Den eldre barokken i Norge – bygningenes former og rommenes ...

Lars Jacob Hvinden-Haug
Den eldre barokken i Norge
Bygningenes former og rommenes fordeling 1660-1733

© Lars Jacob Hvinden-Haug 2008
ISSN 1502-217X
ISBN 9788254702161
CON-TEXT
Avhandling nr 33
Akademisk doktorgradsavhandling
avgitt ved
Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo
UTGIVER
Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo
ILLUSTRASJON PÅ OMSLAGET
Utkast til kommandantbolig i Trondheim 1708.
Riksarkivet. D.K.17.
TRYKK
Unipub AS
DESIGN AV BASISMAL OMSLAG
Creuna

Forord
Jeg vil takke min hovedveileder arkitekt dr. techn. Mats Edström, professor
ved Lunds Tekniska Högskola, og min veileder dr.art Einar Sørensen som har
bistått med entusiasme og faglig engasjement. Professor dr. art. Svein
Aamold var min reader. Jeg vil også takke professor dr. techn. Halina Dunin-
Woyseth som ledet forskerutdannelsen ved AHO.
Videre vil jeg takke Norges forskningsråd som i 2001 ga meg stipend
gjennom Frittstående prosjekter - humaniora (FRIHUM), og Norsk institutt
for kulturminneforskning (NIKU) som har vært mitt arbeidssted siden 2006.
Førsteantikvar hos Riksantikvaren arkitekt Jan Anderssen samt Håkon og
Sigrid Christie hos NIKU oppmuntret meg til å ta fatt på oppgaven. Aina
Aske ved Larvik museum har gitt omfattende støtte og inspirasjon spesielt i
forhold til Herregården i Larvik. Nicolaus og Karoline Wedel Jarlsberg lot
meg bruke gårds- og grevskapsarkivet på Jarlsberg. Dr.art. Kristine Kolrud
vil jeg takke for interessante diskusjoner om portretter og decorum.
NIKU har gitt meg svært god anledning til å fullføre avhandlingen. Ledelsen
og avdelingsleder cand. philol. Leidulf Mydland ga meg den tiden jeg
trengte. Cand. philol. Elisabeth Andersen takker jeg spesielt; for å ha
utarbeidet illustrasjonskatalogen, tekstet plantegningene etc. etc. og ikke
minst gitt støtte og faglige innspill. Og flere skal takkes hos NIKU!
Forskningskoordinator dr. scient. Inga Fløisand ga viktige innspill og støtte i
den avsluttende fasen, ing. Arild Njåstad har gitt meget profesjonell og høyst
nødvendig databistand til siste slutt, og cand. philol. Vigdis Andersen har
bistått med språkvask.
Riksantikvarens bibliotek har imøtekommende og effektivt bestilt litteratur
fra fjern og nær, og arkivet har latt meg bruke fotografier derfra. Riksarkivet
og Statsarkivet i Oslo har trass i at de var i en ombyggingsfase ytet smidig
service.
Oslo, november 2008.

Innhold
1 INNLEDNING.......................................................................................9
1.1 Avhandlingens emne, mål og hypotese ...........................................9
1.2 Avgrensningen i tid .......................................................................11
1.3 Bygningsformer.............................................................................11
1.4 Planløsninger .................................................................................12
1.5 Kilder, metode og rekonstruksjon..................................................13
1.6 Utvalget .........................................................................................18
1.7 Forskningshistorie .........................................................................19
1.8 Avhandlingens disposisjon............................................................30
2 BAROKKEN........................................................................................32
2.1 Internasjonale forutsetninger .........................................................32
2.2 En norsk barokk?...........................................................................35
2.3 Arkitektur og byggeskikk ..............................................................35
2.4 Norge og samtidig teori .................................................................38
2.5 Arkitekturtraktatene.......................................................................40
2.6 Proporsjoner ..................................................................................46
2.7 Decorum ........................................................................................50
3 NORGE I PERIODEN 1660-1733......................................................55
3.1 Forholdet til Danmark ...................................................................55
3.2 Den norske statsforvaltningen .......................................................58
3.3 Det økonomiske grunnlag..............................................................60
3.4 Ulrik Fredrik Gyldenløve ..............................................................61
3.5 Rang og sosial struktur ..................................................................64
3.6 Forbindelse mellom rang og arkitekturuttrykk ..............................69
3.7 Byggherrenes valg av type ............................................................72
3.8 Spredning av arkitekturholdninger inntil 1733..............................74
4 BYGNINGSFORMER........................................................................76
4.1 Typologi ........................................................................................76
4.2 Funksjonelle typer .........................................................................76
4.3 Formale typer.................................................................................81
4.4 Bygningsformenes utvikling i Italia ..............................................81
4.5 Bygningsformenes utvikling i Frankrike .......................................90
4.6 Sentraltypen...................................................................................95
4.7 Portikusvillatypen..........................................................................96
4.8 Paviljongtypen...............................................................................99
4.9 Trefløyet type ..............................................................................100
4.10 Trefløyet type med separate fløyer ..........................................105
4.11 Firefløyet type .........................................................................106
4.12 Enkelthustype ..........................................................................107
4.13 Sammensatte palladianske typer..............................................107
5

4.14 ”Det norske hus”-typen ...........................................................109
4.15 Norske forutsetninger ..............................................................111
4.16 Anleggsform............................................................................117
5 PLANLØSNINGER OG INTERIØRER ........................................121
5.1 Utvikling mot en differensiert planløsning..................................122
5.2 Utviklingen av planløsningene i Norge .......................................129
5.3 De enkelte rom ............................................................................136
5.4 Interiørenes utforming .................................................................145
6 SENTRALTYPEN.............................................................................161
6.1 Bygdøy 1. Gyldenløves bygning. ................................................161
7 PORTIKUSVILLATYPEN ..............................................................168
7.1 Larvik 1. Residensen. ..................................................................168
7.2 Larvik 2. Den nye residensen ......................................................201
7.3 Larvik 3. Residensen ved kongebesøket i 1733...........................218
7.4 Hovin i Aker (Oslo).....................................................................229
7.5 Austad i Skoger (Drammen)........................................................239
7.6 Borgestad i Gjerpen (Skien) ........................................................244
7.7 Landfall i Lier..............................................................................248
7.8 Stiftsgården i Bergen ...................................................................254
7.9 Moldegård ved Molde .................................................................265
7.10 Maartmanngården i Bergen .....................................................271
7.11 Nedre Ljan i Aker (Oslo).........................................................277
8 PAVILJONGTYPEN........................................................................288
8.1 Jarlsberg i Sem (Tønsberg)..........................................................288
8.2 Rosencreutzgården på Hovedtangen (Oslo) ................................320
8.3 Mangelsgården 1. Storgaten 36 (Oslo) ........................................328
9 TREFLØYET TYPE.........................................................................334
9.1 Lysekloster i Os...........................................................................334
9.2 Rosendal i Kvinnherad ................................................................342
9.3 Skøyen i Østre Aker (Oslo) .........................................................355
9.4 Tøyen i Aker (Oslo).....................................................................371
9.5 Bærums verk................................................................................385
9.6 Vernekloster i Rygge...................................................................390
9.7 Stend i Fana.................................................................................393
9.8 Hovinsholm på Helgøya i Nes.....................................................398
9.9 Milde i Fana.................................................................................405
9.10 Kaupanger i Sogn ....................................................................414
10 FIREFLØYET TYPE ...................................................................420
10.1 Mangelsgården 2 - Tritzschlers tilbygninger ...........................420
10.2 Ullevål i Aker (Oslo) ...............................................................434
10.3 Hafslund i Skjeberg .................................................................445
11 TREFLØYET TYPE MED SEPARATE FLØYER...................459
6

11.1 Smestad i Aker (Oslo) .............................................................459
11.2 Bygdøy 2. Høgs anlegg ...........................................................466
11.3 Lade i Strinda ..........................................................................476
11.4 Ringnes i Stange......................................................................485
12 SAMMENSATTE PALLADIANSKE TYPER...........................489
12.1 Kommissariegården. Kongensgate 81 (Trondheim) ................489
12.2 Storhamar i Vang (Hamar) ......................................................496
13 ENKELTHUSTYPEN...................................................................507
13.1 Direktørgården på Røros .........................................................507
13.2 Meyergården på Kongsberg.....................................................513
14 ”DET NORSKE HUS”-TYPEN ...................................................533
14.1 Eskeviken i Idd........................................................................533
14.2 Poulsens gård i Kragerø...........................................................539
14.3 Bygdøy 3. Rantzaus anlegg .....................................................542
15 KONKLUSJON .............................................................................568
LITTERATURLISTE...............................................................................575
REGISTER ................................................................................................599
APPENDIKS..............................................................................................617
REKONSTRUKSJONER.........................................................................623
7

1 Innledning
1.1 Avhandlingens emne, mål og hypotese
Etter innføringen av eneveldig styreform i 1660 ble maktstrukturen i den
norske statsforvaltningen endret til fordel for embetsmenn med borgerlig
bakgrunn. Slo samtidens europeiske arkitekturoppfatning (”barokken”) og
"moderne" bygningselementer igjennom hos den nye eliten, og ble den i
årene frem mot 1733 allmenn i embetsstandens og borgernes byggeskikk?
Perioden 1660-1733 har ikke vært gjenstand for grundigere studier, og
utgjør praktisk talt en lakune i norsk arkitekturhistorie. Det synes å være en
underkjennelse av aktørene, og av antallet og betydningen av forsvunne eller
endrede anlegg. Man har sett på det bevarte. Dette til tross for at perioden i
høy grad danner grunnlaget for panelarkitekturen i de neste to hundre år.
Allerede i 1918 uttalte antikvaren Anders Bugge: "Man kan si at det var ved
enevoldsmagtens indførelse 1660 at knutepunkterne for den høiere
kulturbevægelse blev flyttet fra lensherrernes residenser til embetsgaardene.
Der blev det saa at bønderne for fremtiden kom til at møte Europa. Derfor:
skal man faa det riktige syn paa utviklingen av den særlige norske
bygningskunst maa man først lægge til rette embetskulturen i landet."1 Dette
synes å bekreftes gjennom avhandlingen, selv om ”embetsgårdenes”
bebyggelse og bokultur (dvs. gårder bebodd av embetsmenn) sikkert har hatt
innflytelse også før 1660.
Avhandlingen er et studium av 36 norske anlegg fra perioden 1660-1733
som har hatt en arkitektonisk karakter forenlig med europeisk samtidig
arkitektur. 2 Perioden strekker seg fra eneveldet ble innført i 1660 frem til
1
Bugge, Anders: ”Gammel prestegaardskultur tapt i den sidste menneskealder.”
Fortidsminneforeningens årbok 1918. Kristiania 1919:93-174:93.
2
En del av disse har ligget på samme eiendom, som på Bygdøy kongsgård og residensen i
Larvik. Enkelte anlegg, som Residensen i Larvik (Herregården) og Mangelsgården i Oslo, har en
ombyggingsfase, men dette er da regnet som ett anlegg. I tillegg kommer ca. ti anlegg som er
behandlet for å belyse hovedanleggene.
9

Christian den 6.s norske reise i 1733. Det har vært ønskelig i hvert enkelt
tilfelle å forstå anlegget som helhet: hovedbygningen med sin planløsning og
innredning, hageanlegg, økonomibygninger og uthus. I stedet for å velge
anlegg ut fra byggherrens status er det anleggets form i seg selv som er
grunnlaget for utvelgelsen, basert på forkunnskapen om dets antatte karakter.
Flere anlegg er undersøkt, men utelatt fordi kriteriene ikke viste seg å være
oppfylt. 3 Hensikten har vært å undersøke om det i Norge i perioden har
forekommet bygninger og anlegg som naturlig del av samtidig
felleseuropeisk stilkultur, i større grad enn det som tidligere er fremkommet
av kunnskap gjennom bevarte bygninger og publisert kildemateriale. Den
norske arkitekturhistorien har i høy grad underkjent perioden, og lite er
fremkommet i norsk forskning de siste 40 år. Bygninger med trekk utover det
umiddelbart hjemmekjente (som Rosendal) er ofte definert som ren fremmed
import uten betydning for større sammenhenger. Antagelig har dette virket
begrensende i forhold til oppfatningen av norsk arkitektur og byggeskikk
generelt.
Avhandlingens hovedmål er å etterprøve at det har eksistert en samtidig
europeisk arkitekturoppfatning i Norge i perioden ved hjelp av
rekonstruksjoner av private bygninger og anlegg, samt vise den typologiske
forankring basert på ni typer.
Videre er delmålene å:
1. rekonstruere planløsninger og bruken av værelsene, og
deretter etterprøve om franske planløsningsforbilder fikk
gjennomslag i perioden.
2. konstatere hvordan lokale forhold har begrenset og stimulert
utformingen.
3. avgjøre om byggherrene har foretatt overveide/reflekterte
typevalg ut fra stilling og plass i samfunnet.
4. undersøke om slekts- og klientforhold har hatt betydning for
spredningen, og hvor vidt Gyldenløves stattholderskap i første
halvdel av perioden kan ha hatt betydning.
5. kartlegge om arkitekturholdningen ble implementert hos
embetsstanden og borgerstanden i løpet av perioden.
Grunnlaget for prosjektet er følgende hypotese: Gyldenløves og
eneveldets embetsmenn introduserte den klassiske barokken i Norge.
3 Liste over anlegg som er vurdert i appendiks.
10

1.2 Avgrensningen i tid
Perioden avgrenses nasjonalt av følgende: I 1660 ble eneveldet innført som
styringsform i Danmark-Norge. Dette var et politisk systemskifte som også
innebar et paradigmeskifte; kong Fredrik 3. opphevet riksrådet og fikk
absolutt suverenitet.
Årsaken til at 1733 er valgt som øvre tidsgrense fremfor Frederik 4.s død
i 1730, er sønnen Christian 6.s norske reise. Denne inntraff på et tidspunkt da
landene var kommet på fote igjen etter den store nordiske krig, og barokken
antagelig var i ferd med å få alminnelig fotfeste i overklassens arkitektur.
Kongebesøket førte til en betydelig oppgradering av stedene kongen besøkte.
Siden hans besøk må ha hatt større betydning for nordmenn enn tronskiftet i
1730, velger jeg å legge tidsskillet frem til 1733 for å fange opp denne
byggevirksomheten som arkitekturhistorisk tilhører tiden forut. I 1730
innledes en omfattende byggevirksomhet i Danmark under Christian 6.,
preget av nye impulser. Christian den 6.s norske reise førte til at det ble
oppført et "norsk hus" som paviljong i parken på Hirschholm slott, tømret,
men panelt og dekorert etter "arkitekturen". Man har drøftet hvilke norske
bygninger og inntrykk som har gitt inspirasjon til en bygning med så lite
"norsk" karakter. 4 Christian den 6.s store byggearbeider innledet dessuten en
ny fase i dansk barokk som gjør det naturlig å betrakte 1730-årene som en
overgangstid.
1.3 Bygningsformer
To hovedproblemstillinger må drøftes for å oppnå forståelsen av anleggene:
disse ligger i typologi (bygningsformer) og bruk (planløsninger).
Typologien viser bygningsformenes historiske forankring og er valgt
som instrument for å ordne bygningene/anleggene i arkitektoniske grupper
fremfor en kronologisk rekke etter antatt byggeår.
Bygningsformene utgjør bygningens ytre formale skall som
disponeringen av rom dels underordner seg, og dels former. Hvordan har
internasjonale typer påvirket de norske bygningene? De var gestalter eller
former som uttrykte beboerens høye sosiale posisjon og gjenkjentes som
herskapshus. 5 Begrepet bygningsformer forstås her som typer. De typene som
diskuteres er morfologiske typer i motsetning til funksjonelle typer. 6 Jeg er i
materialet kommet frem til ni typer som de norske bygningene er ordnet etter:
4
Swensen, Wilhelm: ”Det norske hus i Danmark.” By og bygd. 18. bind. Oslo 1966.
5
Ackerman, James S.: The Villa. Form and Ideology of Country Houses. Washington 1990:18.
6
Forty, Adrian: Words and Buildings. New York 2000:304. Klassifisering av bygningers
sammensatte former eller morfologi, uten referanse til bruk er først gjort av arkitekten Durand, J.
N. L.: Preçis. Paris 1802-1805.
11

portikusvillatypen, paviljongtypen, trefløyede, firefløyede, trefløyede anlegg
med separate fløyer, sentralbygninger samt ”enkelthus”, og til slutt ”det
norske hus-typen” som først og fremst karakteriseres ved en bred midtark.
Typene med fløyer er nær beslektet.
Grensene mellom betegnelsene ”bygning” og ”anlegg” er språklig noe
flytende i tilfeller der det finnes fløyer som er mer eller mindre
sammenbygget med en hovedfløy/hovedbygning. En bygning med separate
fløyer er åpenbart ingen bygning men et anlegg, men om tre eller fire fløyer
rundt en gård skal kalles en bygning eller et anlegg er sannsynligvis uklart på
norsk, men neppe av stor betydning i sammenhengen.
Elementer fra typene kan være blandet i de forskjellige bygninger og
anlegg, men hovedbygningens mest karakteristiske trekk er lagt til grunn for
å bestemme hvilken type anlegget her skal henregnes til. Anlegget i form av
hager og uthus er diskutert der disse har stått i en arkitektonisk sammenheng
med hovedbygningen. Forbindelsen mellom hageanlegget og
hovedbygningen er en av forutsetningene for tidens herskapelige bebyggelse
og uthusene er som vesentlig del av anleggenes arkitektoniske helhet
åpenbart tilstede i mange av eksemplene.
Typologi har først og fremst vært anvendt i forhold til urbanisme.
Muratoris kartlegging og analyse av bygningsformer i Venezia viser de få
grunntyper byens bebyggelse er utviklet fra. 7 Gjennom analyser av typene i
bystrukturen kunne han konkret vise byens historiske utviklingsprosess som
tidligere bare hadde vært behandlet abstrakt. Denne forståelsen av
bygningsform eller type er den som ligger nærmest i forhold til forståelsen av
de bygningsformer som diskuteres i avhandlingen, her som en metode for
analyse av anleggenes europeiske genealogi og deres opprinnelige karakter.
Hvordan er typene blitt tilpasset norske forhold, med de begrensninger
byggematerialer, håndverkere og økonomi innebar? Hvilke indikasjoner er
det for at byggherrene har tatt bevisste typevalg ut fra profesjon? De ni
typene de norske er utledet fra oppsto i Italia og Frankrike, og dette er drøftet
for seg. Den videre forekomst av de ferdig utformede typene derfra til Nord-
Europa blir deretter kort fremstilt.
1.4 Planløsninger
Planløsningene viser logikken i bygningenes indre struktur; hensikten med
planformen. Planløsningene viser også delaktigheten i et europeisk
fellesskap, og nasjonale rombetegnelser/bruk sammenlignes med utenlandske
betegnelser/bruk for å finne likhetspunkter. Planløsningene har vært lite
7 Muratori, S: Studi per una Operante Storia Urbana di Venezia. 2 bind. Istituto Poligrafico dello
Stato. Roma 1960.
12

diskutert utover planform i norsk sammenheng. Plantyper som
midtgangsplan, celleplan og midtkammersplan er definert og forsøkt datert,
men i mindre grad hvordan rommene har vært brukt og årsaken til
romdisponeringen. Hvordan brukte man værelsene i de norske bygningene og
hvordan var planløsningen disponert? Rekonstruksjoner av opprinnelige
planløsninger er her vesentlig. For å forstå hvordan værelsene ble brukt må
man også se hvordan de var utstyrt. 8
Dette skulle gi grunnlag for å trekke slutninger om Norge i forhold til
andre europeiske land hvor forskningen omkring ”the distribution of the
plan” har vært mer aktuell.
1.5 Kilder, metode og rekonstruksjon
Avhandlingens fremste hensikt er å rekonstruere og beskrive bygninger og
anlegg i Norge innenfor den angitte perioden som er influert av samtidige
europeiske arkitekturidealer. Rekonstruksjonene viser avhandlingens
resultater, og gir et nytt bilde av bygningenes planløsninger; planens
kompleksitet og struktur samt forholdet mellom ute og inne.
Rekonstruksjonene skal kunne leses i seg selv. Bygningenes internasjonale
tilknytning viser seg både i ytre form og planløsning. Perspektivene viser
bygningen som del av arkitektonisk helhet, hagen og anlegget for øvrig.
Alle plantegninger er vist i samme målestokk; M:1:500. En del av
rekonstruksjonstegningene er basert på oppmålingstegninger fra 1900-tallet, 9
brukt som kilder og bearbeidet slik at de fremstiller situasjonen som søkes
beskrevet. Noen få er ikke bearbeidet. 10 Oppmålingene er noen ganger
fremstilt i forbindelse med ombygninger, de er ikke alltid utført for å
dokumentere antikvariske verdier. Noen er kun rekonstruert på basis av eldre
kilder. 11 Dette gjelder også hagene. 12 Kildene er beskrevet under anleggene.
8
Funksjon var primært en tektonisk term frem til begynnelsen av 1900-tallet. Det var før 1920årene
en begrenset anvendelse av ordet i forhold til den nåværende vanligste betydning bruk,
men da helst som lignelse fra biologien; bygningen med sitt kretsløp og indre organer. Uttrykket
bruk synes derfor riktigere i planløsningssammenheng. Forty 2000:179,180. Betegnelsen
funksjon er i avhandlingen anvendt om funksjonell type: eierens bruk av anlegget, driftsform og
eventuelt økonomi.
9
Larvik, Borgestad, Nedre Ljan, Maartmanngården, Stiftsgården i Bergen, Jarlsberg,
Mangelsgården, Hafslund, Rosendal, Lysekloster, Hovinsholm, Tøyen, Skøyen, Bærum, Milde,
Smestad, Ringnes, Meyergården, Bygdøy Kongsgård, Stend, Vernekloster, Kongens gate 81 i
Trondheim
10
Eksempelvis Bygdøy kongsgård, Borgestad, Maartmanngården , Stiftsgården i Bergen.
11
Rosencreutzgården, Kaupanger, Hovin, Ullevål, Storhamar, Bygdøy 1, Bygdøy 2, Austad,
Lade, Landfall, Poulsengården i Kragerø, v. d. Ostens gård i Trondheim.
12
Larvik, Bygdøy, Jarlsberg, Nedre Ljan.
13

Noen få er ikke vist som rekonstruksjoner fordi det ikke har vært mulig å
skaffe tilstrekkelige kilder. 13
Målet har vært å rekonstruere fortidens situasjon etter kildetilfanget. Å
rekonstruere er avhandlingens fremste mål: ”wie es eigentlich gewesen ist.” 14
Intellektuelt sett er tolkningen av hvorfor objektet var slik det mest
interessante, men også det minst verifiserbare. Tolkningen bygger på
rekonstruksjonen, som ideelt fremstiller egenskaper ved objektet slik det var.
Rekonstruksjonene fremstår som basis for teorier ettersom et bredere syn på
materialet er blitt etablert. Sammenligninger på et større grunnlag gir
gjenkjennelige mønstre i utforming og planløsninger. Flere av
enkeltobjektene er imidlertid interessante som selvstendige arkitekturverker
og jeg har lagt vekt på å beskrive dem helhetlig.
Den historiske typologi (bygningsformene) og refleksjoner om
værelsenes bruk og sammensetning (planløsning) er fremkommet ved
sammenligning med europeiske eksempler og teori man i samtiden la vekt på.
Sammenligningen med internasjonale forskningsresultater skjer for å gi en
plausibel forklaring på hva som kan ha influert objektene og deres utforming.
Også andre norske eksempler utenfor avhandlingens utvalgte ”case studies”
er trukket inn for sammenligning.
Typologien brukes til å forklare bygninger og anleggs ytre form. Fremfor
å omtale anleggene kronologisk har jeg ordnet dem etter hovedbygningens
form. Dette setter dem i en sammenheng og et perspektiv mer naturlig enn
tidspunktet for oppførelsen. Kvalitative teorier om årsaker til typers eller
formers anvendelse blir fremlagt, men materialet er begrenset og de vil kunne
fremstå som spekulative.
Planløsningene er ved siden av bygningens ytre form det som er forsøkt
rekonstruert i størst grad, alle steder er dette vist i tegning.
Det har vært nødvendig å kombinere opplysninger fra forskjellige kilder.
Mange av bygningene som er drøftet eksisterer ikke lenger, og de som
eksisterer er alltid endret eller redusert i forhold til den opprinnelige
situasjon. Kildesituasjonen er svært varierende for de forskjellige objekter.
Hva som er bevart av skriftlig materiale er ofte avhengig av eiernes juridiske
disposisjoner. Bilder og kartmateriale kan forekomme hyppigere ved
nærheten til byer, men er skuffende sjeldne.
Primærkildene er bygningene (når de eksisterer), og dokumentene som
beskriver dem. Bygningene i seg selv er den viktigste kilden når de er bevart.
Bygningene er også de mest pålitelige kildene, men de bygningsarkeologiske
sporene som viser endringer er vanligvis skjult. Den kvantitative metode fra
13
Direktørgården på Røros, Eskeviken og etasjeplaner for Bærums verk og Hafslund.
14
Leopold von Ranke (1795-1886).
14

ygningshistorisk forskning (bygningsarkeologi og bygningsundersøkelser)
er et viktig verktøy, men bygningsarkeologiske undersøkelser er sjelden
mulig å gjennomføre i bebodde bygninger. 15 Man må i høy grad basere seg
på tidligere undersøkelser og enkelt-/ad hoc-observasjoner ved tidligere
vedlikeholdsarbeider. Muntlige opplysninger fra eiere/håndverkere i
forbindelse med tidligere ombyggingsarbeider og utskiftninger har gitt
informasjon. Kjellernes planløsning er interessant i forhold til tolkningen av
den opprinnelige planen.
Av de omtalte anlegg er tre dendrokronologisk undersøkt. 16 Ellers er
dateringer basert på skriftlige kilder, bygningens eierrekke og vurderinger av
utforming.
Siden tilgjengeligheten i de eksisterende bygninger er vanskelig er det de
skriftlige kildene som blir de viktigste. I alle tilfeller må bygningenes og
anleggenes opprinnelige utseende tolkes ved hjelp av skriftlige kilder, kritisk
analysert for å tolke deres ”åpne, implisitte og skjulte mening”. 17 Hva ville
man fortelle med beskrivelsen, hva tok man for gitt og unnlot å beskrive, og
hvordan kan opplysningene tolkes slik at usagte trekk likevel fremgår av
kilden. For dokumenters del er tekstens intensjon og funksjon vurdert i
forhold til sin samtid. Her er de kognitive kilder de viktigste, spesielt
juridiske dokumenter. Normative kilder i form av private brev, memoarer og
dagbøker er anvendt i noen grad, men er sjeldne.
Ofte har det vært nødvendig å bruke skriftlige kilder fra senere tider.
Gjennom yngre kilder kan man slutte tilbake i tid, men det krever noen
kunnskap om faktiske forhold ved objektet i tiden man undersøker. Kildene
sier sjelden noe om en eldre situasjon med mindre den har betydning for
saken kilden gjelder. Man bør logisk kunne slutte at elementer fra den tiden
man undersøker er bevart og beskrives på et senere registreringstidspunkt.
Desto lengre tid som er gått, desto mindre må antas bevart. Samtidige kilder
er derfor vesentlige.
Undersøkelser i form av kryss-sjekking av innbyrdes uavhengige kilder
for å bestemme kilders troverdighet er ønskelig, men har ikke alltid vært
mulig da det ofte kun finnes én bevart kilde.
På grunnlag av flere like observasjoner ved et antall objekter kan man
generalisere trekk, og også anta at enkelte andre trekk også kan være like.
15
Hædersdal, Ebbe: Om att förstå ett hus. Den dynamiske modellen. Dokumentationsmetoder,
vårdplan och restaureringsideologi. Doktoravhandling Lund T. H. 2000. ”A complete program
can extremely seldom be carried through”: Andersson, Karin; Rosenquist, Agneta: Handledning
vid byggnadsarkeologisk under sökning. Det murade huset. Uppsala 1980:12.
16
Tøyen, Ringnes og Bygdøy Kongsgård (Bygdøy 3).
17
Sørensen 2002:17-19.
15

Sekundærkildene (dvs. antikvariske observasjoner i rapporter/tegninger
og senere litteratur/forskning om objektene) er generelt tolket kritisk i forhold
til primærkildene. Det har vist seg at enkelte sekundære kilder ikke har vært
tilstrekkelig etterrettelige i forhold til primærkilder Flere tidligere
undersøkelser viste seg i liten grad å bygge på primærkilder, og arbeidet med
å kartlegge anleggenes opprinnelige karakter ble derfor mer omfattende enn
først antatt. Dette opprydningsarbeidet var imidlertid forutsetningen for å
kunne utnytte materialet. Hvis bygningenes opprinnelige utforming ikke var
undersøkt ville empirien ha vært ufullstendig.
Samtidige arkitekturtraktater og bøker om godt hushold er sekundære
kilder og har en veiledende funksjon for forståelsen og tolkningen av
objektene.
Av samtidige kilder er besiktigelser, skifteregistreringer, branntakster og
avbildninger de viktigste. Besiktigelsene i forbindelse med åbotsplikten er
innført i tingbøkene og går langt tilbake i tid. Skifteprotokollene går ofte
tilbake til 1600-årene og gir opplysninger om bygningene, i den grad retten
vurderte inventaret rom for rom. Generelt forteller de bare om inventaret.
Enkelte ganger kan imidlertid også selve eiendommen være beskrevet ved
gjengivelse/avskrifter av besiktigelser. Branntakstene er først aktuelle fra
1767, da assurering ble påbudt i kjøpstedene, og på landet særlig fra 1807 da
belåning av fast eiendom ble påkrevet i forbindelse med handelskrisen.
Branntakstene er sene, men oppgir eksakte mål, og kan derfor brukes i
kombinasjon med andre besiktigelser.
Avbildninger forekommer først og fremst på kart og viser ofte en
kombinasjon av oppriss-silhuett og grunnriss. Grunnrisset må regnes for mest
eksakt da dette var kartmålerens hovedoppgave. ”Silhuetten” viser nok
spesielle trekk ved bygningen, men tjener først og fremst som en dekorativ
markering av en hovedgårds plassering på kartet. Virkelige beskrivende
prospekter i tegning eller maleri forekommer helst der anlegget ligger i
tilknytning til en by som skulle avbildes.
De vanligste skriftlige kildene er nevnt ovenfor. I de juridiske kildene har
skriveren gjort notater i rom for rom etter lagrettens/vurderingsmennenes
uttalelser. Notatene innførte han senere i protokoller. Man må derfor gå ut fra
at rommene beskrives i en form for naturlig rekkefølge. Dette bekreftes også i
bygninger med stort kildetilfang som er bygningsarkeologisk undersøkt,
f.eks. Gyldenløves residens i Larvik. Uregelmessigheter har oftest en praktisk
årsak – uteglemmelser synes sjeldne. I de skriftlige kildene ligger derfor en
logikk i forhold til romforbindelser.
Skiftene gir ofte rombetegnelser som er mer spesifikke enn
besiktigelsene, der de som oftest kun betegnes ”stuer”, ”saler” og ”kamre”
åpenbart etter størrelse og plassering.
16

Plantegningene jeg har utarbeidet visualiserer min tolkning av kildene.
Fortolkningen er en selektiv redigering av utsagnene i kildene. I
rekonstruksjonstegningene må det tas klar stilling til strekens plassering.
Tegningene blir en kombinasjon av definitive utsagn og kvalifiserte
begrunnede antagelser der kildene ikke gir opplysninger. De må oppfattes
som tentative, og er resultater av vurderinger og overveielser som ikke alltid
kan fremgå av teksten siden denne ikke kan romme alle refleksjoner som er
gjort med hensyn til rommenes rekkefølge og elementenes plassering.
Entydige rekonstruksjonstegninger kan knapt gjøres på grunnlag av tekst.
Man må derfor se tegningene som prinsipper eller forenklede skjemaer. Det
er hovedtrekkene som kan fremstilles. Det er valgt en skjematisk
tegnefremstilling som ikke har skissens ujevne strek, hvilket neppe ville ha
kledd materialet og som ville ha gitt en feil forståelse av arkitekturens
karakter.
Gjennom de forskjellige kildenes opplysninger er forholdet mellom
rommene i planen testet gjennom et stadig arbeid med skisser. Den mest
logiske, enkleste løsningen er valgt der mulighetene synes flere. Ofte har
planene ”gått opp” innenfor en gitt utstrekning. De endelige
tolkningsresultater har jeg gjengitt som rentegnede plantegninger og til dels
som fasader og perspektivtegninger.
Bygningenes ytre mål er oftest kjent, fortrinnsvis gjennom senere
branntakster. Tømmerets naturlige lengde gir også visse konsekvenser for
rommenes størrelse, annerledes enn for bindingsverk der konstruksjonen er
uavhengig av stokkenes lengde bortsett fra bjelkenes spenn. Visse rom har
erfaringsmessig forekommet i grupper, for eksempel sengekammer,
dagligstue og kjøkken. Planen organiseres av gangarealer som ofte beskrives:
”gjennom bygningen” eller ”i bygningens lengde.” Himmelretningene og
hvordan fløyer eller sidebygninger har ligget i forhold til hovedbygningen
beskrives også (selv om de reelle himmelretningene kan være misforstått).
Antall vinduer forteller om roms størrelse eller en hjørnesituasjon. Annen
etasjes værelser er ofte beskrevet som liggende over værelser i første etasje.
Kjellernedganger og kjellere lokaliserer rom over som liggende ved siden av
hverandre. Ildsteder forteller om pipeløp. I kjøpstedene finnes målene for alle
værelser med ildsted. Planen blir da et puslespill av gitte romstørrelser.
Enkelte branntakster fra 1840-årene opptatt i forbindelse med
forsikringsordningene på landet, oppgir også målene for de enkelte rom.
Opplysninger om vinduer på loftet kan bety både gavler med vinduer eller
arker på taket med vinduer. Var det vinduer i det som må betraktes som
bygningens endepartier, tyder det på saltak med gavler og ikke valmtak.
Selv om selve bygningen er bevart, er snekkerinnredningene nesten alltid
skiftet ut senere på 1700-tallet. Det sattes tydeligvis høyere krav senere i
århundret. Dette skaper visse problemer på det bygningsarkeologiske
17

området, der komplette rom burde rekonstrueres med profiler, dører, vinduer
og paneler, i tillegg til veggtrekk. Dette finnes nå først og fremst i tidlig
”degradert” bebyggelse. Dette synes gjennomgående å ha vært enkelt.
Bakgrunnen som arkitekt har vært nyttig for en romlig forståelse av
bygningenes form og struktur samt bygningenes konstruksjonsmessige
logikk, konsekvenser av materialbruk og materialenes forutsetninger, samt
takvinkler og andre vesentlige forhold i fasadenes komposisjon. Det har vært
av stor viktighet å oppsøke stedene, uansett om bygningene er forsvunnet
eller ikke, for å se terreng og landskapsform i forhold til bygningenes
plassering, i anlegget og hagens utforming.
Spesielt nyttig for tolkningen av kildene har det vært å være vant til å
skisse forskjellige løsninger som kanskje har gjort det enklere å forstå
mulighetene kildenes opplysninger gir. Dette kan sågar minne om utforming
av nye bygg i forhold til gitte begrensninger forutsatt i et prosjekt, samt
forståelsen av en noenlunde praktisk utforming av planen etter tidens behov.
Å kunne tegne ut de endelige tegningene selv har dessuten vært en fordel.
1.6 Utvalget
Utvelgelsesprinsippene er gjort for å finne og undersøke norske
bygningsanlegg som har den internasjonale ”stilens” kriterier, som hever
anlegget over alminnelig byggeskikk eller retardasjoner, dvs. kvalifikasjon til
en viss europisk ”samtidsarkitektur”. Dette innebærer symmetri i fasade og
anleggsform samt sammenheng mellom hovedbygning og hageanlegg,
eventuelt driftsbygninger. En herskapelig husholdning har i tillegg vært en
forutsetning. De 36 anlegg der dette er konstatert er diskutert i avhandlingen.
En regulær anleggsform har vært et kriterium for utvelgelsen, slik som
uthusene er innarbeidet i Palladios anlegg. En regulær ”barokk”
enkeltbygning i et irregulært uthusanlegg har ikke vært ansett tilstrekkelig i
utvelgelsen. Flere anlegg har imidlertid hatt irregulære driftsbygninger i et
eget gårdsanlegg, og hovedbygningen med hageanlegg og økonomibygninger
og stall har ligget isolert.
Prosjektet hadde neppe hatt tilstrekkelig empirisk grunnlag hvis bare
anlegg innenfor Østlandet skulle vært tema. De ligger imidlertid tettest i
Oslofjordområdet. Grunnlaget burde være tilstrekkelig også når det gjelder
anlegg nordenfjells. 18
Byggherren, hans familie og om mulig tjenere, interiørenes karakter,
betjenende funksjoner som hageanlegg og ladegård, disse elementene har
vært nødvendige å studere for å kunne konstatere et herskapelig hushold. Et
symmetrisk anlegg fra perioden 1660-1733 behøvde i utgangspunktet for
18 Katalog over vurderte anlegg i appendiks.
18

studiet ikke automatisk tilsi en herskapelig husholdning, selv om dette i løpet
av forskningen har vist seg å være sammenfallende. Hensikten med
avhandlingen har vært å drøfte anlegg som også bruksmessig tilsvarer tidens
herskapelige anlegg i Danmark og utlandet for øvrig. Dette har ikke alltid
vært selvsagt i forhold til utgangspunktet: oppføringsmaterialet og eventuelle
bevarte bygningsrester. En fornem eier behøvde ikke tilsi en fornem gård.
Tilstedeværelsen av en standsmessig husholdning for en embetsmann når han
oppholdt seg i Norge har ikke vært selvsagt, og man har til dels ansett dette
for i liten grad å ha eksistert på denne tiden i landet.
Avhandlingen omhandler først og fremst nyanlegg. Et unntak er
Hafslund der en ny betydelig hovedfløy ble oppført. Tre andre er resultat av
ombygninger innenfor perioden: Mangelsgården 2, Nedre Ljan og Larvik 3.
Hafslund. Nyanlegg ble oppført av høye embetsmenn først og fremst nær
byene da disse hovedsakelig hadde sitt virke der. Flere store anlegg der eldre
bygninger var utgangspunktet for anlegget kunne vært drøftet, som for
eksempel Torsø (Tose) i Borge, Berby og Sem i Eiker. 19
Byggherrens økonomi, embetsinntekter og eiendommers avkastning er
ikke drøftet ved de enkelte anlegg. Dette ville øket kildegranskningen
betraktelig, Noen steder er gårdsbrukets størrelse konstatert der dette kan ha
hatt betydning for utformingen av anlegget, for eksempel for anslag av
størrelsen på uthusbygninger for rekonstruksjonen.
Det fantes sikkert anlegg som ikke er fanget opp her som ville ha oppfylt
kriteriene for utvalget, men sannsynligvis i liten grad, og i så fall vil dette
sannsynligvis være anlegg av mindre størrelse. 20
1.7 Forskningshistorie
1.7.1 Norsk arkitekturhistorie
Den norske forskningen om emnet er stort sett preget av monografier, og
enkelte generelle oversikter som dekker tidsrommet fra middelalderen frem
til 1814. Det er i langt høyere grad enn den private bygningskunst
kirkekunsten og kirkebygningen som har fått oppmerksomhet i norsk kunst-
19
Einar Sørensen har omtalt disse anleggene som har røtter i perioden forut, men som fikk et
barokt uttrykk innenfor perioden. Sørensen 2002.
20
Bygårder med barokk stilkarakter som ikke er behandlet er: Tyschgården (tilbygget ca. 1700?)
og Riedemanngården i Arendal (ca. 1720), bygningsinspektør Blumes gård (1714 og 1730) nå
Sjøfartsmuseet i Larvik, Skjæret i Risør (1716) samt enkelte bygårder i Bergen oppført etter
brannen 1702 og i Christiania Fred Olsens gate 2 fra 1710 og Oslo Ladgård (1725), som ikke er
tatt med da de neppe var del av større symmetriske anlegg, selv om de hadde barokktrekk i form
av symmetrisk fasade. Riedemanngården hadde imidlertid symmetriske paviljongfløyer og skulle
slik sett ha vært kvalifisert.
19

og bygningsforskning. Interessen for norsk "embetsmannskultur" ble vekket
omkring 1900. Man søkte en nasjonal stil som kunne brukes praktisk og
estetisk. Dette var et internasjonalt fenomen, jfr. det innflytelsesrike
billedverket Um 1800. 21 To norske utgivelser var av lignende type: Schnitlers
Slægten fra 1814 (-1914) var hans doktoravhandling og i høyere grad
kulturhistorisk orientert. 22 Han viser mange planløsninger fra prestegårder
med rombetegnelser. Om dette var samtidige betegnelser på værelsene er noe
uklart, antagelig er de fra forrige generasjon. Harry Fett i Norske Hjem og
Bohave (1906) drøftet i høyere grad møbelkunsten. 23 Arkitektene brukte i
denne tiden oppmålingen som et middel til å forstå formspråket, og for siden
å anvende elementene i sine prosjekter i mer eller mindre modifisert utgave.
Dette kulminerte i Jubileumsutstillingen i 1914. Etter verdenskrigen kjølnet
de praktiserende arkitekters begeistring noe; den internasjonale
nyklassisismen erstattet den nasjonale nybarokken. Grunnlaget var imidlertid
lagt for en mer teoretisk innstilling til emnet, og en etterreformatorisk norsk
kunsthistorie ble formet.
Riksantikvarstillingen ble opprettet i 1912, og en mengde bygninger ble
fredet i løpet av tyveårene. Den første riksantikvaren var Harry Fett, som var
en god skribent, og skrev mange artikler om arkitektur og kultursyn på 1600-
og 1700-tallet. Han var internasjonalt rettet, og i stand til å sette arkitekturen
inn i en større sammenheng, filosofisk og historisk. Senere forfattere har stort
sett hatt et mer nasjonalt, snevert syn enn disse "pionerene".
I Danmark er Sophie-Amalienborg og Charlottenborg de anlegg som
sterkest markerer vendepunktet mot de strengt symmetriske anlegg. I Norge
markerer Gyldenløves lyststed på Bygdøy kongsgård og hans residens i
Larvik, begge fra 1674, det samme vendepunktet på sitt enkle men klare sett,
sammen med Christopher Tønders gård Kongens gate 81 i Trondheim fra
tidlig i 1670-årene.
I Norsk kunsthistorie fra 1925 skriver Anders Bugge om norsk arkitektur
frem til 1700, og trekker en linje fra Larvik til lensherreresidensen Unneberg
fra 1637-1641 som allerede han anså for å være av lignende type. 24 Han
knytter Larvik også opp mot Borgestad, men lar ikke noen av anleggene
strekke seg ut over ”renessansen”, annet enn at han registrerte risalittene og
midtgangen som europeiske trekk. Flere trefløyede anlegg beskriver Bugge
21
Mebes, Paul: Um 1800. 2 bind. München? 1908. Mebes, Paul og Behrendt, Walter Curt:
Architektur und Handwerk im letzten Jahrhundert ihrer traditionellen Entwicklung. München
1918. Bearbeidet utgave.
22
Schnitler, Carl Wille: Slægten fra 1814. Kristiania 1914.
23
Fett, Harry: Norske Hjem og Bohave. Kristiania 1906.
24
Fett/Schnitler 1925:303; Sørensen 2002: bind1:282-284;bind 2: 124-127.
20

også kort, men igjen ikke som annet enn deler av samme retning som før
eneveldet.
Harry Fett skrev om arkitekturen fra ca.1700 og fremover, og la stor vekt
på de klassiske strømningene. Han nevner innenfor perioden kun Lade p.g.a.
perspektivtegningen i Schønings samlinger. 25 Gjennom Schnitlers arbeid med
verket Norske haver, utgitt 1916, var et stort materiale kommet opp, men
man kjente i mindre grad til bygningene i detalj.
I Norsk kunsthistorie fra 1925 knyttes barokkbetegnelsen til maleri og
skulptur, neppe arkitektur, selv om Anders Bugge og Harry Fett hadde
overraskende store kunnskaper om bygninger i forhold til hvor lite som var
skrevet om emnet. Senere forskning har med enkelte unntak knapt brakt frem
nye momenter.
Domenico Erdmann undersøkte Larvikresidensen, og skrev i flere
sammenhenger om fargebruk i interiører sett i forhold til de forskjellige
stilperioder. Ole Fredrik Hvinden-Haug satte i sin magistergradsavhandling
Setegårder i Østfold (1938) en større gruppe bygninger i kunsthistorisk
sammenheng. 26 Byborgernes hus i Norge (1963), med kapitler skrevet av
flere av de her nevnte forfattere, gir en oversikt over byhuset i norsk
sammenheng. 27 Guthorm Kavlis doktoravhandling ved NTH fra 1966
Trønderske trepaléer er et arbeid som først og fremst tar opp det senere
1700-tallet, men 1600-tallet drøftes. 28 Den inneholder også vurderinger av
hele landets barokkarkitektur. Guthorm Kavli holdt seg til de høyere klassers
bygninger. En viktig artikkel er ”Offiseren som boligplanlegger.” 29 Han
samarbeidet med Carsten Hopstock og Gunnar Hjelde om boken Jarlsberg
(1980), men her må Carsten Hopstocks kulturhistoriske arbeid sies å ha størst
verdi. 30 Wilhelm Swensen har skrevet artikler om "det norske hus" på
Hirscholm og om herregården i Larvik. 31 Ulf Hamran har kastet lys over
25
Kongelige bibliotek København.
26
Hvinden-Haug, Ole Fredrik: Østfoldske setegårder: bygningshistorisk utredning. Utrykt mag.
avh. Universitetet i Oslo 1938.
27
Berg, Arno; Kavli, Guthorm; etc.: Byborgernes hus i Norge. Oslo 1963.
28
Kavli, Guthorm: Trønderske trepaléer. Oslo 1966.
29
Kavli, Guthorm: ”Offiseren som boligplanlegger.” Fortidsminneforeningens årbok 1970. Oslo
1979:45-74.
30
Kavli, Hopstock og Hjelde: Jarlsberg. Oslo 1980. Kavli støttet seg her i høy grad til Karl
Wedel Jarlsbergs kapittel om gårdens bebyggelse og hageanlegg i Nielsen, Yngvar: Jarlsberg
Hovedgaard. Oslo 1930.
31
Swensen, Wilhelm: ”Fra barokk-residens til kjøpmannshus. Et arkitekturmotivs
vandring.”Fortidsminneforningens årbok 1950. Oslo 1950:51-80.
Swensen, Wilhelm: Kulturbilder fra Grenland og Telemark. Norsk folkemuseum. Oslo 1954.
Swensen, Wilhelm: ”Det norske hus i Danmark.” By og bygd. 18. bind. Oslo 1966.
21

interessante hus på Sørlandet og i Telemark fra perioden, men i mindre grad
drøftet opphavet. 32 Bygningene han omtaler som ”frø på steingrunn” var
imidlertid antagelig mer del av en større spredning av bygningsformer enn
enslige frø, og viser at disse faktisk hadde slått rot i landet. At trappetårn og
siderisalitter/karnapper snart ble umoderne i byggherrenes sosialklasse, men
ikke gikk inn i lavere sosialklassers byggeskikk, er vel ikke overraskende.
Einar Sørensens magistergradsavhandling drøfter bruken av
svalgangshuset i perioden, 33 og hans doktoravhandling fører dette langt
videre: Adelens norske hus. Bebyggelsen på adelige setegårder og
lensresidenser. Adelig bebyggelsesmønster og boligkonvensjoner i
Oslofjordområdet 1500-1660. Spesielt gjennom det nye materialet om
lensresidensene viser han hvilket nivå bokulturen befant seg på i den høyeste
sosialklassen i landet i tiden forut for perioden 1660-1733.
1.7.2 Bygningsarkeologi
Norsk bygningshistorisk forskning har vært preget av bygningsarkeologiens
metoder fremfor stilanalytiske. Oppmåling har hatt en viktig plass siden H. E.
Schirmers undersøkelser av Nidarosdomen. Hans sønn H. M. Schirmer
foretok studieturer med studentene fra Den Kgl. Tegneskole, først og fremst
til Gudbrandsdalen fra 1895-1912; oppmålingen var det vesentlige.
Domenico Erdmanns bygningsarkeologiske undersøkelser av Herregården i
Larvik fra 1919-1929 er vel av de mest omfattende bygningsarkeologiske
undersøkelser foretatt i Norge av et hus oppført etter reformasjonen.
Dekorens karakter ble her satt i sammenheng med værelsenes opprinnelige
bruk. Resultatene ble i liten utstrekning publisert, men loggbøkene er
bevart. 34 Arno Berg var Oslos første byantikvar og undersøkte utallige
bygninger i Oslo og gårder i Aker bygningsarkeologisk og kildemessig. Han
skrev monografier om Akershus slott på 1600- og 1700-tallet (1950) og
Bygdøy Kongsgård (1952). 35 Han beveget seg imidlertid ikke faglig utenfor
Akers bebyggelse.
Arkitekt Arne Berg har, selv om middelalderen og folkelig byggeskikk
har ligget ham nærmere, vært av de få som har undersøkt aktuelle bygninger
fra perioden bygningsarkeologisk og siden publisert funnene. 36
32
Hamran, Ulf: ”Frø på steingrunn. Arkitekturimpulser som ikke slo rot. Tre eksempler fra
Agder og Telemark.” Fortidsminneforeningens årbok 1991. Oslo 1991:103-120.
33
Sørensen, Einar: Fossesholm. Studier i gårdens bygningshistorie. Utrykt mag. avh.
Universitetet i Oslo 1982.
34
Nasjonalbiblioteket, Håndskriftsamlingen.
35
Berg, Arno: Akershus slott i 1600- og 1700-årene. Bind 1.-2. Oslo 1950 og 1951.
36
Dette gjelder spesielt gården Lekve i artiklene ”Lekve på Voss” Fortidsminneforeningens
årbok 1942:143f. og ”Lekve ved Voss frå barokk til rokokko” Fortidsminneforeningens årbok
22

1.7.3 Bygningsformene
Oversikten begrenses her til forskning vedrørende den kategori bygninger
avhandlingen dreier seg om.
Erik Lundberg viser bygningstypenes og planløsningenes utvikling i et
nordisk perspektiv i Herremannens bostad. Studier över nordisk och allmänt
västerländsk bostadsplanleggning. I: Före 1700-talets mitt (1935). 37
Harry Fett hevdet midtkammerplanens forbindelse med italienske
sentraliserte villaplaner bl.a. ved å vise til to franske paléplaner: en av fransk
type og en av italiensk type i 1918. 38 C. W. Schnitlers Norske Haver fra 1916
er kanskje det mest omfattende verk om overklassens virke i Norge på 1700tallet,
men dreier seg om hagekunsten. 39 Kristian Bjerknes drøftet i 1961 det
jevne bergensborgerhusets opphav og viser at barokkens symmetriske plan
først slo gjennom i byggeskikken mot slutten av 1700-tallet. Han drøftet i
mindre grad påvirkningen for denne enn for den usymmetriske planen. 40
I utenlandsk forskning har man lagt vekt på utviklingen under
renessansen. Forskningen om de italienske bygningstyper er forholdsvis
omfattende. Det har vært divergerende oppfatninger om portikusvillatypens
opphav; dens eventuelle røtter i lokal byggeskikk eller i antikken. Den
funksjonelle definisjonen av villabegrepet er forskjellig. Ackerman har lagt
vekt på rekreasjonsaspektet, mens Kubelik har lagt vekt på driftsaspektet.
Antikkens romerske villatyper er typologisert og drøftet i høy grad. 41 Av
tidligmoderne villatyper er først og fremst den såkalte ”Portikusvilla mit
Eckrisaliten” omdiskutert. Et interessant problem er hvordan typen kunne
dukke opp i nærmest identisk form i renessansen uten at man den gang kunne
kjenne antikkens bygningsform. Hvilke forbilder formidlet typen til
renessansen?
James S. Ackerman er av de mest kjente nålevende forskere med hensyn
til villaens internasjonale typologi. Han behandler i sin bok om Palladio
(1966) bl. a. bakgrunn og utvikling for arkitektens villaer. I The Villa. Form
and Ideology of country Houses. London (1990) behandler Ackerman villaen
1967:57-88 (bl.a. Berg 1967). Etter en undersøkelse av salsgulvet på Jarlsberg foretok han også
en typologisk ekskurs i artikkelen ”Eit bjelkelag fortel” Fortidsminneforeningens årbok
1970:111-122.
37
Lundberg, Erik: Herremannens bostad. Studier över nordisk och allmänt västerländsk
bostadsplanleggning. I: Före 1700-talets mitt. Stockholm 1935.
38
Fett, Harry: ”Tre foredrag over hjembygdsvernet.” ”Bygningsskik paa Hedemarken.”
Fortidsminneforeningens årbok 1918. Kristiania 1918:1-23:17,18,22.
39
Schnitler, Carl W.: Norske Haver. Bind 1.-2. Kristiania 1916.
40
Bjerknes, Kristian: Gamle borgerhus i Bergen. Bergen 1961.
41
Se for en oversikt Smith, J. T.: Roman Villas: A Study in Social Structure. London 1997:6-9.
23

som fenomen fra Romerriket til nåtid. 42 Det samme gjelder artikkelen
"Sources of the Renaissance Villa" i samlingen Distance Points: Essays in
Theory and Renaissance Art and Architecture (1991) der han spesielt drøfter
røttene til die Porticusvilla mit Eckrisalitten.
Stanislaus von Moos har beskrevet borgens typologi relatert til villaen. 43
Han drøftet også portikusvillaen med paviljonger/tårn, i likhet med Coffin
som har drøftet villaene i Lazio. 44 Venetovillaens typologi er drøftet av
Kubelik 1977, også i forhold til portikusvillaen. 45 Bierman har drøftet
plattformvillaen, også antagelig en type med røtter fra antikken, men basert
på eksisterende romerske ruiner. 46
Kubelik drøfter villatypenes funksjonelle opphav, også Palladios villaarkitekturs
forankring i lokale forhold i Veneto. 47 Stanislaus von Moos
drøfter bl.a. firetårnstypen i villaarkitekturen og tårnet som maktsymbol i
Turm und Bollwerk: Beiträge zu einer politischen Ikonographie der
Italienischen Renaissancearchitektur (1974). David R. Coffin drøfter i The
Villa in the Life of Renaissance Rome (1979) utviklingen av romernes
landsteder fra enkel ”vigna”[vingård] til villaen som landsted jevnbyrdig
boligkulturelt med byboligen. 48
Jean-Pierre Babelon drøfter Serlios foredling av det franske bypaléet til
en klar renessanseform; det trefløyede anlegget, i artikkelen "Du "Grand
Ferrare" á Carnavalet, naissance de l«Hôtel classique" (1978). Babelon
beskriver utviklingen av bygningstypene og til dels bokulturen i Paris fra
renessansen til og med den tidlige barokken i Demeures Parisiennes sous
Henri IV et Louis XIII (1965).
42
Ackerman, James S.:”Sources of the Renaissance Villa”. Studies in Western Art: Acts of the
Twenthieth International Congress of the history of Art. Princeton 1963:2:6-18. Ackerman 1990.
43
Moos 1974.
44
Coffin 1974.
45
Kubelik 1977.
46
Bierman, H.:”Lo sviluppo della villa toscana sotto le influenza umanistica della corte di
Lorenzo il Magnifico,” Bollettino del Centro Internazionale di Studi di Architettura, 11,1969:34-
46.
47
Kubelik, Martin: Die Villa im Veneto: zur typologischen Entwicklung im Quattrocento. 2 bind.
München 1977. Do.:“Palladio’s Villas in the Tradition of the Veneto Farm.” Assemblage No. 1
(Oct. 1986):90-115.
48
En annen forfatter som har drøftet byggeskikk som grunnlag for villatyper er Lazzaro,
Claudia:”Rustic Country House to refined Farmhouse: The Evolution and Migration of an
Architectural Form,” Journal of the Society of Architectural Historians, 44 (1985), 346-367.
Hennes hovedanliggende er en kubeformet villatype med midtgang og dueslag eller veranda på
toppen av taket utbredt i Toskana og Lazio, og lignende den venezianske planen.
24

Michael Dennis i Court and Garden (1986) gir en vurdering av det
parisiske paléets utvikling i sammenheng med urbanisme. Nicholas Cooper i
Houses of the Gentry 1480-1680 (1999) behandler utviklingen av engelske
anlegg ut fra engelsk typologi; som byggeskikk mer enn arkitektur.
1.7.4 Planløsninger og interiører
Det finnes hovedsakelig utenlandsk forskning om emnet. Forskning om
planløsninger og innredning hos øvre sosialklasser på 1600- og 1700-tallet
har i norsk sammenheng vært begrenset til monografier og inneholder knapt
generelle linjer.
Henry Havard beskriver i sin tidlige (men ikke utdaterte) encyclopedi
alle fenomener innenfor fransk bokultur og dens historiske utvikling,
konsekvent med henvisninger til samtidige kilder tilbake til middelalderen:
Dictionnaire de l’ameublement et de décoration. Depuis le XIIIe siècle
jusqu’à nos jours. I-IV. (1887-1890).
Tove Clemmensen og M. Mackeprang viser i Christian 9.s palæ på
Amalienborg (1956) møblenes plassering i plantegninger og er et
pionerarbeid innen feltet historisk romarrangement og innredning.
Walter Stengel gir i Alte Wohnkultur in Berlin und in der Mark im
Spiegel der Quellen des 16.-19. Jahrhunderts (Berlin 1958) en oversikt og
kartlegging av bokultur i Berlin og Brandenburg fra middelalderen til 1900tallet.
Planløsningene er tatt opp i liten grad, men værelsenes veggtrekk og
utstyr osv. er drøftet. Den er svært relevant for danske og norske forhold.
William Karlson: Ståt och Vardag i Stormaktstidens Herremannshem
(1945) er en stor oversikt og kartlegging av svenske adelige inventarier fra
1600-tallet. Claes Ellehags avhandling Fem svenska stormanshem under
1600-talet (1994) beskriver bygningene, byggevirksomheten og adelig
praktbruk sett i forhold til det virkelige liv i bygningene.
H. Murray Baillie forklarer i artikkelen “Etiquette and Planning of the
State Apartments in Seventeenth-Century Royal Palaces” (1967) hvorfor
romsekvensene i kongelige slott i England, Frankrike og Tyskland varierte,
som konsekvens av forskjellig seremoniell praksis ved de respektive hoff.
Han viser hvordan tyske og engelske anlegg skiller seg fra de franske. 49
Patricia Waddy drøfter i Seventeenth-Century Roman Palaces: Use and
the Art of Plan (1990) romerske palassers planer ut fra deres spesielle
seremonielle og praktiske bruk i pavestaten.
Peter Thornton beskriver i: Seventeenth-Century Interior Decoration in
England France and Holland (1978) i detalj bokulturen møbelformer,
49
Baillie, H. Murray: “Etiquette and Planning of the State Apartments in Seventeenth-Century
Royal Palaces” Archaeologia, Vol.CI, 1967. London 1967.
25

tekstiltyper osv. i de nevnte land i perioden, med hovedvekt på Frankrike og
England, samt en del danske og svenske eksempler; likeledes i Authentic
Décor. The domestic Interior 1620-1920 (1984). Thornton hevdet at
arkitekturforskere generelt har tenkt i romlige termer (fenomenologiske)
fremfor å bidra til forståelsen av hvordan bruken var. 50
Mark Girouard har i Life in the English Country House: A Social and
Architectural history (1978) kartlagt organiseringen og planleggingen av
bygningene i en sosial sammenheng; endringene i bruken er forklart gjennom
endringene i det sosiale liv fra middelalderen til 2. verdenskrig. Det samme
gjelder hans neste bok Life in the French Country House (2000) om franske
forhold sammenlignet med engelske.
1.7.5 Kritikk av tidligere generelle vurderinger av periodens
norske arkitektur
Jan Hendrich Lexow har i Norges kunsthistorie utgitt i 1983 skrevet kapitlet
”Arkitektur 1536-1814.” 51 Han skriver om flere anlegg som behandles her,
bl.a. Herregården i Larvik, Jarlsberg og Mangelsgården. Basert på Arne
Bergs formodning, uttaler Lexow om Herregården i Larvik: ”Det viser seg at
herregården i Larvik etter alt å dømme likesom det første utkastet til
Charlottenborg har hatt valmtak over hovedfløyen, og pyramidetak med
parapet over sidefløyen der førsteutkastet til paléet i København har kupler.”
Dette kan neppe være riktig. ”Omstendighetene omkring bygningshistorien
tyder altså på at Gyldenløve her har forsøkt å lage et hollandsk palé av norsk
tømmer. Materialvalget kan skyldes tidsfaktoren eller mangel på lokal
sakkunnskap, for da han i 1699 planla å flytte til Norge, ble byggmester Hans
Morten Heintz engasjert til å bygge et palé i mur i Larvik.” 52 Gyldenløve
hadde oppholdt seg i Norge store deler av 1660- og 1670-tallet så mangel på
lokalkunnskap har han neppe hatt. Materialvalget tømmer skulle vel heller
tyde på lokalkunnskap? Hva angår ”det egentlige greveslott” var det planlagt
å oppføre et ”palé i mur” minst 25 år før 1699.
Den likhet Lexow ser mellom Louvre og Jarlsbergs anleggsform, er
neppe like tydelig som den mellom Palais de Luxembourg og Jarlsberg.
Kavlis formening om at Rachs maleri viser situasjonen etter ”1745”
refereres. 53
50
Thornton, Peter: Seventeenth-Century Interior Decoration in England France and Holland.
New Haven og London 1978.
51
Lexow, Jan Hendrich: ”Arkitektur 1536-1814.”Norges kunsthistorie. Nedgangstid og ny
reisning. Bind 3. Oslo 1983:7-115.
52
Lexow 1983: 62.
53 Lexow 1983:63.
26

Mangelsgården omtaler Lexow som et eldre anlegg utbygget i 1690årene
med gjennomkjørsel i hovedfløyen og sal over slik Berg konkluderte
(sågar spesifikt oppgitt med tak i motsatt retning). 54 Bygningen viser seg å
måtte være oppført av samme mann i begynnelsen av 1700, riktignok i to
omganger, men verken med gjennomkjørsel eller sal over midtpartiet. 55
Lexows uttalelse om at ”Tidens norske arkitektur er merkelig provinsiell
og til dels overordentlig konservativ”, 56 viser til problemet i norsk
arkitekturhistorie med å skille mellom folkekunsten/byggeskikken og
”akademisk” arkitektur; hvilket i perioden må bety arkitektur oppført etter
modeller eller tegninger av profesjonelle byggmestere med eller uten
arkitekters overordnede ideer som grunnlag. Problemet med å se Norge som
provins, men gjøre arkitekturen til noe spesielt (nasjonalt) uten å
sammenligne med de andre provinser, men direkte med de store sentra, være
seg Paris, London eller Stockholm, er dessuten til stede. Ser man til de store
staters provinser, er det en like ”merkelig provinsiell og til dels overordentlig
konservativ” arkitektur. Som om Norge egentlig skulle eller burde ha vært et
sentrum i Europa. Antagelig er det samtidens oppfatning av nasjonen som er
overført til fortiden.
Under overskriften ”Om herregårder og storgårder skriver Lexow: ”Det
må dog presiseres at bygningsforskningen har mye ugjort på dette felt, det
være seg tilskrivinger, dateringer, impulsveier, forholdet mellom intensjoner
og resultater og andre relevante bygningshistoriske problemer.” 57 Her har
Lexow sett noe som Per Jonas Nordhagen i den neste ”offisielle” norske
arkitekturhistorien fra 2003 ikke har observert. Denne omtales nedenfor.
Problemene med å få bygningene til å stemme med sosialklassen er
beslektet med problemet å skille sentrum og periferi: Professor i
arkitekturhistorie og bygningsvern ved Universitetet i Bergen Hans-Emil
Lidén diskuterer endringer av typer i byggeskikken i sin artikkel fra 1991:
”Utviklingen av bolighuset i Bergen og Hordaland på 1600- og 1700-tallet.” 58
Utgangspunktet er overgangene fra årestuer til røykovner og videre til
jernkakkelovner, samt henholdsvis tekniske innovasjoner og
samfunnsmessige endringer av betydning for skifte av typer i byggeskikken.
Han tar i denne sammenheng opp sosial stratigrafi, og foretar en forenkling,
54
Lexow 1983:92.
55
Dette var kjent i 1982 gjennom Kjerstin Gjesdahls undersøkelser 1963-1965. Byantikvaren i
Oslo.
56
Lexow 1983:92.
57
Lexow 1983:53.
58
Lidén, Hans-Emil: ”Utviklingen av bolighuset i Bergen. Belyst ved noen hittil upåaktede
eksempler.” Fortidsminneforeningens årbok 1991. Oslo 1991:130 (121-134).
27

slik Per Jonas Nordhagen senere gjør i sitt kapittel i Norsk arkitekturhistorie
fra 2003. 59 I Lidéns sammenstilling av adelens, i.e. den høye embetsstandens
bygninger (Rosenkrantz’ på Rosendal og Hjorts på Stend), og den lokale
lavadelens bygninger (Dalls på Sveio og presumptivt Galtungs på Torsnes) er
lavadelen dømt til å tape. Ved å sidestille anleggene gjøres Rosendal og
Stend til fremmede fugler som ikke hører hjemme i en enhetlig byggeskikk;
de materielle og eventuelt kulturelle forskjellene mellom disse sosiale strata
var imidlertid like store ellers i Europa. ”Baronibygningen er relativt
uinteressant i vår sammenheng fordi den åpenbart stilte i en klasse for seg.”
”På ett unntak nær [dvs. Stend] forble den en enslig svale som antakelig må
ha vært uten betydning for utviklingen av den lokale byggeskikken.” Stend er
imidlertid neppe en representant for lokal byggeskikk selv om
konstruksjonen er laftet tømmer. Den høye embetsstanden trekkes i
sammenstillingen ned sosialt og lavadelen trekkes opp både sosialt og
ressursmessig: ”Disse to anleggene [dvs. Rosendal og Stend] forble unntak
som bekreftet regelen om en mer hjemlig og konservativ byggeskikk selv i
adelige og lavadelige kretser i Hordaland.” Og videre: ”Introduksjonen av
nye bygningstyper uten en slik forankring i samfunnsmessige forandringer,
fører til ”sterile” anlegg uten betydning for byggeskikkens fortsatte utvikling
(Rosendal, Stend).” Jevnere folk hadde imidlertid uansett neppe behov eller
ressurser til å oppføre slike bygningstyper. Viktige elementer og stiltrekk fra
disse bygningene kan man imidlertid ikke avfeie som ubetydelige, for
eksempel bruk av dekor, paneltyper, dørtyper, vindustyper, etc. som gjennom
disse bygningene kan være lansert i lokalmiljøene.
Bygningstypene i Hordaland mener Lidén har vært like i form, om ikke i
størrelse. Dette hevdes også om miljøet over bondestanden. Lidén hevder
nemlig at det ikke kan spores typedifferensiering av bolighuset på grunnlag
av sosiale klasseskiller på landsbygden i Hordaland (jeg antar det er 1600tallet
han sikter til). Det eneste konkret belagte eksempelet han trekker inn er
imidlertid Sveio (det ”upåaktede eksemplet”). Aga er egentlig uaktuell i
denne sammenheng siden lagmannsstova der tilhørte bønder på 1600-tallet.
Deres bokultur krevde ikke noen endring av bygningen. Opplysningene om
Torsnes tyder sågar på det motsatte av konservatisme (dekorerte værelser og
glassmalerier), men brukes likevel til inntekt for synet. 60 Utover Rosendal og
59
Brekke, Nils Georg; Nordhagen, Per Jonas; Lexau, Siri Skjold: Norsk arkitekturhistorie. Frå
steinalder og bronsealder til det 21. hundreåret. Oslo 2003.
60
Lidén 1991:131. Torsnes ble revet i 1825, interiøret hadde moralske vers på takbjelkene,
arabesker på veggene og glassmalerier med adskillige våpen og navnetrekk i vinduene
(Bendixen, B.E.: ”Fornlevninger i Hardanger.” Fortidsminneforeningens årbok 1888. Christiania
1889:26-28). Dette utstyret skyldtes antagelig Laurits Johannesen Galtung (ca.1610-1661). Han
28

Stend nevnes ikke bygninger oppført av embetsstanden på forskjellige nivåer.
Man trekker konklusjoner om en generelt jevn byggeskikk der man ikke
kjenner forholdene tilstrekkelig. Utsagnet til Hopstock/Tschudi Madsen fra
1965 om at ”årestuer har nok stormennene bodd i til ut i 1600-årene” har fått
stå ved lag. 61 Differensieringen av rombehov ut fra sosialklasse er ikke
kartlagt. Steder som for så vidt burde vært kjent, og tilhørte det av Lidén
ellers omtalte adelige sjiktet, som Orninggård (Nedre Ådland) på Stord, er
ikke trukket inn. 62 Lysekloster er vel ikke tatt med fordi man har antatt at
bygningen var oppført på 1700-tallet.
Per Jonas Nordhagen i Norsk arkitekturhistorie fra 2003 omtaler
perioden ut fra bergenske forutsetninger. Han skal ha ”sett landet meir frå
vest.” 63 Hans omtale av perioden 1500-1800 er del av et bokverk med sentral
posisjon, også i undervisningen. Nordhagen hevder at det skjedde en endring
i Norge omkring 1700 da kjøpmannsstanden ga opp å følge internasjonale
strømninger på like fot med standsfeller i utlandet p.g.a. nedgang i handelen.
Å se de rike kjøpmennene som representanter for internasjonal europeisk
kultur er selvsagt riktig, men Nordhagen desavuerer embetsstanden i sin
karakteristikk av 1600-tallet, og også 1700-tallet. 64 Danmark-Norges
rangsystemer er ikke nevnt. Fraværet av adelsklasse og hoffliv skapte etter
hans mening ”et sosialt vakuum.” Nordhagen sammenligner samtidig Norge
med Finland (dvs. fraværet av behovet for Veblens conspicuous consumtion
var skipshøvedsmann og lensherre på Lista, og Torsnes kan neppe sammenlignes med Sveio i
hans tid. Helfigurportrettene av ham, hans hustru Barbara Maria Grabow (datter av en danskfødt
italiensk sjøoffiser) og gruppebildet av deres fem barn har neppe hengt i ordinære omgivelser.
Bygningen på Torsnes kan ha vært oppført 1635 etter glassmalerienes datering.
61
Hopstock, Carsten og Tschudi Madsen, Stephan: Rosendal. Baroni og bygning. Oslo 1965:12.
62
Skipshøvedsmann Bent Orning, fetter til fru Rosenkrantz; Karen Axelsdatter Mowatt på
Rosendal, oppførte på Ådland etter overtagelsen 1648 for sin mor Karen Andersdatter Mowatt
(d. 1679) ”en husevaaning bestaaende udi en stue, derudi en wind-ovn med fire messingfødder
under och en Coberpibue deroffuer, et kjøcken och et spisekammer, ovenpaa tvende kammer, det
ene offuer stuen, det andet offuer kjøckenet. Ligeledes et huus til lyst udi den urtegaard, sampt en
angenehme carusedam, et statliche wandhuus med tvende hierter udi døren udslagitz och paa
det tag opreyst en saare ziirligen figure ligervis som en toph och sært bemalett paa en
bequemmeligen og entledigent steed.” Utvilsomt et standsmessig enkesete og ingen bondestue.
Gjengitt etter Høyland, Ola: Stord bygdebok. Bind 2. Bergen 1966-1973:305. Besiktigelsen er
udatert i boken.
63
Brekke, Nils Georg; Nordhagen, Per Jonas; Lexau, Siri Skjold: Norsk arkitekturhistorie. Frå
steinalder og bronsealder til det 21. hundreåret. Oslo 2003:
64
Bygdøy Kongsgård omtales som oppført som lystgård for en patrisier (stattholderen grev
Christian Rantzau) hvilket viser utelukkelse av eneveldets hierarki og betydningen av
betegnelsen patrisiat.
29

grunnet avstanden til makt og innflytelse), hvilket kan være en interessant
sammenligning, men den tallrike adelen i Finland kommenteres ikke sett i
forhold til det påståtte norske ”vakuum” fremkommet ved ”fraværet av
adelsklasse.” Han omtaler ellers kun Rosendal og Herregården i Larvik, da
”Omtalen av dei norske slotta og adelsresidensane frå perioden må bli kort.”
Utsagnet om at ”Dei har liten plass i den delen av arkitekturhistoria som gjeld
nytida” vil jeg vende til at de isteden på mange måter danner grunnlaget for
nytidas bygningskultur. Om Rosendals vindeltrapp fra ca.1665 sier han:
”spranget frå den og til marmortrappene i dei danske slott er merkbart.”
Hvilke marmortrapper fantes ved danske slott før Christian 6.s tid?
Årsaken til den skjeve fremstillingen kan være at Nordhagen har basert
seg på Kristian Bjerknes’ doktoravhandling om bergenshuset i sin
fremstilling av hele landet, og ikke vurderer skillet mellom de jevne
byborgernes byggeskikk og overklassens arkitektur. 65
1.8 Avhandlingens disposisjon
Det innledende kapittelet presenterer avhandlingens emne, mål og hypotese
samt tidsperiode. Videre beskrives de benyttede kilder, valgte metoder og
utvalgsprinsipper for anlegg som er inkludert. Bakgrunnsinformasjon som
stil, samfunnsforhold, bygningsformer og planløsninger er diskutert.
De generelle diskusjonene i kapittel 2 til 5 har med henvisninger til
kapittel 6 til 14, der anleggene drøftes.
Kapittel 2 omhandler barokken i et internasjonalt og norsk perspektiv og
stilbegrepet sees i sammenheng med arkitektoniske uttrykksformer.
Arkitekturtraktatene, proposjoner og decorumbegrepet behandles.
En redegjørelse for relevante norske samfunnsmessige forhold i perioden
er gitt i kapittel 3. Dette omfatter forholdet til Danmark, den norske
statsforvaltningen under eneveldet og de økonomiske forhold. Stattholder
Ulrik Fredrik Gyldenløve er presentert samt forhold omkring rang og sosial
struktur. Forholdet mellom rang og til arkitekturuttrykk er diskutert.
Kapittel 4 omhandler bygningsformer og presenterer ni bygningstyper
som materialet er ordnet etter, med utgangspunkt i internasjonale typer.
Hovedvekten er lagt på bygningsformenes utvikling i Italia og Frankrike.
Åtte typer er definert og spredningen til andre land beskrevet, med vekt på
Nord-Europa. Den niende typen er definert ut fra andre forutsetninger.
I kapittel 5 diskuteres plantyper og planløsningene, bruken av rommene
og deres utvikling i Europa i forhold til Norge. Interiørenes karakter
beskrives.
65 Bjerknes, Kristian: Gamle borgerhus i Bergen. Bergen 1961.
30

I kapitlene 6 til 14 diskuteres anleggenes rekonstruksjon og datering,
ordnet etter ni bygningstyper. Kildetilfanget er forskjellig for de enkelte
anlegg og de individuelle beskrivelser varierer derfor i omfang. Anleggene er
kronologisk ordnet innenfor typene. 66 Rekonstruksjonstegningene er samlet
til slutt i avhandlingen, og planløsningene kan her tydelig sees i sammenheng
med hverandre i samme målestokk 1:500. Illustrasjonene er gjort
tilgjengelige på en vedlagt CD med henvisninger fra teksten.
Hovedtyngden av arbeidet med avhandlingen har ligget i kapittel 6 til 14;
under hvert enkelt anlegg er diskusjonen og forskningsresultatene ordnet
tematisk, der dette er relevant:
• Byggherren: Byggherren og hustrus personalia samt øvrige
slektssammenhenger.
• Datering: Tidspunkt for oppføring drøftes.
• Dimensjoner: Bygningenes dimensjoner anslås.
• Fasade: Bygningens ytre utforming drøftes.
• Takform: Takform drøftes.
• Plan: Plantype og rommenes innbyrdes forhold drøftes.
• Interiør: Bygningens innvendige utforming drøftes.
• Funksjon: Hvilke funksjoner fylte gården for eieren?
• Forbilder: Eventuelle andre forbilder og paralleller utover de som
behandles i kapittel 4 om bygningsformene.
• Hagen: Denne eller disse beskrives der det finnes kilder.
• Anlegg: Hvordan driftsbygningene eventuelt inngikk i anlegget.
• Eventuelle spesielle omstendigheter ved anlegget.
• Senere historie: Der dette har betydning for tolkningen er denne mer
utdypende, men ellers kortfattet.
I enkelte tilfeller er rekkefølgen avvikende av hensyn til den logiske
fremstilling.
I kapittel 15 gis en avsluttende oppsummering og det konkluderes med
de viktigste funnene.
Appendiks 1 er en kronologisk oversikt over anleggene, og appendiks 2
er en oversikt over vurderte anlegg som ikke synes tilstrekkelig kildebelagt.
66
Mangelsgården tilhører i sine to faser forskjellige typer og er derfor behandlet på forskjellige
steder. Anleggene i Larvik er imidlertid beskrevet i direkte forbindelse med hverandre siden de
tilhører samme type.
31

2 Barokken
2.1 Internasjonale forutsetninger
Stilbegrepet ”barokk” dekker kunst- og arkitekturuttrykket i perioden mellom
renessansen og nyklassisismen: 1600-tallet og første halvdel av 1700-tallet. 1
Barokkens stilformer oppsto i Italia, men spredte seg med større kraft
enn renessansen, dels pga. spredningen av arkitekturtraktater i i perioden,
dels fordi Europas økonomiske tyngdepunkt flyttet seg fra Middelhavet til
Atlanterhavet. Det var først Frankrike, deretter Holland, som tok opp
barokken som stil. England fulgte etter, så Tyskland, Sverige og Danmark.
Til Russland kom ikke stilformene før på begynnelsen av 1700-tallet.
Renessansens arkitektursyn er tilgjengelig gjennom samtidens traktater.
Dette gjelder i liten grad barokken. 2 Renessansens traktater beholdt spesielt i
Nord-Europa sin popularitet, men generelt fjernet man seg i praksis fra disses
regler. Fellestrekk ved arkitekturen i perioden viser en utvikling fra
renessansens arkitektursyn som synes forholdsvis klar: større betoning av
sentralisering og aksialitet, friere forhold til søyleordenene og massenes
1
Downes, Kerry: “Baroque”. The Dictionary of Art. Ed. Jane Turner, bind 3 (1-36) London/New
York 1996:261-269: “The principal style in the visual arts in the 17 th century and the first half of
the 18 th ; generally thought to be characteristic of the period of …Borromini, Fischer von Erlach
and Wren in architecture.”…”The value of a stylistic definition decreases as its precision
inceases. The Baroque may, however, be characterized as a style based on a long tradition of
familiarity with the canons and methods of the Renaissance, and through it with those of
classical antiquity”. En eldre definisjon finner man f.eks. hos:
Kitson, Michael: ”The Age of Baroque.”Landmarks of the World´s Art. London 1966:
“Nowadays ”Baroque” is used as a stylistic term (as distinct from a period label, as in the title
of this book) to describe the art that first arose in Italy shortly before 1600, flourishing there
until the mid-18th century and spread particularly to Flanders, Germany, Central Europe (i.e.
Austria, Bohemia and Poland), Spain and the Spanish colonies overseas, although it also
produced echoes in the art of all other European countries. Alongside the Baroque a classical
movement grew up in partial opposition to it, finding its particular home in France.”
2
”.. .the distinguishing features of the Baroque, such as the dynamic treatment of space,
movement and light and shade, fell outside the scope of theory. It is a curious but striking fact
that the Baroque had no spesific aeshethic programme of its own.” Kitson 1966. Kruft 1994:101.
32

gruppering, og en utvikling av planløsningene. Ved inngangen til barokken
var imdlertid både de klassiske og manieristiske ornamentene, og de sentrale
midler for bygningens komposisjon etablert, i form av sentralitet, symmetri,
perspektiv, aksialitet, etc.
Bruken av stilbegrepet i kunsthistorien er et verktøy for å definere
fellestrekk i en tidsperiodes kunstuttrykk. Kompleksiteten som tidsperioden
”barokken” dekker og stilistisk rommer gjør imidlertid en generell
samlebetegnelse problematisk. Problemet med stilbetegnelser generelt gjelder
i høy grad barokken som innebærer store forskjeller i stiluttrykk i forskjellige
europeiske land til samme tid. Stilers lineære ”biologiske” utvikling ”fra
fødsel til død” festet seg på 1900-tallet som allmenn oppfatnigenerelle ng. 3 I
begynnelsen av 1960-årene møtte dette motstand. James S. Ackerman (f.
1919) definerte i 1962 stil nærmest antropologisk som”a complex of behavior
patterns within society.” 4 Ackerman tok avstand fra Riegls begrep
”Kunstwollen” og hevdet at kunsthistorien består av enkeltstående verker.
Ackerman uttrykte også at ”stiler” ikke avløser hverandre men overlapper
hverandre og eksisterer side om side. Georg Kubler (1912-1996) advarte mot
et lineært kunsthistoriesyn der kunst tolkes i forhold til den forutgående
periode. 5 Fellestrekkene som periodens arkitekturuttrykk faller innenfor lar
seg likevel best beskrive innenfor stilbetegnelsen. Trekk som kunsthistorikere
har definert som stilkriterier risikerer imidlertid å dominere ved tolkningen,
og utelukke andre trekk. Disse kan avfeies som retardasjoner eller lokale
trekk ubevisst brukt av kunstneren.
Opprinnelsen til ordet barokk er uviss, 6 men det har lenge, slik det til en
viss grad er fremdeles, vært synonymt med eksentrisk og bisarr. I 1771 ble
barokk imidlertid i tillegg beskrevet som betegnelse på et kunstverk innenfor
maleri og skulptur der komposisjonen ikke ivaretok regler om proporsjoner. 7
I 1800-årene ble ordet fremdeles hovedsaklig brukt om italiensk 1600tallsarkitektur,
men spredte seg til andre kunstformer og andre lands kunst og
3
En av grunnleggerne av kunsthistorie som disiplin; Alois Riegl (1858-1905), brukte
betegnelsen”Kunstwollen” på sin teori om et folks felles ekspressive vilje til kunstuttrykk
innenfor en periode.
4
Ackerman, James S.:”A Theory of Style.” The Journal of Aesthetics and Art Criticism 20.
1962. Distance Points. Essayes in Art and Architecture. Massachusetts 1991.
5
Kubler, Georg: The Shape of Time: Remarks on the History of Things. New Haven 1962.
6
Ordet kan stamme fra følgende betegnelser:
Barroca (it.) = steingrunn av Buràq (arab.).
Baroco = betegnelse på anstøtsstein i middelaldersk skolastisk logikk.
Barroco (port.) = uregelmessig formet perle eller uregelmessig tannstilling.
Kitson 1966:10. Downes 1996:261,262.
7
Dictionnaire de Trévoux, utgitt 1704-1771. Utgaven fra 1771.
33

arkitektur. Det var først den sveitsiske kunsthistoriker Heinrich Wölfflin
(1864-1945) som med sitt verk Renaissance und Barock: Eine Untersuchung
über Wesen und Entstehung der Barockstils in Italien i 1888 nøytraliserte og
presiserte ordet som stilhistorisk term. Han la imidlertid barokken til
tidsrommet 1530-1630; hovedsakelig perioden man i dag kaller manierismen,
og definerte barokkens uttrykk som ”movement imported into mass”. Ovalen
erstattet sirkelen som komposisjonens sentrum, og sentralisering erstattet
balansen. Stilene ble sett på som direkte uttrykk for tidsånden. Barokken som
stiluttrykk var i 1880-årene allerede anerkjent i tysktalende land og ble
kopiert av arkitekter. I Europa for øvrig oppfattet man imidlertid fremdeles
stiluttrykket som degenerert renessanse frem til ca.1900. Paul Frankl så
barokken som fysisk uttrykk for en tidsånd; tvilen om tidligere verdiers
beståen førte til usikkerhet som medførte et ønske om å støtte seg til en
høyere makt. Frankl delte barokken i to perioder: perioden 1560-1660 da Gud
ble oppfattet som den allmektige, og perioden 1660-1789 da den eneveldige
hersker av Guds nåde ble oppfattet som den allmektige. 8 Julius von Schlosser
kalte perioden 1520-1600 manierismen (slik den allerede var døpt m.h.t.
skulptur og maleri), og flyttet barokken frem i tid. 9 Wienerskolen så på
barokken som en stil der man etterstrebet enhet, i motsetning til
manierismens splittelse av klassisismen. 10 Parallelt med det som kan kalles
ungbarokken fra ca.1550 går hva Ragnar Josephsson kaller den ”palladianske
barokantiken.” 11 Høybarokken er betegnelsen på tiden fra omkring 1630 til
1690-tallet med Bernini og Borrominis romerske barokk. Fra 1630 til 1690tallet
utvikles i Frankrike det man kan kalle ”barokk-klassisismen.” Ragnar
Josephson skrev om 1600-tallet:”Det är detta århundrade, som är
Nordeuropas egentliga renässanseepok…” 12 I dansk kunsthistorie regnet
Vilhelm Lorenzen ”den ældre barokken” til perioden 1660-1730. 13 Et omslag
mot klassiserende arkitektur kom imidlertid i følge Søren Kaspersen først ca.
1670:”Omslaget indtræder omkr. 1670, dvs. et tiår efter enevældens
indførelse.” Det var særlig oppføringen av slottet Sophie Amalienborg i
København som som markerte en ny arkitekturretning. 14 Ulrik Fredrik
Gyldenløves Gyldenborg (det nåværende Charlottenborg) fulgte opp i 1672.
8
Frankl, Paul: Die Entwicklungsphasen der neueren Baukunst. München 1914.
9
Schlosser, Julius: Die Kunstlitteratur. Wien 1924.
10
Bl. a. Gombrich.
11
Josephsson, Ragnar: Barocken. Stockholm 1967.
12
Josephson 1967:193.
13
Lorenzen, Vilh.: ”Dansk Herregaardsarkitektur fra Baroktiden I.” Gammel Dansk
Bygningskultur. Meddelelser fra Foreningen til gamle Bygningers Bevaring II. Række. VI.
København 1928: Forordet.
14
Kaspersen 1988:21. Sophie Amalienborg brant 1689.
34

2.2 En norsk barokk?
Stilbegrepet kan virke feilaktig for bygningsformene, eller ”arkitekturen” i
snever forstand, siden disse i seg selv ikke er produkter av barokken som
periode, men renessansen. Det er imidlertid utvilsomt en felles
formoppfatning som preger bygningene, og dette bør man derfor kunne kalle
en barokk arkitektur.
Det er generelt manglende bevissthet om at det har eksistert en barokk
arkitekturoppfatning i Norge. Barokken som begrep relateres til Berninis og
Borrominis romerske verker som har liten innflytelse på Nord-Europa. Det er
ikke snakk om romersk plastisitet og dynamikk, men Frankrikes "barokkklassisisme"
som er aktuell som "stil" betraktet, med sin orden, sentralisering,
symmetri og vidtfavnende aksesystemer. Så lenge disse prinsippene oppfylles
i et anlegg innenfor den aktuelle tidsperioden, mener jeg det er relevant å
bruke betegnelsen ”barokk”. Dette er ikke historien om storladent
komponerte fasader og kongelige anlegg, men om lokal overklasses
standsmessige omgivelser og planløsninger som del av en europeisk samtid.
Perioden innebar ikke bare tidsbegrensede stilmessige karakteristika, men en
større forståelse for det klassiske i arkitekturen og introduksjonen av
”moderne” bygnings- og planelementer som pr. i dag regnes som en
selvfølge: trapper med reposer, vinduer med tresprosser, dører med glass,
innvendige dobbeltdører mellom værelsene, slette himlinger,
proporsjoneringen av innvendige vegger med lave brystninger, alkover,
innvendige korridorer, etc. I Norge var den private byggevirksomhet vel så
karakteristisk som den offentlige, og det er den private jeg forholder meg til i
dette prosjektet. I Danmark brukes i kunsthistorien betegnelsen "den ældre
barok" om perioden 1660-1730. I historiefaget er betegnelsen ”den ældre
enevælde” brukt for den samme perioden, hvilket kunne ha vært et alternativ
til avhandlingens tittel for å unngå stilbetegnelsen. Da det ikke er politisk
historie som skal drøftes, er en arkitekturhistorisk etablert term imidlertid å
foretrekke.
2.3 Arkitektur og byggeskikk
I Norge har man ansett stilbetegnelsene som mindre relevante for norsk
materiale. Lexow uttalte i 1983 i Norges kunsthistorie: ”De tradisjonelle
stilbegreper renessanse, barokk, rokokko og Louis Seize er ofte lite
anvendelige ved karakterisering av norske bygg i vår periode.” 15 Denne
slutningen innebærer et ønske om å behandle bygninger uten distinkte
stilkarakteristika som arkitektur. Alminnelig bebyggelse ønskes karakterisert
15
Lexow, Jan Hendrich: ”Arkitektur 1536-1814.”Nedgangstid og ny reisning. Bind 3. Norges
kunsthistorie. Oslo 1982:9.
35

og hevet til et arkitekturnivå tilsvarende bebyggelse ikke er lagt på i utlandet,
der tilstedeværelsen av ”høyverdig” arkitektur gjør det ”unødvendig.” Her
møter man den samme sammenblandingen mellom byggeskikk og arkitektur
som i norske stilkronologier. Forsinkelsene er gjort til spesifikt norske selv
om man møter dem i alle nasjoners provinsielle arkitektur og byggeskikk. Å
skille mellom arkitektur og byggeskikk i Norge har vært oppfattet som
problematisk. Man har forsøkt å definere arkitektur som byggverk tegnet av
arkitekter, hvilket ikke gjør skillet mindre problematisk siden man nærmest
fullstendig mangler kilder som forteller om slike deltok i
bygningsprosessene. 16
Betegnelsen byggeskikk har vært regnet som lokalt orientert og sterkt
normert med snevre grenser for individuell utfoldelse. Innarbeidede skikker
som huset utformes i forhold til gjelder imidlertid alle sosisalklasser. Arne
Lie Christensen mener byggeskikkbegrepet ikke bør begrenses til den
folkelige kulturen:”overklassens bygninger blir i for stor grad betraktet som
individuelle kunstprodukter og ikke som rammen omkring en livsform og
dermed går vi glipp av viktige kulturhistoriske aspekter”. 17
Samspillet mellom arkitekturen og den folkelige byggeskikken var en
prosess der byggeskikken sakte tok opp elementer fra arkitekturen samtidig
som det gamle ble beholdt. Nye elementer ble tatt opp av tekniske, praktiske
eller prestisjeårsaker. 18
Selv om menn vi etter begreper om deres akademiske utdannelse eller
store anseelse regner som arkitekter neppe sto bak mange av de her
omhandlede bygningene og anleggene, er de likevel utformet med store
individuelle forskjeller som tyder på at byggherrer/byggmestre har ønsket å
skape individuelle uttrykk fremfor å bygge likt som andre, og slik sett skiller
seg fra byggeskikk. 19 Prosjektene ble sannsynligvis ofte skapt som et
samarbeid mellom byggherren og byggmesteren, men ved noen anlegg har
det åpenbart vært engasjert (sannsynligvis Københavnske) arkitekter, selv om
disse neppe noen gang oppsøkte de norske byggeplassene – de var rene
designere. Dette gjelder Gyldenløves nye residens i Larvik (Larvik 2, 1698-
1699, kap. 7.2) og utvilsomt Bygdøy kongsgård (Bygdøy 3 1733, kap. 14.3).
På Jarlsberg (påbegynt 1683, kap. 8.1) tyder tilstedeværelsen av en modell på
16
Lars Roede har behandlet grensen mellom arktektur- og byggeskikkbegrepet. Roede,
Lars:”Byggeskikken- kan arkitektene ta ansvaret for den?” Arkitektur i Norge. Årbok 1992:30-37
17
Christensen, Arne Lie: Den norske byggeskikken. Hus og bolig på landsbygda fra middelalder
til vår egen tid. Oslo 1995:31,32.
18
Christensen 1995:31,32.
19
I så fall er det da et ønske om å bygge likt som en overordnet, jfr. Gyldenløves residens i
Larvik (1674).
36

at det forelå et prosjekt utarbeidet av en arkitekt. At dette også har vært
tilfelle ved enkelte andre av de omtalte anlegg er sannsynlig, men lar seg ikke
verifisere.
Hva la man den gang i arkitektrollen? ”Arkitekt”er avledet av gresk for
”byggmester”. Vitruvius’ autoritet bidro og rettferdiggjorde arkitektens rolle i
renessansen gjennom sin beskrivelse av arkitektrollen i antikken. Kjennskap
til vitenskapene og det praktiske samtidig; krav om kunnskaper om jus,
medisin og retorikk i tillegg til de bygningsrelaterte faglige kunnskaper slo an
en krevende kompetanse.
Kgl. byggmester Johan Conrad Ernsts uttalelse om murmesteren Hans
Martin Heintz i forbindelse med gjenoppbyggingen etter Bergens brann i
1702 sier antagelig noe om den daværende ”arkitektrollen” i Danmark og
Norge:”Bygmesteren Hans Mortensen Heins, som er bygmester Syndenfjelds
ved Eders kgl. Maj. Fæstninger, er udi Architecturen vel noch versered, og en
grundærlig mand, mens om han er en geometra derhos, ved jeg ei. Hvilket
om det ei saa er, da frygter at denne charge paa dette sted turde falde hannem
forevoxen; thi den som skal være architectus paa dette sted, maa endelig være
en god geometra derhos, ellers er han aldrig god for den borgerskabet er en
temmelig stor del med dennem participerer, det kan jeg som upassionered
aldrig bifalde.” 20 Ernst bruker her antagelig ”arkitekt” synonymt med
byggmester. Teoretisk kunnskap om geometri (proporsjonering) regner han
åpenbart som et tillegg til byggmesterrollen.
Utførelsen av de tekniske tegningene hadde betydning for definisjonen
av arkitekten fremfor den utførende byggmesteren. Vitruvius beskrev
tekniske tegninger som arkitektens medium for oppføring av bygninger;
praksis i middelalderen var i større grad visstnok modeller og ”perspektiver”.
Alberti refererer dette. 21 ”Sciografia” – tekniske tegninger i form av oppriss
og snitt ble hos Serlio anvendt for første gang som illustrasjoner i en trykket
bok (1559). 22
Matematikeren Rivius gjorde i 1542 en tydelig distinksjon mellom
arkitekt og byggmester, og det synes som om kunnskap om geometri var
utslagsgivende, i tillegg til erfaring. 23 Philibert Delorme (1510-1570) beskrev
20
Bendixen, B. E.:”Johan Conrad Ernsts beretning til kongen om Bergens gjenbygning efter
branden 1702.” Bergen Historiske Forenings Skrifter Nr. 18 1912 s.1-37 s. 20,21.
21
Alberti 1988, bok 2 kap. 1:34.
22
Hart, Vaughan:”Serlio and the Representation of Architecture”. Paper Palaces. The Rise of the
Renaissance Architectural Treatise, New Haven og London 1998.
23
Rivius, Gualtherus: Der furnembsten notwendigsten der gantzen Architectur
angehörigen mathematischen und mechanischen Künst eygentlicher
Bericht, Nürnberg, 1542. Kruft 1994:167.
37

i Nouvelles inventions pour bien bastir et à petits frais (1561) og Le premier
tome de l'Architecture (1567) arkitekten i forhold til murmesteren, der igjen
geometrien spiller en stor rolle. 24 Scamozzi første bok (1584) handler om
arkitektens utdannelse og det legges her føringer for kunnskapene med
samme encyklopediske pretensjoner som Vitruvius’ men med enkel geometri
som grunnlag for arkitekturens uttrykk. 25
Omkring 1600 var uttrykket arkitektur allment kjent i Holland – men i
1549 ble ”architectura” fremdeles oversatt til ”metselrije” – murerarbeid. 26
Etter hvert ble en egen arkitektutdannelse tilgjengelig Frankrike:
Académie Royale d’Architecture ble opprettet i Paris 1671. Fr. Blondels
foredrag derfra ble utgangspunkt for hans Cours d’Architecture Enseigné
Dans L’Academie Royale D’Architecture (1675-1683). Han åpner denne med
uttalelsen:”L’architecture est l’art de bien bâtir”. I matematikeren Leonhard
Christoph Sturms forord til Davilers Vignolautgave, som han utga på tysk
1699, skrev han nedlatende om byggmestre (“Wercksmeister”) som “mit
allzuvielen und unnützen ausszieren der Bau-Kunst Ansehen verderben”. 27
Dette synet kan sees i sammenheng med Albertis utsagn om at det skjønneste
ornament;”the chief and first ornament of any Thing is to be free from
Improprieties… the absence of all that is unseemly”. 28 Det har vært
arkitektens fremste egenskap å kunne beherske komposisjonen;
proporsjonene og decor. Hvor utbredt proporsjoneringssystemer basert på
Vitruvius ble blant håndverksmestere er uvisst. 29 Gjenkjenner man slike
forhold i bygninger med arkitekturpretensjoner kan dette være en pekepinn
om at det fantes teoretiske kunnskaper bak bygningenes planlegging.
2.4 Norge og samtidig teori
Hvilke arkitekturtraktater var tilgjengelige for norske byggherrer og
byggmestere; eventuelle ”arkitekter”? Hvilke forlegg kan tenkes å ha vært i
omløp? Det er nærliggende å trekke paralleller til tilstandene i Nord-Europa
for øvrig, som Holland og Tyskland. Fra Danmark kjenner jeg ikke til
registreringer av utbredelsen av arkitekturbøker, men kongelige bibliotek har
utvilsomt hatt dem.
24
Kruft 1994:120.
25
Kruft 1994:99.
26
Jonge, Krista de:”Vitruvius, Alberti and Serlio: architectural Treaties in the Low Countries”
Paper Palaces:. London og New Haven 1998:284.
27
Sturm 1699:2.
28
Alberti VI.5,163 1988 Rykwert m. fl. 113.1955 Rykwert etter Leoni.
29
Nilsen, Dag:”Proporsjonering ved hjelp av geometri eller tallforhold”.
Fortidsminnesmerkeforeningens årbok 1991:273-304.
38

Byggherrenes og håndverksmestrenes språkkunnskaper var
utslagsgivende for forståelsen og disse var neppe utmerkede. Illustrerte
verker var da som nå den fremste inspirasjon og påvirkning bortsett fra
eksisterende bygninger. Håndverksmestrene hadde forholdsvis ofte tysk
bakgrunn etter navnene å dømme. Dette gjaldt spesielt murerne, men også
flere profesjonelle tømrerne etablert i byene. 30 Byggherrene hadde vekslende
utdannelse, men behersket sannsynligvis ofte tysk. 31 Latin kunne de antagelig
sjelden tilstrekkelig til at de leste språket flytende. Prestestanden var generelt
bedre skolert i latin, men har sjelden hatt ambisjoner i retning av verdslig
arkitektur i perioden 1660-1733. Fransk var omkring 1660 etablert som
skriftspråk i de aller høyeste samfunnskretser. Hvorvidt dette nådde ut over
fyrstelige og høyadelige miljøer innenfor perioden kjennes ikke. 32 Ulrik
Fredrik Gyldenløve hadde interesse og språkkunnskap samt økonomi til å
inneha alle tidens aktuelle traktater. Hvilke han faktisk hadde er ukjent, men
tilgjengelige var de i alle fall for ham. Dette var også mulig for enkelte andre
velstående norske byggherrer med høyere utdannelse, men arkitekturbøkene
kjennes ikke meg bekjent referert fra norske embetsmenns eller kjøpmenns
skifteforretninger. Tilgjengeligheten i Norge har vært begrenset der kun
privatmenns biblioteker fantes. Prisen på de større illustrerte verkene
begrenset håndverkernes tilgang til dem. Om murer- eller tømrerlaugene
kunne ha forlegg vites ikke, men de må ha vært nødvendige i
undervisningssammenheng. Mestertegningene som er bevart fra Bergens
murerlaug tyder på kjennskap til forlegg, som for eksempel en sentralbygning
med kupler fra 1704. 33 Kunstmalere og velstående håndverkere har hatt
arkitekturbøker, jfr. skiftene etter kunstneren Steffen Schram i Larvik (d.
1697) som eide en av Philip Vingboons’ to bøker, og murmester og
bygningsinspektør i grevskapet Larvik Johan Andreas Blume (d. 1741) som
bl. a. eide et av Leonhard Christoph Sturms verker. 34
Noen gjennomgang av aktuelle norske skifteforretninger for å ettersøke
arkitekturtraktater er ikke gjennomført.
30 Roede 2002:355-357.
31 De fleste skifter etter embetsmenn inneholdt tyske bøker.
32 Ulrik Fredrik Gyldenløve korresponderte for eksempel med Griffenfeld på fransk og Christian
Gyldenløve skrev sin dagbok fra Norgesreisen 1704 på fransk. Gyldenløve 1770.
33 Løse stikk med arkitekturmotiver har eksistert overalt, men har ikke gitt noen dypere forståelse
av arkitekturen.
34 Bødtker 1923:486. Archer 1998:108,117,119.
39

2.5 Arkitekturtraktatene
En av årsakene til at renessansens prinsipper nådde resten av Europa var
spredningen gjennom de illustrerte arkitekturtraktatene. Selv om de ikke
fantes i mange boksamlinger verken i Norge eller Danmark har de utvilsomt
hatt betydning for arkitekturen i utkantene der virkelige arkitekter i hvert fall
ikke fantes, og byggherrer og håndverkermestrene i stedet sammen har
skisset frem arkitektonisk tilfredstillende løsninger når det har vært et ønske
om noe utover alminnelig byggeskikk, fortrinnsvis etter traktatenes
illustrasjoner. 35 Her foretas en gjennomgang av hvilke aktuelle traktater som
fantes og hvilke utgivelser som kunne være tilgjengelige.
Barokken innebar en teoretisk videreføring av renessansens
arkitekturtraktater, men deres innhold og Vitruvius’ betydning ble i praksis
mindre, og en friere behandling av det klassiske vokabular ble akseptert.
Avstanden mellom teori og praksis i arkitekturen ble stadig større frem mot
1700. 36 Arkitekturhistoriken Hanno-Walter Kruft uttaler:”… it is a curious
fact that the Italian architecture of the Early and High Baroque never received
a systematic theoretical defence. Aesthetic theory as articulated in the first
half of the seventeenth century to a large extent ran counter to the actual
evolution of architecture and the plastic arts.” 37
Spesielt i Nord-Europa der renessansen hadde nyhetens interesse forble
renessansens traktater populære og kom i stadig nye opptrykk på 1600- og
1700-tallet. Søyleordenenes proporsjoner og konstruksjon av perspektiv ga
seg sterke utslag i traktatenes illustrasjoner. De fleste av renessansens
traktatforfattere var erfarne arkitekter som ga råd til kolleger og byggherrer.
De brukte ofte egne verker som modeller. Søyleordenenes proporsjoner var
imidlertid sentrale for dem alle. Forskjellige sammensatte former for
villabygninger ble vist som illustrasjoner hos Serlio, Palladio og Scamozzi,
men aldri diskutert som søyleordenene i forhold til proporsjoner og decor.
Traktatene ble i oversettelsene sjelden utgitt komplette. Delen som
inneholdt søyleordenenes proporsjonering utkom helst først, og utgavene ble
gjerne supplert med nye tekster (og illustrasjoner) av utgiverne.
Vitruvius’ De Architechtura Libri Decem (ti bøker om arkitektur) er den
eneste overlevende og kjente arkitekturtraktat fra antikken (skrevet mellom år
35
Om forholdene i Londons omgivelser før 1660-årene:”Architects were rarely employed until
the post-restoration period, and most houses seem to have been designed by the usual
combination of owner and builder, sometimes with the help of architectural books”. Knight,
Caroline: “The Environs of London: the suburban Villa” The Renaissance Villa in Britain 1500-
1700. London 2007:127.
36
Hart, Vaughan:”From Alberti to Scamozzi”. Paper Palaces. New Haven og London 1998:10.
37
Kruft 1994:101.
40

46 og 30 f. Kr.). Vitruvius beskrev tre søyleordener: dorisk, jonisk og
korintisk (den toskanske og den kompositte orden ble først definert av Serlio
i 1536). Vitruvius’ verk i ti bøker var utgangspunktet for renessansens
traktatform og hadde stor autoritet i alle fall frem til omkring 1700.
Vitruvius’ begreper ble stadig tolket, definert og sammenholdt med ruinene
av romernes monumentalbygninger. Viktige momenter fra Vitruvius var:
kosmos’ (og derfor menneskets) proporsjoner ga arkitekturen sine
proporsjoner. Trehusets opprinnelige konstruksjon forklarte de arkitektoniske
komponentene og ornamentene. En bygnings firmitas (styrke), utilitas
(nytte/bruk) og venustas (skjønnhet) oppnås gjennom ordinatio (orden),
dispositio (sammenstilling), eurythmia (proporsjon), decor (valg av
ornament) og distributio (inndeling). 38
Leon Battista Alberti (1404-1472) skrev renessansens første
arkitekturtraktat De Re Aedificatoria (ca.1452). Han brukte Vitruvius som
modell, men skrev kritisk om Vitruvius’ språk og uklare begreper. Senere
traktater fremhevet derimot Vitruvius først og fremst som ideal. Albertis
traktat var skrevet på latin for et høyt utdannet italiensk publikum, var
teoretisk rettet, og inneholdt ikke illustrasjoner. En engelsk versjon kom først
på 1700-tallet og en tysk ikke før på 1900-tallet. Alberti hadde innflytelse på
senere italienske teoretikere, men ble neppe ble studert mye i Nord-Europa.
Arkitekturtraktatene ble generelt sent trykket. Først i 1486 utkom
Vitruvius (i Roma) 39 og Alberti (i Firenze). I 1546 ble Alberti gitt ut på
italiensk, i 1547 på fransk. Vitruvius ble gitt ut på tysk i Nürnberg 1548.
Sebastiano Serlios (1475-1554) traktat L’Architettura I-V Regole
generale d’architettura (utgitt i flere bøker 1537-1575) var lett tilgjengelig
med sine mange illustrasjoner og italienske tekst. Den ble det mest utbredte
arkitekturverk i Europa. 40 Serlio definerte og illustrerte søyleordnene
systematisk for første gang i sin bok IV (1537). Det var den første publiserte
arkitekturtraktat siden Alberti. Den ble utgitt både på tysk og fransk i 1542,
flamsk i 1553, hollandsk i 1606 og engelsk i 1611. 41
Giacomo Barozzi de Vignolas (1507-1573) verk Regola de cinque ordini
d’architettura (Roma 1562) ble også meget utbredt, og beholdt posisjonen
38 Vitruvius I, 2 , 1-9. Vitruvius: On Architecture. Granger, Frank, overs. Cambridge, 1955.
39 Rykwert:4.
40
Serlio, Sebastiano: L’Architettura I-V Regole generale d’architettura utgitt 1537-1575; 1537
bok IV, 1540 bok III, 1545 bok I og II, 1547 bok V, en bok VII utgitt av Jacopo Strada 1575 om
sivil arkitektur inneholder tresnitt med typer utkom i Frankfurt på it./lat.(samt 2 upubliserte
manuskripter og en ekstrabok om portaler 1551). Payne 1999:113.
41
Wittkower, Rudolf: Palladio and Palladianism. New York 1974:100. Kruft, Hanno-Walter: A
History of Architectural Theory from Vitruvius to the Present. (Engelsk utgave New York 1994,
1. utg. München 1985):73.
41

inn i 1700-årene. Verket inneholder store, elegant utførte kobberstikk som i
klare illustrasjoner viser proporsjoneringen av ordenene. 42 Den ble utgitt i
Holland 1619. Vignolas verk beholdt sin innflytelse på søyleordenenes
utforming trass i senere kritikk fra Palladio, og ble oversatt til russisk ved
hjelp av Giovanni Maria Fontana etter oppdrag fra tsar Peter 1. av Russland i
1706. 43 Som det påvises i denne avhandlingen var Fontana også virksom i
Norge.
Jaques Androuet du Cerceaus Livre d’Architecture (Paris 1559, Ny
utgivelse 1615) var rettet mot herregården, men med benyttelse av klare
villatyper, rikt illustrert med planer og aksonometriske oppriss. Han
forfransket kjente typer fra Serlio og viste mindre, symmetriske anlegg med
høye tak, takvinduer og hjørnetårn, mer rustika enn pilastre, lisener og søyler.
Stiliserte porttårn, vollgraver og bastionformer viser uttalte borgformer og
forbindelsen til herregården. Det franske viser seg spesielt gjennom urolige
sammensatte takformer og enetasjes bygningskropper.
Etter 1550 nådde manierismen Nord-Europa, de fleste steder nærmest i
direkte suksesjon med gotikken. Spesielt ble virkningen sterk av de
arkitektoniske fantasiene til Hans Vredeman de Vries (1527-c.1607) 44 og
Wendel Dietterlin (1550-1599). 45 Proporsjoneringssystemene og
søyleordenene ble tillagt stor vekt, men kun som skjelett for ekstreme former
for beslag/diamant-ornamentikk. Særlig hos Dietterlin ble arkitekturen blndet
med fantastiske elementer og sågar gotikk. Disse bøkene viste ikke
bygningsformer, og som forbilde fikk de størst innvirkning som dekorasjon
på kjente fasadetyper og i snekker/billedhuggerkunsten. Denne arkitekturen
må ha tilsløret klassisismen og ha bidratt til at bygningsformene først så sent
fikk fotfeste i Skandinavia og Tyskland. Stilen gikk over i bruskbarokke
dekorformer, og ble først umoderne i Danmark-Norge i 1670-årene.
Andrea Palladio (1508-1580): I Quattro Libri dell’Architettura (Venezia
1570) er blant vår tids mest kjente arkitekturtraktater. Hans virkelige
gjennomslag i Nord-Europa skjedde imidlertid ikke før i 1700-årene.
Betegnelsen ”hollandsk palladianisme” kan derfor synes upresis. 46
42
Det fantes imidlertid enkle og billige alternativer, som Coeckes ”Die Inventie der Colommen”
fra 1539 basert på en fransk Vitruviusoversettelse er et tidlig eksempel på. Krista de Jonge 1998.
43
Cracraft 1988:152f.
44
Vredeman de Vries, Hans: Pictores, statuarii, architecti, latomi, et quicunque principum
magnificorumque virorum memoriae aeternae inservitis, adeste. 1565. Utgitt på tysk 1577,1581.
Siste gang utgitt 1620.
45
Dietterlin, Wendel: Architectvra. Von Außtheilung, Symmetria vnd Proportion der Fünff
Seulen, und aller darauß volgender Kunst Arbeit, von Fenstern, Caminen ... Nürnberg 1598.
46
Terwen, J. J.:”Mag de architectuur van het Hollands classicisme “Palladiaans” genoemd
worden?” Nederlands Kunsthistorisch Jaarboek 33 (1982) pp. 169-189.
42

Paradoksalt nok ble Palladio først oversatt til hollandsk i 1646, og da kun bok
I om søyleordenene. Hele verket ble imidlertid oversatt til fransk 1650. 47
Georg Andreas Böckler (ca. 1617/20-1687) oversatte Palladios to første
bøker til tysk, de ble utgitt 1698 (etter hans død), med omfattende
kommentarer forfattet av Böckler i den hensikt å adaptere Palladios villaer til
den tyske landadelens behov. 48 Bok II viste Palladios villaer i planer, snitt og
oppriss. Palladios innflytelse gjenkjennes først og fremst gjennom kubiske
bygningskropper, anvendelse av tempelfronten; frontoner på privathus, 49
fasader med femdelt bygningsvolum og bruk av kolossalpilastre. 50
Elementene måtte være nødvendige i konstruksjonen:”necessitá”. Harmoni
og skjønnhet oppnås gjennom necessitá, samt imitasjonen av tyngde og press,
hardhet og mykhet, som ga arkitekturleddene form (han gikk bort fra den
ekspressive manierismen han selv hadde brukt i Palazzo Thiene i Vicenza),
der ornamentikken viser til de steder der den reelle tyngden er størst – i
overgangen mellom arkitekturleddene. 51
I Frankrike ble planløsningen; ”l’art de distribution”, tillagt stor vekt.
Etter omfattende diskusjoner omkring Palladio og hans villlaer ved Vicenza
ved akademiet i Paris i 1700 konkluderte akademiet:”all of which
demonstrates that the buildings are not appropriate for France, where the
convenience of the interior is commonly put before the appearance of the
exterior; upon which the assembled company resolved that when building it
is no less important to dispose the rooms skilfully than it is to adorn the
façades finely.” 52
Palladios innflytelse i Nord-Europa var mindre enn Serlios og Scamozzis
før hans verker omsider ble promovert av lord Burlington og William Kent
gjennom den engelske utgaven av James Leoni 1715-1720 og senere Isaac
Wares forbedrede utgave i 1738. 53 Leonis utgave bidro til gjennombruddet
for den palladianske arkitekturen i Storbritannia og USA på 1700-tallet. På
1700-tallet ble han den mest feirede arkitekt fra senrenessansen med utallige
Beltramini, Guido: Palladio and Northern Europe. Books, Travellers, Architects. Milano 1999.
47
Chambray 1650.
48
Kruft 1994:176.
49
Villa Giustiniani i Veneto fra ca. 1510 har utstikkende fronton med søyler i to plan og viser at
denne type loggia eksisterte i venetiansk arkitektur før Palladio anvendte den i Villa Cornaro
1552. Han kom imidlertid hyppig til å anvende typen i sine villabygninger. Ackerman 1990:84.
50
Kjent som oppriss for eksempel i Serlios bok (Venezia 1584) s. 43-45, men Serlios bygning
var som planen viser sentralisert, volumene lå ikke på linje.
51
Palladio 4. libri p.12; p.67. (Isaac Wares utgave 1738, faksimile Placzek, Adolf K.:New York
1965).
52
Kruft 1994:138.
53
Inigo Jones hadde fått liten innflytelse utenfor hoffet før borgerkrigen brøt ut i 1642).
43

etterfølgere i Europa og USA. Palladio nyter respekt og er i vår tid hyppigst
studert han lever fremdeles i arkitektskolenes undervisning.
Vincenzo Scamozzi (1548-1616) med: L’idea de architettura universale
(1615) oppfattes i høy grad som Palladios etterfølger. Traktaten ble utgitt på
hollandsk 1640-1648, og i nytt opplag 1661. Den Nord-Europeiske
manierismens fortegnede og fantasifulle arkitektur fikk konkurranse
forholdsvis tidlig i Holland. En tysk oversettelse av utdrag fra 3. og 6. bok
ble utgitt i Nürnberg 1678. 54 Spesielt 3. bind inneholder planer og oppriss av
Scamozzis villaer og palasser. Han fullførte Palladios Villa Rotunda og
Teatro Olimpico i Vicenza. Søyleordenenes proporsjoner regnet han som
sanne størrelser, med røtter i naturlovene gitt av Gud. I syvende bok om
materialer uttrykker han at man skal anvende lokale materialer, hvilket kunne
rettferdigjøre bruk av tre i Norge og Sverige. 55 Han anså interessant nok
tyskernes sene arkitekturutvikling som et resultat av vanskelige klimatiske
forhold. 56
Peter Paul Rubens’ (1577-1640) Palazzi di Genova, ble utgitt i
Antwerpen i 1622. Boken består, bortsett fra et kort forord, av illustrasjoner
og viser boliger av overkommelig størrelse med målsatte planer, snitt og
fasader. Flere var frittliggende forstadspaléer og utgjorde (spesielt for
planløsningenes del) utmerkede modeller også for bygninger på landet. De
fleste viser brede høye hus av italiensk villatype, beslektet med Palladios
planer, men ikke fasader. Rubens uttalte i forordet at ”disse palasser eller
privathus har form av en tett kube med ”salone” i midten, dette i motsetning
til en fyrstes palass som omgir en åpen gård (”cortile”)”. Enkelte av dem har
korte fløyer og små gårdsrom, men som Rubens skriver ikke med samme
karakter som en fyrstelig cortile men som økonomigård. Rubens fant det
nyttig å formidle modeller for privatmenn heller enn fyrster”siden den private
bebyggelse er den som preger byer”. 57 Genova var republikk. Rubens uttalte
om sitt hjemland Flandern at ”den barbariske (eller gotiske) stil synes nå
sakte å være på retur”. 58
Pierre Le Muets (1591-1669) Manières de bien bastir pour toutes sortes
de personnes (1623) viser 13 hustyper, hver med opptil fem forskjellige
forslag til planløsninger. Hvert værelses bruk er spesifisert. Hans 2.utgave fra
1647 inneholdt flere egne prosjekter.
54
Kruft 1994:480.
55
Scamozzi 1615, bok 7, del II:174.
56
Scamozzi 1615, bok 1, del II:105.
57
”Non pero percio si deuono negligere li edificij priuati, poi che nella quantita loro substitute il
corpo di tutta la citta.” Rubens 1622.
58
Rubens 1622.
44

Anthoine Le Pautres Les Oeuvres D'Architectvre (Paris 1652), fulgte opp
Le Muet med eksempler på forskjellige bygningstyper med planløsninger og
snitt.
Joseph Furttenbach (1591-1667) skrev basert på Rubens at de genuesiske
palasser hadde ”Durchsehung aller Zimmer”, enfiladen som ble påkrevet i
barokkens planer. 59 Han beskrev bygninger fra den italienske renessansen,
men la liten vekt på Palladio. 60 Hans verker ble utgitt under 30-årskrigen
1628-1641. Furttenbachs disposisjon var lagt etter bygningstyper
(Architettura Universalis 1635). Planløsningene var i hovedsak funksjonelle,
men symmetrisk disponert. Hvert roms bruk var definert i plantegningene.
Philip Vingboons’ (ca.1607-1678):Afbeelsels der voornamste Gebovwen
uyt alle die Philips Vingboons geordineert heft er den første selvstendige
hollandske traktat (Amsterdam 1648 og 1674). Han skrev i 1674-utgaven at
han baserte seg på Vitruvius, Serlio, Palladio, Vignola, Scamozzi, Blum og
Dietterlin. Renhet i proporsjonene utgjorde basis for ethvert prosjekt, som
skulle tilfredstille Vitruvius’ tre gyldne regler om firmitas, utilitas og
venustas. 61
Joachim von Sandrarts (1608-1688) Teutsche Academia (Nürnberg 1675)
er en arkitekturhistorie med eksempler tenkt som forlegg for samtiden: antikk
romersk, renessanse og romersk barokk. 62 Den tyske arkitekturhistoriker
Walther-Hanno Kruft hevder at ”Sandrart opened up classical architecture for
Germany”. 63 Både i teksten og illustrasjonene tilla Sandrart Palladio stor
vekt.
Claude Perrault (1613-1688) ga uttrykk for det franske oppgjøret med
den ekspressive arkitekturen til Bernini i sin Vitruviusutgave (1673) og
Ordonnance des cinq espèces de colonnes selon la méthode des anciens
(1683).
I Tyskland ble ideen om den klassiske arkitekturens (og dermed
Vitruvius’) kristne utgangspunkt i kong Salomons tempel grepet av
matematikeren Leonhard Christoph Sturm (1669-1719). 64 Han tok i sine
utgivelser utgangspunkt i sin avdøde kollega Nicolaus Goldmanns (1611-
1665) etterlatte skrifter, men føyde til egne betraktninger: Die vollständige
59
Furttenbach 1627:
60
Kruft 1994:172.
61
Ottenheym, Koen: Philips Vingboons (1607-1678). Architect. Zutphen 1989:21,156.
62
Sandrart, Joachim: L’Accademia Todesca della Architectura scultura et Pictura. Oder
Teutsche Academia. Nürnberg 1675. II Theil: Der Teutschen Academie Zweyter und letzter
Haupt-Theil Nürnberg 1679.
63
Kruft 1994:175.
64
Hollenderen Salomon de Bray (1597-1667) lanserte ideen i Architectura moderna ofte
Bouwingw van onsen tyt. Amsterdam 1631.
45

Anweisung zu der Civil-Bau-Kunst. Den estetiske effekt ble oppfattet som et
resultat av et ”Spiel der Proportionen” fremfor ornamentikk. Sturm mente
naturen var modell for proporsjonene i motsetning til hva Perrault samtidig
hevdet i Frankrike. Davilers Vignola ble oversatt til tysk av Sturm i 1699, og
i forordet hevdet han at:”Viel herrliche Gebäude werden geführet, da fast
weder Säulen noch Boge-Stellungen gebraucht werden…”. Dette
rettferdiggjorde et enkelt uttrykk uansett materialbruk, naturlig for Nord-
Europeiske forhold. Sturms arkitekturideal var ”… die Leichtigkeit des
Vignola, das Anseben des Palladio, und die genaue Aussmessung samt der
schönen Eintheilung des Scamozzi gleichsam mit einander zu Vermählen”.
Matematikeren Sturm så i likhet med Scamozzi arkitektur som en streng
vitenskap. Han anså dessuten at fortidens store ”byggmestre” holdt sine
kunnskaper om sine proporsjoneringssystemer hemmelige. Kruft hevder
at:”The significance of Goldmann and Sturm in the German-speaking world
is similar to that of Scamozzi in Italian”. 65 Sturm ga i 1714 ut en tekst om
palassbygging der han beskriver tyske normer for planløsninger i motsetning
til det typiske franske apartement. 66 Planløsninger ble ytterligere diskutert av
Sturm i hans utgivelser 1720-1722.
2.6 Proporsjoner
Det kan se ut til at proporsjoneringssystemer har vært anvendt ved anleggene
i avhandlingen. For å teste ut om det var brukt proporsjoner målte jeg
forholdene i de største rommene i bygninger i materialet som det finnes
oppmålinger av. Det kan konstateres at de i plan går opp i modulsystemer i
forholdene 3: 5, 2: 3 og 4: 5. 67 De to første forholdene gjenkjennes fra
Vitruvius, og Palladio anbefaler dem som to av de syv vakreste forhold for
rom. Det tredje forholdet ble anbefalt av Scamozzi. 68
Høyden på rommene kan i noen av de norske tilfellene ha vært tenkt
tilsvarende én eller to moduler, ikke tilsvarende rommets bredde slik Palladio
65
Kruft 1994:179.
66
Sturm, Leonhard Christoph: Prodromus Architecturae Goldmannianiae. Augsburg 1714.
67
4: 5; Maartmanngårdens sal, Ringnes’ storstue, Bygdøy 3’s sal, Mangelsgårdens midtsal,
Stiftsgården i Bergens to storstuer, Borgestad en stue. 3: 5; Herregården i Larviks sal, Nedre
Ljans sal, Jarlsbergs sal, Stends sal (storstue), Borgestad en stue; Ringnes’ dagligstue. 2: 3;
Herregården i Larviks spisegemakk, Tøyens sal, Moldegårds storstue. Andre rom i bygningene
går øyensynlig også opp i forskjellige modulforhold.
68
Vitruvius VI. 3. Granger 1955. Palladio 1570, 1. bok kap. 21 og 23. Leonis utgave 1738.
Placzek faksimile. New York 1965: Scamozzi 1617. Bok 3.308-310. Blondel nevner forholdet 4
: 5 m.h.t. musikalsk harmoni (ters major) etter teoriene til en mons. Ouvrard. Blondel, Jacques
François: Cours D'Architecture Enseigné Dans L'Academie Royale D'Architecture. Bok 3, kap.
8. Bok 5,kap. 11:756 f. Paris 1698:166f.
46

anbefalte for rom uten hvelv (forhold som i Norge kun kan være fulgt i rom
som var ca.3-4 meter brede). Rom med plan som et kvadrat 1: 1 forekommer
ofte, men her ikke som de største rommene i bygningene (selv om dette
formatet anbefales av Palladio har det vært vanskelig å få til bjelkelaget).
Det har ikke vært anledning til å gå dypere inn i proporsjoneringsforhold
ved anleggene, men dette bør undersøkes nærmere. 69
Når proporsjoneringssystemer basert på Vitruvius og senere teori synes
anvendt på en bygning, er det sannsynlig at arkitekturteoretisk kompetanse
har vært inne i bildet ved planleggingen. Snorer har vært anvendt til
sirkelslag som hjelpemiddel for å bestemme geometriske forhold også i
byggeskikken, men de forhold som fremkommer gjennom dette må antas å gi
et mindre helhetlig og mindre komplisert resultat enn når
proporsjoneringsystemer ble brukt i tegning. 70
Vitruvius beskrev proporsjoner som matematisk kan beskrives i hele
tall. 71 Han hevdet arkitekturens kosmiske (og mikrokosmiske - menneskelige)
proporsjoner. Proporsjoneringssystemet hos Vitruvius var gitt av mannens
proporsjoner, forholdet mellom foten og høyden, ansiktet fra hake til isse og
gjennom mannsfiguren innsatt i en sirkel og kvadrat.
Gotikkens proporsjoneringssystemer og teknikker var overbrakt gjennom
mester-lærlingsystemet. De baserte seg på inkommensurabel geometri, idet
forholdene var ulike i bygningens forskjellige ledd. Håndverksmesterene
fortsatte sannsynligvis lenge å bruke det inkommensurable middelalderske
systemet i motsetning til de akademisk orienterte ”arkitekter”. 72 Bortsett fra
en higen etter en universal skjønnhetslogikk som kunne konstrueres ut i fra
systemer og matematikk var åpenbart proporsjoneringssystemene viktige
verktøy for å overføre de abstrakte tegningene til den virkelige byggeplassen
i form av spente snorer, en fullstendig praktisk funksjon. Grid og sirkelslag
ga presise gjengivelser i alle målestokker.
Etter en konferanse om proporsjonering i middelalderen utkom
artikkelsamlingen Ad Quadratum der det i forordet ble konstatert: “The
Application of Geometry to Medieval Architecture, a review of which
summarizes: Most of the contributors consider that the setting out was done
69
Det er trolig at arkitekten J. J. Reichborn i Bergen i 1760-årene anvendte aritmetiske
modulforhold, kombinert med likesidete trekanter, hvilket også forekommer i mer anonym
bebyggelse. Nilsen, Dag:”Har proporsjonering ved hjelp av geometri eller tallforhold vært
anvendt i norsk anonymbebyggelse?” Fortidsminneforeningens årbok 1991:273-303.
70
Nilsen 1999.
71
Keith J. Devlin: The Math Instinct: Why You're A Mathematical Genius (Along With Lobsters,
Birds, Cats, And Dogs) New York: Thunder's Mouth Press, 2005.
72
Hart 1998:8.
47

ad quadratum, using the sides of a square and its diagonal. This gave an
incommensurate ratio of [square root of (2)] by striking a circular arc (which
could easily be done with a rope rotating around a peg). Most also argued
that setting out was done geometrically rather than arithmetically (with a
measuring rod). Some considered that setting out also involved the use of
equilateral or Pythagorean triangles, pentagons, and octagons. Two authors
believe the Golden Section (or at least its approximation) was used, but its
use in medieval times is not supported by most architectural historians”. 73
Det gyldne snitt er beskrevet av Euklid (308 f. Kr.). 74 Hans verk
”Elementene” ble oversatt fra arabisk til latin i 1120. Matematikeren Luca
Pacioli (c.1445-1517) skrev De Divina Proportione (Venezia 1509), illustrert
av Leonardo da Vinci og omtalte det gyldne snitt i relasjon til arkitektur. 75 Et
rektangel i forholdet 5: 3 er tilnærmet det gyldne snitt.
I renessansens system var ideelt sett alle deler i et byggverk basert på de
samme forhold. Man baserte seg på kommensurable tredimensjonale ”grid”systemer
(dvs. rutenett) hvis forhold hadde utgangspunkt i harmoniske
proporsjoner.
Musikalsk harmoni er kreditert Pythagoras og utviklet fra
strengeinstrumentenes harmoniske logikk. Dette ble av Alberti gitt relevans
for arkitektur. 76 Harmoni ble sett som det hørbare bevis for proporsjonenes
skjønnhet men musikkharmonier ble neppe direkte overført til arkitekturen. 77
Hans Blum (1554) og Vignola (1556) hadde ingen referanser til
mennesket i sine modulproporsjoneringer som var fullstendig abstrakte
matematiske systemer.
73 “The Geometry of Romanesque and Gothic Cathedrals. Ad Quadratum: The Application of
Geometry to Medieval Architecture” (Book Review). Architectural Science Review 46 (3).
September 1, 2003:337–338.
Wu, Nancy Y. (ed.): Ad Quadratum: The Practical Application of Geometry in Medieval
Architecture. New York 2002.
74 Betegnelsen ”det gyldne snitt” er en betegnelse brukt første gang av Martin Ohm (1792-1872)
i 1835. Jensenius, Jørgen: ”Hvor ble det av proporsjoneringen i arkitekturen?” Nordisk
arkitekturforskning, vol. 19. nr. 2 2006:81-93.
75 ”The Ancients, having taken into consideration the rigorous construction of the human body,
elaborated all their works, as especially their holy temples, according to these proportions; for
they found here the two principal figures without which no project is possible: the perfection of
the circle, the principle of all regular bodies, and the equilateral square.”Oversettelse av Pacioli,
Luca: De Divina Proportione. Venezia 1509.
76
Alberti 1755 ed. Rykwert:196-197.
77
Wittkower 1988:153.
48

Palladio brukte kommensurable forhold i dimensjonering av rom og
romhøyder (adaptert fra Vitruvius og Alberti). Romhøyden skulle være lik
bredden i et rom med bjelketak (fig. 1og 2).
Palladios tekster er ikke teoretisk anlagt, og han opererer ikke med
mennesket som grunnlag for proporsjonene, men derimot analogien søyle-tre.
Hans bruk av ornamenter imiterte ”tyngde” og ”press” som gir
arkitekturleddene form. 78 Palladio kritiserte former som avvek fra ”naturen”.
Elementene måtte være nødvendige for konstruksjonen, det han kaller
”necessitá”. Dette skulle gi bygningen harmoniske proporsjoner i seg selv. 79
Han tok oppgjør med flere av Serlios og Vignolas former og gikk bort fra
egne tidlige manieristiske forsøk i Giulio Romanos stil. 80 Scamozzi hevdet en
arkitektur som i likhet med Palladios var enkelt geometrisk oppbygd, basert
på rette vinkler, kadratet og sirkelen ”i overensstemmelse med naturen” og
presenterte skjemaer for proporsjonering av rom. 81 Scamozzis traktat ble den
siste av renessansens traktater der menneskesentrert neoplatonsk kosmologi
hadde en plass.
Ottenheym (1989) viser hvordan proporsjoneringsskjemaer i praksis ble
brukt på fasader i Holland omkring 1650 (fig. 3). 82
Claude Perrault (1613-1688) underminerte i sin oversettelse av Vitruvius
(Paris 1673) dennes estetiske arkitekturprinsipper; proporsjonenes skjønnhet
var ifølge Perrault ikke et produkt av kosmiske lover, men av sedvane. I
fransk teori ble”le bon goût”(den gode smak) diskutert ved akademiet
samtidig som arkitekturteorien ble sterkt influert av naturvitenskap og
matematikk. 83 Perrault gjorde proporsjoner til”beauté arbitraire”- subjektiv
og fri skjønnhet. Proporsjonene anså han ikke som naturlover slik det
tidligere var hevdet, men som menneskeskapte av vane og tradisjon, og
derfor i stadig endring. ”Beauté positive” var skjønnhet bundet gjennom
begrepene solidité, salubrité og commodité. Gjennom commodité gjorde
han”usage” (bruk) til et avgjørende estetisk premiss. Vitruvius’
symmetribegrep oversatte Perrault med proporsjon. 84 Symmetri brukte han
ellers i den moderne aksiale betydning, og kommenterte at det er underlig at
78
Palladio1570. Isaac Wares utgave 1738, faksimile Placzek, Adolf K.:New York 1965: 67.
79
Palladio 1570. Isaac Wares utgave 1738, faksimile Placzek, Adolf K.:New York 1965: 12.
80
Som Palazzo Thiene i Vicenza.
81
Kruft 1994:100.
82
Vingboons, Philip: Afbeelsels der voornamste Gebovwen uyt alle die Philips Vingboons
geordineert heft. Amsterdam 1648 og 1674. Ottenheym, Koen: Philip Vingboons (1607-1678),
Architect. Zutphen 1989.
83
Academie Royale d’Architecture i Paris ble grunnlagt av Colbert 1671.
84
Leatherbarrow, David: The Roots of Architectural Invention.Site, Enclosure, Materials. New
York 1993:82-84.
49

Vitruvius ikke omtalte dette ”som står for mye av skjønnheten i bygninger”.
Moderne symmetri inngikk for Perrault i ”beauté positive”. Francois Blondel
(1618-1686) anså derimot i sin Cours d'architecture (1683) fremdeles
proporsjonene som normative størrelser med grunnlag i naturen: analoge med
menneskets proporsjoner. Han var enig i at smaken endres, men innenfor
naturens prinsipper.
2.7 Decorum
De norske byggherrer og deres publikum kan ha skilt mellom arkitektur og
ikke-arkitektur (byggeskikk), med symmetri som en grunnleggende faktor for
”arkitektur” slik det blir beskrevet i kapittel 3.6. Hvilket grunnlag for
arkitekturdistinksjoner innenfor sosialklassene adel, embetsmenn og borgere
kan ha eksistert, utenom ”folkeskikk”? Decorum-begrepet diskuteres her for
å se om arkitekturteorien kan ha bidratt til å forme distinksjoner. Decorum
hadde også relevans for godt hushold, et viktig begrep i antikken og senere. 85
Vurderinger av forhold mellom eierens status og gårdens størrelse i forholdet
til bebyggelsen går igjen i veiledere for god husholdning. Den svenske
forfatteren av Oeconomia (ca. 1662-1663), friherre Schering Rosenhane,
fordret balanse, at alt er ”så proportionerad”…”att thet ena icke öffergår det
andra.”. 86 Men man skulle ikke være smålåten: det står seg ”ilde och magert
adt en förnämbd man byggar små och ringa hus”. 87 Han skriver at man skal ta
modell av fuglene som bygger rede etter sin egen størrelse. Lignelsen til
ørnereder og spurveskjul gir et godt bilde av tidens oppfatning om forholdet
mellom bebyggelse og stand.
Decorum og decor er latin og kan oversettes med ”det som er passende”,
”sømmelig”. 88 Vitruvius’ decor-begrep ble forstått som et riktig proporsjonalt
forhold mellom bygningens uttrykk og beboeren. Han opererte imidlertid
også med planløsninger og romtyper for forskjellige samfunnsklasser. Han
regnet fire eller fem nivåer: alminnelige folk, handlende, folk i lavere
85
"Many errors result from the failure to observe the measurement of the farm, some building a
steading smaller and some larger than the dimensions demand — each of which is prejudicial to
the estate and its revenue. For buildings which are too large cost us too much for construction
and require too great a sum for upkeep; and if they are smaller than the farm requires the
products are usually ruined”.Varro, Marcus Terentius: On Agriculture. Book I, XI. Loeb
Classical library 1934.
86
Rosenhane, Schering. Oeconomia. Manus Uppsala universitets bibliotek D. 1725. 1662-1663.
Trykt i Sörmländska handlingar nr. 9.:10.
87
Rosenhane, Schering. Oeconomia. Manus Uppsala universitets bibliotek D. 1725. 1662-1663.
Trykt i Sörmländska handlingar nr. 9.:40.
88
Decor lat.: det som er passende for, det som sømmer seg for.
Decorum lat.: det sømmelige, det passende.
50

statstjeneste og jurister samt tilslutt ”adelen”som betød høye embetsmenn.
Kun den siste kategori kunne tillate seg det fulle arkitektoniske apparat – like
godt som ved offentlige bygninger da de utførte offentlige plikter. 89 Man
skyldte staten og sine medborgere å oppføre bygninger til landets utsmykning
og dets representasjon. Var man ikke høy embetsmann må man anta samtiden
registrerte et misforhold mellom byggverk og byggherre hvis pretensjonene
var for høye. 90
Decorbegrepet i arkitekturen og decorumbegrepet i retorikken og poesien
er nært beslektet, de ble av Serlio oppfattet som samme begrep. 91 Decorum
regulerte bruken av arkitekturformene der arkitekten tok seg friheter i forhold
til reglene om ordenene. 92 Hos Vitruvius var decor en av de seks estetiske
kategorier: 93 ”Decor demands the faultless ensemble of a work composed, in
accordance with precedent, of approved details. It obeys convention, which is
in Greek called thematismos, or custom or nature.” 94 “Minds darkened by
imperfect standards of taste cannot discern the combination of
impressiveness with a reasoned scheme of decoration (ratione decoris)”. 95
Ifølge Payne innebar Vitruvius’ decor sammenhengen (koherensen)
mellom statio (søyleordenenes bruk), consuetudo (likt forhold mellom
værelsenes grad av dekor i et hus) og natura (forholdet til bygningens bruk
(eller hensikt) og forholdet mellom sted og bygning). 96 Vitruvius decorbegrep
innebar også hvilken gud tempelet var helliget og hvor tempelet skulle
legges.
Vitruvius omtaler klientens status som utslagsgivende for utformingen,
men det er uklart om det gjelder økonomisk status eller stand:”Therefore if
89 Vitruvius VI, 8. Granger 1955.
90 Å bygge over evne og stand var åpenbart foraktelig i England slik det uttrykkes av Thomas
Starkey i Dialogue between Pole and Lupset fra 1529-1532:”… now you schal see many men
byld more then they themselfe theyr heyrys & successorys be convenyently abyl to maynteyn &
repaire..because they were byldyd above theyr state condycyon [i.e. condition] & degre.”
Likeledes William Turner i 1555 “…manye merchaunts use to do these thynges, better the[n]
many gentlemen do, and yet so, for all that, are no gentleme[n].” Cooper, Nicholas: Houses of the
Gentry. London 1999:13-18.
91
Serlio. bok 3.117. Payne 1999:138-141.
92
Payne, Alina A.: The Architectural Treatise in the Renaissance. Architectural Invention,
Ornament and literary Culture. Cambridge 1999:58f.
93
Vitruvius I, 2, 1. Granger 1955.
94
Vitruvius I, 2, 5. Granger 1955.
95
Vitruvius VII, 5, 4. Granger 1955.
96
Payne 1999::37,38.
51

uildings are planned with a view to the status of the client, as was set forth
in the first book under the head of decor, we shall escape censure.” 97
Decor og distributio har en sammenheng hos Vitruvius: “For manifestly
houses should be arranged in one way in towns; in another way for persons
whose income arises from country estates; not the same for financiers; in
another way for the wealthy men of taste; for the powerful, however, by
whose ideas the state is governed, there must be special adjustements to their
habits (usus). And generally the distribution of buildings is to be adapted to
the vocations of the owner.” 98 Ifølge Alberti skulle kjøpmannens hjem ikke
være fornemt:”As for the Town-House of a Tradesman, the more Regard
must be had to the convieniency of his shop…than to the beauty of his
Parlour.” 99
Også for Alberti hørte decor og distributio sammen, da han lar
bygningstypene organisere delen av traktaten der søyleordenene tas opp. 100 .
Under overskriften”Palaces or Houses of the King and principal Magistrates”
hevder han: “it was a Law in Germany, in Cæsar’s Time, that no Man should
build too delicately, and especially in the Country, to prevent Dissention
among the People from a Desire of usurping each other’s Possessions.” 101
Her aner man en forestilling om motvilje i germansk kultur mot å stikke seg
ut i arkitektursammenheng.
Alberti hevdet ifølge Tim Anstey at arkitekturens kraft til å bevege ligger
i å gjøre de rette regelbrudd, et syn tatt fra Ciceros retoriske
decorumbegrep. 102 Dette i motsetning til Vitruvius’ decorbegrep som
presiserer viktigheten av strengt å følge reglene. Serlio anså decorum som et
ordensbegrep og som mimesis. Anstey hevder at Serlio vendte tilbake til
Vitruvius’ decorbegrep og at det trass i Serlios positive stilling til
arkitektonisk frihet eksisterer en form for ”filosofisk vannskille” mellom
Serlios og Albertis forståelse av decorumbegerepet. 103 Serlios skille mellom
begrepene licentia (arkitektonisk frihet) og decorum skulle for Alberti være
meningsløs siden friheten for Alberti var en av forutsetningene for å
overholde decorum. Serlios syn skal siden ha preget det europeiske
arkitektursynet med en streben etter mimesis fremfor frihet. Hvis dette er
97
Vitruvius VI, 5, 3. VI, 7, 7. Granger 1955.
98
Vitruvius I, 2, 9. Granger 1955.
99
Alberti. Bok V, kap. 18. Leonis utgave utgitt av Rykwert 1955:109.
100
Alberti bok VII, kap.1 ”Of the Ornaments…”. Leonis utgave utgitt av Rykwert 1955.
101
Alberti. I bok IX kap. 1. Leonis utgave utgitt av Rykwert 1955:187.
102
Anstey, Tim:”The dangers of decorum”, arq: Architectural Research Quarterly, Volume 10,
Issue 02, juni 2006: 131-139. Published online by Cambridge University Press 02 Mar 2007.
103
Serlio 1996:457.
52

tilfelle synes det mer som et teoretisk utgangspunkt for Serlio enn et prinsipp
han fulgte i praksis. Hans illustrasjoner synes å vise at han hadde et særdeles
kreativt og fritt forhold til arkitekturen. Ifølge Serlio var decoro imidlertid
spesielt fordret ved større og offentlige oppdrag”because the architect must
proceed with great modesty and reserve, especially in public buildings and
those of gravitá, where it is always praiseworthy to respect decoro.” 104
Serlio slo etter Paynes mening bro til det litterære decorumbegrepet.
Hans begrep mescolanza (blanding av ordenenes former), regulert av
decorum, hadde sitt motsvar i blanding av stiler i poesien. 105 Serlio postulerte
regler for hvordan uheldige, uregelbundne, ”utsvevende” (licentioso)
arkitektoniske sammenstillinger skulle unngås. 106 Han la all vekt på den
menneskelige analogien, og uheldig sammensatte arkitektoniske former
assossiertes til vanskapninger. Komposittordenen var som sammensatt av
jonisk og korintisk orden, licentioso, men i en heldig form. 107 Serlio var selv
den første til å kodifisere de fem søyleordener med komposittordenen og
toskansk orden som Vitruvius ikke hadde inkludert.
Serlio slo sammen Vitruvius’ begreper decor, distributio og
opprinnelseshistoriene for ordenene til en metode for utarbeidelsen av et
program. Han lot byggherrenes profesjon (og kroppsbygning!) og bygningens
bruk avgjøre ordenen som skulle brukes i fasade, port, kamin; alt ble et
sammenhengende arkitekturensemble der ordenenes proporsjoner ga en
harmonisk helhet. 108
Palladio fulgte Vitruvius i innledningen til sin 2. bok:“of the decorum or
conveniency that is to be observed in private fabrics” …”suitable to the
quality of him that is to dwell in it, and whose parts correspond to the whole
and to each other”. Om byggherrenes status og bygningens uttrykk skriver
han klart og tydelig: “… gentlemen of a meaner station, the fabrics ought also
to be less…”, og arkitektens oppgave: “not so much to mind what they can
afford, as the quality of building that is proper to them…” 109
Wendel Dietterlin (ca.1550-1599) brukte søyleordenene i et lignende
hierarki som Serlio, der den toskanske orden var egnet for ”bønder”, den
doriske for ”soldater” osv.
104
Serlio: Bok IV:126. Payne, Alina: The Architectural Treatise in the Renaissance. Cambridge
1999:133.
105
Payne, Alina: The Architectural Treatise in the Renaissance. Cambridge 1999: 140-141.
106
Serlio 1996:458.
107
Hart, Vaughan: “Early English Vitruvian Books” i Paper Palaces.. London og New Haven
1998: 306:
108
Payne 1999:123.
109
Palladio 1570. Isaac Wares utgave 1738, faksimile Placzek, Adolf K.:New York 1965:37.
53

Decorbegrepet i traktatene generelt omhandler først og fremst
søyleordenenes korrekte bruk og utforming i forhold til formålet, men
decorbegrepet har også hatt innvirkning på bygningenes ”distributio”,
fordeling, dvs. arkitekturens korrekte forhold og planløsning sett i forhold til
byggherrens stand. Dette kan ha bidratt til en norsk forståelse av ”klassisk
arkitektur” som forbeholdt samfunnets fremste embetsmenn. Å utvise
decorum ved prosjektering for forskjellige sosiale grupper - embetsstand,
landadel, bypatrisiat og kjøpmannsstand, er tydelig fundert i traktatene.
54

3 Norge i perioden 1660-1733
Embetsmennenes generelle posisjon, styresettet i perioden, deres utdannelse
og økonomi er viktig for forståelsen av bygningene de oppførte. Rang kan
dessuten ha hatt betydning for arkitekturens uttrykk.
Embetsmennene i Norge utgjorde en sterkere økonomisk og politisk
gruppe enn hva man i tidligere historieforskning har antatt. Historikere har
tidligere oppfattet dem som en svak overklasse sammenlignet med andre
europeiske land, og i hovedsak som samvittighetsfulle og rettferdige i sin
gjerning. Siden 1990-tallet har imidlertid historikere som Kåre Lunden og
Øystein Rian sett mer til motsetninger og maktutøvelse, samt deres
økonomiske stilling. 1
Tor Weidling har skrevet om sivile sentralorganer og embetsmenn 1660-
1814. Hans bok inneholder biografier for 634 høyere embetsmenn, 2 og har
vært til stor nytte i arbeidet med avhandlingen ved siden av Olai Ovenstads
Norske militærbiografier. 3 Det er i liten grad henvist til disse to sistnevnte
verkene, men det skyldes at de biografiske opplysningene stort sett kommer
derfra i tillegg til de biografiske leksika.
3.1 Forholdet til Danmark
Den danske kongen bandt sammen en konglomeratstat med flere land. Staten
Danmark med Norge, Island, Grønland, Slesvig-Holstein, Oldenburg osv. er
blitt kalt ”det oldenborgske konglomeratmonarkiet” og ”det danske
1
Lunden, Kåre:”Norsk økonomi under dansk styre”, Historisk tidsskrift 1980:88-108. Rian,
Øystein: Embetsstanden i dansketida. Oslo 2003. Rians bok er en monografi om emnet og min
fremstilling har tatt utgangspunkt i denne.
2
Weidling, Tor:”Eneveldets menn i Norge. Sivile sentralorganer og embetsmenn 1660-1814”,
Riksarkivaren skriftserie 7. Oslo 2000.
3
Ovenstad, Olai: Norske militærbiografier. Den norske hærs officerer fra 18. januar 1628 til 17.
mai 1814. Oslo 1948-1949.
55

embetsvelde”. 4 I Norge er betegnelsen Danmark-Norge brukt, men denne
betegnelsen er mer sjelden i Danmark og Europa.
Etter reformasjonen 1536 styrte kongen i samråd med det danske
riksrådet. Norge var formelt og faktisk et lydrike 1536-1660. Etter 1660 ble
Norge fremdeles oppfattet som et lydrike, selv om Danmarks situasjon da i
prinsippet ble likt siden det danske riksrådet ble nedlagt. En sterkere
statsmakt vokste frem under eneveldet 1660-1814. Embetsmennene rolle var
ideelt sett som kongemaktens forlengede arm, lydige håndhevere av kongens
vilje. Dermed sto de som kongen selv hevet over kritikk. 5
Et særtrekk ved norske forhold er at tjenestemennene i den norske
administrasjonen etter reformasjonen fullstendig ble skjøvet til side til fordel
for dansker. Ifølge nyere forskning eksisterte i norsk senmiddelalder to
omfattende nettverk: et verdslig og et geistlig. Etter 1537 ble danske
adelsmenn systematisk satt i nøkkelposisjoner av frykt for lignende
reaksjoner som i Sverige, og den norske eliten ble skjøvet i bakgrunnen. 6
Kongen praktiserte et flyttesystem, slik at lensherrene bare satt med et len i
noen år før de ble flyttet til et annet. 7 Av ca. 50 norske len ble etter hvert kun
25 igjen, hvorav 3 hovedlen. Sammenslåing gjorde de norske lenene store og
attraktive for dansk adel. Inntektene i landet steg raskt i 1600-årene. Kongen
forbød lensherrene å kjøpe gods i eget len, og lensherrenes inntekter ble i høy
grad investert i Danmark. 8 Fordanskningen av det norske styringssystem
skjedde forholdsvis rolig i 1500-årene. I Norge skjedde ikke konfiskering av
adelens gods slik som i Böhmen og Irland. Det ble hyppig inngått ekteskap
mellom høyere dansk og norsk adel, og det var ingen større religiøse
motsetninger. Embetsmennene giftet seg tilsvarende med norske kvinner fra
velstående borgerslekter som kunne ha røtter i tidligere norsk elite. 9 Fra 1500
til 1814 vokste norsk økonomi sterkt pga. eksport, spesielt av trelast og fisk.
Over halvparten av statsinntektene i Norge gikk til København. Store midler
gikk i tillegg til kjøp av dansk korn. 10
4
Rian 2003:12.
5
Rian 2003:5.
6
Bjørkvik, Halvard: ”Folketap og sammenbrudd”, bd. 4 i Helle, Knut (red.): Aschehougs
Norgeshistorie. Oslo1996, Moseng, Ole Georg; mfl.: Norsk historie, I. 750-1537. Oslo 1999.
7
Rian 2003:27.
8
Jespersen, Knud J.V. (red.): Rigsråd og administration 1570-1648. Odense 1980.
9
Rian, Øystein: ”Giftermål og familie som elitedannende faktorer i 1600-tallets Bratsberg”
Historisk tidsskrift 1990/4.
10
Rian 2003:43. Rian, Øystein:”Christiania-elitens politiske betydning i det dansk-norske
eneveldet – med hovedvekt på forholdet til imperiehovedstaden København” i Collett, John Peter
og Frydenlund, Bård (red.): Christianias handelspatrisiat. En elite i 1700-tallets Norge. Oslo
2008:29-46. Rian 2008:35. Herstad, J: I helstatens grep. Kornmonopolet1735-88. Oslo 2000.
56

Frem til 1662, da lenene ble erstattet av amter, var de fleste lensherrene
danske godseiere som rekrutterte menn fra sitt nærmiljø i Danmark. 11
Tjenestemenn ble rekruttert i Danmark blant sønner til borgere og bønder
som var adelsklienter. Mange danske bønder satt på store gårder med gode
inntekter i høykonjunkturene i landbruket ca. 1550-1640, slik at de kunne gi
sine sønner en viss utdannelse. Sønderjyder kom før 1660 til å dominere
handelen i Christiania og Trondheim. I Bergen var embetsstanden
danskdominert som andre steder, selv om det fantes et større tysk innslag i
befolkningen.
Før lenenes nedleggelse i 1662 ansatte lensherrene i høy grad egne
tjenestemenn til lenenes administrasjon, mens dette i eneveldet definitivt ble
en sentral oppgave. Også før 1660 var denne prosessen i full gang. Nettverket
ble langt større med kongen som direkte herre i ansettelsesforholdet fremfor
en lokal lensherre. Det skjedde en generell profesjonalisering. Under
eneveldet skjedde også en utvidelse av eliten gjennom utbygging av
samfunnsinstitusjonene.
Eneveldestaten var åpenbart en maktstat med autoritær styreform som
effektivt skrev ut skatter og soldater. Var embetsmennene makthavere eller
byråkrater? Om skattetrykket er det delte meninger i forskningen. 12 De
danske bøndene hadde høyere skattetrykk, men ikke samme militære
utskrivning. Norge stilte omkring 1700 flere soldater i forhold til folketallet
enn noe annet land i Europa. 13 Ifølge den engelske ambassadør i København,
Robert Molesworth (1656-1725), var Danmarks innbyggere i 1692 nedtynget
av skatter og militære forpliktelser. Dette skal ha overgått det som var vanlig
i andre land. 14
Embetsmennenes posisjon mellom staten og folket gjorde dem til en
høyst nødvendig gruppe for sentralmakten.
Fra ca.1650 var det dannet en ny, dansk-norsk, hjemlig overklasse som
konkurrerte om embeter. Etter eneveldets innføring i 1660 var det to
motstridende tendenser som påvirket supplikker om embeter: På den ene side
var en institusjonalisert kongemakt en åpning for den norske embetsstanden,
idet personlig tilknytning til kongen ble mindre nødvendig ved et utbygd og
fungerende byråkrati. På den annen side ønsket kongen å motvirke
11
Rian 2003:14.
12
Mykland, Knut: Forord II, i Albrectsen, Esben: Fællesskabet bliver til 1380-1536, bind 1 i
Danmark-Norge 1380-1814. Oslo 1997:7-15; Aschehoug, Torkel Halvorsen: Statsforfatningen i
Norge og Danmark indtil 1814. Christiania 1866; m. fl.
13
Rian 2003:81. Lind, Gunner:”Den dansk-norske hær i det 18. århundrede. Optimering,
modernisering og profesjonalisering”. [Dansk] Historisk tidsskrift. København 1986.
14
Molesworth, Robert: An Account of Denmark as it was in the Year 1692. København 1977.
57

yråkratiets ritualisering ved stadig å føre inngående kontroll med
embetsutnevnelsene og kontakter ble da igjen viktig. 15 Kongen hadde derfor
tak på kandidatene til embetsstillingene både før og etter 1660.
Forbindelse til kollegiene i København var viktig, men kunnskap om
lokale forhold ved sending av supplikker og søknader om embeter var også
en fordel. Den geografiske avstanden til København ga de norske
embetsmennene en frihet, kontrollen ble mindre, og utførelsen av en
avgjørelse kunne jenkes. I 1700-årene var 1/3 av studentene ved universitetet
i København norske, hvilket var en høy andel i forhold til folketallet. 16
Norskfødte embetsmenn utgjorde omkring 1700 snaue 50 % av antallet.
Dette gjaldt så vel de høyeste stillingene som stiftamtmenn og amtmenn, som
fogder og sorenskrivere. Blant prestene (og biskopene) var hele 70-80 %
norskfødte. 17 Det var imidlertid mindre rekruttering av embetsmenn fra
bondestanden i Norge enn i Danmark. Rekrutteringen fra bondestanden var
høyest blant prestene, men kun med 3 %. 18 Offiserer fra bondestanden ble
rekruttert i krigstid, men knapt i fredstid.
Innslaget av norskfødte embetsmenn økte jevnt etter 1650 frem til 1720årene.
19 Amtmann Povel Juels skremmende konspirasjon med russerne i
begynnelsen av 1720-årene kan ha bidratt til tilbakeslaget, og dansker og
tyskere ble foretrukket til høyere stillinger. 20 De fremste tilløp til karrierer
mot toppen i eneveldets hierarki forekom før 1720.
3.2 Den norske statsforvaltningen
Kongen opprettet et regjeringskollegium (konseilet) og avgjorde saker i sitt
eget ”kabinett”. Han opprettet en rekke kollegier, dels for generelle innenriks
styringsoppgaver, dels for mer spesifikke styringsoppgaver, samt
kommisjoner for å undersøke og avgjøre spesielle spørsmål. Byråkratiet i
saksbehandlingen ble større enn tidligere, men kongen var på vakt mot
avgrensning av sin egen myndighet. Tyskere ble foretrukket sentralt,
antagelig for å begrense den danske adelens innflytelse. Fremdeles fikk
15
Jespersen, Knud J.V.: Danmarks historie, bind 3. København 1989, Feldbæk, Ole: Danmarks
historie, bind 4. København 1982.
16
Feldbæk, Ole: Nærhed og adskillelse 1720-1814, bind 4 av Danmark-Norge 1380-1814. Oslo
1998.
17
Dyrvik, Ståle; Fossen, Anders Bjarne m.fl.: Norge under eneveldet 1720-1800. Oslo 1976.
18
Dette var langt mindre enn i Sverige og sannsynligvis også Danmark, hvorfra tall ikke kjentes.
Mannsåker, Dagfinn: Det norske presteskap i det 19.hundreåret. Sosialhistoriske studier. Oslo
1954.
19
Rian 2003:38.
20
Steen, Sverre: Det norske folks liv og historie gjennom tidene, bind IV-VII, Oslo 1930-1935;
Rian 2003:35-43,46-61.
58

danske adelsmenn stillinger, men flere tyskere havnet i høye stillinger som
ministere. 21 Adelen i Slesvig-Holstein fikk en viktig rolle i
sentraladministrasjonen; de var en rik og militært orientert gruppe.
Kongehuset hadde sterk tilknytning til Tyskland gjennom hertugdømmene og
familiebånd til tyske fyrstehus. Tysk var i høy grad hoffets språk. 22
Kongen fremmet fasttømringen av en ny kongetro overklasse, første
gang markert av rangforordningen i 1671 og opprettelsen av grevskaper og
baronier.
Strukturen i forvaltningen kan forenklet beskrives slik: Den nye norske
sivile regionalforvaltningen ble endret fra lensordning til amtsordning i 1662.
Det ble da opprettet fire stiftamt og åtte underliggende amt. Stiftamtmannen i
Akershus var stattholder i Norge og hans kontor var kanselliet. Dette var det
høyeste sivile embete i landet. 23 En del endringer i amtene skjedde i 1670- og
1680-årene; bl. a. ble grevskapet Laurvig opprettet av Brunla amt 1671 og
grevskapet Griffenfeld av Tønsberg amt 1673. Under amtene lå i 1662 55
fogderier, som imidlertid innen 1700 var redusert til 38. Regnskapene ble
ivaretatt av stiftamtstuene og i byene magistraten med byfogden, som
ansvarlige overfor rentekammeret i København. En kortere periode var
landkommissariatet ansvarlig for kongens norske finanser. I 1714 ble
Zahlkassen i Christiania opprettet som mellomledd. Juridisk var landet
inndelt i 10 lagdømmer underlagt overhoffretten på Akershus. 24 Under
lagdømmene var ca. 50 sorenskriverier. Byrådet ble byråkratiske magistrater
med kongelig utnevnte embetsmenn. Magistraten var underrett i stiftsbyene.
Hæren besto av regimenter (á 800-2400 mann) samt 14 borgerkompanier
underlagt kommanderende general. Fire bispedømmer (offisielt kalt stift)
besto av tilsammen 37 prostier og ca. 400 prestegjeld. 25
I den norske hær som ble opprettet i 1628 var det et ledd i disiplinen å
flytte på offiserene. Hæren var fremdeles fra 1660 til 1720-årene i en
oppbyggingstid med stadig innvandring. 26 I marinen var det flere nordmenn,
men noe eget norsk sjøforsvar var ikke etablert.
21
Gøbel, Erik: De styrede rigerne. Embetsmændene i den dansk-norske centraladministration
1660-1814. Odense 2000.
22
Gregersen, H.V.: Slesvig og Holsten før 1830. Kbh 1981.
23
Visestattholder var tittelen til Ulrik Fredrik Gyldenløves stedfortreder i hans periode som
stattholder 1664-1699, men ble benyttet også senere.
24
Da grevskapene ble opprettet gikk Tønsberg lagdømme stort sett inn under deres
birkejurisdiksjon.
25
Historisk leksikon. Oslo 2003.
26
Eidhammer, Nils: Studiar kring offiserstanden i Noreg 1700-1814 med særleg omsyn til
nasjonal og sosial bekgrunn. Hovedoppgave Universitetet i Bergen 1969.
59

3.3 Det økonomiske grunnlag
I 1660 var det kun 20 adelsmenn i Norge, men et stort antall godseiere. 400
godseiere eide jord til 10 skippund eller mer, og av disse var kun en tiendedel
adelige.
Embetsmennene kombinerte embetsutøvelsen med handel; fisk og trelast
samt kjøp av sagbruk og skipsparter. De hadde anledning til å låne penger av
sine kasser for investeringer som ga rask avkastning.
Blant høyere embetsmenn i Norge var det vanlig med stor eksporthandel,
sagbruksdrift og bergverksdrift. Eksempler er generalene Hausmann,
Tritzschler og Arnold som giftet seg med rike arvinger og fortsatte
svigerfedrenes forretninger.
Fogdenes stilling som skatteinnkrevere med betaling i naturalia ga dem
anledning til å handle med varene for å omsette disse i penger, og da på en
for dem selv fordelaktig måte. 27
Man kunne kjøpe de embeter som ikke var geistlige eller juridiske, om
disse måtte det inngås andre avtaler. Kongen solgte embeter der prisen kunne
være fem ganger høyere enn årsinntekten). 28 Kjøp og bestikkelser mht.
embeter skapte et eierforhold til stillingen (som i Frankrike). De bodde også
på egne gårder med kontor hjemme, og hadde egne skrivere og fullmektiger.
Nettverk av familie, klientskap og venner beskyttet mot harde disiplinære
tiltak. Sikring av familiens fremtid skjedde ved sønnenes stillinger og
døtrenes giftemål.
Skatteregler ga amtmennene i noen grad skattefrihet for jordegods
hvilket kan ha initiert oppføring av anlegg utenfor byene der de residerte. Da
de fikk skattefrihet for en stor gård med skyld av 3 skippund ble det
økonomisk en fordel å investere i eiendom. Disse eiendommene kunne
bebygges standsmessig.
De norske embetsmennene hadde fordeler av ordningen med kjøp av
embeter; de hadde mer penger enn innflytelse. 29 De norske embetsdistriktene
var folkerike fordi kongen hadde opprettet store distrikter for å spare
lønninger. Stor befolkning ga gode inntekter gjennom sportler og hevdvunne
muter. Norske prestegjeld var langt større enn de danske og med tilsvarende
store inntekter.
Samtidig var det i Norge muligheter for utstrakt handels- og
sagbruksvirksomhet. Den nye embetsstanden etter reformasjonen satt på
større ressurser fordi utenrikshandelen stadig økte:”Det fantes et stort sjikt av
27
Rian 2003:72.
28
Steen, Sverre: Det norske folks liv og historie gjennom tidene, bind IV-VII, Oslo 1930-1935;
Jørgensen, Hans-Jørgen: Det norske tollvesens historie, bd. 1. Oslo 1969.
29
Rian 2003:60.
60

embetsmenn og kjøpmenn i Norge som hadde en materiell standard på nivå
med mellomsjiktet i den europeiske adelen”. 30
Trelasthandelen fra sydøst-Norge dominerte de europeiske
eksportmarkedene; på 1600- og 1700-tallet var den mange ganger større enn
eksporten fra hele det nåværende Sverige og Finland. 31 Det var imidlertid
flere aspekter ved den sentrale næringspolitikken fra København som bidro
til å vanskeliggjøre utenrikshandelen for de norske aktørene. Tollen på
trelasteksporten var meget høy og sagreduksjonen 1688 skar ned på antall
tillatte sager og reduserte skurden til 2/3 av tidligere produksjon. 32 Det
danske kornmonopolet på Norge ble først opprettet i 1735, men siden 1669
hadde tollen på ikke-dansk korn til Øst-Norge vært svært høy. 33
På 1700-tallet ble embetsstanden mindre involvert i næringsvirksomhet,
parallelt med at de store handelshusene fikk større dominans over
markedene. 34
3.4 Ulrik Fredrik Gyldenløve
Ulrik Fredrik Gyldenløve (1638-1704) var uekte sønn av kong Fredrik 3. Han
var stattholder i Norge 1664-1699, og kommanderende general i Norge 1664-
1704 (fig. 4). Han oppholdt seg fast her i periodene 1664-1667 og 1673-
1679, og var siden sporadisk i landet. Til sammen var han i Norge antagelig
¼ av sin tid som stattholder. 35 Han arbeidet for å utbygge den norske hæren,
for effektivisering av beskatningen (men for å dempe skattetrykket) og for å
fremme næringsveiene, ofte gjennom utdeling av privilegier til de fremste
aktørene. Under krigen mot Sverige kalt ”Gyldenløvefeiden” 1675-1679 førte
han selv kommandoen sønnafjells med hell. I Norge var han åpenbart
populær blant alle stender. 36 Som Gyldenløve var viktig for etableringen av
eneveldet i Norge, var han det utvilsomt også for arkitekturen.
30
Rian 2003:61.
31
Tveite, S.: Skogbruksboka. Bind 3. Oslo 1964. Åström, S.E.:”Holländerna och trävaruexporten
från Finska vikens hamnar kring 1700”. Historiska och litteraturhistoriska studier 51.
Helsingfors 1976. Rian 2008:41.
32
En årsak var at skogene var uthugde. Fryjordet, Torgeir: Skogadministrasjonen i Norge
gjennom tidene. Bind 1. Fram til 1850. Oslo 1992:78,79,93. Kontroll over skurden var vel en
annen årsak.
33
Herstad, J: I helstatens grep. Kornmonopolet1735-88. Oslo 2000. Rian 2008:25-37.
34
Rian, Øystein.”Maktens historie i dansketiden”, Makt- og demokratiutredningens rapportserie
2003.
35
Rian, Øystein.”Maktens historie i dansketiden”., Makt- og demokratiutredningens rapportserie
2003.
36
Birkeland, M.: ”Ulrik Frederik Gyldenløve”, Bricka, C.F.(red.): Dansk biografisk Lexicon.
København 1887-1905.
61

Han er en av meget få danske som dokumentert uttrykte seg om
arkitektur i perioden, og da om Griffenfeldgård (nå Jarlsberg) i Norge. Et
brev til Peder Griffenfeld fra 1673 viser en holdning som uttrykker et
arkitektonisk likeverd mellom tømmer og mur som kan ha hatt betydning for
en friere holdning til tømmer som materiale i Norge, en holdning Gyldenløve
selv tydelig demonstrerte ved sine anlegg på Bygdøy og i Larvik fra 1674. 37
Grevskapet Larvik ble opprettet for Gyldenløve i 1671 og hadde åpenbart
betydning for ham ut over det økonomiske. Han bygget ut et anlegg der som
etter forholdene var av store dimensjoner. Han har sannsynligvis planlagt å
trekke seg tilbake dit da han lot oppføre den nye residensen mot slutten av
1690-tallet. 38 Han oppførte også en bygning på Bygdøy Kongsgård.
Gyldenløve ble født i Bremen 1638. Han vokste opp hos sin mor
Margrethe Pape 39 og stefaren etatsråd Daniel Hausmann, amtmann i
Segeberg. Da han var tolv år ble han sendt til Paris hvor han ble i to år.
Deretter reiste han til ”Gallien, Italien, Spanien og exotiske Lande” for sin
utdannelses skyld. 40 I 1654 ble han immatrikulert ved universitetet i Siena.
Han ble ”naturalisert” som dansk adel med navnet Gyldenløve i 1655, mottok
Vordingborg len og eiendomsretten til Kalø slott samt ble utnevnt til oberst
og jegermester. I årene 1662-1663 reiste han med kronprins Christian til
Amsterdam og Antwerpen, Frankrike (Paris) der han ble mottatt i St.
Germain, oppholdt seg fire måneder i England (London), der han fikk
hosebåndsordenen og St Georgeordenen. Han reiste deretter på egenhånd til
Spania hvor han ble behandlet ”på like fot” som don Juan av Østerrike iflg.
Gustav Lilliencrona, svensk gesandt i Københavns rapport til Sverige 1663.
Han ble i 1662 eller 1663 utnevnt til grande av Spania, samt general, av den
spanske kongen. 41 Grande var Spanias høyeste adelige tittel, for utlendinger
bare tildelt fyrster av blodet etc. og i Spania forbeholdt de aller høyeste
adelsslektene. 42 Gyldenløve innehadde på dette tidspunkt ingen annen tittel i
37
Til Gyldenløve: Danmarks rigsarkiv. Kongehusets og rigets arkiv. Stålskab 24. Breve til
Griffenfeld, C6II. Breve fra Gyldenløve, nr. 30. Datert juni 1673. Kildehenvisning fremskaffet
av Einar Sørensen. ”… j’ay trouvée la mayson toutte ruinee soit par negligence soit de vieillesse
enfin je crois que l’un et l’autre y on contribue de soute quel est trés necessaire d’y fayre bastir,
mais que ce sont de bois ou de pierre que du moins l’on observe la regularité et propreté, chose,
que nostre nation n’observe guerre, ou n’attend point qouy que cela ne couste rien.” Oversatt fra
fransk i: Lorenzen, Vilhelm: Studier i dansk herregaardsarkitektur i det 16. og 17. aarhundrede.
København 1921:198.
38
Morgenstierne, O. von Munthe af: Ulrik Frederik Gyldenløve. København 1944.
39
Margrethe Pape (1620-1684) ble i 1683 adlet som baronesse Løvendal.
40
Morgenstierne 1944:11,12.
41
Morgenstierne 1944:16-19.
42
Dewald, Jonathan: The European Nobility 1400-1800. Cambridge 1996:21.
62

hjemlandet enn oberst og jegermester. Gjennom utnevnelsen til grande har
kong Filip 4. ansett ham som nærmest jevngod med dansk prins. Gyldenløve
fikk imidlertid da han returnerte til København 1663 elefantordenen, og i
1664 ble han stattholder i Norge, deretter general og øverstkommanderende
for den norske hær i 1666. I årene 1669-1670 var han ambassadør i England.
”Han var yndet af Carl 2. og og trivedes fortrinlig ved det engelske Hof.”
Den engelske kongen kalte Gyldenløve i brev til ham 1.12.1671 ”mon
cousin”, en benevnelse som innebar at han ble ansett som legitimt tilhørende
det danske kongehuset. 43 Han ble da rangforordningene ble innført i 1671 satt
i 1. rangklasse umiddelbart etter kongehusets medlemmer, med rett til å
kalles ”Høje Excellence.” Selv om han ikke bar prinsetittel måtte han regnes
for fyrstelig.
Hans egen rangklasse var etter rangforordningen 25.5.1671 den høyeste
nest etter kongehusets legitime medlemmer; ”Kongernes naturlige Sønner.”
Gyldenløve var i 1671 den eneste i kategorien og reelt sett fyrstelig. 44
I København oppførte han 1672-1688 sitt store palé Gyldenborg på det
nyanlagte Kongens Nytorv etter tegninger sannsynligvis av Evert Jansen (fig.
5). 45 Gyldenløve tegnet selv et mausoleum for de gamle norske konger på
Hovedøya (fig. 6), og en usedvanlig korsformet bygning på Bygdøy
Kongsgård i 1674. Tre skisser som viser et forslag til et nytt slott i
København viser en meget sammensatt dobbelsymmetrisk korsformet
bygning om et sentralt kvadratisk gårdsrom (fig. 7 og 8). ”Modulene” i
plantegningen og i det utvendige fasadeopprisset viser åtte bygningskropper
med siderisalitter og takaltaner, vendt fra hverandre og bundet sammen av
fire høye midtrisalitter med saler. Mot gården er fasadeopprisset tegnet med
arkader i første etasje og tårn med høye sammensatte spir i hvert hjørne av
gården. 46 Tårnene binder sammen de fire sammensatte hovedmodulene i
korsformen. Plan og fasader er ikke overenstemmende med hensyn til
vinduer, tårn og bredder. Hakon Lund daterer dem til 1660-årene og tilskriver
tegningene ”en dilletants forsøg i slottsbygningskunsten i stil med August
den Stærkes projekter til centralbygninger.” De sammensatte takformene som
minner om Larvikresidensene og korsformen som minner om Bygdøy
kongsgård (Bygdøy 1) gjør at man kan spekulere i om prosjektet skyldes
Gyldenløve. Tegningene viser i alle fall at Gyldenløves norske bygninger
43 Morgenstierne 1944:53.
44 Morgenstierne 1944: 98.
45 Nørregaard-Nielsen, Hans Edvard:. Hagefløyen antagelig Lambert van Haven 1682-83.
46 Lund, Hakon: ”Christian V.s prosjekter.” Christiansborg slot. Første bind. København
1975:167-169.
63

hadde et uttrykk som står i sammenheng med sentrale aktører tilknyttet
hoffet.
Det er vanskelig å si om de norske byggherrenes forhold til den
arkitekturbevisste stattholderen påvirket deres anlegg under hans
embetsperiode fra 1664 til 1699. Det er ikke fremkommet korrespondanse
som indikerer dette. Det er imidlertid slik at nesten alle byggherrene har stått
i et klientforhold til ham, men det skyldes hans høye stilling i eneveldet.
Sannsynligheten for at hans prosjekter har gjort inntrykk i samtiden vises
imidlertid gjennom innflytelsen hans Larvikresidens har hatt.
Byggevirksomhet manifesterte byggherrenes posisjon. Slektene til viktige
kongelige elskerinner hadde imidlertid utvilsomt betydning. 47 Gyldenløves
familierelasjoner på morens side (Hausmann) i forbindelse med Werenskiold,
Tonsberg, Toller og Stockfleth er sentrale, men disse veves igjen inn i andre
slekter. Gjennom perioden ble alle byggherrer og deres fruer forbundet i
forskjellige former for slektskap og svogerskap. Tendensen fortsatte gjennom
resten av 1700-tallet med stadig nye deltagende familier.
3.5 Rang og sosial struktur
Standssamfunnet ble tradisjonelt inndelt i tre stender: adel, geistlighet og
bønder/borgere. Dette systemet hørte hjemme i middelalderen, og var i
realiteten ikke lenger gyldig i de fleste vesteuropeiske land på 1600-tallet;
borgernes rolle var blitt langt viktigere enn tidligere.
Eneveldet definerte en elite felles for alle kongens land. Dette betydde at
det igjen ble mulig for nordmenn å tilhøre den øverste eliten. Det krevdes
fremdeles forbindelser for å komme seg frem, men det var bedre enn formelt
juridiske barrierer slik de tidligere adelige privilegier og fortrinn til høye
stillinger.
Samfunnspyramiden fikk under eneveldet flere ledd og ble slik sett
høyere da rangklassene ble introdusert, men den klare hierarkiske orden som
praktisk talt hele embetsstanden ble satt inn i ved de nye rangforordningene
oppfordret de innrullerte til trinnvis oppdrift i systemet. Embete ga høyere
rang enn adelskap og mulighetene for å klatre i pyramiden var blitt større
trass i at den var ”brattere” enn før.
En ny norsk elite vokste frem 1536-1814. I andre land snakker man om
en konsolidering av stendene i en felles overklasse på slutten av 1600-tallet
og på 1700-tallet. 48 Det kan virke som om Norge på grunn av adelens svake
posisjon tidlig utviklet dette. Rian hevder at embetsmennene spilte en større
47
Spesielt Sophie Amalie Moth (1654-1719) grevinne av Samsø, kong Christian 5.s elskerinne.
48
Ewald, Jonathan:”The European Nobility 1400-1800”. Series: New Approaches to European
History. Cambridge 1996:48-59.
64

olle i Norge enn i de fleste andre europeiske land. Årsaken var at Norge ble
styrt fra et maktsentrum utenfor landets grenser, og den direkte utførelsen av
makt ble utført av de stedlige embetsmenn uten den kontroll større geografisk
nærhet ville ha kunnet gi. Ofte var de utlendinger, danske og tyske.
Standsfølelsen var svakere utviklet enn i mange andre europeiske land, og det
kulturelle særpreget mindre mellom de tradisjonelle stender adel/offiserer,
geistlighet og borgere. Det var i Norge i mindre grad en atskilt prestestand
enn for eksempel i Danmark. 49
Det var et aktivt samband mellom de ledende i de forskjellige stender;
sivile embetsmenn, presteskap, offiserer og borgere. Standsdannelsene ble
redusert ved felles interesser i næringslivet, handel, verks-, bruks- og
godseierskap. Den vanligste kombinasjonen var embetsmann og godseier, et
felleseuropisk trekk. Økonomisk sterke familier skaffet seg embetsmakt, og
embetsmenn skaffet seg økonomisk makt. Et annet aspekt som motvirket
standsdannelser var rangsystemet. De som sto høyt i rangsystemet hadde
posisjonen felles uansett stand, i forhold til de som sto lavere, men i samme
stand.
Embetsmennenes og det høyere byborgerskapets familier utgjorde ved
folketellingen i 1801 to knappe prosenter av landets befolkning; i
internasjonal målestokk en liten gruppe. I perioden som diskuteres her talte
de antagelig ennå færre (da borgerskapet var mindre betydelig). Selv adelen i
de fleste europeiske land utgjorde en større prosentandel. 50
Embetsmennenes antall er enklere å kontrollere i forhold til
oppnevnelser. I 1670 skulle det være ca. 400 sivile embetsmenn, ca. 300
offiserer, ca. 400 geistlige, til sammen ca. 1100 embetsmenn. 51
I 1655 utgjorde antallet adelige ca. 0,3 % av den norske befolkningen. 52 I
1748 hadde adelens stilling endret seg mye, men den prosentvise andelen av
befolkningen var omtrent den samme. 53 Av et totalt innbyggertall på ca.
49
Årsaken kan være de norske prestenes gode økonomiske stilling. Rian 2003:48.
50
Hvor liten denne gruppen egentlig var setter imidlertid Rian spørsmålstegn ved da han ser
embetsmennenes egne ansatte funksjonærer og fullmektiger som en gruppe som ikke er tatt med
i regnestykket, men som hørte hjemme i elitens sfære.
51
Norsk historisk atlas 1980:233. Rian, Øystein.”Maktens historie i dansketiden”., Makt- og
demokratiutredningens rapportserie 2003. Rian, Øystein: Embetsstanden i dansketida. Oslo
2003:52. I 1801 var antallet offiserer økt til 800, sivile embetsmenn til 600, mens prestenes antall
var stabilt.
52
Beregnet ut fra et manntall over adelen i Norge 1655. Suhm, P. F.: ”Samlinger til den Danske
Historie.” 2. Bind, II. Hæfte. København 1782, nr. VIII, Mandtal over Adelen i Danmark og
Norge 1655:149-184. Utgitt av Adelsprosjektet Oslo 1988-2002. I 1655 befant 1/10-del av
adelsmennene i rikene seg i Norge.
53
Klevenfeldt, Terkel:”Stifts-Relationer om Adelige i Danmark og Norge.” Innsendt 1747-1749.
65

500.000 omkring 1700 kan man da beregne et antall på ca. 150 personer,
hvilket kanskje omfattet ca. 30 ”kjernefamilier.”
Omkring midten av 1600-tallet var adelens innflytelse i Norge redusert,
og deres tidligere klienter sto etter hvert frem som den nye norske eliten.
Flere begynte som fogder, men oppnådde mer lukrative stillinger som tollere,
lagmenn og rådmenn i byene. De opparbeidet seg kapital i sine stillinger,
eksporterte trelast, fisk og mineraler. Gjennom pantelån til adel, bønder og
kongen skaffet de seg eiendommer. Det var i krigstid stadig behov for
pantsetting av krongods. Sønnene fikk utdannelse, foretok dannelsesreiser til
europeiske universiteter, og som embetsmenn i voksen alder kunne de bli
adlet eller de fikk rang med adel.
Offiserer fikk ifølge rangforordningene adelig status. Slik unngikk man
omfattende utdeling av adelsbrev til offiserer, slik det i Sverige ble
praktisert. 54 De høyere offiserene, som tradisjonelt og i forhold til
rangforordningene sto adelsbegrepet nærmest, hadde sjelden økonomisk
overskudd til å bygge slott av stein og tegl. De sto i et standsfellesskap over
nasjonale grenser men bygget boliger av tømmer som likevel kunne tilsvare
forventningene om store feltherrers parafernalia. I tidens forholdsvis
pompøse persongalleri har offiserene antagelig fremstått som seierherrer trass
i at de sjelden var det.
3.5.1 Embetsmennenes utdannelsesnivå
I den første tiden etter 1660 hadde antagelig de høyere embetsmennene et
lavere utdanningsnivå enn før. Flere av amtmennene hadde lavere utdannelse
enn de tidligere lensherrene. Innslaget av kongefavoritter (”lakeiisme”) var
merkbar. 55 Som de kommanderende generaler kunne enkelte amtmenn tillate
seg knapt å vise seg i sine distrikter og styrte gjennom fullmektiger. 56 Under
eneveldet var utdanningsnivået ujevnt: alle prester hadde lange
latinskolestudier og korte universitetsstudier, de fleste embetsmenn og
offiserer ble imidlertid utdannet gjennom tjenesten. Jo høyere i embetsverket,
desto høyere var utdanningsnivået. Toppene i den nye eliten hadde
gjennomført dannelsesreiser. En del hadde deltatt som selskap for
jevnaldrende adelsmenn. Rekruttering av kontorister og fullmektiger (ansatt
som embetsmennenes egne tjenere) skjedde ofte blant kollegers sønner som
slik fikk sin opplæring (en grunnutdannelse hadde de vanligvis fått som barn
fra huslærere). De lærte administrasjon og ble ofte gift med arbeidsgiverens
54
Englund, Peter: Det hotade huset: adliga föreställningar om samhället under stormaktstiden.
Stockholm 2002.
55
Bergwitz, Joh. K.: Fra adelsstyre til enevælde i Norge. Kristiania 1918; Døssland, Atle: ”Med
lengt mot havet”. Fylkeshistorie for Møre og Romsdal, bd. 1. Oslo 1990.
56
Friis, J.J.S.: Stiftamtmenn i Kristiansand før 1814. Kristiansand 1941.
66

døtre i mer eller mindre arrangerte ekteskap. På 1700-tallet ble utdannelse
ved latinskolene vanligere, og dessuten en viss universitetsutdannelse.
Utdannelsesnivået skapte skiller mellom de som hadde velstående
foreldre og hadde hatt anledning til å gjennomføre dannelsesreiser i Europa,
og de mindre velstående som i høyden måtte nøye seg med et kort
universitetsstudium i København. Det vanligste for sivile embetsmenn og
offiserer var praktisk yrkesopplæring, mens for prestene var
universitetsutdannelsen obligatorisk.
3.5.2 Rangsystemet under det eldre eneveldet
Året 1660 har sin største betydning i dansk-norsk historie gjennom de
begivenheter som inntrådte i ettertid for å fastholde statsomveltningen.
Endringen av adelsbegrepet er viktig i denne sammenheng. I perioden 1536 -
1660 utgjorde adelen under riksrådsadelens ledelse en lukket korporasjon
med vidtgående politiske rettigheter og stor handlefrihet i forhold til
kongemakten. Etter innføringen av eneveldet bestemte kongen alene over
den nye tilgangen til adelen, og deres enerett på besittelse av skattefritt
jordegods bortfalt. Adelsbegrepet ble nå gitt et nytt innhold. Embetsmenn i
rangklassene fikk imidlertid de samme fordeler som adelen tidligere hadde
hatt i tillegg til setegårdsprivilegiene, sønner ble skrevet inn ved
ridderakademiet og døtrene ved de adelige jomfruklostre. De fikk dessuten
føre adelig hjelmtegn på sine våpenskjold. 57
Den første rangforordning ble gitt 25.5.1671, og avgjorde at statstjeneste
gikk foran tradisjonelt adelskap. Adelskap ga fortrinn bare fremfor folk som
ikke var i rangsystemet, embetsmenn kunne ha rang som var likeverdig med
adelskap. Ved privilegiene for ”betjenter av den borgerlige stand” datert
11.2.1679 ble det skapt personlig adelskap for embetsmenn, deres hustruer og
barn i første ledd. Et rangbestemt adelsbegrep ble med dette innført. En
utenlandsk adelsmann ble automatisk naturalisert som dansk adelig ved å
betjene en stilling i rangen uten å måtte søke naturalisasjon ved å bevise
adelskapet slik det tidligere hadde vært. 58 Etter rangforordningen 11.2.1693
ga stillinger i de tre høyeste rangklassene automatisk fullt arvelig adelskap
for etterslekten, mens personlig adelskap fremdeles gjaldt for de fire lavere
rangklassene. 59 Assessorer og alle rådstitler sto i rangen, samt alle offiserer. I
første klasse sto bl. a. geheimeråder, stattholderen i Norge, generaler og
57
Bartholdy, Nils G.: ”Adelsbegrebet under den ældre enevælde. Sammenhengen med
privilegier og rang i tiden 1660-1730.”[Dansk] Historisk Tidsskrift, 12. Række, Bind V.
København 1971:577-650.
58
Bartholdy 1971:590.
59
Arvelig adelskap i de tre høyeste rangklassene ble antagelig opphevet etter rangforordningen
13.12.1730. Bartholdy 1971:624. Dette er ifølge Bartholdy noe uklart.
67

generalløytnanter. I annen klasse sto bl. a. konferenseråder og grever. I tredje
klasse sto bl. a. virkelige etatsråder, generalmajorer, oberster i garden og
artilleriet, stiftamtmenn, generalkrigskommissærer samt lensfriherrer
(baroner).
Vanlige embetsmannsbestallinger som fogd, sorenskriver og prest ga
ikke plassering i rangen, en rådstittel var nødvendig. 60
3.5.3 Rang som styrende for arkitekturens uttrykk?
Det ble ved forordningene av 7.11.1682 og 13.3.1683 gitt regler om
begrensninger ved representative handlinger i forbindelse med høytider og
begravelser samt materielle goder og forbruk, bl. a. klesdrakt. Reglene
forholdt seg til rangklassene og sidestilte rangspersoner og tradisjonell adel.
Hva bygninger angikk, fantes ikke forordninger. 61 Det kan imidlertid ha
eksistert uskrevne normer om symmetri og bruk av klassisk arkitektur, som
forbeholdt de høyere rangklasser eller adel. Dette er en antagelse, men
fundert på det faktum at nesten alle de 36 anleggene som er funnet av denne
karakter er oppført av adelige eller rangadelige. Arkitekturen ser ut til å ha
vært et slags uoffisielt rangsprivilegium. At forbruk og påkledning ved lov
var strengt regulert i eneveldet er kjent, men at det også kan ha gitt seg et
uoffisielt utslag i boligens form har ikke vært kjent, antagelig fordi
fenomenet har vært skjult, spesielt bak handelspatrisiatets store byggeri
senere på 1700-tallet. Portrettene viser det samme: helfigurportrettet av
Ludvig Rosenkrantz i romersk drakt, Ulrik Fredrik Gyldenløve og Hans Ernst
Tritzschler i togaaktige kapper – kvinnene som Minerva eller Diana, som de
viste portrettene av en ukjent familie fra Haugen i Spydeberg (fig. 9), eller et
ektepar antrukket som hyrde og hyrdinne i et arkadisk landskap (fig. 10 og
11). Som bygningene de oppførte kunne adelen også selv ikle seg klassisk
drakt. 62 Man kan i dagens forstand si at de iscenesatte seg selv.
Av avhandlingens 36 omtalte anlegg var ca. 23 oppført av adelige og 8-9
av rangadelige. Dekningen innenfor denne gruppen er dermed god. Dette kan
60 Rangforordninger og privilegier. Adelsprosjektet. Vigerust, Tore Hermudsson 2002.
61 Tidens detaljerte hierarkiske system ga seg også utslag i klassifisering av typehus ved
oppbygging av byer, slik som Johan Wibes typehus for Trondheim etter bybrannen i 1708, et
fenomen som finnes i Europa ellers som i London Rebuilding Act etter brannen der i 1667 og
Trezzini og Le Blonds typehus for St. Petersburg 1710-1716. Wallem, Fredrik B.:
“Raadhusplaner og byggeprojekter i Trondhjem omkring aar 1700. II.” Byggekunst 1920:193-
197. Cracraft, James: The Petrine Revolution in Russian Architecture. Chicago 1988:157-157.
62
På 1700-tallet ble portrettene mindre allegoriske.
68

fortelle om en sammenheng mellom de valgte anleggenes uttrykk og adelskap
eller høye embetsstillinger. 63 Jfr. avsnittet om decorum (kap.2.7).
3.6 Forbindelse mellom rang og arkitekturuttrykk
Gyldenløves og eneveldets embetsmenn introduserte den klassiske barokken i
Norge.
Tar man med Gyldenløves tre anlegg var ca. 23 64 av de 36 her omtalte
anleggene oppført av adelige. Adelskapet hadde forskjellig karakter: gammel
adel, faren adlet, selv adlet. Enkelte tilhørte adelige utenlandske familier,
men med rang hvilket ga dem automatisk dansk naturalisasjon. Bare tre av
byggherrene var av gammel dansk-norsk adel, men i tillegg var to
stattholdere av gammel adel byggherrer på Bygdøy kongsgård.
27 byggherrer var sivile embetsmenn på byggetidspunktet (Gyldenløve
som stattholder ikke telt med), to byggherrer sto rangmessig i klasse med
arvelig adel (generalmajor Johan Arnold og stiftamtmann Mathias Tonsberg),
tolv var offiserer (Gyldenløve her ikke telt med). Syv var verken sivile
embetsmenn eller offiserer. 65 Av disse var apoteker Johan de Besche
utenlandsk adel. Madame Poulsen; Anna Adeler, var datter av en amtmann
og slik sett i rang med adel (hennes onkel Cort Adeler var dessuten adlet).
Anders Boysen og Peder Tønder fikk sine titler først etter at bygningene var
oppført. Bærums Verk var oppført av Anna Felber salig Kreftings som forble
utenfor rangklassene, riktignok en enke, men mannen hadde ikke hatt tittel og
sønnen fikk det heller aldri. 66
Tre byggherrer oppnådde rangplassering etter at anlegget var oppført. De
anlegg som ikke ble oppført av folk i de høyeste rangklasser/adelige kan stort
sett likevel knyttes opp mot høyere rang eller prestisje. Bærums Verk erstattet
en stor bindingsverksbygning med tårn oppført av familien Marselis i 1640årene
som antagelig brant i 1679. Ringnes fra 1720 ble oppført av daværende
kaptein Herman Heyer. Hans hustru Marie Margrethe Coucheron, hvis
penger sannsynligvis ble anvendt til oppførelsen, var presumptivt regnet for
automatisk naturlisert adel og i hvert fall datter av en dame av gammel dansk-
63
Man må regne med et antall anlegg som fra før har vært vel bebygd, og der det ikke er satt opp
et moderne anlegg.
64
Se Eskevigen under kapitlet Det norske hus. Hvis Genschau oppførte denne er antallet 24.
65
Anna Adeler (Poulsens enke), Anna Felber (Kreftings enke), Johan de Besche samt Hans
Schreuder (ved to anlegg) var ikke i embets- eller offiserstanden. Schreuder var imidlertid
kammerråd og generaltollforvalter, men sistnevnte tittel skyldtes forpaktning av tollvesenet.
66
Sønnens hustru Anna Vogt var imidlertid datter av en kammerråd.
69

norsk adel. 67 Storhamar, oppført ca. 1716 av prokurator, senere justisråd Jens
Grønbech, var hovedbygning på en adelig hovedgård. Schreudergården fra
1705 og Milde er oppført av generaltollforvalter kammerråd Hans Schreuder.
Hans hustru Beate Christine Burenæus var kusine til Sophie Amalie Moth,
den første kongelige danske ”maîtresse en titre”. Kanselliråd myntmester
Christopher Meyer som oppførte Meyergården på Kongsberg i 1720-årene
sto forholdsvis løsrevet fra slike sammenhenger. 68 Han ble kritisert for
bygningen ved en rettssak, men det ble sannsynligvis snart vanlig med denne
type bygninger også i den allmenne overklassen. 69
Det er mulig å konkludere at det var Gyldenløvetidens høye
embetsmenn/adelsmenn med ”fyrsten” selv i spissen som introduserte
klassisk barokk i Norge.
Det er også klart at eneveldets organiserte styringstruktur avtegnet seg
langt sterkere i embetsmennenes anlegg enn i de rike kjøpmennenes. De
sistes bygninger er i liten grad representert i materialet fordi bygårdene av
forskjellige grunner åpenbart fikk konservative planløsninger. 70 Ubetitlede
byborgeres avlsgårder fikk etter hvert preg av ”lystgårder,” men innenfor
perioden er det ingen registrerte anlegg blant disse som peker seg ut
arkitektonisk, slik som senere på 1700-tallet. 71
67
Blanceflor Sophie Due; 1. g.m. major Wilhelm Coucheron, 2. g.m. oberst Jørgen Otto
Brockenhuus til Åker i Vang.
68
Gjennom stemoren Euphrosyne Hassius var han imidlertid knyttet opp mot hennes adlede bror
amtmann og tidligere guvernør i Trankebar Henrik Lillienpalm og hennes adlede grandonkel
Jochum Irgens von Westerwick.
69
Bygårdene Tyschgården i Arendal (Hans Sørensen Tysch 1661/1668?), Falkgården i Risør
(Isaach Falk 1716), Riedemannsgården i Arendal (toller kammerråd Johan Gustav Riedemann
ca. 1719), Treschowgården i Christiania, Fred Olsens gate 2 (admiralitetsråd Gerhard Treschow
1710), var alle anlegg med symmetrisk barokk fasadekarakter, oppført av ikke-adelige utenom,
eller i lavere rangklasser, men som ikke er tatt med her. Bortsett fra Riedemannsgården sto de
ikke som del av et symmetrisk anlegg. Denne, som også rommet Arendals tollbod, var mot
bryggen flankert av to paviljongformede bodbygninger. Riedemanns hustru var Helene Sibylle
von Sesterfleth, en adelig dame. Treschowgården var en vanlig bygård med karnapper som
gjennom symmetrisk fasade med altan og gavl likevel fikk barokkpreg. Oslo Ladegård oppført
1725 var imidlertid et forstadspalé oppført av en høyt rangadelig enke; Karen Toller sal. general
Caspar Herman Hausmanns.
70
Begrensede tomter gjorde symmetriske anlegg vanskelig, men det synes ikke å ha vært spesiell
vilje til symmetri heller i fasadens utforming. Rom i rekke med svalganger omkring en bakgård
ser ut til å ha vært nesten enerådende. I avhandlingen ser man eksempler på bygårder under ”Det
norske hus”-typen, representert ved brødrene Colbjørnsens gårder i Fredrikshald under
Eskeviken i Idd (kap. 14.1).
71
Den utflytning til landeiendommer som Rian beskriver skjedde i 1690-årene hos
handelspatrisiatet i Skien (”Bratsberg-eliten”), representert ved lagmann Claus Andersens barn,
70

Rike, men ubetitlede kjøpmenn ser fremdeles ut til å ha bebodd og
oppført bygninger uten spesielle arkitektoniske ambisjoner, om enn med
stadig mer luksuriøse interiører, slik diverse monografier over norske byers
historie viser til i refererte skifteregistreringer etter rike byborgere. 72 På
denne tiden var det antagelig ikke stor forskjell på adelige og rike borgerlige
interiører. Rike borgerlige interiører forekom tidlig. 73 På Bjelkenes slektsgård
Austråt fremsto utstyret ved registreringen i 1700 nærmest som essensen av
en adelig ”borgs” interiører; virkemidlene kunne også være forskjellige. 74
Austråt utgjør imidlertid et ytterpunkt i denne sammenhengen med sin
våpensamling, dyrehoder med gevirer, malte anetavle og slektsportretter i full
korpus.
Midtgangen var imidlertid som på Tollerodden i Larvik (1669) og
Rognstad på Toten (1674) ofte plassert symmetrisk midt i bygningskroppen,
hvilket gir en asymmetrisk fasadetype man stadig ser ved Østlandets mer
eller mindre fornemme gårdsbygninger fra 1600-tallet og opp i 1800-årene.
Det kan nesten synes å ha eksistert en uvilje mot en symmetrisk fasade trass i
et for øvrig moderne fasadeuttrykk med store og høye vinduer og utvendig
malt panel. Symmetriske fasader kan i følge begreper om decorum ha vært
forbeholdt rangspersoner, og ha vært negativt forbundet med høye
pretensjoner (se kap.). 75
Kulturelt og materielt har det neppe vært stor generell forskjell mellom
adelige og ubetitlede borgere. De adelige det her er snakk om satt i et (eller
flere) embeter som innebar arbeid som mer eller mindre måtte utøves lokalt.
har en annen betydning, da disse var eller tilnærmet seg rang som adelige. Rian, Øystein:
Bratsberg på 1600-tallet. Oslo 1997:128-131.
72
Eksempelvis Thomas Sommer i Skien; skifte 1697, Skiens skifteprotokoll 3, fol. 30-50. Utdrag
gjengitt: Seierstad, Ivar: Skiens Historie. Bind I. Skien 1958:280,281. Foss, Frithjof: Arendals
Byes Historie. Arendal 1893. Ny utgave Arendal 1998:393. Referert skifte 1704 etter Anders
Larsen Brinch.
73
For eksempel fogd Nils Trane på Tangen ved Arendal, skifte etter hans hustru 1672 (Foss,
Frithjof: Arendals Byes Historie (1. utg 1898) 2. utgave Arendal 1998:391-393).
74
Andersen, Eystein: ”Interiør og inventar på Austrått. En vandring gjennom slottet på 1700tallet.”Årbok
for Fosen 2004, Orkanger 2004.
75
Symmetri er ikke nødvendigvis en økonomisk sak. Detaljer ved bygningene kunne i
byggeskikken vise beboerens stand, slik de små portikuser foran enkle polske herregårder viste
eierens adelskap, og slik den utkragede annen etasje på norske tømmerhus kan ha vært oppfattet
som et standssymbol (Jfr. Hovinsholm). Antagelig var utkragningen avledet fra
bindingsverkbygninger. Den var vanlig på byenes tømmerhus og på landet på ”kondisjonertes”
gårder før 1750. Hvinden-Haug, Lars Jacob: ”Hovedbygningen på Øvre Gjefsen i Gran.”
Fortidsminneforeningens årbok 1995. Oslo 1995:63-64. Også i England ble utkragningen
forbundet med prestisje. Cooper 1999:16).
71

De var ikke hoffadel som sto hevet over arbeid. Jordegodsinntekter var
dessuten sjelden svært store (jfr. utviklingen i Sverige 76 ). Slik sett var
forskjellen fra borgerstandens idealer sannsynligvis ikke svært avgjørende, 77
slik det ellers omtales hos Norbert Elias i hans sosiologiteorier. 78 Adelskap ga
seg mentalt sannsynligvis større kulturelt utslag i kvinnerollen enn i
mannsrollen pga et franskpreget kvinneideal som mot 1670 ble tatt opp av
adelige, men som antagelig først i 1690-årene fikk større betydning for
borgerlige. Lignelsen til klesdrakt er til stede i arkitekturen. Adel eller
rangadel betinget en større spesialisering av boligen, særlig for kvinnene. I
andre land kan dette være selvsagt, men i Norge er ikke denne forskjellen
tidligere belagt. Forskjellene mellom rike embetsmenn og rike kjøpmenns
bygningspraksis jevnes ut på 1700-tallet, men før 1733 kan det se ut som
kjøpmannsfamilier (trass i forbruk av luksus) ikke hadde behov for den ytre
formale rammen som folk av rang synes å ha fått når de trådte inn i høyere
rangklasser.
Utvalget i avhandlingen er gjort etter anleggenes symmetriske
barokkarakter, ikke etter byggherrens rang. Man må derfor kunne si at det
fremstår en sammenheng mellom anlegg med denne karakter og adelige
byggherrer.
3.7 Byggherrenes valg av type
Gjorde byggherrene reflekterte typevalg i lys av stilling og samfunnssyn?
Valg av type bygningsform var tydelig et selvstendig valg. Bygningene er av
ganske forskjelligartet ytre form, noe som antagelig viser at perioden var en
eksperimenteringsfase. Det er påfallende hvor forskjellig anleggene var
formmessig sammensatt (om enn over de samme motiver) selv om
funksjonene eller bruken var den samme. Jarlsberg (kap.8.1) kan stå som
eksempel på bevisst valg av en stilisert borg-form av en offiser. Ellers er det
neppe i henhold til materialet foretatt klare typevalg i forhold til stilling som
kan avleses i dag.
3.7.1 Borgerlige protagonister for klassisismen i eneveldet?
Misforhold i byggestil mellom folk av ”den gamle adelen” og folk av ”den
nye adelen” (innbefattet ”rangadel”) virker mindre relevant enn antatt – ved
nærmere vurderinger også av de danske forhold synes dette synet i beste fall
76
I Sverige på 1680-tallet var bare 1/3 av den nye adelen jordeiere. Englund 1989:129.
77
Kaspersen, Søren: ”Købmand Michelbeckers palæ og den københavnske palladianisme. En
arkitekturhistorisk og socialpsykologisk studie.” Forblommet antik. Klassicismer i dansk
arkitektur og havekunst. Festskrift til Hakon Lund 18. oktober 1988 s.9-57. København 1988:46.
78
Elias, Norbert: The Civilizing Process. Massachusetts 1994. 1. utg. Über den Prozess der
Zivilisation. Basel 1939.
72

å være forenklet i eldre forskning. I Danmark er den første kjente bygning
med klart hollandsk palladiansk forbilde oppført av en kjøpmann; Jens
Lauritzens Nysø på Sjælland fra 1674. Det var først ca. 1670 at den form for
arkitektur, ”barokken”, som omtales her slo igjennom. Storkjøpmann i
Amsterdam og godseier Jochum Irgens bygget imidlertid tidligere på
Vestervig Kloster på Jylland (1660-årene, anlegget forsvunnet) og
trappehuset på Gjorslev på Sjælland (1665). Irgens var på byggetidspunktene
ennå ikke adlet, men økonomisk i en kategori som overgikk adelen. 79 Det
samme gjaldt rentemester Henrik Müller på Leiregård på Sjælland (nå
Ledreborg), også fra 1660-årene. Holland som ”borgerlig stat,” sammen med
de demokratiske prinsipper forbundet med den palladianske klassisismen,
gjorde at Vilhelm Lorenzen så barokken som et uttrykk for en ideologi hos de
betydelige borgerlige byggherrene, som en motsetning til den gamle adelens
presumptivt konservative byggeri. Gyldenløve som oppførte nåværende
Charlottenborg i København (1672-1683) tilhørte kongehuset, ikke adelen.
Parallelt med dette oppførte imidlertid friherre Jens Juel tre anlegg: Juellinge
(ca. 1672), Tostrup (Christianssæde) (1690) og Juellund (1694-1695), alle på
Sjælland. 80 Nyere forskning viser at forbindelse mellom palladianisme og
borgerlige byggherrer skjedde indirekte, ved at ”grundlaget for stilen er at
finde i selve fremvæksten af en ”moderne” stat, som selvfølgelig på det
nøjeste var forbundet med udviklingen i handel og pengeøkonomi.” 81 Begge
”typer” rangspersoner, adel og borgere, synes å ha forholdt seg til samtidens
europeiske arkitektur.
Det er ingen åpenbare forskjeller i de norske eksemplene, men få anlegg i
utvalget er i denne perioden oppført av medlemmer av den gamle dansknorske
adelen; kun Ludvig Rosenkrantz (Rosendal kap.9.2 ), Christian Wind
(Vernekloster kap. 9.6) og Caspar Christopher Brockenhuus (Hovinsholm
kap. 9.8). Disse er trefløyede monumentale anlegg, ikke spesielt
konservative, selv om planene ikke er progressive. Det var tendenser mot
åpne trefløyede anlegg ved adelige residenser før 1660 (for eksempel Tose i
Borge og Elingård i Onsøy) og man kan hevde at typen var videreføring av
en utvikling fra slutten av 1640-årene. 82 Just Høgs anlegg på Bygdøy
79
Han var født i Itzhoe i Holstein, men var borger i Amsterdam, og gift med Cornelia de Bickers
datter av en av Amsterdams rikeste menn.
80
Lorenzen, Vilh.:”Dansk Herregaardsarkitektur fra Baroktiden,” Gammel dansk bygningskultur.
Kbh. 1928:61-67, 76-84, 96-102.
81
Kaspersen, Søren: ”Købmand Michelbeckers palæ og den københavnske palladianisme. En
arkitekturhistorisk og socialpsykologisk studie.” Forblommet antik. Klassicismer i dansk
arkitektur og havekunst. Festskrift til Hakon Lund 18. oktober 1988. København 1988:9-57 s. 46.
82
Perioden Einar Sørensen kaller ”adelens norske gullalder.” Sørensen 2002:420.
73

kongsgård, ”Bygdøy 2” (kap. 11.2), har et annet utgangspunkt enn som
hovedbygning på en setegård. Ut fra det norske materialet kan neppe
entydige konklusjoner trekkes.
3.8 Spredning av arkitekturholdninger inntil 1733
Det ubetitlede borgerskapet synes i liten grad å ha forholdt seg til et
akademisk arkitektursyn innenfor perioden. Dette viser Arno Berg for
Christianias del og Kristian Bjerknes for Bergens del. 83 Slik sett er det
antagelig først i tiden etter 1733 det vi må regne som den klassiske norske
1700-tallsarkitekturen ble de høyere klassers felles arkitektur, slik det ble
bygget senere på 1700-tallet og inn på 1800-tallet av prester, fogder,
sorenskrivere, og ikke minst av storkjøpmennene på lystgårder og bygårder.
Det siktes til den store og gjerne brede hovedbygningen med dobbel
planløsning, to etasjer, symmetrisk fasade, sentral portal og valmtak eller
mansardtak. Uten utbygninger står de nærmest i kasseform, panelt og malt,
med laftekasser utformet som pilastre. Typen ble utbredt på Østlandet, i
Trøndelag, på Sørlandet samt i Nord-Norge. Ringnes i Stange fra 1720 viser
et av de tidligste eksempler på denne typen i klar utforming (kap. 11.4). På
Vestlandet fikk hovedbygningene mindre formater, helst i én etasje med ark,
men for øvrig med symmetri om arken og portalen.
De forholdsvis få anlegg med barokk karakter oppført før 1733 av folk i
lavere strata av embetsverket/overklassen viser en fase der svalgangshus
fremdeles ble oppført, men spesielt Ringnes har sikkert bidratt til
spredningen blant embetsmenn på Østlandet. Svalgangsbygningene med
enkel romrekke levde videre inn i barokken, som på Vernekloster og
Hovinsholm, samt på utallige mindre embetsmannsgårder på bygdene. De var
gjerne sammensatte, gradvis utbygde anlegg, der svalgangene også forbandt
etasjene og sidebygninger. Svalgangsbygningene på adelige gårder ble ikke
nødvendigvis erstattet, de gjorde utmerket nytte som representative boliger i
herskapelige anlegg der de var vedlikeholdt. Det langstrakte svalgangshuset
vek imidlertid for det sentraliserte huset i overklassens byggeskikk, selv om
Norge i 1733 fremdeles var i en overgangsfase. 84
De store anleggene som avhandlingen behandler lå langt over og utenfor
bondestandens kultur, økonomiske muligheter og behov. Anleggene fikk
neppe direkte innflytelse på folkearkitekturen/byggeskikken i større grad før
senere, og da indirekte gjennom mindre ambisiøse bygningsanlegg og
interiører på lokale storgårder: prestegårder, gårder til offiserer,
83
Berg Bjerknes etc. : Byborgernes hus i Norge. Oslo 1963.
84
Mer alminnelige herskapshus med midtgang hadde imidlertid forekommet i hvert fall siden ca.
1670 (Tollerodden i Larvik 1668 og Rognstad på Toten 1674).
74

sorenskrivere, fogder, jernverk samt proprietærgårder ut over i landet på
1700-tallet. Disse tilhørte kulturelt samfunnets høye lag, og bygningene på
disse gårdene har tidlig (nærmest samtidig med de omtalte anlegg) fått
interiører med moderne preg, og eksteriørene malt panel, engelske vinduer og
tegltak. Bygningsformene og anleggsformene var imidlertid forholdsvis
sjelden i tråd med idealene p.g.a. økonomi og eldre eksisterende bebyggelse.
Generalkonduktør og justisråd Christopher Hammers (1720-1804)
beskrivelse av bygninger på landet i Norge fra 1772-1773 viser disse
storgårdenes ideelle anleggsform senere på 1700-tallet; 85 utvilsomt basert på
de betydelige anleggene fra 1660-1733 som lokale norske forbilder sammen
med samtidens europeiske anlegg, litteratur og strømninger (fig. 12).
Prosessen over mot bondestanden har antagelig i høy grad gått via de lokale
embetsmennenes klienter (fullmektiger, underoffiserer, lensmenn osv.), som
vel har formidlet nyhetene til bøndene da det sannsynligvis ble ansett som
strebersk å kopiere embetsstanden direkte. Bondesamfunnet tok opp
dekorformer og elementer fra bygningene, men både på Vestlandet og
Østlandet (og nordover) har det antagelig tatt 100 år før bøndene generelt tok
i bruk panelte hovedbygninger med malte stuer og kamre, innvendig trapp og
to etasjer, selv om prosessen på Østlandet var i full gang på Hammers tid i
1780-årene. 86
85
Hammer, Christopher: Norsk Huusholdnings-Kalender forøget og forbædret ved Christopher
Hammer. I-II. Christiania 1772-1773. 2. del s. 264-283. Tab. 3.
86
Hammer, Christopher: ”Sogne-Beskrivelse over Hadeland udi Aggershuus Stift i Norge.”
Trykt i Årbok for Hadeland 2000 s. 15-223. Brandbu 2000:131,133.
75

4 Bygningsformer
4.1 Typologi
I denne sammenhengen er det villaens og borgens typologi som er
interessante. Jeg forholder meg til en rasjonell, historisk typologiforståelse.
De filosofiske betraktningene rundt typene ligger på siden av mitt emne.
Type er avledet fra gresk typos; form eller mønster. Typologi betegner i
utgangspunktet en klassifiseringsmetode, spesielt innenfor arkeologien, brukt
på redskaper og menneskeskapte gjenstander, hvorfra slutninger dras om
deres utvikling og innbyrdes forhold. Typologi betegner også et studium av
symbolsk representasjon. 1
Typologi relatert til arkitekturforskning kan forstås på to måter. Den ene
er den morfologiske, den andre er den funksjonelle. Typologi i morfologisk
forstand ble introdusert i 1753 av Marc-Antoine Laugier som søkte urtypen –
urformen – til det greske templet. 2 Arkitekten Jacques-François Blondel
(1705-1774) klassifiserte bygningstyper etter funksjon i encyclopedien 1771. 3
Bygningene som behandles i avhandlingen er som funksjonell type
herskapshus, men morfologisk har de forskjellig avstamning. Typenes form
er i denne sammenhengen ofte utslag av en tidligere funksjon. 4 Funksjonens
betydning for utformingen kunne være glemt og formene gått over til
symboler for status og klassetilhørighet.
4.2 Funksjonelle typer
De arkitektoniske formale typene som i løpet av renessansen fikk utbredelse i
Italias og Frankrikes boligarkitektur baserte seg på funksjonene landsted
("villa"), herregård ("borg") og byhus ("palé” eller ”palass"). Herregården tok
opp utformingen og kvalitetene/idealene fra landstedet. Byhuset og
1
The Oxford Universal Dictionary. Tredje reviderte utgave. London 1968.
2
Laugier, Marc-Antoine: Essai sur l'Architecture. Paris 1753 og 1755.
3
Diderot, Denis; d’Alembert, Jean le Rond: Encyclopédie, ou dictionnaire raisonné des
sciences, des arts et des métiers. Paris 1751-77.
4
For eksempel Palladios sidefløyer med kollonader for driftsfunksjoner.
76

landstedet smeltet sammen til en suburban form som på 1700-tallet mer og
mer fikk preg av frittstående bygning, nærmere det vi i dag på norsk tenker
på som villa. Det franske paleet var suburbant i utgangspunktet og utviklet
seg videre mot en frittliggende bygning.
Renessansens villatyper tjente som forbilder for de norske
bygningsformene. De norske eksemplene fungerte i hovedsak som
hovedbygninger på storgårder/herregårder. Noen få av dem ble brukt som
landsteder for eiere med hus i byen i betydningen ”lystgård,”slik
villabegrepet defineres av Ackerman: 5 Bygdøy kongsgård (kap. 9.1, 11.2,
14.3), Landfall (kap. 7.7), Maartmanngården (kap.7.10), Milde (kap. 9.9) og
Eskeviken (kap. 14.1). Hovin (kap.7.4) og Skøyen (kap. 9.3) gikk over til
faste residenser for eierne etter en tidlig periode som lystgårder. En herregård
blir imidlertid på italiensk kalt villa, slik at villadefinisjonen til Ackerman må
gjelde forhold utenfor Italia.
Gårder der uthusanlegget ikke var del av det herskapelige anlegg, men lå
på et separat gårdsbruk, var Rosendal (kap. 9.2), Milde (kap. 9.9), Stend (kap.
9.7), Smestad (kap.11.1), Moldegård (kap. 7.9) og Austad (kap. 7.5). Dette
endret imidlertid ikke funksjonen siden bygningene fremdeles var
hovedbygninger på storgårder. Annerledes var situasjonen ved Herregården i
Larvik (kap.7.1-7.3) som var en ren residens uten hovedgårdsdrift.
4.2.1 Villabegrepet
Den funksjonelle og formale type som danner hovedgrunnlaget for
bygningsformene er den italienske villa. Betegnelsen rommer flere
funksjonelle typer og kan neppe defineres definitivt i historisk sammenheng.
Villa er utledet fra latin. 6 Ordet er tatt opp i de fleste europeiske språk.
Antikkens villabegrep var vidt. Harald Mielsch har følgende definisjon:”Für
die Römer war Villa stets ein Wohngebäude ausserhalb der Stadtmauern”. 7
Edith Wightman definerte den romerske villa som”all farms or countryhouses
at least partly built in stone”. 8 I likhet med bygningstypen overlevde
heller ikke ordet villa i dagligtale middelalderen, men ble gjeninnført i
italiensk språk fra latin i middelalderen/tidlig renessanse. Først fikk
betegnelsen funksjonell betydning som betegnelse på gårdsbruket. På 1500tallet
ble villa brukt dels om funksjonen, dels om bygningen. Etter hvert gled
betydningen mot betydningen herskapshus. Anton Francesco Doni, forfatter
av landbrukstraktaten Attavante (1433), bruker villa om en adelsmanns gård
5
Ackerman 1990:9,10.
6
Diminutiv form av Vicus: landsby.
7
Mielsch, Harald: Die römische Villa. Architektur und Lebensform. München 1987:5.
8
Wightman, Edith M.: Roman Trier and the Treveri. London 1970:139.
77

og hadde andre betegnelser for driftsenhetene lavere i hierarkiet. 9 Villa fikk
på italiensk inn i 1600-årene en mer fornem betydning som herskapshus på
landet/utenfor byen med sine tilhørende uthus og gårdsbruk. På italiensk
finnes i forskjellige distrikter mange alternative betegnelser for samme
anleggstype. 10 Villabegrepet har beholdt sine herskapelige konnotasjoner på
italiensk, men brukes også om en enebolig med hage i forstedene, slik
betegnelsen er blitt anvendt i Nord-Europeiske språk siden slutten av 1800tallet.
Selv om villa-betegnelsen kan virke kunstig anvendt utenfor Italia er
det nødvendig å bruke dette mer teoretiske uttrykket for å betegne
internasjonale typer.
I Danmark og Norge kalte man før enkelt og greit all mer betydelig
sammensatt bebyggelse gård, uansett hvor bebyggelsen måtte ligge eller
hvilket innhold den måtte ha. Senere på 1700-tallet tok man i Danmark og
Norge i bruk betegnelsen ”lystgård” for et landsted der jordbruket var av
mindre betydning. 11 1600-tallets betegnelse på denne typen gård var
”avlsgård”. 12 Hovedgården var den landbruksøkonomiske enheten drevet av
arbeidspliktige leilendinger, mens setegård var en hovedgård bebodd av en
adelig med adelige fiskaløkonomiske privilegier, herregård en gård tilhørende
en adelig hadde ikke nødvendigvis privilegier. 13 Et slott tilhørte, eller hadde
tilhørt, kongehuset. 14
Det kan være nyttig her å la villabegrepet være knyttet til landstedet og
formale typer med italiensk opphav fremfor også å gjelde gården eller
herregården som fast bolig siden rekreasjonsaspektet er det viktige i
villalitteraturen. Dette gjelder ikke omtaler av italienske villaer.
I artikkelsamlingen The Renaissance Villa in Britain 1500-1700 (2007)
defineres villabegrepet i engelsk forstand som et landsted for temporære
opphold nær en by der eierens faste bolig befinner seg ”- a fusion of urban
9
Kubelik 1977:21.
10
Vigna; i.e. vingård, var fra renessansen betegnelsen på enkle hus utenfor Roma beregnet på
korte opphold (Coffin 1974:16). Betegnelsen villa rustica må imidlertid nærmest innebære et
landsted i form av en bondegård. Bebyggelsen på byborgernes løkker utenfor byene i Norge har
tilhørt denne funksjonelle typen på 1600-tallet, mens de i løpet av 1700-tallet generelt fikk
”villa-preg.”
11
Stiftamtmann Rappe omtalte Bygdøy kongsgård som stattholdernes lystgård i innberetningene
av 1743 (Røgeberg 2003).
12
Sørensen 2002:43-46.
13
For definisjoner av betegnelsene hovedgård, adelig setegård og herregård henvises til Einar
Sørensens Adelens norske hus. Sørensen 2002:43-46.
14
En parallell er Venezia, der alle palasser tradisjonelt ble kalt hus, case, bortsett fra dogens
palass, som hadde betegnelsen palazzo.
78

sophistication and rural simplicity”. 15 I England synes denne forståelsen å ha
eksistert siden slutten av 1600-tallet.
Ackermans definisjon av ”villa” er en bygning på landet hvis hensikt er
eierens fornøyelse og ro. Allerede Alberti går ut fra at byggherren har hus i
byen når han beskriver huset på landet. 16 En moderne og komfortabel
utforming var viktigere enn tradisjon. Byborgerens dragning mot livet på
landet er utgangspunktet. Villaen kan dermed ikke eksistere uten byen.
Villaen er dermed borgerlig i sitt vesen. Fyrsters og høyadeliges villaer kunne
være utformet som palasser på landet, og slik sett hybrider idet de impliserte
det representative i for høy grad, som f.eks. Hadrians villa i Tivoli. 17
Forskjellen mellom villaeiendommen og den føydale borgen eller
herregården var villaeierens minimale forpliktelser overfor sine arbeidere i
forhold til borgherren og hans underlegnes gjensidige forhold i den urolige
middelalderen - beskyttelse i bytte mot arbeidskraft. Om dette nødvendigvis
avstedkom bedre behandling fra borgherren er vel en annen sak, men villaen
ble et uttrykk for den tidlige kapitalismen fra renessansen av. Landadelen ble
generelt sett værende på sine borger eller herregårder til de ble avhengige av
byens økonomi, og tydde først til villatypen på 1600-tallet da de etter hvert
gikk opp i en felles urbant orientert overklasse. 18
Økonomisk sett fantes ifølge Ackerman to kategorier villaer: den som
var tilknyttet en eiendom som produserte et overskudd for salg som gjorde
den selvgående, og den som kun produserte varer for eierens eget bruk, og
var avhengig av eierens tilskudd av kapital fra byen for driften.
Gårdens hovedbygning var konservativ og preget av lokal byggeskikk.
Villaen ble utformet ut fra andre kriterier, den forholdt seg til de siste
strømninger i tiden. Da man i renessansen ville gjenskape antikkens villaer,
eller i England på 1700-tallet oppførte palladianske villaer, var de å oppfatte
som ”statements” i opposisjon til det bestående. Villaen i betydningen
landsted har vært mer progressiv enn byhuset.
Den italienske villaen tok imidlertid, som Kubelik og Lazzaro viser, også
utgangspunkt i det rustikke. 19 Den var ikke bare ideell import fra byene. Den
kubiske villatypen i Toscana og Lazio var basert på bondehusets typologi, og
Palladios villaer var forfinede, men velfungerende gårdsbruk i Veneto som
besto av tradisjonelle elementer som overdekkede arkader for oppbevaring og
15
Airs, Malcolm; Tyack, Geoffrey (ed.): The Renaissance Villa in Britain 1500-1700. London
2007:7,9,10.
16
Alberti: bok 5 kap.14. 1485. Leonis utg. 1755 faksimile Rykwert. London 1955:100.
17
Ackerman 1990:9,10.
18
Dewald 1996:48-59.
19
Kubelik 1977, Lazzaro 1985.
79

dueslag. Flere av dem fungerte som helårsbolig for eieren. Forskjeller i form
og uttrykk mellom disses boliger og Palladios villaer oppført som landsteder
kan vanskelig spores. Herregårdens hovedbygning overtok i Veneto
tydeligvis det moderne uttrykket til ”landstedet” vel hundre år før denne
prosessen startet i Europa ellers.
Uansett faste eller sporadiske opphold på sine gårder har de norske
byggherrene utvilsomt hatt en viss kjennskap til klassiske idealer knyttet til
opphold på landet. Vurderingen av livet på landet som mer verdifullt enn
livet i byen ble definert av italienske forfattere siden antikken og gjenopptatt i
tidlig renessanse og dannet grunnlaget for bygningenes utadvendte
utforming. ”Villeggiatura” (it. opphold på landet), var basert på kontrasten
mellom land og by. Dyder og deiligheter knyttet til livet på landet ble
antiteser til byens synder og eksesser. Utsikten var et viktig aspekt ved
villaen. En klassisk situasjon er utsikten tilbake mot byen man unnslipper. 20
Idolisering av livet på landet forekommer fra antikkens Roma i
senrepublikansk tid, og det er bevart en omfattende litteratur om emnet (Cato,
Varro, Virgil, Horats, Plinius d. y., Vitruvius osv.) På 1400-tallet dukket
temaet opp igjen i Firenze (Polizano, Bembo). Beskrivelsene av selve
bygningene var hos romerne vage, og når f. eks. Palladio mente å ha
gjenskapt antikkens type var dette i høy grad resultater av hans egne kreative
prosesser. 21
De tidlligste skriftene fra senrepublikansk romertid er asketiske og
moralske i tonen. Den urbane forretningsmannen anbefales å skaffe seg en
liten gård på landet og drive den selv med liten hjelp. Arbeidet ville rense
ham for byens mentale forurensning.
I keisertiden endret Plinius d. y. tonen for senere antikke forfattere da
han beskrev sitt luksuriøse Tusculum, der han bedrev studier og jakt.
Utviklingen i Romerriket kan sammenlignes med den senere utviklingen i
Toscana, Roma og Veneto; fra enkle landhus til elegante villaer. 22 1500 og
1600 år senere beskrev Alberti og Palladio det ideelle villalivet på lignende
måte som Plinius. Allerede på 1300-tallet la imidlertid Petrarca og Bocaccio
grunnlaget for renessansens villeggiatura. De praktiske fellesnevnerne i all
villalitteratur er de helsemessige fordeler ved frisk luft og mosjon, særlig
jakt. De rekreerende fellesnevnerne er lesning, konversasjon med anstendige
venner og kontemplasjon. Landskapets skjønne utsikter går igjen som estetisk
aspekt.
20 Coffin 1979: 215ff.
21 Ackerman 1966:84.
22 Ackerman 1990:42.
80

