f

tfs 

tidsskrift for samfunnsforskning 

3-2006 årgang 47 

Denne digitale versjonen av TfS er publisert på Institutt for 

samfunnsforsknings nettsider, og kan kun leses på skjerm. Artiklene 

kan kjøpes for nedlasting og print på www.idunn.no. Abonnement på 

tidsskriftet kan bestilles på www.universitetsforlaget.no 

Tidsskriftet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten 

særskilt avtale med ISF eller forlaget, er enhver eksemplarfremstilling 

og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er 

hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre 

erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.

TfS 

TIDSSKRIFT FOR 

SAMFUNNSFORSKNING 

NR 3, 2006 

Innhold 

Artikler 

Kåre Heggen og Sten-Erik Clausen 

Høgre utdanning som sosialt prosjekt 331 

Runar Døving og Randi Lavik 

Småsmugling i grenseland. 

Legitimering av smugling av alkohol til Norge 359 

Karen M. Olsen 

Atypiske ansettelser – dårlige jobber 387 

Foredrag/Aktuell debatt 

Hans-Erik Ringkjøb 

Partia som forskingsobjekt. 

Om lokalpartia sin plass i partiforskinga 413 

Symposium 

Asbjørn Røiseland 

Demokratiets infrastruktur i forfall 427 

Tone Alm Andreassen 

Tilleggsdemokratiets betydning 

– om den parlamentariske styringskjedens 

utilstrekkelighet i velferdsstaten 439 

Per Selle 

Forfall eller forandring? 451 

Bokanmeldelser 

Arne Rolland og Tellef Raustøl 

Tian Sørhaug: Managementalitet 

og autoritetens forvandling 465 

Nick Sitter 

Knut Heidar (red.): Nordic Politics: 

Comparative Perspectives 469 

Toril Aalberg 

Lise Togeby: Man har et standpunkt 471 

Arild Wæraas 

Helge Ramsdal og Egil J. Skorstad: 

Privatisering fra innsiden. Om sammensmeltingen 

av offentlig og privat organisering 475 

Peter Lødrup 

Kristin Skjørten: Samlivsbrudd og barnefordeling 

– en studie av lagmannsrettsdommer 478 

Sammendrag 483 

Forfattere 485

TIDSSKRIFT FOR 

SAMFUNNSFORSKNING 

Utgitt av Institutt for samfunnsforskning 

med støtte fra Norges forskningsråd 

Redaksjonens adresse: 

Postboks 3233 Elisenberg, 0208 Oslo. E-post: tfs@samfunnsforskning.no 

Redaktør: 

Karl Henrik Sivesind (ansv.), Jan Paul Brekke, 

Marianne Gullestad, Jo Saglie og Iselin Theien 

Redaksjonssekretær: 

Katrine Denstad 

Redaksjonsråd: 

Gunn E. Birkelund, Universitetet i Oslo 

Haldor Byrkjeflot, Rokkansenteret 

Anne Lise Fimreite, Universitetet i Bergen 

Anders Johansen, Universitetet i Bergen 

Knud Knudsen, Universitetet i Stavanger 

Anh Nga Longva, Universitetet i Bergen 

Bente Rasmussen, NTNU 

Erling Sandmo, Universitetet i Oslo 

Anders Todal Jenssen, NTNU 

Halvard Vike, Universitetet i Oslo 

Nils Aarsæther, Universitetet i Oslo 

Tidsskrift for samfunnsforskning utkommer fire ganger årlig: vinter, vår, sommer og høst. 

Abonnements- og heftepriser 2006: Institusjoner: NOK 870,- Studenter: NOK 250,- 

Private: NOK 500,- Enkelthefter: NOK 98,- + porto 

Artikler gjengitt i tidsskriftet vil bli lagret elektronisk i forlagets database og kan bli publisert elektronisk 

på forlagets hjemmeside og gjort tilgjengelig gjennom forlagets bestillingssystem for elektronisk 

distribusjon av litteratur (www.idunn.no). 

Indeksert blant annet i: Sociolocical Abstracts/Social Sciences Citation Index/ 

Current Contents – Social and Behavioral Sciences/Studies on Woman and Gender Abstracts/ 

Sociology of Education Abstracts/Historical Abstracts 

Henvendelser om abonnement, forsendelse og annonser rettes til: Universitetsforlaget AS, 

Postboks 508 Sentrum, N-0105 Oslo, Norge. Telefon 24 14 75 00. Telefax 24 14 75 01. 

e-post: abonnement@universitetsforlaget.no 

Opplysninger om tidsskrifter og bokutgivelser fra Universitetsforlaget er tilgjengelig via tidsskriftets 

egen hjemmeside:www.universitetforlaget.no/tfs 

© 2006 Universitetsforlaget etter avtale med Institutt for samfunnsforskning 

Grafisk form: Terje Langeggen, Krasis design. Sats: Laboremus Prepress AS. 

Printed in Norway by AIT Trykk Otta AS 

ISSN 0040-716X

Høgre utdanning som 

sosialt prosjekt 

HIGHER EDUCATION AS 

SOCIAL PROJECT 

Youth has been described as the period 

of formal qualifying between childhood 

and adulthood. Historically, the 

entrance into higher education has 

been described as being strongly connected 

with socioeconomic status, gender 

and geography. Dominant theories 

claim that social class and cultural capital 

can explain patterns of inequality. 

This article analyses data from a 

national survey in 2002 on the educational 

ambitions of youth (aged 13-18). 

During the 16-18-year period, the 

ambitions among youth in the most 

sparsely settled areas rise strongly. 

Expectations about higher education at 

KÅRE HEGGEN 

kare.heggen@hivolda.no 

STEN-ERIK CLAUSEN 

sten-erik.clausen@nova.no 

331 

© UNIVERSITETSFORLAGET 

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING 

VOL 47, NR 3, 331–358 

the end of upper secondary school lie at 

about the same level as among youth in 

bigger cities. The correlation between 

ambitions and socioeconomic status is 

weakened through this period, especially 

in sparsely populated areas and 

among girls. This empirical pattern is 

interpreted as an indication of more 

influence from the peer culture connected 

with upper secondary education 

and of reflections and discussions in the 

peer group. The difference between 

youth in bigger cities and youth in 

peripheral areas might indicate that 

entrance into higher education has 

another meaning for youths in small 

communities and sparsely populated 

areas. 

Keywords • Educational ambitions 

• Socioeconomic status 

• Peer group 

• Peer culture

[ HEGGEN OG CLAUSEN ] 

RETTEN til utdanning og fordeling av utdanninga etter kjønn, 

sosial bakgrunn og geografi har prega utdanningssosiologisk 

debatt. Internasjonalt har det særleg vore fokusert på sosial 

bakgrunn og kjønn, medan norsk debatt har vore mindre opptatt av 

sosial bakgrunn, meir av geografi. Den norske debatten har samanheng 

med den sterke satsinga på offentlege tilbod, frå grunnskule til 

universitet og høgskular. Alle er gjennom skatt med på finansieringa 

av utdanningstilbodet. Det har gitt sterk politisk tilslutning til at alle 

også bør ha tilgang etter evner og interesser. Men trass i slike politiske 

målsettingar har tilgangen til utdanning, i Noreg som i andre land, 

vore selektert etter klassiske mønster. 

Utdanning var lenge først og fremst eit gode for menn, i byar og 

tettstader, og særleg unge med bakgrunn i mellomlaga eller høgre 

sosiale lag. Ein studie av unge menn som møtte til sesjon i 1947–49 

gir eit inntrykk av kva rolle geografien spela (Coucheron Thrane, i 

Lindbekk 1975). 45 prosent av dei unge mennene frå «bymessige 

kommuner» hadde realskuleeksamen og/eller examen artium, medan 

det t.d. berre galdt tre prosent i «fiskeri- eller fiskeri- og jordbrukskommuner». 

I desse kommunegruppene spela geografi, men også 

sosial bakgrunn sterkt inn. Satsing på utdanning var langt meir vanleg 

blant unge frå borgarskap og funksjonærfamiliar, flest i byane, 

enn frå fiskar-, småbrukar- og arbeidarfamiliar, som var meir dominerande 

i periferien. Jentene satsa på utdanning langt sjeldnare enn 

gutane. Var du dotter til ein småbrukar, fiskar eller industriarbeidar 

og busett på landsbygda, var sjansen for vidaregåande eller høgre 

utdanning statistisk sett svært liten. Når vi ser desse historiske data i 

forhold til ungdomsforskaren Sven Mørch sin ungdomsdefinisjon, der 

formell kvalifisering er det sentrale kjenneteiknet på ungdom, kan vi 

seie at ungdom først var eit fenomen blant middelklassegutar i byane, 

seinast blant jenter i periferien (Mørch 1985). 

I forhold til dei tre nemnde klassiske bakgrunnsvariablane – 

kjønn, geografi og sosial bakgrunn – er det i norsk samanheng gjennom 

dei siste tiåra dokumentert nokre markante endringar. Særleg 

Takk til NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring) som har stilt datamaterialet frå 

Ung i Norge-undersøkinga 2002 til disposisjon og gitt oss høve til å bruke tid til arbeidet med denne artikkelen. 

Takk også til kollegaer i NOVA si gruppe for ungdomsforsking for kommentarar. 

332

[ HØGRE UTDANNING SOM SOSIALT PROSJEKT ] 

gjeld det kjønn. I dag er kvinnene i klart fleirtal i høgre utdanning, på 

same måten som i fleirtalet av OECD-land (UNESCO 2000). Når det 

gjeld kva fagområde kvinner og menn vel, er det framleis klart ulike 

mønster (SSB 2000, 2003; Hansen & Mastekaasa 2003). På vidaregåande 

utdanning dominerer t.d. jentene sterkt på helse- og sosialfag og 

estetiske studieretningar, gutane på handverksfag. I høgre utdanning 

er kvinnene i sterk overvekt på m.a. lærarutdanning, helse-, sosial- og 

idrettsfag; mennene i naturvitskaplege og tekniske fag. I forhold til 

geografi auka søkinga til vidaregåande skule blant ungdom frå distriktskommunane 

sterkt gjennom 80- og 90-talet, delvis som eit resultat 

av eit meir desentralisert utbyggingsmønster av vidaregåande 

skular frå slutten av 70-talet (Heggen 1994). Vi skal her studere satsinga 

på høgre utdanning i eit sentrum–periferiperspektiv. 

For å få data om val av høgre utdanning, har vi tidlegare bedt SSB 

om å sjå kor stor del av 19–24-åringane i landet som var studentar ved 

universitet eller høgskular hausten 2000 i forhold til heimstadkommunens 

sentralitet (7-delt skala). Vi samanlikna dei mest sentrale kommunane 

i landet (med om lag 174 000 19–24-åringar) med dei mest 

perifere (om lag 59 000 19–24-åringar). Tala for gutar på sentrale og 

perifere stader er relativt like, men det er ein klar skilnad i favør av 

periferien blant jentene (Heggen 2003). 35,3 prosent av jentene i periferien 

var studentar, mot 28,8 prosent i sentrum. 1 Det interessante 

med desse tala er at jenter med bakgrunn i dei mest spreidtbygde 

områda ser ut til å velje høgre utdanning i større grad enn jenter frå 

større stader, trass i det faktum at både høg inntekt og høg utdanning i 

foreldregenerasjonen er klart meir vanleg i større byar enn i spreidtbygde 

strok (Heggen 2003:10). Vi ønskjer å analysere andre data for å 

finne ut kva slags sosiale prosessar som kan ligge bak skilnadene, og 

brukar her data frå Ung i Norge-undersøkinga som vart gjennomført 

på eit nasjonalt utval ungdom i alderen 13–19 år i 2002. 

PROBLEMSTILLING OG ARGUMENTASJON 

Vi ønskjer med artikkelen å svare på følgjande spørsmål: 

1. Diskutere og eventuelt forklare ulikskap (geografisk, kjønnsmessig, 

sosial) med fokus på ungdoms utdanningsambisjonar og sjå 

333


desse forklaringane i lys av store sosiale, geografiske og kjønnsrelaterte 

endringar over tid. 

2. Vurdere om og i kva grad etablert teori på feltet er i stand til å forklare 

endring over tid og det mønsteret som er etablert. Er det 

underforstått behov for teori som i sterkare grad trekkjer inn sentrum–periferidimensjonen 

med vekt på by- versus bygdekultur, 

eventuelt modernitetsteoriens fokus på individuelle sosiale prosjekt 

og refleksivitet? 

Argumentasjonen er bygd opp på følgjande måte: Først gjer vi greie 

for etablerte utdanningssosiologiske forklaringar på ulikskap i rekrutteringsmønster, 

med vekt på sosial klasse og kulturell kapital. Dernest 

trekkjer vi inn observasjonar av utdanningsambisjonar langs sentrum–periferidimensjonen 

som kan tyde på at dei teoretiske forklaringane 

er utilstrekkelege. Spørsmålet om ambisjonsnivået blant elevar i 

utkantmiljø kan ha samanheng med jamaldringsmiljøet ved vidaregåande 

skular i perifere miljø, blir reist og analysert ved bruk av logistisk 

regresjon. Ulike forklaringsmåtar på dei empiriske resultata blir 

diskutert avslutningsvis. Før vi presenterer slike analysar, vil vi kort 

gjere greie for nokre teoretiske perspektiv på seleksjon i forhold til 

utdanning. 

TEORIAR OM SOSIAL SELEKSJON I UTDANNING 

Dei rådande teoriane på dette feltet handlar i stor grad om å forklare 

kvifor utdanning reproduserer sosial ulikskap, altså tendensen til at 

det er unge med bakgrunn i familiar med høg status og inntekt eller 

frå lokalmiljø prega av utdanning eller yrke som til vanleg krev 

utdanning, som også får mest del i utdanning som gode. Teoriane på 

feltet reflekterer i mindre grad sentrum–periferidimensjonen, ut over 

det faktum at høgre sosioøkonomisk status ofte vil vere meir utbreidd 

i byar og tettstader jamført med bygder og perifere område. I framstilinga 

her vel vi å ta utgangspunkt i det skiljet sosiologen Raymond 

Boudon (1974) gjer mellom verditeori, kulturteori og sosial posisjonsteori, 

for å forklare ulik fordeling av utdanning. 

I verditeorien er det eleven eller studenten sine normer eller verdiar 

som er hovudforklaringa på innsats og utdanningsval. I eit slikt perspektiv 

har elevar med bakgrunn i lågare sosiale lag i samfunnet gjen- 

334


nom oppvekst og sosialisering utvikla andre interesser og eit anna 

verdigrunnlag enn det ein finn i andre sosiale lag. Motivasjonen for å 

arbeide hardt med skulearbeid, å hevde seg innan sentrale skulefag og 

dermed kvalifisere seg for langvarig utdanning, vil derfor til vanleg 

variere sterkt mellom ulike sosiale lag. Paul Willis (1977) presenterte 

på 70-talet ein spesiell variant av verditeorien gjennom sin studie 

Learning to Labour. Her dreiar det seg ikkje berre om ulik grad av 

interesse for skulegang, men at gutane frå arbeidarklassen (som sto i 

fokus i hans relativt avgrensa utval respondentar) var avvisande til 

skulen og dei verdiane skulen sto for – altså ein aktiv motstandsstrategi. 

I slike tilfelle kan det tenkjast at høgre utdanning blir sett på som 

eit steg ut av sosiale miljø eller yrkesfelt som ein er fortruleg med, og 

at det er knytt skepsis til slike val frå eige bakgrunnsmiljø. 

I kulturteorien legg ein hovudvekta på ulike prestasjonar blant 

elevar med ulik sosial bakgrunn, og at dette er hovudforklaringa på at 

ein vel ulike utdanningsløp. Ein kan kanskje hevde at det mest grunnleggjande 

spørsmålet er om seleksjon kan forklarast ved ulike ressursar, 

i ytste konsekvens spørsmålet om ein har dei ressursane som 

trengs for å velje høgre utdanning. Det handlar om økonomiske ressursar 

for å gå på skule (eventuelt langt unna heimen) i staden for å 

ha lønsarbeid, men også intellektuelle og kulturelle ressursar. Bourdieu 

(1984) står for ein variant av kulturteorien gjennom sitt omgrep 

kulturell kapital. Det handlar særleg om at det er den kulturen som 

dominerer i høgre sosiale lag som blir vektlagd i skulen. Elevar med 

tilgang på kulturell kapital vil då bli verdsette og stimulerte på ein 

annan måte i skulen enn elevar utan slik kapital. 

Andre innan denne tradisjonen er opptatt av at foreldre har ulike 

materielle, men også kulturelle ressursar, i form av bøker, kunnskapar 

om skule, konkrete fagkunnskapar som kan brukast for å gi råd eller 

hjelpe elevane i sine val og sin læringsprosess. Ressursar kan òg 

omfatte foreldre med vener og nettverk som har kunnskap og innverknad 

på spørsmål som gjeld utdanning. Ein variant av kulturteori 

som har hatt stor innverknad, er Bernstein (1975) sitt sosiolingvistiske 

perspektiv. Han hevdar at sosialiseringa innanfor ulike sosiale 

klasser utstyrer barn med ulikt språk og ulike språkkodar, og der den 

«utvikla» språkkoda i middelklassen blir meir verdsett i skulen enn 

arbeidarklassen si meir «avgrensa» språkkode. 

335


Boudon (1974) held sjølv fram det som blir kalla sosial posisjonsteori, 

som legg vekt på at ungdoms utdanningsval og framtidsorientering 

er ulike fordi posisjonane dei står i inneber ulike rammevilkår 

som dermed også legg grunnlaget for ulik vurdering av verdien og 

meininga med utdanning. Gjennom denne tilnærminga er Boudon 

kritisk til manglande aktørperspektiv i verdi- og kulturteoriane. Han 

hevdar alternativt at ungdom og deira foreldre gjer rasjonelle val ut 

frå vurderingar av kva vinst eller kostnad som er knytt til bestemte 

val, altså ein grunnleggjande «utilitaristisk» modell. Hans modell kan 

brukast for å forklare dei store endringane i utdanningsval som har 

skjedd dei seinare åra, der mange unge også frå arbeidarklassen vel 

høgre utdanning. Vi vil også legge til at Boudon sin posisjon opnar 

meir for å vektlegge kontekstuelle forhold, t.d. at ungdom og deira 

foreldre i større grad vil vurdere utdanningsval ut frå lokale forhold 

og eigen posisjon. Boudon legg dermed vekt på at sjølve valet av 

utdanning vil ha ulik meining i ulike sosiale klasser. Denne ulike 

rasjonelle grunngjevinga vil ha meir å seie for val av høgre utdanning 

enn t.d. ulike prestasjonar. Når elevar har like skuleprestasjonar, men 

ulik sosial bakgrunn, er det likevel ein tendens til at unge frå høgre 

sosiale lag i større grad vel høgre utdanning (Boudon 1974; sjå også 

Hansen 2005). 

Bourdieu sitt perspektiv synes å ha hatt sterkast innverknad på 

europeisk utdanningssosiologi dei siste tiåra. Det har ført til sterk 

vektlegging av sosial klasse og kulturell kapital som forklaringsfaktorar 

på val av høgre utdanning. Dette gjeld også norsk utdanningssosiologi 

(Hansen 1999; Bakken 2004). Bourdieu blir skulda for å 

legge for sterk vekt på eit strukturperspektiv, jf. Boudon sitt synspunkt 

over. Men det er omdiskutert å plassere Bourdieu i denne posisjonen. 

Ein som hevdar at Bourdieu i sine seinare etnografiske arbeid 

la mykje større vekt på eit aktørperspektiv enn i sine tidlege pedagogiske 

arbeid, er t.d. Harker (2000). Men det kan stillast spørsmål ved 

om denne vektlegginga på klasse og kulturell kapital har vore for 

dominerande og kanskje skugga for andre forklaringar på utdanningsval, 

som ungdomskultur eller sosial kapital (sjå t.d. Modood 

2004). For å seie det på ein annan måte, kan det vere lagt for stor vekt 

på å forklare kvifor unge vel utdanning i samsvar med deira sosiale 

bakgrunn, framfor å forklare kvifor mange vel annleis enn forventa. 

336


DATAGRUNNLAG OG METODE 

Den empiriske analysen som skal presenterast i denne artikkelen, 

trekkjer inn alle dei tre sentrale bakgrunnsvariablane som er nemnt 

over: sosial bakgrunn, kjønn og geografi (sentrum–periferi), med den 

sistnemnde (geografi) som den sentrale. Samtidig er det klart at to av 

variablane, sosial bakgrunn og geografi, vil ha sterk samanheng, fordi 

sosial status (t.d. i form av utdanningsnivå) vil variere langs sentrum–periferiaksen. 

Utdanningsnivået er mykje høgre i dei større 

byane jamført med i bygder og grender. I datamaterialet kjem dette 

tydeleg fram i spørsmålet om familiens sosiale status. 

Det sentrale datagrunnlaget er Ung i Norge-undersøkinga frå 

2002, der over 11 000 elevar i alderen 13–19 år fylte ut spørjeskjema. 

Undersøkinga er representativ på landsplan og svarprosenten er svært 

god (92 prosent). Likevel er her eit fråfallsproblem som har samanheng 

med at ein del unge ikkje tek til i vidaregåande skule, eventuelt 

sluttar undervegs. I følgje SSB (2003) var 88,6 prosent av 16–18-åringane 

i landet i vidaregåande opplæring hausten 2002. Fråfallet var 

relativt stort i t.d. Oslo (16 prosent), Tromsø (16,4 prosent) og Finmark 

(17,6 prosent), minst i Hordaland (8,6 prosent). Det er altså 

verd å merke seg at vi her studerer elevar, ikkje ungdom generelt. Det 

kan òg vere andre seleksjonsproblem knytt til det datasettet som er 

lagt til grunn. Det kan ha samanheng med utvalet av skular i undersøkinga, 

men kanskje særleg ved at mange elevar på vidaregåande nivå 

på yrkesfag, særleg på dei øvste klassetrinna på vk2, ikkje oppheld 

seg på skulen, og derfor har vore vanskeleg å få svar frå. Desse problema 

blir det gjort greie for i vedlegget «Seleksjonsproblem i Ung i 

Norge-undersøkinga frå 2002». Ei meir omfattande drøfting av datagrunnlaget 

for Ung i Norge finst i ein metoderapport frå NOVA (Rossow 

& Bø 2002). I denne artikkelen blir data analysert i forhold til 

ein 6-delt skala (brukt i tabell 1) frå stor by (meir enn 100 000 innbyggjarar), 

mellomstor by (50–100 000), liten by (15–50 000), større 

tettstad (5–15 000), mindre tettstad og bygd/grend. I mange av analysane 

er skalaen omgjort til ein 3-delt skala, der to og to kategoriar 

er slått saman (større by, mindre by og bygd). 

Vidare brukar vi ein konstruert variabel, sosiøkonomisk status (3delt), 

som byggjer på informasjon både om mors og fars utdanningsnivå 

og på informantane si subjektive vurdering av familiens øko- 

337


nomi. Denne informasjonen blei samla ved at vi konstruerte ein 

additiv indeks. 2 Tabell 1 viser korleis denne variabelen varierer langs 

sentrum–periferiaksen. Størst variasjon er det i gruppa høg sosioøkonomisk 

status, der prosentdelen i denne gruppa går frå 36 prosent i 

større by og til 16 prosent i bygd. Når det gjeld låg sosioøkonomisk 

status er tendensen motsett, frå 20 prosent i større by til 30 prosent i 

bygd. 

TABELL 1. Sosioøkonomisk status etter heimstad. Prosent 

Sosioøk. status Storby 50–100000 15–50000 5–15000 < 5000 Bygd/grend 

Låg 20 24 23 25 27 30 

Middels 45 52 47 50 52 53 

Høg 36 24 30 25 21 16 

Kji-kvadrat = 236,7; df = 10; p


nærast i tid. I så fall kan dei vere underrepresenterte når det gjeld 

ambisjonar om høgre utdanning. For elevane i vidaregåande skule vil 

fokus truleg heller vere retta mot eventuell høgre utdanning. I vår 

analyse blir svara på spørsmålet dikotomisert, slik at den delen som 

reknar med høgre utdanning blir samanlikna med dei som ikkje 

reknar med slik utdanning. Vi skal sjå korleis dette fordeler seg etter 

bustad, men også etter sosial bakgrunn og kjønn. Framstillinga konsentrerer 

seg om 13–18-åringane. 19-åringene er ikkje tatt med fordi 

dei utgjer eit lite og noko spesielt kull, med overvekt av elevar som 

har brukt eit år lenger på vidaregåande skule enn det vanlige. Vi analyserer 

deira utdanningsambisjonar etter klassetrinn frå ungdomstrinnet 

og gjennom vidaregåande skule. 

80 

70 

60 

50 

40 

30 

20 

10 

0 

Ung domsskule Vidareg åande 

FIGUR 1. Prosentdel jenter med ambisjon om høgre utdanning etter heimstad 

UTDANNINGSPLANAR OG UTDANNINGSVAL 

Figur 1 syner variasjonen i utdanningsambisjonar blant jenter etter 

skuleslag og heimstad. For å forenkle framstillinga, opererer vi her 

med ein 3-delt heimstadvariabel. Når vi spør etter deira preferansar 

for vidare utdanning på ulike klassetrinn, frå dei er ungdomsskuleelevar 

og til dei er elevar i vidaregåande skule, kan vi registrere ei 

339 

Bygd 

Mindre byar 

Større byar


markant endring. Ambisjonane om høgre utdanning er jamt stigande. 

Figuren viser at kurvene nærast byter plass frå ungdomstrinnet til 

vidaregåande skule. Bygdejentene har dei lågaste akademiske 

ambisjonane i ungdomstrinnet, jentene frå større byar dei høgste. I 

vidaregåande skule er skilnadene ikkje markante, men her har jenter 

frå mindre byar og frå bygder høgst ambisjonar (66–67 prosent). Jenter 

frå større byar ligg lågast (61 prosent). Det underliggande materialet 

viser at endringane i særlig grad skjer gjennom vidaregåande 

skule. 

Sjølv om vi her manglar longitudinelle data og berre opererer med 

tverrsnittsdata frå elevar i ulik alder, viser dette at type heimstad (sentrum 

eller periferi) har innverknad på utdanningsambisjonane. Det er 

vanskeleg å finne argument for at mønsteret ville bli annleis enn i 

denne tverrsnittsundersøkinga, sjølv med tilgang på longitudinelle 

data. 

