nf213

norskfiskeri

nf213

Norges 30 største

fiskebåtrederier

i 2012.

Se listen på side 53.


AQUA NOR 2013

InternasjOnaL utstILLIng 13-16 august, trOndheIm

med FOKUS på Fremtiden!

Bli kjent med det siste og mest avanserte innen akvakulturteknologien.

Utvid nettverket. Her møter du utstillere fra mer enn 50 nasjoner.

internasjonale konferanser før og under Aqua nor som belyser forskning,

næringens fremskritt og utfordringer.

Utstiller, besøkende eller konferansedeltager?

www.nor-fishing.no

AQUA nOr - næringens viktigste internasjonale arena.

Stiftelsen Nor-Fishing

Klostergata 90, NO-7030 Trondheim, Tlf +47 73 56 86 40, Fax +47 73 56 86 41, mailbox@nor-fishing.no


Klasse for

fiskefartøy

fra konsept

til operasjon

www.dnv.no/fisk

DNV tjeNester til fiskeflåteN

DNV klasse er et anerkjent kvalitetsstempel. DNV har

lang erfaring med klassifikasjon av ny og effektiv teknologi.

Som DNV-kunde inngår du i et nettverk der service og

tilgjengelig het står i fokus.

I fiskerinæringen er uforutsigbarhet og høy risiko en del av hverdagen. Som

medspiller kan DNV bidra til å dekke ditt behov for bedre sikkerhet. DNVs

engasjement går lenger enn fartøysikkerhet. Vi finnes langs hele norskekysten

og i fiskerinasjoner som Island, Færøyene, Grønland og Danmark.

Klasse • Konsept • Nybygg • Operativ drift • Godkjent kontrollforetak

• Sikkerhetsstyringssystem • Konsulenttjenester

Foto: Rune Kvamme


Aker Seafoods på topp

Omsetningen sviktet med 10 prosent.

Men Aker Seafoods holdt fortsatt stand

som Norges suverent største fiskebåtrederi

i 2012. Side 49

Satser på bred front

Fiskebåter, foredlingsanlegg og skipsverft

er noe av det Lyng-brødrene har

satset på. Vi tok turen til Raudeberg

utenfor Måløy for å møte Agnar og

Tore Lyng. Side 70

Fra makrellsprang til

sildebyks

I «Fisk og Forskning» ser vi nærmere

på FoU-arbeidet i Norway Pelagic

ASA. Den som lurer på Skattefunn bør

slå opp på side 122. Side110

6

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

Professor med sjømatnæringen på hjernen

Han er professor i industriell økonomi, og mener politikerne styrer alt for mye av det

som skjer i norsk sjømatnæring. Vek stpotensialet er enormt, men da må næringen

få lov til å utvikle lønnsomme bedrifter. I dag ofres effektivitet og innovasjonsevne på

distriktspolitikkens alter. Side 34

AV INNHOLD ELLERS

Make LoVe, not war

Øystein Sandøy sier som Knut Arne

Høyvik: Å åpne for oljeutvin ning utenfor

Lofoten og Vesterålen er som å flytte røykerommet

på sykehuset inn på fødeavdelingen.

Side 21

Norway Pelagic i 15,50

På det meste var kursen 60 kroner. Nå

har Austevoll Seafood overtatt til 15,50.

Kolbjørn Giskeødegård har sett nærmere

på Norway Pelagic. Side 25

For mange kokker!

Fiskeriforvaltningen er alt for fragmentert.

Mange kokker gir mye søl. Den sterke

oppsplittingen gir en kvalitativt dårligere

og mindre effektiv forvaltning. Side 29

Norsk selvmål

Norge valgte EU og vendte ryggen til

Island og Færøyene. Det vil vise seg

å være et historisk feilgrep, skriver Oli

Samro. Nå landes og produseres den pelagiske

fisken fra Færøyene andre steder

enn i Norge. Side 55

Den eneste fisken som rimer på

vitamin!

Reklamebyrået Salt Concepts har King

Oscar på kundelisten. Nå vil Anne Bremnes

gjerne jobbe mer med fisk og sjømat.

Side 61

Sjømatens betydning

Verdiskapingen i sjømat vokser mer enn i

andre næringer. Fisken betyr altså stadig

mer for Norge. Dette enkle faktum har

norske politikere dessverre alt for dårlige

kunnskaper om. Side 65

Falklandsøyene topper

på bunn!

Vi er alltid opptatt av de største. Her har

vi tatt en titt på våre minste sjømatmarkeder.

Denne listen ble «toppet» av Falklandsøyene

i 2012. Side 79

550 milliarder i 2050?

Det kommer i alle fall ikke av seg selv!

Det er hovedbudskapet til Jostein Refsnes,

som har sett nærmere på hva som

må til for å utløse sjømatnæringens

enorme vekstpotensial. Side 82

Miljøaktivist på heltid

Lars Haltbrekken har ledet Norges

Naturvernforbund siden 2005. Ulovlig

fiske, lakselus og rømming er de største

bekymringene når han må snakke om

sjømatnæringen. Side 90

Salma ved reisens slutt

Hans Morten Sundnes drømmer seg til

en middag på Maaemo, den nye superrestauranten

i Oslo, med to stjerner i

Michelinguiden. Der kan han glemme å få

norsk oppdrettslaks. Side 103

Aker Seafoods mot Nergård!

To nord-norske giganter braker sammen

i Duellen. Hvem som til slutt sto oppreist

av Olav Holst-Dyrnes og Tommy Torvanger

kan du lese helt bakerst i bladet.

Side 126

Les også

Månedens gullfisk, lederartikkelen, nf’s

blå og Smånytt fra fiskerinæringen, som

du finner fra side 107. Vi minner også om

annonseregisteret på side 126. Annonser

er alltid nyttig lektyre.


”MÅNEDENS GULLFISK”

Gullfisken går til en som har

gjort mye rett. Det tror vi

også han gjorde med overtakelsen

av Norway Pelagic.

Å ha penger til å kjøpe opp bedrifter,

gir ikke automatisk en gullfisk fra

«Norsk Fiskerinæring». Det er heller

ingen automa tikk i at vi gir gullfisk til

folk med mye makt. Men vi mener å

ha en god begrunnelse for å gi den til

Arne Møgster. For seks år siden fikk

han i oppdrag å overta det tunge og

store roret i nyetablerte Austevoll Seafood.

Da var han bare 31 år gammel,

REDAKTØR

Cand. oecon.

Thorvald

Tande jr.

ANNONSER

Cand. oecon.

Thorvald

Tande Sr.

ANNONSER

Kristin

A. Tande

og så heller yngre

enn eldre ut. Ja,

Arne Møgster kunne

ligne litt på en av de

mest optimistiske og

blåøyde Ivo Caprinofigurene.

Ettertiden

har vist at det var

grunn til optimisme.

Den har også vist

at Arne Møgster kan

gjøre mye riktig. Han

har utvilsomt vært

sjef, selv om han

har en engasjert og

dyktig far i bakhånd,

og hadde en dyktig

og engasjert onkel. Da unge Røkke var

på det mest fremadstormende i USA ble

det gjort et poeng av at den uregjerlige

oppkomlingen satte Møgster-familien i

skvis. I dag er det ikke mange som gjør

seg tanker om å skvise møgsterne. Det

blir heller motsatt.

Foranledningen til månedens gullfisk

er selvfølgelig at Arne Møgster og

Austevoll Seafood nå har skaffet seg full

kontroll over Norway Pelagic. Dette var

på mange måter en blåkopi av måten

man overtok Lerøy Seafood Group. Litt

spesiell er likevel his torien om fiskebåtrederne

som trodde de skulle få mer makt

over landsiden, og som nå står igjen med

Utgitt av: Norsk Fiskerinæring AS

Boks 244, 2071 Råholt, Telf: 63959090, Faks: 63954166

E-mail: post@norskfisk.no Web-adresse: www.norskfisk.no

Utkommer med 12 nummer pr. år.

Årsabonnement kr. 1.985,-

ANNONSER

Elisabeth

Sjøberg Yri

ABONNEMENT

/JOURNALIST

Therese Marie

Tande

SEKRETÆR

Helene

Tande Håland

LAY OUT

Torbjørn

Rasmussen

den mest mektige

indus triaktøren av

dem alle som

motpart på

kaikanten.

Kanskje

var ikke

«gamle»

Norway

Pelagic

så lett å

styre.

Mange

og

bestemte

aksjonærer

hadde litt ulike

meninger om hvordan selska pet skulle

strukturere. Nå har konsernet definitivt

fått eiere som vet å ta ror og styring. Så

er det sikkert mange som er spent på

hva som skal skje. Har vi mer strukturering

i vente og hvordan tar Norway

Pelagic tak i Nergård? Vi tror uansett

ikke det er uheldig for pelagisk sektor

med Møgster-familien ved roret.

En siste grunn til å gi gullfisk til Arne

Møgster, er at Auste voll Seafood nå

virkelig puster Marine Harvest i ryggen

i kampen om å være Norges største

fiskeriselskap. Det hjelper med ytterligere

nesten tre pelagiske milliarder inn i

konsernregnska pet.

JOURNALIST

Hans Morten

Sundnes

Tlf. 70 05 20 32

E-mail:

hans.morten.sundnes@tussa.com

ANNONSER og

BÅTOMTALER

Kåre Høyland

Tlf. 92 22 54 58

E-mail:

hoyland5@hotmail.com

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

orsk fiskerinæri

Trykk:

Merkur Trykk AS

Ringnotsnurperen«Bømmelbas»

på feltet.

(Foto: Rune

Kvamme)

7


HAVNEVIK FOTO: PER EIDE, SKIPSMEDIA.NO, ISTOCKPHOTO

Furuno ser

8 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

360° WIRED TRAWL SONAR

TS-337A Real time 360° /0,8 sekund

det du ikke ser

TS-337A er en ny og revolusjonerende trålsonar med en rekkevidde ned til

2000 meters dyp. Sonaren er verdens eneste rundstrålende Omni trålsonar som

gir en «real time» totaloversikt av trålbildet, med oppdatering hvert 0,8 sekund. www.furuno.no


• leder •

Det står på

politisk vilje

LA OSS STIKKE FINGEREN i havet! Makrellen er ikke lenger

der den var. Om det skyldes global oppvarming eller bare et

ønske om å se seg mer om i verden, skal være usagt. Poenget

er uansett at det for tiden befinner seg en god del mer makrell

rundt Island og Færøyene enn den gangen makrellkvotene ble

fordelt. Det erkjenner alle.

La oss også innrømme at norske fiskere hadde gjort akkurat

det samme som sine kolleger i vest. Norske myndigheter hadde

derimot vært litt mer tilbakeholdne; tross alt prøver Norge å

fremstå som den store fredsmekleren i verden, og da tar det

seg dårlig ut å ture frem akkurat som man vil, selv om det skulle

gjelde noe så lite prosaisk som å fiske mer makrell. Om det var

Norge som plutselig hadde fått dramatisk mye mer av en kommersielt

viktig fiskebestand i sin sone enn det som var utgangspunktet

for forde lingen av TAC-en, hadde ledelsene i Fiskarlaget

og Fiskebåt reist i skytteltrafikk til Oslo for å kreve sin rett. Og

nåde den utenriksminister som hadde vært mer opptatt av

å pleie et godt forhold til nære naboer eller å ta vare på vårt

internasjonale rennome. At verdens rikeste land tar seg til rette

overfor små «fattige» naboer, tar seg jo svært dårlig ut.

I 2009 brøt makrellavtalen sammen. Siden har Island og

Færøyene forsynt seg grovt, og alle forsøk på å finne en løsning

har strandet. Fra norsk side er forklaringen at «piratene» i vest

er umulige å forhandle med, og at de har helt urealistiske krav.

Islendinger og færøyværinger blåser av kritikken, og sier at

Norge og EU prøver å tviholde på en fordelingsnøkkel som bygger

på makrellens sonetilhørighet på 1980-tallet. Posisjonene

synes helt fastlåste. Og som om ikke makrell-krigen er nok. Nå

har Færøyene også brutt ut av samarbeidet om nvg-silda. Kanskje

gjør Island det samme, og da er det anarki som råder også

i det store sildefisket i nordøst-Atlanteren.

I forhandlinger er det svært ofte slik at ingen er fornøyde med

sluttresultatet. Da vil makrellstriden ende med følgende fordeling:

EU 48 prosent, Norge 22 prosent, Island og Færøyene 12

prosent hver og Russland 6 prosent. I så fall vil norske fiskere

stå knallhardt på at vi klarer oss best uten avtale!

I GAMLE DAGER, DA de «økonomiske sonene» bare strakte

seg noen få sjømil fra land, var det ikke så nøye med avtaler om

fordeling av vandrende bestander. Ikke hadde havforskningen

kommet så langt at det var grunnlag for å fastsette totalkvo-

Redaktør Thorvald Tande jr.

ter heller. Dette tok slutt på 1970-tallet. Med etableringen av

200-mils soner og fastsettelse av totalkvoter ble det tvingende

nødvendig for nabostater å fordele bestandene seg imellom. I

nordøst-Atlanteren gikk det egentlig forbløffende greit for seg.

Allerede i 1977 ble Norge og Russland enige om fordelingen

av torsk og hyse i Bare ntshavet. Historisk fiske og et politisk

ønske om å bli enige, endte ganske raskt i en avtale om å

dele likt. I 1980 ble Norge og EU enige om fordelingen av sine

felles bestander i Nordsjøen. Også her var det så som så med

kunnskapene. Like fullt har fordelingen av hvitfiskbestandene

holdt seg så godt som uforandret i over 30 år. Det som har skapt

problemer er sild, makrell og kolmule.

Det var først under arbeidet i den tredje havrettskonferansen,

som ble åpnet i New York i 1973, at man fikk på plass en del

kriterier for hvordan stater skal fordele vandrende bestander

seg imellom. Traktatteksten ble lagt ut for undertegning 10.

desember 1982 og trådte i kraft 14. november 1994, da Gyuana

signerte som det sekstiende landet. Året etter kom FN-avtalen

om fiske på åpent hav, som også bidro til å klargjøre den internasjonale

rettsstatusen på dette området. Og for å si det rett ut;

den er ikke alltid så enkel. Fire hovedprinsipper er etablert ved

forde lingen av TAC-er:

1. Sonetilhørighet

2. Historisk fangst

3. Forskningsinnsats

4. Økonomisk avhengighet

I tillegg gis det gjerne ekstrapoeng for å ha etablert relevante

forvaltningstiltak, herunder kontrollordninger. Verken Havrettskonvensjonen

eller FN-avtalen om fiske på åpent hav gjør noe

forsøk på å prioritere disse prinsippene. De uteluk ker heller ikke

andre innfallsvinkler. Russland hevdet f.eks. i sin tid å ha «funnet»

uer-bestanden i Irmingerhavet, og at dette burde gi plusspoeng.

Noen land argumenterer med at gytefelter skal telle ekstra,

andre har vært opptatt av hvor fisken legger mest på seg.

Det gjelder senest Island og Færøyene i makrellstri den. Norge

har ment at gode forvaltningstiltak, f.eks. strenge verneplaner,

bør telle ekstra når bestander blir bygget opp og skal fordeles.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

9


At U-land står i en spesiell stilling, er de fleste enige om. Men

dette forholdet spiller ingen rolle for fordelingen av bestander i

nordøst-Atlanteren. I alle fall mener Norge det.

SOM VI SKJØNNER ER DET mange hester å spille på når land

setter seg rundt forhandlingsbordet. At man velger egne favoritter

er ikke rart. Norge har alltid stått veldig sterkt på sonetilhørighets-prinsippet,

og mener at dette bør telle mer enn alle de

andre. Ikke så merkelig, siden dette prinsippet passer oss veldig

godt. Vi mener at Island, som også tradisjonelt har vært opptatt

av sonetilhørighet, i makrell-forhandlingene nå har begynt å

satse mer på andre hester.

For alle land gjelder det selvfølgelig å holde tunga rett i mun-

10 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

nen. Man kan ikke i forhandlinger om ett fiskeslag legge stor

vekt på f.eks. sonetilhørighet, for ved neste korsvei og fiskes lag

å argumentere heftig for historisk fangst. Det er ikke uten grunn

av Fiskeri- og kystdepartementets Ann-Kristin Westberg, som

leder de norske forhandlingene om makrell, holder tett kontakt

med Sigrun Holst, som tar seg av sild og kolmule.

Mye av poenget med denne lederen er å fastslå at det ikke

finnes fasitsvar på hvordan vandrende bestander skal fordeles.

I Norge er vi som nevnt svært opptatt av sonetilhørigheten, noe

som stort sett er utgangspunktet for våre rasende reaksjoner på

makrellkra vene fra Island og Færøyene. Kanskje bør vi innse at

makrellfor handlingene er nettopp det — altså forhandlinger der

en rekke momenter teller og der det til syvende og sist er politisk

vilje som må til. Det betyr — som vi alt har vært inne på: Ingen

kommer til å bli fornøyd med resultatet!

Vi produserer det meste selv i Norge, derfor leverer vi også raskest

Transportbånd

Drivremmer

Modulbånd

Homogene bånd

Trommelmotorer

Gear og motorer

Erfarne fagfolk og servicemontører

24-timers service - til hele landet

Ståltrådbånd

Gummi/PUR belegg

Transportruller

Teflon / PTFE

Plast- og stålkjeder

Tannremmer

Transmeca Oslo: Strømsveien 228, 0668 Oslo • Tlf: +47 23 05 11 30 / Fax +47 23 05 11 40

Transmeca Larvik: Sophus Buggesvei 46, 3269 Larvik • Tlf: +47 33 13 27 00 / Fax +47 33 13 27 01

post@transmeca.no • postlarvik@transmeca.no • www.transmeca.no

Oslo • Larvik • Kristiansand • Stavanger • Haugesund • Bergen • Elverum • Trondheim • Myre • Harstad • Melbu • Tromsø • Båtsfjord • Havøysund • Island


Konstituert ledelse

Innen dette kommer på trykk

har forhåpentligvis Fiskeri- og

kystdepartementet fått ny

statssekretær. I skrivende

stund nærmer det seg nemlig

en måned siden Kristine

Gramstad takket for seg og

forsvant over i den sikkert

svært godt betalte jobben

som kommu nikasjonsdirektør

i Marine Harvest. Det ble en

relativt kort politisk karriere i

Grubbegata 1.

nf’s blå skal være ærlig nok

til å innrømme at forventningene

til arvtakeren ikke er spesielt

høye. Er vi riktig uheldige

kommer det en lovende AUFtenåring

fra en bondegård i

indre Telemark som trenger

litt departemental opplæring

før nye og mer prestisje fylte

oppdrag venter. Men la oss

inderlig håpe at vi tar feil, og

• nf's blå •

Innen dette kommer på trykk har Fiskeri- og kystdepartementet forhåpentligvis fått en statssekretær. Men

Arne Benjaminsen, Thomas Kobro og Raymond Jenssen (fra venstre) vil fortsatt bare være konstituert i sine

stillinger. Alt er ikke «pr. kasse» i Grubbegata 1. (Foto: FKD)

at Arbeiderpartiet satser på en

fiskerikyndig kar fra Lofoten

med «nei til oljeboring» printet

midt i panna. Skjønt det er

kanskje å tro på julenissen!

Forøvrig er det ganske

så stusslig å studere departementets

hjemmeside over

administrativ ledelse. Siden

november i fjor har departementsråd

Arne Røksund

ledet et arbeidsutvalg som

skal analysere utfordringene

i norsk politi. Politianalysen

skal leveres som en NOU

innen juni i år. Mens Røksund

analyserer poli tiet er

Arne Benjaminsen konstituert

departementsråd. Det betyr at

Raymond Jenssen er konstituert

som ekspedisjonssjef i

Avdeling for forskning, styring

og administrasjon, der Benjaminsen

kom fra. Men det

skal Raymond visstnok bare

være frem til Sjømatmel dingen

kommer rett før påske, da

Stine Hammer overtar denne

konstituerte rollen. Hun må

så vike plassen når Røksund

kommer tilbake etter ferien i

juli, og Benjaminsen vender

tilbake til sin gamle jobb. Vel

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

11


og merke om Røksund i det

hele tatt kommer tilbake. Det

gjenstår å se.

Som om ikke dette er nok,

er Thomas Kobro konstituert

som ekspe disjonssjef i Kyst-

og miljøavdelingen. Det skal

han være inntil Alvhild Hedstein

overtar litt utpå våren.

Hun er i øyeblikket adm. direktør

i Stiftelsen Miljømerking

Norge, og har blant annet vært

politisk rådgiver i Landbruksdepartementet.

Vår konklusjon er at ledelsen

i Fiskeri- og kystdepartementet

i øyeblikket ikke er helt

«pr. kasse». Noen vil sikkert si

at det har den aldri vært!

Gedigen tabbe

Norske fiskere har i år levert

lodde og kolmule til Island

og Færøyene. Det irriterer

12

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

• nf's blå •

Figur 1: Landinger av fisk i Norge fra Island og Færøyene i tonn. 2000 - 2013.

fiskeri- og kystminister Lisbeth

Berg-Hansen grenseløst. Hun

har som kjent innført forbud

mot landinger av makrell i

Norge fra de uregjerlige øystatene.

nf’s blå er tilbøyelig til

å være enig med Statsråden.

Det virker unektelig ganske

provoserende for pelagisk

konsumindustri i Norge at

den ikke kan kjøpe makrell fra

islandske og færøyske båter,

mens norske båter lander i

vilden sky der borte. Audun

Maråk må gjerne forsvare sine

medlemmer. Enkelte hevder

å ha tjent 500-600.000 kroner

på å lande fangstene på


Island. Enten setter vi hardt

mot hardt, eller så gjør vi det

ikke. Tiden synes nå å være

overmoden for en revurdering

av sanksjonene mot de to

makrell-piratene. Figur 1 viser

det kraftige fallet i landinger

fra Island og Færøyene i

Norge siden 2010. Dette har,

så vidt nf’s blå kan skjønne,

bare rammet Norge. For det

første har industrien i Norge

mistet verdifullt råstoff. For det

andre har Færøyene bygget

opp en pelagisk konsumkapasitet

som neppe hadde

kommet uten sanksjo nene fra

Norge, og som vil være der for

all fremtid. For det tredje har

Island og Færøyene skaffet

seg enda større markedsandeler

enn de ville hatt uten de

norske sanksjonene. Og alt

dette har skjedd uten at vi har

kommet en eneste liten millimeter

nærmere et gjennombrudd

i makrellforhandlingene,

og uten at EU har valgt å følge

i Norges fotspor med å innføre

egne sanksjoner. Kort sagt; å

forby landinger av makrell fra

Island og Færøyene har til nå

vært en gedigen tabbe.

Forskes og toktes

for lite

Apropos makrellen.

Ifølge Havforskningsinstituttet

i Bergen har den norske

sonetilhørigheten for makrell

vært ca. 35 prosent om vi ser

perioden 1995 til 2012 under

ett. Da har forskerne antatt at

Norges sonetilhørighet i 1. og

2. kvartal er null. Beregningene

bygger på den såkalte

Hamre-modellen, som kort

sagt sier at sonetilhørighet er

kvantum ganger tid. Hvis all

makrellen står i norsk sone

halve året og ingen resten av

året, er sonetilhørighe ten 50

prosent. Om halvparten av

fisken står der i 3 måneder, er

den 12,5 prosent, osv., osv..

Hamre-modellen har vært

en anerkjent metode for å

måle sonetilhørighet. De resultatene

havforskerne har lagt

frem de senere årene har heller

ikke vært bestridt av Island

og Færøyene. De siste dataene

som foreligger er fra toktet

i fjor sommer. Det ga Norge en

sonetilhørighet i 3. kvartal på

33,1 prosent, Island 29,5 prosent,

Færøyene 14,7 prosent

og EU ynkelige 2 prosent. Om

vi påstår, slik myndighetene i

Norge og EU gjør, at det bare

finnes makrell rundt Island i 3.

kvartal, var altså den islandske

sonetilhørigheten i 2012

under 8 prosent. Ikke rart

Island har fått det travelt med

å finne andre argumenter for

hvordan kvotene skal fordeles

enn hvor makrellen faktisk

befinner seg.

Skal vi holde oss til resulta-

Havforsker Johannes Hamre er for lengst pensjonist, men hentes

fortsatt frem av og til. Her på talerstolen under årsmøtet i Sildelaget i

2010. Og Hamre-modellen, som bestemmer fiskens sonetilhørighet, er

fremdeles den som gjelder. Selv om Island ikke liker det så godt! (Foto:

Thv jr.)

NYE Einar Erlend

NYE Rogne

NYE Havsnurp

NYE Harvest

NYE Straumberg

NYE Herøyhav

NYE Asbjørn Selbane

Hepsøhav

Solværskjær

Slettholmen

NY Gitte Henning

Rapp Hydema AS, Norway

Rapp Hydema U.S.Inc.

Rapp Ecosse UK Ltd., UK

Rapp Iberia, S.L. - Spain

Hydraulisk &

Elektrisk

dekksmaskineri

til den moderne

fiskeflåten!

www.rappmarine.com

Tel + 47 75 55 01 00

Tel + 1 206 286 8162

Tel + 44 (0) 1779 490044

Tel + 34 986 246 122

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

13


tene av det årlige sommertoktet

siden 1995, har den norske

sonetilhørigheten i 3. kvartal

variert mye. Samtidig har den

vært jevnt fallende, fra rundt

75 prosent i gjennomsnitt i andre

halvdel av 1990-tallet, via

50 prosent i perioden 2000-

2008 til rundt 40 prosent siden

2009, da makrell-samarbeidet

brøt sammen.

nf’s blå konkluderer med

at man kan regne seg blå på

makrellens sonetilhørighet,

så lenge det finnes en rekke

andre kriterier for hvordan

kvotene skal fordeles. Les

også lederen. Dernest er det

et beklagelig faktum at kunnskapsnivået

fortsatt er alt for

lavt til å gi eksakte og vitenskapelig

ubestridelige tall for

makre llens utbredelse. Kort

sagt; ingen kan i dag gi helt

troverdige tall for sonetilhørigheten.

Til det forskes og toktes

det alt for lite.

Mange kapitler

gjenstår

Kanskje begynte det med en

samtale like over nyttår mellom

Jonny Berfjord og Biger H.

Dahl om aksjehandel på nett.

Etterpå solgte nemlig Dahl

noen aksjer i Norway Pelagic

14

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

• nf's blå •

nærmest for å sjekke hvordan

netthandelen fungerte. Kort

etter ble han kontaktet av en

oppegående aksjemegler som

lurte på om han kunne tenke

seg å selge flere aksjer. Det

kunne han. Et par dager senere

var me gleren på tråden

igjen. Han hadde en kjøper

til 14,50 kroner pr. aksje. Var

Dahl fortsatt interessert?

Det var han.

Ganske snart hadde en

betydelig aksjepost i Norway

Pelagic skif tet eier. Ikke bare

en, men to ganger. Først kjøpte

Frode Teigen i Egersund

aksjene til Birger H. Dahl for

den avtale prisen. Så snudde

han seg 180 grader rundt og

solgte dem videre til Auste voll

Seafood for 15,50 kroner pr.

stykk. En rask og god forretning

for hovedaksjonæren i

AKVAGroup — starten på

den endelige overtakelsen av

Norway Pelagic ASA for Helge

Møgster og Austevoll Seafood.

Handelen med Frode Teigen

utløste nemlig en tilbudsplikt

på alle aksjene i Norway

Pelagic, og innen utgangen

av februar hadde Austevoll

Seafood skaffet seg kontrollen

over rundt 78 prosent av

selskapet.

Det gikk med andre ord

akkurat som nf’s blå spådde

i 2010 da meldingen kom om

at Austevoll Seafood hadde

overtatt Domsteins aksjepost

i Norway Pelagic. Det luktet

I januar lekte Birger H. Dahl seg litt med nettsalg av aksjer. Det

fikk snøballen til å rulle. Halvannen måned senere hadde Austevoll

Seafood tatt kontrollen over Norway Pelagic. (Foto: Thv jr.)

mistenkelig en blåkopi av den

måten selskapet et par år

tidligere hadde overtatt Lerøy

Seafood Group.

I dag vet vi at det var nøyaktig

slik det gikk.

Sannsynligvis må vi helt tilbake

til slutten av 1980-tallet.

Da innledet fiskebåtrederne

Johannes Eggesbø og Sigurd

Teige i Herøy et samarbeid

for å oppnå bedre priser på

den pelagiske konsumfis ken

fra de to fartøyene «Eros»

og «Teigenes». Fra starten

leide de Skarbjørn Fryseri i

Ålesund, og drev sjølproduksjon

av sild og makrell med

eget mannskap. Det forlangte

nemlig Sildelaget om rederiene

skulle overta fangstene

for egen regning. Hoddevikbrødrene

i Måløy sto for

salget. Senere fant Eggesbø,

Teige og Hoddevikene ut at

det kunne være greit å ha sitt

eget produksjon sanlegg, og i

1992 sto Herøy Fiskeindustri

AS ferdig på Eggesbønes ved

Fosnavåg. Noen år senere ble

fabrikken fusjonert inn i Glo-

Sigurd Teige ble den første

styrelederen i Norway Pelagic. I

dag kan vi konstatere at verden

ikke gikk akkurat slik han hadde

planlagt. (Foto: Thv jr.)

bal, som deretter fusjonerte

inn Skaarfish. Snøballen var

for alvor begynt å rulle. Mot

slutten av 1990-tallet utviklet

Global seg til å bli en av de

største aktørene i pelagisk

konsu mindustri.

I 2002 så Scombrus AS

dagens lys, et selskap som tok

en betydelig eierposisjon i Global-konsernet.

Bak Scombrus

sto en rekke ring notredere

med blant andre Sigurd Teige,

Birger H. Dahl, Magnus Ytterstad,

Lyng-brødrene på

Raudeberg og Strand-familien

i Åle sund i spissen. Målsettingen

var fortsatt å engasjere

seg i pelagisk konsumindustri

for å oppnå bedre priser på

fisken. Tanken var nok også

å ha en viss kontroll med

strukturprosessen på land, og

så langt som mulig forsøke å

sikre avtaket for egne fangster.

Så ble Global og Domstein

i 2006 enige om å slå

seg sammen, og året etter så

Norway Pelagic ASA dagens

lys. Fortsatt med en rekke

ringnotredere som betydelige

aksjonærer. Sigurd Teige ble

valgt som styreformann, og på

vegne av sine rederkol leger

hadde han store ambisjoner

om videre vekst. Det ble aldri

sagt direkte, men tanken var

selvfølgelig at ekspansjonen i

Norway Pelagic og den videre


"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

15


strukturprosessen på land skulle

skje med fiskebåtredernes hender

trygt på rattet.

I dag er de fleste av dem ute

av selskapet, og langt unna å

holde på noe ratt. De har trukket

seg ut av konsernet med betydelige

tap; mange har fått igjen

mindre enn halvparten av det

07 Media – www.07.no

16

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

• nf's blå •

de invest erte. De har også

vært med på å skape en

industrigigant som helt klart

har forrykket maktforholdet

mellom sjø og land. Fortsatt

er det fiskebåtredere både i

styret og på aksjonærlisten

til Norway Pelagic. Men nf’s

blå tipper at de aller fleste av

dem bare venter på en liten

kursoppgang slik at de kan

selge seg ut.

Status i øyeblikket er med

andre ord at fiskebåtrederne

La ditt selskap utnytte

mulighetene med unik dekning

og teknologi fra ice.net

er satt på gangen. Ja, de sitter

ikke engang der. De har

forlatt området. Så vil noen

kanskje mene at de også sitter

med sjegget i postkas sa. Den

konklusjonen er det etter vår

mening alt for tidlig å trekke.

nf’s blå mener fortsatt at etableringen

av Norway Pelagic

var fornuftig. Konsernet har

bidratt til å skape mer stabilitet

i pelagisk konsumindustri, og

med den nye eierstrukturen

tror vi også det vil bli lettere å

Marine Harvest er Norges største oppdretts

selskap med 25% av landets totale

lakse produksjon og har virksomhet langs

hele norskekysten fra Agder til Nordland.

For å drive hele verdikjeden fra stamfisk,

rogn, matfisk, foredling og distribusjon til

salg, er de avhengige av dekningen til

ice.net for å drifte anleggene sine. Dette

kan vi også hjelpe din bedrift med.

ice.net leverer bedriftsløsninger med høy

kvalitet til små og store bedrifter over hele

landet. Med overlegen dekning i byene i

tillegg til distriktene leverer ice.net ordinære

mobile internettabonnement og skreddersydde

maskin­til­maskin løsninger i et topp

moderne datanett med høy stabilitet.

Les mer om oss på ice.no/bedrift

eller ring oss på 08200

ice.net dekker 91% av norske

husstander, 80% av alle hytter

og 75% av landområdet.

ta de strukturelle grepene som

må til for å skape nødvendig

lønnsomhet. Vi tar det for gitt

at Norway Pelagic i løpet av

relativt kort tid kommer til å

overta de pelagiske anleggene

i Nergård-konsernet.

Arne Stang og Bjarte Tunold

venter bare på sine millioner

i fortjeneste før den saken

er i boks. Da bør grunnlaget

være lagt for å skape en svært

effektiv og lønnsom pelagisk

konsumaktør, med økonomiske

Fra den gangen alt gikk på skinner. Ledergruppen i Norway Pela gic. Fra venstre adm. direktør Gunnar Domstein, Jan Terje Teige,

Helge Blålid, Geir Hoddevik, Knut Magne Domstein og Jan Otto Hoddevik. (Foto: Norway Pelagic)


muskler både til å satse på

FoU, produktutvikling og skikkelig

markedsar beid. I lengden

vil det også komme fiskerne til

gode. Nå venter mange spent

på den videre strategien til

Austevoll Seafood. Tas Norway

Pelagic av børs, hvordan vil

samarbeidet mellom NP og

Welcon utvikle seg og klarer

man å tilpasse seg at fiskerne

har kontrollen over råstoffet?

Mange fiskere er urolige

for hva ledelsen i Austevoll

Seafood kan finne på. Det

ryktes også om samarbeid

med Egersund-gruppen og

Brødrene Sperre AS. Det kan

bli mye bråk fremover.

Det gikk ikke som aksjonærene

i Scombrus hadde håpet.

Til syvende og sist velger vi

likevel å tro at de vil kunne si

seg fornøyd med det de har

vært med på å skape. Nå ligger

ballen i hendene på Helge

og Arne Møgster. Det er ikke

det verste stedet den kan ligge.

Og Hoddevik-brødrene

er i gang igjen, med Sigurd

Teige og Birger H. Dahl som

solide medspillere. Det skal

vi komme tilbake til i neste

nummer. I kampen om å tjene

penger på pelagisk fisk er det

fortsatt mange kapitler som

gjenstår å bli skrevet.

Knallhardt angrep

Et av høydepunktene på

årsmøtene i Fiskebåtredernes

Forbund, eller det som heretter

bare skal hete Fiskebåt,

er formannens tale. Så også

under årsmøtet for 2013, som

ble avholdt på Hotel Bristol i

Oslo i midten av februar. Tore

Roaldsnes evner å formu lere

seg så folk lytter. Som mange

av sine forgjengere er han

også prisverdig rett på sak.

Et av de temaene han

naturlig nok viet oppmerksomhet,

er den vanskelige

markedssituasjonen for torsk

og det dramatiske kuttet i

minsteprisen som ble foretatt i

desember. Han gjorde det helt

klart at Fiskebåt helst hadde

sett at Råfisklaget utsatte

pris forhandlingene til etter

Tore Roaldsnes gikk til frontalangrep både på Norges sjømatråd og

industrien i sin tale til årsmøtet i Fiskebåt i midten av fe bruar. (Foto:

Thv jr.)

nyttår, men at man hadde stilt

seg bak egne representanter

i laget og ikke gått med på

nye prisforhan dlinger i januar.

Så gikk han rett i strupen på

Norges sjømatråd og landindustrien:

«Næringa fekk råda fra

ICES om sterk kvoteauke på

torsk alt i juni 2012. I august

under Nor-Fishing var det

næringsaktørar som etterlyste

ekstraordinære marknadstiltak

som følgje av det høge kvantumet

som skulle omsettast.

Etter det eg har fått opplyst

var det liten interesse i styret

i Sjømatrådet for å starte

arbeidet med å gjennomføre

ekstraordinære tiltak, og dette

kom ikkje i gang før i januar.

På grunn av seindrektigheta

vil ikkje aktivi tetane få effekt

før til hausten. Sjømatrådet

har ikkje gjort jobben sin.»

Ikke rart adm. direktør Terje

Martinussen i Norges sjømatråd

hoppet i stolen, og ba om ordet

for tilsvar. Det fikk han ikke.

At Fiskebåt er misfornøyd

med Sjømatrådets innsats for

å markedsføre torsk, er greit

nok. De fleste kan sikkert

være enige i at denne bør

økes. Men Tore Roaldsnes var

ikke ferdig med sitt knallharde

angrep:

«Eg meinar at dei tunge

aktørane på kjøparsida hadde

sin eigen agenda i dette arbeidet,

som ikkje er til beste for

norsk sjømatnæring. Innsatsen

i marknadsføringa som

kom på plass vil forhåpentlegvis

kome klippfiskprodusentane

til gode til hausten, etter

at dei har kjøpt råstoffet svært

billeg».

Hva er det her Fiskebåtlederen

i realiteten sier?

Jo, at kjøpersiden i fjor høst

bevisst gikk inn for å utsette

den økte markedsinnsatsen

slik at de kunne kjøpe fisken

så billig som mulig i januar og

februar. Deretter var strategien

å få full uttelling i markedet til

høsten, når den økte norske

markedsin nsatsen omsider

kom på plass og ga resultater.

En ganske drøy beskyldning,

spør noen nf’s blå. Det

forundrer oss at ingen i FHL

og NSL har tatt skikkelig til

motmæle. Kanskje fikk de

ikke med seg budskapet. Det

forundrer oss heller ikke at

Fiskebåt nå er svært skeptisk

til å øke eksportavgiften på

hvit fisk. Et definitivt krav for å

godta en slik økning må være

at fiskerne blir bedre representert

i Sjømatrådets styrende

organer. Det siste kommer

ikke av seg selv. Det er mange

som gjerne vil ha en plass

rundt styrebordet i Tromsø.

Markedsstyrte

torskekvoter?

Vi forlater ikke årsmøtet i Fiskebåt

riktig med det samme.

Reidar Nilsen, som i høst

gir seg etter 12 år som formann

i Norges Fiskarlag, fikk

æren av å takke for maten på

årsmøtemidda gen. Det ble

mer politikk enn mat, for å si

det forsiktig.

«Ikke engang i mine aller

villeste fantasier hadde jeg

trodd at en 30 prosent økning

av torskekvoten skulle bli

oppfattet som noe negativt»,

sukket han tungt. Reidar er

nok ikke alene om den refleksjonen.

Steinar Eliassen,

styreleder i Fiskekjøpernes

Foren ing, er også blant dem

som stiller seg voldsomt kritisk

til en så sterk kvoteøkning fra

det ene året til det andre. Og

da melder spørsmålet seg

med full stryke: Skal vi heretter

også fastsette kvotene ut

Månedens morsomme

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

17


fra hva som er markedsmessig

gunstig?

Ifølge økonomi-professor

Ragnar Tveterås, har vi de

verktøyene som skal til. Forskerne

kjenner priselastisitetene

for de ulike torskeproduktene.

Vi vet med andre ord mye

om de prismessige effektene i

markedet ved å endre tilførselen

av torsk. Likevel mener

nf’s blå at dette er en høyst

uoversiktelig vei å gå. Enkelte

produkter tåler tilbudsendringer

bedre enn andre. Hvem skal

man da ta hensyn til? Tilførselen

av torsk kan også virke

inn på markedssituasjonen for

andre fiskeslag. Igjen; hvem

skal man ta mest hensyn

til? Markedsprisene på torsk

bestemmes dessu ten av en hel

rekke andre faktorer enn tilbudet.

Det opplever vi ikke minst

i øyeblikket, med økonomisk

krise i store deler av Europa. Vi

18

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

• nf's blå •

tror det blir alt for risikabelt bare

å forholde seg kun til priselastisiteter,

og da blir verden straks

voldsomt komplisert.

Dessuten; i en verden som

formelig skriker etter marine

proteiner kan det fortone seg

i overkant arrogant å fastsette

fiskekvoter ut fra hva

som til enhver tid gir fiskere og

produsenter i Norge den beste

lønnsomheten. Mange vil si at

det er uetisk.

nf’s blå er tilbøyelig til å være

enig.

Når det ser sagt; i den krisesituasjonen

Europa befinner

seg i, kunne man kanskje ha

nøyd seg med å sette toskekvoten

i 2013 noe lavere enn man

faktisk gjorde. Ingen havforskere

ville ha pro testert på det.

Årets rekordhøye torskekvote har

sendt prisene til bunns. Det har

fått enkelte til å mene at kvotene

heretter også må fastsettes ut fra

markedssituasjonen. nf’s blå tror

det er for tidlig, og heller ikke

etisk holdbart. (Foto: Thv jr.)


MARS

Fisk- og Havbrukskalender

Man 4.-5. mars Landsstyremøte i Norges Fiskarlag Se: fiskarlaget.no

Tirs 5.-7. mars North Atlantic Seafood Forum Conference (NASF), Bergen Se: nor-seafood.com

Tors 7. mars NASF MSC Sustainability Seminar, Bergen Se: nor-seafood.com

Fre 8.-10. mars AQUA-FISH 2013, Internasjonall messe, Friedrichshafen, Tyskland Se: aqua-fisch.de

Søn 10.-12. mars Boston Seafood Show, Boston USA Se: bostonseafood.com

Man 11.mars Miniseminar om det amerikanske sjømatmarkedet, Boston USA Se: seafood.no

Ons 13.-17. mars Sjøen for alle – Båt- og utstyrsmesse, Telenor Arena, Fornebu i Oslo Se: norboat.no

Søn 17.-22. mars International Conference on Molluscan Shellfish Safety, Sydney Aus Se: icmss2013.com

Ons 20.-21. mars FHLs generalforsamling og årskonferanse, Ålesund Se: fhl.no

APRIL

Fre 5. april Årsmøte i Rogaland Fiskesalgslag S/L Se: rogfisk.no

Man 8.-9. april Styremøte i Norges Råfisklag Se: rafisklaget.no

Tirs 9.-11. april North Atlantic Fish Fair (NAFF), Klaksvík, Færøyene Se: fair.fo

Tors 11. april Årsmøte i Vest-Norges Fiskesalslag Se: vnf.no

Fre 12.-14. april Lofotfishing 2013, Svolvær Se: lofotstand.no

Ons 17.-18. april Sett Sjøbein-konferansen, Rica Hell hotell, Værnes Se: settsjobein.no

Man 22. april Master Conference, Hotel Bloom, Brüssel Belgia Se: seafood.no

Tirs 23.- 25. april European Seafood Exposition, Brüssel, Belgia Se: euroseafood.com

Fre 26. april Årsmøte i Skagerakfisk S/L Se: skagerakfisk.no

Man 29.-30. april Årsmøte i Fiskarlaget Vest Se: fiskarlaget.no

MAI

Tors 2.-3. mai Årsmøte i SUROFI, Rica Parken Hotel, Ålesund Se: surofi.no

Fre 10.-11. mai Skipper Expo International Aberdeen, Skottland Se: skipperexpo.net

Tirs 14. mai Industrikonferansen 2013, Radisson Blu Plaza, Oslo Se: norskindustri.no

Ons 15.-16. mai Årsmøte i Norges Sildesalgslag, Solstrand Hotel i Os utenfor Bergen Se: sildelaget.no

Ons 22.-23. mai Årsmøte i Sogn og Fjordane Fiskarlag Se: fiskarlaget.no

Man 27.-28. mai Landsstyremøte i Norges Fiskarlag Se: fiskarlaget.no

Ons 29.-30. mai Årsmøte i Norges Råfisklag, 75-års jubileum, Tromsø Se: rafisklaget.no

JUNI

Man 3.-4. juni Midt-Norsk Fiskerikonferanse, Kristiansund Se: rafisklaget.no

Tirs 4.-6. juni Trondheim CCS Conference (TCCS-7), Trondheim Se: sintef.no/arrangementer

Tirs 4.-7. juni Nor-Shipping, Oslo Se: nor-shipping.no

Man 14.-15. juni Årsmøte i Fiskarlaget Nord Se: fiskarlaget.no

Ons 19.-20. juni Årsmøte i Fiskarlaget Midt-Norge Se: fiskarlaget.no

AUGUST

Tirs 13.-16. aug Aqua Nor 2013, Trondheim Se: nor-fishing.no

Tors 15.aug Solstrandseminaret ved VestNorges Redriforening, Os Se: fiskebat.no

Ønsker du å tipse oss om et arrangement? Send mail til post@norskfisk.no

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013 19


20 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013


Øystein Sandøy

Make LoVe, not war!

SÅ SLAPP KATTA ut av sekken: I

neste Stortingsperiode går landets

største parti inn for konsekvensutredning

av en eventuell åpning

for olje/gassaktivitet i de omstridte

blokkene Nordland VI, Nordland VII

og Troms II. Bedre kjent som Lofoten

og Vesterålen/Senja. Videre

kan vi si at områdene er rimelig

godt kjent på verdensbasis som

dobbeltseng og fødestue for en av

verdens største fiskestammer —

den norsk-arktiske torsken. Andre

fiskeslag har seg også så dynene

og laknene flyr veggimellom i disse

områdene. De kalles ikke LoVe for

ingenting.

Er det noen som er overrasket

over at Arbeiderpartiet nå gjør

som de gjør? Ikke jeg! Det har

etter min mening ligget i kortene

lenge, men har vært et tilnærmet

ikke-tema i dagens regjering. En

høylytt disputt om dette mildt sagt

kontroversielle spørsmålet ville

ha lagt dynamittgubber under

bakendene til Jens Stolten berg,

Liv Signe Navarsete og Audun

Lysbakken, med sprengkraft nok

til å blåse regjeringen i filler. Men

nå dras valgkampen i gang, den

rødgrønne regjeringens overlevelse

etter høstens valg er høyst

usikker og dermed finner strategene

på Youngstorget at tiden er

inne for å bringe saken ut i åpent

lende.

Jeg skal ikke klandre Arbeiderpartiet

for at de tar standpunkt.

Det er en ærlig sak, og takke meg

til partier som sier klart og tydelig

fra hva de vil. Dessuten har jo

både Høyre og Fremskrit tspartiet

flagget sine meninger om dette i

lengre tid. Men det betyr ikke at

jeg er enig med dem. Tvert i mot!

