialectus borealior – 

svarande til pitesamisk. I 1718 blei han oppnemnt 

til skulemeister ved Skytteanska 

skolan, eller “Lappskolan”, i Lycksele og i 

1739 til kyrkoherde i Lycksele församling i 

Lycksele lappmark, som tradisjonelt høyrer 

til det umesamiske språkområdet, eller 

Fjellströms dialectus australior. I 1738 fikk 

han gjeve ut boka Olai Swebelii A. Ups. 

Förklaring öfwer Lutheri Lilla Catechismum, 

steld genom spörsmåhl och swar: 

then lappska ungdomen til tienst och befordran 

i christendomens kunskap i si eiga 

omsetting til samisk. Knut Bergsland karakteriserer 

språket i denne boka som 

nærmare til pitesamisk, medan alle dei 

seinare bøkene Fjellström skreiv eller 

omsette er skrivne på normalisert ume-/ 

sørsamisk.

Halász Ignácz på feltarbeid i 

Arjeplog 

I 1880-åra reiste den ungarsk-jødiske 

forskaren Halász Ignácz (el. Ignaz 

Fischer, 1855–1901) kring i Midt- og 

Nord-Skandinavia på feltarbeid, og boka 

Svéd-lapp nyelv, 5, A Pite-lappmark 

Arjepluogi egyházkerületéből kom ut i 

Budapest i 1893. 

Lagercrantz på feltarbeid i Beiarn 

I 1921 skulle den finlandssvenske forskaren 

Eliel Lagercrantz reise til Arjeplog 

for å gjera feltarbeid på pitesamisk. 

Han var på veg opp Saltdalen, men måtte 

snu før Junkerdalen på grunn av dårlig 

vêr, så det blei til at han fór uti Beiarn i 

staden. Der oppheldt han seg frå februar 

til april, og han intervjua fleire pitesamar 

med bakgrunn frå Arjeplog der. Arbeidet 

inkluderte nedskriving av ordforråd, 

setningar og lengre tekstar; og i tillegg 

gjorde han instrumentelle registreringar 

med ein fonautograf. Arbeidet, som blei 

finansiert av Helsingfors Universitet, 

Finsk-ugriska sällskapet og Alfred Kordelins 

kulturfond, resulterte i boka 

Sprachlehre des Westlappischen nach 

der Mundart von Arjeplog (365 s.; Helsinki 

1926); og seinare blei meir av materialet 

presentert i kapitlet “Gebirgsdialekt 

in Arjeplog” (ca 7 s.) i Synopsis des 

Lappischen (Oslo 1941). Eliel Lagercrantz 

etablerte omgrepet vestsamisk 

som fellesterm for dei pite- og lulesamiske 

dialektane. 

Israel Ruongs doktoravhandling i 

pitesamisk 

Somrane 1937, 1938 og 1939 reiste Israel 

Ruong, som sjølv var pitesame, kring i 

Arjeplogs församling på feltarbeid. Etter 

oppfordring frå rettleiaren sin ved 

Uppsala universitet, prof. Björn Collinder, 

hadde han eigentlig tenkt å skrive 

ein pitesamisk grammatikk, men prosjektet 

viste seg å vera for tidkrevande, 

så han konsentrerte seg om verbavleiing. 

I 1943 leverte han doktoravhandlinga 

Lappische Verbalableitung dargestellt 

auf Grundlage des Pitelappischen. 

Frå 2000-åra av har det vokse fram eit 

ønske om å etablere eit skriftspråk for pitesamisk. 

Dei historiske dokumenta (Fjellström, 

Halász, Lagercrantz og Ruong) har 

alle ulik ortografi, og ingen av dei er aktuelle 

som rettskriving i dag. Det finst fleire 

syn på kva som er den beste vegen å gå. 

Innafor det lulesamiske miljøet finst det 

skepsis mot å etablere eit eige pitesamisk 

skriftspråk; dei som er skeptiske meiner at 

pitesamisk er ein underdialekt av lulesamisk 

og at ei samling om det lulesamiske 

skriftspråket er nødvendig for å sikre eit 

større brukarmiljø. Andre att, inkludert 

bloggaren Peter Steggo, meiner at pitesamisk 

er distinkt som språk og fortener eit 

eige skriftspråk, men at dette skriftspråket 

gjerne kan leggast så nærme lulesamisk 

rettskriving som det er mulig utan å gå på 

akkord med pitesamisk lydstruktur og 

formlære. Eit tredje syn finst i gruppa som 

arbeider med ei pitesamisk ordbok: Dei 

meiner at skriftspråket bør reflektere pitesamisk 

uttale i mest mulig presis grad, og 

dei markerer for eksempel den fonetiske 

vektlegginga av det første elementet i grad- 

III-konsonantgrupper med dobbeltskriving 

av første konsonant (kkt, vvl) i mange fall 

der lulesamisk har dobbeltskriving av 

andre konsonant (ktt, vll). 

2007: Pitesamisk blogg 

Den 16. januar 2007 la Peter Steggo ut de 

første to bloggpostane på den pitesamiske 

bloggen, Muv árbbe. Fram til november 

2008 la han ut alt i alt 22 postar – 

pitesamiske tekstar med eit utval av 

ordforklaringar. 

Grammatikk 

Innafor lydlæra liknar pitesamisk på andre 

samiske språk i det at forskjellen på fonetisk 

stemtheit mellom “stemte” og “ustemte” 

konsonantar i seg sjølv kan vera vanskelig å 

oppfatte for mange. Forskjellen kjem vel så 

mykje til uttrykk i pre- og post-aspirasjon 

og i bruk av eventuelle glidevokalar. Den 

dynamiske trykket ligg generelt på første 

stavinga i ordet. Vokal- og konsonantlengda 

har ein tendens til å vera omvendt proporsjonal 

i ulike grammatiske former av same 

ordet – såkalla stadieveksling. Tilsvarande 

vil vokalen (diftongen) i første stavinga ofte 

variere artikulasjonsstad etter vokalen i 

neste stavinga, eller såkalla omlyd. I formlæra 

ber pitesamisk preg av ein rikdom av 

former, i og med at det finst ni grammatiske 

kasus i substantiva og 

pronomena; og verba blir bøygd i tre 

personar, tre tal, fire tider og fem modi. 

I setningslæra kan vi legge merke 

til at setningsstrukturen SOV (subjekt – 

objekt–verb) framleis er relativt vanlig, og 

på same måten som elles i samiske språk og 

i blant anna trønder og nord norske dialektar 

får vi ikkje subjekt–verbal-reversering i 

samband med spørjeord: Mav biena bårrá? 

(‘Kva hunden et?’). 

Sluttnotar 

1. Lagercrantz, Eliel: Synopsis des Lappischen 

(Oslo Etnografiske Museums skrifter 

2:4), Oslo 1941. 

2. Per mars 2010 kjenner vi til 25 personar i 

Sverige som snakkar pitesamisk, og den 

yngste av dei er i tretti-årsalderen. 

(Munnlig opplysning frå Joshua Wilbur) 

3. Skrivemåten Bådåddjo varierer elles med 

Bodåddjo, Bododdjo og Bodöddjo/Bodøddjo 

i lulesamisk. I tillegg blir namnet 

ofte feilskreve som Båddådjo i ikkje-samiske 

samenhengar. 

4. ”Strid om samisk navn”, NRK Nordland, 

publ. 20.10.2003 

5. Munnlig opplysning frå Kåre Tjihkkom, 

Hamarøy, som er stadnamnkonsulent for 

lulesamisk. 

Olve Utne (f. 1965) er engasjert som 

forskar ved Norsk lokalhistorisk institutt 

i samband med Lokalhistoriewiki.noprosjektet. 

Han er cand.philol. med musikkvitskap 

hovudfag og med m.a. lingvistikk, 

leksikografi og nordiske språk i 

fagkrinsen. 

Kart over Nordland fylke med det historiske 

utbreiingsområdet i Norge for pitesamisk 

(fiolett) og lulesamisk (raudt). Kartet er 

henta frå www.lokalhistoriewiki.no. 

23 



24 



Stadnamnet Nautan 

— samisk sleggeskaft eller gammal ferase? 

av Olve Utne 

Nordheim, eller Nautan, er ein matrikkelgard 

på nordaustsida av Stabblandet i 

Tustna sokn på Nordmøre. Det nylaga 

namnet Nordheim dukkar opp første 

gongen i tinglyste erklæringar frå 

1879‒1880 om at eigarane vil ta i bruk 

dette namnet. Topografisk er den sørlege 

enden av garden avgrensa av Sagvikvatnet 

i aust og ein lang og bratt men relativt 

låg åsrygg i vest. Nordenden av 

garden er blant anna avgrensa av sundet 

som no blir kalla Nordheimsundet (før: 

Nautsundet, “Nout-Sund”) 1 i nord. I 

nordvest går matrikkelgardsgrensa i 

retning nordvest frå knausen Nauthatten 

til neset i austkanten av Haltvika rett 

sørom Stormolta. Hovudbusettinga har 

vore nærme Nordheimsundet i nyare tid, 

og inntil seint på 1900-talet var det både 

butikk, skule og postkontor der. 

Namnet “Nautan” 

Eldre skrivemåtar nemnt av Rygh er: 

Nøuthe (1559, 1590), Nøutte (1643), Nøte 

(1667) og Nouten (1723). 2 Skrivemåten 

Nouten blir òg bruka av Hans Grøn Bull 

(1817). Det har vore gjort forsøk på å 

forklara namnet Nautan. 

Ei vidløftig historie hevdar at namnet 

opprinneleg var “Noatun” fordi Noahs 

ark skal ha stranda der. 

Meir jordnært er det vel å tenkje seg 

ein samanheng med ordet naut. I eldre 

tider skal garden ha lege der Nordheimssetra 

ligg i dag; ved vestbredda av Sagvikvatnet, 

rett ved Seterholmen og ved foten 

av lia. Det blir sagt at garden skal ha vorte 

kalla Lystad på den tida, og at namnet 

nautan kjem av at dei “nauta” feet lengre 

unna, der Nordheimsgrenda ligg i dag. 

Det er uklårt kva nøyaktig tyding eit 

eventuelt verb å naute skulle ha. Olav 

Rygh har lite tru på ei forklaring med 

usamansett naut som stadnamn: 3 

Navte, eller ‘skaftet’ 

Namnet var truleg karakteristisk for garden 

der han faktisk låg i eldre tid, i austhellinga 

av den karakteristisk lange, smale og bratte 

åsryggen som ligg som eit skaft frå rett 

nordom Bergskallen i sørkant av garden og 

heilt til Nauthatten vestom nordenden av 

vatnet. Og der ligg det ei fonetisk sett svært 

nærliggjande forklaring i ordet navte eller 

nåvte. Dette sørsamiske ordet tyder langt 

skaft (på øks, slegge, grev og hakke). 4 Semantisk 

føyer det seg fint inn blant andre 

topografiske namn i området, inkludert 

“Gaardens virkelige Navn, 

Nautan, findes ikke andensteds. 

Jeg kjender ikke noget 

andet Ord, hvormed det 

kunde sættes i Forbindelse, 

end naut n., Hornkvæg, som 

findes brugt i mange sms. 

Navne. Men usms. synes det 

lidet skikket til Navn”. 

Imarn (‘ima, grovnåla’). I dag er namnet 

først og fremst bevart i det samansette 

namnet Nauthatten heilt i nordenden av 

åsryggen. Nauthatten kan logisk settast i 

samanheng med hovudplagget hatt, og 

dette passar rimeleg godt med forma. Samtidig 

gjer det dén tolkinga litt mindre 

sikker når vi veit at Nauthatten er karakteristisk 

ved “den botnlause slukta”, 5 jf. sørsamisk 

haevtie, som tyder ‘stort hull i berg 

eller sandjord’. 6 

Naut-horn? 

