Heile boka

Norrøn grammatikk 

i hovuddrag

Odd Einar Haugen 

Norrøn grammatikk 

i hovuddrag 

Preliminær utgåve 

Bergen 2009

© Odd Einar Haugen 2008–2009 

Preliminær utgåve, 15. september 2008 

Revidert utgåve, 16. juni 2009 

Den preliminære utgåva vart revidert på nokre mindre punkt og på nytt lagt ut på 

nettet 15. januar 2009 (ytterlegare revidert 23. januar 2009, 10. mars 2009 og 16. 

juni 2009). Karin Fjellhammer Seim, Trondheim, og Astrid van Nahl, Vettelschoß, 

skal ha mange takk for at dei har gjort forfattaren merksam på feil og uheldige 

døme i teksten. Takk også til Ivar Berg, Trondheim, for å ha peika på feil i 

framstillinga. 

Sats: Odd Einar Haugen 

Skrift: Andron Corpus (tekst), Gill Sans (titlar) og Myriad Pro (figurar) 

Omslag: Bas Vlam 

Trykt hos Allkopi, Bergen 

Forfattaren av boka har motteke stønad frå 

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF)

Innhald 

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 

Kap. 1 Bakgrunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 

Kap. 2 Lydlære . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 

Kap. 3 Ord og reglar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 31 

Kap. 4 Substantivisk bøying . . . . . . . . . . . . . 47 

Kap. 5 Gradbøying . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65 

Kap. 6 Adjektivisk bøying . . . . . . . . . . . . . . 69 

Kap. 7 Pronominell bøying . . . . . . . . . . . . . 79 

Kap. 8 Verbal bøying . . . . . . . . . . . . . . . . 83 

Kap. 9 Valens og rammer . . . . . . . . . . . . . . . 110 

Kap. 10 Leddstilling og kongruens . . . . . . . 121 

Kap. 11 Omformingar . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126 

Kap. 12 Kategoriar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 

Ordliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141 

Ordregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 153

Forkortingar og teikn 

adj. = adjektiv 

adv. = adverb 

a(kk). = akkusativ 

bl.vb. = blanda verb 

d(at). = dativ 

det. = determinativ 

dvs. = det vil seie 

el. = eller 

f. = feminint substantiv 

fem. = feminin genus 

fig. = figur 

g(en). = genitiv 

ind. = indikativ 

inf(in). = infinitiv 

jf. = jamfør 

kap. = kapittel 

k(on)j. = konjunktiv 

kl. = klasse 

m. = maskulint substantiv 

m.a. = mellom anna 

mask. = maskulin genus 

n. = nøytralt substantiv 

n(om). = nominativ 

norr. = norrønt 

nøytr. = nøytral genus 

obj. = objekt 

part. = partisipp 

perf. = perfektum 

pers. = person 

pl(ur). = plural(is) 

pp.vb. = preterito-presentisk verb 

pred. = predikativ 

prep. = preposisjon 

pres. = presens 

pret. = preteritum 

pron. = pronomen 

prop. = proprium (eigennamn) 

sbj. = subjunksjon 

s(in)g. = singular(is) 

st.vb. = sterkt verb 

sv.vb = svakt (lint) verb 

subj. = subjekt 

tilsv. = tilsvarar 

t.d. = til dømes 

urn. = urnordisk 

utg. = utgåve 

vb. = verb 

vs. = versus, motsett 

vsa. = ved sida av 

* rekonstruert eller uakseptabel 

° u-omlyd 

⁺ i-omlyd 

> utviklar seg til (diakront) 

→ går til (i regelformuleringar) 

~ vekslingar, t.d. vatn ~ vǫtn 

= likeverdige former 

≈ nesten likeverdige former 

▷ eksempel følgjer 

▸ tilvisingsteikn i ordliste 

| skiljeteikn mellom eksempel 

|| skiljeteikn innanfor ein 

paragraf 

[ ... ] teikn i lydskrift etter IPAalfabetet 

ˈ ... primærtrykk 

ˌ ... sekundærtrykk 

sentralt paradigme 

mindre viktig paradigme

Forord 

Denne grammatikken er ei kortare utgåve av Grunnbok i norrønt språk (4. utg. 

2001), som med sine 320 sider kjennest for stor for mange. Her er sidetalet 

halvert, men det meste av innhaldet i grunnboka er på plass, trass i nedskjeringa. 

Det som eg først og fremst har teke ut, er dei allmenne delane av grunnboka, som 

i si tid vart skriven med tanke på fjernstudentar som ikkje hadde noko grunnlag i 

språkvitskap. Dernest er ein del av den syntaktiske teorien skoren ned, særleg 

omtalen av dei semantiske rollene. Men disposisjonen er den same, nummereringa 

av dei fonologiske reglane like eins. Målet har vore at dei to bøkene skal vere 

på talefot, og at dei lesarane som har arbeidd med den kortare utgåva, skal kunne 

gå til grunnboka og finne fyldigare omtale av mange trekk i grammatikken. Ettersom 

dei allmenne delane er skorne så sterkt ned, har eg valt å leggje til ei ordliste 

med forklaringar på dei språkvitskaplege termane i boka. 

Det er ikkje brukt fonemskrift i denne grammatikken, slik som i grunnboka, 

utan at eg trur det er så stort tap med det. Det vi kallar klassisk norrønt – frå 

1200-talet – har ein svært lydrett ortografi, slik at skriftbiletet ligg tett opp til 

talespråket slik det ein gong var. Derfor er det ikkje så mykje å vinne ved å leggje 

til fonemskrift, i motsetnad til omtalen av dei fleste moderne språk, der det kan 

vere stor avstand mellom uttale og ortografi. I denne grammatikken har eg valt å 

bruke lengdeteikn over alle lange vokalar, også ‘ǽ’. Slik gjorde Adolf Noreen det i 

sin Altnordische Grammatik (siste utgåve 1923) og slik er det gjort i Ordbog over det 

norrøne prosasprog (København 1989–). Men lesarane må vere merksame på at enn 

så lenge har nesten alle tekstutgåver ‘æ’ utan aksent (slik også grunnboka), og den 

lange ‘ǿ’ er ofte attgjeven med teiknet ‘œ’ (t.d. i serien Íslenzk fornrit). I denne 

grammatikken ser altså dei lange vokalane slik ut: á, é, í, ó, ú, ý, ǽ, ǿ. 

Alle illustrasjonane er nyteikna for denne utgåva, og oversynet over vokalsystemet 

og omlydane er nokre stader gjort enklare. Nytt er det også at grammatikken 

er utstyrt med fargar på paradigma, slik at dei viktigaste paradigma har 

mørkare farge. Formlæra er forenkla nokre få stader, men har det same målet som 

i grunnboka, at bøyingssystemet skal vere nesten fullstendig dekt. Ordregisteret

8 Forord 

er av den grunn lengre enn det ein finn i tilsvarande innføringsgrammatikkar. Slik 

sett plasserer denne grammatikken seg ein stad mellom dei kortaste innføringsbøkene 

og dei store, heildekkjande grammatikkane. 

Både grunnboka og denne grammatikken byggjer på standardverka i faget, 

som er Marius Nygaard, Norrøn syntax (1905), den før nemnde Adolf Noreen 

Altnordische Grammatik og Ragnvald Iversen, Norrøn grammatikk (1923, revidert 

1973). Eg kan seie det same i dette forordet som eg skreiv i grunnboka, nemleg at 

eg gong på gong har fått sanne ordtaket om at dei gamle er eldst. Den som gjev 

seg i kast med å skrive om norrønt språk, har eit uvanleg godt fundament å stå på, 

og det er få spørsmål som desse standardverka ikkje gjev svar på. Eg har snarast 

sett det som mi oppgåve å forenkle og omtolke den tradisjonelle framstillinga der 

eg har vore i stand til det. 

I lydlæra har eg også i denne grammatikken lagt vekt på å skilje mellom ei diakron 

og ei synkron framstilling. Omlyd blir såleis presentert både som eit språkhistorisk 

fenomen og som ein synkron realitet i norrønt. I morfologien har eg 

gjeve avkall på den tradisjonelle klasseinndelinga på grunnlag av dei urnordiske 

stammesuffiksa, og i staden lagt til grunn ei synkron inndeling. Denne inndelinga 

er elles basert på bøyingstypologi og ikkje på ordklasser, som hittil har vore det 

vanlegaste. Men det er i praksis fullt samsvar mellom den historisk baserte inndelinga 

og mi inndeling, og til hjelp for dei som kjem til å arbeide med eldre 

litteratur på feltet, har eg føydd til namna på dei tradisjonelle klassene i parentes. I 

syntaksen har eg henta nesten alle døma frå typiske pensumtekster, og heile vegen 

har eg føydd til omsetjing. Så langt råd er, har eg følgt terminologien i Jan Terje 

Faarlund, Svein Lie og Kjell Ivar Vannebo, Norsk referansegrammatikk (1997). 

I forordet til grunnboka har eg takka dei som inspirerte meg og hjelpte meg 

med arbeidet, og eg skal ta opp att desse namna her, denne gongen i alfabetisk 

rekkjefølgje: Jardar Eggesbø Abrahamsen, ✝ Bjarne Fidjestøl, Kristian Emil Kristoffersen, 

Olav Nedrebø, Helge Sandøy, Karin Fjellhammer Seim og Arne Torp. 

I samband med denne utgåva skal eg føye Torodd Kinn til lista; han har lese 

gjennom manuset med redaksjonelt falkeblikk og berga meg frå fleire mistak 

(men skal ikkje ha skulda for det som står att). Til slutt skal eg få takke Norsk 

faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), som gav meg eit stipend som 

har gjort at eg har kunna koste litt ekstra på denne preliminære utgåva, ikkje 

minst eit omslag som kalligrafen Bas Vlam har ansvaret for. Det er inspirert av 

den eldste norske boka vi har, AM 619 4° frå kort etter 1200. 

Bergen, 15. september 2008 

Odd Einar Haugen

1 Bakgrunn 

Norrønt språk 

§ 1 Avgrensing og inndeling. Norrønt er det språket som vart talt og skrive i 

Noreg og på Island i mellomalderen, forutan i dei andre norrøne busetnadene 

(Grønland, Færøyane, Shetland, Orknøyane, og delar av Hebridane, Man, Irland, 

Skottland og Nordvest-England). Bakover i tid blir grensa trekt rundt år 700 mot 

det eldre språksteget, urnordisk, og framover i tid mot mellomnorsk rundt år 1350 

(svartedauden). Då den nye generasjonen av skriveføre etter svartedauden først 

overtok rundt 1370, har også dette årstalet vore brukt som grense mellom 

gammalnorsk og mellomnorsk. På Island, der språket utvikla seg mindre enn i 

Noreg, blir norrønt rekna like fram til 1500-talet. 

I vikingtida var det langt på veg eit felles språk i Norden, dǫnsk tunga, eller 

dansk tungemål, som det er kalla hos Snorre Sturlasson. Enkelte dialektskilnader 

var det likevel, og vi skil såleis mellom ei austnordisk og ei vestnordisk grein av 

nordisk språk. Til austnordisk høyrer gammaldansk og gammalsvensk, og til 

vestnordisk høyrer gammalnorsk og gammalislandsk, som vist i fig. 1:1. Heilt 

fram til byrjinga på 1400-talet var den språklege og litterære fellesskapen mellom 

Noreg og Island så klar at det er naturleg å tale om eit felles norrønt språk og ein 

tilsvarande felles litteratur. 

Etter kvart auka derimot avstanden til dansk språk, og frå rundt 1100 kan vi 

truleg rekne med ei ny inndeling av dei nordiske språka. Dansk skilde seg då 

såpass klart frå dei andre nordiske språka at ein kan skilje mellom ei sørnordisk 

grein (dansk) og ei nordnordisk grein (islandsk, norsk og svensk), som vist i fig. 

1:2. Dette var situasjonen i høgmellomalderen, altså i perioden 1100–1300. Det er 

frå denne tida vi har dei fyldigaste litterære kjeldene. Det er også på denne tida at 

vi talar om “klassisk” norrønt språk. 

§ 2 Runealfabetet. Vår kjennskap til norrønt språk byggjer på ei rik samling av 

skriftlege kjelder, særleg etter innføringa av det latinske alfabetet på slutten av 

1000-talet. Før ca. 1150 har vi likevel ikkje overlevert anna enn runeinnskrifter. 

Det eldre runealfabetet på 24 teikn gjekk av bruk på 700-talet og vart skift ut med

10 Kap. 1 

Fig. 1:1 Inndeling av dei nordiske språka før ca. 1100 

eit alfabet på berre 16 teikn, det yngre runealfabetet. Dei eldste norrøne tekstane 

er på få unntak nær skrivne med dette alfabetet. Eggja-steinen, der innskrifta er 

i eldre runer, medan språket må kallast norrønt, står i ei mellomstilling. Frå 1000talet 

av vart ein del teikn i det yngre runealfabetet forsynte med punkt (punkterte 

eller stungne runer), slik at talet på runeteikn auka og på lag fall saman med 

bokstavteikna i det latinske alfabetet. Det yngre runealfabetet vart brukt gjennom 

heile den norrøne språkperioden, noko ei rekkje funn frå Bryggen i Bergen viser. 

§ 3 Innføringa av det latinske alfabetet. I Noreg vart det latinske alfabetet teke i 

bruk for å skrive norrønt språk ein gong på 1000-talet, kan hende i styringstida til 

Olav Kyrre (konge 1067–1093). Innføringa skjedde truleg noko seinare på Island; 

vinteren 1117–18 veit vi at islendingane skreiv ned lovene sine, men det kan vere at 

det latinske alfabetet også her vart teke i bruk noko før 1100. Engelsk hadde då 

vore skriftfest med latinske bokstavar i fleire hundre år. Den norrøne skriftfestinga 

skjedde under engelsk påverknad i samband med den kristne misjonen. I 

gammalengelsk vart alfabetet utvida med to teikn, som også vart overtekne i nor-

Bakgrunn 11 

Fig. 1:2 Inndeling av dei nordiske språka ca. 1100–1300 

rønt. Det første av desse, þ (“thorn”), vart lånt frå runealfabetet. Det var ein 

ustemt dental frikativ, som i moderne engelsk thing, norrønt þing. Det andre 

teiknet var ð (“eth” eller “stungen d”), ein stemt dental frikativ, som i moderne 

engelsk that, norrønt stað. Både i engelsk og norrønt vart aksentar (lengdestrekar) 

brukte for å markere lang vokal, t.d. á. I norrøn skrift vart det også innført eit 

særleg vokalteikn, ǫ (“o med kvist”) for ein låg, bakre, runda vokal – med uttale 

om lag som moderne norsk å. 

§ 4 Bruksområde for alfabeta. I høgmellomalderen vart runene hovudsakleg 

brukte i daglegdagse samanhengar, til å risse inn eigarmerke og korte meldingar 

på ulike tregjenstandar. I det skriftlege materialet elles er det det latinske alfabetet 

som er brukt. Dei to alfabeta ser ut til å ha hatt kvart sitt virkefelt – runealfabetet 

til den daglege bruk, der kniven var nærast for hand, og det latinske alfabetet for 

større og varigare tekstar. Det latinske alfabetet vart skrive med penn og blekk på 

pergament, slik brev og bøker vart laga i utlandet. Det finst nokre få pergamenthandskrifter 

som er skrivne med runer, men det var reine unntak.

12 Kap. 1 

§ 5 Normalisert og unormalisert ortografi. Det fanst ingen instans som la ned 

strenge normer for skriftspråket i norrøn tid. Skrivekunsten var ikkje allmenn, 

men avgrensa til enkelte skriftsentra, i tilknyting til kloster og andre kyrkjelege 

sentra i og utanfor byane, statsapparatet rundt det kongelege kanselliet og ein og 

annan storgard. Sjølv om kvart skriftsenter heldt oppe ei viss standardisering av 

skriftspråket, viser likevel handskrifts- og brevmaterialet ortografisk og språkleg 

variasjon på mange punkt. 

I dei unormaliserte tekstutgåvene er ortografien i kvart handskrift kopiert 

nøyaktig. Kjeldekritiske krav gjer at språkforskarar og historikarar gjerne brukar 

slike utgåver, om dei ikkje då studerer sjølve handskriftet, anten i original eller i 

fotografi (faksimileutgåve). Ulempa er at desse utgåvene er vanskeleg tilgjengelege 

og gjev lesarane lita hjelp på vegen. Av praktiske grunnar har det derfor 

nedfelt seg ein normalisert ortografi for norrønt språk. Dette skjedde på 1700- og 

1800-talet under påverknad av nyare islandsk ortografi, og det er denne ortografien 

vi møter i grammatikkar, ordbøker og dei fleste tekstar. 

§ 6 Uttale. På Island og i fleire andre land er det tradisjon for å lese norrønt med 

nyislandsk uttale. I Noreg har det vore vanleg å bruke ein tilpassa moderne norsk 

uttale. Det er faktisk slik at vokalsystemet i norsk har endra seg mindre enn i 

islandsk, og såleis dannar eit brukande, om ikkje fullgodt utgangspunkt. Konsonantsystemet 

krev derimot litt ekstra innsats, for her må vi vere særleg merksame 

på teikna þ, ð, f og g (sjå nedanfor). Den beste løysinga er likevel å ta sikte på 

ein historisk korrekt uttale, så langt denne lèt seg rekonstruere. 

Vi reknar at den norrøne normalortografien gjev eit svært dekkjande bilete av 

uttalen då det latinske alfabetet vart innført og i fleire hundre år framover, herunder 

den klassiske perioden på 1200-talet. Som hovudregel kan ein uttale norrønt 

i samsvar med skriftbiletet, men med følgjande avvik: 

á som moderne norsk å (runda uttale av a). 

ð som opningslyden i engelsk that. 

ey som moderne norsk øy (jf. den nyare skrivemåten Frøya for gudinna Freyja). 

f – i framlyd (fara) og ved dobbelskriving (offra) som moderne norsk f. 

– i innlyd (sofa) og utlyd (líf) som moderne norsk v. 

g – i framlyd (gera), ved dobbelskriving (liggja) og etter n (langr) som moderne 

norsk g, dvs. som lukkelyd (plosiv). 

– elles i innlyd og utlyd som g i nyislandsk saga, dvs. som frikativ (prøv å 

uttale norsk g utan fullt lukke). 

h som i moderne norsk, bortsett frå føre l, n, r og v, då vi reknar med at han 

hadde frikativ uttale.

Bakgrunn 13 

j som moderne norsk j, men med separat uttale også i konsonantsamband (kj, 

sj, skj, stj, tj). 

o bør uttalast som ein mellomhøg, bakre vokal, om lag som den “kontinentale” 

o i tysk. I moderne norsk har dei fleste dialektar denne uttalen i ord som 

sopp og voks. Denne uttalen gjeld både o og ó. 

r som rulle-r. Skarre-r var ukjend i norrøn tid, anna enn kan hende som 

talefeil (lyden kom truleg inn i norske dialektar frå 1700-talet av). 

þ som opningslyden i engelsk thing. 

u bør uttalast som ein høg, bakre vokal, om lag som den “kontinentale” u i 

tysk. I moderne norsk har dei fleste dialektar denne uttalen i ord som ung og 

bukk. Denne uttalen gjeld både u og ú. 

ǿ som moderne norsk ø. 

ǫ som ein låg, bakre, runda vokal – om lag som moderne norsk å, kan hende 

ikkje fullt så låg (jf. utviklinga av orda ǫsp > osp og ǫl > øl – det første ordet 

har i dei fleste dialektane fått ein å-lyd, [ɔsp], det andre ein ø-lyd, [ø:]). I 

norrøn tid skal vi likevel rekne med at vokalen hadde låg uttale. 

To konsonantsamband blir som oftast noterte med berre eitt teikn: 

x svarar til konsonantsambandet ks, t.d. lax = laks m. ‘laks’. 

z svarar til konsonantsambanda ts, ds og ðs, t.d. brauzk = brautsk (av brjóta 

st.vb. ‘bryte’), helzk = heldsk (av halda st.vb. ‘halde’) og kvezk = kveðsk (av 

kveða sv.vb. ‘kvede, seie’). 

Utover uttalen av dei enkelte lydane skal ein også vere merksam på stavingsforholda 

i norrønt. I trykktung stilling kunne stavingane vere korte, normallange 

og overlange: 

vera kort vokal + kort konsonant = kort staving 

bít lang vokal + kort konsonant = normallang staving 

skinn kort vokal + lang konsonant = normallang staving 

nátt lang vokal + lang konsonant = overlang staving 

I dag har dei aller fleste norske dialektar berre lange stavingar i trykktung stilling. 

For å få til ei kort staving kan vi gjerne jamføre med engelsk uttale, t.d. av city. 

Dei fleste dialektane har elles overlange stavingar i enkelte innlånte ord, t.d. påske, 

og dei har også overlange stavingar dersom ein reknar med bøyingsendingar, t.d. 

leigd, lånt o.l. 

§ 7 Lydskrift og fonemskrift. I dette og det neste kapitlet blir IPA-lydskrift 

brukt for å forklare uttalen av enkelte språklydar. Lydskrift står alltid i hake-

14 Kap. 1 

parentesar, t.d. [ø:]. IPA-lydskrifta følgjer langt på veg ortografien i dei europeiske 

språka som brukar det latinske alfabetet, t.d. kan det norske ordet gata 

attgjevast som [ga:ta] i IPA-lydskrift, der det berre er lagt til eit kolon for å vise at 

den første vokalen i ordet er lang. Men det er også ein del teikn som treng 

nærmare forklaring. I denne grammatikken gjeld det desse teikna: 

ɔ låg, runda vokal, tilsv. å i moderne norsk 

ɣ frikativ g, dvs. g uttalt utan fullt lukke, framleis brukt i islandsk 

ɡ plosiv g, dvs. g med fullt lukke, tilsv. g i gate i moderne norsk 

ç palatal frikativ, tilsv. kj i standard norsk kjenne (før samanfallet med skj-lyden i 

skjenne, som no skjer i mange norske dialektar; framlyden i skjenne blir notert 

med teiknet ʃ i IPA-lydskrifta) 

ʁ uvular frikativ, tilsv. “skarre-r” i moderne norske dialektar 

ʋ labial approksimant, tilsv. w i engelsk water 

ŋ velar nasal, tilsv. ng-lyden i moderne norsk lang 

r alveolar trill, dvs. ein r-lyd uttalt med rulling, tilsv. dei fleste norske dialektar 

ɾ alveolar tapp, dvs. ein r-lyd uttalt med berre eitt slag 

: markering av lengd på føregåande vokal eller konsonant 

ˈ primærtrykk, plassert føre stavinga, t.d. ˈkaste i moderne norsk 

ˌ sekundærtrykk, også dette føre stavinga, t.d. ˈraudˌvin i moderne norsk 

Eit fullt oversyn over IPA-alfabetet finst i ei rekkje innføringsbøker, og kan lett 

lastast ned frå nettet ved å søkje på “The International Phonetic Alphabet”. 

Vi brukar ikkje fonemisk notasjon med skråstrekar i denne boka, ettersom den 

norrøne normalortografien har eit nesten perfekt samsvar med den fonematiske 

analysen av norrønt. I staden brukar vi kursiv; såleis er “Konsonanten /g/ kunne 

uttalast både [ɡ] og [ɣ]” formulert slik her: “Konsonanten g kunne uttalast både [ɡ] 

og [ɣ]”. 

I attgjeving av urnordiske ord blir teiknet ʀ brukt, t.d. i § 17.2, *sofiʀ > søfr. 

Denne lyden er dels tolka som ein r-lyd og dels som ein stemt s, [z]. Under alle 

omstende fall han saman med den ordinære r mot slutten av urnordisk tid, slik at 

norrønt berre har lyden r. Vidare er teiknet w brukt i urnordisk; det er ein labial 

approksimant, [ʋ], som i norrønt er attgjeven med v, jf. § 17.1, *wigan > vega.

2 Lydlære 

Det samtidige blikket 

§ 8 Synkroni. Den synkrone fonologien tek sikte på å gje ei samtidig framstilling 

av lydsystemet i norrønt. Men då den norrøne språkperioden strekkjer seg over 

mange hundre år, seier det seg sjølv at det må gjerast eit val innanfor dette vide 

tidsrommet. Vi har relativt få språklege kjelder til eldre norrønt, og fleire trekk 

ved dette språksteget er framleis uavklara. Frå midten av 1100-talet flyt kjeldene 

langt rikare, og på 1200-talet får vi eit breitt og representativt bilete av norrønt 

språk. Det som vi har kalla klassisk norrønt språk (§ 1), kan tidfestast til midten av 

1200-talet. Det er dette språksteget som ligg til grunn for den norrøne normalortografien, 

og det er dette språksteget vi skal leggje til grunn i omtalen av den 

synkrone fonologien. 

Vokalsystemet 

§ 9 Vokalsystemet. I norrønt skil vi mellom eit trykktungt og eit trykklett system. 

Det trykktunge systemet omfattar både monoftongar og diftongar, det 

trykklette berre monoftongar. Dei trykktunge vokalane står i stavingar som har 

trykk (primærtrykk eller sekundærtrykk), medan dei trykklette vokalane står i 

stavingar utan trykk. Då rotstavinga i eit ord alltid har trykk, blir dei trykktunge 

vokalane gjerne kalla rotvokalar. Bøyingsendingane har ikkje trykk, og dermed 

blir dei trykklette vokalane også kalla endingsvokalar. 

På grensa mellom vokal- og konsonantsystemet står halvvokalane j og v. Etter 

uttalen er dei å rekne som vokalar, etter distribusjonen som konsonantar. Her 

fører vi dei opp i lag med vokalane. 

§ 9.1 Trykktunge vokalar. Klassisk norrønt hadde 16 trykktunge vokalar, som 

vist i fig. 2:1. Dette systemet er ikkje fullstendig symmetrisk, med di ǽ berre er 

lang og a berre er kort. Dei andre vokalane kan vere både lange og korte. I eldre 

norrønt reknar vi med at vokalsystemet var fullstendig symmetrisk med ni lange

16 Kap. 2 

og ni korte vokalar, men innan midten av 1200-talet fall dei korte e og æ saman, 

og det same gjorde dei lange á og (jf. § 18). 

Vi reknar med at uttalen av dei fremre vokalane i norrønt stort sett var som uttalen 

av dei tilsvarande lange vokalane i standard austnorsk talemål. Dei bakre 

vokalane hadde truleg ein meir bakre eller låg uttale. Såleis vart både u og ú uttalte 

om lag som vokalen i standard austnorsk bukk, o og ó om lag som i standard austnorsk 

sopp, medan ǫ og á (samanfallet av á og ) truleg hadde ein endå lågare 

uttale, om lag som i engelsk port eller sunnmørsk båt. 

Fig. 2:1 Dei trykktunge vokalane i norrønt 

I gammalislandsk skjedde det to vokalsamanfall på 1200-talet: Først fall ø og ǫ 

saman, og noko seinare ǿ og ǽ. I nyare islandsk er samanfallet av ø og ǫ attgjeve 

med teiknet ö (t.d. öx ‘øks’ og ör ‘pil’), og samanfallet av ǿ og ǽ med teiknet æ (t.d. 

bæn ‘bøn’ og mæla ‘seie’). Den norrøne normalortografien held oppe begge skilnadene 

– øx vs. ǫr og bǿn vs. mǽla. 

§ 9.2 Diftongar. Norrønt har tre diftongar i trykktung stilling, ei, au og ey. Den 

siste diftongen hadde runda uttale, [øy]. Alle diftongane er lange. 

Fig. 2:2 Diftongane i norrønt

Lydlære 17 

§ 9.3 Trykklette vokalar. I trykklett stilling har norrønt berre dei tre korte vokalane 

i, a og u. Som nemnt ovanfor står dei trykklette vokalane typisk i bøyingsendingar, 

og er derfor kalla endingsvokalar. 

Fig. 2:3 Dei trykklette vokalane i norrønt 

§ 9.4 Halvvokalar. Norrønt har dei to halvvokalane j og v. Dei må reknast som 

høge og får dermed same plassering som “tvillingbrørne” i og u. 

Fig. 2:4 Halvvokalane i norrønt 

Skilnaden mellom i og j ligg i posisjonen deira: Vokalen i står i stavingskjernen og 

kan forlengjast (jf. bita sv.vb. og bíta st.vb.), halvvokalen j står utanfor og kan 

ikkje forlengjast. Dette uttrykkjer vi ved å seie at i er syllabisk og j asyllabisk. 

Skilnaden mellom u og v var av same slag: Vokalen u står i stavingskjernen (og 

kan forlengjast), medan v står utanfor (og kan ikkje forlengjast). Det vil seie at u 

er syllabisk og j asyllabisk. 

I løpet av norrøn tid miste v rundinga og fall saman med den stemte varianten 

[v] av konsonanten f. I handskriftene kan ein såleis finne både gefa og geva for 

normalortografiens gefa st.vb. ‘gje’. 

Konsonantsystemet 

§ 10 Konsonantsystemet. Vi reknar at norrønt hadde 14 konsonantar. Fig. 2:5 

gjev ei oppstilling av dette konsonantsystemet, som ikkje er så ulikt det vi har 

enkelte dialektar av moderne norsk (t.d. i sørlandsdialektane). I skjemaet er h

18 Kap. 2 

oppstilt som ein ustemt velar frikativ. Det er riktig nok framfor konsonantar som 

l, n og r, men føre vokalar hadde h skiftande artikulasjonsstad, og kan nærmast 

reknast som ein ustemt vokal. Merk at þ berre kan stå i framlyd, t.d. þing, medan 

ð berre kan stå i inn- og utlyd, t.d. maðr og boð. 

Konsonantane þ og ð finst ikkje lenger i moderne norsk. Den stemte lyden ð 

har forsvunne i talespråket, sauðr > sau, faðir > far, men han står ofte som “stum 

d” i skriftspråket, rauð > raud, stóð > stod. Den ustemte lyden þ har utvikla seg til 

t, þing > ting, bortsett frå i trykklette småord, der han er gått til d, þú > du. 

Fig. 2:5 Konsonantane i norrønt 

§ 10.1 Artikulasjonsstader. Inndelinga av artikulasjonsstadene tek utgangspunkt i 

den øvre artikulatoren, dvs. lepper, tenner og gane. I moderne norsk skil vi 

mellom bilabial og labiodental artikulasjonsstad (emne vs. evne). Vi har ikkje noko 

sikkert grunnlag for å dra dette skiljet i norrønt, og brukar derfor labial som felles 

nemning. Frikativane þ og ð hadde dental artikulasjon, medan plosivane t og d 

primært hadde alveolar artikulasjon, likesom i moderne norsk. Uttalen av g og k 

var velar, men med stort spenn – føre fremre vokalar var uttalen nesten palatal, 

føre bakre vokalar velar. Det same er tilfellet i moderne norsk, men der har g og k 

blitt palataliserte føre fremre vokalar, gestr > gjest [jest] og kenna > kjenna [çen:a]. 

§ 10.2 Artikulasjonsmåtar. Plosivane i norrønt skil seg ikkje frå moderne norsk, 

men g [ɡ] kunne også ha frikativ uttale, [ɣ], slik han framleis har i islandsk. Vi kan 

ikkje seie sikkert om rullelyden r var ein trill, [r], eller ein tapp, [ɾ], i norrønt. Vi

Lydlære 19 

brukar derfor rullelyd som felles nemning for trill og tapp. Det vi derimot kan seie 

sikkert, er at r ikkje vart uttalt med skarring, [ʁ]. Dét er ein nyare uttale, som i 

norsk neppe er eldre enn frå 1700-talet (jf. § 6). 

Med grunnlag i artikulasjonsmåten kan dei norrøne konsonantane skipast i to 

hovudgrupper, obstruentar og sonorantar. Til obstruentane høyrer plosivane og 

frikativane, dvs. p, b, t, d, k, g, f, þ, ð, s og h. Dei blir artikulerte med fullstendig 

lukke eller tydeleg innsnevring, og dei er lite sonore. Til sonorantane høyrer nasalane, 

lateralane og rullelydane, dvs. m, n, l og r. Dei blir artikulerte med mindre 

grad av innsnevring, og tilsvarande høgare grad av sonoritet. Blant sonorantane 

dannar lateralen l og rullelyden r ei undergruppe med nokså lik sonoritet; dei blir 

gjerne kalla likvidar. 

Fig. 2:6 Gruppering av konsonantane i norrønt 

§ 10.3 Lengd. I framlyd var dei norrøne konsonantane alltid korte. I innlyd og 

utlyd kunne dei vere både korte og lange (geminerte). Unntak frå denne regelen 

er þ og ð, som var korte i alle stillingar. Det er heller ikkje mange døme på lang f 

(offr n.) eller b (ubbi m.) i norrønt. Frikativen h var alltid kort og kunne berre stå i 

framlyd. Unntak er samansetjiingar, t.d. úheill og jafnheill, men her er heill ei av 

stammene og i denne står h i framlyd. 

§ 10.4 Uttalevariasjon. Nokre av konsonantane hadde ulik uttale avhengig av 

stillinga i ordet: 

f Den labiale frikativen f hadde både stemt og ustemt uttale, i lydskrift uttrykt 

med [v] for den stemte lyden og [f] for den ustemte. Fordelinga var slik at i

20 Kap. 2 

framlyd (forutan i geminat og i samband med ustemte konsonantar) var f ustemt, i 

innlyd og utlyd var han stemt: 

fara uttalt [fara] – som f i moderne norsk far 

hafa uttalt [hava] – som v i moderne norsk hav 

I løpet av norrøn tid fall den frikativen [v] saman med halvvokalen [ʋ], slik at f i 

gefa og v i vera vart tolka som variantar av den same lyden (fonemet) f. Dermed 

fekk [f] og [v] status som ulike konsonantar (fonem). Slik er det framleis i moderne 

norsk. 

g Konsonanten g hadde både plosiv og frikativ uttale, i lydskrift uttrykt med [ɡ] 

for den plosive lyden og [ɣ] for den frikative (jf. § 10.2). Fordelinga var slik at i 

framlyd, i geminat (gg) og etter nasal var g plosiv, elles frikativ: 

gata uttalt [ɡata] – som g i moderne norsk gate 

saga uttalt [saɣa] – som g i nyislandsk saga 

I gammalnorske handskrifter vart den plosive g ofte skriven med teiknet g, t.d. 

gata, og den frikative med teikna gh, t.d. lagh. Føre ustemt konsonant vart motsetnaden 

mellom g og k oppheva (nøytralisert) i uttalen, som t.d. i ordparet lagt av 

leggja sv.vb. og lakt av lakr adj. 

I moderne norsk har g ikkje lenger nokon frikativ variant. Men g og k blir 

framleis nøytraliserte føre ustemt konsonant, jf. t.d. sagt [sakt] og frakt [frakt]. 

n Nasalen n vart uttalt [n], med unntak av i sambandet ng og nk. Der vart han 

uttalt [ŋ], men utan å bli fullstendig assimilert med etterfølgjande g eller k, t.d. 

ungr [uŋgr] og seinka [seiŋka]. 

Ortografi 

§ 11 Særdrag i norrøn skrift. Med berre nokre få unntak er den norrøne normalortografien 

ortofon, dvs. at det svarar eitt skriftteikn (grafem) til kvar språklyd 

(fonem). Her følgjer dei viktigaste avvika. 

§ 11.1 Vokallengd. I denne grammatikken blir lang vokal alltid attgjeven med 

lengdeteikn, mál n. ‘mål, sak’, hér adv. ‘her’, tíð f. ‘tid’, sól f. ‘sol’, hús n. ‘hus’, sýr m. 

‘purke’, sǽll adj. ‘sæl, lykkeleg’ og bǿn f. ‘bøn’. I dei fleste grammatikkar og tekstutgåver 

er det derimot ikkje brukt lengdeteikn over ‘æ’ (sjølv om han er lang), og 

teiknet ‘œ’ er ofte brukt i staden for ‘ǿ’. Ettersom ‘æ’ og ‘œ’ er så like (særleg i 

kursiv, t.d. i Times, æ og œ) og ettersom det er mest systematisk å bruke lengdeteikn 

over alle lange vokalar, er derfor ‘ǽ’ og ‘ǿ’ brukte i denne grammatikken.

Lydlære 21 

§ 11.2 Konsonantlengd. Lang konsonant blir til vanleg attgjeven med dobbelskriving 

(geminat), også i korte ord. Der moderne norsk har kan hadde norrønt 

kann. I normalortografien, og særleg i Norrøn ordbok, ser ein derimot at lang konsonant 

ofte blir forenkla føre ny konsonant, t.d. fella, men feldi, og kenna, men 

kendi (jf. regel 4:3 s. 37–38). I denne grammatikken blir ikkje denne ortografiske 

regelen følgd, såleis heiter det fella og felldi, kenna og kenndi. 

§ 11.3 Dental eller alveolar + s. Dentale eller alveolare lydar + s blir til vanleg 

attgjevne med z, t.d. heldsk = helzk (av halda st.vb.), brautsk = brauzk (av brjóta 

st.vb.) og kastiðsk = kastizk (av kasta sv.vb.). 

§ 11.4 Konsonantsambandet ks. Sambandet av k og s blir til vanleg attgjeve med 

x, t.d. laks = lax (av lax m.), øks = øx (av øx f.). 

Staving og trykk 

§ 12 Stavinga. Stavingskjernen er alltid ein vokal (monoftong eller diftong), 

medan stavingsframlyden og stavingsutlyden blir danna av ein eller fleire konsonantar. 

Det gjev fire typar: (1) bú, kló, sjau (framlyd + kjerne); (2) á, í, ey (kjerne); 

(3) bit, sól, spjót (framlyd + kjerne + utlyd); (4) ǫl, urð, egg (kjerne + utlyd). 

I trykktung stilling er vokalen alltid lang i opne stavingar, dvs. i type (1) og (2), 

medan han kan vere både kort og lang i type (3) og (4). I trykklett stilling er vokalen 

alltid kort. 

§ 12.1 Stavingsgrense. Det kan vere vanskeleg å dra grensa mellom kvar enkelt 

staving, både i norrønt og andre språk. I dei stavingsteljande versemåla i norrønt 

blir grensa mot neste staving alltid sett rett føre neste vokal, eller ved ordslutt. 

Eventuelle konsonantar føre vokalen blir ikkje medrekna. Ved samansette ord 

skal ein følgje samansetjingsgrensa. Nokre døme på metrisk stavingsdeling: 

sag-a, kall-a, bít-a, tung-ur, gestr, gest-ir, hest-in-um, lǫnd-un-um 

men likevel 

jarð-hús, hirð-maðr, ill-hug-aðr, kon-ung-a-bók 

Det må understrekast at desse reglane ikkje utan vidare fell saman med dei 

fonologiske stavingsgrensene. Såleis vil ein gjerne seie at kalla skal delast kal-la, 

tungur skal delast tun-gur [tuŋ-ɡur] osv. Av praktiske grunnar skal vi likevel leggje 

dei metriske stavingsgrensene til grunn i denne boka. 

§ 12.2 Stavingslengd. I trykktunge stavingar kan vokalen (V) og konsonanten (K) 

vere både korte og lange, slik at norrønt får tre stavingstypar: kort, normallang og

22 Kap. 2 

overlang. Dette er vist i fig. 2:7, der dei trykktunge stavingane er framheva med 

halvfeit skrift. Merk at både geminatar (tt i nátt) og konsonantsamband (rð i hirð) 

tel som lang konsonantisme. Eventuelle konsonantar føre stavingskjernen blir 

ikkje medrekna i samsvar med § 12.1. 

Fig. 2:7 Stavingslengd i trykktunge stavingar 

Etter norrøn tid vart korte stavingar forlengde i trykktung stilling, medan overlange 

stavingar vart forkorta. Det inneber at alle trykktunge stavingar i moderne 

norsk er normallange. Unntak er dialektane i Nord-Gudbrandsdalen, som har 

korte stavingar, og dialekten i Setesdalen, som har overlange stavingar. 

I trykklette stavingar er vokalen (V) alltid kort, medan konsonanten (K) kan 

vere både kort og lang, som vist i fig. 2:8. 

Fig. 2:8 Stavingslengd i trykklette stavingar 

Ord med kort rotstaving, t.d. vera, kallar vi jamvektsord, og ord med lang rotstaving, 

t.d. kasta, kallar vi for overvektsord. Alt i norrøn tid reknar vi at jamvektsorda 

i austnorsk fekk likt trykk på dei to stavingane, ˈveˈra, medan overvektsorda 

hadde hovudtrykket på den første stavinga, ˈkasta. 

I mange norske dialektar har gamle jamvektsord utvikla seg ulikt frå overvektsord. 

I austnorske dialektar er såleis den utlydande vokalen i infinitiv redusert 

i langstava verb, men ikkje i kortstava: baka > baka, men kasta > kaste (“kløyvd

Lydlære 23 

infinitiv”). I trøndske dialektar er reduksjonen endå sterkare, for her fell den 

utlydande vokalen heilt bort i dei langstava infinitivane: kasta > kast. 

§ 13 Trykk. Vi reknar at stavingane i norrønt kunne ha tre gradar av trykk. I 

desse eksempla markerer ein høgt plassert strek primærtrykk og ein lågt plassert 

strek sekundærtrykk: 

1. stavingar med primærtrykk ˈgef-ˌand-i, ˈjafn-ˌheill-ar, ˈgam-all 

2. stavingar med sekundærtrykk ˈgef-ˌand-i, ˈjafn-ˌheill-ar 

3. stavingar utan trykk ˈgef-ˌand-i, ˈjafn-ˌheill-ar, ˈgam-all 

I norrønt låg primærtrykket normalt på rotstavinga. Enkelte avleiingssuffiks, m.a. 

-and og -ótt, og den andre rotstavinga i samansetjingar, t.d. jafnheill, hadde truleg 

sekundærtrykk. Andre avleiingsuffiks, m.a. -al/-ul/-il, var trykklette, og det same 

var alle bøyingsendingane. 

Det historiske blikket 

§ 14 Diakroni. Den diakrone fonologien gjev ei historisk framstilling av fonologien, 

og fokuserer dermed på endringar. Her skal vi ikkje gje ei fullstendig diakron 

framstilling, men nøye oss med å forklare bakgrunnen for eitt sentralt trekk 

i den synkrone fonologien, nemleg vokalskifta. Desse er framleis synlege i den 

synkrone fonologien og er med på å skape variasjon i bøyinga, særleg av verb og 

substantiv, som desse eksempla viser: 

verb: substantiv: 

Norrønt gefa gaf gefit maðr menn 

Nynorsk gje(va) gav gjeve mann menn 

Tysk geben gab gegeben Mann Männer 

Engelsk give gave given man men 

Vokalskiftet er eit gjennomgåande trekk ved dei germanske språka. Dette 

gjeld m.a. tempus- og modusformer av sterke verb, og kasus- og numerusbøying 

av substantiv. I resten av dette kapitlet skal vi sjå på oppkomsten av desse vokalskifta. 

Avlyd og bryting 

§ 15 Avlyd. Avlyd er ei form for vokalskifte som kjem til uttrykk både i bøying 

og ordlaging i norrønt, t.d. i bøyinga av sterke verb som krjúpa – kraup – krupu –

24 Kap. 2 

kropit ‘krype’ eller gjennom ordavleiingar som bjúgr adj. ‘krokete’ – baugr m. ‘ring’ 

– bugr m. ‘bukt, krok’ – bogi m. ‘boge’. Det har vore lansert fleire teoriar om korleis 

avlyden har oppstått, men fordi han ligg så langt tilbake i tid, og fordi vi 

manglar skriftlege kjelder frå denne tida, har det ikkje vore mogleg å nå fram til 

sikker kunnskap om bakgrunnen for avlyden. Her skal vi nøye oss med å slå fast 

at avlyd er ei særskild form for vokalskifte som vi finn restar av i alle dei germanske 

språka, norrønt og moderne norsk medrekna, særleg i verbbøyinga. Det 

vokalskiftet som avlyden har skapt i bøying og ordlaging, har tradisjonelt vore 

samla i avlydsrekkjer, dvs. faste rekkjer av skiftande rotvokalar.

Lydlære 25 

Her har vi ført opp infinitiv, preteritum eintal (3. person), preteritum fleirtal (3. person) og 

supinum (akkusativ eintal nøytrum av perfektum partisipp) av dei norrøne verba. Dei nynorske 

verba er oppførte med infinitiv, preteritum og supinum. Nynorsk skil ikkje lenger mellom eintal 

og fleirtal i verbbøyinga, og har lagt den norrøne eintalsforma til grunn for preteritum. 

I 2. rekkje blir rotvokalen på infinitivssteget realisert som jú føre f, p, g og k (dvs. 

føre labiale og velare konsonantar), og jó føre andre konsonantar. I 2., 3. og 4. 

rekkje var rotvokalen i perfektum partisipp opphavleg u, og føre nasal (som 

førekjem i 3. og 4. rekkje) står han framleis som u. Elles er han senka til o, truleg 

på grunn av a-omlyd (jf. § 17.1). Av desse og andre grunnar er vokalvekslinga blitt 

svært omfattande. 

§ 16 Bryting. Ein karakteristisk lydovergang frå urnordisk til norrønt er bryting, 

som inneber at kort, trykktung e vart broten (dvs. segmentert) til ja i bestemte 

lydlege omgjevnader, t.d. urnord. *hertan > norr. hjarta n. sg. ‘hjarte’. I neste 

omgang kunne ja bli runda til jǫ ved u-omlyd, t.d. *hertun > *hjartu > hjǫrtu n. pl. 

(jf. § 17.3). Tysk språk har ikkje bryting, noko som forklarar kvifor vi har former 

som Herz, eben, Erde i tysk, og hjarta, jafn, jǫrð i norrønt. Brytinga er heller ikkje 

fullstendig gjennomført i norsk; såleis har 1. person av det personlege pronomenet 

både ubrotne former (eg, e, i) og brotne former (je, jæi). Vi reknar at dette 

ordet har utvikla seg frå forma *eka i urnordisk til ek (ubroten form) i vestnordisk 

og jak (broten form) i austnordisk, som framleis er eit dialektskilje i norsk og i dei 

nordiske språka (svensk jag og dansk jeg vs. nynorsk eg). 

I norrønt er brytinga ikkje lenger verksam. Men enkelte avvik i bøyingssystemet 

blir lettare å forstå med bakgrunn i denne lydovergangen. Det gjeld for 

det eine nokre sterke verb av 3. klasse som har fått overgangen e > ja i enkelte 

former på presenssteget, t.d. urnord. *helpan > norr. hjalpa ‘hjelpe’ (jf. tysk 

helfen), urnord. *bergan > norr. bjarga ‘berge’ (jf. tysk bergen). For det andre gjeld 

det nokre sterke maskuline substantiv i u-klassa, som har brotne former, fjǫrðr, 

skjǫldr m.fl. Desse orda hadde rotvokalen e i urnordisk, *ferðuʀ og *skelduʀ, men 

på grunn av bryting og andre lydovergangar er denne vokalen erstatta med nye 

vokalar i alle dei norrøne bøyingsformene. I denne grammatikken skal vi derfor 

rekne ja som rotvokalisme i slike substantiv (jf. § 28). 

Omlyd 

§ 17 Bakgrunn. Omlyd er ei svært viktig form for vokalskifte, både i bøying og 

ordlaging. Omlyden oppstod under overgangen frå urnordisk til norrønt, og han 

viser seg nesten overalt i bøyinga: i fleirtals- og kasusformer av substantiv og 

adjektiv, i gradbøying av adjektiv og adverb, og i presens- og konjunktivformer av

26 Kap. 2 

verb. Bakgrunnen for omlyden ligg i utviklinga av ordtrykket. I det indoeuropeiske 

grunnspråket var trykket truleg fritt, slik at det snart kunne falle på den 

første stavinga i ordet, snart på ei av dei andre stavingane. I dei germanske språka 

festa trykket seg etter kvart til rotstavinga i ordet, slik hovudregelen framleis er i 

norsk. Denne utviklinga var truleg fullført i urnordisk tid, og ho innebar at 

rotstavinga kom i sterkare artikulatorisk fokus enn før. 

Fig. 2:9 Vokalsystemet i urnordisk 

I urnordisk var det berre fem vokalar, i, e, a, o og u. Desse vokalane kunne stå i 

både trykktung og trykklett stilling, og dei var både lange og korte (med unntak 

av o, som berre var lang). Dette danna eit enkelt og tilnærma symmetrisk system, 

som kan stillast opp som vist i fig. 2:9. I løpet av synkopetida (ca. 500–ca. 700) 

vart vokalane i rotstavinga påverka av vokalen i neste staving, slik at mange 

rotvokalar tok farge av den etterfølgjande vokalen. For eksempel fekk rotvokalen 

ó i ordet fótiʀ m.pl. ‘føter’ ein meir fremre uttale, nærmare ǿ, på grunn av den 

fremre vokalen i i endinga -iʀ. Det oppstod då nye variantar til ei rekkje av rotvokalane, 

slik at ǿ kom inn som ein variant av ó føre i. Under synkopetida fall 

mange av dei omlydsskapande vokalane bort, og dermed fekk desse variantane 

status som eigne vokalar (fonem). Eit ord som *fótiʀ utvikla seg då til fǿtr, etter at 

i var synkopert. I eit ord som. armaʀ m. ‘arm’ skjedde det ikkje nokon slik 

påverknad, og dette ordet utvikla seg til armr m. i norrønt, utan endring av 

rotvokalen, men med synkope av endingsvokalen. 