Jeg er rykende uenig, tillikes med

så godt som alt som kryper og går

av norske fiskere og miljøforkjempere.

Jeg er nærmest himmelfallen

over at ansvarlige politikere

Enklere går det ikke an å si det! Leteboring utenfor Lofoten og Vesterålen

er uaktuelt. Da blir det War, ikke LoVe, forsikrer Øystein Sandøy. (Foto:

Greenpeace)

så til de grader lar seg dra etter

skjegget av en brautende oljelobby.

Bidrag til

partikassen

For det er selvsagt det som har

skjedd!

Konsekvensutredning meg her

og der! Ingen må fortelle meg at

dette ikke er starten på en storstilt

aktivitet innen seismikk, prøveboring

og sannsynlig olje- og

gassproduksjon i et ytterst sårbart

område. Godt betalte lobbyister

har tråkket ned dørene på partikontorene,

søkklastet med seriøst

utseende rapporter om de negative

konsekvensene for oljenasjonen

Norge hvis man ikke slipper til.

Med på lasset har fulgt den rørende

historien om 40 års rosenrød

harmoni mellom offshorevirksomheten

og fiskeriene. Litt bekymring

over fremtidige pensjoner er heller

ikke av veien. Jeg skulle ha gitt

mye for å være flue på veggen

under disse seansene. Glatt munnsvær,

et virvar av tall og beregninger,

utsagn som «vi har nulltoleranse

for utslipp» og kanskje vage

hentydninger om mindre bidrag til

partikassen. Det siste er kanskje

å dra det vel langt, men det skulle

ikke forundre meg om lobbyistene

har tatt lærdom av gangsterbossen

Al Capones berømte utsagn: «Man

kommer lenger med vakre ord og

en pistol, enn bare med vakre ord».

Partilederne og funksjonærene

rundt om på partikontorene blir

snakket og argumentert i senk.

Ikke alle, selvsagt. Lobbyistene vet

så inderlig vel hvilke kontorer de

bør oppsøke, og hvilke de like godt

kan holde seg unna. Senterpartiet

og SV er bortkastet tid. Nå ja, Ola

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

21


— Som nordlending ville jeg bli fly forbanna om søringer eller andre fortalte meg at «dere skal

ikke få konsekvensutrede ressur sene utenfor Nord-Norge». Jeg tror det er mange som synes dette

er urettferdig, sa LO-lederen da han sammen med Statoils kon sernsjef var hovedattraksjon på

årskonferansen til LOs olje- og gassutvalg i Tromsø i oktober 2012. Det er altså rørende enighet

mellom Statoils Helge Lund og LOs Roar Flåten. (Foto: LO)

Borten Moe og Sandra Borch kan

være verd et besøk. Men stort sett

går man til «the decisionmakers».

I dagens regjering er det Arbeiderpartiet.

Det er her man finner

makten, innflytelsen, vennligheten

og fascinasjonen overfor det Kåre

Valebrokk kalte «piper som ryker»

— altså industri.

Riktignok finner man det opportunt

å vise til Havforskningsinstituttet

som uangripelig instans

innenfor fiskeriforvaltning, samt

egen fortreffelighet i så måte. Men i

oljesammenheng må Tore Nepstad,

Ole Arve Midsund, Kjell Nedreaas

& Co parkeres på side linjen. Deres

sidrumpede tilbakeholdenhet kunne

22 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

jo gripe forstyr rende inn i 68-ernes

våte drømmer om rause pensjoner.

Dermed kommer tidenes oppvisning

i dobbeltkommunikasjon og

verbale krumspring. I den idretten

er det få — om noen — som slår

oljedopede øvrighetspersoner.

Røykerommet på

fødeavdelingen!

Dette er ingen god sak. Ikke for

noen. Aller minst for den stein rike,

«vær-deg-selv-nok»-nasjonen

Norge. Argumentene til fordel for

fiskeriene er velkjente. Det samme

er de fleste partiers bekymring

for klimaet og økte utslipp. Andre

argumenter er de stadig mer

markerte skillelinjene mellom petroleumsrelaterte

næringer, og alt

øvrig næringsliv og virksomhet. I

store deler av Norge, ikke minst

innenfor fiskeriene, oppfattes

olje- og gas svirksomheten som

en gjøkunge som aldri får nok,

verken av mat, plass, oppmerksomhet,

goodwill eller stryking

med fjærene.

Det rekordhøye kostnadsnivået

i Norge eskalerer med urovekkende

fart, anført av en virksomhet

som er å sammenligne med

en bortsk jemt playboy som vet at

pappas penger galant fikser den

nye BMW-en han ønsker seg. Det

er i denne situasjonen politikerne

har all verdens argumenter for å

dempe takten, og si som så at når

vi ønsker å fremstå som et miljøfyrtårn

kan vi ikke tillate oss nye

omdreininger på utslippsskruen.

Protestene ville ha haglet, ikke

minst fra dem som er uenige med

klimakoryfeene, men alle ville

innsett at her var det i det minste

samsvar mellom liv og lære. Den

samme logikk kunne en alvorstynget

statsminister påberope seg

hvis han eller hun proklamerte

at nå måtte det ikke-petroleumsbaserte

næringslivet prioriteres:

«Oljen og gassen varer ikke evig,

og vi kan ikke tillate oss at bena

blir slått under alt som ikke bader

i olje. I alle fall tør vi ikke å ta

sjansen på at en fornybar ressurs

som vi selv har utropt som en


ærebjelke i den fremtidige velferden

vår, blir påført uopprette lig

skade».

Også her ville det ikke mangle

indignerte motargumenter, blant

annet fra playboyen, som høylytt

ville utrope seg og pappa som de

som holdt nasjonen med brød og

smør. Men det burde ikke kreve

all verdens debattkunst å fortelle

ham at BMW-en av fjorårsmodell

for pokker måtte holde en stund

ennå.

Debatten raser! Audun Lysbakken

har fått en lissepasning, går

høyt på banen og forsikrer at SV

aldri vil svikte Lofoten, Vesterålen,

fiskeriene og miljøet. Hyggelig

av ham, men det minner litt

for mye om musa som satte brystkassen

frem overfor katten, og

ropte «bø». Liv Signe Navarsete

har en litt tyngre oppgave. Hun

skal gjete kongens harer, med

den uregjerlige sjefsharen Ola

Borten Moe i spissen, og samtidig

fremstå som primærnæringenes

beste venn. Hun vil få god trening

i det som partifellen Jenny Klinge

definerte som et must for enhver

politiker; evnen til å ri to eller flere

hester.

Arbeiderpartiet har sendt Helga

Pedersen i ringen, muligens ut

fra en teori om at en tidligere

fiskeri- og kystminister fra Nord-

Norge har troverdighet nok til å

roe gemyttene hos illsinte fiskere.

Jeg beklager, Helga! Du skal ha

kred for at du påtar deg — sikkert

motvillig — en vanskelig oppgave.

Men det du måtte ha av troverdig-

het drukner dessverre i styrtsjøen

av forhåndspro grammerte floskler.

Knut Arne Høyvik skriver

på sin blogg at å åpne disse

områdene for oljeutvinning er

som å flytte røykerommet på

sykehuset inn på fødeavdelingen.

Han etterlyser et plausibelt svar

på hvorfor et felt vest av Lofoten/

Vesterålen måtte stenges i 2008

for å gi plass til seismisk aktivitet.

Det burde jo vært helt unødvendig

Statoil har ikke bare LO i ryggen.

Også sjefen over alle sjefer har

bestemt seg for å utrede konsekvensene

av olje- og gassutvin ning utenfor

Lofoten og Vesterålen. Det betyr i

realiteten at om det finnes olje og

gass så skal den opp! (Foto: Natur og

Ungdom)

hvis sameksistensen mellom olje

og fisk var så enkel som det blir

fremstilt. Nei, Helga! Du må nok

belage deg på en langvarig kamp,

med omkamper, ekstraomganger

og straffespark konkurranse.

I tillegg er flere av medspillerne

dine, særlig dem med adresse i

kyststrøkene, ytterst lite motivert

for denne kampen, og hadde aller

helst sett at den aldri ble spilt.

Det kan godt hende at du

vinner, men det vil bli fordi dommeren

heter Helge Lund, og

linjemennene Jens Stoltenberg og

Roar Flåthen.

Dette var før kommunevalget for to

år siden. Nå spørs det om Liv Signe

og Ola er like samstemte. Olje- og

energiministeren kjører på for den

næringen han representerer. (Foto:

Senterpartiet)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

Øystein Sandøy

er skipper og

medeier

i linebåten

M/S "Sjøvær".

Han er bosatt

ved Måløy.

23


eN meDSPIller SIDeN 1929

Peter Stette AS er en bedrift med historie tilbake til 1929. Våre lokaler

er i Skodje kommune, 30 km fra fiskerihovedstaden Ålesund. Siden

1970-tallet har vi vært en leverandør til fiskeindustrien i Norge, og de

siste årene på et globalt marked.

Peter Stette AS

Stette Industriområde | 6260 Skodje | Norge

t:+47 70 24 47 10 | e: office@stette.no

24 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

ISMASKINER

ZIEGRA ISMASKINER FRA 30 til 10 000 kg

FERSKVANNS-IS, SJØVANNS-IS, SØRPE-IS

ISEN SOM IKKE FRYSER SAMMEN

www.stette.no

Nordic Supply System AS

6260 SKODJE

Tel: + 47 70 24 45 00

Mail: adm@nordicsupply.no

www.nordicsupply.no

fISkefArtøy

PrOSeSSINDUStrI

OPPDrett

Design: www.osberget.no


I KJØLVANNET AV MINDRE sild og sterkere

konkurranse i makre llmarkedene,

er lønnsomheten i pelagisk konsumindustri

betydelig redusert de siste årene.

Norway Pelagic ASA er en av verdens

største produsenter av frosne pelagiske

produkter, og er i øyeblikket i ferd med å

bli kjøpt opp av sin største eier — Austevoll

Seafood ASA. Prisen som betales er

15,50 kroner pr. aksje. Spørsmålet er om

dette er en for lav, for høy eller passe pris

for selskapet. Svaret avhenger mye av

hvilken tidshorisont man har på investeringen.

Norway Pelagic 2007-2010:

En suksesshistorie

Norway Pelagic ASA ble som kjent dannet

i 2007, etter en fusjon mellom Global

Fish, Domstein Pelagic, Bergen Fiske-

industri og et par andre aktører. Senere

kom flere andre pelagiske konsumprodusenter

med på laget, og i dag foredler

selskapet litt over 40 prosent av de

samlede pelagiske fangstene i Norge. De

to dominer ende aktørene i 2007-fusjonen

— Global og Domstein — hadde på dette

tidspunktet lagt bak seg en femårsperiode

med til dels meget svake økonomiske

resultater. Tanken bak fusjonen var å

skape et finansielt mer robust selskap,

med sterkere forhan dlingsmakt både på

innkjøpssiden og ikke minst ute i markedet.

Selskapet var veldig klar på at man

ikke ønsket noen krig med fiskersiden for

å øke marginene. Ledelsen understreket

gang på gang under ulike presentasjoner

at målet var å gjøre «kaka større», slik at

det ble mer både på fiskerne og industrien.

For oss som fulgte Norway Pelagic

med analyser, registrerte vi at konsernet

i stor grad var i stand til å levere gode

resultater i tråd med de signaler som ble

gitt. Inntjeningen var imponerende sammenlignet

med det man hadde sett i de

selskapene som var forløpere til konsernet.

Var det så utelukkende strukturendrin-

Austevoll

tar styringen

Denne mannen har fått det som han vil også med Norway Pelagic ASA. Gjennom Laco AS eier Helge Møgster og hans familie tett på 73 prosent

i Austevoll Seafood ASA. Nå starter jobben med å hente tilbake de verdiene som har gått tapt etter at Austevoll Seafood i 2010 betalte ca. 60

kroner pr. aksje ved overtakelsen av Dom steins eierpost i Norway Pelagic. (Foto: Thv jr.)

gen som forklarte det in ntjeningsmessige

«underet» man var vitne til? Etter min

vurdering er svaret nei. Der var spesielt

en faktor som var betydelig viktigere,

nemlig den sterke økningen i kvotene på

viktige pela giske bestander, og i særklasse

norsk vårgytende sild. Fra 2007 til

2010 økte de norske kvotene fra rundt en

halv million tonn til nesten 1 million tonn

bare av dette fiskeslaget.

For pelagisk konsumindustri, som helt

siden årtusenskiftet hadde slitt med stor

overkapasitet, var dette en kjærkommen

endring. For industrier som sliter med

overkapasitet, vil det ofte være viktigere

for bedriftene å sikre seg råstoff enn

nødvendigvis å tjene penger på råstoffet.

Det høres helt ulogisk ut, men gir likevel

mening i en bestemt kontekst. Dersom

man allerede har store faste kostnader, vil

det være avgjørende å ha så mange kilo

som mulig å fordele disse kostnadene på.

Dersom man får dekket alle variable kostnader

og en del av de faste kostnadene,

vil dette være bedre enn å ikke få dekket

noen av de faste kostna dene. En slik

strategi vil i stor grad være identisk for

alle aktørene, og man havner dermed i en

vond sirkel der aktørene på land går med

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

25


26 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

underskudd, mens fiskerne får høyere

priser enn det er dekning for i markedet.

Når man går fra en slik situasjon til en

dobling av kvotegrunnla get, og dermed

også en dobling av råstofftilgangen til

industri en, skjer det minst to positive skift.

For det første får hvert enkelt anlegg dekket

en større andel av sine faste kostnader.

For det andre; siden det i større

grad er «nok til alle», vil konkur ransen på

auksjonene bli svakere. Man unngår dermed

å betale en for høy pris i forhold til

det man får igjen i sluttmarkedet. Denne

dynamikken, sammen med en nøktern

og dyktig selskapsle delse, var etter min

vurdering hovedårsaken til de første gode

årene.

Norway Pelagic 2010-2013:

Pendelen svinger tilbake

og rammer hardt

På samme måte som kvotene steg i

perioden fra 2007 til 2010, fikk bransjen

en tilbakegang i den påfølgende treårsperioden.

For Norway Pelagic vises dette

klart ved at driftsresultatet før avskrivinger

(EBITDA) falt fra nesten 200 millioner kroner

i 2009 til 76 millioner i 2012. Samtidig

har nivået på den rentebærende gjelden

økt med 500 millioner kroner, fra ca. 450

millioner til 965 millioner.

Både banker og finansanalytikere

har et sterkt fokus på forholdet mellom

gjeld og inntjening. Går vi tilbake til 2009

hadde Norway Pelagic en netto rentebærende

gjeld på ca. 2,5 ganger EBITDA. To

år senere var gjelden 6 ganger EBITDA,

og ser vi på resultatet for 2012 var den 13

ganger større.

Nøkkeltallene for selskapet har med

andre ord gått feil vei de siste årene.

Men som i oppgangstidene blir det galt å

For industrielle aktører kan kursmål på

noen måneder virke ufor ståelig kortsiktig.

Men for finansielle investorer, som hele tiden

ønsker å ha pengene plassert der de gir størst

avkastning, kan 6 måneder fortone seg som en

liten evighet.


Industrier med overkapasitet har ofte store faste kostnader. Da er dette dyrest av alt — at de ansatte er hjemme. Derfor kjøper bedrifter råstoff

selv om prisen er så høy at de variable kostna dene ikke blir dekket fullt ut. Her fra en av garderobene til Norway Pelagic ASA på Trollebø. (Foto:

HMS)

legge skylden på selskapet alene. Dette

er svingninger man må regne med, og

som har sin bakgrunn i at råstoffgrunnlaget

varierer mens industrikapasiteten er

forholdsvis stabil.

Aksjeverdiene i Norway Pelagic ASA,

som et børsnotert selskap, blir også

preget av sviktende inntjening. Analytikere

som følger børsnoterte selskaper

opererer gjerne med kursmål på 6-12

måned ers sikt. Det vil si at anbefalingene

på selskapene gjerne er basert på inntjeningsutsiktene

de neste 12 månedene.

For en industriell aktør kan dette fremstå

som uforståelig kortsiktig, men for investorer

er det rasjonelt.

Anbefaling salg

Som analytiker med Norway Pelagic

i porteføljen, har jeg det siste året

hatt en salgsanbefaling på selskapet.

Hovedbegrunnel sen er mismatchen mellom

gjeld og forventet inntjening. Ett av

vurderingskriteriene har vært forholdet

mellom gjeld og markeds verdi (EV) på

den ene siden, og inntjening (EBITDA) på

den andre.

Hva som er et ideelt forhold mellom

disse verdiene varierer i betydelig grad

mellom bransjer, og også mellom segmenter

innen en bransje. For mindre

lakseselskaper regnes gjerne selskapsverdi

delt på inntjening (EV/EBITDA)

på mer enn 7-8 som «dyre selskap er».

Skulle man legge samme faktor til grunn

for Norway Pelagic, burde en EBITDA på

100 millioner kroner tilsi en selskapsverdi

på ca. 750 millioner. Dette er ca. 200 millioner

kroner lavere enn den netto rentebærende

gjelden ved utgangen av 2012.

Dersom man hadde lagt inntjeningen i

2011 til grunn, med en EBITDA på 165

millioner, ville en fornuftig selskapsverdi

vært rundt 1,2 milliard kroner. Siden vi

de nærmeste årene forventer en EBITDA

i den lave enden av normalen, dvs.

under eller rundt 100 million er kroner, vil

selskapet forbli priset på EV/EBITDA over

10. Det vil følgelig være så høyt priset i

forhold til underliggende in ntjening at min

anbefaling har vært salg.

Tas av børs

Austevoll Seafood ASA (AUSS) ble eier

i Norway Pelagic i 2010, da man kjøpte

Domsteins aksjepost på 32,3 prosent.

Gjennom en fusjon med Austevoll Fisk

ett år senere, økte AUSS sin eierandel til

ca. 43 prosent. I begynnelsen av februar

2013 økte denne andelen ytterligere, og

utløste derved en tilbudsplikt på resten av

aksjene til en kurs på 15,50 kr. I skrivende

stund har AUSS sikret seg kontroll

over ca. 78 prosent av Norway Pelagic.

Kommer man over 90 prosent kan man

tvangsutløse de øvrige aksjonærene. Det

mest sannsynlige scenariet er dermed at

Norway Pelagic blir tatt av børsen og blir

et datterselskap i Austevoll Seafood ASA.

Ut fra et industrielt perspektiv har

jeg lenge ment at de to selskapene er

en perfekt match. Austevoll Seafood er

ledende i Nord-Atlanteren på fiskemel

og fiskeolje, mens Norway Pelagic er

dominerende på pelagisk konsum. Industrielle

aksjonærer i Norway Pelagic er

nok neppe fornøyde med å bli utløst på

relativt lave nivåer, mens for de institusjonelle

representerer budet en grei

exit-mulighet og anledning til å allokere

midler inn i andre aksjer i sektoren. For

Austevoll Seafood er det viktig å kunne

plukke opp selskapet mens det er lavt

priset. Som vanlig er det med andre ord

både vinnere og tapere i en slik transaksjon.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

27


28 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

Den maritime banken

Sparebanken Møre har omfattende engasjement innen-

for marine og maritime næringer. Dette gir oss god

markeds- og bransjekunnskap. Med denne kunnskapen,

kompetanse og kapital, vil Sparebanken Møre være en

av bedriftens viktigste samarbeidspartnere. Et samspill

som gir lønnsomme resultater.


Lov og rett

Fragmentering av fiskeriforvaltningen

— et gode eller onde?

Av advokat Lars S. Alsaker

Myndighetenes forvaltning

av havbruksnæringen er

blitt svært oppsplittet og

fragmentert. Henimot et

dusin ulike organer skal

ha sitt å si. Næringen må

bruke mye tid og ressurser

på oppfølging av det offentlige.

At havbruk får vidtrekkende

konsek venser for

omgivelsene, og således må

involvere ulike myndigheter,

vil få protestere på. Men

spørsmålet er likevel om

ikke fiskeriforvaltningen er

blitt for oppstykket. Vi vil

påstå at den store graden

av fragmentering fører til

en kvalitativt dårligere og

mindre effektiv forvaltning.

Fra rettleder til

spesialisert byråkrat

Skal man drøfte hvordan forvaltningen

fungerer i dag, kan det innledningsvis

være greit å trekke linjene

tilbake til hvordan det var tidligere.

Går vi 20-30 år tilbake i tid lå

i praksis mye av oppdrettsforvaltningen

hos de lokale fiskerirettlederne.

Disse var knyttet til

fiskerisjefen, og hadde samtidig

tett og god kontakt med næringens

aktører. De hadde stor praktisk

kunnskap og bransjefor ståelse. De

var også en svært viktig premissleverandør

i behan dlingen av

enkeltsaker, og rettledernes innspill

førte til at forvaltningen kunne fatte

enkeltvedtak med stor treffsikkerhet.

Alt var selvsagt ikke bedre før,

Denne figuren illustrerer hvor fragmentert fiskeriforvaltningen i Norge er blitt,

enten det gjelder oppdrett eller tradisjonelt fiske. Det er nesten ingen grenser for

hvor mange instanser som ønsker å ha et ord med i laget. At dette tar tid, koster

penger, ofte skaper ergrelse og er svært lite effektivt, sier seg selv.

og næringen har hatt en rivende

utvikling siden den gang. I mange

sammenhenger er det behov for

ulike typer fagkunnskap. Samtidig

hadde fiskerirettlederne en nærhet

til det de skulle forvalte som

kanskje er gått tapt i dag.

I dag er oppdrettsforvaltningen

svært fragmentert og spesialisert.

Fiskeridirektoratet på sentralt

og regionalt nivå fatter vedtak

blant annet om konsesjonssaker,

sanksjonssaker, pålegg og

biomassetak. De er klageorgan

for fylkeskommunenes vedtak

i loka liseringssaker. Fylkeskommunene

treffer vedtak om

lokalitetsklar eringer, og bidrar

med næringspolitiske vurderinger

i konsesjons saker. Som plan- og

bygningsmyndighet er kommunene

arealforvalter av kystområdene. De

står videre for offentlige høringer

og avgir uttalelser i saker om lokalitetsklareringer.

Fylkesmennene, KLIF og Direktorat

for naturforvaltning er

miljømyndigheter på ulikt nivå.

Advokatfirmaet Steenstrup

Stordrange er sjømatnæringens

kompetan separtner. Firmaet har

et dedikert team av advokater med

lang erfaring fra fiskeri og havbruk.

Med kontorer i Tromsø, Trond heim,

Ålesund, Bergen, Tønsberg og Oslo

er Steenstrup Stordrange beredt til å

bistå sjømatnæringen langs hele kysten.

Steenstrup Stordrange er fast advokat

for Norske sjømatbedrifters landsfor ening. Firmaet

publiserer bloggen fiskejuss.no. Denne artikkelen er

skrevet av advokat Lars S. Alsaker (bildet).

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013 29


Fem fiskeridirektører samlet på ett brett. I den grad det er mangel på kompetanse som skaper

problemer i fiskeriforvaltningen, går Fiskeridirektoratet stort sett klar. Her har man nemlig gode

kunnskaper om fisk og havbruk. Fra venstre og med klokka på dette bildet Viggo Jan Olsen (1988-96),

Liv Holmefjord (2009-), Peter Gullestad (1996-09), Knut Vartdal (1973-78) og Hallstein Rasmus sen

(1978-88). Funksjonstid i parentes. (Foto: Thv jr.)

Fylkesmennene innvilger forurensningstillatelser

i forbindelse med

lokalitetsklareringer. Miljømyndighetene

legger også premisser

for lokalisering og drift gjennom

miljøvurderinger og uttalelser. Hensynet

til villfisk er et eksempel.

Mattilsynet med distriktskontorer,

regionkontorer og sentralkon tor

har ansvar for fiskehelse, fiskevelferd

og sykdomsbekjem pelse,

og gir innstilling i behandlingen

av virksomhetenes driftsplaner.

Statens Legemiddelverk er relevant

myndighet når det gjelder fiskemedisiner

som f.eks. lusemidler. NVE

er myn dighet for alt som har med

ferskvann og vassdrag å gjøre.

Trengs uttak av vann fra en elv til

et settefiskanlegg, må NVE inn.

Kystverket er havne- og farvannsmyndighet.

De skal sikre at

plasseringer av oppdrettsanlegg

ikke hindrer sjøtrafikken og at fortøyninger

og lignende er i orden.

Fiskeri- og kystdepartementet er

overordnet organ og klageorgan,

og legger de overordnede føringene

for forvaltningen. Utarbeidelse

av nødvendige forskrifter

skjer i stor grad her. Miljødepartementet

er klageorgan både som

planmyndighet og miljømyndighet,

og legger overordnede føringer

30 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

for miljøpolitik ken. Olje- og energidepartementet

er klageorgan for

NVE.

Dette mangehodete «trollet» må

sjømatnæringen forholde seg til.

En karakteristisk uttalelse kom

da Ellen Hambro i KLIF skulle uttale

seg om mulige miljøulemper

knyttet til bruk av lusemidler:

— Det er et dilemma at lusemidlene

er viktige for å ta vare

på fiskehelse og villaks, og at de

samtidig er en trussel mot andre

krepsdyr i sjøen. Nå må Mattilsynet,

Fiskeridirektoratet, Statens

Legemiddelverk, Direktoratet for

naturforvaltning og KLIF sammen

finne en løsning på dette problemet.

Innen fiskeri og havbruk kommer

en myndighet sjelden alene. Det er

mange kokker.

Konsekvenser av

fragmentering

Hva skjer så når en næring skal

styres av så mange organer?

Det enkelte forvaltningsorgan vil

lett kunne miste blikket for helhetlig

bransjeforståelse. De ser kun sin

egen bit av virke ligheten, og gjerne

løsrevet fra den mer komplekse

konteksten.

Videre skapes uklare grenseflater.

Hvem skal behandle først og

sist? Når bør et organ engasjere

seg og når bør det forholde seg

passivt?

De ulike organene kan også lett

miste forståelsen for de re ttslige

rammene for egen myndighetsutøvelse.

Det blir vanskelig å se ulike

regelsett i sammenheng, og den

helhetlige rammen for en enkelt

forskriftsbestemmelse. De overordnede

forvaltningsret tslige normene

er ikke alltid i bevisstheten — heller

ikke forståelsen av næringen.

Videre medfører en fragmentert

forvaltning til unødvendig høy ressursbruk.

Når mange myndigheter

skal involveres og koordineres i

forhold til næringen, er dette ressurskrevende

for det offen tlige. Det

er også svært ressurskrevende for

næringens aktører og måtte forholde

seg til mange ulike myndigheter.

Det er heller ikke nødvendigvis slik

at myndighetene koordinerer sine

tilsyn sbesøk og øvrige henvendelser.

Fragmentering fører også til

oppsplitting av kompetansemiljøene.

Når kompetansen skal spres

både til fiskeridirektorat, fylkeskommune,

fylkesmann, Mattilsyn og

kommune kan det bli for små fagmiljøer

på hvert sted.

Et eksempel er fylkeskommunene.

Som del av regjeringens

pakkeløsning for å holde liv i

fylkeskommunene, ble saker om

lokalitetsklarering et fylkeskommunalt

ansvar. Tidligere lå dette til

Fiskeridirektoratet. Etter vår oppfatning

var denne reformen en meget

dårlig løsning. De 2-4 ansatte som

sysler med fiskeri forvaltning i den

enkelte fylkeskommunen blir faglig

sett en isolert enhet uten noe miljø

rundt seg. Videre er det egentlig

ingen oppover i systemet som har

kompetanse på området. Kvalitetssikring

av vedtak blir derfor

tilfeldig — og noen ganger katastrofal.

De få ansatte som driver

med oppdrett sorteres gjerne til

næringsavdelingene, der sjefene

ikke har peiling på oppdrettsforvaltning.

Videre har det også vært

eksempler på politisering av saker

som ikke bør ha politisk karakter,

men som bør ligge hos en fagforvaltning.

Mye tyder på at denne


eformen var en flopp som bør reverseres.

Fylkeskommunen passer

ikke til å drive opprettsforvaltning.

Vi har også sett for mange tilfeller

der det ikke er jevn og forutsigbar

høy kvalitet på saksbehandlingen,

og der forvaltning sorgan

ikke forstår rammene for egen

myndighetsutøvelse. Uheldig saksbehandling

kan skje i både store og

små fagmiljøer, men vi tror likevel

at det oftere skjer der de organisasjonsmessige

forutsetningene for

korrektiver og kvalitetssikring ikke

er til stede. I et foredrag vi holdt på

Sjømatdagene på Hell i januar i år,

ga vi en rekke eksempler på dette.

Hyggelig var det også at Fiskeridirektoratet

i Bergen inviterte til å

gjenta det samme foredraget som

del av deres faglunsjserie.

Hvordan kan

forvaltningen bli

bedre?

Det er ingen grunn til krisemaksimering.

Det store bildet er at vi har

en velfungerende fiskeriforvaltning,

med mange dyktige og engasjerte

medarbeidere. Men de utslagene

vi har sett av uheldig myndighetsutøvelse

er likevel mange nok til å

spørre om fiskeri forvaltningen er

optimalt organisert. Vi mener det er

flere grep som kan tas.

Fragmentering i seg selv er en

ulempe. Forvaltningen av fiskeri-

og oppdrettsnæringen bør ligge

til færrest mulig organer. Både

effektivitetsmessig og kompetan-

semessig vil det være en fordel at

fragmenteringen av forvaltningen

reverseres der hvor det er mulig.

Noen ganger er det ikke til å unngå

at flere typer organer må involveres.

Lokalitetsklareringer er ett

eksempel. Men myn dighetene bør

utrede hvordan forvaltningen kan

organiseres med færrest mulige

organer.

Uten å foregripe noen konklusjoner,

kan f.eks. Fiskeridirektora-

være stikkord. Fiskeridirektoratet

kan også overta ansvaret

for forurensingstil latelser innen

oppdrett. Man kan også tenke mer

i retning av koordinering mellom

ulike involverte organer. Dette kan

f.eks. skje gjennom koordinerte

tilsynsbesøk der flere organer

deltar, noe som vil legge beslag på

mindre ressurser hos oppdretterne.

Samlokalisering av ulike organer

som jobber med havbruksnæringen

Her er en representant for Mattilsynet på besøk i et anlegg for å sjekke at alt går

riktig for seg. Et av problemene med oppsplit tingen av forvaltningen er mangelen

på samordning, f.eks. av besøk ute i næringen. Det koster penger både for

myndigheter og næring.

tet få ansvar for oppgaver som i

dag ligger i Mattilsynet. Utta lelser i

forbindelse med lokalitetsklareringer

og eneansvar for godkjennelse

av virksomhetens driftsplaner kan

vil også kunne medvirke til å skape

gode fagmiljø.

Uavhengig av organfordeling

er det også viktig å ha fokus på at

forvaltningen har en helhetlig og

Når kompetansen spres til mange forvaltningsorganer blir det lett for lite til hver. Små fagmiljøer bidrar ofte til ulik praksis

og følgelig ulike konkurransevilkår. Hvor i landet et oppdrettsan legg ligger blir altså viktig for rammebetingelsene.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

31


En situasjon

mange

næringsutøvere

på sjø og land

kjenner seg

godt igjen i.

Skjemaveldet

er stort og blir

ikke mindre av at

myn dighetene har

mange hoder.

samordnet tilnærming til nærin gen.

Der spesialisert fagkompetanse fra

organer som driver med annet enn

fisk er premissleverandører for vedtak,

er det viktig å være klar over

at de kanskje ikke har en helhetlig

bransjefor ståelse av oppdrett. Det

kan man heller ikke forvente. Noen

i forvaltningen som kjenner den

praktiske virkeligheten i næringen

må da ha en koordinerende rolle.

I motsatt fall risikerer man flere

lag med fagsektorbyråkrati, og

man mister fokus på de egentlige

målene med akvakulturforvaltningen.

Vi har sett grelle eksempler på

32 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

dette. Behovet for en slik helhetlig

samordning av saksbehandlingen

var man veldig oppmerksomme på

tidlig på 1980-tallet, da strukturen i

oppdrettsforvaltningen ble drøftet i

Stortinget. Den kloke grunnholdning

fra den gang bør ikke glem mes.

Forvaltningen bør også ha et

kontinuerlig og bevisst fokus på at

det utvikles en saksbehandlerkultur

som er preget av lyttende åpenhet.

Man må unngå å hive seg i

skyttergraven. Det må være lov å

justere kurs underveis — både for

forvaltning og næring, og uten at

det går prestisje i sakene. Når man

først har inntatt et syn er det helt

allmennmenneskelig at man best

legger merke til det som bekrefter

egen forståelse, og i mindre grad

tar til seg det som taler imot. Det

er da viktig at det finnes en kultur i

organene som motvirker slike menneskelige

svakheter. Dette for drer

at også ledersjiktet i organene har

fagkompetanse, og selv bruker tid

på omstridte saker.

Man bør også erkjenne at deler

av forvaltningen, særlig på de

lavere trinn, ikke har et høyt nok

kompetansenivå verken når det

gjelder rettslige eller bransjefaglige

deler av myndighetsutøvelsen. Ikke

alle fiskeribyråkrater trenger være

eksperter på oppdrett, men alle må

ha en basisforståelse av hvordan

bransjen fungerer. Og selvsagt skal

ikke alle fiskeribyr åkrater være jurister.

Men alle må ha en grunnkjerne

av forvalt ningsrettslig forståelse i

bunn. Og uansett må man ha en

kvali tetssikring som er så god at

alle vedtak holder mål både faglig,

juridisk og næringspolitisk.

Havbruksnæringen er veldig viktig

for Norge som nasjon, og enda

viktigere for bosetting og verdiskapning

langs kysten. Dette er våre

politikere oppmerksomme på. De

aller fleste vil næringen vel. Men det

er også viktig at man tid om annen

tar et skritt tilbake og spør om havbruksforvaltningen

er satt sammen

på beste måte. Vår oppfordring er

derfor at myndighetene spør seg

om fragmenteringen av oppdrettsforvaltningen

har gått for langt.

Vi tror svaret er JA.

Norsk økonomisk sone er minst fem ganger større enn fastlands-Norge. Det er mange interesser å ta hensyn til og verdifulle

re ssurser å forvalte. Dessverre har forvaltningsmyndigheten blitt for mye oppsplittet. Det gjelder kanskje særlig overfor

oppdret tsnæringen.


4 skipsverft

med 5 dokker

WESTCON Ølensvåg

Flytedokk WD: 150 x 26,5 x 6,6 meter og

flytedokk ØD: 76 x 13 x 5,7 meter.

4 dypvannskaier for skip og rigg

WESTCON Florø

Tørrdokk: 200 x 40 x7 meter, 2 dypvannskaier

WESTCON Karmsund

Tørrdokk: 120 x 30 x 8 meter. 2 dypvannskaier for skip

Riggreparasjon

Skipsreparasjon

Skipsbygging

WESTCON Helgeland

Dokkhall: 100 x 28 x 7 meter med 100 t, kran. 1 dypvannskai for skip og rigg

www.westcon.no - Tlf. 53 77 50 00

Oktan Stord , foto: Øyvind Sætre


34 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

Dette bildet er ikke av helt ny dato. Men det er et av de aller beste portrettbildene vi har. Dessuten

holder månedens gullfisk seg usedvanlig godt. Alderen på bildet lyver ikke så mye. Ragnar Tveterås er

gift og har to barn på 9 og 2 år. Snart blir det tre. Han er Stavangergutt god som noen, og professor i

industriell økonomi ved Universitetet i Stavanger.


månedens intervju

— JEG KAN SENDE EN CV,

sa månedens intervjuobjekt. To

minutter senere lå et 27­siders

tettpakket A­4 dokument på

mailen. Folk i akademia er

opptatt av CV­er, naturlig nok.

Det er jo der de kan fortelle

hva de egentlig har gjort.

Ragnar Tveterås har gjort

mye; skrevet mye, foredratt

mye, reist mye og deltatt i en

serie råd, utvalg og prosjektgrupper.

Han har holdt foredrag

verden rundt — i Danmark,

mange ganger i USA,

Sverige, Portugal, Australia,

Spania, Skottland, Tsjekkia, Island,

Belgia, Malaysia, Frankrike,

Italia, Canada, Finland,

Mexico, Kina og Vietnam. I

Norge har han vært stort sett

over alt. Rekken av forskningsartikler

er lang og imponerende

— både i internasjonale

og nasjonale publikasjoner. At

han skriver fast i «FiskeribladetFiskaren»

hører også med.

Svært mye av det han har gjort

og skrevet har tilknytning til

sjømat, særlig lakseop pdrett.

Nå kan han også tilføye på

CV­en at han har vært månedens

intervjuobjekt i «Norsk

Fiskerinæring».

Ragnar Tveterås ble født i

Stavanger rett før jul i 1966,

Ragnar

Tveterås

forøvrig på samme dag som

FN’s sikkerhetsråd vedtok å

forby oljeeksport til Rhodesia.

Det var det neppe mange i

Tveterås­familien som tok

spesielt notis av. Etter videregående

på He tland, begynte

han å studere sosialøkonomi

ved Universitetet i Bergen. Det

tok seks år. Deretter tok han

en doktorgrad i økonomi ved

Norges Handelshøyskole.

— Jeg hadde en veldig

dyktig lærer i sosialøkonomi

på videre gående, som må ta

mye av æren for mine senere

studievalg. Etter hovedfag i

sosialøkonomi i 1993, jobbet

jeg en kort periode som

forskningsassistent ved Senter

for fiskeriøkonomi ved Handelshøyskolen.

Deretter gikk

jeg løs på doktorgraden, som

ble avlagt i 1998. Da hadde

jeg allerede vært ansatt noen

måneder som førsteamanuensis

i samfunnsøkonomi ved

Høgskolen i Stavanger, det

som i dag heter Universitetet

i Stavanger. Siden 1998 har

jeg jobbet som vitenskapelig

rådgiver ved Senter for fiskeriøkonomi

i Bergen, og som

førsteamanuensis og siden

2003 som professor i industriell

økonomi ved Universitetet i

Stavanger. De siste 10 årene

har jeg også hatt en bistilling

som forsker ved Norsk institutt

for landbruksøkonomisk forskning

(NILF), med hovedkontor

i Oslo. Fra juli 2010 har jeg

vært professor og senterleder

for Senter for innovasjonsforskning

ved Universitetet i

Stavang er. Det betyr dessverre

mindre undervisning

og forskning og mer kjedelig

administrasjon, men er likevel

en artig og interessant jobb.

Senteret har ca. 20 forskere,

og jobber veldig bredt. Tidligere

SV­politiker Paul Chaffey

er styreleder. Vi studerer

innovasjonsprosesser som

fenomen fra individ til samfunn

og i ulike næringssektorer,

og har økonomer, statsvitere

og ingeniører med på laget.

Omsetningen til senteret ligger

i størrelsesorden 10 millioner

kroner, primært dekket av

Norges forskningsråd, Fiskeri­

og havbruksnæringens

forskningsfond og regionale

fond.

— Hvor mye av arbeidet

knytter seg til fiskeri og

havbruk?

— Ikke så mye. Men

andelen har økt etter at jeg

ble senterleder. Norge har

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

35


36 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

Tidligere SV-politiker Paul Chaffey er i dag direktør i NHOlandsforeningen

Abelia for kunnskaps- og teknologibedrifter. Han er

også styreleder i Senter for innovasjonsforskning. (Foto: NHO)

komparative fortrinn på naturressurser,

og det ønsker vi å

fokusere på. For egen del jobber

jeg nesten bare med sjømat

og petroleum. Nå ønsker

jeg riktignok å orientere meg

litt bre dere, men jeg er skrudd

slik sammen at sjømaten alltid

kommer på førsteplass, forteller

Tveterås, og fortsetter:

— Industriell økonomi er

en del av samfunnsøkonomifaget.

Vi er opptatt av å analysere

næringer og bedifters

adferd, og hvordan de opptrer

med hensyn til prissetting,

etableringer, ekspansjon og

avvikling. De fleste studentene

har ingeniørutdanning i bunn,

og ender opp med en fin miks

av økonomi, ledelsesfag og

teknolo gi. Det er kort sagt

et flott og veldig populært

studium.

— Hvorfor har du engasjert

deg såpass mye i fisk

og havbruk?

— Et godt spørsmål. Jeg

tror det har noe med kompleksiteten

i næringen å gjøre. Det

er mye å ta tak i for økonomer.

Dessuten er den globalt ledende.

Det er norsk oljeindustri

også, men den er litt kjedelig.

Ikke produserer den noe man

kan putte i munnen heller.

— Er det mange av dine

studenter som er opptatt av

sjømat?

— Nei dessverre. Det går

nok mest i olje og gass.

— Hva kan studentene ved

Universitetet i Stavanger

rent generelt om fisk og

havbruk?

— Lite. Alt for lite!

SOM PROFESSOR I INDUS­

TRIELL økonomi har Ragnar

Tveterås bedre forutsetninger

enn de fleste til å vurdere de

næringspolitiske rammebetingelsene

i norsk sjømatnæring.

— Aller først er det nødvendig

å skille mellom tradisjonell

fiskerivirksomhet og oppdrett.

I det store og hele tror jeg

oppdretteren har noe bedre

rammevilkår enn fiskerne. Jeg

er opptatt av økonomisk verdiskaping,

og ser på fisken i

havet og oppdrettslokalitetene

langs kysten som nasjonale

verdier. Vel ferdsprosjektet

Norge forutsetter store skatteinntekter

fra næringslivet. Da

trenger vi bedrifter med solid

avkastning, som både kan

avlønne arbeid og kapital og

bidra til fellesskapet.

Sjømatnæringen bør ikke

være noe unntak. Heller tvert

om. Den utnytter verdifulle

felles naturressurser og svært

produktive lokaliteter for

oppdrett. Dette gir grunnlag for

ekstraordinær høy økonomisk

avkastning. Begrepet ressursrente

burde være kjent for de

fleste.


I min verden kan sjømatnæringen

forvaltes på to måter. Det

ene alternativet er å strukturere

og organisere næringen

så effektivt og lønnsomt som

overhodet mulig, med andre

ord å maksimere total kaka.

Deretter kan man fordele

denne ut fra ulike politiske

prioriteringer. Det andre

alternativet, som har vært en

viktig grunnpilar i fiskeripolitikken

de siste 50­60 årene, er å

for valte næringen på en måte

som gir flest mulig arbeidsplasser

spredt langs kysten.

Næringens økonomiske bidrag

i form av skat teinntekter blir

ikke så stort som det kunne ha

vært, men man oppnår endel

distrikts­ og regionalpolitiske

mål.

— Hva mener du er best?

— Som sagt; dette er politikk.

Men jeg tror myndighetene

med fordel kan se nærmere

på en del av de næringspolitiske

regulerin gene sjømatnæringen

er underlagt. Det

er et voldsomt omfattende og

komplekst system av rammebetingelser

som nesten er blitt

en selvfølge for sjømatnæringens

aktører, men som alle

andre næringer ville protestert

vilt i mot. Tenk f.eks. om

myndighetene skulle gi seg til

å bestemme i detalj hvordan

dagligvarehandelen i Norge

skal foregå — både geografisk

og i størrelse? Så og så

mange butikker skal være i

hvert fylke, så og så mange

skal være små, mellomstore

og store! Det høres alldeles

absurd ut for de fleste, og er

det jo også. Men ikke i norsk

sjømatnæring, der både fiskekvoter

og oppdrettstillatelser

er politisk fordelt.

— I teorien høres det fint

ut å gjøre totalkaka så stor

som mulig, hente ressursrenten

inn i staten og deretter

fordele gevinsten. Når så

mange ordførere langs kysten

likevel er skep tiske til en

slik løsning, skyldes det vel

at de ikke regner med å se

så mye til noen gevinst «at

the end of the day».

— Det er sikkert riktig,

og med god grunn. Om

man fjerner alle effektivitetshemmende

reguleringer vil

sjømatnæringen raskt få en

annen geografisk fordeling

enn i dag. Derfor sier jeg

ikke at vi skal slippe alt løst.

Enkelte regioner er åpenbart

mer avhen gige av fisk og havbruk

enn andre. Men jeg føler

meg slett ikke sikker på at

alle reguleringene vi har i dag

faktisk ivarertar interessene til

disse regionene. Kan det være

slik at deler av regelverket

bidrar til strukturer som ikke

er konkurransedyktige, som

gjør bearbeiding umulig og

skaper lite attraktive arbeidsplasser

for ungdommen? Jeg

har en mistanke om det, sier

månedens intervjuobjekt, og

fortsetter på samme innpust:

— Jeg har lekt litt med

tanken om å regionalisere

deler av fiskeressursene, og

overlate til hver enkelt region

å styre næringen, f.eks. ved å

la private bedrifter strukturere

mest mulig effektivt. Da tar vi

— Fisken i havet er en nasjonal skatt som skal bidra til å bevare og helst styrke den norske velferdsstaten. Da trenger vi fiskeribedrifter med solid

økonomisk avkastning, sier Ragnar Tveterås. Ringnotflåten, her illustrert med «Manon», må defini tivt sies å oppfylle denne målsettingen. (Foto:

Rune Kvamme)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013 37


REGELMESSIG SERVICE VIL

HOLDE DEG I GANG

Beskytt investeringen din og unngå en uventet stopp

ved å alltid bruke en autorisert Volvo Penta-forhandler

til service og originale Volvo Penta-deler. Med planlagt

vedlikehold og forebyggende reparasjoner vil du oppnå

kostnadseffektiv ytelse og sikkerhet på sjøen.

STAY AHEAD – kontakt din lokale Volvo Pentaforhandler

for planlagt vedlikehold i dag.

Last ned Volvo Penta-forhandlersøk

til din iPhone eller Android for rask

informasjon om din nærmeste

Volvo Penta-forhandler i vårt verdensomspennende

nettverk.

www.volvopenta.com

38 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

I sjømatnæringen aksepterer vi uten å blunke at myndighetene

regulerer det meste. For andre næringer, f.eks. dagligvarehande len, er

det utenkelig å la politikerne bestemme hvor bedriftene skal ligge og

hvor store de skal være, sier månedens intervjuob jekt.

både vare på den lokale verdiskapingen

og gjør totalkaka

størst mulig. Forutsetningen

må være at det er bedriftene

som får eierskapet til kvotene,

ikke kommuner eller fylkeskommuner.

Det gir både forutsigbarhet

og langsiktighet.