Når vi ser den ytste enden av åsrekkja, 

frå Trollskarhaugen til Nauthatten, frå 

Gullstein, Kalvika eller Elva, så ser vi

Høglandsfe med karakteristisk, ”flat” hornstilling. Storsetra på Tustna (Nordmøre) 14. mars 2011. 

Foto: Olve Utne (http://www.lokalhistoriewiki.no/index.php/Bilde:C00770crj_Highland_cattle.jpg) 

ein kolle i midten som kan tolkast som 

toppen av eit hovud, og på kvar side 

bogar det seg opp ei li som kan tolkast 

som kuhorn, altså nauthorn. Dei liknar 

ikkje noko særleg på dei brattboga horna 

til telemarksfe og andre hornute, norske 

kurasar av nyare dato, men heller på dei 

meir flatboga horna til skotsk høglandsfe, 

ein storferase som truleg ligg nærmare 

dei kyrne som fanst langs Norskekysten i 

mykje tidlegare tider. Om det eldre 

namnet var Nauthorn, så ville den dialektrette 

uttalen bli Nöthåinn (IPA 

/²nʌ:tˌhɔɲ:/). Avstanden derifra er ikkje 

så stor til uttalen Nötainn (IPA 

/²nʌ:ta’ɲ:/), og overgangen frå -åinn til 

-ainn er kjent både frå Smøla og Golma; 

om enn berre i dativ eintal av svake 

Sørum bygdebok. 

Bosettings– og næringshistorie./Jan 

Erik Horgen. – 

Sørum kommune 

2010. –Bd 4, 776 s. 

Dette bindet fortsetter 

bosettings– og næringshistorien 

for Sørum. Den omfatter Vesterskaun 

hokjønnsord, jf. herma Ta va høvele ått 

loppainn! frå Golma der andre tustningar 

i våre dagar ville sagt “ått loppåinn”. 

Slutnotar 

1 Bull, Hans Grøn: “Et og Andet om 

Edøe-Præstegjeld paa Nordmøer”, 1817 

2 Rygh, Oluf: Norske Gaardnavne b. 13 

3 Rygh, Oluf: Norske Gaardnavne b. 13, 

s. 457 

4 Bergsland/Magga: Sydsamisk‒norsk 

ordbok, 1993 

5 Roaldset, Ottar: Tustna bygdebok, b. 3, 

1986, s. 170 

6 Bergsland/Magga: Sydsamisk‒norsk 

ord bok, 1993 

Olve Utne, sjå forfattaromtale side 23. 

krets og sørøstre del av Frogner. Bygdebokserien 

viser framveksten av bosettingen 

i bygda. De omtaler dem som har bodd 

på garder og bruk, på plasser og i stuer, i 

villaer og bolighus. Næringslivet i bygda 

besto hovedsakelig av landbruk, derfor blir 

det mye fokus på jord- og skogbruk. Andre 

næringer beskrives også, slik som sagbruk, 

kvernverk og ulike håndverk, men det var 

hovedsakelig som attåtnæring til landbruket. 

Mot 1800–tallets siste halvdel kom det 

WIKINYTT 

WIKINYTT 

Artiklane Om pitesamisk språk 

(side 22) og Stadnamnet Nautan 

‒ samisk sleggeskaft eller 

gammal ferase? (side 24) er båe 

henta frå www.lokalhistoriewiki.no, 

og attgjevne i lett tillempa 

form. Artiklane som dei 

nå føreligg på wikien har Olve 

Utne som einaste forfattar. Men 

i prinsippet kan artiklane der bli 

endra også av andre enn han. 

Kven som helst kan registrere 

seg som brukar på wikien, bidra 

med eigne artiklar og forbetre 

artiklar som allereie er der. 

inn nye yrker og nye næringer ble etablert. 

Dette var bl.a. innen handel, industri, 

transport, administrasjon og undervisning. 

Denne delen av næringslivshistorien er 

beskrevet generelt. 

Forfatter av bygdeboka er Jan Erik Horgen. 

Fredrik Bjørge har forfattet alle tekster 

som omhandler middelalder. Anders Henriksen 

har stått for innsamling av 

illustrasjoner. 

25 



26 


Historielagene 

Avtroppende styreformann Kurt Tverli ved torpedobatteriet på Oscarsborg. Foto: Hans Nissen. 

Nytt navn, nytt styre, ny logo — fornyelse! 

av Kurt Tverli 

De fleste historielagene i landet er organiserte, 

og medlemmer i Landslaget for 

lokalhistorie. Når vi nå skal ha landsmøte 

siste helga i mai, kommer Landslaget 

til å endre navn, og etter hvert vil 

det også komme ny logo. Organisasjonen 

har skiftet navn tidligere, og nå er 

det tid for skifte igjen. 

Jeg må få si at det har vært moro å “være 

med på Landslaget”. Jeg ble med i styret 

i 1997, og har vært leder siden 2003, jeg 

tenker derfor at det er på tide at det blir 

en ny styreleder. Det er mange saker som 

styret har behandlet denne tiden, og personlig 

syntes jeg at det å få til ordnede 

lønns- og pensjonsforhold var svært 

viktig da jeg overtok som styreleder. 

Vi har jobbet svært godt i styret, det er 

mange dyktige folk som tar oppgavene 

alvorlig, og vi har satset mye på at våre 

medlemslag skal ha fordeler ved å være 

medlem i Landslaget, og at de skal få hjelp 

med sitt viktige arbeid lokalt. Våre medlemmer 

stiller krav, og vi vil gjerne oppfylle 

disse. Selv om det er begrensninger 

når økonomien ikke strekker til, har vi allikevel 

oppnådd flere medlemsfordeler 

som vi håper lagene får god nytte av. 

Noe som vi har prioritert høyt i styret, 

var å synliggjøre organisasjonen. Vi har 

laget nettsider som vi har forsøkt å gjøre 

aktuelle med oppdateringer og nyttig in- 

formasjon. Vi har også gjort det lettere 

for medlemslagene å få til en nettsatsing 

som virker. Etter hvert kommer flere 

med, og vi ser at mange har stor aktivitet, 

som de gjerne publiserer på sine nettsider. 

Flere lag har faktisk laget egne 

nettredaksjoner, og det betyr en helt ny 

innstilling til informasjon fra lagene. Jeg 

mener at denne satsingen er viktig, også 

for rekrutteringen av yngre krefter til 

lagene. Vi må få tak i ungdommen! De er 

gjerne dyktige på de nye sosiale mediene. 

Jeg gir gjerne bort gratis tips; få med 

ungdom, som kan lage video, korte dokumentasjoner 

av aktiviteter, i tillegg til 

bilder og nettsider. Når de først er i gang 

kan de like godt bli medlemmer, det 

betyr at rekrutteringen er i orden! Slik 

kan vi få flere yngre med på laget! Historielagene 

kan sammenlignes med å spille 

i korps; det må rekruttering til! 

En annen stor sak vi har jobbet med i 

denne perioden er selve organisasjonsstrukturen, 

noe som resulterte i at det på 

siste landsmøte i Kristiansand ble vedtatt 

en betydelig endring. Vi har vært tydelig 

på at kontingenten som det enkelte medlemslag 

betaler skal være lik for alle 

medlemmene, store som små lag. Men 

fram til vi endelig fikk gjennomslag for 

endringer til det bedre, har det faktisk 

vært de små lagene som har betalt mest 

kontingent, ettersom man har vegret seg 

for å regne kontingent pr medlem i det 

enkelte lag. Dette har det vært svært vanskelig 

å få de store lagene til å forstå. 

Landsmøtevedtaket i Kristiansand førte 

til at vi fikk igjennom et beløp på kr 10 pr 

medlem, dette er en halv kopp kaffe, som 

noen sa. Nå har vi fått inn forslag til 

endring på dette fra ett av de store lagene, 

som mener at deres medlemmer ikke har 

råd til 10 kr i kontingent pr år. Hva forventer 

man at Landslaget kan yte dersom 

man går tilbake på vedtaket fra landsmøtet 

i Kristiansand? 

Vi har fått til mye gjennom de siste 

årene. Det som kanskje er en av de viktigste 

sakene er at vi innførte et nytt 

tilbud i form av prosjektmidler, som vi 

doblet året etter starten. Dette er et tiltak 

som har vært populært blant våre medlemslag. 

Flere søkere har fått tilskudd, og 

dette er et tilbud som det er viktig å opprettholde. 

Vi har de siste årene gjennomført 

flere seminar, og våre publikasjoner 

HEIMEN og Lokalhistorisk magasin er i 

frammarsj! Særlig “Magasinet”, som vi 

har endret både format og profil på. Med 

et regnskap i overskudd vil jeg overlate 

roret til nye krefter! Lykke til med det 

lokalhistoriske arbeidet! 

Kurt Tverli (f. 1946) har vært med i 

Landslagets styre siden 1997, og styreleder 

i perioden 2003–2011.

Studenten som kom før faget. Etnolog 

Rigmor Frimannslund (1911–2006) – et 

minneskrift / Horgen, Jones og Åsheim 

(red.) – Institutt for sammenlignende 

kulturforskning. Novus forlag 2011. 348 s. 

Boka er et minneskrift over Rigmor Frimannslund, 

den første norske magister i 

etnologi ved Universitetet i Oslo. Bidragene 

kommer fra hennes etnologistudenter 

på 1960- og 1970-tallet, foruten yngre 

forskere og etablerte kolleger i andre fag. 

Skriftet inneholder også syv av hennes 

egne artikler, som ble utgitt mellom 1956 

og 1998. Frimannslund begynte tidlig å 

samle kunnskap om organisering av bygdesamfunnet. 

I sine første arbeidsoppdag 

fikk hun bred erfaring med spørrelisteinnsamling 

over et bredt spekter av 

emner. Dette benyttet hun ved sine forelesninger 

til en hel generasjon av etnologer 

i Oslo og Bergen. Denne boken er 

bidragsyternes måte å sette et verdig 

minne over Norges første etnolog. 

Lokalhistorisk magasin vil gjerne 

ha nyheter og stoff om virksomheten 

i historielagene. 

Tips oss, eller send stoff til 

redaktorlm@historielag.org 

Festen slutt. Glade karer på vei hjem ei vårnatt. Foto Arnt Sneve 1969–1972. 

Fortsatt i hundre. UL Lysbøen 1910– 

2010. Lokalhistorie fra Flakstad / Gro 

Røde og Elisabeth Johansen (red.). 261 

sider. Orkana forlag, Stamsund / UL 

Lysbøen 2010. 

Fortsatt i hundre er ei velskriven, 

morosam og kunnskapsgjevande bok om 

det frilynte ungdomslaget Lysbøen og 

bygda Ramberg i Flakstad kommune i 

Lofoten. Det er også blitt ei tiltalande bok 

av utsjånad. Tekst og illustrasjonar verkar 

godt saman til å formidle innhaldet. 

Tidsrommet som blir opplyst, er dei 

100 åra som ungdomslaget har eksistert 

1910–2010. Men boka er tenkt som noko 

mykje meir enn ei jubileumsberetning for 

ungdomslaget ispedd litt smått og stort frå 

bygda rundt. Under redaktørane sine 

openbert fagleg kompetente hender, og 

med dugande og entusiastiske bidrag frå 

ei rad andre lokale krefter, har boka i full 

mon oppnådd det som var målet: å 

lage ”ei bok om ei levende bygd”. Det 

er blitt ei mangesidig framstilling av 

lokalsamfunnet Ramberg – næringsliv, 

samfunnsliv, kvardagsliv – men 

med eit sjølvsagt fokus på det sosiale 

livet som har utspela seg med ungdomslaget 

og forsamlingslokalet 

Lysbøen som eit slags nav. 

Som bygdehistorie er boka impresjonistisk. 