Vi reknar med tre typar av omlyd i overgangen frå urnordisk til norrønt, alt 

etter kva for vokal som har vore årsak til lydutviklinga: 

A-omlyd fører til at høge vokalar blir senka 

I-omlyd fører til at bakre vokalar blir fremja 

U-omlyd fører til at urunda vokalar blir runda

Lydlære 27 

Generelt kan vi seie at omlyd er ein assimilasjon som oppstår ved at vokalen i ei 

staving (som oftast rotstavinga) blir påverka av og gjord likare ein vokal eller 

halvvokal i ei etterfølgjande staving. 

§ 17.1 A-omlyd. Ved a-omlyd blir dei høge rotvokalane i og u senka under påverknad 

av ein etterfølgjande a. Døma viser utviklinga frå urnordisk til norrønt: 

i > e *wigan > vega av vega st.vb. 

u > o *hurna > horn av horn n. 

Fig. 2:10 A-omlyden 

Overgangen u > o er av særleg interesse, fordi urnordisk ikkje hadde nokon kort 

o. Etter a-omlyden vart dette holet i systemet fylt, som vist i fig. 2:10. Vi reknar at 

a-omlyden har vore verksam i perfektum partisipp av 2., 3. og 4. klasse av sterke 

verb, t.d. *brutanaʀ > *brotenaʀ > brotinn av brjóta st.vb. Merk at a-omlyden ikkje 

råka dei lange vokalane í og ú. 

A-omlyden er ikkje lenger verksam i norrønt; derfor heiter det muna (ikkje 

*mona) i genitiv fleirtal av munr m. Verknadene av a-omlyden er også ofte oppheva 

ved analogi. Såleis har ord som holt n. og horn n. fått rotvokalen o i alle 

bøyingsformer, endå om dei opphavleg hadde u i enkelte former. A-omlyden slo 

heller ikkje like sterkt gjennom over heile det nordiske språkområdet. Derfor 

heiter det framleis hult i svensk og holt i norsk. 

§ 17.2 I-omlyd. Ved i-omlyd blir bakre rotvokalar fremja (palataliserte) under påverknad 

av ein etterfølgjande i eller j. I-omlyden råka både dei korte og dei lange 

bakre vokalane i alle tre høgder. Dette førte til oppkomsten av ei rekkje nye 

fremre vokalar, som fekk status som sjølvstendige fonem – y, ý, ø, ǿ, æ og ǽ. I 

attgjeving av urnordisk blir lang vokal ofte vist med lengdestrek, t.d. ū, men her 

brukar vi aksent både for urnordisk og norrønt, t.d. ú:

28 Kap. 2 

u > y *flutjan > flytja av flytja sv.vb. 

ú > ý *húsijan > hýsa av hýsa sv.vb. 

o > ø *sofiʀ > søfr av sofa st.vb. 

ó > ǿ *bótijan > bǿta av bǿta sv.vb. 

a > æ > e gastiʀ > *gæstr > gestr av gestr m. 

á > ǽ *sárijan > sǽra av sǽra sv.vb. 

au > ey *brautijan > breyta av breyta sv.vb. 

Fig. 2:11 gjev ei skjematisk framstilling av i-omlyden. Her ser vi at denne omlyden 

inneber ei gjennomført fremjing av dei bakre vokalane, slik at ú går over til ý, ó til 

ǿ osv. Heile tida er det altså tale ei rørsle i det vassrette planet. 

Overgangen a > æ > e er tilsynelatande eit unntak, med di a er låg og e 

mellomhøg etter oppstillinga i fig. 2:11. Men i løpet av 1100-talet fall æ og e 

saman, og den nye lyden, som vi noterer som e, vart dermed den nye ikkje-høge 

partnaren til a blant dei fremre vokalane. 

I-omlyden råka trykktunge vokalar, hovudsakleg i lange rotstavingar, t.d. gastiʀ 

> gestr. Men det er mange unntak frå denne regelen, både i form av langstava ord 

utan omlyd, t.d. *fundiʀ > fundr m. ‘møte’, og kortstava ord med omlyd, t.d. 

*grafiʀ > grefr av grafa st.vb. ‘grave’. Trykklette vokalar vart ikkje råka av i-omlyd. 

Fig. 2:11 I-omlyden 

I sein urnordisk var i-omlyd ein allmenn fonologisk regel, slik eksempla ovanfor 

vitnar om. Men i løpet av synkopetida (ca. 500–ca. 700) fall alle korte og 

trykklette vokalar bort, og dette råka svært ofte den omlydsskapande i eller j. 

Dette førte til overgangar som *súpiʀ > sýpr av súpa st.vb., *bókiʀ > bǿkr av bók f. 

osv. På det norrøne språksteget kan ein ikkje rekne i-omlyd som ein fonologisk

Lydlære 29 

regel i desse orda, for det er ingen lydlege tilhøve som tilseier at rotvokalen av 

súpa skal skifte til ý i presens, eller at rotvokalen av bók skal skifte til ǿ i fleirtal. 

Her er det tale om det vi skal kalle morfologisk i-omlyd, jf. regel (17) i § 23. 

§ 17.3 U-omlyd. Ved u-omlyd blir urunda vokalar runda under påverknad av ein 

etterfølgjande u eller v (notert som w i urnordisk). U-omlyden råka særleg dei låge 

vokalane a og á, og då det ikkje fanst nokon runda, låg vokal i urnordisk, oppstod 

det to nye vokalar, ǫ og . Denne overgangen er markert med ei heiltrekt pil i fig. 

2:12. U-omlyden råka også andre urunda vokalar, særleg i og e, men det skjedde 

berre i samband med w. I fig. 2:12 er desse overgangane markerte med stipla piler. 

i > y *singwan > syngva av syngva st.vb. 

e > ø *gerwan > gørva av gørva, sideform til gera sv.vb. 

a > ǫ *landu > lǫnd av land n. 

á > *sáru > sr av sár n. 

Fig. 2:12 U-omlyden 

U-omlyd var ein allmenn fonologisk regel i sein urnordisk tid, som døma 

ovanfor viser. Men under synkopetida fall den omlydsskapande u eller w bort i 

mange ord. Såleis hadde urnordisk forma *landu (fleirtal av *landa ‘land’) som 

utvikla seg til lǫnd etter u-omlyd og synkope. I den norrøne fleirtalsforma lǫnd (av 

land n.) er det ikkje lenger råd å gje ei fonologisk forklaring på rotvokalen. Her er 

det altså tale om ein morfologisk u-omlyd, dvs. om eit systematisk skifte mellom 

urunda og runda vokal i bestemte bøyingsklasser, utan at dette skiftet er grunngjeve 

i synkrone lydlege forhold. Dette omtalar vi som regel (18) i § 23 nedanfor. 

I norrønt er u-omlyden framleis ein allmenn fonologisk regel i samband med 

dei låge vokalane a og á. Såleis får armr m. ‘arm’ og mál n. ‘mål, sak’ u-omlyd i

30 Kap. 2 

dativ fleirtal, ǫrmum og mlum. I yngre norrønt fall á og saman, truleg i løpet av 

1200-talet. Norrøn normalortografi har valt å bruke teiknet á for samanfallet av á 

og . Dermed blir u-omlyd av á usynleggjord, og u-omlyden kjem berre til uttrykk 

ved den korte vokalen: ǫrmum av armr, men málum (ikkje mlum) av mál. 

Til skilnad frå i-omlyden råka u-omlyden også trykklette vokalar. I trykktung 

stilling går a til ǫ, i trykklett stilling til u, som er den nærmaste “slektningen” 

blant dei trykklette vokalane. Dette fører til former som kǫstuðu av kasta sv.vb. 

‘kaste’ og gǫmul av gamall adj. ‘gammal’. Jf. regel (1) i § 22.1 nedanfor. 

Konsekvensar av omlydane 

§ 18 Det nye vokalsystemet. Dei tre omlydane skapte mange nye vokalar. Etter 

gjennomføringa av omlydane reknar vi med at det trykktunge vokalsystemet såg 

ut som vist i fig. 2:13. 

Fig. 2:13 Samanfall av vokalar 

Men som nemnt skjedde det eit par samanfall i det norrøne vokalsystemet innan 

utgangen av 1200-talet, viste med piler i fig. 2:13. (1) Den låge æ (i handskriftene 

ofte skriven ę) fall saman med den mellomhøge e. Den nye lyden, som vi noterer 

som e, vart då ein ikkje-høg vokal. (2) Den lange á var opphavleg urunda, slik at 

hár vart uttalt om lag som har (presens av ha) i moderne norsk. Seinare vart han 

runda og fekk ein uttale om lag som moderne norsk å. Resultatet vart at han fall 

saman med , og følgjeleg vart eldre mál sg. - ml pl. til mál sg. - mál pl. 

Resultatet av desse samanfalla er vokalsystemet i klassisk norrønt, slik det er 

sett opp i fig. 2:1 ovanfor (s. 16). Det er dette vokalsystemet som ligg til grunn for 

normalortografien.

3 Ord og reglar 

Ordstruktur 

§ 19 Ordet. Eit ord er avgrensa mot andre ord ved at det kan ha særskilt trykk, og 

ved at det kan skiljast ut med pause i talestraumen. Ordet kan dertil flyttast relativt 

fritt omkring, i somme tilfelle med stor meiningsendring (han søv vs søv 

han?), i andre tilfelle med lita eller inga meiningsforskyving (no søv han vs han søv 

no). I skrift kjem ordskilje til uttrykk ved mellomrom. 

I gamle greske og latinske handskrifter vart orda skrivne utan mellomrom, 

scriptio continua, og det gjeld også mange runeinnskrifter, både eldre og yngre. 

Norrøne handskrifter med latinske bokstavar er derimot skrivne med gjennomført 

ordmellomrom. Det er likevel ein tendens til samanskriving av preposisjon + 

substantiv, t.d. ilandinu ‘i landet’ eller ahofði ‘på hovudet’, og til særskriving av 

samansetjingar, t.d. hofuð engill ‘hovudengel’. I normaliserte tekster er dette retta 

opp i samsvar med nyare ortografi: í landinu, á hǫfði, hǫfuðengill. 

§ 19.1 Rot. Alle ord har ei rot. Rota er den delen av ordet som er minst utsett for 

endring under ordbøying og ordlaging. I usamansette ord er det også slik at rota 

ber hovudinnhaldet i ordet. I orda vinir ‘vener’ og vinsemd ‘venskap’ er rota vin 

‘ven’. Fordi rota er mindre utsett for endringar enn andre delar av ordet, er det 

lettast å sjå samanhengar mellom ulike språk og språksteg når ein samanliknar 

røtene i orda. 

§ 19.2 Stamme. Mange ord er avleidde eller samansette. Avleiingar inneber at det 

blir føydd eit affiks til rota, som t.d. -semd i ordet vinsemd, eller ú- og -lig i ordet 

úvinligr ‘uvenleg’. Samanføying av rot og affiks fører fram til ei større eining som 

vi kallar stamme. Dømet úvinligr viser at affiksa kan plassere seg både føre rota, 

som prefiks, og etter rota, som suffiks. Ved samansetjing blir to eller fleire stammer 

samanføydde, som t.d. vin og gjǫf i ordet vingjǫf ‘venegåve’. Dei fleste norrøne ord 

er likevel usamansette og inneheld heller ikkje noko avleiingsaffiks. I desse orda 

fell rot og stamme saman, t.d. vin i ordet vinr og hest i ordet hestr. Den avsluttande 

lyden i ei stamme kallar vi stammeutlyd, t.d. -n i vinr og -g i úvinligr.

32 Kap. 3 

§ 19.3 Bøyingsending. Til stammene kan det leggjast ei bøyingsending, t.d. vin + r 

→ vinr, úvinlig + r → úvinligr eller vingjǫf + in → vingjǫfin ‘venegåva’. Sluttproduktet 

er ei ordform. Med utgangspunkt i den fulle ordforma kan vi såleis 

“skrelle” av bøyingsendingane for å finne stamma, og deretter eventuelle avleiingsaffiks 

for å finne rota av ordet. Fig. 3:1 og 3:2 viser bygnaden av dei to ordformene 

úvinligr og vingjǫfin. 

Fig. 3:1 Ordstrukturen i úvinligr Fig. 3:2 Ordstrukturen i vingjǫfin 

§ 20 Paradigme. Ordet hestr m. ‘hest’ blir bøygd i to tal (eintal, sg., og fleirtal, pl.) 

og i fire kasus (nominativ, akkusativ, dativ og genitiv). Dette kan vi stille opp i eit 

paradigme, dvs. eit mønster for korleis dette og liknande ord skal bøyast (fig. 3:3): 

Fig. 3:3 Paradigme for substantivet hestr

Ord og reglar 33 

I ordet hestr er rota og stamma samanfallande, hest-, Bøyingsendingane i ordet 

hestr kan då stillast opp som følgjer: 

Sg. N. r Pl. N. ar 

G. s G. a 

D. i D um 

A. – A. a 

Legg merke til at i enkelte former er det inga ending, markert med ein strek, –. 

Ordformene får vi ved å føye bøyingsendingane til stamma av ordet, i samsvar 

med følgjande “reknestykke”: 

Sg. N. hest + r = hestr 

G. hest + s = hests 

D. hest + i = hesti 

A. hest + – = hest 

Pl. N. hest + ar = hestar 

G. hest + a = hesta 

D. hest + um = hestum 

A. hest + a = hesta 

Substantivet aptann blir til vanleg sett i same bøyingsklasse som hestr (jf. § 26.1). 

Men i bøyinga av dette ordet skjer det endringar både av stamme og endingar – i 

alle fall å sjå til. Bøyinga kan analyserast på to vidt forskjellige måtar. Etter den 

eine analysen må vi seie at ordet har tre ulike stammer, aptan, aptn og ǫptn, og at 

det har ei avvikande bøyingsending i nominativ eintal, -n: 

Sg. N. aptan + n = aptann 

G. aptan + s = aptans 

D. aptn + i = aptni 

A. aptan + – = aptan 

Pl. N. aptn + ar = aptnar 

G. aptn + a = aptna 

D. ǫptn + um = ǫptnum 

A. aptn + a = aptna 

Etter den andre analysen skal vi rekne med den same stamma i alle formene, 

aptan, og vi skal setje opp dei same bøyingsendingane som for hestr. Modifikasjonane 

av stamma og bøyingsendingane forklarar vi med tre ulike fonologiske

34 Kap. 3 

reglar: u-omlyd aptnum → ǫptnum, vokalbortfall aptan- → aptn-, og assimilasjon 

-nr → -nn. Dermed kan bøyinga av aptann stillast opp etter same slags paradigme 

som bøyinga av hestr, der reglane er nummererte i samsvar med oversynet i 

§ 21–23 nedanfor: 

Sg. N. aptan + r (2) assimilasjon = aptann 

G. aptan + s = aptans 

D. aptan + i (14) vokalbortfall = aptni 

A. aptan + – = aptan 

Pl. N. aptan + ar (14) vokalbortfall = aptnar 

G. aptan + a (14) vokalbortfall = aptna 

D. aptan + um (14) vokalb. & (1) u-omlyd = ǫptnum 

A. aptan + a (14) vokalbortfall = aptna 

Dersom norrønt berre hadde hatt dei to substantiva hestr og aptann, ville den 

første analysen av aptann gjerne ha vore den beste. Men fordi dei same lydovergangane 

førekjem i ei rekkje andre ord, ligg det ein vinst i å følgje den siste 

analysen. Framstillinga av bøyingslæra blir meir økonomisk på det viset. 

Fig. 3:4 Modell for bøying av norrøne ord 

Fig. 3:4 viser korleis dei fonologiske reglane plasserer seg i bøyinga av ordforma 

aptann. Av modellen går det fram at nokre ordformer ikkje er modifiserte av 

fonologiske reglar, vin og gestr, og andre heller ikkje av bøyingsendingar, vin. 

Reglar i bøyinga 

§ 21 Regeltypar. Vi skil mellom to hovudtypar av reglar i bøyinga, avhengig av 

verkeområdet deira: fonologiske og morfologiske reglar.


(a) Fonologiske reglar er lydreglar som er verksame når dei lydlege omgjevnadene 

ligg til rette for det. Når substantivet land n. ‘land’ får u-omlyd i dativ fleirtal, 

lǫndum, kan vi forklare dette på grunnlag ein regel som seier at a blir runda når 

det står ein u i bøyingsendinga. Regelen set vi opp slik: 

a → ǫ landum → lǫndum av land n. 

Ettersom denne regelen alltid er verksam, omtalar vi den som ein allmenn regel. 

Enkelte fonologiske reglar er berre verksame i bestemte samanhengar, t.d. i 

enkelte ordklasser eller bøyingsformer. Utlydsherding er døme på ein slik regel. 

Den inneber at d blir herda til t i utlyd i imperativ og preteritum av sterke verb: 

d → t gald → galt av gjalda st.vb. 

Regelen verkar ikkje i andre samanhengar, og derfor heiter det land og ikkje 

*lant. Slike reglar kallar vi morfo-fonologiske reglar. I oppstillinga nedanfor gjer 

vi ikkje noko skilje mellom dei to regeltypane. 

(b) Morfologiske reglar er reglar som verkar i enkelte ord eller bøyingsklasser, som 

oftast utan at det kan påvisast nokon felles struktur i desse orda. Når substantivet 

land får fleirtalsforma lǫnd, kan vi ikkje forklare dette som ein fonologisk regel, 

for det er ingen synleg u i ordet. Den omlydsskapande u fall under synkopen frå 

urnordisk til norrønt, slik at bøyinga land ~ lǫnd framtrer som ei rein vokalveksling 

på det norrøne språksteget: 

a → ǫ land → lǫnd av land n. 

Det er vanleg å skilje mellom eldre og yngre u-omlyd, der land → lǫnd er døme på 

den eldre omlyden og landum → lǫndum på den yngre omlyden. Dette skiljet 

svarar til det vi her trekkjer mellom fonologiske og morfologiske reglar, slik at 

den eldre u-omlyden kan omtalast som morfologisk u-omlyd og den yngre som 

fonologisk u-omlyd. 

Fonologiske reglar 

§ 22 Inndeling. Dei fonologiske reglane i norrønt er dels allmenne, (1)–(10), og 

delvis avgrensa, (11)–(16). I begge tilfelle er årsaka til lydendringa synleg i den 

norrøne språkforma. 

§ 22.1 Allmenne fonologiske reglar. Dei allmenne fonologiske reglane gjeld i alle 

samanhengar der vilkåra for regelen er oppfylte. I nokre tilfelle kan dei likevel

36 Kap. 3 

vere oppheva på grunn av analogi, eller dei er ikkje gjennomførte i heile språkområdet. 

Såleis er regel (1) fonologisk u-omlyd ikkje fullstendig gjennomført i 

mange austnorske handskrifter, slik at ein finn både lǫndum og landum av land n., 

og regel (6) kontraksjon kan vere oppheva ved analogi, slik at ein finn både 

móm og móum av mór m. 

(1) Fonologisk u-omlyd. Bøyingsendingar som inneheld vokalen u, fører til 

runding av a i føregåande staving(ar). Det er altså tale om ein regressiv vokalassimilasjon. 

I trykksterk stilling går a til ǫ, og i trykklett stilling til u: 

a → ǫ el. u *sag + ur → sǫgur av saga f. 

*kall + að + u → kǫlluðu av kalla sv.vb. 

*spak + ast + um → spǫkustum av spakr adj. 

*gefand + um → gefǫndum av gefandi m. 

Når ǫ blir redusert til u i trykklett stilling, er det fordi u er den næraste av dei tre 

trykklette vokalane a, i og u. Det gjev *kall + að + u → *kǫll + ǫð + u → kǫlluðu. Avleiingssuffikset 

-and har derimot trykk, så utfallet blir gefǫndum, ikkje *gefundum. 

Fonologisk u-omlyd er ikkje verksam i samband med den etterhengde artikkelen 

i substantivet, t.d. hjarta + inu → hjartanu (ikkje *hjǫrtunu) og skála + inum 

→ skálanum (ikkje *skálunum), og heller ikkje ved det etterhengde pronomenet þú, 

t.d. far þú → farðu (ikkje *fǫrðu), miskunna þú → miskunnaðu (ikkje *miskunnuðu). 

(2) Progressiv konsonantassimilasjon. Bøyingsendinga -r blir ofte totalt assimilert 

med s, l og n i stammeutlyd, t.d. *stól + r → stóll. Dersom assimilasjonen fører 

til at det oppstår ein geminat (dobbelkonsonant) etter ein annan konsonant, blir 

resultatet forkorta etter regel (4:1), t.d. *nagl + r → *nagll → nagl: 

sr → ss *frýs + r → frýss av frjósa st.vb. 

*laks + r → *lakss (→ laks = lax) av lax m. jf. (4:1) 

lr → ll *stól + r → stóll av stóll m. 

*nagl + r → *nagll (→ nagl) av nagl m. jf. (4:1) 

nr → nn *grǿn + r → grǿnn av grǿnn adj. 

*vagn + r → *vagnn (→ vagn) av vagn m. jf. (4:1) 

Dersom stammeutlyden er ein geminat, blir r assimilert etter ss, t.d. *hvass + r → 

hvass adj. Men etter ll og nn oppstår det vanlegvis ikkje assimilasjon, jf. vǫllr m., 

fullr adj., brunnr m., sannr adj. Unntak er m.a. *menn + r → menn av maðr m. 

Etter l og n i kort, trykktung staving oppstår det vanlegvis ikkje assimilasjon, 

jf. dalr m., dynr m., kylr m. og svanr m. Eit unntak er verbet vilja, som får assimilasjon 

i presens, *vilr → vill.


(3) Regressiv konsonantassimilasjon. Konsonantane d og ð i stammeutlyd blir 

totalt assimilerte med den etterfølgjande bøyingsendinga t. 

dt → tt (*fǿdd + t →) *fǿdt → fǿtt av fǿða sv.vb. jf. (4:3) 

*blind + t → *blintt (→ blint) av blinda sv.vb. jf. (4:1) 

ðt → tt *blíð + t → blítt av blíðr adj. 

*bauð + t → bautt av bjóða st.vb. 

*kallað + t → *kallatt (→ kallat) av kalla sv.vb. jf. (4:2) 

I trykklett stilling blir nasalen n totalt assimilert med bøyingsendinga t. 

nt → tt *opin + t → *opitt (→ opit) av opinn adj. jf. (4:2) 

*numin + t → *numitt (→ numit) av nema st.vb. jf. (4:2) 

Denne regelen gjeld ikkje når n i trykktung stilling støyter saman med bøyingsendinga 

t. Derfor heiter det blint (ikkje *blitt) av blindr adj. 

(4) Konsonantforkorting. Når geminatar oppstår under bøying, blir dei alltid 

forkorta dersom det står ein annan konsonant føre, t.d. *send + di → sendi av senda 

sv.vb. Like eins blir geminaten tt alltid forkorta etter vokal i trykklett stilling, 

*opin + t → *opitt → opit av opinn adj. Derimot er forkortinga ikkje alltid gjennomført 

når geminatar støyter saman med ny konsonant. 

(4:1) Geminatar som oppstår etter annan konsonant, blir alltid forkorta. 

dd → d *send + di → sendi av senda sv.vb. 

ðð → ð *gyrð + ði → gyrði av gyrða sv.vb. 

tt → t *skipt + ti → skipti av skipta sv.vb. 

(*blind + t →) *blintt → blint av blindr adj. jf. (3) 

ll → l (*nagl + r →) *nagll → nagl av nagl m. jf. (2:1) 

nn → n (*vagn + r →) *vagnn → vagn av vagn m. jf. (2:1) 

ss → s (*laks + r →) *lakss → laks = lax av lax m. jf. (2:1) 

rr → r *fagr + r → fagr av fagr adj. 

(4:2) Geminaten tt blir alltid forkorta etter trykklett vokal. 

tt → t (*opin + t →) *opitt → opit av opinn adj. jf. (3) 

(*kallað + t →) *kallatt → kallat av kalla sv.vb. jf. (3) 

(4:3) Geminatar blir stundom forkorta føre obstruentar. 

pp → p kipp + ti → kipti av kippa sv.vb. 

kk → k þekk + ti → þekti av þekkja sv.vb.

38 Kap. 3 

dd → d *fǿdd + t → *fǿdt (→ fǿtt) av fǿða sv.vb. jf. (3) 

gg → g bygg + ði → bygði av byggja sv.vb. 

ss → s hvess + ti → hvesti av hvessa sv.vb. 

mm → m skamm + t → skamt av skammr adj. 

nn → n kenn + di → kendi av kenna sv.vb. 

ll → l fell + di → feldi av fella sv.vb. 

Det skjer inga forkorting føre halvvokalane j og v, og vanlegvis heller ikkje føre r 

og s, jf. þykkja sv.vb., liggja st.vb., nǫkkvi m., søkkva st.vb., kǫttr m., styggr adj., alls 

adv., manns av maðr m. 

Regel (4:3) er ein ortografisk regel snarare enn ein fonologisk regel. Ettersom 

forkorting føre ny konsonant kan gje ugjennomsiktige former, er denne regelen 

ikkje følgd her (§ 11.2). Jf. også moderne norsk fult av ful adj., men fullt av full adj. 

(5) Konsonantforlenging. Etter lang vokal i stammeutlyd blir konsonanten forlengd 

i bøyingsendingar som byrjar med r eller t. 

*trú + rar → trúrrar av trúr adj. *ný + ra → nýrra av nýr adj. 

*sá + t → sátt av sjá st.vb. *blá + t → blátt av blár adj. 

(6) Kontraksjon. Når ein trykktung vokal i stammeutlyd støyter saman med ein 

trykklett vokal i bøyingsending, fell den trykklette dersom dei to vokalane har 

same eller tilnærma same kvalitet. Når begge vokalane er trykklette, fell den eine 

av dei dersom dei har same kvalitet, eller den minst sonore (klangføre) dersom dei 

har ulik kvalitet. Generelt kan ein seie at trykksterk vokal vinn over trykklett, og 

meir sonor vokal vinn over mindre sonor. Av dei tre trykklette vokalane a, u og i 

er a mest sonor og i minst sonor. 

(6:1) Trykktung vokal støyter saman med trykklett vokal. 

Etter trykktung é fell trykklett i. 

*tré + i → tré av tré n. *fé + i → fé av fé n. 

Etter trykktung á fell trykklett a. 

*á + ar → ár av á f. *brá + a → brá av brá f. 

Etter trykktung ú, ó og á fell trykklett u. 

*trú + um → trúm av trúr adj. *blá + um → blám av blár adj. 

*mó + um → móm av mór m. *sá + u → sá av sjá st.vb.


Ved analogi kjem det seinare inn former utan kontraksjon, som gráan, móum, 

trúum o.l. Slike former førekjem også i normaliserte tekstutgåver. 

(6:2) Trykklett vokal støyter saman med ny trykklett vokal. 

Etter lang rotstaving fell trykklett i i samanstøyt med i, a og u. 

*hirði + i → hirði av hirðir m. 

*hersi + ar → hersar av hersir m. 

*kvǽði + um → kvǽðum av kvǽði n. 

(7) Bortfall av halvvokalen j. På grunn av i-omlyd kan j bli ståande føre fremre 

rotvokal, ja → je, jó → jǿ og jú → jý, jf. regel (13) og (17). I denne posisjonen vil j 

heve rotvokalen og deretter falle bort. Resultatet blir i alle tre tilfelle høge 

rotvokalar je → i, jǿ → ý og jy → y (den siste vokalen er høg frå før av). 

je → i (*fjarði →) *fjerði → firði av fjǫrðr m. jf. (13) 

jǿ → ý (*brjótr →) *brjǿtr → brýtr av brjóta st.vb. jf. (17) 

jy → y (*krjúpr →) *krjýpr → krýpr av krjúpa st.vb. jf. (17) 

(8) Bortfall av halvvokalen v. Som følgje av avlyds- eller omlydsveksling kan v bli 

ståande føre ein runda vokal. I slike tilfelle fell v bort. 

vu → u *vurðu → urðu av verða st.vb. 

vy → y *vyrði → yrði av verða st.vb. 

vǿ → ǿ *svǿri → sǿri av sverja st.vb. 

vó → ó *þvó → þó av þvá st.vb. 

Føre dei runda, låge vokalane ǫ og á blir derimot v ståande, jf. vǫlva f. og vár n. 

Han fell heller ikkje i intervokalisk stilling, t.d. frǽvum av frǽr adj. 

(9) Bortfall av konsonant. Når ei stamme som endar på to eller fleire konsonantar, 

støyter saman med ei bøyingsending på konsonant, kan ein eller fleire 

konsonantar i stammeutlyd falle bort. 

rg + t → rt *margt → mart av margr adj. 

sl + t → st *sýslti → sýsti av sýsla sv.vb. 

tn + s → ts *vatns → vats = vaz av vatn n. 

tst + sk → tsk *brautstsk → brautsk = brauzk av brjóta st.vb. 

Tradisjonelt er dette bortfallet kalla trekonsonantregelen, fordi det som oftast er 

den mellomste av tre konsonantar som går tapt.

40 Kap. 3 

(10) Trykkforskyving ved hiatus (vokalsamanstøyt). Når den trykktunge rotvokalen 

é støyter saman med ein trykklett a eller u i ei bøyingsending, blir den 

siste vokalen dregen inn i rotstavinga. Rotvokalen é blir skuva ut i stavingsframlyden 

og realisert med halvvokalen j. Stavingskjernen blir overteken av a, 

som blir forlengd til á, eller av u, som blir forlengd til ó eller á. 

éa → já *sé + a → sjá av sjá st.vb. 

éu → jó eller já *tré + um → trjóm eller trjám av tré n. 

Regelen gjeld ikkje når stavinga er innleidd av v, t.d. véum (ikkje *vjóm) av vé n. 

§ 22.2 Avgrensa fonologiske reglar. I tillegg til dei allmenne fonologiske reglane 

er det eit sett av reglar som berre er verksame i bestemte samanhengar, t.d. i 

særskilde ord- eller bøyingsklasser. 

(11) Utlydsherding av d og ng. I preteritum og imperativ av sterke verb blir 

stemte plosivar ustemte (desonoriserte) i utlyd. 

d → t *gald → galt av gjalda st.vb. 

*band → *bant (→ batt) av binda st.vb. jf. (12) 

ng → nk *sprang → *sprank (→ sprakk) av springa st.vb. jf. (12) 

*geng → *genk (→ gekk) av ganga st.vb. jf. (12) 

Regelen gjeld ikkje i andre ordklasser enn sterke verb og heller ikkje i andre 

former av verbet enn imperativ og preteritum, såleis heiter det geld, bind, spring og 

geng i 1. person eintal presens indikativ av gjalda, binda, springa og ganga. Vidare 

heiter det land n. og kveld n., ikkje *lant og *kvelt. Utlydsherding opptrer ofte i 

lag med regressiv konsonantassimilasjon, regel (12). 

(12) Regressiv konsonantassimilasjon. Konsonanten n blir totalt assimilert med 

utlydande t og k i imperativ og preteritum av sterke verb. 

nt → tt (*band →) *bant → batt av binda st.vb. jf. (11) 

nk → kk (*geng →) *genk → gekk av ganga st.vb. jf. (11) 

(*sprang →) *sprank → sprakk av springa st.vb. jf. (11) 

I trykktung stilling gjeld ikkje denne regelen i andre bøyingsklasser. Såleis heiter 

det blint av blindr adj., rǽnt av rǽna sv.vb. osv. Derimot er overgangen nt → tt ein 

allmenn regel i trykklett stilling, t.d. *kristin + t → *kristitt (→ kristit) av kristinn adj. 

eller *komin + t → *komitt (→ komit) av koma st.vb. Jf. regel (3) ovanfor.


(13) Morfo-fonologisk i-omlyd. Morfo-fonologisk i-omlyd inneber at trykklett i 

fremjar trykksterke bakre vokalar, t.d. u → y, o → ø og a → e; jf. oversynet i regel 

(17) nedanfor. Regelen omfattar sterke maskuline substantiv i u-klassa, t.d. háttr 

m., og (med nokre unntak) substantiv som har avleiingssuffikset -il, t.d. ketill m. 

Dessutan gjeld regelen perfektum partisipp av sterke verb i 6. og 7. klasse med 

stammeutlyd på velar konsonant, dvs. g eller k, t.d. tekit av taka st.vb. 

*lukill → lykill av lykill m. 

*vallir → vellir av vǫllr m. 

*balki → belki av bǫlkr m. 

*fjarði → *fjerði (→ firði) av fjǫrðr m. jf. (7) 

*dragit → dregit av draga st.vb. 

*katill → ketill av ketill m. 

*hátti → hǽtti av háttr m. 

Unntak frå denne regelen er drasill m. og hangit av hanga st.vb. I-omlyden “stoppar 

opp” ved trykklette stavingar i stamma, derfor fagnaðir m. av fagnaðr m. 

(14) Bortfall av trykklett vokal i avleiingssuffiks. I substantiviske og adjektiviske 

bøyingsklasser skjer det bortfall av trykklette vokalar i enkelte avleiingssuffiks når 

bøyingsendinga byrjar på vokal. 

*sjaldan + astr → sjaldnastr av sjaldan adv. 

*fegin + ari → fegnari av feginn adj. 

*dróttin + ar → dróttnar av dróttinn m. 

*gamal + ir → gamlir av gamall adj. 

*heiðin + ir → heiðnir av heiðinn adj. 

*kropin + ir → kropnir av krjúpa st.vb. 

*jafngǫfug + ir → jafngǫfgir av jafngǫfugr adj. 

Regelen omfattar adjektiv, sterke verbpartisipp og sterke substantiv som har 

avleiingssuffiksa -an/-in/-un, -al/-il/-ul, -ar/-ur, -að/-uð eller -ig/-ug, t.d. aptann 

m., heiðinn adj., vaxinn av vaxa st.vb., jǫtunn m., gamall adj., þistill m., gjǫfull adj., 

hamarr m., sumar n., jǫfurr m., herað n., hǫfuð n., auðigr adj., jafngǫfugr adj. 

(15) Bortfall av i i bestemt form av substantivet. Den etterhengde, bestemte artikkelen 

-inn mistar i visse tilfelle sin i. 

(15:1) Artikkelen mistar sin i etter endingsvokalane i, a og u. 

arma + ina → armana av armr m.

42 Kap. 3 

hesti + inum → hestinum av hestr m. 

sǫgu + ina → sǫguna av saga f. 

Også etter stammeutlyd på lang vokal plar i å falle, men ikkje dersom ordet då 

berre får ei staving, t.d. á + ina → ána, men á + in → áin; tré + inu → trénu, men tré 

+ it → tréit. 

(15:2) Artikkelen mistar sin i etter endinga -r i fleirtal. 

gestir + inir → gestirnir av gestr m. 

sakar + inar → sakarnar av sǫk f. 

hendr + inar → hendrnar av hǫnd f. 

(15:3) Artikkelen mistar sin i og substantivet sin utlydande m i dativ fleirtal. 

ǫrmum + inum → ǫrmunum av armr m. 

bǿnum + inum → bǿnunum av bǿn f. 

(16) Segmentering av tt til tst. I sterke og preterito-presentiske verb blir tt segmentert 

til tst i verb med stammeutlyd på t. 

*skaut + t → skautst = skauzt av skjóta st.vb. 

*veit + t → veitst = veizt av vita pp.vb. 

Denne regelen gjeld berre i 2. person eintal preteritum indikativ av sterke verb og 

i 2. person eintal presens indikativ av preterito-presentiske verb (som dannar 

presens av preteritumssteget). Elles førekjem geminaten tt ofte i norrønt, t.d. blátt 

av blár adj. 

Morfologiske reglar 

§ 23 Inndeling. Dei morfologiske reglane i norrønt kan ikkje forklarast på same 

måten som dei fonologiske reglane. Historisk kan dei rett nok forklarast på fonologisk 

grunnlag, som t.d. i-omlydsvekslinga i nátt ~ nǽtr eller u-omlydsvekslinga i 

barn ~ bǫrn. Men på grunn av språkutviklinga er dei fonologiske vilkåra ikkje 

lenger til stades på det norrøne språksteget. 

(17) Morfologisk i-omlyd. I mange ord er det ei systematisk veksling mellom 

bakre og fremre rotvokalar, t.d. rót ~ rǿtr f., langr ~ lengr adj., súpa ~ sýpr st.vb. 

Den historiske forklaringa på dette vokalskiftet er i-omlyd (§ 17.2), som i sein 

urnordisk tid var å rekne som ein fonologisk regel. Men på grunn av synkopen på 

slutten av urnordisk tid har den omlydsskapande i eller j falle i nesten alle orda. På


det norrøne språksteget er det ikkje lenger tale om ein fonologisk regel, men ein 

morfologisk regel. Den morfologiske i-omlyden kjem då til uttrykk som eit systematisk 

vokalskifte i ei rekkje ord: 

u ~ y brutu ~ bryti av brjóta st.vb. 

ú ~ ý mús ~ mýss av mús f. 

krjúpa ~ *krjýpr av krjúpa st.vb. 

o ~ ø koma ~ kømr av koma st.vb. 

ó ~ ǿ bóndi ~ bǿndr av bóndi m. 

brjóta ~ *brjǿtr av brjóta st.vb. 

ǫ ~ ø þrǫngr ~ þrøngri av þrǫngr adj. 

a ~ e fagr ~ fegri av fagr adj. 

fjarðar ~ *fjerði av fjǫrðr m. 

á ~ ǽ láta ~ lǽtr av láta st.vb. 

au ~ ey auka ~ eykr av auka st.vb. 

Enkelte av desse formene er markerte med stjerne, og utviklar seg vidare i samsvar 

med fonologiske reglar: 

jý → ý *krjýpr → krýpr av krjúpa st.vb. jf. (7) 

jǿ → ý *brjǿtr → brýtr av brjóta st.vb. jf. (7) 

je → i *fjerði → firði av fjǫrðr m. jf. (7) 

Opphavleg gjekk a til æ ved i-omlyd, men då æ fall saman med e i yngre norrønt, 

oppstod vekslinga mellom a og e, som. t.d. i fagr ~ fegri. Vekslinga ǫ ~ ø kjem av 

at det ikkje er nokon låg, runda, fremre vokal i norrønt. Den nærmaste kandidaten 

er den ikkje-høge, runda, fremre vokalen ø (jf. fig. 2:1 s. 16). 

I-omlyd blir utnytta som morfologisk regel i ei rekkje samanhengar: 

• Fleirtal av enkelte maskuline substantiv: fǿtr av fótr m. 

• Fleirtal av enkelte feminine substantiv: bǿkr av bók f. 

• Komparativ i enkelte adjektiv og adverb: lengri av langr adj. 

• Superlativ i enkelte adjektiv og adverb: fǽstr av fár adj. 

• Presens indikativ av sterke verb: lýkr av lúka st.vb. 

• Preteritum konjunktiv av sterke verb: bryti (frå brutu) av brjóta st.vb. 

• Preteritum konjunktiv av enkelte svake verb: dygði av duga sv.vb. 

(18) Morfologisk u-omlyd. I mange ord er det ei systematisk veksling mellom 

runda og urunda låg vokal, dvs. mellom a og ǫ. Historisk går dette tilbake på uomlyd, 

og som vi ser av regel (1) ovanfor, er u-omlyd ein fonologisk regel i nor-

44 Kap. 3 

rønt. Når u-omlyd også må førast opp som ein morfologisk regel, er det fordi den 

omlydsskapande u har falle i så mange ord. På fonologisk grunnlag kan vi forklare 

at det heiter mǫnnum, men vi kan ikkje forklare kvifor det heiter lǫnd. 

a ~ ǫ vatn ~ vǫtn av vatn n. gamall ~ gǫmul av gamall adj. 

I trykksterk stilling er overgangen a > ǫ, i trykklett stilling a > u; jf. regel (1). 

Som morfologisk regel førekjem u-omlyd berre i den substantiviske og den sterke 

adjektiviske bøyinga: 

• Enkelte maskuline substantiv: vǫll (vsa. vallar) av vǫllr m. 

• Enkelte feminine substantiv: sǫk (vsa. sakar) av sǫk f. 

• Enkelte nøytrale substantiv: fjǫll av fjall n. 

• Enkelte adjektiv: spǫk av spakr adj. 

(19) J-innskot. Enkelte substantiv, adjektiv og verb får innskot av halvvokalen j 

føre bøyingsendingar på a og u, elles ikkje. Felles for desse orda er at dei har 

fremre rotvokal. Dessutan er dei anten kortstava, som t.d. flet n. ‘golv’, eller dei er 

langstava med stammeutlyd på vokal, t.d. ey f. ‘øy’, eller velar konsonant, dvs. g og 

k, t.d. drengr m. ‘mann’ eller bekkr m. ‘benk’. Det er j-innskot i ei rekkje ord: 

• Enkelte maskuline substantiv: vili (nom. sg.) ~ vilja (gen. pl.) 

• Enkelte feminine substantiv: ey (nom. sg.) ~ eyja (gen. pl.) 

• Enkelte nøytrale substantiv: stef (nom. sg.) ~ stefja (gen. pl.) 

• Enkelte adjektiv: miðr (nom. sg.) ~ miðja (gen. pl.) 

• Enkelte verb på presenssteget: biðja (inf.) ~ biðr (pres.) 

I substantivet stef n. fell innskotet slik ut: 

sg. n. stef stef + – 

g. stefs stef + s 

d. stefi stef + i 

a. stef stef + – 

pl. n. stef stef + – 

g. stefja stef + j + a innskot føre a 

d. stefjum stef + j + um innskot føre u 

a. stef stef + –


Ettersom j-innskotet er ein morfologisk regel, er det ikkje noko i sjølve ordet som 

kan fortelje oss sikkert kva for ord som får j-innskot, og kva for ord som ikkje får 

det; t.d. har stig n. ‘steg’ ikkje j-innskot, sjølv om det er kortstava og har fremre 

rotvokal. I Norrøn ordbok er det formparentesen som fortel oss om eit ord har jinnskot. 

Såleis er stef n. oppført med parentesen “(gen.pl. stefja)”, og den siterte 

forma med j er uttrykk for at ordet får j-innskot. 

(20) V-innskot. Enkelte substantiv, adjektiv og verb får innskot av halvvokalen v 

føre a og i; elles ikkje. Desse orda har som regel runda rotvokal, ofte ǫ, t.d. sǫngr 

m. ‘song’, smjǫr n. ‘smør’ og ǫl n. ‘øl’, men også ó med sideformer på ǽ, t.d. sjór m. 

eller sǽr m. ‘sjø’, og y, t.d. lyng n. Det er v-innskot i mange ord: 

• Enkelte maskuline substantiv: sǫngr (nom. sg.) ~ sǫngvar (nom. pl.) 

• Enkelte feminine substantiv: vǫlva (nom. sg.) ~ vǫlu (gen. sg.) 

• Enkelte nøytrale substantiv: hǫgg (nom. sg.) ~ hǫggvi (dat. sg.) 

• Enkelte adjektiv: frǽr (nom. sg.) ~ frǽva (gen. pl.) 

• Enkelte verb på presenssteget: søkkva (inf.) ~ søkkr (pres.) 

Merk at v også blir skoten inn føre u når stamma i ordet endar på vokal. Derfor 

heiter det t.d. frǽvu av frǽr adj. ‘grøderik’ (stamme fræ-) og sǽvum av sǽr m. ‘sjø’ 

(stamme sæ-). I desse formene blir v ståande intervokalisk (mellom to vokalar). 

I substantivet hǫgg n. fell innskotet slik ut: 

sg. n. hǫgg hǫgg + – 

g. hǫggs hǫgg + s 

d. hǫggvi hǫgg + v + i innskot føre i 

a. hǫgg hǫgg + – 

sg. n. hǫgg hǫgg + – 

g. hǫggva hǫgg + v + a innskot føre a 

d. hǫggum hǫgg + um 

a. hǫgg hǫgg + – 

Til liks med j-innskotet er v-innskotet ein morfologisk regel, så det er ikkje noko 

i sjølve ordet som kan fortelje oss sikkert kva for ord som får v-innskot. I Norrøn 

ordbok er det atter formparentesen som viser at eit ord har v-innskot. Såleis er 

hǫgg n. oppført med parentesen “(dat. hǫggvi)”, og den siterte forma med v er uttrykk 

for at ordet får v-innskot.

46 Kap. 3 

Fonologiske reglar 

(1) Fonologisk u-omlyd (“yngre u-omlyd”) 

*sag + ur → sǫgur, *kall + að + u → kǫlluðu 

(2) Progressiv konsonantassimilasjon 

*frýs + r → frýss, *stól + r → stóll, *grǿn + r → grǿnn 

(3) Regressiv konsonantassimilasjon 

*blíð + t → blítt, (*fǿdd + t →) *fǿdt → fǿtt 

(4) Konsonantforkorting 

*send + di → sendi, *skipt + ti → skipti, *fagr + r → fagr 

(5) Konsonantforlenging 

*trú + rar → trúrrar, *blá + t → blátt 

(6) Kontraksjon 

*tré + i → tré, *á + ar → ár, *mó + um → móm 

*hirði + i → hirði, *hersi + ar → hersar, *kvǽði + um → kvǽðum 

(7) Bortfall av halvvokalen j 

(*fjarði →) *fjerði → firði, (*krjúpr →) *krjýpr → krýpr 

(8) Bortfall av halvvokalen v 

*vurðu → urðu, *vyrði → yrði, *svǿri → sǿri, *þvó → þó 

(9) Bortfall av konsonant 

margt → mart, sýslti → sýsti, vatns → vats = vaz 

(10) Trykkforskyving ved hiatus (vokalsamanstøyt) 

*fé + ar → fjár, tré + um → trjóm eller trjám 

(11) Utlydsherding av d og ng 

*gald → galt, *sprang → *sprank (→ sprakk) 

(12) Regressiv konsonantassimilasjon 

(*band →) *bant → batt, (*geng →) *genk → gekk 

(13) Morfo-fonologisk i-omlyd 

*lukill → lykill, *vallir → vellir, *fjarði → *fjerði (→ firði) 

(14) Bortfall av trykklett vokal i avleiingssuffiks 

*gamal + ir → gamlir, *aptan + i → aptni, *heiðin + ar → heiðnar 

(15) Bortfall av i i bestemt form av substantivet 

sǫgu + ina → sǫguna, gestir + inir → gestirnir, vinum + inum → vinunum 

(16) Segmentering av tt til tst 

*skaut + t → skautst = skauzt, *veit + t → veitst = veizt 

Morfologiske reglar 

(17) Morfologisk i-omlyd 

mús ~ mýss, koma ~ kømr, fagr ~ fegri, láta ~ lǽtr, auka ~ eykr 

(18) Morfologisk u-omlyd (“eldre u-omlyd”) 

vatn ~ vǫtn, fjall ~ fjǫll 

(19) J-innskot 

stef + j + a → stefja, stef + j + um → stefjum 

(20) V-innskot 

hǫgg + v + a → hǫggva, hǫgg + v + i → hǫggvi 

Fig. 3:5 Oversyn over fonologiske og morfologiske reglar i norrønt

4 Substantivisk bøying 

Omfang og typologi 

§ 24 Ordklasse og kategoriar. Den substantiviske bøyinga omfattar berre ordklassa 

substantiv. Det er tre kategoriar i substantivbøyinga: kasus (nominativ, 

genitiv, dativ, akkusativ), numerus (eintal, fleirtal) og bestemtheit (ubestemt form, 

bestemt form). Det er vanleg å ta bøyinga i kasus og numerus for seg, slik at ein i 

første omgang kan setje opp eit paradigme på 4 x 2 = 8 former. Bestemtheitsbøyinga 

inneber at artikkelen inn blir lagd til bøyingsformene i kasus og numerus. 

Dermed får substantivet dobbel markering av desse to kategoriane i bestemt 

form, t.d. armr + inn = armrinn, arms + ins = armsins, armi + inum = arminum 

osv. Artikkelen inn har sterk adjektivisk bøying. Av praktiske grunnar skal derfor 

bestemtheitsbøyinga leggjast fram i samband med denne bøyingsklassa i § 59 

nedanfor. 

Den morfologiske hovudinndelinga av substantiva skjer på grunnlag av skiljet 

mellom sterk og svak bøying. Allment er den sterke bøyinga formrik, den svake 

formfattig. I den substantiviske bøyinga kan vi meir presist seie at dei svake substantiva, 

t.d. granni m. ‘granne’, endar på trykklett vokal i alle kasus i eintal. Dei 

sterke substantiva endar derimot på konsonant i minst ein kasus i eintal, og alltid i 

genitiv. Hit høyrer t.d. hestr m. ‘hest’, genitiv hests. 

På det neste nivået kan substantiva inndelast på grunnlag av genus. Dette er i 

samsvar med inndelinga for moderne norsk og ei rekkje andre språk. Genus er ein 

ibuande kategori i substantivbøyinga. Eit substantiv har genus, og kan derfor 

ikkje bøyast i genus. 