Fordi de formale typene har utviklet seg fra funksjonelle typer, er det
nødvendig å diskutere deres utvikling frem mot klarere bygningsformer
under renessansen i sammenheng, for deretter å vise deres spredning (og
utvikling) til forskjellige nasjoner.
4.3 Formale typer
Villatypene stammer fra renessansens foredling av bygningsformer i italiensk
og fransk byggeskikk. Villaens viktigste type i antikken var ”portikusvillaen
med hjørnerisalitter” (fig. 13). 23 Typen ble gjenopptatt i renessansen.
”Borgen” overlevde renessansen gjennom paviljongtypen, og ble som
villatype endelig utformet av Serlio. 24 Når portikusvillaens siderisalitter
fremstår som tårn eller paviljonger møtes borgen og villaen. Det er ikke
mulig å sette opp ”sikre stamtavler”, typenes utvikling består av flere
påvirkninger.
"Palass" og ”palé” betegner her en adelsmanns byhus. Det tradisjonelle
italienske palasset hadde hovedfløyen mot gaten og en innebygd gårdsplass
med arkader eller svalganger omkring. 25 Denne typen ble i løpet av barokken
påvirket av sin franske ekvivalents åpnere, men tilbaketrukne planløsning.
Den franske typen var utformet som en herregård plassert i en bysituasjon
med gårdsplass og økonomibygninger plassert mot gaten i form av en
sperremur foran hovedfløyen, som igjen hadde hage bak. Serlio stiliserte
denne typen som trefløyet anlegg i Grand Ferrare. 26 Mangelsgården 2 i
Christiania (kap. 10.1) var et forstadspalé av den parisiske typen; Kongens
gate 81 i Trondheim (kap. 12.1) og Meyergården på Kongsberg (kap. 13.2)
var funksjonelt av samme type, men formalt annerledes utformet.
Det tradisjonelle borgerhusets høye, smale fasader og dype, langstrakte
plan lot seg i liten grad bearbeide etter renessansens og barokkens klassiske
idealer. Selv om gatefasaden og værelsene fikk moderne detaljering, forble
typen forankret i middelalderen, og "palasset" ble idealet der tilstrekkelig
areal var tilgjengelig.
4.4 Bygningsformenes utvikling i Italia
Italia er området der røttene til bygningsformene ligger, formet gjennom
lokal byggeskikk og til dels romerske ruiner, samt ideelle litterære
23
Typen ble definert og fikk sitt navn av Karl Swoboda. Swoboda, Karl M: Römische und
romanische Paläste. Wien 1924 2. utg. (1. utg. 1919):77-132.
24
Moos, Stanislaus von: Turm und Bollwerk. München 1974.
25
Coffin 1974:64.
26
Babelon, Jean-Pierre: “Du “Grand Ferrare” á Carnavalet, naissance de l’”Hôtel classique”
Revue de l’art 40-41. Paris 1978:83-108.
81

fremstillinger. De viktige områdene er Toscana, Veneto og Lazio (Roma).
Selv om typer også kan sies å være basert på eldre franske bygningsformer
ble de i høy grad foredlet i renessanseform av den italienske arkitekten Serlio,
og det eksisterte ferdig utformede eksempler i Italia tidligere.
De bygningsformene som utviklet seg på italiensk grunn er først og
fremst portikusvillaen med sine to risalittfløyer og portikus imellom, samt
sentralbygningen, enkelthustypen og Palladios sammensatte bygningsformer.
Italienske planløsninger utviklet seg til å bli kompakte og sentraliserte i
motsetning til de franske, og dette ga seg utslag i brede, nesten kubiske
bygninger.
4.4.1 Toscana
Ingen antikk romersk villa i sin opprinnelige form og bruk overlevde 500tallet
da romerriket kollapset. På 1000-tallet begynte byene igjen å vokse.
Byborgerne i Firenze revitaliserte villatypen da jorden etterhvert ble frigitt fra
føydalherrene i Toscana. Landadelen bodde på sine borger, selv om de eide
hus i en by. Borgenes symbolverdi lå i deres alder, som igjen demonstrerte
slektenes høye alder og slik sett føydalherrenes hevdsbundne rett til makt.
Allerede på 11-1200-tallet løsnet imidlertid landadelens grep i Nord-Italia
generelt, og jorden kom i rike borgeres hender. 27 De første villaene i nyere tid
ble bygget rundt Firenze på 1300-tallet, som slik tidlig ble sentrum for en
omfattende villabebyggelse. En ny villalitteratur dukket opp samtidig.
Man tok først i bruk borgens arkitekturvokabular med tårn og
krenelleringer. Bypatrisiatet tilhørte også adelen, og man hadde ingen antikke
modeller å bygge på. Røverbander hjemsøkte dessuten fremdeles
landsbygden. Først opp mot 1500-tallet dukket klassiske elementer opp i
villaarkitekturen rundt Firenze. Da hadde man allerede i minst åtti år benyttet
klassiske elementer i byenes palasser og offentlige bygninger. 28 Alberti skrev
at det synes upassende for fredelige borgere å utsmykke sine villaer med tårn
og forsvarsverker - arkitektur som passer for festninger og tyranner. 29
De eldste villaene var neppe generert av beskrivelsene til Plinius og
Vitruvius. Den første villa der den klassiske villa arkitektonisk og funksjonelt
27
Ackerman 1990:68. Dvs. patrisiatet. I Italia oppnådde de fremste borgerfamiliene tidlig adelig
status.
28
Lillie, Amanda: Florentine Villas in the Fifteenth Century: An Architectural and Social
History. Cambridge 2005. Ackermann 1990:63.
29
“I cannot be pleased with those who make Towers and Battlements to a private House, which
belong of right entirely to a Fortification, or to the Castle of a Tyrant, and are altogether
inconsistent with the peaceable Aspect of a well-governed City or Commonwealth, as they shew
either a Distrust of our Countrymen, or a design to use Violence against them”. Alberti: De Re
Aedificatoria, bok IX, 4. kap. 1485. Leoni 1755/Rykwert 1955:194.
82

er søkt gjenskapt er Villa Medici i Poggio a Caiano fra 1485, utformet av
Giuliano da Sangallo for Lorenzo de Medici ”il Magnifico” (fig. 14). Villaen
inneholder Vitruvius’ to prinsipper for villaen som residens og
landbrukseiendom. 30 Bygningen introduserer også tre sentrale elementer i
senere villaarkitektur: aksial symmetri, triangulær fronton over en
søyleportikus og terrasseplattformen som base for bygningen. Planen viser
både til portikusvillaen og firetårnsvillaen (fig. 15). Med Villa Medici startet
renessansen for villaarkitekturen. 31
Poggio Reale ved Napoli av Giuliano da Maiano for kong Alfonso 2. av
Aragon (1487) tilhørte firetårntypen omkring en gård, men med utvendige
loggiaer mellom tårnene og dermed også en hybrid mellom portikusvillaen
og firetårntypen. En annen Medici-villa; Villa l’Ambrogiana (Ammanati
1574) er et senere eksempel på fire-tårntypen. Illustrasjonen (Utens ca. 1600)
viser den opprinnelige utforming (fig. 16). Hjørnetårnene hadde ikke
paviljongpreg slik de fikk ved en senere påbygging. Dette var først og fremst
en fransk utvikling.
Omkring 1500 var følgende karakteristika utviklet: 1. Beliggenhet på en
høyde med utsikt. 2. Loggiaen/søylegangen formidler overgangen mellom
arkitektur og landskap. 3. Planen er regulær. 4. vektlegging av arkitekturen
gjennom symmetri og klassiske elementer. 5. Stor bredde i utviklingen av
fasadene – ”grandeur and magnificence”. 32
4.4.2 Veneto
Den mest betydelige videreutvikling av villatypen skjedde imidlertid i
Veneto på 1500-tallet. I Veneto-området skjedde den samme utvikling som i
Toscana. Bypatrisiatet i Venezia overtok mer og mer av den lokale
landadelens domener. Fordi importen av korn fra Tyrkia stanset opp ble
jordbruket viktig økonomisk, og de nye landeierne måtte ivareta sine
interesser på stedet. I motsetning til ved den tidlige villaekspansjonen ved
Firenze fra slutten av 1400-tallet hadde villatypen nå etablert seg, og
borgvokabularet var passé. 33
På 1400-tallet hadde den lokale adelen på fastlandet sine tradisjonelle
kastellformer, men patrisiatet fra Venezia innførte urbane former til sine nye
domener adaptert til villa (som herrer over fastlandet siden 140). Villa da
30
Vitruvius: VI, 8 og 9. Granger 1955.
31
Uthusanlegget (la cascina) ved Villa Medici i Poggio a Caiano, oppført 1480, før villaen fra
1485 tilhører firetårnstypen, men her er det som i Veneto dueslag (og kornloft) i tårnene, og
ellers lite som kan gi assosiasjoner til borgen annet enn tårnformene. Den var da visstnok også
oppført kun for å huse kreatur og landarbeidere.
32
Palladio, bok II, kap. 16:69.
33
Alberti IX, 4. kap. 1485. Leoni 1755/Rykwert 1955:194.
83

Porto i Thiene (ca. 1457) har gotisk preg, men er symmetrisk og har
portikusvillaens siderisalitter med arkade mellom, den venezianske sentrale
salong, men risalittene har krenellert bekroning som borgtårn (fig. 17).
Det venezianske byhuset dannet det direkte forbildet for villaen slik den
utviklet seg i Veneto: én markant hovedfasade (som fortrinnsvis vender mot
syd), resess i midtpartiet av fasaden med portikus eller terrasse, store
åpninger til en gjennomgående sentral salong, samt vinduenes plassering mot
ytterhjørnene i siderommene (pga. kaminen med pipen). I Veneto sprang ikke
siderisalittene nødvendigvis frem foran portikusen, kanskje som en
konsekvens av Venezias flate palassfasader. 34 Barco della Regina (1491-
1492).
Villa Giustinian i Roncade (ca. 1510) var oppført for en veneziansk
familie, og hadde en addert toetasjes søyleportikus slik Palladio senere
anvendte. Arkitekten Jacopo Sansovinos Villa Garzoni i Pontecasale di
Candiana (slutten av 1540-årene) er en stor palasspreget villa, også oppført
for en veziansk familie, med arkader med engasjerte søyler i to etasjer på
hagefasadens midtparti. Den er ellers trefløyet med sperremur og omtrent
samtidig med Serlios trefløyede anlegg for den italienske kardinal d’Este i
Fontainebleau; Le Grand Ferrare (1544-46).
Villa Soranza i Treville de Castelfranco (Michele Sanmicheli 1545-50)
har siderisalitter og parallellt symmetrisk lagte sidebygninger med
uthusfunksjoner slik Palladio noe senere gjorde til en av sine vanligste typer,
bare sammenbygd med hovedbygningen til ett sammenhengende anlegg (fig.
18).
Villa Trissino i Cricoli ble ombygd av Palladios mesen humanisten Gian
Giorgio Trissino (1478-1550) i 1530-årene, Villaen med hjørnetårn fikk en
toetasjes portikus med pilastersystem. Dette kan være et av Palladios første
arbeider.
Den betydningsfulle utviklingen av villatypen i Veneto skyldes først og
fremst Palladio, og til en viss grad hans etterfølger Scamozzi.
4.4.3 Andrea Palladio
Palladios bidrag til villatypologien består bl.a. i hans frie sammenstilling av
volumer og anvendelse av tempelfronten på privat bebyggelse. Palladios
utgangspunkt var Venetogårdenes tradisjonelle bebyggelsestyper:
våningshuset, uthuset og dueslaget, alt omgitt av en mur. Uthuset, eller ”la
barchessa”, med sin tradisjonelle åpne, overdekkede arkade og kombinerte
låve-, fjøs- og landarbeiderbolig-funksjon ble splittet i to og forvandlet til
symmetriske fløyer til landeierens villa (fig. 19). Det tradisjonelle
34 Moos 1974:118.
84

tårnformede dueslaget splittet han som barchessaen i to. De flankerende
tårnformene i Palladios villaer kan være et resultat av dueslagfunksjonen mer
enn av føydale reminisenser. 35 Dueslagene kan imidlertid likevel ha gitt
assosiasjoner i retning av herregård. 36 Duehold var i seg selv et adelig
privilegium i Nord-Frankrike. 37 Dette synes ikke å gjelde Italia, hvor det
generelt var dueslag også på vanlige gårder, men statussymboler har dueslag
vært overalt, siden duehold forutsatte velstand. 38
Monumentaliseringen av gårdsanlegget ved innlemmelsen av uthusene i
selve villaanleggets komposisjon var en nyhet i 1540-årene. Den tidligere
omtalte Villa Medici i Poggio a Caiano fra 1485 og Villa Giustiniani i
Roncade (ca. 1510) foregriper Palladios tempelfront, som han første gang
anvendte på Villa Barbaro i 1557. Søylene i gigantorden som strekker seg
over to etasjer ble allerede vist av Serlio. 39 Alberti aksepterte ikke ideen om
tempellignende pedimenter på privathus, men Palladio frigjorde seg her fra
”decorum”. 40 Den ene byggherren ved Villa Barbaro var høy kirkelig
dignitær, og dueslagene for enden av fløyene har en fasadeoppbygging som
forbindes med kirker (fig. 20). Etter Villa Barbaro anvendte han
tempelfronten nærmest konsekvent. Likheten med Samichelis Villa Soranza
er til stede i Palladios første selvstendige villa, Villa Godi fra 1540-42. Villa
Pisano i Bagnolo di Lonigo fra 1547 har i steden for søyler en rustikk arkade
med fronton mellom to tårn (fig. 21). Den var imidlertid opprinnelig planlagt
med en liten utenpåliggende portikus mot gården som ble erstattet av en
tilsvarende arkade som på motsatt side. Dette minner mer om portikusen ved
Villa Medici i Poggio a Caiano enn de senere monumentale eksempler.
Det langstrakte villaanlegget med lange driftsbygninger bak kolonnader
eller arkader avsluttet av dueslag i tårnform er en av de bygningsformer som
fikk størst betydning for europeisk barokkarkitektur (fig. 22 og 23). Villa
Cornaro er en type med korte fløyer som fikk stor betydning i mindre
lystslottanlegg (fig. 24).
Villa Rotunda (Almerigo/Capra) i Vicenza (Palladio ca. 1570) danner i
høy grad forbildet for senere eksempler på sentralbygninger (fig. 25). Den
eneste kjente villa med sentralform utenfor Veneto fra 1500-årene er Vigna
del Nero i Roma (antagelig 1577, nå ombygd, kalt”Casino dell’Aurora”) som
35
Moos 1974:117.
36
Vivier 1994:1.
37
Girouard 2000:16.
38
Coffin 1979: 144.
39
Serlio bok VII. Utgave Venezia 1584:41,105.
40
Alberti bok IX, 4. kap. 1485. Leoni 1755/Rykwert 1955:193.
85

hadde en ytre korsformet utforming med høyt midtparti (fig. 26). 41 I likhet
med monsignor Almerigo i Rotunda var byggherren Nero høy kirkelig
dignitær og dette kan ha gitt anledning til typevalget som ellers forbindes
med kirker. Scamozzi utførte flere sentralbygninger i Veneto i 1500-årene,
slik at typen nærmest ble lokal. Typen fikk senere heller ikke stor utbredelse
som bolighus, men som hagepaviljong.
Villaenes planløsninger og fasader ble beskrevet i Palladios traktat, men
beskrivelsene er nøytrale, og valgene som er gjort begrunnes ut fra
funksjonelle årsaker. De høye byggherrers profesjon eller karakter beskrives
ikke ut over gjestfrihet og at de er elskere av kunst. Palladio beskriver
imidlertid villaene i to grupper ”Case de Villa” etter byggherrenes
ekstraksjon: 42 for”Nobili Venetiani” og for ”Gentil’huomini di Terra
Ferma”. 43 Adelen i provinsen Vicenza var i høyere grad offiserer og landadel,
fremfor kjøpmenn som den venetianske adelen. Vicenza var siden 1404
underordnet Venezia. De høye embetsmennene i Vicenza var utelukkende
venetianere. Det er imidlertid ikke tydelige forskjeller mellom landadelens
faste residenser og patrisiatets sesongbetonte boliger.
Materialbruken var tilsvarende lokal byggeskikk i Veneto trass i at
bygningene fremsto representative og monumentale; de var oppført av
kalkpusset porøs tegl med arkitektonisk detaljering (som kapiteler og baser)
som til dels kunne være utført i kalkmalt terrakotta, og arkitraver og gesimser
av treverk, rappet med puss på rør. Palladios villaer var ofte storgårder der de
praktiske agrare funksjoner i form av låver og fjøs sammen med eierens bolig
ble underordnet en monumental helhet med boligen i sentrum.
Ackermans klassifiserte Palladios villaer etter formal type: 44
a. Enkle fasader uten søyleportikus.( Villa Godi, Villa
Piovene i Lonedo, Villa Cerato i Montalto, Villa
Pojana i Pojana Maggiore) Konservativ gruppe for
Vicentinere. Den gjenfinnes imidlertid ved mindre
eiendommer for venezianere, som Villa Pisani i
Bagnolo.
41
Coffin 1979: 234-237.
42
I Isaac Wares engelske oversettelse fra 1738 er ”Case de Villa” oversatt henholdsvis med
”Country houses” for venetianerne og ”Villas” for Vicentinerne. Distinksjonen er muligens gjort
av Ware fordi førstnevnte gruppes staus betegnet som ”noblemen” og sistnevnte som
”gentlemen” ga deres residenser forskjellige betegnelser i England.
43
Villa Rotunda beskrives imidlertid blant byhusene, som”un suo suburbano in monte, longo
della Città meno di un quarto di miglio”. Palladio, Andrea: I Quattro Libri
Dell’Architettura.Venezia 1581:18, 47,56.
44
Ackerman, James S.: Palladio. London 1966:57-61.
86

. Blokkformede i to etasjer med søyleportikus, også
portikusen gjerne i to etasjer. (Villa Cornaro i
Piombino Dese, Villa Pisani i Montagnana, Villa
Malcontenta (Foscari) i Mira). For Venezianere.
c. Blokkformet hovedbygning med fronton og
driftsfunksjonene i to fløyer. (Villa Barbaro i Maser,
Villa Emo i Fonzolo, Villa Badoer i Fratta Polesine)
For Venezianere.
Var det forskjeller mellom villaer for venezianere og lokale familier?
Palladio skiller mellom to grupper etter byggherre (Venezianere familiene:
Pisani, Badoer, Zeno, Emo, Cornaro, Barbaro, Mocenigo,) (Lokale familier
fra Terra Firma: Saraceno, Ragona, Pojana, Angarano, Godi, Piovene,
Cerato, Pojana, Tressini, Thiene, Sarego, Repeta,). Ackermans klassifisering
sett i forhold til byggherrenes geografiske opphav har åpenbart svakheter
siden Sarego hører til gruppe b. og driftsfunksjoner i fløyer, gruppe c., også
omfatter en rekke vicentinske villaer (fig. 27). Eventuelle forskjeller mellom
vanlig adel og familier med grevetittel er ikke undersøkt, men synes ikke
åpenbar. F. eks. villaene Pojana og Angarano var gamle herregårder og
byggherrene landadel med navn etter stedene (fig. 28). Trass i deres status
som hovedgårder var bygningene utformet helt uten kastellasossiasjoner (den
italienske adelen trakk ofte sine slektslinjer tilbake til antikken fremfor å
dyrke middelalderen som storhetstid).
Antagelig er en klassifisering etter rent funksjonell type mer fruktbar,
dvs. etter gårdsbrukets størrelse og eierens behov/økonomi, enn å se til hans
bakrgrunn. De villaer som er oppført uten driftsbygninger kan ha vært
tilknyttet eiendommer uten hovedgårdsdrift, men med mindre leilendingbruk.
Rene landsteder uten drift var de neppe. Palladios villaer kan deles i to
funksjonelle hovedtyper. Den første typen består ev bygninger med kompakt
bygningskropp, der det også var økonomifunksjoner i kjeller og loft ved
mindre anlegg. Ved større anlegg var i tillegg fløyer for driftsfunksjonene.
Den andre typen fantes også med tilsvarende kompakt bygningskropp, men
kun for bolig (corps de logi), og eventuelt med fløyer for driften. Typen med
innebygd gårdsrom er en tredje mer sjelden gruppe.
Det finnes undertyper av disse tre innrettet for to likeverdige
husholdninger, men dette ga neppe ytre forskjeller ut over likeverdighet i de
to forskjellige deler eller to forskjellige etasjer. I en femte gruppe er det noen
få villaer med unik utforming, som Villa Repeta der herren og forvalteren
skulle ha identiske fløyer i anlegget.
4.4.4 Scamozzi
Scamozzi fulgte ofte Palladios eksempel i sine villaer; sentralformen i Villa
Molin (1597) (fig. 29) og Rocca Pisana (1575-1578) samt Villa (Contarini)
87

Maldura (1588) er utvilsomt avledet av Villa Rotunda. Dette er imidlertid
ikke gjennomgående. For eksempel Villa Ferretti Angeli i Dolo (1596) er et
helt annerledes hus enn de Palladios formale typer representerer; langt og
smalt med fasaden dekket av joniske lisener i gigantorden med et halv etasje
høyere frontonprydet tverrgående midtparti som inneholder en høy sal med
serliansk vindu (fig. 30). De av Scamozzis hovedbygninger som ikke har
sentralform har oftest smale bygningskropper og gir nesten et Nord-
Europeisk inntrykk. Villa Cornaro i Poisolo (1607) som er et av hans største
anlegg er meget sammensatt med hovedbygningen i uregelmessig korsform,
og en forløper for barokken slik den vises i ”L’idea…”. 45 . Scamozzis anlegg
er ofte ikke symmetriske. I motsetning til Palladio la han gjerne
driftsfunksjonene i én stor bygning på gårdens ene side fremfor å dele
funksjonene i to symmetriske halvdeler (fig. 31). Balanse i anleggene
oppnådde han gjennom murer. På hovedbygningens gesimser satte han
obelisker fremfor statuer, som pinnakler. Han gjør nøye rede for
driftsfunksjonene spesielt i sine plantegninger.
Scamozzi klassifiserte selv sine villaer i tre helt funksjonelle typer ut fra
anleggets størrelse: 46
a. Comuni: Frittliggende boliger uten direkte tilknytning til
driftsbygninger, slik som hans mest kjente villaer Molina og Rocca Pisana.
b. Onorevoli: Mellomstore anlegg med driftsbygninger.
c. Magnifique ed alla granda: Palassvillaer med store driftsbygninger,
som Villa Cornaro i Poisolo.
Firetårnstypen overlevde imidlertid Palladio og Scamozzi i Veneto; Villa
Rezzonico i Bassano del Grappa er oppført i siste halvdel av 1600-tallet og
attribuert til Massari og Longhena. Scamozzi tegnet selv et firefløyet anlegg
med hjørnetårn (fig. 32).
4.4.5 Lazio (Roma)
Villeggiatura kom sent til Lazio. I pavestaten ble lenge Romas kirker og
palasser vektlagt fremfor villaer utenfor byen. Roma og det omkringliggende
distriktet Lazio hadde ikke lokale rike familier i samme grad som Toscana og
Veneto. De enkle villaer (eller vigna) ved Roma hadde ikke portikus (Palazzo
Colonna i Palestrina unntatt). Villautviklingen i Lazio var en konsekvens av
toskanske forbilder: Belvedere i Vatikanet (mlm. 1485-87) var av
portikustype med krenelleringer.
45 Scamozzi/Daviler 1713:70,71.
46 Scamozzi, Vincenzo: Oevres d’architecture de Vincent Scamozzi Vicentin…Oversatt av
Daviler, Augustin Charles. Paris 1713.
88

I første halvdel av 1500-tallet eksploderte imidlertid utbyggingen av
villaer i den kraftige økonomiske oppgang Roma fikk som religiøst og
politisk sentrum under motreformasjonen. Palassvillatypen fremfor den
landlige villa ble foretrukket av byggherrene: paver, kardinaler og deres
familier.
Cortile Belvedere i Vatikanet (Bramante 1504) ble utformet nærmest
som et teater med kolossalnisje, terrasser, monumentale trapper og grotter
(nymfeum), basert på Fortunatempelet i Praeneste (Palestrina). Den fikk
spesielt konsekvenser for terrengutforming.
Ninfeo Genazzano (Bramante begynnelsen av 1500-tallet) var et
grotteanlegg med fasaden utformet som en portikusvilla. Villa Madama
(Rafael Santi/Sangallo 1518-25, ikke fullført), var meget luksuriøst anlagt, og
den første villa ved Roma anlagt etter skriftlige forbilder fra antikken: Plinius
og Vitruvius.
Villa Farnesina (Baldessare Peruzzi 1505) representerer det reneste
eksempel på portikusvillaen som etter en eksperimentell fase i begynnelsen
av 1500-tallet var typen som fikk ubetinget størst suksess, også utenfor Roma
(fig. 33 og 34).
Frascati ble introdusert som villaområde av Villa Rufini, som hadde
hjørnetårn med loggia imellom (ca. 1549) (fig. 35). Typen utgjør muligens en
overgang fra Villa Farnesina til de senere portikusvillaer med tårn, Villa
Mondragone (1574) (fig. 36), Villa Borghese Pinciana (1612), Villa Medici
(Ammanati 1576). Villa Aldobrandini (Porta 1598-1602) med sin enorme
brutte gavl er et smalt hus med vanlig midtsalsplan.
Vignola tegnet flere store villaer for kardinaler i omegnen av Roma i
annen halvdel av 1500-tallet; bl.a. Villa Giulia, Villa Farnese i Caprarola,
Villa Madruzzo (Chigi-Albani) i Soriano og Villa Lante i Bagnaia. Disse
hadde forskjellige utforminger som neppe ble typedannende. Vignola står
også for bearbeidingen av en lokal type, den kubiske villaen med midtgang
og altan på taket, en type som ble utbredt ved mindre eiendommer og som
jaktvillaer. I Villa Lante er de to tvillingvillaene av denne typen. 47
Casaletto di Pius 5. (ca. 1568) er et stort trefløyet anlegg med sperremur
(fig. 37). Det lille anlegget Casino del Pius 4. (Ligorio 1558-61) i Vatikanet
fikk betydning som type som planforbilde for Trianon de Porcelaine i
Versailles
Lazio-regionens villautvikling kan ikke sammenlignes med Veneto i siste
del av 1500-tallet. Først med barokken fikk Lazio igjen betydning for
47
Lazzaro, Claudia:”Rustic Country House to refined Farmhouse: The Evolution and Migration
of an Architectural Form,” Journal of the Society of Architectural Historians, 44 (1985), 346-
367.
89

utviklingen, men da fremdeles over portikusvillaens lest. Eksempler fra
Roma på portikusvillatypens fortsatte gyldighet under barokken er Villa
Falconieri (Borromini? 1660-årene) og Villa Altieri (Rossi 1674).
4.4.6 Genova og Lombardia
Spesielt Genova hadde fra midten av 1500-tallet betydning for utviklingen.
De ”palasser” som Rubens viste i sin publikasjon ”Palazzi di Genova” fra
1622 var for en stor del suburbane villaer – rektangulære enkelthus,
forholdsvis smale og høye bygningskropper, ofte med portikus i fronten. De
var preget av romerske forbilder i fasadenes pilasterarkitektur. Typen med
lavere sidefløyer med altaner over som Palazzo Balbi og Palazzo Doria,
danner sammen med Palladios sammensatte typer forbilder for en
bygningsform som ble utbredt som villatype (fig. 38 og 39).
I Lombardia var de rektangulære storgårdsanleggene omkring en stor
indre gård med tårnformede dueslag i hjørnene den vanlige villatype;
firtårnstypen som landbrukseiendom uten distinkt corps de logi.
Ved inngangen til barokken på 1600-tallet var typene etablert. Den
videre utvikling av villaen gjentok typene med forskjellige modifikasjoner av
massefordeling og bruk av ornamenter, til dels med større dramatikk i
forholdene mellom arkitekturleddene.
Følgende typers spredning i Nord-Europa er behandlet videre:
Sentraltypen
Portikusvillatypen
Enkelthustypen
Sammensatte palladianske typer
4.5 Bygningsformenes utvikling i Frankrike
To viktige bygningsformer ble utviklet i Frankrike i annen halvdel av 1500tallet:
paviljongtypen og det trefløyede anlegget. Disse dannet de klassiske
franske bygningsformers hôtel og château. Det trefløyede anlegg med
separate fløyer ble senere utviklet fra det sammenhengende trefløyede
anlegg.
Paviljongenes kompakte (gjerne firedelte) plan, ble forbundet med smale
bygningskropper med gjennomgående rom. Paviljongtypen kom til å bli
assosiert med Frankrike siden, og fikk betydning for de store fyrstelige og
kongelige palassene som ble bygget i Europa på 16/1700-tallet.
Italieneren Sebastiano Serlio (1475-1554) fikk betydning for etableringen
av renessansen i Frankrike gjennom sitt opphold der 1540-1554 og sine
gjennomillustrerte arkitekturtraktater utgitt 1537-1584. Både paviljongtypen
og den trefløyede typen stammer fra bygninger han oppførte. Hans samtidige
kollega Jacques Androuet du Cerceau utga sin tredje Livre d’architecture
(1582) ”pour seigneurs, gentilshommes et autres qui voudront bastir aux
90

champs”, som i gode tresnitt med oppriss, planer og aksionometrier viser
bygningsformer for herregårder og slott av moderat størrelse. De fleste er
komponert av sammensatte bygningvolumer på fransk vis, men enkelte er
også mer kompakte italienskpregede. Han utga tidligere verket Les plus
excellent Bastiments de France (1576 og 1579) som viser Frankrikes
betydeligste slottsanlegg, prosjekter og oppførte anlegg.
Château d’Ancy-le-Franc fra 1541-46 (evt. 1544-50), tegnet av Serlio, er
det første klare eksemplet på paviljongtypen (fig. 40 og 41). Som
renessanseform var typen etablert i Italia. 48 Det er imidlertid i Frankrike
formen først og fremst ble utviklet og utbredt. Serlio uttalte selv at formen
fremkom gjennom de franske adelsmenns skikk å la sitt hovedoppholdsted
være borgen på landet. 49 Hjørnetårn hadde til hensikt å flankere de mer
sårbare veggene i borgens boligfløyer eller ringmurer, og skulle teknisk sett
utgjøre de sterkeste konstruksjonene, med smale skyteskår eller kanonporter
heller enn vinduer (fig. 42). Tidlig i renessansen på 1400-tallet ble imidlertid
boligens rom lagt ut i tårnene, mens salene ble liggende i fløyene. Dermed
forandret tårnene seg til å bli maktsymboler i stedet for funksjonelle
forsvarsverker. 50 Tårnene ble i renessansen i stedet til paviljonger forbundet
med smale fløyer. Konseptet ble tidlig anvendt i åpne trefløyede anlegg, og
senere også ved bygninger uten fløyer. Slik oppsto de typisk sammensatte
franske bygningsformer gjennom en friere disponering av volumene. De
bratte takene ble av Serlio anerkjent for sin praktiske betydning i forhold til
snefallet. Han skilte mellom italiensk og fransk arkitektur, og ga eksempler
på samme type for begge land, der spesielt takformene skiller, men også
detaljer som bl.a. kamineres utforming.
Paviljong- eller firetårntypen eksisterte i regelmessig renessanseform
også før Serlios Ancy-le-Franc; for eksempel Château de Bury (1511-1524),
et trefløyet anlegg med runde hjørnetårn og fjerde side lukket av en
sperremur med innvendig arkade. I Château Villesavin (1527-1537) er typen
etablert med rektangulære hjørnepaviljonger i et trefløyet anlegg (fig. 43).
Å se utbredelsen av tårnformer som et utslag av at føydale forhold
overlevde lenge i Frankrike er nok tildels riktig, men samtidig hadde den i
utgangspunktet borgerlige embetsadelen fra midten av 1500-tallet kanskje
48 Poggio Reale (Maiano 1487). Moos 1974:123.
49 ”Et perciò la presente magione è accomodata a tal costume havendo forma di castello, che così
è piacuto al padrone di essa.” Serlio, Sebastiano: Sesto libro delle habitationi di tutti li gradi
degli homini, Milano u.å. Utrykt manuskript, Faksimile 1966:16.
50
Donjonen (hovedtårnet) hadde allerede boligrom der denne var borgens viktigste element, og
kan sannsynligvis også sees som en del av utviklingen.
91

større makt politisk og økonomisk enn landadelen. 51 De franske byggherrene
var i prinsippet ikke ulike de norske som omtales i avhandlingen.
Byggherrene for flertallet av de her nevnte franske slott, herregårder og
paléer var borgerlig fødte embetsmenn (”noblesse de robe”). 52 Mansart
oppførte ikke ett eneste byggverk for medlemmer av uradelen (”noblesse
d’epée”). 53 Dette gjaldt likeledes Louis Le Vau (1612-1670) som startet sin
karriere med byggherrer fra parlamentet i Paris (tilsvarende assessorer), men
som avanserte direkte opp i kongelig tjeneste etter Vaux-le-Vicomte (1657-
1661).
Château-typen ble også en villa-type, men ga desiderte
kastellassosiasjoner selv om tårnene fremsto som paviljonger. 54 I Frankrike
hadde man ikke noen særskilt betegnelse for landsted ennå, men benyttet
generelt de tradisjonelle betegnelser château eller manoir på en herres
steinhus. Uttrykket maison de plaisance dukket først opp på 1600-tallet som
en parallell til det dansk-norske uttrykket lystgård. Château betyr derfor i
fransk sammenheng oftest ”herregård” og ikke slott.
Det kongelige lystslottet Château de Madrid i Bois de Boulogne (1527)
hadde to paviljonger med separate tak, men fremstod mer som en
palassvariant av portikusvillaen, med portikus i to etasjer mellom tårn og
hjørnetårn på alle fire fasader. 55 Planen med midtsal som bandt sammen to
paviljonger med appartementer ble en vanlig fransk type (jfr. et senere
lystslott, Château du Val, Mansart 1674), men har utgangspunkt i Villa
Medici i Poggio a Caiano (Sangallo 1485).
Château de Rosny (1598-1610) er et trefløyet anlegg med hovedfløyen
flankert av to paviljonger, som også sidefløyene er forbundet med (fig. 44).
Palais de Luxembourg (Salomon de Brosse for Maria de Medici 1615), viser
prinsippet i stor målestokk. Andre kjente eksempler er Versailles (Lemercier
1624), Richelieu (1631) og Ruel (1631). Man holdt fast ved bygningsformen
med paviljonger og smalere mellombygg fra 1500-tallet frem mot 1700.
Mansart fremhevet midtpartiet av hovedfløyen i sine anlegg med en
midtpaviljong (Balleroy 1631, Berny 1623, Maisons-Lafitte1642-1646),
hvilket Le Vau fortsatte med (eks. Château de Raincy 1643-1650).
Betoningen av midtpartiet var tidligere ikke sterkt tilstede i fransk
arkitektur. 56
51
Dewald 1996:37.
52
Adelig status kunne oppnås gjennom embete, legalisert av Henri 4. i 1600.
53
Blunt 1999:135.
54
Girouard 2000:21,22.
55
Moos 1974:128.
56
Girouard 2000:79-80.
92

Ved Château de Balleroy (Mansart 1631) og Château Blérancourt
(Brosse 1612) var det små separate paviljonger foran hovedbygningen. Disse
er antagelig etterkommere etter de små runde tårn som fremdeles sto som del
av utenverkene omkring hovedbygningen i den tidlige renessansen (for
eksempel ved Château de Martainville 1485). Ved Trianon de Porcelaine
dukket de opp igjen (Le Vau 1669).
Jules Hardouin-Mansart (1646-1708) oppførte lystslottet Château du Val
(1674) for Ludvig 14., hans første oppdrag. Paviljongtypen er her vist i sin
minste form. Dette var en lystslott-type som allerede Du Cerceau (1559) viser
et eksempel på, med sentral sal (eller salon) mellom to paviljonger med
appartementer (fig. 45). 57
Han oppførte også Château de Clagny for Ludvig 14.’s elskerinne
Madame de Montespan, og senere utbyggingen av Versailles (1678), Marly
(1679) og endringen av Trianon de Porcelaine ti Grand Trianon. Hardouin-
Mansarts vekt på det horisontale innledet en ny type fasadekomposisjon med
vekt på rolig monumentalitet fremfor den oppdelte vertikalitet som
paviljonger med forskjellige takformer ga.
Den franske herregårdsplanen utviklet seg som bypaléet fra de smale
fløyene mot mer kompakte løsninger. Gjennomgående rom ble imidlertid
lenge foretrukket. Innflytelsen fra kompakte italienske plantyper var minimal
før neoklassisismen etter 1750. Det praktiske ved dégagementene førte
imidlertid til ytre korridorer.
Serlio regnes som opphavsmann også til det trefløyede anlegget. Le
Grand Ferrare (1544-46) i Fontainebleau (fig. 46). Dette er den eldre franske
bypalétypen foredlet i symmetrisk form. 58 Det kvadratiske firefløyede
italienske palasset hadde de representative rom ut mot gaten, med svalganger
eller kolonnader mot gården (fig. 47). Antagelig var dette et arkitektonisk
resultat av den italienske byadelens aktive del i det kommersielle liv i
motsetning til den franske landadelens avstand til dette. 59 Dette var Serlios
utgangspunkt for Le Grand Ferrare. Hovedfløyen var 38 meter lang. I
motsetning til det urbane italienske palasset hvis hovedfløy lå mot gaten
hadde den franske palasstypen fra middelalderen trukket seg bort fra gaten
med en plass foran, skilt av murer og uthus fra gaten, og med hage bak (fig.
48). Paléet og herregården tilhørte for så vidt samme bygningsform.
I Paris ble den trefløyede typen med sperremur adaptert til urbane og
suburbane forhold ved at sperremuren mot gaten ble utnyttet som yttervegg
for en lavere økonomifløy med portrom. Allerede Hôtel Carnavalet (Ligneris)
57
Du Cerceau, Jacques Androuet: Livre D’Architecture. Paris 1615. Plansje 21.
58
Babelon 1978:83-108.
59
Norberg-Schulz 1979:14-16.
93

fra slutten av 1540-årene viser dessuten den lokalsymmetri som ble typisk for
parisiske paléer; fasaden mot gården og fasaden mot hagen lå ikke i samme
akse, men var i seg selv symmetriske (fig. 49).
Religionskrigene la frem til 1594 en demper på fransk byggevirksomhet,
men tok seg kraftig opp i første del av 1600-årene. Frem til 1661 ble det
oppført 350 paléer i Paris. 60 Nye bydeler ga anledning til store tomter som
muliggjorde oppføring av regulære paléer. Byhustyper for forskjellige
kategorier eiere viser Le Muet: Manière de bien bastir pour toutes sortes de
Personnes (1623). De grunnleggende formale prinsipper var utviklet i 1500årene,
men det var i perioden 1630-1660 typen etablerte seg. Et av de første
var Hôtel de Sully (Gallet) (1624-1629) som prinipielt er helt lik det sytti år
eldre Hôtel Carnavalet (Ligneris): hovedfløyen med paviljonger, gatefløyen
med port mellom paviljonger, gården flankert av smale sammenbindende
fløyer mellom disse, og hage bak (fig. 50). De betydelige arkitekter i
perioden, Le Muet, Mansart, Le Vau – alle oppførte i 1630- og 1640-årene
paléer av denne typen.
Endringer av bygningsform ble først introdusert med Hôtel de Jars
(Mansart 1648), det første palé med dobbel plan, Hôtel Lambert (Le Vau
1640), med boligfløyer også mot gaten, samt ovale og runde rom samt Hôtel
Beauvais (Le Pautre 1654-1657) med hovedfløyen mot gaten og ingen hage.
Le Vaus Hôtel de Bretonvilliers (1635) har tradisjonell paléplan, mens i
Hôtel Lambert (1640) frigjorde han seg fullstendig fra denne. Med Antoine
Le Pautres Hôtel de Beauvais (1657-1660) kulminerte utviklingen med en
helt annen type. I Louis 14.s tid ble lite bygget av private. I begynnelsen av
1700-årene tok imidlertid den private palébyggingen seg igjen opp i Paris, og
interessen konsentrerte seg nå om de kompakte planløsningene der
forskjellige funksjoner fikk spesifike rom. Tjenernes tilstedeværelse ble
redusert gjennom bakganger og baktrapper; dégagementer.
Den typiske parisiske palétypen gikk imidlertid ikke ut av bruk. Daviler
viser i sin bok 1691 et trefløyet anlegg med sekundær fjerde fløy som
idealplan (fig. 51). Paviljonganlegg med separate takformer var fremdeles
aktuelle i Frankrike i 1738. 61
Vaux-le-Vicomte (Le Vau 1657-1661) ligger alene uten fløyer og tilsier
antagelig at slottet var ment å tilhøre kategorien ”maison de plaisance”(jfr.
Château de Madrid 1527). Det tok tid før bygninger uten sammenhengende
fløyer ble anerkjent for herregårdene. Château du Val, uten sidefløyer var kun
egnet for anlegg uten behov for økonomifunksjoner.
60 Blomfield, R.: History of French Architecture 1661-1774. London 1911. 2. bind:141.
61 Blondel 1738.
94

Økonomifunksjonene måtte her ligge i separate fløyer. Trianon de
Porcelaine i Versailles hadde stor betydning for spredningen av den
trefløyede typen med separate fløyer gjennom utgivelser av kobberstikk av de
kongelige franske anlegg som var populære over hele Europa (fig. 52).
Lystslottet ble oppført for Ludvig 14. 1669-1670 etter tegninger av Louis le
Vau. 62 Typen kan utgjøre det minimale av formalitet som markør av
representativ bebyggelse siden bygningene kunne være små, men fremdeles
oppfylle formen. Anlegget er i avhandlingen nærmere beskrevet under Lade i
Strinda (kap. 11.3).
Følgende typers spredning i Nord-Europa er behandlet videre:
Paviljongtypen
Trefløyet type
Trefløyet type med separate fløyer
Firefløyet type
4.6 Sentraltypen
Serlio viser et stort antall sentralbygninger i sin bok VII (1575) (fig. 53). 63
Dette er alle”case fuori la città”, dvs. lystgårder utenfor byen. De må ansees
for arkitektoniske fantasier som har som sjelden må ha latt seg gjennomføre i
reelle boliger; ingen kjennes bevart.
Vingboons viser et prosjekt for et slott med korsformet plan i 1648 (fig.
54). 64 Korsformet var også lysthuset som den hollandsk fødte kurfyrstinne
Louise Henriette av Brandenburg oppførte ved slottet Oranienburg i Bötzow
nær Berlin ca. 1650 (ark. Johann Gregor Memhardt). 65 Bygningen her går
også inn under banketthus-kategorien. Samtidig med Gyldenløves hus på
Bygdøy Kongsgård (kap. 6.1)oppførte kurfyrst Friederich Wilhelm det
korsformede ”Schloss Bornim” i en stor frukthage nord for Potsdam (ark.
Michael Döbel 1674-1677). 66 Dette var et eksklusivt utstyrt lysthus kun
beregnet for å innta måltider, med en prinsipielt lignende plan som Trianon
de Porcelaine i Versailles, men med kjøkken i kjelleren. Som på Bygdøy var
en kortere reise nødvendig for å nå slottet fra Potsdam.
62
Anlegget ble oppført omkring en oval gård utvilsomt etter planforbilde av Villa Pia i
Vatikanet.
63
Serlio 1575. utgave 1584:5-51.
64
Vingboons, Philips: Afbeelsels. 1648. Blad 53-55. Slottet skulle være 36 x 36 meter i
utstrekning.
65
Sellers 2001:217,218.
66
Potsdamer Schlösser und Gärten. Bau- und Gartenkunst vom 17. bis 20. Jahrhundert.
Utstillingskatalog 1993. Generaldirektion der Stiftung Schlösser und Gärten Potsdam-Sanssouci
1993. s. 49.
95

En mestertegning fra Bergens murmesterlaug datert 1697 (overtegnet
med 1704) viser en sentralbygning med runde rom og kupler, nærmest i
Serlios stil (fig. 55).
4.7 Portikusvillatypen
Betegnelsen ”Porticusvilla mit Eckrisalitten” er skapt av
arkitekturhistorikeren Swoboda i forbindelse med typen i romerriket. 67 Trass i
typens navn er det ikke nødvendigvis en portikus tilstede, de korte
risalittfløyene gir typens hovedform. Den H-formede undertypen har to like
fasader, og forekommer allerede blant Serlios utkast til villaer. 68
Holland er av de første land utenfor de latinske der typen forekommer
med det kongelige lystslottet Huis ten Bosch av Pieter Post 1645-1650 og
Kruidberg fra 1640-årene.
Den hollandske prins Johann Moritz av Nassau-Siegen (-1679) oppførte
flere anlegg. 69 Som stattholder for kurfyrsten av Brandenburg oppførte han i
Kleve (Nordrhein-Westfalen) sin residens Prinzenhof i begynnelsen av 1660årene.
70 Ordensslottet Sonnenburg i Neumark Brandenburg ble oppført av
Johann Moritz som ordensmester i Johanitterordenen 1662-1667 og er
likeledes av denne typen (fig 56). 71
Portikusvillatypen ble fra Holland utbredt i England, der den ytre sett
sammenfalt med en eldre lokal form der den engelske tradisjonelle høye hall
lå mellom to bygningsvolumer på to etasjer (fig. 57). 72
I England ble den kompakte bygningskropptypen av Roger North (1653-
1734) omkring 1690 kritisert som ”suburbian,” dvs. en lystgårdtype eller
villatype uegnet for herregårder. 73 Typen spredte seg imidlertid raskt fra
Londons forsteder.
Et tidlig anlegg av typen i Tyskland er Rossewitz i Mecklenburg, oppført
1657-1682 av dansk generalmajor og kommandant i Glückstadt og Krempe
67
Typen ble definert og fikk sitt navn av Karl Swoboda. Swoboda, Karl M: Römische und
romanische Paläste. Wien 1924 2. utg. (1. utg. 1919):77-132.
68
Serlio 1575. Utg. 1584:53,55.
69
Bl. a. det kjente Mauritshuis i Den Haag , oppført 1634-1644 av arkitekten Jacob van Campen
assistert av Pieter Post.
70
Prinzenhof skal være tegnet av Pieter Post. Galland, Georg: Der Grosse Kurfürst und Johann
Moritz von Nassau der Brazilianer. Frankfurt am Main 1893: 44.
71
Sonnenburg heter nå Slonsk og ligger i Polen. Brent 1975. Byggmesteren var Cornelis
Ryckwaert (d. 1693) men arkitekten kan ha vært Post.
72
Cooper, Nicholas: Houses of the Gentry 1480-1680. London 1999:244. Det første kjente
engelske eksempel på typen i palladiansk form er antagelig West Woodhay i Berkshire fra 1636.
Cooper 1999:184.
73
Cooper, Nicholas: Houses of the Gentry 1480-1680. London 1999:246,249.
96

Joachim Heinrich von Vieregg (1610-1670) av arkitekten Karl Philip
(Charles Philippe) Dieussart (d. 1696) (fig. 58). 74 Dieussart skal ha besøkt
Italia, 75 hvilket ut i fra Rossewitz’ proporsjoner og karakter virker sannsynlig,
hvis dette ikke er tatt fra Rubens bok Palazzi de Genova (1622). Den har
flere trekk herfra. Bygningen minner om Gyldenløves nye residens i Larvik
fra 1699 (Larvik 2, kap. 7.2) ved det uvanlige i at risalittfløyene vender mot
hagen og den kompakte bygningskroppen. Hovedbygningen på Rossewitz
var noe større enn denne, 76 og hadde over hver hovedetasje en lav
messaninetasje.
Typen kjennes fra tidlige danske barokkanlegg, som borgermester Jens
Lauritzens Nysø i Præstø (1671-1673) (fig. 59), det samtidige Vordingborg
slott for prins Jørgen av Danmark (fig. 60) og baron Jens Juels Juellund
(1695) samt Gyldenløves egne paléer i København; Gyldenborg 1672-1680
(Charlottenborg) og hans nye palé 1701-1702 (Danneskjolds palé).
Frederiksberg slott fikk sine risalittfløyer først i 1708 og Clausholm i 1722-
24. 77
I Sverige kom portikusvillatypen inn i den eldre barokken med arkitekten
Nicodemus Tessin d.e. og fikk stor utbredelse i 1660-årene da noen av den
svenske stormaktstidens fremste menn oppførte sine residenser. 78
Enkedronning Hedvig Eleonora oppførte fra 1662 Drottningholm slott i
Uppland, og dette prosjektet har sannsynligvis inspirert til etterfølgelse.
Vänngarn i Uppland, påbegynt i 1660, er det eldste kjente eksemplet i
Sverige. 79 Det fantes i Sverige mange mindre eksempler (fig. 61). Noen av
74 Deres sønn Claus Heinrich von Vieregg ble visestattholder i Norge 1712, men døde allerede i
1713.
75 Weilbach.
76
Ved Rossewitz måler bygningskroppen 32 x 15 meter, fløyene 8 x 5 meter.
77
Renessanseanlegg som Lystrup på Jylland (1579) og Hagen i Schleswig-Holstein (1649)
tilhører typen med risalittfløyene, uten portikus mellom.
78
Wrangels palass Makalös i Stockholm fra 1630-årene tilhørte i sitt arkitektoniske uttrykk
renessansen.
79
Unntatt paléer i Stockholm. Typen var i Sverige spesielt populær fra ca. 1670 til ca. 1680: f.
eks. Sjöö i Uppland for Johan Gabriel Stenbock påbegynt 1669, Salsta i Uppland (Tessin og
Spihler) for grev Nils Bielke d.y. påbegynt 1669; Strömsholm slott i Västmanland (Tessin) 1669-
1672 enkedronning Hedvig Eleonora; Kägleholm i Närke for Magnus Gabriel de la Gardie;
Näsby i Uppland Tessin 1665-1669 Per Sparre; Mälsåker i Uppland Tessin 1668-1680 Gustaf
Soop; Ericsberg i Södermanland 1669-1683 Christopher Gyllenstierna; Finspång bruk i
Östergötland Adrian Doortsman 1668-1698 Louis de Geer; av tømmer: Gripenberg i Småland
Karl Gustaf Wrangel; Örby i Uppland Jean de la Vallé? 1670-årene Henrik Falkenberg;
Sandemar i Södermanland 1671- Gustaf Falkenberg; Östanå i Uppland grev Fabian Wrede;
97

dem var H-formede, og ved enkelte av dem ble risalittene utformet med
kuppeltak. Risalittfløyene var oftest addert til hovedbygningskroppen. De
flankerte sjeldnere midtpartiet slik det er tilfelle i de hollandske og engelske
eksemplene. Herregården Damp i Schleswig-Holstein ble utformet slik
omkring 1700, midtfløyen består kun i en stor sal (fig. 62).
I Russland ble denne typen i høy grad anvendt ved prestisjebygninger i
Peter 1.s tid i første halvdel av 1700-årene (se: Stiftsgården i Bergen, kap.
7.8) (fig. 63).
Bygningsformen var brukt i Norge lenge før Herregården i Larvik
(1674). På lensherreresidensene Oddernes (1638) og Unneberg (1643) var det
utenfor eller i forbindelse med hovedkroppens svalganger symmetrisk
plasserte halvtaksskur (fig. 64). 80 Disse bygningene hadde saltak. 81 Tollboden
på Strømsø (1652) er også vist med en slik utforming med gjennomkjørsel på
en planoppmåling fra 1737 (fig. 65). 82 Residensen i Larvik fikk imidlertid en
symmetrisk plandisposisjon (kap. 7.1). Partisipantenes bygning ved Svorkmo
(Løkken verk) (fig. 66), samt prestegårdene i Meldal, Opdal (1726) og særlig
Vågå (nå på Maihaugen) kan være påvirket av Larvik. På Tjøtta i Nordland
står fremdeles en bygning av typen, kalt ”prestelåna”, men fløyene er revet.
Alderen er ukjent, men sannsynligvis er den oppført senere enn 1733 av
familien Dass. 83
På Moldegård i Molde og Austad ved Drammen fantes H-formede
anlegg (kap. 7.5 og 7.9). De er begge oppført av amtmenn med knappe ti års
mellomrom, på hver sin kant av landet. Noen forbindelse mellom
byggherrene utover deres tilsvarende embeter er ikke kjent. Planene var
nærmest identiske med omtrent de samme størrelsesforhold. 84 Denne typen
var vanlig i England som en videreføring av en lokal type omdannet til en
”palladiansk” form. 85
Skottorp i Halland Frans Joel Örnstedt 1680. Venngarn i Upland påbegynt i 1660 er det eldste
kjente eksempelet i Sverige foruten Stockholmspaléer.
80
Sørensen 2002:283.
81
På en tegning av Larvik utført mellom 1734 og 1752 ser man gjengitt en gård i Storgaten med
denne utformingen med fløyene ut mot gaten. Gjengitt hos: Schilbred, C. S.: Ett med sin by.
Larvik kirke 300 år. Larvik 1976. s. 23.
82
Sørensen 2002:271, 282-284.
83
Coldevin, Axel: Jordegods og storgårder i Nord-Norge – historie, arbeidsliv, kultur.
Trondheim 1943.
84
Austads mål er basert på den antagelse at den nåværende bygning fra 1808 er oppført dels på
den forriges fundamenter. På sydsiden har denne to korte fløyer som nå er dels sammenbygget.
85
Smith, Patricia:”Plain English or Anglo-Palladian? Seventeenth-Century Country Villa Plans”
The Renaissance Villa in Britain, Airs, Malcolm; Tyack, Geoffrey (red.). Reading 2007:89-110.
98

Portikusvillaypen forekommer i materialet ved Larvik 1, 2 og 3,
Borgestad, Landfall , Hovin , Maartmannsgården, Stiftsgården i Bergen,
Austad, Moldegård og Nedre Ljan (alle under kap. 7).
4.8 Paviljongtypen
Slottet Augustusburg i Sachsen (1568-1572) er sannsynligvis det første tyske
eksempel på typen (fig. 67 og 68). I Holland var slottet Honselaarsdijk (1634)
det fremste eksemplet.
Paviljongtypen var tidlig kjent i Danmark; den store herregården Nørlund
på Jylland (1581-1597) har paviljongplan, men takformene er ombygd. I
1664 var det påbegynt et slott i Kastellet i København tegnet av
ingeniøroffiseren Henrik Rüse. Påvirkningen fra det nye slottet i Potsdam i
Preussen (1662) er spesielt tydelig (fig. 69), og fasadenes utforming i
Københavnprosjektet viser forbindelse til Holland, spesielt rådhuset i
Amsterdam (van Campen 1647).
Som stallbygninger eller økonomibygninger har den firefløyede
karrétypen med hjørnepaviljonger vært benyttet ved større slottsanlegg. 86 Ved
Honselaarsdijk i Holland (Post 1622-1647), Berlin (Nering 1687-1688),
Nymphenburg ved München (Effners prosjekt 1715) og Vaux-le-Vicomte
(Le Vau 1657-1661, men senere oppført?) fantes slike anlegg. Bortsett fra i
Berlin var det to identiske bygninger som flankerte slottet.
Paviljongbygning med kuppeltak og sammensatte takformer er kjent fra
hagefløyen i Gyldenløves palé Gyldenborg (nå Charlottenborg) i København
med sin kuppelsal, sannsynligvis oppført ca. 1683 etter tegninger av
generalbyggmester Lambert van Haven (fig. 70) 87
Jarlsberg er det fremste norske eksempel (kap. 8.1). Samtidig med at
Jarlsberg ble oppført utførte van Haven i 1680-årene et stort prosjekt for et
nytt fire-fløyet slott i København som i form kan minne om Jarlsberg. De
tidligere skissene viser større likhet enn de senere da hjørnepaviljongene er
sterkere markert. 88 En parallell til Jarlsberg er Rosencreutzgården på
Hovedtangen ved Akershus, som er omtrent samtidig med Jarlsberg, oppført
ca. 1683 av generalkrigskommissær Hans Rosencreutz (kap. 8.2). Det er
sannsynlig at byggmesteren på Jarlsberg, Heintz, kan ha bygget også denne.
Gården var et paviljonganlegg av samme type som Jarlsberg, men åpen på én
side. Østfløyen inneholdt som hovedfløy beboelsesrom, mens de nordre og
86
Jfr. driftsbygningene ved Villa Medici i Poggio a Caiano.
87
Lambert van Haven (1630-1695), arkitekt og maler, ble i 1671 oppnevnt til
generalbyggmester. Han var fra Bergen der hans far Salomon van Haven var maler.
88
Lund, Hakon:”Christian V.s prosjekter.” Christiansborg slot. Første bind. København
1975:169-178.
99

søndre sidefløyene inneholdt som på Jarlsberg økonomifunksjoner og
husdyrrom. Det kan ha vært dueslag i en av de tårnformede paviljongene.
Dette anlegget hadde mer preg av landeiendom enn bygård med sin
innadvendte, representative gårdsplass. Bygningen forholdt seg neppe
monumentalt til gaten.
Den arkitektoniske helheten som på Jarlsberg og i Rosencreutzgården
innbefatter alle elementer ved gården; herskapshus og husdyrrom i samme
store bygningskompleks, minner i prinsippet om Sansovinos og Palladios
storgårdsanlegg; eller villaer i venetiansk forstand. Her møttes villa- og
borgtypologien.
Mangelsgården 1 viser en undertype med kun to paviljonger med en
forbindelsesbygning mellom (kap. 8.3). Denne var avledet fra franske
eksempler på lystslott som Château du Val (Hardouin-Mansart 1674). I
Holland oppførte førsteministeren Jacob Cats lystgården Sorghvliet mellom
Den Haag og Scheveningen av denne typen (ark. Pieter Post 1651-52). 89 Et
noe senere hollandsk eksempel er Rijxdorp ved Wassenaar (Pieter Post 1662-
68). 90 Kurfyrst Max Emanuel av Bayerns belvedere Lustheim i parken ved
Schloss Schleissheim ved München har toetasjes midtparti (ark. Henrico
Zuccali 1684) (fig. 71). Et geografisk nærmere eksempel er belvederen ved
slottet i Gottorp; Amalienburg (1684), som imidlertid hadde fire små
paviljonger omkring et forhøyet midtparti. Ved Wien fantes flere mindre
anlegg av lignende karakter som Mangelsgården 1. De ble kalt Gartenpaläste
og var etablert som type omkring 1700. 91 Johann Fischer von Erlach
etablerte typen i 1690-årene. 92 Herregårder ble imidlertid også etter hvert
oppført i denne formen, som det ombygde Schloss Kirchberg (ca. 1700) (fig.
72).
4.9 Trefløyet type
Det åpne trefløyede anlegget står nærmest som modellen for den europeiske
herregården nord for Alpene. Et av de første symptomer på tilnærmingen mot
barokken var behovet for å åpne opp og erstatte fjerde fløy i
herregårdsanleggene med stakitt. Den åpne forgården i Le Grand Ferrare i
Fontainebleau fikk store konsekvenser for anleggsformen av villaer og slott
89
Kuyper 1980:160,530. Dette ble siden kjøpt av Hans William Bentinck, jarlen av Portland, i
1674.
90
Kuyper 1980: 527,160.
91
Lorenz, Hellmut og Rizzi, Wilhelm Georg: ”Das barocke Gartenpalais Strozzi in Wien.”
Ôsterreichische Zeitschrift für Kunst und Denkmalspflege. LXI. 2007.Heft 4 Wien 2007:439-455.
92
Sedlmayer, Hans: Johann Fischer von Erlach. Wien 1976:82.
100

over hele Europa. 93 Anleggsformen nådde Nord-Europa under renessansen,
allerede på 1500-tallet. 94 Som fullstendig symmetriske anlegg tilhører de
imidlertid her barokken.
Frederik Hendrik av Oraniens Paleis Noordeinde i Den Haag har hatt to
separate trefløyede gårdsanlegg sammenbundet med en sal (Pieter Post og
Jacob van Campen 1640-årene) (fig. 73). Et mindre palé av typen var
Huygenshuis i Den Haag (Pieter Post 1634-1637) (fig. 74). 95 I Stockholm ble
det første palasset av trefløyet type oppført ca. 1641 av Erik Ryning med Jean
de la Vallé som arkitekt, 96 i Christiania oppførte Jens Bjelke samtidig sitt
palé; den senere krigsskolen.
Hertug Joachim Ernsts slott Plön i Schleswig-Holstein (1634-36) er tidlig
Nord-Tysk 1600-tallseksempel på et åpent trefløyet anlegg, etterfulgt av Kay
Ahlefeldts Saxtorf (1648). Schackenborg (1661-1664) i Sønderjylland er det
første danske barokke eksempel på typen (fig. 75).
I Danmark var den store herregården Nørlund (1581-1597) trefløyet.
Som barokkanlegg ble imidlertid typen først spredt på Jylland i løpet av
1690-årene både i tegl og bindingsverk, mens den i 1680-årene var sparsomt
kjent. I begynnelsen av 1700-årene ble den som ellers i Europa vanlig i hele
Danmark. 97 Ernst Brandenburger oppførte Stensballegård for baron Fredrik
Krag (ca. 1691-1693) og Clausholm for storkansler grev Conrad Reventlow
(slutten av 1690-årene).
Lystgården Marienlyst (Dieussart 1705-06) ble oppført for Ulrik Fredrik
Gyldenløves svigersønn grev Ahlefeldt utenfor København.
I Norge var trefløyet anleggsform antgelig etablert på begynnelsen av
1600-tallet (fig. 76). Elingård (1645) og Tose (1647-51) var store
regelmessige trefløyede anlegg (fig. 77). 98 Det er naturlig å se de østlandske
93
Den franske betegnelsen cour d’honneur (”æresgård”) er betinget av offisielle mottagelser og
ankomst av kongen eller andre høye dignitærer i en åpen gård som dette, uten driftsfunksjoner.
94
Ifølge Hirschfeld ble trefløyede anlegg oppført på 1500-tallet i Schleswig-Holstein, og
gjenopptatt på 1600-tallet (Hirschfeld 1963:42,96). Breitenburg og Redingsdorf og Wandsbek i
Holstein var i slutten av 1500-årene trefløyede anlegg.
95
Willem 3.’s Paleis Het Loo i Apeldorn (1686- og 1692-) med sin kompakte hovedbygning og
sammensatte fløyer har et preg som nærmer seg den palladianske typen.
96
Ellehag 1994:148.
97
Lorenzen, Vilhelm: ”Dansk Herregaardsarkitektur fra Baroktiden.” Meddelelser fra
Foreningen til gamle Bygningers Bevaring. II. Række VI. København 1930:123.
98
Sørensen 2002:343-354. Elingård omtales som en ”åpen trebygning” hvilket betyr trefløyet.
Bygningen brente 1746. Det samme sies om Sande som skal være oppført av Jens Bjelke ca.
1645. Røgeberg, Kristin M. red.: Norge i 1743. Innberetninger som svar på 43 spørsmål fra
Danske Kanselli bind 1. Oslo 2003: 221. Akershus stift og amt, Østfold og Akershus. Fredrikstad
kjøpstad; svar fra borgermester Laurits Niemann og rådmann Michael Daldorph u. d. , se note.
101

Vernekloster og Hovinsholm i sammenheng med disse (kap.9.6 og 9.8).
Hovedfløyene på Elingård og Tose var også ca. 40 meter lange. På Tose var
hovedfløyen visstnok hele 14 meter bred.
På setegården Ulleland i Eiker 1656 og Sem ved Tønsberg i 1670-årene
kommenteres henholdsvis av lagretten og Griffenfeldt at gårdsplassene bør
åpnes. På Ulleland anbefalte lagretten å erstatte et forfallent hus med ”it
smucht planchewærck, huilcket giør borregaarden smuch rummere oc til
bedre schich.” 99 Allerede Tose i Borge og sannsynligvis Elingård i Onsøy,
begge fra 1640-årene, viser typen ferdig utviklet.
På Rosendal i Hardanger ble det fremdeles i 1664 oppført en lukket
sperremur mellom fløyene, men ved senere anlegg er i stedet for tette gjerder
stakitt (kap. 9.2). Rosendal kan ha hatt innflytelse på anleggene som hadde
tre toetasjes fløyer. Det ble oppført en rekke anlegg i tømmer av store
dimensjoner og av lignende type som steinhuset på Rosendal i perioden. På
Østlandet ble det oppført to store trefløyede anlegg i 1680-årene; av disse er
Vernekloster i Rygge fra ca. 1680 100 , og Hovinsholm på Helgøya i Nes fra
1686. 101 Verneklosters hovedfløy er 42 meter lang og Hovinsholms var ca. 44
meter lang. Begge hadde brede svalganger som åpenbart lå under samme
store valmtak som bygningskroppen. Det var neppe noen aksentuering av
midtaksen i hovedfløyene, men Hovinsholm hadde midtgang med italiensk
trapp og et utbygget privet på baksiden. Vernekloster hadde 20 meter lange
to-etasjes fløyer, mens man på Hovinsholm nøyde seg med én etasje.
De ble begge oppført av offiserer fra den tidligere danske riksrådsadelen,
og bygningene må regnes som laftede versjoner av hovedbygningen på
Rosendal. Med svalganger og desentralisert plan tilhører de en trefløyet type
som ble tatt opp av adelen i Norge omkring 1640, og har sannsynligvis
likhetstrekk med forvunne hovedbygninger på viktige herregårder i Østfold
som Elingård, Torsø, Sanne og Borregård. Anleggene har også likhet med
den berømte feltherren grev Hans Schacks herregård Schackenborg på
Jylland (oppført 1664-1666). Utstrekningen og bygningsformen er omtrent
den samme, men Schckenborg har moderne midtplan, vel en av de første
eksempler i Danmark. Oberstløytnantene Wind og Brockenhuus har
utvilsomt aspirert til store feltherrer de også. Den åpne formen og valmtak
var uansett moderne trekk.
På Vestlandet fikk de trefløyede anleggene ofte én etasje; Stend i Fana
(1680/82) (kap. 9.7), Lysekloster (ombygget 1724) (kap. 9.1), muligens
99
Sørensen 2002: 113,379,380.
100
Hvinden-Haug 1938:107-109.
101
I denne forbindelse kan også Bærums Verk nevnes. Der ble også, sannsynligvis i 1680-årene,
oppført en bygning av samme type, som brant i 1762.
102

Kaupanger i Sogn (1670-årene?) (kap. 9.10), 102 samt Lungegården ved
Bergen (ombygget 1725) (omtalt i note under Stiftsgården i Bergen kap. 7.8).
Vestnes i Romsdal hadde antagelig også en to etasjes hovedfløy. 103 Alle disse
gårdene var adelige setegårder. Sannsynligvis har det vært mange mindre
trefløyede anlegg i landet som enten er revet eller ikke lenger fremstår slik i
dag.
Kaupanger, Tøyen (kap. 9.4) og Skøyen i Aker (kap. 9.3) har hatt
gjennomkjørsel gjennom et portrom i hovedfløyens midtakse. Disse er
behandlet under de trefløyede anleggene. Tøyen og Skøyen hadde
salsoppbygning over midtpartiet (som ”Det norske hus”). Trefløyet
anleggsform med gjennomkjørsel midt i hovedfløyen med en salsoppbygning
over karakteriserer denne typen.
Gjennomkjørselen forekommer i anlegg av andre typer, som ved Queen’s
House i Greenwich ved London (Inigo Jones 1616). Der ble huset oppført på
begge sider av en hovedvei. Går man tilbake til italienske eksempler fra
renessansen har det firefløyede, enetasjes Palazzo del Tè ved Mantova
(Giulio Romano 1525) åpne sentrale gjennomkjørsler som deler bygningen i
to grupper appartementer.
Furttenbach viser et eksempel som har likhetstrekk med de trefløyede
norske anleggene med salsark: ”Von Burgerlichen WohnHäusern, sambt
deroselben Lustgärten, welche sowohl inn: als auch ausserhalb der Statt
gelegen seynd.” ”Das Kupferblat No. 6. Grundriss dess Ersten, und auff dem
Feld draussen ligenden Regular Burgerlichen Lustgartens.” (fig. 78 og 79).
Her finnes over husets midtgang (dets ”Porticus”), en sal: ”geht man die
Steigen hinauff, allda dann, und also grad ob dem Portico befindt sich noch
ein schöner Sommer Saal, in welchem nun Sommerzeiten zu Wohnen es sehr
angenemb seyn wird. Sintemal nicht allein der gesunde kühle Durchlufft von
der Parte Settentrionale gegen Meridiem, sonder das noch mehr, dass so
schöne auss-sehen sowohl in den Garten, als auch in den Hof, und gegen dem
Feld hinauss mit sonderbarer Ergötzlichkeit hiezugegen mag genossen
werden”. 104
Slottet Herrenhausen ved Hannover var i sitt utgangspunkt et beslektet
hus, med gjennomkjørsel og toetasjes midtparti, oppført 1665-1675.
Herrenhausen var dels panelt, dels pusset, også etter utbyggingen 1704-1706.
Som de norske gårdene med sin etter forholdene luksuriøse innredning
102
Kaupanger ble påbygget en annenetasje i 1723/30.
103
Gl. foto i RA-arkiv.
104
Furttenbach 1640: plansjer til s. 12,14.
103

innenfor et ytre av malt panel, var det samme i høy grad tilfelle ved
Herrenhausen (fig. 80). 105
Prinsessernes Gaard på Ny-Amager (nå ved Frederiksberg slott) var en
trefløyet lystgård med en stor hage, oppført av Fredrik 3. i 1662 for hans fire
døtre (den ene, Ulrika Eleonora, ble dronning av Sverige) (fig. 81). Gården
”var om Sommeren et yndet Tilflugtssted for Hoffet og tillige en Hvilestation
for høje Herskaber, der langvejsfra gæstede Hovedstaden”. 106 Arkitekten var
den kgl. byggmester Albert Mathiesen. 107 Den smale, 48 meter lange
hovedfløyen med gjennomkjørsel på midten hadde en etasje med en stor høy
sal over midtpartiet. Salen hadde valmtak. Bygningen ble 1705-1706
påbygget en annenetasje. Sidefløyene står fremdeles i ombygget stand. 108
Prins Fredrik overtok stedet i 1680. I 1699 ble han kong Fredrik 4. og
påbegynte Frederiksberg slott.
Den bygningen som er vist på en tegning i Danmarks Nationalmuseums
arkiv, betegnet ”Recreationshuus”, og som Weilbach mente viser den
tidligere eremitasjen i Jægersborg Dyrehave, oppført i 1669 og revet 1734,
kan neppe forestille denne (fig. 82). 109
Som type viser det i alle fall til hovedbygningene på Tøyen og Skøyen.
Planen og den symmetriske fasaden tidfester den til barokken, trass i
”vindusbåndene” og den spisse gavlen.
Prinsessernes gård, ”rekreasjonshuset” og Herrenhausen var oppført i
bindingsverk, en billig og rask analog til tømmer.
Herregården i Larvik var i sin eldste skikkelse fra 1674 slik i prinsippet,
selv om takformen var annerledes. Gjennomgangen til hagen kan der ha vært
planlagt åpen etter kart fra 1680/90-tallet å dømme. Tollboden i Drammen fra
105
Alvensleben 1966:7,25f.
106
Bobé 1919:9.
107
Lund 2000:89.
108
Weilbach 1930:38.
109
Weilbach 1930:122. Den vesentlige eremitasjemaskinen er ikke vist på planen, og senere
forskning har frembrakt en annen tegnet fremstilling av eremitasjen ved Jægersborg.
Betegnelsen rekreasjonshus tolker Weilbach som spisekvarter. Huset er vist i plan og oppriss.
Det er oppført i bindingsverk, 31.5 meter langt og ca. 8 meter bredt, med vinduer mellom
stenderne. Det har en lavtliggende gjennomkjørsel på midten med en høy sal over, 6.3 meter
bred. Salsarken har høy gavl. På hver side av gjennomkjørselen er det høy kjeller med mange
vinduer. Huset har fire appartementer med to værelser hver, alle med kaminer. Over den ene
kjelleren er to appartementer med hver sin utbygde hemmelighet. De ligger bak en sal på den ene
siden, som nås ved en smal dobbeltløpet trapp. På den andre siden en bred trapp opp til salen
som også gir adgang til en korridor med et appartement på hver side. På hver side av den store
trappen er det et værelse som nås fra gjennomkjørselen ved separate trapper. Om det bare viser et
prosjekt eller fremstiller en oppført bygning er ukjent.
104

1652 er et tidlig eksempel på samme plan som Larvik 1, men det er uvisst om
det var sal over. På Kaupanger i Sogn var det også sentral gjennomkjørsel.
Typen kan ha vært oppført ved flere Christianiaborgeres gårder i Aker på
1600-tallet, men Nordre Skøyen er det eneste sikkert dokumenterte anlegget
ved siden av Tøyen med gjennomkjørsel. Nordre Skøyens og Tøyens
hovedbygninger er samtidige. Rådmann Christopher Ingstad bygde imidlertid
et slikt hus på sin løkke på Bygdøy så sent som i 1790-årene. Marselienborg
har hørt til gruppen hva salen angår; her lå salsoppbygningen over en
gjennomgående gang. 110 Kreftings Wøyen i Bærum og Herman Leopoldus’
Bolvik verk i Solum (1702?) var likeledes av denne typen, men bare Wøyen
hadde gjennomkjøring.
Det er klart at danske herregårder før 1660 også kunne ha
gjennomkjørsel i hovedfløyen 111 , slik det også har forekommet i Norge, f.eks.
på Hafslund. På typen fra Skøyen og Tøyen er imidlertid symmetrien og
salsoppbygget på det enetasjes huset det påfallende.
I avhandlingen er Rosendal, Lysekloster, Kaupanger, Stend,
Vernekloster, Hovinsholm, Tøyen, Skøyen og Bærums Verk eksempler på
den trefløyede typen (alle beskrevet under kap. 9).
4.10 Trefløyet type med separate fløyer
Dette ble en vanlig form for herskapelige anlegg i Europa på 16/1700-tallet,
ikke minst i Norge og Sverige som fra før hadde tradisjon for separate
tømrede bygningskropper. Små herskapelige anlegg kunne med minimale
bygningskropper oppfylle kravet til representativitet slik man ser det bevart
ved mange svenske herregårdsanlegg. Jfr. også Christopher Hammers forlegg
for storgårder fra senere på 1700-tallet.
Utgangspunktet i lystslottet Trianon de Porcelaine i Versailles (1669) var
et etter forholdene lite anlegg, men formen ble også valgt for større
herregårder og slott. Det synes å ha vært en tendens mot separate fløyer
fremfor sammenhengende fra slutten av 1600-tallet.
Lystgården Nijenhuis i Diepenheim i Holland (Vingboons 1656) hadde
separate fløyer (fig. 83).
Oranienbaum i Sachsen-Anhalt (Rykwaert 1683) ble oppført for
Henriette Catharina av Nassau, og hadde opprinnelig separate fløyer (fig.
110
Gjennomkjørselen var her plassert asymmetrisk er et annet sted i bygningen.
111
Holmegård på Fyn er en bindingsverksgård med sentral gjennomkjørsel og sal over
midtpartiet, men annen etasje er her en fullstendig etasje (Engqvist 1995:60).
105

84). 112 Buckingham House ved London (1703) er et kjent engelsk eksempel
(fig. 85).
Lade, Ringnes, Smestad og Bygdøy 2 er eksempler i materialet (alle
beskrevet under kap. 11). Borgestad og Landfall tilhørte også typen som
anleggsform (beskrevet under kap. 9).
4.11 Firefløyet type
Det firefløyede anlegget er forbundet med renessansens stilidealer, men ble
fortsatt brukt i barokken. Det var antagelig en konsekvens av det parisiske
paléets firefløyede form, der portfløyen fikk en sekundær karakter. I
renessansen hadde de fire fløyer ofte et likeverdig arkitektonisk uttrykk, trass
i forskjellige funksjoner. Palladios få firefløyede anlegg var omgitt av
søyleganger, og neppe noe reelt alternativ, men søylegang ble ofte brukt som
en fjerde fløy kombinert med porttårn.
Slottet Huis Honselaarsdijk i Holland (Pieter Post og Jacob van Campen
1640-årene, revet 1815) hadde en lettere fjerde fløy mot hagen i likhet med
Gyldenborg (og senere Herrenhausen i Hannover).
Lystgården Elswout ved Overveen, Holland (1634-1657-) tilhørte
storkjøpmannen Gabriel Marselis som sammen med sin bror Selius i
Christiania hadde omfattende eiendommer i Norge og Danmark. Elswout var
et eneetasjes firefløyet anlegg omkring en liten gård.
Hertug Joachim Ernsts slott Retwisch i Holstein (1699) hadde porter i
smalere sidefløyer inn i et stort innelukket gårdsrom (fig. 86). 113
Ulrik Fredrik Gyldenløves store palé Gyldenborg i København (nå
Charlottenborg) har fire fløyer, den fjerde mot hagen har en langt lettere
karakter. Den franske paléplanen er dette altså ikke, men mer en italiensk
barokktype. Derimot hadde storkansler grev Fredrik Ahlefeldts Gråsten i
Sønderjylland (ca. 1700) en fjerde fløy i form av en arkade med altan og
porttårn på entrésiden (fig. 87). 114
Mangelsgården 2 er et eksempel på parisisk paléform i avhandlingen
(kap. 10.1). Ullevål kan være avledet fra denne suburbane typen (kap. 10.2),
mens Hafslund utvilsomt tilhørte den tradisjonelle firelengede
herregårdstypen (kap. 10.3). Jarlsberg hadde fire fløyer, men er på grunn av
sine paviljonger satt under paviljongtypen (kap. 8).
112
Johann Georg 2. av Anhalt-Dessaus gemalinne. Hovedbygningen ble senere sammenbygd
med fløyene.
113
Hirschfeld 1964:106,107.
114
Rosenkrantz 1923:692.
106

4.12 Enkelthustype
Palladios og Scamozzis kompakte bygningskropper dannet forbildet, uten
driftsbygninger eller -fløyer. Roger North uttalte 1690 at den kompakte
kubiske bygningsformens forstadspreg var uegnet for herreseter (fig. 88 og
89). 115
I Holland ble enkelthus uten tilliggende fløyer tidlig en vanlig type for
mindre herregårder og lystgårder i 1600-årene (fig. 90). 116 Grev Gustav
Wilhelm Wedel Jarlsbergs herregård Evenburg i Ostfriesland var et slikt
enkelthus med hollandske trekk oppført av han svigerfar 1642-1650 (se
Jarlsberg, kap. 8.1). Kletkamp i Holstein (1676) er et kompakt enkelthus med
sentralisert plan av hollandsk palladiansk påvirkning. 117
De omtalte anlegg i avhandlingen hører imidlertid ikke til denne typen.
Direktørgården på Røros (kap. 13.1) og Meyergården ved Kongsberg (kap.
13.2) var begge enkelthus i bysituasjon. Direktørgården på Røros lå
imidlertid som point de vue i Røros’ hovedgate, innkorporert i bystrukturen.
Meyergårdens status som herskapelig forstadspalé med hageanlegg og
forholdsvis avansert arkitektur har gjort at denne gården er tatt med fremfor
den samtidige teglbygningen Oslo Ladegård (1725) der dette ikke har kunnet
verifiseres.
4.13 Sammensatte palladianske typer
Hovedtypen har en høyere midtbygning flankert av lavere sidepartier som
kan ha forskjellig karakter: enten lange fløyer eller kortere med tak eller
altaner. Spesielt i 1600-årene kunne sidepartiene ha altaner fremfor tak.
Hovedtypen er utviklet fra de sammensatte villaene til Palladio.
Frederik Hendrik av Oraniens slott Huis ter Nieuburch ved Rijswyck i
Holland (1634) var i prinsippet disponert som Palladios villtype med fløyene
utstrakt i lengderetningen fra et kompakt midtparti (fig. 91). Hos Palladio er
de lange sidefløyene for driftsfunksjonene den vanligste løsningen, og
kjennes fra mange av hans villaanlegg. Kongens gate 81 i Trondheim tilhørte
denne typen med lange lave sidefløyer avsluttet av paviljonger (kap. 12.1).
Det samtidige Sophie-Amalienborg ved København (fullført 1673) er det
eldste danske eksempel (fig. 92). Ved de fyrstelige lystslottene var det ikke
lenger uthusfunksjoner i fløyene.
115
Enkeltliggende bygninger som Gyldenløves nye residens (Larvik 2) og Maartmanngården
tilhørte for så vidt typen, men den for øvrig kompliserte bygningskroppen gjør at de her er
vurdert som portikusvillatype.
116
Ottenheym 1989.
117
Airs, Malcolm; Tyack, Geoffrey: The renaissance Villa in Britain. Reading 2007:18.
107

Den andre undertypen med korte fløyer er lik Villa Pojana og Villa
Cornaro. Villa Godi tilhører typen etter opprisset i ”Quattro Libri…”men
ikke i utførelsen. Altanene forekommer ikke ved Palladios villaer. Palazzo
Balbi av Biancho (1619) og Palazzo Doria er gjengitt med altaner over
sidepartiene i Rubens’ bok om palasser i Genova (1622), og altantypen fikk
sannsynligvis bl. a. gjennom dette verket spredning til Nederlandene og
derfra til England. 118
Det finnes flere europeiske eksempler på mindre kongelige lystslott av
denne typen, de fleste med moderate dimensjoner. Et prosjekt for et dansk
lystslott, antagelig ved Frederiksdal (Evert Jansen ca. 1670) er et tidlig Nord-
Europeisk eksempel (fig. 93). Dette har også paviljonger for enden av fløyene
og minner om Palladios Villa Pisani. 119 Andre eksempler er lystslottet Zeist i
Holland 1677 (fløyene -1686) av Jacob Roman for grev Willem Adrian van
Nassau (fig. 94), lystslottet Fürstenried ved München av Joseph Effner 1715-
1717 for kurfyrst Max Emanuel av Bayern (fig. 95), samt et prosjekt for
tilbygging av lystslottet Friedrichsfelde, Berlin-Lichtenberg, for kong Fredrik
1. av Preussen av Jean-Baptiste Broebes (mellom 1699 og 1720) (fig. 96). 120
I Danmark kjennes friherre Jens Juels hovedbygning på Juellund på
Sjælland fra 1695 (fig. 97). 121 Lorenzen skriver at bygningen var "tydelig
italiensk paavirket - en udfoldelse efter Tværaksen med det høje Casino i
Midten og lavere Altanpartier til Siderne". 122 Typen fikk meget stor
utbredelse i 16-1700-årene.
I Norge er Storhamar (ca. 1716) er et rent eksempel på typen med
sidealtaner (kap. 12.2). En interessant samtidig parallell til Storhamar,
likeledes i panelt tømmer, er tsar Peter 1.s lille lystslott av panelt tømmer fra i
118
Peter Paul Rubens bok”Palazzi di Genova” to bind utgitt Antwerpen 1622. Palazzi Moderni
di Genova og Palazzi Anthici di Genova. 130 planer og fasader. Nyutgivelser 1652, 1663, 1708
og 1775.
Kuyper 1980:554.
119
Palladio 1570. Isaaac Wares utgave 1738. Faksimile Placzek, Adolf K.: New York 1965: pl.
XXXV.
120
Utgitt som kobberstikk i ”Vues de Palais et Maisons de Plaisance de S. M. le Roy de
Prusse…”. Augsburg 1733. Baumeister des Barock und Rokoko. Brandenburg Preussen. Berlin
1998:174.
121
Lorenzen, Vilh.: ”Dansk Herregaardsarkitektur fra Baroktiden.” I,3. Meddelelser fra
Foreningen til gamle Bygningers bevaring II. Række. VI. København 1930:76-84. Juellund ble
revet i 1918 og var da sterkt redusert i utstrekning.
122
Lorenzen 1928:82.
108

Strelna utenfor St. Petersburg (ark. Johann Friedrich Braunstein ca. 1716)
(fig. 98 og 99)). 123
P.g.a. altanene er Storhamar annerledes enn for eksempel Landfall i Lier
(1704) som hadde en sal i annen etasjes forhøyede midtparti, men med
valmtaket i fortsettelse over sidepartiene (kap. 7.7). Senere ble flere
bygninger i Lier/Drammensområdet oppført med forhøyet midtparti og
sidepartier med separate tak.
4.14 ”Det norske hus”-typen
Etter hjemkomsten fra sin reise i Norge 1733 lot dronning Sofie Magdalena
oppføre et stort lysthus i parken på Hirschholm slott til minne om reisen. Det
kaltes ”Det norske hus,” og ble oppført etter tegninger av arkitekten Laurids
de Thura (1706-1759) i panelt laftet tømmer. Huset var basert på inntrykk
kongeparet hadde fått under sin omfattende norske reise i 1733. Det er derfor
av stor interesse i avhandlingens sammenheng som uttrykk for samtidens
oppfatning av det typiske norske (barokk-)hus. Et laftehus med panel er
neppe det eneste huset skulle demonstrere. Huset må antas å vise trekk fra
norsk arkitektur ved begynnelsen av 1700-tallet utover konstruksjonen. 124
Gjennom å kartlegge bygninger kongeparet ble kjent med under reisen viser
det seg at typen i en etasje med bred midtark har vært utbredt i Norge i 1733;
eksempler drøftet spesielt her er Poulsens gård i Kragerø 1711 og von der
Ostens gård i Trondheim fra 1714, begge steder der kongeparet overnattet
(kap. 14.2).
Huset kjennes fra tegningene Thura lot stikke i kobber til bokverket Den
Danske Vitruvius som ble utgitt 1746-1749 (fig. 100). 125 Bygningen hadde
knapt lysthusdimensjoner, selv i en kongelig målestokk; den var ca. 35 meter
lang og hovedkroppen 12 meter bred. Dette var en enetasjes bygning med
bred symmetrisk stilt ark som inneholdt en høy sal. Her drøftes hvorfor ”det
norske hus” på Hirschholm ble oppfattet som norsk og hvilke bygninger i
Norge utformingen av den var basert på.
Tømrermester Gabriel Bætzmann skal ha blitt kalt ned fra Christiania for
å oppføre bygningen. 126 Bætzmann oppførte sannsynligvis Bygdøy
123
ETPA I. Principal Architectural Townplanning of Lensoviet
State Monument Guarding Inspection: Architectural Monuments of Leningrad Suburbs.
Leningrad 1985:596-559 [engelsk tittelversjon, men boken har russisk tekst].
124
Swensen, Wilhelm: ”Det norske hus i Danmark.” By og bygd. 18. bind. Oslo 1966.
125
Turah, Lauritz de: Den Danske Vitruvius. Tome II. København 1749.
126
Han kaltes her ”Bartzmann.” Westengaard, Erik: ”Lykkelig den som rejser i Norge.Christian
6. og Frederik 5.s rejser i Norge 1733 og 1743.” Norgesbilleder. Dansk-norske forbindelser
1700-1905. København 2004:84-103:93.
109

kongsgård i 1733, og var senere byggmester ved Tukthuset i Christiania og
Kongsberg kirke. Likhetene med kongsgården skyldes imidlertid arkitekten
Krieger og neppe byggmesteren.
De paviljongaktige fløyene med pyramidetak for hver ende av
bygningskroppen anvendte arkitekten Thurah senere ved sin egen eiendom
Holtegård ved København fra 1756. De er der satt i flukt med fasaden.
Paviljongfløyene på Det norske hus forsøker Wilhelm Swensen å forklare
som en feiltolkning av opprisset av endegavlene på to langstrakte sidefløyer i
en tenkt fasadetegning brukt som forlegg for arkitekten. 127 Lade i Strinda
hadde imidlertid slike lavere sidepartier, men ikke midtark men fronton (kap.
11.3).
Den doble grunnplanen og fasadearkitekturen forøvrig er mer generelle
trekk. Selv om fasaden var utført i tre var den malt i grå sandsteinsfarge slik
som sedvanlig var for denne klasse arkitektur enten den var utført i stein eller
tre. Fasaden var etter all sannsynlighet malt ensfarget steingrå, neppe med
lysere grått på ornamentene som Erichsen hevder på grunnlag av Rach og
Eegbergs maleri. 128 Den lysere fargen i maleriet viser heller til høylys i
fasadens relieff (fig. 101).
Huset lå på toppen av en bakke beplantet med gran på halvrunde
terrasser ovenfor slottsanleggets store dam. Gran var dengang fremmed for
Danmark. Det sto fremdeles i 1795 da Mary Wollstonecraft så det, mens det i
1797 var revet. Selve slottet, som i hovedsak også var Thurahs verk, ble revet
i 1810.
E. J. Jessen opplyser i 1754 at Det norske hus var oppført etter forbilde
av krigshelten Colbjørnsens gård: ”Paa den høyeste Plan av Bakken seer man
det saa kaldede Norske Huus, hvortil det Kongl. Herskab Aar 1733, ved deres
nærværelse i Norge hafde udseet Modell af en Bygning den berømmelige
Capitaine nu Oberste Colbiørnsen i Frederichshald tilhørende og siden ved
daværende Vice Berghauptmand Johan Ludvig von Schubart paa Kongsberg
ladet nedsende det fornødne Bygningstømmer, hvorpaa Hendes Majestæt
1735 og 1736 lod det opføre af norske Tømmermestre, som dertil vare
forskrevne.” 129 Erichsen mener naturlig nok at dette viser til Peder
Colbjørnsens gård der Christian 6. og Sofie Magdalena bodde i 1733. 130
Ved å undersøke brødrene Peder og Hans Colbjørnsens bygårder og
landgårder blir resultatet at Det norske hus må basere seg på hovedbygningen
127
Schwensen 1966.
128
Erichsen 1999:13.
129
Det kgl. bibliotek, Håndskriftssamlingen, Kall. Fol. 48 II. E. J. Jessens samlinger til
Hirscholm Amts Beskrivelse 1754.
130
Erichsen 1999:16.
110

på Hans Colbjørnsens gård Eskeviken i Idd ved Halden som kan ha vært
oppført mot slutten av 1600-tallet og som hadde midtark (kap. 14.1).
Bygningen skal være revet i 1750-årene.
En hevet midtrisalitt eller bred ark med fronton ble vanlig i 1690-årenes
danske herregårdsbebyggelse og fantes på mange danske og norske
bygninger i tiden. I mindre klassisk utførelse var et annet kongelig dansk
rekreasjonshus hvis plassering ikke kjennes. Det er kun kjent gjennom en
tegning, og hadde prinsipielt en ikke ulik utforming som Det norske hus, med
en høy sal i en arkoppbygning med spiss gavl, men her over en
gjennomkjørsel. 131 De klassisistisk pregede arkene kom til å prege
København etter gjenoppbygningen i forbindelse med brannen 1728, og var
etablert i Bergen omkring 1700 (fig. 102). 132 Motivet kom antagelig til
Danmark-Norge fra hollandsk klassisisme. Det sannsynlige eldste forbilde
kan være Palladio, som anvendte motivet ved Villa Malcontenta fra 1560.
Her omtales også bygninger med ark som ikke hadde sal i annen etasje.
Grevens residens i Larvik hadde ved påbyggingen i 1733 fått en slik ark, slik
som den nye residensen; steinhuset fra 1699. I grevens bygningsinspektør
Blumes teglgård i Larvik (Blume 1714/1730) var det sal i arken (fig. 103).
Stiftsgården i Bergen fra 1702, Hafslund og Fred. Olsens gt. 2 i Oslo fra 1714
(Treschows gård) er andre eksempler på typen med gavl utført i mur.
De anlegg som behandles i kapittel 14 som ”Det norske hus”-typen, er
Eskeviken i Idd som må være det direkte forbilde for huset på Hirschholm,
Bygdøy Kongsgård, samt Poulsens gård i Kragerø der kongeparet overnattet.
Von der Ostens gård i Trondheim der de også overnattet behandles kort under
Poulsens gård. De trefløyede anlegg med gjennomkjøring Skøyen og Tøyen i
Aker, hadde sal i en ark eller oppbygning over midtpartiet. De er imidlertid
omtalt under kategorien trefløyede anlegg (kap. 9).
4.15 Norske forutsetninger
I Norden fikk typene som var utviklet i Italia og Frankrike rotfeste innenfor
barokken.
Kronen bygget lite i Norge bortsett fra festninger og kirker. Den norske
barokkarkitekturen dreier seg i høy grad om anlegg oppført av embetsmenn.
Mange viktige, forsvunne anlegg er knapt nok kjent.
En viktig grunn til at det klassiske arkitektursynet ble så sent etablert i
Nord-Europa var sannsynligvis at man regnet det som topologisk knyttet til
Italia. Den lokale byggeskikken var annerledes nordover, og italienske
131
Weilbach 1930:122.
132
Arkitekten J. C. Kriegers typetegninger, tegninger fra Bergens murmesterlaug,
Universitetsbiblioteket i Bergen.
111

arkitekter tegnet også annerledes for nord- og mellomeuropeiske fyrster enn i
hjemlandet godt inn på 1600-tallet. Høye takvinkler og store vinduer ble
ansett som nødvendig på grunn av snefallet og mindre dagslys om vinteren.
Sebastiano Serlio viser flere eksempler tilpasset henholdsvis Italia og
Frankrike. 133 Særlig etter 30-årskrigens slutt i 1648 endret dette seg, og de
klassiske arkitekturidealene ble langsomt tatt opp nord- og østover i Europa.
I Danmark-Norge ser det ut til at det klassiske arkitektursynet etablerte
seg i årene etter at eneveldet ble innført som styreform i 1660. Høye tårn og
gavler kan ha stått som tradisjonelle symboler på føydale rettigheter. Norge
ble før 1660 styrt lokalt av danske lensherrer. De oppholdt seg på
lensherreresidensene rundt om i landet som særlig i de mindre betydelige
lenene bestod av sammensatte anlegg med store toetasjes trehus i tett kvadrat
rundt en borggård utformet med svalganger og trappetårn. De fikk dermed
formal symbolverdi som ”føydale” borger på samme måte som sine danske
fettere i tegl og/eller bindingsverk. 134 Herregårdene var på 15/1600-tallet
forholdsvis tallrike i sentrale strøk, og tilhørte som oftest adelsmenn fra
danske slekter (men gårdene var gjerne nedarvet fra forfedre av norsk adel).
Disse herregårdene var stort sett bebygget med toetasjes forholdsvis store
bygninger. 135 Bønder bodde den gang fremdeles i enetasjes stuer også på
større bondegårder, så typologisk var forskjellen tydelig.
Borgernes nye muligheter i embetsverket gjorde det naturlig å finne nye
symboler som uttrykk for deres nye makt. Det klassiske signaliserte antagelig
kongetrohet, kunnskap og verdensvanthet. 136 Det var også naturlig å hente
forbilder fra Italia og Frankrike der den gamle adelens rolle lenge hadde vært
svekket. Borgtypen overlevde også, men i strengt stilisert form.
Man var på eksperimentstadiet i forhold til planløsninger og det
"klassiske uttrykk" i trearkitekturen. De mange tømrede sentralkirkene som
ble oppført i samme periode er den offentlige parallell til de private anlegg.
Man ser i begge tilfeller en tilnærming mot "klassiske" sentraliserte
planformer. Det ble oppført mange kirker i perioden. En stor del av disse var
sentralkirker: først og fremst korsformede, men også åttekantede og Yformede.
4.15.1 Bygningsformenes utvikling i Norge
Bygningsformene kom til Norge som ferdig utviklede typer, men måtte
konstruktivt og formmessig bearbeides for å tilpasses lafteteknikken.
133
Serlio 1978. Faksimile av manuskript.
134
Sørensen 2002:418.
135
Sørensen 2002.
136
Lorenzen 1928:6.
112

De sammensatte bygningskroppene som var fremherskende frem til ca.
1715, og som minner om samtidig svensk herregårdsbyggeri i tømmer mer
enn dansk byggeri, var resultat av fransk påvirkning (paviljonger med
smalere mellombygninger), men var også en naturlig måte å bygge på med
tømmerets egenskaper. De sammensatte formene med avanserte
takkonstruksjoner er dominerende i hvert fall til omkring 1715 (Larvik 1,
Kongens gate 81, Rosencreutzgården, Jarlsberg, Mangelsgården 2,
Borgestad, Landfall, Maartmannsgården, Ullevål, Moldegård, Austad).
Tømmerkjernenes karakter innbød sannsynligvis mer til slik arkitektur enn til
store enkle rektangulære volumer, som imidlertid mot slutten av perioden og
videre på 1700-tallet ble vanlig (Meyergården, Ringnes, Smestad, Bygdøy 3).
Store rolige takformer synes å ha etablert seg fra ca. 1715-1733.
Bortsett fra selve byggematerialets utførelse er dette sammensatte preget
antagelig det som sterkest gir uttrykk for lokale forutsetninger i Norge.
Utviklingen bort fra dette skyldtes en felleseuropeisk retning mot større
enhetlige og samlede volumer fremfor de tidligere foretrukne sammensatte
volumkomposisjonene. 137
4.15.2 Bygningsteknikk
Regional arkitektur og materialer ble omformet etter klassiske proporsjoner,
og den "maleriske" nordeuropeiske renessansen som forbilde erstattes av
barokken. Dette er et felles nordeuropeisk fenomen i perioden.
Stiloppfatningen ser ikke ut til å ha vært retardert i forhold til Danmark.
Bondekunstens forsinkelser er i norsk kunsthistorisk forskning også overført
til de høyere samfunnslag. Under andre praktiske og økonomiske forhold ble
imidlertid uttrykket et annet.
Tømmer som bygningsmateriale ga muligheter og begrensninger. Billige
byggematerialer ga større frihet til kreative eksperimenter i form og
arkitekturuttrykk som ville være kostbare ved anvendelse av mur (fig. 104).
Sammensatte bygningsformer var naturlig p.g.a. de laftede tømmerkjernenes
begrensninger i form av treets lengde. Den norske byggeskikken med
svalganger kan ha inspirert til ”loggiaer”, ”søyleganger” og ”altaner” som var
utenkelige i dansk sammenheng. 138 Klimaets begrensninger ser ikke ut til å
ha vært avgjørende her. Varigheten har neppe vært viktig siden
tømmerbygninger antagelig erfaringsmessig uansett ble regnet for
forgjengelige konstruksjoner. Omkostningene ved å bygge i mur har vært
137
Dette er et utslag av den monumentale franske barokken som går tilbake til arkitekten Jules
Hardouin-Mansarts prosjekter hvorav slottet i Versailles’ endelige skikkelse (1678). Idealet ble
en enhetlig bygningsform med repetitiv vindusrytme, i Nord-Europa samlet under en stor
takform. Norberg-Schulz 1986:171-173.
138
Svalganger var ikke ukjent i Danmark, men da i bygårdenes gårdsrom.
113

langt større enn å bygge i tømmer. 139 Teglstein ble importert, og kostet derfor
mer enn i land hvor tegl ble produsert. Bruddstein ble brukt, men var
arbeidskrevende å bearbeide. Om det bare derfor forelå en favorisering av
tømmer fremfor stein i perioden er usikkert. Man har sannsynligvis også
ansett tømmerhus som mer velegnet for klimaet. 140 Her omtales 7
murbygninger: Rosendal (1662-) og Jarlsberg (1684-) ble oppført av
bruddstein. Larvik 2 (1699), Stiftsgården i Bergen (1705), Hafslund (mlm.
1701-1726) ble oppført av teglstein. Rosencreutzgården (1683-) og Lade
(1698) ble oppført i utmurt bindingsverk. Det var i begynnelsen av 1700tallet
antagelig fire ganger dyrere å bygge et murhus enn et tilsvarende
tømmerhus i Norge, men flere av de her omtalte byggherrer hadde økonomi
til å oppføre steinbygninger. 141 De fleste har likevel foretrukket tømmer som
bygningsmateriale. Byggeregnskapet for Gyldenløves steinhus i Larvik
(Larvik 2) viser hvilke problemer byggmesteren Hans Martin Heintz hadde
med å fremskaffe nok teglstein. At skogene var så uthugget at tømmer til tak
og bjelkelag var et problem er imidlertid mer overraskende.
De få murhusene i Norge kan også skyldes landets geografiske posisjon i
forhold til hoffet i København. Den maktdemonstrasjon og prestisje som lå i
oppføringen av et stort steinhus fikk liten effekt siden kretsen ved hoffet ikke
kunne observere bygningen. En lignende stilling hadde Finland i forhold til
Stockholm. Flere grevskaper i Finland fikk enkel bebyggelse, og de store
steinhusene var knapt flere der enn i Norge trass i et stort antall
herregårder. 142 Økonomien har neppe vært en reell hindring for de fremste
byggherrene i Norge, men de foretrakk likevel tømmer.
Parallellene til det egentlige Sverige (utenom Skåne og Halland)med
Finland, samt Polen og Russland er tilstede mht. materialbruk og uttrykk.
Bebyggelsessituasjonen i Sverige var i utgangspunktet forholdsvis lik, men
der hadde høyadelen oppnådd store formuer i 30-årskrigen, og kunne derfor i
siste halvdel av 1600-tallet bygge tildels slottsaktige residenser på sine
gårder. Deres sikre politiske og økonomiske posisjon ga seg nok utslag i en
mindre konservativ byggeskikk enn hos den danske adelen, som hadde hatt
sin storhetstid på 1500-tallet. Man etterstrebet både i Norge, Sverige og
139
For problemstillinger vedrørende tømmer vs. mur i perioden 1500-1660, se Sørensen
2002:186-191,396,397.
140
Et senere eksempel er da katedralskolen i Trondheim skulle oppføres i 1774 og forstanderen
for de Angellske Stiftelser, som bekostet bygningen, var meget skeptisk til planen om å bygge i
mur ”paa dette Stæds kolde og haarde Klima” dvs. ut fra sunnhetshensyn. Müller, H. H.:
”Bemærkninger og Aktstykker, vedkommende Throndhjems Kathedralskoles Bygninger i ældre
og nyere Tid.” Indbydelsesskrift. Trondheim 1857:22f.
141
Lexow 1982:77.
142
Opplysning fra Fredric Bedoire.
114

Russland klassisistisk arkitektur i tømmer og panel. Materialet har neppe
vært ansett for virkelig mindreverdig, men mest en konsekvens av de
nasjonale forhold. Arkitekturens ”klassisistiske” proporsjoner og symmetri
var sannsynligvis det viktigste, ikke ”materialekthet”. Jfr. her Gyldenløves
råd om ny bebyggelse på Griffenfeldgård [nå Jarlsberg] i 1673: ”… que ce
sont de bois ou de pierre que du moins l’on observe la regularité et propreté
…”. 143 Norges arkitekturhistorie kan hevdes innenfor den aktuelle perioden å
bevege seg på knivseggen mellom hva som kan kalles internasjonal arkitektur
og folkearkitektur p.g.a. treet som byggemateriale. Dyrkingen av sannhet i
materialbruk var imidlertid fremmed for tiden. Vitruvius opplyste at de
doriske og joniske ordener var utviklet fra grekernes opprinnelige
trearkitektur. 144 Skulle det da være feil å utføre klassisistisk arkitektur i tre?
Det besnærende bedraget er et kjennetegn ved barokkens arkitektursyn og var
snarere noe man dyrket enn unngikk. Motstand mot arkitektur som visuelt og
materielt bedrag oppsto i annen halvdel av 1700-tallet og fikk først
grunnleggende feste i europeisk arkitektur på 1800-tallet gjennom Schinkel
og Pugin. 145
4.15.3 Bygningenes ytre detaljering
Høyt franskpreget valmtak ble brukt ca. 1640 ved kansler Jens Bjelkes gård i
Christiania ifølge Isaach van Geelkercks skisse av Christiania fra 1648 (fig.
105). 146 Sundsby i det dengang norske Båhuslen, oppført av Thomas Dyre før
1652, hadde antagelig også valmtak. 147 Rosendal ble oppført med valmtak ca.
1664. Takformen ble først virkelig utbredt etter 1700, men siden sorenskriver
143
Danmarks rigsarkiv. Kongehusets og rigets arkiv. Stålskab 24. Breve til Griffenfeld, C6II.
Breve fra Gyldenløve, nr. 30. Datert juni 1673. Kildehenvisning fremskaffet av Einar Sørensen.
”… j’ay trouvée la mayson toutte ruinee soit par negligence soit de vieillesse enfin je crois que
l’un et l’autre y on contribue de soute quel est trés necessaire d’y fayre bastir, mais que ce sont
de bois ou de pierre que du moins l’on observe la regularité et propreté, chose, que nostre
nation n’observe guerre, ou n’attend point qouy que cela ne couste rien.” Oversatt fra fransk i:
Lorenzen, Vilhelm: Studier i dansk herregaardsarkitektur i det 16. og 17. aarhundrede.
København 1921:198.
144
Vitruvius: De Architectura. Bok IV, kapittel II, §§5-6. Granger 1955.
145
Den venetianske munken Carlo Lodolí (1690-1761) hevdet at ornamentets utforming må være
konsistent med materialet det er laget av. Arkitekten Francesco Milizia (1725-1798) spredte
Lodolís teorier om konstruksjonens sannhet eller materialekthet gjennom flere
arkitekturteoretiske verk.
Forty, Adrian: Words and Buildings. A Vocabulary of Modern Architecture. New York
2000:294-299.
146
Kgl. Bibl. København.
147
Sørensen 2002:366. Avbildet slik i 1699.
115

Mads Pedersen Bjørns hovedbygning på Heistad i Bygland, Setesdal, allerede
fikk valmtak da den ble oppført 1658-1660 peker det i retning av at taktypen
ikke var uvanlig da. Typen har med andre ord forekommet også ved vanlige
embetsmenns bygninger tidligere enn ved et betydelig anlegg som
Rosendal. 148 Forekomsten av et for barokken så sentralt element som
valmtaket viser at Norge ved midten av 1600-tallet var oppdatert stilmessig i
Nord-Europeisk kontekst. Det første kjente valmtak i Holstein regnes av
Hirschfeld for å være portbygningen ved slottet i Güstrow i Mecklenburg
(Dieussart 1650). 149
Takkonstruksjonen var oftest valmet på hovedbygningen, men gavler
forekom også hyppig som markering av arker, risalitter og fløyer. Gavler ble
brukt for markering av risalitter og fløyer (Larvik 2 og 3, Nedre Ljan,
Mangelsgården, antagelig Austad).
Mansardtaket i valmet form etter franske forbilder kom antagelig til
Norge via Tyskland. Meyergården ved Kongsberg oppført ca. 1723-1725 er
det første kjente eksempel på typen i Norge. Som saltakform forekom
”mansard” antagelig tidligere: Marselienborg ved Christiania 1640-årene og
kanskje på Austråt på Ørlandet 1654-1657. 150 Med flat øverste takflate ble
det brukt på Akershus som tilbygg til kommandanten oberst Hans Jacobsen
Schørts bolig i 1654-1655, tegnet av den ovenfor nevnte hollandske
ingeniøroffiseren Isaach van Geelkerck (fig. 106). 151 Snittet her er utvilsomt
gjort etter Pierre le Muets bibliotek i Hôtel Mazarin i Paris 1647. 152
Mansardtaket ble oppfunnet i Frankrike for å klare store spenn der
takstolene bare hvilte på ytterveggene, samtidig som taketasjen var brukbar,
en konstruksjon som trengte kortere bjelker. Det ble svært moderne og
beholdt populariteten gjennom hele barokken. Hôtel le Guénégaud (1652) av
148 Hamran, Ulf: ”Frø på steingrunn.” Fortidsminneforeningens årbok 1991. Oslo 1991:104
(103-120). Denne bygningen hadde også laftet trappetårn med vindeltrapp.
149 Hirschfeld, Peter: Herrenhäuser und Schlösser in Schleswig-Holstein. Kiel 1964:101.
150 Bygningshistorien er uavklart, men et saltak i samme vinkel som mansardtakets nederste del
ville dekket gluggene i tårnet. At takstolene i kirken er blitt endret er klart, og viser at dette var et
saltak med slik vinkel. Det springende punkt er når dette er skjedd og om det også gjaldt resten
av huset. Oppmålingen til Ree og Buch før brannen tyder på at det kun gjaldt den tidligere
kirken.
151
Widerberg, C. S.: Norges første ingeniøroffiser Isaach van Geelkerck og hans virke 1644-
1656. Kristiania 1924.
152
En snittegning av dette oppbevares i det kongelige bibliotek i København utført for kong
Fredrik 3. Nørregaard-Nielsen, Hans Edvard: ”Bibliotek og riddersal.” Forblommet antik.
Klassicismer i dansk arkitektur og havekunst. Festskrift til Hakon Lund 18. oktober 1988.
København 1988:59-76 s. 62.
116

Francois Mansart 153 i Paris skal være det første franske eksempel på det
klassiske mansardtaket. 154 Den første kjente bygning med mansardtak i
Danmark var prins Carls lystgård Blågård ved København (1710-1711).
Schloss Rethwisch ved Oldesloe i Schleswig Holstein (1699) har antagelig
hatt mansardtak. 155 Det neste kjente er rådhuset i Altona (1716). Mye tyder
imidlertid på at konstruksjonstypen kom til Norge direkte fra Magdeburg
med byggmesteren Christoph Burchard ved Meyergården på Kongsberg
(1724-1725) (kap. 13.2).
Eksteriørdetaljeringen var vanligvis svært begrenset. Rødmalt tømmer
var fremdeles nok til å markere den fornemme bebyggelse, men den
klassiserende panelarkitekturen oppsto i denne perioden, belagt ved Austad,
Bygdøy 3, Larvik 3 (1735; ”Tuskansk orden”), og kanskje ved Lade og Johan
Wibes gård i Trondheim. Enkelte anlegg ser ut til å ha hatt arkitektonisk
utsmykning skåret i tre (Bygdøy 3, Lade?). Et tempelaktig utformet lysthus
fra Stiftsgården i Kristiansands hage hevdes å være fra 1600-tallet, og viser
ganske korrekte arkitektoniske forhold (fig. 107). 156
Huggen steindetaljering var meget sjelden, og ble sannsynligvis stort sett
importert (Rosendal, Larvik 2, og Austråt før 1660). Kanskje var dette mer
vanlig før perioden 1660 siden skulpturelt utsmykkede kaminer og portaler
da var moderne og uttrykket senere ble enklere. I Larvik ble volutter til
bærende ”kragstener” utført i tre på den nye residensen av mur.
4.16 Anleggsform
Frem til 1660 var lensherreresidensene de mest utviklede boligene i Norge. 157
”Aksen” i lensherreresidensene utgjorde før 1660 en funksjonell deling
153
Babelon, Jean-Pierre: Les Demeures Parisiennes sous Henri IV et Louis XIII. Paris 1991:87.
1. utg. 1965.
154
Norberg-Schulz hevdet at Hôtel Tambonneau av Louis Le Vau er det første med mansard.
Norberg-Schulz, Christian: Baroque Architecture. New York 1979 (1. utg. 1971):170. Norberg-
Schulz daterer Hôtel Tambonneau til 1639, Babelon daterer det til 1642-1646, hvilket
sannsynligvis er korrekt. Babelon har imidlertid også sannsynligvis rett i at Hôtel le Guénégaud
er det første med sin spesifike kunnskap om Paris i perioden men han åpner for at Le Vau kan ha
vært først, men gir ikke noe eksempel. Tak med flat altan og bratte taksider, samt brukne tak
uten innredet taketasje har eksistert før dette. Pierre Lescot i Louvre 1553 er antagelig det først
eksemplet på denne formen.
155
Oppført av hertug Joachim Ernst zu Holstein-Norburg-Rethwitsch 1699. Revet 1764.
Hirschfeld, Peter 1963:106,107. Formodningen baserer seg på en teknisk vurdering av
byggmester J. G. Rosenberg fra 1761:”Das Dach auf dieser Seite ist an dem Mansardengesims
linker Hand ziemlich eingebogen…” Omtalen gjelder nordfløyen.
156
Den kan være utsmykket med restene etter en æresport fra et kongebesøk.
157
Sørensen 2002:306-312
117

mellom ”fruerhuset”, 158 skriverstuen og deiens 159 domene. Hovedbygningen
fremheves tidligere på 1600-tallet i seg selv gjennom vinduenes størrelse og
bygningens høyde, men var underordnet en helhet i en mer eller mindre
lukket gård. Funksjonene i tidligere anlegg hadde eksistert som volumer, men
ikke i en geometrisk visuell ordnet hierarkisk sammenheng. I perioden 1660-
1733 utgjør hovedbygningen et tydeligere senter i en hovedakse som
avtegner seg i planen med midtgangen eller midtsalen med utgangen til hagen
og fortsettelsen i dennes hovedgang. Separasjonen mellom hovedbygning og
sidebygninger viste til en økende privatisering av herskapets bolig, samtidig
som hovedbygningen ble opphøyet og utilgjengelig for alminnelige folk.
Herskapet forbeholdt hovedbygningen sin egen bruk. Kornloft etc. ble lagt til
andre bygninger. Økonomifunksjonene ble skilt ut fra bygningene i
”borggården.” Dette skillet mellom privat og offentlig sfære fremkommer
gjennom grev Peder Griffenfelds ønske om å fjerne landeveien vekk fra
Griffenfeldgård (senere Jarlsberg) i 1672: ”Den Wej, som gaar jgiennem
gaarden til Tønsberg, ser jeg gierne, baade for fare, og anden ullempe, som
der aff kand følge, at den bleff enten paa den gammel landewej, heller paa
anden beqvem sted for almuen, henlagt saa at ingen durchfart schede
jgiennem min gaard.” 160
Corps de logis med underordnede fløyer i en indre gård med boder og
bryggerhus, eventuelt stall, ble løsrevet fra hovedbygningen etter hvert.
Uthusene kunne være del av anleggets ytre gård ordnet etter en hovedakse,
eller ligge separat. Anleggsformene ble aksiale i form av f.eks. vei-portladegård-port-gård-dør-hovedbygning-dør-hage-allé.
Hovedaksen ble krysset
av tverrakser, f.eks. markert i form av lysthus eller beplantninger. Ved
Kongens gate 81 i Trondheim og på Jarlsberg ble kirkespir brukt som
aksepunkt i anlegget. Terrengformer kan være tatt inn som aksepunkt i
Larvik. 161
Hagen ble innarbeidet i anleggets akse som motsvarende forgården, og
som en utvidelse av bygningens innvendige rom ved hageutgangen i
midtaksen, tilsvarende gårdssidens inngang.
Det til dels kuperte terrenget i Norge kan ha gitt terrassehaver etter
italienske renessanseforbilder (romerske, toskanske) mer generell aktualitet
158 Einar Sørensens betegnelse på hovedbygningen med fruerstuen.
159 Deie=husholderske.
160
Danske riksarkiv. Rigsarkivet, Kbh. Rentekammeret. Norsk afdeling (pk 55.4) Sager vedk.
Grevskabet Griffenfeld og Tønsberg Amt 1647-76. Instruksjon fra Peder Griffenfeld til
viselagmann Hartvig Nielsen Oxenløve 22.8.1672. Meddelt av Einar Sørensen.
161
Eksemplet Rosendal med Malmangernuten virker mindre sannsynlig. Hopstock/Tschudi-
Madsen 1965:20.
118

her enn i Danmark, Nord-Tyskland og Holland, og er ikke nødvendigvis
utslag av retarderte stilbegreper. 162 Det kunne være flere separate hageanlegg
plassert der terrenget passet for forskjellig bruk (Milde i Fana (Bergen),
Nedre Ljan (Oslo), Bærums Verk (Bærum)) Hagene ved de anlegg der disse
har latt seg dokumentere er beskrevet som en vesentlig del av det
herskapelige hushold og som arkitektonisk ramme og i forhold til den
representative bolig som utvidet begrep. Etableringen av direkte forhold
mellom hus og hage er vesentlig i definisjonen av barokk arkitektur. Schering
Rosenhane i sin Oeconomia:”ähr en trädgård wid en Sätegård så nödig och
prydelig, adt dän förutan synes gården som en bondegård”. 163 Å skille
mellom bygning og anlegg i barokken er neppe fruktbart for forståelsen.
Det er hagene ved Larvik (1674-1680), Jarlsberg (1716-1730), Bygdøy
kongsgård (forskjellige anlegg fra 1690 og 1733) som i hovedsak er
beskrevet i avhandlingen takket være gode kilder. Hagene ved Nedre Ljan
(1720-) inneholdt interessante arkitektoniske elementer. Ved andre anlegg er
hagen kort omtalt der det har vært kilder til dens utforming, som
Mangelsgården, Milde etc.
Hagene har i norsk tidligere forskning lidd samme skjebne som
bygningene og anleggene etter C. W. Schnitlers omfattende Norske Haver fra
1916 i sin direkte sammenligning mellom sentrum og provins (”periferi”)
fremfor å bli behandlet ut fra egne forutsetninger og utenlandske paralleller,
forskjeller mellom kongelig og adelig. Som store herregårdshager hevder
Larvik, Jarlsberg og Bygdøy seg imidlertid godt i europeisk sammenheng.
Den svenske overstattholder friherre Schering Rosenhanes (1609-1663)
Oeconomia fra ca 1662-1663 er interessant bl. a. fordi den beskriver forhold
som ligner de norske med beskrivelser og råd om prosjektering og oppføring
av tømmerbygninger og lignende produksjon ved gårdsbruk og hage. 164
Rosenhane hadde hatt en betydelig karriere, han hadde bl.a. vært
ambassadør til Paris. Dette var ingen enkel landadelsmanns betraktninger.
Verket ble ikke gitt ut, men fantes i avskrifter. Det ga blant mye annet
(spesielt om fruktdyrkning) råd for innretningen av hovedbygningen og
innhusene på en adelig setegård av middels type:
162
Se om bergråd Henning Jürgens’ (Irgens) hage anlagt i terrasser; ”Absetz” på hans avlsgård
Hårli, nå kalt Møllmannsdalen, ved Røros hos: Gartner, Christian: Horticultura. Trondheim
1694:23.
163
Rosenhane, Schering. Oeconomia. Manus Uppsala universitets bibliotek D. 1725. 1662-1663.
Trykt i Sörmländska handlingar nr. 9.
164
Rosenhane, Schering. Oeconomia. Manus Uppsala universitets bibliotek D. 1725. 1662-1663.
Trykt i Sörmländska handlingar nr. 9.
119

Hele anlegget bør tegnes ut før man begynner arbeidet med en plan.
Denne bør henges opp til rettesnor for en gradvis utbygging. Ved
”desseinens” formgivende må man ta regulariteten i akt, og se at det blir en
lang og rett avenue til gården som porten og hovedbygningen legges
rettvinklet imot. Brannhensyn tilsa at avstanden mellom husene burde være
rimelig, gårdsplassen opptil 63 m bred. To typer ordning av forholdet mellom
herskapets gårdsplass og folkets/ dyrenes gård foreslås. Spesielt der en bonde
driver gården til ”hälften” kan det være praktisk å skille driften og
herskapsøkonomien i to helt separate gårder. Han maner til å beholde og
respektere forfedrenes bygninger selv om de ikke er regulære og ”à la mode”.
Man bør rådføre en erfaren byggmester før det bygges. Huset må få sin rette
proporsjon slik at det ikke blir langt og smalt som en låve, eller kort og høyt
som et tårn. Det bør få en bekvem, bred trapp i en romslig forstue. Dør og
vinduer skal stå ovenfor hverandre (i plan eller fasade?), port eller dør settes
midt på bygningen. At hus og inngang vender seg mot oppkjørselsveien.
Veggen får likt antall vinduer etter veggens størrelse (dvs. at vinduene har
samme avstand). Middels store rom bør være høyere enn 2,85 m (halvfemte
alen). Dører bør være 2,20 m (halvfjerde alen) høye. Takhøyden gjenkjenner
man fra norske eksempler, mens dørene synes uvanlig høye. Senger og bords
plassering bør bestemmes før man bygger i rommene. Torvtak gir best
isolasjon, og er billigst og varigst. Hovedbygningen må gis vakre
proporsjoner etter en ”artig dessein”. Bebyggelsen bør være solid (fast), varig
og bestandig for etterkommernes skyld. Uthusene settes på linje og i orden.
Han anbefaler at alléer plantes som det første som skjer ved anlegget av
gården for at trærne skal kunne oppleves modne av eieren innen hans livstid.
Ridebane og kjeglebane samt bane for ballspill bør anlegges for at man skal
kunne holde seg i form.
Bekvemmelighet, sirlighet og varighet er viktig ved anlegget. Dette
gjenkjennes som Vitruvius’ grunnbegreper ordinatio, firmitas, og venustas.
120

5 Planløsninger og interiører
Planløsningene er vesentlige i avhandlingen. Arbeidet med de enkelte
bygninger og anlegg viser at de fulgte europeiske strømninger i samtiden
(innenfor tilsvarende sosialklasser og økonomiske evne). Dette har vært
nødvendig å underbygge gjennom inngående undersøkelser for å rekonstruere
planløsningene. En sammenligning er nødvendig for å sette de norske
planløsningene inn i en felles europeisk sammenheng. Det finnes ikke
samtidige norske eller danske beskrivelser av appartementers prinsipielle
innretning eller planløsninger. Planløsninger er i fransk og engelsk forskning
langt mer diskutert. Siden spesielt Frankrike i perioden var retningsgivende,
er sammenligningen med forhold der relevant. 1 Frankrike overtok i 1600årene
Italias rolle som ledende nasjon med hensyn til arkitekturens utvikling.
Et viktig felt for fornyelse var planløsningenes smidighet; et mer differensiert
romprogram ble utviklet. Utviklingen skjedde fra 1580-årene, etter at den
sentraliserte planen med midtsal, flankert av appartementer, ble etablert i
Frankrike etter italienske forbilder. 2 De følgende gjennomgripende endringer
var etablering av doble romsuiter 3 og at første etasje ble hovedetasje.
Midtsalen ble lagt til første etasje med direkte adgang til hagen. 4 Trappen
mistet sin monumentale rolle, og ble flyttet til siden av midtaksen. Disse
trekkene gjenfinnes i Norge.
1 Se om tidligere forskning foran. Franske forhold er først og fremst drøftet av Thornton,
Girouard, Babelon og Cornforth. Om tyske og hollandske forhold er det vanskelig å finne
tidligere forskning, i forhold til Holland kanskje p.g.a. språket. I Tyskland er Berlin og Mark-
Brandenburg behandlet av Stengel. Thornton viser at Holland og England hadde sterke
fellestrekk og bringer i noen grad inn danske eksempler. Thornton behersket dansk (hans mor var
dansk).
2
Château de Wideville. Girouard 2000:134.
3
Francois Mansarts Hôtel du Jars i Paris fra 1648 skal ha vært det først eksempel i Frankrike på
doble appartementer. Norberg-Schulz, Christian: Baroque Architecture. New York 1986:170.
4
Ark. Louis Le Vau i Vaux-le-Vicomte 1656.
121

Forskjeller i planløsningene finnes imidlertid, og tyske forbilder trekkes
inn for sammenligning. Norge har åpenbart vært sterkt påvirket av Tyskland,
og tyske løsninger er lite kjent.
5.1 Utvikling mot en differensiert planløsning
5.1.1 Frankrike
Kong Henrik 6. hadde kun to værelser i Louvre i slutten av 1500-årene;
chambre de parade (forgemakk) og chambre à coucher (sengekammer), i
hvilke han sov, spiste, arbeidet og mottok gjester. Pierre Le Muet bruker i
Manières de bastir pour toutes sortes de personnes (Paris 1623), bruker
uttrykket ”l’art de distribution” om planløsningen, men opererer i sine planer
ennå ikke konsekvent med garderober og kabinetter i tilknytning til
sovekamrene selv om han fremhever dette som et ideal. Salen og
sengekammeret var fremdeles i praksis de vesentlige rom. Først i 1630-årene
kommer for eksempel spisestuen (salle-à-manger er nevnt i 1606) sporadisk
inn i planløsningene. 5 I 1640-årene er de fremdeles ikke blitt spesielt
avanserte, men har fremdeles multifunksjonelle rom.
Planløsningen med en sal som forbinder appartementer i to paviljonger
forekommer ved Poggio a Caiano utenfor Firenze (påbegynt 1485) og det
kongelige jaktslottet Château de Madrid i Bois de Bologne ved Paris
(påbegynt i 1527). Château du Pont (Pierre Le Muet ca. 1640) er et tidlig
fransk eksempel på en slik planløsning med symmetriske, speilvendte
appartementer, her på hver side av en vestibyle. 6 Midtsalsplanen utviklet seg
til å bli den typiske franske formale planløsning, anvendt ved adskillige store
anlegg. Midtsalsplanen som ble som lystgårdtype videreført av arkitekten
Hardouin-Mansart i 1674 ved Château de Val, St. Germain-en-Laye,
arkitektens første oppdrag for kong Ludvig 14. 7
Catherine de Rambouillet, marquise d’Angennes, planla og innredet 1619-
1627 sitt palé i Paris etter egne idéer. Hva planløsningen angår flyttet hun
trappeløpet fra midtpartiet til enden av bygningen og la dørene på rekke
enfilade. Fra salen gikk man inn i forgemakket som vanlig, men hun endret
sengekammeret til en ren salon (”chambre bleu”) og flyttet sengen til den
tidligere garderoben, der hun fikk laget en nisje for den. Der mottok hun
innvidde bekjente mens hun lå til sengs. Innenfor chambre bleu lå et stort
kabinett med den berømte ”loge de Zirfée”, et karnapp (se Moldegård, kap.
7.9). Det ble hevdet at bl. a. enfiladen, det franske vindu, innredning av
værelser i én tekstilfarge en suite, og supraporter 8 var hennes idéer.
5
St.-Germain-en-Laye. Girouard 2000:103,104.
6
Girouard 2000:126.
7
Blunt (1953)1999:27,227.
8
Supraport i betydningen maleri over en dør.
122

Hun hadde stor innflytelse i sin samtid. Hennes chambre bleu ble
etterlignet av europeiske fyrstehus. 9 Dronningen av Frankrike Maria de
Medici sendte sin arkitekt ved Palais de Luxembourg til Hôtel de
Rambouillet for råd om innredningen.
Madame de Rambouillet var født i Roma der faren var Frankrikes
ambassadør, og moren var italiener. Hun har uten tvil omsatt italienske
elementer til franske forhold på en kreativ måte, som i dag er vanskelig å
bedømme siden Hôtel de Rambouillet ikke er bevart. 10 Trekk ved hennes
appartement kan minne om kardinalers appartementer i Roma. 11
Davilers Cours de Architecture… fra 1691 nevner fire rom som
nødvendige for et komplett appartement: forgemakk, sengekammer, kabinett
og garderobe med adgang til en baktrapp. 12 Først i begynnelsen av 1700-tallet
ble paléer igjen oppført i Paris, og da med doble, ledigere planløsninger enn
tidligere, med diverse kabinetter, garderober og rom i forskjellige former. 13
Den spesialisering som Le Blond beskriver i sin nyutgave fra 1710 av
Davilers bok oppgir langt flere værelser: vestibyle, to forgemakker; et for
tjenere og ett for gjester som også brukes til spisestue, salon for mottagelse
av fornemme gjester hvor man også kunne spise ved spesielle anledninger,
sengekammer, et grand cabinet for mottagelse av forretningsforbindelser, et
kontor, et galleri for kunst og et rom for oppbevaring av dokumenter
(bibliotek nevner han ikke), samt tre garderober: en for påkledning, en for
oppbevaring (der tjeneren sov) og en der dostolen sto før, men hvor man nå
har vannklosett. 14 Sistnevnte opplysning viser at dette beskriver en
forholdsvis ideell situasjon. Et så omfattende antall private værelser kunne få
gjennomføre, men det viser til en spesialisering av værelsene som i Frankrike
fortsatte i 1700-årene. Den fraskilte grev Wedel på Jarlsberg hadde i 1730årene
(hvis man ser bort fra garderobene og vannklosettet) noe i nærheten av
Le Blonds liste til sin disposisjon: et enklere forgemakk, et elegant innredet
forgemakk ( kombinert salon/grand cabinet) og et forgemakk tatt i bruk
9
Maria de Medicis døtre Henrietta Maria (1609-1669) dronning av Storbritannia, i Sommerset
House; Maria Christina (1606-1663) hertuginne av Savoya, i Castello Valentino ved Torino.
10
Babelon, J.-P.: Demeures parisiennes sous Henri IV et Louis XIII, Paris 1991:68,69.
11
Waddy, Patricia: Seventeenth-Century Roman Palaces. New York 1990:5.
12
Daviler, Augustin Charles: Cours de Architecture qui comprend les ordres de Vignole, Avec
les Commentaries, les Figures & Descriptions de ses plus beaux Bâtimens, & de ceux de Michel-
Ange. Plusieurs Nouveaux Desseins, Ornemens & Préceptes concernent la Distribution....la
Maconnerie, la Charpenterie, la Couverture, la Serrurerie, la Menuiserie, le Jardinage, & tout
ce qui regarde l'Art de Bâtir; avec une ample explication par ordre Alphabetique de tous les
Termes. Paris 1691.
13
For eksempel Hôtel de Evreux (1707) og Hôtel Crozat (1702).
14
Thornton 1984:50.
123

som spisestue, deretter et kabinett med kunst, et bibliotek og et kontor (kap.
8.1). Dette var antagelig det maksimale appartement i Norge før
handelspatrisiatet i Christiania senere på 1700-tallet ytterligere utvidet
volumet og spesialiserte planen.
Salle haute (sal), salle basse (fruerstue), antichambre (forgemakk eller
senere visittstue), salon/chambre de parade/salle de compagnie (storstue, evt.
dagligstue), chambre á coucher (sovekammer), cabinet (kabinett og kontor),
garderobe (kleskammers) var de franske værelsene som fikk sine norske
ekvivalenter. Melkestuen og fateburet forsvant etter hvert som betegnelser på
sentrale rom i hovedbygningen, Den nye melkeboden og til dels fateboden
ble lagt til økonomi- eller fløybygningene. Spiskammers og kleskammers
overtok imidlertid noen av deres funksjoner i selve hovedbygningen.
Første etasjes betydning øktes. Annen etasje ble sterkt redusert i forhold
til første etasje, og forsvant ofte helt. Bygningenes arkitektoniske uttrykk ble
horisontalt. Det vertikale kan ha blitt forbundet med tidligere moter; den
såkalte ”nordiske renessanse” med spisse arker og tårn.
5.1.2 Tyske forbilder
Norge og Danmark har åpenbart ligget under sterk tysk innflytelse. Tyske
planløsninger er beskrevet hos arkitekturforfatteren Leonhard Christoph
Sturm (1669-1719) som i 1696 ga ut sin bok Vollständige Anweisung zu der
Civil-Bau-kunst. Innholdet var delvis basert på arkitekturteoretikeren
Nicolaus Goldmanns etterlatte skrifter. 15 Boken er delt i Goldmanns (1611-
1665) del om søyleordenene og arkitekturens proporsjoner, og Sturms
kommentarer som er rettet mot planløsninger og værelsenes faste utstyr. Det
interessante i denne sammenhengen er hvordan den tyske planløsningen
ifølge Sturm skiller seg fra den franske:”Der neuen Bau-Arth Glieder seyn,
nach unterschiedener Gewohnheit der Völcker, von welchen sie herkommen:
bey den Deutschen seyn die Stuben. (ff) Bey den Italiänern die
Sommerläuben. (gg) und bey den Franzen die Spazier-Sähle, welche sie in
15
Vollständige Anweisung zu der Civil Bau-kunst. In welcher nicht nur die fünf Ordnungen,
sampt den dazu gehörigen Fenster-Gesimsen, Kämpfern, Geländer-Docken und Bilder-Stühlen,
auf eine neue und sonderbahr leichte Ahrt, in vollkommener Schönheit aufzureissen, deutlich
gewiesen sondern auch getreulich entdecket wird, (welches bißher noch von keinem Baumeister
geschehen). Wie man auf alle vorkommende Fälle, die Säulen alleine, gegeneinander, und
übereinander stellen, Bogen-Lauben außtheilen, ja ganze Gebäude auß gewissen und leichten
Reguln erfinden, auf mancherley Weise verändern, und mit Bildhauerey und Mahlerey verzieren
soll. Alles aus den beßten Überresten des Alterthums, auß den außerlesensten Reguln Vitruvii,
Vignolae, Scamozzi, Palladii und anderer zusammen gezogen, in bessere Ordnung gebracht, an
vielen Orten verbessert, und vermehret von Leonhard Christoph Sturm. Wolfenbüttel 1696.
Nyutgivelser Braunschweig 1699 og Leipzig 1708.
124

gemein Galerien (hh) nennen.”…” Was aber von kleinen Zimmern zu melden
ist, kommt meistentheils auf die gewohnheiten der Völcker an, welch ohne
unterlass andern, und an aller Orten fast unterschieden ist…”…”Weil ich
aber hier vor Teutschland schreibe, da die Franzosische Lebens-art fast
allzuviel beliebet wird” beskriver han også den franske maner. 16 Dette viser
at samtiden oppfattet forskjeller mellom nasjonene som i liten grad er lagt
vekt på i tidligere forskning, der man har latt de franske forbilder gjelde for
praksis. Girouard er så vidt kan sees den som er kommet det nærmest i sin
vurdering av engelske og franske forhold. 17 H. Murray Baillie (1967) drøftet
forskjellige planløsninger ved tyske hoff i forhold til Frankrike og England.
Han viste at de tyske residensene tok sitt planforbilde fra det franske
adelspaléet, og ikke fra Versailles slik myten sier. 18
Flere typer saler beskrives, også en utendørs ”Garten-Sahl” (=
boskettrom). En ”Haupt-Sahl” bør i følge Sturm måle 15 m x 23 m og 9 m
høy med gallerier. Det sier seg selv at en slik sal var uaktuell utenfor
fyrstelige kretser. Selv Gyldenløves sal på Gyldenborg måler kun 10 x 17 m.
Beskrivelsen av spisesaler kommer imidlertid her i betraktning; ”Tafel-
Sahlen”. Det skulle være plass til tre ovale bord, hvert for 18-20 personer
samt skjenk og et bord for musikantene. Salen er stor nok som 7,3 x 11 m.
Det burde heller være ovn enn kamin for å få det varmt nok og ikke høyere
under taket enn i gemakkene. Spisesalen kunne ligge mellom en fyrstes og en
fyrstinnes gemakker. Et galleri for folk for å observere bespisningen (det
såkalte publique tafel) var nødvendig samt to skranker med gelender og
søyler, en for musikantene og en for skjenken. To marmorfontener for
skylling av glass sto på skjenken.
Kabinettet må ikke være for lite, ”slik det ofte er.” Det rommer nemlig
ofte bare et bord og en stol. Det bør faktisk ikke være mye mindre enn de
andre gemakker. Kabinettet skal kunne nås umiddelbart fra både
forgemakket, paradegemakket og sovegemakket. Det er i Frankrike det rom
som er mest anvendt av husherren og bør derfor ha en viss størrelse.
Franskmenn henger også malerier i kabinettet som da tilsvarer ”Schilderey-
Kammern.” Kabinettet skal romme ett til to bord, tilstrekkelige skap og stoler
samt en liten ”ruhe-bette”. 19 ”Paradegemakk” er her betegnelsen på et
audienskammer, og neppe et rom med paradeseng, slik det ble forstått i
Frankrike.
16 Goldmann Sturm 1699:114. ”Nytt” betyr her ”ikke antikken.”
17 Girouard 1978 og 2000.
18 Baillie 1967.
19 Goldmann og Sturm 1699:164. Plansje XIX.
125

Det var åpenbart vanlig i Tyskland (innenfor forgemakket) å la et stort
gemakk romme både kabinettfunksjonen og sovekammerfunksjonen
”welches die Kammer heisset”, jfr. kongens sovekammer på Københavns
slott som inneholdt skatoll etc. Sturm taler imidlertid for at man skiller ut et
eget sovegemakk. Dette bør dessuten ”nach Französische art” være innredet
så pent at man kan motta gjester der. Underforstått var det ikke vanlig i
Tyskland å motta gjester i sovekammeret, hvilket ikke overraskende
sammenfaller med dansk skikk. Da han skrev at man kan lære av grekerne og
dele boligene i avdelinger for menn og kvinner gjaldt dette oppholdsrom. 20
Sovegemakket for husherren og husfruen var felles. Det nevnes ikke
forskjellige sovekamre for herren og fruen hos Sturm annet enn i
beskrivelsen av fyrstelige paléer.
Sturm presenterer sitt prosjekt for et fyrstelig palé i Halle som
demonstrerer en noe forskjellig disponering av planen enn den franske.
Prosjektet er forholdsvis sært; et felles palé for den russiske og den
preussiske arveprins i Halle der de aktet å studere. Han beskriver det
imidlertid alternativt som et fyrstelig landhus, så romdisponeringen må
regnes for å beskrive de generelle behovene i et fyrstelig tysk hushold.
Planen er for appartementenes del: fra husets store midtsal kommer man
inn i et lite forværelse eller en gang, der tjeneren sitter parat. Deretter
kommer man inn i forgemakket som har adgang til audienssalen og et av
kabinettene (informatorens kabinett). Fra audienssalen er adgang fra salen og
til et kabinett (prinsens). Alle disse tre værelser har direkte adgang fra
trappen (det er separate hovedtrapper for hvert appartement). Det som skiller
planen fra franske eksempler er at man når sovegemakket kun gjennom de to
små kabinetter som flankerer dette. Dette er neppe en konsekvens av den
spesielle situasjonen. Kabinettene som gjennomgangsrom er også Sturms
oppfatning når han beskriver kabinetter og sovegemakker generelt.
Baktrappen går direkte fra sovegemakket og ikke fra kabinettene.
Sovegemakket i kurprinsens appartement inneholder også hans informators
seng, mens i den russiske arveprins’ appartement er det ene kabinett istedet
eslet informatorens sovegemakk. Garderober finnes ikke. 21 Dette var heller
ikke vanlig i norske planløsninger.
20
Goldmann Sturm 1699:111.
21
Sturm beskriver dekor, materialer, utsmykningene og malerienes motiver. I forgemakket til
kurprinsen var på den tredje vegg motivet ”Collerus König in Norwegen, wie er mit seinen
Bruder Horvendillo in einem Wald duelieret, von demselben zu boden geschlagen, eines Fusses
beraubet, und mit zwey wunden erstocken wird.” Dette oppbyggelige motiv var del av en serie
med historiske motiver av ukloke herskeres dårlige handlinger som advarsler for den unge
prinsen. Saxo Grammaticus: Gesta Danorum Liber 3. Caput 6. etc.
126

5.1.3 Planløsningene ved København slott og Akershus slott
For å forstå tidens planløsninger er det nødvendig å se dem i sammenheng
med kongenes residenser som de fremste forbilder i tidens hierarki. Slottet i
København (rek. I) var det fornemste i Danmark-Norge, der ambassadørene
ble mottatt og høyesterett ble holdt – eneveldestatens absolutte midtpunkt.
Akershus slott ved Christiania skulle ha tilsvarende rolle som midtpunktet for
kongeriket Norge, og hadde det for så vidt symbolsk sett frem til ca. 1737 da
slottet offisielt ble oppgitt som residens etter en forfallsperiode på over tretti
år (rek. II, III). 22 Som residens for stattholderen ble Akershus oppgitt allerede
ca. 1690, og Fredrik 4. residerte der som den siste konge ved sitt besøk i
1704.
Kongeleiligheten i Københavns slott besto av to parallelle appartementer,
et for kongen mot byen og et mot gården for dronningen. 23 Kongens
appartements viktigste rom var ikke sengekammeret, men audiensgemakket,
trukket med rød damask, (senere med gobeliner) og 8 x 9 meter i utstrekning.
Dette var en tronsal med tronstol av nøttetre under en baldakin. Innenfor lå
sovegemakket trukket med grønt gyldenlær og selve sengen med rødt
omheng. Noe kabinett eller kontor er ikke nevnt i forbindelse med værelset. I
følge Boesen var dette ”baade Kongens Arbejdsværelse og hans
Sovekammer; ofte indtog han ogsaa sine Maaltider alene her.” Dronningens
store forgemakk eller spisegemakket hadde inngang fra drabantsalen og
kongens annet forgemakk. Det var trukket med grønt gyldenlær hvorpå det
var hengt gobeliner. Det var her tolv stoler trukket med rødt, og salen som
målte 8,5 x 12 m fungerte både som kongefamiliens daglige spisestue, og
som scene for det offentlige kongelige taffel. 24 Dette må ha fungert som noe
tilsvarende fruerstuen eller dagligstuen i undersåttenes boliger. I dronningens
sovegemakk var det opphengt gobeliner med landskaper; verdurer. Tvers
over rommet gikk en forgylt balustrade, bak hvilken sengen med rødt
omheng sto. Arrangementet kan tyde på en seremoniell bruk. Værelset var
også nesten dobbelt så stort som kongens sovegemakk. Bakenfor lå
dronningens smykkekammer; det vil si hennes kabinett og
påkledningsværelse, trukket med grønt gyldenlær.
22
Berg 1950:176.
23
”Drabantsalfløyen” der disse befant seg var utbygget i 1550-årene. Planløsningen beskrives
slik den fremsto i 1707, før endringene i 1710-1714 og 1720-1728. Endringene som ble foretatt
med de kongelige gemakkene var imidlertid først og fremst en modernisering.
24
Boesen, Gudmund: ”Kongelige Slotsinteriører omkring 1700.” Festskrift til Knud Fabricius
13. August 1945. København 1945.
127

På Akershus slott var det en paradeleilighet for kongen og dronningen
som sto ubenyttet, 25 samt en residens for stattholderen. Kongeleiligheten var
oppført av stattholderen Ludvig Munk ca. 1577-1580 på toppen av sydfløyen
med slottskirken. Leiligheten fikk antagelig allerede da midtkammerplan.
Man kom inn i en forstue med kongens sal til venstre og dronningens sal til
høyre. Bak gangen lå kongens sovegemakk der Christian 4. i 1638 fikk
innrettet en utenpåliggende skrivestue som entresol over privetet, nådd via en
trapp i gemakket. I dronningens sal var avdelt en alkove med gitterdører til
sengen. Kongeleiligheten var blitt fullstendig ominnredet i 1637 av Christian
4., og samtidig utvidet med et galleri ut til en ny prinsens sal på toppen av
jomfrutårnet. 26 Slik ble leiligheten stående frem til forfallet begynte etter
kongebesøket i 1704, året den ble brukt av kongen for siste gang.
Stattholderresidensen var oppført som en ny østfløy fra 1556 av
lensherren Christen Munk, mellom sydfløyen og vågehalstårnet. Allerede da
ble det innrettet to komplette appartementer: et for lensherren og et for fruen
med tilhørende henholdsvis skrivekammer og smykkekammer, tidens
benevnelser på kabinetter. 27 I stattholderen Hannibal Sehesteds tid fra 1642
ble residensen utvidet med en egen leilighet for hans frue Christiane Sophie,
grevinne av Schleswig Holstein, datter av Christian 4. og Kirsten Munk. En
egen leilighet var åpenbart nødvendig siden hun var å oppfatte som fyrstelig.
Her var nå stattholderens skrivekammer i direkte tilknytning til fruerstuen,
som nå het den forgylte sal og heretter måtte oppfattes som et forgemakk til
stattholderens sovegemakk. Antagelig var det lille kammeret ved siden av
skrivekammeret sølvkammer siden det var en hel vegg med glasskap. Under
stattholderens leilighet lå fruens i første etasje, med hennes sengekammer
direkte under hans, og et forgemakk (opprettet av det tidligere rustkammeret)
under hans forgemakk (den forgylte sal). En dagligstue (vinterstuen eller det
sorte gemakk) ble innrettet i det tidligere lensherrens kammer i
kjøkkenbygningens annen etasje med ammestuen flyttet til kammeret
innenfor. Hennes smykkekammer lå under stattholderens skrivekammer (det
forgylte karnapp). Fra hennes smykkekammer var det direkte nedgang til
hagen via en vindeltrapp.
25 Fra 1664 ble den også brukt til Overhoffretten. Berg 1950:124.
26 Værelsene ble da utstyrt med polykromt bemalte stukktak og utskårne grønnmalte og forgylte
gesimsfriser i 2 meters høyde til å henge grønne draperier i, pyntet med utskårne løvehoder.
Rundt dørene var gerikter utformet som pilastre med fronton og inskripsjoner i entablaturet.
Værelsene var høye; ca. 4,5 m under taket. I 1643-1644 ble det installert marmorkaminer og satt
gyldenlær med grønn bunn under frisene i alle rom istedenfor draperiene.
128

Da Gyldenløve flyttet inn som stattholder i 1664 endret forgemakket
navn til den daglige sal, og panelverket ble malt grønt. Vinduene ble skiftet
fra ni-rams til moderne fire-rams vinduer slik man kjenner dem fra hans
andre prosjekter. Stukktakene ble da antagelig kalket hvite og han la lunere
bordgulv over kalksteinsgulvene. 28 Han bodde på slottet i 1683, men i 1685
var han flyttet til slottsfogden Christen Hansen Smidts gård i byen. 29
Visestattholder Just Høg flyttet antagelig ut av slottet da Gyldenløve kom
tilbake til Christiania i 1683, og bodde senere i justitiarius Christian Madsen
Lunds gård i byen. 30
Utviklingen av stattholderleiligheten på Akershus slott viser at det fra
1550-tallet fantes i alle fall én bolig i Norge planlagt etter
planløsningsprinsipper som fulgte den samtidige europeiske utviklingen, og
kunne tjene til direkte forbilde for planløsningene i andre fornemme boliger i
landet.
5.2 Utviklingen av planløsningene i Norge
Appartementet var det internasjonale utgangspunktet for planløsningene.
Sovekammeret var det sentrale værelset, i Frankrike med direkte tilknyttet
garderobe for oppvarting og oppbevaring. Dette ble senere supplert med
forgemakket og kabinettet.
Lensherreresidensene hadde de mest utviklede planløsninger i Norge før
1660, og hadde hatt fruerstuen og eventuelt salen som sentrale rom i hver
etasje, med tilliggende sovekamre. Fruerstuen, borgestuen og salen tilhørte
ikke appartementet i egentlig forstand. Fruerstuen og borgestuen var ledd i en
felles europeisk privatiseringsutvikling der utgangspunktet hadde vært et
felles oppholdsrom for herskap og tjenerne. Kjøkkenet var også en
romfunksjon delt fra et opprinnelig fellesrom. 31 Fruerstuen i adelige
residenser, som var kvinnenes og familiens daglige oppholdsrom, ble i Norge
i tiden umiddelbart etter 1660 spaltet i storstuen og dagligstuen. På Akershus
gikk fruerstuenavnet ut av bruk i 1640-årene. I Gyldenløves tid het værelset
den daglige sal og fungerte som stue/forgemakk.
Planløsningene utviklet seg i Norge fra stue og kammer mot en mer
differensiert bolig, der kabinettet fremtrådte, og ”salen” som rom for store
måltider og fester i høy grad ble erstattet av ”storstuen” som rom for
sammenkomster for mindre og jevnbyrdige grupper i mer forfinet men
28
Berg 1950:125.
29
Rådhusgaten 11; nå kalt ”stattholdergården.”
30
Rådhusgaten 7, ”Garmanngården.” Stattholderleiligheten ble tildelt kommandanten i 1689, og
forble antagelig dennes kvarter til fløyen ble revet 1738-1742.
31
Girouard 2000:101.
129

mindre høytidelig selskapelighet (tilsvarende salongen i franske eksempler). 32
Salen forsvant ofte helt, eller ble aldri innredet, men kunne beholdes i en
arkoppbygning som et rudiment av annen etasje (Skøyen, Tøyen,
Poulsengården og flere andre steder som Bolvik i Solum og Wøyen i
Bærum). 33 Salon var i Frankrike fremdeles i 1690 definert som en (midt-)sal
som gikk gjennom to etasjehøyder etter italiensk forbilde. 34 Dette kan ha vært
gjennomført på Lade, men kjennes ellers ikke i Norge, bortsett fra at salen i
prosjektet til Larvik 2 sannsynligvis opprinnelig var tiltenkt dobbel høyde.
Et resultat i tråd med Francis Bacons uttalelse fra 1625 ble det sedvanlige
i Norge fra 1660-årene:”You cannot have a perfect Pallace except you have
two sevrall Sides; a Side for the Banquet…and a Side for the Household; The
One for Feasts and Triumphs and the other for Dwelling.”. 35 Et representativt
appartement og et daglig appartement på hver side av en gang, heller enn et
for herren og et for fruen på hver side av en sal, ble den vanlige løsningen.
Dette ble også i England en vanlig planløsning i større hus. 36
Appartementene ble vanligvis lagt i samme etasje, enten strengt adskilt
på hver side av en midtgang, eller, mer smidig for sammenhengen mellom
apartementene; på hver side av en midtsal.
To appartementer var viktigere enn midtsalen i organiseringen av bruken
satt opp mot økonomien. 37 Austråt er et tidlig norsk eksempel på denne
delingen. Representasjonsdelen utgjøres på Austråt kun av salen. I
lensherreresidensene ser det ikke ut til å ha forekommet en slik
vertikaldeling. Tendensen er til stede, men neppe annet enn som romklynger
og ikke klart avdelt i planen ved en tverrgående gang eller sal.
32
Girouard 2000:138-142.
33
Sent på 1700-tallet og på 1800-tallet kom salen tilbake da omgangsformidealene igjen skiftet,
og storstuene skiftet ofte navn til ”salen.” Utviklingen har antagelig med dansens betydning i
omgangsformene å gjøre.
34
Daviler 1691.
35
Bacon, Francis:”Of Building.” Essayes, 1625 – XLV.
36
Gomme, Andor: “Halls into Vestibules” The Renaissance Villa in Britain 1500-1700 Airs,
malcolm; Tyack, Geoffrey, ed. London 2007.
37
Midtkammerplanen fikk stor utbredelse i Norge utover på 1700- og særlig på 1800-tallet, men
typen forekommer i avhandlingens materiale bare på Lysekloster og på Ullevål, hvor den
sannsynligvis var sekundær. De kongelige appartementer på Akerhus slott hadde denne planen
ca. 1638, og kan ha hatt det tidligere. Vøyen i Bærum fra ca. 1700 hadde midtkammerplan.
Midtkammertypen der kammeret ble kjøkken var praktisk, siden kjøkkenet da betjente begge
sider av bygningen, men representativ midtstilt utgang til hagen ble blokkert. Typen kan være
oppstått ved bygårder der det bare var nødvendig med representativ inngang fra gaten, mens
bakgården tilhørte økonomifunksjonene. Den i Sverige i perioden vanlige seksromsplan
forekommer neppe i Norge, og var antagelig uvanlig også i Danmark.
130

Den svenske overstattholder friherre Schering Rosenhanes (1609-1663)
Oeconomia fra ca 1662-1663 38 beskriver forhold som ligner de norske med
råd om prosjektering av tømmerbygninger. Rosenhane hadde hatt en
betydelig karriere, han hadde bl.a. vært ambassadør til Paris, så han var ingen
enkel landadelsmann. Han ga i tillegg til driftsmessige råd, også råd om
innretningen av hovedbygningen og innhusene på en adelig setegård:
Kjøkken, kjeller og spiskammers bør være lett tilgjengelige for fruen (”Ty
ändoch att sådant för delicate fruer synes något smutzigt och stinkande” er
dette nyttig på landet). Husbonden bør ha et eget kammer og kabinett for seg
selv, fortrinnsvis øst- eller sydvendt. Man må unngå gjennomgangsrom og
alle rom bør ha vinduslemmer mot tyver og for isolasjon.
En fullkommen bygning bør inneholde en ”ordinaire” stue eller ”matsal”
(den senere svenske ”sal”) husbonds eget kammer, og om han behager derhos
et kabinett eller bibliotek (”bokkammare”), matmors sengekammer og derhos
et kabinett. Jomfrukammer, barnekammer, daglig ”spijsekammer” (må bety
spiskammer?), garderobe for klær og kister, kammer for husets sønner,
kammer for prest eller skriver, en ”karestufwu för sällskapet”, kjøkken,
kokkens kammer, husholderskens (”däijans”) kammer eller bakerstue,
vaskestue, vinkjeller og ølkjeller. Alt dette måtte ligge i samme bygning.
Følgende rom kunne også hvis ønskelig være i gården (”Mangården”):
gjestebudssal, borgstue, matkammer, konfekt- og glasskammer, noen
gjestekamre, et rom for besøkende håndverkere (skredder, skomaker, vever),
snekkerstue, rustkammer, drengestue, gjestekammer for gement folk, melbod,
visthus, hønsehus, kalkunhus, vognhus. 39
Man kjenner her igjen de fleste elementer fra norske anlegg, men særskilt
storstue og dagligstue nevnes ikke. Den ”ordinaire” stue har sannsynligvis
tilsvart fruerstuen ved norske lensherreresidenser og herregårder, og rommet
fremdeles begge stuers funksjoner- spesielt et spiserom slik også norske stuer
må oppfattes. Gjestebudssalen er tilsvarende den norske salen. Egne kamre
38
Rosenhane, Schering. Oeconomia. Manus Uppsala universitets bibliotek D. 1725. 1662-1663.
Trykt i Sörmländska handlingar nr. 9.:45,46.
39
I ladegården ruglade, korn-, hvete- og treskelåve til hver lade. Desslike rom til erter, lin, hamp,
og dertil låve, fjøs, oksestall, småkreaturhus, geit- og grisehus, gåsehus, ”gödestia”, lade til høy
og løv.
I stallgården dagligstall, stall for fremmede hester, ene gen stall for sto og arbeidsgamper, smie,
kammer og verksted for smeden, skostall, havre- og hakkelsekiste, vognhus, redskapsrom,
Ellers på gården ”widare” rennebane (ridebane), fatebur, stabbur, visthus, bryggerhus, malthus,
”pörte”, kjølne, rie, badstu, badstukammer, lysthus (”trädgårdsstufwa”) med kjeller, båthus,
hage, humlegård, ”rudedammar”, dammer til å vaske hestene, tegllade, teglbod, kalkbod,
teglovn, kista, privet.(45-46).
131

for henholdsvis husbond og for matmor tyder på fransk innflytelse. Siden
husbond trengte et eget kabinett har vel hans kammer også vært
sengekammer, selv om bare matmors omtales som dette.
5.2.1 Midtgangsplanen
Midtgangen har i Norge fått rykte som et trekk som kom inn med barokken. 40
Den ”Venezianske planløsningen” med en langstrakt, dyp midtsal med tre
rom på hver side, ble i siste halvdel av 1400-tallet introdusert i villaene i
Veneto. 41 Serlio og Palladio bragte typen gjennom sine traktater ut i Europa.
Den symmetrisk (eller lett usymmetrisk) plasserte, forholdsvis smale
gjennomgående gangen med dobbel romrekke forekom i Tyskland og
Sverige fra første halvdel av 1600-årene. 42
Allerede Tollerodden i Larvik (borgermester Fredrik Pedersen 1668 43 ) og
Rognstad på Toten (fogd Bendix Jørgensen 1674 44 ) har tilnærmet
midtgangstruktur i dobbel plan. Gangen er imidlertid ikke plassert
symmetrisk midt i bygningskroppen, hvilket gir en asymmetrisk fasadetype
man stadig ser ved Østlandets mer eller mindre fornemme gårdsbygninger fra
1600-tallet og opp i 1800-årene. Det kan nesten synes å ha eksistert en uvilje
mot en symmetrisk fasade trass i et for øvrig moderne fasadeuttrykk med
store og høye vinduer og utvendig malt panel. Symmetriske fasader kan i
følge et begrep om decorum ha vært forbeholdt rangspersoner, og ha vært
negativt forbundet med høye pretensjoner. 45
40
For eksempel Kavli 1965:65. Kavli 1970: 52, 53. Kommandantboligen på Munkholmen fra
1695 omtales som tidlig eksempel på midtgangsplanen. Satt i sammenheng med Trondheims
brann 1685. På Bergenhus i 1714 og 1725: ”Tverrganger i huskroppens midte”… ”et rent
europeisk trekk.” Kavli omtaler Stiftsgården i Bergen; Schreuder gården, som den første bygning
i Bergen med midtgangsplan. Kavli 1970:55
41
Kubelik 1977:40.
42
Hall, Thomas; Hidemark, Ove; Wikström, Lars; Adling, Stig: Murmestarne. Murmestare
Embetet i Stockholm 1487-1987. Stockholm 1987:129-131. Det var oftest en usymmetrisk plan
og symmetrisk fasade frem til 1670-årene i Stockholm.
43
Byggherren etter opplysning fra James Ronald Archer. Byggeåret etter dendrokronologisk
undersøkelse av NIKU.
44
Ødegaard, Svein-Erik: ”Det store hus på Rognstad.” Totn 1989. Tidsskrift for Toten
historielag. Årbok for Toten Museum. Gjøvik 1989:99.
45
Symmetri er ikke nødvendigvis er en økonomisk sak. Detaljer ved bygningene kunne i
byggeskikken vise beboerens stand, slik de små portikuser foran enkle polske herregårder viste
eierens adelskap, og slik den utkragede annen etasje på norske tømmerhus kan ha vært oppfattet
som et standssymbol (Jfr. Hovinsholm). Antagelig var utkragningen avledet fra
bindingsverkbygninger. Den var vanlig på byenes tømmerhus og på landet på ”kondisjonertes”
gårder før 1750. Hvinden-Haug, Lars Jacob: ”Hovedbygningen på Øvre Gjefsen i Gran.”
132

5.2.2 Midtsalplanen
Det er imidlertid ved de større anleggene i Norge, som ellers i Europa,
midtsalplanen og ikke midtgangsplanen, som er karakteristisk for annen
halvdel av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet. Den kalles av Girouard
”The Formal Plan” og forbindes med eneveldets organisering og bevisste
maktdemonstrasjoner gjennom forskjellig tilgang til forskjellige typer
værelser i de flankerende appartementene. 46 I Norge var planen i perioden
representert ved Larvik 1 og 2, Jarlsberg, Bygdøy 3, Hafslund?,
Mangelsgården, Lade og Storhamar. Enkelte mindre anlegg som Landfall, de
Besches gård (Maartmanngården) og Nedre Ljan fikk også midtsal. De
mindre anleggene hadde i stedet for midtsalen vanligvis midtgangen som
organiserte planen. Dette gjelder antagelig europeiske land i sin
alminnelighet. Også i England ble midtgangen brukt i mindre herskapshus i
barokken. 47 Forutsetningen for planen var dobbel planløsning. Gang eller
vestibyle foran en midtsal (som ellers var en vanlig europeisk barokkplan)
forekom sjelden både i Norge og Danmark.
5.2.3 Dobbel planløsning og doble appartementer
Tømrede skillevegger ble vanlig i perioden, men har sikkert forekommet
tidligere, siden Tollerodden og Rognstad er utstyrt med dem. Skillevegger i
form av kraftige bordvegger; ”skilrum”, var langt vanligere tidligere, og er
kun bygningsteknisk og materialøkonomisk annerledes. Utfallet rommessig
er identisk. I småbyenes kjøpmannsgårder og ved mindre militære
sjefsboliger ble det oppført bygninger med pipe i midten og fire rom, en
firedelt paviljongplan som et fragment av Jarlsberg, eller som den ene siden
av et hus med midtsal eller midtgang. 48 Overinspektørens leilighet i
vestfløyen i Larvik 3 (vestfløyen oppført i 1735) ble utformet slik, og i 1697
oppførte Gyldenløves niese og hennes mann Fredrik Grüner Vågå prestegård
med denne planen (omtalt under Larvik 1, kap. 7.1). Høgs kjellere på Bygdøy
2 kan tilsi at han planla en bygning med slik plan, men i større format. Det er
sannsynlig at kjellerplanen kan tolkes til at det var planlagt to appartementer
uten midtrom med felles sval i front. 49 De to eneste kjente eksempler innenfor
perioden på langsgående korridor i bygningens hele lengde, og ikke kun i den
Fortidsminneforeningens årbok 1995. Oslo 1995:63-64. Også i England ble utkragningen
forbundet med prestisje. Cooper 1999:16).
46
Girouard 1978:120ff.
47
Cooper, Nicholas: Houses of the Gentry 1480-1680. London 1999:137.
48
Kavli 1970: 62,63. F. eks. Blaker Skanse i Aurskog 1749, vaktmester- og feltskjærboliger.
49
Et engelsk eksempel er Nether Lypiatt Manor i Gloucestershire (ca. 1700-1705) der en
bygning på 14 x 14 m ikke har midtgang men likevel to komplette parallelle appartementer.
Girouard 1978:150,151.
133

ene halvpart som på Ringnes og Bygdøy 3, er Bjølsund i Rygge 50 samt
Tyschgården i Arendal. 51 Bjølsund var antagelig oppført av oberst Herman
Nicolay Scharffenberg og Elisabeth Dorothea Daae ca. 1718. Det er ukjent
om Bjølsund, som sannsynligvis Tyschgården, var et i bredden fordoblet
svalgangshus. Plantypen fikk stor utbredelse i Europa på 1700-tallet.
Stort sett fikk bygningene i den her omtalte kategori dobbelte romrekker,
men smale bygningskropper med enkel romrekke som på Skøyen og
Vernekloster var ikke nødvendigvis gammeldags, siden det var vanlig i
Frankrike.
5.2.4 Forbindelsen mellom hus og hage
Forbindelsen mellom ute og inne ble vesentlig i barokken. 52 I Frankrike
gjorde man første etasje til hovedetasjen med direkte adgang til hagen
gjennom glassdører. Bygninger i en etasje, eller med en mindre viktig og
lavere annen etasje var en konsekvens av dette, og ble moderne i perioden.
Hagens prydparterre og boskettrom fikk en aktiv representativ rolle.
Betegnelsen "sommersal" dukker opp samtidig med at kontakten til hagen ble
forsterket (Nedre Ljan, Schreudergården i Bergen etc.). Betegnelsen
sommersal innebar ikke annet enn visuell kontakt med hagen, og
understreker hagens betydning. 53 I Larvik 1 (1674) var det direkte utgang til
hagen også fra gemakkene hvilket tyder på fransk påvirkning. Disse
utgangene ble imidlertid tettet i 1733, og har neppe slått an mange steder. De
fantes også ved Austad. Når Fredrik 4. i forbindelse med sin italienske reise
1708-1709 noterer i sin dagbok blant saker han ønsker å etterligne hjemme
glassdørene i Schloss Charlottenburg i Berlin, må dette forstås slik at det var
glassdører som erstatning for alle vinduer i et værelse det gjaldt, ikke
glassdøren som sådan. 54 Glassdører fantes for lengst på Jarlsberg og i Larvik,
slik de også fantes til balkongene på Gyldenløves Gyldenborg i København
(nå Charlottenborg). Hagestuer i den form man fikk senere på 1700-tallet (for
eksempel Bogstad fra 1759), er knapt registrert, selv om midtsalen i
50
Statsarkivet Oslo. Moss sorenskriveri. Tingbok 22 1793-1799. Takst Bjølsund 9.5.1796. Fol.
260a-262b.
51
Hamran 1991:103-120.
52
Forbindelsen til hagen var allerede opprettet ved lensherreresidensen Unneberg i Brunla
(Vincentz Bildt 1638-42) med dør fra fruens kammer ut i hagen. Unneberg hadde antagelig en av
tidens mest avanserte planløsninger i Norge, men distribuert helt uten aksialitet. Sørensen
2002:2.del plan 127.
53
Furttenbach 1640: plansjer til s. 12,14. Sommersalene hadde ildsted.
54
Steenberg, Jan: Fredensborg slot. 1. bind. København 1969:47. Bobé, Louis: Bogen om
Frederiksberg Slot. København 1919:22.
134

Mangelsgården i 1757 kalles ”Havestuen”. 55 Som på Linderud fra 1714 var
det imidlertid innredet hagestuerom i sokkeletasjen på Hafslund,
sannsynligvis samtidig som på Linderud eller noe tidligere. Disse rommene
lå isolert, separat fra appartementene som en italiensk sala terrena. I denne
sammenheng kan man tenke på Gyldenløves sommersaler kalt ”salete” i
første etasje mot hagen i Gyldenborg i København. 56 Da en av Oslo
bispegårds mørke middelalderske hvelvrom, riktignok med adgang gjennom
en glassdør til hagen, ble omtalt som lysthus i 1737 må man se det i denne
sammenheng. 57 ”Lysthuset” ble antagelig innrettet i 1703.
5.2.5 Enfiladen
Døråpninger på linje i bygningskroppens lengde gjør at bygningens interiører
oppleves visuelt og fysisk som helhetlig, og den horisontale forbindelsen
mellom værelsene understrekes. Fenomenet har vært sett på som typisk for
barokken, og Ludvig 14. skal ifølge samtidige kilder ha lagt sterk vekt på det.
Mme de Rambouillet sies å ha innført også dette til Frankrike (se Moldegård,
kap. 7.9). 58 Enfiladen ble vanlig i Frankrike og England fra 1630-årene 59 men
var opprinnelig et italiensk trekk, jfr. Furttenbachs refleksjon om de
genuesiske palasser. 60 Man oppnådde dermed i interiøret de samme siktlinjer
som i hagenes alléer og boskettrom. Selv om man i et hus ikke nådde lenger
enn til gangen kunne man likevel skimte interiørenes utstyr i værelsene
innover.
I avhandlingens eksempler sees dørene lagt i rett linje der døråpningene
må ansees å være originale i bevarte bygninger. Om dørhullene kan være
rettet opp senere enkelte steder er vanskelig å konstatere uten inngrep.
Motsatt den visuelle forbindelsen mellom rom på samme plan var det i tre
lensherreresidenser fra 1630-årene i Agder isolerte vertikale
trappeforbindelser mellom værelser og loft i forskjellige etasjer, som sågar
innbyrdes ikke nødvendigvis hadde forbindelse med etasjen ellers. 61
55
Den het “Stenstuen” i 1767.
56
Lorenzen 1922:95. Oversettelsen av salette til “Salle de Thé” er Lorenzens fantasifulle
konstruksjon. Salette oppsto som betegnelse på 1500-tallet av diminutiv form av salle. Girouard
2000:102,103.
57
Kopi av grunnplan datert 1737 i Riksantikvarens arkiv.
58
Thornton 1984:18.
59
Thornton 1978:63.
60
Furttenbach 1627:
61
Christiansø, Oddernes og Unneberg. Sørensen 2002.
135

5.2.6 Den italienske trappen
Vindeltrappen 62 var trappetypen før 1660 (bortsett fra enkel rettløpstrapp),
og fremdeles anvendt monumentalt på Rosendal i 1664. Repostrappen med
åpen trappebrønn kaltes som valmede tak for ”italiensk”. Betegnelsen viser
en generell bevissthet om Italia som den moderne arkitekturens arnested.
Trappetypens avstamning fra Italia er reell. 63 Den første påviste repostrappen
i Norge kan være bindingsverktilbygget til Rådhusgaten 19 datert til 1660tallet.
64 I Danmark kjennes typen antagelig først fra den opprinnelig
hollandske byggmesteren Evert Janssens trappehus på herregården Gjorslev
for kronkreditoren Jochum Irgens fra 1665. Trappetypen fortrengte i annen
fjerdedel av 1600-tallet vindeltrappen fullstendig som hovedtrapp.
Vindeltrapper kjennes ikke fra andre større anlegg enn Rosendal innenfor
perioden, og ble sjeldne også ved mindre anlegg. Trappen ble fra svalgangen
flyttet inn i bygningen.
5.3 De enkelte rom
Å diskutere de enkelte roms bruk i Norge i forhold til utlandet er nødvendig
for å se planløsningenes sammenhenger og fellestrekk, samt eventuelle
forskjeller. Betegnelsene er til dels ulike og bruken har vekslet noe i de
forskjellige nasjoner.
Med hensyn til værelsenes betegnelser i kildene må man ta forbehold om
forskjellige kildekategorier. Ved skifte- og auksjonsforretninger oppgas
sannsynligvis konkrete navn som faktisk ble brukt på værelsene, mens i
besiktigelser bruktes generelle navn som ”stue,” ”sal” og ”kammer.” Dette
skyldes at man i forretningene fikk oppgitt og forevist gjenstander lokalisert
til spesielle rom, mens besiktigelsene beskriver rommenes karakter eller
størrelse; dvs. deskriptive navn.
5.3.1 Sengekammer
Det virker ikke som det ble skikk å ha forskjellige sengekamre for ektefellene
i Danmark-Norge. Kongen og dronningen innrettet felles sengekammer på
lystslottet Rosenborg i København i 1660-årene. Selve prinsippet har likevel
stått sterkt i de fornemme planløsningene som konsekvens av ideen om
kongens og dronningens sengekamre. I England var i følge Mark Girouard
felles sengekammer vanlig. I stedet oppsto i annen halvdel av 1600-tallet
separate dressing-rooms der man mottok gjester fremfor i sengekammeret
62
Korrekt betegnet spindeltrapp.
63
Blunt, Anthony: Art and Architecture in France 1500-1700. 5.utgave Yale 1999:9.
64
Berg, Arno m. fl.: Byborgernes hus i Norge. Oslo 1963:44.
136

(slik skikken var i Frankrike). 65 Goldmann og Sturm (1699) viser planer i alle
fall for borgerlige hus med ”gemein Schlafgemach” flankert av ”Mannes
Zimmer” og ”Fraues Zimmer.” 66 Gyldigheten av skikken med separate
sengekamre for ektefellene kan i følge ham være noe overdreven også i
Frankrike. 67 Peter Thornton mener derimot grunnlaget for å hevde en
forskjell mellom nasjonene hva sengekammer angår er tynt, og at praksisen
med separate sengekamre har vært forholdsvis lik i Europa. 68 I Tyskland og
Danmark virker det som om dette har vært forbeholdt samfunnets absolutte
toppsjikt (og ikke en gang der konsekvent). Thornton drøfter knapt sosiale
distinksjoner mht. dette. Det er sannsynlig at skilte sengekamre for
ektefellene har strukket seg lenger ned i de høyere klasser i Frankrike siden
samtidig teori omtaler det konsekvent. Det var imidlertid først i 1650-årene at
franske fruer mottok gjester mens de lå til sengs utenom barselvisitter. 69 Det
tok altså tid før Madame de Rambouillets eksempel generelt ble fulgt.
Sengekammeret beholdt i Frankrike senere den daglige
oppholdsromfunksjonen for kvinner inn på 1900-tallet.
Den franske kongelige levée slo ikke rot ved det dansk-norske hoffet. 70
Kongens sovegemakk i København slott var innrettet uten tanke på noen
form for kongelig levée. Muligens holdt dronningen levée p.g.a. hennes
sovegemakks representative karakter med balustraden og gemakkets
størrelse. 71 Dette kan ha vært begrenset til begivenheter som barnefødsler. I
England var det slik at ”Great men, and the king, held them every morning.”
De foregikk der ikke nødvendigvis i sengekammeret, men i et dressing room.
En dames levée var i England mindre offentlig. 72
Kongelige sengekamre, ”Chambre de Parade” (eng. ”State
Bedchamber”), med ”Lit de Parade”, som sto klar for kongelige besøk og
knapt ellers ble brukt, har det vært på Jarlsberg, Larvik 3 og antagelig
Bygdøy 3. De to førstnevnte hadde sågar slike sengekamre både for kongen
65
Girouard, Mark: Life in the English Country House. A Social and Architectural History. New
Haven, Yale 1978:150,206.
66
Goldmann, Nicolaus og Sturm, Leonhard Christoph: Nicolai Goldmanns vollständige
Anweisung zu der Civil-Bau-Kunst. Braunschweig, 1699: Plansje 6 [zitierfähige URL:
http://digi.ub.uni-heidelberg.de/diglit/goldmann1699].
67
Girouard 2000:189,190.
68
Thornton 1984:51.
69
Backer, Dorothy Anne Liot: Precious Women. New York 1974:172-173.
70
Norges kansler Jens Bjelke tok imot gjester mens han lå i sengen. Dette kan være et utslag av
fransk påvirkning. Sperling, Otto: Dr. med. Otto Sperlings selvbiografi (1602-1673)… Utgitt av
S. Birket Smith. København 1885:9.
71
Lund 1975:131,162. Se ovenfor.
72 Girouard 1978:149.
137

og dronningen. Som i andre land var det først og fremst de største og
fornemste boliger som kunne la værelser stå kun som symboler. Ifølge
Dictionnaire de Trévoux (1704) var Lit de Parade sengen i appartementets
viktigste værelse, der vanligvis ingen noen gang sov! 73 Kongeværelset på
Borgestad kan imidlertid ha vært et slikt symbolrom siden det skal ha stått
urørt fra 1704 til 1880-tallet. Kongeværelser av denne typen kan ha det ha
vært på flere av de omtalte steder uten at det fremgår av kildene. Siden det
ikke var balustrade foran kongens seng på København slott var det
selvfølgelig heller ikke dette i kongeværelsene i privathus. I England skilte
man med hensyn til kongelige appartementer ifølge Roger North (1698)
mellom ”nobles” og ”private gentlemen.” Sistnevnte gruppe holdt ikke
sengekammer for monarken i bokstavelig forstand, men hadde likevel et
paradesengekammer stående for fornemme gjester, samt for å vise sin
verdighet. 74 I Norge var imidlertid sjansene for enkelte ”private gentlemen”
til å motta kongen større på de faste steder kongen tok inn på ved sine sjeldne
reiser da herrer i de høyeste rangklassene var fåtallige og ikke nødvendigvis
bodde på rett sted til rett tid. For eksempel er Storhamar, Sem i Eiker og
Dyremyr ved Kongsberg eksempler på steder eid av menn i lavere
rangklasser (justisråd Grønbech på Storhamar, se kap. 12,2) eller utenfor
rangklassene (Nils Christensen på Sem og Jens Olsen på Dyremyr) som
mottok kongen i kraft av boligenes standard eller stedets tradisjon.
5.3.2 Kabinett
Kabinett er fellesbetegnelsen for kontor, herrens eller fruens kamre.
Skrivekammer og smykkekammer er eldre betegnelser. Betegnelsen
”kabinett” er et tydelig uttrykk for fransk påvirkning. På Akershus slott ble
det i en sal i Romeriksfløyen 1646 avdelt til fire kabinetter langs en gang. 75
Det er åpenbart at betydningen av ordet da var kontor, siden dette ble gjort
for generalkommissariatet. Betegnelsen i betydningen lite privat rom til
studier og adspredelse er første gang kjent nevnt på Abildsø i Aker 1686 (nå
Oslo) hos daværende major Poul Mathisen som leide gården av rittmester
Henrik August Brockdorff. 76 Neste gang kabinett er funnet nevnt er på Røros
hos direktøren bergråd Henning Jürgens i 1699. 77 Etter dette nevnes
kabinettet jevnlig. Betegnelsen ”herrens kontor” må imidlertid ha skjult
funksjonen i tidligere kilder. Études var i Frankrike tilbake til 1300-tallet den
73
Thornton 1978:57. Thornton 1984:19.
74
Cornforth 2004:13. Basert på uttalelse fra Roger North.
75
Berg, Arno: Akershus slott i 1600- og 1700-årene. Bind 1. Oslo 1950:116.
76
Riksarkivet i Oslo. Lokalia Abildsø. Besiktigelse 13.3.1686. Bygningen visstnok en utmurt
bindingsverksbygning med karnapp, oppført av Peder Jensen Hagedorn 1664.
77
Skifte Røros bergverk etter Henning Jürgens (Irgens) 30.oktober 1699.
138

eldre betegnelse på cabinet, en betegnelse som der oppsto i løpet av 1500årene.
Ellers nevnes også tidlig på 1600-tallet herrens og fruens kamre i
lensresidensene i tillegg til sengekammeret. I avhandlingen er disse nevnt på
Nedre Ljan og Smestad. En adelig frues eget værelse; ”fruens kammer” var
hennes private kabinett, neppe hennes sengekammer. 78 Når byggherren fikk
adelig rang forandret hustruens rolle seg antagelig fra rollen som matrone til
verdensdame etter franske forbilder. Hun kledde seg i 1600-årene da
annerledes enn sine borgerlige søstre, som antagelig etter tidens portretter
brukte hollandsk eller tysk drakt, tekkelig sort og hvit. 79 Den svenske
diplomatfruen Katarina Ehrensteen skrev i 1673 til sin mann om en visitt av
en nyadlet frue: ”Hon har klädt om sig redan. De göra kläderne nu färdiga,
förrän adelsbreven äro underskrivna.” 80 I 1690-årene endret også de
borgerlige norske portretter seg i fransk retning med dypere dekolletering og
høyere frisyrer enn noensinne før, slik at man ikke lenger ser forskjell på
stendene. 81 Settet (fontangen) er sjelden vist på portretter, men i skattelistene
er de legio. Sannsynligvis ga moten seg utslag i en lignende tilnærming i
interiørene, og deretter arkitekturen noe senere eller tregere, men i samme
retning.
I denne sammenheng kan nevnes de meget eksklusive speilkabinettene
som fra omkring 1670 ble installert i slott på kontinentet og England. 82 På
Rosenborg slott i København finnes et speilkabinett fra ca. 1700, med speil
også i gulvet. Den unge greves forsal på Jarlsberg, innredet 1731-1732, der
det var satt syv speilstykker i veggen over kaminen, er det eneste sted noe
slikt er registrert i Norge.
Ideelt sett skulle man fra kabinettet (eventuelt sengekammeret) ha direkte
adgang til en utgang/baktrapp, slik at man selv og gjester kunne komme og
gå privat utenom hovedinngangen. 83 Ved Larvik 1 og 3, Bygdøy 3 og
78
Fruens kammer nevnes på Sem i Eiker 1629, Unneberg 1643 og Sem ved Tønsberg 1671.
Oftest omtales bare kamre, og bruken presiseres ikke. Sørensen 2002:258.
79
Veblens teori om Conspicious Consumption behandler”the emergence of the lady.” Veblen,
Thorstein: The Theory of the Leisure Class. 1. utg. New York 1899. www.gutenberg.no :29,34.
Fruen og lakeien har i følge Veblen lignende iøyenfallende funksjoner i et fornemt hushold: “the
busy housewife of the earlier patriarchal days, with her retinue of hard-working handmaidens,
presently gives place to the lady and the lackey.”
80
Malmborg, Boo von: Martin Mijtens d. ä. En konstnär från Sveriges storhetstid. Stockholm
1960:39.
81
Englund, Peter: Det hotade huset. Stockholm 1989 Dr. avh.:242.
82
Thornton 1978:75.
83
Savot, Louis: L’Architecture françoise des Bastiments particuliers. Paris 1624. 2. utgave med
kommentarer av François Blondel 1673. Thornton 1984:15.
139

kommandantboligen på Bergenhus var dette prinsippet gjennomført. Disse
baktrappene fungerte imidlertid først og fremst som trapper for tjenerne. 84
”Withdrawing-room” i England hadde nærmest en bruk tilsvarende det
franske kabinettets, selv om utgangspunktet var et rom noe tilsvarende
forgemakket (etter hvert lå det imidlertid ikke lenger nødvendigvis et
sengekammer bak). Damene trakk seg tilbake dit etter måltidene i en parlour
eller saloon, fra 1670-1680-årene for å lage og drikke kaffe, sjokolade og te.
Tilsvarende kamre ser man i norske planer spesielt i tilknytning til storstuen,
selv om damene neppe utenfor England trakk seg tilbake fra selskapet i
samme grad. Om rommet var innrettet med en fornem seng for gjester og
andre anledninger (som ”brudekamrene”), eller var mer som kabinetter og
uten seng kan vel ha vekslet hvis det ikke ideelt sett var to rom i tilknytning
til storstuen; forgemakk/kabinett og et fornemt sengekammer. I England
utviklet etter 1730 great parlour seg til ren spisestue og withdrawing-room til
stue/salong. De ble to rom med lik størrelse. 85 Engelsk drawing-room og
fransk salon/salle d’assemblé/salle de compagnie fikk dermed i 1700-årene
en tilsvarende bruk som sosialt rom, men hadde altså forskjellig
utgangspunkt. En fransk salon var først og fremst utviklet fra bygningens
sentrale salle basse (tilsvarende fruerstuen) men oppsto også der i møtet med
behovet for et større kabinettpreget rom, samtidig med plass til større
sammenkomster med gjestene fordelt i grupper fremfor hele selskapet rundt
ett bord utenom måltidet.
5.3.3 Garderobe/kleskammer
Garderoben rett innenfor sengekammeret søker man i Norge nesten
forgjeves. 86 Kovens bruk og plassering i norske bondestuer var derimot
identisk. De senere kleskammerser nevnes i perioden ennå ikke, men det er
sannsynlig at funksjonen skjuler seg bak betegnelsen "fatebur". Garderobens
funksjon var ikke bare lager for klær og rom for tjeneren, men lager for
verdisaker generelt. I Italia ble la guardaroba lagt til en egen taketasje over
84
Veblen hevder et presumptivt ønske om å skjule et enklere eller banalt privatliv for
almenheten: ”…hence the exclusiveness of people, as regards their private life, in most of the
industrially developed communities; and hence, by remoter derivation, the habit of privacy and
reserve that is so large a feature in the code of proprieties of the better class in all communities.”
Hvis ”alle samfunn” innebærer et historisk perspektiv er dette neppe riktig for europeisk 1600tall,
men kabinetter med baktrapper er den første sporen til idealet om et mer skjermet privatliv.
Veblen 1899:53.
85
Cornforth 2004:53-54.
86
Stend, Meyergården og Hovinsholm hadde det imidlertid.
140

ygningen, og heri ligger det kanskje en parallell til kleskammerets eller
fatebodens plassering i annen etasje i norske eksempler. 87
5.3.4 Storstue og dagligstue
Stuene tilsvarte den tidligere fruerstuens bruk ved adelens residenser før
1660. Det var værelser for måltider og sosialt samvær, for gjester og for
familien. I Tyskland og Sverige var betegnelsen tilsvarende: ”Frauenstube”
og ”frustuga”, men betegnelsen har ikke på langt nær vært så utbredt som i
Danmark-Norge. 88 Borgestuen for tjenerne var skilt ut fra et tidligere felles
rom for hele husstanden (i Frankrike salle commune, i England fremdeles i
hall). Som i Frankrike var dette skjedd i Norge på et tidlig tidspunkt, mens
det i England skjedde gradvis frem mot slutten av 1600-tallet. Kort tid etter
1660 ble storstuen i Norge skilt ut for selskapelig bruk. 89 Delvis gled da
storstuens representative bruk sammen med salens representative bruk, og
salen mistet sin betydning.
”Common parlour” i England tilsvarte dagligstuen i Norge. Den var skilt
ut fra hallen slik dagligstuen var fra fruerstuen. Dagligstuen var det værelse
der familien tilbragte hverdagen, og inntok felles måltider til daglig. Den var
forholdsvis enkelt innredet med stoler trukket med russelær. Innenfor stuen lå
nesten alltid sengekammer, barnekammer og kjøkken. Storstuen tilsvarte
”great parlour” i engelske eksempler og ble brukt til måltider ved finere
anledninger. Omkring 1700 kom det i stedet for russlær vanligvis
gyldenlærstrekk på stolene i storstuen. 90 I store hus som Larvik, Jarlsberg og
Bygdøy lå imidlertid kjøkkenet langt av gårde i fløyene. Disse husene hadde
heller ikke værelser med betegnelsene dagligstue og storstue, men
forgemakker som fylte samme funksjon. Dagligstuen og storstuen var
likeledes å betrakte som forgemakker, men betegnelsen var antagelig
forbeholdt de tre nevnte steder som høyadelige/kongelige residenser. Med
andre ord skjedde det en annen utvikling av terminologien enn i Sverige der
förmaket ble demokratisert som betegnelse. Spisestuer var i 1700-årene
forbeholdt de fornemste hus (bl. a. Rosendal og antagelig Vernekloster i
tillegg til de tre nevnte), men fylte antagelig ofte dagligstuefunksjoner
samtidig.
87
Waddy, Patricia: Seventeenth-Century Roman Palaces. Use and the Art of the Plan. New York
1990:39-41.
88
For eksempel på Plattenburg 1580. Stengel 1958:168.
Prokešová, Zuzana: ”Historische Entwicklung der Deutschen Frauenanrede und
Frauenbezeichnungen.” Diplomová magisterská práce. Masarykovy univerzity. Brno 2006:24.
89
Girouard 2000:139.
90
Cornforth 2004:38ff. På Akershus var det gyldenlærbetrukne stoler i stort antall allerede i
1640-årene.
141

Kanapéer/sofaer fantes før 1733 i svært liten utstrekning. Man satt
fremdeles stort sett overalt på stoler. Komfortable ørelappstoler og løybenker
hørte i alle fall inntil 1730-årene vanligvis hjemme i sengekamre og
kabinetter, ikke i stuer eller forgemakker. Storstuen endret seg antagelig i
retning av kabinettets tidligere bruk innredet med komfortable sittemøbler
(eller som ”drawing-room”) ettersom egne spisestuer kom til, men denne
utviklingen foregikk generelt senere i århundret og vel så det. Dagligstue og
storstue var inn på 1800-tallet sannsynligvis tilstrekkelig som stuerom også
under ganske store forhold.
5.3.5 Forgemakk og spisestue
Disse betegner også rom som var i bruk som dagligstuer.
Salette oppsto i Frankrike som betegnelse på 1500-tallet av diminutiv
form av salle, det første mindre oppholdsrom i tilknytning til salen og en
forløper for forgemakket. 91 Som forgemakk sett er salette den eldste forløper
til spisestuen, rommet der daglige familiemåltider ble inntatt. Store
fellesmåltider ble ved høytider inntatt i salen, sammen med de fornemste
tjenerne (som fortrinnsvis fortsatt til daglig spiste i salle ved eget bord), de
lavere tjenerne spiste i alle fall på 1600-tallet i salle commune.
Forgemakket fungerte i Frankrike som et ”venterom” for gjester før de
fikk tre inn i sovekammeret. De fantes i kongelige slott siden 1560-årene; i
privathus fra ca. 1620. I Frankrike opptrådte salle à manger i begynnelsen av
1600-årene, 92 og dermed parallelt med forgemakket som eget rom, men
forgemakket ble også der anvendt som spisestue. 93
I England lå et withdrawing room på forgemakkets plass, en stue uten
preg av ”venterom.” 94 Bruken som stue var antagelig forgemakkets generelle
funksjon i Norge. I de fremste norske miljøer ble måltider inntatt i et
forgemakk der slike fantes, slik man ser det i Larvik 1, Bygdøy 3 og
Jarlsberg, der forgemakker går over til å bli kalt spisestuer. 95 Om sommeren
var hagens lysthus et alternativ, tilsvarende et engelsk ”banqueting house.”
5.3.6 Sal
Salen lå i Norge nærmest konsekvent i annen etasje. 96 Nøkkelen til å forstå
likheten i utviklingen er at salle basse i Frankrike tilsvarte fruerstuen i Norge
91
Girouard 2000:124.
92
Girouard 2000:102,103,104. Thornton 1984:18.
93
Thornton 1978:284. I Versailles het ”Première Antichambre de Roi” også ”Salle où le Roy
mange.”
94
Girouard 1978:100.
95
Girouard 2000:124,125.
96
Unntak er enetasjes fornemme bygninger som Jarlsberg og Bygdøy 3.
142

og hall i England, mens salle haute var mer tilsvarende den norske sal og det
engelske great chamber. Salen ble brukt til fornemme måltider og dans, men
også for sengeplasser, gjerne på flatsenger, 97 samt lager til hverdags. Salen
kunne også ha faste senger. Salle hautes bruk vekslet i Frankrike på
forskjellige steder. Den kunne være et oppholdsrom for fruen, men antagelig
ikke med fruerstuens generelle daglige bruk, men mer som en salette (se
under spisestue).
Great chambers hadde i England samme betydning som det fornemste
rommet for måltider, mottagelser og dans etc. og lå gjerne rett over great
parlour med tilsvarende areal. Parlour fikk større betydning i 1600-årene, slik
at man her kan se en lignende utvikling som i Norge for storstue og sal. 98
Salen som representasjonsrom ble i perioden sterkt svekket av storstuen.
5.3.7 Galleri
Betegnelsen er anvendt om rom med langstrakt form, men også om mindre
rom for malerier. Denne type rom ble vanlige i England og Frankrike på
1500-tallet. De lå i Frankrike på 1500-tallet helst i forbindelse med
sengekammeret og kabinettet. Malerier etc. ble hengt i dem, derav galleri i
moderne betydning. I England var gallerier ofte store smale rom øverst i
bygningene, delvis i røstet, lignende de store saler i øverste etasje på større
danske herregårder. De ble brukt til mosjon og til en viss grad malerier. 99
Etter hvert ble gallerier i England innkorporert i barokkens planløsninger
etter italiensk palladiansk forbilde og kunne ligge som en smal midtsal, i.e.
midtgang. 100 Brede midtganger i brede hus har nok kunnet fungere slik også i
Norge. Den brede langsgående trappesvalen i Larvik kalles også ”galleriet.”
Galleribetegnelsen ble anvendt i Mangelsgården i 1757 om
”gallerikammeret”, et langaktig gjennomgangsrom med 14 malerier.
Hafslund hadde det eneste galleri av europeisk type (bortsett fra galleriet i
kongeleiligheten på Akershus slott) hvis tolkningen av planen i fløyen fra ca.
97
Girouard 2000:33.
98
I store hus beholdt man lenge great chamber i annen etasje under betegnelsene great diningchamber
eller saloon. Rommet forsvant gradvis fra annen etasje fra slutten av 1600-tallet,
samtidig som hall gradvis sluttet å være rom for tjenernes måltider. De fikk sin egen servants
hall. Saloon ble da flyttet ned til samme nivå som hall (mer og mer et rent vestibylerom), og
saloon overtok som betegnelse for great parlour, rommet som lå her i første etasje fra før.
Trappen mistet da sin paradebetydning da de viktige rommene ble lagt på samme plan. Saloon
og drawing-room møtte hverandre siden i samme bruk, da spisestuefunksjonen ble segregert fra
parlour senere på 1700-tallet. ”Salong” som seriøs betegnelse for storstuen forekom neppe i
Norge før i annen halvdel av 1800-tallet i urbane situasjoner.
99
Thornton 1978:254.
100
F. eks. Erddig 1714. Cornforth 2004:281.
143

1700 er korrekt. Eidsvoll verk kan etter overberghauptmann Henrik
Schlanbusch’ overtagelse i 1688 ha fått en bred langsgående sval som kan ha
hatt et lignende galleripreg som ved Herregården i Larvik. 101
5.3.8 Barnekammer og skole
Barnekammeret lå vanligvis i tilknytning til sengekammeret og kjøkkenet.
Ammen eller barnepiken sov sammen med barna. Før 1660-årene var
betegnelsen ammestue den vanlige. I fornemme hus lå antagelig
barnekammeret i mindre grad i forbindelse med foreldrenes sengekammer,
heller nær kjøkkenet. Skolene, som forekom i alle embetsmannshjem med
større barn, var værelse for huslæreren og sannsynligvis eldre sønner. Det var
dessuten vanlig at barna når de ble eldre oppdros hos slektninger ell. lign. Det
er vanskelig å se hvordan barna skulle akkommoderes i franske og engelske
planløsninger fra tiden, antagelig i overetasjen/mansardetasjen. Tyske planer
synes mer opptatt av ”Kinderstuben” men vel helst senere på 1700-tallet.
Barn kan ha vært plassert i garderoben eventuelt sammen med en tjener. 102
Barnekammeret kan omvendt i norske eksempler også ha gjort nytten som
garderobe forutsatt at det var store skap der. 103
5.3.9 Privet
Rosendal hadde privetsjakter utenfor bygningskroppen; jfr. myten om den
siste baron Rosenkrantz’ tragiske skjebne. Dette var den mest
alderdommelige løsningen. Tilsvarende var det et slikt privet utvendig på
gavlen på Ringnes i annen etasje for enden av korridoren. I svalgangshus var
privetet oftest for enden av svalen, men der svalen ikke fantes måtte man
finne andre løsninger. På Hovinsholm var privetsjakten på baksiden av huset
for enden av midtgangen trass i svalen. På Hafslund var løsningen
arkitektonisk mer avansert med sjakter inne i veggen. I Rosencreutzgården
var det vannklosett. Det såkalte”Vannhuset” på Orninggård kan ha vært en
form for vannklosett. 104 Hjerter i døren tyder på det, samt uttalelsen at det var
101
Tank, Yngvar m. fl.: Eidsvold 1814. Kristiania 1914:48. ”Det gamle vaaningshus ble utvidet
og paabygget, saa bare den søndre del var gammel. Den nye bygning fikk et tak ”av italiensk
bygning”; paa den østre side var der en bred sval med trap til overværelserne.” Bygningen brant
ned 1764.
102
Girouard 2000:115.
103
Et langt senere eksempel på dette er fra Chr. Colletts Søndre Tåsen (1818) der et
barnekammer har fått betegnelsen ”er også et kledkammer.” Det lå ved siden av sengekammeret
ifølge Arno Bergs rekonstruerte plantegning. Berg, Arno: ”Christian Collett som arkitekt.”
Fortidsminneforeningens årbok 1954: 47-66:52.
104
Høyland, Ola: Stord bygdebok. Bind 2. Bergen 1966-1973:305. Besiktigelsen er udatert i
boken men antagelig gjort i 1679 da fru Karen Mowatt sal. Bernt Orning døde.
144

plassert ”paa en bequemmeligen og entledigent steed.” Ved Bygdøy
kongsgård lå herrens og fruens priveter symmetrisk plassert som points de
vue for enden av sidegangene i den sentrale hagen med utslipp mot
kålhagene. På Stend lå de for hver ende av selve hovedfasaden mot hagen.
Privetenes prominente plass kjennes også fra fransk og hollandsk
paléarkitektur, for eksempel i mønsterbøker av arkitektene Pierre Le Muet og
Jaques Androuet Du Cerceau. 105 Joseph Deutz’ palé i Herengracht 450 i
Amsterdam (Vingboons 1683) hadde en tilsvarende symmetrisk privetløsning
ut mot den elegante parterrehagen bak huset. 106
Potter var laget av tinn, evt. fajanse. Kommodestoler [av fr. commode;
bekvemmelig: i. e. dostol] kan ikke sees å være nevnt i skifter som er
behandlet i materialet, men har vel forekommet i Norge i perioden.
Kommodestolen sto i Rosendals stattholderkammer (det fornemste
sengekammeret) i et lite avlukke avdelt et hjørne; et ”klosett.”
5.4 Interiørenes utforming
Man må anta at anlegg med et moderne ytre også har hatt tilsvarende
moderne interiører. Det finnes flere undersøkelser og opplysninger om
interiører, listverk, farger, veggtrekk og dekor i bygninger fra perioden. 107
Listverket holdt seg meget enkelt; i begynnelsen med karnissprofil
(Rosendal, Larvik 1), men fra ca. 1674 også med den typiske barokke
snabelprofilen, tatt fra søyleordenenes base. 108 Denne typen profil ble i
perioden fullstendig dominerende. Brystningene har flate fyllinger uten fris,
kun ramtrær med en enkel snabelprofil. De lave brystningene introduseres i
perioden. Veggen proporsjoneres i høyden etter de klassiske ordenene, med
base (brystningen), skaft (veggflaten) samt gesims (taklisten). Taklisten ble
etter hvert forholdsvis stor og voldsom i profileringen med utgangspunkt i
klassiske gesimsprofiler (Meyergården, Larvik 3, Ringnes). Helt mot slutten i
perioden forekommer Berninis bølgeformede profil på gerikter (Ringnes i
Stange (1720?), Larvik 3 (1733)). Opprinnelig listverk er byttet ut i stor
utstrekning i de bevarte av de omtalte anleggene, særlig i annen halvdel av
105
Babelon, Jean-Pierre: Demeures Parisiennes sous Henri IV et Louis XIII. Paris 1991:126.
Gjengitt fra Pierre Le Muet: ”Manière de bastir…” Paris 1623.
Boudon, Francoise:”Les livres d’architecture de Jaques Androuet Du Cerceau” Guillaume, Jean
red.: Traités d’architecture de la renaissance. Paris 1988: 367-396. Gjengitt Modèle VII og VIII
1559:392,394.
106
Ottenheym 1989:105. Se også plan s. 100.
107
Her er først og fremst referert observasjoner basert på kildematerialet, men det er bragt inn
enkelte eksempler utenfor kildematerialet for å sette dette i perspektiv, selv om andre eksempler
ikke er systematisk gjennomgått.
108
Günther, Stefan: Klassicismens interiörer. Stockholm 2006.
145

1700-tallet, sannsynligvis fordi det har vært for enkelt utført eller hatt lav
kvalitet i forhold til nye krav.
Rikere materialbruk i form av mønstrede tekstiler og lignende har hatt
mye å si for interiørenes uttrykk i perioden. Før 1670-årene synes det å ha
vært begrenset bruk av veggtrekk annet enn i form av klede av ull (makey
eller bay [flanell]), gyldenlær samt panel. Tekstilene var da antagelig drapert
langs en høy brystningslist slik malingdekorerte vegger viser som dekorativ
imitasjon. Rankedekor ble utført på murpuss, slett panel eller tømmer. Jeg vil
her drøfte de forskjellige typer veggtrekk. Tekstilpregede materialer (om enn
som imitasjoner ved hjelp av maling) ble foretrukket fremfor slett malt lerret,
som ble vanligere mot slutten av perioden for nesten å overta veggene
fullstendig sammen med papirtapetet etter 1733.
Flere av tekstilmaterialene synes i Norsk historisk leksikon å være
forklart annerledes enn de tilsvarende i europeisk forskning, slik det vil
fremgå.
5.4.1 Ulltekstiler
”Makey” betegnet grovere ensfarget toskafts ullstoff (fastere vevd enn det
nåværende tekstil klede), og var brukt både på 1600-tallet og i første halvdel
av 1700-tallet. Navnet er utledet fra plattysk ”makeier” og beskriver et grovt
ulltøy. 109 At det var innvevd eller trykt mønster på makei, og at det kunne
betegne silke (slik Norsk historisk leksikon oppgir) er ikke sannsynlig.
Ulltekstiler som makei (og bay) forble det vanligste veggtrekket slik det var
før 1660-årene, men ble nå stramt oppspent på veggen og ikke drapert.
Tekstiltapet i kontrasterende ”banderier” ble vanlig; dvs. med annen hver
bane i alternerende farge eller mønster (fig. 108). Kombinasjoner av
forskjellige materialer kjennes fra Lysekloster, Nedre Ljan og Jarlsberg. Etter
ca. 1740 gikk makei ut av bruk som veggtrekk. Det samme gjelder
gyldenlæret.
Thornton diskuterer betegnelsene tapisserie de Bergame, tapisserie de
Rouen eller ”dornix” [av Tournai]. 110 Tapisseries de Rouen beskrives av
Havard som synonymt med Bergame ”faite de toute de sortes de matières
filées” og utformet med ”point de Hongrie, les autres à grandes barres
chargèes de fleurs ou de ouiseaux, d’autres à grandes barres unies”. 111 Trass i
navnet ”fra Bergamo” var det stor produksjon i Rouen i Frankrike, og
tapisserie de Rouen forekommer i Danmark som ”Rouans Tapetzerie” og
109
”Mackejer”. Ordbok över svenska språket. Lund 1942: M5, M6.
110
Thornton 1978:107.
111
Havard, Henry: Dictionnaire de l’ameublement et de décoration. Depuis le XIIIe siècle
jusqu’à nos jours. I-IV. Paris 1887-1890:297,298.
146

”Rouansk stribet ulden Tøy” på veggene i to representative saler i kongelig
kjellermester kjøpmann Wigand Michelbeckers fornemme gård i København
(senere ombygget til det kongelige palæ i Kalvebodene) i den ene sal stripet.
Rester som er funnet av tapetet viser at det var en renning av hamp og at
trådene var av ull og silke. Michelbecker leide ut sin gård til tsar Peter den
store av Russland ved hans besøk i 1716, og opplysningen er fra det
inventarium som ble opptatt på forhånd. 112 Tirlumtei [av fr. tiretaine hvorfra
også eng. tartan er utledet] med mønster i striper og/eller ikatfarget point
d’Hongrie, dvs. flammet (og kanskje blomstret) må være et noenlunde
tilsvarende tekstil (Larvik, Rosendal, Stend, Austad, Skøyen?) (fig. 109).
Dirdumdej regnes av Karlson som tekstil av ull og lin, men av vekslende
kvalitet og kostbarhet, og at betegnelsen kan vise til mønsteret. 113 ”Franske
tapeter”, ofte stripete, nevnes hyppig i svenske kilder og synes å ha vært et
rimeligere tekstil av denne typen (fig. 110). 114 ”Blomstret ullent tøy” i
Mangelsgården var antagelig en variant av ullstoff med innvevde blomster,
sannsynligvis flerfarget.
Det sies av Thornton at ullstoff som rouansk tapisseri ikke ble brukt i de
fornemste rom, 115 men i generalguvernør i Livland grev Clas Totts palass i
Stockholm var rouanske tapeter (”roanstapeter”) også brukt i fornemme
værelser i 1665. Dette var utvilsomt av samtidens fornemste franskpregede
svenske interiører, utstyrt med faste speil og lysekroner av bergkrystall. 116
Bruken synes her parallell med gobeliner og gyldenlær. Ulltekstiler har
tydeligvis også vært anvendt også i høyadelens representative værelser.
5.4.2 Gyldenlær
Gyldenlær var meget kostbart og ble etter 1660 brukt på veggflaten fra
brystning til takgesims (Larvik 1, N. Ljan) (fig. 111). 117 Rommenes
proporsjoner endret seg, og det ble ikke lenger satt opp som et mannshøyt
panel under en profilert list eller tapetbord som ved Akershus slott og i
Dronningens gate 11. Gyldenlær var avgjort ikke betraktet som gammeldags
da det i 1708 hang både i hertugen og hertuginnen av Orleans’ forgemakker i
Versailles. 118 Jfr. også de kongelige gemakker på København slott.
112
Antonsen, Inge Mejer: Prinsens Palais. Det Kongelige Palais i Kalveboderne. 2 bind.
København 1992. 1. bind:22-24. 2. bind:10.
113
Karlson 1945:739.
114
Karlson 1945:41.
115
Thornton 1978:108.
116
Ellehag 1994:204-207.
117
Benzon, Gorm:”Gamle danske tapeter”. Kreditforeningen Danmarks skriftserie om
bygningskultur. København 1986:116-134.
118
Henholdsvis med rød og hvit bunn. Havard 1888. A-C:1117.
147

Lærtapet som ikke omtales som gyldenlær kjennes bare fra Ullevål. Det
ble produsert lærtapeter med preget mønster uten forgylling og bemaling. 119 I
Sachsen ble lærtapeter med malte figurkomposisjoner brukt i stor skala på
August den sterkes jaktslott Moritzburg ved Dresden. De dateres til omkring
1730 og er i seg selv slette, mens bordene rundt motivene er både preget og
forgylt. 120
5.4.3 Støvverkstapet; stofttapet, velourtapet
Trykket tapet på preparert lerret med støvverk og evt. metallbelagt bunn ble
vanlig omkring 1700. Dette var en imitasjon av skåren fløyel. Typen kjennes
i materialet fra Borgestad, Lysekloster og Tøyen; disse tre på metallbelagt
bunn, gull eller sølv. Utstein Kloster har bevart samme tapet som
Lysekloster. I materialet er bare Ringnestapetet med kineserimotivene utført
med bare malt bunn. 121 Alle tapetene har vertikalvirkning i form av smalere
partier (Borgestad, Lysekloster) eller pilastre (Ringnes, Tøyen).
Brokadepilastre omslynget av ranker ble montert i Ludvig 14.s sengekammer
i Versailles 1701 og var følgelig meget moderne. Grevens sengekammer på
Jarlsberg hadde sannsynligvis pilastre av presset plysj.
Typen med malt bunn kjennes fra mange steder og har sannsynligvis
vært ganske vanlig i fornemme hjem i perioden (for eksempel Tollerodden i
Larvik, Cappelengården i Drammen, en gård i Tollbugaten i Drammen,
Hanseatisk museum i Bergen, Rådhusgaten 19 i Oslo) (fig. 112). Tapetene er
neppe produsert i Norge. De kan være hollandske, men også tyske, flamske
eller franske. 122 De fra Tollerodden og Tollbugaten i Drammen er antagelig
hollandske da de er svært like eksempler derfra. 123 Tapeten fra Tollerodden
omtales da også som ”Hollandsk Tapetserie.” 124 Betrekket av ”Berlins tøy
med figurer og sølv i bunnen” som omtales på salen hos stattholder Ditlev
119
Thornton omtaler ”leather damask” som en type med preget damaskmønster uten metall eller
malt dekor. Det er uklart om denne typen er anvendt som tapet. Thornton 1990:123. Et eneste
bevart eksempel kjennes fra England på et stofttapet på slett forgylt lær som også dateres til ca.
1730. Det ser ut som enhver stofttapet. Compton Place. Cornforth 2005:100. Det var muligens en
hollandsk spesialitet. Thornton 1990:124.
120
I Moritzburg var i 1733 mer enn 60 værelser nytrukket med lær; gyldenlær og figurbemalt
lær. I tillegg var stolene i slottet trukket med gyldenlær. Det var altså ingen liten bøling som gikk
med til slottets utstyr. Hartmann 1989:100.
121
Hvinden-Haug 1997:95.
122
Olligs, Heinrich: Tapeten. Ihre Geschichte bis zu Gegenwart. Band I: Tapeten-Geschichte.
Braunschweig 1970:95-114.
123
Olligs 1970:113.
124
Takst 19.3.1731. Opplysning fra James Ronald Archer.
148

Wibe i Christiania 1732, 125 og hos biskop Peder Hersleb i Oslo bispegård i
1731 (”Et skiønt betræk Berlinskt med Sølv i Bunden, Chinesiske
Figurer”) 126 er antagelig produsert i Berlin og bør ha vært velour/stofttapeter.
Det var neppe snakk om sølvinnvirket brokade selv hos stattholderen.
Om det har vært produksjon av slike tapeter i København er dette ukjent.
Tessin nevner fra Gyldenløves palé i 1687 at ”Alkoverne er udstyret med en
slags brokade, som udføres i landet; ellers var der overalt tapeter.” 127 Det er
neppe sannsynlig at det allerede fantes stoftverkfabrikasjon i København så
tidlig, og heller ikke at Tessin ville blande brokade med en imitasjon.
5.4.4 Moiré og damask
Betydningen av betegnelsen ”mor” tilsvarer sannsynligvis moiré, og ikke
bare et generelt silketekstil hvilket det ofte regnes for. 128 Peter Thornton har
drøftet betydningen av ordet mohair, mohr, moor, moer osv., og konstaterer
at ordet på dansk, tysk og hollandsk betegner en silkemoiré; dvs. vatret silke i
ripsveving. 129 Karlson oversetter det som en selvfølge til moiré. 130
Silketapeter har vært en sjeldenhet og har antagelig først og fremst vært
montert i små rom som kabinetter.
Mor nevnes i Mangelsgården og på Nedre Ljan, samt ostindisk bemalt
taft (glatt silke) i Larvik 3.
5.4.5 Hautelissetapeter
Betegnelsen ”tapisseri” har ikke nødvendigvis betydd veggtrekk vevd i
hautelisseteknikk, gobelin, men et mønstret vevd tekstil, eller rett og slett
mønstret ”tapet” (fig. 113). Gobeliner kjennes fra ca. 1700. I lagmann
assessor Iver Hansens gård i Skien nevnes ”flamske Tapisserier” ved skiftet
etter ham i 1695. 131 Dette er det eldste norske eksemplet jeg har funnet, men
typen må ha forekommet tidligere. Når tapisseriene omtales som flamske
eller brabantske er det sannsynligvis snakk om gobeliner, men det ”flamsk
125
Berg 1963:72.
126
Berg, Arno: ”Oslo bispegård.” St. Hallvard 1967. Oslo 1967:210. Besiktigelse Oslo bispegård
25.3.1731.
127
Lorenzen 1922:112.
128
Norsk historisk leksikon. Oslo 1995.
129
Thornton 1978:357. Om ”mor” se Dahlerup 14 1933:343. Norsk historisk leksikon (1995) har
en upresis beskrivelse av oppslagsordet.
130
Karlson 1945:740.
131
Skifte Iver Hansen 17.5.1695. Statsarkivet Kongsberg. Skien skifteprotokoll nr. 2. 1692-1696
fol. 170a. Hans hustru var Maren Clausdatter, datter av lagmann i Skien Claus Andersen. Hun
var søster til generalinne Arnold på Borgestad og viselagmann Laurits Jacobsens hustru på
Ullevål. Hun ble annen gang gift med bergråd Niels Mecklenburg til Skjelbred i Eiker.
149

vevet tapitseri” på Austad i 1719 tilhørte likevel antagelig en enklere kategori
da det må ha vært vevet i flammet mønster! Flamskvev var betegnelsen på
vevteknikken og gobeliner kan sikkert også ha vært franske og tyske. I
Sverige ble de på 1600-tallet visstnok vanligvis kalt ”tyrkiske,” benevnelsen
forekommer ikke i materialet. 132 Gobelinene fra Mangelsgården er de eneste
som har blitt hengende på sin plass til vår tid. De er av høy kvalitet med
innslag av silke, og tilhører tre forskjellige serier produsert i Flandern
omkring 1675-78. Tapisserier innvirket med silke er nevnt på Nedre Ljan.
”Tapisserier” omtales ellers flere steder: hos Karen Toller i Oslo Ladegårds
storstue, kjøpmann Lorentz Vogt hadde flamske tapisserier i 1731, grev
Wedel hadde i 1718 ganske nye brabantske tapisserier i Rådhusgaten 19,
kjøpmann David Bolt hadde dem i Tollbodgt 5, 133 Magdalena Stockfleth på
Tøyen i 1752, 134 konsul Jacob Butteaud i Tetingsalen i Bergen (tidligere
Jørgen Thormøhlens gård) hadde en stue ”med Tapetserie betrekket” i
1736. 135 På Ullevål var storstuen ”med Tapecerier indtil vindues
Karmerne…beklædt” og likeledes i et tilliggende kammer. På Jarlsberg var i
1730-årene vevde tapisserier i kongens sengekammer som kan ha vært de
samme som hang i Rådhusgaten 19 i 1718.
I Norge finnes dokumentert bevart fra gammel tid to gobelinserier i
tillegg til de i Mangelsgården. En serie med åtte tepper fra Vang prestegård
har motiver fra Aeneiden; de er franske (Aubusson) fra 1670-årene. 136 Av en
større serie finnes tre tepper med motiver av dressurridning, fra Tjøtta i
Nordland, vevet i Brussel visstnok ca. 1670 (fig. 114). 137 De sistnevnte er av
en meget høy kvalitet og kan ha en forbindelse til oppgjøret av Jochum
Irgens von Westerwicks konkursbo. 138
5.4.6 Safttapeter
Saftfargene var tynne vannfarger forsterket med gummi arabicum som trakk
inn i strien og farget den. 139 Striens vev hadde helst en grov repstruktur som
fremsto hautelisseaktig. Typen var altså en malt gobelinimitasjon. På
Jarlsberg var det i 1730-årene safttapeter i Dronningens sovekammer og
132
Karlson 1945:31.
133
Berg 1963:62,72.
134
Berg 1968:144.
135
Wiesener, A. M.: ”Tetingsalen. En oversikt over gaardens historie.” Bergen Historiske
Forenings Skrifter 22. Bergen 1916:21-32.
136
Kunstindustrimuseet i Oslo.
137
Henger nå på Akershus slott.
138
Coldevin, Axel: Jordegods og storgårder i Nord-Norge – historie, arbeidsliv, kultur.
Trondheim 1943:86,87.
139
På italiensk kalles tapettypen/teknikken succo d’erba; ”urtesaft.”
150

forgemakk samt markgrevinnens sovekammer og antagelig også i grevens
forgemakk. På Austad, Hovin og i Mangelsgården var ”strietrekk med malte
positurer” som antagelig betegner safttapet der striens struktur er tydelig.
På Frederiksberg slott hang safttapetene i kongefamiliens daglige
værelser (det er sannsynligvis bevart et tapet derfra på Rosenborg), mens det
var gobeliner i de representative rom. Det ble opprettet et safttapetmanufaktur
i København i 1727, men de bevarte tapetene på Ledreborg slott var importert
fra Holland. 140 I et inventarium fra Sturefors i Östergötland fra 1749 kalles
safttapetene ”saksiske”. De hang i husets to store saler, og i de fleste rom i
første etasje, som inneholdt dagligværelsene. Huset ble innredet fra 1705. Det
var kun gobeliner i de to forgemakkene som flankerte salen i annen etasje. 141
I Norge er det bevart safttapeter fra tre steder. De er neppe fra perioden,
men noe yngre. Tapetene i bygningen fra Vågå prestegård på Maihaugen er
opprinnelig fra Falkensten i Borre. De kan dateres til 1740/50 etter damenes
antrekk å dømme. I Dronningens gate 15 i Oslo ble det 2001 funnet et
safttapet med jaktmotiver som er utført etter stikk fra 1723 gjort etter
malerier av sakseren Johann Elias Riedinger (1698-1767) (fig. 115). Fra
Arendal kjennes det samme motivet på et safttapet fra salen i Aalholmgården,
visstnok utført av Jean Neuvert (ca. 1750?). Dette safttapetet er malt på
seilduk uten hautelissestruktur og henger nå på Bakkehus i Søgne. 142
Jaktmotivene til Riedinger må ha vært populære. Tapeter malt etter hans
motiver finnes på Ousbyholm i Skåne og på Wolfsthorn i Tyrol.
5.4.7 Voksduktapeter
Malt og eventuelt dekorert lerret forekom, men nevnes ennå ikke ofte.
Dekorert malt lerret var det i audienssalen på Bygdøy 3 og antagelig i
Meyergården. Malte, helt overdekorerte lerretstapeter kalles nesten
konsekvent ”voksduk.” På Hovinsholm og antagelig Tollerodden i Larvik var
det landskapsmalerier som kaltes voksduk. Voksduktapeter er generelt
betegnelsen på maleri på seilduk/lerret med en tykk grunnfarge slik at
tekstilstrukturen ble helt utjevnet før tapeten ble dekorert (fig. 116). 143
Typen man først og fremst forbinder med betegnelsen ”voksduktapet”
kjennes sannsynligvis fra slutten av perioden; på Jarlsberg antagelig 1731-
1732. Denne typen var blokktrykket (evt. med rulle) med et lyst
gjennombrutt kniplingsaktig mønster på en mørkere bunnfarge. I de åpne
140
Lorenzen 1991:150; Antonsen 1979:113.
141
Sturefors tilhørte grev Carl Piper. Selling 1937:23.
142
Woxholt 1969:11.
143
I grunnfargen var det i følge Jon Brænne opprinnelig tilsatt voks (Brænne 1992:423). Bagge
hevder det ikke har vært brukt voks i tapettypen. Vannavstøtende voksduk kan ha gitt navn til
tapettypen p.g.a. den blanke stive overflaten.
151

feltene ble det malt forskjellige scenerier, blomster og frukter. Typen ble
moderne på begynnelsen av 1700-tallet. Man importerte dem antagelig først
fra Tyskland, men fra 1724 ble de også produsert i København. I Danmark er
det eldste bevarte voksduktapetet av denne typen tidligst montert i 1712 i
senere dronning Anna Sophie Reventlows sengekammer i hennes gård i
København som ble skjenket henne av kongen (117). 144 Kongsgården på
Bygdøy hadde i 1769 slike tapeter i forgemakkene, og Overhoffretten på
Akershus, som holdt til i den tidligere kongeleiligheten, fikk dem i 1743.
Disse hadde sort bunnfarge og omtales som københavnske. De hadde dels
gule, dels blå ”patroner”; dvs. mønstre. 145
5.4.8 Andre veggtrekk
Ostindisk sirs [dekorert og antagelig vokset bomull; chintz] fantes i Larvik 3
og antagelig Nedre Ljan. Papirtapet fantes knapt nok; muligens er Mildes
røde tapet med fuglemotiver (en imitasjon av chintz) montert i perioden. Et
papirtapet fra Damsgård i Bergen skal være fra ca. 1700. 146 Stengel sier om
”Pekings”(ostindiske silketapeter) og de i langt høyere grad utbredte
imitasjonene på lerret eller papir: ”Die Einführung der Peking bedeutet eine
Revolution der Wohnungskultur, die endgültige Befreiung von dem Druck
der schweren, man möchte sagen, gewittrigen Spannungen der Barock”. 147
Utsagnet er kan hende preget av tiden det er skrevet i (1958), spesielt hva
”uværstyngden” angår, men den lette dekoren på lys bunn betegnet antagelig
en betydelig endring i interiørenes virkning fra de her ellers omtalte kraftige
farger og/eller voldsomme mønstre. Dette lyse preget delte disse ”peking”tapetene
med de blå og hvite dekorene i fajanse og stukkimitasjon.
Tendensen er tilstede (men ikke dominerende) i de fremste anleggene opp
mot 1733: Larvik 3 og Bygdøy 3, og allerede tidligere på Milde i Fana. De er
tidlige norske eksempler på den i hovedsak lettere interiørstilen som preget
resten av 1700-tallet; rokokko og klassisisme.
5.4.9 Farger
Farger ble i denne tiden også satt inn i et rangsystem. Rødt var fargen for
kongeværelsenes dekor og spesielt for sengens omheng. Rød var krigsguden
Mars’ farge; ildens og slik solens: ”none should bear this Colour but Persons
of noble Birth and Rank, and Men of special desert, for it signifieth
144
Bagge 1993:207.
145
Berg 1950:187.
146
Brænne, Jon m. fl.: Gamle trehus. Historikk, reparasjon og vedlikehold. Oslo 1992:429.
147
Stengel, Walter: Alte Wohnkultur in Berlin und in der Mark im Spiegel der Quellen des 16.-
19.Jahrhunderts. Berlin 1958:38.
152

Dignity”. 148 Grønt ble brukt i herskapets sengekammer som Venus’
(fruktbarhet og kjærlighet) samt søvnens farge. I den populære og meget
bindsterke romanen ”Dend Hyrdinde Astrea,” oversatt til dansk fra fransk i
1645-1648, 149 bar den romantiske helten Celadon grønn kappe, hvilket ga
navnet til celadongrønn. Blått kom som nr. 3 i hierarkiet trass i at det var
Jupiters farge. Blått symboliserte gudfryktighet og oppriktighet hvilket var
passende i dagligstuen. Madame de Rambouillets ”chambre bleu” fra 1620årene
var hennes store kabinett og slik sett en form for dagligstue (spesielt i
fransk forstand), men fargen blå fikk med henne et moteoppsving.
Om det var bevissthet om fargens symbolbetydning som bestemte
fargevalget er ukjent. Etter at pariserblått ble alminnelig i salg fra 1730-årene,
og erstattet indigo, har man nok uansett latt mytologien bestemme
fargesettingen i mindre grad. Gult var visstnok en sjelden farge som
veggtrekk. 150 Fargen var i middelalderen forbundet med vellyst, og Venus’
gevanter var gule. Prostituerte gikk med gule bånd. Fargen er dessuten
forbundet med ulykke (jfr. at et teater i følge overtro ikke skal ha gult
sceneteppe). I Sehesteds residens på Akershus slott fra 1640-årene var
imidlertid gult nærmest den eneste fargen på vegg- og taktrekk av tekstil,
aksentuert av sort som panelfarge. Gult kan i første del av perioden ha vært
umoderne som interiørfarge, men dukker opp på Tøyen i 1720.
5.4.10 Maling av interiører
Dette temaet er meget omfattende i seg selv, jeg skal her ikke gå dypt inn i
problematikken. 151 Listverk, panel og dører er i anleggene som er beskrevet i
avhandlingen (og generelt) ikke bevart i høy grad, og farge på malte flater
nevnes sjelden i besiktigelser. Det vanlige har vært malte treflater på
snekkerdetaljene. Materialimitasjoner og dekor omtales nedenfor.
148
Holme, Randle: Academy of Armour. Chester 1688. Cornforth 2004:119.
149
Urfé, Honoré d’: Dend Hyrdinde Astrea 1. del, 12 bind. Oversatt av Søren Terkelsen.
Glückstadt 1645-1648. 1. utgave Paris 1610-1627.
150
Bristow, Ian C.: Architectural Colour in British Interiors 1615-1840. New Haven og London
1996:49. Cornforth 2004:18,119-121,163. Fargehierarkiet dels basert på; Holme, Randle:
Academy of Armoury. Chester 1688.
151
For et studium av engelsk interiørmaleri teknisk og estetisk se: Bristow, Ian C.: Interior
House-Painting Colours and Technology 1615-1840. New Haven og London 1996 samt Brænne,
Jon: Dekorasjonsmaling i Norge. Oslo 1998.
153

Mme de Rambouillet skal ha vært den første i Paris som malte treverk i
en andre farger enn rødt eller brunt, dvs. beslektet med treverkets
egenfarger. 152
Grå eller hvite himlinger malt i limfarge med takflate og bjelker i samme
farge var mest vanlig, men fargesetting av bjelkene i gilde farger forekom
ofte (f. eks. Rosendal og Skøyen.). Sannsynligvis har man hovedsakelig brukt
ublandede pigmenter, både som limfarge og oljefarge; hvitt, rødt, grønt, blått
og gult i vekslende pigmenter og kombinasjoner, vanligvis nok ensfarget,
men neppe ofte mer enn to farger av gangen hvis det ikke var dekor. Det
samme har vært tilfelle for dører, vinduer og panelverk. Etter århundreskiftet
1700 har fargesettingen generelt antagelig lysnet, og man brukte i høyere
grad rosa, bruntoner, olivenfarge, lysgrønn og lyseblå og andre lyse
fargetoner. 153 Oljefargen har antagelig vært brukt fet og blank, men muligens
har man som i England parallelt med lysere fargesetting etter 1700 til dels
foretrukket en magrere maling med mattere overflatevirkning også for
oljefarge. Spesielle fargenavn brukt i kildene, annet enn ”brunrødt” og
”egefarve”, er ikke registrert, og da bare om utvendig fargesetting (Larvik 1).
Det tilsvarer antagelig pigmenter som jernoksydrødt og oker. ”Steenfarve” er
brukt om utvendig farge på Jarlsberg, og har vel tilsvart grått.
Den grønne, hvite og grå fargesettingen av værelsene i Larvik 1 fra
Gyldenløves tid i 1670-årene var i pakt med idealene i samtidens Frankrike
og England. Ensfarget grønt panelverk med grå eller hvite tak tilhører denne
linjen. Daviler anbefalte å unngå sterke kontraster i fargesetting. 154 Han
anbefalte likevel bruk av forskjellig type marmorering på
arkitekturelementene, men ikke med kraftige tegninger eller avstikkende
farger. 155 Den brogethet tak, list-, dør- og panelverk i Norge tydeligvis ofte
ble malt med gjennom hele perioden står i motsetning til dette. Kontrasten
mellom komplementære farger, spesielt rødt og grønt, var populært, også
som tapet (bl. a. Rosendal og Jarlsberg). Den skarpt kontrasterende
fargesettingen i rødt og grønt tilsvarer salens farger i kong Christian 4.s
residens på Kongsberg (påbegynt 1624, men som brant i 1631 da den nettopp
152 ”C’est la première qui s’est avisée de faire peindre une chambre d’autre coleur que de rouge
ou de tané; et c’est qui à donné à sa grande chambre le nom de la Chambre Bleue.” Tallement
des Réaux, G.: Historettes. Paris 1932 II:305.
153
Bristow, Ian C.: Architectural Colour in British Interiors 1615-1840. New Haven og London
1996:53.
154
Daviler 1691. Cornforth 2004:114.
155
Bristow 1996.29.
154

sto ferdig), en fargesetting som beholdt sin popularitet gjennom over 100
år. 156
Den praktfulle dekoren Ulrik Schram utførte for grev Danneskjold i
Larvik 3 i 1733 er det fremste eksemplet. Dette var neppe utslag av en
forsinket stilfølelse, men antagelig et utslag av kongehusets smak. De
kongelige danske slott ble utstyrt med brogete kontrastfarger og dekor i hvert
fall frem til Fredensborg slotts innredning i 1720-årene. Dette kan muligens
vise til tysk/italiensk påvirkning.
De fargesterke interiørene var ikke enerådende. Bygdøy 3 fra 1733 hadde
en behersket fargesetting med dominerende lys grått og blått samt brune
treimitasjoner på panelverk og dører. ”Régencesalen” på Milde i Fana er det
første kjente eksempel på en slik fargesetting og er antagelig fra tidlig i 1700årene.
Clausholm slott på Jylland, der enkedronningen Anna Sophie
Reventlow holdt hoff etter Fredrik 4.s død i 1730, har interiører i en lignende
fargeskala.
En retning i samme genre beskrives av Mejborg i Gamle danske Hjem
(1888): ”I Slutningen af Frederik den Fjerdes Tid ansaaes det for fint, at Loft,
Vægge, Vinduer og Døre i samme værelse havde samme Farve. De flæste
Værelser blev malede himmelblaa, en Del grønne eller røde; hvor der skulde
være særlig elegant, blev alle fremspringende Kanter smykkede med smalle
forgyldte Striber.” 157
Det må antas at umalte snekkerinnredninger forekom, selv om ikke
tresorten var eik som på Rosendal. I England forekom innredninger i umalt
furu. 158 Det lyse treverket har da stått til møblenes treverk, som heller ikke
alltid var overflatebehandlet. Betrekk kan imidlertid rommet ha hatt. Dette
kan narre utøveren av senere fargeundersøkelser og kan forklare enkelte
anakronistiske uoverensstemmelser. Den manglende maling har derfor neppe
nødvendigvis vært resultat av fattigdom, men et bevisst estetisk valg som dog
kan ha vært forbundet med nøysomhet. 159 Rødbrun fernissering [beis] av gran
og furu for å oppnå noe i retning av fargen og dybden i eksotiske treslag har
forekommet. Det nevnes i flere værelser hos generalmajor Ulrik Christian
Kruse og fru Marie Christine Krabbe på Brotnov i Ullensaker 1723. 160 Dette
156
Sørensen 2002:250-253. Ljøsne, Anne Grethe Øygard: Kongsberg, fra grunnlegging til
storhetstid. Magistergradsavhandling UiO 1956. Kongsberg 1977:2-21.
157
Mejborg, Reinhold Frederik Severin: Gamle Danske Hjem. København 1888:33,34.
158
Thornton 1978:71, 345. Mot slutten av 1600-tallet ble imidlertid furu vanligvis malt i
England. Sedertre ble også brukt men selvfølgelig ikke malt. Cornforth 2004:114. Bristow
1996:38.
159
Som i Frankrike der umalt panel ble kalt à-la capucin; dvs. ”som en munkecelle.” Thornton
1978:71.
160
Statsarkivet i Oslo. Tingbok Romerike X. Fol. 39b. Besiktigelse Brotnov 10.5.1723.
155

ekreftes gjennom fargeundersøkelser gjort uten kjennskap til besiktigelsen:
”et tynt, transparent, brunt malinglag.” 161
5.4.11 Malt dekor og materialimitasjoner
Dekor i form av ranker (som fri imitasjon av stukk eller gyldenlær) og/eller
draperi i mannshøyde var i retur. Draperier og ranker i grov form ble
fremdeles malt i forstuen på Vøyen i Bærum ca. 1700, og i forstuen eller
svalen i Larvik 1, og draperier dessuten på salen i Larvik 1 fra 1674. På
Rognstad på Toten, også fra 1674, ble det malt røde stripete draperier med
gullfrynser omkring vinduene mot en ellers gråblå tømmervegg (fig. 118).
Himlingen var malt med skyranker mellom marmorerte bjelker, alt i lyserødt
og hvitt (fig. 119). Klassisistiske dekorelementer som løvstaver og
festongdekor av laurbær med sløyfer og ringer preger dekoren i Larvik 1,
samt Tollerodden i Larvik. Monokrome dekorer som imiterte arkitektur/stukk
(grisaille) (Larvik 1, Mangelsgården, Milde, Landås) eller fajanse (camaïeu)
(Bygdøy 3 og Viker i Modum fra 1693, nå Drammens museum) fortsatte en
eldre tradisjon, men ble antagelig mer utbredt. 162 I Opdal prestegårds
”raulån” er i kongekammeret en imitasjon av stripet tapet utført ca. 1675.
Taklisten er malt med imitasjon av stukk i grisaille; eggstav. 163
Dekor i ”unaturlige” farger som ikke imitererte materialer forekommer i
Larvik 3 med sin régencedekor. Maleriene utført på slette bordvegger på
Froen i Frogn og i Rådhusgaten 11 i Oslo kunne like gjerne ha vært malt på
lerret som ”voksduk”.
5.4.12 Himlingenes utforming
Dekorerte bjelketak forekom i Herregården i Larvik og Meyergården ved
Kongsberg, der de også var dekorativt profilert og belagt med kraftig profilert
listverk.
I Mangelsgården var det slette panelte og malte tak. Slette panelte tak
med dekor har det vært bl. a. i Meyergården og på Milde i Fana.
Malte lerretstak i stedet for slette panelte tak har antagelig vært
forholdsvis vanlig i denne kategorien bygninger. De er sjelden bevart. På
Jarlsberg var de hvittet som pussede tak. På Tøyen var det enten panel eller
lerretstak.
161 Odd Helland: Rapport 25. juli 1968. Riksantikvarens arkiv.
162 Sørensen, Einar: ””Belangende dend waaning i Wigersund…” Om et gjestgiveri fra 1600-
tallet.” Fortidsminneforeningens årbok 1995:17-45. Aslaksby, Trond:”Østre Vikersund.
Undersøkelse av dekor og fargelag.” Fortidsminneforeningens årbok 1995. Oslo 1995:47-54.
163 Brænne 1998:93.
156