— Regionalisering av

fiskeressursene er voldsomt

kontroversielt.

— Ja, men som forsker er

det heldigvis mitt privilegium

å ha synspunkter om fiskeripolitikken.

Dessuten er det jo

langt på vei slik næringen fungerer

i dag. Men da må ikke

staten på toppen blande seg

opp i flåtestruktur og eierskap.

Det må vi overlate til aktørene

selv å styre.

— Hva mener du om Råfiskloven

og Deltakerloven?

— Nå beveger vi oss inn på

områder jeg behersker dårlig.

Min holdning er at fartøy og

kvoter skal kunne omsettes

fritt, even tuelt innenfor

regionale grenser. La de mest

effektive få kjøpe kvoter, enten

de befinner seg på sjøen

eller på land. Deltakerlo ven

er i mine øyne alt for rigid.

Råfiskloven har fått en nærmest

hellig posisjon, og det er

sjelden bra i en verden i stadig

forandring. Jeg er ikke den

rette til å svare på om Råfiskloven

bidrar til økt effektivitet

og lønnsom strukturering, men

tviler på det.

MANGE SNAKKER OM

DEN sterke struktureringen i

flåteleddet. Faktum er at både

fiskeidustrien og oppdrettsnæringen

har strukturert minst

like mye som flåten de siste

20 årene. Vi får stadig færre

og større aktører, både på sjø

og land.

— Gjelder ordtaket «big

is beautiful»?

— Den optimale størrelsen

for norske fiskeribedrifter — i

den grad denne finnes, har

økt jevnt og trutt som følge av

teknolo giske fremskritt. Automatisering

gir nesten alltid

økt produks jonskapasitet, noe

som igjen bidrar til strukturering.

Arbeidsta kerne stiller

også andre krav enn før. De

skal ha spennende, utviklende

og forutsigbare jobber. Også

det krever større bed rifter

og folk med mer spesialisert

kompetanse. Det siste betyr

lønninger på godt over en halv

million kroner pr. år, som små

fiskeribedrifter vil ha problemer

med. Jeg skal ikke påstå

at «big is beautiful». Men det

å være stor er i alle fall «more

beautiful» enn før.

— Mange store fusjoner

slår feil. Hva kommer det

av?

— Fusjoner har to grunnleggende

motiver. Det ene

er å hente ut synergier på

kostnadssiden, slik at man kan

produsere billigere. Det andre


å styrke posisjonen i markedet,

slik at man kan ta seg

bedre betalt. Flere undersøkelser

viser at de økonomiske

gevin stene ved store fusjoner

ofte uteblir. Det er riktig. Men

her snakker vi primært om

fusjoner mellom virkelig store

selskaper og konsern.

Det er gode og rasjonelle

grunner til at man har en utvikling

i sjømatnæringen i retning

av større selskaper. Den viktigste

er behovet for å skape

attraktive fag­ og arbeidsmiljøer,

både knyttet til produksjon,

logistikk, markedsføring og

salg. Dersom man skal satse

på FoU krever også det relativt

solide økonomiske muskler.

Jeg sier ikke halleluja til

fusjoner. Men samtidig har jeg

problemer med at fiskerimyndighetene

skal definere grenser

for hvor store bedriftene

skal bli, ut over det som følger

av norsk konkurranselovgivning.

Jeg sliter med å finne

gode konkur ranse­politiske argumenter

for å hindre fusjoner

i sjømatnærin gen.

OPP GJENNOM ÅRENE HAR

VI vært til stede på mange

konferanser og møter der

Ragnar Tveterås har vært

blant foredragsholderne, ikke

minst i regi av Norges sjøma­

tråd. Det siste er kanskje ikke

så tilfeldig. Han er nemlig en

varm tilhenger av felles markedsføring

av fisk og sjømat.

Men er det slik at felles markedsføring

alltid betaler seg?

— La meg først konstatere

at norsk fisk har mange generiske

elementer. Vi eksporterer

produkter som konsumentene

primært assosierer med de

butikkene som selger dem.

Derfor er det både dyrt og

vanskelig for norske produsenter,

som stort sett befinner

seg oppstrøms i verdikjeden,

å vinne frem med egne

merkevarer. Følgelig vil de

heller ikke være så opptatt av

å investere i markedsføring.

Denne «under­investeringen»

kan vi motvirke ved å ha en

tvungen avgift til felles markedsføring.

Etter min mening

er derfor Norges sjømatråd en

meget fornuftig ide.

Så til ditt spørsmål. Det

har vært jobbet en god del

med å måle effekten av felles

markedsføring, ikke minst i

USA. Dette er ikke lett, og

heller ingen eksakt vitenskap.

Men hovedkonklusjonen synes

å være at slik innsats gir

god effekt, vel og merke om

pengene brukes på rett måte.

Så lenge man lar næringen

selv være premissgiver, tror

jeg også at midlene forvaltes

fornuftig, dvs. på tiltak i

Automatisering betyr som regel økt kapasitet, og er altså en viktig

driver for at bedrifter blir større. Her fra Nils Sperre AS på Ellingsøy

utenfor Ålesund, der mye av produksjonen er automatisert. (Foto: Nils

Sperre)

Ragnar

Tveterås

oppriktig

talt

— Dine beste venner får beskrive deg. Hva ville de si?

— At jeg er en grei kar, og litt konfliktsky.

— Hva er din dårligste egenskap?

— At jeg sier ja til mer enn jeg klarer å følge opp.

— Og din beste?

— Kanskje at jeg er en god og omsorgsfull pappa.

— Hva gjør deg skikkelig sint?

— Jeg blir ikke lett sint. Det må være maktbruk i lukkede rom.

— Hva gjør deg glad?

— Når familien har det bra, eller når jeg kjører en økono­

metrisk modell som gir spennende resultater.

— Hva liker du å gjøre i fritiden?

— Å være sammen med familien.

— Favorittrett?

— Slicede skiver av rå salmalaks med wasabi.

— Hvilken bok leste du sist?

— En biografi om Frank Sinatra. Det var mann med

ambisjoner!

— Favorittmusikk?

— Alt mulig fra Van Halen til Pavarotti.

— Hva ser du helst på TV?

— Dokumentarer.

— Velg deg et annet yrke?

— Hvorfor det? Jeg har verdens beste jobb.

— Hva mener du om fiskeripressen?

— Den har blitt bedre, men bør ha mer fokus på marked.

— Hvem var ditt ungdoms ideal?

— Ingen spesiell; kanskje Winston Churcill.

— Har du et livsmotto?

— Nei.

— Hvem har inspirert deg mest i ditt yrke?

— Kjell Gunnar Salvanes og Frank Asche.

— Har du vaner du ikke kan klare deg foruten?

— Kaffe, samt å trene jevnt og trutt.

— Hva liker du minst å gjøre?

— Å rapportere til ledelsen på Universitetet.

— Hva får du mest kjeft for på hjemmebane?

— At jeg hører for dårlig etter.

— Hva gjør du om 5 år?

— Det samme som i dag.

— Hva kunne du tenke deg å gå i demonstrasjonstog

for?

— Et åpent og tolerant samfunn.

— Hvis vi ga deg en dag som fiskeriminister med uinn-

skrenket makt, hva hadde du først gjort?

— Kvittet meg med de fleste regler som reduserer

effektiviteten i sjømatnæringen.

— Om du fikk 100 millioner kroner som du kunne

investere i norsk sjømatnæring, hva hadde du gjort?

— Kjøpt aksjer i et stort norsk oppdrettsselskap.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013 39


— Jeg er ingen ekspert på Råfiskloven, men tviler på at den bi drar så mye til å øke effektiviteten og lønnsomheten i næringen, sier Tveterås. Her

fra årsmøtet i Norges Råfisklag i 2012. (Foto: Therese Tande)

markedene og ikke på administrasjon.

Men jeg kan være

enig i at det lett blir en positiv

skjevhet i beregningen av effektene.

Virkningene av felles

markedsføring er nok ikke så

lønnsomme som Sjømatrådet

ofte vil ha det til.

— Uansett sier 9 av 10

eksportører vi snakker med

at de kunne brukt eksportavgiften

bedre selv.

— Ja, og det bygger etter

min mening på en sviktende

logikk. Forklaringen er mest

sannsynlig at de hadde brukt

pengene til å markedsføre

egne firma overfor importører

og agenter, altså «business to

business». Svært lite hadde

gått til markedsføring overfor

konsumentene. Dermed hadde

det meste av innsatsen gått

til å konkurrere ut andre norske

eksportører, og til syvende

og sist blitt et «nullsum»­spill.

Det vi trenger er tiltak som

kan løfte etterspørselen fra

konsumentene. Derfor vil jeg

si at Norges sjømatråd er noe

av det smarteste fiskerinasjo­

40 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

nen Norge har gjort de siste

30 årene. Rådet befinner seg

definitivt på «10 på topp»listen

over gode tiltak.

— Kan det samme sies

om etableringen Fiskeri- og

havbruksnærin gens forskningsfond?

— Ja, det tror jeg. Behovet

for FoU er enormt, mange

bedrifter er små og risikoen

for å mislykkes er stor. Og

selv om man lykkes er det

ikke gitt at man klarer å hente

ut gevinsten. Incitamentet for

å investere i FoU er følgelig

begrenset, og da er det smart

med en lovpålagt avgift.

— Brukes FoU-avgiften

fornuftig?

— Det har jeg ikke forutsetninger

for å uttale meg om.

Men så lenge næringen er

aktivt med på å bestemme,

går jeg ut fra det. Det er også

viktig at man skaffer seg den

kompetansen som trengs for

å kunne være en krevende

kunde overfor FoU­leverandørene.

Det er viktig at man vet

hva man vil ha.

MÅNEDENS INTERVJUOB­

JEKT HAR brukt mye tid på

å analysere ulike sider ved

norsk oppdrettsnæring. I det

ligger selvfølgelig også at han

har gjort seg tanker om konsesjonsloven,

som langt på vei

har styrt utviklingen i næringen

de siste 40 årene.

— Det var et stort fremskritt

da «bo­ og driveplikten» ble

opphevet i 1991. Smådriftsmodellen

hadde løpt ut på

dato. Gener elt tror jeg det er

viktig at politikerne i størst

mulig grad overlater til næringslivet

selv å utvikle konkurransedyktige

og lønnsomme

driftsformer og strukturer. Det

taler ikke for rigide konsesjonslover.

Fortsatt synes det

som om regjeringen gjerne vil

velte distrikts­ og bosettingsmessige

målsettinger over på

op pdrettsnæringen. Det er

ikke lurt i lengden. Når det er

sagt, tror jeg det er fornuftig

med reguleringer som begrenser

den totale produksjonen.

Fri vekst hadde gitt mye

sterkere sykler i produksjon og

lønnsomhet enn vi har opplevd

til nå. Slik sett har vi hatt

god bruk for en konsesjonslov

i oppdrettsnæringen.

— Myndighetene har

satset på ulike reguleringsformer,

fra kubik kmeter via

fôrkvoter til dagens MTBsystem.

Hva er best?

— Utvilsomt MTB. Men

heller ikke dette systemet

er perfekt. For det første er

MTB­ene løsrevet fra de enkelte

lokalitetenes bærekraft.

Dernest er systemet for rigid.

Slaktevolumet varierer for mye

gjennom året. Derfor tror jeg

det vil være fornuftig å gå over

til et system med «flytende»

MTB, slik at oppdretterne kan

utnytte temperatur og øvrige

biofysiske forhold på lokalitetene

på en mer økonomisk

optimal måte.

— Er regelverket for eierskap

i oppdrett for strengt?

— Ja. Og dette svaret

burde fremgå av det jeg alt har

sagt. Næringen må selv finne

frem til den mest effektive

strukturen. Jeg liker dårlig at


myndighetene «henger på» en

rekke krav om videreforedling

og FoU­innsats som forutsetning

for å godkjenne fusjoner

og vekst. Jeg kaller det en

form for tvungen «avlat» for å

øke sin eierandel i næringen.

For egen del forventer jeg

fak tisk at aktører som Marine

Harvest ASA vil drive mer FoU

en andre og mindre selskaper.

Tvang er unødvendig. De vil

gjøre det av ren egeninteresse.

I MOTSETNING TIL KURT

Oddekalv elsker Ragnar Tveterås

laks. Han spiser gjerne

fisken rå også. Men professoren

i Stavanger er minst

like klar som miljøaktivisten

i Bergen på at næringen må

løse sine miljøutfordringer.

— Laks og rømming er kritiske

utfordringer som må tas

alvorlig. Det vil kreve enorme

investeringer i FoU for å løse

de produks jonstekniske problemene.

Sannsynligvis snakker

vi om milliarder av kroner

over noen år, både i FoU og

fysiske anleggsinvestering er.

— Næringen etterlyser

konkrete indikatorer, altså

måltall for rømming, lakselus

og forurensning. Har

du kunnskaper på dette

området?

Generisk markedsføring er fornuftig. Etableringen av Eksportut valget for Fisk i 1991, i dag Norges

sjømatråd, er utvilsomt på topp ti listen over de smarteste beslutningene i sjømatnæringen gjennom tidene,

mener månedens gullfisk. Her fra en norsk stand i den legendariske mathallen til luksusmagasinet Harrods i

London. (Foto: Norges sjømatråd)

— Nei. Jeg er verken ihuga

miljøvern­entusiast eller «frittfrem»­tilhenger.Verdiskapingen

i villaksfisket utgjør bare

noen få prosenter av de verdiene

som skapes i oppdrettsnæringen.

Men slik kan vi ikke

tenke. Å ignorere villaksen vil

skape så store problemer med

opinionen i Norge og kundene

rundt om i verden at all vekst i

næringen stopper opp.

— Vil fiskeoppdrett skje i

lukkede anlegg om 15 år?

— I alle fall i større grad

enn i dag. Først i løypa ligger

produksjon av større settefisk.

Om vi ikke finner mer effektive

måter å håndtere smittespredning,

sykdom, lus og rømming

på med den teknologien vi

bruker i dag, vil lukkede anlegg

tvinge seg frem.

— Mange hevder at en

overgang til lukkede anlegg

vil frata Norge alle komparative

fortrinn ved oppdrett

av laks.

— Det forutsetter for det

Opprettelsen av Fiskeri-

og havbruksnæringens

forskningsfond (FHF) er også

blant de smarteste beslutningene

i sjømatnæringen. Penger

fra FHF er med på mye

viktig innovasjonsarbeid i

næringen. Her fra utdelingen

av Innovasjonsprisen for 2012

under Nor-Fishing i Trondheim.

Optimar Giske stakk av med

førsteprisen. (Foto: Thv jr.)

første at det ikke vil skje noen

teknologiutvikling i denne retningen

utenfor Norge. Dernest

må det være slik at lukkede

anlegg kan drives konkurransedyktig

hvor som helst i

verden. Ingen av delene er

rett. Lukkede oppdrettsan legg

kan tvinge seg frem mange

andre steder enn i Norge. Vi

er ikke alene om miljøutfordringene.

Dessuten trengs

mye mer enn lukkede anlegg

i en fjordarm for å lykkes med

oppdrett. Man er avhengig av

kompetanse, en velfungerende

verdikjede og indus trielle

klynger med en viss produksjon.

Dette lar seg ikke bygge

opp over natten. I min verden

er det ingen stor trussel mot

norsk lakseoppdrett å forske

på lukkede anlegg.

MÅNEDENS INTERVJUOB­

JEKT VAR EN av dem som

sto bak studien «Et kunnskapsbasert

Norge». Her

fremheves sjømatnæringen

som ett av bare tre globale

kunnskapsnav i Norge. Vi

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013 41


Hvor mange nordlendinger

trengs det for å sende en skrei

fra Nordishavet til Middelhavet?

Svaret på akkurat dét har vel variert opp gjennom historien.

Men spør du hvor mange man må fjerne for at skreien ikke

skal komme fram, er svaret alltid det samme – én. Hvert

eneste ledd teller.

42 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

www.nergard.no


spurte på hvilke områd er næringen

scorer best.

— Først og fremst på

kompetanse og kunnskap,

både ute i næringen og i

forvaltningsapparatet. Her

tar jeg også med universiteter

og forskningsinstitusjoner.

Fortsatt er det et stort

forbedringspo tensial hva

gjelder regelverk og virkemiddelbruk,

men globalt sett har

Norge sannsynligvis verdens

beste fiskeriforvaltning. Litt

spissformulert kan vi si at sjømatnæringen

scorer såpass

høyt fordi konkurrentene ute

er såpass dårlige.

Videre har næringen relativt

god tilgang på kapital, særlig

om vi sammenligner med

andre land. Også her scorer

sjømatnæringen godt fordi

konkurrentene er dårlige. All

kapital er riktignok ikke like

kompetent, og det har kostet

investorene dyrt. Men det blir

stadig flere som forstår hva

som kreves for å oppnå suksess

i norsk sjømatnæring.

— I hvilken grad kan den

norske suksessen forklares

med at politikere, forvaltning

og næring har gjort de

rette tingene?

— Mange har gjort feil opp

gjennom årene. I sum er det

likevel ingen tvil om at næring

og forvaltning har gjort mer

rett enn galt, og hvilket er

avgjørende — mer rett enn i

andre land. Man har også klart

å få til en god dialog mellom

næring og myndighet er. Den

har ikke alltid ført frem, men

har over tid gitt mange løsninger

for næringen — om ikke

perfekte, så i alle fall bedre

enn før.

— Har vi verdens beste

sjømatnæring?

— Ja, det tror jeg. I alle fall

på en rekke viktige områder.

— I hvilken grad vil du si

at dagens politikere forstår

hva som kreves for å sikre

denne posisjonen?

— På Stortinget kan de

dessverre fint lite om norsk

sjømatnær ing. Derfor har jeg

ingen illusjoner om at drahjelpen

skal komme fra det

holdet. Politikere er opptatt

av gjenvalg og av saker som

gir stemmer. Noen ytterst få

spesialiserer seg på fisk og

sjømat, men utgjør ingen forskjell

i det store bildet. Derimot

har jeg tro på at kunnskapsrike

og engasjerte byråkrater i

Fiskeri­ og kystdepartementet

og Fiskeridirektoratet med underliggende

etat er, kan «stjele

ballen» fra politikerne og

servere politisk ledelse gode

og gjennomtenkte forslag som

det er vanskelig å si nei til.

Dette må selvfølgelig skje i tett

samarbeid med nærin gens

talsmenn og aktører, samt

med kunnskapsmiljøene innen

for skning og undervisning.

Jeg er pessimist. Uansett

hvor mye vi ønsker oss mer

kompetente politikere, kommer

vi aldri til å få det. Der­

Roten til mye vondt! Videre vekst i oppdrett forutsetter at man løser

luseproblemet, mener Ragnar Tveterås. Han er ikke den eneste som

mener det.

for må det som kommer fra

næringen og forvaltningen

være så robust at politi kerne

ikke har noe annet valg enn

å følge rådene. Vi kan ikke la

politikerne lede sjømatnæringen,

så udemokratisk den enn

måtte høres.

— Du fremhever fiskeriforvaltningen

som verdens

beste. Likevel får den knallhard

kritikk fra næringens

organisasjoner. Fiskerimyndighetene

beskyldes for

å være alt for lite opptatt av

næring sutvikling og vekst

og for mye opptatt av å

kriminalisere de som tråkker

feil. Er det grunnlag for

denne kritikken?

— I det store bildet — nei.

Men det er selvsagt ikke

vanskelig å finne kritikkverdige

områder om man først ønsker

det. Alle har et forbedringspotensial

— også fiskeribyråkratene.

Og så er det naturligvis

bedre for næringsaktørene

å ha fokus på alt som er galt

enn på den voldsomme avkastningen

enkelte fiskeri­ og

hav bruksbedrifter faktisk har.

Da kunne jo noen for alvor

begynne å snakke om skatt på

ressursrenten og høy arealavgift.

«THE FUTURE’S SO BRIGTH

we got to wear shades», sang

Timbuk 3 på sitt debutalbum

i 1986. I dag kan aktørene

i norsk sjømatnæring lystig

nynne med. Flere forskningsrapporter

viser at omsetningen

kan mangedobles, og

innen midten av inneværende

århundre passere 500 milliarder

kroner på årsbasis. Da

snakker vi om et beløp som

nesten tilsvarer den samlede

eksportverdien av gass og olje

i 2012. Realistisk eller en våt

drøm? Månedens intervjuobjekt

er ikke i tvil om svaret:

Takket være opphevelsen av

eierskapsbegrensningen og «bo-

og driveplikten» i 1991, har vi

fått selskaper som SalMar ASA.

Ingen i dag vil beklage at det ble

mulig. Her fra det nye SalMaranlegget

på Nordskaget på

Frøya. (Foto: SalMar)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013 43


Lukkede oppdrettsanlegg kan meget vel være fremtiden, sier Ragnar

Tveterås. Han fnyser av dem som mener at Norge bør avstå fra å

forske på slike tekniske løsninger.

— Jeg tror det er realistisk.

Den prosentvise omsetningsøkningen

pr. år er ikke spesielt

stor. Tvert om. Produksjonsveksten

i oppdrettsnæringen

var mye større fra 1980 til

44 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

2010 enn man har forutsatt

fra 2010 til 2050. Men jeg er

selvfølgelig usikker på om næringen

er i stand til å innovere

raskt nok når det gjelder genetisk

materiale, vaksiner og

andre nødvendige tiltak for en

slik formidabel produksjonsøkning.

Mange utfordringer skal

løses. Men det har man jammen

klart frem til i dag også.

— Produksjonen skal

øke fra 1 til 5 millioner tonn

laks. Er det mulig å finansiere

en slik vekst?

— Det er penger nok så

lenge veksten er lønnsom. Kapitalens

utfordring er jo å finne

gode og lønnsomme vekstnæringer.

Det er ikke rett å være

kapitalist i dag, for å si det slik.

Rentenivået er historisk lavt.

— Hvilken tro har du på

oppdrett av andre arter enn

laks?

— Jeg har heiet både på

torsk og blåskjell. I dag innser

jeg at veien frem fortsatt er

lang og kronglete.

— Er toget gått?

— Mye kan tyde på det.

Hovedutfordringen for de

som driver med torskeoppdrett

er å produsere fisken til

12­15 kroner pr. kilo, og det

er urealistisk i overskuelig

fremtid. Heller ikke har man

klart å skape et godt betalende

marked for superfersk

oppdret tstorsk, kort sagt å

differensiere oppdrettstorsken

fra all annen hvitfisk.

— Hva med kveite?

— En fantastisk flott fisk.

Men produksjonskostnadene

tilsier at man må være veldig

forsiktig med å produsere for

mye. Kveite er et utpreget

nisjeprodukt for en svært

kresen, men betalingsvillig

kundegruppe. Selv om vi bruker

mye mer penger på FoU

og markedsføring, vil det ikke

være rom for store volum.

— På denne siden av

2050 er med andre ord det

norske oppdret tseventyret

laks?

— Ja, dessverre. Ikke

dessverre fordi det er noe

galt med lak sen. Det er en

fantastisk flott fisk med et stort

anvendelsesom råde. Jeg spiser

mye laks. Men det hadde


Så lenge man tjener penger på oppdrett av laks vil det alltid være penger til ekspansjon, mener økonomiprofessoren fra Univer sitetet i Stavanger.

— Det er ikke lett å være kapitalist i dag. Rentenivået er jo historisk lavt.

jo vært flott om vi også hadde

klart å få frem noen andre og

økonomisk robuste oppdrettsarter.

— Hva kan du generelt si

om standingen til norsk

sjømat i marke dene?

— For å svare litt flåsete; vi

har den beste fisken i verden.

Reiser vi rundt omkring er

det sjømat og laks folk flest

forbin der med Norge, og på

en veldig positiv måte. Rent

hav, frisk luft og sunn mat.

Vår utfordring er å gjøre disse

assosiasjonene enda sterkere,

slik at folk vil kjøpe og betale

enda mer.

— Hvordan har standin-

Fiskerimyndighetene, med

Lisbeth Berg-Hansen i spissen,

får mye ufortjent pepper, mener

månedens intervjuobjekt. I det

store bildet har vi sannsynligvis

verdens beste fiskeriforvaltning.

(Foto: Thv jr.)

gen utviklet seg de siste 50

årene?

— Det vet jeg ikke. Men det

er vel ingen tvil om at oppdrettslaksen

har gjort norsk sjømat

mer global. Tidligere solgte

vi torsk og sild til et lite fåtall

hovedmarkeder. Nå selger vi

sjømat til nærmere 150 land.

Laksen fra Norge er blitt en

inter nasjonal kjendis. Samtidig

skal vi ikke overdrive

kjennskapene til sjømaten fra

Norge. I veldig mange tilfeller

aner jo ikke konsumentene

hvor fisken kommer fra. Her

er det fortsatt et godt stykke

arbeid å gjøre.

I ØYEBLIKKET ER DET

STOR usikkerhet i torskesektoren

med rekord stor torskekvote

og rekordlav torskepris.

Som Reidar Nilsen sukket under

årsmøtet i Fiskebåt i Oslo i

midten av februar. «Jeg hadde

aldri trodd at en 30 prosent

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013 45


En gang var optimismen stor. Torskeoppdrett var fremtiden. Dette bildet er fra 2005 da norske

torskeoppdretteres ærespris gikk til Bjarte Myklebust, som hadde drevet Nærøysund Matfisk i Sogn og

Fjordane siden 1985. Prisen ble mottatt av sønnen Karl Petter Myklebust. Høsten 2009 gikk selskapet

konkurs. Torskeeventyret var over. Det kommer neppe igjen, tror månedens gullfisk.

®

Habasit LINK, transportbåndsløsningen

som effektiviserer, fungerer og briljerer - År etter år!

Den fungerer hos deg også.

Habasit Norge AS

Pb. 526 Økern

0512 Oslo

Tlf: +47 815 58 458, Faks: +47 22 64 09 11

info@habasit.se

www.habasit.no

46 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

®

Habasit LINK - Den nyskapende og maksimalt fleksible totalløsningen

Habasit - Verdensledende innen transportbånd, tilbyr komplette,

høyeffektive løsninger som effektiviserer produksjonen over alt

der man håndterer gods! Hvis du stiller store krav til funksjonalitet,

hygiene og økonomi – kontakt Habasit så får du vite hvor

enkelt det kan fungere hos deg også!

Habasit – Solutions in motion

økning av torskekvoten skulle

bli fremstilt som et problem».

Enkelte har nå tatt til ordet for

at man må inkludere markedsbetraktninger

når man fastsetter

kvoter. Tveterås tilhører

fortsatt tvilerne.

— Problemet med torsken

er at den har havnet i «hvitfisk­sekken»

sammen med

mange andre og billigere arter.

Vi har ikke klart å skape et

markedssegment som er villig

til å betale ekstra for torsk, og

heller ikke til å ta unna større

kvanta uten å forvente en betydelig

nedgang i prisen. Dette

handler også om at vi ikke har

klart å håndtere fangstene

på en måte som sikrer topp

kvali tet.

Så til ditt spørsmål. I dag

har vi gode kunnskaper om

priselasti siteter på torsk,

og kan si mye fornuftig om

relasjonene mellom pris og

kvantum. Slik sett er det nok

mulig å inkludere markedsbetraktninger

i kvotefastsettelsen.

Men i praksis tror jeg


nok at dette ligger et stykke

frem i tid.

— I en verden hvor

mange sulter; har vi lov til

å fiske mindre torsk enn

bestanden tåler bare fordi vi

ønsker å tjene mer peng er?

— Dette spørsmålet bør du

stille til politikerne. Men om

det å tilpasse torskekvotene

til markedet er uetisk, er det

mange forhold i samfunnet vi

må se nærmere på.

— Hver gang lakseprisene

stuper bygger vi nye

markeder. Gjelder samme

mekanisme for torsk?

— Dessverre, men det

tror jeg ikke. I det øyeblikket

vi får et overskudds­tilbud

fra Norge skifter umiddelbart

forhandlingsmak ten fra selger

til kjøper. I dag havner torsken

i lavt betalende segmenter

i hvitfiskmarkedet. Den lave

prisen bidrar ikke til å bygge

nye og mer betalingsvillige

kundegrupper, og stimulerer

heller ikke etterspørselen etter

torsk spesielt. Laksen har

derimot en mer unik posisjon

i markedet, uten en hærskare

av substitutter. Det betyr at

etterspørselen etter laks øker

kraftig når prisen faller. Det er

dessverre ikke tilfellet i samme

grad for torsk.

— Kan Norge gradvis øke

bearbeidingsgraden på den

fisken vi fisker og produserer,

eller må vi belage oss på

primært å være en leverandør

av råstoff og halvfabrikata?

— Nå fremstår jeg kanskje

som veldig negativ, men igjen

må jeg skuffe. Jeg er blant

dem som mener at det meste

av viderefore dlingen bør skje

nært opptil markedet. Det har

både med biologien til fisk å

gjøre, men også med behovet

for volum, markedsfor ståelse

og nærhet til kundene. Vi må

gjerne slakte og filetere fisken

i Norge, men «value added»produksjonen

gjør vi best i å

overlate til andre. På dette

— Torsken har havnet i «hvitfisk-sekken». Dagens lave torskepris

bidrar i liten grad til å bygge marked, beklager Ragnar Tveterås.

området må vi stikke fingeren

i jorda. Og det gjelder enten vi

er med i EU eller ikke.

— Tror du at man starter

leteboring utenfor Lofoten

og Vesterålen i løpet av de

neste 10 årene?

— Ja. Motstanden er ikke

sterk nok, heller ikke lokalt. Og

det er greit for meg. Oljeindustrien

må selvfølgelig dekke

tapene til de som blir rammet,

f.eks. ved et uhell. Men det

har man råd til.

Norge har verdens beste sjømat. Og oppdrettslaksen har gjort Seafood from Norway til kanskje Norges mest kjent varemerke. Det spises norsk

laks i alle verdenshjørner. (Foto: Scanstockphoto)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013 47


— Helt til slutt, Tveterås.

Om du skal spå strukturen i

norsk sjømatnæring i 2050,

hvordan vil næringen se ut?

— Konsolideringen vil

ganske sikkert fortsette.

Strukturordnin gene i flåten vil

gi færre fartøyer, vi får færre

og større mottaksanlegg på

land og en tilsvarende utvikling

i oppdrettsnær ingen. Man

må ikke være rakettforsker

for å spå en slik utvik ling. Jeg

tror ikke at vi vil ende opp med

2­3 aktører som kon trollerer

alt. Men jeg regner med — og

håper — at utviklingen vil gi

mange nye og svært attraktive

arbeidsplasser. Det å velge

en karriere i sjømatnæringen

vil fremstå som mye mer

spennende og utfordrende

enn i dag. Gjør vi alt riktig vil

sjømatnæringen innen midten

av inneværende århundre ha

overtatt den valutaskapende

rollen oljeindustrien har hatt

de siste 20 årene, avslutter

månedens intervjuobjekt.

48 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

Når man kommer fra oljebyen Stavanger må man forvente et relativt åpent sinn til olje- og gassutvinning.

Månedens intervjuobjekt er intet unntak, og regner med at det før eller siden vil komme installasjoner som

dette også på feltene utenfor Lofoten og Vesterålen. (Foto: Scanstockphoto)

M/F Boknafjord LNG Gass Ferge

LNG Gass elektrisk fremdriftssystem

Dokking • Reparasjon • Vedlikehold • Ombygging • Nybygg

FISKERSTRAND VERFT AS, Risevegen 23, N-6035 Fiskarstrand

+47 70 19 93 00 • Fax +47 70 19 93 01

Mail:firmapost@fiskerstrand.no, www.fiskerstrand.no

FISKERSTRAND BLRT AS, Risevegen 23, N-6035 Fiskarstrand

+47 70 19 93 00 • Fax +47 70 19 93 03

Mail:post@fblrt.com, www.fblrt.com

LNG Gass fórlastebåt

LNG fremdriftssystem

Fra ferge til LNG bunkrings fartøy

Ombygget til verdens første LNG bunkrings fartøy

Geir II

Linefartøy med dragerbrønn


Norges 30 største fiskebåtrederier:

Aker Seafoods like suveren!

Listen over Norges største fiskebåtrederier

målt etter brutto

fangstverdi bekrefter hvor møllspist

Deltakerloven er blitt i havflåten.

Det er langt mellom redere

som må sette sjøbein på jobben,

for å si det slik. De to største rederiene

— Aker Sea foods ASA og

Nergård-Gruppen — er i utgangspunktet

industrian legg som har

utnyttet alle lovlige smutthull for

å sikre seg eierkontroll på havet.

Lenger nedover på listen befinner

også de fleste eierne seg bak en

kontorpult på land.

Slik innledet vi både i fjor og i

forfjor, og det er ingen grunn til å

endre teksten i år. Selv om det er

mange velkjente fisker-familier på

listen over de 30 største, må vi et

godt stykke ned for å finne rederier

ledet av aktive fiskere. Og da

mener vi aktive i den forstand at

de faktisk er på havet.

Målt mot Aker Seafoods blir

de fleste små. I fjor fisket de 11

trålerne til Aker Seafoods for 774

millioner kroner. Et lite Lofothav

bak fulgte de fem stortrålerne til

Nergård-Gruppen i Tromsø og de

12 linebåtene til Ervik Havfiske

AS på Stadlandet. Nergård fisket

for 336 millioner, Ervik Havfiske

for 312.

Listen for 2012, som du finner

lenger ut i denne artikkelen,

viser at de store holder stillingen.

Til sammen fisket de 30 største

rederiene for nesten 4,9 milliarder

kroner i 2012, eller 34,5 prosent

av den samlede fangstverdien for

norske fiskebåter. Den tilsvarende

andelen i 2012 var 35,3 prosent.

2011 ble et fantastisk år for norske fiskere. 2012 ble ikke på langt nær så bra. Fangstverdien

falt fra 16,1 til 14,1 milliarder kroner, eller med 12,5 prosent. De 30 største rederiene fisket

for nesten 4,9 milliarder kroner, en omsetningssvikt på 14,9 prosent. Det utgjorde 34,5 prosent

av den totale førstehåndsver dien. En av de båtene som bidro til det, var ringnotsnurperen

«Bømmelbas», som fisket for ca. 34 millioner kroner. (Foto: Rune Kvamme)

AKER SEAFOODS ASA HAR organisert

sine trålere i rederiene Nor dland Havfiske

AS, Finnmark Havfiske AS og Hammerfest

Industri fiske AS. I alt reduserte disse

rederiene sin fangstverdi med 89 millioner

kroner fra 2011 til 2012. Driftsresultatet

viste en pluss på 134 millioner kroner,

mot 154 året før. Resultatgraden falt fra

17,8 prosent til 17,3 prosent.

Nergård­Gruppens fiskebåter ble tidligere

administrert og eid av Ytre Rolløya

AS i Harstad. Nå er denne virksomheten

lagt under selskapet Nergård Havfiske

AS, fortsatt med adresse i Harstad.

Nergård­flåten fisket for ca. 34 millioner

kroner mindre i 2012 enn året før.

Samtlige rederier på listen, unntatt

Ervik Havfiske AS og Carisma Fish AS,

hadde lavere fangstverdi i 2012 enn i

2011. Ervik Hav fiske har med noen flere

linebåter i sine tall enn tidligere år, og

Carisma Fish har fått økt kvotegrunnlaget

på sine båter.

DE 30 STØRSTE fiskebåtrederiene som

er opplistet i tabellen på side 53 eide og

drev i alt 87 fartøyer i 2012 — 32 trålere,

22 ringnotsnurpere, 26 linefartøyer, 6

kystbåter og 1 Nordsjøtråler. Til sammen

hadde disse fartøyene en brutto fangstverdi

på 4.863 millioner kroner i 2012.

Mens 4 av de 30 største fiskeribedrif tene

har hovedkontor i Nord­Norge, har 9 av

de 30 største rederi ene Nord­Norge som

base. Da har vi regnet Ålesund som det

reelle hovedkontoret for trålerne til Aker

Seafoods. Så lenge det er havfiskefartøy

det dreier seg om, kommer vi heller ikke

utenom Vestlandet. I fjor hadde 7 av de

største rederiene hovedkontor i Austevoll

kommune. Sunnmøre og Ålesund er også

godt representert, med 9 av de 30 rederiene

på listen.

Det er ingen tvil om hvem som dominerer

i fiskeflåten. Ringnots nurpere med

kolmulekonsesjon sto enda en gang i kø

for å komme med. 16 av de 30 største rederiene

er involvert i fiske etter pelagiske

arter, i første rekke sild, makrell, lodde og

kolmule.

Før man setter opp en liste over de

største fiskebåtrederiene, må man definere

hvilke kriterier som skal legges til

grunn. Vårt hovedkrav er at rederiene må

ha en betydelig eierinteresse i de fartøyene

som danner grunnlaget for omsetnin­

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

49


gen, og at båtene må fiske under norsk

flagg. Vi har heller ikke med driftsselskaper

uten eller med marginale eierandeler

i fartøyene.

I familieeide fiskebåtrederier er eierforholdene

ofte innfløkte. Det behøver ikke

engang være slik at driftsselskapet har

eierin teresser i båtene. Men så lenge de

eies og kontrolleres av samme familie,

mener vi at de bør komme i betraktning.

Det gjelder flere av rederiene på listen.

Tidligere år har vi tatt med de 35

største rederiene. I år har vi satt strek ved

30. Det skyldes at et stort antall av de

full strukturerte ringnotsnurperne omsatte

for pluss/minus 55 million er kroner i 2012.

Skulle vi ta med de 35 største, måtte vi

nesten ta med 10­15 båter til for å være

rimelig sikre på å ha en ko rrekt liste.

Vi har snakket med en rekke redere i

forbindelse med listen, og tror den er på

det nærmeste komplett. Her følger en kort

oversikt over hvert enkelt rederi i tabell

1 og de fartøyene som dis poneres. Om

noen er uteglemt ber vi om å bli kontaktet.

1. Aker Seafoods ASA

Fangstaktivitetene til Aker Seafoods

omfattet i 2012 i alt 11 trålere tilhørende

rederiene Nordland Havfiske AS (96

Bli oppdatert med Havforskningsrapporten 2013

Havforskningsrapporten 2013 kommer 19. mars.

Der får du oversikt over havbruksforskningen

og status for miljø og fiskebestander i norske

kyst- og havområder.

50 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

prosent), Finnmark Havfiske AS (98 prosent)

og Hammerfest Industrifiske AS (60

prosent). Eierandelene i parentes.

Nordland Havfiske AS omfattet i 2012

trålerne «Vesttind»,

«Hekktind», «K. Arctander», «Stamsund»

og «Havtind». «Hekktind» ble solgt

i august. Finnmark Havfiske AS hadde trålerne

«Båtsf jord», «Kongsfjord», «Skaidi»

og «Jergul», mens Hammerfest Industrifiske

AS hadde trålerne «Nordfjordtrål»

og «Doggi». «Nordf jordtrål» ble solgt i

desember, mens «Doggi» var ute av drift

fra 1. august til 1. november. Ved utgangen

av året hadde følgelig Aker Seafoods

9 trålere i drift.

Alt i alt fisket selskapets trålerne for ca.

774 millioner kroner i 2012 — 89 millioner

mindre enn i 2011. Like fullt troner Aker

Seafoods fortsatt suverent øverst på listen

over Norges største fiskebåteiere.

2. Nergård-Gruppen

Sammen med datterselskapet Nergård

Senja AS har Nergård AS 100 prosent

eierandel i Nergård Havfiske AS i Harstad.

Rederiet eier frysetrålerne «J.

Bergvoll» (85 mill.kr.), «Tønsnes» (82 mill.

kr.), «Ole­Arvid Nergård» (79 mill. kr.) og

«Kågtind» (58 mill. kr.), samt ferskfisktråleren

«Kasfjord» (32 mill. kr). Til sammen

www.imr.no

fisket disse for 336 millioner kroner i

2012.

Foruten trålerne som drives av Nergård

Havfiske, er Nergård­konsernet

medeier i en rekke kystfiskefartøy, men

ingen av eier andelene er så store at

båtenes fangstverdi skal regnes med her.

Kjell Larssen er daglig leder i Nergård

Havfiske AS.

3. Ervik Havfiske AS

Bak Ervik Havfiske AS står Domstein ASA

og Ervik Havfiske Holding AS, med 50

prosent hver av aksjene. Kjell Magne og

Stig Ervik eier hver sin halvpart av Ervik

Havfiske Holding.

Rederigruppen hadde i 2012 følgende

autolinere i drift på norske kvoter: «Frøyanes

Senior», «Vestfisk», «Stålholm»

(garn), «Frøyanes», «Stattegg», «Statthav»,

«Kamaro», «Veststeinen», «Vest

Freezer», «Brimøy» og «Erliner». I tillegg

var «Seljevær» på fiske i Sør­Ishavet. Til

sammen hadde disse båtene er brutto

fangstverdi på 312 millioner kroner i

2012.

Videre er gruppen involvert i fartøyene

«Argos Froyanes» og «Argos Georgia»

under britisk flagg. Disse båtene fisket for

91 millioner kroner i 2012. Samlet omsetning

i gruppen i 2012 var følgelig 403


millioner kroner. Gruppen hadde ingen

omsetning vedrørende russiske fartøyer.

4. Strand Sea Service AS

er driftsselskap for 4 fartøyer i Strandfamiliens

eie. Brødrene Olav og Ole

Strand startet i sin tid rederiet, som i dag

drives av neste generasjon. Bak Strand

Sea Service AS finner vi Strand Fiskeriselskap

AS og Strand Havfiske AS.

Per Sperre er styrefor mann og Solveig

Strand daglig leder i det førstnevnte

rederiet. Solveig er også daglig leder i

Strand Sea Service AS. Per Sperre er

styreformann og Janne­Grethe Strand

Aasnæs daglig leder i Strand Havfiske

AS. Fartøyene i rederiene er fabrikkskipene

«Havstrand» og «Havbryn», samt

ringnotsnurperne «Strand Senior» og

«Fiskeskjer». I 2012 fisket disse båtene

for ca. 304 million er kroner.

5. Prestfjord AS

på Sortland eier og driver fabrikktråleren

«Prestfjord» (83,4 mill. kr.) og frysetråleren

«Sunderøy» (99,6 mill. kr.). Nye

«Prestfjord» ble overlevert fra verft i

februar 2012. Via Pres tfjord Havfiske AS

drifter også rederiet tråleren «Langøy»

(71,8 mill. kr.). Knut Roald Holmøy er

daglig leder og reder i begge selskaper.

Hovedaksjonærer i selskapene er familien

Holmøy.

6. K. Halstensen AS

i Bekkjarvik i Austevoll har tre ringnotfartøyer

— «Manon», «Slaatterøy» og

«Gardar», samt fabrikktråleren «Granit»,

som selskapet overtok sommeren 2012.

Samlet bruttofangst for fartøyene i 2012

var 240 millioner kroner. Inge Halstensen

er daglig leder i selskapet, som eies

av Inge (52%) og Alfred Hal stensen jr.

(45%).

7. AS Roaldnes

på Valderøya utenfor Ålesund eier og

driver trålerne «Langenes» (92,0 mill. kr.)

og «Roaldnes» (44,3 mill. kr.). Selskapet

drift er også «Stornes» (68,6 mill. kr.), en

båt man har 48 prosent eierandel i gjennom

Fiskeriselskap AS. Totalt hadde de

tre båtene en brutto fangstverdi på 204,9

millioner kroner i 2012. Daglig leder er

Tore Roaldsnes. Jan Harald (34%), Tore

(24%), Pål Arne (24%) og Toralv Roaldsnes

(2%) er aksjonærer. Blomvik AS eier

de resterende 16 prosentene, et selskap

som igjen eies med 50 pros ent hver av

Tore og Pål Arne Roaldsnes.

Ringnotfartøyer dominerer på listen over Norges 30 største

fiske båtrederier. Men det er slett ikke alle som når opp.

Havsnurp AS i Midsund, som eier snurperen «Havsnurp»,

er en av dem. Denne båten har bare 310 tonn i basiskvote.

(Foto: Rune Kvamme)

8. Eros AS

i Fosnavåg på Sunnmøre eier ringnotsnurperen

«Eros», som i fjor fisket for

57,9 millioner kroner. Gjennom Herøyfjord

AS, der Eros AS har aksjemajoriteten,

eier rederiet også nordsjøtråleren

«Herøyfjord», som fisket for 26,4 millioner

kroner i 2012. Videre eier Eros AS 65

prosent i fabrikktråleren «Ramoen», som

fisket for 106,4 millioner kroner. I alt fisket

altså Eros AS for 196,7 millioner kroner

i året som gikk. Daglig leder i selskapet

er Per Magne Eggesbø. Han er også

største aksjonær med en eierandel på

50,5 prosent gjennom PME AS.

9. Olsen-Gruppen

har hovedkontor ved Bekkjarvik i Austevoll

kommune. I 2012 drev selskapet

de kombinerte snurperne og trålerne

«Norderveg» (45,7 mill. kr) og «Nordervon»

(46,3 mill. kr), samt kystbåtene

«Kamøyfisk» (29 mill. kr.) og «Fruholmen»

(19 mill. kr.). I fjor fisket disse

båtene for 140 millioner kroner. Ola

Olsen er daglig leder og hovedaksjonær

i selskapet.

10. Liegruppen Fiskeri AS

på Straume i Fjell kommune eide i 2012

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

51


snurpefartøyene «Libas» og «Ligrunn».

Frem til mars eide og drev også gruppen

kystbåten «Liafjell». I september kjøpte

rederiet «Liafjord». I alt fisket båtene til

Liegruppen for 135,7 millioner kroner i

2012. Peder O. Lie er styreleder og Lars

Olav Lie daglig leder i Liegruppen Fiskeri

AS, som er et datterselskap av Liegruppen

AS.

11. Rosund-konsernet

på Valderøya eide og drev i 2012 fartøyene

«Atlantic Star» og «Nordstar». «Nordstar»

ble først overtatt 15. oktober. Totalt

hadde konsernet en omsetning på 125

millioner kroner. Daglig leder, styreleder

og hovedaksjonær i rederiet er Dag Arne

Gjøsund gjennom Rosund Holding AS.

12. Hardhaus AS

i Bekkjarvik i Austevoll kommune eide i

2012 ringnotsnurperne «Hardhaus» (57,4

mill. kr.) og «Harvest» (62,8 mill. kr.).

«Harvest» ble solgt i 2012, og rederiet

har en ny båt under bygging. Inge Møgster

er korresponderende reder. Rederiet

eies av Møgster­familien.

13. Brødrene Birkeland AS

på Storebø i Austevoll kommune eier

hundre prosent fiskebåtre deriene Brødr.