I dei maskuline og feminine substantiva er det ikkje nok å skilje mellom sterk 

og svak bøying. Her må vi setje opp bøyingsklasser, og det skal vi gjere på 

grunnlag av endinga i akkusativ fleirtal. Såleis høyrer armr m. ‘arm’ til a-klassa 

(akk. pl. arma), gestr m. ‘gjest’ til i-klassa (akk. pl. gesti) og vǫllr m. ‘voll’ til uklassa 

(akk. pl. vǫllu). Desse klassene svarar til den tradisjonelle inndelinga etter 

det urnordiske stammesuffikset, dvs. i a-stammer, i-stammer, u-stammer osv. 

Men i fleire tilfelle byggjer den hevdvunne inndelinga etter stammesuffiks på 

former som ikkje lenger førekjem i norrønt, t.d. i dei feminine ō-stammene av

48 Kap. 4 

typen mǫn f. ‘man’ (akk. pl. manar). Her skal vi heller tale om ar-klassa på grunnlag 

av endinga i akkusativ fleirtal, slik endinga er på det norrøne språksteget. 

Medlemene i dei enkelte klassene kallar vi typar; såleis er armr ein sterk maskulin 

a-type, gestr ein sterk maskulin i-type, mǫn ein sterk feminin ar-type osv. 

For kvar bøyingsklasse skal vi stille opp eitt eller fleire paradigme. Her står dei 

enkelte formene, deretter ordstrukturen (dvs. stamme + bøyingsending) og til 

slutt eventuelle reglar, med referanse til nummereringa i § 22–23. I-omlyd blir 

vist med eit plussteikn, t.d. r⁺, og u-omlyd med ein liten sirkel, t.d. r°. 

Sterk bøying 

Sterke maskuline substantiv 

§ 25 Inndeling. Dei sterke maskulina kan delast i fire hovudflokkar på grunnlag 

av endinga i akkusativ fleirtal: a-klassa, i-klassa, u-klassa og r-klassa. Den siste 

klassa har dessutan morfologisk i-omlyd. 

§ 26 A-klassa (urn. a-stammer). I denne klassa endar dativ eintal på i utan iomlyd, 

og nominativ fleirtal på ar. Dei fleste sterke maskuline substantiv høyrer 

heime i denne klassa. Mange innlånte ord har hamna her, m.a. prestr m. ‘prest’. 

§ 26.1 Reine a-typar (urn. reine a-stammer). Hit høyrer mange einstava maskuline 

substantiv med lang rotstaving, t.d. armr m. ‘arm’, bátr m. ‘båt’, dagr m. ‘dag’ 

(dat. sg. degi), dvergr m. ‘dverg’, fiskr m. ‘fisk’, heimr m. ‘heim’, hestr m. ‘hest’, kalfr 

m. ‘kalv’, leikr m. ‘leik’, ormr m. ‘orm’, prestr m. ‘prest’, ulfr m. ‘ulv’, vargr m. ‘varg’. 

I tillegg kjem substantiv med avleiingssuffiksa -angr/-ing/-ung og -leik, m.a. 

kaupangr m. ‘by’, víkingr m. ‘viking’, konungr m. ‘konge’ og kǽrleikr m. ‘kjærleik’. 

sg. n. armr arm + r 

g. arms arm + s 

d. armi arm + i 

a. arm arm + – 

pl. n. armar arm + ar 

g. arma arm + a 

d. ǫrmum arm + um (1) u-omlyd 

a. arma arm + a

Substantivisk bøying 49 

Merknader || 1. Enkelte ord har ikkje endinga -r i nominativ, t.d. biskup m. ‘biskop’ og personnamn 

som Magnús og Halfdan. || 2. Fleire ord har stammeutlyd på -r, t.d. akr m. ‘åker’, aldr m. 

‘alder’, angr m. ‘anger’ og ‘fjord’, blómstr m. ‘blomster’, hafr m. ‘bukk’, forutan alle ord med 

avleiingssuffikset -angr, t.d. leiðangr m. ‘leidang’. Under bøyinga blir r ståande i desse orda, t.d. 

hafr – hafrs – hafri – hafr. || 3. Dativ eintal kan mangle ending, m.a. i ord med stammeutlyd på 

vokal, t.d. mó av mór m. ‘mo’ (men alltid ending i substantiv på -angr og -ungr). 

Substantiv med avleiingssuffiksa -an/-in/-un, -al/-il/-ul og -ar/-ur blir modifiserte 

av ei rekkje reglar under bøyinga. Hit høyrer m.a. aptann m. ‘aftan’, hamarr m. 

‘hamar’, himinn m. ‘himmel’, morginn el. morgunn m. ‘morgon’ (ofte med bortfall 

av g, dat. sg. morni), jǫtunn m. ‘jøtul’, þumall m. ‘tommel’, þistill m. ‘tistel’, djǫfull 

m. ‘djevel’ og jǫfurr m. ‘fyrste’. Jf. bøyinga av aptann m.: 

sg. n. aptann aptan + r (2) assimilasjon 

g. aptans aptan + s 

d. aptni aptan + i (14) vokalbortfall 

a. aptan aptan + – 

pl. n. aptnar aptan + ar (14) vokalbortfall 

g. aptna aptan + a (14) vokalbortfall 

d. ǫptnum aptan + um (1) u-omlyd + (14) vok.bortfall 

a. aptna aptan + a (14) vokalbortfall 

§ 26.2 A-typar med i-innskot (urn. ija-stammer). Nokre langstava ord i a-klassa 

har stammeutlyd på trykklett i, t.d. hirðir m. ‘gjætar’. Ved kontraksjon etter regel 

(6) fell denne vokalen bort framfor endingar som byrjar på vokal, t.d. *hirði + ar → 

hirðar. Bøyinga er då: 

sg. n. hirðir hirði + r 

g. hirðis hirði + s 

d. hirði hirði + i (6) kontraksjon 

a. hirði hirði + – 

pl. n. hirðar hirði + ar (6) kontraksjon 

g. hirða hirði + a (6) kontraksjon 

d. hirðum hirði + um (6) kontraksjon 

a. hirða hirði + a (6) kontraksjon

50 Kap. 4 

I tillegg til at desse orda har lang rotstaving, har dei (med få unntak) fremre 

rotvokal, m.a. hellir m. ‘heller, berghole’, hersir m. ‘herse’, lǽknir m. ‘lækjar’, forutan 

personnamn som Skírnir og Sverrir. 

§ 26.3 A-typar med j- og v-innskot (urn. ja- og wa-stammer). Nokre ganske få atypar 

har j-innskot, m.a. niðr m. ‘slektning’, og nokre fleire v-innskot, m.a. sǫngr 

m. ‘song’, snjór m. ‘snø’ og sǽr m. ‘sjø’. Dei to sistnemnde har genitiv eintal på -ar. 

Innskota følgjer regel (19) og (20), som vist i § 23 (s. 44–45). 

§ 27 I-klassa (urn. i-stammer). I denne klassa har dativ eintal ikkje ending, medan 

nominativ fleirtal endar på -ir. Mange i-typar har fått ny rotvokal som følgje av iomlyden, 

t.d. gestr m. ‘gjest’, lýðr m. ‘folk’ og veggr m. ‘vegg’. Andre ord er ikkje 

omlydde, t.d. sauðr m. ‘sau’ og staðr m. ‘stad’. 

§ 27.1 Reine i-typar. Hit høyrer både dei substantiva som har genitiv på -s og på 

-ar, forutan nokre som kan ha begge endingane. 

sg. n. gestr gest + r vinr vin + r 

g. gests gest + s vinar vin + ar 

d. gest gest + – vin vin + – 

a. gest gest + – vin vin + – 

pl. n. gestir gest + ir vinir vin + ir 

g. gesta gest + a vina vin + a 

d. gestum gest + um vinum vin + um 

a. gesti gest + i vini vin + i 

Blant dei som har genitiv på -s, er bulr m. ‘kropp’, gestr m. ‘gjest’, hamr m. ‘ham’, 

lýðr m. ‘folk’ og svanr m. ‘svane’. Andre har genitiv på -ar, t.d. fundr m. ‘møte’, 

hlutr m. ‘lott, del’, hugr m. ‘hug, sinn’, matr m. ‘mat’, munr m. ‘monn’, salr m. ‘sal’, 

sauðr m. ‘sau’, staðr m. ‘stad’ og vinr m. ‘ven’. Atter andre kan ha både -s og -ar i 

genitiv, t.d. og bekkr m. ‘benk’ el. ‘bekk’ og veggr m. ‘vegg’ (begge med j-innskot). 

§ 27.2 I-typar med j-innskot. Dei i-typane som endar på velar konsonant, dvs. -g 

eller -k, får j-innskot etter regel (19), m.a. bekkr m. ‘benk’ el. ‘bekk’, belgr m. ‘belg’, 

drengr m. ‘mann’, drykkr m. ‘drikk’, elgr m. ‘elg’, hryggr m. ‘rygg’, leggr m. ‘legg’, 

sekkr m. ‘sekk’. Dette gjeld også ved stammeutlyd på vokal, bǿr m. ‘hus, gard, by’. 

Nokre kortstava i-typar med fremre rotvokal får òg j-innskot, m.a. byrr m. ‘vind, 

bør’, dynr m. ‘drønn’, hylr m. ‘elvehøl’, kylr m. ‘kulde’ og vefr m. ‘vev’.


§ 28 U-klassa (urn. u-stammer). I denne klassa endar dativ eintal på -i med iomlyd, 

og nominativ fleirtal på -ir. På grunn av i- og u-omlyd blir stamma i desse 

substantiva realisert med inntil tre ulike rotvokalar. 

sg. n. vǫllr vall + r° (18) u-omlyd 

g. vallar vall + ar 

d. velli vall + i⁺ (13) i-omlyd 

a. vǫll vall + –° (18) u-omlyd 

pl. n. vellir vall + ir⁺ (13) i-omlyd 

g. valla vall + a 

d. vǫllum vall + um (1) u-omlyd 

a. vǫllu vall + u (1) u-omlyd 

Ei rekkje ord høyrer heime i u-klassa, mange av dei med rotvokalen a, som 

vekslar med ǫ i nominativ eintal. Forutan vǫllr m. ‘voll’ er det m.a. áss m. ‘ås, gud’, 

bǫlkr m. ‘bolk’, bǫllr m. ‘ball’, friðr m. ‘fred’, gǫltr m. ‘galt’, háttr m. ‘måte, slag’, limr 

m. ‘lem’, litr m. ‘farge’, lǫgr m. ‘væske, sjø’, knǫrr m. ‘knarr, skip’, réttr m. ‘rett’, 

spánn m. ‘spon’, tigr m. ‘mengd av ti’, þáttr m. ‘tått, stykke’, verðr m. ‘måltid’, viðr 

m. ‘skog’, vǫndr m. ‘kvist’, vǫrðr m. ‘vakt’, vǫttr m. ‘vott’, vǫxtr m. ‘vokster’ og ǫrn 

m. ‘ørn’. 

Merknader || 1. I akkusativ fleirtal kunne den opphavlege endinga -u etter kvart skifte med -i 

med tilhøyrande i-omlyd. || 2. Substantivet sonr m. ‘son’ har mange sideformer: son(r)/sun(r) – 

sonar/sunar – søni/syni – son/sun; sønir/synir – sona/suna – sonum/sunum – sonu/sunu/søni/syni. 

Ord med avleiingssuffikset -nað manglar vanlegvis u-omlyd i nominativ og akkusativ 

eintal og har alltid endinga -i i akkusativ fleirtal: 

sg. n. fagnaðr el. fǫgnuðr fagnað + r/r° 

g. fagnaðar fagnað + ar 

d. fagnaði fagnað + i 

a. fagnað el. fǫgnuð fagnað + –/–° 

pl. n. fagnaðir fagnað + ir 

g. fagnaða fagnað + a 

d. fǫgnuðum fagnað + um 

a. fagnaði fagnað + i

52 Kap. 4 

Ekstra komplisert er bøyinga i ord der rotstavinga er broten, dvs. innleidd med 

halvvokalen j, t.d. fjǫrðr m. ‘fjord’, mjǫðr m. ‘mjød’, hjǫrtr m. ‘hjort’, skjǫldr m. 

‘skjold’. I urnordisk hadde desse orda rotvokalen e (§ 16), men på det norrøne 

språksteget skal vi rekne at dei hadde rotvokalen a. I så fall kan bøyinga stillast 

opp på denne måten: 

sg. n. fjǫrðr fjarð + r° (18) u-omlyd 

g. fjarðar fjarð + ar 

d. firði fjarð + i⁺ (13) i-omlyd + (7) j-bortfall 

a. fjǫrð fjarð + –° (18) u-omlyd 

pl. n. firðir fjarð + ir⁺ (13) i-omlyd + (7) j-bortfall 

g. fjarða fjarð + a 

d. fjǫrðum fjarð + um (1) u-omlyd 

a. fjǫrðu fjarð + u (1) u-omlyd 

§ 29 R-klassa (urn. rotsubstantiv og r-stammer). Denne klassa er kjenneteikna 

ved at substantiva i fleirtal har i-omlyd og endinga -r i nominativ og akkusativ. I 

eintal blir r-typane bøygde som sterke a- eller u-typar. 

§ 29.1 Reine r-typar (urn. rotsubstantiv). Nokre få, men frekvente maskuline 

substantiv høyrer til denne klassa. 

sg. n. nagl nagl + r (2) assimil. + (4) forkort. 

g. nagls nagl + s 

d. nagli nagl + i 

a. nagl nagl + – 

sg. n. negl nagl + r⁺ (17) i-omlyd + (2) + (4) 

g. nagla nagl + a 

d. nǫglum nagl + um (1) u-omlyd 

a. negl nagl + r⁺ (17) i-omlyd + (2) + (4) 

Substantiva nagl m. ‘nagl’ og maðr m. ‘mann’ har eintalsbøying som a-typane, dvs. 

med genitiv på -s og ingen omlyd i dativ. Det sistnemnde ordet blir bøygd slik: 

maðr – manns – manni – mann; menn – manna – mǫnnum – menn.


sg. n. fótr fót + r 

g. fótar fót + ar 

d. fǿti fót + i⁺ (17) i-omlyd 

a. fót fót + – 

pl. n. fǿtr fót + r⁺ (17) i-omlyd 

g. fóta fót + a 

d. fótum fót + um (1) u-omlyd 

a. fǿtr fót + r⁺ (17) i-omlyd 

Substantiva fótr m. ‘fot’, fingr m. ‘finger’ og vetr m. ‘vinter’ har eintalsbøying som 

u-typane, dvs. med genitiv på -ar og i-omlyd i dativ. I dei to siste orda høyrer r til 

stamma. 

§ 29.2 To slektskapsord (urn. r-stammer). Til r-klassa reknar vi også to ord med 

avvikande bøying i eintal, faðir m. ‘far’ og bróðir m. ‘bror’. Desse kan få fullstendig 

samanfall i oblike kasus i eintal, og dei har gjennomført i-omlyd i heile fleirtal. 

sg. n. faðir fað + ir 

g. fǫður fað + ur (1) u-omlyd 

d. feðr/fǫður fað + r⁺/ur (17) i-omlyd / (1) u-omlyd 

a. fǫður fað + ur (1) u-omlyd 

pl. n. feðr fað + r⁺ (17) i-omlyd 

g. feðra fað + ra⁺ (17) i-omlyd 

d. feðrum fað + rum⁺ (17) i-omlyd 

a. feðr fað + r⁺ (17) i-omlyd 

Sterke feminine substantiv 

§ 30 Inndeling. Dei sterke feminine substantiva kan delast i tre hovudflokkar, arklassa, 

ir-klassa og r-klassa. Dei to første klassene skil seg berre med omsyn til 

endinga i nominativ og akkusativ fleirtal, der ar-typane har -ar, ir-typane -ir. I dei 

same formene har r-typane i-omlyd og endinga -r. Mange substantiv har vore på 

vandring mellom dei tre klassene, stort sett slik at ord frå ar-klassa har gått over 

til ir-klassa eller r-klassa.

54 Kap. 4 

§ 31 Ar-klassa (urn. ō-stammer). Felles for alle orda i ar-klassa er at dei har 

endinga -ar i nominativ og akkusativ fleirtal. 

§ 31.1 Ar₁-typar (urn. reine ō-stammer). Orda i ar₁-klassa har morfologisk uomlyd 

i heile eintal, bortsett frå i genitiv. Men berre nokre få ord har rotvokalen 

a, slik at u-omlyden stort sett ikkje blir utløyst. 

sg. n. mǫn man + –° (18) u-omlyd 

g. manar man + ar 

d. mǫn man + –° (18) u-omlyd 

a. mǫn man + –° (18) u-omlyd 

pl. n. manar man + ar 

g. mana man + a 

d. mǫnum man + um (1) u-omlyd 

a. manar man + ar 

Som mǫn f. ‘man, faks’ går m.a. á f. ‘elv’, kleif f. ‘kleiv, bratt bakke’, kví f. ‘kve, 

inngjerding’, rauf f. ‘hol’ og reim f. ‘reim’. Hokjønnsord med avleiingssuffiksa -ing 

og -ung høyrer alltid til ar-klassa, t.d. dróttning f. ‘dronning’, fylking f. ‘fylking’ og 

háttung f. ‘fare’. Desse orda har alltid endinga -u i dativ eintal. 

Merknader || 1. I tillegg til dei på -ing og -ung kan også nokre andre ar-typar få endinga -u i dativ 

eintal, t.d. hlið f. ‘side’, laug f. ‘bad, kjelde’ og ull f. ‘ull’. || 2. Enkelte ord har stammeutlyd på -r, 

m.a. fjǫðr f. ‘fjør’. Her blir r ståande under bøyinga, t.d. fjǫðr – fjaðrar – fjǫðr – fjǫðr. || 3. Mange 

ar-typar kan også få -ir i nominativ og akkusativ fleirtal, m.a. fǫr f. ‘reise’, gjǫf f. ‘gåve’, leið f. 

‘ferd’, sǫk f. ‘sak’ og vél f. ‘knep’. 

§ 31.2 Ar₂-typar (urn. ijō-stammer). Ei viktig undergruppe av ar-klassa har sterkt 

avvikande bøying i eintal. Nominativ endar på -r, noko som elles berre førekjem i 

maskuline substantiv, og dativ og akkusativ endar på -i. Her brukar vi nemninga 

ar₂-klassa om desse substantiva, og fører opp ermr f. ‘erme’ som døme: 

sg. n. ermr erm + r pl. n. ermar erm + ar 

g. ermar erm + ar g. erma erm + a 

d. ermi erm + i d. ermum erm + um 

a. ermi erm + i a. ermar erm + ar


Orda i ar₂-klassa er langstava og har med få unntak i-omlyd. Hit høyrer m.a. eyrr 

f. ‘sandøyr’, gunnr f. ‘kamp’, gýgr f. ‘jotunkvinne’, heiðr f. ‘hei’, helgr f. ‘helg’, herðr 

f. ‘skulder’, merr f. ‘hoppe’, mýrr f. ‘myr’, veiðr f. ‘jakt’ og øx f. ‘øks’. 

§ 31.3 Ar-typar med j-innskot (urn. jō-stammer og tre av ijō-stammene). Nokre 

ar₁-typar har j-innskot og endinga -u i dativ eintal, m.a. ey f. ‘øy’, egg f. ‘egg’ og hel 

f. ‘hel, dødsrike’. Hit høyrer også mǽr f. ‘møy’, som har bøyinga mǽr (mey) – 

meyjar – mey(ju) – mey; meyjar – meyja – meyjum – meyjar. Ein del ar₁-typar har 

j-innskot, men ikkje endinga -u i dativ eintal, m.a. ben f. ‘sår’, dys f. ‘gravhaug’, eng 

f. ‘eng’, fit f. ‘flat eng ved vatn’, il f. ‘fotsåle’, skyn f. ‘skjøn’ og syn f. ‘nekting’. Blant 

ar₂-typane er det tre ord som har j-innskot, gýgr f. ‘jotunkvinne’, rýgr f. ‘kvinne’ og 

ylgr f. ‘houlv’. For alle orda gjeld det at innskotet følgjer regel (19). 

§ 31.4 Ar-typar med v-innskot (urn. wō-stammer). Nokre få ar₁-typar har vinnskot 

etter regel (20), m.a. ǫr f. ‘pil’, dǫgg f. ‘dogg’ og stǫð f. ‘stø’. Dei kan også få 

endinga -u i dativ eintal, t.d. ǫru. 

§ 32 Ir-klassa (urn. i-stammer). Også denne klassa har morfologisk u-omlyd i 

eintal. Men det er få ord som har rotvokalen a, slik at u-omlyden stort sett er fråverande, 

som t.d. i bǿn f. ‘bøn’. Nominativ og akkusativ fleirtal har som før nemnt 

endinga -ir. 

sg. n. bǿn bǿn + – 

g. bǿnar bǿn + ar 

d. bǿn bǿn + – 

a. bǿn bǿn + – 

pl. n. bǿnir bǿn + ir 

g. bǿna bǿn + a 

d. bǿnum bǿn + um 

a. bǿnir bǿn + ir 

Hit høyrer mange av dei einstava feminine substantiva, m.a. ást f. ‘kjærleik’, 

átt/ǽtt f. ‘ætt’, ferð f. ‘ferd’, hjǫlp f. ‘hjelp’, hlíð f. ‘li’, mjǫðm f. ‘hofte, mjødm’, 

sátt/sǽtt f. ‘forlik’, sjón/sýn f. ‘syn’, sótt f. ‘sjukdom’ og tíð f. ‘tid’. 

Til liks med ar-typane kan enkelte ir-typar ha endinga -u i dativ eintal. Dette 

gjeld mange frekvente ord, m.a. borg f. ‘borg, by’, braut f. ‘veg’, gipt f. ‘gåve’, hurð f. 

‘dør, dørblad’, hǫll f. ‘hall’, jǫrð f. ‘jord’, rǫdd f. ‘røyst, stemme’, sól f. ‘sol’, sál f. 

‘sjel’, ván f. ‘von, håp’, vist f. ‘opphald, niste’, ǫld f. ‘tidsalder’.

56 Kap. 4 

Til ir-typane høyrer også tostava ord av typen skipan f. ‘ordning’. Dei kan få 

morfologisk u-omlyd i nominativ, dativ og akkusativ eintal, eller dei kan ved analogi 

få former utan u-omlyd i heile eintal. Bøyinga blir anten skipan – skipanar – 

skipan – skipan eller skipun – skipanar – skipun – skipun i eintal og skipanir – 

skipana – skipunum – skipanir i fleirtal. 

§ 33 R-klassa (urn. rotsubstantiv og r-stammer). Denne klassa er kjenneteikna 

ved at dei i fleirtal har i-omlyd og endinga -r i nominativ og akkusativ fleirtal. I 

eintal blir dei bøygde som feminine ar- og ir-typar. 

§ 33.1 Reine r-typar (urn. rotsubstantiv). Mange frekvente feminine substantiv 

høyrer hit. Nokre har rotvokalen a og får u-omlyd i eintal, m.a. strǫnd f. ‘strand’, 

hǫnd f. ‘hand’ (dat. sg. hendi), stǫng f. ‘stang’, tǫnn f. ‘tann’ og ǫnd f. ‘and’. Resten 

av r-typane har andre rotvokalar: bót f. ‘bot’, brók f. ‘bukse’, gás f. ‘gås’, kló f. ‘klo’, 

mús f. ‘mus’, syll f. ‘sville, bjelke’, tá f. ‘tå’ og veit f. ‘grøft’. Berre fleirtal har dyrr 

f.pl. (også n.pl.) ‘døropning’ og ertr f.pl. ‘erter’. 

sg. n. strǫnd strand+ –° (18) u-omlyd 

g. strandar strand+ ar 

d. strǫnd strand+ –° (18) u-omlyd 

a. strǫnd strand+ –° (18) u-omlyd 

pl. n. strendr strand+ r⁺ (17) i-omlyd 

g. stranda strand+ a 

d. strǫndum strand+ um (1) u-omlyd 

a. strendr strand+ r⁺ (17) i-omlyd 

Fleire r-typar kan også ha endinga -r i genitiv eintal, til dels med i-omlyd. Hit 

høyrer m.a. bók f. ‘bok’ (gen. sg. bókar el. bǿkr), grind f. ‘grind’ (gen. sg. grindar el. 

grindr), mjǫlk f. ‘mjølk’ (gen. sg. mjǫlkr), mǫrk f. ‘vekteininga mark’ (gen. sg. 

merkr), nátt f. ‘natt’ (gen. sg. náttar el. nǽtr), sǽng f. ‘seng’ (gen. sg. sǽngar el. 

sǽngr), tǫng f. ‘tang’ (gen. sg. tangar el. tengr), ǫlpt f. ‘svane’ (gen. sg. alptar el. elptr) 

og ǫrk f. ‘kiste’ (gen. sg. arkar el. erkr). 

Ein del r-typar viser tilknyting til ir-klassa og har alternativ ending -ir utan iomlyd 

i nominativ og akkusativ fleirtal, m.a. strǫnd (strendr el. strandir), stǫng 

(stengr el. stangir), ǫlpt (elptr el. alptir). 

Til r-klassa reknar vi også tre ord i eigen bås; det er kýr f. ‘ku’ (rot: kú), sýr f. 

‘sugge’ (rot: sú) og ǽr f. ‘søye’ (rot: á). Desse skil seg ut ved å ha i-omlyd og 

endinga -r jamvel i nominativ eintal. Dermed får dei samanfall mellom eintal og


fleirtal i nominativ. Bøyinga blir då kýr – kýr – kú – kú i eintal og kýr – kúa – 

kúm – kýr i fleirtal, og ǽr – ǽr – á – á i eintal og ǽr – á – ám – ǽr i fleirtal. Merk 

utslaga av regel (6), *kú + um → kúm i dativ fleirtal og *á + a → á i genitiv fleirtal. 

§ 33.2 Tre slektskapsord (urn. r-stammer). Endeleg reknar vi tre slektskapsord til 

r-klassa, nemleg móðir f. ‘mor’, dóttir f. ‘dotter’ og systir f. ‘syster’. Desse kan få 

fullstendig samanfall i oblike kasus i eintal, og dei har i-omlyd i heile fleirtal. I 

dativ eintal kan dei også få same form som i nominativ og akkusativ fleirtal. 

sg. n. móðir móð + ir 

g. móður móð + ur (1) u-omlyd 

d. mǿðr/móður móð + r⁺/ur (17) i-omlyd / (1) u-omlyd 

a. móður móð + ur (1) u-omlyd 

pl. n. mǿðr móð + r⁺ (17) i-omlyd 

g. mǿðra móð + ra⁺ (17) i-omlyd 

d. mǿðrum móð + rum⁺ (17) i-omlyd 

a. mǿðr móð + r⁺ (17) i-omlyd 

Sterke nøytrale substantiv 

§ 34 Inndeling. Det er berre ei klasse av sterke nøytrale substantiv. Her blir 

nominativ og akkusativ fleirtal danna utan noka bøyingsending (null-ending). 

Elles er det slektskap med dei maskuline a-typane, bortsett frå at nominativ ikkje 

har endinga -r og dativ alltid har endinga -i. 

§ 35 Null-typar (urn. a-stammer). Null-typane er kjenneteikna ved fråværet av 

fleirtalsending, t.d. hús (sg.) ~ hús (pl.). Slik er det framleis i moderne norsk, men i 

motsetnad til nynorsk har bokmål fleirtalsending i fleirstava substantiv, t.d. hus 

(sg.) ~ hus (pl.) vs. eple (sg.) ~ epler (pl.). I norrønt blir fleirtal markert med morfologisk 

u-omlyd, t.d. barn (sg.) ~ bǫrn (pl.) Dette ordet kan framleis ha slik bøying i 

nynorsk, barn ~ born. 

§ 35.1 Reine null-typar (urn. a-stammer). Hit høyrer fleire substantiv som har 

rotvokalen a, slik at det oppstår ei veksling mellom a i eintal og ǫ i fleirtal, t.d. 

barn ~ bǫrn og vatn ~ vǫtn. I ord med annan rotvokal kjem u-omlyden ikkje til uttrykk, 

som t.d. hús n. ‘hus’, dýr n. ‘dyr’ eller lið .n. ‘flokk, følgje’.

58 Kap. 4 

sg. n. land land + – 

g. lands land + s 

d. landi land + i 

a. land land + – 

pl. n. lǫnd land + –° (18) u-omlyd 

g. landa land + a 

d. lǫndum land + um (1) u-omlyd 

a. lǫnd land + –° (18) u-omlyd 

Som land n. ‘land’ blir mange nøytra bøygde, m.a. bak n. ‘rygg’, barn n. ‘barn’, dýr 

n. ‘dyr’, fjall n. ‘fjell’, goð n. ‘heiden gud’, hús n. ‘hus’, nafn n. ‘namn’, orð n. ‘ord’, 

tal n. ‘tal’, þak n. ‘tak’ og vatn n. ‘vatn’. Ord med avleiingssuffiksa -al, -an, -ar, -að, 

-uð og -in høyrer også hit: óðal n. ‘odel’, gaman n. ‘gaman, moro’, sumar n. ‘sommar’, 

herað n. ‘herad’, hǫfuð n. ‘hovud’ og megin n. ‘styrke’. Merk vokalbortfall 

etter regel (14), t.d. sumri (dat. sg.) og u-omlyd etter regel (18), sumur (nom. pl.). 

§ 35.2 Null-typar med i-innskot (urn. ija-stammer). Nokre sterke nøytra har 

stammeutlyd på trykklett i, t.d. kvǽði n. ‘kvede’. Ved kontraksjon etter regel (6) 

fell denne vokalen bort framfor endingar som byrjar på vokal, t.d. *kvǽði + um → 

kvǽðum. Elles er bøyinga den same som for dei reine null-typane: 

sg. n. kvǽði kvǽði + – 

g. kvǽðis kvǽði + s 

d. kvǽði kvǽði + i (6) kontraksjon 

a. kvǽði kvǽði + – 

pl. n. kvǽði kvǽði + – 

g. kvǽða kvǽði + a (6) kontraksjon 

d. kvǽðum kvǽði + um (6) kontraksjon 

a. kvǽði kvǽði + – 

Hit høyrer ein del to- eller fleirstava substantiv med fremre rotvokal, m.a. dǿmi n. 

‘døme’, enni n. ‘panne’, erfiði n. ‘arbeid’ og erendi n. ‘ærende’. Ettersom orda har 

fremre rotvokal, blir ikkje u-omlyden utløyst i dativ fleirtal. 

§ 35.3 Null-typar med j-innskot (urn. ja-stammer og ija-stammer på velar konsonant). 

Ei rekkje ord har j-innskot etter regel (19), m.a. egg n. ‘egg’, fen n. ‘myr’,


flet n. ‘golv’, kyn n. ‘slekt’, men n. ‘smykke’, nef n. ‘nase’, nes n. ‘nes’, net n. ‘nett’, sel 

n. ‘sel, seter’. Ei særskilt gruppe med velar konsonant, dvs. g og k, får j-innskot, 

t.d. engi n. ‘eng’, fylki n. ‘flokk, fylke’, merki n. ‘merke’ og ríki n. ‘rike’. Her reknar 

vi at stamma endar på -i, slik som i typen kvǽði (§ 35.2), men at vokalen fell i 

samanstøyt med j, t.d. *engi + j + um → engjum. Bøyinga blir dermed engi – engis – 

engi – engi; engi – engja – engjum – engi. 

§ 35.4 Null-typar med v-innskot (urn. wa-stammer). Hit høyrer m.a. frǽ el. frjó 

n. ‘frø’, hǫgg n. ‘hogg’, kjǫt n. ‘kjøt’, mjǫl n. ‘mjøl’, smjǫr n. ‘smør’ og ǫl n. ‘øl’. 

Innskotet skjer i samsvar med regel (20). 

Svak bøying 

Svake maskuline substantiv 

§ 36 Inndeling. Det er to grupper av svake maskuline substantiv, a-klassa og rklassa. 

Eintalsbøyinga er lik, men r-klassa har gjennomført i-omlyd i fleirtal. Alle 

substantiv med svak bøying endar på trykklett vokal i heile eintal, forutan at dei 

jamt over har færre ulike former enn substantiv med sterk bøying. 

§ 37 A-klassa (urn. an-stammer). I eintal endar alle oblike kasus på trykklett -a. 

Fleirtalsbøyinga er derimot i samsvar med dei sterke maskuline a-typane. 

§ 37.1 Reine a-typar (urn. reine an-stammer). Hit høyrer mange fleirstava substantiv, 

m.a. granni m. ‘granne, nabo’, bani m. ‘bane, død, drapsmann’, bardagi m. 

‘strid’, bogi m. ‘boge’, máni m. ‘måne’, tími m. ‘tid’. Ord med avleiingssuffikset -ar 

høyrer òg heime her, m.a. dómari m. ‘dommar’, leikari m. ‘gjøglar’ og skapari m. 

‘skapar’. 

sg. n. granni grann + i 

g. granna grann + a 

d. granna grann + a 

a. granna grann + a 

pl. n. grannar grann + ar 

g. granna grann + a 

d. grǫnnum grann + um (1) u-omlyd 

a. granna grann + a

60 Kap. 4 

Merknader || 1. Nokre innlånte ord frå gammalengelsk, t.d. síra og herra, har endinga -a i heile 

eintal. || 2. Ordet uxi m. ‘okse’ har desse formene i fleirtal: yxn – yxna – yxnum – yxn. || 3. Eitt 

ord har maskulin genus (grammatisk kjønn), men feminin sexus (naturleg kjønn), nemleg Skaði 

prop., kona til vaneguden Njǫrðr (Njord). 

§ 37.2 A-typar med j-innskot (urn. jan-stammer). Nokre a-typar har j-innskot 

etter regel (19), m.a. vili m. ‘vilje’, erfingi m. ‘arving’ og illvirki m. ‘ugjerningsmann’. 

Her står j i alle former utanom nominativ eintal, t.d. vili – vilja – vilja – 

vilja; viljar – vilja – viljum – vilja. 

§ 37.3 A-typar med v-innskot (urn. wan-stammer). Nokre ganske få a-typar har 

v-innskot etter regel (20), m.a. mǫskvi m. ‘maske’ og nǫkkvi m. ‘båt’. 

§ 38 R-klassa (urn. nd-stammer). I denne klassa endar alle oblike kasus i eintal på 

trykklett -a, men fleirtalsbøyinga følgjer dei sterke r-typane. Dei svake r-typane 

er opphavleg substantiverte presens partisipp, t.d. elska vb. ‘elske’ → elskandi m. 

‘elskar’. Alle orda i denne klassa har stammeutlyd på -nd. 

Hit høyrer m.a. bóndi el. búandi m. ‘bonde’, dómandi m. ‘dommar’, frǽndi m. 

‘frende, ven’ og fjándi m. ‘fiende’. Merk at i-omlyden berre verkar på avleiingssuffikset 

-and, ikkje på rotstavinga i desse orda. Dermed får dómandi m. fleirtalsforma 

dómendr (ikkje *dǿmendr) og búandi m. får búendr (ikkje *býendr) i fleirtal. 

Vi reknar med at fleirstava ord i denne klassa hadde primærtrykk på den første 

stavinga og sekundærtrykk på den andre, ˈelsk-ˌand-i (jf. § 13). 

sg. n. elskandi elskand + i 

g. elskanda elskand + a 

d. elskanda elskand + a 

a. elskanda elskand + a 

pl. n. elskendr elskand + r⁺ (17) i-omlyd 

g. elskanda elskand + a 

d. elskǫndum elskand + um (1) u-omlyd 

a. elskendr elskand + r⁺ (17) i-omlyd 

Svake feminine substantiv 

§ 39 Inndeling. Dei svake feminine substantiva fell i to flokkar, ur-klassa og iklassa. 

Den første klassa er klart den største, medan i-klassa berre omfattar ei 

mindre gruppe, avleidd av adjektiv, t.d. gleði f. ‘glede’ av glaðr adj. ‘glad’.


§ 40 Ur-klassa (urn. ōn-stammer). Orda i denne klassa har samanfallande endingar 

i dei tre oblike kasus. U-omlyden gjer stort utslag i ord med rotvokalen a, 

som t.d. saga f. ‘soge’, men er ikkje synleg i ord med andre rotvokalar. 

§ 40.1 Reine ur-typar (urn. reine ōn-stammer). Hit høyrer m.a. brenna f. ‘brenning’, 

dúfa f. ‘due’, fjara f. ‘fjøre’, fluga f. ‘fluge’, hrǽzla f. ‘redsle’, kerra f. ‘kjerre’, 

ótta f. ‘otte, dagrenning’, stjarna f. ‘stjerne’, tunga f. ‘tunge’ og vika f. ‘veke’. 

sg. n. saga sag + a 

g. sǫgu sag + u (1) u-omlyd 

d. sǫgu sag + u (1) u-omlyd 

a. sǫgu sag + u (1) u-omlyd 

pl. n. sǫgur sag + ur (1) u-omlyd 

g. sagna sag + na 

d. sǫgum sag + um (1) u-omlyd 

a. sǫgur sag + ur (1) u-omlyd 

Merknader || 1. Ordet kona f. ‘kone, kvinne’ har forma kvenna i genitiv fleirtal. || 2. Nokre få urtypar 

har maskulin sexus, t.d. mannsnamna Ella og Sturla. 

§ 40.2 Ur-typar med j-innskot (urn. jōn-stammer). Ein del ord har gjennomført 

j-innskot etter regel (19), m.a. brynja f. ‘brynje’, bylgja f. ‘bylgje’, drykkja f. ‘drikk, 

drikking’, kirkja f. ‘kyrkje’, rekkja f. ‘seng’ og smiðja f. ‘smie’. Dei orda som har 

stammeutlyd på -g eller -k, får den regelrette endinga -na i genitiv fleirtal, t.d. 

bylgna av bylgja f. og rekkna av rekkja f. Dei som har stammeutlyd på andre konsonantar, 

får berre -a i genitiv fleirtal, t.d. brynja av brynja f. og smiðja av smiðja f. 

§ 40.3 Ur-typar med v-innskot (urn. wōn-stammer). Nokre få ord har v-innskot 

etter regel (20), m.a. vǫlva f. ‘trollkvinne’ og slǫngva f. ‘slynge’. 

§ 41 I-klassa (urn. īn-stammer). Denne klassa omfattar hovudsakleg abstrakte ord 

som vantar numerusbøying. 

sg. n. speki spek + i 

g. speki spek + i 

d. speki spek + i 

a. speki spek + i

62 Kap. 4 

I denne klassa har jamvel nominativ og dei oblike kasus falle saman, slik at resultatet 

er ei bøyingsklasse utan bøying. Hit høyrer m.a. blindi f. ‘blindskap’, elli f. 

‘alder’, fýsi f. ‘lyst’, gleði f. ‘glede’, mǿði f. ‘trøyttleik’, speki f. ‘visdom’ og ǽvi f. 

‘æve’. Enkelte ord knyter seg til andre klasser, m.a. kan frǿði f. ‘kunnskap’ og 

kristni f. ‘kristendom’ få genitivsendinga -s til liks med nøytrale substantiv av 

typen kvǽði (§ 35.2). Ordet fiski f. ‘fiske’ har genitivsforma fiskjar. 

Svake nøytrale substantiv 

§ 42 Inndeling. Det er berre ei gruppe av svake nøytrale substantiv. Her blir 

akkusativ (og nominativ) fleirtal danna med endinga -u og tilhøyrande u-omlyd. 

§ 43 U-klassa (urn. an-stammer). Til liks med andre svake substantiv endar heile 

eintal på trykklett vokal. Fleirtalsbøyinga minner derimot om dei sterke nøytrale 

substantiva, bortsett frå at -u framleis står i nominativ og akkusativ fleirtal. 

sg. n. hjarta hjart + a 

g. hjarta hjart + a 

d. hjarta hjart + a 

a. hjarta hjart + a 

pl. n. hjǫrtu hjart + u (1) u-omlyd 

g. hjartna hjart + na 

d. hjǫrtum hjart + um (1) u-omlyd 

a. hjǫrtu hjart + u (1) u-omlyd 

Til denne bøyingsklassa høyrer berre nokre få ord, mange av dei for kroppsdelar: 

auga n. ‘auga’, eyra n. ‘øyre’, hjarta n. ‘hjarta’, lunga n. ‘lunge’, nýra n. ‘nyre’ og 

ǫkla n. ‘okle, ankel’. 

Samla oversyn over substantivbøyinga 

§ 44 Skjema. Den tabellariske oppstillinga på neste side gjev eit oversyn over alle 

substantivklassene, medan fig. 4:1 og 4:2 på sida deretter viser bøyingsendingane i 

kvar klasse. Her markerer plussteikn morfologisk i-omlyd (regel 17), t.d. negl av 

nagl, medan morfologisk u-omlyd (regel 18), t.d. lǫnd av land, er markert med ein 

liten sirkel. Fonologisk u-omlyd (regel 1) er derimot ikkje markert.

Sterk bøying 


MASKULINE FEMININE NØYTRALE 

a-klassa ar-klassa null-klassa 

[1] reine: armr, aptann [1] ar₁: mǫn [1] reine: land 

nokre j- og v-innskot nokre j- og v-innskot nokre j- og v-innskot 

[2] i-utlyd: hirðir [2] ar₂: ermr [2] i-utlyd: kvǽði 

nokre j-innskot nokre j-innskot 

i-klassa ir-klassa 

gestr, vinr bǿn, skipan 

nokre j-innskot 

u-klassa 

vǫllr, fagnaðr, fjǫrðr 

r-klassa r-klassa 

[1] reine: nagl, fótr [1] reine: strǫnd, kýr 

[2] slektskapsord: faðir [2] slektskapsord: móðir 

Svak bøying 

MASKULINE FEMININE NØYTRALE 

a-klassa ur-klassa u-klassa 

granni saga hjarta 

nokre j- og v-innskot nokre j- og v-innskot 

r-klassa i-klassa 

elskandi speki

64 Kap. 4 

Fig. 4:1 og 4:2 Den sterke og den svake substantivbøyinga

5 Gradbøying 


§ 45 Ordklasser og kategoriar. Gradbøyinga omfattar to ordklasser, adjektiv og 

adverb. I begge ordklassene kan orda bøyast i tre grader, positiv, komparativ og 

superlativ. Enkelte adjektiv og adverb har berre komparativ- og superlativformer. 

Adverba blir ikkje bøygde på annan måte enn i grad. I § 52 skal vi sjå at adjektiva 

også får endingar for bestemtheit (dvs. sterk vs. svak bøying), kasus, numerus og 

genus. Desse kjem i tillegg til gradbøyingsendingane, og det er derfor praktisk å 

starte med gradbøyinga. 

§ 46 Hovudtypar. På grunnlag av dei to faktorane stammeskifte og i-omlyd kan vi 

stille opp tre hovudtypar av gradbøying: 

positiv komparativ superlativ 

1 stamme stamme + ar stamme + ast 

2 stamme stamme + r + i-omlyd stamme + st + i-omlyd 

3 stamme ny stamme + r ny stamme + st 

Dei tre adjektiva spakr ‘klok’ (stamme: spak), langr ‘lang’ (stamme: lang) og illr 

‘vond’ (stamme: ill og ver) viser korleis nye stammer blir danna i komparativ og 

superlativ: 


1 spak spak + ar → spakar spak + ast → spakast 

2 lang leng + r → lengr leng + st → lengst 

3 ill ver + r → verr ver + st → verst 

Adverba får ikkje andre endingar enn gradsendingane, som t.d. opt ‘ofte’: 


1 opt + – → opt opt + ar → optar opt + ast → optast

66 Kap. 5 

For adjektiva kjem bøyingsendingane for bestemtheit, kasus, numerus og genus i 

tillegg til dei enkelte stammene. Det er vanleg å stille opp gradbøyinga med 

bøyingsendingane for sterk nominativ eintal maskulinum. Denne endinga er -r i 

positiv og superlativ, og -i i komparativ. Paradigmet blir då som følgjer: 


1 spak + r → spakr spakar + i → spakari spakast + r → spakastr 

2 lang + r → langr lengr + i → lengri lengst + r → lengstr 

3 ill + r → illr verr + i → verri verst + r → verstr 

Bøyingstypar 

§ 47 Bøying med -ar og -ast. Dei fleste adjektiv og adverb blir bøygde etter dette 

mønsteret. Som døme fører vi opp spakr adj. og opt adv. 


spakr spakari spakastr 

opt optar optast 

Som adjektivet spakr går t.d. breiðr adj. ‘brei’, fastr adj. ‘fast’, fullr adj. ‘full’, glaðr 

adj. ‘glad’, hvass adj. ‘kvass’, jafn adj. ‘jamn’ og sannr adj. ‘sann’. Som adverbet opt 

går t.d. inn adv. ‘inn’, síð adv. ‘seint’, sjaldan adv. ‘sjeldan’ og víða adv. ‘vide’ 

(stamme: víð). I komparativ kan endinga -ar bli forlengd til -arr eller (ved analogi 

frå akkusativ eintal nøytrum i adjektivbøyinga) til -ara, og i superlativ kan -r 

trengje inn frå komparativ. 

§ 48 Bøying med -r og -st + i-omlyd. Ei mindre gruppe adjektiv og adverb blir 

bøygde med i-omlyd. Døme er langr ‘lang’ og adverbet fram ‘fram’. 


langr lengri lengstr 

fram fremr fremst 

Ei rekkje adjektiv går som langr. Vokalskiftet er i samsvar med regel (17) morfologisk 

i-omlyd: 

u ~ y ungr – yngri – yngstr av ungr adj. ‘ung’ 

o ~ ø stórr – stǿrri – stǿrstr av stórr adj. ‘stor’

Gradbøying 67 

ǫ ~ ø þrǫngr – þrøngri – þrøngstr av þrǫngr adj. ‘trong’ 

a ~ e fagr – fegri – fegrstr av fagr adj. ‘fager’ 

á ~ ǽ smár – smǽrri – smǽstr av smár adj. ‘liten’ 

■ Reglar: (5) *smǽ + ri → smǽrri, (4:1) *fagr + r → fagr, *fegr + ri → fegri (-r høyrer 

til stamma i ordet) 

I ord med fremre rotvokal blir i-omlyden ikkje utløyst, t.d. 

ei ~ ei hreinn – hreinni – hreinstr av hreinn adj. ‘rein’ 

ǿ ~ ǿ sǿmr – sǿmri – sǿmstr av sǿmr adj. ‘sømmeleg’ 

ǽ ~ ǽ vǽnn – vǽnni – vǽnstr av vǽnn adj. ‘vakker’ 

■ Reglar: (2) *hrein + r → hreinn, *vǽn + r → vǽnn; *hrein + ri → hreinni, *vǽn + ri → 

vǽnni. 

Nokre adjektiv har blanda bøying, dvs. at dei dannar komparativ etter den eine 

typen og superlativ etter den andre. Hit høyrer m.a. auðigr adj. ‘rik’, djúpr adj. 

‘djup’, fjǫlmennr adj. ‘mannsterk’, nýr adj. ‘ny’, tryggr adj. ‘trygg’, þungr adj. ‘tung’ 

og vegligr adj. ‘prektig’. 

Positiv Komparativ Superlativ 

auðigr auðigri auðgastr 

djúpr djúpari el. dýpri djúpastr el. dýpstr 

fjǫlmennr fjǫlmennari fjǫlmennstr 

nýr nýjari el. nýrri nýjastr 

tryggr tryggvari el. tryggri tryggvastr 

þungr þungari el. þyngri þungastr el. þyngstr 

vegligr vegligri vegligastr 

■ Reglar: (14) *auðig + astr → auðgastr, (5) *ný + ri → nýrri, (19) ný + j + ari → 

nýjari 

§ 49 Bøying med stammeskifte. Nokre frekvente adjektiv har stammeskifte: 

gamall ellri ellztr av gamall adj. ‘gamal’ 

góðr betri beztr av góðr adj. ‘god’ 

illr verri verstr av illr adj. ‘vond’ 

lítill minni minnstr av lítill adj. ‘liten’ 

margr fleiri flestr av margr adj. ‘mang ein’ 

mikill meiri mestr av mikill adj. ‘stor’

68 Kap. 5 

Også blant adverba førekjem det bøying med stammeskifte: 

gjarna heldr helzt av gjarna adv. ‘gjerne’ 

illa verr verst av illa adv. ‘ille’ 

lítt minnr minnst av lítt adv. ‘lite’ 

mjǫk meir(r) mest av mjǫk adv. ‘mykje’ 

vel betr bezt av vel adv. ‘vel, godt’ 

§ 50 Defekt bøying. Ein del adjektiv har berre komparativ- og superlativformer. 