Plafondmaleri malt på lerret montert på blindrammer i taket har
forekommet mange steder (Tøyen, Røros, Milde, Moldegård, Austad,
Hovinsholm?, Storhamar?).
Skulpturerte stukktak gikk for en tid ut av bruk i Norge i perioden. Det
siste kjente er fra Kongens gate 5 i Oslo datert 1661 (nå Norsk
folkemuseum). Samme år fikk Lysekloster en kamin dekorert med stukk, og
det kan også ha vært stukktak i forbindelse med denne. Årsaken til at stukk
forsvant har antagelig vært at det ikke fantes kompetente stukkatører etter
Jens Vinds død ca. 1663. Han kom til Christiania for å dekorere Akershus
slott i 1638 og ble i byen der han fikk mange oppdrag. I årene etter 1700,
under ”régencen”, var stukktak ikke påkrevet selv i fornemme interiører, 164
og de dukker ikke opp igjen før i Christiania i 1740-årene. 165 Et unntak er
Kaupangers stukkdekorerte kaminer, sannsynligvis fra 1720-årene.
5.4.13 Inventar
Visse trekk kan observeres gjennom materialet selv om det ikke representerer
noen full oversikt. Nasjonaliteten som oppgis i forbindelse med møblene
viser heller til produksjonsland enn type. Biskop i Bergen Erik Pontoppidan
uttalte seg om forholdene omkring 1700: ”Alt hva man saae i saakaldte
skikkelige Folks Værelser (af Boskab eller meubler) var gemeenlig
Hollandsk eller tydsk Arbeide”... ”en slet og ret Ruslæders Stol komme fra
Lübeck.” 166
Sofaer eller kanapéer var fremdeles sjeldne. På Skøyen omtales i 1713 en
”Løibenk med Rygstøcke” trukket med plysj. Dette må ha vært en kanapé. I
det svenske guvernørpalasset i Stettin nevnes i følge Karlson en kanapé i
1690-årene (antagelig i 1698), i det egentlige Sverige nevnes det i 1704. 167 I
Stettin måtte møbelet forklares: ”Ein grosser Stuhl oder Canapé, worauff zwo
sitzen können.” I 1728 var det i myntmester Meyers gård ved Kongsberg en
”Gannope.” En ”Canapée” er nevnt ved auksjonen etter biskop
Bartholomæus Deichmann i Mangelsgården 1732. I Frankrike var bruken av
sofaer/kanapéer etablert i 1690-årene. 168 De forholdsvis ofte omtalte
løybenker i norske kilder kan i enkelte tilfeller ha vært kanapéer, men det kan
ikke dokumenteres. I utgangspunktet innebærer betegnelsen løybenk en ”daybed”
med en eller to støtter i endene, ikke i ryggen. De finnes bevart i
164
Selling 1935:22.
165
Rådhusgaten 11 ”Stattholdergården.”
166
Lindberg, Kirsten: Sirenernes Stad København. Bind 2. København 1996:145. Sitat fra
Molbech; C.: Ludvig Holberg og hans Samtid, 1845, s. 156, m. henvisn. til Erik Pontoppidan:
Dec. Bal., s. 287.
167
Karlson 1945:256.
168
Thornton 1978:212.
157

arokkform her til lands i ganske stor grad. En ”roebenk” trukket med
brunblomstret tripp på Jarlsberg i 1718 kan være en løybenk beregnet for en
hjørnesituasjon slik det anbefales av Savot i 1624, 169 eller mer sannsynlig den
tyske betegnelsen ”Ruhe-Bett” oversatt til norsk.
Møblementer med to armstoler og ti stoler forekom overalt. Rett etter
1700 hadde alle fornemme hus et slikt sett trukket med gyldenlær. Gyldenlær
som møbeltrekk var en skandinavisk, samt hollandsk og sentraleuropeisk,
mote som knapt forekom i England eller Frankrike. I Italia og Spania brukte
man samtidig forgylt lær med stemplet dekor. 170 Sett med stoler omtales
oftest som trukket med russlær, men også med tekstiler som settverk
[antagelig lin med påtrykket mønster] og tripp [plysj]. Norsk historisk
leksikon og Kirsten Lindberg omtaler tripp kun som ullstoff. Lindberg
hevder det var ull blandet med kamelhår. 171 Thornton beskriver imidlertid
”trippe, trijp” som plysj; woolen velvet, evt. med presset mønster. 172 Havard
beskriver trippe som en ullvelour. 173 Det virker ikke sannsynlig at
betegnelsen skulle betegne et annet tekstil i Skandinavia, Karlson regner det
også som ullplysj. 174
Flamskvev [gobelinteknikk] ble brukt sporadisk. Stoler trukket med
original flamskvev er bevart på Moldegård. 175
Andre møbelstykker som nevnes er skap, bord og senger, med navn fra
(opphavs?) land. Senger omtales som franske, med paviljong (toppsenger),
skaksenger med skrå himmel. Speil omtales med sorte rammer (ibenholt eller
lakk), glassrammer (antagelig engelsk import) med eller uten ”krone”,
forgylte eller lakkerte rammer i kombinasjon med tebord/konsollbord og to
gueridoner (høye lysestakebord); det såkalte triadesett. Kommoder eller
dragkister nevnes knapt ennå, men hos myntmester Meyer var det ett par i
1728. Et stikk av (François?) Blondel fra ca. 1710 viser en kommode. Dette
er den første kjente avbildning av møblet. 176 Havard skriver: ”C’est
vraisemblablement entre 1700 et 1705 que la première commode vit le
169
I sengekammeret overfor sengen. Thornton 1984:17. Siden den hørte sammen med to
lenestoler trukket med samme tekstil var den neppe beregnet for en båt i moderne betydning av
robenk, men i betydningen ty. Ruhe eller evt. ro = hjørne.
170
Thornton: 1984:59.
171
Lindberg 1996:417.
172
Thornton 1978:112,221.
173
Havard, Henry: Dictionnaire de l’ameublement et de décoration. Depuis le XIIIe siècle
jusqu’à nos jours. I-IV. Paris 1887-1890:1544.
174
Karlson 1945:275,741.
175
Thornton 1984:59.
176
Thornton 1984:71.
158

jour.” 177 Det er da svært tidlig at ”byrå” nevnes i Sverige 1685, og kan ha
betegnet et skap/skuffemøbel på høy fot. 178
Omkring 1700 kom porselenet, tidligere nevnes det nesten bare tinn og
steintøy. Lakkerte (og antagelig dekorert med kineserier) bord og speil ble
vanlig omkring 1700, samtidig med porselenimporten (fig. 120). Dette er
parallelt med Frankrike i følge Havard: ”Mais l’epoque où la chinoiserie fit
fureur – le mot n’a rien d’exagéré – c’est l’aurore du XVIIIe siécle…” 179
Porselenet var først og fremst utstyr til drikking av de eksotiske drikkene,
ikke spiseserviser. Disse var fremdeles av tinn.
Malerier forekom med adskillige motiver, portretter var ikke
nødvendigvis dominerende. Alle skifteregistreringer eller inventarier
inneholdt malerier, noen steder i forholdsvis stort antall, men den største
samlingen hadde biskop Deichmann i Mangelsgården 1732; ca. 400. Dette
var i alle fall kvantitetsmessig en samling på europeisk nivå. Evjenth har
undersøkt forekomsten av bilder (blant annet malerier) i Bergen 1695-1795
og sammenligner med bl.a. Christiania, og Trondheim. 180 Hun sammenligner
også med studier gjort for Helsingør og Amsterdam, samt til dels Paris. Hun
konkluderer med at det først og fremst var mer vanlig med bilder i
Christiania, men også i Trondheim og Kristiansand, enn i Bergen, og foreslår
at en større tetthet av høyere embetsmenn i forhold til alminnelige folk på
disse stedene kan ha påvirket befolkningens smak. 181 Forekomsten av
musikkinstrumenter, malerier og bøker virker i materialet mitt å være fordelt
etter individuell interesse. Klaverinstrumenter forekom meget sjelden, og var
ikke økonomisk betinget. Klaver er i materialet kun funnet hos assessor
Laurits Jacobsen på Ullevål (skifte 1705, der det også var en meget stor
boksamling), men det fantes for eksempel hos en vanlig kjøpmann som
Werner Torborg i Larvik 1710. 182 Musikken må man generelt ha leid inn fra
de privilegerte musikantene, og kvinnene hadde tydeligvis ennå ikke begynt å
177
Havard, Henry: Dictionnaire de l’ameublement et de décoration. Depuis le XIIIe siècle
jusqu’à nos jours. I-IV. Paris 1887-1890:929.
178
Karlson åpner også for en tolkning av betegnelsene. Karlson, William: Ståt och vardag i
stormaktstidens herremannshem. Lund 1945:205-207. Den avbildede franske kommoden i
Boulle-arbeid datert til omkr. 1660 bør i så fall være yngre.
179
Havard, Henry: Dictionnaire de l’ameublement et de décoration. Depuis le XIIIe siècle
jusqu’à nos jours. I-IV. Paris 1887-1890:840.
180
Evjenth, Sylvi Cook: Bilder i bergenske hjem 1695-1795. En undersøkelse av periodens
skiftedokumenter til belysning av bergensernes billedbruk, sammenlignet med forholdene i andre
norske byer og steder. Institutt for kulturstudier og kunsthistorie. Seksjon for kunsthistorie.
Universitetet i Bergen 1995.
181
Evjenth 1995:115 ff.
182
Larviks historie I:131.
159

spille klaver, slik de senere på 1700-tallet vel var forventet å kunne (jfr.
Hafslunds malte tapet fra 1761 som viser scener fra en fornem frøkens
oppdragelse). Jens Bjelke kjøpte et ”Clavecymbel” i Bergen 1622, det første
kjente eksempel. 183 Offiserene hadde vanligvis svært få bøker. På skiftet etter
friherre Axel Rosenkrantz på Rosendal i 1723 var det kun seks, hvorav to
bibler. Ved skiftet på Vange i Vik i Sogn etter oberst Anton Jacob Coucheron
i 1737 ble det kostbare innboet taksert til 5449 rd., med en mangfoldighet av
våpen og forgylte speil, mens det av bøker kun fantes tre, pluss en gammel
bibel. 184 Det må imidlertid ha vært en stadig utvikling mot større
anerkjennelse av kulturell dannelse i perioden, men tidens dannelsesideal var
ikke nødvendigvis forbundet med boklig lærdom. Tvert i mot var idealet etter
franske forbilder nok nærmere en overfladisk verdensmannmaner: ”le galant
homme”. 185
Konklusjonen basert på kildematerialet som er undersøkt er at det
omkring 1700 skjedde en endring mot franske forbilder med mer utstyrte
gjennomarbeidede interiører, der materialene lakk, forgylling, speil og
porselen fikk hovedrollene. Endringen kan være skjedd før man har antatt
tidligere: nemlig at den kom med rokokkoen senere på 1700-tallet. 186
183
Sperling, Otto: Dr. med. Otto Sperlings Selvbiografi (1602-1673)… Utgitt av S. Birket Smith.
København 1885. Faksimile utgitt av Selskabet for udgivelse af kilder til dansk historie 1974: 9.
184
Han var bror til Marie Margrethe Coucheron på Ringnes i Stange. Riksarkivet.
Generalauditoriatet X a 14. No. 8. Militært skifte 18.7.1737. Se om Vange gård i Hoprekstad,
Olaf: Bygdabok for Vik i Sogn III 2 Bergen 1958:347.
185
Englund 1989:155.”Politess betonades mer än boksynthet, förfining mer än lärdom.” Se også
Girouard 1978:164-180.
186
Collett 1909:464.
160

6 Sentraltypen
6.1 Bygdøy 1. Gyldenløves bygning.
Bygningen fra 1674 hadde korsformet plan, var oppført i tømmer og tekket
med tegl (rek. IV). Den var forholdsvis stor med fire like store fløyer med
saltak omkring et sentralt midtrom og en sal i annen etasje med
pyramideformet tak. Den ble revet etter 1702.
6.1.1 Byggherren
Stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve igangsatte byggearbeidet i 1674 (fig.
121). 1 Dette var samme år som han oppførte sin residens i Larvik.
Det synes overveiende sannsynlig at Gyldenløve selv utførte tegningen
til bygningen på Bygdøy (fig. 122). En egenhendig skrivelse fra Gyldenløve
om forbedringer av stattholderleiligheten på slottet i Akershus’
fogderegnskaper har bak en påtegning: ”afrits til en bygning på
Ladegaardsøen som min herre self har afritzet”. 2 Tegningen synes å være
tapt. Gyldenløve leverte også en godt utført akvarell til et gravkapell på
Hovedøya i 1674. Dette var tiltenkt de gamle norske konger som lå begravet i
den da falleferdige Hallvardskirken i Oslo. 3
Gyldenløve fikk ikke fullført bygningen før den skånske krig startet i
1675. Krigen fortsatte frem til 1679 da han forlot Norge.
6.1.2 Datering
Vi kjenner bygningen særlig gjennom regnskapene til slottsfogden fra
oppføringen 1674, og en besiktigelse fra 1682. Den nevnes senere i
besiktigelsene frem til 1702.
1 Betegnelsen ”Bygdøy Kongsgård” ble innført ved Kgl. Res. 20.2.1877. Den tidligere
betegnelsen var ”Ladegårdsøens Hovedgård”. Berg 1952:162. Formen ”Bygdøy” er i
avhandlingen brukt konsekvent fordi denne i dag er sterkt innarbeidet.
2 RA. Rentekammeret amtsregnskap 1677.
3 RA. Kartsamlingen. DK 66. Jfr. norske innlegg 23.7.1674.
161

6.1.3 Dimensjoner
Bygningen hadde fire kamre, hver på ca. 7,6 x 6,3 meter. Dette beskrives i en
besiktigelse fra 1682. Det var også fire vindskier. 4 Man må derfor gå ut fra at
de fire kamre har stukket ut fra bygningskroppen i hver sin retning siden
planen var korsformet.
Midt i husets første etasje ville det da oppstå et stort midtrom uten
vinduer mellom de fire kammersene (på 6,3 x 6,3 meter, eventuelt 7,6 x 7,6
meter, avhengig av kamrenes retning). Over dette midtrommet må da salen ha
ligget. Bygningen skulle da ha målt ca. 20 x 20 m i hver retning.
6.1.4 Fasade
Bygningen var på størrelse med en alminnelig tømret korskirke. 5
Assosiasjonen til en korsformet kirkebygning er nærliggende i et korsformet
sentralanlegg der ytterveggene var tømret, og man må anta at bygningen har
vært utformet på en måte som har understreket dens verdslige bruk.
Bilthuggeren Christopher Ridder leverte 1674 fire utsveifede [utskårne]
vindskier til huset. Man kan tenke seg en barokk skulpturell utforming i
retning av samtidige hollandske gavler, for eksempel med hengende
festonger. Han leverte også fire vinduskarmer, hver for fire rammer. Det er
trolig at hvert kammers har vært utstyrt med et likt vindu hver, for enden av
hver fløy. De to ytterligere vinduskarmene, hver for to rammer, som Ridder
også leverte kan ha sittet i annen etasjes sal.
6.1.5 Takform
Murerens skjelning av takstein ved gradsperrene viser at huset også har vært
utstyrt med valmtak. Dette må ha vært over salen, da det jo ellers må ha vært
saltak i forbindelse med de fire vindskiene. En pyramideform virker selvsagt.
6.1.6 Plan
Bygningens interessante arkitektoniske form gjør den sensasjonell i norsk
arkitekturhistorie på dette tidspunkt, men den har kun nedfelt seg i skriftlige
kilder. Rekonstruksjonen er avhengig av en tekstfortolkning.
Den ble taksert i 1677, og var uferdig: ”haffuer allerede udi det Mindste
Kaasted Otte hundrede Rixdaller Eftersom der ei findes større och
fuldkommen huse huilche med fuldkommen hustømmer er opbygt och
4
Dette må utvilsomt regnes som for fire gavler.
5
Korsformen ble foretrukket for kirkebygninger i Norge i 1600-årene. Christie,
Håkon:”Kirkebygging i Norge i 1600- og 1700-årene.” Fortidsminneforeningens årbok 1991.
Oslo 1991:177-194.
162

Afdeelt.” Lagretten mente det ville koste ytterligere 460 rd. å fullføre. 6 Hva
fullførelsen skulle innebære er ukjent. I neste besiktigelse fra 1682 er dette
ikke nevnt. Dette er den første beskrivelse av helheten:”Jt nyt huus, kaars vis
bygt, med fiire Kammerser udj, huert Kammers paa dend Ene ungh. 12 alen
och paa dend anden ungh. 10 alen, med en bygning ofuen paa bygt, til en
Sahl, och tegt med nyt teigel, anstrøgen med Kalck paa tvende Rader steen
och under murret ved Jorden, foruden loft guel og dører baade neden och
ofuen.” 7
I 1700 var huset blitt løe og fjøs:”Et Huus biugt Kaarsvis, med fire
skillerum udj, under et Tag, for 33 (sic.) aar siden opsatt, Samme Huus, er
uden nogen indredning, og icke enten Loft eller gulf udj, bruges nu allene till
at legge foer, og sette Creatur udj, Taged – Derpaa er med Rødt Teigl; som er
af vinden meged bortblest, Mureverked under same huuss gandske forfalden,
og veggene paa endeel steeder af slagregn forraadned, saa samme huus, der
ellers till et Real huussværelse har vered opbiugt, nu mesten er forfalden,
Komende Deraf at, Det er biugt strax ved udhuusserne huor høe og korn
indlegges, og derfor icke til nogen Reparation verd anseed, for farlighed af
Ildstederne, som maatte vere befrøgtelig.” 8 Loft og gulv eksisterte i 1682,
hvilket betyr at bygningen i 1700 var redusert, og at den kan ha blitt fullført
uten at dette fremgår av regnskapene.
Det er to alternativer til planløsningen. Den første er den mest åpenbare,
der kammersenes hjørner treffer hverandre, og salen ligger eksakt over
midtrommet mellom de fire kamre. Trappen ville da ha ligget i et innvendig
hjørne i midtrommet. Man kan også se for seg en løsning der salen går noe ut
over kammersene, slik at det i hjørnene mellom disse ville oppstå små
kvadratiske rom eller svaler. Hvis dette var mindre innpanelte arealer kan det
eventuelt forklare at lagrettet ikke nevnte dem i besiktigelsen. Sekundære
funksjoner som trapperom, privet, kleskammers og vindfang ville kunne få en
naturlig plassering her. Proporsjonene ville bli bedre i en slik løsning.
Den eneste utvendige dør som ble levert hit (en labankdør) måtte
plasseres et sted som uvegerlig ville ha brutt den rigide symmetrien som
ligger i en korsformet plan med fire like værelser. Hvis de to torams karmene
flankerte inngangsdøren må salen ha hatt ett firerams vindu som i så fall på
grunn av plassen over gavlene måtte ha sittet i et hjørne og dermed ha brutt
en av fasadenes symmetri. En inngang på en sidevegg, eller evt. sval eller
vindfang i et hjørne, virker derfor mest sannsynlig.
6
RA. Rentekammeret amtsregnskap 1677 pk. 132 legg 4. Dok. nr 74 a (og b?). Taksering
14.3.1678.
7
RA. Inl. v. rentekam. kgl. res. 11. 8.1691. Besiktigelse 7.4.1682.
8
RA. Stattholderarkivet D. X 37. Dokumenter angående Ladegårdsøen. Besiktigelse 5.5.1700.
163

Selv om de fire rom i første etasje omtales som kamre med egne mål og
det var ”fire skillerum” [skillevegger av bord]. Vestre del av Gyldenløves
samtidige residens i Larvik besto av ett stort rom som fikk oppdeling av
bordvegger. Man kan ikke utelukke at det var brede åpninger fra kamrene inn
i det vindusløse midtrommet, siden de to eksisterende innvendige
fyllingsdørene nevnt 1674 sannsynligvis var montert i forbindelse med
trappen, oppe og nede (”dører baade neden och ofuen”). Det er ikke sikkert
det skyldtes at bygningen var uferdig at det ikke var dører ellers. Bygningen
kunne i så fall være planlagt som et stort lysthus med en meget stor lystsal i
første etasje uten boligfunksjoner overhodet. Det var imidlertid en skorstein i
1674, og i 1700 omtales”Ildstederne” i flertall.
6.1.7 Funksjon
Bygningen var sikkert tiltenkt kortere opphold og fester spesielt om
sommeren. Den har som idé hatt både en form og funksjon beslektet med
Palladios Villa Rotunda.
I alle fall siden Christian 4.s tid var Bygdøy innrettet til dyrehage, og
denne fantes fremdeles da Gyldenløve oppførte sitt hus på gården, selv om
”Gierdisgaardene om Dyrehafuen er gandsche forfalden och dj andre
gierdisgaarder megit brøstfeldig, Jt gamelt huus udj Dyrehaugen tilforn
opbygt til Dyre huus er gandsche foraadnet.” 9 Dyrehagen kan ha vært
forutsetningen for bygningen. I England var dyrehager ved de større
herregårdene alminnelige siden middelalderen, og det fantes mange
kongelige eksempler. Dette har sikkert vært tilfelle også på kontinentet, og til
dels i Skandinavia, men er mindre drøftet enn i Storbritannia og var antagelig
i høyere grad en fyrstelig foreteelse enn adelig. 10 På 1500-tallet ble det der
oppført såkalte lodges i dyrehagene for å akkomodere herskapet og gjester
med et minimum av tjenere og formell omgangsform. 11 Disse var enkle i
planen men kunne ha en fantasifull arkitektonisk utforming: ”Free from
practical constraints and precedents that controlled the plan and appearance
of houses for regular living the lodge provided a vehicle for architectural
invention and experiment.” 12 Slike bygninger utformet som greske kors
forekom på slutten av 1500-tallet. 13 Dyrehagene lå imidlertid ofte i nær
tilknytning til herregården, og bygningstypen lodge var nær beslektet med
typen banqueting house: ”The point at which one shaded into the other was
9
Besiktigelsen 1682.
10
F. eks. Cooper 1999, Girouard 1978.
11
Betegnelsen kan vanskelig oversettes til norsk; ”jaktslott” virker søkt. Betegnelsen
”eremitage” lå mer i tidens uttrykksform.
12
Cooper 1999:115.
13
Girouard 1978:108.
164

not always clear.” 14 Banquet i tidens engelske betydning innebar først og
fremst desserten. 15 Husene var steder å innta desserten, kombinert med
mosjonen ved å bevege seg dit. De lå helst separat i hagen og kan da kalles
lysthus. 16
På Bygdøy lå bygningen såpass langt fra Akershus slott at den ikke kan
kategoriseres som banketthus i engelsk forstand, men derimot som en lodge
med dette preg, beregnet for picnic i forbindelse med kongelige jaktutflukter
mer enn varig opphold, slik som Bornim ved Potsdam. Hvor vidt funksjonen
sammenfaller med uttalelsen om at det ”till et Real huussværelse har vered
opbiugt” er da et tolkningsspørsmål.
Da en ny hovedbygning ble planlagt på Bygdøy i 1715 ble det fremhevet
som viktig at loftet hadde tilstrekkelig plass for kornet. 17 Salen kan gjerne ha
vært tenkt som kornloft, en nyttig funksjon som rettferdiggjorde bygningen,
helt etter tidens ideal om foreningen av det nyttige og skjønne; utile dulci.
Det trengtes et ganske stort areal til dette formålet fordi kornet ikke kunne
ligge høyere enn en alen over gulvet, og kun 30 cm hvis det skulle tørkes.
Bygningens senere degradering til høyloft ble jo dermed også mer
nærliggende.
Hvis salen her oppe skulle ha fungert som et sted for å nyte skjønne
utsikter måtte den ha vært utstyrt med flere vinduer. Den øverste etasjen i
Villa Rotunda var opprinnelig ikke oppdelt. 18 Det var kun en omgang rundt
rotunden som arkitekten Palladio selv i sin beskrivelse begrunnet som et
galleri for mosjon. 19 Det er sagt at Villa Rotunda kunne ha rotunden opp
gjennom loftsetasjen fordi arealet ikke var nødvendig til kornloft, hvilket var
denne tilsvarende etasjens funksjon i de agrare villaene i Veneto. Bygdøy var
avlsgård under residensen Akershus slott og måtte romme plass til korn, høy
og husdyr.
14 Girouard 1978:106.
15 Girouard 1978:104. For enkelhets skyld oversettes betegnelsen direkte til ”banketthus” selv
om betegnelsen ikke er brukt på norsk, og ”lysthus” og ”lystsal” antagelig er mer riktig.
16 Fra senere tid er denne bruken av lysthus velkjent fra landskapshagen på John Colletts Ullevål.
17 RA. Rentekammeret. Stattholderarkivet D. XI
pk. 15 ”Ymse lause dokument 1580-1769”.
Besiktigelse på Ladegårdsøen 4.5.1715.
18
Semenzato, Camillo: ”L’architettura della Rotunda” Andrea Palladio. La Rotonda. 2. utg.
Milano 1990, s.52
19
Palladio, Andrea: I Quattro Libri di Architettura. 2. bok. Faksimile New York 1965: Ware,
Isaac London 1738:41.
165

6.1.8 Forbilder
Palladios Villa Rotunda kan i prinsippet har vært et forbilde for Gyldenløves
hus på Bygdøy kongsgård. Han oppholdt seg i Italia 1654-1655, og kan ha
kjent Villa Rotunda ved selvsyn.
Huset på Bygdøy var stort, de fire kammersene var like store som de fire
største hjørnerommene i Villa Rotunda. Det sies da også i 1700 at huset var
”bygget til et realt huusværelse”. Utstrekningen av det totale areal var
selvfølgelig mindre; bygningen på Bygdøy var ca. 20 x 20 meter i utstrekning
begge veier, mens Villa Rotundas bygningskropp er ca. 22 x 22 meter.
Selv om det på Bygdøy ikke var noen rotunde, er det klart at bygningen
må ha fanget opp essensen hos Villa Rotunda: den likeverdige henvendelsen
mot de fire utsiktene. Utsikten fra de fire portikuser gjør Villa Rotunda til en
virkelig ”belvedere”. De fire vinduene i Gyldenløves hus må ha tjent samme
funksjon tillempet et kaldere klima. De tre retningene motsatt gården har
fremdeles best utsikt over landskapet her fra høyden. Villa Rotunda ble
oppført rett ved byen Vicenza i Veneto som en belvedere for selskapelighet;
parallellen til en engelsk ”lodge” er klar. Bygdøy lå i samme nærhet til
Christiania.
I Wimbledon House ved London (oppført av lord Exeter, plan 1609) (fig.
123), sto et korsformet banketthus foran husets terrasse som målte ca. 25
meter hver vei, sannsynligvis med en fontene i midten. Dronning Henrietta
Maria anla en ny hage 1641-1642 men beholdt banketthuset. 20 Engelsk
innflytelse hos Gyldenløve i 1670-årene er sannsynlig, da han 1669-1670 var
Danmarks ambassadør i London.
Ulrik Fredrik Gyldenløve oppførte i sin eiertid mellom 1671-1681 et
lysthus kalt Gyldenlund (fra 1730 Charlottenlund) ved Jægersborg dyrehave,
København. 21 Det hadde en sal nede og en sal oppe med utsikt i alle
retninger. Det lå midt i en lystskog hvor det var hugget ut et aksekors, der
lysthuset lå i midten. Bygningen må ha hatt tilsvarende bruk som korshuset
på Bygdøy.
20 Lund, Annemarie (red.): Europas store haver. Atlas over historiske planer. København 2005.
s. 51
21 Gyldenløve makeskiftet Gyldenlund med Christian 5. i 1681 og fikk Skjoldenæsholm isteden.
Kongen bygget om lysthuset omkring 1690. Prins Christian bygget igjen om huset omkring
1717. Det ble revet av prinsesse Charlotte Amalie da hun ble gitt stedet i 1733, og stedet endret
da navn. Det kaltes også ”den liden dyrehave”.
166

6.1.9 Anlegg
De to uthusfløyene ble oppført i 1676, og flankerte korshuset på sydsiden. 22
Uthusene har ligget nær opptil bygningen, slik at det sammen med den gamle
hovedbygningen var dannet en nærmest kvadratisk gård før Banner flyttet
hovedbygningen lenger syd. Den gamle hovedbygningen ville ha rommet de
betjenende funksjoner.
Oppkjørselen gikk på 1700-tallet skjevt på det nye tunet til Wibe og
Rantzau, men gikk sannsynligvis aksialt rett opp mot Gyldenløves hus da
aksen i gården den gang har ligget lenger øst. Veien kan ha delt seg på hver
side av huset eller inngangen kan ha vært på denne siden, og gården kan ha
fungert som en bakgård.
6.1.10 Senere historie
Visestattholderen Erik Banner valgte omkring 1680 å flytte det gamle
våningshuset som stattholderen Christopher Urne hadde oppført i 1630-årene
ca. 40 meter lenger sydvest fordi dette som korshuset lå for nær uthusene. For
Gyldenløve hadde brannfaren tydeligvis ikke vært å oppfatte som
”befrøgtelig”. Banner valgte altså å flytte den gamle bygningen fremfor
Gyldenløves bygning enda denne da nylig var oppført og var større enn det
gamle våningshuset. Sannsynligvis har den korsformede bygningen vært
regnet som et hus for temporært opphold med en planløsning uten
appartementer som gjorde det ubrukelig. I 1700 var korshuset gitt opp og
definitivt degradert til fjøs og høyloft.
22 Uthusene var henholdsvis 20 og 21 omvarv høye. Den ene rekken inneholdt to lader og låve,
samt høylade. Den andre hadde fjøs med elleve binger, stall med 22 spiltau, samt drengekammer
og sauefjøs.]RA. Rentekammeret Akershus amtsregnskap 1677 pk. 132 legg 4. Befaling fra
Gyldeløve 26.10.1676. Dok. nr 74 a (og b?). Besiktigelsen 1682.
167

7 Portikusvillatypen
7.1 Larvik 1. Residensen.
Bygningen er oppført 1674 av tømmer med tegltekket valmtak og sidefløyer
(rek. V, VI). Den ble ombygget i 1733 og står fremdeles (etter ombygningen
kalt Larvik 3 i avhandlingen).
7.1.1 Byggherren
Grevskapet Larvik ble opprettet 29.9.1671 for Ulrik Fredrik Gyldenløve
(1638-1704), naturlig sønn av kong Fredrik 3., stattholder og
øverstkommanderende for den norske hær (fig. 124). Larvik skulle være det
fremste grevskap i Danmark-Norge: ”hvilket Grevskab skal for vores Rigers
første Grevskab herefter holdes og agtes skal.” 1 Grevskapets godsgrunnlag
var det tidligere Brunla len og slekten Langes jordegodssamling. Det omfattet
også kjøpstaden Larvik, Sandefjord og betydelig industri; Fritzøe jernverk og
Fritzøe sagbruk. 2
Residensen i Larvik er Gyldenløves egen demonstrasjon av hans utsagn i
sitt brev til Griffenfeld (nå Jarlsberg) angående nødvendigheten av et nytt
anlegg på Griffenfeldgaard fra 1673:”… men om dette skulle være i tre eller
sten, bør man i det minste observere regelmessighet og orden, ting som vår
nasjon ikke iakttar noget videre, eller forventer, selv om det ei koster noget”. 3
1
Morgenstierne, O. von Munthe af: Ulrik Frederik Gyldenløve. København 1944:60.
2
om hovedgårdene Fresje (Fritzøe), Brunla og Melau; samt Brunla lens avlsgårder Unneberg og
Eidsten eiendom Gyldenløve hadde kjøpt i 1670.
3
Danmarks rigsarkiv. Kongehusets og rigets arkiv. Stålskab 24. Breve til Griffenfeld, C6II.
Breve fra Gyldenløve, nr. 30. Datert juni 1673. Kildehenvisning fremskaffet av Einar Sørensen.
”… j’ay trouvée la mayson toutte ruinee soit par negligence soit de vieillesse enfin je crois que
l’un et l’autre y on contribue de soute quel est trés necessaire d’y fayre bastir, mais que ce sont
de bois ou de pierre que du moins l’on observe la regularité et propreté, chose, que nostre
nation n’observe guerre, ou n’attend point qouy que cela ne couste rien.” Oversatt fra fransk i:
Lorenzen, Vilhelm: Studier i dansk herregaardsarkitektur i det 16. og 17. aarhundrede.
København 1921:198.
168

Dette er den eneste kjente bevisste uttalelsen om arkitektur som kjennes fra
Danmark-Norge i perioden.
Herregården Fresje (Fritsø) ved sjøen Farris som var slekten Langes
hovedsete var ødelagt i en flom i 1653, og aldri gjenoppbygget. Det fantes en
gård på Langestrand kalt ”Fritsø Stenhus”, som familien Lange siden benyttet
(og kanskje også hadde benyttet som residens før flommen), men Gyldenløve
har ønsket en monumental frittliggende residens med plass til hageanlegg. 4
7.1.2 Datering
På Herregårdsfjellet nord for vestfløyen finnes inskripsjonen ”V.F.G.L.
1674”, året grevskapets residens ble påbegynt. Et tidligere upåaktet brev fra
Gyldenløve til forvalteren datert 13.7.1674 forteller at arbeidene da var
igangsatt. 5 Gyldenløve hadde dermed flere byggeprosjekter gående samtidig,
da hans hus på Bygdøy kongsgård sto under oppføring samtidig, jfr. dette.
Hans store palé Gyldenborg (nå Charlottenborg) i København var også
fremdeles under oppføring (rek. VII). 6 I 1677 feiret Gyldenløve sitt tredje
bryllup med riksgrevinne Antonette Augusta von Aldenburg i Larvik (fig.
125), 7 og man har til den anledning regnet at residensen sto ferdig oppført,
innredet og dekorert. 8
Den første omtalen av residensen er fra journalen til Christian 5.s norske
reise 1685:”H. Kongl. Mayt. logerede sammesteds udi Hans høie Excell.
huus hvis bygning efter Norsk art af Timmer meget prober og vel indrettet og
4
Sannsynligvis for å arrondere sin nye residens hadde Gyldenløve i 1670 kjøpt gården Dragenes
på østsiden av Larviks bygrunn som ikke hadde ligget til Langes gods. Residensen ble
sannsynligvis oppført på tidligere ubebygget grunn.
5
Grevskapsarkivet. Brev fra Gyldenløve til Fredrik Pedersen (?) uten adressat: ”Eftersom der
forefalder adskillie Udgifter til denne Nye bygnings fornødenhed her i Laurvigen baade til
arbeids folckene oc Materialierne at betahle ned.” Fredrik Pedersen skulle gi penger til kaptein
Grim (Georg Henrik von Grimmer) som skulle legge ut for materialene (som var nøye beregnet)
og Søren Hercules skulle avkortes de utlegg han allerede hadde hatt, av de 700 rd. han var
skyldig for et hus han hadde kjøpt av Gyldenløve.
6
På rek. VII i avhandlingen er salen vist med omløpende galleri slik det tidligere er beskrevet.
På maleri av salen (Martens 1821) synes det imidlertid som om det bare var gallerier ved
kortendene fra langvegg til langvegg. Smidt, Claus M.:”Gyldenløves palæ –
Charlottenborg.”Byens adelsgårde og palæer. Norden 1720-1800. København 2008:41.
7
Hun var datter av grev Anton von Aldenburg, stattholder i Oldenburg, og Augusta Sayn von
Wittgenstein. Han var uekte sønn av den siste regjerende greve av Oldenburg. Grev Anton ble i
annet ekteskap gift med Charlotte Amalie de Tremouille, prinsesse av Taranto.
8
Larviks historie I:103.
169

imellem Klipperne af Naturen med adskillige Deyligheder og derfor uden
med en vel anlagt Hauge og Vandspring av 24 Fod høie [7 meter] forsynet.” 9
7.1.3 Dimensjoner
Bygningen har to risalittfløyer mot hagen, mens det mot gården er to lange
sidefløyer. Hovedfløyen er ca. 26,5 m lang og 12,5 m bred. De små fløyene
mot hagen måler ca. 5,5 m x 5,5 m og inneholder hver et rom. Fløyene i
borggården må ha vært ca. 28 m lange.
7.1.4 Fasade
Man må til en viss grad se til bygninger oppført med Larvikresidensen som
forbilde for å finne den opprinnelige utformingen. Dette gjelder Landfall i
Lier (nå Drammen) fra 1704 og Maartmanngården ved Bergen, antagelig
oppført mellom 1711 og 1716. Landfall kan ha har vært en mindre utgave av
Herregården, mens Maartmanngården synes å ha vært en syntese mellom den
nye residensens hovedfasade (”steinhuset” fra 1699) og Herregårdens
gårdsfasade før ombyggingen i 1730-årene (fig. 126). 10
Tegningen av Landfall i Lier er den eldste fremstilling av en
bygningsform tilsvarende Herregården. 11 Verandaen på Landfall har
imidlertid også vært overdekket i annen etasje.
Residensen i Larvik var upanelt, men tømmeret var rødmalt i en frisk
teglfarge. Veggpartiet i to etasjer mellom fløyene mot hagen var gulmalt. Det
er mulig fløyene til gården var gulmalte slik Erdmann fremstiller dem på
modellen som er utstilt i Herregården. I 1696 ble vestfløyens gårdsside
anstrøket ”op og need ofuer alt, saavelsom vindskeerne om muurene med
Eegefarfve”. Snekkeren hadde gjort ”vindskier” rundt hele huset for å
beskytte murene. Eikefargen på vannbrettene kan tyde på at bygningen hadde
okergul detaljering. Innvendig i huset generelt omtales vinduene og karmene,
som dørene, brunrødt anstrøkne. Galleriet ”uden for porten” ble malt med
brunrødt likesom bakgårdsporten. 12 Takteglen var den vanlige røde. Fasadene
kan ha hatt utsmykninger, bemalt/utskåret, som i dag ikke er kjent, jfr.
utformingen av svalen på Landfall i Lier (nå Drammen). Man må anta at
9
Danske riksarkiv. Arkivskap Münchensamlingen. Arkivnr. 203. Christian 5. Folioreg. 101.
Sitert Schnitler II 1916:49 Larviks historie I: 70.
10
Borgestad i Gjerpen er utvilsomt oppført etter forbilde av Herregården, men kan ha
gjennomgått en forenkling av takflatene ved å fjerne eventuelle verandapartier ved ombyggingen
1760.
11
Tegning av Faye ca. 1830. Aas, Astrid: ”Fra Landfall til Larvik” Årbok Drammens Museum
1976-1977. Drammen 1978. s. 37-47.
12
Jarlsberg og Larvik A Grevskapene II Larvik 3 Greven 31 Pakkesaker 4 Residensen 1694-
1784: Regnskap for rep. 1696. Malerregning.
170

fargesettingen henspeilte på gul sandstein og rød tegl etter franske/hollandske
forbilder, heller enn to farger tegl.
Erdmann hevdet å ha funnet to vinduer fra salen, hvilke målte 1,60 i
høyden og 1,30 i bredden. Losholten var over midten (fig. 127). 13 Det nevnes
6 ovale vinduer av forskjellige størrelser i huset i forbindelse med
reparasjonen i 1696. Kun et i rustkammeret og et ”ude paa sualen” stedfestes.
Et av dem var stort, med hele 42 ruter. Det er sannsynlig at det i svalen mot
gården har vært ovale vinduer i annen etasje. Erdmann fant et lite ovalt vindu
i det nordligste skråkammer på østre side, i nordveggen mot svalen. 14 Fra
mørkekamrene på sydsiden var små rektangulære vindusglugger satt inn i
ovale rammer, midtstilt over hagedørene i første etasje. 15 Disse har vel
illudert ovale vinduskarmer, eller har hatt dekorative utskjæringer. 16
7.1.5 Takform
Siden Erdmann omkring 1920 konstaterte den usedvanlige takutformingen de
fleste kjenner gjennom hans publiserte rekonstruksjonstegninger og modell,
ble det av Wilhelm Swensen i 1950 hevdet at takformen kunne bero på en
senere forenkling oppstått gjennom nedskjæring av råtne tømmerpartier, og at
bygningen opprinnelig var utformet med festligere tårnpartier, eller
siderisalitter, i to fulle etasjer. 17 I 1699 gjennomgikk bygningens tak en
rehabilitering. 18 Erdmanns rekonstruksjon av takformen innebærer et
13
Nasjonalbiblioteket. Håndskriftsamlingen. Erdmann, Domenico: Herregården i Larvik.
Undersøkelser og restaurering 1919-1929. I-III. 3 ringpermer. 3: 5, 14.
14
Riksantikvarens arkiv. Oppmåling Erdmann 1921.
15
Larvik kommune FDV-håndbok. Herregården. 3.2.4. Kartlegging av konstr. før 1733 H6/H18
Øst V.1 /20.02.05. Tømmerveggen avdekket på sydvestre fløys østvegg i forbindelse med en
skade.
16
På Gudum i Botne, som fra 1719 tilhørte major Ulrik Fredrik von Holst, var det ved en
besiktigelse i 1735 etter Holsts død ”8 rundaktige kikhuller med lister omkring” (Unneberg,
Sigurd H.: Botne bygdebok 1. bind. Drammen 1953:491) det vil antagelig si ovale åpninger i
svalen, sannsynligvis inspirert av Herregården. Holst var sønn av Gyldenløves niese Margrethe
Dorothea Compoteller og oberst Peder Bertelsen Holst på Kobbervik i Skoger. Obersten sto i et
klientforhold til Gyldenløve i private anliggender angående grevskapet. Hellum, Turid Fjeldseth:
”Grevskapet Laurvigen. En kort oversikt over administrasjonen fra opprettelsen i 1671 til grev
Gyldenløves død i 1704.” Vestfoldminne 1980:11.
17
Swensen, Wilhelm: ”Fra barokk-residens til kjøpmannshus” Fortidsminneforeningens årbok
1950. Oslo 1950.
18
Etter ordre fra Gyldenløve, 4. mars: ”Tagget paa dend gamle residents huus at lade repareres
og forhøies efter mester Martins godtbefindende.” 18. mars 1699:”Tagget paa det gamle huus vil
repareris og der til giøres anstaldt paa mindste bekostning mulig.”Nasjonalbiblioteket.
Håndskriftsamlingen. K. E. Bødtkers samlinger. Avskrift av overinspektørens kopibøker.
Original i Grevskapet Larviks arkiv, Statsarkivet Kongsberg.
171

problem. Bygningen hadde faktisk to kamre i annen etasje ved siden av salen.
Det ene var trukket med gyldenlær, og det sto ovner i begge kamre.
Erdmanns løsning innebærer vindusløse rom med skråtak, og dette virker
ikke sannsynlig.
Dette problemet forsøkte Swensen å løse. Utformingen skulle fremgå av
en fransk tegning som fremstiller ”Veue de la Ville et du Chasteau DE
LARWICK Marquisat de S. E. Monsieur de Guldenlew” fra ca. 1685 (fig.
128). Fremstillingen på dette prospektet ville gitt bygningen nærmere
slektskap til hovedfasaden på Gydenløves palé Gyldenborg (nå
Charlottenborg) i København. Denne likheten har alltid vært et tema og er
reell p.g.a. siderisalittene og den sentrale salen i begges planløsninger.
Tegningen er sannsynligvis utført etter en skisse av en deltager ved den
franske gesandt Jean-Baptiste Colbert, marquis de Torcy’s ambassade som
ankom Larvik midt i juli 1685 for å forhandle med kongen som da oppholdt
seg der, og som siden er rentegnet av en fransk kunstner. Resultatet kjennes
fra en tilsvarende fremstilling av Christiania med Akershus, der detaljeringen
er tilføyet slik kunstneren kjente detaljene fra sitt hjemland. 19 Slik Akershus
her fremstår med bygningsdetaljer lik et slott i Loire-dalen fremstår
Herregården nærmest som en fransk vinetikett med sine flankerende tårn med
krenelering; en hjemlig forenkling av de sammensatte takformene presentert
på skissen. 20
Arne Berg brakte Swensens idé videre i sin artikkel om Jarlsberg 1979,
der han antok at lignende sammensatte takformer som hadde vært brukt der,
var anvendt ved flere norske anlegg, bl. a. Herregården i Larvik. 21 Han
utførte en rekonstruksjonsskisse av Herregården som siden er brukt av James
Ronald Archer som også hevder at bygningen trolig hadde et slikt utseende
opprinnelig. 22
Jeg vil vise at Erdmanns rekonstruksjon av bygningens opprinnelige
takløsning i prinsippet er riktig.
19
Tegning i Bibliothèque nationale i Paris, gjengitt hos Collett 1909:til 21. Tegningen av Larvik
er på Fritzøhus i Larvik.
20
Colbert (1665-1746) var sønnesønn av den berømte minister ved samme navn, og ble selv en
fremstående diplomat.
Det ble laget en ovn med portrett av Ludvig 14. i denne anledning. Nygård-Nilssen: Norsk
jernskulptur. Oslo 1944.
21
Berg, Arne: ”Et bjelkelag fortel” Fortidsminneforeningens årbok 1979. Oslo 1979.
22
James Ronald Archers artikkel ”Larviks glemte barokkunstnere”, inneholder monografier om
kunstneren og tollbetjenten i Larvik Steffen Schram, og om murmester og grevelig
bygningsinspektør i Larvik Johan Andreas Blume. Archer, James Ronald: ”Larviks glemte
barokkunstnere”. Fortidsminneforeningens årbok 1998. Oslo 1998.
172

Løsningen på salens flankerende kamre ligger i arkoppbygninger som
Erdmann fant bygningsarkeologiske spor av, men som han unnlot å ta stilling
til i rekonstruksjonen ut over at han registrerte dette på tegningene som
”gratnav 1677” og beskrev dem som ”tømrede halvsper.” (fig. 129 og 130). 23
Disse tømrede ”halvsperrene” skulle knapt hatt noen hensikt, da spennet ikke
er spesielt stort verken for åser eller sperrer. På en skisse viser Erdmann at
han har tenkt seg kammeret i salens hele bredde. Det er bare på vestsiden han
registrerte ”gratnavene”, men han gikk sannsynligvis ikke inn i veggen på
østsiden av salen, i den nåværende ”blåsalen”. Det finnes i hvert fall ikke
tegninger eller beskrivelser derfra.
Etter min mening har det her vært innfelt laftevegger for avstivingens
skyld, med reisverks vegger under tømmeret. Tømmeret var innfelt for å
unngå synlige laftehoder i salsveggen. Disse kamrene målte ca. 3,5 x 5 meter
og hadde sannsynligvis samme takhøyde som salen. Arkene har gitt taket en
langt mer kompleks form, men har løst det av Swensen omtalte problem med
pipene. 24 Det var ikke nødvendig å trekke pipeløpene, da de kom opp midt på
arkenes møner. Det kan ha vært alkover på sydsiden av kamrene, men dette
er ikke kildebelagt. At dørene på sydveggene er sidestilt i begge kamre kan
tyde på det, siden dette kan ha gitt plass for senger. Inventariene fra 1694,
1695 og 1698 beskriver ”Det cammers udj dend østre ende som er
overtræchet med forgyldt læder, ” og dessuten ”Det cammers der hos paa den
vestre ende af sahlen”, samt ”Det søndre mørche cammers nest ved”. 25
Sistnevnte kammer i syd bekrefter Erdmanns rekonstruksjon. Noe
karnapprom eller tårnformer på sydsiden blir det da ikke plass til, og som
Berg sier: ”Herregården har neppe hatt ei tredje takform, ei mellom den
opphavelege og den som er vist på byprospektet.” 26 Men han konkluderer
feil: ”Forma på Erdmanns rekonstruksjon blir det såleis ikkje plass til.” Det
er Bergs rekonstruksjon det ikke blir plass til.
23
Erdmann beskrev dem i innberetningen som ”2 kraftige (o. 21 cm brede) gratnav til tømret
halvsper fra dørhøide og helt op på vestvæggen. Rummet har øiensynlig derfor hat flat himling
under halvsperrene (mlt. 2,15 m over opprindelig dørhøide)”. Riksantkvarens arkiv. Tegninger
Erdmann 5.4.1921 og 21.6.1921.
Nasjonalbiblioteket. Håndskriftsamlingen. Domenico Erdmann: Herregården i Larvik.
Undersøkelse og restaurering 1919-1929. ”Innberetning om restaureringsarbeider.” s.24.
24
Swensen var oppmerksom på disse ”gratnavene”, men fulgte dem ikke opp i sin vurdering av
Herregårdens opprinnelige utseende: ”Spor efter innfelte tømmervegger ved siderummet kan tyde
på at der har vært bygget en ark som kunde gi lys.” Swensen 1950:60.
25
Larvik museums arkiv; originaldokument muligens fra kommunearkivet. ”Inventarium ved
deris høye excell. høybaarne herre hr. stadtholder Güldenleves residents gaard udi Laurvigen til
ultimo december anno 1698.”
26
Berg 1979:119. Viser til prospektet 1735-1752 som viser hovedfløyens utforming fra 1733.
173

7.1.6 Plan
Residensen har forankring i fyrstelige anlegg med sin doble trapp opp til den
sentralt plasserte salen. Tidligere ble det anvendt vindeltrapper. Aksialiteten
og symmetrien i anlegg og plan skiller den fra tidligere norske anlegg.
Hageanlegget ligger i en annen akse, orientert i forhold til den planlagte
residensen av mur. Kjøkken og tjenerrom var skjøvet ut av hovedfløyen.
Hovedfløyens første etasje har midtgang. Det er trapperom og
forskjellige gangfunksjoner i begge etasjer i en bred innpanelt svalgang av
bindingsverk i hovedfløyens lengde. På hver side av midtgangen er et større
værelse med to værelser bak og et i risalittfløyene mot hagen. I annen etasje
er en stor sal over hele partiet mellom fløyene. I hver ende av salen var
opprinnelig kun ett kammer. Sidefløyene til gården var hovedsaklig i en
etasje og hadde rom på rekke langs svalganger (fig. 131 og 132).
7.1.7 Funksjon
Residensen i Larvik lå helt uten tilknytning til gårdsdrift. Dette var ingen
hovedgård, men nærmest en ”villa suburbana” eller et forstadspalé. Den var
slik sett ingen arvtager til Fresje som hovedgård. De tidligere hovedgårder
Unneberg, Melau og Brunla var tidligere lagt under hovedgården Fresje som
avlsgårder, men knapt mer enn ladegårdsdrift fortsatte på Fresje etter
Farrisraset. Gyldenløves plassering av residensen utenfor direkte allfarvei og
isolert fra den agrare godsdriftens nyttetrafikk viser lignende holdninger som
Griffenfeld uttrykte uttrykte om Griffenfeldgård (nå Jarlsberg) i brev til
forvalteren, han ønsket å holde trafikken utenom borggården: ”Den Wej, som
gaar jgiennem gaarden til Tønsberg, ser jeg gierne, baade for fare, og anden
ullempe, som der aff kand følge, at den bleff enten paa den gammel landewej,
heller paa anden beqvem sted for almuen, henlagt saa at ingen durchfart
schede jgiennem min gaard.” 27 Dette var en motsetning til de gamle
hovedgårders sentrale situasjon midt i fokus for innkommende varer og
ferdsel.
Den folkelige betegnelsen ”Herregården”, som nå har overtatt for den
offisielle betegnelsen ”Residensen”, kan synes upresis siden uttrykket
herregård vanligvis betegner en hovedgård. ”Herregården” brukes her som
betegnelse fordi det er innarbeidet som egennavn. Allerede i 1696 kalles
27
Danske riksarkiv. Rigsarkivet, Kbh. Rentekammeret. Norsk afdeling (pk 55.4) Sager vedk.
Grevskabet Griffenfeld og Tønsberg Amt 1647-76. Instruksjon fra Peder Griffenfeld til
viselagmann Hartvig Nielsen Oxenløve 22.8.1672. Meddelt av Einar Sørensen.
174

ygningen generelt ”herregården”. Det er sannsynlig at dette alltid har vært
det folkelige navn på bygningen. 28
Residensen var like fullt administrativt sentrum i et gods på 389 skp.
tunge landskyldverdi, 45 % av grevskapet Larviks jord. I tillegg kom Fritsø
jernverk og sagene ved Farriselven, som var en omfattende industri, samt en
stadig økende andel av trelastutskipingen fra Larvik, som var en av landets
betydeligste utskipingshavner samt Stavern og Halsen. 29
7.1.8 Forbilder
Gyldenløve fikk i ung alder (1662 eller 1663) den høye hedersbevisningen
”Grande av Spania”. Dette kan ha latt den spanske kongelige villa ”Casa de
la Nieve” [Snehuset ] i fjellene nord for Madrid inspirere ham til utformingen
av hans residens i grevskapet (fig. 133). 30 Det er av de få byggverk som
direkte kan sies å ligne Herregården i Larvik. Et nøkkelpoeng er Casa de
Nieves store tak som beskyttelse mot sneen. I Larvik har Gyldenløve kunnet
kombinere symboler for verdigheten som grande av Spania og at han bygget
etter skikken i de klassiske europeiske land, men med fornuft, da takformene
var tilpasset store mengder sne, valgt siden hans grevskap lå i det snefulle
Norge. 31 Et hus i Brasil (en Mons. Le Bretons hus i Bota-Foga ved Rio de
Janeiro) hadde en utforming som viser at typen fikk spredning i spanskinfluerte
områder, også der regn var et større problem enn sne (fig. 134).
Golovins palé ved Moskva (ca. 1700) hadde en utforming av samme type
(fig. 135). Man kan her også trekke en linje til Tøyen i Akers (Oslo)
langstrakte arkoppbygning.
Plasseringen av anlegget kloss inntil berget, som tidligere var bevokst
med høye furutrær, 32 kan minne om en italiensk type villaanlegg, der et
skogbevokst berg sto som den faste bakgrunn for bygningen, gjerne med et
28
Jarlsberg og Larvik A Grevskapene II Larvik 3 Greven 31 Pakkesaker 4 Residensen 1694-
1784: Regnskap for rep. 1696.F. eks. kvittering dat. 29.4.1696 fra Christen Arvesen til fogden
(forvalteren) Johan Hansen på en ny pumpe til ”det store Kiøcken i Herregaarden”osv.
29
Rian 1980:23. Basert på matrikkelen 1723. Til sammenligning omfattet grev Wedels jord 253
skp. tunge; 14 % av grevskapet Jarlsberg.
30
Oppført av Filip 2. i annen halvdel av 1500-årene i Fuenfrìa ved veien mellom Madrid og
Segovia etter tegninger av Herrera. Almech 1952:53,54, 224.
Almech, Francisco Iñiguez: ”Casa Reales y Jardines de Felipe II” Cuadernos de Trabajo de la
Escuela Española de Historia y Arquelogia. Cuaderno VI. Consejo superior de investigaciones
cientificas delegacion de Roma 1952. Takk til dr. art. Kristine Kolrud som gjenfant Casa de la
Nieve for meg.
31
En viss parallell ligger antagelig i Johan Wibes understrekning av sitt i opprinnelsen franske
adelskap ved å oppføre kopi av et fransk anlegg på Lade.
32
Larviksprospekt 1735-1752, samt tresnitt i Norsk Penningsmagazin 1839.
175

”nymphaeum” i forbindelse med en kilde i gården bak bygningen som
endepunkt for en uthugget akse i skogen eller parken oppover berget i
anleggets midtakse. 33 Her er da også i borggården tilløp til en liten
grotte/nisje i midtaksen (fig. 136). Lignende hagesituasjoner kjennes fra
Nedre Ljan og Bærums Verk.
Fasaden kan i oppbyggingen minne om Villa Borghese i Roma (ark. Jan
van Santen 1616 etter skisse av Flaminio Ponzio), der også hovedfløyens tak
er trukket ned over risalittfløyene og midtpartiet slik får en ekstra etasje (fig.
137).
Det finnes imidlertid en annen løsning. Hvis verandaen var forholdsvis
bred og overdekket i annen etasje med full takhøyde ville man (slik som ved
Casa de la Nieve) få et pyramideformet tak over hovedfløyen, slik også
”galleriet”; svalen mot gården, hadde fått full takhøyde. Hvis derimot
takflaten på et valmtak med mønet midtstilt over salen kun var trukket videre
ned over svalen, ville høyden ved ytterveggen kun bli ca. 2 meter. Dette taler
for en løsning med pyramidetak. Hovedfløyen ville da fremstå som en
sentralbygning slik Gyldenløves samtidige sentralbygning ”korshuset” på
Bygdøy, og med en interessant sammensatt geometrisk takform. Forbindelsen
til Landfall i Lier ville også bli mer tydelig.
Gyldenløve tegnet selv en usedvanlig korsformet bygning på Bygdøy
Kongsgård i 1674, og det er sannsynlig at han også i Larvik kan ha deltatt
aktivt i planleggingen av sin noe eksentriske residens med de sammensatte
takformene og beliggenheten opp mot berget. Herregården, eller residensen,
var imidlertid som vi kommer tilbake til under beskrivelsen av den nye
residensen, sannsynligvis oppført som et provisorium. En interessant parallell
er i så fall den provisoriske by av tømmer som kong Karl 10. Gustaf av
Sverige oppførte utenfor København under beleiringen 1658-1659 med
residenser for seg selv, sine høye embetsmenn og offiserer, med behørige
appartementer og funksjoner overflyttet til krigssituasjonen. 34 Gyldenløve lå
under oppføringen av residensen i den skånske krig som
øverstkommanderende for de sønnenfjelske styrkene.
7.1.9 Interiør
Første etasje var ordnet omkring en midtgang med adgang fra en bred
svalgang som løp langs gårdssiden. Om denne svalgangen var åpen eller
lukket er ukjent. Sannsynligvis var den lukket som nå, siden en plan viser
33 F. eks. Villa Aldobrandini i Frascati.
34 Englund, Peter: Den oövervinnerlige – Om den svenska stormaktstiden och en man i dess mitt.
Stockholm 2000.
176

porten i svalgangens yttervegg. 35 Den innvendige tømmerveggen var malt
hvit og dekorert med enkel sort rankedekor ved novene. Midtgangen var hvit
med festongdekor. 36 Alle rom ble i Gyldenløves tid malt og dekorert med
limfarge, og alle tak hadde hvitt som bunnfarge. Vinduene og dørene ble
innvendig anstrøkne med brunrødt i 1696. Brunrødt er pigmentet engelskrødt;
jernoksydrødt.
Innredningen i form av snekkerarbeide var enkel. Dørene var imidlertid
tidlige eksempler på typen med én stor fylling som var i alminnelig bruk frem
til ca. 1750. Samme kjennes fra Gyldenborg (Charlottenborg) der man finner
de eldste kjente danske eksempler på typen. 37 I Herregården skal det bare
være den nåværende døren fra rom 11 til rom 15 som er fra 1674. Det var av
profiler kun kvartstaff eller karniss på geriktene og dørenes profiler. En
original dør har ett speil som står frem på den ene siden. 38 Gulvene var innfelt
i tømmeret. Mellom takbjelkene var enkle bordstykker som stussbrett.
I svalen, eller ”Galleriet”, gikk to speilvendte trappeløp opp til annen
etasje, antagelig nokså tilsvarende det nåværende som er fra 1733.
Svalgangens bredde ble ikke utvidet i 1733. 39
Galleriet ble også den lange forbindelsesgang i Gyldenborgs nordfløy
kalt. 40 Første etasje i hovedfløyen i Larvik hadde forgemakker på hver siden
av midtgangen. Innenfor disse var de to appartementene, hvert på tre
værelser. Man kunne i teorien tenke seg at kammeret i midten var
sengekammeret, flankert av et kabinett med utgang til hagen og en garderobe
mot gården med inngang fra svalen. Det vestre appartementet hadde
imidlertid et stort kleskammer eller garderobe (kalt konfektkammeret i 1735)
avdelt forgemakket. De midterste kamre hadde dessuten et problem med
hensyn til sengens plassering som i et høyadelig/fyrstelig miljø ideelt sett
skulle stå ut i rommet med ”ruelles” på hver side. Sengene måtte plasseres i
hjørnene i alle kamre bortsett fra de innerste der det var flankerende dører, i
alle fall fra 1733. Erdmann tegnet også dører til gangen fra disse værelsene
35
Oppmålingsforretning av Larvik bys tomter 1688. Gjengitt i Larviks historie I: til side 80. Lå i
1920-årene i grevskapsarkivet III Larvik By. Pakke 3. Larvik Byes Tomter m.m. 1688-1797.
36
Nasjonalbiblioteket. Erdmann I. I de maskinskrevne notater s. 51, står at ”mellemgangen (18)”
også var dekorert med festonger som rommene 5, 7 og 12.
37
Engqvist, Hans Henrik: ”Dørprofiler i det københavnske omraade 1660-1830”
Bygningsarkæologiske studier 1984. København 1984:81.
38
Døren fører nå fra salen til rom 11 der den er sekundært anvendt Erdmann 1919-29:40. En dør
sekundært anvendt på loftet flyttet til rom 5 (”kammerbordets gemakk”) ved restaureringen
(Erdmann 1919-29:42).
39
Larvik historie I:490.
40
Lorenzen, Vilhelm: ”Københavnske Palæer.” Meddelelser fra Foreningen til gamle
Bygningers Bevaring. II. Række. IV. København 1922:94.
177

på sin seneste rekonstruksjon av situasjonen i 1677. 41 Det har imidlertid
neppe da vært avdelt kamre i gangen slik som i 1733 siden inventar fra slike
rom ikke nevnes. Den eneste herskapssengen som sto fremme i 1694 sto
nettopp i det nordligste innerste kammer i østre appartement (rom 3). I 1722
var de to innerste kamre i appartementet mot øst møblert med herskapets
senger; men ikke det ytterste i fløyen til hagen. 42 Dette kan da som dét i
motsvarende rom i vestre appartement ha hatt kabinettfunksjon. Det er
sannsynlig at dette værelset i østre appartement også var ment å fungere som
Gyldenløves kabinett, ikke hans sovegemakk, trass i den heftige ”luerøde
farve”, slik det ble hevdet av Erdmann og Bødtker. 43 At dette etter
ombyggingen i 1733 var innrettet til herskapets sengekammer fremgår
imidlertid av besiktigelsen 1735, men da så det annerledes ut.
I 1733 var det imidlertid bak disse innerste kamre igjen
garderober/tjenerrom avdelt svalen (rom 16 og 17). Man må konkludere med
at de tre kamre i appartementene synes å ha hatt en friere disponering enn
man skulle forvente og at kabinett og garderobe rett bak sengekammeret ikke
har vært ansett for nødvendig.
De mellemste kamre har tilsynelatende vært brukt som indre
forgemakker mens de ytterste værelsene i fløyene mot hagen, som man i
følge etiketten og samtidige planløsninger ville forventet var kabinetter, ble
sengekamre. De innerste kamre med inngang fra svalen må da i stedet ha
vært brukt som kabinetter eller garderober. At værelsene til dels ikke var
innredet ved inventariene gjør det vanskelig å tolke bruken.
I annen etasje var det kun tre innredede værelser; salen og to flankerende
kamre. Salen som selskapsrom og som forgemakk til de to kamre, hvorav det
ene hadde gyldenlærstrekk, kan tenkes som en audienssal som senere på
Bygdøy Kongsgård, der folk ventet på foretrede til gyldenlærskammeret som
audiensgemakk. Dette kan sees som et symbolsk kongelig appartement med
kamre for kongen og dronningen i hver ende av en audienssal.
Studier av salens malerier kunne forkorte ventetiden for de ventende.
Kamrene ble brukt som sengekamre, de hadde senger i 1722. De hadde
garderober med skråtak på hver side, men ikke kabinetter. En kort periode før
1685 var salen delt i midtgang med forgemakker på hver side for to separate
appartementer. Forgemakker synes viktigere enn kabinetter. Antagelig viser
dette at sengekamrene var regnet som forholdsvis private.
41 RA arkiv. Himlingsplan 1930.
42 Larvik historie I:485. Inventarium 1722.
43 Larvik historie I:105,522,523. På s. 523 kaller Erdmann imidlertid værelset også ”Gyldenløves
privatkabinet”, så han har derfor ikke vært helt inneforstått med sovekammerfunksjonen.
178

Bygningen tjente formålet med tilstrekkelig antall rom og i prinsippet
friheten til å bevege seg innenfor og ut av bygningen uten til en hver tid å
måtte krysse sentrale rom.
På østre side i første etasje kom man i følge inventariene 1694-1699 inn i
” For eller spise gemachet”; bygningens største værelse bortsett fra salen, og
som hadde inngang til ”Det nordeste cammers” og ”mellum cammersit”. 44
Fra sistnevnte kom man inn i ”Det underste cammers” som er det ytterste mot
hagen, og som gjerne kalles Gyldenløves sovegemakk. Alle de fire værelsene
her var tapetsert med tekstiler. I forgemakket ”med randet ulden tøy beklæd”,
det nordre kammer var trukket med ”stribet ulden tøy”(en toppseng her hadde
omheng av samme type), mellomkammeret ”ligeledes med broget tøy
omkled”, og det underste med ”randet ulden tøy”. Antagelig dekker disse
betegnelsene noenlunde samme type flammet og stripet ulltekstil med innslag
av flammet ikatfarging som kjennes fra stattholderkammeret og den lille sal
på Rosendal samt dagligstuen på Stend i Fana. Erdmann fant ikke rester av
tapetet i Larvik. Trekkenes kvalitet tilsvarte veggtrekkene i Gyldenløves
samtidige palé Gyldenborg i København, der det i de beste værelsene var
anvendt tirumtei [samme type stripet tekstil av ull og lin], boi [grov løsvevd
flanell] og gyldenlær. 45 Gyldenløve hadde en tapetmester i sin tjeneste i
København; Johannes Maximilian von der Zippe (d. 1689). 46 Han har
sannsynligvis vevd tapetene også til residensen i Larvik.
I for- eller spisegemakket som hadde kamin (sikkert likt utformet som
den restaurerte i kammerbordets gemakk; den nåværendes utforming i
spisegemakket er fra 1733), var taket mellom bjelkene dekorert med
forholdsvis grove beslagornamenter for endene, i annet hvert felt forskjellig
(fig. 138). Bunnfargen i feltene var hvitt med brune omramninger og
ornamenter. Bjelkene var også dekorert brunt i brunt med sort kontur som
imitasjon av utskåret, muligens forgylt, treverk. De to tverrgående bjelkene
var dekorert på de tre sider med friser av ekeløv, takbjelkene ellers hadde
annen hver alternerende dekor med ekeløv og laurbær med kuleborder.
Mellomkammeret og nordre kammer hadde enkel dekor i grågrønt på hvit
bunn, mens det ytterste kammerets tak var praktfullt dekorert i hvitt og
sinober. Dette værelsets tak ble av Erdmann rekonstruert i værelset over i
annen etasje. Langs taket er en bred frise av hvite festonger på sinober bunn;
44
Larvik museums arkiv. Originalt inventarium 1698. Det er i inventariet kun tatt med rom der
gjenstander ble oppbevart.
45
Lorenzen, Vilhelm: ”Københavnske Palæer.” Meddelelser fra Foreningen til gamle
Bygningers Bevaring. II. Række. IV. København 1922:100.
46
Lorenzen 1922:93.
179

en stukkimitasjon. 47 I feltene mellom bjelkene er det med sinober på hvit
bunn malt G i speilmonogram for enden av feltene, med konturering i gult.
For øvrig har bjelkene og dører, vinduer og listverk også vært sinoberrøde.
Kammeret kalles i 1735 ”det høye herskabs Sove Gemack”. Det var utgang
til hagen før 1733.
På motsatt side av midtgangen var det da bygningen ble oppført ett stort
rom på 11 x 8,5 meter. Før pipen ble oppført og interiørene ble malt ble dette
store arealet i stedet delt opp i fire kamre med enkle bordvegger. På det
kolorerte kartet fra 1688 er bygningen faktisk vist med denne planløsningen,
samt tilsynelatende en åpen midtgang (som en gjennomkjørsel) og bred sval
mot gården (fig. 139). Den nåværende situasjon er imidlertid opprettet før
1684, 48 og sannsynligvis før bygningen ble tatt i bruk 1677. Kartet fra 1688
kan slik sett basere seg på en eldre prosjekttegning.
Det første rommet er det såkalte ”Cammer Bordets Gemack” (fig. 140).
Betegnelsen er første gang anvendt ved besiktigelsen i 1735. I tidligere
inventarier kalles det kun forgemakk. I betegnelsen ”kammerbordet” ligger i
hoff-forstand de finere tjenernes måltider; lakeier, kammerjomfruer og evt.
kontorister som verken kunne spise med hoffet eller kjøkkenpersonalet.
Christian Conrad Danneskjold Laurvig holdt domestikbord og kammerbord
på Roligheden i Hedrum, slik at betegnelsen hører til det grevelige hushold,
og er ikke en tradisjon fra kongebesøket 1733.
Innenfor kaminen var det et mørkt kammer, adskilt med bordvegg fra
dette rommet. Forgemakket har tømmervegger og bordvegger dekorert med
festonger og laurbærkranser over dørene, malt i grisaille som stukkimitasjon
på grå bunn. Også kaminen var dekorert, med imiterte volutter på vangene og
en festong på kappen som man fremdeles ser ”festet” for øverst til høyre.
Erdmann har også antydet en krans på en tegning, men det kan være et
rekonstruksjonsforslag. Kransen er imidlertid sannsynlig. 49
Støpejernsplaketten fra 1693 satt ikke opprinnelig på kappen, modellen er
skåret av Christoph Arnet og ble laget for en av masovnene. 50 Den
nåværende kaminen er delvis rekonstruert, da den i likhet med den i
spisegemakket var ombygget i 1733, men her til hjørnekamin. 51 Den høyre
vangen var bevart. De to tverrgående bjelkene er dekorert med ekeløvfriser,
47
Sinoberen er her malt i oljefarge, antagelig for at bunnen skulle fremstå blank mot den matte
limfargemalte festongen.
48
Årstallet er risset inn i 2. malinglag i kammerbordets gemakk.
49
RA-arkiv. Oppmåling Erdmann 1921. Oppriss av da eksisterende hjørnekamin.
50
”Plassert på”…mellemste pille” i en av de nye masovne.” Nygård-Nilssen, Arne: Norsk
jernskulptur. Bind 1. Oslo 1944:173,174.
51
Hjørnekaminen ble rekonstruert i rom 3 som aldri har hatt kamin.
180

takbjelkene ellers er annen hver alternerende med ekeløv og laurbærblader
(fig. 141).
Fra forgemakket var det kun dør til ”Mellum cammerit”. Dette kammeret
var trukket med stripet tøy ifølge inventarlisten 1694, men det var fjernet i
1698. 52 Taket var mellom bjelkene malt i forkrøppede felter med brunfiolett
omramning med mørk skillestrek og gyldne (oker) arabesker på hvit bunn.
Opprinnelig var det imidlertid malt grønt. Bjelkene var dekorert med friser av
ekeløv og laurbærblad som foregående rom, men i brunfiolett med sorte
konturer.
Erdmann hevdet at det ytterste værelset i fløyen (rom 9) også hadde vært
trukket med tøy. 53 Dette resonnementet skyldes antagelig at det bare skulle ha
vært tømmervegger i værelset. Disse er imidlertid malt lyst grågrønne
(”opalgrå”) men uten dekor, under det nåværende panel. Dette ”sønderste
cammer paa den vestre ende” hadde grågrønne bjelker og dekorasjoner med
sorte konturer, som vanlig mot hvit bunn i feltene. Som det eneste værelse i
huset var det her en karnissgesims under bjelkene, dekorert med perlebegre.
Dette var også det eneste værelse i huset som sto møblert i 1690inventariene,
med 12 lærstoler og et grønt skriverskap (i 1694 også et
skrivebord med russlærstrekk). Det er aldri nevnt veggtrekk i inventariene, så
sannsynligvis har værelset stått med de lyst grågrønne malte tømmervegger.
Som sin pendant på den andre siden hadde værelset utgang til verandaen.
Under var antagelig vinkjelleren i 1696: ”kammeret ved den søndre kjelder i
herregaarden, hvor viin skencken er, med bord og bencke forsiunede.”
Kjelleren er der fremdeles, men det er usikkert om det var kammeret eller
kjelleren som hadde bord og benker. I København hadde Gyldenløve en
innredet vinkjeller. 54
”Det cammers norden for” mellomkammeret er dekorert som
forgemakket (rom 5). Det er lignende festonger i grisaille malt rett på
tømmerveggen. Annen hver takbjelke var dekorert med løvfriser, og
skilleveggen til det mørke kammeret var en enkel bordvegg til det ”Det
mørche cammer nest hos” som siden kalles konfektkammer avdelt et
”klædescontoir” (1735).
Inventaret var minimalt. Løse møbler ble i høy grad lagret i lagerrom i
annen etasje. Det sto 4 møblementer lagret i 1698: ett med 24 engelske stoler
trukket med russlær, ett med 12 nye + 4 armstoler med lær, 11 stoler med gul
52
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 3 Greven 31
Pakkesaker 4 Residensen 1694-1784 . Inventarium 8.3.1694.
53
Erdmann 1919-1929:54,56. Romnumrene er fra arkitekt Tormod Hustads oppmålingstegninger
fra 1919.
54
Lorenzen 1922:96.
181

plysj og 6 gamle med russlær. Disse var alle kommet opp fra København i
forbindelse med Gyldenløves besøk i 1696, de nevnes ikke i 1694. I tillegg
sto det fra før 12 gamle stoler med russlær i det sydvestre kammer. Da grev
Danneskjold kom opp i 1722 ble huset ytterligere møblert. Det ble satt opp
topp- eller himmelsenger i flere rom med treet malt i samme farger som
omhengene. Disse var stort sett av makey, men i gyldenlærkammeret ved
salen av fin rød sirts [indisk trykket bomull]. Denne typen tekstil ble også
brukt som veggtrekk i kongens sovekammer i 1733. Et speil i sort ramme
med utskåren krone og et porselensservise var de overskuddsbetonte tillegg
samt at det ble hengt opp kattunsgardiner. 55 Først i forbindelse med
ombyggingen og kongebesøket i 1733 ble huset fast møblert for standsmessig
beboelse.
Salen i annen etasje måler ca. 8,5 x 15 meter, hele 128 m2, med en
takhøyde under bjelkene på ca. 3 meter. Om langveggenes tømmer er skjøtt
er ukjent. Salen er Norges største kjente tømrede rom til da. Man kom inn
som nå gjennom en bred og høy dobbeltdør i midtaksen. Den var omrammet
av en bred gerikt, klassisistisk utformet med en gesimsbekroning, mens det
på gangsiden var slått opp et brett med grisailledekor med en
portrettmedaljong av en romersk keiser i profil (fig. 142), hvis omramning
minner om de malte portrettmedaljongene av Gyldenløve og gemalinne i
klassiske drakter på Skjoldenæsholm, Gyldenløves og hans etterkommere
Danneskjoldenes herregård på Sjælland. Det er grunn til å tro at disse
maleriene kommer fra Larvik, da den dårligere malte keiseren sannsynligvis
må være malt etter modell av disse. Langveggen i salen hadde tre store
vinduer; det midterste var antagelig en glassdør til verandaen foran. 56 Den
opprinnelige salsveggen mot syd må ha blitt ødelagt av lekkasjer langs den
brede arken fra 1733, og veggen ble erstattet sent på 1800-tallet (etter ca.
1870 da salen ble innredet til klasserom i stedet for teatersal) og veggen fikk
som nå fem vinduer. Tømmerveggene på salen var opprinnelig hvite,
dekorert i friskt grønt og gult med sorte skygger, nederst med et mannshøyt
brystningsdraperi i ca. 1,65 høyde, og mot taket med festonger med
båndsløyfer av samme form som i rommene 5 og 7.
Salens tak var dekorert på hvit bunn i feltene mellom bjelkene. En grønn
strek dannet felter innenfor, som i annet hvert bjelkefelt var oppdelt,
halvrundt avsluttede i rytmen ½ -1 - ½ med imiterte forgylte stukkrosetter
55
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 3 Greven 31
Pakkesaker 4 Residensen 1694-1784. Inventarium 1722.
56
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 3 Greven 31
Pakkesaker 4 Residensen 1694-1784 . Glassmesterregning 1696: ”noch en rude paa salen I
dørren.”
182

malt i brunt og gult imellom (fig. 143). Fine arabeskornamenter i sinober
utsmykket feltene innenfor de grønne strekene i alle felter. Bjelkene ble
fjernet da taket senere ble hevet, og deres dekor er ukjent. 57 Taket er
tilbakeført til sitt opprinnelige nivå. Kun endestubber av bjelkene er bevart,
med spor av sinoberrød dekor. 58 Salens himlingsbord ble omlagt i 1696. 59
Dekoren er sannsynligvis eldre. Det ble samtidig malt på salen, der det
behøvdes (antagelig med lysegrått) (fig. 144).
Spesielt i forbindelse med salen, men også i rommene 3, 2 og 9 (nr. etter
Hustads oppmåling 1919) omtaler Erdmann pigmentet kromgult. Kromgult
ble imidlertid ikke oppfunnet før mellom 1797 og 1809. 60 Pigmentet i
Herregården må derfor være et annet.
Antagelig i 1684 ble salens tømmervegger malt grå med en enkel
brunrød fotlist påmalt, 61 mens takets dekor ble beholdt. Etter inventariene
1694-1698 var det opphengt 24 malerier her. For øvrig var det en pidestall
(”Peramide”) foran hver pipe, ved vestre en med en hvit marmorbyste av
Christian 5, ved østre en med en urtepotte av tre dekorert som fajanse eller
porselen i blått og hvitt ”dreiet til at staa paa Pillen efter Mons.[Ulrik]
Schrams tegning.” 62
To hull i tømmerveggen ut mot gangen viser antagelig til planlagte
vinduer eller dører som aldri ble hugget ut. Hullene har vært dekket av
maleriene.
Salen var i 1685 provisorisk oppdelt i to rom med en midtgang. Steffen
Schram spurte Gyldenløve før Christian 5.s besøk i 1685 om den store salen
skulle forbli i tre deler eller om den skulle bli så stor som før. 63 Delingen må
være skjedd fordi man på et tidspunkt har hatt bruk for to ekstra
appartementer. 64 Rommene fikk da hver separate innganger fra svalen med
enkle labankdører, sannsynligvis for tjenernes bruk. Disse dørene viser
antagelig at hovedtrappen også før 1733 lå i et separat trapperom i svalen.
Hvis det var sekundære trapper i sidegangene slik det var i 1733, var dette et
57
Erdmann 1919-1929:22 Erdmann 1923 Rekonstruksjonstegning.
58
Larvik historie I:107.
59
Jarlsberg og Larvik A Grevskapene II Larvik 3 Greven 31 Pakkesaker 4 Residensen 1694-
1784: Regnskap for rep. 1696.
60
Bristow, Ian C.: Interior House-Painting in Colours and Technology 1615-1840. London
1996:37.
61
I kammerbordets gemakk er en lignende overmaling med denne fargen innrisset årstallet 1684.
62
Bysten sto senere nedpakket (1704-1705) i den nye residensen, og oppgis da å være av
alabast.
63
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784. Brev fra Schram til Gyldenløve datert 22.4.1685.
64
I Gyldenborg fantes løse skillevegger for salen.
183

tidlig eksempel på ”Geheimetreppen” og degagementer – tjenernes adgang
till gemakkene uten bruk av hovedtrappen. 65 Skilleveggene i salen var borte i
1694. 66
Det østre kammer ved salen var som nevnt trukket med gyldenlær, mens
det vestre i 1694-1695 ikke hadde veggtrekk. Opprinnelig var tømmeret malt
rødt på den østre siden der kammeret var, men det må være en provisorisk
foranstaltning mens man ventet på at tømmeret skulle sette seg slik at
gyldenlæret kunne monteres. 67
Maleren Theodorus Stihler dekorerte våpenhuset i Larvik kirke med
draperier og løvverk i 1689, 68 men Archer åpner for at Steffen Schram som
var far til Ulrik Schram som dekorerte Herregården 1733-1734, kan ha utført
arbeid der i 1670-årene. Archer mener imidlertid det er mer sannsynlig at han
utførte malerier. 69 Steffen Schram er en vel så sannsynlig mester som den
ellers ukjente Stihler, selv om direkte dekorasjonsarbeider ikke kjennes utført
av Schram. Uansett har dekoren en eleganse og et internasjonalt stilpreg som
må skyldes en godt skolert utøver. En Stephen Skildrer var bosatt i
”kontrafeierkammeret” på Akershus slott og er etter all sannsynlighet identisk
med Steffen Schram. I 1676 ble det innkjøpt store kvanta pigmenter til ham
uten at arbeid på slottet synes å ha skjedd. 70 Dette kan ha vært til
dekorasjonene i Larvik som da er utført i forbindelse med Gyldenløves
bryllup.
Dette er det første kjente eksempel på dekor i klassisk barokk i Norge.
Motivkretsen; festonger, kranser og løvfriser av eik og laurbær, var helt
gangbar i samtidens Paris. Grevestolen i kirken var båret av søyler med skaft
også utformet som utskårne løvstaver av laurbær (det lignet ”kongleskjæl”
65
Baktrapper for tjenerne er først omtalt av Roger Pratt i England 1660, og da som et stort
fremskritt. Girouard 1978:138.
66
I 1694 var materialer fra skilleveggene lagret på ”østre kammers udenfor galleriet”.
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 3 Greven 31 Pakkesaker
4 Residensen 1694-1784 . Inventarium 8.3.1694.
67
Jfr. Riksantikvarens arkiv. Erdmanns oppriss av veggene i rom 10 og 11 datert 5.4.1921.
Erdmann undrer seg over at tømmeret var rødmalt på et utilgjengelig sted, siden dette partiet
etter hans tolkning befant seg over himlingen, men det gjorde det altså neppe, da takhøyden
åpenbart var den samme som i salen.
68
Larvik historie I:534.
69
Archer 1998:107,114.
70
Berg 1951:149,159. Pigmentene som oppgis i regningen fra kjøpmann Hartvig Ruge er i følge
Berg: ”Aurum pigment, indigo, saft grønt, spansk grønt, umbra, silverglit, blygelt, blyhvitt,
duster oker, okergult, kimrøk, lim, linolje, kugle lakk, kritt, ferniss.”
184

etter et øyenvitnes utsagn). 71 Alternativt kan dette ha vært søyler utformet
som palmestammer med kapiteler av palmeblader. 72 Lassurances utkast til et
værelse i Versailles fra tidlig i 1680-årene inneholder de samme
dekorelementene som i Herregården. 73 Jean Marot utga i Paris i 1650-årene
sin Ornements ou Placarts og gjentok disse elementene stadig i sine
interiørkomposisjoner. Den tilbakeholdne klassisistiske dekoren i grisaille
minner om fransk dekormaling fra tiden, som f. eks. paneler visstnok fra et
kabinett som skal ha tilhørt Hortense Mancini (1646-1699) med motiver fra
romanen l’Astrée, nå i ”Maison d’Estrie” i Paris. 74 Draperimalingen på salen
er imidlertid raskt blitt gammeldags og er da også overmalt tidlig. På
Rognstad på Toten fra samme år (1674) ble det også utført draperimaling. 75
Arabeskornamentikken på salen minnet om metallarbeider og bokbind, for
eksempel Boulles messing- og tinninnlegninger i møbler.
Disse koloristisk beherskede interiørene ble knappe seksti år senere
erstattet av en ganske annen brogethet.
En lignende festongdekor som i kammerbordets gemakk, sovekammeret,
midtgangen og salen er funnet i gården Kirkestredet 6 (”Tollerodden”) i
Larvik, som er dendrokronologisk datert til 1667-1668 (fig. 145). 76 Dekoren
er der utført på engelskrød bunn, festongene er lyserøde med lyseblå bånd.
Konturer og skygger er sorte, på båndene mørk blå. Festongene synes
”strammere opphengt” enn i Herregården, men skyldes antagelig samme
kunstner. Brannmuren i samme rom var dekorert med gule draperier med sort
konturering på hvit bunn, hvilket minner om dekoren i residensens sal.
Himlingen i Tolleroddens mellomstue må også nevnes i sammenheng
med Herregården. Dekoren som er utført i bjelketaket lå oppunder en panelt
himling fra ca. 1794, og ble blottlagt sommeren 2007. Dekoren er utført i olje
på kridering; akantus grisailleornamenter på henholdsvis grågrønn og blågrå
bunn alternerende i de syv feltene mellom bjelkene. Feltene er rammet inn i
okergule kanter. Ornamentene er malt i varierende brune og gråhvite nyanser
og er komponert symmetrisk. Midt i hvert felt er store gyldne rosetter.
Himlingen har dekorerte stussbrett og glatte, rankedekorerte bord langs nord-
og sørveggene. Disse er avsluttet med en nedre, rødmalt staff. Bjelkenes og
71
Larvik historie I:547. En ”Colonne Feuillüe” vises av: d’Aviler, Augustin-Charles: Cours
d’Architecture qui comprend les orders de Vignole. Vol. II, Paris 1691: pl. 93.
72
F.eks. John Webbs utkast til en sengealkove. Thornton 1980:39.
73
Thornton, Peter: Form and Decoration 1470-1870. London 1998:116.
74
Demeures de style. Paris 2006.
75
Rognstad er oppført av fogden Bendix Jørgensen.
76
Bygningen er sannsynligvis oppført av borgermester i Larvik Fredrik Pedersen. En
dendrokronologisk undersøkelse foretatt av NIKU viste at de undersøkte stokkene var hugget
1667-1668. Pedersen var onkel til Steffen Schrams kone. Opplysning fra James Ronald Archer.
185

stussbrettenes bunnfarge er grågrønn med røde kanter og tilsvarende mønster
av bladranker. Bjelkene er på undersiden dekorert med laurbærstaver samt
små rosetter, og kantet med rødt. På bjelkenes sider er en bord av
flettverksbånd. På veggene er det rester av landskapsmalerier på lerretsduk.
Små filler henger igjen som viser et detaljert utført profesjonelt maleri som
minner om staffelikunst; bladverk, et lite tre med høstløv, en vimpel, en bue i
murverk. Det har antagelig hatt en kunstnerisk kvalitet som har latt det
overleve frem mot 1800 (man kan forestille seg at lerretet da det omsider ble
fjernet delvis ble bevart i partier oppspent på nye blindrammer som løse
malerier).
Takets dekor har også en meget høy kvalitet som bare kan sammenlignes
med Herregårdens dekor, og bærer preg av den samme franskpregede barokk
med stram klassisistisk oppbygning av motivenes akantus og laurbærstaver.
Hvis man daterer den til 1670-1680 den er eventuelt noenlunde samtidig med
Herregårdens dekor. De forholdsvis enkelt limfargedekorerte takebjelkene
der har løvstaver eller laurbærstaver, men ikke akantusdekorerte paneler
mellom bjelkene. Oppbyggingen av dekoren i Herregårdens sal med den
sentrale gyldne rosetten er imidlertid svært lik.
7.1.10 Anlegget
Bygningens vestfløy og østfløy lukket gården inne som i dag, men var
hovedsakelig i én etasje. De var neppe mye smalere enn i dag, men lå på
andre tomter. De lå i noe mindre avstand over borggården og hadde
svalganger. 77 Vestfløyens sval har neppe vært sammenbundet med
hovedfløyens store gang eller ”galleri” etter kartet fra 1688. 78 Denne gangen
har imidlertid etter kartet fortsatt ut østover langs østfløyens sydvegg og gitt
planen et asymmetrisk aspekt. Sannsynligvis er dette i så fall en sekundær
tilføyelse, gjort av praktiske årsaker for tilgjengeligheten til lagerrommet i
østfløyens annen etasje.
Det er grunn til å tro at de sydlige partiene av fløyene hadde to etasjer.
Det omtales et rustkammer i 1696, der glassmesteren hadde satt inn et stort
nytt ovalt vindu med 42 ruter. Ovale vinduer var et arkitektonisk element
som først og fremst ble anvendt i overetasjer. Det loft over borgestuen som
omtales i inventariet 1694 inneholdt våpen (og ikke minst det dekorerte
dekket til hans høye eksellenses rustvogn) og bør være identisk med
rustkammeret. I så fall har antagelig dette partiet hatt to etasjer. Et alminnelig
loft ville ikke hatt ovale vinduer, med mindre det satt kobbhus i takflaten,
77
Jarlsberg og Larvik A Grevskapene II Larvik 3 Greven 31 Pakkesaker 4 Residensen 1694-
1784: Regnskap for rep. 1696.
78
Oppmålingsforretning av Larvik bys tomter 1688. Gjengitt i Larviks historie I: til side 80.
186

hvilket det neppe var her. Størrelsen på vinduet tilsier også at det satt i en
veggflate. Man må anta at fløyene var symmetriske, og at det fantes et
tilsvarende toetasjes parti på østfløyen; dette rommet det ”østre kammers
udenfor Galeriet” som med 142 snaphaner [flintelåsbøsser] kunne være et
alternativt rustkammer, men som også inneholdt en mengde lagret sivilt
inventar. Disse kamrene rommet mye og har antagelig vært forholdsvis store.
De må ha ligget som paviljongoppbygg med valmtak eller pyramidetak og
ovale vinduer for sydendene av fløyene, (over borgestuen og porten i
vestfløyen). Dette kan forklare ”tårnene” på den franske tegningen fra 1685.
Fløyene ble begge revet og erstattet av toetasjes fløyer henholdsvis i 1733 og
1734.
Amtsforvalterens gård lå utenfor residensens port, nord for veien og
parallelt med hovedfløyen slik det fremgår av kartene fra 1688. Den var
forholdsvis stor og lå tvers over Herregårdsbekken som dermed rant under
den. Dette kan ha vært for å få vann og avløp direkte i huset. Bygningen ble
revet da amtsforvalterens bolig ble lagt til den nye vestfløyen i 1734-1735.
Porten lå i den tidligere vestfløyen på samme sted som nå. Nord for
porten lå borgestuen, deretter ”Sølf-cammerit”. Kammerets betegnelse
skyldes at det ble brukt til oppbevaring av kistene med sølvtøy ved
herskapets opphold på gården. Sølv var det ellers ikke oppbevart her, kun
tinn. I kammeret sto en seng for avbenyttelse til den ”sølvpop” eller
taffeldekker som hørte med til en fyrstelig husholdning, og som Gyldenløve
holdt i København. 79 To kamre, det siste i nordenden tilbygd på et senere
tidspunkt; det hadde seget ut fra resten, skulle i 1696 romme de fornemme
mademoiseller Speckhan og Hausmann og måtte derfor overstrykes med grå
farge. Alle fløyenes værelser, tak og dører ble imidlertid malt med lysegrått
ifølge malerens regning. 80 I dagligstuen (ant. i vestfløyen) og andre kamre
ble det ”flicket” med lyseblå farge der det trengtes.
Østfløyen hadde neppe port som nå, og inneholdt en leilighet med stue,
et lite kjøkken og kammer, samt en gang og det store herskapskjøkkenet med
to tilliggende kamre. Denne leiligheten hadde antagelig direkte inngang fra
den forlengede svalen, og det lille kammeret er det som i 1696 omtales som
”freuchen Amalie kammer”. 81 I 1696 var det ene kammeret ved kjøkkenet
79
Lorenzen 1922:97.
80
Jarlsberg og Larvik A Grevskapene II Larvik 3 Greven 31 Pakkesaker 4 Residensen 1694-
1784: Regnskap for rep. 1696. Instruks for fogden Johan Hansen av generalauditør Franz Henrik
Schade 14.3.1696. Regnskap 1696.
81
Hun må være den samme som ”Madame Amalia” som nevnes av gartneren Arnet i brev til
Diderichsen desember 1685. Gyldenløve hadde overlatt henne inntektene av møllen? Statsarkivet
187

sukkerbakerens logi. Det andre inneholdt pumpen med brønnen. Det var altså
innlagt vann i huset. 82 Pumpen må ha vært regnet for en moderne innretning.
I den nye fløyen som ble oppført i 1733 var brønnen halvt innendørs, halvt
utenfor huset. Det var en ølkjeller under østfløyen.
Kjøkkenet i østfløyen er diskutert av Tollnes og Eriksson i forbindelse
med en utgravning foretatt 1983-1984. 83 Kjøkkenet i Gyldenløves østfløy ble
gravd ut og avdekket over 7,3 x 4,5 meter, med et ildstedsfundament på 5,7 x
2 meter. Bygningsfundamentets og kjøkkenets bredde ble hevdet å være kun
4,5 meter, mens kjøkkenets lengde anslår Eriksson til ca. 9 meter. En så smal
bygningskropp virker ikke sannsynlig. Det videre fundamentet vestover må
være fjernet da man i 1733 oppførte den nye østfløyen. Fløyene har antagelig
hatt den vanlige bredde for tømmerhus, 6-7 meter. Hvis kjøkkenet var siste
rom i fløyen slik de hevder, skulle denne ha vært 24 meter lang. Dette virker
ikke helt sannsynlig siden det nevnes ytterligere to kamre; antagelig var
fløyen i alle fall 28 meter. I det ene kammeret var som nevnt over brønn.
Brønnen var etter 1733 i bryggerhuset nord for kjøkkenet, ut i hagen, men
skulle ligge for langt øst i forhold til den eldre fløyens østlige utstrekning, så
den kan være ny.
7.1.11 Senere historie
Bygningen fikk en full annen etasje og ble panelt utvendig i 1730-årene. De
nåværende sidefløyene mot gården er større og lengre enn de opprinnelige,
som ble revet i 1730-årene.
Residensen ble holdt utenfor da grevskapet ble solgt til kongen i 1805. I
1821 ble den kjøpt av Larvik by som innredet den til kommunale funksjoner.
Dekorasjonsmaleren og antikvaren Domenico Erdmann gjorde gjennom
sine usedvanlig grundige bygningsarkeologiske undersøkelser i bygningen
fra 1919 til 1929 bygningen landskjent. 84 Bygningen har siden den gang ikke
gjennomgått større undersøkelser. 85
Hovedfløyen er museum siden 1920.
Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra div. Rekke II 1
1646-1784.
82
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 3 Greven 31
Pakkesaker 4 Residensen 1694-1784: Fortegnelse 1696 over reparasjoner på residensen.
83
Tollnes, Roar l. og Eriksson, Jan E. G.: ”Herregården i Larvik, den høygrevelige residens –
men mest om anleggets østfløy.” Vestfoldminne 1980:43.
84
Bygningens fortid som grevelig residens var ikke ukjent i Larvik, men det var først overlærer
Karl Emil Bødtker (som hadde sin leilighet i bygningens første etasje) som oppdaget det skjulte
dekorasjonsmaleriet i bygningen.
85
Undersøkelser i vestfløyen er imidlertid foretatt av NIKU, bl. a. i 2006 og 2008.
188

7.1.12 Hagen
Residenshagen i Larvik var det største hageanlegget i Norge i perioden (rek.
XI). Den ble anlagt av stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve omkring 1680
(fig. 146). I anleggets midtakse var det på en terrasse plass for en residens av
mur som ble oppført 1698-1699. Hagen hadde fire store dammer og en
fontene med syv meter høy stråle (i samtiden oppsiktsvekkende) samt en
mindre fontene i parterret på terrassen. Det var en allé ned mot sjøen omgitt
av en kanal. Alléen var antagelig en bane for kulespill. Forbildene for
anlegget er antagelig flere; hollandske og italienske.
Herregårdens hage og allé gjorde at trafikken mellom Tjølling og Larvik
ble tvunget gjennom en flaskehals mellom hagens store stakittport og alléens
kanal. Her fikk man det eneste mulige innblikk i residenshagen, som ellers
var omgitt av plankegjerder. Midtaksen med de klippede trerekkene, den
høye fontenestrålen, og så lenge det varte; skallet av Gyldenløves steinhus
høyt oppe på terrassen i fonden. På motsatt side åpnet alléens perspektiv mot
sjøen. Dette punktet har gitt det beste visuelle uttrykk for Larvik-grevenes
makt.
Foran residensen fra 1670-årene har det sikkert fra bygningens
oppførelse vært anlagt en bastionformet terrasse med prydhage omgitt av en
rødmalt balustrade i dreid stakittverk. Terrassen ble rekonstruert av Erdmann
i 1923. 86 Fra den lille hagen gikk det en bro over en bekk til den store hagen.
Bastionformen brukt på en hageterrasse kan ha hatt engelske forbilder.
Gyldenløve oppholdt seg i England som ambassadør 1669-1670. I
forbindelse med borgerkrigen 1642-1643 ble flere herreseter befestet med
vollanlegg for beskyttelse mot plyndring. 87 Hagen ved Southampton House
(senere Bedford House; beliggende i Londons nordre utkant, en bygning med
lignende plantype som Herregården), ble da en del av byens befestning med
bastioner foran. 88 Befestningsformen behøver heller ikke i Larvik å ha hatt
utelukkende dekorative hensikter. Ved Fritzøe verk kunne uroligheter oppstå,
slik det hadde gjort ved Røros verk i 1666 og 1670. Gyldenløve hadde selv
besøkt direktøren der, bergråd Henning Jürgens (Irgens), som hadde et
arsenal av skytevåpen i sine hus. Eieren av verket Jochum Irgens var nær blitt
lynsjet ved sitt besøk der i 1670.
Hagens plan fremgår av kart fra 1688. På det fargelagte kartet ser man at
det var fire dammer og en fontene i midten. Hagen ble utvilsomt anlagt
86
Nasjonalbiblioteket. Håndskriftsamlingen. D. Erdmanns notater 1919-29:44.
87
Williams, Robert:”Fortified Gardens”, Sir John Vanburgh and Landscape Architecture in
Baroque England. National Trust. Stroud 2004: 67.
88
I denne sammenheng kan man også tenke på Elingårds befestninger fra 1630-1640-årene, samt
Nedenes fra 1630-årene. Sørensen 2002:236,268,344-346.
189

omkring 1680 da det omtales trær som skulle bestilles fra Holland og ville
trær som skulle plantes i alléen. 89
Arnet omtaler et ”Abriss” av hagen 1685 som i desember var sendt
Gyldenløve. 90 På risset var avmerket hvilke fruktrær som var utgått, og det er
mulig dette var hovedhensikten med det. 91 Schram skriver imidlertid
9.12.1685 til sekretær Diderichsen at ”med denne post er skicket hannem af
risningen af hafuen, og med neste post skal jeg skicke en anden paa min
Maner.” Det er tydelig at Schram da hadde tenkt å tegne en plan for en
omlegging. 92 Dette kan være i forbindelse med oppføringen av den nye
residensen, som han da hadde ansvaret for å planlegge.
Hagens øvre, nordre del besto av høy terrasse, mens hagens hoveddel
nedover mot Tjøllingveien lå i en slak helning. Alléen lå på flat mark ned
mot sjøen.
Som beskrevet i kapitlet om den nye residensen, synes anlegget av hagen
å være betinget av dennes planlagte plassering på den øverste terrassen, i
midtaksen av anlegget, der det også er en stor åpen plass på kartene fra
1688/1690.
Den norskfødte billedhuggeren Magnus Berg (1666-1739) skar som ung
hagestatuer for Gyldenløve: ”Haver han for denne sin Herre med en Kniv
udskaaret adskillige Billeder som smaa Børn og andre ornamenter til at sætte
udi Haven.” 93 Hagen ved Gyldenborg var utsmykket med en mengde
statuer. 94 Berg kom 1690 i kongelig tjeneste, visstnok etter Gyldenløves
anbefaling. 95 I 1685 kom en forsendelse fra København bl. a. med søyler,
men hvorvidt ”billederne” herfra var til den nye residensen eller til hagen er
uvisst, men sannsynligvis var de til hagen siden de ble satt inn i skjulet der
oppe. 96 Det er ikke nevnt statuer i residenshagen annet enn i et brev fra 1773,
89
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784. Brev fra Schram til Gyldenløve 16.3.1680.
90
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784. Brev fra Arnet til Gyldenløve 30.11.1685.
91
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784. Brev fra Arnet til Gyldenløve 29.12.1685.
92
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784. Brev fra Schram 9.12.1685.
93
Schnitler II 1916:50. Gjengitt fra: Prehn, Naaman Henrik: ”Den berømte Kunstners, Magnus
Bergs Levnets Løb”. Dansk Magazin 1745:226ff.
94
Jacob Conings maleri 1694. Frederiksborg.
95
Dietrichson, Lorentz: Den norske elfenbensskjærer Magnus Berg. Kristiania 1912:25-32.
96
Brev fra Schram datert 29.4.1685: ”Pillene med videre haffuer ieg ladet oplegge, udj min boe
need paa stranden og billederne i haveskiul ladit opføre.”
190

da det åpenbart må siktes til postamentene. 97 Ved hageinventariet fra 1743
nevnes heller ingen skulpturer, bare de 120 postamenter av gotlandsk
sandstein som er de balustrene som diskuteres under kapitlet om den nye
residensen. 98 Siden de aldri ble tatt i bruk ble de i stedet plassert rundt i hagen
som forseggjorte postamenter, vel først og fremst for blomsterpotter. Den
grevelige kirkestol i Larvik kirke (kirken ble innviet ved Gyldenløves bryllup
i 1677) var utsmykket med basunengler på gesimsen. Den ble satt opp i 1685
(evt. tidligere, men staffert da) og englene kan ha vært utført av Magnus
Berg. Stolen ble fjernet i 1860. 99
Smeden David Ridder skulle utføre en smijernsport etter tegninger levert
av Gyldenløve etter tilbud gitt 14.4.1685. 100 Den skulle utstyres med sirater,
liljer og 88 roser ”med sit tilbehør” Sannsynligvis var den imidlertid til den
planlagte grevelige gravkrypten under kirkens kor, og ikke til hagen, der det
senere omtales en stor stakittport. Lignende smijernsporter er senere kjent fra
gravkryptene under Vår Frelsers kirke i Christiania, bl.a. til Gyldenløves
halvbror generalløytnant Caspar Herman Hausmanns gravkrypt. 101 Over
døren, i muren, satt det alabastrelieffet med Gyldenløves våpenskjold før
sakristiet ble oppført i 1741. 102 Krypten ble ikke brukt av Gyldenløve, som i
1704 ble gravlagt i Vor Frue kirke i København. Kirken brant i 1728 og
Gyldenløves gravmonument utført av billedhuggeren Thomas Quellinus ble
da ødelagt. Monumentet ble utført allerede mellom 1689 og 1695 103 og kan
derfor ha vært tiltenkt Larvik kirke i utgangspunktet. 104
97
Jarlsberg og Larvik. A grevskapene II Larvik 3 Greven 31 Pakkesaker 3 Residensen 1677-
1807. Kopi av brev fra amtsforvalter Smith til overinspektør Fabricius 30.10.1773.
Overinpektøren skriver om besiktigelsen hva som ble medtatt: ”Inventario Træer, (orangerie
trærne undtagen) Statuer og videre”. Statuer er ikke nevnt i besiktigelsen, kun postamentene; da
redusert til 60.
98
Larvik museums arkiv. Gartneren C. A. Høppings hageinventarium tatt opp ved hans
tiltredelse 1743.
99
Larvik historie I:547.
100
Vedlagt Schrams brev av samme dato. David Ridder kan ha vært sønn av bilthuggeren
Christopher Ridder som Gyldenløve hadde brukt på Bygdøy Kongsgård – sikkert også til
skjæring av ovnsplater.
101
Til Just Høgs og Hausmanns kapeller. Nå i Kunstindustrimuseet i Oslo.
102
Larvik historie I:539.
103
Datering i Weilbachs kunstnerleksikon.
104
Det var 8 voksne lik og en del barnelik i den såkalte ”Høygrevelige Herskabs begravelse
under Kjercken” da kjelleren ble tømt ca. 1860. Alle lå i fornemme doble kister (Larvik historie
I: 567). Gyldenløves uekte sønn general Ulrichsdals familie ble gravlagt her (Larvik historie I:
539). Gyldenløves gravmonument i Vor Frue avbildet: Larsen, Axel: Dansk-Norske
heltehistorier. København 1894.
191

I 1684 var det plantet frukttrær i hagen, da en Jan Svenske ble tatt på
fersk gjerning i pæreslang den høsten. 105 Det var mer enn 100 døde trær i
hagen april 1685. Disse var importert fra England. Det ble bestilt pære-,
plomme-, kirsebær- og epletrær i 1685. 106 Rundt hagen var det i 1685 tale om
en hagtornhekk, et prosjekt Arnet anslo til å ville omfatte ca. 2000 busker. 107
Det var i 1773 fire grønne lysthus i hagen. Arnet nevner i 1685 lekter og
spiker til lysthus (i flertall), åpenbart av treillageverk. 108
Grantrær ble sendt ned til København, og også plantet i alléene i
hagen. 109 Om det som senere på Jarlsberg var som hekker, eller til allétrær er
usikkert, men gran omtales som erstatning i forbindelse med utgåtte
allétrær. 110 I 1774 var det neppe lenger gran i selve hagen. Gran var
sannsynligvis regnet for å være et norsk treslag da det ikke fantes vilt i
Danmark, og ble plantet i forbindelse med lysthuset ”Det Norske Hus” på
Hirschholm slott i 1733. Gran kan ha inngått i Gyldenløves hage ved
Gyldenborg i København som symbol på hans norske grevskap (fig. 147).
Det var også granbeplantninger i hagen ved Sophie Amalienborg. 111
Eviggrønne bartrær var moderne og følgelig ettertraktede i siste fjerdedel av
1600-tallet. 112 Senere, i 1773, nevnes lysthuset på Nanset (gårder på platået
rett ovenfor Larvik by med utsikt ut over sjøen) med alléen dit som besto av
unge gran- og lindetrær som måtte klippes årlig av gartneren. 113 Når dette ble
105
Archer 1998:112.
106
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784. Brev fra Arnet til Gyldenløve datert 29.9.1685, samt 28.12.1685.
107
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784. Brev fra Arnet til Gyldenløve 1685.
108
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784. Brev fra Arnet til Gyldenløve datert 30.11.1685: ”Latten und spicker
zu den Lusthäusern”.
109
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784. Brev fra Arnet til Gyldenløve datert 14.4.1685: ”die beorderte gran
beume, folgen mit Aberham Aberhamssen, auf der galiodt,” Likeledes brev fra Arnet til
Gyldenløve datert 21.4.1685 som omtaler at 30 grantrær nå var sendt ned.
110
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784. Brev fra Arnet til Gyldenløve datert 1.2.1687: ”dass wenige, so
(..)noch in der Garten als alleen manqviret …mit hübschen Grannen Bäumen woll will
bepflantzet und completiert werden.”
111
Lund, Hakon: ”Haver”. Frederikstaden 1749-1999. Arkitekturhistorisk Årsskrift. Architectura
21. København 1999:193. Hagen var anlagt 1667-1673. Den ble antagelig delvis omlagt i 1685
(Lund 1999:190), så man kan ikke utelukke at granene fra Larvik var til dronningens hage.
112
Det ble i 1674 plantet gran i Sophie Amalienborgs hage. Tidligere fantes gran plantet i
Gisselfelds hage. Christensen 1999:53.
113
Grevskapsarkivet. Hagens besiktigelse 1773 og 1774.
192

anlagt er ukjent. Det nevnes ikke i ekstrakt av hageregnskapene 1758-1772,
men siden trærne omtales som ”unge” var vel anlegget fra grev Christian
Conrad Danneskjolds tid.
Residensen og hagen omtales (som beskrevet under selve residensen) i
journalen til Christian 5.s norske reise 1685:”H. Kongl. Mayt. logerede
sammesteds udi Hans høie Excell. huus hvis bygning efter Norsk art af
Timmer meget prober og vel indrettet og imellem Klipperne af Naturen med
adskillige Deyligheder og derfor uden med en vel anlagt Hauge og
Vandspring av 24 Fod høie forsynet.” 114
Fontenen med sin imponerende 7 meter høye stråle hadde sitt trykk fra
reservoaret Herregårdsdammen som lå ca. 10 meter høyere over havet, oppe
bak Herregårdsfjellet. 115 Den andre fontenen på terrassen er ikke avmerket på
kartene 1688 og ble sannsynligvis anlagt da den nye residensen ble oppført
1699. Før kongebesøket i 1685 skrev Arnet at han hadde ”die Fontäin wie
auch den Dam verfertiget.” Han omtaler ellers i brevet gelenderverk han har
”repariert”, så man må anta at ”verfertiget” betyr en ferdigstillelse av
fonteneanlegget. 116 Heintz skriver 1689 ”nacher Larwig zu kommen, habe
aldar die Garten in Grund Ryss zu bringen, sampt des dammes höhte und der
funteinen sprung ab zuwegen und auf papier zubringen.” 117 Den sistnevnte
fontenen må være den som i 1773 lå oppe på terrassen foran steinhusets tomt,
og som da må være anlagt av Heintz allerede i 1689.
I 1704 skrev Ulrik Christian Gyldenløve, Ulrik Fredrik Gyldenløves
nevø, i sin private dagbok at ”Han har ladet anlægge en stor Have, men den
holdes i slet hevd”. 118
Det synes imidlertid som om hagen både før og senere ble vedlikeholdt
av profesjonelle og vel lønnede gartnere. 119 Arnet klager imidlertid i sine
mange brev fra 1680-årene stadig over manglende hjelp og økonomi til
vedlikeholdet.
Grunnleggeren av hagen må være gartneren Christoph Arnet, selv om
planen kan være utført av Gyldenløve selv, eller helst en arkitekt. Arnet skar
114
Schnitler II 1916:49. Larviks historie I: 70
115
I Vaux-le-Vicomte var den høyeste fontenen 5 meter høy, men til gjengjeld var den
”mannstykk.”
116
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784. Brev fra Arnet til Gyldenløve 1685.
117
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 5 Regnskap nr. 5.
1699 Regnskap for stattholderens bygninger i Larvik.
118
Gyldenløve, Christian Ulrik: Dag-Register over Hans Kongelige Mayestæts, Kong Friderich
den Fierdes Reyse i Norge udi Aaret 1704 / holden og sammskreven udi det franske Sprog af
Güldenlöwe, og nu idet Danske oversat af C. Engelstrup. Christiania 1770:34.
119
Larviks historie I:513.
193

ovnsplater, og deres kvalitet viser en dyktighet som tilsier at han kan ha hatt
en aktiv rolle i planleggingen av hagens arkitektoniske utforming. 120 Arnet
befant seg i Larvik i 1680. 121 Hans bolig lå øverst i kjøkkenhagen, som lå
parallelt med selve hagen. Huset var opprinnelig sekslaftet med en stue og
kammers, og av kammeret var fradelt et kjøkken. Senere fikk det også en
gang med stue, bod og kammer tilbygget i vest, og en kvist mot hagen. Et
geveksthus lå under samme tak som gartnerboligen, se under. I 1773 målte
hele bygningen 20 x 8 meter. I nord var tilbygget to boder eller skjul. I
bakgården var stall (1788 materialhus) og et materialhus. Ved Arnets død i
1707 hadde han en malerisamling på 11 bilder, langt flere enn vanlig innenfor
selv de høyere klasser. 122 Arnets tidligere arbeidssted eller hans opphavsland
er ukjent, men han skrev tysk. Navneformen kunne tyde på flamsk
ekstraksjon i likhet med hustruens. Han ble gift ca. 1692 med Dorothea de
Besche, datter av kanonstøper Peter de Besche ved Fritsø jernverk. 123 Hennes
bror Johan de Besche var apoteker i Bergen fra 1688 og oppførte der
sannsynligvis etter 1711 den senere såkalte Maartmannsgården med en
betydelig hage (jfr. denne). Arnet ble etterfulgt som gartner av Hans Hansen
som giftet seg med enken. 124 Lorentz Christopher Sauracker var gartner ved
Christian 6.s besøk 1733. Han bodde siden i Eiker. Cay Anton Høpping
tiltrådte i 1743.
I 1685 omtales et geveksthus i hagen. 125 Gartnerens hus var før 1743 på
østsiden tilbygget et geveksthus med fire store blyglassvinduer og dør, hvor
det da sto 16 baljer til fikentrær. 126 Det kaltes ”grøn stuen” i 1773 og hadde
kakkelovn og hyller til pottene. Sannsynligvis er dette det samme som nevnes
i 1685. Gartnerens hus ble revet i annen halvdel av 1800-tallet, og finnes
gjengitt på et foto fra før anleggelsen av Torstrand kirkegård (fig. 148).
120 Nygård-Nilssen, Arne: Norsk jernskulptur. Bind 1. Oslo 1944:173,301.
121 ”… habe ich mit der Gartner umb der grosse Allee gesprochen”, brev fra Schram til
Gyldenløve datert 25.3.1680.
122 Statsarkivet Kongsberg. Larvik og Sandefjord skifteprotokoll 3. Skifte 22.1.1708.
123 Familien de Besche var en adelig slekt fra Liège hvorav kgl. byggmester Gillis de Besche
innvandret til Sverige omkring 1600 med fire sønner. Slekten fikk betydning i Sverige som
jernverkseiere på 16/1700-tallet og ble naturalisert i 1664. Peter de Besche (1618-1674) kom til
Norge fra Sverige.
124
Skard, Torfinn: Hagebruk og gartneri i Norge: en historisk undersøkelse fram til omkring
1950. Oslo 1963:14.
125
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784. Brev fra Arnet til Gyldenløve 1685.
126
Larvik museums arkiv. Originalt dokument. Inventarium opptatt ved overdragelsen av
residenshagen til gartneren Høpping 8.8.1743.
194

Hvor i hagen orangeriet lå er ukjent. Det er omtalt i 1773, men ikke i
1743. I følge regnskapsekstraktet fra 1758-1772 ble det utført flere
reparasjoner, så det har hatt en viss alder. 127 Bygningen målte 12 x 5,70 meter
og var 3,15 høy, tømret på tre sider med bindingsverk på den fjerde, med 28
1,70 m høye blyglassvinduer med like mange lemmer for, i veggen og i halve
taket. Resten av taket (d.v.s. den andre takflaten) var lagt med planker.
Orangeriet var som residensen rødmalt. Det var en dør i hver ende,
bygningen var avdelt i to rom med kakkelovner samt teglgulv av murstein. I
bygningen var hyller til potter: i 1773 50 stykker med levkøyer og gyldenlakk
samt fire med rosmarin. Det var trebaljer med ni pomeranstrær, et
appelsintre, tre sitrontrær, fem laurbærtrær og et mandeltre. For øvrig var det
seks baljer med rosentrær. 128
Alléen
Alléen var ca. 250 meter lang. Den lå helt slett i terrenget og var ca. 25 meter
bred fra kanal til kanal. Siden den var helt omgitt av forholdsvis brede
kanaler, og det sågar på Wilsters kart synes å ha vært trær midt for endene,
har den åpenbart ikke hatt noen adkomstfunksjon (fig. 149). Derimot synes
det sannsynlig at dette var en ballbane omgitt av trær. Riktignok var den ikke
lang nok for det store klubbeballspillet palmaille, men sikkert lang nok til
mindre utgaver av lignende aristokratiske ballspill. 129 Den ble plantet i 1680
av ville trær, 130 tatt ut av gartneren på reise ”hin auf nach Farris.” 131
Iskjelleren
På oppmålingen av Larvik fra 1688 ser man rett øst for hagen ved et berg på
Torstrand et sirkulært anlegg merket ”Iis kielderen”. Den er også inntegnet på
Wilsters kart men er ikke tidligere påaktet i litteraturen. Den målte etter
oppmålingen å dømme 15-20 meter i diameter. Man må anta det var en
kjeller i midten under en større jordhaug, slik engelske iskjellere ble
utformet. Inngangen var gjennom en tunnel. Isen ble fylt i nedre del av
127
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 3 Greven 31
Pakkesaker 3 Residensen 1677-1807. Ekstrakt av regnskap residenshagen 1758-1772.
128
Se også: Riksarkivet. Kommersekollegiet. Landbygningenes branntakstforretninger. Pk. 68
Larvik grevskap. Takst 22.1.1788.
129
Til palmaille krevdes en bane på ca. 700 meter. Koch, Peter: “Palla-a-maglio. Et
middelalderligt spil og dets spor i nutidige byer.” Architectura 1. København 1979.
130
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784. Brev fra Arnet til Gyldenløve datert 21.4.1685: ”so fehlen auch
einige wilde beumen in die alle.”
131
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784. Brev til Gyldenløve fra Schram datert 16.3.1680.
195

kjelleren som lå lavere enn inngangen, som en ”brønn” og dekket med halm
og sagflis. Over dette ble lagt bord på hvilke varene ble oppbevart. 132 Larviks
kjeller er et tidlig eksempel. Det første kjente engelske eksempel er en
”snow-well” installert ved St. James’ Palace i London 1666-1667 for
hertugen av York; ”sunk in the ground and thatched with straw.” 133 Slik var
samtidige franske iskjellere også utformet; ”glacières”, for eksempel ved
Trianon de Porcelaine i Versailles. 134 På Liselund i Danmark er bevart en
iskjeller av denne typen, beskyldt for å være inspirert av polynesiske
forbilder som en av landskapshagens attraksjoner!
Hagen i 1773
Den mest utførlige beskrivelse av hagen er fra 1773. 135 I forhold til kartene
fra 1688 synes det å være få forskjeller. Den store fontenen var på kartene
omgitt av seks rektangulære kvarterer, mens det i 1773 kun var fire større.
Det da var lagt til et areal øst for kjøkkenhagen som ikke ennå var
opparbeidet.
Hagen var som det også fremgår av kartet fra 1688, 195 meter lang nordsyd
og var omgitt av et dobbelt plankeverk på furustolper, 700 meter langt,
1,90 høyt. Det var antagelig en allé foran bastionterrassen der det ved
kongebesøket i 1748 ble satt opp et illuminasjonshus i fonden. Et unøyaktig
kart fra ca. 1733 later til å vise to alléer nedenfor hagen. 136 I 1688 må hagens
bredde øst-vest ha vært til sammen ca. 135 meter; lysthagen ca. 90 meter.
Øverst der steinhuset hadde stått var det i stedet for plankeverket reist en
ca. 29 meter lang og 3 meter høy mur med blåglasert tegltak, utstyrt med seks
drivhusnisjer til vinranker med vinduer, og med en port ut til skogen flankert
av 4,4 meter høye pilarer tekket med bly med jernkuler på toppen. 137 Det var
seks aprikostrær espalierte på muren. Muren ble satt opp i 1765. 138 Her var to
16 meter lange høye rødmalte ferskenkister (drivhus til ferskentrær) med
dører og mistbenker foran. Muligens flankerte de muren.
132
Bainbridge, J. W.: “Stocking Northumbrian Icehouses: An exercise in relating climate to
history.” Industrial Archaeology 9 (1972):152-171.
133
Girouard, Mark: Life in the English Country-House. London 1978:262.
134
Hazlehurst, F. Hamilton: Gardens of Illusion. The genius of André le Nostre. Nashville 1980:
156-157.
135
Det er en likelydende datert 30.3.1774.
136
Kgl. Bibl. København.
137
Se også: Riksarkivet. Kommersekollegiet. Landbygningenes branntakstforretninger. Pk. 68
Larvik grevskap. Takst 22.1.1788.
138
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 3 Greven 31
Pakkesaker 3 Residensen 1677-1807. Ekstrakt av regnskap residenshagen 1758-1772.
196

Foran steinhusets tomt, som var en åpen plass, lå den høytliggende
terrassen kalt banketten 139 med utsikt over sjøen, og med to store
prydparterrer med blomster omkranset av buksbomhekker og var prydet med
16 barlinder (sikkert klippet som pyramider) og 2 kuler av buksbom. Mellom
de to parterrene lå en fontene likeledes kantet med buksbom. Langs
plankeverket var det satt 28 frukttrær samt åtte lambertsnøttetrær (muligens
espalierte) og på begge sider var det plantet rabatter med isop og lavendel.
Steinhusets tomt var flankert av mindre kvadratiske parterrer kantet med
buskbom. Ned fra banketten, som langs kanten var beplantet med
ligusterhekker og fire store barlinder (”Tackser”), førte to tretrapper. Vollen
må ha vært dekket med gresstorv, og er antagelig identisk med ”den grønne
Afsats” som nevnes i begynnelsen av 1730-årene. 140 Foran denne, nede på
neste nivå sto en rekke med et valnøttre og 9 frukttrær, alle av forskjellig sort.
Denne hoveddelen av hagen var ordnet omkring et stort kvadratisk midtparti,
innelukket på alle sider av hekker av lønn og ”vill kastanje”. Med vill
kastanje må menes hestekastanje. 141 Kastanjer synes ikke å være nevnt i
hagen tidligere og vokste garantert ikke ved Farris – ville eller ikke! Trærne
var imidlertid store, så det var en stund siden de var plantet. Det var i 1773
fire kvarterer med 20 frukttrær hver, plantet på gressbunn. I midten var en
rund dam med den store fontenen som i 1685 hadde en 24 fot høy stråle [ca.
7 meter]. Dammen hadde sannsynligvis en diameter på ca. 15 meter. Det var
buksbom og fire store kastanjetrær rundt fontenedammen. På hver side av
dette partiet var to rektangulære fiskedammer, hver på ca. 29 x 13 meter.
Dammene rett nedenfor terrassen hadde i hvert hjørne et stort vilt kastanjetre,
mens de på nedsiden av midtpartiet til sammen var omkranset av 20 ”Ibern
139
Uttrykket ”bankett” brukes også i festningsterminologien om en slik formasjon. I 1770
omtales bl. a. ”Materialier til een Banqvette og et Stacket wærck om Lyst Qvarteret” l.c. Dette
kan vise til reparasjoner ved den lille bastionformede hagen foran sydfasaden.
140
Larviks historie I:487. Banketten omtales samtidig.
141
Hestekastanje kom sent til Europa, på slutten av 1500-tallet, så betegnelsen ”vill” virker søkt.
Det kan være treet ble betegnet sådan fordi nøttene ikke kunne spises. I Trianon de Porcelaines
hage ble hestekastanje anvendt i 1671. 60 stykker ble plantet i allé mellom buegangene nederst
for enden av parterrehagen før boskettet. Dette var første gang treet ble plantet i de franske
kongelige hager. De var før dette brukt i Vaux le Vicomte hvorfra ti store trær ble flyttet i 1690
til anlegget av Jardin de Marronniers ved Grand Trianon der 2500 trær samtidig ble nyplantet.
Hobhouse, Penelope: Plants in Garden History. London 1992 og 1997. Se Lade i Strinda.
Hagen ved Bergens bispegård inneholdt edelkastanje i 1694. Hagen var omlagt 1665-1674
(Edvardsen 1694, referert Bergen I. Bergen 1951:81).
197

Træer” (dvs. almetrær), 142 4 kastanjer og to frukttrær. Nedenfor disse igjen
var to rektangulære kvarterer hver med 15 frukttrær, omgitt av hekker av lønn
og vill kastanje på tre sider. Den store stakittporten i midtaksen var
sannsynligvis flankert av to ”sommerlysthus”. Sommerlysthus fantes også
lenger opp i hagen i nord og ved gartnerens hus. Plankeverket var besatt med
en høy klippet ”beskermelses Hæk af træer” (ikke ”buksbomhekk” som det
står i Larviks historie 143 ) på to sider. Alle hekker ble beskåret årlig. Mot
kjøkkenhagen var det også en hekk av lønn og ville kastanjer. Foran
gartnerens hus var det her et blomsterkvarter omgitt av buksbom og fem
urtekvarterer. Det var espaliert 14 frukttrær langs plankeverket, og langs de
fem urtekvarterene var det satt 70 frukttrær. Kjøkkenhaven hadde to dammer.
I hele hagen var det ellers adskillige hekker med roser, rips, stikkelsbær og
solbær.
Den lille prydhagen på bastionen foran residensen var omgitt av en høy
buksbomhekk og et 54 meter langt dreid, rødmalt stakitt (vel utformet som en
balustrade). Det var to blomsterkvarterer omgitt av lave buksbomhekker, og
midtgangen var beplantet med en liten allé av lind besatt med ligusterhekk.
Fra vest var en dobbel stakittport. Mellom den store og den lille hagen var
som nevnt en bekk, slik at forbindelsen gikk over en bro. 144
Forbilder
Larvikhagens viktigste trekk er de fire dammene som fyller hele kvarterer, og
dette hadde hagen til felles med hagen ved slottet Ter Nieuburch ved Rijswijk
i Holland. Hagen og slottet ble anlagt i 1630-årene av stattholder Frederik
Hendrik av Oranien. De fire fiskedammene lå her i lengderetningen som
kvarterer og flankerte den sentrale hagen med sine parterrer, som her var
avsluttet av en exedra. Alle kvarterer og dammer var i alle fall tenkt omgitt av
hekker med pyramider i hjørnene, men dette ble neppe gjennomført etter
samtidige prospekter å dømme. Utenfor dammene var langstrakte bosketter.
Den sentrale midtgangen bandt elementene sammen, og gir som i Larvik
anledning til å omtale hagen som barokk. 145
142
Ipern er en eldre (tysk) betegnelse på storbladet alm; Ulmus Glabra. Vedel, Helge og Lange,
Johan: Træer og buske i skov og hegn. København 1959:154. I Larvik historie I:511 står gjengitt
”jbentrær” hvilket er en misforstått gjengivelse av originalteksten.
143
Larviks historie I:511.
144
Både på østsiden og vestsiden av bygningen var senere små hager, den på vestsiden for
amtsforvalteren når han bodde i fløyen, i 1773 beplantet med poteter. Disse hagene fremgår ikke
av kartet 1688, og hørte vel ikke til det opprinnelige anlegget.
145
Sellers 2001:61ff. Hagen og slottet nedlagt på slutten av 1700-tallet.
198

Selv om hagen i Larvik hadde sine dammer liggende på tvers av
lengderetningen er idéen den samme, med rektangulære fiskedammer som
utgjør hele kvarterer, og den symmetriske plasseringen om et sentralparti. Det
er derfor grunn til å anta at Ter Nieuburch har inspirert Larvikhagens
hoveddisposisjon. 146
Den dominerende bruken av vann i hagen, i form av dammer og smale
kanaler rundt alléen, gir hollandske assosiasjoner sammen med en
hovedsakelig hollandsk preget hagekomposisjon – mens den høye terrassen,
fontenene og de skogkledte bergene som flankerte hagens øverste parti, er
karakteristiske trekk fra italiensk hagekunst.
Den nye residensen ble liggende på hagens høyeste terrasse på samme
måte som kronprins Fredriks Frederiksberg (oppført av Ernst Brandenburg
1699); et trekk som sannsynligvis var en konsekvens av kronprinsens
italienske reise, og senere Gyldenløves egen svigersønn grev Carl Ahlefeldts
Sorgenfri, også ved København (Francois Dieussart 1706-1707). 147
Den danske forfatteren Oluf Chr. Olufsen skrev i 1790 om residenshagen
i negative ordelag betegnende for sin samtid, men som også forteller at den
var godt vedlikeholdt: ”Den er gandske i den gamle Hollandske, eller Franske
usle Smag.”...”Grotter er der ingen af, men i deres Sted Overflødighed af
Alléer, Pyramider og tusinde andre kunstige Ting.” 148
Slik sto hagen antagelig til den ble kjøpt av Larvik kommune i 1821, og
ble utleid til handelsgartneri. Først da Torstrand kirkegård ble anlagt i 1863
ble hagen desimert, og den ble først nedlagt fullstendig da skolebygningene
ble oppført fra 1902 (fig. 150). Alléløkken ble først bebygd fra omkring
1900. Herregårdsdammen ble fylt igjen i 1933.
7.1.13 Vågå prestegård. En avlegger i Gudbrandsdalen.
Et lite anlegg av Larvikresidensens type, men av små dimensjoner, er Vågå
prestegård oppført 1697-1698 av tømmer. Bygningen måler 15 x 12 m, har
fireromsplan med sentral pipestokk (paviljongplan) og to små karnapper med
åpen sval imellom. Den nåværende takkonstruksjonen, et torvtekket åstak, er
senere. Gavlene er satt opp med tømmer som er annerledes tihugget enn
146
Hagen på Tommarp i Skåne, hadde iflg. en besiktigelse fra 1672 6-7 dammer, og Buhrmann-
Fischers stikk fra ca. 1680 viser at disse som i Larvik fylte hele kvarterer. Tommarp tilhørte
1614-1661 riksadmiral Ove Gedde, som sannsynligvis har anlagt hagen. Den hadde en enkel
langstrakt plan med en midtgang flankert av kvarterer og dammer anlagt uten aksial forbindelse
med huset. Ter Nieuburch kan ha vært Gjeddes forbilde for hagen. Vårdprogram för Parken vid
Tommarps Kungsgård. Statens Fastighetsverk. Lund 2001.
147
Sorgenfri kalles av Hakon Lund Danmarks første ”villa suburbana”. Lund 2000:111.
Utgangspunktet skal ha vært et hus av bindingsverk Gyldenløve tilhørende, som ble bygget om.
148
Schnitler II 1916:49.
199

esten av bygningen. Det er sannsynlig at bygningen har hatt et tilnærmet
pyramideformet tak med pipe i midten opprinnelig.
Byggherren er Fredrik Grüner som i 1696 ble sogneprest i Vågå (fig.
151). Han ble gift i Larvik som samme år med en av Ulrik Fredrik
Gyldenløves nieser på hans mors side; Anna Hedvig Hausmann (1676-1736),
datter av Gyldenløves halvbror, rittmester og tollinspektør i Ribe Fredrik
Hausmann (fig. 152). Bygningen står nå på Maihaugen, dit den ble flyttet i
1904. 149 Bygningen har tydelig en ytre form inspirert av Anna Hedvig
Hausmanns onkels residens i Larvik. I likhet med Gyldenløves korsformede
hus på Bygdøy har heller ikke dette slått an som bolig. Allerede Grüners
etterfølger Wilhelm Dop (som i 1700 var blitt tvunget til å bytte Hedrum
prestegjeld med Vågå) oppførte en ny hovedbygning på Vågå prestegård; en
toetasjes bygning med midtgang (fig. 153).
149 Dendrokronologisk undersøkelse utført 1999. Mathisen, Kjell Marius: ”Prestegarden fra Vågå
– et møte mellom embetsmenn og bønder.” Maihaugen årbok 1999. Lillehammer 1999:8-35.
Allerede i 1700 fikk Grüner i stedet Hedrum prestegjeld med Larvik, Kvelde og Hvarnes.
200

7.2 Larvik 2. Den nye residensen
Bygningen ble oppført 1698-1699 i to etasjer av tegl med to karnappfløyer,
på en høy sokkeletasje i bruddstein (rek. VIII). Bak kan det ha vært et
trappehus i utmurt bindingsverk, eller en åpen trapp under et tak. Bygningen
var ca. 27 meter lang, bredden er ukjent. Taket var valmet med blåglasert
takstein og med en takterrasse tekket med jernplater. Karnappfløyene og en
midtark hadde imidlertid saltak. Bygningen ble ikke ferdig innredet.
Gyldenløves sønn, grev Danneskjold Laurvig utbygget i stedet
tømmerbygningen. Steinhuset ble revet 1759-1760.
7.2.1 Byggherren
Stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve oppførte en ny residens i sitt grevskap
1698-1699 med Hans Martin Heintz som byggmester, men med ukjent
arkitekt (fig. 154). Gyldenløve oppførte samtidig et palé i København med
lignende plan, der Ernst Brandenburger var byggmester og antagelig arkitekt
(fig. 155). Gyldenløve hadde i hvert fall siden 1685 planlagt denne
teglbygningen som skulle erstatte den gamle residensen av tømmer fra 1674.
Hagen fra ca. 1680 var planlagt med den nye residensen i midtaksen, hvilket
tyder på at tømmerbygningen fra 1674 var et provisorium og hele tiden var
tenkt erstattet av en residens i mur.
7.2.2 Datering
Bygningen sto ferdig som råbygg høsten 1699. I 1704 sies at den var ”bygt
efter den her bestaaende model uden ringeste indredning tægt med sort
glaseret tagsteene, med 4 huid brent steene brøstbilleder paa muuren udad
prospecten til søen”. 150 Den ble aldri ferdig innredet. Ulrik Fredrik
Gyldenløve døde i 1704 og sønnen Ferdinand Anton Danneskjold Laurvig
fullførte den ikke. Bygningen ble revet før januar 1760.
7.2.3 Dimensjoner
Ved anlegget av nedre del av Christian Fredriks vei i 1934 ble et parti av
grunnmuren av bruddstein blottlagt og målt opp. Fronten på fundamentet var
ca. 27 meter lang. Det var to 6,7 meter brede, 1,8 meter fremspringende
risalitter. Midtpartiet mellom var 13,5 meter langt. På tomten lå gul tegl med
målene 21 x 10 x 4,5, altså av hollandsk ”moppe”-type. Bredden på
fundamentet ble ikke konstatert, da det i bakkant var dekket av løsmasser
150 Besiktigelse 1704 referert Larviks historie I:102.
201

(fig. 156). 151 På et flyfoto fra 1951 ser man bygningens fundament avtegne
seg i vegetasjonen. 152
Fundamentet ligger under gresskråningen som er en utfylling, i
kotehøyde 17,5 til 21 m, omtrent ved ungdomsskolens nordende. De største
Gyldenløveinskripsjonene på fjellveggen befinner seg altså her oppe fordi
dette skulle bli en cour d’honneur mellom fjellene ved residensens
hovedinngang. 153 Bygningen lå forholdsvis høyt over hagens nederste del,
minst 10 meter.
7.2.4 Fasade
Bygningen er avbildet på et prospekt av Larvik, som må være utført i
tidsrommet 1734-1752 (fig. 157). 154 Planformen var av samme type som den
gamle tømmerresidensens hovedfløy fra 1674 med risalittfløyene mot hagen.
Bygningens fasader var imidlertid forskjellige fra denne med sine to fulle
etasjer, fronton og høye sokkel. Underveis i byggeprosessen ble planene
endret fra tre etasjer med en sal gjennom to etasjer, til to etasjer med sal
151 . H. T. Hansteen 1.7.1934. Riksantikvarens arkiv.
152 Foto Larvik museum.
153 ”VED TVENDE KONGERS GVNST
STATHOLDER GENERAL
HAND VDII NORGE VAAR NI
FVLDE AAREMAAL
FRA FRIDERICHS HØIE HALD
TIL MVNCKHOLMS DYBE FLOD
NI STERCKE FESTNINGER
TILL VÆRN HAND BYGGE LOD
STADTHOLDER OG FELTMARSKALCK HER
VED TVENDE KONGERS YNDE
I NORGE BYGT NI FESTNINGER
I NI GANG TRE AARS MINDE
STATHOLDER OG FELTMARSKALCK VAAR
VED TVENDE KONGERS NAADE
I NORGE SIVF OG TIVFE AAR
SIVF FESTNING BYGT TIL BAADE”
154
Tegningen har påskrift bak ”Laurwigen” og ”M. Blumenthal”, som må være kunstneren ved
det navn. Det kan være en skisse utført av ham, men perspektivet virker vel primitivt. Skissen
kan være utført av Jean Neuwerth. Utførelsen kan minne om hans prospekt av Arendal.
Tegningen ble avfotografert av prof. Olaf Klose i Kiel 1976. Gjengitt hos: Schilbred, C. S.: Ett
med sin by. Larvik kirke 300 år. Larvik 1976:23.
202

sannsynligvis i vanlig etasjehøyde. Bygningen var tiltenkt en etter forholdene
omfattende utvendig dekorative utsmykning.
Heintz’ ønske om å få sendt opp en ”schabelon” til listene av huggen
stein viser at man ved bygghytten selv har hugget til finere steinarbeider,
hvilket ikke er en selvfølge, jfr. Rosendal.
I et inventarium fra 1743 angående hagen omtales 120 postamenter av
gullandsk stein (gotlandsk sandstein). 155 Dette var utvilsomt de balustre i
korintisk orden av hvilke et antall fremdeles er bevart. 156 Det er sannsynlig at
det med ”postamentene” kun siktes til denne typen, da de andre steinene nok
i 1743 stort sett var tatt i bruk andre steder. Balustrene er fint dreid og
sammensatt med profilert toppstykke festet med en metalldymling.
Sandsteinen er grå og finkornet. I 1773 var antallet postamenter redusert til
60. De har neppe tålt å stå ubeskyttet uten håndløper over. Grunnen til at de
kalles postamenter er vel at man brukte dem til å sette urtepotter på.
Balustrene må ha vært tiltenkt altanen mellom fløyene og trappen opp til
denne, samt kanskje det utkragede galleriet over i annen etasje. Takaltanen
kan også ha vært tenkt med balustre. I 1743 sto huset fremdeles og balustrene
sto i hagen, slik at balustrene enten er fjernet fra huset eller aldri ble tatt i
bruk der. Noen innvendig steintrapp var neppe planlagt siden det var tvil hos
Heintz hvorvidt trappehuset skulle oppføres i bindingsverk eller mur. Av
samme grå sandstein som balustrene er halvrunde forkrøppede trappetrinn
samt et lite svungent overstykke til en portal eller kamin.
Galleriet mellom fløyene i annen etasje er ikke vist på tegningen fra
1734-1752, men i 1699 forferdiget snekkermester Dirich ”de tvende
Kraggsteener til galleriet med udhugne schnecken.” 157 De må altså ha vært
utformet som voluttkonsoller, og har antagelig båret et smalt galleri som har
gått fra fløy til fløy. Antagelig var de av tre siden Dirich sto for dem.
”Kragstein” må være betegnelsen på arkitekturelementet og forteller
antagelig ikke nødvendigvis om materialet. Både Maartmanngårdens og
Treschowgårdens ”gallerier” gir sikkert et bilde av hvordan dette galleriet var
tenkt. Gerhard Treschows gård i Christiania fra 1710 (nå Fred Olsens gate 2)
har en fasade med midtark og galleri som antagelig kan sees som en
miniatyrutgave av steinhusets hagefasade (fig. 158). Balkongen på
Charlottenborgs fasade mot Kongens Nytorv bæres av to voluttkonsoller.
155
Originaldokument i Larvik museums arkiv.
156
En del av dem var slått i stykker og hadde ”afslagne hoveder”. Dette har fått Bødtker i
Larviks historie til å tro at de var statuer, men det betyr sannsynligvis kun at den øvre del var
slått av (Larviks historie I:512).
157
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 5 Regnskap nr. 5.
1699 Regnskap for stattholderens bygninger i Larvik. Extract no. 7.
203

Galleriet på steinhuset er sannsynligvis etablert, men er råtnet, og balustrene
ble satt i hagen. Eventuelt var balustrene her av tre siden galleriet ellers var
det. På Fred Olsens gate 2 er gelenderet av smijern.
De”4 huid brent steene brøstbilleder paa muuren udad prospecten til
søen” kom opp i 1699 fra København (Prospetto er en eldre italiensk
betegnelse på fasade). Det ene var blitt knust ved overfarten. 158 Dette ble
utbedret: ”steenlijm at lijme det ene brustbillede som var gandske i stucker
slaaet”…”den tid det kom fra Kiøbenhafn.” 159 Bystene må ha vært laget av
fajanse. Snekkermester Dirich gjorde i juli 1699 også ”4 kragsten til
brustbillederne, och saa behørige lijsterne derover”. 160 Konsollene var altså
sannsynligvis laget av utskåret tre, ikke stein. De har antagelig minnet om de
konsollene som bærer fordakningen over Herregårdens nåværende hovedport,
men vel større. Den 3.2.1700 ankom ytterligere ”3 blye brøstbilleder”. 161
Johan Wibes bygård i Trondheim fra 1680-årene, og hans gård Lade i Strinda
fra samme tid som Gyldenløves nye residens hadde begge slike byster på
fasadene (fig. 159). De kan gjerne ha vært av fajanse eller bly og kan ha
fremstilt romerske keisere eller lignende. Bystemotivet må forbindes med
fransk arkitektur i annen halvdel av 1600-tallet, slik det på Lade var direkte
kopiert fra Trianon de Porcelaine. Versailles er i sin indre gård cour de
marbre utsmykket av arkitekten Louis Le Vau 1669 med flere keiserbyster på
fasaden.
Sammen med forsendelsen av blybyster 3.2.1700 kom også ”det nøgen
billede gandske posteur”. Dette må ha vært en kvinnelig statue i helfigur,
gjerne av bly, og neppe et maleri siden det nevnes i umiddelbar sammenheng
med bystene. Blyskulptur ble forgylt eller malt, kanskje skulle dette gjøres
lokalt. Man kan gjette at figuren siden den omtales som naken fremstilte
Fortuna på sin kule og skulle stå øverst på bygningens frontale gavl. Fortuna
representerte menneskenes omskiftelige lykke, hvilken Gyldenløve på dette
tidspunkt i historien vel syntes han hadde fått merke. 162
158
Larviks historie:102,482
159
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 5 Regnskap nr. 5.
1699 Regnskap for stattholderens bygninger i Larvik. Extract no. 10.
160
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 5 Regnskap nr. 5.
1699 Regnskap for stattholderens bygninger i Larvik. Extract no. 10.
161
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 01. Kopibok
rekke 1, 1: 28.1.1699-13.11.1703.
162
Gyldenløve har antagelig hatt til hensikt å flytte til Larvik etter Christian 5.s død 1699, men
ble i stedet boende i Hamburg av politiske årsaker.
204

Slik gavlpryd, men sannsynligvis av tre, var i 1700-årene ikke uvanlig i
norske byer. Det kjennes fra Bergen, der det fremgår av et perspektivkart fra
ca. 1740 163 og fra Arendal (fig. 160). 164
Christian 5.s ”halve korpus” i alabast, oppbevart i et futteral, sto i
steinhuset ved inventariene 1704-1725. 165 Skulpturen har sikkert skullet
utsmykke en kamin eller en nisje i steinhusets sal eller vestibyle. I årene
1694-1698 sto den på salen i den gamle residensen.
Det er bevart fire grovt hugne korintiske kapiteler av barokk type med
søyletromler til ca. fire meter høye søyleskaft med diameter på 40 cm.(fig.
161). De er hugget i gulaktig sandstein. Søylene kom til Larvik fra
København i 1685 sammen med skulptur, da det var Gyldenløves hensikt å
igangsette arbeidet med den nye residensen. 166 Kapitelene er alle sletthugne
på én side slik at de har vært ment å skulle stå inntil en mur. I 1735 opplyses
at ”Ellers er denne østre fløys øvre etagie undersadt med 9 drejede
træepillarer som staar paa 11 stk. runde gudlandske steen.” 167 To kapiteler og
flere søyletromler var brukt som fundament under tresøylene i svalene i
Herregårdens fløyer, men ble tatt ut i 1920-årene. Dette er vel gjort da
fløyene ble nyoppført 1733-35. I kirkens kjeller lå det også et kapitel som nå
er oppbevart i Herregården, der det nå er to. 168 Et kapitel er brukt som sokkel
for døpefonten i Hedrum kirke. Fonten i seg selv er en gedigen vinkjøler av
rød- og hvitbroket marmor (fra Namur?), skjenket av Gyldenløve til sitt nye
formål til Larvik kirke, men der erstattet i 1705 og overført til Hedrum. En av
søylene er bygget opp i hagen av Erdmann i 1923. 169 Kapitelene er grovt
utført, men i prinsippet er de utformet som Francesco Borrominis kapiteler
163
I Universitetsbiblioteket i Bergen.
164
Falck, Anne Marie: Skulptur i Arendal. Arendal 2004. Se f. eks. akvarell av Hans Herlofsens
(tidligere Peder Brinchs) hus i Pollen, Arendal, der det er gjengitt skulpturer både på arkens
gavlspiss og lysthusets pyramidetak. Akvarell av Jean Neuwerth ca. 1770. Original i Aust-
Agdermuseet AAM B 150.
165
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II. Larvik 3. Greven 31.
Pakkesaker Residensen 1694-1784.
166
Statsarkivet Kongsberg. Larvik grevskaps arkiv. Brev fra Schram datert 29.4.1685: ”Pillene
med videre haffuer ieg ladet oplegge, udj min boe need paa stranden og billederne i haveskiul
ladit opføre.”
167
Larvik museums arkiv. Besiktigelse 1735. Originaldokument, antagelig fra kommunearkivet.
168
Iflg. Larvik historie I:482 skulle det være to kapiteler i kirken, men da måtte et kapitel være
forsvunnet siden 1920, hvilket vel er mindre sannsynlig.
169
Erdmann III 44. Det søyleskaft med frukt- og blomsterornamentikk som i 1925 sto opp-ned i
hagen ved villaen Baldershage i Larvik har en utforming som stilmessig senest kan høre hjemme
i 1685 (Foto Erdmann 1925 RA). Det kan ha vært brukt i den eldste residensen eller kirken som
pidestall ell. lign. Nå Fritzøhus i Larvik?
205

med innsvungne volutter; ”active standing volutes”, 170 slik han brukte dem f.
eks. i S. Carlo alle Quattro Fontane i Roma, påbegynt 1634.
Siden søylene var ment å stå inn mot en vegg som såkalte ”engasjerte
søyler” er det etter klassiske arkitekturprinsipper vanskelig å se dem som
annet enn del av en portal eller en arkade. Runde ”halvsøyler” hørte hjemme i
denne sammenhengen. Det kan være en arkade opprinnelig var planlagt
mellom risalittene på steinhusets fasade mot hagen, der det kraftige
fundamentet er markert av Hansteen på risset fra 1934. Over denne arkaden,
som i så fall måtte ha hatt tre buer, ville det så ha vært en altan med
balustrade. Søyledelene ble tidlig anvendt til andre formål. Siden søylene
tilhørte et prosjekt som var aktuelt i 1685 er det usikkert om de var tiltenkt
noen plass i den residensen som ble oppført i 1698-1699. 171 Steinhuset ble
fremdeles vedlikeholdt i 1730-årene da søyledelene ble anvendt ved
gjenoppføringen av residensens fløyer. Det finnes i tillegg bevart et hvitt
marmorkapitel av vanlig korintisk type.
7.2.5 Takform
Innkjøp av jernplater til taket i 1699 viser at huset antagelig må ha hatt en
takaltan. 172 På tegningen av Larvik fra 1734-1752 aner man markeringen av
en brystning til en takaltan på steinhuset.
Valmtaket var ellers tekket med blåglasert tegl, og både risalittfløyene og
arken hadde saltak med gavl/fronton.
Takaltaner var først og fremst et produkt av den nederlandske
palladianismen og ble meget populære i 1600-årene i Holland og England.
Det første kjente eksemplet i Norge ut over befestningsanlegg/plattformer på
tårn er en bibliotekstilbygning på kommandanten ved Akershus slott oberst
Hans Jacob Schørts gård ved slottet, tegnet av Isaac van Geelkerck før
1656. 173 Den bevarte snittegningen med sin hvelvede himling minner for
øvrig om arkitekten Pierre Le Muets bibliotek i det tidligere Hôtel de
Mazarin fra 1647 (senere det franske nasjonalbiblioteket) og må ha sitt
forbilde i dette. På herregården Nygård ved Fredrikstad ble det oppført en
hovedbygning med takaltan av (iren?) kommerseråd Thomas Mainwaring
170
Norberg-Schulz, Chr.: Baroque Architecture. I rekken History of World Architecture. New
York 1986:98. 1. utg. Milano 1971.
171
Arkitekten generalbyggmester Lambert van Haven tilskrives tverrfløyen med kuppelsalen
som ble oppført ca. 1683 ved Gyldenløves palé Gyldenborg (nå Charlottenborg) i København, og
ville i så fall være aktuell som arkitekt for det eldste prosjektet.
172
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 01. Kopibok
rekke 1, 1: 28.1.1699-13.11.1703.
173
Widerberg, C. S.: Norges første militæringeniør. Isaac van Geelkerck og hans virke 1644-
1656. Kristiania 1924. Widerberg 1924:122. Tegningen er bevart.
206

Arthur antagelig omkring 1704. 174 Suecia Antiqva et Hodierna inneholder
mange eksempler.
7.2.6 Plan
Det senere såkalte ”steinhuset” sto på en høy kjelleretasje mot syd, og hadde
to korte fløyer mot hagen med terrasse og altan i mellom. Sannsynligvis var
det i annen etasje en midtsal flankert av tre værelser på hver side, og et
trappehus mot nord, der adkomsten var planlagt. Første etasje kan ha hatt
midtgang som tømmerbygningen fra 1674, men dette fremgår ikke av
fundamentet. Det kan derfor ha vært midtsal også i første etasje som i
Gyldenløves nye palé i København. Mellom fløyene var en bred ark med
fronton. På taket var sannsynligvis en takterrasse. Bygningen ble ikke ferdig
innredet, men dører nevnes.
7.2.7 Funksjon
Ulrik Fredrik Gyldenløve har sannsynligvis planlagt en murbygning som
residens i grevskapet fra begynnelsen. Som konstatert under beskrivelsen av
Herregården og hagen, gikk hovedaksen i anlegget ikke gjennom residensen
av tømmer, men gjennom den tomt der den nye residensen senere ble oppført.
Det er mulig at den nåværende Herregården, påbegynt i 1674, var oppført
som et provisorium. Hagen og alléen ble påbegynt ca. 1680, og det er logisk
at man samtidig med planleggingen av hagen planla en ny hovedbygning i
hagens midtakse. 175
7.2.8 Forbilder
Den nye residensen tilhørte en bygningstype som via Holland spesielt var
blitt utbredt i England og Sverige. Den nye residensen i Larvik inngår i en
rekke fornemme bygninger av portikusvillatypen fra annen halvdel av 1600årene
i den tysk-hollandske kulturkrets, de fleste oppført av byggherrer med
pretensjoner ut over den alminnelige herregård.
Rossewitz i Meclenburg av Karl Philipp Dieussart (1657-1680) er
beslektet med den nye residensen. 176 Karl Philip Dieussarts arkitekturtraktat
174
Hvinden-Haug 1938:154. Niemann 1743:”Nye-gaard… blev for nogle aar siden ved ildebrand
lagt i aske, samme bygning var dend smukkeste, som paa mange miils distance var at finde,
skiønt dend ickun var træe-bygning, paa hvis øverste een smuk og vel indrettet altan var
forarbeidet, icke heller er nogen af de før opregnede herregaarde saa rigelig og vel forsiunede
med logementer, stuer og kammere, alle i god smuk og beboelig stand som denne…”. Bygningen
brant 1741.
175
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784. Schrams brev 16.mars 1680 til Gyldenløve.
176
Koch, Friedrich Eduard: ”Zur Baugeschichte des Schlosses zu Rossewitz.” Jahrbücher des
Vereins für Mecklenburgische Geschichte und Altertumskunde. Bd. 58. Schwerin 1893:89-96.
207

Theatrum Architecturae Civilis utkom i Güstrow 1679, ble utbredt og utkom i
ytterligere to utgaver. 177 Han oppholdt seg i Danmark 1668. 178
Dieussarts sannsynlige slektning (sønn?) Francois Dieussart oppførte
Gyldenløves svigersønn grev Carl Ahlefeldts lystgård Sorgenfri ved
København i 1705-1706 (fig. 165). Den tverrliggende anlagte hagen minnet
om Rossewitz’, men fløyene er lengre og vender her mot gården. Francois
Dieussart nevnes første gang i København da han i 1701 fikk betalt 120 rd.
for en bygningsmodell. 179 Han kan ikke utelukkes som arkitekt i Larvik selv
om Brandenburg synes mest sannsynlig. Dieussart oppførte Farumgård for
histografen Jens Rostgaard i 1704; et mindre trefløyet enetasjes anlegg med
arkoppbygg.
Dieussart tilskrives av Lorenzen også grev Frederik Ahlefeldts slott
Gråsten i Sønderjylland som antagelig ble påbegynt ca. 1700. 180 Som i Larvik
lå her hovedbygningen isolert fra gårdsdriften, og som ved steinhuset lå
trappehuset i eget trappehus bak hovedfløyen, men antagelig uten entrédør.
Steinhuset må ha hatt inngang både til trappehuset på nordsiden og fra hagen
på sydsiden. 181
7.2.9 Prosessen mot et steinhus
Steinhuset var lenge planlagt. Den i utgangspunktet tysktalende kunstneren
og håndverkeren, samt tollbetjent i Larvik Steffen Schram, som var i
Gyldenløves tjeneste, kom opp i 1680, men kan ha vært i byen før. 182 Om han
Den lange byggetiden som oppgis sammenfaller med tiden Dieussart var i hertug Gustav Adolph
av Mecklenburg-Güstrows tjeneste. Bygningen er imidlertid på portalen datert 1657.
177
Den finnes ikke utgitt som faksimile og er ikke observert av forfatteren.
178 Weilbach.
179
Weilbach. Hvem som betalte ham er ikke undersøkt.
180
Lorenzen, Vilhelm: ”Dansk Herregaardsarkitektur fra Baroktiden.” Meddelelser fra
Foreningen til gamle Bygningers Bevaring. II. Række VI. København 1930:84-95.
181
Lorenzen om Fredrik Gersdorffs i 1695 ombygde Kærgård: ”Mest moderne og også mest
nybygget var den dybe Midtfløj med regulær Rumdeling og interessant ved den Opmærksomhed
der her er vist Problemet: Hensynet til haven og adgangen til den. Her allene paa alle
Aarhundredets Barokherregaarde synes problemet at være løst paa monumentalt Vis! Midt for
Havesiden har Bygmæsteren anbragt en Dør”. Lorenzen 1930:122. Dette utsagnet synes
underlig da det i alle fall var utgang mot hagen på Nysø, Clausholm, Stensballegård og vel
Frijsenborg. Han sikter antagelig til at døren på Kærgård har fått en monumental utforming?
Dette utsagnet kan være et utgangspunkt for den stadige gjentagelse i norsk arkitekturhistorie om
at utgang til hagen først ble tatt i bruk sent på 1700-tallet.
182
Han døde i Larvik i 1697. Om Steffen Schram som kunstner, se; James Ronald Archer:
”Larviks glemte barokkunstnere.” Fortidsminneforeningens årbok 1998. At Schram ankom
Larvik i 1680 fremgår tydelig av Schrams brev til Gyldenløve datert 21.2.1680. Ifølge Archer
var han imidlertid antagelig i Larvik i 1678. Archer 1998:123.
208

hadde vært i Larvik før vites ikke. Han fikk allerede 3. mars 1681 ordre fra
Gyldenløve ”dass Neue Hauss vor fertigen zu lassen.” Han skulle utføre
vinduskarmer ”so wohl mit das übrige… nach die abritz, angefangt
werden”. 183 Vinduene kan ha vært de som sto lagret i 1735, se nedenfor. 184
Med de vanlige fire rammer i hver karm skulle dette utgjøre rammer til 23,5
karmer. Arbeidet med huset stanset imidlertid.
I 1685 må Gyldenløve igjen ha gitt Schram ordre om å påbegynne
planleggingen av den nye residensen. Schram skriver 1685: ”Jeg haver talt
med steenhuggeren fra Christiania, om Steenhuuset, hand siger alt huad
Steenhuggeriet og Muurmesteriet anlanger, vill han noch sig antage, og der er
tuende tyske bindingswerchs arbeidere, udj Christiania.” 185 Steinhuggeren
var antagelig Hans Martin Heintz, da dette var hans opprinnelige profesjon. I
1689 besiktiget Heintz fundamentet i Larvik, og året etter gravde han ut til et
forandret fundament fordi ”abriste verendert” var. Men igjen ble det ikke til
noe. Bygningen ble først virkelig påbegynt i mai 1698 av murmester Hans
Martin Heintz, som fra 1685 hadde oppført residensen på Jarlsberg. 186 Grev
Gustav Wilhelm Wedel Jarlsbergs eldste sønn Georg Ernst var Gyldenløves
svoger, gift med Wilhelmine von Aldenburg. Arbeidet på Jarlsberg var
fremdeles ikke fullstendig avsluttet da Gyldenløves nye residens i Larvik
omsider ble påbegynt, og Heintz bodde på Aker i Sem, nær Jarlsberg. Han
var som oppnevnt kongelig murmester ansvarlig for murerarbeid ved
festningene sønnenfjells fra 1691 til 1705. 187 Det er bevart brev fra Heintz til
generalauditør og krigssekretær i Norge Franz Henrik Schade som i hvert fall
i Larvik var hans direkte overordnede. 188 Schade ble stadig brukt av
183
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784. Schrams brev til Gyldenløve 15.3.1681.
184
Larvik museums arkiv. Original besiktigelse 1735.
185
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784. Brev fra Schram 9.12.1685. I brev fra Schram 20.1.1685 (til
Schade?) omtales Modellene, som hadde vært i Christiania der de da hadde vært lenge og nå
var” vriet fra hinanden og ilde medfaren.” Om dette var modeller til bygninger eller ovnsplater
er uvisst.
186
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784. Brev fra Heintz til Schade 10.5.1698.
187
Norsk kunstnerleksikon. Heintz var født i Basel mlm. 1650 og 1660. Død i Bergen 1711. Han
var i utgangspunktet steinhugger, og hadde gått i lære i Basel i fem år. Han kom til Norge 1682. I
1703 dro han til Bergen i anledning gjenoppbyggingen etter brannen 1702, der han arbeidet
under Johan Conrad Ernst til Ernst returnerte til København.
188
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784.
209

Gyldenløve i Larvik uten å tilhøre grevskapets oppnevnte administrasjon. 189
Han eide Dikemark jernverk i Asker og bodde på Dælenengen gård ved
Christiania (senere kalt Lakkegården etter slekten Lachmann).
Ved Gyldenløves besøk i 1696 ble den utstukne tomten til ”et nyt Fritzøe
Huus” inspisert av Gyldenløve sammen med Heintz; ”Ihre hohe Exells.
verwunderte sich dar über als ich Ihnen die Stangen gewiesse, dass der grund
so sehr Slammig ware, es ist wahr haftig nichts darbey zu thun ohne dass ein
floten dar zu gemacht wurde.” 190 Dette angikk altså ikke steinhuset,
hendelsen er referert i brev fra overinspektøren til Gyldenløve 4.4.1699. Til
denne bygning hadde Schade levert en ”originall afritzning…hvorefter
biugningen er fuldført.” Bygningen var til forvalteren ved Fritsø sagbruk
Rialph Wright, og måtte tilslutt i 1699 bekostes av Wright selv da kostnadene
var overskredet. 191 Schade har imidlertid ikke levert tegningene til steinhuset,
da Heintz beklager seg til ham over den anonyme arkitekten. 192 21.1.1698
hadde Heintz etter ordre sendt et grunnriss til hans høye eksellense i
København, men heller ikke han var arkitekt for steinhuset.
Regnskapene for byggearbeidene ble ført av amtsforvalteren Johan
Hansen. De er bevart for 1698 og 1699, og viser den store mengde materialer;
murstein, kalk og takstein som måtte skaffes fra forskjellige steder i Holland
og fra København. Én samlet leveranse av murstein fra utlandet synes det
ikke å ha vært mulig å fremskaffe. Bjelker har merkelig nok også vært
vanskelig å få. Da Heintz i mai 1698 trengte to 24 alen (14,3 m) lange
stokker av 12 tommers tykkelse, samt sytten 16 alen (10 m) lange og tjuefire
9 alen (5,7 m) lange, var dette umulig å oppdrive i grevskapet! 193 Skogene må
ha vært uthugde. Byggeprosessen har vært komplisert både p. g. a. de stadige
endringer i prosjektet og problemene med materialene.
17.3.1698 ankom ”Modellen paa det Nye Steenhuus sin Biugning”, bragt
fra Langesund av fire rorskarer. 194 Heintz skrev 10.5.1698 til Schade at
murerne skulle hentes i Fredrikstad og at kommende mandag skal arbeidet
189
Hellum, Turid Fjeldseth: ”Grevskapet Laurvigen. En kort oversikt over administrasjonen fra
opprettelsen i 1671 til grev Gyldenløves død i 1704.” Vestfoldminne 1980:11.
190
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784. Brev fra Heintz til Schade datert Moss 13.8.1696.
191
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskabene II Larvik 0 Kontor 01. Kopibok
rekke 1, 1: 28.1.1699-13.11.1703. Brev fra Bøhme til Gyldenløve 25.3.1699.
192
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784. Brev fra Heintz til Schade 5.7.1698.
193
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 5 Regnskap nr. 5.
1699 Regnskap for stattholderens bygninger i Larvik.
194
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 5 Regnskap 53
Hovedregnskap med bilag 4 1697-1698 Bygningsregnskap 1698.
210

med muringen starte: ”den dass Haus soll 3 Etage hoch werden, und der
Statthalter ist in gedancken biss letzt Julj soll dass Mauerwerck fertig sein,
ich habe aberkeine ordre wie alles soll gehalten werden, in gleichen ist mit
dem Modell auch kein ordre gefolget.” 195 17.5.1698 manglet to tylter 9 alen
lange bjelker til ”de mellemste logementer ofver flyglene som iche kan
bekommes.” 196 Dette kan tolkes til å bety at disse værelsene krevde
gulvbjelker på ca. 5,7 m. Mellemste kan bety at værelsene lå i annen etasje
siden bygningen skulle ha tre etasjer. Alle materialer var tydelig ønskelig å få
i forveien før arbeidet begynte. Problemet med manglende skriftlige
instruksjoner fra den nå ukjente arkitekten fortsatte. Murene var 5.7.1698
kommet opp i 4 alens høyde [2,5 m] og murerne skulle begynne på nordsiden
av bygningen, men ”als letzte post kamen 2 abriste von dühren und fenster,
aber kein wort dabey, und beyde contrare mit masstocken, welche nun mit
diesen post wieder hin under geschickt und dass rechte mass darbey als die
porten und fenster sind angeleget.” 197 Bygningens høye plassering i terrenget
sannsynliggjør at den hadde høy kjeller. Grev Danneskjold ønsket i
begynnelsen av 1730-årene å hvelve steinhusets nederste etasje. Det kan være
kjelleren han siktet til. 198 Den har antagelig fra starten vært tilsiktet
økonomifunksjoner, kjøkken etc.
Den 17.2.1699 fremgår at en Marselis hadde bestilt murstein fra Holland
for Gyldenløve til den nye bygning. Dette må imidlertid være bergråd Johan
Marselis og ikke arkitekten Christoph Marselis. 199
I brev datert 7.4.1699 uttrykker Bøhme at Heintz trengte opplysninger
om trappehuset, hvilket gir oss informasjon om bygningens utforming mot
nord: ”Imidlertid forlanger at vide om Trappen bagtill skall mures eller
opføres med bindingsverk.” Man må tenke seg en ”italiensk” trapp i tre
antagelig med et visst monumentalt tilsnitt i en nærmest kvadratisk
195
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784. Brev fra Heintz til Schade 10.5.1698.
196
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 5 Regnskap nr. 5.
1699 Regnskap for stattholderens bygninger i Larvik.
197
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 07 Brev fra
div. Rekke II 1 1646-1784. Brev fra Heintz til Schade 5.7.1698.
198
Larviks historie I:486,487. Dette må være omkring 1735.
199
Den polskfødte arkitekten Christoph Marselis ankom ikke Danmark før 1702 (Weilbach).
Vedkommende Marselis må derfor vise til bergråd Johan Marselis på den store løkken
Marselienborg ved Christiania, kjent for sin blomsterhage. Det er nok en referanse til Marselis
datert 28. mars: ”om her skall samlis dette aar nogle mag maanitz lilier og hvor mange fuure (?)
blomster, … ervartes naadigste ordre af de siste har jeg allerede bestilt een par til udj
Christiania udj mons. Tolschoe som har den rette kiendelse thi hand aarlig forsiuner mons.
Marselis.”
211

trappehusutbygning lignende Ewert Janssens tilbygde trappehus på Joachim
Irgens’ slott Gjorslev og Gråsten slott i Sønderjylland. Det er neppe selve
trappen det siktes til hvis det med bindingsverk ikke menes en tretrapp,
hvilket er mindre trolig.
15.4.1699 skulle Schade plutselig ”regulere den forestaaende nye
biugning.” 200 Den 20.5 1699 skriver overinspektøren til Gyldenløve at mester
Marten begynner på det nye steinhus. 201 Disse i forhold til de ovenfor nevnte
punkter motstridende opplysningene skyldtes at planene igjen var endret.
Antagelig har prosjektet med tre etasjer vist seg å bli for omfattende for
Gyldenløves økonomi. Han skulle også oppføre et nytt palé i København.
Dette fikk konsekvenser; deler av bygningen som allerede var oppmurt måtte
rives. Den nye modellen kom til Larvik mellom mars og juni 1699, og det
beskrives derfor senere i inventariene to modeller i steinhuset.
Et brev fra Heintz datert Aker gård 3.3.1699 med kommentarer fra
Gyldenløve datert København 11.3.1699 belyser endringene, og at
Gyldenløve, ikke overraskende, engasjerte seg i byggeriet på bygningsteknisk
detaljnivå:
Gyldenløve: ”Es ist zu wisen dass da ferhein dass Haus drej Estagen
hoch, an itzo folgendes Modell nuhr 2 Stoch hoch wo von dass unterste schon
ausgeführet da sollen auch die Mauren nach der süder und norden Seite des
Sahls, nuhr 2 ½ Stein dich auf gemuhret werden, die Flügels 2 Stein, und der
Qvermaur welche forhin auf 4 ½ Stein dich gesetzet an itzo nuhr 1 ½ Stein
bleiben, auch der Sahl nuhr 8 allen (5,04 m) hoch unter die Balchen bleiben
und also vieles an Materiallen und Arbeitslön können menagiert
werden.”…”Der Modell sol mit ehrsten auf gesant werden, und werden es
mit echen platen folgedeckt werden, als darf dass Sparwerch nicht so gar
zwer sein, der sparen vermeinet man unten 6 und oben 5 dom dich
bleiben.”…” Die Jenige balchen welche schon in dem flügeln ein gemauret
verbleiben.”… Bygningens første etasje skulle altså allerede være oppført, og
bjelkene i fløyene kunne forbli der de var innmurt. Den kraftige ”tverrmuren”
(hjerteveggen?) skulle i stedet bli en tynn vegg, slik at dens funksjon som
bærende vegg må være opphørt. Heintz utsagn 3.6.1699 om ”I lige maade at
nedbryde den qvermuur paa begge sider” er ikke helt tilforlatelig å tolke. 202
Kanskje ble muren brutt ned på begge sider av en midtsal eller helst en
200
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskabene II Larvik 0 Kontor 01. Kopibok
rekke 1, 1: 28.1.1699-13.11.1703. Brev fra Bøhme til Gyldenløve 25.3.1699.
201
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 01 Kopibok
rekke 1, 1: 28.1.1699-13.11.1703.
202
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 5 Regnskap nr. 5.
1699 Regnskap for stattholderens bygninger i Larvik. Extract no. 4. Datert 3.6.1699.
212

midtgang i første etasje. At salen ”bare” ble 5 meter høy under taket skyldes
utvilsomt at den opprinnelig var ment å gå gjennom to etasjer, mens den nå
kun fikk vanlig etasjehøyde. Etasjehøyden synes i dansk-norsk sammenheng
usedvanlig høy, men tilsvarer værelsene i Charlottenborg. Salens vegger mot
nord og syd har vel vært dimensjonert for å bære arker slik det fremgår at det
var på sydsiden etter forannevnte prospekt utført i tidsrommet 1734-1752.
Heintz uttalte om et tilbud en tysk tømmermester Hans Lorentz Riman
hadde gitt: ”Begehret dieser Meister vor ein Fenster mit behörigen Rammen
und zusammen gelegten Fenster Laden als Ihr hohen Excells. Finster in
Copenhagen gemacht vor jeden 1 rd. 2 s.”
Gyldenløve svarte imidlertid: ”Auf die Fenster karmer war schon hier
gearbeidt wen er, die thüren und thür karm kan verfertigen lassen für 1 rd. bin
ich da mit zufrieden, so müss auch das holtz zur thüren getrucknet sein”…
Vinduene til huset har antagelig vært av moderne type med innvendige
skodder til å slå sammen i karmen. Selv om vinduene til huset ble forarbeidet
i København (antagelig etter forbilde fra Gyldenløves palé) gjensto ni store
vinduskarmer som mester Dirich utførte i august; da disse ”fattedes von
hinden til” altså mot baksiden i nord. 203 94 vindusrammer til Steinhuset sto
lagret i 1735. Dette var trolig de vinduene Schram fikk ordre om å utføre i
1681, men som ikke passet til det senere prosjektet. Vinduene som ble
forarbeidet i 1699 må være satt inn i bygningen.
Heintz: ”Auf die undere Estage nach zu lassen zu kanten die
altantreppentrit, so hier in behalt sein, der zu gebraucht werden, und
pretendiert ein stein hauver gesell ohne sein gewirtschaft der tage 2 ort 16 s.
und könten diese leiste in kurzen verfertiget sein.”
Gyldenløve: ”Die Leiste von gehauen Stein, müssen so fohrt angefangen
werden, willen es das erste dass da sol geleget werden, die Maur auf geführet
werden kan, Er muss aber der anfang der arbeit der nach nicht auf gehalten
werden.” 204
Trappen med hugne profiler til altanen i første etasje fra hagen ble utført:
”den 5. til 10. juny ved trappens opmuuring fra fundamentet med den
underste Ethagie höhste at fuldbringe.” 205 Altanen forklarer at lengden på de
små fløyene på tegningen fra 1734-1752 synes lenger enn fundamentrisset til
203
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 5 Regnskap nr. 5. 1699
Regnskap for stattholderens bygninger i Larvik. Extract no. 11.
204
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 5 Regnskap nr. 5.
1699 Regnskap for stattholderens bygninger i Larvik.
205
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 5 Regnskap nr. 5.
1699 Regnskap for stattholderens bygninger i Larvik. Extract no. 5.
213

Hansteen fra 1934 skulle tilsi. Det burde da eksistere et ytterligere fundament
for selve veggen lenger nord, som ikke ble blottlagt i 1934.
Innkjøp av jernplater til taket viser at huset antagelig må ha hatt en
takaltan (21.4.1699: ”Jernpladene til det nye tag”). Platene skulle kunne
bøyes, men var for tykke. 206
I mai 1699 ble den nye portal satt opp, og det ble ”velfvet och tilsluttet
ofver den ny opsatte portal”.
3.6.1699 Extract no. 4: ”I lige maade at nedbryde den qvermuur paa
begge sider och efter Modellen forandre Skorsteenerne och muret det op
igien, disligiste taget de indlagde bielcker til galleriet neder, och forandret de
øfverste schicht graasteen fra den 31. mai til den 3. juni.” Hvordan man
kunne forandre det øverste sjikt gråstein hvis første etasje allerede skulle
være oppført slik Gyldenløve skriver er uforståelig. Antagelig gjaldt dette
derfor bare galleriet ”neder” som må være identisk med altanen nevnt
ovenfor som trappen ble laget til.
Sekretær Bøhme kunne 3.6.1699 skrive til Gyldenløve at ”Desforuden er
Skorsteenene udj steenhuuset forandrede efter modellet, portalet opsat, steene
og kalck anført, stilagerne ferdig og resten af folckene i Aften ventende, saa
paa mandag muurarbeid med magt angribes kand og skall.” Dette betyr
antagelig at man da kunne fortsette byggingen etter den nye modellen.
17.-29.7.1699 var arbeidet kommet dit at snekkermester Dirich utførte
”de store dørre karmer indvendig til salen med behørige lijster”. 207
16.9.1699 fra Heintz ”Muurmesterne hafuer Continuert ved Gablernes
opmuring, och med murer i millem bielkerne”.
I et brev datert 7.9.1699 til Gyldenløve fra Bøhme fremgår med
ytterligere klarhet at Heintz ikke fungerte som arkitekt i Larvik:” Paa listene
af huggen steen behøfuis og een schabelon huorledis de være skall.” 208
Heintz hadde ikke hatt behov for en sjablong eller tegning hvis han hadde en
arkitektrolle; da hadde han tegnet dem selv. Disse ”listene” bør ha vært
nødvendige i tilknytning til gesimsen og gavlene siden arbeidet pågikk der på
dette tidspunkt og den før omtalte hagetrappen allerede var oppført. Trukne
profiler i puss ble også benyttet: mester Dirich ”forferdiget planckerne
rundumbkring den murede listwerck at betreke.” 209
206
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 0 Kontor 01. Kopibok
rekke 1, 1: 28.1.1699-13.11.1703.
207
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 5 Regnskap nr. 5.
1699 Regnskap for stattholderens bygninger i Larvik. Extract no. 10.
208
Overinspektørens kopibøker. Bødtkers avskrift. Nasjonalbiblioteket Håndskriftsamlingen.
209
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 5 Regnskap nr. 5.
1699 Regnskap for stattholderens bygninger i Larvik. Extract no. 10.
214

18.-30.9.1699 ble ”de henderste frontespies opmuret och imellem
murrene udmuret.” 210 Dette må bety at det var to frontespiser eller gavler på
baksiden. Hvilke murer man har murt ut mellom er vanskelig å si. Det kan ha
vært pilarer eller bueslag med tynnere murer imellom, kanskje i et trappehus
på nordsiden.
1.-17.10.1699 ble de blåglaserte taksteinene undermurt og murene
”avpenslet” med olje. 65 skålpund farge (ca. 32 kilo) à 8 skilling ble i oktober
skaffet fra Tue Christensen. Det var en beholdning på 24 skålpund blekhvitt
(ca. 12 kilo) og 12 skålpund brunrødt (ca. 6 kilo) som ble forbrukt i oktober,
mens de 65 skålpund ”farve” stadig oppføres separat. Det kan vel antagelig
neppe være annet enn rødt, men av en annen sort enn den andre brunrøde.
Den øvre gesimsen (”de øfre listwerch”) og de seks kragsteiner ble imidlertid
malt med oker oljefarge (”Egefarb og olie”). Denne fargen kom fra
Gyldenløve og Schade, den nevnes ikke i regnskapets beholdning.
Bygningens teglflater har sannsynligvis enten vært malt røde med hvite
fuger, eller lyserøde, mens detaljeringen har vært oker; som ved den gamle
residensen teglfarge og sandsteinsfarge, bare at her var også de virkelige
materialer malt. Jacob Conings maleri av Gyldenborg fra 1694 viser at
teglveggen der var farget lyserød med lys grå arkitekturdetaljer og vinduer. 211
De gule og røde fargene i Larvik understreker at Frankrike og Holland var
forbilder.
Huset sto dermed klart som råbygg i oktober 1699. Innvendig er det bare
dørene på salen som nevnes i regnskapet. Det ikke opplysninger om at
gulvbord ble lagt på bjelkene. Utvendig har det imidlertid stått ferdig.
Det siste som er registrert utført på huset er datert 25.1.1700 og innebar
at ”Tømmermanden Mester Hans Lorentz Riemann det betingede arbeit paa
hans høie excellence høybaarne Stadtholder Guldenlews Nye Huus udi
Laurwigen forsuarlig fuldbiurdet, och derforuden for taget over Trappen,
bielker at legge, cornischen runden om at forfærdige, och atschilligt arbeidt,
som icke er udi Modellen.” 212 Det ble enten oppført et slags bislag over en
utvendig trapp (mot hagen eller bak på nordsiden?) eller gjort en himling i et
trappehus på baksiden. På Gyldenborg var det en overdekket dobbel
monumentaltrapp av tre i borggården opp til salen i midtfløyens annen etasje,
oppført i 1680- eller 1690-årene. 213
210
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 5 Regnskap nr. 5.
1699 Regnskap for stattholderens bygninger i Larvik. Extract no. 15.
211
Frederiksborg slott.
212
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik. A. Grevskapene II Larvik 5 Regnskap nr. 5.
1699 Regnskap for stattholderens bygninger i Larvik. Brev fra Schade 25.1.1700.
213
Lorenzen 1922:91.
215

7.2.10 Ernst Brandenburger
Sekretær Bøhme var nærmest insisterende på at Gyldenløve skulle velge
Ernst Brandenburger som murmester (selv om Heintz for lengst hadde
påbegynt arbeidet). 17.2.1699 skriver han: ”Han skriver i dag til mester Hans
Morten [=Heintz] at han skal lade eders høie Excellense vide hans sidste ord
om hvad han vil hafue for arbeidet ved denne nye biugning, ellers lider tiden,
om deris høie Exc. behagede at slutte med mester Ernst Branborger.”
4.3.1699 likeledes: ”Han skal konferere med mester Hans Morten om det
nye huus udj Laurvigen og fornemme hvad hans endelig begier for arbeidet
være kand, mens naadige Herre! Jeg tvifler at hand skall giøre det saa billigt
som mester Ernst udj Københafn”…”det er ellers paa tiden at mester Ernst
lauger sine folck till dersom biugningen denne sommer skall under tag.”
Sistnevnte setnings ”mester Ernst” er enten feilskrevet for ”mester Hans
Morten” eller så gjelder det huset i København. Antagelig er det det første
som er tilfelle.
Sett ut fra tidspunktet 1699 kunne det være grunn til å tro at Ernst
Brandenburger kunne være arkitekten for et eventuelt yngre prosjekt. Han
oppførte Stensballegård for baron Fredrik Krag ca. 1691-1693, Clausholm for
storkansler grev Conrad Reventlow i slutten av 1690-årene og 1699-1704
Fredriksberg slott for kronprins Fredrik (fig. 162). På grunn av sistnevnte
prosjekt sier det seg imidlertid selv at han ingen anledning hadde til å reise
opp til Norge i 1699.
Han var siden 1698 entreprenør ved de kongelige byggerier. I 1701-1702
oppførte han Gyldenløves nye palé i Dr. Tværgade 2 i København (fig. 163).
Dette hadde opprinnelig en plan av samme type som steinhusets, med to
utstikkende fløyer mot gården og bred midtark. 214 Brandenburg innledet i
1702 et nært samarbeid med Christoph Marselis i forbindelse med
operahuset, der Marselis fungerte som arkitekt og Brandenburger som
entreprenør. Det er imidlertid klart at han utførte tegningene til
Stensballegård ”selon sa fantasie, á la moderne”, det fremgår av det siterte
brev fra Krag til Reventlow angående Clausholm (fig. 164). I Dansk
biografisk leksikons artikkel om Brandenburger hevdes at han” var gjennom
Gyldenløve involveret i norsk byggeri som vistnok ikke nåede længre end til
projektstadiet.” 215 Dette kan i så fall sikte til den nye residensen i Larvik.
Han har denne gang i så fall ikke vært entreprenør, men kan ha levert
tegningene og modellen.
214
Ved paléet i København målte hovedkroppen ca. 35 m x 13,5 m, karnappfløyene ca. 9,5 m x 6
m.
215
Dansk biografisk leksikon 2. bind. København 1979: 448.
216

7.2.11 Senere historie
Etter sitt besøk i Larvik i 1733 meddelte kong Christian 6. grev Danneskjold
Laurvig sin mening om anlegget: ”Vi håber at skal formå hos greven at sette i
stand det gamle stenhus og forflytte de øvrige bygninger og sette på plainen
utenfor samme.” 216
Dette skjedde ikke. Da kirketårnet ved Larvik kirke skulle oppføres ble
man i januar 1760 tilbudt 50 kubikkfot stein fra det nedrevne hus i hagen. 217
Gyldenløves nye residens; ”steinhuset” kalt, sto i 60 år. Bygningen kom til å
danne forbilde for ombyggingen av den gamle residensen i 1733, men
overlevde ikke selv.
216 Oversatt fra fransk? Archer 1998:116.
217 Larviks historie:542.
217

7.3 Larvik 3. Residensen ved kongebesøket i 1733
I anledning kongebesøket i 1733 ble den gamle residensen i Larvik fra 1674
betydelig påbygget og utvidet (rek. IX, X, XI). Karnappfløyene på
hovedfløyen ble påbygget to etasjer i tømmer og en ark ble påbygget over
salen. Hovedtaket ble valmet med saltak på karnappfløyene og arken. Taket
ble tekket med blåglasert takstein. Det ble innrettet komplette appartementer
for kongen og dronningen på hver side av salen i annen etasje. Disse
interiørene ble dekorert og tapetsert med kostbare tekstiler. Fløyene ble
oppført på nytt i to fulle etasjer av tømmer med valmtak.
7.3.1 Byggherren
Ved Ulrik Fredrik Gyldenløves død i 1704 var sønnen Ferdinand Anton
Danneskjold Laurvig (1688-1754) 16 år gammel, og hans eiendommer ble
bestyrt av formyndere frem til 1709 (fig. 166). Danneskjold Laurvig ble
direktør for det Vestindisk-guinesiske kompani 1723. Hans annen hustru fra
1713 var Ulrica Eleonore Reventlow (1699-1754), søster av dronning Anna
Sophia, som hadde vært kong Fredrik 4.s mangeårige elskerinne før dronning
Louises død (fig. 167). 218 Han var selv Fredrik 4.s fetter. Familien var
slektskapsmessig nært knyttet opp mot kongehuset, men dessverre hva
grevens svigerinne dronningen angikk måtte dette slå negativt ut da Christian
6. ble konge. Det er derfor muligens ikke uten grunn at hver eneste ovn i
Larvikresidensen ved ombyggingen ble av ”kong Friderich 4de og Lovises
form” (fig. 168). Kongen ble minnet om sine foreldre i hvert eneste værelse,
selv om den tilstedeværende grevinnen var søster av hans forhatte stemor.
7.3.2 Datering
Etter omfattende brevveksling med sin bygningsinspektør i grevskapet, 219
Johan Andreas Blume (d. 1741) avgjorde grev Ferdinand Anton Danneskjold
Laurvig i 1731 at hans fars snart 60 år gamle tømmerbygning fremdeles
skulle brukes som residens, og at farens nyere steinbygning fra 1699 ikke
lenger var aktuell. (fig. 169)
Østfløyen med kjøkkenet ble revet og gjenoppbygd i 1732, parallelt med
hovedfløyens rehabilitering. 220 Den enetasjes vestfløyen ble sannsynligvis
218
De var døtre av storkansleren grev Conrad Reventlow til Clausholm og 2. hustru Sophie
Amalie Hahn. Det var imidlertid portretter av Fredrik 4. og Anna Sophie i bygningen iflg.
Inventarium 1735.
219
Han ble ansatt som grevskapets overbokholder, revisor og bygningsinspektør i 1725. Archer
1998:115.
220
Larviks historie I:491.
218

evet samtidig som østfløyen, men først i 1734 ble også den gjenoppført i to
etasjer. 221
7.3.3 Dimensjoner
Bygningens nye appartementer målte hver 14 x 5,5 m. De nye fløyer mot
gården, hver i to etasjer, målte ca. 35 x 11 m, i første etasje med åpne
svalganger mot gården.
7.3.4 Fasade
Ved den omfattende påbygningen av den gamle residensen kopierte Blume
steinhusets arkitektur i tre. De korte fløyene mot syd ble oppført i to etasjer,
og en stor ark ble reist over salen på nord- og sydsiden. Blumes eget hus i
Larvik var oppført i tegl og hadde en ark på begge sider.
Visstnok beholdt man stort sett de gamle firerams vinduene. Verandaen
mellom fløyene ble fjernet. Bygningen ble nå tekket med blåglasert tegl. I
første omgang ble det gamle rødmalte tømmeret visstnok malt gult for å
passe sammen med det ferske umalte tømmeret i annen etasje, for at fasadene
skulle fremstå helhetlige ved kongebesøket. Bygningen kunne ikke paneles
før 1735, og ble da malt teglrød. 222
7.3.5 Takform
Takformen på hovedfløyen ble endret ved ombyggingen, siden
karnappfløyene fikk to etasjer og en bred gjennomgående ark ble bygd over
salen. Hovedtaket var som tidligere valmet, men karnappfløyene og arken
fikk saltak.
7.3.6 Plan
Greven og grevinnen var til stede ved kongeparets besøk i Larvik 1733, og
det var et stort kongelig følge de skulle innkvartere. Også dronningens mor,
markgrevinne Sophie Christiane av Brandenburg-Kulmbach deltok. Det
trengtes med andre ord fire fullverdige appartementer. Dette ble løst ved å
påbygge karnappfløyene en annenetasje, hver med tre rom på hver side av
salen, tilsvarende inndelingen i første etasje.
Det store antall tjenere kunne innkvarteres på forskjellige steder, men de
oppvartende hoffdamer og kavalerer måtte ha ordentlige losjementer i
221
Etter et kart fra 1735 i Det Kgl. Bibliotek, København, der bygningen er vist som en vinkel
uten vestfløy, med den gamle amtsforvalterboligen stående. Det viser antagelig situasjonen i
1733 da det er en illustrasjon til Den Norske Reise. Rejsecarte. T. Knorr og S. N. Holstein. 1735.
Det Kongelige Bibliotek København 1112-0-1733.
222
Kongsberg statsarkiv. Larviks grevskaps arkiv 3-31. Pk. 3. Jan Bølchen malte residensen
utvendig etter regning datert 1735. Bølchen brukte to deler mønje og en del umbra hvilket gir en
klar teglrød farge uten det blåstikk den nåværende fargen har. Archer 1998:121.
219

esidensen. De fire værelsene i den nye gjennomgående arken kom da godt
med til dette, samt at det ble innrettet to nye små rom i svalen med inngang
til første etasjes appartementer til kammertjenerne og kammerpikene. 223
Østfløyens mange kamre var fullbelagte.
Bak markgrevinnens appartement er en skjult trapp fra gangen bak
kabinettet til gangen bak dronningens appartement i etasjen over. 224
Tilsvarende fantes en trapp på vestre side. Dette er et tidlig eksempel på
dégagementer som gjorde både vertskap og gjesters kommen og gåen
smidigere, uten at de måtte vise seg i salen og hovedtrappen, samt at tjenerne
ikke ble påtruffet i hovedtrappen.
For det kongelige følge har nok residensen i Larvik fremstått som en av
de rommeligste og for dem mest praktisk innrettede bygninger de besøkte i
Norge.
7.3.7 Interiør
Annen etasje med sine differensierte tafttapeter og vekslende takdekor over
samme tema var en ny måte å se appartementene som helhet. At flere
værelsers dekorform bevisst hang sammen, ikke bare dekoren i ett værelse,
var neppe sett i Norge før Herregården ble nyinnredet i 1733. Man ser
tidligere tvert om at det heller var et ønske å gjøre værelsene forskjellige:
kontrasterende røde, grønne og blå interiører (eventuelt var alle likt behandlet
som på Akershus slott i 1630-1640-årene).
Siden Herregårdens værelser i dag ikke utgjør noen sammenhengende
rekke rom, men hvert enkelt utgjør rekonstruksjoner fra tre forskjellige
perioder plassert der Domenico Erdmann ved den omfattende og grundige
restaureringen i 1920-årene fant det riktigst, er det nødvendig å gjennomgå
huset slik det var disponert i 1733. Gjennomgangen baserer seg på Domenico
Erdmanns forskjellige undersøkelser som er lite tilgjengelige, samt
inventariene. Disse kildene er brukt sammen med de bevarte dekorrestene for
å gi en forståelse av helheten. I annen etasje var spesielt sammenstillingen av
takenes forskjellige dekorasjoner en utfordring for Erdmann (fig. 170).
Interiørene skiftet fullstendig karakter i 1732-1733: en meget fargerik
régencedekor bredte seg ut over alle flater i corps de logi. Denne dekoren,
som skyldtes maleren Ulrik Schram som var født i Larvik, ble utført med en
profesjonalitet som neppe hadde sin like i samtidens Norge. 225
223
Larviks historie I:494.
224
Larviks historie I:494.
225
Sønn av tollbetjent i Larvik, maler etc. i Gyldenløves tjeneste Steffen Schram og hustru Aase
Arentsdatter. Archer 1998:106,113.
220

Her er imidlertid få spor av samtidens franske letthet, det er en kraftig
tysk-italiensk preget tolkning av Bérains bånd og akantus. Det er stor
forskjell på dekoren i Herregården og den luftige blå camaïeudekoren i
Bygdøy Kongsgårds audienssal, eller på den annen side; den konservative,
nesten svenskpregede, tunge røde, grå og gyldne stukkimiterende
barokkdekoren i taket på Kongsgården i Stavanger fra samme tid. 226
I Gyldenløves interiører fra 1670-årene var hvitt den nøytrale
bakgrunnen for dekoren, mens det i sønnens bygning var varm rosa (”lys
terrakotta” kaller Erdmann fargen). I trappeoppgangen, midtgangen og salen
var det denne som erstattet den hvite i 1733. Ved dekoren i 1733 forlot man i
høy grad de materialimiterende fargene fra Gyldenløves tid: ”tre”, ”gull”,
”stukk”. Skyggevirkningene er for eksempel helt dekorative, i ”unaturlige”
farger.
Snekkerarbeidet i første og i annen etasje har forskjellig karakter. Første
etasjes panelte værelser har naturlig nok en annen og tyngre karakter enn
ovenpå. Værelsene er panelt i felter med profilerte ramtrær og
karnissgesimser langs taket. Kvaliteten på snekkerarbeidet er godt (fig. 171
og 172).
Her introduseres muligens den for barokken typiske underskårne,
overhengende bølgeformede gerikten; den såkalte ”baseprofilen” omsider i
Norge. Michelangelo la grunnlaget i 1520-årene, men profilen ble utviklet i
Firenze i 1560-årene som en variasjon av profilen på den attiske søylebase i
kombinasjon med gotiske masverksprofiler. Arkitekten Giorgio Vasari
(1511-1574) ga den endelig form i sine dørbladprofiler. 227 Som dørgerikt i
stein ble den antagelig først anvendt av Borromini i Palazzo Barberini i Roma
1628-1637. Profiltypen ble brukt av Gyldenløve i Gyldenborgs kuppelsal
1680-1683, men den sterkt underskårne vulsten som er brukt i Larvik
226
Taket i Stavanger Kongsgårds sal ble antagelig utført for amtmann de Fine i anledning samme
kongebesøk. Det er kun bevart som fragmenter. Det ser ut til å ha vært av samme fargeholdning
som det omtalte på Tollerodden, men med régencepreget båndornamentikk. Lexow tilskriver
dekoren maleren Hans Brun fra Bergen som malte ærespyramidene og bryggen der kongen steg i
land. Lexow 1960:62,63 (Lexow, Jan Hendrich: ”Kongsgård” Stavanger Museums Årbok 1960
Stavanger 1961 s. 29-78.).
På Tollerodden (Kirkestredet 9) er to dekorerte tak bevart under nyere tak. Taket i det tidligere
hjørnesengekammeret (der det var en hollandsk velourtapet) stammer antagelig fra tiden rett før
1733 og er antagelig utført for tolleren krigskommissær Arent Kierulf, kopiert etter det eldre
taket i midtstuen som har en langt høyere kvalitet, men med régenceformer. I forhold til
Herregårdens régencedekor er utførelsens kvalitet forholdsvis lav.
227
Günther, Stefan: Klassicismens interiörer. Inredningskonst och arkitekturprofiler från
Vitruvius til Tessin. Stockholm 2006:243,244, 245,292.
221

forekommer først i Niels Juels palé i fløyen fra 1699-1703. 228 Profilens spisse
form har samme karakter som portalen i Palazzo Barberinis store sal (ark.
Borromini ca. 1631). Dette er ikke den mykt utformede franske varianten
som av Günther regnes som en parallell utvikling til den romerske. 229 På
Ringnes i Stange fra 1720 finnes profilen i storstuen (salen), men disse
geriktene kan være fornyet senere på 1700-tallet. 230 Innvendige dobbeltdører
bruktes i større utstrekning antagelig for første gang i Norge, i vestre del av
første etasje. Tidligere var disse, som tidligere i salen, plassert enkeltvis som
portaler (som antagelig på Akershus i 1640-årene), ikke en suite. Under
bjelkene løper profilerte gesimser.
Karnappkamrene rom 1 og 9 har finest snekkerarbeid, og kammeret 1
også finest dekor i etasjen. Dette var i 1735 herskapets sovegemakk. 231
De seks nærmest kvadratiske værelsene i annen etasje fikk en simpel
utførelse fra snekkerens hånd. Det var tynne takbjelker, og brystpanelene var
kun gjort av staffprofilerte bord slått på panel, uten ekte fyllinger. Dette enkle
utstyret ble imidlertid grundig kompensert for gjennom dekoren og tapetene.
I annen etasje ble fem av de nye sideværelsene til salen trukket med
kinesiske silketapeter, eller taft, med hvit [naturfarget?] og grønn bunnfarge,
utsøkt malte med tusj med motiver av blomstrende grener (fig. 173). Det er
funnet rester av to typer tapeter, begge med sterkt falmet gulgrønn bunn og
mønsterhøyder på ca. 1 meter, samt bredde på ca. 0,78 cm.
Kongens sovegemakk fikk i stedet for taft et betrekk av kostbar rød
blommet sitz [sirs], indisk bomullchintz malt med blomstermotiver påført en
glanset overflate, og med et langt kraftigere fargeuttrykk enn silken. 232
Brystpanelet, dørene og bjelketakene ble utsmykket med praktfull dekor
malt med fet og blank oljefarge som må ha dominert over tapetenes sarte
motiver. Hovedinntrykket av tapetene har antagelig vært deres glinsende lyse
overflate fremfor de delikate mønstrene, sett i sammenheng med de brogede
paneler, dører og tak.
Det er bevart to stykker av én type tapet. Det største stykke av dette
henger i vestfløyens sydlige enderom i annen etasje (fig. 174 og 175), og et
mindre stykke (som er renset) innrammet i hovedfløyen i det rekonstruerte
kongens forgemakk (fig. 176). Motivet er hvite roser (?) på rødlige grener
228
Lundqvist, Søren og Ruth: ”Dørprofiler i det Københavnske område 1660-1830.”
Bygningsarkæologiske studier 1984.
229
Günther 2006.
230
Hvinden-Haug, Lars Jacob: ”Hovedbygningen på Ringnes i Stange.”
Fortidsminnesmerkeforeningens årbok 1997. Oslo 1997:87,88.
231
Larvik museums arkiv. Besiktigelse 1735.
232
Altså ingen blomster vevd i tøyet som foreslått av Bødtker i Larviks historie I:490.
222

med brunlige fugler. Det har hvite blomster og røde knopper samt grønne
blader, dels rundaktige som geranium, dels spisse som roser. 233 Det store
stykket er sydd sammen med likefargede baner og har vel derfor hengt enten i
dronningens sovekammer eller i kongens forgemakk (se nedenfor) der
betrekkene hadde grønn bunn. Det tredje stykke av en annen type, også med
grønnlig bunnfarge, er gjengitt hos Erdmann i Larviks historie. Det har større
hvite roser med gule støvbærere og rosa skjær, sommerfugler, samt røde
kameliablomster og kraftig rødbrun stamme eller stengel. Det kan ikke sees å
være bevart. 234
Tapetene hang ikke oppe til vanlig, men ble oppbevart i en blåmalt kiste
til det bruk. 235 De ble når de var i bruk montert med hemper og nåler på et
fast seildukstrekk.
Kongens og dronningens apartementer hadde den flotteste dekoren.
Kongens sovegemakk lå ytterst mot vest, og var som nevnt trukket med rød
blomstret chintz (fig. 177). Taket hadde brun bunn med feltene avgrenset av
røde streker. Bjelkenes farger eller dekor kjennes ikke. I midten og hjørnene
var parvis lysegule felter dekorert med kraftig blått akantusverk med hvitt
høylys og røde skygger. Det var i midtpartiet gule og rosa bladrosetter,
likeledes med rød skygge (fig. 178). Mellom disse feltene var parvis felter
med praktfull marmorering i hvite, røde og sorte partier (fig. 179-181).
Mellomkammeret var i 1733 kongens forgemakk. Det hadde grønn taft
på veggene, og taket var ordnet som i det foregående med parvise felter, her
med frie europeiske tolkninger av tapetenes blomstrende grenmønster på
henholdsvis hvit og rosa bunn; røde roser, gule og blå blomster (fig. 182).
Brystpanelet hadde samme dekor. Den røde bunnen kan vel sees som en
forberedelse til sovegemakkets røde chintz. Taket hadde generelt blå bunn
med brun strek mot feltene. Bjelkenes farger er ukjente. 236
Kongens sovegemakk og forgemakk ble etter 1798 slått sammen til én
sal, blåsalen kalt, som ble byens rådstue i 1821.
Det neste værelse, som bør ha vært kongens kabinett, hadde utgang til
baksvalen. I 1735 oppgis ikke veggtrekket, men det sies senere at veggene
var trukket med ”hvitblommed taft”. Dette værelset er i dag rekonstruert på
sitt opprinnelige sted. Her er takfeltene ordnet i rekke, med feltene hele veien
på langsidene ytterst marmorert hvitt og gyldent med sorte linjer. Slik er også
233
Stykket henger innrammet i rom 11B i annen etasje.
234
Restene av silketapetene ble funnet i salens stubbloft. For det hvite se Larviks historie I:490,
samt det grønne Larviks historie I: 496 pl. VI. , og generell omtale s. 527. Blomstene er ikke
krysantemum som Erdmann oppgir.
235
Inventarium 1735.
236
Dette værelset er rekonstruert tvers over salen i det tilsvarende rom på den andre siden.
223

ystpanelet og dørene dekorert. De midterste feltene er dekorert med grønn
akantus på varm lysegul bunn. Takets bunnfarge generelt er oransje. Bjelkene
og ramtrærne er brune henholdsvis med hvite kanter og staffer (fig. 183).
Salen fikk pariserblå takbjelker og ramtrær samt varm rosa
lerretsbetrukne veggfelter der de tolv maleriene ikke var innfelt mellom
ramtrærne.
Over på motsatt side av salen lå dronningens appartement. 237 Hennes
sovegemakk lå ytterst i fløyen som pendant til kongens, og var trukket med
grønn taft. Takets felter var som i de andre rom ordnet parvis, men med fire
forskjellige typer dekorasjoner og et rikere uttrykk enn de andre værelser (fig.
184-186). To og to var imidlertid beslektet. Takets generelle bunnfarge var
lysegul med rød skillestrek. Bjelkene var grønne med fiolette kanter.
Hjørnenes felter hadde gressgrønn bunn dekorert med røde bånd med hvite
ornamenter; blader og skjell, kastende blågrå skygge. Feltene i midten hadde
likeledes grønn bunn, med kraftige hvite og røde akantusranker, lignende de i
kongens sovegemakk. De var flankert av felter med kald rosa bunn med
gyldne bånd som omga lyseblå og varm rosa felter, skyggene henholdsvis blå
og røde samt fiolette. Bladornamentene var røde, hvite og blå med hvite
høylys. Den siste type felt hadde likeledes kald rosa bunn med gyldne bånd,
som innrammet varm rosa felter som igjen hadde innfelt små lyseblå felter.
Ornamentene var blå og lys blå med en rosa rosett i midten.
Det østre mellomkammeret; dronningens forgemakk, hadde hvit taft på
veggene. Taket hadde generelt kald rosa bunnfarge med røde skillestreker
mot feltene. Bjelkene var grågrønne med blå kanter. Hjørne- og midtfeltene
var marmorert mørk brungrønne med hvite og sorte innfellinger (fig. 187-
190). Marmoreringen minner om tilsvarende i salen på Selsø på Sjælland,
dekorert mellom 1728 og 1734 for Christian Ludvig von Plessen. Man kan
spørre seg om Ulrik Schram også kunne være mesteren for denne. 238
Feltene ellers var lysegule i bunnen med et blått gitterverk med røde og
fiolette skygger, bundet sammen med rosa og røde rosetter med hvite høylys
og sorte skygger. Midt i feltene var medaljonger med skissemessige
landskapsmotiver etc. avgrenset av en brunfiolett strek.
Dronningens kabinett hadde banderier annen hver bane med grønn og
hvit taft. Dette værelset er rekonstruert på sitt opprinnelige sted. Taket har
generelt grå bunn med røde streker mot feltene (fig. 191). Dekoren i
hjørnefeltene og i midtpartiet minner om kongens sovegemakk, med blå
akantus med hvitt høylys samt oransje og sinober detaljer, som kaster lyseblå
skygger mot en lysegrå bunn. De øvrige felter er marmorert i hvitt, gyldent,
237
Larviks historie I:494.
238
Brænne 2000:92,94.
224

dodenkop og noe sort. Her er også en intakt dør: én fylling med grønne
ramtrær, gul karniss og fyllingen dekorert med to som taket marmorerte speil
på grå bunn. Takbjelkene er grønne med gule kanter, brystpanelet har likedan
ramtrær, og speilene er marmorert som døren. 239
Dekorasjonene i første etasjes østre del og salen oppe er enklere enn i
annen etasje, mer basert på staffering og strekdekor. Det er kun gesimsene og
endene av feltene mellom bjelkene som er dekorert. Bjelkene i første etasje
og salen sitter også langt tettere enn i de nye gemakkene i annen etasje, og gir
mindre rom for større dekorative felter i taket (fig. 192-196).
Markgrevinnens sovegemakk var utstyrt med forgylte profiler på paneler,
gerikter og dør som det eneste værelse i huset. I 1735 omtales dette som
herskapets sovegemakk. Det er imidlertid ikke sannsynlig at det forgylte
møblement med fire lenestoler, åtte stoler og to taburetter var beregnet på
dette værelset trass i forgyllingen. 240 Den største gruppen stoler i huset var
dessuten trukket med gyldenlær i 1733.
Det på treet forgylte møblementet hørte sannsynligvis hjemme i kongens
forgemakk, eventuelt fordelt mellom kongens og dronningens forgemakker,
slik at det var en lenestol til hver av dem ved audienser, som ”tronstoler”. De
var trukket med ubleket lerret, men har sannsynligvis hatt løse overtrekk av
den samme ostindiske taften veggene var trukket med. Residensen var
forholdsvis godt utstyrt med møbler etter kongebesøket, (trass i at man i
tillegg hadde leid inn møbler), og dette ble stående i huset. Fremdeles i 1785
var inventariet nærmest uforandret.
I de vestre rommene 8 (vestre mellomkammer i første etasje) og 9 (vestre
karnappkammer) er dekorerte bjelker, og en småaktig dekor, men for så vidt
av samme type som oppe.
Kammerbordets gemakk har hatt en langt simplere takdekor enn de andre
værelsene, og må være utført senere av en lokal maler, men basert på
Schrams arbeider. I 1733 har interiøret sannsynligvis stått uten maling, eller i
alle fall uten dekor. Kaminen var ombygget ved besiktigelsen i 1735, men
panelverket nevnes ikke. Dette er imidlertid ingen garanti for at det ikke var
panel, da beskrivelsens nøyaktighet veksler. Rom 7 var forholdsvis dypt, slik
at konfektkammeret var kortere enn bredden på kammerbordets gemakk.
Feltene mellom bjelkene ble sterkest dekorert. Panelverk og dører var i
mindre grad bevart enn takbordene, men fikk etter Domenico Erdmanns
rekonstruksjoner ikke båndverksdekor, men marmorering eller enklere
former for strekdekor. Andre steder med bevart dekor fra omtrent samme tid i
239
På motsatt side har Erdmann dekorert den med blomster for å tilpasse den det nåværende
naborommets dekor.
240
Som det ble antatt av Erdmann. Larviks historie I:525.
225

Danmark; som Danneskjold Laurvigs eget palé i København, hadde
hovedvekten av dekormotivene konsentrert om paneler og dørers fyllinger.
Dette gjelder også enkedronning Anna Sophies Clausholm og Gammel
Estrup (salen på Selsø er marmorert også på ramtrærne, og fremstår derfor
voldsommere enn de rekonstruerte paneler og dører i Larvik som har
ensfargede ramtrær). Takene er imidlertid i de danske tilfellene kalkede
stukktak som har stått rolige mot veggene med sitt hvite relieff. En idé om
balanse i rommenes dekor kan ha gjort at Schram har valgt å gi dører og
panelverk en roligere dekor enn takflatene. Panelverkene og dørene i den
kongelige leilighet på København slott ble ved ominnredningen 1727-1728
utsmykket med sterke kontrasterende farger og dekor i speilene. Prinsesse
Charlotte Amalies audiensgemakk ble dessuten utstyrt med et polykromt malt
stukktak. 241 Interiørene i Larvik har vært mer i tråd med samtidens kongelige
danske smak enn man kan tro ved i dag å se bevarte men overmalte danske
interiører.
7.3.8 Funksjon
Ombygningen av residensen ble utført i anledning av kongebesøket i 1733,
sannsynligvis ville ombyggingen aldri skjedd ellers. Bygdøy Kongsgård
(Bygdøy 3) skyldes samme hendelse.
7.3.9 Anlegg
Vestfløyen ble nyoppført først i 1734 med bolig for forvalteren og kontorer
på hver side av en bred midtgang samt mange kamre og en sal langs
svalgangen i annen etasje. Ved kongebesøket i 1733 sto muligens den gamle
enetasjes fløyen fremdeles, men Herregården er på et (riktignok enkelt) kart
utført i forbindelse med kongebesøket vist som en vinkelbygning. 242 Det er
derfor sannsynlig at fløyen var revet i 1733. Østfløyen med kjøkkenet ble
derimot umiddelbart gjenoppført i 1732, bredere enn tidligere og i to etasjer.
Fremdeles er hele første etasje bevart, mens nordre halvdel av annen etasje
sannsynligvis ble revet i 1839. 243 Denne halvdelen ble først gjenoppført ca.
1880, da også den eldre delen ble forhøyet tre omfar og fikk saltak. Østfløyen
inneholdt 1735 i første etasje bryggerhus, herskapskjøkken og to kamre samt
en midtgang med trapp (fig. 197). I annen etasje lå ti kamre og grevskapets
revisjonskontor med arkivet langs en svalgang.
241
Lund, Hakon: ”Enevældens Residens.” Christiansborg Slot. Bind 1. København 1975:152-
155.
242
Kongelige Bibliotek, Kbh.
243
Nasjonalbiblioteket. Håndskriftsamlingen. K. E. Bødtker Ms. fol. 1929 1) a-b “Overslag for
at nedtage 2 Etage af den østre Fløy i Herregaarden.”
226

Tollnes og Eriksson hevder i sin artikkel om herregårdens østfløy at
kjøkkenet i nåværende østfløy var i rom Ø1, der det fremdeles står en grue,
og at det aldri har vært kjøkken i rom Ø7 i den nye østfløy fra 1732. 244
Imidlertid fremgår det av besiktigelsen av 1735 at rom Ø1 kalles ”et langt
kammer udj dend søndre ende af samme østre fløys bygning..” hvorfra det
var utgang til hagen med en liten tram med benker og dreide balustre foran
døren. Dette rommet har altså da ikke tjent til kjøkken, selv om det nå
fremstår med kjøkkengrue, da man ”ved at lade udvide Kaminen” i 1822 lot
denne ”gammel Stue” innrettes til klokkerens kjøkken. Kaminen omtales i
1735 som ”1 skorsteen med 1 nye jern døhr for.” En avbildning av en sikkert
lignende kamin med stor segmentbuet åpning med jerndør er vist på et
fotografi hos Norsk Folkemuseum. Dette er tatt i et høyloftet værelse i Larvik
uten dato eller sted, men neppe i Herregården. 245 Klokkerens leilighet var i de
tre østre værelser i hovedfløyen. Værelset har sin pendant i vestfløyens rom
V1 som heller ikke hadde grue men tilsvarende skorstein i 1735 og omtales
som kammer. 246 Den vestre siden av hovedfløyen ble likeledes innrettet til en
leilighet i 1821 og fikk antagelig også da sin grue.
At det store herskapskjøkkenet har vært i rom Ø7 bekreftes dessuten av
opplysningen om at kjøkkenet ble ombygget til to vedskjul i 1823 (hvilket det
fremdeles var i 1920-årene). 247 Dette gjør at undersøkelsene beskrevet i
Tollnes og Erikssons artikkel med hensyn til spørsmålet om det store
fundamentets betydning kun resulterer i at det omtalte ”store stenfundament”
må være fundamentet for dette kjøkkenets grueinnretning, som etter
beskrivelsen 1735 gjerne kan ha målt 8,3 x 2,7 meter:”…1 stor skorsteen
afdeelt udj 3de rum, saaledis at udj det sønderste rum er en backer ofn, med
støbt jern døhr samt skode for, og udj søndre enden af den øverste jern
skorsteens skvelle, er en gammel kackelovns plade indmuret, det mellemste
rum, der udj er: 1 nye jern stang ind muret og 4re gamle jernplader udj
bonden indlagt. Det 3die og nordre rum, der udj 7 pottagerer med sine
behørige jern rister”. 248 En parallell er Jarlsbergs kjøkkengrue som neppe var
særlig mindre i utstrekning. Potagers var små separate ovner med runde hull
244
Tollnes, Roar l. og Eriksson, Jan E. G.: ”Herregården i Larvik, den høygrevelige residens –
men mest om anleggets østfløy.” Vestfoldminne 1980.39.
245
NF. 00703-001.
246
Det er Bødtkers gjetning når han skriver at disse rommene kanskje var borgestue for
henholdsvis piker og drenger. Larviks historie I: 503.
247
Nasjonalbiblioteket. Håndskriftsamlingen. K. E. Bødtker Ms. fol. 1929 1) a-b. Brev til
magistraten fra klokker og skolelærer Peter Fredrik Suhm Balchen 29. oktober 1822 og
“Overslag over Istandsættelse i Herregaarden for at skaffe Beqvemmeligheder for een Overlærer
m. m.” H. C. Lind 24. desember 1823, bl. a.: ”Det store Kykken at indrætte til 2de Vehdskurer..”
248
LMA. Besiktigelse 1735. Steinhuset lå som det fremgår et helt annet sted.
227

på oversiden for grytene eller fyrfatene, fyrt opp med kull nedenfra i en murt
disk. De ble brukt til tilberedning av supper, stuinger (frikasséer) og sauser.
Dette var sent på 1600-tallet en nyhet i franske kjøkkener – en forløper til
komfyren. 249 På Akershus slott ble det ved Fredrik 4. besøk i 1704 installert
to runde frittstående fyrsteder i kongens kjøkken i vestfløyen, den ene med
fem potagers (”fyrfat”). 250 Samme innretning, men som rett benkform som i
Larvik, fantes på Bygdøy kongsgård fra 1733.
7.3.10 Senere historie
Bygningen ble stående forholdsvis urørt frem til den ble solgt til Larvik by i
1821, da den fikk nye funksjoner. Grev Christian Conrad Danneskjold
Laurvig har sannsynligvis modernisert fem værelser i første etasje bl. a. med
stukktak mellom 1767 og 1777, men han bodde på Roligheden der han satte
opp et stort anlegg, og benyttet neppe residensen mye. Annen etasje sto
antagelig fremdeles ganske urørt med sine falmede silketapeter ved taksten
1798. Når stukktakene ble satt opp i rommene 11 og 14 i annen etasje, er
ukjent, men det er sannsynligvis gjort før Larvik by kjøpte gården i 1821,
enten av grev Fredrik Ahlefeldt Laurvig 1798-1813 eller av den nye eieren
Peder Hesselberg Bøckmann 1813-1821.
249 Girouard, Mark: Life in the French Country House. London 2000:252.
250 Berg 1951:141. Dette må ha vært helt som illustrert av Girouard fra Château Le Touvet
(Isère). Den omtales av ham som uvanlig fordi den er rund og frittstående. Girouard 2000:253.
228

7.4 Hovin i Aker (Oslo)
Hovedbygningen var en smal enetasjes tømmerbygning. Den hadde to korte
fløyer med svalgang imellom, saltak og en stor takrytter med tårnur (rek.
XII). Hele anlegget ble revet rett etter 1794.
7.4.1 Byggherren
Landkommissær Johan Garmann (ca. 1608-1673) makeskiftet Hovin med
kronen i 1664. 251 Han var i annet ekteskap gift med Margrethe Jespersdatter
(d. 1699), enke etter en adelig kjøpmann i København, Henrik Rosenmeyer.
Garmann døde i 1673. Enken giftet seg igjen året etter med etatsråd, senere
justitiarius Christian Madsen Lund (1624-1691). 252
7.4.2 Datering
Landkommissær Johan Garmann har sannsynligvis oppført hovedbygningen
på Hovin i årene etter at han overtok gården i 1664. Hvor stor utstrekning
bygningen hadde i hans tid er usikkert, men hele dens karakter tyder på en
tidlig datering.
Vi kan ikke utelukke at etatsrådinne Margrethe Jespersdatter har bygget
ut gården da hun flyttet opp hit ca. 1692, men den lave takhøyden som knapt
har oversteget to meter og de lave dørene i storstuen virker mindre sannsynlig
ved et byggeprosjekt for en av kongerikets fornemste enker (selv om hun
trappet ned), når man sammenligner med nyoppførte gårder i samme
størrelsesorden fra 1690-tallet. Bygningen kan i alle fall ikke skyldes sønnen
oberst Garmann. En besiktigelse fra 1749 beskriver hovedbygningen og
gården som forfallen. 253 Sydfløyen hadde seget, bjelkene i kjellere og
syllstokkene var råtne og under vinduene måtte innfelles tømmer. Kledningen
måtte skiftes og taksteinen var dårlig. Svalen eller bislaget ved kjøkkenet,
inngangen og utgangen til hagen måtte erstattes. Besiktigelsen fra 1794, som
er hovedkilden til bebyggelsen, motsier heller ikke en datering av anlegget til
Johan Garmanns tid. 254
7.4.3 Dimensjoner
Bygningen må ha vært ca. 40 m lang og sikkert forholdsvis samal, ca. 7 m.
251
Gården ligger høyt på et platå 100 meter over havet med god utsikt. I middelalderen hørte den
til Oslo domkapitel og var avlsgård for Hospitale Sacerdotum i byen, et hospital for domkirkens
prester. Det var også på gården en kirke og et hospital viet Jomfru Maria. Sollied 1947:215.
252
Han var onkel til den senere stattholder Ditlev Wibe. Lassen 1901:5.
253
Aker sorenskriveri. Tingbok 40, fol. 103.
254
Besiktigelse 20.8.1794. Aker sorenskriveri, ekstrarettsprotokoll III, fol. 2.
229

Ved ildstedskatten i 1692 skattet Hovin av to ildsteder. Det viser at fru
Margrethe Jespersdatter var flyttet dit, tidligere er ildsteder ikke opplyst siden
hun da skattet til byen. Det kan være at de to viser til pipene i kjøkkenet og
storstuen. Det må imidlertid ha vært pipe i bryggerhuset i tillegg, og hva med
drengestuen og bondestuen som nevnes i 1794? Da hun flyttet opp hit kan
hun ha oppført en eller to piper for vinteropphold på gården; i værelset som
kalles dagligstuen i 1794, og i vestfløyen. I 1699 var det fire ildsteder.
Da hennes sønn Johan Henrik Garmann i 1701 fikk skjøte på gården av
sine medarvinger nevnes ”alle de paa gaarden opsate Biugninger og de derudj
befindne 8 jern kackelovner med ald nagelfast indrædning”. 255
Oberst Garmann hadde husholdning på Hovin. 256 Han kan ha bygget på
den blåmalte ytterste stuen i vestfløyen. I samme omgang kan det andre
kammeret i vestfløyen også ha fått ovn. Imidlertid kan maltgjøreriet med dets
ovn være opprettet senere, og bondestuen kan ha greid seg med grue i 1701.
Hvis bare drengestuen hadde ovn utenom hovedbygningen er det ingenting i
veien for at bygningen sto med samme utstrekning i 1701 som i 1794.
Neumanns skjøte fra 1749 beskriver Hovin med ”paastaende
Huusebiugninger, hvorudi findes 5 stk. trokne værelser, 11 støkker Jærn
Kakkelovner, Een Indmuuret Messing Bryggerpande, Een Taarn Slaug
Klokke …” Antallet betrukne værelser var i 1794 blitt kun fire, men antallet
ovner i 1749 stemmer greit med bebyggelsen i 1794; syv ovner i
hovedbygningen 257 samt tidligere ovner i drengestue og bondestue
(geveksthuset i haven som bør ha hatt ovn var borte i 1794).
7.4.4 Fasade
Hovedbygningen beskrives i besiktigelsen fra 1794 som en vinkelbygning
”opført af tømmer i Tvende Fløyer udvændig beklæd med Bord, og anstrøgen
med en Brun Rød Farve.” Hovedfløyen lå antagelig der dagens
hovedbygning ligger, men den var smalere, og hadde en sidefløy på vestsiden
som lå langs veien. Hver av fløyene hadde to piper, som var for smale til å
kunne feies skikkelig. De fleste vinduene var innlagt i bly. Det var 17 par
vinduslemmer og fire enkelte.
Hovedfløyen hadde en takrytter med urverk og klokke, sannsynligvis
plassert midt på fløyen, i en viss avstand fra pipene. Dette tårnet var tømret
og tekket med tegl, og må ha vært ganske stort siden det tynget den gamle
bygningen slik at lagretten anbefalte å rive det og flytte urverket til et nytt
255
Skjøte 30. juni 1701. Aker sorenskriveri. Pantebok II 1701-1709 fol. 8.
256
Rentekammeret. Aker og Follo fogderi. Fogderegnskap 1710-1711. Ekstraskatt.
257
I storstuen, dagligstuen og stuen ytterst i vestfløyen hadde ovnene i 1794 tromler, i storstuen
hele fire stykker. Dette er et alderdommelig trekk. Om tromlene her er å oppfatte som
gnistfangere eller som ekstra utnyttelse av røyken som varmekilde er uvisst.
230

tårn på en av uthusbygningene. Urverket med klokken ble taksert for 34 rd.,
en ganske høy sum.
Johan Garmann eide også Munkedammen, en løkke som var blitt fradelt
bymarken og solgt til ham av magistraten i 1640. Et lite sommerhus i to
etasjer ble målt opp der i 1755. Huset hadde takrytter med urverk slik som
Hovin. 258 Huset lå på en sirkelrund øy i en stor fiskedam; 107 meter lang og
50 meter bred (fig. 198).
7.4.5 Takform
Taket var et tegltekket saltak som i 1749 tildels besto av åstak, tildels av
sperretak. Det er mulig at tilbygningen til vestfløyen har hatt sperretak.
Mangelsgården har også sperretak, som ellers er uvanlig på tømmerhus fra
1600- og 1700-tallet.
7.4.6 Plan
Opplysningen fra 1794 om at den ytterste stuen i vestfløyen var tilbygget,
samt opplysningen om de tilformede 259 kamre og kammeret mot gården
utenfor matboden og rulleboden etc viser at bygningen sannsynligvis har hatt
to korte fløyer, som mange norske anlegg. En tidligere åpen svalgang mellom
fløyene er sannsynlig i en så lang og grunn huskropp. Her har vi i så fall nok
et eksempel på portikusvilla-typen i laftet skikkelse.
Bygningen var lang og smal med gjennomgående laftede tverrvegger,
enkelte steder med rom avdelt på langs, sikkert med bordvegger. En
gjennomgående gang som neppe lå på midten av bygningen, hadde utgang
både til gården og til hagen.
Den nordligste, ytterste stuen i sidefløyen hadde fire fag blyvinduer og
en kjeller under; ”Værelset er betræket med lærret, mahlet med Blaae
Postyrer, og en Foed Paneling af Bord, ligeledes Blaae mahlet.” Postyrer kan
tolkes som positurer, dvs. menneskelige skikkelser, se også nedenfor. De har
vært malt blått i blått; camaïeu, og har illudert vegger lagt med glaserte fliser.
Man forbinder teknikken med 1700-tallet, jfr. Milde og Bygdøy konsgård,
men som del av dekoren er den brukt på gjestgiveriet Vikersund før 1700. 260
258
Munkedammen tilhørte etter hans død enken Margrethe Jespersdatter, men gikk over til
justisråd Gjord Andersen etter hennes død. Svenskene skal ha plyndret det i 1716.
Generalauditør Johan Piper overtok i 1746. Det er uvisst hvor gammelt huset var. Collett
1909:238. Tårnmotivet som takrytter på selve hovedbygningen er etter et kart fra 1716 også
brukt på lystgården Dyrendal ved Halden (kart Fredrikshald 1716, Nasjonalbiblioteket Oslo)
samt på Borregård o. 1656 (Hvinden-Haug 1938:38,100).
259
“Tilformet” betyr at tømmerveggene var oppbygd mot en annen tømmervegg uten å være
laftet sammen med denne.
260
Sørensen 1995:27f.
231

”For at faae en høy Sæng til at staae her i dette Værelse, ere 2de Bielker i
forrige tider afskaarne” – dette tyder på lav takhøyde. Stuen var som sagt
tilbygget, slik at sidefløyen antagelig bare besto av ett værelse opprinnelig.
Dette værelset hadde en glassdør med tresprosser mot gården og tre fag
vinduer. Det var trukket med ”gammeldags (strøket: Papier af Støvverk)
lærrets træk.” Det kan ha vært et stofttapet av lerret som berettiget
betegnelsen gammeldags.
Hovedfløyen hadde i sydvestre hjørne to værelser. Det panelte værelset
med adgang til fløyen var avdelt med sprinkelverk, vel for å gi lys fra vinduet
mot veien til en avdelt gang. Brannmuren lå i et hjørne, uten ovn. Tralle- eller
sprinkelverk som romdeler kjennes fra flere steder, fra Bygdøy kongsgård
1733 (kokkens kammer og spiskammerset) og fra Sem kongsgård i Eiker
1627 (skolen og kjøkkengangen). 261
Det neste værelset hadde et fag vinduer mot hagen og et mot veien, og
”et gammelt i stykker Reved Uld betræk, med en Foed Panelling af bord.”
Dette var vel et makeybetrekk. Under disse to værelsene var det en kjeller.
Bygningens største rom var antagelig storstuen, som lå vest for
midtgangen. Den hadde to fag vinduer til gården og to til hagen. ”Stuen er
betræket med gamle mahle Postyrer af vandfarve. Et stykke Dret er borttaget
ved begge sider af Kakelovnen, men andre støkker igien indsadte, og som har
en anden eller grovere mahlning.” De innskjøtte partiene med ”grovere
mahlning” på begge sider av brannmuren i storstuen kunne tyde på at en
kamin var revet og erstattet med en smalere brannmur. Den forholdsvis høye
verdien på 5 riksdaler trekket ble taksert til, trass i at det var ”gammelt samt
hist og her beskadiget”, tyder på at det hadde høy kvalitet. Beskrivelsen av
”postyrer” malt i vannfarve kan tyde på at det var et safttapet malt som en
imitasjon av gobeliner. Postur (fr.) oversettes med stilling eller positur,
hvilket bør bety at menneskelige skikkelser var avbildet. Det gis også
opplysninger om snekkerarbeidet i stuen, som var grønnmalt: ”Til dette
Værelse, er indgang til paa den eene side igiennem 2 grønnmahlede lauge
[lave] Dører, som ikke kan passere som Døre uden i en Bonde-Stue (…) Fra
Værelset til gangen er ogsaa en Dør, i høyde med Væggen fra loftet til
gulvet.” Dørens høyde i forhold til taket viser at takhøyden ikke kan ha vært
stort mer enn to meter. Brystpaneler på rundt 80 cm var moderne i 1794, den
gamle 30 cm høye fotlisten holdt ikke mål: ”I værelset er en liden foed
Panelling af Bord paa 1/2 al. høyde (…) Naar en foed panelling allige vel
skal bekostes af nye, bør samme have en høyde af 1 1/4 Al. som nu er
aldmindelig, i en hver anstændig Stue, men da vil samme og blive
kostbarere.”
261 Sørensen 2002:106, ill. delen.
232

Gangen gikk tvers gjennom huset fra gården til hagen, med doble dører
på begge sider. Ned til hagen var en tretrapp.
Øst for gangen lå dagligstuen ”eller Sænge Kammer” med et fag
engelske vinduer til hagen, veggene var rappet. Det var tydeligvis viktig å
holde trekken ute: ”De 2de til dete værelse værende Dørre, den eene fra
gangen af, og den anden fra Pigernes Kammer, ere gamle og gisne, at man
har ladet dem beklæde med Klædeslister.”
Mot gården var det med en bordvegg avdelt til et kammer med et fag
blyvinduer som i huset ellers. Dette kammeret hadde ikke ovn, og kan ha blitt
brukt som kleskammer; garderobe.
Pikekammeret var også rappet. Det hadde et fag vinduer mot hagen og ett
mot gården, men var avdelt med en bordvegg, slik at det mot gårdssiden var
dannet en alkove med dobbeltdør. I den ene halvdøren var det et vindu med
18 små ruter innlagt i bly. Årsaken til den innvendige glassdøren er uviss, det
var jo nok lys med vinduer på begge sider. Det kan ha skjedd en endring av
funksjon eller vindusinnsetting, slik at pikekammeret med alkoven kan ha
fungert som kammer med avdelt kontor tidligere eller som et sengekammer.
Glassdører til sengealkover var forholdsvis vanlig i Tyskland. 262 Under disse
nevnte værelsene øst for gangen var en kjeller.
Kjøkkenet hadde grue og et enkelt vindu mot hagen. Det var avdelt både
spiskammer med enkelt vindu, og et annet kammer, som hadde ovn og et
tilsvarende vindu mot gården. Det var en gang fra kjøkkenet til gården. Fra
kjøkkenet var det nok en gang med to små enkelte vinduer mot hagen, med
inngang til rullebod og matbod.
Utenfor matboden og rulleboden var det to små kamre mot gården, hvert
med et lite engelsk vindu. Man får inntrykk av at disse to kamrene har dannet
en liten utbygning eller fløy, det ene kammeret omtales som ”tilformet”, dvs.
tilbygget uten laftevegg mot den tilbygde veggen. De hadde ikke ildsteder.
Over rulle- og matbodene var to kornlofter uten himling, avdelt med
bordvegg, ett av dem med et lite vindu. Over kamrene var et ”tilformet”
værelse med et lite engelsk vindu. Over gangen mot hagen var en innpanelt
tilsvarende gang i annen etasje, likeledes med to små vinduer. Tilslutt var en
gang for enden av bygningen. Denne gangen formidlet i 1794 overgangen til
en toetasjes sekslaftet bygning som oberst Neumann hadde tilbygget
østenden av hovedbygningen. Han hadde kjøpt Nordre Alna i 1770, og siden
tilflyttet denne bygningen derfra.
262 Stengel 1958:168.
233