Birkeland Fiskebåtrederi AS og Talbor AS.

Talbor AS eier ringnotsnurperen «Talbor»,

som fisket for 55,0 millioner kroner i 2012.

Brødr. Birkeland Fiskebåtrederi eier «Birkeland».

Denne omsatte for 62,3 millioner

kroner i året som gikk. Totalt utgjorde

fangstinntektene i 2012 117,3 millioner.

14. Dønna Havfiske AS

i Dønna på Helgeland eier ringnotsnurperne

«Åkerøy» (58,4 mill. kr.) og «Stålringen»

(57,0 mill. kr.), tidligere «Møgsterhav».

Dønna Havfiske AS eies 100 prosent av

Dønna Invest AS. Jonny Berfjord er daglig

leder av rederiet. Bak Dønna Invest AS

står Dønna Invest 2 AS, hvor Jonny Berfjord

(35,7%), Arnt Inge (32,9%) og Geir

Ove Aaker (31,5%) er aksjonærer.

15. Hansen Dahl Fiskeri AS

i Bodø eier to ringnotsnurpere — «Senior»

(46,6 mill. kr.) og «Kvannøy» (65,4

De 30 største fiskebåtrederiene driver til

sammen 32 stortrålere. «Atlantic Viking» er

en av dem. Båten eies av Giske Havfiske AS,

og hadde en brutto fangstverdi i 2012 på litt

over 88 millioner kroner.

52 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

mill. kr). Bjørn Vian er daglig leder av

reder iet. Tarald Sivertsen er styreleder.

Familieselskapet Birger H. Dahl AS eier

rederiet.

16. Ytterstad

Fiskeriselskap AS

i Lødingen eier rederiene Rødholmen

AS med ringnotfartøyet «Rødholmen»

(54,7 mill. kr.) og Kanstadfjord AS med

ringnotfartøyet «Kanstadfjord» (53,7 mill.

kr.). Til sammen hadde disse fartøyene

en brutto fangstverdi i 2012 på 108,4

millioner kroner. Gjennom andre halvdel

av 2012 benyttet rederiet seg av kontraheringsordningen.

I øyeblikket har man

kun «Rødholmen», som flyttes mellom de

to rederiselskapene frem til sommeren

2014, da det nye fartøyet kommer.

Marius Ytterstad er daglig leder og

korresponderende reder. Stine og Marius

Ytterstad har aksjemajoriteten i selskapet.

17. H. P. Holmeset AS

på Grytestranda på Sunnmøre driver

de to linebåtene «Geir» og «Geir II». I

2012 fisket disse for 108 millioner kroner.

Hallgeir Holmeset er daglig leder og Kjetil

Holmeset styreleder. Rederiet eies med

en tredjedel hver av Kjetil, Hallgeir og

Arild Holmeset.

18. Eidesvik Havfiske AS

på Bømlo driver ringnotsnurperen «Elisabeth»

(51 mill. kr), kystnotbåten «Bømmelfjord»

(19 mill. kr) og den pelagiske

tråler en «Bømmelbas» (34 mill. kr).

Samlet fangstverdi i 2012 var ca. 104 mill.

kr. Rederiet eies av Magne Eidesvik og

hans fire sønner Lars Magne, Mathias,

Zelius og Einar med 20 prosent hver. Lars

Magne er daglig leder.

19 Teigegruppen

i Herøy kommune eier og driver to ringnotsnurpere

— «Teigenes» (52,8 mill. kr.)

og «Sjøbris» (45 mill. kr.). «Teigenes»

eies 100 prosent av brødrene Knut og

Sigurd Teige gjennom selskapet Tei genes

AS. «Sjøbris», som eies av Teigebris AS,

har flere eiere. Knut og Sigurd Teige har

aksjemajoriteten.

Korresponderende reder for begge

båtene er Sigurd Teige.

20. Volstad AS

i Ålesund eier og driver fabrikkskipet

«Volstad», som i 2012 fisket for 92,0

millioner kroner. Rederiet eies hundre

prosent av Eivind Volstad.

20. Hermes AS

i Sør­Tverrfjord i Loppa kommune eier og

driver tråleren «Hermes», som hadde en

brutto fangstverdi i 2012 på 92,0 millioner

kroner. Daglig leder i rederiet er Jan

Roger Lerbukt. Ørjan Nilsen er styreleder.

Hovedaksjonær er Hermes Holding AS

(51%), hvor Jan Arne Bergeton Lerbukt

(65%) og Jan Roger Lerbukt (35%) er

eiere. Øvrige aksjo nærer i Hermes AS

er AS Jakobsen & Sønner (23,5%) og

Grimsholm AS (23,5%).

22. Sørheim Holding AS

Halsa i Nordland eier Selvåg Senior AS,

som igjen eier ringnots nurperen «Selvåg

Senior» (60,6 mill. kr.). Sørheim Holding

AS eier videre Meløyfjord Fiskeriselskap

AS, som har kystbåtene «Meløyfjord»

og «Meløyfjell». Til sammen fisket de

tre båtene for 91,8 millioner kroner i

2012. Hovedaksjonær og styreformann i

Sørheim Holding AS er Egil Sørheim. De

resterende aksjene er fordelt på medlemmer

av familien Sørheim.


23. Østerbris Invest AS

i Torangsvåg i Austevoll kommune eier

via Østerbris AS ringnot/tråleren «Øsdterbris»,

som i 2012 fisket to kvoter for

totalt 90,0 mill. kroner. Under Østerfjord

AS eide også rederiet ringnotsnurper/tråleren

«Austerfjord», men denne ble solgt

ved årsskiftet 2011/12. I øyeblikket har

rederiet en ny båt under bygging. Navnet

er ennå ikke klart. Den skal etter planen

leveres på nyåret 2014.

Daglig leder og styreleder er Olav H.

Østervold, som sammen med sine fem

barn Jon Harald, Olav O., Trond, Kristian

Østervold og Marlen Østervold Haugland

står som eiere av selskapet.

24. Giske Havfiske AS

på Giske eier og driver tråleren «Atlantic

Viking», som i 2012 hadde en brutto

fangstverdi på 88,2 millioner kroner.

Hovedaksjo nærer i selskapet er Rolf Kjell

og Bjørn Ståle Giske med 24 prosent

hver, og Karl Otto Risbakk med 21,6 prosent.

Daglig leder er Rolf Kjell Giske.

25. Drønen Havfiske AS

i Torangsvåg i Austevoll kommune eier

og driver ringnotsnurperen «Storeknut».

Denne fisket for 45,0 millioner kroner i

2012. Familien Drønen er hovedaksjonær

med en eierandel på 73,9 pros ent.

Resten eies av Caiano Fisk AS i Haugesund.

Drønen Havfiske AS eier også 50

prosent i Haugagutt AS, som har båten

«Haugagutt» (42,6 mill. kr). Til sammen

omsatte disse båtene for 87,6 mill. kroner.

Daglig leder er Nils Arve Drønen og styreleder

Knut Asbjørn Drønen.

26. AH Holding AS

på Andenes eier og driver fabrikktråleren

«Andenesfisk I» og tråleren «Lysnes».

«Lysnes» har ligget ved kai i hele 2012.

Rederiet drifter også endel andre båter.

Daglig leder er Andreas Haugen. Arnljot

Haugen er styreleder.

26. Atlantic Seafish AS

i Måløy eier 100 prosent i Atlantic Longline

AS, som eier linebåten «Atlantic»

(46,5 mill. kr) og Polarbris AS, som eier

linebåten «Polarbris» (38,5 mill. kr).

Dette er foreløpige tall. «Atlantic» var

ute av fiske i 6­7 uker i 2012 på grunn av

ombyg ging. Hovedaksjonærer i selskapet

gjennom 2012 var Kåre Furnes, Kjell­

Gunnar Hoddevik og Jonny Terje Årvik

med 22,6 prosent hver. Tore Jarl Johan­

Tabell 1: Norges 30 største fiskebåtrederier, rangert etter

brutto fangstverdi i 2012.

Nr. Rederi Adresse Fangstverdi

2010 2011 2012

1. Aker Seafoods ASA Ålesund 717,0 863,0 774,0

2. Nergård­Gruppen Tromsø 295,0 370,0 336,0

3. Ervik Havfiske AS Stadlandet 262,0 274,0 312,0

4. Strand Sea Service AS Åle sund 300,0 370,0 304,0

5. Prestfjord AS Sortland 216,6 256,0 254,8

6. K. Halstensen AS Bekkjarvik 237,0 245,0 240,0

7. Roaldnes AS Valderøy 180,4 222,5 204,9

8. Eros AS Fosnavåg 196,0 234,5 196,7

9. Olsen­Gruppen Bekkjarvik 150,0 153,0 140,0

10. Liegruppen AS Straume 177,5 191,9 135,7

11. Rosund­konsernet AS Valderøya – 157,0 125,0

12. Hardhaus AS Bekkjarvik 134,1 156,7 120,2

13. Brødrene Birkeland AS Storebø 144,0 155,5 117,3

14. Dønna Havfiske AS Dønna 74,5 140,0 115,4

15. Hansen Dahl Fiskeri AS Bodø 173,0 168,2 112,0

16. Ytterstad Fiskeriselskap AS Harstad 120,0 152,3 108,4

17. H.P. Holmeset AS Grytestranda 62,8 100,6 108,0

18. Eidesvik Havfiske AS Bømlo 58,0 117,0 104,0

19. Teigegruppen Eggesbønes 101,0 121,0 98,3

20. Volstad AS Ålesund 92,2 103,2 92,0

« Hermes AS Sør­Tverrfjord 71,4 100,0 92,0

22. Sørheim Holding AS Halsa 94,3 95,0 91,8

23. Østerbris Invest AS Torangsvåg 57,0 140,0 90,0

24. Giske Havfiske AS Ålesund 90,0 98,2 88,2

25. Drønen Havfiske AS Torangsvåg 95,9 115,8 87,6

26. AH Holding AS Andenes 79,2 105,4 85,0

« Atlantic Seafish AS Måløy 85,1 92,5 85,0

28. Carisma Fish AS Måløy 70,0 79,0 84,0

29. Torbas AS Raudeberg – 138,0 80,1

30. Arctic Swan KS Alta 85,4 108,0 78,5

sen har 17,2 prosent og Førde Havfiske

AS 15 prosent. I desember 2012 solgte

Førde Havfiske seg ut. Denne posten

ble fordelt blant de øvrige aksjonærene

uten å forrykke eiersitsen. Kåre Furnes

er styreleder og Kjell­Gunnar Hoddevik

daglig leder.

28. Carisma Fish AS

i Måløy eier og driver linebåtene «Carisma

Star» og «Carisma Viking», med en

samlet brutto fangstverdi på 84,0 millioner

kroner i 2012. Carisma Fish AS eies

av Arild Aarvik (33,3%) og Mathias Aarvik

(33,3%). Den siste tredjedelen eies av

Ole Jonny og Cato Bellen. Arild Aarvik er

daglig leder.

29. Torbas AS

på Raudeberg i Vågsøy kommune eier

og driver ringnotsnurperne «Torbas»

og «Gambler». Direkte og indirekte eier

Agnar og Tore Lyng ca. 40 prosent hver

i rederiet, familien Kvalsvik resten. For

2012 tar vi også med omsetningen til

kystnotfartøyet «Ring bas», frem til dette

ble solgt i august. I dette rederiet hadde

også brødrene Lyng aksjemajoriteten.

«Torbas» ble solgt til Island i februar

2012, og ny båt ble kon trahert i september.

«Gambler» har følgelig fisket det

meste av kvotene i 2012. Totalt hadde de

tre båtene en brutto fangstverdi på 80,1

millioner kroner i 2012. Inntil den nye

«Torbas» kommer drifter rederiet bare

«Gambler».

Agnar Lyng er daglig leder og Tore

Lyng styreleder i Torbas AS.

30. Arctic Swan KS

er registrert i Alta og eier og driver tråleren

«Arctic Swan», som i 2012 hadde en

brutto fangstverdi på ca. 78,5 millioner

kroner. Daglig leder og styreleder er

Einar Jan Remøy. Arctic Swan KS eies av

Remøy Rederi Arctic AS (90%) og Arctic

Swan AS (10%).

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

53


Capstaner Capst

0,5T - 10T

54 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

Vinsjer Daviter Trustere

0,1T - 120T

1 - 15T

25 - 250 Hk

6693 Mjosundet - Telefon 71 64 77 00

E-post: post@mbh.no - Internett: www.mbh.no


LØRDAG 9. FEBRUAR. Allan Shearer

og andre engelske fotballeks perter sitter

sammen med studiovert Gary Lineker i

BBC­programmet «Match of the Day». De

prøver å finne en forklaring på det spektakulære

selvmålet til Gareth Barrys mot

Southampton. Innlegget kom fra venstre,

og Barry plasserte ballen helt ned mot

stolpero ta uten sjanser for keeper Joe

Hart. Bildene kjøres om og om igjen.

Hvordan kunne en upresset Manchester

City­spiller gjøre en slik tabbe?

Om noen år vil kanskje ekspertene

sitte i et NRK­studio og

diskutere hvordan

i alle

dager forhan­

dlingsleder Ann­Kristin Westberg 26.

januar 2010 kunne under skrive en avtale

med EU som i realiteten innebar et gedigent

selvmål av fiskeri­ og kystminister

Lisbeth Berg­Hansen?

Kort etter at avtalen var underskrevet

sa Westberg følgende til NTB:

«Dette er på mange måter en nyskapende

avtale, som gir Norge og EU større

andeler i hverandres soner. Det er en

fleksibel avtale som løper over 10 år, og

som næringsutøverne er fornøyde med.

De to partene beholder omtrent de andelene

de har i hverandres områder. Men

siden makrellen vandrer og ikke alltid sier

fra hvor den er, sikrer avtalen at partene

kan justere uttaket seg imellom i tråd med

forekomstene av makrell. Det er her fleksibiliteten

ligger og den nye tenkemåten

avtegner seg».

Ifølge NTB understreket Westberg

videre at avtalen binder Norge og EU

sammen i et felles ansvar for forvaltningen

av makre llbestanden. Den omfatter

ikke Island og Færøyene. Norge og EU vil

Norsk

selvmål

Hadde makrellen bare holdt seg i ro der Norge og EU helst vil ha den, ville vi sluppet mye nabokrangel, konstaterer Oli Samro. Men på Island og

Færøyene kan man selvfølgelig ikke akseptere en fordelingsnøkkel som bygger på et snart 40 år gammelt kart. Begge land krever mer makrell og

mener de kan dokumentere kravene.

derfor stå sammen mot de to små øystatene

i senere forhan dlinger. NTB var også

i kontakt med Lisbeth Berg­Hansen. Hun

poengterte at avtalen gir forutsigbarhet og

stabilitet, og følgelig at den innebærer et

stort fremskritt.

Med avtalen i januar 2010 ble Norge

og EU enige om å stå sammen i striden

om makrellen. Norge valgte EU. Island og

Færøyene ble skjøvet ut i kulden.

Kortsiktig seier

Ifølge norske myndigheter skal makrellavtalen

med EU regulere kvotefordelingen

mellom de to partene, og åpne for

felles so neadgang. Tanken er at norske

fiskere skal kunne fortsette sin viktige

verdiskaping. — Dette gir forutsigbarhet

og stabilitet for næringene i Norge og EU,

og representerer et stort fremsk ritt, sa en

fornøyd Lisbeth Berg­Hansen i 2010.

Da avtalen ble inngått visste både EU

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

55


og Norge at den gamle fordelingsnøkkelen

for makrell for lengst var løpt ut på

dato. Denne bygger nemlig på fangstdata

og antatt utbredelse av makre llbestanden

på 1970­tallet. Det var den gang det

foregikk et stort makrellfiske i Nordsjøen.

Siden har det knapt vært makrell i dette

havområdet. Likeledes forutsetter fordelingsnøkkelen

at det ikke finnes makrell

Inspirasjon

Stolt

forvalter

56 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

nord for Shetland. Norge og EU har avtalt

at de to landene helt frem til 2020 skal ha

90 prosent av TAC­en for makrell!

I 2010 visste alle at denne snart 40 år

gamle fordelingsnøkkelen var riv, ruskende

gal. Den hadde ingen vitenskapelig

trover dighet, hvilket var en stor trussel

for især den norske makre llandelen. For

å sikre norske interesser var det derfor

Dette bildet er fra 2010 da Ann-Kristin

Westberg forhandlet frem dagens

makrellavtale mellom Norge og EU. At hun

smiler er ufor ståelig, mener færøyværingen

Oli Samro. Avtalen har vist seg som et

gedigent selvmål for Norge. (Foto: Thv jr.)

viktig å få EU med på en avtale om at

kvotefordelingen dem i mellom skulle

ligge fast. Hovedmålet med avtalen var

kort fortalt å låse fast fordelingen mellom

Norge og EU. Helt frem til 2020 skal EU

ha 68,65 prosent av totalkvoten og Norge

31,35 prosent. Øvrige nasjoner er avspist

med 10 prosent. Om andre land skal

forsøke å forhandle seg frem til en større

andel av totalkvoten, er også prosedyren

avtalt til minste detalj mellom Norge og

EU. Makre llavtalen mellom Norge og EU

fra 2010 har følgelig bare en vin ner. Det

er Norge! EU, Færøyene, Island og Russland

er tapere. På lengre sikt kan derimot

Norge bli den største taperen.

Håpløst ineffektivt

system

Det er stinn brakke i møterommet i EUs

hovedkvarter i Brüssel. Kalenderen viser

desember 2009. En stor gruppe mennes­

Vi er Norges største trålrederi,

men vi er ikke tilfreds før både

vi og samfunnet uttrykkelig sier

at vi er det beste.


ker venter på å få slippe til med sine tilrådninger

til EUs forhandlingsde legasjon.

De representerer omkring tyve ulike

organisasjoner som alle vil være med på

å utforme EUs fiskeripolitikk.

Denne gangen er de innkalt for å bidra

med råd og synspunkter i forbindelse

med EUs årlige bilaterale fiskeriforhandlinger

med tredje­land, herunder den nye

makrellavtalen med Norge. Delta kerne

representerer såkalte «stakeholders» til

fiskerinæringen. I gamle dager var dette

først og fremst representanter for fiskebåtrederne

og industrien på land, samt

talsmenn for de viktigste geografiske

fiskeriområdene.

Men i desember 2009 er det ikke lenger

slik. Nå er det NGO­ene som dominerer

og snakker høyest. I møterommet

sitter folk som er opptatt av planter, sel og

sjøpattedyr, koraller og klima. Store organisasjoner

som Greenpeace og WWF er

også til stedet og skal selvfølgelig høres.

Selv «North Sea Womens Network» står

på listen over «stakeholders».

Etter møtet treffer jeg en meget irritert

fiskebåtreder:

— Dette har utviklet seg til et rent sirkus.

Verken vi fiskebåtredere eller andre

med forstand på fiskeriene får taletid

eller oppmerksomhet. Forhandlingsdelegasjonen

har null interesse for våre

synspunkter. Politikerne vil bare høre på

miljøvernaktivis tene. Det er vel der de

har flest stemmer å hente, sukker han

oppgitt, og fortsetter:

— Makrellavtalen med Norge er enda

et eksempel på at fiskeripo litikken i EU er

EU har en av verdens dårligste fiskeriforvaltninger, mener Samro. Det er kanskje ikke så rart

når absolutt alle i Brüssel skal ha et ord med i laget, også de som blåser i fisk, og som kun

ønsker goodwill fra miljøvernorganisasjonene.

ubrukelig. Det er ikke Island og Færøyene

som er det store problemet, men den

nye avtalen med Norge!

Etter konsultasjonen med NGOene

og næringens folk, skal forhandlingsdelegasjonen

også innhente råd fra

medlemslandenes repre sentanter i Brüssel.

Det foregår i regi av COOREPER.

Her slipper de enkelte landene til med

sine forslag og prioriteringer. Resul tatet

av denne meget omfattende saksgangen

er kort sagt at EU er handlingslammet.

Systemet er ineffektivt og har ingen muligheter

til å ivareta næringens interesser.

Det er de store miljøvernor ganisasjonene

med WWF i spissen som bestemmer. EU

har følgelig en av verdens dårligste fiskeriforvaltninger.

Og det er dessverre ingen

ting som tyder på at den vil bli bedre i

årene som kommer.

Opp gjennom årene har båter fra Færøyene levert hundretusenvis av tonn sild og makrell til Norge. Den tiden er nå forbi, skriver Oli Samro.

Heretter kan båter som «Finnur Fridi» levere makrellen til innfrysing hjemme på Færøyene.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

57


Norge har fått hele 26 prosent av kolmulekvoten nesten uten å ha kolmule i sin økonomiske

sone, skriver Oli Samro. Ikke rart Johan Williams smilte fornøyd da denne fordelingsnøkkelen

ble fastsatt i 2005. Her står han helt til venstre sammen med forhandlingslederne fra Island,

Færøyene og EU. (Foto: FKD)

Et endelig oppgjør

På samme måte som i EU har den norske

forhandlingsdelegasjonen en rekke

interessegrupper å forholde seg til. Først

av disse er Fiskebåtredernes Forbund,

eller Fiskebåt, som organisasjonen nå

heter. Fiskebåt ivaretar interessene til

kvote­ og fiskebåteierne. Når det gjelder

makrellen betyr dette primært ringnotflåten.

Fiskeriminister Lisbeth Berg­Hansen

har også mange hensyn å ta. Mye

tyder imidlertid på at hun i makrellstriden

med Island og Færøyene lytter mest til

fiskebåtrederne. Det er i alle fall ingen

tvil om at næringsinteressene har stor

innflytelse i den norske forhandlingsdelegasjonen.

Selvfølgelig mener norske redere at

de har krav på en større andel av TAC­en

enn de har fått gjennom avtalen med EU,

og at de uten problemer kan fiske det

dobbelte eller tredobbelte av den norske

makrellkvoten. Men det var ikke mulig i

2009. Da sto makrellen i EU­sonen. Det

er også riktig at makrellen har størst verdi

utover høsten når den står i norsk sone.

Derfor ønsker alle å fiske makrellen på

denne tiden av året. Det er en av årsakene

til at den pelagiske industrien i Norge

og færøyske reder har samarbeidet.

I mer enn 40 år har færøyske fiskebåtredere

og pelagisk industri i Norge hatt

felles interesser. Båter fra Færøyene har

levert mye av sine pelagiske fangster i

Norge og på den måten bidratt til å holde

«lys i husan» langs norskekysten. De

senere årene har fisket vært tilpasset

konsumindustriens ønsker og behov. I

58 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

mange år har færøyske snurpere levert

tett på 100 prosent av sine fangster

av sild og makrell til konsum i Norge.

Det har alltid vært nær kontakt mellom

færøyske fiskebåtredere og de norske

pelagiske anleggene. Vi snakker om vennerelasjoner

mellom flere generasjoner i

begge land.

Nå er disse relasjonene satt på hard

prøve.

Det er ingen tvil om at Island og

Færøyene ønsker å ta et endelig oppgjør

med de historiske fordelingsnøklene av

pelagisk fisk. Før den gamle kyststatsavtalen

havarerte i 2009 var denne 61,78

prosent til EU, 28,21 prosent til Norge,

4,92 prosent til Færøyene, 4,78 prosent

til Russland og 0,31 prosent til Island. De

to sistnevnte nasjonene var ikke sett på

som kyststater, og fikk tildelt sine kvoter

via NEAFC­reguleringene for internasjonalt

farvann.

Vi skriver 2013, og verden ser ikke

lenger ut som for 30­40 år siden. Island

og Færøyene krever at fordelingen av

sild og makrell mer skal gjenspeile den

aktuelle sonetilhørigheten, som nå plasserer

de to landene midt i smørøyet.

Det store stridsspørsmålet er

sonetilhørigheten til makrellen. Det prøver nå

forskerne å finne ut av, blant annet med hjelp

fra fartøyer fra Island, Norge og Færøyene.

Her fra et makrelltokt sist sommer. Fra

høyre norske «G.O. Sars» og «Brennholm»,

færøyske «Christian i Grotinum» og

islandske «Arni Fridriksson». (Foto: HI)

Særlig Færøyene har i mange år vært

alt for ettergivende i kvoteforhandlingene

med EU og Norge. De har bøyd nakken

for stormak tene, og akseptert elendige

avtaler. Virkeligheten er jo at EU har et

meget begrenset havområde, og at EUs

fiskeflåte er helt avhengig av å kunne

fiske i andre lands soner. Også Norge

har vært sterk og dyktig til å få maksimalt

ut av forhandlingene.

Norge har en lang kystlinje mot vest

og de store fiskebestandene i Barentshavet

og Norskehavet. Det gir en betydelig

andel av sildebestanden. Derimot er den

norske sonetilhørigheten for makrell relativt

begrenset. Derfor er Norge avhengig

av en god bilateral avtale med EU. Her

kan Norge sikre EU rettigheter på sild,

mens EU til gjengjeld sikrer Norge rettigheter

på makrell. En klassisk «vinnvinn»­situasjon.

«Pay back»-time

Det har vært mye strid om makrellen.

Nå ryker også enigheten om atlantoskandisk

sild. Færøyene vil ikke lenger

akseptere at EU, som knapt har sild

i sine farvann, skal ha en kvoteandel

på 6,51 prosent, mens Færøyene bare

skal ha 5,16 prosent. Om sommeren

og til langt ut på høsten er det jo mye

sild rundt Færøyene. Nå blir det følgelig

«pay­back»­time for Norge. EU har


absolutt ingen gode argumenter for sin

kvoteandel. Likevel må Norge nå støtte

sin allierte i Brüssel. EU hjalp Norge til å

få en stor andel av makrellen på tross av

manglende sonetilhørighet. Nå forventer

selvfølgelig EU at Norge «betaler tilbake»

med sild.

Dette henger dessuten sammen med

kolmula. Også her er nemlig Norge, som

nesten ikke har kolmule i sine farvann,

helt avhen gig av EUs støtte. Norge har

knapt noen kyststatsrettigheter til kolmule.

Likevel har Norge fått hele 26 prosent

av kvoten. Det er aldeles ubegripelig.

Forklaringen skal visstnok være historisk

fangst — og dyktige forhandlere. Også

når det gjelder kolmule er altså Norge

avhengig av EUs støtte.

Kolmule kan fiskes rundt Færøyene

hele året. Likevel er landet avspist med

en ynkelig kvoteandel.

Problemet ICES

EU og Norge reagerer svært aggressivt

på at Island og Færøyene ikke lenger vil

akseptere det disse landene oppfatter

som en blodig urettferdige kvotefordelingen

av sild og makrell. Island og Færøyene

har lenge blitt beskyldt for å drive

piratfiske på makrell, og nå har også

Færøyene fastsatt sin egen kvote på

atlanto­skandisk sild. Skotske og norske

fiskebåtredere har ikke spart på edene.

Også politikerne i EU og Norge bruker

fargerike karakteristikker. Dette har

foreløpig resultert i at Norge har innført

boikott mot landinger av makrell fra Færøyene

og Island. Med et pennestrøk falt

dermed makrell­landingene fra Færøyene

til Norge fra 100 til null prosent. EU

truer med omfattende restriks joner på

importen av sjømat fra de to øystatene.

Problemet er selvfølgelig ikke piratfisket.

Problemet er at EU, Norge, Island

og Færøyene ikke klarer å bli enige

om en ny forde lingsnøkkel for makrellen.

Problemet er også rådgivningen fra

Det internasjonale havforskningsrådet i

København (ICES). Mens myn digheter

og fiskere på Færøyene og Island med

selvsyn kan konsta tere at det er enorme

mengder makrell i egne farvann, hevder

faktisk ICES at bestanden ikke er spesielt

stor og at det ikke er rom for å øke

TAC­en. Å gå i mot vitenskapelige råd er

jo poli tisk ukorrekt. Det er utenkelig at EU

vil sette spørsmålstegn ved ICES. I EU

er det jo NGO­ene, og særlig miljøorganisasjonene,

som styrer og bestemmer.

I Norge er også myndighetene politisk

korre kte, og verken vil eller kan sette

spørsmålstegn ved ICES og dagens

metoder for å måle makrellbestandens

størrelse og utbre delse.

Kvotetilbudene til Island og Færøyene

er helt uakseptable. Især Norge har

meget svake kort på hånden for å bevare

sin kvoteandel. Derfor var det — som

nevnt over — så viktig å få på plass en

innbyrdes fordelingsnøkkel med EU og

gjensidig soneadgang.

Norge har ofret alt for å sikre seg en

avtale med EU, og må i dag oppfattes

som å være en del av EU­systemet. Norge

har valgt EU som partner for å oppnå

en ultra­kortsiktig gevinst. Det historiske

samarbeidet som er bygget opp gjennom

generasjoner med fiskerinaboene ute i

Atlanteren er foreløpig lagt på is.

I EU har sjømatnæringen liten eller

ingen betydning. De som støtter næringen

ser den nærmest som et kulturelt og

sosiologisk fenomen. Fiskerinæringens

talsmenn blir lite hørt. Derfor er det en

svært kortsiktig strategi for Norge å

vende ryggen til Island og Færøyene.

Den norske regjeringen spiller ikke på lag

med den pelagiske industrien i Norge,

og bidrar heller ikke til å skaffe «lys i

husan». De færøyske landingene har

jo skapt hundrevis av arbeidsplasser i

sild­ og makrellsesongene. Norge har

produsert og eksportert hundretusenvis

av tonn fisk levert fra færøyske fiskebåter.

Vi snakker om verdier for milliarder

av kroner. Ved å boikotte Færøyene har

regjeringen i Norge heller ikke vært interessert

i linefiskerne og deres verdifulle

fiske etter lange, brosme og annen bunnfisk

rundt Færøyene.

Samarbeidet mellom Norge og naboene

i vest er i øyeblikket his torie. Færøyene

og Island har bygget opp sin egen

produksjonska pasitet på sjø og land,

og det er utenkelig at industrien i Norge

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

59


60 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

heretter vil få tilgang på fisk til produksjon

fra de to landene. Derimot vil norske

fiskebåtredere i årene som kommer få et

stor behov for å bruke industrikapasiteten

på Færøyene til konsum og oppmaling

av sine fangster. Det vil nemlig være den

geografisk logiske og mest rasjonelle

løsningen.

Avtalen mellem EU og Norge gjelder

frem til 2020. At Norge valgte å alliere seg

med EU var derfor et gedigent selvmål!

På dette bildet er det ikke godt å se hvor

sterkt det «lyser i husan». Men at leveransene

av sild og makrell fra Færøyene har bidratt

til at det lyser, er ikke til å komme forbi. Nå er

disse lysene slukket. Her er «Fiskeskjer» inne

for å levere ved et Norway Pelagic-anlegg.

(Foto: Norway Pelagic)

Vi styrker vår operasjon

i Nord Atlanteren!

Mer info på www.eimskip.no


Anne Bremnes (t.h.) og Anne Cathrine Haug står bak reklamebyrået Salt Concepts AS i Oslo, som ble stiftet 1. januar 2012. Anne er daglig leder

og jobber mest med tekst, Anne Cathrine er styreled er og tar seg av det visuelle. Begge jobber ut mot kundene. (Foto: Salt Concepts)

Sjømatnæringen bør gå til konseptene

Det nye reklamebyrået Salt Concepts vil gi sardiner,

sild, hyse kaker og alle våkne sjømataktører

en ny start og et eget konsept. Konseptet skal

fange kjernen i et produkt, og markere hva som

skiller det fra konkurrentene. Da vil man nødvendigvis

også måtte bryte litt med fiskeprofileringen

til Norges sjømatråd.

«Du kommer deg ikke frem

sånn helt uten Widerøe.»

Denne faste vendingen fikk

ny vri og nytt liv da Widerøe

gjorde den til sin egen på

1990­tallet. Den var fengende,

fanget kjernen og styrken til

det norske flyselskapet og er

hva Anne Bremnes kaller et

konsept. Det er nettopp hun

som står bak Widerøe­gre pet.

Nå vil Bremnes og kollega

Anne Cathrine Haug i reklamebyrået

Salt Concepts hjelpe

norske sjømatselskaper med

å finne sine konsepter, og

dermed gi seg selv et løft.

Den store

forskjellen

Salt Concepts holder til i en

lys gul murvilla midt i Oslo,

men på nettsidebildet flommer

det sjøvann innover, mens

en liten barlegget jente ser

utover. Bremnes og Haug

ser vel ingen grenser for

hva de kan jobbe med, men

navnet på selskapet er også

skred dersydd til å få sjønære

kunder om bord.

— Jeg kommer fra Svolvær

og har fiskeinteresse med

meg derfra. Dessuten fisker

jeg med flue. Anne Cathrine,

som jeg jobber sammen med,

seiler veldig mye. Da vi etablerte

firmaet, ville vi uttrykke

noe av det vi begge var glade

i, og da gikk det litt på sjø. Salt

er et spesielt ord, som både er

fint å se på og å høre på, sier

tekstforfatter Bremnes. Salt

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

61


passer til alt; på hjemmes iden

popper det opp jobber som er

gjort for både Dekkmann, NAF

og Trygg trafikk. Likevel:

— Vi ønsker å jobbe mer

med fisk og sjø. Det passer

med vårt verdisyn. Vi har

også King Oscar som kunde,

og det har vært veldig gøy.

I tillegg får jeg inntrykk av

at det er gjort lite på denne

typen produkter. Det blir veldig

generisk og veldig likt: «Ta

fisk til middag». Da ender det

gjerne med laksen. Samtidig

er det mange fantastiske

produkter som det ikke blir

gjort noe med, sier Bremnes.

Gode, gamle evigunge King

Oscar er altså et unntak, og

har fått nye klær og nye ord

av nye Salt. «Den eneste

fisken som rimer på vitamin»,

lyder en av reklametekstene.

Poen get er nettopp å tydelig­

og synliggjøre hva som

skiller King Oscar­sardinen

ut fra annen mat og sjømat.

Bremnes mener det er mange

andre fisker og produkter som

fortjener samme presentasjon

og oppmerksomhet.

— Når det gjelder merkeva­

62 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

— Vi vil gjerne jobbe mer med fisk og sjømat, sier Anne Bremnes. King

Oscar er en av kundene. «Har du husket å ta vitaminene dine i dag?»,

er en av reklametekstene fra hodet til Anne.

Eidesvik Havfiske AS er holdingselskap i en gruppe

bedrifter med sitt utgangspunkt i fiske.

Selskapet drifter i dag tre fiskefartøy. Virksomheten er

gjennom årene utvidet til også å drive innen oppdrett

rebygging, ser vi et kjempebehov

i fiskerinæringen. Det er

noe vi gjerne vil involvere oss

i, sier Bremnes, som kanskje

fronter et ungt reklamebyrå,

men som har vært kreativ

leder i Norges eldste byrå

og har markert seg i flere av

de største. Hun mener det å

løfte frem bestemte selskap er

og produkter også kan bidra

til å friske opp omdømmet til

sjømatnæringen.

— I debatten om oljeboring

i Lofoten fremstår jo det

å satse på fisk og langsiktig

forvaltning av ressursene i

havet som noe umoderne.

Mens oljeboring på en måte

skal stå for fremskritt og fart,

med Svolvær som det nye

Stavanger. Hvis man ikke bygger

omdømme, risikerer man

en hel generasjon som tror

det bare er besteforeldre som

fisker torsk. Utfallet kan faktisk

være poli tiske og økonomiske

konsekvenser som er kjempestore,

understreker eks­lofotværingen,

og fortsetter:

— Det kan ha stor praktisk

betydning for en bransje å

være litt mer kjent. Det gjelder

MS Elisabeth MS Bømmelbas MS Bømmelfjord Eidesvik Laks, 3 konsesjoner Eidesvik Settefisk

EIDESVIK HAVFISKE AS, 5443 BØMLO TLF. 53 44 78 00

med eget settefiskanlegg og tre matfiskkonsesjoner.

Selskapene driver også innen offshoretjenester og

eiendom.

www.eidesvikhavfiske.no


Frogner House er et lite hotell i Oslo. På vinduet står det med store bokstaver: «Home when you’re not». Et

vellykket slagord som var med på å femdoble omsetningen.

både for hele næringen og for

produktene. Utenom Salma

og Vesteraalens Fiskeboller er

denne bransjen full av hvite

flekker på kartet. Samtidig står

både næringen og sjømat for

noe fint som på samme tid

er «back to basic» og veldig

moderne. Det ligger verdier

der som man kunne polert

og brukt til å gå fra gammeldags

til supermoderne på kort

tid. Dette kan også være en

tilnærming til utfordringen man

har med rekruttering. Når vi

jobber med King Oscar, får vi

innsikt i en moderne industri.

Men industrien blir litt hemmelig

for folk, noe som kan være

farlig for merkevarene dersom

gamle myter regjerer. Dersom

kun nskapen er lav, får du ikke

støtte. Folk tenker: Dette er

pro dukter som ikke angår meg

i mitt moderne liv.

Speedbranding i

verktøykassa

Verktøyet Anne Bremnes og

byråpartner Anne Cathrine

Haug tilbyr for å hjelpe både

sjømatnæringen og små og

store fisker, heter altså speedbranding.

— Speedbranding er en

strategimodell vi har laget selv.

Den går på å finne og fremheve

den ene gode grunnen til

at kunden skal velge deg, og

på å forsterke de elementene

som skiller deg fra konkurrentene.

Med denne metoden

har vi lyst til å komme i kon takt

med aktører i fiskerinæringen

som vil bygge sitt eget

kon sept, sier Bremnes i Salt

Concepts. Og legger til: Det

finnes ikke kjedelige produk­

Hvis man lager en kampanje om «fisk på bordet i kveld», kan det være bra for laksen, men det spises neppe mer sild.

ter — men det finnes mange

kjedelige rekla mebyråer.

— Et konsept er en langsiktig

plattform bygget på

bedriftens forretningside og

visjon. Den er ofte verbalisert

i et slagord som oppsummerer

bedriftens holdninger

og understreker bedriftens

argument for at du skal velge

dem. Dette henger sammen

med et særegent visuelt

uttrykk som bare er ditt,

forklarer hun. Widerøe­slagordet

er ett av flere eksempler.

Bremnes står også bak

«La menn være menn og øl

være øl» (Mack Bryggerier),

og sammen med Haug har

hun laget konseptet «Home

when you`re not» for Frogner

House. Det bidro sterkt til å

heve omsetningen til den lille

bedriften fra 13 til 66 millioner

kroner på få år. «Det du

ikke vet, har du vondt av» ble

laget for Folkets strålevern

og «For norske forhold» ble

kjøpt av Glava. Care fikk konseptet

til tv­aksjonen: «Hjelp

til kvinner hjelper flere».

Listen er lang. Hvert konsept

innebærer et fyndord som

samler det bedriften er og vil i

et nøtteskall — eller saltkorn.

Bremnes jobber tekst, mens

Haug tar hånd om det visuelle.

Konseptet utvikler de sammen

før de splitter seg i ferdiggjøringen

og trekker inn andre

ved behov. Begge partnerne

jobber også mot kundene, noe

Bremnes mener bidrar til at

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

63


— Norges sjømatråd er vel og bra, sier Anne Bremnes. — Men det hele blir litt for likt, og litt for mye laks.

Sjømatrådet kan dessuten bli en sovepute som gjør at man ikke tenker markedsføring selv. (Foto: Norges

sjømatråd)

prosessen blir litt rimeligere,

går litt fortere og gir litt bedre

sammenheng.

Generisk grøtpreg

Hva mener så reklamemennesket

Bremnes om Sjømatrådet

og den generiske

markedsføringen som utføres

i dag?

— Dette er på sitt vis

kjempebra. Jeg vil ikke si noe

negativt om å promotere fisk.

Det kan sikkert få barn til å

spise mer fisk. Jeg mener

likevel man burde jobbe med

et konsept om hvorfor det er

64 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

bra med fisk i forhold til kjøtt

— og på å differensiere bedre

mellom de ulike fiskeslagene.

Noe er gjort på torsk og laks,

men her er det mange flere

muligheter, svarer Bremnes.

Hun mener man noen ganger

trenger litt sterkere lut for å

brekke om på vaner.

— Jeg er litt lei av at alle

hele tiden sier god fisk — de

samme ordene. Og viser lykkelige

familier som spiser fisk.

Alt blir likt. Jeg tror det er viktig

å finne en sterkere plattform

som fighter litt mer mot konkurrentene,

som ofte er kjøtt

eller taco. Det er viktig å finne

en fiende og være bevisst på

at man har konkurranse. Uten

det får man nettopp generisk

markedsføring som fører til at

man sier det samme som alle

andre sier.

— I dag er mye av markedsføringen

av sjømat

finansiert gjennom en avgift

som nettopp forvaltes av

Sjømatrådet til generisk

markedsføring. Vil dere tilby

råd, konsepter og tjenester

til Sjømatrådet, eller til enkeltaktører

som har litt igjen

å rutte med?

— Vi har ikke siktet inn

noen spesiell, men jobber

gjerne med bedrifter som føler

at de ikke får nok igjen fra de

generiske kampanjene. Hvis

alle i bilbransjen snakker om

kjøreglede, blir Audi vinneren,

mens det går litt sakte

for Opel. Hvis man lager en

kampanje om «fisk på bordet

i kveld», kan det være bra for

laksen, men det spises neppe

mer sild. Jeg synes det hadde

vært spennende å jobbe med

utfordrerne. Det er mange

hundre millioner kroner som

går til Sjømatrådet, og jeg

lurer på hva som blir gevinsten

for de produktene det ikke er

naturlig å velge først.

— Dere tenker på det norske

markedet?

— Det er ikke mange

grenser lenger, men vi er jo

et norsk byrå. Så det blir fort

nordisk. Vi har også laget vellykkede

konsepter på engelsk.

En god tanke og et godt

konsept kan gjerne omformes

til andre språk. Det viktige er

å jobbe seg frem til denne

tan ken, jeg vil nesten si grunnen

til å eksistere. Jeg tror det

kunne være interessant hvis

flere innen sjømatnæringen

tenkte slik: Jeg vil være øverst

i min egen nisje. Ikke nummer

fire etter laks og torsk.

Slik er det i stor grad nå.

Sild og andre arter og produkter

befinner seg ganske langt

nede i rekken, og konsumentene

deres blir eldre. Vi hadde

syntes det var spennende om

noen ville hoppe ut av fiskedammen

og skape sin egen

posisjon. Hele næringen dreier

seg jo om å få solgt fisk, men

Sjømatrådet kan være en

hvilepute som gjør at man ikke

tenker markedsføring selv,

avslut ter Anne Bremnes.

Tar noen utfordringen?


Verdiskapingen i sjømatnæringen øker mer enn i andre næringer. Og potensialet for videre vekst de neste tiårene er større enn i noen andre

bransjer. Her pumper ringnotsnurperen «Elisabeth» nvg-sild fra et kast til «Bømmelbas». (Foto: Rune Kvamme)

Hva betyr fiskerinæringen?

I DEN SISTE TIDEN har

landbruks­ og matminister

Trygve Slagsvold Vedum uttalt

seg med stor selvsikkerhet

om landbrukets betydning for

Norge. Nylig rakket han igjen

ned på sjømatnæringen og

hevdet at landbruksnæringen

var en av landets største og

viktigste næringer:

«Men de eneste ordene

Fremskrittspartiets hovedtalsperson

brukte om norsk

landbruk, var at norsk landbruk

er et stort problem for

norsk fiskerinæring. Hvilket

budskap er det å komme med

til en av landets største og

mest betydningsfulle næringer

— norsk land bruk og norsk

matvareindustri?»

Det er uvisst hvilken målestokk

Slagsvold Vedum

benytter for å kunne hevde

at norsk landbruk er «en av

landets største og mest betydningsfulle

næringer». Det er

neppe produksjonen av mat,

eksportverdien eller bidraget til

handelsbalansen. Kanskje er

det størrelsen på subsidiene

til bøndene som er målestokken?

Da stiller landbruket

antagelig øverst på listen.

Det er klart norsk matproduksjon

er viktig. Muligens

også norsk landbruksproduksjon.

Men kvaliteten på norske

grønnsaker imponer er ikke,

og prisene er høye. Ikke rart

at mange foretrekker å gå i

innvandrerforretningene, hvor

importerte grønnsaker både

er bedre og billigere enn de

norske.

Hvis vi ser på de to næringenes

andel av BNP, ligger de

i dag ganske likt. Men over tid

har forholdet endret seg en

god del. I 1970 sto jordbruk

og skogbruk for 3,9 prosent

av landets BNP, mens fiske,

fangst og fiskeoppdrett sto for

1,3 prosent. På grunn av oljesektorens

voldsomme utvikling

siden 1970, har jordbruk, fiske

og andre næringers andel blitt

forholdsvis mindre med årene.

I 2011 var fiske­ og oppdrettsandelen

av BNP sunket til

0,7 prosent, mens jordbruk

og skogbruk var sunket til

0,6 pros ent. Nå gir vel disse

tallene egentlig et litt galt

inntrykk, for jordbruket mottar

jo betydelige overføringer fra

andre sektorer, mens fiskeri

og oppdrett ikke mottar noe.

Fiske og oppdrett er prioriterte

vekstnæringer i Norge.

Hvis vi sammenligner sjømatnæringen

med øvrige næringer

i landet, og spesielt med

landbruksnæringen, ser vi et

klart mønster: Verdis kapingen

i sjømat vokser mer enn i

andre næringer. I den nylig

publiserte boken «Et kunnskapsbasert

Norge» pekes det

på at sjømatnæringen er ett

av tre globale kunnskapsnav i

Norge. Det vises til at sjømatnæringen

de senere årene har

hatt en overlegen vekstrate,

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

65


Tabell 1: Norsk eksport og import av matvarer i millioner kr. 2011 og

2012. Kilde: SSB

Eksport Import Balanse

2011 2012 2011 2012 2011 2012

Fisk og fiskeprod. : 52.123 50.862 7.587 8.019 44.536 42.843

Landbruksprod. : 3.110 3.358 27.375 29.175 – 24.265 – 25.817

SUM : 55.233 54.220 34.962 37.194 20.271 17.026

Figur 1: Vekst i verdiskaping totalt i Norge, i industrien

og i fiske/fiskeoppdrett. 1985 = 100. Kilde: SSB.

Figur 2: Landbrukssubsidier i prosent av bøndenes

inntekter i 2011. Kilde: OECD.

Figur 3: Utviklingslands nettoeksport av utvalgte

jordbruks- og matvareprodukter i 2012. Kilde: FA-

OSTAT og FAO FishStat.