Figur 2 viser eit liknande mønster for gutane. Hovudmønsteret er 

som for jentene at utdanningsambisjonane til bygdeelevar ligg lågast 

gjennom ungdomstrinnet, men at det også her skjer ei innhenting 

gjennom vidaregåande skule. Gutane frå mindre byar har høgst 

ambisjonar i vidaregåande skule. Kontrasten mellom gutane i større 

byar og bygder er slåande. På ungdomstrinnet er avstanden stor, men 

nesten utjamna i vidaregåande. Som for jentene kan det indikere miljømessige 

påverknader i denne fasen som er annleis på mindre stader 

jamført med større byar. 

Ei innvending mot dei data som er presenterte over, er at dei gir 

uttrykk for ønskje eller planar om høgre utdanning som kan vere noko 

heilt anna enn faktiske val. Det å realisere slike ønskje kan vere annleis 

enn ein hadde tenkt, og for mange vil planar bli endra undervegs. Kanskje 

vil det vere slik at det er enklare å realisere utdanningsplanar når 

ein bur i sentrale område med nær tilgang til utdanningstilbod, enn i 

spreidtbygde område der avstanden til høgskule eller universitet er 

stor? Dette veit vi lite om. Det vi kan slå fast er likevel at desse data, 

som viser sterkt aukande utdanningsambisjonar blant bygdeelevar 

gjennom vidaregåande skule, er med å forklare dei tala vi refererte til i 

innleiinga, om at ein like stor (gutane) eller større del (jentene) av ungdom 

i alderen 19–24 år frå perifere kommunar var studentar (år 2000) 

jamført med ungdom frå sentrale kommunar. 

340

70 

60 

50 

40 

30 

20 

10 

0 


Ungdomsskule Vidaregåande 

FIGUR 2. Prosentdel gutar med ambisjon om høgre utdanning etter heimstad 

Ei relevant innvending til begge dei måla vi her har presentert på 

høgre utdanning, er at dei ikkje differensierer mellom nivå og type 

høgre utdanning. Marianne Nordli Hansen (1999) har vist at den 

sosiale seleksjonen er spesielt sterk til såkalla eliteutdanningar ved 

universitetet. Sjølv om desse data viser høge ambisjonar og ei sterkare 

tilstrøyming til høgre utdanning blant jentene frå perifere område, 

kan det hende at dei er underrepresenterte i forhold til universitetsutdanning, 

og kanskje enda meir i forhold til langvarige eliteutdanningar 

ved universiteta. Trass i denne innvendinga er det grunnlag for å 

stille spørsmål sett i forhold til ei rekkje tidlegare studiar som har 

påvist ein klar samanheng mellom foreldra sin sosiale status, t.d. 

deira utdanningsnivå, og borna sine val av utdanning (Hansen 1999; 

Arnesen 2003; Bakken 2004). I ungdomsskulealderen fordeler utdanningsambisjonane 

langs sentrum–periferiaksen seg om lag slik ein 

skulle forvente ut frå fordelinga av utdanning i foreldregenerasjonen 

på slike stader. Men dette er ikkje tilfellet i vidaregåande skule. Her 

skjer det endringar som synes overraskande sett i forhold til fordelinga 

av utdanning i foreldregenerasjonen langs sentrum/periferiaksen. 

Spørsmålet er om dette kan vere ein indikasjon på at sosial 

341 

Bygd 

Mindre byar 

Større byar


bakgrunn får mindre å seie, særleg i den fasen der elevane går i vidaregåande 

skule, i alle fall blant ungdom på mindre stader. 

For å teste ut kva samanheng det er mellom sentrale bakgrunnsfaktorar 

og utdanningsambisjonar, har vi gjennomført logistiske 

regresjonsanalysar, der ein eventuell ambisjon om høgre utdanning er 

den binære avhengige variabelen. Dei uavhengige variablane i tabell 2 

er kjønn, gjennomsnittskarakter, heimstad (3-delt), sosioøkonomisk 

status (3-delt) og klassetrinn. 

TABELL 2. To logistisk regresjonsmodellar med utdanningsambisjonar som 

avhengig variabel. 

Modell 1 Modell 2 

Uavhengige variabler B standardfeil exp(B) B standardfeil exp(B) 

Kjønn 

Gut (ref.) 1,00 1,00 

Jente 0,31*** 0,05 1,36 0,30*** 0,05 1,36 

Gjennomsnittskarakter 

Heimstad 

0,86*** 0,03 2,37 0,86*** 0,03 2,35 

Større byar (ref.) 1,00 1,00 

Mindre byar 0,04 0,06 1,04 -0,27** 0,08 0,76 

Bygd 

Sosioøkonomisk status 

-0,36*** 0,06 0,70 -0,75*** 0,08 0,47 

Lav (ref.) 1,00 1,00 

Middels 0,43*** 0,06 1,54 0,43*** 0,06 1,53 

Høg 

Klassetrinn 

1,24*** 0,07 3,45 1,23*** 0,07 3,41 

Ungdomsskule (ref.) 1,00 1,00 

Vidaregåande skule 

Klassetrinn*Heimstad 

1,29*** 0,05 3,62 0,80*** 0,09 2,22 

Bygd x Vg 0,61*** 0,12 2,16 

Mindre byar x Vg 0,77*** 0,12 1,84 

Konstantledd -4,51*** 0,14 0,01 -4,23*** 0,15 0,02 

Nagelkerke R2 0,27 0,28 

342


Tabellen syner to regresjonsmodellar, den første med dei fem uavhengige 

variablane, og den andre med samspelseffekten mellom klassetrinn 

og heimstad i tillegg. Tabellen syner både regresjonskoeffisientar 

(B) og oddsforholdet (exp(B)). I tolkinga av resultata brukar vi oddsforholdet, 

som uttrykkjer kor mykje oddsen (sjansen) for å ha utdanningsambisjonar 

i éin kategori på ein uavhengig variabel aukar eller 

minskar i forhold til oddsen i ein referansekategori. 

I modell 1 ser vi at oddsforholdet for jenter er 1,36, som betyr at 

sjansen for å ha utdanningsambisjonar er 36 % høgre for jentene 

samanlikna med gutane. Gjennomsnittskarakter har eit oddsforhold 

på 2,37, som viser at oddsen for slike ambisjonar er 2,4 gonger større 

når karakteren aukar med eitt poeng. I denne modellen ser vi at elevar 

i bygder har eit oddsforhold på 0,70, som betyr at oddsen for å ha 

utdanningsambisjonar er 30 % lågare enn for elevar i dei større 

byane. Vidare ser vi at elevar av foreldre med høg sosioøkonomisk 

status har 3,5 gonger så stor sjanse for å ha utdanningsambisjonar 

enn elever med låg sosioøkonomisk status. Oddsforholdet er omtrent 

det same (exp(B)=3,62) for elevar på vidaregåande skule, samanlikna 

med elevar på ungdomsskuletrinnet. 

I modell 2 har vi inkludert interaksjonsleddet mellom klassetrinn 

og heimstad i tillegg. Dette medfører endringar i oddsforholda for 

mindre byar og bygder, til høvesvis 0,76 og 0,47. Denne effekten kan 

oppfattast som ein deleffekt, sidan effekten av heimstad også er 

avhengig av elevane sitt klassetrinn. Det er interaksjonsleddet eller 

samspelet som er av størst interesse i denne modellen. Det kan tolkast 

slik at samanhengen mellom heimstad og utdanningsplanar er mykje 

svakare i vidaregåande skule enn i ungdomsskulen. Sjansen for å ha 

utdanningsplanar aukar frå ungdomsskulen til vidaregåande med 

meir enn dobbelt så mykje i bygder samanlikna med større byar. I 

mindre byar er auken nesten like stor. Dermed blir skilnaden mellom 

større byar og mindre stader utjamna, og relasjonen mellom heimstad 

og utdanningsplanar svekka. Dette samspelet er også illustrert i figurane 

1 og 2. 

Når utviklinga i utdanningsambisjonar er ulik mellom større byar 

(der utdanningsnivå/sosial status er relativt høg) og bygder (der 

utdanningsnivå/sosial status er lågare), reiser det spørsmålet om sosial 

bakgrunn har mindre innverknad på utdanningsambisjonar blant 

343


elevar i vidaregåande skule enn i ungdomsskulen, og særleg blant jenter 

i bygdemiljø, der ambisjonane ser ut til å auke sterkast. Empirisk 

kan eit resonnement om svekka sosial seleksjon i utdanning hente 

støtte m.a. frå arbeid av Müller og Karle (2000). Gjennom komparasjon 

av ni europeiske land finn dei rett nok at sosial klasse har sterk 

innverknad på overgangane mellom ulike utdanningsnivå frå primær 

til tertiær utdanning. Men styrken i seleksjonen varierer mellom 

landa, og eit felles trekk er at seleksjonsmekanismane blir svakare 

etter som ein går oppover på høgre nivå. Dvs. at blant dei som når 

studieførebuande eller slutten av vidaregåande utdanning, spelar 

sosial klasse klart mindre rolle i seleksjonen til høgre utdanning enn i 

lågare overgangar. Ei mulig tolking av dette er at effekten av sosial 

bakgrunn blir svekka av dei erfaringane dei unge gjer i skulen og i 

jamaldringsgruppa. Det kan tenkjast at denne effekten vil vere spesielt 

sterk i dei nordiske landa der det er lagt til rette politisk for at så å 

seie alle skal kunne gjennomføre vidaregåande utdanning. Det kan òg 

tenkjast at effekten er spesielt sterk i kommunar og regionar der storparten 

av jamaldringsgruppa går i same skulemiljø – altså der segregasjon 

på grunn av sosial klasse eller geografi er liten. I store byar vil 

bydelar ofte vere prega av bestemte sosiale klasser eller lag. Dette vil 

òg prege rekrutteringa til bestemte vidaregåande skular, som dermed 

blir meir segregerte i forhold til sosial bakgrunn. 

Ser vi på ambisjonane om høgre utdanning på vidaregåande skule, 

viser tabell 3 at desse for jentene sin del er høgst blant bygdejentene i 

alle tre sosioøkonomiske grupper. Bygdejentene med lågast sosial 

bakgrunn skil seg særleg ut med høge tal samanlikna med jenter frå 

større byar, men også i forhold til bygdegutar. Det kan indikere at 

koplinga mellom sosial bakgrunn og utdanningsval blir svekka for 

jentene på mindre stader når dei kjem på vidaregåande skule. Det 

medverkar til å utjamne ambisjonane om høgare utdanning mellom 

sentrum og periferi. For gutane sin del er ambisjonane framleis høgst 

blant gutane i større byar, både i gruppa med låg og høg sosial bakgrunn. 

Ei mulig forklaring på skilnader i utvikling av utdanningsambisjonar 

mellom større byar og bygder, kan handle om tilbodet på vidaregåande 

utdanning på mindre stader, t.d. at tilbodet om allmennfag og 

andre tilbod som gir generell studiekompetanse er relativt godt 

344


TABELL 3. Ambisjonar om høgre utdanning blant elevar i vg. skule i større 

byar og bygder etter sos.øk. bakgrunn. Andelar i prosent 

Gutar Jenter Alle 

Større byar 

Lav s.ø.s. 34,8 46,5 41,6 

Middels s.ø.s. 44,3 63,2 53,6 

Høg s.ø.s. 

Bygd 

73,6 80,6 76,5 

Lav s.ø.s. 29,1 58,1 45,1 

Middels s.ø.s. 49,0 67,0 57,7 

Høg s.ø.s. 68,5 86,4 77,2 

Test av partielle relasjonar: utdanningsplan*s.ø.s. Kji-kvadrat = 201,17, df = 2, p < 0,001 

utdanningsplan*bustadKji-kvadrat = 3,19, df = 1, p = is 

utdanningsplan*kjønnKji-kvadrat = 98,52, df = 1, p < 0,001 

Dei partielle relasjonane er rekna ut frå SPSS Model Selection Loglinear Analysis (SPSS Inc., 1999, s. 41) 

utbygd over alt, slik at det er mulig å bu heime samtidig som ein går 

på vidaregåande skule. Tilbod om særleg allmennfag, økonomiske og 

administrative fag finst vel nærast på alle mindre vidaregåande skular 

i bygdemiljø. Ein del andre retningar, særleg nokre av dei yrkesfaglege 

retningane som rekrutterer færre elevar på landsplan, finst ved færre 

skular, slik at det ofte vil krevje reising til og frå, eventuelt at ein må 

flytte. Altså primært praktiske og økonomiske grunnar, som inneber 

at foreldre eller unge 16-åringar vegrar seg for flytting eller pendling 

til vidaregåande skule. 

Ei andre mulig forklaring kan ha samanheng med at skulane på 

små stader (frå grunnskule og oppover) kan vere mindre sosialt segregerte 

enn i storbymiljø. I storbyane kan ein i større grad enn på landsbygda 

finne skular der elevar med felles sosial bakgrunn dominerer 

(t.d. vestkant- eller austkantskular i Oslo), medan skulane ofte vil ha 

større sosial spreiing (alle elevane) i bygder og meir spreidtbygde 

område. Ein effekt av dette kan vere at skuleflinke elevar på ungdomstrinnet 

i små bygder i større grad vil følgje med medelevar over i 

studieførebuande tilbod, uavhengig av sosial bakgrunn. 

Vi har så langt registrert at den sosiale rekrutteringa til studieførebuande 

retningar i vidaregåande skule er breiare på mindre stader enn 

i storbyen. Fleire, særleg jenter frå lågare og mellomliggande sosiale 

lag, blir rekrutterte til slik utdanning. Eit spørsmål er så om dette får 

345


konsekvensar for bygdeelevane sin arbeidsinnsats og eventuelt prestasjonar. 

Dersom ein tenkjer seg at ein del av desse bygdeelevane har 

svak fagleg/akademisk støtte for sine utdanningsprosjekt heime, kan 

det tenkjast at motivasjonen for å arbeide hardt med skulearbeidet er 

svak, og at dette vil gå ut over prestasjonane i vidaregåande. Både 

perspektiva frå verditeori og kulturteori som vi refererte til i innleiinga, 

kan støtte opp under eit slikt resonnement. Dersom ein derimot 

i større grad legg vekt på Boudon sin teori om rasjonelle val, kan ein i 

staden tenkje seg at elevane frå mindre stader kompenserer for eventuelt 

manglande utdanningsressursar heime ved å satse meir på skulearbeidet 

enn elevar i storby. Vi skal sjå på data som kan gi ein viss 

peikepinn på om dette er tilfellet. 

TABELL 4. Leksearbeid per dag blant elevar på ungdomstrinnet og på vg. skule 

i større byar og bygder. Andelar i prosent 

Ungdomsskule Vidaregåande skule 

Gut Jente Alle Gut Jente Alle 

Større byar 

< 1/2 t 26,2 15,1 20,4 69,9 39,0 49,6 

1/2 – 1 t 40,0 34,1 36,9 25,4 29,0 27,2 

> 1 t 

Bygd 

33,8 50,8 42,8 14,7 32,0 23,2 

< 1/2 t 31,7 19,5 25,8 57,0 28,1 42,4 

1/2 – 1 t 37,4 38,3 37,8 25,9 34,3 30,2 

> 1 t 30,9 42,2 36,4 17,1 37,6 27,5 

Test av partielle relasjonar: leksetid*bustad kji-kvadrat = 2,77, df = 2, p = is 

leksetid*kjønn kji-kvadrat = 316,97, df = 2, p < 0,001 

leksetid*skule kji-kvadrat = 390,36, df = 2, p < 0,001 


Tabell 4 viser svara frå unge på ungdomstrinnet og i vidaregåande 

skule om kor mykje tid dei brukar dagleg (gjennomsnitt) til leksearbeid. 

Det interessante med desse svara er at elevar i vårt datamateriale 

frå større byar brukar signifikant meir tid til lekser på ungdomstrinnet, 

men signifikant mindre tid på vidaregåande skule jamført med 

elevar frå perifere område. Det gjeld begge kjønn, men særleg jenter. 

Frå ungdomstrinnet til vidaregåande går innsatsen klart ned blant 

unge i større byar, medan endringa er mindre på dei mindre stadene. 

346


Når ein splitter data på kjønn, er skilnaden mellom jenter i større by 

og bygd signifikant, men ikkje mellom gutar. Dette er interessant, sett 

i forhold til at det særleg er blant jentene i spreidtbygde område vi 

finn auka ambisjonar om høgre utdanning på vidaregåande skule. 

Når vi så ser på tabell 5, som viser oppgitte snittkarakterar i faga 

norsk skriftleg, matematikk og engelsk, ser vi at det er berre ein svak 

skilnad (sign=0,05) i favør av bygdeelevar. Det skriv seg frå ein signifikant 

skilnad mellom jenter i større byar versus bygder, men ikkje 

blant gutar. Basert på desse data kan det sjå ut til at større innsats i 

leksearbeid blant bygdeelevar i vidaregåande berre medfører eit svakt 

betre karakternivå i kjernefaga, og at det er jentene i periferien som 

medverkar til desse variasjonane. Det er ei breiare sosial rekruttering 

til studieførebuande retningar frå unge i bygdemiljø. Det kan sjå ut til 

at dei brukar meir tid på skulearbeid, og at dette medverkar til at dei 

presterer minst like bra som storbyelevar. 

TABELL 5. Snittkarakter (norsk, engelsk og matematikk) blant elevar på vg. 

skule i større byar og bygder. Andelar i prosent 

Større byar Bygd 

Karakter Gutar Jenter Alle Gutar Jenter Alle 

< 2 2,9 2,3 2,6 1,7 1,8 1,7 

2-3 16,6 13,6 15,2 15,1 8,9 12,0 

3-4 40,9 39,5 40,2 43,0 36,9 39,9 

4-5 33,6 37,6 35,5 32,8 41,1 37,0 

5-6 6,0 7,0 6,5 7,4 11,3 9,4 

N 1478 1581 

Test av partielle relasjonar: karakter*bustad kji-kvadrat = 8,41, df = 3, p < 0,05 

karakter*kjønn kji-kvadrat = 23,28, df = 3, p < 0,001 


Svara aktualiserer eit omgrep som nyleg er brukt av fleire forfattarar, 

nemleg «anspennelse». Det er ikkje lett å gi omgrepet ei nynorsk 

omsetjing, men det kan kanskje presiserast i retning av innsats og flid 

(Telhaug & Mediås 2003; Lauglo 2004). «Anspennelse» framstår 

som eit korrektiv til det å ta det meste avslappa og makeleg. Lauglo 

brukar dette omgrepet i ein analyse av innvandrarungdoms innsats i 

skulen. Tabell 4 indikerer ein tendens til ulikt driv og innsats mellom 

347


jenter frå større byar og bygder i vidaregåande skule. Det kan tyde på 

ein ekstra motivasjon blant jenter i periferien for å hevde seg i skulen. 

Som ei oppsummering så langt, kan vi slå fast at vi har sett ei ulik 

utvikling i utdanningsambisjonar mellom ungdomstrinnet til vidaregåande 

skule, og særleg gjennom vidaregåande skule, når vi samanliknar 

elevar langs sentrum–periferiaksen. Tendensen er mest markert 

hos jentene. Fleirnivåanalyse viser at variasjon i utdanningsambisjonar 

ikkje er signifikant forskjellig mellom dei ulike kontekstane eller 

stadene. Det styrker oppfatninga av at det skjer reelle endringar langs 

sentrum–periferiaksen. 

Valet av studieførebuande retning i vidaregåande er truleg ei 

hovudforklaring på desse skilnadene. Likevel kan endringane gjennom 

vidaregåande også sjå ut til å ha samanheng med at elevar i dei 

spreidtbygde områda generelt brukar noko meir tid til skulearbeid 

enn tilsvarande storbyelevar, særleg blant jentene. Det skjer ei endring 

i arbeidsinnsats langs sentrum–periferiaksen frå ungdomsskulen til 

vidaregåande skule. Det er også mot slutten av vidaregåande skule at 

elevar frå periferien spesielt aukar sine utdanningsambisjonar. Sett i 

samanheng med refererte data om utdanningssøking i alderen 19–24 

år, kan dette sjåast som ein indikasjon på spesielt sterk endring i innretting 

på høgre utdanning blant bygdejenter. 

DISKUSJON 

Analysen av data over heile aldersspennet frå ungdomstrinnet til vidaregåande 

skule indikerer ei sterkare endring i utdanningsambisjonar 

frå ungdomstrinnet og til vidaregåande skule i bygdemiljø jamført 

med storby. Dette gjeld særleg for jentene, der det også ser ut til at 

den sosiale seleksjonen blir svakare når elevane kjem opp i vidaregåande 

skule. Det reiser spørsmålet om det finst spesielle forhold i mindre 

bygdemiljø som kan motivere ungdom for høgre utdanning. Dette 

blir diskutert i avslutninga. 

Det første omfattar det vi kan kalle strukturelle vilkår. Mellom 

anna er det nærliggande å trekke fram arbeidsmarknaden som finst i 

periferiens små bygder og tettstader samanlikna med storbyen. 

Arbeidsmarknaden på små stader er sterkt dominert av ufaglært 

arbeid i primærnæringar, industri, pleie og omsorg eller anna rutineprega 

servicearbeid. Arbeidsplassar som krev vidaregåande, særleg 

348


studieførebuande eller høgre utdanning, er tilsvarande konsentrert til 

byar og tettstader. Kunnskap om denne tilstanden kan vere ein grunn 

til at foreldre og/eller ungdom i bygdemiljø gjer medvitne val av studieførebuande 

retningar i vidaregåande skule og i neste omgang blir 

motiverte for høgre utdanning. Dei har ambisjonar ut over ein ufaglært, 

lokal arbeidsmarknad. Det finst god støtte for eit slikt resonnement 

i norsk utdanningsforsking. Støren (2000) viser at ungdoms 

oppfatning av arbeidstilbodet på heimstaden påverkar ambisjonane 

om utdanning. Gode utsikter er med å svekke planane om høgre 

utdanning. Grøgaard, Markussen og Sandberg (2002) viser at overgangen 

mellom vidaregåande skule og arbeid er spesielt vanskeleg for 

dei som kjem frå dei typiske «jentefaga». Dei møter ein arbeidsmarknad 

som er dominert av deltidsarbeid. For å unngå å hamne i denne 

situasjonen, må dei satse på høgre utdanning. 

Lisbet Berg sin studie av utdannings- og yrkesval blant unge på 

Søre Sunnmøre, ein region som rett nok har eit bra innslag av arbeidsplassar 

for faglærte knytt til skipsindustri, legg også fram funn som 

styrker strukturforklaringa (Berg 1998). Val av studieførebuande 

liner i vidaregåande er særleg grunngjeve med å halde opne dørene 

for seinare valmuligheiter, eventuelt at ein allereie har bestemt seg for 

høgre utdanning. Mønsteret er særleg tydeleg blant jentene. 

Ei alternativ strukturforklaring kan liggje i det vi allereie har 

nemnt om utbyggingsmønsteret i vidaregåande utdanning, der dei 

studieførebuande retningane ofte er dei nærast tilgjengelege for ungdom 

på mindre stader. Denne forklaringa kan sjåast som ei konkurrerande 

forklaring til den første (kunnskap og medvitne val), eller som 

ei supplerande og forsterkande forklaring. 

Og dersom ungdom (eller foreldre) frå spreidtbygde område skulle 

tenkje og velje på denne måten, treng det ikkje å bety at dei for all del 

vil unngå å etablere seg på heimstaden eller i den regionen dei kjem 

frå. Fleire undersøkingar tyder på at det ikkje er her ein finn store 

skilnader mellom elevar i sentrale eller perifere miljø. Dette gjeld også 

Ung i Norge-undersøkinga, der det er liten skilnad i svara frå 16–18åringar 

i storby jamført med bygd/grend når dei blir spurt om dei har 

lyst til å busetje seg på heimstaden sin når dei er ferdig utdanna. Blant 

gutane svarar 53 prosent i stor by «ja, gjerne» eller «ja, om det fell 

seg slik» på spørsmålet, mot 50 prosent i bygd/grend. Blant jentene er 

349


dei tilsvarande tala 43 og 36 prosent. Skilnaden er påfallande liten 

når ein tenkjer på at «heimstad» her på den eine sida handlar om ein 

storby på meir enn 100 000 innbyggjarar, på den andre sida ei lita 

bygd eller grend. Sjølv om mange utdanningsorienterte truleg er dei 

som i minst grad ser for seg heimbygda som framtidig stad å bu (Heggen 

1994; Fosso 2003), viser også Berg sin studie (1998) at det ikkje 

er suget etter storbyen som ligg bak ungdoms utdanningsstrategiar. Få 

har planar om å etablere seg i storbyen. Hovudforklaringa synes heller 

å vere at bygdeungdoms utdanningsambisjonar handlar om å oppretthalde 

valmuligheiter. Ved å velje studieførebuande retning i 

vidaregåande eller ved å innstille seg på høgre utdanning, held dei 

dørene opne for seinare val. Dei kan kanskje sikte seg inn på ei utdanning 

som har ein meir open utgang: arbeid på eller nær heimstaden, 

om her skulle finnast ein interessant arbeidsmarknad – eventuelt, og 

kanskje mest sannsynleg, på større stader. For mange er det korkje 

snakk om «push» eller «pull» i denne aldersfasen. Dei kjenner seg 

ikkje skubba eller pressa ut frå heimstaden, men heller ikkje dradd 

mot storbyen. 

Også eit ungdomskulturelt perspektiv kan vere viktig for å forstå 

endringane i utdanningsambisjonar. Dei strukturelle forholda vil få 

særleg kraft og innverknad når dei blir formidla gjennom ungdomskulturen. 

Her vil det faktum at ein større del av bygdeelevane i Ung i 

Norge-materialet hamnar i studieførebuande retning i vidaregåande 

skule i seg sjølv vere ein grunn til auka studieambisjonar, ved at dei 

kjem i klasse med andre som i stor grad (samanlikna med elevar på 

yrkesfag) har eit slikt siktemål. Materialet viser at desse ambisjonane 

aukar blant bygdeelevar særleg gjennom vidaregåande skule. Korleis 

kan dette forklarast? 

Ei nærliggande forklaring på dei endringane som er presenterte, 

dreiar seg om aukande påverknad frå jamaldringsgruppa i forhold til 

spørsmål om utdanningsval og framtid, samanlikna med foreldre og 

lokalsamfunn. Det at jamaldringar spelar ei viktig rolle i sosialiseringa 

av barn og ungdom, er ikkje noko nytt trekk i teoriar om oppvekst. 

