NORDISK BYGD - Nordisk Kulturlandskapsforbund

NORDISK BYGD 

1 

Nr. 19. 

Norsk landskap, 

ekte mat, ekte opplevelser! 

Nordisk 

Kulturlandskapsforbund 

FYLKESMANNEN I 

BUSKERUD 

HEMSEDAL 

HOL ÅL

Nordisk Bygd nr. 19. Norsk landskap, ekte mat, ekte opplevelser! 

Utgitt av Nordisk Kulturlandskapsforbund og Fylkesmannen i Buskerud. 

Redaksjon: Pål Morten Skollerud 

Layout: Kjell Lybeck, Lybeck Trykk As 

Trykk: Lybeck Trykk As 

Omslagsbilde: Fra NKF’s utferd inn til Iungsdalen. Foto Gunvor Synnøve Green 

2

Innhold 

Forord (Pål Morten Skollerud) ................................................................................................ 

Stølsdrifta (Olav Randen) ........................................................................................................ 

Hallingskeid og andre møtestader i fjellet (Olav Randen) ...................................................... 

Stølsbuene i historisk tid (Olav Randen) ................................................................................. 

Flere oppdrag for Beitepatruljen! (Hanne Sickel) ....................................................................... 

Kasjmirgeit og beiting på Golsfjellet (Anders Bryn, Lars Olav Eik og Ola Rygg) .................. 

Iungsdalen (Geirmund Tormodsgard) ...................................................................................... 

Far etter folk i Hallingdal – på leiting etter den eldste historia (Sissel Carlstrøm) .................. 

Kulturminner, landskap og store nye landbruksbygg (Ragnhild Hoel) .................................... 

Store nye bygg i kulturlandskapet. Kva utfordringar fører dei med seg? (Bjørg Torsteinsrud) 

Spesielle miljøtiltak i landbrukets kulturlandskap (Pål Morten Skollerud) ............................. 

3 

5 

6 

15 

17 

25 

27 

34 

39 

43 

51 

55

4 

Foto: 

Alle bilder hvor det ikke står oppgitt fotograf, 

er tatt av Gunvor Synnøve Green, Flemming Thorning-Lund, 

Olav Randen og Pål Morten Skollerud

FORORD 

Kulturlandskapets betydning 

for ekte opplevelser 

Begrepet ”Norsk landskap, ekte mat, ekte opplevelse” 

ble valgt som ”slagord” under NKF’s 

konferanse i Hallingdal i fjor. Dette var ikke 

en tilfeldig samling ord uten innhold, men lå 

til grunn når vi satte sammen et program for 

konferansen. Den helhetlige opplevelsen en får 

av et vakkert og variert landskap og god, lokal 

og tradisjonell mat er en berikelse av livet. Det 

gir ny kunnskap og minner en kan ta med seg 

videre, og ta frem til både nytte og glede. 

I alle våre nordiske land, har man begynt å få 

øynene opp for hva det betyr å ha et variert 

landskapsbilde – et landskap formet av mennesker 

og dyr – et kulturlandskap. Det er jord- 

og skogbruk som er den viktigste skaperen av et 

slikt landskap, og ikke minst den aktivitet som 

betyr mest for å opprettholde dette landskapet. 

Og her kan det trygt fastslås at det er beitende 

dyr som betyr mest, ikke minst for det biologiske 

mangfoldet. 

Fødalen, ekte norsk landskap, matpakke og opplevelser. 

5 

En annen viktig del av den helhetlige opplevelsen, 

er lokal mat. Lokal mat, vil naturlig 

nok være basert på lokale råstoffer og tradisjonelle 

oppskrifter. Denne maten gir – selv om 

den kan være uvant og fremmed for en ”byfant 

foret opp på hamburgere” – en helt annen 

smaksopplevelse enn den maten de fleste av oss 

spiser til daglig. 

De fleste vet derfor å verdsette den komplette 

berikelse det er å befinne seg i et vakkert landskap 

og kunne nyte god lokal mat – alt utviklet 

gjennom generasjoners iherdig innsats på nettopp 

det stedet vi befinner oss. Og i fjor var det 

i Hallingdal! 

Pål Morten Skollerud 

Leder i forbundet

Stølsdrifta 

Olav Randen (Fra boka “I steinbu og snaufjell i øvre Hallingdal”) 

Norges fremste ekspert på stølsbruk, historikaren 

Lars Reinton (1896-1987) frå Hol, som 

blant anna har skrive trebindsverket Sæterbruket 

i Noreg, definerer støls- eller sæterbruk 

slik: 13 

Sæterbruk er det når ein gard (ein fast vinterbustad) 

har krøtera sine i sumarbeite på ein 

stad eit stykke frå garden der det er husvære 

og fast personale, så ein kan nytte ut større vidder 

til beite, som regel òg til slått og onnor fôrsanking, 

og så ein kan spara på heimemarkene 

og nå i betre beite, føde fleire krøter over vinteren 

og skaffe forråd til levemåten på den faste 

bustaden (garden). 

Slik Reinton og dei fleste forskarar bruker 

omgrepet, er altså bustadhus og folk som bur 

der delar av året, det avgjerande. Eit vår- eller 

haustfjøs der folk går til og frå med mjølk eller 

tillaga mjølkeprodukt, er ikkje ein støl. 

Stølsdrift er slett ikkje særnorsk. Dei dreiv på 

om lag same måten i delar av Sverige, i nyare 

tid også i Finland. Islendingane hadde stølar, i 

heile 20 islendingesoger er stølar nemnde. Kanskje 

kom skikken dit med dei norske busetjarane. 

Dei tok iallfall med seg skikken til Grønland. 

Me finn også stølsdrift på dei britiske 

øyane, i Alpane, i Karpatane, rundt Kaukasus 

og mange stader i Afrika, Asia og i Sør-Amerika. 

Men knapt i noko land har stølsdrift vore ein 

så sentral del av landbruket som i Norge. I alle 

delar av landet utanom Jæren har stølsdrift vore 

det vanlege. 

Økologi og ressursutnytting 

Frå yngre steinalder 5000-6000 år sidan har 

folk i vårt land dyrka planter. Dei har drive 

landbruk, brukt land. Og dei har hatt tamme 

dyr, husdyr, og brukt dei til å omdanne gras til 

menneskeføde, slik som mjølk og kjøt og flesk 

og egg. 

Årstidene og skiftet mellom sommar og vinter 

er grunnlaget for å forstå særtrekka ved landbruket 

i denne delen av verda. Vår natur, og 

6 

aller mest naturen i innland og fjellområde og 

nord i landet, har ein stutt og hektisk, nesten 

eksplosiv, vekstsesong og ein lang vintersesong 

når plantene ligg i dvale under snø og frost. 

Difor har landbruket her handla om å utnytte 

dei få vekstdagane maksimalt for å byggje opp 

helsa både for dyr og menneske, for å samle 

matlager for folk og fôrlager for dyra til den 

lange, ikkje-produktive vintersesongen. 

På innmarka skulle det helst vere korn, viss 

jorda låg slik til at det var von om at kornet 

mognast der. Mykje av krøterfôret henta dei frå 

utmarka. Dei hadde utmarksslåttar, og dei brukte 

mose, lauv, bjørkeris (kvistar), storr og skav 

(bork, gjerne av bjørk) som attåtfôr. Tilgangen 

på vinterfôr avgjorde kor mange dyr dei kunne 

ha. Sommarbeite var det så rikeleg av i fjellet at 

dei kunne leige med seg meir dyr utanfrå, såleis 

frå nedre bygder på Austlandet og frå Vestlandet. 

Vinterhalvåret var altså dvaletid. Då skulle dyra 

berre overleve og produsere nytt avkom. Bondens 

mål var å få dyra velberga gjennom, slik 

at dei kunne feite seg opp og gi avdrått i ein ny 

vekstsesong. Ofte var det så vidt dyra kunne stå 

på føtene når dei slapp ut på vårbeite. 

Om fjella har det rikelegaste og saftigaste graset 

av alt landskap i nokre sommarmånader, er 

det også slik at fjella er så vêrharde at folk og 

husdyr vanskeleg kan leve der vinteren over. 

Og graset og anna dyrefôr i fjellet er spreidd. 

Det kan sankast av dyremular, men lite av det er 

så konsentrert at det kan haustast av menneske 

utan ein veldig arbeidsinnsats. Difor var det å 

ha to tilhaldsstader, ein vinterstad i lågareliggjande 

område og ein sommarstad i fjellet, ei 

tenleg tilpassing. 

Forholdet med overflod av sommarbeite og 

knappheit på vinterfôr stod ved lag til dess 

kunstgjødsla, maskinane og kunnskapar om 

myrgrøfting kom i bruk i første halvdel av 

1900-talet. Då vart det meir lønsamt å produsere 

landbruksprodukta på heimefôr og å ha dyra 

heime. Stølane vart mindre viktige i bondens 

13 Reinton 1955 s. 2

I ei myr på Madla i Stavanger er det funne smørklumpar 

og ein smørbutt frå overgangen mellom bronsealder og 

jernalder. Kanskje er smøret og smørbutten sett ned 

som offergåve. Foto Terje Tveit/AmS. Foto utlånt av 

Stavanger Museum. 

driftsmåte. 

Kjøt og mjølk er varer av svært ulikt slag. 

Kjøtet blir lagra på dyret, for å skrive det slik, 

til dess dyret blir slakta. Og kjøtet kan fraktast 

på dyreføter. Dei dreiv kjøtfeet frå fjellbeitet 

og til byane og slakta der. Etter slaktinga vart 

kjøtet lagra med tørking, salting og vinterfrost. 

I strok av verda der skilnadene mellom årstidene 

er mindre, kan mjølkeproduksjon haldast oppe 

året gjennom. Kalving og kjeing og lamming 

kan fordelast etter kva behov folk har, slik at dei 

har tilgang på fersk eller syrna mjølk heile året. 

I vår del av verda var det frå gammalt ikkje slik. 

Om dei hadde mjølkedyr, vart det eit veldig 

overskot av mjølkeprodukt sommarhalvåret, 

langt meir enn det folk kunne nyttiggjere seg. 

Utfordringa var difor å lagre eller konservere 

sommarmjølka slik at ho kunne brukast i 

vinterhalvåret. Metodane som vart utvikla for 

slik lagring eller konservering er blant dei store 

framstega i vår del av verda. 

Det skjedde på tre måtar, med avanserte biologiske 

og kjemiske prosessar. Fløyta eller rømmen 

vart kinna til smør. Denne kunnskapen er 

kjend verda over. Ostestoffet i mjølka vart skilt 

ut og gjort til ost av mange slag. Også ysting på 

ulike måtar er kjent i store delar av verda. Det 

tredje er at reststoffet, mysa, vart kokt inn til 

prim. Primet eller brunosten er altså ikkje ein 

ost framstilt av ostestoff, men ei utnytting av 

reststoffet, ei ”karamellisering” av mjølkesukkeret 

som finst i mysa. 

7 

Innkoking av myse til prim vart, etter det me 

veit, ikkje brukt utanfor Norge og Sverige, og 

i Sverige helst i grenseområde til Norge. Ei 

forklaring kan vere at metoden ikkje var kjend, 

ei anna at det i Norge og Sverige var rikelegare 

tilgang på ved enn i dei fleste stølsområde andre 

stader i verda. I andre land vart mysa brukt til 

drikke for menneske og dyr. På stølar i Alpane 

hadde dei såleis gjerne med seg ein gris som 

fekk mysa. Det som var til overs, slo dei ut. 14 

Med dei tre behandlingsmåtane, kinning av 

smør, ysting av ost og koking av prim, vart 

mjølka omdanna til matvarer som kunne 

lagrast. Dei fleste mjølkeprodukta heldt seg 

til dess neste vekstsesong i naturen var i gang. 

Somme produkt, som gammalosten, kunne 

lagrast i fleire år. 

I tillegg, fordi vatnet var skilt frå, vart mjølka 

omdanna frå ruvande og tung til lett og konsentrert 

mat. Slik kunne produkta fraktast frå 

stølane og heim. Eller frå øvre Hallingdal og til 

Branes og Kristiania – Drammen og Oslo. 

Alt i alt var dette ei total utnytting av dei store 

mjølkemengdene som vart produserte gjennom 

ein hektisk vekstsesong på to-tre sommarmånader. 

Svært mykje av beitegraset i 

fjellet vart nytta. Ikkje noko av mjølka vart til 

overs. På stølen vart mjølka gjort om frå tungfrakta 

til lettfrakta vare og frå lagringsveik til 

lagringssterk vare, slik at produkta kunne fraktast 

til fast bustad og endåtil til byar langt unna, 

og konsumerast den tida på året det ikkje var 

produksjon. 

Primkokinga er altså skilnaden mellom vår 

stølsdrift og stølsdrifta mange andre stader i 

verda. Og primkokinga er nøkkelen til å forstå 

kvifor stølsdrifta fekk så stort omfang hjå oss. 

Då primkokinga vart utvikla, vart ikkje lenger 

avdråtten omdanna til to nytteprodukt og eit 

overflodsprodukt, men i staden til tre nytteprodukt. 

Effektiviteten i produksjonen vart 

ein heilt annan. 

Men enno er det forska lite på primkoking. Me 

veit at dei kokte inn myse på tidleg 1600-tal. 

Sunnfjordpresten Christen Jenssøn, som i 1646 

skreiv ”Den Norske Dictionarium eller Glosebog”, 

karakteriserte brunost som ”ganske nydelig”.15 

Ein betre kjend yrkeskollega av han, 

14 Espelund 1996-97 s. 45.

Petter Dass, skreiv om prim, Møsse-Brømme 

eller Myseprim, i Den nordske Dale-Viise frå 

ca. 1674. 

Saa gjennem Granskov og Furru kom jeg til 

en heeder Gurru, Gav mig Møsse-Brømme og 

Rømme. 

Men me veit ikkje om dei kokte inn myse til 

prim i mellomalderen og tidlegare tider. Det 

Salt 

I 1743 skreiv sorenskrivar 

Kristen Mikkelssøn Paludan: 

Udj Hallingdalen giøres 

intet salt, mens jndvaanerne 

kiøber det 

ifra Lærdalsøerne, der 

kommer og om sommer 

en mange ifra Bergen 

huus lehn med fisk og 

salt for at selge udj Hallingdalen. 

1 

I dag, med frysarar og 

hermetisering og vakuum-pakking, 

er ikkje 

saltet lenger så viktig. 

Men før i tida har salt 

vore nødvendig for matkonserveringa 

i dei fleste 

kulturar. – Måtte du ha brød 

og salt, heitte det. Det uttrykte 

det same som: – Måtte 

det gå deg vel. ”De er saltet på jordi! 

Vert saltet dove, kva skal det so saltast med?” 

sa Jesus til læresveinane i Bergpreika (Matteus 

5, 13). Inntil dei siste tiåra har folk ikkje hatt 

vanskar med å forstå kva han meinte med det. 

Om me ser bort frå kopar¬kjelane og det 

dei brukte til eige hushald, så som kaffi og 

kjøpemjøl, var salt den einaste kjøpevara for 

stølsfolket. Kyr og geiter vart lokka fram til 

mjølking med salt. Dei salta smøret, og dei 

einaste me veit, er at dei var i stand til å lage 

det utstyret som måtte til. Det mest kompliserte 

var dei store koparkjelane eller jerngrytene. 

Kjelesmed, katlasmiðr, var eit yrke i mellomalderen, 

truleg også før. Desse kjelesmedane laga 

koparkjelar av om lag same slaget og storleiken 

som seinare primkjelar. Og jernsmedane laga 

store gryter, blant anna til å brenne salt i. Dei 

kunne også brukast til å koke prim i, om folk 

lagra det i saltlake. Fisk la 

dei til rak i saltlake. Me har 

ikkje saltgruver Norden. 

Klimaet har alltid vore 

for kaldt og fuktig til at 

saltvatn fordampar i stort 

omfang og saltet blir liggjande 

att. Men folk langs 

kysten kokte salt av havvatn, 

eller brende salt som 

dei sa. Det går fram av 

mykje mellomalderlitteratur, 

med namn som saltbrenna, 

saltmaðr, saltkarl, 

saltketill og saltréttr (rett 

til å brenne salt). Saltkjelane 

var ein verdi, og dei som 

hadde saltkjelar, måtte svare 

tiend og landskyld av dei. 

Mange stader langs kysten er 

det namn som byrjar på salt. 

Desse namna har ofte bakgrunn 

i at dei brende salt der. Det 

var helst i dei ytre bygdene, for der var 

ikkje havvatnet blanda med ferskvatn som inne 

i fjordane.Så rodde dei saltet inn fjordane, til 

dømes til Lærdalsøra, og selde på marknaden 

slik Paludan skriv. Og hallingane drog til Lærdal 

og kjøpte tønner med salt. Saltet frakta og lagra 

dei i tønner. Ei salttønne kosta om lag det same 

som ei tønne med bygg, og eit normalmål var 

at kvar vaksen innbyggjar trong ei kvart tønne 

med salt i året. 2 

8 1 Norge i 1743, 2005, side 27 – 2 Tveite 1975, s. 21.

Jørand Bry, fødd Grøvo, rører i primkjelen på Stryknesstølen i 30¬åra. Foto A. Grøvo, utlånt av Hol Bygdearkiv. 

visste korleis det skulle gjerast. 

Meir enn all anna næringsverksemd i landet, 

kanskje med unntak av reindrifta hjå samane, 

var stølsdrifta uavhengig av innsatsfaktorar 

utanfrå. Dei laga så å seie alt som trongst 

sjølve. Dei sette opp bygningane og brukte 

berre lokale materialar i dei, stein eller tømmer, 

never til taktekking og torv oppå. Dei mange 

laggekjeralda laga dei sjølve av lokal furu, eller 

ein lokal handverkar stod for lagginga, gjerne 

med arbeidsbyte eller mat frå stølstida som 

betaling. Jamvel dei avanserte leikandbanda, 

kubanda med ein nagle som sveiv rundt så dei 

ikkje tvinna seg, var laga lokalt og av tre. 

Det einaste dei kjøpte av varige driftsmiddel 

til stølsdrifta, var tennstål og flint til å få 

varme med, buskapskjelen og koparbladet på 

primstaven. Buskapskjelen var laga av ein koparsmed, 

som i si tid hadde kjøpt råmaterialet, 

koparplatene, frå eit koparverk. I mellomalderen 

laga dei også sitt eige jern og smidde 

jerngryter, men etter svartedauden vart det så 

å seie slutt med dette. Med den folketalsned- 

9 

gangen som følgde av svartedauden og andre 

peståtak, var det i ein lang periode nok jern. Då 

vart kunnskapen om jernvinne borte frå bygder 

flest. 

Det dei kjøpte av daglege driftsmiddel, var 

saltet. Dei blanda vanlegvis ikkje tilkjøpte stoff 

av noko slag i mjølkeprodukta. Også vaskemidla 

laga dei sjølve. Det var briskelåg (einerlåg), 

kokt av brisk, og lut laga av oske. Av det dei 

trong til hushaldet, var mjøl einaste kjøpevara. 

Dei som budde nærast fjellet eller hadde lite 

jord, måtte kjøpe mjøl kvart år eller i dårlege 

år. Frå midt på 1800-talet vart det vanleg med 

noko meir kjøpevarer, luxevarer som den tids 

embetsmenn kalla dei når dei åtvara mot at 

småkårsfolk skulle fråtse i luksus som kaffi, 

fyrstikker og tobakk. 

Frå ein økologisk synsstad var altså driftsmåten 

med støling på mange vis gjennomtenkt og fornuftig. 