66 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

målt i verdiskaping, altså i

bidrag til BNP. Årlig vekstrate

i BNP i Norge er 1,9 prosent,

mens fiskeri­ og fiskeop pdrett

vokste med 5,5 prosent og

jordbruk med nesten ingenting.

Dette fremgår av figur 1.

Når vi ser på norsk utenrikshandel

for de to siste

årene, er det klart at fiskeri og

oppdrett bidrar sterkt til Norges

positive handelsbalanse.

Netto utenrikshandel — altså

eksporten minus importen

— for fisk og fiskeprodukter

viste i 2012 et overskudd på

nesten 43 milliarder kroner.

Det fremgår av tabell 1. For

landbruksprodukter viste netto

utenrikshandel et underskudd

på nesten 26 milliarder kroner.

Dette beløpet kommer i

tillegg til landbruksstøtten

og diverse andre tilskudd

til bøndene. I virkeligheten

koster norsk landbruk oss

like mye som norsk fiskeri­ og

oppdrettsnæring bidrar med i

netto eksportinntekter.

Hvis vi sammenligner

Norge med andre land, som

f.eks. OECD­lan dene, har

Norge den største landbruksstøtten

i verden målt i prosent

av bøndenes inntekter. I 2010

utgjorde subsidiene over 60

prosent av inntektene. I 2011

var andelen sunket til 57,7

pros ent.

Ikke bare får bøndene

overføringer på rundt 25 milliarder

kroner i året, de tvinger

oss også til å betale skyhøye

priser for sine dårlige produkter.

Dette skjer blant annet

ved å pålegge impor terte

produkter skyhøy beskyttelsestoll.

Fra nyttår økte regjeringen

tollsatsen på import av

storfekjøtt til 344 prosent og

tollen på enkelte typer oster

til 277 prosent. Dette minner

om de verste tilfellene av

nasjonalistisk proteksjonisme

som vi finner f.eks. i USA. Er

det rart svensker, dansker og

andre EU­borgere har fått nok

av norsk proteksjonisme og

arroganse?

Til sammenligning er

tollsatsene på import av fisk til

Norge satt til 0 prosent.

Sjømatnæringen

internasjonalt

I global sammenheng er

Norge en av de aller fremste

sjømatnasjo nene. På

listen over verdens største

fangstnasjoner i 2010 lå vi på

tiendeplass. Innen oppdrettsnæringen

er Norge i dag den

sy vende største produsenten,

målt i volum. Målt i verdi er

vi allerede nr. 5 på listen. Og

ikke minst: Bare Kina eksporterer

mer fisk og sjømat enn

Norge!

Innen verdens landbruksnæring

spiller Norge en

betydelig mindre rolle. Ifølge


FAO utgjør norsk landbruksproduksjon

omtrent 0,04

prosent av verdens totale

landbruksproduksjon målt

i volum. Til sammenligning

utgjorde norsk produksjon av

fisk og sjømat 2,2 prosent av

totalen. I 2011 ble det globalt

produsert 6.762 mil lioner tonn

jordbruksprodukter til en verdi

av 1.529 milliarder amerikanske

dollar, mens produksjonen

av fisk og sjømat bare var ca.

170 millioner tonn.

Fiskeri­ og oppdrettsnæringens

betydning for norsk

og internas jonal økonomi er

etter min menig undervurdert,

for ikke å si nedvurdert. Dette

gjelder også internasjonalt.

FAO har nemlig sett litt på

hva fiskerinæringen betyr for

utviklingslandene, sammenlignet

med jordbruksnæringen.

Det vil si: man har sett på

internasjonal handel med fisk.

Det viser seg nemlig at denne

handelen betyr mer for utviklingsland

enn handelen med

noen andre jordbruksprodukter.

Netto eksportverdi av fisk

Fiskeriene er viktig for mange utviklingsland. Statistikk fra FAO viser at disse landene har et solid

handelsoverskudd på fisk og sjømat. Her fra havna i Essaouira i Marokko. (Foto: Scanstockpho to)

er langt den største for disse

varene. Se figur 3. I 2010

utgjorde utviklings landenes

«handelsoverskudd» med fisk

hele 28 milliarder ameri kanske

dollar, mens disse landenes

handel med melk hadde et

handelsunderskudd på over

15 milliarder dollar. Handelen

med kjøtt viste et underskudd

på 2,1 milliarder dollar.

Dette er et uhyre viktig

poeng i internasjonalt bistandsarbeid.

Det påpekes

vanligvis som et stort dilemma

for utviklingslandene om man

enten skal produsere mat for

egen befolkning eller eksportere

den for å tjene inn hard

valuta. Når det gjelder fisk og

fiskeprodukter, kan man gjøre

begge deler. Ikke bare forsyner

fiskeri og oppdrett store

Norsk landbruk har ingen

komparative fortrinn i forhold

til landbruksproduksjon i andre

land. Det skyldes både klimatiske

forhold, men også strukturen

i næringen. Her fra Lom, der

gårdene klorer seg fast oppover

dalsidene. (Foto: Thv jr.)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

67


konsumentgrupper i utviklingslandene

med viktig animalsk

protein. Industrien forsyner

også utviklings landene med

hardt tiltrengt utenlandsk

valuta.

Fremtiden

I august 2012 ble det lagt frem

en studie som viser at maritim

sektor i Norge i fremtiden vil

vokse enda mer enn tidligere

antatt. I 1999 ble det lagt frem

en tilsvarende rapport som

viste at den biomarine industrien

ville representere en total

omset ningsverdi på ca. 75

milliarder kroner i 2010. Den

reelle verdien ble ca. 90 milliarder

kroner. Studien som ble

lagt frem i 2012 viser at man

forventer en omsetningsverdi

i biomarin sektor på rundt 550

milliarder kroner innen 2050.

Mon tro om norsk landbruk

har så lovende fremtidsutsikter?

For de som arbeider innen

68 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

Landbruksminister Trygve Slagsvold Vedum er bøndenes mann i

regjeringen. Han må gjerne snakke pent om landbruket, men tar kort

og godt feil når han sier at landbruket er en av landets største og mest

betydningsfulle næringer, skriver Erik Hempel. (Foto: Regjeringen)

SILIKONSLANGER for

KJØLEVANN og INNSUG

• Alle lengder og

diametre lagerføres.

• Tåler temperaturer fra

-54 til +177 grader Celsius.

• Alle klemmer lagerføres.

• Spør etter gratis katalog.

2040 Kløfta

Tlf: 63 98 12 20, fax: 63 98 04 65

e-mail: vangbo@vangbo.no

www.vangbo.no

fiskeri og oppdrett i Norge kan

det fortone seg noe underlig

at hele den verdiskapningen

næringen står for, pluss litt

til, går med til å holde liv i en

svært lite produktiv landbruksnæring.

Hadde landbruksnæringen

syslet med sitt og ikke

lagt hindre i veien for fiskerinæringen,

hadde kanskje

ikke dette vært så ille. Men

innføringen av beskyttelses toll

på landbruksvarer får en svært

negativ konsekvens for fis keri­

og havbruksnæringen.

Nylig ble det skrevet at

landbruksminister Trygve

Slagsvold Vedum var en skam

for Norge. Det er muligens

å gå for langt, men det er

ikke særlig morsomt å delta i

internasjonale handelsfora når

hans navn blir nevnt. Det er

et tankekors at en mann som

tilhører et parti som representerer

mindre enn 5 prosent

av velgerne i landet skal få

lov til å ture frem i presse og

internasjonale forsam linger

slik han har gjort de siste

månedene.


Aquaterm RSW

• Markedets mest kompakte RSW anlegg

• Høyeffektiv sprayfordamper-løsning

• Fordamper, kondensator og oljekjøler

med titanrør og rørplater

• 10 års garanti mot korrosjon i varmevekslere

• Opptil 80% lavere kuldemediefylling

enn konvensjonelle anlegg

Plateismaskin

Containerisert isanlegg

• Kapasitet fra 7 tonn/

døgn og oppover

• Regulerbar istykkelse

og knusegrad

• Vanntanker og rammeverk

i syrefast stål

• Enkelt vedlikehold og

lang levetid

Telefon: +47 71 20 68 00 Email: sales@frionordica.com

www.frionordica.com

RSW enhet

Finsam isanlegg

• Finsams velkjente konsept levert over hele verden

• Enkel og kostnadseffektiv isproduksjon

• Den beste iskvaliteten

• Containerbasert eller skreddersydde anlegg

• Helautomatisk isutlevering

med Auto Ice

• Plateis og issørpe fra

samme anlegg

Flow-Ice maskin

• Produksjon av issørpe fra

sjøvann

• Industriell maskin for

pumpesirkulasjon

• Kapasitet fra 8 til 48 tonn

is/døgn pr. enhet

• Kombinasjonsløsning med

RSW for fiskebåt

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

69


Brødrene Lyng

brer seg vidt

70 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

Verft og kontorbygg i hjembygda

— foredlingsfabrikk og

nybygg på gang i Polen. Det kan

være vanskelig å finne fellesnevneren

for den mangslungne

aktiviteten til brødrene Lyng på

Raudeberg i Sogn og Fjordane.

Men alt har noe å gjøre med

samarbeid, fisk og grep som skal

gagne hjembygda.


FØR AGNAR LYNG henter hjelmen og

innen vi har inspisert Stadyard­verftet

og tatt oss til den andre siden av Raudeberg

for å møte hans sjøvendte bror

og forretningspartner, rekker bankmannen

Agnar å si noe om kapital:

— Man skal kombinere kunnskap

og kapital. Det var filosofien jeg tok

med meg fra Kredittkassen. Man skal

kombinere kunnskap og kapital på en

slik måte at det bidrar til verdiskaping,

gjentar han. Uttalelsen er mye av forklaringen

på hvorfor de to Lyng­brødrene

og Verlo AS i Måløy i fjor kjøpte det

gamle Blaalid­verftet i hjembygda. Det

er i grunnen ganske mye yngstebror

Lyng rekker.

— Verft og båtbygging er utrolig

fasinerende. Det skjer ting hele tiden,

sier han etter at vi har løpt ned trappen,

gjennomført en lynrask, men fulldekkende

verftsinspeksjon og fotografert på

kortest mulig lukkertid.

— Stadyard er et utrolig effektivt

verft. Bygget er mye større enn vi

egentlig trenger, men hvem vet:

En dag er kanskje plassen oppbrukt,

sier Lyng, og peker

mot kystbåten som

er kjøpt inn fra

Skottland

Agnar (t.v.) og Tore Lyng har — sammen med gode partnere — skapt et nytt, dynamisk og

marint kontormiljø i det som før huset gammel fiskerivirksomhet på Raudeberg. Maritim Park

er ett eksempel på bredden i aktivitetene, og på at brødrene helst vil samle dem på Raudeberg.

(Foto: HMS)

Inngrepet til Lyng-brødrene sørger for at storkrana på det tidli gere

Blaalid-verftet fremdeles svinger på seg. Nå er navnet Stadyard,

men det er fremdeles ett av tre verft på Raudeberg i Nordfjord.

(Foto: HMS)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

71


og bygges om for å inngå i Kvalsteinsystemet

— et av Lyng­brødrenes

samarbeidsprosjekter.

Maritim Park

Med slik effektivitet går det relativt fort

unna å ta seg fra Stadyard til det som en

gang var storstua til fiskemottaket, fryseriet

og eksportfirmaet Halsør Eksportco AS.

— I dag heter virksomheten Maritim

Med tanke på

• Design

• Driftssikkerhet

• Funksjonalitet

• Vekt-/styrkeforhold

• Service

velger fl ertallet

av kystfi skerne

Hovde kombivinsjer

www.hovdemaritim.no

72 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

Park, informerer Lyng. Brødrene vokste

opp i bygda vi nettopp har duret igjennom,

og det er langt fra tilfeldig at de

fleste satsingene har skjedd her. — Og så

har vi et annet begrep, og det er hjertevarm

kapital, sier raudebergingen og

smiler litt. Men han mener det i fullt alvor.

— Når man har valgt å bosette seg på

Raudeberg er det ikke så lett å dra herfra.

Det er en av årsakene til at vi tenker så

langsiktig. Og i den grad vi trekker oss ut

av noe her i området, prøver vi å selge

1938 - 2013

«Sklinnabanken» har fått seg en «make-over»

på Stadyard. Nordf jordverftet skal først og

fremst være et reparasjonsverft. (Foto: HMS)

til lokale aktører, sier 49­åringen. Forretningsbygget

vi tar oss inn i er et autentisk

bryggemiljø, eid av selskapet Lyng og

samarbeidspartnerne Carisma Fish. Med

6­7 mål gulvflate fordelt på tre plan er det

plass til adskillig flere leietakere. Miljøet

omfatter Marine Harvest, salgsselskapene

Selected Seafood og Carisma Seafood,

Moldøen Supply med flere. Lokalene har

den nøye balanseringen av gammelt og

nytt som slike bygg gjerne har.

— Muren over der er etter en kirke vi

fikk kjøpt på Finn. Så vi kan si at dette

partiet er vigslet, guider Agnar med glimt

i øyet. Vi er selvfølgelig på vei til Lyngs

og Torbas­rederiets hjørne — og til Tore

Lyng.

Første generasjon

Bildene på kontorveggene sier litt om

hva som er kjernen og utgangspunktet,

nemlig fiskebåter. Gamle båter og

plantegninger over ennå ufødte båter har

også fått plass. Siste «Torbas» henger i

ramme sammen med kystfartøy og ring­

Komplette løsninger for

nye og gamle kyst skefartøy

• Hovde hydraulikk

• Kombinasjonsvinsjer

• Hjelpevinsjer

• Kraner

• Yanmar

dieselmotorer

• Oljerensesystemer

• Hydraulikkstøydempere

• Ombygging og

reparasjoner

Postboks 48, 8312 Henningsvær

Tlf: 76 07 31 00 Faks: 76 07 31 01 E-post: post@hovdemaritim.no


notsnurpere. Det er fullblods Lyng­båter

og samarbeid de allerede er ute av. Om

førsteinntryk ket kan virke litt uoversiktlig,

er det i hvert fall ikke behov for å gå mange

generasjoner tilbake. Tore og Agnar

Lyng er første par ut. Den nord­norske

faren kom riktignok til Måløy­kanten for å

drive sildefiske, men endte i Veivesenet.

Moren er fra Raude berg og arbeidet i

bakeri. På Raudeberg er det uansett få

steder der ikke fiskelukten er sterkere enn

brødlukten.

Som for mange andre Raudeberg­gutter

ble den første arbeidsin nsatsen gjort

på et av fiskebrukene. Begge brødrene

dro på sjøen som fiskere da de var 16­17

år. Tore tok utdanning som maskinist

og senere skipper, og har vært mye på

trålfiske og ringnot Syv år yngre Agnar

fikk ett år som linefisker, og siden noen

økter på ringnotfiske. Det siste lengter

han tydeligvis tilbake til. Men utdanningen

ble Norges Handelshøyskole i Bergen. I

1993 ble han banksjef for Kreditkassen/

Nordea i Måløy, en stilling han hadde i ti

år. Rederiaktiviteten til brødrene begynte

fem år før det, noe som gir

grunnlag for 25­års

jubileum og

stor kake i

2013.

I dag er det «Gambler» som tar seg av ringnotfisket i Lyng-sels kapene. Her fra

loddefiske i Barentshavet. (Foto: HMS)

Allianser og

basistonn

Brødrenes tradisjoner for samarbeid

og allianser går nesten like

langt tilbake.

— Vi kjøpte ringnotsnurperen

«Torbas» i 1988. Det var tøffe tider,

og i 1993 gikk vi sammen

med Torbjørn Mathiesen, forteller

Agnar. Samarbeidet med

Havøysund­rederen skulle

styrke drifts grunnlaget. Det

samme var selvfølgelig

hensikten da de skaffet seg

strukturkvoter i 1997. Ni år

Agnar Lyng med Stadyardhjelm.

Det er likevel

bare en av hattene til

nordfjordingen. Senere

i år blir jobb nummer

en ved verftet å utruste

egen båt. (Foto: HMS)

senere skilte Lyng og Matheisen lag, men

de to brødrene var ikke lenge alene i båten.

Allerede i 2007 etablerte de et samarbeid

med Kvalsvik­familien i Fosnavåg.

Dette teamet er fortsatt intakt, og i dag

eier Lyng­brødrene og Kvalsvik­familien

«Torbas» og «Gambler» sammen. Agnar

og Tore har førti prosent hver, Kvalsvikfolket

20 prosent til sammen.

Men historien er ikke uten et samarbeidsprosjekt

mot Austevoll­kanten

også. I 2010 ble det opprettet kontakt

med Hans Magnus Drønen i forbindelse

med generasjonsutfordringene i Staaløyrederiet.

Dette passet godt Lyng­rederiets

ønsker og ambisjoner, som mer eller

mindre har vært der siden oppstarten.

— Vi mener prinsipielt at man skal

klare å komme seg opp i 650 basistonn

basert på egne prestasjoner, ikke på

hvem oldefaren din var. Da Helga Pedersen

reverserte de evigvarende kvotene i

2007, hadde «Torbas» 370 basistonn. Etter

forhandlinger med Drønen ble snurperen

«Staaløy» fusjonert inn i rederiet og

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

73


omdøpt til «Tor bas». Denne har i dag 602

basistonn ringnot, 1.000 kbm pelagisk

trål og konsesjon for vassild og reketrål.

«Gambler» har 370 basistonn, samt

kolmuletillatelse.

— Den største grunnkonsesjonen i

ringnot er i dag 500 basis tonn. I Norge

har vi åtte slike fartøyer. Vi er godt posisjonert

med 489 evigvarende basistonn.

Det er bare 12 båter i Norge med større

grunnkvote, sier Agnar Lyng. Etter sammenslåingen

med Drønen sto Lyng­brødrene

for byggingen av nye «Staaløy»,

som skulle drives på kystkvoter. Tanken

var at Drønen bare skulle stå ansvarlig for

driften av båten. Etter dåpen våren 2011

endte det likevel med at nye «Staaløy»

ble skilt ut til Drønen­familien.

74 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

Inn i verft

— I 2007 var det store endringer i Blaalid

as, et Måløy­verft vi hadde samarbeidet

mye med siden starten i 1988. Det var

blant annet der vi reparerte «Torbas».

I forbindelse med disse endrin gene og

stor byggeaktivitet i egen regi, valgte vi å

ansette mangeårig driftsformann Malvin

Silden. Han ble teknisk sjef i vårt system,

i tillegg til at han var prosjektleder for

«Ringbas» og «Staaløy», forteller Agnar

Lyng.

«Ringbas» er en stor kystbåt med skrog

fra Russland, utrustet i Lyngs egen regi

på Måløy Verft og i tett samarbeid med

Måløy­selskapet Verlo. «Ringbas» ble i

fjor høst solgt til Vestbas AS i Fosnavåg.

For Blaalid gikk det mot konkurs. Tore og

Tore Lyng er den av brødrene som har vært

mest på sjøen. Nå er han den som er mest i

Polen. Fabrikken der legger beslag på det

meste av arbeidsdagen til 56-åringen. (Foto:

HMS)

Agnar Lyng bestemte seg for å overta og

videreføre aktiviteten. Den hjerte varme

kapitalen banket for Raudeberg.

— Vi gikk inn med 50 prosent. Verlo

AS, som vi også er medeiere i, sto for

den andre halvparten. Aktiviteten i dag er

reparasjon og vedlikehold. Oppstartsåret

2012 ga oss bare ti måneders drift, men

vi kom bedre ut enn planlagt, sier Agnar

Lyng. Nå er han øverste sjef for det svært

kompakte verftet med slipp, tårnkran

og 200 meter kai. Det er ikke uten lokal

konkurranse. Nærmeste nabo er Johansen

Slipp og Mekaniske som er mindre.

Nærmere Måløy ligger storebror Båtbygg,

og i tillegg har man Måløy Verft inne i

Deknepollen.

— Båtbygg har dokk på 145 meter

og kan ta mye større båter enn oss. På

Stadyard slipper vi båter opp til 55 meter

og 1.200 ­1.300 tonn. Men selv om vi kan

være konkurrenter, samarbeider vi gjerne;

leier dokk/slipp og utveksler arbeidskraft,

sier Lyng, og legger til:

— Vi skal gjenerobre plassen til Baalid

som et anerkjent og godt verksted.

Ambisjonen er å etablere et effektivt

og lønnsomt reparasjons­ og vedlikeholdsverksted,

og plukke nybygg om vi

kan tjene penger på det. Hvis ikke lar

vi være. Det blir utfordringen for hele

Tidligere «Victoria May» fra skotske

Peterhead er gjennom en forvandlingskur på

Stadyard for å gjøres klar til norsk kystfis ke.

(Foto: HMS)


norsk skipsbyggingsindustri; å vinne

kontrakter på fiskebåter. Hvis offshorerederne

skulle velge å flytte kontraktene

ut, slik stadig flere fiskebåtredere

gjør, forsvinner jo mye av grunnlaget

for norsk skipsbyggingsindustri, sier

49­åringen.

Et nybygg kan Stadyard i hvert fall

regne med. Gamle «Staaløy» som ble

til relativt nye «Torbas», ble i fjor solgt til

islandske Sildarvinnslan. Samtidig gikk

Maritim Park­nabo Seacon i gang med å

tegne. Nye «Torbas» blir en energieffektiv

snurper på 69,9 meter med lasterom på

2.000 kubikkmeter. Skroget er under bygging

på Nauta Shipyard i polske Gdynia.

Etter planen kommer det til Stadyard i

månedsskiftet oktober/november. Agnar

Lyng legger ikke skjul på at dette oppdraget

lang på vei kan forklares med at

rederne også er store eiere av verftet.

— På den andre siden: La oss si det

skiller 20 millioner kroner på et fartøy

som er bygd hjemme og ute. Hvis man

Fabrikken i polske Darlowo har både

blankt stål og dyktige hender. Til nå

har hovedmengden vært Østersjøfisk,

men norsk fisk har også begynt

å ta veien til det markedsnære

foredlingsan legget.

avskriver båten over 20 år, er jeg overbevist

om at totalkostnadene blir lavere.

Det er forståelig at redere tenker pris og

bygger der det er billigst. Samtidig mener

jeg kvaliteten i Norge gjennomgående

vil være bedre på kompliserte byggeoppdrag.

Utfordringen er å dokumen tere

dette, sier Lyng i Stadyard. I mai 2014

skal nye «Torbas» være klar slik at de

kan få bevist det for seg selv.

Fisker som før

Lyng­brødrene slutter selvfølgelig ikke å

fiske selv om nybåten er under bygging.

I venteperioden er det ringnotfartøyet

«Gam bler» som jager sild, lodde, makrell

og kolmule.

— Hvordan gikk 2012?

— Inntektene ble noe lavere enn i

2011. Det var nedgang i prisen på makrell

og i fangstene av NVG­sild. Like før intervjuet

har «Gambler» nettopp levert sild på

Vikomar. Neste økt blir islands lodde, før

det er tid for norsk konsumlodde. Torbasrederiet

var med på å danne Scombrus

AS som igjen muliggjorde Norway Pelagic

ASA. Der har rederiet ennå en aksjepost

og Agnar Lyng sitter i styret.

— Dere kjøper og bygger båter, og

fisker samtidig som dere er involvert i

landindustrien. Er det smart å sitte på

alle sider av bordet?

— Vi har ingen fortrinn, og selger på

auksjon på lik linje med alle andre. Forrige

fangst endte hos Vikomar, som er

utenom NP­systemet. Vår prinsipielle

holdning er at utbudsområdene bør settes

så store at de diskvalifiserer færrest mulig,

svarer brødrene ganske samfengt. De

er også rimelig samstemt i synet på Sildelaget

og forvaltningen, noe den neste

delen av artikkelen synliggjør.

Agnar: — Jeg deler ikke synet til de

som hevder at Sildelaget er et monopol.

Laget etablerer en markedsplass for

pelagisk fisk. Skulle man argumentere

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

75


for å splitte opp, kan man like godt argumentere

for å splitte opp Oslo Børs i flere

regionale børser. Det vil neppe mange

aksjeeiere være positive til.

Tore: — Sildelaget gjør en god jobb

med å finne riktig markeds pris. Ingen blir

tvunget til å by. De som skal kjøpe vet til

enhver tid eksakt hva som skjer.

Agnar: — Om man først skulle gjøre

noe med den måten Sildelaget driver

på, måtte alternativet være å lukke hele

verdikjeden. Det fremstår i uoverskuelig

fremtid som et lite relevant alternativ.

Mer struktur!

Det er heller ikke den store familiespliden

om forskning og forvaltning. Tore mener

man bør etterstrebe en tiprosentregel

også i pelagisk sektor.

— Markedet blir helt i ubalanse når

kvotene går førti prosent opp det ene året

og tretti ned det neste, sier han.

— Man må i hvert fall bruke så mye

penger på ressursforskningen at man har

et skikkelig grunnlag å forvalte på, skyter

Agnar inn. Det siste punktet berører

selvfølgelig også makrellens tilhørighet

Foto: fi skeri.no/Ø.Knapskog

76 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

Makrellen svømte villig inn i Lyng-nota også i

fjor – men ble ikke så godt betalt som året før.

og de nye fremstøtene fra våre fiskende

naboer i vest.

— Selv på det siste toktet med fire

ekstra båter i Norge, klarte man ikke å

dekke ytterpunktene. Særlig gjaldt dette

nordøst i Norskehavet, sier Tore Lyng. —

Ledende leverandør av

fangstredskap ti l fi skerinæringen

Egersund Trål, Svanavågen, 4370 Egersund

Tlf.: 51 46 29 00, Faks: 51 46 29 01

post@egersund-traal.no

www.egersundgroup.no

Makrellstriden dreier seg ikke om at vi vil

ha mer, at fiskerne er grådige. Men når vi

investerer 180­190 millioner kroner i ny

båt, må vi vite at vi har endel år å fiske

på. Det er nok av forhold vi ikke har herredømme

over. Det kan ikke bli fullstendig

bingo­business heller, fortsetter Tore, før

Agnar tar ordet:

— Vi må ned i antall fartøyer og opp

i fangstgrunnlag pr. båt, selv om det kan

bli opprivende prosesser som dannelsen

av Pela gisk Forening. En fullstrukturert

ringnotsnurper gir i dag fang stinntekter

på 45 millioner kroner. På toppen kommer

kolmule med rundt sju millioner.

Det er ikke nok til å fornye flåten, sier

yngstebror, som er mer enn klar for en ny

strukturdebatt.

— Den kommer. Nå er vi ferdige

med lineflåten, og jeg regner med at det

kommer nye og bedre strukturordnigner

for kystflåten til høsten. Det bør også

komme bedre ordninger for ringnotflåten

og industritrålerne. Men det skjer ikke i

valgåret 2013, sier Agnar og nikker svakt

når Tore understreker at en ny borgerlig

regjer ing har lovet å ta tak.

— Det går for mye penger ut av

næringen til stål, sammenfatter Agnar sitt

syn, og lar broren avslutte akkurat denne

debatten.

— Ikke er det bruktpriser å snakke om

heller. Før var norske fartøy ettertraktet.

Nå har man gjennomført flåtefornying i de

fleste andre land. Selv om vi halverte den

norske pelagiske flåten på 120 fartøy, vil

vi stå igjen med dobbelt så mange fartøy

som Danmark, Shetland, Færøyene og

Irland til sammen, fastslår Tore Lyng.

Darlowo neste

Selv skal han sporenstreks til Polen, og

det er ikke for å sjekke hvordan det går

med den nye båten. På slutten av fjoråret

ble det kjent at Lyng AS har gått tungt

inn i en polsk videreforedlings bedrift i

Darlowo.

— Selskapet foredler laks og hvitfisk,

og har 170­180 ansatte fordelt på tre

avdelinger, sier Tore. Nå er fabrikken fullt

og helt på norske hender, selv om det blir

noen hender til sammen. Lyng AS eier 55

prosent, Selected Seafood 22,5 prosent

og Carisma Fish 22,5 prosent. Styreformann

er Tore Lyng, som har brukt svært

mye av arbeidsdagen på denne satsingen

det siste året.

— Det er tidkrevende å sette seg inn

i produksjonen. Ingen av oss hadde jo

kompetansen på dette området. Men vi

vet at fabrik ken er topp moderne, at vi har

gode produksjonsarbeidere og at fabrikken

ligger sentralt i forhold til markedet.


Slik blir nye «Torbas». Skroget til 70-metringen bygges i Polen. Resten skal ferdiggjøres på

Stadyard til en standard på høyeste nivå. Designet er også rimelig lokalt, av Måløy-bedriften

Seacon. (Foto: HMS)

Det viktigste nå blir å få de rette folkene

på plass, sier Tore Lyng. Det kan legges

til at maskinparken ikke står noe tilbake

for den som var på Domstein Trollebø.

Men i Darlowo ligger det i minst like stor

grad til rette for håndfiletering. Hver av

de tre linjene kan produsere 30 millioner

middagsporsjoner.

— Ligger det synergier i fabrikkjøpet

i Polen?

— Ikke foreløpig, men det kan godt

bli resultatet på noe sikt. Vi har norske

aktører som har spurt om vi kan håndfiletere

makrell, et produkt som visstnok

kommer. Da unngår vi også at verdifulle

restprodukter ender på fabrikkene i Japan

og Kina. Så er det jo naturlig at linefiskerne

i Carisma ser på sine mu ligheter.

Men skal vi finne på noe, må fabrikken

utvides. I dag er produksjonskapsiteten

fullt utnyttet.

— Hva produseres?

— Hvitfisk, laks og panerte produkter.

Laksen kommer fra Norge. Når det

gjelder hvitfisken, har vi foreløpig konsentrert

oss om fangster fra Østersjøen, ikke

minst rødspette. Samtidig har vi begynt

med fisk fra Norge, blant annet fersk torsk

fra Nord­Norge. Den skal ut på ferskmarkedet

i Europa og USA, svarer Tore Lyng.

Også John Lyng, den tredje av brødrene,

er engasjert i oppstarten i Polen. John er

daglig leder for fabrikken og styre formann

i Verlo AS, den andre eieren i Stadyard.

Ingen brems?

Tore og Agnar Lyng legger ikke skjul på

at alt starter med fisk, for ikke å si med

noen gode kast. Samtidig fremholdes at

den mer landfaste delen av aktiviteten, i

regi av Lyng­selskapet, står på egne bein.

Selv kombinerer Lyng­familien kunnskap

og kapital. I tilfellet Tore og Agnar går

det i store trekk på å kombinere Tores

maritime utdannelse og fartstid på sjøen,

med Agnars utdan nelse og jobbpraksis

fra bank og finans. Dette ligger også

dels til grunn for arbeidsfordelingen. Den

eldre broren har hovedfokus på fabrikken

i Polen og er den som har vært

mest på sjøen. Sønnene har begynt på

sjøen. Agnar turnerer det meste av det

administrative, med fokus på kvoter og

strukturering, byggeak tiviteter, båt og

verft. Agnars sønn går i farens fotspor på

NHH, og sånn sett burde rekrutteringen

være sikret.

— Man kan ikke si at den ene av oss

er brems og den andre gas spedal. Begge

jobber vel for mye, er brødrenes felles

kommentar til arbeidsfordelingen. I det

Tore Lyng stikker for å rekke båten til

Bergen og flyet til Polen, ligger det nær å

tenke at begge er gass.

Tore og Agnar Lyng foran gamle «Torbas». Fiske er fremdeles kjernen i konglomeratet som brødrene har bygd opp, noe som preger alle veggene

på kontoret. (Foto: HMS)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

77


Fra naturens

kjøleskap

78 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

LES MER PÅ

WWW.MARINEHARVEST.NO

WWW.MARINEHARVEST.NO


Ikke ett vondt ord om Falklandsøyene eller de som bor der. Men strengt tatt er det vel flere pingviner enn mennesker på den lille øya langt syd i

Atlanterhavet. Og pingvinene ordner seg sin egen fisk....

Bunnstriden i norsk sjømateksport

Vi har snudd bunken og rangert

nasjonene som spiser minst

fisk og sjømat fra Norge. Det

blir en uvanlig kappestrid der

Falklandsøyene troner nederst

og Nepal så vidt henger med.

Det er store endringer fra år til

år. De færreste klarer dessuten å

ta seg oppover på listen. Med ett

unntak — Serbia.

«He won the race to the bottom, it’s

a bitter victory», synger den norske

countrygruppa Bretton Woods. Å være i

bunnsjiktet av norske sjømatmarkeder er

ikke alene nok til å gi taperstempel, men

landene langt der nede får sjelden mye

lys på seg i norsk media. Som regel er

det de øverste navnene på statistikken

som leses og eventuelt trekkes frem. I

denne artikkelen prøver vi å snu på det,

og se på de aller minst viktige nasjonale

markedene for norsk sjømateksport. Er

det gjengangere, mønstre og forklaringer?

Hva slags sjømat er det snakk

om, og er det potensial?

Det er vanskelig å rangere bunnprestasjoner.

Hvis vi snur helt om på ting,

ender bunnen på topp, som en omvendt

vinner. Det er godt mulig å gjøre det slik.

Vi har likevel valgt å følge et prinsipp om

at større volum og høyere verdi også tilsier

en høyere plas sering — det ligger litt

i instinktene. Men vi lar nummereringen

signalisere at det minste importlandet

representerer et start punkt. Nummer åtte

betyr følgelig åttende minste sjømarked

gjel dende år. Ut fra dette blir bunnlisten i

2012 basert på kronever di seende slik ut,

rangert i tusen norske kroner:

10. Nepal ..................................: 240

9. Syria ...................................: 217

8. Pakistan .............................: 156

7. Swaziland ...........................: 120

6. Mali .....................................: 72

5. Sri Lanka ............................: 62

4. Uganda...............................: 45

3. Namibia ..............................: 28

2. Slovenia .............................: 16

1. Falklandsøyene ..................: 2

Det er særlig to forhold som slår oss.

Det første er selvfølgelig utvalget av land.

Det er virkelig ikke landene som dukker

opp på netthinnene når vi prøver å se for

oss endestasjonen til norsk sild, torsk og

laks. Stort sett er vel fellesnevneren fjern­

het, godt poengtert ved den aller minste

importnasjonen i 2012, Falk landsøyene.

Og det er ikke slik at disse ti etterfølges

av kjente, store markeder i nærliggende

strøk. Deretter kommer nemlig følgende

ti nasjoner: Mauritius, Marshalløyene,

Peru, Oman, Makedonia, St. Kitt­Nevis,

Bangladesh, Turkmenistan, Slova kia

og Belize. Til den sistnevnte karibiske

øystaten solgte vi sjømat for 601.000

kroner i 2012

Smått og godt

Det andre som slår oss, er størrelsen på

handelen. De siste årene har vi blitt vant

til å telle milliarder i denne næringen;

mange sifrete antall tonn har vi alltid hatt

å gjøre med. Her går det i tusenlapper,

og det hadde vært like greit å oppgi volumet

i kilo. Så vidt vi har forstått importerte

Slovenia 90 kilo, Namibia 60 kilo og

Falklandsøyene 20 kilo. I det siste tilfellet

holdt det med to tusenlapper. De minste

importnasjonene er virkelig små.

Studerer man listen over de minste

enda nøyere, finner man ut at det er

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

79


store prisforskjeller fra land til land. I

mange tilfeller snakker vi trolig om ett eller

svært få partier.

— Det kan gjerne være et arabisk

land som bestiller et parti av det ene eller

det andre. Vi kan nok regne med at det i

mange tilfeller dreier seg om laks når det

er så pass lite som best illes, sier Sjømatrådets

Jan Ståle Lauritzen. Det var

før han hjalp oss med en oversikt over

hva slags sjømat som faktisk tok veien

til disse landene i fjor. Slik blir denne

oversikten:

10. Nepal ...........................: Laks

9. Syria ............................: Annen fisk

8. Pakistan ......................: Laks

7. Swaziland ....................: Torsk

6. Mali ..............................: Laks

5. Sri Lanka .....................: Laks

4. Uganda........................: Laks

3. Namibia .......................: Laks

2. Slovenia ......................: Kveite

1. Falklandsøyene ...........: Makrell

Lauritzens påstand om laks stemmer.

Så er det noen jokere her, men ellers er

det bare ett kjent eksempel på pelagisk

fisk; makrellen til Falklandsøyene.

Avstanden er selvfølgelig en faktor

som medvirker til at eksport mengden er

liten. Mange av landene er heller ikke

spesielt store. Falklandsøyene har drøye

tre tusen innbyggere, Swaziland 1,3 millioner,

Namibia 2,1 millioner. Resten er

slett ikke så små i folketall. Mali har 14

80 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

Tabell 1: De 10 minste eksportmarkedene for norsk sjømat

etter eksportverdi. 2008-2012. Minste land nederst.

2008 2009 2010 2011 2012

Uganda El Salvador Bolivia Pakistan Nepal

Senegal Zimbabwe Makedonia Bangladesh Syria

Bolivia Nepal Algerie Slovenia Pakistan

Libya Tanzania Oman Namibia Swaziland

Sri Lanka Peru Senegal Etiopia Mali

Etiopia Namibia Namibia Peru Sri Lanka

Tanzania Sudan Liechtenstein Uganda Uganda

El Salvador Afghanistan Tanzania Liechtenstein Namibia

Serbia Botswana Botswana Tanzania Slovenia

Namibia Sri Lanka Irak Mosambik Falklandsøyene

millioner, og så ligger de fleste av de øvrige

landene i kategorien 20­30 millioner.

Pakistan har hele 177 millioner. Måler vi

velstandsutviklingen ligger de fleste, men

ikke alle, i den nedre enden av skalaen.

Uganda og Mali har begge lav utviklingsgrad

etter FNs indeks. Måler vi uro, har

flertallet hatt sin dose de siste tiårene —

særlig Syria og Mali i det siste.

Toll varierer

Toll og avgifter er det siste momentet som

hører med når man skal prøve å forstå

sjømateksportens bunnheat. Sjømatrådets

Monica Sundfær har hjulpet oss

med en oversikt. I den går det selvfølgelig

frem at Slovenia er medlem av EU og

EUs tollunion. Dette betyr at eksporten til

Slovenia i realiteten kan være en god del

høyere, men at fisken kan ha kommet inn

i EU i et annet land. Falklandsøyene vet

vi i grunnen lite om — definitivt et nisjemarked.

Ellers fikk vi i utgangspunktet

laget til tabeller for fersk laks og fryst fisk,

men i det store og hele er satsene det

samme for disse to kategoriene. Nepal,

Syria, Pakistan og Mali har alle ti prosent

toll for fersk og fryst fisk. Sri Lanka har

femten prosent for begge, mens Uganda

har hele 25 prosent. Swaziland og Namibia

følger en nedtrappingsplan der tollen

på fisk fra EFTA gradvis trappes ned fra

Jan Ståle Lauritzen jobber i Norges

sjømatråd, og har hjulpet oss med å lage

denne artikkelen om de sjømatmarkedene

vi sjelden eller aldri skriver om, nemlig de

minste.


Nepal ligger på verdens tak, og det er nesten rart at norsk fisk finner veien dit i det hele tatt. I 2012 eksporterte vi sjømat for 240.000 kroner til

det lille fjellandet i Asia, mest laks.

25 prosent til null. I 2013 er den 6,25 prosent,

og i 2016 skal den være borte.

Det serbiske håpet

Så langt er det ikke vanskelig å hoste opp

logikk som forklarer hvorfor bunnen er på

bunnen. De er langt vekk, ikke spesielt

rike, noen er små, flere er urolige og de

fleste har toll på sjømat fra Norge. Så

får man likevel en ny aha­opplevelse når

man ser på bunnlandene for de fem siste

årene. Det fremgår av tabell 1. Navnene

er stort sett skiftet ut.

— Det er nok lettere å sammenligne

og finne kontinuitet om man hadde sett

på hvilke nasjoner som ligger litt høyere

opp på eksportstatistikken. Helt i bunn blir

det for tilfeldig, sier Lauritzen. Tilfeldig?

Sikkert, men ikke helt uinteressant.

Namibia er den store gjengangeren og

Serbia er unntaket som bekrefter regelen. Den som hører hjemme blant våre aller minste

sjømatmarkeder, holder seg der. I 2008 solgte vi fisk til Serbia for 10.000 kroner. I fjor solgte vi

for over 12 millioner. Her fra en fiskebutikk i Beograd.

har ligget i bunnsjiktet i alle fem årene.

Det gjelder ingen av de andre. Uganda,

Slovenia, Sri Lanka og Pakistan finner

vi igjen, men stort sett er det nye navn;

gjerne fjerne, fattige, småbråkete eller

små. Felles for nesten samtlige er at de

i svært liten grad gjør klatreturer lenger

opp på statistikken. Enten nøyer de seg

med en kveitepak ke, litt sild eller ett tonn

laks. Eller så er de helt ute. Unntaket i vår

oversikt er Serbia. De hørte så absolutt

med til bunnsjiktet i 2008. Sjømathandel

for ti tusen kroner tilsa nest siste plass.

Så får de en helt annen rang året etter,

med 3,4 millioner kroner. I fjor ble det

12,4 millioner kroner og 82. plassen foran

blant annet Irland.

— Jeg ser det gikk laks for 11 millioner

kroner. Og noe pelagisk fisk, sier

Lauritzen i Tromsø. Og noterer altså

en fordobling fra året før. Nå er tilfellet

Serbia blant de spesielle: Nasjonen ble

skilt ut fra Montenegro 1. januar 2007.

Men det var ikke mye salg før det, og det

montenegriske suget har stort sett vært

så som så. Realiteten er likevel en positiv

utvikling som ikke ser ut til å gi seg.

— Salget i januar i år var ca. en million

kroner. Tilsvarende i 2012 var 384.000.

Det kan være en «coming star», konstaterer

Jan Ståle Lauritzen. Så gjelder det

bare å følge med — og å prøve og lukte

seg frem til hvem som blir nestemann til å

bykse opp fra bunnen.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

81


550 milliarder i 2050:

Hva skal til?

av Jostein Refsnes styreleder i Nordlaks AS

JEG HAR ALDRI SETT en

så begeistret og glad fiskeriminister

som i fjor høst under

Nor­Fishing i Trondheim. I sin

åpningstale kunne hun nemlig

presentere hovedelementene

i den siste og nye progno sen

om norsk marin verdiskaping

frem mot 2050. Ifølge ekspertene

bør sjømatnæringen

kunne omsette for nærmere

550 milliarder kroner årlig

innen midten av inneværende

århundre.

Det kan man kalle et skikkelig

gladbudskap!

Igjen var det SINTEF som

hadde fått i oppdrag fra Det

Kongelige Norske Videnskabers

Selskab og Norges Tekniske

Vitenskapsakademi om

å spå fremtiden til norsk sjømatnæring.

Den nye studien

oper erer med 7 hovedområder

for marin verdiskaping, blant

annet tradisjonell fiskerinæring,

laks og laksefisk, nye

arter som skalldyr og marine

alger, fôr, biomarin ingrediensindustri

og utstyrsproduksjon.

Denne oppdelingen viser hvor

82 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

omfattende marin sektor har

blitt. Studien trår skikkelig til.

Omsetningen i næringen kan

nesten seksdobles i løpet av

de neste 40 årene!

I denne artikkelen skal

jeg i hovedsak holde meg til

prognosene for havbruksnæringen.

Det er nemlig havbruk

som er den store motoren.

Oppdrett av rød fisk kan økes

fra 1 til 5 millioner tonn innen

2050. Etter dette kan det ikke

være noen som helst tvil om

at «Laks er viktig for Norge»?

Men som Vømmøl Spellemannslag

så riktig synger:

«Det e itjnå som kjem tå sæ

sjølv!».

Mitt spørsmål er følgelig:

Hva skal til?

Industriprioritering

Gjennom 40 år som industrileder

har problemstillingen

«Hvilken næring skal Norge

satse på?» ofte dukket opp.

Som regel har svaret fra

politikerne vært at «det får

utviklingen vise», «det føles

galt å prioritere i dag» eller

«markedet må bestemme».

Og jeg skal være den første

til å innrømme at det ikke

er lett å spå om industriell

utvikling. I 1969 bommet jeg

grovt da jeg fra «Stavanger

Aftenblad» fikk en liten flaske

med råolje fra Ekofisk som

julehilsen, og med en begeistret

hyllest til Norges nye gull.

Jeg likte ikke gaven, var helt

uinteressert i oljeutviklingen

og ga flasken til min gamle

mormor. Der fikk den hedersplass

på kaminen. «Dette er

jo fremtiden, Jostein!» hevdet

hun. Og mormor fra Ballstad i

Lofoten fikk rett.

Takk og pris for det!

Norsk havbruksnæring har

omtrent like lang fartstid som

norsk oljeindustri. Som oljeindustrien

har den også sine

gründere. Begge næringer har

bidratt betydelig til den norske

velstandsut viklingen, dog med

oljen som en foreløpig vinner

målt i verdi.

«Det er moro så lenge det

varer», heter det. Fisk varer

lenger enn olje! Denne bransjen

— og vi som jobber i den

— har et evighetsperspektiv.

Nasjonen Norge er kort og

godt en lottovin ner. Vi er ikke

heldige bare fordi vi produserer

en etterspurt vare. Den er

til og med nødvendig. Det er

mat, ikke bare til oss selv, men

til verdens 9 milliarder mennesker

i 2050. I vår stre ben

etter å komme høyt opp på

den politiske agendaen, har vi

endret argumentasjon: «Fisk

er mat til verden», «Havet er

vårt produksjonsareal» og

«Norge en viktig matprodusent»

er dagens paroler.

Men har det hjulpet?

Finner vi sjømatnæringen

høyere opp på den politiske

agendaen? Jeg tror ikke det.

Hvor mange minutter av

Næringskomiteens totale

møtetid pr. år er f.eks. avsatt

til å diskutere fremtiden og potensialet

til norsk havbruk? Og

hvilken plass har havbruket

i hodet til norske politikere?


Jeg er dessverre redd for at

svarene på disse spørsmålene

blir skuffende vitnesbyrd om

en fortsatt lav prioritering av

sjømatnæringen.

Professor Frank Asche

fastslo nylig: «Det er interes­

sant at det norske samfunnet

fremdeles ikke har funnet ut

hvordan man skal forvalte en

bransje som har vært en av

Norges sterkeste vekstnæringer

de siste 25 årene.

Lakseoppdrett er i dag den

norske nærin gen med minst

forutsigbare rammevilkår».

Jeg er hjertens enig!

Nå bør imidlertid pipa få

en annen lyd. For hva har vi

ikke fått av viktige innspill.