Dei uttrykkjer retning i rom eller tid: 

– efri ‘seinare’ efstr ‘sist’ 

– eptri, aptari ‘bakre’ epztr, aptastr ‘bakerst’ 

– eystri ‘øystre’ austastr ‘austlegast’ 

– fyrri ‘førre’ fyrstr ‘først’ 

– hindri ‘seinare’ hinztr ‘bakerst, sist’ 

– innri ‘indre’ innstr ‘inst’ 

– neðri ‘nedre’ neztr ‘nedst’ 

– nyrðri ‘nordre’ nyrztr ‘nordlegast’ 

– síðarri ‘seinare’ síðastr ‘seinast, sist’ 

– syðri ‘søre’ synstr ‘sørlegast’ 

– vestri ‘vestre’ vestastr ‘vestlegast’ 

– øfri ‘øvre’ øfstr ‘øvst’ 

– ýtri ‘ytre’ ýztr ‘ytst’ 

Denne bøyinga førekjem også blant adverba: 

– fyrr ‘før’ fyrst ‘først’ 

– hindar ‘seinare’ hinzt ‘sist’ 

– nǽr(r) ‘nærmare’ nǽst ‘nærmast’ 

Komparativ og superlativ blir stort sett danna med -r og -st + i-omlyd i den 

defekte bøyinga. I mange superlativformer førekjem konsonanten z. I samsvar 

med § 11.3 er dette ein skrivemåte for dental el. alveolar + s, t.d. ýtstr = ýztr.

6 Adjektivisk bøying 


§ 51 Ordklasser og kategoriar. Den adjektiviske bøyinga omfattar ordklassene 

adjektiv og determinativ, og dessutan verbpartisippa. Det er fire kategoriar i den 

adjektiviske bøyinga: bestemtheit (ubestemt, bestemt), kasus (nominativ, genitiv, 

dativ, akkusativ) numerus (eintal, fleirtal) og genus (maskulinum, femininum, 

nøytrum). I tillegg kjem det at adjektiva blir bøygde i grad, men denne kategorien 

er felles for adjektiv og adverb og vart derfor omtalt for seg i § 45–50. 

Dei ubestemte formene har sterk bøying, t.d. spakr maðr ‘klok mann’. Her står 

adjektivet spakr utan noko bestemmarledd, dvs. i ubestemt form. Dei bestemte 

formene har svak bøying, t.d. inn spaki maðr ‘den kloke mannen’. Då står adjektivet 

med eit bestemmarledd av typen inn / hinn eller sá / þessi (§ 57 og 70). Det 

same skiljet gjeld i moderne norsk, der ung i ein ung mann har ubestemt (sterk) 

form og unge i den unge mannen har bestemt (svak) form. 

Til liks med dei svake substantiva er den svake adjektivbøyinga kjenneteikna 

av at alle formene i eintal endar på trykklett vokal. I den sterke bøyinga endar dei 

fleste (men ikkje alle) formene på konsonant. 

Sterk bøying 

Adjektiv 

§ 52 Oversyn. Den sterke adjektivbøyinga omfattar positiv og superlativ. Desse 

to gradane kan også ha svak bøying, medan komparativ ikkje kan ha anna enn 

svak bøying. Endingane i superlativ er dei same som i positiv. 

§ 52.1 Typen spakr. Som spakr blir ei rekkje einstava adjektiv bøygde, m.a. blindr 

adj. ‘blind’, breiðr adj. ‘brei’, fastr adj. ‘fast’, fullr adj. ‘full’, glaðr adj. ‘glad’, góðr adj. 

‘god’, heill adj. ‘heil, frisk’, hvass adj. ‘kvass’, jafn adj. ‘jamn’, langr adj. ‘lang’, vǽnn 

adj. ‘ven, vakker’.

70 Kap. 6 

mask. fem. nøytr. m. f. n. 

sg. n. spakr spǫk spakt r -° t 

g. spaks spakrar spaks s rar s 

d. spǫkum spakri spǫku um ri u 

a. spakan spaka spakt an a t 

pl. n. spakir spakar spǫk ir ar -° 

g. spakra spakra spakra ra ra ra 

d. spǫkum spǫkum spǫkum um um um 

a. spaka spakar spǫk a ar -° 

■ Reglar: (1) *spak + um → spǫkum, (18) spak → spǫk. 

Merknader || 1. I enkelte ord høyrer -r til stamma, m.a. fagr adj. ‘fager’ og vitr adj. ‘klok’. Dei får 

dermed former som fǫgr, fagrt og vitr, vitrt i nominativ eintal. || 2. Adjektivet sannr adj. ‘sann’ har 

sideforma saðr (jf. maðr m.) og nøytrumsforma satt, danna av saðr, dvs. *sað + t → satt (regel 3). 

§ 52.2 Typen gamall. Adjektiv som har avleiingssuffiksa -al/-il/-ul eller -ig/-ug, 

blir bøygde som gamall, m.a. atall adj. ‘vond’, þagall adj. ‘taus’, gjǫfull adj. ‘gjevmild’, 

auðigr adj. ‘rik’. 


sg. n. gamall gǫmul gamalt r -° t 

g. gamals gamallar gamals s rar s 

d. gǫmlum gamalli gǫmlu um ri u 

a. gamlan gamla gamalt an a t 

pl. n. gamlir gamlar gǫmul ir ar -° 

g. gamalla gamalla gamalla ra ra ra 

d. gǫmlum gǫmlum gǫmlum um um um 

a. gamla gamlar gǫmul a ar -° 

■ Reglar: (1) *gaml + um → gǫmlum, (2) *gamal + r → gamall (14) *gamal + um → 

*gamlum (→ gǫmlum), *gamalir → gamlir m.fl., (18) gamal → gǫmul. 

Merknader || 1. Dei to orda lítill adj. ‘liten’ og mikill adj. ‘stor’ går som gamall, bortsett frå at dei 

har formene lítinn og mikinn i akkusativ eintal maskulinum, og lítit og mikit i nominativ & 

akkusativ eintal nøytrum (i samsvar med bøyinga av heiðinn i § 52.3). Føre lang konsonantisme 

blir rotvokalen i lítill forkorta, lítlir → litlir. || 2. Vokalbortfall etter regel (14) førekjem ikkje alltid

Adjektivisk bøying 71 

i vesall adj. ‘ussel’, ýmiss adj. ‘ymis, ulik’ og heilagr adj. ‘heilag’. Det siste ordet får diftongforenkling 

i tillegg, helgan ved sida av heilagan, helgum ved sida av heilǫgum. 

§ 52.3 Typen heiðinn. Som heiðinn blir mange tostava adjektiv bøygde, m.a. 

kristinn adj. ‘kristen’, opinn adj. ‘open’ og rotinn adj. ‘roten’. Dei har endinga -n 

utan vokalbortfall i akkusativ eintal maskulinum, t.d. heiðin + n → heiðinn. 


sg. n. heiðinn heiðin heiðit r -° t 

g. heiðins heiðinnar heiðins s rar s 

d. heiðnum heiðinni heiðnu um ri u 

a. heiðinn heiðna heiðit n a t 

pl. n. heiðnir heiðnar heiðin ir ar -° 

g. heiðinna heiðinna heiðinna ra ra ra 

d. heiðnum heiðnum heiðnum um um um 

a. heiðna heiðnar heiðin a ar -° 

■ Reglar: (2) *heiðin + r → heiðinn, *heiðin + ri → heiðinni, *heiðin + ra → heiðinna, 

(3 + 4) *heiðin + t → *heiðitt → heiðit, (14) *heiðin + um → heiðnum m.fl. 

§ 52.4 J-innskot (urn. ja- og jō-stammer). J-innskot i samsvar med regel (19) 

førekjem m.a. i frǽgr adj. ‘vidkjend’, miðr adj. ‘mellomst’, nýr adj. ‘ny’, ríkr adj. 

‘mektig’, sekr adj. ‘skuldig’ og sterkr adj. ‘sterk’. Nokre ord kan alternativt ha vinnskot, 

m.a. hryggr adj. ‘sorgfull’ og myrkr adj. ‘mørk’. 

§ 52.5 V-innskot (urn. wa- og wō-stammer). V-innskot i samsvar med regel (20) 

førekjem m.a. i døkkr adj. ‘mørk’, fǫlr adj. ‘bleik’, gløggr adj. ‘gløgg’, gǫrr (gørr, gerr) 

adj. ‘ferdig, gjord’ (jf. gera sv.vb.), hár adj. ‘høg’, kvikr adj. ‘levande’, styggr adj. 

‘morsk’ og þrǫngr adj. ‘trong’. 

Perfektum partisipp 

§ 53 Partisipp av svake verb. Perfektum partisipp av svake verb blir bøygde etter 

mønster av spakr i § 52.1, t.d. eyddr av eyða sv.vb., fluttr av flytja sv.vb., fǿrðr av 

fǿra sv.vb., knýttr av knýta sv.vb., sendr av senda sv.vb., spáðr av spá sv.vb. og varðr 

av verja sv.vb. 

■ Reglar: (1) *kastað + um → kǫstuðum, *herjað + um → herjuðum m.fl., (3 + 4) 

*kastað + t → *kastatt → kastat, *send + t → *sentt → sent, (4) *flutt + t → flutt.

72 Kap. 6 

§ 54 Partisipp av sterke verb. Perfektum partisipp av sterke verb blir bøygde 

etter mønster av heiðinn i § 52, t.d. bitinn av bíta st.vb, kropinn av krjúpa st.vb. og 

vaxinn av vaxa st.vb. Her gjeld dei same fonologiske reglane som for heiðinn. 

■ Reglar: (2) *kropin + r → kropinn, *kropin + ra → kropinna, (3 + 4) *vaxin + t → 

*vaxitt → vaxit, (14) *kropin + um → kropnum, *vaxin + ir → vaxnir m.fl. 

Determinativ 

§ 55 Oversyn. Determinativa følgjer med få unntak mønsteret for den sterke 

adjektiviske bøyinga. Unntaka er nokre ord som har pronominell bøying: demonstrativa 

sá og sjá/þessi, og kvantorane tveir, þrír, fjórir og báðir (jf. § 69–70). 

§ 56 Possessiv. Til denne gruppa høyrer minn det. ‘min’, þinn det. ‘din’, sinn det. 

‘sin’, okkarr det. ‘vår, til oss to’, ykkarr det. ‘dykkar, til dykk to’, várr det. ‘vår’ og 

yðvarr det. ‘dykkar’. Alle har endinga -n i akkusativ eintal maskulinum. 


sg. n. minn mín mitt r -° t 

g. míns minnar míns s rar s 

d. mínum minni mínu um ri u 

a. minn mína mitt n a t 

pl. n. mínir mínar mín ir ar -° 

g. minna minna minna ra ra ra 

d. mínum mínum mínum um um um 

a. mína mínar mín a ar -° 

§ 56.1 Minn, þinn, sinn. Dei tre possessiva minn, þinn og sinn skiftar mellom 

kort og lang rotvokal under bøyinga. Dei blir bøygde etter mønster av adjektivet 

heiðinn, bortsett frå at det ikkje er grunnlag for vokalbortfall etter regel (14). 

Opphavleg hadde desse orda lang rotvokal, men føre geminert konsonant vart rotvokalen 

forkorta, t.d. mínn > minn, mítt > mitt. 

■ Reglar: (2) *min + r → minn, *min + rar → minnar m.fl., (3) *min + t → mitt. 

§ 56.2 Várr. Possessivet várr (stamme: vár) blir bøygd som spakr, bortsett frå 

forma várn i akkusativ eintal maskulinum. Várr har sideformer med stammene ór 

eller oss føre bøyingsendingar som byrjar på vokal (ór også ved nullending).


§ 56.3 Yðvarr, okkarr, ykkarr. Dei tre possessiva yðvarr (stamme: yðvar), okkarr 

(stamme: okkar) og ykkarr (stamme: ykkar) blir bøygde etter mønster av adjektivet 

gamall, men med kortform i akkusativ eintal maskulinum: yðarn, okkarn, ykkarn. 

Ved analogi har yðvarr fått former utan v-innskot, t.d. yðarr, yðart. 

§ 57 Demonstrativ. Hit høyrer hinn, inn og enn det. ‘den, hin’. Dei blir bøygde 

etter mønster av minn, men med kort rotvokal i alle former. Bøyinga av demonstrativa 

sá og sjá/þessi er å finne i § 70 nedanfor. 

§ 58 Kvantorar. Hit høyrer fleire ord som blir bøygde etter mønster av adjektivet 

spakr. Det er allr det. ‘all’, hverr det. ‘kven av fleire’, hvárr det. ‘kven av to’ og sumr 

det. ‘som, noko’. Merk at hverr får j-innskot etter regel (19). Både hverr og hvárr 

har kortformer i akkusativ eintal maskulinum, hvern og hvárn. 

§ 58.1 Einn. Kvantoren einn blir bøygd etter mønster av adjektivet heiðinn. Dermed 

blir det utsett for mange konsonantassimilasjonar, t.d. (2) *ein + rar → einnar, 

*ein + ri → einni og (3) *ein + t → eitt. 

§ 58.2 Annarr. Kvantoren annarr blir bøygd etter mønster av adjektivet gamall. I 

tillegg får dette ordet overgangen n → ð føre r, t.d. *annarir → *annrir → aðrir. 

Denne overgangen kjenner vi att frå den sterke maskuline r-typen maðr. 

§ 58.3 Engi. Kvantoren engi det. ‘ingen’ (stamme: eng) blir i hovudsak bøygd som 

eit adjektiv, men dette ordet har utvikla fleire særeigne former. Det førekjem også 

med stammene eing og øng (den siste med v-innskot etter regel 20). Her har vi 

berre ført opp formene med stamma eng. 

mask. fem. nøytr. 

sg. n. engi engi ekki 

g. enskis engrar enskis 

d. engum engri engu 

a. engan enga ekki 

pl. n. engir engar engi 

g. engra engra engra 

d. engum engum engum 

a. enga engar engi 

§ 58.4 Nǫkkurr. Kvantoren nǫkkurr det. ‘nokon’ (stamme: nǫkkur) blir bøygd 

etter mønster av adjektivet spakr, bortsett frå at han har kortform i akkusativ ein-

74 Kap. 6 

tal maskulinum, nǫkkurn, og bortfall av -r i nominativ & akkusativ eintal nøytrum, 

nǫkkut. I eldre språk førekjem denne kvantoren også med stamma nakkvar. 

Sjølv i normaliserte tekstar kan det vere variasjon i bøyinga av dette ordet; det har 

vore sagt at det berre er i grammatikkane at nǫkkurr blir bøygd regelrett. Den 

eldre forma nakkvarr viser tydelegare samanhengen med den frasen som truleg 

ligg til grunn for ordet, *ne-wait-ek-hwarjaʀ ‘ikkje-veit-eg-kva’ (latin nescio quis). 


sg. n. nǫkkurr nǫkkur nǫkkut 

g. nǫkkurs nǫkkurrar nǫkkurs 

d. nǫkkurum nǫkkurri nǫkkuru 

a. nǫkkurn nǫkkura nǫkkut 

pl. n. nǫkkurir nǫkkurar nǫkkur 

g. nǫkkurra nǫkkurra nǫkkurra 

d. nǫkkurum nǫkkurum nǫkkurum 

a. nǫkkura nǫkkurar nǫkkur 

Bestemt form av substantivet 

§ 59 Oversyn. Den bestemte forma av substantivet blir danna ved at demonstrativet 

inn blir lagd til dei bøygde formene av substantivet. I mange former, 

særleg i fleirtal, blir ordforma modifisert i samsvar med regel (15). 

§ 59.1 Maskuline substantiv. Den bestemte forma blir modifisert etter regel (15) 

i dativ eintal og i alle former i fleirtal. 

sg. n. hestr + inn = hestrinn 

g. hests + ins = hestsins 

d. hesti + inum = hestinum (15:1) 

a. hest + inn = hestinn 

pl. n. hestar + inir = hestarnir (15:2) 

g. hesta + inna = hestanna (15:1) 

d. hestum + inum = hestunum (15:3) 

a. hesta + ina = hestana (15:1)


§ 59.2 Feminine substantiv. Den bestemte forma blir modifisert i alle former i 

fleirtal, også her etter regel (15). 

sg. n. borg + in = borgin 

g. borgar + innar = borgarinnar 

d. borg + inni = borginni 

a. borg + ina = borgina 

pl. n. borgir + inar = borgirnar (15:2) 

g. borga + inna = borganna (15:1) 

d. borgum + inum = borgunum (15:3) 

a. borgir + inar = borgirnar (15:2) 

§ 59.3 Nøytrale substantiv. Den bestemte forma blir modifisert i dativ eintal og i 

genitiv og dativ fleirtal. 

sg. n. land + it = landit 

g. lands + ins = landsins 

d. landi + inu = landinu (15:1) 

a. land + it = landit 

pl. n. lǫnd + in = lǫndin 

g. landa + inna = landanna (15:1) 

d. lǫndum + inum = lǫndunum (15:3) 

a. lǫnd + in = lǫndin 

Svak bøying 

§ 60 Oversyn over den svake bøyinga. Det er berre to bøyingsklasser i den svake 

adjektiviske bøyinga. Den eine klassa omfattar adjektiv i positiv og superlativ, 

forutan nokre få determinativ. Ei anna og endå enklare klasse omfattar presens 

partisipp og adjektiv i komparativ. 

§ 61 Adjektiv i positiv og superlativ. Som eksempel på bøyinga i positiv fører vi 

opp spaki av spakr adj. ‘klok’ (stamme: spak). Endingane i superlativ (stamme: 

spakast) er dei same som i positiv.

76 Kap. 6 


sg. n. spaki spaka spaka i a a 

g. spaka spǫku spaka a u a 

d. spaka spǫku spaka a u a 

a. spaka spǫku spaka a u a 

pl. n. spǫku spǫku spǫku u u u 

g. spǫku spǫku spǫku u u u 

d. spǫkum spǫkum spǫkum um um um 

a. spǫku spǫku spǫku u u u 

■ Reglar: (1) *spak + u → spǫku, *spak + um → spǫkum. 

Adjektiv av typen gamall og heiðinn får vokalbortfall i samsvar med regel (14). 

Ettersom alle endingane byrjar på vokal, gjeld vokalbortfallet heile paradigmet. 

§ 62 Determinativ. Ordet samr det. ‘same’ kan også ha svak bøying etter mønster 

av spaki. Dessutan blir ordenstala bøygde etter dette mønsteret. Det gjeld fyrsti 

det. ‘første’ (som også kan ha sterk bøying, fyrstr), þriði det. ‘tredje’, fjórði det. 

‘fjerde’, fim(m)ti det. ‘femte’ osv. Derimot har annarr det. ‘andre’ berre sterk 

bøying. Sjå § 65 for ei samla framstilling av talordsystemet i norrønt. 

§ 63 Adjektiv i komparativ. Som døme på komparativ fører vi opp spakari av 

spakr adj. ‘klok’ (stamme: spakar). I komparativ har adjektiva berre svak bøying. 


sg. n. spakari spakari spakara i i a 

g. spakara spakari spakara a i a 

d. spakara spakari spakara a i a 

a. spakara spakari spakara a i a 

pl. n. spakari spakari spakari i i i 

g. spakari spakari spakari i i i 

d. spǫkurum spǫkurum spǫkurum um um um 

a. spakari spakari spakari i i i 

■ Reglar: (1) *spakar + um → spǫkurum.


Adjektiv som i positiv har vokalbortfall etter regel (14), får det også i komparativ, 

t.d. heiðnari av heiðinn. 

§ 64 Presens partisipp. Bøyingsendingane i presens partisipp er dei same som i 

komparativ av adjektiva, t.d. gangandi (stamme: gangand-) av ganga st.vb. ‘gå’. 

§ 65 Talordsystemet. Talordsystemet i norrønt omfattar ord frå fleire ordklasser. 

Av praktiske grunnar skal vi stille opp systemet under eitt med tilvising til dei 

ulike bøyingstypane. 

Grunntal Bøying Ordenstal Bøying 

1 einn sterk adjektivisk fyrstr sterk adjektivisk 

fyrsti svak adjektivisk 

2 tveir pronominell annarr sterk adjektivisk 

3 þrír — " — þriði svak adjektivisk 

4 fjórir — " — fjórði — " — 

5 fimm inga bøying fim(m)ti — " — 

6 sex — " — sétti — " — 

7 sjau — " — sjaundi — " — 

8 átta — " — áttandi, átti — " — 

9 níu — " — níundi — " — 

10 tíu — " — tíundi — " — 

11 ellifu — " — ellipti — " — 

12 tolf — " — tolfti — " — 

13 þrettán — " — þrettándi — " — 

14 fjórtán — " — fjórtándi — " — 

fjǫgurtán — " — fjǫgurtándi — " — 

15 fim(m)tán — " — fim(m)tándi — " — 

16 sextán — " — sextándi — " — 

17 sjaut(j)án — " — sjaut(j)ándi — " — 

18 áttján — " — áttjándi — " — 

19 nítján — " — nítjándi — " — 

20 tuttugu — " — tuttugundi, -andi — " — 

21 tuttugu ok einn tuttugundi ok fyrsti 

22 tuttugu ok tveir tuttugundi ok annarr 

23 tuttugu ok þrír tuttugundi ok þriði

78 Kap. 6 

30 þrír tigir el. þrjátigi þrítugundi, -andi 

40 fjórir tigir el. fjórutigi fertugundi, -andi 

50 fimm tigir el. fim(m)tigi fim(m)tugundi, -andi 

60 sex tigir el. sextigi sextugundi, -andi 

70 sjau tigir el. sjautigi sjautugundi, -andi 

80 átta tigir el. áttatigi áttatugundi, -andi 

90 níu tigir el. níutigi nítugundi, -andi 

100 tíu tigir (hundrað) resten er ikkje kjend 

110 ellifu tigir (hundrað ok tíu) — " — 

120 hundrað (hundrað ok tuttugu) — " — 

240 tvau hundruð — " — 

360 þrjú hundruð — " — 

1200 þúsund — " — 

2400 tvǽr þúsundir — " — 

3600 þrjár þúsundir — " — 

tigr m. ‘tiar’ blir bøygd som ein sterk maskulin u-type 

hundrað n. ‘(stor)hundre’ — " — sterk nøytral null-type 

þúsund f. ‘tusen’ — " — sterk feminin ir-type. 

Merk at hundrað som oftast vart brukt i tydinga ‘storhundre’, dvs. 120. Tilsvarande 

er þúsund anten å forstå som 1000 eller som 1200, ti storhundre. Grunntala 

på -tigi er ubøyelege (þrjátigi osv.)

7 Pronominell bøying 


§ 66 Ordklasser og kategoriar. Den pronominelle bøyinga førekjem i to ordklasser, 

pronomen og determinativ. Bøyinga er kjenneteikna av til dels korte 

former og høg grad av stammeskifte, t.d. vér – vár – oss – oss ‘vi, oss’. Bøyinga 

omfattar alltid kasus, i nokre tilfelle også genus og/eller numerus. 

Pronomen 

§ 67 Personlege pronomen. Dei personlege pronomena ek ‘eg’, vit ‘vi to’, vér ‘vi’, 

þú ‘du’, it ‘de to’, ér ‘de’, hann ‘han’ og hon ‘ho’ blir berre bøygde i kasus. 

§ 67.1 Personlege pronomen i 1. og 2. person. I 1. og 2. person har dei personlege 

pronomena total (dualis) i tillegg til ordinært fleirtal (pluralis). 

sing. dual. plur. 

1. person n. ek vit vér 

g. mín okkar vár 

d. mér ok(k)r oss 

a. mik ok(k)r oss 

2. person n. þú it, þit ér, þér 

g. þín ykkar yðar, yðvar 

d. þér yk(k)r yðr 

a. þik yk(k)r yðr 

§ 67.2 Personlege pronomen i 3. person. I 3. person er dei personlege pronomena 

kjønnsdelte. Her gjer demonstrativet sá ‘den’ teneste som personleg pronomen 

i nøytrum (þat) og i heile fleirtal (þeir – þǽr – þau):

80 Kap. 7 


3. person n. hann hon þat – 

sg. g. hans hennar þess sín 

d. honum henni því sér 

a. hann hana þat sik 

3. person n. þeir þǽr þau – 

pl. g. þeir(r)a þeir(r)a þeir(r)a sín 

d. þeim þeim þeim sér 

a. þá þǽr þau sik 

Til dei personlege pronomena reknar vi også det refleksive pronomenet sín. Det 

har berre tre former: genitiv sín, dativ sér og akkusativ sik. 

§ 67.3 Enklitiske former. Pronomena ek og þú har enklitiske former, dvs. at dei 

kan bli dregne saman med eit føregåande verb. Pronomenet ek misser vokalen i 

samband med enklisen: 

hafða ek → hafðak ‘eg hadde’ av hafa sv.vb. + ek pron. 

em ek → emk ‘eg er’ av vera st.vb. + ek pron. 

I dei enklitiske formene av þú blir dentalen þ assimilert med føregåande konsonant, 

og dermed oppstår endingane -tu, -du og -ðu: 

fórt þú → fórtu ‘du fór’ av fara st.vb. + þú pron. 

kenn þú → kenndu ‘kjenn (du)!’ av kenna sv.vb. + þú pron. 

far þú → farðu ‘reis (du)!’ av fara st.vb. + þú pron. 

§ 68 Andre pronomen. Pronomena hvat ‘kva’, hvatki ‘kva som helst’, hvatvetna 

‘kva som helst’ og vǽttki ‘ingen ting’ blir berre bøygde i kasus. Alle formene må 

reknast som nøytrum. 

sg. n. hvat hvatki hvatvetna vǽttki 

g. hvess hvesskis hversvetna vǽttugis 

d. hví hvígi hvívetna vǽttugi 

a. hvat hvatki hvatvetna vǽttki

Kvantorar 

Pronominell bøying 81 

§ 69 Tveir, báðir, þrír og fjórir. Kvantorane 2, 3 og 4 har ei særeiga bøying, som 

har klare fellestrekk med den pronominelle bøyinga. Dei blir ikkje bøygde i tal 

(numerus) ettersom dei har ibuande fleirtal. 


n. tveir tvǽr tvau 

g. tveggja tveggja tveggja 

d. tveim tveim tveim 

a. tvá tvǽr tvau 


n. báðir báðar bǽði 

g. beggja beggja beggja 

d. báðum báðum báðum 

a. báða báðar bǽði 


n. þrír þrjár þrjú 

g. þriggja þriggja þriggja 

d. þrim(r) þrim(r) þrim(r) 

a. þrjá þrjár þrjú 


n. fjórir fjórar fjǫgur 

g. fjǫgurra fjǫgurra fjǫgurra 

d. fjórum fjórum fjórum 

a. fjóra fjórar fjǫgur

82 Kap. 7 

Demonstrativ 

§ 70 Sá og þessi. Bøyinga av sá ‘den’ og þessi ‘desse’ har mange særeigne former, 

og høg grad av stammeskifte. Morfologisk sett høyrer dei heime i den pronominelle 

bøyinga, sjølv om dei er determinativ av ordklasse. 


sg. n. sá sú þat 

g. þess þeirar þess 

d. þeim þeiri því 

a. þann þá þat 

pl. n. þeir þǽr þau 

g. þeira þeira þeira 

d. þeim þeim þeim 

a. þá þǽr þau 

Formene þeirar, þeiri og þeira kan også ha lang -r, þeirrar, þeirri og þeirra. 


sg. n. sjá, þessi sjá, þessi þetta 

g. þessa þessar, þessarar þessa 

d. þessum, þeima þessi, þessari þessu, þvísa 

a. þenna þessa þetta 

pl. n. þessir þessar þessi 

g. þessa, þessara þessa, þessara þessa, þessara 

d. þessum, þeima þessum, þeima þessum, þeima 

a. þessa þessar þessi 

Formene þessarar, þessari og þessara kan også ha lang r, þessarrar, þessarri og 

þessarra.

8 Verbal bøying 


§ 71 Ordklasser og kategoriar. Den verbale bøyinga i norrønt omfattar berre 

ordklassa verb. Denne ordklassa har fem bøyingskategoriar, tempus (presens, preteritum), 

modus (indikativ, konjunktiv, imperativ), diatese (aktiv, medio-passiv), 

person (1. person, 2. person, 3. person) og numerus (singularis, pluralis). 

§ 72 Finitte og infinitte former. Berre finitte former av verbet kan danne kjernen 

i eit verbal, som er det obligatoriske leddet i ei norrøn setninga (§ 97). Dei finitte 

formene er også aleine om å bere kategorien modus. Skiljet mellom finitte og 

infinitte former er det same i norrønt som i moderne norsk: 

▪ Presens (indikativ, konjunktiv og imperativ) og preteritum (indikativ og konjunktiv) 

er finitte former. 

▪ Infinitiv, presens partisipp og perfektum partisipp er infinitte former. 

Det syntaktiske skiljet mellom finitte og infinitte former svarar til eit reint morfologisk 

skilje i norrønt: 

▪ Dei finitte formene blir bøygde i samsvar med den verbale bøyinga, som er 

emnet for dette kapitlet. 

▪ Presens partisipp følgjer den svake adjektiviske bøyinga (§ 64) og perfektum 

partisipp den sterke adjektiviske bøyinga (§ 53–54). Med unntak av dei tre 

verba munu, skulu og vilja er infinitiven ubøygd. 

I tillegg til den finitte forma inneheld mange verbal ei eller fleire infinitte former, 

t.d. hefir keypt ‘har kjøpt’, mun sofnat hafa ‘må ha sovna’. 

§ 73 Presens- og preteritumssteg. Frå ein morfologisk synsvinkel kan verbformene 

delast i to steg, presens- og preteritumssteget, som vist i fig. 8:1. Verba 

har ulike stammer på dei to stega.

84 Kap. 8 

Fig. 8:1 Presens- og preteritumssteget 

Presensstamma svarar til infinitivsforma med frådrag av endinga -a, eventuelt -ja 

ved j-innskot eller -va ved v-innskot. Nokre verb har berre ei stamme i preteritum, 

andre har fleire stammer med vokalskifte, som vist i fig. 8:2. 

Fig. 8:2 Stammer på presens- og preteritumssteget 

Dei verba som berre har éi stamme på preteritumssteget, har alle saman fått 

tilskot av ein opphavleg dental lyd. Dette suffikset er realisert som ð, d eller t, 

avhengig av dei lydlege omgjevnadene. Dei to siste lydane er alveolare, men på 

historisk grunnlag er det vanleg å omtale alle tre som dentalsuffiks. 

§ 74 Svak og sterk bøying. Somme verb dannar preteritum med dentalsuffiks, og 

dei har berre ei stamme på preteritumssteget, jf. kasta, telja og leysa. Andre verb 

har ikkje dentalsuffiks, men til gjengjeld har dei alltid vokalskifte på preteritumssteget, 

jf. krjúpa, sleppa og søkkva. Vi kallar den første typen for svake verb 

og den andre for sterke. Eit verb har anten svak eller sterk bøying.

Verbal bøying 85 

§ 74.1 Svak bøying. Dei svake verba har alltid fleirstava former i preteritum indikativ 

eintal, t.d. kallaði (av kalla), krafði (av krefja) og leysti (av leysa). Dentalsuffikset 

kjem til uttrykk som ð etter vokalar og stemte konsonantar (unnateke l, 

m og n), som d etter l, m og n, og som t etter ustemte konsonantar: 

kasta – kastaði selja – seldi knýta – knýtti 

kemba – kembði dǿma – dǿmdi merkja – merkti 

fylgja – fylgði sýna – sýndi leysa – leysti 

§ 74.2 Sterk bøying. Dei sterke verba har alltid einstava former i preteritum 

indikativ eintal, t.d. beit (av bíta), kraup (av krjúpa) og brann (av brenna). Vokalskiftet 

kjem av avlyd (§ 15) og gjeld både presens- og preteritumssteget. Somme 

svake verb har også vokalskifte mellom dei to stega, t.d. telja inf. – taldi pret. (av 

telja sv.vb.), men dette skiftet kjem av omlyd, ikkje avlyd. Den omlydsskapande j i 

desse verba står framleis på presenssteget, *taljan > telja (§ 17.2). I dei sterke 

verba er det i tillegg eit vokalskifte innanfor preteritumssteget, t.d. slapp-/slupp- 

/slopp- av sleppa st.vb. 

§ 74.3 Blanda bøying. Nokre verb har trekk frå både den svake og den sterke 

bøyinga. Dette gjeld dei såkalla preterito-presentiske verba, som dannar presens 

etter mønster av preteritum i dei sterke verba, og preteritum som dei svake verba. 

Fleire av dei preterito-presentiske verba er modale hjelpeverb, nemleg munu 

‘monne, vilje’, skulu ‘skulle’, mega ‘måtte’ og kunna ‘kunne’. Elles omfattar klassa 

verba vita ‘vite’, eiga ‘eige’, unna ‘elske’, þurfa ‘trenge’ og muna ‘minnast, hugse’. 

§ 75 Grunnformer. I § 73 såg vi at norrøne verb har ei presensstamme og ei eller 

fleire preteritumsstammer. Det er vanleg å referere til stammene med bestemte 

bøyingsformer av verbet, som vi her skal omtale som grunnformer. Oppstilling av 

grunnformer svarar til den tradisjonelle bøyinga a verbo. 

§ 75.1 Grunnformer av sterke verb. I dei sterke verba skal vi la infinitiv representere 

presensstamma, medan preteritumsstammene blir representerte av preteritum 

indikativ eintal (3. person), preteritum indikativ fleirtal (3. person) og 

supinum. Dette er dei same grunnformene vi sette opp under gjennomgangen av 

avlyden i § 15. For eit verb som krjúpa ‘krype’ vil grunnformene sjå slik ut: 

krjúpa – kraup – krupu – kropit 

I sterke verb blir presens indikativ eintal danna ved morfologisk i-omlyd av 

presensstamma, og preteritum konjunktiv ved morfologisk i-omlyd av stamma i

86 Kap. 8 

preteritum indikativ fleirtal. Dermed kjem det til to nye vokalskifte, men denne 

gongen som følgje av omlyd, ikkje avlyd. Vi skal føye til dei to omlydde formene i 

parentes og setje opp i alt seks grunnformer for dei sterke verba: 

krjúpa – (krýpr) – kraup – krupu – (krypi) – kropit 

Supinum svarar til nominativ & akkusativ eintal nøytrum av perfektum partisipp. 

Denne forma blir brukt etter verb som hafa, t.d. hann hefir kropit ‘han har krope’. 

§ 75.2 Grunnformer av svake verb. I dei svake verba er det med få unntak berre 

to stammer, ei på presenssteget og ei på preteritumssteget. Til liks med dei sterke 

verba blir presenssteget representert med infinitiv, medan preteritumssteget 

gjerne blir representert med preteritum indikativ eintal (3. person). Det er altså 

tilstrekkeleg å setje opp to grunnformer for eit verb som telja ‘telje’: 

telja – taldi 

No er det vanleg å ta med supinum også, både fordi nokre verb kan ha ei utvida 

stamme i perfektum partisipp (preteritum dugði, men supinum dugat av duga 

‘duge’) og fordi supinum tener til å illustrere fleire fonologiske reglar, t.d. *kallaðt 

→ kallat, *taldt → talt og *dǿmdt → dǿmt. Preteritum konjunktiv blir i mange høve 

danna ved morfologisk i-omlyd av stamma i preteritum indikativ og bør førast 

opp særskilt. Dermed skal vi setje opp fem grunnformer også for dei svake verba: 

telja – (telr) – taldi – (teldi) – talt 

Preteritum konjunktiv med i-omlyd førekjem i telja- og dǿma-klassa, men ikkje i 

kasta-klassa. 

Svak bøying 

§ 76 Inndeling. Alle svake verb har dentalsuffiks, men dei kan delast i tre klasser 

på bakgrunn av bindevokal og vokalskifte mellom presens- og preteritumssteget: 

1. Presensstamma blir utvida med bindevokalen a + dentalsuffiks, og rotvokalen 

er uendra, t.d. pres. kast-, pret. kastað- av kasta. 

2. Presensstamma blir utvida med dentalsuffiks utan bindevokal, men rotvokalen 

skiftar, t.d. pres. tel-, pret. tald- av telja. 

3. Presensstamma blir utvida med dentalsuffiks utan bindevokal, og rotvokalen 

er uendra, t.d. pres. dǿm-, pret. dǿmd- av dǿma.


I det følgjande skal vi bruke desse kjenneteikna til å dele dei svake verba i tre 

hovudklasser, og vi brukar verba kasta, telja og dǿma som representantar for kvar 

si gruppe. Som ei fjerde klasse fører vi opp ein del uregelrette verb. 

Kasta-klassa 

§ 77 Kasta-klassa (urn. ō-konjugasjon). Dette er den største av dei svake verbklassene. 

Då preteritumsstamma er utvida med bindevokalen a i denne klassa, blir 

dentalsuffikset alltid realisert som ð. 

§ 77.1 Hovudtype. Dei fleste verba i denne klassa blir bøygde som kasta ‘kaste’. 

infin. pres.ind. pret.ind. pret.konj. perf.part. 

kasta (kastar) kastaði (kastaði) kastat 

Hit høyrer ei rekkje verb, m.a. banna ‘forby’, elska ‘elske’, freista ‘freiste, prøve’, 

kalla ‘kalle’, leita ‘leite’, líka ‘like’, skipa ‘ordne’ og þakka ‘takke’. 

§ 77.2 Verb med j- eller v-innskot. Ein del verb har j-innskot etter regel (19), t.d. 

belja ‘belje, raute’, byrja ‘byrje’, eggja ‘eggje’, gneggja ‘knegge’, herja ‘herje’ og synja 

‘nekte’. Nokre få verb har også v-innskot etter regel (20), t.d. bǫlva ‘forbanne’ og 

stǫðva ‘stoppe, stille’. Desse innskota gjeld både presens- og preteritumssteget: 


eggja (eggjar) eggjaði (eggjaði) eggjat 

bǫlva (bǫlvar) bǫlvaði (bǫlvaði) bǫlvat 

§ 77.3 Verb med stammeutlyd på vokal. Nokre få verb har stammer som endar 

på lang, trykktung vokal, og blir dermed utsette for kontraksjon etter regel (6) s. 

38. Dette gjeld m.a. fá ‘måle, fargeleggje’, skrá ‘skrive opp’ og spá ‘spå’: 


fá (fár) fáði (fáði) fátt 

■ Reglar: (6) *fá + a → fá, *fá + aði → fáði, (6) + (3) *fáað + t → *fáðt → fátt.

88 Kap. 8 

Telja-klassa 

§ 78 Telja-klassa (urn. ja-konjugasjon). Dette er den minste av dei svake verbklassene. 

Dei aller fleste verba er kortstava med fremre rotvokal, og på presenssteget 

har dei j-innskot etter regel (19) s. 44. Dette inneber at dei har omlydd rotvokal 

på presenssteget, men ikkje på preteritumssteget, t.d. telja – taldi, flytja – 

flutti. I samsvar med reglane i § 74.1 blir dentalsuffikset realisert som ð, d eller t 

avhengig av føregåande lyd. 

§ 78.1 Hovudtype. Dei fleste verba i denne klassa blir bøygde som telja eller 

flytja, dvs. med vokalskiftet e ~ a eller y ~ u. 


telja (telr) taldi (teldi) talt 

flytja (flytr) flutti (flytti) flutt 

Vekslinga e ~ a førekjem m.a. i berja ‘slå’, fremja ‘fremje’, gleðja ‘glede’, krefja 

‘krevje’, leggja ‘leggje’, skepja ‘skape’, telja ‘telje’, velja ‘velje’, venja ‘venne’ og verja 

‘verje’. Vekslinga y ~ u førekjem m.a. i dynja ‘dundre’, flytja ‘flytte’, smyrja ‘smøre’ 

og spyrja ‘spørje’. Særskilt må merkast to verb som vekslar mellom ey og á, heyja – 

háði ‘setje i gang’ og þreyja – þráði ‘lengte’. 

Opphavleg hadde verba i telja-klassa bindevokalen i i perfektum partisipp, og 

denne kan framleis stå i mange verb, t.d. berja (barit), fremja (framit), telja (talit). 

Dette gjeld likevel ikkje verb med rotutlyd på ð eller t, t.d. seðja (satt), flytja (flutt). 

§ 78.2 Verb utan vokalskifte. Nokre verb har same rotvokal både på presenssteget 

og preteritumssteget. Hit høyrer skilja – skildi ‘skilje’, vilja – vildi ‘vilje’, 

selja – seldi ‘selje’, setja – setti ‘setje’, flýja – flýði ‘flykte’ og knýja – knýði ‘klemme’. 

§ 78.3 Verb med bindevokalen a. To verb har bindevokalen a i perfektum partisipp, 

vilja (viljat) ‘vilje’ og hyggja (hugt el. hugat) ‘tenkje’. Det siste verbet har 

geminert konsonant på presenssteget. Også leggja ‘leggje’ har geminert konsonant 

på presenssteget, men ikkje bindevokal, leggja – (leggr) – lagði – (legði) – lagt. 

Dǿma-klassa 

§ 79 Dǿma-klassa (urn. ija- og ē-konjugasjon). Dette er den nest største av dei 

svake verbklassene. Her har preteritum ikkje bindevokal, og rotvokalen er den


same på presens- og preteritumssteget. Dentalsuffikset kjem til uttrykk som ð, d 

eller t avhengig av føregåande lyd. 

§ 80 Verb med i-omlydd rotvokal (urn. ija-konjugasjon). Ein stor flokk har gjennomført 

i-omlyd av rotvokalen, t.d. dǿma ‘dømme’, fylgja ‘følgje’ og støkkva 

‘breste, springe, støkke’. 

§ 80.1 Hovudtype. Dei fleste av verba med i-omlydd rotvokal går som dǿma. 


dǿma (dǿmir) dǿmdi (dǿmdi) dǿmt 

Hit høyrer m.a. brenna ‘brenne’, erfa ‘arve’, fella ‘felle’, festa ‘feste’, fylla ‘fylle’, fǿra 

‘føre’, gleypa ‘sluke’, hefna ‘hemne’, heyra ‘høyre’, hitta ‘treffe’, hvessa ‘kvesse’, 

kenna ‘kjenne, lære’, leysa ‘løyse’, minna ‘minne’, mǽla ‘tale, seie’, nefna ‘nemne’, 

senda ‘sende’, sigla ‘sigle’, skíra ‘reinse, døype’, sýna ‘vise’ og virða ‘verdsetje’. 

§ 80.2 Verb med j- og v-innskot. Ikkje så reint få verb har j-innskot etter regel 

(19) s. 44, t.d. bergja ‘smake’, byggja ‘bu, byggje’, dengja ‘dengje’, fylgja ‘fylgje’, 

hengja ‘hengje’, merkja ‘merkje’, stengja ‘stengje’, svelgja ‘svelgje’, syrgja ‘sørge’ og 

telgja ‘telgje’. Andre verb har v-innskot etter regel (20) s. 45, t.d. sløngva ‘slengje’ 

og støkkva ‘skvette, jage’. Endeleg er det nokre verb som kan ha både j- og vinnskot, 

t.d. byggja/byggva ‘bu, byggje’, hryggja/hryggva ‘gjere sorgfull’, myrkja/ 

myrkva ‘gjere mørk’, søkkja/søkkva ‘søkkje’ og styggja/styggva ‘skremme’. Felles for 

alle verba i denne paragrafen er at dei har stammeutlyd på -g el. -k. 


fylgja (fylgir) fylgði (fylgði) fylgt 

støkkva (støkkvir) støkkti (støkkti) støkkt 

§ 81 Verb utan i-omlydd rotvokal (urn. ē-konjugasjon). Ein mindre flokk har 

ikkje i-omlydd rotvokal, og får dermed vokalskifte i preteritum konjunktiv. Dei 

fleste er kortstava, og for ein stor del er dei intransitive. Dei kan få endinga -i i 

imperativ eintal, men har elles same endingar som dei andre verba i dǿma-klassa 

(jf. skjemaet i fig. 8:3, s. 101).

90 Kap. 8 

§ 81.1 Hovudtype. Dei fleste verb utan i-omlydd rotvokal går som duga ‘duge’. 


duga (dugir) dugði (dygði) dugat 

Hit høyrer m.a. gá ‘leggje merke til’, gapa ‘gape’, horfa ‘vende om’, ná ‘nå, få’, 

skorta ‘mangle’, spara ‘spare’, trúa ‘tru’, þola ‘tåle’, þora ‘våge’ og vaka ‘vake’. Ein 

del av desse verba har også bindevokalen a i perfektum partisipp, duga (dugat), 

spara (sparat). 

Uregelrette verb 

§ 82 Uregelrette svake verb. Til slutt er det nokre verb som typologisk og historisk 

må reknast til dǿma-klassa, men som har uregelrett bøying, anten på grunn av 

stammeskifte (sǿkja – sótti) eller vokalskifte (kaupa – keypti). Hit høyrer fleire frekvente 

verb: 

infin. pres.ind. pret.ind. perf.part. 

sǿkja (sǿkir) sótti sótt ‘søkje’ 

þykkja (þykkir) þótti þótt ‘tykkje, synast’ 

yrkja (yrkir) orti ort ‘verke, dikte’ 

hafa (hefir) hafði haft ‘ha’ 

segja (segir) sagði sagt ‘seie’ 

þegja (þegir) þagði þagt ‘teie’ 

kaupa (kaupir) keypti keypt ‘kjøpe’ 

Merknader || 1. Verbet hafa har morfologisk i-omlyd i presens indikativ eintal, altså etter mønster 

av dei sterke verba: hefi – hefir – hefir. Bøyingsendingane er derimot i samsvar med svake 

verb (jf. oversynet i § 94). || 2. Verbet gera ‘gjere’ har sideformene gøra og gørva, og ved sida av 

det regelrette partisippet gert har det gørt og gǫrt (begge med v-innskot, t.d. gørvan og gǫrvan). 

Sterk bøying 

§ 83 Inndeling. Det er vanleg å dele dei sterke verba i seks hovudklasser, i samsvar 

med avlydsrekkjene (§ 15). I tillegg reknar vi med ei sjuande klasse av opphavlege 

reduplikasjonsverb.

1. klasse 


§ 84 Vokalskifte. Verba i 1. klasse har vokalskiftet í – ei – i – i. 

§ 84.1 Hovudtype. Dei fleste verba i 1. klasse går som bíta ‘bite’. 

infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. pret.kj. perf.part. 

bíta (bítr) beit bitu (biti) bitit 

Slik går m.a. drífa ‘drive’, grípa ‘gripe’, hníga ‘bøye seg’, líða ‘gå, li’, líta ‘sjå’, míga 

‘pisse’, ríða ‘ri’, rísa ‘reise seg’, síga ‘sige’, skína ‘skine’, slíta ‘slite’, sníða ‘skjere’ og 

stíga ‘stige’. 

§ 84.2 Verb med stammeutlyd på -g. Verb med stammeutlyd på -g kan alternativt 

ende på vokal i preteritum eintal. Dette gjeld hníga (hné eller hneig), míga (mé 

el. meig), síga (sé el. seig) og stíga (sté el. steig). 

§ 84.3 Verb med j-og v-innskot. Tre verb har j-innskot på presenssteget, blíkja 

‘blinke’, svíkja ‘svike’ og víkja ‘vike’. Dei to siste verba kan også ha v-innskot etter 

regel (20) s. 45, svíkva og víkva. 

2. klasse 

§ 85 Vokalskifte. Verba i 2. klasse har vokalskiftet jú el. jó el. ú – au – u – o. På 

presenssteget står jú føre f, p, g og k og jó elles (jf. § 15). 

§ 85.1 Hovudtypar. Dei fleste verba i 1. klasse går som krjúpa ‘krype’, brjóta 

‘bryte’ eller lúka ‘stengje, betale’. 


krjúpa (krýpr) kraup krupu (krypi) kropit 

brjóta (brýtr) braut brutu (bryti) brotit 

lúka (lýkr) lauk luku (lyki) lokit 

▪ Som krjúpa går m.a. drjúpa ‘dryppe’, fljúga ‘flyge’, ljúga ‘lyge’, rjúfa ‘bryte’, rjúka 

‘ryke’, smjúga ‘smyge’ og strjúka ‘stryke’.

92 Kap. 8 

▪ Som brjóta går m.a. bjóða ‘by’, fljóta ‘flyte’, frjósa ‘fryse’, gjósa ‘sprute’, gjóta 

‘gyte’, hljóta ‘få’, hrjóta ‘snorke’, kjósa ‘velje’, ljósta ‘slå’, njóta ‘nyte’, sjóða ‘syde, 

koke’, skjóta ‘skyte’ og þjóta ‘dure’. 

▪ Som lúka går berre lúta ‘bøye seg’, súga ‘suge’ og súpa ‘supe’. 

§ 85.2 Verb med stammeutlyd på -g. Verb med stammeutlyd på -g kan alternativt 

ende på vokal i preteritum eintal. Dette gjeld m.a. fljúga (fló el. flaug), ljúga (ló el. 

laug), smjúga (smó el. smaug) og súga (só el. saug). 

§ 85.3 Frjósa og kjósa. Verba frjósa ‘fryse’ og kjósa ‘velje’ blir bøygde etter mønster 

av brjóta, men i gammalislandsk kan dei ha sterkt avvikande former i preteritum 

og perfektum partisipp. I desse preteritumsformene følgjer personbøyinga 

mønsteret for svake verb (§ 94). Grunnformene er desse: 


frjósa (frýss) frøri frøru (frøri) frørit 

kjósa (kýss) køri køru (køri) kørit 

§ 85.4 Flýja og spýja. To verb, flýja ‘flykte’ og spýja ‘spy’, har j-innskot på presenssteget. 