Dei utnytta naturressursane svært godt, 

og dei baserte tilveret i svært stor grad på lokale 

ressursar utan at dei trong kjøpe inn driftsmiddel 

utanfrå. 

15 Kongsvik og Støfringsdal 1999.

I ettertidas lys er det likevel grunn til å stille 

somme spørsmåls-teikn ved driftsmåten. 

Spørsmåla gjeld overbeiting, for hardt uttak av 

ved og underfôring av dyr om vintrane. 

Stølane vart beitte hardt, med ulike dyreslag 

som mykje godt beitte på kvar sine planteslag. 

Mange stølslag hadde avtalar om at kvar stølsbrukar 

kunne ha så og så mange kyr, geiter, sauer 

og hestar på beite. Det hende at beitetrykket 

vart for hardt, slik at stølen over tid tapte seg. 

Men når stølar stundom vart fråflytte og lagde 

øyde, var det helst fordi det vart vedmangel der. 

Det gjekk med veldige mengder ved, særleg til 

primkokinga. Omrekna til bjørkeved brukte dei 

ifølgje landbrukshistorikaren Stein Tveite om 

lag ½ famn pr ku og sommar. På ein støl med 10 

kyr gjekk det altså med minst fem famnar ved 

på ein sommar. Men mange stølar låg for langt 

til fjells til at dei kunne køyre bjørkeved heimanfrå. 

Dei tok det som fanst av vier og brisk 

og kanskje småbjørk i nærleiken, og vedvegen 

vart lengre og lengre for kvart år. 

Den sparsame vinterfôringa gjorde dyra lite 

motstandsdyktige mot sjukdommar av ulike 

slag. Når våren kom seint, oppstod vårknipa. 

Dyra kunne ha vanskar med å stå på føtene 

når dei endeleg slapp ut på beite. Uttrykket 

sveltefôring er på sin plass. 

Det er liten tvil om at det var eit klokt råd dei 

gav, representantane for den nye vitskapen 

agronomien, då dei sist på 1800-talet rådde 

bøndene til å redusere talet på dyr dei sette 

på om hausten og heller gi kvart dyr meir fôr. 

Det var eit klokt råd ikkje berre av omsyn til 

dyrevelferda, men også når det galdt økonomien 

til bøndene. 

Kor gammal er stølsdrifta? 

Blant historieforskarar har to hovudteoriar vore 

framsette om korleis stølsdrifta oppstod. Den eine 

er at driftsmåten voks fram som ei naturleg utviding 

av gardsdrifta. Den andre er at støls- og 

gardsdrift er ei vidareføring av ein nomadisk 

levemåte. 

Dei som ser stølsstellet som ein prosess på den 

enkelte garden eller i området, legg vekt på at 

når buskapane vart større, søkte dyra lenger og 

lenger vekk frå heimemarka. Etter kvart som 

Det meste var heimegjort. Banda dei batt kyrne i, leikandbanda, 

laga dei av tre. 

Det første stølsnamnet 

me kjenner 

I Soga om Olav den heilage fortel Snorre at 

kongen i 1028 var på flukt inn Valldalen på 

Sunnmøre med stort mannskap. Dei arbeidde 

seg veg gjennom ei veldig steinurd, som heitte 

Skjervsurda (og blir kalla Skjersurda i dag). Etter 

at dei hadde ete, spurde kongen ”om det var 

nokon seter i dalen ovafor urda og nær fjellet 

som dei kunne vera i om natta. Bruse (kjentmannen) 

seier: ”Her er nokre setrar som heiter 

Grøningane, men ingen mann kan vera der om 

nettene for trollskap og vonde vette som held til 

der ved setra.” Sidan sa kongen at dei skulle 

laga seg til å fara, og sa at han ville vera der 

på setra om natta. ... Ved midnattestider, då dei 

låg og sov, lét det så avskremmeleg stygt ute på 

stølen: ”Såleis brenner meg no bønene hans 

kong Olav,” sa dette vettet, ”så eg kan ikkje 

vera lenger i husa mine, og no lyt eg røma og 

aldri meir koma på denne stølen.” 

10 16 Espelund 1996-97 etter munnleg opplysning frå Stein Tveite.

denne prosessen gjekk sin gang, vart det enklare 

for røktarar å mjølke dyra i utmarka enn 

å hente dei heim. Difor bygde dei buer og fjøs i 

utmarka. Dette vart til det som seinare har vorte 

kalla heimstølar. Når krøterflokkane voks, vart 

også dei næraste stølane for små, og folk drog 

endå lenger av stad og tok i bruk langsstølar. 

Denne teorien står ikkje sterkt blant forskarar i 

dag. Ei innvending er at dei dreiv støling også 

i bygder der det var rikeleg med heimebeite. 

Viktigare er det at stølsbeitet, særleg fjellbeitet, 

hadde betre kvalitet enn heimebeitet, slik at 

avdråtten vart høgare viss dette kunne 

nyttast. 

Den andre teorien er 

altså at stølsbruket er ei 

vidareføring av ein nomadisk 

levemåte. I yngre 

steinalder levde folk 

i grupper og på stadig 

flyttefot. Somme stader 

kunne dei vere i lengre 

tid, og desse stadene vart 

etter kvart til faste gardsbruk 

og stølar. Slik har til 

dømes den svens-ke forskaren 

John Frödin framstilt 

det i mange bøker 

og artiklar. 17 Lars Reinton 

hadde også sympati for 

desse synsmåtane, men 

var svært varsam med å 

konkludere. 

La oss med desse to opphavsteoriane som bakteppe 

sjå på nokre arkeologiske funn. To stader 

på Hardangervidda, i Sysendalen like opp for 

Vøringsfossen og ved Stigstuv midt på vidda, 

om lag ved fylkesgrensa mellom Hordaland og 

Buskerud, er det gjort sikre funn av pollen frå 

nesle, burot og smalkjempe i jordlag som er daterte 

til om lag 4 000 år før Kristus. Desse plantene 

er det arkeologane kallar beiteindikatorar, 

det vil seie at dei vanlegvis følgjer beitande 

husdyr. Me kan ikkje heilt sjå bort frå at frøa i 

staden har kome med vinden eller med fuglar, 

men det er meir sannsynleg at dei finst der fordi 

det denne tida, altså i overgangen mellom eldre 

og yngre steinalder, var folk med husdyr der. 

11 

Mjølka måtte lagrast. Dei første kjeralda var 

trau, tråg, uthola av heilt tre. Laggeteknikken og 

laggakjeralda gjorde stølslivet enklare. 

Frå denne tida, 6 000 år sidan, finn me dei 

første, spede teikna på jordbruk i låglandet 

fleire stader i Sør-Skandinavia. Men altså samtidig 

i det som no er høgfjell og som også den 

tid låg over skoggrensa. Kanskje har me å gjere 

med ei tidleg form for støling eller iallfall folk 

som veksla mellom fleire bustader. Det er funne 

flintøksar frå denne tida i Numedal, så me kan 

tenkje oss at somme av dei første generasjonar 

bønder i dette landet budde i Numedal om vinteren 

og på Vidda om sommaren. 18 

Om desse funna er vanskelege å tolke, er det 

lettare å forstå det som er funne 

i Skrivarhelleren øvst i 

Moadalen i Årdal i Sogn, 790 

meter over havet. I denne 

helleren fann arkeologane 

far etter folk frå lange tider, 

mest frå mellom 2400 

og 400 før Kristus. 19 Det er 

spor frå husdyr og kulturplanter, 

spor frå fjellet og 

frå sjøen. Det finst bein av 

storfe, sau og geiter, kveite 

og bygg, bein av reinsdyr 

og rådyr og småvilt, men 

også bein av sel og ulike 

typar skjell. Truleg har folk 

budd der om somrane, den 

tid fjellet kunne utnyttast og 

vêret var godt, og halde til 

ved kysten resten av året. 

Ser me attende på den 

definisjonen Lars Reinton hadde av stølsdrift 

(side 29), er det likevel neppe rett å karakterisere 

dette som støling. For mest truleg hadde 

dei ikkje faste anlegg og faste bustader. I staden 

flakka dei frå stad til stad. Det er også grunn til 

å tru at jakt og fiske – i sjøen, innsjøar og fjellvatn 

– denne tida spelte ei større rolle i livet til 

folk enn det husdyrhaldet gjorde. Me kan tenkje 

oss at dei hadde med seg nokre husdyr for å få 

mat, kjøt og kanskje mjølk, viss jakta svikta. Dei 

beinfunna som er gjorde, tyder på at villdyra 

dominerte som føde og at husdyra var eit tillegg. 

Husdyra deira var mest sau, men også geiter og 

kyr. Funna tyder også på at stordelen av dyra vart 

slakta unge. Difor kan me gå ut frå at folk hadde 

17 Frödin 1940-41. – 18 Myhre 2002. Indrelid og Moe 1983. – 19 Myhre 2002.

Bjøller har vore brukte på husdyr frå tidleg jernalder 

og frametter. På 1800-talet kom forssegjorde, støypte 

messingbjøller i bruk. I privat eige. Foto OR. 

dei for kjøtet meir enn for mjølk, ull, skinn og 

trekk-kraft. 

Dei driftsmåtane me finn døme på her, er det 

truleg rettast å sjå som forløparar for gards- og 

stølsdrift, slik denne driftsforma voks fram 

gjennom dei to siste tusenåra før Kristi fødsel. 

Den tid folk tok til å rydde og byggje seg faste 

buplassar med hus for folk og dyr og lage til 

og gjerde inn åkerlappar, hadde dei med seg frå 

tidlegare tider skikken med å bruke snaufjellet 

og halde til der om sommaren. 

Dette var også truleg den tida dei lærde seg å 

yste ost og kinne smør. Arkeologiske funn frå 

Danmark tyder på at dei kjende til ysting i yngre 

steinalder. Og kinning var kjend iallfall frå overgangen 

mellom bronsealder og jernalder, det vil 

seie dei siste hundreåra før Kristi fødsel. 20 

La oss prøve å tenkje oss inn i situasjonen til 

dei første husdyr-haldarane i innlands-Norge. 

Dei gjekk over frå tidlegare tiders levemåte 

med jakt og fiske og til meir arbeidskrevjande 

landbruk for å få levebrød til meir folk. Skulle 

dei då basere seg på å byggje store gardar, der 

dei rydda mykje mark, gjerde inn mark, gjødsla 

denne marka med husdyrgjødsel og samla 

mykje fôr frå utmarka? Eller skulle dei i staden 

byggje livsgrunnlaget noko mindre på ressursane 

rundt gardane og i staden hente meir av 

vinterfôret frå fjellet? Det første var ei svært 

arbeidskrevjande løysing med rydding av jord, 

oppsetjing av gjerde og tilsyn med dyra. Etter 

kvart som dei nære utmarkene vart nedbeitte, 

måtte dyra lenger og lenger av stad, og dyra 

12 

brukte energi på å gå til beite framfor til å produsere 

mjølk og kjøt. Og gardens folk måtte 

langt av stad for å sanke utmarksfôr, for det 

næraste forsvann inn dyremulane. Det å ta i 

bruk eit ledig fjellområde sommartid, der det 

berre trongst eit husvære for arbeidsfolket, og 

der graset i tillegg var meir næringsrikt og gav 

større avdrått, var ei fornuftigare og mindre arbeidskrevjande 

løysing. 

Sjølv om mykje er usikkert når det gjeld opphavet 

til stølsdrifta, virkar det mest sannsynleg 

at stølsdrift alt med det første landbruket var 

ein fast del av gardsdrifta i vår del av verda, og 

endå meir i innlandet enn andre stader. Med store 

landområde og ikkje minst fjell-landskap med 

rike sommarbeite og nesten ulevelege forhold 

om vinteren, var det å dele gardsdrifta på to eller 

fleire tilhaldsstader ei fornuftig tilpassing. 

Om me gjer eit sprang framover til mellomalderen, 

så har me ein omfattande, skriftleg dokumentasjon 

på at det den tid var vanleg at husdyr 

og folk heldt seg i fjellet midtsommars. I 1070åra 

skreiv den tyske historikaren Adam av 

Bremen om Norge. Folk der heldt dyra lenge 

ute i øydemarka, skreiv han og tenkte truleg 

på stølsdrift. Stølsdrift eller stølar er nemnt i 

Til kve og høye trongst vierspenningar og herkar. På 

ein trepinne eller nagle på veggen hang gjerne eit reservelager. 

20 Myhre 2002 s. 70 og 100.

I solsteiken vart jura til mjølkekyr og geiter brende. Dei 

vart også såre når dyra gjekk gjennom rabb og vier og 

brisk. Budeia hadde eit par horn, stutar, i beltet, det eine 

med talg til jursmurning og det andre med salt i. 

Gulatings- og Frostatingslovene, i Soga om 

Olav den heilage og i Sverre-soga. ”Kven 

som vil, kan gjera seg sel i allmenningen, og 

sitja der i sommarsete, om han vil”, står det i 

Frostatingslova. ”No skal for sætrane uppe på 

fjellet vera dei same merke som har vore frå gamal 

tid ... Der skal horn møta horn og hov møta 

hov”, står det i Gulatingslova. Dette, at horn 

skal møta horn og hov hov, viser at fjellet var 

mykje brukt. Beita vart delte slik at dyreflokk 

møtte dyreflokk. Fjellet var fullbeitt. 

Ordet støl, som blir brukt i øvre Hallingdal, Valdres, 

Telemark, Agder og store delar av Vestlandet, kjem 

av det norrøne ordet stoðull, ein stad der dyra står 

når dei blir mjølka. Sæter er det vanlegaste ordet 

elles i landet. I Dagali og i Nes bruker dei støl og 

sæter om einannan, og i Flå er sæter det vanlege 

ordet. Sæter kjem av sete, der dei sat eller heldt til. 

Somme stader i landet bruker dei andre ord, bustad, 

sel, vang, voll eller øygard. 21 I Sverige er det vanlege 

ordet fäbod, tilhaldsstad for feet. 

Framom alt er det mangfaldet som kjenneteiknar 

stølsdrifta, dei små og dei store stølane, stølar nær 

havet og 1400 meter over havet, stølar nær garden 

og stølar mange mil unna, stølar der oppsitjarane sat 

kort tid om sommaren og stølar der dei sat lenge og 

drog attende med krøtera seinhaustes eller tidleg på 

vinteren til vinterstøling, i og med at det var enklare 

å drive dyra til fjells enn å hente heim avlinga. 

Til kve og høye trongst vierspenningar og herkar. 

På ein trepinne eller nagle på veggen hang gjerne 

eit reservelager. 

13 

Stølsdrifta i øvre Hallingdal 

Det finst så å seie ikkje skriftlege kjelder frå 

mellomalderen om Hallingdal. Dalen er ikkje 

nemnd i islendingesogene eller litteratur frå 

den tida. Difor må me anten bruke materiale i 

naturen eller skrivne kjelder frå andre stader i 

landet, eller me må arbeide oss attende frå det 

me kjenner frå tida etter reformasjonen, når me 

skal prøve å rekonstruere fortida for dalen. 

I det første me kjenner frå historisk tid, hadde 

nesten alle gardar i øvre Hallingdal langstøl, og 

mange hadde fleire stølar, stundom både to og 

tre. Ei teljing forfattarane av bygdebøkene Folk 

og fortid i Hol, Lars og Sigurd S. Reinton, gjorde 

i 1935 viste at alle gardsbruk i kommunen med 

unntak av fem hadde støl. I alt var då 375 stølar 

i bruk, men det går ikkje fram kor mange av 

dei som var langstølar. Kristen Svarteberg, som 

har skrive om denne tida i Ål bygdesoge, reknar 

med at rundt år 1900 var mellom 300 og 400 

langstølar i bruk i denne kommunen. 

Dei mange rettssakene på 1600- og 1700-talet 

om stølar og grenser mellom stølar viser kor 

viktig stølane var. Den gamle garden var ikkje 

ein heimegard med støl attåt, det var i staden 

slik at gardseininga med heimegard med innmark 

og utmark, heimstølar og langstøl eller 

langstølar var ei driftseining. Drifta var like 

avhengig av stølen eller stølane som av det heime. 

Lars Reinton reknar med at i Innlands-Norge utgjorde 

fjellet og stølen vanlegvis mellom tredelen 

og firedelen av driftsgrunnlaget på ein gard. 

I øvre Hallingdal var stølsdrifta, iallfall den tid 

me har kunnskapar om det, meir einsarta enn 

mange stader. Buføringa om våren varierte totre 

veker mellom dei første og dei siste som 

drog, etter kor tidleg hamna kom på stølen. 

Dei fleste hadde dyra på langstøl i åtte-ti veker. 

Rundt 1. september buførde dei på heimstølen. 

Om dei sat på stølen ei veke ut i september, 

sat dei trøytingsveka, det vil seie at dei trøytte, 

drog ut, stølstida. 

I tillegg sat dei nokre veker på heimstøl vår og 

haust. I og med at kvaliteten på beita på heimstølane 

varierte meir enn på langstølane, varierte 

også tida dei var der. 

Det finst ein del døme på at dei drog til fjells att 

med buskapen seinhaustes og sat der til bortimot 

21 Daugstad og Sæter 2001.

Denne steinen må ha vore brukt som saltstein i uminnelege tider. Det runde holet kan vanskeleg forklarast på anna vis 

enn at saltsvoltne husdyr har slite han ned med ruglete tunger. Frå Gamlestølen på Holsåsen. Foto Gro Randen. 

jul og stundom over jul. Med det kunne dei 

bruke fôret frå stølen direkte til dyra og slapp 

å køyre det heim. Så langt kunnskapar er overleverte, 

var seinhaust- og vinterstøling unntak i 

Hallingdal. Men me har grunn til å tru at det var 

meir av det i tidlegare tider. 

Fjellbeitet gav den beste mjølka og difor den 

beste osten og smøret. ”Det var mig en sand 

fornøielse at behandle den fine fede melk der 

står i så stor verdi, skreiv amtsmeierske Dina 

Lundby i 1892, ”I Hol laves dalens beste gjetemysost, 

... her er dalens feteste og beste melk”, 

heldt Oline Melby fram i meldingane 1899 og 

1901. 22 

Husmannsplassane som vart rydda og bygde 

på 1700- og 1800¬talet, hadde oftast ikkje 

støl. Husmannsfamilien hadde vanlegvis 

berre ei ku eller to, som helst vart sette bort 

til gard-eigarkona sommarmånadene. Husmannen 

fekk produkta frå si ku, men han 

måtte arbeide ekstra på hovudbølet som 

kompensasjon for meirarbeidet budeia hadde 

med kua, eller husmannsungane var på stølen 

og gjette. 

Mange gardar hadde som nemnt fleire stølar 

og fleire buer å byggje og halde i stand. I 

stølslaget Tvist/Dyrebotten var det såleis to 

eigarar, og dei hadde stølar og steinbuer i søre 

14 

Tvist, i nørdre Tvist og i Dyrebotten. 23 Der 

gjekk stølinga i femårssyklusar. Dei to gardane 

som eigde stølane, var to somrar i Dyrebotten, 

to somrar i søre Tvist og ein i nørdre 

Tvist. Så slo dei vollane på dei andre stølane, 

sette fôret i stakk eller lagra det i stølsbua og 

køyrde det heim tidleg på vinteren. I gode år 

vart det sju hestelass med høy, i dårlege år 

berre tre. Når dei flytte frå ein støl, hadde dei 

samla opp husdyrgjødsel som kunne brukast 

på vollen i åra etterpå. Til dess fjellslåtten 

var unnagjort, måtte gjetsleungane halde dyra 

unna slåttevollane. Ordninga stod ved lag til 

i år 1900. Då hadde dei dyrka såpass mykje 

heimemark at dei var mindre avhengige av 

fjellbeitet og kunne rasjonalisere stølsstellet. 