Piaget (1951) legg t.d. stor vekt på jamaldringane si rolle i 

overgangen mellom stadia i barne- og ungdomsfasen. Men vi finn 

også teoriar som t.d. hos Mead (1928/1971) som legg meir vekt på 

jamaldringane si viktige rolle i forhold til kulturell påverknad. I 

350


Mannheims generasjonsforståing er også ungdomsalderen sentral 

som orienteringsfase, dvs. som den fasen i oppveksten der vi utviklar 

haldningar som vil prege oss gjennom livsløpet (Mannheim 1952/ 

1999). Spørsmålet er likevel om ikkje jamaldringane i vårt samfunn 

har fått ein langt meir dominerande plass, gjennom ein felles skule- og 

utdanningsarena til opp i 20-årsalderen, og ved at ungdoms sosiale 

nettverk dermed i aukande grad er dominert av personar i om lag 

same alder. Andre medverkande forklaringar kan heller ikkje utelatast. 

Det betyr ikkje at foreldra sine oppfatningar er uviktige, eller at 

dei nødvendigvis bremsar dei unge si utdanningsorientering. Mange 

av foreldra i periferien ser at det ligg ei sikrare framtid i å velje høgre 

utdanning. Det er altså ikkje sikkert at dei sterke reaksjonane på 

«klassereisa», som til dømes kjem til uttrykk i Seljestad sin roman 

Blind, er så representative for foreldre i bygdemiljø i vår tid (Seljestad 

2005). Det kan t.d. hende at foreldre i små og perifere lokalmiljø i 

aukande grad heller støttar opp under borna sine utdanningsplanar 

fordi dei ser at den lokale arbeidsmarknaden er usikker for unge med 

lite utdanning, og fordi vilkåra for å ta meir utdanning er bra, både i 

forhold til tilbod og finansiering. Dette finst det lite empirisk kunnskap 

om. 

Ivar Frønes presenterer forståingsmodellar for jamaldringane si 

auka innverknad og posisjon (Frønes 1994). Denne arenaen er prinsipielt 

ulik autoritetsrelasjonar (til foreldre, lærarar, leiarar osb.) fordi 

den omfattar jambyrdige. Det opnar for ein annan type læringserfaringar 

gjennom utprøving av komplekse sosiale og kulturelle oppgåver 

overfor likeverdige. Berre overfor desse jambyrdige kan ein på ei 

trygg (nok) måte prøve ut nye roller og sosiale repertoar. Dermed blir 

jamaldringane til vanleg den sentrale læringsinstansen i forhold til å 

tilegne seg sosial og kulturell basiskompetanse. Sjølv om dette i 

hovudsak vil dreie seg om tilegning av sosiale repertoar som trengst 

her og no – i den dagsaktuelle sosiale konteksten – vil dette samtidig 

vere identitetsdannande prosessar, og såleis ha innverknad på framtidsretta 

perspektiv og val. 

Når vi ovanfor har sett at utdanningsambisjonane endrar seg 

sterkt gjennom vidaregåande skule, og særleg for elevar frå spreidtbygde 

område, er det grunn til å vurdere nærare kva spesifikk rolle 

jamaldringane kan ha i denne aldersfasen. Også på dette planet gir 

351


Frønes inspirasjon til teoretisering og refleksjon (Frønes 2001). Her er 

han oppteken av den stegvise utviklinga i jentene sin inngang i høgre 

utdanning. Dette kan neppe forklarast fullt ut strukturelt med endringar 

i politiske strategiar eller vilkår. Han meiner det handlar om ein 

utdanningsrevolusjon som primært kjem innanfrå, frå dei unge jentene 

sine eigne miljø. Kva er det som kan drive ein slik modell? Jau, 

ein modell må gripe den handlande aktøren (slik også Boudon hevdar), 

men i samspel med dei strukturelle vilkåra og den særeigne 

dynamikken i prosessen. Det blir lagt vekt på motivasjon som ei sentral 

drivkraft. I eit avgrensa ungdomskulturelt felt, som jamaldringsgruppa 

i vidaregåande skule, kan pionerar gradvis og gjennom nye 

argument og handlingar skape kulturell endring. Ein føresetnad er at 

det finst eit strukturelt grunnlag for ei slik endring, i vårt tilfelle at 

valet av høgre utdanning er eit realistisk alternativ, og at det finst eit 

grunnlag for å stille spørsmålsteikn ved alternativet: å velje bort meir 

utdanning. 

For å vere meir spesifikk og vende blikket mot jamaldringskonteksten 

for elevar i bygda eller grenda: For mange av desse er det neppe 

tvil om at jamaldringsarenaen knytt til vidaregåande skule er den sentrale 

ungdomsarenaen. Ofte finst det knapt alternativ. Kontakten mellom 

årskulla gjer truleg også at ein ofte vil kjenne til eller 

oppretthalde kontakt med vener som har valt å gå vidare til universitet 

eller høgskule. Deira argument vil ofte vere kjende i ungdomsmiljøet, 

og blir kanskje også ført vidare til neste kull. Pionerane sine 

argument er truleg todelte: Ved å velje meir utdanning, sikrar du deg 

eit betre utgangspunkt for seinare val. Lite utdanning aukar sjansane 

for å hamne i tradisjonelt og lite attraktivt lokalt arbeid. For det 

andre: Valet av høgre utdanning gjer at ein kan opphalde seg vidare i 

eit breitt og variert ungdomsmiljø. Medan ein ventar på meir endeleg 

val av etablering og framtid, kan ein i alle fall ha det fint og unngå val 

som stenger dører for seinare val. 

Korleis kan ein så forklare dei klare skilnadene i utviklinga av 

utdanningsambisjonar mellom unge i større by og bygd? Ein innfallsvinkel 

kan vere at dei to grunnane som er nemnde over, ikkje har 

same meining i storbyen. Valet av høgre utdanning har neppe same 

relevans i forhold til å opphalde seg eller ikkje falle ut av eit variert 

ungdomsmiljø. Det har storbyungdom allereie tilgang til. Det har tru- 

352


leg heller ikkje den same meininga i forhold til arbeid og arbeidsmarknad. 

Ein breiare og meir variert arbeidsmarknad i storbyen kan 

heller medverke til at spørsmålet om høgre utdanning eller ikkje, har 

ei anna meining. Ein intervjustudie av kvinnelege avgangselevar frå 

eit «velrenommert gymnas» i Oslo gir eit inntrykk av at dette kan arte 

seg heilt annleis i storbyen, rett nok i eit spesielt sosialt sjikt, nemleg 

den «intellektuelle middelklassen» (Nielsen 1998). Nielsen finn at ein 

del av desse jentene har økonomiske (m.a. arv), sosiale og intellektuelle 

ressursar i sin familiemessige og sosiale bakgrunn som gjer at dei 

kan ha eit avslappa forhold til spørsmålet om høgre utdanning. Eit 

avklara svar på spørsmålet om meir utdanning har kanskje ikkje same 

umiddelbare samanheng med «det sosiale prosjektet» som det kan ha 

i eit bygdemiljø. 

Eit viktig spørsmål er altså om satsing på høgre utdanning kan 

handle om ulike sosiale prosjekt for ungdom i storby og ungdom i 

spreidtbygde område. Det auka drivet eller «anspennelsen» (Lauglo 

2004) som vi har sett tendens til blant elevar i periferien, kan nettopp 

ha sitt grunnlag i ønskje om å legge grunnlaget for mulig (og om nødvendig) 

sosial mobilitet – i forhold til lokal tradisjon og i forhold til 

lokal arbeidsmarknad. At elevar frå desse lokalmiljøa i større grad 

held fast i utdanningsprosjektet, kan vere uttrykk for at dei framleis 

har kampar å kjempe i forhold til sterke tradisjonar i sine lokalmiljø. 

Då kan sosial mobilitet framleis gi meining for dei fleste, sett i forhold 

til foreldra sitt utdanningsnivå og i forhold til det lokale arbeidslivet. 

Utdanning blir då eit viktig instrument for å kunne velje den livsstilen 

dei ønskjer seg. I storbyen kan spørsmåla sjå annleis ut. 

Vi finn ein interessant parallell mellom desse funna og ein britisk 

studie der ein samanliknar unge med ulik etnisk bakgrunn (Modood 

2004). Modood finn at ungdom frå ulike etniske minoritetar er klart 

overrepresenterte i høgre utdanning i England jamført med «britisk 

ungdom». Han hevdar også at utdanningssosiologien har lagt for einsidig 

vekt på kulturell kapital og sosial klasse som forklaring på ulike 

utdanningsval, og meiner ein i større grad må trekke inn sosial kapital 

som forklaringsmåte. Refleksivitet er eit sentralt omgrep i modernitetsteorien 

til t.d. Beck og Giddens (Beck, Giddens & Lash 1994). Dei 

endringane vi har registrert i denne artikkelen, kan vere eit uttrykk 

for at ungdom i aukande grad er rasjonelle, refleksive aktørar i sine 

353


utdanningsval. Dei understrekar kor viktig sosiale kontaktar, refleksjon 

og meiningsdanning i ungdomsmiljøet kan vere framfor familiebakgrunn 

som eit strukturelt fenomen. 

Dei data vi har presentert kan tolkast slik at skilnaden i utdanningsambisjonar 

blir mindre mellom by og bygd og mellom sosiale 

lag gjennom aldersfasen 16–18 år. Særleg ser dette ut til å gjelde bygdejenter. 

Dette kan sjå ut til å gi støtte til nokre av perspektiva til Boudon 

(1974). Han hevdar at verdi- og kulturteoriane til vanleg blir for 

mekaniske ved å hevde at verdiar og normer som er ulikt fordelte i 

ulike sosiale lag, styrer handlingane i forhold til skule og utdanning. 

Det blir vanskeleg å forsvare slike teoriar når ein kjenner til den 

sterke veksten i utdanningssatsing i alle sosiale lag, også i arbeidarklassen, 

dei siste tiåra. Dette blir t.d. tydeleg når vi i denne undersøkinga 

ser at nærare 60 prosent av jentene i lågare sosiale lag i 16–18årsalderen 

frå bygd/grend eller mindre tettstad, ønskjer å gå vidare 

med universitets- eller høgskulestudiar. Dette må klart tolkast slik at 

ungdom i spreidtbygde område i Noreg tenderer til å gjere rasjonelle, 

utradisjonelle val – ikkje val som er styrte av verdiar og normer i 

deira sosiale og kulturelle oppvekstmiljø. Utdanningssosiologiens teorigrunnlag 

ber derimot i stor grad preg av å grunngi tradisjonelle 

mønster i utdanningsval, der ungdoms innsats, prestasjonar, ambisjonar 

og val er prega av deira sosiale bakgrunn og sosialisering. Willis 

(1977) og Bourdieu (1984) er døme på slike teoriar som vanskeleg 

kan forklare kvifor unge frå arbeidarklassen, jenter eller ungdom frå 

landsbygda i sterk grad aukar sine utdanningsambisjonar og utdanningssatsing. 

Det kan stillast spørsmål ved om studiar av seleksjon til 

utdanning for einsidig har vektlagd sosial klasse og kulturell kapital 

som seleksjonsfaktorar. 

Analysane i denne artikkelen gir grunnlag for ein viktig utdanningssosiologisk 

diskusjon. Det må takast nokre atterhald om konklusjonane. 

Dei bør derfor følgjast opp ved forsking der ein brukar 

meir fullstendige datasett. 

354


VEDLEGG 

SELEKSJONSPROBLEM I UNG I NORGE-UNDERSØKINGA FRÅ 2002. 

Seleksjonsproblemet kan for det første ha med utvalet av skular innan 

kvar bustadtype og på nivå (ungdomstrinn versus vidaregåande) å 

gjere. Teoretisk sett kan det t.d. tenkjast at utvalet av vidaregåande 

skular i «storby» eller «bygd/grend» ikkje er representativt for alle 

elevane i slike geografiske område, utan at vi er i stand til å undersøke 

det konkret. Vidare handlar det om distinksjonen mellom elevar og 

ungdom. «Ung i Norge» handlar om elevar. Dette er eit problem, særleg 

på dei høgste nivåa. Som det framgår av teksten er knapt 90 prosent 

av 16–18-åringane i vidaregåande opplæring hausten 2002. Det 

siste seleksjonsproblemet handlar om fråfallet blant elevane. Det gjeld 

særleg dei som ikkje er å finne på skulen, dvs. dei som skulkar, men 

særleg dei som har valt yrkesfaglege studieretningar, og på slutten av 

studiet ikkje oppheld seg på skulen, men t.d. i opplæring i ei verksemd 

utanom skulen. 

Korleis handtere seleksjonsproblemet? Vi har ikkje føresetnader 

for å gi ei fullstendig vurdering av det første spørsmålet over. Tala i 

Ung i Norge-materialet kan indikere at det er valt ut skular på vidaregåande 

nivå i storby, som gir ein viss underrepresentasjon av elevar på 

studieførebuande liner. Men vi kan ikkje vurdere eventuelt omfang av 

dette, eller om eventuelt utvalet av skular på ungdomstrinnet har liknande 

skeivskapar t.d. i forhold til elevane sin sosiale bakgrunn. Det 

vi har gjort på dette punktet er å vurdere fordelinga av elevar på studieførebuande 

versus yrkesretta løp på grunnkurs (1. år i vidaregåande 

skule) i tre heimstadområde (større by, dvs. kategori 1 og 2, 

mindre by, 3–4 og bygd, kategori 5–6). I desse heimstadområda er det 

hhv. 59, 46 og 54 prosent av grunnkurselevane som går i studieførebuande 

retning. Desse tala kan indikere noko underrepresentasjon på 

nivå 2 (liten by), men likevel ikkje noko dramatisk skeivskap mellom 

dei tre heimstadtypane. 

Det siste spørsmålet, fråfallet av elevar som ikkje oppheld seg på 

skulen, er kanskje det mest problematiske. I følgje metoderapporten 

frå UiN er undersøkinga representativ for elevar som oppheld seg på 

skulen, men ikkje for dei som er utanfor. Ein peikar då særleg på vk2 

og aldersgruppa 18 år eller over. Dersom UiN hadde vore ein longitudinell 

studie, kunne vi også ha studert dette fråfallet meir systematisk 

355


og vurdert mulige seleksjonseffektar. Eit nøkkelspørsmål for å vurdere 

mulig seleksjon blir om det er grunn til å forvente at fråfallet på 

høge nivå i vidaregåande skule er systematisk ulikt i ulike typar heimstad. 

Men det er vanskeleg å finne argument for ein slik påstand. Det 

er vanskeleg å sjå spesielle grunnar for at t.d. fleire av elevane som vel 

yrkesfagleg grunnkurs skulle falle frå fordi dei oppheld seg utanfor 

skulen i bygdemiljø jamført med større by. Når ein ser av materialet 

at den delen av elevane som søkjer studieførebuande kurs på vidaregåande 

skule aukar meir i utkant enn i sentrum på høgre nivå i vidaregåande 

skule, kan det like gjerne ha med skulestruktur å gjere. På 

store, sentrale skular kan tilbodet om yrkesfag vere meir allsidig enn i 

mindre utkantskular. Ein effekt av dette kan vere at fleire i utkanten 

søkjer seg over mot studieførebuande retningar. Tilbodet på yrkesfag 

kan då rett og slett vere for smalt for ein del elevar. Sjølv om ein teoretisk 

sett kan tenkje seg at fråfallet på høgt nivå i vidaregåande (18 

år/vk2) er skeivt mellom ulike heimstadtypar, så viser likevel datamaterialet 

at den ulike utviklinga mellom heimstadtypar i ambisjonar 

om høgre utdanning også skjer i overgangen til vidaregåande og gjennom 

dei lågaste trinna i vidaregåande. Dette styrker hovudfunnet i 

studien, uavhengig av eventuelt fråfall på vk2-nivået. 

Vi har valt å løyse dette ved denne informasjon om eit mulig seleksjonsproblem, 

men også ved at vi primært analyserer endring frå ungdomstrinnet 

til vidaregåande, ikkje gjennom nivåa i vidaregåande. 

Dette reduserer påverknaden frå eventuelle seleksjonsproblem på 

slutten av vidaregåande. Vi har også valt å avgrense studien opp til 18 

år for å unngå dei eldre elevane, der den nemnde seleksjonen er sterkast. 

Notar 

1. Desse data frå SSB har også problematiske sider i forhold til å analysere utdanningsval 

blant ungdom. Dei viser prosentdel i høgre utdanning sett i forhold til registrert 

heimstadkommune. Men ein del 19–24-åringar melder flytting frå opphavleg 

heimstadkommune til tilflyttingskommune. Det gjeld nokre av dei som tek høgre 

utdanning, særleg dei som gifter seg og/eller dei som har betydeleg lønsinntekt frå tilflyttingskommunen. 

På den andre sida vil også ein del unge som flyttar for å ta seg 

arbeid i ei anna kommune melde flytting. Det er vanskeleg å vite kva samla effekt 

denne registrerte flyttinga har på dei presenterte tala. 

356


2. Variabelen sosioøkonomisk status blei konstruert som ein kombinasjon av fars og 

mors utdanning og den unge si vurdering av familiens økonomi. Desse variablane har 

alle fire kategoriar. Først rekna vi ut fars og mors gjennomsnittlege utdanning, for så å 

summere denne med vurderinga av familiens økonomi. Dette gav ein skala frå 2 til 8, 

som vi koda om til tre verdiar: låg, middels og høg sosioøkonomisk status. 

Referansar 

Arnesen, C.Å. (2003), «Grunnskolekarakterer våren 2003». NIFU skriftserie, 32/2003. 

Bakken, A. (2004), «Økt sosial ulikhet i skolen?». Tidsskrift for ungdomsforskning, 

4:83–91. 

Beck, U., A. Giddens & S. Lash (1994), Reflexive Modernization. Politics, Tradition and 

Aesthetics in the Modern Social Order. Cambridge: Polity Press. 

Berg, L. (1998), Utdanningssuget. Ungdoms utdannings- og yrkesvalg sett fra skipsindustrien 

i Ulsteinvik. Fafo-rapport 258, Oslo: Fafo. 

Bernstein, B. (1975), Class, codes and control. London: Routledge & Kegan Paul. 

Boudon, R. (1974), Education, Opportunity and Social Inequality. New York: Wiley. 

Bourdieu, P. (1984), Distinction: A Social Critique of the Judgement of Taste. London: 

Routledge & Kegan Paul. 

Fosso, E. (2003), Understanding Young People’s Migration Practices – The Significance of 

Social Spatialisation and Identity Production. Rapport nr. 257. Universitetet i Bergen. 

Frønes, I. (1994), De likeverdige. Om sosialisering og de jevnaldrendes betydning. Oslo: 

Universitetsforlaget. 

Frønes, I. (2001), Handling, kultur og mening. Bergen: Fagbokforlaget. 

Grøgaard, J.B., E. Markussen & N. Sandberg (2002), Seks år etter. Om kompetanseoppnåelse 

fra videregående opplæring og overgang til arbeid og høyere utdanning for det 

første Reform 94-kullet. Rapport 2/2002. Oslo: NIFU. 

Hansen, M.N. (1999), «Utdanningspolitikk og ulikhet. Rekruttering til høyere utdanning 

1985–1996». Tidsskrift for samfunnsforskning, 2:172–203. 

Hansen, M.N. (2005), «Utdanning og ulikhet – valg, prestasjoner og sosiale settinger». 

Tidsskrift for samfunnsforskning, 46:133–157. 

Hansen, M.N. & A. Mastekaasa (2003), «Utdanning, ulikhet og forandring». I: I. Frønes 

& L. Kjølsrød, red., Det norske samfunn. Oslo: Gyldendal Akademisk. 

Harker, R. (2000), «Bourdieu – Education and Reproduction». I: Stephen J. Ball, red., 

Sociology of Education. Major Themes. Vol. II. Inequality and Oppressions. London 

& New York: Routledge. 

Heggen, K. (1994), Ungdom, identitet, kvalifisering. Ein studie av framtidsorientering i 

lokal kontekst. Universitetet i Trondheim/AVH. 

Heggen, K. (2003), «Utkantjentene sin stille revolusjon». Tidsskrift for ungdomsforskning, 

2:3–20. 

Lauglo, J. (2004), «Innvandrerungdommers anspennelse på skolen». I: P. Aasen, P.B. 

Foros & P. Kjøl, red., Pedagogikk og politikk. Oslo: Cappelen. 

Lindbekk, T. (1975), «Utdannelse». I: N.R. Ramsøy & M. Vaa (red.), Det norske samfunn. 

Oslo: Gyldendal. 

Mannheim, K. (1952/1999), Ideology and utopia: an introduction to the sociology of 

knowledge. London: Routledge. 

Mead, M. (1928/1971), Broen over generasjonskløften. Oslo: U-forlaget. 

Modood, T. (2004), «Capitals, Ethnic Identity and Educational Qualifications». Cultural 

Trends, 13:87–105. 

357


Müller, W. & W. Karle (2000), «Social Selection in Educational Systems in Europe». I: 

Stephen J. Ball, red., Sociology of Education. Major Themes. Vol. II. Inequality and 

Oppressions. London & New York: Routledge. 

Mørch, S. (1985), At forske i ungdom. Et socialpsykologisk essay. København: Rubicon. 

Nielsen, H. Bjerrum (1998), Kjønn, kaos og kreativitet: Unge jenters livsprosjekter. Ungdom, 

kjønn og medier. Arbeidsnotat 4/98. Oslo: Senter for kvinneforskning. 

Piaget, J. (1951), Play, dreams and imitations in childhood. London: Routledge & Kegan Paul. 

Rossow, I. & A.K. Bø (2002), Metoderapport for datainnsamlinga til Ung i Norge 2002. 

Oslo: Nova. http://www.nova.no/asset/479/1/479_1.pdf. 

Seljestad, L. (2005), Blind. Oslo: Cappelen. 

SPSS Inc. (1999), SPSS Advanced Models 9.0. Chicago: SPSS Inc. 

SSB (2000), Sosialt utsyn 2000. Oslo: SSB. 

SSB (2003), Utdanningsbarometeret 2002. Oslo: SSB. 

Støren. L.A. (2000), Yrkesfag eller allmennfag? Om stabilitet og endring i de unges valg 

og bakgrunn for utdanningsvalg. NIFU skriftserie, 9/2000. Oslo: NIFU. 

Telhaug, A.O. & O.A. Mediås (2003), Grunnskolen som nasjonsbygger. Fra statspietisme 

til nyliberalisme. Oslo: Abstrakt Forlag. 

UNESCO (2000), World Education Report 2000. Paris: UNESCO. 

Willis, P. (1977), Learning to labour. London: Sage. 

358

Småsmugling i grenseland 

Legitimering av smugling av alkohol til Norge 

SMALL-SCALE SMUGGLING 

IN THE BORDERLAND 

How the smugglers legitimate the 

smuggling of alcohol to norway 

The point of departure for this article is 

Norwegian cross-border shoppers who 

travel by bus to Sweden and how they 

legitimate small-scale smuggling. The 

data were collected mainly through 

participant observation, with a special 

focus on the illegal import of alcohol 

for one’s own use. Small-scale smuggling 

bears some of the same hallmarks 

as legal purchase, e.g. economic rationality, 

planning what to buy and the 

social aspect of the event. However, 

small-scale smuggling deviates from 

legal shopping; there is excitement, fear 

of being caught by customs officers, 

and group formation. Smuggling needs 

legitimation in ways that are not necessary 

in the case of ordinary shopping. 

Small-scale smugglers legitimate their 

RUNAR DØVING 

runar.doving@sifo.no 

RANDI LAVIK 

randi.lavik@sifo.no 

359 



VOL 47, NR 3, 359–385 

activities by projection, i.e. by blaming 

the authorities’ alcohol policy, the high 

prices on alcohol products in Norway 

and/or inadequate tax-free allowances. 

Among the arguments used are that the 

“products are for own use”, in contrast 

to The Others who smuggle for economic 

gain. Small-scale smugglers 

believe that the customs officers do not 

use too many resources controlling this 

trivial activity, in fact contributing to 

legitimizing small-scale smuggling. By 

exaggerating the pleasures of alcohol 

and viewing the authorities as the common 

enemy, small-scale smugglers 

rationalise breaking the norms and 

minimize the possible shame. Consequently, 

breaking the law creates a situational 

gemeinschaft – a ritual communitas 

where political views are 

developed and brought back home. 

Small-scale smuggling can therefore be 

regarded as political consumption. 

Keywords • cross border shopping 

• smuggling 

• political consumption

[ DØVING OG LAVIK ] 

MUGLING er ulovlig innførsel av varer og har i Norge et betydelig 

omfang. 1 Det er med unntak av kulturhistoriske studier 

(Gustavsson 1998) og studier av organisert smugling (Johansen 

2004), ikke gjort noen samfunnsvitenskapelige studier av smuglingen 

sett fra de smuglende sin side. En tilnærming til temaet for å forstå de 

mer underliggende sosiologiske forhold omkring smugling til eget 

bruk har vært fraværende. 

Varer som smugles over en landegrense kan være lovlige varer som 

alkohol og tobakk, men også ulovlige som narkotika. Det kan være 

alt fra små kvanta utført av privatpersoner til organisert kriminell 

virksomhet. I denne sammenheng skiller vi mellom organisert smugling 

av profesjonell karakter og den uorganiserte som utføres av forbrukerne 

selv. Smugling til eget bruk skjer enten som en del av 

grensehandelen, ved turistreiser eller forretningsreiser. I denne artikkelen 

ser vi på smugling som en del av grensehandelen, og da smugling 

til eget eller lokal bruk som distribueres i en gavesfære. I all 

hovedsak vil vi konsentrere oss om produktgruppen alkohol, som er 

en særegen vare ved at den både er toksisk og lovlig, den konsumeres 

i rituelle sammenhenger og den har en spesiell historie og kulturell 

kontekst (Babor et al. 2003). Vi velger her å bruke begrepet «småsmugling» 

på innførselen som overskrider tollbestemmelsene, men er 

under grensene for tiltale, noe som også representerer skillet mellom 

forbrytelse og forseelse (Ellingsen 2001). 