Jeg nevner i fleng den alt

Under Sjømatdagene på Hell i

januar i år holdt Jostein Refsnes

foredrag om hva som må til for å

utløse det enorme vekstpotensialet

i sjømatnæringen. Her følger

en noe redigert versjon av

foredraget. Skal vi driste oss til å

trekke en hovedkonklusjon må det

være: «Itjnå kjem tå sæ sjølv!»

nevnte Trond heims­rapporten

«Produktive hav i 2050»,

«HAV21 — FoU strategi for en

havnasjon av format», FHLs

«Sjømat 2025», professor Torgeir

Reves «Et kunnskapsbasert

Norge», Teknologirådets

rapport «Fremtidens fiskeoppdrett»

og SINTEFs «Verdiskaping

i norsk sjømatnæring —

en ringvirkningsanalyse».

Med disse rapportene har

Jostein Refsnes er arbeidende

styreformann i Nordlakskonsernet.

Han har en lang

industrikarriere bak seg i Hydro,

blant annet som adm. direktør i

Hydro Seafood tidlig på 90-tallet.

(Foto: Thv jr.)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

83


Innen 2050 er det 9 milliarder mennesker på jorden. Alle skal ha mat, og alle vil gjerne ha sunn sjømat. Det

er utelukkende opp til oss selv om norsk fiskeri- og havbruksnæring skal bidra til å skaffe all den sjømaten

som trengs. (Foto: Scanstockphoto)

84 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

vi fått en slags «Nordhavets

brus» av entusiasme og seriøs

dokumentasjon til virkelig å

prioritere sjømatnæringen.

Men hva skal så til for å realisere

det enorme vekstpotensialet?

La meg begynne med

det politiske lederskapet.

Det politiske

lederskapet

Etter snart 8 år i sjefsstolen

og som mangeårige partiformann

i Arbeiderpartiet er det

naturlig at jeg begynner med

Jens Stolten berg. Vi ser ham

ofte avbildet i gul hjelm og

med rød overle vingsdrakt på

en oljeplattform. Hvor mange

ganger ser vi ham iført rød

flytevest og gummistøvler på

en oppdrettsmerd eller med

hvit frakk og munnbind i et

fiskeindustrianlegg?

Jeg spør; hvor er det blitt

av industriutvikleren Det norske

Arbeiderparti? Var det noe

jeg som industrimann kunne


like ved Arbeiderpartiet, var

det nettopp partiets dedikerte

engasjement i norsk industriutvikling.

Dette engasjementet

er sterkt svekket. I stedet er

det i de to siste stortingsperiodene

utviklet et offen tlig

forhandlingsdemokrati med et

utall av klagerettigheter og en

hær av godkjennere og kontrollører.

Ansvarsmyndigheten

er blitt utydelig og byråkratisk,

og bærkraftkriteriet «miljø»

dirigerer det meste, særlig

i havbrukssektoren. For

meg er det åpenbart at de to

Stoltenberg­regjeringene har

brukt alt for mange ressurser

på politiske kompromisser.

En liten historie som

belyser forskjellen på

regjeringsengasje mentet

før og nå. Våren 1996, da vi

hadde kjempet innbitt mot

EU for å unngå straffetoll på

lakseeksporten, nærmet vi oss

«bære eller briste­dagen»,

dvs. sluttforhandlingene om en

avtale med EU. Jeg var sterkt

involvert, og hadde et meget

godt innsyn i den store politiske

interessen for saken på

Stortinget. Like før forhandlingene

startet, innkalte statsminister

Gro Harlem Brund tland

til møte på sitt kontor. Hun

ville forsikre seg om at vi var

kampklare, hadde de gode

argumentene og at vi var godt

for beredte. Da forhandlingene

i Brüssel fant sted, var to norske

statsråder til stede — fiskeriminister

Karl Eirik Schjøtt­

Venstres Trine Skei Grande fiklet med PC-en og mobiltelefonen det meste av tiden. Høyres Per-Kristian Foss

gadd ikke engang å møte opp. Jostein Refsnes ble ikke imponert over Kontroll- og konsti tusjonskomiteens

engasjement da det var høring om Riksrevisjonens rapport om norsk havbruk.

Peder sen og utenriksminister

Torbjørn Jagland. Resultatet?

Det ble ingen dumpingtoll, og

vi fikk en god avtale for norsk

havbruk.

Hva får fiskerinæringen i

dag? Jo, en norsk ostetoll på

import av EU­oster!

Hva må til for å nå 550

milliarder i 2050?

Vi trenger en statsminister

som er tydelig på hvor den

norske veien for Havlandet

Norge skal gå videre. For det

er på toppen man sliter med

tåke. Her nede på «gølvet» er

det soleklart!

Stortingets

Kontroll- og

konstitusjonskomite

Jeg fortsetter å illustrere mitt

savn av politikere med interesse

og kunnskaper om det

marine Norge. I fjor vår presenterte

Riksre visjonen sine

konklusjoner om norsk havbruk.

I desember 2012 var det

høring på Stortinget i regi av

Kontroll­ og konstitusjonskomiteen.

Jeg var nysgjerrig og

stilte på tilhørerbenken. Det

ble en selsom opplevelse.

Fire grupper var innkalt til

spørsmål og svar. Villaksfolket,

industrien, forskningen

og forvaltningen. Kontroll­ og

konstitus jonskomiteen er ansett

som en av de viktigste på

Stortinget, og man skulle tro

at medlemmene møtte godt

forberedte. Det gjorde de ikke!

Arbeiderpartiets representant

kom og gikk fra møtet.

Høyres kom aldri. Venstres

representant holdt på med

PC­en og mobiltelefonen

nesten hele tiden. SVs mann

hadde kun ett hovedspørsmål

som han stilte til alle de fire

gruppene, nemlig hva man

syntes om his torien om Rogalandfiskeren

som fisket utenfor

et oppdrettsanlegg og bare

fikk sei full av oppdrettsfôr?

FrPs mann i komiteen ville

vite hvor mye fisk det går med

til å lage 1 kg. laks. Cermaqs

dyktige representant, Lise Bergan,

svarte høflig at spørsmålet

heller burde være hvor mye

fiskepro tein og fiskeolje går

Hvor er det blitt av det

industripartiet som en gang

gikk i front for å bygge opp

sterke norske industrimiljøer?

Arbeiderpartiet er ikke lenger

til å kjenne igjen, mener Jostein

Refsnes. Her fra Hydro på

Sunndalsøra. (Foto: Hydro)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

85


Den kinesiske muren er verdens

mest konservative byggverk, og

kan godt sammenlignes med

Fiskeri- og kystdepartementet i

Norge, mener Jostein Refsnes.

For hvor er friskheten og viljen til

forandring? Enn si orienteringen

mot utvikling?

inn i fôret, og hvor mye kommer

ut i lak sen. Dette svaret

var tydeligvis ikke godt nok for

Senterpartiets representant

Lundteigen. Han tok ordet og

fulgte opp med: — Ja men,

hvor mange torsker går det

med til å få laget 1 kg laks?

Hvorpå Lise Bergan smilte

tilbake og sa: — Du stiller

spørsmålet på samme måte

som om du vil vite hvor mange

okser det går med til å lage

oksehalesuppe!

Dette var altså en politisk

høring av Riksrevisjonens rapport

etter gjennomgang av en

av Norges viktigste næringer.

Under møtet funderte jeg på

86 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

hvordan en høring om oljeindustrien

ville ha artet seg?

Hva må til for å nå 550

milliarder i 2050?

Alle partier må skjerpe

seg kraftig hva gjelder kunnskap

og engasjement for den

fremtidige næringsutviklingen i

marin sektor.

Fiskeri- og kystdepartementet

Den kinesiske mur er et av

verdens mest konservative

byggverk. Kineserne trodde alt

ville bestå som det var. Er så

en sammen ligning av denne

muren og dagens Fiskeri­

og kystdepartement (FKD)

urettferdig? Er departementet

friskt, forandringsvillig, uredd

og utviklingsorientert? Har

fiskeri­ og kystministeren den

nødvendige autoritet innad i

regjeringen? Jeg er redd de

fleste svarene blir nei.

Mange kystnasjoner

misunner Norge at vi har et

eget fagdeparte ment for kyst

og havsaker. Likevel uttaler

ledende bransjefolk fra tid til

annen ønske om å innlemme

FKD i Nærings­ og handelsdepartementet.

Tidsskriftet

«Norsk Fiskerinæring» hadde

i fjor en leder under overskriften

«Fra utvikling til miljø».

Lederen var en kritisk historiebeskrivelse

av utviklingen

i Fiskerideparte mentet siden

1950­tallet. Ifølge redaktøren

har departementet utviklet seg

fra å være en næringsutvikler

til å bli en fes tbrems, kontrollør

og etterforsker. Han avslutter

med følgende kraftsalve:

«Fiskerimyndighetene spiller

ikke lenger nok på lag med

næringen, men befinner seg

for det meste på banehalvdelen

til dem som primært er

opptatt av å begrense vekstpotensialet

i marin sektor.»

Nå er redaktør Tande godt

kjent for sine klare og presise

formu leringer. Men det oppsiktsvekkende

med lederen

var at redaktøren, kanskje i

et anfall av bondeanger fordi

han hadde vært for spissformulert,

ba lederne i alle de

store fiskeriorganisasjonene

om å kommentere artikkelen.

Resultatet var oppsiktsvekkende.

Langt på vei samtlige

sa seg enige i bladets be


traktninger. I sum etter lyser

næringen en gjennomgripende

holdningsendring hos fiskerimyndighetene.

Jeg slutter

meg til dette ønsket.

Noe går nemlig veldig galt.

Vi får ikke en politikk som

reflek terer konklusjonene og

begeistringen i alle de sindige

rapportene og analysene som

er kommet. Vekst og utvikling

er både sterkt ønsket og

påkrevet. Men hva får vi? For

det første en merkelapp på

gammelt havbruk. Det er blitt

grått. Det nye er grønt. Verre

er det at industrien blir tilbudt

et sinnrikt byråkratisk system

som betingelser for en ynkelig

videre vekst. Det er et stusslig

perspektiv over de siste 45

nye konsesjonstildelingene.

Vinnerin stinktet mangler.

Begeistringen over bransjens

vekstpotensial har uteblitt; kun

byråkratene får mer «mat»,

ikke markedene. Næringspolitikk

er fortsatt regionalpolitikk.

Det er et stusslig perspektiv over

de 45 nye, grønne konsesjo nene.

Og verst av alt; de setter en grå

merkelapp på resten av norsk

havbruk! (Foto: Scanstockphoto)

En lenge varslet Sjømatmelding

i et land som skal bli

«verdens fremste sjømatnasjon»,

er imøtesett med stor

spenning. Tør vi håpe på et

stemningsskifte, og at Fiskeri­

og kystdepartementet legger

opp til en reell drøfting av næringens

utvikling, og ikke bare

til en miljødebatt? Målsettingen

må være en forvaltning

som primært overlater beslutningene

om vekst til aktørene,

vel og merke så lenge de

oppfyller kriteriene for bærekraftig

vekst. For øvrig håper

jeg også på en melding som

kan gi kunnskap og teknologi,

samt reflektere at dagens

kunnskap nødvendigvis ikke

er mor gendagens.

Hva må til for å nå 550

milliarder i 2050?

Fiskeri- og kystdepartementet

må bli et moderne

næringsdeparte ment og

fortsette sitt viktige arbeid.

Uansett rød eller blå farge på

fiskeriministeren, må vedkommende

jobbe som om hun eller

han er landets oljeminister!

Forskning og

utvikling

Så sent som i 2009 krevde villaksforvaltningen

en halvering

av lakseproduksjonen for å

unngå kollaps i villaksbestan­

dene. Vi vet i dag at dette var

en forhastet konklusjon, og et

krav basert på synsing mer

enn kunnskap. Slik forvaltning

er vi ikke tjent med. Synsing

og følelser parret med politisk

uenighet preger oppdrettsdebatten.

Den er full av polarisering

og konflikter. Denne

formen for debatt er vi ikke

tjent med. Vi må inn i et mer

kunnskapsbasert spor som

basis for utvikling og vekst.

Det er mye vi ennå ikke

vet, og det er mye vi må lære

i årene som kommer. Denne

kjensgjerning må vi være

ydmyke overfor, og in nrette

forskningsmidler og ordskifte

etter. Når ledende laksefolk i

Norge uttaler at vi fortsatt vet

for lite, må politikerne være

på vakt. De må ta hensyn til

denne kjensgjerningen når de

utform er den nye næringspolitikken.

Politikken må endres

når ny viten kommer.

Norge er internasjonalt

ledende innen marin forskning.

Der bør vi fortsette med

å være, og ikke minst styrke

vår posisjon. HAV21 skisserer

viktige FoU­strategier for å

nå ambisiøse vekstmål. Mitt

spørsmål er om vi er ambisiøse

nok?

Hva må til for å nå 550

milliarder i 2050?

Vi må være villige til å heve

takhøyden, gi rom også for

de overraskende forslagene

og la oppsiktsvekkende og

interessante hypoteser om ny

fiskeriforvaltning få en sjanse,

f.eks. slik seniorforsker Jens

Christian Holst ved Havforskningsinstituttet

har foreslått.

Vi må stille nye krav til forskningseffektivitet

og resultatoppnåelse.

Olje og havbruk

HAV21 har et viktig synspunkt

som må realiseres, nemlig

tverrfa glig samarbeid. Jeg er

overbevist om at det går viktige

forbin delseslinjer mellom

oljeteknologi og havbruk. Havbruksnæringen

bør «lime seg

fast» til oljeindustrien. Den har

en god måte å jobbe på når

det gjelder teknologiutvikling

og ­anvendelse, er langsiktig

i sine investeringer, proff på

prosjektstyring og har stort

sikkerhetsfokus. Ikke minst er

oljeindustriens globale perspektiv

relevant for havbruk.

Så må vi ikke bli angstbitersk

og tro at «vi vet best»

eller «bare for oss, ikke for

utlendingene». Forskning og

utvikling må gå på tvers av

landegrensene. Lille Norge

må forsterke sitt engasjement i

andre lands forskningsmiljøer.

Tenk bare på utfor dringene

innen fiskehelse. Skal vi være

verdensleder på lakseoppdrett

og stor leverandør av

god og sunn mat, kan vi ikke

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

87


isolere våre kunnskaper og

kompetanse. Som all annen

vesentlig industri må vi viske

ut landegrenser, og eksportere

og importere vitenskap og

kompetanse.

Mitt ønske til NOFIMA,

NIFES, Veterinærinstituttet,

Havforskning sinstituttet og

alle de andre premissleverandørene,

er at jeg i tillegg til

interessante forskningsresultater

kan lese innlegg, høre

resonnement, lytte til tanker

og studere nye hypoteser som

jeg ikke har hørt før. Agendaforskningen

må forsvinne

slik at nysgjerrigheten om

fremtiden avler innertiere av

forskningsresul tater.

Hva må til for å nå 550

milliarder i 2050?

En prioritert satsing på forskning

innen marin sektor, både

grunnforskning og anvendt

forskning. Dessuten en bevisst

tverrfa glig søken etter løsninger.

Og så må vi ikke være

redde for at løsningene blir benyttet

i utlandet. Det er behov

for masse mat i 2050!

Oss selv

Hittil har jeg pekt på hva alle

de andre må gjøre.

Hva med næringen selv?

Næringens aktører må for

det første bli mye flinkere til å

doku mentere hvilken nytte lokalmiljøet

har av fiskeoppdrett.

De positive ringvirkningene i

lokalsamfunnet må bli skolepensum!

For å redusere de miljø­

88 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

Takhøyden må heves, murer rives ned. Om vi skal øke omsetningen i marin sektor til 550 milliarder kroner

i løpet av de neste 40 årene, må vi gi rom til de som evner å tenke nytt og prøver å finne nye veier, skriver

Refsnes. Det er ikke vanskelig å si seg enig. (Foto: Scanstockphoto)

messige fotavtrykkene mest

mulig, ville jeg som hovedstrategi

prioritert forskning og

utprøving av såkalte «naturlige

metoder». For å redusere angrep

av lakselus kan vi f.eks.

bruke leppefisk og brosme

som rensefisk, etablere brannmurer

med blåskjell som

spiser lus, innføre Calanusskjørt,

laserskudd på lus og

luse­spyling. Kanskje kan

resultatene av slik forskning

og utprøving erstatte kjemikaliebruken?

Vinner vi frem her,

blir næringens grønnfarge så

sterk at vi må bruke solbriller!

Når det gjelder reduksjon

— Vi må lytte til folk som Inge

Berg, sier Jostein Refsnes. Nordlaks-gründeren

har lenge krevd

en omlegging av konsesjonspolitikken

og avvikling av MTBordningen.

Den gir lite rasjonell

produksjon. (Foto: Kristin A.

Tande)

av rømming, må vi ha enda

større fokus på «menneskelige

feil». HMS­funksjonene i

bedriftene må oppgraderes.

Vi må fortsette arbeidet

med å styrke næringens omdømme,

dvs. vinne forståelse

og interesse for det marine

Norge. Kampanjen «Laks er

viktig for Norge» må kjøres

videre. Men vel så viktig som

å vise frem laks og merder,

bør vi fremheve næringens

teknol ogi og tekniske status.

Den vil forbause folk, både på

skoleben kene, i Stortinget, i

departementene og på gata.

FHL og NSL gjør en god og

profesjonell jobb. Men jobben

må syn liggjøres mye mer i det

offentlige rom, gjerne i form av

debat tengasjement. Næringen

selv må være premissgiver

for debatten, ikke kritikerne.

Synseargumentene må ribbes

for gjennomslagsk raft!

I den kommende valgkampen

må vi sørge for at indus­

triveksten i marin sektor bli et

valg­tema. Få TV2 og NRK til

å arrangere valgprogram med

temaet «utvikling av Havlandet

Norge». I NHO­familien må

FHL lage en samarbeidsplattform

med to andre landsforeninger

som støtter en

industriutvikling av Havlandet

Norge, nemlig Norsk Industri

og ABELIA. Å stå sammen gir

styrke. I år var «energi» tema

på NHOs store årskonferanse.

Til neste år bør temaet være

«Industriutvikling i Havlandet

Norge».

Det er ingen mening i at

vi skal operere med to

bransjeforening er. Norske

sjømatbedrifters landsforening

og Fiskeri­ og havbruksnæringens

landsforening

må fusjoneres! Sammen blir vi

sterkere, mer entydige og mer

effektive, og vi får en større

tyngde, ikke minst innad i

NHO­familien.

Næringspolitikk må ikke


lages bak lukkede dører, men

i det offen tlige rom. Da må

vi ha innlegg og synspunkter

som får oss til å tenke nytt.

Eierstrukturen i marin sektor

er i endring, både innen villfisk

og oppdrett. Det er vel og bra.

Men på veien må vi passe

på at nye eierstrukturer eller

børsnoteringer ikke demper

engasjementet for hvor veien

skal gå videre. Perspektivene

for industri­Norge er så store

for Havlandet Norge at folk

fortjener å få følge med.

Hva må til for å nå 550

milliarder i 2050?

På kort sikt må næringen

fortsette arbeidet med å øke

omverdenens innsyn i vår tro

på fremtiden. Vi må arbeide

hardt med løsninger som

reduserer fotavtrykkene i

miljøet, og som i seg selv er

miljøvennlige. Vi må organisere

kreftene bedre og være

fordoms frie og kreative.

Avslutning

Trondheimsrapporten 2050

er en fremtidsvisjon for det

marine Norge. Jeg har ingen

— Jeg har en drøm, sa Jostein Refsnes til deltakerne på

Sjømatdagene. Og så la han denne tenkte forsiden på fremviseren. La

oss håpe han er sanndrømt!

problemer med å heie frem

denne visjonen.

Hovedessensen i mitt budskap

er at man på alle sider

av bordet, uavhengig av partifarge,

må legge bredsiden til

og skyve i samme retning. Det

er mulig å praktisere næringsvekst

samtidig som vi løser

miljøutfordringene.

Det er lederskapet som må

gå foran, og i tale, kompetanse

og gjerning demonstrere

realismen i 2050­visjonen.

Veien blir til etter hvert som vi

går. Men vi må ha en omforent

ambisjon om vekst. Dugnaden

ligger i å ville lage denne

veien. Sjømatindus trien er

innstilt på å bli enda grønnere

enn den allerede er. Men miljøkravene

må være realistiske

og kunnskapsbaserte.

Vi må ikke la oss forlede

til å anvende et strengere

og mer kritisk søkelys

på havbruksindustrien enn på

næringer som land bruk, aluminiumsindustri,

energiindustri

og kjemisk industri. Norsk

industriutvikling vil aldri skje

dersom den ibsenske «ideale

fordring» til en hver tid skal

være tilfredsstilt.

Havbruk har masse å lære av oljeindustrien, ikke minst når det gjelder teknologiutvikling og langsiktig tenking. Det globale perspektivet er også

i høyeste grad relevant for havbruk. Her fra Heimdalfeltet til Statoil i nordlige del av Nordsjøen. (Foto: Statoil)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 ­ 2013

89


Stort miljøengasjementet, men:

Alt for opptatt av

å fortsette som før!

I 1946 etablerte Norge

verdens første fiskeridepartement.

Om dette er forklaringen

skal være usagt, men

i dag mener mange at vi har

verdens beste fiskeriforvaltning.

8. mai 1972 opprettet

også Norge verdens første

miljøverndepartement, med

Olav Gjære voll som sjef.

Knapt noen vil si at dette har

gjort oss til verdens beste på

miljø. Mye av forklaringen er

at vi har blitt en stor produsent

av olje og gass, og følgelig

et av de landene i verden

som slipper ut mest CO2 pr.

innbygger. Oljen har også

90 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

gjort oss styrtrike og bidratt til

et offentlig og privat forbruk

som ganske raskt hadde tatt

knekken på verden dersom

alle levde som oss.

Når det er sagt, er det

ingen ting i veien med

miljøengasjemen tet. Vi har

flere natur- og miljøvernorganisasjoner

enn nesten noen

andre. Bellona, Greenpeace,

Norges Naturvernforbund,

Natur og Ungdom, Norges

Miljøvernforbund, WWF, Miljøagentene,

Grønn Ungdom,

Grønn Hverdag og Zero, for å

nevne de mest kjente. I sum

omsetter disse organisasjone-

ne for mange hundre millioner

kroner pr. år, har hundrevis av

mennesker på lønningslistene

og et sted mellom 50.000 og

100.000 medlemmer. Dyktige

er de også. Hensynet til miljø

og naturvern har blitt en helt

naturlig del av den offentlige

samfunnsdebatten i Norge,

nesten uansett hvilket tema

det dreier seg om. alle som

ønsker å påvirke samfunn og

politi kere har mye å lære av

den måten miljøvernorganisasjonene

jobber på. Entusiasme,

engasjement og ståpåvilje

er tre sentrale stik kord.

I fiskeri- og havbruksnæ-

Her, innerst i denne

bakgården i Grensen 9

B i Oslo, holder Norges

Naturvernforbund hus.

ringen er man også opptatt av

miljø. Noe annet skulle bare

mangle. Få, om noen næringer,

er jo mer avhen gige av å

drive miljømessig bærekraftig

og i pakt med naturen. Samtidig

er det ikke til å unngå at

næringen setter sine miljøspor

og at den derfor følges med

argusøyne av miljøvernorganisasjonene.

Det siste er

etter vår mening bra, og noe

sjømatnær ingens utøvere bør

sette pris på. Alle trenger å bli

«holdt litt i ørene», for å si det

slik. Men samtidig er det åpenbart

at næringen tidvis føler

seg både misforstått, urettmessig

uthengt og forfulgt. Å

dele målsettinger er lett. Å ha

samme virkelighet soppfatning

noe helt annet. Spør vi

ledelsen i Norge Fiskarlag og

FHL, vil vi svært ofte få høre

at miljøvernorganisasjonene

over driver og mangler faglig

bakgrunn for mye av den

kritikken som kommer. tidvis

vil man også føle seg direkte

forfulgt og misten keliggjort.

Mange av næringens talsmenn

er frustrerte over det

de oppfatter som et voldsomt

miljøfokus på fiske og oppdrett,

mens oljeindustrien og

Mange ord og lite handling.

Det er kortversjonen av Lars

Halt brekkens vurdering av

miljøpolitikken i Norge. Det

er en oppfatn ing som deles

fullt ut av Natur og Ungdom,

ungdomsorganisasjonen til

Naturvernforbundet.


Lars Haltbrekken overtok som styreleder i Norges Naturvernforbund i 2005, etter å ha vært nestleder siden 2003. Han er født i 1971 og kommer

fra Trondheim. De siste 20 årene har han jobbet som natur- og miljøvernaktivist på heltid. (Foto: Norges Naturvern forbund)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

91


landbruket kan ture fritt frem.

Slik er det selvfølgelig

ikke. Sjømatnæringen er ikke

verdens navle, selv om vi som

befinner oss i den svært ofte

vil oppfatte det slik. Oljein-

INVESTERER DU ØKONOMISK

RIKTIG FOR FREMTIDEN?

VI I DYNATEC HAR FOKUS PÅ Å UTVIKLE LØSNINGER SOM GIR DIREKTE OG MÅLBARE

RESULTATER FOR VÅRE KUNDER.

Med egne produktutviklere og samarbeid med verdens fremste maskinprodusenter er DYNATEC en

totalleverandør for næringsmiddelindustrien. Vi leverer produksjonsløsninger for hele verdikjeden,

fra prosjektering og enkelt maskiner til komplette linjer. Kontakt oss gjerne for en kostnadseffektiv

prat om din bedrifts investeringer for fremtiden.

DYNATEC AS, tlf +47 69 83 80 10, e-mail: DYNATEC@DYNATEC.no, www.DYNATEC.no

92 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

dustrien og landbruket får nok

minst like mye oppmerksomhet

fra miljøvernorganisasjonene

som fiskeri og hav bruk.

Men det legger vi bare ikke

like godt merke til som når kri-

tikken hagler om overfiske, lus

og oppdrettslaks på rømmen.

Under Sjømatdagene på

Hell i januar var Lars Haltbrekken,

leder i Norges Naturvernforbund,

en av foredragshol-

Mange skal ha æren for at det

ulovlige og uregistrerte fisket i

Barentshavet er kraftig redusert

de siste årene. Norges Naturvernforbund

hører absolutt blant

dem, sier Lars Haltbrekken. Her

et par russiske trålere som neppe

har skikkelig orden på sysak ene.

derne. Han brukte mye av

sin tid på miljøutfordringene

i oppdrettsnæringen. Etter

møtet avtalte vi et intervju, og

en kald fredag i februar troppet

vi opp i Grensen 9B i Oslo,

der Naturvernforbundet har sitt

hoved kontor.

Olje og gass

øverst på

agendaen

Lars Haltbrekken (42) er

bygutt fra Trondheim. I

ungdommen var han ofte på

Hitra for å fiske, så en viss

link til fiskerinærin gen har han

absolutt. Etter videregående

begynte han med forbere-

PRODUKTOMRÅDER

* Fabrikkplanlegging

* Dosering

* Ovner og spesialovner

* Kjøl og frys

* Ileggere

* Pakking

* Robotløsninger

* Produktkontroll

* Transportløsninger

* Palletering

* Vaskemaskiner

* Eget verksted

* Service og reservedeler

* Bruktmaskiner


dende ved Universitetet,

men miljøengasjementet tok

overhånd. De siste 20 årene

har han vært miljøaktivist på

heltid. Det startet med Natur

og Ungdom, der han var

styreleder fra 1995 til 1997.

Siden har han hatt ulike verv i

Norges Naturvernforbund, de

siste 8 som arbeidende styreleder.

En periode var han også

tillitsvalgt i Norges Bonde- og

Småbrukarlag.

— Hva er bakgrunnen for

ditt sterke engasjement for

natur og miljøvern?

— Jeg meldte meg inn i

Natur og Ungdom alt på slutten

av 80-tallet. Det var rett

etter Tsjernobyl-ulykken, de

første alvor lige rapportene

om klimaendringer og global

oppvarming var kommet fra

FNs klimapanel, og mange

unge var opptatt av natur- og

miljøvern. Dessuten er jeg

slik skrudd sammen at når jeg

først engasjerer meg, så skjer

det fullt og helt.

— Hva er dine viktigste

drivkrefter som leder for

Naturvernfor bundet?

— Å oppleve at vi faktisk

får gjennomslag.

— Gjennomslag? Vi

trodde alt bare ble verre og

verre, og at miljøbevegelsen

gikk på det ene nederlaget

etter det andre?

— Ja, slik kan det kanskje

oppfattes. Men faktum er at

miljøvbevegelsen har bokført

mange viktige seire. Fire

ganger har vi klart å holde

oljeindustrien unna Lofoten og

Vesterålen, og nå går vi løs på

den femte. Den skal vi også

vinne. Og hvorfor har vi f.eks.

ikke atomkraftverk i Norge? I

— Norge har ikke så mye å skryte av når det gjelder klimapolitikk.

Men på naturvern er vi blant de beste i verden, konstaterer

Haltbrekken. Store og naturskjønne fjellområder er sikret for

kommende generasjoner.

sin tid var det planer om slike

verk langs hele kysten. Jo, på

grunn av organisasjoner som

Naturvernforbundet . Vi har

kjempet frem vern av nesten

400 elver i Norge og har gjort

store fremskritt i kampen mot

ulovlig fiske. At engasjement

faktisk nytter, er min største

drivkraft.

— Hva opptar deg mest?

— Noe av det første jeg

jobbet med var luftforurensningen

i Trondheim. Byen er —

og var — sterkt plaget. Til og

med Nidar osdomen tar skade

av den elendige luftkvaliteten.

Siden har jeg vært engasjert i

det aller meste som har med

Norges Naturvernforbund er mest kjent for sitt miljøarbeid i Norge. Det mange ikke vet er at organisasjonen

også er svært aktiv i utlandet, blant annet med bygging av miljøvennlige halm hus i Tadjikistan i sentral-

Asia. (Foto: Norges Naturvernforbund)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

93


miljø og naturvern å gjøre,

og ikke minst vært en sentral

gasskraftmotstander. Vi har,

som alle vet, store utfordringer

både klimamessig og med tanke

på utryddelse av plante- og

dyrearter. Alt henger sammen,

og vi må tenke helhetlig. Nettopp

det er Naturvernforbundets

styrke. Vi driver både miljø- og

naturvern.

— Er det for mange miljøvernorganisasjoner

i Norge?

— Nei, det mener jeg ikke.

Vi har riktignok flere enn i Sverige

og Danmark, men de har

alle ulike arbeidsmetoder og

innfallsvin kler. Noen konsentrerer

seg kun om klima, andre

har fokus på vek stideologien i

samfunnet. Noen organisasjoner

jobber primært mot myndighetene,

noen er opptatt av

å gi folk gode råd i hverdagen.

Det er også de som engasjerer

seg i dyrevern. Det gjør

ikke Naturvernforbundet. Da

Norge tok opp vågehvalfangsten

tidlig på 90-tallet, havnet

vi i tøffe diskusjoner med

europeiske miljøvernere som

ville stoppe denne fangsten.

94 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013


Den gangen var jeg nestleder

i Natur og Ungdom, og vi

mente — og mener — at det

ikke er noen prinsipiell forskjell

på å skyte vågehval og elg. Så

lenge bestanden tåler fangst,

er det greit for oss.

— Hva skiller Naturvernforbundet

fra de andre?

— Vi er en demokratisk

organisasjon. Medlemmene

velger hvem som skal styre

og hva vi skal prioritere. Slik

er det ikke i Bellona, Greenpeace,

WWF og Norges Miljøvernforbund,

for å nevne noen

av de andre. Og så jobber vi

selvsagt med ulike saker. For

mange av våre medlemmer er

naturopplevelser og kunnskap

om naturen det viktigste.

— Hva karakteriserer det

typiske medlemmet av Norges

Naturvern forbund?

Når Arbeiderpartiet og Høyre

styrer miljøpolitikken går det ikke

så bra, sier Haltbrekken. Denne

troikaen står altså ikke øverst

på favorittlisten til lederen av

Naturvernforbundet.

— Miljøorganisasjonene har

litt ulike prioriteringer. Vi

jobber relativt bredt. Zero er

bare opptatt av klima, Bellona

jobber mye opp mot næringslivet

og Fremtiden i våre hender er

mest opptatt av de uheldige

sidene ved sterk forbruksvekst,

sier Lars Halt brekken. Mer

satsing på tog er en av de sakene

Naturvernforbundet har høyt

på sin agenda. (Foto: Natur og

Ungdom)

— De under 25 er medlemmer

av vår ungdomsorganisasjon,

Natur og Ungdom. Våre

medlemmer er typisk 45-55 år,

halvparten menn og halvparten

kvinner og de kommer

fra hele landet. Vi har rundt

100 lokallag fra Sør-Varanger

til Hvaler, og fylkeslag i alle

fylker. Landsmøtet avholdes

hvert andre år. Hovedkontoret

ligger i Oslo, med underkontorer

blant annet i Stavanger,

Bergen og Trondheim. I alt

blir det utført 36 årsverk.

Budsjettet for 2013 er på ca.

50 millioner kroner, hvorav

medlemskontingenten står for

ca. 10 prosent. Vel halvparten

av omsetningen er knyttet til

våre uten landske prosjekter.

I samarbeid med Norad og

Utenriksdepartemen tet er vi

engasjert i over 20 land, særlig

i Sentral-Asia. Her driver vi

undervisning i skoleverket om

klima og energi, og hjelper til

med å bygge opp demokratiske

miljøvernorganisasjoner.

— Hvilke tre saker står

øverst på agendaen for

Naturvernforbun det i 2013?

— aller øverst olje- og

gassutvinning utenfor Lofoten,

Vesterålen og Senja. Vern av

natur er alltid i fokus, enten

det gjelder skog, vassdrag

eller opprettelse av nasjonalparker.

Som et tredje punkt

vil jeg nevne regjeringens

mineralsatsing. Det viser

seg at alle planer om nye

sjødeponi for utgravd masse

ligger i nasjonale laksefjorder.

Det kan vi selvfølgelig

ikke akseptere. Sjødeponi er

en trussel mot det rike livet i

norske fjorder. Det ønsker vi å

forsvare sammen med aktører

fra fiskerinæringen.

Småpartiene bra

for miljøvern

Måler vi i forbruk er Norge

blant verdens miljøverstinger.

Det samme gjelder for utslipp

av CO2. Her blir vi bare slått

av noen få land, med USA i

spissen.

— Dette skyldes selvfølgelig

olje- og gassproduksjonen,

som står for ca. 25 prosent av

de norske CO2-utslippene.

Men bildet er sammensatt.

Norge er god til å verne natur,

særlig høyt til fjells. 16 prosent

av Norges landareal er vernet

i form av nasjo nalparker,

naturreservater eller landskapsvern-områder.

På dette

området er vi blant de beste i

verden.

— Miljøvern er noe politikere

og myndigheter snakker

mye om. Er de flinkere til

å snakke enn til å handle?

— På noen områder er det

lett å få gjennomslag, f.eks.

for mer kollektivtransport.

Men samtidig er det vanskelig

å stoppe planer om nye

motorveier, som dessverre

øker privatbilismen mer enn

kollektivtrafikken bidrar til å

redusere den. Satser man på

begge deler blir altså miljøet

taperen. Det samme gjelder

fornybar energi. Det er relativt

lett å få politikerne til å bruke

penger på dette området, men

vanskelig å få dem til å øke

avgiftene på bruk av fossil

energi. Konklusjonen er at det

blir veldig mye prat og litt for

lite handling.

— Mer enn i land det er

naturlig å sammenligne oss

med, f.eks. Danmark og

Sverige?

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

95


— Det vil jeg si. På klimaområdet

slår Sverige oss ned

i støvlene. Også Danmark,

Storbritannia og Tyskland har

mer omfat tende klimatiltak enn

Norge.

— De er altså bedre enn

oss på miljø?

— Spørsmålet er for generelt.

Vi er helt i toppen på

naturvern, de er klart bedre på

klima.

— Er det forskjell på miljøvern

i praksis mellom de

ulike par tiene?

— Gjennom store deler av

90-tallet styrte Arbeiderpartiet

og Høyre, delvis med støtte

fra FrP. Det var ikke bra for

miljøpolitikken. Fra 1997 fikk

vi et brudd i denne alliansen,

først ved de to bondevik-regjeringene,

og siden 2005 ved

det rødgrønne samarbeidet.

Etter min oppfatning er det bra

for miljøpolitikken i Norge at

KrF, Venstre, Senterpartiet og

SV får mer innflytelse.

— Høyre og Arbeiderpartiet

er verstingene?

96 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

— Det blir for unyansert.

Høyres børge brende ble

Norges nasjo nalpark-minister

nummer en. Ingen har vedtatt

så mange nasjonal parker som

han. Arbeiderpartiet hadde

landets første miljøvernminister,

og Gro Harlem

Brundtland fikk gjennom

vern av Hardan gervidda med

en stemmes overvekt i APs

Stortingsgruppe. Jeg vil ikke

kaste terning mellom Høyre

og Arbeiderpartiet, men mener

det er gunstig for miljøpolitikken

at småpartiene kommer i

posisjon. Norges Naturvernforbund

er politisk nøytral, og

forteller ikke folk hvilke partier

de skal stemme på.

— Kan du rangere partiene

etter miljøpolitikk?

— Ikke på trykk. De fire

nevnte småpartiene kommer

nok foran Arbeiderpartiet og

Høyre, og FrP havner sannsynligvis

sist. Siv Jensen tviler

jo endog på at det foregår

menneskeskapte klimaendringer.

— Hun er ikke alene.

— Jo, ganske. Men rett

skal være rett. Klima-skepsisen

i Norge er sterkere enn i

de fleste andre land i verden.

— Det skyldes kanskje

at vi opplever minus 25 om

vinteren?

— Ja, det er godt mulig;

hvilket forøvrig er en kortslutning.

Da blander man

sammen klima og dagens

vær. Klima er de langsiktige

trendene.

— Norge er et av verdens

rikeste land. Vi lever i

sus og dus. Er miljøvern til

syvende og sist et personlig

ansvar?

— Hver og en må selvfølgelig

være ansvarlig for egen

livsførsel. Men etter min mening

er det feil å privatisere

miljøansvaret. Vi løser ikke

verdens miljøutfordringer

ved å kildesortere søppel og

sykle til jobben. til det trengs

gode politiske løsninger.

Ifølge tidligere miljøvernminister

Erik Solheim, er det

viktigere hvil ket parti man

stemmer på enn hva man

gjør i hverdagen, og jeg er

langt på vei enig. Det er de

politiske valgene som ofte

avgjør hva vi kan gjøre som

enkeltindivider. La meg ta

et eksempel. Dersom politikerne

bestemmer seg for å

bygge ny motorvei fra Asker

til Oslo, oppfordrer de folk til

å kjøre bil. Om man i stedet

bestemmer seg for å avgi

en av de fire kjørebanene til

kollektivfelt, vil folk ta bussen.

Slik er det på de fleste

områder. Det er politiske

beslutninger som styrer folks

valg.

— Er det mulig å ha vår

levestandard og samtidig

leve opp til de miljømessige

målsettingene vi har satt

oss?

— Det kommer an på hvordan

vi måler levestandard.

Forskning viser at vi ikke har

blitt særlig lykkeligere i dette

landet de siste tiårene, til tross

for en kraftig økning i forbru-

— I mange saker krangler vi så bustene fyker. I andre står vi skulder ved skulder. Det er ikke frustrerende, men slik demokrati virker. Miljøvern

er i de fleste tilfeller veldig saksorientert. Slik er det i fiskeri- og havbruksnæringen også. Vi står sammen i kampen mot atomkraft, oljeutvinning

på sårbare fiskefelter og deponi av gruveslam i laksefjorder, mens vi kan ha ulike oppfat ninger om miljøvirkningene av fiskeoppdrett, sier

styrelederen i Naturvernforbundet. En av de sakene som forener næringen og miljøvernere er nei til oljeboring utenfor Lofoten.


Noe er galt når det lønner seg å transportere fisk jorda rundt før den blir solgt. Generelt er godstransport

alt for billig — både med bil og fly.

ket. Mye må endres, men det

behøver ikke å bety at vi lever

dårligere.

— Hvilket «miljøspor»

setter lederen for Naturvernforbundet?

— Det er ikke bra. Jeg

reiser alt for mye, også med

fly. Men jeg prøver så godt jeg

kan i hverdagen.

— Hvordan kan du da

be andre om å bruke bilen

mindre?

— Jeg hever ingen moralsk

pekefinger. Det er opp

til hver enkelt å ta sine valg.

Naturvernforbundet jobber

for at folk enkelt skal kunne

ta de miljøriktige valgene. Da

trengs politikere som fak tisk

satser på gode miljøløsninger,

fremfor de som skader.

Kaster ikke

terninger

Næringsvirksomhet setter natur-

og miljøspor. Det desidert

største — både nasjonalt og

internasjonalt — kommer fra

petro leumsindustrien. Men

spør vi Lars Haltbrekken om

hvilke næringer som kommer

på andre, tredje og fjerdeplassen

på listen over miljøverstinger,

rister han på hodet.

— Naturvernforbundet

kaster ikke terninger. Svaret

vil dessuten avhenge av hvilke

miljøproblemer man er mest

opptatt av.

— Hvor på listen befinner

sjømatnæringen seg?

— Det kan jeg heller ikke

si. Jeg er enig i at Norge

er en av verdens beste på

fiskeriforvaltning. Vi regulerer

noen av klodens største

fiskebestander på en god

måte. Tyvfisket i Barentshavet

har vært et problem som vi

nå heldigvis begynner å få

under kontroll. Men fortsatt

fisker vi alt for mye makrell.

Oppdret tsnæringen har også

store miljøutfordringer som må

løses. Vi har ingen problemer

med at næringer bruker natur

og høster av over skuddet på

en bærekraftig måte. Det er

når man forbruker av naturen

vi reagerer. Det skjer både i

deler av landbruket og sjømatnæringen.

— I sjømatnæringen

— Å si hvem som har best

miljøprofil — landbruk eller

sjømat, er umulig. Det kommer

helt an på hvilke faktorer

man er mest opptatt av.

Næringsvirksomhet bruker natur.

Det er greit. Prob lemet oppstår

når man forbruker den, sier

Haltbrekken.

hevdes det ofte at olje/gassutvinning

og landbruk setter

mye større miljøspor enn

sjømat. Er det riktig?

— Det første er utvilsomt

rett. Men hva som er best eller

verst av landbruk og sjømat,

er umulig å si. Det kommer an

på drifts form og hvilke miljøspor

man er opptatt av. Landbruket

er verst på utslipp av

fosfor, oppdrett av fisk skader

villlaksbestandene. Dessuten

ser jeg ikke poenget med

en slik rangering. Er det for

å flytte fokus over på andre,

slik at man selv kan fortsette

som før? Det er jo en populær

taktikk i miljøpolitikken. Jeg

er uansett sikker på at norske

bønder føler seg minst like

mye i miljøvernorganisasjo-

nens søkelys som fiskere og

oppdrettere.

— Er sjømatnæringen

nok opptatt av miljø- og

naturvernspørsmål?

— Ja, det vil jeg si. Mange

fiskere er blant våre nærmeste

al lierte. Men alle tar det ikke

alvorlig nok, særlig ikke i oppdrettsnæringen.

— Skiller næringen seg

positivt eller negativt ut i

forhold til andre næringer

på dette området?

— Ingen av delene. De

fleste næringer og privatpersoner

i Norge er svært

miljøbevisste, endog mer enn

det offentlige. Noe av forklaringen

er nok at man vil unngå

dårlig omdømme. Stat og

kommuner er ikke alltid gode

forbilder. For et par år siden

tok et stort kommunalt klorutslipp

i Akerselva livet av alt.

Kommunen fikk en bot, som

den nektet å vedta. Like før

jul i fjor slapp Hafslund ut mye

diesel i samme elv. Selskapet

tok umiddelbart kontaktet med

oss, beklaget uhellet og ba om

hjelp. Med andre ord en helt

annen og bedre reaksjonsform

enn den Oslo kommune

valgte.

— I hvilken grad er sjømatnæringen

innstilt på å

løse sine miljøutfordringer?

— Her nøyer jeg meg med

å si at oppdrettsnæringen er

alt for opptatt av å fortsette

som før. Mange lanserer lukkede

anlegg som løsningen på

næringens miljøutfordringer.

For FHL er slike anlegg noe

man bare vil bruke i de nasjonale

laksefjordene, slik at man

også kan øke produksjonen

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

97


der. Ikke spesielt konstruktivt,

spør du meg.

For billig å

transportere fisk

Som leserne skjønner er Lars

Haltbrekken lite opptatt av

terning kast og rangeringer.

Ny teknologi og

nærleik til produksjonen

er vår

styrke.

- nybygg

- ombygging

- reparasjon

98 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

Alle har svin på skogen, og

bør i utgangs punktet konsentrere

seg om dem. Det er lite

løsningsorientert å vri søkelyset

mot andre. Derfor vil han

heller ikke rangere de ulike

delen av sjømatnæringen opp

mot hverandre, selv om han

understreker at oppdrettsnæringen

sliter med de største

miljøproblemene.

— Fiskeflåten har fortsatt en

jobb å gjøre for å tilpasse

fang stene til bærekraftig uttak.

Trål kan ødelegge havbunn

og koral rev. Energibruken

og CO2-utslippene i deler av

flåten er også for høye. Det er

de viktigste miljøutfordringene

for denne delen av næringen.

— Hvorfor er overfiske et

miljøproblem?

Klevenverfta er i gang med omfattande moderniseringar.

Følg oss på facebook og sjekk kva som skjer.

— At det rømmer en og annen

oppdrettslaks kan vi leve med.

Men de siste 10-15 årene har

det rømt alt for mange av

dem. Det kan vi kort og godt

ikke akseptere, fastslår Lars

Haltbrekken.

— Fordi det kan påvirke økosystemet

og føre til at enkeltarter

mister evnen til reproduksjon.

Vi er opptatt av å ta vare

på naturen, ikke nødvendigvis

fordi den er pen, men fordi

den er en del av livsgrunnlaget

vårt.

— Hva er galt med at det

forsvinner noen koralrev i

Barentshavet på 400 meters

dyp som ingen mennesker

noen gang kommer til å se?

— Disse revene har en

funksjon i økosystemet. Ingen

vet hva som skjer om de blir

borte. La meg vise en plansje

som illustrerer deler av økosystemet

rundt nvg-sild. Her

ser vi hvordan silda er avhengig

av en rekke andre arter.