Det vil seie at det 

som er teke med, framstår som 

eksponeringar av det som tilfeldigvis 

fyrst møter blikket når ein byrjar sjå på 

bygda gjennom det kjeldematerialet som 

måtte vere for handa. Men det går fort opp 

for lesaren at akkurat som når det galdt dei 

store impresjonistiske målarane, er penselstrøka 

og motiva i denne framstillinga av 

Lysbøen og Ramberg berre tilsynelatande 

tilfeldige. Det er glimt som opplyser 

monaleg meir enn sjølve det enkeltståande 

fenomenet som blir omtala. Fyrst og fremst 

er det her altså ungdomslaget Lysbøen som 

blir plukka ut for å kaste lys over eit mangfald 

av menneske og skiftande historiske 

omstende på staden. 

Vi har jamvel med ein slags totalhistorisk 

ambisjon å gjere her, enda om ikkje 

”alt” er forsøkt teke med i den historiske 

katalogen. Det er einskildelement i den 

historiske røynda som er skjønsamt nok 

utvalde til å få eit godt omgrep om heilskapen. 

Sjangeren minner i så måte om 

Jostein Nerbøviks nyskapande bygdebøker 

for Volda (1996–2001). 

27 

Bok og skrift 


28 



Samnorsk, lokalhistorie og 

kulturkamp på Romerike 

av Hans P. Hosar 

Målsak, frilynt ungdomsarbeid, folkehøgskuleverksemd 

og lokalhistorisk aktivitet 

var tett samanfiltra i strevet for ei 

nasjonal nyreising dei fyrste tiåra av 

1900-talet. Norskdomsrørsla sitt fotfeste 

i Fjell- og Fjord-Noreg er velkjent. Der 

var landsmålet sjølve fanesaka. Sjeldnare 

omtala er den samnorske målreisinga 

og samvirket mellom denne og 

ungdoms- og historielagsrørsla på det 

sentrale Austlandet. Ut frå kjerneområdet 

Romerike breidde det seg ein oppreist 

mot både høgnorsk- og riksmålsfalanksane, 

mot både Vestlandets og 

hovudstadselitens dominans. Førar for 

den nye kulturfronten var Eivind Berggrav, 

stiftar av Østlandsk reisning 

(1916) og Romerike Historielag (1920). 

Det rådde ein god del tvil om kor mykje 

ekte norskdom som hadde overlevd i 

målføra og i sjølve folket på flatbygdene på 

Austlandet. Desse stroka hadde etter 

seiande meir enn andre stader vore utsette 

for ”infisering” frå det dansk-tysk-røtte 

byborgarskapet og den like unorske embetsstanden. 

Dess nærare byen, dess verre. 

Den nedlatande haldninga frå høgnorskdyrkande 

kulturelle eliter måtte 

nesten med nødvende tenne moteld i dei 

bygder og miljø som kjende seg råka og 

trakka på. Motstand måtte mobiliserast. 

Austlandske målføre måtte anerkjennast 

som fullverdige på linje med dei vestnorske. 

Nærmast ein språkleg og kulturell 

motreformasjon var det som trongst, og 

den måtte vere like nasjonalt innstilt som 

den vestlandsdominerte, landsmålsinnretta 

reformasjonen som pågjekk med 

full og militant kraft i desse åra. 

Østlandsk reisning, Østlandsk ungdomsfylking, 

Romerike Ungdomsforbund 

og Romerike Historielag var organiserte 

troppar for motreformasjonen, 

rett nok med innbyrdes sprikande haldningar 

både i ungdomsforbundet og i 

historielaget når det galdt den spesifikt 

språkpolitiske sida av saka. 

Romerikingen — smålåten og treig? 

Diktaren, nynorskdyrkaren og hallingdølen 

Olav Sletto kom til Nes på Romerike 

som folkehøgskulestyrar i 1923. Han 

formidla sine fyrsteinntrykk av landskapet 

og folket i boka Elvesong, som kom ut 

allereie året etter. Han likte det han såg, 

både landskapet og folket. Han beundra 

Raknehaugen og den uvanleg rike mengda 

av eldgamle kulturminne elles i regionen. 

Og ”Raumariki” var da sanneleg omtala i 

skriftlege kjelder alt på 500-talet! Så 

mykje sørgjelegare da at romerikingen på 

1920-talet ikkje tyktest retteleg å verdsetje 

alt dette. ”Ei nasjonal uppvakning maa 

til”, meinte Sletto. Og dette målet ville 

ikkje vere nådd før ”all ungdom i bygdene 

her aust har lært aa sjaa Romerike med 

rikare poetisk kjensle og heilare historisk 

sans. So dei byggjer sitt vesle rike med 

same stolte gleda som gudbrandsdølen og 

telemarkingen byggjer sitt.” 

Men Sletto fann hindringar i vegen i 

sjølve folkelynnet. ”Romerike er eit blygt

Førre sida: Romerike Folkehøiskole under 

oppføring 1906–1908. Det var eit storarta 

signalbygg for si tid, teikna av Arnstein 

Arneberg. Skulen kan med ein viss rett kallast 

arnestad for Østlandsk reisning, av di Eivind 

Berggrav, Kathrine Seip Berggrav og Karen 

Grude Koht var kollegaer der. Frå 1922 vart 

bygningen teken i bruk til det nystarta Eidsvoll 

offentlege landsgymnas. Selskapet i framgrunnen 

vantar det nærare opplysningar om. 

Bilete frå Eidsvoll museums samlingar. 

Fotograf ukjent. 

Høgre: Biskop Berggrav talar på universitetstrappa 

i Oslo 14. mai 1945. I bakgrunnen 

universitetets rektor Didrik Arup Seip. Eivind 

Berggrav (1884–1959) og D.A. Seip (1884–1964) 

stod saman i arbeidet med Østlandsk reisning, 

og hadde eit tett fellesskap også på andre 

måtar. Dei var svograr, og båe var frontfigurar 

i den sivile motstandskampen under 

okkupasjonen. Den tredje mann i triumviratet 

bak Østlandsk reisning, var historikar og 

utanriksminister Halvdan Koht (1873–1965). 

Østlandsk reisning stod D.A.Seip (1884–1964) 

i spissen saman med Berggrav. Dei to hadde 

eit tett fellesskap også på andre måtar. Dei 

var svograr, og båe var frontfigurar i den 

sivile motstandskampen under okkupasjonen. 

Den tredje mann i triumviratet bak Østlandsk 

reisning, var historikar og utanriksminister 

Halvdan Koht (1873–1965). 

land”, skriv han, og på Romerike bur det 

eit ”fredsens folk”. ”Dei slæst litt i heradsstyret 

um pengeløyvingar og ender 

og gong i lokalbladi. Men det er alt. Dei 

er konservative, og ser det som ein 

ærefull eigenskap.” 

Sletto etterlyser ei kulturrørsle som 

faktisk allereie var der, og som det er påfallande 

at han ikkje hadde fått auga på. 

Og framstillinga hans av den konfliktsky 

romerikingen måtte også fortone seg litt 

underleg for dei lokalkjende nettopp på 

det tidspunktet. I dei næraste åra føreåt 

hadde den austlandske motreformasjonen 

pågått i former som fullt ut fortener nemninga 

kulturkamp, med folkemøte, organisasjonsdanningar 

og polemikk i brosjyrer, i 

lokalpressa og i hovudstadsavisene. Høgt 

lydnivå og utfall som ikkje sjeldan overskreid 

grensa til det hatske, prega til dømes 

”all ungdom i bygdene her 

aust [må lære] aa sjaa Romerike 

med rikare poetisk 

kjensle og heilare historisk 

sans. So dei byggjer sitt 

vesle rike med same stolte 

gleda som gudbrandsdølen 

og telemarkingen byggjer 

sitt.” 

kampen om målforma ved det nye landsgymnaset 

på Eidsvoll, som var i verksemd 

frå hausten 1922. 

Ei nasjonal grålysning 

Olav Sletto hadde trass alt notert seg ”eit 

lite morgonskimt” av den nasjonale oppvakninga 

også på Romerike. Det fanst 

kulturarbeidarar der som hadde noko ved 

seg. Men det var visst ikkje fleire enn at 

dei kunne reknast med nokre fingrar på 

den eine handa. 

Ein av dei var Axel Bjørnstad i Feiring, 

som ”sit der og skriv bøker paa romeriksmaal.” 

Så var det overrettssakførar Helge 

Refsum: ”Det er romerikssoga meir og det 

nedervde han mest steller med.” Axel 

Bjørnstad vart kort tid etterpå formann i 

Romerike Ungdomsforbund (1925–1931). 

Refsum vart litt seinare formann i Romerike 

Historielag (1930–1939). Både Bjørnstad 

og Refsum sat i styret for Østlandsk 

ungdomsfylking frå 1926. 

I skildringa si frå 1923 held Sletto fram 

etter å ha nemnt dei to: ”Fleir veit eg ikkje 

um andre enn Eivind Berggrav, som har 

sett upp normalen i romeriksmaalet og har 

fått vekt ei ’austlandsk reising’.” 

Men Eivind Berggrav var nå ikkje så 

lite i seg sjølv. 

Eivind Berggrav 

Han var fødd i Stavanger, men familien 

flytta til Asak ved Halden da han var fem år 

gammal, så han kan seiast å ha vakse opp 

som austlending. Rett etter teologisk embetseksamen 

i 1908 vart Berggrav tilsett 

som lærar ved den nystarta Eidsvold Folkehøiskole. 

Der vart han til 1915, da han vart 

styrar for den eine av dei to amtsskulane på 

Romerike, som i hans tid (til 1919) hadde 

tilhald på garden Nerdrum i Fetsund. Berggrav 

heldt seg framleis ei tid på Romerike 

etter at han tok til på si geistlege karriere, 

som sokneprest i Hurdal (1919–1924). 

Sidan var han ei tid fengselsprest i Oslo, og 

– som mange vil vite – biskop fyrst i 

Tromsø, så i Oslo. For dei fleste av oss er 

vel Berggrav mest kjend som leiaren for 

Kirkens kamp mot naziveldet. 

Ved folkehøgskulen på Eidsvoll arbeidde 

også Berggravs kone Kathrine fødd Seip. 

Ho var engasjert i mange av dei same kulturreisingssakene 

som mannen. Kathrine 

Berggrav var syster av språkprofessor 

Didrik Arup Seip, som språkpolitisk var på 

linje med svogeren og systera. Enda eit 

namn frå lærarstaben ved folkehøgskulen er 

viktig her, Karen Grude Koht, pedagog, 

kvinnesaksforkjempar og skribent. Ho var 

gift med historikaren, politikaren og målreisingsmannen 

Halvdan Koht. 

29 



30 



Frå stiftingsmøtet til Romerike Historielag, sundag 1. august 1920. Om lag 50 menneske var til stades. 10 romerikskommunar var representerte. 

Det var mellom anna halde foredrag av arkeologen Jan Petersen og historikaren Edvard Bull d.e. Eivind Berggrav var primus motor bak stiftinga, 

og var fyrste formannen (1920–1929). Berggrav stå midt i fremste rekkja på biletet. Fotograf ukjent. Foto i historielagets eige. 

Dei tre herrane Eivind Berggrav, 

Didrik Arup Seip og Halvdan Koht 

danna triumviratet bak Østlandsk 

reisning. 

Østlandsk reisning 

Denne organisasjonen vart skipa på eit 

stort folkemøte på Jessheim den 8. oktober 

1916. Møtet var innkalla av Romerike 

Ungdomsforbund, som var ein distriktsorganisasjon 

for dei lokale frilynte ungdomslaga 

i området. Men innkallinga til 

møtet og den seinare tilslutninga gjekk 

langt ut over Romerike: Både Vestfold, 

Østfold, Hedmarken, Solør-Odal, Ringerike 

og Hadeland kom med. 