Dei selde stølseigarane vollen på nørdre Tvist 

til ein bymann som sette seg opp hytte der, og 

dei slutta å støle i Dyrebotten. I staden var dei 

i søre Tvist alle somrar. 

I andre stølslag med to stølar var dei gjerne 

halve sommaren på ein støl og halve somma-ren 

på den andre. Viss begge var slåttestølar, 

slo dei først den stølen dei ikkje 

hadde brukt, og slåttefolket budde i bua der. 

Så buførde dei frå støl til støl, og slåttefolket 

flytte til den andre stølen. Eller dei sat ein 

sommar på kvar støl. 

22 Reinton 1938, s. 121. – 23 Nedskrive av Torleiv Randen, fødd 1875.

Hallingskeid og andre møtestader i fjellet 

Biletet viser Hallingskeid ved vass-skiljet lengst nord i Fødalen, foto OR. 

Fleire stader i fjella mellom øvre Hallingdal og 

Vestlandet finn me namnet Hallingskeid. Om 

ein stad langt vest på vidda, på grensa mellom 

Hallingdal og Eidfjord, skriv folkeminnesamlaren 

Halldor O. Opedal frå Ullensvang: 

”Hadlinguskeid ligg mellom Drølstøl og Bjoreiddalen, 

innpå ridet. Ein ser vister etter gamle 

tufter. Der er så vent, og folk seier at det var 

støl der i gamal tid. På Hadlinguskeid prøvde 

hallingane hestane sine, sa eller stemne eller 

15 

kappriding, og stadnamnet Hallingskeid må vere 

sett av vestlendingar. På skeid-plassane møtte 

dei hallingane. 

Elles veit me lite om desse skeida. Om stemne 

andre stader der folk frå fleire område møtest, 

som samkoma på Kyrkjestølen på Fillefjell, 

Vasetdansen i Tisleidalen på Valdressida, Lykkjadansen 

i Hemsedal og Raumyrdansen gamle 

Indre Lisæt.” 1 Hallingskeid mellom Finse og 

Myrdal er ein Ulvik-støl ned for jernbanesta- 

1 Opedal 1951, s. 155.

Låsheldene, hestehelder med lås på slik at ingen kunne stele hesten, var eit fristande og skremmande våpen i 

slåstkampar. I privat eige. Foto OR. 

sjonen. Der er det fine sletter, høvelege til 

kappriding og leik. Namnet Hallingskeid 

blir også brukt om to andre stader i nærleiken. 

2 Inst i Fødalen der lendet flatnar og 

vass-skilet mot Lærdal er, ligg ei slette på 

fleire hundre mål, dekt med musøyre (Salix 

herbacea), verdas minste tre. Der samlast 

folk frå aust og vest på larsokdagen 10.august, 

handla hestar, kappreid, dansa og leika 

– og tura. I ei av dei mange forteljingane om 

Villandane frå Hol heiter det at Elling Villand, 

ein av sønene til den vidgjetne Blank- 

Ola og kona Ragnhild, møtte ho som skulle 

bli kona hans, Mette Hjermann frå Stydno 

i Lærdal, på Hallingskeid. Det må ha vore 

i 1744. Folket hennar var imot at ho skulle 

slå lag med hallingen, men han henta henne 

i Lærdal. 

Det gammalnorske ordet skeið tyder leik 

eller stemne eller kappriding, og stadnamnet 

Hallingskeid må vere sett av vestlendingar. 

På skeid-plassane møtte dei hallingane. 

Elles veit me lite om desse skeida. Om 

16 

stemne andre stader der folk frå fleire område 

møtest, som samkoma på Kyrkjestølen 

på Fillefjell, Vasetdansen i Tisleidalen på 

Valdressida, Lykkjadansen i Hemsedal og 

Raumyrdansen på Norefjell, finst dramatiske 

forteljingar, om dans og spel og leik, 

krokfingdraging, ryggetak og broketak, om 

kappriding og turing og brutal slåsting med 

låshelder som våpen. Det er, som folkeminneprofessor 

SvaleSolheim skriv i Norsk 

Sætertradisjon, ikkje grunn til å dra dette 

i tvil, men likevel grunn til å tenkje gjennom 

at det er dei mest dramatiske episodane 

som har levd vidare på folkemunne, og at 

stordelen av stemneaktiviteten var fredeleg 

handel, prat og leik. Slik var det truleg også 

på Hallingskeid. 

Venteleg vart det slutt med høgfjellsstemna 

eller -skeida ein gong i siste halvdel av 

1700-talet.Marknadene inst i vestlandsfjordane 

kom i staden, og hallingane måtte reise 

lenger for å handle. 

2 Solheim 1952, s. 575.

Stølsbuene i historisk tid 

Olav Randen (Fra boka “I steinbu og snaufjell i øvre Hallingdal”) 

Stølsvollen med hus 

Stølsbuene ligg oftast øvst på vollen, men 

likevel lågt i terrenget. Der det er turt terreng 

og lett å grave, kan dei vere gravne noko ned 

i bakken. Langveggene er difor ikkje høgare 

utvendig enn mellom ein og halvannan meter. 

Dei aller fleste buene er rausta nord-sør og har 

inngangsdøra mot sør. 

Utanpå ser buene store ut, gjerne sju til ni meter 

lange og seks til åtte meter breie. Som det ofte 

er med gamle hus, var det lende og materialtilgang 

meir enn vinkel og målband som avgjorde 

korleis veggene vart. Difor kan ein vegg vere 

på sju meter og parallellveggen på åtte. Dei 

som registrerer steinbuer, bør difor ta mål av 

alle veggene og både utvendig og innvendig. 

Dei som tok i bruk eit fjellområde til støl, fann 

seg vanlegvis ein solvendt stad med god vekst- 

17 

jord, slik at det kunne bli ein slåttevoll, helst 

ikkje for vindalt, med ei vasskjelde i nærleiken 

og sikkert for stein- og snøras. Der rydda dei 

ein voll for brisk og vier, og dei samla overflatesteinen 

og brukte han i bua eller til steingjerde 

rundt vollen. 

På dei fleste stølane var det berre bu og ikkje 

fjøs. Det vanlege var at dyra gjekk ute om natta 

og vart mjølka ute. Var det styggevêr, vart kyrne 

tekne inn i bua for å bli mjølka. 

Ein skulle tru at behovet for fjøs var større på 

stølar i vêrharde høgfjell enn på stølar innpå 

åsen. Men i staden var det i dette området vel 

så vanleg med fjøs på lågtliggjande stølar og 

stølar med stutt veg heimanfrå. Norges fremste 

stølshistorikar, Lars Reinton, hevdar at det var 

slik i store delar av landet. 24 

Kanskje peikar dette attende til ei tid då stølane 

24 Reinton 1976

Myljo-Ton hadde fjøs på stølen i Djup, men det stod ubrukt og forfall. No er det restaurert. 

vart brukte i to periodar, ein sommarperiode for 

å nytte beitet og produsere mjølka og ein periode 

seinhaustes eller om vinteren for å bruke 

det fôret, tørrgras, mose og storr, som vart hausta 

i fjellet. Var stølen ein god slåttestøl, var det 

ofte enklare å drive dyra attende dit enn å køyre 

fôret heim. I øvre Hallingdal har me heller lite 

tradisjon om vinterstøling, men til dømes i 

Gudbrandsdalen har det vore vanleg. 

Ei anna forklaring på fjøsa på stølar nær bygda 

og på heimstølar kan vere at rovdyrfaren var 

større der enn i snaufjellet, og større om dei sat 

på stølen utover hausten enn han var midtsommars. 

Rovdyr herja ofte i haustmørket. 

Garden Myljo-Ton i Vats hadde støl i Djup 

med både bu og fjøs av stein. Men tidleg på 

1900-talet brukte dei ikkje fjøset. I staden lét 

dei kyrne gå ute om natta og tok dei inn i bua 

til mjølking kveld og morgon. Det romslege 

steinfjøset stod til forfalls. 25 

Dei fleste hadde eit inngjerda område, ei 

kven, til storkrøtera og ei lita høye av grinder 

til fenaden nær bua. Der samla dei dyra om 

kvelden, iallfall viss det var fare for rovdyr i 

området. Høya flytte dei rundt på vollen for å få 

gjødsla best råd. Småfegjødsla gjekk for å vere 

18 

den beste. Somme hadde fleire kveer som dei 

veksla mellom, eller dei flytte kvea ei eller to 

gonger i løpet av sommaren. 

Fordi husdyr gjerne trekkjer seg inntil hus, var 

det opptrødd jord, søle og husdyrmøkk rundt 

buene, særleg i regnvêr. Sølekvarven kalla dei 

det tilsøla området rundt ei bu. For at sjølve 

bua skulle vere nokolunde rein for søle, la dei 

gjerne grastorv inne på jordgolvet. 

Mange hadde ei gissen tømmerløe attåt bua. 

Løa låg nedst på vollen, slik at høyet kunne 

bli raka eller bore unnabakke og i hus. Var det 

flust med murestein der, kunne også løa vere av 

stein. Somme hadde eit toetasjes hus, eit fjøs 

av stein med andre høgda, trevet, av tømmer til 

turrfôret. Der låg fôret turt og luftig, og det var 

lett å ta att vintertid om snøen var høg. 

Doen er eit nyare husvære, heime og endå meir 

i fjellet. Dei gjorde helst frå seg eit stykke bak 

bua. Og tørka seg med gras eller mose eller 

blad. 

Oftast var dei to eller fleire i lag på ein støl. Det 

er få stølar med berre ein oppsitjar. Når dei var 

fleire, kunne dei samarbeide og hjelpe kvarandre, 

og dei var tryggare mot både fir- og toføtte 

rovdyr. 

25 Lappegard 1992

Nederst på vollen stod fõrløa. Frå stølabotten i Ynglesdalen. 

Foto OR. 

Stølar var mykje på handel. I eit stølslag kunne 

det vere stølseigarar frå ulike bygder. Stølslaget 

eller stølsgrenda var eit eige samfunn. Heime 

var det bedarlag med slekt og grannar, men 

stølslaget høyrde også med når dei hadde bryllaup 

eller barnedåp eller juleselskap. 

Buene på stølsvollar i øvre Hallingdal ligg eit 

stykke frå kvarandre, ti eller femti meter. Det er 

ikkje som mange stader på Vestlandet, der det 

finst klyngjetun ikkje berre heime, men også 

på stølane. På Vestvidda ser me såleis døme på 

at mange steinbuer er bygde i lag, med skut og 

fjøs imellom og stein lagd i forband (sjå seinare) 

gjennom heile komplekset Stein eller tre? 

Stein eller tre? 

Den bonden som skulle setje seg opp stølsbu, 

stod overfor valet: Stein eller tre? I den tida me 

kjenner til, vart nok tre vanlegvis sett på som 

det beste og mest framtidsretta. Ei trebu var 

Dei var oftast fleire i lag. Frå Finnebotten i Ynglesdalen. 

Foto OR. 

19 

også mindre arbeidskrevjande å setje opp. Kva 

tala då for stein? 

Det var for det første tilgangen på god murestein 

i nærleiken. God murestein er stein med 

nokolunde rette kantar og nokolunde same 

høgda og passe store til eit mannslyft. Når det 

er færre steinbuer på nordsida av Reineskarvet 

og Bræudn enn på sørsida, har nok det å gjere 

med at mykje av steinen på nordsida av skarvet 

er rundvoren og høver dårleg til muring. 

Det andre var avstand og veg frå bygda. Tømmeret, 

eller skorne materialar etter at oppgangssagene 

kom i bruk, måtte køyrast med 

hest på vinterføre. Var vegen lang og bratt, var 

det plundresamt. Difor bygde dei steinbuer inni 

snaufjellet. 

Det tredje momentet var kostnaden. På fjellgardar 

med knapt med eigen barskog måtte 

Dei rydda stein, brisk og vier på stølsvollen, slik at han 

vart slåttevoll. Var det mykje høveleg murestein der, 

kun¬ne han brukast i ei steinbu. Ein liten slipestein 

måtte dei gjerne frakte til fjells, slik at dei kunne ha 

skarpe ljåar. 

dei bruke det vesle dei hadde av tømmer, til 

husbygging heime. Trong dei meir, måtte dei 

kjøpe tømmer, og kontantar var mangelvare. 

Steinen derimot var gratis. Dette gjorde at dei 

bygde steinbuer også nær bygdene. Buene på 

Rødungstølen, Bergsjø og Hesthovdstølen inn 

for Vats er døme på det. Jamvel på heimstølar 

nær bygda finn me steinbuer. 

Det fanst også mellomløysingar, steinbuer med 

låge murar og nokre omfar tømmer oppå. Når me 

ser ruinar etter steinbuer og lurer på om dei hadde 

nok stein til vegghøgda, kan forklaringa vere at 

me har å gjere med slike mellomløysingar.

Også nær bygda bygde dei stundom buer og fjøs av 

stein, særleg om dei skulle rydde ei slåttemark og det 

fanst god murestein der. Frå heimstølen Kaslestølen 

opp for søre Vats. Foto OR. 

På mange vis var steinbuene like funksjonelle 

og gode hus som stølsbuer av tømmer eller 

reisverk. Når steinbua først hadde vorte gjennomvarm 

– det tok nokre forsommardagar med 

sprengfyring – heldt ho godt på varmen dersom 

murane var nokolunde tette. Samtidig var ho 

sval i varme sommardagar. Og det indre rommet, 

mjølkebua, var ein kjøleg og god lagringsplass 

for ost og smør. 

Dei første trebuene me kjenner til på stølar, var 

enkle hus. Dei var bygde som steinbuene, med 

bu og mjølkebu. Dei hadde ikkje vindauge, men 

berre gluggar som vart stengde når husa ikkje 

var i bruk. I likskap med steinbuene hadde dei 

jordgolv eller tuft. Men det var lettare å modernisere 

ei trebu enn ei steinbu. Dei kunne setje 

inn eit lite vindauge eller to i sjølve bua og leggje 

tregolv. 

Derimot var ikkje mjølkerommet like kaldt og 

godt i ei trebu. Osten og smøret heldt seg ikkje 

så godt der. Det blir også hevda at det tok lenger 

tid før rømmen flaut opp i byttene, slik at dei 

kunne sile han av og kinne smør. 

I vårt tørre innlandsklima bygde dei for generasjonar. 

Viss berre taket vart halde i stand, 

kunne ei tømmerbu halde i fleire hundre år. Ei 

steinbu var likevel det næraste ein kan kome eit 

evigvarande hus. Men det kravde både at taket 

vart halde ved like og at bua vart tetta utanfrå 

med jord mellom steinane. For fjellstormane, 

med regnvatn som fraus til is, kunne blåse eller 

20 

sprengje ut jord, slik at bua vart trekkfull. Difor 

var ei av dei første oppgåvene til gjetsleungane 

tidleg om sommaren å stappe inn att jord. 

Karfolk arbeidde med stein 

Karfolk i øvre Hallingdal var vane med å arbeide 

med stein. Frå gammalt vart gardane lagde 

i bakkar og oppe i lia. Der mogna kornet i solvarmen, 

og avstanden til utmarksbeita var stutt. 

Men i skråningane måtte steinmurar setjast opp 

under bustadhus, fjøs og stallar. Framfor hallingstovene 

er det ofte ei stor steintrapp, som 

kan vere eit par meter høg på midten og skrånar 

til begge kantar. Når dei dyrka jord, samla 

dei den steinen som ikkje var jordfast, i røyser. 

Ei steinrøys på jordet var ikkje ein samanraska 

steinhaug, men opplagde steinar med støttemur 

nedst. Særleg forseggjorde var dei nedre åker- 

og eikrekantane, reinemurane, som skulle halde 

matjorda på plass. Mellom innmark og utmark, 

rundt utmarksslåttar og mellom grannar bygde 

dei steingjerde, steinuggardar (stein-utgardar), 

både for å halde dyra der dei skulle vere og for 

å rydde beite og slåttevollar. 

Om dei ikkje akkurat var profesjonelle murarar, 

så var det å handtere stein ein del av kvardagen. 

Gjennom yrkeslivet øvde dei opp blikket 

for stein som kunne høve i lag eller nyttast til 

ulike formål. Når dei ferdast i innmark og utmark, 

galdt det å ha auge for steinar med eit 

Opplagde steinar i åkerreiner, steinar langs åkrar og 

eikrer (smååkrar), stein i gjerde og langs gutuer (veg 

for folk og krøter ut i utmarka), stein i bygde- og gardsvegar, 

stein under dei fleste hus, trapper bygde opp av 

stein, og hus av stein. Biletet er frå den freda garden 

Dokken i Sudndalen. Foto OR.

slikt skap at dei kunne nyttast på den eine eller 

andre måten. 

Kunnskapane om stein og steinhandtering er 

dessverre i liten grad dokumenterte og overleverte. 

Det skil dei frå kunnskapar om trearbeid 

og tømring. Steingjerda og –røysene er ofte 

fjerna av bulldosarar og gravemaskinar, og når 

eit gammalt tømmerhus blir flytt til eit museum, 

blir det gjerne sett opp att på flat mark utan 

særleg med murar under og utan steintroppa og 

kjellaren som høyrde til. Det har gitt folk det 

misvisande inntrykket at byggjearbeid i all 

hovudsak var arbeid med tre. 

Steinbumuringa 

Den første oppgåva var å samle saman den 

næraste muresteinen. Det gjekk med svært 

mykje stein, 40-50 kubikkmeter om heile bua 

vart mura. Med det rydda dei samtidig ein 

voll som seinare kunne brukast til slåttevoll. 

Så mura dei eit første lite krypinn til bruk når 

vinterarbeidet starta, iallfall viss det ikkje var 

nokon støl i nærleiken der dei kunne tilbringe 

nettene eller bergheller dei kunne overnatte i. 

Samtidig såg dei seg ut murestein lenger unna 

og sette merke der eller la steinen der snøen 

blés av, slik at dei kunne finne han att etter at 

den første snøen hadde lagt seg. 

Det meste av steinkøyringa føregjekk med hest 

og slede på tidleg snøføre. Var krypinnet eller 

helleren dei hadde ordna seg til med, stort nok, 

gav det sjølvsagt varme å ha med seg hesten 

under tak. Denne steinkøyringa med hest og 

steinslede i huslaust fjellterreng seinhaustes 

var hardt arbeid, stundom også farefullt arbeid. 

Men om hausten var god og det vart køyrt til 

nok stein, kunne bygginga gjerast neste sommar. 

Steinmengdene som måtte til, var altså veldige. 

Derimot var krava til steinen ikkje så store med 

denne byggjemåten. Steinane trong korkje vere 

Steinsleden vart mykje brukt. 

21 

Her har det tydeleg vore ein fagmann i arbeid. Pipa er 

mura med dryppkantar. Frå Djup 

heilt blokkforma eller jamstore, for dei kunne 

kile imellom med steinkilar, skòlu, og fylle innom 

med jord. Difor var det ikkje vanleg at dei 

hogde stein, dei brukte han som han var. 

Det å mure ei steinbu var altså ikkje fagarbeid, 

dei fleste karfolk var i stand til å gjere jobben. 