Formene i perfektum partisipp er ikkje kjende: 


flýja (flýr) flaug el. fló flugu (flygi) — 

spýja (spýr) spjó spjó (spý) — 

3. klasse 

§ 86 Vokalskifte. Verba i 3. klasse har opphavleg hatt vokalskiftet e – a – u – u. 

På grunn av fleire lydovergangar førekjem også ja, i, y og ø på presenssteget. I 

preteritum har rotvokalen a gått til ǫ i verb med v-innskot, og i perfektum partisipp 

står den opphavlege rotvokalen u framleis føre nasal (like eins i partisippa 

brugðit og drukkit), men er elles senka til o. 

§ 86.1 Hovudtypar. Dei fleste verba i 3. klasse går som bresta ‘breste’, bjarga 

‘berge, hjelpe’, spinna ‘spinne’, slyngva ‘slyngje’ eller søkkva ‘søkke’.



bresta (brestr) brast brustu (brysti) brostit 

bjarga (bergr) barg burgu (byrgi) borgit 

spinna (spinnr) spann spunnu (spynni) spunnit 

slyngva (slyngr) slǫng slungu (slyngi) slungit 

søkkva (søkkr) sǫkk sukku (sykki) sokkit 

▪ Som bresta går m.a. brenna ‘brenne’, detta ‘dette’, gnella ‘gnelle’, hverfa ‘vende 

seg’, renna ‘renne’, sleppa ‘sleppe’, svelga ‘svelgje’, svella ‘svelle’, svelta ‘svelte’, þverra 

‘minke’, vella ‘koke’, velta ‘velte’, verða ‘verte, bli’ og verpa ‘kaste’. Verbet bregða 

går som bresta, men har forma brá i preteritum eintal indikativ. 

▪ Som bjarga går m.a. gjalda ‘betale’, gjalla ‘gjalle’, hjalpa ‘hjelpe’, skjalfa ‘skjelve’ 

og skjalla ‘smelle, skjelle’. I desse verba har ja oppstått ved bryting av e (§ 16). 

▪ Som spinna går m.a. binda ‘binde’, hrinda ‘støyte’, springa ‘sprekke’, stinga 

‘stikke’, svimma ‘symje’ og vinna ‘gjere, arbeide’. Verbet finna ‘finne’ blir bøygd 

som spinna, men på preteritumssteget kan det veksle mellom nn og nd, finna – 

(finnr) – fann – fundu – (fyndi) – fundit. Merk at binda, hrinda, springa og stinga 

får utlydsherding og assimilasjon etter regel (11) + (12) s. 40, t.d. *band → *bant → 

batt. Verba svimma og vinna får bortfall av v føre runda rotvokal etter regel (8) s. 

39. Alle desse verba har fått vokalheving føre nasal, e > i på presenssteget, og på 

grunn av nasalen har dei halde fast på opphavleg u i perfektum partisipp. 

▪ Som slyngva går syngva ‘syngje’, tyggva ‘tyggje’ og þryngva ‘trenge’. Alle verba kan 

alternativt ha j-innskot, slyngja, syngja, tyggja og þryngja. På presenssteget har dei 

fått vokalheving føre nasal, e > i, og dernest u-omlyd som følgje av v-innskot, i > 

y (§ 17.3). Også i preteritum eintal indikativ har u-omlyden gjort seg gjeldande, a 

> ǫ. I perfektum partisipp har desse verba halde fast på opphavleg u. 

▪ Som søkkva går hrøkkva ‘vike’, kløkkva ‘klynke’ og støkkva ‘springe, støkke’. På 

presenssteget har desse verba fått u-omlyd som følgje av v-innskot, e > ø (jf. 

§ 17.3) U-omlyden gjer seg også gjeldande i preteritum eintal indikativ, a > ǫ. 

§ 86.2 Verb med bortfall av v føre runda vokal. I verb som har v føre rotvokalen, 

fell denne bort føre runda vokalar etter regel (8) s. 39. Dette gjev nokså 

ugjennomsiktige former på preteritumssteget:

94 Kap. 8 


hverfa (hverfr) hvarf hurfu (hyrfi) horfit 

svelga (svelgr) svalg sulgu (sylgi) solgit 

svella (svellr) svall sullu (sylli) sollit 

svelta (sveltr) svalt sultu (sylti) soltit 

þverra (þverr) þvarr þurru (þyrri) þorrit 

vella (vellr) vall ullu (ylli) ollit 

velta (veltr) valt ultu (ylti) oltit 

verða (verðr) varð urðu (yrði) orðit 

verpa (verpr) varp urpu (yrpi) orpit 

svimma (svimmr) svamm summu (symmi) summit 

vinna (vinnr) vann unnu (ynni) unnit 

4. klasse 

§ 87 Vokalskifte. Verba i 4. klasse har opphavleg hatt vokalskiftet e – a – á – u. 

På presenssteget har nokre verb fått rotvokalen o og eitt jamvel i. I perfektum 

partisipp står den opphavlege rotvokalen u framleis føre nasal (numit av nema), 

men er elles senka til o. 

§ 87.1 Hovudtype. Dei fire regelrette verba i 4. klasse går som bera ‘bere’. 


bera (berr) bar báru (bǽri) borit 

Som bera går skera ‘skjere’ og stela ‘stele’. Slik går også nema ‘ta, lære’, bortsett frå 

at det på grunn av nasalen har halde fast på den opphavlege rotvokalen u i 

perfektum partisipp, numit. 

§ 87.2 Avvikande bøying. Nokre verb har avvikande vokalisme eller konsonantisme 

på presens- eller preteritumssteget. Hit høyrer koma ‘kome’, sofa ‘sove’, 

troða ‘trø’, fela ‘gøyme’, vefa ‘veve’ og svima ‘symje’. Rotvokalismen i koma og sofa 

kjem truleg av dei eldre formene *kweman og *swefan, der w har runda e til o og 

deretter falle bort i samsvar med regel (8). Preteritum har alternative former med 

v i desse verba, t.d. kvámu og sváfu.



koma (kemr/kømr) kom kvámu (kvǽmi) komit 

kómu (kǿmi) 

sofa (sefr/søfr) svaf sváfu (svǽfi) sofit 

sófu (sǿfi) 

troða (treðr/trøðr) trað tráðu (trǽði) troðit 

fela (felr) fal fálu (fǽli) folgit 

vefa (vefr) vaf váfu (vǽfi) ofit 

óf ófu (ǿfi) 

svima (svimr) svam svámu (svǽmi) sumit 

5. klasse 

§ 88 Vokalskifte. Verba i 5. klasse har vokalskiftet e – a – á – e. På presenssteget 

har nokre verb fått j-innskot og rotvokalen i. 

§ 88.1 Hovudtypar. Dei fleste verba i 5. klasse går som gefa ‘gje’ eller biðja ‘be’. 


gefa (gefr) gaf gáfu (gǽfi) gefit 

biðja (biðr) bað báðu (bǽði) beðit 

▪ Som gefa går m.a. drepa ‘slå, drepe’, eta ‘ete’, geta ‘få’, kveða ‘kvede, seie’, lesa 

‘lese’, meta ‘verdsetje’, reka ‘drive’ og vega ‘løfte, vege, felle’. I preteritum eintal har 

eta forlenga rotvokal, át, medan vega har stammeutlyd på vokal, vá. 

▪ Som biðja går sitja ‘sitje’. 

§ 88.2 Liggja og þiggja. Verba liggja ‘liggje’ og þiggja ‘ta imot’ har stammeutlyd på 

vokal i preteritum eintal, lá og þá. 


liggja (liggr) lá lágu (lǽgi) legit 

þiggja (þiggr) þá þágu (þǽgi) þegit

96 Kap. 8 

§ 88.3 Fregna. Verbet fregna ‘spørje’ har innskot av -n- på presenssteget og har 

stammeutlyd på vokal i preteritum eintal, frá. Dette verbet har presensforma fregr 

ved sida av *fregn + r → *fregnn → fregn, etter regel (2 + 4) s. 36–37: 


fregna (fregn) frá frágu (frǽgi) fregit 

§ 88.4 Vera og sjá. Verbet vera ‘vere’ har avvikande former i heile presens, og sjá 

‘sjå’ i preteritum, forutan at dette verbet blir utsett for både kontraksjon, regel (6) 

s. 38, og trykkforskyving, regel (10) s. 40: 


vera (er) var váru (vǽri) verit 

sjá (sér) sá sá (sǽi) sét 

Vi set opp den fulle bøyinga av desse to verba på s. 105 nedanfor. I eldre norrønt 

kunne vera ha former på -s, m.a. infinitiv (vesa), presens (es) og preteritum eintal 

(vas). I preteritum fleirtal (váru) og i perfektum partisipp (verit) hadde det derimot 

former med -r. 

6. klasse 

§ 89 Vokalskifte. Verba i 6. klasse har som hovudregel vokalskiftet a – ó – ó – a. 

På presenssteget har nokre verb j-innskot og rotvokalen e, medan andre får forlenging 

til á eller ǽ. Fleire verb har også ending på vokal i preteritum eintal, og dei 

som har stammeutlyd på -g eller -k, får rotvokalen e i perfektum partisipp. 

§ 89.1 Hovudtypar. Dei fleste verba i 6. klasse går som fara ‘fare, reise’. 


fara (ferr) fór fóru (fǿri) farit 

Slik går m.a. ala ‘ale, føde opp’, gala ‘syngje’, grafa ‘grave’, hlaða ‘lesse’, kala 

‘fryse’, skafa ‘skave’, vaða ‘vade’ og vaxa ‘vekse’. Dei to siste verba får bortfall av v 

i preteritum, *vóð > óð og *vóx > óx, i samsvar med regel (8) s. 39.


§ 89.2 Standa. Verbet standa ‘stå’ har innskot av -n- på presenssteget: 


standa (stendr) stóð stóðu (stǿði) staðit 

§ 89.3 Verb med stammeutlyd på -g eller -k. Verb som har stammeutlyd på -g 

eller -k, får rotvokalen e i perfektum partisipp i samsvar med regel (13) s. 41, t.d. 

*akit > ekit. Forutan aka ‘ake’ gjeld det skaka ‘skake’ og taka ‘ta’: 


taka (tekr) tók tóku (tǿki) tekit 

§ 89.4 Verb med rotvokalen e og j-innskot. Nokre verb får j-innskot på presenssteget 

med tilhøyrande rotvokal e. Slik går hefja ‘heve’, kefja ‘kue, kjøve’, skepja 

‘skape’ og sverja ‘sverje’. Dei to verba deyja ‘døy’ og geyja ‘gøy’ får ending på vokal, 

dó og gó, i preteritum eintal. Verbet sverja får bortfall av v i preteritum, *svór > 

sór, i samsvar med regel (8) s. 39. 


hefja (hefr) hóf hófu (hǿfi) hafit 

deyja (deyr) dó dó (dǿi) dáit 

§ 89.5 Verb med ending på vokal i preteritum eintal. Fire verb har forlenging 

av a til á på presenssteget og stammeutlyd på vokal i preteritum. Det er flá ‘flå’, 

klá ‘klø’, slá ‘slå’ og þvá ‘tvette, vaske’. Hit reknar vi også draga ‘dra’ og hlǽja ‘le’. 

Verbet þvá får ofte bortfall av v i preteritum, *þvó → þó og *þvógu → þógu, i samsvar 

med regel (8) s. 39. Ved analogi kjem det inn former som þvó og þvógu. 


flá (flǽr) fló flógu (flǿgi) flegit 

þvá (þvǽr) þó þógu (þǿgi) þvegit 

draga (dregr) dró drógu (drǿgi) dregit 

hlǽja (hlǽr) hló hlógu (hlǿgi) hlegit

98 Kap. 8 

7. klasse 

§ 90 Reduplikasjon og vokalskifte. I urnordisk reknar vi med at verba i denne 

klassa danna preteritum ved oppattaking (reduplikasjon) av rotstavinga, slik tilfellet 

var med enkelte verb i gotisk (ei utdøydd grein av germansk språk), t.d. 

haita – haíhait ‘heite’ og tēkan – taítōk ‘røre’ og også enkelte verb i latin, t.d. 

tango – tetigi ‘røre’ og caedo – cecidi ‘felle’. På det norrøne språksteget var denne 

reduplikasjonsstavinga fallen bort, og dermed er det ikkje lenger grunnlag for å 

kalle verba redupliserande. Verba i denne klassa har same type av vokalskifte som 

i 6. klasse, nemleg éin vokal på presenssteget og i perfektum partisipp og ein 

annan vokal i preteritum. På grunnlag av vokalskiftet deler vi dei i fire klasser, 

oppkalla etter eit sentralt verb i kvar klasse. 

§ 90.1 A. heita-klassa. Denne klassa har vokalskiftet ei – é – ei. 

infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. perf.part. 

heita (heitir) hét hétu heitit ‘heite, love’ 

leika (leikr) lék léku leikit ‘leike’ 

sveipa (sveipr) sveip svipu sveipit ‘svøpe’ 

I tydinga ‘heite’ blir heita bøygd etter mønster av dǿma-klassa i presens eintal 

indikativ, heiti – heitir – heitir. I tydinga ‘love’ blir det bøygd som eit sterkt verb, 

heit – heitr – heitr (jf. § 94 s. 101). Merk elles dei avvikande formene sveip og svipu. 

§ 90.2 B. auka-klassa. Denne klassa har vokalskiftet au – jó el. jo – au. Verba 

hǫggva og búa har avvikande vokalisme på presenssteget og i perfektum partisipp. 

infin. pres.sg. pret.sg. pret.pl. perf.part. 

auka (eykr) jók jóku aukit ‘auke’ 

ausa (eyss) jós jósu ausit ‘ause’ 

hlaupa (hleypr) hljóp hljópu hlaupit ‘springe’ 

hǫggva (høggr) hjó hjoggu hǫggvit ‘hogge’ 

búa (býr) bjó bjoggu búit ‘bu, byggje’ 

I preteritum fleirtal kan desse verba få ju el. u i staden for jo el. jó, juku, jusu, 

hlupu, hjuggu og bjuggu. Dette fører til at preteritum konjunktiv kan dannast både 

med rotvokalen ý og y i desse verba.


§ 90.3 C. blanda-klassa. Denne klassa har vokalskiftet a – e – a. 

infin. pres. sg. pret. sg. pret. pl. perf. part. 

blanda (blendr) blett blendu blandit ‘blande’ 

fá (fǽr) fekk fengu fengit ‘få, gje’ 

falda (feldr) felt feldu faldit ‘ta skaut på’ 

falla (fellr) fell fellu fallit ‘falle’ 

ganga (gengr) gekk gengu gengit ‘gå’ 

halda (heldr) helt heldu haldit ‘halde’ 

hanga (hangir) hekk hengu hangit ‘hange’ 

I preteritum fleirtal og perfektum partisipp kan fá og ganga også ha rotvokalen i, 

fingu – fingit og gingu – gingit. Verbet hanga blir bøygd etter mønster av dǿmaklassa 

i presens eintal indikativ, hangi – hangir – hangir. Merk utslaga i preteritum 

eintal av regel (11) og (12) s. 40, t.d. *blend → *blent → blett, *feng → *fenk → fekk. 

§ 90.4 D. blása-klassa. Denne klassa har vokalskiftet á – é – á (utanom i blóta). 


blása (blǽss) blés blésu blásit ‘blåse’ 

gráta (grǽtr) grét grétu grátit ‘gråte’ 

láta (lǽtr) lét létu látit ‘late’ 

ráða (rǽðr) réð réðu ráðit ‘råde, styre’ 

blóta (blǿtr) blét blétu blótit ‘blote, ofre’ 

Blanda bøying 

§ 91 Inndeling. Verb med blanda bøying har innslag både frå den sterke og den 

svake bøyinga. Den viktigaste gruppa er dei preterito-presentiske verba. 

Preterito-presentiske verb 

§ 92 Kjenneteikn. I denne verbklassa blir presens danna som preteritum av dei 

sterke verba, medan preteritum blir danna med dentalsuffiks, etter mønster av dei 

svake verba. Dette har gjeve grunnlag for nemninga preterito-presentisk. Klassa 

omfattar berre ti verb, dei fleste modale hjelpeverb.

100 Kap. 8 

I presens får desse verba endingar som preteritum av sterke verb, i preteritum 

som preteritum av svake verb. Merk elles infinitivsendinga -u i munu og skulu. 

Verbet munu kan alternativt ha rotvokalen y i presens konjunktiv og preteritum 

indikativ. 

infin. pres. sg. pres. pl. pret. sg. perf. part. 

vita veit vitu vissi vitat ‘vite, vende’ 

eiga á eigu átti átt ‘eige’ 

unna ann unnu unni unt/unnat ‘elske’ 

kunna kann kunnu kunni kunnat ‘kunne’ 

þurfa þarf þurfu þurfti þurft ‘trenge’ 

muna man munu mundi munat ‘minnast’ 

munu mun munu mundi – ‘vilje’ 

skulu skal skulu skyldi – ‘skulle’ 

mega má megu mátti megat/mátt ‘måtte’ 

– kná knegu knátti – ‘kunne’ 

Róa-klassa 

§ 93 Kjenneteikn. Til róa-klassa høyrer fem verb: sá, róa, gróa, snúa og gnúa. 

Desse verba dannar presens etter mønster av sterke verb, men preteritum blir 

danna med fleirstavingsform (opphavleg ei reduplikasjonsform). Her får dei også 

endingar som svake verb. 


sá (sǽr) seri seru sáit ‘så’ 

róa (rǿr) reri reru róit ‘ro’ 

gróa (grǿr) greri greru gróit ‘gro’ 

snúa (snýr) sneri sneru snúit ‘snu’ 

gnúa (gnýr) gneri gneru gnúit ‘gni’ 

Alle verba kan alternativt ha rotvokalen ø i preteritum, søri – søru osv. 

Merknad || 1. For seg sjølv står verbet valda ‘valde’. Det har vokalskifte som i 6. klasse, men i 

preteritum har det stamma oll og endingar som i svake verb: valda – (veldr) – olli – ollu – (ylli) – 

valdit.

Bøyingsendingar 


§ 94 Grunnformer og bøyingsendingar. Så langt har dette kapitlet gått gjennom 

grunnformene i den svake, sterke og blanda verbbøyinga. I tillegg kjem bøyingsendingane, 

som kan samlast i to relativt enkle skjema, der fig. 8:3 viser endingane i 

imperativ, fig. 8:4 i indikativ og konjunktiv. Til saman får vi då den fulle verbbøyinga 

som uttrykkjer kategoriane tempus, modus, numerus og person. 

Fig. 8:3 Bøyingsendingane i imperativ. 

Fig. 8:4 Bøyingsendingane i indikativ og konjunktiv.

102 Kap. 8 

§ 94.1 Stammer og bøyingsendingar. I samsvar med tradisjonen har vi hittil ført 

opp grunnformene med bøyingsendingar, t.d. kastaði, ikkje kastað-, bitu, ikkje bit- 

osv. For å bruke skjema 8:3 og 8:4 må vi først finne fram til stammene i kvart 

enkelt verb. Stort sett kan vi følgje den regelen at stamma endar på konsonant, og 

at bøyingsendingane skal leggjast rett til denne. Unntak er dei verba som har 

stammeutlyd på vokal, t.d. trúa, der stamma er trú-, eller spá, der stamma er spá-. 

Vi dreg også frå j og v i dei verba som har j- eller v-innskot, t.d. telja og kløkkva. 

Svak bøying presens preteritum 

1. kasta-klassa kast- kastað- av kasta sv.vb. 

2. telja-klassa tel- tald- av telja sv.vb. 

3. dǿma-klassa dǿm- dǿmd- av dǿma sv.vb. 

Sterk bøying presens preteritum 

1. klasse bít- beit- bit- av bíta st.vb. 

2. klasse brjót braut- brut- av brjóta st.vb. 

3. klasse kløkk- klǫkk- klukk- av kløkkva st.vb. 

4. klasse ber- bar- bár- av bera st.vb. 

5. klasse bið- bað- báð- av biðja st.vb. 

6. klasse far- fór- fór- av fara st.vb. 

På dette grunnlaget kan vi no samle trådane og setje opp samla paradigme for 

verbbøyinga. I fig. 8:5 s. 104 tek vi som døme eitt svakt verb av dǿma-klassa, vaka 

‘vake’, og eitt sterkt verb av 2. klasse, brjóta ‘bryte’. Til høgre for kvar form er det 

to kolonnar, der den første viser rotvokalen og den andre bøyingsendinga. Desse 

to verba illustrerer grunnmønsteret for verbbøyinga i norrønt. 

§ 94.2 Verb med avvikande bøying. Nokre verb har avvikande bøying. I fig. 8:6 

s. 105 set vi opp eit paradigme for to frekvente verb, som lett kan forvekslast i 

presens konjunktiv, nemleg vera og sjá, begge sterke verb av 5. klasse. Verbet vera 

har også uregelrette former i presens indikativ. 

Ein del verb har j- eller v-innskot i samsvar med reglane (19) og (20). I fig. 8:7 

s. 106 set vi opp bøyingsformene for telja sv.vb. (telja-klassa), biðja st.vb. (5. kl.), 

og kløkkva st.vb. (3. kl.) for å vise korleis dette slår ut i praksis. 

I presens får dei preterito-presentiske verba endingar som sterke verb i preteritum, 

og i preteritum som svake verb i preteritum. Fig. 8:8 s. 107 viser korleis 

dette gjer seg gjeldande i verba vita, eiga, skulu og munu. 

§ 95 Særdrag i endingane. For enkelte endingar gjeld det unntak eller fonologiske 

reglar som ein bør vere merksam på.


§ 95.1 1. person eintal. Presens: I gammalnorsk kom utlydande -r frå 2. og 3. 

person inn i 1. person, t.d. ek kasta > ek kastar, ek geri > ek gerir, ek verð > ek verðr, 

ek em > ek er. Dette skjedde på 1300-talet, unntaksvis på slutten av 1200-talet. 

Preteritum: I yngre norrønt kan 1. person i svake verb overta endinga -i frå 3. 

person, t.d. ek kallaða > ek kallaði, ek fǿrða > ek fǿrði. 

§ 95.2 2. person eintal. Preteritum: Føre pronoment þú kan sterke verb misse 

endinga, t.d. gekkt þú > gekk þú. Dette gjeld også presens i preterito-presentiske 

verb, som dannar presensformene etter mønster av sterkt preteritum, t.d. skalt þú 

> skal þú, munt þú > mun þú. Elles er mange fonologiske reglar verksame: 

1. Sterke verb med stammeutlyd på vokal får forlenging etter regel (5) s. 38, *sá + t 

→ sátt av sjá, *bjó + t → bjótt av búa. 

2. Sterke verb med stammeutlyd på -ð får assimilasjon i samsvar med regel (3) s. 

37, *bauð + t → bautt av bjóða, eventuelt med segmentering etter regel (16) s. 42, 

*bað + t → batt → batst = bazt av biðja. 

3. Sterke og preterito-presentiske verb med stammeutlyd på -t får som oftast segmentering 

etter regel (16) s. 42, *skaut + t → skautst = skauzt av skjóta, veit + t → 

veitst = veizt av vita, men dei kan også få regelrett form, lét + t → létt av láta, eller 

same form som i 1. og 3. person, t.d. batt av binda, laust av ljósta. 

§ 95.3 2. og 3. person eintal. Presens: Verb som har stammeutlyd på -s, -l og -n, 

får assimilasjon etter regel (2) s. 36, t.d. *frýs + r → frýss av frjósa st.vb., *skín + r → 

skínn av skína st.vb., eventuelt med forkorting etter regel (4) s. 37, *veks + r → 

*vekss → veks = vex av vaxa st.vb. Merk at denne regelen ikkje er systematisk 

gjennomført etter kort rotstaving, såleis finst både gelr og gell av gala st.vb. 

I verbet þykkja fell utlydande -r i 3. person ofte bort føre pronomenet mér, þykkir 

mér > þykki mér. 

§ 95.4 1. person fleirtal. Presens og preteritum: Utlydande -m kan falle bort føre 

pronomena vit og vér, t.d. bindum vit > bindu vit, bundum vér > bundu vér. 

§ 95.5 2. person fleirtal. Presens og preteritum: Utlydande -ð kan falle bort føre 

pronomena it og ér, som til gjengjeld blir utvida til þit og þér, t.d. verðið it > verði 

þit, munuð it > munu þit, eruð ér > eru þér. Det same gjeld dei likelydande imperativformene, 

t.d. gangið it > gangi þit, farið it > fari þit. Det er også mange døme på 

overgangen ð > t i 2. person fleirtal, verðið > verðit, gangið > gangit, munuð > 

munut.

104 Kap. 8 

[1] [2] [1] [2] 

Infinitiv vaka a a brjóta jó a 

Imperativ Sg. 2. vak(i) a (i) brjót jó - 

Pl. 1. vǫkum a um brjótum jó um 

2. vakið a ið brjótið jó ið 

Pres. ind. Sg. 1. vaki a i brýt ý - 

2. vakir a ir brýtr ý r 

3. vakir a ir brýtr ý r 

Pl. 1. vǫkum a um brjótum jó um 


3. vaka a a brjóta jó a 

Pres. konj. Sg. 1. vaka a a brjóta jó a 

2. vakir a ir brjótir jó ir 

3. vaki a i brjóti jó i 

Pl. 1. vakim a im brjótim jó im 


3. vaki a i brjóti jó i 

Pres. part. vakandi a brjótandi jó 

Pret. ind. Sg. 1. vakta a a braut au - 

2. vaktir a ir brauzt au t 

3. vakti a i braut au - 

Pl. 1. vǫktum a um brutum u um 

2. vǫktuð a uð brutuð u uð 

3. vǫktu a u brutu u u 

Pret. konj. Sg. 1. vekta e a bryta y a 

2. vektir e ir brytir y ir 

3. vekti e i bryti y i 

Pl. 1. vektim e im brytim y im 

2. vektið e ið brytið y ið 

3. vekti e i bryti y i 

Perf. part. vakt a brotit o 

Fig. 8:5 Bøyinga av det svake verbet vaka og det sterke brjóta.


vera sjá 

Infinitiv vera sjá 

Imperativ Sg. 2. ver sé 

Pl. 1. verum sjám/sjóm 

2. verið séð 

Pres. ind. Sg. 1. em sé 

2. ert sér 

3. er sér 

Pl. 1. erum sjám/sjóm 

2. eruð séð 

3. eru sjá 

Pres. konj. Sg. 1. sjá sjá 

2. sér sér 

3. sé sé 

Pl. 1. sém sém 

2. séð séð 

3. sé sé 

Pres. part. verandi sjá(a)ndi 

Pret. ind. Sg. 1. var sá 

2. vart sátt 

3. var sá 

Pl. 1. várum sám 

2. váruð sáð 

3. váru sá 

Pret. konj. Sg. 1. vǽra sǽa 

2. vǽrir sǽir 

3. vǽri sǽi 

Pl. 1. vǽrim sǽim 

2. vǽrið sǽið 

3. vǽri sǽi 

Perf. part. verit sét 

Fig. 8:6 Bøyinga av dei sterke verba vera og sjá.

106 Kap. 8 

j-innskot j-innskot v-innskot 

Infinitiv telja biðja kløkkva 

Imperativ Sg. 2. tel bið kløkk 

Pl. 1. teljum biðjum kløkkum 

2. telið biðið kløkkvið 

Pres. ind. Sg. 1. tel bið kløkk 

2. telr biðr kløkkr 

3. telr biðr kløkkr 

Pl. 1. teljum biðjum kløkkum 


3. telja biðja kløkkva 

Pres. konj. Sg. 1. telja biðja kløkkva 

2. telir biðir kløkkvir 

3. teli biði kløkkvi 

Pl. 1. telim biðim kløkkvim 


3. teli biði kløkkvi 

Pres. part. teljandi biðjandi kløkkvandi 

Pret. ind. Sg. 1. talda bað klǫkk 

2. taldir batt klǫkkt 

3. taldi bað klǫkk 

Pl. 1. tǫldum báðum klukkum 

2. tǫlduð báðuð klukkuð 

3. tǫldu báðu klukku 

Pret. konj. Sg. 1. telda bǽða klykka 

2. teldir bǽðir klykkir 

3. teldi bǽði klykki 

Pl. 1. teldim bǽðim klykkim 

2. teldið bǽðið klykkið 

3. teldi bǽði klykki 

Perf. part. talt/talit beðit klokkit 

Fig. 8:7 Bøyinga av verb med j- og v-innskot.


vita eiga mega munu 

Infinitiv vita eiga mega munu 

Imperativ Sg. 2. vit eig – mun 

Pl. 1. vitum eigum – – 

2. vitið eigið – – 

Pres. ind. Sg. 1. veit á má mun 

2. veizt átt mátt munt 

3. veit á má mun 

Pl. 1. vitum eigum megum munum 

2. vituð eiguð meguð munuð 

3. vitu eigu megu munu 

Pres. konj. Sg. 1. vita eiga mega muna 

2. vitir eigir megir munir 

3. viti eigi megi muni 

Pl. 1. vitim eigim megim munim 

2. vitið eigið megið munið 

3. viti eigi megi muni 

Pres. part. vitandi eigandi megandi munandi 

Pret. ind. Sg. 1. vissa átta mátta munda 

2. vissir áttir máttir mundir 

3. vissi átti mátti mundi 

Pl. 1. vissum áttum máttum mundum 

2. vissuð áttuð máttuð munduð 

3. vissu áttu máttu mundu 

Pret. konj. Sg. 1. vissa ǽtta mǽtta mynda 

2. vissir ǽttir mǽttir myndir 

3. vissi ǽtti mǽtti myndi 

Pl. 1. vissim ǽttim mǽttim myndim 

2. vissið ǽttið mǽttið myndið 

3. vissi ǽtti mǽtti myndi 

Perf. part. vitat átt mátt/megat – 

Fig. 8:8 Bøying av preterito-presentiske verb.

108 Kap. 8 

Refleksivbøyinga 

Infinitiv telja + sk = teljask brjóta + sk = brjótask 

Imperativ tel + sk = telsk brjót + sk = brjózk 

teljum + sk = teljumsk brjótum + sk = brjótumsk 

telið + sk = telizk brjótið + sk = brjótizk 

Pres. ind. teljum + k = teljumk brjótum + k = brjótumk 

telr + sk = telsk brýtr + sk = brýzk 

telr + sk = telsk brýtr + sk = brýzk 

teljum + sk = teljumsk brjótum + sk = brjótumsk 


telja + sk = teljask brjóta + sk = brjótask 

Pres. konj. teljum + k = teljumk brjótum + k = brjótumk 

telir + sk = telisk brjótir + sk = brjótisk 

teli + sk = telisk brjóti + sk = brjótisk 

telim + sk = telimsk brjótim + sk = brjótimsk 


teli + sk = telisk brjóti + sk = brjótisk 

Pret. ind. tǫldum + k = tǫldumk brutum + k = brutumk 

taldir + sk = taldisk brauzt + sk = brauzk 

taldi + sk = taldisk braut + sk = brauzk 

tǫldum + sk = tǫldumsk brutum + sk = brutumsk 

tǫlduð + sk = tǫlduzk brutuð + sk = brutuzk 

tǫldu + sk = tǫldusk brutu + sk = brutusk 

Pret. konj. teldum + k = teldumk brytum + k = brytumk 

teldir + sk = teldisk brytir + sk = brytisk 

teldi + sk = teldisk bryti + sk = brytisk 

teldim + sk = teldimsk brytim + sk = brytimsk 

teldið + sk = teldizk brytið + sk = brytizk 

teldi + sk = teldisk bryti + sk = brytisk 

Perf. part. talt + sk = talzk brotit + sk = brotizk 

Fig. 8:9 Refleksivbøyinga.


§ 96 Refleksiv. Refleksivforma av verbet er eit særkjenne for dei nordiske 

språka. Ho er oppstått ved ein samanvokster av verbet og pronomenformene mik 

og sik, som blir reduserte til (m)k og sk. 

I 1. person eintal blir -k føydd til ei stamme som er identisk med 1. person 

fleirtal, t.d. kǫstum + k → kǫstumk. I alle dei andre formene blir -sk føydd til eksisterande 

former, t.d. kasta + sk → kastask, bortsett frå at utlydande -r fell føre -sk, 

t.d. kastar + sk → kastask. Som vanleg blir dental el. alveolar + s attgjeven med 

teiknet z, t.d. kastið + sk → kastiðsk = kastizk. 

Fig. 8:9 viser refleksivformene av telja og brjóta. Med unntak av 1. person 

eintal er det dei ordinære bøyingsformene som ligg til grunn. Refleksivbøyinga 

minner såleis strukturelt om bøyinga av substantiva i bestemt form. 

Merknad || 1. Refleksivforma i 1. person fleirtal kan også ende på -mk, slik at det oppstår samanfall 

med 1. person eintal: ek finnumk – vér finnumk, av finna st.vb.

9 Valens og rammer 

Bakgrunn 

§ 97 Valens. I moderne norsk dannar sambandet av subjekt og finitt verbal kjernen 

i ei setning. Men til skilnad frå moderne norsk og mange andre språk er ikkje 

subjektet obligatorisk i norrønt; rignir ‘det regner’ er ei velforma setning. Derfor 

er det gode grunnar for å seie at kjernen i ei norrøn setning blir danna av det 

finitte verbalet aleine, dvs. av eit verb som står i ei av dei finitte formene (§ 72). 

Fig. 9:1 Døme på setningsstruktur i norrønt 

Så snaue setningar som rignir ‘det regner’ eller snjóvar ‘det snør’ er høgst uvanlege 

i norrønt. Som oftast knyter verbalet til seg både nominale og adverbiale ledd. Fig. 

9:1 viser korleis setninga Þorsteinn gaf þeim góðar gjafir at skilnaði ‘Torstein gav dei 

gode gåver då dei skildest’ kan setjast opp som ein “molekylstruktur”. Verbalet gaf 

står i midten og knyter til seg tre deltakarar, som alle er nominale ledd, nemleg 

subjektet Þorsteinn, det direkte objektet góðar gjafir og det indirekte objektet þeim. 

I tillegg kjem adverbialet at skilnaði som fortel om omstenda ved verbalhandlinga, 

i dette tilfelle tidspunktet. Dette perspektivet har vore utvikla i den såkalla valensgrammatikken, 

og det kan vere til god hjelp for å forstå den grunnleggjande 

setningsstrukturen i norrønt.

Valens og rammer 111 

Fig. 9:2 Verbtypologi i norrønt 

Biletleg talt deler verbalet ut bestemte roller til dei nominale ledda, som 

dermed blir deltakarar i verbalhandlinga. Adverbialet er på si side ein kringståar, 

dvs. eit ledd som uttrykkjer omstende kring verbalhandlinga, i form av tid, stad og 

måte. I norrønt kan eit verb knyte til seg ingen, eitt, to eller tre nominale ledd. 

Med andre ord kan vi stille opp ein typologi over nullverdige, einverdige, toverdige 

og treverdige verb, som vist i fig. 9:2. Denne eigenskapen til verbalet 

karakteriserer vi som valens. Vi kan også seie at verbalet dannar ei syntaktisk 

ramme, som gjev plass til dei ulike nominale deltakarane. 

§ 98 Valens i norrøne ordbøker. Dette perspektivet er i praksis lagt til grunn for 

verbforklaringane i Norrøn ordbok. Til dei fleste verba er det sett opp rammer 

med aktuelle nominale og adverbiale utfyllingar i ein forkorta notasjon, av typen: 

ljósta e-n e-u slå ein med noko 

gefa e-m e-t gje ein noko

112 Kap. 9 

gefa e-t við e-u gje noko (i betaling) for noko 

segja e-m e-t seie ein noko 

segja e-t á e-n seie noko på/mot ein 

ljá e-m e-s låne nokon noko 

lofa e-n (lov)prise ein 

bjarga e-u berge noko 

I desse rammene er einnhverr ‘nokon’ brukt som kasusmarkør: 

e-m = einhverjum dativmarkør ved personar 

e-u = einhverju dativmarkør ved gjenstandar 

e-n = einhvern akkusativmarkør ved personar 

e-t = eitthvert akkusativmarkør ved gjenstandar 

e-s = einhvers genitivsmarkør ved personar/gjenstandar 

Den syntaktiske ramma ljá e-m e-s inneber altså at verbet ljá kan ta to nominale 

ledd, det eine i dativ (ein person), det andre i genitiv (i praksis ein gjenstand). 

Setninga Óláfr lér mér øxar sinnar ‘Olav låner meg øksa si’ viser denne ramma i 

funksjon. Det indirekte objektet står i dativ, e-m (her: mér), og det direkte 

objektet i genitiv, e-s (her: øxar sinnar). Subjektet er utelate i oppstillinga, fordi 

det alltid står i nominativ. 

§ 99 Rammer. Verb, preposisjonar og adjektiv har ein viktig syntaktisk eigenskap 

til felles: Dei bestemmer kasus i andre ledd. Vi skal bruke termen ramme om 

dei strukturane som blir danna av desse tre ordklassene. Verbrammene er dei 

mest kompliserte, og dei står også på det øvste nivået. Desse rammene fastset 

grunnstrukturen i setninga: subjekt + verbal + objekt. Adjektivrammene og preposisjonsrammene 

er mindre kompliserte, og dei står på eit lågare nivå; adjektivrammene 

gjeld hovudsakleg predikativet og preposisjonsrammene hovudsakleg 

adverbialet. 

Verb 

§ 100 Rammer for verbet. Verbrammene fortel kor mange nominale ledd verbet 

knyter til seg, dvs. subjekt, direkte objekt og indirekte objekt. Enkelte adverbiale 

ledd inngår også i faste samband med verba, men dei fell utanfor denne oppstillinga. 

Generelt står adverbiala friare i setninga enn dei nominale ledda. 

Verbrammene blir oppsette på grunnlag av kasus. Subjektet står alltid i nominativ 

og det indirekte objektet alltid i dativ, men det direkte objektet kan stå i alle


tre oblike kasus, akkusativ, genitiv og dativ. Mange verb kan opptre i meir enn ei 

ramme, som t.d. bera st.vb. ‘bere’, bjóða st.vb. ‘by’, leita sv.vb. ‘leite’ og segja sv.vb. 

‘seie’. Dette har særleg samanheng med at enkelte dativledd har ei relativt laus 

tilknyting til verbalet. 

I fig. 9:3 er verbrammene oppsette i samsvar med valensen til dei enkelte 

verba. I denne figuren skal vi merke oss at mange av rammene omfattar subjektlause 

eller upersonlege konstruksjonar. Slike konstruksjonar er ikkje avgrensa til 

nullverdige verb, som t.d. daga sv.vb. ‘bli dag’. Utan subjekt opptrer også einverdige 

verb, t.d. kala st.vb. ‘fryse’ og sýnask sv.vb. ‘synast’, og toverdige verb, t.d. 

skorta sv.vb. ‘skorte’ og vara sv.vb. ‘vere budd på’. Desse konstruksjonane kjem vi 

tilbake til i § 135–37. 

Fig. 9:3 Verbrammer i norrønt 

I fig. 9:3 er kvar ramme eksemplifisert med eit verb. Verba er oppførte etter 

mønster av Norrøn ordbok, altså med bøyingsformer av einnhverr ‘nokon’ som 

kasusmarkørar. Langt frå alle verbrammer er like frekvente; dei fem vanlegaste er 

oppførte i halvfeit skrift i figuren.

114 Kap. 9 

Nullverdige verb 

§ 101 Verb utan nominale ledd. I denne ramma opptrer verbalet aleine, eventuelt 

med eitt eller fleire adverbial. ▷ Skrýmir hrýtr ok sefr svá fast at dunar í skóginum. 

‘Skryme snorkar og søv så tungt at det dundrar i skogen.’ Den nominallause 

setninga er her at dunar í skóginum. 

Hit høyrer verb som daga sv.vb. ‘bli dag’, duna sv.vb. ‘brake’, flǿða sv.vb. 

‘fløyme over’, gneista sv.vb. ‘gnistre’, hausta sv.vb. ‘bli haust’, ljóma sv.vb. ‘lyse’, 

mor(g)na sv.vb. ‘bli morgon’, rigna sv.vb. ‘regne’, snjóva sv.vb. ‘snø’, sumra sv.vb. 

‘bli sommar’, vára sv.vb. ‘bli vår’ og vetra sv.vb. ‘bli vinter’. Mange av desse verba 

er inkoative, dvs. at dei uttrykkjer overgang frå ein tilstand til ein annan. Då er det 

ikkje alltid mogleg å spesifisere eit subjekt. 

Einverdige verb 

§ 102 Allment. Dei aller fleste einverdige verb knyter til seg eit subjekt i nominativ, 

men ei mindre gruppe har det nominale leddet i akkusativ eller dativ. 

§ 102.1 nom + verbal. I denne svært vanlege ramma tek verbalet eit subjekt i 

nominativ, men ingen objekt. Desse verba er dermed intransitive. ▷ Miðgarðsormr 

lifir enn ok liggr í umsjá. ‘Midgardsormen lever enno og ligg i storhavet.’ 

Hit høyrer m.a. duga sv.vb. ‘duge’, fara st.vb. ‘fare, reise’, ganga st.vb. ‘gå’, 

horfa sv.vb. ‘vende om’, lifa sv.vb. ‘leve’, liggja st.vb. ‘liggje’, sofa st.vb. ‘sove’, 

springa st.vb. ‘sprekke’ og mange andre. Fleire av desse verba kan opptre med 

såkalla indre objekt, dvs. eit objekt som ligg nært opp til verbet i innhald, og som 

ofte er avleidd av verbet. Dette gjeld objekt som svefn m. ‘søvn’ til sofa, ferð f. og 

fǫr f. ‘ferd’ til fara, líf n. ‘liv’ til lifa osv. 

§ 102.2 Verbal + akk. Verbalet tek eit objekt i akkusativ, men ikkje noko subjekt. 

Det er altså tale om ein upersonleg konstruksjon. ▷ Ok mun þik kala ef ek 

sit svá lengi ok útarliga sem ek em vanr. ‘Og du kjem til å fryse dersom eg sit så 

langt ute som eg er van til.’ 

Hit høyrer m.a. fýsa sv.vb. ‘ha hug til’, girna sv.vb. ‘ha lyst på’, hungra sv.vb. 

‘svelte’, kala st.vb. ‘fryse’, kosta sv.vb. ‘koste’, langa sv.vb. ‘lengte’, lysta sv.vb. ‘ha 

lyst til’, minna sv.vb. ‘hugse’, súrna sv.vb. ‘surne’, svimra sv.vb. ‘bli svimmel’, syfja 

sv.vb. ‘bli søvnig’, tíða sv.vb. ‘ha lyst til’, ugga sv.vb. ‘bli redd’, þrota sv.vb. ‘ta slutt’, 

þyrsta sv.vb. ‘tørste’, vanta sv.vb. ‘mangle’ og vara sv.vb. ‘vere budd på’. 

§ 102.3 Verbal + dat. Verbalet tek eit (indirekte) objekt i dativ, men ikkje noko 

subjekt. Også her er det tale om ein upersonleg konstruksjon. ▷ Ekki líkar oss


fyrr enn þeir brǿðr eru allir drepnir. ‘Vi likar det ikkje før alle brørne er drepne.’ 

Hit høyrer m.a. hitna sv.vb. ‘bli heit’, líka sv.vb. ‘like, tekkjast’, lítask st.vb. 

‘synast’, svala sv.vb. ‘kjøle’, sýnask sv.vb. ‘synast’, þykkja sv.vb. ‘tykkje, synast’ og 

versna sv.vb. ‘versne, bli verre’. 

Toverdige verb 

§ 103 Allment. Fleirtalet av toverdige verb har subjekt i nominativ og objekt i 

akkusativ, men det er også fleire andre kombinasjonar, med og utan subjekt. 

§ 103.1 nom + verbal + akk. I denne svært vanlege ramma tek verbalet subjekt i 

nominativ og direkte objekt i akkusativ. ▷ Hrafnkell sendi þá menn ofan eptir 

dalnum. ‘Ramnkjell sende då menn nedetter dalen.’ 

Hit høyrer bera st.vb. ‘bere’, binda st.vb. ‘binde’, bíta st.vb. ‘bite’, brjóta st.vb. 

‘bryte’, draga st.vb. ‘dra’, dǿma sv.vb. ‘døme’, eiga pp.vb. ‘eige’, eta st.vb. ‘ete’, 

gleðja sv.vb. ‘gjere glad’, grípa st.vb. ‘gripe’, hǫggva st.vb. ‘hogge’, ljósta st.vb. ‘slå’, 

sjá st.vb. ‘sjå’, segja sv.vb. ‘seie’, senda sv.vb. ‘sende’, slá st.vb. ‘slå’, spyrja sv.vb. 

‘spørje’, telja sv.vb. ‘telje’, yrkja sv.vb. ‘gjere, dikte’ m.m. 

§ 103.2 nom + verbal + dat. Verbalet tek subjekt i nominativ og direkte objekt 

i dativ. ▷ Þjalfi ok Rǫskva fylgja honum jafnan síðan. ‘Sidan følgjer Tjalve og 

Roskva honom jamt.’ 

Hit høyrer m.a. bjarga st.vb. ‘berge’, bregða st.vb. ‘snu, vende’, bǫlva sv.vb. 

‘forbanne’, eira sv.vb. ‘skåne’, eyða sv.vb. ‘øyde’, fagna sv.vb. ‘fagne, gle seg’, fylgja 

sv.vb. ‘følgje’, halda st.vb. ‘halde’, henta sv.vb. ‘hente’, hjalpa st.vb. ‘hjelpe’, líka 

sv.vb. ‘like’, lítask st.vb. ‘synast’, lúka st.vb. ‘stengje, avslutte’, mǿta sv.vb. ‘møte’, 

ógna sv.vb. ‘truge’, stjórna sv.vb. ‘styre’, trúa sv.vb. ‘tru’, týna sv.vb. ‘tyne, drepe’, 

þjóna sv.vb. ‘tene’, þykkja sv.vb. ‘synast’, sýnask sv.vb. ‘synast’, una sv.vb. ‘like, vere 

nøgd med’, unna pp.vb. ‘elske’ og valda bl.vb. ‘valde’. 

§ 103.3 nom + verbal + gen. Verbalet tek subjekt i nominativ og direkte objekt 

i genitiv. ▷ Þeir njóta hvárki svefns né matar. ‘Dei nyt verken søvn eller mat.’ 

Hit høyrer m.a. afla sv.vb. ‘avle, skaffe’, bíða st.vb. ‘bie, vente’, beiða sv.vb. ‘be’, 

fá st.vb. ‘få, gje’, freista sv.vb. ‘freiste, prøve’, gá sv.vb. ‘ense, leggje merke til’, 

geyma sv.vb. ‘gøyme’, gǽta sv.vb. ‘gjete’, hefna sv.vb. ‘hemne’, leita sv.vb. ‘leite’, 

missa sv.vb. ‘miste, tape’, njóta st.vb. ‘nyte’, sakna sv.vb. ‘sakne’, sverja st.vb. 

‘sverje’ og vitja sv.vb. ‘vitje, kome på gjesting’. 

§ 103.4 Verbal + akk + akk. Verbalet tek ikkje noko subjekt, men det tek to 

objekt i akkusativ, eit personobjekt og eit gjenstandsobjekt. ▷ Draum [akk.]

116 Kap. 9 

dreymdi mik [akk.] í fyrri nátt. ‘Ein draum drøymde meg førre natta’ dvs. ‘Eg 

drøymde ein draum førre natta.’ 

Hit høyrer m.a. dreyma sv.vb. ‘drøyme’, gruna sv.vb. ‘grune på, ha mistanke 

om’, henda sv.vb. ‘hende’, skorta sv.vb. ‘skorte’ og þrjóta sv.vb. ‘ta slutt’. 

§ 103.5 Verbal + akk + gen. Verbalet tek ikkje noko subjekt, men det tek to 

objekt, eit personobjekt i akkusativ og eit gjenstandsobjekt i genitiv. Også dette er 

ein upersonleg konstruksjon. ▷ Varði engan mann [akk.] þessa verks [gen.] af 

Þorkatli. ‘Ingen var budd på dette verket av Torkjell.’ 

Hit høyrer minna sv.vb. ‘minnast, kome i hug’ og vara sv.vb. ‘vere budd på’. 

Treverdige verb 

§ 104 Allment. Dei fleste treverdige verb har eitt direkte og eitt indirekte objekt. 

Men nokre verb har også to direkte objekt, eit personobjekt og eit gjenstandsobjekt. 

Personobjektet står i akkusativ, medan gjenstandsobjektet kan stå i alle tre 

oblike kasus, dvs. akkusativ, genitiv eller dativ. 

§ 104.1 nom + verbal + dat + akk. I denne ramma tek verbalet subjekt i 

nominativ, indirekte objekt i dativ og direkte objekt i akkusativ. ▷ Þeir veittu 

Vésteini [dat.] umbúnað [akk.], sem siðr var til. ‘Dei stelte til likklede for Vestein, 

slik skikken var.’ 

Hit høyrer m.a. bera st.vb. ‘bere’, bjóða st.vb. ‘by’, gefa st.vb. ‘gje’, gera sv.vb. 