Det umiddelbare oppspelet til stiftingsmøtet 

var ein serie agitatoriske 

foredrag som Berggrav hadde halde i 

ungdomslaga på Austlandet det føregåande 

året, og som han hadde gjeve 

nettopp overskrifta Østlandsk reisning. I 

tittelen låg svaret hans på utfordringa 

som var framsett i opningslinja i foredraget: 

”Er det ikke Vestlandet som har hat 

føringen i Norge i de sidste tiaarene?” 

Den nye organisasjonen hadde som si 

hovudsak å få til eit sterkare innslag av 

folkemålet i riksmålet og større rom for 

austlandske former i nynorsknormalen, 

både med omsyn til ordtilfang og bøyingsendingar. 

Det var med andre ord ei 

språkpolitisk linje som sidan har vore 

kjend som samnorsk. Mykje takk vere at 

dei fekk sin mann Didrik Arup Seip inn i 

kommisjonen som utarbeidde rettskrivingsreforma 

av 1917, lykkast det Østlandsk 

reisning å øve monaleg innverknad 

på denne. 

Programmet som vart vedteke på 

Jessheim i 1916, gjev eit godt inntrykk 

både av føremålet og av det skriftspråket, 

eller meir presist ein av variantane av det 

skriftspråket som Østlandsk reisning 

gjekk inn for: 

”Østlandsk reisning, er å vekke østlendingen 

til nasjonalt å kjenne og ære 

sig sjøl. 

– Vi må bli gla i bygdene våre, verne 

om all arv ifrå fedrene, i arbeidsliv, i 

husliv, i sed og i tale. 

– Vi må reise tanken om at morsmålet 

her øst er fullgod norsk tale, så ingen 

trenger knote, enten det nå er “riksmål” 

eller “landsmål”. Østlendingen skal 

kjenne det som ei ære og ei glede å eie og 

bruke målet sitt, hime og i by’n like godt. 

– Vi mener at vi på denna måten 

jamne veien til et sams norsk mål. På 

østlandsgrunn, og bare der, kan landsmål 

og riksmål møtes.” 

Etter 10 års verksemd med Berggrav som 

formann, vart Østlandsk reisning 

omskipa til ein ungdomsorganisasjon 

med eit utvida føremål, Østlandsk 

ungdomsfylking. Dei nye folka som da 

gjekk inn i leiinga, derunder altså dei 

tidlegare nemnde Axel Bjørnstad og 

Helge Refsum, stod for den same språkpolitikken. 

Men fylkinga tok samstundes 

mål av seg til å bli den nye paraplyorganisasjonen 

for fylkeslaga innan den frilynte 

ungdomsrørsla i landsdelen. Det 

kunne bli eit kjærkome alternativ til 

Noregs ungdomslag, som språkpolitisk 

slutta seg heilt og fullt til Noregs mållag. 

Av ulike grunnar somna den austlandske 

målreisingsrørsla inn frå 1930. 

Men det galdt ikkje samnorsksaka i seg 

sjølv. Og før austlandsrørsla vart organisatorisk 

demobilisert, hadde det vore 

kjempa fleire harde slag. Det aller hardaste 

stod om målforma ved det nye landsgymnaset 

på Eidsvoll. 

Kampen om det austlandske 

landsgymnaset 

Eidsvold Folkehøiskole, arnestaden for 

Østlandsk reisning, vart nedlagd i 1917. 

Bygningen vart innkjøpt til bruk for det 

nye landsgymnaset som i 1918 var 

vedteke lagt til Eidsvoll. Gymnassaka 

vart fyrst reist av Romerike ungdomsforbund 

i 1916. Initiativtakaren og den 

seinare formannen i den lokale gymnaskomiteen 

var amtsdyrlege Baard Arne 

Hjelde. Han var sjølv ihuga riksmålsmann. 

Men det var ikkje til hinder for at

Østlandsk reisning knytte store voner til 

gymnaset. Det kunne tenkjast å bli eit 

flaggskip for austlandske folkemålsformer 

i båe dei offisielle skriftspråka. Som 

det stod i medlemsbladet Østaglett 

(1920): ”Eidsvoll-skolen må la det østnorske 

måltilfanget få komma til sin rett 

både i landsmålet og riksmålet. Bygger 

ein landsgymnaset på ein annan grunn, 

kommer det itte til å makte oppgava si. 

Det vil skapa strid – i staden for samling, 

fred og godt arbeid.” 

Strid vart det til gagns. Og Østlandsk 

reisning tapte. 

Motviljen mot eit typisk ”landsmålsgymnas” 

delte Østlandsk reisning med 

riksmålsforkjemparane. I spissen for dei 

sistnemnde stod Baard A. Hjelde og 

dessutan Anders Venger, gardbrukar og 

ordførar i Eidsvoll. Venger var også stortingsmann 

(Bondepartiet), og las frå 

Stortingets talarstol opp eit skriv frå heradsstyret 

som gjekk ut på at kommunen 

ikkje ville ha løyvt ein raud øre til saka, 

om dei hadde visst at det skulle bli eit 

landsmålsgymnas. 

Eivind Berggrav sat i forstandarskapet 

for gymnaset, og fleirtalet der sympatiserte 

med Østlandsk reisning. Det innstilte 

på sin mann Torgeir Krogsrud som 

rektor. Men departmentet overkøyrde 

forstandarskapet og tilsette i staden den 

kjende og kompromisslause høgnorsk- 

forkjemparen Johan Fredrik Voss. Berggrav 

og romerikingar jamt over var lite 

nøgde med dette, anten dei var riksmåls- 

eller folkemålstilhengarar. 

Språkstriden skapte heilt frå fyrst av 

avstand mellom gymnasleiinga og bygdefolket 

rundt. Spenninga vart ytterlegare 

forsterka, og meir kompleks, i 1930-åra. 

Da fekk Eidsvoll landsgymnas rykte for å 

ha eit etter måten stort og aktivt NS-miljø 

blant elevane. Det vart ikkje betre av at 

rektor Voss kunne skuldast for ikkje å ta 

tak i dette med demokratisk alvor. Mistanken 

vart tilsynelatande stadfesta ved at 

Voss sjølv gjekk inn i NS etter 1940, og 

han vart avsett som rektor da freden kom. 

Heldt kampen fram? 

Østlandsk reisning og ungdomsfylkinga 

hadde altså somna inn allereie rundt 

1930. Dermed fekk målreisingsaspektet 

også relativt mindre plass som del av den 

regionale sjølvhevdingsrørsla på Romerike. 

Den frilynte ungdomslagsrørsla 

vann kanskje heller ikkje det rommet 

blant bygdeungdomen der som den oppnådde 

i fjell- og fjorddistrikta. 

Men ein annan viktig tråd i det som 

innleiingsvis vart sagt å ha tvinna seg 

saman i strevet for den nasjonale atterreisinga, 

nemleg historielagsrørsla, står 

ved lag den dag i dag. I det same foredraget 

frå 1916 som vart opphavet til Øst- 

Nordahl Rolfsens lesebok, 

riksmålsutgåve med valfrie 

former etter 1917-rettskrivinga. 

Østlandsk reisning, 

via professor i norsk riksmål 

Didrik Arup Seip, hadde fått 

fullt gjennomslag for sine 

austlandske folkemålsformer i 

denne rettskrivingsreformen. 

Det framgår av tekstutsnittet, 

med ordtilfang og former 

som ”hossen”, ”veker”, ”blei”, 

”ei oppfinning” osv. D.A.Seip 

følgde standhaftig gjennom 

heile sin karriere tanken om 

tilnærming mellom dei to 

skriftmåla ”på norsk folkemåls 

grunn”. Denne linja vart offisiell 

politikk i og med Norsk språknemnd 

(1952–1972) der Seip var 

den fyrste leiaren. 

landsk reisning, oppmoda Eivind Berggrav 

til nettopp å få i gang historielag, 

eller meir presist ”en hjembygd-bevægelse 

som den de har i Sverige nu”. For dette 

”hører inderlig sammen med østlandsk 

reisning. Det er jo ett blod dette: historien, 

morsmaalet og kjærligheten til jord 

og til hjem.” 

Fire år etter dette, i 1920, gjekk Berggrav 

igjen i bresjen og fekk skipa Romerike 

Historielag. Dette laget er etter alt å 

dømme som 90-åring meir aktivt og 

vitalt enn nokon sinne. 

Hans P. Hosar (f. 1953) er historikar og 

tilsett ved Norsk lokalhistorisk institutt 

Kjelder: 

Hovudkjelder er ymse utgåver av årboka 

for Romerike Historielag, Ernst Håkon 

Jahrs vitskaplege arbeid om Østlandsk 

reisning og Simen Flyens bygdehistorie 

for Eidsvoll 1914–1940. Nøyare kjeldetilvisingar 

kan finnast på www.lokalhistoriewiki.no, 

i artiklane: 

Eidsvoll folkehøgskole; Eidsvoll landsgymnas; 

Eivind Berggrav; Håvard Skirbekk; 

Johan Fredrik Voss; Romerike 

Historielag; Østlandsk reisning; Østlands 

ungdomsfylking 

31 



32 



Foredragsholderen Svein Tømmerdal ga en grundig og interessant innføring 

i fotografiets historie, og tok også med eksempler på fotoutstyr 

samlet gjennom en lang karriere som fotograf. 

Lokal portretthistorie og et 

fotohistorisk tilbakeblikk 

Tekst og foto: audhild Brødreskift 

Annenhver onsdag siden september har 

fotogruppa i Museumslaget Staværingen 

jobbet med innsamling og registrering 

av gamle portrettbilder fra Stadsbygd 

i Rissa. Medlemmene har fått låne 

gamle album, og i samtale med eierne 

– og i diskusjoner innad i gruppa – 

identifisert mange forgangne personer 

ut i fra både slektslikhet, antrekk og 

sammenheng. Bildene har blitt digitalisert, 

og til hvert bilde er det laget en 

tekst hvor man får en kort historikk til 

den enkelte. En god hjelp i dette arbeidet 

har vært Kristoffer Reins Bygdebok 

for Stadsbygd, Bind I-IV. 

Onsdag 11. mai var det åpning av utstillingen 

i Galleri Prestegårdsfjøset på 

Stadsbygd. En av gruppas medlemmer, 

Johan Ersland Rein, foretok en kort introduksjon, 

hvor han fortalte om arbeidet 

til gruppa. Deretter introduserte han 

kveldens foredragsholder, fotograf Svein 

Tømmerdal fra Leksvik. 

Fotohistorie gjennom 2500 år 

De fremmøtte fikk deretter en interessant 

innføring i fotografiets historie, helt 

fra de første forsøkene med camera 

obscura allerede for ca. 2500 år siden. På 

dette tidspunktet ante man bare mulighetene 

i forskjeller på lys og farge – og 

begrepet å fotografere betyr da også ”å 

tegne med lys”. 

Som takk fra Museumslaget Staværingen mottok Svein Tømmerdal en 

glasskule laget ved en lokal glasshytte. Området er kjent for sin rike 

kystkultur, og glasskuler, eller kavler, ble tidligere brukt for å holde 

garna flytende. Gaven ble overrakt av Johan Ersland Rein. 

Fotograf og foredragsholder Svein Tømmerdal 

har tatt vare på og samlet gjenstander fra 

sin store lidenskap fotografi, og på utstillingen 

kunne man se eldre typer av fotopapir, 

fiksersalt, fremkallingspulver, filmer og til og 

med en mørkeromslampe som ikke var rød, 

slik man skulle tro, men gul.

På 1000-tallet mente en arabisk forsker å 

se en sammenheng mellom lyspåvirkning 

og bildegjengivelse i forhold til 

en solformørkelse, men først med multikunstneren 

og vitenskapsmannen Leonardo 

Da Vinci utviklet man på 1500tallet 

det første fotoapparatet. Da Vinci 

oppfant det som ble kalt ”mattskiven”, 

som var en skive han kunne tegne bildene 

på. Men fremdeles gjensto mysteriet 

med hvilke stoffer som kunne bidra til en 

tydelig eksponering av bildet. Dette 

forble et ubesvart spørsmål helt til den 

svenske farmasøyten og kjemikeren Carl 

Wilhelm Scheele (1742–1786) gjennom 

sitt arbeid med sølvforbindelser oppdaget 

en virkemåte som senere skulle bli 

utslagsgivende i fremkallings prosessen. 