Nye markeder oppstår, både lovlige og ulovlige, når prisforskjeller 

mellom naboland er store, eller når etterspurte varer er forbudt. Lovlige 

markeder er grensehandel, men grensehandel som smugling er 

ulovlig. Statens bestrebelser på å regulere etterspørsel via særavgifter 

og/eller importvern antas å føre til illegale markeder som en uintendert 

konsekvens (NOU 2003). Innførselen av varer til slike illegale 

markeder, også kalt parallelle markeder, er per definisjon smugling 

(Fausa 1997:21). 2 

S 

Hva den uorganiserte smuglingen består i, hvilke elementer som 

inngår i denne aktiviteten, om det kun er økonomi som er drivkraften 

eller om selve prosessen har en verdi i seg selv, er spørsmål vi ønsker å 

belyse. I den uorganiserte smuglervirksomheten finnes mange av de 

samme elementer som også inngår i anskaffelse av varer i legale distribusjonskanaler, 

som planlegging, økonomi og ekspressive elementer 

360

[ SMÅSMUGLING I GRENSELAND ] 

av sosial karakter, eller jakten på det gode kjøp (Stone 1954; Tauber 

1972; Lavik 1979; Døving & Lavik 2006). Dette vil også være elementer 

som inngår i grensehandel og smuglervirksomhet. Men smugling 

har – som vi skal se – en del elementer som skiller seg ut fra den 

lovlige grensehandelen, som spenning, glede, engstelse, protest, fellesskap 

og gruppedannelser. Smugling er grenseoverskridende i flere 

betydninger. Derfor må smuglingen, i motsetning til lovlig handel, 

legitimeres på en helt annen måte. 

TEORETISK RAMMEVERK 

Vi vil her studere en variant av småsmugling, nemlig den som foregår 

blant privatpersoner med buss til Svinesund og Strømstad. Det teoretiske 

utgangspunkt for å diskutere småsmugling som ulovlig virksomhet 

er Turners (1997) forståelse av den situasjonelle samhørighet, 

communitas, som oppstår i rituelle, liminale rom, Festingers (1957) 

teori om kognitiv dissonans og Mertons (1968) typologi om samfunnsmessige 

mål og institusjonaliserte midler. 

Smuglere, slik vi tolker passasjerene på bussturene til Sverige, utvikler 

et situasjonelt fellesskap. Dette er helt i tråd med Turners analyse 

av communitas i liminale rom. Typisk for den type fellesskap som 

skapes i liminale rom er at tidligere strukturer ikke lenger er gjeldende. 

Det blir det spontane og personlige – ikke de sedvanlige relasjoner 

– som danner grunnlaget for samværet (Turner 1997). 3 Man 

blir situasjonelt fristilt fra tidligere regler og orden og utvikler snarere 

indre sanksjoner som trer i kraft dersom en ikke opptrer i tråd med de 

forventninger som ligger i gruppens normer. Det vil f.eks. være urimelig 

å anta at en av passasjerene i bussen på grensehandelstur til Sverige 

skulle melde fra til tollerne om eventuell smugling. 

Sett utenfra synes det som om det er en kognitiv dissonans mellom 

storsamfunnets og de situasjonelle verdier. Det er ikke samsvar mellom 

verdier, holdninger og/eller handling. Dette kan analyseres som 

en indre konflikt som oppleves ubehagelig, og man søker etter muligheter 

for å komme i balanse. Ifølge Festinger vil individet forsøke å 

redusere dissonansen ved enten å tilpasse holdning til handling, eller 

omvendt, slik at spenningen reduseres og det blir større samsvar. En 

mulig strategi er da å finne grunner for sine handlinger som rettferdiggjør 

og legitimerer dem. Man vet at smugling er ulovlig, og noen vil 

361


føle seg utilpass ved å bryte loven, men gjør det likevel. Smuglingen 

trenger da å legitimeres. En legitim handling vil si at de andre aksepterer 

handlingen uten at en er tvunget til det. Handlingen blir slik sett 

«gyldig» (Weber 1971). 

En måte å diskutere kognitiv dissonans og legitimering på, er med 

Mertons (1968) analyse om forholdet mellom samfunnsmessige mål 

og institusjonaliserte midler. Hvis man er enig i de samfunnsmessige 

mål og uenig i midlene, eller omvendt, kan dette framstå som kognitiv 

dissonans. Merton bruker begrepet innovasjon når man er enig i mål, 

men uenig i midler. Lovbrudd er et eksempel på innovasjon, der lovbrytere 

er konvensjonelle og enige i målet, at for eksempel økonomisk 

kriminalitet skal være forbudt, mens de via kreative og innovative 

handlinger likevel omgår loven. Sett utenifra kan et slikt perspektiv 

anvendes på småsmuglerne, dersom disse er enige i myndighetenes 

alkoholpolitikk, men likevel smugler, for så å etterrasjonalisere handlingen 

med ulike argumenter. Forsvarsmekanismer og projisering kan 

oppstå, hvor man legger skylden over på andre. Både overfor seg selv 

og overfor andre kan det oppstå et legitimeringsbehov for lovbruddet. 

Et annet relevant begrep hos Merton er opprøret, der man forkaster 

både mål og midler og setter inn sine egne normer og regler i stedet. 

Man er uenig i både mål og midler, og mener at myndighetene har seg 

selv å takke når de holder så høye avgifter, så da blir opprøret en politisk 

smuglervirksomhet. Småsmugling blir i dette tilfellet en legitim 

handling. 

Vi vil også vise hvordan smugleren, for å legitimere normoverskridelsen, 

behandler forholdet mellom skam og indignasjon gjennom å 

overkommunisere alkoholens festligheter og ha øvrigheta som felles 

fiende. 

DATA 

Empirien til denne artikkelen er stort sett av kvalitativ art, med noen 

innslag av kvantitative data. De kvalitative data er hentet fra antropologiske 

studier. Vi har foretatt syv korte turer til Svinesund og Strømstad 

2002–2004, knyttet til «Grensehandelsprosjektet», 4 hvorav én 

med overnatting på Svinesund. Vi har deltatt på tre ulike organiserte 

buss- og båtturer til Sverige og en båttur mellom Fredrikstad og 

Strømstad. I tillegg er en del data hentet fra et større feltarbeid i Øst- 

362


fold 1998 (Døving 2002). Dessuten supplerer vi med noen kvantitative 

data som er samlet inn i «Grensehandelsprosjektet». Disse 

undersøkelsene er nærmere redegjort for i Follo 2003; Lavik 2003; 

Storstad 2003; Døving 2003b. 5 

Deltagende observasjon i den antropologiske tradisjon utføres 

prinsipielt ved at forskeren tilkjennegir seg selv som forsker. Et metodisk 

problem er da i hvilken grad forskeren selv innvirker på de data 

han samler inn (se Fangen 2004). Sentralt her blir da hvorvidt spørsmålet 

om legitimeringens moralske intensitet blir ekstra høylytt når vi 

er til stede – og om den kognitive dissonansen bare synes utenfra. Vi 

har tatt hensyn til dette under diskusjonen. Vi anser imidlertid at vi 

har så pass mange observasjoner ut over de personene vi direkte henvendte 

oss til, at vi har dekning for å si at det foreligger systematisk 

legitimering basert på internjustis med referanse til ekstern diskurs, 

uavhengig av oss som forskere i felten. Vi har også brukt vår erfaring 

som reisende i andre sammenhenger for å vurdere legitimeringens 

omfang. 

Vi vil i denne artikkelen belyse og analysere smugling i liten skala, 

med særlig bruk av de daglige bussturene som kvalitativt «case». Vi 

har satt sammen flere bussturer til én tur. Dette fordi vårt primære 

siktemål er å få fram ulike aspekter ved smugling og legitimering av 

denne. Slutningsprobabiliteten vil være relatert til bredden av data og 

tilstøtende funn i hver enkelt tolkning. Å abstrahere våre kvalitative 

data er også gjort av hensyn til anonymiseringen, da smugling er 

ulovlig og dermed sensitivt. Informasjon om de faktiske bussturene er 

derfor utelatt. 

Før vi presenterer våre data og diskuterer dem teoretisk, ønsker vi 

å sette småsmuglingen inn en større kontekst, hvor vi går litt tilbake i 

tid for å presentere det vi mener er relevante momenter om smugling 

og alkoholens posisjon i norsk historie slik den framstår for oss i 

sekundærlitteraturen. 

SMUGLING OG ALKOHOL I NORSK KULTURHISTORIE 

Av lovlige produkter som smugles til Norge i dag er spesielt alkohol 

og tobakk rus- eller nytelsesmidler som i Norge har de høyeste prisene 

i Europa (Lehmuskoski & Reinecke 2004). Avgiftene er høye, og 

importkvotene til eget bruk er relativt små. Rus- eller nytelsesmidlene 

363


alkohol og tobakk er sterkt kulturelt forankrede produkter som inngår 

i meget faste sammenhenger (Schrumpf 2003; Sørhaug 1996). 

Nordmenn synes alltid å ha hatt et ambivalent forhold til alkohol, 

6 selv om forbruket er moralsk regulert i tidssfærene hverdag og 

helg, der det ikke er ansett for sosialt akseptabelt å drikke til hverdags, 

og tilsvarende nærmest sosialt påbudt å drikke til fest (Døving 

2003a). Svært mange voldshandlinger og ulykker foregår i alkoholrus. 

Et forbud i dag er utenkelig, men i denne ambivalente kulturelle 

konteksten er det likevel politisk konsensus for en alkoholpolitikk 

med formål å begrense forbruket. 7 

Politisk uenighet om hvordan man skal forholde seg til alkoholens 

skadevirkninger, er gammel og omfattende i Norge. Ifølge Hauge 

(1998) bidro store alkoholproblemer i Norge på 1800-tallet til at lovgivningen 

etter hvert ble mindre liberal. I tillegg skjedde det et skifte i 

synet på menneskers atferd som ble brukt i debatten. Synet på den frie 

vilje som bestemmende for menneskers handlinger ble avløst av oppfatninger 

om at atferd var determinert, bestemt av forhold som individet 

ikke selv hadde kontroll over. Det var arveegenskaper som 

forårsaket kriminalitet, promiskuitet og andre laster (Hauge 

1998:171). Drukkenskap var en av disse andre lastene. Det var under 

et slikt menneskesyn at forbudslinjen fikk vind i seilene, med sterke 

avholdsbevegelser som pådrivere (Johansen 1994). Spesielt gjaldt 

dette kampen mot brennevinet. I begynnelsen av 1900 sto avholdsbevegelsen 

generelt sterkt i bygde-Norge og i lavkirkelige kjerneområder 

spesielt. 8 Avholdsbevegelsen er blitt omtalt som Norges sterkeste folkebevegelse, 

som rundt 1900 organiserte om lag en tidel av den norske 

befolkning (Hamran & Myrvang 1998; Fuglum 1995). 

Retorikken fra motstandere av forbudet var på prinsipielt grunnlag: 

«dannede mennesker var måteholdende», da alkoholen var en del av 

deres kultur (Johansen 1994:121). Alkoholens kulturelle og lange tradisjon 

i Norge tolkes i ettertid som årsak til at forbudslinjen var et 

politisk feilsteg. Argumentasjonen var at forbudet skapte store illegale 

markeder og at det var enklere å oppheve forbudet enn å kvitte seg 

med de negative sideeffektene (Schrumpf 2003). 9 

I 1922, i forbudstiden (forbud mot brennevin og hetvin), ble Vinmonopolet 

opprettet som et langt på vei ekte vin-monopol med enerett 

på salg av sterkøl, vin og senere brennevin (Hamran & Myrvang 

364


1998). Opprettelsen av Vinmonopolet var bl.a. et kompromiss mellom 

avholdsbevegelsen og borgerskapet der sterke reguleringer ble 

akseptert. Ifølge Johansen (1994) førte forbudslinjen til framveksten 

av illegale markeder, med ettervirkninger i form av institusjonalisert 

hjemmebrent og smugling som har holdt seg fram til i dag. I tillegg er 

det påvist at Vinmonopolets streiker, særlig den i 1982, førte til ytterligere 

oppblomstring av ulovlige kanaler (NOU 1995). 10 Det er også 

mye som tyder på at disse markedene er institusjonaliserte med støtte 

i deler av befolkningen. Økt reisevirksomhet fører også til at alkoholpolitikken 

blir utfordret av salg gjennom tax-free. I tillegg har vi en 

pågående politisk debatt om smugling og grensehandel. Den generelle 

påstanden er at høye avgifter fører til mer illegal omsetning av alkohol 

(NOU 2003:50). Denne diskursive og praktiske kulturelle og politiske 

kontekst kan sies å både være et resultat av, og påvirke synet på 

egen småsmugleraktivitet. Den største representanten for politikken 

mot skatter og avgifter på alkohol er Fremskrittspartiet. Et flertall av 

de grensehandlende oppgir da også at de stemmer Frp (Storstad 2003; 

Lavik 2004). 

Tilgjengelighet til alkohol har imidlertid økt betydelig de senere år: 

det er blitt flere utsalg, utvidete åpningstider og vareutvalget er rikholdig. 

Denne utviklingen har gått parallelt med en generell liberalistisk 

politikk med en oppfatning om at individet skal ha ansvar for 

sine handlinger (Neumann & Sending 2003). Avholdsbevegelsen, som 

en gang var en så sterk folkebevegelse, er nå redusert. Likevel, selv 

med økt kjøpekraft og økt tilgjengelighet til alkohol i Norge, er grensehandelen 

med alkohol stadig stigende, samt at stadig flere blir tatt 

for smugling av alkohol (Lavik 2006). 

EN BUSSTUR TIL STRØMSTAD – SMUGLING SOM DET SOSIALE LIM 

Det finnes mange organiserte buss- og båtturer til ulike steder på 

svensk side. De daglige avgangene viser at det er relativt mange som 

reiser på slike bussturer. Det anslås at om lag fem prosent av de handlende 

i Strømstad og på Svinesund ankommer i slike busser (Lavik 

2003). Vi vil i det følgende beskrive en typisk slik tur, med vekt på det 

som handlet om smugling, for å vise smuglingens og alkoholens sosiologi. 

365


En slik tur går daglig fra en by på Østlandet til Sandefjord, derfra 

med fergen Color Line to og en halv time over fjorden til Strømstad, 

stopper der en time for at de som vil kan shoppe, spise, gå på polet 

(Systembolaget) eller i de ulike matvarebutikkene. Bussen fortsetter til 

Svinesund der den stopper ved et butikksenter for at de reisende skal 

få handle, før den kjører tilbake til Norge østfra. 

Billetten bestilles over telefon eller på stedet, og koster om lag 150 

kroner. En dag midt i uka er bussen to tredjedels full. På busstasjonen 

står en del reisende og tar en røyk sammen med sjåføren. 

Jeg bare kjører jeg, sier han. 

Vi forteller at vi kommer fra staten (SIFO) og forsker på grensehandelen. 

Han forteller at vi skulle kommet den 21. 

Da er det liv her, da kommer trygda. Du vet de tar det som en tur. Kjøper 

en kartong sigaretter og da har de spart inn turen, resten er ren netto. 

Han forklarer oss som utenforstående at «man må være prisbevisst, 

det er ikke alt som er billig», med trykk på «alt». 

Du vet det er mange enslige pensjonister som ikke har mye å gjøre, så da 

tar de det som en tur. Det er mye gjengangere, mange folk med lite penger. 

Sjåføren åpner uoppfordret med de typiske utsagnene som mange 

handlende er svært glad i: besparelsen av reisen ved kjøp av en kartong 

med røyk og at da blir «resten er ren netto». Hans referanse er 

til det åpenbart økonomiske motivet med reiser, det å spare. Grensehandlerne 

skaper mentale husholdningsbudsjett som går i deres favør. 

Det å «ta det som en tur» gjør at tid og transport ikke regnes inn i 

budsjettet fordi de likevel skal ut og reise (Døving & Lavik 2006). I 

tillegg vil han fortelle om det sosiale ved turen, som også er et typisk 

aspekt ved grensehandelen. Det økonomiske, fellesskapet og fritid blir 

altså også av sjåføren tolket som det primære ved turen. 

Dette er en vanlig ukedag, og altså ikke den 21. Det er mest pensjonister, 

to eldre kvinner med døtre i førti–femtiårene som sitter i 

bussen. De fleste er venninner som reiser i par. Det er to par som er 

litt yngre (35–40 år). Det er også to–tre ektepar og to grupper, en på 

tre personer og den andre med fire i. Et par enslige menn og fire–fem 

enslige kvinner. De aller fleste er etniske nordmenn. 11 De fleste reiser 

366


altså sammen med noen. Det er tydeligvis flere som har reist før, og er 

på fornavn med sjåføren. 

Vi får vite at «det bare selges enveisbilletter til Strømstad». Grunnen 

er enkel. Hvis man er ute av landet i mindre enn 24 timer, er det 

ikke lov til å ta med mer enn 40 sigaretter fra tax-free, og heller ikke 

noe alkohol. «Du skal være idiot for å kjøpe tur/retur til Strømstad», 

sier en annen. Det blir ikke snakket så mye før vi når Strømstad, men 

allerede på bryggen er det gitt at alle som er med på bussen er en og 

samme gruppe. Sjåføren understreker dette. Han er hyggelig og spøker 

om reisen og reisens primære motiv: 

Gå om bord! Det er tax-free på båten, og det er fullt lovlig å ta med kvoten 

inn i Sverige, men det er ikke lov til å ta det med inn i Norge. Men jeg 

ser ikke i bagene deres, for å si det sånn, men da vet dere hvordan reglene 

er. Når dere skal sette varene inn i bussen – si fra til meg, så skal vi få et 

system i det. Varer og poser skal ikke stå i setet eller i hattehylla. 

Han tar det altså for gitt at vi kommer til å ta med oss varer fra taxfree’en. 

«Det er ikke lov», sier en av passasjerene lavt til oss. Senere 

får vi vite av en annen at 

… dette har de [busselskapet] endret på, at før så måtte man ta med taxfree- 

varene inn i bussen, for da visste man hvem varene tilhørte. Da 

kunne man ikke, når tollerne kom, bare riste på skuldrene og ikke vite 

hvem sin pose det var. 

Den samling individer som stille reiste fra Østlandet har etter at vi 

nådde båten blitt en gruppe med felles handling og motiver, der smugling 

blir det sentrale tema for resten av turen. 

Hva man kan og ikke kan ta med, hva «som er lov», er uten tvil 

det mest vesentlige samtaleemne på bussturen: hvor mye man kan ha 

med seg, sannsynligheten for å bli tatt, norsk skatte- og avgiftspolitikk, 

og særlig gode historier fra hvordan de selv eller noen de kjenner 

lurte tollerne. Slike historier kan være alt fra å fylle flasker med lavt 

alkoholinnhold med noe med sterkt, ha flaskene med seg på kroppen, 

oppgi å ha ti flasker med seg og vise fram noen småflasker, mens man 

egentlig hadde ti liter i kofferten. På bussen diskuteres det direkte 

strategier for å overliste tollere. Her et eldre par med åpenbar strategisk 

selvironi som forteller hverandre følgende: 

367


Det gjelder å se dum ut. Se der ja, det uttrykket er fint, nå er du på mitt 

nivå, indre Østfold, det holder. 

Som antropolog skal man spille med åpne kort og fortelle om motivet 

med sin tilstedeværelse. Det at vi forsket på grensehandelen og kom 

fra «Statens institutt for forbruksforskning», gjorde at informantene 

lett la vekt på staten og tenkte at vi var tollere. En klar måte å overkomme 

dette på var å overkommunisere tilknytning, og for eksempel 

si at vi er tollere. Dette skaper lett humor, og gjennom at vi også 

handler synlig på tax-free’en, blir vi en del av fellesskapet. I det hele 

tatt er småsmugling av alkohol gøy. Latter er helt sentralt. Når folk 

kommer på båten er man mer oppspilt, og det snakkes ofte i munnen 

på hverandre. «Må jo ha det litt moro», eller «man lever bare en 

gang» er typiske utsagn. 

Når vi spør: 

Hva gjør du hvis du blir tatt? 

er svaret ofte at 

… da er det bare å gi seg over. Du kan ikke gjøre noe da. 

Den andre varianten er at 

man blir ikke tatt, så det er ikke noe å tenke på. 

Selv om det synes å være stor enighet om at det å «ta med seg litt for 

mye» er helt greit, er det ikke alle på bussen som er like begeistret. Vi 

snakker med en eldre kvinne som er opprørt, først over alle som tar 

med seg for mye. 

Alle vet det, 

sier hun. 

Jeg kjøper ingenting, jeg. Er rart at det er lov. De kunne ha tjent mye på å 

stoppe denne bussen her. Når som helst. 

Men synet på lovovertredelse synes situasjonelt og subjektivt. Kvinnen 

snakker senere, når hun blir mer varm, om at man bør jo kunne 

bruke pengene til hva man vil så lenge man betaler skatten sin. Hun 

spør om hva man kan kjøpe i Sverige. Vi forteller at man bare kan 

368


kjøpe for kr 2000 (før 2003, mindre enn 24 timer). Hun blir opprørt 

og kommer på en historie om en som var kristen, en venninne hun 

kjenner som hadde kjøpt en pels i Danmark, delvis på avbetaling av 

noen som hadde praiet henne og en annen venninne på gaten. Hun 

hadde innbetalt noen fakturaer, så hadde hun plutselig fått et brev fra 

tollerne, der sto det at hun skulle betale nesten like mye i toll som pelsen 

hadde kostet. 

Og hun var så flau, hun hadde jo aldri gjort noe galt. 

Så forteller hun om en kjole hun hadde lyst til å kjøpe, og legger til: 

Skal jeg ikke få kjøpe en kjole? 

sier hun opprørt, og gjentar at hun betaler skatt, så det skulle ikke de 

da ha noe med, da med referanse til «øvrigheta». 

Det finnes imidlertid folk som er utenfor det situasjonelle fellesskapet 

om det ulovlige, der importen ikke lenger handler om humor og 

folkelig protest. To eldre kvinner brukte hver sin trillebag til frakt av 

varer. De gikk fram og tilbake til tax-free’en og fylte bagen med literflasker 

med sprit og tettet den deretter med kartonger med sigaretter. 

Disse var åpenbart ikke på en hyggetur. Det påfallende i denne sammenheng 

var at de ikke var en del av det sosiale miljøet som oppsto 

på bussen. De deltok ikke i noe form for fellesskap, satt langt bak og 

ville absolutt ikke snakke med oss, i motsetning til de andre, som ble 

mer og mer pratsomme. 

Også utenfor bussfellesskapets reiser kan smuglingen ha rituell 

karakter. Vi var i ett tilfelle med to eldre kvinner på vei over grensen 

til Norge i bil, hvor det ble tøyset om smugling. 12 Da de gjorde seg 

klar til grenseovergangen, sprettet de opp kartongen med sigaretter 

og la den i det de kalte «smuglerveska», og spøkte med at en smuglerveske 

må være gammel og slitt og ha mange lommer. Det sies om profesjonelle 

smuglere at de utvikler stadig nye smartere og mer raffinerte 

metoder. Som vi ser av hendelsen er kreativiteten stor også blant småsmuglerne. 

Spenning, flørt og latter er viktig, og det er liten åpenbar 

redsel forbundet med lovovertredelsen. Og strategier for å unngå å bli 

stoppet og bli tatt i tollen er mange. Utsagn som «når vi kommer med 

tre-bussen er det ingen fare, da er det ingen som er ute», er vanlige. 

Follo (2003) viser hvordan hennes informanter har både egne og 

369


andres erfaringer fra tollernes virksomhet. De forteller at de står i 

butikkene og ser tollerne snakke i walkie-talkie, og at de da står klare 

til å vifte inn den aktuelle bilen, og at de vet når de har pause. På 

direkte spørsmål spriker svarene fra at tollerne tar alt til at de bare ser 

etter narkotika og ikke kontrollerer for annet og vinker dem bare 

videre, selv om de ser at de har med for mye. 

Spenningen ved smuglingen, strategiene for å lure tollerne, bidrar 

til det sosiale fellesskap og gruppedannelse i bussen. Det er også stort 

sett en felles enighet om at det å ta med litt for mye er helt greit. I 

løpet av kort tid skapes det et situasjonelt fellesskap med klare rituelle 

trekk, i tråd med Turners observasjoner om communitas, der 

antistruktur er sentralt: Handlingen foregår i et liminalt rom der det 

nettopp er situasjonelle regler og ikke de etablerte normer ellers i 

samfunnet som gjelder. 

«DET STORE DE» OG DEN POLITISKE SMUGLER 

Et annet viktig tema som er svært populært på bussen – og for så vidt 

blant de handlende på Svinesund – er «det store De», slik den opprørte 

kvinnen refererte til. «De» tolker vi som «øvrigheta», de som 

bestemmer, regjeringen, politikere i sin alminnelighet, men også institusjoner 

som tollvesenet og vegvesenet. Det virker som om en del av 

fellesskapet skapes ved å framstille seg selv som den lille mann som 

blir herset med av myndighetene. Dette temaet har klar referanse til 

smuglerdiskursen, som har pågått de senere år. 13 Typiske utsagn er 

«nå har dem lagt på igjen», med referanse til at prisene og dermed 

avgiftene er økt. Diskusjonen omkring hvor mye det er lov til å ta 

med seg inn i Norge, ble gjerne fulgt av hoderysting og varianter av 

utsagn som «det er så mye lover og regler». «Man skulle tro at de blir 

kåte av det.» 14 

Det store De står i klar kontrast til grensehandelen, og smugling 

blir en del av denne fortellingen. Under en båttur fra Fredrikstad til 

Strømstad og tilbake ble det av guiden fortalt historier om smuglere, 

hele tiden med smugleren som helten i historien. Historier om Arthur 

Omres liv som spritsmugler ble fortalt både av guiden og av de andre 

på båten med humor og tydelig ærefrykt. I kraft av både å være fra 

Østfold, og trosse politiet for en forseelse som det tilsynelatende er 

allmenn enighet om er tåpelig, blir han en helt. De historiske smu- 

370


glerne kan snarere sammenlignes med motstandskampen mot tyskerne 

(noe de angivelig også ble). 15 Sammenligning med andre typer 

varer ville vært umulig å bruke i slike fortellinger til allmenn forlystelse. 

Å omtale narkotika på samme måte som alkoholsmugling – selv 

om det finnes grupper som ikke ville se på slike handlinger som kriminelle 

– ville her vært utenkelig. Alkoholsmugleren er i denne gruppen 

en helt, narkotikasmugleren en skurk. 

Et typisk diskusjonstema er høye norske skatter og avgifter, og at 

det er politikerne som har skylda. Slike diskusjoner blir gjerne livlige. 

Det store De blir gjerne omtalt som grådige, noen som sitter bak et 

skrivebord med liten kontakt med folk. Det forventes en enighet i inngangssetninger 

som «Norge er et drittland». Hvis man som debattant 

kommer med argumentet at «det er vel også de høye lønningene som 

gjør at prisene er så høye i Norge» eller «mat er jo relativt dyrere i 

Sverige enn i Norge», slik vi gjorde ved et par anledninger, ødelegges 

de situasjonelle reglene. Det blir merkbart stille. Vår rolle som statsansatte 

og høyt utdannede forskere gjør vår posisjon vanskelig som 

debattant. Latter skaper, som Lien (2000) påpeker, integrasjon. Fravær 

av latter skaper tilsvarende sosial eksklusjon. I en slik situasjon 

har man ødelagt det nylig oppståtte fellesskap. Det å være på lag med 

smuglerne, kan tolkes som den lille manns kamp mot det store De, 

mot staten, regjeringen. Ved å peke på lønninger, ble vi derimot en del 

av det store De. 