Mange av dem har jeg aldri

hørt om og kan knapt uttale

navnet på. Hva som skjer om

en av disse blir borte er umulig

! Vi tEK sKipsbygginga

tilbaKE

til norEg

Myklebust Verft AS

www.kleven.no


Norges Naturvernforbund har som mål å halvere bruken av fisk til laksefôr. Det betyr at fiskerne i Chile og Peru må finne konsu manvendelse for

mye av den fisken de tar på land. Det vil neppe bli så enkelt som Lars Haltbrekken tror.

å si. Kanskje kollapser hele

systemet, kanskje kommer

det en annen art som overtar?

Vi vet ikke.

— Siden tidenes morgen

har 99,9 prosent av alle

arter forsvun net. Nye har

kommet i stedet. Selv Naturvernforbundetsstyreleder

kan vel ikke jobbe for å

beholde dagens artsmangfold

akkurat som det er?

— Selvfølgelig ikke. Charles

Darwin slo fast at arter

Denne figuren illustrerer at alt henger sammen i naturen. Silda er

avhengig av et stort antall arter, som igjen er avhengige av hverandre.

Hva som skjer dersom en av artene blir borte vet ingen.

kommer og arter går. Men i

dag skjer utryddelsen av arter

mellom 100 og 1.000 ganger

raskere enn det som er naturlig.

Forskerne hevder at vi

står overfor den sjette største

artsutryddelsen gjennom historien.

Den femte største var

da dinosaurusene forsvant.

Mennes ket har en egen evne

til å endre naturen, ikke minst

på grunn av ny teknologi. Bilen

påvirker naturen mer enn

hesten, for å si det slik.

— Hva med miljøavtrykkene

fra fiskeindustrien?

— Naturvernforbundet er

først og fremst opptatt av den

voldsomme energibruken ved

transport av fisk. Å sende

torsk fra Finnmark til Kina og

tilbake igjen før den havner i

butikkhyllene i Oslo, er uholdbart.

Men denne virksomheten

er myndighetenes ansvar,

ikke industriens. Å transporte-

re varer er alt for billig i for hold

til de miljømessige konsekvensene.

Avgiftene må opp.

For mye lus, for

mange rømte fisk

Oppdrett er den store, stygge

miljøulven. Mer presist kan vi

egentlig ikke si det. Også Lars

Haltbrekken lener seg litt ekstra

frem når vi spør om miljøutfordringene

for denne delen

av nærin gen. I foredraget på

Hell spurte han hvor mange

oppdrettslaks som bør få lov

til å rømme, og lot spørsmålet

henge i luften. Selv svarer han

slik:

— Det må ikke rømme mer

oppdrettslaks enn at vi kan

akseptere konsekvensene

for villaksen. Denne grensen,

som sikkert er vans kelig å

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

99


I 1994 anbefalte Norges Naturvernforbund folk å stemme nei til EU.

I dag har organisasjonen ikke noe offisielt standpunkt. Men så er det

heller ikke et nytt EU-valg på trappene. Ikke kommer det i overskuelig

fremtid heller.

finne, må forskerne fastsette.

Nullvisjonen er fornuftig, men

også jeg erkjenner at den er

umulig å etterleve i praksis.

— Dette er alle enige om,

ikke minst oppdretterne. De

har lenge etterlyst indikatorer

som kan vise hva

villaksen «tåler» av rømt

oppdrettslaks.

— Det er mulig. Men i

praksis mener de at produksjonen

kan øke så lenge antall

rømte laks går ned. Det holder

ikke. Forskerne har påvist

generiske endringer i flere

villaksbestander som følge av

rømt oppdrettsfisk. Ser vi de

siste 5-6 årene under ett, er

det god grunn til å hevde at

det rømmer for mye fisk. Da er

det feil å legge til rette for økt

produksjon.

— Hvor mye fisk rømmer?

— Det varierer, og er i og

for seg uvesentlig så lenge

det rømmer flere enn vi kan

100 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

akseptere. Men når du først

spør, tror jeg antallet er vesentlig

høyere enn næringen

selv rapporterer. Flere rapporter

indikerer dette. I 2011

hevdet dessuten Økokrim at

det foregår en systematisk underrapportering

av rømming.

— Hvor mange lus bør få

slippe ut i en fjord?

— Svaret er mye det samme.

Ikke flere enn at vi kan

akseptere konsekvensene for

villaksen. Antall lus i merdene

er en indika tor, men sier lite

om hvor hardt villaksen blir

rammet. I fjor gikk antall lus i

anleggene ned. Samtidig var

det mer lus på laksen i elvene

og sjøørreten i fjordene.

Det er fint med nedgang i

merdene, men problemet er

ikke løst når lusa blomstrer

opp andre steder. De senere

årene har det vært mer lus

enn vi kan akseptere. Det er

også budskapet fra forskerne.

— På møtet i Hell spurte

du forsamlingen hvor mye

menneskemat vi bør være

villige til å bruke for å produsere

oppdrettslaks. Hva

er ditt svar?

— Naturvernforbundet har

foreslått å halvere forbruket

av fisk til laksefôr. I dag går

det med ca. 2,5 kilo villfisk

for å produsere en kilo

oppdrettslaks. En god del av

denne fisken kan brukes til

menneskemat. Vi mener at

fiskerimyndighetene hvert år

må føre nøye rapporter over

hvor mye matfisk som går til

fiske fôr. For et par år siden

sjekket vi fôret til Cermaq og

kom til at 56 prosent besto av

fisk som blir brukt til menneskemat.

— Det er mulig. Men det

alt vesentlige av den fisken

som går til oppmaling har

ingen annen anvendelse.

Det er jo derfor den brukes

til mel og olje. Om norske

fôrprodusenter halverer

sine innkjøp vil ikke mer av

fisken gå til konsum, men

som fôr til griser og kyllinger

i Kina, dvs. til oppdrett

av arter med et vesentlig

dårligere proteinutbytte

enn oppdrettslaks. Er det

smart?

— Her opererer du med

«Bukkene Bruse»-prinsippet.

Noen andre er større og verre

enn oss. Det vil kanskje ikke

skje over nat ten, men over

litt tid vil fiskere og produsenter

klare å anvende mer av

fangstene til menneskemat.

Det er jo ikke til å komme

unna at det i dag går høyverdig

menneskemat inn i fôret til

laksen. Periodevis går også

norsk sild til oppmaling fordi

fôrprodusen tene har større

kjøpekraft enn de som spiser

sild i Øst-Europa. Vi ønsker

derfor et forbud mot oppmaling

av sild i Norge. I dag kjøper

vi mye billig fisk fra fattige

land som kunne vært brukt til

menneskemat. I stedet bruker

vi den til å produsere laks

som bare de aller rikeste har

råd til å spise. Det er feil!

— OK. Men hva har det

med miljøvern å gjøre?

— Dette har med ressursforvaltning

å gjøre, som i

høyeste grad er miljøvern.

— Din påstand er at

denne fisken vil gå til menneskemat

dersom vi lar

være å bruke den til norsk

laksefôr. Min påstand er at

den vil havne i magene til

griser og kyllinger andre

steder i verden. I begge

tilfeller vil det bety dårligere

priser til fiskerne i Peru og

Chile, som tjener lite nok

som det er. Er det en god

løsning?

— Svaret er fortsatt det

samme. Vi bør ikkebruke

menneskemat til å produsere

mindre menneskemat. Det er

det vi gjør når vi bruker fisk til

fiskefôr.

Videre vekst må

vente

Stadig flere mener nå at oppdrettsnæringen

må pålegges

å legge om til lukkede anlegg.

Lars Haltbrekken er ikke der

riktig ennå:

— Det bør settes en

grense for hvor mye fisk vi

aksepterer at rømmer. Den

må settes ut ifra hva som er

forsvarlig i forhold til villaksen.

Hvis oppdrettsnæringen

ser at man ikke kan nå dette

målet uten lukkede anlegg, gir

svaret seg selv.

— Bør det innføres full

stopp i videre kapasitetsutvidelse

av norsk fiskeoppdrett

inntil miljøindikatorer

er på plass og nærin gen

har tilpasset seg disse?

— Ja.

— Oppdrettsnæringens

talsmenn mener det er alt

for mye fokus på miljøutfordringene

i forhold til det


Trålere og store havgående båter bruker mer energi pr. kilo fisk enn sjarker og kystbåter. Derfor ønsker

Naturvernforbundet å flytte kvoter fra hav til kyst. Ifølge Lars Haltbrekken har man regnet nøye på de

miljømessige konsekvensene. Det tror ikke vi!

faktum at man produserer

verdifull og sunn mat. Hva

sier du?

— Det er enkelt. løs miljøutfordringene,

så vil fokuset

dale.

— Vil du kalle historien

til norsk fiskeoppdrett et

eventyr eller et mareritt?

— Ingen av delene.

— Kurt Oddekalv spiser ikke

oppdrettslaks. Gjør du?

— Ja.

— Vi uvitende drukner i

forskningsrapporter fra all

verdens hold, som ofte har

stikk motsatte budskap.

Hvordan kan vi vite hvem

som har det korrekte budskapet?

— Det første og viktigste

spørsmålet man bør stille seg,

er om forskerne er uavhengige.

Hvem betaler! Dessuten

trenger de jo ikke å være

direkte uenige, men ha ulike

innfallsvinkler.

— Naturvernforbundet vil

omfordele kvoter fra trålere

til kys tbåter. Trålere bruker

nemlig mer energi pr. kilo

fangst enn sjarker. På den

annen siden gjør trålere det

mulig å drive effek tive produksjonsanlegg

og gir mer

sentralisert bosetting. En

desentralisert kystflåte betyr

mindre effektiv produksjon

på land, mer spredt bosetting,

flere og lengre veier og

mer energik revende transport

av mennesker og varer.

I det store regnestyk ket; er

du sikkert på at mange små

sjarker er mer energieffektivt

enn færre, men større

havgående båter?

— Ja. En mer desentralisert

struktur kan også gi

kortere reise for maten før den

havner på middagsbordet. I

dag sendes jo mye fisk til Kina

for filetering.

— Dersom det er energibruken

pr. kilo fisk som

skal styre kvote fordelingen,

bør man ikke da la trålerne

få fiske tett inn til land? Og

hva med å åpne for notfiske

etter torsk på Lofoten? Det

er jo veldig energieffektivt.

— Energibruken er bare

en av mange faktorer som

favoriseres kys tflåten. Det

er også andre viktig forhold,

som f.eks. ikke å ødelegge

havbunnen.

— Om man ønsker

mindre energibruk i flåten

bør man vel også åpne

for strukturering i flåten

under 11 meter, slik at det

blir færre båter som fisker.

Hva mener Naturvernforbundet

om å utvide strukturordningene?

— Strukturering fører til

større fartøy, og som regel til

mer bruk av aktive redskaper

som trål og snurrevad.

Mindre fartøy med passive

redskaper som garn, line og

juksa bruker mindre energi

pr. fanget kilo. Derfor er det

ingen ting som tyder på at

struk tureringspolitikken fører til

mindre energiforbruk. Snarere

tvert om!

— Helt til slutt, Haltbrekken.

Har Naturvernforbundet

noe offi sielt syn på norsk

EU-medlemsskap?

— I 1994 anbefalte vi folk å

stemme nei. I dag har vi ikke

noe offisielt standpunkt.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

101


ArbeidsplA ssen til

8982

dyktige fagfolk har skiftet navn til

stx OsV

STX OSV ble 12. november 2010 første norske selskap med hovednotering på Singapore

børs. Vi er et globalt konsern innen design og bygging av offshore- og spesialfartøyer.

STX OSV består av ni verft i Norge, Brasil, Romania og Vietnam, samt spesialselskaper

innenfor design, elektro, innredning og rørinstallasjon med mer. Hovedkontoret ligger

i Ålesund, og vi har 8982 ansatte som jobber ved blant annet Aukra, Brattvaag, Brevik,

Langsten, Søviknes, Tulcea, Braila, Niteroi, Vung Tau og Singapore.

www.stxosv.com


Hans Morten Sundnes

Salma ved reisens slutt?

DETTE SKULLE VÆRT SKREVET

på Maaemo, restaurantunderet i

Schwei gaardsgate i Oslo. Med

gangavstand til skvallerkålen

i Nord marka, sykkelavstand til

jordskokken på Korsvold og med

hovedsta dens skogfioler nesten

i syne. Sjøfritt er det heller ikke.

Skreien hentes gjerne inn, kanskje

kreps fra Frøya eller man maner

fram en østersemulsjon. Til hvert

tygg følger en underfull historie

fra kelneren, som også har sørget

for økologisk vinmun nfuller like

etter. Nå er vi ikke der, det kan ha

med prisnivået å gjøre, og derfor

kan vi bare drømme om at vi har

bord i Bjørvika mens superduperkokk

Esben Holmboe Bang går

lett gyn gende, men svært naturlig

inn i kjøkkenet i sine gode gummistøvler

og med kurven full av

saktevokst granskudd, skogsyre

og ryllik. Slik skal det være. Litt

mer overraskende var det da

samme Holmboe Bang for et par

uker siden fortsatte gjennom kjøkkenet

og ropte ut sitt hat mot norsk

oppdrettslaks.

Pasjon har han jo vist før.

Samvirkemonsteret Tine får stryk.

Norvegia sammenlignes med en

brukt håndball. Men så? Antagelig

kom det opp i viraken etter at Maaemo

ble kåret til Nordens beste

restaurant:

«Oppdrett er oppdrett. Fisken

står i merder, et unaturlig habi tat,

der den fôres med ting den ikke

skal spise, som soya, mais og

medisiner. Sjøvannet fosser fritt inn

og ut, og forurensningen forsvinner

ut i naturen og ødelegger den

langsomt.»

Det var kraftig kost, men slike

miljømerket skyts mot oppdrettslaksen

har vi jo hørt før, og slik

sett kunne han arkiveres som en

Niels Christian Geelmuyden med

kjørvelsmak. Men sannelig langer

den grønne gourmetkokken også

Det er hipt og det er moderne. Og det er dyrt. Gourmet-restauranten Maaemo

ligger i Schweigaardsgate i Oslo og trekker folk med ekstra romslige lommebøker.

Det er definitivt ikke stedet for deg som ønsker en blodig biff med bernaise og

pommes frites! Mat og drikke koster fort 3.500 kroner pr. person.

ut et svingslag mot den norske

laksegullungen Salma.

— Salmalaks er standard,

forferdelig oppdrettslaks. Det er

ingen forskjell, bortsett fra at den

er firkantet, pakket «pent» inn og

priset høyere. Folk tror det er et

luksusprodukt, men det er ren og

skjær bløff. For oss er det bare helt

uaktuelt at vi noen gang skal ta inn

norsk oppdrettsfisk, sa den danske

kjøkkensjefen til «Dagbladet».

REAKSJONENE LOT SELVFØL-

GELIG ikke vente på seg. Vi kan

si det sa Bang. Lampene blinket i

Sjømatrådet. Salma-folket sa sitt,

og etter andre runde rykket også

FHLs Øyvind Andre Haram ut.

Kraft salvekokken imøtegås på de

fleste punktene. «Tråkker på folks

råvarer», var overskriften i svarinnlegget

til Sjømatrådets Børge

Grønbech. Litt interessant er det

at samme Sjømatrådets Christian

Chramer i sitt motskyts påpeker at

Maaemo tilbyr dyre produkter som

er begrenset for folk flest.

I og med at jeg altså ikke har

råd til å skrive denne kommentaren

i skvallerkålrus, har han et

poeng. Samtidig er det vel knapt

noen som har vært mer ivrige enn

sjømatnæring og sjømatråd til å

omfavne perfeksjonistiske kokker

— og gjerne hyre dem. Noe

av det befriende med den danske

kokken er jo at han i hvert fall ikke

kan være sponset av norsk fisk,

noe «Aftenposten»s matjour nalist

Yngve ekern også synes litt om.

Dette er kanskje en av grunnene

til at samme Maaemo-mann også

langer ut mot kokkekonkur ransen

Bocuse d’Or, som er fiskesponset

på sitt vis.

Svært få vil tenke tanken på at

Eivind Hellstrøms krydrete uttalelser

og kokkekunst er kjøpt og betalt.

Men den tidligere bul drekokken

har jo de siste årene vist seg å

kunne smile. Og når herr Bang går

ut og slakter Salma-laksen som

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

103


104 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

Elsker du champagne slurper du sikkert også i deg denne fargerike

østersemulsjonen på Maaemo. Restauranten er jo slett ikke sjøfri. Skrei og kreps

står gjerne på menyen. I fjor ble Maaemo kåret til Nordens beste restaurant. Den

har to stjerner i Michelinguiden.

Hellstrøm endte med å prise, blir

det et slags fadermord.

Samtidig var det egentlig opplagt

at Salma måtte få motstand

av slik art før eller siden. I Japan

har man begrepet samuraiiser ing.

De eksklusive råvarene og rettene

som var forbeholdt høyere klasser

beveget seg med tiden ned til de

lavere. Da bør helst overklassen

finne på noe nytt — og gjerne ta

avstand fra de gamle godbitene

i samme slengen. Egentlig har

Salma holdt stand lenge. Men de

beste restaurantene profilerer seg

jo på eksklusiv itet — og da gjerne

for de i øvre sjikt. At det til slutt

kommer en som bryter ut av koret,

er egentlig ikke så rart.

OG DET SKADER HELLER IKKE,

selv om Salmon Brands neppe er

hundre prosent enig. Jeg synes debatten

har vært forfriskende og at

Herr Maaemo har fått greit svar på

tiltale. Jeg håper de indignerte lakseridderne

tar det hele med humør.

For de kan aldri regne med å bli

ferdig. Det skyldes ikke bare at det


alltid finnes smaks fundamentalister

og miljørabulister. Mat og fisk er

ikke enkelt og er verdt å diskutere.

Slike utspill som Holmboe Bang

kommer med gir også anledning

til å fronte en del misoppfatninger

som alltid er ute på vandring.

At laks er full av medisiner og at

oppdrettslaksen lever for trangt. En

misoppfatning som stadig har blitt

gjentatt i de oppfølgende nettdebattene

er at det er natur stridig å

gi «kjøtteteren» laks planteføde.

Men laksen er jo ikke noen kjøtteter

eller carnivor i strikt forstand.

Den er heller å regne som alteter

eller omnivor; vannverdenens svar

på bjørnen. Den går ikke på akkord

med sitt eget vesen ved å snappe

en pel lets med rapsinnslag.

Når det er sagt, er næringen

inne i en krevende prosess. Men

man er slett ikke i mål, og det er

litt for mange fronter og kanskje en

liten skvis. På den ene fronten må

man fremdeles kjempe for at laks

og fisk er sunt. Omega 3 må vel

være den best dokumenterte sunnheten

i verden, men selv for den

må det kjempes og nyanseres. Det

var heller ikke vanskelig for den

danske laksedødaren å finne en

nyere forskningsrapport med mer

negative konklusjoner om Omega-

3-oljenes evige saliggjøring. Slik

er det moderne livet: Kunsten er å

se totalbildet og parre dette med

magefølelsen. Vi bør likevel ha

i mente at det er to fronter som

kjempes på hver sin kant, men som

likevel har med hverandre å gjøre.

Å erstatte deler av laksedietten

med plantebasert føde, er en del

av miljø- og råvareutfordringen, og

lakse- og fôrnæringen — og mer

uavhen gige forskere — har egentlig

utført mange bragder på denne

veien.

MeN I DeN aNDre eNDeN forskes

det kontinuerlig på laks og helse, på

ulike fettsyreprofiler, forholdet mellom

protein og fett og «you name it». Her

kommer det også mange spennende

svar, men vi kommer ikke forbi at

fisken endrer seg underveis.

Jeg tror en langsiktig løsning

må være å kombinere flere smarte

grep for å nærme seg laksens mer

opprinnelige diett uten at det innebærer

større beslag på tobis og

ansjos i havet. Fremtidsret tede alger

og stegvis, ansvarlig høsting lenger

ned i verdikjeden kan være veien.

Så tror jeg næringen etter hvert vil få

anerkjen nelse for sine bidrag for å

løse disse utfordringene, og at disse

vil forstumme mye av kritikken som

myldrer i dag.

Norsk laks er i mine øyne bra,

men ikke alltid. Til jul fikk jeg en filet

som ga fra seg mer fett enn ribba.

Det kunne friste å heve måltidsnivået

litt ved å prøve å kapre et

Espen Holmboe Bang har ikke mye pent å si, verken om salmalaksen eller Bocuse

d’Dor. Han har uansett et poeng. Vi har nok litt for lett for å glemme at mye

kokkeros er kjøpt og betalt.

Maaemo-bord med alt som hører

med. Det ville fått Visa-kortet til å

ryke, men koster jo ikke mer enn

noen doser fluorsmurning for turlangrennsløperne.

Er man norsk og

ikke gresk eller spansk, er plass

ved Maaemo-duken en oppnåelig

drøm. Og så må vi huske at utsk jelte

Holmboe Bang sier like mye vakkert

om norsk villfisk i sesongen som

han sier ufint om røde merdkropper.

Hans drøm er jo å skape noe rent,

gjennomført og kompromissløst

som bryter med ufriskheten rundt.

Det kunne gjort seg en gang. Men i

første omgang tror jeg at jeg nøyer

meg med å prøve å legge av penger

til en Salma.

Mye pirk og mye hardt arbeid. Danske

Espen Holmboe Bang er sjefs kokk,

daglig leder og en av tre likestilte

medeiere i Maaemo. Selskapet ble

stiftet i 2010, og omsatte for knapt

6,5 millioner i 2011, som er det siste

året vi har regnskap for. Det ga et

underskudd før skatt på 842.000

kroner. Man blir aldri rik av å satse på

gourmet.

Hans

Morten

Sundnes

har jobbet

i "Norsk

Fiskerinæring"

som

journalist

siden

1997.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

105


106 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013


Arctic Caviar Company Norway AS er

etablert på Nordskot i Steigen kommune.

Selskapet skal drive produksjon og salg av

sjømat.

Finnmark

Emanuelsen Kjøtt og Fisk AS

er etablert i Sør-Varanger kommune,

med adresse Sundelinveien 68, 9910

Bjørnevatn. Selskapet skal drive import,

produksjon og salg av fisk og kjøttprodukter.

Aksjekapitalen er 30.000 kroner.

Oddbjørn Emanuelsen, Sundelinveien 68,

9910 Bjørnevatn, er styre leder og daglig

leder.

Brønnøysund 28/1-2013

Arctic Kiberg AS

Havnegata 14, 9960 Kiberg i Vardø kommune,

er slettet i Foretaks registeret.

Brønnøysund januar 2013

Nordland

Arctic Aqua AS

er stiftet i Meløy kommune, med adresse

c/o Willy Sandaa, 8146 Reipå. Selskapet

skal drive fiskeoppdrett, herunder stamfiskhold,

yngel- og matfiskproduksjon samt

videreforedling og salg av oppdrettsfisk.

Aksjekapitalen er 30.000 kroner. Willy

Kristoffer Sandaa, 8146 Reipå, er enestyre

og daglig leder.

Brønnøysund 23/1-2013

Arctic Caviar Company Norway AS

c/o Roderick Ramsay Sloan, Nordskot,

8283 Leinesfjord i Steigen kommune, skal

produsere og selge sjømat. Aksjekapitalen

er 30.000 kroner. Svein Åge Rønning

er enestyre og daglig leder.

Brønnøysund 29/1-2013

Lofotsnacks AS

er etablert i Vågan kommune, med adresse

Åsveien 45, 8310 Kabel våg. Selskapet

skal drive fiske og fangst, samt produksjon

av sjømat. Aksjekapitalen er 130.000

kroner. Anne May Pedersen, Åsveien 45,

8310 Kabelvåg, er styreleder.

Brønnøysund 15/1-2013

Ottar Statle AS

er stiftet i Vestvågøy kommune, med

adresse Mortsundveien 415, 8370 Leknes.

Selskapet skal drive kjøp, produksjon

og salg av fisk og fiskeprodukter.

Aksjekapitalen er 100.000 kroner. Bjørn

Ottar Statle, Mortsundveien 405, 8370

Leknes, er enestyre og daglig leder.

Brønnøysund 5/1-2013

Polaralge AS

skal drive dyrking, videreforedling og

salg av produkter fra alger. Forretningsa-

dressen er Strømstad, 8140 Inndyr i

Gildeskål kommune. Aksjekapitalen er

30.000 kroner. Christian Guido Bruckn er,

Forskerveien 9, 8076 Bodø, er styreleder

og Gunnar Asle Thommesen Skjelvik er

tilsatt som daglig leder.

Brønnøysund 31/1-2013

Ellingsen Seafood AS

Været 2, 8320 Skrova i Vågan kommune,

har besluttet å innfusjo nere Musken

Laks AS, med adresse 8274 Musken i

Tysfjord kommune.

Brønnøysund 26/1-2013

smånytt

fra sjømatnæringen

Nordlaks Oppdrett AS

Industriveien 14, 8450 Stokmarknes i

Hadsel kommune, har beslut tet å innfusjonere

Spon Fish AS, med adresse

Kaisvingen 4, 9900 Kirkenes i Sør-Varanger

kommune.

Brønnøysund 28/1-2013

Lofotsnacks DA

Åsveien 45, 8310 Kabelvåg i Vågan kommune,

er meldt oppløst til Foretaksregisteret.

Brønnøysund 26/1-2013

Myre Salg og Fisketransport

v/ Kjell A. Fredriksen, Gossenveien 28,

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

107


8430 Myre i Øksnes kom mune, er slettet i

Foretaksregisteret.

Brønnøysund januar 2013

Nord-Trøndelag

Verrafisk J M Jensen

Gamle Kongev. 27, 7725 Steinkjer i

Steinkjer kommune, er slettet i Foretaksregisteret.

Brønnøysund januar 2013

Møre og Romsdal

Dalen Fiskemat AS

er etablert i Ålesund kommune, med

adresse Havnegata 11, 6005 Ålesund.

Selskapet skal fremstille og selge fiskemat,

og aksjeka pitalen er 300.000 kroner.

Tone Dalen, Apotekergata 8, 6004 Ålesund,

er styreleder. Cato Helland er tilsatt

som daglig leder.

Brønnøysund 5/1-2013

Fisk og Frisk AS

er stiftet i Molde kommune, med adresse

Nygjerdesvingen 40, 6421 Molde. Selskapet

skal drive bearbeiding og handel

108 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

med fisk og fiskeprodukter. Aksjekapitalen

er 30.000 kroner. Petter Aune, Nygjerdesvingen

40, 6421 Molde, er enestyre og

daglig leder.

Brønnøysund 5/1-2013

Inno-Fish AS

skal drive utvikling, produksjon og salg av

utstyr til fiskein dustrien, samt rådgiving.

Forretningsadressen er Alnesgard, 6055

Godøya i Giske kommune. Aksjekapitalen

er 30.000 kroner. Erik Juelsen, Alnesgard,

6055 Godøya, er styreleder og daglig

leder.

Brønnøysund 31/1-2013

Sogn og Fjordane

Nor-Mar Salmon AS

er etablert i Flora kommune, med adresse

Fugleskjærgata 8, 6900 Florø. Selskapet

skal eie aksjer i selskaper med tilknytning

til oppdrettssektoren, og aksjekapitalen er

30.000 kroner. Ingrid Kassen, Vågastubben

13, 6900 Florø, er enestyre.

Brønnøysund 29/1-2013

Domstein Foods AS

med adresse Sjøgata, 6700 Måløy

i Vågsøy kommune, har besluttet å

innfusjonere Domstein Måløy AS, med

samme adresse.

Brønnøysund 22/1-2013

Hauglum Fjordskjell DA

v/Asbjørn Hauglum, 6896 Fresvik i Vik

kommune, er slettet i Fore taksregisteret.

Det samme er Mar Continental AS, med

adresse Strandgata 56, 6900 Florø i Flora

kommune.

Brønnøysund januar 2013

Hordaland

EH Salmon AS

er stiftet i Austevoll kommune, med

adresse 5392 Storebø. Selska pet skal

drive kjøp, salg og formidling av sjømat,

og aksjekapi talen er 100.000 kroner.

Edvard Tanche-Bergh, Rådyrveien 52,

4624 Kristiansand S, er styreleder og Egil

Hausberg er tilsatt som daglig leder.

Brønnøysund 17/1-2013

Eidesvik Fiskeri AS

skal drive fiskerivirksomhet. Forretningsadressen

er 5443 bømlo i bømlo kommune,

og aksjekapitalen er 2,9 millioner


Lars Magne Eidesvik er daglig leder i

Eidesvik Fiskeri AS i Bømlo. Selskapet skal

drive fiskerivirksomhet. (Foto: HMS)

kroner. Harald Magne Eikesdal, Flathauggata

36, 5523 Haugesund, er styreleder

og Lars Magne Eidesvik er tilsatt som

daglig leder.

Brønnøysund 2/2-2013

Møgster Leppefisk AS

skal drive fiske av leppefisk. Forretningsadressen

er 5387 Møkster i Austevoll

kommune, og aksjekapitalen er 300.000

kroner. Karsten Njåstad Møgster, 5387

Møkster, er styreleder og Johannes Nåstad

Møgster er tilsatt som daglig leder.

Brønnøysund 5/1-2013

Norsk Algeforening

er etablert i Bergen kommune, med

adresse Norges Vel, Tollbodall menningen

1 B, 5004 Bergen. Foreningen skal samle

og involvere aktører og beslutningstakere

i algenæringen, integrere FoU

og næringsliv med mål om teknologi-,

næringsutvikling og verdiskap ing innenfor

algenæringen. Foreningen skal videre

synliggjøre og formidle algers betydning

og nytte, drive opplæring og fremme det

kommersielle markedet for alger. Stig Anders

Borgvang, Industri gata 53 B, 0357

Oslo, er styreleder, og Eva Marie Rahkola

er tilsatt som daglig leder.

Brønnøysund 19/1-2013

Tennebø’s Fishy Import

er etablert i Bergen kommune, med

adresse Skaffarmyrane 38, 5267 Espeland.

Selskapet skal drive import og salg

av fisk og fiske produkter fra utlandet. Per

Marius Barmen Tennebø, Skaffarmyrane

38, 5267 Espeland, er innehaver.

Brønnøysund 29/1-2013

Tørrfiskbutikken AS

Skoltegrunnskaia, 5003 Bergen i Bergen

kommune, er meldt oppløst. Nordahl

Fredrik Anthonisen, Bellevuebakken 3 D,

5019 Bergen, er leder for avviklingsstyret.

Brønnøysund 12/1-2013

Nordahl Fredrik Anthonisen leder

avviklingsstyret for Tørrfiskbu tikken AS, som

holdt til i Bergen. (Foto: Thv jr.)

Norsk Fjordskjell AS

Rolvsvåg, 5652 Årland i Samnager kommune,

er slettet i Foretaks registeret.

Vest-Agder

Fiskeglede AS

Kystveien 620, 4639 Kristiansand S i

Kristiansand kommune, er slettet i Foretaksregisteret.

Brønnøysund januar 2013

Aust-Agder

Sørskjell AS

Arnevik, 4887 Grimstad i Grimstad kommune,

er slettet i Foretaks registeret.

Brønnøysund januar 2013

Buskerud

Fiskeruta AS

er etablert i Drammen kommune, med

smånytt

fra sjømatnæringen

adresse Venusfaret 18, 3033 Drammen.

Selskapet skal drive omsetning av fisk

til forbruker og aksjekapitalen er 50.000

kroner. Pål Raymond Sømne, Venusfaret

18, 3033 Drammen, er styreleder og daglig

leder.

Brønnøysund 2/2-2013

Oppland

Haadem Fisk AS

er stiftet i Nord-Aurdal kommune, med

adresse c/o Henrik Haadem, 2920 Leira

i Valdres. Selskapet skal drive produksjon

og omsetn ing av rakfisk og andre

foredlede matprodukter, og aksjekapitalen

er 100.000 kroner. Henrik Haadem, 2920

Leira i Valdres, er enes tyre og daglig

leder.

Brønnøysund 3/1-2013

Lillehammer Fisk & Delikatesse AS

Jernbanegaten 15, 2609 Lillehammer i

Lillehammer kommune, er slettet i Foretaksregisteret.

Brønnøysund januar 2013

Hedmark

Best Fisk AS

skal drive kjøp og salg av sjømat. Forretningsadressen

er Baster udvegen 19,

2312 Ottestad i Stange kommune. Aksjekapitalen

er 30.000 kroner og Ronny

Olsbø, Basterudvegen 19, 2312 Ottestad

er styreleder og daglig leder.

Brønnøysund 24/1-2013

Akershus

Sunfisk

v/Sigmund N. Johansen, Bakkeli, 1954

Setskog i Aurskog-Høland kommune, skal

drive salg av sjømat. Sigmund Norvald

Johansen, Bakkeli, 1954 Setskog, er

innehaver og daglig leder.

Brønnøysund 3/1-2013

Oslo

Lieds Fisk

Københavngt. 19 B, 0566 Oslo i Oslo

kommune, er slettet i Fore taksregisteret.

Brønnøysund februar 2013

www.norskfisk.no

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

109


«Fisk og Forskning»

har vært på trykk siden

«Norsk Fiskerinæring» nr.

1 i 2006. Det er egentlig

ikke verst i seg selv: seks

hele år, og nå er vi inne

i det syvende. Stort sett

har malen for spalten vært

den samme — ganske

seiglivet den også. Men

da kan vi også si at den

har hatt sin tid. Nå er det

på tide med litt forandring.

Fra og med denne

utgaven kjører vi derfor et

nytt opplegg. Tanken er å

få mer fokus på FoU-innsatsen

som skjer i bedriftene.

Vi har jobbet med å

kartlegge bedrifter der det

faktisk skjer spennende

ting, eller der man har

klare syn på FoU-arbeid.

Disse vil i tiden fremover

få hovedartikkelen.

Vekten legges på hva de

har gjort, hva de gjør og

hvordan de tenker rundt

FoU og rammene som gis

for FoU-arbeid i Norge. I

denne første utgaven med

nytt opplegg har vi valgt

å besøke den pelagiske

giganten Norway Pelagic

ASA.

Samtidig mener vi dynamikken

mellom næring

og forskning er frukt bar.

Artikkel nummer to blir

derfor med en forsker

som har viet seg til fisk

og sjømat. I forhold til

110 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

mange andre bransjer er

det kanskje ikke så mange

av dem. Men de vi har

er dessto mer verdifulle.

Tredje punkt blir inntil

videre finan siering av sjømat.

Ikke alle i næringen

vet om mulighetene som

finnes.

Denne malen kommer

ikke i veien for at vi

kan velge å legge den

vekk dersom det er viktige

FoU-relaterte temaer eller

problem stillinger som dukker

opp.

I denne utgaven ser vi

altså på FoU-tanker og

FoU-prosjekter i store Norway

Pelagic. Vi har en lengre

prat med forsker Bjørn

Tore Rotabakk på Nofima

Mat i Stavanger. Det kan

være gode grunner til å

lese disse artiklene i sammenheng:

Bør vi ha melk,

honning eller begge deler?

Siden løfter vi på lokket til

FoU-støtteord ningen Skattefunn.

De som ikke kjenner

Skattefunn fra før, bør

følge med. Her kan det

nemlig være gode penger

å hente. Det mener i alle

fall spesialrådgiver Svein

Hallbjørn Steien i Norges

forskningsråd, som har

som målsetting å doble

antall søknader til Skattefunn

fra marin sektor. Vi

håper han lykkes.

Norway Pelagic:

Fra makrellsprang

til sildebyks!

Norway Pelagic er den suverent største pelagiske

bedriften i Norge, og burde også være den som

driver mest nytenkning. Det kan også godt være

tilfellet, men i ledelsen føler man ikke at den lovpålagte

fellesforskningen greier å bringe bransjen

store steg videre. Små steg som bedre utnytting av

rogn og melke gir god omtale i pressen, men ikke

nødvendigvis overskudd. Vi synes like vel også

disse stegene er verdt å følge, mens vi alle venter

på de store sprangene.

Før møtet med Norway

Pelagic i Måløy er vi innom

det store fa brikkanlegget på

Trollebø. Det var i sin tid Domsteins

storstue med hvitfiskfilet

i den ene delen og pelagisk

konsumproduksjon i den

andre. Nå har Norway Pelagic

overtatt alt, og anlegget er

det største filetanlegget for

sildefilet i Norge. Når «Norsk

Fiskeri næring» stikker hodet

inn, har gytesilda for lengst

nådd Vestlan det, men denne

dagen er det stille i de store,

maskintunge loka lene. Det

er like lite folk som fisk, men

hovedaktørene er på plass:

Baader-kjendiser, Optimarmaskiner

og andre slitere i

blankt stål. De hører absolutt

hjemme i en artikkel om FoU

i Norway Pelagic. Teknisk

direktør Helge blålid mener

det meste av utviklingen de

siste 20 årene er å finne under

dekslene til dette utstyret —

og med lite bistand fra det

norske virkemiddelappar atet.

— Snakker vi om FoU, legges

det i Norge mest vekt på

F’en. Det betyr at det meste

av FoU-midlene går til F-en og

lite til U-en. Men takket være

Helge Blålid er teknisk direktør i Norway Pelagic ASA, og har en lang

karriere bak seg i norsk fiskeindustri. Fra 1968 til 1989 jobbet han i

Måløy Sildoljefabrikk, og deretter i Domstein frem til 2007. Da ble han

ansatt i Norway Pelagic ASA. (Foto: HMS)


Fisk og

Forskning

I denne utgaven av «Fisk og Forskning» har vi besøkt industri-giganten Norway Pelagic ASA. Ingen har flere maskiner i blankt stål. På mange

av dem står det BAADER — selskapet som kanskje mer enn noen andre skal ha æren for at det foregår foredling av fisk — ikke bare i Norge, men

globalt. Her fra en mennesketom fabrikkhall på Trollebø. (Foto: HMS)

maskinvareleverandørene, har

det likevel skjedd en utvikling.

Automatiseringen av fabrikkene

har foregått ved hjelp av

dyktige maskinleverandører

og med industrien som kravstillere.

Dette har medført stor

grad av automatisering og

større grad av nøyaktighet,

kvalitet og økt kapasitet. Blant

mye mer kan nevnes sløyemaskiner

for laks og automatiske

filetmaskiner for pelagisk

fisk fra Baader og mer nøyaktige

vekter fra Marel. Optimar

og First Process har utviklet

utstyr som plastleggere,

lokkpåleggere, innstablere og

palleteringsautomater. Dette

er grunnen til at vi i dag bruker

en tredel av arbeidsstokken vi

brukte i 1993, sier Blålid. Han

nevner også utvikling av mer

nøyaktig sorteringsanlegg, der

MMC Tendos jobber med å få

til individbasert sorteringsanlegg.

Revolusjonene

som var

Det kan være krevende både

å gi et totalbilde og snakke

historikk når det gjelder Norway

Pelagic. Selskapets egen

historie går bare tilbake til

2007. I dag er North Capelin,

Modolv Sjøset, Sir Fish

og tradisjonsrike bedrifter i

Sommarøy, Lødingen, Bodø,

Lia våg, Selje, Måløy, Kalvåg,

Florø, Austevoll og Karmøy på

laget. Det virker nesten lettere

å ramse opp hvem som ikke

er. Grupper ingen ledes av Tor

Vikenes i Ålesund. Historikken

strekkes selvfølgelig langt bakenfor

2007, på samme måte

som enkeltvirk somhetene kan

videreføre utviklingsarbeid

som ble påbegynt i forrige

århundre. Når vi spør om store

FoU-prosjekt selskapet har

vært involvert i, er det derfor

naturlig at satsingen «Global

2000 — Fremtidens pelagiske

innfrysningsbedrift» i Liavåg

dukker opp. Kongstankene

her var å redusere emballasjekostnadene,

senke frysetiden,

spare energi og kutte lønnskostnader.

Det var vellyk ket

på sitt vis, men man undervurderte

kanskje konservatismen

i sluttleddene. De fleste vil

fremdeles ha den tradisjonelle

kar tongen. Den historiske bak-

grunnen gjør det også naturlig

for teknisk direktør blålid å

understreke sitt poeng med

1990-tallets Trollebø, som var

ett av de mest moderne anleggene

for hvitfisk og pelagisk

fisk i landet.

— Her ble det utviklet

en automatisert filetfabrikk

for hvit fisk, basert på online

produksjon av IQF produkter

og linjer for panering. I tillegg

hadde bedriften et høyt automatisert

produks jonsanlegg

for pelagisk fisk, inklusiv et

meget effektivt fry seanlegg.

Prosjektet kostet 185 millioner

kroner og vi fikk tre millioner i

bedriftsutviklingstilskudd. Hvis

du ser hvor mange linjer og

fryseanlegg som er laget over

samme mal siden den gang,

kan man fastslå at Trollebø-

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

111


Da det nye Trollebø-anlegget sto ferdig i 1993, var det Norges mest

moderne fabrikk både for hvitfisk og pelagisk fisk. Antall personer

i den pelagiske produksjonen kunne reduseres fra 50 til 17. Siden

har det ikke skjedd noen store teknologiske revolusjon er i pelagisk

konsumindustri, mener Helge Blålid, bare mange små skritt i riktig

retning. (Foto: Domstein)

anlegget hadde enorm effekt

for næringen og verkstedindustrien,

sier Blålid. Den gang

reduserte man mannskapsinnsatsen

på den pelagiske

avdelingen fra 50 til 17 mann.

Blålid vedgår samtidig at det

ikke har skjedd store revolusjoner

siden.

— At det ikke har skjedd

mer, kan ha ulike årsaker,

blant annet selskapenes

inntjening og at det er vanskelig

å få støtte til fysiske

investeringer. Det er nettopp

på de fysiske investerin gene

de store kostnadene ligger.

Med få arbeidsdager i året kan

ofte risikoen bli for stor. Det

kunne absolutt vært interessant

å evaluere hvor mye av

FoU-innsatsen de siste årene

112 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

som har vært anvendbar i

bedriftene, sier Helge Blålid i

Norway Pelagic. Han mener

både FHF, Innovasjon Norge

og andre aktuelle instanser

tenderer mot å styre for mye

penger inn mot forskerne. Han

under streker at dette er hans

personlige syn. Det gjelder

også det neste:

— I dag har vi gode

fabrikker, dyktige folk, mas-

Gunnar Domstein er i dag

driftsdirektør i Norway Pelagic.

Han er ingen tilhenger av den

felles avgiften til FoU i regi av

Fiskeri- og havbruksnæringens

forskningsfond. — Vi kunne brukt

pengene mer fornuftig selv, sier

han. Domstein er også styreleder

i FHL. (Foto: Norway Pelagic)

kinleverandører og forskere.

Å koble disse ressursene

tettere sammen vil gi raskere

og bedre resultater. Vi

har fått lavere kvoter, som

har medført høyere priser

på råstoffet. Dermed er vi

blitt mer kon kurranseutsatt i

markedet. Markedskunnskap

og markedsforskning bør

derfor prioriteres svært høyt,

og verdiskapingen bør økes

betydelig, sier Blålid.

Små steg siden

Norway Pelagics driftsdirektør

Gunnar Domstein poengterer

at direkte markedsarbeid i

FHF-regi neppe er veien å gå.

— Dette må være en oppgave

for Norges sjømatråd.

Når det er sagt, bør prosjektene

som kjøres i FHF-regi være

basert på behov i markedet.

Dette blir ikke markedsføring,

men å hente impulser

og erfaringer fra markedet i

FoU-arbeidet, sier Domstein.

At det ikke har skjedd de store


Norway Pelagic (NP) står i dag

for ca. 45 prosent av mottaket av

pelagisk fisk til konsum i Norge.

Sild og makrell er selvfølgelig

de to viktigste artene. I 2013 vil

NP neppe ta imot så mye mer

enn 350.000 tonn råstoff. (Foto:

Norway Pelagic)

sprangene på FoU-fronten siden

begynnel sen av 1990-tallet,

slutter han seg til.

— Norway Pelagic driver

utviklingsarbeid, og dette er

først og fremst tuftet på behovene

vi ser, både med hensyn

til markedet, produktene og

ikke minst kostnadene. Her

har det skjedd små steg siden

de store skrittene i 1993 da

den grunnleggende teknologien

i bransjen ble innført.

Likevel brukes millioner i

utviklingsar beid bedriftsinternt

— ofte etter innspill fra

sterke markeds kontakter, som

suger opp kundenes behov i

markedet slik at disse behovene

eller impulsene kan føres

tilbake til de rette avdelingene

i vår produksjon. Noen

revolusjon har det ikke skjedd

siden 1993, men over disse 20

årene har vi likevel rasjonalisert

en masse arbeidsplasser.

— Er det mulig å si hva

Norway Pelagic bruker på

forskning og utvikling?

— Vi har ingen FoU-avdeling.

Derfor gjøres FoU-arbeidet

av kollegiet, og er en del

av det ordinære strategiarbeidet

som pågår til enhver tid.

Dette er vanskelig å tallfeste,

og vi er heller ikke så ivrige

etter å snakke om prosjektene

som pågår.

— Klarte dere å skape

«FoU-synergier» da de

ulike selskapene kom inn i

Norway Pelagic? Det var jo

mange innovative miljøer

med forskjellige sterke sider

som kom på lag.

— Både og. Vi har løftet

samtlige produksjonsenheter

opp på det beste kjente nivået;

kort sagt fått gjennomført

«best praksis» i konsernet.

Det har vært et godt steg i

riktig retning, men er heller

snakk om produksjonsfor-

bedring enn forskning og

utvikling. Så er den store

utfordringen å komme videre,

ikke minst å bli mer diversifisert

så man klarer å skille seg

ut fra den store flok ken, svarer

Domstein.

Imot FoU-avgiften

Norway Pelagic har 15 anlegg

i folden og står for rundt

45 prosent av mottaket av

pelagisk fisk til konsum. Med

en omsetning på over tre

milliarder kroner på årsbasis,

blir også bidragene til Fiskeri-

og havbruksnæringens

forskningsfond i særklasse

for denne sektoren. Norway

Pelagics lovpålagte skjerv til

FHF nærmer seg 10 millioner

kroner pr. år, og representasjon

i styrer og faggrupper hører

også naturlig med. Gunnar

Domstein sitter i pelagisk faggruppe.

Tor Vikenes har plass

både i pelagisk fag gruppe og i

gruppen for marint restråstoff.

Dette betyr imidler tid ikke at

Norway Pelagic betaler FoUavgiften

med glede.

— Vi er imot det gjeldende

regimet for avgift og innkreving.