Gjennombrudd på 1800-tallet 

I 1826 smurte den franske oppfinneren 

Joseph Nicéphore Niépce (1765–1833) et 

tynt lag med judeasasfalt på en plate. 

Dette stoffet skulle vise seg å binde 

bildet mer varig til et underlag. I arbeidet 

med å komme fram til en måte å feste 

bilder på plate, brukte han blant annet en 

blanding av terpetin og lavendelolje for å 

fjerne overflødig stoff fra platene. Det 

var også i 1826 han tok et bilde ut fra 

kontorvinduet sitt kalt Utsikt fra vinduet, 

som er det eldste eksisterende fotografi 

vi kjenner til. Niépce kalte teknikken for 

heliografi, eller sol-skriving. 

Eksponeringstiden på disse første 

bildene antas å ligge på et sted mellom 8 

og 20 timer. Den lange eksponeringstiden 

gjorde at det man bare kunne ta bilder av 

ubevegelige objekter som bygninger eller 

gjenstander. I 1829 begynte han et samarbeid 

med Louis Jacques Mandé Daguerre 

(1787–1851). Daguerre var en fransk 

kunstner og kjemiker kom på denne tiden 

kom fram til bruken av jodsølv som bindemiddel 

i eksponeringsprosessen. Fremdeles 

måtte man eksponere et bilde over 

flere dager i sterkt solskinn for å få til et 

noenlunde bra resultat, men dette skulle 

snart endre seg. 

Som mange av de store oppfinnelsene, 

skjedde gjennombruddet ved en ren tilfeldighet. 

Daguerre hadde lagret en del 

eksponerte fotoplater i et skap, og da han 

etter en tid skulle ta dem frem, oppdaget 

han at det hadde kommet frem klare 

bilder på platene. Det viste seg at det i 

bunnen av skapet lå et knust termometer, 

og Daguerre trakk dermed konklusjonen 

at det var kvikksølvdampen fra termometeret 

som hadde ført til den endelige 

eksponeringen av platene. På grunn av 

denne oppdagelsen gikk eksponeringstiden 

ned til 1,5 time i skarpt solskinn. I 

samme periode kom man også fram til å 

bruke en koksaltoppløsning – natriomtiosulfat 

– i fikseringen av bildene, en 

fremgangsmåte som fremdeles er i bruk. 

Daguerre ble berømt for oppfinnelsen 

av den fotografiske prosessen Daguerreotypi, 

og tjente gode penger på oppfinnelsen. 

Et kamera kostet på denne tiden 

400 franc, og et bilde 125 franc. Omregnet 

i norske 2010-kroner tilsvarer dette i 

overkant av 17 000 kroner for et fotoapparat, 

og ca. 5300 kroner for et bilde. 1 

”Har du noen gang lurt 

på hvorfor det ikke er et 

smil å se på eldre bilder?” 

En lidelse å bli fotografert 

19. august 1839 anerkjennes som fotografiets 

offisielle fødselsdag. Eksponeringen 

var nå kommet ned i 15 minutter 

pr. bilde, men det å bli tatt bilde av ble 

ikke automatisk sett på som noen fornøyelse. 

Personene som skulle fotograferes 

fikk ansiktet pudret hvitt for å få 

tilstrekkelig kontrast i bildet, og man 

hadde nakkestøtte for at det ikke skulle 

bli bevegelse i bildet. Har du noen gang 

lurt på hvorfor det ikke er et smil å se på 

eldre bilder? Årsaken ligger trolig i at 

det var enklere å se alvorlig ut når man 

ikke skulle bevege ansikt eller kropp i et 

helt kvarter. Det fantes heller ikke mulighet 

for å ta kopier, så om man skulle ta 

flere bilder, ville hvert bilde ta tilsvarende 

15 minutter. Mest sannsynlig var 

det å bli fotografert på denne tiden ensbetydende 

med ren lidelse. 

Fotografiet har gjennomgått store 

endringer siden den gang. William 

Henry Fox Talbot (1800–1877) utviklet 

den første vellykkede negativ/positivprosessen, 

og overgangen fra gjennomsiktig 

papir innsatt med sølvnitrat til 

glassplater, samt fremkalling av våte 

plater er bare noen av milepælene i en 

utvikling som stadig har gått raskere. I 

1907 fikk man den første fargefilmen, 

men det var AGFA som i 1935 produserte 

den første brukbare lysbildefilmen 

til vanlig bruk. 

I ti temaalbum er det gjennom mange år 

samlet lokale bilder fra blant annet dagligliv, 

jordbruk og fiske. En del av arbeidet denne 

vinteren har i tillegg til å jobbe med portrettinnsamling, 

også bestått i å komplettere 

disse permene. Her går diskusjonen livlig om 

kjente og ukjente motiver i et av albumene. 

Fra venstre: Ragnhild Raudberget, Kristin 

Kvidal og Hilde Murvold. 

Ringvirkninger 

Fotograferingens inntog har også hatt 

ringvirkninger på andre områder i samfunnet: 

glassplatene skulle blant annet 

behandles med pisket eggehvite, noe 

som førte til et årlig forbruk på 18 millioner 

egg! KODAK på sin side brukte i 

løpet av 3 uker 4 tonn sølv i 

fremkallingsprosessen. 

I dag er enkelte mobiler utstyrt med 

avansert Zeiss-optikk, og vi snakker om 

piksler og oppløsning som en helt dagligdags 

foreteelse. Med et kamera i lomma 

er det ingen sak å forevige nåtida til glede 

for framtida. Spørsmålet er om det blir 

gjort, og hvor store deler av det vi i dag 

dokumenterer med digitale kamera som 

kommer så langt som til papirutgave? 

Svein Tømmerdals foredrag var en viktig 

påminnelse om det arbeidet som er gjort i 

forkant av den utviklingen vi nå høster 

godene av. Så får vi håpe at framtida fotobevaringsgrupper 

har den teknologien 

som trengs for å ta vare på de bildene vi 

tar med slik letthet i dag. 

Tilleggskilder: 

Store norske leksikon www.snl.no 

www.wikipedia.no 

Noter: 

1 Omregning gjort av Norges Bank. 

Audhild Brødreskift (f. 1971) er historiker 

og redaktør i Lokalhistorisk magasin. 

33 



34 



Dyrøya sett fra Andørja. Foto: Sigmund Pettersen, 2007. Wikimedia Commons. ( http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Dyroya.jpg) 

Godt arbeid i Troms historielag 

av Jarle Larsen 

Det arbeides for tiden godt i Troms historielag. 

Det ble ettertrykkelig slått fast 

da delegater fra de fleste medlemslagene 

i fylket var samlet til årsmøte i Nordavindshagen 

i Dyrøy. 

Allerede etter at årsmeldinga var opplest, 

kom de første godordene fra en del av 

delegatene. Spesielt ble seminaret om 

vinterkrigen i fjellene rundt Narvik 

fremhevet som en stor suksess. Seminaret 

ble holdt på Gratangsfjellet turisthotell 

i midten av november. (se egen artikkel 

i LM nr. 1/11. red.anm.) 

Etter at lederen som ble valgt på årsmøtet 

i fjor måtte trekke seg tilbake for ei 

tid, overtok de gjenværende medlemmene 

av styret, med nestleder Arnhild 

Lindholm i spissen, ledelsen av laget. De 

har utført et imponerende arbeid. Semi- 

naret 2010 er allerede nevnt, men styret 

har også brukt mye tid på å diskutere 

logo til laget. Man har også jobbet mye 

med å sortere stoff til Minneoppgaven (I 

manns minne), som laget håper å kunne 

gi ut i bokform om ikke lenge. Økonomien 

er fremdeles sårbar, men man har 

klart å opparbeide en liten buffer slik at 

den verste armoden blir holdt på avstand. 

Et lite overskudd på årets regnskap bidrar 

til ytterligere å styrke økonomien. I løpet 

av året har laget også fått egen webside, 

et arbeid Frode Bygdnes er mann for. 

I tillegg til de faste postene i årsmøteprogrammet 

diskuterte man hvilke arbeidsoppgaver 

man skal gripe fatt i i året 

som kommer. Det var styret som ønsket 

slik tilbakemelding fra medlemslagene. 

Blant ønskene som kom fram var tur til 

Tornedalen med historisk innhold, en tur 

med 3–4 overnattinger. Når det gjelder 

seminarer, kom det fram ønsker om å 

arbeide videre med oppfølging av 

1940-seminaret og markering av 

Amundsenåret. Videre fikk styret årsmøtets 

støtte på å arbeide videre med å 

finne logo for laget, og videreføring av 

minneoppgaven. 

Arne Johan Johansen ledet møtet 

smidig og rutinert, og før årsmøtet ble 

”satt”, orienterte ordføreren i Dyrøy, 

Rolf Espenes, om Nordavindshagen som 

er bygget for å gi dikteren Arvid Hanssen 

et varig minne. Arvid Hanssen bodde, 

som de fleste vet, mesteparten av sitt liv i 

Lenvik, men besteforeldrene hans kom 

fra Dyrøy. Dikteren hadde ei dikterstue i 

Bjørkebakkan i Dyrøy, og det var etter 

ønsker og i samarbeid med Arvid Hanssens 

familie man fant at dette ettermælet

Det var nestleder Arnhild Lindholm fra Balsfjord som åpnet møtet og ønsket delegatene velkommen. Til høyre, leder av laget, Elin Myhre, 

Sørreisa, som tok en ny periode som leder. I rød jakke sitter kasserer, Åse Kvitle Kristiansen, Dyrøy. Nesten helt skjult bak Lindholm, ordfører i 

Dyrøy, Rolf Espenes som venter på tur til å orientere om Nordavindshagen. Foto: Jarle Larsen. 

skulle stå i Brøstadbotn, kommunesenteret 

i Dyrøy kommune. 

Etter at møtet var avsluttet, nesten 

presis i forhold til oppsatt kjøreplan, ble 

deltakerne tatt med på busstur til selve 

Dyrøya, mens en dyktig og velpratende 

guide orienterte om store og små hendelser 

på øya fra jernalderen til i dag. 

Så bar det tilbake til en deilig middag 

i Nordavindshagen med Dyrøylam som 

hovedingrediens før delegatene dro 

hjem, hver til sitt. Et positivt og velorganisert 

årsmøte var til ende. 

Jarle Larsen (f. 1943) er pensjonert 

lærer og blant annet redaktør i årboka 

Astøingan, et samarbeidsprosjekt 

mellom kommunene Ibestad, Gratangen 

og deler av Skånland. 

Arvid Hanssen (1932–1998), omtalt i 

rapporten fra Troms historielag, var 

ikke bare kjent som dikter. Han var 

blant mye annet også journalist, aktiv 

i den frilynte ungdomsrørsla og med 

et sterkt sosialt engasjement for blant 

annet psykisk utviklingshemmede. 

Og ikke minst var han lokalhistoriker. 

Den første boka han fikk utgitt, 

var ei jubileumsberetning om A/S 

Troms Innland Rutebil (1969). Fra da 

av til året før han døde, utga han 10 

Arvid Hanssen som journalist i avisa 

Tromsø på 1950-tallet. Privat. Arvid 

Hanssens minnestiftelse. 

større og mindre lokalhistoriske 

arbeid, om bedrifter, organisasjoner, 

Lenvik kirke og mye mer. 

Arvid Hanssen skrev både på 

nynorsk og bokmål, begge deler med 

frie innslag av folkemålsformer i 

både poesi og prosa. Blant de svært 

mange litterære priser han mottok, 

var to fra Noregs Mållag og en fra 

Språklig Samling 

(samnorskbevegelsen). 