7.4.7 Funksjon
Bygningen har betydning som et tidlig eksempel på et lystgårdanlegg. Eierne
skattet til Christiania før 1692, og gården har fungert som lystgård frem til
da. 263
Johan Garmann var ifølge Sollied oppført som bosatt på gården etter at
han overtok den 1664, men sannsynligvis brukte han den reelt sett som
lystgård. Gården hadde en skyld av 3 skippund, størst i Aker. 264 Noen liten
lystgård var den altså slett ikke, men større enn de fleste hovedgårder. At
landkommissær Garmann makeskiftet til seg gården, kan ha sammenheng
med størrelsen, siden han som landkommissær ikke betalte skatt for gården
der han hadde sin husholdning.
Garmann hadde oppført Rådhusgaten 7 i Christiania i 1647. Han var
meget rik, og bygården var taksert høyest i byen. Den hadde tre
marmorkaminer og fint skulpturerte stukkhimlinger.
Hans enke og hennes nye mann justitiarius Lund holdt i Christiania stort
hus med tretten tjenere, hvor av tre lakeier. I 1683 holdt de også en gartner. 265
De leide ut Rådhusgaten 7 til visestattholder Just Høg fra 1682. Hovin brukte
de selv, men de bodde i byen. Lund døde i 1691. Enken flyttet da opp til
Hovin med to døtre og fire tjenestefolk og bodde der til sin død i 1699. 266
Hovin ble så i 1701 overlatt sønnen kaptein Johan Henrik Garmann (ca.
1666-1748), senere oberst. 267 Han ble gift med general Tritzschlers enke
Anne Cathrine Toller (se Mangelsgården). Med henne fikk han bygården
Rådhusgaten 19 ved Christianias eldste torv. Visestattholder Fredrik Gabel
leide gården av Garmann 1700-1702, men kjøpte Ris i Aker november 1703.
Garmann bodde siden selv på Hovin, særlig etter at han søkte avskjed i 1718.
Ved ekstraskattene i 1711 holdt han tre lakeier, kusk og tre piker samt
karosse på gården.
263 Arno Berg kjente besiktigelsen, men misforsto enkelte detaljer Berg 1955:100.
264 Medregnet underbruket Skreksrud. Bare Blindern var større med en samlet skyld på 4
skippund etter at rådmann Peder Nielsen Kongsberg (d. 1683) slo sammen de to gårdene i 1667.
Etter Kirsten Andersdatter Tonsberg sal. Tollers død i 1701 ble Blindern igjen delt.
265 Vigerust 1996:271.
266 Rentekammeret. Aker fogderegnskaper. Konsumsjon og folkeskatt.
267 Johan Henrik Garmanns skjøte 30.6.1701. Aker sorenskriveri, pantebok II, fol. 8.
Søsteren Margrethe Marie Garmann var gift 1683 med den arkitekturkyndige general senere
visestattholder Johan Wibe; se Lade i Strinda. Han var stefaren, justitiarius Lunds fetter. På
Hovin har neppe hans innflytelse gjort seg gjeldende, noe som kunne støtte en datering av
bygningen til før Wibes inntreden i familien!
234

7.4.8 Forbilder
Med sin asymmetriske plan med de to korte fløyene mot gårdsplassen med
svalgang mellom, hører bygningen planmessig til tradisjonen fra
lensherreresidensene Oddernes (1636-37) og Unneberg (1637-41). 268 Tårnet
kan også tyde på en formmessig tilknytning til lensherreresidensene og
herregårdene.
7.4.9 Anlegget
Gårdsplassen har vært nesten innebygget i en stor rektangulær karré som
målte minst 40 x 80 meter, på vestsiden imidlertid ikke fullstendig bebygget.
Rett imot hovedbygningen sto låvebygningen flankert av fjøs og stall som et
trefløyet anlegg. Selv om bygningene i seg selv neppe har vært fullkomment
symmetriske har antagelig gården fremstått som et ordnet symmetrisk anlegg.
Tårnet eller takrytteren på hovedbygningen og klokken på fjøset har
understreket anleggets aksepunkter på østsiden og sydsiden, som kan ha
fortsatt i hageanlegget på sydsiden. Alle husene om gårdsplassen var tekket
med tegl.
Det store gårdsrommet kan ha vært delt i tre med gjerder/stakitter for å
skille mellom tunene for herskap, folk og dyr. I 1749 var det ”stokkeværk”,
dvs. sleppverk, til innhegning av gården mellom husene. Langs veien, på
skråningen utenfor anlegget, har det stått en lav husrekke med hôntak. Nyere
kart viser at det var en gårdsdam rett øst for bebyggelsen.
På kart datert til ”ca. 1800” er det gamle tunet markert på en noenlunde
troverdig måte etter besiktigelsen fra 1794 (fig. 199). 269 Det kan der se ut som
om gården har ligget noe dreid i forhold til de senere bygningene, men en
viss dreining er ikke uvanlig ved eldre kart der gårdens plassering ble målt
inn, men ikke de enkelte bygninger. ”Syd” i besiktigelsen er egentlig sydvest
i virkeligheten.
To lange sammenbygde vinkler er vist, samt en lang bygning vestenfor
parallelt med veien, skjevt på de andre bygningene. Dette må være rekken
med bygninger som i 1794 oppgis å ha bord- og bakhôntak. Disse har helst
ligget på utsiden av gården, vest for veien der låven senere ble lagt, siden det
ene hadde vært et grisehus. Ellers ville gjødselen ha blitt problematisk å
deponere. Det var vogn- og vedskjul, kombinert bondestue og grisehus,
hønsehus og nok et grisehus. Bondestuen hadde grue og tre fag blyvinduer,
vel for en husbondsmann på gården. Mennesker og dyr vegg i vegg virker
fremmed i norsk sammenheng, men slike sammenbygde husrekker kan ha
268
Sørensen 2002:270, 282.
269
K 18 A – kopi hos Byantikvaren i Oslo.
235

vært vanlig. Herfra hadde husbondsmannen kontroll med hovedporten til
gården.
Den østlige del av vinkelen på kartet viser rekken med teglkledde hus på
østsiden av gården; bryggerhus- og drengestuebygning (i 1749 beskrives
denne slik: ”bryggerhuset og melkeboen med 2de kammer under et tag” og
”drengestuen med kammer hos sexlafted” med rullestuen som var ”anfæstet”
drengestuen), bod- og maltgjøreribygning med kornloft over, samt den store
fjøsbygningen med fem avdelinger, låve og fôrlofter over. Fjøset hadde
båsrom til 63 kyr, og i tillegg et rom som ikke var innredet ennå. For enden
var en malmklokke på taket. Disse husene har ligget på linje med
hovedbygningens østre utbygning. Den store låven med to lader lå like
overfor hovedbygningen, og utgjør da på kartet den nordlige del av vinkelen
motsatt hovedbygningen. Den hadde låvebro til begge sider. Stallen som
utgjorde låvens fløy på vestsiden av gården i 1794 må være revet før kartet
ble tegnet. Den inneholdt 15 spilltau, samt låve og lade. Stabbur fantes ikke
på gården. Lagerfunksjonene har hovedbygningen rommet.
7.4.10 Hagen
Hagepartiet ser på kartet ut til å ha hatt samme utstrekning som senere. På et
kart datert 1797 er de gamle bygningene erstattet, hvilket tyder på at det først
nevnte kartet datert ”ca. 1800” enten er eldre, eller at tegneren ikke har fått
med seg de seneste forandringer på gården.
Besiktigelsen fra 1749 oppgir ”urte og frugthaugen” samt ”kål og
urtehaugen” som to hager. Den første lå rett ut fra hovedbygningen og hadde
i vest, mot veien, stakittverk, mens det på syd- og østsiden var plankeverk.
Den andre var omgitt av plankeverk. Det er sannsynlig at hagene har ligget
ved siden av hverandre der hagen senere lå. Arealet er svakt hellende mot
syd, med en helning på vestenden.
Hagen var i 1794 omgitt av et plankeverk som hadde to porter, hvorav
den ene lå på sydsiden, var liten og av stakittverk. Stolpene til et nytt
plankeverk skulle være 3.8 meter lange, så hvis de ikke skulle deles var det
meget høyt. Det var beregnet to ”styverter”, eller skråavstivere pr stolpe.
Lagrettet mente plankeverket burde males. Hvorvidt det gamle hadde vært
malt ble ikke sagt.
Arno Berg opplyser at det ”Utefter havens sørside gikk, som på
Linderud, en allé som fortsatte henimot Ulven”. 270 Da det ikke på noe kart er
vist noen vei i den retningen må dette bety at hageanlegget var avsluttet med
en allé. At den fortsatte østover utenfor selve hagen kan bety at hagen var
innskrenket senere. Den kan opprinnelig ha hatt karakter av en buegang.
270 Berg 1955:101.
236

Alternativt kan alléen ha vært en ballbane eller spasergang utenfor
plankegjerdet, hvorfra man kunne nyte utsikten, tilsvarende som på
Kongsgården på Bygdøy.
Fremdeles står det et svært stort tre (lind?) her nede som har vært meget
hardt klippet. Størrelsen tilsier en meget høy alder. Det kan være den siste
rest av dette anlegget. For ikke å ta for mye av utsikten er det naturlig at en
allé her var klippet ned.
I hagen var som nevnt i taksten fra 1794 to lysthus. Det ene var oppført
av bindingsverk på en liten kjeller, mens det andre var en berceau konstruert
av espalierer overgrodd med trær: ”I det eene Hiørne af haven er et levende
løst huus, med Bue under og Espalie”. ”Buen” kan ha vært en murt bue, dvs.
et hvelv, i form av en grotte, og i så fall den eneste opplysning i materialet
som tyder på en slik innretning. Dette grønne lysthuset kan ha ligget som
fondmotiv i alléen.
Det andre lysthuset, ”staaende paa den Søndre side af haven og gaaer
derfra ud til Engen” og oppført av bindingsverk, lå altså på sydsiden ut mot
engen, derfor har det kanskje ligget med hagefasaden i flukt med gjerdet.
Sannsynligvis lå det for enden av gangen fra hovedbygningens hagedør, I et
hjørne lå det neppe siden det andre er omtalt som beliggende slik. Alternativt
lå stakittporten i hagens sydside i denne aksen. ”I dete løst huus som er
Tækket med Tagsteen fantes 2 Fag smaae Engelske Vinduer med lemmer, og
er en liden kielder under gulvet.” Lysthuset hadde innvendig rødt oljemalt
panel, mens det utvendig var kledd med bord malt med ”Vandfarve”,
antagelig en komposisjonsfarge.
Geveksthuset som omtales i 1749 har hatt en nå ukjent plassering. Det
kan ha ligget på linje med hovedbygningens hovedfløy. Den laftede brønnen
kan ha ligget i nærheten.
”Frugt Trærne for det mæste ere gamle, deels begroed med Maske og
deels forvoxne” og rabattene med poteter og jordbær; ”Jord Æbler og
Spanske Jordbær”, er bortsett fra kvarteret med kål de eneste opplysninger
om hagens vegetasjon, de siste nylig plantet ut av Boyesen i 1794.
7.4.11 Senere historie
Etter oberst Garmanns død i 1748 ble gården kjøpt av oberst Georg Johansen
Neumann som lot holde en besiktigelse i 1749. 271 Han bodde i alle fall til dels
der til han døde i 1793. Han var en rik mann, men hjeminnredning,
271
I 1749 beskrives i Neumanns skjøte: gårdens uthus etc.:”…det under Gaarden henhørende
Qverne brug og underliggende 7 huusmandspladser, samt Urte- og Frugt-Hauger med i staaende
Gevæxt huus, saavelsom Gaardsrum, Ager, Eng, Skoug og Mark, Fiskevand og Fæegang, inden
og uden gierde, intet undtagen”…Neumanns auksjonsskjøte 3.5.1749. Aker sorenskriveri,
pantebok II, fol. 100b.
237

vedlikehold og hagebruk har han neppe brydd seg om. Besiktigelsen på
Hovin fra 1794 beskriver en svært forfallen gård. Den ble forlangt av
kjøpmann Petter Otto Boyesen da han kjøpte gården. Han rev huset straks
etter og oppførte den store bygningen som står i St. Jørgens vei i dag. Det
opprinnelige tunet ble etter hvert hetende Søndre Hovin og ble bebygget med
blokker i 1950-årene. Området kalles nå Valle Hovin.
238

7.5 Austad i Skoger (Drammen)
Bygningen var oppført av tømmer med H-formet plan i én etasje ca. 1697
(rek. XIII). Bygningen hadde valmtak antagelig med saltak på fløyene. Den
brant 1808 og den nye bygningen (som står i dag) ble delvis oppført på den
eldre bygningens fundamenter (fig. 200).
7.5.1 Byggherren
Byggherren var amtmann i Buskerud Poul Glud (1661-1719) og frue
Ingeborg Maria Bording (død 1706). Glud tilhørte en meget innflytelsesrik
familie. Faren var Søren Glud, biskop i Viborg, adlet 1679 og frue Ide
Christine Moth. Poul Gluds første hustru Ingeborg Maria Bording var datter
av lektor Lauritz Bording til herregården Ryomgård på Jylland. 272 Etter
hennes død ble han i 1707 gift med Maren Pedersdatter Moss. 273
Gluds tante var Sophie Amalie Moth, grevinne av Samsø, kong Christian
5.’s mâitresse en titre og mor til Christian og Ulrik Christian Gyldenløve,
samt grevinne Ahlefeldt. Ved sitt besøk på Strømsø i 1704 nevner ikke Ulrik
Christian Gyldenløve sin fetter på Austad. 274 Han uttrykte seg ellers i høye
toner om Bragernes: ”Denne Bye ligger aller smukkest i heele Norge.” Dalen
er ”fulde af Fielde, besatte med Gran.” 275
272
Den toetasjes hovedbygningen på Ryomgård fikk visstnok først ved midten av 1700-tallet to
symmetriske korte fløyer slik Austad hadde det. Familien Bording eide da fremdeles gården.
Man skulle ellers tro denne var forbildet for Austad men det har i så fall vært omvendt.
Hennes onkel var den kjente dikteren Anders Bording, utgiver av Danmarks første avis Den
Danske Mercurius.
273
Etter å ha skutt sin første kone, visstnok ved vådeskudd da han skulle lade sitt gevær, fordi en
elg var kommet inn på markene, giftet Glud seg 1707 med Maren Pedersdatter Moss (1682-
1745), datter av den rike trelasthandler på Bragernes Peder Sørensen Moss. Det ble hevdet at han
allerede før hadde innledet et forhold til jomfru Moss og at han hadde myrdet sin kone. Han ble
suspendert, saken kom opp for domstolen men Glud ble frikjent. Drammens historie 1931:190.
Glud hadde to døtre i første ekteskap; Ide Christine g.m. major Christian Fredrik Richelieu til
Sem i Eiker og Fredrikke Louise g.m. kansellisekretær Johan Severin Benzon til Estvadgård i
Jylland.
274
Ulrik Christian Gyldenløve og grev Ahlefeldt spiste middag hos oberst Holst på Kobbervik
hvis frue var Ulrik Fredrik Gyldenløves niese. Gyldenløve, Ulrik Christian: Dag-Register over
hans kongelige majestæts, Kong Friderich den Fierdes Reyse i NORGE udi Aaret 1704. Oversatt
til dansk av C. Engelstrup. Christiania 1770.
275
Gyldenløve, Ulrik Christian: Dag-Register over hans kongelige majestæts, Kong Friderich
den Fierdes Reyse i NORGE udi Aaret 1704. Oversatt til dansk av C. Engelstrup. Christiania
1770.
239

7.5.2 Datering
Poul Glud kjøpte Austad i 1697. Det var neppe herskapelig bebyggelse på
gården før hans tid. Man må derfor regne med at han umiddelbart har oppført
den hovedbygningen som sto frem til brannen 1808.
7.5.3 Dimensjoner
Midtpartiet på Austad målte (forutsatt at den nye hovedbygningen er oppført
på fundamentene til den gamle) ca. 15 x 10 meter, fløyene ca. 20.5 x 5 meter.
De stakk ca. 5 meter ut.
7.5.4 Fasade
Fasaden var utformet etter samme prinsipp på begge hovedfasader med
to korte fløyer (fig. 201-204). Det var terrasser med balustrader (”gallerier
med tralværk om”) mellom fløyene. Disse var med oljefarge ”stafferede”.
Terrassene var beplantet med ”smukke vell prydede træer”. Dette betyr vel at
trærne var klippet som kuler eller figurer. De kan ha vært satt ned i potter i
hull i terrassens dekke.
Ved panelet er det i 1779 snakk om ”fod-gesimserne som klædningen staaer
paa, saavelsom Pilarerne” hvilket indikerer en viss pilasterarkitektur på
fasaden. Det var fremdeles blyvinduer i 1779.
7.5.5 Takform
Austad er fremstilt med saltak på sidefløyene, m.a.o. som Herregården i
Larvik etter 1733. 276 Taket hadde karnissformede gesimser og var tekket med
rød tegl.
7.5.6 Plan
Det er bevart to besiktigelser på Austad. Den eldste er fra 1719 i forbindelse
med Gluds død, 277 den andre fra kjøpmann Kleins tid 1779. 278 Bygningen var
276
Akvarell fra ca. 1766 med motiv av prost Anchersen og hustru spaserende på Landfalløya
med Bragernes og Austad i bakgrunnen. Bygningen har hvite gavlpartier og rødt tak.
Gavlpartiene på fløyene er imidlertid fremstilt som trekanter med en markant gesims i underkant,
slik at de kanskje kan tolkes som klassiserende. Eventuelt er laveringen av tegningen feil, og
bygningen hadde valmtak. Pedersen, Tord: Drammen. En norsk østlandsbys utviklingshistorie. 2.
bind. Drammen 1961, s. 267, p. e.
Bygningen er imidlertid også gjengitt med saltak på et stikk som viser Bragernes og Strømsø (i
Erik Pontoppidan: Forsøg på Norges naturlige Historie, 1752-53).
277
Statsarkivet Kongsberg. Tingbok 15. Nordre Jarlsberg sorenskriveri, fol. 225a. Besiktigelse
Austad 28.juni 1719. Jo Sellæg gjorde meg oppmerksom på denne.
278
Riksarkivet. Privatarkiver nr. 388. Eidsfoss jernverk. Kassett 69. Takst på Austad 2.
november 1779. Taksten er også innført i tingboken.
240

sannsynligvis ikke endret mye, men enkelte værelser hadde skiftet funksjon,
og veggenes makeybetrekk var skiftet ut og fjernet.
Slik planen beskrives får man den neppe til å gå opp uten at den var Hformet
med korte fløyer. Bygningen hadde midtgang.
Fra midtgangen kom man i 1779 til venstre fra gården inn i dagligstuen
og drengestuen. I 1719 opplyses at ingen værelser her på denne siden av
gangen var betrukne. Drengestuen lå i 1719 i økonomibygningen tvers over
gården, men var altså flyttet inn i 1779. I 1719 var det to stuer og en
skriverstue, samt kjøkken og spiskammer. 279 Ytterst mot hagen i fløyen mot
nord lå et ”Stads Kiøcken”(fateboden kalt i 1779). Dette var usedvanlig
utstyrt (fig. 205). Det var her en fyrovn kledd med ”hollandske Steen-Fliser”
med rister med messingører til å varme tallerkener på. 280 Sannsynligvis har
dette vært et kjøkken for fruen og døtrene, som på Fredriksberg slott; det
såkalte ”prinsessenes kjøkken”. Det var tallerkenrekker for servisene på
veggene. Dette var utvilsomt et værelse der måltider ble inntatt. Som fra
storstuen i fløyen vis-à-vis kan det ha vært utgang til altanen.
Til høyre for midtgangen lå to kamre; et mot gården (kalt
”husbondkammeret” og panelt i 1779), og storstuekammeret mot hagen. Som
på Skøyen i Aker ble storstuekammeret 1779 også kalt ”brudekammeret”.
Dette var i 1779 trukket med flammet ”uldent Tøj”. I dette tilfellet bør
uttrykket ”flamsk vevet tapitseri” (som ble oppgitt i to værelser her i 1719)
bety en fin vevd point d´Hongrie-mønstret type tapet, og ikke verdurer.
Typen kan sannsynligvis være hva kalles Tapisserie de Bergame. Typen
nådde et høydepunkt i popularitet omkring århundreskiftet 1700. 281 Himlingen
var hvitmalt med røde bjelker. Bestemorkammeret på denne siden i fløyen
mot gården hadde i 1779 tilsvarende flammede veggtrekk som
storstuekammeret, og en ovn på messingføtter.
Storstuen, som strakk seg ut i fløyen med utgang til altanen, var i 1719
trukket med rød og grønn makey, samt lerret ”med forgylte Løfværk
paaskildret”. Dette kan tolkes som et stofttapet ell. lign. med forgylt bunn,
279
I tverrfløyen lå fra syd mot nord følgende værelser i 1779; ytterst bestemorkammeret (med
pendant av samme navn i motsatt fløy), deretter pikekammeret innenfor dagligstuen, kjøkkenet
og fateboden.
280
I Lungegården ved Bergen var gruen i et av kjøkkenene kledd med fliser innvendig. Det kan
ha vært et lignende ”staskjøkken” som på Austad. Lungegården hadde enkelte trekk felles med
Austad, men hadde kun to fløyer og midtark. Det var en terrasse foran bygningen mellom
fløyene som var lagt med bornholmsk sandstein. Bygningen var oppført av Abraham Wessel og
Margrethe Jonsdatter 1725. Bendixsen, B.E.: ”Skifte Albert Henrik Meyer 1786-88”. Bergen
Historiske Forening 5, s. 17.
281
Rothstein, Natalie og Levy, Santina M.: ”Furnishings, c. 1500-1780”. The Cambridge History
of Western Textiles I. Editor David Jenkins. Cambridge 2003. s. 643,644.
241

evt. med bronsefarget stoft. Det kan ha vært smalere baner som avgrenset
makeybanene montert annen hver røde og grønne. 282 Taket var trukket med
strie og malt hvitt ”med en Tavle i midten” hvilket må tolkes som et
plafondmaleri. Brannmuren var ”af Porcellain eller smaa 4-kantede
couleurede fliiser”. Kulørte bør bety at flisene var polykromt dekorerte
fajansefliser og ikke bare blå og hvite som de sedvanlige hollandske. Man
ville neppe ha kalt sistnevnte kulørte. Kammeret syd for storstuen var i 1719
trukket med grønn makey, men kalles uinnredet 1779. Under denne delen av
huset lå tre bjelkekjellere ifølge taksten 1719. I 1779 opplyses det imidlertid
at dagligstuen og drengestuen hadde kjellerskap samtidig som bare kjellerne
under østre del omtales. Da den nåværende bygningen ble rehabilitert 1918-
1920 fikk den nye kjellere ”da den gamle bygnings graastensmur laa like paa
bakken”. 283
7.5.7 Funksjon
Austad var fast residens for amtmannen, han hadde ikke bygård på Strømsø
eller Bragernes. Gårdsbruket lå ikke i sammenheng med hovedbygningen,
som kun hadde stall og økonomibygning for herskapshusholdningen i sin
nærhet.
7.5.8 Anlegg
Rett overfor hovedbygningen lå den toetasjes økonomibygningen med
midtgang, flankert og sammenbygd med herskapstall og drengestue. Denne
bygningen kan ha hatt samme karakter som den tidligere hovedbygningen på
Sjåstad i Lier med et forhøyet midtparti (fig. 206).
Ladegården med to bønders våningshus lå i et eget tun tydeligvis uten
arkitektonisk forbindelse med ”Hovedgaarden.”
7.5.9 Hagene
Sydøst for hovedbygningen lå i 1719 en liten ”propre Blomster Haufve,
staaende paa een stor muur og indheigned med dobbelt vell arbeidet Planke
Værk af Bord, med Brunrødt og thiere andstrøgen.” Noen hage foran
hovedbygningens fasade med terrassen der nevnes ikke i 1719. 284 Det er
mulig det var gressvold/eng foran hovedbygningen, lignende Damsgård ved
Bergens anleggsform.
282
Storstuen var i 1779 i stedet blitt trukket med strie; ”malet grøn og brunt med adskillige
Figurer”. De oppgitte kulører tyder på en gobelinimitasjon og da gjerne malt i saftfarger med
synlig tekstilstruktur. Trekket må være skiftet siden 1719.
283
Byggekunst 1920:57. Ombygging av Austad for godseier Tom Kiær av arkitekt Lorenz
Harboe Ree, anmeldt av Hans Dedekam.
284
Stakittet om hagen nord for bygningen nevnes i 1779.
242

Det omtales ellers en temmelig stor kjøkkenhage øst for gården med en
”Spring post” som fikk sitt vann fra en ”hovedpost” midt i gården.
7.5.10 Senere historie
Bygningen brant i 1808. Den nye bygningen ble sannsynligvis oppført dels
på den gamle bygningens fundamenter. Den nye bygningen ble ombygd
1918-1920. Stedet eies i dag av Drammens museum.
243

7.6 Borgestad i Gjerpen (Skien)
Anlegget på Borgestad er oppført av tømmer med valmtak på slutten av
1690-årene, med forbilde i Gyldenløves residens i Larvik fra 1674 (rek.
XIV). Hovedbygningen er senere bygget om, men har beholdt sin hovedform.
7.6.1 Byggherren
Anlegget ble oppført av generalmajor Johan Arnold (fig. 207) 285 og hans
fjerde frue Anne Clausdatter (1659-1713) (fig. 208), datter av assessor Claus
Andersen, lagmann i Skien, og enke etter kjøpmann Stie Andersen
Tonsberg. 286
7.6.2 Datering
Bygningen har på kjellerbjelker under kongeværelset årstallene 1697 og
1698, så den er sannsynligvis oppført før byggherren i 1702 fikk skjøte på
gården.
7.6.3 Dimensjoner
Borgestads plan H-formet. Midtpartiet måler ca. 17 x 10.5 meter, fløyene ca.
19.5 x 7 meter. De stikker ca. 4 meter ut på hver side.
7.6.4 Fasade
Bygningen har et midtparti med to etasjer og enetasjes sidepartier på begge
langsider (fig. 209 og 210). Disse fremstått som fire karnapper. Det har alltid
vært utgang til hagen. Det kan ha vært sval mellom de enetasjes fløyene,
eventuelt med en altan over. Bygningen er ikke undersøkt
bygningsarkeologisk, dører ut fra denne etasjen er ikke registrert. Vinduene
har vært like store som nå, men med blyglass. Sannsynligvis har fasadene
vært panelte.
285 Han var født i Lindenau i Sachsen der faren var landsdommer.
286 Hennes søster Johanne Clausdatter var gift med assessor Laurits Jacobsen på Ullevål i Aker,
og søsteren Maren Clausdatter med bergråd Niels Mecklenburg på Bragernes. Claus Andersens
eneste sønnesønn (av samme navn) ble i 1707 adlet med navnet Rosenhielm. Adelskapet
skyldtes nok stamfaren og slektens fremragende posisjon heller enn den adlede selv. Claus
Andersen de Rosenhielm døde uten etterkommere. General Arnold hadde flere fornemme
ekteskap bak seg; annet ekteskap med Sophie Amalie Gedde datter av berghauptmann Brostrup
Gedde, og tredje ekteskap med en niese av generalpostmester Poul Klingenberg til Højris;
Gertrud Iserberg. Hans sønn av første ekteskap med Anne Mogensdatter Stadsgaard, senere
general og initiativtager til Krigsskolen; Hans Jacob Arnold, ble i 1702 gift med sin stesøster
Karen Stiesdatter Tonsberg. Ekteskapene ga nær forbindelse til den rike slekten Tonsberg som
var forgrenet og innflytelsesrik.
244

7.6.5 Takform
Taket er valmet med en full annen etasje over midtpartiet, men med
valmtaket trukket ned over sidefløyene, slik at disse kun har en etasje.
7.6.6 Plan
Bygningen har hatt midtgangsplan. Midtgangen var 3,7 meter bred.
Takhøyden under bjelkene i første etasje er tilsvarende. Annen etasje er en
halv meter lavere. Bygningen er del av et symmetrisk anlegg med sidefløyer.
Hovedbygningens sidefløyer var opprinnelig frittstående.
7.6.7 Interiør
Ombyggingene preger bygningen nesten totalt, slik at det bortsett fra
”bispinnens kammer” kun er tømmerkjernen som nå viser bygningens
disposisjon omkring 1700. Frem til 1882 var imidlertid kongeværelset i den
ene fløyen mot hagen bevart fra Fredrik 4. besøk i 1704. 287 Tapetene fra
værelset ble tatt vare på, og Domenico Erdmann opplyser dessuten at
himlingen over det nåværende gipstaket fra 1882 er et rødmalt bjelketak med
kongens kronede monogram i takfeltene mellom bjelkene, sannsynligvis mot
en gul eller hvit bakgrunn. Dette minner sterkt om Gyldenløves sovegemakk i
Herregården. Stofttapetene var utformet som henholdsvis 53 cm brede og 21
cm smale vertikale striper, vekslende henholdsvis mellom purpurfarget
velour på gullbunn og smaragdgrønn velour på sølvbunn (fig. 211). På de
brede stripene fremstår gullbunnen som ornamentikk i Jean Marots stil; brede
bånd med blomster og blomsterbegre som flankerer hovedmotivet: flettede
kurver med blomster, blader og drueklaser på gueridoner. Mellom
gueridonene henger guirlandere av blomster. Motivet på de brede
purpurfargede banene er oppfattet som i et plan bak de grønne, slik at
guirlanderne henger ”bak” disse. Irr på enkelte partier tyder heller på
slagmetall enn ekte forgylling slik Erdmann antok, men isolert med en god
ferniss. De grønne banene er utformet som arabesker i sølv. Erdmann tolket
sokkelborden ved brystningen som en lambrequin. Tapetet er i hans bok
gjengitt opp-ned. 288 Effekten har vært som skåren fløyel på silkebunn. 289
287
18-19. juni 1704. Gyldenløve, Ulrik Christian: Dag-Register over hans kongelige majestæts,
Kong Friderich den Fierdes Reyse i NORGE udi Aaret 1704. Oversatt til dansk av C. Engelstrup.
Christiania 1770:35.
288
Erdmann 1928:177,179.
289
Tapetet kan som type tilsvare det blå tapet på sølvbunn som var hos toller Nicolai Frisenberg i
tollboden i Porsgrunn i 1731. Det ”Berlins tøy med figurer og sølv i bunnen” som omtales på
salen hos Ditlev Wibe i Christiania 1732 kan også ha vært av denne typen hvis det ikke var et
finere sølvinnvirket tekstil. ”Berlins” forteller antagelig om produksjonsstedet. Jfr. også
245

7.6.8 Funksjon
Gården var eierens faste residens og et stort gårdsbruk.
7.6.9 Forbilder
Takformen gir bygningskroppen langt større likhet med Herregården i Larvik
før ombyggingen 1733, enn den H-formede planen bygningen har felles med
det samtidige Austad og Moldegård. 290 Noen stor midtsal i annen etasje
tilsvarende Herregården i Larvik har Borgestad ikke hatt, men en 70 m2 stor
sal på den ene siden av midtgangen. Den sentraliserte ”fyrstelige”
planløsning med monumental trappeløsning fra Herregården er ikke
ettterlignet. Borgestad kan opprinnelig ha hatt en sval eller loggia med altan
mellom fløyene slik Herregården hadde.
7.6.10 Hagen
Ned mot Skiensfjorden er et terrassert hageanlegg med tre terrasser. Hagen
måler ca. 70 x 80 meter med et smalt kjøkkenhageparti på siden. Den må
tidligere ha vært betraktelig lengre, og strakk seg ned mot elven. Det var som
i residenshagen i Larvik fire dammer i hagen langs midtgangen, to på hver
side (fig. 212). 291 Swensen og Skard henviste i sine artikler ikke til likheten
med Larvik. Schnitler nevner ikke dammene. 292 Det har også her gått en allé i
hovedbygningens midtakse nedenfor hagen. 293 Det ble i Larvik planlagt en
hagtornhekk rundt hagen i 1685, og rundt hagen på Borgestad fantes også
hagtorn i form av hvittornhekk.
7.6.11 Senere historie
Bygningen ble sterkt ombygget i 1760 av snekkermester Jon Jacobsen fra
Skien for daværende eier Bartholomæus Herman Løvenskiold. Det er
bygningen etter ombyggingen som har dannet forbilde for de mange senere
stofttapetet med sølvinnslag på Tøyen. RA. Rentekammeret. Tollregnskaper 1605-1812, XII
Langesund. Berg 1963:72.
290
Oppmåling av H. Børve og Alfhild Børve sept. 1928. riksantikvarens arkiv.
291
På Skards rekonstruksjonsplan er dammene vist som rektangulære i hagens retning. Dette er
basert på et kart fra 1888. De to øverste ble fylt igjen da jernbanen ble anlagt i 1875. Skard,
Torfinn: ”Borgestadhagen” Selskapet Havedyrkningens venners medlemsskrift 2. hefte 1930:33-
42. Swensen, Wilhelm: Kulturbilder fra Telemark og Grenland. Festskrift for Wilhelm Swensen.
Oslo 1954:74.
292
Schnitler, Carl W.: Norske Haver i XVIII. og XIX. Aarhundre. Kristiania 1916:106.
293
To lindetrær sto igjen nederst ved elven i 1930. Det er en mulighet for at alléen var plantet
konsekvent med lind. Alléer fra denne tiden er vanligvis omtalt som plantet med ”ville trær”
hvilket vel tyder på flere forskjellige sorter i samme allé, og det er mulig den på Borgestad er
nyplantet med lind senere. På Jarlsberg var imidlertid hver allé plantet med lik sort trær.
246

ygninger av typen i Porsgrunn og Brevik. 294 Borgestad ble igjen ombygget
av senere statsminister Gunnar Knudsen i 1882.
294 Swensen 1950: 51-80.
247

7.7 Landfall i Lier
Landfall ble oppført som lystgård 1703-1705 (rek. XV). Hovedbygningen
kjennes fra en avbildning av Andreas Faye fra ca. 1830. 295 Den var oppført i
tømmer med valmtak. Svalgangene var utformet som gallerier eller loggiaer
med detaljering utskåret i tre. Bygningen kan gi et bilde av residensen i
Larviks og Borgestads opprinnelige utseende.
7.7.1 Byggherren
Hovedbygningen på Landfall var oppført av stiftamtmann, etatsråd Mathias
de Tonsberg til Ulleland i Eiker (ca. 1638-1705) og frue Anne Cathrine
Mecklenburg (1649-1745). 296
Over inngangsdøren sto Anne Cathrine Mecklenburgs initialer CMB og
ekteparets våpenskjold, en detalj som ble skissert av Faye separat; Tonsbergs
gående løve kvadrert med en klippe (antagelig refererende til Slottsfjellet)
samt Mecklenburgs ulv kvadrert med det adelige Bryervåpenets rutekors.
Parets sønn Wilhelm de Tonsberg ble adlet i 1694 og førte våpenet som her
har fått tilbakevirkende kraft som farens. 297
7.7.2 Datering
En tegning av gårdsfasaden gjort av Andreas Faye ca. 1830 er bevart (fig.
213). Denne viser årstallet 1703 over inngangen. Huset på Landfall ble
sannsynligvis fullført etter Mathias de Tonsbergs død i 1705 siden det kun
etter tegningen bar fruens initialer.
295 Sogneprest Andreas Fayes reisedagbok 1823-1850 (i Aust-Agder-arkivet). Astrid Aas regner
med at tegningen er fra en sen periode i dagboken, men den nye bygningen på Landfall må i
følge Jo Sellæg, basert på stilistiske grunnlag, være oppført ikke mye senere enn omkring 1830. I
følge Sellæg var det ved rivingen ca. 1979 ikke spor av den forrige bygningen i
tømmerkonstruksjonen.
296
Hun overlevde begge sine barn. Sønnen stiftamtmann Wilhelm de Tonsberg var gift med
Lene Sophie Kaas, datteren Elisabeth de Tonsberg var i 1698 gift med Niels Werenskiold til
Hafslund. Mathias de Tonsbergs søster Kirsten Andersdatter var gift med Niels Toller og hadde
døtre som ble gift med generalene Hausmann og Tritzschler. Tonsberg var svoger til fru Anne
Clausdatter på Borgestad; hun hadde vært gift med hans bror Stie Tonsberg før sitt ekteskap med
general Arnold. Anne Cathrine Mecklenburgs søster var gift med Christian Stockfleth på Tøyen i
Aker.
297
Mathias de Tonsberg førte kun en løve i våpenet. Ekteparets høye rang gjorde dem imidlertid
uansett å regne som adel. Sønnens adelsbrev var en bekreftelse av det arvelige adelskap faren
hadde oppnådd for sine etterkommere gjennom sin høye rang.
248

7.7.3 Dimensjoner
Bygningen var etter forholdene ikke spesielt stor; antagelig var den ca. 18
meter lang. Bredden er ukjent, sannsynligvis var den ca. 7 m. Fløyene må ha
målt ca. 4 x 4 m.
7.7.4 Fasade
Herregården i Larvik hadde før 1733 åpen sval mot hagen. Landfalls
overdekkede sval kan ha konsekvenser for rekonstruksjonen av Herregården i
Larviks opprinnelige utseende.
Svalen på Landfall er av Faye gjengitt med en overdådig utsmykning av
fritthengende festonger av utskåret tre mellom stolpene og kan gjerne kalles
loggia eller veranda fremfor sval. Et stykke av ornamentikken var etter et
eldre foto av den senere bygningen gjenanvendt over den nye bygningens
portal (fig. 214). 298 Ornamentstykket vitner om detaljert og elegant utskåret
skurd, i samme grad som kirkeinventar og møbelkunst. Det synes å ha vært
en kartusj omgitt av akantusverk. Ornamentikken i svalen kan ha vært malt
polykromt i naturlige farger, festongene kanskje med forgylling på frukter og
blomster. På sidene var smale lisener over to etasjer med arabesker eller
akantusranker. De to stolpene som støttet svalen var utformet som søyler eller
lisener, også over to etasjer, på høye postamenter, muligens med ”rustika.”
Annen etasjes gelender hadde spiraldreide balustre. Frisefeltet mellom
etasjene hadde også festongornamentikk.
Tegningen fremstiller antagelig tømmervegger, eventuelt er det liggende
panel. Faye har først telt og avmerket antallet stokker eller bord. Gesimsen på
fløyene synes å ha hatt en form for konsoller, tannsnitt eller triglyfornament,
tegnet som vertikale streker. På takspissene var spir med kuler/maller.
Bygningens fasade var festlig dekorert og avspeilet dens funksjon som
lyststed.
7.7.5 Takform
Fayes tegning er amatørmessig utført og tolkningen innebærer visse
problemer. Takløsningen kan ut fra tegningen tolkes på tre forskjellige måter.
Tre separate tak?
Astrid Aas mente at det var tre volumer med separate tak, midtvolumet med
valmtak, sidepartiene med pulttak i valmet form. Man får da en sammensatt
type bygning med lavere sidepartier som kjennes fra flere senere anlegg ved
Drammen, for eksempel Sjåstad og Frydenlund i Lier. Storhamar i Vang fra
ca. 1716 er imidlertid det eldste kjente eksemplet.
298 Foto hos Jo Sellæg.
249

Aas’ rekonstruksjonsløsning har ulikt takfall på langsidene og gavlsidene
av valmtaket, hvilket ikke er sannsynlig. 299 Man må forutsette lik takvinkel
ved et valmtak på en bygning oppført under ett på en vinkelrett tomt.
Tolkningen med tre separate tak er likevel teknisk mulig etter Fayes tegning,
men får konsekvenser for fasadens proporsjoner. Denne takformen har
mindre likhet med Herregården i Larviks opprinnelige takform. Likheten er
først og fremst tilstede i frontalt oppriss. 300
Arker med pulttak?
En annen tolkning er et stort valmtak over bygningskroppen, men med salen
og svalen i oppløftede arker med pulttak på hver langside. Et visst brudd i
takets linje på tegningen støtter denne takløsningen over svalen. 301
Takløsningen ville imidlertid gi et lengre møneparti i forhold til gradsperrene
enn det som fremgår av Fayes tegning, hvis ikke bygningens bredde skulle
bli uforholdsmessig dyp (i så fall er det perspektivisk en betraktelig
fordreining i tegningen). Hvis bygningens bakside derimot har hatt
midtpartiet opp i to etasjer med valmen midtstilt over salen og skråtak ned på
sidene ville man oppnå tilsvarende knappe mønelengde som Fayes tegning
viser (slik som Herregården i Larvik hadde mot borggården,
Maartmanngården i Bergen mot Lungegårdsvannet og sannsynligvis Torsø
(Tose) i Torsnes mot hagen før brannen i 1800 302 ). Svalen lå i så fall i linje
med fløyenes yttervegger, hvilket uansett forutsetter en ark med pulttak over
svalen.
Nedtrukket tak over svalen?
Hvis taket var trukket ned over svalen burde dette fremgått av Fayes tegning
med et takparti nedenfor pipene. Takløsningen ville ha måttet innebære at
sidepartiene strakk seg utenfor svalen som fløyer. For å få et kort møneparti
over sal og sval (slik tegningen viser), måtte salen og stuen med vanlig
bredde på ca. 6-7 meter være minimum 11 meter lang hvis fløyene bare
skulle måle ca. 3 x 3 meter. Svalens dybde ville bli tilsvarende 3 meter.
Løsningen er neppe sannsynlig ut fra tegningens proporsjoner.
299
Dette er diskutert med Jo Sellæg.
300
Aas viser til et maleri i Drammens Museum av August Wilhelm Boesen datert 1842 som
skulle vise bebyggelse på Landfall. Maleriet viser neppe gårdens bebyggelse overhodet, slik at
Aas sannsynligvis viser til et annet bilde men har sammenblandet med angjeldende maleri. Aas
1978:45.
301
Bruddet i streken kan imidlertid skyldes påbegynte streker som ga feil lengde på mønet, og
som derfor har ”endret retning.”
302
Sørensen 2002, bind 2:170.
250

Som Herregården i Larvik og Borgestad?
Hvis mønet lå midtstilt over både salen og svalen (slik at svalens sidevegger i
annen etasje har vært delvis frittliggende trekanter) ville midtpartiets annen
etasje med svalen ha fremstått som en bred ark i forhold til fløyene. Fløyene
var neppe mye mindre enn ca. 4 x 4 meter, og som i Herregården i Larvik kan
de ha stukket et stykke fremfor svalen, som da ville være ca. 2 meter dyp,
mens stuens (og salens) bredde ville bli den normale bjelkelengde 6-7 meter,
mens lengden ville være ca. 9-10 meter (hvilket også er en betraktelig lengde
i et tømmerhus). Løsningen med det ytterste parti av 4 meter brede fløyer
som stikker frem foran svalen gir en fasaderekonstruksjon med bedre
proporsjoner i forhold til Fayes tegning (med det korte mønepartiet) enn
løsningen med smalere fløyer i samme veggliv som en 11 meter lang sval
(forutsatt at svalen var overdekket av samme tak som salen). Det er dog ikke
trekk ved tegningen som tilsier at fløyene skulle gå utenfor svalen.
Fasadetegningens øvrige likhet med Herregården i Larviks opprinnelige
utseende tilsier likevel dette, og gjør denne takløsningen sannsynlig.
Takløsningen finner man også ved Borgestad i Gjerpen som tilhørte
medlemmer av samme slektskrets som Landfall. 303 Fløyene på disse to
parallelle anlegg gikk henholdsvis 5,5 og 4 meter utenfor midtpartiet.
Konklusjonen må være at takformen sannsynligvis har vært som ved
Herregården i Larvik og Borgestad.
7.7.6 Plan
I første etasje var det en stor stue flankert av to værelser på hver side. Det ene
værelset på hver side omtales som stort. Et av de mindre rommet kjøkkenet. I
annen etasje var en sal og på sidene av denne kun loftsrom. Det var tre
vinduer i stuen. Opplysninger om bygningene får man i tillegg til Fayes
tegning fra skiftene etter Anne Cathrine Mecklenburg i 1745 304 og etter
Johannes Rasmussen Landfall i 1777. 305
303
Landfall har imidlertid neppe hatt H-form, da det kun var to værelser på hver side av stuen.
304
Statsarkivet i Kongsberg, Skifteprotokoll Bragernes 4, fol. 31b-52b. Besiktigelsen på Landfall
referert fol. 36b:…”vaane bygningerne af 3de store underværelser og et kammer, samt kiøken, i
samme værelser befindes 2de jern kackelovner, og i kiøckenet en opmuret skorsteen med 2de
store støbte jern plader udi, i samme kiøcken findes også een vel indrettet spøllesteen og
retterbenk, med 2de skaber under, som begge ere laasfærdige, ligesaa findes et naglefast
slagbord, og et stort skab. Oven over vaanebygningen findes en indrettet stor, og med breeder
panelet sahl, og heele vaaningen tækket med rød teigel tag, alt i temmelig god stand og under
bygningen er en muuret kielder”…
305
Aas 1978:43-45.
251

7.7.7 Funksjon
Landfall var oppført som lystgård. 306 De etter forholdene beskjedne
dimensjoner kan sammenlignes med en annen norsk lystgård behandlet i
avhandlingen; apoteker de Besches ved Bergen, senere kalt
Maartmanngården.
På Bragernes bodde den fornemme enken de Tonsberg i en stor og
velutstyrt murgård, med hele 13 kakkelovner samt hage og sjøbod, som
mannen hadde kjøpt etter hennes foreldre. Hagen inneholdt i følge mannens
skjøte datert 30. mai 1679 bl. a. to lysthus,”10 stoere høje urter-krukker med
engel-hoveder paa” og ”34 udhugne træ-billeder”, dvs. hageskulpturer. 307
Hun var her vertinne for kong Christian 6. i 1733. 308
7.7.8 Forbilder
Som Astrid Aas har gjort oppmerksom på i sin artikkel ”Fra Larvik til
Landfall”, minner fasaden på tegningen sterkt om Herregården i Larvik i dens
eldste utforming. 309
7.7.9 Anlegg
Gårdsanlegget var symmetrisk anlagt om to innhegnede gårder;
hovedbygningen var flankert av to frittstående like økonomifløyer. Den ene
rommet melkebod, matbod og bryggerhus, den andre rommet to stuer og
kornbod. Ladegården speilet planen og hadde samme formale plan med låven
i midten vis-à-vis hovedbygningen, flankert av fjøs for 30 kyr og stall for 7
hester. Gårdsbruket var forholdsvis stort. 310
306
Da fru Tonsberg døde i 1745 hadde hun neppe brukt huset på Landfall på lenge. Det fantes
nesten ingen møbler der, kun en veggfast seng med sengetøy, fire gamle stoler med plysjtrekk, to
bord og dessuten armaturen for illuminasjon fra fordums arrangementer: 15 trelampetter
overtrukne med lerret med blikkpiper for lysene, og 3 sortmalte triangler med ditto blikkpiper.
307
Statsarkivet i Kongsberg, Skifteprotokoll Bragernes 4, fol. 35a.
308
Etatsrådinnens foreldre på Bragernes; assistensråd Wilhelm Mecklenburg og hans
flamskfødte frue Isabelle de Bryer ( tidligere enke etter spanjolen don Julian de Placa), hadde
allerede i 1670-årene en lystgård, antagelig i Eiker, ved navn Bellesborg (visestattholder Ove
Juels dagbok 1672. Pedersen, Tord: Drammen. En norsk østlandsbys utviklingshistorie. 1. bind.
Drammen 1961, s. 202). Beliggenheten er ukjent; navnet gikk sannsynligvis aldri inn i
matrikkelen. ”Savstuen” ved Dramdalsagene var imidlertid fremdeles innredet for opphold,
sannsynligvis for bruk ved inspeksjoner. Var dette ”Bellesborg”? Ved fru Tonsbergs død var
dette det eneste innredede sted hun hadde bortsett fra bygården. På herregården Ulleland i Eiker
bodde forvalteren Christian Walter i hovedbygningen Mathias de Tonsberg hadde oppført.
309
Aas, Astrid: ”Fra Larvik til Landfall” Årbok Drammen Museum 1976-77. Drammen 1978.
Aas 1978:48.
310
Aas 1978:43,44.
252

7.7.10 Senere historie
Bygningen ble antagelig revet i 1830-årene og erstattet av en vanlig
midtkammersbygning med halvvalmet takform som ble revet ca. 1979.
253

7.8 Stiftsgården i Bergen
Stiftsgården i Bergen, opprinnelig Schreuders gård, er en pusset teglbygning
med pilastre og gesimser av huggen stein, valmtak og to fløyer mot gaten,
oppført 1704-1705.
7.8.1 Byggherren
Gården ble oppført av generaltollforvalter kammerråd Hans Schreuder og
frue Beate Christine Burenæus i årene 1704-1705 på tomten etter hans forrige
gård som brant i bybrannen 1702 (rek. XVI). 311
Av husets størrelse i grunnmur, marmorkaminene, dobbeltdørene og
skyvevinduene av eik samt fasadens huggensteinsarkitektur forstår man at
dette på begynnelsen av 1700-tallet var å regne som en av Norges mest
kostbare bygårder. Nærmere et fornemt adelig bypalé var det neppe mulig å
komme etter forholdene (fig. 215). Tidligere var det kun samfunnets topper
som hadde bygget etter forbilde av parisiske paléer, mens Schreuder bare
hadde kammerråds tittel. ”Generaltollforvalter” var ingen
embetsmannsfunksjon men viste til en forpaktning av Bergens tollvesen.
Forbindelsen til kongehuset gjennom hans hustru Beate Christine Burenæus
ligger sosialt til grunn for byggeriet. Hennes kusine var Sophie Amalie Moth,
grevinne av Samsø, kong Christian 5.’s mâitresse en titre, mor til Christian
og Ulrik Christian Gyldenløve, samt grevinne Ahlefeldt. 312 Man ser en viss
likhet med amtmann Poul Gluds gård Austad ved Strømsø fra slutten av
1690-årene. Han var sønn av en annen kusine av fru Schreuder, nevø av
grevinnen av Samsø.
7.8.2 Datering
Schreuder hadde før 20.8.1703 levert tegninger av huset til
reguleringskommisjonen. I et brev til magistraten i Bergen datert 21. oktober
1705 klager tre italienske steinhuggere over at byggmesteren Heintz ikke har
311
Denne hadde tidligere tilhørt landkommissær Hans Christophersen Hjort. I hagen ble i 1826
funnet en huggen gul sandstein med hans og fruens våpen i en svungen og forkrøppet bekroning,
som antagelig har sittet over porten i det som i så fall også må ha vært et murhus, evt. over en
kamin. Wiesener, Anthon M.: ”Stiftsgaarden” Bergen Historiske Forenings skrifter nr. 19
Bergen 1913:125. s. 123-134. Skisse av steinen; se Wiesener, Anthon M.: ”Om Stiftsgaarden”
Bergen Historiske Forenings skrifter nr. 21. Bergen 1915:92. s. 91-108.
312
Beate Christine Burenæus var datter av landsdommer på Fyn, Johan Rudolf Burenæus. Hans
søster Ide Dorothea Burenæus var g. m. kgl. livlege Poul Moth og mor til Sophie Amalie Moth
og Ide Christine Moth g. m. biskop Søren Glud. Schreuder var sønn av kapellan ved domkirken
Samuel Hansen Schreuder. Hans søster var gift med apoteker de Besche (Maartmannsgården).
254

gitt dem lønn for arbeidene ved kammerråd Schreuders gård, som derfor må
ha stått ganske ferdig. 313
7.8.3 Dimensjoner
Bygningens hovedfløy måler 24 x 13 meter og de to fløyene 6,5 x 7,5 meter.
Interiørene har en takhøyde på 3,7 meter hvilket tilsvarer betydelige danske
anlegg som det samtidige Sorgenfri ved København.
Gården er omtalt som Bergens i sin tid største private gård, 314 men det
har antagelig eksistert gårder med større areal, f. eks. kommersedirektør i
Norge Jørgen thor Møhlens og hans svigersønn stiftamtskriver kammerråd
Johan Christopher Mohrsens murgårder i Strandgaten som også ble oppført
etter brannen 1702, men med en mer tradisjonell planløsning og
bygningsform. 315
7.8.4 Fasade
Fasadene er pusset og utsmykket med pilasterarkitektur av dorisk-toskansk
orden; kapiteler, gesimser og portal i fin huggen sandstein. Den udaterte
fasadetegningen er ikke utført av Reichborn, det ser ut til å være et tidlig
1700-talls nivå og preg på utførelsen (fig. 216). Den klassiske detaljeringen
er amatørmessig tegnet; portens gavlmotiv mangler arkitrav og frisefelt, og
karnissen er for kraftig tegnet.
Mot gaten har fasaden en falsk symmetri, da den vestre fløyen ligger
utenfor resten av bygningskroppen, kun hjørne mot hjørne med hovedfløyen.
Skinnarkitekturen med den forrykkede østfløyen gir fasaden mot
Rådstueplassen en tilsynelatende lengde på ca. 30 meter istedenfor 24 meter.
313
Wiesener, Anthon M.: ”Stiftsgaarden” Bergen Historiske Forenings skrifter nr. 29/30 1923-
1924 Bergen 1924:86.
314
Bjerknes, Kristian: Gamle borgerhus i Bergen. Bind 2. Forbindelser over landegrensene.
Bergen 1978:103
315
Kong Fredrik 4. bodde hos thor Møhlen og spiste middag hos Mohrsen ved sitt besøk i
Bergen juli 1704.”Om Aftenen spiste Hans Majestæt hos monsieur Moritzen (sic.), der i forrige
tider havde været hofmester hos Grosz-Cantzler (i. e. Griffenfeld). Udi stuen, hvor Kongen
spiste, havde han paa hvid taft ladet giøre mangfoldige sindbilleder, bag til illuminerede.
Skienken var af lignelse som en grotte, i hvis midte vare springvand, som nedfaldt paa norsk
Berg-Christall. Bordet hvor ved Kongen sad, var i form af en muskel, og fadene vare af samme
skikkelse, omkring satte. 5 á 6 par børn klædde som bønder-drænge og bønder-piger i adskillige
Norske Provincers dragt, bleve fremstillede. Da Kongen havde spist, dansede disse børn, der
vare saa vakre, som smaae Guder, for oss efter landets skik og vis, hvilket de giorde med megen
yndighed. Vi havde deraf meget større fornøyelse, end om vi havde seet een ballet af Pecour,
dandset af Vogelman.” Gyldenløve, Christian Ulrik: Dag-Register over hans kongelige
majestæts, Kong Friderich den Fierdes Reyse i NORGE udi Aaret 1704. Oversatt til dansk av C.
Engelstrup. Christiania 1770.
255

Lignende ”lokalsymmetri” kjennes fra franske paléer, og selv om symmetrien
her på gårdssiden gjennom uregelmessig takform og skjev plassering av
ytterdøren ikke er helt visuelt gjennomført, kan det være franske forbilder
som har gitt ideen. 316
Bygningen hadde i følge beskrivelsen til Reichborns plan skyvevinduer av
eik. 317 Vindustypen uten vekter ble oppfunnet i Frankrike ca. 1620 og
vektprinsippet ble oppfunnet i Holland eller England i midten av 1600årene.
318 Hvis vinduene i Stiftsgården var fra oppføringstiden 1704-1705 er
de tidlige, og med sin sannsynligvis avanserte teknikk av lodd og snorer
produsert i Holland eller England. Fasadetegningen viser imidlertid ikke
skyvevinduer, men vanlige firerams smårutede vinduer, slik J. C. Dahls bilde
fra 1809 også viser. 319 Det er imidletid uvanlig at sprossene, og ikke bare
karmene, er inntegnet. Kan sprossene være tegnet på senere? Skyvevinduer
betinget antagelig tresprosser. 320
Fasadefargene på den gamle tegningen ser ut til å være slik Dahl også
viser dem, en annen fargesetting enn den nåværende; lys steinfarge på
pilastre, gesimser og grunnmur, teglfarge på veggflatene. 321 Dreiers bilde fra
før 1833 viser tilnærmet nåværende fargesetting, som derfor må antas å være
utført i forbindelse med stiftamtmann Hagerups istandsettelse. 322
316
Fra 1630-årene “assymmetri and recentering from front to back where established themes.”
Eksempelvis Hôtel de Bretonvilliers av Jean du Cerceau påbegynt 1635. Allerede i 1623
ombygde og utvidet arkitekten Jaques Lemercier Hôtel de Liancourt (ark. Salomon de Brosse
1613) med en helt selvstendig hagefasade uavhengig av forgårdene. Dennis, Michael: Court &
Garden. From the French Hôtel to the City of Modern Architecture. Massachusetts 1986: 57
317
Wiesener 1913:133.
318
Det eldste kjente bevarte engelske eksemplet er fra ”king Charles II.’s house in Newmarket”
datert til 1670. Aynes, James: Domestic Interiors: The British Tradition 1500-1850. Yale 2003:
76. Se også: Louw, Hentie og Crayford, Robert:”A Constructional History of the Sash-Window,
c. 1670-c. 1725”. Architectural History, Vol. 42 (1999):173-239.
319
Gjengitt hos Fossen, Anders Bjarne: Bergens bys historie bind 2. Borgerskapets by 1536-
1800. Bergen 1979: 359.
320
Clifton-Taylor, Alec: The pattern of English Building. London og Boston 1980 (3.utgave, 1.
utgave 1972):394-397.
321
Henrik Steffens’ omtale fra 1794 som beskriver gårdens ”tykke mure, som vare mørkebrune
og ældgamle” sammenfaller med denne fargesettingen for veggflatens del. Wiesener 1913:128.
322
En fargeundersøkelse av en pussprøve tatt i veggflaten gjort av Finn Kraft i 1952 viste at
eldste lag på prøven var lys grågrønt, det neste noe mørkere. Undersøkelsen ble utført på
grunnlag av én tilsendt prøve som neppe inneholdt selve teglens overflate. Det var 10 fargelag
”og så en mengde lag med kvitt”. Lag 4-7 var rosa i forskjellig nyanser hvilket vel i skitten
tilstand kunne være forenlig med ”mørkebrun”, hvis dette da ikke gjaldt lag 3: ”mørk grønn
umbra”. Det første hvitaktige lag var deretter lag 8: ”lys blålig grå” som ble avløst av to
skifergrå før alle lag ble hvite. Det sies ikke om det var kalkfarge eller oljefarge. RA-arkiv. Brev
256

7.8.5 Takform
Taket var tekket med blåglasert takstein. Den ca. 9 meter brede arken i
hovedfasaden var kanskje tiltenkt en sal, men på Reichborns tegning sies kun
at trappen går til loftet. Den bevarte fasadetegningen viser også ca. 5,5 meter
brede arker på valmtakets sider. På vestsiden er vel arken i dag innebygget i
nåværende oppbygning.
På den udaterte 1700-talls fasadetegningen er fløyene tegnet med flate
tak, hvilket man derfor må anta de har hatt. 323 Det er mulig intensjonen har
vært at det skulle være altaner.
7.8.6 Plan
Takket være en oppmåling og beskrivelse utført av J. J. Reichborn kjenner
man til bygningens plan før den innvendige omfattende ombyggingen (ant.
ca. 1805). Planen ble da noe endret. Reichborns tegning er udatert, men
dateres av Wiesener til stiftamtmann Ulrik Fredrik Cicignons tid; ca. 1760. 324
Hovedetasjen hadde midtgang fra gatetrappen til bakgården, men mot
bakgårdsiden utvidet midtgangen seg til en stor gang med plass for
trappeløpet og veggfaste skap. Til venstre for inngangen lå en sal på ca. 6 x 7
meter med marmorkamin og doble dører av eik, samt ”tapettrækket.”
Innenfor lå ved oppmålingen stiftamtmannens kontor, også med
marmorkamin. Østfløyen mot hagen inneholdt en ”sommerstue” uten ildsted
med nedgang til hagen, og i kjelleren et oransjeri som må ha vært ganske
mørkt. På høyre side av inngangen lå en storstue tilsvarende salen, likeledes
med marmorkamin og doble dører av eik, veggene var også her trukket med
”tapet.” Sengekammeret på tilsvarende plass som kontoret hadde også
eikedører og vevde tapeter. Innenfor dette lå et hjørneværelse med vanlig
kamin og direkte oppgang fra det store bryggerhuset i kjelleren. Man kan
gjette at dette kammeret var ment å være spisestue. Ved siden av lå på rekke
mot gaten barneværelse, et kammer og i vestfløyen en panelt sommersal uten
til brannsjefen i Bergen 23.9.1952. Jan Hendrich Lexow oppgir røde murvegger, samt hvite
pilastre med sorte kapiteler og grågule gesimser. Dette må basere seg på en nyere undersøkelse
enn den fra 1952, og må tillegges større vekt. Røde veggflater er svært sannsynlig, mens den
mangefargede fargesettingen av arkitekturdetaljene virker lite logisk og mistenkes å være
forskjellige fargelag blandet sammen. Den grågule fargen bør ha vært generell på detaljeringen
opprinnelig.Lexow 1982:77.
323
Av Bjerknes er tegningen antatt å være en oppmåling. Gjengitt hos Bjerknes, Kristian m. fl.:
Byborgernes hus i Norge. Oslo 1963:170. Årsaken til at han antok at det er en senere oppmåling
er tresprossevinduene som er tegnet inn. Jan Hendrich Lexow mener det er Ernsts tegning.
Lexow 1982:76.
324
Wiesener 1913:131. Gjengitt 132-133. Originalen var da i Magistratarkivet.
257

ildsted som pendant til sommerstuen i østfløyen. Stiftsgården hadde altså
både en sommersal og en sommerstue. Betegnelsene er brukt i Bergen, på
Østlandet forekommer betegnelsen sommersal på Nedre Ljan i Aker der det
var kamin og ingen hageutgang, men utsikt over hagen (jfr. Nedre Ljan).
Antagelig er betegnelsene avledet fra tysk. Furttenbach bruker ”Sommer
Saal” om en sal i en ark med utsikt over hagen. 325 På Schackenborg på
Jylland var i 1741 en sommerstue, men den bar sitt navn fordi den hadde
utgang til hagen. 326
Kjelleren rommet kjøkken, bryggerhus, et stort spiskammer, kjøkkenstue
og kammer samt en brannfri kjeller i vestre fløy. Det lå også en liten kjeller
ved siden av bryggerhuset.
7.8.7 Funksjon
Bygningen ble oppført som Hans Schreuders bygård. På Milde i Fana
hadde de også et stort hus (kap. 9.9).
7.8.8 Forbilder
Bygningens plan med de to fløyene mot Rådstueplassen viser til en fransk
palétype som i mur i Norge tidligere bare var gjennomført av rikskansler Jens
Bjelke i hans gård i Christiania, Tollbodgaten 10 fra ca. 1640. Sannsynligvis
hadde general Johan Wibe oppført sin gård i Trondheim i tømmer med denne
plantypen i 1680-årene og general Tritzschler ved Christiania omkring 1700
likeledes den såkalte Mangelsgården i Storgaten 36 (Mangelsgården 2).
Lungegården i Bergen var et lignende anlegg som Stiftsgården, oppført i
tømmer 1725 (fig. 217). 327
325
På Strømsnes på Ask ved Bergen beskrives i 1711 en ”Sommer Sahl, inden till Schildret”, hos
daværende stykk-kaptein Nicolai Chr. Bärenfels de Warnau gift med Megtele Margrethe thor
Møhlen. Salen hadde ikke ildsted. Bygningen på Strømsnes var antagelig oppført ca. 1700 av
schoutbynacht Henrik Greve (d.1707), hennes forrige mann. Den ovenfor omtalte såkalte
”Tetingsalen” (Strandgaten 53) i Bergen var en stor murgård oppført etter brannen i 1702 av fru
de Warnaus far storkjøpmannen Jørgen thor Møhlen, og hadde ”1 smuk Sommer Stue med
Tapetserie betrekket” ut mot bakgården, opplyst ved en auksjon i 1736 avholdt av daværende
eier Frankrikes konsul i Bergen Jacob Butteaud.
Furttenbach 1640: plansjer til s. 12,14. Sekvestrasjonsforretning 17. august 1711, sitert i
Wiesener 1924: 108f. Nok en sekvestrasjonsforretning avholdt 27.1.1720. Nordhordland tingbok
35, 1719-1722, del B, 1720. Fol. 27b.
326
Engqvist, Hans Henrik: ”Schackenborg”. Bygningsarkaeologiske Studier 96. København
1996:16.
327
Lungegården hadde tilhørte etterkommerne etter lensherren Vincents Lunge fra 1528 frem til
Hans Schreuder i 1705 kjøpte den av vaktmester Henrik Cortz og hustru Blanceflor Scott. Dette
var et steinhus ombygget av klosteret Nonneseter. Denne hovedbygningen var revet før 1724, da
det ble holdt besiktigelse på gården. En ny ble oppført av de daværende eierne kjøpmann
258

I København og omegn ble i tiden forut og samtidig oppført flere
toetasjes bygninger med hollandsk-palladianske pilastre mellom hvert
vindusfag, men i kolossalorden. Det første kjente eksemplet er dronningens
lystslott Sophie Amalienborg (1667-1673) deretter Niels Juels palé (1683-
1686), Henning Ulrik Lützows palé (1687) og Operahuset (påbegynt 1701).
Stiftsgården har flest likhetstrekk med grev Carl Ahlefeldts Sorgenfri tegnet
av ark. Francois Dieussart (1705-1706) som ble oppført med en sekundær
annen etasje og to små fløyer som Stiftsgården.
7.8.9 Anlegg
Det var ikke Schreuder tillatt å bygge på hagetomten (som målte ca. 23 x 50
meter) av brannhensyn. Han fikk grunnen til sin disposisjon som hage som
erstatning ved en omregulering av rådstueplassen i 1704, da han mistet en del
av tomten som før hadde ligget til gården.
Gårdsrommet lå som hagen innenfor en høy mur og besto av smale
fløyer, antagelig av bindingsverk. Mot hagen var det vinduer i muren slik at
det var en sammenhengende murfasade på 50 meter mot hagen. Et av de store
arkivrom på Reichborns plan må antas å ha inneholdt oransjeriet i Schreuders
tid.
7.8.10 Senere historie
Navnet ”Stiftsgården” fikk gården fordi den senere tilhørte flere
stiftamtmenn. I 1785-1805 var gården midlertidig degradert til gjestgiveri og
teaterlokale. Etter denne fasen ble interiørene ombygget i klassisisme
omkring 1805-1809. 328 Siden 1853 har den tilhørt Bergen kommune.
Abraham Wessel (Peter Wessel Tordenskjolds fetter) og Margrethe Jansdatter (Storch) i 1725
(hun var først gift med en Herman Schreuder, men slektskap med kammerrådens familie var det
neppe siden hennes mann var fra Diepholz). Det var en trebygning med unntak av
sidebygningene mot bakgården, som var blitt stående av den gamle murgården, og som var rester
av Nonneseter kloster som Vincents Lunge i sin tid hadde bygget om til sin residens. Den nye
bygningen hadde midtgang, midtstilt ark og en stor terrasse foran mellom fløyene belagt med
bornholmsk sandstein. Innvendig var den velutstyrt med hollandske fliser på kaminer og
brannmurer. Wessels gård brant og ble revet i 1891, men fremdeles er de to murbygningene fra
klosterets tid bevart. Wessels enke oppførte etter hans død i 1732 nok et trefløyet anlegg som
enkesete på Sydnes kalt Ny-Lungegård (Nygård) hvortil hun lot plante byens første kjente allé
(Bendixsen A. E.: ”Skifte Albert Henrik Meyer 1786-88”. Bergen Historiske Forenings Skrifter
5. Bergen 1899: 17. Bendixen, A. E.: ”Lungegaarden fra 1705 til 1844”. Bergen Historiske
Forenings Skrifter nr. 6. Bergen 1900: .-28).
328
Hoffagent Herman D. Janson eide gården 1805-1809. Svigersønnen stiftamtmann Hans
Hagerup, hvis etternavn den også har båret, eide den 1809-1853. Wiesener antok at interiørene
ble ombygget av Hans Hagerup etter 1809 men hans svigerfar er vel så sannsynlig siden han
overtok gården etter en periode med stor slitasje.Wiesener 1913.
259

7.8.11 Ernst, Heintz og Fontana
Bjerknes tilskriver Stiftsgården kgl. byggmester Johan Conrad Ernst som ble
sendt opp til Bergen i 1704 i forbindelse med gjenoppbyggingen etter
brannen. 329 Schreuder hadde før 20.8.1703 levert tegninger av huset til
reguleringskommisjonen. Johan Conrad Ernst var ankommet Bergen i juli
1703, mens murmester Hans Martin Heintz først kom dit i september 1704. 330
Det er derfor sannsynlig at Ernst er arkitekten og at Heintz kun var utførende
byggmester. 331 Heintz, som bevislig var byggmester for bygningen, var da
heller ikke arkitekten ved Ulrik Fredrik Gyldenløves nye residens i Larvik fra
1699-1701.
Heintz hadde i sin tjeneste italienske steinhuggere for utformingen av
fasadens hugne sandsteinsarkitektur. I et brev til magistraten i Bergen datert
21. oktober 1705 klager de tre italienske steinhuggere over at Heintz ikke har
gitt dem lønn for arbeidene ved kammerråd Schreuders gård. Det er også
gjennom dette brevet man får vite at Heintz var murermester ved bygningen.
Underskriften er Giovanni Maria (”Johan”) Fontanas, og han klager inn
Heintz også på vegne av sine kolleger Charles Fera og Gallias Qvadrat: ”Vi
fremmede folk som her til Bergen er opkommen og en del arbeide ved
kirkerne og de publiqve bygninger som murmestre og i almindelighed, som
ved hr. cammerraad Schreuders nye bygning giort og forfærdiget, og
imidlertid ved arbeide staaet under Hans Martin Heintz’es antagelse og
komando, med hvilken vi efter forlig og oprettet kontrakt vores pligt
præsteret, som ikkun paa velb. Cammeraads bygning skulle være slet mur,
men vi desforuden paa Heintz vedstaaende giort alskens pilarers, columber
og andre konstfærdigheder, at bygningen kunde blive proper.” 332 Selv om
Fontana var underordnet Heintz er det sannsynlig at Heintz manglet
kunnskaper om det klassisistiske arkitekturapparat, og at han knyttet til seg
spesialister, slik kgl. byggmester Johan Conrad Ernst uttrykte det:
”Bygmesteren Hans Mortensen Heins, som er bygmester Syndenfjelds ved
Eders kgl. Maj. Fæstninger, er udi Architecturen vel noch versered, og en
grundærlig mand, mens om han er en geometra derhos, ved jeg ei. Hvilket
om det ei saa er, da frygter at denne charge paa dette sted turde falde hannem
forevoxen; thi den som skal være architectus paa dette sted, maa endelig være
en god geometra derhos, ellers er han aldrig god for den borgerskabet er en
329
Bjerknes etc. 1963: 170.
330
Wiesener, Anthon M.: ”Stiftsgaarden” Bergen Historiske Forenings skrifter nr. 29/30 1923-
1924 Bergen 1924:86.
331
Lexow 1982:118 note 50.
332
Wiesener, Anthon M.: ”Stiftsgaarden” Bergen Historiske Forenings skrifter nr. 29/30 1923-
1924 Bergen 1924:85,86. Normalisert språk ved Wiesener.
260

temmelig stor del med dennem participerer, det kan jeg som upassionered
aldrig bifalde.” 333
7.8.12 Russisk ekskurs
Et kongebrev datert og underskrevet Frederiksborg 10. august 1705 beordret
”at Giovan Maria Fontana, som murmesterhaandverk skal have lært, naar han
sit borgerskab for Eders laug har vundet og sit mesterstykke giort, udi
murmesterlauget i Bergen indtages.” 334 Det er mulig det var tidligere
kongelig tjeneste som initierte kongebrevet som ellers virker usedvanlig.
Fontana gjorde sitt mesterstykke ved murerlauget i Bergen kort tid etter. Det
som er bevart er grunnplanen av et hus (fig. 218). 335 Mesterstykket ble langt
fra godkjent: ”denne Grund som af Giovan Maria Fontuna Etalianer er tegnet,
kiender Jeg Oldermand med mine Laugsbrødre, aldelis i alle poster udøgtig.”
Mens hans norske kolleger i følge samtidige bevarte mesterstykker
besvarte oppgaven ved å følge den vanlige oppskriften å tegne smale
bygningskropper langs gaten med en stor bakgård i midten, tegnet Fontana en
plan som fylte hele tomten; endetomten i et stort, noe ureglmessig kvartal.
Planløsningen er svært italiensk og tilpasset en by med trange og kostbare
tomter, der alt skal utnyttes. Han la til grunn et rutenett av kvadrater og la
murenes tykkelse på utsiden og innsiden av strekene. 336 Hvordan byggverkets
øvrige etasjer og fasader var tenkt er uvisst, men det var neppe nødvendig å
oppvise skjær uvilje fra laugets side for ikke å godkjenne tegningen.
Tegningen tyder på at han ikke hadde erfaring med plantegninger. Hans
arbeidsoppgave hadde da også vært steinhugging av arkitekturelementer. Han
og hans kollega omtales i 1703 som mestre i tilvirkning av gips, bygging av
militære telt og festninger. Dette omtales nærmere nedenfor.
333 Bendixen, B. E.:”Johan Conrad Ernsts beretning til kongen om Bergens gjenbygning efter
branden 1702.” Bergen Historiske Forenings Skrifter Nr. 18 1912 s.1-37 s. 20,21.
334 Wiesener 1913:130. Do.
335 Universitetsbiblioteket i Bergen, Bergens Manuskriptsamling nr. 167, pakke 2.
”Murmesterlaugets Mestertegn.”
336 En dyp og bred midtgang gir adgang til 3 rom på hver side med et trapperom i enden. Trappen
er muligens to trappeløp. På hver side av det symmetriske midtpartiet er forskjellige partier. Mot
gaten er et langt rom (?) med mange vinduer til gaten som tar opp uregelmessigheten i tomten.
Her er antagelig en brønn. Vinduene i rommene til venstre for midtgangen har vinduer ut til
dette. De har antagelig ildsteder. Rommene på motsatt side har ikke vinduer, men antagelig
ildsteder, så de er neppe kjellerrom. Innerst i midtpartiet ligger en stall med 6 spiltau og et
kjøkken med bakerovn. Fra motsatt side av dette kompleksets inngang er en egen inngang til et
separat kompleks med et entrérom mot gaten og et større rektangulært rom bak som kunne være
et gårdsrom med to brønner (?). Innerst er et krysshvelvet rom med vindu mot gaten.
261

Han fikk altså ikke borgerskap i Bergen, men reiste tilbake til et mer
lukrativt marked.
I 1703 ankom Fontana St. Petersburg sammen med en gruppe på fire
andre bygningskyndige italienere, samt arkitekten Domenico Trezzini (som
da hadde vært i den danske kongens tjeneste i ca. 5 år 337 ), en fransk stukkatør
og en dansk ingeniør, osv. til sammen 10 personer som i København var
engasjert av den russiske ambassadøren Andrej Petrovic Izmailov ved en
kontrakt datert København 1. april 1703: 338
”Den 27. juli 1703 rapporterte voivod 339 i Archangelsk Vasilij Rsjevskij
at ”der ankom fra havet med et pass fra ambassadør Andriej Ismailov, 10
utlendinger”. Blant dem – en mester i gipsmakeri P. Dennij, mester i
tilvirkning av ”militære bajonetter og kniver” S. Lubatje, lege P. Passie,
mester i tilvirkning av kniplinger P. Pallande ”krøller-frisør” I. Pigeon,
mestre i tilvirkning av gips, bygging av militære telt og festninger Galeas
Quadro, Domenico Rusco, Giovanni Mario Fontana og festningsingeniør B.
Scala, den sistnevnte uten formell kontrakt. Deres arkitektfaglige leder var
Domenico Trezzini.” 340
Tilstedeværelsen av Galeos Qvadro (i.e. Gallias Qvadrat) identifiserer
etter all sannsynlighet den russiske Giovanni Maria Fontana som den norske.
De to må ha kommet på skipet i Bergen. Gruppen reiste direkte til Moskva:
”Den 22. august ankom utlendingene med Trezzini i spissen
utenriksministeriet i Kreml i Moskva. I de ministerielle dokumenter fra den
tid står det: ”Under forhøret sa mesteren Trezzini at han het til fornavn
Domenico. Peter I., som på dette tidspunkt oppholdt seg i Sankt Petersburgområdet,
fikk beskjed om at mestrene ankom, og han beordret at de skulle tas
vel i mot.” Trezzini og Scala ble deretter kalt til St. Petersburg som ble
grunnlagt samme år. 341
Fontana kan ha fulgt Trezzinis forbehold om oppholdet i Russland og
reiste i stedet til Bergen, men må siden ha ombestemt seg etter sin påfølgende
manglende suksess der: ”… 1. april 1703, en vårdag mens de russiske
337
”… den tessinske historikeren Oldelli kalte ham ”den berømte ingeniør ved det danske hoff”,
og den russiske ambassadør A. P. Ismailov karakteriserte ham overfor tsar Peter I. som ”både
ingeniør og arkitekt.” Lisaievitch 1986:10.
Takk til professor dr. techn. Halina Dunin-Woyseth ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo
som oversatte fra russisk til norsk tekstene fra:
Lisaievitch, I. I.: Domeniko Trezini, Leningrad 1986:10-15.
338
Weilbach 1947. Trezzini var født ca. 1670 i Astano, kanton Ticino i Sveits. Død i St.
Petersburg 1734.
339
Voivod = kommandant.
340
Lisaievitch 1986:11-12.
341
Cracraft, James: The Petrine Revolution in Russian Architecture. Chicago 1988:141.
262

militære styrker holdt på å forberede seg til angrep på Nienschantz,
underskrev Trezzini i Danmark en avtale. Ifølge denne avtalen skulle han få
en stilling i Russland. Det var tale om kun ett år. Trezzini sikret seg forsiktig
i denne avtalen med at hvis luften skulle vise seg ”rå og dermed skadelig for
hans helse”, så kunne han forlate Russland og reise dit han ønsket.” 342
Fontana fikk i Moskva ledelsen ved ombyggingen av fyrst Menshikov
palass (tidligere Leforts) i 1707-1708, og ved oppføringen av omfattende
uthusbygninger i forbindelse med dette (fig. 219). Muligens fullførte han
”Menshikovtårnet” (dvs. Erkeengelen Gabriels kirke - interiøret først og
fremst med italienske stukkatører?) i Moskva og antagelig oppførte han
kommandanten i Moskva M. P. Gagarins hus 1707. Han skal ha utarbeidet to
stikk av F. A. Golovins palass ved Moskva sammen med Henryk de Witte før
1706 (se ill. Larvik 1, kap.7.1). 343 I 1709 utarbeidet han under tsar Peter 1.s
direkte overoppsyn en russisk utgave av Vignolas bok: Regola delle cinque
ordini d’Architettura. Det ble utarbeidet en ny europeisk inspirert type
kyrillisk skrift til trykkingen av dette verket, som er det første arkitekturverk
trykket og utgitt på russisk i Russland. Boken ble gitt ut igjen i 1712 og
1722;”The single best known work on architecture in eighteenth-century
Russia.” 344 I 1710 ble Fontana overført til St. Petersburg der han oppførte
fyrst Menshikovs palass i St. Petersburg og hans lystslott Oranienbaum
påbegynt i 1711 (fig. 220 og 221). 345 I 1712 kan han ha tegnet og oppført
admiral F. M. Apraksins hus i Moskva. 346
Det er mange usikkerhetsmomenter mht. Fontanas russiske karriere, men
Cracraft skriver: ”The most prominent European builders in and around St.
Petersburg under Peter 1. were Dominico (or Domenico) Trezzini and G. M.
(Giovanni Maria) Fontana…”som nevnes sammen med bl. a. Schlüter,
Schädel, le Blond osv. 347
Det er sannsynlig at Fontana var død i 1713 da Gottfried Schädel tok
over arbeidene både ved Menshikovpalasset og Oranienbaum (1711-1725). 348
Pilasterarkitekturen i Menshikovpalasset kan minne om Stiftsgården i
Bergen. Både Oranienbaum og Domenico Trezzinis vinterpalass fra 1711 er
av samme type som denne og Gyldenløves nye residens i Larvik fra 1699-
342
Lisaievitch 1986:10.
343
Cracraft 1988:50,128.
344
Cracraft, James:”Peter the Great and the Problem of Periodization.” Architectures of Russian
Identity. 1500 to the Present. London 2003:7-17: 12ff.
345
Cracraft 1988:140,141.
346
Cracraft 1988:129.
347
Cracraft 1988:155.
348
Kliazina, N. V.: ”Dvorets A.D. Menshikova v Petersburge” Gessen s. 8-9. og Vipper:
Arkhitektura russkogo barokko, s. 105, note 32 (note av Evsina).
263

1701. Fontana og Trezzini kan ha hentet typen fra Norge. Senere ser man
også samme type i Peterhof og Kikins palé, begge påbegynt i 1714.
264

7.9 Moldegård ved Molde
Bygningen er oppført ca. 1705 i én etasje av tømmer med H-formet plan og
med valmtak (rek. XVII). Den er siden bygd om flere ganger.
7.9.1 Byggherren
Byggherren, amtmann i Romsdal, daværende bergråd og senere etatsråd Hans
Nobel (1657-1732) 349 var i 1689 gift med Isabella Dorothea Jessen (fig. 222
og 223). Hun var datter av myntskriver i Norge Peder Jessen og hustru
Antonette Wibe. 350
Nobel var da han giftet seg med Isabella Jessen enkemann etter
Margrethe Tønder som før hadde vært gift med toller Johan Garmann. Hun
var søster av kommissarius Peder Tønder som oppførte den såkalte
kommissariegården i Trondheim. Nobel giftet seg etter Isabella Jessens død i
1717 med Dorothea Hansdatter, og med henne fikk han visstnok 184.000
riksdaler. 351
Antonette Wibe var søster av visestattholder og general Johan Wibe som
var arkitekturkyndig. Det er mulig at Wibe bidro til Moldegårds utforming. 352
Et prosjekt til et nytt tømret rådhus i Trondheim fra 1700 har H-formet plan,
og det er sannsynlig at Wibe har hatt med dette å gjøre (fig. 224). 353
7.9.2 Datering
Nobel kjøpte gården i 1705 og kan neppe ha bodd lenge i kaptein Beverlous
enkle hus som ble besiktiget i 1690 og 1703. 354 Gården het kun Molde før
349
Hans Nobel var sønn av kjøpmann Hans Mortensen Nobel og Sophie Eggers i Christianopel i
Skåne. Isabella Jessen var enke etter major Johan Christopher Testmann.
350
Antonette Wibe døde på Moldegård i 1727, 103 år gammel.
351
Dorothea Hansdatter var datter av kjøpmann Hans Simonsen i Larvik, enke etter kjøpmann
Anders Nielsen i Brevik. Pengesummen kan være beregnet overdrevent høyt. Dansk Biografisk
Lexicon, bind 12:305.
Nobel kjøpte da herregården Sandholt på Fyn, som han i 1726 fikk opphøyet til stamhus. Som
etatsråd hadde han oppnådd arvelig adelskap for sin etterslekt. Etterkommerne hans satt på
Sandholt inn i det 20. århundre. Da Nobel flyttet til Sandholt i 1719, ble Moldegård tildelt
datteren Marthe Margrethe Nobel som siden ble gift med amtmann Erik Must. Deres svigersønn
kanselliråd Hans Holst solgte gården i 1764 da han ble politimester og viseborgermester i
Bergen. Løytnant Hans Müller eide den deretter i to år. Etter den nye eier fra 1767 Abraham
Schjelderup er gården siden gått i arv til familien Thiis Møller og Thiis Nagel.
352
De var uekte barn av dansk agent i Paris, senere resident i Stockholm og rentemester Peder
Wibe med en fransk dame. Se under Lade i Strinda.
353
Riksarkivet. Danske kansellis skapsaker 15, pk 29. Utkast til plan og fasade vedlagt brev til
kongen fra politimester Povelsen 14.10.1700. Gjengitt Kavli 1966:79.
354
Schneider, J. A.: Molde og Romsdalen: en historisk oversigt. Kristiania 1905. s. 50,51.
265

Nobels tid, den fornemme betegnelsen ”Moldegård” var her betinget av
bebyggelsen da gården aldri var adelig setegård. Nobel lånte 390 blå og røde
takstein av kirken i 1712, men sannsynligvis var det Reknes hospital, som ble
stiftet av ham i 1713, som skulle utstyres med disse (fig. 225). 355
Det er åpenbart at Moldegårds hovedbygning må være oppført under ett.
Det kan neppe være innbygget et mindre eldre hus i den nåværende
høyloftede bygningen slik det er hevdet. 356 Gerhard Schøning opplyste i 1773
at Nobel oppførte hovedbygningen på en bergknoll (dvs. med utsikt), og
dessuten at tunet før lå vest for de nåværende hus. Bygningen lå derfor i
likhet med bl.a. Austad helt uavhengig av ladegården, som først langt senere
ble flyttet etter (fig. 226-227). 357
7.9.3 Dimensjoner
Midtbygningen og flankerende fløyer gir planen H-form. Midtpartiet måler
13,5 x 12 meter, fløyene 22.5 x 7 meter. De stikker ca. 6 meter ut på hver
side. Midtgangen er på Moldegård 2,8 meter bred.
7.9.4 Fasade
Et fotografi fra før ombygningen i 1885 viser en gavl over inngangen fra
alléen (fig. 228). Her var det i 1766 et rundt vindu over døren. Sannsynligvis
var det en tilsvarende gavl på motsatt side da det sies at det hadde vært
vinduer i begge ender av mørkeloftet som vel har sittet i gavlene. På loftet var
det ellers takluker. Det var firerams blyglassvinduer med utvendige lemmer i
bygningen.
Det utvendige panelet var i 1766 malt med brunrødt i tran med
detaljering (vinduer og karnisser, eventuelt laftekasser) med blyhvitt i olje.
Mellom fløyene var det stakittverk på begge sider.
7.9.5 Takform
Bygningen har hatt valmtak. Om dette gjaldt karnappfløyen er uvisst, men
sannsynlig. Taket var antagelig tekket med vanlig rød tegl, da glasert takstein
ikke nevnes. Det var fire piper på taket.
7.9.6 Plan
Hovedfløyen har midtgang flankert av to værelser. Utenfor hovedfløyen var
på hver side rekker med henholdsvis tre og fire værelser. Appartementet med
355
Tegningen som er bevart til et prosjekt for hospitalbygningen viser en blåmalt barokk bygning
i halvannen etasje med ovale vinduer i en lav overetasje og valmtak. For kapellrommet var et
høyere monumentalt paviljongformet tverrliggende midtparti med takrytter, som på motsatt side
av fasaden tegningen fremstiller var utformet som en midtrisalitt. Riksarkivet.
356
Moe 1920:183f.
357
Austigard 2002:66,89.
266

de tre inneholdt storstuen, dobbelt så stor som de andre værelsene. På
sydsiden av huset var et karnapp med utsikt mot hagen, fjorden og fjellene.
Moldegård ble besiktiget i 1744 og i 1768. 358 Den første summariske
besiktigelsen takserte utgifter kanselliråd Holst hadde hatt på gården da han
overtok den i 1741. Bygningene hadde da vært i dårlig stand. 359 Besiktigelsen
i 1768 er langt mer detaljert, og omtaler hvilke utbedringer som var
nødvendige, rom for rom. Planen kan rekonstrueres sammenholdt med
dagens planløsning etter en plantegning som viser prosjekterte endringer
1954-1977. 360 Bygningen er ikke oppmålt antikvarisk.
Den gjennomgående forstuen hadde fra alléen på høyre eller søndre side
den nærmest kvadratiske spisestuen. Rett øst innenfor denne lå dagligstuen
med et avdelt kammer. Kammeret hadde tre innebygde skap. Under disse
værelsene var en kjeller. Storstuen, eller ”herrestuen” lå der storstuen ligger i
dag (fig. 229). Den hadde en utgang med dobbeltdør, vel på nordveggen. Det
var kjeller under. Rett i øst lå som i dag karnappet, som også da var
betegnelsen på hele værelset. Det nevnes ingen utgang til hagen, hvilket det
da neppe var. Under dette værelset var likeledes en kjeller. Schøning nevner
gårdens ”skiønne Kiældere” som Nobel hadde utminert av den bergknoll
huset ble bygget på. 361 Øst for karnappet lå deretter sengekammeret med et
avdelt kontor. Alle værelsene på denne siden hadde betrukne vegger og dels
tak, men materialene nevnes ikke. På venstre eller nordre side lå først
kjøkkenet med grue og bakerovn, deretter drengestuen. Denne lå på samme
plass som på Austad. Trappen til mørkeloftet var avpanelt drengestuen, men
sannsynligvis med inngang fra forstuen. Bak disse to rommene lå i nord fire
smale rom på rad. Fra vest regnet; spiskammeret, et lite kammer, et lite
kleskammer og mormorkammeret. Disse hadde hver ett vindu mot nord. Det
var kjeller under spiskammeret som sikkert strakk seg videre under
nabokammeret. I fløyen mot vest lå rødstuen der gamle fru Must bodde i
føderåd, og skulle bli boende ennå i seks år. Hun hadde antagelig egen
inngang fra forgården i likhet med herrestuen vis-à-vis. I fløyen mot øst lå
blåstuen med et avdelt kleskammer som antagelig også kaltes
blåstuekammeret. I forbindelse med disse var det svaler, vel bislag til
innganger. Den ene lå ”under” kammeret.
358
Statsarkivet Trondheim. Romsdal sorenskriveri. Tingbok 12, fol. 123b. Besiktigelse
4.12.1744. Tingbok 15, fol. 128a. Besiktigelse 9.5.1768.
359
Holst hadde bl. a. ved gården oppført et stabbur, samt et lysthus i hagen som også hadde fått
ny innhegning.
360
Ark Knut P. Bugge. Riksantikvarens arkiv.
361
Isaksen, Betty Møller og Austigard, Bjørn: ”Bilder fra Moldegård”. Romsdal sogelag årsskrift
1983 s. 9.
267

Bortsett fra i karnappværelset er det ellers i huset neppe bevart mange
opprinnelige detaljer. Det er funnet rester av hollandske fliser i tilknytning til
en brannmur. 362 Storstuens taklist kan imidlertid være opprinnelig og det kan
skjule seg rester av veggtrekk i huset. De fleste rom er nå rappet på
veggene. 363
7.9.7 Interiør
Om bygningen for øvrig er endret, er karnappværelset bevart i usedvanlig
grad etter norske forhold. Karnappet er en fortsettelse av selve rommet, men
atskilt fra selve stuen med en balustrade og fire slanke korintiske søyler (fig.
230 og 231). I 1768 kalles hele værelset ”karnappet”. 364 I taket er et ovalt
plafondmaleri med mytologisk motiv som må fremstille Flora og Sephyrs
romanse (fig. 232). I slutten av 1800-årene ville dette karnappet med
balustraden hatt betegnelsen ”blomsterværelse”. Det er grunn til å tro at
funksjonen var tilsvarende i Nobels tid. Himlingen i selve karnappet er
trukket med strie og hvitmalt, mens det i selve stuen er bjelketak. I 1768 var
det sannsynligvis ikke nedgang til hagen herfra. Det henger flere gamle
malerier i stuen. Et rektangulært maleri med motivet Ahasverus og Ester har
antagelig vært montert som supraport før dørene i huset omkring 1885 stort
sett ble skiftet ut med høye dobbeltdører. Plafondmaleriet er best malt. Det
kan være malt av samme kunstner som har malt herskapets portretter.
Kanskje er det herskapet selv som er fremstilt som Flora og Zephyr. I den
gresk-romersk mytologien røvet vårvestavinden Zephyr nymfen Flora, giftet
seg med henne og ga henne herredømmet over alle blomster, hager og
kultiverte marker. Plafondmaleriets motiv var således meget passende for
hagekarnappet til et ektepar.
Karnappet med sine vakre detaljer gjør dette til Norges mest elegante
bevarte værelse fra barokken. Man kan forestille seg det lyse karnappet fylt
av blomster om sommeren og sitrustrær i baljer om vinteren.
362 Muntlig opplysning fra familien Thiis Nagel. Notat i Riksantikvarens arkiv.
363 Austigard 2002.
364 På Hov i Hønefoss ble i 1718 oppført en bygning for sageier, senere kjøpmann i Christiania
Anders Stranger og hustru Maren Carlsen som hadde en lignende karnapputbygning, der som et
utvidet midtkammer. Det er neppe bare byhuset med karnapp som har dannet forbilde for denne
type rom, men kanskje heller den franske salongen som stikker utenfor bygningskroppen
(Oppmåling i Sellæg, Jo.:”Sensasjonen på Hov.” Heftet Ringerike 2006:67-70). Bygningen på
Abildsø i Aker (nå Oslo) var av samme type, besiktiget 1686. Bygningen var visstnok oppført
1664. Berg 1955:129.
268

Balustraden som skiller karnappet fra stuen er usedvanlig. I fyrstelige
sammenhenger var en balustrade foran sengealkoven blitt vanlig. 365 Ved
slottet Maisons i Frankrike var en balustrade satt opp for enden av salen der
kong Ludvig 14. spiste for å skille taffelet fra publikum. 366 Som romavdeling
mot et karnapputbygg må balustraden ha vært sjelden omkring 1700, det er
ikke funnet klare paralleller. Balustraden gir karnappet en avgrenset
kabinettkarakter.
Da Nobels svigermor Antonette Wibe ble født av fransk mor omkring
1624 fullførte madame Catherine de Rambouillet, marquise d’Angennes,
innredningen av sitt Hôtel de Rambouillet. 367 Paléet er forlengst forsvunnet,
men de elementer hun skal ha innført fikk betydning for fransk og europeisk
interiørkunst de neste 300 år. Hun holdt de første salonger i sitt chambre
bleue, hvilket værelse ble etterlignet av europeiske fyrstehus. 368 Dronningen
av Frankrike Maria de Medici sendte sin arkitekt ved Palais de Luxembourg
til Hôtel de Rambouillet for råd om innredningen. Karnappet som avsluttet
enfiladen i madames apartement utenfor le grand cabinet ble kalt loge de
Zirfée etter en skikkelse i den da meget populære romanen Amadis de Gaule
som figurerer som reine d´Angennes, og derfor ble hennes alter ego, i tillegg
til anagrammet ”Arthenice” for Catherine. 369
Utformingen av loge de Zirfée er ikke kjent, men det var visstnok
tilbygget utenpå det eldre huset. 370 Kan det være dette som har inspirert til
Moldegårds karnapp? Å hevde at fargeholdningen i karnappet går tilbake til
Rambouillets berømte chambre bleue kan synes søkt, men det faktum at de
blå veggene og balustraden i hvitt og gull tilsvarer den fargeholdningen som
moten spredte derfra, gjør det ikke usannsynlig. 371 ”Zirfée” er et anagram for
Zephyr, men dette er muligens å trekke lignelsen vel langt.
365 Girouard 2000:127. Søyler som avgrensning mot skjenken og døren til kjøkkenavdelingen ble
vanlig i engelske spisestuer, vel som en arv fra den engelske hallens screenwall.
366 Girouard 2000:132.
367 Backer, Dorothy Anne Liot: Precious Women. New York 1974.
368 Maria de Medicis døtre Henrietta Maria (1609-1669) dronning av Storbritannia, i Sommerset
House; Maria Christina (1606-1663) hertuginne av Savoya, i Castello Valentino ved Torino.
369 Babelon: Demeures parisiennes sous Henri IV et Louis XIII, Paris 1991:68,69.
370 Babelon 1991:187.
371 ”Mormoderkammeret” kan ha fått sitt navn fra fru Musts mormor Antonette Wibe som døde
1727, og den før omtalte blåstuen som lå ved siden av kammeret hennes var i så fall
sannsynligvis hennes dagligstue eller ”chambre bleue”! Fru Musts mor døde før sin mann i 1717,
så hun kan ikke være den mormor som ga kammeret navn.
269

7.9.8 Funksjon
Byggherren Hans Nobel bodde fast på Moldegård frem til han i 1719 kjøpte
Sandholt på Fyn og flyttet dit. Bygningen ligger på en høyde opprinnelig uten
forbindelse med gårdsdriften. Ladegården lå på gårdens opprinnelige plass
lenger nede ved sjøen. 372
7.9.9 Hagen
Veien fra strandstedet til gården kan ha blitt beplantet som allé allerede av
Nobel. I 1768 var det tale om bygningens side ”mot alléen”. På sydsiden av
hovedbygningen ligger hagen i en slak hellning ned mot fjorden med
terrasseringer. Hagen er i dag på ca. 9 mål, og kan være utvidet siden Nobels
tid. Nede i hagen lå 1768 to karussdammer og et lysthus med tårnoppbygning
på taket. Dette skulle etter taksten 1744 være oppført av Holst ca. 1741.
Hagen hadde i 1768 fire porter.
7.9.10 Senere historie
Bygningen er bygget om senere på 1700-tallet, samt i 1885, 1955 og 1978.
Den var tilbygget en fløy i 1766 som senere ble revet. 373
372
Ladegården ble senere flyttet opp til hovedbygningen. På hovedbygningens østside og lavere
enn denne. På 1800-tallet var det her en stramt rektangulær trefløyet gård, helt sammenbygd på
tre sider. Langsidene var 50 meter lange, gårdsplassen ca. 15 meter bred. Stabburet lå i
forlengelsen av den ene ladegårdsfløy og kan ha vært oppført av Holst. Det brant i 1961.
Ladegården brant 1971 og 1973. Austigard 2002.
373
Austigard 2002.
270

7.10 Maartmanngården i Bergen
Apotekerfamilien de Besches lystgård var oppført før 1733, antagelig mellom
1711 og 1716. Den hadde to små fløyer, og var delvis oppført i to etasjer.
Bygningen var oppført i tømmer med valmtak. Den ble flyttet i 1892 og revet
i 1960 (rek. XVIII).
7.10.1 Byggherren
Johan de Besche var gift med Karen Samuelsdatter Schreuder (død 1719),
søster av stiftamtskriver og tollforvalter nordenfjells kammerråd Hans
Schreuder, byggherre til Stiftsgården i Bergen og Milde i Fana (fig. 233). 374
Tidligere artikler om de Besche og Maartmannsgården omtaler ham som
svenskfødt. De Besche var imidlertid sønn av kanonstøper Peter de Besche
(1618-1674) ved Ulrik Fredrik Gyldenløves Fritsø Jernverk i Larvik. Han ble
innbudt til Norge i 1669 av Danmarks ambassadør i Stockholm som ekspert
på kanonstøping. 375 De Besche var en adelig slekt fra Liège. Apotekerens
søster var gift med Gyldenløves gartner ved residenshagen i Larvik
Christopher Arnet (død 1707).
7.10.2 Datering
Sannsynligvis er bygningen oppført av apoteker i Bergen Johan de Besche
(død 1716). Han kjøpte i 1711 hagen av den forrige apotekeren Henrik Bladts
arvinger. 376 Skiftet etter Bladt som var død i 1705 ble ikke avsluttet før i
1711. 377 Tidligere må de Besche ha forpaktet hagen, siden han overtok selve
apoteket allerede i 1688 og hagen var en nødvendighet for apotekdriften. 378
I 1733 er planomrisset av den bygningen man kjenner vist på et kart (fig.
234). 379 På et perspektivkart over Bergen, visstnok fra 1740-årene, er
374
Faren var res. kapellan ved Domkirken Samuel Hansen Schreuder.
375
Kgl. byggmester Gillis de Besche innvandret til Sverige omkring 1600 med fire sønner.
Slekten fikk betydning i Sverige som jernverkseiere på 16/1700-tallet og ble naturalisert i 1664.
Besche, A. de: Slekten de Besche i Norge. Oslo 1938: 17.
376
Henrik Bladt (d. 1705) var apoteker frem til 1688, ble politimester i Bergen i 1692, og i 1702
assessor i overhoffretten. Hans far hadde vært borgermester i København og hans søster var gift
med Henrik Adeler, stiftamtmann i Christiansand. Med sin hustru Karen Pedersdatter Hiermann
(d. 1706) hadde han ikke barn.
377
Finne-Grønn, S. H.: ”Lidt om Bladt og Adeler.” Norsk slektshistorisk tidsskrift 1952. Oslo
1952.s. 13,393-394.
378
Det er derfor ikke sannsynlig at Bladt selv bygget lystgården i sin hage før sin død i 1705,
selv om han standsmessig sett gjerne kunne ha gjort det.
379
På et kart utført mellom 1710 og 1716 er en bygning eller brygge vist ute i Lungegårdsvannet
rett utenfor husets plass. Dette kan muligens ha vært et lysthus. Kartet skal imidlertid beskrive
situasjonen før bybrannen 1702. Kvarterkommandanten Bergenhus festning.
271

ygningens karakteristiske fasade tydelig inntegnet (fig. 235). 380 Sønnen
Johan Peter de Besche (1702-1746) overtok ved sin hjemkomst i 1731
Svaneapoteket etter at det i tiden etter farens død i 1716 hadde vært utleid,
men sannsynligvis er det likevel faren som har oppført bygningen mellom
1711 og 1716, selv om den ikke kan dokumenteres før i 1733. Enken
oppførte den vel neppe. Bygningens kompliserte form og likheten med
residensene i Larvik tyder på en tidligere oppføringstid enn 1731.
Schnitler antok også at huset var oppført 1781 (fig. 236). 381 Kristian
Bjerknes konstaterte at bygningen må være oppført før 1740-årene siden
bygningen er tegnet inn på et perspektivkart med denne datering. Siden fru de
Besches hage ble omtalt i en sak 1722 regnet han også med at huset sto da.
Han regnet det dermed for å være oppført etter brannen 1702, og at det er
rimelig å tilskrive det Johan Conrad Ernst. 382 Guthorm Kavli opprettholdt
dette synet. 383
Lexow mener at den ”brutte segmentgavlen”i fasaden tilsier en senere
datering ”da dette motivet ble alminnelig i Wienerbarokken først i 1720årene.”
384 Som det fremgår av oppmålingen var denne formen kun i gavlens
vindskier, hvilke uansett må være skiftet siden bygningens oppførelse.
Dagfinn Moe har skrevet en artikkel om hagen. 385 Moe viser til et kart
fra 1733 der bygningen er tegnet inn. Han mente bygningen var oppført av
Johan Peter de Besche (1702-1746) som returnerte 1731 fra sin europeiske
studiereise.
Per Jonas Nordhagen hevdet at bygningen i utgangspunktet var fra
slutten av 1600-tallet og utvidet tidlig på 1700-tallet. 386 Han mente vel
antagelig at en del av hovedkroppens første etasje kunne være en eldre
bygning, mens fløyer og annen etasje skulle være fra årene etter brannen
1702.
7.10.3 Dimensjoner
Bygningen målte 14,5 x 7,5 m, fløyene ca. 4 x 4 m.
380
Det Kgl. Bibliotek, København. Claudius Emanuel Barth 1733. Perspektivkartet u. å.
Universitetsbiblioteket i Bergen.
381
Schnitler 1916 II:126-130.
382
Bjerknes, Kristian: Gamle borgerhus i Bergen. Bind 1. Bergen 1961 s.84-85.
383
Kavli 1966:21,22.
384
Lexow, Jan Hendrich: ”Nedgangstid og ny reisning.” Norges kunsthistorie. Bind 3. Oslo
1982:77.
385
Moe, Dagfinn:” De Besche haven – Maartmannshaven – Ole Bulls Plass. Havehistorie i
Bergens sentrum.” Gamle Bergen Årbok 1988. Bergen 1988.s. 3-34.
386
Nordhagen, Per Jonas: Den store trebyen. Trearkitekturen i Bergen før 1850. Bergen 1994. s.
42,88.
272

7.10.4 Fasade
Bygningen hadde to små fløyer på hagesiden med en gavl mellom. Mellom
fløyene var i begge etasjer altaner. Altanen i annen etasje hadde dreiede
balustre. En gesims forbandt fløyenes gesimser under gavlen. Foto fra før
bygningen ble flyttet viser en bred murt hagetrapp med fem trinn ned,
smijernsgelender i trappen og på den murte altanen mellom fløyene i første
etasje.
7.10.5 Takform
Bygningen hadde en meget komplisert takutforming, der fløyene og partiet
mellom dem mot hagen var oppført i to etasjer med altaner mellom, mens
baksiden var utformet som en bred halvvalmet gavl, der mønet endte i
hagefasadens øverst svungne og forkrøppede gavlspiss som reiste seg mellom
de to fløyene med helvalmet tak. Hjørnepartiene mot baksiden i annen etasje
hadde derfor skråtak og loftsrom.
7.10.6 Plan
Opprinnelig må det ha vært gjennomgående stue og sal, hver på 6 x 7,5 m i
første og annen etasjes midtparti, og tre flankerende rom på begge sider i
første etasje. P.g.a. skråtaket har det i annen etasje kun vært plass til ett rom
på hver side av salen. Bygningen lå på et forholdsvis høyt murfundament, og
har vel derfor hatt ordentlige kjellere. Paneler og detaljer ble gjenbrukt ved
flyttingen til Minde i 1892 og bar helt preg av louis-seizestil, slik at
bygningen må ha gjennomgått en omfattende oppussing rundt århundreskiftet
1800 (fig. 237).
Planløsningen var ikke symmetrisk ved oppmålingen 1959. Enten er
planen endret omkring 1800, eller så skyldes dette en eldre kjerne. 387 Man må
gå ut fra at inndelingen ikke ble nevneverdig endret da bygningen ble flyttet
1892 siden alt ellers synes ivaretatt. Planen hadde kun én skillevegg som
skilte første etasjes plan fra planen i annen etasje, bortsett fra flere åpenbart
sekundære vegger. Det er mest sannsynlig at bygningen er oppført under ett,
men et visst gjenbruk kan ikke utelukkes, spesielt etter en bybrann da hus ble
brakt fra bygdene og solgt.
7.10.7 Funksjon
Apotekerne de Besche bodde i sin gård i Strandgaten i Bergen der
Svaneapoteket lå. Den her omtalte gården var en lystgård oppført i
forbindelse med den for apotekdriften vesentlige hagen:”den nydelige
Eremitage…” som biskop Johan Nordahl Brun kalte den i begravelsestalen
387 Nordhagen 1994:88.
273

over J. C. de Besche i 1787. 388 Bygningen kan sammenlignes med Landfall i
Lier (nå Drammen) i planløsning og størrelse, begge er små utgaver av de
store anleggene av tilsvarende type.
7.10.8 Forbilder
Trass i sin lille størrelse var denne bygningen arkitektonisk av de mer
betydningsfulle bygninger oppført i årene etter bybrannen i Bergen 1702.
Den må trass i sin geografiske plassering sees i sammenheng med
bygningsmiljøet som utgikk fra residensen i grevskapet Larvik, og er relevant
for forståelsen av bygningenes utforming der. Det er nok et anlegg påvirket
av Gyldenløves residens i Larvik. Her er imidlertid også den nye residens fra
1699 trukket inn som inspirasjon. Det er noe usikkert når bygningen er
oppført, men det må være skjedd før 1733.
Byggmesteren ved Gyldenløves nye residens i Larvik (”steinhuset” som
ble oppført 1699-1701) og Jarlsberg, Hans Martin Heintz, døde i Bergen
1711, samme år som de Besche overtok eiendommen. 389 Han var kalt til
Bergen etter brannen 1702 for å bistå ved gjenoppbyggingen, som
underordnet kongelig byggmester Johan C. Ernst. Stiftsgården i Bergen er
bevislig oppført av Heintz. De Besches gård kan til tross for at den var en
tømmerbygning, likevel være planlagt av ham og apotekeren etter de
Larvikske forbilder før Heintz’ død.
Resultatet av denne eksellering i kompliserte takformer ble en
hagefasade av samme type som Gyldenløves nye residens ”steinhuset” i
Larvik, men som en slags kulisse. Baksiden mot Lungegårdsvannet fikk en
lav fasade utformet som gårdssiden til den gamle tømmerresidensen i Larvik.
Bygningen ble en kombinert miniatyrutgave av de to grevelige residensers
fasadeprinsipper. Takformen på baksiden fantes antagelig også på Landfall i
Lier (1703) og Torsø (Tose) i Torsnes. 390
7.10.9 Hagen
Hagen ble høyt berømmet i samtiden. 391 Den enkle hoveddisposisjonen i
hageanlegget er sannsynligvis som huset fra før 1733. På kartet fra 1733 er
fremstilt en hage med fire kvarterer foran huset, som sannsynligvis viser en
388
Bendixen 1914:94.
389
Skiftet ble innledet oktober 1711.
390
Sørensen 2002, bind 2:170.
391
Det er spesielt Johan Peter de Besches sønn Johan Carl de Besche som fikk æren for den. Den
ble utvidet på siden mot Lungegårdsvannet etter hans overtagelse 1762, og generelt forbedret.
Dette var antagelig nettopp fullført da han døde i 1787: …”Din Have blev dig et Gethsemane”...
Stammehekkene av lind stammet nok fra Johan Carl de Besches tid etter Bruns tale å dømme,
plantet i: ”en stærk Linje..”.
274

forenkling av anlegget, da hagen neppe i 1733 har vært kortere enn i 1781
(fig. 238). Den målte ca. 45 x 132 m.. 392 På kartet fra 1733 er det i midten
mellom kvarterene tegnet et andreaskors som utvilsomt viser til en løvsal
med tak i pyramideform, som i så fall har vært sentralt plassert i hagen. Dette
kjennes bl. a. fra hagen på Bygdøy Kongsgård. 393
En fane fra 1804 viser et prospekt av hageanlegget og huset (fig. 239). 394
Den er et av de få prospekter av et barokt hageanlegg i Norge. På begge sider
av hagen var alléer, stramt klippet i kuleform. I kvarterenes hjørner langs
midtgangen var høye barlinder klippet i obeliskform. Helt nederst var en
buegang i hagens bredde med løvsaler dekket av lønn. Johan Chr. Fabricius
omtaler i 1778 hestekastanje, som var et dominerende tre i residenshagen i
Larvik. 395 Det var to lystkvarterer i buksbom foran huset, henholdsvis med
speilmonogrammene J. B. og R. B.; Johan (Peter) de Besche (1702-1746) og
hustru Rebecca (Joachimine) de Besche (1702-1780). 396 Hun var født von der
Lippe og søster av kansellirådinne Knagenhjelm på Kaupanger. En
rektangulær dam med buet svungne endepartier med bueganger strakk seg
tvers over hagen ovenfor de to nederste kvarterene. Hagens hoveddel var
enkel med fire kvarterer på hver side av midtgangen, vanlige kvadratiske med
hekker om, underdelt i fire kvarterer med urtesenger.
B. E. Bendixens artikkel fra 1914 er den viktigste kilden til hagen, som
trass i at den var en nyttehage for apotekets varer, var Bergens mest kjente på
392
Hvis den ikke ble utvidet ut over Torgalmenningen før 1768. Et kart fra dette året viser et
nabohus ved hagens vestre ende som også finnes på grunnrisset fra 1781Kart over Bergen av C.
F. Reichborn 1768. Kgl. Bibl. København. Gjengitt Moe 1988:11.
393
Hagen kan av kartet neppe tolkes ut over dette m.h.t. skjevheter eller ornamenter. Jfr. Moe
1988:9. Kartet fra 1781 viser også flere løvsaler, men på andre steder i anlegget.
394
Historisk Museum, Universitetet i Bergen.
395
Det var mange hageskulpurer av tre, hvorav maleriet fra 1804 viser fire som flankerer den
lange dammen. Etter Bruns tale å dømme ble skulpturene ”med udsøgt Smag” plassert av Johan
Carl de Besche. Tre (to?) skal være på Norsk Folkemuseum. Jfr. Rogstad, Inger-Helvig:
”Gammel haveskulptur i Bergen.” Bergen Historiske Forenings Skrifter Nr. 46. Bergen 1940. s.
58,59. Jeg har kun funnet én i katalogen til Norsk folkemuseum, men under to numre: NF 1908-
0421 og NF 26731-001. Denne er en stor kvinnefigur, klassisisme. Kun ved det første nummeret
står at den er fra ”Mårtmanshaven.”
396
Lystkvarterenes broderiparterrer var altså neppe endret fra 1762 til 1781. J. P. de Besches
monogram kan tilsi at parterret var anlagt før hans død i 1746, selv om det også kunne være
utført til minne om ham. Monogrammene inneholder ikke bokstavene J.C.B. og B.C.B. slik det
fantasifullt er påstått for å få dem til å stemme med eierne i 1781, Johan Carl de Besche og
Birgitte Cathrine de Besche, f. Fasting.
275

1700-tallet. 397 Han trodde imidlertid bygningen var oppført av J. C. de
Besche omkring 1781. Et profesjonelt tegnet kart datert 1781 viser et
”Grundris af hr. de Besches Have” med en vignett som viser husets
hagefasade. 398 Det er tilskrevet byggmester J. J. Reichborn eller hans sønn C.
F. Reichborn. Grunnrisset ble regnet som en prosjekttegning, men er åpenbart
en oppmåling av et eksisterende anlegg. Skjevheter i risset og opplysninger
om tilgrensende eiendommers forhold understreker dette. Det sies for så vidt
også i kartets tittel:…”beliggende udi Bergen”… Opplysningen om ”B. Nye
opført Huus ved Havens Hoved Port” viser i hvert fall til en eksisterende
situasjon.
7.10.10 Senere historie
Hagen ble utparsellert 1862-1875, men bygningen tilhørte fremdeles familien
frem til 1891. Den hadde da tilhørt Johan de Besches etterkommere i fem
generasjoner. Eierne het da Maartmann. Bygningen ble solgt på auksjon i
1892, og nennsomt flyttet av paraplyfabrikant Monsen til en tomt ved
Tveitevannet under Storetveit ved Minde i Fana. Den forfalt senere, og ble
revet juni/juli 1960. 399 Bygningen ble målt opp i 1959. 400
397
Bendixen, B. E.: ”De Besches have” Bergen Historiske Forenings Skrifter Nr. 20. Bergen
1914 91-97.s. 95.
398
Historisk museum, Bergen.
399
Moe 1988:22.
400
Oppmåling Odd Stautland NTH 1959.
276

7.11 Nedre Ljan i Aker (Oslo)
Anlegget på Nedre Ljan er ikke oppført under ett. Det ble fullført mellom
1722 og 1730. En sammenbindende mellombygning av utmurt bindingsverk
ble da oppført mellom to eldre tømmerbygninger med saltak slik at et
trefløyet anlegg ble skapt (rek. XIX, XX).
7.11.1 Byggherrene
Nedre Ljan tilhørte på 1600-tallet byborgere. Proviantskriver Helle Holst
makeskiftet gården med sin svoger Halsteen Poulsen i 1699. Poulsen og
hustruen Cathrine Thommesdatter Holst tok opphold der. Helle Holst kjøpte
den tilbake via kjøpmann kommerseråd Gjord Andersen i 1705. Det var bare
to kakkelovner på gården ifølge skjøtet, og derfor en beskjeden bygning.
Sannsynligvis var dette den senere østfløyen.
Etter Holsts død i 1712 kjøpte oberst Johan Wilhelm von Ötken (død
1733) og frue Margrethe Uttermarck gården. 401 De oppførte en ny
hovedbygning, den senere vestfløyen.
I 1722 solgte de den til oberst Christian Henrik von Paulsen (død 1729)
og frue Marie Cathrine Christine de Richelieu (1691-1752). 402 I deres tid ble
det eldre anlegget utbygd til det som beskrives her.
7.11.2 Datering
Besiktigelsen i 1730 forklarer den kompliserte bygningshistorien, som ved
Paulsens ombygging i 1720-årene resulterte i et trefløyet anlegg. 403 Det hadde
imidlertid en annen retning enn det nåværende trefløyede anlegget – det var
åpent mot nord. Dagens nordfløy eksisterte ikke, og en østfløy ble revet etter
401
Ötken var sønn av dansk regjeringsråd og landrentemester i Oldenburg Johan Ötken og
Helene Dageroth (Ovenstad 1950:599). Han fikk adelsbrev i 1696 sammen med sine fire brødre.
Hans hustru var enke etter tolldirektør justisråd Andreas Günther (Dahl 1916:158). Günther
hadde tidligere vært gift med general Caspar Herman Hausmanns søster, dvs. Gyldenløves
halvsøster.
402
Christian Henrik von Paulsen var født i Glückstadt og sønn av admiral Matthias von Paulsen
(adlet 1697) og Hedevig Margrethe Johansen (Dansk Biografisk Lexicon). Marie Cathrine
Christine de Richelieu var datter av oberst Johan Daniel von Richelieu til Sem i Eiker og Anne
Cathrine Walther. I første ekteskap var Richelieu gift med Anna Christine von Hatten, enke etter
regjeringsråd i Glückstadt Fredrik Lente, og datter av kansler i hertugdømmene Henrik von
Hatten. Hans søster var gift med en bror av general Tritzschler. Forbindelsene var m. a. o. gode.
Richelieu eide hovedgården Sem i Eiker og halvdelen i Hassel jernverk. Han var sønn av en
rådsherre i Hanau i Hessen ved navn Philip Richel, og altså ikke i slekt med den berømte
kardinal Richelieu (Personalhistorisk Tidsskrift 2. rekke, 5. bind. Munthe af Morgenstierne, O.
A.: ”Hvem var Johan Daniel von Richelieu?” Personalhistorisk Tidsskrift 11. række, 5.bind).
403
Statsarkivet. Aker sorenskriveri tingbok -1730 - fol. 50.
277

1849. Paulsen omla og utvidet hageanleggene, og dette beskrives også i 1730.
Uthusene lå et stykke nord for hovedbygningen. 404
Årsaken til at vi kjenner gårdens tidligere utseende så pass detaljert er et
fotografi fra 1860-årene (fig. 240). 405 I tillegg oppgir en branntakst fra 1849
bygningenes mål. 406
7.11.3 Dimensjoner
Da firmaet M. & H. Ingier kjøpte gården i 1869 ble hovedbygningen
ombygget til en elegant villa i sveitserstil (fig. 241). 407 Den enetasjes
hovedfløyen er 16 meter lang og 8 meter bred i retning nord-syd. Dette er den
opprinnelige vestfløyen. På sydøstsiden er en halvannenetasjes sydfløy. Dette
er den gamle midtfløyen av utmurt bindingsverk som nå er panelt. Den er 9
meter lang og 6 meter bred. Under er en høy kjeller. Tidligere var det en
østfløy på to etasjer tilknyttet sydfløyen som antagelig var ganske lik
vestfløyen i ytre mål.
Hovedfløyen har nå på nordsiden tilbygget en toetasjes tverrfløy, oppført
i 1869; 20 meter lang og 6.5 meter bred i to etasjer. 408
7.11.4 Fasade
Den sammensatte bygningshistorien ble av Paulsen skjult bak et slett panel
med klassiserende frontoner over vinduene. Helheten ble imidlertid
forholdsvis pittoresk, slik fotografiet fra 1860-tallet viser. Dette kan være tatt
i 1869 med den hensikt å vise bygningen før ombyggingen ble igangsatt. Den
velkledde herren med lys hatt som sitter der tverrfløyen ble oppført og den
lille piken med mamelukker tilhører ikke den jevne bondestand.
Fotografiet forteller følgende: det er tatt fra nord og viser sydfløyen samt
den nåværende hovedfløyen, som her rettest må kalles vestfløyen. Sydfløyen
404
Paulsen hadde også oppført en del uthus på gården. Det var en stall til 12 hester og fjøs til 32
kyr. Han hadde satt opp et stabbur på ni murte pilarer. De var tekket med tegl. Uthusene lå i
1849 mer enn seksti meter fra hovedbygningen, der bestyrerboligen nå ligger, og besto av en
lang bygning på tredve meter sammenbygd med en mindre stall for fem hester, ti meter lang.
Stabburet lå midt imellom hovedbygningen og uthuset, der ryggen begynner å helle nordover.
Dette var antagelig fra Paulsens tid, mens den lange uthusbygningen og stallen sannsynligvis var
nyere. Tomten kan imidlertid ha vært den gamle.
405
Berg 1964:16.
406
Riksarkivet. Norges Brannkasse. Aker 17. februar 1849. Fol. 238b.
407
Mellom og langs de tre fløyene på østsiden er nå et til dels lukket veranda-arrangement. Mot
vest har hovedfløyen en stor åpen veranda i hjørnet til tverrfløyen. Arkitekten er ukjent, men det
må være en anerkjent Christiania-arkitekt som står bak ombyggingen.
408
Arno Berg var i Den gamle bygningskultur i Aker II ikke klar over at den nåværende gården
Øvre Ljan tidligere het Nedre Ljan. Han tilskrev derfor bygningen sogneprestembetet i
Christiania som eide den tidligere Øvre Ljan. Berg 1964:17.
278

i utmurt bindingsverk er hvitkalket. Foran løper en overdekket sval med
balusterformede fjeler i brystningen. Den bæres av utstikkende bjelker. Taket
over er en fortsettelse av sydfløyens takvinkel. Utformingen av
balusterbrystningen er av samme type som svalen i den nedrevne Kongens
gate 5 i Oslo, men bredere eller mer ”flattrykt”. 409 Det er omrisset til en
baluster av jonisk orden, men i en manieristisk, overdreven form. På
brystningens midtparti rett over døren inn til første etasje er montert et
kvadratisk brett. Siden det satt over inngangen til borgestuen (kjøkken i
1849) har det vel kanskje hatt en påmalt oppbyggelig tekst eller lignende.
Svalen nåes ved en bred trapp med tilsvarende gelender, som går langs
hovedfløyen med tre rette løp og to reposer (fig. 243). Fra det andre reposet
er en dør til vestfløyen. Trappen er overdekket av et tak med mindre vinkel
enn vestfløyens tak slik at det dannes en knekk. Det bæres av tre stolper. I
sydfløyens lavere første etasje er en dobbel panelt labankdør med profilert
panel i fiskebensmønster. Vinduet ser ut til å være lagt i bly; hvert fag er fire
ruter høyt og tre ruter bredt. Bak trappen skjuler det seg et tilsvarende vindu.
I den høye annenetasjen har de to vinduene som flankerer inngangsdøren
tresprosser; hvert fag har fem ruter i høyden og to i bredden. Disse vinduene
har lemmer med fyllinger. Døren er omgitt av en bred profilert gerikt og har
en bekroning av to volutter med et segmentbuet overstykke. Dørbladene
synes ikke fordi døren står åpen og slår innover. Den er noe smalere enn
nede.
Vestfløyen er panelt og uten vinduer på østveggen. Det ene vinduet på
nordveggen er synlig. Det har likeledes tresprosser av vanlig type brukelig
etter 1750, her med to ruter i bredden og fire i høyden. Over vinduet er en
gavlformet bekroning og under et vannbrett. Vinduslemmene er av
labanktype. Panelet er skjøtt i overkant av vinduet og oppe i røstet. I skjøtene
er vannbrett slik det også er nederst ved muren. Det ser ut til at panelet har
vært malt lyst, men malingen er slitt ned bortsett fra i underkant av
vindskiene. Sydfløyen har pipe i østre yttervegg, sannsynligvis midt på
bygningens indre østvegg. Vestfløyen har to piper midt på mønsåsen. Foran
bygningen er gården innhegnet med et stakitt av brede bord med spiss i ca. 60
graders vinkel. Til venstre skimtes et skjul utenfor stakittet.
Hvordan ser dette ut i forhold til den nåværende bygningen? Idag går en
utvendig trapp opp på samme nivå som gulvet i vestfløyen. Den har ti trinn.
Det ser ut til at gårdsplassen kan være oppfylt noe, men at første etasje av
grunnmur i sydfløyen dessuten er redusert til kjeller, og gulvnivået tilpasset
vestfløyens lavereliggende gulvhøyde. Vestfløyens tømmerkjerne og tre
kjellere må tilhøre den gamle bygningen, men bindingsverket i sydfløyen i
409 Oppmåling i Antikvarisk Arkiv. Arno Berg 1956.
279

såfall vel må være revet. Målene på fløyene stemmer med branntaksten fra
1849.
7.11.5 Takform
Begge fløyer hadde saltak, mens den senere midtfløyen som bandt dem
sammen hadde valmtak, bygget opp mot de eksisterende tak. Taket på
midtfløyen innlemmet svalen foran fløyen på gårdssiden. Den store trappen
hadde et beskyttende tak som kan være senere.
7.11.6 Plan
Siden bygningen besto av tre fløyer som var oppført til forskjellig tid er det
naturlig å beskrive dem hver for seg. Bygningens kostbare innbo beskrives
ved skiftet etter oberstinne Paulsen påbegynt 5. april 1752. Skiftet inneholder
også den etterfølgende auksjonsforretningen og en beskrivelse av gården. 410
Østfløyen
Den eldste del av anlegget var østfløyen som var revet før fotografiet ble tatt.
Fløyens søndre halvpart sto fremdeles i 1849.”… den Østre Bygning
bestaaende av fem underværelser og fire overværelser” inneholdt i 1730 som
senere bryggerhus og melkebod. Dette var en vanlig svalgangsbygning i to
etasjer. Ved skiftet etter oberstinne Paulsen i 1752 var det i første etasje fra
syd mot nord følgende værelser: rappekammeret, melkeboden, spiskammeret
med fiskeboden innenfor og bryggerhuset. Fra svalgangen var det vel
forbindelse til hagen. Betegnelsen rappekammeret skulle tilsi at veggene var
rappet, men ved beskrivelsen av selve gårdens bygninger oppgis at kammeret
her var ”betrokken med sars og stof”. 411 Dette var vel et trekk sydd sammen i
striper med annenhver bane sars og stoff, hvis det ikke var applikasjoner. I
annen etasje lå gamlesalen, husholderskens kammer 412 , løytnant Richelieus
kammer 413 og pikenes kammer. Her var det fra svalen forbindelse til den
åpne svalen foran sydfløyen.
Sannsynligvis var den østre bygningen oppført av Halsteen Poulsen da
han flyttet til gården i 1699. Siden det i 1705 bare var to jernkakkelovner kan
også denne fløyen være tilbygget av en senere eier før Paulsen kjøpte den, og
opprinnelig bare hatt to rom i hver etasje.
410
Statsarkivet. Aker sorenskriveri. Skifteprotokoll 8b fol. 668.
411
Sars var betegnelsen på et lett kypervevd tekstil, gjerne ull. Stoff (fr. étoffe) var opprinnelig et
kulørt mønstervevd silketekstil, senere betegnelse på tykt blankt ulltekstil med innvevd mønster
(Norsk historisk leksikon, 3. opplag 1994).
412
Hun het Ellen Sophie Svane.
413
Oberstinnens nevø sekondløytnant Christian Henrik de Richelieu, død i Blaker 1756. Han var
oppkalt etter oberst Paulsen.
280

Vestfløyen
Vestfløyen sto parallelt med den tidligere østfløyen. Den fikk samme bredde
og antagelig samme lengde. Den står etter all sannsynlighet fremdeles. Den
har en etasje og er bygget på tre kjellere. Som idag var det midtsalsplan; en
stor stue med to kamre på hver side, hvorav det ene var kjøkken. Vestfløyen
ble i 1849 oppgitt (omregnet fra alen) å være 15.75 meter lang og 8.7 bred,
samt 4 høy. Takhøyden i vestfløyens værelser har antagelig vært 3.5 meter,
det skyldtes sannsynligvis at oberst Paulsen må ha forhøyet bjelkelaget:
”gandske over alt med nye bielker”. 414 Han erstattet også gulvene, de fem
dører og vinduene i huset. ”kiøk(enet) af nye beklæd og anstrøgen, bielkerne
under loftet udi de 2de kamre og sengekameret, saa og betroket stor stuen
med guldlæder, de 2de kamre, sampt sengekameret med diverse træk-tøy”. I
1730 kom man antagelig direkte fra trappens repos inn i den
gyldenlærsbetrukne storstuen. På hagesiden lå i 1752 sannsynligvis oberstens
kammer og kabinettet. Mot nord lå sengekammeret og kjøkkenet. Ved skiftet
i 1752 oppgis veggbetrekkene. Sengekammeret var trukket med voksduk og
kaltes i 1752 også fruens kammer. Oberstens kammer var trukket med rød og
grønn silkemor, dvs. moiré. Som moirétrekket på stolene på salen var det
antagelig stripete. Hva kabinettet hadde vært trukket med er uvisst. Stolene
var trukket med hvit sars, så det kan være at betrekket i rappekammeret var
flyttet herfra.
Branntaksten fra 1849 må tolkes slik at et av værelsene i syd, enten det
tidligere oberstens kammer eller kabinettet, hadde to alkover, slik også salen
hadde. Det er mulig at det er snakk om et skaparrangement og en innebygd
adkomst opp til salen (som lå noe høyere enn denne fløyen og hvor det også
fantes to alkover i 1849). Dette kunne tyde på en sengealkove, noe som var et
svært moderne trekk utenfor Frankrike i 1720-årene. Inventar i faste skap går
imidlertid ikke frem av skiftet i 1752. Derimot beskrives sengetøy og
madrass i oberstens kammer uten at noen seng nevnes. Det betyr
sannsynligvis at det var dette kammeret som hadde alkover, og den ene med
en fast sengebunn. Dette må stamme fra oberst Paulsens tid, og kan ha vært et
avansert romarrangement som nå er problematisk å rekonstruere.
Det er ellers sannsynlig at vestfløyen med sin midtsalsplan er oppført av
oberst Ötken etter at han kjøpte gården i 1712.
414
Noe som kan skyldes at han hadde arvet sin far admiral Paulsens legemshøyde; han var
nemlig ”fænomenal høj af Skabning” ifølge Ditlev Wibe (Dansk Biografisk Lexicon).
281

Sydfløyen
Sydfløyen ble i 1849 oppgitt i alen tilsvarende i cirkamål 8.5 meter lang og
8.7 bred siden sydfløyens svalgang da ble inkludert i bygningens oppgitte
bredde. Den reelle bredden var 6 meter. Høyden var tilsvarende 6.3 meter, så
sydfløyens sal har vært nærmere fire meter høy. …”mellem disse Østre og
Vestre bygninger haver sl. Obrister Povelsen paa ny tompt opsatt en nye
bygning bestaaende af en borgerstue under af grundmuret arbeyde, og en
Sommer sael oven paa tæket med tegel, og ellers af bindingsværk, og en nye
kakelovn udj Borgerstuen en stor skorsteen der udj som gaaer op igiennem
Sommer Salen, og udj Borgerstuen er gulvet lagt med Mursteen paa Kalk
sampt 4 par vindues Karmer med sine vinduer udj og sit beslaug saa og 2de
Par dobbelte døre med sit beslaug og oven paa salen, hvor udi gulvet er af
heele planker er 4 dobbelte vinduekarmer med sine vinduer udj og sit beslaug
saa og 2de Par dobbelte døre med sit fulde beslaug, for uden at salen er
betræket paa Østre og Vestre sider med kostbart tappezerie indvævet med
silke og paa Søndre og Nordre sider betræket med grønt makey og nok en
nye trappe over til salen.”
Ved auksjonen i forbindelse med skiftet 1752 blir tapisseriene på salen
ytterligere beskrevet: ”Tapeseriet her paa Sahlen, bestaaende af 8te Støkker,
med adskillige Couleurer.” Det ble vurdert for 50 rd., men sorenskriver
Andreas Album fikk tilslaget for 89 rd. 1 ort. Tapisseriene må ha vært
gobeliner av høy kvalitet. At det var åtte stykker av dem viser at de må ha
vært forholdsvis smale for å få plass på kortveggene i en seks meter bred sal.
Skulle det være plass til pipe (med kamin) på én vegg, og dør på en annen
kan de neppe ha vært særlig bredere enn en meter hver. Den grønne makeyen
som langveggene mellom vinduer og dør var betrukket med forteller vel at
hovedfargen i tapisseriene har vært grønn. Da Album døde var han falitt, og
etterlot seg ingenting. På Clausholm finnes gobeliner med blomstermotiver i
smale baner fra dronning Anna Sophies tid (fig. 242). 415 Betegnelsen
adskillige Couleurer tyder muligens på motiver av slik dekorativ karakter.
Salen var ellers innredet med et sett av ti ”brune” stoler og to armstoler,
alle med rotting i sete og rygg. 416 De hadde hynder med trekk av grønn- og
rødstripet silkemor. Mellom vinduene til hagen hang et speil med forgylt
glassramme og krone. Under sto et blålakkert speilbord med forgylt fot og
tilhørende forgylte gueridoner. Kost, puster og vifte røper at det var kamin i
værelset, da ovn ikke nevnes her. I tillegg var det tre tebord; et gult- 417 og et
sortlakkert samt et med ”tin overtrokken”. Gardinene var av nettelduk, med
415
De er visstnok franske og henger i værelse nr. 36.
416
Betegnelsen brun forhindrer ikke at de kan ha vært av f.eks. nøttetre.
417
”Brunt” i skifteregistreringen.
282

kapper. De syv skilderiene ble holdt utenom auksjonen og kan ha vært
portretter.
Salen kalles i 1730 sommersal, og i 1752 lystsal. Skiftet viser at den må
ha hatt kamin. Betegnelsen ”sommersal” og ”sommerstue” kjennes fra
Bergen, og skulle normalt tilsi at salen bare bruktes om sommeren fordi den
manglet ildsted. 418 Kanskje det holdt at det ikke var jernovn. Det er
sannsynlig at dette var en tysk rombetegnelse, og at den dessuten innebar en
utsikt over hagen mer enn direkte adkomst. 419 Se om betegnelsene under
Stiftsgården i Bergen.
At gulvplankene var lagt i en lengde uten skjøter er en finesse som
kjennes fra senere på 1700-tallet. Siden det nevnes to dobbeldører i salen må
det også ha vært en slik inn til et av kammersene i tillegg til svaldøren. Dette
er et tidlig eksempel på innvendige dobbeltdører (jfr. Herregården i Larvik 1
og 3), selv om disse forekommer på Akershus i 1640-årene.
I 1849 sies det at det var to alkover i salen. Var det på hver side av
kaminen eller i forbindelse med de nødvendige trappetrinnene ned til
vestfløyen (se omtalen av alkover der)? Døren kan ha vært skutt frem i
rommet med trinnene bak, og slik kan det ha oppstått nisjer på hver side.
Alkover som på salen i Blumes gård i Larvik kan det neppe ha vært plass til.
Da måtte kaminen og døren i så fall ha vært i hjørnene. Pipen ser ut til å ha
vært midt på salens vegg etter fotografiet å dømme.
I gården var i 1752 en klokke ”hængende, med bord Tag over, og 2de
Vindfløyer, samt stolper og bindingsværk” solgt for 4 rd. Den må ha hengt
over porten som på Tøyen, Bygdøy kongsgård og antagelig Ringnes i Stange.
418 Strømsnes 1711, Stiftsgården i Bergen ca. 1760 (Reichborns oppmåling) og Jacob Butteauds
murgård ”Tetingsalen” i Bergen 1736. På Strømsnes på Ask ved Bergen beskrives i 1711 en
”Sommer Sahl, inden till Schildret”, og et ditto kammer, hos daværende stykk-kaptein Nicolai
Chr. Bærenfels de Warnau gift med Megtele Margrethe thor Møhlen (sekvestrasjonsforretning
17. august 1711, sitert i Wiesener 1924:108f . Nordhordland tingbok 35, 1719-1722, del B, 1720.
Fol.27b.). Bygningen var antagelig oppført ca. 1700. Stiftsgården hadde både en sommersal og
sommerstue. Tetingsalen var oppført etter brannen 1702 for Jørgen thor Møhlen og hadde ”1
smuk Sommer Stue” (Auksjonsforretning 18.7.1736. Bergen auksjonsprotokoll 1734-39 fol. 133.
Ref. Wiesener: 28,29). Gården var oppført av storkjøpmannen Jørgen thor Møhlen etter brannen
1702.
419
Furttenbach 1640: plansjer til s. 12,14.
283

7.11.7 Funksjon
Nedre Ljan var, i motsetning til de andre gårdene i Aker som er omtalt i
avhandlingen, ikke stor. 420 Bebyggelsen skyldtes kun fornemme eiere med
god økonomi.
Ljangården var oppdelt i flere bruk. I likhet med den kjente gården
Stubljan (Søndre Ljan), som ble skilt ut på begynnelsen av 1600-tallet, hadde
Nedre Ljan en skyld på 1/2 skippund. Hverken der eller på Nedre Ljan sto
den senere omfattende bebyggelsen i forhold til arealet på selve gården. 421
7.11.8 Forbilder
Husets interiører kan ha hatt franske trekk med alkover og skjult trappeløp.
Utformingen av bekroningen over inngangen fra salen utvendig er et
motiv som bl. a. er brukt av Vingboons. Det er utledet av italienske
kirkefasader.
Den brede monumentale utvendige trappen med reposer minner om
ordningen ved Gyldenløves to suksessive paléer i København. Begge hadde
utvendige tretrapper opp til annen etasjes sal. Den eldste, til Gyldenborgs
store midtsal, var oppført før 1699 og hadde også takoverdekning. 422 Disse
var imidlertid symmetriske ”imperialtrapper” med to trappeløp. På Ljan har
det neppe vært mer enn ett trappeløp fra starten.
Betegnelsen ”borgestue” bruktes helst på herregårder. ”Drengestue” var
den alminnelige betegnelse på folkenes rom på gårdene, men herren på Ljan
var adelsmann. Her er borgestuen plassert under den store salen, en bevisst
situasjon som har røtter tilbake til slott og herregårder i franske områder, der
herresalen tradisjonelt lå over folkets sal eller hall. 423 Paulsen var fra 1704 til
1717 stasjonert i Braband i Flandern, som var et franskinfluert landskap.
Hagen hadde blant flere interessante elementer et terrasseanlegg vis-à-vis
hvovedbygningens hagefasade Dette har forbilder som går tilbake til
Bramantes Cortile Belvedere i Vatikanet.
420
Øvre Ljan eksisterte som egen gård i middelalderen og hadde likeledes skyld av 1/2 skippund.
Den lå frem til 1848 under Christiania sogneprestembete og ble i 1873 lagt inn under Stubljan.
Ljangårdene var av ødegårdkategorien i matrikkelen. Ljabro, Ås og Holm lå under eiendommen
siden slutten av 1600-tallet, men tilsammen skyldte eiendommene bare 1 skp og 1/2 fjerding
malt. Sollied 1947:330.
421
For Stubljans del skyldtes denne sagbruket og det tilliggende Hvitebjørnsgodset i Oppegård.
422
At dette trappearrangement kun var en ”primitiv sval” er neppe konstatert. Smidt, Claus:
”Gyldenløves palæ – Charlottenborg.” Byens adelsgårde og palæer. Norden 1720-1800. Dansk
Center for Herregårdsforskning. København 2008:40.
423
Girouard 2000: 98.
284

7.11.9 Hagene
Det var to hager på gården (rek. XX). Den ene lå rett syd for huset på det lille
partiet mot berget. Den var ca. tredve meter i et kvadrat og kaltes i 1752
frukt- og blomsterhage. Den andre hagen kaltes frukthage og var langt større.
Den lå på et nivå syv meter lavere enn gården, tredve meter nedenfor
hovedbygningen i øst. Dammen som inngikk i dens anlegg ligger der
fremdeles. Dammen er nå trapesformet, ca. 45 meter lang og 25 meter på det
bredeste. Den har sikkert vært utgravd til et rektangel, men kantene er siden
tilgrodd. Selve hagen har vært omtrent 100 meter lang, og terrenget må ha
gjort den forholdsvis smal, ca. tredve meter. Veien fra Hauketo kom inn på
tunet rett fra nord og fortsatte vest for gården sydover. De store trærne som
omgir Ljan i dag eksisterte ikke på 1700-tallet, de tilhører familien Ingiers
parkanlegg fra 1870-årene. Det var derfor en mer åpen situasjon.
Om hagen ved huset sies:”den søndre Hauge uden for denne ny bygning
var anlagt før Obrister Povelsens tid og var da der udj nogle faae gamle træer,
mens Obrister Povelsen udj sin tid har ey allene ladet besette denne Hauge
med alle de træer som nu findes der-udj mens endog udvidet denne Hauge
med en høy absats med en høy grundmur for og der oven paa opbygget et
lysthues med store vinduer for og en Kielder under sampt tralverk oventil
med sine trapper til for den Østre og Vestre ende sampt en dobbelt italiensk
trappe for an op til lysthuset, hvilket lysthus med trapperne og tralværket er
malet.”
Det er ikke rester av denne terrassens forstøtningsmur, som må ha vært
ca. tredve meter lang. Alt er antagelig brukt som fyllmasse i låvebroen på den
nyere låvebygningen som ligger rett ved siden av, og kanskje i kjelleren
under hovedbygningens nordfløy fra 1870. Rett bak har berget ligget,
antagelig som nå overvokst med skog. Kanskje det var store furutrær som det
var på berget bak Herregården i Larvik. Opp til terrassen har det
sannsynligvis vært steintrapper, som må ha gått langsmed muren. Siden
gården hadde geveksthus og ellers gode kjellere for lagring av rotfrukter og
epler kan man studere på om kjelleren under lysthuset egentlig var utformet
som en grotte.
Uttrykket ”italiensk” forbundet med trapper innebærer i Norge alltid en
trapp med reposer (jfr. trappen utenfor huset). Trappen til lysthuset har derfor
hatt reposer og to løp. Det har vært et trappearrangement typisk for barokken,
en ”imperialtrapp” i liten målestokk (fig. 244).
Lysthuset hadde ”tralverk oventil”. Med tralleverk menes neppe her
treillage, men dreide dukker eller balustre i et rekkverk. Uttrykket er også
brukt på Austad i Skoger om balustraden på en terrasse mellom husets fløyer.
Lysthuset må ha hatt en balustrade til en altan på taket, selv om man ikke
hører om noen innvendig trapp. Lignende lysthus kjennes det flere av fra
285

senere på 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Altanen må i forhold til
hagens nivå ha ligget i tilsvarende fjerde etasjes høyde og har hatt en flott
utsikt. Arrangementet var kanskje av samme høyde som berget bak.
Lysthuset har vært flankert av hekker eller bueganger i terrassens lengde.
Hvordan brystningen på terrassen har vært utformet fortelles ikke, den kan ha
vært oppmurt eller det kan ha vært en hekk. Hvis det var mer tralleverk hadde
det vel vært nevnt.
Kanskje de fire blå ”og glasserede” fajanse nellikpottene som nevnes
1752 om sommeren var stilt opp i forbindelse med terrassen eller trappen til
lysthuset. De 24 uglaserte nellikpottene hørte vel hjemme i geveksthuset i
den vestre hagen. Ved skiftet omtales ikke inventar eller planter i
geveksthuset, så det var sannsynligvis ikke i bruk da.
Motivet med terrassen og eremitasjen forbindes i høy grad med italiensk
hagekunst.
Om den andre hagen sies:”føre obrister Povelsens tid var norden for
gaarden 2de smaae Hauger den ene var til kaal den anden til urter mens ingen
trær derudj, hvilke 2de hauger Obrister Povelsen i sin tid haver lagt sammen
og der til indtagen og tillagt mere jord vel fire gange saa meget til og deraf
anlagt en hauge, hvor udj nu findes Sex store qvarterer med Ribsheker
omkring og frukttræer ved hvert qvarter, foruden findes og en Opsats i
samme hauge i den nordre ende, med vilde træer omkring besatt til en allee,
end videre er udj samme hauge en temmelig stor fiskedam, sampt et lysthues
midt udj, og et gevexthues med kakkelovn og skorsteen paa den vestre side
ellers er og à parte 2 store mistbenker og ellers den gandske hauge indhegnet
med nyt Staketverk og en dobbelt port derhos med sit fulde beslaug og laas
til. ”
Denne hagen lå som sagt separat. Veien passerte også mellom gården og
denne hagen. De to små hagene som lå her tidligere var plassert i forhold til
vekstforholdene, som var bedre enn oppe ved huset. Det naturlige tjernet eller
dammen ga vann til kålhagen. Paulsens hage fikk seks store kvarterer som
omkring var beplantet med ripshekker og frukttrær, likedan som ved
visestattholder Høgs hage på Bygdøy kongsgård fra ca. 1690. I kvarterene var
grønnsakbedene. For å unngå frukttyver har sannsynligvis stakittverket vært
forholdsvis høyt siden hagen lå et stykke fra gården. I 1752 var det
plankeverk her. ”Opsatsen” eller terrassen i hagens nordende som var
beplantet til allé sees det ikke spor etter. Den har vel hatt en høyde som har
gjort at man har fått et visst utsyn over hagens kvarterer.
Geveksthuset var av bindingsverk. I 1752 nevnes etter den store
frukthagen ”item en anden liden ditto Frugt hauge”. Den kan ha ligget på den
andre siden av dammen i sydvest.
Lysthuset i hagens dam er isola-motivet som også har vært populært i
italiensk hagekunst. Det var sikkert en liten båt i dammen; i 1752 nevnes tre
286

lå hynder til en båt. Lysthuset kan ha hatt en veranda rundt, som man kunne
fiske fra. Man likte å fiske. På Nykøbing slott ble et lysthus på påler bygget i
vollgraven 1646. 424 I Esrom Sø ved Fredensborg slott ble et slikt bygget i
1723 (fig. 245). Det hadde en landgangsbro, hvilket lysthuset på Ljan også
må ha hatt. 425 På Tom i Råde som tilhørte general Tritzschler var det et slikt
lysthus (se Mangelsgården), og senere oppførte general Hausmann på
Eidsfoss jernverk et i Bergsvannet ca. 1750.
7.11.10 Senere historie
Etter fru von Paulsens død 1752 ble gården delt mellom deres mange
arvinger (de hadde ikke barn). I 1770 ble eierpartene samlet av brukeren
Christian Fredrik Jensen Ljan, hvis familie satt med gården til den ble solgt
til firmaet M. & H. Ingier i 1869. Hovedbygningen ble da sterkt ombygd og
deretter brukt som bolig for yngre generasjoner av Ingierfamilien på Stubljan.
Etter annen verdenskrig ble gården kjøpt av kommunen, og i dag er
hovedbygningen brukt som institusjon. Gårdstunet er i senere tid kalt Store
eller Øvre Ljan, sannsynligvis for å skille den fra Stubljan. 426
424
Christensen 1999:69.
425
Steenberg 1969:89f.
426
En betegnelse har også vært Store Ljan herregård. Veinavnet Herregårdsveien viser til Nedre
Ljan.
287

8 Paviljongtypen
8.1 Jarlsberg i Sem (Tønsberg)
Hovedbygningen på Jarlsberg ble påbegynt i 1684 og sto ferdig ca. 1700.
Innenfor en karré med fire hjørnepaviljonger rommet den store bygningen
gårdens funksjoner. Fløyene og paviljongene var i en etasje, bortsett fra at
østfløyen hadde en underetasje med økonomifunksjoner. Bygningen var
oppført av hvitkalket bruddstein med granitt hjørnekvadre. Paviljongene har
hatt kuppeltak og fløyenes tak var valmede, og i alle fall over sydfløyen
oppdelt i flere tak. Takene var tekket med blåglaserte takstein og bly. I
begynnelsen av 1730-årene tok greven fast opphold på gården, og residensens
antall værelser ble betydelig utvidet (rek. XXI-XXV).
8.1.1 Byggherren
I 1683 ble grevskapet Jarlsberg solgt av Ulrik Fredrik Gyldenløve til
feltmarskalkløytnant i Norge friherre Gustav Wilhelm Wedel (1641-1717)
som året etter følgelig ble opphøyet til greve. 1 Han var gift med Maria von
Ehrentreuter (Ehrentreiter) (1633-1702) (fig. 246-248). 2
Gården Jarlsberg het opprinnelig Sem og var lensherreresidens i
Tønsberg len frem til 1660. 3 Siden 1673 het gård og grevskap Griffenfeld
etter at grevskapet ble opprettet for Peder Schumacher greve av Griffenfeld
med gamle Sem som residensgård (fig. 249). Grevskapets eiendom besto av
kronens tidligere eiendom i det tidligere Tønsberg len. Griffenfeld falt i
unåde; lenet ble inndratt og kjøpt av stattholderen Ulrik Fredrik Gyldenløve
som allerede innehadde grevskapet Larvik. Navnet Jarlsberg var Gyldenløves
idé, og forekommer første gang i 1679, men ble først etablert offisielt i 1685.
Grevskapet kunne ikke hete Tønsberg da byen ikke lenger skulle ligge under
1
Grevskapet ble solgt til Wedel for 77.000 rd. Sem og Slagen – en bygdebok. Gårdshistorie bind
1. Tønsberg 1959.
2
Maria von Ehrentreuter var datter av friherre Erhard von Ehrentreuter til Evenburg, hollandsk
kommandant i Emden, og Eva von Ungnad und Weissenwolff.
3
Se om denne Sørensen 2002:88-118.
288

grevskapet. Den tidligere lensherreresidensen i Tønsberg len som lå på
gården var brent i 1682, året før Gustav Wilhelm Wedel overtok.
Den første grev Wedel var født i Königsberg i Preussen (nå Kaliningrad)
men var til dels oppvokst i Sverige og i svenske områder, der faren Georg
Ernst Wedel avanserte til generalmajor under Gustav 2. Adolf; derav sønnens
fornavn Gustav. Georg Ernst Wedel var fra Neumark Brandenburg, hans
hustru Anna Ahlefeldt var fra Holstein. Gustav Wilhelm Wedels bror var
allerede i 1672 opphøyet i grevestanden. 4
Etter en betydelig militær karriere som leiesoldat i eliteklassen hos
fyrstbiskopen av Münster gikk Gustav Wilhelm Wedel inn i 1678 i tjeneste
hos Christian 5. som feltmarskalkløytnant med kommandoen over den danske
hær. Han oppholdt seg i Christiania som kommanderende general i Norge i
Gyldenløves fravær 1681-1689 og leide da forskjellige store bygårder. I
denne tiden var han engasjert i festningsbygging, og han engasjerte
murmester kgl. byggmester Hans Martin Heintz (f. i Basel 1656) til å oppføre
bygningen på Jarlsberg. Heintz hadde vært engasjert i festningsbyggingen, og
Jarlsberg er hans første kjente private oppgave.
Wedel reiste tilbake til Oldenburg i 1691-1692 som dansk stattholder i
grevskapene Oldenburg og Delmenhorst, men oppholdt seg i Norge ett år
1699-1700. Han var i Norge i kongens følge 1704, da det ble spist middag på
gården, men neppe siden. Han døde i Oldenburg i 1717 og etterlot seg en
meget stor formue på over 100.000 rd. 5 Grevskapet ble overtatt av Gustav
4
Kammerherre friherre Wilhelm Fredrik Wedell ble gift med en datter av Hannibal Sehested og
Christiane Sophie. Han ble i 1672 opphøyet til greve og hans herregård Iversnæs m.m. ble
grevskapet Wedellsborg.
5
Gustav Wilhelm Wedel bodde på slottet i Oldenburg; om han oppholdt seg mye på Evenburg er
et spørsmål. Hans sønn Georg Ernst Wedel Jarlsberg (1666-1717) som var visestattholder i
Oldenburg, var gift Wilhelmine Juliane von Aldenburg (1665-1746), datter av den rike
stattholder i Oldenburg grev Anton von Aldenburg (1633-1680), uekte sønn av den siste
regjerende greve av Oldenburg, og Augusta von Witgenstein. Hennes søster var gift med Ulrik
Fredrik Gyldenløve. Grev Aldenburg var i sitt annet ekteskap 1680 gift med Charlotte Amalie de
la Trémouille, prinsesse av Taranto (1652-1732). Hun var kusine av den danske dronning
Charlotte Amalie; hennes mor var landgrevinne av Hessen Kassel og hun var til like kusine av
Elisabeth Charlotte av Frankrike, Ludvig 14.s svigerinne. Ludvig 14. var hennes verge.
Ekteskapet med Aldenburg var imidlertid en mesallianse. Madame de Sévigné skriver i sitt brev
nr. 55 datert 3.5.1680: ”Hele Tyskland vånder seg over den krenkelse som påføres våpenskjoldet
til den godeste prinsesse av Taranto.” Sévigné, Madame de: Kjære datter. Brev til Francoise-
Marguerite, grevinne av Grignan. Utvalg og oversettelse av Anna-Lisa Amadou. Oslo
1999:194,195. Griffenfeld hadde også ønsket prinsessen som sin hustru, initiert av Ludvig 14.
Christensen, Lars: I Solkongens Skygge. Dansk-franske relationer 1661-1693. Ph. D. avhandling
Syddansk universitet 2003:143,144. Prinsessetittelen skyldtes slektens arvekrav på den
289

Wilhelms sønnesønn; kammerherre og senere generalmajor og gesandt i
Madrid Fredrik Anton Wedel Jarlsberg (1694-1738).
8.1.2 Datering
Steinbrytingen til huset begynte i 1684. I juni 1689 da stattholderen Ulrik
Fredrik Gyldenløve besøkte Jarlsberg sto råbygget ferdig, som ”meget vel
behagedes” som han skrev i et brev. 6 I denne tiden foregikk de avsluttende
arbeider. Den uferdige bygningen hadde sannsynligvis forfalt i ti år, men ble
nå ferdigstilt. Heintz oppførte da samtidig Gyldenløves steinhus i Larvik,
hvilket ble unnskyldt av amtsforvalteren der i et brev til Gustav Wilhelm
Wedel; med håp om at Heintz ikke forsømte noe på Jarlsberg. 7
8.1.3 Dimensjoner
Bygningens ytre mål var ca. 54 x 71 m. Det var ikke meningen at herskapets
værelser skulle dekke dette arealet, leiligheten i sydfløyen var forbeholdt
dem. Takhøyden er ca. 3,8 meter under bjelkene. Fire stolper på 3,15 meter
som måtte settes inn i vestre paviljong for understøttelse av taket i 1726
forteller antagelig om høyden under takbjelkene der. 8
8.1.4 Fasade
Paviljongenes store regelmessige hjørnekvader av granitt har vært fremhevet
med en mørk steinfarge. En murerregning fra mai 1733 omtaler å ”forbedre
… Qvadreringen, samt andet smaat paa adskillige steder at tilrettegiøre”. 9 I
1700 ble innkjøpt linolje og ”graastensfarve”, og kalkningen av veggene ble
utført i september 1701.
8.1.5 Takform
Først må det fastslås hvordan bygningen virkelig så ut da den sto under tak i
1701. Hovedplanen med de fire paviljonger og fløyer kjennes fra Bulls riss
fra 1699.
Johannes Rach (1721-1783) og H. H. Eegbergs maleri av Tønsberg
inneholder også en fremstilling av Jarlsberg (fig. 250). 10 Maleriet er del av en
Napolitanske tronen gjennom avstamningen fra Charlotte av Aragon, prinsesse av Taranto.
Meyers Konversationslexikon. Band 10, 1888:546. Wedel giftet seg med Wilhelmine Juliane von
Aldenburg i 1689 etter at de voldsomme arvestridighetene etter grev Aldenburg hadde lagt seg,
der Gyldenløve var sterkt implisert. Morgenstierne 1944:214-232.
6
Tank, Roar og Wedel Jarlsberg, Karl: Jarlsberg hovedgaard og dens besiddere gjennom
tiderne: studier og karakteristiker. Oslo 1930. s.117-118.
7
Larvik historie 1920:482.
8
Jarlsberg hovedgårds arkiv. Inventar Qc-0001. Besiktigelse 9.-10.7.1726.
9
Jarlsberg hovedgårds arkiv. Stamhuset Jarlsberg Qa-0001.
10
Nationalmuseet, København.
290

estilling fra hoffet som besto av 177 prospekter fra Danmark, Norge og
Holstein samt 33 skildringer av samenes liv, utført i perioden 1747-50.
Gjengivelsen av Jarlsberg må som de fleste av disse prospektene være malt
etter et tegnet (eller stukket) forlegg. Tønsbergprospektet skal være datert
1747. 11
Kavlis rekonstruksjon av fasaden på dette tidspunkt viser bygningen uten
kuppeltakene på Rach og Eegbergs maleri. 12 Hans rekonstruksjon av
bygningen etter ombyggingen 1746-1747 viser imidlertid kuppeltak på
grunnlag av dette bildet, selv om det tydelig er en enetasjes bygning som er
fremstilt på maleriet.
Jeg vil argumentere for at forlegget for maleriet må ha vært en nå ukjent
tegning fra 1733. En av deltagerne på Christian IVs store norske reise 1733
tegnet på stedene de kongelige besøkte raske skisser til forlegg for
kobberstikk til det planlagte verket om reisen. Bartholomæus Roque utførte
kobberstikk etter en del av disse tegningene. 13 Rach og Eegbergs prospekt av
Sarpsfossen med Hafslund er malt med Roque og skissen som forlegg.
Fremstillingen av Jarlsberg minner sterkt om Hafslundskissen.
Rach og Eegberg leverte hoffet 177 prospekter for en lav pengesum. De
fikk neppe àjourført de fremstilte scenerier. Både tegningene, stikkene og
maleriene er radbrekkende naive; reneste folkekunsten. De har imidlertid vist
seg å forholde seg til de enkle, men topografisk etterrettelige skissene de er
utført etter.
Maleriets tilkomst får dermed konsekvenser for hovedbygningens
bygningshistorie. I motsetning til hva Kavli antok, fremstiller Rach og
Eegbergs maleri utvilsomt en situasjon eldre enn ombyggingen 1746-47.
Siden det neppe ble utført utvendige bygningsarbeider mellom 1700 og 1733
fremstilles dermed bygningens opprinnelige utseende: én etasje med
kuppelformede tak over hjørnepaviljongene. 14
11
Tank/Wedel Jarlsberg 1930:95.
12
Kavli/Hopstock 1983:396
13
Kun fem av disse skissene er bevart i Hofmarskallatets arkiv i København. Kunstneren er
ukjent. Ifølge Erik Westengaard kan de være utført av en land- eller sjøkadett i kongens følge.
Til den håndskrevne reisebeskrivelsen som ble overrakt kongen i 1740 er 68 akvareller utført av
Jacob Fosie. Willemsen, Henrich: Konning Christian VI saavelsom Dronning Sophia
Magdalenas Beskrivelse over Deris Reise til Norge 12. Mai-23.Sept.1733. H. Maj. Dr.
Håndbibliotek København. Westengaard, Erik: ”Lykkelig den som rejser i Norge.”
Norgesbilleder. Dansk-norske forbindelser 1700-1905. København 2004:98.
14
Kavli uttalte at bildet ikke tidligere er tatt seriøst (Kavli 1983:44,45). Wedel Jarlsberg mente at
det kun hadde kuriositetsinteresse (Tank/Wedel Jarlsberg 1930:95). Det var C. W. Schnitler som
første gang publiserte bildet i Norske Haver (Schnitler II 1916:138). Anders Bugge i Norsk
291

Ved tolkningen av prospektet må tas i betraktning at hagen og alléen til
fjorden er fremstilt sterkt forkortet; målestokken måtte ofres for å få plass til
både Jarlsberg og Tønsberg. Alt skulle inn på samme maleri. De to
skigardinnhegnede hagene på maleriet markerer stedet der hagen lå, og at
veien med skigarder går helt opp til porten på maleriet kan bero på at en
markering av alléen på forlegget er misforstått som skigard. Kirketårnets
plassering bak bygningen viser at anlegget på maleriet er dreid 90 grader.
Den siste forsendelse med takstein ankom Jarlsberg antagelig i 1700, av
blåglasert hollandsk type. I september 1701 var takene ferdige. 15 I 1733
formidlet bygningsinpektøren i nabogrevskapet Larvik til sin greve at det
overalt er blåglaserte takstein på Jarlsberg, og slik fremstilles takene på
Rachs maleri. Bygningens opprinnelig sammensatte takformer ble bekreftet
da gulvet i riddersalen viste seg å skjule forråtnede sperreender fra tidligere
takkonstruksjoner. 16 Dette viste at kamrene som flankerer salen i første etasje
i likhet med paviljongene hadde hatt separate tak, slik at sydfløyen har bestått
av fem adskilte takkonstruksjoner på rekke. Den vide og lave bygningen har
med de sammensatte takformene fått en dynamisk silhuett. Dette har kostet
store kvanta bly å få tett, men takene holdt sannsynligvis stand i nesten femti
år. Allerede i 1719 var de meget dårlige, og blyrennene og bjelkene hvorpå
disse og selve sperreverket hvilte måtte erstattes, spesielt ”an allen ecken des
Hauses,” hvilket må bety paviljongene. 17
8.1.6 Plan
Den tidligere rekonstruksjonen av planløsningen på Jarlsberg er misforstått
på flere punkter. 18 Planløsningen må vurderes ved nytolkning av
kildematerialet (fig. 251).
kunsthistorie 1925 (Fett/Schnitler 1925:308) tok det imidlertid seriøst og regnet det som
beskrivende for en tidligere situasjon, ikke minst sammenlignet med Henrik Bulls riss fra 1699.
15 Tank/Wedel Jarlsberg 1930:88.
16 Berg, Arne: ”Eit bjelkelag fortel”. Fortidsminneforeningens årbok 1979. Oslo 1979:111-123
17 Jarlsberg hovedgårds arkiv. Stamhuset Jarlsberg. Qa-0001. Korrespondanse med godsforvalter.
Brev 12.10.1719.
18 Planrekonstruksjonene til Kavli fungerer ikke i forhold til kildene; han plasserer værelser som
det fremgår hadde felles ovn gjennom veggen, tredve meter fra hverandre, samtidig som
gangarealer ikke er tatt med. Kongens og dronningens gemakker er tildelt arealer på tre ganger
fire meter. Ellers er ”det cammer nordvest ved Bredahls cammer” i de nye logementer (innredet
med bl. a. seks stoler trukket med rød plysj og ”en del finere møbler” i følge Hopstock) på
Kavlis plan tildelt et 3 m2 stort ”rom” uten vinduer. En betydelig årsak til Kavlis problemer må
ha vært at han skulle ha plass til alle rom i hovedetasjen, og at han unnlot å ta i betraktning
underetasjen i østfløyen til husholdningens økonomifunksjoner.
292

Jarlsberg hadde i hovedfløyen den for tiden typiske midtsalsplanen med
doble appartementer, men først i forbindelse med kongebesøket i 1733 ble
bygningens sydøstre paviljong tatt i bruk etter hensikten, da dronningens og
markgrevinnens appartementer ble innrettet der.
En sammenligning med nabogrevskapets residens viser at værelsenes
størrelse var omtrent like ved de samme funksjoner trass i bygningenes
forskjellige konstruksjon (bortsett fra at Larviks sal da var større).
Forvalter og sorenbirkeskriver Henrik Bull gjorde en situasjonsplan av
anlegget i 1699, og denne kan tolkes slik at det var porter midt igjennom alle
fløyer (fig. 252). 19 Det er imidlertid ikke kilder som tyder på at det har vært
andre porter enn den gjennom nordfløyen. Det er mulig dette på Bulls
tegning egentlig er å oppfatte som innganger.
Fra året 1726 kjennes både et inventarium og en besiktigelse som viser
residensens utstyr og værelser da Fredrik Anton fremdeles oppholdt seg i
København. 20 Besiktigelsen av bygningen er den første kjente. Man kan da
anta at fire eller fem rom i tillegg til salen sto innredet. Disse var ”grevinnens
sovekammer” og ”grevens kabinett,” samt antagelig ”herskapets
sovekammer” (som vel kunne kalles grevens sovekammer), ”grevens
spisesal” og ”forgemakket nord for kabinettet”. ”Grevinnens forgemakk” og
”forgemakket ved spisesalen” har som i 1730-årene antagelig fungert som
forstue og gang.
Herskapets gemakker på Jarlsberg ble 1731-1732 betraktelig utvidet, og
omfattet hele sydfløyen samt 2/3 av vestfløyen. Dette var fordi greven ønsket
å etablere seg permanent på Jarlsberg, hvilket han gjorde i 1732.
Overinspektøren var fraflyttet residensen i 1726, og den søndre stallen i
vestfløyen ble sløyfet, hvilket friga et stort areal.
De ”nye logementer”; den unge greves værelser, ble etablert samtidig
som de andre værelsene ble oppgraderte. 21 Den unge greve var sønnen
Fredrik Christian Otto Wedel Jarlsberg (1718-1776) som da var 15-16 år.
Amtsforvalteren; kaptein ved Jarlsbergske regiment i 1726, Knud Jørgen
Bredahl disponerte et værelse i denne leiligheten, vel før han ble gift i 1736.
Han opplyser i et brev fra 1734 at han fra sitt værelse har utsikt til vestre
dam, og dette er kilden til at værelsene lå i vestfløyen. 22
19
Tank/Wedel Jarlsberg 1930:89.
20
Jarlsberg hovedgårds arkiv. Inventar Qc-0001. Besiktigelse 9.-10.7.1726. Takst på inventar
22.10.1726.
21
Jarlsberg hovedgårds arkiv. Stamhuset Jarlsberg Qa-0001. Regning over Bygnings og
Reparations Udgifter paa Residentsgaarden Jarlsberg… 1731 og 1732.
22
Jarlsberg hovedgårds arkiv. Stamhuset Jarlsberg. Qa-0001. Korrespondanse med godsforvalter.
Brev fra Bredahl til Wedel Jarlsberg 2.9.1734.
293

De nye logementer ble innrettet på plassen til den tidligere søndre stall,
for så sannsynligvis igjen å bli revet til fordel for stallfunksjonen igjen da
hovedfløyen ble påbygget, vel i 1760-årene. På Løsers oppmåling fra ca.
1811 strekker stallen seg ned hit med hele 32 spiltau. I inventariet fra 1730årene
var det i stallen kun 12 spiltau.
Samtidig med opprettelsen av de nye logementer ble den tidligere
overinspektørens leilighet i sydvestre paviljong (som var fraflyttet i 1726)
innlemmet i gemakkene i anledning det forestående kongebesøket.
Dronningens og markgrevinnens appartementer ble innrettet der.
Overinspektøren og amtsforvalteren hadde tidligere hatt sine leiligheter i
residensen; overinspektøren i sydøstre paviljong m.m., og amtsforvalteren i
nordre del av østfløyen. Den første som bodde i residensen var antagelig
forvalteren Henrik Bull (død 1717). 23 I 1723 ble amtsforvalterens leilighet
utvidet med kjøkken og melkekammer i østre paviljong. 24 Etter stor uenighet
med amtsforvalter og forpakter av hovedgården Jacob Morsing om fordeling
av rom, flyttet overinspektør Petter Clausen ut i 1726 etter grevens ordre. 25
Amtsforvalterens leilighet omfattet stue, sovekammer, et lite kammer,
skriverstue, kjøkken, melkebod og to spiskamre. 26
Overinspektøren hadde hatt dagligstue, storstue, sovekammer,
barnekammer og skriverstue samt de to små østre kamre ved salen. 27 Han
disponerte herskapskjøkkenet i østfløyen.
I østfløyens høye kjeller eller underetasje, langs en tilsvarende lang gang
som i hovedetasjen, lå i 1811 bryggerhuset som kan ha vært kjøkken
opprinnelig. 28 Ved siden av dette lå i 1730-årene antagelig borgestuen,
rullekammeret og sannsynligvis pikenes kammer. Antagelig var gartneren
Engelhart Flastrups stue og kammer også her nede sammen med
23
Jørgen Olufsen Mandal, som fylte grevskapets tjenestemannsfunksjoner, bodde på Reggestad i
Våle.
24
Jarlsberg hovedgårds arkiv. Instruksjon 9.8.1723 for utnyttelse av østre firkant til arresthus,
drengestue/kjøkken og melkebod. Intraderegnskap 1725. Rea-0002. Regnskap for avdelingen
1725.
25
Han flyttet motvillig til sin gård Brekke. Jarlsberg hovedgårds arkiv. Korrespondanse med
godsforvalter. Da-0008. Brev fra Morsing 25.6.1726,brev fra Clausen 5.6.1726.
26
Jarlsberg hovedgårds arkiv. Da-0008 Korrespondanse med godsforvalter. Brev fra forvalter
Jacob Morsing til Fredrik Anton Wedel Jarlsberg 6.6.1724, 9.10.1725, 23.10.1725, 30.10.1725.
26
Jarlsberg hovedgårds arkiv. Inventar Qc-0001. Registrering 1.5.1724 av amtsforvalter Johan
Heides inventar. Før 1811 var amtsforvalterens leilighet antagelig flyttet diagonalt over gården
til søndre del av vestre fløy, nedenfor stallen. Oppmåling og prosjekt Løser 1811. Dep. i
Riksantikvarens arkiv.
27
Jarlsberg hovedgårds arkiv. Da-0008. Korrespondanse med godsforvalter 1717-1725.
28
På Evenburg lå kjøkkenet i underetasjen.
294

fruktkammeret, som kan være det nordligste kjellerrommet uten vindu. 29
Vinduene i etasjen er antagelig gjort mindre i høyden i forbindelse med 1811ombyggingen.
Under sydøstre paviljong lå to store tønnehvelvede kjellere vel
også før ombyggingen 1811, selv om disse ikke er inntegnet på Løsers
oppmåling. Den nordre har brønn. Den søndre har tre vinduer mot hagen, og
en form for kamin. De tre store vinduene og ildstedet, som er mer enn en
feierluke, tilsier en særskilt bruk. Dette kan ha vært vinkjeller. Gyldenløve
hadde i sitt palé i København en elegant innrettet vinkjeller. 30 Det ser delvis
ut til å ha vært kjellere under vestfløyen, men dette er ikke undersøkt.
De indre skillevegger ble oppført i utmurt bindingsverk innenfor et skall
av bruddsteinsmur murt med tegl om åpningene og med granittkvader i
paviljongenes hjørner (fig. 253 og 254).
8.1.7 Interiør
I Gustav Wilhelm Wedels testamente skjenket han 20.000 tyske thaler til
sønnesønnen Fredrik Anton som kompensasjon for at det på Jarlsberg ”an
einer anständigen Wohnung fehlt” i motsetning til på Evenburg. 31 Dette
gjaldt interiørenes kvalitet og utstyr, ikke selve bygningen.
Et inventarium fra 1718 oppregner møblene som sto på gården i
generalens tid. I de to eller tre værelser som var innredet sto følgende: et
møblement med ”roebenk”[løybenk] og to lenestoler trukket med
brunblomstret tripp [ullplysj 32 ], 16 lærstoler, en lenestol med rødblomstret
tripp og to med blåblomstret tripp. Ellers var det et triadesett med nøttetres
bord og gueridoner, et ditto grønnlakkert med gueridoner, samt et sortlakkert
bord og et speil med slett gullramme. Senger nevnes ikke, man må ha basert
seg på feltsenger. 33
Interiørenes utstyr ble deretter gradvis forbedret etter sønnesønnen Anton
Fredriks overtagelse. Parallelt skjedde etableringen av hagen og antagelig
dyrehage slik at gården etter hvert ble et fullt tilstrekkelig herskapelig
anlegg. 34 Fordi inventariene sjeldent detaljert beskriver et av Norges
29
Disse tønnehvelvede værelser, innrettet i en kjeller fra den fruerstuebygning som lå her før
brannen 1682, var antagelig overtatt av en monsieur Conrad Bodenstab ved inventariet fra 1730årene.
30
Lorenzen 1922:96.
31
Tank/Wedel Jarlsberg 1930:70
32
Norsk historisk leksikon Oslo 1999 og Kirsten Lindberg (Sirenernes stad, København III:417)
omtaler tripp som et ullstoff (Lindberg: blandet med kamelhår). Thornton beskriver ”trippe,
trijp” imidlertid som plysj; woolen velvet, evt. med presset mønster. Thornton 1978:112,221.
Sannsynligvis er dette riktig.
33
Sengetøy fantes.
34
Jarlsberg hovedgårds arkiv. Inventar Qc-0001. Inventar 2.6.1718.
295

fornemste hjem i perioden og dessuten er forutsetningen for en
rekonstruksjon av planløsningen vil jeg her gjennomgå dem grundig.
Det var i 1726 blitt fire stolmøblementer i huset, 35 ett stort forgylt og
utskåret ovalt speil, fire finere bord, hvorav to med gueridoner, to tebord, et
eikeskatoll, fire omhengssenger, malerier i salen samt et portrett av greven til
hest og åtte feltstoler til birkeretten.
Det neste inventariet som ble tatt opp i 1730-årene, mellom
kongebesøket i 1733 36 og Fredrik Antons død i 1738, viser at Jarlsberg var
komplett utstyrt. 37 Siden greven ikke omtales som salig må han ha levd da
inventariet ble nedskrevet. 38 Greven flyttet et års tid før han døde til
Konnerud verk, og i inventariet nevnes en seng som ikke er taksert da den er
”indkommen til Verket”. Det kan derfor være nedskrevet ca. 1737.
Inventariet er forståelig nok langt rikere enn i 1726, siden grev Fredrik Anton
hadde flyttet opp fra København og tok fast opphold på gården i 1732. 39
Dette inventariet beskriver også værelsenes tapeter og himlinger når
disse var trukne. En del værelser hadde slette lerretsbetrukne tak som var
hvitmalte istedenfor de åpne bjelketak man må anta de værelser hadde der
lerretstaket ikke er nevnt.
Ved en gjennomgang av huset er det naturlig å begynne i salen midt i
bygningens hovedfløy. Husets interiører beskrives slik de fremsto i 1730årene,
frem til auksjonen i 1742. Selv om beskrivelsen følger inventariet fra
1730-årene er andre kilder tatt i bruk for å komplettere dette.
Den store salen på 90 m2 hadde hvitkalkede vegger (”Vitnet og
udspechet… den store sal”). 40 Ut mot gården var det en dobbel glassdør, da
det ved besiktigelsen i 1726 nevnes at fem ruter var knust i denne døren. 41
Det har sannsynligvis vært glassdør også mot hagen. Dessverre er ikke
inventariet for salen fra 1730-tallet bevart, men revet ut av heftet sammen
35
Det var 12 vanlige stoler trukket med gyldenlær, 2 lenestoler +12 vanlige med russlær og to
møblementer med settverk [tekstil med påtrykket mønster]; hvorav ett med løybenk + 5 vanlige
stoler og ett kun med 3 lenestoler. I tillegg en singel lenestol med blåblomstret trekk. Løybenken
var i 1730-årene satt i et kammer i østre paviljong.
36
Hopstock har blandet grevskapene Larvik og Jarlsberg i forbindelse med beskrivelsen av
kongebesøket i 1733 (Kavli/Hopstock 1983:137,138), det skrives fra bygningsinspektør Blume i
grevskapet Larvik til Danneskiold at Wedel har latt sende opp en god del ”precieuse” møbler fra
København i denne anledning.
37
Jarlsberg hovedgårds arkiv. Inventar Qc-0001. Udatert.
38
Hopstock antar det ble skrevet i forbindelse med hans død.
39
Under kongebesøket i 1733 var han riktignok på Korsika.
40
Jarlsberg hovedgårds arkiv. Stamhuset Jarlsberg Qa-0001. Regning over Bygnings og
Reparations Udgifter paa Residentsgaarden Jarlsberg… 1731 og 1732.
41
Jarlsberg hovedgårds arkiv. Inventar Qc-0001. Besiktigelse 9.-10.7.1726.
296

med naborommene mot øst. Det eneste man får ut av fragmentet er at det var
et portrett av en konge (antagelig Fredrik 4.) til hest, samt av en dronning og
en kardinal. Den inneholdt i 1726 også fire malerier som siden ble hengt opp
i den unge grevens forsal, mens portrettene av kong Fredrik 4., dronning
Louise, kronprinsen og kronprinsessen, prins Carl og prinsesse Sophie
Hedvig sannsynligvis ble hengende, da de ikke påtreffes i andre værelser i
1730-årene. For øvrig var det 1726 ”Noch 2de Andre stands Persohners
skilderier Nemblig Et mands og Et Fruentimmer, hvor af det eene vel
conditionered, og det andet fattis at slaae fast.” Et møblement med 12
”forgyldte Lær Stoler med Croner” kan i 1726 ha stått i salen. Det kan være
identisk med det som i 1730-årene sto i birkerettssalen, men kan også være et
annet da møblementet i birkerettssalen i tillegg hadde to lenestoler. 42
Salen var fritatt for spisefunksjonen, og slik sett i teorien gått over til
salongfunksjonen etter franske idealer. Den sentrale salens overgang fra å
være et sted for lange offisielle måltider til å bli et selskapelig oppholdsrom
med direkte kontakt med hagen; en ”salon” i moderne forstand, og
spisestuens degradering til et av forgemakkene, er i planen på Jarlsberg
tydelig demonstrert.
Spisestuen nåddes gjennom et forgemakk eller en gang hvor det kun
hang en lanterne og to blikklampetter samt en ringeklokke. Spisestuen lå mot
hagen og var et stort værelse; 8 x 6 meter, med ”Hollansch trøgte Tapeter”,
antagelig velourtapet med stoft på malt lerretsgrunn, utstyrt med tre
grønnmalte skjenker med forgylte lister ”til Glasser, Sølv og Decke-tøi”
43 samt et møblement av tolv stoler med russlærsbetrukne seter som kunne
settes rundt et gammelt hollandsk spisebord. Disse stolene sto her kanskje
også i 1726 da det opplyses at de har hatt en ”krone” i ryggen (den var
frastøtt på en av dem). Det var da også to lenestoler. På et lite grønnmalt bord
sto en kobber vannmaskin med to messingkraner og tilhørende spilkum. Over
hang et speil med glassramme og krone, innfattet i bly. Det var ellers fire
speillampetter med forgylte trerammer. Uret, med sortmalt kasse og verk av
Henrik Flanom på Modum, tyder på at spisestuen ble brukt som dagligstue.
Rommet ble senere kalt ”Kjempestuen” etter et senere tapt gobelin som hang
her med motiv av David og Goliat.
Gobelinet kan ha kommet fra rommet innenfor, som helt frem til 1946
var betegnet og brukt som ”kongeværelset”, og som i 1730-årene var
betrukket med ”vehvede tapisserier”. Taket var trukket med hvitmalt lerret. I
1726, før greveparets skilsmisse og oppgraderingen til kongebesøket 1733,
42
Dette betyr at de var trukket med gyldenlær, ikke at stolene var forgylt på treet som antatt av
Hopstock (1983:145).
43
Listen viser mye sølv og ekte porselen.
297

var dette antagelig i 1726 ”herskapets sovekammer.” I kongens sovekammer
var i 1730-årene først og fremst en meget kostbar seng av rød og hvit
brokade, taksert til 100 rd. Den tidligere sengen her var av gulstripet mor
[moiré] (som i stedet var satt i kammeret nest ved Bredahls kammer i
vestfløyen). Hele møblementet i værelset var sort på treet; det er sannsynlig
at i alle fall speilet med krone og med ”Bord av samme Slaug” (med sort
varetrekk) og skapet med speilglass i dørene med dragkiste under, var utført i
ibenholt. Det var fire sorte lenestoler og åtte vanlige, alle som sengen trukket
med rød brokade med hvite snorer, og i alle fall de åtte hadde trerygger.
Unntatt det sorte møblementet var et grønnlakkert ostindisk hjørnebord. De
to deskener ovenpå hverandre, anvendt til nattbord, hadde duker av kostbar
brodert silke med gullfrynser rundt. De fire lampettene var av glass og
messing.
Tilbake gjennom gangen mellom spisestuen og salen kom man mot nord
inn i en forstue der nåværende vestre trappegang er. Rommet har m. a. o.
beholdt sin funksjon, men det er nå ikke lenger inngang fra gården. Her sto
det fire lange blåmalte benker og et gammelt slagur med sort kasse. I taket
hang som i gangen en lanterne og to lampetter av blikk. Det var ellers gamle
malerier på veggene; ”5 store Gammeldags Skillerier, 5 Gammeldags
Officerer ditto” og ti gamle små samt ett gammelt stort, og tre med historiske
motiver.
Grevens sovegemakk lå innenfor mot vest, i 1726 ble dette antagelig kalt
grevinnens sovekammer. Forstuen bar da betegnelsen grevinnens forgemakk.
Grevens forgemakk lå som i 1726 innenfor forstuen i vestfløyen mot nord
(det ble da kalt forgemakket nordenfor kabinettet). Værelset ble sågar kalt
audiensgemakket ved forseglingen av et brunt skatoll i skriverkontoret ”strax
ved” værelset etter grevens død 1738. 44 Gemakket var fornemt utstyrt, men
mesteparten av siden i inventariet er revet ut av heftet, og man får bare
informasjonen i randen. Denne kan imidlertid settes sammen til at værelset
antagelig som dronningens og markgrevinnens sovekamre etc. var betrukket
med de lerrets malte saft ”… Farve Tappeter” og hadde et møblement med to
lenestoler og 12 vanlige stoler trukket med et rødblomstret ukjent tekstil,
antagelig plysj, som i hans sovekammer, og som krevde et overtrekk. Dette
var som i sovekammeret av ”Gingang”, vel her et bomullsstoff. Antagelig var
det et innlagt bord med to innlagte tilhørende gueridoner. Over dette var
kanskje et engelsk forgylt speil med utskåren ramme og kanskje seks
tilhørende speillampetter, samt fire glass lysarmer. Det var to små lakkerte
44
Statsarkivet Kongsberg. Jarlsberg og Larvik A. Grevskapene. Jarlsberg grevskap.
Skiftedokument etter grev Fredrik Anton Wedel Jarlsberg 25.9.1738 (registrering av dokumenter
i skatollet).
298

ostindiske gjenstander; bord eller skrin, og et tebord trukket med for
eksempel voksduk(?) på en ukjent type fot.
Innenfor dette forgemakket lå mot gården i øst tre kabinetter på rekke:
kabinettet (som også fantes i 1726 da det sto en engelsk seng der med grønn
moiré fôret med gult ”skillert”), skrivekabinettet og biblioteket. De to
førstnevnte var som skrivekabinettet på Rosendal trukket med grønn og rød
makey i striper, samt hvitmalt lerret i taket, og biblioteket hadde naturlig nok
bokreoler på veggene. Det første kabinettet hadde i alle fall 13 malerier og
en mengde kobberstikk, tusjtegninger og noen i kritt, de fleste med glass og
forgylte rammer. Det desidert mest kostbare maleri var en ”Ittaliensch
Damme afskildret med Guld ramme af Paredi i Genua” taksert til 10 rd.
(Paredi fra Genova er nå en glemt størrelse). Det er en del kuriøse titler på
bildene, som ”2 nøgne Fruentemmere paa Ehlefant gandske smaae” og ”1
liden Polloneisk Hund”, men av kunstnere er ellers bare nevnt to originaler
av ”Dender” (Balthazar Denner?) og ”Lachroe” (Lacroix?) samt en rødkritttegning
av Christian 4. utført av Karel van Manderen. Det var syv gule
engelske rørstoler [rotting- eller sivseter], tre av dem med armlener, og hele
seks sortlakkerte små ostindiske bord samt to skrin med samme lakkering.
Endelig var det et engelsk lakkert bord med tilhørende gueridoner.
Belysningen besto av tre glasslampetter med messingarmer.
Skrivekabinettets møbler hadde praktiske funksjoner: et grønt
skrivercontoir med skuffer, et ditto av eik med innlegninger og med grønt
klede på platen (antagelig det brune skatoll nevnt i 1738), et gammeldags
utskåret og forgylt bord, et nøttetres pulpet, og en del reoler til papirer. På
veggen var bare et gammelt toilettespeil. På et gammelt feltbord sto den før
omtalte ”Model af Jarlsberg”. Stoler nevnes ikke, greven har antagelig stått
når han arbeidet. Begge kabinettene hadde grønne bastes gardiner.
Bibliotekets bøker var registrert i en egen katalog som er tapt. Det sto her et
skatoll, en stige og et eikeskap til ”Matimatisch Instrumenter.”
Fremfor å fortsette fra grevens forgemakk inn i den unge grevens
nyopprettede leilighet i nord vender man tilbake til grevens sovekammer
gjennom forstuen, hvis det da ikke fantes en dør direkte til sovekammeret fra
forgemakket som siden er blendet. Veggene var trukket med rødt klede,
hvilket kan bety en tettere, mer filtaktig overflate enn makeyens, og på denne
påmontert ”under og der oven på trøgt Plyds, Gul og Rød, med gule og hvide
render.” Antagelig var plysjtapetet montert som pilastre siden det snakkes om
striper (som ”kannelyrer”). Det er neppe grunn til å tro at dette har vært et
trykt velourtapet med stoft på malt lerretsgrunn, men et tekstil. Plysjen med
sitt trykte mønster har utvilsomt vært en suite med møblementets trekk.
Værelset har åpenbart vært gjennomarbeidet over temaet rød plysj. Rødt
299

klede var det her også før forbedringene 1731-1732, da trekket ble reparert. 45
Her var en seng av rødt schagg [grov ullplysj, ofte presset mønster 46 ]. Det var
et møblement med 14 stoler hvor av to med armlener, trukket med blomstret
plysj med overtrekk av rød og hvit gingang. To lenestoler var trukket med
rød damask. Her var dessuten et speil med glassramme og fire glassarmer
påmontert samt seks tilhørende speillampetter med messingarmer. Som i
forgemakket var det et innlagt bord med to tilhørende gueridoner under
speilet, samt to ostindiske lakkerte skrin og et likedan lite bord. Dette
værelset gikk senere under navnet ”Trompeten”, og ble brukt som
dronningens sovegemakk etter ombyggingen.
Man beveger seg deretter over til den andre enden av huset, til sydøstre
paviljong, gjennom salen, de to små kamre på østsiden og værelset som må
ha vært markgrevinnens forgemakk. Her er inventaret ukjent i alle fire
værelser, da sidene er revet ut av heftet. Når vi kommer til dronningens
forgemakk er imidlertid inventaret kjent. Det var betrukket med safttapeter og
hadde hvitmalt lerretstak. Av inventar er kun nevnt fire forgylte
speillampetter. Dronningens sovekammer lå innenfor, speilvendt i planen for
kongens sovekammer. Her var det samme tapet og himling som i
forgemakket. Sengen var en kostbar rød damaskseng taksert til 46 rd. Det var
åtte stoler, hvor av to med armlener, overtrukket med rød damask som
sengen. Et engelsk speil med lakkert ramme hang over et sortlakkert bord
med forgylte lister flankert av tilhørende gueridoner. Som i kongens
sovekammer var det to ”dekener” til nattbord, her med duk av ”Guldmoer”
med gullfrynser rundt. Det var to glasslampetter, hver med to armer.
Ved siden av dronningens sovekammer lå hennes mors; markgrevinnens
sovekammer. Også ved residensen i Larvik var intern forbindelse mellom
morens og datterens appartementer sikret; der ved en baktrapp siden
markgrevinnens appartement lå i første etasje under dronningens. 47
Avstanden mellom kongens og dronningens appartementer var imidlertid
begge steder lang; nærmest lengst mulig, trass i kongeparets visstnok gode
forhold. Dette må ha vært et etikettekrav.
Markgrevinnens sovekammer hadde som de andre to beskrevne værelser
i sydøstre paviljong safttapet og hvitmalt lerretstak. 48 Sengen her er ikke
45
Jarlsberg hovedgårds arkiv. Stamhuset Jarlsberg Qa-0001. Regning over Bygnings og
Reparations Udgifter paa Residentsgaarden Jarlsberg… 1731 og 1732.
46
Stavenow-Hidemark 1993. Altså ikke sirts, sars eller chints som foreslått av Hopstock
1983:140.
47
Larviks historie I:494.
48
Hopstock gjør ”Mar-grevindens Sove Cammer” til ”grevinnens forgemakk” i sin beskrivelse
av inventariet. Det nevnes imidlertid i 1730-årene ingen værelser tilknyttet grevinnens bruk.
300

spesifisert i listen over senger. Møblementet betegnes nesten alt som
gammelt; to sorte lenestoler, hele18 små engelske rottingstoler, et utskåret og
forgylt bord med tilhørende gueridoner. Det var mange speil i værelset. To
like københavnske speil med brune rammer og kroner fortjente ikke
betegnelsen gamle, de var antagelig av nøttetre. Et hollandsk speil med
glassramme var innfattet i bly, og ellers var det åtte runde speillampetter
innlagt i forgylte blyrammer og dessuten seks glassarmer, vel til speilene.
Dette er det siste av herskapets værelser i sydfløyen, og man begir seg
deretter til den unge greves nye appartement innredet på den søndre stallens
plass, midt i vestfløyen.
Fra grevens forgemakk gikk en gang hvor det var opphengt to små
hundeportretter og 20 små kobberstikk innrammet i to store rammer mellom
to tjener- eller ”Domestique-” kamre, hvorav det mot vest var tiltenkt
”Fremmedes” lakeier. Lakeiene var kondisjonerte folk som skulle ha
anstendig losjement; takene var trukket med hvitmalt lerret, vinduene hadde
blå taftgardiner med kapper, og det var hos de fremmedes lakeier fem
skillerier av oldenburgske offiserer og åtte tusjtegninger. Hos de hjemlige
domestiker hang hele 46 tusjtegninger. I begge kamre var omhengssenger
som ikke er nærmere beskrevet.
Den unge greves forsal hadde hvitmalt lerret i taket, veggene nevnes ikke
og var vel pusset og malt eller hvittet. Salen må ha hatt inngang fra gården.
Her var det kamin med syv speilglass innsatt over. Man kan tenke seg en
komposisjon av speil, f. eks. i nisjeformet sekskant montert i vinkler, som har
reflektert lyset på en interessant måte fra de fire glass lysarmer som satt her.
Kaminen var prydet med ti gipsstatuetter ell. lign. Over dørene satt som
supraporter malerier av Hannibal Sehested ”samt et Fruentimmer” som vel
var hans hustru ”frøken Christiane.” På veggene ellers var fire malerier,
hyggelige motiver i forgylte rammer; et stort med adskillige hagevekster
(kjøkkenurter), et av samme slag med adskillige blomster, et kumaleri og et
med adskillige fugler. Disse hang i 1726 alle i salen. 49 Det var 20
tusjtegninger. Av kobberstikk var det også her satt inn mange i én sortpolert
ramme, her portretter av romerske keisere.
De fire kamrene innenfor forsalen var alle trukket med voksduk;
fargerike motiver sannsynligvis innrammet av lyst ”kniplingsverk” på mørk
Fredrik Antons hustru Louise von Raben (1696-1736) bodde da heller aldri på Jarlsberg siden
paret ble skilt allerede i 1727. De var blitt gift i 1717. Hun var datter av geheimeråd Johan Otto
von Raben til Stück og Vinderslevgård og frue Emerentia von Levetzau. De stammet fra
Mecklenburg.
49
Jarlsbergs arkiv. Stamhuset Jarlsberg. ”Jarlsberg Residentzes Forpagtning vedkommende.”
Qc-inventar Qc-0001. Inventarium 22.10.1726.
301

unn. 50 Den unge greves kammer lå mot gården i øst og amtsforvalteren
kaptein Knud Jørgen Bredahls kammer lå ved siden av mot vest. Kamrene
delte kakkelovn og var identisk innredet: et møblement med syv stoler
trukket med rød makey hvorav en lenestol, et nøttetres bord med tilhørende
gueridoner og speil med glassramme og krone over. Det var ett par glass
lysarmer. Innenfor den unge grevens kammer lå et kammer med seks
utskårne stoler (”Bilthugger Arbeide”) med gyldenlærstrekk. Her var også et
nøttetres bord med gueridoner samt et engelsk speil i nøttetres ramme over.
Det var en stor lampett med doble messingarmer og to glass lysarmer.
Innenfor Bredahls kammer lå et tilsvarende kammer nærmest identisk med
det forrige ved grevens, men de seks stolene her var trukket med rød plysj.
Her sto den gulstripete moirésengen som tidligere hadde stått i kongens
sovekammer. Sengene her får vi ellers ikke vite bestemt hvordan så ut men
det var to senger, en trukket med grønn, den annen med rød taft, som blir til
overs ellers i katalogen over senger og som dermed naturlig hører hjemme
her.
Appartementet ble avsluttet mot stallen av birkerettssalen; grevskapets
offisielle ansikt utad. Her må det som til forsalen ha vært inngang fra gården.
Det nevnes ikke bord, men en skranke for prokuratorene. Møblementet av
bilthuggerarbeid med 12 stoler og to lenestoler, var trukket med gyldenlær.
Møblementet med de seks gyldenlærstoler i kammeret mellom salen og den
unge grevens kammer tilhørte sannsynligvis også dette møblementet. Over
kaminen var innsatt et firkantet speilglass flankert av to pyramider [obelisker]
av glass med forgylte rammer satt på kaminhyllen. Salen var godt belyst med
12 små messinglampetter. Et stort maleri i sort ramme ”som presangterer
Greven til hest” minnet publikum om herren til grevskapet, mens det ellers
var små skillerier langs veggene av oldenburgske offiserer: 45 av regimentet
og 33 av grenaderkorpset. Dette var antagelig kobberstikk. Resten av serien;
fem stykker, hang i de fremmedes lakeiers kammer.
Hvor vidt noe av dagens inventar sto på Jarlsberg før auksjonen i 1742 er
et interessant spørsmål. Møblementet med 16 høyryggede barokkstoler i
bonet bøk med polstret rygg, hvorav to armstoler, er egentlig fra tre
forskjellige sett av samme type (fig. 255). Det ene har blomsterkurver som
sentralt motiv, de to andre en lukket krone. De er kjente norske typer. Et
annet møblement av bøk med en original armstol og ukjent antall vanlige
stoler med åpen utskåren rygg, må være importert (fig. 256). Møblementet
50
I Danmark kjennes de brukt i den senere dronning Anne Sophie Reventlows gård der det kan
være oppsatt i 1712. I 1730 ble det bestilt 74 alen til ”det Kgl. Palais i Kalveboderne”,
København. Voksduktapeter var fremdeles moderne i 1745 siden de da ble brukt på Fredensborg
i fyrstinnen av Øst-Frieslands gemakker. Bagge etc. 1993:208.
302

som sto i birkerettsalen og det østre kammeret ved siden av i 1730-årene kan
være et eller flere av disse stolsettene, da de er de eneste i inventariet som
omtales som utskårne. Eventuelt kan stolene også være fra salen, der det sto
12 stoler med gyldenlærstrekk i 1726, men hvor innredningen i 1730-årene
ikke kjennes. En del av disse stolene kan ha hatt kontinuitet i salen (nå
kolonnesalen) frem til ca. 1920. 51 Det kjennes også fra norske museer, stoler
og en kanape med rotting, som sies å være fra Jarlsberg (fig. 257 og 258). Det
store forgylte régencespeilet med bord i det nåværende kongeværelset i annen
etasje, og et tilhørende antall speillampetter (seks eller åtte?) kan ha vært i
grevens forgemakk i 1730-årene (fig. 259 og 260). De to store forgylte
régencespeilene med sine bord og tilhørende gueridoner kjenner man ikke
igjen fra inventariet (fig. 261). De er imidlertid ikke kommet til gårds i nyere
tid, og kan være arvet for eksempel fra Hafslund.
Grev Antons anstrengelser for å gjøre Jarlsberg til sin permanente
residens var vellykkede. Ved Christian 6.s besøk på Jarlsberg 23.-26. juni
1733 ble det skrevet i journalen: ”Bygningen paa Jarlsberg Gaard er en af de
største og Smukkeste der udi Norge findes.” 52
8.1.8 Funksjon
Bygningen har i tillegg til å være residens i grevskapet, med bolig for
amtsforvalteren, også skullet inneholde hovedgårdens driftsfunksjoner; alt
samlet i en og samme monumentale bygningskropp, med staller i vestfløyen
og låver i nordfløyen. 53 Fjøsfunksjonen ble i hvert fall senere lagt separat
(1723 ble oppført et fjøs av tømmer), men dette var tilknyttet forpaktningen. 54
51
Kavli/Hopstock 1983:200,201. Hopstock åpner for at barokkstolene sto i salen tilbake til ca.
1805.
52
Willemsen, Henrich: Konning Christian VI saavelsom Dronning Sophia Magdalenas
Beskrivelse over Deris Reise til Norge 12. Mai-23. Sept.1733. H. Maj. Dr. Håndbibliotek
København. Fol. 21.
53
Jarlsberg hovedgårds arkiv. Inventar Qc-0001. Besiktigelse 9.-10.7.1726. I tiden før 1733 var
det få andre bygninger enn hovedbygningen ved residensen. Av de mange bygningene som sees
på det ene (ureviderte?) kartet til Tillisch fra 1811 er i kildene undersøkt før 1733 neppe omtalt
annen bygning enn det fjøs som ble satt opp i 1723. Orangerihuset fra 1725 drøftes i forbindelse
med hagen. Den store bygningen mot hagen øst for sydfløyen som sees på kartet må være
oppført etter 1733. Den var etter Tillisch’ omtalte kart ca. 35 meter lang, og ble revet i
forbindelse med ombygningen.
54
I 1719 skrives det om å anlegge eller forbedre en ladegård, for hvilket prosjekt Anton Fredrik
Wedel imidlertid hadde mindre interesse enn overinspektøren. I tiden før 1733 var det få andre
bygninger enn hovedbygningen ved residensen. Av de mange bygningene som sees på det ene
(ureviderte?) kartet til Tillisch fra 1811 er i kildene undersøkt før 1733 neppe omtalt annen
bygning enn det fjøs som ble satt opp i 1723. Orangerihuset fra 1725 drøftes i forbindelse med
hagen. Den store bygningen mot hagen øst for sydfløyen som sees på kartet må være oppført
303

8.1.9 Forbilder
Det er feil å se bygningen på Jarlsberg som gammeldags, selv om den hadde
lukket planform og ikke tilsvarer vårt generaliserende begrep om barokkens
trefløyede åpne anlegg i motsetning til renessansens lukkede anlegg. Den
franske samtidsarkitekten Anthoine Le Pautre (1621-1679) tegnet flere
tilsvarende anlegg. 55 Wedel har sannsynligvis valgt typen bevisst fordi den ga
militære allusjoner. Som profesjonell soldat var dette sannsynligvis mer
naturlig for ham enn den villaformen som svigerfaren og Gyldenløve valgte.
Bygningen ble oppført av Heintz etter en modell slik det var vanlig på
1600- og 1700-tallet, siden tidens håndverkere neppe forsto tegninger
tilstrekkelig. I 1730-årene sto modellen i skrivekabinettet. 56 I Larvik var det
også to modeller for den nye residensen, nevnt 1704.
Den første grevens forbindelse til Sverige er nevnt. Forbindelsen til den
svenske stormaktstidens representative bygninger som Runsa i Stockholms
len fra 1660-årene av arkitekten Jean de la Vallé virker sannsynlig ved
direkte sammenligning når man regner de kuppelformede takene som del av
den opprinnelige bygningen (fig. 262). Ridderhuset i Stockholm av samme
arkitekt var det første hus i Sverige der karnissformet tak ble anvendt. Dette
var i 1650-årene, og takformen fikk der stor utbredelse.
Det brede enetasjes innelukkede anlegget med hjørnepaviljonger på
Jarlsberg ble arkitektonisk en direkte motsetning til svigerfarens herregård
Evenburg fra 1642-1653 med sitt kubiske ”villapreg” (fig. 271). 57 Jarlsberg
etter 1733. Den var etter Tillisch’ omtalte kart ca. 35 meter lang, og ble revet i forbindelse med
ombygningen.
55
Le Pautre, Anthoine: Les Oevres D’Architecture. Paris 1652.
56
Jarlsberg hovedgårds arkiv. Inventar Qc-0001. Udatert inventarium.
57
Hovedbygningen på Evenburg i Ostfriesland ble oppført av Wedels svigerfar, oberst, senere
friherre Erhard von Ehrentreuter mellom 1642 og 1650. Navnet skrives i de fleste tilfeller
Ehrentreuter, men Ehrentreiter er brukt i bøkene om Jarlsberg. Gustav Wilhelm Wedel oppførte
i 1703 på Evenburg en lang smal u-formet uthusbygning med port mellom herregården og kirken
i Loga, sidestilt i forhold til herregårdens midtakse (Bärenfänger, Rolf og Prussat, Axel:
”Archäologie in Park: Probegrabungen am Schloss Evenburg, Stadt Leer, Ostfriesland.” Berichte
zur Denkmalpflege in Niedersachsen 2. 1999:67-70). Evenburg hadde et helt annet preg enn
Jarlsbergs hovedbygning; man kunne kalle det ”borgerlig”. En tegning viser huset før
ombygningen til nygotisk stil i 1860-årene; en kompakt bygningskropp på ca. 21 x 15,5 meter
med to 4,5 meter høye etasjer og hvelvet underetasje, preget av moderne hollandsk
”palladianisme” med fronton og brede kolossalpilastre (fløyene ble først tilbygget i annen
halvdel av 1700-tallet) (Braukmüller, Heide og Neumann, Detlev: Zur Geschichte der Evenburg.
Leer 1996:33,53). Ehrentreuter var da også kommandant ved den hollandske garnisonen i
Emden. Bygningen kan ha hatt takterrasse opprinnelig. Som type var dette mer i retning av
Gyldenløves steinhus i Larvik. Ehrentreuter fikk Loga for sine innsatser ved spillebordet; ikke på
304

le bygget for Wedels eldste sønn grev Georg Ernst Wedel, mens Evenburg
tilfalt hans nest eldste sønn friherre Erhard Wedel. Residensen på Jarlsberg
var et langt mer omfattende bygningsprosjekt enn Evenburg i sin tid hadde
vært. Typen har utgangspunkt i borgen og ikke i villaen. De fire
hjørnetårnene har hatt paviljongpreg, men forfedrene var forsvarstårn som
flankerte borgmurene. På Jarlsberg har de til og med tykkere murer enn
fløyene. 58
8.1.10 Hagen
Den nåværende hagen på Jarlsberg var planlagt før 1700, men arbeidet fikk et
fullt omfang først i 1719. Den må ha stått ferdig ved kongebesøket i 1733
(rek. XXV). Foran hovedfløyens fasade var et stort halvrundt lystparterre
beplantet med buksbom og dam med to fontener. På hver side av midtaksen
var kanskje bosketter. De har sannsynligvis vært klippet som ”vegger” mot
parterret slik at det oppsto en exedraform. Midtaksen var markert av en allé
som gikk fra lystparterret gjennom hagen og fortsatte sydover mot fjorden.
Innenfor hagen var den plantet med lind og antagelig tilklippet, ned mot
fjorden var den plantet med eik. Langs hele midtalléen og lystparterret var
klippede granhekker. På hver side av denne alléen, nedenfor de eventuelle
boskettene, var kvarterer for grønnsaker, bær og frukttrær. På østre og vestre
side var hagen flankert av bøkealléer. Nederst i hagen lå en lang dam på tvers
av midtaksen. Denne kan ha hatt en fontene som siktpunkt i anleggets
hovedakse. Hagen var omgitt av stakittverk. En tverrallé i retning øst-vest
gikk nedenfor hagen fra skogen på østsiden. Lille Gullkronen eksisterte
neppe. Tverralléen fortsatte inn i store Gullkronen som skulle innrettes til
dyrehage og planteskole. Dyrehageanlegget omfattet også graving av grøfter
og planting av hegn for å holde rovdyr unna Gullkronen. Syd for hagen var
slagmarken. Greven av Øst-Friesland hadde stor spillegjeld til ham. Loga ble omdøpt til
Evenburg etter Ehrentreuters hustru Eva, for så vidt også en navneskikk etter hollandsk maner.
Ehrentreuter ble riksfriherre i 1653. Portrettet som er blitt sagt å forestille Ernst Wedel til Spiegel
(Hjelde 1980:266) er antagelig en (samtidig) kopi av Erhard von Ehrentreuters portrett på det
store maleriet med fruen og fire barn fra Evenburg (Braukmüller 1996:13). Evenburg var kun
majorat, ikke friherreskap slik det er hevdet. Tank hevdet at Jarlsberg hadde mindre verdi enn
Evenburg, men dette er neppe riktig (Tank 1930:68). Hovedbygningen på Jarlsberg var
imidlertid enklere utstyrt enn Evenburgs. Jarlsbergs tilliggende omfattet i utgangspunktet 14 %
av grevskapet (Rian 1980:35). Evenburg skal ikke ha omfattet større eiendommer utover
”herlighetene” Loga og Logabirum (Braukmüller 1996:16). Gustav Wilhelm Wedels
friherretittel skyldtes derfor ikke overtagelsen av Evenburg, men ekteskapet med Ehrentreuters
arving eller egne fortjenester. Han kalles da også ”Graf zu Jarlsberg, Freiherr von Wedel, Edler
Herr zu Evenburg, Rätz und Norenberg”.
58
Paviljongenes murer er ca. 70 cm, fløyenes ca. 60 cm.
305

det kanskje planlagt en kanal inn fra fjorden. Langs fjorden skulle det plantes
en allé på oppdemninger mot flommen. Landeveien fra Kjærnes til
Tomsbakken og mot Tønsberg/Larvik skulle rettes ut og Aulielvens bredder
skulle tilplantes med allétrær. Jarlsberg lå sett fra Byfjorden i et stort
symmetrisk landskapsrom med Gullkronen i vest og skogen i øst,
sammenbundet av et nett alléer (fig. 263).
Selv om grev Fredrik Antons anlegg på Jarlsberg eventuelt ikke ble
fullført fullstendig etter planen har allésystemet fra hans, og sannsynligvis
farens tid, vært landets mest omfattende i perioden.
Tidligere forskning
C. W. Schnitler skrev om Jarlsbergs hage i sitt bokverk Norske Haver fra
1916. Han baserte seg på to kart fra 1811, og tradisjoner i familien Wedel
Jarlsberg. Hagens historie er første gang gjort grundigere rede for i Roar
Tank og Karl Wedel Jarlsbergs bok Jarlsberg Hovedgaard fra 1930. Kapitlene
om hovedbygningens og hagens historie er skrevet av daværende eier
legasjonsråd Karl Wedel Jarlsberg. Hans undersøkelser i Jarlsbergs arkiv
utvidet betydelig kunnskapene om anlegget. Regnskaper og referanser i brev
til et tapt kart fra omkring grev Fredrik Antons overtagelse i 1717-1720, er de
viktigste kildene til anlegget i arkivet. Senere forfattere som har behandlet det
eldste anlegget før 1848 har basert seg på Wedel Jarlsberg, selv om Jarlsbergs
arkiv har vært benyttet også av disse. Dette gjelder Torfinn Skard 1935 og
1959, samt Guthorm Kavli i Jarlsberg. En norsk grevelig residens fra 1983.
Hageanlegg på Jarlsberg før 1719
Einar Sørensen har behandlet Jarlsbergs forgjenger, lensresidensen Sem
under navnet Griffenfeldgård, som brant i 1682. Urtehagen lå utenfor østre
fløy, fruerstuebygningen, i hjørnet mot søndre bygning, og strakk seg
sydover mot stallen i øst der ladegården lå. 59 I 1671 omtales den som en
”Frucht haffue, med adschillige smaa træer” og omrisset illustreres på en
tegning av anlegget fra samme år. Griffenfeld planla å legge hagen mellom
gården og kirkegården i 1672 som ledd i en modernisering av anlegget (se
bygningshistorien), men dette ble neppe gjennomført. Grev Gustav Wilhelm
Wedels nye bygning ble oppført over den gamle hagens areal. 60
59
Den omtales ved besiktigelser i 1637 og 1640.
60
Sørensen 2002:103,112.
306

Allésystemet
Allébeplantningene kan være utført eller påbegynt av Gustav Wilhelm Wedel
i hans eiertid fra 1683 til 1717. 61 Hovedbygningen ble oppført 1685-1701.
Hans sønnesønn grev Fredrik Anton (1694-1738) skrev til forvalteren ca.
1718: ”So hab sie dahinzusehen so viel möglich bäumen zu bekommen die so
ausgehen zu ersatz und die solche zu befästigen so dass die bäumen wohl
unterhalt gut standen sein können.” Utsagnet kan tolkes til at det da eksisterte
alléer med trær som var utgåtte, og som måtte erstattes. 16.12.1719 skriver
forvalteren at ”zu versetzung der ausgestorbenen bäumer an den alléen hat er
verschiedene andere her bey bringen lassen welche aber der gartner nicht alle
hat pflantzen wollen weil er am liebsten Linden haben will.” Det er bevart
brev fra grev Fredrik Anton til forvalteren 1717-1720 som beskriver hans
ønsker, spesielt med hensyn til alléene, hagen og dyrehagen. 62 De er skrevet
på tysk med svært utydelig ortografi, i noen grad usammenhengende som
svar på spørsmål fra forvalteren.
Hagen flankeres fremdeles av alléer, de såkalte ”Grevens-” og
”Grevinnens-”. Alléen ned til fjorden skal tidligere ha gått gjennom hele
hagen, i midtaksen frem til hovedbygningen. Midtalléen var i følge Karl
Wedel Jarlsberg plantet med lind innenfor hagen og eik videre ned mot
fjorden, mens sidealléene ”fortsatt” var plantet med bøk. 63 En av instruksene
fra grev Fredrik Anton til forvalteren omkring 1718 kan imidlertid tyde på at
noen av alléene også skyldtes ham: ”Dass er hat die 3 alléen N .. (sic) zu
machen bis um Wasser - und die Gruft – nöthig sie machen zu lassen – dass
die viehdrifte bey Guldkron von wasser bis an Larwigen weeg mit bäumen
ganz besetzet werden wie auch dass die allee nach Guldcrohn und gegenüber
nach dem wald durchgehen und völlig beflancket werden.” Om ”vannet”
betegner den lange dammen i hagen eller selve sjøen er uvisst, sannsynligvis
dammen. Den omtalte grøften må være for drenering. Alléen som skulle gå til
Gullkronen kalles nå ”Feltmarskalkens allé”, og motsatt til skogen;
”Skytteralléen.” Fegatene fra Gullkronen til Larvikveien må ha ligget
parallelt lenger syd. Den diagonalt gående landeveien sydover ble rettet ut og
”beflanckt” hvilket vel må bety flankert med allétrær: ”Er hat den weg nach
Tönsberg und Larwig gleich breit machen und beflanckt zu lassen in gerader
linie.”
At midtalléen ikke er avmerket i hagen i 1811 betyr ikke nødvendigvis at
den var nedhugget da; de flankerende alléene er heller ikke markert på det
ene kartet. De er imidlertid delvis med på det rentegnede kartet.
61
Wedel Jarlsberg 1930:99f.
62
Jarlsbergs arkiv. Stamhuset Jarlsberg. Qa-0001. Korrespondanse med godsforvalter.
63
Wedel Jarlsberg 1930:101,102.
307

Alléen i hagen ble omkring 1718-1719 underplantet med granhekker: ”In
der grossen Allé N 1 solle Tannen Bäume zwischen gesetzet werden wie
auch um Halb monds so soll dieses bevor ich wiederkomme gemacht sein.” 64
Trærne i alléen nr. 1 har altså eksistert før innplantingen av graner. Det
omtales også i et brev fra forvalteren Bredahl til greven i 1734 arbeidet med
to granhekker ”auf der mittleren Höhe im Garten”. Alléen i midten av hagen
har ligget langsmed en slak høyderygg, og de store kvarterene på østre side
har på sin østside skrånet forholdsvis bratt ned mot østre allé. Granhekken
fortsatte under allétrærne hele veien ned mot fjorden, eller den nederste del
av alléen var beplantet med gran: ”So könnte auf den frühjahr die aüssersten
Alée N nur mit tannen bäume besetzet werden, wie auch längst der See wie
bezeichnet” (ca. 1718). Hva som menes med den ytterste alléen er uvisst da
nummeret er utelatt, men det er neppe den store alléen da den har sin
betegnelse N 1 i avsnittet ovenfor (det måtte i så fall være hvis denne
nedenfor hagen ble regnet som en annen allé). Et amatørmaleri på Jarlsberg
datert 1841 viser grantrær i den store alléen nedenfor hagen. 65 Den bør ha
vært en eikeallé besatt med granhekker, der de hurtigvoksende granene siden
vokste seg store da de ikke lenger ble klippet, og dermed kvalte de egentlige
allétrærne. Den årlige klippingen av granhekkene må i sin tid ha vært et svært
arbeide:”an denen beiden Tannen Hecken auf der mittleren Höhe im Garten,
wird noch gearbeitet, so beides penible und langsahm; bey den
hochstämmigen aber kan nichts gethan werden, bevor den Frost.” 66
Hekkene må være blitt til granalléen som gjorde inntrykk på den
engelske forfatterinnen Mary Wollstonecraft (1759-1797) i 1795. 67
Grev Fredrik Anton kan ha opprettet en planteskole for eik i Gullkronen:
”Die öst Güldkron und was zwischen die 4 alléen begrifft ist kan vor Eiche
zur baum schule destiniert sein welcher aber mit einer holtzerne hecke muss
umgezeunet werden damit (und?) vor dass sich ruhe habe. Längst der fluss so
bey die allé N 6 gehet können lauter junge eiche auf beyde seiten geflantzt
werden welches ein schöne effect machen und die Eiche höltzung
verbesseren wird. Damit die Alléen complet werden kan der Gärtner zu die
wege L. C wie auch allén 5, 6, 7 Edlen büchern.”
64
Jarlsbergs arkiv. Stamhuset Jarlsberg. Qa-0001. Korrespondanse med godsforvalter. Udatert
brev fra grev Anton Wedel Jarlsberg til forvalteren ca. 1718-1719.
65
Original på Jarlsberg. Avfotografert Riksantikvarens arkiv 1971, tilh. da Einar Dahl, Oslo.
66
Jarlsbergs arkiv. Korrespondanse med godsforvalter. Brev fra forvalteren kaptein Bredahl til
grev Wedel Jarlsberg 2.9.1734.
67
Wollstonecraft, Mary: Letters written during a short Residence in Sweden, Norway and
Denmark. London 1796. Oversatt til norsk 2004 under tittelen: Min nordiske reise. Beretninger
fra et opphold i Sverige, Norge og Danmark 1795.
308

Langs fjorden ønsket greve Fredrik Anton en eller to alléer på demninger
mot vårflommen: ”Er müss zu die alléen N 14 und N 15 die Erde aus warts
genommen werden auch so hoch gemacht werden dass die See nicht dass
höstfelt frühjahrs mehr über schwimmen kan.” Denne eller en av disse skulle
antagelig beplantes med gran som ovenfor beskrevet.
Hagen på Jarlsberg 1719-1733
På forvalter Henrik Bulls riss over Jarlsberg fra 1699 er hagens utstrekning
markert med innhegning, men uten kvarterer. Det er mulig det kun er den
gamle ladegårdens område, men arealet synes større. Grev Gustav Wilhelm
Wedel (1641-1717) har derfor kanskje påbegynt hagen, men det var hans
sønnesønn grev Frederik Anton Wedel (1694-1738) som anla den. Han
ansatte i 1718 den danske gartneren Engelhardt Flastrup. Flastrup var gartner
på Jarlsberg frem til ca. 1738, da hans tyske svigersønn Georg Joachim
Wilborn hadde overtatt. 68 Området ble ryddet for stein og planert i 1718, og
omtales som ”destinert til en hage”. 69 Det gamle anlegget som brant i 1682
hadde hatt sin ladegård i hagens øverste parti.
Jeg vil her drøfte hvordan hagen var anlagt i grev Fredrik Anton Wedel
og gartneren Engelhardt Flastrups tid, basert på kart og skriftlig
kildemateriale. Fredrik Anton Wedel bodde i København før han flyttet til
Jarlsberg i 1732. Før kongebesøket i 1733 gjennomgikk hagen en omfattende
istandsettelse.
Hagen var da den største i Norge ved siden av hagen ved residensen i
Larvik; antagelig ca. 130 x 190 meter (antagelig senere utvidet til ca. 240 m i
lengden). Disposisjonen før landskapsparken anlagt i 1848 kjennes kun fra to
kart fra 1811, begge utført av løytnant H. W. Tillisch (fig. 264-266). De er
ulike og viser for hovedbygningens del antagelig en før- og en etter-situasjon.
Kartet som viser hovedbygningen før ombyggingen viser flest
uregelmessigheter og detaljer, og fremstår derfor som mest troverdig. Det
andre gjengir utvilsomt et forslag til opprydning, en rentegnet (revidert)
kartversjon. 70 Den største forskjellen for hagens del består i at på sistnevnte
kart har kvarterene en konsekvent symmetrisk inndeling på hver side av
midtaksen og de øverste to kvarterene er gjengitt større og de neste to mindre.
Boskettene med snodde ganger er på det rentegnede kartet forsvunnet. Disse
lå i de to øverste kvarterene mot øst.
Kvarterene var store og regulære (bortsett fra de to øverste som grenset
til halvmånen), men med forskjellig inndeling ifølge det detaljerte kartet. I
68
Skard sier ca. 1739. Skard 1959:462.
69
Wedel Jarlsberg 1930:99.
70
Dette er i Jarlsbergs arkiv.
309

1811 var tydeligvis seks kvarterer anvendt til kjøkkenhager, mens to hadde
boskettpreg med snodde ganger. Derimot er ikke hagedammene markert; de
var fylt igjen. Dammene øst og vest på gården er markert.
Det første som ble igangsatt av gartneren Flastrup var innhegningen av
hagen våren 1719. 71 7000 stakitter ble skåret til stakittverket. Stakittverket ga
hagen utsyn, hvilket var en av hageteoretikeren d’Argenvilles viktigste
kriterier for et anselig anlegg. 72
I 1731 ble et plankeverk mot vest skiftet ut. 73 Det er mulig at det omtalte
plankeverket egentlig var et stakittverk, men i så fall hadde det vart i bare 12
år. Det er mer sannsynlig at det først i 1731 kom stakitt på vestsiden.
Plankeverket kan ha vært der fra den første grevens påbegynte anlegg.
Lystparterret; ”halvmånen”
Den segmentsirkelformede plassen foran hovedbygningen, var etter kartene
fra 1811 å dømme, del av en tenkt sirkel med diameter på ca. 210 meter som
hadde sitt sentrum midt i borggården.
Jeg anser det som lite trolig at dette arealet foran hovedbygningen på
Jarlsberg, som var ca. 120 meter langt og ca. 60 meter på det bredeste,
opprinnelig skulle ha utgjort en vidstrakt åpen plass uten beplantning inne i
en hage. Jeg antar derfor at lystparterret har ligget her med sine lave
buksbomhekker, avgrenset mot syd av vegger av klippede trær i boskettene
som en enorm ”exedra”. Lystparterret skulle jo også kunne betraktes fra
hovedbygningens vinduer. Størrelsen har omtrent vært tilsvarende
Fredensborgs lystparterre som ble anlagt ca. 1720 (fig. 267). 74
I 1720 ønsket greven skåren gresstorv eller gress; ”gazon”, og ikke
buksbom i parterret: ”Nothwendig und soll der gärtner die Wiese nicht mit
buschbaum sondern mit gazon machen.” 75
I regnskapene står imidlertid at det 1731/32 kjøptes buksbom til
”Lystqvarteret i Haugen”. 76 At dette omtales i entall understøtter plasseringen
i ”halvmånen”, siden det ellers vel hadde fremstått mer som to kvarterer på
hver side av midtalléen hvis beliggenheten var i de øverste kvarterene på
1811-kartet. At det kalles ”kvarter” innebærer ikke nødvendigvis en firkantet
71
Wedel Jarlsberg 1930:100.
72
Dézallier d’Argenville, Antoine Joseph: La Théorie Et La Pratique Du Jardinage. Paris 1709.
Hans hagearkitekturteorier regnes som en teoretisering av Ludvig 14.s gartner Le Nôtres praksis.
73
Kavli 1983:87.
74
Steenberg 1969:82.
75
Jarlsbergs arkiv. Stamhuset Jarlsberg. Qa-0001. Korrespondanse med godsforvalter. Brev
besvart av greven 12.1.1720.
76
Wedel Jarlsberg 1930:101.
310

form, det var den alminnelige betegnelsen på et avgrenset parti i en hage.I
1811 har neppe buksbomhekkene lenger vært aktuelle å vedlikeholde og er
fjernet. Parterret foran selve hovedfløyen har vært plant, mens det mot øst har
skrånet fem-seks meter ned mot østre allé. Dette må ha vært utslagsgivende
for parterrets utforming på sidene. Den østre bygningen som senere på 1700tallet
lå på linje med hovedbygningen må derfor også ha hatt en høy
undermur mot østenden.
I brev fra ca. 1717 skriver greven til forvalteren at ”die fontains auf der
öster und wester seite müss in die gründe geleget werden damit sie desto
hoher spring können.” 77 Det er neppe trolig at fontenene på østre og vestre
side, lå helt nede ved enden av hagen i ”den lange Dam” slik Wedel
Jarlsberg, og siden Skard og Kavli antar. De ville i så fall være usynlige fra
hovedbygningens vinduer, hvilket neppe er trolig med så kostbare
installasjoner. De bør ha ligget i lystkvarteret foran hovedbygningen. Det var
en fontene foran hovedbygningen frem til 1900-tallet, da den ble flyttet til
gårdsplassen. Selv om den stammet fra gartner Suhrs anlegg kan det ha vært
tradisjon for fonteneanlegg her. En kilde sitert av Karl Wedel Jarlsberg tyder
på at fontenene var plassert i samme dam: ”..dammen U. og X. med
springvand.” det ville vel ellers stått ”..dammene U. og X. med springvand”
hvis det var springvann i dem begge. Bokstavene er henvisninger til den før
omtalte tapte situasjonsplanen. 78 Det er vanskelig å se hvordan én dam
arkitektonisk sett kan romme to enkeltstående fontener uten å være noe
langstrakt. ”Den lange Dam i Haugen” var ved gjenfyllingen i 1793 44 meter
lang, og hovedbygningens fasade er ca. 54 meter lang. 79 ”Halvmånedammen”
hadde da et annet viktigere karaktertrekk enn sin ”langhet”. Et nærliggende
eksempel er Rosenholm på Jylland, hvor parterret var avgrenset av en
halvsirkelformet kanal. 80 Denne kanalen ble anlagt etter 1727, og hadde ikke
fontener. Ludvig 14.s lystslott Marly ved Paris (ark. Mansart 1684) hadde et
monumentalt halvrundt abreuvoir for hester med fontener og skulpturer i
anleggets nordende ved landeveien, som har vært velkjent fra kobberstikk.
Jarlsbergdammens halvmånenavn kunne være gitt av formen eller ganske
enkelt fordi dammen lå i ”halvmånen”, slik ”Guldkronedammen” og
”Tørkestuedammen” fikk sine navn etter deres plassering. Dette er den mest
sannsynlige løsningen. Utformingen av dammen, sannsynligvis med to
fontener, var avhengig av parterrets øvrige utforming med ornamentale
77
Jarlsbergs arkiv. Stamhuset Jarlsberg. Qa-0001. Korrespondanse med godsforvalter. Udatert
brev fra grev Anton Wedel Jarlsberg til forvalteren ca. 1717.
78
Wedel Jarlsberg 1930:101. Originalkilden er ikke funnet av forfatteren i Jarlsbergs arkiv.
79
Wedel Jarlsberg 1930:104.
80 Skaarup 1991:161.
311

uksbomhekker. Direkte paralleller til situasjonen med to fontener plassert i
samme dam i et slik utformet hagerom er ikke funnet. Sofie-Amalienborgs
hage fra ca. 1673 hadde nederst i boskettet et halvsirkelformet parterre med
oval dam. Dammen på Jarlsberg kan m.a. o. ha hatt en mer sentralisert form
enn Rosenholms, f. eks. en oval, eventuelt en oval med halvsirkelformede
forkrøpninger, ”nyreformet”. En rektangulær form synes mindre sannsynlig
på grunn av parterrets form. Kun en hagearkeologisk utgravning vil kunne gi
svar.
Den halvsirkelformede plassen med gartnerbolig og drivhus langs alléen
i lille Gullkronen kan ha vært prosjektert som et minne om den gamle
hagen. 81
Kvarterene
De to øverste nordøstre kvarterene nedenfor ”halvmånen” inneholdt et
parkmessig boskett med snodde ganger i følge kartet 1811. Dette kan gå
tilbake på den opprinnelige planen, og har i så fall inneholdt boskettrom. Det
øverste nordvestre kvarteret er på kartet beskrevet med grønnsaksenger, men
har utvilsomt hatt en tett hekk på nordsiden mot parterret. Opprinnelig kan
dette kvarteret også ha inneholdt et boskett hvis anlegget var symmetrisk. En
nærliggende parallell til hagen på Jarlsberg er hagen ved Søholt på Fyn
(anlagt ca. 1700) som bak det halvsirkelformede lystkvarteret med to separate
fontener hadde kvarterer med bosketter (fig. 268). 82 Boskettenes frie
linjeføring skyldtes antagelig en senere omlegging til landskapelig stil, men
vi kan ikke bestemt avvise at det var et anlegg av eldre dato etter engelsk
forbilde med utforming tilbake til 1730-årene.
Det nederste kvarteret på Jarlsberg hadde tydeligvis grønnsaksenger, og
kan ha hatt enkle terrasseringer for å utjevne høydeforskjellen. I hagen var
plantet plommer, pærer, epler, fersken, druer og aprikoser. Mandeltrær
nevnes likeledes, men de hadde vokst lite. De var plantet i 1733. Kastanjer
mente gartneren Engelhardt ikke ville trives i leirjorden. 83
Det øverste store kvarteret på vestsiden var i 1811 underdelt i 12 mindre
kvarterer der de ytterste er markert med trær i midten (dette er også vist på
det andre kartet fra 1811, men der i de nederste store kvarterene). Dette kan
være et kartsymbol for frukthage, men det kan også vise en konkret situasjon
med store frukttrær plantet i midten av hvert kvarter.
81
Det finnes et amatørmessig utført fargelagt kart fra midten av 1800-tallet som ikke er utført av
Suhr. Gjengitt hos v. Essen 1997:95.
82
Lund 2000:74,75.
83
Jarlsbergs arkiv. Stamhuset Jarlsberg. Qa-0001. Korrespondanse med godsforvalter. Brev fra
forvalteren kaptein Bredahl til grev Wedel Jarlsberg 2.9.1734.
312