‘gjere’, kenna sv.vb. ‘lære’, segja sv.vb. ‘seie’, selja sv.vb. ‘selje, gje’, veita sv.vb. ‘gje 

lov til, la få’ og fleire til. 

§ 104.2 nom + verbal + dat + gen. Verbalet tek subjekt i nominativ, indirekte 

objekt i dativ og direkte objekt i genitiv. ▷ Hana elskuðu margir ok hon synjaði 

fám [dat.] síns vilja [gen.] ‘Henne elska mange, og ho nekta få viljen deira’ dvs. ‘ho 

let dei fleste få viljen sin.’ 

Hit høyrer m.a. afla sv.vb. ‘avle’, gjalda st.vb. ‘betale’, leita sv.vb. ‘leite’, ljá 

sv.vb. ‘låne’, synja sv.vb. ‘nekte’ og unna pp.vb. ‘unne’. 

§ 104.3 nom + verbal + dat + dat. Verbalet tek subjekt i nominativ, indirekte 

objekt i dativ og direkte objekt i dativ. ▷ Hann vildi engum trygðum [dat.] lofa eða 

heita þeim [dat.]. ‘Han ville ikkje love eller gje dei noka trygd.’ 

Hit høyrer m.a heita st.vb. ‘love’ og lofa sv.vb. ‘love’. 

§ 104.4 nom + verbal + akk + dat. Verbalet tek subjekt i nominativ og to 

objekt, eit personobjekt i akkusativ og eit gjenstandsobjekt i dativ. ▷ Nú skal [ek]


ekki leyna þik [akk.] því [dat.] er mér býr í skapi. ‘No skal eg ikkje løyne for deg det 

eg har i sinne.’ Relativsetninga er mér býr í skapi står til dativleddet því ‘det’. 

Hit høyrer m.a. halda st.vb. ‘halde’, leyna sv.vb. ‘gøyme’, nema st.vb. ‘ta, fjerne’ 

og rǽna sv.vb. ‘rane’. 

§ 104.5 nom + verbal + akk + gen. Verbalet tek subjekt i nominativ og to 

objekt, eit personobjekt i akkusativ og eit gjenstandsobjekt i genitiv. ▷ Þú fyllir 

mik [akk.] harms [gen.]. ‘Du fyller meg med sorg.’ 

Hit høyrer m.a. beiða sv.vb. ‘nøyde, krevje’, biðja st.vb. ‘be’, dylja sv.vb. ‘dølje, 

gøyme’, eggja sv.vb. ‘eggje, drive’, fylla sv.vb. ‘fylle’, krefja sv.vb. ‘krevje’, minna 

sv.vb. ‘minne på’ og spyrja sv.vb. ‘spørje’. 

§ 104.6 nom + verbal + akk + akk. Verbalet tek subjekt i nominativ og to 

objekt i akkusativ, eitt personobjekt og eitt gjenstandsobjekt (i praksis eit indre 

objekt). ▷ En því nǽst laust þú [nom.] mik [akk.] með hamrinum þrjú hǫgg [akk.]. 

‘Og deretter slo du meg tre hogg med hammaren.’ 

Hit høyrer m.a. hǫggva st.vb. ‘hogge’, ljósta st.vb. ‘slå’ og slá st.vb. ‘slå’. 

Adjektiv 

§ 105 Allment. Nokre adjektiv kan ta pronomen- eller substantivfrasar som utfylling. 

Vi skal kalle denne relasjonen for styring, og markerer såleis at adjektivet 

er kjernen i desse konstruksjonane og det styrte leddet utfylling. Enkelte adjektiv 

styrer genitiv, andre dativ, og nokre få, m.a. illr ‘vanskeleg’ og skyldr ‘pliktig til, 

undergjeven’ kan styre begge kasus, avhengig av innhaldet. 

§ 105.1 Adjektiv + gen. Adjektiv som styrer genitiv er m.a. búinn adj. ‘budd, klar 

til’, fullr adj. ‘full’, fúss adj. ‘ivrig, huga på’, gamall adj. ‘gammal’, sekr adj. ‘skyldig i’, 

skyldr adj. ‘pliktig til’, varr adj. ‘merksam på’, verðr adj. ‘verd’ og víss adj. ‘sikker 

på’. ▷ Hann var þá fimtán vetra gamall. ‘Han var då femten vintrar gammal.’ | En 

er Erlingr varð þess varr, þá lét hann blása liði sínu ǫllu til skipanna. ‘Men då 

Erling oppdaga dette, lét han kalle alt folket sitt til skipa.’ 

§ 105.2 Adjektiv + dat. Adjektiv som styrer dativ er m.a. blíðr adj. ‘blid’, feginn 

adj. ‘glad’, góðr adj. ‘god’, gramr adj. ‘vreid, vond’, grimmr adj. ‘stygg’, hollr adj. 

‘trugen, pålitande’, hǽttr adj. ‘farleg’, illr adj. ‘ill, vond’, kǽrr adj. ‘kjær’, líkr adj. ‘lik’, 

mikill adj. ‘stor’, reiðr adj. ‘sint på’, skyldr adj. ‘undergjeven’, trúr adj. ‘trugen’, þekkr 

adj. ‘hugleg, kjær’, útrúr adj. ‘utrugen’, úlíkr adj. ‘ulik’. ▷ Þat er ráð mitt at þú sér 

trúr konungi þínum. ‘Det er mitt råd at du er trugen mot kongen din.’

118 Kap. 9 

Preposisjonar 

§ 106 Allment. Preposisjonar kan ta eitt eller fleire ord som utfylling, oftast pronomenfraser, 

t.d. með yðr ‘med dykk’ og substantivfrasar, t.d. á skipinu ‘på skipet’. 

Nokre preposisjonar styrer berre ein kasus, medan andre styrer to (eller i eitt 

tilfelle tre) kasus, avhengig av innhaldet. 

Akkusativ 

§ 107 Preposisjon + akk. Nokre preposisjonar styrer alltid eller nesten alltid 

akkusativ, medan andre gjer det når det er tale om rørsle til staden (allativ) eller i 

tidsuttrykk. 

§ 107.1 Fyrir útan, umhverfis, gegnum. Preposisjonane fyrir útan ‘utanfor’, umhverfis 

‘omkring’ og (í) gegnum ‘gjennom’ styrer alltid akkusativ. ▷ Eptir þetta 

setjask þeir niðr fyrir útan hauginn ok talask við. ‘Etter dette set dei seg ned 

utanfor haugen og talar saman.’ | Skip lágu umhverfis skeiðina. ‘Det låg skip 

omkring båten.’ | Hann hljóp báðum fótum gegnum skipit ok spyrndi við grunni. 

‘Han sette begge føtene gjennom båten, og spente mot grunnen.’ 

§ 107.2 Of, um, við. Preposisjonane of ‘over, om’ og um ‘om’ styrer nesten alltid 

akkusativ, og við ‘ved’ gjer det som oftast. ▷ Skrýmir settisk upp ok strauk of 

vangann. ‘Skryme sette seg opp og strauk seg over kinnet.’ | Sigvatr orti flokk um 

fall Erlings. ‘Sigvat gjorde eit kvad om Erlings fall.’ | Kom hann þá við nátt til 

þeirar konu. ‘Han kom til denne kona om natta.’ 

§ 107.3 Á, í, fyrir, undir, yfir. Preposisjonane á ‘på, i’, í ‘i, på’, fyrir ‘for’, undir 

‘under’ og yfir ‘over’ styrer akkusativ når dei uttrykkjer rørsle til staden (allativ). 

▷ Þá batt Skrýmir nest þeira allt í einn bagga ok lagði á bak sér. ‘Då batt Skryme 

all nista deira i ein bylt og la på ryggen sin.’ | Settisk Þórr í dyrrin. ‘Tor sette seg i 

døropninga.’ | Þórr lét síga brýnnar ofan fyrir augun. ‘Tor lét augnebryna sige ned 

for augo.’ | Ganga þau þá undir aðra eik. ‘Dei går då inn under ei anna eik.’ | Fór 

hann út yfir hafit þat it djúpa. ‘Han fór ut over det djupe havet.’ 

§ 107.4 Á, í, eptir, fyrir. Preposisjonane á, í, eptir ‘etter’ og fyrir styrer ofte akkusativ 

i tidsuttrykk. ▷ En konungr vakti á nátt. ‘Men kongen vakte om natta.’ | 

Gangið þér þannig í nátt, sem skip bónda eru. ‘Gå dit i natt som skipa til bøndene 

er.’ | Eptir þat vaknar hann ok fǿrir bú sitt út yfir Rangá í Tungu. ‘Etter dette 

vaknar han og flyttar bustaden sin over Rangå ut til Tunga.’ | Í óttu fyrir dag stóð 

hann upp. ‘I otta før det vart dag stod han opp.’


§ 107.5 Með. Preposisjonen með ‘med’ styrer som oftast dativ, men kan styre 

akkusativ når det er tale om ein gjenstandsfunksjon snarare enn ein reiskap (då 

með styrer dativ, § 108.8). ▷ Nú var Loki tekinn griðalauss ok farit með hann í 

helli nǫkkurn. ‘No vart Loke teken fredlaus, og dei fór med han til ein heller.’ 

Dativ 

§ 108 Preposisjon + dat. Nokre preposisjonar styrer alltid dativ når det er tale 

om rørsle frå staden (ablativ) eller nærvære på staden (lokativ). Andre styrer dativ 

i samband med følgjeskap (sosiativ) eller reiskap (instrumental). 

§ 108.1 Af, frá, ór. Preposisjonane af ‘av’, frá ‘frå’ og ór ‘ut av’ styrer alltid dativ. 

Dei uttrykkjer rørsle frå staden (ablativ). ▷ Ríðið í brott eykjum þeira af bǿjum! 

‘Ri hestane deira bort frå gardane! | Hann varð eigi leystr frá Helju. ‘Han vart 

ikkje løyst frå Hel.’ | Túmásmessu fyrir jól tók konungr út ór hǫfninni. ‘Tomasmesse 

før jul la kongen ut av hamna.’ 

§ 108.2 Hjá, nǽr, mót. Preposisjonane hjá ‘hos’, nǽr ‘nær’ og á mót(i) el. í móti el. 

mót ‘i mot’ styrer også alltid dativ. Dei blir brukte i uttrykk for nærvære på ein 

stad eller i gjenstandsuttrykk. ▷ En Sigyn kona hans stendr hjá honum. ‘Kona 

hans Sigyn står hos han.’ | Þá var vant nǽr þrimr tigum ásauðar eina nátt. ‘Då kom 

det bort nære på tretti søyer ei natt.’ | Sonr þinn fór enga sigrfǫr á mót Óláfi 

konungi. ‘Sonen din fekk ikkje noka sigersferd mot kong Olav.’ 

§ 108.3 At. Preposisjonen at ‘åt, hos, med’ styrer nesten alltid dativ. Han blir ofte 

brukt i uttrykk for tid eller stad, der nærværet kan forståast som resultat av rørsle. 

▷ En at miðri nátt þá heyrir Þórr at Skrýmir hrýtr ok sefr fast. ‘Midt på natta 

høyrer Tor at Skryme snorkar og søv tungt.’ | Eina nátt dreymdi hann at maðr 

kom at honum. ‘Ei natt drøymde hann at det kom ein mann til honom.’ 

§ 108.4 Á, í, fyrir, undir, yfir. Preposisjonane á, í, fyrir, undir og yfir styrer dativ 

når dei uttrykkjer nærvære på staden (lokativ). ▷ Váru dyrr á enda ok jafnbreiðar 

skálanum. ‘Der var ei dør for enden, like brei som huset.’ | Þeir fundu afhús til 

hǿgri handar í miðjum skálanum. ‘Dei fann eit siderom til høgre midt i huset.’ | 

Hann sá mann standa fyrir rekkjunni. ‘Han såg ein mann stå føre senga.’ | Gekk 

jǫrðin undir þeim skykkjum ok skalf húsit. ‘Jorda rista under dei og huset skalv.’ | 

Hvárt munu fuglar nǫkkurir sitja í trénu yfir mér? ‘Skal tru om det sit nokon 

fuglar i treet over meg?’ 

§ 108.5 Á. Preposisjonen á ‘i, på’ kan styre dativ i tidsuttrykk. ▷ Þat var á dǫgum 

Haralds konungs hins hárfagra. ‘Det var i dei dagar då Harald Hårfagre var konge.’

120 Kap. 9 

§ 108.6 Í. Preposisjonen í styrer dativ når tidsuttrykket står på grensa til staduttrykk, 

dvs. når det snarare er tale om situasjonen enn tidspunktet. ▷ En í því bili 

vaknar Skrýmir. ‘Og i den stunda vaknar Skryme.’ 

§ 108.7 Eptir. Preposisjonen eptir ‘etter, langs’ styrer dativ i staduttrykk. ▷ Var 

þar gott skeið at renna eptir sléttum velli. ‘Det var ei god tevling å kappspringe på 

den slette vollen.’ 

§ 108.8 Með. Preposisjonen með styrer som oftast dativ. Dette gjeld i uttrykk for 

følgjeskap (sosiativ), t.d. með henni, og i gjenstandsuttrykk (objektiv), t.d. með 

mikilli píning. ▷ Komsk hann þá upp á fjallit með henni með mikilli píning. ‘Han 

kom seg då opp på fjellet med henne med stor møde.’ Vidare styrer með dativ i 

uttrykk for nærvære på staden (lokativ), t.d. með jǫklunum, og i uttrykk for 

reiskap (instrumental), t.d. með ruddunni. ▷ Nú ríðr hann upp til jǫkla ok vestr 

með jǫklunum. ‘No rir han opp til jøklane og vestover langs dei.’ | Þá slá þú hann 

þat hǫgg sem þú mátt mest með ruddunni. ‘Slå til han det hardaste du kan med 

klubba.’ 

§ 108.9 Við. Preposisjonen við styrer helst akkusativ (§ 107.2), men i tydinga 

‘mot’ og ‘saman med’ styrer han dativ. Dette kan tolkast dels som instrumental 

(við grunni) og dels som sosiativ (við konu sinni). ▷ Hann hljóp báðum fótum 

gegnum skipit ok spyrndi við grunni. ‘Han sette begge føtene gjennom båten, og 

spente mot grunnen.’ | Hann var kvángaðr ok átti tvá sonu við konu sinni. ‘Han 

var gift og hadde to søner med kona si.’ 

Genitiv 

§ 109 Preposisjon + gen. To preposisjonar, í milli og til, styrer alltid genitiv, 

medan ein, án, styrer genitiv, men også akkusativ eller dativ. 

§ 109.1 Í milli, til. Preposisjonane á (el. í) milli (el. millum) ‘mellom’ og til ‘til’ 

styrer alltid genitiv. ▷ Þeir vildu setja grið í milli konungs ok bónda. ‘Dei ville setje 

fred mellom kongen og bøndene.’ | Konungr fór þá til bǿjar þess, er Liðsstaðir 

heita. ‘Kongen fór då til den garden som heiter Listad.’ 

§ 109.2 Án. Preposisjonen án ‘utan’ styrer genitiv eller også akkusativ og dativ. ▷ 

Hann skyldi þeim manni at bana verða sem honum riði án hans vilja. ‘Han skulle 

bli den mann til bane som reid på han (dvs. hesten) utan hans vilje.’ Substantivet 

vili m. har forma vilja i alle tre oblike kasus i eintal (jf § 37.2), så i dette dømet kan 

vi ikkje avgjere kva for kasus som án styrer.

10 Leddstilling og kongruens 

Bakgrunn 

§ 110 Leddstilling. Leddstillinga i norrønt er friare enn i moderne norsk. Mykje 

av forklaringa ligg i den rike morfologien, som gjer at nominale setningsledd kan 

plassere seg relativt fritt i setninga utan fare for mistolking. I substantiv og pronomen 

fortel kasusendingane straks om eit ledd er subjekt eller objekt. Elles er 

den umarkerte leddstillinga lik i norrønt og moderne norsk: subjekt – verbal – 

objekt, ofte forkorta til formelen SVO. I dette kapitlet skil vi mellom leddstilling 

på setningsnivå, dvs. rekkjefølgja av setningsledd som subjekt, verbal, objekt o.l., 

og leddstilling på frasenivå, dvs. innanfor dei enkelte frasane, t.d substantivfrasar 

(med substantiv som kjerne), verbfrasar (med verb som kjerne) osv. 

§ 111 Kongruens. Kongruens (samsvarsbøying) i norrønt skil seg ikkje avgjerande 

frå moderne norsk. Men norrønt har fleire bøyingskategoriar enn moderne norsk, 

og dermed blir kongruens ein viktigare del av syntaksen. Kongruens tener elles til 

å definere setningsledd som subjekt og predikativ: Subjektet kongruerer med det 

finitte verbalet i person og numerus, medan predikativet kongruerer med 

subjektet og objektet i både kasus og numerus. 

Leddstilling på setningsnivå 

§ 112 Finitt verbal. || 1. I den umarkerte leddstillinga SVO står det finitte verbalet 

som det andre setningsleddet. Dette gjeld både i norrønt og moderne norsk. ▷ 

Sigyn stendr hjá honum ok heldr mundlaugu undir eitrdropa. ‘Sigyn står attmed 

honom og held ei skål under eiterdråpane.’ || 2. I moderne norsk blir setningar 

med det finitte verbalet på første plass tolka som spørjesetningar, t.d. Gjekk ho ut? 

I norrønt kan det finitte verbalet også stå som det første setningsleddet i vanlege 

utsegnssetningar. ▷ Gengr hon þá ok slǽr út eitrinu. ‘Då går ho og slår ut eiteret’. 

|| 3. Verbal på første plass i setninga førekjem særleg når subjektet er eit personleg 

pronomen i 1. eller 2. person. ▷ Sé ek at þér eruð nú felmsfullir. ‘Eg ser at no er

122 Kap. 10 

de forskremte.’ || 4. Verbalet står gjerne også på førsteplassen når subjektet er ein 

infinitiv eller ei leddsetning. ▷ Er sagt at Þór varð bilt einu sinni at slá hann með 

hamrinum. ‘Det blir sagt at Tor nølte med å slå han med hammaren.’ || 5. I 

koordinerte setningar kan også verbalet bli sett på førsteplassen. ▷ Var þá sonr 

Guðbrands hǫndum tekinn, ok gaf Óláfr konungr honum grið. ‘Då vart son åt 

Gudbrand teken til fange, og kong Olav gav honom grid.’ 

§ 113 Adverbial. || 1. Adverbiale ledd knyter seg ofte tett til verbalet. Det inneber 

at dei kan plassere seg føre objektet i setninga. ▷ Óðinn lagði á bálit gullhring. 

‘Odin la ein gullring på bålet.’ | Hann hafði í hendi kníf. ‘Han hadde ein kniv i 

handa.’ || 2. Adverbiala kan også plassere seg lenger til høgre i setninga, etter 

objektet. ▷ Sigyn stendr hjá honum ok heldr mundlaugu undir eitrdropa. 

§ 114 Objekt. || 1. Objektet plasserer seg ofte etter det infinitte verbalet. ▷ En 

hvárt hefir þú dregit á braut hanzka minn? ‘Skal tru om du har drege bort votten 

min?’ || 2. Objektet kan også stå føre det infinitte verbalet. ▷ Hefir þú nǫkkura 

menn hitt í borginni? ‘Har du møtt nokre menn i byen?’ 

§ 115 Tematisering av setningsledd. Både i norrønt og moderne norsk kan vi 

tematisere setningsledd ved å flytte dei fram i setninga. Det kan sjå ut til at norrønt 

oftare brukar tematisering enn moderne norsk. 

§ 115.1 Infinitt verbal. ▷ Vita megu þat allir. ‘Det kan alle vite’. | Heyrt hefi ek at 

þér hafið kvisat í milli yðvar. ‘Eg har nok høyrt at de har kviskra til kvarandre.’ | 

Fellt hefir hon þá menn er mér hafa litizk eigi ústerkligri en Þórr er. ‘Ho har felt 

menn som ikkje såg ut til å vere mindre sterke enn Tor.’ 

§ 115.2 Adverbial. ▷ Eigi þarf langt frá því at segja. ‘Det trengst ikkje seiast 

mykje om dette.’ | Með vélum ferr hann mjǫk. ‘Han fer mykje med lureri.’ 

§ 115.3 Direkte objekt. ▷ Hana elskuðu margir. ‘Mange elska henne.’ | En sjónhverfingar 

hefi ek gǫrt þér. ‘Eg har gjort synkvervingar for deg.’ 

§ 115.4 Indirekte objekt. ▷ En mér segir svá hugr um at vit munim þurfa at 

sendask á milli. ‘Noko seier meg at vi treng ha eit teikn å sende oss imellom.’ | 

Honum leizk mǽrin fǫgr. ‘Han tykte møya var fager.’ 

§ 115.5 Predikativ. ▷ Allmikill er fyrir sér Útgarðaloki. ‘Utgardsloke er mykje for 

seg.’ | Goðorðsmaðr er hann víst um Þorskafjǫrð ok víðara um Vestfjǫrðu. ‘Han er 

godordsmann i Torskafjord og vidare omkring i Vestfjordane.’

Leddstilling og kongruens 123 

§ 116 Relativsetningar. || 1. Korrelatet til relativsetningane inneheld ofte demonstrativa 

sá eller þessi. Korrelatet kan stå rett føre relativsetninga, som blir innleidd 

med er ‘som’. ▷ Vér eigum þann guð er hvern dag má sjá. ‘Vi eig ein gud som vi 

kan sjå kvar dag.’ | Þá var sent í Jǫtunheima eptir gýgi þeirri er Hyrrokkin hét. ‘Då 

vart det sendt bod i Jotunheimane etter ei trollkvinne som heitte Hyrrokkin.’ || 2. 

Det kan òg stå eitt eller fleire ledd mellom korrelatet og relativsetninga. ▷ Ok 

hafa þeir verr, er á slíkt trúa. ‘Dei har det verre, som trur på slikt.’ 

Leddstilling på frasenivå 

§ 117 Allment. Substantivfrasen er den mest komplekse av dei norrøne frasane, 

og det er også den som vik mest av frå moderne norsk. Det er elles eit særtrekk 

ved norrønt at substantivfrasar (og enkelte andre frasar) kan vere avbrotne eller 

diskontinuerlege. 

§ 118 Substantivfrasen. Underledd i substantivfrasar plasserer seg relativt fritt i 

forhold til kjernen. Mange ledd som i moderne norsk berre kan stå føre kjernen, 

plasserer seg både føre og etter i norrønt. 

§ 118.1 Adjektiv. || 1. Adjektiv i positiv plasserer seg både føre og etter substantivet. 

▷ ungr maðr ‘ein ung mann’ | heilagr andi ‘heilag ande’ | hestr hvítr ‘ein kvit 

hest’ | hraun stórt ‘ein stor steingrunn’ || 2. Adjektiv i komparativ og superlativ står 

helst føre substantivet. ▷ ríkari maðr ‘mektigare mann’ | inn mesti vinr ‘den beste 

venen’ | beztr lǽknir ‘den beste lækjaren’. 

§ 118.2 Determinativ. Determinativ plasserer seg ofte etter substantivet. ▷ akarn 

nǫkkut ‘ei eikenøtt’ | kǫttr minn ‘katten min’ | lið várt ‘hæren vår’. 

§ 118.3 Demonstrativ + adjektiv. Demonstrativ + adjektiv står både føre og etter 

substantivet. ▷ konan sú hin verri ‘den vonde kona’ | hafit þat it djúpa ‘det djupe 

havet’ | sá hinn ungi maðr ‘den unge mannen’. 

§ 118.4 Genitiv. Attributiv genitiv plasserer seg helst etter kjernen. ▷ ørgrynni 

liðs ‘mykje folk’ | fjórir hleifar brauðs ‘fire leivar brød’ | frǽndr ok kunnmenn 

sveinsins ‘venene og kjenningane til guten’. 

§ 118.5 Pronomen + substantiv. I norrønt kan pronomen i fleirtal + substantiv 

brukast for å referere til ei større gruppe, slik at gruppa blir karakterisert ved ein 

typisk eller framståande representant. ▷ þeir Óláfr ‘Olav og mennene hans’ | þeir 

Erlingr ‘Erling og mennene hans’.

124 Kap. 10 

§ 119 Diskontinuerlege frasar. Eit særtrekk ved norrønt er at substantivfrasar 

kan vere avbrotne av eitt eller fleire andre ledd. Dette gjeld i både hypotagme 

(adledd + kjerne, t.d. ungir menn ‘unge menn’) og i paratagme (sidestilte ledd, t.d. 

gamall ok spakr ‘gammal og klok’). 

§ 119.1 Hypotagme. I hypotagme kan kjernen (halvfeit) vere skild frå adledda 

(kursiv). ▷ En lið várt flýði allt í fyrstunni þegar. ‘Heile hæren vår flydde i 

førstninga.’ | Trúið á goð várt, er allt hefir ráð yðart í hendi. ‘Tru no på vår gud, 

som har all makt over dykk i sine hender.’ | Vǽta var á mikil um daginn. ‘Det var 

mykje væte om dagen.’ 

§ 119.2 Paratagme. || 1. I paratagme kan eitt eller fleire setningsledd plassere seg 

mellom dei to sideordna ledda. ▷ Þórr fór fram á leið ok þeir félagar ok gekk fram 

til miðs dags. ‘Tor gav seg i veg med følgjet sitt og gjekk fram til middags.’ || 2. 

Parataktiske adledd kan vere skilde og plasserte på kvar si side av kjernen. ▷ Var 

þá allgóðr byrr ok heldr hvass. ‘Det vart ein god, men heller kvass bør.’ | Hann er 

mikill maðr ok sterkr. ‘Han er ein stor og sterk mann.’ 

§ 119.3 Preposisjonsfrasar. Preposisjonsfrasane er ikkje sjeldan diskontinuerlege, 

slik at preposisjon (halvfeit) og utfylling (kursiv) er skilde. ▷ En honum varð þar 

eptir gǫltr ok hafr. ‘Og etter honom vart det ein galt og ein bukk.’ | Þá hugsaði 

hann fyrir sér hverja vél ǽsir mundu til finna at taka hann í forsinum. ‘Då tenkte 

han på kva slags reiskap æsene kunne finne på for å fange han i fossen.’ | Eigi sé 

ek þann mann hér inni er eigi mun lítilrǽði í þykkja at fásk við þik. ‘Eg kan ikkje 

sjå nokon mann her inne som ikkje ville synast det er for smått å slåst med deg.’ 

Kongruens 

§ 120 Definisjon. Kongruens inneber at eit ledd opptrer med dei same bøyingskategoriane 

som eit anna ledd som det er knytt til. 

§ 121 Subjekt og finitt verbal. || 1. Subjektet og det finitte verbalet kongruerer i 

person og numerus. ▷ Hǫðr [3. pers. sing.] tók [3. pers. sing.] mistiltein ok skaut at 

Baldri at tilvísun Loka. ‘Hod tok mistelteinen og skaut på Balder, som Loke viste 

han til.’ || 2. Når verbalet kjem først, kan det stå i eintal, sjølv om subjektet er i 

fleirtal. ▷ Þar var [sing.] á skipi kona hans ok sonr [plur.]. ‘På skipet var kona hans 

og sonen.’ || 3. I upersonlege konstruksjonar står verbalet alltid i 3. person eintal. 

▷ Vér eigum þann guð er hvern dag má [3. pers. sing.] sjá. ‘Vi eig ein gud som ein 

(vi) kan sjå kvar dag.’ | Þar fell [sing.] af liði konungs þrjú hundruð manna [plur.]. 

‘Der fall tre hundre mann av kongens hær.’

Leddstilling og kongruens 125 

§ 122 Subjekt og predikativ. Subjektspredikativet kongruerer med subjektet i 

kasus, numerus og genus. ▷ Hann [nom. sing. mask.] er mjǫk þyrstr [nom. sing. 

mask.] ‘Han er svært tørst.’ 

§ 123 Objekt og predikativ. Objektspredikativet kongruerer med objektet i kasus, 

numerus og genus. ▷ Hann [akk. sing. mask.] reyndum vér sannan vin [akk. sing. 

mask.] Óláfs konungs. ‘Vi røynde han som ein sann ven av kong Olav.’ 

§ 124 Determinativ og substantiv. Til liks med adjektiva kongruerer determinativa 

med substantiv i kasus, numerus og genus. ▷ sá maðr ‘den mannen’ | kerling 

ein ‘ei kjerring’ | kǫttr minn ‘katten min’. 

§ 125 Pronominell referanse. Ved pronominell referanse blir nøytrum fleirtal 

(þau) brukt når det er tale om personar av begge kjønn. ▷ Hann tók af þeim í sǽtt 

bǫrn þeira Þjalfa ok Rǫsku, ok fylgja þau honum jafnan síðan. ‘Han tok i bot 

barna deira, Tjalve og Roskva, og dei følgjer han jamt sidan.’

11 Omformingar 

Bakgrunn 

§ 126 Forklaringsmodell. Mange syntaktiske konstruksjonar blir lettare å forstå 

dersom ein kan tillate seg å framstille dei som avleiingar av underliggjande strukturar. 

Slike avleiingar blir gjerne kalla transformasjonar, og dei har spela ei stor 

rolle i enkelte syntaktiske modellar. Her brukar vi nemninga omforming for å 

framheve at vi skal gjere ein heilt uformell bruk av transformasjonsomgrepet. 

Utelating av setningsledd 

§ 127 Allment. Utelating av setningsledd førekjem både i norrønt og i moderne 

norsk, men omfanget er større i norrønt. Såleis kan objektet utelatast i koordinerte 

setningar, og ofte står preposisjonar utan utfylling. 

§ 128 Subjekt i imperativsetningar. I norrønt er det ikkje uvanleg at subjektet 

står i imperativsetningar. ▷ Far þú aptr til fǫður þíns! ‘Far du attende til far din!’ 

Vel så vanleg er det likevel at subjektet manglar. ▷ Sjám fyrst! ‘La oss først sjå!’ 

Det første eksemplet talar for at vi bør rekne med eit subjekt i imperativsetningar, 

også der det manglar “på overflata”. 

§ 129 Subjekt, objekt og verbal i koordinerte setningar. Mange setningsledd 

kan utelatast i koordinerte setningar, dvs. setningar som er knytte saman med 

konjunksjonane ok ‘og’, en ‘men, og’ og eða ‘eller’. 

§ 129.1 Subjekt. Subjektet blir ofte utelate (som på moderne norsk). ▷ Síðan 

fylkti konungr liði sínu ok [hann] reið sjalfr fyrir. ‘Sidan fylkte kongen hæren sin 

og [han] reid sjølv føre.’ 

§ 129.2 Verbal. Verbalet kan utelatast (noko som skjer i moderne norsk). ▷ En er 

hann kom til lands, þá gekk hann upp ok með honum [gengu] Loki ok Þjalfi ok

Omformingar 127 

Rǫskva. ‘Då han kom til lands, gjekk han opp og med honom [gjekk] Loke, Tjalve 

og Roskva.’ 

§ 129.3 Objekt. Også objektet kan utelatast (i motsetnad til moderne norsk). ▷ 

Þjalfi helt á lǽrlegg hafrsins ok [hann]-subjekt braut [hann]-objekt til mergjar. 

‘Tjalve heldt på bukkeleggen og [han] braut [den] til mergen.’ 

§ 130 Infinitiv. Infinitiv av rørsleverb kan utelatast når verbalet er modifisert 

med eit adverb eller ein preposisjon. ▷ Sámr sagðisk vilja [fara] heim aptr. ‘Såm sa 

at han ville [fare] heim att.’ 

§ 131 Verbet vera. || 1. I koordinerte setningar kan verbet vera ofte utelatast, endå 

om det ikkje alltid står i den føregåande setninga. ▷ Var grind fyrir borghliðinu 

ok [var] [hon] lokin aptr. ‘Det var ei grind framfor borgdøra, og ho var stengd.’ | 

Hefir hann hamar í hendi, ok [er] [hann] mikill vexti ok [er] [hann] holr innan. 

‘Han har ein hammar i handa, og han er stor av vekst og hol innvendig.’ || 2. Etter 

skulu, munu og mega kan infinitiven vera utelatast. Det utelatne verbet kan tolkast 

både statisk, ‘vere’, og dynamisk, ‘bli’ (jf. § 160). ▷ Nú mun [vera] allskammt til 

unz hann mun andask. ‘No vil det [vere] stutt tid til han skal døy.’ | En þat kann 

ek þér segja at þú munt þó fyrr [vera] drepinn en ek. ‘Men det kan eg seie deg at 

du vil før [bli] drepen enn eg.’ 

§ 132 Utfyllingar i preposisjonsfrasar. I preposisjonsfrasar kan utfyllinga (det 

leddet som følgjer preposisjonen) utelatast. 

§ 132.1 Utelating i koordinerte setningar. I koordinerte setningar går den utelatne 

utfyllinga fram av den føregåande setninga, direkte eller indirekte. ▷ Síðan 

fylkti konungr liði sínu ok reið sjalfr fyrir [því]. ‘Då fylkte kongen hæren sin og 

reid sjølv føre [han].’ | Þá er þeir hrundu út skipum sínum, þá hljóp þar vatn í 

[þau] ok fylldi upp, ok máttu eigi á [þau] koma. ‘Då dei skauv ut båtane sine, 

sprang det vatn i [dei] og fylte dei opp, og dei kunne ikkje kome til [dei].’ | Hann 

tók hinn mesta uxann, er Himinhrjóðr hét, ok sleit af [honum] hǫfuðit ok fór með 

[þat] til sjávar. ‘Han tok den største oksen, som heiter Himinrjod, og sleit av 

[honom] hovudet og fór med [det] til sjøen.’ 

§ 132.2 Utelating med þar som representant. I enkelte tilfelle opptrer det adverbiale 

þar ‘der’ som ein representant for den utelatne utfyllinga. ▷ Auðun kaupir 

bjarndýri eitt, ok gaf þar fyrir alla eigu sína. ‘Audun kjøpte ein bjørn, og gav for 

[denne] alt han åtte.’ | Hringhorni hét skip Baldrs. Hann vildu goðin fram setja ok 

gera þar á bálfǫr Baldrs. ‘Ringhorne heitte skipet til Balder. Det ville gudane setje 

fram og gjere bålferda til Balder på [det].’

128 Kap. 11 

§ 132.3 Utelating i relativsetningar. Det er også vanleg at utfyllinga vantar i 

relativsetningar, med di korrelatet i oversetninga representerer utfyllinga. I slike 

tilfelle kan vi seie at preposisjonen er stranda. Det same fenomenet har vi i 

moderne norsk. ▷ Ríðið í brott eykjum þeira af bǿjum þar sem þeir eru á (→ 

bǿjum). ‘Ri hestane deira bort frå dei gardane som dei er på (→ gardane).’ | Hon 

kastaði þegar keraldinu frá sér er drykkrinn var í (→ keraldinu). ‘Ho kasta snøgt 

frå seg det kjeraldet som drikken var i (→ kjeraldet).’ 

§ 132.4 Absolutt bruk av preposisjon. I andre tilfelle må vi rekne med at preposisjonen 

står absolutt, dvs. utan noka utfylling. I analogi med verba kan vi også seie 

at preposisjonen står intransitivt. ▷ En vǽta var á mikil um daginn. ‘Det var 

mykje væte om dagen.’ | Þá hljóp at Áslákr Fitjaskalli ok hjó með øxi í hǫfuð 

Erlingi. ‘Då sprang Aslak Fitjaskalle fram og hogg med øksa i hovudet på Erling.’ 

| Þá tók konungr til ok fór hǫndum um kverkr sveininum. ‘Då tok kongen og fór 

med hendene over halsen på sveinen.’ 

Upersonlege konstruksjonar 

§ 135 Allment. Ovanfor har vi sett at subjektet kan utelatast i imperativsetningar 

og i koordinerte setningar. Men dette er langt frå dei einaste setningane som 

manglar subjekt i norrønt. Når subjektet manglar i andre typar av setningar, skal 

vi ta utgangspunkt i verbet. Dersom verbet kan opptre med subjekt, t.d. merkja 

‘merkje’, reknar vi med subjektstryking (§ 136). Dersom verbet normalt ikkje 

opptrer med subjekt, t.d. daga ‘bli dag’, reknar vi med subjektløyse i streng 

forstand (§ 137). Begge delar omtaler vi som upersonlege konstruksjonar. 

§ 136 Subjektstryking. || 1. I aktive setningar er det ikkje uvanleg at subjektet blir 

stroke. ▷ Konungr stakk við honum øxarhyrnunni í kinn honum ok mǽlti: 

“Merkja skal dróttinsvikann.” ‘Kongen stakk odden på øksa i kinnet hans og sa: 

“Merkje skal eg kongssvikaren.”’ I dette eksemplet er dróttinsvikann objektet, men 

kven som er subjektet, seier ikkje setninga noko om. I omsetjing til norsk kan vi 

her velje eg som subjekt (med referanse til kongen), ein (med allmenn referanse) 

eller vi kan passivvende setninga (‘kongssvikaren skal merkjast’). Vi skal framstille 

dette som uttrykk for ei omforming, der X representerer eit uspesifisert subjekt, 

X skal merkja dróttinsvikann → skal merkja dróttinsvikann. || 2. I prinsippet kan alle 

fleirverdige verb utsetjast for ei slik omforming. Subjektstrykinga tener til å 

fokusere på andre trekk enn sjølve subjektsforholdet; det interessante i dømet 

ovanfor er kven som skal merkjast (dvs. objektet), ikkje kven som utfører merkinga 

(subjektet). Andre døme: ▷ En þat má sjá at hann er mikill fyrir sér. ‘Og

Omformingar 129 

det kan ein sjå at han er mykje til kar.’ | En vér eigum þann guð er hvern dag má 

sjá. ‘Men vi eig ein gud som vi kan sjå kvar dag.’ || 3. Når subjektet er utelate, plar 

verbet stå i 3. person eintal indikativ. Dette er den umarkerte forma, dvs. den 

forma som blir vald når det ikkje står noko eksplisitt subjekt. 

§ 137 Subjektløyse. || 1. I § 100 såg vi at ein del verb ikkje tek subjekt (nedanfor 

oppsummert i fig. 11:1). Setningar med slike verb er subjektlause i streng forstand. 

Hit høyrer verb som det nullverdige rigna sv.vb. ‘regne’, det einverdige kala st.vb. 

‘fryse’ og det toverdige dreyma sv.vb.‘drøyme’. ▷ Rignir þá allan dag. ‘Då regner 

det heile dagen.’ | Hann [akk.] kól sem aðra hundtík. ‘Han fraus som ei anna 

bikkje.’ | Baldr inn góða [akk.] dreymdi drauma stóra ok hǽttiliga [akk.] um líf sitt. 

‘Den gode Balder drøymde store og farlege draumar om livet sitt.’ || 2. I moderne 

norsk har nullverdige verb fått formelt subjekt, rignir > det regner. Ved einverdige 

og toverdige verb plar derimot personobjektet rykkje opp på subjektplassen, t.d. 

mik kell > eg frys og mik dreymir draum > eg drøymer ein draum. 

Småsetningar 

Fig. 11:1 Verb som ikkje tek subjekt i norrønt. 

§ 138 Akkusativ med infinitiv. Akkusativ med infinitiv er ein type småsetning 

som typisk opptrer etter dei toverdige verba sjá st.vb. ‘sjå’, heyra sv.vb. ‘høyre’, 

ǽtla sv.vb. ‘etle, meine’, hyggja sv.vb. ‘tenkje, tru’, trúa sv.vb. ‘tru’ og kveða st.vb. 

‘seie’. ▷ Opt hefi ek heyrt yðr þat mǽla. ‘Ofte har eg høyrt dykk seie dette.’ I 

denne setninga står yðr þat mǽla som objekt. Dette er ei småsetning der yðr ‘dykk’ 

svarar til subjektet, mǽla ‘seie’ til verbalet og þat ‘det’ til objektet. 

§ 138.1 Underliggjande struktur. Vi kan tenkje oss at småsetninga er avleidd av 

ei underliggjande, fullstendig setning, þér mǽlið þat ‘de seier dette’. Som vist i fig. 

11:2 skjer det då to endringar, (1) subjektet blir gjort til objekt og sett i akkusativ,

130 Kap. 11 

þér → yðr og (2) det finitte verbalet blir gjort infinitt og sett i infinitiv, mǽlið → 

mǽla. Nemninga akkusativ med infinitiv byggjer på nett desse to trekka. 

Fig. 11:2 Danning av akkusativ med infinitiv 

§ 138.2 Tilsvarande konstruksjonar. Konstruksjonar som svarar til akkusativ 

med infinitiv finst i mange språk, også i moderne norsk. Men då moderne norsk 

ikkje har akkusativ (utanom i pronomen), blir konstruksjonen omtalt under andre 

namn, t.d. objekt + objektsinfinitiv eller neksusobjekt. 

§ 138.3 Utelating av vera. Verbalet vera kan i enkelte tilfelle utelatast. ▷ Trúir 

þú þann guð [vera] er nú sagðir þú frá? ‘Trur du den [vere] gud som du no har fortalt 

om?’ dvs. ‘Trur du han er gud, som du no har fortalt om?’ 

§ 139 Akkusativ med infinitiv ved refleksive verbformer. Akkusativ med infinitiv 

opptrer også i samband med refleksive former av verb som kveða st.vb. ‘seie’ 

og segja sv.vb. ‘seie’. ▷ Hann kvazk vera vestfirzkr. ‘Han sa seg vere frå Vestfjordane’ 

dvs. ‘Han sa at han ætta frå Vestfjordane.’ | En Þórr kvezk mundu róa 

eina hríð. ‘Og Tor seier seg vilje ro ei stund’ dvs. ‘Tor seier at han vil ro ei stund.’ 

Når det er koreferanse mellom subjektet i oversetninga og subjektet i den underliggjande 

setninga, skjer det ei refleksivering, hann → sik, og subjektet “forsvinn” i 

refleksivforma, kvað sik → kvazk. Verbalet blir gjort infinitt, er → vera. 

§ 139.1 Avleiing ved refleksive verbformer. Ved refleksive former blir avleiinga 

som følgjer: Hann kvað + hann er vestfirzkr → Hann kvað + sik er vestfirzkr → 

Hann kvazk vera vestfirzkr. | Þórr kveðr + Þórr mun róa eina hríð → Þórr kveðr + sik 

mundu róa eina hríð → Þórr kvezk mundu róa eina hríð. 

§ 139.2 Preteritum infinitiv. I eksemplet Þórr kvezk mundu róa eina hríð er 

mundu preteritum infinitiv av munu. Elles er det berre skulu og vilja som har preteritum 

infinitiv, med formene skyldu og vildu. Denne spesielle infinitiven blir 

hovudsakleg brukt når verbalet i oversetninga står i preteritum.

12 Kategoriar 

Bakgrunn 

§ 140 Uttrykk og innhald. Morfologien gjev eit oversyn over korleis dei enkelte 

bøyingskategoriane kjem til uttrykk, t.d. at nominativ typisk endar på -r i maskulinum, 

medan akkusativ er utan ending. Syntaksen tek for seg innhaldet av desse 

kategoriane, t.d. at nominativ typisk er brukt for subjektet på norrønt, akkusativ 

for det direkte objektet. 

Kasus 

§ 141 Innhald. Kasus uttrykkjer i første rekkje forholdet mellom dei enkelte 

ledda i ei setning, slik at subjektet står i nominativ, det direkte objektet som oftast 

i akkusativ (men stundom i dativ eller genitiv) og det indirekte objektet i dativ, 

t.d. ▷ Mun ek [nom.] bjóða þér [dat.] tvá kosti [akk.]. ‘Eg kan by deg to vilkår.’ 

Dette omtalar vi som nominal bruk. Kasus kan også uttrykkje ulike omstende ved 

verbalhandlinga, adverbial bruk, som t.d. at reiskap kan uttrykkjast ved hjelp av 

dativ. ▷ Skjót at honum vendi þessum! ‘Skyt på honom med denne kvisten!’ 

Endeleg kan kasus uttrykkje underordning, attributiv bruk. Det siste er eit 

særkjenne for genitiv, ▷ vað Þórs ‘fiskesnøret til Tor’. 

§ 142 Nominativ. Nominativ har berre nominal bruk. Det er ingen verb eller 

preposisjonar som styrer nominativ. 

§ 142.1 Nominal bruk || 1. Nominativ er alltid kasus for subjektet. ▷ Gaf Óláfr 

konungr honum grið. ‘Kong Olav gav honom grid.’ || 2. Nominativ er også kasus 

for predikativet når det står til subjektet (subjektspredikativ). ▷ Hann [subj.] varð 

hrǽddr mjǫk [subj.pred.] við ógn þessa. ‘Han vart svært redd ved dette trugsmålet.’ 

§ 143 Akkusativ. Akkusativ har nominal og adverbial bruk. Både verb og preposisjonar 

kan styre akkusativ.

132 Kap. 12 

§ 143.1 Nominal bruk. || 1. Akkusativ er kasus for det direkte objektet. ▷ En í 

því bili laust Kolbeinn goð þeira. ‘Og i den stunda slo Kolbein til guden deira.’ || 2. 

Akkusativ er også kasus for predikativet når det står til objektet (objektspredikativ). 

▷ Kallar þú þann [obj.] guð [obj.pred.] er þú sér eigi ok engi annarra. 

‘Du kallar den for gud, som verken du eller andre kan sjå.’ 

§ 143.2 Adverbial bruk. Uttrykk for tid og i nokon grad stad (“gjennomreist område”) 

kan stå i akkusativ. ▷ Hann reið níu nǽtr [tid] døkkva dala ok djúpa [stad]. 

‘Han reid ni netter gjennom mørke og djupe dalar.’ 

§ 144 Dativ. Dativ har både nominal, adverbial og attributiv bruk. Det er den 

mest fleirtydige av dei fire kasus i norrønt. Både verb og preposisjonar kan styre 

dativ. 

§ 144.1 Nominal bruk. || 1. Det indirekte objektet står alltid i dativ. ▷ Þú skalt nú 

fara á fund konungs þess er þér gaf grið. ‘Du skal no fare til den kongen som gav 

deg grid.’ || 2. Som oftast står det indirekte objektet i lag med eit direkte objekt. 

Men det førekjem også at eit indirekte objekt står som einaste objekt. Dette gjeld 

i samband med verb som blir rekna som intransitive, t.d. vaxa st.vb. ‘vekse’ og 

fara st.vb. ‘gå, skje’. ▷ Hann spennir sik megingjǫrðum ok óx honum ásmegin. 

‘Han spenner styrkebeltet på seg, og då voks åsemakta hans.’ || 3. I samband med 

enkelte verb er dativ kasus for det direkte objektet (§ 103.2) ▷ Hafa allir hlutir eiða 

unnit at eira Baldri? ‘Har alle ting svore på at dei skal skåne Balder?’ 

§ 144.2 Adverbial bruk. Dativ kan også uttrykkje måte, reiskap og eigenskap (ofte 

omtalt som instrumental dativ). ▷ Váru allir klǽddir silki hvítu, ok váru ljósir 

mjǫk. ‘Alle var kledde i kvit silke, og dei var svært lyse.’ | Þeir fóru fjórum skipum 

suðr á Mǿri. ‘Dei fór med fire skip sør på Møre.’ 

§ 144.3 Attributiv bruk. || 1. I samband med kroppsdelar som hǫfuð n. ‘hovud’, 

hǫnd f. ‘hand’, bak n. ‘rygg’ o.l., kan dativ uttrykkje eigedomstilhøve, t.d. hǫnd mér 

‘handa for meg’ dvs. ‘handa mi’. Denne typen dativ blir gjerne kalla dativus 

sympatheticus. ▷ Nú hjóttu Nóreg ór hendi mér. ‘No hogg du Noreg or handa mi.’ 

|| 2. Samanlikningsledd står ofte i dativ, og då utan subjunksjonen en. ▷ Hann var 

sólu bjartari. ‘Hann var lysare enn sola’. || 3. Dativ kan uttrykkje kva ein eigenskap 

gjeld eller korleis han viser seg (“henseendens dativ”). ▷ Var sá hafr haltr eptra 

fǿti. ‘Denne bukken var halt på bakfoten.’ 

§ 145 Genitiv. Genitiv står noko på sida av dei tre andre kasusane fordi han så 

ofte blir brukt attributivt, dvs. som underordna ledd. ▷ Var þá sonr Guðbrands 

hǫndum tekinn. ‘Då vart sonen åt Gudbrand teken til fange.’ Her står genitiven 

Guðbrands attributivt til sonr i subjektet sonr Guðbrands.

Kategoriar 133 

§ 145.1 Nominal bruk. Det direkte objektet står i genitiv i samband med nokre 

verb (§ 103.3). ▷ Hann gáði eigi stundanna. ‘Han ansa ikkje på tida.’ 

§ 145.2 Adverbial bruk. Ein sjeldan gong blir genitiv brukt for å uttrykkje stad 

eller tid. ▷ Þótti mér fyrra dags ekki mjúkt orð milli ykkar konungs. ‘Eg tykte det 

var harde ord som fór mellom deg og kongen førre dagen.’ Faste uttrykk av denne 

typen er m.a. sama dags ‘same dagen’, annars staðar ‘annan stad’, þessa heims ‘i 

denne verda’, minnar handar ‘for min del’, hvárratveggju handar ‘for begge partar’. 