Likevel ser me skilnader. Somme buer er 

mura av folk med svært godt auga for korleis 

uregelmessige steinar nærast kan flettast inn i 

kvarandre, andre er meir uvant sette opp. Ein 

detalj som finst i somme buer og ikkje i andre, 

er utlagde steinheller, dryppheller, i skorsteinane. 

I somme buer er det nytta svært grov stein, slik 

at det nok måtte vere eit arbeidslag som sette 

dei opp. For dei hadde ikkje anna lyfteutstyr 

enn våg (trestong som vart brukt som vektstong, 

som eit spett) og hampetau. Steinbrytaren kom 

først i bruk på tidleg 1900-tal i vårt land. Det 

vanlegaste var likevel å mure av stein som ikkje 

var større enn at ein mann kunne lyfte dei, 

lyftestein. 

I øvre kanten grov dei seg noko ned i jordbakken. 

Om byggjegrunnen var tørr, kunne dei grave 

heile bua noko ned, slik at dei spara stein. Torva 

la dei til sides til taket, og jorda dei moka vekk, 

kunne seinare brukast mellom muresteinane.

Dei sette opp utmuren og innmuren samstundes, 

og stampa jord mellom. Steinen måtte leggjast 

i forband, det vil seie slik at dei låste to steinar 

saman med ein tredje over dei. Dei la også 

låsestein mellom utmuren og innmuren, slik at 

det ikkje skulle rase saman om vatn i jordmellomlaget 

fraus til is og sprengde ut. 

På dei fleste steinbuene er den finaste steinen 

nytta i utmuren. Det var viktigare at murearbeidet 

såg fint ut utanfrå enn innanfrå. 

Til innreiing og dør trong dei treverk. Dei trong 

også tømmerstokkar, vanlegvis tre til takåsar 

og to raftsleggjer, stokkar som låg nedpå steinmuren 

på langveggene og som taket enda i. Om 

dei mura rausta, tømra dei likevel raustdelen av 

mellomveggen. Nedre delen av denne veggen 

laga dei av plank. Så trong dei undertak av bord 

med never oppå til tetting. 

Til undertak var den gamle gjerda halvkløyvde 

stokkar. Det vil seie at dei kløyvde stokkane 

langsetter med øks og kilar, slik at dei var slette 

på eine sida og halvrunda på den andre sida. Dei 

fekk altså berre to bord ut av kvar stokk. Då dei 

vassdrivne oppgangssagene og to-manns handsagene 

kom i bruk, kunne dei ta fleire bord, ofte 

seks, ut av stokken. Oppgangssager vart tekne 

i bruk i Norge frå 1500-talet, men langt seinare 

i fjellbygdene. Midtborda var formstøe materialar 

og vart brukte til møblar og panel, medan 

bakhunborda med ei slett side kunne brukast 

der det ikkje var så nøye, til dømes som taktro 

og mjølkeromshyller på stølen. Like til vår tid 

Tru kva muraren tenkte skulle setjast i denne innbygde 

hylla, ein tyrispik, tranlampe (lampe med tran til brenne, 

forlauparen til oljelampa), ein vase med blomar, ein bibel? 

Frå steinburuin i Seterdalen i Dagali. Foto OR. 

22 

Slik delte dei opp tømmerstokken, anten dei saga på 

oppgangssag eller to mann med handsag. Midtborda 

med årringar på tvers var stabile bord som ikkje sprakk. 

Dei vart nytta til møblar, panel og golvbord. Dei ukanta 

honborda kunne brukast til taktro og hyller i ei mjølkebu. 

Foto OR. 

har slike bord vorte kalla halvklovningar, og det 

namnet kan peike attende til den tid dei brukte 

reelle halvklovningar. Først då dei motordrivne 

sirkelsagene kom i bruk, vart det vanleg å ta 

mange og tynnare bord ut av tømmerstokkane. 

Nevra hadde dei flekt av ungbjørk om våren, 

den tid sevja gjorde at nevra svadde, var lett å 

flekkje av. Så la dei nevra i la med tung stein, 

ferg, over, slik at ho retta seg ut medan ho tørka. 

Slik låg ho sommaren over. Neste vinter vart ho 

køyrt til fjells. 

Taket vart laga utan utspring. Både i langvegger 

og gavlvegger sluttar taket vanlegvis i muren. 

Berre viss raustet var tømra, kunne taket gå 

litegrann utom raustveggene. Torvvollen måtte 

sperrast i nedre kanten, slik at han ikkje gleid 

ned. Frå midtåsane la dei difor kolvar, tverrtre, 

ned på raftsleggjene, og bora trenaglar 

eller spikra fast torvvollkrokar (torvoł- eller 

torvøłkrokar på halling) i desse. Innom naglane 

eller krokane sette dei så eit bord på to gonger 

fem tommar eller så på høgkant, slik at torva 

stoppa der. 

På ein del steinbuer slutta taket før ytremuren, 

slik at væte frå taket rann ned i jorda mellom 

murane og derifrå ned i grunnen. Det gjorde at 

jorda heldt seg fuktig og ikkje så lett blés vekk.

Mange dører på steinbuer er lappa på, men også forsterka 

med tverrtre. Det kan ha vore for å halde unna 

firbeinte meir enn tobeinte røvarar. Felefransen, jerven, 

kunne bryte seg inn i bua og ta rakafisk og andre matvarer. 

Då var det ytremuren som hindra at torva seig 

ned. 

I eit stølslag var taktekking dugnadsarbeid. 

Der møtte alle karfolka opp. Den mest røynde 

la nevra, skara på never som dei sa, langsetter 

rafta nedst på taket, og så på tvers oppå dette 

og lag på lag oppetter taket. Oppå nevra la dei 

torv, først eit lag med grassida ned og så eit lag 

med graset opp. Etterpå vanka rømmegraut og 

jamvel øl. 

Helletak, som det er på mange av buene på 

Vestvidda og i Sogn, finst ikkje døme på i Hallingdal. 

Det har vore for lite med store skiferheller. 

Eit unntak er, som namnet seier, ei hellebu 

som visstnok skal ha stått på stølen Hellebu 

i Ål. 

Dei tidlege steinbuene hadde nok åre, eldstad 

midt i rommet eller iallfall eit stykke ut frå 

veggen. Røyken gjekk ut gjennom ein glugg 

midt i taket, ljoren. Då peis og pipe kom i bruk, 

mura dei opp att eine hjørna i bua med eldstad 

og pipe. Dei kunne byggje peisen inni bua og 

forlengje veggen i ei pipe, eller dei kunne mure 

pipe og peis på utsida. Om dei valde den sistnemnde 

løysinga, vart det noko betre plass inni 

bua, men varmeverknaden vart dårlegare. Ofte 

valde dei ein mellomting, slik at eldstad-rommet 

stikk noko ut frå veggen. 

Om pipa skulle trekkje i allslags vêr, måtte ho 

nå ein halv meter til ein meter over mønet. Til 

23 

Bordkløyving før sirkelsagene kom. Oppgangssager 

var det ikkje så mange av, så ofte kløyvde to karar 

stokkane med handsag. Demonstrasjon i Hovdegard 

i Vats i 1950-åra. Foto Johs. Brye, bilete utlånt frå Ål 

Bygdearkiv 

pipa trongst den beste muresteinen, og dei tetta 

med leire mellom steinane. 

Kva tid er dei steinbuene me ser i dag, sette 

opp? Det er sjeldan me har svaret. Når det gjeld 

tømmerbygningar, kan me seie noko om alder 

ut frå måten lafta er hogde på og om stokkane 

er runde, ovale eller flattelgde. Liknande dateringsmåtar 

er vanskelege å finne for steinbuer, 

dei var bygde på same måten over ein lang periode. 

Nokre få buer veit me kva tid vart bygde. Ei 

steinbu i Lyserbotten i Ål vart sett opp i 1888, 

ei bu på Vallo i 1914, og steinfjøset på Hellebu 

(foto side 11) i 1870. Ei steinbu i Djup har 

innskore bokstavane E. S. O og årstalet 1736 og 

E. H. 1794. Men om det første årstalet er byggjeåret, 

veit me sjølvsagt ikkje. 26 

26 Nils Noss side 50.

Bu av stein med nokre omfar tømmer oppå, etter tradisjonen årebu, i Seterdalen vest for Dagali. Rundt år 1800 

budde ”Haranattsmeden” Gregar Magnusson med familie her. Foto OR. 

Med årringsdateringar av tremateriale i steinbuer 

kan me truleg finne ut meir om alderen. 

Også buene som er bygde i stein heilt opp, 

har tremateriale som kan daterast. Det gjeld 

takåsane, men det er sjølvsagt ofte uvisst om 

dei er originale eller skifte ut. Og om dei ikkje 

er skifta ut i levetida til bua, kan dei ha vore 

brukte i andre hus før. Men over døra, der dei 

trong eit spenn på meir enn ein meter, la dei 

vanlegvis inn ein kraftig trebjelke, gjerne på 

10 x 25 cm, sjå foto side 65. Dette er ein så 

spesiell dimensjon at det er grunn til å tru at 

dei oftast ikkje hadde noko gammalt å ta av, 

men måtte telgje til bjelken då dei bygde bua. 

I dei tilfella der det ligg ein slik bjelke over 

døra, har me eit godt grunnlag for ei årringsdatering. 

Det er også grunn til å tenkje seg at dei buene 

i eit stølslag som har den finaste muresteinen, 

er dei eldste. Dette fordi dei brukte den beste 

muresteinen først. 

24 

Denne staselege steinbua står på Vallo. Her kunne budeia 

koke i to kjelar samstundes. 

Fjøskrakker.

Flere oppdrag for Beitepatruljen! 

Av Hanne Sickel 

I fjor høst ble leserne av Lommen presentert for 

Beitepatruljen, et lite selskap som har som forretningsidé 

å tilby beitetjenester til fylkesmenn, 

kommuner og private i Oslo området. Nå har 

Beitepatruljen gjennomført sin andre beitesesong. 

Hvordan gikk det? Er det liv laga for 

denne typen foretak? 

Beitepatruljen er et lite selskap som foreløpig 

eies av 4 gårdbrukere. Etter initiativ fra Det 

Kgl. Selskap for Norges Vel (Norges Vel) ble 

selskapet stiftet høsten 2005. Norges Vel har 

Her er det litt å ta fatt på. 

det daglige ansvaret med driften av selskapet. 

Beitepatruljen har flere formål med sin virksomhet. 

De vil finne samarbeidsløsninger mellom 

husdyrbønder og grunneiere som sikrer en 

økonomisk bærekraftig skjøtsel av gjengroingstruet 

kulturlandskap slik at det blir skapt en 

tilleggsnæring for husdyreiere. Samtidig vil de 

tilby beitetiltak som er kvalitetssikret av fagpersoner 

på kulturlandskap slik at man oppnår 

ivaretakelse av biologisk mangfold og andre 

verdier i kulturlandskapet. Sist men ikke minst 

er det viktig for gårdbrukerne i Beitepatruljen å 

gjenskape et levende kulturlandskap med husdyr 

og tilby en trygg nærkontakt mellom publikum 

og dyr. 

25 

Hvem benytter seg av 

Beitepatruljen? 

Det første året hadde Beitepatruljen 4 oppdrag 

hvorav tre kom fra det offentlige og et fra en 

privat aktør. De offentlige oppdragene dreide 

seg om skjøtsel av gammel naturbeitemark med 

et relativt høyt biologisk mangfold på arealer 

som forvaltes av Oslo Kommune. Det fjerde 

oppdraget kom fra et privateid slalomanlegg 

i Oslo området. Det er moro når delvis gjengrodde 

arealer forandrer karakter og blir tiltalende 

og lysåpne landskap på bare 1 sesong! 

Når krattskogen og de høyvokste urtene beites 

ned så legges dessuten forholdene til rette for at 

det etableres et høyere biologisk mangfold med 

lavvokste gras og urter. 

Ku og hestebeite ved Skullerud i Oslo. 

Alle oppdragsgiverne ville videreføre beitetiltakene 

i 2007 og i tillegg fikk Beitepatruljen 

ytterligere 4 nye oppdrag. Tre av de nye oppdragene 

kom fra privatpersoner som hadde 

kjøpt seg småbruk utenfor Oslo, men som ikke 

drev gårdsdrift selv og som ønsket beitedyr til 

å holde arealene åpne. En av dem hadde en 

gammel eikehage som var i ferd med å gro helt 

igjen. Som privatperson kan det fort bli dyrt å 

investere i gjerder og benytte seg av Beitepatruljen. 

Det var derfor gledelig at to av dem fikk 

støtte til beitetiltakene fra landbrukskontoret i 

sin kommune.

Storfebeite mot 

kjempebjønnkjeks 

Det siste nye oppdraget i 2007 dreide seg om 

en rest av gammel kulturmark midt i bebyggelsen 

på Oslos vestkant. På dette arealet 

hadde kjempebjønnkjeks etablert seg, en innført 

art med stor spredningsevne og evne til 

å utkonkurrere stedegne arter. Det er derfor 

viktig med tiltak som bekjemper denne arten. 

De innleide kyrne fra Beitepatruljen gikk effektivt 

til verks og etter noen uker var både 

kjempebjønnkjeks og resten av området godt 

nedbeitet. Oslo Kommune var svært tilfreds 

med resultatet og omtalte tiltaket på sine nettsider. 

Kuslipp i Tryvann alpinanlegg. 

Storfebeite i 

slalomanlegg 

Tryvann skisenter har også gjort flere positive 

erfaringer ved å bruke beitedyr til å holde 

vegetasjonen nede i slalomtraseene i stedet 

for maskinell slått. I utgangspunktet ønsket 

de å signalisere en god miljøprofil ved å la 

beitedyr gresse i anlegget om sommeren. De 

var spente på kostnadene ved å sette opp og 

ta ned gjerdene hvert år og om resultatet på 

vegetasjonen ble like bra som ved maskinell 

slått. Erfaringene er veldig positive. Etter to 

sesonger sparer de penger på å benytte beitedyr 

i stedet for maskiner. Løypetraseene 

er grønne og pene å se på hele sommeren og 

dyrene trekker folk til anlegget også sommerstid. 

Når den første snøen legger seg i 

26 

Nyankommne kyr finner seg til rette på beitre 

ved Linder. 

bakkene legger den seg fortere og lettere på 

den tette nedgnagde gressmatta. Nå planlegger 

de å la hele anlegget bli skjøttet på denne 

måten. 

Liv laga! 

Etter to sesonger ser det ut til at det både 

er betalingsvilje og marked for denne typen 

virksomhet i Oslo-området og at Beitepatruljen 

må forberede seg på enda flere oppdrag. 

Her finnes det et behov for et heldekkende 

tilbud som innbefatter råd og veiledning 

om gjerder og type beitedyr, restaurering og 

skjøtsel av biologisk mangfold, tilsyn og forsvarlig 

gjennomføring av beitetiltaket samt 

god informasjon til publikum. Det er mulig 

at markedet først og fremst finnes i eller ved 

de større byene der det er langt mellom gårdbrukere 

med husdyr og der kunnskapen om 

husdyrhold generelt er lav. For husdyreierne 

er det spesielt hyggelig å erfare at husdyra 

er et populært innslag i nærmiljøet til byens 

befolkning. Ingen av dyrene deres er bedre 

overvåket og passet på enn de som beiter nær 

turveier i Oslomarka til glede for både barnehager 

og turfolk.

Kasjmirgeit og beiting på Golsfjellet 

Innledning 

Fjell-Norge gror igjen med stor fart. Opphøret 

av fôr- og vedsanking i utmark, samt redusert 

utmarksbeiting og stølsdrift sørger for gjengroing 

i nær sagt alle fjell-regioner. I forbindelse 

med et lokalt ønske om en helhetlig kartlegging 

og utvikling av Golsfjellet, ble området rundt 

Storefjell vegetasjonskartlagt i 2000 (Rekdal 

2001a). Kartlegginga viser at potensialet for 

videre gjengroing er meget stort, det meste av 

fjellområdet ligger under den klimatiske skoggrensa. 

Kartlegginga viser også at tidligere 

lysåpne kulturlandskap blir tett tresatt og undervegetasjonen 

forandres fra gras og urter til 

lyng. Resultatet er dårligere beite, vanskeligere 

framkommelighet og dårligere sikt i landskapet. 

27 

Av Anders Bryn 1 , Lars Olav Eik 2 og Ola Rygg 3 

1 2 

Norsk institutt for skog og landskap Institutt for husdyrfag og akvakulturvitenskap, UMB 

3 

Gårdbruker med kasjmirgeit og mjølkekyr på Golsfjellet 

Kasjmirgeit og andre geiter 

Geitholdet i Norge er inne i en kraftig omstilling, 

og besetningene har falt betydelig de siste 

150 åra (fig. 1). Det tradisjonelle geitholdet har 

I et lengre tidsperspektiv vil gjengroinga også 

resultere i tap av kulturminner, lavere biologisk 

mangfold og et mindre vakkert landskap. 

Erkjennelsen av landbrukets betydning for 

landskapsutviklingen har de siste årene økt 

kraftig innen reiselivsbransjen (Brandshaug 

m. fl. 2007, Motrøen & Bryn 2007). Flere av 

fjellstuene og hotellene på Golsfjellet, som ligger 

i tidligere setergrender, er i dag i ferd med 

å omringes av skog og kratt. På Golsfjellet har 

imidlertid landbruk og reiseliv sett at næringene 

har felles interesse i å ta vare på det åpne kulturlandskapet, 

og de har gått sammen for å stoppe 

gjengroinga. Verktøyet er kasjmirgeit med ammekje. 

I det følgende skal vi se nærmere på erfaringer 

etter noen år med kasjmirgeit på beite. 

Figur 1: Utviklingen av ulike husdyrbesetninger i Norge fra 1830 til 1997. Figur: Bente Lie i Skurdal 1997. 

gått fra spesialisert melkeproduksjon og slakt 

av overskudd, til et multifunksjonelt geithold 

med potensial for inntjening fra melk, kjøtt, ull 

og landskapspleie. Til dette har vi per i dag fem

ulike geittyper: Vanlig norsk mjølkegeit, kystgeit, 

boergeit, kasjmirgeit og angorageit (også 

kalt mohairgeit). Kasjmirgeita får nå status som 

egen rase. Dette er en krysningsgeit som stammer 

fra New Zealand og Skottland. Geiter tilpasset 

et kaldt klima, har en todelt fell med grov 

ragg og en fin underull av kasjmirull. Kasjmirulla 

er svært ettertraktet fordi den er myk, lett 

og varm. Tradisjonelt har slik ull vært importert 

til Europa fra Kina og Mongolia. 

Kasjmirgeiter ble importerte fra New Zealand 

og kom første gang til Norge i 1993 (Norsk 

Kasjmirlag 2007). Etter tre års karantene ved 

Bastøy Landsfengsel i Vestfold kunne dyra 

overføres til Universitetet for Miljø- og Biovitenskap 

(tidligere NLH). 

Våren 2000 kjøpte Ola Rygg og Anders Wiljugrein 

50 kasjmirgeiter av NLH. Besetningen 

ble supplert med 80 geiter fra NLH høsten 

28 

2001. Sommeren 2002 var det 330 geiter og 

kje på beite i Golsfjellet. I 2003 ble Norsk 

Kasjmirlag skipa i Aberdeen, blant annet med 

utgangspunkt i gårdbrukere fra Hallingdal. I 

2007 var besetningene på Golsfjellet økt til 

550, men kasjmirgeit finnes nå i flere landsdeler 

(Berg & Kjellberg 2004, Andersen 2007). 