Den lange dam
Det henvises til to hagedammer både av grev Fredrik Anton omkring 1717
(U. og X.) 84 og av forvalteren Bredahl i 1734 (”halben mondt” og ”langen
dam im garten”). Det var da dessuten en dam i Gullkronen samt to
gårdsdammer, vestre dam og tørkestuedammen. 85
”Den lange dam i Haugen” nevnt 1734 er utvilsomt identisk med
”grøften” som ble fylt igjen 1793. Den beskrives da som til sammen 44 meter
lang, bred og dyp. 86 Grøft kalles den trolig fordi den var gått tørr. Den har vel
ligget der det ble anlagt en blæreformet dam etter Suhrs plan av 1848. Denne
dammen lå nord for tverralléen. 87 Den ble utvidet sydover i 1880-årene. 88
Siden hagen var 130 meter bred og dammen kun 44 meter lang (med
mindre den før 1793 var blitt innskrenket), høres det mer ut som en
forholdsvis lang, men ordinær hagedam, som ”kanalene” på Linderud og
Elingård eller boskettdammen ved Kongsgården på Bygdøy. Alléen i hagens
midtakse ned mot fjorden har passert den lange dammen og man har følgelig
gått rundt dammen.
Det var planlagt en utvidelse av alléen med en dam med fontene som
point de vue. Karl Wedel Jarlsberg mente denne skulle ligge nede på de flate
gressmarkene syd for hagen, Østre Ilene, men at det bare var et prosjekt som
aldri ble gjennomført. 89 Han hevdet at det ikke var mulig å anlegge alléer
eller fontene her nede fordi Ilene oversvømtes periodevis hvert år vinter og
høst. 90 Trærne burde ha tålt dette, men den store alléen ender her på kartet fra
84
Wedel Jarlsberg 1930:101. Originalkilden er ikke funnet av forfatteren i Jarlsbergs arkiv.
85
Jarlsbergs arkiv. Stamhuset Jarlsberg. Qa-0001. Korrespondanse med godsforvalter. Brev fra
forvalteren kaptein Bredahl til grev Wedel Jarlsberg 2.9.1734.
86
Schnitler lanserte teorien om ”aha”-konseptet her, visstnok etter en tradisjon på gården.
Schnitler II 1916:51. Karl Wedel Jarlsberg som sluttet seg til konseptet, uttalte imidlertid:
”denne, for øvrig ikke meget kjendte tradition.” Wedel Jarlsberg 1930:104.
87
Gjengitt hos Skard 1959:458. Nåværende eier Nicolaus Wedel Jarlsberg har deltatt i
etterfylling av søkket etter dammen, og bekrefter plasseringen.
88
Wedel Jarlsberg 1930:105.
89
Kilden til Karl Wedel Jarlsberg er ikke gjenfunnet av forfatteren i Jarlsbergs arkiv. Wedel
Jarlsberg har imidlertid gjenfortalt kilden:” Allé nr 1 (”den store allé”) gikk fra sydporten i
hovedfløien og ret nedover mot byfjorden. Der skulde plantes eke- og lindetrær. Greven hadde
nok planer om at føre denne allé helt ned til vandet, hvor den antagelig skulde staa i forbindelse
med en anden allé langs stranden. Saa skulde der graves ut en sump og i stedet bygges en dam.
”Den store allé” skulde der dele sig i to arme, en paa hver side av dammen, for derpaa at forene
sig nedenfor denne. Dammen tænkes prydet med springvand.” Wedel Jarlsberg 1930:103.
90
”Denne plan tok sig storartet ut paa papiret, men desværre i virkeligheten var den vanskelig aa
realisere fuldt ut aldenstund Ilene periodevis, høst og vinter, staar under vand fra byfjorden.
313

1811. Oversvømmelsene var da også noe grev Fredrik Anton var klar over
siden han ønsket å gjøre demninger mot flommen (se ovenfor i forbindelse
med alléene). Det er imidlertid et spørsmål om ikke denne dammen med
fontene er identisk med den ellers omtalte ”lange dam” i hagen. Det kan ha
vært et myrlendt område der den ble anlagt før drenering, og midtalléen må
uansett ha gått rundt den lange dammen og kan ha delt seg i to ”armer”, slik
Karl Wedel Jarlsberg gjengir grev Fredrik Antons instruks. Snekkeren
Zacarias Zacariassen leverte tre fonteneknapper 20.6.1733 og det skulle
derfor ha eksistert tre fontener. 91 Den tredje fontenen bør derfor være etablert.
Alléen i anleggets midtakse fortsatte deretter ned mot fjorden. De to
rektangulære kvarterene nedenfor tverralléen på kartene fra 1811 må være
anlagt senere på 1700-tallet, siden alléen i syd etter Karl Wedel Jarlsbergs
siterte brev fra 1717-1720 skulle gå ”foran” hagen, burde hagepartiet
nedenfor alléen være anlagt senere. 92
Et brev fra grev Fredrik Anton fra før Bull døde i 1717 kan tolkes som et
ønske om å få gravd en kanal fra fjorden frem til dammen så skip kunne seile
inn: ”So soll und muss besonders die allé N 1 wie ich in einem brief an
Heinrich geschwindt gemeldet ganz enfertiget werden auch der Teich so
Schiffe kommen sollen in den Morast hinein kombt da, in den sich aufrecht
bedeutet ist gegrab.” Dette er imidlertid overstrøket. Prosjektet var, om
teksten er tolket riktig, ikke så voldsomt som det kan lyde. Ved residensen i
Larvik var utført lignende gravearbeid i 1680-årene. Den brede kanalen som
lå omkring alléen der var ikke mindre omfattende. Prosjektet står imidlertid
kanskje i en motsetning til planen om en demning med allétrær mot fjorden.
Et annet sted står at ”Längst die Allé N 1, besonders so(machst?) an die
orther wo morastachtig, müss grabend nach gelegenheit der orthes gesagen
werden.” Dette høres ut som ordinær drenering.
Geveksthuset
Bakveggen av et geveksthus står nå igjen som ruin inn mot hovedbygningens
vestvegg, og utgjør hagens avgrensning mot ladegården. Muren er oppmurt
av bruddstein og er ca. 30 meter lang. Rester av skillevegg og endevegger
mot syd fungerer som støtter for muren i dag. Det har antagelig vært tre
kamre. Flastrups regnskap for oppføringen av et geveksthus er udatert men
Forhaabentligvis har man snart opgit alléen over Ilene og udgravningen av sumpen, som vel også
maa søkes der nede.” Wedel Jarlsberg 1930:101.
91
Jarlsbergs arkiv. Stamhuset Jarlsberg. Qa-0001. Byggeregnskap nr 14 1731-1732. Regninger
22.5 og 20.6.1733. Wedel Jarlsberg skriver to, men det står tydelig ”3de” knapper i regnskapet.
Wedel Jarlsberg 1930:103.
92
Wedel Jarlsberg 1930:102.
314

greven innvilget beløpet det ville koste i brev datert 26.2.1725. 93 Regnskapet
beskriver en bygning med kakkelovn og skorstein med seks vinduer og to
dører. I 1742 opplyses at det var atten vinduer, hvilket må innebære at det var
tre vindusrammer i hver karm. Bygningen hadde pulttak, som antagelig har
fremstått flatt mot hagen, jfr. Charlottenborg i Københavns orangeri. 94
Sydsiden med vinduene var antagelig tømret opp som bindingsverk, da grev
Fredrik Anton forsikret seg om at bygningen ble forsvarlig panelt med
bredder. Gråstein og leire skulle kjøres i 8 dager, så det er sannsynlig at det er
ruinen av bygningen fra 1725 som står i dag. Opplysningen om at det skulle
gjøres ”loft over Gevextkammeret” sikter til himlingen. Det var neppe to plan
i bygningen. 95
Det var i 1734 planlagt eventuelt å innrette låvene i gårdsrommet til
”Orangerie,” men gartneren mente det ikke var nok sol om vinteren til å
holde appelsintrær; ”für den Schatten des Hauses.” De to ”4-Kanten” mente
amtsforvalteren var helt uegnet – de vender da også mot nord. 96
Forbilder
I Danmark og Slesvig-Holstein finnes det mange eksempler på den halvrunde
lystparterreformen; på 1700-tallet må den nesten være blitt som en dansk
type å regne. Kunsthistorikeren Hakon Lund skriver at: ”Halvcirklen var
noget af en tvangstanke i dansk havekunst”(!). 97 Halvsirkelen ble ellers i
Europa brukt i forlengelsen av prydparterret, men sjelden som hovedform.
Formen har sannsynligvis først etablert seg i Holland. 98 Jarlsbergs variant har
tydeligvis ikke vært utformet som en halvsirkel, men som et sirkelsegment.
Dette er en mindre vanlig form, men romopplevelsen blir den samme.
Det første kjente anlegg med denne utformingen er nederste del av
parkanlegget ”Neue Werk” ved residensslottet Gottorp i Slesvig, den såkalte
”Globusgarten” som ble anlagt 1650-1660. Dette var en halvsirkelformet
parterrehage med fire fontener som lå mellom Herculesdammen og lysthuset
Friedrichsburg eller ”Globushaus”. 99 Neue Werk ble anlagt av hertug
Christian Albrecht (1659-1695), og hans svigermor, dronning Sophie Amalie
93
Jarlsbergs arkiv. Stamhuset Jarlsberg. Qa-0001. Korrespondanse med godsforvalter 1725.
Udatert ”Alle omkostninger til Gevexthuuset.” Approbert av F. A. Wedel Jarlsberg 26.2.1725.
94
Skard 1935:8; Skard 1963:461.
95
Kavli antok det var to etasjer. Flastrup fikk 100 rd. for utgifter til geveksthuset, ikke 700,- som
Kavli oppgir! Kavli 1983:93,111.
96
Jarlsbergs arkiv. Stamhuset Jarlsberg. Qa-0001. Korrespondanse med godsforvalter. Brev fra
forvalteren kaptein Bredahl til grev Wedel Jarlsberg 2.9.1734.
97
Lund 2000:137.
98
Sellers 2002.
99
Asmussen-Stratmann 1997:223; Christensen 1999:43.
315

fulgte etter i Sopie Amalienborg-hagen fra ca. 1673. Her lå det halvsirkulære
parterret i boskettet i avslutningen av hagen, foran tre lysthus på rekke med
en oval dam foran.
Søholt på Fyn er det første kjente private anlegg i Danmark med dette
planelementet. Hagen ble anlagt av H. U. Lützow omkring 1700. En plan fra
dette året viser den halvsirkelformede parterreavgrensningen i form av
bosketter med en diameter på 70 meter. I hvert av de to lystkvarterene var en
fontene. Parterret var avgrenset fra huset av en bred kanal. Situasjonen
minner om Elingård i Onsøys hage, som kan være anlagt med Søholt som
forbilde. En parallell til Søholt i Tyskland synes å være parkanlegget ved
kurfyrst Max 2. Emanuel av Bayerns lystslott Lustheim (1684-88) i
Schleissheim ved München slik det fremstod før det nye slottet ble oppført
fra 1702. Her er slottet omgitt av et sirkelrundt parterre, men tenker man seg
dette halvert fremstår planen som lik. Kanalen var opprinnelig en allé med
paille-maille-bane, og det sirkelrunde trebeplantede partiet midt i parkens
lengderetning er også i prinsippet likt. Arkitekt var Henrico Zuccali fra
Graubünden.
Rudbjerggård på Lolland er et mer beskjedent anlegg med ukjent
anleggstid. På et matrikkelkart fra 1800 er det et halvsirkelformet parterre
med en rund plen i midten, huset ligger på den andre siden av vollgraven.
Den kan være anlagt med Søholt som forbilde. Resten av hagen var helt
rettvinklet, med kjøkkenhagen på siden.
Fredensborg på Sjælland er anlagt av Frederik 4. fra 1720 etter tegninger
av Krieger. Diameteren på den ytre ring var ca. 283 meter (ca. 450
sjællandske alen), mens diameteren på indre ring med parterrene var ca. 125
meter. Parterrets stjerneform er utledet av jaktveiene fra det gamle slottet, og
minner dermed om Hampton Courts vestre parterre fra 1716 (?), som skal
være tegnet av Daniel Marot.
Hagen på Rosenholm på Jylland ble omlagt av Iver Rosenkrantz og
Charlotte Amalie Skeel i deres eiertid mellom 1727 og 1745, muligens av
gartneren F. N. Egger. Hagen er plassert uavhengig av vollstedet. Et
matrikkelkart fra 1803 viser en segmentbueformet parterreavgrensning som
på Jarlsberg med en halvsirkelformet kanal. Parterret var ca. 40 meter bredt
og kanalen hadde en ytre diameter på ca. 25 meter, og var ca. 4 meter bred.
Parterret var flankert av alléer. 100
Forbildene for lystparterrets form må søkes i Holland. Ved det forsvunne
slottet Honselaarsdijk ved Naaldwijk vest for Haag kaltes i 1762 den
halvsirkelformede plassen som utgjorde endepunktet for hovedadkomsten
med de tredobbelte alléene, rett foran slottsholmen ”de halve Maan.” (fig.
100 Skaarup 1991:161.
316

269). 101 Mollet kaller en tilsvarende plass i beskrivelsen av sin idealplan nr.
2 ”la demi-lune”. 102 Den var flankert av alléer og kanaler. Arkitekten Pieter
Post gjorde 1646 en skisse for hagesiden til Honselaarsdijk med et
tilsvarende stort halvrundt parterre i den gamle hagens fulle bredde. Rett
foran slottet la han en mindre halvrund plass eller terrasse i fasadens bredde
omgitt av en buet kanal, som en utvidelse av vollgraven. 103 Likheten med
Jarlsbergs hageplan er definitivt til stede, også med kvarterenes forskjellige
bruk på hver side av aksen. Selve slottets form med fire paviljonger var også
i prinsippet likt Jarlsberg. Sellers mener at Holland her har påvirket Frankrike
gjennom Mollets idealplan nr. 2 (tilsvarende mener hun om Ter Nieuburch
ved idealplan nr. 1).
Som slottet i Hannover lå Honselaarsdijk med fløyene mot hagen. Disse
var forbundet ved en kolonnade med takterrasse. Post prosjekterte likeledes i
1646 en halvsirkulær kolonnade foran denne hagefasaden, på den
halvsirkelformede terrassen. Kolonnaden kom ikke til utførelse. Det ble også
prosjektert en tilsvarende aveny og halvrund plass på hagesiden. Ved Posts
prosjekt for slottet og hagen i Heeze fra 1663 brukte han for slottets del det
franske konseptet med fire paviljonger med mellombygninger der særlig
planløsningen er lik Jarlsbergs, samt halvsirkelformen både i parken og
oppkjørselen.
Gullkronen
”Gullkronen” var forbundet med hagen ved en allé og kan ha vært anlagt som
dyrehage (dvs. jaktterreng). Eikelunden Gullkronen (”Gull kroenen”) nevnes
i en besiktigelse alt 12.12.1671. 104 Karl Wedel Jarlsberg hevder at navnet
forekommer i 1661, men oppgir ikke kilden (fig. 270). 105
Ifølge opprettelsen av grevskaper og baronier i Danmark-Norge 1671
hadde innehaverne fulle jaktrettigheter. Dette var ikke tilfelle med
alminnelige adelige setegårder; der jaktrettighetene som ellers i landene var
kongens, med mindre hovedgårdens tilliggende var minst 200 tønner land i
en avstand av to mil fra setegården. Dette var et større tema i det tettere
befolkede Danmark enn i Norge, men på Jarlsberg ble antagelig anlagt en
101 Sellers 2002:56.
102 Sellers 2002:197.
103 Sellers 2002:27,194.
104 Rigsarkivet, Kbh. Rentekammeret. Norsk afdeling (pk 55.4) Sager vedk. Grevskabet
Griffenfeld og Tønsberg Amt 1647-76. Opplysning fra Einar Sørensen.
105 Wedel Jarlsberg 1930:102.
317

dyrehage for rådyr. I 1743 var den ikke lenger fungerende, 106 men da var grev
Fredrik Anton død, innboet på gården auksjonert bort og sønnen reist
utenlands.
Lille Gullkronen eksisterte neppe: ”All das buschwerk zwischen der allé
N 1 und der Güld Crohn (oder N 6) muss ausgeradet sein bevor meiner
ankünft…”
Flere instrukser dreier seg om tilretteleggingen av dyrehagen: ”Es wird
récomendiert dass die Guld Krohn unbeschädigt bleibe auch die alléen also
vornächst verwahret werden mit gewöhnlichen holtzern heck dass dass sicher
kein schade an solche thiere kan.” Med slike dyr må det siktes til rådyr. ”Der
Tönsberger weg so ich nenne A muss auf der hauses seite so mit (zaune?) L
bezeichnet ganz dichte gemachet werden bis an der allé N 15 von die
höltzung durch gehauen dass kein Wulf oder andere thiere durchkommen
(kann?) der fluss N 7 muss tiefer gegraben sein. Alle die Alléen müssen
aperte de vue gehen alle und besonders die so am Wege sich endigen mit eine
stacket werke thüre geschlossen werden so sehr hoch sein muss.” I følge Karl
Wedel Jarlsbergs referanse til grev Fredrik Antons brev fra ca. 1718 skulle
alléene nummerert 13,14,15 på det ukjente kartet gjerdes inn mot ulvene, da
området skulle tjene til dyrepark. 107 Veien til Tønsberg behøvde derfor ikke
gjerde lenger enn til allé nr. 15. Greven fortsatte med ønsket om et kraftig og
tett stakitt: ”Viele 1000 Stock müssen herbey werden gebracht nachdem umb
ringt dass feld herum (und?) alles dicht zu machen den die bäume her zu nahe
an einander nicht stehen können.”
Det skulle graves en dyp grøft med plantet hegn som beskyttelse for
dyrehagen langs landeveien mellom Kjærnes og Tomsbakken nord for
kirken. Amtsforvalteren skrev 16.12.1719 at ”mit den Graben an der Wege
zwischen Kiærnæs und Tom ist der anfang gemacht und sollen sie Künftigen
Sommer verbessert werden.” Dette tyder på at arbeidet virkelig ble utført
etter grevens plan. Grevens svar var ”Die Graben müssen tief und breit auch
sehr dicht mit bäumen besetzt werden wie angefang, damit kein sich
zwischen kommen kann, und mit der heck so dick werde dass ab inshegung
eines Thiergartens kaff gebraucht werde.” 108
Det var ønskelig å holde bestanden av vilt i nærheten av hovedgården
oppe: ”hat Christen wohl acht zu geben auf die Jagt und soll er in der nähe
nicht jagen sondern eine meile in umkreis zum jagt dorthin.” Navnet
”Skytteralléen” på tverralléen mot skogen i øst forteller kanskje at det ble
106
Det oppgis omkring 1743 at det ikke fantes dyrehager i amtet. Røgeberg, Kristin M. red.:
Norge i 1743; innberetning som svar på 43 spørsmål fra Danske Kanselli. Oslo 2003.
107
Denne kilden er ikke gjenfunnet i Jarlsbergs arkiv. Wedel Jarlsberg 1930:102.
108
Jarlsbergs arkiv. Stamhuset Jarlsberg. Qa-0001. Korrespondanse med godsforvalter.
318

holdt en skytte [jeger] på gården hvis det ikke er et senere romantisk navn.
Vedkommende Christen kan være denne jeger.
8.1.11 Senere historie
Bygningen sto i den ytre form Gustav Wilhelm Wedel ga den fra 1680-årene
til ca. 1746. Interiørene gjennomgikk en forholdsvis omfattende utvidelse i
begynnelsen av 1730-årene men innenfor bygningens eksisterende murer.
Omkring 1746 ble hovedfløyen mot syd påbygget en annen etasje.
Midtpartiet av kolonnesalen innenfor de nåværende kolonnadene utgjorde
inntil dette husets store sal. 109 Det ble innskutte arkader på begge sider, både
mot gården og hagen. Over dette ble en ny stor sal bygget, den såkalte
riddersalen. Forbildet for denne ombyggingen kan ha vært den daværende
grevinnens barndomshjem Hafslund. I 1767 fikk bygningen også en lavere
tredje etasje og dermed sin nåværende bygningskropp. Det var karnappaktige
midtrisalitter på begge sider av bygningen. Taket ble et alderdommelig
saltak. I 1811 tegnet arkitekt Gerhard Løser den ombygningen som ble den
siste, med søylefrontoner på begge sider og valmtak, slik bygningen fremstår
i dag.
109 Kaminene av marmor fra Kommersøya ved Holmestrand ble da installert. Kavli/Hopstock
1983:63,64.
319

8.2 Rosencreutzgården på Hovedtangen (Oslo)
Gården besto av to separate anlegg ved den nåværende Festningsplassen. 110
Anlegget som først og fremst omtales her var trefløyet i én etasje med fire
paviljonger og ark i to etasjer (rek. XXVI-XXIX). Gården var oppført ca.
1684 av utmurt bindingsverk med valmtak og ble antagelig revet tidlig i
1740-årene (fig. 272 og 273).
8.2.1 Byggherren
Hans Hansen Rosencreutz (1644-1708) opplyser selv ved skjøtet til kongen i
1696 at han var byggherre for gården på Hovedtangen. Navnet hans lød Hans
Hansen frem til han ble adlet i 1686. 111 Han var født ca. 1644, muligens i
Skåne. Han ble i 1671 gift med Elisabeth Edvardsdatter (1637-1718) datter
av en skredder i Güstrow i Mecklenburg. Ekteskapet var barnløst.
110 Hovedtangen utgjør arealet syd for Akershus festning og til Bjørvika, som i dag vanligvis
kalles Festningsplassen, samt Grev Wedels plass og vestover. Selve plassdannelsen har vært
ekserserplass. Nå er de militære bygninger enerådende, men frem til midten av 1800-tallet fantes
det flere private eiendommer her (Den siste private gård som ble oppført var general Glads gård
fra 1847, fra 1874 til 1945 kommandantbolig). I 1593 fikk håndverkere ved slottet tillatelse til å
oppføre hus øst for slottet. Etter hvert ble dette tillatt alle som var tilknyttet garnisonen.
Befestningene på Hovedtangen ble påbegynt av Christian 4. i 1641. Feltmarskalk Wedel fullførte
befestningene mot syd som bastioner tidlig i 1680-årene, og de ble forsterket etter
tenaljesystemet ca. 1720 (Akershus festning 1998:297). Hovedtangsporten lå i forlengelsen av
Kirkegaten ved den nåværende gamle frimurerlogen, og vollene dekket store deler av arealet
frem over Bankplassen. I 1814 ble det bestemt at vollene omkring Hovedtangen skulle rives og
utstykkes til tomter. Dette ble gjennomført mot byen fra 1827, og tomtene ble bebygget med
flere offentlige bygninger. Mot Bjørvika fikk vollene stå frem til 1860-årene. Vannporten med
tilgang til festningens brygge lå rett sydøst for Rosencreutz’ gård. I 1685 besto bebyggelsen av
fem uregelmessige kvartaler med ca. 30 gårder (Collett 1909:204).De fornemste var
sannsynligvis kommandantens gård og den her omtalte. Anders Boysen på Skøyen bodde
imidlertid også på Hovedtangen i slutten av 1690-årene, og leide en periode ut sin gård til major
Jørgen Otto Brockenhuus. Sågar visestattholder Johan Wibe hadde gård her i 1710. Det var
derfor flere større gårder på Hovedtangen. Det var dessuten flere vertshus og marketenterier som
betjente garnisonen. Det var også tillatt for festningens ”slaver” (straff-fanger) å handle og gå på
vertshus på Hovedtangen frem til omkr. 1820; i fangedrakt og med lenker. Slottsmenigheten lå
til Aker, så det var ikke tillatt å drive egentlig kjøpmannskap her, kun småhandel.
111
Han hadde to brødre ved navn Tralow (Tralau); vollmester Adam Hansen Tralow i
København og toller i Holmestrand Samuel Hansen Tralow. Ved bestallingen som
landkommissær kalles Hans Hansen selv Tralow, men aldri ellers (Wad 1899:131). Om hans
adelige tilnavn skyldtes at han følte slektskap til den mytiske stifteren av det hemmelige selskap
Rosenkreuzerne, åndelig eller fysisk, er ukjent.
320

Rosencreutz kom til Norge i 1677. Han ble i 1677 kommissarius og
bokholder i Norge. I 1679 ble han landkommissær sønnafjells, og i 1682
overkrigskommissær med rang av oberst. Han fikk tittel av bergråd i 1689, og
justisråd 1690. I 1692 falt han i unåde og ble fjernet fra alle stillinger. I 1696
solgte han sin gård på Hovedtangen til kongen, og flyttet senere til
København og Frederiksberg.til Danmark. Han ble av Fredrik 4. restituert i
1700 som etatsråd og deputert ved finansene og fikk sete i Slottsloven. Han
trakk seg tilbake i 1707 og døde i Danmark 1708. 112 Rosencreutz etterlot seg
ved skiftet iflg. Wad ”et meget solid Indbo, bl. a. over 700 bøger av
forskjellige Fag og Sprog; hvad der mæst falder i Øjnene paa Listen over
hans Efterladenskaber, er en uhyre Mængde Gangklæder og Vaaben.”
Fru Rosencreutz var sterkt alkoholisert. Fru Rosencreutz døde fattig hos
vintapperen Kaarsberg i København i 1718. Av de få saker hun da eide var
mannens portrett, og et maleri med motiv… et bakkanal!
Rosencreutz hadde visstnok et anstrengt forhold til visestattholder Høg.
Etter Gyldenløves brev datert 1691 har det foreligget et konkurranseforhold.
Med den fine hage på Bygdøy kongsgård ville ifølge Gyldenløve Høg
”formeener at sticke Hr. Ober Commissaris Rosenkreutz udi øynene.” 113 Den
gartneren Rosencreutz i 1684 holdt har han sannsynligvis først og fremst hatt
for sin hage i Vaterland, og det må være denne hagen Høgs hage eventuelt
stilte i skyggen. 114
8.2.2 Datering
Gården er sannsynligvis oppført 1683-1684, men neppe i sin helhet. Gårdens
tre forskjellige deler var sannsynligvis oppført til noe forskjellig tid (fig. 274
og 275).
112
Wad 1899:131.
113
Berg, Arno: Bygdøy kongsgård. Oslo 1952:24.
114
Foran den åpne østsiden av anlegget var det mot volden plass til en smal hage med fiskedam,
inngjerdet av bolverk med en dør. Mot gården var det et rødmalt stakitt med hvite knapper.
Hagens plassering fremgår av et kart fra 1688. 114 På kartet fra 1704 nevnt ovenfor er det for liten
plass mot volden til en hage, men dette må være en feiltegning. Riksarkivet KBK XVIII, I, 114.
Anthony Coucheron.Rosencreutz har neppe holdt egen gartner kun for den lille hagen på
Hovedtangen. Hans bror Adam Tralow hadde vært gartner ved Hirschholm og Koldinghus før
han ble vold- og plantagemester, så interessen for hagekunst fantes i familien (Wad 1899:137).
Løkken Marselienborg med den betydelige hagen der skal ha vært pantsatt til ham en periode i
siste halvdel av 1600-årene, men om dette var brukelig pant eller om bergråd Johan Seliussen
Marselis bodde der er ikke undersøkt. Fredriksen, Bjørn Anders: Norske renessansehager under
nederlandsk innflytelse 1537-1800. Mastergradsoppgave i landskapsarkitektur, NLH 2003: 56.
Det er her oppført (etter Arno Berg St Hallvard 1969?) at Rosencreutz allerede hadde den i pant
fra 1664, men det virker ikke sannsynlig etter tidspunktet. Han var da kun 20 år gammel.
321

I 1680-1682 oppholdt han seg sannsynligvis mye i Danmark. I 1681-
1682 betalte han folkeskatt fra Søndre Kvarter i Christiania. Han fikk i 1682
fra København kgl. konfirmasjon på skjøter på en hage og andre tomter
utenfor Christiania fra magistraten ” for at være des nærmere ved Haanden til
vores Tjeneste at befordre” (ved manntallet 1683 hadde han en hage i
Vaterland). Han har således neppe hatt gård på Hovedtangen da. 115 Han
bodde endelig på Hovedtangen i 1684, og holdt en tjener i kommissariatet, tre
piker, gartner og kusk. Han hadde to ridehester i tillegg til to vognhester,
samt kusk, stalldreng og to gårdsdrenger. I året 1686 oppholdt han seg igjen i
København. 116
Sannsynligvis var paviljonganlegget noe eldre enn vestfløyen, selv om få
år skilte dem. Vestfløyen mot festningsplassen var en murbygning med to
karnapper og midtark som lå ut mot festningsplassen. Den omtales som ny og
ikke helt ferdigstilt i 1700. Den hadde en ikke innredet stue ved salget i 1696.
Den var i sydenden forbundet med sydfløyen. Sydfløyen av tømmer kan
imidlertid ha stått før Rosencreutz’ tid, og det er mulig at den grunnmurte
vestfløyen har erstattet en eldre tømmerbygning. Denne var igjen forbundet
med østfløyen, adskilt ved et portrom.
8.2.3 Dimensjoner
Anlegget målte ca. 40 x 35 m og var i én etasje med fire paviljonger i to
etasjer og en ark på midten av hovedfløyen. Paviljonganlegget er tydelig
anlagt under ett, planlagt som en separat enhet arkitektonisk uavhengig av
gården ellers.
Hovedkildene til anlegget er besiktigelsen 26. oktober 1696,
besiktigelsen 16. mars 1700, takseringen 19.-20. april 1700, samt
besiktigelsen (”Inventarium”) 10.juni 1700. 117 På et kart fra 1704 fremgår
grunnplanen i grove trekk (fig. 276). 118
115
I 1702 skrev Rosencreutz fra København en anmodning til Næstved magistrat, hvor de da
bodde, der han ber om at det offentliggjøres i byen at ingen må kjøpe noe av henne eller låne
henne penger, da ”hun ikke alene lever et irregulier Levnet med Fylderi og Drukkenskab, men
endog hemmelig og aabenbare som en utro Kvinde lader forføre og forkomme mit Gods”og han
beklager ”hendes onde Forhold mod mig, som jeg med allerstørste Taalmodighed i fulde tredive
Aar haver overbaaren.” Han ba dessuten rådmannen i et annet brev om at ingen heller måtte gi
henne skyss fra byen. Wad 1899:131. Vigerust 1996:241.
116
Spesifiserte ridehester er uvanlig i skattelistene. Han var siden fritatt for skatt og kan derfor
ikke følges. Riksarkivet. Rentekammeret. Aker fogderegnskap 1684. Kop- og kvegskatt.
117
Riksarkivet. Stattholderarkivet D. X44.
118
Riksarkivet. Kartsamlingen. KBH. Militære kart. Mappe 1. Det Scheel-Schøllerske prosjekt
for Christianias befestning 1704.
322

8.2.4 Fasade
Bygningen var hvitkalket med røde tegltak. På Conings malerier av
Christiania fra ca. 1699 ser man bygningens sammensatte paviljonger. 119 En
fransk tegning fra 1685 viser sannsynligvis gården under betegnelsen
”chancellerie”, her med paviljongene fremstilt som tårn. 120 Det egentlige
kanselliet lå i Romeriksfløyen på slottet. Det var kommissariatet som holdt til
på Hovedtangen.
8.2.5 Takform
Det var valmtak på to av de fire paviljongene. Fløyene mellom hadde saltak,
men utenfor de ytterste paviljongene med pyramidetak var lavere partier med
valmtak. Hovedfløyen hadde en bred valmet midtark. Den gjennomgående
salen i arken knytter bygningen typemessig opp mot flere anlegg; se Skøyen
og Tøyen i Aker.
8.2.6 Plan
Østfløyen inneholdt som hovedfløy i første etasje tre stuer, to kamre (hvorav
to avdelt kontorer) og kjøkken samt bakerhus, mens de nordre og søndre
sidefløyene inneholdt øvrige økonomifunksjoner og husdyrrom. Hovedfløyen
har neppe hatt samme bredde som sidefløyenes mellombygninger slik kartet
fra 1704 viser. På Conings maleri ser hovedfløyen ut til å være bredere enn
paviljongene siden mønet på denne er vist i samme høyde som paviljongenes
møner, enda fløyen kun hadde en etasje og paviljongene to. Sannsynligvis
har hovedfløyens paviljonger vært rektangulære men de har sannsynligvis
stukket frem mot gården slik det er vist på kartet som de andre. Fløyen må
imidlertid ha vært forholdsvis bred for at den brede midtarkens takmøne
skulle kunne fanges opp av hovedmønet slik det fremstilles hos Coning.
Mangelsgården i sin eldste skikkelse har hatt en lignende plan.
Paviljongene var oppført i to etasjer, de i tilknytning til hovedfløyen
hadde i annen etasje ”smucke Sahler eller Gemacker”, mens i uthusfløyene
var det i nordre fløys paviljong annen etasje to forrådsrom med fem ovale
vinduer. I søndre fløy var det høyloft over stallen. De ovale vinduene nevnes
119
Oslo bymuseum.
120
Tegning i Bibliothèque nationale i Paris, gjengitt hos Collett 1909:21. Den skal være utført av
en mann i gesandten marquis de Torcys følge, som besøkte Christiania 1685. At det såkalte
chancellerie skulle forestille den tidligere ”Kanslergården” i Tollbodgaten 10 er usannsynlig.
Bygningen er tydelig plassert på Hovedtangen. Wedels og Høgs losjier i Rådhusgaten er vist på
riktig sted på prospektet, om enn kraftig forstørret. Tegningen må være utført etter en skisse gjort
på stedet, men ved rentegningen har bebyggelsen i detaljene fått et naivt fransk preg som virker
fremmed. Ut over dette stemmer fremstillingen av byen noenlunde.
323

ikke her, men kan ha vært enkle åpninger i veggen og derfor ikke nevnt. Det
er sannsynlig at det var symmetri i fasadenes utforming mot gården selv om
planen sannsynligvis ikke var symmetrisk; midtgangen var vel noe forskjøvet
mot syd. Conings bilde viser dette ved dørens plassering, og besiktigelsen
tyder på det samme. Hovedfløyens ark hadde en sal med to vinduer til hver
side og en ”Smuch Skorsteen”.
Norges første kjente vannklosett befant seg i nordre sidefløy; ”et Privet
som renser sig selv af springvandet i Bryggerhuuset.” Det første kjente
vannklosett omtales i England i 1590-årene, og omkring 1690-1700 var det
installert på en del steder i England. 121
8.2.7 Funksjon
I skjøtet til kongen skriver Rosencreutz at han solgte:”de huuse og bygninger
som ieg til hans Kongl. Majts Commisariats Forretninger og min Vaaning
hafde ladet opbyge”. I østfløyen omtales i forbindelse med to værelser
avdelte Cantorer, slik at kommissariatet må ha ligget der. Med sine andre
funksjoner var slett ikke paviljonganlegget i sin helhet oppført for dette bruk.
Siden østfløyen var innrettet til beboelse er det sannsynlig at anlegget var
tenkt som en separat enhet heller enn som et underordnet økonomianlegg for
”forgården”. Med et appartement på hver side av midtgangen og et velutstyrt
kjøkken i første etasje, samt de tre salene og kammeret ovenpå var denne
fløyen en fullverdig bolig.
De to gårder har kunnet fungere som selvstendige gårder. Det kan være
Rosencreutz og hans frues ulykkelige ekteskap kan ha gitt et ønske om to
separate husholdninger. 122
8.2.8 Forbilder
Anlegget hadde mer preg av landeiendom enn bygård med sin representativt
anlagte gårdsplass. Bygningen forholdt seg ikke monumentalt til gaten som et
bypalé. Den arkitektoniske helheten som omfattet alle funksjoner;
herskapshus og husdyrrom i samme store bygningskompleks, minner i
prinsippet om Palladios storgårdsanlegg, villaer, i Veneto. Man ser også
likheten med utformingen av de norditalienske storgårder på Posletten.
Steinhugger og murmester Hans Martin Heintz kan ha vært arkitekt og
byggmester ved Rosencreutz’ gård. Dette synes sannsynlig når man
sammenligner den karrémessige anleggsformen med Jarlsbergs
hovedbygning som ble påbegynt av ham i 1684. Denne ble også anlagt med
121
Vannklosettet avtok imidlertid i popularitet inntil Joseph Bramah patenterte en forbedret
modell i 1778, og i begynnelsen av 1800-tallet skjedde en viss spredning. Girouard
1978:254,265.
122
Wad 1899:138.
324

staller og låver i direkte sammenheng med hovedbygningen. Heintz kom til
Norge i 1682 og var engasjert ved festningene på Østlandet. Om det ved
Rosencreutzgården og Jarlsberg har foreligget arkitekttegninger fra en annen
hånd gjør dette Heintz’ eventuelle deltagelse ved Rosencreutzgården mindre
relevant.
Det fantes i Christiania et mindre anlegg av samme type som
Rosencreutz´ paviljonganlegg på Hovedtangen, nemlig tollboden. 123 Den må
være oppført innen 1688 da den finnes inntegnet på et kart datert det året. 124
8.2.9 Anlegg
Gården mot Festningsplassen besto av en teglbygning; vestfløyen, og
sydfløyen av tømmer. Vestfløyen kan være oppført kort tid før Rosencreutz
ble avsatt i 1692 siden den kalles ny i 1700. Den kan ha erstattet en tidligere
trebygning som lå i vinkel med sydfløyen av tømmer. De blytekkede
karnappene som flankerte inngangen på vestfløyen minner om
Treschowgården i Fred Olsens gate 2 fra 1710 som kan ha hatt sitt forbilde i
Rosencreutz’ gård. De to karnappene på fasaden minner også om
Tyschgården i Arendal, som kan ha vært oppført så tidlig som i 1660-årene,
men som sannsynligvis heller er fullført senere i 1600-årene. 125
Murbygningen var eksklusivt innredet. Det var dører av eik. Den ene
stuen hadde innebygde glasskap og dobbeltvinduer. Brannmuren hadde
123
Rosencreutz hadde som landkommissær den øverste lokale ledelse for tollvesenet 1680-1684,
så han kan ha stått for prosjekteringen av den nye tollboden. Fredrik Mercker overtok stillingen
som landkommissær i 1684 (Weidling 2000:67). På et kart fra 1685 er bygningen ikke inntegnet
(vedlagt Hans Kongelige Majestæts Kong Christiani V Reise til Norge. Nasjonalbiblioteket) så
den må være oppført mellom 1685 og 1688. Bygningen var oppført på et bryggeanlegg ute i
havnen som nåddes av en bro for enden av Tollbodgaten. Den besto av en enetasjes hovedfløy
med midtstilt ark og toetasjes paviljonger for endene, samt tilsvarende enetasjes paviljonger i de
motsatte hjørnene, bundet sammen med smale fløyer til et lukket anlegg med port i midtaksen
mot Bjørvika. Tollboden er vist på flere kart og på Conings maleri fra ca. 1699. Den før omtalte
franske tegningen fra 1685 har betegnelsen ”la douane” under et hus innenfor en fiktiv voll mot
sjøen. Ved siden av er imidlertid tegnet en byport flankert av tårn med brygge foran som
prinsipielt viser tollbodens særtrekk. Det er mulig dette er misforstått fra originalskissen tegneren
har forholdt seg til, og at tollboden var oppført da skissen ble utført. Den brant muligens i
bybrannen 1708 da flere kvartaler nedenfor Dronningens gate samt en del av bryggene brant.
124
Anthony Coucheron 1688. Riksarkivet KBK XVIII, I, 114.
125
Hamran 1991:107. I så fall oppført av kjøpmann Hans Sørensen Tysch (1631-1703) og hustru
Karen Eilufsdatter (1643-1713). Det kan tenkes at fronten med karnappene og tre værelser foran
korridoren er oppført som en tilbygning til rommene bak som kan være oppført i 1660-årene som
en svalgangsbygning.
325

hollandske fliser. 126 I en annen stue var en stor skorstein med sorte og hvite
fliser foran. Gangen hadde gulv av store steinfliser, og over inngangsdøren
mot festningsplassen var et ovalt vindu. Jernstangen tvers over døråpningen
tyder på en bue.
Trebygningen som var sammenbygget med vestfløyens søndre ende kan
som nevnt ha vært eldre enn Rosencreutz’ anlegg. Den hadde en planløsning
typisk for Christianiagårdene; en lang smal bygningskropp med ett rom i
bredden.
At værelsene i tømmerfløyen i 1696 kalles ”smucke” kan bl. a. skyldes at
takhøyden var høyere enn vanlig i byens ordinære tømmerhus.
De innebygde skjenkeskapene i stuen ved siden av kjøkkenet røper dens
anvendelse som spisestue selv om betegnelsen ikke er brukt. Kjøkkenet
hadde en posteiovn. Den doble monumentale trappen var sannsynligvis
installert av Rosencreutz, og er usedvanlig: ”..een stoer Stue og udgang til
Gaarden med 2de Italiensche Trapper og opganger til de øfre Kamere”. Selv
om den eventuelt dateres til omkring 1690 er den både i Danmark og Norge
et tidlig eksempel på denne typen trapp. Gyldenløves utvendige trapp mot
gården over hovedporten ved hans palé i København (påbegynt 1672),
dateres av Lorenzen til 1680- eller 1690-årene; ”af Træ og Tømmer med
Opgang til bægge Sider”. Dette er det eldste kjente eksemplet i Danmark på
imperialtrapper. 127 De opprinnelige trappeoppgangene i sideportene ved
Gyldenløves palé kan neppe ha vært gjennomført som monumentale trapper,
og den doble trappen i hovedfløyen til venstre for hovedporten dateres først
til 1700-1726.
8.2.10 Senere historie
Ved skjøte datert 17. august 1696 solgte justisråd Rosencreutz sin gård på
Hovedtangen til kongen for 2500 rd. Grunnen tilhørte slottet. Rosencreutz’
gård ble kjøpt av kongen i 1696 for å avlaste Akershus slott, først og fremst
til magasiner. Gyldenløve ønsket imidlertid å innrette gården til de
funksjoner slottet da hadde, og gjøre selve slottet til magasin. Dette var for å
126
I besiktigelsen 1696 omtales en ”maadelig” (dvs. middels stor) ovn i kammeret som i 1700inventariet
oppgis å ha vært av Julius Cæsars form. Den kjente norske ovnsmodell med motiv av
Julius Cæsar er av Nygård-Nilssen datert til 1630-årene, sannynligvis fra Bærums eller Eidsvolds
verk. 126 I et inventarium fra Akershus slott datert 1682 nevnes det hele ni ovner av denne
modellen, men på Hovedtangen var denne i et nytt hus (Norske samlinger I s. 651 (Samlinger til
det norske folks språk og historie I-VI. Christiania 1833-1839) (Berg 1951: 122). En nærmere 70
år gammel ovn brukt sekundært i et så fornemt hus synes overraskende. Enten var dette en annen
ukjent ovnsmodell med motiv av Julius Cæsar, eller så var det faktisk gjenbruk.
127
Lorenzen 1922:91.
326

unngå spionasje, da fremmede gesandters adgang til slottet og slottskirken
gjorde festningen utsatt. 128
Når anlegget ble revet er usikkert. Fundamentet til vestfløyen mot
festningsplassen var i ferd med å svikte allerede i 1700. De eksisterende tre
parallelle murbarakkene; ”Brakkestokkene”, fra ca. 1744 er sannsynligvis til
dels oppført på bygningens fundamenter. 129 Den søndre barakken har kjellere,
men de går neppe tilbake til Rosencreutz’ anlegg som i følge besiktigelsene
ikke hadde kjellere her.
128 Berg 1950:122.
129 De var oppført da Milter Lund utførte sitt Christianiaprospekt datert 1745. De dateres til 1744,
evt. 1744-1759 (Akershus festning 1998:174-179).
327

8.3 Mangelsgården 1. Storgaten 36 (Oslo)
Mangelsgården består av to eldre byggefaser, begge fra omkring
århundreskiftet 1700. Den midtre del av hovedfløyen er den eldste del og
hadde en selvstendig utforming, her kalt Mangelsgården 1 (rek. XXX). Den
er oppført i slutten av 1690-årene og besto av to paviljonger, antagelig med
pyramidetak, forbundet med et smalere midtparti. Midtpartiet kan ha hatt en
overetasje med valmtak. Dette huset ble imidlertid allerede tilbygget ca.
1701. Gården fremsto etter dette som et firefløyet anlegg, her kalt
Mangelsgården 2, og beskrevet i kapittel 10.1. Bygningen fremstår i dag som
et enetasjes trefløyet anlegg med høy midtark og sperremur etter en
omfattende ombygging i 1770-årene. Bygningen er oppført i tømmer som da
ble forblendet med mur.
8.3.1 Byggherren
Bygningen i sin eldste skikkelse, så vel som det senere firefløyede anlegget
må være oppført av generalmajor, senere general Hans Ernst Tritzschler og
frue Anne Cathrine Toller (fig. 277 og 278). Tritzschler kjøpte i 1696 og
1697 flere løkker i området 130 , og eide hele åtte løkker ved matrikuleringen
1697. 131
General Hans Ernst Tritzschler var født på Oberlauterbach, Vogtland i
Sachsen, i 1647. Foreldrene var Georg Abraham Trützchler til
Oberlauterbach og Anna Maria von Kammerstadt. 132 Han kom selv til Norge
i 1667, og ble gift med den 12 år gamle Margrethe Huitfeldt i 1681 og
således inngiftet i den gamle dansk-norske adelen. 133 Med henne fikk
Tritzschler den betydelige herregården Tomb i Råde. Margrethe Huitfeldt
døde allerede i 1683 og han giftet seg igjen 1684 med Anne Cathrine Toller
(1666-1720), datter av den rike assessor Niels Toller og Kirsten Andersdatter
Tonsberg. Han ble dermed svoger til Gyldenløves halvbror Caspar Herman
Hausmann. I likhet med ham drev han utstrakt trelasthandel. 134 I 1701
130
Berg 1945:185.
131
Sprauten 1992:166.
132
Familien var gammel vogtlandsk adel. Hovedbesittelsen var 1400-1926 Falkenstein
(”Trüzschler-Schloss”) i Vogtland. De skrev navnet Trüzschler/Trützschler (Sobotka, J.: Burgen,
Schlösser, Gutshäuser in Sachsen. Stuttgart 1996).
Han hadde også brødre som reiste til Norge, muligens som resultat av brorens avansement,
fordelaktige giftermål og øvrige økonomiske suksesser.
133
Margrethe Huitfeldt var datter av oberst Tønne Huitfeldt til Tronstad i Hurum, og søster til
sjøhelten Iver Huitfeldt.
134
Han hadde også (som sin svoger) et sted ved Drøbak, Vennebekkstrand, som han drev handel
fra (Dørum 1999:274).
328

overdro han Tomb til sin svigersønn general Barthold Heinrich Lützow.
Utbyggingen av lystgården ved Christiania kan utvilsomt sees i sammenheng
med dette. Han avanserte til generalløytnant 1708 og var kommanderende
general i Norge i grev Wedels fravær 1710. 135 Han ble imidlertid mistenkt for
forræderi, og ble avsatt samme år. Han døde i Christiania i 1718. 136 Enken
Anne Cathrine Toller giftet seg med oberstløytnant Johan Henrik Garmann
på Hovin i Aker og gården i Vaterland ble solgt. Hun døde i 1720. 137
8.3.2 Datering
På Jacob Conings maleri av Christiania sett fra Tøyen malt ca. 1698 er
Mangelsgården ikke vist, bare noen mindre løer sees på dens plass. 138
Maleriets nåværende tittel lyder ”Christiania sett fra Sinsen”, men det må
være feil etter perspektivet å dømme. Hvis Mangelsgården eksisterte på dette
tidspunktet må Coning ha latt være å avbilde den. Dette er lite trolig, og
gården må være oppført etter at maleriet (eventuelt skissen til dette) ble
utført.
Arkitekt Arno Berg målte opp bygningen i 1918, 139 og skrev samtidig en
kort rapport. 140 Hans senere utførlige artikkel om bygningen fra 1945 var
resultat av omfattende arkivstudier. 141 Han konstaterte i artikkelen at
bygningen var oppført av Tritzschler, og at den i sin nåværende skikkelse er
resultat av en ombygging påbegynt 1771 av daværende eier Iver Ancher, og
fullført av broren, senere statsminister Peder Anker. 142
135
Ovenstad 1949:504.
136
Det var to etterlatte døtre, en gift med etatsråd Fredrik Wilhelm Gabel, senere
oberberghauptmann på Kongsberg, samt oberstinne Tritzschler, gift med sin fetter.
137
General Tritzschlers avskjed fra hæren skyldtes visstnok hustruens grove lettsindighet. Våren
1709, midt under tyveårskrigen med Sverige, gav hun overfor sin mann uttrykk for
nødvendigheten av et kuropphold ved et badested. Hun reiste deretter av gårde med sin manns
stabssekretær, men til Stockholm! Der oppholdt de seg en stund ved hoffet, etter sigende kun for
å more seg. Det hele ble oppdaget, og stor skandale var et faktum. Slik ble historien fremstilt av
Tritzschler, men dette kan ha vært skalkeskjul for å føre forhandlinger med svenskene, og
dermed at Tritzschler faktisk kan ha vært en forræder. Det var ingen beviser, men mistanken om
dette var til stede, og han ble avskjediget.Biogr. Lex; Huitfeldt-Kaas 1888:32,33.
138
I Oslo bymuseum.
139
Riksantikvarens arkiv.
140
Byantikvaren i Oslo.
141
I St. Hallvard: Berg 1945:185.
142
At Oslo byleksikon oppgir at gårdens nåværende utseende skyldes Fredrik Ferdinand
Hausmann, viser at man fra å ha brukt Arno Bergs noenlunde korrekte opplysninger i de tidligere
utgaver, i stedet har valgt Alf Colletts feilaktige opplysninger!
329

I årene 1951-53 foretok Berg imidlertid en videre bygningsarkeologisk
undersøkelse av bygningen. 143 Den eldste delen som utgjør hovedfløyens
gårdsfasade mente han etter denne undersøkelsen var oppført før Tritzschlers
tid. Berg mente at løkkens eldste del måtte være oppført av en av de tidligere
eiere. Han konstaterte at bygningens eldste del var blitt tilbygget med den
nåværende søndre hjørnestue før resten av fløyene ble oppført. Denne søndre
delen besto av to rom opprinnelig, og var etter Bergs mening tilflyttet.
Sydfløyen ble gjenoppført i mur av Ancher i forbindelse med ombyggingen i
1770-årene.
Feilaktig antok Berg nå også at gjennomkjørselen var opprinnelig. Han
antok samtidig at salsarken fra 1770-årene hadde erstattet en lavere med indre
skråtak som på Nordre Skøyen. Det kan ikke sees av undersøkelsen at han
har gjort noen bygningsarkeologisk funn til støtte for denne antagelsen.
Kanskje baserte han seg på en Aker-gård-typologi der gjennomkjørsel i
hovedfløyen og ark ”hører sammen” (som på Tøyen og N. Skøyen).
I boken ”Byborgernes hus i Norge” fra 1963 ga Arno Berg uttrykk for at
bygningens eldste del var oppført i 1670-årene. Han antok på dette
tidspunktet fremdeles at gjennomkjørselen i hovedfløyen var opprinnelig og
at det hadde vært en lavere tverrstilt ark. 144
8.3.3 Dimensjoner
Bygningen har som nevnt en eldre fase som inngår i midtfløyens fasade mot
gården. Denne er 23,5 meter lang og 9 meter bred, og besto av to kvadratiske
paviljonger forbundet av et smalere rektangulært midtparti som inneholdt én
sal (fig. 279). Midtpartiet var kun 7,5 meter bredt, slik at det på begge
langsider oppsto 1,25 meter dype recesser.
8.3.4 Fasade
Det er tildels brukt sinklaft, og huset var utvendig panelt med glattpanel. En
murvirkning har vært etterstrebet. Rester av panelet på den eldste delen står
igjen mot den tilbyggede søndre delen- dog umalt. 145 I hjørnene var det fra
paviljongene smale vinduer, 162 cm høye og 72 cm brede. Losholten gikk ca.
90 cm .ovenfor bunnkarmen.
8.3.5 Takform
Det finnes to muligheter for utformingen av taket: Det kan ha vært saltak
over hele bygningskroppen som Arno Berg antok, eller pyramidetak over
paviljongene samt et separat tak over midtpartiet. Jeg argumenterer for den
143 Berg:1953.
144
Berg 1963:56.
145
Berg 1953.
330

siste løsningen. Berg observerte ikke sperrespor for valmtak i tverrveggenes
øverste stokker. 146 Recessene ville i Bergs forslag ha vært utformet som åpne
svaler eller verandaer. Takkonstruksjonene fra før ombyggingen i 1770-årene
er fremdeles delvis bevart på de to sidefløyene. Disse viser at taket (før det i
1770-årene ble lagt nye sperrer over) hadde brattere takvinkel og en stor svai.
Men skulle det vært saltak opprinnelig på midtfløyen burde de nåværende
takkonstruksjonene også være de opprinnelige på midtfløyen. Berg mente
imidlertid at takstolene i nordre del av den eldre midtfløyen var av samme
alder som den nyere nordfløyens, da de var ”helt sammenhugget” med disse.
Hvis det var saltak opprinnelig ville det neppe vært grunn til å erstatte
midtfløyens takstoler. Hvis takstolene over midtfløyen i sin helhet er satt opp
samtidig med nordfløyens tyder dette på at midtfløyens opprinnelige takstoler
ble fjernet ved Tritzschlers tilbygging. Den mest plausible årsak er at de var
ubrukelige i forhold til en ny utforming av taket. Dette ville kun være tilfelle
hvis de kvadratiske paviljongene hadde pyramidetak. Mot dette taler
mangelen på sperrespor øverst i tverrveggene, men det øverste omfaret kan
være skiftet eller fjernet i forbindelse med tilbyggingen av fløyene og
tilpassningen av de nye takstolene den nye utformingen krevde. En annen
mulighet for manglende sperrespor i stokkene er at det opprinnelige taket var
et laftet åstak, den alminnelige konstruksjon på tømmerbygninger. Senere på
1700-tallet var valmede tak med bratt takvinkel oftest laftet opp som åstak på
tømmerbygninger. 147
Pyramidetak på paviljongene synes derfor som en trolig opprinnelig
løsning. Over midtsalen kan ha vært en overetasje med et separat valmtak.
Utformingen av midtpartiet kommer vi tilbake til under Mangelsgården 2.
8.3.6 Plan
Planløsningen med paviljongene og det smalere midtpartiet tilsier en
arkitektonisk utforming av taket med pyramidetak over paviljongene,
prinsipielt tilsvarende paviljonganleggene ved Jarlsberg og Hans
Rosencreutz’ gård på Hovedtangen, begge fra 1680-årene. Mye tyder på at
eieren fra 1732; fru Tritzschlers nevø Fredrik Ferdinand Hausmann, oppførte
hovedbygningen på Eidsfoss verk ca. 1750 etter forbilde fra Mangelsgården,
med to paviljonger forbundet av en midtsal. 148 Det er sannsynlig at det var to
etasjer i midtpartiet ved Mangelsgården, men at annen etasje ble redusert til
loftsrom ved tilbyggingen, da det i så fall ble gavler foran dette, i hvert fall
146
Berg 1953:3.
147
For eksempel Grinder i Solør 1769 og Berger i Jevnaker ca. 1800.
148
Forfatterens manuskript til Eidsfoss verks bygningshistorie er ikke publisert. Det var der bare
recess på én side. Takformen på Eidsfoss er ikke kjent, men sval eller veranda kan det neppe ha
vært i hele recessen som der var seks meter dyp.
331

mot gården. Eventuelt kunne midtsalen ha gått opp i den lavere etasjen slik
som ved det omtrent samtidige Lade. Det er imidlertid neppe spor av dette i
bjelkelaget, som i så fall er endret da det i 1770-årene i stedet ble en høy sal i
en tverrgående ark i annen etasje. Bygningen har doble bjelkelag, og alle
himlinger var i den eldste del panelte under bjelkene. 149 Det er lavere
takhøyde i den eldste delen enn i tilbyggene, ca. 3 meter.
I årene 1963-1965 ble det foretatt en ombygging og restaurering av
midtpartiet ved arkitekt Kerstin Gjesdahl (senere Noach). Hun dokumenterte
i foto detaljer som fremkom ved nedrivingsarbeidet; vinduer, døråpninger og
dekorerte innvendige panelbord. 150 Det fremgikk at gjennomkjørselen var så
sen som fra 1840-årene. En plantegning viser bygningens midtparti, antagelig
i 1827, uten gjennomkjørsel (fig. 369)(. 151 Plantegningen viser utvilsomt den
opprinnelig situasjon. Tegltypen i gjennomkjørselens vegger, hagetrappen på
eldre kart og gårdsfasadens arkitektur talte allerede for en senere datering enn
1700-tallet. De smale vinduene i paviljongene i hjørnene på begge sider viste
at også forstueutbyggingen mot gården er sekundær. 152
8.3.7 Funksjon
Bygningen er oppført som lystgård på en løkke i det som siden 1629 var
Christianias borgerskaps felles bymark. 153 Tritzschler kjøpte i 1697 bl. a.
149
Berg 1953.
150
Midtsalens vegger var panelt og dekorert med malte korintiske pilastre, men dekoren kan
være fra 1770-årene. Foto Gjesdahl 1963. Dokumentasjonen finnes i Byantikvarens arkiv.
151
Riksarkivet. Localia 11, ”Mangelsgården”.
152
I 1999 ble anlegget på nytt målt opp av Geir Helland A/S på oppdrag fra Oslo Kommune. I
2001 ble det foretatt en fargeundersøkelse av nordfløyens værelser. Norsted, Terje NIKU 2001. I
2008 fant NIKU omfattende rester av interiøret fra 1770-årene, mens de eldre faser bare var
representert med gjenbruk av bord og noen taklister. Heggenhougen Brit NIKU 2008.
153
Utrykte kilder:
Berg, Arno: Innberetning for bygningsarkeologiske undersøkelser av Mangelsgården, Storgaten
36, Oslo 1951-53. Et eksemplar i Oslo Bymuseums arkiv.
Gjesdahl, Kjerstin: Dokumentasjon fra undersøkelse 1963-65. Byantikvarens arkiv.
Norsted, Terje: NIKU. Fargeundersøkelse av værelsene i nordfløyen des. 2001. Bestilt av Oslo
kommune, bestillerenheten. Finnes i original hos dem og som kopi hos byantikvaren.
Statsarkivet i Oslo:
Auksjon over Mangelsens gård 28.06.1769. Christiania 1. Byfogden A. Pantebok 9a. 1764-1775,
f. 324.
Branntakst 1768.
Branntakst 1777.
Branntakst 17.10.1807. Matr. Nr. 30. Chr.a. Branntakstprotokoll no. 3 1807, pag. 164ff.
Magistratarkivene 4.
Riksarkivet:
332

løkker av toller Franz Jørgensen og kjøpmann Peder Iversen (Rosenberg).
Byens velstående borgere fikk etter hvert kjøpe de løkker de brukte, men
visstnok uten at de var tillatt å oppføre våningshus for eget bruk. Dette
resulterte i at enkelte låver fikk arkoppbygg med en sal der eieren kunne
tilbringe dagene om sommeren, men måtte returnere til byen for natten. Det
ble også bygget beboelsesrom for eierne over husmannsstuene, og tilslutt
reelle lystgårder etter at løkkene ble matrikulert i 1697. 154 Mangelsgården var
av den sistnevnte kategorien. Tomten befant seg omkring 1700 ved byens
nordre forstad ”Fjerdingen” som lå langs nederste del av Brugata og
Akerselven. Storgatens øverste del var på dette tidspunkt ikke opparbeidet til
gate. Dette var bare en alminnelig adkomstvei til et vadested og
slåttemarkene på denne kanten. I øst ned mot Akerselva grenset gården til
forstadsbebyggelsen. Det lå ellers bare noen få mindre løkker langs veien.
Den nære plasseringen i forhold til byen minner om bymarkens eldste
herskapelige løkke; Selio Marselis’ Marselienborg, opprettet 1644 nær
forstaden Pipervika syd for nåværende Eidsvold Plass. Dette var også den
eneste løkkeeiendom som kunne konkurrere i størrelse med Mangelsgården
slik den ble utbygget.
8.3.8 Forbilder
Bygningens opprinnelige utforming viser til en lystgård-/villatype som går
tilbake på franske forbilder, men som fikk utbredelse i Østerrike på samme
tid som Mangelsgården 1 ble oppført. Den funksjonelle typens betegnelse var
Gartenpalais, og de lå i en forstadssituasjon med hage nøyaktig som
Mangelsgården. 155
8.3.9 Senere historie
Bygningen ble tilbygd ca. 1701, og dens senere historie er redegjort for under
Mangelsgården 2. Navnet har gården fra generalløytnant Mangelsen som eide
den 1757-1769.
Localia 11. Mangelsgården.
Kart:
Norges Geografiske Oppmåling, Kristiania nr. 6, 7, 9.
154
Det var fremdeles bare 15 våningshus på løkkene i 1736. Sprauten 1992:163.
155
Lorenz, Hellmut og Rizzi, Wilhelm Georg: ”Das barocke Gartenpalais Strozzi in Wien.”
Ôsterreichische Zeitschrift für Kunst und Denkmalspflege. LXI. 2007.Heft 4 Wien 2007:439-455.
333

9 Trefløyet type
9.1 Lysekloster i Os
Dette forholdsvis lille trefløyede enetasjes anlegget var oppført i tømmer med
saltak (rek. XXXI). Anlegget ble antagelig i hovedsak oppført ca. 1661 og
ble revet i 1938 (fig. 280). Nordfløyen kan imidlertid ha vært eldre.
Sydfløyen hadde nærmest urørte interiører fra ca. 1724.
9.1.1 Byggherren
Stiftamtskriver Niels Hansen (Smidt) fikk lenet som brukspant av kronen i
1661. Pantet ble ikke innløst og han fikk skjøte på godset i 1670, men døde
samme år. Enken Else Pedersdatter besatt det deretter til deres arvinger solgte
eiendommen i 1699. Niels Hansen hadde vært borgermester i Helsingør og
fikk pantet fordi han hadde lånt kongen penger.
9.1.2 Datering
Niels Hansen flyttet til Lysekloster som stiftsskriver i Bergen, og er antagelig
den første herre som selv bodde på gården.
Sannsynligvis oppførte han hovedbygningen, der stukkaminen med
årstallet 1661 minnet ettertiden om året han kom dit, slik Ernst Normanns
kamin fra 1613 minnet om hans korte tid som lensherre. Normanns kamin var
av huggen stein og ble sannsynligvis satt sekundært inn i Hansens nye
bygning. Hansens kamin har derimot vært umulig å flytte med sin
stukkdekor, hvilket underbygger dateringen av huset til hans tid. 1 I stuen for
enden av sydfløyen, kalt hjørnestuen, sto nok en kamin av samme type som
stukkaminen, men mindre og uten bevart dekor. Det er derfor trolig at denne
fløyen også er oppført av Niels Hansen og også ble ominnredet i 1724.
Nordfløyen hadde på en takbjelke dateringen 1628, hvilket kan tyde på at
1
Normanns kamin skal være bevart i den nye hovedbygningen på Lysekloster, mens
stukkaminen er i Bergens museum. En avstøpning skal finnes på Lysekloster. Arnoldus, Aslaug:
”Fargerestaurering av en kamin på Akershus slott.” By og bygd IV. Norsk folkemuseums årbok
1948-49. Oslo 1949:87-98:88.
334

denne var del av en eldre hovedbygning der forvalterne bodde før Hansens
tid.
Både kaminene og dekormaleri fra 1600-tallet viser at bygningen var
eldre enn dateringen 1724 over hovedinngangen. 2 Det er tidligere hevdet at
Formann rev en tidligere bygning, men dateringen over døren må vise til en
ombygging. 3
Niels Hansen oppførte også det bevarte kapellet ved gården som ble
innviet i 1663. Skipet i den lille kirken er ikke større enn gårdens storstue.
9.1.3 Dimensjoner
Hovedfløyen var 19 meter lang og 7 meter bred. Det var 3 meter takhøyde
under bjelkene. Opprinnelig var anlegget symmetrisk, fløyene var like lange;
ca. 15-16 meter, og ca. 7 meter brede. Nordfløyen var senere tilbygget en
kontordel for administrasjonen av godset, av 10 meters lengde.
9.1.4 Fasade
Det trefløyede anlegget kan være fra Niels Hansens tid, men slik det fremsto
med høye vinduer og den lille arken over inngangen var fasaden resultat av
ombygningen foretatt av tidligere kjøpmann i Bergen Hans Henriksen
Formann (1672-1724) og hustru Karen Rasmusdatter Lindgaard som kjøpte
godset i 1722, foreviget av innskriften over hoveddøren:”Sal. Hans
Henrichsøn Foorman, Karen Rasmusdatter Lindgaard, Anno 1724”.
Bygningen var neppe panelt i 1724, tømmeret var rødmalt og takene tekket
med tegl. Hovedfløyens fasade mot gården var i 1938 ikke symmetrisk, men
man må anta at dagligstuen i 1724 bare hadde ett vindu mot gården slik at
fasaden var i balanse. Slik møye man hadde gjort seg med taket, er asymmetri
her lite trolig.
9.1.5 Takform
For at borggården ikke skulle bli for smal var fløyenes endevegger ikke
fullstendig bygget inn mot hovedfløyen; halve gavlveggene lå fritt, hvilket
forårsaket en pussig takløsning med et pulttak i fortsettelsen av fløyenes tak
mot gården, og som overgang lå an mot hovedfløyens tak. Slik oppnådde
man en roligere takflate med sammenhengende møneparti mot gården, der
det også var en fint utført gesims med skjult takrenne.
2
Mohn, Agnete: Malte rumdekorasjoner på Vestlandet under renessanse og barokk, særtrykk av
Bergens Historiske Forenings skrifter 44 1938:56.
3
Tveit, Nils: Os soga I, Bergen 1932:481.
335

9.1.6 Plan
Planløsningen i hovedfløyen var ikke symmetrisk. Man kom gjennom
hovedinngangen i hovedfløyen inn i en kvadratisk forstue. Til venstre for
forstuen rommet resten av hovedfløyen storstuen, som likeledes gikk i husets
fulle bredde og var 7,3 meter lang. Rett frem fra forstuen kom man inn i et
lite kabinett på bare 3,40 x 2,40. Til høyre for forstuen (og fra kabinettet)
kom man inn i dagligstuen som gikk i husets fulle bredde. Innenfor lå
sovekammeret, avdelt et kleskammers og en gang inn til kjøkkenet i
nordfløyen. Under storstuen og dagligstuen var det kjellere.
Sydfløyen hadde bevarte interiører sannsynligvis fra 1724. Fløyen var i
seg selv symmetrisk med midtkammerplan og besto av tre stuer og gang med
en egen inngang vis-à-vis kjøkkeninngangen i nordfløyen. Blåstuen i
sydfløyen hadde inngang fra storstuen, hjørnestuen lå på motsatt side med
gangen og mellomstuen imellom.
Kjøkkenet i Nordfløyen hadde en stor grue med barokk gesims,
understøttet av en sekundært anvendte søyle fra klosterruinen. Videre innover
lå tjenerværelser. I denne fløyen fantes flere dekorerte tømmervegger
sannsynligvis fra Nils Hansens tid; før ombyggingen i 1724 har den
tydeligvis inneholdt viktigere værelser.
Den lille bifløyen med inngang fra kjøkkenet i nordfløyen lå på et lavere
terrengnivå og rommet kun ett større værelse brukt til matbod etter at annen
etasje var revet på 1800-tallet. At det var to etasjer fremgår av J. C. Dahls
maleri av gården fra 1827 (fig. 281). Interiørets dekor viser at den hadde hatt
en annen bruk tidligere.
9.1.7 Interiør
Interiørene på Rosendal og Lysekloster var trass i størrelsesforskjellene ikke
vesensforskjellige. De ga med sine betrukne vegger og store dekorerte
kaminer antagelig nærmest identiske inntrykk av velstand. Lyseklosters
interiør fremsto omkring 1724 antagelig sågar mer fornemt enn Rosendals,
med de kostbare moderne velourtapetene. Lyseklosters inventar før 1724 er
ikke kjent, men kaminene viser et nivå på høyde med Rosendal. Ser man bort
fra Rosendals store sal var ikke rommene isolert sett dramatisk mye større
eller høyere der enn på Lysekloster, trass i anleggenes vidt forskjellige
utstrekning. Planløsningene har begge steder fungert formelt som foreskrevet
med forgemakker, kamre og til dels kabinetter. Begge steder hadde tre
appartementer.
336

Vi har foto av værelsene tatt ca. 1920 og i 1937, men fargesettingen og
tapetene er dårlig beskrevet (fig. 282). 4 Agnete Mohn har beskrevet
dekormaleriet. 5
Forstuen i hovedfløyen hadde hatt en dekor med enkle kraftige ranker i
rødt, gult og hvitt på sort bunn, malt på tømmeret. 6
I dagligstuen var kaminen fra 1613 senere hevet opp på to små søyler fra
klosterruinens omgang og innrettet til ovnsnisje (fig. 283). 7 Tømmeret var
opprinnelig praktfullt dekorert med et, ifølge Mohn, tett og frodig
rankemønster i blått og gult (med noe rødt) konturert med sort og brunt på
hvit bunn. Selve dekoren fremstilte akantusranker med tulipaner og rosetter,
drueklaser og epler – sannsynligvis må det tolkes som en gyldenlærimitasjon.
Det var limt lerret over sprekker i tømmeret. Over dekoren var tømmeret
senere malt ensfarget sinoberrødt. 8
I storstuen sto den store stukkaminen fra 1661 (fig. 284). 9 Stukkatøren
som Niels Hansen brukte burde ha vært virksom i Bergen, men det kjennes
ikke bevarte 1600-talls stukkarbeider derfra, hvilket selvfølgelig kan skyldes
bybrannen i 1702. Spesielt kappens blomsterranker og fruktklaser minner
imidlertid om stukktak fra Christiania og Danmark. 10 Det er mulig at
stiftamtskriveren har fått opp en stukkatør helt fra Christiania eller Danmark
for å utføre arbeider på Lysekloster, og i så fall kan det gjerne ha vært hele
stukktak her også, som er ødelagt og forsvunnet siden. Han hadde neppe
brakt opp en stukkatør bare for en kaminkappes skyld. Fra Kongens gate 5 i
Christiania er bevart et svært godt stukktak datert 1661, samme år som
kaminen på Lysekloster, og som har nærmest identisk detaljering (fig. 285).
4
Vreim 1937 Riksantikvarens arkiv.
5
Mohn 1938.
6
Mohn 1938:108.
7
Dørene var av senere rokokkotype med tre speiler og geriktene elegant forkrøppede,
sannsynligvis fra samme tid. Nederste tapetlag var et rokokkotapet av linlerret med ranker og
blomster, fargene beskrives ikke. Under var en illusjonsmalt brystning med mørke langstrakte
”fyllinger” malt på lerret avgrenset mot tapetet av en list.
8
Mohn 1938:57.
9
Vi må anta at både storstuens og dagligstuens dører og tapet var fra ca. 1759 da Henrik Hansen
Formann overtok gården etter sin mor, eventuelt fra hans sønns tid. Det var to brede rokokko
dobbeltdører med forkrøppede gerikter i storstuen, én av dem inn til blåstuen i sydfløyen.
Brystpanelet var lavt og hadde stående svakt rektangulære fyllinger. På veggene var en
velourtapet på lerret med asymmetrisk kraftig utformet mønster av blomster og bladverk i gull,
hvitt, rødt, grønt og blått. Listverket var malt rødt og grønt, mens dørbladene og brystpanelet
antagelig var hvitt. Det var ”muligens litt gull i stafferingene”. Taket var trukket med lerret og
hvitmalt.
10
Grandjean, Bredo L.: Stukarbejder i Danmark 1660-1880 København 1994: 37-40.
337

Flere stukktak kjennes av samme mester i Christiania, og han kan også ha
vært i Danmark etter Grandjeans mening. 11 Muligens er han identisk med
stukkatøren Jens Jensen Vind som arbeidet i Christiania, og som ble kalt opp
av stattholderen Hannibal Sehested for å utsmykke Akershus slott i 1638.
Han nevnes siste gang i Christiania 1665. 12 Lyseklosters store stukkamin kan
ha inspirert Hans Knagenhjelm på Kaupanger til å få satt opp slike der i
1720-årene.
I kabinettet var en kraftig utformet brannmur fra barokken med
forkrøppede gesimser og pilastre, utvilsomt fra 1724.
I Blåstuen i sydfløyen var brannmuren med hollandske glaserte fliser
bevart, sannsynligvis en av de siste komplette av typen i landet (fig. 286).
Brannmurlistene ser ut til å ha vært kraftig profilerte.
Blåstuen hadde smale sammensydde baner av lerretstapet, sannsynligvis
fra 1724; henholdsvis blått rankemønster på hvit bunn og point
d’Hongriemønster i blått på gullbunn (fig. 287 og 288). Det fremgår ikke av
Vreims beskrivelse at det var en velourtapet, men nøyaktig samme tapet i
grønn variant hang i storstuen hos Garmann på Utstein kloster, der den nå er
rekonstruert (den kan ha vært blå opprinnelig?). 13 I hjørnestuen var samme
tapet brukt som border mellom brede partier med et grønt tekstil som av
Vreim kalles ”en sort linstrie (læret)” 14 , og på hvilket man kunne skimte
”tegninger efter et rikt rankeverk”. Hvis det var lerret eller strie må det ha
vært malt med saftfarge siden tekstilstrukturen er så tydelig på fotografiene.
Det rike rankeverket må ha vært diskret, og bør ha vært trykket på tekstilet
som damaskimitasjon ell. lign. Jeg mistenker imidlertid at stoffet kan ha vært
et grønt makey, altså farget ullstoff, siden Vreims beskrivelser ellers er så
vage. Det trykkede mønsteret gjør at man må anta at dette var det tekstilet
som kaltes settverk.
I blåstuen og hjørnestuen (der det sto en enkel kamin) var takbjelker og
taklister malt sinoberrøde mot hvite takbord (fig. 289). Vinduene hadde
antagelig opprinnelig vært lavere, i 1937 skar de daværende seg opp i de ”rikt
profilerte taklister”. Brystpanelet i begge stuer var tilsvarende som i
storstuen. Den lave høyden minner om det slette brystpanelet i
stattholderkammeret på Rosendal og på Stend i Fana. Dørene i sydfløyen var
ganske høye, med to like store slette fyllinger. De kan gå tilbake til 1661.
11
Grandjean 1994: 40,41.
12
Berg 1950, 2. bind: 38f.
13
Lexow, Jan Hendrich: Utstein Kloster etter reformasjonen, Stavanger 1963. Sannsynligvis ble
de her satt opp i 1750.
14
”Sort”; les ”et slag”.
338

Listverket og dørene i værelsene ser ut til å ha vært malt lyse; hvite eller lys
grå. De brede gulvbordene var bevart umalte.
Gangen og mellomstuen vet man ingenting om. Blåstuen og hjørnestuen
er gode eksempler på hvordan herskapelige værelsers faste innredning var i
Norge fra 1690-årene frem til 1740-årene. Fotografiene fra 1937 kunne vært
tatt omkring 1720!
Nordfløyen inneholdt flere dekorerte værelser, og har før ombyggingen i
1724 hatt større betydning. På en takbjelke var årstallet 1628 innrisset. 15
Dette kan ha vært forvalternes bolig før Niels Hansen flyttet hit i 1661. Det
var i fløyen tre forskjellige dekorer, samt buedekoren i den ytre lille bifløy.
Det var to rankedekorasjoner på samme vegg i et ukjent rom (sannsynligvis
har det tidligere vært en bordvegg som har delt rommet), begge på gråsort
bunn. Den ene hadde hvite ranker malt nærmest i kontur, den andre hadde
ranker i gult, rødt og noe lysegrønt. Den siste dekoren, som var i et annet
ukjent rom i nordfløyen, var etter Agnete Mohns mening den beste. På
avbildningen i hennes bok er fotografiet snudd 90 grader. Det var en stor
kraftig hvit/grå/sort akantusrankedekor på rød og grå bunn. Dette må tolkes
som stukkimitasjon. Mohn skriver ”draperi- og rankemaling”, men draperiet
er ikke avbildet eller beskrevet. Det var gjenbrukt to takbjelker i fløyen som
hørte til dekoren, de hadde tobåndsfletninger (attiske bånd) og ranker, utført i
samme farger som veggdekoren. Hun daterte dekoren til siste del av 1600tallet.
16
I den lille bifløyen som på 1800-tallet ble brukt til matbod var det enkle
dekorasjoner malt direkte på tømmerveggen: flatbuede arkader båret av
korintiske søyler. Arkitekturen var hvit med brunfiolette konturer, kapitelene
og basene røde, og bakgrunnen lys blå. 17 De minnet bl. a. om tilsvarende
dekor i gården Gullskoen på Tyskebryggen i Bergen, i den såkalte
”husbondkleven”. 18 Alderen er ubestemmelig, sannsynligvis var den fra
begynnelsen av 1700-tallet. Bygningen kan imidlertid ha vært langt eldre, og
har hatt en funksjon som berettiget dekor.
15 Fløyen, men neppe dekoren, kan i så fall settes i sammenheng med daværende foged (avsatt
1633) senere stiftskriver i Hordaland Albert Berner som 1625 ble gift med fogden Mourits
Boesteds datter. Mourits’ svigerfar Strange Jørgensen var igjen foged ved Lysekloster. Dette var
et velstående fogd/forvalterdynasti, de hadde alle borgerskap i Bergen.
16 Mohn sammenlignet dekoren med tilsvarende i Hamre kirkes våpenhus og i Hanseatisk
museum.
17 Mohn 1938:108.
18 FMF årbok 1936/1937:25.
339

9.1.8 Funksjon
Lysekloster var hovedgård i det største godset i Søndre Bergenhus amt nest
etter Rosendal, med 300 leilendinger. 19 Det var klosterlen frem til 1661 da
det ble brukspant og 1670 overdratt som eiendom. Eierne utnevnte egen fogd
og lensmenn i de fire tinglag til langt inn på 1800-tallet. I motsetning til ved
de andre anlegg det her er tale om hadde eierne ingen rang. Gårdens
privilegier fikk de beholde uten å skaffe seg tittel.
På Lysekloster må en del økonomifunksjoner som Rosendals første etasje
rommet ha ligget utenfor selve borggården. Utviklingen i annen fjerdedel av
1600-tallet var at hovedbygningen ble privatisert for herskapets bolig, og
tjenere og lagerfunksjoner ble skjøvet ut. Hovedbygningens direkte
forbindelse med hagen, som også karakteriserer perioden, finnes heller ikke
på Lysekloster. Ladegården var imidlertid symmetrisk anlagt vis-à-vis
borggården. Rosendal var derimot en ren residens uten tilknytning til
driftsbygninger. Dette hadde Rosendal til felles med residensen i grevskapet
Larvik.
9.1.9 Forbilder
Lysekloster må sees i sammenheng med Rosendal. Stend i Fana har større
likhetstrekk i materialbruk og form, men er yngre enn Lysekloster.
Rosendal og Lysekloster var begge sentra for store eiendomsbesittelser,
men forutsetningene var forskjellige. Rosendal ble et lensbaroni og hadde
sine røtter i gamle adelige setegårder – Lysekloster som godssamling var et
produkt av et kongelig len pantsatt til en borgerlig kreditor.
Hovedbygningenes ytre var svært forskjellig; Rosendals kalkede murer
gir assosiasjoner til slott. Lyseklosters rødmalte tømmervegger formidlet i sin
tid også herskapelig bebyggelse.
Begge anlegg tilhører bygningstypen Serlio foredlet i Le Grand Ferrare i
Fontainebleau, men der Rosendal etter forholdene lever opp til sine
europeiske forbilder og uttrykker det fremste av hva privat økonomi i Norge
kunne makte, uttrykte Lyseklosters det minimale av standsmessig bebyggelse
i sin sammenstilning av tre røde hus i U-form med trestakitt på den fjerde
åpne siden.
Eierne av Rosendal rangerte høyt i Danmark-Norges rangsystem.
Lyseklosters eiere forble ubetitlede. Lyseklostergodsets rettigheter var ikke
forbundet med rang. Anleggets utvendig forholdsvis enkle uttrykk var
antagelig symptomatisk for tidens forhold til decorum: alminnelige borgere
skulle i arkitekturen forholde seg til sin klasse, uansett rikdom.
Rangforordningene som regulerte klesdrakt og offentlig forbruk hadde ikke
19 Beskrevet i: Moe, Vladimir: Norske Storgaarde. Kristiania 1920:174-182.
340

ettslig virkning for bygningers uttrykk, men ble sannsynligvis regulert av
holdninger. I det private viste imidlertid interiørenes etter forholdene
praktfulle utstyr eiernes reelle økonomiske posisjon.
9.1.10 Anlegg
Ladegården som brant i 1917 var trefløyet og lå rett ovenfor hovedbygningen
slik det fremgår av J. C. Dahls maleri. Den inneholdt bl. a. en stor grindlåve
oppført av godsforvalteren Strange Jørgensen, datert 1595, samt ved siden av
dette et fjøs oppført av den daværende godsforvalteren Peder Pedersen
Sønderborg, datert 1690. 20
9.1.11 Senere historie
Niels Hansen og hustrus arvinger solgte 1699 Lysekloster til kjøpmann i
Bergen Jacob Andersen som døde i 1702. Hans enke og deres to sønner
Johan og Jacob Widing hadde det deretter frem til 1722 da kjøpmann Hans
Henriksen Formann kjøpte det. Han døde i 1724, mens enken levde på
Lysekloster til sin død i 1760. Sønnen Henrik Hansen Formann (1703-1773)
drev gården for moren i 36 år før han fikk overta året før hun døde. 21 Han
oppførte et gravkapell i tre (”likhuset”) ved gårdens kapell der familien er
nedsatt. Eiendommen ble i etterkommernes eie frem til 1917. Årsaken til at
bygningen fikk beholde sitt alderdommelige preg er at samme familie satt
med gården i 194 år, i de 100 siste i praksis kun representert ved to ugifte
eiere. 22
Bygningen ble trass i at den var fredet tillatt revet i 1938, for å skulle
gjenoppbygges i en større stil for den bergenske skipsreder von Erpecom
etter tegninger av arkitekt Konow Lund, hvilket aldri skjedde. Krigen brøt ut
før arbeidet startet. 23 Bygningen ble målt opp av Konow Lund i 1938 og revet
i oktober-november samme år. 24
20
De daværende eiere, Niels Hansens to barn, bodde i Danmark. Tveit 1946:49.
21
Henrik Formann var første gang gift 1725 med Margrethe Geelmuyden (1699-1728), deretter
1730 med Anna von Erpecom (død 1787), datter av kjøpmann og skipsreder i Bergen Abraham
von Erpecom. Hans sønn Hans Formann (1730-1783) var borgermester i Bergen og gift med
Johanne Cathrine van der Velde, datter av oberstløytnant Jan van der Velde. Deres eneste datter
Wilhelmine Formann ble gift med sin tremenning cand. jur. Henrik Formann (1815).
22
Godset ble delt mellom Henrik Formann og søsteren ved farens død i 1815. 2/3 av godset
fulgte hovedgården frem til hans død 1871. Han fikk utarbeidet slottspregede planer for
nybygging etter tegninger av arkitekt Nebelong i 1848, men de ble aldri gjennomført (RA-arkiv).
23
Saksbehandleren hos Riksantikvaren var mindre opptatt av autentisiteten enn av anlegget som
arkitektonisk mindre tilfredsstillende, og et av de mest interessante bevarte herregårdsanlegg i
Norge gikk dermed tapt. RA-arkiv, beretning etter besiktigelse av Halvor Vreim 1937.
24
Oppmålingen er tegnet med enkelte ”tilbakeføringer” i forhold til virkeligheten. RA-arkiv.
341

9.2 Rosendal i Kvinnherad
Bygningen er oppført 1662-1665 som et trefløyet anlegg i to etasjer av kalket
bruddsteinsmur. Taket er valmet (rek. XXXII).
9.2.1 Byggherren
Hovedbygningen ble oppført av daværende krigskommissær nordenfjelds,
senere geheimeråd og friherre Ludvig Rosenkrantz (1628-1685) og frue
Karen Mowatt (død 1675) i årene 1662-1665 på setegården Hatteberg i
Kvinnherad. De ble gift 1658 (fig. 290 og 291). Karen Mowatt var en rik
arving, 25 datter av viseadmiral Axel Mowatt (død 1661) og frue Karen Bildt
(død 1662). 26 Etter Karen Mowatts død giftet Ludvig Rosenkrantz seg 1679
med dronning Charlotte Amalies kammerjomfru Clara Catharina von
Stockhausen som siden ble hoffmesterinne (død i København 1689).
Rosenkrantz ble også geheimeråd da han giftet seg for annen gang. Det er
mulig at hans hollandske mors første ekteskap med en baron har inspirert
ham til opprettelsen av et baroni. Rosenkrantz var oppvokst i Holland. Han
var offiser og kom til Norge i 1650-årene. Han ble i 1673
generalkrigskommisær i Norge, i 1674 amtmann i Stavanger og 1680
stiftamtmann i Kristiansand. Han ble imidlertid boende i Stavanger til 1684,
der han døde året etter.
9.2.2 Datering
Bygningens hugne portaler og kaminer bærer årstallene 1662 og 1665.
9.2.3 Dimensjoner
Hovedfløyen er ca. 35 x 10 meter, sidefløyene ca. 16 x 10 meter. 27 Veggene
er ca. sytti cm tykke. Den store og den lille salen målte opprinnelig
henholdsvis 15 x 8 meter (120 m2) og 8 x 8 meter (64 m2). Takhøyden er 3,4
meter under bjelkene i annen etasje.
25
Hans far Holger Rosenkrantz var uekte sønn av Fredrik Rosenkrantz og Rigborg
Brockenhuus, men ble naturalisert i 1624. Han tjente seg i Holland opp til oberst og giftet
seg med Josina van der Lauwick, enke etter baron Johann Thuring van
Hallweil og datter av Goossen van der Lauwick, drost i Buren i Gelderland.
26
Karen Mowatts foreldre bodde på Hovland på Tysnes.
27
Bygningen er med andre ord temmelig stor, og fortjener neppe betegnelsen ”Europas minste
slott” slik markedsføringen av stedet lyder. Årsaken til betegnelsen er sannsynligvis at
bygningen i følge Hopstock og Tschudi-Madsen skulle ha en av de minste innelukkede
borggårdene i skandinavisk sammenheng (Hopstock 1965:22), hvilket ikke stemmer. De lokalt i
bygden brukte betegnelser slott og borg, viser i en større sammenheng vanligvis til riksanlegg.
Rosendal er på skandinaviske språk en herregård. I en vanlig fransk château-sammenheng ville
Rosendal imidlertid ha scoret ganske høyt hva arealet angår.
342

Målene på bygningen viser at Rosendals areal og utstrekning er
noenlunde sammenfallende med tilsvarende store trefløyede anlegg oppført i
tømmer noen år senere (fig. 292).
9.2.4 Fasade
Bygningen kan som tradisjonen sier være oppført av skotske murere, men har
neppe tilknytning til skotsk arkitektur i tiden. 28
Bygningen er oppført av hvitkalket bruddsteinsmur med hjørnekvader i
kleberstein og portaler av sandstein. Disse to portalene er utsmykket med
omfattende steinhuggerarbeid i bruskbarokk.
Dette er sannsynligvis bestillingsarbeider utført i Bremen. Ved å
sammenligne med arbeider derfra er dette sannsynlig, da sandsteinen av type
ser ut som den tyske såkalte ”Bremersteinen” som ble brutt i Rhinområdet,
fraktet til Bremen og skipet ut derfra. Det fantes der meget habile
steinhuggere i 1660-årene som hugget i den samme bruskbarokkmanér som
portalene og kaminene på Rosendal. 29 Skulle de vært fra Bergen eller
Stavanger ville de sannsynligvis vært hugget i kleberstein. Over porten står et
sitat: ”Melius Mori in Libertate Qvam vivere in Servitute.” og dateringen
1665. Christopher Hammer bruker sitatet i forbindelse med rosende omtale
av dansk eneveldig styreform; sitatet kan slik sett på Rosendal stå som en
kritikk av det tidligere riksrådstyret. 30 Over hoveddøren står året 1662 og det
nøytrale ”Wer gott VErtrauwet Hat Wol Gebauwet.”
28
Tennfjord 1944:38. trfløyede anlegg ble bygget i Skottland i tiden, men hadde gjerne en mer
kompakt form enn Rosendal. Mc Kean, Charles:”Some later Jacobean Villas in Scotland ”The
Renaissance Villa in Britain 1500-1700. Reading 2007:64-87.
29
Bremen und seine Bauten. Bearbeitet und ausgegeben vom Architekten- und Ingenieur-Verein.
Bremen 1900. Se for eksempel s. 165, 198 og vignett etter forordet.
30
”Hvor ere ikke bønderne i adskillige andre lande indskrenkede, og paalagte adskillige byrder?
Den norske bonde særdeles odels-bonden lever i en sand borgerlig frihed; der vides icke noget
land hvor han lever friere, saa længe han ved god huus-holdning kan besidde og beboe sin
odelsgaard. … for resten findes i Norge ikke eengang skind af nogen samvittigheds tvang eller
forfølgelse. En sag, som man ikke er aldeles frie for i andre land hvilket i alt viiser saa vel
nordmandens som fremmedes lyksalighed i Norge frem for mange andre lande i verden, da alle
lever i en borgerlig lyksalig og sand friheds tilstand udi Norge under en naadig mild og faderlig
eenvolds regiering, derfor kan der siges: Melius est mori in libertate qvam in servitute vivere.
Tacitus.” Hammer, Christopher: Norsk Atlas eller Land-Beskrivelse over Kongeriget Norge.
Manuskript 1773.
Sitatet skyldes imidlertid neppe Tacitus slik Hammer skriver. Det er gjort søk i diverse
sitatleksika ved Universitetet i Oslo, uten resultat (Gutermann, Tosi m.fl.) samt Proverbia
sententiaeque Latinitatis medii aevi = Lateinische Sprichwörter und Sentenzen des Mittelalters
in alphabetischer Anordnung /gesammelt und herausgegeben von Hans Walther. 1963-1986. - 9
343

Av vinduene har mange eikekarmer fra 1660-tallet, men de fleste
rammene er erstattet med tresprossevinduer av Hans Chr. Hoff de
Rosencrone fra 1815 til 1835. De alderdommelig utformede smårutede
vinduene er altså ikke 1700-talls! Vinduene i Stattholderkammeret er sågar
blitt omtalt som Norges eldste tresprossevinduer, men er fra 1827. Frem til
denne vindusutskiftningen, som er foregått gradvis i en 20-årsperiode, har
sannsynligvis hele bygningen hatt blyglassvinduer. Vinduenes
alderdommelige sprosseinndeling må ha vært et bevisst historiserende valg,
samtidig som de nyes inndeling ikke har stukket for mye av i forhold til de
gamle mens utskiftningen pågikk. Typen regnes som representativ for første
generasjon tresprossevinduer og har ikke uten grunn forvirret senere
antikvarer.
9.2.5 Takform
Bygningen har tre fløyer i to etasjer med sammenhengende valmtak, før 1835
tekket med rød tegl. Valmtaket er et tidlig eksempel i Norge og kan skyldes
Rosenkrantz’ hollandske bakgrunn. Allerede kansler Jens Bjelkes gård i
Christiania fra ca. 1648 hadde imidlertid valmtak. I England ble
valmtakformen tatt i bruk i 1620-årene. 31 Takkonstruksjonen på Rosendal er
opprinnelig, men antagelig senere fôret ut i en større svai, vel for å få
regnvannet bedre unna veggen. 32 Man må anta at det tidligere har vært en
profilert tregesims med skjult takrenne og en mindre svai enn den nåværende.
Det var tidligere loft i to etasjer og kobbhus i to rekker. Hans Christian Hoff
de Rosencrone reparerte taket med nytt sutak og la på glasert takstein 1835.
Sannsynligvis er endringen skjedd da. Det var rustkammer på første loftsnivå
med et dueslag på loftet over der igjen i 1745. 33
9.2.6 Plan
Bygningens plan i 1786 er bevart på en tegning av forvalteren Severin
Vincentz Segelcke som også viser hagen (fig. 293). 34 To besiktigelser fra
1700-tallet er bevart, den ene fra 1745, den andre er udatert, fragmentarisk og
b. og fulltekstbasen http://www.thelatinlibrary.com. Takk til latinerne Vigdis Andersen, NIKU
og Gunn Mari Haaland, UiO.
31
Cooper, Nicholas: Houses of the Gentry 1480-1680 London 1992:170.
32
Han hadde også reparert taket i 1818, men da ble kun brukt stenger, dvs. lekter
(Rosendalarkivet. Regnskap ”Bygningen vedkommende” L. nr. 218, legg 9).
33
To rekker med 12 vinduer, de øverste kun med lemmer. På prospekt fra ca. 1705 er det
muligens vist flere. Rosendals arkiv. Besiktigelsen 1745.
34
”Grund-Tegning af Baroniets Rosendahls Residence Bestaaende af 2de Etager med tilligende
Hauge. Opmaalet og tegnet Anno 1786 af Severin Vincentz Segelcke.” Avfotografert RA-arkiv.
Originalen i Rosendals arkiv.
344

noe senere. Sistnevnte beskriver imidlertid værelsenes veggtrekk og antall
vinduer. Bygningsregnskaper fra 1814-1836 er bevart. 35
Bygningen har tre fløyer. På den fjerde siden er en sperremur med
porten, som tidligere hadde en tett treport. Første etasje inneholdt
økonomifunksjoner og kjøkken mens annen etasje inneholdt herskapets
værelser. Sydvestre hjørnerom i første etasje er imidlertid en stor hvelvkjeller
med fire høye krysshvelv og midtpilar med gulv som ligger to meter dypere
enn resten av etasjen. Innvendige skillevegger er i utmurt bindingsverk.
Senere sorenskriver Lars Hess Bing skrev om hovedbygningen i sin
”Beskrivelse over Kongeriget Norge, Øerne Island og Færøerne, samt
Grønland” fra 1796: ”Den har kun een Port eller Indgang, gjennem hvilken
man kommer ind paa en stor og firkantet Plads, paa alle Sider indesluttet af
Gemaker og Værelser af 2de Etager, deraf den underste for Domestiquer og
den anden for Herskabet. Disse Værelser ere smukt betrækkede, og overalt
sees Vaabener og andre Positurer i Gibs.” At våpnene etc. oppgis å være gjort
av stukk må være en misforståelse. Det må være kaminenes utsmykning i
huggen sandstein som er forstått slik. Bygningen sto da antagelig slik som i
Axel Rosenkrantz tid, da ingen siden hadde bodd der.
Værelsenes betegnelser i 1745 kjennes som nevnt ovenfor gjennom en
besiktigelse og en udatert dessverre fragmentarisk besiktigelse. Bak gangen
lå tre værelser. Det største; ”rødsalen”, hadde dør ut til hjørnekammeret.
Disse to har således dannet et appartement, mens den store salen og
stattholderkammeret, samt den lille sal og dagligstuen hver har dannet de to
andre. Innenfor dette planskjema har ammestuen og skolen også hatt sin plass
i 1600-årene siden det var mange barn. Man kan gjette på at kammeret bak
trappen, som var spiskammer i 1745, var skolen, og det i så fall senere
baronens kammer ved siden av; ammestuen. Dette siden disse værelsene har
ligget uavhengig av andre rom, kun med inngang fra gangen.
Besiktigelsen fra ukjent tidspunkt i 1700-årene beskriver værelsenes
utstyr, men er for annen etasjes del bare bevart for vestfløyens rom og
kontoret. Dagligværelsene i annen etasje var innrettet omkring en liten
forstue for vestre ende av den store gang. Rett frem lå et lite kontor/kabinett
trukket med rød og grønn makey, antagelig montert i striper, som grevens
kabinetter på Jarlsberg. Til høyre lå dagligstuen, sannsynligvis også da med
vindeltrapp opp fra borgestuen som på Segelckes plan (selv om trappen ikke
omtales i 1745), slik at forbindelsen til kjøkkenet var overkommelig. Stuen
var trukket med rødmalt lerret og hadde en vindovn på fire jernføtter med
murt trommel. Sovekammeret til venstre var hjørneværelset, nå kalt
grønnsalen, med kamin. Det lille kontoret og forstuen er avdelt dette
35 Rosendals arkiv. Besiktigelsene og bygningsregnskap 1814-1836: L. nr. 218, legg 9.
345

sovekammeret. De fineste dørhengslene i huset er de rektangulære utsveifede
og punsede platehengslene på dørene til grønnsalen. Dette hjørnerommet
motsatt stattholderkammeret med en liten kontoravdeling ble kalt ”baronens
sovekammer” i 1836. Det er sannsynlig at grønnsalen også har vært kalt
baronens kammer. Betegnelsen kan gå tilbake til Axel Rosenkrantz eller før.
”Marcuskammeret” ved siden av stattholderkammeret ble i 1745 kalt
”baronens kammer” og kunne derfor presumptivt ha vært Axel Rosenkrantz’
sovekammer eller kabinett beliggende vegg i vegg med stattholderkammeret.
Dette kan imidlertid ha vært et oppholdsrom, ikke nødvendigvis hans
sengekammer, med mindre baronen og baronessen hadde separate
sengekamre. Grønnsalen har fremdeles en opprinnelig liten murt kamin av
enkel type. Rødsalen innenfor ble kalt ”Majorkammeret” i 1745, og må ha
hatt en liten kamin som ble fjernet i 1835. 36 Disse to værelsene kan siden de
har utvendige priveter ha vært dagligværelsene i Ludvig Rosenkrantz’
anlegg. Man kan her sammenligne med Rosenborgs disposisjon med kongens
stue og kammer på samme sted i planen.
Ytterst i vestfløyen lå spisesalen (senere den gule sal). Den var trukket
med ”flammed besyed Tøy” som det er funnet rester av, og hadde kamin med
et malt brett for åpningen. Besydd skulle bety brodert. Den store vindovnen
med murt trommel var, i likhet med den som fremdeles er bevart i
Stattholderkammeret, datert 1685, og sto på seks rødmalte jernføtter. 37 Det
flammede tøyet og ovnen fra 1685 har fått Tschudi-Madsen til å anta at
”spisesalen” i besiktigelsen var identisk med Stattholderkammeret. De fire
”Karm Vinduer” i salen viser imidlertid at det er snakk om den senere gule
sal. Med trappen opp fra borgestuen i naborommet har plasseringen rett over
kjøkkenet vært noenlunde praktisk. Det såkalte ”Spise Kammret” fra 1745
som lå bak vindeltrappen til loftet har sannsynligvis bare vært nettopp et
spiskammer. ”Spisekammeret ved Kiøckenet” omtales i samme besiktigelse.
Avstanden til kjøkkenet kan ha gjort det nødvendig å ha et spiskammer i
denne etasjen.
Rosendal østfløy rommet opprinnelig den store salen, som omfattet hele
arealet på 120 m2, nesten det dobbelte av salen på Austrått. Salen hadde som
stattholderkammeret en stor sandsteinskamin. I et gangrom, hvis areal
36
Rosendalarkivet. ”Bygningen vedkommende”, L. nr. 218, legg 9.
37
Ellers omtales et stort speil i forgylt ramme og ”Tormo Torvson og Hustrues” portretter. Dette
var Edvard Londemanns grandonkel, den kjente islandske histografen Tormod Torvsson
(Torfæus) og hustru Maren Hansdatter.
346

inngikk som del av salen før den ble delt opp i 1818 og 1835, ser man at
salen hadde hvitkalkede vegger. 38
Stattholderkammeret har antagelig vært det fornemste sengekammeret
siden det ligger i direkte tilknytning til den store salen; kongens
sengekammer hvis han hadde besøkt Rosendal. Man har imidlertid måttet
nøye seg med stattholderen. 39
Første etasjes økonomifunksjoner var gruppert i fem grupper, hver
gruppe med utgangspunkt i hver sin dør fra borggården. Østfløyen inneholdt
den administrative enhet med fogdestuen, skriverstuen og fateburet om en
forstue. I vestfløyen lå borgestuen og kjøkkenet med et spiskammer med
inngang fra en felles gang. Hovedfløyen rommet tre grupper rom. Med
inngang fra den gjennomgående ”stengangen” som munnet ut i et privet for
folkene, var tjenernes kamre, pikenes kammer med tre store flatsenger
(markert på Segelckes plan fra 1786) og drengenes kammer samt tingstuen.
Hjørnerommet ble kalt brødkammeret i den udaterte besiktigelsen. Den store
hvelvkjelleren hadde egen inngang med trapp ned. Innenfor hovedinngangens
portal bak forstuen med den store vindeltrappen lå snekkerkammeret og
melkekammeret. På hver side av forstuen lå jomfru Annes kammer (vel
husjomfruen) og et lite kleskammers for yttertøy og støvler.
38
Taket har røde bjelker og hvite fag, med en hvitkalket bred taklist. Takbjelkene og listene kan
ha overmalt strekdekor. Opprinnelige farger kan ha vært grått med mønjerød staffering. At
takbordene skulle stått umalte til malte takbjelker er usannsynlig; bordene må være skiftet.
Veggen er hvitkalket. Døren er lys grå med sinobermalte lister og beslag. Gerikten er også lys
grå med sinober/mønje staffering. Brystningen er rødmalt. Brænne, Jon: ”Baroniet Rosendal i
Kvinherad kommune, Hordaland. Delprosjekt 1: Undersøkelser, tilstandsbeskrivelse og forslag
til tiltak i 24 utvalgte rom i slottet” NIKU oppdragsmelding 079. Oslo 1999:36
39
Kammeret er oppkalt etter stattholder Ditlev Wibe som eide Rosendal 1725-1739, uten å
bosette seg der.
347

9.2.7 Interiør
Opprinnelige dører og vinduer er gjort av eik. 40 Det finnes originale
blyglassvinduer på kjøkkenet i første etasje, og rester av glassmalerier fra de
opprinnelige vinduene i annen etasje. Bruken av eik tilsier at treverket har
vært bonet. Sannsynligvis omkring 1705 er treverket i stedet blitt malt og
marmorert i forskjellige varianter med lys grått og sinober eller mønje. Dette
gjelder dessuten hovedtrappen, som også er av eik (fig. 300). Årstallet
baserer seg på at maleren Hans Sager da han oppholdt seg på gården i
forbindelse med malingen av altertavlen og hvelvingene i kirken, også har
malt i hovedbygningen, samt malt Axel Rosenkrantz’ portrett og to
prospekter av gården, hvorav det ene nå henger i hovedbygningen (fig. 294
og 295). 41
Opprinnelig var det tre kaminer med steinhuggerarbeide. Den i
stattholderkammeret er bevart på plass, mens rester av to andre finnes lagret i
kjellernedgangen. De sto i den store og den lille salen (fig. 301).
Stattholderkammeret er Norges best bevarte 1600-talls interiør (fig.
296).Tekstiltapeten er en stripet mangefarget ullvevnad på linvarp, antagelig
det tekstilet som bl.a. kaltes tirumtei som også fantes på Herregården i Larvik
40
Det finnes hele nitten originale dører i bygningen, inkludert alle de fem ytterdørene i
borggården. På flere dørbeslag og låser av stål er det dekorativt punsede ranker og grotesker som
har stått blanke mot blåanløpen bunn. I det ellers ganske fuktige klima er det muligens den
senere mønjemalingen som har reddet beslagene og låsene fra å ruste. Bukkehornshengslene
finnes i fire varianter, muligens med tiltagende avansert utforming etter rommenes hierarki. Det
aller fineste utstyret generelt er på døren til den opprinnelige store salen fra gangen. Tilsvarende
lås som på sistnevnte dør er sekundært anvendt i kjøkkenet, og kan ha vært på salsdøren fra
Stattholderkammeret. Stattholderkammeret har ellers måttet la seg nøye med de to fineste
bukkehornshengseltypene (den enkleste av dem til privetet), men som værelset til gjengjeld er
alene om. 40 At hjørneværelset med den enkle kaminen har de fine hengslene viser at man
muligens har søkt et balansert uttrykk mer enn en rent hierarkisk disposisjon av
interiørelementene. Denne typen renessansepregede dørbeslag har sannsynligvis vært vanlige i
fornemme hus, men de finnes i profan sammenheng knapt nok bevart på sine opprinnelige dører
andre steder enn på Rosendal. Typen ble etter hvert erstattet av drevne og gjennombrutte beslag i
barokken. Skøyen i Aker har et eksempel på overgangsformen før man gikk over til den
bladformede typen, som også har vært på Verne Kloster og i bergskrivergården på Kongsberg.
41
Prospektet ble funnet i København på slutten av 1800-tallet og kjøpt tilbake til gården. Ved
restaurering 1971 fant man våpenet til friherrene Rosenkrantz nederst under én overmaling og
det nåværende overklistrede papirskjoldet, som er familien Rosencrones hjerteskjold. Prospektet
er m.a.o. malt før 1723. Kirkens korvindu er vist gjenmurt, hvilket kan ha skjedd etter at den nye
altertavlen ble satt inn i 1705. Hans Sager kan ha utført prospektet i forbindelse med at han
arbeidet i kirken i 1705 (Kloster 1973:9).
348

og på Stend i Fana (fig. 297). 42 Tapetet er antagelig det opprinnelige fra
1660-årene. Stripene er gule, grønne og røde i ull på blågrønn linvarp og
mønsteret delvis flammet i ikatfarget vev med ”point d’Hongrie”-mønster og
rosengang. 43 Brystpanelet er lavt og har en sinoberrød akantusranke med
sorte konturer malt på hvit bunn. Døren er marmorert på hvit bunn med
sinober tegninger og profiler (fig. 298 og 299). Geriktene og brystningslisten
er malt sinober. Som i andre rom der det er opprinnelige dører og vinduer i
eik, har disse sannsynligvis vært bonet. Marmoreringen kan som før nevnt
være utført ca. 1705. Brystningens akantusdekor kan være fra ca. 1705, men
siden brystningen sannsynligvis ikke er av eik bør den ha vært malt
opprinnelig. I Holland og England fantes utskårne gjennombrutte brystninger
av tre, opprinnelig malt lyse som marmorimitasjon eller forgylt. Selvfølgelig
fantes de da også i de respektive land som tromp l´oeil-imitasjoner slik som
på Rosendal og Stend. Akantusranker uten Berains knekkede bånd var gjengs
fra 1660-årene til etter 1712 da Marot ga ut sin mønsterbok Oevres i
Amsterdam. Et eksempel på gjennombrutt akantusbrystning som
romdekorasjon er fra et kabinett i den frisiske stattholders palé i Leeuwarden,
Friesland. 44 Den vanligste form må ha vært som trappebrystning, spesielt i
England finnes mange eksempler.
De samme fargene går igjen i taket; bjelkene er hvite med sinober striper
langs kantene, og fagene mellom dem som nå er hvite har sannsynligvis hatt
malte rammer i sinober om hvite felt. 45 I rommets ene hjørne er bygget et
privet som synes opprinnelig. På oppmålingen fra 1916-1917 er det
imidlertid her stiplet et utvendig privet. Om dette baserer seg på
bygningsarkeologiske spor er ukjent. Vinduet fra det nåværende privet er
smalt, det kan ha vært en dør. Ved siden av sandsteinskaminen er en tysk
vindovn datert 1685 med motiver fra den gammeltestamentlige historien om
Judit og Holofernes. Den kan være flyttet hit fra gulsalen i 1815, der det var
en ovn med året 1685 iflg. den udaterte besiktigelsen i Rosendalarkivet.
Rosencrone satte inn en ny ovn i gulsalen i 1815. 46 En ovn fra Hessen datert
så tidlig som 1579 ser ut til å være støpt med den samme formen, som viser
42
Av fr. tiretaine. Tekstilytpen ble produsert i Danmark og vel i Norge, men ble også importert
fra Frankrike, hvilket var finere (Lindberg, Kirsten: Sienernes stad København 2. bind Ebeltoft
1996: 113, Ordliste i 3. bind: 417).
43
Riksantikvarens arkiv. Rapporter. Nygard 1984 og Bergrén 1991.
44
Rijksmuseum, Amsterdam. Fra et hus i Middachten i Gelderland (der Ludvig Rosenkrantz’
mor var fra) finnes en tilsvarende trappebrystning. Gjengitt Hauglid, Roar: Akantus fra Hellas til
Gudbrandsdal, Oslo 1950. s. 104
45
De visstnok opprinnelige takbordene ligger på loftet (Brænne 1999:28).
46
Rosendalarkivet. Bygningsregnskaper 1814-1836. L. nr. 218, legg 9.
349

Holofernes leir. 47 Kaminens gesims; øverste og nederste profilledd, har vært
staffert som takbjelkene med mønjerødt. 48
Innboet i huset kjennes fra friherre Axel Rosenkrantz’ skifte i 1723. 49
Sølvtøyet ble taksert til 1133 rdl. unntatt friherrinnens festensgave, et
nattbord av sølv. 50 Det var to malerier av gården med kirken, hvorav det ene
utvilsomt er det som henger på Rosendal idag. Av klassiske subjekter fantes
seks romerske keisere samt Venus og Juno. Susanna i badet var det bibelske
motivet i samlingen mens Holger Danske og Diderik med dragen utgjorde de
nordiske historier. Litterær interesse fantes overhodet ikke: to bibler, en
evangeliekommentar, Kristian 5. norske lov, en juridisk ordbok samt Fredrik
4.s salvingsakt utgjorde det hele bibliotek. 51
De legemsstore portrettene som hadde hengt i den store salen på
Rosendal av Axel Mowatt og Karen Bildt, Ludvig Rosenkrantz og hustru 52
samt det praktfulle barneportrettet av en av sønnene, kalt ”den brune dræng”
(antagelig Axel Rosenkrantz siden han har bergmannstav), kom etter Josine
Cathrine Rosenkrantz’ død til en annen linje av slekten med sete på
Rosenholm i Jylland, der portrettene fremdeles henger. 53
Det var et stort urverk i en kasse på forstuens østvegg, det sted på gården
der riktig tid kunne leses.
9.2.8 Funksjon
Bygningen ble oppført på gården Hatteberg lenge før baroniet (eller
friherskapet) ble opprettet i 1678. Baroniet Rosendals residens het m.a.o.
Hatteberg frem til 1678 og var en vanlig adelig setegård. Det senere baroniet
47 Den er skåret av Heinrich Bunsen Blümel, Fritz: Der Deutschen Kunstöfen von 1480 bis 1910.
München 1965:238.
48 Riksantikvarens arkiv. Rapport Krafft 1958.
49 Skiftet etter Axel Rosenkrantz fra 1723 befinner seg på foreløpig ukjent sted i Riksarkivet og
er sitert etter Tennfjord 1944.
50 Hun hadde også fått en ring med ni rosenstener, dvs. edelstener slipt i ”roseform”,
sannsynligvis diamanter.
51 Tennfjord 1944:63.
52 Portrettet kan forestille Clara von Stockhausen selv om det er påmalt Mowattvåpenet, da det
etter frisyren tidligst kan være malt i 1680-årene hvis frisyren ikke er endret senere, hvilket
forekommer. Det har ikke karakter av å være et post mortem-portrett. Et sannsynlig alternativ er
at det frestiller en av Ludvig Rosenkrantz’ døtre siden våpenet på portrettet er delt i
Rosenkrantzenes og Mowattenes våpener. På Rosenholm finnes også helfigurportretter av Axel
Mowatt og Karen Bildt.
53
Edvard Londemann prøvde å kjøpe portrettene av hennes dødsbo, men lyktes ikke. Hopstock
1965:37.
350

omfattet også setegårdene Mel og Seim. 54 Om årsaken til den store
murbygningen på Hatteberg var tanker om en fremtidig høyere status er
uvisst. Utgangspunktet for baroniet Rosendal var godset Karen Mowatt arvet
etter sine foreldre, men flere gårder ble holdt utenfor, bl.a. herregårdene
Hovland, Ask og Vatne. Hovedbygningen på Rosendal lå uten sammenheng
med driftsbygningene på gården. Disse lå på gamle Hattebergs tomt nedenfor
residensens hageanlegg.
9.2.9 Forbilder
Rosendal utgjør på alle måter det maksimale av hva som ble prestert i Norge
under det tidlige eneveldet.
Byggherrens hollandske bakgrunn har neppe influert arkitekturen mye.
Bygningens er mest tyskpreget med sine store murmasser og forholdsvis lave
og få vinduer. Valmtaket kan imidlertid være et hollandsk trekk såpass tidlig.
Det skyldtes heller ikke nødvendigvis Ludvig Rosenkrantz at det ble
bygget steinhus på Hatteberg (slik det ofte er hevdet), men også hustruen
Karen Mowatt. Hennes slekt oppførte flere steinhus omkring 1660. Rosendal
står ikke løsrevet fra en norsk sammenheng. Karen Mowatts mor Karen Bildt
var datter av Knut Danielsen Bildt til Morland i Bohuslen som også eide
Lungegården i Bergen som var et steinhus. På Morland oppførte Karen Bildts
bror et stort steinhus. Hennes onkel Otte Bildt oppførte et steinhus på
Hafslund i Skjeberg, og hans sønn Daniel utvidet antagelig dette betraktelig
(se Hafslund). Enken etter Otte andre sønn Vincents utvidet et eldre anlegg
på Nes i Borge. 55 Dette skjedde i årene rett før Rosendal ble påbegynt.
Planløsningen i annen etasje kjennes fra flere danske herregårder fra
renessansen, også ved Rosenborg slott i København. Det første kjente
eksemplet er Hollufgård på Fyn fra 1577. En lang gang, på Rosendal med tre
værelser bak, går fra sal til sal eller stue til stue for hver ende av bygningen.
Rosenborg i København hadde opprinnelig henholdsvis kongens og
dronningens stuer for endene og sengekamrene med inngang fra disse med et
felles forgemakk i midten bak gangen. Dette ble imidlertid endret i 1660årene
da kongeparet fikk felles sengekammer og i stedet forgemakker i
dronningens tidligere appartement. På Rosendal er disse salene eller stuene
omtalt som kamre. Værelsene bak gangen har i følge Segelckes plan hatt
innbyrdes forbindelse, bare dører til gangen. Rosendals plan må i denne
overgangstiden oppfattes mer som en vanlig brukt planløsning enn som
utpreget konservativ. Greve Hans Schacks Schackenborg i Møgeltønder fra
1664-1666 er Danmarks første kjente gård med barokk midtsalplan, og det
54
Tennfjord, Finn: Stamhuset Rosendal Oslo 1944:57.
55
Sørensen 2002:357-360.
351

skulle neppe forventes at man oppe i Hardanger oppførte Danmark-Norges
første eksempel på typen. Ikke før i Gyldenløves palé på Kongens Nytorv i
København, oppført 1672-1677, ser man i Danmark igjen midtsalsplanen.
Trappetårn var det dog ikke på Rosendal, men en kraftig utformet vindeltrapp
opp fra forstuen i bygningens midtakse bak gangen.. 56 Den ”italienske”
repostrappen erstattet vindeltrappen i monumental sammenheng godt og vel
10-20 år senere.
9.2.10 Hagen
Bygningen var på tre sider omringet av høye hvitkalkede hagemurer med
tegltak slik prospektet viser. Murene flankerte inngangen foran bygningens
sperremur, slik at det ble dannet en rektangulær forplass, noe smalere enn
borggården (jfr. prospektet og Segelckes riss 1786). Ifølge besiktigelsen fra
1745 var det tre dører med lås i muren til hagen. Utvendig langs muren var
det plantet trerekker, visstnok valnøttrær (fig. 302-304).
Øst for bygningen lå hagen med 12 kvadratiske kvarterer omrammet av
klippede hekker og frukttrær. Prospektet fra ca. 1705 viser 16 kvarterer, altså
fire i bredden, men dette er sannsynligvis en skjematisk gjengivelse. Hagen
er anlagt samtidig med huset på en stor oppfylling. Den 14. mars 1666 ankom
med en skipper fra København tre kister buksbom og liguster til hagen.
Samtidig kom ”Gardtners Redskab til haufen”, frø, to ”Kniper Sette Træer, af
adskillig slags” samt fisk ”til at forsettis i Dammen”. 57 I motsetning til på
Østlandet var klimaet i Kvinnherad velegnet for buksbom, og noen av
hekkene har vokst seg svært brede og høye. De to lystkvarterene hadde i
1786 speilmonogrammer i buksbom; ett med initialene E. L. 1746 og ett med
initialene d. R. med en louis-seize guirlander over. Det første viser til
islendingen biskop Edvard Londemanns overtagelse av eiendommen. Det
andre må vise til hans og etterkommernes adelige navn de Rosencrone. Man
har sett en ”L.” i dette siste monogrammet, og ansett parterret som en
hommage til grunnleggeren Ludvig Rosenkrantz, men L’en lar seg vanskelig
spore. Med god vilje kan man muligens tolke dit M. G. d. R. [Marcus
Gerhard de Rosencrone].
Rundt hovedbygningen ser det ut til at det i 1786 var plantet frukttrær på
gressbunn, mens det på sydsiden var en kjøkkenhage, muligens kålhage siden
kvarterene i hagen generelt hadde grønnsaksenger, bortsett fra i
lystkvarterene.
56 Hopstock 1965:27.
57 Rosendalarkivet L. nr. 218.
352

I et av de nederste kvarterer lå ”hagehuset”. Robert Kloster tror at
hagehuset ble utvidet i bredden mellom ca. 1705 og 1786. 58 Etter antall
vinduer på huset i forhold til prospektet kunne det stemme, men
hovedbygningen er sterkt fortegnet på maleriet, så det skyldes antagelig en
generell misoppfatning av proporsjonene. Hvorvidt bygningen opprinnelig
var et lysthus eller en gartnerbolig er usikkert. 59 I 1699 bodde birkeskriveren
Christian Lamberg i ”Hagehuset”. Det tyder på at maleriet (som må være
utført etter 1705 slik Kloster argumenterer for) viser huset slik det også
fremstår på planen fra 1786. Lamberg må ha hatt to værelser og kjøkken i sin
bolig, selv om den var temporær. Under værelsene har det vært en kjeller
som vel fremdeles ligger under det nåværende hagehus, som kan vise seg å
bestå av den opprinnelige tømmerkjernen. Tennfjord gjengir fra et utkast til
beskrivelse av Hardanger fra 1781:”Ved Bygningen er en stor og smuk
Frugthave forsynt med fornødne Huse for Gartneren og under samme store
Kjældere at sætte Væxter i om Vinteren”. 60 Huset var av tømmer med fire
kamre (slik Segelckes plan fra 1786 også viser) og hadde ikke vindusruter
(bare lemmer?) i 1745. Det ble da bare brukt som fruktlager siden det ikke
hadde vinduer. Det sto en bileggerovn i huset, hvilket tilsier at det også var
en grue eller en kamin der. Opplysningen om at huset fungerte som
Lambergs bopel viser at vinduene må ha blitt fjernet siden1699. I 1834 ble
det satt et nytt stakittverk omkring huset. På prospektet er det vist hvitt som
hovedbygningen, så det har vært panelt og malt. ”
I østre side af Haugen” var ifølge den udaterte besiktigelsen et arresthus
som må være revet før Segelckes plan ble utført i 1786. Muligens kan det
være det lille huset med pyramidetak vis-à-vis porten på prospektet fra ca.
1705. 61 Et arresthus ville neppe hatt en naturlig plassering innenfor
hagemurene, og huset med pyramidetak minner om Heintz’ prosjekt til
arresthus på Jarlsberg. 62
9.2.11 Senere historie
Den yngste sønnen Axel Rosenkrantz (1670-1723) overtok baroniet i 1691
etter at hans tre eldre soldatbrødre Holger, Fredrik og Christian suksessivt
døde i årene 1688-1691, antagelig som offiserer i keiserlig tjeneste. Han
giftet seg i 1709 med Anna Christine Godtzen, en prestedatter fra Stavanger.
I årene 1697 til 1702 var han amtmann i Bergenhus amt. Han levde ellers på
58
Kloster skriver 18 kvarterer, men det er feil. Kloster, Robert: ”Baroniet i Rosendal”,
Fortidsminneforeningens årbok 1973, Oslo 1973 s. 7f.
59
I 1683 omtales gartneren Jan Connet, navnet kunne tyde på flamsk opphav. Kloster 1971:29.
60
Tennfjord 1944:130.
61
Rosendalarkivet. Besiktigelse 1745 og u. å. Regnskap ”Bygningen vedkommende” Omslag 3.
62
Gjengitt i Kavli/Hopstock 1983:34.
353

Rosendal som godseier, og drev godset godt frem. 63 Ingen av Ludvig
Rosenkrantz og Karen Mowatts barn fikk etterkommere. Baroniordningen
skulle m.a.o. vise seg å være lukrativ for kongen som dermed fikk lenet etter
friherre Axel Rosenkrantz’ død 1723. 64 Kongen solgte godset i 1725 uten
baronirettigheter til stattholder Ditlev Wibe. Etter hans død i 1739 tilfalt det
svogeren Vincents Lerche hvis sønn solgte det 1745 til Edvard Londemann.
Han ble adlet med navnet Rosencrone i 1749. Under hans sønn statsminister
Rosencrone ble Rosendal igjen opphøyet til baroni, og det gikk siden i arv i
Londemanns etterslekt frem til det i 1927 ble gitt til Universitetet i Oslo.
63 Hans endelikt var etter sagnet ille; han druknet i et av Rosendals avtreder ”formedelst inntak
av berusendes drikke”. Han må i så fall ha falt på hodet ned i sjakten på sydsiden av huset. Dette
er imidlertid ikke bekreftet i noen kilde.
64
Han hadde også to søstre. Den yngste Sophie Amalie var gift med oberstløytnant Iver
Coucheron på Sylte i Ringebu, som etter svogerens død i 1724 søkte om friherretittel og om å
overta Rosendal som baroni. Dette ble avslått. Den eldste datteren Josine Cathrine Rosenkrantz
døde ugift på Bremerholm i 1746 som den siste av sin slektslinje. Hun hadde vært hoffdame, og
satt fengslet siden hun i 1699 hadde forsøkt å forgifte en kollega i kampen om en manns gunst.
354

9.3 Skøyen i Østre Aker (Oslo)
Bygningen var et trefløyet anlegg i tømmer, sannsynligvis oppført i to faser,
først ca. 1674, deretter til- og påbygget ca. 1680. Hovedfløyen har hatt sentral
gjennomkjørsel og ark med sal. Kjeller og tårn kan være fra en eldre bygning.
I dag står kun 2/3 av hovedfløyen igjen (fig. 305-307) (rek. XXXIII).
9.3.1 Byggherren
Daværende postmester, senere generalveimester og justisråd Anders Boysen
(1644-1708) og hustru Anne Maria Petersdatter Otton (1643-1714) 65 kjøpte
gården i 1674. 66 I 1678 og 1679 skattet de til byen, men siden dette var
nødvendig å kommentere i konsumsjonskattemanntallet for Aker, er det klart
at de hadde husholdning også på Skøyen. Ved skattemanntallene 1680-1696
bodde de på Skøyen hvor de stort sett holdt huslærer, kusk, to tjenestekarler
og tre tjenestepiker. 67 Ved konsumsjonsskatten i 1681 opplyses at Sr. Anders
Boysen ” boer paa sin gaard Schøjen i alle maader”.
65 Som generalveimester skal Anders Boysen ha hatt stor betydning for utviklingen av et
offentlig veisystem i landet (Sverre Steen 1923). Han skrev sitt eget navn Boysen, og jeg har
valgt å bruke denne formen fremfor Boyesen eller Boyessøn. Han var født i Christiania, sønn av
den rike kjøpmannen Boye Fredriksen som forpaktet Nedre Foss. Boysens hustru var fra
København, datter av rådmann Peter Otton (von Angel) og Sophie Altewelt. Hun hadde en søster
som var gift med biskop i Christiansand Ludvig Stoud (Dansk Personalhistorisk tidsskrift I. s.73)
og en bror Jørgen Otton som var president i Bergen.
66 Skøyengårdene tilhørte Oslo bispestol og ble etter reformasjonen krongods. Det var tidligere
en østre og en vestre gård; den nåværende bebyggelsen på Nordre Skøyen er den tidligere østre
gårdens tun. Det vestre gårdstunet forsvant på 1700-tallet etter at arealet var blitt drevet sammen
med den østre gården siden 1560. Gården ble i senere tid fremdeles kalt Østre Skøyen selv om
noe vestre tun ikke lenger fantes. Den nåværende betegnelsen ”Nordre” skyldes at den samlede
Skøyengården ble delt i en nordre og en søndre gård i 1841-1843 (Sollied 1947:254).
Gården kalles i dag Nordre Skøyen hovedgård. Betegnelsen hovedgård er her oppstått i nyere tid.
Adelig setegård har den ikke vært, trass i adelige beboere på 15- og 1600-tallet da den tilhørte
kronen. Siden gården har hatt underbruk som ble drevet inn under hovedbruket er imidlertid
betegnelsen hovedgård berettiget. Kongen lot Norges rikes kansler 1567-1572, Johan
Venstermann, bruke Skøyengårdene vederlagsfritt, i alle fall 1577 og 1578. Han synes å ha hatt
husholdning på Vestre Skøyen (Sprauten 1985:16).
67
Konsumsjonsskattemanntall i fogderegnskapene for Aker. De bodde i byen 1685 men var
tilbake året etter. Boysen betalte 1686 byskatt for en gård i Søndre Kvarter (Vigerust 1996:218).
I 1697 og 1700 bodde familien på Hovedtangen. I 1699 oppga han å eie en gård på Hovedtangen.
Major Jørgen Otto Brockenhuus leide den men var oppsagt.
355

Anders Boysen ville ikke betale ildstedskatten i årene 1688-1691. 68 Han
ble derfor senere skjønnslignet for fire ildsteder, som var det største antall
man betalte skatt for. Justisråd Boysen døde i 1708. Enken ble boende på
gården hos sønnen til sin død i 1714. I 1711 var bygningen delt i to
husholdninger, da enkefru Boysen ble ilignet to ildsteder, det samme som
sønnen, som eide gården. 69
9.3.2 Datering
Hovedbygningen på Skøyen er sannsynligvis oppført av Anders Boysen over
to eldre kjellere kort tid etter hans overtagelse av gården i 1674. Det er mulig
at han også har benyttet et trappetårn og et murt ”karnapp” fra en tidligere
bygning som kan ha vært oppført av mur. Disse elementene kan imidlertid
også være oppført av ham. Hans første byggetrinn besto av to tømmerkjerner
på hver side av en gjennomkjørsel, med en sal over. Bygningen hadde
antagelig valmtak. Taket er siden hevet; den utkragede kneveggen er bygget
etter at salen var oppført, antagelig i forbindelse med annet byggetrinn.
Fløyene kan være oppført samtidig med hovedfløyens første byggetrinn
og har da vært frittliggende, men med hjørnene mot hovedbygningens
hjørner. Gårdsrommet har derfor også da vært innelukket. Boysen har utvidet
hovedfløyen i hver ende med en stort værelse, og dermed opprettet et
sammenhengende trefløyet anlegg.
Anlegget er sannsynligvis blitt fullstendig utbygd tidlig i Boysens eiertid,
i forbindelse med at familien flyttet dit fra byen innen 1680.
Bygningen er imidlertid neppe oppført under ett, men det er ingen grunn
til å tro at den er tilbygget av Carlsen. En besiktigelse fra 1750 beskriver den
samme utstrekning som ved en senere takst i 1787, og oppgir at bygningen da
var ”nedsiet af ælde”.
Hjørnestuen i hovedfløyens nordre ende var en egen
tømmerkonstruksjon, tilbygget stuen trappetårnet står inntil. Den sistnevnte
stuen er tilsvarende kjelleren under i utstrekning. Til hovedfløyens søndre
68
”For skatt af ildstæder paa gaarden Schøyen formeenes at være frj efterdj der svares alle
paabiudne Kongl. skatter af gaarden ligesom Bønder”. Han ville heller ikke oppgi antall dyr,
bortsett fra de to vognhestene, i. e. ”Calless”hestene. Maren Roll på Bredtvedt ville heller ikke
betale skatt av ildsteder og dyr.
69
Hun ble i 1711 fritatt for ekstraordinære skatter fordi hennes avdøde mann etter hennes suplikk
”ved vejenes indRettelse sampt Millesteenenes bekostning, og desforuden ved Ildebrand og
forløster, sampt andre store skadeslidelser tilsat sine egne Midler over 12.000 rd. som bevises
kand, og derover efterladt mig j meget slet tilstand.” Hun og datteren kunne derfor fritt fortsette å
holde pike og kusk, samt bruke sine fontanger og vogn (Rentekammeret. Fogderegnskaper for
Aker og Follo 1710-1711). Ildebrannen hun nevner har vel sannsynligvis vært en av bybrannene;
i 1686, 1694 eller 1708, heller enn en tildragelse på Skøyen.
356

hjørnestue er det ikke dobbel tømmervegg, men takhøyden er noe høyere enn
i karnappstuen ved siden av som likeledes ligger over en tilsvarende kjeller
som stuen innenfor tårnet.
Det kan se ut som om det første byggetrinnet bare strakk seg over disse
to kjellerne, med gjennomkjørselen i midten. Huset har da vært ca. 22 meter
langt med salen over midtpartiet som en tredjedel av lengden. 70 Det
nåværende valmtaket hviler mot en tømret skillevegg på loftet som står
uavhengig av de tverrgående tømmerveggene nede. Det samme ser ut til å ha
vært tilfelle med det eldste taket som i så fall også var et valmtak.
Skilleveggene på loftet sto igjen etter at huset ble forlenget.
Takhøyden under bjelkene i hovedfløyen varierte fra 2,57 i nordenden til
2,91 meter i sydenden, altså en mer normal etasjehøyde enn for eksempel på
Tøyen, hvor den er hele 3,60.
Fløyene kan være oppført før hjørnestuene, slik at de kan ha ligget hjørne
mot hjørne med hovedbygningens midtparti. Fundamentene til sydfløyen ble
påvist ved en utgravning i 1955. Den hadde samme bredde og lengde som
nordfløyen. Det var neppe valmtak på fløyene etter plasseringen av loftets
østre tverrvegger i nordfløyen å dømme. Om den eventuelle ytterveggen mot
vest var malt er ikke opplyst i forbindelse med rivingsarbeidene 1923 og
1943. Man ville da kunne bedømme om gavlen har stått fritt eller ikke.
Bygningen har muligens eldre deler enn fra Anders Boysens tid. De to
kvadratiske kjellerne på hver side av den tidligere gjennomkjørselen kan
være fra middelalderen. Hans-Emil Lidén viser til de kvadermurte hjørnene,
men også at de kan være gjenbrukt. Kjellerne kan være fra kansleren
Venstermanns tid hvis han har bodd på daværende Østre Skøyen. På
vestsiden må terrenget være kraftig oppfylt for terrassen med alléen, slik at de
vel tidligere har stått i en skråning. I kjellermuren til den nordre kjelleren rett
nord for hagedøren var to gotiske, sirkulære, dypt hugne blendinger av
kleberstein, den ene utformet som et firpas og den andre som et åttepas,
henholdsvis 28 og 35 cm i diameter. Den første satt utvendig i kjellermuren
på vestsiden. Den andre satt i kjellerhalsen til samme kjeller mot gården. De
må være satt inn sekundært, og kommer kanskje fra en hypotetisk tidligere
middelaldersk bygning over kjellerne på Skøyen, eller fra en geistlig bygning
i Oslo. Arkitektonisk hører de sannsynligvis hjemme i gavlmotiver, eller i
forbindelse med vinduer. De ble målt opp i 1920, men er siden visstnok
forsvunnet. 71
70
En av de store tømmerkjernene må da antagelig ha vært underdelt med bordvegger hvis huset
skulle fungere som bolig.
71
Man må tenke seg at de har inspirert Pløen eller Thygeson til den nygotiske døren og vinduet
da gjennomkjørselen ble gjenbygget.
357

En tidligere klokke i trappetårnet kan ha hatt årstallet 1560. 72 Klokke og
urverk nevnes i skjøtet fra 1710. 73 Et speilvendt syvtall kan imidlertid ha gitt
året 1760, da Carlsen var i gang med å forbedre gården. Den nåværende
klokken har årstallet 1824.
Tårnet er oppført av bindingsverk med et ytre skall av tegl, en byggemåte
anvendt i Norge på 1600- og 1700-tallet. 74 Tårnet kunne være oppført av
berghauptmann Hünecken 1648-1650. Han hadde i alle fall investert i gården.
Olav Ingstad hevdet at urverket i tårnet er fra første halvdel av 1600-tallet. 75
Han underbygger ikke påstanden, men hvis dateringen er riktig støtter det
Hünecken som tårnets byggherre, selv om det ikke er selvsagt at verket var
flunkende nytt da det ble satt dit og tårnet yngre enn verket. 76
Ved Garmanngården i Rådhusgaten 7 ble det i følge Manfred Rodes
undersøkelser bygget et trappetårn som erstatning for en svalgang senere på
1600-tallet. 77 Det er derfor heller ikke usannsynlig at også tårnet er fra
Boysens tid, selv om man generelt ikke forbinder trappetårn med det senere
1600-tallets arkitektur. 78 Spørsmålet om alderen til tårnet på Skøyen må stå
åpent.
Tidligere forskning har ikke konkludert med hva som tilhørte Boysens
anlegg og hva som ble tilføyd av Carlsen.
Huset ble oppmålt i 1920 av G. Øiseth og Johs. A. Christiansen. 79
Domenico Erdmann som undersøkte salen i 1922, mente den var fra ”midten
af det 18 aarh.” Tårnet mente han var samtidig, eventuelt yngre, enn salen. 80
Den sene dateringen skyldtes antagelig at man den gang antok at Jess Carlsen
hadde oppført størsteparten av bygningen. Restaureringskomitéens rapport
fra 1923 uttalte følgende: ”Hvor meget der kan være igjen fra familien
Boyesens bebyggelse lar sig heller ikke med bestemthet avgjøre. Det ser ut
som fløibygningen kan ha hat dele som kan føres ned til det 17. aarhundrede.
Renaissanseplanen gaar i hvert tilfælde utpræget igjen i rumordningen”.
Ellers mente man nå at tårnet og karnappet med sin annen etasje var fra 1600-
72
Se Collett 1895; sitert under.
73
Schøyendahl tok urverket med seg da han flyttet i 1750, men Carlsen forlangte det tilbake som
naglefast inventar.
74
Roede 2001:231.
75
Ingstad 1980:50.
76
Ingstad nevner solskiven som var montert på nordfløyens kjøkkenpipe, og som kom bort da
fløyen ble revet i 1943. Solskiven var nødvendig for å regulere urverket.
77
Rode (1980?):5.
78
Rode daterer ikke tårnet i Rådhusgaten 7. Det erstattet en svalgang, og kan være oppført
forholdsvis kort tid etter at selve bygningen ble oppført 1647.
79
Øiseth tegnet i 1941 den nye nordfløyen.
80 Erdmann 1922.
358

tallet. Komitéen besto bl. a. av riksantikvar Harry Fett og arkitektene Harald
Bødtker og Carl Berner. 81 Arno Berg regnet bygningen for å være oppført i
løpet av familien Boysen/Schøyendahls tid. 82
Ifølge Knut Sprauten og Alf Lystad oppgis bygningen ved Schøyendals
auksjonsskjøte av 17. februar 1710 å ha hatt ”11 meget store værelser foruten
flere små kammers.” Dette er ikke opplyst i det nevnte skjøtet. Deres kilde
for dette har det ikke lykkes å finne. Om bygningens utvikling opplyses
følgende: ”Jess Carlsen bosatte seg på Skøyen, og gikk straks i gang med å
reparere og bygge på den gamle bygning. Alt tyder på at det var han som
bygde til det søndre rom i hovedfløyen”…”Han bygde også til en sydfløy”. 83
9.3.3 Dimensjoner
Hovedfløyen med sentral gjennomkjørsel var som nå ca. 36 meter lang og ca.
7,5- 8 meter bred. Den tidligere gjennomkjørselen er flankert av et murt tårn
og et toetasjes tårnaktig karnapp der første etasje er i mur. Begge sidefløyene
har vært ca. 18,5 meter lange og ca. 7,5- 8 meter brede. Arken med salen har
en grunnflate som er ca. 7,5 meter i kvadrat.
9.3.4 Fasade
Bygningen på Skøyen utgjør idag kun et fragment av anlegget. Det var
tidligere tre fløyer, en hovedfløy med to sidefløyer. Sydfløyen forsvant
visstnok før 1835 84 , mens salen og nordre tredjepart av hovedfløyen ble revet
i 1923. Nordfløyen ble revet i 1943. Ved de to siste anledninger ble
imidlertid bygningskroppene noenlunde rekonstruert, og i 1923 også med
bibeholdelse av noen eldre detaljer.
Bygningen fremstår nå som en vinkelbygning med to ulike tårn midt på
den lengste fløyen mot gårdsrommet sammenbundet med en sval, foran en
arkbygning med tverrgående tak. Arken inneholder en sal, og bredden utgjør
en tredjedel av midtpartiet mot gården. Mellom tårnene var det tidligere en
åpen gjennomkjørsel. Mens bygningen på utsiden av vinkelen fremstår med
en høy utkraget knevegg er taket på innsiden kraftig utkraget. Årsaken til det
siste er at det tidligere vært en åpen stolpesval som nå dels er innebygget,
dels er rekonstruert uten stolper. Den fløyen som går syd-nord kalles heretter
hovedfløyen, mens fløyen som går vest-øst kalles nordfløyen. Opprinnelig
sto bygningen uten kledning med rødmalt tømmer.
Bygningen har som nevnt ovenfor én etasje med en halvetasje til et
romslig loft med høy knevegg som på hovedfløyens vestvegg er utkraget en
81
Bygningen ble fredet i 1923.
82
Berg 1955:118.
83
Sprauten 1985:107.
84
Berg 1955:118.
359

stokkebredde. 85 Endeveggene har en mindre markant utkragning. I
utgangspunktet har bygningen neppe hatt denne høye kneveggen.
Bygningens tak har ligget lavere. Det var huller til takåsenes anligg i salens
vegger mot loftene som viste dette. Før taket ble hevet var det plass til
vindusåpninger på nordre og søndre side av salen som ble dekket av det
nåværende taket, og derfor tettet.
Dette ble konstatert av Domenico Erdmann i 1922. At veggene ble
forhøyet med to-tre omvarv skjedde etter Erdmanns mening allerede under
byggeprosessen, da stokkene var rødmalte utvendig. Hvorfor veggene ikke
skulle kunne være malt røde senere er vanskelig å forstå. Han mente også at
man ikke ville forhøyet taket senere av estetiske årsaker. Forhøyningen ga
imidlertid langt bedre loftsrom. Den må også ha innebåret utskifting av
bjelkelaget for å oppnå utkragingen. Siden bygningen var panelt i 1750 er
forhøyelsen skjedd før Carlsens tid.
Døren direkte fra trappetårnet til salen var ifølge Erdmann uten beitskier,
hvilket tyder på at den opprinnelige adkomstdøren var den som gikk inn fra
den lille svalen midt på salens østvegg. Denne døren er nå tildekket mot den
nyoppførte salen fra 1920-årene.
Bygningen var panelt og rødmalt i 1750. Dette går sannsynligvis tilbake
til 1600-årene. Tømmeret er ifølge Erdmann rødmalt under den nåværende
kledningen. 86 Siden tømmeret på selve bygningen var rødmalt har tårnet var
rødmalt snarere enn hvitkalket selv om fargeundersøkelser ikke har funnet
rester av dette. 87 Rødkalkning av tegl var regelen. Det samme gjelder det
murte ”karnappet” med tømret kammer over som sammen med trappetårnet
flankerer den tidligere porten.
9.3.5 Takform
Bygningens tak var valmet i hjørnene, men fløyene var avsluttet med gavler.
Taket var tekket med tegl. Midtarken hadde tverrgående saltak. Tårnhetten
var i 1787 tekket med skifer, som var et finere alternativ enn trespon. Blåtårn
på København slott og Blågård ved København fikk visstnok sine navn etter
dette tekningsmaterialet.
85 Utkragningsmotivet har liten konstruktiv betydning, og må regnes som et dekorativt lån fra
bindingsverksarkitekturen i Christiania. I siste fjerdedel av 1600-tallet og godt inn på 1700-tallet
er utkragningen hyppig anvendt på Østlandet (se for Hadelands del Hvinden-Haug 1995:63). På
to og halvannenetasjes hus av tømmer er det nesten en regel, og har i samtiden sannsynligvis gitt
bygningene en flair av Christiania.
86
Erdmann 1922.
87
Olstad 1991.
360

9.3.6 Plan
Gjennomkjørselen har delt hovedfløyen i to deler til den ble gjenbygget før
1835.
Søndre del av hovedfløyen fikk i følge Flock først en standsmessig
innredning i kjøpmann Pløens tid. I 1750 kaltes de to værelsene
gjestekammer og storstue, og hadde rappede vegger. Gjestekammeret hadde
ikke ovn. Storstuen hadde kamin, og en ny innredning sto klar med vinduer,
karmer, dører og listverk osv. I 1787 beskrives disse to værelsene som
uinnredde, men med gulv, himling og dører. Storstuens murte karnapp er
omtalt ovenfor. På et foto fra 1885 har det kun en dør, slik at det kanskje
oprinnelig har vært en forgang til den søndre delen av hovedfløyen, og ikke
et karnapp. Det er omtalt i 1787, men kun som en mur på den søndre side av
porten.
Nordre del av hovedfløyen hadde to store stuer trukket med makey i
1750. Langs nordfløyen løp en åpen svalgang mot gården. Her lå antagelig
dagligværelsene; brudekammeret og justisrådens kammer er de kalt i 1750.
Pikenes kammer og kjøkkenet lå i enden av denne fløyen. Det var vanlig at
kjøkkenet lå i nærheten av dagligstuen og sengekammeret. Betegnelsen
”brudekammer” innebærer vel at værelset en gang har vært et fornemt
sengekammer og rommet en brudeseng. 88 Nordfløyens østre kammer og
kjøkkenet lå to trinn lavere enn resten av fløyen. Det var bygget inntil en
bryggerhusbygning som ble revet samtidig med resten av fløyen i 1943.
Sydfløyen ble revet før 1835, eventuelt før 1846. 89 Den inneholdt i 1750
melkekammer, drengestue, et kammer ”jomfru Boysens kallet”, den gamle
skolen og redskapskammer. Foran har det gått en åpen svalgang som på
motsatt side av gården. 90 I 1787 var skolen blitt matbod, ellers var
funksjonene opprettholdt. Om det har vært utgang fra kammeret til hagen på
sydsiden er mulig, men det må være senere enn 1750. De fire lindetrærne
88
Betegnelsen er anvendt 10. mai 1723 ved en besiktigelse på generalmajor Ulrik Christian
Kruses gård Brotnov i Ullensaker. Kammeret lå ved storstuen. Likeledes i 1779 på Austad i
Skoger om et kammer som også benevnes storstuekammeret, jfr. denne (Takst på Austad
01.11.1779. RA. Privatarkiv nr. 388. Eidsfos jernverk, eske 69). Et brudekammer er også nevnt i
skiftet etter borger i Larvik Werner Torborg, datert 24. september 1710 (Johnsen 1962:131).
Kammeret inneholdt der ingen seng, det var møblert som en stue.
89
Berg 1955:118.
90
Det er mulig kammeret hadde tilhørt den jomfru Antonetta Augusta Boysen som viste
skifteretten morens eiendeler i 1714. Som utallige pikebarn av embetsklassen i annen del av
1600-tallet var hun oppkalt etter Gyldenløves siste gemalinne. Hun inngikk i morens
husholdning ved fontangeskatten i 1711.
361

som står tett i firkant kan ha flankert en hageutgang, men kan også ha vært et
lysthus som markerte hagens midtakse.
Bryggerhuset som lå i fortsettelsen av nordfløyen var en rest fra
uthusgården, og av det i firkant muligens helt innebygde gårdsrommet som
beskrives i branntaksten 1787. Hele gårdsrommet, også ladegården, var
brolagt. 91
Verken i 1750 eller 1787 nevnes stakitt mellom fløyene. Hagegjerder
nevnes heller ikke, selv om de må ha vært der, så det betyr ikke at et slikt
stakitt ikke har eksistert. Flock skriver at det var en tett trerekke tvers over
gården som da han bodde der (1824-1830) var helt innebygd. På foto fra
1885 sees det siste av disse trærne som et tidligere hardt styvet tuntre. 92 For å
unngå skygge og fuktighet i gården har vel trærne vært klippet ned, kanskje
som en stammehekk. Gårdsplassens uthusparti kan etter et udatert kart ha
vært bredere enn borggården. 93
9.3.7 Interiør
Vi skal se hva interiørene kan røpe av momenter om bygningens opprinnelse.
En gammel dør med to like fyllinger og gjennombrutte hengsler av 1600tallstype
er bevart i første etasje fra trappetårnet til stuen innenfor (fig. 308 og
309). En svært lik hengseltype er bevart i den tidligere bergskrivergården på
Kongsberg. På loftet over kjøkkenet i nordfløyen var i 1920 en dør med store
hengsler av lignende type, som nå er anvendt på døren fra nordvestre
hjørnerom til nordfløyen. Disse hengslene har mer karakter av utbroderte
bukkehornshengsler.
Ellers synes all bevart detaljering å være fra Carlsens tid eller senere. For
å mane frem bilder av de eldre interiørene må man gå til taksten 1750 og
branntaksten fra Pløens tid i 1787. I tillegg er noen av bygningens interiører
beskrevet av Carl Flock, 94 hvis far forvaltet gården fra 1824 til ut i 1830årene,
og muligens av Camilla Collett.
De nå blottlagte takbjelkene i karnappstuen (1750 kalt storstuen) er så
lite bearbeidet at de ser ut til å være ment å skulle være dekket av
himlingsbord eller lerret. Men de har likevel vært malt, den nåværende
fargesettingen med grå himling og røde bjelker er sannsynligvis den
91
Svendsen 1956.
92
Sprauten 1985:49.
93 Byantikvaren.
94
Carl Ludvig Eugen Flock, f. på Teisenengen i Aker 1832, fogd i Gauldalen. Sønn av rådmann i
Christiania brigadeauditør Geert Nicolai Flock, død 1852 (Studentene 1851). Rådmannens
forvaltning av Skøyen skal ha skjedd i årene 1824/1830 ifølge Sprauten, men Carls alder tilsier
at perioden må ha strukket seg opp mot 1840 siden han hadde klare minner om gården (Sprauten
1985:109). Geert Flock kjøpte Teisenengen av Thygeson i 1828 (Sollied 1947:236).
362

opprinnelige. Erdmann påviste dette fra loftet. De tre kaminene som omtales i
1750 er et alderdommelig trekk.
Salen i annen etasje hadde i 1750 tvist-trekk, det vil si bomullstrekk.
Bomull var et kostbart og moderne tekstil i 1750. I 1787 var det her ”flammet
tøy”. Det er mulig tvist-trekket fremdeles var der i 1787 og at det hadde et
mønster som kunne kalles flammet; det som også i vevde tekstiler kalles Irish
stitch og point d’Hongrie. Ved auksjonen etter Jørgen von Cappelen på
Fossesholm i 1785 er omtalt ”flamed Gingang”. 95 Gingang var opprinnelig
betegnelsen på et bengalsk tekstil tettvevd i rute- eller stripemønster med
sterke farger, gjerne av bomull. Flere steder var det flammet tøy, for
eksempel på Austad ved Drammen.
Dette stemmer imidlertid ikke så bra med at veggene har vært rappet og
sikkert dekorert med landskaper. I den bevarte skråhvelvede bordhimlingen
dekorert i limfarge med skyer og fugler sees nemlig tretopper som må ha
fortsatt nedover veggen som trær (fig. 310). Denne dekorasjonen har vært
tilskrevet Carlsens periode, men veggene må i så fall være dekket til med det
flammede tøyet senere. Kan dekorasjonene være eldre, eventuelt fra Boysens
tid, og veggene allerede være blitt tildekket av tvist før 1750? Adskillige
værelser var rappet i huset ellers i 1750. Skymalerier i privathus var mer
vanlig på 1600-tallet enn på 1700-tallet, jfr. f.eks Rognstad på Toten som er
oppført i 1674, og som også har et værelse der veggene er dekorert med trær
og himlingen mellom bjelkene med skyer. 96 I Christiania var det i
Rådhusgaten 11 (”Stattholdergården”) i henhold til Arno Berg landskaper
malt på mur og panel som han daterer til ”ca. 1670-årene”. 97
Etter 1787 er både himlingen og veggene i salen blitt dekket av lerret og
malt henholdsvis hvitt og opalgrønt med hvit brystning markert av en list.
Den dekorerte skyhimlingen ble tatt frem i 1920 av Erdmann, og satt opp i
den nyoppbygde salen i 1923.
95
Gevelt 1982:99.
96
Dateringen av dekorasjonene i de Bergenske sjøbodene i Sandviken er usikker, men jeg er
uenig med Trebbis utgangspunkt for dateringen av landskapsmaleriene med dyr etc (Trebbi
2003). De har mer karakter av tolkninger av tekstiler i gobelinteknikk, ”verdurer”, enn av
holdninger til fri natur og landskapsparker. På Strømsnes på Askøy ved Bergen beskrives i 1711
en ”Sommer Sahl, inden till Schildret”, og et ditto kammer, hos daværende stykk-kaptein Nicolai
Chr. Bærenfels de Warnau (sekvestrasjonsforretning 17. august 1711, sitert i Wiesener
1924:108f).
En bjelkehimling på Vrams-Gunnarstorp i Skåne er dekorert med skyer og fugler, og datert til
1633-1643.
Fra Vikersund i Modum (bygningen nå på Drammens museum) er det landskapsmalerier i
grisaille datert til mellom 1680 og 1700 (Sørensen 1995:28).
97
Berg 1963:49.
363

Rødstuen i nordre del av hovedfløyen var i 1750 trukket med grønn
makey, og hadde kamin, mens blåstuen ved siden av hadde trekk av grønn og
rød makey, banene oppspent i annen hver farge som omtalt under
Mangelsgården etc. Om fargebenevnelsene går tilbake på tidligere veggtrekk,
eller om det er møblenes trekk som har gitt stuene navn er uvisst. Blåstuen
hadde i hvert fall et møblement trukket med blå plysj i 1713, se nedenfor.
Rødstuen hadde fremdeles makeytrekk og kamin i 1787. Blåstuen hadde da
fått papirtapet. Flock beskriver (antagelig i slutten av 1830-årene) rød
silkefløyel på veggene i stuen i nordre del av hovedfløyen der portrettene av
Jess Carlsen og hans to ugifte søstre hang, men det er et spørsmål om det ikke
er minnet om et fint rødt makeytrekk som er blitt til fløyel i hans erindring. 98
Brudekammeret var trukket med malt seilduk i 1750, og fremdeles med
lerret i 1787 (betegnelsen brudekammer ble ikke brukt 1787). Det var i 1787
en toetasjes jernovn i værelset.
Det ble holdt skifte på Skøyen etter Anthoni Schøyendals første hustru
Ursula Susanna Schiltmeyer i 1713, 99 og etter hans mor justisrådinne Boysen
i 1714. Skiftene viser ikke registreringen av et komplett hus. Ekteparet
Schøyendal brukte ikke hele huset. De hadde hans søster boende med hennes
møbler i rommene og moren med sine, riktig nok få eiendeler, i et eget rom.
Salen med det lille kammeret i annen etasje, og blåstuen og dagligstuen i
første etasje, har antagelig komplette lister. Blåstuen var deres egentlige
dagligstue, med seng og oppbevaring av dagligklær. Salen har nok vært deres
representative stue, mens kammeret ved siden av, i alle fall for anledningen,
var full av hennes klær. Det var ellers innredet til kabinett. Dagligstuen var
antagelig enten kammeret nærmest kjøkkenet som senere kaltes justisrådens
kammer, eller brudekammeret. Det var forholdsvis enkelt innredet. En del
bilder opphengt på veggene kan tyde på at veggene i denne stuen ikke var
dekorert, slik brudekammeret antas å ha vært. Gamle fru Boysen har hatt sitt
kammer i ett av de nevnte rom, og da i så fall brudekammeret. Inventaret i
hennes kammer beskrives nedenfor.
Dagligstuen hadde i 1713 et firkantet speil med sort ramme, og et lite
ovalt slagbord som var brunfarvet. Det var fem gamle stoler trukket med
bukkeskinn, og et rødt ”gemeent” klesskap. På veggene var det to gamle
skilderier og ”2de Passions smaa støcker malede paa Kaaber” samt et lite
”papir støcke”.
Blåstuen som var ekteparet Schøyendals egentlige dagligstue var mer
elegant innredet, med et ”Nye moedens sængested med grønne Sarges
98
Flocks erindringer er referert hos Sprauten 1985. Originalmanuskriptet er ikke henvist til der.
99
Det var gjensidig testamente, så innboet ble kun registrert, ikke taksert. Statsarkivet. Aker
sorenskriveri. Skifteprotokoll 6 fol. 83.
364

sperlagen og gamle moers falblader paa”. 100 Hvilken sengeform uttrykket
”nymotens” innebar i 1713 er ukjent. Kanskje det var himmel uten stolper
foran? Det var ellers både et sort nøttetres skap med fire skuffer og et
hollandsk tresurskap på fot. De seks stolene var trukket med blå plysj. En
løybenk med ”Rygstøcke” var også trukket med plysj. Dette høres ut som en
kanapé. Det var i tillegg to ”flammede” taburetter. Glassene ble oppbevart i
tresurskapet, som sammen med stolene tilhørte Schøyendals søster. Hun eide
også det eneste inventarstykke som omtales i rødstuen; en rødfarget kiste av
bilthuggerarbeide. Ekteparets sølvtøy lå nedpakket i en kuffert som sto i et
lite apartement ved skriverstuen. 101 De hadde tydeligvis ikke rukket å gjøre
huset til sitt eget før hustruen døde. Blåstuens møblement og skap var vel
sannsynligvis fra justisråd Boysens innredning, i likhet med rødstuens
utskårne kiste. Hvorfor det ikke beskrives mer inventar i sistnevnte stue vites
ikke – den kan ha stått tom, feks. hvis andre arvinger etter Boysen hadde hatt
inventar stående der som nylig var hentet.
Oppe på salen var det et møblement trukket med settverk som besto av
seks høye stoler og to lenestoler. Settverk betød tøy (sannsynligvis lin) med
påtrykket farget mønster, og var en europeisk etterligning av den kostbare
indiske bomullen med trykte mønstre; ”chintz”. Det grafisk dekorative
mønstret i møbeltrekket kan ha stått godt til de antatt dekorerte veggene på
salen. Det var ikke speil, men et lite firkantet bord av nøttetre med tilhørende
gueridoner. Sengen hadde forgylt karniss og gule sarges sperlaken. I kaminen
var to brannjern av messing.
Det lille kammeret i tårnrommet ved siden av var innredet til kabinett og
hadde hele seks høye stoler og to lenestoler med overtrekk av rødt silkemor.
Det var dessuten to firkantede nøttetres bord med sine gueridoner. De tyve
tyske religiøse bøkene boet eide sto antagelig her oppe etter rekkefølgen i
registreringen å dømme, men hyller nevnes ikke. Ellers var en mengde
kostbare klær som hadde tilhørt den avdøde lagt inn hit. Disse var gitt til
hennes niese.
Porselen eller steintøy fantes ikke, kun tinn. Dette var stort sett engelsk
og ble oppbevart i kjøkkenet. I vognskjulet sto bl. a. en ny karosse og en
gammel karet hvis interiør var trukket med grønt klede.
Skiftet etter Maria, salige justisråd Boysens enkefrue, ble foretatt etter
hennes død på Skøyen i 1714, året etter svigerdatterens død. Det forteller
stort sett bare om inventaret i hennes sengekammer (som kan være identisk
med det omtalte brudekammeret). Hun bodde hos sin sønn og hadde ingen
formue; men gjelden sto det respekt av.
100
Falblader er rysjer.
101
Det var bare åtte like skjeer samt tre andre, en utpuklet kanne og to saltkar.
365

I sengekammeret sto:”3 Setverks Stoeler, 1 Sort Lennestoel med Sort
Læder, 1 gl. blaa og hvid Setverks stoel, 1 Brun Slagbenk med Bord over, 1
Setverks Bordklæde, 1 Lysebænk laasfærdig, 1 lidet brunt Nøielskab, 1 Sort
Klædesskab, 1 gl. Speil, 1 Stolpe Sengestæd der om 4 Støcker Sorte gamle
Sarges Gardiner med Kapper til oven og neden,” sengens kostbare dyner,
puter og laken utelater vi her, og går inn ” Udi Sørgestuen; 1 Løybenk med
Sort boy over, 3 Stoeler med Sort boy over, 1 lenne Stoel”. Registreringen
fortsetter med hennes eiendeler i kjøkkenet. 102
Beskrivelsen viser en enkes sovekammer med sort sengeomheng, hvis
det ikke er hengt opp i anledning hennes død? Begravelsen hennes var desto
mer kostbar enn sengekammerinnredningen.
Sannsynligvis finnes en litterær beskrivelse av brudekammeret i
nordfløyen, i så fall en sjelden beskrivelse av et værelse i Norge fra barokken.
Camilla Collett har i sin novelle ”Oktoberfantasier” brukt Skøyen som
bakteppe. Novellen ble skrevet i 1858 og publisert i 1861. Er det fantasier
eller fakta hun tyr til for å beskrive dagligstuen med veggmalerier på lerret
med motiver av Jeftas datter og kong David, der fire damer sitter, ”i en
gammel, meget gammel Gaard, der ligger oppe i en af de vilde, øde
Skovtrakter østenfor Byen”? 103 Dette er opplysningene vi får ut av novellen:
102
Følgende tekstiler er nevnt: settverk er lintøy med trykt mønster, sarge (eller ”sars”) er fin
tynn ull, boy er grov lerretsvevd ull med én lodden side.
103
Collett 1896:263. Collett har kjent Skøyen fra tiden da stiftamtmann Thygeson og hans hustru
født Pløen bodde her fra 1830 til 1841. ”Ja, Maanen flatterer.”...” Ved Hjælp af dette Skin og en
frisk Lysning fra en af Tidens Tand halv fortæret Dør paa en plump, stor Ovn, der bærer det
ærverdige Merke ”Bærum 1760”, kan vi tydelig finde os tilrette inde i Værelset.
Det første Indtryk deraf afviger ikke synderlig fra det, man modtager af enhver med moderne
Komfort udstyret Bolig. Ved et nærmere Tilsyn vil man dog opdage, at Værelsets
Bygningsmaade og oprindelige Udstyr lidet svarer til Møblementet, en Uoverensstemmelse, som
det ubestikkelige Dagslys maaske kunde fremheve paa en grel og forstyrrende Maade. Det
fortryllende Maaneskin fortæller os kun, at vi befinder os i et af de strengt firkantede Rum i den
gamle Bygning, der sandsynligvis har tjent til Pragtgemak for mere end én henvandret Slægt.
Derom vidner de alenhøie Panelinger, de massive Døre, der endnu bærer Spor af Forgyldning,
men fornemlig de med brogede Billeder malede Tapeter. Hva disse Billeder egentlig forestiller,
derom kan vi i det Halvdunkel, der raader i Værelset, kun anstille Gisninger; af og til farer et
grelt Streiflys hen over dem, der ret uhyggelig belyser en enkelt Figur, et Ansigt, maaske et
svævende Hoved; - ogsaa de maa skues om Dagen. Da vil vi se Jephtas Datter med sine
Jomfruer, alle i stivt Korset og høihælede Sko, væbnede med Cymbaler og Luter gaa den
ulykkelige Fader imøde; vi vil se Salomos Dom, David spillende paa Harpe - - alt udstyret med
en fargepragt, der har trodset mindst et Aarhundrede, men heller ikke mere. Det er nemlig let at
udregne, at disse Tapeter og den øvrige rige Udstyring skriver sig fra et meget senere Tidspunkt
end Gaarden selv, der efter det Aarstal, som findes støbt paa Klokken i det lille Taarn, formodes
366

værelset var i bruk som dagligstue en gang på 1800-tallet. Det ligger slik i
huset at tårnet med vindfløyen kan sees fra vinduene. I siste halvdel av 1600tallet
eller i begynnelsen av 1700-tallet er det satt opp tapeter dekorert med
bibelske scener fra gammeltestamentet: Jefta møtes av datteren og hennes
jomfruer, Salomos dom, David med harpen og David med slyngen mot
Goliat (fig. 311). 104 Under er det et lavt brystpanel. Dørene har forgylling. I
alle fall én dør har en gerikt arkitektonisk utformet med karyatider som bærer
gesimsen over (fig. 312). Jernovnen er datert Bærums verk 1760. Kan denne
beskrivelsen ha rot i virkeligheten? Siden det vestligste værelset i nordfløyen
(”brudekammeret” i 1750) er det eneste værelse i 1787 som har malt lerret på
veggene, kan det bare være dette som beskrives slik på 1800-tallet. Det
stemmer kanskje også med utsikten til vindfløyen fra 1761. 105
bygget Anno 1560. Et Aarhundrede eller mere senere har en pragtkjær Eierinde af Gaarden villet
”modernisere” sine Værelser, og hun har skaffet sig dette Tapet”.
At Julinka i novellen kan holde øye med den fastrustede værhanen på tårnet fra vinduet tyder at
værelset har ligget i en fløybygning. Det er på grunn av tapetene ikke hengt opp malerier. Med
ett unntak: et portrett av husets herre, Edeltorp. Men ”han er hængt der for at skjule Goliath”.
Dette portrett er ”anbragt i en ængstelig Nærhed af den lille David, der syntes at rette hele det
Slyngekast, der var tiltænkt Goliath, mod hans Hoved.”
Fruen i huset vil ha papirtapet, hvilket mannen ikke går med på da et nytt hus snart skal bygges,
og den historisk interesserte Anna ytrer (”Hun gjælder ikke for at være Aandrig; thi hun er ikke
morsom”):”Hvad vant De vel, hvis De ombyttede dette Tapetseri med et broget Papirbetræk?
Saa vil netop det disharmoniske falde i Øinene. Thi hvad gjorde De saa med Ovnen fra 1760 og
Panelingerne og ”Gallionsfigurerne”, som De kalder Caryatiderne der bærer Dørgesimsen…?”
Det kan føyes til at sønnen på ti hadde tatt morens parti ved på det ”omhyggeligste at
gjennembore alle Figurernes Øine.”
104
Serien illustrerer beretninger fra Dommernes bok, og handler for Davids og Salomos del om
rettferdighet som skjer fyldest. Både Boysen og Schøyendal var justisråder, Schøyendahl var
også assessor (dommer) i Overhoffretten. Det er mulig at motivene ble valgt ut fra
oppdragsgiverens stilling. Jeftas posisjon i et slikt program er vanskeligere å forklare. Han er
imidlertid hevdet å ha blitt konge i Judea. På en galleribrystning i Askim kirke fra 1697
fremstilles samtidig Jefta, David og Salomo, i tillegg Josva og profeten Esaia (Christie 1973
II:32f.). I luthersk ortodoksi ble historier fra det gamle testamente brukt som bilder på senere
hendelser i det nye testamente. Ifølge Sigrid Christie: ”Vi fikk en dogmatisk billedkunst med et
klart teologisk program” (Sigrid Christie 1982:121). Dessverre har det her ikke vært mulig å
tolke sammenstillingen av bibelsteder. Motivet med Jefta og hans datter som kommer ham i
møte har antagelig vært forholdsvis populært (Evjenth, Sylvi Cook: Bilder i bergenske hjem
1695-1795. En undersøkelse av periodens skiftedokumenter til belysning av bergensernes
billedbruk, sammenlignet med forholdne i andre norske byer og steder. Institutt for kulturstudier
og kunsthistorie. Seksjon for kunsthistorie. Universitetet i Bergen 1995:196,197).
105
Døren med karyatidene kan ha hatt sitt forbilde fra Gyldenløves palé i København (nå
Charlottenborg), oppført i 1670-årene og ferdigstilt i 1683 (Grønne gemakk. Lorenzen
367

Dramatiske scener fra gammeltestamentet virker antagelig mindre
sannsynlig i rokokkotiden; en datter som faren må ofre til Gud, et barn som
trues med å bli skåret i to, en kjempe som drepes av en stein. Rokokkotidens
veggmalerier går generelt mer i retning av galante scener og folkelivsbilder.
Det er derfor trolig ut fra motivvalget at de er fra tiden Camilla Collett
daterer dem til. 106
9.3.8 Funksjon
Gården ligger høyt og fritt over byen med utsikt over fjorden. I 1810 ble
Skøyen besøkt av Leopold von Buch som kalte den for kronen mellom alle
landstedene omkring Christiania, og landsted var gården også da den ble
anlagt av Boysen ca. 1674. 107 Skøyen endret seg imidlertid i likhet med
mange av lystgårdene omkring Christiania til hovedgårder der eierne tok fast
opphold. Også her ble bygningen i perioder innrettet for to generasjoner.
Skøyen ble i Boysens tid sentrum for en godssamling i Østre Aker, der
gårdene Tveita, Oppsal, Hellerud, Manglerud (kjøpt samtidig med Skøyen)
og halve Torshov inngikk, dessuten gårdene Østby og Solberg som senere
gikk inn under Skøyens domene. Boysen hadde også et betydelig sagbruk på
Brynseng som han anskaffet sammen med Teisenengen i 1690. Alene gården
Skøyen hadde 1320 dekar innmark før delingen i 1841-42. 108 Dette var altså
ikke en vanlig lystgård, men en stor landbrukseiendom. Noen stordrift under
Skøyen ble imidlertid ikke innført for de andre gårdene selv om de lå
sammenhengende, da Boysen hadde en leilending på hver av dem. 109
9.3.9 Anlegget
Uthusene har ligget vis-à-vis hovedbygningen som et motsvarende trefløyet
anlegg. Antagelig har de vært sammenbygget med hovedbygningens
1922:101). En parallell portal må ha vært på Gjefsen i Gran, oppført for fogden Cornelius
Hansen Hvid i 1681 (Hvinden-Haug 1995:66). Ovnen fra 1760 må være satt inn av Jess Carlsen
ved hans rehabilitering av bygningen, hvilket stemmer med vindfløyens årstall 1761.
Så får en hver tro skildringen om han vil!
106
At Eggert Munch malte bibelske historier i selve Bispegården i 1749 er jo ikke så rart (Berg
1969:75).
107
Buch, Leopold: Reise durch Norwegen, 1810.
108
Sprauten 1985:38. I følge skjøtet i 1710 skyldte Skøyen 2 1/2 skippund, Solberg 1/2 skippund
og Østby med Tvetebroen 3 fjerdings tunge; tilsammen 3 1/4 skippund. Aker sorenskriveri,
pantebok III, fol. 6.
109
Sollied 1947. Brynseng og Teiseneng ble kjøpt av Henrich Carlsen, og kom inn under Skøyen
igjen med sønnen Jess Carlsen, men ble frasolgt av Thygeson. At disse gårdene ble anskaffet i
1670-årene kan imidlertid ha vært en arrondering i den hensikt å opprette en hovedgård. Oppsal,
Hellerud og Manglerud, som tilsammen skyldte 2 1/2 skp, ble solgt av Boysen selv før han døde.
Tveita (1 1/2 skp), Teisenengen og Brynseng (tils. 1 skp) ble solgt ved auksjon i 1709.
368

sidefløyer, med portrom eller gjennomkjørsler i forbindelse med
uthusanleggets sidefløyer. Bielefeldts og Riecks kart over Aker fra ca. 1775
viser Skøyen som et rektangulært, helt innebygget anlegg.
I 1955 ble gårdsrommet og ladegården ved en utgravning konstatert å ha
vært brolagt med små kuppelstein. Samtidig ble fundamentene for sydfløyen
funnet. 110 Brolegningen var lagt i mønster med border av større flate stein. I
forgården markerte de et stort rektangulært midtfelt, i ladegården dannet de
brede ”striper” med en avstand på ca. 2.5 meter, avsluttet mot en bord i linjen
mellom de to fløyene.
9.3.10 Hagen
Hagen har ligget syd for sydfløyen, men det kan også ha vært hage i vest
foran hovedfløyen slik det var senere. Bielefeldts og Riecks kart viser
imidlertid bare hage syd for sydfløyen.
9.3.11 Senere historie
Stiftsskriver, senere assessor og justisråd Anthoni Boysen Schøyendal 111
(1678-1752) kjøpte Skøyen ved auksjonen etter faren justisråd Anders
Boysen i 1709.
Man må regne med at bygningen ikke ble mye forandret av Schøyendahl
i de førti årene fra auksjonen i 1710 til åbodstaksten som den nye eieren Jess
Carlsen lot holde i 1750. Hovedbygningen var da i svært dårlig stand,
”cassabel” i følge lagretten. Gårdens nåværende fine panelarkitektur og
vindustyper er fra Carlsens tid, etter vindfløyens dato 1761, og vel ferdigstilt
da. Den 300 meter lange lindealléen på vestsiden, parallelt løpende med
hovedfløyen på en høy terrasse, skal likeledes være plantet av ham.
Schøyendal solgte Skøyen til kjøpmann Jess Carlsen i 1750. Fra 1780
tilhørte den kjøpmann Pløen, og fra 1822 til 1842 hans svigersønn
stiftamtmann Thygeson. 112
110
Svendsen 1956.
111
Som han kalte seg etter gården (faren kalte seg alltid kun Boysen). Det er ikke registrert at
han ble adlet med navnet. Han var første gang gift med Ursula Susanna Schiltmeyer og annen
gang med Maren Christophersdatter. Begge hustruer døde på Skøyen, henholdsvis i 1713 og
1749.
112
Utrykte kilder:
Erdmann, Domenico: Nordre Skøyen, rapport 1922. Riksantikvarens arkiv.
Olstad, Tone: Nordre Skøyen. Fargeundersøkelse av eksteriøret 18. og 19.04.1991, datert
06.05.1991. Riksantikvarens arkiv.
Restaureringskomitéens rapport vedr. Skøyen, april 1923. Riksantikvarens arkiv.
Rode, Manfred: Christianias andre Raadstue (Rådhusgaten 7). Rapport u.å. (1980?) i
Byantikvarens arkiv.
369

I dag står kun 2/3 av hovedfløyen igjen av det opprinnelige trefløyede
anlegget.
Svendsen, Ola Øgar: Rapport etter utgravning av brolegning og fundamenter i tunet på Nordre
Skøyen 20.09.-01.10.1955. Datert januar 1956.
Statsarkivet i Oslo
Auksjonsskjøte, Aker sorenskriveri, pantebok III., fol. 6.
Skifte fru Boyesen 1714, Aker sorenskriveri, skifteprotokoll 6, fol. 122a.
Takst 28.9.1750. Aker sorenskriveri, tingbok nr. 40, fol. 176a.
Riksarkivet
Skattemanntall. Rentekammeret. Aker (og Follo) fogderi. Fogderegnskaper 1680-91. 1710-1711.
Takst 27.9.1787. Kommersekollegiet. Branntaksasjonforr. landbygningene, Akershus amt 1785-
1803, no. 58.
370

9.4 Tøyen i Aker (Oslo)
Hovedbygningen på Tøyen ble oppført av tømmer i 1679-1680 etter en
brann. Sydfløyen kan være bevart fra det eldre anlegget. Det er et trefløyet
anlegg i en etasje, opprinnelig antagelig med gjennomkjøring midt gjennom
hovedfløyen. Over midtpartiet var en stor salsoppbygning sannsynligvis med
valmet tak. Det var ellers antagelig saltak (rek. XXXIV). Bygningen ble
sterkt ombygget omkring 1780.
9.4.1 Byggherren
Jørgen Bjelke pantsatte gården 24. august 1678 (ikke 1676) som fritt og
brukelig pant til daværende magistratpresident Christian Stockfleth for 27
år. 113 Christian Stockfleth (1640-1704) var gift med Isabella Margrethe
Mecklenburg (1650-1716). (fig. 313 og 314) 114 Stockfleth ble boende i sin
arvede murgård i Christiania frem til 1683, da han ble Danmarks ambassadør
i Stockholm. 115 Ved konsumsjonsskatten i 1681 opplyses om Tøyen at
113
Tøyen gård har adressen Sars gate 1, (gnr. 229 bnr. 110, gl. gnr. 128 bnr. 1) og lå i den
tidligere Aker kommune. Hovedbygningen er administrativt fredet, iflg. Byantikvarens gule liste
er den vernet ved statlig direktiv. Trondheimsveien 23B er imidlertid adressen som er mest
brukt, sammen med 229/166. Tøyen i Oslo var i senmiddelalderen delt mellom Nonneseter
kloster og Oslo bispestol. Nonneseter kloster ble gitt i forlening til Norges rikes kansler Jens
Bjelke (1580-1659) i 1614. Til lenet hørte også Kjølberggårdene, som siden ble forent med
Tøyen. En gravplate i stein fra Hallvardskirken i Oslo over Jens Bjelkes fogd over Nonneseters
gods, Anders Lauritsen, død på Tøyen 1627, viser at gården hadde en fremragende posisjon i
godsdannelsen siden fogden bodde der. Bjelke ble på et tidspunkt overdratt gården. Den ble i
1645 oppført som hans setegård. Kjølberg ødegård ble lagt under Tøyen i 1643. I 1653 hadde
gårdene en skyld av tre skippund (Sollied 1947:225). Jens Bjelke oppholdt seg sannsynligvis på
Tøyen ved herredagene i Christiania hvert tredje år, i alle fall før gården hans i Tollbugaten 10 i
Christiania sto ferdig i 1644. I 1634 lå han syk på Tøyen (Bull 1918:162). Sønnen
generalløytnant Jørgen Bjelkes karriere var for oppadgående da han overtok gården i 1660, men
stagnerte med Griffenfelds fall i 1676. Ingeniøroffiseren generalmajor Johan Gorries von Gorgas
døde på Tøyen 1674 (ikke 1673). Han kom til Norge med Gyldenløve i juni 1668, og bodde på
Tøyen også i 1672. Han har antagelig leid eller drevet gården for Bjelke som oppholdt seg i
København (Morgenstierne, O. von Munthe af: Ulrik Frederik Gyldenløve. København
1944:44). Gorgas’ tyske enke, Margrethe Marie Rosenkamp eller Rohenkamp, kjøpte Skaugum i
Asker i 1678 av Arent von Kampen, hvor hun bosatte seg (Aker pantebok I, fol. 15).
114
Stockfleth skal ha vært en fremragende jurist (Daae 1923:119), og døde som justitiarius og
stiftamtmann i Bergen. Han var sønn av biskop i Christiania Henning Eggertsen Stockfleth og
Magdalena Schnell. Hans hustru var datter av krigskommisær admiralitetsråd Willum
Mecklenburg og Isabella de Bryer.
115
Memorial fra Christian Stockfleth til slottsfogden, datert Tøyen 1. juli 1692:”In Anno 1682
boede ieg udi Christiania oc svarede Consumption oc Folckeskatten, de samme folck brugtes
371

”Velædle hr. AssistensRaad Stockflet (som Gaarden bruger) holder huus og
familie i Byen”. 116 I 1684 sier samme kilde at ”Welbr. Herr Estatsraad och
Enwoyé Stockflet och hans Frue, er i Sverrig”. De holdt fem tjenestefolk på
gården for gårdsbruket. Det bodde i 1684 en ikke navngitt skriver ved
kanselliet på gården. Stockfleth var vedkommendes sjef, da han også var
kansellisekretær i Norge. Dette kan være Stockfleths senere svigersønn Johan
Hasse (han giftet seg ca. 1701 med Magdalena Stockfleth). Hasse gir som
Stockfleths fullmektig senere skatteangivelser av ildsteder, kveg og tjenere på
Tøyen, men uten at han da var bosatt der.
Den 5. juni 1685 var Stockfleth på Tøyen og mottok kong Christian V. til
middag. Da Stockfleth returnerte til Norge i 1691 oppføres han med
husholdning på Tøyen i 1692; med frue, tre barn og kammertjener, samt tre
mannlige og tre kvinnelige tjenestefolk. I tillegg kom gårdsfolkene, tre
arbeidsdrenger og tre kvinnfolk.
Jørgen Bjelke innløste ikke pantet, og Stockfleth fikk skjøte på Tøyen av
ham 24. mai 1695. Stockfleth var som høy embetsmann etter
rangforordningen av 1679 ”med adel lige priviligered”, og gården beholdt
derfor sine privilegier ved hans overtagelse 1695. 117
Stockfleth ble stiftamtmann i Bergen i 1699, men døde på Tøyen i 1704.
Enken Isabella Margrethe Mecklenburg bodde der til sin død 1716,
9.4.2 Datering
Hovedfløyen på Tøyen ble dendrokronologisk undersøkt august 2006. De
undersøkte stokkene er hugget omkring 1610, vinteren 1676-1677 samt våren
undertiden paa Gaarden Tøyen, som ickun ligger et lidet støcke fra Byen, mens meest altid oc til
arbeid udi høst oc Pløyetid brugtes Daglønnere Leiefolck uden der kunde være et Qvindfolck paa
gaarden at opagte Creaturerne, hvormed det saaleedis er worden holden indtil Annum 1684, da
Jeg min husholdning formedelst min forskickelse til Sverrig, for andrede, oc lod nogle mine
folck paa Tøyen, at have dermed tilsiun. Imidlertid hafuer min fuldmegtig tiener ladet til
Consumption oc Folckeskat angifve saa mange som paa Gaarden værit holdet, deres tieniste,
daglønner oc leyefolck er derfor uden brugte som før”(Aker fogderegnskap 1690). Bygården ble
ikke gjenoppbygget etter bybrannen i 1686, da den lå for nær festningen. Den må ha ligget vis-àvis
kirken, passende for hans far biskopen.
116
Rentekammeret. Fogderegnskaper Aker 1681.
117
I 1681 hadde Stockfleth kjøpt Kjølberg, men gården ble ikke lagt inn under Tøyen (som
ødegården på 1 skippund var blitt tidligere) da han overtok denne, selv om de ble drevet
sammen. Kjølberg skyldte som selve Tøyen 2 skippund, slik at gårdenes skyld tilsammen
utgjorde hele 5 skippund. Kjølberg ble etter hvert oppstykket og frasolgt av frøken Schøller.
372

1679. 118 Bygningen er derfor tidligst oppført 1679-1680; i god tid før
Stockfleth mottok kongen på gården i 1685 (fig. 315 og 16).
Ifølge innberetningen vedrørende Christians amt fra stiftamtmann Rappe
til kanselliet i 1743 er Tøyen ”een gammel træebygning, og beboes af salig
justitzraad og justitzsecretair Hasses encke, og saavidt mand af gamle breve
kand erfahre skal den wære bygt af de Bielker i formaals tiider”. 119 Ved
samme innberetning for Akershus stift skriver lagmannen Peter Vogt om
Tøyen: ”tilhører fru justitzraad Hasses, er af træebygning, og som gamle
breve udwiiser, er den sluttelig bygt af de Bielcker i formaals tiider”. 120 Ved
innberetningen for Aker og Follo fogderi skriver slottsfoged Jacob Tobiesen
derimot om bebyggelsen: ”Een adelig sædegaard findes i Aggersherret ved
navn Tøyen, samme er bygt af træe, men af, eller ved hvem, er mand gandske
uvidende om”. 121 General Gorgas som bodde på Tøyen i begynnelsen av
1670-årene må ha hatt en husholdning som tilsa omfattende bebyggelse. At
kong Christian V. spiste middag på Tøyen betyr at det i 1685 fantes et stort
hus der. Det ville derfor vært sannsynlig at gårdens nåværende bebyggelse
var fra før Stockfleths tid. Følgende kilde viser imidlertid noe annet:
Ved ildstedskatten i 1688 oppgis at det var fire ildsteder på gården
”hvoraf de 2de ickun bruges”, samt en smieesse. Med ildsteder må man her
forstå piper. Årsaken til at to av ildstedene ikke ble brukt gis av Stockfleths
fullmektig Johan Hasse i et brev til fogden datert 14. april 1690, og samtidig
får vi en vesentlig opplysning om bygningens alder: ”Af de angifne 4re
Ildstæder bruges ickun tvende efter som gaarden for nogle aar siiden ved
Ildebrand blev foru-lycket, siden hvilcken tid Herr Envoye Stockfleth i
Kongl. tieniste uden oc inden Riiget hafvere Wæret Employeret, saa den
igien begynte biugning icke til nogen fuldkommenheed kommen er, hvor fore
formoedes at det blifver i Consideration tagit.”
Stockfleth fra var 1680 til ca. 1688 kansellisekretær i Norge, og amtmann
i Christiansand fra 1689, samtidig som han var diplomat. Hans fetter
Hannibal Stockfleth fungerte antagelig i stillingen som kansellisekretær mens
han var i Stockholm, men dette forklarer Hasses utsagn om Christian
Stockfleths tjeneste innen riket. 122
118
Stornes, Jan Michael og Bartholin, Thomas: Dendrokronologisk undersøkelse av hovedfløyen
på Tøyen hovedgård, gnr. 229, bnr. 166, Oslo kommune. Rapport Bygninger og omgivelser
24/2006. NIKU.
119
Røgeberg 2004:70, original Kgl. Bibl. Kbh. Kall 200.
120
Røgeberg 2004:167, original Kgl.Bibl. Kall 201 III 6.
121
Røgeberg 2004:315, original i Kgl Bibl.-Gks 987.4.
122
Om administrasjonen, se Weidling 2000:27.
373

Bygningen som brant var oppført av Jens eller Jørgen Bjelke, kanskje av
Jens rett etter 1614, da de to stokkene fra ca. 1610 antagelig er gjenbruk.
Stiftamtmannen og lagmannens innberetninger fra 1743 viser til brev som må
ha fortalt at familien Bjelke i sin tid ga gården en herskapelig bebyggelse. At
bebyggelsen siden var brent visste de ikke seksti år senere. Fogden forholdt
seg nøytral. Den gamle enkefru Hasse på Tøyen kan ikke være forespurt. Hun
hadde neppe noen grunn til å underslå at hennes far hadde oppført bygningen.
Bjelkes gård ble ifølge pantebrevet besiktiget av sorenskriveren og seks
lagrettemenn 14. august 1678 (dessverre uten at den ble innført i
tingboken):”Da skal Hr. Præsident de tienelige indhuuse, den pandtsatte
aaremaals tid ved god macht oc hefd at holde veed Lige, u-formodentlig
tilfelde af Ilde Vaade och dislige u-Lyche, u-meent och undtagen” 123 …
Hvilket nettopp skjedde!
Jørgen Bjelke skriver i skjøtet til Stockfleth av 24. mai 1695 følgende:
”Og dersom nogen af voris Arfuinger efter odels Løsens Rettighed agter at
ville pratendere bemte. Pant at indløse, da skal de verre forpligthed, til at
foresye velbemte. velbyrdig Christian Stockflet eller hans Arfuinger for
Capitalen saavel som Anvendte bekostninger af hannem paa bemelte Tøyens
Ny Sette biugninger Sambt vederlag for skatter og andre billige fordringer,
…” 124 Her sies det eksplisitt at Stockfleth har satt opp bygninger på gården.
Det store huset som ble besiktiget i 1722 (ikke 1721 som Berg oppgir 125 )
ble ikke bebodd av Stockfleth før han kom hjem fra Sverige og opprettet
husholdning der i 1692. Han flyttet som stiftamtmann til Christiansand
samme år, men var tilbake på Tøyen i 1695. 126
Tidligere forskning og dateringer har vært sprikende. Byantikvarens gule
liste hevder at bygningen er oppført ca. 1760, en datering som savner
kildegrunnlag.
Bygningen ble målt opp av arkitektene Ragnar Nilsen og Kirsten Sand i
1922. Gårdens eldre historie da den tilhørte private er omtalt av Arno Berg
(Berg 1968) og til dels Otto Delphin Amundsen. 127 Bygningens utvikling
etter Universitetets overtagelse i 1812 er behandlet av forfatteren etter
oppdrag fra Universitetet i Oslo. 128
Delphin Amundsen antok at bygningen var oppført av Willemsen snart
etter hans overtagelse. At Willemsen var byggherre ble gjentatt i 1934 i
123
Kopi fra 1693. Rentekammeret. Aker fogderi. Fogderegnskap 1692. Vedlegg nr. 36.
124
Aker pantebok I, fol. 106b.
125
Berg 1968:136.
126
Brev fra slottsfogden til Rentekammeret. Fogderegnskapet 1695. Antegnelser.
127
Artiklene har mer kulturhistorisk enn bygningshistorisk innhold.
128
Hvinden-Haug 2003.
374

”Statens gamle bygninger”. 129 Han var forpliktet til å ta opphold på gården
p.g.a. setegårdsprivilegiene, og fikk to års utsettelse fordi hovedbygningen
måtte restaureres. Ved kgl. res. av 1. juli 1779 fikk han ytterligere et halvt års
utsettelse fordi innredningsarbeidene ikke var fullført. Arbeidene ble
påbegynt i 1778. 130 Her fremgår det at han ikke rev, men bygget om den
gamle hovedbygningen. Han klaget selvfølgelig i den anledning over
bygningens elendige tilstand.
Arno Berg omtalte ikke gården i ”Den gamle bygningskultur i Aker” fra
1955, men i 1968 publiserte han en artikkel i St. Hallvard, der han gir uttrykk
for at det trefløyede anlegget har røtter i Jens Bjelkes tid, og at kjelleren med
tønnehvelv i bygningens østre hjørne har røtter langt tilbake i 1600-årene.
Han anså at; ”Det meste av tømmeret i veggene er tydelig også
gammelt”…”Vi vil få en beskrivelse av gården fra 1721, og det er ikke trolig
at eierne efter Jens Bjelke skulle ha foretatt så store byggearbeider”. 131 Berg
tolker imidlertid teksten i skjøtet fra Jørgen Bjelke til at Stockfleth skulle ha
oppført ”nye settebygninger”: ”Stockflet har altså bygget, men hva? Kan det
være større arbeider på hovedbygningen, som vel lenge har stått ubebodd
efter at Jens Bjelke hadde fått sitt bypalé? Stockflet var nok en mann med
fordringer, og arven efter hans far biskopen må antas å ha vært betydelig”. 132
Om besiktigelsen fra 1722 (som han legger til 1721) skriver han: ”Vi får
endelig vite hvorledes den er bebygget. Hvor meget som stammer fra Bjelkes
tid, og hvor meget Chr. Stockflet har bygget, ja det får vi vel aldri vite.
Visselig står det i Kalls samling folio 200 (…) at den var bygget av Bjelke
”saavidt man kan faa underrettet”.” 133
Bergs tekst må tolkes dit at han mener Jens Bjelke har oppført
bygningen, men at Christian Stockfleth har utført arbeider på gården før han
fikk skjøte på den.
Schnitler skriver i sin Norske haver at Tøyen tilhørte visestattholder
Gabel 1699-1708, ”som satte stor pris paa den”. 134 Misforståelsen er oppstått
ved en feilesning av Ludvig Daaes omtale av relasjonene mellom Stockfleth
og Gabel. Det var Stockfleths forhold til Tøyen Daae beskrev. 135
129
Fortidsminneforeningens årbok 1934:65.
130
Berg 1968:153.
131
Berg 1968:129.
132
Berg 1968:134.
133
Berg 1968:138.
134
Schnitler 1916 I:228.
135
Daae 1924:119.
375

9.4.3 Dimensjoner
Tøyen gårds trefløyede hovedbygning har én etasje, og en senere
mansardetasje på selve hovedfløyen oppført fra 1778. 136 Bygningen har en
hovedfløy på 37 x 10 meter og to sidefløyer, hver på ca. 24 x 7 meter.
Takhøyden i hovedfløyen er stor; 3.60 meter under bjelkene. Dette er omtrent
som på Hovinsholm fra 1686 (3,40 m), men var ellers uvanlig i
tømmerbygninger. Omkring tre meter var det vanlige i store hus. Bygningen
er ikke forhøyet i ettertid. 137
9.4.4 Fasade
På Jacob Conings maleri fra ca. 1700 av Christiania sett fra Hovedøya er
Tøyens langstrakte bygning synlig (fig. 317). Avstanden dit er stor og den er
meget skissemessig gjengitt. Det er imidlertid tydelig at et høyere parti med
valmtak reiser seg over taket forøvrig. Foran bygningen sees røde striper som
må tolkes som gjerder foran bygningen med en svært bred åpning på midten.
Åpningen kan markere en trekantet plass som snevret seg inn foran porten.
Bygningens vegger er ikke distinkte mot bakgrunnen, det er kun de røde
tegltakene som markerer gården. 138
Bygningen var panelt og malt på alle sider i 1722 (fargevalget er ukjent,
men rødt er sannsynligst). Da man sommeren 2006 tok ned panelet på
hagesiden fremgikk det at bygningen i mange år har stått uten panel, med
laftehoder som er tjæret mange ganger. Østfløyen var i 1722 kun panelt på
østveggen, altså adkomstsiden. Mot gården hadde fløyene antagelig
svalganger, i østfløyen allerede delvis innebygget. Det var en sval ”uden for
den store bygnings udgang til gaardsrummet”. Indre gård (”Forgaarden”) var
steinsatt og hadde en brønn, og var lukket med et stakitt mot uthusgården
(”Baggaarden”).
Alle vinduer var i 1722 innsatt i bly og hadde lemmer. Det var 16 par
lemmer på hovedfløyen i 1722, hvilket kan stemme med antall vinduer i 1776
og de vinduer man finner spor etter (forutsatt at det ikke var lemmer for
vinduene mot gården). Vindusåpningene i tømmeret var 1,65 x 1.3 m.
Østfløyen hadde 5 par lemmer, vestfløyen etter taksten å dømme ingen, selv
om det var vinduer der.
136 Berg 1968:153.
137 Bygningen bærer nå helt preg av sent 1700-tall. Senere endringer er skjedd innenfor denne
rammen, og da av praktiske, huslige hensyn i Universitetets tid da det var flere leiligheter i huset.
138 I Oslo bymuseum..
376

9.4.5 Takform
Hovedfløyen hadde saltak. Ved besiktigelsen i 1722 sies at ”Paa vinduerne
paa den østre og vestre ende oven paa loftet af storbygningen fattes 11
ruder”. Jeg antar at dette innebærer gavlvinduer heller enn kobbhus, og
følgelig et saltak. Salsoppbygningen som ble revet etter 1722 hadde
imidlertid som ovenfor beskrevet valmtak.
9.4.6 Plan
Bygningen hadde i 1722 en utstrekning tilsvarende dagens hovedbygning
med fløyer, og er identisk med den nåværende bygningens tømmerkjerner.
Det har vært mulig å rekonstruere planen i 1776 etter restaureringen i
2006. 139 Spor av tidligere innvendige tømmervegger kom frem da panel ble
fjernet. Antall gardiner nevnt i hvert værelse ved frøken Schøllers skifte 1776
identifiserer værelsenes navn og plassering, og malerier over dørene
identifiserer forbindelsen til enkelte rom. Planen var neppe endret mye fra
bygningen ble oppført.
Huset hadde i 1722 sal i arken over bygningens midtparti. Salen som sees
på Conings maleri, lignet mer på Marselienborgs langstrakte overbygning
med valmtak enn Skøyens arkformede overbygning. Den må ha vært stor; i
hvert fall 100 kvadratmeter i grunnflate, og altså nesten av samme størrelse
som salen i Herregården i Larvik. Salen ble sannsynligvis revet ikke lenge
etter 1722. I taksten ble det påpekt at den burde rives da den nedtynget og
fordervet bygningen i seg selv. Noen videre beskrivelse av den får man ikke.
Gjennomkjørselen gikk der hagestuen er i dag. Åpningen var bredere enn
dagens dørbredde, men det var godt og vel en meter tømmervegg på hver
side. At det må ha vært gjennomkjørsel fremgår av et kart som kan være
tegnet etter at arken ble revet, men før et tak ble lagt over igjen (fig. 318). 140
En innendørs midtgang ville neppe illustreres på en slik måte.
Tømmerveggen ved inngangen mot gården i dag viser at det har vært en bred
åpning. Hvorfor Arno Berg i ovennevnte artikkel uttalte at ”Vi har vanskelig
for å ha tiltro til gjennomkjørselen” vites ikke. Det kan være fordi han
139 Utrykte kilder:
Besiktigelse 27.04.1722. Statsarkivet. Aker sorenskriveri. Tingbok 33 (1720-1724), fol. 114b-
116a.
Besiktigelse 20.08.1793. Statsarkivet. Aker sorenskriveri. Ekstrarettsprotokoll II. Fol. 246b-
249a.
Skifte 11.05.1776. Statsarkivet. Aker sorenskriveri. Skifteprotokoll 13, fol. 441b-445a.
Skjøte tinglyst 30.09.1695. Statsarkivet. Aker sorenskriveri. Pantebok I, fol. 106b.
140
Kart Statens kartverk Kristiania nr 7, ”ca. 1700”.
377

tidligere hadde tillagt Mangelsgården en opprinnelig gjennomkjørsel som
viste seg å være fra midten av 1800-tallet, og derfor var klok av skade.
I 1722 nevnes det syv værelser i hovedfløyen. I Hasses østre halvdel;
langkammeret, kammeret derhos og lillesalen. I Vosgrafs tidligere vestre
halvdel, Deichmanns del, nevnes; storsalen, sengekammeret, lillestuen og
kjøkkenet. Dette kjøkkenet må være omgjort etter at gården igjen kom på én
hånd. Planløsningen ble betraktelig endret av Willemsen omkring 1780.
Gjennomkjørselen ble sannsynligvis først innbygget av Willemsen, da
det på skiftet etter Schøller 1776 fremdeles synes å ha vært syv værelser i
hovedfløyen (sengekammeret, langkammeret, lillesalen, blåkammeret,
forstuen, kaptein Hasses kammer og storsalen). Forstuen har sannsynligvis
vært der også i 1722 uten at den nevnes spesielt.
Den nåværende store salen i vestenden var opprinnelig delt med en
langsgående tømmervegg som ble fjernet ved Willemsens ombygging.
Laftene fra denne veggen kom frem da men rev deleveggene fra 1840-årene
for å gjenopprette salen i 2006. Værelset mot hagen het i 1776 blåkammeret
og hadde fem vinduer, mot gården lå kaptein Hasses kammer. Et av disse to
værelsene var antagelig avdelt et kjøkken i 1722, hvis ikke dette lå i
vestfløyens første rom. Den store salen ved siden av hadde tre vinduer mot
hagen og tre mot gården. Den ble omkring 1780 oppdelt til visittstuen,
trapperom og et kammer. Gjennomkjørselen hadde antagelig opprinnelig
innganger via trapper til salen og til forstuen på den andre siden, og fungerte
slik som en porte cochère. Trappen til salen oppe kan også ha vært her.
Gyldenløves palé i København fra 1672-1683 (nå Charlottenborg) hadde
opprinnelig kun hovedtrapper i portrommenes sidepartier. På østsiden var alle
værelsene på Tøyen gjennomgående, men de kan ha hatt dører mot gården
hvor det kan ha vært en åpen sval. Forstuen var antagelig avdelt med
bordvegg fra den lille sal, som i likhet med neste rom, frøken Schøllers
sengekammer, kun hadde ett vindu mot hagen. For enden lå langkammeret
med fire vinduer og inngang til kjøkkenfløyen; frøken Schøllers kombinerte
kabinett og spisestue. Den store spisestuen i sydøsthjørnet av huset fra
omkring 1780 (som tidlig på 1800-tallet igjen ble delt i to), utgjorde sammen
med kammeret bak opprinnelig disse to sistnevnte værelser adskilt ved en
tømret tverrvegg. Tverrveggen ble fjernet av Willemsen.
Fløyenes rom synes noenlunde å ha beholdt sine funksjoner siden
besiktigelsen i 1722 frem mot 1900-tallet.
Vestfløyen er antagelig oppført samtidig med hovedfløyen. Den hadde i
1722 to kamre, stort bryggerhus, og matbod i nordenden.
Østfløyens skjeve posisjon i forhold til hovedfløyen og spor av brann på
tømmeret kan tyde på at denne kan være eldre enn 1679. Det ble konstatert i
august 2006 at de blottlagte tømmerpartier på østveggen og i det tidligere
portrommet for enden av fløyen ikke egnet seg for en dendrokronologisk
378

undersøkelse fordi det var for hurtig vekst med grove årringer. 141 På
østveggen er spor av brann. 142 Enten skyldes dette en bråtebrann som har
fenget i tømmerveggen, eller så er fløyen en del av ”de Bjelkers” eldre anlegg
fra før brannen ca. 1678. Om den i så fall står på opprinnelig sted er uvisst.
Tømmerkjernen er åtte-laftet med et portrom i bindingsverk i nordenden som
må være innkorporert i bygningen som et værelse før 1722. Tømmerkjernen
har en stor ”midtsal” på 5,5 x 8,3 m med flankerende kvadratiske kamre på
5,5 x 5,5 m. Fra midtrommet har det vært en dør ut på vestsiden. Fløyen og
svalen mot gården var antagelig underdelt omtrent som nå i 1722, den
rommet gang, kjøkken, spiskammer, tre kamre, fadebod og drengestue.
Portrommet var lukket og blitt melkebod.
Den hvelvede kjelleren under hovedfløyen kan være fra Bjelkenes tid.
Det er også en ordinær kjeller i vestfløyen, samt en svært lav overhvelvet
kjeller ved siden av som kan ha vært en sisterne.
9.4.7 Interiør
I 1722 oppgis veggtrekkene i flere værelser. Veggene var trukket med
gammel gul makey i kammeret ved langkammeret, hvor det under den halve
kakkelovnen var messingpiller. At den var ”halv” innebærer at den gikk
gjennom veggen og varmet to værelser. Det samme kjennes bl. a. fra
Herregården i Larvik. Det var messingpiller også under den enetasjes
kakkelovnen i den lille salen. Disse ”pillene” var helst utformet som kraftige
balusterformede ben. Det finnes antagelig ikke bevart slike i Norge, men i
Danmark finnes flere under norske ovner. 143 Veggtrekkene ellers var montert
i husets vestre halvdel, og tilhørte Isabella Margrethe Stockfleth, major
Vosgrafs frue. Den store salen hadde i tillegg til Isabellas blomstrede gule
makey ”under Loftet fem smaa Skillerier” (som ikke var hennes), slik at
himlingen må ha vært slett, panelt eller trukket med lerret. Bjelkene over
nåværende himling har ikke vært malt, så det er sannsynlig at takene har vært
panelt eller trukket med slett himling fra begynnelsen. Maleriene har vel vært
plassert ett i hvert hjørne med det femte i midten. Berg tolker dem som
supraporter, men det er neppe riktig. Kaminen var flankert av to kakkelovner.
Berg mener disse var oppmurte ovner av kakler. Sannsynligvis gikk
betegnelsene jernkakkelovner og kakkelovner om hverandre, og innebar
vanligvis jernovner. Over kaminen hadde Marie Schøller i 1776 et maleri
141
Storsletten, Ola: Tøyen hovedgård – Oslo kommune. Østre fløy. Dendrokronologisk
undersøkelse. Rapport. Datert 30.8.2006. Upublisert NIKUrapport.
142
Dette er åpenbart brent treverk og ikke kreosot. Det luktet fremdeles brent.
143
Benzon 1980:37,58,104.
379

med motivet ”David som overleverer Riget”. 144 Sengekammeret og den lille
stuen hadde i 1722 veggtrekk hvis materiale ikke blir beskrevet, men det var
vel mer enn bare malt lerret siden fru Vosgraf påberopte seg eiendomsretten.
De gule makeytrekkene på Tøyen er usedvanlige i tiden (ett av dem ble i
hvertfall oppgitt å være gammelt i 1722). De vanlige fargene var rødt, blått
og grønt, som har gitt interiørene en generelt dunklere fargeholdning. Valget
av gult kan være et resultat av oppholdet ved hoffet i Stockholm, der moten
tidlig gikk i retning av lysere interiører. Minnet om Hannibal Sehesteds
stattholderleilighet på Akershus innredet i 1640-årene er det neppe.
Det er mulig at Magdalena Stockfleth hadde innredet bygningen omtrent
slik den sto ved skiftet etter niesen i 1776. Det kostbare innboet som
beskrives da er neppe samlet av frøkenen selv alene. Ved en pantsettelse i
1754 og ved skjøtet til den nye eier fra 1773 nevnes ”tapecerier”. Om dette
viser til gobeliner eller andre veggtrekk av f. eks. simplere Rouansk type eller
støvverkstapeter er uvisst, men det siste fantes i hvert fall i huset.
I værelset i hovedfløyen nærmest østfløyen ble det i 2004 nemlig funnet
et støvverks lerretstapet (”stofttapet” eller ”velourtapet”) med baner flankert
av ”pilastre.” (fig. 319) 145 Tapetets pilastre er i mønster identiske med en
tapet i Hanseatisk museum i Bergen. På Tøyentapetet fremstår støvverket nå
blågrønt. 146 Søylene flankerer brede paneler med dekorative régencepregede
ranker dels i lyst blått og dels i mørkere gråblått. ”Bakgrunn” og konturer er
generelt av støvverk. Det er sølv i tapetet på enkelte steder, men dette ligger
144
Det må ha vist den gamle kong David som overtaltes av Nathan til å utnevne sønnen Salomon
til sin suksessor. I frøkenens temmelig store malerisamling, som besto av 55 numre, var flere
slektsportretter som hun testamenterte til sin bror, generalmajor Christian Schøller til Margård på
Fyn. Der hang de frem til en auksjon i 1930-årene.
145
Det ble funnet til venstre for døren til spisestuen. Siv. ark. Jens Treiders bygningsarkeologiske
undersøkelse av Tøyen 2003-2005.
146
Opprinnelig kan velouren ha vært blå. Det er tråder i blått farget med indigo i mellom det
grønne. Selve lerretet er malt med blyhvit grundering. Deretter er grunderingen malt lys blå.
Støvverket er festet på rødfarget limgrunn. Under en del av ornamentene er på panelene lagt
sølvgrunn. Sølvet er fernissert med rødt der det sto synlig, men sølvet er mørknet. Ornamentene i
lyseblått er dannet av bunnfargen. Sølvgrunnen er ikke brukt generelt på pilastrene. Undersøkt av
konservator Brit Heggenhougen, NIKU januar 2007: ”Det bærende underlaget er et finvevet
lerret av lin eller jute. Lerretet er grundert. Over grunderingen ligger en lys blå oljebasert
bunnfarge. Deler av tapetmotivet er i velur. Det er dekket med blåfarget, finhakket ullfiber som
gir overflaten et fløyelsaktig utseende. Under velurmotivene ligger sølvfolie som ligger i en
rødbrun olje eller ferniss. Metallfolien er overtrukket med en skarp rød lasur. På en liten flik av
prøvematerialet er lasuren grønn, og det kan være at det er benyttet både rød og grønn lasur for
å fremheve variasjoner i motivet. Tapetets lyse blå ranke er selve bunnfargen. I tillegg er det
gråblå motiver og lyse søyler med rødbrunt trykk på søylebasen og velurdetaljer.”
380

antagelig først og fremst under partiene dekket med støvverk og rødfarget
lim. Hvilken hensikt sølvet da har hatt er uklart, men man må ha ønsket en
viss skimrende effekt. Sølvet har vært lasert med skarp rødfarget ferniss.
Bunnfargen i lyseblått og mørk blågrått trykk med fiolett skjær danner
mønsteret. Hvis sølvet i partiene med blågrått trykk har vært synlig gjennom
dette har effekten vært metallisk silkeaktig. Muligens er det en konturering av
disse partiene med sølv. Pilastrene er lys varm rosa (bunnen her er malt rosa)
omtvunnet av støvverksranker. De rosa pilastrene står på rosa baser (med
støvverkskonturering på profilene?) som har et asymmetrisk dekorativt motiv
i støvverk; en palmegren bak en gren med bladverk. Øverst ved taklisten er
en lys blå lambrequinbord med blågrå dusker. Hovedmotivet i rapportene,
som måler ca. 1 m i bredden og 1,5 m i høyden, fremstiller en urne i blågrått
rødfernissert sølv ”stående” på en lys blå ”konsoll” omgitt av akantusranker
og knekket båndverk i lys blått og blågrått rødfernissert sølv. Det har vært et
brystpanel nedenfor tapetet. Hovedeffekten kan ha vært som skåren blå
silkefløyel med brokadebunn i lys blått og gråfiolett med innslag av rød silke.
Tapetet på Tøyen er en imitasjon av skåren fløyel på silkebunn i Jean
Marots stil. Tapetets hovedkarakter er lik voksduktapetene som ble vanlige i
1730-årene. En datering til 1730-årene eller sent i 1720-årene er sannsynlig.
De er ikke omtalt i 1721. Selve mønsteret har samme karakter som tapeten
fra Borgestads kongeværelse fra 1704, men det er ikke brukt blomster i
motivet, bare ranker.
Tapetet er snudd og brukt som underlag for et grønt papirtapet fra
Willemsens tid ca. 1780. Veggen er også fra Willemsens ombygging, men
tapetet er vel gjenbrukt fra et værelse i nærheten; sengekammeret eller
langkammeret. Foreløpig er dette tapetet den eneste rest som er funnet fra
interiørene før ombyggingen ca. 1780, hvis vi ser bort fra
bukkehornshengslene på skapdøren ved hovedinngangen. Tapetet ble etter
konservering montert på veggen der det ble funnet, vendt utad, men opp-ned.
Ved overtagelsen i 1752 måtte Maria Schøller låne penger, og utstedte en
panteobligasjon til stiftamtmann Rappe verdt 4000 rd på gården med alt
inventar ”løst og fast”. 147 Her får man et vagt bilde av interiørene i fru Hasses
tid. Det nevnes fire møblementer; et bestående av tolv gyldenlærstoler med to
lenestoler, et med tolv grønne klædesstoler med to lenestoler, et med seks
”Syede” stoler med fire lenestoler, 148 og til slutt et med tolv russlærsstoler
med fire lenestoler. Dessuten var det fire speil med forgylte rammer og ett
med brun, samt to bord med sine fire tilhørende gueridoner, og to dragkister.
Bl.a. senger og skap spesifiseres ikke, så det er ingen komplett inventarliste.
147
Statsarkivet. Aker sorenskriveri. Pantebok 3 fol. 121b.
148
”Sydde” betyr antagelig broderte. Evt. betyr det overstoppede.
381

Karossen med speilglassruter var vel noe av det mest kostbare på gården,
bortsett fra sølvet som ikke ble spesifisert. Skiftet etter frøken Schøller i 1776
gir et komplett bilde av interiørene, men da var det gått lang tid siden fru
Hasse flyttet inn.
9.4.8 Funksjon
Tøyen var adelig setegård, den eneste ved Christiania. I 1670 ble gårdens
privilegier bekreftet ved kongebrev. Den tilhørte da Jens Bjelkes sønn
generalløytnant Jørgen Bjelke (1621-1697):”At maae fremdehles Nyede oc
beholde den samme benaadning oc friheed paa hans Gaard Tøyen liggende
ved Christiania i vort Riige Norge som andre adelige Sæder og
Affuelsgaarde, oc som hans forfædre dend før ham Nydt og haft hafver”. 149 .
9.4.9 Anlegget
Hovedbygningen på Tøyen ble ved gjenoppføringen 1679-1680 et moderne
trefløyet anlegg med en brolagt cour de honneur avgrenset mot uthusgården
med et stakitt. Det står igjen en stor gammel lind som tidligere har vært
styvet i linjen mellom sidefløyene, slik at det i alle fall langt tilbake må ha
vært en klippet trerekke som også har avgrenset gården, på samme måte som
på Skøyen.
Kartet fra ”ca. 1700” viser en helt innebygget gårdsplass, men det var
ikke tilfelle i 1722. Gården er antagelig tegnet noe forenklet på kartet, men
porten i østfløyen tyder på at det viser en reell situasjon. Kartet fra 1766 viser
uthusbygningene i vinkel på nordvestsiden av gården. Stabburet ligger syd
for hagen. På kartet fra 1800 er uthusene vist som et uregelmessig, men
trefløyet anlegg. Det er mulig at uthusene ikke gikk med i brannen på slutten
av 1670-tallet. Hvis Stockfleth hadde oppført dem under ett ville han
sannsynligvis ha tilstrebet et regelmessig trefløyet anlegg vis-à-vis
hovedbygningen. Porten der melkekammeret siden var viser antagelig at også
uthusene og hovedbygningen en gang har dannet en lukket gård.
På østsiden av uthusgården var anlegget i 1722 åpent. Muren med de
høye pillarer ved porten som var der i 1793 eksisterte ikke i 1722, da det var
et råttent stakittverk med en port under et klokkehus med en liten
malmklokke i. En lignende installasjon fantes på Kongsgården senere,
kanskje det også hadde eldre aner der. På Ringnes i Stange fra 1720 fantes
klokken sannsynligvis i et tårn over porten.
9.4.10 Hagene
Foran hovedfløyen lå en hage av samme lengde som bygningen. Den ble i
1722 oppgitt å være tilsvarende 37.8 meter lang og 17 meter bred. I 1722 var
149 Kopi av kongebrev 26. november 1670 i Aker fogderegnskap 1679.
382

den innhegnet av stakittverk og hadde bare seks friske kirsebærtrær ”og er
ellers kun allene til at saae udj”. Langs veggen må det ha vært mistbenker; for
anledningen kalt muldbenker. På kartet fra ”ca. 1700” er hagen vist uten
inndeling, og har karakter av forplass. Den har sannsynligvis opprinnelig
inneholdt to dekorativt utformede prydkvarterer, her som på Kongsgården og
adskillige steder besatt med kirsebærtrær (fig. 320). 150
En annen hage lå ved dammen som var demmet opp av en bekk nedenfor
gården; ”Noch en liden Urte-hauge, som er indhægnet med et Stakcet-
Værck”. Dette har sikkert vært grønnsakhagen med lunere forhold enn hagen
oppe ved huset. Den har på kartet fra begynnelsen av 1700-tallet fem
kvarterer. På et senere kart fra ca. 1800 da hagen oppe ved gården var blitt
betraktelig utvidet er det vist to dammer her nede omkranset av trær (fig.
321). Det ligger fremdeles en dam på stedet.
9.4.11 Senere historie
På auksjonen etter fru Stockfleth i 1716 kjøpte svigersønnene major Johan
Vosgraf og justissekretær senere justisråd Johan Hasse gården sammen.
Hovedbygningen ble derfor delt til to husholdninger. Vosgraf disponerte
vestre del og Hasse østre del. Vosgraf solgte 1721 sin halvdel av gården til
biskop Bartholomæus Deichmann, som lot holde en besiktigelse der i 1722.
Denne er sammen med skiftet etter Marie Schøller hovedkilde til huset før
ombyggingen. 151
Johan Hasse kjøpte Deichmanns halvdel og ble eneeier av Tøyen i
1723. 152 Hasse døde allerede i 1726. Enken Magdalena Stockfleth solgte da
150
Hagen ble antagelig utvidet allerede av fru Hasse. Det viser et kart fra 1766 hvor det er en
hage på vestsiden av parterret foran bygningen (G.F. Krogh 1766. Riksarkivet RA I f. 22.).
Willemsen må ha utvidet hagen ytterligere. Den beskrives i 1793 som oppbygd på en terrasse og
strengt sikret ved ”spanske ryttere”; som om man skulle ha fryktet kavaleri på epleslang
(besiktigelsen 20.8.1793). Willemsen hadde studert hos Linné i Uppsala, og hadde en ”meget
smuk Frugt og Urte-Hauge med henved 700 unge Frugttrær, deriblandt nogle Fiigentrær og
Wiin-Ranker”(Schnitler 1916 I:228. Opplysning 1793. Fra Floeds skjøte?). Når veien opp til
Tøyen ble beplantet med allétrær er uvisst. Første gang det vises er på et kart fra ”midten av
1700” gjengitt av Berg. 150 På kartet fra ca. 1800, som er detaljert tegnet, er hele hagen omkranset
av alléer, og det er også en allé ned til de to dammene og ved veien østover fra gården.
151
Senere oberstløytnant Johan Vosgraf (1683-1739) og frue Isabella Margrethe Stockfleth
(1683-1757) bodde på Manum i Sem. De var barnløse. Ved testamente av 1744 innsatte hun
niesen Margrethe Marie Schøller på Tøyen som enearving for sin halvdel av boet (Johnsen red.,
Oscar Alb.: Sem og Slagen: en bygdebok. Gårdshistorie 1. bind. Tønsberg 1945. Elektronisk
utgave Høgskolen i Vestfold 2002).
152
Han var født i København og hadde vært Gyldenløves privatsekretær. I 1688 ble han
kansellisekretær og 1695 også justissekretær.
383

ygården Dronningens gate 13, og tok fast opphold på Tøyen hvor hun bodde
til sin død i 1752. Niesen Marie Schøller overtok gården senere og solgte den
til assessor Willemsen som bygde om huset betraktelig.
Universitetet overtok Tøyen i 1812, og botanisk hage ble anlagt på
gårdens grunn. Hovedbygningen ble brukt som gartner og lærerbolig og står
fremdeles.
384

9.5 Bærums verk
Den store hovedbygningen på Bærums verk var sannsynligvis oppført ca.
1680 av tømmer i tre fløyer på to etasjer. Bygningen brant i 1762. Den lå der
hovedbygningen nå ligger, på de samme kjellermurene (rek. XXXV,
XXXVI).
9.5.1 Byggherren
I 1664 kjøpte Johan Krefting (1618-1674) og Anna Jacobsdatter Felber (ca.
1634-1702) Bærums verk (fig. 322 og 323). Han var fra Bremen og hadde
vært Marselis’ fullmektig på Eidsvoll verk. Faren Herman Krefting kom til
Norge og hadde sammen med Johan Post fra 1624 privilegium på Bærums
verk, men dette gikk i 1641 over til Gabriel Marselis. Anna Felber var fra
Christiania hvor faren var skomaker.
Residensen på Økeren var oppført av Gabriel Marselis av utmurt
bindingsverk etter at han fikk privilegium på verket i 1641. 153 Den sies å
være brent 1677/1678 men primærkilden for dateringen er ikke funnet av
forfatteren. 154 Man må imidlertid anta at opplysningen er korrekt.
Sannsynligvis har Anna Felber som enke derfor oppført den nye
hovedbygningen. 155
9.5.2 Datering
Hovedbygningen på verket beskrives i besiktigelsen foretatt etter brannen i
1762 som ” i sig Selv gammelt, men dog stedse holt”. 156 Bygningen hadde
ved brannen tyve jernkakkelovner. Det stemmer noenlunde med de nitten
ildstedene som Anna Felber oppga i 1690, og det kan tyde på at residensen da
var flyttet til verket. Den gamle hovedbygningen som lå på Økeren i Bærum
brant visstnok i 1677 eller 1678. Denne var fra ca. 1640, og skal ha vært
oppført i utmurt bindingsverk med tårn.
Beskrivelsen av den nye hovedbygningen baserer seg utelukkende på
bergamtets registrering etter brannen, samt på de eksisterende kjellerene. Den
sies i 1762 å ha vært gammel.
Ved ildstedskatten i 1690 oppga Anna sal. Kreftings 19 ”adskillige”
ildsteder på verket uavhengig av selve jernverkets ildsteder som var skattefri.
153
Økeren (Økri) var i 1650 og 1661 oppført som ”Marselli residens.” Gården skyldte 2 skp.
Kronen var eier, gården var kun assignert jernverket.
154
Koht, Halvdan red.: Bærum: en bygds historie. Sandviken 1920-1924.
155
I 1681 hadde Anna Felber i sin husholdning barna Jacob og David Krefting. I tillegg hadde
hun i huset Catharina Skoebs, Barbara Felber og skolemesteren Christian Egardi. Hun holdt da to
drenger og to piker.
156
Riksarkivet. Rentekammeret. Kammerkanselliet. Dok. og kons. Til eksp. Prot. Nr. 14 (1762).
385

Det var følgelig en meget stor bygning. Hun holdt i 1690 tre drenger og tre
piker. Det fremgår ikke hvor bygningen lå.
Den nye bygningen er oppført ved elven på Gommeruds grunn. Gården
Gommerud (Gudmundrud) i Bærum ble i 1691 makeskiftet til Anna Felber
sal. Kreftings fra Kirsten sal. Tollers. 157 En del av verkets bygninger lå
allerede på Gommeruds grunn, men de fleste bygningene lå på den andre
siden av elven på Løkens grunn som fremdeles tilhørte Kirsten sal. Tollers,
men Anna Vogt hevdet senere at verket i sin helhet lå på Gommeruds grunn.
Langs elven hadde imidlertid verket uansett privilegium på frie grunner (fig.
324 og 325). 158
Økeren tilhørte kronen frem til 1697, da Herman Johansen Krefting (og
svogeren Peder Sørensen Moss?) kjøpte den. I matrikkelen 1699 står
fremdeles Økeren oppført som ”Jernverkets Residentz”. Man må anta at dette
var et etterslep fra eldre lister, med mindre tidspunktet for Økerens brann er
helt feil. Da Økeren igjen i 1707 ble oppført i landskylden bleden ikke lenger
innført som ”Jernverkets Residentz”. Ved skoskatten i 1711 er verkets eier
Herman Krefting oppført uten gårdsbetegnelse under ødegårdene mellom
gårdene Skauen og Slæben. På sistnevnte bodde to fullmektiger ell. lign.
hvorav Anders Krefting den ene.
9.5.3 Dimensjoner
Hovedfløyen oppgis 1762 å ha vært 43 meter lang, men dette innbefattet et
tilbygg på 10 meter i nordenden. Den egentlige lengden på hovedfløyen var
33,7 meter, og gavlveggene sammen med fløyene ga sidepartiene en lengde
på 26,5 meter. Dette tilsvarer dimensjonene til Rosendal i Hardanger.
Lengdemålet på 43 meter viser at fløyen som inneholdt en stor sal, og som
ble revet tidlig på 1900-tallet, også var en del av den forrige bygningen som
ble gjenoppbygd i 1762.
9.5.4 Fasade
Skulpturene ved hovedinngangen i gården ble også reddet, og to havnet etter
at hovedinngangen ble lagt til vestsiden i Clausens tid visstnok oppe i
Gommerudhagen. 159 De var neppe karyatider, i så fall må de ha vært
kompliserte å fjerne ved brannen. Sannsynligvis var det friskulptur på
trappens balustrade, to eller fire stykker, siden de kunne egne seg som
hageskulptur for den kresne Clausen. De var vel skåret av en billedhugger
157
I 1692 var brukeren Jacob, senere ble den brukt direkte under verket. Det var et lite bruk med
skyld 1/2 skp tunge.
158
Det ble på Gommerud anlagt hage, og senere park (parken av verkseier Conrad Clausen
senere på 1700-tallet). Dagens hovedbygning (oppført 1853) ligger også der, men lenger sydvest.
159
De er ikke nevnt i rapporten fra brannen.
386

tilknyttet verkets ovnsproduksjon. Siden de hørte til bygningens arkitektur
var de vel neppe malt polykromt, men heller som steinskulptur siden
bygningen må være oppført i 1680- eller 1690-årene.
Det var kanskje svalganger i gården, men den må i så fall ha fremstått
forholdsvis trang og værelsene som forholdsvis mørke.
9.5.5 Takform
Takformen er ukjent, men man kan gjette at det var et felles valmtak over de
tre fløyene slik som på Rosendal og Vernekloster.
9.5.6 Plan
Bygningen inneholdt ved brannen 24 værelser og må ha hatt to etasjer. Ni
værelser var betrukne ”med adskillig slags Træk, de øvrige alle malede,
undtagen 4re som ei var malede”. Hovedfløyen har sannsynligvis hatt dobbel
romrekke i hovedfløyen (fig. 326).
Kjellerne var de samme som nå, men hjerteveggen ble oppført etter
brannen, slik at det var fem kjellerrom. Før sydfløyen ble revet i 1870-årene i
forbindelse med veiens nye trasé gikk porten til gårdsrommet under fløyen
gjennom kjelleren. Det samme har sannsynligvis vært tilfelle før brannen.
Porten nevnes i 1750-årene. Terrengets nivå var antagelig noe lavere. Mot
elven var det kun en smal vei, og visstnok ingen utgang fra midtgangen i
bygningen.
9.5.7 Interiør
Det var før brannen tyve kakkelovner i huset, hvorav tre var ”oval Etagie
ovner”. Dette var en sjelden form, og det er ikke bevart eller kjent andre slike
ovner fra Bærums verk. Ellers var det tre med to støpte tromler og en med tre
støpte tromler. De øvrige tretten ovnene var enkle.
Ved brannen ble en del vinduer og dører, samt alt innbo reddet (om enn
det ble en del ødelagt). Det er ikke bevart dører som stammer fra den eldre
bygningen.
9.5.8 Funksjon
Det var en tendens at verkenes eiere eller ledere bosatte seg ved selve verket.
Det kan synes som om slekten Lange bosatte seg på ”Fritzøehus”, eller
egentlig ”Fritzøe Steenhus”, ved Fritzøe verk i Larvik før Fresje [Fritzøe]
gård raste ut i Farris 1653. 160 Direktøren ved Røros verk bergråd Henning
160
Bakken, Asbjørn: "I grevens tid" Vestfoldminne 1963. 6. samling:92. "Før jeg avslutter denne
lille artikkel om fru Merete vil jeg få nevne at jeg i det såkalte Statholderarkiv har funnet et brev
som hun selv har skrevet. Det er datert "Fridtzøe Steenhus" den 20 mai 1653, altså etter mannen
Niels Langes død, men vel tre måneder forut for den store ulykken."
387

Irgens bosatte seg i byen i 1669, mens hans far hadde bodd på Rørosgård et
godt stykke utenfor. Grev Anton Fredrik Wedel Jarlsberg bosatte seg på
Konnerud verk i 1737, midt blant verkets bygninger. Man innså antagelig at
fysisk tilstedeværelse var nødvendig for kontrollen av driften.
9.5.9 Anlegg
Veien fra Sandvika kom inn mot verket i rett linje mot hovedbygningens
port, flankert av bygninger. Hovedbygningen ligger skrått i denne aksen, og
veien parallelt med bygningens fasade mot elven har dannet en ny akse med
masovnen virkningsfullt i enden. Broen over elven og hagen bak
hovedbygningen har dannet en kryssende akse til denne, som kan ha strukket
seg over til Gommerudhagen. Denne aksen ble i så fall først og fremst
oppfattet etter at man hadde besteget det bratte hageanlegget bak
hovedbygningen. Paviljongene som flankerer hovedbygningen langs elven er
oppført av Conrad Clausen etter hans overtagelse i 1768. Verksklokken med
urverk har vært en del av dette, men det er ukjent hvor den sto før brannen
1762.
9.5.10 Hagene
Hageanlegget var lagt i den bratte skråningen med trappearrangement og
bosketter i selve skråningen, mens det øverst lå et åttekantet lysthus,
antagelig med parterrer foran (rek. XXXVI). Lysthuset lå dermed for enden
av en midtakse i form av trappeanlegget som lå rett på stakittporten,
gårdsplassen og hovedinngangen med sin antagelig doble trapp, prydet med
skulpturer. Dette bratte hageanlegget har hatt et uttalt italiensk preg. Ved
brannen i 1762 brant også det åttekantede lysthuset og stakittgjerdet. Clausen
fornyet trappeanlegget av tre i sin eiertid. Det gikk opp mot det øverste nivået
i hagens og bygningens midtakse. Det nederste partiet av hagen var dels
meget bratt og var beplantet som tett boskett. Boskettet må langs trappene ha
vært klippet rett som en vegg slik at man fra gården så lysthuset for enden på
toppen av trappeanlegget. På det eldste foto av verket (fra 1860-årene?) ser
man at trærne da hadde vokst seg meget store (fig. 327 og 328). Det er nå
ingen spor av terrasseringer, selv om dette i noen grad kan ha eksistert før
veien ble anlagt gjennom hagen i 1870-årene. Det er sannsynlig at det var
Bakken, Asbjørn: “Niels Lange - hva skal vi tro om ham?” Artikkelserie i Østlandsposten 1971
Larvik 300 år. "...han (NL) grunnla Langestrand med kontorer, boliger for funksjonærer og
arbeidere. Han bygget også den første kirke på jernverket, en trekirke like ved elven på den lille
grønne sletten vis avis de nåværende kontorbygninger. Uten tvil har han valgt å bo på sitt nye
jernverk. Personlig tror jeg NL aldri har bodd oppe ved Farris, på det anlegg vi kaller
Fresjeborgen. Så da ulykken rammet i 1653 sto de to stenhuse ubebodd."
388

løvganger med to ulike boskettrom tilpasset terrenget, på hver side av
trappeanlegget
Oppe på dette slettere partiet der lysthuset lå kan det ha vært små
prydparterrer. Derfra har man sett rett over til Gommerudhagen som lå
omtrent på samme nivå. Dette var også mulig da hovedbygningen hadde to
etasjer før 1762. Det er sannsynlig at det søyleprydede lysthuset som Clausen
bygget der lå for enden av dammen. Det kan ha erstattet et eldre. I så fall har
anlegget hatt en akse rett over fra det åttekantede lysthuset øverst i hagen bak
hovedbygningen over til et annet i Gommerudhagen.
Da Gommerud ble innkjøpt i 1691 må man ganske umiddelbart ha fått
anlagt fiskedammen i Gommerudhagen. Fiskeoppdrett var obligatorisk ved
herskapelige anlegg, og noen annen dam kjennes ikke i nærheten av gården.
Man kan allerede da ha anlagt en kålhage eller frukthage i forbindelse med
dammen, på sletten sydover. Dette var et langt mer solrikt sted enn ved verket
nede i dalbunnen.
Nord for hovedbygningen, på flaten langs veien mot masovnen var det
også en hage som synes på Lorenzens stikk av masovnen fra 1790-årene. Den
var da innhegnet med stakitt og hadde kvarterer med grønnsaker med
stokkroser plantet i hjørnene, og må oppfattes som kjøkkenhage. Forholdene
for hagekultur var neppe ideelle her nede i dalen på nordsiden av den store og
før 1762 også høye hovedbygningen.
9.5.11 Senere historie
Sønn av Anna Felber og Johan Krefting; Herman Johansen Krefting (1656-
1712) flyttet inn på verket med sin hustru Anna Paulsdatter Vogt (d. 1766)
etter 1697 (ant. 1699 da de giftet seg). Hun var fra Christiania, datter av
kommerseråd Paul Pedersen Vogt og Christiane Braunmann.
Fredrik 4. spiste på Bærums verk i 1704 og graverte sin signatur i en
glassrute. Da var bygningen altså oppført. I 1711 hadde Herman Krefting og
hustru Anna Vogt preseptor, tre piker og tre drenger, Han døde 1712 og Anna
Vogt drev deretter verket til sin død i 1766. I 1716 ble gården besatt av
svenskene, og Karl 12. spiste der. Christian 6. spiste der i 1733.
I 1762 brant hovedbygningen og ble gjenoppført av Anna Vogt sal.
Kreftings på de gamle kjellermurene, men i én etasje. 161
161
Etter Anna Vogt sal. Kreftings død i 1766 ble verket solgt til et interessentskap som besto av
Morten Leuch, Peder Holter og Poul Clausen. Clausen overtok hele verket i 1768 og sønnen
Conrad Clausen hadde det til sin død i 1785. Enken ble gift med statsminister Fredrik Julius
Kaas, som solgte det til Peder Anker i 1791, i hvis etterslekt Bærums Verk siden har vært.
389