§ 145.3 Attributiv bruk. I attributiv bruk står genitivsleddet typisk til eit anna 

substantiv. Dette inneber at genitivsleddet har same funksjon som eit adjektiv, og 

det viser seg også at denne bruken av genitiv kan erstattast med eit adjektiv eller ei 

samansetjing. ▷ konungs maðr ‘kongens mann’ ≈ konungligr maðr ‘kongeleg mann’ 

≈ konungsmaðr ‘kongsmann’. 

§ 145.3 a Genitiv som uttrykk for samhøyrsle. || 1. Possessiv genitiv (eigedom i vid 

forstand): sonr Guðbrands ‘son av Gudbrand’, vað Þórs ‘fiskesnøret til Tor’, skemtun 

Baldrs ‘moroa til Balder’, á dǫgum Haralds konungs hins hárfagra ‘i styringstida 

til kong Harald Hårfagre’ osv. || 2. Partitiv genitiv (heilskap eller art): inn nezti 

hlutr trésins ‘den nedste delen av treet’, einn þeira ‘ein av dei’, fjórir hleifar brauðs 

‘fire leivar av brødet’, mikill fjǫldi búanda ‘ein stor flokk bønder’, hvat íþrótta ‘kva 

slags idrettar’, ørgrynni liðs ‘mykje folk’, allra skipa mestr ‘det største av alle skip’, 

fimm fylki dauðra manna ‘fem fylkingar av døde menn’. 

§ 145.3 b Genitiv som uttrykk for subjekts- og objektsforhold. || 1. Ein særskilt 

type genitiv er den såkalla subjekts- og objektsgenitiven. Subjektsgenitiv kan forklarast 

som ei omforming av ei underliggjande setning med subjekt + verbal. 

Denne setninga blir omforma til ein substantivfrase der verbalet blir kjerne og 

subjektet ein attributiv genitiv: Skurðgoð falla → fall skurðgoða ‘avgudane fell → 

fallet til avgudane’. || 2. Objektsgenitiv kan på si side forståast som ei omforming av 

ei underliggjande setning med verbal + objekt og uspesifisert subjekt. Også her 

blir setninga omforma til ein substantivfrase med verbalet som kjerne og objektet 

ein attributiv genitiv: X stjórnar landinu → stjórn landsins ‘X styrer landet → 

styringa av landet’. 

Bestemtheit 

§ 146 Innhald. Bestemtheit er ein kategori som uttrykkjer om referenten i ein 

frase er allment kjent eller omtalt tidlegare. Kategorien kjem morfologisk til 

uttrykk både i bøyinga av både substantiv og adjektiv.

134 Kap. 12 

§ 146.1 Substantiv. || 1. I ubestemt form har substantivet ikkje artikkel, t.d. maðr 

kom gangandi ‘ein mann kom gåande’. Den ubestemte forma blir brukt når referenten 

ikkje er allment kjent eller tidlegare omtalt. ▷ En Sigyn kona hans stendr 

hjá honum ok heldr mundlaugu undir eitrdropa. ‘Men Sigyn, kona hans, står 

attmed han og held ei skål under eiterdråpane.’ I staden for artikkel kan determinativet 

nǫkkurr brukast. ▷ Nú var Loki tekinn griðalauss ok farit með hann í 

helli nǫkkurn. ‘No vart Loke teken fredlaus, og dei fór med han til ein heller.’ || 2. I 

bestemt form har substantivet den etterhengde, bestemte artikkelen, t.d. maðrinn 

bar hárklǽði ‘mannen gjekk i hårklede’. Den bestemte forma blir brukt når substantivet 

er allment kjent eller tidlegare omtalt. ▷ En þá er full er mundlaugin, þá 

gengr hon ok slǽr út eitrinu. ‘Når skåla er full, går ho og slår ut eiteret.’ || 3. I 

tillegg til den bestemte artikkelen i substantivet kan det vere eitt eller fleire 

demonstrativ. ▷ Hann tók hinn mesta uxann er Himinhrjóðr hét. ‘Han tok den 

største oksen, som heitte Himinrjod.’ 

§ 146.2 Adjektiv. || 1. I ubestemt form har adjektivet sterk bøying, t.d. ungr maðr 

‘(ein) ung mann’ (§ 51). Ubestemt form blir alltid brukt når adjektivet står i predikativ 

stilling. ▷ Sé ek at þér [subj.] eruð nú felmsfullir [pred.] ‘No ser eg at de er 

forskremte.’ Like eins har adjektivet ubestemt form dersom det står i attributiv 

stilling utan demonstrativ. ▷ Gekk hann út of Miðgarð svá sem ungr drengr. ‘Han 

gjekk ut i Midgard som ein ung mann.’ || 2. I bestemt form har adjektivet svak 

bøying, t.d. inn ungi maðr ‘den unge mannen’. Då står det som oftast med demonstrativ. 

▷ Á engjunum hjá Seineborg samnaðist þá sá hinn mikli mannfjǫldi. ‘På 

engene attmed Seineborga samlast då den store folkemengda.’ 

Grad 

§ 147 Innhald. Grad uttrykkjer styrken av ein eigenskap eller eit omstende. Til 

liks med moderne norsk har norrønt tre gradar: positiv, komparativ og superlativ. 

§ 147.1 Positiv. Positiv er den umarkerte graden, som ikkje inneber noka samanlikning. 

▷ Nú em ek reiðr! ‘No er eg sint!’ 

§ 147.2 Komparativ. || 1. Komparativ gjeld den høgare graden, brukt i samanlikning 

mellom fleire individ, gjenstandar eller forhold. ▷ Fekk hann þar þurrari 

leið ok lengri. ‘Der fekk han ein tørrare, men lengre veg.’ || 2. Når berre to individ 

blir samanlikna, blir komparativ også brukt om den høgste graden. ▷ Gísli ok 

Þorgrímr áttu leik saman, ok verða menn eigi ásáttir hvárr sterkari er. ‘Gisle og 

Torgrim leika ofte saman, og folk vart ikkje samde om kven som var sterkast.’ 

§ 147.3 Superlativ. || 1. Superlativ blir anten brukt om den høgste graden, relativ


superlativ, eller om ein svært høg grad, absolutt superlativ. Ved relativ superlativ 

plar adjektivet stå i ubestemt form, dvs. med sterk bøying. ▷ Þjalfi var allra 

manna fóthvatastr. ‘Tjalve var raskast til beins av alle.’ || 2. Ved absolutt superlativ 

plar adjektivet stå i bestemt form, dvs. at det har svak bøying. ▷ Sigvatr var inn 

mesti vinr Erlings. ‘Sigvat var ein svært god ven av Erling.’ 

Tempus 

§ 148 Innhald. Tempus fortel korleis ei hending er plassert i høve til ytringsaugneblinken. 

Til liks med moderne norsk har norrønt berre to tempora med 

eigne bøyingsformer, presens (notid) og preteritum (fortid). Framtid blir uttrykt 

ved hjelp av samansette former, som oftast med munu + infinitiv. 

§ 148.1 Presens. || 1. Presens er det umarkerte tempus på norrønt. Som oftast blir 

det brukt om handlingar i notida. ▷ Auðsét er nú at máttr þinn er ekki svá mikill 

sem vér hugðum. ‘No er det lett å sjå at makta di ikkje er så stor som vi tenkte.’ 

|| 2. Presens kan også brukast i såkalla generiske utsegner, dvs. om ting som gjeld 

til alle tider (atemporalt). ▷ Maðr er manns gaman. ‘Mann er manns gaman.’ || 3. I 

enkelte tilfelle kan presens også brukast om framtid. ▷ En er þessi tíðindi verða, 

þá stendr upp Heimdallr ok blǽss ákafliga í Gjallarhorn. ‘Når dette hender, skal 

Heimdall stå opp og blåse av all makt i Gjallarhornet.’ || 4. Endeleg kan presens 

brukast om fortid, såkalla historisk presens. Dette er svært vanleg i norrøn prosa, 

der presens og preteritum kan veksle om kvarandre. ▷ Þat er upphaf þessa máls at 

Ǫkuþórr fór [pret.] með hafra sína ok reið ok með honum sá áss er Loki er 

kallaðr. Koma [pres.] þeir at kveldi til eins búanda ok fá [pres.] þar náttstað. En 

um kveldit tók [pret.] Þórr hafra sína ok skar [pret.] báða. 

§ 148.2 Preteritum. || 1. Preteritum inneber eintydig at handlinga ligg i fortida, 

med blikkpunktet i ytringsaugneblinken. ▷ Þá fell konungr niðr ok lá lengi í 

úviti, ok bar svá mikinn harm at varla loddi lífit í honum. ‘Då fall kongen ned og 

låg lenge i uvit, og tok det så tungt at det knapt var liv i honom.’ || 2. I konjunktiv 

er tempusmotsetninga oppheva. I heilsetningar utrykkjer presens konjunktiv primært 

optativt innhald og preteritum konjunktiv potensialt innhald. Jf. § 152. 

§ 148.3 Framtid. Norrønt har ikkje futurum som eige tempus, men uttrykkjer 

framtid ved hjelp av munu + infinitiv. Hjelpeverbet munu har eit så generelt innhald 

at det kan oppfattast som eit reint temporalt hjelpeverb. I omsetjing til 

moderne norsk må vi leggje inn eit meir spesifikt modalt innhald i slike konstruksjonar, 

avhengig av samanhengen. ▷ Þórr segir at þeir munu þá sofa ganga. ‘Tor 

seier at dei vil gå og sove. | Ek á nú norðr leið til fjalla þessa er nú munuð þér sjá

136 Kap. 12 

mega. ‘Eg legg no vegen nordover mot dei fjella som de no kan sjå.’ | En nú mun 

reyna er þeir renna it þriðja skeiðit. ‘Men no skal det vise seg når dei spring det 

tredje rennet.’ 

Modus 

§ 149 Innhald. Modus uttrykkjer korleis språkbrukaren stiller seg til påstandsinnhaldet 

av setninga. Norrønt har tre modi: indikativ, konjunktiv og imperativ. 

§ 150 Indikativ. Indikativ er den umarkerte modus og uttrykkjer faktisitet, dvs. at 

språkbrukaren går god for påstandsinnhaldet i setninga. ▷ Þat var Miðgarðsormr 

er liggr um lǫnd ǫll. ‘Det var Midgardsormen, som ligg kringom alle land.’ Indikativ 

er utan samanlikning den mest brukte modus. 

§ 151 Konjunktiv. || 1. På semantisk grunnlag kan konjunktiv delast i to hovudtypar, 

optativ og potensial. Den optative konjunktiven melder ei interesse i at 

påstandsinnhaldet blir oppfylt. Innhaldet kan karakteriserast langs ein akse av 

typen ønske, bøn, oppmoding, påbod, krav. ▷ Friðr sé þér með ǫllum bǫrnum 

þínum. ‘Fred vere med deg og alle barna dine.’ || 2. Potensial konjunktiv uttrykkjer 

ei haldning til sanninga av påstandsinnhaldet. Innhaldet av den potensiale 

konjunktiv kan karakteriserast langs ein akse av typen tenkjeleg, mogleg, sannsynleg. 

▷ Sagði at þá var mið nátt ok enn vǽri mál at sofa. ‘Han sa at det var midt 

på natta og at enno var det tid til å sove.’ || 3. Felles for alle typar av konjunktiv er 

det vi kan kalle ikkje-faktisitet. Det ein ønskjer, har ein ikkje for handa, og det ein 

tvilar på, ligg ikkje føre som noka sikker kjensgjerning. Konjunktiv melder såleis 

ein allmenn reservasjon til påstandsinnhaldet i setninga. || 4. Skiljet mellom optativ 

og potensial konjunktiv kjem klarast til uttrykk i heilsetningar. I leddsetningar er 

konjunktiv ofte styrt av verbalet i oversetninga. Då er innhaldet oftast potensialt. 

§ 152 Konjunktiv i heilsetningar. || 1. I presens har konjunktiv for det meste 

optativt innhald. ▷ Beri þeir sigr af ǫðrum í dag, er sá guð vill. ‘Måtte den av oss få 

siger i dag som Gud vil.’ Ønske og krav har eit naturleg framtidsinnhald, og til det 

føremålet høver presens betre enn preteritum. I enkelte tilfelle står optativ konjunktiv 

nær imperativ i innhald, og i 2. person fleirtal har desse to modi jamvel 

same former. || 2. I preteritum har konjunktiv oftast potensialt innhald. Potensial 

konjunktiv opptrer gjerne i samband med verb som mega, skulu, þykkja, vilja og 

vera. ▷ Mǽttir þú muna hversu þú vart beiddr til fararinnar. ‘Du vil nok hugse 

korleis du vart beden om å gå.’


§ 153 Konjunktiv i leddsetningar. Konjunktiv førekjem oftare i leddsetningar 

enn i heilsetningar. Dette har samanheng med at leddsetningar gjerne uttrykkjer 

atterhald, vilkår, følgje eller andre innhaldskategoriar som typisk er modale. 

§ 153.1 Nominale at-setningar. || 1. Konjunktiv står ofte når verbalet i oversetninga 

uttrykkjer vilje, meining, tru, tvil e.l. ▷ Þá hugði hon at hann lǽgi í úviti. 

‘Då tenkte ho at han låg i uvit.’ || 2. Konjunktiv blir òg brukt når setninga 

refererer noko som er sagt. I dette ligg det eit atterhald som konjunktiven er med 

på å markere. ▷ Hon sagði mér at þú vǽrir bestr lǽknir hér í staðinum. ‘Ho 

fortalde meg at du var den beste lækjaren her i byen.’ 

§ 153.2 Nominale spørjesetningar. Her førekjem konjunktiv særleg når verbalet i 

oversetninga uttrykkjer spørsmål, tvil, vurdering o.l. ▷ Þá spyrr konungr son 

Guðbrands, hvernug goð þeira vǽri gǫrt. ‘Då spør kongen sonen åt Gudbrand 

korleis guden deira var laga til.’ 

§ 153.3 Relativsetningar. Konjunktiv blir stundom brukt i restriktive relativsetningar, 

dvs. når relativsetninga avgrensar innhaldet av korrelatet. ▷ Guðbrandr 

átti son einn, þann er hér sé getit. ‘Gudbrand hadde ein son, som det her blir 

fortalt om.’ Verbforma sé er konjunktiv av vera (jf. skjemaet s. 105). 

§ 153.4 Adverbiale vilkårssetningar. Dei adverbiale vilkårssetningane blir jamt 

innleidde med subjunksjonen ef ‘dersom’ eller nema ‘om ikkje, utan at’. Vilkårssetningar 

i presens har oftast indikativ (det første dømet nedanfor), medan 

dei plar ha konjunktiv i preteritum (det andre dømet). ▷ En ef ek fylgi þér í brott, 

þá mun faðir minn jafnan lifa með harm ok hugsótt. ‘Men om eg følgjer med deg, 

kjem far min til å leve med sorg og hugverk for all tid.’ Konjunktivforma ville her 

ha vore fylgja. | Konungr myndi eigi gipta hana honum nema hann gǽti borit hana 

í faðmi sínum upp á fjallit. ‘Kongen ville ikkje gifte henne bort til honom utan at 

han greidde å bere henne opp på fjellet i famnen sin.’ 

§ 153.5 Adverbiale samanlikningssetningar. Ved samanlikning ligg det ofte eit 

moment av reservasjon, fordi dei to samanlikningsledda aldri er heilt identiske. 

Desse setningane blir typisk innleidde med subjunksjonen sem. ▷ Hann var svá 

kyrr sem hann vǽri grafinn niðr. ‘Han var så still som han var graven ned.’ 

§ 153.6 Adverbiale vedgåingssetningar. I setningar som er innleidde med subjunksjonen 

þó at (þótt) ‘om, dersom, sjølv om’ står det alltid konjunktiv. ▷ Einarr 

hyggr at Hrafnkell mundi eigi vita þótt hann riði hestinum. ‘Einar tenkte at 

Ramnkjell ikkje ville få vite det om han reid hesten.’ 

§ 153.7 Adverbiale følgjesetningar. Følgjesetningar har eit element av uvisse, 

som kjem til uttrykk i konjunktivforma. Subjunksjonen er typisk svá at. ▷ Engan

138 Kap. 12 

knút fekk hann leyst ok engan álarendann hreyft svá at þá vǽri lausari en áðr. 

‘Ingen knute fekk han løyst opp og ikkje fekk han rikka på ein reimende, slik at 

dei vart lausare enn før.’ 

§ 154 Imperativ. Imperativ finst berre i 1. person fleirtal og i 2. person eintal & 

fleirtal. Innhaldet av imperativ spenner frå mild oppmoding til strengt påbod. ▷ 

Haf þú þat sem ek hefi haft áðr. ‘Ta du det som eg har hatt før.’ | Gangið 

þér þannig í nátt sem skip bónda eru, ok borið raufar á ǫllum. ‘Gå dit i natt som 

skipa til bøndene er, og bor hol i alle saman.’ 

§ 154.1 1. person fleirtal. I den mildare tolkinga har imperativ eit innhald som 

ligg nær opp til oppmodande konjunktiv. Dette gjeld alltid i 1. person fleirtal. ▷ 

Stǫndum upp ok gǫngum vestr yfir ána til móts við þessa menn! ‘La oss stå opp og 

gå vest over elva til møtes med desse mennene!’ 

§ 154.2 2. person eintal. I 2. person har imperativ som oftast eit strengare innhald. 

Det er ikkje uvanleg at subjektet står i imperativsetningar, ofte i enklitisk 

form. ▷ Gakk þú til Óláfs konungs. ‘Gå til kong Olav.’ | Þá láttu (dvs. lát þú) hann 

nú svá gera, at veðr sé skýjat í morgin. ‘La han då gjere slik at vêret blir skya i 

morgon.’ 

§ 154.3. 2. person fleirtal. I 2. person fleirtal har formene i imperativ og presens 

(indikativ og konjunktiv) falle saman, utanom ved verba vera, vita og eiga, men ut 

frå samanhengen er det sjeldan vanskeleg å skilje; i imperativ manglar anten subjektet 

eller det står rett etter verbet. ▷ Ríðið [manglar subjekt] í brott eykjum þeira 

af bǿjum! ‘Ri hestane deira bort frå gardane!’ 

Aspekt 

§ 155 Perfektum. Perfektum uttrykkjer at ei handling har skjedd eller er avslutta 

innan ei bestemt tid. Perfektum blir uttrykt med hafa + perfektum partisipp. 

§ 155.1 Perfektum og tempus. || 1. Når hafa står i presens, fell avgrensinga saman 

med ytringsaugneblinken. ▷ Eða hvárt hefir Þórr ekki þessa hefnt? ‘Har ikkje Tor 

teke hemn for dette?’ || 2. Med preteritum av hafa gjeld avgrensinga eit punkt i 

fortida. ▷ Sýndisk nú ǫllum sem Loki hefði látit leikinn. ‘Alle såg no at Loke 

hadde tapt tevlinga.’ 

§ 155.2 Perfektum med hafa og vera. || 1. Ved intransitive rørsleverb som koma 

‘kome’ og ganga ‘gå’ kan perfektum uttrykkjast med hafa + perfektum partisipp. 

▷ Veiztu nǫkkut til fara Gísla, eða hvárt hefir hann hér nǫkkut komit? ‘Veit du


noko om kvar Gisle er, eller har han kan hende kome hit?’ || 2. Perfektum kan 

også uttrykkjast med vera + perfektum partisipp ved desse verba. I så fall kongruerer 

partisippet med subjektet. ▷ Þá er Bǫrkr kominn í skotfǿri, er þau eru 

komin at landi. ‘Då er Bork komen på skothald, når dei er komne til lands.’ || 3. 

Med vera-perfektum blir resultatet av handlinga framheva, dvs. tilstanden, medan 

hafa-perfektum framhevar handlinga sjølv. På denne bakgrunnen er det vanleg å 

skilje mellom handlings- og tilstandsperfektum. 

§ 156 Supinum. Etter hafa er perfektum partisipp i dei fleste tilfelle ubøygd og 

går inn som ein del av verbalet. Denne partisippforma, som gjerne blir kalla 

supinum, svarar til nominativ & akkusativ eintal nøytrum (jf. § 75.1). ▷ Hann hefir 

haft kveisu mikla í fǿtinum síðan hann kom á þingit. ‘Han har hatt ein stor svull 

på foten sidan han kom på tinget.’ 

Diatese 

§ 157 Innhald. Diatese uttrykkjer kva for rolle verbet deler ut til subjektet i setninga. 

I norrønt skil vi mellom tre former for diatese, aktiv, mediopassiv og passiv. 

Aktiv og mediopassiv blir uttrykt med eigne bøyingsformer, medan passiv oftast 

blir uttrykt med samansette verbformer (perifrastisk). 

§ 158 Aktiv. Aktiv form av verbet inneber typisk at subjektet er den som handlar 

(agens), medan eit eventuelt objekt er den som handlinga er retta mot eller går ut 

over (patiens). ▷ Hann lagði gullhring á bálit. ‘Han la ein gullring på bålet.’ 

§ 159 Mediopassiv. Mediopassiv form av verbet inneber typisk at subjektet både 

er den som handlar og den som handlinga er retta mot. Mediopassiv blir uttrykt 

med refleksive former, som har vakse fram av aktive former + pronomena mik 

eller sik. ▷ Hann lagðisk í rekkju. ‘Han la seg til sengs.’ (Jf. § 96.) Vi reknar med 

fire ulike bruksmåtar av mediopassiv på norrønt: refleksiv, resiprok, inkoativ og 

passiv. Kvart verb har vanlegvis berre ein av desse bruksmåtane, t.d. slik at leggjask 

‘leggje seg’ har refleksivt innhald, mǿtask ‘møtast, møte kvarandre’ resiprokt og 

gerask ‘bli gjort, skje’ inkoativt. 

§ 159.1 Refleksivt innhald. Når mediopassiv har refleksivt innhald, vender verbalhandlinga 

seg mot subjektet sjølv. ▷ En þá er konungr stóð upp, þá herklǽddisk 

hann. ‘Då kongen stod opp, tok han på seg hærkleda.’ 

§ 159.2 Resiprokt innhald. Resiprokt innhald inneber at dei personane (eller

140 Kap. 12 

gjenstandane) som subjektet viser til, påverkar kvarandre gjensidig. Subjektet står 

i fleirtal. ▷ Ok skildusk þeir vinir, sem fyrr váru úvinir. ‘Og dei skildest som 

vener, som før var uvener.’ 

§ 159.3 Inkoativt innhald. Inkoativt innhald inneber at subjektet trer inn i ein ny 

tilstand. I omsetjing til moderne norsk kan vi mange gonger få dette fram ved å 

leggje til verbet bli, t.d. gerask ‘bli gjort, skje’, mǿðask ‘bli trøytt, trøtne’. ▷ Sem 

mǽrin kenndi at hann mǿddisk, þá mǽlti hon: “Unnasti,” kvað hon, “drekk drykk 

þinn, því at ek kenni at þú mǿðisk.” ‘Då møya kjende at han trøtna, sa ho: 

“Kjæraste”, sa ho, “drikk drikken din, for eg kjenner at du trøtnar.”’ 

§ 159.4 Passivt innhald. Passivt innhald inneber at subjektet blir utsett for ein 

påverknad utanfrå, nemnd eller unemnd. ▷ Á hans dǫgum bygðisk Ísland. ‘I hans 

tid vart Island busett.’ | Jésús kristr fǿddisk af heilagri mey Maríu. ‘Jesus Kristus 

vart fødd av den heilage møya Maria.’ Grensa mellom inkoativ og passiv bruk kan 

av og til vere vanskeleg å dra. I det første dømet ovanfor har verbet også eit 

inkoativt innhald. Det andre dømet, som har uttrykt agens, ber tydeleg preg av eit 

latinsk førelegg. 

§ 160 Passiv. Passiv inneber at subjektet typisk får rolla som patiens, medan agens 

vanlegvis ikkje kjem til uttrykk. Vi reknar med at passive setningar kan avleiast av 

underliggjande aktive setningar, t.d. Heilǫg mǽr María fǿddi Jésúm krist → Jésús 

kristr fǿddisk af heilagri mey Maríu. Sjå § 31.3 om bøyinga av mǽr f. ‘møy’. 

§ 160.1 Vera-passiv. Norrønt uttrykkjer passiv hovudsakleg med vera + perfektum 

partisipp. ▷ Hann er lagðr á bálit. ‘Han er lagd på bålet’. Denne konstruksjonen 

kan gjevast to fortolkingar, ei statisk og ei dynamisk. Etter den statiske 

fortolkinga uttrykkjer konstruksjonen ein tilstand, ‘han ligg på bålet’. Etter den 

dynamiske tolkinga representerer konstruksjonen ei handling, ‘han blir lagd på 

bålet’. Det er den siste tolkinga som representerer passiv. 

§ 160.2 Verða-passiv. Stundom blir passiv uttrykt med verða + perfektum partisipp. 

Slike konstruksjonar kan berre fortolkast dynamisk. ▷ Hversu megu synir 

hans, þeir er getnir verða í útlegð, njóta þeira gjafa? ‘Korleis kan sønene hans, som 

blir fødde i utlegd, nyte desse gåvene?’ 

§ 160.3 Refleksiv form. I enkelte tilfelle kan passiv uttrykkjast med refleksivforma 

(jf. § 159.4 ovanfor). ▷ Hér dǿmask opt góðir af illum. ‘Her blir ofte gode 

[menneske] dømde av vonde.’

Ordliste 

I denne lista blir teiknet ▸ brukt for å vise til eit anna oppslagsord. 

ablativ opphavleg ein kasus i det indoeuropeiske 

grunnspråket (og framleis i 

latin), som uttrykkjer rørsle frå ein 

bestemt stad; har gått inn i ▸ dativ i 

norrønt, t.d. frá landi ‘frå land’ 

absolutt stilling preposisjonar som står 

utan noka utfylling, står absolutt, jf. 

moderne norsk blir du med [meg el. oss]? 

adledd ledd som er underordna ein ▸ 

kjerne, t.d. spakar i spakar konur ‘kloke 

kvinner’ 

adjektivfrase ▸ frase 

adjektiv (ordklasse) ord som uttrykkjer 

eigenskapar, t.d. gamall i inn gamli 

maðr ‘den gamle mannen’ 

adverb (ordklasse) ord som uttrykkjer 

omstende, i form av tid, stad og måte, 

t.d skjótt i ganga skjótt ‘gå snøgt’ eller 

modifiserer andre ledd, t.d. mjǫk i 

mjǫk þyrstr ‘svært tørst’ 

adverbial setningsledd som typisk 

uttrykkjer tid, stad eller måte, og som 

modifiserer eit anna ledd i setninga, 

som oftast verbalet; kan vere adverb, 

preposisjonsfrase, leddsetning m.m. 

adverbial bruk om setningsledd som 

fungerer som adverbial, t.d. når dativ 

blir brukt om måte, þeir fóru fjórum 

skipum ‘dei fór med fire skip’ 

adverbiale leddsetningar setningar som 

inngår som ledd i ei anna setning og 

som fungerer som eit adverbial, t.d. 

setningar innleidde med subjunksjonar 

som ef, þó at, svá at 

affiks samlenemning for ordelement som 

plasserer seg føre rota i ordet (▸ 

prefiks) eller etter rota (▸ suffiks) 

agens den som utfører ei handling, som 

regel ▸ subjekt i setninga 

akkusativ kasus som typisk blir brukt for 

det direkte objektet i setninga (▸ 

nominal bruk), kan også uttrykkje tid 

og gjennomreist område (▸ adverbial 

bruk) 

akkusativ med infinitiv ein setningsliknande 

konstruksjon der det 

subjektsliknande leddet står i 

akkusativ og verbet i infinitiv, t.d. 

hestinn standa i hann sá hestinn standa 

þar ‘han såg hesten stå der’ 

aktiv verbform som inneber at handlinga 

i setninga typisk spring ut frå 

subjektet, t.d. hann sló hestinn ‘hann 

slo hesten’, og ikkje rettar seg mot 

subjektet, t.d. hestrinn varð sleginn 

‘hesten vart slått’, som er ▸ passiv 

allativ uttrykk for rørsle til staden, eigen 

▸ kasus i enkelte språk, m.a. finsk; 

motsett av ▸ ablativ, t.d. undir aðra eik 

i þeir ganga undir aðra eik ‘dei går inn 

under ei anna eik’ 

alveolar lyd som blir danna med 

tungespissen mot tannkammen (lat. 

alveoli), dvs. området rett bak

142 Ordliste 

tennene; t og d er ofte alveolare, men 

kan også vere ▸ dentale 

a-omlyd ▸ omlyd 

approksimant lyd som blir danna med så 

lita innsnevring at det ikkje er nokon 

høyrande friksjon; omfattar både ▸ 

vokalar og ▸ sonorantar 

artikulasjonsmåte den måten ein lyd blir 

danna på, t.d. ved fullt lukke (▸ plosiv), 

tydeleg innsnevring (▸ frikativ), 

lita eller svært lita innsnevring (▸ 

approksimant), osv. 

artikulasjonsstad den staden i munnhola 

der ein lyd blir danna ved ei innsnevring, 

som oftast ved hjelp av 

tunga, men også ved hjelp av leppene 

og andre organ i munnhola 

aspekt verbkategori som uttrykkjer 

tidskonturen til handlinga, t.d. om ho 

er avslutta (perfektum) eller ikkje 

assimilasjon påverknad av ein lyd på ein 

annan slik at den andre lyden blir 

likare eller heilt lik den første, anten 

progressiv, dvs. framover i ordet (hreinr 

→ hreinn) eller regressiv, dvs. bakover i 

ordet (góðt → gótt) 

asyllabisk som ikkje dannar stavingskjerne, 

t.d. halvvokalen j i mjǫk, der 

vokalen ǫ er kjernen 

attributiv bruk underordning av ledd, 

der det underordna leddet modifiserer 

det overordna leddet, t.d. forholdet 

mellom eit ▸ adjektiv og eit ▸ 

substantiv, ungir menn ‘unge menn’, 

eller mellom ▸ genitiv og ein annan ▸ 

kasus, t.d. konungs maðr ‘kongens 

mann’ 

a verbo bøying av verb i ▸ grunnformer, 

t.d. bíta – beit – bitu – bitit 

avleiing danning av nye ord, t.d. vinr – 

vinligr – úvinr ‘ven – venleg – uven; 

til skilnad frå ▸ samansetjing som er 

danning av nye ord gjennom samanføying 

av ei eller fleire stammer, vin + 

gjǫf = vingjǫf ‘venegåve’ 

avleiingsaffiks ordelement som plasserer 

seg anten føre rota i ordet, t.d. ú- i 

úvinr ‘uven’, eller etter rota i ordet t.d. 

-lig- i vinligr ‘venleg’; i begge tilfelle er 

affikset med på å skape eit nytt ord 

avlyd skifte mellom to, tre eller fire 

vokalar i det same ordet, særleg i 

bøyinga av dei sterke verba, men også 

brukt i ordlaging; går tilbake til det 

indoeuropeiske grunnspråket 

avlydsrekkje vokalskifte som framfor alt 

kjem til uttrykk i dei sterke verba, og 

som framleis er synleg i dei moderne 

germanske språka 

bestemtheit bøyingskategori som 

uttrykkjer om ordet refererer til noko 

som er kjent i talesituasjonen, bestemt 

form, eller til noko som er ukjent eller 

tilfeldig, ubestemt form 

bilabial lyd som blir danna ved innsnevring 

av over- og underleppene, 

t.d. b i moderne norsk ball og w i 

engelsk water 

bindevokal vokal som blir skoten inn 

mellom stamme og ending, t.d. a i 

preteritum av kasta-klassa, kast-a-ði 

bøying endring av ei ordform gjennom 

tillegg av endingar og/eller skifte av 

rotvokalen for å uttrykkje grammatiske 

kategoriar som t.d. ▸ kasus og 

▸ numerus i den substantiviske 

bøyinga eller ▸ tempus og ▸ modus i 

verbbøyinga; jf. også ▸ ordlaging 

bøyingsending eit ▸ suffiks som blir lagt 

til ▸ stamma av ordet for å uttrykkje 

ein eller fleire grammatiske kategoriar 

bryting overgangen frå kort, trykksterk e 

i rotstavinga til ja (eller jǫ ved uomlyd), 

t.d. *bergan > bjarga (og 

vidare *bjargum > bjǫrgum) 

dativ kasus som typisk blir brukt for det 

indirekte objektet (▸ nominal bruk), 

men som også kan brukast for reiskap,

måte m.m. (▸ adverbial bruk) og til å 

modifisere eit anna ledd (▸ attributiv 

bruk), t.d. ▸ dativus sympatheticus 

dativus sympatheticus dativ brukt ved 

kroppsdelar, der dativleddet uttrykkjer 

eigedomstilhøve, t.d. hǫnd mér ‘handa 

mi’ (eig. ‘handa for meg’) 

defekt bøying ord som manglar ei eller 

fleire former, t.d. adjektiv utan positiv 

eller verb utan infinitiv 

demonstrativ ▸ determinativ 

dental lyd som blir danna med tungespissen 

mot tennene 

dentalsuffiks eit ▸ suffiks som plasserer 

seg føre tal- og personendinga i svake 

verb, realisert som ð, d eller t avhengig 

av føregåande lyd, t.d. kastaði, taldi, 

keypti 

determinativ ordklasse for ord som 

typisk står som bestemmarledd, kan 

vere possessiv (eigedomstilhøve), t.d. 

þinn i þinn hestr, kvantor (mengd eller 

omfang), t.d. allir i allir menn, eller 

demonstrativ (utpeiking), t.d. hinn i 

hinn maðr 

diakron som ser språk (el. andre 

fenomen) i eit historisk perspektiv 

med vekt på å forklare endringar over 

tid; motsett ▸ synkron 

diatese verbkategori som uttrykkjer kva 

for rolle subjektet har, t.d. den som 

utfører ei handling, ▸ aktiv, den som 

både utfører ei handling og som 

handlinga rettar seg mot, ▸ mediopassiv, 

og den som handlinga er retta 

mot, ▸ passiv 

diftong to vokalar som til saman dannar 

kjernen i ei staving, t.d. ei i steinn 

‘stein’; motsett ▸ monoftong 

diskontinuerleg frase frase der eitt eller 

fleire andre ledd kjem imellom, t.d. 

mikill maðr ok sterkr ‘ein stor mann og 

sterk’ der mikill ... ok sterkr er den 

diskontinuerlege frasen 

Ordliste 143 

distribusjon fordeling, særleg brukt om 

lydar i ulike stillingar (f er ustemt i 

framlyd, elles stemt) 

dualis total, t.d. vit ‘vi to’, førekjem berre 

i 1. og 2. person av dei personlege 

pronomena, ▸ numerus 

einverdig ramme for verb som tek eitt 

nominalt ledd, som oftast eit subjekt 

endingsvokal vokal i bøyingsendingar; 

ettersom trykket normalt fell på 

rotstavinga, er endingsvokalane 

trykklette 

enklise etterhenging av eit frittståande 

ledd, t.d. verb + pronomen, em ek > 

emk ‘eg er’ 

finitt verbal verb som står i presens, 

preteritum eller imperativ 

finitt verbform verbform som knyter 

handlinga til eit bestemt tidspunkt, i 

norrønt presens og preteritum, dessutan 

imperativ 

fonem minste tydingsskiljande eining i 

språket, t.d. á og ó (slik at sál ‘sjel’ og 

sól ‘sol’ får ulik tyding); i eit ▸ ortofont 

språk svarar det eitt skriftteikn 

(bokstav) til kvart fonem 

fonematisk som byggjer på fonemet 

fonemskrift skrift som gjev att fonema i 

språket, ofte notert mellom skråstrekar, 

t.d. /so:l/ for sól ‘sol’ i 

skriftspråket (lengd blir vist med 

kolon) 

fonologi (lydlære) lære om dei lydane 

som er brukte i eit bestemt språk, og 

korleis dei kan kombinerast med 

kvarandre 

fonologisk regel regel som uttrykkjer 

korleis lydar blir påverka av andre 

lydar, typisk når ei stamme og ei 

bøyingsending støyter saman, t.d. ▸ 

assimilasjonen i aptan+r → aptann

144 Ordliste 

framlyd den første lyden i ordet, t.d. 

g i gata 

frase eitt eller fleire ord som dannar ein 

heilskap, oppkalla etter kjernen i 

frasen: substantivfrase (t.d. inn gamli 

maðr), verbfrase (hefir keypt), 

preposisjonsfrase (frá landi), 

pronomenfrase osv. 

fremjing framskyving av ein lyd, t.d. når 

u (ein bakre, høg vokal) går til y (ein 

fremre, høg vokal) ved i-omlyd 

frikativ lyd som blir danna med tydeleg 

innsnevring, t.d. f, þ, ð, s, men utan at 

det er fullt lukke, ▸ plosiv 

geminat lang konsonant, i norrønt (og 

moderne norsk) uttrykt ved dobbelskriving 

(jf. latin gemini ‘tvillingar’) 

geminering forlenging av konsonant 

genitiv kasus som oftast blir brukt for å 

markere underordning (▸ attributiv 

bruk), t.d. possessiv, hestr Óðins 

‘Odins hest’, men som også kan 

brukast for det direkte objektet (▸ 

nominal bruk), hann gáði eigi 

stundanna ‘han ansa ikkje tida’ 

genus (pl. genus el. genera) klasse av 

substantiv med same type av bøying: 

maskulin, karl ‘mann’; feminin, kona 

‘kone’; eller nøytrum, barn ‘barn’; 

ofte, men ikkje alltid, er det samanheng 

mellom grammatiske kjønn 

(genus) og naturleg kjønn (sexus) 

germanske språk språkfamilie som 

omfattar m.a. dei nordiske språka, 

engelsk og tysk 

gjenstandsobjekt ▸ objekt 

grafem dei enkelte einingane i eit 

skriftsystem, t.d. runer i runealfabetet 

eller bokstavar i det latinske alfabetet 

grunnform (av verb) sentrale former av 

verbet som med tilføying av endingar 

for person og tal dannar den fullstendige 

verbbøyinga; ofte er opp- 

stilling av grunnformene kalla bøying 

a verbo, t.d. bíta – beit – bitu – bitit 

halvvokal vokal utanfor stavingskjernen, 

som j i hjá ‘hos’ eller v i vita ‘vite’ 

heilsetning setning som ikkje er del av ei 

anna setning, men står sjølvstendig; 

kan vere ei enkelt setning, hann kemr 

‘han kjem’ eller ha ei eller fleire 

leddsetningar, hann sagði at hann vildi 

koma ‘han sa at han ville kome’, der at 

hann vildi koma er ei ▸ leddsetning 

hiatus vokalsamanstøyt, t.d. mellom é og 

ú i véum (ordet hiatus har sjølv eit 

døme på hiatus mellom i og a) 

hypotagme underordning av ledd, t.d. 

ungir menn ‘unge menn’, der eitt eller 

fleire ▸ adledd, ungir, er underordna 

ein ▸ kjerne, menn; kjernen i 

hypotagmet kan stå for heilskapen, 

men det kan ikkje adleddet 

imperativ ▸ modus 

indoeuropeiske språk ein stor språkfamilie 

som m.a. omfattar dei 

germanske, romanske og slaviske 

språka; går tilbake til eit felles 

indoeuropeisk grunnspråk 

infinitiv nemneform av verbet, kan 

opptre med infinitivsmerket at, t.d. 

hann bauð þeim at taka við kristni ‘han 

baud dei å ta mot kristendommen’; 

infinitiv er brukt som oppslagsform 

for verbet i dei fleste ordbøker 

infinitt verbform verbformer som ikkje 

knyter handlinga til eit bestemt 

tidspunkt, i norrønt infinitiv, og 

presens og perfektum partisipp 

inkoativt verb verb som uttrykkjer at 

noko tek til, eller at det er overgang 

frå ein tilstand til ein annan, t.d. roðna 

‘raudne, bli raud’ 

innlyd lyd som ikkje er ▸ framlyd eller ▸ 

utlyd, t.d. f i hafa ‘ha’

instrumental opphavleg ein kasus i ▸ 

indoeuropeisk, som uttrykte den 

reiskapen eller det midlet som vart 

brukt; har gått inn i ▸ dativ i norrønt 

intervokalisk mellom to vokalar, t.d. v i 

frǽvum av frǽr ‘grøderik’ 

intransitiv som ikkje tek objekt, brukt 

om verb og stundom om preposisjonar; 

intransitive verb er ▸ einverdige, 

men dei kan stundom ta indre 

▸ objekt; jf. også ▸ absolutt stilling 

i-omlyd ▸ omlyd 

j-innskot innskot av halvvokalen j føre a 

og u i enkelte norrøne ord 

kasus (pl. kasus) grammatisk kategori 

som ved ▸ nominal bruk uttrykkjer 

kva for rolle eit ledd har i setninga, 

slik at subjektet står i nominativ, det 

direkte objektet i akkusativ osv.; 

norrønt har fire kasus, ▸ nominativ, ▸ 

akkusativ, ▸ dativ og ▸ genitiv 

kasusmarkør forkorta former av 

einnhverr brukt i norrøne ordbøker for 

å vise kva for kasus som verb og andre 

ordklasser styrer, t.d. e-t = eitthvert = 

akkusativ, e-m = einhverjum = dativ; 

gefa e-m e-t seier at verbet gefa tek eit 

objekt i dativ og eit i akkusativ 

kjerne overleddet i ein frase, t.d. konur i 

spakar konur; jf. ▸ adledd og ▸ 

hypotagme 

komparativ ein høgare grad, ved 

jamføring i adjektiv eller adverb, t.d. 

inn yngri maðr ‘den yngre mannen’ 

kongruens samsvarsbøying, dvs. at eit 

ledd kopierer trekk frå eit anna ledd, 

t.d. at eit adjektiv kongruerer i ▸ 

kasus, ▸ numerus og ▸ genus med eit 

substantiv; ungir [nom. plur. mask.] 

menn [nom. plur. mask.] 

konjugasjon verbbøying, brukt om 

verbklasser i urnordisk (og andre 

språk); i motsetnad til deklinasjon 

(substantivbøying) 

Ordliste 145 

konjunksjon (ordklasse) ord som knyter 

saman ord eller setningar, i norrønt ok 

‘og’, en ‘men, og’, eða ‘eller’, jf. ▸ 

subjunksjon 

konjunktiv ▸ modus 

konsonant ein lyd som i norrønt ikkje 

kan stå i stavingskjernen og som er 

mindre ▸ sonor enn ein ▸ vokal 

konsonantisme konsonantsystem; eigenskapar 

ved konsontane i eit språk 

konsonantsamband samband av to eller 

fleire konsonantar, t.d. sp og kr i spakr 

eller rðr i harðr 

kontraksjon samandraging av ein eller 

fleire lydar, t.d. aptani → aptni av 

aptann ‘aftan’, hestuminum → hestunum 

av hestr ‘hest’ 

koordinert setning setningar som er 

knytte saman med ▸ konjunksjonar 

som ok, en, eða 

korrelat det leddet som subjunksjonen er 

el. sem i ei ▸ relativsetning viser til, t.d. 

konungs þess i þú skalt nú fara á fund 

konungs þess er þér gaf grið ‘du skal no 

fare til den kongen som gav deg grid’ 

kvantor ▸ determinativ 

labial lyd som blir danna ved hjelp av 

leppene, t.d. p og f, kan vere anten ▸ 

bilabial og ▸ labiodental 

labiodental lyd som blir danna ved at 

overtennene kjem i kontakt med 

underleppa, slik tilfellet er med v i 

moderne norsk (og v i engelsk very, til 

skilnad frå den bilabiale w i water) 

lateral lyd som blir danna ved at lufta 

strøymer på begge sider av lukket eller 

innsnevringa, som t.d. l, der tunga blir 

lagt mot tennene og lufta har fri 

passasje på begge sider 

leddsetning setning som er del av ei anna 

setning, jf. ▸ heilsetning 

likvid nemning for laterale lydar som l og 

rullelydar som r; likvidane er dei mest 

sonore av ▸ konsonantane i norrønt

146 Ordliste 

lokativ opphavleg ein kasus i ▸ indoeuropeisk, 

som uttrykte staden for 

noko; har gått inn i ▸ dativ i norrønt 

og fleire andre språk 

lydskrift skriftsystem som gjev att 

uttalen, t.d. IPA-lydskrifta (The 

International Phonetic Alphabet), 

vanlegvis attgjeve i hakeparentesar 

mediopassiv verbform som typisk 

inneber at subjektet fyller både agens- 

og patiensrolla, som i dei norrøne 

refleksivformene, hann settisk ‘han 

sette seg’ der subjektet handlar (▸ 

agens) og der handlinga er retta mot 

subjektet sjølv (▸ patiens); jf. ▸ aktiv 

og ▸ passiv 

metrikk verselære, viktig for norrøn 

grammatikk fordi fleire av versemåla 

var stavingsteljande og dermed fortel 

om stavingsstrukturen i norrønt (slik 

som skilnaden mellom korte og lange 

stavingar) 

modale hjelpeverb verb som modifiserer 

eit anna verb og fortel om korleis 

subjektet i setninga stiller seg til 

verbhandlinga, i norrønt verb som 

munu, mega, vilja, kunna m.fl. 

modus (pl. modus el. modi) verbkategori 

som uttrykkjer korleis språkbrukaren 

stiller seg til påstandsinnhaldet i 

setninga; indikativ om det som faktisk 

er tilfelle, imperativ om det blir kravd 

eller påbode, konjunktiv om det som er 

ønskjeleg eller sannsynleg 

monoftong enkeltståande vokal, til 

skilnad frå ▸ diftong 

morfologi (formlære) oversyn over 

korleis ord blir danna og bøygde i eit 

språk, som regel med fokus på 

bøyingslæra 

morfologisk regel regel som uttrykkjer 

lydlege forhold mellom ulike former 

av ord, men utan at dette kan 

forklarast på synkront grunnlag, t.d. 

vekslinga mellom a og ǫ i barn (sg.) ~ 

bǫrn (pl.) – i si tid kunne ein 

fonologisk regel forklare dette skiftet, 

fordi det var ein -u i fleirtalsforma 

som gav grunnlag for ▸ omlyd, *barnu 

> bǫrn, men då den trykklette -u fall 

bort ved ▸ synkope, vart regelen ikkje 

lenger fonologisk, men morfologisk 

nasal lyd som blir uttalt gjennom nasen 

og med lukke i munnen, framfor alt m 

og n; i eldre norrønt var det etter alt å 

dømme nasale vokalar (som t.d. i 

fransk), men det ser ikkje ut til å ha 

vore tilfelle på 1200-talet og seinare; 

desse vart uttalte utan lukke i munnen 

nominal setningsledd som typisk uttrykkjer 

deltakarane i verbhandlinga: 

▸subjekt, ▸ predikativ og ▸ objekt 

nominal bruk setningsledd som fungerer 

som nominalt ledd, t.d. når genitiv blir 

brukt i det direkte objektet, þeir leituðu 

hans ‘dei leita etter han’ 

nominale leddsetningar setningar som 

inngår som ledd i ei anna setning og 

som fyller plassen til eit nominal 

(subjekt eller objekt), t.d. at-setningar 

nominativ kasus som typisk blir brukt 

for subjektet i setninga og 

subjektspredikativet, fungerer som 

oppslagsform i ordbøkene 

normalisert ortografi ▸ ortografi 

norrønt felles vestnordisk språkform, 

ofte delt i eldre norrønt ca. 700–1050 

og yngre norrønt ca. 1050–1350; i den 

yngre perioden er det vanleg å skilje 

mellom (gammal)islandsk og 

(gammal)norsk som dei to viktigaste 

greinene av norrønt språk 

nøytralisering oppheving av ei lydleg 

motsetning, t.d. mellom den stemte g 

og den ustemte k føre ein ustemt lyd, 

sagt → sakt 

nullverdig ramme for verb som ikkje tek 

noko nominalt ledd, dvs. verken

subjekt eller objekt, t.d. rignir ‘det 

regner’ 

numerus (pl. numerus el. numeri) 

kategori som uttrykkjer mengd, eintal 

(singularis) eller fleirtal (pluralis); i 

personlege pronomen førekjem også 

total (dualis) 

objekt utfylling til eit verb; objektet er eit 

setningsledd som typisk viser til den 

som handlinga er retta mot eller går 

utover, det kan vere indirekte (og står 

då alltid i dativ) eller direkte (og står då 

som oftast i akkusativ, men kan også 

stå i genitiv eller jamvel dativ); eit 

skilje kan også gjerast mellom 

gjenstands- og personobjekt, avhengig av 

om objektet typisk er ein gjenstand 

eller ein person; eit indre objekt er eit 

objekt som har nær slektskap med 

verbet og som kan vere styrt av verb 

som elles er ▸ intransitive, t.d. fǫr 

‘ferd’ i fara fǫr ‘fare ei ferd’; ei ▸ 

utfylling til ein preposisjon kan også 

kallast objekt, t.d. henni i hann fór með 

henni ‘han reiste med henne’ 

objektiv gjenstandsorientert, som t.d. når 

með styrer akkusativ snarare enn dativ, 

hann fór með uxahǫfuðit til sjávar ‘han 

fór med oksehovudet til sjøen’ 

objektspredikativ ▸ predikativ 

oblik kasus alle kasus utanom nominativ 

obstruent lyd som inneber fullt lukke 

(plosiv) eller delvis lukke (frikativ) for 

luftstraumen 

omforming endring av ei setningsform 

til ei anna, nærliggjande form, t.d. frå 

at-setning til akkusativ med infinitiv, 

t.d. hann sá at maðr [nom.] kom [pret.] 

gangandi > hann sá mann [akk.] koma 

[inf.] gangandi ‘han såg ein mann kome 

gåande’ 

omlyd assimilasjon som inneber at ein 

vokal eller halvvokal gjer ein vokal 

lenger framme i ordet likare seg; ved 

Ordliste 147 

a-omlyd blir vokalen senka, *hulta > 

holt; ved i-omlyd blir vokalen fremja, 

*bókiʀ > bǿkr; ved u-omlyd blir 

vokalen runda, *vatnu > vǫtn 

optativ som uttrykkjer at noko er 

ønskeleg, eit typisk innhald (ved sida 

av ▸ potensial) i ▸ konjunktiv, t.d. troll 

hafi þik ‘måtte trolla ta deg’ 

ordlaging endring av eit ord slik at det 

blir danna eit nytt ord, anten innanfor 

same ordklassa, vinr m. → úvinr m. 