35 



36 



Lokalhistoriske dagar og årsmøte 2011 

Vellykka historiearrangement 

av Sigrid Kaale 

Dei lokalhistoriske dagane og årsmøtet 

for Hordaland sogelag vart i år haldne i 

Åsane 19. og 20. mars 2011 med Åsane 

Historielag som vertskap. Åsane Historielag 

er eit ungt, entusiastisk lag – 

skipa i 1994. Dei er aktive på mange 

felt, og har kome opp i eit medlemstal på 

nær 700. Marianne Herfindal Johannesen 

og Kenneth Bratland stod i 

spissen for arrangementet, men dei 

hadde mange med seg, og arrangementet 

var svært vellukka på alle vis. 

Etter å ha vorte losa vel fram til Åsatun, 

kunne me ta oss ein kopp kaffi og ein 

matbit og ta ein titt på mange interessante 

historiske bilete før dei lokalhistoriske 

dagane vart opna av Fylkeskultursjef 

Anna Elisa Tryti. 

Leiar for Hordaland sogelag, Else 

Marie Kind Hevrøy, helsa frå laget og 

takka for at Åsane Historielag hadde teke 

på seg arbeidet med å arrangera desse 

dagane. Ho gav ein kort historikk om 

Hordaland sogelag og det arbeidet laget 

utfører, før ho gav ordet til leiar for 

Åsane Historielag, Marianne Herfindal 

Johannessen som presenterte temaet for 

dei lokalhistoriske dagane: Industrihistorie 

i området rundt Bergen. 

I løpet av dei neste timane fekk me 

mykje interessant informasjon om den 

betydelege industrien som utvikla seg i 

dette området frå slutten av 1700- talet, 

og som har vore meir og mindre aktive 

fram til vår tid. 

Bygdebokforfattar Geir Kleiveland 

tok for seg garveridrift i regionen Nordhordland. 

Dette vart ein stor industri. 

Folk hadde bruk for sko og klede som 

ikkje trekte til seg vatn, og den innvikla 

prosessen med å bløyta, kalka, avkalka 

og reinsa skinnet, gav godt resultat og 

arbeid til mange. Siste garveriet på 

Osterøy vart nedlagt i 2010. 

Vidare fortalde bygdebokforfattar 

Halvor Skurtveit om ”Møller og mølle- 

Arbeidsstokken ved Vaksdal Mølle i 1893. 

Fotograf ukjent. Eigar: Norsk Folkemuseum. 

drift 1840–1900”. Industrialiseringa tok 

for alvor til på 1840-talet. Bergen og 

området rundt hadde flest møller i landet 

i den tida. Ein av grunnane til det var at 

sidan Bergen var den store eksportbyen 

for fisk, vart det praktisk å føra korn med 

seg tilbake på båtane – fyrst frå Østersjøområdet 

– seinare utvida til området 

rundt Svartehavet. Kring 1915 gjekk 

talet på møller ned frå 30 til 7 i løpet av 

få år. I dag er berre Vaksdal Mølle i drift. 

Formidlar Lars Voss Sørhus orienterte 

om framveksten av tekstilindustrien i 

Nordhordland på 1800-talet, med fokus 

på Salhus og Eidsvåg. Han fortalde om 

ungguten Peter Jebsen som kom til 

Bergen frå Schlesvig-Holstein i 1843. 

Som 20-åring kjøpte han Blindheimselva 

og starta Arne fabrikker. Det kom fleire 

menn frå same området, og mange fabrikkar 

vart grunnlagde mellom anna 

Salhus Tricotagefabrik der hr. Clausen 

var ”nest etter Gud” i ein mannsalder. 

Der var det 300 tilsette på det meste. Fabrikken 

vart nedlagd i 1989 og er no 

museum. Tekstilfabrikken i Eidsvåg var 

om lag like stor. Der sel dei i dag 

bunadsstoff. 

Middagen laurdagskveld på Øvre 

Eide gård var heilt spesiell. Garden vert 

driven av femte generasjon Øvre-Eide. 

Me vart også tekne med ned i den restaurerte 

fengselskjellaren der Gjest Baardsen 

i si tid kan hende hadde sete. Maten i 

Driftige damer for lokalhistorie og kultur i 

Hordaland. F.v. Marianne Herfindal Johannesen 

(leiar i Åsane Historielag), Anna Elisa Tryti 

(fylkeskultursjef), Else Marie Kind Hevrøy (leiar 

i Hordaland sogelag). Foto: Mikal Heldal. 

den raude festsalen smakte fortreffeleg, 

og sjølvskrivne dikt og historier lesne og 

fortalde av Erling Slettebakken, skapte 

god stemning. Historiene sat laust hjå 

fleire den kvelden, så det vart mang ein 

god latter. 

Etter årsmøtet var ferdig sundag føremiddag, 

fekk me servert betasuppe på 

Hitland Gjestegård. Kjøtet i suppa var 

produsert på garden, og alt smakte godt. 

Deretter fekk me omvisning på museet i 

Salhus. I tillegg til guiden på museet, var 

det underhaldande å ha med Jarmund 

Kvalvik, som hadde vakse opp på Salhus, 

og kunne fortelja både eitt og hitt om 

korleis han opplevde fabrikken og livet 

der som barn. Vidare fekk me busstur 

rundt i Åsane med god orientering av 

Marianne Herfindal Johannesen og 

Kenneth Bratland. Me fekk sjå at Åsane 

er mykje meir enn Åsane senter og 

IKEA. Vi fann og ut at dei må vera gode 

sjåførar for å koma seg vel fram på smal 

veg frå Salhus til Tellevik og opp til Hetlebakke. 

Det var interessant å sjå den fine 

demninga og området der Historielaget 

no driv opp rydd ingsarbeid. 

Takk til Åsane Historielag for godt 

opplegg for Lokalhistoriske dagar og 

Årsmøte for Hordaland sogelag 2011. 

Sigrid Kaale er skrivar i Hordaland 

sogelag.

eidsberg historielag 

Årsmøte på Folkenborg museum 

Nærmere 60 medlemmer benket seg i 

foajeen i nybygget Kirkebylåven på Folkenborg 

Museum da Eidsberg Historielags 

årsmøte for 2011 ble avholdt 

torsdag 24.mars. Frammøtet er det 

største laget har hatt på mange år. Selve 

årsmøtet foregikk i rolige former, og 

årsberetningen viste at 2010 har vært et 

aktivt år, med 90-årsjubileet i november 

som det store høydepunktet. Hele 102 

gjester var med da laget, som er Østfolds 

eldste historielag, feiret seg selv. 

Siden man i 2010 ikke klarte å finne en styreleder, 

har styret fungert som et arbeidsutvalg 

gjennom hele året. Takket være et godt 

samarbeid har laget allikevel klart å løse alle 

oppgavene på en god måte. Et godt eksempel 

på at samarbeidet har vært vellykket, var 

at samtlige i styret tok gjenvalg. Unni 

Gangnæs ble lagets nye leder for to år, mens 

Odd Bredholt ble valgt til nestleder.. 

Eva Tveter var kveldens kåsør, og fortalte 

om husmannsjenta Thea Christiansen, som 

senere ble gift Foss. Hun var fra Mosen 

under gården Lundeby i Hærland, og giftet 

med Andreas Olsen Fossen fra Skirfoss 

under Nordre Opsal i Rødenes. Paret emigrerte 

til USA og slo seg til slutt ned i byen 

Tacoma i det daværende Washington 

Territory. 

Vårmøte om 1814 

Onsdag 6. april møtte ca 50 tilhørere 

til temakveld i nybygget på Folkenborg 

Museum. I de fine og lyse lokalene i 

låven målbandt Per Kristian Skulberg 

tilhørerne med et foredrag om det begivenhetsrike 

året 1814. Selv om Riksforsamlingen 

på Eidsvoll og Grunnloven 

sto sentralt, tok også Skulberg i stor 

grad for seg lokale begivenheter 

samme år. 

I tillegg til å komme inn på en rekke 

forhold i tilknytting til 1814-begivenhetene, 

dvelte han også ved arven etter opplysningspolitikernes 

arbeid. Han la vekt på at 

Sammen skapte de Foss Maritime 

Company, som er en nærmest utrolig 

historie om to mennesker som gjennom 

hardt arbeid klarte å skape en forretningsdrift 

det går gjetord om i USA den 

dag i dag. Thea Foss, som ble omtalt som 

Mother Foss av sin samtid, ble på mange 

måter selve sinnbildet på dette 

forretningseventyret. 

Eva Tveter har opprettet kontakt med 

etterkommerne av Thea og Andrew Foss 

og besøkt dem i Tacoma. Noen av oldebarna 

kommer til Eidsberg den 14. mai 

og skal bo noen dager på Mosen i 

Hærland hos Lasse Strand som eier stedet 

i dag. Det er planlagt å gjøre litt stas på 

familien i de dager de skal tilbringe i 

Eidsberg, og en komité er i full gang med 

forberedelsene. 

Eva Tveters kåseri ble ledsaget av 

bilder som lot oss bli kjent med historien 

og familien på en særdeles informativ og 

levende måte. Etter kåseriet ble det 

servert kaffe og kaker. De fremmøtte 

fikk deretter en omvisning på nybygget 

med museumsbestyrer Bjørn Høie som 

veileder. 

Styrets egen fotograf, Arvid Kolstad 

viste avslutningsvis flotte bilder av et 

særdeles aktivt arbeidsår 2010 for 

historielaget. 

Norge har Europas eldste grunnlov, og 

siterte blant annet tesen om at ved lov skal 

landet bygges, og ikke ved ulov ødes. 

Foredraget var ledsaget av lysbilder, 

og Skulberg presenterte både i bilder og 

tekst en rekke navn som spilte sentrale 

roller, både før, under og etter 17. mai 

1814. Fremfor alt gjaldt dette Cristian 

Fredrik – senere kong Christian Fredrik 

VIII av Danmark – og Jacop Nicolai 

Wilse, folkeopplyseren. Wilse kjempet 

for et eget universitet i Norge, og kampen 

ble kronet med seier i 1811. Han var sogneprest 

i Spydeberg og senere også sogneprest 

i Eidsberg. 

Unni Gangnæs ble valgt til ny formann på årsmøtet 

i Eidsberg Historielag, med Odd Bredholt 

som nestformann. Bredholt døde kort tid 

etter, og ny nestleder er Arne Moberg. Fra 

venstre Liv Molstad Johansen, Unni Gangnæs 

og Arvid Kolstad. Foto: Historielaget. 

Eva Tveter holdt et interessant foredrag om 

husmannsjenta Thea, som var en av mange 

som søkte lykken i USA. Foto: Arvid Kolstad. 

Temakvelden på Folkenborg ga en 

nyttig repetisjon i norsk historie. I tillegg 

fikk man også innblikk i en rekke interessante 

begivenheter som en ikke uten 

videre er å finne i en vanlig historiebok. 

Som en takk for kåseriet overrakte 

formann Unni Gangnæs Skulberg et eksemplar 

av Mysenleksikon. 

Teksten er et sammendrag av Unni 

Gangnæs’ referat fra årsmøte og 

vårmøte som finnes i sin helhet på 

hjemmesidene: 

http://www.grevaegtwo.com/demo 

37 



38 


Kuriøse hendingar 

Kuriøse hendingar: 

Språkstrid og verdskrig 

av Hans P. Hosar 

Språkstriden kan stundom få eksistensielle 

dimensjonar. Eit døme på det er 

brevvekslinga som er attgjeven nedanfor. 

Den eine brevskrivaren, ein nynorskaktivist, 

går med stort alvor inn for 

ein byråkratisk rettferdig språkpolitikk 

medan verda står i brann rundt han. Den 

andre, departementsbyråkraten, får frå 

sin posisjon utlaup for ein umåteleg indignasjon 

i sarkasmer noko ut over det 

byråkratisk korrekte. Kva meir er: Spreiingshistoria 

til denne historiske dokumentasjonen 

på internett frå 2007 til i 

dag, tykkjest vise at engasjementet er 

levande og intenst nok den dag i dag. 