9.6 Vernekloster i Rygge
Hovedbygningen på Vernekloster er en trefløyet bygning oppført i tømmer
med tegltekket valmtak. Tidligere var fløyene i to etasjer og dobbelt så lange.
Bygningens trefløyede form må være etablert 1680-1686, men den kan
inneholde eldre deler (rek. XXXVII).
9.6.1 Byggherren
Verneklosters hovedbygning må som trefløyet anlegg i hovedsak være
oppført av oberst Christian Wind og frue Anne Margrethe Lange, antagelig
kort etter at de overtok gården i sin helhet 1680 og før han døde i 1686 (fig.
329 og 330). Han var sønn av admiral Jørgen Wind til Gundestrup i Skåne og
Ingeborg Ulfstand. 162 Hun var datter av lensherre i Brunla Niels Lange til
Fritsø og Margrethe Gjedde.
9.6.2 Datering
Christian Wind eide Vernekloster sammen med sin bror viseskattemester
geheimeråd Holger Wind 1675-1680. Det er sannsynlig at Christian Wind i
hovedsak oppførte bygningen da han flyttet hit 1680 og overtok brorens
halvpart. Gården var lensherreresidens 1532-1661 163 og amtmannsresidens
1671-1673. 164 Bygningen kan inneholde eldre deler fra disse periodene.
Det er lite igjen av opprinnelige interiørdeler. To dørblader er imidlertid
bevart. Det ene har spor av samme påkostede gjennombrutte hengseltype som
kjennes fra Skøyen i Aker, som kan dateres til 1680-årene.
9.6.3 Dimensjoner
Verneklosters hovedfløy er 42 meter lang. Fløyene var opprinnelig 20 meter
lange og hadde to etasjer. Fløyene var ca. 9 meter brede, og hadde i tillegg
svalganger mot borggården.
9.6.4 Fasade
Bygningen kan opprinnelig ha stått upanelt, kanskje rødmalt. Senere var den
panelt og rødmalt. Bygningen er imidlertid aldri undersøkt
bygningsarkeologisk (fig. 331-333). Inn mot borggården var det svalganger
162
Nå Wrams-Gunnarstorp. Hovedbygningen der ble oppført av dem 1633-1644.
163
Sigvard Gabrielsen Akeleye (d. 1659) satt som lensherre fra 1617 til 1659, hans enke Anne
Ottesdatter Bildt (d. 1667) fungerte som sådan 1659-1661.
164
En slektning av amtmann fra 1671-1673 Erik Banners første hustru Sophie Rosenkrantz sies å
skulle ha gitt navn til værelset som kalles ”Rosenkrantz” i annen etasje i hovedfløyen, der
vedkommende skal ha tatt sitt liv ell. lign (Moe 1920:314).
390

som kan ha vært åpne opprinnelig, men som senere var panelt inn.
Borggården var brolagt med tegl som var tatt fra klosterkirkens murer. 165
Antagelig var det mellom fløyene langs et tidligere stakittgjerde plantet
en rekke av almetrær, som til dels ennå står.
9.6.5 Takform
Bygningen hadde over alle tre fløyer et valmtak tekket med tegl.
9.6.6 Plan
Bygningen ble taksert i 1803, og planløsningen var da antagelig forholdsvis
uforandret. 166
Svalen var innpanelt med vinduer. Den kan tidligere ha vært åpen.
Østfløyen hadde ikke sval i 1803, og denne må være revet tidligere. Det er
usikkert om det var et svalparti mellom hovedfløyen og sidefløyenes
tømmerkjerner slik det sannsynligvis var på Hovinsholm, Kaupanger og
Torsø. Skjevheter i hovedfløyens østende som korresponderer med den i
forhold noe skjeve østfløyen kan heller tyde på en sammenlafting med
hovedfløyen.
I 1803 lå i hovedfløyens første etasje seks rom; vest for en midtgang
sannsynligvis en stor dagligstue og to kamre, øst for midtgangen en storstue,
storstuekammer og kjøkken samt melkebod. I annen etasje i hovedfløyen var
det kun fire rom; en sal over dagligstuen (kalt ”Rosenkrantz” i 1811 167 ), et
gjestekammer, spisesal og en hjørnesal. Disse værelsene var store; opp mot
90 m2.
Vestfløyen hadde i første etasje antagelig pikekammer, drengestue og
hønsehus – i annen etasje kun jomfrukammeret og en meget stor matbod som
må ha vært på ca. 120 m2 og som senere kaltes sal. Boden kan ha vært sal
opprinnelig. Plasseringen i fløyen er lignende Rosendals store sal.
Østfløyen må ha hatt tre rom i begge etasjer, i første antagelig
bryggerhus, rullebod og snekkerstue. I annen etasje var tre finere kamre,
hvorav det ene senere kaltes østsalen.
9.6.7 Funksjon
Vernekloster var tidligere lensherreresidens for Verne klosterlen som 1661-
1671 ble innlemmet i Smålenenes amt. 168 Den ble da amtmannsresidens. Det
165
Hvinden-Haug 1938:103.
166
Statsarkivet. Moss sorenskriveri. Tingbok 23 (1799-1804). Fol. 276a. Branntaksasjon
7.2.1803.
167
Hvinden-Haug 1938:109.
168
Det lå et johanitterkloster her som ble stengt i 1532.
391

tidligere lenets krongods ble solgt 1675 og den tidligere residensen opprettet
som hovedgård.
9.6.8 Anlegg
Driftsbygningene utgjorde et sammenhengende trefløyet anlegg vis-à-vis
hovedbygningen. Rett overfor hovedbygningen lå låvebygningen som var 72
meter lang, med en vinkelfløy med fjøs, vognskjul osv. på 55 meter (denne
fløyen kan ha vært kortere tidligere). Stallen utgjorde den andre fløyen og var
17 meter lang. Dette kan opprinnelig ha vært et symmetrisk trefløyet anlegg
tilsvarende hovedbygningen, men større. Låven må være revet av August
Sibbern etter 1862 da gården ble avbildet. 169
9.6.9 Senere historie
Vernekloster gikk over til familien Sibbern gjennom generalmajor Carsten
Sibberns ekteskap med Christian Winds datterdatter Augusta Elisabeth von
Arenstorff.
I 1867-1869 ble hovedfløyen innvendig sterkt ombygget av statsminister
Georg Sibbern. Vestfløyen var revet sannsynligvis i 1841 og gjenoppbygget i
tegl av hans far prokurator August Sibbern, men forkortet og i én etasje.
Østfløyen mistet vel samtidig sin annen etasje og ble forkortet ca. ti meter. 170
Hovedfløyen har nå en smal rombredde på ca. 6,5 meter. Tidligere var
rommene nesten 9 meter brede, men da den ytre svalgangen ble revet 1867-
1869, ble en bred korridor opprettet innenfor tømmerkjernen. 171 Man er
tidligere blitt misledet av den nye gangens form til å tro den er identisk med
den opprinnelige svalen. Plass har åpenbart ikke vært noe problem, husets
romareal ble ved ombyggingen sterkt redusert. Det ble imidlertid senere
oppført et tilbygg på vestenden av hovedfløyen.
169 Do.
170 Bygningen er målt opp i 1936 av Daniel Dahl. RA-arkiv.
171 Man kan ikke utelukke at planen i hovedfløyen har vært av Rosendals type med stuer og saler
i endene av en langsgående gang med rom bak, og kanskje en åpen svalgang foran. En
bygningsarkeologisk undersøkelse burde gjennomføres bl. a. for å konstatere dette.
392

9.7 Stend i Fana
Stends hovedbygning må være oppført ca. 1682 som en trefløyet enetasjes
bygning i tømmer med ark mot hagen og valmet tak (rek. XXXVIII).
9.7.1 Byggherren
Landkommissær senere generaltollforvalter Hans Christophersen Hjort og
frue Anne Marie Heidemann kjøpte Stend i 1680. 172 Hjort ble adlet og fikk
samtidig fornyede setegårdsprivilegier på gården i 1682. Etter hans død 1691
satt enken med gården til 1696, da hun flyttet til København der hun døde i
1718. 173 De bodde i Bergen, først i en murgård på tomten der tollforvalter
Hans Schreuder oppførte sin gård (”stiftsgården”) etter brannen i 1702.
Senere bodde Hjort i en annen gård der han i 1685 mottok kong Christian 5.
Hjorts våpenskjold hugget i sandstein ble funnet 1826 ved stiftsgårdens hage.
Det oppgis gyldenlærstapeter og ”andre Tapetziere” i hans annen gård. 174
9.7.2 Datering
Hjort overtok Stend i 1680 fra daværende eier Kirsten Bildt, gift med oberst
Mangelsen, de hadde ikke bodd på gården. Gårdens herregårdsstatus og
bygningens typemessige likhet med Rosendal kunne tilsi at den forrige eier,
som var Karen Mowatts kusine, allerede hadde oppført bygningen, men dette
er neppe tilfelle. Gården var før Hans Hjorts tid delt i fire bruk som han slo
sammen til ett.
9.7.3 Dimensjoner
Hovedfløyen måler 27 x 9,5 meter og har takhøyde under bjelkene på 3,2
meter. Fløyene er 6,5 meter brede og 16,5 meter lange. Takhøyden er her
lavere; 2,8 meter.
9.7.4 Fasade
Den nåværende arken er av stenderverk. Den finnes kun på hagesiden,
utkraget og understøttet av stolper, slik at den laget en overdekning over
172
Gården ble tidligere oftest kalt Sten eller Stene. Det var først i 1890 gården fikk sitt offisielle
navn Stend. Gården hørte til Nonnekloster i Bergen, og ble gitt Vincents Lunge i 1528. Hans
etterkommere satt med den som adelig setegård til 1680, da Kirsten Bildt, oberstløytnant Otto
Marqvard Mangelsen til Lundestads frue solgte den til Hjort.
173
Om hennes store leilighet og leieforhold i ”skildrer” Wilhelm Ribolts gård i København se
Lindberg, Kirsten: Sirenernes stad København. Ebeltoft 1996:160-162. Kan Ribolt ha utført
dekorasjonene på Stend og Landås eller er hennes leieforhold hos en københavnsk maler en
tilfeldighet?
Fru Hjort hadde en bror Christopher Heidemann som var amtmann i Nordland 1694-1703.
174
Wiesener, A. M.: Bergens Hist. Foren. Skr. Nr. 21, s. 91-94.
393

hagedøren, i 1816 utformet som veranda med espalierer. Stolpene ble i 1921
erstattet av søyler (fig. 334). Taket på hovedfløyen hadde i tillegg kobbhus
med pulttak som var fjernet før 1921. 175
De symmetriske utbyggene på hagesiden har sannsynligvis vært priveter,
slik som på Zander Kaaes stiftelse fra 1760 og Danckert Krohns stiftelse fra
1789, som ellers utvendig fremstår som kopi av Stend; tydelige eksempler på
1700-tallets problem med typologien ved større bygningsprosjekter, man
hadde bare herregården som modell. Sistnevnte stiftelse var dessuten
opprettet av etatsråd Krohn på Stend.
9.7.5 Takform
Taket er valmet både på hovedfløyen og sidefløyene, tekket med blåglasert
takstein (fig. 335). På hagesiden var en ark på stolper med saltak og en
veranda under.
9.7.6 Plan
Grunnplanen på Stend har vært ansett for uklar, og man har forsøkt å forklare
den gjennom å se en svalgangsbygning som siden er bygget inn i huset.
I skjøtet fra Wollert Danckertsens enke til svigerinnen Gjertrud Krohns
fra 1765 beskrives eiendommen, med hovedbygningen som da hadde fem
betrukne stuer og ti sengekamre, hvor av tre var malt, de andre syv betrukne.
Det var 11 kakkelovner og et stort kjøkken med spiskammer. På loftet var en
”smuk” ark til hagen og to matboder. Det var tre store kjellerrom og
bryggerhus. 176 Bygningen ble sikkert oppdatert av Danckertsen, men det store
antall værelser går sannsynligvis tilbake til Hjort.
Tvers gjennom huset er det en 4 meter bred gang. Den har ikke gått midt
i huset, men det kan forklares ved at det sannsynligvis har vært en ca. 1 meter
bred rettløpet trapp opp til arken på den ene siden, som har gitt balanse i
rommet.
På den en side av gangen er en stor stue på ca. 10 x 6 meter som nå kalles
”riddersalen”, og som har original malt dekor fra Hans Hjorts tid, frilagt i
1921. Bak stuen, på hagesiden, ligger tre små rom på rekke. De er alle 2,80
dype og med noe forskjellig lengde; i overkant tre meter. Opprinnelig hadde
alle dør inn fra stuen, men ikke innbyrdes forbindelse. Det ene (nåværende
garderobe) er antagelig blitt utvidet inn i gangen, og må ha vært bare 2 meter
langt opprinnelig. Det er i disse rommene man har villet se svalgangen, 177
men skilleveggene mellom rommene er tømret. Tømmerveggene i nåværende
175
Dreiers prospekt 1816.
176
Myking 1990:627.
177
Rapport Domenico Erdmann 1923, RA-arkiv.
394

garderobe var malt rosa, i toalettrommet grønt. 178 Man kan vanskelig se dette
som annet enn små sengekamre eller garderober, beregnet for gjester. I 1765
har de i hvert fall vært betegnet som sengekamre. Hadde de hatt tapet kunne
man regnet dem for kabinetter. Herregården i Larvik hadde konfektkammer
og sølvkammer.
På motsatt side av gangen har planløsningen i prinsippet vært firedelt,
men to firedeler var igjen underdelt. Den største stuen har antagelig vært
Hjorts dagligstue og har opprinnelig målt ca. 5 x 7 meter. Stuen har antagelig
vært omgitt av fem mindre værelser, det ene muligens kun en gang med
utgang i syd. Værelset i sydvestre hjørne har vært lite (3 x 3,5 meter), og har
neppe hatt ildsted. 179 Denne planen ga adkomst fra dagligstuen til nesten alle
rom. Det ene har vært herskapets sengekammer, og siden dette var en adelig
husholdning har man sannsynligvis i tillegg hatt herrens og fruens kamre. Ett
av dem kan også ha vært barnekammer.
Sydfløyen har vel opprinnelig hatt gjennomgående rom. Kjøkkenet har
også hatt dør direkte fra dagligstuen. Det hadde stor grue og inngang fra
gården.
Nordfløyen hadde et stort værelse med dør fra den store stuen. Under
fløyen er det kjellere. Planløsningen minner om Lyseklosters tilsvarende fløy,
med en gang som har inngang fra gården med værelse bak og stuer på begge
sider. I nedgangen til kjelleren er tømmeret malt med forholdsvis store
diagonale ruter (som fliser i parallellogramform, parallelle med trappeløpet?)
i grått, sort og hvitt, slik at nedgangen sannsynligvis har vært åpen. Det ene
kjellerrommet har vært bryggerhus med et stort vindu og dør rett inn fra
gården.
9.7.7 Interiør
Storstuens (eller ”riddersalens”) dekor er utført som stukkimitasjon grått i
grått på sinoberrød bunn (fig. 336). Det er en lav brystning med
akantusornamenter. Som på Landås er det ingen sammenhengende ranke,
ornamentene avbrytes rytmisk av imitert fasetthuggen stein; bosser, et
ornament som vanligvis forbindes med renessansen, hvilket fikk Domenico
Erdmann til å gjette at dekoren var ment å skulle tilpasses fornemme eldre
skap og bord med dette ornamentet (fig. 338). 180 I bruskbarokken er dette
ornamentet flittig anvendt, og det kan fremdeles ha vært brukbart omkring
1682. De samme bossene i langstrakt form finnes på takbjelkenes sider,
178 Rapport Johan Møllerup 1990, RA-arkiv.
179 Do.
180
Erdmann, Domenico: Norsk dekorativ maling. Fra reformasjonen til romantikken Oslo 1940:
158.
395

alternerende med fete fruktfestonger flankert av volutter (fig. 337). En portal
på byggherrens lystgård ved Bergen, Landås, har bosser som dekorelement
på arkitraven. Festongene kjenner man også igjen fra Landås. 181 Veggenes
utstyr i Hjorts tid er ukjent, men det må ha vært tekstiler (eventuelt
gyldenlær). 182 I dagligstuen er det funnet en blå stripet tekstiltapet. Typen er
den samme som i stattholderkammeret og den lille sal på Rosendal, men med
annet mønster og farge. 183 Tømmerveggen har tidligere vært malt rosa,
deretter sinober, men tapetet er uansett neppe yngre enn ca. 1700. Taket var
malt grønnlig grått (antagelig egentlig gråblått, beslektet med tapetens farge)
med et grønnbrunt lag under. 184 Stuen kunne ikke tapetseres før tømmeret
hadde satt seg etter et par år, og veggen kan eventuelt ha vært malt for at
stuen skulle fungere i perioden forut.
9.7.8 Funksjon
Stend var adelig setegård. Byggherren bodde imidlertid fast i sin gård i
Bergen og hadde dessuten Landås til lystgård. Bygningen på Stend har
uvanlig mange små værelser, som dels kan ha vært brukt som gjesteværelser.
181
Hjort overtok Landås som lystgård i 1680 etter kapellan ved domkirken Samuel Hansen
Schreuder, som muligens kan ha satt opp en bygning der, men den må være utsmykket i Hjorts
tid. Dekoren på Landås er utført på slettskavet tømmer, dels tapetsert med lerret over sprekkene.
Slanke pilarer eller lisener strekker seg fra et lavt brystpanel dekorert med akantus og bærer
takets gesims. Akantusen er behandlet som ornamenter, ikke som sammenhengende ranke.
Mellom pilarene henger tunge festonger av frukt og blomster, letnet med bladverk. I disse
kjenner man tydelig igjen maleren fra Stend. Alt er utført som stukkimitasjon, grått i grått, på rød
bunn. Taket er nå skjult slik at dekoren er ukjent. På loftet var sekundært anvendt bordbiter med
samme fruktdekor på grønn bunn som kan være kommet fra ett av kamrene eller eventuelt fra en
sal i en ark. Landås kan ha hatt en gjennomgående ark i annen etasje over midtsalen. Bygningen
på Landås står fremdeles (påbygget en etasje i 1808) med en dekorert midtsal på 6,3 x 7,2 meter
flankert av to kamre på hver side med svalgang foran. Planen er en lystgårdplan slik det senere
kjennes fra Københavns mindre 1700-talls lyststeder som Friboeshvile. Lorenzen, Vilh.:
”Landgaarde og lyststeder i barok, rococo og empire.” Meddelelser fra foreningen til gamle
bygningers bevaring II. Række, II.Gammel dansk bygningskultur. København 1916:55.
182
Veggene er antagelig på 1700-tallet blitt inndelt i felter med store malerier med bibelske
scener fra tidlig rokokkotid. Sannsynligvis er dette gjort i Danckertsens tid.
183
Rapport Gunnel Berggrén 4.11.1991, RA-arkiv: Varp av blågrønn lin, innslag hovedsakelig
ull (evt. noe bomull). Toskaft, bredden er minst 2 meter. Mønsteret er ”rosengångsränder och
med ikatfärgade partier som bildar et viggmönster”.
184
Rapport Kjell Andresen 28.2.1990 RA-arkiv.
396

Et kart fra 1776 viser ladegården anlagt som en trefløyet gård langs veien
uten arkitektonisk forbindelse med hovedbygningen. 185
9.7.9 Hagen
Den store hagen fra familien Krohns tid må gå tilbake til Hjorts anlegg. Den
er vist på et kart fra 1776 (fig. 339). 186 Hagen hadde en akse med gang fra
hagedøren til et lysthus med pyramidetak. Dette partiet var lagt ut til
parterrer, og i 1816 skilt fra resten av hagen med et gjerde. I tverraksen, som
var hagearealets hovedretning, gikk en gang midt i med et solfangerorangeri
som fondmotiv i 1816. Parallelt med denne gangen, nederst i hagen, var
løvgangen som er så tydelig på Dreiers prospekt fra 1816 (fig. 340). I dette
største hagepartiet, som nesten var omgitt av kanaler på tre sider, var fire
fiskedammer, grønnsaksenger og frukttrær.
9.7.10 Senere historie
Hjorts enke solgte Stend i 1696 til tollforvalter i Bergen, Henrik Rye. Ca.
1702 ble gården kjøpt av stiftsskriver i Bergen Wilhelm Hansen. I 1732 tilfalt
gården kongen for gjeld, og den ble i 1741 solgt uten adelige privilegier til
kjøpmann Wollert Danchertsen i Bergen. 187 Familien Krohn satt senere med
gården frem til 1842. 188 Den er i dag landbruksskole (fig. 341).
Bygningen ble bygget om i 1921 etter tegninger av arkitekt E. Tryti, men
ble målt opp før ombyggingen. 189
185
Kart på Stend landbruksskole. ”Situations Cart over Steene- Gaard efter Begiær af de Herrer
Dankert og Wollert Krohn forfattet af Werner Hosewinckel Christie, Conducteur for Bergens
Stift 1776.”
186
Kart på Stend landbruksskole. ”Situations Cart over Steene- Gaard efter Begiær af de Herrer
Dankert og Wollert Krohn forfattet af Werner Hosewinckel Christie, Conducteur for Bergens
Stift 1776.”
187
Myking, J. Ragnar: Fana bygdebok Bergen 1990:629.
188
Den ble da solgt til Wollert Konow som i 1861 solgte hovedgården til amtet, som her
opprettet landbruksskole, hvilket det senere har vært.
189
Tryti og Halvorsen 1921, RA-arkiv
397

9.8 Hovinsholm på Helgøya i Nes
Hovedbygningen på Hovinsholm var en trefløyet bygning med svalganger,
oppført i panelt tømmer med valmtak, sannsynligvis tegltekket (rek.
XXXIX). Bygningen brant i 1937.
9.8.1 Byggherre
Hovedbygningen på Hovinsholm ble oppført i 1686 av oberst, senere
generalmajor, Caspar Christopher Brockenhuus (død 1713) og frue Catharina
Hedvig von Løvenhjelm (død 1719) (fig. 342 og 343). 190
9.8.2 Datering
Etter at den gamle gården brant i 1685 oppførte Brockenhuus den nye gården
på en annen tomt. De valgte å bygge på den gamle kirkegården ved tidligere
Hovin kirke. Kirkeverdigheten var flyttet derfra til Baldishoel i 1612. Det sto
en god hvelvet kjeller fra middelalderen ved kirkegårdsmuren som inngikk i
fundamentet under nordfløyen i anlegget. 191 Sannsynligvis oppførte
Brockenhuus først en toroms bygning i to etasjer som bolig for familien før
han satte i gang med å sette opp resten av den svære hovedbygningen. Denne
delen utgjorde før brannen den nordre enden av hovedfløyen. Med takhøyden
på 3,40 meter under bjelkene som resten av huset var den neppe en eldre
bygning på stedet, med mindre den var forhøyet med flere omfar tømmer i
begge etasjer.
9.8.3 Dimensjoner
Hovedbygningens hovedfløy var ca. 44 meter lang, med to enetasjes fløyer på
25 meter.
9.8.4 Fasade
Hovedfløyen hadde før endringene 1805 i sin fulle lengde en svalgang i
begge etasjer mot borggården (fig. 344). Den kan ha vært ganske åpen, da
bygningen til dels hadde dobbel plan. Den har etter opprinnelig antagelig
fortsatt ut mellom hovedfløyen og sidefløyene. Sannsynligvis har det
opprinnelig vært svalgang også langs sidefløyene. Vinduene omtales 1801
som ”høye” og hadde blyglassruter med tre rammer i hver karm. Mot øst var
190
Gården er beskrevet i Norske Storgaarde av Vladimir Moe, Storgårder i Norge av Axel
Coldevin, og Fra herregården og fra bruket av Yngvar Hauge. Opplysningene hos disse
stammer i høy grad fra: Hoel, Jacob: Optegnelser om Hovindsholm. Kristiania 1920.
191
Kjelleren er bevart og oppmålt av Håkon Christie 19.5. 1989 RA-arkiv. Omtalt i Pedersen,
Ragnar og Sæther, Tor: Hvelvkjellere på landsbygda. De skjulte kulturminner. FOK -
programmets skriftserie nr. 24. Oslo 1995:53
398

fasaden utkraget en stokkebredde. 192 Bygningen var panelt med bredt
liggende økset panel.
Hovin kirkes østvegg lå midt foran inngangen til Hovinsholms nye
borggård. 193 Løytnant Jacob Hoel som kjøpte Hovinsholm i 1800 har skildret
gården slik den sto da han overtok. Han beskrev en murt og hvelvet port med
innmurte våpenskjold som inngang til borggården, samt trestakitter på begge
sider. Taksten i 1801 forteller at det over porten var et dueslag, og at det
ellers var trestakitt, men noen murt port omtales ikke. Det er imidlertid liten
grunn til å betvile Hoels opplysning; porten kan være revet før besiktigelsen,
eller som kjellerne ikke være nevnt spesielt, siden de var av mur.
Kirketomtens plassering kunne tilsi at porten opprinnelig var korbuen i
en murkirke, bevart og omdefinert til staselig inngangsportal da resten av
kirkeruinen gikk inn i det svære fundamentet til herregården. Oberstinnens
onkel Ove Bjelke hadde i større grad tatt i bruk kirken på Austrått da han
bygget sin nye herregård der.
Dueslaget over porten minner om porttårn, og har føydale røtter (fig.
350). Dette kjennes spesielt fra Frankrike. De sto imidlertid vanligvis alene
eller ovenpå huset og var uvanlige som porttårn, men det forekom. 194
Duehold var i nordfranske provinser et adelig privilegium, som spredte seg
nord- og østover i Europa som et herregårdssymbol. 195 Hoel har som ny eier
til en nedslitt eiendom neppe prioritert å oppføre dueslag i 1800. Det er
utvilsomt en installasjon som går tilbake til de adelige eiere.
Borggården skal i oberst Brockenhuus’ tid ha vært lagt med sort og hvit
sand i et dekorativt mønster med gangveier. Dette lyder som en parallell til
samtidens parterrehager med sand i forskjellige farger, men har helst sitt
192
Dette er et motiv som sannsynligvis er tatt fra bindingsverkarkitekturen, og som på 1600-tallet
gikk inn i den norske embetsstandens byggeskikk i tømmer. Det er nærmest er et
renessansetrekk, som i 1686 må sies å knytte bygningen på Hovinsholm detaljeringsmessig opp
mot byggeskikk/folkearkitektur. Om utkraging på bindingsverk og tømmerhus se Roede
2002:203,204,345-348 og Hvinden-Haug 1995:63,64.
193
Kirketomten er aldri utgravd, men syllstein etter kirken ble hevdet å ha ligget i dagen av Jacob
Hoel d.y. Man har antatt at Baldishoel kirke i Nes (en tømmerkirke som ble revet i 1878) fysisk
ble flyttet dit fra Hovin, men det var sannsynligvis kun kirkeverdigheten som havnet på
Baldishoel.
194
På herregården Vana-Antsla i Estland sees noe lignende av den eventuelle situasjonen på
Hovinsholm på en tegning fra ca. 1850. Nærmere eksempler geografisk kjenner jeg ikke til
Gjengitt i Maiste, Juhan: Eestima mõisad. Tallin 1996:232. Tegningen sies der å være fra slutten
av 1800-tallet, men paret er kledd i moten fra 1840-1850-årene.
195
I Italia og i det sydvestfranske Tarn-distriktet var duehold også vanlig, men mer demokratisk.
I Tarn finnes flere eksempler på dueslag over porter. Diverse eksempler: Les pigeonniers de Midi
Pyrénées. Collection AS de COEUR. Editions APA Poux. Albi u. å.
399

forbilde i mosaikk lagt i kalk eller sand med sort og hvit elvesingel, slik det
ikke er uvanlig i Syd-Europa. Det er vel et spørsmål om det ikke er dette siste
det egentlig var (en ren sandflate ville ikke holde sitt mønster for takdrypp,
regnvær eller snesmeltning). Etter hvert ville imidlertid en kalk- eller
sandgrunn på det forholdsvis nedbørsrike Hedemarken også gå ut av lage, og
obersten måtte forlange at folk skulle gå i gangfeltene slik tradisjonen
forteller. 196
9.8.5 Takform
Hovedfløyen hadde valmtak tekket med tegl mens fløyene i 1801 var
torvtekte. 197 Også fløyene har sikkert vært tekket med tegl opprinnelig.
Ytterst på sydfløyen var en matklokke.
9.8.6 Plan
Jacob Hoel hevdet selv at det ikke var gjort endringer på gården så lenge
bønder eide den. 198 Det er derfor sannsynlig at besiktigelsen i 1801 viser
tilbake til situasjonen i Brockenhuus’ tid.
Hovedfløyen før reparasjonene til Hoel beskrives i taksten fra 1801.
Bygningen ble målt opp i 1934, og etasjene hadde da praktisk talt samme
antall rom som i 1801. Den inneholdt i 1801 elleve værelser i første etasje og
ni i annen etasje. Midt i bygningen lå en gang med trapp og et utvendig privet
på baksiden. Til venstre for midtgangen lå en kvadratisk stue ”svartstuen”(8 x
8 meter), panelt med malt slett panel og en kamin av kleberstein. Innenfor lå
”målkammerset” (dvs. det malte kammerset) som hadde lerretstapet bemalt
med landskaper; kalt ”Voxdug af forskjellige Tegninger” i 1801. Ved
brannen i 1937 ble noe av dette tapetet skåret ned og henger nå i den nye
hovedbygningens forstue. Innenfor målkammerset igjen lå senere det
upanelte rullekammerset for enden av hovedfløyen. Disse to værelsene
tilhørte sannsynligvis sammen med de tilsvarende i etasjen over et første
byggetrinn oppført rett etter brannen for å huse familien.
Ifølge Jacob Hoel skal den tiliggende nordfløyen ha inneholdt
”herskapsværelser” i Brockenhuus’ tid, bl.a. med plafondmalerier. I 1801 var
det i nordfløyen foruten to stuer, kjøkken, drengestue og tre tjenerkamre.
På høyre side av midtgangen i hovedfløyen lå en stor folkestue av samme
størrelse som svartstuen. 199 Innenfor var det kjøkken og sovekammer
196
Hauge, Yngvar: Fra herregården og bruket. Norske kulturbilleder Oslo 1934:170.
197
En tegning av gården sett sydfra før ombyggingen, utført av den allsidige Hoel, viser gårdens
utseende før forbedringene. Hoel 1920:114.
198
Sophie Brockenhuus, major von Lepels frue, hadde fått hovedgården ved skiftet etter
foreldrene i 1720, mens godset for øvrig ble solgt. Hun solgte imidlertid hovedgården i 1723.
199
Det var i alle fall senere egen inngang fra gården.
400

(”linkammerset”) samt for enden av hovedfløyen to spiskamre. Et værelse var
”trækked med Lærred eller Smaastrie og malet” i 1801.
Sydfløyen inneholdt i 1801 seks rom innbefattet bryggerhus samt mat-
og melkeboder. Den hadde som nevnt matklokke på taket, og ble erstattet av
en murt fløy i 1805.
I annen etasje inneholdt hovedfløyen innredede kamre ”stoere og
mindre” samt en stor sal i sydenden på 90 m2. På hver side av midtgangen
var det dobbel plan med laftet vegg imellom.
Opplysningene hos Hauge om værelsenes navn i Brockenhuus’ tid: at
dagligstuen ble kalt ”kammerset”, at folkestuen ble kalt
”svennekammerset”(Hoel bruker betegnelsen om drengestuen i nordfløyen,
og det må være fra ham opplysningen om betegnelsen kommer) osv. dessuten
at ingen værelser i hans tid hadde betegnelsen ”stue” virker ikke etterrettelige
(fig. 345). Sannsynligvis var familien Brockenhuus’ anvendelse av værelsene
i huset ingen levende tradisjon i 1800 da Jacob Hoel kjøpte gården. Jeg
mener at betegnelsene værelsene da hadde; ”målkammerset”, ”svartstuen”
osv. var fra bøndenes tid på gården (fig. 346). På Ringnes i Stange skiftet den
store dagligstuen funksjon til folkestue da bondefamilien flyttet inn etter i
mange år å ha leid ut bygningen til embetsmenn. Antagelig har det samme
skjedd på Hovinsholm. Hedemarkens storgårder må ha opprettholdt
tradisjonen med felles bord for husbondsfolket og tjenerne. På gårder som
Hovinsholm og Ringnes var tjenerne tallrike. Også på Åker i Vang som
tilhørte offiserer ser det ut til at selve storstuen endret funksjon til folkestue i
1800-årene. 200 Tidligere lå folkestuen i en av fløyene og het drengestue som
andre steder i landet, når ikke borgestuebetegnelsen ble brukt. Hvorfor
folkehusholdningen på Hedemarkens storgårder senere ble flyttet inn i
hovedbygningene vites ikke.
Den senere folkestuen på Hovinsholm var sannsynligvis Brockenhuus’
dagligstue, mens svartstuen (visstnok delt i to av Hoel 1805) var storstuen.
Målkammerset var da storstuekammeret. Bak lå en garderobe/kleskammers;
d. e. rullekammerset med tømmervegger. Bakenfor dagligstuen lå naturlig
nok sovekammeret og kjøkkenet. Kjøkkenet hadde innenfor
spiskammers/fatebod, mens barnekammerset kan ha ligget bak
sovekammeret.
Planen på Hovinsholm gir slik mening og tilsvarer planer slik de kjennes
fra andre steder. På Hovinsholm var ikke som ved Herregården i Larvik en
”fyrstelig” hoffordning som krevde tre bord, men en adelig husholdning på
200
Sammenligning av kopi av 1700-talls plan hos Riksantikvaren med en senere oppmåling av
hovedbygningen som er brent.
401

landet der de eneste fornemme tjenerne sannsynligvis var preseptoren og
eventuelt en husjomfru, og de spiste ved herskapets bord.
9.8.7 Interiør
Svartstuen, som sannsynligvis var storstuen, var panelt med slett panel, og før
Jacob Hoel delte den var den i følge hans sønnesønn ”malet sort med
forgyldte Spidse (langagtige, firkantede Stjerner) der endnu til dels vise sig
som ophøiet Arbeide under den senere paaklinede maling” 201 . Dette kan ha
vært en kineseridekorasjon der det eneste synlige etter overmalingenvar disse
”spissene”. Før overmalingen kan mesteparten av den forgylte dekoren ha
vært vasket og slitt bort, slik man ser det på skap eller bord med kineserier
som har vært i jevnlig bruk. Under det sorte var en brunrød limfarge. Dette
ble brukt som grunning for kineseriarbeider. Den nærmeste parallellen til et
kineseridekorert rom er på Rosenborg slott; Fredrik 3. og Sophie Amalies
felles sovekammer samt det kinesiske kabinett, begge fra 1660-årene. 202
Tradisjonen om at stuen ble malt sort i forbindelse med Brockenhuus’
død kan være en formodning fra familien Hoels tid basert på parallelle
tilfeller, men kan også være reell. 203 På Akershus het dagligstuen i Hannibal
Sehesteds tid i 1640-årene det ”sorte gemakk”. 204 På Ringnes i Stange var et
kammer (nå rekonstruert) malt rødt og sort i bredstripet tekstilimitasjon 205 , og
grev Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg hadde en stue i sin leide gård
Rådhusgaten 19 i Christiania som var trukket med sort og hvit flanell. 206
Jacob Hoel d.y. skriver at det sto en klebersteinskamin i svartstuen som
av hans farfar ”ble solgt fra” da stuen ble delt i to. Av flere louisseizepregede
stukkdekorerte brannmurer i bygningen var det en som hadde
snodde søyler montert i hjørnene. 207 De ser ikke ut som de var laget av stukk.
Man kan mistenke at disse søylene var hvitmalte rester av
klebersteinskaminen i Svartstuen, da de også var montert temmelig pussig i
forhold til komposisjonen for øvrig. De kan ha flankert ildstedet, som et ekko
201
Hoel 1920:48.
202
Forbildet for disse har vært værelser der ekte kinesiske skjermbrett i lakkarbeid er satt inn i
romdekorasjonen, slik som i det før nevnte kabinett fra et palé i Leeuwarden, Friesland, der det
er slett vegg med lakkarbeider over brystningen. Rijksmuseum, Amsterdam. Gjengitt Hauglid,
Roar: Akantus fra Hellas til Gudbrandsdal, Oslo 1950:104.
203
Christian 4. skal ha malt Rosenborgs interiører sorte da arveprinsen døde. Da grev Fredrik
Anton Wedel døde i 1738 ble to rom på Jarlsberg trukket med sort klede. Hopstock, Carsten:”En
grevelig gravferd” Drammens museums årbok 1981-1983 : 106.
204
Berg, Arno: Akershus slott i 1600- og 1700-årene. 1. bind. Oslo 1950:108-111.
205
Hvinden-Haug 1997:92.
206
Visstnok i 1718. Berg, Arno etc: Byborgernes hus i Norge Oslo 1963:72.
207
Foto i RAs arkiv.
402

av den praktfulle Kjørbokaminen fra 1668 (fig. 347). I 1686 var neppe den
nye franske rammeformen for kaminer ennå etablert i Danmark-Norge.
Veggmaleriene i målkammerset, som i familien Hoels tid var storstue,
var svært mørke av gulnet ferniss og det finnes ikke gode fotografier av dem
fra før brannen. Noen felter ble imidlertid reddet, og viser store brune
romerske ruiner; monumentale broer og akvedukter i klassiske landskaper
med mektige grønne løvtrær og høyder (fig. 348). De er provinsielle utgaver
av den franske kunstneren Claude le Lorrains (f. ca. 1605) kunst.
Sammenhengende malerier rundt et helt værelse var svært moderne på slutten
av 1600-tallet. 208 De er vel neppe malt på stedet, men kanskje kjøpt på rull i
Christiania. De kan være malt etter stikk av le Lorrain. 209 Under maleriene
var et profilert brystpanel med fyllinger i stående rektangulært format,
vekslende annen hver med høye, smale fyllinger.
I et værelse i annen etasje ”blågangen” (med skolen innenfor) hang
sekundært et tapet av linlerret dekorert med sorte stjerner og ranker. 210 Dette
må være identisk med den malte ”småstrien” i 1801 nevnt ovenfor. Det er
sannsynlig at tapetet kom fra sovekammeret i første etasje, da
rombetegnelsen ”linkammerset” i så fall siktet til veggtrekket og ikke til
oppbevaring av lintøy.
I folkestuen var det en vindovn datert 1702. Takbjelkene var malt grønne
og himlingsbordene røde, hvilket skal ha basert seg på eldste fargelag.
Langsgående bjelker understøttet tverrveggen i etasjen over.
9.8.8 Funksjon
Eiendommen var hovedgården i et gods med en samlet skyld på 24 skippund
som omfattet gårdene på Helgøya samt setegårdene Skredshoel og Tjerne.
Dette ble overført dem fra hennes far generalmajor Hans von Løvenhjelm,
som hadde kjøpt eiendommene av sin annen hustru Sophie Bjelkes bror
Jørgen Bjelke i 1682. 211 Det har antagelig skjedd i forbindelse med
208
Blunt, Anthony og Beresford, Richard: Art and Architecture in France 1500-1700. 5. utgave
New Haven 1999:204.
209
Portrettet av stadskaptein i Christiania Lars Larsen (1610-1656) i Oslo bymuseum har en
bakgrunn av lignende karakter.
210
Hauge 1934:173. ”Sorte stjerner” må sies å være et uvanlig motivvalg, en slags himmel i
negativ eller himmellegemer fra vår egen tids astrofysikk. Det kan ha eventuelt ha vært en
brokade- eller skåren fløyelimitasjon, og motivene andre eller mer kompliserte enn beskrivelsen
gir inntrykk av. I intarsia og heraldikk er sorte stjerner imidlertid vanlig.
211
Hans Schrøder var tyskfødt offiser og ble adlet i 1669 med navnet Løvenhjelm. Han var gift
første gang 1660 med Barthe Ahlefeldt, Catharina Hedvig von Løwenhjelms mor; annen gang
1677 med Sophie Bjelke (d. 1699). Brockenhuus var sønn av oberstløytnant Johan Brockenhuus
til Sebberkloster på Jylland og Anne Rantzau.
403

Brockenhuus’ utnevnelse til oberst og sjef for 1. Opplandske nasjonale
infanteriregiment samme år. Navnet Hovinsholm hadde storgården Hovin fått
da den i Løvenhjelms svigerfar kansler Jens Bjelkes tid ble hovedgård i en
større godssamling på Hedemarken.
Kravene var langt større til en setegård for permanent beboelse enn til en
forbigående bopel. Caspar Christopher Brockenhuus og hans hustru hadde før
de flyttet til Hovinsholm bodd på Botshaug i Eidsvoll, der han oppholdt seg
som oberstløytnant i Johan Arnolds Akershusiske nasjonale
infanteriregiment. Hovedbygningen på Botshaug besto i 1678 av et minimum
for standsmessig bostandard for en offisersfamilie; en liten bjelkestue og to
kamre. Værelsene var malt og staffert, og det var et tilbygget kjøkken.
Hovinsholms hovedbygning ble oppført for større forhold; som hovedsete i et
stort gods og sete for Brockenhuus som regimentssjef. 212
9.8.9 Hagen
Hagen som lå syd for sydfløyen var ganske stor, og strakk seg et stykke
østover nedenfor bygningen. Terrasseringen på sydsiden kan være eldre enn
Hoels store hageanlegg.
Panengen på Balke på Østre Toten skal Brockenhuus ha innrettet til
dyrepark, der han sågar skal ha satt ut kronhjort. Inne på Helgøya hadde
gården en fiskedam, der det visstnok skal ha vært bygget et lysthus ved
bredden. Dette har sikkert vært et hus man kunne fiske fra, som på Nedre
Ljan (se denne), hos Irgens på Dalen ved Røros og hos Lützow på Tomb i
Råde.
9.8.10 Senere historie
I 1805 ble hele bygningen av Jacob Hoel tatt ned til nederste laft og satt opp
igjen. 213 Bygningen fikk da høye engelske vinduer og stående panel, saltak og
en ny østfløy av mur. Innvendig fikk en del brannmurer louis-seizedetaljering
i stukkarbeid, men selv gamle tapeter og brystpaneler ser ut til å ha kommet
tilbake der de satt før nedtakningen. Bygningen brant ned i 1937 og en ny
enetasjes murbygning ble oppført på fundamentene.
212 Kirkeby, Birger: Eidsvoll bygds historie II Oslo 1959, s. 344; Stigum, Hilmar: Hus og
gårdsanlegg i Eidsvoll. 1963, 31.
213 Hoel 1920:76. Uthusene ble skiftet ut i 1815.
404

9.9 Milde i Fana
Hovedbygningen på Milde er oppført av tømmer i en etasje og har tidligere
hatt tre arker og sannsynligvis to fløyer (fig. 351). Den kan være oppført kort
tid etter 1701 med anvendelse av eldre deler. Bygningen ble noe ombygget
ca. 1786, blant annet ble takkonstruksjonen skiftet og arkene fjernet
(rek. XL).
9.9.1 Byggherren
Generaltollforvalter kammerråd Hans Schreuder og frue Beate Christine
Burenæus kjøpte Milde i 1701, og brukte gården som lystgård. Schreuder
hadde en stor palémessig gård i Bergen (nå Stiftsgården) som var oppført
1704-1705, sannsynligvis samtidig med Milde. 214
9.9.2 Datering
Det finnes en besiktigelse av bygningen fra 1719, der antall rom beskrives
noenlunde som i dag.
Bygningens alder har vært uklar. I innberetning fra den antikvariske
bygningsnevnd i 1927 oppgis oppførelsestiden som siste halvdel av 1700tallet
”med benyttelse av ældre bygningsdeler.” Antagelig mentes
lerretstapetene i den store hjørnestuen; ”regéncesalen”, som man tidfestet til
første halvdel av 1700-tallet. Man kjente besiktigelsen fra 1719. 215
214
”Samme Gaard er bebygt med med effterskrevne værelser: fra Østre side: een daglig Stue
med rød farve anstrøgen, der ved Eet Senge Cammer med et Sængestæd, og til begge deele een
Kackelofn med Kaaber Røer til, Eet Kiøcken med eet Spis Cammer og et andet lidet Cammer,
hvor under er Een Jord-Kielder, Eet Vaskerhuus, oven over disse værelser 2de smaa Kammere
med een Kackeelofn og Muuret Pibe til, samt 2de faste Sængesteder og 1 Spise Cammer der hos;
Paa den Syndre side Een Stue, omtrækket med Lærret, Mahled blaa og hvid, og under Taget een
Blafong; j samme Stue 2 glas-Skabe og Skencke, under Stuen er een liden Muured hvelved
Kielder; Eet Cammer omtræcket med Lærret, mahled blaadt med 12 papiirer af Ostindiske Papiir
Skilderier paa samme Klistret, og een Kackelofn med Kaaberrøer til. En stue nemlig portstuen
kaldet blekrød anstrøgen med kakelovn uti og 1| muret rør til. Oven over portstuen en sal umalet
og uten kakelovn. Paa den vestre side: En stue med en kakelovn og muret rør op igjennem taket
samt tvende løse sengesteder i samme stue. Nok en stue som kaldes skolen med en kakelovn og
jernrør samt to faste sengesteder med dører for, derover en ark med 3 kammere avdelt hvorudi er
en kakkelovn med muret rør op igjennem taket. Et bryggerhus med indmuret bryggekjedel paa 5
tønder, 1 rostekar, 5 gille-kar samt en muret bakerovn. En rullebod med to smaa kammere og en
kakelovn med muret rør udi som gaar op igjennem taket. Derved en ny hestestald.” Deretter
følger hagens beskrivelse. Avskrift av Hermod Hjellestad 1933 etter besiktigelse 1719.
Universitetsbiblioteket i Bergen.
215
”Indberetning fra den antikvariske bygningsnevnd.” Fortidsminneforeningens årbok 1927.
Oslo 1927. s. 112.
405

Bygningen er imidlertid stadig blitt eldre; i 1933 ble det hevdet at den måtte
være oppført av kjøpmann i Bergen Henrik Henriksen (Weinwich) i 1720årene.
216 Han kjøpte gården av Schreuder i 1723. Sven Rygge konstaterte i
1939 at bygningen måtte være den samme som beskrives i besiktigelsen 1719
og at tapetene er utført etter kobberstikk av den franske kunstneren Jean
Bérain. Det yngste forlegget skal være utført av Bérain ca. 1700, og Rygge
regner det for sannsynlig at dekoren ble utført mellom 1701 da Schreuder
overtok gården og 1708 da han fikk økonomiske problemer. 217 Bygningen ble
av Rygge hevdet å være oppført under ett av Hans Schreuder mellom 1701,
da han kjøpte gården, og 1710, da hans økonomi begynte å svikte p.g.a.
uregelmessigheter i tollregnskapene. Schreuder flyttet i 1715/1716 til Milde
og solgte bygården. I boken ”Bergenske lyststeder” fra 1977 sies bygningen
igjen å være fra 1720-årene, oppført av Henrik Henriksen Weinwich ”med en
del materialer fra det forrige huset han rev i 1723.” 218 I 1984 ble antagelig
byggetiden forbundet med den tidligere eier Coch eller Schreuder uten at
dette fremgår. 219 I 1990 ble det imidlertid hevdet at huset var tilbygget i flere
perioder og at østenden av bygningen mot tunet skal inneholde et eldste
byggetrinn. 220 Sist er hevdet at bygningen kan være satt opp i tidsrommet
1639-1678. 221
Bygningen som er beskrevet i besiktigelsen fra 1719 kan passe med den
nåværende bygningen i sin helhet, men visse uklarheter er likevel til stede.
Siden bygningen i 1719 beskrives med en vestre og en østre side har
sannsynligvis en gjennomgående midtgang da eksistert. Betegnelsen
”portstuen” kan sikte til midtgangen (som ”forstue”), men dette er usikkert.
Den inneholdt en ovn, hvilket taler i mot denne tolkningen. At en sal sies å
ligge oven over portstuen sannsynliggjør en midtstilt plassering, men salen
kan ha strukket seg også over andre værelser uten at dette er nevnt. Antagelig
lå portstuen innenfor midtgangen med porten og hadde ikke selv port.
Midtgangen har régencepreget dekor som synes å ligne hjørnestuens, og bør
derfor være av samme alder som denne. Den vestre side av den nåværende
bygningen med de bevarte veggmaleriene eksisterte utvilsomt i 1719,
216
Hjellestad, Hermod: Fana bind 2. Bergen 1933. s. 700.
217
Rygge, Sven: ”Regence-tapetene på Milde. Efter stikk av Berain.” Fortidsminneforeningens
årbok 1939. Oslo 1939.s. 129-138.
218
Trumpy, Bjørn: Bergenske lystgårder. Bergen 1977:76-78. Utgitt med støtte fra
Fortidsminneforeningen, den Bergenske avdeling.
219
Larsen, J. T.: Fana bygdebok 4. gards og ættesoge. Bergen 1984.
220
Rosland, T.: Fana folkehøgskule 75 år. Milde 1990.
221
Moe, Dagfinn og Salvesen, Per H.: ”Levende kulturminner i Gamlehagen på Store Milde:
Buksbom.” Årringen 2005. Årsskrift nr. 9 for arboretet og botanisk hage, Milde. Bergen 2005
s.24-48.
406

ytterligere underbygget ved at den lille hvelvede kjelleren som besiktigelsen
nevner fremdeles ligger under stuen. Den østre siden av bygningen er noe
vanskeligere å få til å stemme, selv om det nevnes seks rom i besiktigelsen.
To av dem skulle etter ordlyden være ”små” kamre. Da må man akseptere
værelser på minimum 4 x 4 meter som små.
Bygningen synes i kammerråd Hans Schreuders tid (besiktigelsen 1719)
å ha fått samme utstrekning som den hadde omkring 1786 da den ble
ombygget av Johan Fredrik Cappe.
Det synes sannsynlig at bygningen er oppført av Schreuder tidlig i 1700årene
slik Sven Rygg hevdet i 1939. Selv om lagmann i Bergen Henrik Coch
og frue Elisabeth Augusta Fabricius i 1691 hadde en stor hovedbygning med
6 ildsteder (de eide Milde 1678-1692) er det vel mindre trolig at den
nåværende bygningen skulle være fra deres tid, spesielt p.g.a. den store
takhøyden på 3,5 meter. Det kan imidlertid ikke utelukkes – hovedbygningen
på Tøyen i Aker (Oslo) er av lignende dimensjoner som Milde og oppført ca.
1679. På loftet på Milde er det gjenbrukt panelbord med dekor fra 1600årene;
akantusranker i grisaille, muligens over et imitert brystpanel i
ensfarget rødt (evt. er det takdekor). 222 Dette må i så fall være fra en eldre
hovedbygning.
9.9.3 Dimensjoner
Bygningen på Milde måler ca. 33 x 10,5 meter. Den har i dag preg av slutten
av 1700-årene, og er oppført i en etasje med et stort ubrutt valmtak (fig. 352).
Bygningen har symmetrisk fasade mot hagen og en gjennomgående midtgang
med to rekker værelser på hver side, de største mot hagen i syd..
9.9.4 Fasade
Som beskrevet nedenfor hadde bygningen i 1719 flere arker. Bygningen var
panelt og malt, sannsynligvis rød. Det var utgang mot hagen.
Selv om det i bygården sannsynligvis var skyvevinduer var det neppe
annet enn blyglassvinduer på Milde i Schreuders tid, selv om bygningen fikk
skyvevinduer senere. Det kan ha vært en generasjon med noe mindre firerams
smårutede vinduer uten buet overstykke mellom de nåværende og disse.
Tre slike er bevart i gårdsfasaden. De har imidlertid samme profiler som
skyvevinduene (”1700-talls type”), slik at de neppe er mye eldre enn disse,
og muligens samtidige. 223 Det er en mulighet at man har tatt skyvevinduer
herfra til mer betydningsfulle værelser i huset for å få nok, og evt. provisorisk
222
Gjesdahl, Kjerstin: Rapport i RA-arkiv 28.11.1966.
223
En opplysning fra tidligere rektor pr. 1979 om at fire-ramsvinduene skulle være installert av
den siste private eier Coldevin i 1890-årene virker usannsynlig. Rapport RA-arkiv Per Jahn
Lavik 22.8.1979.
407

har satt inn ordinære vinduer her før man fikk bestilt nye skyvevinduer, som
har vært langt mer kompliserte og kostbare å produsere.
9.9.5 Takform
Bygningen hadde flere arker i 1719. 224 Det omtales en umalt sal uten ildsted
over portstuen som antagelig lå på sydsiden av bygningen. Tre kamre lå
avdelte i en ark over skolen på østre side av bygningen. To små (med et
spiskammer) lå over rommene på nordvestre side.
Disse værelsene i annen etasje har sannsynligvis vært i tre separate arker,
og neppe i mindre kobbhus. Ved Schreuders bygård var som nevnt tre arker,
en sentral på hovedfasaden og en på hver kortside. Salen på Milde har
sannsynligvis ligget mot hagen over midtpartiet. Beskrivelsen fra 1719 kunne
tyde på at de to andre arkene lå mot gården heller enn for endene av
bygningen som ved bygården. På Milde kan det imidlertid skyldes
trappeoppgangene at man får det inntrykket. Det ville også bli trangt om
plassen. Heintz’ fasadetegning av latinskolen i Bergen har to like arker på
samme side men fasaden er lengre. De spinkle takstolene ser ikke ut til å
være skjøtt eller endret. Hele takkonstruksjonen er derfor sannsynligvis på et
tidspunkt, vel senere i 1700-årene, skiftet ut som erstatning for en eldre
komplisert takform med flere arkoppbygg.
9.9.6 Plan
Værelsene på den østre siden av midtgangen inneholdt i 1719 to parallelle
appartementer; et daglig og et representativt. Mot gården i nord lå
dagligstuen (rødmalt), sengekammeret og kjøkkenet. Disse værelsene kan
være deler av det eldre huset, da det ved en reparasjon i 1979 visstnok ble
funnet alderdommelige trekk som et trenaglet gulv som det nederste av hele
fire gulv ovenpå hverandre. 225 Man må i så fall ha lagt nye omfar på det
gamle huset for å forhøye det. Ved kjøkkenet lå i 1719 et spiskammer, et
mindre kammer med en jordkjeller under og et vaskehus. De tre sistnevnte
rom lå antagelig i en fløyutbygning, da de ellers neppe ville kunne rommes
innenfor bygningskroppen. Mot hagen på sydsiden lå som i dag på østre side
av midtgangen den store hjørnestuen med malte lerretstapeter. Den neste
224
Et prospekt fra 1851 viser at den lille klassiserende gavlen på hagefasaden som ble funnet på
loftet i 1915, og montert der man antok den hadde sittet; i takflaten over hagedøren. faktisk satt
på et lite søylebåret bislag foran hagedøren, og under gesimshøyde. Maleri av Tycho Christopher
Jæger 1851. Moe og Salvesen 2005:42.
225
Moe, Dagfinn; Hufthammer, Ann-Karin; Indrelid, Svein; Salvesen, Per H.: ”New Approaches
to Garden History; Taxonomical, Dendrological, Pollen Analytical and Arcaeological Studies in
a 17 th Century Renaissance Garden at Milde Estate, Norway.” s. 221-247 i The Archaeology of
Cropfields and Gardens. Bari 2006:225.
408

nåværende stuen på sydsiden vestover, (med veggmalerier av J. C.
Michaelsen fra 1786), var antagelig i 1719 delt i to værelser; et kammer med
blåmalte vegger påklistret ostindiske skilderier samt portstuen med blekrød
malte vegger.
Værelsene på den østre side av midtgangen inneholdt antagelig først
barnas kvarter med en stue (som hadde to løse senger) som kan tolkes til
barnekammer og et skoleværelse med to faste skapsenger samt bryggerhus,
rullebod og to små kamre. Bryggerhuset kan siden ha blitt endret til kjøkken,
slik det var før ombyggingen i 1915.
Stallen (for herskapshestene) som lå på denne siden har antagelig ligget
som en fløy mot gårdssiden som pendant til den antatte fløyen på motsatt
side.
9.9.7 Interiør
I motsetning til ved Stiftsgården i Bergen er det på Milde bevart utstyr fra
Schreuders tid, spesielt den såkalte ”régencesalen” med sine praktfulle blå
dekorerte lerretstapeter etter Bérains ornamentstikk i grisaille på lys blå bunn
(fig. 353 og 354). 226 Det store plafondmaleriet i salen er malt i grisaille på
lerret innenfor en rektangulær ramme med kvartsirkulære forkrøpninger i
hjørnene, og er ikke mer mytologisk enn at motivet skal vise Gustaf Adolfs
fall ved Lützen (fig. 355 og 356). I 1719 var ”under taget een Blafong” og
dette må være den samme som i dag. I 1719 var det også to veggfaste
glasskap og skjenker her (kvartrunde i hjørnene), slik at værelset vel kan ha
vært anvendt til spisestue. Kjøkkenet lå sannsynligvis innenfor. Det var i
1719 som nå ikke pipe eller ovn i salen. Foran stuen ligger en stue med
dekorerte lerretstapeter datert 1786. 227 Denne stuen var i 1719 antagelig delt i
et kammer og en stue kalt ”portstuen”. Kammeret var trukket med blåmalt
lerret der det var oppklistret 12 ostindiske ” Papiir Skilderier.” Værelset har
åpenbart vært konsipert som et ”print-room.” Milde er et meget tidlig
eksempel på dette som tilsynelatende foregriper England med flere tiår; i
engelsk sammenheng regnes rom med ostindiske motiver montert på nøytral
bakgrunn som en forløper for printroom-ideen som ellers først ble vanlig
etter 1750. 228 Den første kjente kilde til denne idé er i England visstnok så
226
Rygge 1939:137,138.
227
Signert og datert av J. C. C. Michaelsen. Rygge 1939:134.
228
“Um 1750 erschienen als weitere Nouveauté aus China unter Europeischem Einfluss die
sogenannten ”Print-Room” oder ”Medaillon-Tapeten à la Chinois”. Die”Print-Room-Tapeten
waren in den frühen 1750er Jahren in England als neue Tapetenmode aufgekommen.”
Thümmler, Sabine: Die Geschichte der Tapete. Raumkunst aus Papier. Kassel 1998: 46.
409

sen som fra 1742. 229 De asiatiske papirtapetene i seg selv hadde imidlertid en
lengre historie i Europa. I 1680 averterte en tapethandler i London ”Japan
Paperhangings” til salgs; 230 Det forekom utklippede papirdekorasjoner på
veggene i Indianisches Zimmer i Schloss Brühl fra 1729. 231
I stuen som nå har landskapsmalerier av Michaelsen er det et sirkulært
plafondmaleri malt på himlingsbordene som forestiller musiserende engler på
en sky. Da man i 1980 fjernet lerretet rundt fremkom at maleriet er malt på
bord som er festet sekundært i himlingen sammen med et annet parti. 232
Bortsett fra plafonden er bordene malt blå. Resten av himlingen er umalt.
Dette støtter at denne stuen kan ha bestått av to værelser i 1719. Plafonden er
neppe malt av Michaelsen, og kan ha vært i kammeret med de blåmalte
veggene med ostindiske skilderier.
Stuen rett vest for midtgangen på nordsiden av bygningen (dagligstuen i
1719) har hatt et trykt papirtapet i enkel utførelse med et grisaillemønster av
fugler sittende på en ranke, dels flygende, mot sterkt rødfarget bunn (fig.
357). Tapetet er klistret direkte på tømmerveggene. Dette funnet fremkom
også i 1980, og er datert til 1730-1750 årene. Det kan være engelsk. 233
Dagligstuen var i 1719 som nevnt bare med ”rød farve anstrøken.”
Midtgangens bordtak har i hjørnene kvinnelige –barbarmede– byster
malt i grisaille på hvit bunn. En frise med régence båndornamenter i grisaille
på blå bunn løper langs taklisten (fig. 358-360). Veggene er trukket med
blåmalt lerret med en dekor som etter sin karakter sannsynligvis må være
louis-seize, neppe régence; motivet er en tynn blomsterfestong bundet opp i
stive rosa sløyfer langs en stang omtvunnet med det samme rosa bånd.
De viktige værelsene hadde kobberrør til kakkelovnene; det gjaldt
dagligstuen, sengekammeret og kammeret ved hjørnestuen.
Snekkerarbeidet er sannsynligvis skiftet overalt i huset, antagelig
omkring 1786 da Michaelsen signerte veggmaleriene, muligens tidligere
siden det er tydelig rokokkopreg på dørenes fyllinger. Det enkle brystpanelet
i de to stuene med dekorerte tapeter kan være fra Schreuders tid. Dette
gjelder også hjørnestuens takgesims. Denne er utført i korrekt klassisisme i
dorisk/toskansk orden. Brystpanelet er sannsynligvis fargeundersøkt, men det
229
“The idea of print rooms first appears in connection with the taste for chinoiserie.” Lady
Cardigan lot i 1742 88 indiske bilder oppklistre overalt i sin spisestue. Conforth, John: Early
Georgian Interiors. Yale 2004.266
230
Entwisle, E. A.: The Book of Wallpaper. London 1954: 46.
231
Clemmensen, Tove: Møbler paa Clausholm, Langesø, Holstenshuus. København 1946:33.
232
Dette fremgår kun av et fotografi i RA-arkiv.
233
Brænne, Jon: ”Tapet i Norge” Fortidsvern 2. 1994. Utgitt av Fortidminneforeningen. Oslo
1994:11.
410

ser ikke ut til å være dokumentert. En rapport fra 1980 med instrukser fra
riksantikvaren ga beskjed om at brystpanel og dører i stuene skulle laseres
som treverk, hvilket man da kan anta berodde på et eldre malingslag.
Laseringen er utført, og skal sannsynligvis imitere eikepanel (jfr. Bygdøy
Kongsgård). 234 Det var ikke utført fargeundersøkelser av riksantikvarens
konserveringsatelier, men enkelte av fargene som ble foreslått baserte seg på
tidligere funn og undersøkelser i følge rapporten. Da man skulle gjennomføre
arbeidene kom det frem flere funn som ikke sees å være dokumentert annet
enn ved enkelte fargefoto. 235
9.9.8 Funksjon
Det er sjelden at både en families bygård og lystgård er bevart slik som i dette
tilfellet, med Schreuders bygård (Stiftsgården i bergen) og Milde. En
sammenligning mellom bygningene blir derfor mulig, for å se om forskjellig
funksjoner avstedkom forskjellig areal og antall eller typer rom,. Mildes
hovedbygning har en grunnflate på 350 m2, og et gulvareal på ca. 325 m2
fratrukket ytterveggene. Grunnet yttermurenes tykkelse har bygården et
gulvareal på ca. 300 m2 selv om grunnflaten er ca. 410 m2. De største stuene
i hovedetasjen har det samme areal begge steder. Mens bygårdens
kjøkkenfunksjoner lå i kjelleren var disse på Milde på samme plan som
resten. Begge bygninger hadde tre arker. Det var omtrent like stort areal og
like mange værelser i bygningene hvilket viser at det ikke var eierens hensikt
å leve et enklere liv på lystgården enn i byen, men sannsynligvis et nærmest
identisk liv men i landlige omgivelser.
”Bønderfolkenes” borgestue og ildhus med ”muret ildstæd midt paa
gulvet”, stabbur, fjøs, fårehus, stall for arbeidshestene, låve og smie lå
nedenfor ”bemeldte vaaningshus” vel der Mildeheimen ligger i dag.
Hovedbygningen lå isolert fra agrarfunksjonene slik det også var ved
Rosendal, Stend, Kaupanger(?), Austad i Skoger (Drammen), Smestad i Aker
(Oslo) og den grevelige residens i Larvik.
9.9.9 Hagen
Hagen har terrasser som antagelig forholder seg til en eldre noe mindre
bygning. Som anvist ovenfor var det tidligere herskaplig bebyggelse på
gården. Hagens terrasser har en stor og interessant buksbombeplantning som
dateres til omkring midten/annen halvdel av 1600-tallet (fig. 361). 236 Eieren
234
Brænne, Jon: Rapport 13.6.1980. RA-arkiv. Det er neppe bøk eller lys mahogny som er søkt
imitert hvis fargen er fra tidlig 1700-tall. Mahogny var ikke ennå brukt, og bøk var neppe et
treslag man da imiterte. Disse treslagene ble sannsynligvis først imitert under rokokkoen.
235
En fotorekke i RA-arkiv merket ”gave: 1980” uten registrert fotograf.
236
Moe og Salvesen 2005:24-48, Moe m. fl. 2006:221-247.
411

var da kjøpmann i Bergen Sander Jonsen og hustru Anna Clausdatter som
kjøpte gården av kronen 1639. Hun solgte som enke gården til daværende
stiftamtskriver Coch i 1678. Terrassene foran bygningen ligger usymmetrisk i
forhold til hagefasadens midtakse på dagens store bygning, og det er
sannsynlig at terrassene er eldre enn den nåværende bygningen og viser den
forrige bygningens utstrekning. Schreuder rakk sannsynligvis ikke å anlegge
et symmetrisk terrasseanlegg foran fasaden på den nye bygningen før de
økonomiske problemene inntraff. Den store hagen på syd- og østsiden av
huset med høy steinmur omkring måler ca. 90 x 95 m, og hadde i 1719
fiskedammer, blomster- og kjøkkenkvarterer og et veksthus med ovn, der det
sto seks laurbærtrær i høye trestamper med jernbånd om, i påvente av å settes
ut i parterret ved besiktigelsestidspunktet 1. mai. Der sto også 23 blå og hvite
glaserte franske urtepotter ”besatte med adskillige slags gevekster” samt
ytterligere 14 tomme potter av samme sort.
Det var også en annen hage vest for gården; ”rundhagen.” Som navnet
tilsa var den sirkulær, og i midten var et lysthus med kjeller. Rundt lysthuset
var fire dammer. Det var antagelig en frukthage omplantet med en hekk av
ville trær (”besat med adskillige frukttrær og vilde trær”). Den runde formen
gir assosiasjoner til Francesco Colonnas bok Hypnerotomachia Poliphili
(Venezia 1499. Fransk utgave 1546) som bl. a. beskriver Venus’ øy Cythera.
Boken skildrer Poliphilius’ drømmevisjoner om forskjellige hager, og fikk
stor innflytelse på hagekunsten, ikke minst gjennom illustrasjonene. Venus’
øy Cythera var en eneste rund hage; i midten var hennes palass omgitt av en
rund kanal, mens tyve radiære hageganger strålte ut derfra med kryssende
sirkulære ganger. Hagens plan er vist i boken. 237 Paradiset fremstilt som en
rund hage og oppfatningen av universet før Copernicus, samt den
Pythagoreiske Tetrade 238 var også brukt som modeller for runde
hageformasjoner. 239 Hagen på Milde er den eneste kjente sirkulære hage i
Norge (fig. 362). Lystgården Munkedammen ved Christiania hadde en rund
øy med plass til et diminutivt parterre og et lysthus, fremstilt på et kart fra
1755. 240
237
Thacker, Christopher: The History of Gardens. London 1997, 4. utg. (1. utg. California 1972)
s. 98.
238
Fremstilling av forholdet mellom de fire elementer og de fire kvaliteter i universets form med
Kristus i sentrum. Jfr. Uranienborg på Hven.
239
Sellers, Vanessa Bezemer: Courtly Gardens in Holland 1600-1650. Amsterdam 2000. Se
spesielt kapitlet: “Origin and deeper meaning of the circle and twin-circle motif”:239-250.
240
Collett 1906:236,238. Se også under Hovin i Aker (Oslo). Selve dammen var firkantet og
målte ca. 107 x 50 m.
412

9.9.10 Senere historie
Kammerrådens eldste datter Cecilie Cathrine Schreuder (død 1720) ble 1716
gift på Milde med amtmann Poul Juel. Juel var en usedvanlig person som
skrev en anerkjent håndbok for gårdbrukere; En god Bonde, hans Avl og
Bjæring (1722), samtidig som han underhandlet med russerne om en plan for
Norges overgivelse til Russland, for hvilken virksomhet han ble henrettet på
Nytorv i København 1723. 241 Samme år gjorde hans svigerfar oppbud og
Milde ble solgt på auksjon.
Kjøpmann i Bergen Henrik Henriksen (Weinwich) kjøpte gården av
Schreuder i 1723. Ca. 1786 ble bygningen ombygd av kaptein Johan Daniel
Cappe. Etter hans død i 1817 ble gården delt.
Milde ble i 1915 folkehøyskole og bygningen ble restaurert av ark.
Landmark samme år.
241 Huitfeldt-Kaas, H. J.: ”Juel, Poul” Dansk biografisk Lexikon 8. bind: 607-609. Juel studerte
dessuten ”Kiromanti og Drømmetydning, dyrkede Guldmagerkunsten og Mysticismen”.
413

9.10 Kaupanger i Sogn
Kaupanger var et trefløyet anlegg oppført i to etasjer i tømmer med tegltekket
saltak og et tårn i bindingsverk. Bygningen brant i 1850.
Bygningen kan være oppført i to omganger: først ca. 1678 i en etasje
med tre fløyer, gjennomkjørsel gjennom hovedfløyen og med svalganger mot
gården. Bygningen kan ha vært delt i en halvpart for herskapet og en for
forvalteren på hver side av porten. Herskapet bodde ikke på gården.
Mellom 1723 og 1729 er bygningen deretter påbygget en etasje, og et
tårn mot gården. Siden den eldre fasen er uviss er det dette anlegget som får
hovedvekt her (rek. XLI).
9.10.1 Byggherre ca. 1668?
Hvem kunne være byggherre for første etasje på Kaupanger? Var det eieren
eller forvalteren?
Senere stiftamtmann i Trondheim konferenseråd amtmann Preben von
Ahnen og Karen Iversdatter Wind fikk gården etter hennes far. 242 Preben von
Ahnen har neppe bygget på Kaupanger. Han bodde som amtmann i
Nordlandene på Bodøgård, og senere i Skien som amtmann i Bratsberg der
han døde i 1675. Enken Karen Wind døde i 1705. Sønnen Iver von Ahnen
bodde visstnok heller ikke på gården, men var 1691-1700 amtmann i Møre
og Romsdal. Iver von Ahnens første frue Marie Lillienskiold var datter av
lagmann i Bergen kommisarius og assessor Hans Hansen Schmidt, adlet
Lillienskiold i 1676. 243
Forvalteren Jesper Hansen er en mer aktuell byggherre enn gårdens
fraværende eiere. Han hadde frem til han kom til Kaupanger i 1668 vært fogd
på Helgeland, og var gift med Margrethe Pettersdatter (død 1660), datter av
den rike fogden på Helgeland og forvalter på Tjøtta Petter Jacobsen (Falch). I
sitt annet ekteskap var han gift med Karen Eriksdatter Blix. Skiftet etter ham
på Kaupanger i 1678 ble oppgjort med en nettosum på 11.342 rdl. samt
uvisse inntekter 1230 rdl. Det var ni store sølvkanner etc., ti familieportretter
og flere kongelige portretter. Han var sønn av borgermester i Svendborg
Hans Rickertsen og tilhørte en adelig kjøpmannslekt fra Flensburg. 244 En
242
Hennes far riksråd Iver Wind hadde 1636 kjøpt Kaupanger med Stedje og skaffet dem adelige
privilegier.
243
Marie Lillienskiold var enke etter amtmann på Bornholm oberst Bendix von Hatten, død
1685. Iver von Ahnen var siden gift 1709 med Ovidia Christine Gabel og til slutt 1719 med
Margrethe Marie Wibe, visestattholder general Johan Wibes datter.
244
Gether, Knud: Middelalderfamilier i Flensborg og Nordfrisland og deres efterkommere i
Danmark, Tyskland og Norge. 2. bind, Lyngby 1986-1987:625.
414

datter ble gift med den rike godseier og kjøpmann i Trondheim Lorentz
Mortensen Angell.
9.10.2 Byggherre ca. 1723-1729
Prenben von Ahnen solgte Kaupanger med Losna og Stedje i 1710 til
lagmann i Bergen Niels Knag (1661-1737), som i 1721 ble adlet med navnet
Knagenhjelm (fig. 363). 245 Han var først gift med Abel Margrethe Hansdatter
(d.1701), datter av den rike tollforvalter i Bergen Hans Clausen. Han var
dermed svoger til Hans Blixenskiold på Ullevål i Aker. Annen gang giftet
Niels Knag seg med Veronica Elisabeth Hjort (d. 1713), datter av
generaltollforvalter landkommisær og justisråd Hans Hjort til Stend i Fana
(Hjort ble adlet i 1682). Niels Knagenhjelm bodde aldri på Kaupanger, men
på Hop på Askøy, der det ble holdt et omfattende skifte etter hans første
hustru i 1701. Han satte sin eneste sønn senere kanselliråd Hans
Knagenhjelm på Kaupanger i 1723. Han var gift med Catharina Elisabeth von
der Lippe (1697-1774), og de overtok Kaupanger i 1730. 246
9.10.3 Datering
I en erklæring datert 1729 uttalte Niels Knagenhjelm at sønnen hadde
bekostet ”Vaaningernes opbyggelse”. Det er hevdet at kanselliråden påbygget
annen etasje på en eksisterende bygning oppført av Iver von Ahnen. 247
Sogneprest C. H. Heiberg skrev om gården i sin innberetning om Sogndal
prestegjeld i 1743:”Dens Bygning er forandret og af ny opsat af afgangne
Laugmand Justitsraad Knagenhielm”. 248 Hvorvidt dette skulle bety at en eldre
bygningsstamme var i behold, men tatt ned og laftet opp på nytt er nå
vanskelig å si, men sannsynlig. Første etasje hadde trekk som kunne tyde på
at den var eldre enn annen etasje; åpen svalgang, vinduenes format med tre
rammer i bredden, 249 og gjennomkjørselen som delte bygningen i to adskilte
deler.
245 Han var sønn av Tyge Nielsen Castberg, sorenskriver på Sunnmøre, og hustru Maren
Nielsdatter Knag.
246 Hun var datter av kjøpmann i Bergen stadshauptmann Joachim von der Lippe.
247 Rasch 1960:21.
248 At lagmannen her ble oppført som byggherre skyldes at bygningen var oppført i hans tid som
eier.
249 Tre rammers bredde var det imidlertid (etter tegningen gjengitt hos Moe, men ikke på Kølles
prospekt) også i annen etasje i salene for fløyenes ender. Som bevisst del av fasadens
komposisjon ble de brede vinduene anvendt også i barokkens arkitektur, men neppe som generell
type der man søkte en fasade tilknyttet europeisk arkitektur. Store horisontalt proporsjonerte
vinduer var et renessansetrekk.
415

Det er sannsynlig at Jesper Hansen oppførte en ny bygning på Kaupanger
da han kom dit i 1668. Gjøde Pedersen som Iver Wind kjøpte Kaupanger og
Stedje av, og som siden ble hans forvalter frem til 1650, bodde visstnok i en
bygning som i 1820-årene ble anvendt til stall. 250 De to neste forvalterne før
Jesper Hansen bodde antagelig på egne gårder. 251
9.10.4 Dimensjoner
De vestlandske herregårdsbygningene hadde generelt mindre dimensjoner
enn de østlandske. Hovedbygningen på Kaupanger var imidlertid frem til
brannen i 1850 en stor trefløyet bygning med en hovedfløy på ca. 36 x 8
meter og sidefløyer på ca. 12 x 8 meter (fig. 364).
9.10.5 Fasade
Bygningen var trefløyet og åpen mot hagen og fjorden. Første etasje hadde
gjennomkjørsel midt i hovedfløyen og svalganger inn mot gården.
Hovedfløyens svalgang gikk sannsynligvis langs hele langsiden og skilte den
fra sidefløyene. I mellompartiene har sannsynligvis trappeoppgangene vært.
Svalene kalles i 1835 ”altaner”, så det er mulig de har hatt søyleformede
stolper for å fortjene betegnelsen. Som type var bygningen p.g.a.
gjennomkjørselen beslektet med Skøyen og Tøyen i Aker. Det er ikke
usannsynlig at Kaupanger også kan ha hatt en sal i en ark over midtpartiet
hvis bygningen ellers opprinnelig var på en etasje.
I bygningens annen etasje var svalen i alle fall senere innebygget. Midt
på bygningen mot borggården gikk den ut i et tårnformet karnapp eller
veranda, understøttet av stolper, med et værelse eller loft øverst og klokkehus
med spir.
Bygningen var rødmalt. Det var store blyglassvinduer i værelsene, mens
svalen i annen etasje hadde smalere vinduer. Disse vinduene kan være satt
inn siden; på Catharina Hermine Kølles akvarell fra ca. 1835 synes både
svalen og tårnet å ha vært åpne i annen etasje (fig. 365). 252
9.10.6 Takform
Det var tegltekket saltak, og på nordvestsiden to gavler som fortsettelse av
fløyenes tak.
250 Coldevin 1950:354.
251 Anders Fæddersen på Lillejordet og Anders Sørensen (Heiberg) på Talle i Luster. Coldevin
1950:350.
252 Historisk Museum, Bergen. Mus. nr. B2449a.
416

9.10.7 Plan
Bygningen er dokumentert på flere prospekter, en branntakst fra 1835 og
skifte- og auksjonsforretninger fra 1772, 1774-1775 og 1788-1789. A. W.
Rasch og Ole Henrik Moe har sitert disse og publisert flere prospekter i sin
bok om slekten Knagenhjelm og Kaupanger. 253 Planløsningen er imidlertid
ikke tidligere forsøkt rekonstruert.
Sannsynligvis var i alle fall bygningens første etasje (kanskje også annen
etasje) delt for to husholdninger. Bygningen hadde i 1835 to kjøkkener,
sannsynligvis likeverdige; plassert symmetrisk i hver sin fløy. 254 På den ene
siden av portrommet var i 1772 kanselliråden og frues stue, kamre og kontor,
mens lagmannens kammer var på den andre siden med storstuen. I annen
etasje var det i hovedfløyen rom langs en svalgang med symmetrisk plasserte
trapper opp i hver ende. Svalgangene fortsatte ut i de symmetriske fløyene til
blåsalen og gulsalen som lå for fløyenes ender og som gikk ut i deres fulle
bredde. Disse salene hadde hver et kammer innenfor kalt henholdsvis
blåkammeret og gulkammeret. Salene hadde stukkaminer og parkettgulv. De
to salene med sine kamre var åpenbart bygningens fornemste værelser.
Det var kun én kjeller i huset, under dagligstuen, men det var på ukjent
tidspunkt oppført en frittstående brannsikker kjeller et stykke unna,
sannsynligvis den gang nederst i hagen.
9.10.8 Interiør
Meltzers anerkjennende omtale av kaminenes stukkatur i 1811 tyder på at de
var utført med et klassisk preget uttrykk som empiretiden kunne akseptere; de
var ”fremdeles smagfulde” (fig. 366). Det er ikke kjent stukkarbeider i Norge
fra 1720-årene, hvilket tyder på en spesialbestilling av en stukkatør fra
Danmark. Lysekloster hadde en stukkamin fra 1661.
I 1835 var salenes vegger trukket med lerret og malt, mens det da salene
ble innredet i 1720-årene ville man sannsynligvis ha foretrukket makey eller
broket velourtapet (som på Lysekloster). Ved auksjonen etter
kansellirådinnen i 1772 var blåsalen og blåkammeret husets fornemste
værelser, og innredningen gikk utvilsomt tilbake til 1720-årene. På blåsalen
sto husets gyldenlærsmøblement og et speil med glassramme og krone hang
over et sortlakkert bord med tilhørende gueridoner. Det var ellers bare stoler
trukket med russlær i huset. I blåkammeret var sengen og møblementet en
suite med blått stoffes trekk og omheng. Omhenget hadde røde kanter og var
foret med rød silkemoiré, speilet hadde sort ramme. På gulsalen, som var
253
Rasch, A. W. og Moe, Ole Henrik: Slekten Knagenhjelm og Kaupanger, Oslo 1960.
254
Det var neppe noe ”staskjøkken” à-la Austad i Skoger (nå Drammen) på Kaupanger.
417

låsalens pendant, hang også speilet med glassrammes pendant, men her med
skadet ramme.
Salsgulvene var lagt med eikeparkett i mønster (kvadrater og stjerner).
Parkettgulv i bonet eik var ble utbredt i Frankrike i siste halvdel av 1600tallet,
og ble i Holland og England i følge Thornton neppe brukt i større
utstrekning før fra omkring 1700. 255 I Tyskland kan det imidlertid ha eldre
røtter. Parkett nevnes hos Sturm i 1699 som typisk for tyske interiører. 256
Forståelsen av uttrykket ”parkett” må være som mønsterlagte
gulvbord/staver, ikke som finert innlagt intarsia. I Rådhusgaten 11 i Oslo er
bevart et gulv med store fireoddete stjerner og diagonalt lagte bord med frise
av bord lagt parallelt med veggene. Bordene er sammensatt med løse fjær. 257
Dette gir antagelig et bilde av Kaupangers salsgulv.
9.10.9 Funksjon
Den ene halvdel av bygningen med en av de to likeverdige salene med
tilliggende kammer i annen etasje kan ha vært tiltenkt lagmann Niels
Knagenhjelms husholdning ved hans besøk på gården. Det var også to
likeverdige trappeløp for hver ende av hovedfløyen. Det var behov for å
losjere to generasjoner på Kaupanger frem til enkesetet ble bygget noe før
1819, og bygningen har måttet romme en føderådsleilighet. Forholdet med
delte husholdninger kan gå tilbake til en enetasjes hovedbygning i 1600årene,
med én halvdel for forvalteren, og én for herskapet til bruk ved deres
besøk på gården. En parallell til denne løsningen var hovedbygningen på
Jarlsberg før ombygningen av hovedfløyen 1731-1732.
Driftsbygningene lå som på Rosendal og Stend ikke i direkte tilknytning
til hovedbygningen.
9.10.10 Forbilder
Bygningen slik den sto frem til brannen i 1850 var et resultat av Hans
Knagenhjelms ambisjoner. Den hadde flere historiserende trekk. Tårnet med
klokke mot borggården var ikke et trappetårn, men en veranda. Det gestaltet
255
Thornton, Peter: Seventeenth-Century Interior Decoration in England, France & Holland.
London 1978: 89-Parkettgulvet i salen på Austrått var av ukjent alder, men var i alle fall fra
1700-tallet. I dagligstuen på Rosendal er det bevart et parkettgulv som kan være eldre enn
rokokkotiden. Evje i Rygge hadde parkettgulv ifølge bispinne Heuchs memoarer. Her lå det som
i Rådhusgaten 11 også som nederste gulvlag.
Hvinden-Haug 1938:129ff.
256
Goldmann Sturm 1699.
257
Det er regnet for det eldste gulvnivået i gården som er oppført i 1640-årene. Foto Winterthun
1987. Rapport Arno Berg 1931. Riksantikvarens arkiv. Gulvet er i nåværende entrérom mot
Kirkegaten.
418

imidlertid silhuetten av en herregård. De store stukkaminene i annen etasjes
to saler var etter beskrivelser langt større enn hva samtidens mote tilsa, og har
likeledes underbygget herregårdskonseptet. De var så store at man kunne ”stå
inne i dem”. Betegnelsen ”riddersal” bruktes i 1811 (sannsynligvis om
blåsalen), samme år som uttrykket anvendes på Jarlsberg første kjente gang.
Allerede i 1704 kalles imidlertid salen i stattholderleiligheten på Akershus
slott riddersalen. 258 Den desentraliserte plasseringen av salene for enden av
fløyene kan være inspirert av Rosendal.
Tårnhettens form binder anlegget opp mot Ullevål i Aker. Dette anlegget
var oppført av Hans Knagenhjelms onkel Hans Blixenskiold omkring 1712.
Det var også gjennomkjørsel på Ullevål, og man kunne av den grunn
mistenke at første etasje på Kaupanger var et første byggetrinn i Hans
Knagenhjelms prosjekt heller enn en eldre bygning oppført i Iver von
Ahnens/Jesper Hansens tid. Gjennomkjørselen var på Ullevål imidlertid ikke
gjennom hovedfløyen som på Kaupanger, og dessuten Skøyen og Tøyen i
Aker (se disse). Gjennomkjørsel gjennom selve hovedbygningen er dessuten
et vanlig motiv med røtter i eldre dansk herregårdsarkitektur, slik at man
neppe kan trekke konklusjoner av den grunn.
9.10.11 Senere historie
Etter brannen i 1850 ble en ny bygning oppført, og slekten Knagenhjelm
sitter stadig på gården.
258 Berg 1950:139,140.
419

10 Firefløyet type
10.1 Mangelsgården 2 - Tritzschlers tilbygninger
Ved tilbygning av et mindre anlegg oppført i tømmer kort tid før i
avhandlingen kalt Mangelsgården 1 (kap. 8.3), ble bygningen utvidet
betydelig til et lukket karréanlegg omkring 1701 (rek. XLII). Den ble
ombygget i 1770-årene til sin nåværende skikkelse. Den ligger diagonalt på
himmelretningene. Jeg velger her å kalle hovedfløyen midtfløyen, den venstre
fløy sett fra porten nordfløyen og den høyre fløy sydfløyen.
10.1.1 Byggherren
Byggherren general Hans Ernst Tritzschler og frue Anne Cathrine Toller er
omtalt under Mangelsgården 1.
10.1.2 Datering
Da Tritzschler overdro herregården Tomb i Råde til sin svigersønn i 1701,
trengte han et større landsted som erstatning, og bygget ut lystgården ved
Christiania (fig. 367). Dessuten døde fruens rike mor, Kirsten Andersdatter
Tonsberg i juni 1701, slik at de har hatt utsikter til arv derfra.
Utvidelsen ble løst ved å bygge til fløyer. Bygningen var ferdig og
innredet i 1702 da Tritzschler testamenterte den til sin hustru. På et kart datert
1704 er anlegget vist ferdig utbygd. 1
10.1.3 Dimensjoner
Bygningen fikk fire fløyer i en uregelmessig firkant på ca. 45 x 30 meter
omkring et gårdsrom på ca. 23 x 15 meter. Midtfløyen måler ca. 23,5 x 9
meter. En toroms bygning på ca. 10 x 9 meter ble satt inn mot den søndre
enden av midtfløyen, og i fortsettelsen av denne lå en sydfløy på ca. 21 x 10
meter. Samtidig ble den nordre fløyen på ca. 31.5 x 9.5 meter bygget til den
nordre enden av midtfløyen. Mellom sydfløyen og nordfløyen mot veien var
en ca. 23 x 6 meter smalere fløy med portrom.
1 Berg 1945:189.
420

10.1.4 Fasade
Bygningen har utvilsomt fremstått som et fullstendig regelmessig anlegg
trass i en noe komplisert tilbygningsprosess. Hvis det er riktig at bygningen
hadde et høyere midtparti med valmtak har dette spesielt dominert
hagefasaden. Nord- og sydfløyen har antagelig hatt gavler mot hagen og
veien hvis tolkningen av Milter Lunds bilde fra 1745 er korrekt (se nedenfor
under Takform) (fig. 370). Fløyene hadde mot gården symmetriske fasader
da det den fjerde fløyen eksisterte.
Den mot gårdsrommet foran midtsalen tilbygde forstuen har
sannsynligvis hatt en gavl eller fronton. En veranda eller portikus lå i
recessen foran midtsalen mot hagen på linje med paviljongenes yttervegger,
og det kan vel her også ha vært en gavl eller fronton over. Hagesiden
fremstilles uten recess på alle kart. En bred trapp som utvidet seg i bredden
ned i hagen er vist på kartene. 2
På tømmeret ble det 1963 funnet sølt noe gulhvit maling, som kan ha
vært veggpanelets farge.
Vinduene var høyere enn nå; 1,90 høye og ca. 1,30 brede.
10.1.5 Takform
Takene hadde før ombyggingen i 1770-årene kraftig svai. Takkonstruksjonen
på midtfløyen fortsetter ubrutt ut over det tilbygde partiet av sydfløyen mot
hagen, uavhengig av resten av sydfløyen, hvis tak ligger an mot en gratsperre
i vinkelen på takkonstruksjonen over det tilbygde partiet. Nordfløyen ligger
under samme takkonstruksjon som midtfløyen. 3
På Milter Lunds (1711-1763) akvarell av Christiania fra 1745 sees noen
tegltekte tak med seks piper like over Vaterlands bebyggelse til høyre for
Tukthuset. 4 Dette er utvilsomt Mangelsgårdens tak, som ser ut til å ha hatt
gavler mot hagen. De er gitt hvit farge på prospektet. Det har sannsynligvis
vært gavler både mot hagen og mot veien på fløyene, og disse har da fått
tilsvarende kraftig svai, slik som også gavlene på Herregården i Larvik 3 fra
1733 har det.
En mindre toetasjes bygning med høyt valmtak og pipe kan se ut til å stå
foran gården, også denne med et mer utydelig hvitt veggparti under. Dette
2
Det tilbygde partiet mot gården må være erstattet av utmurt bindingsverk og noe hel teglvegg
ved 1770-årenes ombygging, mens verandaen kanskje fikk større dybde. Den gikk ifølge en
oppmåling fra 1827 omtrent en meter utenfor vegglivet. Over verandaen var en altan med utgang
fra annen etasjes sal som nevnes i branntakst 1819. Denne verandaen med altan over ble fjernet
da en gjennomkjørsel ble etablert i 1840-årene. På Næsers kart fra slutten av 1850-årene er
verandapartiet fjernet, og recessen i veggen markert. Berg 1953:9.
3
Berg 1953.
4
I Nasjonalbibliotekets billedsamling.
421

taket rager en etasjehøyde over de andre takene, mens gesimsen ligger under
deres mønehøyde. Valmtaket er sett i samme vinkel som de lavere takene.
Colletts løkkebygning lå ut til Storgaten lengre syd så det kan ikke være
denne som remstilles. Det var neppe vanlig med valmtak i Vaterlands mindre
arkitektoniske bygningsmasse i 1745. Noen høy toetasjes bygning i
forbindelse med gårdens hage er ikke registrert. Lunds prospekt er det eneste
stedet problemet er observert, men det er også den eneste avbildning av
gården utført før 1771. Enkelte lett buede linjer som normalt tegnet ville vært
rette, indikerer at prospektet er utført ved hjelp av camera obscura, hvilket
skulle tilsi topografisk etterrettelighet. 5
Lunds prospekt tyder på at det kan ha vært oppført en slags ark over
midtfløyens midtsal, slik Arno Berg mente. Det er merker i tømmeret etter et
annet trappeløp enn det nåværende fra 1770-årene, med mindre dette ikke er
omflyttet flere ganger enn én. Denne trappen kan ha gått opp i en enkel gavl
over forstuen.
I branntaksten fra 1768 beskrives bygningen som en en-etasjes panelt
tømmerbygning med fire fløyer rundt et gårdsrom. Det kan være at arken
eller overbygningen ikke er registrert i kildematerialet fordi det har vært
uinnredet loft, altså ingen sal som etter ombyggingen i 1770-årene. For å
fungere sammen med mønehøyden på hovedtaket, må taket på en lavere ark
delvis ha vært ”skåret” ned i hovedtaket. Arken kan ha vært en lavere
annenetasje over midtsalen i den eldste bygningen, Mangelsgården 1.
10.1.6 Plan
Gården ble utbygget til en karré med fire fløyer omkring et gårdsrom med
utgangspunkt i bygningen beskrevet under Mangelsgården 1. Nordfløyen ble
med midtgang lagt inn mot den eksisterende midtfløyen med midtsalsplan.
En søndre fløy ble også bygget til, først med en kvadratisk toroms del inntil
den eksisterende midtfløyen, deretter ble resten av fløyen oppført, 6 til
sammen svarende til nordfløyens utstrekning. 7 Sydfløyen har sannsynligvis
5
Det er ellers pussig at Lund ikke har merket av Hausmanns gård, siden han har merket av de
høye offiserers gårder ellers, selv om de knapt nok synes bak andre bygninger. Lund gjør oss
også oppmerksom på Kongsgården, som han oppgir ikke synes for trærne!
6
Det er tre gamle kjellere under bygningens sydøstre del, hvorav to tønnehvelvede. Den ene med
hvelv ligger under søndre hjørneværelse. Den andre, midterste, går også halvveis inn under
bygningens eldste del. Denne hvelvkjelleren må være gravd ut under den eksisterende bygningen
i annet byggetrinn. Kjelleren uten hvelv med nedgang fra trappegangen i midtpartiet er fra den
eldste bygningen. Den har opprinnelig ikke strukket seg under hele ”paviljongen” over. Den har
en kraftig pilar med tønnehvelv bak som må ha understøttet et større ildsted, kanskje gruen i det
opprinnelige kjøkkenet.
7
Sydfløyen ble som tidligere nevnt revet og gjenoppført i mur i 1770-årene.
422

også hatt midtgang som dagens sydfløy. Midtfløyens midtparti ble utvidet
mot gården til en forstue som skjøt inn i gårdsrommet der det tidligere var en
recess.
Gården hadde en fjerde fløy ut mot veien med portgjennomkjørsel. Berg
har drøftet denne fløyen i forhold til kartmaterialet og kom frem til at den må
ha vært smalere enn de andre, hvilket jeg slutter meg til, også utfra
nordfløyens fasade og plan. 8 Den inneholdt portrom, sannsynligvis flankert
av stall og vognremise. Sidefløyenes fasader fremsto da symmetriske inn mot
gården. Fløyen ble revet da bygningen ble bygget om i 1770-årene, og
erstattet av muren som står i dag. Grunnen til at bygningens plan er skjev mot
Storgaten (som i 1700 ikke var offentlig vei) kan være at den smalere fjerde
fløyen stod der før tilbygningen, og at den ikke var oppført parallelt med den
eldste bygningen.
Vi skal se hva senere skifteregistreringer og auksjoner kan si om
anleggets planløsning.
Ved Deichmanns kjøp av gården i 1725 var det fremdeles som ved skiftet
etter Tritzschler i 1718 7 ovner, to kaminer og tapeter.
Ved auksjonen etter biskop Deichmann i 1732 9 beskrives bygningen med
14 værelser, hvorav 8 betrukne. Kjøkken, bryggerhus, spiskammers ”og
deslige” kom i tillegg. Det var nå installert 12 ovner og fremdeles to
kaminer. 10
Av værelser nevnes ved skiftet etter Hausmann i 1757: kabinettet ved
storstuen, storstuen, gallerikammeret med 14 malerier, frk. Cicignons
kammer, hagestuen, blåkammeret, sovekammeret, kleskammeret, contoiret,
gangen, spisestuen, den annen gang, auksjonsstuen og langkammeret. Det var
nå 10 betrukne værelser.
8 Berg 1945:189.
9 Statsarkivet Oslo. Christiania auksjonsvesen. Auksjonsprotokoll I 6. Fol. 289a-299b.
10 Deichmann hadde en usedvanlig stor malerisamling på nesten 400 verker som også ble
auksjonert bort i 1732. Det ramses opp kunstnere som Dürer, Cranach, Tintoretto, Rubens,
Jordaens, van Mander, Coffre osv Veggene må i biskopens tid ha vært dekket av malerier.
Samlingen omtales av Berg i St. Hallvard 1942.
Deichmanns samling av porselensfigurer og oppsatser var også omfattende. Samlingen talte 75
porselensfigurer. Av disse hadde han tydeligvis skaffet seg 27 stykker ved auksjonen over
myntmester Meyers bo på Kongsberg i 1728. På dette tidspunktet ble porselensfigurer praktisk
talt kun produsert i Asia, så de har hatt et fullstendig eksotisk uttrykk; det var hunder, padder,
aper, løver, osv. (se kapitlet om Meyergården). De kan ha vært både hvite og av den malte typen
beregnet for det europeiske marked. Av innbo nevnes en kanapé trukket med rød og hvit damask
med hvite silkesnorer. Fremdeles var dette et sjeldent møbel. Det nevnes hos myntmester Meyer
i 1728 (”Gannope”) og på Skøyen i 1713, men da omtalt som en løybenk med ”Rygstøcke”.
423

Ved skiftet etter Mangelsen i 1769 var det blitt 3 kaminer. Av værelser
nevnes storstuen, grønnkammeret, hvitkammeret, frøkenens kammer,
stenstuen, blåkammeret, sovekammeret, dagligstuen, den mørke gang,
gangen til gården, auksjonsstuen, langkammeret, barnekammeret, kontoret,
Mangelsens kontor, pikenes kammer, Elses lille kammer, småkamrene,
kleskammeret, ”bårestuen” (borgestuen) og stenstuesvalen. Værelsenes
betegnelser fra Hausmanns skifte gjenkjennes i høy grad, men det nevnes nå
flere kamre. Dagligstuen kan være Hausmanns spisestue, grønnkammeret og
hvitkammeret kan være kabinettet og gallerikammeret. ”Stenstuen” kan være
identisk med Hausmanns hagestue. Den steinimiterende grisailledekoren med
pilastre i korintisk orden 11 kunne ha gitt stuen navn, men dekoren kan være
fra 1770-årene, og det er mer sannsynlig at rommet har hatt steingulv,
pussede vegger eller eventuelt et stukktak som har berettiget
stenstuebetegnelsen.
Rombenevnelsen ”stenstuen” fortjener en viss omtale. Dette er en
tradisjonell betegnelse fra danske herregårder som går tilbake på en
sammensatt bebyggelse der det bare var ett steinhus. I danske folkeviser; f.
eks. Ebbe Skammelsens vise, omtales ”stenstuen”. Det kan være man har
døpt en stue ved dette romantiske eller ”uradelige” navn, noe i samme retning
som benevnelsen ”riddersalen” på Akershus (1704) og Jarlsberg (ca. 1825).
Hos Garmann på Utstein kloster var det i 1779 også en ”stenstue”, men der lå
den faktisk i et steinhus. 12 På herregården Tomb i Råde, som har tilhørt
Tritzschler, forekom benevnelsen ”Steenkammeret” i 1800. Kammeret var
der panelt, men lå inn mot en murt bygning. 13
Hjørnestuen med gobelinene bør ha vært et av husets mest representative
værelser (fig. 372). 14 På Jarlsberg hang det vevde tapisserier bare i ”kongens
værelse” i 1738 (se Jarlsberg). Antagelig har dette rommet i Mangelsgården
vært storstuen, rommets størrelse tatt i betraktning. Værelsene med gobeliner
og silkebetrekk kan ha ligget i sammenheng, mens de andre veggtrekk kan ha
vært i mindre fornemme rom.
Man må anta at bygningen i sin fulle utstrekning mot hagen derfor har
inneholdt de representative værelsene på nordsiden av midtsalen, og
dagligværelsene på sydsiden. Syd- og nordfløyen har inneholdt kjøkken,
borgestue, bryggerhus og sekundære kamre (men neppe stall slik som
sydfløyen fra 1770-årene). Stall og vognremise må antas å ha ligget i den
smalere fløyen mot veien.
11 Gjesdahl 1963-65.
12 Lexow1963:45.
13
Sørensen 2003:173.
14
De ble funnet i 1950. Berg 1953. Kavli 1952.
424

10.1.7 Interiør
Etter Tritzschlers testamente 1702 var bygningen ferdig innredet og møblert.
I sitt nye testamente fra 1709 oppga Tritzschler at gården i Vaterland var mer
verdifull enn bygården Rådhusgaten 19. 15 Siden Rådhusgaten 9 var en
Christianias mest verdifulle murgårder betyr dette at Mangelsgården må ha
vært vel utstyrt.
Dører og listverk fra Tritzschlers tid er knapt bevart, bortsett fra kanskje
panelbord med enkel vulstprofil i nordfløyens gjennomgang (fig. 371). 16 All
synlig detaljering er fra 1770-årene og senere. 17 Smal taklist med enkel
vulstprofil ble funnet under en senere himling ved NIKUs undersøkelser
2008, men det var ikke taklister i alle rom. Himlingene var generelt plane,
panelt med slett panel under bjelkene og malt hvite eller lys grå med
limfarge. På Jarlsberg i 1730-årene hadde alle værelser av betydning fått
himlinger trukket med lerret, malt hvite. Det var på begynnelsen av 1700tallet
moderne med enkle slette himlinger. 18 I nordfløyens rom mot hagen,
den sannsynlige storstuen, har imidlertid himlingen stått upanelt med synlige
takbjelker. Taket var blåmalt og kan ha vært marmorert. Det er smale lister
mellom bjelker og himlingsbord. Himlingsbordene var mørkere blå enn
bjelker og lister. 19
Det var åpenbart ikke det enkle snekkerutstyret som gjorde gården
verdifull, men veggtekstilene og kaminene med forgylling og innsatte speil.
Ved Hausmanns skifte i 1757 oppregnes værelsenes betrekk: Grønn
damask, tapisserier, strietrekk med malte positurer, fire med voksduktrekk,
makey, blå mor og blomstret ullent tøy. Det var da blitt 10 betrukne værelser.
Alle veggtrekkene som er nevnt i 1757 kunne teoretisk sett være fra
Tritzschlers tid, selv om f.eks. trekket av blå ”Moer”; eller moiré, neppe ville
holdt i 55 år. Dette har vel heller vært vatret ripssilke enn ull. 20 På
Frederiksberg var dronningens porselenskabinett betrukket med blått mor. 21
15
Testamentet ble satt opp fordi Rådhusgaten 9 nettopp var innkjøpt og han testamenterte fruen
denne, men med tillegg i jordegods som kompensasjon for dennes lavere verdi i forhold til
gården i Vaterland. Berg 1945:194.
16
Rommene er nummerert 2 og 3 på Arno Bergs oppmåling fra 1918.
17
Det er ille at de to Louis-seizebrannmurene i rom 4 er avhugget stukkornamentikk og at de
utskårne korintiske kapitelene er fjernet etter 1918.
18
Selling 1935:22.
19
NIKU rapport Konserveringsavdelingen 39/2008 B.1. Oslo Mangelsgården, Storgt. 36.
Fargeundersøkelse i fem rom. Brit Heggenhougen:42.
20
Om ”mor” se Dahlerup 14 1933:343. Norsk historisk leksikon (1995) har en upresis
beskrivelse av oppslagsordet.
21
Bobé 1919:53.
425

Den grønne damasken som nevnes i 1757 må være identisk med
silkedamasken i det ene værelse som nevnes ved auksjonen etter Mangelsen i
1769; grønnkammeret, og var heller neppe så gammel. Silkestoffene har
antagelig sittet i mindre og representative værelser.
Ved en bygningsarkeologisk undersøkelse i 1950 viste det seg at veggene
i nordøstre hjørnerom (oppr. storstuen) under panel og tapetlag var dekket av
gobeliner. 22 De var først overklistret med et stripete louis-seize papirtapet, så
de forsvant neppe som interiørelement før 1770-1800. Det var et meget
holdbart og kostbart tekstil. Verduregobeliner er vanligvis av noe enklere
type enn de med figurscenerier osv. der det gjerne også ble brukt silke. Disse
skal være av høy kvalitet med innslag av silke, og tilhører tre forskjellige
serier produsert i Flandern omkring 1675-78. Tapisserier innvirket med silke
er nevnt på Nedre Ljan (se Nedre Ljan). I Mangelsgården er tapetene skåret
kraftig til for å tilpasses rommet. Hvis gobelinene er fra 1670-årene har de
vel hengt et annet sted før de kom hit, men at de ”muligens” skulle være fra
en auksjon på Akershus i 1690-årene er ikke sannsynlig hvis dette ikke er
dokumentert. 23 Arno Berg har ikke registrert tapisserier/gobeliner derfra i sitt
verk ”Akershus slott i 1600-1700-årene”. 24 De er produsert for rom på 4
meter, altså høyere enn stuen i Mangelsgård hvor det er 3,4 meter under
bjelkene. Kanskje er det dette som har fått Kavli til å tro at proveniensen var
slottet. Det er imidlertid ingen grunn til at de ikke skulle ha tilhørt Tritzschler
eller noen av hans svigerforeldre fra de var nye. Den siste typen trekk;
”Strietrekk med malte positurer”, betegner antagelig et safttapet der striens
struktur var tydelig som gobelinimitasjon.
Ved auksjonen etter Deichmann i 1732 sies at det i to av bygningens
stuer fantes ”Skorsteene udgiordt med Bilthuggerverck og forgylt med
speilglas i skorsteenen og 2de skilderier i hver”. 25 Dette bekreftes ved
branntaksten 1768. 26 Man må anta at de stammer fra Tritzschlers tid. I hvilke
to værelser det var kaminer er uvisst. På plantegningen fra 1827 er de borte,
bare brannmurnisjer er markert. Kanskje de sto i storstuen og dagligstuen.
Omkring 1700 var det en nyhet med kaminspeil, så her har man vært helt
oppdatert på fransk mote i samtiden. Malerier over kaminen i par, i tillegg til
speil, kunne tyde på at maleriene har vært portretter. På et stikk som viser en
mottakelse hos den spanske ambassadøren i Paris i 1707 henger det to
22 Foretatt av Arno Berg i 1950. Berg 1953. Kavli 1952:43.
23 Kavli 1952:43.
24 Berg 1950/1951.
25 Statsarkivet Oslo. Christiania auksjonsvesen. Auksjonsprotokoll I 6. Fol. 289a-299b.
26 Berg 1945:195.
426

portretter over kaminen 27 , og på Rosenholm på Jylland er plassert to
portretter over en eldre kamin innsatt i stukkornamentikk ca. 1741. 28
Kombinasjonen av speil og to malerier har jeg ikke funnet eksempler på.
Speilene var på denne tiden oftest så små at de ikke dekket hele kappen, men
kun et lavere parti over kaminhyllen. Det var derfor plass til malerier over.
De franske forleggene tilsa en enkel profilert marmorprofil rundt selve
kaminen, uten bemaling eller forgylling, mens ornamentikken var konsentrert
om bekroningen på muren over. Denne ble gjerne utført i stukk. Det kjennes
ikke stukkarbeider i Norge fra århundreskiftet 1700, så kaminene i
Mangelsgården kan ha vært utført med fronter i tre. Hadde profilene om
kaminåpningene vært av marmor ville vel det vært nevnt, så disse kan ha
vært trukket i puss. Man kan i så fall tenke seg disse utført marmorert med
forgylt skulptur i form av akantus og guirlandere om speil og malerier.
Prekestolen i Vår Frelsers kirke var nettopp installert, utstyrt med forgylt
kraftig oppfliket akantusverk. Den var gitt kirken 1698 av Tritzschlers
svigermor Karen Toller. Det første publiserte eksempel på speil innsatt over
kaminen skal være et stikk i d´Avilers ”Cours d´Architecture” utgitt 1691. 29
Et maleri er vist over et rektangulært horisontalt innsatt speil. Andre forlegg
fra 1690-årene fantes publisert av Pierre le Pautre i ”Cheminées et Lambris à
la mode”, og av Daniel Marot i ”Nouvelle Cheminées à la manière de
France” utgitt i Holland. 30 Speilet kunne også utformes ovalt. Utover mot
1720 ble maleriet sløyfet og speilet strakte seg opp mot himlingen etter hvert
som man produserte støpt speilglass i større flater.
I sekvestrasjonsforretningen over verkseier enkefru Elisabeth Hübsch f.
Ochsens (d. 1761) bo på Moss Jernverk i 1738 er nevnt blant salens inventar
”et ornament over kaminen med speilglass og skilderi”. 31 Hun hadde flyttet
til verket fra København i 1725.
Ved auksjonen over myntmester Meyers bo på Kongsberg 1728 solgtes
et eget ”Caminspeil” (se kapitlet om Meyergården). Birkerettssalen og den
unge grevens forsal på Jarlsberg hadde kaminer med speil over i 1730-årene.
Det eneste originale arrangementet av slik art som er bevart i Norge er
kaminen med speil på Mælum på Modum. Det er en forholdsvis enkelt
27 Gjengitt hos Grimberg bind 15. 1961:75.
28 Israelsen 1991:27.
29 Thornton 1985:54.
30 Thornton 1990:65-67.
31 Opstad 1950:62.
427

dekorert stukk-kamin med et speil over i blå glassramme med forgylte
blyornamenter. 32 Bygningen er oppført av sorenskriveren Falch 1738. 33
10.1.8 Funksjon
Et visst gårdsbruk fantes til eiendommen, den hadde ved oppkjøp fått et
forholdsvis stort jordbruksareal og det lå en ladegård syd for sydfløyen. 34
Tritzschler kjøpte i 1709 Rådhusgaten 19, men hadde også før dette gård i
byen. 35 Mangelsgården forble landsted i hans tid. Ved skiftet etter Tritzschler
i 1718 var det 7 ovner. På Bygdøy kongsgård var det i 1774 fremdeles ingen
ovner, bare kaminer. 36 Det viser at Mangelsgården var beregnet på mer enn
bare sommeropphold. Om de neste eierne, generalene Georg Bertouch og
Hartvig Huitfeldt hadde fast bolig her vites ikke, men det er trolig. Biskop
Deichmann kjøpte gården i 1725 og installerte ytterligere fem ovner. Fra
denne tid ble gården i alle fall brukt som fast bolig for eieren.
32
Kaminen og speilet stammer gjerne fra oppføringstiden i likhet med voksduktapetene på salen.
Anne Merete Knudsen omtaler bygningen på Mælum som oppført i 1768, men dette er
tidspunktet for en senere tilbygning. Kaminspeilet som hun riktig nok daterer til første halvdel av
1700-tallet, mener hun er svensk eller veneziansk arbeid. I bildeteksten skriver hun ”Muligens
svensk arbeid fra ca. 1750”.(Knudsen 2001:39,40). I Chr. Waagepetersens bok ”Danske Møbler
før 1848” gjengis imidlertid et speil med identiske detaljer fra Gammelkjøgegård. Han daterer
det til 1700-1730, og omtaler ”sidestykker” på Gl. Estrup og på Clausholm hvor det henger det
over en kamin (Waagepetersen 1980:437). Waagepetersen mener de godt kan være av dansk
produksjon. De minner imidlertid sterkt om speil i Sverige, der Karlson daterer typen til 1600tallets
slutt eller omkring 1700. Man kan ikke utelukke at de er importert til Skandinavia.
Clemmensen kaller det på Clausholm et venetiansk eller bøhmisk arbeid fra begynnelsen av
1700-tallet (Clemmensen, Tove: Møbler paa Clausholm, Langesø, Holstenshus. København
1946:13).
33
Sørensen, Einar: Fossesholm: studier i gårdens bygningshistorie sammenholdt med et
utvalg samtidige herregårdsanlegg på Eiker og Modum. 2 b. Oslo 1982.
Magistergradsavhandling i kunsthistorie - Universitetet i Oslo 1982.
34
I Tritzschlers skifte fra 1718 nevnes to gårdsrom ”med deris Porter til Indkjørsel”. Det ene av
disse må være et gårdsrom med uthus, og er vel det som vises på et kart fra 1730-årene.
Uthusene var oppført i vinkel på sydsiden av hovedbygningen med en fløy mot Storgaten, altså
på motsatt side i forhold til den senere situasjon. På kartene fra begynnelsen av 1700-tallet er de
ikke markert. Branntaksten i 1768 er det første sted uthusene nevnes, og de ligger da på gårdens
søndre side uten at de er spesifisert. I en takst fra 1819 nevnes et laftet fjøs samt en låve og et
vognskjul av reisverk i søndre gårdsrom. På nordre side lå i 1768 en laftebygning med to
værelser i tilknytning til geveksthuset og med kjeller under, samt en ny stolpebod og bryggerhus
med rullebod. Den siste står fremdeles og skal være oppført i 1750. Tidspunktet er neppe
konstatert i kildene.
35
De kan ha bodd i Tollergården i Tollbodgaten som tilhørte svogeren Hausmann.
36
Berg 1952:54.
428

10.1.9 Forbilder
I likhet med parisiske paléer var bygningen utstyrt med tre fløyer og en
smalere økonomifløy mot veien.
Hafslund i Skjeberg eides av hustruens kusine Elisabeth de Tonsberg og
hennes mann Niels Werenskiold. 37 Dette var vel landets største anlegg av
karrétypen. Det foreligger ved Mangelsgården 2 en viss planlikhet med
kjellerplanen i Hafslunds nordfløy (nåværende hovedfløy), som jeg mener er
oppført av dette eierparet etter 1701. Mangelsgårdens hovedfløy er i areal
heller ikke mye mindre enn denne fløyens grunnflate.
10.1.10 Hagen
Hagen hadde parterrer, bosketter og damanlegg. Den lå i et forstadsmiljø og
var derfor helt lukket for utsyn og innsyn. Hagen eksisterer fremdeles, kun
delvis bebygget og redusert i utstrekning.
Selve hagen var som huset ca. 45 meter bred, og 100 meter lang. Den lå
på flatt terreng mot sydøst. Tritzschler nevner urtehagen i testamentet fra
1702. 38
Etter et kart fra ca. 1700 som synes å vise hagens plan på en troverdig
måte, har den vært delt i åtte kvarterer med to i bredden (fig. 373). 39
Midtgangen krysset ved en bro dammen midt i hagen, som lå ”innskåret” i
kvarterene. Det var tydeligvis prydparterrer i de fire øverste kvarterene, og
antagelig var det bosketter i de fire nederste. Disse har nemlig forskjellig
inndeling på hver side av midtaksen. Det var et kriterium for bosketter, ikke
parterrer. Fremdeles står det store gamle trær på rekke her nede som rester av
beplantning langs kvarterene. Det er forskjellige sorter; eik, lønn og ask. De
er vel ikke 300 år gamle, men de kan jo være plantet inn etter hvert som trær
har gått ut. Kanskje har boskettene vært beplantet med såkalte ville trær
klippet som hekker siden sortene også nå er så forskjellige? På et kart er det
markert en allé i midtgangen som ender i et levende lysthus ved muren mot
bryggeriet (datert ”ca. 1870?”, kopi i Byantikvarens arkiv). Muligens kan de
to nederste ha hatt grønnsakbed inne i kvarterene. Alf Collett 40 skrev at det
var springvann i hagen, men Berg mener dette kun var lagt inn til praktisk
bruk. 41 Det gikk ikke som Collett og Berg skriver en avstikker fra festningens
vannledning hit. Det var byens eget vannverk fra 1680 som hadde en
forgrening ned i Vaterland. På kartet ser det imidlertid ut til at det er markert
37
Deres svigersønn general Hartvig Huitfeldt eide Mangelsgården 1721-1725.
38
Berg 1945:190.
39
Norges Geografiske Oppmåling, Kristiania nr. 6.
40
Collett 1909:287.
41
Berg 1945:192.
429

fontener i de to nederste prydparterrene. De øverste prydkvarterene ser ut til å
ha hatt løvverkornamentikk av buksbom eller lignende. Hagetrappen har
utvidet seg i bredden ned mot hagen. Den har gått rett ned fra en smal
veranda, hvis utforming er ukjent, men som vel har hatt dreide
balusterdukker og tresøyler. Foran huset må terrenget nå ligge høyere enn
tidligere, siden hagetrappen på kartene ser ut til å ha vært et par meter i
utstrekning. På to kart fremgår det at det foran og langs med hagefasaden var
innhegnede partier på begge sider av hagetrappen og stakittet eller gjerdet
som en videreføring av dennes gelender (fig. 374 og 375). 42 Her kan det ha
stått urtepotter og statuer oppstilt. Arealene kan ha vært beregnet for
interessante smådyr; kaniner, hønsefugler og kanskje påfugler. Christopher
Hammers gård Melbostad i Gran hadde langs hele hovedbygningens bakre
langside hønsehage. Kjøkkenhagen lå utenfor denne. På Hammers idealplan
for et gårdsanlegg er en hønsehage lagt ved husets ene kortside, der
blomsterparterret var på Melbostad. 43
Lysthus var det neppe i hagen før Colletthagen ble innkjøpt av
Hausmann i 1748, da dennes hovedbygning gikk over til å bli et toetasjes
lysthus. Alf Collett skriver at det i tillegg til broer også var øyer i dammene,
men de er ikke vist på noe kart. 44 Ved Tomb i Råde som tilhørte Tritzschler
1681-1701, var det et velutstyrt lysthus med plafondmaleri (motiv:
”hvorledes Forvalteren beværter nogle fremmede Skippere”) som sto på påler
ute i Kråkstadbukten med åpne gallerier på alle sider. Det omtales av Wilse i
1781. 45 Kan det ha vært et lite lysthus i hagedammen i midten der det er
markert en bro? På Nedre Ljan var det også et lysthus fra ca. 1720 ute i en
stor fiskedam (se Nedre Ljan). ”Øyer” kan imidlertid ha forekommet i de
større fiskedammene ved Mangelsgården i senere eieres tid, det finnes ingen
detaljerte kart over hagen fra senere på 1700-tallet.
Ved Deichmanns overtagelse av gården fra Huitfeldt i 1725 nevnes
hageskulpturer og mistbenkvinduer som fulgte kjøpet. Ved auksjonen etter
Deichmann i 1732 var det av hageskulptur 8 par skulpturer av amagerbønder
(”amagerbilder”) og 6 puttiskulpturer (”små barn”). Den første gruppen har
sikkert vært polykromt malt siden det er nevnt spesielt at ett par var hvite.
Amagerbøndene var hollandske immigranter på Amager med folkedrakter
som var populære ved maskerader. 46
42
NGO Kristiania nr. 6 (”ca. 1700”) og nr. 9 (”1730-årene”).
43
Schnitler I 1916:114,115.
44
Schnitler II 1916:78;Berg 1945:192.
45
Schnitler II 1916:185.
46
Bobé 1919:10.
430

Endel (eller alle) av disse hageskulpturene kan spores tilbake til
auksjonen over myntmester Meyers bo på Kongsberg 1. juli 1728. 47 Der
kjøpte Deichmann nemlig følgende av hagesaker:”2 stoore Træebilleder”, ”4
mindre dito” og ”8 dito”. Disse var på Kongsberg taksert til henholdsvis 1
rd., 1rd. og 2 rd. hvilket vel forteller om størrelsen i forhold til hverandre.
Han kjøpte også ”11 blaa og hvide hauge potter” taksert til 2 rd. På auksjonen
etter ham i 1732 var det til salgs 9 blå og hvite hollandske urtepotter, så to
var vel blitt knust siden!
Smalere hagepartier flankerte den egentlige hagen. Treløkken var
antagelig betegnelsen på hagen på nordsiden. Navnet forteller vel at det har
stått frukttrær der. Nede ved Fjerdingen lå antagelig det geveksthuset som
først omtales i skiftet etter Hausmann i 1757, og som i branntaksten fra 1768
ble sagt å ligge på nordsiden. Selv om det ved auksjonen etter Deichmann i
1732 nevnes forholdsvis få potteplanter, og ikke geveksthus, bør det ha vært
et slikt hus i hagen. Deichmann hadde 9 blå og hvite hollandske urtepotter
med nelliker, en balje med et laurbærtre samt 22 potter med blomster etc.
Huset forekommer også på de eldste kartene. De to værelsene med kjeller i
tilknytning til dette som nevnes i branntaksten fra 1768 kan ha vært
gartnerens bolig. Ved Hausmanns skifte i 1757 satte gartneren Johan Carl
Geberlein opp en liste over hagens løsøre, som var meget omfattende. Først
da nevnes ”gevext- og orangehuset” med 225 eksotiske trær i potter og baljer
samt 170 potteblomster. 48 På auksjonen etter Mangelsen 1769 heter det
”Drivhuus”, så det er mulig det da iallefall delvis hadde skråtak av glass.
Alf Collett gir Hausmann æren for hagen, men han gis da også æren for
bygningen på denne tiden før Berg tilskrev den Tritzschler i 1945. At
Hausmann skal ha lagt om hagen kjenner jeg ingen belegg for. Det hevdes
også i Oslo byleksikon.
På sydsiden var et stort hageparti, ca. 30 meter bredt og i samme lengde
som hagen. Det dominerende her var tre store fiskedammer. Nedenfor disse
lå også et hus med et mindre hageparti nedenfor.
Ved auksjonen etter Mangelsen i 1769 var det da i hagen én stor og fire
mindre fiskedammer, drivhus samt kun 26 store og små frukttrær, mens det i
den tilliggende ”liden saakaldede Collett Have” var 160 frukttrær og
lysthus. 49
Hagen var en innelukket forstadshage, gjerdet inn av høye og solide
plankegjerder. På et kart er det vist plankegjerder rundt den sentrale hagen og
ytterligere et gjerde (eller stakitt) mot det nederste partiet i denne, samt
47
RA. Rentekammeret. Real. ordn. avd. Bergverk pk. 9.
48
Schnitler II 1916:78.
49
SA Oslo. Kra. pantebok 9a:324.
431

likeledes et plankegjerde rundt den nordre hagen. Den søndre hagen med
dammene må også ha vært gjerdet inn på en måte, men dette er ikke
markert. 50
Hagen var som type en ”giardino segreto” uten utsikter. Heller ikke
innsyn skulle det være. Arno Berg nevner en kontrakt mellom en eldre kone
og Hausmann der hun får tillatelse til å nyte utsikten over hagen i sin levetid,
men deretter skal vinduet tettes. Hausmann kjøpte dessuten en gård i
Fjerdingen bare med den hensikt å selge den igjen med servitutten at det ikke
skulle gjøres vinduer mot hagen. 51
Den sentrale hagens gamle areal ligger fremdeles der, selv om
pleiehjemmet ble oppført tvers over den i 1838-40. Det ble fraskilt en mindre
stripe nederst 1841 og i 1850-årene. Hagen har altså aldri gått til Akerselva,
noe Oslo Byes Vels blå emaljeskilt reklamerer.
I 1988 måtte det hugges en meget stor kastanje som sto på linje med
hagens nordside ca. ti meter nedenfor huset. 52 Den kan ha vært fra hagens
eldste tid. Foran huset ligger nå broderiparterret utlagt til gressplen, mens
trærne langs noen av hagens ganger nede i det som kan ha vært boskettet har
vokst seg store, en svær ask, lønn, eik og dessuten spirea.
10.1.11 Senere historie
Mangelsgården hadde gjennom 1700-tallet et stort antall eiere og leietakere
fra samfunnets øverste skikt. 53 I juni 1749 fikk generalløytnant Hausmann
50
NGO Kristiania nr. 7.
51
Berg 1945:188.
52
Foto Manfred Rode, Oslo byantikvar 1988.
53
1696/97 general Hans Ernst Tritzschler og Anne Cathrine Toller
1718 generalltn. Georg Bertouch og Anne Cathrine Weile Bredal
1721 general Hartvig Huitfeldt og Karen Werenskiold
1725 biskop Bartholomæus Deichmann og Else Rosenmeyer
1732 generalltn. Fredrik Ferdinand Hausmann og Helvig Catharina Werenskiold
1757-69 generalltn. Johan Mangelsen og Catharina Bygball
1770 kjøpmann David Bolt
1771-72 Iver Ancher
(leietakere av dødsboet 1772-75 Peder Ancher og Anna Elisabeth Cold)
1775 senere kammerherre Bernt Ancher
(leietakere stiftamtmann Phillip von Levetzau og Christiane Fr. Wedell Wedellsborg)
1785 svensk legasjonsråd Carl Ingemann Manderfeldt og Ingeborg Akeleye
1788 kammerherre Bernt Anker og Mathia Collett
(leietakere etatsråd Peter Tønder von Koss og Hippolyta Christine Rye)
1796 generalmajor Carl Fredrik Bielefeldt og Margrethe Jensenius
1800 enkeprostinne Wilhelmine Elisabeth Bendeke f. Lowzow
1812 ”Prinds Christian Augusts Minde”
432

huse kong Frederik 5. i Mangelsgården. Det er ikke usannsynlig at også kong
Christian 6. bodde hos ham i juli 1733. Det er ikke sagt hvor kongen og
dronningen da bodde, men siden følget passerte en æresport ved kirken for å
komme til det kongelige losji etter å ha overværet en parade på Akershus har
de sannsynligvis bodd i Mangelsgården. Dette var deres annet opphold i
Christiania på Norgesreisen. Under det første oppholdet i juni bodde de i en
ukjent gård inne i byen.
Peder Ancher leide bygningen av broren Iver Anchers dødsbo 1772-75.
Han oppførte nye bygninger og foretok omfattende forbedringer. 54
Branntaksten i 1777 beskriver ombyggingen. Det er mulig at han fullførte
ombygginger påbegynt av broren, eller at han har stått for dem i sin helhet.
Den utvendige arkitektoniske detaljeringen i utskåret tre er den fineste av sitt
slag i Norge. Bygningen fikk samtidig fasader med pusset halvsteins mur,
delvis i bindingsverk, forblendet på tømmeret. Sydfløyen ble revet og
gjenoppbygget i mur i 1770-årene. I 1812 ble anlegget innkjøpt av stiftelsen
Prinds Christian Augusts Minde, og fungerte etter dette hovedsakelig som
pleie-, arbeids- og dollhus. Det ble oppført store murhus på eiendommen
1830-1840 etter tegninger av arkitekt Grosch. 55
Eiers tittel er ikke alltid overenstemmende med tittel i overtagelsesåret)
(Berg 1945, Ovenstad 1949 og Weidling 2000)).
54
Berg 1945:199.
55
Gården ble fredet i 1927. Bygningskomplekset er pr. 2008 eid av Oslo kommune, og
interiørene i selve Mangelsgården er dårlig ivaretatt trass i fredningen.
433

10.2 Ullevål i Aker (Oslo)
Ullevåls hovedbygning må være oppført 1711-1712 med utgangspunkt i et
anlegg fra ca. 1680 og ca. 1702. Det var en karré med valmtak oppført i
tømmer med ytterligere to fløyer av utmurt bindingsverk med saltak dvs. en
trefløyet forgård med en port inn til en lukket gård. Ladegården var antagelig
allerede i 1711-1712 trefløyet med et stort tårn med klokke (rek. XLIII-
XLV). Bygningen brant i 1866 (fig. 377).
10.2.1 Byggherren
Justitiarius og justisråd Hans Blix (Blixencrone) (1661-1730) kjøpte gården i
1707 56 av Johanne Clausdatter, assessor Laurits Jacobsens enke. 57 Han var i
1704 kommet til Christiania fra Bergen, hvor han hadde vært viselagmann. 58
Blix’ tredje hustru var Karen Must (d. 1711). 59 Hun var datter av assistensråd
Hans Must, borgermester i Christiania, og Maren Jensdatter. Blix giftet seg
igjen 1711 med Margrethe Alethe Wind (1671-1728), og året etter ble han
adlet med tilnavnet Blixencrone. Hun tilhørte den gamle danske
riksrådsadelen og var datter av brigader, senere generalmajor, Ove Wind og
frue Alethe Margrethe Dorn på Ris i Aker. I 1712 er Blixencrone oppført på
Ullevål. 60 Etter Margrethe Alethe Winds død i 1728 solgte Blixencrone
gården til generalmajor Hartvig Huitfeldt og frue Karen Werenskiold. De
solgte gården til Ole Olsen Dorph på Rakkestad i Høland og hustru Maren
Gundersdatter allerede i 1729, da Huitfeldt ble kommanderende sjef
nordenfjells. 61
10.2.2 Datering
Hovedbygningen og gårdsanlegget på Ullevål er hittil ikke blitt diskutert.
Man har antatt at bygningen var oppført av en senere eier; J.L. Lengnick i
56
Aker sorenskriveri. Pantebok II 1701-1709 fol. 58.
57
Gården het egentlig Ullevold, men siden formen Ullevål har festet seg i folks bevissthet
anvender jeg denne formen. Den har gnr. 47, bnr. 33, tidligere 1. Ullevål var en forholdsvis stor
gård; den skyldte 2 1/4 skippund tunge. 57 Den tilhørte etter reformasjonen kronen, som i 1662
solgte den til landkommisær, senere assessor Nicolaus Paulsen og frue Else Pedersdatter. Han
må ha solgt gården til Jacob Hansen i 1672. 57
Sønnen Laurits Jacobsen overtok gården før 1702 (i 1696 var brukeren Halvor Ullevold).
58
Blix var sønn av sogneprest i Gildeskål Hans Hansen Blix og Karen Stephansdatter.
59
Hans første hustru var Elisabeth Christophersdatter Munthe (Morgenstierne). Hans annen
hustru var Maren Hansdatter (d. 1705), datter av den rike overtoller i Bergen Hans Clausen. Med
henne fikk han flere barn og en stor formue.
60
Rentekammeret. Aker fogderegnskap, matrikkel 1712.
61
Aker sorenskriveri. Pantebok 1 (1711-1740) fol. 266.
434

1750-årene. 62 Det er hagen og parken i John Colletts (1758-1810) tid som
først og fremst er omtalt tidligere (fig. 379).
Bygningene på gården har imidlertid også før eierne Collett og Lengnick
utgjort et betydelig anlegg; sannsynligvis det største i Aker i første halvdel av
1700-tallet. I det følgende vil jeg vise at anlegget var oppført av justitiarius
Hans Blixencrone omkring 1711. Hans Blix (adlet Blixencrone) kjøpte
Ullevål i 1707. I 1711 står en bonde Stener oppført som bruker av gården, 63
men samme år døde Blix’ hustru Karen Must på gården, så de var vel flyttet
dit da. Bygningen beskrives først 22 år senere; ved skiftet i 1737 etter Maren
Gundersdatter, daværende eier Ole Dorphs hustru. Gårdens bygninger
inneholdt på dette tidspunktet hele 13 jernkakkelovner, hvorav syv med
kobbertuter. I hovedbygningen var 10 betrukne værelser ”af adskilligt træck-
Værck” og til gården lå ”ey alleene 2 skiønne træe- og Urte hauger, mens end
og en fuldkommen Kaal Hauge”. 64
Ved en auksjon i 1740, 65 opplyses at gården hadde ”mange skiønne og
kostbare huusebygninger”. 66
Besiktigelsen rekvirert av Johan Carlsen i 1741 beskriver
”våningshusene” (som tilsammen utgjorde hovedbygningen) som så forfalne
at lagretten anbefalte ”at gaardens store og forældede og aldeeles ruinerede
huuse blev i grund nedrevne og igien nye og mindre bygninger opbyggede”
(dette skjedde imidlertid ikke, de samme bygninger ble satt i stand og sto
frem til brannen i 1866). Dermed får vi belegg for at gårdsanlegget i 1737 var
gammelt, og utvilsomt det samme som i 1711.
Blixencrone må ha flyttet til gården i 1711. Anlegget bør ha stått ferdig
da, siden det hadde nådd en så høy grad av forfall i 1741. Det kan virke
overraskende at tredve år skulle gjøre så stor skade, men det samme
galopperende forfallet skildres på Bygdøy kongsgård. 67
62
Risåsen, Geir Thomas:”Den briljante periode – Fladeby, Ullevål og lystgårdskulturen i
Christiania ”; Christiania handelspatrisiat. En elite i 1700-tallets Norge. Collett, John Peter og
Frydenlund, Bård (red.). Oslo 2008:158.
63
Rentekammeret. Aker fogderegnskap, skattemanntall 1711.
64
Skifte på Ullevål 30. november 1737. Statsarkivet i Oslo. Aker sorenskriveri. Skifteprotokoll
7b, fol. 529b.
65
Blixencrone overdro gården til Hartvig Huitfeldt 2. august 1728. Det refereres i skjøtet fra
Huitfeldt til Dorph datert 3. august 1729 til en besiktigelse foretatt 14. august 1728.
Besiktigelsen kan ikke sees å være innført i tingboken.
Aker sorenskriveri. Pantebok 1 (1711-1740) fol. 266a.
66
Aker sorenskriveri. Pantebok 2. 1741-1750 fol. 18.
67
Huitfeldt kan ikke være aktuell som byggherre. Bygningenes forfall har foregått lenger enn 10-
13 år med slike skader.
435

Wilse skriver etter et besøk på gården i 1781 at avdøde Lengnick var ”en
Udlænder, reformeret, begavet med et godt Genie og havde lagt sig efter de
smukke Videnskaber, hvilket han især lod see ved Anordningen og
Udziiringen af dette Stæd”. 68 Vi ser at hovedbygningen har eksistert før
Lengnick overtok gården, og hans innsats må først og fremst ha bestått i en
Udziiring mer enn en egentlig anordning.
Branntaksten i 1794 beskriver anlegget slik det sto i Lengnicks tid. 69 En
annen besiktigelse fra samme år oppgir at verken Anker eller Collett hadde
bygget noe på selve gården. 70
Den eldste skriftlige kilden til en hovedbygning på Ullevål er skiftet i
1705 etter viselagmann i Christiania assessor Laurits Jacobsen. 71 Den senere
hovedbygningen må ha inneholdt eldre deler som antagelig ble innkorporert i
det store anlegget. Det viser en herskapelig innrettet bygning. Østfløyens
skjeve posisjon i forhold til hovedfløyen kan tyde på at denne fløyen har
utgjort Jacobsens hovedbygning. Huset har i så fall hatt en naturlig plassering
på brinken med utsyn over Akersdalen ned mot Christiania.
Jacobsens hovedbygning var sannsynligvis tilbygget og innredet i 1702
da familien bosatte seg fast på Ullevål. 72 Det besto av tre enheter med sval:
en ”gammel bygning”, ”en ny”, og ”en tredje ved drengestuen”. Disse tre har
sannsynligvis vært sammenhengende, og har fungert som én bygning.
Kjøkken nevnes ikke men må ha ligget i nær tilknytning. Den nye bygningen
hadde et sengekammer og en storstue samt en annenetasje, mens den tredje
ved drengestuen bare besto av herrens eget kammer med en avdeling (et
kabinett med bibliotek). Den gamle bygningen besto av karnappstuen og
barnekammeret. Dette utgjorde nok våningshuset for Jacobsens foreldre;
kjøpmann i Christiania Jacob Hansen og hustru Cathrine Jochumsdatter. De
68
Wilse 1798:288,344.
69
Branntakst Ullevold 18. desember 1794. Riksarkivet. Kommersekollegiet.
Branntaksasjonsforretninger Akershus amt 1785-1803 pk. 58.
70
Takst 16. juni 1794. Statsarkivet. Aker sorenskriveri. Ekstrarettsprotokoll II 1789-1794, fol.
279b.
71
Laurits Jacobsen (1660-1705) var første gang gift med Ingeborg Sophie Boysen (1667-1688),
datter av generalveimester Anders Boysen på Skøyen og Anne Maria Otton. I annet ekteskap var
han gift med Johanne Clausdatter (ca. 1669-1734). Assessoren døde på gården i 1705. Johanne
Clausdatter var datter av lagmann i Skien assessor Claus Andersen og Anne Christensdatter, og
søster av Anne Clausdatter på Borgestad i Gjerpen, generalmajor Johan Arnolds frue.
72
Rentekammeret. Aker fogderegnskap, konsumsjonskatt 1702. At Jacobsen skulle ha bodd på
gården fra 1672 som det hevdes i Oslo Byleksikon 1966 finnes det ikke belegg for. I 1704 holdt
de dreng og pike på Ullevål.
436

ukte gården selv i 1678 og 1681 (sannsynligvis som lystgård). 73 At de har
oppholdt seg der viser også karnappet. Skiftet etter assessoren beskriver
inventar i følgende rom: ”den Nye Storstue”; ”Seng Cameret”;
”CarnapCamered i den gamble biugning”; ”Børnenes Cammer”; ”svallen”;
”den Sahlig Mands Eged Cammers i den biugning ved drengestuen, og det
udj den inderste Afdeelling”; ”den Fremste afdeelling i Samme Cammer”;
”Kornboen”; ”Melcheboen”; ”Øllkielderen under den nye Stuebiugning.” 74
Det kan ha vært uinnredede rom uten inventar.
10.2.3 Dimensjoner
Hovedbygningen med alle fløyer var i ytre mål ca. 30 x 47 meter. 75 Hele
bygningen var i én etasje. Hovedfløyen var 30 meter lang og vel 8 meter
bred. Anlegget lå 45 grader på himmelretningene. For å forenkle
betegnelsene på fløyene i anlegget kaller jeg sidefløyene ”østfløyen” og
”vestfløyen”. Hovedfløyen omtales da som i ”syd” og låvebygningen med
tårnet i ”nord”. Dette får også konsekvenser for beskrivelsen av hagen.
Vestfløyen og tverrfløyen med porten var ca. 6.5 meter brede. Sistnevnte
var av utmurt bindingsverk. Gårdsrommet fikk da indre mål på ca. 17 x 13
meter. Det var ikke et helt perfekt kvadrat; østfløyen var hele 9.5 meter bred
og lå 3.5 meter utenfor hovedfløyen. Fløyen må ha blitt utvidet med en ekstra
romrekke på hagesiden av Lengnick. Dette forklarer uregelmessigheten i
hovedfløyens to flankerende fløyer. 76 Østfløyen må som nå ha ligget 5 grader
skjevt i forhold til resten av anlegget. Det tyder på at i alle fall én eldre
bygning var innkorporert i anlegget. I tillegg var det to fløyer av utmurt
bindingsverk mot gården, hver ca. 5 meter brede og 20 meter lange slik at
hovedbygningen i sin helhet fikk en slags ”A”-form.
Hovedfløyen var ca. 4 meter høy utvendig, slik at takhøyden må ha vært
ca. 3.5 meter innvendig. De andre fløyene i karréen var 3 meter høye, slik at
den innvendige høyden neppe kan ha vært større enn ca. 2.5 meter (hvilket
underbygger en eldre datering av østfløyen). Bindingsverksfløyene i
forgården lå lavere enn bygningen forøvrig, og var derfor 3.5 meter høye for
at gesimsen skulle ligge i linje med gesimsene på fløyene ellers.
73 I 1679 står gården som kapellansgård og var skattefri, så det året må de ha leid den ut til
kapellanen i Aker hr. Jens Nielsen Hauritz.
74 Statsarkivet i Oslo. Aker sorenskriveri. Skifteprotokoll 5 fol. 71a.
75 Målene er oversatt fra alen. Kilden for målene er branntakst 19.12.1846: Norges Brannkasse
(Christiania magistrat). Aker branntakstprotokoll 22 (1846-1849), fol. 136b.
76 Utvidelsens karakter og takform fremgår av et amatørmaleri fra 1800-tallet. Det slake taket
over utbygget gikk fra fløyens opprinnelig midtstilte møne til utbyggets gesims.
437

Hovedbygningens fløyer av utmurt bindingsverk vendte mot bakgården
med alle sine store tømmerbygninger, slik at bindingsverket sikkert var en
form for brannsikring.
10.2.4 Fasade
Hovedbygningen besto altså av fire sammenbygde ”combinerede” fløyer,
bordkledde og ”Perle-farved”. 77 Lys har bygningen sikkert vært fra
begynnelsen, da fargen på kalken på de murte fløyene nok var tilpasset ved
malningen av panelet på de tømrede fløyene (senere ble bindingsverket
panelt). Takene var valmede, forholdsvis steile, og tekket med rød tegl.
Hovedfløyens fasade mot hagen var symmetrisk med åtte vinduer og brede
pilastre som delte vinduene i grupper på to, slik som på Bygdøy kongsgård.
Over hagedøren, som hadde smale ”halve” vinduer tett ved på hver side, var
en 5.3 meter bred ark som hadde to lavere vinduer (samme bredde som
fløyene i forgården). Det var et lunettevindu i hvert fall over hagedøren etter
avbildningene å dømme, og en dobbel trapp ned i hagen. Bygningens
hovedfløy hadde en viss ytre likhet med Oslo Ladegård fra 1725. Arken var
flankert av kobbhus som ga lys til loftet. 78 Denne hovedfløyen hadde to
vinduer på hver ende, men på østsiden må det ene ha vært et blindvindu. Mot
gården var midtpartiet med hovedinngangen som på hagesiden, med en
tilsvarende ark. Øst for døren var to vindusakser, mens det på vestre side ikke
var vinduer. Balansen i fasaden medførte antagelig to blindvinduer. Døren lå
i akse med portrommet og hadde trolig tilsvarende vinduer som mot
hagesiden. Over portrommet i tverrfløyen var et tårn med urverk. Vinduer og
dører ellers i gårdens fløyer kan neppe ha sittet helt regelmessig. Mot
”bakgården” med uthusene har det imidlertid sittet to vinduer på hver side av
porten. Her var det to fløyer ut fra hovedbygningen som har hatt dører og
vinduer som sikkert har sittet i en viss orden, for endene antagelig med
”halve” vinduer. Sett fra lengdesidene på utsiden har østfløyen og vestfløyen,
som satt mot hovedfløyens nordvegg, hver hatt ni og ti vinduer. Opprinnelig
var det sikkert blyglassvinduer i hele bygningen, i 1794 sto det fremdeles
igjen noen i fløyene. Trolig var det vinduer innsatt i bly i de rom der det i
1794 ikke presiseres at vinduene var engelske. Ved sidefløyene ut i
”bakgården” presiseres det imidlertid når vinduene var lagt i bly.
77 Dette var sannsynligvis den samme forholdsvis lyse blågrå steinfargen som også ble brukt på
Bygdøy i 1756.
78 Diverse prospekter av gården finnes. Det eldste kjente prospekt er utført av Jacob Nicolay
Wilse og gjengitt hos ham i Physisk, Oeconomisk og Statistisk Beskrivelse over Spydeberg
Præstegjæld og Omegn. Christiania 1779.
438

10.2.5 Takform
Bygningen hadde valmtak, men saltak på endefløyene mot gården.
Hovedfløyen hadde arker på begge sider og små kobbhus. Takene var tekket
med rød tegl. Over porten i tverrfløyen var”et lidet Taarn”, som i 1810
oppgis å ha urverk. Uret var sikkert også der tidligere, men hverken urverk
eller tårn nevnes i 1741 eller 1794. Det behøver imidlertid ikke bety at det
ikke var der; tårnets vindfløy er avbildet på Wilses stikk. Det kan eventuelt
ha vært en matklokke i tårnet før urverket ble installert.
10.2.6 Plan
Hovedfløyen hadde bred midtgang med utgang til hagen på terrassen foran
huset som målte ca. 60 x 35 meter. Uthusanlegget hadde samme bredde som
hovedbygningen, og var ca. 60 meter langt. Det var m.a.o. en symmetri i
planen med hovedbygningen som midtpunkt i anlegget. Slik det var takrytter
eller tårn over hovedbygningens port på tverrfløyen var det også tårn midt på
låvebygningen rett imot. Her var det som på Frogner et høyere midtparti i
paviljongform der klokketårnet sto. 79
På vestsiden av hovedfløyens midtgang var en stor sal på 100 m2 med
fire engelske vinduer mot hagen og to mot vest (”til Veien”). 80 I 1741 kalles
den storstuen, ”som med Tapecerier indtil vindues Karmerne findes
beklædt”. Hensikten med den siste opplysningen må ha vært å fortelle at det
ikke var tapisseri under (og over) vinduene. Opplysningen understøtter en
tolkning av at uttrykket tapisseri i dette tilfellet betyr gobelin. I motsetning til
i Mangelsgården, Storgaten 36, har man i så fall respektert tapetenes motiver
og ikke kuttet dem opp for å innpasse stykker under vinduene. Kabinettet ved
siden av i vestfløyen var også trukket med tapisseri. Himlingen i stuen var
hvitmalt. Det var en pipestokk i rommet; ”ildsteds røeret”, og derfor
sannsynligvis ikke kamin, men kun jernkakkelovn.
På østsiden av midtgangen var to store værelser. Det første hadde tre
vinduer til hagen og to til gården og omtales i 1741 og 1794 som stue
(dagligstue 1794). I 1741 oppgis det å være blåmalt. Vinduene var lagt i bly.
Hjørneværelset var i 1741 dagligstue (i 1794 sengekammer) og hadde tre
79
På Frogner skyldtes anlegget generalmajor Hans Jacob Scheel som kjøpte gården i 1747, eller
Fredrik Clausen som overtok i 1760. Tårnet ble der flyttet fra låvebygningen til hovedbygningen
i 1840. På Wilses stikk av Ullevål fra 1779 var utformingen slik, og dette kan gå tilbake til
Blixencrones opprinnelige anlegg, som i så fall antagelig var et forbilde for Frogner.
80
Det står i taksten av 1794 at det var syv vinduer: fem mot hagen og to mot veien, men alle
prospekter av gården, fra Wilses stikk fra 1779 til Balkes maleri fra 1850, viser en symmetrisk
fasade med fire vinduer på hver side av midtpartiet. Det kan imidlertid ha vært et vindu mot
gården. Også i 1834 var det syv vinduer her.
439

vinduer. Selve midtgangen var i 1794 delt av med en bordvegg. Over
midtgangen var som nevnt ovenfor arkoppbygningen med et ”Qvistværelse”
som hadde to vinduer til hagen. Det var en avdelt gang med to vinduer til
gården.
Vestfløyen besto i 1741 ”ind til Storstuen av fiire Kammere hvor
Veggerne vare med Tapetseri, machey og tabets Læder betrockne”. Det lyder
som et apartement der man har beveget seg fra et ytterste kammer trukket
med lær, gjennom to kamre med makey som endte i det fornemste kammeret,
trukket med tapisserier. I 1741 var betrekket i det ”fjerde kammer” i svært
dårlig forfatning. Betegnelsen ”tabets Læder” betyr neppe gyldenlær som
ellers var et godt etablert begrep, men tapet på lærbasis i en annen teknikk.
I 1794 kaltes det første kammeret med adgang fra storstuen kabinett, og
hadde to engelske vinduer. Dernest var et sengekammer med et fag engelske
vinduer, et avdelt kammer (gang eller garderobe?) med et enkelt vindu, nok
et sengekammer (med et enkelt vindu?) også med bordvegg avdelt et kammer
samt til slutt en ”Concert Sahl” med to fag vinduer.
Disse værelsene på vestsiden av hovedfløyens midtgang har utgjort den
representative del av hovedbygningen. Fra den store salen eller stuen med
tapisserier har det i vestfløyen strukket seg en romfil med fire representative
kamre som har endt i det store kammeret som senere ble konsertsalen.
Hvilken funksjon billiardværelset i tverrfløyen hadde tidligere er ukjent. Det
kan ha beholdt sin funksjon fra byggetiden, men billiardbord er ikke påtruffet
i forbindelse med de drøftede anlegg. De avdelte kamrene (garderobene) som
omtales i 1794 har neppe vært der i 1741. De kan ha hatt en innbyrdes
forbindelse slik at det var mulig å bevege seg fra kabinettet til konsertsalen
uten å passere sengekamrene. Kammeret ved siden av storstuen kaltes i 1794
kabinett, en funksjon det vel har hatt også tidligere. Det store kammeret for
enden av rekken faller inn i den gruppe av værelser (galleri, konsertsal etc.)
som kunne ligge bakenfor et fornemt sengekammer.
Konsertsalen er identisk med ”Rundstuen” som i branntaksten fra 1836
beskrives med ”Birketræes bredsat Klædning paa Væggen”. I 1846 fremgår
det at det var fyllingspanel; ”Speil paneling af Birketræ”, og fire avlukker
med doble dører i tillegg til de tre doble dørene til værelsene. 81 Salen var
neppe fra Blixencrones tid, da de fire kamrene i denne fløyen var betrukne i
81 Dette var et arrangement som hadde akustiske årsaker – en stor ”resonanskasse”. Det er
sannsynlig at formen betinget betegnelsen konsertsal. Salen må i så fall være innrettet før juni
1794. I 1810 kalles den bare ”en Concertstue” uten nærmere beskrivelse. Bonede bjerkepaneler
fantes både på Bogstad og Stubljan, begge steder fra 1760-årene.
440

1741, 82 men bør være utført av Lengnick som jo hadde lagt ”sig efter de
smukke Videnskaber”. 83
Fra konsertsalen var det i 1794 dør til tverrfløyens ”Biliar-værelse” med
to fag engelske vinduer til hver side. Dette lå på vestre side av portrommet.
På østre side var et tjenerværelse med ett fag engelske vinduer og et
pikekammer med tre fag engelske vinduer. Tverrfløyen omtales i 1741 uten
at værelsene nevnes spesielt.
Østfløyen hadde i 1741 fire værelser i likhet med vestfløyen;
sovekammer, barnekammer (trukket med seilduk), spiskammer og kjøkken
(med et lite spiskammer). Fløyen hadde i 1794 mange flere værelser og må
som nevnt ovenfor være utvidet i bredden etter 1741. Bryggerhuset hadde i
1794 to fag engelske vinduer. Sannsynligvis var dette kjøkkenet i 1741.
Dernest lå i 1794 videre mot syd et værelse med et fag vinduer og en
melkebod med et enkelt vindu til hagen. Kjøkkenet hadde to fag vinduer til
gården, dernest spiskammers og fatebod mot hagen avdelt med en bordvegg
og hvert med et fag vinduer. Blåkammeret hadde to fag vinduer til gården, og
et værelse ”utenfor” med tre enkle vinduer til hagen. Det ”Daglig
Spiiseværelse” nærmest dagligstuen hadde et fag vinduer til gården, og et lite
kontor utenfor med et fag vinduer til hagen.
Hovedbygningen hadde ytterligere to fløyer, oppført i utmurt
bindingsverk, i forlengelsen av østfløyen og vestfløyen. Den vestre inneholdt
mennenes værelser; et ”Cavalier Kammer” 84 med to fag engelske vinduer, et
kammer for fullmektigen med et engelsk vindu på hver side, samt
drengestuen med seks enkle vinduer innlagt i bly. I 1810 var det i hele
vestfløyen fem moderne ovner, samt en ovn ”af gammel Façon uden nogen
over Etage”. Den østre var den store rullestuen med fire fag engelske vinduer
og et lite kammer med et fag blyvinduer. Under rullestuen var det et stort
kammer med to vinduer som nevnes i 1810. Det er sannsynligvis dette
kammeret som omtales som en stor melkekjeller i 1846. Det er bratt på
hagesiden slik at kjelleren her hadde full etasjehøyde, mens gårdsrommet har
vært i plan med bygningens hovedetasje.
Det var to bjelkekjellere både under hovedfløyen og østfløyen, og en
under vestfløyen.
82
Forutsetningen for et musikkværelse var sannsynligvis panelte vegger. Cornforth 2005:127.
83
I 1743 ble det oppført en paviljong med konsertsal i Katedralskolens hage med ”ophulet
loft”…”hvorved Disciplerne kan øve udi Musique og Sang” (Berg 1968:54). Om det var hvelvet
tak i konsertsalen på Ullevål er det ikke nevnt spesielt i takstene.
84
Kavalerer var som kjent fra Gösta Berlings Saga ugifte herrer til oppvartningen. På Ullevål var
det vel et gjesteværelse for de yngre sådanne. På Colletts jaktsted Flateby var det en såkalt
kavalerfløy som inneholdt gjesteværelser.
441

10.2.7 Funksjon
Ullevål var byggherren Blixenskiolds faste residens. Det var først J.L.
Lengenick som benyttet den som lystgård.
10.2.8 Forbilder
Med sin karréform, den innelukkede hagen foran, og plasseringen i
landskapet minner Ullevåls hovedbygning om Gabriel Marselis’ lystgård
Elswout i Holland fra 1657-. Om det foreligger direkte inspirasjon er uvisst,
det kan være tilfeldige likheter.
Uthusbygningen med den høye midtpaviljongen og tårnet lignet i
prinsippet om hovedfløyen på Gråsten slott (Gravenstein) i Sønderjylland,
som var oppført av storkansler grev Frederik Ahlefeldt ca. 1700 (fig. 378). 85
Kuriøst nok hadde også denne bygningen en oval sal, som må ha vært
Danmarks første rom av denne typen.
10.2.9 Anlegg
På Bielefeldt og Riecks kart over Aker fra før 1772 fremstår bebyggelsens
plan med hovedbygningen som en karré og uthusene helt sammenbygget med
denne i et rektangel. 86 Hagen fremstår i utstrekning som på Wilses plan fra
1779.
De lave bygningene i de lange fløyene var effektfullt avsluttet i nord av
den store kvadratiske paviljongbygningen med tårn. I første etasje var det et
vognskjul som dels har fungert som gjennomkjørsel. Over var det tre
værelser. Opp i tårnet gikk det en trapp med fem løp. Det var fire vinduer i
tårnet slik at det har fungert som et utsiktstårn. Det var også en klokke der i
1836. Bygningen var flankert av doble lader på begge sider slik at den totale
lengden utgjorde ca. 48 meter. 87 Selve paviljongen var rektangulær, ca. 6,5
meter ganger 9 meter. Den fulle høyden med tårnet må ha vært ca. 14 meter.
Fløyen har gitt anlegget en balanse som motvirket gårdsrommets svake
helning og hovedbygningens høyde.
Hvis denne bygningen eksisterte i 1741 er den identisk med det da
omtalte sammenbygde anlegget av låver, stall og fôrlofter. Dette ble i
motsetning til bygningene forøvrig ikke dømt til fullstendig kondemnering av
lagretten. Fôrloftene kan i så fall være de tre ”værelser” som omtales i
paviljongbygningens annen etasje i 1794. De har neppe hatt egentlige vinduer
så betegnelsen ”værelse” i 1794 er uklar. I 1836 fikk de derimot betegnelsen
85
Rosenkrantz 1923:692.
86
Statens kartverk. Kristiania nr. 7.
87
I 1846 var selve låvebygningen antagelig utvidet til det dobbelte i bredden; ca. 17 meter. I
1810 var alle uthusene malt gule.
442

kornlofter. Stallen må i så fall i 1741 ha ligget under en av låvene, eller på
vognskjulets plass. 88
10.2.10 Hagene
Fra Lengnicks tid finnes en plan av hageanlegget, antagelig fra før 1776 (fig.
376). 89 Siden Schnitler beskrev hageanlegget er det antatt at hagene ble
anlagt av generalauditør Lengnick 90 (eier 1762-76), men også i 1741 var det
som beskrevet over ”tvende Frugt- og Urte-Hauger”. Det er derfor sannsynlig
at Lengnick har tatt utgangspunkt i de tidligere hageanlegg. En rekke forhold
tyder på kontinuitet.
Hagen foran hovedbygningen lå på en terrasse i to nivåer, og var
innelukket med en mur av utmurt bindingsverk. I 1741 var muren forfallen,
men det står ikke at den var av utmurt bindingsverk slik den beskrives senere.
Dette var som type en giardino intimo. Muren som var forfallen i 1741, og
hovedtrekkene i anleggsformen for øvrig, kan tyde på at denne hagens
hovedform stammer fra Blixencrones anlegg omkring 1711.
10.2.11 Senere historie
Ved takseringen 25. juli 1810 sies det om hovedbygningens fløyer:” Disse
Bygninger ere siden 1792 deels forandrede deels forsynede med nye Tag,
Gulve, beklædninger og mahling, saa at blot Huusvæggene ere de gamle og
ere disse ogsaa anseeligen forbedrede”. 91 John Collett har gjort omfattende
endringer i interiørene. Bygningen ble utvendig malt hvit og grønn. 92
88
Det eneste tydelig bevarte bygningselement fra Ullevål før brannen er den usedvanlig store og
høye hvelvkjelleren som nå befinner seg under et bolighus i Ullevålsalléen 39. Kjelleren nevnes
ikke i takstene 1741, 1794 og 1810. I 1836 opplyses at det var en stor melkekjeller under
sydøstre fløy, og en iskjeller under matboden som lå i samme linje som fløyen. I 1846 opplyses
det at iskjelleren var velvet, så vi må anta at den bevarte kjelleren er identisk med denne. Selve
matboden fikk en høy vurdering på 300 rd. i 1794. Matboden var ellers en enkel enetasjes,
sannsynligvis kun firelaftet tømmerbygning, så verdivurderingen kan forklares ut fra kjelleren. I
1741 omtales ingen matbod på gården, og det er derfor sannsynlig at både den og kjelleren først
er oppført i Lengnicks tid. Konstruksjonen er imidlertid ikke utført som en iskjeller, slik at
funksjonen kan være tillagt kjelleren senere.
89
Opptatt av J. N. Wilse og trykket i hans ”Reisebeobachtungen auf einigen Reisen in Dänemark
und Norwegen von 1756 bis 1776.” Utgitt i Johann Bernouilli: Sammlung kurzen
Reisebeschreibungen. 10. Band, Berlin 1783.
90
Fredriksen 2000:5.
91
Kommersekollegiet. Branntaksasjonsfortegnelser. Akershus amt 1803-1813 pk. 59.
92
Årstallet ”1792” kan være feilskrevet for 1794, siden det ellers henvises til takseringen fra det
året. Bygningens utstrekning må ha vært den samme som i 1794.
443

Hovedbygningen brant 1866. Uthusbygningene ble revet og en ny
driftsbygning oppført på ny tomt tvers over gårdsplassen. 93 En ny mindre
hovedbygning av tegl ble oppført i 1868 av eieren Haakon Hasberg Muus
med gjenbruk av en del av de gamle kjellermurene. Hovedfløyen mot hagen
ligger på samme sted som den gamle hovedfløyen før brannen. Denne
hovedbygningen ble til- og ombygd for vaisenhuset i 1916, som forøvrig
gjenskapte karréanlegget.
93 Oslo byarkiv. Lensmennene i Aker. Branntakstprotokoller. Vestre Aker 3; 16.januar 1867,
fol.60a. Vestre Aker 5; 13. juli 1868, fol. 2a; 17. oktober 1868, fol. 9a.
444

10.3 Hafslund i Skjeberg
Gården er sentrum for en av Norges mest verdifulle eiendommer. 94 Trass i
sitt helhetlige ytre har anlegget en svært sammensatt eldre historie, som hittil
har fremstått som meget uklar. Hovedtema her er nordfløyen, men det er også
nødvendig å tidfeste resten av anlegget (rek. XLVI).
Mellom 1701 og 1726 ble nordfløyen oppført av tegl med ark og valmtak
med en høy hovedetasje på høy kjeller og med en lavere annenetasje.
Hafslund var før brannen i 1757 et firefløyet grunnmurt anlegg. I dag
gjenstår tre fløyer i ombygd tilstand, hvorav nordfløyen er hovedfløyen.
Hafslunds eldste fløy (vestfløyen) er antagelig oppført av tegl i en etasje med
trappegavler på en høy kjeller av bruddstein ca. 1608 (det man tidligere antok
var et tårn ved vestfløyen var antagelig et toetasjes lysthus i hagen). Deretter
ble anlegget mellom 1655 og 1664 utvidet med to fløyer i vinkelform oppført
av bruddstein i to etasjer. Dette er østfløyen og en sydfløy som ble revet etter
brannen. Disse to fløyene hadde høyt saltak, trappetårn og
portgjennomkjørsel. Ca. 1741 ble vinkelfløyene fra 1655-1664 gjort lavere,
tårnet ble revet og fløyene fikk ett felles valmtak. Deretter brant gården i
1757 og ble gjenoppbygget i sin nåværende form.
10.3.1 Byggherren
Nordfløyen på Hafslund må være oppført av amtmann i Smålenene
konferenseråd Niels Werenskiold (1669-1741) og hustru Elisabeth de
Tonsberg (død 1742) (fig. 380 og 381). 95 Han overtok gården etter sin far
94
Gårdens eldste historie som herregård og industristed ved Sarpsfossen kommer jeg ikke inn på
her, annet enn å nevne at gården var krongods i 1300-årene, men i 1400-årene tilhørte
medlemmer av den høyadelige slekten kalt ”Gyldenhorn” etter sitt våpen, som også skrev seg til
gården. Den tilhørte visstnok på 1500-tallet slekten som senere er blitt kalt ”Rosensverd”, også
etter våpenet, men som nå helst kalles Østby-ætten etter sin opprinnelige setegård i Skjeberg.
Disse bodde ikke på Hafslund. Den økonomiske historien er drøftet i Sven G. Eliassens
hovedoppgave Hafslund hovedgård og sagbruk. En oversikt over Hafslunds historie i tiden
1600-1786 (1973).
95
Det portrett som generelt sies å forestille amtmann Niels Werenskiold viser en offiser i full
harnisk, hvilket virker underlig siden han aldri var offiser. På Clausholm på Jylland finnes et
portrett (visstnok malt post mortem) av samme offiser som eldre, datert 1743 og malt av
Dyckmann, der vedkommende også bærer harnisk (foto Riksantikvarens arkiv). Kan begge disse
forestille general Hartvig Huitfeldt? De portretter som sies å vise Niels Werenskiolds foreldre
(Schulerud 1974), forestiller neppe dette paret siden de (spesielt mht. hennes frisyre) viser til
moten henimot 1720-1730 og foreldrene døde i 1690-årene. Disse portrettene er derfor her vist
som illustrasjon til Niels Werenskiold og frue Elisabeth de Tonsberg. De tilhører deres
445

lagmann i Fredrikstad assistensråd Werner Nielsen i 1697, og ble adlet
samme år. Moren var Helvig Christensdatter. Elisabeth de Tonsberg var
datter av stiftamtmann i Kristiansand, etatsråd Mathias de Tonsberg og Anne
Margrethe Mecklenburg (oppførte Landfall i Lier, se denne). Gjennom sin
hustru var Werenskiold besvogret med generalmajor Johan Arnold på
Borgestad i Gjerpen (1696/98). Borgestad og Landfall setter Hafslunds
nordfløy inn i et bygningsmiljø. Mangelsgården var oppført av hennes kusine
Anne Cathrine Toller generalinne Tritzschler, Oslo Ladegård av hennes
kusine Karen Toller generalinne Hausmann, Anne Clausdatter som 1. gang
var gift med hennes onkel Stie Andersen Tonsberg var 2 gang gift med
general Arnold og oppførte Borgestad. Arnolds sønn var også gift med
hennes kusine.
10.3.2 Datering
Den eneste som tidligere har gjort rede for Hafslunds sammenhengende
bygningshistorie er Ole Fredrik Hvinden-Haug i sin upubliserte
magistergradsavhandling Østfoldske setegårder. 96 Arnstein Arneberg gjorde
kortfattet rede for enkelte bygningsarkeologiske funn ved rehabiliteringen
1936-37 i heftet Hafslund hovedgaard 1757-1937. 97 Domenico Erdmann
foretok enkelte upubliserte fargeundersøkelser av interiørene før og i
forbindelse med rehabiliteringen. Einar Sørensen har tatt for seg bygningens
eldre faser i sin doktoravhandling Adelens norske hus (2002). 98 Han baserer
seg på Hvinden-Haug og drøfter hans synspunkter videre.
Det som har vært skrevet ellers har lett kåserende knyttet seg til
kulturhistorien, men inneholder også tildels forvirrende opplysninger om
bygningene. Kilder er sjelden referert av disse forfatterne. Til disse hører
særlig Mentz Schuleruds bok Hafslund gods fra Otte Bildt til M. G.
Rosenkrantz (1974). Axel Coldevins artikkel om Hafslund i Norske
Storgårder (1950) refererer kildene men siterer dem ikke alltid korrekt.
Hovedbygningen på Hafslund er ikke bygningsarkeologisk undersøkt,
men noen opplysninger fremkom ved Arnstein Arnebergs restaurering i
1936-37, og Ole Fredrik Hvinden-Haugs observasjoner i forbindelse med
denne i 1936. 99
generasjon og det er ikke usannsynlig at det er foregått en generasjonsforskyvning i tradisjonen
om de portretterte.
96
Hvinden-Haug 1938: 38-43,116-119,149-153,197-210.
97
Arneberg 1937:33.
98
Sørensen 2002:229-232, 384-387.
99 Oppmålinger:
1917: Oppmåling av ark. Bjurstedt ”der sandsynligvis støtter sig til en ældre i Hafslunds arkiv”
iflg. Erdmann 1924.
446

Ole Fredrik Hvinden-Haug fremsatte i 1938 hypotesen at
hovedbygningen på Jacob Conings maleri fra 1701 av kunstneren ble dreid
nesten 180 grader rundt for å fremstå mer pittoresk (fig. 382 og 383). 100 Dette
var basert på formodningen om at den nåværende nordfløyen er identisk med
fløyen mot syd på Conings maleri og at fløyen dermed allerede var oppført i
1701.
Han mente ellers at nordfløyen og vestfløyen var oppført av lagmann i
Fredrikstad Werner Nielsen (1625-1695) og hustru Helvig Christensdatter
(1653-1692) mellom 1681 og 1685. De eide gården fra 1678, og bodde der
fra ca. 1681 frem til hans død 1695. Hvinden-Haug baserte ellers sin
antagelse om byggherre på nordfløyens barokke kjellerplan, og at lagmannen
mottok kongen på Hafslund i 1685. Han la også vekt på at bygningen måtte
være oppført i en overgangstid hvor man gikk fra trappetårn til repostrapp, og
at dette foregikk i 1670-årene. 101
Østfløyen mente han måtte være oppført av Otte Bildt omkring 1608. 102
Den neste som profesjonelt har forholdt seg til Hafslunds
bygningshistorie er Einar Sørensen. Han opprettholder oppfatningen at
bygningen på Conings maleri er dreid rundt, 103 og mener dessuten at
fremstillingen av gården på en kartforretning fra 1726 har vært forlegget for
de senere fremstillingene av gården fra 1733 (fig. 387). 104
Sørensen mener at Daniel Ottesen Bildt er en mer sannsynlig byggherre
for nordfløyen og vestfløyen enn Werner Nielsen. Dette hevdes for hele
bygningens del av fogden Suchow i Idd og Marker 1743. 105 Den aktuelle
perioden fløyene kan være bygget regner Sørensen i så fall til mellom 1624
og 1664. Eventuelt mener han fløyene kunne være oppført av broren Jens
Bildt som eide Hafslund mellom 1664 og 1678. Basert på parallellen Nes i
Torsnes, utbygget i mur av broren Vincents i 1650-årene, og nordfløyens
barokkpregede planløsning gjetter Sørensen en byggetid i 1660-årene. 106 Han
mener at de høye gavlene og trappetårnet ikke hører hjemme etter 1678, og
1936/37: Prosjekteringstegninger fra ark. Arnstein Arnebergs kontor i AA.
100
Hvinden-Haug 1938: 40,151.
101
Hvinden-Haug 1938:116.
102
Hvinden-Haug 1938: 40.
103
Sørensen 2002:231.
104
Sørensen 2002:386.
105
Sørensen 2002:386. Røgeberg, Kristin M. red.: Norge i 1743; innberetning som svar på 43
spørsmål fra Danske Kanselli. Oslo 2003.
106
Sørensen 2002:385.
447

særlig ikke i borgerlig byggeri. 107 Han ser at planløsningen og størrelsen
peker i retning av en senere datering, og åpner derfor for at fløyene er oppført
av Werner Nielsen, men da heller i 1690-årene enn 1680-årene. Han
opprettholder ellers oppfatningen at østfløyen er oppført av Otte Bildt ca.
1608.
Etter min mening viser Conings bilde den reelle situasjonen i 1701. Alle
senere avbildninger fremstiller uavhengig hovedbygningen på samme
måte. 108 Jeg vil begrunne dette gjennom en tolkning av bygningshistorien.
Takket være beliggenheten ved den berømte Sarpsfossen er Hafslund
avbildet oftere enn noen annen norsk gård på 1700-tallet. Dette gjør det mulig
å tolke bygningshistorien skritt for skritt hele århundret igjennom ved
avbildninger, noe som nærmeste er unikt i norsk materiale (fig. 394). 109
107
Dessuten mener han at Werner Nielsens kategori som første generasjon borgerlig kapitalist på
1680-tallet ville ha forholdt seg mer ydmyk, og ikke bygget i en størrelsesorden som overgikk
både stattholder og den øvrige adels prosjekter langt.
108
Antagelig p.g.a. Hafslundbildet har Coning fått et uberettiget rykte: ”Ikke dermed sagt at
motivene er detaljtro: der man har sammenliknet med motivet, viser det seg ofte at Coning
omplasserer naturelementer og bygninger - enten for lettere å føye dem inn i
billedkomposisjonen eller etter ønske fra oppdragsgiveren.” Fra en tekst til en utstilling av fire
nyoppdagede tegninger av Coning på Nasjonalbiblioteket.
109 Avbildninger:
1701 Maleri av Jacob Coning, Borgarsyssel museum, Sarpsborg.
Kopi fra 1800-tallet av et annet maleri av Coning fra 1701, Borgarsyssel Museum, Sarpsborg.
1726 Akvarell på kart, RA K.G.1.196. Sørensen (2002: fig. 303) skriver at kartet er fra omkring
1720, og finnes i mange varianter.
1733 Akvarell av Henrich Willumsen, Kongens håndbibliotek København.
1733 do. do. mindre format og noe annen vinkel.
1733 Kobberstikk av Bartholomæus Roque (?), etter Willumsen, i verket om Christian 6.s norske
reise.
1747-50? Maleri av Johs. Rach .i Nationalmuseet i København.
1733-1749 Kobberstikk, kart, Univ. Bibl. Nr. 192.
1746 Tegning av Mathias Blumenthal, Videnskabernes Selskab i København.
1747 Maleri av Mathias Blumenthal, Hafslund hovedgård.
1761-1774 Akvarell, ukjent sted. Foto PAMA AS.
1787 Kart av H.C.Gedde ”Efter en i Archivet forefunden Plan som paa Stædet er rectifiseret i
Efterhøst 1787 af H.C.Gedde.” Tidlige i Norge. Kortsamlingen Kbh.
1798 Kart av Jacob N. Wilse i Allg. Geogr. Ephem. 1. tome, 5. Stockholm 1798.
1798 Kart av ltn. Stabell for Staffeldt (gjengitt hos Hvinden-Haug 1938).
1846 Riss i Norges Brannkasse.
1867 Gårdskart på Hafslund. Gjengitt hos Schnitler 1916.
1860-årene 2 foto av B. Dietrich, Fredrikstad, tilhørte 1938 kpt. Faye, Lysaker.
448

Dette er særlig verdifullt på Hafslund siden det finnes lite skriftlig materiale
om bygningene fra eldre tid.
Utgangspunktet for konklusjonen om at nordfløyen er oppført etter 1701
er at de forskjellige fremstillingene av hovedbygningen på Hafslund gjengir
virkeligheten etter beste evne. Siden 1938 har alle forfattere konsekvent
antatt at bygningen skulle være gjengitt dreid ca. 180 grader rundt, i alle fall
slik den er fremstilt på Conings maleri fra 1701.
Gården er første gang avbildet på Jacob Conings to malerier fra 1701
(det ene bevart som kopi) (fig. 384), og hadde da kun tre fløyer. I 1743
eksisterte en fjerde fløy av grunnmur ifølge Nieman og Daldorphs
innberetning om gården fra 1743: ”een prægtig og Kostbar Bygning, er og
baade dend beste og smukkeste her lang veis findes, den er bygget rundt om i
een fiirkandt af Grundmuur”. 110 Mathias Blumenthals bilder fra 1746/47 viser
en sydfløy annerledes utformet enn på Conings maleri. 111
På et kart fra ca. 1726 er gården fremstilt som firefløyet, og nordfløyen
må være oppført (fig. 386). 112 Det er derfor åpenbart at Niels Werenskiold må
ha oppført nordfløyen mellom 1701 og 1726, den som i påbygget stand
fremdeles står. 113
Nordfløyens murer (registrert på nordveggen), er iflg. Hvinden-Haug opp
til ”knapt 2.5” meter over annen etasjes gulvnivå murt opp av gul tegl, eller:
”opp til kryssholtene på rokokkovinduene”. 114 Arneberg skriver ”ca. et par
meter”, og det er mer korrekt i forhold til de omtalte vinduers kryssholt.
Muren videre oppover, ”1 3/4 meter”, er av ”nyere rød tegl” (høyden målt
110
Røgeberg, Kristin M. red.: Norge i 1743; innberetning som svar på 43 spørsmål fra Danske
Kanselli. Oslo 2003.
111
Tegning av Mathias Blumenthal 1746, Videnskabernes Selskab i København. Maleri av
Mathias Blumenthal 1747, Hafslund hovedgård.
112
Akvarell på kart, RA K.G.1.196. 1726 eller noe tidligere.
113
Anna Collett sitter med tegningen til nordfløyen (som det bør være fordi planen er såpass
uvanlig) på den udaterte miniatyren signert ”Normyn”, og med en annen fasade enn den fikk
etter brannen, kunne dette tolkes slik at Anna Collett var engasjert personlig i prosjekteringen, og
at nordfløyen er oppført eller påbegynt av ekteparet før brannen i desember 1757, men etter
overtagelsen sommeren 1756. Fasaden er avbildet med inngang i sokkeletasjen, høy overetasje
og saltak. Ellers er det kolossalpilastre og bredt gavlfelt. Kvinner i rokokkotidens portrettkunst
fremstilles ellers gjerne med vitenskapelige og kunstneriske interesser, og at Anna Collett på
miniatyren også sitter med diverse andre attributter svekker muligens teorien om at hun har
deltatt i prosjekteringen utover det sedvanlige. Planen minner noe om Bogstad (ca. 1760,
forutsatt at tømmerkjernen der ikke er mye eldre enn teglforblendingen), hvilket leder tankene til
fruens bror James Collett som er tilskrevet denne bygningen. At James Collett i så fall også kan
tilskrives Hafslunds nye fasader fra 1758 er meget sannsynlig.
114
Hvinden-Haug 1938:117.
449

utvendig til gesimsen?). Dette fremkom ved restaureringsarbeidene 1936-35.
I muren mot hagen ble det funnet priveter (”hemmeligheter”) i første etasje
og i nåværende sal i forskjellige vertikale murskikt. 115 Dette er et
alderdommelig trekk. Nordfløyen må derfor også ha i behold murer fra før
1757. At man skulle ha sluppet opp for gul tegl og fortsatt med en annen type
i løpet av byggearbeidene 1758-61 er dessuten lite trolig, særlig siden
nordfløyens fasade mot borggården da også var ment å stå i blank mur, og sto
slik helt frem til den ble slettpusset i 1898. 116 Selv om tegl generelt gjerne ble
rødmalt ville man sannsynligvis omkring 1760 ha benyttet rødbrent tegl
fremfor den svakere gulbrente kvaliteten. Magnus Theiste uttalte imidlertid i
1761 at hovedbygningen er ”igien opbygget af hollandske Steen og nesten
færdig”. 117
En ny tolkning av Conings maleri gir også konsekvenser for dateringen
av fløyene.
Krafft opplyser i 1820 at ”kun to sidefløyer står igjen fra den gamle
borg”, og dette kan stemme hvis man med ”gamle borg” regner slekten Bildts
alderdommelig pregede anlegg. I begge fløyers gavler er innmurt steiner av
forskjellig størrelse og enkle innhugne initialer; i vestfløyen med bokstavene
NW (for Niels Werenskiold), i østfløyen med bokstaven B (for Bildt). Dette
er neppe steinenes originale plassering, men viser likevel til eldre byggefaser
og byggherrer, og sannsynliggjør Werenskiold som byggherre på gården. 118
Vest- og østfløyens murer må være eldre enn brannen. Vestfløyen er over
sokkeletasjen av bruddstein, oppmurt av gul tegl. 119 Østfløyen er i sin helhet
murt opp av bruddstein bortsett fra kjellerhvelvene som er murt av gul tegl:
”Etagen over er av kampesten like til gesimsen”. 120
Man må nå anta, etter revurderingen av bygningshistorien og Conings
maleri, at vestfløyen (ikke østfløyen), er oppført av Otte Bildt og Inger
Jespersdatter Vognsen ca. 1608. Fløyen står i dag med sokkeletasjen av
bruddstein og hovedetasje av tegl, slik Conings bilde viser. Det som tidligere
ble tolket som et trappetårn eller karnapp tilknyttet denne fløyen bør nå
115
Arneberg 1938:35.
116
Ved en fargeundersøkelse foretatt på denne veggen konstaterte man hos Riksantikvaren at
pussens eldste fargelag var oker, hvorfra man utledet at dette var den opprinnelige fargen på
bygningen fra 1760! Heldigvis ville man heller beholde bygningen hvitkalket på Hafslund, selv
om Riksantikvaren anmodet om å gulmale hele huset.
117
Schulerud 1974:80.
118
Man kan imidlertid ikke utelukke at den gamle vestfløyen i alle fall til dels ble revet og
gjenoppført av Niels Werenskiold.
119
Hvinden-Haug 1938:116.
120
Hvinden-Haug 1938:39.
450

etraktes som et frittliggende lysthus i hagen (se argumentasjon under
hagen).
Kan det også på Hafslund som sannsynligvis på Nes ha stått eldre
steinhus på gården som ble bygget inn i anlegget? De antatte to eldre
steinhusene på Nes i Borge ble tilbygget i 1650-årene av oberstløytnant
Daniel Ottesen Bildts bror Vincents Bildt og fullført av hans enke Else
Friis. 121 Kjellerne i østfløyen har en uregelmessig plan. Man må i så fall
minst tilbake til første halvdel av 1500-tallet for å finne eiere med kapasitet
til å oppføre steinhus før familien Bildts tid. 122 Det er derfor trolig at
østfløyen i sin helhet må være oppført av Otte Bildt som det første steinhuset
på gården. 123
Østfløyen og sydfløyen i vinkel med høye gavler, gjennomkjørsel og
trappetårn, har etter Conings avbildninger hatt lik karakter, og fløyene var vel
begge oppført under ett av pusset bruddstein med gavler av tegl. At den
fremdeles stående østfløyen er oppført av bruddstein stemmer således med
Conings fremstilling av østfløyen som hvitkalket etter vår nye tolkning av
maleriet.
Denne vinkelbygningen med ytre mål på ca. 44 x 31 meter og 10 meters
bredde, hadde usedvanlige dimensjoner. Sannsynlig byggherre er, som
Sørensen har vist, oberstløytnant krigskommissær Daniel Ottesen Bildt som
overtok gården i 1624 og døde 1664.
Byggevirksomheten kan antagelig settes i forbindelse med Daniel Bildts
annet ekteskap med Norges kansler Jens Bjelkes datter Birgitte Bjelke etter
1655. 124 Hun kom fra en rik og byggeglad familie. Hennes søsken bygget
store hus på sine gårder i 1640/50-årene: Austråt, Elingård, Vrem,
Morland. 125 Bygningens uregelmessige form og høye gavler kan synes
gammeldags omkring 1660, men den sto ikke alene. Daniel Bildts bror
Vincents Bildts gård Nes i Torsnes fra 1660 med trappegavler og trappetårn
synes også svært konservativ, men dette var en overgangstid. General grev
121
Sørensen 2002:357.
122
På 1400-tallet tilhørte Hafslund medlemmer av den høyadelige slekten kalt ”Gyldenhorn”
etter sitt våpen, som også skrev seg til gården.
123
Før 1604 ble Hafslund, som da besto av to bruk, pantsatt av lagmann i Oslo Tjøstulf Bårdsen
til Bleiken til Otte Bildt til Nes, som ble eier kort tid senere. Ca. 1608 fikk gården status som
adelig setegård. Vigerust 1990.
124
Nielsen 1872:390. Danmarks Adels Aarbog 1887. Ovenstad 1949:96. Bildts første hustru
Margrethe Holgersdatter Gagge døde 1649. Daniel Bildt var enkemann 1655 (Suhm 1782).
125
Sørensen 2002:349. At Sørensen ikke har merket seg Hafslund i sammenheng med
byggevirksomheten til de andre Bjelkesøsknene beror på en misforståelse, da Birgittes søster
Dorothea Bjelke var gift med en annen Daniel Bildt; Daniel Knutsen Bildt til Morland i
Båhuslen hvis bygninger der og på Vrem Sørensen omtaler.
451

Hans Schacks gård på Slottsholmen i København fra 1660-årene med sine
høye gavler er en parallell. Schack bygget samtidig Schackenborg med en
helt moderne plan, men med gavler som Hafslund. Daniel Bildts slektning
Karen Mowatts Rosendal i Hardanger virker mer fremadskuende med tre
fløyer og valmtak.
Birgitte Bjelke ble annen gang gift med ingeniøroffiseren Fredrik von
Offenberg (1610-1677) i 1675 amtmann i Romsdal og Nordmøre. De overtok
ikke Hafslund, som tilfalt broren Jens Bildt, og etter ham søsteren Kirsten
Bildt. Gården tilfalt i 1678 Werner Nielsen.
Sydfløyen er av tidligere forfattere bagatellisert til å ha vært lavere,
inneholdt mindreverdige funksjoner, samt å ha vært dårligere bygget enn de
andre fløyene. Niels Werenskiold har fått æren for dette byggverket, men
denne kan han vel nå frakjennes. Sydfløyen ble kanskje sterkt brannskadet i
1757; i alle fall må den være revet av Peter Elieson og Anna Collett.
Nordfløyen må være oppført av gul tegl av Niels Werenskiold og Elisabeth
de Tonsberg mellom 1700 og 1726. Annen etasje ble forhøyet av Peter
Elieson og Anna Collett etter brannen 1757 og står nå som hovedfløy i deres
helhetlige anlegg.
10.3.3 Dimensjoner
Hovedbygningen består i dag av en hovedfløy mot nord i to etasjer med en
høy kjelleretasje og to sidefløyer i én etasje med samme høye kjelleretasje.
Hovedfløyen måler ca. 44 x 12 m. Sidefløyene måler ca. 21 x 10 m.
10.3.4 Fasade
Murverket i nordfløyen før brannen 1757 kan ha stått med upusset tegl. Etter
brannen sto gårdsfasaden i blankmur. Markeringen av midtpartiene som
risalitter må også være opprinnelige, de er av samme tegltype som veggen
forøvrig. Sannsynligvis har det vært arker over dem slik det vises mot
borggården på avbildningene fra 1733. 126 På avbildningene fra 1726 og 1733
ser nordfløyen beskjeden ut i forhold til sydfløyen, men det kan bero på en
lavere takvinkel og et overdrevet perspektiv. De dekorative murankrene på
nordfløyens hageside virker særdeles gammeldagse i 1758-61, men Morten
Leuch og Mathia Colletts gård Rådhusgaten 13 i Kristiania, senere kalt
”Stiftsgården”, ble oppført samtidig som Hafslund ble rehabilitert, og utstyrt
med voldsomme dekorative jern av samme type. Det er derfor ikke
usannsynlig at disse er kommet til i forbindelse med innsettingen av nye
126
1733 Akvarell av Henrich Willumsen, Kongens håndbibliotek København.
1733 do. do. mindre format og noe annen vinkel.
1733 Kobberstikk av Bartholomæus Roque (?), etter Willumsen, i verket om Christian 6.s norske
reise.
452

jelkelag etter brannen. Jeg går ut fra at nivået for første etasjes gulv og
himling er de samme som før brannen.
Bortsett fra på 1726-kartet er de andre fløyenes veggflater teglrøde der
det foreligger fargelegging. Blumenthals maleri viser at fløyenes synlige
flater i 1746 var kalket hvite (fig. 385). Alle fløyene er vist blek rosa med
blått tak i 1726, men sydfløyen er ellers vist hvitkalket når fremstillingene er
fargelagt.
Vestfløyens vegger er avbildet brunrøde hvilket tyder på tegl. Både
sydfløyens endevegg og østfløyen er vist som hvitkalkede, noe som tyder på
at både sydfløyen og østfløyen har vært oppført av bruddstein. Gavlene er
vist gule og var vel murt av tegl.
Både på Willumsens akvarell fra Christian 6.s norske reise 1733 (og
Rachs senere maleri med denne som forlegg) ble østfløyen fremstilt rød, og
man må anta at den nå var blitt rødkalket, som nord- og vestfløyen av
teglstein, for symmetriens skyld (fig. 388). Man har sikkert tilstrebet en viss
symmetrisk balanse mellom østfløyen og vestfløyen, spesielt i borggården.
Sydfløyen fremsto stadig som hovedfløy. På bildene som dateres mellom
Conings og Blumenthals malerier er sydfløyen vist i to fulle etasjer,
symmetrisk med fire pluss fire vinduer i lengden på hver side av inngangen.
Kartet fra 1726 og Willumsens tegninger må være uavhengige fremstillinger.
Fløyens lengde tatt i betraktning var det god nok plass til åtte vinduer i
lengden, men Blumenthals maleri er utydelig her og viser uansett plass til
færre. Fløyen har antagelig hatt gjennomkjørsel, og det har stått et tårn enten
omtrent midt på eller ved hjørnet mot vestfløyen. Det er utydelig på Conings
malerier, men på avbildningen på kobberstikk-kartet datert mellom 1733 og
1749 er tårnet vist i hjørnet og ikke på midten som på avbildningene basert på
forleggene fra Christian 6.s norske reise og i 1726 (fig. 389). Det er lettere å
tro på en gjengitt skjev plassering enn en symmetrisk, siden skjematisering
ofte forekommer i en forleggsammenheng. Sydfløyen er konsekvent fremstilt
i to fulle etasjer, hvilket kunne tyde på at noe skjedde med bygningens høyde
før Blumenthals bilder fra 1746/47 ble utført, der fløyen vises med meget
lave vinduer i annen etasje og med samme gesimsnivå som vestfløyen.
10.3.5 Takform
Nordfløyen må være oppført med valmtak, og sammenbygget med øst- og
vestfløyens tak, som da mistet sine gavler. Den hadde en ark mot gården, og
antagelig også på motsatt side mot hagen siden midtrisalitten synes
opprinnelig.Slik er situasjonen fremstilt på alle avbildninger. På alle tidligere
avbildninger, fra et kart i akvarell datert 1726 til et stikk fra 1740-årene, 127 er
127 1733-1749 Kobberstikk, kart, Univ. Bibl. Nr. 192.
453

sydfløyen er fremstilt med saltak som på Conings bilde fra 1701 frem til
Blumenthals maleri fra 1746 da alle fløyer synes dekket av et
sammenhengende helvalmet tak, tekket med blåglasert takstein. På Conings
maleri (og på kopien av det andre maleriet) fra 1701 har østfløyen samme
høyde som sydfløyen, tekket med blåsort takstein, mens vestfløyen med
trappegavl er vist noe lavere og tekket med vanlig rød taktegl.
10.3.6 Plan
Kjelleren eller sokkeletasjens plan med midtsal og fire rektangulære rom om
en pipestokk på hver side er en plantype som forbindes med barokken. Fra
midtsalen er avdelt en hagestue, men om denne først er innrettet etter brannen
vites ikke. På Linderud i Aker er det bevart en hagestue i kjelleretasjen fra
1714. Rommet i nordvest ved siden av hagestuen på Hafslund har hatt grue
(rekonstruert 1937). Sannsynligvis var dette et kjøkken da det også gikk en
trapp opp fra dette rommet. Kjellerplanen i nordfløyen er ellers i prinsippet
lik den som oppstod da Anna Meng sal. Peter Lorenzen på Berby på Idd
utvidet den eldre bygningen der, antagelig omkring 1694. 128
Den nåværende første etasje må ha vært hovedetasjen på Hafslund etter
Blumenthals maleri å dømme. Takhøyden er 3,85 meter under de pussede
himlingene. Det var ingen utgang mot hagesiden fra denne etasjen i
nordfløyen før etter 1776, men fra underetasjen. Inngangen fra borggården
kan også ha vært i nåværende kjellerplan. Det ser slik ut på avbildningene fra
1726 og 1733. Sannsynligvis er nivået i borggården senere forhøyet. Etter
brannen ble inngangen lagt opp til første etasjes nivå der den er nå,
rekonstruert i 1937. Eventuelle rester av det eldste arrangementet kan være
forsvunnet da den daværende eieren Jacob Faye i 1865 igjen flyttet
inngangen ned i kjellernivå, 129 hvis man da ikke bare benyttet en eldre åpning
i muren.
Det ser ut som om første etasjes plan også før brannen kan ha vært noe
ulik kjellerplanen. Jeg tolker den nåværende vestibylen til å ha bestått av en
forstue med en lang galleriaktig sal bak, slik planen for så vidt er i dag, men
med en skillevegg til forstuen, og uten trappene opp i salen.
Bygningstegningen Anna Collett sitter med på et portrett viser nettopp en slik
planløsning. 130 Det er fristende å tenke seg Christian Werenskiolds omtalte
store samling av italiensk kunst opphengt i et slikt galleri. 131 Galleriplanen er
ikke gitt av det nåværende trappearrangementet, som tilkom etter 1774.
128
Hvinden-Haug 1938:121; Sørensen 2002:333.
129
Hvinden-Haug 1938:210.
130
Miniatyr sign, ”Normyn”, Oslo Bymuseum.
131
de Seue 1811.
454

Trappen gikk etter brannen opp i salen midt på ytterveggen rett vis-à-vis
inngangen. 132 Det har neppe vært viktige representasjonsværelser i den lave
annenetasjen før brannen, og trappene opp har følgelig neppe heller hatt
representativt preg. Sannsynligvis har trappen ligget et annet sted. 133
10.3.7 Funksjon
Hafslund var hovedgård for en av Norges største sagbrukseiendommer og var
eiernes hovedresidens fra Otte Bildt inntil Peder Holters tid.
10.3.8 Forbilder
Bygningens karréform etter tilbyggingen av nordfløyen fikk i prinsippet en
viss likhet med Gyldenløves store palé i København (nåværende
Charlottenborg) og var også det eneste anlegg i Norge som nærmet seg dette i
areal.
Galleriplanen må ha sitt forbilde i slottet i Versailles med Mansarts
”Galerie des glaces”(1678) (fig. 390).
10.3.9 Hagen
De store parkanleggene og alléene på Hafslund ble anlagt senere på 1700tallet,
men omkring huset fantes fra tidligere en regelmessig parterrehage
med lysthus. 134
Einar Sørensen har påvist at kopien etter et maleri av Coning som
tidligere har vært ment å forestille Borregård også viser Hafslund, men med
standplass noe lengre nordover. 135 Maleriet viser også at det mangekantede
karnapptårnet med løkformet hette ved vestfløyen på dette maleriet har
krøpet sydover og nå er blitt et hjørnetårn! Det er åpenbart at tårnet faktisk
ikke har vært tilknyttet hovedbygningen, men at det har stått fritt og følgelig i
realiteten har vært et sannsynligvis toetasjes lysthus i hagen. Den brunrøde
fargen på Conings bilde tilsvarer vestfløyens, så det kan ha vært oppført i
tegl. Åttekantede lysthus fantes mange steder, men er ikke omtalt i to
etasjer. 136
132
Arneberg 1937:35; Hvinden-Haug i Fortidsminneforeningens årbok 1938:36).
133
Hvinden-Haug 1938:152. Det som ville avkreftet en ”galleri-plan” er hvis man eventuelt fant
spor av gjennomgående tverrvegger, fjernet etter brannen.
134
Landskapsparken er undersøkt og beskrevet av kunsthistorikeren Carl W. Schnitler i Norske
Haver (1918), og av prof. Rolf Nordhagen i artikkelen ”Om gjennombruddet av den engelske
landskapsstil i nordisk havekunst…”. Blyttia, bd. 2, Oslo 1954. Likeledes av prof. Egil
Gabrielsen i hans hovedoppgave Hafslund hovedgård. Parken gjennom 250 år (1959).
Parterrehagen er mindre beskrevet.
135
Sørensen 2002:230.
136
Sem i Eiker 1643, Tangen på Hisøy 1672, Bærums verk osv.
455

På en godt malt akvarell som fremstiller Hafslunds hovedbygning og den
østre del av hagen, utført i Eliesons tid; mellom 1761 og 1773 (fig. 391), 137
dominerer imidlertid et annet stort toetasjes lysthus på motsatt side av
bygningen. Dette hadde også to etasjer, men rektangulær plan med valmtak.
Det var lette små hvitmalte balkonger over dører med trapper opp, antagelig
på alle sider, og etter utformingen å dømme skyvevinduer, sannsynligvis med
blyglass. Dette lysthuset må ha stått igjen etter brannen, siden det hadde
blyglassvinduer. De vertikale proporsjonene og vindustypen har gitt det et
slags hollandsk preg som synes å høre hjemme i begynnelsen av 1700-tallet,
eller enda tidligere. Den tønnehvelvede kjelleren som har ligget under
lysthuset var fremdeles tilgjengelig i juni 1937 da den ble målt opp. 138
Kjelleren målte 8.9 x 5.8 meter og ble fylt igjen i 1937 etter å ha rast
sammen. Dette lysthuset stod som sagt på motsatt side av hovedbygningen
som det mangekantede lysthuset, men på tilsvarende sted. Det kan altså en
periode ha stått et toetasjes lysthus på hver side av hovedbygningen med
forskjellig utforming (alternativt har det rektangulære erstattet det
mangekantede). Lysthuset på akvarellen må være identisk med det lysthuset
som ifølge gårdsregnskapet ble flyttet til Aspelunden i 1779: ”det gamle
Lysthus i den gamle Hauge… det var av tre, malt og ganske stort.” 139
Akvarellen fra 1760/70-årene beskriver neppe bygningsmaterialet, annet
enn at det var rødt. Hvinden-Haug hadde sett originalen, og skrev at lysthuset
fremsto som ”klædt med rød teglsten og blå taksten”. 140 Rødfargen på
akvarellen kan imidlertid like gjerne beskrive malt panel. Lysthuset sto på en
ca. meterhøy terrasse med hekker rundt og trapper opp. 141
Hagen som vises har klippede hekker i brysthøyde uten antydninger til
bosketter eller lignende romdannende elementer. 142 Fra huset var det da bare
137
Originalen ble solgt hos ”Kunstantikvariat PAMA AS”, Tordenskiolds gate 5, Oslo i
november 2006.
138
Hvinden-Haug så kjelleren i 1936 og skriver at det bare var brukt gul tegl. Oppmålingen
forteller imidlertid at ytterveggene var av bruddstein forblendet innvendig med tegl.
139
Hvinden-Haug 1938:153,208.
140
Hvinden-Haug 1938:151.
141
Foran mot øst var det plass til to små kvadratiske parterrekvarterer med buksbom utformet
med de daværende eiernes speilmonogrammer; PE og AC. Rundt hele hagen gikk et dekorativt
utformet plankegjerde.
142
De av Wilse omtalte ”høie Alléer af Linde og andre Træer” som ”afgive prægtige
Spadsergange” i denne hagen kan ikke ha vokset til ennå. Trærne er klippet i kuleform mens det
foran nordfløyens fasade er parterrer med buksbomornamenter omgitt av plate-de-bandes av
gresstorv med pyramideformede takstrær. Wilse 1781.
456

utgang fra en hagestue i sokkeletasjen. 143 Foran østfløyen var et firedelt
parterre med en enslig statue i midten der gangene møttes. Hagens utforming
kunne i hvert fall i stil gjerne gå tilbake til 1600-årene. På avbildningene fra
1726 og 1733 er hovedbygningen på vestre, nordre og søndre side vist omgitt
av en forholdsvis stor hage, men bare gjerdet er markert, ingen kvarterer. På
Rachs maleri er gjerdet rødt, og det er det også på Blumenthals maleri. Man
kan vel anta at Niels Werenskiold i alle fall har lagt om hagen etter at
nordfløyen ble oppført (fig. 396). 144
Hagen viste likhetstrekk med hagen ved slottet Huis ten Bosch i Holland
(ark. Pieter Post 1645), med et åttekantet lysthus på hver side av lystparterret
foran huset, og distinkte sidepartiene med hekker (fig. 395). 145 .
10.3.10 Anlegget
Paviljongene for enden av uthusanlegget er blitt forsiktig datert til Niels
Werenskiolds tid i sammenheng med utbedringer etter den store nordiske krig
1719, 146 men de er ikke dokumentert før akvarellen fra 1760/70-årene. De
burde i så fall ha vært synlige på Blumenthals maleri fra 1748. Sannsynligvis
er de oppført av ektefellene Elieson sammen med de nye uthusbygninger etter
brannen 1757. Paviljongene skal etter et skriv i Riksantikvarens arkiv (av Ola
Øgar Svendsen?) være oppført av Elieson i utmurt bindingsverk og først være
forblendet med tegl og sandstein i 1830-40-årene.
Ladegården før brannen har etter avbildningene vært et trefløyet tømret,
muligens panelt, anlegg tekket med rød tegl, forbundet med
hovedbygningens sydfløy med plankegjerder, eventuelt murer med porter.
Fargen på disse er fremstilt blekrosa som hovedbygningen i 1726, mens
uthusene og portene er brune. Ellers viser de andre avbildningene tydeligvis
bare plankeverk. Hverken på Conings eller Blumenthals bilder er bygningene
i ladegården vist sammenbygget. Selv om de skjematiske avbildningene i
mellomtiden viser et sammenbygget trefløyet ladegårdsanlegg, er sikkert
143
Apparellene ned fra forstuen ble først etablert av generalkrigskommissær Peder Holter etter
hans overtagelse i 1774.
144
På senere kart fra 1787 (Gedde) og 1798 (Wilse og Stabell) ser det ut til at parterrehagen ved
hovedbygningen er blitt innskrenket i areal. Interessen hadde vel da flyttet seg til parkanleggene i
romantisk stil, som skal være anlagt av Peder Holter 1781-87. Aspelunden som nevnes allerede i
1779 høres riktignok etter navnet ut til å ha vært et slikt ”naturlig” anlegg. Den store frukthagen
syd for uthusene har sikkert også overtatt en viktig funksjon fra den gamle hagen.
145
I Huis ten Bosch var de to like toetasjes treillagelysthusene overgrodd med eføy bortsett fra
takene som var i blytekket kuppelform slik Hafslunds lysthus også hadde. Hagen ble omlagt ca.
1734 etter plan av Daniel Marot.. Sellers 2000:112-116,118. Avbildet Groen, Jan van der: Den
Nederlandtsen Hovenier Amsterdam 1669. Faksimile Utrecht 1998.
146
Hvinden-Haug 1938:149.
457

Coning og Blumenthal til å stole på. På Willumsens minste bilde fra 1733 er
det en bindingsverkaktig markering på ladegårdens sydfløy. At Rachs maleri
viser hvite uthus spiller liten rolle, da hans malerier er utført i København
etter Willumsens forlegg. (fig. 392 og 393)
Avbildningene fra 1726 og 1733 har rett foran sydfløyen på hver side av
gjennomkjørselen inn til borggården et gjerdearrangement. Har det noe med å
adskille landeveien fra ladegården å gjøre, eller omga gjerdene forhager eller
et vollgravimiterende anlegg med to dammer rett foran huset? Portene inn i
ladegården er imidlertid markerte, så veien har antagelig også gått gjennom
disse portene. Dammer foran hovedbygningen eller borggården kjennes fra
andre herregårder i Østfold og Båhuslen; Sanne i Tune, Evje i Rygge, Nes i
Torsnes og Blomsholm i Tanum. 147 Ved Mangelsgården ved Christiania var
et lignende gjerdearrangement, men på hagesiden av bygningen.
10.3.11 Senere historie
På Blumenthals maleri fra 1746 har også sydfløyen fått valmtak og tårnet er
borte. Niels Werenskiolds eldste datter Karen (1700-1778) gift med general
Hartvig Huitfeldt (1677-1748) overtok Hafslund i 1741. Det er sannsynlig at
det er skjedd en ombygging ved deres overtagelse. 148 Fru Karen Werenskiold
og hennes sønn solgte i 1754 gården til Morten Leuch Elieson, som igjen
solgte den videre i 1756 til broren Peter Elieson. 149
Hafslund ble 1756 kjøpt av justisråd Peter Elieson (1727-1773) og hustru
Anna Collett (1731-1772) som tok opphold på gården. I desember 1757 brant
hovedbygningen. Etter brannen sto antagelig bare murverket igjen, og
bygningen som den fremsto etter gjenoppbyggingen fikk sannsynligvis en
langt mer helhetlig arkitektonisk karakter enn før. Sydfløyen ble da revet og
bygningen fremstår etter ombyggingen som Norges prektigste senbarokke
herregårdsbygning, helt preget av Christianias handelspatrisiats sterke
kulturelle og økonomiske posisjon i annen halvdel av 1700-tallet.
Hovedbygningen har siden 1937 vært representasjonssted for
aksjeselskapet Hafslund.
147
Hvinden-Haug 1938; Sørensen 2002.
148
I 1740 stod justisråd Christian Anchers store gård (det senere kongelige palé) ferdig i
Christiania. Bortsett fra den lave overetasjen på Hafslund må disse bygningene arkitektonisk ha
fremstått som beslektede.
149
Hos Schulerud (s. 73) sies det at fru Karen hadde tre barn hvorav to døde unge, mens den
tredje, en datter, ”ble gift med general Fredrik Ferdinand Hausmann.” Dette var imidlertid
hennes søster Hedvig Werenskiold. Fru Karens datter Sophie var gift med general, grev Fredrik
Otto Christian Wedel Jarlsberg, mens sønnen stiftamtmann geheimeråd Mathias Wilhelm
Huitfeldt kjøpte Clausholm på Jylland 1757.
458

11 Trefløyet type med separate
fløyer
11.1 Smestad i Aker (Oslo)
Hovedbygningen på Smestad er antagelig oppført omkring 1692. Den er
oppført i tømmer i en etasje med saltak. Den var mot hagen flankert av to
geveksthus (rek. XLVII). Bygningen ble ombygd til sveitserstil i 1890-årene,
og er i dag ombygd til leiligheter.
11.1.1 Byggherre
Major, senere oberst Johan Lemfort arvet Smestad 1689. Han var gift med
Catharina Sybille von Sehligh (d. 1711) (fig. 397 og 398). 1 Ifølge hennes
opptegnelser: ”Ao 1686 d. 8. novembr. bin ich mit meinem liebsten in
Norwegen in Christiania arrivieret.” 2
Hun forble katolikk i Norge, og kan ha bidratt til at mannen fikk reist en
Olavsstøtte av teglstein på Stiklestad i 1710. At det hadde stått et katolsk
kapell på Smestad var neppe henne imot da de valgte å bosette seg der. Det
såkalte ”Kirkeværelset” på Smestad har utvilsomt vært huskapell i Lemforts
tid. Det er omtalt som betegnelse på et værelse i den vestre del av
bygningen. 3
I 1682 hadde hans far generalauditør Zacharias Lemfort kjøpt gården av
assessor president Laurits Jacobsen som samme år hadde kjøpt den av
Gyldenløve. Lemfort døde 1689, og ble jordsatt i Aker. 4 Han var året før blitt
1
Sin hustru fikk Lemfort i Köln visstnok under spesielle omstendigheter. Johan Lemforts eldste
søster skal ha rømt ned til Mainz med en katolsk offiser fra Jülich; Johann Friedrich von Winter.
Søsteren døde tidlig, og oberstvaktmester Winter giftet seg igjen i 1679 med Catharina Sybilla
von Sehligh. I januar 1684 døde imidlertid også Winter, og den unge enken ble gift i oktober
samme år med Johan Lemfort.
2
Nystrøm 1908:108/ Thomle 1921: 222.
3
Blom 1975.
4
At Lemfort ble begravet i Aker kirke betyr ikke at han var bosatt i Aker, da Trefoldighetskirken
i Christiania var brent i 1686. De hadde dessuten anskaffet en kirkestol i Trefoldighetskirken i
459

opphøyet i adelsstanden. Johan von Lemforts mor Maria Rebecca Pristed
giftet seg etter etatsrådens død 1689 med assessor Lorentz Roll. 5
I november 1693 ble Johan Lemfort oberstløytnant ved Trondhjemske
nasjonale infanteriregiment, og flyttet opp til Trondheim. Fruen ble boende
på gården til 1697: 6 ”Ao 1697 d. 26. february bin ich mit meinem liebsten
undt beyde kinder in Trundheim glücklich arrivieret” ifølge hennes egne
opptegnelser.
I februar 1697 leide Lemfort ut gården til oberst Jens Malthesen Sehested
og frue Margrethe Sophie Ramel. I den anledning ble det foretatt en
registrering av inventaret. 7 Allerede i 1699 bodde i stedet Sehesteds
kvartermester Christopher Trane på gården. 8 Etter 1700 ble gården brukt av
en bonde. 9
Johan Lemfort deltok i grev Anton von Aldenburgs følge ved
fredsforhandlingene i Nimwegen i 1679. Han kom der i klammeri med Palle
Rantzau som var kavaler i den danske ambassadør Just Høgs følge. 10 Da det
ble snakk om duell irettesatte Høg Lemfort på en etter hans mening utilbørlig
måte. Lemfort gikk deretter i krigstjeneste i de spanske Nederlandene der han
ble kaptein. I 1682 (1685 iflg. Skaanlund) var Høg på vei hjem fra Paris etter
at han hadde vært ambassadør der. I Mons i Flandern ble han møtt av
1677, ifølge Christianiæ Dom-Kirkes Bog 1632-1677 (Utgitt av Kjeldeskriftfondet 1978). I 1683
betalte han ikke folkeskatt fordi han tilhørte militsen, trass i at han hadde gård i byen.
Ved byskatten 1686-1688 skattet han for en gård i Vestre kvarter (Vigerust 1996:313).
5
Hun sendte 1. mars 1690 et klagebrev til stattholder Gyldenløve fordi sønnen major Lemfort
ville drive henne ut av huset i Christiania som han da hadde arvet, selv om hun ved kontrakt
hadde fått rett til å bebo det mot en viss leie. Dette var vel i anledning henne planlagte ekteskap
med den yngre Roll! Et ekteskap som ikke varte lenge, da han ble tiltalt for leiermål med en
datter av sorenskriveren i Follo, og i 1698 rømte til Holland for å unnslippe straff. Hans gård
Rådhusgaten 19, som var en av Christianias mest verdifulle murgårder, ble beslaglagt, og oberst
Lemfort kjøpte den da av kronen. Obersten beholdt gården antagelig til 1709 da general
Tritzchler kjøpte den. Før Maria Rebecca Pristed døde i 1700 skjenket hun Vår Frelsers kirke i
Christiania den praktfulle barokke prekestolen. 1713 var Roll tilbake i Christiania og krevde
20.000 rd. for løsøret hustruen hadde etterlatt, og som stesønnen Johan Lemfort og frue skulle ha
underslått (Berg 1950:47. Nystrøm 1908:110, Moestue 1945:261, Thomle 1921:222).
6
Rentekammeret. Fogderegnskaper Aker. Konsumsjon- og folkeskatt 1691-1697.
7
Besiktigelse 10. februar 1697. Statsarkivet. Aker sorenskriveri. Tingbok 26, fol. 113
8
Kop og ildstedskatt 1699. Sehested flyttet vinteren 1703 til Brotnu i Ullensaker. Ullensaker
bygdebok 1949:13.
9 9
Lemfort solgte gården til Johan Christophersen Ferøe (1670-1711) i 1702. Ferøe solgte kort tid
etter til en velstående bonde, Jacob Olsen. 9 Gården ble delt i to bruk etter hans død i 1728, og det
gamle tunet fortsatte som Søndre (nå Nedre) Smestad.
10
Det er en misforståelse av teksten når Ovenstad gjengir at Lemforts uvenn var ”Høgs tjener.”
Mathias Skaanlund, Høgs lakei, berettet derimot historien i sin biografi (Ovenstad 1949:106).
460

Lemfort som ville ha oppreisning for episoden i Nijmegen. Høg må ha
oppfattet ham som truende og ba kommandanten på stedet anholde ham. I
Danmark ble dette meddelt kongen, men ved Gyldenløves hjelp skal saken ha
blitt ordnet.
Likheten med Just Høgs anlegg på Bygdøy og Lemforts anlegg på
Smestad med de to geveksthusene synes som en slags forbrødring etter saken
i Mons. Det er i alle fall et argument for at Lemfort sannsynligvis valgte å
kopiere Høg.
11.1.2 Datering
Sannsynligvis er hovedbygningen fra familien Lemforts tid, og siden Johan
Lemfort bosatte seg på gården er han antagelig byggherren, sannsynligvis er
bygningen oppført kort tid etter at han arvet gården i 1689.
Besiktigelsen i februar 1697 omtaler inventaret og dyrene på gården.
Selve gården med bygninger kunne ikke ”formedelst Den megen faldende
Sne og nerverende vintters tiid” besiktiges, det måtte bero til våren.
Dessverre kan det ikke sees at noen slik besiktigelse er bevart eller innført.
Underoffiseren Trane som bodde på gården 1699 har neppe brukt
værelsene til venstre for midtgangen. Hvis ildstedet der og i geveksthuset
ikke bruktes av leietageren var vedkommende sannsynligvis fritatt for skatt
av disse. Det er usannsynlig at man i 1699 skulle kunne betjene alle
kakkelovnene på gården med bare tre piper, hvis det var det som mentes med
”ildsteder” og ikke bare piper over tak. Bryggerhuset og geveksthuset bør
dessuten ha ligget separat.
Ved skiftet etter Jacob Olsen Smestad i 1728 opplyses det at det var fem
kakkelovner på gården. 11 Det var da altså tre færre ovner enn i 1697.
Smestad ble delt i to bruk, og den gamle hovedbygningen fortsatte
våningshus på Søndre Smestad. Gården ble besiktiget i 1784 da Lars
Jochumsen Woxen hadde kjøpt gården av Erik Olsen Løchen som samme år
ervervet den fra zahlkasserer justisråd Jacob Juels beslaglagte bo. 12 Juel
hadde eid den fra 1776, og hadde påbegynt en forblending av fasadene med
mur. Det var bare søndre fasade som var forblendet i 1784. 13
Hovedbygningen hadde åtte værelser, hvorav fem panelte, og et kjøkken med
bakerovn, samt et kammer avpanelt med bord ovenpå og fem bjelkekjellere
under. Det var fem kakkelovner i huset. Sydveggen (dvs. mot hagen) var
forblendet med mur. Dette kan skyldes at Juel hadde påbegynt en
11
Skifte 4. november 1728. Statsarkivet. Aker sorenskriveri. Skifteprotokoll 7. fol. 46.
12
Besiktigelse 30. juli 1784. Aker sorenskriveri. Ekstrarettsprotokoll I, fol. 255b. Juels underslag
som zahlkasserer og hans senere flukt til Sverige er omtalt i N. Juel: ”Ett oblitt öde”. Norsk
slektshistorisk tidsskrift 20, s.66. Oslo 1966.
13
Vinduene med fem ruter i høyden og det halvvalmede taket er sannsynligvis også fra Juels tid.
461

ombygging. Det omtalte vinduet i kjelleren er flyttet fra hovedetasjen og kan
stemme med denne tiden.
I 1844 ble det holdt branntakst på Smestadgårdene. 14 Hovedbygningen
hadde da to kjøkkener. Om det er hovedbygningen som tidligere hadde vært
delt mellom brukerne eller om det er gjort for føderådsfolket vites ikke.
Bygningen var nå helt forblendet med halvsteins mur og det omtales ikke
lenger kammer på loftet. Antallet kakkelovner var det samme. Huset hadde et
rom i gavlen og et bislag.
Den beskrevne bygningen må være den samme som står på gården idag.
Ved besiktigelsen i 1784 ble flere bygninger betegnet som nye, men ikke
hovedbygningen. Eierne mellom oberst Lemfort og justisråd Juel var bønder.
Det er ikke trolig at en så stor bygning er oppført av folk utenfor en
kondisjonert krets.
11.1.3 Dimensjoner
Bygningen er 25.5 meter lang og 10.8 meter bred. Bygningen ble taksert i
1844 og ble da oppgitt i alen å være tilsvarende 26 meter lang, 10.6 meter
bred, med en høyde på 3.15 meter (over kjellermuren). 15
11.1.4 Fasade
Opprinnelig har bygningen stått panelt eller kun med tømmervegger. Det var
antagelig en sval i to etasjer foran inngangen, hvor det hang en klokke. Mot
gårdsplassen er kjellermuren lav, mens den på sydsiden er en full etasje høy.
Bygningenen var i 1844 forblendet med halvsteins mur på alle fasader.
11.1.5 Takform
Et maleri fra 1887 gjengir bygningen sett fra nord før ombygningen. 16 Den
hadde da halvvalmet tak med to kobbhus og et sentralt plassert bislag. Dette
er, hvis den var opprinnelig, det eldste norske eksempel på denne takformen,
som var en del av byggeskikken i det området i Tyskland der oberstinnen
kom fra. Halvvalmede tak kjennes ellers ikke i Norge før i annen halvdel av
1700-tallet, så takformen kan være fra zahlkasserer Juels ombygging i 1770årene,
og det var vel da i så fall saltak opprinnelig.
14
Nordgården var i ferd med å flytte ut av det felles tunet til en tomt lenger nord. Wibe og
Irgens’ kart fra samme år viser som taksten også opplyser at hovedbygning og låve var flyttet
opp, mens syv hus fremdeles sto igjen. Søndre Smestad hadde seks bygninger. På kartet fremstår
derfor gården med sin omfattende og tilsynelatende uordnede bebyggelse fremdeles som en hel
landsby.
15
Branntaksasjon 1. juli 1844. Riksarkivet. Akershus Gjensidige Brandassuranceforening,
protokoll 1, s. 104
16
Maleri sign. O. Castberg 1887. Blom 1975.
462

11.1.6 Plan
Hovedbygningen på Smestad fremstår med en for sin tid moderne dobbel
planløsning med midtgang. Den kan være en av de første i Aker av typen.
Appartementet med ekteparets felles sengekammer med individuelle kamre
på hver side og ditto ”forgemakker” er disponert som bl. a. i England der
tradisjonen med felles soverom ga seg utslag i individuelle kabinetter eller
dressing-rooms. Dette har sikkert vært tilfelle også i de germanske land.
Hovedbygningen kalles i 1697 den vestre bygning, og hadde en sval i to
etasjer med klokke; salen med en jernkakkelovn nevnes i forbindelse med
denne så man får det inntrykk at salen lå i annen etasje. Den nordre stue var
trukket med grønn makey og der sto et ibenholtskap. Stuen ved siden av var
trukket med blå makey og hadde jernkakkelovn. Sengekammeret var trukket
med grønn makey og hadde tilsvarende ovn. Her sto et ovalt brunt bord med
fire stolper under og en høy seng med fire stolper. Oberstens kammer var
likeledes trukket med grønn makey. I ”Dennd anden Stoere Stue” tilhørte
betrekket Sehested og ble følgelig ikke beskrevet. Der var en stor
jernkakkelovn med 16 messingknapper, et ovalt bord og syv skilderier. I
fruens kammer var et åttekantet hollandsk bord med steinplate. Jomfruens
kammer hadde et grønt skap og en jernkakkelovn. Det var altså tilsammen
syv herskapsværelser og en sal. Kjøkkenet hadde grue og bakerovn samt
diverse inventar, skap og hyller, og blant annet en sennepskvern. Det var en
utslagsvask; ”Rendesteenen” med skap foran. Vasken er bevart i verandaens
fundament, og den hevdes stadig å være en bygningsstein fra middelalderen!
Fateburet nevnes etter kjøkkenet. Pikenes kammer hadde jernkakkelovn og
var avdelt et melkekammer. Rytterstuen med jernkakkelovn viser til rytterens
eller dragonens losji siden Smestad var dragonkvarter. I geværkammeret ble
oberstens eller regimentets våpen oppbevart. Sehested var sjef for det norske
kavalleriregiment. Gammelstuen må være en eldre hovedbygning, og denne
bygningen kan også ha rommet geværkammeret og rytterstuen som en
sidebygning.
I kjelleren var tre vinfat. Kornet nevnes etter kjelleren, det er mulig at
såkornet etc. som Lemfort leverte med gården for ett års avling også ble
oppbevart her. Den er oppført på fire store kjellere.
Det østre geveksthuset ble brukt som lager og kan ikke ha vært lite. Det
inneholdt 300 furubord og ti lass kalkstein. I det vestre geveksthuset var en
jernkakkelovn som varmet begge kamre.
Den smale to meter brede midtgangen asymmetrisk plasserte midtgangen har
sannsynligvis hatt en utgang til hagen i den andre enden. Gangen kalles sval
og må ha hatt trapp opp til en sal og loftet, hvis det ikke var trapp i en
utvendig sval. Salen har vært i et avpanelt værelse i røstet, identisk med det
kammeret som omtales her i 1784, med mindre det ikke også her har vært en
salsoppbygning på midten av huset. På østsiden av midtgangen nede har
463

herskapets appartement ligget, med en stor stue mot hagen og en mindre mot
gården. Slik jeg tolker taksten fra 1697 har sovekammeret ligget innenfor,
flankert av kamre for herren og fruen, tilsvarende kabinetter. Den ene stuen
var betrukket med blå makey, de andre værelsene med grønn makey. Vest for
gangen har det ligget et appartement med en stor stue mot hagen, og et
kammer mot gården; det som var jomfruens i 1697. Innenfor lå kjøkkenet
(med bakerovn som i 1784), fateburet, pikenes kammer og melkeboden.
Rytterstuen og geværkammeret kan ha ligget i en fløybygning.”Gamellstuen”
omtales også. Den var en bondestue med langbord, vråskap og kistebenk.
På hagesiden har de to geveksthusene flankert bygningen slik de flankerte
visestattholder Høgs påbegynte bygning på Bygdøy kongsgård. På
Kongsgården var de oppført i 1689, sammenfallende med Johan Lemforts
overtagelse av Smestad. Av bygningen på Bygdøy ble bare kjellerne reist
1689-1691. Den høye kjelleren på Smestad minner også om Kongsgårdens
kjellere fra Just Høgs tid. De fire [?] rektangulære kjellerne ligger her på
rekke med en kortvegg mot hagesiden. Bygningen sies å være tilbygget.
Dette baserer seg antagelig på en misforståelse på grunn av nyere panel og
vindustyper i bygningens østre del. 17 Hvis det er skjedd en tilbygning bør den
være skjedd allerede i oberst Lemforts tid, siden bygningen i hans tid ikke
kan ha vært mindre enn nå.
11.1.7 Anlegg
Bygningen ligger på et platå. Det er et dypt juv på vestsiden der Hoffselven
går, og likeledes en bratt bakke ned på østsiden. Hagen ligger fremdeles syd
for huset på det svakt hellende platået som ender i en spiss før det går bratt
nedover (fig. 399 og 400).
Det er sannsynlig at kirken har ligget på platået der hovedbygningen
ligger. Da Lemfort oppførte sin bygning har sannsynligvis tomten vært ledig.
En eldre hovedbygning har imidlertid allerede ligget der i følge
besiktigelsens rekkefølge. Uttrykket ”den vestre bygning” fra 1697 må bety
at de andre husene på gården da lå lenger øst. Bryggerhuset lå antagelig også
på samme sted som disse fordi saker derfra ble lagt på nordre låve.
På Bielefeldt og Riecks kart over Aker fra ca. 1775 18 har
hovedbygningen en sidebygning med vinkelform hjørne mot hjørne i vest.
Nordvest for denne er en hage mot veien. På den andre siden av veien er
Smestaddammen vist som helt rektangulær. Hagen sydvest for
hovedbygningen er vist skjematisk med tre parallelle kvarterer vinkelrett på
bygningen. Det er imidlertid markert et trekantet parti ytterst på pynten, slik
17 Blom 1975.
18 Statens kartverk. Kristiania nr. 7.
464

terrenget ytterst i hagens sydende fremdeles arter seg. Dette viser at hagen
har hatt dagens utstrekning. Formen med tilspisset ende minner om
Charlottenborgs hage i sin andre utforming fra før 1699 og den lille hagen
ved Herregården i Larvik.
På sydøstsiden av tunet er to mindre bygninger, og på nordøstsiden en
stor. Den siste kan ha vært Nordre Smestads låvebygning. Som senere lå
sydgårdens låve nedenfor hovedbygningen.
På Wibe og Irgens’ kart fra 1844 ligger flere bygninger langs en vei
nedenfor platået i sydøst. Etter tradisjon på gården skal uthusene ha ligget der
nede tidligere, ca. 100 meter fra hovedbygningen. 19 På et fotografi fra ca.
1890 vises også uthusbygningen sydøst for hovedbygningen. 20 På kartet fra
1844 er også tegnet to rekker med parallelt liggende bygninger som skrått
flankerer hovedbygningen i nord der tunet er i dag. En stor vinkelbygning lå
da rett overfor, kort fra hovedbygningens nordside.
11.1.8 Senere historie
Huset ble påbygget en halv etasje samt en stor veranda mot syd og en ark mot
nord ca. 1890. I kjelleren mot øst er bevart et smårutet senere 1700-talls
vindu med fem ruter i høyden og dekorativt utformede vindusjern.
Bygningen ble igjen sterkt ombygget etter krigen, og rommer i dag mange
leiligheter.
19 Rapport i Antikvarisk arkiv av A. J. Brendalsmo fra befaring på Smestad 19. mai 1988 i
forbindelse med utbyggingen og en eventuell kirketomt.
20 Fotografiet er gjengitt speilvendt. Blom 1975.
465

11.2 Bygdøy 2. Høgs anlegg
Høg oppførte ca. 1690 en stor kjeller av bruddstein med fire rom, men fikk
aldri oppført noe våningshus over. Huset kan ha vært planlagt i tegl.
Kjelleren lå i hagens midtakse og to orangerier med kamre lå mot hverandre
som separate fløyer med et parterre mellom. Hagen har antagelig stått ferdig
omkring 1691. Den besto av en stor hage i midten omgitt av mindre hager for
forskjellig bruk (rek. XLVIII).
11.2.1 Byggherren
Visestattholder, kammerherre Just Høg (1640-1694) og hans frue Karen
Krabbe (1637-1702) tilhørte den danske riksrådsadelen (fig. 401 og 402).
Han var sønn av Danmarks rikes kansler Just Høg til Gjorslev og frue Anne
Lunge. Karen Krabbe var født i Norge som datter av stattholder i Norge Iver
Krabbe til Jordberga og frue Karen Marsvin. Hun ble også boende i
Christiania etter mannens død, med rett til å bruke hagen på Bygdøy til sin
egen bortgang. 21 Den tidligere riksrådsadelens generelt problematiske
politiske posisjon etter 1660 ser ikke ut til å ha påvirket Høgs karriere; han
var f. eks. Danmarks ambassadør i Paris 1679-1681. Han ble visestattholder i
Norge i 1682. Den virkelige stattholder var Ulrik Fredrik Gyldenløve. Høg
bodde ikke på slottet, men leide en stor gård i Christiania, Rådhusgaten 7. 22
Høg eide neppe godser i Danmark eller Norge. Just Høg og hans svoger
solgte i 1664 den store herregården Gjorslev på Sjælland, som faren (deretter
broren Stygge Høg) hadde hatt, til Jochum Irgens. Karen Krabbe hadde etter
sin far fått herregården Fuldtofte i Skåne som hun solgte i 1668. Høg skrev
seg likevel senere både til henholdsvis Gjorslev og Fuldtofte. 23
21
”Hafuer forundt og bevilget, at hun dend Insul eller Saa kaldet Ladegaards Øe, ved
Aggershuus Slot beliggende, hvor paa hendes hosbonde nogen Bygning skal hafue ladet opsætte,
og een Lyst hafve indrætte; maa nyde og bruge hendes Lifstid.” Karen Krabbes bevilling
2.11.1695. Riksarkivet. Rentekammeret. Aker fogderi. Fogdregnskapets antegnelser 1696.
22
Rådhusgaten 7 tilhørte etatsråd, justitiarius Christian Lund og frue Margrethe Jespersdatter
som eide Hovin i Aker (jfr. Hovin).
23
Karen Krabbes familie var sterkt knyttet til Skåne; hennes bror Jørgen Krabbe til Krageholm
var blitt svensk undersått og friherre. Han var en av landsdelens rikeste menn da han i 1678 ble
henrettet etter mistanke om støtte til snaphanevirksomhet i den Skånske krig; dette var under
ambassaden i Nijmegen: ”Mad. Høg holdt sig i lang Tid inden sine Døre og bemøied sig ei at
lade sig finde udi Assembléerne og kom ellers aldrig mer til Ambassadricen Grevinde
Oxenstern”… Daae, Ludvig: ”Sorenskriver Mathias Skaanlunds Autobiographi. Et Tidsbillede
fra Christian den Femtes Dage. Udgivet i Uddrag”. Historisk tidsskrift b. 3. Christiania
1875:126-128. Skaanlund var da Høgs lakei. Ambassadrisen Oxenstierna var Magdalena
Eriksdotter Stenbock.
466