Men vi aksepterer norsk

lov. Vi mener bedriftene burde

hatt inntjen ing og evne til å

gjennomføre FoU-arbeidet

selv. en mindre bed rift vil

kanskje ha en annen holdning

til dette enn en stor, men vi

mener vi kan ta hånd om dette

på egenhånd. I den grad det

er behov for generiske grep,

finnes det andre instanser

enn FHF. Innovasjon Norge

og Forskningsrådet bør være

mer enn nok til å løfte store

prosjekter i Norge.

— Hva om dere selv fikk

bestemme hvordan FoUavgiften

skulle brukes?

— Vi er tungt engasjert i

faggruppen i pelagisk, og har

all den innflytelse og påvirkningsmulighet

vi vil ha. Alle

innspill vi føler er viktige, kan

vi få gjort noe med. Når vi

først bidrar så mye finansielt,

setter vi pris på å kunne

Fisk og

Forskning

påvirke. Om vi klarer det, er

en annen sak. Vi skulle hatt

større ressurser å gå inn i

prosjektene med selv. Det blir

for mye mat til forskningsmiljøene,

svarer Gunnar Domstein.

Han nevner ett konk ret ønske

for å ta tak i dette problemet.

— Vi skulle gjerne brukt

noe av pengene vi allerede

betaler i FoU-avgift til å ansette

personer som industrien

selv kan bruke i dialog med

forskningsmiljøene. Dette kunne

bidra til et mer brukerstyrt

FoU-arbeid, sier driftsdirektør

Domstein. teknisk direktør

Blålid slutter seg til.

— Det kan være greit å ha

med forskningsmiljøene som

partnere. Men hvis vi ikke har

med leverandørene, kommer

vi ingen vei.

Vil sitte i

førersetet

Når alt kommer til alt blir det

vanskelig å få opp virkelig

store FoU-løft som Norway

Pelagic har vært med på

de siste årene. I forhold til

å berede grunnen for tunge

investeringer i produksjo nen,

blir FHF-prosjektmidler for

spinkelt. Prosjektene Norway

Pelagic selv deltar i, omtaler

teknisk direktør og driftsdirektør

som nisjepreget. Uten

suksess er FoU-innsatsen

likevel ikke.

— Rogn, slår Gunnar Domstein

fast når vi spør om den

største utviklingssuksessen av

nyere dato.

— Det har vært en veldig

interessant prosess som vi har

klart å kommersialisere uten

ekstern hjelp. Ellers er innsatsen

vi gjør for å automatisere

prosessene også lønnsomme.

Blant prosjektene vi har deltatt

i gjennom FHF, sliter jeg med

å få inn gode eksem pler som

også har gitt lønnsom effekt,

sier Domstein. blålid gjør

tydeligvis det samme.

— Det er noe som heter

«nice to know», som forskerne

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

113


Ann MOSCA For fiske 90x264mm_Layout 1 14.12.11 13.51 Side 1

Leveres med

ultralyd sveiser

- Sveiser uten varme

- Kun 0,8 sek. pr. stropp

- Godkjent for IP 56 krav

Våre kunder er våre beste referanser:

‐ Grieg Seafood i Alta (2 maskiner)

‐ Norway Pelagic AS i Liavaag (1 maskin)

‐ Myre Fiskemottak i Lofoten (2 maskiner)

‐ Sunnmøre Seafood AS (1 maskin)

TA KONTAKT I DAG

Ring: 23 30 26 00 | www.pallpack.no

114 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

®


Når kvotene stuper er det om å gjøre og ta best mulig vare på råstoffet. Da får restråstoffene økt verdi. Nå

jobber Norway Pelagic med spennende prosjekter for å utnytte umoden silderogn. (Foto: Norway Pelagic)

er veldig glade i. For oss er

det «need to know» som gjelder,

fortsetter Domstein.

— Skal dette være til gagn

for oss, er det vi som må styre

i utgangspunktet. Hvis vi har

behov for å finne ut av ting

eller utvikle noe og kan hente

inn Nofima eller SINTEF, virker

det. Er vi i stand til å stille

gode krav og velge rett maskinleverandør,

når vi også målet

kjapt og billig. Det gjelder

ikke hvis vi får en ferdig utfylt

søknad fra en forskningsinstitusjon,

sier Helge Blålid.

— Vi skal være krevende

oppdragsgivere og bestille

det vi har behov for, avslutter

Gunnar Domstein.

Umoden rogn,

ferskt prosjekt

Av nyere og pågående FoU

er det mest interessant å

se på hva som gjøres med

restråstoffet. En nøkkelperson

i Norway Pelagics FoU-arbeid

med rogn og annet restråstoff

er fabrikksjef Per Røys ved

avdelingen i Kalvåg. Han har

jobbet med å bli klokere på

silda siden lenge før noen

tenkte på at den kunne bli

børsnotert. Når vi tar kontakt,

er han på vei til møte i Ålesund

der temaet nettopp er

silderogn.

— Vi jobber med et prosjekt

for «umoden» silderogn. Når

det gjelder moden silderogn,

har vi fått opp ulike kaviarprodukter

og har en grei butikk

med Abba og ferdigvaredelen

deres, sier Røys. Kaviar

krever rogn fra fisk som er

kommet langt i prosessen mot

gyting, helst med en eggdiameter

rundt 1,4 millimeter.

Slett ikke all sild som landes

har kommet så langt. Det nye

prosjektet har et totalbudsjett

på 4,5 millioner kroner.

400.000 kommer fra Norway

Pelagic, resten fra Fiskeri- og

havbruksnæringens forskningsfond.

Prosjektet ledes

av Møreforsking gjennom

rådgiver Wenche Emblem

Larssen, og den Måløy-baserte

innovasjonsspe sialisten

Segel AS er også med i

teamet. I styringsgruppen har

Fisk og

Forskning

man dessuten representanter

fra Athena Seafoods AS og

Nergård AS.

— Vi skal undersøke

markedsmulighetene for

umoden rogn fra Nordsjøsild

og NVG-sild. Prosjektet er delt

i fire arbeidspakker: Kartlegging

av råstoffet gjennom

sesongen. Mulighetsanalyse,

som vil legge grunnlag for

markedstesting av produktet

og lønnsom hetskalkyle til slutt.

Prosjektet har en bred tilnærming

med fokus på sektorene

ingrediens/farmasi, konsum,

dyrefôr og kosme tikk, sier

Emblem Larssen.

— Hvilket stadium er dere

i nå?

— Arbeidet er helt i startfasen,

men innsamlingen av

råstoff til ulike kjemiske analyser

samt til markedstesting er

godt i gang. I løpet av våren vil

vi også ha gjennomført en innledende

markeds kartlegging,

svarer Emblem Larssen i

Ålesund. Prosjektet vil gå over

2 år, og målsettingen er å presentere

en bransjeanbefaling

til næringen i desember 2014.

Mens Nordsjøsild-kvoten

øker med 15 prosent i 2013,

innebærer årets kvote på

NVG-sild en halvering siden

2009. I og med at NVG-sild

står for over 40 prosent av

Sildemelke er også et viktig restråstoff. Hittil har det meste av melken

gått til oppmaling, men nå jobber man med å finne bedre anvendelser.

(Foto: Norway Pelagic)

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

115


totalkvoten for pelagisk fisk

på norsk sokkel, vil reduksjonen

påvirke både flåteledd og

industri. Bedre totalutnyttelse

kan døyve smertene i slike

perioder, og Norway Pelagic

ønsker å lede an. Selskapet

har investert i to renseanlegg

for rogn, og i 3-4 uker i perioden

februar/mars produseres

det rogn fra NVG-sild til ulike

konsumprodukter. Anleggene

har i år produsert 760

tonn renset silderogn, hvorav

430 tonn i Kalvåg. Ved bedre

markedssituasjon har de

mulighet til å doble produksjonen.

Bedriften anslår at de har

kapasitet til å produsere ca.

2.000 tonn renset silderogn i

sesongen. I disse kalkylene

har Norway Pelagic ikke tatt

hensyn til mulighetene for å

produsere «umoden» rogn. I

det pågående FoU-prosjektet

vil man også vurdere alternativ

bruk av rognposer i tidligere

utviklings stadier. Sluttdato er

satt til 30. januar 2015.

116 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

Mye av arbeidet med å utnytte restråstoffene fra sild foregår ved Norway Pelagics anlegg i Kalvåg. Her

jobber man målrettet med videreforedling av nvg-sild og Nordsjøsild. (Foto: Norway Pela gic)


Rådgiver Wenche Emblem

Larssen jobber i Møreforsking,

og leder et firedelt prosjekt for

bedre utnyttelse av umoden

silderogn. (Foto: Møreforsking)

Og overflødig lake

I den siste avdelingen av

denne artikkelen har vi altså

akseptert at det ikke er de

store revolusjonene på gang

i Norway Pelagic-regi. Samtidig

synes vi det er ganske

bra med små! Disse dreier

seg i stor grad om restråstoff,

og i mange av tilfellene står

avdelingen i Kalvåg sentralt.

Den tradisjonsrike mottaks-,

indus tri- og foredlingsbedriften

er involvert i mange FHF-prosjekter,

kjører mye samarbeid

med forskningsinstitusjonene,

og jobber samtidig jevnlig med

å forbedre prosess og produkt

mellom veggene på anlegget i

Bremanger. Når vi tar kontakt

med fabrikksjef Per Røys, er

han opptatt av væsken som

dannes rundt silda.

Nofima Ingrediens har dratt i

gang prosjektet «Utvikling av

høykvalitets pulverprodukt fra

sildemelke». Norway Pelagic er

involvert, og Per Røys sitter i

styringsgruppen.

— Vi selger alt for mye lake.

Denne fete laken fraktes

ned til Europa og utgjør en

kjempeutfordring for rensesystemene

som fabrikkene

der er tilknyttet. Vi har mye

bedre muligheter til å fjerne

laken i Norge før vi slår silda

over i transportemballasje for

levering «just in time», sier

Røys i Kalvåg. Han har også

jobbet mye med vakuumtromling

for å få massert saltet

raskere inn i sildefileten i en

lukket prosess. Det vil hindre

oksi dasjon/harskning og øke

holdbarheten på sildefileten.

De to siste årene har man

også jobbet med å hente ut

godstoffene i sildemel ke.

Melke og mer....

Per Røys er med i styringsgruppen

for «Utvikling av

høykvalitets pulverprodukt fra

sildemelke». Nofima Ingrediens

og forsker Henning egede-Nissen

leder prosjektet.

— Tanken er å utnytte en

del av restråstoffene som går

til mel og olje. I dag har vi klart

å ta i bruk rognen til andre formål,

men melken ender stort

sett som mel og olje. Samtidig

er det mye snadder i denne

delen av fisken: mye proteiner,

mye sunt fett og mye DNA.

Det første man må se på er

muligheten for å separere

melken fra andre restråstoffer,

sier egede-Nissen.

— Hva prøver dere på?

— Å lage pulver av hel

melke.

— Og hva er flaskehalsen?

— en bedre metodikk

som gjør det mulig å sjekke

stabiliteten på sluttproduktet.

Vi prøver å ta i bruk metoder

som er brukt på oljer. Det er

bare snakk om tid før vi er i

mål.

— Hva er det overordnede

målet, slik du ser det?

— Å hjelpe Norway Pelagic

med å øke verdien på restråstoffene

ved å finne produkter

som gir økt verdiskaping.

— Må råstoffet være

ferskt?

— Hvis man ser for seg

videreforedling på den enkelte

fabrikk, kan det være ferskt,

basert på at man tar det som

kommer til enhver tid. Alternativet

er å etablere et logistikksystem

som gjør at man kan

fryse rester fra flere fabrikker i

blokker, slik at man kan kjøre

en jevn produksjon, svarer

Nofima-forskeren. Melkepulver

tar altså sin tid, men Norway

Fisk og

Forskning

Få om noen kan mer om sild

i Norge enn Per Røys. Han er

fabrik ksjef ved NP i Kalvåg, et

anlegg som kan ta unna 450 tonn

pr. døgn. (Foto: Norway Pelagic)

Pelagic eksporterer melke til

Skottland og England også

i dag. Ifølge Per Røys har

stoffet god virkning på astma

og går særlig til områder med

gruvedrift.

— Så samarbeider vi også

med Seagarden om å ta ut

sildesporder for å produsere

et pulver som kan brukes som

smakstilsetning i helsekost,

avslutter Per Røys. Det høres

unektelig nisjeaktig ut.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

117


Bjørn Tore Rotabakk

mener kvalitet skal

lønne seg, at istiden

hører til fortiden og

at brukerstyrte prosjekter

bør suppleres

med forskerstyrte.

Samtidig er 40-åringen

og næringsmiddelforskeren

en av dem som

har vært mest rettet

mot sjømatnæringen i

sin forskergjerning.

Bjørn Tore Rotabakk bor i

Stavanger, der han har både

familie og fast jobb i Nofima.

Men dialekten avslører raskt

at oppveksten var lenger nord

Forskerstyrte

prosjekter hører med

på norskekysten. Stedet var

Malvik, mellom Trond heim og

Værnes — og en plass svært

mange har vært i uten å vite

det. Dermed hadde også unge

Rotabakk relativt kort vei til

Høgskolen i Sør-Trøndelag.

Der begynte han utdanningsløpet

med treårig Næringsmiddelteknologi.

Faget fant han

så interessant at han toppet

med hovedfag ved det som

i dag heter Universitetet for

miljø- og biovitenskap (UMB)

på Ås. I ettertid er han særlig

godt fornøyd med kombinasjonen

i utdanningen.

— Høgskolen i Sør-Trøndelag

var mer næringsrettet og

teknologisk rettet, praktisk og

myntet på industrien. På Ås

var det mer forskningsrettet.

Jeg føler at jeg har fått med

meg det beste fra to verdener,

sier Bjørn Tore, som opplever

at han tenker mer næring

enn mange som har hatt hele

utdanningsløpet ved et universitet.

Fisk og

Forskning

Bjørn Tore Rotabakk er forsker ved Nofima Mat i Stavanger. Han har en doktorgrad i pakking og

holdbarhet av fisk. Den ble avlagt ved Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås, eller det som tidligere

het Norges landbrukshøgskole.

Ingen vet alt

Etter hovedfag ble det faktisk

mye drosje, litt Tine og

så en stilling som lærer på

VK1 i industriell næringsmiddelproduksjon

ved Sortland

videregående. Denne linjen

ble lagt ned like etter, da

ungdommen ifølge Rotabakk

heller ville bli kokk enn jobbe i

industrien. Selv ville han jobbe

med næringsmiddelfag. Da

det ble ledig et vikariat som

høyskolelektor ved Høyskolen

i Ålesund i 2004, begynte

han bevegelsen sørover. Ikke

lenge etter kom tilbu det om en

stipendiatstilling ved Nofima

i Stavanger. Doktorgraden

om pakking og holdbarhet ble

fullført ved UMB tre år senere.

Skal man ha ett stikkord for

det Rotabakk har jobbet med

siden, må det være kvalitet

i sjømat. Så er det ennå lov

å lure på hvorfor mannen fra

Malvik faktisk endte opp med

å forske på næringsmidler og

fisk?

— I Trondheim hadde jeg

praksis ved Matforsk, som det

het den gangen. Der ble jeg

introdusert for forskning på

næringsmidler, og det vakte så

stor nysgjerrighet at jeg kunne

tenke meg å fortsette som

forsker.

— Hvilke erfaringer har

du med å samarbeide med

næringsaktører?

— Utelukkende positive. De

næringsfolkene jeg har hatt

å gjøre med, har vært veldig

gode og enkle å samarbeide

med. Dette forut setter selvfølgelig

gjensidig respekt. Man

må være klar over at man har

ulik tilnærming og kunnskapsbase.

Det er ingen tvil om

at industrien har veldig mye

kunnskap som det er nyttig

for oss forskere å få tilgang til.

Det har ingen hensikt å tro at

man har alt vettet alene, for

det har man ikke. Hvis tilnærmingen

er at de kan litt og vi

kan litt, så kan man rimelig

mye til sammen. Faktisk synes

jeg det er ganske fantastisk å

samarbeide med næringen.

— Kan det likevel bli

bedre?

— For min del fungerer det

veldig greit. Men man merker

at skepsisen til bokkunnskaper

kan være stor. Ute i industrien

har man nok hatt endel negative

erfaringer med folk som

har lest seg til løsningene på

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

119


Kvalitet dreier seg mye om temperatur. Om fisken skal fryses bør det

helst være skikkelig kaldt. Skal den omsettes fersk, må det også være

kaldt, men ikke så kaldt at den fryser.

problemene, og som tror de

vet det som er å vite. Da fungerer

det ikke. Man må være

lydhør og ikke minst snakke et

språk som industrien skjønner.

Isfri næring fullt

mulig

I øyeblikket jobber bjørn

Tore Rotabakk mye med

kvalitet på fisk, herunder med

problemstillinger knyttet til

prosessering etter slakting av

oppdrettsfisk. Hvordan kan

ulike behandlinger påvirke

kvaliteten, og hvordan kan

man bevare kvaliteten best

mulig.

— Hva legges det mest

vekt på? Den fysiske behandlingen,

temper aturer

eller andre ting?

— Mest temperatur, både i

prosessering og forsendelse.

120 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

Jeg jobber mye med superkjøling

av filet.

— Er poenget hele tiden å

få temperaturen lavest mulig,

eller er det andre tanker

rundt?

— Vi jobber stort sett med

å få temperaturen så lav som

mulig. Alle kjemiske og mikrobiologiske

prosesser dempes

når temperatur en går ned.

Men fryser fisken har man gått

for langt. Frysepunk tet for laks

er et sted mellom minus 1 og

1,5 grader. Hos tors ken, som

ikke har så mye fett, ligger den

en halv grad høyere.

— Er det mulig å seg for

seg en sjømatkjede uten is?

— Absolutt, selv om næringen

kanskje har vanskelig for

å se det. Det gjelder å få inn et

kjøleledd i produksjonen som

tar tempera turen i fileten ned

til frysepunktet, og holde den

der på veien ut i markedet. Da

har man ikke behov for is, som

i dag brukes til nedkjøling og

mest er en sovepute i tilfelle

noe skulle gå galt på turen.

— Hvordan kommer

regnestykket ut i forhold til

energi?

— Det er et godt spørsmål.

I det nylig avsluttede industristyrte

prosjektet «Marinepack»,

hvor vi samarbeidet

med Østfoldforskn ing, antyder

man en betydelig besparelse

både i energi, kostnader og

CO2-utslipp i de mest radikale

løsningene. Har man fem

kilo is i kassen, går drøye

halvannen kilo bort. Da er

det fremdeles tre kilo igjen

når sendingen kommer frem

til kunden. Det innebærer

betydelige mengder bortkastet

energi, samt at disse fem kiloene

potensielt kan erstattes

med fisk for økt transporteffektivitet.

Jeg er ganske sikker på

at man kommer bedre ut ved å

spesialdes igne temperaturen.

Sette pris på

kvalitet

Vi spurte Bjørn Tore Rotabakk

hvor støtet bør settes inn

for å bedre holdbarheten på

sjømat?

— I villfisknæringen bør

Den siste tiden har Bjørn Tore Rotabakk jobbet mye med problem stillinger knyttet til foredling av laks. Det

meste dreier seg om å holde temperaturen så langt ned mot frysepunktet til laksen som mulig, dvs. ned mot

minus 1 grad. (Foto: Nofima)


det settes inn over alt. Det

var ikke mange prosent av

torsken som ble landet under

Lofotfisket i fjor som var av

premium kvalitet. Det er jo

ingen ting som stimulerer til

å levere kvalitet, ikke engang

førstehåndsprisen. Jeg tror

man kunne tjent på å gjøre

det økonomisk attraktivt for

fiskeren å levere topp kvalitet.

Men det er selvfølgelig ikke

noe poeng, hvis den ikke blir

tatt vare på videre. Og vice

versa. På op pdrettssiden har

man god kontroll, og her tror

jeg superkjøling kan være

steget videre.

— Hva bestemmer om en

fisk har holdt seg eller ikke?

Tekstur, utseende, smak eller

bakterienivå?

— For meg betyr sensorikken

alt; at fisken smaker,

lukter og ser godt ut. Det er

ikke akkurat noe pre om fisken

stinker av gjel lene og ser dårlig

ut. På samme måte skal

også filetene lukte sjøfriskt og

se bra ut. Dette går på å bruke

sansene. Ubehandlet fisk blir

uspiselig lenge før den blir

farlig å spise. De far ligste bakteriene

rekker ikke å formere

seg i særlig grad før andre

faktorer slår inn og gjør at vi

ikke spiser.

— I 2010 var du med

på å presentere en ny

utbløggingsmåte for oppdrettstorsk.

Hva var hovedpoenget

og er metoden tatt

i bruk? — Metoden gikk ut

på å ta fisken rett fra sjøen til

sløyemaski nen og fileteringsmaskinen

uten bløgging og

utblødning først. Etterpå slo vi

sjøvann over for å fjerne blodet

i filetene. Det gikk helt fint

og åpnet for en helt ny måte

å slakte fisken på, uten tanker

for levendekjøling og andre

energi- og vannkrevende ledd.

Metoden er primært tenkt for

oppdrettsfisk, men vil også

fungere ved levendelagring av

villfisk.

— Sensorikken betyr nesten alt, sier Rotabakk. — Fisken må smake,

lukte og se godt ut. Heldigvis blir den uappetittlig lenge før den er

farlig å spise.

Fisk og

Forskning

Superkjøling er et spennende konsept. Om man lykkes kan bruken av is reduseres betraktelig. Det sparer

både penger og energi. Men da må laksefiletene kjøles ned til litt under 0 grader.

Forskerstyring

også

Bjørn Tore Rotabakk har også

vært med på å sammenligne

kvaliteten på fisk fra line og

trålfangst. Konklusjonen var

egentlig ikke overraskende.

— Likevel skapte den

rabalder. En liten bit av et stort

prosjekt gikk ut på å sammenligne

kvaliteten på linetorsk

med tråltorsk. Av fisk som var

fanget i samme område på

samme dag, kom linefis ken

gjennomgående bedre ut. Alle

vet jo at det er sånn, men da vi

la fakta på bordet, var ikke alle

fornøyd. Konsekvensene bør

være at kvalitet skal lønne seg.

— Hva mener du om

finansieringen av sjømatrelatert

FoU i Norge?

— I dag har man mange

brukerstyrte prosjekter, og

det er bra. Det er viktig at

vi får frem problemstillinger

som industrien er opptatt

av. Men vi skulle gjerne hatt

lengre strategiske og forskerstyrte

prosjekter. Det blir korte

tidshorisonter og litt for mye

preg av brannslukking når

industrien sitter med hånden

på rattet. De har sine akutte

problemer, og jeg forstår at

det kan haste. Men jeg skulle

gjerne også hatt forskerstyrte

prosjekter som bidrar til å

heve vår kompetanse, og som

ikke nødvendigvis er kommersielt

interessante akkurat

i øyeblikket. Prosjektet med

superkjøling har pågått i ti år

og har fått frem spennende

ting som aldri ville ha kommet

uten en slik langsiktighet.

— Har du noe drømmeprosjekt?

— En helhetlig gjennomgang

av den fangstbaserte

næringen hadde vært kjempeinteressant.

Aller helst med

direkteprosessering — sløying,

filetering og superkjøling

uten bløgging — som en

naturlig del.

— Hva ville du gjøre hvis

du hadde makt til å gjøre

inngrep som bedret kvaliteten

på norsk sjømat?

— Sørget for at god kvalitet

premieres. Målet må ikke

være å få opp kvoten på

kortest mulig tid, men å få den

opp på en god måte.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

121


Tittelen er svært egnet

til å misforstås

og blir da direkte

feil. Det er selvfølgelig

de smarteste som

søker skattefradrag

for FoU-prosjekter

gjennom Skattefunnordningen.

Poenget er

at søknadssk jemaene er

blant de enklere norsk

byråkrati har fremskaffet.

Og sjansen for

et ja er så stor at det er

dumt å ikke prøve. Det

forutsetter selvfølgelig

at man jobber med å

utvikle virksomhe ten.

Ordet Skattefunn kan føre

tankene til de mest parodiske

sjørøverhistoriene, der man

bare må gå ti skritt i sanden

fra en palme for å grave opp

en kiste med gull, edelstener

og kanskje en flaske rom.

FoU-finansiering:

FoU-fradrag for dummies

Ifølge spesialrådgiver Svein

Hallbjørn Steien i Norges

forskningsråd er det omtrent

like enkelt å sikre seg skattefradrag

gjennom den mer

dagsaktuelle Skattefunn-ordningen.

Og utbyttet kan være

like bra. Men det krever at du

gjør hjemme leksen. Prosjektet

må være målrettet og avgrenset,

slik at det er mulig å skille

ut bedriftens normale virksomhet.

Målet må være å skaffe

bedriften ny kunnskap og

Botngaard AS på Oksvoll utenfor

Trondheim har blant annet

spesia lisert seg på produksjon

av presenninger til bruk ved

medisiner ing av oppdrettsfisk.

Selskapet er en flittig bruker av

Skatt efunn. (Foto: Botngaard)

122 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

Spesialrådgiver Svein Hallbjørn

Steien har som ambisjon å doble

antall søknader til Skattefunn

fra marin sektor. Kanskje ikke

så rart, i og med at Skattefunn

er en av hans arbeidsoppgaver

i Norges forskningsråd. (Foto:

Thv jr.)

nye ferdigheter, eller benytte

eksisterende kunnskaper eller

ferdigheter på nye måter eller

områder. Prosjektet må være

til nytte for bedriften og det må

dreie seg om utvikling av nye

eller forbedrede varer, tjenester

eller produksjonsprosesser.

— Dersom du ikke klarer

å fylle ut søknadsskjemaet

på en time, har du ikke noe

godt prosjekt, sier Steien, som

har ansvar for marin sektor

innen Skattefunn. Skattefunn

skiller seg ut fra andre

former for FoU-støtte ved

å være en rettighetsbasert

skat tefradragsordning. Store

bedrifter kan få 18 prosent

av prosjekt kostnadene som

skattefradrag — små og mellomstore

bedrifter kan få 20

prosent. Steien kan gi oss ferske

tall på hva dette medfører

i praksis.

— I 2012 hadde vi 415

aktive prosjekter innen marin

sektor, som omfatter havbruk,


fiskeri og verdikjedene. Dette

var 10 mer enn året før, så

nivået må sies å være ganske

stabilt. I sum drev næringen

FoU-arbeid for 994 millioner

kroner, sier Steien. Han kan

også fortelle at 170 nye søknader

ble godtatt i 2012. Dette

gjør at aktivitetsnivået for de

nye søknadene bikker milliarden

for prosjektperioden:

1.009 millioner.

— I de 415 prosjektene

i fjor ligger kjøp av FoU-tjenester

for 137 millioner. Hele

64 prosent av prosjektene

opplyser at de har samarbeid

med FoU-institusjon, noe som

gjør marin sektor best i klassen

på denne måleparameteren.

Det samlede budsjettet

for de aktive prosjektene i

prosjektperioden var 2,75

milliarder kroner. Da man

startet med Skattefunn i 2002,

fikk man også frem tall på

hva næringen bruker på FoU.

Det hadde man ikke før. Man

hadde beregnet at havbruksnæringens

eget bidrag sto for

ca. 30 prosent av den totale

FoU-aktiviteten. Etter Skattefunn

ble dette op pjustert til

50 prosent. I tillegg til de 2,75

milliardene kommer jo FoUarbeidet

gjennom FHF, som er

basert på eksportavgiften, sier

Steien. De 415 aktive prosjektene

i 2012 har budsjettert

med en samlet skattelette på

182 millioner.

Botngaard

fast gjest

Det er slett ikke vanskelig å

finne eksempler på bedrifter

som gjør seg nytte av Skattefunn.

Raudåteselskapet

Calanus er et av eksemplene

Skattefunn selv bruker. Aqualine,

Aqua Group, Skret ting og

Biomar er blant mange flittige

brukere. Det samme gjelder

trønderbedriften Botngaard

AS, som har spesialisert seg

på duk for fiskeoppdrett.

— Vi bruker og har stor nytte

av Skattefunn, som en del av

finansieringen av våre ulike

prosjekter. Vi har det i tankene

hvert år. Skattefunn er

jo å regne som et krav hvis vi

skal søke annen finansiering

gjennom Innovasjon Norge.

Det fungerer veldig greit og er

ubyråkratisk . Hvis prosjekter

blir godkjent, er det snakk om

en rettighet, sier utviklingssjef

Knut Botngård.

— Er dere også inne i forskning?

— Vi har prosjekter

sammen med SINTEF, og

Skattefunn inngår i de pak-

Fisk og

Forskning

Egentlig er Skattefunn nøyaktig

det navnet sier; et rettighetsbasert

«gullegg» fra staten til

alle som investerer i FoU.

Søknadsskjemaet er enkelt og

nesten alle får ja!

kene, svarer Botngård. I

vår avslutter selskapet et

IFU-prosjekt med dukbasert

avlusning, som alene har vært

i størrelse sorden 500.000-

700.000 kroner i året. De er

i gang med et pros jekt for

lukkede merder og er i oppstartfasen

på et som går på

desinfisering og et annet på

utviklingsarbeid i produksjon.

— FoU-prosenten vår er

veldig stor, noe den også skal

være i en periode. Samtidig

er det kort vei fra FoU til salg.

Vi skaffer kunnskap vi har

bruk for hver dag, og som

ofte kan dra en annen vei enn

vi har tenkt på forhånd. For

eksempel viser systemet vi

har utviklet for hydrogenperoksydavlusning

seg å fungere

godt i kampen mot den nye

gjelleamøben AGD (Amøboid

gjellebetennelse).

Få fiskere

I tillegg til at Skattefunn er

en rettighetsordning, finnes

egentlig ingen tidsfrist. Man

kan søke når som helst på

året, men skjemaet må være

sendt innen 1. september

dersom man skal være sikret

fradrag for det året. Og Steien

står fast ved at søking er grei

skuring.

— Med automatiserte

søknadsskjema skal man

kunne fylle ut ganske fort. Det

er så enkelt at de fleste av

konsulentene som tjente seg

rike før ikke lenger har noe å

gjøre. Mange søker år etter år,

sier han. Nye prosjekter viser

imidlertid en nedgang i antall

fra 201 i 2011 til 170 i 2012.

— Nedgangen skyldes nok

at torskeoppdretterne har blitt

borte. De var flinke til å søke

Skattefunn. Hvis man tenker

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

123


Professor Arne Hervik ved Høgskolen i Molde ledet utvalget som i 2000 foreslo å etablere en skattefradragsordning for å øke nær ingslivets FoUinnsats.

Året etter førte dette til etableringen av Skattefunn. Her et bilde fra 2011, da Hervik (i rullestol) ble tildelt Tæls hederspris. Ole Gunnar

Solskjær overrakte prisen.

på bedrif tene i marin sektor,

burde det ha vært tusen

søknader. Alle burde hatt et

skattefunnprosjekt. Samtidig

er dette et skattefradrag i bred

skala, sier spesialrådgiveren.

Kravet for å bli godtatt er grovt

sett et avgrenset prosjekt som

skal fremskaffe ny kunnskap

eller nye ferdigheter og være

til nytte for bedriften. For å få

prosjektsøknaden godkjent

som forskningsprosjekt er

kravene lagt litt høyere enn til

utviklingsprosjektgodkjenning.

— Nesten alle bedrifter som

har gjort noe vettugt og hatt

fremskritt de siste årene, er i

rullene og har benyttet seg av

ordningen.

— Hva med prosjekter

som involverer forskning?

— Skal et prosjekt bli godkjent

som forskningsprosjekt,

må en godkjent FoU-bedrift

være inne i bildet. Det er ofte

en for skningsinstitusjon, men

124 "Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

har virksomheten egen FoUavdeling

med adskilt økonomi,

samt at krav som publisering

må oppfylles, kan det søkes

om å benytte denne som

FoU-bedrift. For et godkjent

forskningsprosjekt i Skattefunn

dobles den øvre grensen

for prosjektet, og settes til

11 millioner kroner. Man får

samme skattefradraget som

på et utviklingsprosjekt, men

staten dekker betydelige deler

av forskningsbiten. Det er en

meget lukrativ ordning, og det

begynner flere og flere å se,

sier Steien. Han har som ambisjon

å doble skattefunnprosjektene

i marin sektor. Tallet

på godkjente forskningsprosjekter

er stigende og utgjorde

27 prosent, noe som er godt

over gjennomsnittet, men et

godt stykke bak helsesektoren

på 48 prosent.

— Jeg håper det er flere

på fiskerisiden som tar dette i

bruk. Tre av fire marine skattefunnprosjekter

er fra havbruk

eller nedstrøms. Kanskje er

det bare 10-15 prosjekter

fra fiskersiden. Men dette er

ofte svært gode prosjekter,

så nå planlegger vi en runde

med Fiskarlaget og de andre

næringsorganisasjonene for å

få fart på søkingen.

— Men kommer det også

god FoU ut av dette?

— Absolutt. Alle prosjekter

som får midler fra Innovasjonpros

jekter i næringslivet (IPN)

under Havbruksprogrammet

og mange av prosjektene jeg

har hatt å gjøre med gjennom

tidligere år i Innovasjon Norge,

har vært kombinert med Skattefunn.

Særlig innen utvikling

av merder og annen teknologi

har det hatt stor betydn ing.

Mange var litt betenkte da de

så at de måtte forholde seg

til Forskningsrådet. Det er

forståelig. Ja-prosenten til For-

skningsrådet er 10 prosent.

For Skattefunn snakker vi om

godt over 90 prosent.

— Er det krav om åpenhet?

— Dette er en offentlig

ordning, men journalister og

konkurrent er har bare rett til

å vite hvem som har søkt og

tittelen på in nvilget søknad.

Alt annet er unntatt offentlighet.

Ellers er jo innsending av

årsrapport samt sluttrapport

krav for at man skal få skattefradraget.

Hva som inngår

i regnskapene for eventuelt

skattefradrag er det ligningsmyndighetene

som til enhver

tid avgjør, svarer Steien i

Forskningsrådet. Han kan slå

fast at det i hvert fall ikke er

noe galt med den geografiske

spredningen.

— I dag har alle fylker

Skattefunn-prosjekter i marin

sektor. Inklusive Hedmark og

Oppland.


på tampen

fra Provence

Drittsekkene!!

tidligere miljøminister torbjørn

Berntsen vakte internasjonal

oppsikt da han kalte sin britiske

kollega John Gummer for en

drittsekk. Nå er det kanskje på

tide at lakse-Lisbeth tar samme

karakteristikk i bruk om sine

islandske og færøyiske kollegaer.

Man må jo nesten klype seg i

armen når man ser hvordan disse

mini-nasjonene mangler respekt

for internasjonal fiskeriforvaltning.

Hvis det er noen som burde

ha interesse av en bærekraftig

forvaltning av sild og makrell, er

det Island og Færøyene. Det er

de som har mest å tape på et

ukontrollert fiske og nedgang i

bestandene. Likevel fastsetter

de egne nasjonale kvoter uten

noen vilje til å forhandle frem et

kompromiss.

Så lenge fisken svømmer i

deres økonomiske sone, er den

deres! Det verste av alt er at de

vet at de har betydelig støtte i

den internasjonale opinionen.

Stakkars disse to små nasjonene

som lever av å fiske. De kjemper

Davids kamp mot oljerike Norge

og giganten EU. Dette argumentet

finner støtte rundt kafebordene

både i Norge og Europa.

Det var denne typen sympati

som gjorde det mulig for Island å

føre to torskekriger med Storbritannia

— og vinne til slutt.

Paradokset er selvsagt at Island

dermed la grunnlaget for den

første internasjonale ordningen

som hadde til hensikt å ta vare

på fiskeressursene på en bedre

måte, nemlig 200-mils økonomiske

soner. Det har de tydeligvis

glemt.

Etter torskekrigene har det

skjedd mye.

Vi fikk se deler av islendingenes

sanne ansikt da endel

akrobater reiste på tokt med

lånte fjær og forførte både egne

landsmenn og deler av Europa

med tidenes største finansboble.

Den sprakk så ekkoet fortsatt ljomer.

Regningen måtte andre ta.

Både finansbo blen og det som

nå skjer med fiskekvotene viser

at islendinger har mye til felles

med minken. Den også dreper

betydelig mer enn den greier å

spise. Den siste resten av norske

viking-gener ser fortsatt ut til

å være intakt ca. 1140 år etter

den første nord mannen, Ingolfr

Arnarson fra Sunnfjord, slo seg

ned på øya.

Måten de turer frem på når de

suverent fastsetter sin egen og alt

for høye makrellkvote i 2013, er

til forveksling lik måten de kjørte

sitt eget bankvesen til h...... Men

de har selvsagt funnet ut at dette

meningsløse fisket styrker deres

nasjonale økonomi — på kort sikt.

Færøyene var ikke tunge å be.

De tenker jo også bare på seg

selv. De ville også gjerne til Island

vel 800 år etter Kristus. Men da

Ingolfr i sin tid seilte vestover

måtte han sette på land noen

arme sjøsyke sjeler på Færøyene.

De har formert seg til å bli

vel 40.000, men greier å lage mer

enn nok problemer for det.

Pr. dato fremstår islendinger

og færøyværinger som Europas

desid ert største drittsekker. Men

siden de er så få, er det ingen

som bryr seg. både Norge og

EU har forsøkt med sanksjoner.

Det er som å skvette vann på

gåsa. De bygger bare opp sin

egen industrikapa sitet, og styrer

selvsagt rett i avgrunnen på nytt.

For den industrikapasitet som

nå etableres, bygger på totalt

urealistiske kvoter og tilgang på

fisk. Selv under normale omstendigheter

er det alltid en risiko for

å bygge opp overkapasitet. Men

det som nå skapes på Island og

Færøyene er luftslott. Det hele

baseres på ran av bestandene. I

realiteten har man sådd frøet til

en solid blåmandag.

Her hjemme spiller norske fiskere

svært så forurettet. Men når

ingen ser dem, selger de svære

notbåter og masse pelagisk fisk

til Færøyene. De krymper seg

når de blir konfrontert med at

de smører hjulene slik at både

Island og Færøyene kan fortsette

sitt meningsløse raid mot

bestandene. Disse rederne, med

sildelagsfor mann Heine Møgster i

spissen, folder nå sine hender og

forsikrer seg om at de juridisk sett

ikke har gjort noe galt.

Samtidig jubler drittsekkene og

får bekreftet det de alltid har visst.

Det er de snilleste guttene i klassen

som taper!

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

125


126

Annonseregister

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

Side Firma

56 Aker Seafoods ASA

116 Brunvoll AS

126 Bud & Hustad Forsikring

26 Centa Transmisjoner AS

44 Cflow Fish Handling AS

107 Drønen Havfiske AS

92 Dynatech AS

22 Dønna Havfiske AS

4 Det norske Veritas

76 Egersund Net AS

62 Eidesvik Havfiske AS

60 Eimship - CTG AS

104 Eros AS

20 Ervik & Sævik AS

94 Fiskernes agnforsyning

48 Fiskerstrand Verft AS

32 Fosen Gjenvinning AS

69 FrioNordica AS

8 Furuno Norge AS

10 Garantikasen for fiskere

12 Gundersen AS

46 Habasit Norge AS

50 Havforskningsinstituttet

54 Havnevesenet Egersund

80 Hepsø Rederi AS, Peter

Strand Rederi

Dyktige fi skere - bærekraftig forvaltning

Strand Rederi er et familieid fi skebåtrederi som i hovedsak driver

fi skeri innenfor hvitfi sk og pelagisk. Rederiet har i dag 2 frysetrålere

og 2 ringnotbåter. Produktene som produseres og leveres

er av høy kvalitet og selges på markeder over hele verden.

www.strand-rederi.no

Side Firma

20 Holmeset AS, H.P.

72 Hovde Maritim AS

16 Ice.net

28 Inger Hildur AS

42 Johrema ANS, P/R

18 Karlsen AS, Brødr.

78 Marine Harvest ASA

54 MB Hydraulikk AS

5 MMC AS

98 Myklebust Verft AS

106 Myre Fiskemottak AS

126 Møretrygd gj. Forsikring

42 Nergård AS

118 Nik Haugrønning AS, Dep: PMH

24 Nordic Supply System AS

3 Norway Pelagic AS

11 Olex AS

114 Pall Pack AS

18 Pelagisk Forening

28 PWC AS

50 Promens Ålesund AS

13 Rapp Hydema AS

20 Remøy Fiskeriselskap AS

108 Roaldnes, AS

Sjøforsikring

– med lokal forankring

Komplette forsikringsløsninger

på sjø og land

ÅleSund

Kongens gate 23

Postboks 98 Sentrum

6001 Ålesund

Telefon 70 10 12 50

Telefax 70 10 12 51

alesund@moretrygd.no

www.moretrygd.no

FoSnavÅg

Holmsildgata

Postboks 250

6099 Fosnavåg

Telefon 70 08 12 80

Telefax 70 08 12 81

heroy@moretrygd.no

www.moretrygd.no

Side Firma

42 Rosund Drift AS

106 Sjøvik AS

60 Skjong AS, HL

36 Slakteriet AS

86 Smaragd AS

28 Sparebanken Møre AS

24 Stadyard AS

24 Stette AS

2 Stiftelsen Nor-Fishing, Aqua Nor

114 Stormfuglen DA, P/R

126 Strand Rederi AS

102 STX Norway

114 Sørheim Holding AS

64 Therma Industri AS

10 Transmeca AS

15 Triplex AS

68 Vangbo AS

26 Vegsund Slip AS

38 Volvo Penta Norden AS

106 Weiberg Gulliksen AS

33 Westcon Yard AS

84 Ølve Industrier AS

20 Østerbris AS

60 Østervold AS, Nils Olai

volda

Holmen 7

Postboks 332

6101 Volda

Telefon 70 05 97 50

Telefax 70 05 97 59

volda@moretrygd.no

www.moretrygd.no


Holst-Dyrnes vrs. Torvanger

Sist tok Olav Holst-Dyrnes knekken på Sildelagets Otto Gregussen. 9

poeng holder jo nesten alltid til seier. Denne gangen møter Aker Seafoodssjefen

en relativt ny sjef, nemlig konserndirektør Tommy Torvanger i

Nergård AS. Etter halvannet år som økonomidir ektør i Nord-Norges nest

største fiskeriselskap, rykket Tommy opp som konsernsjef fra 1. januar i år.

Styret visste åpenbart hva de gjorde da 35-åringen Torvanger fikk

tilbudet om å overta etter Magnar Pedersen. Han er nemlig en usedvanlig

kunnskapsrik kar, og gjorde kort prosess med Holst-Dyrnes. Da røyken

la seg var det bare en mann som sto oppreist, og han kommer ikke fra

Ålesund. 8 poeng må sies å være en overbe visende debut. Fortsetter

Nergård-sjefen i samme spor blir han svært vanskelig å ta knekken på.

Men vi skal gjøre vårt beste, og lover å stille med en sylskarp utfordrer i

neste nummer.

Til Olav Holst-Dyrnes gjenstår bare å si takk for følget, og for en absolutt

godkjent innsats. Det buttet litt imot til slutt, men det gjør det for alle.

Også for han som nå skal forsvare laurbærene. Før eller senere møter

han sin overmann — eller -kvinne!

Olav Holst-Dyrnes Tommy Torvanger

1. Austevoll Seafood ASA. 1 – 1 1. Austevoll Seafood ASA.

2. I oktober måned. 1 – 1 2. oktober.

3. Tipper ca. 40 prosent. 0 – 1 3. Ca. 30 prosent.

4. Tore Roaldsnes. 1 – 1 4. Tore Roaldsnes.

5. Kommunikasjonssjef i Marine 1 – 1 5. Kommunikasjonsdirektør

Harvest ASA. i Marine Harvest ASA.

6. Må dessverre melde pass. 0 – 1 6. Det var Trygve Olsen.

7. I Kristiansand S. 1 – 1 7. I Kristiansand.

8. Det vet jeg ikke. 0 – 0 8. Tipper ca. 2.000 tonn.

9. Uff, uff! Pass igjen. 0 – 0 9. Vet ikke.

10. I bergen. 1 – 1 10. I bergen.

Sum 6 – 8

Spørsmål 1:

Hvilket selskap har nylig skaffet seg

aksjemajorite ten i Norway Pelagic

ASA?

Spørsmål 2:

I hvilken måned ble det slaktet

mest laks i Norge i 2012?

Spørsmål 3:

Hvor stor andel av TAC-en på

makrell har Norge og EU avtalt at

Norge skal ha?

Spørsmål 4:

Hvem ble nylig gjenvalgt som styreleder

i Fiskebåt?

Spørsmål 5:

Kristine Gramstad har fått ny jobb.

Hvilken?

Spørsmål 6:

Hvem var fiskeriminister i mars

1973?

Spørsmål 7:

Hvor har Skagerakfisk SA hovedkontor?

Spørsmål 8:

Hvor mange tonn laks og ørret ble

det produsert i gjennomsnitt i 2012

(rund vekt) pr. anlegg med 780

tonn i MTB?

Spørsmål 9:

Hvem er for tiden konstituert departementsråd

i Fiskeri- og kystdepartementet?

Spørsmål 10:

Hvor arrangeres North Atlantic

Seafood Forum i 2013?

Svar: 1: Austevoll Seafood ASA. 2. I oktober måned med nesten 130.000 tonn (rund vekt). 3. 31,35 prosent 4.

Tore Roaldsnes. 5. Hun er blitt kommunikasjonsdirektør i Marine Harvest ASA. 6. Trygve Olsen (Sp). 7. I Kristiansand

S. 8. Ca. 1.395 tonn. 9. Arne Benjaminsen. 10. I Bergen.

"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013

DUelleN

127


A20619/02.10/Foto: Fiskerimedia.no

gjensidige.no

Returadresse:

Norsk Fiskerinæring AS

Boks 244 - 2071 Råholt

SAMMEN GIR VI DEG TRYGGHET

FOR BÅT OG MANNSKAP

.... og vi trygger deg og din familie

Gjensidige samarbeider med Havtrygd, Nordlys,

Bud og Hustad om salg av forsikringer.

Samarbeidspartnerne skal i tillegg til å levere

forsikring, ha hovedfokus på skadeforebyggende

arbeid.

Sammen gir vi deg trygghet for båt og mannskap.

SLIK FÅR DU KONTAKT:

Havtrygd 55 55 74 00

Bud og Hustad 71 26 67 00

Nordlys 75 54 40 88

Gjensidige 03100

Similar magazines