Hvis andre gårdbrukere i området også starter 

med kasjmirgeit, regner en med at det i løpet 

av noen år kan bli nærmere 1000 dyr på Golsfjellet 

(Haugstad & Rygg 2004). 

Helsestatusen til dyra er regnet som svært god, 

de er med i ”Friskere geit” og geitene er frie 

for paratuberkulose, CAE og byllesjuke. Geitene 

på Golsfjellet blir holdt isolert fra annet 

småfe i området. Det har hele tida vært et nært 

og godt samarbeid med Mattilsynet om livdyromsetning 

og utformingen av nødvendige restriksjoner. 

Figur 2: Kasjmirgeit i arbeid med landskap og turister på Oscarsborg ved Drøbak. Foto: Anders Bryn.

Gjerding, stell og betaling 

Til gjerding brukes vanlig netting for sau og 

storfe. Til dette fikk prosjektet støtte fra SND/ 

BU og Fylkesmannens landbruksavdeling over 

SMIL-midlene (tidligere STILK). Før gjerdinga 

kjøres en krattknuser for å få nettingen helt 

ned til bakken. Rundt 20 cm over bakken, og 

20 cm inn for gjerdet brukes det elektrisk gjerdetråd 

med høy spenning. Til sammen er det nå 

gjerdet inn nærmere 700 mål i 8 områder. I tråd 

med prioriteringen som beskrives under, vil nye 

områder gjerdes inn i årene som kommer. 

Stell av kasjmirgeit er langt enklere og mindre 

arbeidskrevende enn mjølkegeit. På sommeren 

går geitene aleine på inngjerda utmarksbeiter 

med jevnlig tilsyn. I løpet av de sju driftssesongene 

har det ikke vært problemer med å 

holde geitene innenfor inngjerdingene. Geitene 

tas hjem i slutten av september, og går deretter 

på grovfôr. Kroppsvekta til ei kasjmirgeit 

er omtrent halvparten av en norsk kvitsau og 

fôropptaket per geit er derfor mindre. Fjøset er 

svært enkelt oppbygd. Prisen på kjekjøtt ligger 

29 

rundt 40 kroner kiloen (under 12 mnd. gamle 

og klassifisering P+ eller bedre). Sammenliknet 

med norske geiter, har kasjmirgeiter bedre kjøttfylde. 

Nortura, avdeling Gol, forsyner norske 

muslimer med ”halalkjøtt” fra lam og kje. Kje 

er mest ettertraktet og produksjonen kan økes 

betydelig. I tillegg er det stor interesse for å 

bruke kjekjøtt på hotell og fjellstuer. Prisen på 

kasjmirull ligger mellom 500 og 1000 kroner 

alt etter kvaliteten (se Sau & Geit nr. 6-2002). 

Det er stor forskjell i ullmengde mellom dyr. 

Et systematisk avlsarbeide er derfor avgjørende 

for å øke ullproduksjonen, sikre kvaliteten og 

unngå innavl. 

Gjengroing på Golsfjellet 

De gamle stølene ligger i grender som en ring 

rundt hele Golsfjellet; Auenhauglie, Guriset, 

Kamben, Einarset, Skutuset, Tunnetjern, Lauvset, 

Lauvsjø og flere. Det blir stadig færre støler 

i drift med husdyr, og resultatet er rask gjengroing. 

Gjengroinga på Golsfjellet skiller seg imidlertid 

ikke nevneverdig ut fra andre stølsområder 

Figur 3: Utdrag fra vegetasjonskart over Golsfjellet (Rekdal 2001a). Vanligste vegetasjonstyper: lavhei = 2c, rishei 

= 2e, høgstaudeeng = 3b, blåbærbjørkeskog = 4b, engbjørkeskog = 4c, blåbærgranskog = 7b, enggranskog = 7c, 

rik sumpskog = 8d, rismyr = 9a, grasmyr = 9c, fulldyrka mark = 11a, beitevoll = 11b, bebygd areal = 12d og 12e, 

skitrekk = 12f. Vanligste tilleggssymbol: spredte gran = *, einer = j, vier = s, grunnlendt areal = >.

i Innlands-Norge (Bryn & Daugstad 2001). Der 

det fortsatt går en del husdyr i utmark, eller 

nylig har gjort, domineres treveksten av gran 

(Picea abies ssp. abies). Dette skyldes at bjørka 

(Betula pubescens ssp. tortuosa), som regnes 

som regionens pionertreslag, blir beita i tidlige 

faser. Dette ser en tydelig på Golsfjellet og i det 

vedlagte kartutsnittet fra Einarset (fig. 3). Grana 

ser ut til å etablere seg som skoggrensedannende 

treslag i området. Dette er kun midlertidig, 

og et bjørkebelte vil seinere etablere seg 

over granskogen (Bryn 2006). Gjengroinga 

av busksjiktet domineres av ulike viere (Salix 

sp.) og selvsagt einer (Juniperus communis 

ssp. alpina). Viere knyttes gjerne til friske 

og fuktige miljøer, mens einer dominerer 

gjenveksten på mer opplendt areal. Eineren 

kan seinere skygges ut av et tresjikt, men dette 

kan ta flere tiår. Arter som dvergbjørk (Betula 

En vil sjelden oppfylle alle kriteriene i hvert 

inngjerda område. Praktiske hindringer som 

eiendomsgrenser, hensyn til andre brukere, 

gjerde- og flyttekostnader m.m. vil det også 

måtte taes hensyn til ved områdevalg. Områdevalg 

inkluderer også muligheten for ulike 

ryddestrategier. I noen områder vil det være mest 

30 

nana), fjellkreklyng (Empetrum nigrum ssp. 

hermaphroditum), blåbær (Vaccinium myrtillus), 

tyttebær (Vaccinium vitis-idaea) og blokkebær 

(Vaccinium uliginosum) tar over for gras 

og urter i feltsjiktet. 

Prioritering av områder for 

geitbeiting 

For å finne fram til viktige områder som bør 

prioriteres for geitbeiting på Golsfjellet ble det 

tatt utgangspunkt i vegetasjonskartet og et avleda 

beitekart. En landskapsanalyse ble samtidig 

gjennomført av Aurland Kulturverkstad BA 

som grunnlag for å finne områder som var viktige 

å åpne med hensyn på opplevelsen av landskapet 

(Clemetsen 2001). Ut fra kartleggingene 

fikk man et arbeidsredskap for å prioritere områder 

for beiting etter en del generelle kriterier: 

fornuftig med permanent inngjerding og beiting, 

mens det i andre områder er mer aktuelt med ”geriljabeiting” 

basert på enklere gjerding og hyppigere 

flytting av dyra. 

Oppfølging 

For å se nærmere på geitenes ryddeeffekt på

Golsfjellet, har Norsk institutt for skog og landskap 

fulgt opp de inngjerda områdene med en 

forenkla overvåking. 30 små forsøksruter på 1 

m2 ble lagt ut i forsøksområdet og fulgt opp i 

to påfølgende år med geitbeiting. I en jevn og 

homogen liside ble rutene lagt ut på hver side 

av et gjerde, med geiter innenfor, og fortsatt 

gjengroing utenfor. Det inngjerda området var 

på rundt 30 mål. Vegetasjonen vi fulgte opp var 

dominert av rishei med fjelleiner, noe småbjørk 

og vier, samt spredt med halvvoksen gran. Dette 

er typisk for gjengroende utmark rundt mange 

støler i Sør-Norge (Bryn & Daugstad 2001, Bryn 

2006). Forsøket er lite, men gir en pekepinn på 

de endringene som skjer med vegetasjonen ved 

beiting med kasjmirgeit. 

Sommeren 2001 gikk det 125 geiter på det 

inngjerda området i to omganger. Første gang 

var tre uker i juni/juli, andre gang var tre uker 

i august/september, med 5 ukers mellomrom. 

Sommeren 2002 gikk det 130 geiter der i 3 uker. 

Effekten av beiting med kasjmirgeit 

på Golsfjellet 

”Geita et alt som til er, og vel så det” har Aasmund 

Olavson Vinje sagt. Generelt sett bruker 

geitene om lag halvparten av beitetida på lauv 

og bark av vier, bjørk, einer og lyng (Nedkvitne 

m. flere 1995), men dette avhenger av hva 

som er tilgjengelig på beite. Resten av tida 

fordeles med rundt 30% på gras og 20% på 

urter. Generelt varierer beitevalget mye fra 

sted til sted, fra flokk til flokk, med årstiden, 

med tettheten av beitedyr og mye annet (Bryn 

2004). 

Sammenliknes det ubeita område med det 

beita, er det liten tvil om geitenes effekt. Fjell- 

Tabell 1. Interessante artsgruppers dekningsgrad i % i 

forsøksperioden. 

31 

Ubeita 2001 Beita 2001 Beita 2002 

Bjørk og einer 1 9,6 1,7 2,5 

Vier 2 2,9 1,2 0,9 

Gras og halvgras 11,5 16,5 30,7 

1 ) Dvergbjørk, fjellbjørk og fjelleiner. 2) Grønnvier, lappvier, svartvier og sølvier. 

bjørk, dvergbjørk, fjelleiner og vier ble kraftig 

redusert, mens grasdekket gikk betydelig fram 

der det ble beita med geit. Lysmengden ned til 

feltsjiktet økte når vier, fjelleiner og fjellbjørk 

ble redusert. Dette ga en klar økning i grasdekket, 

særlig hos smyle (Avenella flexuosa) og 

sølvbunke (Deschampsia cespitosa), men også 

hos gulaks (Anthoxanthum odoratum) og seterfrytle 

(Luzula multiflora ssp. frigida). Grana 

stod nesten urørt, men enkelte skudd var beita. 

Grunnen til at gras og halvgras økte kraftig 

andre året med beiting, skyldes antagelig redusert 

konkurranse fra arter i busk- og tresjiktet. 

Lys og varme kom ned i undervegetasjonen, 

og sammen med beiting stimulerte det gras og 

halvgras til vekst (Buttenschøn & Buttenschøn 

2003). Dette viste at geitene har en klart beiteforbedrende 

effekt. 

For både fjellbjørk og dvergbjørk var sommeren 

2002 riktignok spesiell. Tidlig på sommeren 

ble de beitet godt ned, men bjørka ble angrepet 

av en gul rustsopp (Melampsoridium betulinum), 

og da ville heller ikke geita beite bjørk. 

Dermed tok ikke geitene ned de to bjørkeartene 

i tilsvarende grad i 2002 som de gjorde i 2001. 

Det er også ting som tyder på at noe av den eksepsjonelle 

framgangen hos gras og halvgras i 

2002, lå i en svært varm sommer. 

De mest populære beiteplantene så ut til å være 

fjellbjørk og grønnvier (Salix phylicifolia). 

Sølvier (Salix glauca), lappvier (Salix lapponum) 

og dvergbjørk ble også beita svært bra, 

mens på fjelleiner var det mest bare ferske 

skudd som ble tatt. Dette var litt avvikende i 

forhold til andre geitflokker. I Grimsdalen i 

Dovre kommune ble det sommeren 2003 gitt 

støtte til geitbeiting i stølslandskapet. Der beita

geitflokken til Birger Lien som i mange år hadde 

geitseter i Grimsdalen. Flokken hans hadde fjelleiner 

som et av førstevalgene når de beita i utmarka. 

Av andre forskjeller kan det også nevnes 

at flokken til Birger likte dårlig fuktig terreng, 

mens geitene på Golsfjellet så ut til å trives også 

på slik mark. 

På Golsfjellet beita geitene en del blåbær og tyttebær, 

samt noe krekling. Blokkebær derimot, 

stod nesten urørt, og økte derfor noe i utbredelse 

siden forsøket startet. En svært interessant observasjon 

var fjerningen av både brennesle (Urtica 

dioica) og tyrihjelm (Aconitum lycoctonum). 

Selv med god fôrtilgang ble brennesla beita helt 

ned, og tyrihjelmen 

ble tråkket 

og beita så mye 

at man i vekstsesongen 

bare 

fant stubbene av 

den. Gras så ut til 

å beites mer enn 

urtene, men variasjonene 

er store. 

Skogstorkenebb 

(Geranium sylvaticum) 

og setersyre 

(Rumex 

acetosa ssp. lapponicus) 

ble beita 

svært godt, 

mens vass-arve 

(Stellaria media) 

og fjellveronika 

(Veronica alpina) 

var ubeita. 

Planter som 

ble beita svært 

beskjedent var 

for eksempel følblom 

(Leontodon 

autumnalis), tepperot 

(Potentilla 

erecta), røsslyng 

(Calluna vulgaris) 

og gran. Sauesvingel (Festuca ovina) 

ble bare beskjedent beita, smyle noe, mens 

sølvbunke ble beita forholdsvis mye. 

32 

Fra andre steder vet vi at geitene selv ved 

høye tettheter kan opprettholde høyt biologisk 

mangfold (Bryn 2004). Dette skyldes at 

de beiter mye på dominerende planter som 

vier, bjørk og einer (Berg & Kjellberg 2004). 

Mange små og forholdsvis uvanlige planter 

innen det inngjerda området, ble ikke beita i 

det hele tatt. Dette bare forsterker inntrykket 

av at geita er et godt redskap for ivaretakelse 

av planter trua av gjengroing. 

Konklusjon 

Geitene gjør en svært god ryddejobb på Golsfjellet. 

Ulike viere og fjellbjørk ble beita svært 

godt ned, fjelleiner 

går tilbake, 

mens grasdekket 

går betydelig 

fram. Geitene tar 

hånd om rundt 1 

mål per geit og 

det bør beites i 

flere se-songer, 

men våre resultater 

gjelder ved 

inngjerding av 

geitene. I svært 

produktive miljøer 

må det hardere 

beiting til. Geitene 

stopper gjengroinga, 

utvikler 

gode beiter, holder 

kulturlandskap og 

biologisk mangfold 

i hevd samt 

sørger for framkommelighet 

og 

flott turterreng for 

turister. Kjekjøtt 

og kasjmirull er 

Figur 4: Geita rensker vier og bjørk opp til en mannshøyde. På sikt nisjeprodukt med 

vil det utvikles en lysåpen hagemarkskog. Foto: Anders Bryn. 

et stort potensiale 

i markedet, 

samtidig som de 

utgjør et godt økonomisk tilskudd til bønder 

med interesse for kulturlandskap. 

Dersom gjengroinga i norsk utmark skal be-

grenses må det utvikles nye driftsformer i 

landbruket. Det vil også være svært viktig å 

skape allianser mellom ulike brukergrupper 

av disse arealene som f. eks reiseliv, hyttebrukere, 

naturvernorganisasjoner, offentlig 

forvaltning og beitebrukere. Buskerud fylke 

har gjennom RMP laget nye tilskudd for beiting 

med utradisjonelle beitedyr, som for eksempel 

kasjmirgeit. Prosjektet på Golsfjellet 

er et godt eksempel på ei ny driftsform som 

oppfyller mange målsettinger og som vil gi 

økt forståelse for viktigheten av landbruk og 

ei aktiv beitenæring i Norge. 

Referanser 

Andersen, T. 2007: Knasket bort flåtten. På 

holmene i Søgneskjærgården er det plassert 

både kasjmirgeit og villsau for å holde nede 

vegetasjonen og flåttbestanden. Budstikkas 

Sommeravis 2007: 14-15. 

Berg, I. & Kjellberg, K.H. 2004: Effekter 

av landskapspleie med geit. På beite i sterk 

gjengroing. Masteroppgave Institutt for Husdyrfag 

og Akvakulturvitenskap, UMB. 

Brandshaug, S., Aall, C., Weinbach, J.E. & 

Sataøen. H. 2007: Reiselivet i Sogn og Fjordane 

– oversyn, kommentarar og strategiske 

problemstillingar. Rapport 3, Vestlandsforsking, 

Sogndal. 

Bryn, A. 2004: Biologisk mangfold og husdyrbeiting 

i utmark. Grønn kunnskap nr. 8 

(3): 106-126. 

Bryn, A. 2006: Vegetation mapping in Norway 

and a scenario for vegetation changes 

in a mountain district. Geographia Polonica 

nr. 79 (1): 41-64. 

Bryn, A. & Daugstad, K. 2001: Summer 

farming in the subalpine birch forest. I Wielgolaski, 

F.E. (ed.). Nordic mountain birch 

ecosystem. UNESCO Man And Biosphere 

Series Vol. 27: 307-315. 

Bryn, A. & Motrøen, T. 2007. Natur og 

33 

kunnskapsturisme – fra studium til nye 

næringer. Rapport 06/07 fra Høgskolen i 

Hedmark, Hamar. 

Buttenschøn, R.M. & Buttenschøn, J. 2003: 

Langtidseffekten af husdyrgræsning. I. Effekten 

af kvæggræsning på overdrev- og 

hedevegetasjon. Bergen Museums Skrifter 

15: 61-72. 

Clemetsen, M. 2001: Golsfjellet. Landskapsanalyse, 

forslag til tiltak for landskapspleie og 

områdeutvikling. Aurland naturverkstad BA. 

Haugstad, I. & Rygg, O. 2004: 1001 kasjmirgeiter 

på Golsfjellet. Et samarbeidsprosjekt 

mellom Golsfjellet Utmarkslag og bedriftene 

på Golsfjellet. Prosjektrapport, Gol. 

Lid, J. & Lid, D.T. 2005. Norsk Flora. 7. 

utgåve ved Reidar Elven. Det Norske Samlaget, 

Oslo. 

Motrøen, T. & Bryn, A. 2007: Natur og 

kunnskapsturisme - fra studium til nye 

næringer. Høgskolen i Hedmark rapport 

06/07.. 

Nedkvitne, J.J., Garmo, T.H. og Staaland, H. 

1995: Beitedyr i kulturlandskap. Landbruksforlaget, 

Oslo. 

Norsk Kasjmirlag 2007: http://www.norskkasjmirgeit.no/ 

Rekdal, Y. 2001a: Vegetasjon og beite på 

Golsfjellet. NIJOS-rapport 03/01. 

Rekdal, Y. 2001b: Husdyrbeite i fjellet. Vegetasjonstyper 

og beiteverdi. NIJOS-rapport 

07/01. 

Skurdal, E. 1997: Beiting i utmark – i praksis 

og plansammenheng. Landbruksforlaget, 

Oslo. 

Deler av denne artikkelen har vært omtalt 

tidligere i Sau & Geit 2/03. Latinsk plantenomenklatur 

følger Lid & Lid (2005).

Iungsdalen 

v/ Geirmund Tormodsgard 

Iungdalshytta 

Iungsdalen er ein dal som ligg i grenseland på 

mange måtar. Den ligg midt mellom Ål og Hol 

i Hol kommune der den ville vestlandsnaturen 

møter den ”snillare” austlandsnaturen. Dalføret 

har vorte nytta i tusenvis av år. Først av jegerar 

som låg her deler av året og fangsta rein, seinare 

av gardbrukerar som støla her og fehandlerar 

som hamna feet gjennom dalen på vegen 

frå Vestlandet til Drammen eller Kongsberg. 

På denne ferden var det vanleg å bruke god tid 

gjennom fjellheimen for å feite opp dyre før dei 

starta på siste etappe ned til byen og marknaden 

som var om hausten. 

Dalen gjøymer derfor på mange far etter svun- 

34 

nen tid, enten det er feleger, bogastiller og dyregraver 

eller tufter etter gamle stølar. I tillegg er 

det mykje historie knytt opp til fjellheimen her. 

I og med at me er i grenseland mellom aust 

og vest er det ein svært frodig natur her. Den 

kalkhaldige bergarten som er her sammen med 

forholdsvis store nedbørsmengder og lune dalar 

gjer at artsrikdommen er stor i fjellområda her. 