11.2.2 Datering
Gyldenløve skrev i et brev til sin halvbror kong Christian 5. i 1691 at Høg på
Ladegårdsøen hadde ”ladet bygge artige huuse og lader med een ret smuck
hafue, hvilcken han formeener at sticke Hr. Ober Commissarius Rosenkreutz
udi øynene.” 24 Kjellerne ble bygget ca. 1690, da de i 1700 blir sagt å være 10
år gamle. 25 Det sekundære årstallet 1691 som stod over den senere
hovedbygningens ytterdør mot vest kan relatere seg til dem. 26 I 1693 nevnes
en gartner på Bygdøy for første gang, men hagen er antagelig påbegynt
tidligere. 27 Det finnes besiktigelser fra Bygdøy datert mai 1700, januar 1702,
desember 1702, april 1704, mai 1715 og april 1722. 28 I tillegg er det
registreringen ved skiftet etter fru Karen Krabbes død i 1702. 29 Sammen gir
disse mange besiktigelsene opplysninger som gjør det mulig å rekonstruere
hageanleggets form.
11.2.3 Dimensjoner
Kjellerne har regulær fireromsplan (fig. 403). De er ca. 15 x 20 meter
utvendig målt (ca. 300m2), med en murtykkelse på 1.2 meter. Det er hele 3
meter under bjelkene, hvilket gjør det sannsynlig at man kan ha tenkt å slå
hvelv over dem.
Hagen var ca. 76 meter bred og ca. 95 meter lang. 30 Den ble fullstendig
omlagt og arealet utvidet av stattholder grev Christian Rantzau i 1730-årene.
11.2.4 Plan
Av den planlagte hovedbygningen ble bare fire store kjellere oppført i 1690.
Det var fire identisk store rom innenfor en nesten kvadratisk plan. Bygningen
24
Berg, Arno: Bygdøy Kongsgård. Oslo 1952:24. Riksarkivet. Stattholderarkivet D. X 37
Dokumenter ang. Ladegårdsøen.
25
Riksarkivet. Stattholderarkivet D. X 37. Dokumenter angående Ladegårdsøen: Besiktigelse
5.5.1700.
26
Rokokkokartusjen som årstallet sto malt i er nå på Folkemuseet, og ser ut til å være 1700-talls.
Den kan være en bekroning fra hovedinngangen som var flyttet til kjøkkendøren senere.
27
Riksantikvaren. Rentekammeret. Fogderenskaper Aker. Skattelister 1693.
28
Riksarkivet. Stattholderarkivet D. X 37. Dokumenter angående Ladegårdsøen: Besiktigelse
5.5.1700. Besiktigelse 6.1.1702. Åbodsforretning 23.12.1702. Stattholderarkivet D. XI pk. 15
”Ymse lause dokument 1580-1769.”Besiktigelse 4.5.1715. Riksarkivet Localia pk. 10,
Ladegårdsøen. Besiktigelse 8.4.1722.
29
Statsarkivet i Oslo. Christiania skifteprotokoll 3. Registrering Ladegårdsøen 9.12.1702, fol.
25a-25b. Skifte etter Karen Krabbe 13.3.1703-23.6.1708.
30
Riksarkivet. Stattholderarkivet D. X37 Dokumenter ang. Ladegårdsøen. Besiktigelse 6.1.1702.
467

som skulle stå på murene ble aldri oppført av Høg, som døde i 1694. 31 Først i
1733 ble kjellerne del av fundamentet til et mye større hus.
11.2.5 Funksjon
Just Høg forpaktet eiendommen som tilhørte kronen, slik lensherrene og
stattholderne på Akershus slott hadde gjort i hvert fall siden siste halvdel av
1500-tallet. Gården var da ladegård under slottet, og hele halvøya Bygdøy
tilhørte eiendommen som da i høy grad var dekket av løvskog. Navnet
Bygdøy kongsgård ble først brukt fra 1878. Ladegårdsøens hovedgård var
den eldre betegnelsen.
Det ble ikke før 1733 ferdigstilt noen hovedbygning som kunne gjøre
stedet egnet for offisiell representasjon. Det var sannsynligvis ikke engang
senger for visestattholderen og fruen på gården, og garantert ikke
akkommodering for viktige gjester. Den påbegynte villaaktige bygningen
Gyldenløve oppførte i 1674; ”korshuset”, ble anvendt til låve og fjøs. Den
gamle enetasjes hovedbygningen fra Urnes tid var meget forfallen. Bygdøy
var et sted for dagsturer og pikniker; om enn fornemme nok.
Høgs planlagte bygning kan ha vært ment å være et sted for jaktopphold.
Paviljongplanen var typisk for denne kategori bygninger. Gyldenløve skrev
til kongen i 1691 at Ladegårdsøen var det eneste stedet egnet for et lite
”Mesnageri”, hvilket her må forstås som en dyrehage i jaktforstand. 32 Kong
Christian 4. hadde holdt et ménagerie og et jakthus her, men disse
installasjonene var ikke vedlikeholdt. Han hadde fått oppført et to etasjes
”jakthus” med svalgang i 1603. Det hadde to stuer og to kamre med til
sammen åtte vinduer. Allerede i 1620-årene var det forfallent. 33 Et dyrehus
som var gjenoppført i 1665 stod på gården i 1682, samt dyrehavens
risgjerder. Alt sto da til nedfalls. 34 Høg gjorde ikke innhegninger for rådyr,
men i følge hans niese holdt han harer i skogen ”for at Divetere Herskabet,
naar de opkom.” 35 Herskapet betyr antagelig den kongelige familie med/og
Gyldenløve.
Ideen om verdsettelse av kjøkkenhagen var i høy grad knyttet til ideen
om det nyttige; en viktig dyd også på 1600-tallet, priset i tidens håndbøker i
31
Kjellerne er oppført i to omganger, men sannsynligvis er det ikke lang tid i mellom dem. De
sies stadig å være oppført av Høg. Riksarkivet. Stattholderarkivet D. X37 Dokumenter ang.
Ladegårdsøen. Besiktigelse 6.1.1702.
32
Berg, Arno: Bygdøy Kongsgård. Oslo 1952:24. Riksarkivet. Stattholderarkivet D. X37
Dokumenter ang. Ladegårdsøen.
33
Berg 1952: 14,15.
34
Riksarkivet. Rentekammeret. Akershus slott med Aker fogderi. Slottsregnskapene 7.4.1682.
35
Brev fra Anne Sophie Juel til rentekammeret 6.3.1703. Lassen, Wilhelm: Biskop i Lund Dr.
Mats Jensen Medelfar’s agnatiske descendenter af navn Wibe og Lund. Kristiania 1901: 331.
468

godt hushold. Den før nevnte kommissarius Hans Hansen Rosencreutz som i
følge Gyldenløve ville misunne Høg hans nye hage, bygget på Hovedtangen
et palé med fløyer og paviljonger for hester og kyr. Det skjønne og nyttige
forenet var et samtidig ideal.
11.2.6 Hagen
Hagen var omgitt og underdelt av høye plankegjerder, unntatt på den siden
der hagen vendte mot de nye kjellerne med den gamle hovedbygningen ved
siden av, hvor det var et tilsvarende høyt stakitt, som tillot innblikk i hagen.
Gjerdene var antagelig malt med rødbrunt i tjære slik de var i den senere
hagen. I hagekunsthistorien forbinder man ofte disse tette plankegjerdene
med renessansen av stilistiske årsaker, selv om det er åpenbart at de hadde en
praktisk funksjon i et kaldt og vindfullt klima, for å beskytte mot vind og
trekk, og som støtte for espalierte frukttrær som fersken, som ikke kunne
kultiveres frittstående. Det nevnes merkelig nok ikke espalierte trær langs de
kilometerlange plankegjerdene i Høgs hage. I hageanlegget som etterfulgte
det i 1733 nevnes de i høy grad. Det er mulig fruktrær kan ha vært espalierte
uten at det er nevnt spesielt.
Mellom kjelleren og hagen var et langt og smalt åpent areal som en
spasergang, antagelig sand- eller gruslagt. Hagens inngang var en dobbel
stakittport. Grusen var vel den som senere ble brukt her; den for distriktet
vanlige ”skjæl”, d.v.s. knust alunskifer, mørkegrå av farge. 36 Gjennom
hagens stakittport kom man først inn i lystkvarteret, flankert av to identiske
oransjerier eller geveksthus som sto mot hverandre. De to lystkvarterene må
ha vært ganske små, og var omgitt av en lav teglsteinsmur. På denne satte
man ut potter fra oransjeriene om våren. I lystkvarterene sto i 1715 da hagen
var i fremskredent forfall et syrintre, 37 et ”tyrkisk” rosentre 38 og ni
morelltrær. Morellene omga kvarterene. 39 Lystkvarterene kan ha vært som en
”sunken garden” med teglmurene som forstøtningsmur omkring. Dette ville
forklare bruken av teglmur i parterret som ellers synes uvanlig. Også
Quintinie brukte dette motivet i sin Potager du Roi der midtpartiet var
terrassert og forsenket.
De to oransjeriene som flankerte lystkvarterene var hvert utstyrt med to
kamre, et i hver ende, med det virkelige oransjerirom i mellom. I desember
36
Andre lysere typer, elvegrus og skjellsand ble antagelig også anvendt.
37
Syrinen kom visstnok til Wien fra Konstantinopel i 1560-årene. Skard har første gang
registrert syrin hos Hausmann i Mangelsgården i 1757 (Skard 1963:132).
38
At rosen betegnes som ”tyrkisk” betyr antagelig at det var den gule Rosa Foetida, som i
Sperlings planteliste kalles Rosa Turcia. Christensen 1999:362
39
Et stakitt eller en balustrade omga lystkvarterene i 1715, men de kan være tatt fra fruens hage,
der det da manglet i forhold til tidligere takster.
469

1702 etter fru Karen Krabbe sal. Høgs død ble inventaret i bygningene
registrert. I det vestre geveksthuset var et værelse kalt fruens kammer med et
steinbord og fem små portretter av ”de høie Herskaber”, hvilket
sannsynligvis betyr kongefamilien da denne betegnelsen visstnok var
forbeholdt disse, innbefattet Gyldenløver. Det andre kammer hadde tre
gardinstenger, et stort bord, to store malerier og to mindre. Det har altså vært
tre vinduer. I visestattholderens kammer i østre geveksthus var kun et skap,
det annet kammer var gartnerens. De eneste senger registrert på gården var
gartnerens og hans assistents, de sto i oransjeridelen. Gartneren sov blant
plantene sikkert for å passe dem, men disse rom var også i begge bygninger
de eneste med ildsteder. Geveksthusene rommet i 1702 ca. 90 planter, hvorav
12 fikentrær, men ikke et eneste appelsin- eller pommeranstre. 40 Bygningene
var tømmerhus med tegltak, antagelig panelte og rødmalte. De store
blyglassvinduene hadde markiser/solavskjerming av tjæret lerret. Det er
sannsynlig at kamrene hadde separate pyramideformede tak med oransjeriets
pulttak imellom. De tre rommene i hver; eller ”trende Huusser”, omtales i
1702 som beliggende under ”et Tag”, men dette er sannsynligvis en generell
betegnelse som betyr at de lå i direkte sammenheng. Bygningene har
utvilsomt vært brukt til selskapelighet og måltider.
Hagens hoveddel besto av seks kvarterer omgitt av rosenhekker 41 ,
ripshekker og stikkelsbær. Rosenhekkene var antagelig langs de indre sidene
40
Geveksthuset inneholdt 9.12.1702 følgende planter:
”12 Figen træ med Kister 6 Joca Sola Gloriosa á 1 Mark
8 S., hvide Potter
2 Oliander med Kister 1 Verica per Verica i Røed
Potte
3 Genista Hispanica med Kister 1 Laurus Alexandrina i Røed
Potte
2 Pimpernella Affericana 3 Potter med Uvularia
1 Lauriola Sempervirens 4 Potter Røed med Abrot
1 accasia de Monpellier 28 Potter Nellicher á 12 S.
1 Myrtus Latifol 2 Meum antim aticum udi
Røede Potter
1 Ranadilla 1 Potte med Absintum
Romanum
2 May Kirscher i Balger 1 Potte med Matrium
4 Citron Træ 3 Potter med Ruder
2 Laurbær Træer 1 Potte Salvie
6 Ketmia Arabica 3 Potter Jashemin Catolonium”
41 Roser forekom kun som busker den gang.
470

mens de ytre var av rips og stikkelsbær. Langsmed hekkene var rekker av
frukttrær, som i Quintinies Potager du Roi. Det var små og store sjeldne trær
sannsynligvis plantet alternerende. Pære-, eple- og morelltrær er nevnt.
Frukttrærne må ha vært klippet for å ikke få for stort rotsystem inn i
grønnsaksengene. I kvarterene var det som vanlig lange smale senger med
ganger mellom for et praktisk vedlikehold.
I de seks kvarterenes hjørner var ”pyramider” etter tidens terminologi;
dvs. obelisker, som definerte denne delen av hagen. De var utført av bord,
rødmalte med en forgylt kule på toppen. En slik ”pyramide” omtvunnet av
villvin ble brukt som emblem for folkets avhengighet av monarken med
devisen: PRINCIPUM OPES, PLEBIS ADMINICULA [fyrstens skatter,
folkets støtte]. Pyramidemblemet i form av obelisker, men uten villvin, ble
brukt i den senere audienssalen i Rantzaus hus fra 1733. Man minnes her om
at Bygdøy var en kongelig eiendom.
I midten av hagen var en paviljong av treillageverk overgrodd av ville
trær, med en sentral oktogon over gangenes kryss, diagonalt med fire
karnapper eller ”kabinetter” med benker. Den sentrale ”kuppelen” hadde på
toppen en forgylt værhane som antagelig overlevde paviljongen og ble flyttet
til hovedbygningens nordre kvistgavl, der den satt inntil nylig. Et solur ble
registrert i paviljongen i 1715. 42 Dette var antagelig beregnet for det
tilsvarende gangkryss nordover siden det ville være meningsløst å ha en slik
innretning i skyggen.
For endene av sidegangene langs småhagenes plankeverk lå ”Tvende
Smaae Lillhuuser i Storhaugen opbiugt ved begge Sider” utstyrt med tegltak.
Dette var priveter, henholdsvis for herren og fruen, som i senere tiders mer
offentlige miljøer. Disse var nødvendige, da ingen småkamre fantes som
egnet seg for kammerstolen med potte. Bakenfor lå dessuten kålhagene som
nøt godt av gjødselen. Den sentrale storhagen var omgitt av seks mindre
hager forbundet med denne og innbyrdes ved dører med låser. 43 På østsiden
var en melonhage med 12 mistbenker i tømrede karmer overdekket av glass,
varmet av råtnende gjødsel. Benkene sto langs gjerdene, og det var et skur for
å lagre glassrammene og mattene til å dekke dem. Det var 38 frukttrær, så
dette var i tillegg en frukthage. Ved siden av var det en hage for sjeldne
bønner og sukkererter, deretter to kålhager, en av dem med dam. Selv
kålhagene ser ut til å ha hatt frukttrær. Kirsebærhagen hadde fire kvarterer,
42
Riksarkivet. Stattholderarkivet D. XI pk. 15 ”Ymse lause dokument 1580-1769.”Besiktigelse
4.5.1715.
43
Man må anta at den kjente barneboken til Frances H. Burnett fra 1911: Den hemmelighetsfulle
hagen, forgår i en hage (om enn fiktiv!) inspirert av den engelske utgaven av Quintinies bok fra
1693: The Compleat Gard’Ner.
471

antagelig med 32 trær støttet av rødmalte kjepper, 14 mistbenker og et
materialskur for disse. Den siste hagen; fruens hage, lå bak vestre geveksthus
med sikkert med utgang fra ”Fruens Kammer”. Det var 10 små kvarterer med
urtesenger omgitt av så mange små og sjeldne trær ”at de var umulig å telle”.
Blant disse var eple- og morelltrær. Rundt kvarterene var små rødmalte
stakitter, sannsynligvis utformet som balustrader. Disse var antagelig
nødvendige for å holde fru Karens skjødehunder unna urtene.
Hagen er tidligere omtalt som et renessanseanlegg. Berg skriver: ”De
Nôtre’s [sic] revolusjonerende innflytelse på hagekunsten gjør seg svært lite
gjeldende på Bygdøy. Anlegget her er ganske annerledes forankret i
renessansens idealer.” 44
Høgs hage reiser følgelig et problem. Hverken på Bygdøy, eller i
kjøkkenhagene i Versailles, Sceaux eller Beloëil var elementer som direkte
kan knyttes til ettertidens definisjoner av ”barokkstil”. Elementene i hagene
hører til en tradisjon som kan føres tilbake til italiensk renessanse og vel så
det. Hvordan kan man vurdere en hage eller en bygning utelukkende
sammensatt av elementer fra tidligere perioder og likevel gi resultatet
betegnelsen ”barokk”? (Orden og regelmessighet er ikke noe spesifikt barokt
kjennetegn.) Den praktiske, funksjonelle disposisjonen i disse hagene er
åpenbar, men likevel må de sies å være ”kunst” i den tradisjonelle mening
uten å konstatere ”stil”. Quintinies hage ble da heller ikke i sin samtid
beundret for sin spennende hagestil, men for sin funksjonelle og praktisk
innrettede hage som gjorde forholdene for fremdyrkningen ideell.
Kjøkkenhagene skulle avhjelpe et behov, og ble gitt en form som deretter
kunne få en dekor eller arkitektur etter tidens smak. Å skape kjøkkenhager
med vide utadrettede perspektiver ville være fullstendig søkt, siden
kjøkkenhagens hensikt som sosial arena lå i den fokuserte beundringen av
passive, beskyttede planter, frukter og grønnsaker i deres rolige hegnede
omgivelser – ikke i den energiske og stakkato tour i en park eller stor hage
med boskettrom, broderiparterrer, speildammer, statuer, kanaler og milevis
med hageganger, praktisk utformet for en helt annen hensikt, nemlig
hofflivets hektiske divertissements der poenget var bevegelse og handling;
opplevelsen av effekter og utsiktenes skiftninger på veien. Kjøkkenhagens
funksjon i denne forstand var nærmere beslektet med tidens kunstsamlinger
eller raritetskabinetter. 45
44
Berg 1952:24,25.
45
Raritet i betydningen sjeldenhet.
472

11.2.7 Forbilder
Når man sammenligner den rekonstruerte planen med Potager du Roi i
Versailles ser man likheten i disponeringen av arealene. Den kongelige
overgartner Jean-Baptiste de la Quintinie anla denne i årene (fig. 404) 1677-
1683. Hans berømte bok Instruction pour les jardins fruitiers et potagers ble
utgitt 1690. Høg må ha sett hagen da han var Danmarks ambassadør i
Frankrike – som Touissant-Samat skriver: ”the King himself did the honours
of the kitchen garden of Versailles, showing off its lettuces, cabbages,
strawberries and peaches to the Dodge of Venice and the Siamese
ambassadors, who tasted and enjoyed everything.” 46 Det er også sannsynlig
at Høg har kjent Quintinies bok som ble utbredt.
Arno Berg uttalte i sin bok om Bygdøy Kongsgård at hagen var forankret
i renessansens idealer. Dette kan for så vidt gjelde denne hagen, som det gjør
for det meste annet som angår barokkens uttrykk. Det er imidlertid tidligere
ikke observert spesielt at denne hagen i hovedsak var anlagt for grønnsaker
og frukt; det var en kjøkkenhage. En av de tidligste bevarte utkast til et
hageanlegg er utført av Baldessare Peruzzi i 1527, og viser en lignende
konstruksjon. Den danske arkitekten Krieger inkluderte et slikt lysthus i sitt
prosjekt for nyomleggingen av Sophie-Amalienborghagen i København i
1728,og lysthuset var også det eneste element i Høgs anlegg som ble beholdt
i Rantzaus nye anlegg fra 1733 (fig. 405).
Slik førsteministeren Colbert kunne motta Ludvig 14. av Frankrike i sin
likeledes korsformede Pavillion d’Aurore midt i kjøkkenhagen ved slottet
Sceaux (som var anlagt av Quintinie før han ble førstegartner i Versailles),
kunne også Høg motta sin konge i paviljongen midt i kjøkkenhagen på
Bygdøy! Også ved slottet Beloëil i Flandern var det en sentral paviljong i
kjøkkenhagen, der viet Pomona, frukthøstens gudinne.
Hos amtmann, kanselliråd Jørgen Henriksen Müller og Karen Pogwisch
på Nedenes ved Arendal ble det 1682 besiktiget en hage med et stort lysthus
midt i, kvadratisk av ”Ræchværch” og furustolper, marmorert med rød og
hvit oljefarge, med 4 portaler, ”omsat og jgien flættet med 20 Kirsebær
træer”. Rekkverkene om kvarterene var marmorert som lysthuset. 47 At
lysthuset var marmorert er en interessant detalj av det slag som sjelden blir
nevnt i besiktigelsenes sparsomme språk. Dette har tydeligvis ligget som
46
Toussaint-Samat, Maguelonne: History of Food. Utgave London 2001: 616,617. Oversatt fra
fransk. 1. utgave: Histoire naturelle et morale de la nourriture. Paris 1987.
47
Nedenes tingbok nr 5 fol. 312b, besiktigelse 29/5-1682. Do. tingbok 6 fol.321, 27.11.1697 og
11.5.1698.
473

Høgs lysthus, men var altså kvadratisk uten karnapper, og overvokst med
kirsebær i stedet for ville trær.
Oransjeritypen med de to kamre og geveksthuset imellom kjennes fra
arkitekten Androuet du Cerceaus verk, avbildet ved slottet Anet i Loire 1579
(fig. 406). 48
Motivet med to motstående geveksthus kjennes fra Rosersberg slott,
Uppland i Sverige, grev Bengt Oxenstiernas herregård. Høg og Oxenstierna
var begge ambassadører ved forhandlingene i Nijmegen 1676-1679, og man
må nesten anta at de har diskutert hagekunst siden et så uvanlig motiv
forekommer i begges hager på samme tid (407-410).
På Smestad i Aker som tilhørte oberst Johan Lemfort var det også to
geveksthus, bygget før 1693. Pussig nok var Lemfort også i Nijmegen, i grev
Aldenburgs følge. Lemfort kom der alvorlig på kant med Høg i forbindelse
med at Høg satte seg i mot en duell. Man må likevel anta at Smestad var gjort
med Bygdøy som modell. Eller fantes det et felles forbilde for de tre
anleggene i Nijmegen som har gjort stort inntrykk? Ved anlegget på
Rosersberg, som antagelig ble utført i 1680-årene, var et forsenket parterre
mellom de to motstående oransjeribygningene, som der må ha vært bortimot
50 meter lange. Avstanden mellom dem var ca. 70 meter. 49 Rosersberg var en
av Sveriges mest betydelige herregårder og ble viet hele 10 avbildninger i
verket Svecia antiqva et Hodierna. 50
I Bergen hadde kammerråd Johan Christopher Mohrsen (i 1714?) to
geveksthus med ovner i sin hage. 51 Hvordan hans anlegg var disponert er p.t.
ukjent.
Geveksthusene på Bygdøy lå som fløyer til den planlagte
hovedbygningen. Det er sannsynlig at det var planlagt tilsvarende uthus på
motsvarende side av hovedbygningen. Det gamle gårdsanlegget lå i en annen
akse. På fru Karen Krabbes far Iver Krabbes herregård Vegeholm i Skåne var
hovedbygningen visstnok bygget om mlm. 1663-1680 (1670?), etter at den i
1663 kom i riksadmiral Gustaf Otto Stenbocks eie (fig. 411). 52 Uthusene her
48
Du Cerceau, Androuet: Bastiments de France I-II, Paris 1576-1579. Cock-Clausen, Søren:
Drivhuset i 1700-tallet. København 1999:17.
49
Lindahl, Sture: Rosersberg. En sammenställning av tillgängliga uppgifter om slottet,
trädgården och parken. Borås 1975, 2. utg. Borås 1982:20
50
Wallin red., Sigurd: Erik Dahlberg. Teckningarna till Svecia antiqua et Hodierna. II Uppland:
plansje 1105, 1112. Stockholm 1966
51
Evjenth, Sylvi C. og Moe, Dagfinn: ”Hageplanter med krav til vinterlagring på 1700-tallet i
Bergen.” Historiske hager. Bergen 2000:123
52
Schwerin, Hans Hugold von: Skånska herrgårdar under svensk tid. En konsthistorisk
undersökning av den skånska herrgårdsarkitekturens utveckling efter provinsens övergång till
Sverige och fram till det nittonde seklets innbrott. Lund 1934: 17,22
474

lå på en egen holme og besto av to parallelle lenger, hver med paviljonger for
endene, slik som oransjeriene på Rosersberg. Situasjonen kan også ha
inspirert Høg på Bygdøy.
11.2.8 Senere historie
Gyldenløves halvbror, general Caspar Herman Hausmann overlot i 1715
forpaktningen av Bygdøy til visestattholder baron Fredrik Krag. Med den
generelle betegnelsen forpakter må her vises til visestattholderen og senere
brukere av gården. Noen annen standsperson betegnet som forpakter er ikke
aktuell. En bygning for forpakteren var planlagt og kostnadsberegnet i 1715.
Den skulle erstatte Urnes gamle hovedbygning og inneholde storstue,
dagligstue, barnekammer, pikekammer, kjøkken og bryggerhus. Oven på
skulle være to små kamre ”som bliver indredet midt paa med 2de smaa
Udsigter”, som vel innebærer arkoppbygg. Loftet måtte gjøres høyt for å
romme korn og matvarer. Det er ikke nevnt noe sengekammer. Bygningen
skulle sikkert oppføres på Høgs kjellere, men neste vår herjet svenskene
Christiania og den ble aldri reist.
Både kjelleren og hagen ble oppslukt av det store anlegget fra 1733
(Bygdøy 3).
475

11.3 Lade i Strinda
Lade ble oppført ca. 1697-1698 som et trefløyet anlegg med separate
fløyer, oppført i utmurt bindingsverk. Taket var valmet og tekket med
blåglaserte takstein. De to fløyene inneholdt økonomifunksjoner, og det var i
tillegg to laftede brønnhus (rek. XLIX). Anlegget ble revet ca. 1809.
11.3.1 Byggherren
Byggherren var general, senere visestattholder Johan Wibe (ca. 1637-1710)
som kjøpte gården Lade i 1697 (fig. 412). Hovedbygningen sto ferdig
sommeren 1704 da han mottok kong Fredrik IV til middag. Gården var
tidligere adelig setegård men hadde mistet privilegiene i 1660-årene. 53
Johan Wibe var uekte sønn av den danske agent ved det franske hoff,
Peder Wibe og en ukjent fransk dame. De må ha hatt et lengre forhold, siden
de også hadde en datter født ca. ti år tidligere; Antonette, som er omtalt under
Moldegård. Peder Wibe ble adlet av kong Ludvig 13. i 1634 da han forlot
Paris for å bli Danmarks ambassadør i Stockholm. Han ble naturalisert som
dansk adelsmann samme år. Johan Wibe ble oppdratt i farens hus, og siden
Peder Wibe ble lensherre i Trondheims len i 1656 kjente Johan byen fra sin
ungdom. Han gjorde betydelig militær karriere, og ble adlet i egen person
1671, tolv år etter farens død. 54 Wibe ble generalløytnant i 1700, og i 1708
visestattholder i Norge, stiftbefalingsmann i Christiania og geheimeråd. Han
flyttet da til Christiania der han døde i1710. 55 Han solgte derfor Lade i 1709
til generaltollforvalter Herman Treschow. 56 I hans etterslekt ble gården frem
til 1789.
Wibe var enkemann da han oppførte Lade. Han var skilt fra sin første
hustru Johanne Marie Sandrart i 1680. 57 I 1683 ble han på Hovin i Aker gift
med Margrethe Marie Garmann (død 1690), datter av landkommisær Johan
53 Todal, Anders: Soga um Lade. Oslo1935. s. 72.
54 Anerkjent som ektefødt sønn ble han aldri, antagelig fordi faren hadde mange barn i sitt
ekteskap med Anne Cathrine Budde, en latvisk adelsdame.
55 Det ble holdt auksjon etter ham i hans gård på Hovedtangen 27.2.1710. Han hadde der bl. a.
fire betrukne værelser og syv kakkelovner, hvorav en på messingpiller. Av de mer kostbare ting
var 17 meter branngul plysj, som kanskje var tenkt som veggtrekk til en stue.
Statsarkivet. Christiania byfogd. Auksjonsprotokoll I 2b 1706-1710, fol.557a.
56
Året før hadde Wibe omtalt Treschow som ”ikke av det beste artet folk, og har alltid været af
slet Reputation”. Todal 1935:144.
57
Hun var hollandsk. Wibe hadde med henne en datter som var gift med major von
Schlippenbach. Han hadde først vært gift med en datter av Ove Bjelke.
476

Garmann. 58 Samme år reiste han opp til Trondheim som generalmajor og
øverstkommanderende for den nordenfjellske milits.
11.3.2 Datering
Sannsynligvis ble bygningene på Lade oppført rett etter Wibes overtagelse
1697. Ulrik Christian Gyldenløve skrev i sitt dagsregister fra Fredrik 4.s
besøk 1704: ”Monsr. Wibe har der ladet bygge et Huus meget smukt og
mageligt”. 59 At kongens halvbror generaladmiralen fant det verdt skriftlig å
rose Wibes hus tilsier at det må ha vært et etter dansk-norske forhold
usedvanlig anlegg. Han roser ellers ikke en eneste bygning i løpet av hele
reisen. Hva var det med Lade?
11.3.3 Dimensjoner
Wibes hovedbygning må ha vært forholdsvis stor; ca. 30 x 10 meter.
11.3.4 Fasade
I Schønings samlinger finnes en lavert perspektivtegning av et elegant anlegg
som er påskrevet betegnelsen ”Hlade”, og som kan være en
presentasjonstegning av prosjektet (fig. 413 og 414). 60 Schøning betegner
Lade som ”smuk” i sin reisebeskrivelse, hvilket er ensbetydende med
symmetri og arkitektoniske elementer i fasaden. 61 Tegningen er av
statsarkivar Anders Todal satt i forbindelse med murmester Johan
Christopher Hempels tegnestil. 62 Hempel har antagelig utført flere utkast til
rådhus i Trondheim. 63
Harry Fett uttalte seg i blomstrende vendinger om denne tegningen av
Lade; ”et av de mest typiske chateauer på norsk jord.”; ”Vibes efter alt å
dømme fuldendte lille franske slott.” Fett mente at Wibe hadde vært sin egen
arkitekt. 64 Guthorm Kavli helte derimot malurt i begeret og satte
spørsmålstegn ved perspektivet forhold til det oppførte anlegg. Han hevdet at
anlegget hadde hollandsk karakter, og at perspektivtegningen var ”tegnet i
58
I annet ekteskap hadde han to sønner som levde opp, men som begge falt i den spanske
arvefølgekrig. Han hadde dessuten to døtre som levde opp; Margrethe Marie som var gift med
stiftamtmann Iver von Ahnen og Margrethe d. e. først gift med kommandant i Trondheim
oberstløytnant Otto Fredrik von der Osten, siden med major Rosenkrantz.
59
Gyldenløve, Ulrik Christian: Dag-Register over hans kongelige majestæts, Kong Friderich den
Fierdes Reyse i NORGE udi Aaret 1704. Oversatt til dansk av C. Engelstrup. Christiania 1770.
60
Det kongelige bibliotek i København. Gerhard Schønings samlinger.
61
Schøning, Gerhard: Reise giennem een Deel af Norge 1773, 1774, 1775. 2. bind. Utgitt av Det
Kgl. Norske Vitenskapers Selskap. Trondeheim 1910:4.
62
Todal 1935:132.
63
Kavli 1966:78-81.
64
Fett, Harry: ”Vernerne”, Fortidsminneforeningens årbok 1921. Kristiania 1921. s.24.
477

den hollandske stil”. 65 Halvor Vreim gikk ennå lenger, og mente at Wibe
”kan ha moret seg med å få laget en skisse til et franskpreget
fantasianlegg.” 66 Vreim hevdet som et argument for tegningen som fantasi
”At det i Trøndelag og landet for øvrig er brukt flate tak i eldre tid er
usannsynlig.” Dette gjelder hovedbygningens endepartier på tegningen, vist
lavere enn hovedkroppen med balustrader. At det er brukt flate tak i Norge i
16-1700-årene er det imidlertid ingen tvil om. Dette er her drøftet under
kapitlet om Gyldenløves nye residens i Larvik.
Anlegget er også vist på to nærmest identiske amatørtegninger av
Johannes Aas fra ca. 1800 67 og en plan på et kart datert til 1740-årene (men
som kan være eldre) (fig. 415). 68 Disse bekrefter at perspektivtegningen
forestiller Lade.
Wibe oppførte sitt nye anlegg på en annen tomt enn den gamle
herregården, som ble liggende ved Lade kirke som en separat ladegård slik
det fremgår av kartet og Aas’ tegning.
Bygningene på gården ble besiktiget 28.9.1789. 69 Tilstanden var elendig.
Taksten viser at hovedbygningen og de to fløyene var oppført i utmurt
bindingsverk. Hovedbygningen besto av ni over- og underværelser men bare
fire kakkelovner. Siden det var ni rom kunne det bety at det var åpne ildsteder
i de øvrige fem. Under bygningen var et kjellerrom med bakerovn. Den ene
fløybygningen hadde størhus og borgestue, den andre skoleværelse og
bryggerhus. Planke- og stakittverket om gården og hagen var nedråtnet. I
gården var to tømrede brønner. De øvrige hus var tømmerhus, og lå utenfor
gårdsplassen.
Det som først og fremst skiller perspektivtegningen fra bygningene som
beskrevet i taksten og på Johannes Aas’ enkle prospekt er at hovedbygningen
til dels hadde to etasjer. På Aas’ tegning er det imidlertid vist at midtpartiet
var i én høy etasje. Hovedbygningens sidepartier som vises med balustrader
på perspektivet er også synlig som en lavere bygningsdel på Aas’ bilde for
enden av hovedbygningen (den andre skjult bak fløyen).
65
Kavli 1966:74.
66
Vreim, Halvor: ”Lade og andre storgårdsanlegg i Trøndelag”, Fortidsminneforeningens årbok
1963. Oslo 1963. s. 30-33.
67
Den ene er oppgitt å være tegnet av Johannes Aas, gjengitt hos Todal 1935:131. Den andre er
sett fra samme standpunkt og er gjengitt hos Kavli 1966:71. De er noe forskjellige i detaljene,
men den ene kan være utført som rentegning av den andre.
68
Statens kartverk. Søndre Trondhjems Amt nr. 17 ca. 1740. Kartet er imidlertid av Kavli datert
til før 1714. Kavli 1966:70.
69
Statsarkivet. Strinda sorenskriveri. Tingbok 14, fol. 110. Besiktigelsen er referert av Todal:
Soga um Lade. Trondheim 1935:131ff.
478

De utvendige bindingsverksveggene har sannsynligvis vært slettpusset
over treverket heller enn panelte.
Hovedbygningen hadde et midtparti med fronton båret av pilastre.
Dekoren begrenser seg på fasadene til festonger eller guirlandere samt byster
på konsoller. Dette kjenner vi igjen på tegningene av Wibes gård inne i
Trondheim, men på Lade virker arkitekturen mer harmonisk. Dekoren kan ha
vært malt, men var helst utført i utskåret tre. Gyldenløves steinhus i Larvik
ble oppført omtrent på samme tid, og bystene på fasaden var der utført i hvit
”brent sten” som vel var en type fajanse. På Aas’ bilde og det andre fra
samme vinkel aner man et visst dekorativt utstyr over vinduene og døren i
midtpartiet. Det var ellers rustika ved hjørnene.
Rustika var det også på muren rundt gårdsplassen, der det i tillegg var
blendinger. Denne muren var vel murt i tegl og pusset. Av en besiktigelse av
jordveien på Lade 17.4.1789 fremgår at det før Susanne Pauline Munch, sal.
Wolfs tid skal ha vært en mur om gårdsplassen som var frasolgt av henne
etter 1779. 70 Denne muren er antagelig den som fremgår av perspektivet, og
som bandt hovedbygningen sammen med fløyene. Muren ville i så fall være
overflødig rundt gården, da det i tillegg var innhegning utenfor, jfr.
rekonstruksjonsplanen.
Ved inngangen til gården var en stakittport med en bekroning med
våpenskjold. Porten med bekroning kan ha vært utført i smijern, men helst i
utskåret tre. Dette kjenner man igjen fra senere 1700-tallsanlegg som
Melbostad i Gran. Mindre tilsvarende portaler fantes over de fire kvartrunde
portene ved hjørnene. På kartet fra 1740-årene (?) er det vist to
paviljongaktige bygninger som ikke fremgår av prospektene fra ca. 1800 (fig.
416). Det er sannsynlig at dette var to tømrede brønnhus nevnt i 1789. De kan
ha vært revet før prospektet ble gjort.
11.3.5 Takform
Hovedbygningen og fløyene hadde valmtak tekket med blåglasert tegl. De
små utbyggene på endeveggene er vist med altaner og kupler på prosjektet.
Dette ble enten endret senere eller oppført med vanlig valmtak.
11.3.6 Plan
Bygningen har hatt en høy midtsal gjennom to etasjer slik de høye vinduene i
midtpartiet på Aas’ tegning viser. Værelsene på begge sider av salen var
muligens av senere eiere entresolert til to etasjer for å utnytte den opprinnelig
store etasjehøyden. Kjøkkenet lå antagelig opprinnelig i kjelleren. Det høye
midtrommet kan sees som en etter franske begreper type salon de l’Italienne
og kan gjerne ha hatt gallerier. Hvis det ikke var trapp i midtrommet må det
70 Todal 1935:155.
479

ha vært to mindre trapper i sidepartiene. På sidene var det på Aas’ tid ca.
1800 to etasjer, mens det på den eldste perspektivtegningen kun er vist én.
Vinduene kunne imidlertid tenkes bundet sammen av et blindt vindusparti
mellom, slik at de skulle fremstå som høye vinduer; like dem i midtpartiet.
Forskjellen kan imidlertid vel så gjerne være resultatet av et senere innlagt
gulv i værelser som kan ha hatt over fire meters takhøyde opprinnelig. Man
kan ha trengt større plass for familien enn Wibe som enkemann hadde behov
for da han oppførte bygningen. På Lade holdt han ifølge folketellingen 1701
utenom de tre gårdsdrengene to lakeier, mannlig kokk, kusk samt en fjorten
år gammel lakei for ”jomfruen”; Wibes lille datter Margrethe Marie.
Kvinnene ble ikke ført i tellingen. 71
Wibes utkast til kommandantbolig ved Kongsgården i Trondheim fra
1708 (Erkebispegården) viser at han der i hovedetasjen trengte syv rom, det
samme antall som fremkommer i Lades rekonstruerte grunnplan. Det var to
komplette appartementer på hver side av midtsalen.
Kjelleren med bakerovnen som omtales i 1789 kan ha vært husets
kjøkken i Wibes tid, og som siden ble flyttet opp av praktiske årsaker. Under
den nåværende hovedbygningen ligger en stor kjeller på 9 x 5 meter som kan
være fra Wibes hus. Under den ene fløyen er det i dag en hvelvet kjeller, men
den er ikke omtalt i 1789, og kan tilhøre Hilmar Meinckes nye anlegg fra
1809-1811. Grunnelementene i Meinckes plan går tilbake til Wibes
anleggsform, dette gjelder sannsynligvis også hovedbygningens midtsalsplan.
De store (kastanje?) trærne ved den gamle porten ble stående ved den nye
porten i Meinckes anlegg. Trærne er like tydelige på Aas’ tegninger fra ca.
1800 som på en akvarell av Lade fra 1819 av Johannes F. Rosenvinge (fig.
417). 72
11.3.7 Funksjon
Anlegget ble oppført som erstatning for den gamle herregården ved kirken,
der driftsfunksjonene forble (fig. 418). Wibe hadde sin bygård i Trondheim,
men siden han forsøkte å selge den har han antagelig bodd mest på Lade.
71
Riksarkivet. Manntall Strinda 1701.
72
Var dette hestekastanjer? En kilde oppgir dette, men den er ikke gjenfunnet. Trærne hadde
omkring 1800 en størrelse som tilsier at de kan være plantet av Wibe. I Trianon de Porcelaines
hage ble hestekastanje anvendt i 1671. 60 stykker ble plantet i allé mellom buegangene nederst
for enden av parterrehagen før boskettet. Dette var første gang treet ble plantet i de franske
kongelige hager. De var før dette brukt i Vaux le Vicomte hvorfra ti store trær ble flyttet i 1690
til anlegget av Jardin de Marronniers ved Grand Trianon der 2500 trær samtidig ble nyplantet.
Hobhouse, Penelope: Plants in Garden History. London 1992 og 1997. Se Residenshagen i
Larvik.
480

11.3.8 Forbilder
Jeg vil hevde at Wibes anlegg på Lade er tenkt som en kopi av Trianon de
Porcelaine i Versailles, riktig nok adaptert til en norsk herregård og følgelig
under langt enklere forhold enn dem i Versailles. De mange avbildningene av
Trianon; kobberstikk av Pérelle, Swidde osv. har en profesjonell utførelse
langt ut over perspektivtegningen fra Schønings samlinger, men flere
elementer går igjen ved nærmere granskning av forleggene (fig. 419-422,
426-427). Noen avtracing er det ikke snakk om. Ladebygningen har mot
gården fått Trianons hagefasade. Den pragmatiske planen på kartet viser
sågar de to små paviljongene som ”mangler” på perspektivtegningen i
forhold til forbildet.
Det er selvfølgelig forskjeller når man også ser bort fra Lades
forholdsmessige enkelhet i utførelsen: Trianon hadde mansardtak, Lade
hadde valmtak. De halvrunde fugleburene ved Trianons endepartier ble på
Lade sannsynligvis til noe som kan tolkes som femkantede karnappaktige
utbygninger (en karnappform som kjennes fra Akershus og
Bergskrivergården på Kongsberg). Trianons taktekning av kostbare
hollandske fliser var på Lade isteden av hollandske blåglaserte takstein.
Trianons fløyer hadde byster mellom vinduene, Lades fløyer byster over
vinduene. Trianons fløyer er fremstilt noe forskjellig på forskjellige stikk.
På kartet fra 1740-årene(?) er Lades plan vist langstrakt, men sett i
forhold til den virkelige situasjon er fløyene tegnet større enn
hovedbygningen på kartet. Det nåværende anlegget fra 1809-1811 må være
oppført på tomtene til Wibes bygninger, og viser den samme brede plan som
Trianon.
Trianon de Porcelaine var oppført for Ludvig 14. vinteren 1669-1670
etter tegninger av arkitekten Louis le Vau. Lysthuset skulle fungere som
tilbaketrukket banketthus og underforstått som elskovsrede for kongen og
hans offisielle elskerinne Madame de Montespan. Anlegget ble oppført
omkring en oval gård utvilsomt etter forbilde av Villa Pia i Vatikanet (fig.
424).
Anlegget fikk sitt navn etter taktekningsmaterialet av blå og hvite
fajansefliser. Disse var helt av hollandsk type, men delvis produsert ved Saint
Cloud eller i Paris. Veggen var forblendet med kalkstein (evt. sandstein) på
teglveggene slik det var vanlig ved fornemme bygg i regionen. Fajansen var
derfor antagelig begrenset til takflatene, som imidlertid også langs gratene og
mønet var besatt med blyornamenter; fugler malt i naturlige farger. På
balustraden sto blå og hvite fajanseurner flankert av forgylte putti av bly som
holdt ditto blomsterfestonger mellom seg. Trerammene og karmene i
blyglassvinduene var malt blå og hvite, slik også gårdens jernstakitter var det.
Den ovale forgården rett foran porten til Trianon ble etter et av stikkene å
dømme brukt som ridebane.
481

De to fløyene inneholdt økonomifunksjoner, flere kjøkkener, portnerens
leilighet men også et barneværelse for prinsene av blodet. Fløyene ble utvidet
med en romrekke i bredden etter oppførelsen. Hjørnepaviljongene inneholdt
henholdsvis et kapell og et oppholdsrom for garden.
Hovedbygningens plan var enkel. Det var en gjennomgående spisesal
(avdelt for en vestibyle mot gården) i midten flankert av to luksuriøse
sovekamre, hvert med sitt kabinett og sin garderobe (fig. 423). Kabinettene
var trukket med kinesisk brokade og hadde franske vinduer ut til hagen og til
voliérer, store fuglebur for endene av huset utformet som apsideformede
karnapper. Møblene og panelverket i huset var malt blått og hvitt for å passe
sammen med fajansen. Sovekamrene som vendte ut mot gården ble kalt
Chambre de Diane og Chambre d’Amour. Dette var sannsynligvis sovekamre
for henholdsvis madame de Montespan og kongen. Sengenes uvanlige
proporsjoner ble modeller for senere praktsenger slik de nå sees bevart i
diverse europeiske slott, men de var frivole i 1670-årene da franske senger
ellers så ut som solide esker trukket med stoff (fig. 425). 73 Chambre de Diane
hadde vegger dekket av fliser av Delftfajanse, 74 og sengen hadde omheng av
blå og hvit taft som også stolene var trukket med. I de andre værelsene var
veggene imidlertid pussede og malt i camaïeu – blått i blått som imitasjon av
hollandske fliser slik man senere kjenner det fra mange 1700-tallsinteriører,
men da i det nye pigmentet pariserblått.
Trianon de Porcelaine var forsvunnet, delvis gått inn i det nåværende
Grand Trianon ti år før Lade ble oppført, men stikkene eksisterte. I 1687 ble
fløyene tilbygget og sammenbygget med marmorkolonnaden og
hovedbygningen revet.
Slik keiseren av Kina hadde sin porselenspagode i Nankin (som var
publisert i stikk 1665) ville også kongen av Frankrike ha sin ”pagode”; men i
sitt eget lands stil! Senere kineserier skulle få mer eksotiske uttrykk.
Trianon de Porcelaine er sannsynligvis forløperen for alle
kinesiskinspirerte slott og lysthus, samt tyske lystslott som Amalienburg og
Falkenlust. Stedet er også en forløper til herregården med to separate fløyer, i
dag prototypen på et herskaplig anlegg. Noe annet sted der Trianon de
Porcelaine synes så nitid kopiert som på Lade er imidlertid ikke kjent.
Trianon de Porcelaine var et lyststed utelukket bygget for å inspirere
sansene; å nyte føde og erotikk i skjønne omgivelser i parfymerte omgivelser
73
Tessin avbildet sengene i sin skissebok i 1687. Thornton, Peter: 17th Century Interior
Decoration in England, France and Holland. Yale 1981:18.
74
De store mangefargede flisemotivene fra Château de Rambouillet i form av svære
blomsterbuketter i vaser er senere. I Trianon var bare brukt de tradisjonelle små kvadratiske
flismotivene.
482

med syngende fugler: smaken, følelsen, synet, hørselen og luktesansen på en
gang. Man blir minnet om de fem sanser ofte fremstilt i serier med malerier
av kvinneskikkelser med attributter i kunstlede posisjoner.
Lade var et fungerende gårdsbruk i Trøndelag langt nord. Men Wibe har
åpenbart forsøkt å gripe noe av den intense og kunstige skjønnheten som man
i 1600-årene satte pris på og strebet etter.
Den aldrende general har nok innrettet seg på beste måte. Ulrik Christian
Gyldenløve ble imponert av bygningen; og ikke bare av at han i Wibes hage
ble konfrontert med det oppsiktsvekkende at kirsebærtrær blomstret så sent
som 28. juli.
Wibes sannsynligvis franske mor og farens i utgangspunktet franske
adelskap, parret med hans egen store interesse for arkitektur må ha gitt dette
pussige resultatet. Kanskje så Wibe selv Trianon de Porcelaine i sin mors
gamle hjemland (det var åpent for publikum), og forsøkte å gjenskape denne
feverden i sitt norske hjem.
11.3.9 Anlegg
Uthusene har ikke inngått monumentalt slik de gjør i anlegget fra 1811. Bak
hovedbygningen lå en hage som på kartet er vist skjematisk med fire
kvarterer. Kjøkkenhagen har ligget bak den ene fløybygningen. På
nordvestsiden av kjøkkenhagen lå en lang bygning som kan ha vært staller.
Den var for lang til kun å romme et veksthus, men funksjonene kan ha vært
kombinert. Fra stallen kunne man i så fall bre gjødselen direkte ut i sengene.
Den store flaten foran anleggets hovedport kan ha vært brukt til ridebane. På
Aas’ tegning er det vist et stort hus med pyramidetak omtrent på den
nåværende ladegårdens plass. Dette kan være en murbygning til fjøs eller
stall oppført etter 1789 som nå er innebygd i det nåværende trefløyede
ladegårdsanlegget.
11.3.10 Senere historie
Lade er i dag et elegant trefløyet empireanlegg oppført 1809-1811 av Hilmar
Meincke på tomten av Wibes anlegg som da ble revet.
11.3.11 Wibes bygård i Trondheim
Paret oppførte året etter sin bygård i Trondheim som må ha stått ganske
ferdig i mai 1684, da han kjøpte seks kakkelovner. Han skal imidlertid ha
bygget der fremdeles i 1687, 75 og det er hevdet at han leide Peder Tønders
gård (Kongens gate 81, ”Kommissariegården”) da han mottok kong Christian
5. i 1685. (428-430) 76 Wibe forsøkte ved flere anledninger å selge bygården
75
Rådstuedom kopibok Trondheim nr.3. Todal 1935:118.
76
Intervju med Henry Berg i Adresseavisen 17.9.1960.
483

til kongen som rådhus eller palé, men i 1704 satt han fremdeles med den, og
kongen bodde der under sitt opphold i Trondheim det året. 77 Fasaden mot
Munkegaten og planens ytre trekk er kjent. 78 Gården var av fransk palétype
med cour d’honneur avgrenset mot gaten av sperremur med port mellom
sidefløyene. Den var i en etasje og hadde sidefløyer avsluttet av bredere
paviljonger. På midten av hovedfløyen var det sannsynligvis en lav midtark.
Fasadene var utsmykket arkitektonisk med pilastre, samt festonger og byster,
sannsynligvis utskåret i tre. Bak hovedfløyen lå en hage, og på den ene siden
av bygningen en bakgård med stall. Stallveggen var også mot gaten prydet
med pilastre samt fire byster og festonger. Foran bygningene (men ikke foran
sperremurene) var forhager med stakittverk ute i gaten. Gården lå på
Stiftsgårdens tomt og brant i bybrannen 1708 (Wibes svigersønn
kommandant oberstløytnant Otto Fredrik von der Osten oppførte etter 1714
en ny gård på tomten som han kjøpte tilbake av kongen, og som her er omtalt
under kapitlet Det norske hus).
Wibe har vært en dyktig arkitekturdilletant (fig. 431 og 432). Han gjorde
personlig et utkast til en ny kommandantbolig ved Kongsgården i 1708, da
han var blitt kommandant 1707, samt modellhus til gjenoppbyggingen av
Trondheim etter bybrannen 1708. 79 Bygningene hans kan ha vært et
samarbeide mellom Wibe og murmesteren Johan Christopher Hempel.
77 Todal 1935:134.
78 Paviljongenes fasader mot gaten med sperremurer og stall er vist på et oppriss i Gerhard
Schønings samlinger (hovedfløyens fasade lå jo bak!). Planen fremgår av et kart. Riksarkivet.
Gjengitt Kavli 1966:68,69.
79 Se bl. a. Todal 1935:126.
484

11.4 Ringnes i Stange
Bygningen er oppført av tømmer i to etasjer med tegltekket valmtak. Den
hadde to separate fløyer og en portbygning (rek. L, LI).
11.4.1 Byggherre
Hovedbygningen er oppført i 1720 av Herman Henriksen Heyer (1688-1731)
som kjøpte gården i 1719. 80 Eldste kilde til bygningens innretning er en
besiktigelse fra 1755. 81 Da det store anlegget på Ringnes ble oppført var
Herman Heyer kun kaptein. Han var klokkersønn fra Gran på Hadeland og
avanserte senere til oberstløytnant. Hans hustru Marie Margrethe Coucheron
(1685-1746) var datter av major Wilhelm Coucheron og Blanceflor Sophie
Due, en adelig dame. Slekten Coucheron ble antagelig i samtiden regnet som
naturalisert adel og talte flere ingeniøroffiserer. Hennes mor var i annet
ekteskap gift med oberst Jørgen Otto Brockenhuus til Aker i Vang, fetter til
generalmajor Caspar Christopher Brockenhuus på Hovinsholm og i sitt annet
ekteskap gift med en datter av ham; Barthe Malene Brockenhuus. Fru Heyers
onkel oberstløytnant Iver Coucheron var gift med baronesse Sophie Amalie
Rosenkrantz, en tremenning til hennes mor. Hennes søster var gift med den
norskfødte kommandant i Arkangelsk admiral Peter Christian Petrovich
Bredal. Hun arvet en mindre formue etter sin mor, og dette sammen med
familieforbindelsene gir neppe grunn til å betvile at hun var den egentlige
byggherre.
11.4.2 Datering
Gerhard Schøning skrev i sin beskrivelse av Stange prestegjeld 1773:”Paa
Gaarden, der ligger ret smukt, ei langt fra Mjøsen, staaer en smuk anseelig
Bygning, som er opsat af en Ob. Lieut. Heyer” (fig. 433 og 434). 82
Bygningen ble dendrokronologisk undersøkt av NIKU i 1996 og datert til
1720.
80 Tømmeret er dendrokronologisk datert og Gerhard Schøning oppgir i 1775 oberstltn. Heyer
som byggherre. Bygningen og anlegget er omtalt i en artikkel av forfatteren: ”Ringnes i Stange”
Fortidsminneforeningens årbok 1997. Ringnes er derfor lettere behandlet her og det henvises til
artikkelen. Rettelser: Artikkelen viser til Bjørneby i Åsnes som oppført 1720. Bygningen skal
imidlertid være oppført omkr. 1800. Rognstad på Toten er ikke oppført mlm. 1662 og 1666, men
i 1674.
81
Hedemarken sorenskriverembete. Tingbok 48, fol. 460a.
82
Schøning, Gerhard: Reise gjennem Hedemarken 1775. Hamar 1942.
485

Det ble trass i Schønings opplysning tidligere antatt at bygningen var
oppført av en senere eier, oberst Haxthausen, i 1765. 83 Bygningens moderne
uttrykk tilsa en slik datering, og et dekorert tak i rokokko datert 1765 bygget
også opp under dette.
11.4.3 Dimensjoner
Bygningen måler ca. 31 x 9 m i to etasjer. Takhøyden er i begge etasjer ca. 3
m under bjelkene. De to fløyene målte ca. 16 x 7 m.
11.4.4 Fasade
Bygningens eksteriør var frem til 1957 svært godt bevart. Panelet, som
antagelig var opprinnelig, ble da skiftet. Opprinnelig var det sannsynligvis
slett panel, men lekter er siden montert over bordsprekkene. Tømmeret mot
hagen er rødmalt under panelet. Det er sannsynlig at kun fasaden mot gården
var panelt opprinnelig, siden tømmeret her ikke er malt. Kun okergul maling
ble funnet på panelet mot gårdssiden, men det er sannsynlig at også den
panelte fasaden var rødmalt opprinnelig. Fløyene var før de ble revet ca. 1912
fremdeles kun panelt mot gården. Hoveddøren har et lunettevindu over og
flankeres av pilastre av sagde bord utformet som silhuetten av snodde
salomonske søyler. Disse har utvilsomt vært illusorisk malt i grisaille. Rester
av et blyglassvindu ble funnet på loftet i 1997, det hadde samme størrelse og
inndeling som de nåværende tresprossevinduene.
I 1720 var denne bygningen usedvanlig på Hedemarken, den står ved
siden av Storhamar fra samme tid som et første eksempel på europeisk
barokkarkitektur på innlandet.
11.4.5 Takform
Det nåværende tak er et valmtak i sperrekonstruksjon som kan ha erstattet en
eldre valmtak-konstruksjon (åstak?) tidlig på 1800-tallet, siden sperrer ikke
synes å være anvendt i området ved profan bebyggelse før på 1800-tallet, og
gesimsen har empiretrekk.
11.4.6 Plan
Midtgang med utgang til hagen. Trappen opp var opprinnelig en repostrapp i
enden av midtgangen.
I annen etasje er en langsgående korridor i annen etasjes vestre halvdel.
Dette kjennes bl. a. fra Linderud i Aker (Oslo) fra ca. 1714. Den endte
sannsynligvis i et privet på gavlveggen.
83 For eksempel i ”Indberetning til den Antikvariske Bygningsnevnd” Fortidsminneforeningens
årbok 1924:160.
486

11.4.7 Interiør
Frem til en ombygning i 1923 var bygningens interiører nærmest urørte fra
begynnelsen av 1800-tallet. Et velourtapet på lerret antagelig fra husets
oppføringstid er fremdeles bevart (fig. 435). Det var sekundært opphengt i
det såkalte rustkammeret, men hang opprinnelig i et sengekammer i annen
etasje der det i 1997 ble funnet filler av det under panelet. Tapetet ble
restaurert i 1998 og er nå løst montert på blindrammer i rustkammeret (fig.
436). Motivene er kineserier i hovedsakelig grønn velour på gulmalt
lerretsbunn. Panelene var skilt av pilastre i samme teknikk og farge med en
bord mot taket. Bjelketaket var malt med gul limfarge. Motivene viser
kinesere og indianere i skjønn forening, kanskje også afrikanere siden noen er
sorte i ansiktet. Elven er like gjerne amazonas som den gule flod. Det er både
ender og krokodiller eller alligatorer. 84 Brystpanelet under tapetet hadde røde
ramtrær og grønne fyllinger, likesom døren. I første etasje er et kammer som
kan ha vært barnekammer (nå spisestue) panelt med slett panel og malt med
banderimitasjoner i sort og rødt. Dette synes så alderdommelig at man må
anta at det er utført før 1750. 85
Storstuens (”salens”) praktfulle malte rokokkohimling er fra 1765, men
er malt på et hvittet bordtak som kan være opprinnelig. Taklistene er korrekt
utformet med dorisk karniss og er sannsynligvis opprinnelige. Vindus- og
dørgeriktene i storstuen er utformet med kraftig bølgeformet underskåret
profil som Larvikresidensens nye dører fra 1733 (fig. 437). 86 Geriktene har
samme fargelag nederst som brystpanelet og dørene, som bør være fra
oppføringstiden med ett speil og snabelprofiler: en lys terrakottafarge med
opalgrønt i speilene. Det er imidlertid en mulighet at treverket i stuen har stått
umalt frem til senere på 1700-tallet. Hvis geriktene er fra 1720-årene er de
det eldste kjente eksempel på typen i Norge.
11.4.8 Funksjon
Eiendommen var en stor landbrukseiendom og eierens faste residens.
11.4.9 Forbilder
Den rektangulære forholdsvis langstrakte hovedbygningen med valmtak
har likhetstrekk med enkelthuset Wulfshagen i Schleswig-Holstein (1699)
både i plan og oppriss, og det senere Gunderslevholm på Sjælland (1729)
(fig. 439-441).
84
Jfr. Jarry 1981.
85
Hvinden-Haug 1995.
86
Antagelig er profilen første gang brukt i Danmark på Charlottenborg 1680-1683. Engquist
1988/1990. Profiltypen er fremkommet i Roma under barokken. Günther 2006.
487

11.4.10 Anlegg
Hovedbygningen var flankert av toetasjes fløyer med saltak frem til 1908
(fig. 438). Antagelig gikk porten til borggården gjennom et tårnarrangement
med klokke og spir som på Nedre Ljan. Uthusenes form kjennes ikke, men
antagelig var det to parallelle lenger som på Bygdøy kongsgård. Disse var
utvilsomt også oppført av Heyer. En alminnelig bebygget storgård i 1720
hadde et stort antall uthus, mens besiktigelsen fra 1755 viser at det på
Ringnes var store bygninger under felles tak.
Visstnok gikk det en allé ned til Mjøsa, gjennom eller fra hagen. Det var
et lysthus i hagen. Den var omgitt av stakitt, men ellers kjennes dens utstyr
og beplantning ikke fra kildene.
11.4.11 Senere historie
I 1923 ble bygningen ombygd etter tegninger av arkitekt Fin Wollebæk. Etter
en mindre brann i 1996 ble den delvis tilbakeført.
488

12 Sammensatte palladianske typer
12.1 Kommissariegården. Kongensgate 81
(Trondheim)
Kongens gate 81, kalt Kommissariegården, ble oppført i begynnelsen av
1670-årene som et symmetrisk anlegg i tømmer med en to etasjes
midtbygning med valmtak flankert av lavere fløyer med saltak i gatens
lengderetning.
Kort tid etter 1723 ble sannsynligvis den ene fløyen revet og erstattet av
en ny enetasjes fløy med samme etasjehøyde som midtbygningen, og
avsluttet for enden av en paviljong med en lavere overetasje og pyramidetak.
En speilvendt fløy var planlagt på motsatt side av midtbygningen, men den
gamle fløyen ble i stedet stående (rek. LII). Midtbygningen i ombygget og
redusert tilstand ble revet i 1961.
12.1.1 Byggherren
Gården ble oppført av kgl. kommissarius og toller i Trondheim, senere
amtmann, Peder Christophersen Tønder (1641-1694) (fig. 442). Tønder giftet
seg i 1672 med Folchen Fremmersdatter salig president Laurits Frantsen.
Byggherren til den nye østfløyen kan være overbergamtsforvalter
nordenfjelds kanselliråd Nicolay Bernhard Køpp (c.1672-1740) og frue
Birgitte Sophie Undall, som bodde her fra 1723 til 1731.
12.1.2 Datering
Tønder var returnert til Trondheim i 1670 etter tre års opphold i Paris. Han
flyttet i 1675 til setegården Dønnes i Nordland som han hadde kjøpt samme
år. Kommissariegården bør derfor være oppført mellom 1670 og 1675, men
sannsynligvis nærmere det første årstall. Tønder brakte med seg
flensburgeren Christian Hansen Gartner (ca. 1646-1716) fra Paris, der han
hadde vært gartner i ”fire fyrstelige hager” i Tyskland, samt i Tuileriehagen,
Versailles og i den botaniske hagen Saint Denis. Han hadde gått i lære i
København. Gartner gjorde karriere i Trondheim som gartner og gjestgiver
489

og ble velstående. Han hadde handelsgartneri, var murerkyndig, og byens
planermester fra 1685 til 1713. 1
Overbergamtsforvalter Køpps høye stilling kan indikerer at han var
byggherre for den nye østfløyen med sin pretentiøse paviljong. Borgermester
Hagerup bodde visstnok ikke i gården selv, det var enken som flyttet hit ca.
1753.
12.1.3 Dimensjoner
Kommissariegården utgjorde frem til ca. 1787 en to-etasjes midtbygning på
16 meter flankert av to enetasjes fløyer på ca. 20 meter.
Midtbygningen var etter oppmålingen fra 1961 8 meter bred og 16 meter
lang med en fire meter bred midtgang med utgang på begge sider og trapp
opp. (fig. 443)
De enetasjes fløyene skulle etter Kavli hver ha en lengde på 48 alen [ca.
30 meter], mens Bar-Isak-gården bare var ca. 20 meter lang. Dette forklares
underforstått av Kavli gjennom tomtesalget fra 1736. 2 Han mente at hele
bygningen opprinnelig var ca. 75 meter lang mot Kongens gate. På den andre
siden av midtbygningen var det imidlertid etter bykartet fra 1868 da ikke
plass til mer enn en 20 meter lang fløy. 3 Det er sannsynlig at begge fløyer
opprinnelig var ca. 20 meter lange, og at bygningens samlede lengdemål kun
var ca. 54 meter, hvilket tilsvarer omtrent 86 alen; den tomts bredde som
Køpp kjøpte av Collin i 1723. Dette underbygges av at de resterende 63 alen
til tukthustomten i tillegg til sammen med de 83 alen utgjør de 150 alen
tomten utgjorde i øst-vest i 1711 før den ble delt, dessuten at midtbygningen
faktisk lå midt i en 86 alen [55 m] lang tomtelengde langs Kongens gate fra
Tukthuset til Kalvskindsgaten. 4
1
Balvoll 1994:6.
2
Se også Trondheim byleksikon Trondheim 1999. s. 299.
3
Adelsteen Knudsen Christiania 1868.
4
Antagelig har Collin da satt opp en gård på en tidligere ubebygget tomt som må være gått inn i
tukthuset. Utskillelsen har derfor ikke nødvendigvis gått på bekostning av kommissariegårdens
eldre bygningsmasse. Collin bodde ikke der selv. Tønders gård tilfalt etter hans død i 1694
nevøen Arnoldus Tønder som solgte den til sin svoger bergassessor Jens Hansen i 1704. Den
inneholdt da fire kakkelovner. Da hans sønn president Hans Collin overtok i 1711 målte
eiendommen fra syd til nord 112 al [70,5 m] og fra vest til øst 150 al [94,5 m]. Gården med hage
og sidebygninger er vist på et kart fra 1716 (NRA RK 313. Planen er mer summarisk gjengitt på
et kart fra 1718 i det svenske krigsarkivet som er avfotografert i Riksantikvarens arkiv).
Collin solgte i 1723 til overbergamtsforvalter nordenfjelds kanselliråd Nicolay Bernhard Køpp
(c.1672-1740) den største og østre del av tomten, som nå fra syd til nord målte 120 alen [75,6 m]
x 86 alen [54,2 m] i vest, men beholdt selv den mindre vestre del på 120 alen x 63 alen [40 m].
490

12.1.4 Fasade
Bygningen er av Guthorm Kavli i hans avhandling Trønderske trepaléer
fremhevet som en av de første barokkbygninger i Norge, oppført mellom
1670 og 1675. Han tolket den som et anlegg med en toetasjes midtbygning
med valmtak og gjennomgående midtgang samt med 48 alen [29 meter]
lange enetasjes sidefløyer inkludert og avsluttet av høyere paviljonger. 5 Kavli
bygget på byhistorikeren Henry Berg som utredet gårdens historie i 1961. 6
Berg hevdet i motsetning til Guthorm Kavli at fløyene lå adskilte fra
hovedbygningen. 7 Restene av anlegget ble revet i 1961. Selve midtbygningen
ble målt opp samme år. 8 Det er grunn til å tro at bygningen opprinnelig var
noe mindre og enklere disponert enn Kavli gir uttrykk for, og at det i 1720årene
ble igangsatt en ombygning som ikke ble fullført.
Kommissariegården er vel det eldste forbilde for de lange bygningene
som siden ble typiske for Trøndelag. Opprinnelig var det en toetasjes
midtfløy med valmtak, flankert av lavereliggende økonomifløyer med saltak i
øst og vest. Bygningen lå på en høy voll mot gaten med et stort kvadratisk
hageanlegg på den andre siden av en langstrakt gårdsplass. I midtaksen lå
antagelig den gamle hospitalkirkens spir.
Det er sannsynlig at den opprinnelige østfløyen ble revet og nyoppført av
en senere eier, mens vestfløyen og hoved- eller midtbygningen ble stående
fra Tønders anlegg. Tønders anlegg har neppe hatt paviljonger for
sidefløyenes ender, men var utvilsomt symmetrisk. Tønders østfløy ble i så
fall erstattet av en staseligere bygning med paviljong for enden, men
vedkommende byggherre har ikke rukket å fullføre en tilsvarende ny
vestfløy. Dette ville være en mer logisk forklaring på forskjellene enn den at
vestfløyen av en senere eier skulle være gjort lavere slik Berg hevdet. 9 Da
gården ble revet i 1961 lå østfløyen, i motsetning til hva vestfløyen hadde
gjort, på samme grunnmurnivå som midtbygningen med like vindusåpninger
og takhøyde. 10 Bryggerhuset må være den paviljongaktige bygningen som
5
Kavli 1966:34,35.
6
Utgangspunktet for Bergs undersøkelse var historien om at kong Christian V skulle ha bodd der
i 1685, hvilket i så fall skulle bety at general Johan Wibe leide gården av byggherren
kommissarius Peder Tønder, da det er belagt at kongen tok inn hos Wibe. Dette gjaldt den
tidligere vestfløyen ”Bar-Isak-gården” og var gjengitt av B. Geelmuyden i hans erindringer.
7
Intervju av Henry Berg ved ”Andy”. ”Kommissariegården” Adresseavisen 17.9.1960. Kavli
refererer også til et upublisert manuskript av Berg, utlånt til ham.
8
NTNU tegningarkiv. Per Skar 1.5.1961.
9
Intervju av Henry Berg ved Andy. ”Kommissariegården” Adresseavisen 17.9.1960.
10
Den var dessuten påbygget en etasje. Det er da forutsatt at dette var samme bygning som i
1766, hvilket neppe lenger kan sies sikkert.
491

sees på Dreiers bilde fra ca. 1800 med et høyt blyglassvindu med ovalt vindu
over i annen etasje og rustikaimitasjon i hjørnene, og som fremviser
arkitektur på høyt nivå etter forholdene (fig. 444). I magistratens takst fra
1766 er denne beskrevet separat som en ”stue-bygning ved porten” men uten
stue, kun med et størhus og overværelse. Midtbygningen viste seg ved
nedrivningen i 1961 også å ha hatt et ovalt vindu over inngangen, slik det
kjennes fra Christianias ”kommissariegård”; Rosencreutzgården fra 1680årene.
Paviljongen på Dreiers bilde kan neppe forestille noen annen bygning
enn avslutningen av østfløyen. Paviljongen har et helt annet uttrykk enn den
lave og enkle vestfløyen som også kjennes fra bilder, og forklarer hvorfor
taksten i 1766 var dobbelt så høy.
12.1.5 Takform
Det var valmtak på midtbygningen og saltak på sidefløyene. Den nye
østfløyen fra ca. 1723 hadde også saltak, og paviljongen for enden hadde
pyramidetak. Huset ble sannsynligvis ca. 1723 tekket med blåglasert tegl,
men opprinnelig hadde det antagelig vanlig rød tegl.
12.1.6 Plan
Eiendommen ble kjøpt i 1731 av borgermester Hans Hagerup (1685-1753) og
besto av to tomter. Den minste vestre tomt ble sannsynligvis solgt til
tukthuset i 1736. 11 Tukthusets fasade mot Kongens gate tilsvarer de 63 alen
[40 m] denne vestre tomten målte mot gaten. Hans Hagerup ble i 1732
oppnevnt til leder for byggingen av tukthuset, og hovedbygningen som
fremdeles står ble oppført ut mot Kongens gate på kommissariegårdens
nabotomt. 12 Den sto ferdig til kongebesøket i 1733, og kan altså ikke være
oppført på en tomt solgt i 1736, men dette kan være en senere
tinglysningsdato.
11 Kavli 1966:34.
12 Supphellen, Steinar: ”Innvandrernes by” Trondheims historie Bind 2. Trondheim 1997. s. 245.
492

I 1766 ble gården taksert og besiktiget. 13 Det fremgår at midtbygningen
lå i sammenheng med fløyene, hvilket også sees blant annet av kartet fra
1716 (fig. 445). Henry Bergs antagelse om avstand mellom
bygningsvolumene kan derfor ikke være riktig. Bygningen fremsto neppe
som et samlet symmetrisk anlegg i 1766. Fløyene må ha hatt forskjellig
karakter. Takene var tekket med blåglasert takstein, men vestfløyen ble langt
lavere taksert enn østfløyen. 14
Etter 1787 ble gården stykket opp i flere eiendommer. Den senere såkalte
”Bar-Isak”-gården; Kongens gate 83, utgjorde den tidligere vestfløyen.
Denne ble revet i 1884, men er avbildet samme år av ark. Ingvald Alstad,
samt på en eldre anonym akvarell. 15
Planløsningen i midtbygningen var i 1766 følgende; på østsiden av
midtgangen var en storstue, og på vestsiden en dagligstue og et sovekammer.
Takhøyden var 2,5 meter. Storstuen målte 5,5 x 7,5 meter. 16 Værelsenes
dimensjoner var m.a.o. ikke svært store trass i kompleksets utstrekning.
Midtbygningen ble taksert til 160 rd. I tilknytning til midtbygningen var i
vestfløyen kjøkken og tre kamre. Denne fløyen lå lavere og var også i seg
selv meget lav. På akvarellen er vestfløyen (da Bar-Isak-gården) vist med
torvtak, mens den i 1766 hadde glasert tegltak som resten av bygningen. I
1766 var taksten som nevnt over kun 60 rd. Østfløyen derimot, som inneholdt
13
Statsarkivet. Trondheim magistrat Branntakstprotokoll 1766. Nummer 420. Samlet takst 400
rd. Den tilhørte da Hagerups enke Anna Mortensdatter Kiembler. Stall-og fjøsbygningen ble ikke
taksert:
”420 Madme: Anna Kiembler afgl: Borgemæster Hagerups Enke Sin Huus, 400 rd”
Fronten mod Nord Dobbelt Etage, tækt med blaae glasseret Tagsteen er
afdeelt, Stor-Stue, Daglig-Stue, Sæng-Kammer begge med jern Vind ovn
og tromler, Kiøkken med Skorsteen Muur, paa loftet værelserne uden ovn,
Mod Væster Siide bygning Enkelt Højde, 3de Kammer og et Kiøcken,
deraf 2de med Jern ovne forsynet, J tvær bygningen Hæste Stald og
Høeboed, mod øster Siide bygning og 3de Kammer, deraf 2de med Jern
ovn forsynet og Enkelt højde, ved Porten et Stue-huus Dobbelt højde, deri:
Størhuus med bagerovn og brygpande Jndmuuret, med overværelse, alt
tækt med Blaae Steen, i gaarden et Stabur dobbelt hæjde med Rød
tagsteen, og et Stort Vognskiul ude ved Porten og med Rød tagsteen tækt,
opgav selv for:
Riksarkivet. Kommersekollegiet. Norges brannkasse. Branntaksasjonsprotokoll Trondheim
1766-1787 Nr. 52. Kongens gade matr. nr. 406 (i 1777 nr. 400). Samlet takst 500 rd.
14
Riksarkivet. Kommersekollegiet. Norges brannkasse. Branntaksasjonsprotokoll Trondheim
1766-1787 Nr. 52. Kongens gate nr. 406 (i 1777 nr. 400). Samlet takst 500 rd.
15
Alstads tegning avbildet i ovennevnte avisartikkel. Akvarellen gjengitt i Trondheim før
Cicignon s. 55.
16
Etter oppmålingen Skar 1961.
493

tre kamre, samt bryggerhus med overværelse ytterst, ble taksert for over det
dobbelte; 130 rd.
På ett kart har endene fremspring mot gården, men dette må være en
forenkling av de sidebygninger som fantes på gårdssiden. 17 På et kart
springer midtbygningen frem som bredere enn fløyene mot gården, hvilket er
mer plausibelt, da Bar-Isak-gården var smalere enn midtbygningen, ca. 5
meter bred. På de fleste kart er imidlertid anlegget fremstilt som et langstrakt
rektangel, hvilket kan være en forenkling av planen, eller at svalganger
utfylte den forskjellige bredden.
12.1.7 Forbilder
Tønders anlegg kan ha hatt en parallell i generalmajor Georg Christian von
Schultz’ og frue Anna Sophia von Hovens herregård Værnes, der det også
var et høyere toetasjes midtparti og lavere sidepartier med sekundære
funksjoner. 18 Schultz ble adlet i 1671. Bygningen var antagelig noe mindre
enn Kommissariegården; sidefløyene utgjorde hver kun et enkelt rom, men
prinsippet var det samme. Da bygningen ble taksert 1671 og 1672 var den
ganske ny. Kjernen var oppført av fogden Nils Pedersen, men den ble tilbygd
av Schultz. På Værnes ble etter 1672 oppført et trappetårn, antagelig som et
adelig standssymbol; et fenomen ukjent ellers i landet etter 1660-årene og for
øvrig et noe retardert trekk; ”ziret med taarn og deri hengende klokker”. 19
Man skal imidlertid huske at Christiansborg slott i København ble oppført
med et mektig tårn i 1743! Rådhuset i Trondheim ble gjenoppført med tårn i
1706/1708, som et internasjonalt symbol for rådhusverdigheten. Kaupanger
hadde også tårn, men det gikk ingen trapp i det. Christian Gartner har
sannsynligvis vært involvert også i hageanlegget på Værnes, da det omtales
forholdsvis nøye i hans Horticultura. 20 Hagen hadde omtrent de samme
dimensjoner som Kommissariegårdens, og det var allébeplantninger av
svensk asal langs veier tilknyttet gården. 21 Hagen på Værnes, som er nøyere
beskrevet i Horticultura, inneholdt en stor del løvtrær. 22
Et anlegg i forbindelse med slottshagen i Potsdam er en paviljong oppført
i sammenheng med det kurfyrstelige fasaneriet i bindingsverk med en
lignende form som Kommissariegården (fig. 446).
17
Kavli 1960:30. Kart ca. 1745.
18
Rekonstruksjonstegning av Arne Berg. Berg, Arne: ”Byggjeskikken i Stjørdal”, Stjørdalsboka
bind I del 3. Steinkjer 1972. s. 15.
19
Etter Schøning 1774. Stjørdalsboka band II del 2. s. 17-23.
20
Balvoll 1994:10.
21
Weisæth, Gunnar: ”Trær, busker og planteskole ved Værnes i årtiene omkring 1690” Årsskrift
planteskoledrift og dendrologi 1958. s. 7-12.
22
Weisæth/Balvoll 1994:80.
494

12.1.8 Hagen
Hageanlegget ved Kommissariegården kjennes i mindre grad, annet enn at
det på kartet fra 1716 er tegnet med tolv kvarterer. Den var stor; ca. 6 da.
Mellom hagen og bygningen var en langstrakt rektangulær plass. Mot denne
plassen har det sannsynligvis vært stakittverk, mens det ellers var plankeverk.
Her lå det i 1766 uthus; stabbur og en bygning med fjøs og stall. Utenfor
porten lå et vognskjul. Gartners oppskrift på den ideelle hage fra Horticultura
kan ha vært fulgt her, men hvis fremstillingen fra 1716 er riktig manglet det
fire kvarterer i forhold til denne. Boken var dedisert ”Vel-Ædle og Velbaarne
Peder Tønder til Dønnes”. Anleggsformen kan i likhet med den langstrakte
bygningskroppen prinsipielt minne om Tuilerienes anleggsplan før Le Nôtres
omlegging 1671 (hvilket antagelig var året etter at Gartner forlot Paris). Man
kan ikke utelukke at Tuilerieanlegget kan ha gitt inspirasjon til Tønders
anlegg (fig. 447).
12.1.9 Senere historie
Midtbygningen ble revet i 1961 samtidig med den antagelig resterende del av
østfløyen som da omfattet en firelaftet tømmerkjerne som var påbygget en
etasje. Dette var Kongens gate 81.
Resten av østfløyen lå til Kongens gate 79 og må sannsynligvis være
revet allerede før 1868. 23
23
Kongens gate 79 var oppført mellom 1868 og 1890, etter kartene Adelsteen Knudsen 1868 og
Mathiesen 1890. Gården kan ha inneholdt eldre deler, men gården var i 1868 stort sett inntrukket
fra gatelinjen.
495

12.2 Storhamar i Vang (Hamar)
Bygningen ble antagelig oppført kort tid etter 1716 på herregården
Storhamar, på den nedlagte byen Hamars grunn. 24 Den var oppført i tømmer
med et kvadratisk toetasjes midtparti med pyramidetak og flankerende
enetasjes partier med altaner over; dvs. flate tak med balustrader (rek. LIII).
En eller to separate sidefløyer lå mot nord. Den ble senere kraftig ombygd, og
var revet før 1856 (rek. LIV).
12.2.1 Byggherren
Overhoffrettsprokurator kanselliassessor Jens Grønbech kjøpte Storhamar
med tilliggende gods for 23.000 rd. i 1716, og har vel startet oppføringen av
hovedbygningen ikke svært lenge etter (fig. 449). 25 Han tok opp et stort
pantelån på eiendommen da han kjøpte den. Ved enkens død i 1771 hadde
hun et lån på 16.000 rd. som hennes nevø Jens Grønbech Wessel måtte overta
da han arvet eiendommene. 26
24
Grønbechs nye bygning ble oppført på middelalderkjellere, omgitt av ruiner på alle kanter.
Den romanske domkirkens mektige arkaderekke reiste seg i en haug av nedrast stein bak
bygningen. Ruinene av biskopens residens, den senere lensherreresidensen Hamarhus, lå ved
innkjørselen til gården, og ble senere utnyttet til en stor stallbygning. Overalt lå hvelvkjellere
mer eller mindre dekket av jord. Et tårn som kan ha formidlet biskopens broforbindelse til
domkirkens gotiske kordel sto visstnok fremdeles mellom denne og slottsruinen.
25
I 1720-årene pågikk byggearbeider, men disse kan også ha med stallbygningen å gjøre.
Leilendingene var da forpliktet til å frakte takstein fra Bragernes til Storhamar. Pedersen
1990:37; Bleken-Nilssen, T.: ”De som åtte jorda.” Furnes bygdebok I. Hamar 1941:768.
26
Grunnlag for utvalg av kilder er i høy grad; Pedersen, Ragnar: ”Den adelige frie sedegård
Storhamar. En studie av typiske trekk ved gårdsdrift og sosialt liv.” Fra Kaupang og Bygd.
Hamar 1990:29-73. Pedersen har latt meg bruke dokumentavskrifter. Konklusjonene om
hovedbygningen på grunnlag av kildene er imidlertid forskjellige fra Pedersen.
Kilder:
Kart NGO kat. A V 17. (ltn. Joachim Wessel 1772) to illustrasjoner av Storhamars
hovedbygning.
Kart Gregers Fougner Lundh ca. 1820.
Kart Schjelderup 1847.
Gregers Fougner Lundhs akvarell ca. 1820.
J. P. T. Ræders to tegninger fra 1834.
Hans Gudes maleri 4.2.1859.
Hans Gudes tegninger 18.9.1850.
Inventarliste 1835 (gjelder driften).
Forpaktningskontrakt 1838.
Branntakst 10.2.1850. Statsarkivet på Hamar. Branntakstprotokoll Vang 1846-1877.
496

Jens Grønbech 27 var født på Strømsø 1666, sønn av skipsmåler og
kjøpmann Hans Jensen Grønbech og Marthe Michelsdatter Brasen. Han ble
gift i 1712 med Christine Sophie Vagel (c 1687-1771) datter av kjøpmann i
Fredrikshald kommerseråd Jochum Mathiesen (av slekt fra Bohuslen) og
Kirsten Christensdatter Heidemark (fig. 450). Kirsten Heidemarks far var
borgermester i Fredrikshald, men opprinnelig fra Uddevalla. 28 De svenske
forbindelsene utløste en sak under krigen der Mathiesen og hans sønn
Mathias Vagel ble arrestert og fengslet, beskyldt for bistand til fienden.
Grønbech var deres advokat og fikk dem i 1715 løslatt og frikjent med
resultatet at Mathiesen for tort og svie fikk rang av kommerseråd og
Grønbech ble kanselliassessor. Som bonus fra klienten fikk han også hans
datter til ekte. Grønbech ble overhoffrettsassessor 1721, kammerråd 1722 og
justisråd 1731. Han døde på Storhamar 1734 og enken giftet seg 1741 med
byfogd i København justisråd Iver Hansen Jentoft. Hun var frue på Storhamar
i 55 år og det gikk senere mange historier om henne som ”Hamarfruen.” 29
12.2.2 Datering
At bygningen som ble revet i 1850-årene var identisk med Grønbechs
bygning viser opplysningene om at den store salen hadde ”Kongens
Forgemak” malt over døren med forgylte bokstaver, likesom ”hoffdamers”
navn var malt over soveværelsedører i annen etasje. 30 Dette kan bare ha
forbindelse med kongebesøket i 1733 (fig. 451).
Gerhard Schøning beskrev i 1775 Storhamaranlegget slik: ”Denne Gaard
har en anseelig, men nu meget forfalden Bygning, tillige med en stor smuk
Have, og et Lysthus, som ligger liige for fronten av Gaarden mod Søen, i
hvilken Have ere opsatte adskillige Ziirater og Inscriptioner, paa Piramider,
malede paa blaa Taffelsteens Plade, i Anledning af Sal. Kong Christian 6tes
Nærværelse, der opholdt sig, i 3de Dage paa dette Sted.” 31
12.2.3 Dimensjoner
Selve hovedbygningen var 13 m bred og 17,5 lang i 1850. Hvis man følger
opp forklaringsmodellen ovenfor kan sidepartiene med altanene ut fra dette
27
Han skriver selv sitt navn Grømbech, men skrives stadig Grønbech også i samtiden. Navnet
ser siden ut til å være normalisert til denne formen i de fleste sammenhenger.
28
Elvestrand, Vegard: Fra Københavns Universitet Sorø Akademi og Lederborg til Hadeland.
Trondheim 2004:618.
29
Oversikt over Storhamars historie; Moe, Wladimir: Norske Storgaarde. Kristiania 1920:243-
250.
30
Pedersen 1990:42. Moe, Wladimir: Norske Storgaarde. Kristiania 1920. Gude, Betzy:
Memoarer skrevet etter 1903. Karin Knoph, Oslo.
31
Schøning, Gerhard: Reise gjennom Hedemarken 1775. Utg. Leif Midthaug. Hamar 1983:46.
497

ha målt 13 x 5,5 m siden midtpartiet hadde pyramidetak og bør ha hatt
kvadratisk plan på 13 x 13 m. De ville ha rommet to til tre værelser hver.
Bygningens grunnplan ville da opprinnelig måle ca. 13 x 23 m (et areal
tilsvarende f. eks. Meyergården ved Kongsberg eller Paulsengården i
Kragerø).
Bygningen oppgis i 1850 å ha vært ca. 7,2 m høy til gesimsen, så
værelsene har vært over tre meter høye i hver etasje.
Sidefløyen målte i 1850 17,5 x 7,3 m med en liten del i nordenden på 6,2
x 2,5 m. På grunn av skråningen oppover var bygningen ca. to meter lavere i
nordenden.
12.2.4 Fasade
Wessels to fremstillinger av hovedbygningen på to kart fra 1772 viser etter
min mening en frontal fremstilling av en bygning med et sentralt toetasjes
midtparti med pyramidetak, flankert av enetasjes sidepartier med altaner (fig.
453). Dette er en velkjent type i europeisk slotts- og villaarkitektur i
perioden. 32
Den inngangen mot hagen (som man må tro Wessels tegning viser) med
forkrøppet buet bislagtak og høy dobbel trapp, sitter usymmetrisk på fasaden
og kan ha vært en sekundært opprettet hageutgang fra storstuen, f. eks. i
forbindelse med kongebesøket i 1733. Den er ikke på Lundhs akvarell fra ca.
1820 og kan være sløyfet da det høye trappearrangementet sviktet (fig. 454).
Man ser på Hans Gudes maleri fra 1859 en vindusrytme og et antall
vinduer som tilsvarer Gregers Fougner Lundhs akvarell fra ca. 1820 (fig.
455). Gudes maleri er antagelig malt etter skisser utført før svigerfaren
generalmajor Erik Anker flyttet fra gården i 1850. På maleriet er første etasje
knapt synlig men de fire vindusfagene med kraftige lisener (i. e. laftekasser)
gjenkjennes fra Wessels tegning og viser til midtpartiet i Grønbechs bygning.
De to tettsittende vinduene helt til venstre i fasaden er de samme som på
Lundhs akvarell. Altanpartiet på østsiden er da revet før Lundhs bilde ble
malt; fundamentet dannet grunnlag for terrassen med trapp som fremdeles
ligger som ruin i dag øst for kjellerne. Den opprinnelige altanen på vestsiden
er overbygget med en etasje før han malte sitt bilde, men med vanlig saltak,
ikke med valmtak. Man har antagelig planlagt å sette opp en gavl også på
østsiden. Valmtaket på vestsiden skyldes sikkert Erik Ankers forbedring av
bygningen etter 1831. Bygningen fremsto da som en normal stor rektangulær
hovedbygning med smalere sidefløy. Denne utviklingsmodellen forklarer
Lundhs tilsynelatende underlige fremstilling av bygningen, som ikke viser
32
Pedersen tolker tegningen(e) til å vise bygningens endegavl mot øst med inngangen (der den
etter min mening senere kom som konsekvens av en ombygging) samt karnapper og et porttårn.
498

annet enn bygningen slik den faktisk så ut, og ikke en avkuttet situasjon for å
vise ruinen bak. 33
På fremstillinger og kart fra ca. 1820 ligger det en fløy på østsiden av
hovedbygningen før kartet fra 1847 og branntaksten i 1850 i stedet forteller
om en fløy på vestsiden (fig. 456). Fredrik Borchgrevink eller Erik Anker må
ha oppført eller flyttet en fløy til motsatt side. I 1838 er det snakk om den
”den saakaldte nye Bygning mit imot Hovedbygningens storkjøkkendør.” 34
Endeveggen på den eldste fløyen (”tårnet” på Wessels tegning) viser at
fløyen i 1772 neppe var sammenbygd med hovedbygningen slik den
sannsynligvis var i 1799, da ”De paa Gaarden værende Bygninger og Huse
bestaae i 2 store vaaningshuuse, deri er 23 Værelser.” Dette må tolkes som
hovedbygningen med sammenbygget sidefløy.
I 1799 var der også en ellers ukjent sidebygningen som vel hadde en
etasje med ”Kjøkken, Fadebod og 4 afdelinger med Lofter over” 35 , hvilket
kan bety at hovedbygningen ikke inneholdt kjøkken. Hvor sidebygningen lå
er ukjent.
12.2.5 Takform
Det kubiske midtpartiet hadde et pyramideformet tak. Altanene med sine flate
dekker må ha vært problematiske å holde tette. En takaltan ble behandlet som
skipsdekk ved kommandantboligen på Akerhus fra 1656, og det samme må
være gjort på Storhamar, med mindre man gjorde som ved Gyldenløves nye
residens i Larvik (2) fra 1699; la jernplater. 36 At en ombygning ble påkrevet
etter en del år er forståelig, Schøning omtaler bygningen i 1775 som meget
forfallen, og at bygningen fremdeles i 1772 sto med altanene viser at den
tross alt må ha vært vedlikeholdt.
12.2.6 Plan
Planen må opprinnelig ha vært noenlunde symmetrisk med de store
værelsene i midten i hver etasje, og mindre på sidene. Veggene i midtpartiets
sidevegger må ha vært laftet fra grunnen slik at det har vært små værelser (ca.
3 x 4 m) på begge sider av den dype storstuen i første etasje som må ha målt
ca. 6 x 9 m, og likeledes på begge sider av en tilsvarende sal i annen etasje.
Hadde det ikke vært kamre på begge sider av salen i annen etasje ville det
ikke vært plass til de nevnte hoffdamenes værelser. Var det slik i annen etasje
bør det ha vært likedan i etasjen under for å bære veggene ovenpå. Et eller to
av disse kamrene i første etasje ville da vært boder uten vinduer hvis det var
33
Pedersens tolkning. Pedersen 1990:44.
34
Forpaktningskontrakt mellom Fredrik Borchgrevink og Erik Anker 1838. Pedersen 1990:43.
35
Kiøbenhavnske Tidender 1799, no. 50. Pedersen 1990:29-31.
36
Berg, Arno: Akershus slott i 1600-1700-årene. Oslo 1950:91,92.
499

tre værelser i bredden. Under hver av altanene kan det ha vært to eller tre
værelser. I 1850 lå dagligstuen antagelig som et hjørneværelse mot sydvest.
Den hadde i 1832 tre vinduer. 37 De mange forholdsvis små værelsene i en
bred bygningskropp kan sammenlignes med Meyergården på Kongsberg,
Paulsengården i Kragerø, Smestad i Aker etc. og er ganske typiske for tidens
planløsninger, som vektla spesialiseringen fremfor store fellesrom.
Bygningen kan ha rommet minst fire appartementer med forgemakk og
sengekammer, kanskje seks. Mot gården har det vært en gang med inngang
på midten og trapp opp i vestenden. Kanskje gikk gangen i midtpartiets
lengde; jfr. Betzy Gudes uttalelse: ”vort eget Hjem i det egenartede gamle
Hus, med de store Sale og lange Gange.”
Opplysninger om rommenes disponering er fra en branntakst 10.2.1850
og Betzy Gude f. Ankers utrykte memoarer. Hun beskriver en vielse ”i den
store Sal på venstre Side af Inngangen”. 38 At salen eller storstuen lå til
venstre for inngangen som da lå på østveggen, viser at det neppe var en
midtgang, men sannsynligvis opprinnelig en midtsal med forstue foran på
nordsiden.
Branntaksten 1850 beskriver hovedfløyen (”vestfløyen”) og nordfløyen
under ett hvilket vanskeliggjør rekonstruksjonen noe, 39 men en branntakst fra
1856 beskriver den gjenstående nordfløyen etter at hovedfløyen ble revet, slik
at man noenlunde kan skille ut værelsene her i 1850. 40 I første etasje i
hovedfløyen var storstuen og to kamre som oppgis som tapetserte. Det var et
oljemalt og panelt værelse med kamin, en rappet dagligstue malt med
limfarge (”vandfarve”) samt et oljemalt panelt kammer med et lite avpanelt
avlukke (under trappen?). Det var i hele bygningen tre ganger i første etasje,
alle panelt og malt med limfarge. Kun én gang sies å ha oppgang til annen
etasje, og den må ha ligget i hovedfløyen (i 1856 var det selvfølgelig blitt
trappeoppgang i den gjenstående nordfløy). Nordfløyens første etasje må i
1850 ha hatt 4-5 panelte rom (hvorav et kontor med kamin) hvorav kun et
tjenerkammer var malt. Et upanelt lite kjøkken med avdelt spiskammer var
tilbygget fløyens nordende og målte 6,3 x 2,5 m. Noe annet kjøkken omtales
ikke i bygningen, men et bryggerhus med grue og bakerovn nevnes i 1850 og
dette må være det gamle kjøkkenet.
37
Det var tre sett gardiner i stuen ifølge auksjonen etter generalmajor Meyer 29.3.1832. Han må
ha leid huset av Borchgrevink.
Statsarkivet. Sørhedmark sorenskriverembete. Auksjonsprotokoll nr. 22 1830-1833 s.243.
38
Pedersen 1990:40. Nedskrevet etter 1903. Hos Karin Knoph, Oslo.
39
Statsarkivet på Hamar. Branntakstprotokoll Vang 1846-1877. Branntakst 10.2.1850. Folio 64b.
40
Statsarkivet på Hamar. Branntakstprotokoll Vang 1846-1877. Branntakst 27.8.1856.
Folio 87a.
500

I annen etasje var i hovedfløyen antagelig seks panelte og malte
soveværelser, hvorav ett med kamin, et rappet sovekammer samt et lite panelt
og malt ”forværelse.” Den salen som burde ha ligget midt i bygningens annen
etasje er åpenbart regnet som et soveværelse, eventuelt var den oppdelt, siden
saler ikke nevnes i huset. Det umalte billiardværelset må ha ligget i
nordfløyen. Her lå også et panelt umalt værelse avdelt et kleskammers. I
annen etasje var i hele bygningen tre ganger. Det ser ut til at det i nordfløyen
i 1850 bare fantes ett malt værelse (et tjenerkammer). Takkonstruksjonen var
så høy at det var plass til to nivåer. I første loftsnivå var fem rom uinnredet
og avdelt med tømmervegger samt belyst av åtte kobbhus i taket (av hvilke et
i nordfløyen). Over dette igjen var vanlig loft. Det var to piper oppmurt fra
grunnen og tre fra annen etasjes bjelkelag i hovedfløyen, og to oppmurt fra
grunnen i nordfløyen. De sannsynligvis manglende pipene til værelsene
under altanene må ha vært en svakhet ved bygningstypen. Dette ble senere
kompensert for da bygningen ble ombygget med tre piper oppført på annen
etasjes bjelkelag. De usedvanlige ”teglsteinsovnene” som omtales i mange
rom kunne som Pedersen skriver hatt sammenheng med teglverket på gården
som ble opprettet i 1770-årene. 41 Ovner av vanlig teglstein virker imidlertid
ikke sannsynlig da veggene ville bli for tykke. Det kan være det ikke var
”teglsteinsovner”, men teljesteinsovner; dvs. klebersteinsovner. I Trondheim
var disse mer vanlige enn jernovner ved branntakseringen 1766, og antagelig
langt rimeligere enn jernovner. Eventuelt er det pottemakeren Jens Henriksen
fra Bragernes, som flyttet til Storhamar i1760-årene og senere lå i sak med
fru Jentoft om husleie 1768-1771, som har laget virkelige kakkelovner på
gården. 42
Bygningen oppgis 1850 å ha en kjeller delt i fem hvelvede rom. I dag
kjennes tre hvelvkjellere som har ligget under bygningen, vest for ruinen av
trappen. 43 De kan tenkes overdekket av et bygningsareal på minimum 10 x 10
m, og må opprinnelig ha ligget under bygningens midtparti, med et bredt
1700-tallsvindu i den søndre kjellerens søndre mur som nå utgjør eneste
inngang. Det er i nordenden av den østre kjelleren dør til en kjeller som er
sammenrast. I sidefløyens nordende lå i 1856 også en hvelvet kjeller delt i to
41
Pedersen 1990:43.
42
Statsarkivet Hamar. Hedemarken sorenskriverembete Tingbok 50b 1764-1768 fol. 660,
Tingbok 51b 1768-1772 fol. 372. Avskrift Hedmarksmuseet ved Ole Gjestvang.
43
Pedersen, Ragnar og Sæther, Tor: ”Hvelvkjellere på landsbygda: de skjulte kulturminner.”
FOK-programmets skriftserie. NAFVs program for forskning om kulturminnevern, Norges
allmennvitenskapelige forskningsråd. Nr. 24. Oslo 1995:54,61. Illustrasjonene til Storhamar og
Sakslund er forbyttet.
Sæther, Thor: Kannikenes gårder. Tilstandsanalyse for kjellerruiner vest for hovedbygningen på
Storhamar gård, Hamar, Hedmark. Rapport Hedmarksmuseet 2006.
501

om, men den omtales ikke i 1850. 44 I auksjonsplakaten fra 1799 reklameres
det for seks kjellere, hvor av fire hvelvede. Hvelvkjellernes plan har neppe
diktert planen til bygningskroppen over.
I en auksjonsplakat fra 1799 omtales noe uklart hovedbygningen med
sidefløy og to sidebygninger: ”De paa Gaarden værende Bygninger og Huse
bestaae i 2 store vaaningshuuse, deri er 23 Værelser. En stor Sidebygning
hvori 10 Værelser. En dito, hvori Kjøkken, Fadebod og 4 afdelinger med
Lofter over.” 45 De to store våningshus med de 23 værelsene må vise til
hovedbygningen med nordfløyen sammenbygget med hovedbygningen slik
Gregers Fougner Lundhs kart fra ca. 1820 viser. Siden hovedfløyen kalles
vestfløyen i branntaksten 1850 må det være Lundhs kart som viser
nordfløyens riktige posisjon, ikke Schjelderups kart fra 1847. Dette fremgår
også tydelig av Ræders tegning fra 1834 der man ser hovedbygningen fra
nordvest (fig. 457). 46 Wessels tegninger på kartet fra 1772 viser begge en
sidefløy, men neppe helt sammenbygd med hovedbygningen slik nordfløyen
antagelig var i 1799, og helt sikkert i 1834 og 1850. Det er mulig nordfløyen
var en ny fløybygning oppført senere på 1700-tallet, eller den gamle
sidebygningen som ble flyttet inntil hovedbygningen. Etter Wessels tegning
lå sidebygningen i 1772 også lenger øst.
Uttalelsen i forpaktningskontrakten fra 1838 om at forpakteren ikke
hadde adgang til den ”saakaldte nye Bygning mit imot Hovedbygningens
storkjøkkendør” viser neppe til nordfløyen, Det er tydelig presisert tidligere i
kontrakten at ikke noe areal i hovedbygningen tilkom forpakteren. 47 Den
”nye bygning” nevnes i sammenheng med uthus; vognremisen og et stabbur,
stallkammer og geschirrkammeret. Det kjennes ikke andre bygninger i
tilknytning til hovedbygningen på kart eller tegninger fra 1800-tallet annet
enn et annet stabbur helt vest for hagen. Det kan være denne bygningen det
siktes til siden den lå i tilknytning til hovedbygningen, og rett ovenfor
nordfløyen. Bygningen eller stabburet er ikke er tegnet på Schjelderups kart
fra 1847. Noe stort kjøkken nevnes ikke i hovedbygningen i 1850.
Sidebygningen med kjøkken, fatebod og fire avdelinger med lofter over
som er omtalt i 1799 er ellers ukjent. Hvis det faktisk var hovedbygningens
kjøkken som lå i denne sidebygningen må den ha ligget i hovedbygningens
umiddelbare nærhet (andre boligrom som kjøkkenet skulle betjene omtales jo
44
Opplysning fra Ragnar Pedersen 2007.
45
Kiøbenhavnske Tidender 1799, no. 50. Pedersen 1990:29-31.
46
Pedersen 1990:56. Orig. hos: C. Jacobsen, Pileallé 55, København.
47
Pedersen 1990:43.
502

ikke i sidebygningen). Å legge kjøkkenet til en fløybygning kjennes fra
Herregården i Larvik og Jarlsberg, men neppe ellers. 48
Borgestuebygningen kan ha vært en eldre svalgangsbygning oppført av
en av de tidligere godsforvaltere på gården. Førstnevnte bygnings
uregelmessige fasader og saltak tyder på eldre opphav enn Grønbechs tid. 49
12.2.7 Interiør
De forgylte innskriftene viser at en profesjonell maler har vært på gården i
forbindelse med kongebesøket i 1733, og følgelig kan også de ”store Malerier
i Vægge og Tag” som omtales av garver Johannes Olsen sannsynligvis være
utført da. 50 Adjektivet ”store” malerier tyder imidlertid på at det var
plafondmaleri i taket og landskapsmalerier ell. lign. på veggene heller enn
rent dekorasjonsmaleri. Det er usedvanlig hvis ikke dette ble fjernet eller
skjult av senere eiere, spesielt generalmajor Erik Anker (1785-1858) og frue i
forbindelse med moderniseringen av huset forøvrig. De eide gården 1831-
1847, og bodde der til 1850. At Betzy Gude ikke omtaler disse maleriene
samtidig med inskripsjonene gjør at man må anta de var borte før hennes
minne. Kanskje garver Olsen så dem før Ankers ombygging, eller kun hadde
hørt om dem? Plafondmalerier skal det også ha vært på Hovinsholm, der det
også var veggmalerier, og der gikk de vel tilbake til slutten av 1600-årene.
Værelsedekor av denne typen fra tidlig på 1700-tallet er neppe kjent fra
Hedemarken ellers.
12.2.8 Funksjon
Storhamar var Grønbechs faste residens. Han var som kanselliassessor
innenfor rangsystemet da han kjøpte Storhamar, og derfor å regne likt med
48
I England begynte man enkelte steder å legge kjøkkenet i en fløybygning i 1680-årene.
Girouard, Mark: Life in the English Country House. Yale 1978:151. I Frankrike lå kjøkkenene i
fløyene ved Trianon de Porcelaine i Versailles.
49 49
Borgestuen var en stor bygning på 28,4 x 8,5 m og det var svalgang i begge etasjer. Den
inneholdt i 1850 en leilighet med kjøkken, stue og kammers, drengestue, bod og bryggerhus samt
i annen etasje adskillige kamre. Det var kjeller under 2/3 av bygningen. 49 10 værelser stemmer
ikke med borgestuens antall værelser i 1850. Det må imidlertid ha foregått underdelinger av
større rom da første etasje i 1850 hadde fem rom (og ett underdelt). Det var hele ti kamre i annen
etasje i 1850. Fra 1830-tallet har den antagelig dels fungert som bolig for forvalteren. Borgestueeller
drengestuebygningen var utgangspunktet for den nye hovedbygningen som ble oppført som
forvalterbolig av et engelsk selskap før 1864, noen år etter at Carl Ferdinand Krog rev den gamle
hovedbygningen i 1850-årene. Den nye hovedbygningen var ett laft kortere enn
borgestuebygningen men inneholdt tømmer fra denne. 49 En treetasjes tverrfløy ble i 1867-1868
tilbygget for vestgavlen. 49 Bygningen ble ombygd i 1919, men brant i 1939 og ble erstattet av
den nåværende hovedbygningen i en etasje, men med samme utstrekning.
50
Garver Olsens erindringer. Refertert av Pedersen 1990.
503

adelig. Gården beholdt derfor setegårdsprivilegiene fra Hannibal Sehesteds
tid, for Storhamar ble stadig regnet blant herregårdene; for eksempel ved
innberetningene om adel og adelige setegårder i 1743, og ved
auksjonsplakaten i 1799 opplyses at Storhamar har sikt- og sakefallsrett over
Vang sogn med Furnes anneks, samt 36 gårder i Nes og Ringsaker. Grønbech
kjøpte samtidig med Storhamar den gamle adelige setegården Grefsheim som
lå under Storhamar til 1777. 51
12.2.9 Forbilder
Da Grønbech valgte konseptet for sin nye hovedbygning grep han til en helt
moderne type i fullstendig kontrast til stedets gamle røtter. Han valgte en
kompakt bygningsform helt annerledes enn de smale langstrakte bygningene
med sine ”borggårder,” slik som de nærliggende herregårdene Aker i Vang
og Hovinsholm i Nes, samt Ringnes i Stange som ble oppført 1720 omtrent
samtidig med Storhamar; som var et moderne barokkanlegg men basert på
herregårdens typologi. Hovedbygningen på Storhamar lå løsrevet fra ladegård
og andre gårdsbygninger. På andre herregårder i en lignende situasjon var de
gamle murene gjerne gjenbrukt i en slags parasittarkitektur, som f. eks. på
Reinskloster, Halsnøy og Utstein Kloster. Grønbech har imidlertid hatt større
arkitektoniske pretensjoner for sin bolig, og innrettet i stedet slottsruinen til
stallgård. En cicerone for Roma fra 1627 (illustrert av Giacomo Lauro?) viser
”rekonstruksjoner” av antikkens monumenter der Neros hager vises fremstilt
som et samtidig lystslott eller villa (fig. 458). Fremstillingen viser templene
og hagen i samme forhold til bygningen som i tilfellet Storhamar med
domkirkeruinen og slottsruinen.
12.2.10 Anlegg
Det er mulig Storhamar, som slottet Zeist i Holland og dets mindre adapsjon
Juellund på Sjælland, har hatt en cour d’honneur-situasjon med to lavere
sidebygninger mot nord avgrenset av et stakitt mot domkirkeruinen. Til en
hver tid er det bare observert en sidebygning eller fløy i nær eller direkte
tilknytning til hovedbygningen, men det er sannsynlig at det i hvert fall har
vært planlagt to flankerende symmetriske fløyer mot nord. Den ellers ukjente
51
Hamar hadde vært et viktig geistlig sentrum i middelalderen men hadde siden slutten av 1500tallet
hatt mindre betydning, selv om forvalterne av godset lokalt sett var viktige folk.
Etter reformasjonen ble biskopens residens på Hamar administrasjonssete for Hedemarken frem
til 1580-årene, da Hamarhus slott ble nedlagt og gården underlagt lensherren på Akershus. I
1640 (-49?) fikk Hannibal Sehested skjøte på gården og den fikk privilegier som adelig setegård,
men ble inndratt av kongen 1651. Den ble i 1675 overdratt kronkreditoren kjøpmann i Hamburg
Andreas Tombloe som tidligere sammen med Albert Baltzer Berns og Gabriel Marselis hadde
overtatt Grefsheim med annet gods.
504

sidebygningen som beskrives i 1799 kunne tyde på at en fløybygning nr. 2
faktisk ble bygget, men Wessels tegninger fra 1772 viser bare en fløy.
Storhamar ble herskapelig innrettet av Grønbech. Han oppførte også en
stor murt stallbygning i slottet Hammershus’ ruiner og anla et stutteri på
gården som i 1730 talte 21 hopper og 3 avlshingster. I 1799 hadde daværende
eier krigskommissær Hetting 36 hopper. Bygningen ble oppført i 1720-årene
da leilendingene var forpliktet til å frakte takstein fra Bragernes til
Storhamar. 52 Slottets vestre ringmur med hovedporten ble gjenanvendt som
vestvegg i Grønbechs store stall som målte ca. 36, 5 x 12,5 m, og var 5 m høy
til gesimsen. På endeveggen mot syd var et stallkammer med to vinduer og
inngang. Bygningen fikk valmtak. Han planerte antagelig ruinområdet på
østsiden av bygningen til stallgård. På nordøstsiden av porten var et oppmurt
rundt drikketrau. Hovedporten til slottet ble port til stallen og gjennomkjøring
til stallgården der antagelig også en tømret fjøsbygning har ligget.
Beliggenheten til de øvrige uthus i Grønbechs tid er ukjent, men de har
sannsynligvis ligget i tilknytning til stallen. De andre fløyene ble oppført
suksessivt fra 1770 til 1850-65. Stallen ble flyttet til en ny fløy i 1820-årene
og fikk spilltau med stolper utformet som søyler. Om noe av dette var
gjenbruk fra Grønbechs stall vites ikke. 53
Lengst i vest lå et stabbur slik det fremgår av Lundhs akvarell. 54
12.2.11 Hagen
På nedsiden av bygningen og vestover anla Grønbech en stor hage i kvarterer
skrånende ned mot Mjøsa til skrenten mot sjøen. Han holdt gartner i 1732. 55
De fire sirlig hugne støttene med forgylte tekster på skiferstein fra
kongebesøket i 1733 til ære for kongen (fig. 452), dronningen og
markgrevinnen, samt arveprins Fredrik, har stått i et sentralt kryss i hagen,
kanskje i parterret rett foran hovedbygningen: 56 ”udi Haugen… fandtes af Hr.
Justitz-raaden bekostet 4re nætte og ziirlige Pillarer udi een Qvadrat opsat af
Norsk udhugget Steen med marmor og Colleurer prydet, der til 2de Siider,
hvor Veyen faldt, viiste med forgylte Bogstaver følgende Vers og
52
Pedersen 1990:37; Bleken-Nilssen, T.: ”De som åtte jorda.” Furnes bygdebok I. Hamar
1941:768.
53
For uthusbygningens bygningshistorie; Pedersen 1990:47-55.
54
Pedersen tolker det som et lysthus men det må være et stabbur med sval i første etasje.
Pedersen 1990:58.
55
Nevnt i sjeleregister for Vang 1732 gjengitt i; Hedmark slektshistorielags tidsskrift. Bind VII,
hefte 11-12, Hamar 1976:351. Gartnerens navn skulle være Mathias ”Preulich”, men dette kan
være feillest for Treulich eller Freulich. Preulich er et usannsynlig navn.
56
Illustrert og gjengitt i; Kierulf, Jonas: Journal og Beskrivelse over Hans Kongl. Mayest. Kong
Christian den IV. Reise til Kongeriget Norge Aar 1733. København 1745.
505

Anmærkning…” De var altså staffert og sannsynligvis marmorert. I
Brumunddal i Ringsaker var et sandsteinsbrudd, 57 men det er vel mer
sannsynlig med den detaljeringsgrad de var utført i at de heller var hugget av
kleberstein. Hvis det var tilløp til terrasseanlegg ble disse fjernet på 1800tallet
da familien Anker moderniserte stedet. Ute på pynten på hagens søndre
side ut mot Mjøsa lå etter Lundhs kart og tegning fra ca. 1820, og frem til
Ankers tid, et lysthus med pyramidetak. 58 Dette var antagelig oppført over en
eksisterende middelaldersk hvelvkjeller sydvest for gården [innvendige mål 4
x 3,5 m]. 59 Schøning skriver i 1775 at et lysthus lå ”liige for fronten av
Gaarden mod Søen” hvilket skulle bety rett foran hovedbygningen i akse med
denne, slik at lysthuset burde være flyttet eller erstattet av et annet før 1820årene
med mindre Schøning er uklar. Det er mulig den dominerende
beliggenheten sett fra Mjøsa har gjort at han har brukt betegnelsen ”liige for
fronten.” Siden Schøning bryr seg om å nevne lysthuset må det ha hatt en
viss anseelse. Mot nord var hagen avgrenset av domkirkens gamle
kirkegårdsmur.
12.2.12 Senere historie
Hovedbygningens østre altanparti ble på slutten av 1700-tallet revet og det
vestre altanpartiet ble påbygget en etasje. Først fikk påbygningen et tak med
gavl, sammenhengende med det eldre pyramideformede taket, som beholdt
sin valmede form. Bygningens balanse ble gjenopprettet ved at taket på 1800tallet
ble endret til en valmet form slik at bygningen fremsto med et vanlig
valmtak. Bygningen ble revet mellom 1850 og 1856. Den tidligere
borgestuebygningen ble isteden ombygd og (igjen?) innrettet til
hovedbygning.
57 Stein herfra ble tilhugget i 1646-1648 for en aldri oppført hovedport på Akershus. Berg, Arno:
Akershus slott i 1600-1700-årene. II. Oslo 1951:107-108.
58 Det ble flyttet vestover til Bispehaugen i Ankers tid.
59 Rapport; Sæther, Thor: Kannikenes gårder. Tilstandsanalyse for kjellerruiner vest for
hovedbygningen på Storhamar gård, Hamar, Hedmark. Hedmarksmuseet 2006.
506

13 Enkelthustypen
13.1 Direktørgården på Røros
Direktørgården på Røros må være oppført etter at byen ble brent i 1679. Den
er oppført i tømmer og hadde før 1850-årene en lavere overetasje, kobbhus
og midtark på begge langsider samt svalgang mot gården. Den kan ha vært
oppført med et ”seteritak”, et todelt tak.
13.1.1 Byggherren
Bergmester nordenfjelds, direktør ved Røros kobberverk fra 1669 bergråd
Henning Jürgens (Irgens) døde i Trondheim oktober 1699. 1 Hans daværende
hustru var Maren Darre, de ble gift 1697. Hans første hustru var Anne
Cathrine Wesling, datter av lagmann i Trondheim Hans Wesling.
Skifte etter ham begynte på Røros 30.oktober 1699. Boet eide en gård på
Røros (”Hovedgården”) og avlsgården Dalen. 2 I tillegg var innplanket en
urtehage og en større (havne?)hage tvers overfor hovedgården, samt en
kålkjeller tømret i jorden og badstue, 18 dels bebygde tomter og engstykker
av forskjellig størrelse og verdi på bl. a. Christianehage og Storhagen ”på
denne side Eggen”.
Henning Jürgens bodde ikke på Rørosgård, der faren direktør Johannes
Jürgens hadde bodd. Broren Johannes Jürgens bodde der med deres mor
Christiane Sophie Arnisæus, en datter av Christian 4.s i sin tid berømte
livlege Henning Arnisæus (fig. 459).
Røros bergverk ble grunnlagt i 1644. Fra 1646 til 1675 var Henning
Jürgens’ onkel Jochum Jürgens (adlet med navnet Irgens von Westerwick)
eier av Røros kobberverk. 3 Han var hovedrik kjøpmann i Amsterdam,
1
Røros Kobberverk Skifteprotokoll 1 (1690-1702) p. 541-568. Skifte etter”forrige Bergmester
Nordenfields Henning Jürgens”.
2
Eller Hårli, nå Mølmannsdalen; ligger i Hådalen 6 km fra byen og 630 m. o. h. Det var en stor
skogeiendom, hvilket den fremdeles er.
3
Det ble ansett som dypt urettferdig mot verkets grunnleggere Lossius og Bruse at Jürgens fikk
verket overlatt av kongen. Kongen har imidlertid innsett at grunnleggerne hadde for svak
økonomi til de nødvendige investeringer. Schmidt 1963:6.
507

opprinnelig fra Slesvig, hans hustru var datter av Andreas de Bicker,
borgermester i Amsterdam. Bicker var betraktet som en av byens rikeste
menn. Jürgens hadde hatt hofftjeneste som Christian 4.s kammertjener, hans
far hadde vært kjøpmann, men også ”kongelig vestiarius”, ansvarlig for den
kongelige garderobe. Jochum innsatte sin bror dr. med. Johannes Jürgens
som direktør ved Røros kobberverk. Jochum Irgens var stor kronkreditor;
kongen skyldte ham 400.000 rd. Jürgens fikk derfor i 1661 overdratt
krongodset i Nordland samt store godser på Sjælland og Jylland. På
herregårdene Gjorslev og Vestervig utførte han store bygningsarbeider (fig.
460). Den hollandske byggmesteren Evert Jansen ble innkalt av Irgens til
Gjorslev for oppføringen av et stort trappehus. Han regnes for å ha innført
den hollandske barokken i Danmark. 4 Irgens bodde i Amsterdam og
København, på Røros var han bare to ganger. Den siste gangen i 1670 ble han
nærmest lynsjet av arbeiderne da det kom til oppstand. Det var større
oppstander i 1666 og 1670. De misfornøyde bergmennenes ujevne
lønnsutbetalinger var årsaken.
Dette var årsaken til at nevøen bergråd Henning Jürgens i et brev til sin
tante 1673 tryglet henne om å be sin mann oppgi å omdøpe Røros til
Irgensthal. 5 Nevøen, som heller ikke var utdannet innen bergverksdrift, men
jurist, ble innsatt som direktør etter sin far i 1669. Ved skiftet etter ham i
1699 fremgår det at det både i gården på Røros og på Dalen lå store
våpenarsenaler.
Jochum Irgens von Westerwick fikk ikke avkastning nok av sine store
eiendommer til å betjene forretningene, og han tok opp store lån på dem. Ved
sin død i 1675 var han konkurs. Verdiene ble fordelt mellom kreditorene,
hvorav Lorentz Mortensen Angell i Trondheim overtok størsteparten av de
norske eiendommene.
Henning Jürgens eide en murgård i Trondheim i årene 1670-1677. Denne
solgte han til sin bror Joachim. En annen gård han hadde anskaffet før 1674
ble opphevet ved omregulering av gatenettet i 1694. 6
I 1684 ble Henning Jürgens mistenkt for samarbeid med svenskene og
fengslet. Han ble frikjent på alle punkter etter påtrykk fra Gyldenløve, og fikk
tilbake sin stilling som direktør. Gyldenløve besøkte ham to ganger på Røros.
Familien Jürgens antok omkring 1700 navnet Irgens etter Jochum Jürgens’
adelige navn Irgens von Westerwick.
4 Lorenzen 1928-1935:56.
Nørregård-Nielsen 1984:140.
5 Schmidt 1963:6ff.
6 Berg, Henry: Trondheim før Cicignon. Trondheim 1951:125,144.
508

13.1.2 Datering
Det er sannsynlig at bygningen er identisk med Jürgens’ store gård og at den i
så fall er oppført umiddelbart etter svenskenes siste herjing i 1679. Røros ble
brent av svenskene 14. juli 1678, og de returnerte året etter og brente de
nyoppførte husene. 7 Antallet værelser nevnt i skiftet er enkelt å innpasse i den
nåværende bygning, og bygningen har åpenbart høy alder. Den
materialknapphet som har vært på Røros kombinert med et tørt klima
underbygger dette ytterligere.
Gården er først kjent beskrevet i en takst fra 1800. 8
13.1.3 Dimensjoner
Bygningen er ca. 25 m lang, og inkludert svalgangen mot gården var den ca.
10 m bred.
13.1.4 Fasade
Både direktørgården og kirken lå tidligere som markante points de vue i
byplanen. Gården ligger som fondmotiv i Bergmannsgata. Jeg har
argumentert for at gatens utvidelse nedover mot gården er et perspektivisk
motiv i stor skala (fig. 461). 9 Parallelt med Storgata (før kalt Bergmannsgata)
ligger Kjerkegata som frem til 1784 hadde den eldste Røroskirken som
monumentalt fondmotiv i motsatt ende (fig. 462 og 463). En barokk ide som
ved hjelp av aksevirkningene aksentuerte den geistlige og verdslige makt i
hver sin gate; utvilsomt et nøye planlagt byplangrep. Kanskje var
direktørgården og kirken de eneste malte hus på Røros på slutten av 1600tallet.
Henning Jürgens startet produksjon av jernvitriolbasert pigment i
1693. 10 Teglrød farge understreket i så fall i tillegg til plasseringen for enden
av gatene bygningenes monumentale betydning i bergstaden. De upanelte
tømmerhusene som flankerte gatene var ellers svartsvidde av giftig
svovelrøyk.
13.1.5 Takform
Slik den gamle kirken på Røros synes å være oppført etter svensk forbilde,
kan denne gården etter svensk forbilde ha hatt et såkalt ”seteritak.” Denne
7
Weisæth 1980:14.
8
Takst 16.9.1800. Direktør Knophs gård no. 1A. Avskrift i Rørosmuseets arkiv. I tillegg til
hovedbygningen kom i bakgården borgestuen og bryggerhuset samt stabbur, stall og to små fjøs.
9
Hvinden-Haug, Lars Jacob: ”Røros Bergstad. A Private Mining Town in the Seventeenth
Century.” Urban Preoccupations. Mental and Material Landscapes. Sivefors, Per (ed.) Early
Modern and Modern Studies 2. Roma 2007:81.
10
Langberg 1927:13.
509

taktypen fikk utbredelse i Trøndelag gjennom familien Møllmann som siden
eide gården.
På et kart datert 1712 er direktørens gård avmerket og vist som en
bygning med en underlig takform (fig. 464 og 465). 11 Dette er blitt tolket som
midtarken, men kan like gjerne vise gavlen på en bygning med seteritak; et
sprang i takflaten, der øverste del er valmet. Et annet kart viser imidlertid
bygningen sett fra siden, men uten særtrekk. 12 Jeg har tidligere vist at Røros
kirke er oppført etter forbilde av domkirken i Falun. 13 Falun har vært faglig
tett forbundet med Røros som et av Europas største kobberverk med stort
innbyggertall, og ligger dessuten nær Røros geografisk. Det ville derfor ikke
være usannsynlig at også seteritaket er kommet til Trøndelag via Røros.
Seteritaktypen hadde forholdsvis stor utbredelse i Trøndelag i 1760årene.
14 Hvis typen ikke har eldre lokale røtter kunne man kanskje tilskrive
Wijnblads bøker æren for dette. Hans tak er imidlertid annerledes
proporsjonert, så det måtte i så fall bare være idéen som ble tatt opp.
Det første stedet seteritaket kjennes brukt i Trondheim er på Bernt
Johansen Møllmanns nevø Bernt Thomassen Møllmanns gård fra omkring
1750 (fig. 466). Kavli betviler at det var seteritak på denne gården, selv om
han gjengir et stikk fra 1819 som tydelig viser en slik takform fremfor
mansardtak. 15 Som nevnt forekommer taktypen ofte i Trondheim og
Trøndelag i 1760-årene. 16 En annen nevø, lagmann etatsråd Hans Ulrik
Møllmann, oppførte det store paléet med seteritak som senere fikk navnet
Harmonien og som brant under annen verdenskrig. Et eksempel som kan ha
minnet om gården på Røros er Gjesvål i Orkdal fra 1770-tallet (fig. 468).
Arkitekt Wilhelm Swensen argumenterer for at Herregården i Larvik
kunne ha hatt en slik taktype, men begrunnelsen synes svak. 17
”Säteritaket” fikk gjennom knappe 100 år stor utbredelse i Sverige,
sannsynligvis med utgangspunkt i Riddarhuset i Stockholm som sto ferdig
1656. Muligens er det profane urforbildet dueslaget på en italiensk type
villabygning med kvadratisk plan. 18 Taktypen kjennes i Sverige fra 1670årene.
Etter 1750 kjenner man visstnok ikke til anvendelse av seteritakformen
i Sverige. 19 Dette selv om Carl Wijnblad ga ut sine bøker med
11
Foto av kart i Riksantikvarens arkiv. Datert 1712.
12
Foto av kart i Riksantikvarens arkiv. Udatert.
13
Hvinden-Haug 2007:
14
Vreim 1964:11.
15
Kavli 1965:117,120. Kavli 1965:134, 137-138.
16
Vreim 1964:10.
17
Swensen 1950:70.
18
Lundberg 1942: 164. Se Lazarro 1985.
19
Erixon 1947:771.
510

arkitekturforlegg så sent som 1755-56, der han viser flere eksempler med
seteritak. Mansardtaket tok over som modell.
13.1.6 Plan
Bergråd Jürgens’ ”Hovedgaard” på Røros inneholdt i 1699 i alle fall ni
værelser: storstuen, ammekammeret, salen, kabinettet, kjøkkenet, kontoret,
sengekammeret, skolen og loftet over skolen. Skiftet fra 1699 beskriver ikke
rom for rom, men samler materialene i lister. 20 Det kan derfor være rom som
ikke fremgår av skiftet. Storstuen hadde plafondmalerier og supraporter, og
det omtales et kabinett, hvilket er en tidlig norsk forekomst av betegnelsen.
Bygningen er opprinnelig en midtgangsbygning med sentral
gjennomgående takark, flankert av to kobbhus, samt svalgang mot gården.
13.1.7 Funksjon
Det var en tendens at verkseierne flyttet sin bolig i umiddelbar nærhet til
industrien. Det samme kan observeres ved Bærums verk og Fritzøe verk,
samt grev Wedels verk på Konnerud. Direktøren eide ikke kobberverket, men
hans nære slektskap til Jochum Irgens må ha gjort at han og boligen
representerte eieren i høy grad.
Gården var direktørens private bolig, men på Røros fikk den utvilsomt en
offisiell betydning også i kraft av sin plassering for enden av Bergmannsgata,
og det var naturlig at neste direktør overtok den etter Henning Jürgens’ død.
13.1.8 Forbilder
Som symmetrisk midtgangsbygning fra ca. 1680 er gården et tidlig norsk
eksempel, beslektet med stiftamtmann Hans Kaas’ Tesli i Strinda fra 1693,
men det er gårdens rolle i Røros’ byplan som virkelig setter den i en barokk
sammenheng (fig. 467).
13.1.9 Senere historie
Theodorus Bernhardus Bergmann ble direktør ved verket etter Jürgens og
overtok både hans gård og lystgården Dalen. Bergmanns hustru Abel
Margrethe Frost var datterdatter av hovedeieren i verket Lorentz Angell.
Bergmann døde i 1719 og enken giftet seg 1725 med Bernt Johansen
Møllmann, som med henne fikk gården på Røros og Dalen. De døde begge i
1759.
20 Røros Kobberverk Skifteprotokoll 1 (1690-1702) p. 541-568. Skifte etter”forrige Bergmester
Nordenfields Henning Jürgens”.
511

Annen etasje ble forhøyet og arkene ble fjernet før oktober 1853. 21
Gården er sterkt ombygget innvendig, men har utvendig karakter fra denne
ombyggingen med panel og vindustype osv.
Bygningen står utvilsomt fremdeles, i sterkt ombygget tilstand, nå som
Bergstaden hotell.
21 Takst 26.10.1853. Avskrift i Rørosmuseets arkiv.
512

13.2 Meyergården på Kongsberg
Meyergården ble oppført ved Kongsberg ca. 1725. Bygningen var
hovedsakelig oppført av tømmer, men mansardetasjen var i utmurt
bindingsverk (rek. LV). Den ble i 1767 tatt i bruk som magasinhus og i 1909
ble bygningen flyttet til Gardermoen der den fremdeles står i redusert
tilstand.
13.2.1 Byggherren
Myntmester og kanselliråd Henrik Christopher Meyer (c.1689-1729) var
sønn av forrige myntmester Henning Christopher Meyer (f. Goslar 1656-
1723) 22 og hans ukjente første hustru (død 1700). 23 Myntmesterembetet var
viktig; all norsk mynt ble preget ved mynten på Kongsberg med
myntmesterens initialer. Mynten hadde tidligere ligget ved Akerhus festning.
Henning Christopher Meyers annen hustru var Euphrosyne Hassius (1667-
1737). Hun var datter av overbergamtsforvalter Henrik Sigismund Hassius og
Anne Cathrine Irgens, niese til Jochum Irgens von Westerwick som hadde eid
Røros bergverk. Hennes bror var tidligere guvernør i Trankebar, senere
stiftamtamann i Kristiansand, Johan Sigismund Hassius adlet Lillienpalm. 24
En bergzehntner Meyer i St. Andreasberg hadde et hus oppmålt i 1723 som
er relevant til sammenligning med Meyergården (fig. 487). 25
Byggherren Henrik Christopher Meyers hustru Christine Marie Brun var
datter av leverandør ved sølvverket, 26 Jens Olsen og hustru Dorothea
Povelsdatter. Deres barn tok navnet Brun. 27
22
Han hadde vært hytteinspektør i Rammelsberg ved Goslar i Harz, men kom til Kongsberg der
han ble den første myntmester i 1687.
Das Deutsche Bürgerhaus. XIX. Tübingen 1975. Det kan ha vært en slektning selv om
etternavnet er vanlig.
23
Henning Christopher Meyers første kone sies å ha hett Kirsten Schrøder (bl.a. Weidling
2000:247), men dette kan være en sammenblanding med Danmarks ambassadør i Frankrike
Henning Meyer adlet Meyercrone (1645-1707) og hans kone Kirstine Schrøder (Griffenfelds
niese). Meyercrone var for øvrig fetter til Euphrosyne Hassius’ mor Anne Cathrine Irgens.
24
Han oppførte en stor residens i Kristiansand ca. 1720 som brant kort tid etter, men dens
utforming er ukjent.
25
Das Deutsche Bürgerhaus. XIX. Tübingen 1975. Det kan ha vært en slektning selv om
etternavnet er vanlig.
26
Leverandør var en priviligert kjøpmann med rett til å selge varer i bergstaden. Hjersing, Einar:
”Leverandørene paa Bergstaden Kongsberg.” Norsk Slektshistorisk Tidsskrift II. Oslo 1930.
27
Jens Olsen (død 1707) og Dorothea Povelsdatter (død 1709) bodde på gården Dyremyr der de i
1704 mottok Fredrik 4. Han eide sammen med oberst Richelieu Hassel jernverk i Eiker. Jens
Olsen tjente store penger som leverandør.oppførte en hovedbygning på Dyremyr i 1684. Ved
513

Henrik Christopher Meyer etterfulgte sin far som myntmester i 1719,
samme år som han ble gift med Christine Marie Brun. Henrik Christopher
Meyer hadde vært på studiereiser til Tyskland, England og Nederlandene.
Det hadde vært oppsiktsvekkende at Meyer med sin ”ringe Embetsløn og
uden nogensinde at have arvet noget havde lagt sig til adskillige Gaarde og
Jordeiendomme samt ladet sig bygge et stort og prægtigt Hus.” 28 Siden
myntmesterembetet ga en årlig inntekt på 300 rd., stemoren satt i uskiftet bo,
og han kun hadde fått 620 rd. med sin kone, forstår man at det ble ansett for
mistenkelig at han bare i utestående fordringer hadde et beløp stort nok til å
dekke den manglende sum, i tillegg til den stor formuen. 29 Han var i løpet av
kort tid blitt meget rik. 30
Fredrik 4.s’ besøk der i 1704 ble den eldste datteren i huset trolovet med kongelig lakei Caspar
Henrik Vogt som samtidig ble utnevnt til postmester i Christiania. Sønnen Johan Brun ble
postmester på Bragernes. Familien har derfor hatt en relasjon til kongehuset som kan ha bidratt
til at Meyer ble benådet. Olsen forpaktet dessuten den tidligere lensresidensen herregården Sem i
Eiker av Richelieu. En periode forpaktet han Kongsberg jernverk av kongen. På Kongsberg
forekom det flere klager på ham både fra bergoffiserer og bergalmuen. Hjersing 1930:288,289.
Han bodde på gården Dyremyr der han i 1704 mottok Fredrik 4. Han eide sammen med oberst
Richelieu Hassel jernverk i Eiker. Jens Olsen tjente store penger som leverandør. Han oppførte
en ny hovedbygning på Hassel jernverk, ”det store nye vaanhus”, med seks kjellere. Bygningen
er sannsynligvis hovedbygningen med høy midtark med forkrøppet gavl, malt olivengrønn med
lys grå detaljer som er avbildet på en udatert gouache av Ole Jørgen Rawert (1786-1851). Den er
også fremstilt på et kart fra 1782. Riksarkivet. Overbergamtet. Skifteprotokoll 1705-1712, fol.
96b, 1.5.1709. Det Kongelige Bibliotek, Kbh. Kart 1782 over Hassel Jernverks anlegg. Eikers
historie III. bind. Oslo 1994:208).
28
Lassen, Wilhelm: Biskop i Lund Dr. Mats Jenssøn Medelfars agnatiske Descendenter af navn
Wibe og Lund. Christiania 1901: 218.
29
Meyer hevdet i brev 22.3.1728 å ha utestående fordringer etc. til et beløp av 12.236 rd.
Riksarkivet. Rentekammeret. Bergverk. Overbergamtet innkomne brev 1728.
30
Han hadde gjort store investeringer i sine åtte år som myntmester. Boet hans ble verdsatt til
22.000 rd. Hus og hager på Kongsberg 3000 rd., innbo 3044 rd., gårdene store og lille Hals på
Eiker 2503 rd., Rud i Sandsvær 600 rd. med innbo 80 rd., 28 tomter i Hokksund 1500 rd., Vestre
Lunde 400 rd., Østre Morsnes 335 rd., osv. I tillegg en 5/8 part verd 750 rd. i skipet de Handt
Gottes som han eide sammen med kjøpmann Jens Madsen Wiel og apoteker Gerhard von der
Lith på Bragernes. Meyers sølvtøy som var pantsatt til general Barthold Henrik Lützow på Tomb
i Råde for 1400 rd. ble solgt for 1544 rd. Rud i Sandsvær var innredet til lystgård med Meyers
velutstyrte sal, kammer og kjøkken i annen etasje og bondens stue og kammers nede, slik de
mindre lystgårdene ved Christiania ble innrettet.
514

De manglende sølvpostene beløp seg til 20.000 rd., myntdefektene beløp
seg til 39.669 rd. 31 Meyer ble dømt til døden, og satt i arrest på Akershus
slott. 32
Kanskje takket være hustruens petisjoner til kongen fikk han beholde
livet ved kgl. reskript 26.1.1729, men 16.2.1729 ble han brakt til Kongsberg
for å brennemerkes i pannen og gis 27 piskeslag, og deretter på livstid settes i
slaveri på Akershus der han allerede døde i april s. å. 33 Hans kone, som
umiddelbart hadde reist til København for å tale hans sak, bosatte seg der og
fikk saken tatt opp igjen, og kommisjonens medlemmer og deres arvinger ble
i 1731 dømt til å betale enken erstatning for det overskytende, da formuen
hadde vært så stor at den hadde dekket det manglende, og det fremdeles var
3000 rd. i overskudd. I tillegg var hun i 1729 tilkjent sin farsarv på 620 rd. 3435
31
En kommisjon bestående av biskop Bartholomæus Deichmann og bergamtsforvalter
nordenfjelds Nicolay Bernhard Køpp var tidligere opprettet for å undersøke bergverkets generelt
dårlige tilstand. Kommisjonen bestemte seg for å undersøke Meyers regnskaper nærmere. Høsten
1727 leverte Meyer regnskapet for 1726 etter flere purringer. Det viste seg å være en manko på
sølvholdig kobber. Han viste imidlertid umiddelbart at han var god for 19.042 rd. Han ble likevel
suspendert og satt i husarrest på Mynten 20.11.1727. Det kom siden frem at han kunne dekke
summen bare med bl. a. utestående fordringer på 12.236 rd. Fra rentekammeret i København ble
det likevel forlangt at han skulle settes under tiltale og 20.11.1727 ble det bestemt at hans
eiendeler skulle registreres. Kommisjonen fikk undersøkt mynter fra årene 1726-1727 og fant at
de alle hadde for høy kobberinnhold. 15.5.1728 ble han arrestert. Meyer var den eneste som
hadde muligheten til å underslå sølvet da han selv kontrollerte utmyntingen. Han hevdet at
myntene måtte være falske. Stempelskjæreren kunne imidlertid bekrefte at myntene var preget
med stempler utført av ham. Kommisjonen ble nå utvidet med visestattholder Ditlev Wibe,
generalmajor Hartvig Huitfeldt og senere president Jonas Lyme, da Deichmann og Wibe var
uvenner. 31 Meyers innbo og gård ble i juni/juli 1728 auksjonert for å dekke bergfolkenes lønn.
De hadde da ikke fått lønn på 7 måneder. Kommisjonen konkluderte 24.7.1728 med at Meyer
var skyldig, da myntene bare kunne være utmyntet av ham.
32
Meyer ble det fortalt historier på Kongsberg gjengitt av Ludvig Daae i Norske Bygdesagn fra
1881. Han fikk en slags heltestatus, hvilket kan ha sammenheng med opprøret på Kongsberg i
1730, og at han ble sett som en forløper for bergmennene som ble satt i slaveri på Akerhus,
hvilket utløste det hele. Daae, Ludvig: Norske Bygdesagn 1. Samling 2. utgave Christiania
1888:202,203. Han baserer seg dessuten på Møller, Jens: Mnemosyne, I:215-216.
33
Huhnhäuser, Alfred: Beiträge zur Geschichte des Deutschtums in Norwegen Heft 1. Die
Deutsche Einwanderung in Kongsberg. Oslo 1944:71,72.
34
Riksarkivet. Rentekammeret. Bergverk. Brev 21.8.1731 til mad. Meyer om at hun tilkjennes
overskuddet etter at mannens kreditorer og den kgl. kasse er betalt. Kongens kasse var m.a.o.
ennå ikke betalt, kommisjonen satt med Meyers midler. Christian 6. mislikte biskop
Bartholomæus Deichmann sterkt, og siden han hadde vært sentral i kommisjonens arbeid kan det
ha vært en årsak, siden det synes som om Meyer må ha vært skyldig om enn for mindre sum enn
kommisjonen kom frem til. Han bedyret imidlertid hele tiden sin uskyld.
515

Enken Meyer døde mellom 1731 og 1733, antagelig i København, og det ble
rettssak mellom familiene Meyer og Brun om arven siden paret hadde vært
barnløse og hun hadde testamentert pengene til sin familie. 36
13.2.2 Datering
Bygningen ble oppført ca. 1725 som bolig for myntmester kanselliråd Henrik
Christopher Meyer og hustru Christine Marie Brun. Bygningen er godt
dokumentert i skriftlige kilder. 37 I Meyers selvangivelse fra 23.10.1727 står
”Cancellie Raadens nye opbygte og til deels u-ferdigede Gaard”. 38
35
Bjørn R. Rønning mener i sin bok Den Kongelige Mynt at Meyer ”gjennomførte et storstilt
bedrageri.” Rønning 1986:131.
36
Hovedkilder til saken bortsett fra aktene er Lassen, Wilhelm: Biskop i Lund Dr. Mats Jenssøn
Medelfars agnatiske Descendenter af navn Wibe og Lund. Christiania 1901: 211-218 ; Wilcke,
Julius: Kurantmønten 1726-1788. København 1927:234-253.
37 Besiktigelser:
Auksjonsforretning juni/juli 1728. Riksarkivet. Rentekm. real. ordnet avd. bergverk pk. 9.
Taksasjonsforretning over bygningen og hagen 10.6.1728 synes ikke å være bevart. Bygningen
ble taksert til 2700 rd., hagen 300 rd.
Fragment av besiktigelse 18.9.1767: ” Kongens Gaard ved Laugelven.” Kommersekollegiets
branntakst summarisk versjon av denne. Riksarkivet. Kongsberg Sølvverks arkiv 106:7.
Beskrivelse over sølvverkets og bergstadens bygninger 1641-1767.
”Besigtigelse over Magazingaarden v/ hr. Bygmæster Hansen” m. fl. samt prisoverslag for nye
magasinbygninger. Riksarkivet. Rentekammeret. Bergverkskontorets innkomne brev 1774. a. Pk.
nr. 38. Rissene hører til denne besiktigelsen og er lagt til kartsamlingen RK 552 og RK 553.
Takst på den nye magasinbygning 16.3.1775. Riksarkivet. Kongsberg Sølvverks arkiv 35, 34,
brev vedkommende magasinet, enkelte år 1739-1789. Madelungs fasadetegning hører til denne.
Branntakster. Riksarkivet. Kommersekollegiet Brannforsikringskontoret 30. Kongsberg 1797-
1807.
Ildstedskatten 1812. No. 727. ”Det Kgl. Magazinhuus. Intet Ildstæd.” Riksarkivet.
Rentekammeret. Kongsberg Sølvverk 854.
Kart og riss:
Grunnriss 1774. Riksarkivet. Kartsamlingen RK 552-553. Byggmester Ole Hansens grunnriss fra
1774.
Riksarkivet. BS III 2. ”Grundriss over den Kgl. Bergstad Kongsberg.” Adam Ziener 1746.
Riksarkivet. Ii12. ”Situations Cart over Gaarden Dyremyr.” Jens Irgens Müller 1764.
Riksarkivet. RK 22. Oppmåling Madelung 1775.
Oppmåling Hansen 1768.
Prospekter:
Akvarell Aschehoug 1808.
Tegning Losting 1836. Fortidsminneforeningen. Dronningens gate 11.
Litografi av Fehr etter Clausen.
Selvportrett av Joachim Andreas Stuckenbrock, viser Kongsberg i bakgrunnen. Bergverksmuseet
Kongsberg.
516

13.2.3 Dimensjoner
Bygningen måler 14,25 m x 23 m med ca. 3,4 m takhøyde i begge etasjer.
13.2.4 Fasade
På Rach og Eegbergs maleri av Kongsberg fra 1740-årene ser man utvilsomt
en naiv fremstilling av Meyergården i forgrunnen, en herskapelig hvit
bygning med valmtak fremstilt i vinkel med inngjerdet hage med espalierte
trær langs gjerdet (fig. 469 og 470). 39 Bygningen er vist på to kart over
Kongsberg fra 1746 og 1764 (fig. 471 og 472). 40 På portrettet av
overberghauptmann Stuckenbrock fra 1740-årene ser man et prospekt av
Kongsberg, der bygningen rager opp over bebyggelsen på Nymoen. 41
Bygningen var oppført på gården Dyremyrs grunn (fig. 473). Sett fra
bysiden og Nybroen lå gården med Lågens ”kaskade” effektfullt foran. Den
hadde smale forhager med stakitter på hver side av trappen og veien, og en
frukthage på den andre siden av veien. Mot nord lå en stor økonomigård med
smale bygningskropper. På gatesiden var det tidligere en to etasjes utbygning
ved døren med flatt tak, som det fremgår av Zieners kart fra 1749. Det kan ha
vært altaner.
Panel har bygningen vært tiltenkt fra begynnelsen. På Müllers kart over
Dyremyr fra 1764 er den vist som olivengrønn. 42 Bygningen hadde da stått i
ca. 40 år, og om den har hatt en annen farge opprinnelig er uvisst.
Hovedbygningen på Hassel jernverk var, i alle fall på et senere tidspunkt,
også malt olivengrønn (fig. 489).
I mansardtaket var ti glugger ”med staaende store vinduer.”
Vindusåpningene er ca. 2 m høye i første etasje, ca. 1.75 i annen etasje.
Lavere vinduer i annen etasje var en konsekvens av den franske moten å
legge hovedværelsene i første etasje. Man ser dette på Johan Wibes
typetegninger for Trondheim fra 1708, og hans utkast til kommandantbolig
(jfr. Lade i Strinda). Dette ble vanlig under resten av 1700-tallet.
På Madelungs fasdeoppriss fra 1775 er vinduene vist like i begge etasjer,
tegnet med høye slanke rammer med fem ruter i høyden, to i bredden (fig.
Maleri av Rach og Eegberg fra 1740-årene, antagelig etter forlegg fra 1733, viser gården i
forgrunnen, men fortegnet. Nationalmuseet, København.
38
Riksarkivet. Kongsberg Sølvverks arkiv. Overbergamtet innkomne brev 9.13 1727.
Myntmester Meyers selvangivelse.
39
Nationalmuseet København.
40
Riksarkivet. BS III 2. ”Grundriss over den Kgl. Bergstad Kongsberg.” Adam Ziener 1746.
Riksarkivet. Ii12. ”Situations Cart over Gaarden Dyremyr.” Jens Irgens Müller 1764.
41
Bergverksmuseet Kongsberg.
42
Riksarkivet. Ii12. ”Situations Cart over Gaarden Dyremyr.” Jens Irgens Müller 1764.
517

474). 43 Det fremgår ikke om det er bly- eller tresprosser av tegningen.
Glassrutene ville kunne bli for store og tunge for blykonstruksjonen med så
høye rammer, med mindre de var grundig avstivet med jern på tvers hvilket
de selvfølgelig kan ha vært. Det vanlige ved høye blyglassvinduer var
krysspost og fire rammer i karmen samt flere ruter, men eksempler på
inndelingen uten krysspost vist på Madelungs tegning er kjent i Tyskland.
Vinduene kan imidlertid være skjematisk tegnet, hovedhensikten med
tegningen er å vise det nye magasintilbygget. Bygningen hadde ved
flytningen ikke vinduer men luker. Likevel skal det være bevart vinduer
herfra. Disse er treprossevinduer til torams vinduer av henholdsvis fem og
fire ruters høyde, to ruters bredde. 44 Man skulle tro bygningen fikk
blyglassvinduer ved oppføringen, men tresprossevinduer ble tidlig i 1700årene
tatt i bruk i Danmark så man kan ikke utelukke dem på Kongsberg i
1725, spesielt ikke i Meyers hus. 45 I 1767 sies det at vinduene i de omtalte
værelsene var i dårlig stand men materialet nevnes ikke. Siden bygningen
skulle innrettes til provianthus skulle man tro at det ikke ble spandert nye
vinduer, men magasintilbygget var påkostet, så umulig er det ikke. I
byggmester Hansens kostnadsoverslag nevnes ikke vinduer, men han
anbefalte også å ta ned mansardtaket hvilket ikke ble fulgt, så prosjektet ble
endret. Tvert i mot fikk tilbygget også mansardtak. Vinduenes vinkeljern har
uthamret palmettdekor, eller ”kornaks.” Typen dekorasjon forekommer i
Helsingør fra 1717 (evt. 1681) 46 og kan være gjenbruk fra eventuelle eldre
vinduer.
43 Riksarkivet. RK 22. Oppmåling Madelung 1775.
44 Friis, Nils: Det Kongelige Magazin Hus. vurdering av muligheten for tilbakeføring av
Meyergården og Magasinet fra Gardermoen til Kongsberg. Kongsberg 1993:4. Rapport etter
bestilling fra Bergverksmuseet og Kongsberg kommune.
45
De visstnok første dokumenterte tresprossevinduer i Norge ble installert på Bygdøy Kongsgård
i 1733. På Linderud finnes imidlertid innvendige vinduer i kjellerens hagestue som kan være fra
1714. Etter Københavns brann 1728 ble større hus gjenoppført med tresprossevinduer, i hvert fall
mot gaten. Lindeberg, Kirsten: Fra barok til biedermeier. By og borger i København.
København 2004:78. Engqvist, Hans Henrik: 1988:77. Eldste arkivaliske eksempel fra
København er datert 1709; en eiendom på Slottsholmen, Strandkvarter matr. nr 113. Lindeberg,
Kirsten: ”Brandenburgers omstridte byggeri.” Architectura 19. København 1997:118.
46
Madsen, Lars Bjørn: ”Helsingørske hjørnebånd.” Bygningsarkæologiske Studier 92.
København 1992:96-105:100.
518

13.2.5 Takform
Meyergården hadde Norges første kjente mansardtak, og utenfor Frankrike er
dette et tidlig europeisk eksempel. 47 Det var en full etasje innredet i
mansardrøstet slik som ved franske mansardtak. Skilleveggene var murt som
bindingsverk, antagelig av brannhensyn. Planløsningen har vært som i annen
etasje. En mestertegning i Bergens murmesterlaugs tegninger viser et av de
neste kjente eksempler (fig. 488).
13.2.6 Plan
Bygningen har i begge etasjer en 3,7 meter bred midtgang, i første etasje med
inngang i begge ender. Trappen lå ikke i selve midtgangen, men i et
trapperom på siden av denne, hvilket har gitt midtgangen større
monumentalitet enn vanlig. Planen er derfor av en mer avansert type enn
vanlig i norske midtgangshus der trappen pleier å gå langsmed den ene
veggen. Lignende løsninger forekommer også ved Stend i Fana, Poulsens
gård i Kragerø og Schreuders gård (Stiftsgården) i Bergen. Planen har stor
likhet med Poulsengården i Kragerø. Tre rom i bredden var det også på
Smestad samt antagelig på Storhamar. Et annet karakteristisk trekk ved
planen i første etasje er den langsgående korridoren med værelser på begge
sider. Den finnes på Linderud i Aker fra 1714 og Ringnes i Stange fra 1720.
Murmesteren Hans Martin Heintz brukte korridorenen allerede ved
latinskolen i Bergen ca 1705. Det var fra denne utgang til økonomigården.
Det er bevart et fragment av en utførlig branntakst fra 1767 48 og en
besiktigelse med værelsenes mål fra 1774 (fig. 475 og 476). 49
47
Mansardtak ble brukt tidlig i Magdeburg. Kirkers takkonstruksjoner som var ødelagt i 30årskrigen
ble gjenoppført med mansardtak, for eksempel Petrikirche 1689?, Wallonerkirche
1694. Det store antall hugenotter som ble invitert til Magdeburg kan ha innført taktypen fra
Frankrike. Denkmale in Sachsen-Anhalt. Weimar 1983:142.
Mielke, Friedrich:”Das Bürgerhaus in Potsdam.” Das Deutsche Bürgerhaus. Band XV.
Tübingen 1972:266-278.
Erdmannsdorfer, Karl:”Das Bürgerhaus in München.” Das Deutsche Bürgerhaus. Band XVII.
Tübingen 1972:T 68. “Kavalierhaus am Nymphenburger Rondell. Bei diesen Bauten wurde in
München zum ersten Mal das Mansarddach verwendet.” ”Die Reihe der Kavalierhäuser wurde
1728 nach Plänen von Joseph Effner begonnen, aber erst 1758 abgeschlossen.”
48
Fragment av besiktigelse 18.9.1767: ” Kongens Gaard ved Laugelven.” Kommersekollegiets
branntakst er en summarisk versjon av denne. Riksarkivet. Kongsberg Sølvverks arkiv 106:7.
Beskrivelse over sølvverkets og bergstadens bygninger 1641-1767.
49
”Besigtigelse over Magazingaarden v/ hr. Bygmæster Hansen” m. fl. samt prisoverslag for nye
magasinbygninger. Riksarkivet. Rentekammeret. Bergverkskontorets innkomne brev 1774. a. Pk.
nr. 38. Risset fra 1774 hører til denne besiktigelsen.
519

Om det uferdige i 1727 har bestått i at bygningen ennå ikke hadde satt
seg er tvilsomt, siden værelsene allerede var betrukne og dekorerte, og
dessuten fullstendig innredet etter auksjonsprotokollen å dømme. Det er
mulig at lerretstrekkene i endel værelser ikke var dekorert/malt, siden det er
rester etter umalt lerret i flere rom. Eventuelt var ikke mansardetasjen
innredet med dører osv., eller storstuen og kammeret var ikke innredet. Siden
det omtales et kaminspeil og kaminen var i storstuen, er ikke det siste trolig.
Til venstre for midtgangen var den representative delen av første etasje
med storstue og tilhørende kammer. Trappen og et privet lå også på denne
siden. Til høyre for midtgangen lå dagligstuen med sovekammeret, en gang
til gården med kjøkken og spiskammers samt en avdelt garderobe og bitrapp
opp i annen etasje. I annen etasje var til venstre for midtgangen en enklere
utstyrt sal og et kammer. Til høyre for midtgangen lå to representative
appartementer med forgemakk og sengekammer. Mellom dem lå et
kleskammer og en garderobe.
Garderoben mellom sengekamrene har hatt trapp ned i gangen til
gården. 50 Kleskammeret var umalt, men hadde vindu og dør mot midtgangen.
På Kongsberg hadde gården tre kjellere hvor av en var hvelvet.
13.2.7 Interiør
De bevarte interiørdetaljene ble i 1909 sendt til Norsk folkemuseum i
forbindelse med den planlagte flytningen av bygningen til Gardermoen. Dette
var først og fremst fire dekorerte tak, samt trapp, panelverk og dører med
gerikter. Tre tak er nå montert i Norsk folkemuseums bysamling mens resten
av delene ligger lagret (fig. 477-480). 51 Dekorert panelverk; 14 hele og to
halve felter, er også bevart i et privathus på Kongsberg. 52 Tresprossevinduer
fra bygningen skal være bevart, se omtale nedenfor.
Karakteristisk for første etasjes forseggjorte bjelketak er at feltene
mellom bjelkene er behandlet som langstrakte kassetter, da bjelkenes listverk
fortsetter langs taket mellom dem og det er en separat taklist langs veggene
under bjelkelaget. Langs veggene er montert ekstra bjelker slik at kassettene
blir komplette på langsiden. I første etasje har midtgangen, dagligstuen og
sengekammeret hatt profilerte takbjelker (staff og hulkil). Takbjelkene er
ellers avfaset.
50
Betydningen av baktrappen i forbindelse med appartementer er omtalt under Larvik 1 fra 1674
og Bygdøy 3 fra 1733.
51
Norsk folkemuseums hovedprotokoll: gjenstander innkommet 27.7.1909, nr. NF 1909-
174/190.
Også omtalt i Norsk Folkemuseums Årsberetning 1909. Kristiania 1910:11-13 ”Samlingernes
forøgelse.”
52
Sunmann, Per: Byen vår. Kongsberg 1982:15.
520

Takbjelkene i annen etasje er kun profilert i forgemakkene, garderobene
og midtgangen. De i forgemakkene har flere profiler, men grunntypen er lik.
Trappen har hatt en monumental virkning, med to reposer mellom hver
etasje med fortsettelse helt opp i mansardetasjen. Den var understøttet av
marmorerte toskanske søyler som er bevart på folkemuseet. Gelenderet var
kraftig utformet med profilerte firkantede balustre og bred profilert
håndløper. Meglerne var utformet med firkantet kuppeltverrsnitt.
Trappetypen er som andre tidlige danske ”italienske” trapper, som på
Fredensborg, Gunderslevholm osv. Åpningen mellom midtgangen og
trapperommet har sannsynligvis vært utformet med to pilarer eller søyler.
Ved siden av trappen var en garderobe.
Trappen var hvitmalt i første lag, deretter mørk brun. Det hvite kan være
en grunning, eller bunnfarge for marmorering slik man ser det andre steder i
huset. Den brune fargen har vel skullet illudere mørk eik, og var vanlig for
trappeløp på 1700-tallet. Midtgangen og trapperommet opp i annen etasje er
malt med blå limfarge på tømmeret. Taket i midtgangen nede er lys grått,
bjelkene staffert med rød hulkil.
Storstuen med kammer er nå dekket med trefiberplater, man kommer
verken til vegger eller tak. Hull i platene viser umalt tømmer på veggen, så
værelsene har vært betrukket. Innredningen er ukjent og det var neppe
bevarte tak ell. lign. i 1909 siden ikke noe herfra kom til Norsk folkemuseum.
Takbjelkene i storstuen ligger et omfar høyere enn ellers i første etasje,
antagelig fordi et slett bordtak har ligget på samme nivå som
himlingsbordene over takbjelkene i rommene ellers. Det har vært en kamin
midt på veggen (jfr. planen 1774) hvor det ifølge registreringen 1728 var et
kaminspeil med tilhørende lampetter samt en kaminskjerm. Kaminen kan ha
lignet den på Mælum på Modum som er fra 1738 (se også Mangelsgården 2)
(fig. 490). 53
Dagligstuen med sengekammer ligger på motsatt side av midtgangen.
Dagligstuen (kalt dagligkammer på Hansens plan 1774, men stue i 1767) har
blå takbjelker profilerte med hulkil og staff, der staffene er forgylt med
slagmetall, kantet med rødt. På originalbjelkene som fremdeles er på plass i
bygningen er staffene nå grønnoksiderte. Bjelkene på folkemuseet er
rekonstruert og altså ikke de originale, antagelig var det enklere å kopiere
dem enn å fjerne originalbjelkene. Mellom bjelkene er feltene dekorert med
régenceornamentikk, ikke ulikt Herregården i Larviks dekorasjoner av Ulrik
Schram 1733 (se Larvik 3). Et av feltene er sløyfet ved gjenoppsettingen på
53
Sørensen, Einar: Fossesholm: studier i gårdens bygningshistorie sammenholdt med et
utvalg samtidige herregårdsanlegg på Eiker og Modum. 2 b. Oslo 1982.
Magistergradsavhandling i kunsthistorie - Universitetet i Oslo 1982
521

folkemuseet. Bunnfargen er lys grå. Knekkede lys gule bånd omrammer
smale rosa felter som omrammer partiene mellom bjelkene. Båndene kaster
mørkere rosa skygger. For endene og i midten av hvert felt er ornamenter av
store akantusblader annenhver i rosa og grisaille, for endene vekslende
bekronet med sterkt røde eller grå mindre blader av samme karakter. I midten
er akantusornamentene med fire blader og har som midtpunkt rosetter med
oppflikede blader. I det gule båndverket er kryss med rosa eller røde små
enkle rosetter over. Det er en list med smal blå hulkil og smal forgylt staff
mot himlingsbordene. Taklisten er en kraftig karnissprofil med guloker
bunnfarge og rød og blå marmorering. Veggene var i 1767 trukket med lerret
uten at noe overflatebehandling er beskrevet, og rester av dette finnes på
veggene. Det er et forholdsvis tykt linstrielerret som i 1767 beskrives som
”bedærvet”. Det var her fotlister og ikke brystpanel. Sengekammeret er et
hjørneværelse og har tak med røde bjelker likt profilert og med de samme
forgylte staffer som dagligstuen, likeledes grønnoksiderte, og på plass i
rommet samt rekonstruert på folkemuseet. Bjelkelagets listverk er likedan
som i dagligstuen (men ikke taklisten). Det er en list med smal rød hulkil og
smal forgylt staff mot himlingsbordene, som i feltene mellom bjelkene er lys
blågrå i bunnen og dekorert med store men lette og oppflikede akantusranker
i grønt med mørke konturer, med lyserøde og røde blomster med forgylte
støvbærere. Taklisten er mye smalere enn i dagligstuen og malt guloker med
rød og grønn marmorering. Veggene var her trukket med grønnmalt lerret i
1767. Rommet er bygget inn med panel. Gulvet er bygget på et høyere nivå
og under skimter man i brystpanelhøyde hengende lerretslaser. Gangen fra
gården var i sin helhet lysegrå, men er nå hvitvasket i den innerste delen
nærmest midtgangen. Takbjelkene hadde lyserøde striper. Sekundært er det
montert tre hvite lister med blå marmorering og en rødstaffert list. I den
innerste delen av gangen var det avdelt et lite rom eller skap som på planen
fra 1774 synes å være forbundet bare med dagligkammeret. Det har antagelig
vært en garderobe. Det ser også ut til å ha vært en kjellernedgang her, vel til
en vinkjeller. Ved siden av var det en baktrapp opp til annen etasje.
Kjøkkenet og kammerset ved siden av er malt lys grått, takbjelkene er staffert
med grønne striper langs kanten i kammerset. Dette kan ha vært et
pikekammer eller kammer for en husjomfru, eventuelt et stort spiskammers.
Annen etasjes midtgang har lyserøde tømmervegger med en malt brun
brystning. Takbjelkene er lysegrå med staffen malt dodenkopf (?) samt en
smal rød staff. Mot veien var det utgang til en altan ell. lign. som nevnt
ovenfor. De opprinnelige dørkarmene er i annen etasje bevart over alt der
tømmerveggen er bevart. Dørene er høyere enn vanlig; 2,10 m. På to av
dørene er brutte røde lakksegl; man kan spekulere i om de stammer fra
sekvestrasjonen av Meyers bo. De to representative appartementene i annen
etasje består av forgemakk og sengekammer. Man kunne tolket det største
522

ommet til sengekammer og det lille til kabinett, men det synes å ha vært
større behov for forgemakker enn kabinetter i tilknytning til sengekamre i
Danmark-Norge.
Den etter norske samtidige forhold meget representative repostrappen
skyldes utvilsomt disse appartementene, som kan ha vært beregnet til kongen
og dronningen. Meyers svigerfar hadde mottatt Fredrik 4. på Dyremyr, og
sannsynligheten for at Meyer ville fått overta denne æren var definitivt til
stede, da det neppe fantes mer velegnede hus på Kongsberg. Det er da også
sannsynlig at Christian 6. og Sofie Magdalena overnattet i disse
appartementene ved sitt besøk i 1733, men uten Meyer som vert.
Forgemakkene har hatt rikere profilerte undersider på takbjelkene enn
værelsene nede. Forgemakket mot elven (i nordvest) har en staff mer enn
bjelkene i det andre forgemakket. Bjelkene kan ha uttrykt et hierarki.
Himlingsbord fra disse to rommene synes ikke bevart (det er ikke sikkert de
har vært dekorert). Sengekamrene innenfor har hatt slette dekorerte bordtak.
Begge disse er bevart på folkemuseet.
Forgemakket mot elven var trukket med blågrønt (ensfarget?) velourtapet
på lerret og hadde takbjelker dekorert i blått, rødt og gull. Ornamentene er
utformet som kraftige forgylte volutter som skiller mellom bjelkenes blå
hovedfarge og det røde i ornamentene. Ornamentene er lagt på bjelkenes
vertikale sider; ved veggen og midt på bjelkene. Bjelkene er på undersiden
rikt profilert med blå karnisser og forgylte ruglete staffer samt en smal rød
staff.
Gullet er bladgull lagt på grov sandgrunning, det glitrer fremdeles i det.
Takbordene er som sagt ikke bevart med mindre de var ensfargede. Dører,
gerikter og paneler hadde samme dekor og er delvis bevart på folkemuseet
sammen med en takbjelke. I rommet finnes fremdeles to takbjelker, samt at
en annen er brukt annetsteds i huset, slik at det foreligger et komplett sett
takbjelker til rommet.
Sengekammeret mot elven var likeledes trukket med mørk blågrønn
makey som fremdeles henger i laser på tømmeret. 54 Makeitrekket har vært
komplettert eller reparert med velourtapet av samme type som i forgemakket.
Rommet har antagelig hatt et dekorert brystpanel, nå lagret på folkemuseet.
Himlingens rammeparti tok opp den grønne fargen fra veggens makeitrekk.
Den er montert på folkemuseet og av slett panel. Bunnfargen er lys blågrå, og
taket er omrammet av et grønt parti prydet med kartusjer og forkrøppede
hvite speiler marmorert i rødt og blått. Speilene kaster skygger. Det grønne
partiet er kantet av smale gyldne forkrøppede bånd. Midt over hver vegg er
hvite kartusjer prydet med gyldne byster, bekronet med blomsterkurver og
54 Ca. NCS 8010-G70Y.
523

understøttet av grønne palmeblader og to gyldne overflødighetshorn fylt med
blomster. Meyers tre initialer H, C og M i ekte gull utsmykker røde ovale
kartusjer i de tre hjørner, hvilende på grått akantusløv flankert av grønne
palmeblader og kronet av en åpen gylden krone forgylt med ekte gull. I
hjørnene over kronene igjen, i det lysegrå hovedpartiet; hvilende på de
gyldne bånd som i hjørnene blir til volutter med rosa akantusløv, står
konkave grå sokler med et kandelabermotiv, omkring hvilke med røde bånd
er bundet opp to kryssende fakler og palmeblader. Over dette henger en
laurbærkrans. I det fjerde hjørnet har den store kappen fra kjøkkengruen
stukket opp, dominert rommet og brutt inn i komposisjonen, men toppen av
dekoren med faklene og laubærkransen er kommet med. Taklisten er kraftig
med bred rød staff, guloker hulkil forsiktig marmorert med grønt, og rød
karniss. Mellom profilleddene, veggen og himlingen er forgylte staffer.
Sengekammeret i appartementet mot veien (mot sydøst) har hatt et
bordtak som ligger lagret på folkemuseet. Man kan foreløpig bare gjette at
det har Christine Marie Bruns initialer i hjørnene, tilsvarende hennes manns i
det andre hjørnerommet. Forgemakket har hatt bjelketak; ensfarget lys grått
og staffert med sølv på staffene, som nå er sortoksidert. Takbordene her kan
ha vært ensfarget lys grå. I begge værelser henger laser av umalt lerret på
veggene. I forgemakket har det vært fotpanel. Mellom sovekamrene ligger en
garderobe med lyserøde tømmervegger og hvitt tak marmorert i blått.
Taklistene herfra befinner seg antagelig i rommene under.
Den lavere salen på den andre siden av midtgangen oppe er malt rosa
med limfarge. Taket er nå panelt så opprinnelig behandling er tildekket.
Kammeret innenfor er malt grått på veggene og taket er hvitt marmorert i
blått og rosa.
Etter besiktigelsen i 1774 var det i mansardetasjen samme grunnplan som
i etasjen under, men skilleveggene var utført av utmurt bindingsverk.
Ved realiseringen av Meyers gård og innbo fremkom det at han skyldte
Asmus Boyesen for dekoringen av gården. 55 Dessverre ser det ikke ut til at
regningen han sendte kommisjonen er bevart. Asmus Boyesen (Flensborg)
var født i Flensburg 1696; han tok borgerskap som maler i Kongsberg i 1725.
Boyesen kom til Kongsberg via Skien der han tok borgerskap februar 1725.
Han hadde da vært i Norge i 8 år, så han kan ha gått i lære her. 56
55
”… hvormeget oven bt. Maler for arbeide paa den nye Gaard kunde have at fordre..”
Riksarkivet. Rentekammeret. Realistisk ordnet avdeling. Bergverk pk. 9. Auksjon over
myntmester Meyers eiendom 1728.
56
Schilbred, C. S.: Borgerbok for Skien, Porsgrunn, Brevik, Langesund og Stathelle med
tilliggende distrikter 1714-1844. Brevik 1956:22. Borgermanntall Kongsberg 1732, 1735. Jon
524

Sannsynligvis kom han til Kongsberg ens ærend for å dekorere Meyers gård.
Etter hans død ca. 1735 fortsatte hans enke Anne geskjeften i flere år, vel ved
hjelp av svenner.
Det er hevdet at det finnes to generasjoner dekorasjoner i Meyergården 57
men dette er ikke tilfelle. Boyesens karakteristiske ”nervøse” akantusløv
preger alle dekorasjonene. De er utført i tidens franskpregede stil, med
knekkede bånd, akantusløv og andre klassiserende dekorelementer
sammenstilt med utsveifede ”speiler” og kartusjer. Den utstrakte bruken av
marmorering viser til barokken, men bruken av knekkede bånd, blått og sølv
vitner om régencens inntreden. Det er brukt forgylling, til dels ekte til dels
slagmetall, samt forsølving. ”Bérainstilen” viser seg bl. a. i de lettere partiene
med troféer. I sengekammeret i annen etasje mot elven, var det grønne
omkransende partiet i himlingen gjentatt i veggenes grønne makeitrekk. På
dører, gerikter og bjelker har rommet vært sterkt forgylt – bladgullet er lagt
på en ruglete masse av lim og sand som gir det et glitrende uttrykk.
Teknikken kjennes fra speilrammer etc. Fargekontraster kraftig blått og rødt
skilt av de forgylte ornamenter på de bevarte takbjelkene er tydelig utledet av
Claude III Audrans (1657-1754) og andre franske kunstneres
grotesk/arabeskkomposisjoner. 58 Tyske stikk fra tiden i denne stilen kan ha
vært brukt som forlegg. 59 Boyesen må ha benyttet forlegg av forholdsvis ny
produksjon, men karakteren er bortsett fra i dagligstuens tak en annen enn
dekoren i Herregården i Larvik fra 1733.
Kornet som har ligget i ca. 1 alens høyde for ikke å bli for tungt for
konstruksjonen samt for å tørke, har ikke ødelagt takenes dekor som har lite
fuktskader.
Registreringen av løsøre i huset er bevart og viser at huset må ha vært
fullstendig møblert. Det er tydeligvis regnet rom for rom hva ”Træboeschab”
angår, men rombenevnelsene er ikke gitt, så man må gjette seg til hvor ting
sto. Det mest påfallende i registreringen er det store antall sett med
porselenskopper til kaffe, sjokolade og te; 15 forskjellige serviser med til
sammen 143 kopper. I tillegg var det et sett i lakkarbeid. Det var et stort
Brænne mener Boyesen [Bøyesen]skal ha hatt oppdrag i Christiania men nevner ikke tid eller
sted. Dekorasjonsmaling i Norge. Oslo 1998:247.
57
Rapport etter bestilling fra Bergverksmuseet og Kongsberg kommune: Friis, Nils: Det
Kongelige Magazin Hus. vurdering av muligheten for tilbakeføring av Meyergården og
Magasinet fra Gardermoen til Kongsberg. Kongsberg 1993:5. Kapittel om ”Dekoren i
Meyergården” av Håkon Livland.
58
Gruber, Alain red.: The History of Decorative Arts. Classicism and Baroque in Europe. New
York London Paris 1994:97,213.
59
Eksempler i: Berliner, Rudolf: Ornamentale Vorlage-Blätter des 15. bis 18. Jahrhunderts.
Leipzig 1925-1926:337.
525

antall porselensfigurer; 39 stk. hvorav de fleste var hvite, men det var en brun
apekatt og et par andre der farger er nevnt. Av disse kjøpte Deichmann 27. 60
Dette var før produksjonen begynte i Europa. Figurene var importerte og
eksotiske i uttrykket, ingen hyrder og hyrdinner. Oppsatser nevnes ikke, men
det var mange krukker uten at de omtales som sett. Man spiste av
tinntallerkener; alt bruksporselen relateres til de eksotiske drikkene. Steintøy
var det lite av.
For øvrig hadde værelsene speil med glassrammer eller lakkerte rammer,
store og mindre. De kalles ofte engelske. Et kaminspeil kan ha vært forgylt,
og hadde to tilhørende lampetter. Til kaminen hørte også en skjerm. Et
værelse (i annen etasje?) har antagelig hatt hele fem speil og må i så fall ha
vært et veritabelt speilkabinett (lysarmer er ikke nevnt). Her var også et rom
med gulvmatte. Av større møbler var et skriveskatoll og en skjenk i eik. Det
var ett par dragkister på fot, ett par lakkerte ostindiske skatoller på fot, samt
et mindre ditto. Ellers var det et kostbart blålakkert slagur i opphøyet arbeid
og flere lakkerte bord.
Det har antagelig vært åtte betrukne herskapsværelser i huset, og det var
åtte eller ni stolmøblementer i registreringen. Av disse var fem eller seks sett
trukket med russelær, to med gyldenlær og ett med grønn makei. Det siste har
vel stått i sengekammeret i annen etasje som var trukket med samme tekstil.
Det var møblementer bestående av dusin og halve dusin stoler. Det ene
trukket med gyldenlær var stort med et dusin vanlige stoler og tre armstoler.
Ett sett besto av seks høye armstoler i russlær, mens de andre generelt i
tillegg hadde 1-3 tilhørende armstoler. For første gang i materialet dukker
benevnelsen kanapé opp; riktignok skrevet ”Gannope.” Bare to himmelsenger
samt en kostbar og en billig feltseng var montert, ellers ser det ut til at fire
senger sto lagret. Det var tre bord med tilhørende gueridoner; to engelske og
ett i innlagt arbeid. Det omtales tolv ”vindues Kurver,” sponskjermer til å
sette i vinduene for å skjerme mot innsyn (og kanskje trekk), og seks par
gardiner av nettelduk og blå rask [tynn ull]. Av malerier var det bare seks
stykker. Meyer hadde et stort antall bøker, ca. 145. Pietismens religiøse
forfattere var sterkt representert, ellers fantes genealogi, historie,
reisebeskrivelser, kjemi og to hagebøker uten nærmere betegnelse, men ingen
romaner. Han hadde en mineralsamling som ble solgt for 135 rd.
Av sølv var det meste pr 8.10.1724 pantsatt til general Barthold Henrik
Lützow på Tomb, men det var brukssølv i huset, samt en pokal til 48 rd. og
en kanne til 56 rd. Det fantes bare fem gafler blant de mange skjeer og
kniver. Fru Meyers lille hund hadde etterlatt sitt halsbånd med sølvbeslag. På
Tomb lå sølv og en del gull for vel 1500 rd., halve verdien av alt løsøret
60 Deichmann hadde 75 porselensfigurer ved skiftet i Mangelsgården 1732.
526

ellers. Det var en stor mynt- og medaljesamling, men også fire store kostbare
kanner, en oppsats med forskjellig dåser til sukker, pepper, sennep, olje og
eddik samt saltkar, en temaskin, terrin, sukkerdåser, tre par store lysestaker,
spilkummer, boller og presentertallerkener etc. etc. 61 Meyer kan i 1724 ha
trengt midler til oppføringen av sin nye gård og derfor pantsatt sølvet.
13.2.8 Funksjon
Myntmesterboligen fra 1687 lå sammen med selve myntverket fra 1701 og
stempelskjærerboligen. Anlegget var omgitt av et høyt gjerde. Anlegget ble
oppmålt av sølvverkets byggmester Fredrik Burchard 1718 (fig. 481 og
482). 62 Den eldre Burchards samtidige forslag til ny bolig, en vinkelbygning
med svalgang, har ikke tilsvart den yngre Meyers pretensjoner. Den gamle
bygningen var svært enkel i forhold til den danske myntmester Christian
Winekes store bindingsverksgård i København, slik at det er forståelig at
Henrik Christopher Meyer ønsket en ny bolig. 63 Winekes gård fikk nettopp
omkring 1725 et nytt trappehus med en monumental italiensk trapp av
samme type som Meyergården (fig. 483). Trappen ble imidlertid der
sannsynligvis oppført i forbindelse med utleie av annen etasje til den russiske
ambassadøren. Wineke bodde selv kun i første etasje. 64 Først i 1750 fikk
myntmesteren på Kongsberg en noenlunde standsmessig embetsbolig. 65 Noe i
retning av Meyergårdens størrelse og utstyr fikk den ikke, bortsett fra
mansardtaket.
Meyergården har beliggenhetsmessig og funksjonelt en likhet med
Storgaten 34 i Oslo, den såkalte Mangelsgården, som lå rett utenfor
Christiania med Akerselven nedenfor. Her bodde Meyers såkalte ”bøddel”
Bartholomæus Deichmann. Meyers andre banemann; Nicolay Bernhard
Køpp, bodde likeledes i et hus av denne typen; den tidligere
Kommissargården på Kalvskinnet, Kongensgate 81 i Trondheim. Bygningene
har ligget i en suburban situasjon – i forstaden. Et tredje anlegg av denne
61
Riksarkivet. Rentekammeret, real ordn. avd. Bergverksvesen pk. 9. Biskop Deichmann og
kanselliråd Køpps inkvisisjonskommisjon over sølvverket 1728 -1730 og 1732.
62
Rønning, Bjørn R.: Den Kongelige Mynt 1628-1686-1806: utgitt ved 300-års-jubileet for Den
Kongelige Mynt på Kongsberg. Oslo 1986:120-121,145.
63
Dette er en stor bindingsverksbygning oppført 1683 av myntmester Gregorius Sesemann
Borgergade i København, som ble tatt ned i 1944 og gjenoppført 1998-2000 på frilandsmuseet
”Den Gamle By,” Danmarks kjøbstadsmuseum i Århus. Engqvist, Hans Henrik:
”Møntmestergården i Borgergade.” Bygningsarkæologiske Studier 92. København 1992:23-52.
Det ble også utmyntet i Glückstadt til 1716 og på Trankebar.
64
Den danske mynt var bortforpaktet til 1739 slik at myntmesteren der ikke var kgl.
embetsmann.
65
Rønning 1986:148-150. den er oppført på Zieners kart fra 1749.
527

typen er Karen Tollers Oslo Ladegård fra 1725. Slik lå også paléene langs
Bredgade i København og i Paris’ faubourger. De fungerte som fast bosted
for sine fornemme eiere, i motsetning til lystgårdene, og er vel slik sett
forstadsvillaens fine forfedre. Slik kunne de bo som var uavhengige av
direkte kontakt med havnens eller krambodens handelsvirksomhet.
13.2.9 Forbilder
Bygningen har Norges første kjente helvalmede mansardtak Den første kjente
bygning med mansardtak i Danmark var prins Carls lystgård Blågård ved
København (1710-1711). Antagelig kom typen til Norge direkte fra
Magdeburg med byggmesteren Christoph Burchard.
Meyergården har et urbant preg med fasaden helt ut mot veien, slik som
Bredgades paléer, men ikke som de parisiske paléene og Mangelsgården i
Oslo, som har en cour d’honneur mellom hovedfløyen og veien.
Meyergården har uten tvil dannet skole i Kongsberg, mansardtak forekom
senere hyppig. Den er også den første av den brede toetasjes østlandske
storgårdstypen som snekkermester Brede Rantzau fra Strømsø antagelig
spredte til Solør og Romerike, og som ble en vanlig form ved Christianias
store lystgårdsanlegg. 66
13.2.10 Anlegg.
Mot veien lå en ca. 21 m lang kun 3 m bred toetasjes bygning med svalgang
til gården. Her var to kamre, et kjøkken og matbod i 1767. I hjørnet var et
stort vogn- og sledeskjul av reisverk. Deretter lå en ca. 23 m lang uthusfløy
ned mot elven med portrom på midten, der det var stall, fjøs, kornbod og en
bod med kjeller under. Det store bryggerhuset på ca. 50 m2 med et kammer
ved siden av lå nærmest elven, parallelt med denne. Det ble i 1728 registrert
løsøre i bryggerhuset, stallkammeret og vognskjulet, i det sistnevnte sto en ny
karet vurdert til 100 rd.; boets dyreste gjenstand. I stallen sto bl. a. en ridehest
og to vognhester. 67
66
Bygningen er ikke en bygård eller et bypalé, og burde (hvis den noensinne blir flyttet) ikke
gjenoppføres midt i Kongsberg slik det er foreslått. Friis, Nils: ”Kongsberghus på Gardermoen –
Magasinet og Meyergården.” Bevar’ meg vel! 2- 1994:6-10.
Friis, Nils: Det Kongelige Magazin Hus. vurdering av muligheten for tilbakeføring av
Meyergården og Magasinet fra Gardermoen til Kongsberg. Kongsberg 1993:15-32. Rapport etter
bestilling fra Bergverksmuseet og Kongsberg kommune.
67
Om det tamme reinsdyret som biskop Deichmann kjøpte skal sees som kimen til et eksotisk
norsk ménagerie eller som fremtidig slakt vites ikke.
528

13.2.11 Hagen
På vestsiden var det utgang fra midtgangen til en terrassert (?) parterrehage
med geveksthus og lysthus. Lysthuset lå antagelig i et hjørne av hagen i to
etasjer med pyramidetak, og utsikt mot Lågen og bergstaden. 68 I hagene var
mange statuer av malt tre; to store og tolv mindre, de siste delt i to grupper på
åtte og fire. Disse ble ved auksjonen kjøpt av biskop Deichmann og havnet i
hagen til hans gård ved Christiania, (jfr. Mangelsgården), der de kjennes
igjen ved auksjonen etter ham i 1732. 69 Der var da åtte par skulpturer av
amagerbønder og seks putti (”smaa Børn”). Av disse putti skulle da to ha
større format. Amagerbøndene har sikkert vært polykromt malt siden det er
nevnt spesielt at ett par var hvite. Amagerbøndene var hollandske
immigranter på Amager med folkedrakter som var populære ved maskerader.
Elleve blå og hvite urtepotter kom også til Deichmanns gård. Det var
ellers mange blomsterpotter, to firkantede trebaljer, to runde samt 22 fargede
trekjepper til å støtte planter og busker med, og to hagepyramider (slik det
kjennes fra Bygdøy (2)) samt fire ”Taarne” som må ha vært noe lignende. Et
gammelt brøstfeldig lysthus har vel vært en espaliertype heller enn det
toetasjes lysthuset som neppe ble regnet blant løsøret. 23 ½ tylt ”poster” har
vel vært en form for pinner til planter. Det var en stor og 55 små steinheller
samt mye murstein og dessuten 1500 less gråstein som vel skulle brukes til å
bygge terrassemurer med.
Meyer holdt gartner; Peter Wolff, som siden vitnet ufordelaktig mot ham.
Gartneren påsto at Meyer ”den 24. julii havde været udi Haugen ved Elfven
og der de beste Frugter med andet ruineret” for at grøden ikke skulle falle i
kommisjonens hender. Ifølge Meyer var dette løgn som gartneren ”af Had
Avund, løgnagtighed og digted Malice om mig opspundet haver.” 70 Dette var
dagen kommisjonen fant ham skyldig. Han var da tydeligvis ikke i arresten.
Gartneren Wolff fikk av bergamtet ansvaret for å holde hagen ved elven ved
like mot å få avlingen. Det fremgår at det fantes geveksthus, mistbenker,
drivglass, løkblomster, nelliker, andre blomster og diverse trær.
13.2.12 Byggmester Christoph Burchard
Byggmester ved sølvverket Christoph Burchard (f. ca. 1700- død 1732?) var
sønn av forrige byggmester ved sølvverket Fredrik Burchard, og tilhørte
68 Riksarkivet
69
Riksarkivet. Rentekammeret. Real. ordn. avd. Bergverk pk. 9. Auksjon over myntmester
Meyers løsøre på Kongsberg i juni og juli 1728 etter kgl. res. 15.5.1728. Tilsendt kopi av Bjørn
Ivar Berg.
70
Riksarkivet. Rentekammeret. Innkomne brev 1728 no. 147 vedlagt brev fra Christine Marie
Meyer datert København 8.8.1728. Hun hadde fått det tilsendt fra sin mann.
529

muligens en tømmermannsslekt i Magdeburg. Fredrik Burchard var født der
ca. 1658. I 1666 deltok en tømrermester Christoph Burchard ved oppføringen
av silkehandlerlaugets hus Alter Markt 5 i Magdeburg. Han er antagelig den
samme Burchard som i 1696 oppførte takstolene på rådhuset. Dette kan ha
vært Fredrik Burchards far. I 1720-årene var en Burchard engasjert ved
takseringer i byen, og var med ved oppføringen av Alten Packhof i 1726. 71
Mansardtaket ble anvendt i Magdeburg sent i 1600-årene, og Christoph
Burchard kan ha lært konstruksjonen der da han 1712-1723 var på reise og bl.
a. besøkte Magdeburg. Burchard var en dyktig tegner. Hans tegning til et
tilbygg på smeltehytten fra 1723 viser dette (fig. 484). 72 I 1726 oppførte tre
tømmermenn den norske prestegård på Kongsberg under Burchards tilsyn. 73
Det er meget sannsynlig at han har vært arkitekt og ble ansvarlig for
oppføringen av myntmesterens nye gård omkring 1724-1725. 74
13.2.13 Senere historie
Meyers gård ved Kongsberg skulle vise seg umulig å selge. Den ble ropt opp
ved tre auksjoner uten at seriøse bud forelå. 75 Kongen bestemte da å beholde
den, og den ble foreslått som (og antagelig brukt som) bolig for
overberghauptmann Gabel, 76 eventuelt for overbergamtsforvalter Køpp, i
påvente av bedre tider for verket, slik at den senere kunne anvendes til
provianthus eller manufakturhus da den skulle være ”af temmelig stor
bygning.” 77 Det skulle imidlertid gå 40 år før dette ble gjennomført.
Gården var Christian 6.s losjement i juni 1733 forutsatt at Gabel flyttet
inn:”Fra Slagbommen af, indtil Kongens Logemente, som udi forige Ober
Berghauptmand Gabels Gaard var indrettet, befantes Birck og Grane-Træer
ved hinanden som en Alleé plantet…” ”Til Aften spiiste Deris Majesteter
med hendes Durchleuchtigkeit Margrevinden publiqve, og alle tilstede
værende honette blev tilladt at see Deris Majesteter spiise ved Taffelet, da og
71
Heckmann, Herman: Baumeister des Barock und Rokoko in Brandenburg-Preussen. Berlin
1998:31.
72
Sunmann, Per: ”Kongsberg Sølvverk.” VOLUND 1987. Oslo 1987.
73
Riksarkivet. Rentekammeret. Bergverkskontorets innkomne brev 1726 pk. 5. Burchards
regning 5.9.1726.
74
Berg, Bjørn Ivar: Gruveteknikk ved Kongsberg Sølvverk 1623-1914. Kongsberg 1994:205.
75
3., 10. og 17. juli 1728.
76
Overberghauptmennene Fredrik Wilhelm Gabel 1721-1732, Johan Ludvig Schlanbusch 1732-
1735, Johan Ludvig Schubart 1735-1737, Joachim Andreas Stuckenbrock 1739-1757 kan ha
bodd her.
77
Brev fra rentekammeret til kommisjonen 18.6.1729. Riksarkivet. Rentekammeret. Real. ordn.
avd. Bergverksvesen 9. Biskop Deichman og kanselliråd Køpps inkvisisjonskommisjon over
sølvverket 1728-30 og 1732.
530

med instrumental Musiqve og sang saaledes som udi Bergstaden Kongsberg
Kand haves, blev opvartet.” 78 Dette kan ha foregått i Meyergårdens storstue.
Johan Ludvig Schubart var viseberghauptmann i 1733; det er mulig han har
vært fungerende vert. 79
Orgelbyggeren Gloger hadde leilighet i gården 1760-1765. 80
Sidebygningene ble i 1767 innrettet til magasin for sølvverket, og en stor
tilbygning ble oppført i 1774-1775 da hovedbygningen ble erklært uegnet til
dette bruk, men egnet til provianthus. 81 Hovedbygningen ble imidlertid også
innrettet til magasin.
Bygningen var kornmagasin for sølvverket 1767-1909 og sto fra 1775
med en stor tilbygning (fig. 485,486). I 1913 ble hele denne
magasinbygningen flyttet til Gardermoen og gjenoppført som magasin for
intendanturen i to separate bygninger. Ved en misforståelse ble det ikke
bevilget midler til å flytte disse bygningene da flyplassen ble bygget og de
andre verneverdige bygningene i området ble flyttet. Den her omtalte
bygningen var sammenbygget med Ullensaker bygdemagasin, og gikk under
samme navn, men ble ikke flyttet sammen med dette. Bygningene fra
Kongsberg ligger fremdeles innenfor SAS Braathens hangar på et
sikkerhetsområde kort vei fra rullebanen. Eieren er Oslo Lufthavn.
78
Willemsen, Henrich: Konning Christian VI saavelsom Dronning Sophia Magdalenas
Beskrivelse over Deris Reise til Norge 12. Mai-23. Sept.1733. H. Maj. Dr. Håndbibliotek
København. Fol. 23
79
Overberghauptmann Fredrik Wilhelm Gabel og frue Marie Fredrikke Sofie Rosenkrantz døde
begge i 1732, og stillingen sto vakant.
80
Etter kontrakt 12.7.1760 ble orgelbyggeren Gottfried Heinrich Gloger, hans familie og
svenner, installert i værelser her da han arbeidet på det nye orgelet i kirken for to år. Værelsene
skulle leveres tilbake i uskadd stand, så forfallet var antagelig ennå ikke virkelig inntrådt.
Sannsynligvis ble han boende til orgelet var ferdig høsten 1765. Utskrift av kontrakten i Norges
kirkers arkiv ang. Kongsberg kirke. NIKU.
81
”Besigtigelse over Magazingaarden v/ hr. Bygmæster Hansen” m. fl. Riksarkivet.
Rentekammeret. Bergverkskontorets innkomne brev 1774. a. Pk. nr. 38.
531

Siden gården lå utenfor byen ble den spart for de branner som har
rammet Kongsberg. Den gir et verdifullt innblikk i de høye bergoffiserenes
boligkultur. Mye av innredningen bevart, og ikke minst originale malte
flater. 82 De viktigste bevarte interiørelementene ble gitt til Norsk
folkemuseum ved flytningen i 1909.
82 Bygningen ble i en rapport Bergverksmuseet på Kongsberg bestilte i 2001 funnet for dårlig
bevart til å anbefales flyttet tilbake til Kongsberg. Notat 16. mars 2001 av Jens Treider,
sivilarkitekt MNAL: Magazinhuset og Meyers palé på Gardermoen. Vurdering av demontering
og flytting tilbake til Kongsberg (Riksantikvarens arkiv). Pussig nok uttrykkes det her at ”det
finnes absolutt ingen opprinnelige flater igjen i huset i dag, verken hva vegger eller himlinger
gjelder, så langt det kan sees.” Det kan sees opprinnelige flater i alle værelser bortsett fra der de
måtte være tildekket, slik det vil fremgå av det følgende. Notatet inneholder m.a.o.
grunnleggende feil og må ikke brukes i forhold til en fremtidig verdivurdering av bygningen.
532

14 ”Det norske hus”-typen
14.1 Eskeviken i Idd
Bygningen er kun kjent avbildet på et kart som viser et enkelt oppriss av
fasaden. Den ser der ut til å ha hatt en etasje og en bred midtstilt ark med
gavl. Det er grunn til å anta at bygningen var forbilde for det ”Norske hus” på
Hirschholm. Når og hvem som oppførte bygningen er ukjent, men det er
sannsynlig etter typen at den må ha vært oppført etter 1670. Den skal ha blitt
revet i 1750-årene.
14.1.1 Hvorfor Eskeviken?
E. J. Jessen opplyste i 1754 at kongeparet til Det norske hus ”…hafde udseet
Modell af en Bygning den berømmelige Capitaine nu Oberste Colbiørnsen i
Frederichshald tilhørende…”. 1 Det norske hus er beskrevet i kap. 4.14 (rek.
LVI).Ved å undersøke familien Colbjørnsens bygårder og landgårder blir
resultatet at Det norske hus må basere seg på hovedbygningen på Hans
Colbjørnsens gård Eskeviken i Idd ved Halden som må kan ha vært oppført
mot slutten av 1600-tallet og som hadde midtark. Den skal være revet i 1750årene.
Man har tidligere antatt at det var kjøpmann og daværende kaptein
Peder Colbjørnsens gård som var utsett til modell. 2 I 1733 overnattet kongen
og dronningen i hans gård i Fredrikshald. 3 Gården var oppført etter
1
Det kgl. bibliotek, Håndskriftssamlingen, Kall. Fol. 48 II. E. J. Jessens samlinger til Hirscholm
Amts Beskrivelse 1754.
2
Erichsen, John: Drømmen om Norge. Norske huse gennem 250 år. København 1999:16.
3
Peder Colbjørnsen (1683-1738) var kjøpmann i Fredrikshald, sønn av sogneprest i Sørum
Colbjørn Torstensen (Arneberg) og Cathrine Kjeldsdatter Stub. Han var gift med Hilleborg
Sørensdatter Dund. Etter sin onkel assistensråd Niels Kjeldsen Stub (1637-1721) og hustru Mette
Nielsdatter Meng fikk han de adelige setegårder Lundestad i Berg og Veden i Tistedalen. Peder
Colbjørnsen og broren Hans ble i 1718 ble utnevnt til kapteiner i generalstaben for sin innsats
under krigen. Ved kongens besøk i 1733 ble han og broren Hans Colbjørnsen ble utnevnt til
oberstløytnanter som takk for sin innsats under denne krigen. Deres søstre Anna Colbjørnsdatter
533

ybrannen i 1716, da borgerne selv satte fyr på byen under krigshandlingene
mot svenskene, med Peder Colbjørnsen som førstemann.
Brødrene Peder Colbjørnsens og Hans Colbjørnsens (fig. 491) bygårder i
Fredrikshald var store vinkelformede kjøpmannsgårder av panelt tømmer i
én, til dels to, etasjer med valmtak. 4 På Blumenthals maleri fra 1748 fremstår
de som de eneste med blåglasert takstein (fig. 492). Planløsningene var enkle
med rom på rekke langs en svalgang inn mot gården. Interiørene var fornemt
utstyrt, hos Peder Colbjørnsen nevnes tapisserier. 5 Det lå to hageanlegg til
Peder Colbjørnsens gård, med dammer og et åttekantet lysthus av mur. 6
Jessen skriver ”nu Oberste Colbiørnsen” og viser således til Peders bror
Hans Colbjørnsen, som ble utnevnt til oberst ved Fredrik 5.s besøk i 1749, og
ikke til Peder som døde 1738 som oberstløytnant.
Hans Colbjørnsen (1676-1754) hadde to store bygårder, den ene helt
nede ved havnen (omtrent ved den nåværende tollbod), hvor han vel bodde,
den andre ved torvet, nær rådhuset. 7 På Mathias Blumenthals byprospekt fra
1748 ser man forgjeves etter en bygning lik Det norske hus. Hans
Colbjørnsens gård er imidlertid tydelig på maleriet. Et langstrakt rødlig hus i
en etasje med valmtak tekket med blåglasert takstein ligger perpendikulært på
nåværende tollbods tomt, med en trerekke langs med huset mot sjøen. Taket
har ingen ark på den synlige siden, det er heller ingen paviljongformede
fløyer for endene. I 1765 var det bare ved denne og Peder Colbjørnsens
tidligere gård at blåglasert taktegl nevnes. Bygningene kan stå som eksempler
og Maria Colbjørnsdatter var likeledes heltinner fra samme krig. Om deres innsats se bl.a.
Munthe: 383.
4
Taket synes på Mathias Blumenthals maleri fra 1748.
5
Hovedbygningen var i 1765 en vinkelbygning med to enetasjes fløyer, En ca. 38 m lang, 6 m
smal fløy lå ut mot Rådhusgaten. Den inneholdt fem værelser, hvorav fire var betrukne. Til
Kirkegaten lå den andre fløyen, likeledes med fem værelser og av dem fire betrukne
(Kommersekollegiet. Branntakster Fredrikshald 1765-1787, pk. 23. Takster 1765, 1767 og
1777). Målene som oppgis i forbindelse med ildstedskatten 1812 tyder på gjennomgående
værelser (Riksarkivet. Rentekammeret, byregnskaper Fredrikshald, Ildstedskatten 1812. Eske
15). Peder Colbjørnsens gård gikk med i bybrannen 1826. Gården lå i et kvartal nordøst på
sørsiden, avgrenset av Rådhusgaten i syd, Kirkegaten i vest og Borgergaten i nord (ikke slik
Kavli hevder 1963:296).
6
Forstrøm 1915:89, 292.
7
Hans Colbjørnsens gård hadde 11 værelser, hvorav fem betrukne. I tillegg var det seks boder,
bryggerhus, drengestue og vaskerstue. Munthe regner med at Hans Colbjørnsens iboende gård lå
i ”det smale Kvartal nærmest Kongens Brygge eller i det større Kvartal nærmest indenfor paa
samme (nordre) Side af Havnen”. Den andre bygården til Hans Colbjørnsen lå ved siden av
Rådhuset, ned mot vannet. Den var et innebygget karréanlegg der alle de smale fløyene hadde en
etasje med boder under.
534

på de gårder som rike kjøpmenn oppførte som arkitektonisk fremsto som
forholdsvis enkle tradisjonelle bygninger, men som var innredet etter nyeste
mote.
Brødrene Colbjørnsens bygårdene hadde ikke arker og kan derfor ikke
være forbilde for det norske hus, som dessuten var bredt med dobbel plan.
Det norske hus var uansett neppe noen eksakt kopi av en kjøpmannsgård
på Fredrikshald. En viss stilisering av forbildet må påregnes, men her
manglet alle elementene som karakteriserte kopien.
Jessen skriver imidlertid ”en Bygning… Colbiørnsen… tilhørende” Det
må derfor ikke ha vært bygårdene hans det siktes til. Forutsetningen bør
imidlertid være at kongeparet har observert bygningen.
Hans Colbjørnsen eide flere hus. Hans viktigste eiendom var Froen i
Frogn som han hadde fått med sin hustru. På vei til Christiania fra
Fredrikshald passerte kongeparet gården. Hovedbygningen var et
svalgangshus, antagelig oppført i 1660-årene av hennes mors foreldre toller i
Svinesund etc. og viseadmiral Mathias Bjørn (d. 1676) og hustru Dorothea
Nielsdatter Meng (d. 1713). Gården var skjenket Bjørn av kongen i 1661. Det
”salomoniske” tresøyler i første etasje. 8 Interiørene kan ha vært utsmykket
med veggmalerier som fremdeles finnes på gården. 9 Det var heller ikke her
ark eller andre elementer som kjennetegnet ”det norske hus”. 10
8
Riksarkivet. Kommersekollegiet, B. Landbygningenes branntakster, Akershus amt 1785-1803,
pk. 58. Huset lå parallelt med den nåværende hovedbygningen fra 1767, noe lenger inn på platået
og ble revet i 1810. Materialene ble gjenanvendt i de to fløyene som fremdeles flankerer
hovedbygningen i dag. De ti kraftige snodde stolpene i svalgangene skal komme fra svalgangen i
den forrige bygningen.
9
I den nåværende hovedbygningen er det veggmalerier på panelbord som må dateres til omkring
1700. De kan stamme fra Hans Colbjørnsens tid eller før. Maleriene ble lenge før 1920 flyttet inn
i to værelser i husets annen etasje fra et nedrevet lysthus i hagen (Rapport i RA, datert 3. juli
1936). Motivet har antagelig med Mathias Bjørns eller Hans Colbjørnsens krigsdåder å gjøre. En
annen del av maleriet viser Merkur som spiller fløyte. Om veggmaleriene som var i lysthuset i
hagen, og siden kom til hovedbygningen har vært i den gamle hovedbygningen eller i lysthuset
opprinnelig er uvisst.
10
J. N. Wilse beskriver en reise foretatt sommeren 1764 der han passerte Froen på vei sydover til
Ås prestegård. Det var denne reisen det kongelige følge foretok i 1733 i motsatt retning: ”Froen
Gaard i Bygning tager sig ud som een af de smukke Herregaarde i Danmark, og sees 1/8 Miil fra
Veien, hvor jeg kom til Aas.” Hvis Froen var forbildet for Det norske hus ville det paradoks
foreligge, at der danskene så noe typisk norsk, så nordmannen Wilse noe typisk dansk!
Det virker sannsynlig at bygningen Wilse kommenterer i 1764 likevel er den nye
hovedbygningen selv om den er datert 1767. Den kan ha stått ferdigstilt utvendig i 1764, men
ferdig innredet og datert etter at tømmeret hadde satt seg ”1767”. En svalgangsbygning, om enn
svalen oppfattes som søylegang, ville neppe blitt relatert til Danmark.
535

Hans Colbjørnsens lystgård Eskeviken i Idd ved Fredrikshald fikk han
også med hustruen Dorothea Foeg. Bygningen på Eskeviken kjennes kun fra
et kart fra 1716. Her gjenkjenner man imidlertid en bred ark, det norske hus’
fremste kjennetegn.
At en gård tilhørende familien Colbjørnsen ble valgt som offisielt
forbilde for et typisk norsk hus hadde en nasjonal symbolsk betydning. Slik
ble Det norske hus på Hirschholm ikke bare en folie, men et monument over
det kongetro Norge. 11
14.1.2 Byggherre
Hvem som oppførte Eskeviken er uklart. Oberst Hans Colbjørnsen kunne ha
oppført bygningen, men den ble visstnok revet allerede etter hans død i 1754
slik at det virker mindre sannsynlig. Svigerforeldrene toller Ernst Nielsen
(Foeg) (d. 1711) og hustru Johanne Bjørn (d. 1718) kan ha oppført bygningen
(fig. 493,494). Hun var datter av toller og viseadmiral Mathias Bjørn (d.
1676) og Dorothea Nielsdatter Meng (d.1713) som hadde eid gården. Ernst
Nielsen og hustru bodde i Eskeviken på begynnelsen av 1700-tallet, og ved
hans død 1711, og er derfor den mest aktuelle kandidat som byggherre. 12
I 1688 tilhørte gården Ernst Nielsens svoger oberstløytnant Fredrik
Genschau, også en aktuell byggherre. 13 Han var i første ekteskap gift med
Anne Cathrine Hansdatter Meng, i annet ekteskap med hennes kusine
Annichen Mathiasdatter Bjørn. Genschau fikk gården med sin annen hustru.
Stamfaren Niels Hansen Meng hadde Eskeviken til avlsgård. Han ble
Fredrikshalds første president da byen fikk kjøpstadsrettigheter 1665. I 1660
brant svenskene Eskeviken, visstnok som et varsku til det daværende
11 Senere på 1700-tallet ble et annet symbolsk monument relatert til Colbjørnsenfamilien reist,
men da i marmor og ikke i lafteverk. Dette forestilte kjøkkengruen i Peder Colbjørnsens hus etter
brannen, et meget kuriøst verk av Wiedewelt utført i 1779, og satt opp på Jægerspris (Erichsen
1999:10).
12
Hennes søster Anna Nielsdatter Meng, enke etter assessor Petter Lorentz, oppførte et stort
tilbygg på herregården Berby i Idd omkring 1700. Hvinden-Haug 1938:60-62,121,122; Sørensen
2002:333,334.
13
Genschau tilhørte antagelig en adelig slekt fra Neubrandenburg. Anne Cathrine Hansdatter
Meng var halvsøster til Ulrik Fredrik Gyldenløves mâitresse Maria Olsdatter Meng, som var mor
til Gyldenløves sønn general Ulrichsdal. Maria ble senere gift med oberstløytnant Johan Fredrik
Tuchsen, kommandant på Bergenhus da kommandantboligen ble oppført der 1728. Thomle, E.
A.:”Lidt om Familien Genschau (Jenschau) i Norge”. Personalhistorisk Tidsskrift 4-I-1898
s.287-91. København 1898.
536

strandstedet Haldens befolkning. 14 Niels Hansen Meng døde i 1678. Datteren
Dorothea som var gift med toller og viseadmiral Mathias Bjørn arvet
gården. 15
Ved krigshandlingene i 1716 spilte Eskeviken igjen en rolle. En del av
byens befolkning var evakuert ut dit, og Colbjørnsen søkte derfor Karl XII
om fribrev fra plyndring. Ved dette ærend ble kongens kvarter bombet fra
festningen, og kongen skadet. Colbjørnsen ble så arrestert, men da han skulle
føres til arresten på Nordsiden unnslapp han ved å kaste seg i elven og fikk
reddet seg opp til Eskeviken.
Ingen kjente opplysninger tyder på at Eskeviken ble brent i 1716.
14.1.3 Datering
Bygningens oppførelsestid er usikker. Siden Ernst Nielsen (Foeg) selv bodde
på Eskeviken ca. 1700-1711 er han en sannsynlig byggherre. Bygningen kan
imidlertid også være oppført av oberstløytnant Fredrik Genschau mellom
1678 og omkring 1700.
14.1.4 Fasade
På et kart som viser Fredrikshald i 1716 er bygningen på Eskeviken vist med
bred ark (fig. 495). Det er åpenbart at tegneren har gitt bygningene på
gårdene omkring byen individuelt preg. Dyrendal er f. eks. fremstilt med
takrytter. 16
Utenom avbildningen på kartet fra 1716 er ingen opplysninger om
hovedbygningen på Eskeviken i Colbjørnsens tid kjent. Man må bare
konstatere at sal i en arkoppygning er et kjent trekk ved lystgårder fra slutten
av 1600-tallet. Jeg viser spesielt til Skøyen i Aker som et eventuelt parallelt
anlegg.
14.1.5 Funksjon
Gården synes å ha vært eiernes lystgård bortsett fra i den perioden Ernst
Nielsen og hustru bodde der ca. 1700-1713. Den lå nær Halden som dels er
bygd på gårdens grunn.
14.1.6 Senere historie
Etter Hans Colbjørnsens død i 1754 arvet sønnen Ernst Colbjørnsen gården,
og han oppførte visstnok en ny hovedbygning. Ti år senere var denne
14
Den berømte ”skottefruen”; Anne Trondsdatter Rustung, skal ha bodd på Eskeviken. Hun
hadde vært jarlen av Bothwells frue, eventuelt trolovede. Han ble som kjent gift med Maria
Stuart og døde i dansk fangenskap.
15
Bakke 1915:458.
16
Nasjonalbiblioteket Oslo.
537

ygningen allerede ”ganske inficeret af Sop og Trækket i 4 Værelser
forraadnet.” Dette må være registrert i forbindelse med at oberst Christian
Lohenschiold kjøpte gården ca. 1763. Gården ble da taksert for 1600 rd., en
anselig sum. 17 Et kart fra 1777 viser at veien fra bryggen opp til gården var
beplantet som allé.
Major Arild Huitfeldt og frue f. Wiel oppførte i 1811 som erstatning for
den forrige bygningen en stor pusset teglbygning i halvannen etasje, med en
usedvanlig bred ark (fig. 496). 18 Deres bygning hadde nettopp det samme
preg som fremstillingen av Eskeviken på kartet fra 1716, og man må nesten
tro det har foreligget en tradisjon m. h. t. bygningstypen som er ivaretatt av
historiske årsaker. Denne bygningen brant i 1914.
17 Bakke 1915:458. Besiktigelsen har ikke latt seg oppspore.
18 Steffens 1903:96. Den hadde ikke mansardaktig tak slik det er fremstilt på et primitivt tresnitt i
Skillingmagasinet fra 1869 (RA).
538

14.2 Poulsens gård i Kragerø
Bygningen var oppført på en høy kjeller i en etasje av tømmer med valmtak
og en bred midtark. Den ble oppført 1711 og ble antagelig revet 1855 (rek.
LVII).
14.2.1 Byggherren
Kongeparet overnattet i 1733 også hos kjøpmann Niels Poulsen og hustru
Edel Pedersdatter Topdal i Kragerø. 19 Selv om Eskeviken i Idd i egenskap av
sin eiers heroiske status var det offisielle forbildet for Det norske hus, er det
sannsynlig at trekk også er hentet fra andre hus kongeparet besøkte eller så på
reisen. Poulens gård var med sin store sal i arken som var høyere enn
hustaket for øvrig svært likt Det norske hus. Et annet relevant hus der kongen
tok inn er oberst Otto Fredrik von der Ostens gård i Trondheim, som var
oppført i 1714, og i 1733 tilhørte general Hartvig Huitfeldt (fig.499) (rek.
LVIII). 20 Denne bygningen nærmer seg imidlertid Eskeviken m. h. t. lite
kildemateriale.
Poulsengården var oppført av Niels Poulsens mor Anna Adeler (1661-
1729) etter bybrannen i 1711. Hun var da enke etter kommersekommisær
Peder Poulsen (død 1699). Hun hadde selv mottatt kong Fredrik 4. i 1704, og
var datter av amtmann i Bratsberg, kanselliråd Niels Sørensen Adeler og
19
Steffens, Haagen Krog: Kragerø Byes Historie. Kristiania 1916:121.
20
Oberst Otto Fredrik von der Osten oppførte etter 1714 en vinkelformet gård med ark på tomten
der svigerfaren general og senere visestattholder Johan Wibes gård hadde ligget før bybrannen i
1708 (Kavli 1966:94f.). Gården tilhørte general Hartvig Huitfeldt og frue Karen Werenskiold da
Christian 6. tok inn der i 1733.Hovedfløyen hadde en etasje og var ca. 35 m lang og 9.5 m bred.
Fasaden hadde siderisalitter, ca. 7.5 m brede, som stakk omtrent en meter frem. Det var
gjennomgående midtgang. Grunnriss av tomten datert 15.12.1721, gjengitt hos Kavli 1966:94.
Den inneholdt ifølge branntakstbeskrivelsen fra 1766 forstue, to stuer og fire kamre i første
etasje. Det har vært store rom. Stuene har knapt stått tilbake for etterfølgeren; ”Stiftsgårdens”
største saler i utstrekning. Over forstuen var en ark med ett værelse, som etter Niels Schyttes
prospekt fra 1733 (?) kan ha vært nokså bred (Det kgl. bibliotek, København). Det var 9 ovner til
sammen i begge fløyer (Branntakstprotokoll 1766, Domkirkens sogn nr. 85, SA
Trondheim).Taksten var i 1766 kun 450 rd for hovedfløyen, mens sidefløyen til bakgården på to
etasjer ble vurdert til 200 rd. I forhold til Poulsens gård i Kragerø som ble taksert til 2200 rd.
Ved samme anledning er dette beskjedent. Gården var enda til noe større (hovedfløyenes
grunnflate 350 m2 mot Poulsengårdens ca. 290 m2). Taksten skyldes vel ikke bare et eventuelt
dårligere vedlikehold, men også enklere planløsning, utførelse eller kvalitet. Det har i følge
Kavli antagelig vært én hvelvet kjeller under von der Ostens gård (Kavli 1966:185).Under
Poulsens gård var det flere kjellere.Gården ble revet i 1774 og Stiftsgården ble oppført på
tomten.
539

Anna Sletter. 21 De hadde igjen vært vertskap for Christian 5. i 1685.
Admiralen Cort Adeler til Gimsøy kloster og Dragsholm var Niels’ bror.
Niels Adeler bodde først og fremst på setegården Jomfruland, og eide selv en
periode Gimsøy kloster.
14.2.2 Datering
Gården må være oppført etter Kragerøs brann i 1711. 22
14.2.3 Dimensjoner
Hovedfløyen målte ca. 25 x 12 m og sidefløyene hver ca. 13 x 7 m. Arken
målte ca. 12 x 12 m.
14.2.4 Fasade
Den eneste gode avbildning av bygningen er på en akvarell av vestre del av
byen utført av Henrik Hagen i 1821 (fig. 497,498). 23 Arken hadde fire fag.
Bygningen var panelt og på 1700-tallet malt olivengrønn: ”Udvendig er
Gaarden Skiultæcked og mahled oliver grøn samt Tæcked med blaat Teyl”. 24
14.2.5 Takform
Bygningen hadde valmtak og en bred ark med sal, flankert av kobbhus. Taket
var tekket med blåglasert takstein. Over hovedinngangen var et halvt
pyramideformet bislagtak.
14.2.6 Plan
Hovedbygningen hadde midtgangssplan i første etasje. 25 Ifølge en branntakst
fra 1765 hadde huset, som da tilhørte kanselliråd Henrik Jørgen Poulsen, ”14
værelser hvoraf er 4re Stuer og 9 Cammere samt et Kiøcken; der oven over er
en stoer Sahl og et Camer, under vaaningen er Boeder og Kieldere. Saa ere
og ved siderne Bryggerhuus og et Cammer samt hønsehus, Schaise skiul, 26 og
Rulle bod, i værelserne er 12 Kackelovner samt 2de Skaarsteener. Værelserne
er mahled indvendig og over alt Engelske vinduer.” Gården var verdifull, den
ble taksert for 2200 rd. Den oppgis i 1787 og 1797 å ha 10 værelser med seks
21 I annet ekteskap var Adeler gift med Maria Kloumann, en kusine av Peder Griffenfeld.
22 Hopstock 1955:12.
23 Berg- Kragerø museum.
24 RA. Kommersekollegiet. Branntakster Kragerø 1765-1817, pk. 32. Takster 1765, 1767, 1787
og 1797.
25 Hopstock 1955:155.
26 ”Schaise”-skjulet settes i forbindelse med en bevart bærestol i Kragerø museum som har tilhørt
kansellirådens enke. Chaise kan også tolkes som en tohjulet vogn med kalesje.
540

ovner og ”aabne Boer under”. 27 Ved hjelp av ildstedskatten fra 1812 får man
de enkelte roms mål, og planløsningen kan rekonstrueres. 28 Midtgangen var
noe forskjøvet i forhold til midtpunktet. I 1787 og 1797 sies det om
sidehusene i gården at den vestre var på to etasjer med fire kamre iberegnet
bryggerhuset og tre ovner, mens den østre var på en etasje med en rullebod
og (tømret?) kjeller, likeledes med fire værelser, alle med ovner.
14.2.7 Funksjon
Bygningen var en kjøpmannsgård med store kjellere for lagring av varer.
14.2.8 Hagen
Et lysthus med stue og kjøkken med kakkelovn og skorstein, samt under en
god murkjeller og nok en stue med skorstein, ”under Berget ved hr.
Cancelliraad Poulssens Hauge” ble taksert for 100 rd. Lysthuset kaltes
”Munkestuen” og ble 1825-1827 bygget inn i en større bygård som ble revet i
1966; Buchholmgården. 29 Det ble da funnet fin barokk dekormaling i form
av beherskede akantusranker på tidligere himlingsbord. 30 Lysthuset var eldre
enn brannen i 1711, hvilket dekoren også viser. Stuen nedenunder med
skorstein kan opprinnelig ha vært geveksthus. Stall, sledebod og fjøs lå i en
ny bygning på egen tomt.
14.2.9 Senere historie
Bygningen ble antagelig revet i 1855, den ble da brukt som pakkhus. En
panelt dobbel inngangsdør som sannsynligvis kom herfra var frem til en
brann i 1966 bevart i uthusbygningen på gården Stabbestad. 31
27
RA. Kommersekollegiet. Branntakster Kragerø 1765-1817, pk. 32. Takster 1765, 1767, 1787
og 1797.
28
RA. Rentekammeret. Byregnskap Kragerø. 221. Oppmålingsforr. Ildstedskatten 1812.
29
Hopstock 1967:62.
30
Foto NF.06814-001.
31
Hopstock 1967:91-93.
541

14.3 Bygdøy 3. Rantzaus anlegg
Hovedbygningen på Bygdøy kongsgård ble oppført til kongebesøket 1733, og
gården og bygningen var kongens eiendom av stattholderen. Bygningen er i
en etasje med en bred midtark på begge sider oppført av tømmer, panelt med
joniske kapiteler på pilasterformede laftekasser (rek. LXI, LXII).
14.3.1 Byggherren
Stattholder grev Christian Rantzau (1684-1771) tilhørte en uradelig
holsteinsk slekt som var en av hertugdømmenes betydeligste. Faren var
geheimeråd grev Otto Rantzau til Rosenvold, en av eneveldets nye menn, og
moren Sophie Amalie Ottesdatter Krag som tilhørte den gamle danske
riksrådsadelen. Han giftet seg for annen gang i 1726 med Eleonore Hedvig
von Plessen (1708-1770), som fulgte ham til Norge i 1732 (fig. 500,501).
Hun var datter av generaldirektør for finansene geheimeråd Christian Ludvig
von Plessen fra Mecklenburg og den rike danske arvingen Charlotte Amalie
Skeel. Dette ekteskapet vanskeliggjorde Rantzaus forhold til Christian 6. p. g.
a. svigerfarens politiske virksomhet (Rantzau bekjente seg heller ikke til
pietismen, hvilket man helst burde i Christian 6.s regjeringstid). Kanskje har
han villet kompensere ved å oppføre en stor ny bygning på kongsgården (fig.
502).
Christian Rantzau arvet etter foreldrene 6 jydske godser og giftet seg til
ennå flere, bl.a. Brahesholm på Fyn hvor han mest oppholdt seg. Muligens
var han Danmarks største godseier i samtiden. Han ble greve i 1671. Han var
stattholder i Norge fra 1731 til 1739, da stillingen ble nedlagt. Tidligere
hadde han vært dansk ambassadør i London, Berlin og Warsawa. Da han kom
til Norge 47 år gammel var han kammerherre og ridder av elefanten, og kom
fra stillingen som preses i Land- og sjøetatens generalkommissariat. Etter å
ha returnert til Danmark ble han i 1740 stiftamtmann på Fyn. Han ble regnet
som meget kulturinteressert, pleiet nær kontakt med Ludvig Holberg og
hadde et stort bibliotek. Han døde imidlertid på Brahesborg i 1771 som en
sinnsforvirret mann.
I 1752 bygget Christian Rantzau om hovedbygningen på Brahesborg. 32
Hovedfasaden ble åpenbart utført med Kongsgården som forbilde.
Brahesborg fikk samme brede midtark og samme antall vindusakser, men her
i to etasjer. Noe hageanlegg av Kongsgårdens dimensjoner anla han ikke
igjen. 33
32
Brahesborgs hovedbygning er oppført 1638-1656.
33
Norvin 1923: 343-345.
542

14.3.2 Datering
Bygningen er oppført 1733 av stattholderen grev Christian Rantzau. Dens
”raison d’être” var først og fremst å motta kongen og dronningen sommeren
1733. Til den tid kan anlegget neppe ha stått klart. Tømmeret ble hugget fra
vinteren 1732 til våren 1733. 34 Men likevel; den 9. juni ”om Eftermiddagen
kiørte Herskabet ud igjen og tog i Høye Øyesiun Ladegaards Øen”. 35 To
dager senere spiste de middag hos Rantzau ”under Pauckers og Trompeters
Lyd”, men det har vel foregått i byen. 36 Bygningen ble etter utsagn av
stiftamtmann Rappe i 1751 panelt alt for tidlig da den var ny: ”Huusets
Bordklædning, der findes Spendt formedelst huusets Synkning, som er
foraarsaget ved det, Beklædningen altfor tidlig er bleven paaslagen og
formedelst Raae Materialier af Bord ved Lofter og Dørrer ved
Sammenstyrkning har aarsaget de anførte feil.” 37 Dette fremgår også av
besiktigelsene, og angikk i hvert fall nordveggen, altså mot adkomsten (se
1751). De andre veggene kan være panelt etter kongebesøket.
Bygningen og gården er tidligere beskrevet av arkitekturhistorikeren
Arno Berg i boken Bygdøy Kongsgård. Haakon V – Haakon VII (1952). Han
daterte bygningen til 1733. Boken var bestilt av Oslo kommune som en gave
til kong Haakon 7. Den beskriver kulturhistorien, gårdens, hovedbygningens
og hagens utvikling, men setter neppe anlegget inn i noen sammenheng ut
over Christianiaforhold. Wilhelm Lassen gjengir flere viktige dokumenter om
Ladegårdsøen i sin slektsbok om Wibe og Lund fra 1901, med utgangspunkt i
Ditlev Wibes stattholdertid. 38 Gjengivelsene fra Ladegårdsøen strekker seg
imidlertid både bakover og fremover i tid. Kildene er ordrett gjengitt og
bearbeidet i mindre grad hva bygningen angår, men han konstaterte at
hovedbygningen neppe var eldre enn 1733. 39 Man antok tidligere at den var
oppført i flere omganger, med 1691 som første byggetrinn.
14.3.3 Dimensjoner
Bygningen har en etasje og stort valmtak med bred ark på hver side.
Bygningen har stor utstrekning; ca. 44,5 x 15 meter. Albert Philip von
34
Dendrokronologisk undersøkelse ved NIKU og Terje Thun, NTNU 2000.
35
”Ladegårdsøens Hovedgård” ble omdøpt til ”Bygdø Kongsgård” ved kgl. res. 20.2.1877. Berg
1952:162.
36
Kierulf, Jonas: Journal og Beskrivelse over Hans Kongl. Mayest. Kong Christian den IV. Reise
til Kongeriget Norge Aar 1733. København 1745.
37
Lassen, Wilhelm: Biskop i Lund Dr. Mats Jenssøn Medelfar’s agnatiske descendenter af navn
Wibe og Lund. Kristiania 1901:351. Brev datert 1751 fra Rappe til Rentekammeret.
38
Lassen 1901.
39 Lassen 1901:346.
543