Diskursen om det store De viser til klasseforskjeller. Forskjellene 

mellom tax-free-handlingen på Gardermoen og på båten mellom Sandefjord 

og Strømstad er også åpenbar. Det er ikke bare forskjeller i 

form av overvekt av rulletobakk på båten, men også typer av tilbud 

og måten man snakker om dem på. På bussen og på båten snakkes 

det hele tiden om priser, og det er lett å snakke med tilfeldige kunder. 

På Gardermoen er handlingen langt mer privat og av seriell karakter, 

mens bussturens fellesskap er dets motsats, nemlig gruppen. Gruppens 

virksomhet er et felles foretagende, mens serialitet er dets motsats. 

Under serialitet vil enhver ha fordel av at den andre ikke er der, 

som eksempelvis en kø foran kassaapparatet (Sartre i Østerberg 

1977). Fravær av Color Lines prangende tilbud som «kjøp 8 kasser 

[øl] og få tralla gratis» vitner også om at Gardermoens tax-free henvender 

seg til en helt annen sosial klasse. Og det er ingen som melder 

371


over høyttaleren på Gardermoen, slik vi opplevde på fergen fra Sandefjord 

til Strømstad: «Nå er det tyve minutter til tax-free’en stenger, 

og vi har i dag et ekstra tilbud på Finlandia. Før 239 kroner, nå 139 

kroner. Begrenset antall!» Tax-free-handlingen på flyplassene synes 

langt mer subtil, der pris ikke skal kommuniseres høyt. 

Smugling som politisk protest er annerledes enn det vi ellers tenker 

på som forbrukerpolitiske protesthandlinger som boikott, demonstrasjoner 

eller det å etterspørre miljøvennlige produkter. Forbrukerpolitiske 

protester er gjerne knyttet til venstresiden og en god sak, som 

motstand mot barnearbeid eller mot produkter laget av trær fra regnskog 

(Storstad 2003; Jensen 2000; Dulsrud 1992). Smugling kan 

imidlertid også tolkes som en politisk handling, som en reaksjon fra 

forbrukerne der de verken er enige i samfunnsmessige mål (f.eks. 

myndighetenes alkoholpolitikk) eller i de institusjonelle midlene, som 

for eksempel det å handle alkohol på Vinmonopolet i Norge. 

DE MANGE LEGITIMERINGSSTRATEGIER 

Prisen er et selvforklarende incitament for smuglingen, og de fleste 

samtaler starter jo med å diskutere prisforskjellene og hvor mye man 

sparer på å handle i Sverige, gjerne etterfulgt av et «man må være 

idiot for å kjøpe alkohol i Norge». Da kommer den første legitimeringen, 

som går på at staten må ta ansvaret selv fordi det er så dyrt. 

95 % av de grensehandlende er også enige i påstanden 

Politikerne kan takke seg selv for at det er så stor grensehandel (Storstad 

2003). 

Sparing er argumentet, men referansen til en overordnet størrelse gir 

andre moralsk ansvar for egen ulovlig handling («det er deres feil»). 

Dette forsterker både gruppedannelsen og legitimerer den ulovlige 

praksisen. Det er ikke urimelig å tolke utsagnene som småsmuglerne 

gir omkring sine handlinger som en projisering av skyld til andre. 

Dette kan foregå på flere måter. Selv om mange ikke kjenner kvotene 

nøyaktig, vet mange omtrent når de går over en grense, at det ikke er 

tillatt (Tufte 2002). 16 Det å forklare handlingen ut fra tåpelige regler, 

egner seg derfor som en moralsk legalisering av overskridelsen. Her er 

man uenig i det samfunnsmessige målet, og legitimerer sine handlinger 

i lys av det. 

372


En påfølgende og meget vanlig måte å forklare smugling til eget 

bruk er å henvise til «de andre» som tar med mer, som en eksplisitt 

variant av allmenningens tragedie. Særlig med referanse til «utlendinger», 

som antas å ha med seg betydelige mengder enten for videresalg 

eller til egen restaurant. Flere av de handlende på bussturene hvisket 

til oss utsagn av typen 

se de der svartingene bak, der er det ikke akkurat kvota det går i. 

Utlendingene antas å ta med andre varer enn nordmenn, og at varen 

er ment for salg i restaurant eller butikk. Siri Eriksens 17 informanter 

forteller henne at 

det er ikke slik grensehandlingen er ment, 

med referanse til at de selger det videre. Intervjuer med innvandrere, 

både av Eriksen og av oss, antyder imidlertid at både nordmenn og 

innvandrere anser seg selv som moralsk korrekte, og synes om de 

andre at de ikke har kunnskap om hva man skal handle. 

En annen type legitimering er å bagatellisere lovbruddet. Det er da 

vanlig at småsmuglerne legitimerer egen handling med å referere til 

myndighetenes manglende interesse for virksomheten. Den gjengse 

oppfatningen er at myndighetene synes å være lite opptatt av den folkelige 

smuglingen. De prioriterer narkotika framfor alkohol og sigaretter. 

18 Blant grensehandlerne er det enighet om at sannsynligheten 

for å bli tatt er liten. I Storstad (2003) sa 55 prosent av grensehandlerne 

seg helt enig eller delvis enig i påstanden «Sannsynligheten for å 

bli stoppet av tollere er så liten at den er det ingen grunn til å ta hensyn 

til». Dette synet deler også våre busspassasjerer. En variant av 

denne type legitimering av småsmugling er gjennom en slags personlig 

utligning. Det vil si at man kan ta med seg mer varer av én type når 

man har mindre av en annen varegruppe. Et typisk argument er at 

jeg har jo ikke med meg noe alkohol, så da tar jeg med litt ekstra tobakk, 

og følge opp med å håpe at han møter en vennligsinnet toller – som 

det går mange vandrehistorier om. Smuglernes oppfatning av tollernes 

manglende interesse kan tolkes som at smuglingen er blitt en 

internalisert norm, og at tollerne er med på å legitimere smuglingen. 

373


Den vanligste legitimerende forklaring til smuglingen er imidlertid 

at varene er «til eget bruk». Noen sa til og med at det er lov å «ta med 

til eget bruk». I Karasjok fikk vi for eksempel høre en historie om et 

ektepar som skulle ha bryllup, som da naturlig nok reiste til Karigasniemi 

for å handle sprit. (Det er vanlig med 2–300 gjester i et samebryllup, 

og det forventes rikelig med alkohol. Sprit er en stor utgift i 

forbindelse med bryllup.) Ekteparet hadde fylt flere kasser med sprit i 

bagasjen som de hadde bestilt fra Ivalo. De ble stoppet på grensen. 

Ja, men vi skal jo ha bryllup? 

var ifølge historien det uforstående svaret til kvinnen i bilen (Døving 

2003b). 19 

Å ikke kjenne kvotene kan tolkes som en måte å beskytte seg mot 

ulovligheter. Det vil si at man konstruerer en moralsk kode for lovlighet. 

Overtredelse av lovers betydning handler om moral – ikke ren 

juss. Det å ta med seg for mye alkohol synes innenfor denne konsensus 

ikke å være overtredelse av loven. Uttrykket «å ta med for mye» 

er vanlig blant småsmuglerne. Dette kan være et eksempel på sjargong 

som er et tegn på tilhørighet til en kriminell subkultur (Bondeson 

1974). Ved å forfine språket på denne måten, rister man av seg 

merkelappen «smugler». Språkets semantikk kan på denne måten 

bidra til å redusere den kognitive dissonans. «Til eget bruk» viser til 

at varen ikke inngår i en pengeøkonomisk sfære, noe vi tolker som en 

direkte referanse til «de andre», utlendingene bakerst i bussen eller 

«de egentlige smuglerne» som driver økonomisk vinning. Varen skal, 

for at den skal være moralsk korrekt, konsumeres og distribueres i en 

byttesfære utenfor markedet. Videresalg kan tolkes som den egentlige 

forbrytelsen. 

En form for legitimering er også sporten og spenningen i seg selv. 

En vanlig uttalelse er: 

Litt moro må man da få lov til å ha det! 

På oppfølging av et slikt utsagn vises det til at man lever i en relativt 

kjedelig hverdag, at handlingen er ufarlig, og at den er spennende i 

seg selv. Det omtales og oppfattes av mange som en sport å lure øvrigheta, 

og det er et spill mellom småsmugleren og tolleren. Måten Omre 

blir omtalt som helt på, er et godt eksempel på den diskursen denne 

374


sporten er en del av. Stemningen rett før og etter grenseovergangen er 

spillets kontrapunkt, som utlades med jubel ved passering, er også 

analog med sportens fellesskap. Småsmugling blir små rituelle rom, 

der sport finner sted, og de utvikler sine egne normer og regler, der 

altså de profesjonelle nå er sportens juksemakere. 

Alle disse formene for legitimering overkommuniseres, noe som i 

seg selv kan tolkes som et tegn på at skammen over lovbruddet er 

latent i andres potensielle indignasjon på eget lov-/normbrudd, og at 

den kollektivt må overskrides som en del av det å gjøre handlingen 

legitim. Dette i klar kontrast til samene i Karasjok, som ikke viser 

noen slik form for legitimeringsbehov. En rimelig tolkning er at 

samene ikke anerkjenner staten på samme måte og dermed ikke identifiserer 

seg med grensen (Døving 2003b). En viktig observasjon som 

gjør at fellesskapet også har rituell karakter, er spenning, sport og latter. 

Det er mye som tyder på at den er knyttet til alkoholens posisjon i 

Norge. 

EN LITEN KNERT – ALKOHOLENS SÆRSTILLING 

Innledningsvis refererte vi til at alkohol var ingen «ordinær» vare. At 

alkohol ikke er noen «ordinær» vare, viser seg også på bussturen. Det 

er ikke bare som felles handling i det å ta for mye alkohol med hjem 

som er sentralt, men også selve drikken – og til dels rusen – er også 

med på turen. Dette er typisk ved de norske fritidsvaner, der mesteparten 

av alkohol i Norge konsumeres i fritiden (Døving 2003a). 

Alkohol som konsumeres på slike turer er imidlertid langt fra det som 

i Norge klassifiseres som fyll, men snarere innenfor konteksten «å 

kose seg», eller å «unne seg noe ekstra». Slike turer kan sies å være 

innenfor et turmodus. Den rituelle valfarten til Strømstad skjærtorsdag 

er et godt eksempel på alkoholens rituelle karakter ved grensehandelen. 

Vi har ikke egne data fra denne dagen, men ifølge 

Göteborgposten var det i 2004 mellom 10–15 000 nordmenn i Strømstad 

den dagen, og at alkohol er sentralt er også tydelig. Hele 33 personer 

ble ifølge avisen arrestert for fyll. 20 Og ifølge VG ble syv 

personer arrestert allerede klokken 12. 21 

Det forventes at man skal drikke på slike turer. I en av annonsene 

over reisene som har overnatting i Strømstad, står det «da kan vi fylle 

opp litt av den kvoten som vi kanskje har brukt på veien.» På slike 

375


dagsreiser er det først og fremst på båten man konsumerer alkohol, 

og i noen grad på bussen, men da ikke i så store mengder. Men det er 

en klar glede å drikke billig alkohol. 

Vi tar en liten knert på veien, om ikke tollerne har tatt det (latter). 

Det er ikke tvil om at det bygges opp til en spesiell stemning rundt 

alkoholen og smuglingen. Alkohol har en enestående fellesskapende 

status hos nordmenn og medvirker til et semi-ulovlig fellesskap. Det 

er klassisk at rus skaper slike «time-out» fellesskap, og at det å innta 

eller gjøre noe ulovlig sammen også er konstituerende og bidrar til 

communitas (Turner 1997; Douglas 1987; Sørhaug 1996). 

En litt beruset enkemann forteller at han har turen som sjekketriks: 

De er så hyggelige dette selskapet, og så bra disse turene. Du vet jeg har 

mista kona mi, og vet du hva det verste er, vet du hva det er, det er å ikke 

ha noen å se inn i øya når man spiser. 

Så derfor inviterer han venninner med på middagen over fjorden. 

Det er det beste, 

sier han. Venninnen legger lattermildt til at han tar med seg den ene 

etter den andre. Han kjøper noen flasker med sprit på båten, ellers 

forteller de at de har med seg lite andre varer. 

Jeg har tolv flasker Drambuie hjemme, det går jeg aldri tom for. 

De er veldig fornøyde. 

Smuglingens kontekst er altså rituell og hyggelig, og handlingen 

regnes verken som en forbrytelse eller forseelse. Vi vil nå diskutere 

hvorfor handlingen ikke forstås som det lovbruddet den faktisk er. 

FORSEELSE OG STRAFF 

Forbrytelser og forseelser er som nevnt to hovedgrupper av kriminalitet 

(Ellingsen 2001). Småsmugling blir betraktet som en forseelse, og 

en får et forelegg på stedet. Å begå en forseelse regnes ikke som så 

forkastelig som når en begår en forbrytelse. Det er når saker fremmes 

for domstolen og det er snakk om fengsel, at man stigmatiseres som 

«forbryter», påpeker Aubert (1976). 

376


Selv om smugling er et klart lovbrudd, og at det slik sett burde 

være en konsensus omkring normbrudd, er smugling av særlig alkohol, 

tobakk og kjøtt til eget bruk en type straffbare forhold som synes 

akseptert av et flertall av befolkningen. 22 Dette kan fortolkes som om 

det er liten oppslutning fra borgerne om myndighetenes grensesetting 

for innførsel av visse varer. Dette vil med Merton (1968) si at man er 

uenig i både det samfunnsmessige målet (alkoholpolitikken) og de 

institusjonelle midler som her vil være å kjøpe alkoholen i Norge på 

Vinmonopolet. Småsmuglerne er blitt opprørere som utvikler sine 

egne normer og regler, og en av disse er at man ikke anser småsmugling 

å være kriminell virksomhet. 

Blant småsmuglerne finnes også dem som er enige i det samfunnsmessige 

målet, men uenige i de institusjonaliserte midlene, det som av 

Merton beskrives som innovasjon. Det kan være enighet om at innførsel 

av bestemte typer varer bør være lovregulert, men det er ikke 

enighet om kvotens størrelse. Man kan mene at det skulle være lov å 

ta med inn større mengder billig alkohol og tobakksvarer enn det 

dagens tollov gir anledning til. Presset i retning av lovstridig virksomhet 

blir da sterkt (Østerberg 1977). Smugling som middel til å skaffe 

seg disse produktene blir en innovativ virksomhet. Det er her ikke 

samsvar mellom mål og midler, og i slike tilfeller kan det oppstå det 

Festinger (1957) kaller kognitiv dissonans dersom det føles ubehagelig 

å smugle. Ubehaget – slik vi tolker småsmuglernes uttrykk – kan 

være knyttet til angsten for å bli tatt, eller at man vet man begår en 

ulovlig handling, og dermed lete etter legitimeringsargumenter: «Det 

burde være lov å innføre større kvoter.» Eller: «Når prisene hjemme 

er så høye, kan man ikke forvente noe annet enn at det smugles.» En 

tredje måte å redusere kognitiv dissonans på er å alliere seg med 

«likesinnede». Småsmuglerne er ikke organiserte kriminelle, men de 

kan – som vi har sett – danne situasjonelle grupper eller subgrupper. 

Gruppens virksomhet er et felles foretagende. Når passasjerene 

befinner seg i bussen, forvandles de til en gruppe; det oppstår et situasjonelt 

fellesskap omkring lave priser, hva som er lurt å kjøpe, protestytringer 

mot stat og politikere som er skyld i de høye prisene 

hjemme, og ikke minst smugling som en felles «hemmelighet». At 

småsmuglerne overkommuniserer både handlingen og legitimeringen 

kan da også bunne i et forsøk på å teste medpassasjerenes posisjoner, 

377


altså å sikre seg legitimitet snarere enn samvittighetens problemer 

med sitt moralske over-jeg. Hovedpoenget er for egen del å komme 

vel fram med varene. 23 

Å følge en lov kan sies å være et moralsk imperativ. Forventningen 

om sosiale sanksjoner ved normbrudd kan derfor være en grunn til at 

de smuglende bruker så mye ressurser på å legitimere normbrudd. 

Moral refererer til et mulig eller faktisk brudd på orden, og denne 

ordenen må inneha et mer eller mindre eksplisitt identifikasjonskriterium. 

Brudd på orden er naturlig forbundet med sosial kontroll gjennom 

forskjellige former for sanksjoner. Brudd på moralske påbud kan 

kobles til et ytre og et indre nivå av moral, til et spørsmål om hvem 

som bryter den moralske orden. Indignasjon oppstår som reaksjon på 

relevante andres brudd på en orden, mens skyld og skam er egen eller 

gruppens brudd på tilsvarende orden. Indignasjon er reaksjoner på 

relevante andres brudd på kategoriske grenser. Dårlig samvittighet 

kan sies å være når normen er internalisert slik at den sosiale kontrollen 

kommer fram gjennom skam, som da kan anses som andres 

tenkte indignasjon overfor en selv (Døving 2003a:319). 

Nigel Rapport (1997) antar at moralitet er basert på «rettferdig 

harme» over andre menneskers handlinger. Det er reaksjonen på et 

eller annet brudd som viser til moralitet. Durkheim (1952) legger vekt 

på både det som angår plikter, begjær og de emosjonelle aspektene 

ved moral, og at det gjerne er i rituelle sammenhenger at sosial opphisselse 

over brudd på normer blir uttrykt. 24 Legitimitet er til stede 

når de andre aksepterer handlingen uten at de er tvunget til det. 

Handlingen har slik sett blitt «gyldig» (Weber 1971). Forhandlinger 

omkring legitimering kan tolkes som en avveining av andres potensielle 

indignasjon og behandling av potensiell skam. Indignasjon blir, 

slik vi tolker småsmuglingen, både en legitimeringsstrategi, et 

utgangspunkt for et situasjonelt fellesskap og første skrittet i en etablering 

av den nødvendige diskursen for politisk forbruk. 

FRA RITUELT TIL POLITISK OPPRØR 

Vi tolker bussreisene i et rituelt perspektiv. Småsmuglerne skaper 

communitas og situasjonell justis i et liminalt rom. Handlinger og 

utsagn viser klart til en antistruktur i Turners perspektiv. I liminale 

rituelle rom er det regler, men altså ikke de samme reglene som i stor- 

378


samfunnet. Rommet er uavklart, det er urent i Douglas’ (1966) terminologi 

fordi andre strukturer er overskredet. I litteraturen er det 

spontane ved fellesskapet aksentuert. Og vi kan også observere en 

nivellering av ellers relevante hierarkier, og at ritualet til de grader er 

et rom for refleksjon. Vi finner klare fellesskapsdannende handlinger. 

Gruppen skaper et sett av eksterne diskurser og skaper et «vi», der 

alkohol og det ulovlige har en spesiell plass. Humoren synes også å 

knytte dem sammen. 

Å bryte ut i latter samtidig, å klare å fortelle en spøk som folk ler av, eller 

å skjønne den humoristiske undertonen i andres ironi, handler om å mestre 

felles kulturelle koder. Humor innehar dermed et sterkt potensial for 

sosial integrasjon, 

skriver Lien (2001:70). Spenning synes å ha samme nytte. Alt pratet 

om tollere i humoristiske undertoner blir snudd til spenning etter 

avreise fra Svinesund. Når alle bryter ut i lovbrudd samtidig, synes 

det, på linje med latter, også å skape et fellesskap. Når vi skal passere 

brua over Svinesund blir det plutselig helt stille, og det er en klar 

spenning omkring hvorvidt vi blir stoppet eller ikke. Lettelsen hundre 

meter etter brua er påtagelig. 

En måte å tolke grensehandelen og småsmuglingen er i et klassisk 

inversjonsrituelt perspektiv, slik Gluckmann (1956) betegner opprørsritualets 

funksjon. Deltagerne får i rituelle og gjerne syklisk tidsavgrensede 

rom anledning til rituelt å kritisere makten, før man igjen 

skal inn i det normale, for dermed å bekrefte eller til og med styrke 

samfunnets orden. I et slikt strukturfunksjonalistisk perspektiv vil 

småsmuglingen være mønsteropprettholdende og strukturbevarende. 

Den har altså klare rituelle aspekter. Grensen er overskredet, og vi 

er på vei tilbake. Spørsmålet er da hvorvidt dette situasjonelle blir 

vedvarende og fester seg i noen form for diskurs eller gjentagende 

praksis, om det liminale er en terskel ut av huset, inn i et Narnia, eller 

om man lager en åpning til et annet rom i huset, for å bruke van Genneps 

(1960) husmetafor på samfunn. Vi velger å se på det rituelle 

rommet som dannende for en diskurs man har anledning til å ta med 

seg, og som dermed gir grunnlag for et reelt og ikke bare rituelt opprør. 

Selv om situasjonen i seg selv genererer grupper, og lojaliteten, 

fellesskapet gjennom det å gjøre noe ulovlig sammen synes å skape et 

379


sterkere fellesskap, finnes det eksterne referanser ut over det situasjonelle 

i turen. Referansene til den politiske diskursen er åpenbar. Bussen 

er et fellesskap av folk flest, eller den jevne mann, som står i en 

klar motsetning til det store De. Vi har derfor hevdet at både det diskursive 

innholdet, og smugling som praksis, også er politisk. Det vil si 

at vi gjenfinner et politisk grunnsyn som deltagerne bruker i kommunikasjonen 

omkring fellesskapet. Dette handler særlig om å kommunisere 

Norge som dyrt fordi landet har et svakt styre på grunn av 

politikerne og den norske skatte- og avgiftspolitikken. Det er vanlig å 

tenke den politiske forbruker som en som handler for å oppnå et 

aktivt mål. I denne sammenheng er det politiske først en protest, men 

som vi har sett har den blitt tatt til følge og avgiftene har blitt satt 

ned. At Frp er overrepresentert blant de grensehandlende, og at det er 

den lille manns kamp mot øvrigheta og mot skatter og avgifter som 

går igjen på turene, viser at gruppedannelsen kan sies å produsere og 

befeste en bestemt politisk diskurs. 

Småsmugling i grenseland er ikke den store revolusjonen, men en 

liten trussel, en liten spire til opprør. Den daglige følelsen av avmakt 

som pensjonister og trygdede ellers kan ha, kan i en slik rituell situasjon 

snus til følelse av felles potensial. Det er et typisk opprørsritual i 

den forstand at den snur autoritetsforholdene opp ned, og er gjentagende 

i formen. I en demokratisk sammenheng kan de handlende 

imidlertid også få makt, fordi handlingen blir tatt hensyn til i den 

politiske diskursen og som bakgrunn for politisk beslutning, og at de 

handlende er stemmer ved politiske valg. Når bussturen er ferdig, blir 

fellesskapet oppløst. Hukommelsen om turen er imidlertid ikke borte. 

Våre data tyder på at småsmugling er på vei til å bli en institusjonell 

virksomhet, med en sterk forestilling om tollernes godkjennelse og 

med manglende respekt for Norge som tollområde som en konsekvens. 

380


Noter 

1. SIRUS i NOU (2003) opererer med begrepet «restkategori» om det forbruket av 

alkohol som ikke omsettes gjennom salgskanaler som har bevilling (dagligvare, vinmonopol 

og skjenkesteder). Hvor mye som er smugling, er usikkert. Restkategorien 

utgjorde i 1999 om lag 25 prosent av totalforbruket, hvorav grensehandelen utgjorde 

ni prosent. 

2. Ifølge tolloven er et «tollområde» det norske fastland og alt område innenfor territorialgrensen. 

En «vare» er enhver ting som behandles som vare etter tolltariffen, 

«toll» er avgifter som oppkreves i henhold til tolltariffens bestemmelser. Ifølge loven 

plikter enhver som ferdes fra eller til grensen «å stanse når tollvesenet ved tegn eller på 

annen måte forlanger det.» Vedkommende plikter også «å gi tollvesenet alle de opplysninger 

og yte den hjelp som tollvesenet finner nødvendig for gjennomføring av kontrollen. 

Når det forlanges, plikter han også å forevise de varer han måtte bringe med.» 

Ifølge §§ 61–65: «med bøter eller fengsel inntil 6 måneder eller begge deler straffes den 

som i strid med bestemmelser gitt i eller med hjemmel i denne lov innfører eller utfører 

en vare utenom tollvesenets kontroll, eller som disponerer over en vare i strid med 

noen bestemmelse gitt i eller med hjemmel i denne lov.» Tolloven omfatter også «den 

som transporterer, oppbevarer, skjuler, avhender, overlater til andre eller erverver vare» 

som er innført eller disponert over i strid med tolloven. «Når en overtredelse av 

§§ 61–65 er særlig grov, er straffen bøter eller fengsel inntil 2 år, men fengsel inntil 6 år 

ved forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse» (LOV 1996-06-10 nr 05: Lov om toll). 

Bot ved forenklet forelegg gjelder inntil 5 liter brennevin (fra og med 22,1 til og med 

60 volumprosent), inntil 10 liter alkoholholdig drikk med alkoholinnhold over 7,0 til 

og med 22 volumprosent, inntil 50 liter alkoholholdig drikk med alkoholinnhold fra 

og med 2,5 til og med 7,0 volumprosent, inntil 1000 sigaretter, sigarer eller sigarillos, 

inntil 1000 gram snus, skråtobakk og røyketobakk. Størrelse på bøtene er fra 300 til 

2600 kr (FOR 1999-08-24 nr 959: Forskrift om bruk av forenklet forelegg i i mindre 

alvorlig tilfeller av ulovlig innførsel.) 

3. Turner bygger videre på van Genneps (1960) The Rites of Passage i sin analyse av 

struktur og antistruktur. Utgangspunktet for analysen av det liminale (rituelle rom), 

hos både van Gennep og Turner, er at individene gjennom dette rommet transformeres 

fra en status til en annen. Begrepet terskel (’limen’) hentyder til denne uavklarte overgang 

i van Genneps syn på samfunnet med sin husallegori. I kulturelle terskel-rom som 

festivaler, feriesteder og lignende, går deltageren mer ut og inn av det liminale på et 

mer syklisk nivå. Slike ritualer er gjerne er mindre obligatoriske enn overgangsritene, 

og individene skifter ikke status. Perspektivet er derfor brukt i analyser av turisme, teater 

og sport. Turner (1982) har brukt begrepet «liminoid» om den siste typen for å 

skille disse typer liminale rom. Vi ser ikke den distinksjonen som nødvendig for vårt 

sosiologiske formål. 