‘ven → uven’, eller ved at det blir 

danna eit nytt ord i ei anna ordklasse, 

vinr m. → vinligr adj. ‘ven → venleg’; 

jf. ▸ bøying 

ortofon attgjeving av skrift slik at det så 

langt råd svarar eitt teikn til kvar lyd, 

slik som i moderne norsk vaier og 

sørvis snarare enn wire og service 

ortografi stavemåte, dvs. reglar for 

attgjeving av tale i skrift, t.d. at lang 

vokal blir markert med aksent i 

norrønt, bátr m. ‘båt’, men lang 

konsonant med dobbelskriving, kalla 

vb. ‘kalle’; unormalisert ortografi er den 

ortografien ein finn i handskriftene, 

normalisert ortografi den regulerte 

ortografien som ein finn i grammatikkar 

(m.a. denne boka), ordbøker og 

mange tekstutgåver 

oversetning den delen av ei ▸ heilsetning 

som ikkje er ei ▸ leddsetning eller ▸ 

småsetning, t.d. opt hefi ek heyrt i opt 

hefi ek heyrt yðr þat mǽla ‘ofte har eg 

høyrt dykk seie det’ 

palatal lyd som blir danna gjennom 

kontakt mellom tungeryggen og den 

harde ganen (palatum durum), t.d. kj 

[ç] i moderne norsk kjele, jf. ▸ velar 

palatalisering framskuving av ein lyd, 

t.d. o (bakre vokal) → ø (fremre vokal), 

ein av overgangane under i-omlyden 

(▸ omlyd)

148 Ordliste 

paradigme oppstilling av bøyingsformene 

av eit ord, til mønster for 

bøyinga av tilsvarande ord 

paratagme sideordning av ledd, t.d. 

konungr ok bǿndr ‘konge og bønder’, 

typisk med konjunksjonen ok, der 

kvart av ledda kan stå for heilskapen 

utan at setninga blir skipla 

partisipp infinitt verbform, anten presens 

partisipp om igangverande handling 

(gangandi ‘gåande’) eller perfektum 

partisipp om avslutta handling (gengit 

‘gått’) 

passiv verbform som inneber at handlinga 

i setninga typisk rettar seg mot 

subjektet, t.d. hestrinn varð sleginn 

‘hesten vart slått’, der subjektet 

hestrinn er ▸ patiens; jf. ▸ aktiv og ▸ 

mediopassiv 

patiens den som handlinga går ut over, 

som regel ▸ objekt i setninga 

perfektum ▸ aspekt 

pergament skinn, som oftast frå kalvar, 

som var glatta og innsett med krit til 

bruk som skrivemateriale 

perifrastisk verb verbal som er danna av 

meir enn eitt verb, t.d. hefir tekit ‘har 

teke’, mun ganga ‘vil gå’ 

person grammatisk kategori som 

uttrykkjer den talande (1. person), den 

tiltalte (2. person) eller den omtalte (3. 

person), særleg viktig i verbbøyinga, 

men førekjem også som kategori i 

pronomensystemet 

personobjekt ▸ objekt 

plosiv (lukkelyd) lyd med fullt stenge av 

luftstraumen t.d. p, t, k 

positiv grunnform i bøying av adjektiv 

og adverb, uttrykkjer ikkje noka form 

for samanlikning, t.d. spakr ‘klok’, jf. ▸ 

komparativ og ▸ superlativ 

possessiv ▸ determinativ 

potensial som uttrykkjer at noko er 

mogleg eller sannsynleg, eit typisk 

innhald (ved sida av ▸ optativ) i ▸ 

konjunktiv, t.d. enn vǽri mál at sofa 

‘det var enno tid til å sove’ 

predikativ setningsledd som kongruerer 

med eit subjekt (subjektspredikativ), 

hestr var hvítr ‘hesten var kvit’, der 

hvítr [nom.] er predikativ til subjektet 

hestr [nom.] eller med eit objekt 

(objektspredikativ), t.d. hann kallaði 

Ólaf helgan ‘hann kalla Olav heilag’ der 

helgan [akk.] er predikativ til objektet 

Ólaf [akk.]; det er alltid ▸ kongruens 

mellom predikativet og det leddet det 

står til 

prefiks ordelement som plasserer seg 

føre rota i ordet, t.d. ú i úvinr ‘uven’, 

yfir i yfirganga ‘overgå’ 

preposisjon (ordklasse) ord som 

uttrykkjer relasjonar i tid og rom og 

som typisk styrer substantiv eller 

pronomen, t.d. á og hjá i Hákon jarl 

var á veizlu hjá honum ‘Håkon jarl var i 

gjestebod hos han’ 

preposisjonsfrase ▸ frase 

presens tempus som hovudsakleg blir 

brukt om notid, men som også kan 

også brukast om fortid (historisk 

presens) eller framtid (når 

samanhengen gjer det klart) 

presenssteg presens av verb og dei 

formene som er danna på same måten, 

dvs. infinitiv, imperativ, presens og 

presens partisipp 

preterito-presentisk gruppe av verb som 

dannar presens etter mønster av 

preteritum i sterke verb, og 

preteritum ved hjelp av ▸ dentalsuffiks 

(som i svake verb) 

preteritum tempus brukt om det som 

ligg i fortida 

preteritumssteg preteritum av verb og 

dei formene som er danna på same 

måten, dvs. preteritum, preteritum 

infinitiv og perfektum partisipp

progressiv assimilasjon ▸ assimilasjon 

pronomen (ordklasse) ord som typisk 

står i staden for andre ord, pro nomen, 

t.d. hann og hon 

reduplikasjonsverb verb som dannar 

preteritum ved å ta opp att ein del av 

stamma, kjent frå m.a. latin, tango – 

tetigi ‘røre’; i norrønt er det berre dei 

fem verba i róa-klassa som viser tydelege 

spor av reduplikasjon, t.d. róa – 

reri, men på grunnlag av det austgermanske 

språket gotisk (kjent i ei 

bibelomsetjing frå 300-talet) reknar vi 

med at urnordisk hadde reduplikasjonsverb 

refleksiv som viser tilbake på subjektet, 

t.d. i refleksivforma hann settisk niðr 

‘han sette seg ned’, jf. ▸ resiprok 

regressiv assimilasjon ▸ assimilasjon 

relativsetning underordna setning som 

har ein utfyllande funksjon som 

minner om adjektiv, typisk knytt til 

eit overordna substantiv med subjunksjonen 

er ‘som’ eller også sem ‘som’ 

resiprok gjensidig, t.d. i refleksivforma 

þeir mǿttusk ‘dei møtte kvarandre’, til 

skilnad frå det reint refleksive hann 

settisk niðr ‘han sette seg ned’ 

rot den delen av ordet som ikkje er ▸ 

bøyingsending eller ▸ avleiingsaffiks 

og som dermed er den minst 

foranderlege delen av ordet 

rotvokal vokal som står i rota av ordet, 

t.d. dei vokalane som skifter som 

følgje av ▸ avlyd 

rullelyd lyd som blir danna ved at 

tunga slår eitt eller fleire slag, jf. 

▸ tapp og ▸ trill 

runding spissing av leppene ved somme 

vokalar, jf. skilnaden mellom den 

urunda vokalen e og den tilsvarande 

runda vokalen ø; dei bakre vokalane i 

norrønt er alle runda, dvs. u, ú, o, ó, ǫ 

og á 

Ordliste 149 

samansetjing danning av ei ny ▸ stamme 

ved å setje saman ei eller fleire stammer, 

t.d. tré + ǫr → tréǫr ‘trepil’; det 

første leddet står ikkje sjeldan i 

genitiv, Bacchus var náttdrykkjumaðr 

‘Bacchus var ein nattdrikkemann’, der 

drykkju er genitiv av drykkja f. ‘drikke’ 

scriptio continua samanhengande skrift, 

dvs. skrift utan markering av 

ordmellomrom, førekjem i mange 

runeinnskrifter, men ikkje i dei 

relativt unge norrøne handskriftene i 

det latinske alfabetet 

segmentering innskot av ein ny lyd, t.d. s 

i tt, skautt → skautst (skrive skauzt med 

z = ts), også brukt om innskotet av j i 

▸ bryting, *bergan → bjarga 

senking lågning av vokalar, særleg frå 

høg til mellomhøg, t.d. u > o som 

følgje av a-omlyden, *hulta > holt (▸ 

omlyd) 

sexus naturleg kjønn, til skilnad frå 

grammatisk kjønn, ▸ genus; i nokre 

tilfelle er det ein motsetnad mellom 

dei to, t.d. Skaði som er ei gudinne 

(åsynje), og såleis med feminin sexus, 

men der genus er maskulin (svak 

maskulin a-type) 

småsetning konstruksjon som ikkje 

oppfyller minstekrava til ei setning, 

men som har setningsliknande 

karakter, t.d. ▸ akkusativ med infinitiv 

sonor klangfør; vokalar er alltid sonore, 

og nokre av konsonantane er også 

relativt sonore, t.d. l og r, medan andre 

ikkje er sonore i det heile, t.d. p og t 

sonorant klangfør konsonant, omfattar i 

norrønt både ▸ nasal og ▸ likvid 

sosiativ uttrykk for at nokon har følgje; 

preposisjonen með styrer dativ i 

sosiativ bruk, t.d. hann fór með henni 

‘han reiste med henne’ 

stamme den delen av ordet som ikkje 

omfattar bøyingsendinga; stamma kan 

falle saman med rota, t.d. vin i vinr m.

150 Ordliste 

‘ven’, men kan også omfatte ei rot og 

eitt eller fleire avleiingsaffiks, t.d. 

vinsemd ‘venskap’ (her er det inga 

bøyingsending) 

stammeutlyd sluttlyden i ei stamme, t.d. 

-n i stamma vin- i ordet vinsemd 

staving del av eit ord som skil seg ut ved 

å ha ein sonoritetstopp (sjå ▸ sonor) og 

som i norrønt har ein vokal i kjernen; 

stavinga har ein stavingsframlyd, t.d. sp 

i spakr, ein stavingskjerne, t.d. a i maðr, 

og ein stavingsutlyd, t.d. st i haust; 

berre stavingskjernen er obligatorisk, 

jf. t.d. í og á 

stemt lyd som blir danna med vibrasjon 

av stemmebanda, t.d. b, d, g; motsett 

▸ ustemt 

sterk bøying bøying som er kjenneteikna 

ved relativt mange former; i substantiv 

og adjektiv endar minst ei av formene 

i eintal på konsonant, t.d. hestr – hests 

og spakr – spaks, og i verba er 

preteritum eintal alltid einstava, t.d. 

braut ‘braut’; motsett ▸ svak bøying 

styring eigenskap ved verb, adjektiv og 

preposisjonar, som inneber at dei m.a. 

bestemmer kasus i det styrte leddet; 

styring (også kalla reksjon) er ei form 

for underordning, medan ▸ kongruens 

snarare er ei form for sideordning 

subjekt setningsledd som typisk viser til 

den som set i gang handlinga, eller 

som er gjenstand for omtale; står alltid 

i ▸ nominativ og har ▸ kongruens 

med det finitte verbalet (dvs. har same 

▸ person og ▸ numerus) 

subjektlaus om setning som manglar 

subjekt, anten fordi subjektet er 

utelate, eller fordi verbet ikkje tillèt 

noko subjekt; jf. ▸ upersonleg 

konstruksjon 

subjektspredikativ ▸ predikativ 

subjektstryking stryking av subjektet 

fordi det ikkje blir rekna som 

interessant og kan forståast ut frå 

samanhengen, eller fordi det står i 

koordinerte setningar 

subjunksjon (ordklasse) ord som innleier 

leddsetningar, i norrønt t.d. at ‘at’, ef 

‘dersom’, þó at ‘endå, endå om’, jf. ▸ 

konjunksjon 

substantiv (ordklasse) ord som typisk 

viser til gjenstandar eller forhold, t.d. 

sól ‘sol’, sǫk ‘sak’ 

suffiks ordelement som plassererer seg 

etter rota i ordet, både i form av 

avleiingssuffiks (-ug- i blóðugr) og 

bøyingsendingar (-r i blóðugr) 

superlativ den høgste graden, anten 

relativ superlativ (den aller høgste 

graden) eller absolutt superlativ (ein 

svært høg grad) 

supinum den forma verbet har etter hafa, 

t.d. tekit i hann hefir tekit bókina, dvs. 

nominativ/akkusativ eintal nøytrum 

av perfektum partisipp 

svak bøying bøying som er kjenneteikna 

ved relativt få former; i substantiv og 

adjektiv endar dei svake formene alltid 

på vokal i heile eintal, t.d. granni – 

granna og spaki – spaka, og i verba er 

preteritum alltid fleirstava, t.d. bygði 

‘bygde’; motsett ▸ sterk bøying 

syllabisk som dannar stavingskjerne, t.d. 

vokalen ǫ i mjǫk ‘mykje, svært’, motsett 

▸ asyllabisk 

symmetrisk system system der det er 

like mange einingar på den eine sida 

som den andre, t.d. eit vokalsystem 

med like mange fremre som bakre 

vokalar 

synkope vokalbortfall, t.d. frå urnordisk 

gastiʀ til norrønt gestr m. ‘gjest’, der 

den trykklette i vart synkopert (kutta 

bort) 

synkopetid den språkhistoriske perioden 

ca. 500–700, då urnordisk gjekk 

gjennom ei større forenkling og miste 

mange trykklette vokalar ved synkope 

(vokalbortfall)

synkron som ser språk (el. andre fenomen) 

i eit samtidig perspektiv med 

vekt på å forklare språksystemet på eit 

bestemt tidspunkt, det vere seg i eldre 

eller nyare tid; motsett ▸ diakron 

syntaks (setningslære) læra om korleis 

ord blir samanføydde til større 

heilskapar, og om kva som er 

innhaldet i bøyingskategoriane 

tal ▸ numerus 

tapp rullelyd som blir danna ved eit 

enkelt slag av tunga, jf. ▸ trill 

tematisering framflytting av ledd i 

setninga slik at det kjem i sterkare 

fokus 

tempus (pl. tempus el. tempora) 

verbkategori som knyter ytringa til 

tidsaksen, anten ved å uttrykkje at ho 

har skjedd i fortida, ▸ preteritum, eller 

ved at ho skjer i notida (i ytringsaugneblinken), 

▸ presens 

toverdig ramme for verb som tek to 

nominale ledd, som oftast eit subjekt 

og eit objekt 

transitiv som tek objekt, brukt om verb 

og stundom om preposisjonar 

treverdig ramme for verb som tek tre 

nominale ledd, som oftast eit subjekt 

og to objekt 

trill rullelyd som blir danna ved fleire 

slag av tunga, jf. ▸ tapp 

trykk fokusering på delar av eit ord eller 

ei setning gjennom ein kontrast i 

tonegang og artikulatorisk styrke; i 

norrønt fell trykket normalt på den 

første stavinga i ordet; i avleiingar og 

samansetjingar kan ein også få 

sekundærtrykk, t.d. -heill i jafnheill 

trykkforskyving forskyving av trykket 

frå ei staving til ei anna eller frå ein del 

av stavinga til ein annan del, slik som i 

overgangen *séa → sjá, der trykket i 

utgangspunktet ligg på é, men når 

trykket forskyv seg bakover i ordet, 

Ordliste 151 

går é over til halvvokalen j og den 

påfølgjande vokalen får trykk og 

lengd, a → á 

unormalisert ortografi ▸ ortografi 

u-omlyd ▸ omlyd 

upersonleg konstruksjon konstruksjon 

utan ▸ subjekt, anten fordi subjektet er 

stroke eller fordi verbet ikkje tek 

subjekt; jf. ▸ subjektlaus 

urnordisk den eldste forma av nordisk 

språk, etter at det hadde skilt seg frå 

det felles germanske språket, som 

oftast brukt om perioden ca. 200– 

700; yngre urnordisk, ca. 500–700, er 

også omtalt som ▸ synkopetida 

ustemt lyd som blir danna utan vibrasjon 

av stemmebanda, t.d. p, t, k; motsett 

▸ stemt 

utfylling etterstilt adledd, t.d. objekt til 

verb, hringinn i brjóta hringinn ‘bryte 

ringen’, eller objekt til preposisjonar, 

t.d. borðit i yfir borðit ‘ved bordet’ (det 

er ikkje så vanleg å snakke om objekt 

til preposisjonar, men ei slik nemning 

får fram fellestrekk med verba) 

utlyd lyd som står i slutten av ordet, t.d. t 

i braut; sjå også ▸ stammeutlyd 

utlydsherding overgang frå stemt til 

ustemt i utlyd, t.d. gald → galt av gjalda 

vb. ‘gjelde’, også kalla desonorisering 

uvular lyd som blir danna gjennom 

kontakt mellom tungeryggen og 

drøvelen (uvula), t.d. skarre-r, [ʁ] 

valens samband mellom eller innanfor 

setningsledd, hovudsakleg forholdet 

mellom verbalet og dei nominale ledda 

(subjekt og objekt); grunnlag for 

klassifikasjon av verba på grunnlag av 

kor mange ledd dei knyter til seg 

velar lyd som blir danna gjennom kontakt 

mellom tungeryggen og den 

mjuke ganen (velum el. palatum molle),

152 Ordliste 

området mellom den harde ganen 

(palatum durum) og drøvelen (uvula); 

i norrønt gjeld det både g og k, jf. 

▸ palatal 

verb (ordklasse) ord som typisk uttrykkjer 

handlingar eller tilstandar, t.d. 

ganga ‘gå’ og vera ‘vere’ 

verbal setningsledd som dannar kjernen i 

setninga, og som inneheld eitt eller 

fleire verb 

v-innskot innskot av halvvokalen v føre a 

og i i enkelte norrøne ord 

vokal ein lyd som i norrønt er aleine om 

å kunne stå i stavingskjernen, og som 

er meir klangfør (sonor) enn ein 

▸ konsonant 

vokalheving løfting av ein låg eller 

mellomhøg vokal til ei mellomhøg 

eller høg stilling, t.d. hevinga av e til i i 

*fjerði → firði av fjǫrðr m. ‘fjord’ etter 

regel (7) s. 39 

vokalisme vokalsystem; eigenskapar ved 

vokalane i eit språk 

vokalskifte endring av rotvokalen i ulike 

bøyingsformer av eit ord, anten på 

grunn av ▸ omlyd (t.d. bók ~ bǿkr) 

eller ▸ avlyd (fara ~ fór)

Ordregister 

á f. 38, 54 

á prep. 118, 119 

á (el. í) milli prep. 120 

á mót(i) prep. 119 

af prep. 119 

afla sv.vb. 115, 116 

aka st.vb. 97 

akr m. 49 

ala st.vb. 96 

aldr m. 49 

allr det. 73 

án prep. 120 

angr m. 49 

annarr det. 73, 76, 77 

aptann m. 33, 34, 41, 49 

aptari adj. 68 

aptastr adj. 68 

armr m. 26, 29, 30, 41, 

42, 47, 48 

áss m. 51 

ást f. 55 

at prep. 119 

at sbj. 137 

atall adj. 70 

átt f. 55 

átta det. 77 

áttandi det. 77 

áttatigi det. 78 

áttatugundi det. 78 

átti det. 77 

áttján det. 77 

áttjándi det. 77 

auðigr adj. 41, 67, 70 

auga n. 62 

auka st.vb. 43, 98 

ausa st.vb. 98 

austastr adj. 68 

báðir det. 72, 81 

bak n. 58, 132 

bani m. 59 

banna sv.vb. 87 

bardagi m. 59 

barn n. 42, 57, 58 

bátr m. 48 

beiða sv.vb. 115, 117 

bekkr m. 44, 50 

belgr m. 50 

belja sv.vb. 87 

ben f. 55 

bera st.vb. 94, 102, 113, 

115, 116 

bergja sv.vb. 89 

berja sv.vb. 88 

bíða st.vb. 115 

biðja st.vb. 44, 95, 102, 

103, 106, 117 

binda st.vb. 40, 93, 103, 

115 

biskup m. 49 

bíta st.vb. 17, 72, 85, 91, 

102, 115 

bjarga st.vb. 25, 92, 93, 

112, 115 

bjóða st.vb. 37, 92, 103, 

113, 116 

blanda st.vb. 99 

blár adj. 38, 42 

blása st.vb. 99 

blíðr adj. 37, 117 

blíkja st.vb. 91 

blinda sv.vb. 37 

blindi f. 62 

blindr adj. 37, 40, 69 

blómstr m. 49 

blóta st.vb. 99 

bogi m. 24, 59 

bók f. 28, 29, 43, 56 

bóndi el. búandi m. 60 

bóndi m. 43, 60 

borg f. 55, 75 

bót f. 56 

brá f. 38 

braut f. 55 

bregða st.vb. 93, 115 

breiðr adj. 66, 69 

brenna f. 61 

brenna st.vb. 85, 93 

brenna sv.vb. 89 

bresta st.vb. 92, 93 

breyta sv.vb. 28 

brjóta st.vb. 13, 21, 27, 

39, 43, 91, 92, 102, 

104, 108, 109, 115 

bróðir m. 53 

brók f. 56

154 Ordregister 

brynja f. 61 

búa st.vb. 98, 103 

búandi m. 60 

búinn adj. 117 

bulr m. 50 

byggja sv.vb. 38, 89 

byggva sv.vb. 89 

bylgja f. 61 

byrja sv.vb. 87 

byrr m. 50 

bǿn f. 42, 55 

bǿta sv.vb. 28 

bǫlkr m. 41, 51 

bǫllr m. 51 

bǫlva sv.vb. 87, 115 

daga sv.vb. 113, 114 

dagr m. 48 

dengja sv.vb. 89 

detta st.vb. 93 

deyja st.vb. 97 

djúpr adj. 67 

djǫfull m. 49 

dómandi m. 60 

dómari m. 59 

dóttir f. 57 

draga st.vb. 41, 97, 115 

drasill m. 41 

drengr m. 44, 50 

drepa st.vb. 95 

dreyma sv.vb. 116, 129 

drífa st.vb. 91 

drjúpa st.vb. 91 

dróttinn m. 41 

dróttning f. 54 

drykkja f. 61 

drykkr m. 50 

dúfa f. 61 

duga sv.vb. 43, 86, 90, 

114 

duna sv.vb. 114 

dvergr m. 48 

dylja sv.vb. 117 

dynr m. 36, 50 

dýr n. 57, 58 

dyrr f.pl. 56 

dys f. 55 

døkkr adj. 71 

dǿma sv.vb. 85, 86, 88, 

89, 102, 115 

dǿmi n. 58 

dǫgg f. 55 

ef sbj. 137 

efri adj. 68 

efstr adj. 68 

egg f. 55 

egg n. 58 

eggja sv.vb. 87, 117 

eiga pp.vb. 85, 100, 107, 

115 

einn det. 73, 77 

einnhverr det. 112, 113 

eira sv.vb. 115 

ek pron. 25, 79, 80, 103 

elgr m. 50 

elli f. 62 

ellifu det. 77 

ellipti det. 77 

elska sv.vb. 60, 87 

elskandi m. 60 

eng f. 55 

engi det. 73 

engi n. 59 

enn det. 73 

enni n. 58 

eptir prep. 118, 120 

eptri adj. 68 

epztr adj. 68 

ér pron. 79, 103 

erendi n. 58 

erfa sv.vb. 89 

erfiði n. 58 

erfingi m. 60 

ermr f. 54 

ertr f.pl. 56 

eta st.vb. 95, 115 

ey f. 44, 55 

eyða sv.vb. 71, 115 

eyra n. 62 

eyrr f. 55 

eystri adj. 68 

fá st.vb. 99, 115 

fá sv.vb. 87 

faðir m. 18, 53 

fagna sv.vb. 115 

fagnaðr m. 41, 51 

fagr adj. 37, 43, 67, 70 

falda st.vb. 99 

falla st.vb. 99 

fár adj. 43 

fara st.vb. 20, 80, 96, 

102, 114 

fastr adj. 66, 69 

fé n. 38 

feginn adj. 41, 117 

fela st.vb. 94, 95 

fella sv.vb. 21, 38, 89 

fen n. 58 

ferð f. 55, 114 

fertugundi det. 78 

festa sv.vb. 89 

fim(m)tán det. 77 

fim(m)tándi det. 77 

fim(m)ti det. 76, 77 

fim(m)tigi det. 78 

fim(m)tugundi det. 78 

fimm det. 77 

fingr m. 53 

finna st.vb. 93 

fiski f. 62 

fiskr m. 48 

fit f. 55 

fjall n. 44, 58 

fjándi m. 60 

fjara f. 61 

fjórði det. 76, 77 

fjórir det. 72, 77, 81 

fjórtán det. 77 

fjórtándi det. 77 

fjórutigi det. 78 

fjǫðr f. 54 

fjǫgurtán det. 77 

fjǫgurtándi det. 77

fjǫlmennr adj. 67 

fjǫrðr m. 25, 39, 41, 43, 

52 

flýja sv.vb. 88 

flýja st.vb. 92 

flá st.vb. 97 

flet n. 44, 59 

fljóta st.vb. 92 

fljúga st.vb. 91, 92 

fluga f. 61 

flytja sv.vb. 28, 71, 88 

flǿða sv.vb. 114 

fótr m. 43, 53 

frá prep. 119 

fram adv. 66 

fregna st.vb. 96 

freista sv.vb. 87, 115 

friðr m. 51 

frjósa st.vb. 36, 92, 103 

frjó n. 59 

frǽ n. 59 

frǽgr adj. 71 

frǽndi m. 60 

frǽr adj. 39, 45 

frǿði f. 62 

fullr adj. 66, 69, 117 

fundr m. 28, 50 

fúss adj. 117 

fylgja sv.vb. 85, 89, 115 

fylki n. 59 

fylking f. 54 

fylla sv.vb. 89, 117 

fyrir útan prep. 118 

fyrir prep. 118, 119 

fyrr adv. 68 

fyrri adj. 68 

fyrst adv. 68 

fyrsti det. 76, 77 

fyrstr det. 68, 76, 77 

fýsa sv.vb. 114 

fýsi f. 62 

fǿða sv.vb. 37, 38 

fǿra sv.vb. 71, 89 

fǫlr adj. 71 

fǫr f. 54, 114, 147 

Ordregister 155 

gá sv.vb. 90, 115 

gala st.vb. 96, 103 

gamall adj. 30, 41, 44, 

67, 70, 73, 76, 117 

gaman n. 58 

ganga st.vb. 40, 77, 99, 

114, 138 

gapa sv.vb. 90 

gás f. 56 

gefa st.vb. 17, 20, 23, 95, 

110–112, 116, 145 

gefandi m. 36 

gegnum prep. 118 

gera sv.vb. 29, 71, 90, 

116 

gerask sv.vb. 139, 140, 

144 

gestr m. 18, 28, 34, 42, 

47, 48, 50, 150 

geta st.vb. 95 

geyja st.vb. 97 

geyma sv.vb. 115 

gipt f. 55 

girna sv.vb. 114 

gjalda st.vb. 35, 40, 93, 

116, 151 

gjalla st.vb. 93 

gjarna adv. 68 

gjósa st.vb. 92 

gjóta st.vb. 92 

gjǫf f. 31, 54, 142 

gjǫfull adj. 41, 70 

glaðr adj. 60, 66, 69 

gleði f. 60, 62 

gleðja sv.vb. 88, 115 

gleypa sv.vb. 89 

gløggr adj. 71 

gneggja sv.vb. 87 

gneista sv.vb. 114 

gnella st.vb. 93 

gnúa bl.vb. 100 

goð n. 58 

góðr adj. 67, 69, 117 

grafa st.vb. 28, 96 

gramr adj. 117 

granni m. 47, 59, 150 

gráta st.vb. 99 

grimmr adj. 117 

grind f. 56 

grípa st.vb. 91, 115 

gróa bl.vb. 100 

gruna sv.vb. 116 

grǿnn adj. 36 

gunnr f. 55 

gýgr f. 55 

gyrða sv.vb. 37 

gǽta sv.vb. 115 

gǫltr m. 51 

gǫrr (gørr, gerr) adj. 71 

hafa sv.vb. 20, 80, 86, 

90, 138, 139, 144, 150 

hafr m. 49 

halda st.vb. 13, 21, 99, 

115, 117 

Halfdan prop. 49 

hamarr m. 41, 49 

hamr m. 50 

hanga st.vb. 41, 99 

hann pron. 79, 80 

hár adj. 71 

háttr m. 41, 51 

háttung f. 54 

hausta sv.vb. 114 

hefja st.vb. 97 

hefna sv.vb. 89, 115 

heiðinn adj. 41, 70–73, 

76, 77 

heiðr f. 55 

heilagr adj. 71 

heill adj. 19, 69 

heimr m. 48 

heita st.vb. 98, 116 

hel f. 55 

helgr f. 55 

hellir m. 50 

henda sv.vb. 116 

hengja sv.vb. 89 

henta sv.vb. 115 

herðr f. 55


herað n. 41, 58 

herja sv.vb. 71, 87 

herra m. 60 

hersir m. 39, 50 

hestr m. 31–34, 42, 47, 

48, 74, 149 

heyja sv.vb. 88 

heyra sv.vb. 89, 129 

himinn m. 49 

hindar adv. 68 

hindri adj. 68 

hinn det. 69, 73, 123, 

134, 143 

hinzt adv. 68 

hinztr adj. 68 

hirðir m. 39, 49 

hitna sv.vb. 115 

hitta sv.vb. 89 

hjá prep. 119 

hjalpa st.vb. 25, 93, 115 

hjarta n. 25, 62 

hjǫlp f. 55 

hjǫrtr m. 52 

hlaða st.vb. 96 

hlaupa st.vb. 98 

hlið f. 54 

hljóta st.vb. 92 

hlutr m. 50 

hlǽja st.vb. 97 

hníga st.vb. 91 

hollr adj. 117 

holt n. 27, 147, 149 

hon pron. 79, 80 

horfa sv.vb. 90, 114 

horn n. 27 

hreinn adj. 67, 142 

hrinda st.vb. 93 

hrjóta st.vb. 92 

hryggja sv.vb. 89 

hryggr adj. 71 

hryggr m. 50 

hryggva sv.vb. 89 

hrǽzla f. 61 

hrøkkva st.vb. 93 

hugr m. 50 

hundrað n. 78 

hungra sv.vb. 114 

hurð f. 55 

hús n. 57, 58 

hvárr det. 73 

hvass adj. 36, 66, 69 

hvat pron. 80 

hvatki pron. 80 

hvatvetna pron. 80 

hverfa st.vb. 93, 94 

hverr det. 73 

hvessa sv.vb. 38, 89 

hyggja sv.vb. 88, 129 

hylr m. 50 

hýsa sv.vb. 28 

hǽttr adj. 117 

hǫfuð n. 41, 58, 132 

hǫgg n. 45, 59 

hǫggva st.vb. 98, 115, 117 

hǫll f. 55 

hǫnd f. 42, 56, 132 

í prep. 118–120 

í gegnum prep. 118 

í móti prep. 119 

il f. 55 

illa adv. 68 

illr adj. 65–67, 117 

illvirki m. 60 

inn adv. 66 

inn det. 72–75 

innri adj. 68 

innstr adj. 68 

it pron. 79, 103 

jafn adj. 25, 66, 69 

jafngǫfugr adj. 41 

jǫfurr m. 41, 49 

jǫrð f. 25, 55 

jǫtunn m. 41, 49 

kala st.vb. 96, 113, 114, 

129 

kalfr m. 48 

kalla sv.vb. 36, 37, 85, 87 

kasta sv.vb. 30, 71, 84– 

87, 102, 103, 109, 142 

kaupa sv.vb. 90 

kaupangr m. 48 

kefja st.vb. 97 

kemba sv.vb. 85 

kenna sv.vb. 18, 21, 38, 

80, 89, 116 

kerra f. 61 

ketill m. 41 

kippa sv.vb. 37 

kirkja f. 61 

kjósa st.vb. 92 

kjǫt n. 59 

klá st.vb. 97 

kleif f. 54 

kló f. 56 

kløkkva st.vb. 93, 102, 

106 

knýja sv.vb. 88 

knýta sv.vb. 71, 85 

knǫrr m. 51 

koma st.vb. 40, 43, 94, 

95, 138 

kona f. 61 

konungr m. 48 

kosta sv.vb. 114 

krefja sv.vb. 85, 88, 117 

kristinn adj. 40, 71 

kristni f. 62 

krjúpa st.vb. 23, 39, 41, 

43, 72, 84–86, 91 

kunna pp.vb. 85, 100, 

146 

kveða st.vb. 13, 95, 129, 

130 

kví f. 54 

kvikr adj. 71 

kvǽði n. 39, 58, 59, 62 

kylr m. 36, 50 

kyn n. 59 

kýr f. 56, 57 

kǽrleikr m. 48 

kǽrr adj. 117 

kǫttr m. 38

lakr adj. 20 

land n. 29, 35, 36, 40, 

58, 75 

langa sv.vb. 114 

langr adj. 42, 43, 65, 66, 

69 

láta st.vb. 43, 99, 103 

laug f. 54 

lax m. 13, 21, 36, 37 

leggja sv.vb. 20, 88 

leggjask sv.vb. 139 

leggr m. 50 

leið f. 54 

leiðangr m. 49 

leika st.vb. 98 

leikari m. 59 

leikr m. 48 

leita sv.vb. 87, 113, 115, 

116 

lesa st.vb. 95 

leyna sv.vb. 117 

leysa sv.vb. 84, 85, 89 

lið n. 57 

líða st.vb. 91 

líf n. 114 

lifa sv.vb. 114 

liggja st.vb. 38, 95, 114 

líka sv.vb. 87, 115 

líkr adj. 117 

limr m. 51 

líta st.vb. 91 

lítask st.vb. 115 

lítill adj. 67, 70 

litr m. 51 

lítt adv. 68 

ljá sv.vb. 112, 116 

ljóma sv.vb. 114 

ljósta st.vb. 92, 103, 111, 

115, 117 

ljúga st.vb. 91, 92 

lofa sv.vb. 112, 116 

lúka st.vb. 43, 91, 92, 115 

lunga n. 62 

lúta st.vb. 92 

lýðr m. 50 


lykill m. 41 

lysta sv.vb. 114 

lǽknir m. 50 

lǫgr m. 51 

maðr m. 23, 36, 38, 52, 

70, 73 

Magnús prop. 49 

mál n. 29, 30 

máni m. 59 

margr adj. 39, 67 

matr m. 50 

með prep. 119, 120 

mega pp.vb. 85, 100, 

107, 127, 136 

megin n. 58 

men n. 59 

merki n. 59 

merkja sv.vb. 85, 89, 128 

merr f. 55 

meta st.vb. 95 

miðr adj. 44, 71 

míga st.vb. 91 

mik pron. 79, 109, 139 

mikill adj. 67, 70, 117 

minn det. 72 

minna sv.vb. 89, 114, 

116, 117 

missa sv.vb. 115 

mjǫðm f. 55 

mjǫðr m. 52 

mjǫk adv. 68 

mjǫl n. 59 

mjǫlk f. 56 

móðir f. 57 

mór m. 36, 38, 49 

mor(g)na sv.vb. 114 

morginn m. 49 

morgunn m. 49 

muna pp.vb. 85, 100 

munr m. 27, 50 

munu pp.vb. 83, 85, 100, 

102, 103, 107, 127, 

130, 135, 146 

mús f. 43, 56 

myrkja sv.vb. 89 

myrkr adj. 71 

myrkva sv.vb. 89 

mýrr f. 55 

mǽla sv.vb. 89 

mǽr f. 55, 140 

mǿðask sv.vb. 140 

mǿði f. 62 

mǿta sv.vb. 115 

mǿtask sv.vb. 139 

mǫn f. 48, 54 

mǫrk f. 56 

mǫskvi m. 60 

ná sv.vb. 90 

nafn n. 58 

nagl m. 36, 37, 52 

nátt f. 56 

neðri adj. 68 

nef n. 59 

nefna sv.vb. 89 

nema st.vb. 37, 94, 117 

nes n. 59 

net n. 59 

neztr adj. 68 

nítján det. 77 

nítjándi det. 77 

nítugundi det. 78 

níu det. 77 

níundi det. 77 

níutigi det. 78 

njóta st.vb. 92, 115 

nyrðri adj. 68 

nýr adj. 38, 67, 71 

nýra n. 62 

nyrztr adj. 68 

nǽr(r) adv. 68 

nǽr prep. 119 

nǽst adv. 68 

nǫkkurr det. 73, 74, 134 

nǫkkvi m. 38, 60 

óðal n. 58 

of prep. 118 

ógna sv.vb. 115


okkarr det. 72, 73 

opinn adj. 37, 71, 72 

opt adv. 65, 66 

ór prep. 119 

orð n. 58 

ormr m. 48 

ótta f. 61 

prestr m. 48 

ráða st.vb. 99 

rauf f. 54 

reiðr adj. 117 

reim f. 54 

reka st.vb. 95 

rekkja f. 61 

renna st.vb. 93 

réttr m. 51 

ríða st.vb. 91 

rigna sv.vb. 111, 114, 129 

ríki n. 59 

ríkr adj. 71 

rísa st.vb. 91 

rjúfa st.vb. 91 

rjúka st.vb. 91 

róa st.vb. 100, 148 

rotinn adj. 71 

rýgr f. 55 

rǽna sv.vb. 40, 117 

rǫdd f. 55 

sá det. 69, 72, 73, 82, 

100, 123 

saga f. 20, 36, 42, 61 

sakna sv.vb. 115 

sál f. 55 

salr m. 50 

samr det. 76 

sannr adj. 36, 66, 70 

sár n. 29 

sátt f. 55 

sauðr m. 18, 50 

seðja sv.vb. 88 

segja sv.vb. 90, 112, 113, 

115, 116, 130 

sekkr m. 50 

sekr adj. 71, 117 

sel n. 59 

selja sv.vb. 85, 88, 116 

senda sv.vb. 37, 71, 89, 

115 

setja sv.vb. 88 

sétti det. 77 

sex det. 77 

sextán det. 77 

sextándi det. 77 

sextigi det. 78 

sextugundi det. 78 

síð adv. 66 

síðarri adj. 68 

síðastr adj. 68 

síga st.vb. 91 

sigla sv.vb. 89 

sik pron. 80, 109, 130, 

139 

sín pron. 80 

sinn det. 72 

síra m. 60 

sitja sv.vb. 95 

sjá det. 72, 73, 82 

sjá st.vb. 38, 40, 96, 102, 

103, 105, 115, 129 

sjaldan adv. 41, 66 

sjau det. 77 

sjaundi det. 77 

sjaut(j)án det. 77 

sjaut(j)ándi det. 77 

sjautigi det. 78 

sjautugundi det. 78 

sjóða st.vb. 92 

sjón f. 55 

skafa st.vb. 96 

skaka st.vb. 97 

skammr adj. 38 

skapari m. 59 

skepja st.vb. 88, 97 

skera st.vb. 94 

skilja sv.vb. 88 

skína st.vb. 91, 103 

skipa sv.vb. 87 

skipan f. 56 

skipta sv.vb. 37 

skíra sv.vb. 89 

Skírnir prop. 50 

skjalfa st.vb. 93 

skjalla st.vb. 93 

skjóta st.vb. 42, 92, 103 

skjǫldr m. 25, 52 

skorta sv.vb. 90, 113, 116 

skrá sv.vb. 87 

skulu pp.vb. 83, 85, 100, 

102, 127, 130, 136 

skyldr adj. 117 

skyn f. 55 

slá st.vb. 97, 115, 117 

sleppa st.vb. 84, 85, 93 

slíta st.vb. 91 

slyngja sv.vb. 93 

slyngva sv.vb. 92, 93 

sløngva sv.vb. 89 

slǫngva f. 61 

smár adj. 67 

smiðja f. 61 

smjúga st.vb. 91, 92 

smjǫr n. 45, 59 

smyrja sv.vb. 88 

sníða st.vb. 91 

snjór m. 50 

snjóva sv.vb. 110, 114 

snúa bl.vb. 100 

sofa st.vb. 28, 94, 95, 114 

sól f. 55 

sonr m. 51 

sótt f, 55 

spýja st.vb. 92 

spá sv.vb. 71, 87, 102 

spakr adj. 36, 44, 65, 66, 

69–73, 75, 76 

spánn m. 51 

spara sv.vb. 90 

speki f. 61, 62 

spinna st.vb. 92, 93 

springa st.vb. 40, 93, 114 

spyrja sv.vb. 88, 115, 117 

staðr m. 50

standa st.vb. 97 

stef n. 44, 45 

stela st.vb. 94 

stengja sv.vb. 89 

sterkr adj. 71 

stig n. 45 

stíga st.vb. 91 

stinga st.vb. 93 

stjarna f. 61 

stjórna sv.vb. 115 

støkkva st.vb. 89, 93 

stóll m. 36 

stórr adj. 66 

strjúka st.vb. 91 

strǫnd f. 56 

Sturla prop. 61 

styggja sv.vb. 89 

styggr adj. 38, 71 

styggva sv.vb. 89 

stǫð f. 55 

stǫðva sv.vb. 87 

stǫng f. 56 

súga st.vb. 92 

sumar n. 41, 58 

sumr det. 73 

sumra sv.vb. 114 

súpa st.vb. 28, 29, 42, 92 

súrna sv.vb. 114 

svá at sbj. 137 

svala sv.vb. 115 

svanr m. 36, 50 

svefn m. 114 

sveipa st.vb. 98 

svelga st.vb. 93, 94 

svella st.vb. 93, 94 

svelta st.vb. 93, 94 

sverja st.vb. 39, 97, 115 

Sverrir prop. 50 

svíkja st.vb. 91 

svíkva st.vb. 91 

svima st.vb. 94, 95 

svimma st.vb. 93, 94 

svimra sv.vb. 114 

syðri adj. 68 

syfja sv.vb. 114 


syll f. 56 

sýn f. 55 

sýna sv.vb. 85, 89 

sýnask sv.vb. 113, 115 

syngja st.vb. 93 

syngva st.vb. 29, 93 

synja sv.vb. 87, 116 

synztr adj. 68 

sýr f. 56 

syrgja sv.vb. 89 

sýsla sv.vb. 39 

systir f. 57 

sǽng f. 56 

sǽr m. 45, 50 

sǽra sv.vb. 28 

sǽtt f. 55 

sǿkja sv.vb. 90 

søkkva st.vb. 38, 45, 84, 

89, 92, 93 

sǿmr adj. 67 

sǫk f. 42, 44, 54 

sǫngr m. 45, 50 

tá f. 56 

taka st.vb. 41, 97 

tal n. 58 

telgja sv.vb. 89 

telja, 84–88, 102, 106, 

108, 109, 115 

tíð f. 55 

tíða sv.vb. 114 

tigr m. 51, 78 

til prep. 120 

tími m. 59 

tíu det. 77 

tíundi det. 77 

tolf det. 77 

tolfti det. 77 

tré n. 38, 40, 42, 149 

tréǫr f. 149 

troða st.vb. 94, 95 

trúa sv.vb. 90, 102, 115, 

129 

trúr adj. 38, 117 

tryggr adj. 67 

tunga f. 61 

tuttugu det. 77 

tuttugundi det. 77 

tveir det. 72, 77, 81 

tyggja sv.vb. 93 

tyggva sv.vb. 93 

týna sv.vb. 115 

tǫng f. 56 

tǫnn f. 56 

þagall adj. 70 

þak n. 58 

þakka sv.vb. 87 

þar adv. 127 

þáttr m. 51 

þegja, sv.vb. 90 

þekkja sv.vb. 37 

þekkr adj. 117 

þér pron. 79, 103 

þessi det. 69, 72, 73, 82, 

123 

þiggja st.vb. 95 

þinn det. 72, 143 

þistill m. 41, 49 

þit pron. 79, 103 

þjóna sv.vb. 115 

þjóta st.vb. 92 

þó at (þótt) sbj. 137 

þola sv.vb. 90 

þora sv.vb. 90 

þrettán det. 77 

þrettándi det. 77 

þreyja sv.vb. 88 

þriði det. 76, 77 

þrír det. 72, 77, 81 

þrítugundi det. 78 

þrjátigi det. 78 

þrjóta sv.vb. 116 

þrǫngr adj. 43, 67, 71 

þrota sv.vb. 114 

þryngja sv.vb. 93 

þryngva sv.vb. 93 

þú pron. 18, 79, 80, 103 

þumall m. 49 

þungr adj. 67


þurfa pp.vb. 85, 100 

þúsund f. 78 

þvá st.vb. 39, 97 

þverra st.vb. 93, 94 

þykkja sv.vb. 38, 90, 103, 

115, 136 

þyrsta sv.vb. 114 

ugga sv.vb. 114 

ulfr m. 48 

úlíkr adj. 117 

ull f. 54 

um prep. 118 

umhverfis prep. 118 

una sv.vb. 115 

undir prep. 118, 119 

ungr adj. 20, 66, 134 

unna pp.vb. 85, 100, 115, 

116 

útrúr adj. 117 

úvinligr adj. 31, 32 

uxi m. 60 

vaða st.vb. 96 

vagn m. 36, 37 

vaka sv.vb. 90, 102, 104 

valda bl.vb. 100, 115 

ván f. 55 

vanta sv.vb. 114 

vara sv.vb. 113, 114, 116 

vára sv.vb. 114 

vargr m. 48 

varr adj. 117 

várr det. 72 

vatn n. 39, 44, 57, 58 

vaxa st.vb. 41, 72, 96, 

103, 132 

vé n. 40 

vefa st.vb. 94, 95 

vefr m. 50 

vega st.vb. 14, 27, 95 

veggr m. 50 

vegligr adj. 67 

veiðr f. 55 

veit f. 56 

veita sv.vb. 116 

vel adv. 68 

vél f. 54 

velja sv.vb. 88 

vella st.vb. 93, 94 

velta st.vb. 93, 94 

venja sv.vb. 88 

vér pron. 79, 103 

vera st.vb. 80, 96, 102, 

105, 127, 130, 136– 

140 

verða st.vb. 39, 93, 94, 

140 

verðr adj. 117 

verðr m. 51 

verja sv.vb. 71, 88 

verpa st.vb. 93, 94 

versna sv.vb. 115 

vesall adj. 71 

vestastr adj. 68 

vestri adj. 68 

vetr m. 53 

vetra sv.vb. 114 

við prep. 118, 120 

víða adv. 66 

viðr m. 51 

vika f. 61 

víkingr m. 48 

víkja st.vb. 91 

víkva st.vb. 91 

vili m. 44, 60 

vilja sv.vb. 36, 83, 88, 

130, 136 

vingjǫf f. 31, 32, 142 

vinna st.vb. 93, 94 

vinr m. 31, 32, 50, 63, 

147 

vinsemd f. 31, 149 

virða sv.vb. 89 

víss adj. 117 

vist f. 55 

vit pron. 79, 103 

vita pp.vb. 42, 85, 100, 

102, 103, 107 

vitja sv.vb. 115 

vitr adj. 70 

vǽnn adj. 67, 69 

vǽttki pron. 80 

vǫllr m. 36, 41, 44, 47, 51 

vǫlva f. 39, 45, 61 

vǫndr m. 51 

vǫrðr m. 51 

vǫttr m. 51 

vǫxtr m. 51 

yðvarr det. 72, 73 

yfir prep. 118, 119 

ykkarr det. 72, 73 

ylgr f. 55 

ýmiss adj. 71 

yrkja sv.vb. 90, 115 

ýtri adj. 68 

ýztr adj. 68 

ǽr f. 56, 57 

ǽtla sv.vb. 129 

ǽtt f. 55 

ǽvi f. 62 

øfri adj. 68 

øfstr adj. 68 

øx f. 21, 55 

ǫkla n. 62 

ǫl n. 45, 59 

ǫld f. 55 

ǫlpt f. 56 

ǫnd f. 56 

ǫr f. 55, 149 

ǫrk f. 56 

ǫrn m. 51

Heile boka

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?