I dag er det berre ein støl som er i drift, men 

i tilegg er det sau frå heile Buskerud som blir 

køyrt opp hit og slept på fjellbeite. I Iungsdalen 

er det 2000 sau på sommarbeite i tillegg til 10 

kyr og 14 ungdyr. I løpet av sommaren er det og

Sau på beite i Leveld, Ål. 

innom nokre hesteføljer. Denne harde beitinga 

er utruleg viktig for å behalde ein natur med 

god utsikt. 

Iungsdalen er ei sameige på 60.000 daa. Denne 

sameiga er garden Nordre Nestegard i Hol 

deleigar i med ein halvpart. På garden har me 

kyr, støl i Iungsdalen og i tillegg er me bestyrerar 

på Den norske turistforeningshytta Iungsdalshytta. 

Dette gir oss ein utmerka moglegheit 

til å nytte utmarksressursane som me har. Me er 

Kuer og godt fjellbeite gir god rømmegrøt og fjellsmør 

nesten 100% sjølvforsynt av råvarer enten det 

er kjøtt frå garden, fisk frå vatnet, rein frå fjellheimen 

eller rumme frå stølen. 

I og med at stølen ligg veglaust til inne i fjellheimen 

må me nytte all mjølka sjølv på staden. 

Dvs. me sepparerar slik at me fer fløyte, surnar 

denne slik at me fer rumme. Rummen bru- 

35 

Rømmegrøt og spekemat fra fam. Kristiansen, Dokkji 

i Hemsedal 

kar me i matlaging også serverar me sjølvsagt 

rummegraut av ekte rumme. Skummamjølka 

pasteuriserar me på stølen og serverer på 

frokostbordet. Me fer sjølvsagt altfor mykje 

skummamjølk derfor har me frittgåande gris 

med oss. Denne grisen tek me heim og slaktar 

om hausten og serverer den på hytta att. 

Eg fortalte at dalen gøymer mykje historie. Ein 

av desse historiene er ”soga om Eivind Fredlaus”. 

Dette er ei historie som har gått på folkemunnen 

i 300 år og som er ei historie om Eivind 

Gudbrandsgard som knivstakk og drap naboen 

sin, Ola Øydelien, i 1719. Eivind rømte til fjells 

og levde som fredlaus i fjellheimen her i 18 år 

til han vart drepen av ein storbonde frå Lærdal. 

Det er ikke bare hnusdyr i Iungdalen.

Fjellørret gir svært god rakfisk. 

Denne historia har me laga forteljarteater av og 3 

dagar i veka har me forteljarturar i Eivind Fredlaus 

sine fotspor. Desse turane inneheldt båtskyss 

frå parkeingsplassen i Tovika til Iungsdalen, kaffi 

og lappar med stølsrumme i steinbue, lysbilete 

frå leveplassane hans og forteljing. Deretter går 

me dei 2 km innover Iungsdalen til Eivindbotten 

der Eivind bygde seg ei steinbu og levde dei siste 

åra han levde. Undervegs har me korte stoppar 

med dramatisering av historia. Turane avsluttar 

me med rummegraut og spikjimat på turisthytta 

før det er båtskyss tilbake til Toviken. 

På desse turane tek me gjestene med tilbake til 

1700-tallet. Naturen ligg i her i dag akkorat som 

han gjorde den gongen. Me er innom den nyrestaurerte 

steinbua som er frå 1700 tallet. Den er 

stemningsfull og skapar ein god atmosfere. All 

matservering er basert på råvarer frå stølen og 

garden. 

Til garden høyrer det og med, som eg har fortalt 

tidlegare, ein rettigheit til utmark. Dette 

inneber at jakt og fiske er viktig for oss. Me 

på Nordre Nestegard har derfor gått i kompaniskap 

med Skrattegard, ein gard på Ål for 

å nytte fiskeressursen. Dette har me gjort ved å 

etablere Skarvheimen fjellfisk. Foretningsideen 

36 

vår var til å begynne med å fiske og selja rakafisk. 

Seinare har dette vorte utvida til og å omhandle 

kurs i nedlegging av rakafisk og rognfiske. Veldig 

mange av vatna våre i Hallingdal er regulerte og 

me må derfor setta ut yngel kvar vår for fortsatt å 

kunne ha fisk i dei. Når me driv rognfiske leverer 

me rogna til settefiskanlegget i Hovet som klekker 

den og me fer tilbake yngel frå eigne vatn. Me er 

med på å ta vare på dei ulike fiskestammene. 

Kursvirksomheten vår er eit ledd i å lære bort 

og å ta vare på dei gamle konserveringsmåtane, 

samt gje gjestene ein naturopplevelse i kulturlandskapet. 

Rakafisk har og vorte ”innmat” og 

rakafisk av villfisk er ei eksklusiv vare. Me er 

i ein unik situasjon fordi det er råvaretilgangen 

vår som er begrensninga av kor mykje me kan 

selja. Det er heilt klart at me har fått opp augun 

for kvalitet og råvarer som kjem rett frå naturen. 

I og med at me driv Iungsdalshytta har me ein 

eineståande sjans til å få folk til fjells, syne dei 

kor viktig kulturlandskapet er og betydningen av 

å ha tilnærma uberørt natur. 

Iungsdalen 

Geirmund Tormodsgard

37 

Iungsdalshytta 

Lokal mat 

Ekte 

matopplevelser 

Iungsdalen er omringa av gode fiskevatn 

og fiskeelver. Dersom fiskelykka står oss 

bi, serverer me aure frå desse vatna. 

Det norske kulturlandskaper forma av 

beitedyra. Utan dei gror setervollane att, 

granskogen breier seg og høgfjellet 

endrast. Utan bonden rotnar skigarden. 

Kort sagt: den som et lokal mat beheld 

utsikta. 

Hjå oss er det eit levande stølsmiljø. Til 

fjells har me med oss kyr, sau, høner, gris 

og hest. 

Heime i Hol har me gardsdrift der me 

driv med mjølkeproduksjon og forar opp 

kalvar som me seinare brukar på hytta. 

Om sommaren er buskapen med til stølen 

i Iungsdalen. Her beiter den frodig og 

næringsrikt gras som gir mjølk, rømme og 

smør av ypparste klasse. 

Frukost i Iungsdalen 

På frukostbordet i Iungsdalen finn du: 

- heimekinna smør frå stølen 

- rumme frå stølen 

- mjølk frå stølen 

- steikt småaure frå fjellvatna ved hytta 

- heimelaga sild og salatar 

- ferske heimebaka brød 

- lokalprodusert geitost 

- trøgost 

... samt andre godbitar. 

Søsses gardsbakeri, 3577 Hovet - 32 08 96 66 

Leveld lefsebakeri, 3570 Ål - 32 08 43 43 

Gurostølen (Larsgard), 3577 Hovet - 32 08 97 67 

Oddestølen (Nestegard) i Iungsdalen - 

91 73 93 04

38 

Dugurds 

Til dugurds byr me på: 

- rummegraut laga på ekte stølsrømme 

- spikjimat frå lokal produsent 

- heimelaga karbonadar 

- småmat og lefsekling frå lokale produsentar 

- rummetallerken 

- lappar med rumme og syltety 

- dylle 

... og mykje anna godt. 

Småmat: Gunvalds kjøkken, Sundrev. 3570 Ål - 

32 08 42 50 

Kjøttvarer: Magne Syversbråten, 3560 Hemsedal - 

41 57 40 15 

Skarvheimen fjellfisk - 97 58 93 94 eller 

48 12 79 32 

Middag 

Me serverer 3-rettars middag kvar dag. 

Denne startar med suppe som ofte er 

krema og kraftig. Til hovudrett brukar me 

vilt, kalvekjøtt, fjellaure og rumme. Til 

dessert nyttar me ofte sjølvplukka blåbær, 

tytebær og molter samt rabarbra frå eigen 

gard. Av mjølkeprodukt serverer me bl.a. 

dylle og saupsuppe til dessert. 

I den nyrestaurerte steinbua nede ved 

vatnet kan me ta imot mindre lag. Her kan 

me servere inntil 25 stk. Tradisjonskost 

eller stølskost frå Hallingdal passar godt i 

denne bua som er frå tidleg på 1700tallet. 

Fisk 

I Iungsdalen får du servert aure kokt, steikt, 

grava eller røykt; det varierar. Auren frå 

Øljuvatnet, Fødalsvatnet og Iungsdalsvatnet 

er feit og fin samt irrande raud i kjøtet. 

Kvar haust arrangerar me kurs i å legge ned 

fisk til rak. Etter sesongen nyttar me desse 

vatna til å fiske rakafisk sjølv. I samarbeid 

med Skarvheimen fjellfisk har me rakafisk for 

sal. 

På denne måten er me med på å vidareføre 

den gamle kunsten å foredle fisk på, og me 

tek vare på denne gamle mattradisjonen. 

Iungsdalshytta er medlem i Hallingkost, 

Kulturstreif Hallingdal og Stølsliv i Hallingdal. 

I samarbeid med Landbruksdepartementet 

skal DNT no gjere det enkelt for turfolk å 

ete tradisjonsmat frå plassen dei besøker; 

lokal mat som er henta frå åkrane, elvene og 

fjella rundt. Mat smakar som plassen den 

kjem frå. Slik får du ei ekte matoppleving. 

Smakelig måltid og god tur! 

Mat er en del 

av turen. 

Velg lokale 

retter. 

Ekte 

matopplevelser 

DNT Oslo og Omegn - 22822822 - Iungsdalshytta - 97589394 

www.turistforeningen.no - www.iungsdalshytta.no

Sissel Carlstrøm, arkeolog, hemsedøl og seniorrådgjevar hos Riksantikvaren 

Far etter folk i Hallingdal – på 

leiting etter den eldste historia 

Innleiingsvis vil eg seie litt om desse dagane 

NKF har vore på tur i dei øvre delane av Hallingdal. 

På turane har vi opplevd omgjevnadene 

våre gjennom sanseapparatet vårt; - syn, hørsel, 

kjensler, lukt og smak. Vi har sett mange spennande 

og interessante område, vi har høyrt lyden 

av rennande vatn og regn, men også bjølleklang 

og fuglelydar. Vi har kjent på kroppen at vi har 

vore slitne, svoltne og våte, men òg mette og 

varme. Ukjent lukt og smak har vi også erfart. 

Ukjent lukt og smak har vi også erfart. 

Desse gode opplevingane gløymer vi ikkje så 

fort, for dei har vore av høg kvalitet, all ære til 

arrangørane. Folk vi har møtt er òg medvetne 

om desse kvalitetane i landskapet og dei ønskjer 

å ta vare på dei, samstundes som dei kanskje 

også lever av dei og vil vidareutvikla dei. 

I møtet med dei lokale kan vi lære mykje, men 

vi har òg kompetanse som dei kan ha nytte av. 

Ikkje minst kunnskap om kulturhistorie, biologisk 

mangfald og økologisk bærekraft. Den europeiske 

landskapskonvensjonen forpliktar dei 

landa som har underteikna han til å arbeide for 

auka forståinga i samfunnet, i private organisasjonar 

og hos offentlege styresmakter om 

landskapets verdi og rolle og om landskapsendringar. 

Ein bør mellom anna satse målretta på 

informasjonstiltak og folkeopplysing for å syne 

39 

Fossen skapte strøm som igjen drev en smie for 

produksjon. 

dei kvalitetane som finst i landskapet, kva for 

endringar som skjer og kvifor. Viktige mål er å 

gje folk kunnskap og å aktivisere folk sin eigen 

kunnskap. Det stimulerer interessa for å ta del i 

og påverke prosessar som er viktige for vern og 

bærekraftig bruk av vår felles kultur- og naturarv. 

– Og dette skjedde i Hallingsdalsprosjektet 

takka vera ein framsynt bonde frå Ål. 

Hallingdalsprosjektet 

Folk i Hallingdal er mykje i fjellet. Eg har vore 

så heldig at eg hadde besteforeldre her, som var 

glade i fjellet, og etter at eg flytta til Hemsedal 

har eg vore på mange turar med eldre folk som 

var godt kjende og hadde mykje å fortelja og 

syne meg. Det har vore mykje fantasering, undring 

og diskusjonar kring haugar og groper i 

desse traktene. Ein av dei eg har vore mest med 

og lært mest av, har vore Ola Ellingsgard frå 

Vats i Ål. Han har vore bonde og ein aktiv mann 

med stort samfunnsengasjement. Det har særleg 

vore lokalhistorie han har interessert seg for, 

men ikkje først og fremst dei skrivne kjeldene. 

Med kart, opne augo, fantasi og systematikk har 

Ola registrert og dokumentert ei rekkje ukjende 

kulturminne. Han har til og med oppdaga ein 

”ny type” kulturminne – tufter i fjellet som

Kullgrop i Ål. 

ikkje var rester etter nyare tids stølsbuer. Dette 

gjorde at han i 1982 kom i kontakt med Inge 

Lindblom, ein arkeolog frå Oldsakssamlinga i 

Oslo. Tanken om eit registreringsprosjekt vart 

fødd og i 1985 vart det utarbeidd ein plan for 

Hallingdalsprosjektet. Prosjektet skulle finne 

og registrere fornminne (kulturminne frå 

førhistorisk tid, før år 1537). Materialet skulle 

gi grunnlaget for ei populærvitskapleg bok der 

steinalder, innføring av jordbruk, hustufter i 

fjellet, jernutvinning og dyregraver skulle vere 

prioriterte emne. Oldsakssamlinga arrangerte 

det første kurset i fornminneregistrering i Hallingdal 

i 1984, og kvart år etter vart det arrangert 

kurs. Til saman har det vore eit 40-tals 

personar i sving med å registrere, og med eit 

hundretals informantar som gav opplysningar 

og synte registratorane kulturminne dei har sett. 

Feltsesongane var kvar sommar frå 1986-89, og 

innpå 1000 kulturminne som ikkje tidlegare har 

vore kjent, vart registrerte. Inge Lindblom saman 

med arkeolog Tom Bloch-Nakkerud kontrollerte 

om lag 150 registreringar og undersøkte 

82 utvalde fornminne, deriblant 21 tufter som 

alle låg frå 995 til 1360 m.o.h. C-14-dateringar 

40 

Kull var nødvendig for utvinning av jern her i 

Skurdalen. 

og treslags- og pollenanalysar utført av Helge 

Irgens Høeg og Jens Chr. Nitter har også gitt 

verdfull kunnskap til lokalhistoria, i tillegg til 

dei registrerte kulturminna. Oldsakssamlinga 

hadde det faglege og administrative ansvaret 

og prosjektet vart finansiert med middel frå 

alle dei seks Hallingdalskommunane, Buskerud 

fylkeskommune, Miljøverndepartementet og 

Riksantikvaren. I tillegg har verksemder, lag og 

einskildpersonar i Hallingdal gitt pengar. Det 

var særleg arbeidet med manus og trykking av

Reinsbukker under Såteggi, Hol. 

boka Far etter folk i Hallingdal som vart kostbart. 

Boka vart gitt ut i samarbeid med forlaget 

Buskmål A/S (Gol 1994). 

Vi må kunne tru at det har vore folk i fjellet 

her frå ei stund etter at isen forsvann og den 

første vegetasjonen kom ein gong for mellom 

10 100 og 9 700 år sidan, og danna grunnlag 

for dyreliv. Pollenanalysane viser til ei skoggrense 

opp mot 1260 m.o.h. gjennom boreal og 

atlantisk tid. Bjørk og furu har vore dei dominerande 

treslaga, etterkvart kom også gråor, 

men det er bjørka som til ei kvar tid har gått 

høgast. Det er reinsdyr som har vore det viktigaste 

byttedyret for menneska i desse områda. 

Reinen er tilpassa det å leve i område med tjukt 

snødekkje om vintrane, der beiter dei lav, lyng, 

einer og dvergbjørg som dei grev fram under 

snøen. Det er spora etter reinsjegerane som 

gjer oss i stand til å få kunnskap om busettinga 

i steinalderen. Undersøkingar i samband med 

vasskraftutbygging i 1959 i dette området synte 

at dei har budd på dei tørraste moreneryggene 

langs vatn og elv, men det er òg gjort buplassfunn 

langt frå vatna. Ved undersøkingane vart 

det funne trekol, skjørbrent stein og gjenstandar 

41 

og avslag av kvarts, kvartsitt og flint. Tidlegare 

låg det to vatn her, Gyrinosvatn (1096 m.o.h.) 

og Flævatn (1088 m.o.h.). Etter reguleringa er 

det blitt ein stor dam – Flævassdammen (1109 

m.o.h.). Desse vatna har bydd på optimale forhold 

for å fange reinen der denne har hatt trekk 

over tangen mellom dei to vatna. Det er òg andre 

faste kulturminne etter reinsfangst i fjella . Vi 

finn dyregraver mura av stein, bogasteller som 

jegerane har lege bak klare til å sende av garde 

ei pil eller eit spyd og leiegjerde for å få reinsdyra 

dit jegeren ville. Dateringar viser at det har 

budd menneske her frå 8200 til 5700 år sidan, 

eit tidsrom på 2500 år. Frå undersøkingar i andre 

område har forskarane kome fram til at reinsdyrjakt 

kombinert med småvilt, nokre stader 

også fiske har vore næringsgrunnlaget for desse 

folka. Om dei har budd i området heile året er 

uklart, men vi kan ikkje sjå bort i frå det. 

Skarvanstølen der vi stoppa under turen frå 

Ål til Hemsedal, ligg nord for fjellmassivet 

Reineskarvet. Den ligg på 1170 m.o.h. og tidlegare 

skoggrense for bjørk har gått om lag her. 

Her syner mange spor etter folk tilbake til steinalderen 

og fram til i dag. Ei tuft her vart un-

Skarvanstølen. 

dersøkt i 1986-89, er 11 x 8 meter og er rektangulær 

med bogne sider. Tufta utgjer ein voll av 

torv og det er ikkje mykje stein å sjå i vollen. 

Tufta er den største av dei 21 registrerte tuftene 

og om ein trekkjer frå vollen vert storleiken 

innvendig på ca. 70 m2. Forma med bogne 

sider har stabilisert taket som då har vorte bore 

oppe av stolpepar, ein byggjemåte vi kjenner 

frå jernalderen her i landet. Veggane kan ha 

hatt ståande trevirke eller kanskje eit flettverk 

av kvistar. Dateringa er tidleg mellomalder ca. 

1150 e.Kr. +/- 100. Det er ikkje funne spor etter 

eldstad eller teikn på dyr eller menneske 

som har halde til her, så om det har vore fjøs, 

bustadhus eller noko anna veit vi ikkje. Men 

Gamle bygninger kan inneholde mye interessant. 

42 

myra rett ved her gav nokre fleire svar. Myrene 

er å rekne som ”historiske arkiv” når det gjeld 

endringar i vegetasjonen rundt tuftene. Ved 

overgangen mellom eldre og yngre jernalder 

(600 e.Kr.) stod det både bjørk og furu som 

skog rundt myra. Skogen skrumpa inn gjennom 

yngre jernalder, men så i vikingtid ser det 

ut til at avskoginga går saktare og bjørka aukar 

utover i mellomalderen. Samstundes med at 

skogen minkar, aukar talet på pollen frå beiteindikatorane; 

smalkjempe, syre, brennesle og 

burot og det er òg kolstøv i pollensøyla. Det 

ser altså ut til at staden der Skarvanstølen ligg 

i dag vart busett av folk som dreiv med jakt 

og fangst og at dei hadde med seg husdyr frå 

om lag år 600 e.Kr. Huset har vore det siste i 

forhistorisk tid på staden, og det vart forlate 

ein gong i tidleg mellomalder. Men kvifor 

drog dei? Det kan ha vore pestepidemiar i åra 

før Svartedauden, marknadene for jakt- og 

fangstprodukta kan ha svikta, ressursane kan 

ha vorte nytta for hardt og vi veit at klimaet 

vart verre utover frå sist i høgmellomalderen. 