4. Grensehandelsprosjektet, «Fenomenet grensehandel – rasjonalitet mer enn galskap?», 

er et samarbeidsprosjekt mellom SIFO og Bygdeforskning 2002–2004, og er 

finansiert av NFR. 

5. Vi har også brukt en liten diskursanalyse for å få en oversikt over hvordan man 

snakker om smugling av alkohol i offentligheten. Metoden her har vært å søke på 

begrepene «smugling», «alkohol» og «grensehandel» i den anarkiske søkerbasen 

Google. De første 50 treffene ble så systematisert, og deretter analysert i de kontekster 

begrepene inngår i. For metodisk gjennomgang av diskursanalyse med bruk av internett, 

se Døving 2002. (For diskursanalyse generelt, se Neumann 2001.) 

6. Slik står det i innledningen til en offentlig utredning om alkohol i Norge: «Både i 

Heimskringla, Håvamål og de islandske ættesagaene har alkoholen en sentral plass. 

381


Men allerede i disse skriftene finner en et dualistisk syn på bruken av alkohol. Riktignok 

prises alkoholen, og det å by gjester alkohol og skjenke seg selv og sine gjester fulle 

anses som et uttrykk for gjestfrihet og raushet. Det å tåle mye alkohol blir sett på som 

en god egenskap ved en konge, noe som vel var en nødvendig egenskap all den tid det 

ofte ble slagsmål og våpenkamp i forbindelse med alkohol og sosialt lag. Det var også 

slik at alle måtte drikke i festlig lag, avhold var forbudt for våpenføre menn. 

Men samtidig oppfordres en i Håvamål til å drikke med måte, og spesielt bør en unngå 

for mye alkohol i bestemte sosiale situasjoner, for desto mer en drikker, desto dummere 

oppfører en seg. Budskapet fra Håvamål er derfor klart: drikk med moderasjon» 

(NOU 1995). 

7. I Alkoholloven § 1-1. Om lovens formål står det: «Reguleringen av innførsel og 

omsetning av alkoholholdig drikk etter denne lov har som mål å begrense i størst mulig 

utstrekning de samfunnsmessige og individuelle skader som alkoholbruk kan innebære. 

Som et ledd i dette sikter loven på å begrense forbruket av alkoholholdige drikkevarer.» 

8. I Europa var det i Norge, Sverige, Finland og Island at avholdsbevegelsen sto sterkest 

i forhold til innbyggertallet, noe som delvis hadde sammenheng med det spesielle 

drikkemønsteret i den nordeuropeiske «brennevinssonen». 

9. Johansen (2004) viser hvordan smugling og illegale markeder i dag kan knyttes 

direkte tilbake til forbudstiden, som i Norge varte fra 1916/17 til 1927. 

10. I Norge var det streiker ved Vinmonopolet både i 1978, 1982 og i 1986. Den mest 

langvarige streiken hadde en i 1982, da arbeiderne streiket i 15 uker. I 1978 varte streiken 

i ni uker, og i 1986 streiket arbeiderne ved anlegget i Oslo i fem uker. Alle disse 

streikene gjaldt arbeiderne ved produksjonsanlegget og i transporten, noe som gjorde 

at butikkene ikke var stengt like lenge. Men i 1986 streiket også de butikkansatte i fem 

uker, og da stengte butikkene umiddelbart. 

11. I et tidligere utkast sto det «… fra grovt sett lavere sosiale lag. Vi hadde blitt overrasket 

hvis vi hadde møtt en kollega», men dette tok vi bort fordi vi ikke har spurt 

etter de handlendes inntekt, yrke og utdannelse. 

12. Se Follo 2003. 

13. Eksempler: «Generell påstand at høye avgifter fører til mer illegal omsetning av 

alkohol» (NOU 2003:50). «Thomas Angell i HSH: ’Prisene på nevnte lokkevarer 

[alkohol og tobakk] bestemmes i realiteten av politikerne idet det er de som fastsetter 

avgiftene på varene. Således er det også politikerne som har et stort ansvar for at situasjonen 

er som den er’» (Se og Hør nr. 10, 2003). 

14. I 2003 ble det myket noe opp på innførsel av varer som vil ha betydning for grensehandelen 

og smugling. Hvis man har vært ute av landet kortere enn 24 timer, kunne 

man før 2003 ta med varer for NOK 2000, mens fra 2003 er denne rammen økt til 

NOK 3000. Dessuten er det nå lov å ta med ti kilo kjøtt, kjøttvarer og ost, en grense 

som tidligere var begrenset til tre kilo kjøtt. Denne kvoteendringen kan ha ført til at 

det som før var smugling, nå vil være innenfor lovlig kvote (Lavik 2004). Kvoteendringen 

kan også ha ført til økt import av kjøtt. Grensene på et kilo sjokolade og fem kilo 

sukker er opphevet (Lavik 2003). 

15. Men krigen førte til at mange smuglere ble helter, fordi det var disse som hadde 

kunnskap om å omgå tollere og politi. Johannes «Gulosten» Andersen gikk for eksempel 

fra å være smugler og «kriminell» til å bli krigshelt. Sammenblandingen mellom 

smugling, motstand mot nazistene og alkoholens festlige tilleggsbetydninger kan ha 

bidratt til romantiseringen av smuglertiden, og dermed til dagens smuglervirksomhet. 

http://lotus.uib.no/norgeslexi/krigslex/a/a2.html. 

382


16. Undersøkelser tyder på at de norske forbrukerne ikke kjenner til tollbestemmelsene 

i detalj. De visste for eksempel at det var begrensninger på å ta landbruksprodukter fra 

utlandet til Norge, men ikke hva kvotene var. I en undersøkelse som ble gjennomført i 

juni 2002 av Tufte svarte 88 prosent «ja» på at det var begrensninger på å ta med seg 

landbruksprodukter til Norge, men på spørsmål om hvor mange kilo, var det kun 40 

prosent som svarte riktig, nemlig tre kilo kjøtt. 32 prosent svarte at de ikke visste hvor 

stor lovlig kvote var. 

17. Dette utsagnet er hentet fra personlig kommunikasjon med etnologistudent Siri 

Eriksen, som arbeider med grensehandelen. 

18. «Tollvesenet har første halvår i år opplevd en mangedobling i beslagene av øl, vin 

og tobakksvarer hos grensehandlende nordmenn. Økningen i beslagene hos reisende 

bekymrer toll- og avgiftsdirektør Marit Wiig. – Vi prioriterer narkotika, og tollvesenet 

skal jobbe med å avdekke de store smuglerlastene hos de profesjonelle.» http:// 

www.toll.no/index_emne3.htm 23/7-04. (Se også Lavik 2006). 

19. Dette er med all sannsynlighet en vandrehistorie, som både reflekterer samenes 

manglede integrasjon og aksept av grensen, og en selvforsterkende stolthet av motstanden. 

Fravær av respekt for grensen og tollbestemmelsene er imidlertid reell nok. Da 

Døving handlet i Finland under feltarbeid, fikk han forespørsel om å ta med seg sprit 

til en fest. Det var snakk om flere liter, men ingen tok opp problemet med kvoter. 

20. http://www.gp.se/gp/jsp/Crosslink.jsp?d=119&a=160245. 

21. http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=222556. 

22. I MMIs Monitor fra 1999 er hjemmebrenning, sammen med å kjøre bil litt over 

fartsgrensene, en av en rekke ulovlige aktiviteter som flest oppgir kan godtas (20 prosent 

sier det kan godtas og 35 prosent sier det kan godtas under tvil). Derimot: i en 

undersøkelse gjennomført av Opinion, referert i Aftenposten 16/7-04, sier hele 58 prosent 

at det å ta med en flaske alkoholdig drikke mer enn det man har lov til, ikke er 

alvorlig. 67 prosent synes ikke det er alvorlig å ta med et kilo kjøttvarer mer enn man 

har lov til, og 55 prosent sier det ikke er alvorlig å ta med en kartong sigaretter mer 

enn det man har lov til. 

23. Den sosiopsykologiske spenningen av overtredelse er i seg selv selvfølgelig et 

vesentlig moment. Når innsatsen og dermed de potensielle sanksjonene blir store, stiger 

nødvendigvis spenningen. Vi prøvde med stigende overskridelser for å teste følelsen 

på oss selv. Når muligheten for forelegg på mange tusen kroner og å miste varene truer, 

blir kryssingen av grensen følelsesmessig annerledes enn med rent mel i posen. 

24. Archetti antar at moralske reaksjoner gjerne blir synlige under kriser og konflikter, 

men også at slike reaksjoner er individuelle og står i relasjon til samfunnet. Moral kan 

derfor ikke forstås kun som noe gitt, men noe som også omhandler konstruksjon av 

mening (Archetti 1997). 

383


Referanser 

Archetti, Eduardo (1997), «The moralities of Argentinean football». I: S. Howell, red., 

The Ethnography of Moralities. London: Routledge. 

Aubert, Wilhelm (1976), Rettens sosiale funksjon. Oslo: Universitetsforlaget. 

Babor, Thomas, Raul Caetano, Sally Casswell, Griffith Edwards, Norman Giesbrecht, 

Kathryn Graham, Joel Grube, Paul Gruenewald, Linda Hill, Harold Holder, Ross 

Homel, Esa Österberg, Jürgen Rehm, Robin Room & Ingeborg Rossow (2003), Alcohol: 

No Ordinary Commodity. Oxford og Oslo: Blackwell Publishing Ltd., Oxford 

University Press og SIRUS. 

Bondeson, Ulla (1974), Fången i fångsamhället. Malmö: Norsted & Söners Förlag. 

Douglas, Mary (1966), Purity and Danger: an Analysis of the Concepts of Pollution and 

Taboo. London: Routledge. 

Douglas, Mary (1987), Constructive Drinking. Perspectives on Drink from Anthropology. 

Cambridge: Cambridge University Press. 

Døving, Runar (2002), Mat som totalt sosialt fenomen. Noen eksempler med utgangspunkt 

i Torsvik. Doktoravhandling, Institutt for sosialantropologi, Universitetet i Bergen. 

Døving, Runar (2003a), Rype med lettøl. En antropologi fra Norge. Oslo: Pax forlag. 

Døving, Runar (2003b), Grensehandel i sameland. Prosjektnotat nr. 4. Oslo: Statens institutt 

for forbruksforskning (SIFO). 

Døving, Runar & Randi Lavik (2006), «A Good Buy. Rationalities and Motives behind 

Cross-Border Shopping». I: Frank Asche, red., The Primary Industries Facing Global 

Market. The Supply Chains and Markets for Norwegian Food. Oslo: Universitetsforlaget. 

Under utgivelse. 

Dulsrud, Arne (1992), «Boikott som forbrukerpolitisk virkemiddel». I: John W. Bakke & 

Marianne Lien, red., Mellom nytte og nytelse. Arbeidsrapport nr 9. Lysaker: Statens 

institutt for forbruksforskning (SIFO). 

Durkheim, Emile (1952), Sociology and Philosophy. London: Cohen & West. 

Ellingsen, Dag (2001), Kriminalitet og rettsvesen. 4. utgave. Statistiske analyser. 

Oslo–Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå. 

Fangen, Katrine (2004), Deltagende observasjon. Oslo: Fagbokforlaget. 

Fausa, Anita Kristin (1997), Importrestriksjoner, smugling og korrupsjon. En teoretisk tilnærming 

med eksempler på rent-seeking fra Tanzania. Hovedoppgave for cand.polit.graden. 

Sosialøkonomisk institutt, Universitetet i Oslo. 

Festinger, Leon (1957), A Theory of Cognitive Dissonance. Stanford: Stanford University 

Press. 

Follo, Gro (2003), Grenselinje-landet – grensehandel mellom handel og tur. Rapport nr 2/ 

03. Trondheim: Norsk senter for bygdeforskning. 

Fuglum, Per (1995), Brennevinsforbudet i Norge. Trondheim: Tapir Forlag. 

Gluckmann, Max (1956), Custom and Conflict in Africa. Oxford: Basil Blackwell. 

Gustavsson, Anders (1998), Alkoholkontakter över den svensk-norske riksgränsen. Småskrifter 

utgivna av Bohusläns museum nr. 49. Uddevalla. 

Hamran, Olav & Christine Myrvang (1998), Fiin gammel. Vinmonopolet 75 år. Oslo: 

Tano Aschehoug. 

Hauge, Ragnar (1998), Norsk alkohollovgivning gjennom 1000 år. Oslo: Rusmiddeldirektoratet. 

Jensen, Tor Øyvind (2000), «Den politiske forbruker». I: Trond Blindheim, Tor Øyvind 

Jensen & Frode Nyeng, red., Forbrukeren – helt, skurk eller offer. Oslo: Cappelen 

Akademisk Forlag. 

Johansen, Per Ole (1994), Markedet som ikke ville dø. Forbudstiden og de illegale alkoholmarkedene 

i Norge og USA. Oslo: Rusmiddeldirektoratet. 

384


Johansen, Per Ole (2004), Den illegale spriten. Fra forbudstid til polstreik. Oslo: Unipub 

Forlag. 

Lavik, Randi (1979), Holdning til handling. Hvordan kvinner og menn legger vekt på 

ulike sider ved dagligvarekjøp. Forskningsrapport nr 21. Oslo: Fondet for markedsog 

distribusjonsforskning. 

Lavik, Randi (2003), Prisforskjeller og grensehandel mellom Norge og Sverige. Sammenlignende 

prisundersøkelser av utvalgte grensehandelsvarer, kjente merkevarer og alkohol 

2002 og ulike grensehandelsundersøkelser. Oppdragsrapport nr. 5. Oslo: Statens 

institutt for forbruksforskning. 

Lavik, Randi (2004), Grensehandlere – annerledes enn andre? Oppdragsrapport nr. 3. 

Oslo: Statens institutt for forbruksforskning. 

Lavik, Randi (2006), Grensehandel til Sverige – enkelte utviklingstrekk. SIFO-survey hurtigstatistikk 

2006. Prosjektnotat nr. 4. Oslo: Statens institutt for forbruksforskning. 

Lehmuskoski, Mira & Sebastian Reinecke (2004), Prices and purchasing power parities. 

Eating, drinking, smoking: comparative price levels in EU, EFTA and Candidate 

Countries for 2003. Statistics in focus – Economy and finance. Brussels: Eurostat. 

Lien, M. 2001, «Latter og troverdighet. Om antropologi i hjemlige egne». Norsk antropologisk 

tidsskrift, 3:68–75. 

Merton, Robert K. (1968), Social Theory and Social Structure. New York: The Free Press. 

Neumann, Iver B. (2001), Mening, makt, materialitet. Innføring i diskursanalyse. Bergen: 

Fagbokforlaget. 

Neumann, Iver B. & Ole Jacob Sending, red. (2003), Regjering i Norge. Makt- og globaliseringsutredningen. 

Oslo: Pax. 

NOU (1995), Alkoholpolitikken i endring? Oslo: Statens forvaltningstjeneste. 

NOU (2003), Særavgifter og grensehandel. Rapport fra Grensehandelsutvalget. Oslo: Statens 

forvaltningstjeneste. 

Rapport, N. (1997), «The morality of locality. On the absolutism of landownership in an 

English village». I: S. Howell, red., The Ethnography of Moralities. London: Routledge. 

Schrumpf, Ellen (2003), Berus Eder! Norske drikkekulturer i de siste 200 år. Oslo: Pax 

Forlag. 

Stone, Gregory P. (1954), «City Shoppers and Urban Identification. Observations on the 

Social Psychology of City Life». American Journal of Sociology, 60:36–45. 

Storstad, Oddveig (2003), Grensehandel – forbrukerfest eller politisk protest?. Rapport 3/ 

03. Trondheim: Norsk senter for bygdeforskning. 

Sørhaug, Tian (1996), Fornuftens fantasier. Antropologiske essays om moderne livsformer. 

Oslo: Universitetsforlaget. 

Tauber, Edward M. (1972), «Why Do People Shop?». Journal of Marketing. 36, October: 

46–59. 

Tufte, Per Arne (2002), Brukerundersøkelse om dyresmitte. Prosjektnotat nr 1. Lysaker: 

Statens institutt for forbruksforskning. 

Turner, Victor (1982), From Ritual to Theatre. The Human Seriousness of Play. New 

York: PAJ Publications. 

Turner, Victor (1997), The Ritual Process. Structure and Anti-Structure, New York: 

Aldine de Gruyter. 

Van Gennep, Arnold (1960), The Rites of Passages. Chicago: The University of Chicago 

Press. 

Weber, Max (1971), Makt og byråkrati. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. 

Østerberg, Dag (1977), Sosiologiens nøkkelbegreper og deres opprinnelse. Trondheim: 

Cappelens Forlag. 

385

UNIVERSITETSFORLAGET 

Torstein Eckhoff | Eivind Smith 

Forvaltningsrett 

8. utgave 

I den nye utgaven har forfatteren innarbeidet de omfattende 

endringene i regelverket på de områdene som 

dekkes av boka. Dette gjelder bl.a. grunnloven § 100, 

offentlighet, offentlighet i Forvaltningen, arbeidsmiljøloven 

og den nye tvisteloven. 

Denne utgaven bygger videre på hovedtrekkene i 

7. utgave. Ved siden av å tjene som lærebok vil 

Forvaltningsrett være sentral i forvaltningen og for 

advokater og dommere, politikere, samfunnsvitere 

og andre som trenger innsikt i den juridiske dimensjon 

av virksomheten i stat 

og kommuner. 

• ISBN 8215009905 

• Pris 499,– 

• Universitetsforlaget 

2006 

www.universitetsforlaget.no 

Boka kjøper du i nærmeste bokhandel eller via forlagets internettside

Atypiske ansettelser 

– dårlige jobber? 

ATYPICAL EMPLOYMENT 

– BAD JOBS? 

This article examines job quality 

among employees involved in atypical 

employment relations. Employment 

relations are conceptualized along two 

dimensions: open-ended versus fixedterm 

contracts and dyadic versus triadic 

employment relations. The analyses 

are based on a survey of 2,432 

employees in Norway. We present three 

main findings. First, temporary workers 

leased out through temporary help 

agencies (triadic employment relations) 

have the lowest job quality in 

terms of pay, autonomy, career development, 

and job security. This finding 

KAREN M. OLSEN 

karenm.olsen@snf.no 

387 



VOL 47, NR 3, 387–412 

holds also when controlling for education, 

seniority, working hours, establishment 

size, and sector. Second, 

workers in triadic employment relations, 

who have open-ended contracts, 

often report just as high job quality as 

workers in standard employment. This 

is particularly the case for men and to a 

less extent for women. Third, despite 

low job security, workers in atypical 

employment often perceive it as easy, 

or at least easier, to find alternative jobs 

than do workers in standard employment. 

The findings partly support the 

thesis that atypical employment is tantamount 

to a poor job; however, these 

is diversity in these jobs. 

Keywords • temporary employment 

• atypical 

• job quality

[ OLSEN ] 

ET SENTRALT utviklingstrekk i arbeidslivet er at ansettelsesrelasjoner 

er blitt mer komplekse ved at arbeidstakere ikke bare 

jobber innenfor grensen av én virksomhet (Rubery 2005). Atypiske 

ansettelsesrelasjoner, som utleie av arbeidskraft, er et eksempel 

på såkalte multi-employer omgivelser, hvor arbeidstakeren må tjene 

interessene både til en oppdragsgiver og en arbeidsgiver (Rubery 

2005; Rubery, Cooke, Earnshaw & Marchington 2003; Parks, Kidder 

& Gallagher 1998). Økt kompleksitet og bruk av midlertidige 

ansettelser har skapt bekymring for et mer fragmentert arbeidsmiljø 

(Marchington, Grimshaw, Rubery & Willmott 2005), uoversiktlige 

myndighets- og ansvarsforhold (NOU 2004) og økning i andel dårlige 

jobber (Kalleberg, Reskin & Hudson 2000). Man har samtidig pekt 

på at trepartsrelasjoner kan føre til at maktforholdet i ansettelsesrelasjoner 

endres (Kalleberg et al. 2000). I denne artikkelen er atypiske 

ansettelsesrelasjoner avgrenset til midlertidig ansatte og ansatte (faste 

og midlertidige) som leies ut fra bemanningsvirksomheter. Å være 

utleid fra en bemanningsvirksomhet innebærer at man inngår i en trepartsrelasjon, 

hvor man i det daglige arbeidet er lokalisert hos en 

kundevirksomhet, men mottar lønn fra arbeidsgiver (bemanningsvirksomheten). 

Atypiske ansettelser er først og fremst problematiske i 

den grad disse faktisk består av jobber av lav kvalitet. Hvorvidt slike 

ansettelser innebærer jobber av lav kvalitet, er hittil ikke belyst i 

norsk sammenheng. 

I både sosiologisk og økonomisk forskning har man vært opptatt 

av problemet med marginalisering av enkelte grupper arbeidstakere i 

«dårlige» jobber. Debattene rundt fleksibilitet i arbeidslivet har aktualisert 

dette spørsmålet. Fra USA og Storbritannia har man funnet at 

atypiske ansettelser, som for eksempel tidsbegrensete kontrakter, øker 

risikoen for lav lønn og manglende forsikrings- og pensjonsrettigheter 

(Kalleberg et al. 2000; McGovern, Smeaton & Hill 2004). Denne 

forskningen er imidlertid hentet fra land med færre velferdsordninger 

enn i Norge. I Norge er det flere universelle velferdsordninger som 

Artikkelen inngår som rapportering på prosjektet «Fleksibilitet, arbeidsmiljø og deltakelse. Ansvar for og 

mestring av arbeidsmiljøet i det nye arbeidslivet», som er finansiert av Norges forskningsråds Arbeidslivsprogram. 

Takk til Torstein Nesheim og to anonyme konsulenter for konstruktive kommentarer. 

388

[ ATYPISKE ANSETTELSER – DÅRLIGE JOBBER? ] 

gjør at personer har rettigheter i kraft av å være borgere, og rettigheter 

er i mindre grad knyttet til ansettelseskontrakt. 

Samtidig har en del forskere påpekt overforenklingen av «gode», 

faste jobber og «dårlige», atypiske jobber. Man har sett at personer 

med atypisk ansettelse også er høyt kvalifiserte, og at denne type 

arbeidsform kan ha et element av valg (Rogers 2000; Kunda, Barley 

& Evans 2002; Marler, Barringer & Milkovitch 2002). En årsak til at 

vi finner høyt kvalifiserte arbeidstakere med atypisk ansettelser, er at 

virksomheter i større grad også bruker arbeidstakere fra andre virksomheter 

for å utføre spesialistoppgaver (Marler et al. 2002; Matusik 

& Hill 1998). Dette har ført til at jobber, for eksempel i bemanningsbransjen, 

er mer attraktive, og at utsiktene for arbeidstakere i denne 

bransjen er blitt bedre (Marler et al. 2002). 

I Norge (i likhet med andre vestlige land) er topartsrelasjoner i 

form av kontrakter mellom arbeidsgiver og -taker det mest vanlige. 

Topartsrelasjonen er basis for reguleringer i arbeidsmiljøloven, og 

fagforeninger tilstreber at dette skal fortsette å være den dominerende 

formen for ansettelse. For øvrig er om lag ti prosent av arbeidsstyrken 

midlertidig ansatt (SSB 2004). Spesielt interessant er utviklingen i 

Norge, hvor ansatte i bemanningsbransjen i økende grad tilbys fast 

ansettelse. En undersøkelse av ansatte i bransjen fra 1998 viste at åtte 

prosent var fast ansatt (Torp et al. 1998). Tall fra Levekårsundersøkelsen 

2003, som benyttes her, viser at 31 prosent av ansatte i bemanningsbransjen 

er fast ansatt. Dette innebærer at atypiske ansettelser 

ikke nødvendigvis innebærer lav jobbsikkerhet. 

I denne artikkelen belyses ett spørsmål: I hvilken grad har ansatte 

som inngår i atypiske ansettelsesrelasjoner jobber av lav kvalitet? Fire 

dimensjoner ved jobbkvalitet blir belyst: utviklingsmuligheter, autonomi, 

jobbsikkerhet og lønn. Først i artikkelen presenteres teoretisk 

bakgrunn og tidligere forskning. Videre presenteres data og metode, 

funn, diskusjon og konklusjoner. 

TEORI OG TIDLIGERE FORSKNING 

DEFINISJON AV ATYPISKE ANSETTELSER. For å studere betydningen 

av atypiske ansettelsesrelasjoner, skjelner vi mellom fire grupper 

av arbeidstakere. Tabell 1 viser typologien av atypiske ansettelser, 

basert på to dimensjoner: type ansettelseskontrakt (fast eller midlerti- 

389

[ OLSEN ] 

dig) og kompleksitet (topart eller trepart). Utleie av arbeidstakere 

øker kompleksiteten i ansettelsesrelasjonen ved at arbeidstakerne inngår 

i en trepartsrelasjon og dermed må forholde seg både til en oppdragsgiver 

(kundevirksomhet) og en arbeidsgiver. Basert på denne 

typologien er tre grupper av arbeidstakere definert som atypiske og én 

gruppe som standard. I parentes gis antall ansatte i hver kategori som 

vi har data om. 

TABELL 1. Typologi atypisk og standard ansettelsesforhold. Antall personer i 

utvalg i parentes 

Ansettelseskontrakt 

Termer som atypisk (atypical), ikke-standardisert (non-standard) og 

usikkert (contingent) arbeid, omfatter mange typer tilknytnings- og 

ansettelsesrelasjoner (se Kalleberg 2000). Svakheten ved å bruke slike 

samlebetegnelser er at de kan tilsløre variasjoner i ulike ansettelsesrelasjoner. 

Meningsinnholdet i slike termer er derfor diskutert. For 

eksempel viste Polivka og Nardone (1989) hvordan termen contingent 

opprinnelig var forstått som en mangel av forbindelse (attachment) 

mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Likevel har den 

operasjonelle definisjonen inkludert deltidsansatte som ofte har fast 

ansettelse og dermed jobbsikkerhet på lik linje med fulltidsansatte (se 

også Ellingsæter 1995). Både atypisk og standard ansettelse omfatter 

personer med både heltids- og deltidsarbeid. Forekomsten av deltid 

varierer mellom de fire kategoriene og er vanligst blant midlertidig 

ansatte i topartsrelasjon og minst vanlig blant midlertidig ansatte i 

bemanningsbransjen (se tabell 2). 