Levetzau uttalte ved sin tiltredelse som stiftamtmann i 1774:
”Vaaningshuuset er overmaade stort med bielker af usædvanlig længde og
opbygget af meget svært tømmer som ved tidens ælde alt er forraadnet.” 40
14.3.4 Fasade
Arno Berg antar at Gabriel Bætzmann var byggmesteren. 41 Det er ukjent
hvem som har utført tegningene til bygningen og hagen, antagelig er det en
dansk arkitekt.
Det utvendige panelet ble visstnok skiftet ut fullstendig i 1906. Dette var
sannsynligvis fra Rantzaus tid, og med meget flott utført detaljering.
Laftekassene var utformet som pilastre av jonisk orden på postamenter med
hengende blomsterguirlandere under kapitelene (fig. 503). Dette er allerede
opplyst i 1769. Det er et spørsmål om man anvendte en del av utsmykningen
om igjen i 1906, da panelet ellers ble kopiert. Kapitelene burde
fargeundersøkes for å fastslå dette. 42 Prinsesse Charlotte Amalies lystslott
Charlottenlund ved København, oppført i 1731-33 og tegnet av Krieger, ble
utstyrt med pilastre i jonisk orden.
Selve panelet var lektepanel. På Ringnes i Stange var det eldste panelet
muligens fra 1720-årene helt slett som imitasjon av mur. Muligens kan de
smale lektene på Bygdøy være slått over sprekkene i det slette panelet senere.
Vinduene var høye, og rammene fikk tresprosser og 48 glassruter (opplyst
1769). De kan ha hatt midtstilt losholt og fire like rammer med 4 x 3 ruter
(evt. 3 x 3 ruter over losholten og 5 x 3 ruter under). I arken hadde vinduene
også tresprosser og 4 x 3 ruter i hver ramme. Takene var tekket med vanlig
rød tegl.
I 1756 ble bygningen malt gråblå med hvitmarmorerte pilastre og
gesimser. Vinduene ble malt hvite med løvverk omkring og over dørene
likeledes løvverk med Frederik 5.s monogram. Pipene ble farget blågrå med
hvite karnisser. Sidebygningene ble malt med omvendt fargesetting.
Fargesettingen kan være opprinnelig. Den tidligere fargesettingen er ikke
kjent, men den gråblå fargen er sannsynlig på den steinimiterende
arkitekturen. Dette var ”Steencouleur” - fargen på sandsteinen fra Gotland
som er kjent fra københavnske monumentalbygninger, der man malte
40
Berg 1952:58.
41
Dette fordi Rantzau hadde kjennskap til Bætzmanns kvalifikasjoner og anbefalte ham til
bygningsarbeider på Akershus slott. Berg 1952: 44,46. I 1734-1735 oppførte han Det norske hus
på Hirschholm slott for dronning Sofie Magdalena.
42
Den joniske kapiteltypen med hengende guirlander mellom voluttene går tilbake til antikke
funn, men er i moderne tid første gang kjent brukt av Michelangelo i Kapitolpalasset.
Goldmann/Sturm: Vollständige Ausweisung zu der Civil-Bau-Kunst. Wolffenbüttel 1696; viser
den joniske orden generelt utstyrt med guirlander.
544

sandsteinen med denne fargen for å oppnå en ensartet overflate. 43 Det svære
Christiansborg slott med sine sandsteinsforblendede fasader var overmalt
med tykke lag grå oljemaling!
Løvverkdekoren i forbindelse med dører og vinduer har en parallell på
lyststedet Gjetemyren i Aker nettopp fra 1750-årene der de utsveifede
brettene rundt vinduene er malt i grisailleteknikk. Dette kan på Bygdøy
imidlertid ha gått tilbake på en eldre dekor. Ved Austre Moland kirke er det
avdekket og rekonstruert régencedekor under vinduene utvendig.
14.3.5 Takform
Bygningen har valmtak og brede arker på begge langsider. Tidligere var det
også kobbhus. Taket var tekket med rød teglstein.
14.3.6 Plan
Planen hadde opprinnelig en gjennomgående midtsal med to parallelle
appartementer på vestsiden, samt økonomirom på østsiden på begge sider av
en langsgående korridor. 44
Kongsgårdens bygninger ligger nesten 45 grader i forhold til
himmelretningene, men ”nord” brukes konsekvent om nordøstlig retning, og
dette brukes i det følgende.
Representative hensyn preger planløsningen. Den 154 m2 store
midtsalen, som alltid kaltes audienssalen, hadde ikke de intime dimensjoner
man forbinder med en lystgård. Der skulle de mange audienssøkende vente
før de ble kalt inn til kongen (evt. stattholderen) i forgemakket. Det skulle
dessuten holdes kur. I Christiania fantes sannsynligvis ikke saler som var
store nok til disse formålene etter Akershus slotts forfall. 45
Midtsal ble generelt anvendt ved større anlegg i Danmark og Norge omkring
1700. 46
Hvert av de to parallelle appartementene vest for audienssalen var
representativt arrangert med forgemakk, sengekammer og kabinett eller
garderobe. Det var en bakre inngang til appartementene for private gjester. 47
Appartementene var offisielt beregnet for kongen og dronningen men de ble i
43
Lange 1996: 22,34.
44
Planløsningen med korridor kjennes før 1733 fra murmester H.M. Heintz’ latinskole i Bergen
fra ca. 1702-1705, Linderud i Aker 1714, Ringnes i Stange 1720 og Meyergården ved Kongsberg
fra tidlig 1720-årene.
45
Rådhusgaten 7, Høgs residens i Christiania, hadde en stor sal i annen etasje. Den var oppført
av Johan Garmann og ble leid ut av familien.
46
Eksempelvis Schackenborg (1661-1664), Jarlsberg (1685-), Juellund (1695), Gråstein (ca.
1700) og Carl Ahlefeldts Sorgenfri (1706).
47
Girouard 1978:135.
545

ealiteten brukt av stattholderens familie. Dette går frem av leieavtalen som
ble inngått i 1740 med forpakteren Samuel Gottfred Meyer. Han fikk bruke
værelsene mot gården vest for audienssalen og sette en ovn i kaminen, mens
de beste værelsene mot hagen forbeholdtes kongen. 48 Så sent som i 1774
fantes ikke en eneste kakkelovn i hovedbygningen. Det var først
stiftamtmann Albert Philip von Levetzau som fra 1774 til 1785 innrettet
bygningen til vinterbeboelse. 49
Østre del av bygningen inneholder en korridor med værelser på begge
sider og utgang ned en trapp i østre ende, tidligere med et blyglassvindu over
døren. Muligens var det bare en skjult tapetdør fra audienssalen til
korridoren. Det var labankdører (”simple aage dører”) i den østre delen av
huset (1771). På nordsiden av korridoren var kjøkkenet med steingulv, grue
og seks fyrovner; potagerer. Spiskammerset var avdelt kokkens kammer, i
1780 med panel og sprinkelverk. 50 I tillegg var det et kammer med spontrekk
nærmest salen. På den søndre siden mot hagen var det et appartement med tre
værelser, et kammer og trapp til arken. Trappen var bratt og smal, antagelig
uten repos, på ”bonde manér”(1771). Den gikk annerledes enn vist på Bergs
planrekonstruksjon. 51 I 1769 og 1771 var det vestligste lille kammer mot
hagen uinnredet og brukt til rustkammer. Det sydøstre hjørnekammeret vis-àvis
kjøkkenet mot hagen tjente som matbod i tillegg til spiskammerset. I
arken var to små treroms appartementer, eller tre sovekamre på hver sin side
av en korridor. I korridorens vegger er salstakets hengeverk skjult, men det
sto åpent i 1771, og etasjen omtales da som uinnredet trass i spontapetene.
Loftene på begge sider av arken ble opplyst av kobbhus med blyglassvinduer.
Det var også blyglassvinduer på loftet i arkens gavl. Alle kamre bortsett fra
rustkammeret og matboden synes å ha hatt spontrekk. Dette må være
beregnet til underlag for tekstiltapeter; i østre del av huset kanskje av enklere
slag, som makei. Rommene ble ikke anvendt av herskapet, og sto derfor uten
trekk ved besiktigelsene. Det eneste ildsted i disse sekundære delene av huset
var på kjøkkenet.
14.3.7 Interiør
Bygningen ble omfattende restaurert i 1905, men uten bygningshistoriske
undersøkelser. Da den omfattende rehabiliteringen av bygningen som ble
avsluttet i 2007 startet i 2000 ble NIKU engasjert for en bygningshistorisk
48
RA: 0014 Kgl. res., Rentekammeret, Søndenfjeldske kontor 1738-1740, nr. 22, dat.
19.12.1740.
49
Berg 1952: 61.
50
Berg 1952:63
51
NIKU-rapport Jan Michael Stornes.
546

undersøkelse. Fargeundersøkelsene var omfattende, og rester av tapeter ble
funnet, men de skriftlige kildene ble i liten grad gjennomgått. 52
Rantzau har utvilsomt ferdigstilt interiørene. Det er bevart originalt
brystpanel i alle værelser vest for audienssalen bortsett fra i forgemakket mot
hagen. De har stående rektangulære fyllinger. I de to små værelsene som
flankerer forstuen er det bevart to dørgerikter og en vindusgerikt.
Dørgeriktene er sekundært montert for å passe til dobbeltdørene. Det har
opprinnelig vært enkeltdører, sikkert med én fylling.
Alle himlinger hadde synlige bjelkelag og var malt lys grå. Det er ca. 4
meter under himlingsbordene. Takbjelkene er uprofilerte, men avfasede.
Muligens har audienssalens bjelker vært staffert med blå striper langs
avfasingene. 53 I 1769 var alle himlinger malt bortsett fra i kjøkkenet,
rustkammeret og matboden.
Veggene i audienssalen var ifølge besiktigelsen 1771 (og 1769) trukket
med lerret malt blått og hvitt eller perlefarget med pyramider. Det omtales
som ”noget gammelt” i 1771. Det kan være nymalt på det eldre lerretet eller
bare stedvis reparert i 1756. NIKU fant lerretsrester med forskjellig
trådtykkelse, hvilket kan være et resultat av reparasjonen som ble utført i
1756 da råtne partier måtte skiftes ut. Det bevarte tapetstykket gjør at man
kan danne seg et bilde av salens interiør. Det er malt blått i blått på lysegrå
52
Utrykte kilder:
Bull, Henrik: Rapport fra oppmåling 1947. Riksantikvarens arkiv.
NIKU-rapport 2000.
Besiktigelse av hagen 30.9.1739. Riksarkivet. Rentekammeret. Sønnafjelske kontor. Kongelige
resolusjoner 0014 1735-1740.
Nr. 1b (2) 14.1.1740.
Besiktigelse av bygningene 30. september 1739.
Statsarkivet. Aker tingbok nr. 37, fol. 132 a og b.
Besiktigelse 6.9.1740. Statsarkivet. Aker tingbok nr. 37, fol. 173 a/b
(Finnes også som avskrift i Akershus stiftamt eske Ladegaardsøen).
Besiktigelse 12.8.1751. Riksarkivet. Akershus stiftamt. Ladegaardsøen. Pk. 100V.
Besiktigelse 11.2.1752. Statsarkivet. Aker tingbok nr. 40, fol. 258 b.
Regnskap bilag reparasjoner undertegnet Michael von Sundt 1756. Riksarkivet. Localia
Ladegårdsøen.
Besiktigelse 7.2.1769. Statsarkivet. Aker tingbok nr. 43, fol. 197b, 198a.
Besiktigelse 14.5.1771. Statsarkivet. Aker tingbok 43 (1765-1773)
fol. 294b-299b.
Besiktigelse 19.6.1771. Statsarkivet. Aker sorenskriveri, tingbok 43 (1765-1773) fol. 303b-304b.
Besiktigelse 21.12.1774. Aker Tingbok nr. 44. fol. 206.
53
Muntlig opplysning fra teknisk konservator Margrethe Moe. Det er usikkert om stripene var
malt på før eller etter at salen ble delt.
547

unn (fig. 504). Camaïeu-teknikken er i utgangspunktet en imitasjon av
dekorerte glaserte fliser dekorert som deler av større motiver. Bemalingen
med en perspektivmalt brystning med oppstikkende elementer minner om
samtidige portugisiske eksempler på azulejos som har tilsvarende utforming
med hvittet veggflate. 54
Begrepet ”pyramide” omfattet den gang også obelisken, som er hva
emblemet viser. Pyramidene er de egyptiske kongenes uforgjengelige
gravmæler og har slik symbolisert eneveldets bestandighet, også i
obeliskform. 55 Dette var altså en passende dekorasjon for en audienssal. Det
ble i 2000 funnet en rest av tapetet som viser at obeliskene med stjerne i
toppen sto på postamenter i en balustrade, malt blåmarmorerte som trompe
l’oeil på italiensk maner slik at de fremsto tredimensjonale fra
hovedinngangen. Langs taket løp en dekorativ régencepreget bord. Et
safttapet, nå i Frederik den 4.s kabinett på Rosenborg, har et lignende
”pyramide”-motiv. Det kommer muligens fra Frederiksberg slott.
Hvordan forgemakkene var betrukket i Rantzaus tid er ukjent. De ble
senere henholdsvis kalt ”visittstuen” mot hagen, og ”spisestuen” eller
”stattholderens kammer” mot gården.
Forgemakket mot hagen var i 1769 trukket med voksduktapet. De har
vært dekorert med fargerike medaljonger, blomster, frukter, fugler og/eller
landskaper.
En bit av et voksduktapet med mørk rød bunn og lys gråblå sjablonering
som imitasjon av kniplinger eller chintz ble funnet bak brannmuren av NIKU
i 2000 i daværende rom 04, tidligere forgemakket mot gården (fig. 505). I
1771 ble det sagt at de to voksdukbetrekk i bygningen tilhørte stattholderen
Jacob Benzon. De er antagelig blitt hengende igjen da han flyttet. Om han har
kjøpt dem av Rappe eller selv anskaffet dem vites ikke. Forgemakket mot
gården var trukket med ”figureret betræk” i 1769. Om dette i den samme
takst som omtaler ”voxdugtapet” er et annet uttrykk for samme type trekk er
sannsynlig. Berg skriver imidlertid at dette figurerte betrekket har erstattet et
eldre voksduktapet. 56 Dette andre voksduktapetet er først nevnt i 1771, så han
må ha blandet de to besiktigelsene. Muligens har han trodd at besiktigelsen
19. juni 1771 foregikk i 1751, han siterer nemlig salmakernes utsagn om
spontrekket derfra med det årstallet: ”det slags træk er deres profession
uvedkommende”. 57 Salmakerne sier heller ikke at alle værelser er trukket
54 Se for eksempel Palais de Marquis des Mines i Lisboa og Cour de Archevéche i Perron, Santo
Antao do Tojal.
55
Henkel 1967:1222.
56
Berg 1952:52.
57
Berg 1952:37.
548

med spontrekk, men at de som finnes er udugelige. De nevnes ikke i vestre
del av huset i 1769, og Berg resonnerer da at de er forsvunnet derfra, enda de
ikke er nevnt der før heller. En rest av spontrekk ble imidlertid i 2000 funnet i
den nåværende spisestuen, og i forstuen mot vest var det fremdeles spontrekk
i 1815. 58
Værelsene bak forgemakkene, med eller uten spontrekk, har i alle fall
vært trukket med tekstiler når de har vært i bruk. I Danmark var dette det
vanlige underlag for veggtrekk av både lær og tekstil 59 , så det er ingen grunn
til å hevde at de skulle stå synlige. 60
Trekkene har sannsynligvis vært de forskjellige brukeres private eiendom
og har vært tatt ned når de ikke har oppholdt seg i huset. Man kan tenke seg
tekstiler av ull, bomull eller silke.
I forgemakket mot hagen er det bevart en hjørnekamin med grå
marmorgerikt med buet forkrøppet overligger. 61 På loftet er det bevart en
demontert tilsvarende omramning fra forgemakket mot gården, men med rett
overligger. Tilsvarende kaminer, utformet som den førstnevnte, står i
kolonnesalen på Jarlsberg. Disse er utført av marmorhugger Christopher
Hægemann i Holmestrand, og ble bestilt i 1746. 62 Marmoren er brutt på
Kommerseøya ved Holmestrand. Johan Hægemann var stiftamtmann Rappes
gartner på Kongsgården; det er sannsynlig at det forelå en nær
familieforbindelse. Han nevnes der i 1741 og var visstnok fremdeles i
tjeneste ved kongebesøket 1749. 63 Kaminomramningene kan være montert i
Rappes tid, men de er ikke nevnt i forbindelse med vurderingen av hans
forbedringer i 1752.
Ved besiktigelsen i 1769 var det også kaminer i sovekamrene. De hadde
neppe omramning da dette nevnes spesielt ved de andre. Berg hevder det kun
var to kaminer i forgemakkene i Rantzaus tid, og at de i sovekamrene er
kommet til siden, 64 men jeg har ikke funnet antallet kaminer eksplisitt nevnt i
kildene før i 1769. Sovekammerkaminene ble erstattet av ovner etter 1774. I
forbindelse med Samuel Gottfred Meyers forpaktning 1740 sies at det i
58
RA: Fin.dep. Jnr. 632/1828 E.
59
Boesen, Gudmund: ”Kongelige Slotsinteriører omkring 1700.”, i: Fussing, Hans H. (red.):
Festskrift for Knud Fabricius. København 1945: 200.
60
Berg uttaler at de ”neppe kan ha vært underlag for kostbare trekk, da de bare har vært anvendt
i soveværelsene og mer sekundære rom” (Berg 1952:38). De kongelige soveværelser var etter
den tidens begreper tvert om bygningens viktigste rom!
61
Berg har ikke observert at den opprinnelige kaminen var bevart i dronningens salong (Berg
1952:37).
62
Kavli 1982: 45.
63
Berg 1952: 48,196.
64
Berg 1952: 52.
549

værelsene mot gården er en kamin hvori kan settes en kakkelovn for å få
vinterværelse på gården. Utsagnet kan tolkes slik at det bare var kaminer i
forgemakkene, men ikke i sovekamrene. 65
Kongeportretter i full korpus hang over marmorkaminene i hvert
forgemakk. Kongeportrettene sies begge å forestille Christian 6. 66 Det er
sannsynlig at de stammer fra Rantzaus tid, skaffet til kongebesøket i 1733,
men det ene forestiller utvilsomt Christian 6.’s far Fredrik 3. De ble
karakterisert som ”af meget midelmaadig Malning” ved besiktigelsen 1771. 67
Kongene er begge vist i kroningsdrakt (fig. 506).
Gulvet i audienssalen ble malt i 1756, men Bergs antagelse om at det var
malt som tavlegulv er ikke basert på kildematerialet. 68
Man må regne med at bygningsdeler er noe omkalfatret ved
rehabiliteringen i 1905. I værelsene vest for audienssalen (og i denne) var det
originale snekkerarbeidet ådret. I appartementet mot hagen besto ådringen
antagelig av sortaktige årringer på dyp rødbrun lasur på rosa bunn,
Audienssalen må også hatt denne ådringen på fotpanel, gerikter og dører (en
vindusgerikt er bevart). I NIKUs rapport (2000) heter at den rødbrune
ådringen skulle være mahognyimitasjon. Dette ville være et meget tidlig
eksempel på mahognyimitasjon internasjonalt, siden mahogny først ble tatt i
bruk i løpet av 1720-årene i England. 69 Rantzau var i England i 1709 så han
har neppe kjent tresorten derfra. Sannsynligvis er det på Bygdøy kongsgård
heller en imitasjon av palisander, hvilket også stemmer bedre med de sorte
tegningene. Appartementet mot gården hadde en ådring av gulbrun lasur på
beige eller lys gulbrun bunn, sannsynligvis som eik eller nøttetre.
Herregården i Larvik har lasert treimitasjon i eikefarge fra 1733 i ett
værelse, ellers kjenner man få eksempler på ådring eldre enn dette i profane
norske interiører. 70 Blå/hvit dekor sannsynligvis opprinnelig kombinert med
65
Riksarkivet. Rentekammeret, Søndenfjeldske kontor 1738-1740, 0014 Kgl. res., nr. 22, dat.
19.12.1740.
66
Berg 1952: 42.
67
Siden 1790-årene har de hengt i havestuen.
68
Berg 1952:36.
69
Mahogny ble tatt i bruk i England i 1720-årene. 1721-1728 steg den årlige importen fra 100 £
til 4000 £. Årsaken var antagelig først og fremst tollfrihet fra 1721 på amerikanske varer
nødvendige for Marinen. Et av de første kjente interiører med mahognypaneler i England tilhørte
en kjøpmann i Bristol; Goldney House, Clifton, innredet ca. 1720. Den virkelige overgang i
møbelproduksjonen fra valnøtt til mahogny foregikk i 1740-årene. Cornforth, John: Early
Georgian Intreriors. Yale 2004:104. Se også: Child, Graham: World Mirrors 1650-1900.
London 1990: 92.
70
Kammet og tegnet eikeådring på gerikt samt ”mahogny”-ådring på ramtre på dørblad fra
Tollbodgaten 54 i Drammen, utført mellom 1718 og 1735, regnes som det første kjente norske
550

ådring er imidlertid også kjent på Milde i Fana fra begynnelsen av 1700-tallet
(jfr. denne). På Rosenborg er ramtrærne på dørene i ”Kongens Gemak” ådret
på samme måte omkring 1700. I England var teknikken særlig anvendt som
imitasjon av nøttetre, sedertre og eik. Ådring utført omkring 1680 er bevart i
Ham House, jarlen av Lauderdales herregård i Surrey utenfor London, tolket
som oliven- og sedertreimitasjon. Palisanderådring (rosewood, prince’s
wood) er nevnt i samtidig litteratur. 71 Som på Kongsgården, Larvik og
Rosenborg er de engelske eksempler, utover fargen, forholdsvis grovt
dekorativt malt mer enn nøye etterligninger av tresortens tegninger slik det
senere ble utført.
Det er ikke bevart dører fra Rantzaus tid, men det er sannsynlig at disse
også har hatt ådrede fyllinger og ramtrær siden brystpanelet ser ut til å ha
vært utført med ådrede fyllinger.
Ådringen ble i 1756 antagelig overmalt med blå/hvit/grå marmorering i
forgemakket mot gården, sovekamrene og kanskje audienssalen. 72 I
kabinettet mot hagen ble treverket malt gult og grønt. De andre værelsenes
panel og dører omtales ellers i 1769 bare som malt (det gjelder også
sovekammeret mot gården selv om det etter fargeundersøkelsen å dømme
også var marmorert). Dette stemmer med NIKUs avdekninger i forgemakket
og kabinettet. I sovekammeret mot hagen var alle spor av eldre maling fjernet
i 1906.
14.3.8 Funksjon
Bygdøy kongsgård hadde en spesiell rolle som lystgård for stattholderne og
senere stiftamtmennene, samtidig som gården var eventuell kongebolig ved
kongebesøk. Bygningen var ment for sommeropphold med kaminer i fire
eller to værelser og ingen jernovner.
Forholdet mellom kongen og ”forpakterne” var nøye regulert.
Ladegårdsøen tilhørte kronen som avlsgård (”ladegård”) under Akershus
slott, og hver gang en ny tiltrådte ble det avholdt besiktigelse for å vurdere
den forriges vedlikehold av bygninger, hage, skog, gjerdefang og jordvei.
Forpakterne var her høye standspersoner; stattholderen, visestattholderen
eller stiftamtmannen, sjeldnere privatpersoner. Slottsfogden representerte
som oftest kronens (rentekammerets) interesser og situasjonen ble
sammenlignet med forrige besiktigelse. Den avtroppende betalte
eksemplet. Brænne 1998:134. På Rognstad på Toten, oppført av foged Bendix Jørgensen 1674 er
i storstuen ådret rett på tømmeret som om huset skulle være oppført av palisanderstokker!
Dekoren i bygningen må ellers være fra bygningens oppføringstid, slik at det er sannsynlig at
dette også gjelder storstuens dekor.
71
Thornton 1978:72. Cornforth 2004:114.
72
Dør- og vindusgerikt fra salen er fargeundersøkt (NIKU 2000).
551

entekammeret for manglende vedlikehold, og rentekammeret betalte ham for
forbedringer. Nye anlegg måtte selvfølgelig godkjennes av kongen og
rentekammeret. Fru Karen Krabbe fikk beholde bruksretten til sin død mot at
ingen erstatning ble henne utbetalt for hennes manns forbedringer på gården.
Arvingene måtte selvfølgelig betale åbod for manglende vedlikehold
likevel! 73
Hvor Rantzau bodde i Christiania er ukjent. ”Kongens gård” i
Rådhusgaten 7 ble skjenket byen til nytt rådhus under Christian 6.s besøk
1733. Den hadde hatt visestattholder Høg som leietager, og var blitt inndratt
av kongen i 1712 p.g.a. den daværende eieren proviantforvalter Helle Holsts
underslag i forbindelse med brødleveranser til arméen. Den må ha stått
ubebodd etter at stiftamtmann Wilhelm de Tonsbergs hustru Lene Sophie
Kaas døde i 1732. Rantzau har tydeligvis ikke hatt interesse av å losjere der.
Kanskje han bodde i København om vinteren. I et brev datert 28. november
1739 fra stiftamtmann Neve til Rentekammeret angående bortforpaktningen
sies at ”..skal Haven, som ligger paa Slet Grund, en Tid lang lidet eller slet
ikke være bleven Cultiveret”, og det må bety at herskapet ikke hadde
oppholdt seg der på en god stund. 74 Rantzau ble i Danmark faktisk kritisert
for ikke å oppholde seg nok i Norge. 75
14.3.9 Forbilder
Hans hustru bragte Rantzau like opp i miljøet som skapte de viktigste danske
herregårdsbygninger fra 1720/30-årene.
I 1721 overtok hennes far Christian Ludvig von Plessen herregården
Selsø på Sjælland, der han 1728-34 omdannet hovedbygningen til et
regelmessig barokkslott. Salen med sin marmorering og store franske speil er
som kjent meget godt bevart. Som på Bygdøy ligger salen i midtpartiet og
strekker seg i bygningens bredde. Plessen bygget også om portbygningen
med mansardtak og sandsteinsportal i 1734. Omkring 1729 oppførte han som
lystgård hovedbygningen på den nærliggende herregården Lindholm, et av
Danmarks fineste små barokkanlegg. Hans bror overkammerherre Carl Adolf
von Plessen oppførte samtidig herregården Gunderslevholm. Disse
forbindelsene gjør at Kongsgården på Bygdøy antagelig utgår fra tidens
fremste bygningsmiljø i Danmark. Man kan med utgangspunkt i arkenes
73
Det er hverken bevart taksering eller åbodsbesiktigelse av Ditlev Wibes nye bygninger, bare
hans brev til rentekammeret hvor han ber om tillatelse til å gjenoppføre bygninger.
Heller ikke på Rantzaus nye bygninger er det bevart noen takst, kun på hagearbeidene, enda det
er referert til en slik takst i hans brev til rentekammeret. Åbodsbesiktigelsen er derimot bevart,
og bygningens svakheter og hagens manglende vedlikehold kostet ham dyrt.
74
Sitert Lassen 1901: 347.
75
Norvin 1923: 344.
552

utforming og hagens langstrakte form tillate seg å gjette at bygningen og
hagen er tegnet i miljøet omkring arkitekten overlandbyggmester Johan
Cornelius Krieger (1683-1755).
14.3.10 Anlegg
Bygdøy har hatt flankerende fløyer på samme rekke som hovedbygningen,
som er et frittliggende volum der fløyene understreket anleggets
breddevirkning. Bygdøy kongsgård viser til en senere fase av barokken der
breddevirkningen ble det vesentlige fremfor akseperspektivvirkninger og er
slik sett en fattig slektning av Versailles’ hagefasade.
Foran bygningen var en kvadratisk gårdsplass, avgrenset mot ladegården
av et stakitt. Ladegården hadde tilsvarende dimensjoner og besto av to
parallelle nesten 50 meter lange uthusbygninger oppført av stattholder Ditlev
Wibe i 1730. 76 Flankerende hovedbygningen, i samme linje, lå på østsiden en
ca. 30 m lang to-etasjes murbygning med valmtak for økonomifunksjoner
oppført av Rantzau, og på vestsiden et oransjeri kombinert med gartnerbolig,
ca. 28 m langt, også med valmtak, oppført av Wibe ca. 1730.
Rantzaus økonomibygning ble antagelig oppført samtidig med
hovedbygningen eller noe senere. Den ble oppført av mur, sannsynligvis av
brannhensyn. Da den brant i 1888 ble hovedbygningen antagelig spart på
grunn av dette. Den var i en etasje, ca. 30 meter lang og ca. 10 meter bred.
Den hadde valmet tak. De indre skilleveggene var av utmurt bindingsverk. I
første etasje hadde i 1769 forpakteren sin leilighet med stue, to kamre og
kjøkken. Det var ellers matbod, borgestue, drengestue, et stort bryggerhus, et
redskapskammer og et kleskammer. Det var fem ytterdører. Planen må til
dels ha vært dobbel. På et maleri fra 1820-årene er den vist med et tilbygg
med saltak, dels i to etasjer p.g.a. nivåforskjellen. 77 Wibe satte også opp nytt
fjøs, låve og stall i 1730. 78 Han regnet med å ha brukt 3000 rd. på bygningene
og hagen. Han planla så sent som 14.5.1729 å bygge en hovedbygning, men
hadde slått det fra seg 12.5.1731. 79
Uthuslengene han bygget må være de samme som stod frem til 1835. De
lå parallelle i nord-syd retning, og korresponderte med utstrekningen av
Rantzaus bygning. Har Wibe planlagt en like stor bygning, siden de gamle
kjellerne jo bestemte det vestre ytterpunktet? 80
76
Den ellers omtalte tidligere stattholder og general Johan Wibe på Lade i Strinda var hans fars
fetter.
77
Berg 1952: 101.
78
Brev datert 12.5.1731 til Rentekammeret sitert av Lassen 1901: 344.
79
Lassen 1901: 342, 344.
80
Bygningen som omtales i 1722, da det beregnes hva en ny bygning ”vester i gården” vil koste,
var bare fjøs- og stallbygningen.
553

Kanskje Rantzau flyttet en av lengene, eller han har tilpasset sin
bygnings lengdeutstrekning etter Wibes uthus. De må være oppført vest for
tomten der Gyldenløve bygget sine uthus i 1676/1677 siden vi må anta
Banner plasserte Urnes bygning regulært i tunet da han av brannhensyn
flyttet den et stykke sydover ca. 1680. Den lå ved siden av Høegs kjellere
(1702), vendt mot hagen (1700).
Uthuslengene var tegltekte. De to uthuslengene var i motsetning til
Gyldenløves ikke like høye (besiktigelsen 1682). Fjøslengen hadde i 1769
bare 14 omfar, mens låven hadde 24 omfar, altså en forskjell tilsvarende en
etasjehøyde. Høydeforskjellen ble rettet siden. På et anonymt maleri fra
1820-årene er de jevnhøye og har valmtak. 81 Bygningene var ellers like i
utstrekning, begge sies i 1769 å være 10-laftede. Uthusene var store.
Fjøslengen var ca. 10 x 46 meter mens låven var ca. 8 x 46 meter etter 1801kartet.
I 1756 ble uthusene ”lapsalveret” med tjære og brunrødt. De ble revet i
1835. Låven ble imidlertid flyttet og inkorporert som midtfløy i Grosch´s nye
uthusanlegg lenger øst, og til slutt revet sammen med dette i 1892. 82
Rett foran geveksthuset lå sannsynligvis hagebrønnen med tømret kum
og tak over. Den er merket av på kartene fra 1801 og 1835, og lå på linje med
rabatten om nordvestre kvarter. Foran geveksthuset var det i 1801 antagelig
tømrede mistbenker.
Det stakittverket rundt ”forgaarden” som ble tatt ned 1760 (dvs. for 14 år
siden i 1774), hadde vært oljemalt, men det nye som så ble satt opp ble kun
malt med rød limfarge. Jfr. den bekreftende opplysningen om at det gamle
ble malt blått med hvite hoder i 1756. Stakittverket hadde i 1769 tre porter,
ikke iberegnet stakittporten og den mindre av bord ved siden av som satt i
stakittet mot hagen mellom hovedbygningen og ”borgestuebygningen” – altså
geveksthuset. Det har vel vært en port til uthusgården, en mot øst, samt en
mot vest. På kartet fra 1801 var det ikke gjerde mot uthusgården. I det
rødmalte plankeverket lengst nord mellom låven og fjøset stod i 1769 en
dobbel stakittport med en ”metal klokke af størrelse som ordinaire skibs
klokker” hengende over. Å henge klokken i porttårnet var tradisjon ved
herregårder. 83 På Tøyen i Aker var det klokke over porten i 1722 og på
Ringnes i Stange fra 1720 var det klokke i et klokkehus på stolper ”mit i
Gaarden”, muligens over porten mellom forgård og ladegård. 84
81
Berg 1952: 103,105.
82
Berg 1952:166.
83
Se f. eks. Château Verneuil i Androuet du Cerceau, Jacques: Les plus excellents bastiments de
France (1576, 2. bind 1579).
84
Hvinden-Haug 1997: 81.
554

Midt i kongsgårdens forgård stod et duehus på stolpe, tekket med
oljemalt strie. Det var vel åttekantet eller rundt. I 1771 var det forsvunnet og
skulle erstattes med et nytt som skulle ha dører og vinduer, ”som honnette
folk pleier å ha det.” 85 Duehold var et gammelt fransk adelig privilegium, og
dueslaget hadde derfor fått symbolverdi som markør av herregården. 86
14.3.11 Hagen
Hagens inndeling er vist på et kart fra 1801, 87 og anlegget målte ca. 125 x
150 meter i et parallellogram (fig. 507) (rek. LXII).
Hagen ble anlagt samtidig som hovedbygningen med en terrasse med to
lystkvarterer foran hageutgangen i bygningens bredde. Kvarterene i hagen
var langstrakte. Nedenfor terrassen lå ytterligere to lystkvarterer og et
treillagelysthus midt i hagen. Lystkvarterene var flankert av alléer som gikk i
hele hagens lengde. Nedenfor lysthuset var det antagelig to boskettrom åpne
mot huset. Et eller to av dem inneholdt dammer. Nederste del av hagen besto
av et stort boskett med en dam i et boskettrom i hagens midtakse. På begge
sider av hagens midtparti var kjøkkenhagekvarterer. Utenfor hagens
plankeverk gikk på den ene siden i hele hagens lengde en allé.
På hver side av dette midtpartiet i hovedbygningens bredde gikk alléer.
Utenfor disse var kjøkkenhagene, omgitt av frukttrær og hekker. Et orangeri
oppført av Ditlev Wibe og en økonomibygning oppført av Rantzau flankerte
hovedbygningen, og disse lå med fasadene mot kjøkkenhagene. Utenfor selve
hagen, og parallelt med denne, gikk på vestsiden en allé.
Lystkvarterene
To kvadratiske kvarterer på terrassen og de to nedenfor regnes i 1751 til
lystkvarterene. Ned fra audienssalen førte en dobbel tretrapp med gelender av
dreide balustre (”dukker”). Langs hovedbygningens mur var det plantet
espaliertrær; i 1739 heter det 6 aprikostrær og 5 ferskentrær, og dette var vel
de levende. I 1739 nevnes også 6 espalierte lambertsnøttetrær og 6 vinranker,
men de må ha stått et annet sted, kanskje i forbindelse med orangeriet.
Terrassen lå ca. en meter over hagens øvrige plan. Herfra var det
antagelig utsikt ut over plankeverket som omgav hagen. Sidene var belagt
med gresstorv. Den var ca. 28 meter dyp og ca. 47 meter bred langs
fasaden. 88 Det var dermed plass til to store kvadratiske kvarterer. I 1785
kalles disse blomsterkvarterer, og fire kvarterer i hagen var nylig omlagt
85
I 1814 (?) var det innrettet dueslag på borgestueloftet. Berg 1952: 94.
86
Se Hovinsholm.
87
Norsk folkemuseum.
88
Statsarkivet i Oslo. Aker tingbok 37 fol. 173. Besiktigelse 6.9.1740.
555

”ziiret med græstorv runden om”. 89 Dette gjelder sannsynligvis de to på
terrassen og de to likeledes kvadratiske kvarterene nedenfor.
Broderiparterrer og kantbeplantning av buksbom var den mest ønskelige
beplantning foran en fornem bygnings hagefasade, men veksten tålte
antagelig dårlig det harde klima i Aker i 1730-årene. 90 I Vestfold og videre
langs kysten hvor klimaet var mildere greide imidlertid buksbom vinteren. 91
Et alternativ var skåren gresstorv, ”gazon” slik det ble foretrukket på
Jarlsberg i 1718. I de såkalte ”plates bandes” med fint gress som omgav
kvarterene ble det plantet klippede barlind- eller granpyramider og -kuler
med blomsterbed mellom. 92 I midten kunne det være skårne
gresstorvornamenter med grus og knust tegl i forskjellige farger, eller
ytterlige blomsterbed mellom. D´Argenville kaller i 1709 denne typen ”á
l’Anglois”. André Mollet gir i sitt verk fra 1651 alltid to forslag til
parterreutforminger, et med buksbom og et med gresstorv.
Ved kongebesøket i 1733 kan man uansett materialet i alle fall tenke seg
Christian 6.s og Sophie Magdalenes kronede speilmonogrammer sirlig
utformet på terrasseparterret, og likeledes Fredrik 5.s og Charlotte Amalies i
1749.
Omkring lystkvarterene var det plantet 30 høystammede morelltrær.
Hvordan var så disse plassert? 30 morelltrær skulle i rekke med avstand 12
fot til sammen tilsvare en strekning på omkring 100 meter. Enten stod de i
rabattene rundt kvarterene eller de stod langs terrassens kant, som ellers vel
har vært beplantet med en klippet hekk. Også i Høegs hage var det morelltrær
om lystkvarterene (nevnes 1715). Ved slottet Gottorp i Schleswig lå
hertugens av Schleswig-Holsteins store hageanlegg Neuenwercke, en av
Nord-Europas fremste anlegg. Endel av terrassene rummet hver to kvarterer
åpne mot hverandre men omgitt av fruktrær på de andre sidene. Trærne virket
der romdannende. Terrassene lå ikke nedenfor en bygning, men skulle
89
Berg 1952:65.
90
Hvis den ble dekket til overlevde buksbom vinteren på Ullevål i 1779, men særlig pent så det
da neppe ut i parterret høst, vinter og vår. Wilse i Bernoulli: Sammlung kurzer
Reisebeschreibungen X. 1783:39,42. Schnitler 1916 II:42,43. Også i Berlin hadde man
problemer med buksbom. Christian Gartner (1694) skriver at man i Norge i stedet kunne bruke
gressløk eller smal gresstorv, og Wilses (1779) uttalelse bekrefter at dette var vanlig. Mollet
(1651) skriver at tyttebærris kunne anvendes som substitutt i Sverige. I Russland brukte de også
tyttebær. Christensen 1999: 302.
91
Hvis den ble dekket til overlevde buksbom vinteren på Ullevål i 1779, men særlig pent så det
da neppe ut i parterret høst, vinter og vår. Wilse i Bernoulli: Sammlung kurzer
Reisebeschreibungen X. 1783:39,42. Schnitler 1916 II:42,43.
92
Wilse 1779 regnet barlind – ”den dødgrønne tax” - som et utenlandsk tre, selv om den faktisk
vokser vilt i Norge.
556

oppleves innenifra. På Bygdøy ville en slik beplantning ødelegge virkningen
av parterrets ornamentikk sett fra bygningens vinduer. Antagelig har
morelltrærne enten vært plantet langs terrassen i forbindelse med en
brystningshøy hekk, eller på de nederste lystparterrene.
I 1751 var lystparterrene på terrassen prydet med 24 ”gode franske
lysttrær.” Det kan bety formklippet barlind.
De to damkvarterene
Disse lå midt i hagen, og hit må treillagelysthuset fra Høgs tid være flyttet. Et
kart over Ruseløkken fra 1796 viser eksempelvis hvordan det kan ha ligget,
tvers over hagens midtgang som dermed passerte gjennom ”lystsalen”, mens
de fire kabinettene lå i kvarterene. 93 Dette overgrodde treillagelysthuset med
lystsalen og de fire kabinettene er beskrevet under Høgs hageanlegg og var
overvokst av ville trær. Det hadde en nær slektning i Sophie-Amaliehagen i
København som ble nyanlagt av gartneren og arkitekten Krieger i 1690årene.
Der var midtsalen overvokst med lind, mens kabinettene var overvokst
med roser. Rantzau beholdt lysthuset, men flyttet det slik at det også i det nye
anlegget stod ”mit i Haugen”. 94
Dammen i østre damkvarter må være dammen fra Høgs ”Damhauge”. På
1801-kartet er det en gang rundt dammen med en halvsirkelformet utvidelse
på sørsiden. Den langstrakte dammen med utvidelsen på midten i vestre
damkvarter er første gang nevnt da Kaas plasserte en flåte i den ca. 1800,
hvor det ble plassert et haukehus tegnet av arkitekten Stanley. 95
Disse to dammene nevnes ikke i 1739, men det er heller ingen som siden
tar æren for å ha anlagt dem. I besiktigelsene nevnes bare fiskedammen i
hagen. På Bielefeldts og Riecks kart fra 1775 er også bare fiskedammen i
boskettet markert. 96 Kartet er imidlertid enkelt og viser ingen andre trekk ved
hagen enn dette. Skjevheten er heller ikke oppfattet.
Hva slags vegetasjon var det i disse kvarterene? På kartet fra 1801 ser det
ut som det var en ganske tett beplantning rundt dem, tilsvarende markert som
i hasselboskettet og hagealléene (som omtalt over). Beplantningen var mot
sør, vest og øst, mens nordsiden mot huset stod åpen. Hvis treillagelysthuset
også i Rantzaus tid skulle være overgrodd av ville trær er det sannsynlig at
det var hekker av ville trær som omgav kvarterene. D´Argenville anbefalte at
trærnes høyde ble holdt som 2/3 av alléens bredde (her ca. 4 meter), hvilket i
93 NGO. Schnitler 1916 I:216.
94 Statsarkivet. Aker sorenskriveri, tingbok 43, fol. 297a, Besiktigelse 14.5.1771.
95 Berg 1952: 84.
96 Bielefeldt og Rieck 1775. ”Den kgl. samling, Kbh.” Berg 1952:56.
557

så fall gir en trehøyde på ca. 2.7 meter og i så fall hekker mer enn rekker av
trær.
På kartet fra 1801 ser det ellers ut til at det i bunnen har vært gressplen
og ganger, og det kan jo gå tilbake på en opprinnelig situasjon. Disse
kvarterene kan sannsynligvis oppfattes som boskettrom. Ved slottet Conflans
i Frankrike var det lignende boskettrom som var åpne på den ene siden (fig.
508).
I 1788 fremhever en tysk reisende jasminene og stokkrosene i hagen. 97
Har jasminene fremdeles stått i potter slik de gjorde i Karen Krabbes tid?
Syriner har det vel også vært i hagen, men om de var blitt så vanlige i 1730årene
at de ble plantet som hekker er vel tvilsomt.
Boskettet
I 1739 blir det opplyst at Rantzau hadde utvidet hagen mot sør med en
plantasje av ville nøttetrær, hvor han i midten hadde anlagt en 3 meter dyp
fiskedam på ca. 11 x 17 meter hvis sider var kledd med gresstorv. Boskettets
og dammens form fremgår av kartet fra 1801. Boskettets størrelse var ca. 40
x 45 meter. Nøttetrærne har vært alminnelig hassel. Grev Vargas Bedemar
skriver i 1814 at ”hagen inneholdt flere behagelige løvganger hvor
kjøligheten, om enn noe fuktig, er meget velkommen på varme
sommerdager”. 98 Disse omtalte løvgangene har vel ligget her.
Det er mulig at boskettet etter hvert ble noe forenklet, i alle fall synes de
små hjørnesnippene på nordsiden umotiverte hvis de ikke har inneholdt små
grønne lysthus. Direkte forbilder til boskettet er ikke funnet, men hagen til
Københavns gamle slott, ”Ridebanehaven”, som var anlagt 1707-09,
inneholdt to bosketter av beslektet form, hvert av dem halvparten så stort som
Bygdøyboskettet (fig. 509). 99
Tuilerieshagen i Paris hadde et boskett på ca. 40 x 60 meter som har
visse likheter med Bygdøyboskettet. 100 Den nye Tuilerieshagen var utformet
av Le Nôtre, og hagen stod ferdig i 1679. Planen er imidlertid kjent fra et
eldre stikk av Israel Silvestre.
På Bygdøy må man i så fall tenke seg arealene mellom gangene utformet
som distinkte boskettrom i stedet for lukkede, tette kratt. På 1801-kartet er
97
Mumsen, Jacob: Tagebuch einer Reise nach dem südlichen Theil von Norwegen in dem
Sommer 1788. Hamburg/Kiel 1789. Sitatet oversatt fra tysk og referert i Schnitler 1916.
98
Bedemar, Vargas: Reisen nach dem hohen Norden 1810-12 und 1814. Frankfurt 1819. Sitatet
oversatt fra tysk og referert i Schnitler 1916.
99
Kart 1720 gjengitt i Danmarks havekunst I.: 123.
100
Merkelig nok bar dette navnet ”Bosquet du côté du Manege”, altså nesten samme navn som
Ridebanehaven
558

disse arealene faktisk markert som åpne og gressbevokste. Med en
oppstramming og presisering av hasselhekkenes beplantning i partiene
innenfor mellom gangene kan man lett se for seg boskettrom av Tuilieriestypen.
Alléene i hagen
De to alléene som flankerte hagens midtparti (i hovedbygningens bredde)
stod fremdeles i 1835 i følge kartet fra samme år. De strakk seg i hele hagens
lengde fra stakittet og portene mellom hovedbygningen og sidebygningene
ned til nederste tverrgående hagegang. På 1801-kartet er det åpne partier i
den søndre trerekken langs kanalen, slik at perspektivet ikke ble stanset av
vegetasjon. Før plankeverket ble fjernet kan de ha vært avsluttet av
siktpunkter i form av statuer eller lignende. Alléene er ikke nevnt i
beskrivelsen av hagen fra 1739, men må nesten ha vært der fra anleggstiden
siden kvarterenes bredde og avstand gir plass til dem. Den ytre trerekken
avgrenser grønnsakkvarterene, mens den indre trerekken står fritt og gir plass
til en gang mot de midterste kvarterene. På 1801-kartet er tresymbolene her
tegnet mindre og må regnes som symboler for de frukttrær som omga
grønnsakkvarterene på de andre sidene. De er på det tilsynelatende nøyaktige
kartet fra 1835 tegnet i så regelmessig avstand at det ikke kan være snakk om
hekker av busker, men om trær. I 1801 er de nemlig tegnet likt som
hasselhekkene i boskettet og vegetasjonen rundt de rektangulære
midtkvarterene med dammene. Hadde det ikke vært for 1835-kartet hadde jeg
derfor tolket dem som løvganger, f. eks. av hassel.
Uansett må trærne ha vært hardt klippet siden de vokste midt inne i
hagen, så nær grønnsaksengene. Kanskje har det vært rekker av de såkalte
”ville trær” fra anleggstiden. Dette var alm, lind, ask, rogn, osp og andre
løvtrær som den gang måtte vokse naturlig på Bygdøy. De kan ha vært
klippet som ”vegger” (eventuelt som stammehekker med nakne stammer) slik
det kjennes fra flere steder i landet (f.eks Linderud i Aker (Oslo) og
Maartmanngården i Bergen). På kart over hagen fra 1982 er avmerket to store
gamle almetrær som kan være fra hagens første tid. 101 De står rett vest for
arealet foran hovedbygningen der lystkvarterene lå, og må ha tilhørt
hagealléen på vestsiden. Alm og lind ble foretrukket som allétrær.
Viltvoksende lind var regnet som svært vanskelig å plante om, og man
importerte derfor hollandsk lind. Lind vokste ellers vilt på Dronningberget.
102 Stedet ble til overmål kalt Lindehagan, og den romantiske parken ble
101
Landskapsarkitekt Johan Sandberg 1982. Kopi i RA-arkiv Historiske hager, perm 5. Vestfold
og Oslo.
102
Berg 1952:80. Mumsen I 1788:133.
559

siden anlagt her. Ensartet lindebeplantning i hagen ville imidlertid sikkert
vært nevnt i 1739. Lind nevnes første gang på Bygdøy i 1785, og erstattet
antagelig da de ville trærne fra 1730-årene i den utvendige alléen på
vestsiden av hagen. Grunnen til at hagealléene ikke er nevnt spesielt i 1739
må i så fall være at de vokste i selve hagen i motsetning til denne alléen som
da lå utenfor plankeverket. Det må dessuten uansett ha vært annen vegetasjon
enn frukttrærne og hasselplantasjen i hagen som ikke er nevnt. I september
1826 skriver bergråd Christian Collett at det i hagen var mange løvtrær. 103
I 1792 var det plantet en ny allé på den østre side av 18 høystammede
frukttrær (altså ganske kort, ca. 30 meter?) men som tidligere nevnt kan det
neppe ha vært frukttrær både om kvarterene og i hagealléene. Denne omtalte
alléen kan være gangen mellom to grønnsakkvarterer på østsiden. 104
Nederst i hagen, langs kanalen der det tidligere var plankeverk, var det
også en allé på tvers i hele hagens bredde. De sørlige kortsidene av de to
grønnsakvarterene her er på kartet fra 1801 markert på samme måte som
langsidene langs de andre alléene, sannsynligvis beplantet med løvtrær i
stedet for frukttrær med bærhekker.
Alléen utenfor hagen
Denne var plantet av Rantzau med 100 ville trær og gikk på utsiden av
plankeverket på ”vestsiden”. Fra denne siden av hagen er det en viss utsikt,
alléen er vel plantet som en skyggefull spasergang. I Tuilerieshagen var det
en tilsvarende allé på nordøstsiden, altså uten pendant på motsatt side
(parallelt med Rue de Rivoli).
Grønnsakkvarterene
Jeg tolker 1801-kartet slik at de åtte grønnsakkvarterene på to til tre sider har
vært omkranset av frukttrær kombinert med hekker av rips og stikkelsbær.
Alternativt stod frukttrærne i brede gresstorvrabatter. I 1740 sies det at
frukttrærne stod om kvarterene. I Quintenies før omtalte grønnsakhage i
Versailles stod de slik, og likeledes på Strömsholm slott i Sverige. 105 Dette
var antagelig heller ikke uvanlig i danske og norske hager. I
generalpostmester Paul Klingenbergs hage på Hanerau i Holstein (1670årene),
og i Sophie-Amaliehagen i København (1680-årene) var frukttrærne
disponert slik, også med bærbusker i samme rekke som frukttrærne. På
Hanerau var frukttrærne klippet som busker; ”en buissons” - i form av
103
Rapport RA-arkiv. Riksarkivet. Fin. Dep. Pakkesakernr. 349.
104
Berg 1952:79.
105
1680-årene. Opplysning september 2002 fra hagearkeologen Katarina Frost ved Köpings
museum.
560

sukkertopper eller pyramider. 106 Klippes eller beskjæres måtte de når de stod
slik, for å begrense rotsystemet og skyggevirkningen inn over
grønnsaksengene.
I 1739 hadde hagen 140 frukttrær igjen av de mange flere som Rantzau
hadde plantet. Det var høy- og lavstammede trær: diverse sorter epler, pære,
plomme og kirsebær. I 1740 omtales 156 høystammede frukttrær om
kvarterene (bortsett fra lystkvarterene med morelltrærne), det ser ut til at man
da også har telt med de døde, for kun 40 trær av epler, pærer, plommer og
kirsebær var i behold etter en meget streng vinter. Hvis frukttrærne var
plantet om kvarterene slik jeg antar, ville det i henhold til 1801-kartet ha vært
plass til ca. 156 stykker med den anbefalte planteavstand på ca. 3,5 meter. 107
Skulle alléene også ha bestått av frukttrær ville det blitt alt for mange, ca. 280
stykker. Som beskrevet under omtalen av hagealléene var kvarterene derfor
antagelig inn mot hagens midtparti alle beplantet med en løvtrerekke av ville
trær, eventuelt alm (muligens klippet som stammehekker), som del av disse
alléene. Stiftamtmann Rappe mente imidlertid i 1741 at det trengtes hele 344
frukttrær for å fornye hagens beplantning. 108 Han må ha villet erstatte alle
løvtrærne med frukttrær, bortsett fra i boskettet. Hvis man regner ca. 3,5 m
avstand mellom frukttrærne og legger sammen de aktuelle kvarterenes
omkrets (i damkvarterene to åpne sider som i 1801) og hagealléenes lengde,
blir det plass til 344 trær. 109 I 1751 da hagen sies å være i god og forsvarlig
stand, var det imidlertid bare 87 høystammede frukttrær i kvarterene (altså
plantet med ca. 10 alens avstand hvis de stod omkring ytterkvarterene), mens
det av espaliertrærne nå nevnes 61 langs plankeverkene. Merkelig er det
derfor at Rappe påstår at han har ”tid efter anden ladet Haugen forsyne med
over 1000 Frugt-Træer”, altså gjennomsnittlig 100 i året i de 10 år han var på
Bygdøy. Han påstår også at det bare var ett eneste levende frukttre i hagen da
han overtok den, hviket i følge besiktigelsen i 1740 er uriktig. 110
Tømmermannen satte nye ”fotstykker” omkring rabattene i hagen i 1756.
Om det med rabattene menes grønnsaksengene betyr dette at de var presist
avgrenset av kraftige bord. Torvrabattene rundt lystkvarterene har neppe vært
forsynt med bord.
106 Christensen 1999: 179.
107 Lengder på til sammen 540 m fordelt på en avstand mellom trærne på 12 engelske fot.
108 Brev til Rentekammeret, ref. av Lassen 1901:350.
109 Forenklede ca- mål: ytterkvarterene 540 meter – alléene 480 meter – damkvarterene 200
meter = tils. 1220 meter/ 3,54 m.).
110 Brev til Rentekammeret datert 6.3.1752, sit. Lassen 1901: 351.
561

Etter vinteren 1740 døde i følge Rappe også ”Esparge, Artischocker og
andre Ting som Vinteren har væred understaaen”. 111
Grev Rantzaus hage var som Høgs omgitt av et plankeverk. I 1740
beskrives det som satt opp av stolper og rekker, panelt med bakhon. Det
hadde ikke fotstykker, men har vel vært dekket oventil av rekker. At det
allerede i 1740 var så dårlig at det måtte erstattes om 2-3 år tyder på gjenbruk
av materialer fra eldre plankeverk. I Høgs gamle hage var det mer enn nok å
ta av (men det var ikke i verre stand enn at det stod i 16 år til). Høyden på det
nye plankeverket som ble satt opp i 1756 var 2,20 meter (opplyst 1769). Det
gamle hadde antagelig ikke vært fundamentert med horisontal undermur, og
hadde derfor sunket og fulgte dessuten terrengets nivåer. Undermuren var på
det høyeste en halv alen, ca. 30 cm. 112
Plankeverket var fjernet i 1792 og på sørsiden erstattet av en 4.5 meter
bred og tilsvarende dyp kanal, 325 meter lang. Den kalles også ”renne”.
Allerede i 1740 nevnes imidlertid renner om hagen både på søndre og vestre
side, men har de ligget utenfor plankeverket? De har kanskje bare vært
grøfter, for de var allerede tilgrodde og sammenfalne i 1740. I 1772 nevnes
dog plankeverket for ”Hauge kanalen”. Det er vel restene av den søndre
rennen stiftamtmann Fredrik Moltke har utnyttet, og i alle fall forlenget langt
utover engene.
I 1740 omtales 40 stykker espalierte ”seller nüsse” langs planken ”på den
nordre side”. 113 ”Nord” bruktes nesten konsekvent om nordøstlig retning på
Kongsgården. Her har man tydeligvis skiftet om, hvis man da ikke plutselig i
avsnittet som vedrører hagen bringer inn plankeverket mellom uthusene.
111
Brev 23.7.1740 til Rentekammeret, sit. Lassen 1901: 349.
112
I 1756 ble det nye plankeverket ”lapsalveret” med tjære pigmentert med brunrødt,
sannsynligvis tilsvarende det gamle plankeverket. I 1769 må besiktigelsen tolkes slik at hagen
hadde tre porter. Mellom hovedbygningen og oransjerihuset var det både en stakittport og en port
av bord. I 1751 er nevnt en søndre port som var forfallen. Den har sikkert ligget i hagens
midtakse. Alle stakittene og hageportene ble oljemalt blågrå med hvite hoder i 1756.
113
Hva slags nøtter var ”seller nüsse”? Deres egentlige navn er zellernøtt (Corylus Avellana
pontica), en hasselsort med store nøtter og vakker lang fliket has – en riktig barokknøtt. Sammen
med lambertsnøttene (Corylus maxima Mill.) med sin lukkede has ble de anvendt til dekor i
fruktfat. Sterk kulde har de ikke tålt siden det bare var 9 levende av 40 etter en hard vinter.
Christopher Hammer omtaler dem som ”Zelle-nødder” sammen med lambertsnøtter (Sogne-
Beskrivelse over Hadeland fra 1789, under § 19 ”Om Have-Dyrkning”). De ble som dem satt ut i
hans hage på Melbostad om våren, og bar frukt hvert åttende år. De kunne podes på andre
nøttetrær (Hammer 1789. Utgitt i Årbok for Hadeland 2000:93, og der feilaktig dechiffrert som
”Zelle-rødder”). I Annie Christensens omfattende planteliste over planter og trær anvendt i
danske hager og orangerier basert på kilder fra 1600-tallet er ikke zellernøtten nevnt (Christensen
1999:337ff).
562

Dette hadde en lengde på et parogtyve meter og kunne neppe gi plass til 40
espaliertrær. På den siden av hagen som vanligvis ble regnet for nord var det
bare avstanden mellom hovedbygningen og sidebygningene som kunne ha
plankeverk, og avstanden der var minimal. Sannsynligvis var det altså det
”vestre” plankeverket disse espaliertrærne vokste mot. I 1751 var det
espalierte frukttrær langs både vestre og østre plankeverk.
Anleggsformen
Høgs anlegg var en kjøkkenhage med to små lystkvarterer, mens grev
Rantzaus hage må regnes som en representativ lysthage symmetrisk flankert
av grønnsakhagene. Hagen er anlagt slik André Mollet anbefaler med
broderiparterret i fasadens bredde ved hovedbygningen, deretter
gressparterrene og tilslutt boskettet. 114 Alléene har flankert lysthagen, og
sannsynligvis stramt klippet rammet inn parterrepartiet. Hagen ved
Gunderslevholm hadde de samme flankerende alléene, hvis hagen slik den er
gjengitt på et kart fra 1781 stammet fra grevinnens onkel overkammerherre
Plessens anlegg fra 1729, og min tolkning av kartet er riktig. 115
A. J. Dézalier d´Argenvilles hageteorier fra 1709 merker man mindre
til. 116 Disse baserte seg på Le Nôtres anleggskunst, og lanserte i bokform de
uendelige akser, og at naturen omkring bringes inn i hagens utsikter. Det
måtte i så fall være terrassen som gav utsyn over plankeverket.
Grønnsakkvarterene går opp i den store helheten fremfor å legges separat i et
hageanlegg ved siden av, noe som fremdeles var vanlig i større anlegg (jfr.
Larvik), og også ved Gunderslevholm. Mollet anbefaler å legge
grønnsaksengene og fruktrærne (med mindre de er espalierte) til en separat
hage, men godtar at disse ”uskjønne vekstene” plantes i arealene mellom de
tette hekkene i boskettet der de ikke synes.
Et visst overraskende moment fantes antagelig i Bygdøyhagen, idet
inngangen til boskettets dunkle verden i hagens nedre halvpart antagelig gikk
gjennom treillagelysthuset, som man ellers kunne tro avsluttet hagen. De
forskjellige ganger og rom i boskettet som åpenbarte seg bakenfor
treillagelysthuset kunne gi de besøkende det endelige inntrykk at hagens
utstrekning var større enn den egentlig var. Hvis lysthuset stod fremskutt mot
lystkvarterene kunne de nederste trehekkene omkring damkvarterene fremstå
som om de stod på samme rekke som lysthuset sett fra huset og terrassen, og
sammen utgjorde hagens nedre del. Hvis den tidligere omtalte hekkehøyden
på ca. 2.7 meter var gjennomført i disse kvarterene, ville hekkenes overkant
114
Mollet 1651.
115
Lorenzen 1930: 30.
116
Dézallier d’Argenville, Antoine Joseph: La Théorie Et La Pratique Du Jardinage. Paris 1709.
563

omtrent ha ligget i øyehøyde (altså i horisontlinjen) sett fra terrassen og
fremstått som helt ”flat”. Først da man beveget seg ned trappen fra terrassen
og nærmet seg lysthuset, viste det seg perspektivisk at hekkene faktisk befant
seg 20 meter lengre ned i hagen. Motivet ble visstnok anvendt av Le Nôtre i
hagen ved Hôtel de Condé i Paris fra ca. 1664 (fig. 510,511). 117 Selvfølgelig
vet man ikke om Rantzaus hage var tenkt så avansert, men den rommer en
mulighet for det.
Hagens skjevhet
Hagen er ikke anlagt vinkelrett på hovedbygningen Hagens midtakse traff 17
grader ute av vinkel på hovedbygningens hagedør. Sannsynligvis er den
skjeve aksen en arv fra Høgs hage. Men med alle de små hagerommene og
bygningene må en parallellogramform ha blitt påfallende synlig. Jeg ser to
muligheter: 1. Hagen har vært vinkelrett i seg selv, men var lagt skjevt i
forhold til gårdsanlegget. 2. Den store hagen med geveksthusene i midtpartiet
har vært anlagt vinkelrett i forhold til kjellerne, mens de små hagene rundt
tok opp skjevheten.
Høg kan ha lagt hagen skjevt i forhold til husene for å unngå grunnfjell.
På vestsiden der paviljongen nå ligger er en høyde i terrenget, og på østsiden
gikk det en bergrygg som Rantzau senere minerte vekk da han utvidet hagen
den veien. Hagen måtte være plan. Høeg forholdt seg imidlertid vinkelrett til
Gyldenløves anlegg og Urnes hovedbygning da han bygget sine kjellere.
Rantzau måtte bygge på Høgs kjellere og kunne altså ikke orientere sin nye
hovedbygning annerledes. Uthusene og orangehuset til Ditlev Wibe stod også
allerede. Han beholdt den skjeve vestsiden, men gav hagen direkte
forbindelse med husene slik at tverrgangene måtte forholde seg til disse, og
slik oppstod parallellogramformen. I 1739 ser det ut som om sydvestre
kvarter ikke var anlagt ennå. Det nevnes ikke i besiktigelsen i forhold til
Rantzaus utvidelser, og er muligens den utvidelsen Rappe skal ha foretatt i
følge besiktigelsen 1751.
Det er mulig at skjevheten i Rantzaus hage ikke var så tydelig i praksis.
På et kart fra 1775 der hagen er markert, er den tegnet rettvinklet på gårdens
hus.
Treillagelysthuset midt i hagen har antagelig kamuflert den en del ved å
korte ned perspektivet i midtaksen, der skjevheten ville vært mest påfallende,
særlig sett gjennom salen fra hovedinngangen gjennom hagedøren. Det finnes
en alternativ forklaring til den skjeve anleggsformen som da i så fall motsier
det siste argumentet. Midtaksen treffer rett på et lite høydedrag i
117
Hazlehurst, F. Hamilton: Gardens of Illusions. The Gardens of André le Nostre. Nashville
1980:197-200.
564

Kongeskogen, rett bak Strømsborg. Denne åsen kan ha hatt en markant
karakter i form av vegetasjon, f. eks. store furutrær ell. lign., som har gjort
den attraktiv som perspektivpunkt.
Wibes orangeri
Stattholder Ditlev Wibes orangeri- eller geveksthus ble oppført i 1729 eller
1730 som erstatning for de to geveksthusene i hagen som han rev. Han satte
ellers i stand Høgs hageanlegg. Selv kaller han det nye hus ”Eet Orangeriehuus
med De dertil behøvende Træer”. 118 Han satte det på nordsiden av
hagen på linje med kjellerne i stedet for i den gamle hagen som han antagelig
har utvidet. I 1739 oppgis orangehuset å ha to rom, og det må ha vært mulig å
bebo det ene rommet siden Wibe døde på Bygdøy i oktober 1731. Urnes
hovedbygning var revet før 1722. Wibe etterlot seg nesten dobbelt så mange
orangerivekster som Karen Krabbe i 1704; 100 potter med blomster og over
70 med trær. 119
Taket var valmet, og hadde tre kobbhus utstyrt med 30 små ruter i hver
ramme. I 1771 fremgår det at alle vinduene i huset hadde blyglass. Det var to
piper i huset og i geveksthusrommene stod vindovner (1771). Mot gården var
det i 1769/71 to lukkede svalganger eller bislag som også sees på kartet fra
1801. Etter 1801-kartet å dømme var bygningen minst 28 meter lang og 6
meter bred. Den bestod imidlertid i 1769 av bare seks laft. Dette antallet
kunne stemme med opplysningen om to rom fra 1739. I 1751 beskrives tre
værelser med avdelinger i geveksthuset, mens urtegårdsmannens leilighet
kommer i tillegg. Hvis man antar at gartnerens opprinnelige leilighet kunne
rommes innenfor en laftet kjerne i husets vestende, mens selve orangeriets
yttervegg mot hagen var av bindingsverk, kunne dette forklare at det bare var
seks laft på et så stort hus. Det nevnes to skillevegger av utmurt
bindingsverk, den ene i drivhuset ble satt opp i 1756 og erstattet en råtten
vegg. Det var to rom til geveksthuset, det ene kalles drivhus. Gartnerens
bolig bestod i 1751 av stue, kjøkken og kammer. Urtegårdspiken hadde i
tillegg et kammers. Bygningen kalles i 1756 ”urtegårdsmandens våning”
mens betegnelsen 1769 er ”en borgestuebygning”. 120 Det er ingen
118
Brev til Rentekm.12.5.1731 sitert W.Lassen 1901: 344.
119
Statsarkivet. Christiania auksjonsprotokoll VI, fol. 280
120
I 1769 var det blitt plass til hele syv rom. Selve geveksthusfunksjonen var da bare tildelt to
mindre rom. Det har tydeligvis foregått en betydelig omprioritering ved at en større del av det
største geveksthusrommet var tatt til storstue. Den vestre delen rommet som før resten av
gartnerens bolig med sengekammer, kjøkken og spiskammers samt dagligstue. I østre ende var
det fremdeles avdelt et kammers til urtegårdspiken (i 1771 kalt Kirstens kammer).
565

opplysninger om at gartnerens bolig skulle være tilbygget orangehuset senere
enn 1739. Rappe gjør ikke krav på den.
Betegnelsen ”borgestuebygning” i 1769 synes meningsløs siden
borgestuen da lå i den østre bygningen. Muligens går navnet tilbake på en
tidligere bruk av den vestre delen, som allerede i 1751 utgjorde
urtegårdsmannens bolig (den kalles fremdeles borgestuebygning i 1785).
Denne delen hadde tre vindusfag med 30 ruter i hver ramme. Kanskje det var
den lille bygningen som Wibe i mai 1729 skriver han har latt bygge for
folkene, som eventuelt er flyttet dit, eller som orangeriet er tilbygget? 121 I så
fall er bygningen uteglemt i besiktigelsen 1739.
I 1756 ble bygningen utvendig malt hvit med blågrå dører og
vinduskarmer. Hvit hadde den vel vært tidligere også, som pendant til den
sikkert hvitkalkede østre murbygningen. Fasaden kan i 1769 neppe ha vært
symmetrisk, heller ikke geveksthusdelen. Det kan imidlertid skyldes at man
har satt inn flere vinduer her siden. Det minste geveksthusrommet inneholdt
hele 4 vindusfag, hver ramme med 54 glass innfattet i bly. Disse kan være
satt inn sekundært for å få større drivhuseffekt i dette rommet. ”Drivhuset”
nevnes i flere regninger 1756 og 1757 i forbindelse med geveksthuset, og har
tydeligvis vært en del av dette. Det var jordgulv der, i motsetning til i det
”annet geveksthus”. I resten av geveksthuset var det to vindusfag til den
sekundært avdelte stuen og bare en glassdør til det største geveksthusrommet.
Vinduene hadde 48 ruter i hver ramme som hovedbygningens, men de var
innfattet i bly. Den doble glassdøren med 48 ruter i hver dør ble satt inn i
1756 (og hadde vel tresprosser), men må vel ha erstattet en eldre dør.
Geveksthuset ble revet i 1814. 122
121
Lassen 1901: 343
122
Berg 1952: 108.
566

14.3.12 Senere historie
Da den norskfødte stiftamtmann geheimeråd Fredrik Otto von Rappe mottok
Fredrik 5. her den 14. juni 1749 fungerte bygningen etter sin hensikt
antagelig for første og helt sikkert for siste gang under det dansk-norske
fellesmonarkiet. Kongen med følge spaserte i hagen i to og en halv time.
Trær, busker og hekker hadde rukket å vokse seg til, og hagen presenterte seg
vel omtrent slik Rantzau hadde planlagt den sytten år tidligere.
Bygdøy Kongsgård fortsatte å være stiftamtmannens lystgård og senere
den svenske riksstattholderens frem til 1837 da den gikk over til kongelig
bruk. Gården ble imidlertid lite besøkt av kongefamilien, først og fremst av
kong Oscar 2. Etter en omfattende rehabilitering ble den i 1906 kong Håkon
7.’s faste sommerresidens. Bygningen ble igjen omfattende rehabilitert i
2002-2007 for kong Harald 5.
567

15 Konklusjon
Maktstrukturen i statsforvaltningen ble endret til fordel for embetsmenn med
borgelig bakgrunn ved innføringen av eneveldet som styreform i 1660.
Utgangspunktet for arbeidet med denne avhandlingen var hypotesen om at
Gyldenløve og eneveldets embetsmenn introduserte den klassiske barokken i
Norge i løpet av perioden 1660-1733. Hovedmålet har vært å etterprøve at det
har eksistert en samtidig europeisk arkitekturoppfatning i Norge i perioden
gjennom rekonstruksjoner av private bygninger og anlegg, og vise den
typologiske forankring i europeisk arkitektur.
Arbeidet med avhandlingen ble påbegynt i 2001 i form av et prosjekt
støttet av Norges forskningsråd. Arbeidet ble avsluttet etter at jeg i 2006 ble
ansatt ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU). Avhandlingen er
basert på 36 norske anlegg oppført 1660-1733.
Bygningene og anleggene (der disse fortsatt eksisterer), skriftlige
primærkilder og eventuelle billedlige fremstillinger, danner sammen med
tidligere forskning grunnlaget for rekonstruksjonene. Rekonstruksjonene
viser både kjente og hittil ukjente anlegg. Kjente anlegg viser seg å ha hatt en
annen utforming enn tidligere forskning har fremstilt. Eksisterende bygninger
har vært gjenstand for betydelige endringer. Mulighetene for bygningsarkeologiske
undersøkelser er minimal. Det har vært nødvendig å forholde
seg til tidligere undersøkelser eller ombygningsarbeider. Enkelte bygninger
har jeg selv hatt muligheten for å undersøke. 1 Også der bygningene ikke
lenger eksisterer, har det vært viktig med befaringer på stedet for å se
terrenget og landskapet som bygningene og hageanleggene var en del av.
Som arkitekt lar jeg rekonstruksjonstegningene i form av plantegninger og
perspektiver stå som selvstendige resultater, som her kan leses i
sammenheng.
Hypotese, hovedmål og delmål
De studerte anleggene er i utgangspunktet valgt ut fra stilkriterier som
karakteriserer barokken: symmetri og aksialitet i fasader og anleggsform.
1 Meyergården og Ringnes.
568

Byggherrenes status eller rang var ikke et kriterium for utvalget. Det viser seg
imidlertid at anleggene med få unntak er oppført av adelige/rangadelige
embetsmenn. Det må konstateres at denne type anlegg i perioden nærmest har
vært forbeholdt denne embetsmannseliten, og ikke for eksempel rike, men
ubetitlede kjøpmenn trass i økonomisk anledning. Symmetri må ha vært
ansett som et uoffisielt rangprivilegium forbundet med begreper om hva som
ansto seg forskjellige stender.
Siden det er oppført ca. 40 anlegg i Norge 1660-1733 som forholder seg
til vesentlige elementer ved samtidens europeiske stil i følge undersøkelsen:
symmetri i plan, fasade og anleggsform, må man ha belegg for å kunne si at
det i Norge eksisterte en ”barokk arkitekturoppfatning” i perioden. De norske
anleggene er kategorisert i ni typer. Bygningsformene viser typologisk
sammenheng med typer som ble utviklet i Italia og Frankrike på 1500-tallet.
Typene dannet grunnlaget for barokkens europeiske bygningsformer.
Gammel adel og ny adel/rangadelige forholdt seg neppe forskjellig til
samtidens europeiske arkiteturidealer. En bygningstype synes imidlertid
populær hos den gamle fødselsadelen: Rosendal, Verne Kloster og
Hovinsholm er trefløyede monumentale anlegg (de to siste med svalganger).
Disse anleggene må regnes som en videreføring av en type adelen i Norge
initierte i 1630-1640-årene.
De forskjellige byggherrene og fruene deres ble i løpet av perioden
forbundet med hverandre i et innfløkt nettverk av besvogrede og beslektede.
Dette fortsatte ut over i 1700-tallet. Frem til 1699 var alle i sine embeter
forbundet med stattholderen Ulrik Fredrik Gyldenløve p.g.a. hans høye
posisjon i eneveldet som stattholder og øverstkommanderende for den norske
hær. Konkrete bevis på hans innflytelse med hensyn til arkitektursyn lar seg
neppe påvise, men er sannsynlig når man ser hans Larvik-residensers
nedslagskraft.
Jarlsberg med sine fire hjørnepaviljonger og fløyer omkring en lukket
gård kan regnes som en stilisert borgtype, og ble oppført av en høy offiser.
Ellers ser det ut til at det oftest var villaens typologi som lå bak uansett
byggherrens profesjon.
Vesentlig for utvalget og anleggenes barokke karakter er den samlende
anleggsform med hageanlegg og økonomibygninger. Den hierarkiske
todelingen i anleggene ble holdt sammen av aksialiteten i anleggsformen med
hovedbygningen som midtpunkt. Hovedbygningen fikk nær forbindelse til
hageanlegget, som blant de betjenende funksjonene sto høyest i hierarkiet.
Hagen ble brukt til representasjon, rekreasjon og produksjon. På den andre
siden av hovedbygningen lå økonomifunksjonene tilknyttet betjeningen av
herskapshusholdningen, og ytterst lå bygningene tilknyttet de rene
driftsfunksjonene. Også hovedbygningens planløsning hadde en aksialt todelt
569

funksjon i rom brukt til representasjon og rom for daglig bruk i nær
sammenheng med betjenende rom som kjøkken og lager.
Europeiske arkitekturidealer fortrengte ikke den lokale norske
byggeskikk i form av svalgangsbygninger og uregelmessige anlegg vokst
frem over tid innenfor perioden. Dette var selvfølgelig til dels økonomisk og
håndverksmessig betinget og er en utvikling som viser seg for alvor senere på
1700-tallet, selv om utviklingen var begynt før 1733. De rigide
anleggsformene forutsatte planmessig utskifting av bebyggelse og utnyttelse
av terrenget.
Den vanlige norske laftekonstruksjonen var utgangspunkt for mer enn to
tredjedeler av anleggene som er behandlet. De ble panelt og utformet med
proporsjoner som murbygninger. Mur var et langt dyrere alternativ enn
tømmer. Antagelig ga tømmer også et bedre inneklima. Mur var forbundet
med prestisje, men antagelig ble tømmer ikke ansett som mindreverdig ut fra
arkitektoniske begreper. De arkitektoniske forhold var det vesentlige, ikke
bygningsmaterialet som sådan.
De laftede veggkonstruksjonene innebar begrensninger i forhold til
veggenes lengde hvis man skulle få stabile vegger; unngå skjøter og bruke
ordinært tømmer. Det er mulig at de sammensatte bygningsformene med
korte fløyer som spesielt var populære frem til århundreskiftet 1700 var
enklere å få til i laftekonstruksjon og derfor ble valgt fremfor de brede
rektangulære bygningene som etter 1700 festet grepet, i tråd med europeisk
mote. De sammensatte bygningsformene var moderne, men krevde likeledes
sammensatte og avanserte takkonstruksjoner med mange grater, hvilket ble
deres svakhet. Lignende arkitektur sees samtidig i Sverige og Polen der
tømmer også var et naturlig valg.
Når det gjelder planløsninger og bruk så forekom midtsalsplan i større
hus der representative hensyn var vesentlige. Midtgang ble brukt der det
representative i mindre grad inngikk i hverdagen. Danmark-Norge synes å ha
fulgt tyske standarder og kun i fyrstelige/kongelige sammenhenger har herren
og fruen etter franske forbilder hatt forskjellige sovekammer. Ektefellene har
imidlertid ofte hatt egne kabinetter og/eller forgemakker. Forgemakkets bruk
som kabinett kan ha vært foregripende for fransk utvikling i Nord-Europa.
Man har neppe mottatt gjester i sovekammeret slik det skjedde i Frankrike
der sengekammeret synes å ha hatt en forholdsvis offisiell bruk. For øvrig ser
man i perioden en utvikling mot stuer og kamres bruk i selskapslivet fremfor
salen. Dette var en felles europeisk utvikling etter franske forbilder.
Forgemakkene og stuene var utgangspunkt både for salongen og for
spisestuefunksjonen.
570

Spesifikke funn
Ukjente anlegg fra perioden som er brakt frem gjennom dette arbeidet er
Hovin i Aker, Rosencreutzgården i Christiania, Direktørgården på Røros,
Smestad i Aker, Austad i Skoger (Drammen), Ullevål i Aker, Nedre Ljan i
Aker, Storhamar i Vang (Hamar). Ullevål var et av de største anlegg fra
perioden og har tidligere vært datert til 1760-tallet. Hovin var et av de første
eksempler på et stort lystgårdsanlegg. Rosencreutzgården var et stort
paviljonganlegg nært beslektet med Jarlsberg. Direktørgården på Røros var
del av et større byplangrep som aksepunkt i gaten, og er det fremdeles i
redusert tilstand. Smestad har dobbel plan, og er det første kjente
gjennomførte eksempel på dette i Oslo-området. Nedre Ljan er et komplekst
anlegg. Det er konstatert formmessig forbindelse mellom Austad i Skoger og
Moldegård i Molde, som begge var H-formede anlegg. Storhamar har hatt en
interessant palladiansk bygningsform med takaltaner over sidefløyene.
Bygningstypen var populær i begynnelsen av 1700-tallet bl. a. ved fyrstelige
lystslott. Mangelsgården er i sin første bygningsfase likeledes påvist å være
utformet med en annen typisk lystslottplan.
Anlegg som har vært lite kjent og tildels mistolket er Gyldenløves
sentralbygning på Bygdøy Kongsgård, Gyldenløves nye residens i Larvik,
Lysekloster, Kaupanger og Moldegård. Bygningen på Bygdøy Kongsgård må
ha vært basert på de samme prinsipper som Villa Rotunda med
likeverdigheten i utsikten fra de fire korsarmer. Residensen i Larvik hadde et
avansert arkitektonisk utstyr og var del av et stort hageanlegg.
Ved store kjente anlegg er bygningshistorien og oppfatningen av
opprinnelig uttrykk endret. For Gyldenløves residens i Larvik (1674) er det
fremlagt et nytt syn på takutforming på hovedfløy og sidefløyer. Jarlsbergs
takutforming og bygningens planløsning er revurdert i forhold til tidligere
forskning. Hafslunds nordfløy (nåværende hovedfløy) har fått en annen
datering. Dette gjelder også anlegget forøvrig. Ved Kommissariegården i
Trondheim (et av de første norske barokkanlegg) er utformingen samt
utstrekning konstatert. Det norske hus på Hirschholm slott er påvist å ha hatt
sitt offisielle forbilde i det helt ukjente Eskeviken ved Halden. Poulsengården
i Kragerø er et annet ukjent forbilde. Tøyens oppføringstid er dokumentert,
og den opprinnelige planløsning er konstatert.
Direkte franske forbilder (ut over planløsning) er konstatert ved Lade i
Strinda og Just Høgs anlegg på Bygdøy Kongsgård. Lade hadde sitt forbilde i
Trianon de Porcelaine i Versailles. Anlegget på Bygdøy hadde sitt forbilde i
Potager du Roi i Versailles, Moldegårds spesielle karnappform med skranke
av balustrader og søyler kan ha forbilde i Mme de Rambouillets ”Loge de
Zirfée”.
571

Gyldenløves Larvikanlegg har hatt stor innflytelse. Maartmanngårdens
forbindelse til residensen i Larvik er her konstatert. På Borgestad er ikke bare
huset, men også hagen er påvist anlagt med residensen i Larvik som forbilde.
Det er konstatert at steinhuggeren Giovanni Maria Fontana som arbeidet
ved Stiftsgården i Bergen er identisk med den senere kjente russiske arkitekt
ved samme navn. Man gjenkjenner trekk fra Stiftsgården i de senere russiske
anlegg.
Typen med tre sammenhengende fløyer ble i løpet av perioden mindre
aktuell, til fordel for typen med tre separate fløyer. Portikusvillatypen
forsvinner ikke, men dens utbredelse blir redusert. Enkelthuset fikk desto
større utbredelse med stort valmtak, uten den tidligere oppdeling av volumet.
Breddevirkningen i anlegget ble foretrukket fremfor lengdeperspektiver.
Avhandlingen påviser den barokke anleggsformen ved de betydelige
hageanleggene i Larvik, Jarlsberg og Bygdøy Kongsgård.
Larviks hageanlegg hadde fyrstelig målestokk med en akse fra den nye
residensen på toppen av en høy terrasse med prydparterret nedenfor, gjennom
to fonteneanlegg, en stor frukthage flankert av fire store dammer og
ytterligere to alléer, videre ned til sjøen gjennom en lang ballbane beplantet
som allé omgitt av kanaler.
Jarlsberg hageanlegg hadde likeledes en sterk hovedakse gjennom selve
gården som førte videre gjennom hageanlegget og innbefattet et exedraformet
lystparterre, en hovedallé med klippede hekker ned mot sjøen, i hagen
flankert av frukt- og kjøkkenkvarterer, bosketter samt ytterligere alléer, to
fonteneanlegg og i hvert fall to alléer i tverraksene.
Ved Bygdøy Kongsgård er hagens utforming konstatert i langt større
detalj enn tidligere: et anlegg med en terrasse med prydparterre der aksen
gjennom hovedbygningens audienssal fortsatte i en allé gjennom et
treillagelysthus og endte i et boskett med en dam. Anlegget var flankert av
kjøkkenhagekvarterer beplantet med frukttrær til alléer.
Bærums verk og Nedre Ljans italienskpregede hageanlegg har hatt sterk
individuell karakter.
Utbredelsen av geveksthus (orangerier) ved nesten alle anlegg viser et
generelt mer avansert nivå på hagekunsten på dette tidspunkt enn tidligere
påvist.
Tekstile veggtrekk var utbredt. Flere av tekstiltypene synes i forhold til
tidligere norsk oppfatning definert i Historisk leksikon å være uriktige.
Basert på kildematerialet som er undersøkt skjedde det omkring 1700 en
endring mot gjennomarbeidede interiører med et mer omfattende utstyr og
materialbruk; lakk, forgylling, speil og porselen. Dette kan skyldes fransk (og
hollandsk) påvirkning. Endringen synes skjedd før man har antatt tidligere:
nemlig at den kom med rokokkoen senere på 1700-tallet.
572

Videre forskning
Bevarte anlegg som Moldegård, Nedre Ljan, Smestad og den tidligere
direktørgården på Røros burde dokumenteres ved antikvarisk oppmåling.
Proporsjonering av romforhold i henhold til arkitekturteori er konstatert i
de bevarte anleggene. Dette bør undersøkes nærmere, også i forhold til
bygningenes fasader og anleggsform. Man kunne gjennom dette besvare
spørsmålet om nivået på norske byggmestres arkitekturkunnskaper.
Københavnske arkitekters eventuelle innsats ved de største anleggene burde
kunne sannsynliggjøres nærmere ved sammenligninger med danske anlegg
der arkitektenes engasjement er dokumentert. Norske anlegg der dette kunne
være aktuelt er hovedbygningen og hagen på Bygdøy kongsgård (Krieger?),
Gyldenløves nye residens i Larvik (Brandenburg, evt. Dieussart?), Jarlsberg
(Lambert van Haven?). Gyldenløves rolle som eventuell ”arkitekt” burde
også undersøkes nærmere.
Skifter burde undersøkes systematisk innenfor perioden for nærmere å
bedømme utviklingen i bokulturen enn denne avhandlingen har kunnet
romme, for å konstatere utbredelsen av inventar, møbelformer, etc.
Oppsummering
Det viser seg gjennom avhandlingen at det har eksistert langt flere
herskapelig bebygde anlegg fra denne tiden enn hva som tidligere har vært
kjent, vitenskapelig analysert og innarbeidet i norsk arkitekturhistorie. De
presenterte anleggene danner til sammen et helhetlig bilde av barokkens
fornemste bygningsbestand i Norge.
Flere av de påviste anleggene i denne avhandlingen har ikke tidligere
vært kjent og beskrevet. Tre av dem står fremdeles. Også tidligere
oppfatninger om godt kjente anlegg og byggverk må korrigeres på bakgrunn
av dette arbeidet. Tidigere arkitekturhistoriske arbeider har i høy grad
innlemmet de store tømrede bygningene i en bondegårdskontekst, mens
avhandlingen viser at de må ses som en del av en europeisk elitearkitektur.
Avhandlingen dokumenterer at det i perioden eksisterte en overraskende
tallrik og utbredt norsk profanarkitektur med utforming og stiltrekk
overensstemmende med samtidig felleseuropeisk stilkultur. Anleggene var
oppført og innredet etter et herskapelig mønster eller program. Dette
innbefattet bygningenes former, anleggenes former, tilstedeværelsen av
hageanlegg, rommenes fordeling samt interiørenes utforming.
Det kan synes som om den symmetriske, klassisistiske ”moderne”
arkitekturen i perioden var forbeholdt adelige eller rangadelige byggherrer ut
fra begreper om decorum.
Det er i avhandlingen påvist at et stort antall bygninger og anlegg med
samtidige europeiske stiltrekk ble oppført (eller hadde en viktig
bygningsfase) innenfor perioden 1660-1733. Det er påvist at byggherrene
573

tilhørte eneveldets elite av adelige og rangadelige embetsmenn. Det fantes
derfor utvilsomt en norsk barokkarkitektur båret oppe av en ny samfunnselite
som besto av eneveldets høye embetsmenn. Det er dermed underbygget at
Gyldenløve og eneveldets menn introduserte den klassiske barokken i Norge.
574

Litteraturliste
Aachen, Sven Tito: Danske adelsvåpener. København 1973.
Aas, Astrid: ”Fra Landfall til Larvik” Årbok Drammens Museum 1976-1977.
Drammen 1978:37-47.
Ackerman, James S.: The Villa. Form and Ideology of Country Houses.
Washington 1990:18.
Ackerman, James S.:”A Theory of Style.” The Journal of Aesthetics and Art
Criticism 20. 1962.
Ackerman, James: Distance Points. Essayes in Art and Arckitecture.
Massachusetts 1991.
Ackermann, James S.: "Sources of the Renaissance Villa" Distance Points:
Essays in Theory and Renaissance Art and Architecture. Massachusetts
1991.
Ackermann, James S.: Palladio. London 1966.
Ackermann, James S.: The Villa. Form and Ideology of country Houses.
London 1990.
Airs, Malcolm; Tyack, Geoffrey (ed.): The Renaissance Villa in Britain
1500-1700. London 2007.
Akershus festning. Verneplan. Forsvarets bygningstjeneste 1998.
Almech, Francisco Iñiguez: ”Casa Reales y Jardines de Felipe II”. Cuadernos
de Trabajo de la Escuela Española de Historia y Arquelogia. Cuaderno
VI. Consejo superior de investigaciones cientificas delegacion de Roma
1952. Roma 1952.
Alvensleben, Udo von, og Reuther, Hans: Herrenhausen. Die
Sommerresidenz der Welfen. Hannover 1966.
Amundsen, Otto Delphin: ”Tøien i gamle dage”. Fortidsminneforeningens
årbok 1927. Oslo 1927.
Andersen, Eystein M.: Skredderliv og håndverkerkultur 1650-1750.
Hovedoppgave i historie NTNU Trondheim 2003.
Andersen, Eystein M.: ”Interiør og inventar på Austrått. En vandring
gjennom slottet på 1700-tallet”. Årbok for Fosen 2004. Orkanger 2004.
Andersson, Karin; Rosenquist, Agneta: Handledning vid
byggnadsarkeologisk under sökning. Det murade huset. Uppsala 1980.
575

Androuet Du Cerceau, Jacques: Livre D’Architecture. Paris 1615.
digi.ub.uni-heidelberg.de
”Andy”: ”Kommissariegården” Intervju med Henry Berg. Adresseavisen
17.9.1960.
Anstey, Tim:”The dangers of decorum”, arq: Architectural Research
Quarterly, Volume 10, Issue 02, juni 2006: 131-139. Published online by
Cambridge University Press 02 Mar 2007.
Antonsen, Inge Mejer: Prinsens Palais. Det Kongelige Palais i
Kalveboderne. 2 bind. København 1992.
Antonsen, Inger Mejer: ”Safttapeter” Nationalmuseets Arbejdsmark 1979.
København 1979.
Archer, James Ronald: ”Larviks glemte barokkunstnere”.
Fortidsminneforeningens årbok 1998. Oslo 1998.
Arneberg, Arnstein m. fl.: Hafslund hovedgaard 1757-1937. Oslo 1937.
Arnoldus, Aslaug: ”Fargerestaurering av en kamin på Akershus slott.” By og
bygd IV. Norsk folkemuseums årbok 1948-49. Oslo 1949.
Aschehoug, Torkel Halvorsen: Statsforfatningen i Norge og Danmark indtil
1814. Christiania 1866.
Aslaksby, Trond: ”Østre Vikersund. Undersøkelse av dekor og fargelag.”
Fortidsminneforeningens årbok 1995. Oslo 1995.
Asmussen-Stratmann, Karen: ”Die Gottorfer Gärten” Gottorf im Glanz der
Barock. Kunst und Kultur am Schleswiger Hof 1544-1713. 2 bind.
Schleswig 1997.
Austigard, Bjørn og Isaksen, Betty Møller: ”Bilder fra Moldegård”. Romsdal
sogelag årsskrift 1983. Molde 1983:9f.
Austigard, Bjørn: ”Hus og tun på Moldegård.” Årbok (Romsdalsmuseet)
2002:65-91.
Aynes, James: Domestic Interiors: The British Tradition 1500-1850. Yale
2003.
Babelon, Jean-Pierre: "Du "Grand Ferrare" á Carnavalet, naissance de
l’”Hôtel classique.” Revue de l’art 40-41. Paris 1978. s. 83-108.
Babelon, Jean-Pierre: Demeures Parisiennes sous Henri IV et Louis XIII.
Paris 1991.
Backer, Dorothy Anne Liot: Precious Women. New York 1974
Bacon, Francis: ”Of Building.” Essayes, 1625 – XLV.
Bagge, Mikala m. fl.: ”Vokstapeter i danske 1700-tals interiører”
Nationalmuseets Arbejdsmark 1993. København 1993.
Baillie, H. Murray: “Etiquette and Planning of the State Apartments in
Seventeenth-Century Royal Palaces.” Archaeologia, Vol.CI, 1967. London
1967.
Bainbridge, J. W.: “Stocking Northumbrian Icehouses: An exercise in
relating climate to history.” Industrial Archaeology 9 (1972):152-171.
576

Bakke, Harald: Id herred. En grænsebygds historie. Fredrikshald 1915.
Bakken, Asbjørn: "I grevens tid" Vestfoldminne 1963.
Bartholdy, Nils G.: ”Adelsbegrebet under den ældre enevælde.
Sammenhengen med privilegier og rang i tiden 1660-1730” Historisk
Tidsskrift, 12. Række, Bind V. København 1971:577-650.
Baumeister des Barock und Rokoko. Brandenburg Preussen. Berlin 1998.
Bedoire, Fredric: Svenska slott och herrgårdar. En historisk resguide.
Bonnier, Stockholm 2006.
Beltramini, Guido: Palladio and Northern Europe. Books, Travellers,
Architects. Milano 1999.
Bendixen, B. E.: ”Lungegaarden fra 1705 til 1844”. Bergen Historiske
Forenings Skrifter nr. 6. Bergen 1900.
Bendixsen, B. E.: ”Skifte Albert Henrik Meyer 1786-88”. Bergen Historiske
Forenings Skrifter 5. Bergen 1899: 17f.
Bendixen, B. E.: ”De Besches have” Bergen Historiske Forenings Skrifter
Nr. 20. Bergen
Bendixen, B. E.: ”Fornlevninger i Hardanger.” Fortidsminneforeningens
årbok 1888. Oslo 1888.
Bendixen, B. E.: ”Johan Conrad Ernsts beretning til kongen om Bergens
gjenbygning efter branden 1702.” Bergen Historiske Forenings Skrifter
Nr. 18. 1912. Bergen 1912:1-37.
Benzon, Gorm: ”Gamle danske tapeter”. Kreditforeningen Danmarks
skriftserie om bygningskultur. København 1986
Benzon, Gorm: ”Gamle ovne i Danmark”, Kreditforeningen Danmarks
skriftserie om bygningskultur. København 1980.
Berg Arno: Akershus slott i 1600- og 1700-årene, 2 bind. Oslo 1950-1951.
Berg, Arne: ”Byggjeskikken i Stjørdal”, Stjørdalsboka, bind I del 3. Steinkjer
1972.
Berg, Arne: ”Et bjelkelag fortel” Fortidsminneforeningens årbok 1979. Oslo
1979.
Berg, Arne: ”Lekve på Voss” Fortidsminneforeningens årbok 1942. Oslo
1942:143f.
Berg, Arne: ”Lekve ved Voss frå barokk til rokokko”
Fortidsminneforeningens årbok 1966/1967. Oslo 1967:57-88.
Berg, Arno m. fl.: Byborgerens hus i Norge. Oslo 1963.
Berg, Arno: ” ”Den adelige Sædegaard” Tøyen”, St. Hallvard, 46. årgang,
Oslo 1968.
Berg, Arno: ”Christian Collett som arkitekt.” Fortidsminneforeningens årbok
1954: 47-66.
Berg, Arno: ”Kathedralskolens klaver”, St. Hallvard 1968. Oslo 1968.
Berg, Arno: ”Kunstsamlinger i Christiania i 1700-årene”, St. Hallvard 20.
årgang, Oslo 1942.
577

Berg, Arno: ”Mangelsgården”, i St. Hallvard 23. bind, Oslo 1945.
Berg, Arno: ”Oslo bispegård.” St. Hallvard 1967. Oslo 1967.
Berg, Arno: Bygdøy Kongsgård. Oslo 1952.
Berg, Arno, m. fl.: Den gamle bygningskultur i Aker I. Innberetning fra
Komiteen for bevaring av de gamle Akergårder. Oslo 1955.
Berg, Arno: Den gamle bygningskultur i Aker II. Oslo 1964.
Berg, Arno: Vår Frelsers Kirke. Oslo 1950.
Berg, Arno; Bjerknes etc.: Byborgernes hus i Norge. Oslo 1963.
Berg, Bjørn Ivar: Gruveteknikk ved Kongsberg Sølvverk 1623-1914.
Kongsberg 1994.
Berg, Henry: Trondheim før Cicignon. Trondheim 1951.
Bergwitz, Joh. K.: Fra adelsstyre til enevælde i Norge. Kristiania 1918.
Berliner, Rudolf: Ornamentale Vorlage-Blätter des 15. bis 18. Jahrhunderts.
Leipzig 1925.
Besche, A. de: Slekten de Besche i Norge. Oslo 1938.
Birkeland, M.: ”Ulrik Frederik Gyldenløve”, Bricka, C.F.(red.): Dansk
biografisk Lexicon. København 1887-1905.
Bjerknes, Kristian: Gamle borgerhus i Bergen. Bind 1. Bergen 1961.
Bjerknes, Kristian: Gamle borgerhus i Bergen. Forbindelser over
landegrensene. Bind 2. Bergen 1978.
Bjørkvik, Halvard: ”Folketap og sammenbrudd”, bd. 4 i Helle, Knut (red.):
Aschehougs Norgeshistorie. Oslo1996.
Bleken-Nilssen, T.: ”De som åtte jorda.” Furnes bygdebok I. Hamar 1941.
Blom, Gunvor: ”Smestads historie”. Artikkelrekke i Ullern avis. Del 3-5; 17.
mai, 24. mai og 1. juni 1975.
Blomfield, R.: History of French Architecture 1661-1774. London 1911.
Blondel, Jacques François: Cours D'Architecture Enseigné Dans L'Academie
Royale D'Architecture. Bok 3, kap. 8. Bok 5,kap. 11:756 f. Paris 1698.
digi.ub.uni-heidelberg.de
Blümel, Fritz: Der Deutschen Kunstöfen von 1480 bis 1910. München 1965.
Blunt, Anthony og Beresford, Richard: Art and Architecture in France 1500-
1700. 5. utgave New Haven 1999.
Bobé, Louis: Bogen om Frederiksberg Slot. København 1919.
Boesen, Gudmund: ”Kongelige Slotsinteriører omkring 1700.” Festskrift til
Knud Fabricius 13. August 1945. København 1945.
Boëthius, Gerda: Sveriges kyrkor. Falun. Band II Häfte 1. Stockholm 1941.
Brænne, Jon: ”Tapet i Norge” Fortidsvern 2. Utgitt av
Fortidsminneforeningen. Oslo 1984.
Brænne, Jon: ”Baroniet Rosendal i Kvinherad kommune, Hordaland.
Delprosjekt 1: Undersøkelser, tilstandsbeskrivelse og forslag til tiltak i 24
utvalgte rom i slottet” NIKU oppdragsmelding 079. Oslo 1999.
Brænne, Jon m. fl.: Gamle trehus. Oslo 1992.
578

Brænne, Jon: Dekorasjonsmaling i Norge. Oslo 1998.
Braukmüller, Heide og Neumann, Detlev: Zur Geschichte der Evenburg.
Leer 1996.
Brekke, Nils Georg; Nordhagen, Per Jonas; Lexau, Siri Skjold: Norsk
arkitekturhistorie. Frå steinalder og bronsealder til det 21. hundreåret.
Oslo 2003.
Bristow, Ian C.: Interior House-Painting Colours and Technology 1615-
1840. New Haven og London 1996.
Bremen und seine Bauten. Bearbeitet und ausgegeben vom Architekten- und
Ingenieur- Verein. Bremen 1900.
Bugge, Anders: ”Gammel prestegaardskultur tapt i den sidste
menneskealder.” Fortidsminneforeningens årbok 1918. Kristiania
1919:93-174.
Bull, Edvard: Akers Historie. Kristiania 1918.
Christensen, Annie: Haverne – den gang, København 1999.
Christensen, Arne Emil: ”Originale bygningsbeslag på Rosendal”,
Fortidsminneforeningens årbok 1991. Oslo 1991:261-272.
Christensen, Arne Lie: Den norske byggeskikken. Hus og bolig på
landsbygda fra middelalder til vår egen tid. Oslo 1995.
Christensen, Lars: I Solkongens Skygge. Dansk-franske relationer 1661-1693.
Ph. D. Syddansk Universitet 2004.
Christie, Håkon: ”Kirkebygging i Norge i 1600- og 1700-årene.”
Fortidsminneforeningens årbok 1991.
Christie, Sigrid: Den lutherske ikonografi i Norge inntil 1800. Oslo 1973.
Clemmensen, Tove: Møbler paa Clausholm, Langesø, Holstenshuus.
København 1946.
Clemmensen, Tove og Mackeprang, Mogens B.: Christian 9.s palæ på
Amalienborg. København 1956.
Clifton-Taylor, Alec: The pattern of English Building. London og Boston
1980 (3.utgave, 1. utgave 1972).
Cock-Clausen, Søren: Drivhuset i 1700-tallet. København 1999.
Coffin, David R.: The Villa in the Life of Renaissance Rome. New Jersey
1979.
Cooper, Nicholas: Houses of the Gentry 1480-1680. London 1999.
Coldevin, Axel: Jordegods og storgårder i Nord-Norge – historie,
arbeidsliv, kultur. Trondheim 1943.
Coldevin, Axel: Norske storgårder. Oslo 1950.
Collett, Alf: Gamle Christiania Billeder. Christiania 1909.
Collett, Camilla: ”Oktoberfantasier”, Samlede værker. Christiania 1896.
Skrevet 1858. Første gang utgitt i Fortællinger. Christiania 1861.
Cornforth, John: Early Georgian Interiors. New Haven 2004.
579

Cracraft, James: The Petrine Revolution in Russian Architecture. Chicago
1988.
Cracraft, James:”Peter the Great and the Problem of Periodization.”
Architectures of Russian Identity. 1500 to the Present. London 2003:7-17.
Daae, Ludvig:”Sorenskriver Mathias Skaanlunds Autobiographi. Et
Tidsbillede fra Christian den Femtes Dage. Udgivet i Uddrag”. Historisk
tidsskrift b. 3. Christiania 1875.
Daae, Ludvig: Norske Bygdesagn 1. Samling 2. utgave Christiania 1888.
Daae, Ludvig: Det gamle Christiania 1624-1814. 3. utgave Kristiania 1924.
1. utgave utgitt Christiania 1891.
Dahl, N. A.: Aas Herred. Kristiania 1916.
Dahlerup, Verner: Ordbog over det Danske Sprog. København 1932.
Dahlerup, Verner: Ordbog over det danske sprog. København 1933.
Dansk biografisk leksikon. København 1979
Das Deutsche Bürgerhaus. XIX. Tübingen 1975.
Daviler, Augustin-Charles: Cours d’Architecture qui comprend les orders de
Vignole. Vol. II, Paris 1691.
Dedekam, Hans: ”Ombygging av Austad for godseier Tom Kiær av arkitekt
Lorenz Harboe Ree”. Byggekunst. 1920:57.
Denkmale in Sachsen-Anhalt. Weimar 1983.
Dennis, Michael: Court and Garden. From the French Hôtel to the City of
Modern Architecture. Massachusetts 1986.
Dewald, Jonathan: The European Nobility 1400-1800. Cambridge 1996.
Dézallier d’Argenville, Antoine Joseph: La Théorie Et La Pratique Du
Jardinage. Paris 1709.
Dictionnaire de Trévoux, utgitt 1704-1771. Utgaven fra 1771.
Diderot/d’Alembert: Encyclopédie. Paris 1751-77.
Dietrichson, Lorentz: Den norske elfenbensskjærer Magnus Berg. Kristiania
1912.
Dietterlin, Wendel: Architectvra. Von Außtheilung, Symmetria vnd
Proportion der Fünff Seulen, und aller darauß volgender Kunst Arbeit,
von Fenstern, Caminen ... Nürnberg 1598.
Downes, Kerry: “Baroque”. The Dictionary of Art. Ed. Jane Turner, bind 3
(1-36) London/New York 1996.
Dørum, Knut: Frogn bygdebokverk. Bind 2. Frogn 1999.
Du Cerceau, Androuet: Bastiments de France I-II. Paris 1576-1579.
Durand, J. N. L.: Preçis. Paris 1802-1805.
Dyrvik, Ståle; Fossen, Anders Bjarne m.fl.: Norge under eneveldet 1720-
1800. Oslo 1976.
Døssland, Atle: ”Med lengt mot havet”. Fylkeshistorie for Møre og Romsdal,
bd. 1. Oslo 1990.
580

Eidhammer, Nils: Studiar kring offiserstanden i Noreg 1700-1814 med
særleg omsyn til nasjonal og sosial bekgrunn. Hovedoppgave
Universitetet i Bergen 1969.
Eikers historie. III. bind. Oslo 1994.
Ekroll, Øystein:”Lensherreresidensen på Akershus.”
Fortidsminneforeningens årbok 1991. Oslo 1991.
Elias, Norbert: The Civilizing Process. Massachusetts 1994. 1. utg. Über den
Prozess der Zivilisation. Basel 1939.
Ellehag, Claes: Fem svenska stormanshem under 1600-talet. Stockholm
1994.
Elvestrand, Vegard: Fra Københavns Universitet Sorø Akademi og
Lederborg til Hadeland. Trondheim 2004.
Englund, Peter: Det hotade huset. Dr. avh. Stockholm 1989.
Englund, Peter: Den oövervinnerlige – Om den svenska stormaktstiden och
en man i dess mitt. Stockholm 2000.
Engqvist, Hans Henrik: ”Dørprofiler i det københavnske omraade 1660-
1830.” Bygningsarkæologiske studier 84. København 1984.
Engqvist, Hans Henrik:” Dører og dørprofiler 1500-1800.”
Bygningsarkæologiske Studier 90. København 1990.
Engqvist, Hans Henrik: ”Vinduer og vindusprofiler 1550-1850.”
Bygningsarkæologiske Studier 88. København 1988.
Engqvist, Hans Henrik: ”Møntmestergården i Borgergade.”
Bygningsarkæologiske Studier 92. København 1992.
Engqvist, Hans Henrik: ”Schackenborg”. Bygningsarkaeologiske Studier 96.
København 1996.
Engqvist, Hans Henrik: ”Tre herregårdsplaner fra anden fjerdedel af 1600årene”.
Bygningsarkæologiske Studier 95. København 1995.
Entwisle, E. A.: The Book of Wallpaper. London 1954.
Erdmann, Domenico: Norsk dekorativ maling. Fra reformasjonen til
romantikken. Oslo 1940.
Erdmannsdorfer, Karl: ”Das Bürgerhaus in München.” Das Deutsche
Bürgerhaus. Band XVII. Tübingen 1972.
Erichsen, John: Drømmen om Norge. Norske huse gennem 250 år.
København 1999.
Erichsen, John og Pedersen, Mikkel Venborg, red.: Herregården. Menneske-
Samfund- Landskab- Bygninger. 4 bind. Nationalmuseet. København
2004-2006.
Essen, Madeleine von: Hager til lyst og nytte. Hagekunsten gjennom tusen
år. Oslo 1997.
Evjenth, Sylvi Cook: Bilder i bergenske hjem 1695-1795. En undersøkelse av
periodens skiftedokumenter til belysning av bergensernes billedbruk,
sammenlignet med forholdne i andre norske byer og steder. Institutt for
581

kulturstudier og kunsthistorie. Seksjon for kunsthistorie. Universitetet i
Bergen 1995.
Evjenth, Sylvi Cook: ”Utdrag av auksjons- og skifte-protokoller til belysning
av bergenske hus og hager i begynnelsen av 1700-årene.” Årbok (Gamle
Bergen museum) 1993. Bergen 1993:21-39.
Evjenth, Sylvi C. og Moe, Dagfinn: ”Hageplanter med krav til vinterlagring
på 1700-tallet i Bergen.” Historiske hager. Bergen 2000.
Ewald, Jonathan:”The European Nobility 1400-1800”. Series: New
Approaches to European History. Cambridge 1996.
Falck, Anne Marie: Skulptur i Arendal. Arendal 2004.
Faucon, Régis og Lescroart, Yves: Manor Houses in Normandy. Köln 1997.
Feldbæk, Ole: Nærhed og adskillelse 1720-1814, bind 4 av Danmark-Norge
1380-1814. Oslo 1998.
Fett, Harry: ”Vernerne”, Fortidsminneforeningens årbok 1921. Kristiania
1921:24.
Fett, Harry: ”Tre foredrag over hjembygdsvernet.” ”Bygningsskik paa
Hedemarken.” Fortidsminneforeningens årbok 1918. Kristiania 1919.
Fett, Harry; Schnitler, C. W., red.: Norsk kunsthistorie. Oslo 1925.
Finne-Grønn, S. H.: ”Lidt om Bladt og Adeler.” Norsk slektshistorisk
tidsskrift 1952. Oslo 1952.
Fladby, Rolf m. fl. (red.): Norsk historisk leksikon. 2. utg. Oslo 1995.
Forstrøm, O.: Fredrikshald i 250 år. 1665-1915. I-II. Fredrikshald 1915.
Forty, Adrian: Words and Buildings. A Vocabulary of Modern Architecture.
New York 2000.
Foss, Frithjof: Arendals Byes Historie. Arendal 1893. Ny utgave Arendal
1998.
Fossen, Anders Bjarne: ”Borgerskapets by 1536-1800.” Bergens bys historie.
Bind 2. Bergen 1995.
Frankl, Paul: Die Entwicklungsphasen der neueren Baukunst. Leipzig 1914.
Fredriksen, Bjørn Anders: Hagen på Store Ullevål 1800 og 2000.
Studentoppgave. Seksjon for landskapsarkitektur. Norges
landbrukshøgskole 2000.
Friis, Nils: ”Kongsberghus på Gardermoen – Magasinet og Meyergården.”
Bevar’ meg vel! 2- 1994:6-10.
Friis, Nils: Det Kongelige Magazin Hus. vurdering av muligheten for
tilbakeføring av Meyergården og Magasinet fra Gardermoen til
Kongsberg. Kongsberg 1993:4. Rapport etter bestilling fra
Bergverksmuseet og Kongsberg kommune.
Friis, J.J.S.: Stiftamtmenn i Kristiansand før 1814. Kristiansand 1941.
Fryjordet, Torgeir: Skogadministrasjonen i Norge gjennom tidene. Bind 1.
Fram til 1850. Oslo 1992.
Furttenbach, Joseph: Architectura recreationis (1640), Architectura
582

privata (1641), Augsburg und Ulm, (Documenta Technica. Darstellungen
und Quellen zur Technikgeschichte, Reihe II, Quellenschriften
zur Technikgeschichte, hg. v. K.-H. Manegold u. W. Treue). Faksimileutgave:
Hildesheim– New York 1971.
Gabrielsen, Egil: Hafslund hovedgård. Parken gjennom 250 år.
Hovedoppgave 1959
Galland, Georg: Der Grosse Kurfürst und Johann Moritz von Nassau, der
Brazilianer. Frankfurt am Main 1893.
Gether, Knud: Middelalderfamilier i Flensborg og Nordfrisland og deres
efterkommere i Danmark, Tyskland og Norge. 2. bind, Lyngby 1986-1987.
Gevelt, Helga Werp: Fossesholm 1785. Skiftet etter etatsråd Jørgen von
Cappelen (1715-1785). Eiker 1982.
Guillaume, Jean red.: Traités d’architecture de la renaissance. Paris 1988.
Girouard, Mark: Life in the English Country House. A Social and
Architectural History. New Haven, Yale 1978.
Girouard, Mark: Life in the French Country House. London 2000.
Gomme, Andor: “Halls into Vestibules” The Renaissance Villa in Britain
1500-1700 Airs, Malcolm; Tyack, Geoffrey, ed. London 2007.
Gran, T. O.: ”Familien Wærenschiold til Hafslund.” Personalhistorisk
tidsskrift, 8. rekke, 1. bind. København 1922.
Gran, T. O.: ”Gravstedene ved Skjeberg kirke.” Sarpen 4.8., 14.8., 2.10., 4.
10., 7.10., 27.10.1919, 28.7, 30.7.1920.
Grandjean, Bredo L.: Stukarbejder i Danmark 1660-1880. København 1994.
Gregersen, H.V.: Slesvig og Holsten før 1830. Kbh 1981.
Gruber, Alain red.: The History of Decorative Arts. Classicism and Baroque
in Europe. New York London Paris 1994:
Guaita, Ovidia: Ville e giardini storici in Italia. Milano 1995.
Günther, Stefan: Klassicismens interiörer. Inredningskonst och
arkitekturprofiler från Vitruvius til Tessin. Stockholm 2006.
Gyldenløve, Christian Ulrik: Dag-Register over Hans Kongelige Mayestæts,
Kong Friderich den Fierdes Reyse i Norge udi Aaret 1704 / holden og
sammskreven udi det franske Sprog af Güldenlöwe, og nu idet Danske
oversat af C. Engelstrup. Christiania 1770:34.
Gøbel, Erik: De styrede rigerne. Embetsmændene i den dansk-norske
centraladministration 1660-1814. Odense 2000.
Hagen, Rolf og Nagel, Anne-Hilde: Norsk historisk atlas. Oslo 1980.
Hædersdal, Ebbe: Om att förstå ett hus. Den dynamiske modellen.
Dokumentationsmetoder, vårdplan och restaureringsideologi.
Doktoravhandling Lund T. H. 2000.
Hall, Thomas; Hidemark, Ove; Wikström, Lars; Adling, Stig: Murmestarne.
Murmestare Embetet i Stockholm 1487-1987. Stockholm 1987:129-131.
583

Hammer, Christopher: ”Sogne-Beskrivelse over Hadeland udi Aggershuus
Stift i Norge.” Trykt i Årbok for Hadeland 2000 s. 15-223. Brandbu 2000.
Hamran, Ulf: ”Frø på steingrunn. Arkitekturimpulser som ikke slo rot. Tre
eksempler fra Agder og Telemark.” Fortidsminneforeningens årbok 1991.
Oslo 1991:103-120.
Hart, Vaughan:”Serlio and the Representation of Architecture”. Paper
Palaces. The Rise of the Renaissance Architectural Treatise, New Haven
og London 1998.
Hart, Vaughan:”From Alberti to Scamozzi”. Paper Palaces. New Haven og
London 1998.
Hart, Vaughan: “Early English Vitruvian Books” i Paper Palaces.. London
og New Haven 1998.
Hartmann, Hans-Günther: Moritzburg. Schloss und Umgebung in Geschichte
und Gegenwart. Weimar 1989.
Haug, Eldbjørg, red.: Utstein kloster: og Klosterøys historie. Stiftelsen
Utstein kloster 2005.
Hauge, Yngvar: Bærums verks historie. Oslo 1953.
Hauge, Yngvar: Fra herregården og bruket. Norske kulturbilleder. Oslo
1934.
Hauglid, Roar: Akantus fra Hellas til Gudbrandsdal. Oslo 1950.
Havard, Henry: Dictionnaire de l’ameublement et de décoration. Depuis le
XIIIe siècle jusqu’à nos jours. I-IV. Paris 1887-1890.
Hazlehurst, F. Hamilton: Gardens of Illusion. The Genius of André Le
Nostre. Nashville 1980.
Heckmann, Herman: Baumeister des Barock und Rokoko in Brandenburg-
Preussen. Berlin 1998.
Hellum, Turid Fjeldseth: ”Grevskapet Laurvigen. En kort oversikt over
administrasjonen fra opprettelsen i 1671 til grev Gyldenløves død i 1704.”
Vestfoldminne 1980.
Henkel, Arthur og Schöne, Albrecht: Emblemata: Handbuch zur
Sinnbildkunst des XVI. und XVII. Jahrhunderts. Stuttgart 1967.
Herstad, J: I helstatens grep. Kornmonopolet 1735-88. Oslo 2000.
Hirschfeld, Peter: Herrenhäuser und Schlosser in Schleswig-Holstein.
München 1953.
Hjellestad, Hermod: Fana bygdebok. Bind 2. Bergen 1933.
Hjersing, Einar: ”Leverandørene paa Bergstaden Kongsberg.” Norsk
Slektshistorisk Tidsskrift II. Oslo 1930.
Hobhouse, Penelope: Plants in Garden History. London 1992 og 1997.
Hoel, Jacob: Optegnelser om Hovindsholm. Kristiania 1920.
Hoprekstad, Olaf: Bygdabok for Vik i Sogn III 2. Bergen 1958.
Hopstock, Carsten og Tschudi Madsen, Stephan: Rosendal. Baroni og
bygning. Oslo 1965.
584

Hopstock, Carsten: ”Gamle lystgårder ved Kragerø”, i
Fortidsminneforeningens årbok 1955. Oslo 1955.
Hopstock, Carsten: Stabbestad. Kragerø-slekten Heuchs lystgård. Kragerø
1967.
Hopstock, Carsten: ”En grevelig gravferd” Drammens museums årbok 1981-
1983: 106.
Huhnhäuser, Alfred: Beiträge zur Geschichte des Deutschtums in Norwegen
Heft 1. Die Deutsche Einwanderung in Kongsberg. Oslo 1944.
Huitfeldt-Kaas, Hans Jørgen: ”Juel, Poul” Bricka, C.F., red.:Dansk biografisk
Lexikon. 8. bind: 607-609. København 1887-1905.
Huitfeldt-Kaas, Hans Jørgen: ”Optegnelser om Familierne de Tonsberg og
von Tritzschler” Personalhistorisk Tidsskrift 2. rekke 3. bind. København
1888.
Hunt, Dixon: Garden and Grove. The Italian Garden in the English
Imagination 1600-1750. Pennsylvania 1996. 1. utg. 1986.
Hvinden-Haug, Lars Jacob: ”Hovedbygningen på Øvre Gjefsen i Gran.”
Fortidsminneforeningens årbok 1995. Oslo 1995.
Hvinden-Haug, Lars Jacob: ”Hovedbygningen på Ringnes i Stange.”
Fortidsminneforeningens årbok 1997. Oslo 1997.
Hvinden-Haug, Lars Jacob: Tøyen hovedgårds hovedbygning på 18- og 1900tallet.
Manuskript for Universitetet i Oslo 2003.
Hvinden-Haug, Ole Fredrik: ”Hafslund restaurerer sin herregård.”
Fortidsminneforeningens årbok 1938. Oslo 1938.
Hvinden-Haug, Ole Fredrik: Østfoldske setegårder. Bygningshistorisk
utredning. Magistergradsavhandling UiO 1938. Manuskript. Illustrert
utgave i Riksantikvarens bibliotek.
Høyland, Ola: Stord bygdebok. Bind 2. Bergen 1966-1973.
Imsen, Steinar og Winge, Harald: Norsk historisk leksikon. Oslo 1999.
”Indberetning fra den antikvariske bygningsnevnd.” Fortidsminneforeningens
årbok 1927. Oslo 1927.
Ingstad, Olav: Urmakerkunst i Norge fra midten av 1500-årene til
laugstidens slutt. Oslo 1980.
Irgens, Aage: ”Henning Arnisæus” Norsk Slektshistorisk Tidsskrift 10. Oslo
1945.
Israelsen, N. J.: ”Rosenholms bygninger”, i Rosenholm, Randers Amts
Historiske Samfund 1991.
Jarry, Madeleine: Chinoiserie. Chinese Influence in European Decorative
Art, 17th and 18th Century. New York 1981. Oversettelse av fransk
utgivelse.
Jensenius, Jørgen: ”Hvor ble det av proporsjoneringen i arkitekturen?”
Nordisk arkitekturforskning, vol. 19. nr. 2 2006.
585

Jespersen, Knud J.V. (red.): Rigsråd og administration 1570-1648. Odense
1980.
Jespersen, Knud J.V.: Danmarks historie, bind 3. København 1989, Feldbæk,
Ole: Danmarks historie, bind 4. København 1982.
Johnsen, Oscar Albert: Larviks historie. 1. bind. Larvik 1962. Utgitt første
gang 1923.
Jonge, Krista de:”Vitruvius, Alberti and Serlio: architectural Treaties in the
Low Countries” Paper Palaces:. London og New Haven 1998.
Josephsson, Ragnar: Barocken. Stockholm 1967.
Jourdain: ”Print Rooms.” Country Life 1948: 104 524-525. Fra: Aïssé, C. E.:
Lettres de Mademoiselle A à Madame C. Paris 1787.
Just, Carl: Aktiselskabet Hafslund 1898-1948. Oslo 1948.
Jørgensen, Hans-Jørgen: Det norske tollvesens historie, bd. 1. Oslo 1969.
Karlson, William: Ståt och Vardag i Stormaktstidens Herremannshem. Lund
1945.
Kaspersen, Søren: ”Købmand Michelbeckers palæ og den københavnske
palladianisme. En arkitekturhistorisk og socialpsykologisk studie.”
Forblommet antik. Klassicismer i dansk arkitektur og havekunst. Festskrift
til Hakon Lund 18. oktober 1988: s.9-57. København 1988.
Kavli, Guthorm: ”Offiseren som boligplanlegger.”
Fortidsminneforeningens årbok 1970. Oslo 1970.
Kavli, Guthorm m. fl.: Halden. Festningen og byen. Oslo 1963.
Kavli, Guthorm: ”Teppefunnet i Mangelsgården”, Byggekunst 3, Oslo 1952.
Kavli, Guthorm: Trønderske trepaléer. Oslo 1966.
Kavli, Guthorm; Hopstock, Carsten og Hjelde, Gunnar: Jarlsberg – en norsk
grevelig residens. Oslo 1983.
Kierulf, Jonas: Journal og Beskrivelse over Hans Kongl. Mayest. Kong
Christian den IV. Reise til Kongeriget Norge Aar 1733. København 1745.
Kirkeby, Birger: Eidsvoll bygds historie. 2. bind. Oslo 1959.
Kitson, Michael: ”The Age of Baroque.” Landmarks of the World´s Art.
London 1966.
Klevenfeldt, Terkel: Stifts-Relationer om Adelige i Danmark og Norge.
Innsendt 1747-1749.
Kloster, Robert: ”Baroniet i Rosendal”, Fortidsminneforeningens årbok
1973. Oslo 1973.
Knight, Caroline: “The Environs of London: the suburban Villa” The
Renaissance Villa in Britain 1500-1700. London 2007:127.
Knudsen, Anne Merete: ”Speil” Kunsthåndverk i Norge nr 33. Oslo 2001.
Koch, Friedrich Eduard: ”Zur Baugeschichte des Schlosses zu Rossewitz.”
Jahrbücher des Vereins für Mecklenburgische Geschichte und
Altertumskunde. Bd. 58. Schwerin 1893:89-96.
586

Koch, Peter: “Palla-a-maglio. Et middelalderligt spil og dets spor i nutidige
byer.” Architectura 1. København 1979.
Koht, Halvdan red.: Bærum: en bygds historie. Sandviken 1920-1924.
Krafft, Jens: Historisk-topographisk Haandbog over Kongeriget Norge.
Christiania 1820.
Kubelik, Martin: Die Villa im Veneto: zur typologischen Entwicklung im
Quattrocento. 2 bind. München 1977.
Kubelik, Martin: “Palladio’s Villas in the Tradition of the Veneto Farm.”
Assemblage No. 1 (Oct. 1986):90-115.
Kuyper, W.: Dutch Classicist Architecture. A Survey of Dutch Architecture,
Gardens and Anglo-Dutch Architectural Relations from 1625 to 1700.
Delft 1980.
Langberg, Ludvig Kr. : Oplysninger om slegten Irgens fra Røros. Oslo 1927.
Larsen, Axel: Dansk-Norske heltehistorier. København 1894.
Larsen, J. T.: Fana bygdebok 4. gards og ættesoge. Bergen 1984.
Lassen, Wilhelm: Biskop i Lund Dr. Mats Jensen Medelfar’s agnatiske
descendenter af navn Wibe og Lund. Kristiania 1901.
Laugier, Marc-Antoine: Essai sur l’architecture. Paris 1753.
Lazzaro, Claudia:”Rustic Country House to refined Farmhouse: The
Evolution and Migration of an Architectural Form,” Journal of the Society
of Architectural Historians, 44 (1985), 346-367.
Leatherbarrow, David: The Roots of Architectural Invention. Site, Enclosure,
Materials. New York 1993.
Vivier, Bertrand de: “Les pigeonniers de Midi Pyrénées”. Collection AS de
COEUR. Editions APA Poux. Albi u. å.
Lexow, Jan Hendrich: ”Arkitektur 1536-1814.”. Norges kunsthistorie.
Nedgangstid og ny reisning. Bind 3. Oslo 1983.
Lexow, Jan Hendrich: ”Kongsgård”. Stavanger Museums Årbok 1960.
Stavanger 1961.
Lexow, Jan Hendrich: ”Nedgangstid og ny reisning.” Norges kunsthistorie.
Bind 3. Oslo 1982.
Lexow, Jan Hendrich: Utstein kloster etter reformasjonen. Fortidsminner
XLV. Oslo 1963.
Lidén, Hans Emil: ”Utviklingen av bolighuset i Bergen.”
Fortidsminneforeningens årbok 1991. Oslo 1991.
Lillie, Amanda: Florentine Villas in the Fifteenth Century: An Architectural
and Social History. Cambridge 2005.
Lind, Gunner:”Den dansk-norske hær i det 18. århundrede. Optimering,
modernisering og profesjonalisering”. [Dansk] Historisk tidsskrift.
København 1986.
Lindahl, Sture: Rosersberg. En sammenställning av tillgängliga uppgifter om
slottet, trädgården och parken. Borås 1975, 2. utg. Borås 1982.
587

Lindberg, Kirsten: Sirenernes stad København. By- og bygningshistorie før
1728. Bind 1-3. København 1996.
Lindberg, Kirsten: ”Brandenburgers omstridte byggeri.” Architectura 19.
København 1997.
Lindberg, Kirsten: Fra barok til biedermeier. By og borger i København.
København 2004.
Lisaievitch, I. I.: Domeniko Trezini, Leningrad 1986.
Ljøsne, Anne Grethe Øygard: Kongsberg, fra grunnlegging til storhetstid.
Magistergradsavhandling UiO 1956. Kongsberg 1977.
Lorenz, Hellmut og Rizzi, Wilhelm Georg: ”Das barocke Gartenpalais
Strozzi in Wien.” Ôsterreichische Zeitschrift für Kunst und
Denkmalspflege. LXI. 2007.Heft 4 Wien 2007:439-455.
Lorenzen, Erna: ”Billedtæpper og gyldenlæder”, i Rosenholm, Randers Amts
Historiske Samfund 1991.
Lorenzen, Vilh.: ”Dansk Herregaardsarkitektur fra Baroktiden I.” Gammel
Dansk Bygningskultur. Meddelelser fra Foreningen til gamle Bygningers
Bevaring II. Række. VI. København 1928-1935.
Lorenzen, Vilh.: ”Landgaarde og lyststeder i barok, rococo og empire.”
Gammel Dansk Bygningskultur. Meddelelser fra Foreningen til gamle
Bygningers Bevaring. II. Række, II. København 1916.
Lorenzen, Vilhelm: ”Københavnske Palæer.” Gammel Dansk
Bygningskultur. Meddelelser fra Foreningen til gamle Bygningers
Bevaring. II. Række. IV. København 1922.
Lund, Annemarie red.: Europas store haver. Atlas over historiske planer.
København 2005.
Lund, Hakon: ”Christian V.s prosjekter.” Christiansborg slot. Bind 1.
København 1975:169-178.
Lund, Hakon: ”Enevældens Residens.” Christiansborg Slot. Bind 1.
København 1975:152-155.
Lund, Hakon: ”Haver”, Arkitekturhistorisk Årsskrift. Architectura 21.
Fredrikstaden 1749-1999. København 1999.
Lund, Hakon: Danmarks Havekunst I. Indtil 1800. København 2000.
Lundberg, Erik: Herremannens bostad. Studier över nordisk och allmänt
västerländsk bostadsplanleggning. I: Före 1700-talets mitt. Stockholm
1935.
Lunden, Kåre: ”Norsk økonomi under dansk styre”, Historisk tidsskrift
1980:88-108.
Lundqvist, Søren og Ruth: ”Dørprofiler i det Københavnske område 1660-
1830.” Bygningsarkæologiske studier. 1984.
Madsen, Lars Bjørn: ”Helsingørske hjørnebånd.” Bygningsarkæologiske
Studier 92. København 1992:96-105.
Maiste, Juhan: Eestima mõisad. Tallin 1996.
588

Malmborg, Boo von: Martin Mijtens d. ä. En konstnär från Sveriges
storhetstid. Stockholm 1960.
Mannsåker, Dagfinn: Det norske presteskap i det 19.hundreåret.
Sosialhistoriske studier. Oslo 1954.
Mathisen, Kjell Marius: ”Prestegarden fra Vågå – et møte mellom
embetsmenn og bønder.” Maihaugen årbok 1999. Lillehammer 1999:8-35.
Mc Kean, Charles:”Some later Jacobean Villas in Scotland”The Renaissance
Villa in Britain 1500-1700. Reading 2007.
Mebes, Paul og Behrendt, Walter Curt: Architektur und Handwerk im letzten
Jahrhundert ihrer traditionellen Entwicklung. München 1918. Bearbeidet
utgave.
Mebes, Paul: Um 1800. 2 bind. München? 1908.
Mejborg, Reinhold Frederik Severin: Gamle Danske Hjem. København 1888.
Mielke, Friedrich:”Das Bürgerhaus in Potsdam.” Das Deutsche Bürgerhaus.
Band XV. Tübingen 1972.
Mielsch, Harald: Die römische Villa. Architektur und Lebensform. München
1987:5.
Moe, Dagfinn og Salvesen, Per H.: ”Levende kulturminner i Gamlehagen på
Store Milde: Buksbom.” Årringen 2005. Årsskrift nr. 9 for arboretet og
botanisk hage, Milde. Bergen 2005 s.24-48.
Moe, Dagfinn: ”De Besche haven – Maartmannshaven – Ole Bulls Plass.
Havehistorie i Bergens sentrum.” Gamle Bergen Årbok 1988. Bergen
1988: 3-34.
Moe, Dagfinn; Hufthammer, Ann-Karin; Indrelid, Svein; Salvesen, Per H.:
”New Approaches to Garden History; Taxonomical, Dendrological, Pollen
Analytical and Arcaeological Studies in a 17th Century Renaissance
Garden at Milde Estate, Norway.” i The Archaeology of Cropfields and
Gardens. Bari 2006: 221-247.
Moe, Vladimir: Norske Storgaarde. Kristiania 1920.
Molesworth, Robert: An Account of Denmark as it was in the Year 1692.
København 1977.
Moseng, Ole Georg; mfl.: Norsk historie, I. 750-1537. Oslo 1999.
Moestue, Sven: ”En Felberstudie”. Norsk slektshistorisk tidsskrift 24. Oslo
1945
Mogensen, Margit: Tapet i Danmark i 200 år. Fremstilling og anvendelse ca.
1730-1930. Århus 2005.
Mohn, Agnete: Malte rumdekorasjoner på Vestlandet under renessanse og
barokk, særtrykk av Bergens Historiske Forenings skrifter 44. Bergen
1938.
Moos, Stanislaus von: Turm und Bollwerk: Beiträge zu einer Politischen
Ikonographie der Italienischen Renaissancearchitektur. Zürich 1974.
589

Morgenstierne, O. von Munthe af: Ulrik Frederik Gyldenløve. København
1944.
Moseng, Ole Georg; mfl.: Norsk historie, I. 750-1537. Oslo 1999.
Munthe, C. O.: Fredrikshald og Fredrikstens historie indtil 1720. Kristiania
1906.
Muratori, S: Studi per una Operante Storia Urbana di Venezia. 2 bind.
Istituto Poligrafico dello Stato. Roma 1960.
Myking, J. Ragnar: Fana bygdebok Bergen 1990.
Mykland, Knut: Forord II, i Albrectsen, Esben: Fællesskabet bliver til 1380-
1536, bind 1 i Danmark-Norge 1380-1814. Oslo 1997:7-15.
Nilsen, Dag: ”Proporsjonering ved hjelp av geometri eller tallforhold”.
Fortidsminnesmerkeforeningens årbok 1991. Oslo 1991.
Nielsen, Yngvar: Jens Bjelke til Østraat- Norges Riges kansler. Christiania
1872.
Norberg-Schulz, Chr.: Baroque Architecture. I rekken History of World
Architecture. New York 1986. 1. utg. Milano 1971.
Norberg-Schulz, Christian: Existence, Space and Architecture. London 1971.
Norberg-Schulz, Christian: The Concept of Dwelling: On the Way to
Figurative Architecture. New York 1985.
Nordhagen, Per Jonas: Den store trebyen. Trearkitekturen i Bergen før 1850.
Bergen 1994.
Nordhagen, Rolf: ”Om gjennombruddet av den engelske landskapsstil i
nordisk havekunst…” Blyttia, 2. bd. Oslo 1954
Norvin, William: ”Brahesborg”. Bobé, Louis red.: Danske Herregaarde ved
1920, 2. bind: Fyen-Lolland-Falster. København 1922.
Nørregaard-Nielsen, Hans Edvard: ”Bibliotek og riddersal.” Forblommet
antik. Klassicismer i dansk arkitektur og havekunst. Festskrift til Hakon
Lund 18. oktober 1988. København 1988:59-76 s. 62.
Nørregård-Nielsen, Hans Edvard: ”Omkring Evert Janssen. Af
Charlottenborgs bygningshistorie” Architectura. Arkitekturhistorisk
tidsskrift 6. København 1984.
Norsk Folkemuseums Årsberetning 1909. ”Samlingernes forøgelse.”
Kristiania 1910:11-13
Nygård-Nilssen: Norsk jernskulptur. Oslo 1944.
Nystrøm Eiler: ”Lemfortske Familiegaader.” Personalhistorisk Tidsskrift, 5.
række, 5. bind. København 1908.
Ødegaard, Svein-Erik: ”Det store hus på Rognstad.” Totn 1989. Tidsskrift for
Toten historielag. Årbok for Toten Museum. Gjøvik 1989.
Olligs, Heinrich: Tapeten. Ihre Geschichte bis zu Gegenwart. Band I:
Tapeten-Geschichte. Braunschweig 1970.
Opstad, Laurits: Moss Jernverk. Oslo 1950.
Ordbok över svenska språket. Lund 1942.
590

Ottenheym, Koen: Philips Vingboons (1607-1678). Architect. Zutphen
1989:21,156.
Ovenstad, Olai: Militærbiografier. Den norske hærs offiserer 1628-1814.
Oslo 1949.
Palladio, Andrea: I Quattro Libri dell’ Architettura. Faksimileutg. av Isaac
Wares utgave fra 1738, faksimile Placzek, Adolf K.: New York 1965.
Orig. utg. Venezia 1570.
Payne, Alina A.: The Architectural Treatise in the Renaissance. Architectural
Invention, Ornament and literary Culture. Cambridge 1999.
Pedersen, Ragnar og Sæther, Tor: Hvelvkjellere på landsbygda. De skjulte
kulturminner. FOK -programmets skriftserie nr. 24. Oslo 1995.
Pedersen, Ragnar: ”Den adelige frie sedegård Storhamar. En studie av
typiske trekk ved gårdsdrift og sosialt liv.” Fra Kaupang og Bygd. Hamar
1990.
Pedersen, Tord: Drammen. En norsk østlandsbys utviklingshistorie. 1. bind.
Drammen 1961.
Petersen, A., red.: Nordisk Illustreret Havebrugsleksikon. 4. utg. København
1934.
Pevsner, Nikolaus: A History of Building Types. Washington 1976.
Polak, Ada Buch: Gammelt norsk glass. Oslo 1953.
Potsdamer Schlösser und Gärten. Bau- und Gartenkunst vom 17. bis 20.
Jahrhundert. Utstillingskatalog 1993. Generaldirektion der Stiftung
Schlösser und Gärten Potsdam-Sanssouci 1993.
Principal Architectural Townplanning of Lensoviet State Monument
Guarding Inspection: Architectural Monuments of Leningrad Suburbs.
Leningrad 1985.
Prokešová, Zuzana: ”Historische Entwicklung der Deutschen Frauenanrede
und Frauenbezeichnungen.” Diplomová magisterská práce. Masarykovy
univerzity. Brno 2006.
Quatremère de Quincy, Antoine: Encyclopédie methodique. Paris 1825.
Rasch, A. W. og Moe, Ole Henrik: Slekten Knagenhjelm og Kaupanger, Oslo
1960.
Rian, Øystein: Bratsberg på 1600-tallet. Oslo 1997.
Rian, Øystein: Embetsstanden i dansketida. Oslo 2003.
Rian, Øystein:”Christiania-elitens politiske betydning i det dansk-norske
eneveldet – med hovedvekt på forholdet til imperiehovedstaden
København” i Collett, John Peter og Frydenlund, Bård (red.): Christianias
handelspatrisiat. En elite i 1700-tallets Norge. Oslo 2008:29-46.
Rian, Øystein: ”Giftermål og familie som elitedannende faktorer i 1600tallets
Bratsberg” Historisk tidsskrift 1990/4.
Rian, Øystein.”Maktens historie i dansketiden”, Makt- og
demokratiutredningens rapportserie 2003.
591

Risåsen, Geir Thomas:”Den briljante periode – Fladeby, Ullevål og
lystgårdskulturen i Christiania ”; Christiania handelspatrisiat. En elite i
1700-tallets Norge. Collett, John Peter og Frydenlund, Bård (red.). Oslo
2008:158.
Roede, Lars: Byen bytter byggeskikk. Doktoravhandling AHO 2001.
Roede, Lars:”Byggeskikken- kan arkitektene ta ansvaret for den?” Arkitektur
i Norge. Årbok 1992.
Rogstad, Inger-Helvig: ”Gammel haveskulptur i Bergen.” Bergen Historiske
Forenings Skrifter Nr. 46. Bergen 1940.
Rosenhane, Schering: Oeconomia. Manus i Uppsala universitets bibliotek D.
1725. 1662-1663. Trykt i Sörmländska handlingar nr. 9.
Røgeberg, Kristin M., red.: Norge i 1743; innberetning som svar på 43
spørsmål fra Danske Kanselli. Oslo 2003.
Rønning, Bjørn R.: Den Kongelige Mynt 1628-1686-1806: utgitt ved 300-årsjubileet
for Den Kongelige Mynt på Kongsberg. Oslo 1986.
Rørosboka: Røros bergstad, Røros landsogn, Brekken og Glåmos kommuner.
Trondheim 1942-1974.
Rosland, T.: Fana folkehøgskule 75 år. Milde 1990.
Rossi, Aldo: The Architecture of the City. Massachusetts 1982.
Rosted, H. C.: Hirscholm. Et kongeslot og dets skæbne. København 1966.
Rothstein, Natalie og Levy, Santina M.: ”Furnishings, c. 1500-1780”. The
Cambridge History of Western Textiles I. Editor David Jenkins.
Cambridge 2003.
Rubens, Peter Paul:”Palazzi di Genova” to bind utgitt Antwerpen 1622.
Palazzi Moderni di Genova og Palazzi Anthici di Genova. 130 planer og
fasader. Nyutgivelser 1652, 1663, 1708 og 1775.
Rygge, Sven: ”Regence-tapetene på Milde. Efter stikk av Berain.”
Fortidsminneforeningens årbok 1939. Oslo 1939:129-138.
Sandrart, Joachim: L’Accademia Todesca della Architectura scultura et
Pictura. Oder Teutsche Academia. Nürnberg 1675. II Theil: Der Teutschen
Academie Zweyter und letzter Haupt-Theil Nürnberg 1679.
Scamozzi, Vincenzo: Oevres d’architecture de Vincent Scamozzi
Vicentin…Oversatt av Daviler, Augustin Charles. Paris 1713. digi.ub.uniheidelberg.de
Schilbred, C. S.: Borgerbok for Skien, Porsgrunn, Brevik, Langesund og
Stathelle med tilliggende distrikter 1714-1844. Brevik 1956.
Schilbred, C. S.: Ett med sin by. Larvik kirke 300 år. Larvik 1976.
Schlosser, Julius: Die Kunstlitteratur. Wien 1924.
Schmidt, Olaus: ”Joachim Irgens og Røros verks privilegium, bidrag til en
nyvurdering.” Det Kgl. Norske Videnskabers Selskabs Skrifter 1963 nr. 7.
Trondheim 1963.
Schneider, J. A.: Molde og Romsdalen: en historisk oversigt. Kristiania 1905.
592

Schnitler, Carl W.: Norske Haver i XVIII. og XIX. Aarhundre. Bind 1.-2.
Kristiania 1916.
Schøning, Gerhard: Reise giennem een Deel af Norge 1773, 1774, 1775. 2.
bind. Utgitt av Det Kgl. Norske Vitenskapers Selskap. Trondheim 1910.
Schøning, Gerhard: Reise gjennom Hedemarken 1775. Utg. Leif Midthaug.
Hamar 1983.
Schulerud, Mentz: Hafslund gods. Fra Otte Bildt til M. G. Rosenkrantz. Oslo
1974.
Schwerin, Hans Hugold von: Skånska herrgårdar under svensk tid. En
konsthistorisk undersökning av den skånska herrgårdsarkitekturens
utveckling efter provinsens övergång till Sverige och fram till det nittonde
seklets innbrott. Lund 1934.
Sedlmayer, Hans: Johann Fischer von Erlach. Wien 1976.
Seierstad, Ivar: Skiens Historie. Bind I. Skien 1958.
Sellæg, Jo.:”Sensasjonen på Hov.” Ringerike 2006:67-70.
Sellers, Vanessa Bezemer: The Courtly Gardens in Holland 1600-1650. The
House of Orange and the Hortus Batavus. Amsterdam 2001.
Selling, Gösta: Svenska herrgårdshem under 1700-talet. Arkitektur och
innredning 1700-1780. Stockholm 1937.
Semenzato, Camillo: ”L’architettura della Rotunda” Andrea Palladio. La
Rotonda. 2. utg. 1968.
Serlio, Sebastiano: Sebastiano Serlio on Domestic Architecture: Different
Dwellings. Faksimile med kommentarer av “The Columbia University
Manuscript”. New York 1978.
Seue, Werner Nic. de: Generalmajor Werner Nic. de Seues Levnedsløb og
Tids-Historie. Christiania 1811.
Sévigné, Madame de: Kjære datter. Brev til Francoise-Marguerite, grevinne
av Grignan. Utvalg og oversettelse av Anna-Lisa Amadou. Oslo 1999.
“Sjeleregister for Vang 1732.” Hedmark slektshistorielags tidsskrift. Bind
VII, hefte 11-12, Hamar 1976:351.
Skaarup, Preben: ”Rosenholms haveanlæg”. Rosenholm. Randers Amts
historiske samfunds Skriftserie 4. Viborg 1991.
Skard, Torfinn: ”Borgestadhagen” Selskapet Havedyrkningens venners
medlemsskrift 2. hefte 1930:33-42.
Skard, Torfinn: ”Jarlsberg Hovedgård” i Sem og Slagen. En bygdebok. 2.
bind, 1. del, Tønsberg 1959.
Skard, Torfinn: Hagebruk og gartneri i Norge: en historisk undersøkelse
fram til omkring 1950. Oslo 1963.
Smidt, Claus M.:”Gyldenløves palæ – Charlottenborg.”Byens adelsgårde og
palæer. Norden 1720-1800. København 2008.
593

Smith, Patricia:”Plain English or Anglo-Palladian? Seventeenth-Century
Country Villa Plans” The Renaissance Villa in Britain , Airs, Malcolm;
Tyack, Geoffrey (red.). Reading 2007.
Sobotka, J.: Burgen, Schlösser, Gutshäuser in Sachsen. Stuttgart 1996.
Solberg, Jørgen: ”Irgensepitafiet i Røros kirke” NIKU publikasjoner 118.
Oslo 2002.
Sollied, Henning: Akersgårder. Hovedbølenes eierrekker. Oslo 1947.
Sørensen, Einar: ””Belangende dend waaning i Wigersund…” Om et
gjestgiveri fra 1600-tallet.” Fortidsminneforeningens årbok 1995. Oslo
1995.
Sørensen, Einar: Adelens norske hus. Byggevirksomheten på herregårder i
det sørøstre Norge 1500-1660. Doktoravhandling UiO 2002.
Sørensen, Einar: Fossesholm: studier i gårdens bygningshistorie
sammenholdt med et utvalg samtidige herregårdsanlegg på Eiker og
Modum. 2 bind. Utrykt magistergradsavhandling i kunsthistorie -
Universitetet i Oslo 1982.
Sørensen, Einar:” ”Belangende dend waaning i Wigersund…” Om et
gjestgiveri fra 1600-tallet.” Fortidsminneforeningens årbok 1995, Oslo
1995.
Spangen, Christian: ”Omkring Hafslund og slekten Rosensverd.” Glommen
10.11.1938.
Sperling, Otto: Dr. med. Otto Sperlings selvbiografi (1602-1673)… Utgitt av
S. Birket Smith. København 1885.
Sprauten, Knut og Lystad, Alf: Historien om Nordre Skøyen Hovedgård
gjennom 600 år, Oslo 1985.
Steen, Sverre: Det norske folks liv og historie gjennom tidene, bind IV-VII,
Oslo 1930-1935.
Steen, Sverre: Kristiania Postvesen 1647-1921. Kristiania 1923.
Steenberg, Jan: Fredensborg Slot. Monumenter og Minder. Tiden 1720-1796.
København 1969.
Steffens, Haagen Krog: Hvitebjørn og Stubljan 1799-1899. Kristiania 1898.
Steffens, Haagen Krog: Slægten Wiel paa Strømsø og Fredrikshald.
Kristiania 1903.
Stengel, Walter: Alte Wohnkultur in Berlin und in der Mark im Spiegel der
Quellen des 16.-19. Jahrhunderts. Berlin 1958.
Stigum, Hilmar: “Hus og gårdsanlegg i Eidsvoll.” Eidsvoll bygds historie
utgitt av Eidsvoll bygdebokkomite 1963.
Strong, Roy: The Renaissance Garden in England. London og New York
1979.
Sturm, Leonhard Christoph og Goldmann, Nicolaus: Vollständige Anweisung
zu der Civil Bau-kunst. Wolfenbüttel 1696. Braunschweig 1699. Leipzig
1708.
594

Suhm, P. F.: ”Mandtal over Adelen i Danmark og Norge 1655.” Samlinger til
den Danske Historie. 2. Bind, II. Hæfte. København 1782, nr. VIII:149-
184. Utgitt av Adelsprosjektet Oslo 1988-2002.
Sunmann, Per: ”Kongsberg Sølvverk.” VOLUND 1987. Oslo 1987.
Sunmann, Per: Byen vår. Kongsberg 1982.
Supphellen, Steinar: ”Innvandrernes by” Trondheims historie. Bind 2.
Trondheim 1997. s. 245.
Swensen, Wilhelm: ”Det norske hus i Danmark”, i By og Bygd, 18. årgang
Oslo 1966.
Swensen, Wilhelm: ”Fra barokk-residens til kjøpmannshus. Et
arkitekturmotivs vandring.” Fortidsminneforningens årbok 1950. Oslo
1950.
Swensen, Wilhelm: Kulturbilder fra Telemark og Grenland. Norsk
folkemuseum. Festskrift for Wilhelm Swensen. Oslo 1954.
Swoboda, Karl M: Römische und romanische Paläste. Wien 1924 2. utg. (1.
utg. 1919).
Sæther, Thor: Kannikenes gårder. Tilstandsanalyse for kjellerruiner vest for
hovedbygningen på Storhamar gård, Hamar, Hedmark. Hedmarksmuseet
2006.
Tallement des Réaux, G.: Historettes II. Paris 1932.
Tank, Roar og Wedel Jarlsberg, Karl: Jarlsberg hovedgaard og dens
besiddere gjennom tiderne: studier og karakteristiker. Oslo 1930. Wedel
Jarlsberg skrev om bygningen og hagens historie.
Tank, Yngvar m. fl.: Eidsvold 1814. Kristiania 1914.
Tennfjord, Finn: Stamhuset Rosendal. Oslo 1944.
Terwen, J. J.:”Mag de architectuur van het Hollands classicisme
“Palladiaans” genoemd worden?” Nederlands Kunsthistorisch Jaarboek
33 (1982) pp. 169-189.
Thacker, Christopher: The History of Gardens. London 1997, 4. utg. (1. utg.
California 1972).
The Oxford Universal Dictionary. Tredje reviderte utgave. London 1968.
Theiste, Magnus: Opptegnelser 1761. Kgl.Bibl. København.
Thomle, E. A.: ”Lemfortske Familiegaader II.” Personalhistorisk Tidsskrift,
7. række. 5. bind. København 1921.
Thornton, Peter: Authentic Décor. The Domestic Décor 1620-1920. London
1984.
Thornton, Peter: Form and Decoration 1470-1870. London 1998.
Thornton, Peter: Seventeenth-Century Interior Decoration in England France
and Holland. New Haven/London 1978.
Thümmler, Sabine: Die Geschichte der Tapete. Raumkunst aus Papier.
Kassel 1998.
Todal, Anders: Soga um Lade. Oslo1935.
595

Tollnes, Roar l. og Eriksson, Jan E. G.: ”Herregården i Larvik, den
høygrevelige residens – men mest om anleggets østfløy.” Vestfoldminne
1980:43.
Toussaint-Samat, Maguelonne: History of Food. Utgave London 2001.
Oversatt fra fransk. 1. utgave: Histoire naturelle et morale de la
nourriture. Paris 1987.
Trebbi, Marco: ”Edens hage duftet tørrfisk: veggmalerier i sjøboder i
Bergen.” Det Hanseatiske Museums Skrifter nr. 26. Bergen 2003.
Trondheim byleksikon. Trondheim 1999.
Trumpy, Bjørn: Bergenske lystgårder. Bergen 1977.
Turah, Lauritz de: Den Danske Vitruvius. Tome II. København 1749.
Tveit, Nils: Os soga I, Bergen 1932.
Tveite, S.: Skogbruksboka. Bind 3. Oslo 1964.
Tveten, Magnus: ”Bærums Verk”. Bærum. En bygds historie. II. bind.
Sandviken 1924
Unneberg, Sigurd H.: Botne bygdebok. 1. bind. Gårds og slektshistorie.
Drammen 1953.
Vårdprogram för Parken vid Tommarps Kungsgård. Statens Fastighetsverk.
Lund 2001.
Veblen, Thorstein: The Theory of the Leisure Class: An Economic Study of
Institutions. 1. utg. New York 1899.
Vigerust, Tore H.: ”Christianias befolkning i manntall og regnskaper fra
1680-åra”. Norsk slektshistorisk tidsskrift. Bind 35. Oslo 1996.
Vigerust, Tore H.: ”Østby-ætten.” Adelsprosjektets stamtavleverk. Utgave 2,
1.11.1990.
Vigerust; Tore H.:”Christianias befolkning i manntall og regnskaper fra
1680-åra” Norsk Slektshistorisk Tidsskrift bind 35. Oslo 1996.
Vingboons, Philips: Afbeelsels. 1648.
Vingboons, Philip: Afbeelsels der voornamste Gebovwen uyt alle die Philips
Vingboons geordineert heft. Amsterdam 1648 og 1674. digi.ub.uniheidelberg.de
Vitruvius: On Architecture. Granger, Frank, overs. Cambridge, 1955.
Vredeman de Vries, Hans: Pictores, statuarii, architecti, latomi, et quicunque
principum magnificorumque virorum memoriae aeternae inservitis,
adeste. 1565. Utgitt på tysk 1577,1581. Siste gang utgitt 1620.
Vreim, Halvor: ”Lade og glimt av andre storgårdsanlegg i Trøndelag”,
Fortidsminneforeningens årbok 1963. Oslo 1963.
Waagepetersen, Chr.: Danske møbler før 1848. Typerne i billeder.
København 1980.
Wad, G. L.: ”Hans Hansen Rosencreutz” Personalhistorisk Tidsskrift 4.
Række, 2. Bind. København 1899.
596

Waddy, Patricia: Seventeenth-Century Roman Palaces: Use and the Art of
Plan. New York 1990.
Wallem, Fredrik B.: “Raadhusplaner og byggeprojekter i Trondhjem omkring
aar 1700. II.” Byggekunst. 1920:193-197.
Wallin red., Sigurd: Erik Dahlberg. Teckningarna till Svecia antiqua et
Hodierna. II Uppland: plansje 1105, 1112. Stockholm 1966.
Weidling, Tor: Eneveldets menn i Norge. Sivile sentralorganer og
embetsmenn 1660-1814. Riksarkivaren. Skriftserie 7. Oslo 2000.
Weilbach, Frederik: Dansk bygningskunst i det 18. aarhundrede. København
1930.
Weilbachs kunstnerleksikon.
Weisæth, Gunnar og Balvoll, Gudmund: Horticultura av Christian Gartner.
Trondheim 1694. Kommentarutgave Oslo 1994.
Weisæth, Gunnar: ”Trær, busker og planteskole ved Værnes i årtiene
omkring 1690” Årsskrift planteskoledrift og dendrologi. 1958. s. 7-12.
Westengaard, Erik: ”Lykkelig den som rejser i Norge. Christian 6. og
Frederik 5.s rejser i Norge 1733 og 1743.” Norgesbilleder. Dansk-norske
forbindelser 1700-1905. København 2004.
Widerberg, C. S.: Norges første militæringeniør. Isaac van Geelkerck og
hans virke 1644-1656. Kristiania 1924.
Wiesener, Anthon M.: ”Strømsnæs gaard paa Ask”, Bergens Historiske
Forenings Skrifter Nr. 29/30 1923-24. Bergen 1924.
Wiesener, Anthon M: ”Tetingsalen. En oversikt over gaardens historie.”
Bergen Historiske Forenings Skrifter 22. Bergen 1916:21-32.
Wiesener, Anthon M.: ”Om Stiftsgaarden” Bergen Historiske Forenings
skrifter nr. 21. Bergen 1915:91-108.
Wiesener, Anthon M.: ”Stiftsgaarden” Bergen Historiske Forenings skrifter
nr. 19. Bergen 1913.
Wiesener, Anthon M.: ”Stiftsgaarden” Bergen Historiske Forenings skrifter
nr. 29/30. Bergen 1924.
Wightman, Edith M.: Roman Trier and the Treveri. London 1970:139.
Wilcke, Julius: Kurantmønten 1726-1788. København 1927.
Willemsen, Henrich: Konning Christian VI saavelsom Dronning Sophia
Magdalenas Beskrivelse over Deris Reise til Norge 12. Mai-23. Sept.1733.
H. Maj. Dr. Håndbibliotek København. Fol. 21.
Williams, Robert: ”Fortified Gardens”, Sir John Vanburgh and Landscape
Architecture in Baroque England. National Trust. Stroud 2004.
Wilse, Jacob Nicolai: Rejseiagttagelser. Christiania 1781.
Wilse, Jacob Nicolay: ”Reisebeobachtungen auf einigen Reisen in Dänemark
und Norwegen von 1756 bis 1776.” Utgitt i Johann Bernouilli: Sammlung
kurzen Reisebeschreibungen. 10. Band, Berlin 1783.
597

Wilse, Jacob Nicolay: Physisk, oeconomisk og statistisk Beskrivelse over
Spydeberg Præstegield og Egn i Aggershuus-Stift i Norge… Christiania
1779. 2. utgave Kristiania 1920.
Wittkower, Rudolf: Palladio and Palladianism. New York 1974:100. Kruft,
Hanno-Walter: A History of Architectural Theory from Vitruvius to the
Present. (Engelsk utgave New York 1994, 1. utg. München 1985).
Wollstonecraft, Mary: Letters written during a short Residence in Sweden,
Norway and Denmark. London 1796. Oversatt til norsk 2004 under
tittelen: Min nordiske reise. Beretninger fra et opphold i Sverige, Norge og
Danmark 1795. Oslo 2004.
Wu, Nancy Y. (ed.): Ad Quadratum: The Practical Application of Geometry
in Medieval Architecture. New York 2002.
Østby, Leif red.: Norsk kunstnerleksikon. Oslo 1982-1986.
Åström, S.E.:”Holländerna och trävaruexporten från Finska vikens hamnar
kring 1700”. Historiska och litteraturhistoriska studier 51. Helsingfors
1976.
598

Register
Adeler, Anna;67; 537
Adeler, Cort;67; 538
Adeler, Henrik;269
Adeler, Niels Sørensen;537
Ahlefeldt, Anna;287
Ahlefeldt, Barthe;401
Ahlefeldt, Carl;197; 206; 257;
543
Ahlefeldt, Frederik;206; 440
Ahnen, Iver von;412; 413; 417;
475
Ahnen, Preben von;412
Akeleye, Ingeborg;430
Akeleye, Sigvard Gabrielsen;388
Aker i Oslo;20; 101; 103; 109;
136; 207; 210; 227; 228; 232;
235; 239; 242; 246; 256; 266;
275; 276; 278; 282; 318; 320;
321; 327; 328; 346; 353; 354;
360; 362; 366; 367; 368; 369;
370; 371; 372; 373; 375; 379;
380; 388; 405; 409; 410; 413;
414; 417; 432; 433; 434; 435;
440; 442; 452; 457; 458; 459;
461; 462; 464; 465; 466; 472;
474; 483; 484; 498; 502; 517;
535; 543; 545; 552; 553; 554;
555; 557; 576; 618; 619
Aker i Vang;483; 502; 618
Akershus slott;20; 125; 126; 127;
136; 141; 145; 148; 151; 155;
163; 182; 204; 218; 226; 324;
332; 336; 400; 417; 424; 466;
599
497; 504; 513; 542; 543; 549;
574; 575
Album, Andreas;280
Aldenburg, Anton von;167; 287;
458
Aldenburg, Antonette Augusta
von;167
Aldenburg, Wilhelmine Juliane
von;287
Altewelt, Sophie;353
Ancher, Bernt;430
Ancher, Christian;456
Ancher, Iver;327; 430; 431
Ancher, Peder;430; 431
Andersdatter, Kirsten;232; 246;
326; 418
Andersen, Claus;68; 147; 242;
434
Andersen, Gjord;229; 275
Andersen, Jacob;339
Androuet Du Cerceau, Jaques;143
Angell, Lorentz Mortensen;413;
506
Anker, Erik;496; 497; 501
Anker, Peder;327; 387
Apraksin, F. M.;261
Arenstorff, Augusta Elisabeth
von;390
Arnet, Christoph;178; 191
Arnisæus, Henning;505; 583
Arnold, Hans Jacob;242
Arnold, Johan;67; 242; 402; 434;
444

Arthur, Thomas Mainwaring;205;
617
Audran, Claude III;523
Augustusburg i Sachsen;97
Austad i Skoger (Drammen);11;
75; 96; 97; 111; 114; 115; 132;
145; 148; 149; 155; 237; 238;
239; 240; 244; 252; 264; 265;
283; 359; 361; 409; 415; 578;
615; 617
Austre Moland kirke;543
Austråt på Ørlandet;69; 114; 115;
128; 449; 617
Baldessare Peruzzi;87; 471
Baldishoel på Helgøya;396; 397
Balke på Østre Toten;402
Banner, Erik;165; 388
Bedemar, Vargas;556
Beloëil i Flandern;470; 471
Bendeke, Wilhelmine Elisabeth
(f. Lowzow);430
Bendix Jørgensen;130; 183; 549
Bentinck, Hans William;98
Benzon, Jacob;546
Bérain, Jean;404
Berby i Idd;17; 452; 534; 617
Berg, Magnus;188; 578
Bergmann, Theodorus
Bernhardus;509
Bergskrivergården på
Kongsberg;479
Berner, Albert;337
Bertouch , Georg;426; 430
Besche, Dorothea de;192
Besche, Johan de;67; 192; 269;
274
Besche, Peter de;192; 269; 270;
272
Bicker, Andreas de;506
Bielefeldt, Carl Fredrik;430
Bildt, Daniel Ottesen;445; 449
Bildt, Jens;445; 450
600
Bildt, Karen;340; 348; 349
Bildt, Kirsten;391; 450
Bildt, Knut Danielsen;349
Bildt, Otte;349; 444; 445; 446;
448; 449; 453; 591
Bildt, Vincents;449
Bing, Lars Hess;343
Bjelke, Birgitte;449; 450
Bjelke, Dorothea;449
Bjelke, Jens;99; 113; 135; 158;
256; 342; 369; 373; 380; 402;
449; 588; 617
Bjelke, Jørgen;369; 370; 372;
373; 380; 401
Bjelke, Ove;397; 474; 617
Bjølsund i Rygge;132
Bjørn, Annichen
Mathiasdatter;534
Bjørn, Mathias;533; 534; 535;
619
Bjørvika i Oslo;318; 323
Bladt, Henrik;269
Blanceflor Scott;256
Blérancourt;91
Blix, Hans;413; 417; 432; 433
Blix, Karen Eriksdatter;412
Blixencrone, Hans;433
Blomsholm i Tanum;456
Blume, Johan Andreas;37; 170;
216; 620
Blumenthal, Mathias;446; 447;
532
Blumes gård i Larvik;17; 281
Blågård ved København;115; 358;
526
Bodøgård;412
Boested, Mourits;337
Bolvik verk i Solum;103
Bording, Ingeborg Maria;237
Bording, Lauritz;237
Bording, Maria;237

Borgestad i Gjerpen (Skien);168;
242; 249; 434; 444
Borregård;100; 229; 453; 618
Boyesen, Asmus;522
Boyesen, Petter Otto;236
Boysen, Anders;67; 318; 353;
354; 355; 367; 434
Boysen, Antonetta Augusta;359
Boysen, Ingeborg Sophie;434
Bragernes (Drammen);237; 238;
240; 242; 249; 250; 494; 499;
503; 512; 617
Bramah, Joseph;322
Brandenburg, Ernst;99; 197; 199;
214
Brasen, Marthe Michelsdatter;495
Braunmann, Christiane;387
Bredahl, Knud Jørgen;291; 300
Bredal, Anne Cathrine Weile;430
Bredal, Peter Christian
Petrovich;483
Bremen;60; 341; 383; 577
Brockdorff, Henrik August;136
Brockenhuus, Caspar
Christopher;71; 396; 402; 483
Brockenhuus, Jørgen Otto;68;
318; 353; 483
Brockenhuus, Sophie;398
Broebes, Jean-Baptiste;106
Brotnov i Ullensaker;153; 359
Brun, Christine Marie;511; 512;
514; 522
Brunla i Brunlanes;57; 132; 166;
172; 388
Bryer, Isabella de;369
Buch, Leopold von;366
Budde, Anne Cathrine;474
Bull, Henrik;290; 291; 292; 307
Burchard, Christoph;115; 526;
527
Burchard, Fredrik;525; 527
601
Burenæus, Beate Christine;68;
252; 403
Butteaud, Jacob;148; 256; 281
Bygball, Catharina;430
Bygdøy Kongsgård;7; 11; 13; 18;
20; 27; 34; 44; 60; 61; 67; 71;
75; 76; 93; 103; 104; 107; 109;
111; 115; 131; 135; 137; 139;
140; 143; 149; 150; 153; 154;
159; 162; 163; 164; 167; 174;
176; 189; 198; 219; 224; 226;
229; 230; 235; 273; 281; 284;
311; 319; 409; 426; 433; 436;
459; 462; 464; 465; 466; 469;
470; 471; 472; 473; 486; 516;
518; 527; 540; 541; 542; 543;
548; 549; 550; 551; 553; 555;
556; 557; 558; 559; 563; 565;
569; 570; 571; 576; 615; 616
Bärenfels de Warnau, Nicolai
Chr.;256
Bærums verk;12; 365; 383; 385;
387; 453; 509; 570; 582; 615;
617
Bætzmann, Gabriel;107; 542
Bøckmann, Peder Hesselberg;226
Bødtker, Karl Emil;186
Bårdsen, Tjøstulf;449
Campen, Jacob van;94; 99; 104
Cappe, Johan Daniel;411
Cappe, Johan Fredrik;405
Cappelen, Jørgen von;361; 581
Carl 2. av Danmark;61
Carlsen, Jess;356; 357; 362; 366;
367
Carlsen, Johan;433
Castberg, Tyge Nielsen;413
Cats, Jacob;98
Charlotte Amalie av
Danmark;164; 167; 224; 287;
314; 340; 540; 542; 554

Charlottenborg i København;18;
24; 32; 71; 95; 97; 104; 132;
167; 170; 175; 204; 211; 282;
313; 365; 376; 453; 485
Charlottenlund ved
København;164; 542
Château Balleroy;90; 91
Château de Madrid, Bois de
Bologne;120
Château de Rosny;90
Château du Val;90; 91; 92; 98
Christensdatter, Anne;434
Christensdatter, Helvig;444; 445
Christian 5. av Danmark;62; 164;
167; 168; 181; 191; 202; 203;
237; 252; 287; 391; 465; 481;
538
Christian 6. av Danmark;9; 28;
107; 108; 192; 215; 216; 250;
301; 387; 431; 446; 450; 451;
513; 521; 528; 537; 540; 548;
550; 554; 595
Christiania (Oslo);17; 26; 54; 55;
57; 68; 73; 79; 99; 104; 107;
113; 114; 122; 125; 127; 147;
155; 157; 164; 170; 189; 191;
201; 207; 209; 232; 237; 243;
253; 256; 266; 276; 282; 287;
320; 321; 323; 324; 327; 330;
335; 342; 353; 358; 360; 361;
366; 369; 374; 380; 383;
387; 400; 401; 410; 418; 419;
421; 424; 431; 432; 433; 434;
435; 436; 456; 457; 458; 464;
465; 473; 474; 475; 488; 512;
513; 514; 523; 525; 527; 533;
543; 550; 563; 575; 577; 578;
581; 585; 588; 591; 595; 596
Christophersdatter, Maren;367
Cicignon, Ulrik Fredrik;255
Clausdatter, Anne;242; 246; 434;
444
602
Clausdatter, Johanne;242; 432;
434
Clausdatter, Maren;147; 242
Clausen, Fredrik;437
Clausen, Hans;413; 432
Clausen, Poul;387
Clausholm på Jylland;95; 99; 153;
206; 214; 216; 224; 280; 408;
426; 443; 456; 577
Coch, Henrik;405
Colbert, Jean-Baptiste;170
Colbjørnsdatter, Anna;531
Colbjørnsdatter, Maria;532
Colbjørnsen, Hans;108; 531; 532;
533; 534; 535
Colbjørnsen, Peder;108; 531; 532;
534
Cold, Anna Elisabeth;430
Collett, Alf;327; 427; 428; 429
Collett, Anna;447; 450; 452; 456
Collett, Christian;142; 558; 575
Collett, James;447
Collett, John;163; 433; 441
Collett, Mathia;430; 450
Coning, Jacob;188; 213; 327;
374; 445; 446; 447
Connet, Jan;351
Coucheron, Anthony;319; 323
Coucheron, Anton Jacob;158
Coucheron, Iver;352; 483
Coucheron, Marie Margrethe;67;
158; 483
Coucheron, Wilhelm;68; 483
Danckertsen, Wollert;392
Danneskjold Laurvig, Christian
Conrad;178; 191; 226
Danneskjold Laurvig, Ferdinand
Anton;199; 216
Darre, Maren;505
Deichmann, Bartholomæus;155;
381; 430; 513; 525

Det norske hus på Hirscholm
slott, Sjælland;9; 19; 67; 68;
101; 107; 108; 109; 482; 531;
532; 533; 534; 537; 542; 569;
593
Dézalier, d´Argenville, A. J.;561
Dieussart, Francois;197; 206; 257
Dieussart, Karl Philip (Charles
Philippe);95
Direktørgården på Røros;12; 105;
505
Dop, Wilhelm;198
Dorn, Alethe Margrethe;432
Dorph, Ole Olsen;432
Dragsholm på Sjælland;538
Due, Blanceflor Sophie;68; 483
Dund, Hilleborg Sørensdatter;531
Dyremyr ved Kongsberg;136;
511; 514; 515; 521; 619
Dønnes i Nordland;487; 493; 619
Daae, Elisabeth Dorothea;132
Edvardsdatter, Elisabeth;318
Eegberg, H. H.;288
Egardi, Christian;383
Egger, F. N.;314
Ehrensteen, Katarina;137
Ehrentreuter, Erhard von;286; 302
Ehrentreuter, Maria von;286
Eilufsdatter, Karen;323
Eleonora, Hedvig;95
Elieson, Morten Leuch;456
Elieson, Peter;450; 456
Elingård i Onsøy;71; 99; 100;
311; 314; 449
Elswout i Holland;440
Erdmann, Domenico;19; 20; 171;
186; 218; 223; 243; 356; 358;
392; 393; 444
Ernst, Johan Conrad;35; 207; 258;
259; 270; 575
Erpecom, Abraham von;339
Erpecom, Anna von;339
603
Eskeviken i Idd;12; 68; 75; 109;
531; 534; 535; 536; 537; 569;
615
Evenburg, Ost-Friesland;105;
286; 287; 292; 293; 302; 577
Evje i Rygge;416; 456; 620
Fabricius, Elisabeth Augusta;405
Fabricius, Johan Chr.;273
Falkensten i Borre;149; 619
Farris;167; 193; 195; 385; 386
Faye, Andreas;246
Felber, Anna Jacobsdatter;383
Felber, Barbara;383
Fera, Charles;258
Ferøe, Johan Christophersen;458
Festningsplassen;318; 323
Filip 4. av Spania;61
Flastrup, Engelhart;292
Flensburg;412; 522
Flock, Carl;360
Flock, Geert Nicolai;360
Fontana, Giovanni Maria;40; 260;
570
Formann, Hans Henriksen;333;
339
Formann, Henrik Hansen;335;
339
Fossesholm i Eiker;20; 361; 426;
519; 581; 592
Fred Olsens gate 2 i Oslo;17; 201;
323
Fredrik 3. av Danmark;9; 59; 102;
114; 166; 400; 548
Fredriksen, Boye;353
Fredrikstad;99; 204; 208; 444;
445; 446; 620
Fremmersdatter, Folchen;487
Fresje (Fritzøe);166; 167; 172;
385
Friis, Else;449; 618
Frisenberg. Nicolai;243
Froen i Frogn;154; 533

Frogner i Oslo;437
Frost, Abel Margrethe;509
Frydenlund i Lier;247
Fuldtofte i Skåne;464
Fürstenried;106
Gabel, Fredrik;232
Gabel, Fredrik Wilhelm;327; 528;
529
Gabel, Ovidia Christine;412
Gagge, Margrethe
Holgersdatter;449
Garmann, Johan;227; 229; 232;
263; 475; 543
Garmann, Johan Henrik;228; 232;
327
Garmann, Margrethe Marie;232;
474
Gartner, Christian Hansen;487
Geberlein, Johan Carl;429
Gedde, Brostrup;242
Gedde, Sophie Amalie;242
Geelkerck, Isaach van;113; 114
Geelmuyden, Margrethe;339
Genschau, Fredrik;534; 535
Gimsøy kloster;538
Giovanni Mario Fontana;260
Gjedde, Margrethe;388
Gloger, Gottfried Heinrich;529
Glud, Poul;237; 238; 252
Glud, Søren;237; 252
Godtzen, Anna Christine;351
Gommerud i Bærum;384; 387
Gorgas, Johan Gorries von;369
Gottorp i Schleswig-Holstein;98;
313; 554
Gran på Hadeland;483
Graubünden i Sveits;314
Grev Wedels plass i Oslo;318
Griffenfeld, Peder;37; 57; 60;
113; 116; 166; 172; 253; 286;
287; 304; 315; 538
604
Griffenfeldgård;60; 113; 116;
172; 304
Grosch, Christian H.;431; 552
Grüner, Fredrik;131; 198
Grønbech, Hans Jensen;495
Grønbech, Jens;68; 494; 495
Gråsten slott i Sønderjylland;210
Gude, Betzy;498; 501
Gude, Hans;494; 496
Gundersdatter, Maren;432; 433
Gunderslevholm;485; 519; 550;
561
Gundestrup i Skåne;388
Gustav 2. Adolf av Sverige;287
Gustav Adolph av
Mecklenburg;206
Gyldenborg (Charlottenborg) i
København;32; 61; 95; 97; 104;
123; 132; 167; 170; 175; 177;
181; 188; 190; 204; 213
Gyldenløve, Christian;37; 191;
237; 252; 475; 481
Gyldenløve, Ulrik Fredrik;28; 32;
37; 57; 59; 66; 99; 104; 159;
164; 166; 187; 191; 198; 199;
205; 216; 237; 258; 269; 286;
287; 288; 464; 534
Hafslund i Skjeberg;11; 12; 17;
103; 104; 109; 112; 131; 133;
141; 142; 246; 289; 301; 317;
349; 427; 443; 444; 445; 446;
447; 448; 449; 450; 452; 453;
456; 574; 581; 583; 584; 591;
592; 615
Hagerup, Hans;257; 490
Hammer, Christopher;73; 103;
341; 428; 560
Hampton Courts;314
Hanerau i Holstein;558
Hannover;104; 315; 573
Hansdatter, Abel Margrethe;413
Hansdatter, Maren;344; 432

Hansen, Hans;192; 318; 412; 432;
467; 594
Hansen, Jacob;432; 434
Hansen, Jesper;412; 414; 417
Hansen, Niels;332; 333; 335; 337;
339; 534
Hansen, Wilhelm;395
Hardouin-Mansart, Jules;91; 98;
111; 120
Hasse, Johan;370; 371; 381
Hassel jernverk;275; 511; 515
Hassius, Euphrosyne;68; 511
Hassius, Henrik Sigismund;511
Hassius, Johan Sigismund;511
Hatteberg i Kvinnherad.;340
Hatten, Bendix von;412
Haugen i Spydeberg;66
Hausmann, Anna Hedvig;198
Hausmann, Caspar Herman;68;
189; 275; 326; 473; 617; 620
Hausmann, Daniel;60
Hausmann, Fredrik
Ferdinand;327; 329; 430; 456
Hausmann, Ribe Fredrik;198
Heiberg, C. H.;413
Heidemann, Anne Marie;391
Heidemann, Christopher;391
Heidemark, Kirsten;495
Heidemark, Kirsten
Christensdatter;495
Heintz, Hans Martin;35; 112; 199;
207; 258; 272; 287; 322; 517
Helgeland;412
Helle Holst;275; 550
Hellerud i Aker (Oslo);366
Helsingør;157; 332; 516
Hempel, Johan Christopher;475;
482
Henrietta Maria av
Storbritannia;121; 164; 267
Herrenhausen ved Hannover;101
Hersleb, Peder;147
605
Heyer, Herman Henriksen;483
Hiermann, Karen
Pedersdatter;269
Hjort, Hans Christophersen;252;
391
Hjort, Veronica Elisabeth;413
Hoel, Jacob;397; 398; 399; 400;
402
Hoff, Hans Chr.;342
Holland;23; 24; 30; 36; 40; 42;
47; 71; 94; 97; 98; 103; 104;
105; 106; 117; 119; 149; 188;
196; 204; 205; 208; 209; 213;
254; 313; 314; 340; 347; 410;
416; 425; 455; 458; 480; 502;
591; 593
Hollufgård på Fyn;349
Holst, Cathrine
Thommesdatter;275
Holst, Peder Bertelsen;169
Holtegård ved København;108
Holter, Peder;387; 453; 455
Honselaarsdijk i Holland;97; 104
Hop på Askøy;413
Hôtel de Bretonvilliers;92; 254
Hôtel de Rambouillet;121; 267
Hôtel de Sully (Gallet);92
Hôtel le Guénégaud i Paris;114;
115
Hovedtangen i Oslo;97; 318; 319;
320; 321; 323; 324; 329; 353;
467; 474; 617; 618
Hoven, Anna Sophia von;492
Hovin i Aker (Oslo);11; 75; 97;
149; 227; 228; 229; 232; 236;
327; 396; 397; 402; 410; 464;
474; 615
Hovin kirke;396; 397
Hovinsholm på Helgøya i Nes;11;
69; 71; 72; 100; 103; 130; 138;
142; 149; 155; 374; 389; 396;

397; 399; 402; 483; 501; 502;
553; 615
Hovland på Tysnes;340; 349
Huis ten Bosch;94; 455
Huitfeldt, Arild;536
Huitfeldt, Hartvig;426; 427; 430;
432; 433; 443; 456; 513; 537
Huitfeldt, Iver;326
Huitfeldt, Margrethe;326
Huitfeldt, Mathias Wilhelm;456
Huitfeldt, Tønne;326
Hübsch f. Ochsen, Elisabeth;425
Hægemann, Johan;547
Høg, Just;71; 127; 189; 232; 458;
459; 462; 464; 466
Høpping, Cay Anton;192
Haakon VII av Norge;541
Ingstad, Christopher;103
Irgens (Jürgens), Anne
Cathrine;511
Irgens (Jürgens), Henning;386
Irgens von Westerwick,
Jochum;68; 134; 148; 187; 464;
506; 509; 511
Irgensthal;506
Iserberg, Gertrud;242
Iversen, Peder;331
Jacobsen (Falch), Petter;412
Jacobsen, Laurits;147; 157; 242;
432; 434; 457
Jansen, Evert;61; 106; 506
Janson, Herman D.;257
Jarlsberg i Sem (Tønsberg);11;
19; 21; 24; 34; 60; 70; 97; 98;
104; 105; 111; 112; 113; 116;
121; 131; 132; 135; 137; 139;
140; 144; 146; 148; 149; 152;
154; 156; 166; 168; 170; 172;
173; 179; 180; 181; 182; 184;
185; 186; 188; 189; 190; 191;
192; 193; 194; 201; 202; 203;
204; 205; 207; 208; 209; 210;
606
211; 212; 213; 238; 244; 272;
286; 287; 288; 289; 290; 291;
292; 293; 294; 295; 296; 297;
298; 299; 300; 301; 302; 303;
304; 305; 306; 307; 308; 309;
310; 311; 312; 313; 314; 315;
316; 323; 329; 343; 351; 386;
400; 416; 417; 422; 423; 425;
456; 501; 543; 547; 554; 570;
571; 584; 591; 593; 615
Jensdatter, Maren;432; 619
Jensenius, Margrethe;430
Jentoft, Iver Hansen;495
Jespersdatter, Margrethe;227;
228; 229; 464
Jessen, E. J.;108; 531
Jessen, Isabella Dorothea;263
Jessen, Peder;263
Jochumsdatter, Cathrine;434
Johann Moritz av Nassau-
Siegen;94; 581
Jonsen, Sander;410
Juan av Østerrike;60
Juel, Jacob;459
Juel, Jens;71; 95; 106
Juel, Poul;411
Juel, Povel;56
Juellund;71; 95; 106; 502; 543
Jylland;71; 95; 97; 99; 100; 153;
237; 256; 309; 314; 348; 401;
425; 443; 456; 506
Jürgens (Irgens), Henning;117;
136; 187; 505; 506; 507; 509
Jürgens (Irgens), Johannes;505;
506
Jægersborg Dyrehave ved
København;102
Jørgensen, Franz;331
Jørgensen, Strange;337; 339
Kammerstadt, Anna Maria
von;326
Kampen, Arent von;369

Karl 10. Gustaf av Sverige;174
Kaupanger i Sogn;11; 101; 103;
273; 336; 389; 409; 412; 413;
414; 415; 416; 417; 492; 589;
615; 616
Kgl. Palais i Kalveboderne i
København;300
Klingenberg, Poul;242
Knag, Maren Nielsdatter;413
Knag, Niels;413; 416
Knagenhjelm, Hans;336; 413;
416; 417
Knudsen, Gunnar;245
Kobbervik i Skoger;169; 237; 618
Kommerseøya ved
Holmestrand;547
Kongensgate 81 i Trondheim;525
Kongsberg;68; 79; 105; 108; 114;
115; 136; 147; 152; 153; 154;
155; 169; 179; 180; 181; 182;
186; 188; 190; 191; 192; 193;
194; 201; 202; 203; 204; 205;
207; 208; 209; 210; 211; 212;
213; 217; 232; 238; 249; 250;
296; 327; 346; 360; 421; 425;
429; 496; 498; 511; 512; 513;
514; 515; 516; 517; 518; 521;
522; 523; 525; 526; 527; 528;
529; 530; 543; 576; 580; 582;
583; 586; 590; 593; 616
Kongsberg kirke;108; 529
Konow Lund, Frederik;339
Koss, Peter Tønder von;430
Krabbe, Iver;464; 472
Krabbe, Jørgen;464
Krabbe, Karen;464; 465; 468;
472; 550; 556; 563
Krabbe, Marie Christine;153
Krag, Fredrik;99; 214; 473
Krag, Sophie Amalie
Ottesdatter;540
607
Kragerø;11; 107; 109; 496; 498;
517; 537; 538; 539; 569; 583;
616
Krefting, Anders;384
Krefting, David;383
Krefting, Herman;383; 384; 387
Krefting, Herman Johansen;384;
387
Krefting, Johan;383; 387
Kreml;260
Krieger, Johan Cornelius;551
Krohns, Gjertrud;392
Kruse, Ulrik Christian;153; 359
Kølle, Catharina Hermine;414
Königsberg i Preussen;287
Køpp, Nicolay Bernhard;487;
488; 513; 525
Kaas, Fredrik Julius;387
Kaas, Hans;509
Kaas, Lene Sophie;246; 550
Lade i Strinda;11; 19; 93; 104;
108; 112; 115; 128; 131; 173;
195; 202; 232; 263; 330; 474;
475; 476; 477; 478; 479; 480;
481; 515; 551; 569; 593; 594;
615
Lamberg, Christian;351
Landfall i Lier;11; 75; 97; 104;
107; 111; 131; 168; 174; 246;
247; 248; 249; 250; 272; 444;
573; 615
Landås ved Bergen;154; 391;
393; 394; 617
Lange, Anne Margrethe;388
Lange, Niels;385; 386; 388
Lars Larsen;401
Larvik, Residensen,;7; 11; 14; 17;
18; 19; 20; 24; 28; 34; 37; 60;
69; 72; 75; 95; 96; 97; 102;
103; 105; 109; 111; 112; 114;
115; 116; 128; 130; 131; 132;
135; 137; 139; 140; 141; 142;

143; 145; 146; 147; 149; 150;
152; 153; 154; 157; 159; 162;
166; 167; 168; 169; 170;
171; 172; 173; 174; 175; 176;
177; 179; 180; 181; 182; 183;
184; 185; 186; 187; 188; 189;
190; 191; 192; 193; 194; 196;
197; 198; 199; 200; 201; 202;
203; 204; 205; 206; 207; 208;
209; 210; 211; 212; 213; 214;
215; 216; 217; 218; 219; 220;
224; 225; 226; 238; 242; 244;
247; 248; 249; 250; 258; 261;
263; 269; 270; 272; 273; 281;
283; 286; 288; 290; 294; 296;
298; 302; 304; 307; 312; 338;
346; 359; 375; 377; 385; 386;
393; 399; 409; 419; 463; 476;
477; 478; 497; 501; 508; 518;
519; 523; 548; 549; 561; 570;
571; 573; 584; 590; 594; 615;
616; 617; 619; 620
Lauritsen, Anders;369
Lauritzen, Jens;71; 95
Lauwick, Goossen van der;340
Lauwick, Josina van der;340
Le Grand Ferrare i
Fontainebleau;82; 91; 98; 338
Le Muet, Pierre;42; 120; 143; 204
Le Vau, Louis;90; 115; 119; 202
Lemfort, Johan;457; 458; 459;
462; 472
Lemfort, Zacharias;457
Lerche, Vincents;352
Leuch, Morten;387; 450; 456
Levetzau, Albert Philip von;542;
544
Levetzau, Phillip von;430
Lilliencrona, Gustav;60
Lillienskiold, Marie;412
608
Linderud i Aker (Oslo);133; 234;
311; 452; 484; 516; 517; 543;
557; 619
Lindgaard, Karen
Rasmusdatter;333
Lippe, Catharina Elisabeth von
der;413
Lith, Gerhard von der;512
Ljabro;282
Ljan, Christian Fredrik
Jensen;285
Lolland;314; 588
Londemann, Edvard;344; 348;
350; 352
Lorentz, Petter;534
Losna;413
Louise Henriette av
Brandenburg;93
Louvre i Paris;24; 115; 120
Lund, Christian Madsen;127; 227
Lund, Milter;325; 419
Lundh, Gregers Fougner;494;
496; 500
Lunge, Anne;464
Lunge, Vincents;256; 391
Lungegården i Bergen;101; 239;
256; 349; 617
Lustheim i Schleissheim
(München);98; 314
Lübeck;155
Lyme, Jonas;513
Lysekloster i Os;11; 27; 100; 103;
128; 144; 146; 155; 332; 334;
335; 337; 338; 339; 415; 615
Lützow, Barthold Henrik;512;
524
Lützow, Henning Ulrik;257
Løchen, Erik Olsen;459
Løkken Marselienborg;319
Løser, Gerhard;317
Løvenhjelm, Catharina Hedvig
von;396

Løvenhjelm, Hans von;401
Løvenskiold, Bartholomæus
Herman;244
Mandal, Jørgen Olufsen;292
Manderfeldt, Carl Ingemann;430
Mangelsen, Johan;430
Mangelsen, Otto Marqvard;391
Mangelsgården (Storgaten 36 i
Oslo);7; 11; 17; 24; 25; 79; 98;
104; 111; 114; 131; 133; 141;
145; 147; 148; 149; 154; 155;
157; 229; 232; 256; 285; 321;
326; 327; 329; 330; 331; 362;
376; 418; 420; 422; 423; 424;
425; 426; 427; 428; 430; 431;
437; 444; 456; 467; 519; 524;
525; 526; 527; 576; 584; 615
Manglerud i Aker (Oslo);366
Marot, Daniel;314; 425; 455
Marot, Jean;183; 243; 379
Marselienborg ved
Christiania;103; 114; 209; 331;
618
Marselis, Christoph;209; 214
Marselis, Gabriel;104; 383; 440;
502
Marselis, Johan Seliussen;319
Marsvin, Karen;464
Mathiesen, Albert;102
Mathisen, Poul;136
Max Emanuel av Bayern;98; 106
Mecklenburg, Anne Cathrine;246;
249
Mecklenburg, Anne
Margrethe;444
Mecklenburg, Isabella
Margrethe;369; 370
Mecklenburg, Willum;369; 617
Medici, Maria de;90; 121; 267
Meng, Anna Nielsdatter;534
Meng, Anne Cathrine
Hansdatter;534
609
Meng, Dorothea Nielsdatter;533;
534
Meng, Maria Olsdatter;534
Meng, Mette;617
Meng, Niels Hansen;534
Menshikov;261
Meyer, Henning Christopher;511
Meyer, Henrik Christopher;511;
512; 514; 525
Meyer, Samuel Gottfred;544; 547
Meyergården på Kongsberg;11;
68; 79; 105; 111; 114; 115;
138; 143; 149; 154; 421; 425;
496; 498; 511; 515; 516; 517;
523; 525; 526; 543; 580; 616
Michelbecker, Wigand;145
Milde i Fana;11; 68; 75; 117; 150;
153; 154; 155; 229; 256; 269;
403; 404; 405; 406; 407; 409;
410; 411; 549; 587; 590; 615
Mohrsen, Johan Christopher;253;
472
Molde;96; 263; 574; 590
Moldegård i Molde;75; 96; 97;
111; 120; 133; 155; 156; 244;
263; 264; 265; 268; 474; 574;
616
Molesworth, Robert;55
Mollet, André;554; 561
Moltke, Fredrik;560
Morsing, Jacob;292
Moss, Maren Pedersdatter;237
Moth, Sophie Amalie;62; 68; 237;
252
Mowatt, Axel;340; 348
Mowatt, Karen;142; 340; 349;
352; 391; 450
Muet, Pierre Le;42; 120; 143; 204
Munk, Christen;126
Munk, Kirsten;126
Munk, Ludvig;126
Munkedammen i Oslo;229; 410

Munthe (Morgenstierne),
Elisabeth
Christophersdatter;432
Must, Hans;432
Must, Karen;432; 433
Muus, Haakon Hasberg;442
Müller, Jørgen Henriksen;471
Münster;287
Mælum på Modum;425; 426; 519
Møhlen, Jørgen thor;253; 256;
281
Møhlen, Megtele Margrethe
thor;256; 281
Møllmann, Bernt Johansen;508;
509
Møllmann, Bernt Thomassen;508
Møllmann, Hans Ulrik;508
Maartmanngården, de Besches
gård i Bergen;11; 75; 105; 131;
168; 248; 250; 269; 557; 616
Nedenes ved Arendal;187; 471;
618
Nedre Ljan i Aker (Oslo);11; 17;
44; 97; 114; 117; 131; 132;
137; 144; 147; 148; 150; 174;
256; 275; 276; 282; 285; 402;
424; 428; 486; 570; 616
Nes i Borge;349; 449
Neumann, Georg Johansen;235
Neuwerth, Jean;200; 203
Nielsen (Foeg), Ernst;534; 535
Nielsen Hauritz, Jens;435
Nielsen, Werner;444; 445; 446;
450
Nobel, Hans;263; 268
Nordre Alna i Oslo;231
Nordre Skøyen i Oslo;103; 328;
353; 367; 368; 592
Normann, Ernst;332
North, Roger;94; 105; 136
Ny-Amager;102
Ny-Lungegård i Bergen;257
610
Nysø på Fyn;71; 95; 206
Offenberg, Fredrik von;450
Oldenburg;53; 167; 275; 287; 620
Olsen, Jens;136; 511; 619
Olufsen, Oluf Chr.;197
Opdal prestegård;154
Oppsal i Aker (Oslo);366
Oranienbaum ved St.
Petersburg;103; 261
Oranienburg i Bötzow;93
Oslo Ladegård;68; 105; 148; 436;
444; 526
Osten, Otto Fredrik von der;475;
482; 537
Ostfriesland;105; 302
Otton, Anne Maria
Petersdatter;353
Otton, Jørgen;353
Otton, Peter (von Angel);353
Oxenstierna, Bengt;472
Palais de Luxembourg i Paris;24;
90; 121; 267
Palazzo del Tè ved Mantova;101
Palazzo Thiene i Vicenza;41; 47
Palladio, Andrea;21; 22; 38; 39;
40; 41; 42; 43; 44; 47; 51; 78;
81; 82; 83; 84; 85; 86; 105;
106; 109; 130; 163; 573; 589;
591
Pape, Margrethe;60
Paulsen, Christian Henrik
von;275
Paulsen, Nicolaus;432
Paulsengården i Kragerø;496;
498; 517
Pavillion d’Aurore i Sceaux;471
Pedersdatter, Else;332; 432
Pedersen, Gjøde;414
Pettersdatter, Margrethe;412
Piper, Johan;229
Placa, Julian de;250
Plessen, Carl Adolf von;550

Plessen, Eleonore Hedvig
von;540
Pogwisch, Karen;471
Pontoppidan, Erik;155; 238
Post, Johan;383
Post, Pieter;94; 98; 99; 104; 315;
455
Potager du Roi i Versailles;467;
469; 471; 569
Potsdam ved Berlin;93; 97; 163;
492; 517; 587; 589
Poulsen, Halsteen;275; 278
Poulsen, Henrik Jørgen;538
Poulsen, Niels;537
Poulsen, Peder;537
Poulsens gård i Kragerø;537
Povelsdatter, Dorothea;511
Preussen;97; 106; 528; 575; 582
Pristed, Maria Rebecca;458
Quadro,Galeas;260
Quellinus, Thomas;189
Raben, Johan Otto von;299
Raben, Louise von;299
Rach, Johannes;288
Rakkestad i Høland;432
Rambouillet, Catherine de;120;
267
Ramel, Margrethe Sophie;458
Rammelsberg ved Goslar i
Harz;511
Rantzau, Anne;401
Rantzau, Brede;526
Rantzau, Christian;27; 465; 540;
541
Rantzau, Otto;540
Rantzau, Palle;458
Rappe, Fredrik Otto von;565
Rasmussen, Johannes;249
Rawert, Ole Jørgen;512
Reichborn, C. F.;273; 274
Reichborn, J. J.;45; 255; 274
Reknes hospital i Molde;264
611
Reknes ved Molde;264
Retwisch i Holstein;104
Reventlow, Anne Sophie;300
Reventlow, Ulrica Eleonore;216
Richelieu, Christian Henrik;278
Richelieu, Johan Daniel;275
Richelieu, Marie Cathrine
Christine;275
Rickertsen, Hans;412
Riddarhuset i Stockholm;508
Riemann, Hans Lorentz;213
Ringnes i Stange;11; 13; 44; 67;
72; 104; 111; 132; 142; 143;
146; 158; 220; 281; 380; 399;
400; 483; 486; 502; 517; 542;
543; 552; 583; 616
Ris i Aker (Oslo);232; 432
Rognstad på Toten;69; 72; 130;
131; 154; 183; 361; 483; 549;
588; 618
Roligheden i Hedrum;178; 226
Roll, Lorentz;458
Roque, Bartholomæus;289; 446;
450
Rosencreutz, Hans Hansen;318;
467; 594
Rosencreutzgården på
Hovedtangen (Oslo);11; 97; 98;
111; 112; 142; 318; 323; 490;
615; 618
Rosendal i Kvinnherad;8; 11; 26;
27; 28; 71; 75; 100; 103; 112;
113; 115; 116; 134; 139; 142;
143; 145; 152; 153; 158; 177;
201; 297; 334; 336; 338; 340;
341; 342; 344; 345; 346; 347;
348; 349; 351; 352; 384; 385;
391; 394; 409; 416; 417; 450;
576; 577; 582; 584; 593; 615
Rosenholm på Jylland;309; 314;
348; 425; 583; 586; 591
Rosenkamp, Margrethe Marie;369

Rosenkrantz, Axel;158; 343; 344;
346; 348; 351
Rosenkrantz, Fredrik;340
Rosenkrantz, Holger;340
Rosenkrantz, Josine Cathrine;348;
352
Rosenkrantz, Ludvig;66; 71; 340;
344; 347; 348; 349; 350; 352
Rosenkrantz, Marie Fredrikke
Sofie;529
Rosenkrantz, Sophie;388
Rosenmeyer, Else;430
Rosenmeyer, Henrik;227
Rosersberg slott i Uppland;472
Rossewitz i Mecklenburg;94; 95;
205; 206; 584
Rubens, Peter Paul;42; 106
Runsa i Stockholms len;302
Rusco, Domenico;260
Ruseløkken ved Oslo;555
Rustung, Anne Trondsdatter;535
Rye, Henrik;395
Rye, Hippolyta Christine;430
Rygg, Sven;404; 405
Ryomgård på Jylland;237
Rüse, Henrik;97
Røros;105; 117; 136; 155; 187;
385; 402; 505; 506; 507; 508;
509; 511; 585; 590; 592; 615
Rådhusgaten 19 i Oslo;134; 146;
148; 232; 400; 423; 426; 458
Rådhusgaten 7 i Oslo;127; 232;
356; 367; 464; 543; 550
Sandholt på Fyn;263; 268
Sandrart, Johanne Marie;474
Sanne i Tune;100; 456
Sarpsfossen;289; 443; 446
Sauracker, Lorentz
Christopher;192
Scala, B.;260
Scamozzi, Vincenzo;36; 38; 42;
43; 44; 47; 84; 85; 86; 122
612
Sceaux;470; 471
Schack, Hans;100; 349; 450
Schackenborg;99; 100; 256; 349;
450; 543; 579
Schade, Franz Henrik;185; 207
Scharffenberg, oberst Herman
Nicolay;132
Scheel, Hans Jacob;437
Schiltmeyer, Ursula Susanna;362;
367
Schleswig-Holstein;95; 96; 99;
114; 485; 554; 582
Schnell, Magdalena;369
Schram, Steffen;37; 170; 181;
182; 183; 206; 218
Schram, Ulrik;153; 182; 218; 222;
519
Schreuder, Cecilie Cathrine;411
Schreuder, Hans;67; 68; 252; 256;
269; 391; 403; 404; 405
Schreuder, Karen
Samuelsdatter;269
Schreuder, Samuel Hansen;252;
269; 394
Schreuders gård (Stiftsgården) i
Bergen;109; 252; 253; 258; 517
Schrøder, Kirstine;511
Schubart, Johan Ludvig;528; 529
Schultz, Georg Christian von;492
Schumacher, Peder;286
Schytte, Niels;537
Schädel, Gottfried;261
Schøller, Marie;377; 381; 382
Schørt, Hans Jacobsen;114
Schøyendal, Anthoni;362
Segelcke, Severin Vincentz;342
Sehested, Hannibal;126; 287;
299; 336; 378; 400; 502
Sehested, Jens Malthesen;458
Sehligh, Catharina Sybille
von;457

Sem (Jarlsberg);17; 100; 136;
137; 207; 230; 237; 275; 286;
304; 381; 453; 512; 591
Sem i Eiker;17; 136; 137; 237;
275; 453; 512
Serlio, Sebastiano;35; 36; 38; 39;
40; 43; 49; 50; 51; 79; 80; 83;
88; 89; 91; 93; 94; 110; 130;
338; 591
Sibbern, August;390
Sibbern, Carsten;390
Sibbern, Georg;390
Sjöö i Uppland;95
Sjåstad i Lier;240; 247
Skaugum i Asker;369
Skeel, Charlotte Amalie;314; 540
Skildrer, Stephen;182
Skjeberg;349; 427; 443; 581
Skjoldenæsholm;164; 180
Skøyen i Østre Aker (Oslo);11;
75; 101; 102; 103; 109; 128;
132; 145; 152; 155; 239; 318;
321; 328; 346; 353; 354; 355;
356; 357; 360; 362; 363; 364;
366; 367; 380; 388; 414; 417;
421; 434; 535; 615
Skaanlund, Mathias;458; 464; 578
Slesvig-Holstein;53; 57; 313
Sletter, Anna;538
Smestad i Aker (Oslo);11; 75;
104; 111; 137; 409; 457; 458;
459; 460; 461; 462; 463; 472;
498; 517; 615
Smestad, Jacob Olsen;459
Smidt, Christen Hansen;127
Solberg;366; 592
Sophie Christiane av
Brandenburg-Kulmbach;217
Sophie-Amalienborg i
København;18; 105; 471
Sorgenfri ved København;197;
206; 253; 257; 543
613
Sorghvliet i Holland;98
Southampton House;187
St. Germain;60; 120
St. Germain-en-Laye;120
St. Petersburg;66; 107; 260; 261
Stadsgaard, Anne
Mogensdatter;242
Stedje;412; 413; 414
Stenbock, Gustaf Otto;472
Stend i Fana;11; 26; 27; 75; 100;
103; 138; 143; 145; 177; 336;
338; 347; 391; 392; 394; 395;
409; 413; 416; 517; 615
Stephansdatter, Karen;432
Stiftsgården i Bergen;11; 44; 96;
112; 130; 252; 261; 269; 272;
281; 407; 570; 615
Stihler, Theodorus;182
Stockfleth, Christian;246; 369;
371; 373
Stockfleth, Henning
Eggertsen;369
Stockfleth, Magdalena;148; 370;
378; 381
Stockhausen, Clara Catharina
von;340
Stockholm;21; 25; 32; 64; 95; 99;
112; 130; 137; 143; 145; 174;
219; 263; 269; 302; 327; 369;
371; 378; 446; 472; 474; 575;
576; 579; 581; 584; 586; 587;
591; 595
Store Ljan i Aker (Oslo);285
Storgaten 36 i Oslo;256; 326;
330; 437
Storhamar i Vang (Hamar);11;
68; 106; 107; 131; 136; 155;
247; 484; 494; 495; 497; 499;
501; 502; 503; 504; 517; 589;
593; 616
Stoud, Ludvig;353

Strømsnes på Askøy;256; 281;
361
Strømsø;96; 237; 238; 240; 252;
495; 526; 592
Stub, Niels Kjeldsen;531
Sturm, Leonhard Christoph;36;
37; 43; 122
Sylte i Ringebu;352
Søholt på Fyn;310; 314
Sønderborg, Peder Pedersen;339
Sønderjylland;99; 104; 206; 440
Søndre Hovin i Aker;236
Tangen på Hisøy;69; 453; 619
Teatro Olimpico i Vicenza;42
Ter Nieuburch ved Rijswijk i
Holland;196; 197; 315
Tesli i Strinda;509; 619
Tessin d.e., Nicodemus;95
Tillisch, H. W.;307
Tjøtta på Helgeland;96; 148; 412
Tollbugaten 10 i Oslo;369
Toller, Anne Cathrine;232; 326;
418; 430; 444
Toller, Karen;68; 148; 425; 444;
526; 619; 620
Toller, Niels;246; 326
Tollerodden i Larvik;69; 72; 130;
131; 146; 149; 154; 183; 219;
619
Tomb i Råde;326; 402; 418; 422;
428; 512
Tombloe, Andreas;502
Tonsberg, Elisabeth de;246; 427;
443; 450
Tonsberg, Kirsten
Andersdatter;232; 326; 418
Tonsberg, Mathias de;246; 250;
444
Tonsberg, Stie Andersen;242; 444
Tonsberg, Wilhelm de;246; 550
Topdal, Edel Pedersdatter;537
Torborg, Werner;157; 359
614
Torsø (Tose) i Borge;17; 248; 272
Tott, Clas;145
Tralow, Adam Hansen;318
Tralow, Samuel Hansen;318
Trémouille, Charlotte Amalie de
la;287
Treschow, Herman;474
Treschows gård i Christiania;109;
201
Trezzini, Domenico;260; 261
Trianon de Porcelaine i
Versailles;87; 91; 93; 103; 194;
195; 202; 478; 479; 480; 481;
501; 569
Tritzschler, Hans Ernst;66; 326;
418; 430
Trützchler, Georg Abraham;326
Tuchsen, Johan Fredrik;534
Tue Christensen;213
Tuilerieshagen i Paris;556; 558
Tukthuset i Christiania;108
Tveita i Aker (Oslo);366; 619
Tysch, Hans Sørensen;68; 323;
617
Tyschgården i Arendal;68; 132;
323; 617
Tønder, Arnoldus;488
Tønder, Christopher;18
Tønder, Peder
Christophersen;487; 619
Tønsberg;57; 100; 116; 137; 172;
286; 288; 290; 304; 315; 316;
381; 591
Tøyen i Aker (Oslo);11; 13; 101;
102; 103; 109; 128; 146; 148;
151; 154; 155; 173; 244; 246;
281; 321; 327; 328; 355; 369;
370; 371; 372; 373; 374; 376;
377; 378; 379; 380; 381; 382;
405; 414; 417; 552; 569; 575;
583; 615
Ulfstand, Ingeborg;388

Ulleland i Eiker;100; 246; 250
Ullevål i Aker (Oslo);11; 104;
111; 128; 146; 147; 148; 157;
163; 242; 413; 417; 432; 433;
434; 437; 439; 440; 441; 554;
580
Undall, Birgitte Sophie;487
Unneberg;18; 96; 132; 133; 137;
166; 169; 172; 233; 594
Uttermarck, Margrethe;275
Vagel, Christine Sophie;495
Vagel, Mathias;495
Vana-Antsla i Estland;397
Vange i Vik;158
Vaux le Vicomte;195; 478
Velde, Jan van der;339
Velde, Johanne Cathrine van
der;339
Venstermann, Johan;353
Vernekloster i Rygge;11; 71; 72;
100; 103; 139; 346; 385; 388;
389; 390; 615
Versailles;87; 90; 91; 93; 103;
111; 123; 140; 145; 146; 183;
194; 202; 453; 470; 471; 479;
487; 501; 551; 558; 569
Vestervig på Jylland;71; 506
Vestnes i Romsdal;101; 618
Vieregg, Joachim Heinrich
von;95
Vikersund på Modum;154; 229;
361; 574
Villa Barbaro;83; 85
Villa Garzoni;82
Villa Malcontenta;85; 109
Villa Medici i Poggio a
Caiano;81; 83; 90; 97; 120
Villa Rotunda i Vicenza;42; 83;
84; 86; 162; 163; 164
Vind, Jens Jensen;336
Vingboons, Philip;37; 43; 47; 93;
103; 143; 282; 594
615
Vognsen, Inger Jespersdatter;448
Vogt, Anna Paulsdatter;387
Vogt, Caspar Henrik;512
Vogt, Lorentz;148
Vogt, Paul Pedersen;387
von der Ostens gård i
Trondheim;107; 537
Vordingborg len;60
Vosgraf, Johan;381
Vøyen i Bærum;128; 154; 619
Walter, Christian;250
Warnau, Nicolai Chr. Bærenfels
de;281; 361
Wedel Jarlsberg, Fredrik
Anton;288; 292; 296
Wedel Jarlsberg, Fredrik
Christian Otto;291
Wedel Jarlsberg, Georg
Ernst;287; 303
Wedel Jarlsberg, Gustav
Wilhelm;105; 207; 286; 287;
288; 293; 302; 304; 305; 307;
317; 400
Wedellsborg, Christiane Fr.
Wedell;430
Werenskiold, Christian;452
Werenskiold, Helvig
Catharina;430
Werenskiold, Karen;430; 432;
456; 537
Werenskiold, Niels;246; 427;
443; 447; 448; 450; 455; 456
Wesling, Anne Cathrine;505
Wesling, Hans;505
Wessel, Abraham;239; 257; 617
Wessel, Jens Grønbech;494
Wibe, Antonette;263; 267
Wibe, Ditlev;147; 227; 243; 279;
345; 352; 513; 541; 550; 551;
553; 562; 563

Wibe, Johan;66; 115; 173; 202;
232; 256; 263; 318; 412; 474;
489; 515; 537; 551
Wibe, Margrethe Marie;412
Wibe, Peder;263; 474
Widing, Jacob;339
Wijnblad, Carl;508
Wilborn, Georg Joachim;307
Willem Adrian van Nassau;106
Wilse, J. N.;441; 533
Wind, Christian;71; 388; 390
Wind, Holger;388
Wind, Jørgen;388
Wind, Karen Iversdatter;412
Wind, Margrethe Alethe;432
Wind, Ove;432
Wineke, Christian;525
616
Winter, Johann Friedrich von;457
Witgenstein, Augusta von;287
Witte, Henryk de;261
Wolff, Peter;527
Wollstonecraft, Mary;108; 306
Woxen, Lars Jochumsen;459
Wøyen i Bærum;103; 128
Zacariassen, Zacarias;312
Zander Kaaes stiftelse i
Bergen;392
Zippe, Johannes Maximilian von
der;177
Zuccali, Henrico;98; 314
Ötken, Johan Wilhelm von;275
Øvre Ljan i Aker (Oslo);276; 282;
285
Åker i Vang;68; 399

Appendiks
1. Omtalte anlegg i kronologisk rekkefølge.
Lysekloster -1661-
Rosendal 1664-
Hovin 1664-
Kaupanger (1?) 1668?
Kongens gate 81 i Trondheim 1670-
Bygdøy 1 1674
Larvik 1 1674
Skøyen 1674-
Bærums verk 1678-
Tøyen 1679-
Direktørgården Røros 1679
Vernekloster 1680-
Stend 1682-
Rosencreutzgården 1683
Jarlsberg 1684-
Eskeviken 16..?
Hovinsholm 1686
Bygdøy 2 1691
Smestad 1692-
Austad Ca. 1697
Borgestad 1697-
Lade 1697-
Larvik 2 1698-
Mangelsgården 1 o.1699
Hafslund nordfløy 1700-
Mangelsgården 2 1701-
Milde 1701-
Landfall 1703
Stiftsgården i Bergen 1704-
617

Moldegård Ca. 1705-1706
Poulsengården i Kragerø 1711-
Maartmanngården i Bergen mlm. 1711 -1716?
Storhamar 1716
Ringnes 1720
Nedre Ljan 1722
Kaupanger (2?) 1723-
Meyergården ved Kongsberg 1725-
Larvik 3 1733
Bygdøy 3 1733
618

2. Katalog over vurderte anlegg
¤: Betegner året en bygning eventuelt forsvant
Berby i Idd, Gerloff Nettelhorst-Vibeke Bjelke 1635-39 ¤ før 1720
Tollbugata 10, kansler Jens Bjelke-Margrethe Brockenhuus ca. 1640
Bærums verk, Gabriel Marselius' hus på Økri før 1650 ¤ 1675
Torsø i Torsnes, (rittmester Christian Schnitter-) Birgitte Clausdatter Mylting
sal. Emmike Sparre-1651-, uthusene, Knud Bildt 1686, hageanlegg, oberst
(senere gen.ltn.) Knud Gyldenstierne Sehested-Frederikke Augusta
Heusner 1720 ¤18..
Austråt på Ørlandet, lensherre Ove Bjelke-Regitse Gjedde 1654-56
Kommandantboligen på Hovedtangen, Akershus, bibliotek,oberst Hans J.
Schört 1654 16..?
Mecklenburggården på Bragernes, amtmann Willum Mecklenburg-Isabella
de Bruyers 1657 ¤1860
Tyschgården i Arendal, kpm. Morten Frantzen ell. Hans Sørensen Tysch-
Karen Ellefsdatter 1661, evt. 1668? ¤-1768
Partisipantenes bygning, Svorkmo hytteplass, Løkken verk ? ¤17..?
Meldal prestegård, sgpr. Melchior Augustinussen?, evt Steen...... ¤ 1905-6
(omb?)
Landås do.
Trosvik i Glemmen, generalløytnant Johan Caspar de Cicignon-2?Anna
Elisabeth Badenhaupt 168. ¤18..
Berby i Idd, 2. byggetrinn, Anna Meng, sal. assessor Peder Lorentz 1694-
¤1716
Eidsfoss verk, Generalløytnant Caspar Herman Hausmann-Karen Toller 1697
Austad i Skoger, amtmann Povel Sørensen Glud-Inger Marie Bording 1697-
¤18..
Nygård i Glemmen, Thomas Mainwaring Arthur-1704 ¤1741
Generalgården 2, oberst Otto Friderich von der Osten-Margrethe Wibe 1714-
1721 ¤17..
Kapteinvaktmesterboligen Bergenhus, oberst Johan fr. Tuchsen-Mette Meng
1714
Kommandantboligen Bergenhus, oberst Johan Frederik Tuchsen-Mette Meng
1725
Kongsgård i Stavanger, lensherre Jørgen Kaas 1607, midtsal, amtmann de
Fine 1728, amtmann Tillisch omb. 1758.
Nygård under Lungegården ved Bergen, kpm. Abraham Wessel-Margrethe
Johansdatter sal. Herman Schreuder 1728 ¤18..
Stein i Ringsaker, landkremmer Lars Nilsen Steen-Margrethe Brinch -1733?
¤1897
En bygård i Larvik (Angellgården?) ¤1750
619

Kjørbo i Bærum, stattholder Christopher Urne-Sofie Lindenow ca. 1638-42,
1663 assessor Knud Frantzen-Else Ambjørnsdatter Falch (Gyldenløves
fullmektig) ¤ 1801.
Bergenhus som lensherreresidens, siden amtmannens residens.
Nedenes i Øyestad, lensherre Palle Rosenkrantz -1633¤1634. Igjen 1665-
1698? amtm.e Rosenheim og Müller.
Kommandantboligen på Hovedtangen, Akershus, oberst Hans Jacobsen
Schört før 1650
Nes i Torsnes, Vincentz Bildt-Else Friis 165.
Borregård, "landkommisar i Viken", rittmester Peder Bagge-Margrethe
Gerloffsdatter Nettelhorst 1657 ¤1708
Marselienborg ved Kristiania, generalpostmester Selius Marselius-Anna van
der Straaten 1644- ¤18
Halsnøy Kloster, Otte Krag lensherre til 1659 ¤1707 Ny bygning igjen revet
1828
Ladegården ved Bergen, ?borgemester Søren Jensen Hoffmann o. 1650, siden
Cicignon 1669-97 ¤1914
Utstein kloster, 2. et., fogeden Jørgen Schult 16 ¤1750
Halse ved Mandal
Heistad i Bygland, sorenskriver Mads Pedersen Bjørn- -1660
Torsnes i Kvinnherad(?), befalingsmann Lauritz Galtung-von Grabow 16?
¤1820
Jomfruland (hovedgårdens "gjestehus"), eikeinteriør innlagt med ibenholt,
¤1780
Moland i Landvik, Henrik Jacobsen Friis
Gimsøy Kloster, amtmann Johan Frederik Marschalk-Bjelke 1660
Aker i Vang, oberst Georg Reichwein-Inger Olsdatter Rytter 166.
Rognstad på Ø. Toten, do. 1664
Fritsø gård do.? før 1704
Sakslund i Stange, amtmann Otte Bjelke-Beate Rosenkrantz 1667
Gudum i Botne, ?Rittmester Willum van Graff -1668
Underkommandantboligen på Frederiksten, 1668¤1676
Kobbervik i Skoger, kaptein Nicolay Silberstein-Inger Rytter 1672-?, evt.
oberst Peder Holst-Margrethe Dorothea Compoteller 1696-
Huseby i Rygge, amtmann, siden stiftamtmann, visestattholder Erik Ottesen
Banner 1671-
Boyesens hus på Hovedtangen=Rosencreutzgården?
Vestnes i Vestnes (beskrevet av Ibsen), oberst Reinhold von Hoven-Helle
Fredriksdatter Budde ¤1870-årene
Værnes i Stjørdal, oberstltn.(gen.) Georg von Schultz-Anna Sophie von
Hoven 1671- ¤1813
Rønningen i Strinda, lagmann Peter Dreyer-Anna Cath. Strichen ¤1888
620

Vøyen i Bærum, Johan eller Henrik Krefting 1674-
Tangen ved Arendal? stattholder Gøye, toller Trane -1675, Falch 1740
Tollerodden i Larvik, toller Torben Eriksen Grønvold-Elisabeth Kjellbech
1684-(evt Jan de Rhode)
Kommandantboligen Kongsvinger 1683
Lysgård i Fåberg, oberstltn. Ole Brun-Maren Lund 1688-
Saxegården i Oslo, komm., oberst Nicolai de Seue-Christiane Margrethe
Mecklenburg 1689?- ¤18
Falkensten i Borre,herregårdsflytning da gården skiftet navn fra Sledeviken?,
befalingsmann Frederik Lange-Dorthe Christophersdatter Lindenov etter
1575. Nåv. hovedbygning kan hovedfløyen være nevnt 1700: tils. en
lenge,den nordre del var ca. 30 år gl., den søndre gl.(Ove Lange død 1693)
Froen i Frogn, toller Mathias Bjørn-Dorothea Meng, før 1693
Nedre Tesli i Strinda, stiftamtmann Hans Jørgensen Kaas-Sophie Amalie
Bjelke 1693
Dønnes i Rana, dagligstuebygningen, ?landkommisær, toller, amtm. Nordl.
1691 Peder Christophersen Tønder-Folchen Fremmersdatter, etter 1675 før
1694 ¤18
Eidsvoll verk, overberghauptmann Heinrich Schlanbusch-Dorothea Schlüter
169.
Hassel verk? leverandør Jens Olsen (Brun) /oberst Johan Daniel Richelieu
169.
Skrivergården i Drøbak, generalløytnant Hausmann-Karen Toller 16..
Bretvedt?, rådmann Jacob Didriksen Roll-Maren Jensdatter
Fred Olsens Gate 2, Treschowgården i Kria., kpm., admiralitetsråd Gerhard
Treschow-Karen Lemmich 1710
Torvet 2, "Koppgården", parykkmaker Poul Hansen Vogt- 1711
Prinsens gate.., Generalitetsgården i Kria., kpm. Tøger Eriksen Grøn-
Margrethe Mogensdatter 1714
Linderud i Aker, Erik Mogensen-Johanne Neve 1714
Tveten i Aker, Mogens Lauritzen-Anne Bentsdatter 1714
Dyremyr i Sandsvær, leverandør Jens Olsen (Brun)-Dorthe Poulsdatter 16..
Landvik i Landvik, Hans von Campen-Karen Jacobsdatter Friis 1714
Norderhov prestegård, før 1716, kamin i "svenskestuen", Munkestuen med
midtgang 1. et. "1573"
Falchgården i Risør, kpm. Isak Gjertsen Falch-Margrethe Rasmusdtr.
Samsing 1716 ¤1861
Skapal i Ringsaker
Sundby i Røyken? Hans von Kampen-Karen Friis eller helst prokurator Søren
Løchstør-Karen Robsahm 1717?
Lundestad i Berg, kpm. Anders Hammer 1720
621

Torpum i Berg, oberst Georg Ferdinand von Oldenburg-Johanne Dorothea
Meng 1720
Svinesund, søylegården før ombygging?, toller Soelgaard? 1720
"Empirehuset" på Isegran, Fredrikstad, 1720-årene?
Ridemanngården i Arendal, toller, kammerråd Johan Gustav Ridemann-
Helena Sibylla von Sesterfleth 1720 ¤18
Lofstad på Tromøy, do. omkr. 1720
Gulle-Rauan i Hedrum, Claus Clausen-Sidsel Henrichsdatter Behr o. 1720
Ladegården i Oslo, Karen Toller, sal. Caspar Herman Hausmann 1721
Vestre Grefsen, lagmann, etatsråd Andreas Lachmann-Huitfeldt 1721- ?
Refling i Ringsaker, ?obl. Johan Caspersen Brockenhuus-Gjertrud Cath.
Reichwein før 1725
Lekve på Voss, løytnant (obl.) Jens Nordal-Miltzow 1725-
Evje i Rygge, generalmajor Michael Sundt-Anne Cathrine von Buchwaldt
1727
Bjertnes i Verdal, gen. maj. Hans Jacob Brun-Mette Sophie von Pultz 1727-
38
Ytre Berge i Lyngdal, oberst Jacob Fr. von der Lühe-Anna Cath. von
Staffeldt 1728- ¤1841-
Tollboden i Trondheim, tollforvalter Just Wide-Angell 1728, delvis revet
1729
Damsgård i Laksevåg, stiftsamtskriver Severin Seehusen Svanenhielm 1700-
1730
Kirkestredet 5, Larvik, overbokholder etc. Johan Andreas Blume-....Salfelt
1730
Østre Toten prestegård (Hof), sgpr. Ole Hannibal Hoff-Anne Marie Boyesen
1730
Sukkestad på Toten, major Wilhelm Philip Knoph- eller sorenskriver
Christian Sommerfeldt-Maria Riis ¤18..
Kobberstad på Toten?, obl. Wilh. Fr. Gedde-Anna Christiane Mecklenburg
mlm 1723-1748
Viul på Ringerike?
622

Rekonstruksjoner
København slott........................................ I
Akershus slott......................................... II
Akershus slott........................................ III
Bygdøy 1. ............................................. IV
Larvik 1. .............................................. V
Larvik 1. ............................................. VI
Charlottenborg. .................................... VII
Larvik 2. ............................................ VIII
Larvik 3. ............................................. IX
Larvik 3. .............................................. X
Residensen i Larvik................................. XI
Hovin i Aker......................................... XII
Austad i Skoger. ................................... XIII
Borgestad i Gjerpen............................... XIV
Landfall i Lier. ..................................... XV
Stiftsgården i Bergen............................. XVI
Moldegård ved Molde. ........................... XVII
Maartmanngården i Bergen. ................... XVIII
Nedre Ljan i Aker. ................................ XIX
Nedre Ljan i Aker. ................................. XX
Jarlsberg i Sem. ................................... XXI
Jarlsberg i Sem. .................................. XXII
Jarlsberg i Sem. ................................. XXIII
Jarlsberg i Sem. ................................. XXIV
Jarlsberg i Sem. .................................. XXV
Rosencreutzgården. ............................. XXVI
Rosencreutzgården. ........................... XXVII
Rosencreutzgården. ........................... XXVIII
Rosencreutzgården. ............................. XXIX
Mangelsgården. ................................... XXX
Lysekloster i Os. ................................ XXXI
Rosendal i Kvinnherad. ....................... XXXII
623

Skøyen i Aker. ................................. XXXIII
Tøyen i Aker.................................... XXXIV
Bærums verk. .................................... XXXV
Bærums verk. ................................... XXXVI
Vernekloster i Rygge. ....................... XXXVII
Stend i Fana. ................................. XXXVIII
Hovinsholm i Nes.............................. XXXIX
Milde i Fana. .........................................XL
Kaupanger i Sogn.................................. XLI
Mangelsgården. .................................. XLIII
Ullevål i Aker.................................... XLIII
Ullevål i Aker.....................................XLIV
Ullevål i Aker......................................XLV
Hafslund i Skjeberg..............................XLVI
Smestad i Aker. ................................. XLVII
Bygdøy 2. ....................................... XLVIII
Lade i Strinda. ....................................XLIX
Ringnes i Stange.......................................L
Ringnes i Stange..................................... LI
Kongens gate 81. ................................... LII
Storhamar i Vang. ................................. LIII
Storhamar. .......................................... LIV
Meyergården. .........................................LV
Det norske hus
på Hirscholm slott. ............................... LVI
Poulsengården. .................................... LVII
von der Ostens gård............................. LVIII
Bygdøy kongsgård. ................................ LIX
Bygdøy kongsgård. ..................................LX
624

København slott 1707. Utsnitt av 2. etasje med
det kongelige appartement.
Rekonstruksjon ved forfatteren basert på tegning
fra 1707 (gjengitt hos Lund 1975).
M:1:500.

KAP.5.1 KØBENHAVN SLOTT
I

Akershus slott etter Hannibal Sehesteds
ombygninger 1643-1644. 1. etasje.
Rekonstruksjon ved forfatteren basert på Arno
Bergs tegning 1950.
M:1:500.

KAP.5.1 AKERSHUS SLOTT
II

Akershus slott etter Hannibal Sehesteds
ombygninger 1643-1644. 2. etasje.
Rekonstruksjon ved forfatteren basert på Arno
Bergs tegning 1950.
M:1:500.

KAP.5.1 AKERSHUS SLOTT
III

Bygdøy 1.
Bygning på Bygdøy kongsgård oppført 1674 av
Ulrik Fredrik Gyldenløve.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

IV
KAP.6.1 BYGDØY 1

Larvik 1.
Residensen i Larvik ”Herregården” oppført
1674 av Ulrik Fredrik Gyldenløve. 1. etasje.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

V
KAP.7.1 LARVIK 1

Larvik 1.
Residensen i Larvik ”Herregården” oppført 1674
av Ulrik Fredrik Gyldenløve. 2. etasje.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

VI
KAP.7.1 LARVIK 1

Charlottenborg i København oppført av Ulrik
Fredrik Gyldenløve 1672-1683. I hans tid kalt
Gyldenborg. Rekonstruksjon ved forfatteren
basert på Lorenzen 1922.
M:1:500.

KAP.7.1 CHARLOTTENBORG
VII

Larvik 2.
Residenshagen i Larvik med Ulrik Fredrik
Gyldenløves nye residens fra 1698-
1699.Rekonstruksjon av forfatteren.

VIII
KAP.7.2 LARVIK 2

Larvik 3.
Herregården i Larvik etter påbygging og
oppføring av nye fløyer 1733-1735 av Ferdinand
Anton Danneskjold Laurvig. 1. etasje.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

IX
KAP.7.3 LARVIK 3

Larvik 3.
Herregården i Larvik etter påbygging og
oppføring av nye fløyer 1733-1735 av Ferdinand
Anton Danneskjold Laurvig. 2. etasje.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

X
KAP.7.3 LARVIK 3

Residensen i Larvik,
”Herregården” med hagen fra ca 1680, den nye
residensen oppført 1698-1699 og den gamle
residensen fra 1674, begge oppført av Ulrik
Fredrik Gyldenløve, den gamle residensen vist
etter påbygging og oppføring av nye fløyer
1733-1735 av Ferdinand Anton Danneskjold
Laurvig. Perspektiv.
Rekonstruksjon ved forfatteren.

XI
KAP.7.3 LARVIK

Hovin i Aker, oppført ca 1664 av Johan Garmann
men antagelig noe utbygget senere.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

XII
KAP.7.4 HOVIN

Austad i Skoger, oppført ca. 1697 av Poul Glud.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

XIII
KAP.7.5 AUSTAD

Borgestad i Gjerpen, oppført ca. 1697 av Johan
Arnold.
Rekonstruksjonstegning av Wilhelm Swensen
etter oppmåling av Børve 1928.
M:1:500.

XIV
KAP.7.6 BORGESTAD

Landfall i Lier, oppført 1703 av Mathias de
Tonsberg.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

XV
KAP.7.7 LANDFALL

Stiftsgården i Bergen, oppført 1704-1705 av
Hans Schreuder.
Oppmåling og beskrivelse av J. J. Reichborn ca
1760 (Wiesener 1913).
M:1:500.

KAP.7.8 STIFTSGÅRDEN I BERGEN
XVI

Moldegård ved Molde, oppført ca. 1705-1707 av
Hans Nobel.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

XVII
KAP.7.9 MOLDEGÅRD

Maartmanngården i Bergen, oppført før 1733 av
Johan eller Johan Peter de Besche.
Oppmåling Odd Stautland NTH 1959.
M:1:500.

KAP.7.10 MAARTMANNGÅRDEN
XVIII

Nedre Ljan i Aker, oppført i flere etapper, to
eldre bygninger sammenbundet av midtfløyen ca.
1722 av Christian Henrik von Paulsen.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

KAP.7.11 NEDRE LJAN
XIX

Nedre Ljan i Aker utbygget ca. 1722 av
Christian Henrik von Paulsen.
Perspektivrekonstruksjon av forfatteren.

KAP.7.11 NEDRE LJAN
XX

Jarlsberg i Sem, oppført 1684-ca. 1700 av
Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg. Fasade mot
hagen. Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

XXI
KAP.8.1 JARLSBERG

Jarlsberg i Sem, oppført 1684-ca. 1700 av
Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg. Rekonstruksjon
ved forfatteren.
M:1:500.

XXII
KAP.8.1 JARLSBERG

Jarlsberg i Sem, oppført 1684-ca. 1700 av
Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg. Innvendig
ombygget i begynnelsen av 1730-årene av Anton
Fredrik Wedel Jarlsberg.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

XXIII
KAP.8.1 JARLSBERG

Jarlsberg i Sem, oppført 1684-ca. 1700 av
Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg.
Sokkel/kjelleretasje i begynnelsen av 1730årene.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

XXIV
KAP.8.1 JARLSBERG

Jarlsberg i Sem, oppført 1684-ca. 1700 av
Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg. Hagen anlagt
fra 1718 av Anton Fredrik Wedel Jarlsberg.
Perspektiv. Rekonstruksjon ved forfatteren.

XXV
KAP.8.1 JARLSBERG

Rosencreutzgården på Hovedtangen ved
Christiania, oppført 1683 av Hans Rosencreutz.
1. etasje.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

KAP.8.2 ROSENCREUTZGÅRDEN
XXVI

Rosencreutzgården på Hovedtangen ved
Christiania, oppført 1683 av Hans Rosencreutz.
2. etasje
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

KAP.8.2 ROSENCREUTZGÅRDEN
XXVII

Rosencreutzgården på Hovedtangen ved
Christiania, oppført 1683 av Hans Rosencreutz.
Takplan.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

KAP.8.2 ROSENCREUTZGÅRDEN
XXVIII

Rosencreutzgården på Hovedtangen ved
Christiania, oppført 1683 av Hans Rosencreutz.
Perspektiv.
Rekonstruksjon ved forfatteren.

KAP.8.2 ROSENCREUTZGÅRDEN
XXIX

Mangelsgården ved Christiania, oppført like før
1700 av Hans Ernst Tritzschler
Rekonstruksjon av fasaden mot hagen ved
forfatteren. De ovale vinduene i midtpartiet er
fri rekonstruksjon.
M:1:500.

KAP.8.3 MANGELSGÅRDEN 1
XXX

Lysekloster i Os, oppført eller tilbygget i flere
etapper: Nils Hansen ca 1661 og Karen
Rasmusdatter Lindgaard, Henrik Hansen
Formanns enke, 1724. Muligens eldre deler.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

KAP.9.1 LYSEKLOSTER
XXXI

Rosendal i Kvinnherad, oppført 1662-1667 av
Ludvig Rosenkrantz.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

XXXII
KAP.9.2 ROSENDAL

Skøyen i Aker, oppført i to etapper ca. 1674 og
ca. 1680 av Anders Boysen.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

XXXIII
KAP.9.3 SKØYEN

Tøyen i Aker, oppført 1679-1680 av Christian
Stockfleth.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

XXXIV
KAP.9.4 TØYEN

Bærums verk, antagelig oppført ca. 1678 av
Anna Felber, Johan Kreftings enke. Kjellerplan.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

KAP.9.5 BÆRUMS VERK
XXXV

Bærums verk, antagelig oppført ca. 1678 av
Anna Felber, Johan Kreftings enke.
Situasjonsplan.
Rekonstruksjon ved forfatteren.

KAP.9.5 BÆRUMS VERK
XXXVI

Vernekloster i Rygge, oppført ca 1680 av
Christian Wind.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

KAP.9.6 VERNEKLOSTER
XXXVII

Stend i Fana, oppført ca. 1682 av Christopher
Hjort.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

XXXVIII
KAP.9.7 STEND

Hovinsholm i Nes, oppført 1686 av Caspar
Christopher Brockenhuus.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

KAP.9.8 HOVINSHOLM
XXXIX

Milde i Fana, antagelig oppført ca. 1701 av Hans
Schreuder.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

XL
KAP.9.9 MILDE

Kaupanger i Sogn, muligens oppført i to etapper:
1. etasje ca. 1678 av Jesper Hansen/evt. Iver
von Ahnen,
2. etasje mlm. 1723-1729 av Hans
Knagenhjelm/evt. Nils Knagenhjelm.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

KAP.9.10 KAUPANGER
XLI

Mangelsgården ved Christiania, oppført like før
1700 og tilbygget ca. 1701 av Hans Ernst
Tritzschler.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

KAP.10.1 MANGELSGÅRDEN 2
XLII

Ullevål i Aker, oppført 1711-1712 av Hans
Blixencrone med bruk av en eldre hovedbygning.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

XLIII
KAP.10.2 ULLEVÅL

Ullevål i Aker, oppført 1711-1712 av Hans
Blixencrone med bruk av en eldre hovedbygning.
Plan vist med østfløyen utvidet i bredden senere
på 1700-tallet. Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

XLIV
KAP.10.2 ULLEVÅL

Ullevål i Aker, oppført 1711-1712 av Hans
Blixencrone med bruk av en eldre hovedbygning.
Perspektivtegning vist med østfløyen utvidet i
bredden senere på 1700-tallet.
Rekonstruksjon ved forfatteren.

XLV
KAP.10.2 ULLEVÅL

Hafslund i Skjeberg, oppført i tre eller flere
etapper. Vestfløyen må være oppført ca. 1608 av
Otte Bildt og syd- og østfløyen oppført ca.
1655-1664 og nordfløyen oppført ca. 1700 av
Niels Werenskiold.
Rekonstruksjon ved forfatteren.

XLVI
KAP.10.3 HAFSLUND

Smestad i Aker, oppført ca. 1692 av Johan
Lemfort. Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

XLVII
KAP.11.1 SMESTAD

Bygdøy kongsgård (Bygdøy 2), hagen anlagt
1691 av Just Høg. Situasjonsplan.
Rekonstruksjon ved forfatteren.

KAP.11.2.BYGDØY 2.HØGS ANLEGG
XLVIII

Lade i Strinda, oppført 1697-1698 av Johan
Wibe. Situasjonsplan.
Rekonstruksjon ved forfatteren.

XLIX
KAP.11.3 LADE

Ringnes i Stange, oppført 1720 av Henrik Heyer.
1. etasje og vestfasade. Rekonstruksjon ved
forfatteren.
M:1:500.

...
L
KAP.11.4 RINGNES

Ringnes i Stange, oppført 1720 av Henrik Heyer.
2. etasje. Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

LI
KAP.11.4 RINGNES

Kongens gate 81 i Trondheim,
”kommissariegården”, oppført ca. 1670-1675 av
Peder Christophersen Tønder.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

KAP.12.1 KONGENS GATE 81
LII

Storhamar i Vang, oppført ca 1716 av Jens
Grønbech.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

KAP.12.2 STORHAMAR
LIII

Storhamar. Plan av 2. etasje ca 1850.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.
Storhamar. Plan av 1. etasje ca. 1850.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

KAP.12.2 STORHAMAR
LIV

Meyergården ved Kongsberg, oppført ca 1725 av
Henrik Christopher Meyer.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

KAP.13.2 MEYERGÅRDEN
LV

Det norske hus på Hirscholm slott, oppført 1734
av dronning Sofie Magdalena.
Etter Den danske Vitruvius 1749.
M:1:500.

LVI
KAP.14.ESKEVIKEN

Poulsengården i Kragerø, oppført ca. 1711 av
Anna Adeler, Peder Poulsens enke. Takster
1765-1797 og ildstedskatten 1812.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

KAP.14.2 POULSENS GÅRD
LVII

Oppført av Otto Fredrik von der Osten i 1714.
Rekonstruksjon av forfatteren.
M:1:500.

KAP.14.2 VON DER OSTENS GÅRD
LVIII

Bygdøy kongsgård, oppført 1733 av stattholder
grev Christian Rantzau. Grunnplan basert på
Arno Bergs rekonstruksjonstegning.
Fasadeoppmåling Henrik Bull 1944.
Rekonstruksjon ved forfatteren.
M:1:500.

LIX
KAP.14.3 BYGDØY 3

Bygdøy kongsgård, oppført 1733 av stattholder
grev Christian Rantzau. Perspektiv av hagen i
utvokst tilstand. Rekonstruksjon ved forfatteren.

LX
KAP.14.3 BYGDØY 3

Kart over Sydnorge med anleggene og kjøpsteder
markert. Anlegg i kjøpstedene er ikke markert
spesielt.

KART