Brevskrivarane 

Dei to brevskrivarane var markante personlegdomar 

som båe levde til dels dramatiske 

liv. Den eine fekk også ei dramatisk 

og tragisk endelykt. 

Knut Knutson Fiane (1895–1944) var 

jurist og kontorsjef i Telegrafstyret. Han 

var ein kjend norskdomsidealist og repu- 

Alf B. Bryn. Fotograf ukjent. Gjengitt med 

tillatelse av Gyldendal. 

blikanar. Han vart nazist og propaganderte 

mellom anna for Alfred Rosenbergs 

raseideologiske germanisme. Den 

21. september 1944 vart Fiane likvidert 

av to milorgmenn nær Majorstua i Oslo. 

Alf Bonnevie Bryn (1889–1949) var på 

det aktuelle tidspunktet direktør i Forsyningsdepartementet. 

Han var ingeniør 

med doktorgrad, forfattar og kjend 

sportsmann og fjellklatrar. Rett før 

krigen sat han i leiinga for ein privat, 

næringslivsfinansiert etterretningsorganisasjon 

som skulle kartleggje statsfiendar. 

Under krigen opererte organisasjonen 

for motstandsrørsla. Etter krigen 

vart gruppa ein del av det hemmelege 

stay-behind-apparatet, og samarbeidde i 

følgje Lund-kommisjonen truleg med 

amerikanarane. 

På nettet 

Brevvekslinga vart lagt ut i faksimile på 

nettstaden til Institutt for arkeologi, konservering 

og historie (IAKH) ved Universitetet 

i Oslo i februar 2007. Det var 

meint som ein kuriositet til moro for instituttets 

tilsette. Dei publiserte breva er 

avskrifter som fanst att i arkivet til Alf 

Bryns firma. 

I tida fram til nå har breva i ulike avskrifter 

versert på Facebook og mange 

andre nettstader, og det har vore fleire 

oppslag i pressa. Det har vore mest til underhaldning 

og gaman. Men publiseringa 

vekte også harme på visse hald. Utlegginga 

på nettet vart oppfatta som eit 

innlegg i den ganske intense historiske 

striden om høvesvis målrørsla og riksmålsbevegelsen 

sitt forhold til nazismen. 

Kjende aktørar som Kjartan Fløgstad, 

Finn Erik Vinje og Lars Roar Langslet har 

vore sterkt involverte i denne debatten. 

Instituttleiinga ved IAKH forsikrar at dei 

langt frå hadde noko ”politisk” føremål 

med publiseringa, og det er ingen grunn 

til å tru noko anna. 

NS i språkstriden 

Nazistane sine haldningar er det nok 

ikkje så enkelt å ta til inntekt eller utgift 

korkje for den eine eller andre tredje sida 

i språkstriden. Nasjonal Samling gjekk 

inn for ei framtidig samnorsk målform. 

Men det skulle vere eit ”høynorsk høvisk 

mål” med klåre linjer attende til det 

norrøne. Rettskrivingsreforma som kulturminister 

Gulbrand Lunde innførte i 

1941, reverserte mykje av dei valfrie 

”samnorske” formene i 1938-rettskrivinga, 

både i bokmålet og i nynorsken. 

Det som vart lagt best merke til i NSrettskrivinga, 

var at formene gjente (for 

jente) og no (for nu og nå) vart obligatoriske 

i båe målformene. I kommisjonen 

som førebudde NS-rettskrivinga sat både 

høgnorskmannen rektor Johan Fredrik 

Voss og Riksmålsforbundets leiar Harald 

Bakke. 

Både høgnorske målfolk, riksmålstilhengarar 

og NS tydde gjerne til uttrykket 

”kohte-knot” når dei omtala samnorskformene. 

Det var med eit spark til 

historikaren og den språkpolitiske 

aktøren Halvdan Koht, og som sat i den 

regjeringa som hadde innført 

1938-reforma. 

Hovudkjelder: 

• Nettstaden til IAKH, Universitetet i 

Oslo (konferert 16. mai 2011.) 

• Norsk krigsleksikon 1940–1945 (Oslo 

1995) oppslag ”Fiane, Knut” og 

”rettskrivningsreformen av 1941” 

• Norsk biografisk leksikon (Oslo, 

2000) artikkel om Alf B. Bryn 

• Rapport frå Lund-kommisjonen. 

Stortingsdokument nr. 15 

(1995–1996), avsnitt 13.4.1.1. 

”Hvit etterretning”.

Brev fra Noregs Telegrafmållag til 

Forsyningsdepartementet: 

NOREGS TELEGRAFMÅLLAG 

Norsk mål vil me i 

Noreg hava. 

Til Forsyningsdepartementet, 

Grubbegata 3 

Oslo. 

Etter føresegnene om målbruk i statstenesta 

er hovudregelen at meldingane frå 

sentraladministrasjonen til ålmenta skal 

vera prenta i båe mål eller det skal vera 

ei høveleg mengd på kvart at dei to riksmåla 

våre (om lag helvta på ny norsk 

[sic] og den andre helvta på bokmål etter 

målstoda i dag). Departementssjefen 

eller ekspedisjonssjefen bør nå røkja 

etter kor mykje det er synda mot denne 

hovudregelen om målbruket i statstenesta 

og syta for dei brigde som trengst. 

Når det gjeld rettskrivinga bør tenestmennene 

i Forsyningsdepartementet 

halda seg for auga at formålet med rettskrivinga 

frå 1938 er å nærma bokmålet 

og nynorsk til kvarandre. Av dette fylgjer 

at ein bør velja dei ord og former som 

etter den off. rettskrivinga er sams i båe 

mål. (Mellom målfolk og bokmålsfolk er 

det skilde meininger [sic] om dette, men 

det avgjerande må her vera kva statsmaktene 

har meint med 

rettskrivingsreforma). 

I det einaste rasjoneringskortet som 

har komi på nynorsk er det nytta ord og 

former som ikkje er lovlege i nynorsk, t.d. 

forma fett og ordet spisefett. I nynorsk 

kan ein berre velja mellom feit og feitt. 

Spisefett er ikkje ein gong godt bokmål. 

På nynorsk heiter det matfeit (-tt). 

(Jamvel kunnige bokmålsfolk har kritisert 

ordet spisevogn som ei ring omsetjing 

av tysk Speisewagen – matvogn). 

Etter rasjoneringskorta og lysingane i 

blada er det serleg direktorata for proviantering 

og rasjonering og for industriforsyning 

som kan minst av den off. rettskrivinga 

for bokmålet eller som mest vantar viljen til 

å bruka dei ord og former som ligg nærast 

folkemålet i bygd og by. Nedafor nemner vi 

døme på ord og former som tenestmennene 

i departementet må nytta, dersom dei skal 

vera i samsvar med ånd og bokstav i det 

samlingsverket som rettskrivinga frå 1938 

er: Føresegna, gata, golv, handklæ, høg, 

lause merke (-r), mjuk, mjølk, sjøl, samband, 

samsvar, sia, sida (bak, fram-), snø (-sokker), 

stempla, tida, veka (uka). 

Alle tenkjande, ansvarsmedvitne nasjonale 

nordmenn er nå klåre over at det er 

samarbeid og samling som lyt til også på det 

språklige [sic] området. Dette er eit av hovudvilkåra 

for at nordmennene skal bli eitt 

folk. At vegen heim til mor Noreg og det 

norske folkemålet samstundes fører nærare 

det vakre svenske språket er ein føremon og 

dessutan ein naturleg ting for så nærskylde 

folk som nordmenn og svenskar. 

Noregs Telegrafmållag, 

9. september 1940 

Vyrdsamt 

Knut Knutson Fiane (sign.) 

Formann. 

Svaret frå Forsyningsdepartementet 

Oslo, den 12. september 1940 

Til Noregs Telegrafmållag 

Nordahl Brunsgt. 22, 

Oslo. 

Jeg har mottatt Deres brev til Forsyningsdepartementet 

datert 9. ds. 

I dette brev beklager De Dem – og 

sikkert ikke utan grunn – over at Forsyningsdepartementet, 

og særlig Direktoratet 

for Industriforsyning, viser liten interesse 

for forskjellige av de nyere former 

for norsk ordbruk og rettskrivning. 

39 

Kuriøse hendingar 


40 


Kuriøse hendingar/Historielagene 

For om mulig å gjøre det forståelig 

for Dem hvad dette beklagelige forhold 

henger sammen med, tror jeg det vil være 

nødvendig å gi Dem en kort orientering 

over utviklingen av verdenshistorien i sin 

almindelighet og spesielt Norgeshistorien 

i den senere tid. 

Omtrent for et år siden inntrådte der 

på grunn av forhold som historieforskerne 

ennu ikke har full klarhet over, 

krigstilstand i Europa. 

Noen mennesker her i landet kom da 

inn på den tanke at Norge med hensyn til 

tilførsler utenfra muligens vilde kunne 

komme til å bli berørt av denne i og for 

sig oss helt uvedkommende begivenhet, 

og dette gav støtet til at det såkalte “Forsyningsdepartement” 

blev oprettet. 

Forsyningsdepartementets opgave var, 

så rart det enn kan høres, ikke den å sysle 

med norsk rettskrivning, men efter beste 

evne å sørge for landets forsyninger. 

På et senere tidspunkt, visstnok i begynnelsen 

av april 1940, blev Norge, til alle 

gode menns forbauselse, innviklet i den 

pågående krig og blev besatt av tyskerne. 

At dette fant sted, skyldes blant annet 

at det her i landet har været brukt for 

meget tid til politisk kjekl om hvordan 

bynavn og ord skal staves, og for lite tid 

til å forberede landet for et slikt tilfelle 

som det vi kom op i. 

Den situasjon som foreligger nu, er at 

Norge er besatt av tyskerne og blant 

annet er helt avskåret fra de vanlige 

oversjøiske tilførsler. 

Jeg har funnet det nødvendig å gi 

dem denne lille historiske oversikt, om 

hvis riktighet De kan overbevise Dem 

ved å studere avisene for det siste år. 

Denne historiske oversikt turde 

nemlig gi Dem forklaring på at en i Forsyningsdepartementet 

og herunder også 

i Direktoratet for Industriforsyning ikke 

i første rekke har lagt vekt på om de folk 

som arbeider der, behersker alle nyanser 

av den senere tids mange norske rettskrivninger 

til fullkommenhet. 

En har f.eks. i Forsyningsdepartementet 

ansett for viktigere å dra omsorg 

for at det finnes fett i landet enn å tenke 

på hvorvidt der på rasjoneringskortene 

skulde stå “ feitt”. 

I Direktoratet for Industriforsyning 

har det av grunner som De muligens vil 

ha vanskelig for å forstå, været ansett 

som viktigere å besette stillingene med 

dyktige tekniske fagfolk på de forskjelli- 

andøy historielag vedtok på styremøtet 7. april 

følgende fordeling av tilskuddsmidler for 2011: 

1. Nordmela Vel (Børrvågminner), kr 15 000 

2. Teaterklubb 81 (Historiebok), kr 5 000 

3. Sander Pettersen (Historieprosjekt i Gammelskolen, Andenes) kr 10 000 

4. Åse Bygdemuseum (Fundament for utendørs utstilling) 8 000 

5. Nostalgi og Motormuseum, Skarstein (Fiskeri- og kystutstilling) 10 000 

6. Dverberg Samfunnshus, (Bearbeiding og innramming av bilder) kr 2 250 

Det forelå søknader fra 11 søkere om til sammen 183 000 kroner. 

Andøy Historielag hadde 50 000 kroner til fordeling. Tilskudd utbetales etter fullføring 

og forelagt dokumentasjon, og fullføringsfristen på prosjektene er 7. april 2012. 