Kanskje baud det seg ein sjanse som gav betre 

utkome ein annan stad? Menneska har alltid 

hatt ulike grunnar for å flytte på seg, slik er det 

i vår tid og slik har nok vore før òg.

Kulturminner, landskap og 

store nye landbruksbygg 

Ragnhild Hoel, Riksantikvaren 

Siden Riksantikvaren startet behandlingen av 

en sak knyttet til et stort nytt samdriftsfjøs 

planlagt nær middelalderkirken Hove i Vik i 

Sogn vinteren 2005, har Riksantikvaren arbeidet 

med dette temaet, både overordnet og i 

noen enkeltsaker. 

1840 1930 

Jordbrukslandskapet har vært gjennom klare endringsfaser også tidligere. Tegningene viser en gård i 1840, 1930 

og 1995. Mellom de to første ligger ”det store hamskiftet” i jordbrukssamfunnet, mellom de to neste ”det andre 

hamskiftet” etter krigen. Dagens sterke endringer kvalifiserer kanskje til betegnelsen ”det tredje hamskiftet”? 

Tegninger: Vidar Asheim 

43 

1995 

Historisk tilbakeblikk på 

jordbrukslandskapet 

Jordbruk i Norge er kjent fra yngre steinalder. 

De første jordbrukerne levde for mellom 5000 

og 6000 år siden, og til å begynne med var 

husdyrhold viktigst, med sesongvise flyttinger. 

1870 

“Det store hamskiftet” 

1950/60 

“Det andre hamskiftet” 

2000 

“Et tredje hamskifte”?

Gjennom hele 1900-tallet har de røde kombinerte driftsbygningene eller enhetslåvene vært selve kjennetegnet på 

det norske jordbrukslandskapet. Mange blir nå overflødige pga. nedlegging eller ved at bruken overføres til nye storfjøs 

utenfor tunet. Her et typisk østnorsk jordbrukslandskap fra Kongsberg, Buskerud. Foto: Oskar Puschmann 

Gradvis ble bosettingen fast, og en gang i eldre 

jernalder ble systemet med matproduksjon på 

innmarka og forproduksjon i utmark etablert. 

Gjennom hele den førindustrielle perioden 

var innmarka avhengig av energitilførsel fra 

utmarka. Det finnes spor i landskapet fra alle 

faser i jordbrukets historie, både over og under 

bakken: Gravminner, hustufter, rydningsrøyser, 

dyrkingsspor, bergkunst og utallige kulturminner 

etter det omfattende utmarksbruket. 

Fra middelalderen og framover er det også 

bevart bygninger, både kirker og profane hus 

- Norge har verdens største antall bevarte middelalderbygninger 

i tre, de aller fleste befinner 

seg i jordbrukslandskapet. Det er knyttet store 

kunnskaps-, opplevelses- og bruksverdier til 

jordbrukets materielle kulturarv, fra steinalderen 

og fram til vår egen tid. 

I nyere tid har jordbrukslandskapet gjennomgått 

to markante endringsperioder. Den dyptgripende 

forandringen som fulgte industrialiseringen 

og hestemekaniseringen av jordbruket fra 

1870 og framover, ble kalt ”det store hamskiftet 

i bondesamfunnet”. Store landskapsendringer 

fulgte i kjølvannet av utskiftninger og tunutflyt- 

44 

tinger, endret byggeskikk og økt antall bruk, 

blant annet gjennom gårddeling og nydyrking. 

Store kombinerte driftsbygninger – enhetslåver 

- overtok funksjoner som tidligere hadde vært 

fordelt på mange små bygninger i tunet. De rødmalte 

låvene har preget det norske jordbrukslandskapet 

siden. En ny endringsperiode, kalt 

”det andre hamskiftet” fulgte etter krigen, kjennetegnet 

ved traktormekanisering, spesialisering, 

brukssammenslåing og endelig nedlegging 

av utmarksbruket. Gamle landskapsele- 

Proporsjoner og størrelse på de nye storfjøsene bryter 

ofte med eksisterende bebyggelse. Hvordan kan 

fjøsene få en utforming som tar mest mulig hensyn 

til eksisterende kulturmiljø og landskap? Fra Jæren i 

Rogaland. Foto: Hanna Geiran, Riksantikvaren

menter ble fjernet som drifthindre og tunet 

endret seg med nye krav til boligstandard og 

arbeidsmiljø. Siden da har jordbruket utviklet 

seg i to retninger: Effektiv og intensiv drift i 

sentrale jordbruksbygder og redusert drift eller 

nedlegging i de marginale bygdene. Denne utviklingen 

er såpass forsterket ved årtusenskiftet 

at en i dag kanskje kan snakke om et ”tredje 

hamskifte”, der det norske jordbruket må tilpasses 

globale markedskrefter og økte krav om 

lønnsomhet og stordrift. På den ene siden fører 

dette til massiv bruksnedlegging, på den andre 

siden til større bruk og samdrifter som overlevelsesstrategier. 

Dagens storfjøs, både i og utenfor tunene, føyer 

seg altså inn i rekken av endringer i jordbrukslandskapet 

gjennom historien. Enhetslåvene må 

i sin samtid ha blitt opplevd som en stor omveltning 

i landskapet, trolig større enn dagens 

fellesfjøs utgjør (i alle fall hittil). Det er liten 

tvil om at storfjøsene er et helt legitimt uttrykk 

for landbruksnæringen akkurat nå og slik sett 

”hører hjemme” i dagens jordbrukslandskap. 

De nye storfjøsene er uttrykk for dagens landbruk og 

en del av landskapet. Hvis fjøsene får en gjennomtenkt 

plassering og utforming, bidrar de til verdiene i et variert 

og mangfoldig jordbrukslandskap. For Dyngvoll fellesfjøs 

i Farsund, Vest-Agder, er det gjort bevisste farge- 

og materialvalg, og lauvtrær er plantet rundt bygget. 

Foto: Snorre Haukalid, Vest-Agder fylkeskommune 

Jordbruk og 

kulturminneforvaltning 

Siden landbruket innførte virkemidler knyttet 

til miljøtiltak og miljøhensyn omkring 

45 

1990, har kulturminneforvaltningen og landbruksmyndighetene 

hatt et aktivt samarbeid. 

Grunnleggende felles interesser i fortsatt bruk 

av arealer og bygninger er basis for dette samarbeidet. 

Gjennom daglig bruk og vedlikehold er 

bøndene viktige kulturminneforvaltere. 

Samtidig er det betydelige utfordringer knyttet 

til at ny eller endret drift kan skade eller 

ødelegge kulturminner, særlig kulturminner under 

bakken som er automatisk freda. Av denne 

grunn har en for eksempel fått til spesielle 

høringsrutiner ved nydyrking. 

Storfjøsene er nye bygningstyper i landskapet, 

og tilsvarer industrihaller i størrelse. Gode 

planprosesser må til for at terrenginngrep og 

landskapsvirkning ikke ødelegger eller forringer 

eksisterende verdier knyttet til kulturarven 

i landbruket, både over og under markoverflaten. 

Etter Riksantikvarens mening står konsekvensene 

for kulturminner, kulturmiljø og 

landskap ofte ikke i forhold til den ofte meget 

enkle saksbehandlingen som ligger bak et klarsignal 

for å gå i gang med bygging. 

Målkonflikter i landbruket? 

Norge har nasjonale mål om ivaretakelse av 

jordbrukets kulturlandskap med dets kulturhistoriske 

og estetiske verdier og biologiske mangfold. 

Landskapsverdier utgjør sammen med 

levende bygder hovedbidraget til landbrukets 

produksjon av fellesgoder, og legitimerer en 

fortsatt sterk offentlig satsing på landbruket. 

Samtidig er en hovedstrategi i landbrukspolitikken 

å sikre en mer robust volumproduksjon, 

som innebærer en utvikling mot stadig færre og 

større bruk. Samdrifter, særlig i melkeproduksjonen, 

er en del av denne utviklingen. De store 

nybyggene fremskyndes også av nye krav til 

dyrehelse, bl.a. løsdrift. Så langt kan det virke 

som om det bare er praktiske og økonomiske 

hensyn som spiller inn ved planlegging av 

storfjøsene. Men landbrukets sektoransvar for 

miljøet gjelder også nye bygninger og konsekvensene 

av disse. Hvis ikke en viser en tydeligere 

bevissthet om kulturarv og landskapsverdier 

også ved nybygg, mener Riksantikvaren at

De nye storfjøsene er svært arealkrevende, og innebærer store terrenginngrep. Sjansen for konflikt med arkeologiske 

kulturminner er stor, og en god planlegging forutsetter tidlig avklaring med regional kulturminneforvaltning. 

Her er en illustrasjon av hva som kan finnes under markoverflaten. Tegning av Karl Fredrik Keller fra ”De eldste 

spor i jordbrukslandskapet, Bondelaget 2000 

landbruket i ferd med selv å underminere sin 

produksjon av miljøgoder/fellesgoder. 

Tverrgående elementer kan bryte opp store bygningskropper. 

Fra Tomb jordbruksskole i Østfold. 

Foto: Fylkesmannen i Østfold 

Med tanke på de store arealene som beslaglegges 

til storfjøs og tilhørende utearealer, kan 

en også spørre seg om byggeaktiviteten er i 

konflikt med målsetningen om jordvern. Undersøkelser 

viser at halvparten av den spredte 

utbyggingen utenfor tettstedsgrensen er bygg 

knyttet til primærnæring. 

Kulturminneinteressene 

Kulturminneforvaltningen har ulike interessetema 

på dette feltet, her oppsummert i fem 

46 

punkter. De tre første er konkrete tema som må 

vurderes i hver enkelt byggesak, og der konflikt 

kan innebære både direkte ødeleggelse og 

visuell skjemming eller forringelse. De to siste 

er generelle konsekvenser av bygging av storfjøsene, 

som må følges opp på andre måter. 

1. Arkeologiske, automatisk 

freda kulturminner 

Ifølge kulturminneloven er alle kulturminner fra 

før 1537 automatisk freda, noe som innebærer 

forbud mot inngrep og ”utilbørlig skjemming”. 

Det må avklares om 

bygget og tilhørende tiltak vil ødelegge/ 

skade/ tildekke/skjule 

arkeologiske kulturminner over eller 

under bakken 

arkeologiske kulturminner på annen måte vil 

bli ”utilbørlig skjemmet” 

2. Bygninger og andre kulturminner 

og kulturmiljøer 

Bygninger fra før 1650 er automatisk freda, 

andre bygninger kan vedtaksfredes. Mange 

verdifulle bygninger har imidlertid ikke noe

formelt vern. Det er ofte knyttet verdier til helhetlige 

bygningsmiljø og tunstrukturer. 

Det må avklares om 

fredete kulturminner og kulturmiljøer berøres, 

enten direkte eller ved visuell nærhet 

bygget og tilhørende tiltak har negativ virkning 

på ikke fredete, verdifulle bygninger og andre 

kulturminner. Momenter som bør vurderes er 

størrelse, materialvalg, volumer og evt. ”oppbrytende” 

elementer, fargevalg, plassering i 

landskapet. 

: I Onsøy, Fredrikstad kommune, er det gjort nye storfjøsene flere kulturminneregistreringer vil miste sin funksjon og være i 

lse med store nye driftsbygninger, både samdriftsfjøs mer utsatt for forfall og ridesentre. og riving såfremt Dette de ikke bildet 

får en ny bruk. I løpet av de neste 20 årene vil 

r etter fotgrøfter omkring gravhauger som inngår i et større gravfelt. Foto: 

inneseksjonen, Østfold fylkekommune 

dskap 

apet er de samlede fysiske omgivelsene titet. Enkeltbygg med kan naturmiljø selvfølgelig også og ha kulselvstendig verdi. 

ø. Den europeiske landskapskonvensjonen forplikter de ulike sek- 

5. Beitelandskapet 

til å ta landskapshensyn. Det er behov for 

I Onsøy, Fredrikstad kommune, er det gjort flere kulturminneregistreringer 

i forbindelse med store nye driftsbygninger, 

både samdriftsfjøs og ridesentre. Dette bildet 

viser spor etter fotgrøfter omkring gravhauger, som 

inngår i et større gravfelt. Foto: Kulturminneseksjonen, 

Østfold fylkekommune 

helhetlig vurdering av landskap og dighetene virkningen nå en satsing av på det beitetiltak nye (125 bygget mill 

kr årlig) for å hindre gjengroing og dermed tap 

tilhørende tiltak 

av både biologisk mangfold og kulturhistoriske 

verdier. Før 2013 er det ikke krav om beite for 

ualisere konsekvensene før bygging 

3. Landskap 

Landskapet er de samlede fysiske omgivelsene 

med naturmiljø og kulturmiljø. Den europeiske 

landskapskonvensjonen forplikter de ulike sektorene 

til å ta landskapshensyn. 

Det er behov for 

en helhetlig vurdering av landskap og virknin- 

gen av det nye bygget og tilhørende tiltak 

visualisere konsekvensene før bygging 

4. Eksisterende 

driftsbygninger 

Driftsbygningene på tunene som erstattes av de 

dette kunne dreie seg om tusenvis av bygninger. 

Dette innebærer en betydelig utfordring for kulturminneforvaltningen. 

De røde enhetslåvene 

preger i dag jordbrukslandskapet og nettopp 

den alminnelige utbredelsen representerer betydelige 

verdier knyttet til opplevelse og iden- 

Etablering av løsdriftfjøs får konsekvenser for 

beiteområdene. Uavhengig av etableringen 

av nye storfjøs, gjennomfører landbruksmyn- 

løsdriftfe. Økt antall melkekyr i løsdrift vil derfor 

trolig føre til mindre bruk av beitene, og vil 

Det er behov for helhetlige vurderinger av landskapet og virkningen av bygget og tilhørende tiltak før de nye store 

driftsbygningene bygges. Bildet viser samdriftsfjøs i Hemsedal. Foto: Ragnhild Hoel, Riksantikvaren 

: Det er behov for helhetlige vurderinger av landskapet og virkningen av bygget 

47 

ende tiltak før de nye store driftsbygningene bygges. Bildet viser samdriftsfjøs i

En formidabel trussel for kulturminne- og landskapverdiene 

i dagens jordbrukslandskap er at eksisterende 

driftsbygninger mister sin funksjon og forfaller. Her fra 

Råde kommune i Østfold. Foto: Oskar Puschmann 

motvirke satsingen på beite. Når krav om fri 

bevegelse og mosjon for alt storfe trår i kraft 

fra 2013 vil trolig dette (for melkekyr) først og 

fremst bety at arealene i umiddelbar nærhet av 

fjøsene vil få en stor beitebelastning, eller en 

vil lage ”luftegårder” og hente fôret til disse. 

Melkekyrne er avhengig av nærhet til melkero- 

48 

boten. Store ammefjøs som øker antall ammekyr 

i et område vil imidlertid kunne bidra positivt 

til beite, også i utmarka. 

Riksantikvaren synes også å merke en tendens til 

at gamle kulturbeiter dyrkes opp til siloproduksjon 

(i sammenheng med fôring i storfjøsene). 

Slik endring i arealbruk får konsekvenser for 

kulturminner, særlig under bakken. 

Kulturminneforvaltningens 

erfaringer så langt 

Riksantikvaren har undersøkt seg med regional 

kulturminneforvaltning (fylkeskommunene og 

Sametinget) om hvilken kontakt de har med 

bygging av nye storfjøs. I flertallet av fylkene 

er en overhodet ikke i berøring med slike saker. 

De saker som kulturminneforvaltningen har 

hatt befatning med, dreier seg i stor grad om 

konflikt med arkeologiske, automatisk fredete 

kulturminner. Trolig er det bare et fåtall kommuner 

på landsbasis som har gode nok rutiner 

i forhold til kulturminneloven, slik at regional 

Hva skjer med beitelandskapet når storfeet i økende grad holder til i store løsdriftfjøs? Melkekyr vil i stor grad bare 

oppholde seg nær fjøset. Fra Valle i Aust-Agder. Foto: Oskar Puschmann

kulturminneforvaltning får de byggemeldte 

sakene til uttalelse. Inntrykket er at det særlig er 

kulturminneforvaltningen i Oppland og Østfold 

som har arbeidet mye med slike saker. 

Saker om nye storfjøs kommer til Riksantikvaren 

først og fremst som dispensasjonssaker etter 

kml § 8, 1. ledd. De planlagte nybyggene med 

tilhørende tiltak vurderes i forhold til tildekking, 

fjerning og utilbørlig skjemming av automatisk 

fredete kulturminner. Så langt har Riksantikvaren 

mottatt et fåtall saker fra Østfold, Akershus 

og Oppland. I tillegg har Riksantikvaren 

behandlet saken ved middelalderkirken Hove i 

Vik i Sogn, der både kirken og arkeologiske kulturminner 

var involvert. Riksantikvaren gjennomførte 

dessuten i august i år, sammen med 

landbrukskontoret for Hadelandskommunene, 

SLF og Oppland fylkeskommune, en befaring 

til ulike nye store driftsbygninger på Hadeland, 

for å innhente erfaringer og øke kunnskapen om 

disse byggene. 

Generelt er det slik at de nye driftsbygningene 

ofte planlegges i områder der det er stort poten- 

sial for forekomst og funn av kulturminner, som 

for eksempel gravhauger, gamle veier og ulike 

typer bosetnings- og dyrkingsspor under bakken. 

En generell erfaring er også at hvis kulturminneforvaltningen 

kommer inn i saken, skjer 

dette på et seint tidspunkt, hvor materialbestillinger 

er gjort og byggestart fastsatt. Hensyn til 

dagens aktive landbruk, levende bygder og et 

jordbrukslandskap i bruk veier tungt for kulturminneforvaltningen, 

og gjør at en som oftest 

strekker seg langt for å finne løsninger. Løsningene 

kunne ofte vært bedre om en kom tidligere 

i dialog om plassering og utforming. 

Store nye landbruksbygg i landskapet 

En annen erfaring er at byggesakene ofte ikke 

viser det totale omfanget av tiltaket. Veier, kabelgrøfter, 

lager for fôr og halm og oppbevaring 

av gjødsel dobler ofte arealet som beslaglegges. 

Dette har konsekvenser både for evt. direkte 

berørte kulturminner og det visuelle uttrykket 

i landskapet. 

Eksempelet Østfold 

I Østfold har regional kulturminneforvaltning 

tatt tak i dette temaet på en forbilledlig måte. 