Trepartsrelasjon er i denne artikkelen eksemplifisert med ansatte 

som er utleid fra en bemanningsvirksomhet. 1 Bemanningsbransjen har 

som sin hovedvirksomhet å leie ut arbeidskraft til en kundevirksomhet. 

I tillegg til utleie fra bemanningsbyråer, har også produksjonsbedrifter 

kunnet leie ut arbeidstakere (Nergaard & Nicolaisen 2002). 

Denne siste formen for utleie vil ikke bli behandlet i denne artikkelen. 

390 

Kompleksitet 

Topart Trepart (bemanning) 

Fast Standard (2037) Atypisk (47) 

Midlertidig Atypisk (245) Atypisk (101)


MARGINALISERING. Jobbkvalitet og atypiske ansettelser kan knyttes 

til den såkalte marginaliseringstesen. Denne tesen bygger på teorier 

om at arbeidsmarkeder og organisasjoner er segmenterte (Gordon, 

Edwards & Reich 1982; Doeringer & Piore 1971). Kjennetegn ved 

jobber i primærsegmentet er stabile ansettelsesforhold, karrieremuligheter, 

jobbsikkerhet og god lønn. Til sammenlikning er sekundærsegmentet 

preget av mindre stabilitet og generelt lavere jobbkvalitet. Det 

antas at den strukturelle posisjonen arbeidstakerne har i en organisasjon 

ses som en kilde til segmentering, og vil påvirke deres situasjon 

og muligheter i arbeidsmarkedet (Edwards 1979). Man antar at 

ansettelseskontrakten har betydning for kvaliteten på nåværende jobb 

og ens muligheter for å få andre jobber i framtiden. Spesielt er det 

knyttet bekymring til at personer med atypiske ansettelser vil være 

overrepresentert i sekundærsegmentet. 

Motsatsen til marginaliseringstesen er scenariet om at midlertidige 

ansettelser fungerer som springbrett (stepping stones) til andre, faste 

jobber i framtiden (Booth, Francesconi & Frank 2002; Scherer 2004; 

Korpi & Levin 2001). Denne tesen gir et mer optimistisk syn på hvilken 

rolle atypisk og midlertidig arbeid har i arbeidsmarkedet. Den 

framhever at arbeidsgivere bruker midlertidige ansettelser for å 

rekruttere til faste stillinger. Den sier ikke noe om jobbkvalitet, men 

påpeker at man kan forvente mobilitet fra midlertidige til faste jobber. 

Våre data gir ikke mulighet til å si noe om slik mobilitet. 

Begge disse tesene innebærer at arbeidsgivers motivasjoner er drivende 

for forekomsten av atypiske ansettelser. Basert på litteraturen 

om atypiske arbeidsformer kan man grovt sett skille mellom to 

hovedmotivasjoner for bruk av atypiske ansettelser: for å spare kostnader 

til lønn og frynsegoder, og som løsning på bemanningsproblemer 

(skiftende behov, rekruttering osv.) (se f.eks. Houseman 2001). 

Spesielt i USA og Storbritannia har man funnet støtte for det kostnadsbesparende 

elementet i forbindelse med frynsegoder (Kalleberg et 

al. 2000; McGovern et al. 2004). I Norge er dette mindre aktuelt, selv 

om også bruk av atypiske ansettelser som løsning på bemanningsproblemer 

kan ha kostnadsbesparende sider. En sammenlikning av Norge 

og USA viste at norske virksomheter har mer omfattende bruk av atypisk 

arbeidskraft enn virksomheter i USA, noe som delvis kan forklares 

ved at det norske arbeidsmarkedet kjennetegnes med sjenerøse 

391

[ OLSEN ] 

velferdsordninger som permisjoner til ansatte og dermed skaper et 

behov for tidsbegrensete kontrakter (Olsen & Kalleberg 2004). For 

eksempel har man funnet at en tredjedel av midlertidig ansatte er 

ansatt i vikariater, noe som er den enkeltbegrunnelse som brukes 

oftest (Nergaard & Stokke 1996). På basis av slike funn har man 

argumentert for at arbeidsgivers motivasjon er begrunnet ut fra 

numerisk stabilitet heller enn fleksibilitet (Nesheim 2003). 

Nylige bidrag har slått sprekker i argumentet om at virksomheter 

bare bruker atypisk arbeidskraft i den sekundære eller perifere delen 

av organisasjonen. To observasjoner er her viktig. For det første er det 

framført argumenter som anbefaler at virksomheter i enkelte situasjoner, 

for eksempel ved turbulente omgivelser, bør bruke ekstern 

arbeidskraft i kjerneaktiviteter (Matusik & Hill 1998; Nesheim, Kalleberg 

& Olsen 2006). For det andre har man funnet, særlig innenfor 

yrker som krever høy utdanning, at personer i enkelte faser av livet 

ønsker både en løsere tilknytning til arbeidsgiver, for å få større variasjon 

i arbeidet, og mer autonomi (Rogers 2000; Marler et al. 2002; 

Kunda et al. 2002; Polivka & Nardone 1989). I norsk sammenheng 

har man på bakgrunn av liberaliseringen av utleie i 2000 2 sett at 

bemanningsvirksomheter i økende grad leier ut arbeidskraft innenfor 

tekniske konsulenttjenester som krever høy kompetanse. Disse 

momentene tilsier at bruken av atypiske ansettelser ikke utelukkende 

skyldes etterspørselen fra virksomheter, men også tilbudsfaktorer. Ut 

fra dette kan vi forvente at jobbkvalitet ikke nødvendigvis er lav i jobber 

med atypiske ansettelsesrelasjoner. 

HVA ER EN GOD JOBB? En god jobb gir grunnlag for trivsel, god helse 

og velferd for den enkelte. I sosiologien kan man dele inn i to hovedperspektiver 

på hvordan man har sett arbeid og jobbkvalitet (Gallie 

2003). Det neo-marxistiske perspektivet var opptatt av i hvilken grad 

utviklingen i arbeidslivet ødela kapasiteten for individers utviklingsmuligheter 

gjennom blant annet forenkling av arbeidsoppgaver (f.eks. 

Braverman 1974). Lønnsarbeid som kilde til fremmedgjøring har stått 

sentralt i dette perspektivet. I den andre, «liberale» tilnærmingen 

(f.eks. Meyer & Allen 1997) har man vært opptatt av hvilke kjennetegn 

ved jobber som er kilde til subjektiv velferd og som leder til tilfredshet 

i arbeidet. Til tross for ulikheter i disse perspektivene, 

392


påpeker Gallie (2003) at det i stor grad er konsensus om hvilke aspekter 

som har betydning for jobbkvalitet: muligheter for selv å 

bestemme hvordan jobben skal gjøres (autonomi), variasjon, muligheter 

for læring og å kunne delta i beslutninger. Dette er for øvrig 

mange av de samme faktorene som var sentrale i den sosio-tekniske 

arbeidsforskningen i Skandinavia og som ligger til grunn for deler av 

dagens arbeidsmiljølov. 3 Ytterlige jobbkarakteristika som ses som 

avgjørende for jobbkvalitet er dimensjoner som jobbsikkerhet og lønn 

(Green 2006). 

Det har vært relativt lite forskning som knytter sammen jobbkvalitet 

og atypisk arbeidskraft. Et nylig, sentralt forskningsarbeid rundt 

dette tema er Kalleberg et al. (2000), som fant fra USA at arbeidstakere 

i ikke-standardiserte (nonstandard) arbeidsrelasjoner gjennomgående 

hadde dårligere jobber. Spesielt ansatte i bemanningsbransjen, 

deltidsansatte og sesongarbeidere (on-call og day laborer) var utsatt 

for å ha jobber kjennetegnet ved lav kvalitet, som lav lønn og manglende 

forsikrings- og pensjonsrettigheter. Derimot hadde andre atypiske 

jobber, som selvstendige og frilansere, færre slike kjennetegn, og 

ofte relativt høy lønn. Et sentralt argument fra denne artikkelen er at 

trepartsrelasjoner endrer maktforholdet i ansettelsesrelasjonen (Kalleberg 

et al. 2000). Delingen av juridisk arbeidsgiver og faktisk 

«arbeidsgiver» (dvs. oppdragsgiver) setter arbeidstakere under en 

annen maktdynamikk. Personer som er utleid, er gjenstand for oppdragsgivers 

krav. Samtidig har den legale arbeidsgiver liten mulighet 

til å evaluere deres innsats, og personer som er utleid har få muligheter 

til for eksempel å forbedre arbeidsmiljøet der de faktisk oppholder 

seg i det daglige arbeidet (Kalleberg et al. 2000). Dette gjør at denne 

gruppen settes i en svak forhandlingsposisjon, spesielt siden disse 

også i mindre grad er fagorganisert. Også i norsk sammenheng har 

tematikken rundt ansvar for arbeidsmiljø og myndighetsansvar i ulike 

organisasjonsformer vært diskutert (NOU 2004). 

McGovern et al. (2004) fulgte delvis opp Kalleberg et al. (2000) 

med en studie fra Storbritannia. Denne trakk i hovedsak de samme 

konklusjoner. Deltidsansatte og personer med midlertidige kontrakter 

var, til tross for forskjeller mellom det amerikanske og det britiske 

systemet, også i Storbritannia mer utsatt i forhold til lav lønn, mangel 

av sykelønn, pensjonsrettigheter og karrieremuligheter. En mangel 

393

[ OLSEN ] 

ved McGovern et al.s (2004) studie er at den ikke skjelner mellom 

midlertidig ansatte i toparts- og trepartsrelasjoner. I begge disse arbeidene 

måles jobbkvalitet med utgangspunkt i «objektive» dimensjoner 

som lønn og sykeforsikringsordninger (Kalleberg et al. 2000; McGovern 

et al. 2004). I norsk sammenheng er adgang til sykelønn og helseforsikring 

i mindre grad avhengig av ansettelse, og disse 

dimensjonene er derfor mindre relevante. 

Andre studier som tar for seg enkelte sider ved jobbkvalitet fra 

andre europeiske land har funnet at ansatte i atypiske ansettelser gis 

mindre muligheter for opplæring (Forrier & Sels 2003; Hoque & 

Kirkpatrick 2003; Virtanen, Kivimäki, Virtanen, Elovainio & Vahtera 

2003) og mangel av kunnskap om arbeidsmiljøet (Aronsson 1999). 

Av disse arbeidene er det kun Forrier og Sels (2002) som skiller mellom 

ansatte i to- og trepartsrelasjoner. De fant fra Belgia at ansatte i 

bemanningsvirksomhet (agency work) og andre midlertidig ansatte i 

mindre grad enn fast ansatte fikk opplæring finansiert av arbeidsgiver. 

Data som vi har tilgjengelig gir mulighet til å belyse følgende 

dimensjoner ved jobbkvalitet: utviklingsmuligheter, autonomi, jobbsikkerhet 

og lønn. Midlertidige kontrakter innebærer per definisjon 

større usikkerhet enn fast ansettelse. Vi inkluderer i begrepet jobbsikkerhet 

også hvordan arbeidstakere vurderer mulighetene for å få 

alternative jobber (employability). Opplevelse av jobbsikkerhet 

avhenger ikke bare av nåværende jobb, men også av muligheten til å 

få en annen jobb i framtiden (Green, Felstead & Burchell 2000). 

Oppsummert: hovedvekten av teoretiske bidrag argumenterer for, 

og tidligere forskning har funnet, at atypiske ansettelser ofte innebærer 

elementer av «dårlige» jobber. Nylige bidrag indikerer at atypiske 

ansettelser ikke nødvendigvis er negativt for den enkelte. Et moment 

er at virksomheter bruker personer med atypiske ansettelser også i 

kjerneaktiviteter. Et annet er at atypiske ansettelser i økende grad brukes 

innenfor høykvalifisert arbeid, hvor man i en periode kan ha et 

ønske om en løsere tilknytning til arbeidslivet. 

DATA OG METODE 

DATA. I artikkelen brukes data fra Levekårsundersøkelsen 2003 (med 

tilleggsutvalg av ansatte i bemanningsbyråer). En oversampling av 

ansatte i bemanningsbyråer gjør det mulig å studere undergrupper, 

394


noe som har vært en mangel i tidligere undersøkelser. Levekårsundersøkelsen 

er en tverrsnittsundersøkelse som gir oversikt over en rekke 

sider ved arbeidet til arbeidstakere i Norge. Undersøkelsen omfatter 

et representativt utvalg av personer mellom 16–66 år og har en 

svarprosent på 71. For grundigere gjennomgang av data, se Hougen 

(2004). I denne artikkelen er utvalget avgrenset til ansatte som inngår 

i topartsforhold i hovedutvalget (2281) og tilleggsutvalget av personer 

fra bemanningsvirksomheter (151 personer). Tilleggsutvalget 

består av personer som har sitt hovedarbeidsforhold i virksomheter 

som driver innen næringskode (74 502) «utleie av arbeidskraft» (og 

har minst fem ansatte). Det vil si at analyseutvalget her består av 

2432 personer. (Vi har ekskludert 132 ansatte fra hovedutvalget pga. 

at vi ikke vet om disse er utleid fra bemanningsvirksomhet eller fra 

annen virksomhet som leier ut arbeidskraft.) 

En svakhet ved analyser i denne artikkelen er at det bare brukes 

data fra ett år, det vil si at vi ikke har muligheter til å si noe om utviklingen 

over tid, og dermed heller ikke hvordan konjunkturer påvirker. 

En mulighet er at i tider med lav arbeidsledighet vil midlertidige jobber 

oppleves som relativt bedre sammenliknet med år med høy ledighet 

pga. at utsiktene til fast ansettelse kan være høyere. For å 

imøtekomme den potensielle mangelen ved å bare inkludere subjektive 

mål, inkluderes også timelønn som en dimensjon ved jobbkvalitet. 

METODE. For å teste hypotesene brukes ordinal logistisk regresjon, 

lineær regresjon (OLS) og logistisk regresjon. Ordinal logitmodell 

egner seg når verdiene på den avhengige variabelen kan rangeres fra 

høy til lav, men der avstanden mellom verdiene ikke kan måles (Long 

1997). Dette innebærer at avstanden mellom «svært enig» og «enig» 

ikke trenger å være den samme som mellom «svært uenig» og 

«uenig» (slik forutsetningen er i lineære modeller). Analyser og predikerte 

sannsynligheter er beregnet i STATA, ved Maximum-likelihood 

ordered logit estimation. Lineær regresjon egner seg når avhengig 

variabel er kontinuerlig, som ved timelønn. Logistisk regresjon er 

egnet for analyser der den avhengige variabelen har to verdier. 

395

[ OLSEN ] 

AVHENGIGE VARIABLER 

• Utviklingsmuligheter er målt ved følgende dimensjoner: «Hvordan 

er mulighetene i jobben din til å utnytte de ferdigheter og kunnskaper 

og den erfaring du har fått gjennom utdanning og arbeid? Er 

de svært gode (4), … svært dårlige (1)?». «Hvor fornøyd er du 

med i hvilken grad du kan utvikle deg personlig gjennom jobben? 

Er du svært fornøyd (5), ganske fornøyd (4), verken fornøyd eller 

misfornøyd (3), ganske misfornøyd (2) eller svært misfornøyd 

(1)?» Disse to spørsmålene korrelerer relativt høyt (0,51). De er 

likevel behandlet separat i analysene pga. at det ene spørsmålet 

dreier seg om faktisk utvikling og det andre om jobbtilfredshet. 

• Autonomi er basert på følgende fire indikatorer. «I hvilken grad 

kan du selv bestemme … I høy grad (3), i noen grad (2) eller i liten 

grad (1) … hvilke arbeidsoppgaver du skal få?, … hvordan du skal 

gjøre arbeidet?, … hvilke kvalitetskrav som stilles?… hvilke tidsfrister 

eller hvilket arbeidstempo som blir satt?» Disse gir høy 

intern korrelasjon (Cronbachs alpha: 0,70) og er summert til en 

indeks. 

• Lønn er målt som timelønn er lønn per time i hovedarbeidsforhold. 

Timelønn er beregnet ved hjelp av følgende spørsmål i Levekårsundersøkelsen: 

bruttolønn i hovedarbeidsforhold (overtid er 

inkludert hvis aktuelt) og antall timer vanligvis arbeidet i hovedarbeidsforhold 

(overtid og eventuelt ekstra hjemmearbeid inkludert). 

I analysene brukes ln (timelønn). 

• Jobbsikkerhet er målt ved fire indikatorer: «Mener du at du står i 

fare for å miste arbeidet ditt på grunn av nedlegging, innskrenkning 

eller andre årsaker i de nærmeste årene? Ja, på grunn av nedlegging, 

innskrenkning eller andre årsaker (1), nei (0).» «Hvor lett 

tror du det vil være for deg å få tilsvarende arbeid uten at du trenger 

å flytte? Svært lett (4), …, svært vanskelig (1)». «Søker du eller 

regner du med å søke jobb på en annen arbeidsplass i løpet av de 

neste par år? Ja, søker nå eller regner med å søke (1), nei (0).» 

«Hvor fornøyd er du med din jobbsikkerhet? Er du svært fornøyd 

(5), ganske fornøyd (4), verken fornøyd eller misfornøyd (3), ganske 

misfornøyd (2) eller svært misfornøyd (1)?» 

396


UAVHENGIGE VARIABLER. For å teste hvordan tilknytningsformer 

påvirker de avhengige variablene, skjelner vi mellom fire grupper av 

arbeidstakere: arbeidstakere som er fast ansatt i topartsrelasjoner 

(referansekategori), midlertidig ansatte i topartsrelasjoner, fast og midlertidig 

ansatte som leies ut fra bemanningsvirksomheter (se tabell 1). 

I tillegg er det kontrollert for arbeidstid (heltid/deltid), utdanningsnivå 

(se tabell 2), ansiennitet, ansiennitet kvadrert, bedriftsstørrelse 

og sektor (privat/offentlig). For å undersøke interaksjonseffekter av 

kjønn, presenteres analysene separat for kvinner og menn. Ved å innføre 

andregrads ledd for ansiennitet, kan vi sjekke om effekten av 

ansiennitet endres ved økninger i antall år ansiennitet (og følger en 

kurvelineær form). Ansiennitet er definert som antall år arbeidet på 

nåværende arbeidsplass. Midlertidig ansatte har, ikke overraskende, 

generelt kortere ansiennitet enn fast ansatte. Men man kan ha høy 

ansiennitet ved en arbeidsplass og likevel være midlertidig ansatt (det 

er altså ingen perfekt korrelasjon). Et alternativt mål til ansiennitet er 

alder, som gir noe større variasjon innenfor de fire gruppene i typologien 

(se tabell 1). Analysene av alder som kontrollvariabel i stedet for 

ansiennitet viser i hovedsak samme resultater som presenteres i tabellene. 

(Alder er forholdsvis høyt korrelert med ansiennitet (0,57), og 

disse variablene er derfor ikke inkludert samtidig.) 

Definisjon av deltid er ukentlig arbeidstid mindre enn 35 timer. 

For å sjekke om effekten av ansettelsesrelasjoner avhenger av arbeidstid, 

er analysene gjort separat for heltids- og deltidsansatte. Det er 

relativt få signifikante effekter for deltidsansatte, noe som skyldes at 

det er få personer i enkelte grupper. I de tilfellene det er signifikante 

effekter av atypiske ansettelsesrelasjoner for deltidsansatte, går disse i 

samme retning som for heltidsansatte. 

Hovedanliggendet i denne artikkelen er å studere effekter av atypiske 

ansettelsesforhold på jobbkvalitet. Andre faktorer kan også 

påvirke jobbkvalitet. For eksempel vil vi anta at utdanningsnivå og 

ansiennitet har en positiv effekt på høyere jobbsikkerhet og lønn. 

Videre vil vi anta at det å jobbe deltid gir mindre grad av utviklingsmuligheter. 

397

TABELL 2. Deskriptiv statistikk 

[ OLSEN ] 

Trepartsrelasjon (bemanningsbransjen) Topartsrelasjon 

Uavhengige 

variabler Fast Midlertidig Fast Midlertidig 

Gj.snitt St.avvik Gj.snitt St.avvik Gj.snitt St.avvik Gj.snitt St.avvik 

Andel kvinner 0,43 (0,5) 0,57 (0,5) 0,49 (0,5) 0,60 (0,5) 

Andel deltid 0,36 (0,5) 0,14 (0,3) 0,25 (0,4) 0,53 (0,5) 

Ansiennitet 2,10 (3,0) 1,50 (2,3) 9,50 (9,2) 1,80 (4,7) 

Alder 35,8 (12,2) 31,4 (9,4) 41,3 (11,7) 31,8 (11,9) 

Utdanningsnivå 4,11 (1,1) 4,44 (1,2) 4,47 (1,5) 4,13 (1,5) 

Offentlig sektor 0,00 0,00 0,41 (0,5) 0,63 (0,5) 

N 47 101 2037 245 

Utdanningsnivå er basert på utdanningslengde målt i 8 kategorier: Ingen utdanning/ barneskolenivå (1), ungdomsskolenivå 

(2), videregående grunnutdanning (3), videregående avsluttende utdanning (4), påbygging til 

videregående utdanning (5), universitet/høgskole 1 (6), universitet/høgskole 2 (7), forskernivå (8). 

Tabell 2 viser deskriptiv statistikk for uavhengige variabler som er 

inkludert i analysene som følger. Vi finner den høyeste andelen kvinner 

blant midlertidig ansatte (både i toparts- og trepartsrelasjoner). 

Blant midlertidige i topartsrelasjoner jobber over halvparten deltid. 

Vi finner et annet mønster for ansatte i trepartsrelasjoner. Blant de 

midlertidig ansatte som er utleid fra bemanningsvirksomheter, er det 

bare 14 prosent som arbeider deltid. Gjennomsnittlig alder er høyest 

for gruppen fast ansatte i standard ansettelsesforhold, og lavest for 

midlertidig ansatte. 

RESULTATER 

JOBBKVALITET. Tabell 3 presenterer andel ansatte som har lav jobbkvalitet 

mht. utviklingsmuligheter, autonomi, jobbsikkerhet og lønn, 

for ansatte i trepartsrelasjoner (fast og midlertidig), sammenliknet 

med ansatte i topartsrelasjoner (fast og midlertidig). Tabell 3 viser at 

fast ansatte i topartsrelasjoner generelt har de høyeste utviklingsmuligheter, 

høyest autonomi, de er mest fornøyd med jobbsikkerhet 

og har i minst grad planer om å søke annen jobb. Tabell 3 angir også 

hvorvidt forskjellene i jobbkvalitet mellom standard (fast, topartsrelasjon) 

og atypiske ansettelsesrelasjoner er signifikante. 

398


TABELL 3. Andel som rapporterer lav jobbkvalitet: Utviklingsmuligheter, 

autonomi, jobbsikkerhet og lønn etter ansettelsesrelasjon i prosent. 

Tabell 3 viser at ti prosent av fast ansatte vurderer å ha dårlige 

muligheter til å utnytte ferdigheter og kunnskaper, sammenliknet med 

33 prosent blant midlertidig ansatte i bemanningsbransjen. Fast 

ansatte i bemanningsbransjen skiller seg ikke signifikant fra andre fast 

ansatte langs denne dimensjonen. Midlertidig ansatte som er utleid er 

den gruppen som vurderer utviklingsmuligheter som lavest, de er i 

minst grad fornøyd med jobbsikkerhet, har lavest gjennomsnittlig 

timelønn og har i størst grad planer om å skifte jobb/arbeidssted. 

Hele 84 prosent av midlertidig ansatte i bemanningsvirksomheter 

søker eller planlegger å søke annen jobb. 73 prosent av fast ansatte i 

denne bransjen planlegger også å søke annen jobb, noe som faktisk er 

mer enn blant midlertidig ansatte i topartsrelasjon. 

Tabell 3 viser at fast ansatte i topartsrelasjoner gjennomgående 

har lavest andel jobber med «dårlige» kjennetegn. Mønsteret for 

øvrig avhenger av hvilke dimensjoner ved jobbkvalitet vi studerer. For 

jobbsikkerhet ser vi at ansatte i atypiske ansettelsesrelasjoner opplever 

mest usikkerhet. De står i større grad i fare for å miste arbeidet, de 

399 

Trepartsrelasjon Topartsrelasjon 

Fast Midlertidig Fast Midlertidig 

Utviklingsmuligheter 

Dårlige muligheter til å utnytte ferdigheter 

og kunnskaper 

17 33 ** 10 19 ** 

Misfornøyd med personlig utvikling i jobben 

Autonomi 

33 ** 27 ** 8 11 

Liten grad av autonomi 

Jobbsikkerhet 

34 ** 44 ** 17 33 ** 

I fare for å miste arbeid 29 * 35 ** 16 38 ** 

Misfornøyd med jobbsikkerhet 24 ** 31 ** 6 19 ** 

Søker/planlegger søke annen jobb 73 ** 84 ** 20 65 ** 

Vanskelig å få tilsvarende jobb 

Lønn 

35 * 39 * 52 50 

Timelønn (gj.snitt i kroner) 167,40 129,60 ** 166,50 140,90 ** 

N 47 101 2037 245 

**p

[ OLSEN ] 

er minst fornøyd med jobbsikkerhet og er mer tilbøyelige til å søke 

annen jobb. Litt interessant er det at ansatte i bemanningsbransjen 

vurderer det som lettere å få tilsvarende arbeid, sammenliknet med 

ansatte i topartsrelasjoner. Dette henger antakelig sammen med at 

jobber med relativt få goder lettere kan erstattes av en annen jobb, og 

at dette er jobber som typisk ses som inngangsport til fast ansettelse 

senere. Når det gjelder timelønn, går skillet mellom fast og midlertidig 

ansatt. Fast ansatte tjener i gjennomsnitt mer enn midlertidig 

ansatte. 

UTVIKLINGSMULIGHETER OG AUTONOMI. Tabell 4 viser analyser 

når vi kontrollerer for andre variabler, dvs. at vi sammenlikner 

arbeidstakere med samme arbeidstid (heltid/deltid), utdanningsnivå, 

ansiennitet, bedriftsstørrelse og sektor. 