Kilde: http://www.andoy-historielag.org/Referat_fra_styremote_070411.pdf 

ge områder enn å skaffe folk som best 

mulig kan tilfredsstille kravene om å 

kunne skrive alle brever og avfatte alle 

kunngjøringer på 3 eller 4 varianter av 

det norske sprog. 

Jeg kan forstå at det fra Deres synspunkt 

kan være beklagelig at vi er 

kommet opp i forhold som gjør det vanskelig 

å anvende så meget tid som før på 

sproglige finesser, men sånn er det nå 

dessverre, og selv om De gir uttrykk for 

en skjønn tanke når De snakker om at 

man ved en reformering av rettskrivningen 

skal kunne skape et enig og fritt 

norsk folk, så er det allikevel viktigere å 

sørge for at de folk som bor i landet, kan 

leve i det hele tatt. 

Stort annet er det dessverre ikke tid til nu. 

Det er mulig at det en gang kommer 

en tid hvor vi som arbeider i Forsyningsdepartementet, 

med god samvittighet 

kan legge alt viktig arbeide til side 

og søke å fullkommengjøre oss i norsk 

rettskrivning, men det ser dessverre ut 

til at dette tidspunkt foreløbig er nokså 

fjerne, og det kan jo til og med tenkes at 

såvel sprog som rettskrivning da er blitt 

helt annerledes enn nu. 

Alf B. Bryn (sign.)

Blaker og Sørum Historielag 

markering av frigjøringsdagen 8. mai 

av Dag Winding-Sørensen 

Den 8. mai hver år har Blaker og Sørum 

Historielag vært tilstede ved en stille 

markering med appell og blomsterbekransning 

av krigsminnesmerkene ved 

Sørum kirke, Blaker kirke og Blaker 

Skanse, for å hedre dem som gav sitt liv 

for fedrelandet. 

Denne seremonien var i tidligere år 

en offentlig markering med stor deltagelse 

av krigsveteranene. Efterhvert som 

disse har falt fra, er deltagelsen naturlig 

nok blitt mindre. 

I de senere år har Borger Hansen av 

egne midler holdt denne tradisjonen i 

hevd. Før sin bortgang etablerte han et 

minnefond for 8. mai som skal forvaltes 

av Blaker og Sørum Historielag. Fondet 

ble tilført kr. 25 000,-. Kåre Petter 

Hansen viderefører 8. mai-markeringen 

efter sin fars bortgang, og har tilført 

fondet ytterligere kr. 25 000,- i år. 

8. mai 2011 foresto Blaker og Sørum 

Historielag for første gang bekransningen 

av bautaene over de falne. Seremonien 

ble først gjennomført ved Sørum 

kirke, derefter ved Blaker kirke og til 

slutt på Blaker Skanse. 

Til stede var foruten Kåre Petter 

Hansen, Blaker og Sørum Historielags 

oppnevnte representanter med Kåre 

Svarstad som leder samt Haakon Sand- 

braaten og Dag-Einar Hellerud. I tillegg 

deltok representanter fra historielagets 

styre. 

Blaker og Sørum Historielag vil i fremtiden 

forhåndsannonsere bekransningen av 

bautaene over de falne 1940-45 ved markering 

av Frigjøringsdagen 8. mai. 

Dag Winding-Sørensen (f. 1942) er 

leder i Blaker og Sørum Historielag. 

Fra kransenedleggelsene ved Blaker kirke, 

Blaker Skanse og Sørum kirke. Dag-Einar 

Hellerud fra Blaker og Sørum Historielag var 

blant dem som var til stede, her ved bautaen 

ved Blaker kirke. Foto: Gro Langeland. 

41 



42 



Historielagsmedlemmer besøker en i sameboplass på Senja. 

Landsmøtet på Finnsnes, 2005. Foto: Kurt Tverli. 

Bli medlem i Landslaget 

for lokalhistorie! 

Landslaget for lokalhistorie (LLH) er 

hovedorganisasjon for historielagsbevegelsen, 

som er Norges største 

kulturvernbevegelse. 

Landslagets viktigste oppgave er å være 

et bindeledd mellom historielagene i 

Norge. Samtidig skal Landslaget arbeide 

for kontakt mellom myndighetene og det 

frivillige kulturvernarbeidet, dessuten 

motivere og stimulere historielagsbevegelsen 

til frivillig innsats og øke 

kompetansen i de enkelte lag. 

Historielagene er viktige bidragsytere 

til det kulturelle mangfold som finnes i et 

hvert lokalsamfunn. Dette arbeidet øker 

interessen for lokalhistorien og er en avgjørende 

brikke i den lokale identiteten. 

Gjennom kurs, seminarer, prosjektstøtte 

og tidsskrifter er Landslaget en støttespiller 

i dette arbeidet. 

Historielagene gjør en stor innsats for 

å ta vare på den lokale og nasjonale kulturarven. 

Dette gjør de gjennom utgivelser 

av årbøker og annen lokalhistorisk 

litteratur. Like viktig er aktiviteter som: 

historiske vandringer, foredrag, historiske 

spill, temadager på museene, vedlikehold 

av kulturminner, samarbeid med 

bibliotekene, kildesamling, digitalisering 

og registrering av kilder og 

kulturminner. 

Bredden i aktivitetsnivå gjør at historielagene 

sitter på svært viktig kompetanse 

innenfor ulike emner. Denne kompetansen 

er det avgjørende for 

historielagsbevegelsen å ta vare på. 

Landslaget for lokalhistorie bidrar til 

dette gjennom kurs, seminarer og utgivelse 

av håndbøker innen historielags- og 

årboksarbeid. 

Historielagsbevegelsen er bygget på 

frivillighet, uten denne frivilligheten 

hadde heller ikke kulturvernsektoren 

fungert som den gjør i dag. Det er derfor 

viktig at Landslaget kan være et talerør 

for alle disse frivillige ovenfor lokale og 

nasjonale kulturvernmyndigheter. 

Fordeler med medlemskap 

Alle våre medlemslag mottar Lokalhistorisk 

magasin og tidsskriftet Heimen. 

Magasinet gis ut i samarbeid med Norsk 

lokalhistorisk institutt og er vårt medlemsblad. 

Heimen er det fremste lokalhistoriske 

tidsskriftet i Norge og holder 

en høy faglig standard. 

Ved å være medlem i Landslaget kan 

historielaget søke om momsrefusjon på 

de fleste utgifter. Med denne ordningen 

har lagene mulighet til å spare store utgifter. 

For de fleste lagene vil dette overstige 

beløpet man betaler i kontingent. 

De lagene som står utenfor Landslaget 

for lokalhistorie, vil ikke kunne få 

momsrefusjon. Dette er en ordning som 

stadig blir utvidet, noe som medfører at 

lagene vil motta en større del av sine 

momsutgifter i årene fremover. 

I Landslaget er det satt av en post til 

prosjektmidler. Denne posten har hatt en 

økning de siste årene. Landslaget håper 

at prosjektmidlene skal sette i gang og 

inspirere til aktivitet rundt om kring i 

lagene. 

Ved å være medlem av Landslaget 

kan et historielag også motta gaver som 

giverne får skattefradrag for (slik som 

pengegaver til frivillige organisasjoner).

Jevnlig arrangerer Landslaget seminarer 

og kurs som er åpne for medlemmene. 

Temaene for disse er for eksempel 

årbokarbeid (slik som utgivelsen av Årbokarbeiderens 

ABC. En veiledning i 

årbokutgivelse, 2008), skrivekurs, digitalisering 

av foto, internett/data, osv. 

Neste seminar holdes den 27. mai og vil 

handle om minneinnsamling. Dette blir i 

forbindelse med den planlagte landsomfattende 

minneinnsamlingen. 

Landslaget har ambisjoner om å øke 

kurs og seminarvirksomheten. 

Gjennom sitt samarbeid med organisasjoner 

og institusjoner bidrar Landslaget 

for lokalhistorie også til at medlemslagene 

skal få et best mulig tilbud. 

Landslaget for lokalhistorie er et sentralt 

talerør for den lokalhistoriske bevegelsen, 

og vi jobber for å styrke organisasjonen. 

En mer samlet organisasjon vil 

øke våre muligheter ovenfor statlige 

bevilgningsmyndigheter. 

Medlemmer av Landslaget tilbys 

hjelp ved opprettelse av egen hjemmeside. 

Landslaget har et samarbeid med ArticNet 

som ordner med plass for internettsider 

- (WebHotell) og gratis 

domenenavn, laget betaler kun for serverplassen. 

ArticNet bistår også med 

support. 

Det er mange lag som er svært engasjerte 

på ulike kulturhistoriske områder, 

blant annet gjennom å sette fokus på bevaringen 

av stedsnavn og gårdsnavn. 

Dette er viktig for at historielagsbevegelsen 

skal kunne bli en stemme i det kulturhistoriske 

Norge. 

Landslaget for lokalhistorie er en demokratisk 

organisasjon, det er derfor avgjørende 

at medlemslagene involverer 

seg i organisasjonen. Hvilken retning 

Landslaget skal ta bestemmes av medlemslagene 

på landsmøtet. 

Meld dere inn i Landslaget for 

lokalhistorie! 

Påmelding til: post@historielag.org 

eller 73 59 63 95 

Landsmøtet i Kristiansand, 2009. Foto: Kurt Tverli 

Styret i Landslaget for lokalhistorie 

Styret i Landslaget 

for lokalhistorie 

består av representanter 

fra ulike 

deler av landet. 

Bakgrunnen for 

dette er at man 

lettere skal ha mulighet 

til å fremme 

lokale og regionale 

saker via "sin" 

styrerepresentant. 

Har du spørsmål 

eller saker du 

gjerne vil diskutere 

med styremedlemmet 

fra din region, 

er det bare å ta 

kontakt på telefon 

eller via e-post! 

Sekretariatet er 

selvfølgelig også 

tilgjengelig på 

tlf. 73 59 63 95 

eller e-post: 

hans.nissen@ 

hf.ntnu.no. 

Leder: 

Kurt Tverli 

mob. 99743808 

kurt@tverli.no 

Valgområde: 

Finnmark, Troms, Nordland 

Nestleder: 

Guri Vallevik Håbjørg 

mob. 91527675 

guri.vallevik.habjorg@gmail.com 

Valgområde: 

Østfold, Oslo, akershus 

Styremedlem: 

Harald Hvattum 

Tlf. 61334261 

harald.hvattum@hadelandshistorie.no 

Valgområde: 

Hedmark, Oppland, Buskerud 

Styremedlem: 

Beint Foss 

mob. 90850274 

beint@gpartner.no 

Valgområde: 

Vestfold, Telemark, aust-agder, Vest-agder 

Styremedlem: 

Jørg eirik Waula 

Tlf. 51724705 

jewaula@broadpark.no 

Valgområde: 

Rogaland, Hordaland, Sogn og Fjordane 

Styremedlem: 

aud mikkelsen Tretvik 

Tlf. 73937472 

aud.tretvik@ntnu.no 

Valgområde: 

møre og Romsdal, Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag 

Styremedlem: 

Knut Sprauten 

Tlf. 22925139 

knut.sprauten@lokalhistorie.no 

NLI sin representant 

43 



ReTURaDReSSe: 


Institutt for historie og 

klassiske fag, NTNU, 

7491 Trondheim 

!9%C(9'I%#J9- 

Digitalt eller offset 

www.interfacemedia.no 

Høy kvalitet 

Kort leveringstid 

Gunstig pris 

Gode referanser 

Interface Media as 

Vår partner i Litauen - 

et trykkeri med høy kvalitet, pålitelighet, 

130 ansatte og 24 timers 

drift: 

Salgskontor i Oslo 

E(>%%+90+/--

• Språkstrid og verdskrig • Kulturkamp på Romerike • Arne Torp ...

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?