Storfjøsenes volum vil i seg vil selv i ofte seg by selv på utfordringer ofte i by forhold på til eksisterende utfordringer landskapsverdier. i forhold Her er en til stor eksist 

ny driftsbygning under oppføring i Gran på Hadeland. Grunnflaten er på 2400 m2 og veier, fôr- og halmlager samt 

psverdier. gjødseloppbevaring Her er fordobler en dette stor arealet. ny Fjøset driftsbygning ligger i et område med under usedvanlig oppføring mange gravhauger i Gran fra jer- på H 

naledcern. Området har så store kulturhistoriske og biologiske kvaliteter at innlemmelse i det nasjonalt verdifulle 

nflaten kulturlandskapsområdet er på 2 400 rundt m2 Tingelstadhøgda og veier, blir vurdert. fôr- Foto: og Hanna halmlager Geiran, Riksantikvaren samt gjødseloppbeva 

ette arealet. Fjøset ligger i et område med usedvanlig mange gravhauge 

n. Området 49 har så store kulturhistoriske og biologiske kvaliteter at innlemm 

onalt verdifulle kulturlandskapsområdet rundt Tingelstadhøgda blir vur

Arkeologene i Østfold fylkeskommune begynte 

i 2005 å undre seg over oppkomsten av store nye 

driftsbygninger i et område med stort potensial 

for funn av kulturminner (Onsøy i Fredrikstad). 

I en sak om ny landbruksvei, oppdaget de at 

veien skulle gå til en ny driftsbygning som ville 

beslaglegge nesten 5 mål med tilhørende uteareal. 

De hadde ikke fått saken, fordi disse sakene 

bare er meldepliktige. Funnpotensialet ble vurdert 

som stort, og gravemaskinføreren ble bedt 

om å fjerne matjorda i området på en skånsom 

måte. Et gravfelt ble funnet, gravene ble dekt til 

igjen og bygningen flyttet. 

Etter dette kom en i dialog med Fredrikstad 

Noen ganger er det mulig å tilpasse store nye bygg til tunet. Her er en ny ridehall på 1600 m2 i Lunner på Hadeland 

lagt inn som en ”vegg” i tunet. Løsningen er vellykket både funksjonelt og visuelt. Løsdriftsfjøsene er imidlertid 

bredere bygningstyper, som er vanskeligere å plassere. Foto: Hanna Geiran, Riksantikvaren 

50 

kommune, som har innført rutiner for at alle 

nye driftsbyggsaker sendes kulturminneseksjonen. 

De kommer nå tidlig inn i planprosessen, 

og har større mulighet til å avverge 

konflikter. Mange befaringer, og flere registreringer, 

funn og utgravninger er gjort i 

Onsøy. Kulturminneseksjonen lager nå et 

skriv til alle kommuner i fylket, om hvorfor 

det er viktig at kulturminneforvaltningen får 

melding om slike saker og kommer tidlig inn 

i planpro-sessen. De peker særlig på at kommunene 

har meldeplikt om slike tiltak med 

henvisning til kml § 25, 1. ledd.

Store nye bygg 

i kulturlandskapet. 

Kva utfordringar fører dei med seg? - Tekst: Bjørg Torsteinsrud 

Må dei nye store landbruksbygga sjå ut som fabrikkhallar lausrivne frå tradisjonelle tunformer 

og landskap, eller er det mogeleg å finne løysingar som gjer at dei spelar på lag med landskapet? 

I Hemsedal – der me tilbringa siste dagen av Nordisk Kulturlandskapsforbund sitt årsmøte sommaren 

2007 - er det bygd fleire store samdriftsfjøs og nye er under planlegging. Me vitja to av dei; 

i eit åt me dugurdsmat og i det andre var det nettopp plassering av store bygg i kulturlandskapet 

som var temaet. 

Hemsegarden samdriftsfjøs i Hemsedal. 

Bakgrunn og utfordringar 

I alle dei nordiske landa er me vitne til ei sterk 

strukturrasjonalisering i landbruket. Me får 

stadig færre, men større gardsbruk. I Noreg 

har auka konsesjonsgrenser og sterkare satsing 

på samdrifter i mjølkeproduksjonen med omsetjelege 

mjølkekvoter vore med på å setje fart 

i utviklinga. 

Stadig oftare er det maskin- og innreiingsfirma 

som står for planlegginga, medan arkitektar 

og bygningsplanleggjarar i mindre grad 

tek del. Dersom utforminga ikkje blir gjort ut 

frå ei forståing av det landskapet bygget skal 

51 

Toppenhaug samdrift i Øvre Eiker.

plasserast i, blir resultatet lett eit framandt og 

svært dominerande bygg. Både plasseringa 

og utsjånaden på dei store driftsbygningane 

påverkar kulturlandskapet, og det er difor opplagt 

at denne utviklinga får konsekvensar for 

det heilskaplege inntrykket landskapet gjev. 

Landbruket har sterk legitimitet i det norske 

folket. Legitimiteten er forankra i eit landbruk 

som produserer fellesgode som kulturlandskap 

Beiter og eng i Nedre Eggedal. 

og levande bygder med miljøvennlege driftsformer. 

Dersom utviklinga fører til store endringar 

i det kulturlandskapet folk kjenner og er 

glade i, kan utviklinga truge denne legitimiteten. 

Laga utan omtanke for det landskapet dei 

skal plasserast i kan nye storfjøs, undergrave og 

forringe dei landskapsverdiane jordbruket har 

skapt. 

Utfordringa har fleire sider: For det eine skal 

ein ha tenlege og rasjonelle landbruksbygg 

som fell godt inn i kulturlandskapet. Dette blir 

særleg utfordrande i og med at både landskap 

og tradisjonell byggjestil varierer frå bygd til 

bygd. Dinest skal ein handtere dei bygga som 

ikkje lenger trengst i drifta på ein vettug måte. 

Tiltak 

Det nordiske samarbeid gav i 2007 ut eit framlegg 

til tiltaksplan kalla ”Store nye landbruksbygg 

i kulturlandskapet”. Målet for prosjektet 

har vore å koma med framlegg til ein tiltaksplan 

52 

som kan medverke til å auke kunnskapen hjå 

bønder, innan byggjenæringa og i det offentlege 

om korleis oppføring av nye landbruksbygg i 

større grad kan tilpassast viktige kulturlandskapsverdiar. 

Tiltaksplanen føreslår blant anna ein tiltaksplan 

med tre deltema: 

Store nye landbruksbygg og landskapsplanleg ging 

Design av store landbruksbygg og tun 

Ny bruk av ledige landbruksbygg 

Store nye landbruksbygg 

og landskapsplanlegging 

I nyare tid har jordbrukslandskapet gjennomgått 

to markante endringsperiodar. Den djuptgripande 

endringa som følgde industrialiseringa 

og hestemekaniseringa av jordbruket frå 1870 

og framover vart kalla ”det store hamskifte”. 

Store kombinerte driftsbygningar overtok etter 

kvart funksjonar som tidlegare hadde vore 

fordelt på mange små bygningar i tunet. Dei 

raudmåla låvane har prega det norske jordbrukslandskapet 

sidan. Ein ny endringsperiode 

etter krigen medførte traktorar, spesialisering, 

brukssamanslåing og mykje mindre bruk av utmarka. 

Etter den tid har jordbruket grovt sett 

utvikla seg i to retningar: Effektiv og intensiv 

drift i sentrale jordbruksbygder, og redusert 

drift eller nedlegging i dei marginale bygdene. 

Dagens storfjøs føyer seg med andre ord inn i 

rekkja av endringar i jordbrukslandskapet gjennom 

historia. Det er liten tvil om at storfjøsa er 

eit legitimt uttrykk for landbruksnæring akkurat 

no og slik sett høyrer heime i dagens jordbrukslandskap. 

Kulturminneforvaltninga peikar på følgjande 

utfordringar i samband med storfjøsa: 

Arkeologiske, automatisk freda kulturminne 

Dette gjeld alle kulturminne frå før 1537. Ved 

all bygging må det avklarast om tiltaket vil 

øydeleggje/skade/tildekke eller skjule arkeologiske 

kulturminne over eller under bakken. 

Like eins om kulturminne på nokon måte vil bli 

”utilbørlig skjemmet”.

Bygningar og andre kulturminne og 

kulturmiljø 

Alle bygningar frå før 1650 er automatisk freda. 

I tillegg kjem ein del vedtaksfreda bygningar. 

Stundom er det heilskaplege bygningsmiljø 

som er verdfulle utan at enkeltbygningane kvar 

for seg har nokon formell vernestatus (t.d. tun). 

Før tiltaket blir sett i gang må det difor avklarast 

om bygget, og den aktiviteten det fører med seg, 

påverkar eller skjemmer verdfulle bygningar og 

bygningsmiljø anten dei er freda eller ikkje. 

Kombinert bu og fjøs i fjellet, Ål. 

Eldre låve fra Hemsedal. 

Landskap 

Den europeiske landskapskonvensjonen forpliktar 

dei ulike sektorane til å ta omsyn til 

landskapet. Difor skal det gjerast ei heilskapleg 

vurdering av landskapet og verknaden av det 

nye bygget og tiltaka som høyrer med. Konsekvensane 

bør visualiserast. 

Eksisterande driftsbygningar 

Dei raude låvane har prega det norske jord- 

53 

brukslandskapet i fleire mannsaldrar. Etter kvart 

som dei blir overflødige, trengst det eit særleg 

fokus på desse dersom dei ikkje skal forsvinne 

for godt. 

Gårdstun med låve fra tiden ca. 1930-1970 i Sigdal. 

Låve fra ca. 1970-1995, fjøs og innvendig silo. 

Beitelandskapet 

Fleire mjølkekyr i samdrift vil truleg føre til 

mindre bruk av beitemark og mindre støling. 

Frå og med 2013 blir det krav om fri rørsle 

og mosjon for alt storfe. Det er likevel truleg 

at mange heller satsar på luftegardar ved fjøset 

i staden for beiting i vanleg forstand. Storfjøs 

med ammekyr kan kanskje ha motsett verknad i 

og med at desse er avhengige av beite og ikkje 

av mjølkerobot. 

Design av store 

landbruksbygg og tun 

Dei store bygningane utfordrar kulturmiljø,

Beitelandskap i Øvre Eiker. 

tradisjonelle tundanningar og bygningsstrukturar 

fyrst og fremst gjennom skala, form og materialbruk. 

Storfjøsa er ofte bygd i ei høgd og 

mykje breiare enn dei tradisjonelle driftsbygningane. 

Gjødsellager og fôrlager er ikkje lenger 

integrert i same bygget som fjøset, men blir 

ofte bygd frittliggjande og forma av elementprodusenten. 

Anlegga er svært arealkrevjande 

samanlikna med dei tradisjonelle uthusbygningane 

i fleire høgder med fôrlager i tårnsilo. Det 

seier seg sjølv at dess meir terrenget hallar, dess 

større vil terrenginngrepet bli. Betong og metall 

er mykje brukte byggjematerialar. 

Funksjonelle og teknologiske konsept er på 

mange måtar premissgjevande for nye løysingar. 

Utfordringa ligg i å utnytte det teknologiske 

mangfaldet slik at nye bygningar i større 

grad kan tilpassast ulikskapane på gardane og 

framleis vera effektive i drift. For å møte denne 

utfordringa trengst høg kompetanse på so vel 

biologi som arkitektur, byggjeteknikk, prosessteknikk 

og klimateknikk. 

Stordriftsfjøs i Hemsedal. 

54 

Ny bruk av ledige 

landbruksbygg 

Stadig fleire landbruksbygningar mistar den 

opphavlege funksjonen sin som følgje av at 

gardsbruk blir lagde ned, eller driftsapparatet 

blir modernisert med nybygg. Mange av desse 

tener no som ulike former for lager, men det er 

ikkje nok til å forsvara vedlikehaldet i framtida. 

Skal desse bygningane overleva må dei 

ha ei inntening som minimum forsvarar vedlikehaldskostnadene. 

Dette utløyser trong for rådgjeving innan 

so vel byggfag som forretningsutvikling og 

økonomi. Mange etterlyser rett og slett gode 

døme på alternativ bruk av bygningen når dyra 

flytter ut. Men me bør heller ikkje gløyme at 

tradisjonelt landbruk framleis kan vera eit 

naturleg bruksområde. Auka fokus på å skapa 

levelege vilkår for små og mellomstore bruk 

bør kunne utløyse sterkare vilje til å finne nye 

funksjonelle løysingar innanfor eksisterande 

bygningsmasse framfor nybygging. 

Dei som vil lesa meir om store nye bygg i 

kulturlandskapet finn heile tiltaksplanen på 

http://norden.org/pub/miljo/jordogskov/sk/ 

TN2007522.pdf

Spesielle miljøtiltak i 

landbrukets kulturlandskap 

Tekst og bilder: Pål Morten Skollerud 

Ordningen med spesielle miljøtiltak i landbrukets 

kulturlandskap, ble innført helt først 

på nittitallet, og har blitt utviklet og tilpasset 

behovene frem til i dag. Tilskuddene er 

beregnet på det aktive jordbruk, men kan og 

med visse forbehold gis til andre. 

Man begynte på den tiden for alvor å registrere 

konsekvensene av redusert husdyrhold 

og omlegging av drifta til mindre bruk av beite. 

Resultatet var gjengroing av gamle beiter og 

ferdselsveien og ikke minst en reduksjon i 

det biologiske mangfoldet. Likeså var det et 

ønske om å bevare deler av den gamle bygn- 

Snuskerudbekken i Lier, eksempel på erosjonsutsatt bekk. 

55 

ingsmassen og kulturminnene i landskapet 

som man anså som verneverdige. Sist men 

ikke minst kan det innvilges tilskudd til å 

gjennomføre tiltak som bidrar til å hindre 

eller redusere forurensing eller risikoen for 

forurensing fra jordbruket. 

Det blir gitt støtte til ekstra arbeidsinnsats 

for bevaring og utvikling av verdifullt kulturlandskap 

som ikke kan vedlikeholdes ved 

vanlig landbruksdrift. Ordningen skal fremme 

naturlig og kulturbetinget dyre- og planteliv, 

skjøtsel av gammel kulturmark, skjøtsel og 

vedlikehold av kulturminner og bedre tilbud

Rydding av gammelt kulturbeite i Ål, Buskerud. 

for ferdsel til fots. Det gis også tilskudd til 

"prosjekter i større områder og planlegging 

av konkrete tiltak" for å sikre bedre samordning 

av tiltak og skjøtsel av helhetlige områder 

i grender og bygder. 

Det legges vekt på at tilskuddet frem- 

Rydding langs Soneren i Sigdal, gir beiteland, 

utsyn og variasjon. 

56 

mer miljøgoder for allmennheten og danner 

grunnlag for miljøvennlig produksjon, 

næringsutvikling og bruk av tradisjonsrike 

driftsformer, materialer og håndverk. Det 

legges også vekt på at tiltakene samlet 

kan bidra til å utvikle aktive bygder ved å 

fremme godt samvirke mellom landbruket og 

samfunnet forøvrig. 

"Tiltak for biologisk mangfold 

og skjøtsel av gammel 

kulturmark" 

skal bidra til bevaring og utvikling av et 

artsrikt plante- og dyreliv i landbrukets kulturlandskap, 

sikre tradisjonspreget kulturmark 

og et åpent landskapsbilde. Eksempler 

på tiltak er skjøtsel og gjenoppretting av våtmark, 

dammer, bekker og kantsoner. 

Skjøtsel av gamle kulturmarkstyper som 

urterike slåttenger, slåttemark, setervoller,

Søre Traaen i Rollag, Buskerud. 

beitebakker, kagemark, høstingsskog og lyngmark 

ved beiting, slått, styving, rydding og 

lyngbrenning. 

Der det har vært størst aktivitet, er rydding 

og inngjerding av gammel kulturmark, som 

av ulike grunner har grodd igjen, men som 

man nå tar i bruk etter at det er oppstått behov 

for det hos bonden, og at det er ønskelig i fra 

samfunnets side. Et variert landskapsbilde 

betyr mye både for trivselen i lokalsamfunnet, 

for vanlig gjennomfart og turisme. 

Kulturminner, freda og verneverdige 

bygninger og 

kulturmiljøer 

i landbrukets kulturlandskap omfatter bygninger 

og spor fra menneskelig aktivitet opp til våre 

dager. Målet er å ta vare på, synliggjøre og sikre 

57 

en forsvarlig bruk av kulturminner. Tiltak for å 

bevare kulturminner skjer i samarbeid med kulturminneforvaltningen. 

Freda og verneverdige bygninger er ved 

siden av rydding av gammel kulturmark, den 

ordning hvor det er brukt mest penger i de år 

vi har hatt ordningen. Vi har i Norge, en stor 

bygningsmasse i fra gammel 

Eksempler på kulturminner som bevares er 

smier, kverner og gamle ferdselsårer, gårds- 

og seterbygninger. Andre tiltak det kan gis 

støtte til er skjøtsel av og informasjons-formidling 

om gamle boplasser, steingjerder, 

rydningsrøyser, gravhauger og kultur-minner 

knyttet til skogsdrift. 

Ferdselstiltak 

skal legge til rette for friluftsliv til fots, re-

krea-sjon eller opplevelser i tilknytning til jordbrukslandskapet. 

Tiltakene omfatter vedlikehold, 

nyanlegg og skilting av turveinett. Denne ordningen 

ses ofte i sammenheng med næringsutvikling. 

Mange gårdsbruk har gamle setre eller 

hytter, som kan leies ut. Det blir mer attraktivt 

når det er greie muligheter for turer i landskapet. 

Dertil skal det nevnes, at det er mange kulturminner 

langs gamle ferdselsveier og stier som 

Amtmannsbrua ved Langebru i Buskerud. 

58 

derved gjøres tilgjengelige for almenheten. 

Generelt 

kan det fastslås at tilskuddsordningen Spesielle 

miljøtiltak i landbrukets kulturlandskap 

har vært meget vellykket. Det som er de 

tydeligste resultatene er alle bygningene som 

er restaurert og at vi har fått et mer variert 

landskapsbilde.

Nordmannsslepa, Uvdal i Buskerud. 

59 

Vi takker våre 

bidragsytere av artikler til 

Nordisk Bygd 2008

Velkommen til Nordisk Kulturlandskapsforbund! 

Årskontigent: 

Institusjoner 500 kr./50 EU (kr i respektive landets valuta) 

Enkeltmedlemmer kr 250/EU 25 (kr i det enkelte lands valuta) 

Familie/student 100 kr./10 EU (kr. i det enkelte lands valuta) 

Et års prøvemedlemskab 0 kr./0 EU 

Danmark: Søren Espersen, tlf. +4536783028, tordenhuset@mail.dk 

Finland: Lotta Kontula, tlf.+358931038434, lotta.kontula@hel.fi 

Norge: Gunvor S. Green, +4732789389, gsg@modum.kommune.no 

Sverige: Olof Stroh, +4618126685, olof@stroh.nu 

60 

Nordisk Bygd 

gis ut årlig av Nordisk Kulturlandskapsforbund. 

Tidsskriftet er en seminarrapport i fra 

forbundets årlige konferanse. Artiklene bygger 

på aktuelt fagstoff som enten ble direkte eller 

indirekte berørt. 

Nordisk Kulturlandskapsforbund 

Nordisk Kulturlandskapsforbund er en ideell interesseorganisasjon som arbeider for ivaretakelse, 

bruk og utvikling av kulturlandskapet med dets kultur- og naturelementer 

En av forbundets viktigste oppgaver er å samle nordiske ressurspersoner til ulike fagseminar/konferanser 

og å utgi faglige publikasjoner om aktuelle tema. Medlemsbladet Lommen og tidsskriftet 

Nordisk Bygd er forbundets egne. Mange av våre medlemmer arbeider med landbruk, forvaltning 

eller forskning og vårt kontaknett spenner over land- fag- og kulturgrenser. 

På vår hjemmeside - http://www.n-kf.org/ - finner du ytterligere 

informasjon om foreningen. 

Der kan du også melde deg inn som medlem elektronisk

NORDISK BYGD - Nordisk Kulturlandskapsforbund

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template ?