Tabell 4 viser at for kvinner er det ingen signifikante effekter av det å 

være ansatt i atypiske ansettelsesrelasjoner mht. å utnytte ferdigheter 

og kunnskaper. Blant menn er midlertidig ansatte i trepartsrelasjoner 

mindre fornøyd med å kunne utnytte ferdigheter og kunnskaper enn 

de andre gruppene. For å få et bedre inntrykk av størrelsen på disse 

effektene, kan vi beregne noen sannsynligheter for ulike utfall. Sannsynligheten 

for at en fast ansatt mann i bemanningsbransjen synes 

utviklingsmulighetene er svært gode, er 0,08 (8 %). Til sammenlikning 

er sannsynligheten for en fast ansatt mann i topartsrelasjon (med 

ellers like kjennetegn) skal si det samme 0,41 (41 %). 4 Ansatte i 

bemanningsbransjen er i mindre grad fornøyd med personlig utvikling 

enn andre. Unntaket er menn som er fast ansatte i denne bransjen. 

Tabell 4 viser at midlertidig ansatte i topartsrelasjoner har like 

utviklingsmuligheter som fast ansatte, både for kvinner og menn. En 

forklaring på dette er at midlertidig ansettelse ofte leder til faste stillinger 

senere (Longva 2002), og at personer som er midlertidig ansatt 

dermed ser muligheter for utvikling som gode. For eksempel viser Try 

(2004) hvordan midlertidige ansettelser er en viktig inngangsport til 

fast jobb for personer med høy utdanning. 

400


TABELL 4. Utviklingsmuligheter i atypiske ansettelsesrelasjoner. Ordinal logit 

modell 

Utnytte ferdigheter og kunnskaper Fornøyd med personlig utvikling 

Kvinner Menn Kvinner Menn 

b se b se b se b se 

Trepart-fast 0,846 0,465 -0,148 0,418 -1,662 ** 0,445 -0,260 0,398 

Trepartmidlertidig 

-0,556 0,312 -2,105 ** 0,341 -0,846 ** 0,299 -1,980 ** 0,327 

Topartmidlertidig 

0,206 0,196 -0,371 0,234 0,181 0,189 0,152 0,225 

Deltid -0,528 ** 0,122 -0,803 ** 0,176 -0,410 ** 0,118 -0,725 ** 0,167 

Ansiennitet 0,048 ** 0,011 0,003 0,011 -0,006 0,011 -0,019 0,010 

Ansiennitet2 -0,002 * 0,001 0,000 0,001 0,001 0,001 0,001 0,001 

Utdanningsnivå 0,224 ** 0,042 0,208 ** 0,043 0,131 0,041 0,125 ** 0,041 

1-10 ansatte 0,325 0,184 -0,204 0,189 0,030 0,176 0,036 0,180 

11-19 ansatte 0,295 0,194 -0,362 0,221 0,173 0,186 0,236 0,212 

50-199 ansatte 0,088 0,176 -0,401 * 0,179 0,045 0,170 -0,160 0,171 

200+ ansatte 0,197 0,167 -0,097 0,174 0,370 0,161 0,272 0,165 

Offentlig sektor 

Kategorier 

avhengige 

variabler 

0,390 ** 0,128 0,073 0,145 0,297 0,123 0,399 ** 0,139 

1 -3,482 ** 0,227 -3,890 ** 0,227 -3,764 ** 0,249 -3,667 ** 0,232 

2 -2,004 ** 0,176 -2,459 ** 0,174 -2,297 ** 0,179 -2,070 ** 0,164 

3 0,604 ** 0,163 0,166 0,152 -0,816 ** 0,158 -0,764 ** 0,147 

4 1,379 ** 0,162 1,330 ** 0,151 

-2 loglikelihood 2001,1 1868,5 2528,9 2477,1 

Nagelkerke R2 0,102 0,108 0,069 0,081 

N 

**p

[ OLSEN ] 

TABELL 5. Autonomi i atypiske ansettelsesrelasjoner. OLS 

Tabell 5 viser analyser for autonomi. Vi ser at alle som inngår i atypiske 

ansettelsesrelasjoner har mindre grad av autonomi sammenliknet med 

standard ansettelse. Unntaket er fast ansatte menn utleid fra bemanningsvirksomheter, 

som ikke skiller seg fra andre fast ansatte langs 

denne dimensjonen. For øvrig viser analysene at deltid gir mindre grad 

av autonomi for menn, men ikke for kvinner. Ikke overraskende gir 

høyere utdanning større grad av selvbestemmelse i arbeidsoppgaver. 

JOBBSIKKERHET. Tabell 6 og tabell 7 viser begge analyser av jobbsikkerhet. 

Til tross for at midlertidig ansettelse per definisjon gir lavere 

jobbsikkerhet enn fast ansettelse, er det interessant å se hvordan disse 

gruppene ser på mulighetene for å få annet arbeid. Det er også interessant 

å studere hvorvidt en fast ansettelse i bemanningsbransjen, en 

bransje som hovedsakelig består av løsere tilknytningsformer, gir 

samme sikkerhet som fast ansettelse generelt. Tabell 6 viser analyser 

402 

Autonomi 

Kvinner Menn 

b se b se 

Trepart-fast -1,411 ** 0,480 -0,060 0,454 

Trepart-midlertidig -1,196 ** 0,325 -1,588 ** 0,375 

Topart-midlertidig -0,861 ** 0,205 -0,820 ** 0,254 

Deltid -0,187 0,126 -0,815 ** 0,190 

Ansiennitet 0,008 0,012 0,027 * 0,012 

Ansiennitet2 0,000 0,001 -0,001 0,001 

Utdanningsnivå 0,130 ** 0,043 0,227 ** 0,046 

1-10 ansatte 0,462 * 0,190 0,779 ** 0,204 

11-19 ansatte -0,153 0,200 0,235 0,240 

50-199 ansatte -0,491 ** 0,183 -0,087 0,194 

200+ ansatte -0,293 0,173 -0,168 0,187 

Offentlig sektor 0,589 ** 0,133 0,243 0,156 

Konstant 8,286 ** 0,166 8,727 * 0,163 

Adj R2 0,087 0,104 

N 1161 1159 

**p


TABELL 6. Jobbsikkerhet i atypiske ansettelsesrelasjoner. Logistisk regresjon 

I fare for å miste arbeid Søker eller planlegger å søke annen jobb 


b se 

Oddsratio 

b se 

Odds 

ratio b se 

av jobbsikkerhet, målt ved følgende indikatorer: om man står i fare 

for å miste arbeid, og om man søker eller planlegger å søke annen 

jobb. Tabell 6 viser, ikke overraskende, at midlertidig ansatte i større 

grad står i fare for å miste jobb og er mer tilbøyelige til å si at de 

søker annen jobb (ett unntak er menn som er midlertidig ansatt i 

bemanningsbransjen). Sammenhengen mellom å ha en atypisk ansettelse 

og søke eller planlegge å søke annen jobb er stor. Sannsynligheten 

for at en midlertidig ansett i bemanningsbransjen søker eller 

planlegger å søke annen jobb er 0,79 (79 %), sammenliknet med 0,26 

(26 %) for fast ansettelse i topartsrelasjon (beregnet for kvinner). I 

bemanningsbransjen ser fast ansettelse ut til å innebære sikrere jobber 

for menn, men ikke for kvinner. 

403 

Oddsratio 

b se 

Trepart-fast 1,52 ** 0,53 4,59 -0,51 0,65 0,60 2,04 ** 0,67 7,72 0,91 0,48 2,50 

Trepart-midl. 0,88 * 0,41 2,41 0,48 0,45 1,61 2,42 ** 0,56 11,28 2,04 ** 0,51 7,72 

Topart-midl. 1,71 ** 0,24 5,52 0,74 * 0,29 2,09 1,15 ** 0,22 3,17 0,91 ** 0,26 2,48 

Deltid -0,52 ** 0,17 0,60 0,35 0,22 1,42 0,12 0,15 1,13 0,81 ** 0,20 2,25 

Ansiennitet 0,00 0,02 1,00 0,02 0,01 1,02 -0,11 ** 0,02 0,90 -0,08 ** 0,01 0,92 

Ansiennitet2 0,00 0,00 1,00 0,00 0,00 1,00 0,00 0,00 1,00 0,00 0,00 1,00 

Utdanning -0,17 ** 0,06 0,84 -0,10 0,06 0,90 0,02 0,05 1,02 0,03 0,05 1,03 

1-10 ansatte 0,11 0,25 1,12 -0,49 0,27 0,61 0,25 0,22 1,29 -0,34 0,23 0,71 

11-19 ansatte 0,04 0,27 1,04 -0,57 0,32 0,57 0,29 0,23 1,33 -0,18 0,27 0,84 

50-199 ansatte -0,13 0,26 0,88 0,10 0,24 1,10 -0,12 0,22 0,89 -0,12 0,22 0,88 

200+ ansatte 0,32 0,23 1,38 0,16 0,23 1,17 -0,08 0,22 0,92 -0,02 0,21 0,98 

Offentlig sektor -0,36 * 0,18 0,69 -0,55 ** 0,21 0,58 -0,25 0,16 0,78 -0,05 0,18 0,95 

Konstant -1,44 ** 0,22 0,24 -1,23 ** 0,20 0,29 -1,07 ** 0,21 0,34 -1,04 ** 0,19 0,35 


Nagelkerke R2 0,13 0,05 0,29 0,22 

N 1142 1138 1134 1141 

**p

[ OLSEN ] 

Tabell 7 viser analyser av jobbsikkerhet målt ved følgende indikatorer: 

Hvor lett det er å få tilsvarende arbeid og hvor fornøyd den 

enkelte er med sin jobbsikkerhet. Tabell 7 nyanserer bildet av jobbsikkerhet. 

Tabell 7 viser at menn som er fast ansatt i bemanningsvirksomheter 

er den gruppen som vurderer det som lettest å få tilsvarende 

arbeid, også sammenliknet med andre fast ansatte i topartsforhold. 

For kvinner er det midlertidig ansatte i denne bransjen som vurderer 

det som lettest å få tilsvarende arbeid. Midlertidig ansatte i topartsrelasjon 

skiller seg ikke fra fast ansatte i topartsrelasjon. 

TABELL 7. Jobbsikkerhet i atypiske ansettelsesrelasjoner. Ordinal logit modell. 

Lett å få tilsvarende arbeid Fornøyd med jobbsikkerhet 


b se b se b se b se 

Trepart-fast 0,233 0,456 0,823 * 0,416 -1,052 * 0,437 -1,308 ** 0,401 

Trepart-midlertidig 0,742 * 0,357 -0,062 0,364 -2,125 ** 0,301 -1,157 ** 0,326 

Topart-midlertidig -0,106 0,184 -0,420 0,220 -1,444 ** 0,191 -0,796 ** 0,226 

Deltid 0,391 ** 0,115 -0,075 0,166 0,004 0,120 0,093 0,171 

Ansiennitet -0,025 * 0,011 -0,071 ** 0,010 0,003 0,011 -0,004 0,010 

Ansiennietet2 0,000 0,001 0,001 * 0,001 -0,001 0,001 0,000 0,001 

Utdanning 0,074 0,039 0,040 0,040 0,079 0,041 0,113 ** 0,042 

1-10 ansatte -0,084 0,174 -0,061 0,178 -0,097 0,180 -0,029 0,186 

11-19 ansatte 0,006 0,182 -0,025 0,208 0,046 0,191 -0,090 0,216 

50-199 ansatte -0,112 0,166 -0,093 0,169 0,050 0,174 -0,067 0,176 

200+ ansatte 0,243 0,157 0,139 0,163 -0,033 0,164 -0,220 0,170 

Offentlig sektor 0,297 * 0,120 -0,293 * 0,136 0,305 * 0,125 0,485 ** 0,144 

Kategorier avh.var. 

1 -1,122 ** 0,158 -1,263 ** 0,150 -3,674 ** 0,222 -3,784 ** 0,234 

2 0,399 ** 0,153 0,101 0,144 -2,682 ** 0,186 -2,682 ** 0,180 

3 2,124 ** 0,167 1,883 ** 0,158 -1,769 ** 0,170 -1,669 ** 0,159 

4 0,038 0,159 0,149 0,149 


Nagelkerke R2 0,044 0,094 0,125 0,061 

N 1138 1192 1163 1160 

**p


Tabell 7 viser at når det gjelder i hvilken grad ansatte er fornøyd med 

jobbsikkerhet, går skillelinjen mellom atypiske ansettelser (alle tre 

gruppene) versus fast ansatte i topartsrelasjon, både for kvinner og 

menn. Alle gruppene av atypisk ansatte er mindre fornøyd med jobbsikkerhet 

sammenliknet med fast ansatte i topartsrelasjoner. For 

eksempel: sannsynligheten for at en mann som er fast ansatt i bemanningsbransjen 

skal si han er svært fornøyd med jobbsikkerhet, er 0,18 

(18 %). Til sammenlikning er sannsynligheten for at en mann med 

fast ansettelse i topartsrelasjon (med ellers like kjennetegn) 0,46 

(46 %). Til tross for at personer har fast ansettelse i bemanningsbransjen 

viser analysene likevel at dette er jobber som innebærer en løsere 

tilknytning. Når vi ser analysene i tabell 6 og 7 under ett, er dette spesielt 

tydelig for kvinner. 

Jevnt over er det en tendens at kvinner som er fast ansatt i bemanningsbransjen 

vurderer sin jobb som mindre utviklende, de har mindre 

grad av autonomi og lavere jobbsikkerhet. For menn gir en fast 

ansettelse i bemanningsbransjen stort sett tilsvarende muligheter som 

for andre fast ansatte. Dette kan skyldes at kvinner er overrepresentert 

i de tradisjonelle «vikar»-yrkene, mens menn i større grad er 

ansatt innenfor høykvalifisert arbeidskraft i bemanningsbransjen. 

LØNN. Tabell 8 viser analyser av timelønn. Vi ser at midlertidig ansatte 

utleid fra bemanningsvirksomheter i gjennomsnitt har lavere timelønn 

enn fast ansatte, både for kvinner og menn. For kvinner utgjør 

denne reduksjonen 16 kroner (141 til 125), og for menn 43 kroner 

(164 til 121). Blant menn gir midlertidig ansettelse i topartsforhold 

også lavere lønn enn hos fast ansatte. Timelønn for en mann med 

egenskaper som referansegruppen er 164 kroner. En mann som er 

midlertidig ansatt og ellers har like egenskaper som referansegruppen, 

har i gjennomsnitt en timelønn på 131 kroner, altså en reduksjon på 

33 kroner. For kvinner er det her ingen forskjell. 

Oppsummert har vi sett at utviklingsmuligheter, autonomi, jobbsikkerhet 

og lønn jevnt over er høyest for fast ansatte. Generelt finner 

vi at midlertidig ansatte utleid fra bemanningsvirksomheter har lavest 

jobbkvalitet, og dette gjelder stort sett både for kvinner og menn. For 

øvrig er det en tendens til at fast ansettelse i bemanningsbransjen ser 

ut til å gi menn bedre vilkår enn kvinner. Kvinner i denne gruppen er 

405

[ OLSEN ] 

TABELL 8. Timelønn i atypiske ansettelsesrelasjoner. OLS 

mindre fornøyd med personlig utvikling, har mindre autonomi og 

lavere jobbsikkerhet langs to dimensjoner, sammenliknet med andre 

fast ansatte. 

Når det gjelder de andre variablene som er inkludert i modellene, 

finner vi at utdanningsnivå stort sett har en positiv effekt på jobbkvalitet. 

Deltidsansatte vurderer muligheter for utvikling som dårligere 

enn heltidsansatte (både kvinner om menn), og menn som arbeider 

deltid har også lavere autonomi. 

DISKUSJON OG KONKLUSJONER 

Spørsmålet vi stilte i denne artikkelen var i hvilken grad personer i 

atypiske ansettelser har jobber av lav kvalitet. Tidligere forskning har 

funnet at atypiske ansettelsesrelasjoner gjør individer mer utsatt for 

jobber med «dårlige» kjennetegn. Jobbkvalitet er belyst ved fire 

dimensjoner: utviklingsmuligheter, autonomi, jobbsikkerhet og lønn. 

406 

Ln(timelønn) 

Kvinner Menn 

b se b se 

Trepart-fast -0,0776 0,064 -0,0017 0,066 

Trepart-midlertidig -0,1176 ** 0,044 -0,3031 ** 0,054 

Topart-midlertidig 0,0153 0,028 -0,2229 ** 0,037 

Deltid -0,0234 0,017 0,0348 0,028 

Ansiennitet 0,0065 ** 0,002 0,0104 ** 0,002 

Ansiennitet2 -0,0001 0,000 -0,0003 ** 0,000 

Utdanning 0,0876 ** 0,006 0,0968 ** 0,007 

1-10 ansatte -0,0513 * 0,026 -0,0299 0,030 

11-19 ansatte -0,0215 0,027 0,0374 0,035 

50-199 ansatte 0,0396 0,025 0,0034 0,028 

200+ ansatte 0,0754 ** 0,023 0,0983 ** 0,027 

Offentlig sektor -0,0493 ** 0,018 -0,1231 ** 0,023 

Konstant 4,9487 ** 0,022 5,0998 ** 0,024 

Adj R2 0,237 0,284 

N 1149 1151 

**p


Vi har sammenliknet fire grupper av arbeidstakere med utgangspunkt 

i to strukturelle kjennetegn: hvorvidt de har (1) fast eller midlertidig 

ansettelse, og/eller (2) om de er utleid til en kundebedrift. Distinksjonen 

mellom toparts- og trepartrelasjoner gir mulighet til å studere om 

jobbkvalitet varierer for ulike grupper. Utleie av arbeidskraft er i 

artikkelen avgrenset til bemanningsvirksomheter. En styrke ved en 

slik avgrensning er at vi sammenlikner en relativt enhetlig gruppe og 

dermed kan få fram betydningen av selve ansettelsesrelasjonen. 

Tre hovedfunn presenteres. For det første finner vi at midlertidig 

ansatte som er utleid fra bemanningsvirksomheter, framstår som den 

gruppen som har lavest jobbkvalitet slik det er målt her. De har lavere 

lønn, færre utviklingsmuligheter, mindre grad av autonomi og lavere 

jobbsikkerhet, også etter kontroll for kjennetegn som utdanning, ansiennitet, 

arbeidstid, bedriftsstørrelse og sektor. Dette gjelder for både 

kvinner og menn. Til sammenlikning har midlertidig ansatte i topartsrelasjoner 

derimot tilsvarende utviklingsmuligheter og lik lønn som fast 

ansatte (for kvinner), noe som viser at de to gruppene av midlertidig 

ansatte er distinkte. 5 En forklaring på at midlertidig ansatte i topartsrelasjoner 

er relativt fornøyd, er at dette er fullverdige jobber, men av 

kortere varighet. For øvrig er mindre grad av autonomi og lavere jobbsikkerhet 

et fellestrekk ved begge grupper av midlertidig ansatte. 

For det andre viser analysene at menn som er fast ansatt i bemanningsbransjen, 

vurderer sine jobber relativt likt med andre fast 

ansatte. Derimot er fast ansatte kvinner i bemanningsbransjen i mindre 

grad fornøyd med personlig utvikling og har også lavere autonomi 

i jobben enn andre fast ansatte. En forklaring på at kjønn har 

ulik betydning, kan være at kvinner og menn i bemanningsbransjen 

har ulik fagbakgrunn. Blant fast ansatte menn i bemanningsbransjen 

har de fleste fagbakgrunn fra naturvitenskapelige og tekniske fag. For 

kvinner finner vi den største enkeltgruppen innenfor økonomiske og 

administrative fag. Bemanningsbransjens satsning på tekniske konsulenttjenester 

ser ut til å henge sammen med en økning i andel menn i 

bransjen (se Nergaard & Nicolaisen 2002). Data som brukes her, gir 

ikke mulighet til å gå i dybden på spørsmål om betydningen av ulik 

fagbakgrunn for kvinner og menn i bemanningsbransjen. Funnene 

viser for øvrig at denne type virksomheter beveger seg inn i andre 

typer markeder enn det tradisjonelle «vikarutleiemarkedet» og at det 

407

[ OLSEN ] 

i økende grad tilbys fast ansettelse. Ett spørsmål for videre forskning 

er om bemanningsbyråer har endret strategi og er i ferd med å bli mer 

lik andre virksomheter, som konsulentselskaper, hvor også trepartsrelasjoner 

er vanlig. 

For det tredje viser analysene at atypiske ansettelser jevnt over gir 

lavere jobbsikkerhet. Likevel vurderes det som relativt lett å få tilsvarende 

arbeid. Vi har ikke hatt mulighet til å studere hvorvidt midlertidige 

ansatte faktisk får fast ansettelse. Funn fra det norske 

arbeidsmarkedet har vist at det er relativt høy mobilitet fra midlertidig 

til fast ansettelse (Longva 2002), og nærmere halvparten av 

ansatte utleid fra bemanningsvirksomheter var blitt tilbudt fast ansettelse 

hos en kundevirksomhet (Torp et al. 1998). Studier av mobilitetsmønstre 

for midlertidig ansatte i både toparts- og trepartsrelasjoner vil 

kunne belyse dette. 

En bekymring som er knyttet til ansettelse i trepartsforhold, er at 

det kan endre maktforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker ved 

å sette arbeidstakere i en svakere forhandlingsposisjon. Ansatte i 

bemanningsbransjen kan for eksempel få lavere lønn enn andre. Funnene 

viser at dette gjelder for midlertidig ansatte i bemanningsbransjen. 

Derimot mottar fast ansatte i bemanningsbransjen samme lønn som 

andre i standard ansettelsesrelasjoner, både blant kvinner og menn. 

Noen begrensninger ved analysene bør nevnes. Artikkelen er 

basert på data fra et gitt tidspunkt. Vi kan ikke utelukke at funnene 

blir påvirket av arbeidsledighetsnivå, og at bildet kan se annerledes ut 

i perioder med høyere ledighet. Utvalget fra bemanningsbransjen 

besto av personer som hadde sitt hovedarbeidsforhold i denne bransjen. 

Det vil derfor antakelig være en underrepresentasjon av midlertidig 

ansatte med svært korte oppdrag. Dette innebærer at funnene må 

tolkes i lys av at de kanskje mest marginale jobbene ikke er inkludert. 

Vi kan heller ikke utdype betydningen av yrke og fagbakgrunn. Det er 

mulig at betydningen av ansettelsesrelasjon avhenger av den enkeltes 

utdanning og yrke, noe som er et aktuelt tema for videre forskning. 

I denne artikkelen er teoretiske perspektiver på marginalisering og 

jobbkvalitet knyttet sammen. Hovedantagelsen ut fra disse perspektivene 

er at atypiske ansettelser er problematisk fordi slike jobber først 

og fremst er et resultat av arbeidsgivers motivasjoner. Ved å bruke 

atypiske ansettelser, kan arbeidsgiver spare kostnader og lettere til- 

408


passe arbeidsstokken til endringer. For arbeidstakere har man vært 

redd for at dette innebærer jobber av lav kvalitet. Funnene i denne 

artikkelen støtter delvis antagelsen om at atypiske ansettelser innebærer 

jobber av lavere kvalitet. Dette gjelder spesielt for midlertidig 

ansatte i bemanningsbransjen, noe som er i tråd med funn fra andre 

land. Derimot rapporterer de andre gruppene av atypiske arbeidstakere 

ofte å ha like vilkår som ansatte i standard arbeidsforhold. Dette 

illustrerer noe av heterogeniteten i atypiske ansettelser og viser at atypiske 

ansettelser ikke ensidig innebærer dårlige jobber. 

Debattene rundt fleksibilitet i arbeidslivet har sin bakgrunn fra de 

anglosaksiske landene, som karakteriseres av få velferdsordninger og 

reguleringer. I Norge har individer i større grad rettigheter i kraft av å 

være borgere, og arbeidstakere har et sterkere vern gjennom for 

eksempel arbeidsmiljøloven. Dette er sentrale momenter når man diskuterer 

de samfunnsmessige konsekvenser av marginalisering i 

arbeidsmarkedet. I land med universelle velferdsordninger vil konsekvensene 

av å ha en jobb av lav kvalitet antakelig være mindre alvorlige 

for den enkelte enn i land med begrensede goder. 

Noter 

1. Vi skjelner mellom faste og midlertidig ansatte i bemanningsbransjen. Ansatte i 

bemanningsbransjen kan også ha ansettelse på såkalt tilsigelse. Dette innebærer at 

ansettelseskontrakten varer ut over selve oppdragets lengde. Våre data gir ikke mulighet 

til å si noe om omfanget av disse kontraktene. Tall fra 1998 viste at 15 prosent 

hadde såkalt ansettelse på tilsigelse (Torp et al. 1998). 

2. Reguleringen av innleie ble endret i 2000. Fra at innleie av arbeidskraft i hovedsak 

var forbudt med visse unntak, er utleie i hovedsak tillatt innenfor alle typer yrker, men 

kun i samme utstrekning som midlertidig tilsetting (Evju 2003). Det er altså fremdeles 

enkelte restriksjoner knyttet til utleie. Utleie kan i hovedsak forekomme på to måter: 

enten fra bemanningsvirksomheter som har til formål å drive utleie (Lov om arbeidervern 

og arbeidsmiljø m.v. 2005 (arbeidsmiljøloven) (AML), § 55K), eller fra virksomheter 

som ikke har som formål å drive utleie (§ 55L). 

3. For eksempel heter det i kapittel 4 § 4-2, Krav til tilrettelegging, medvirkning og 

utvikling pkt. c): «det legges vekt på å gi arbeidstaker mulighet til selvbestemmelse, innflytelse 

og faglig ansvar» (Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern m.v. (2005). 

4. Disse beregningene er framkommet ved å bruke verdier for referansekategoriene, 

og variere ansettelsesrelasjon. 

5. Generelt forekommer midlertidige ansettelser oftest i offentlig sektor samt hotellog 

restaurantbransjen (Torp 1998). Innleie av arbeidskraft fra bemanningsvirksomheter 

brukes i størst grad i privat sektor. 

409

[ OLSEN ] 

Referanser 

Aronsson, Gunnar (1999), «Contingent workers and health and safety». Work, Employment 

& Society, 13:439–459. 

Booth, Alison, Marco Francesconi & Jeff Frank (2002), «Temporary jobs: Stepping stones 

or dead ends?». The Economic Journal, 112:189–213. 

Braverman, Harry (1974), Labor and Monopoly Capital. The Degradation of Work in the 

Twentieth Century. New York: Monthly Review Press. 

Doeringer, Peter B. & Michael J. Piore (1971), Internal Labor Markets and Manpower 

Analysis. Lexington, MA: D.C. Heath and Company. 

Edwards, Richard (1979), Contested Terrain. The transformation of the workplace in the 

twentieth century. New York: Basic Books. 

Ellingsæter, Anne-Lise (1995), Gender, Work, and Social Change. Beyond Dualistic Thinking. 

Oslo: Institute for Social Research. 

Evju, Stein (2003), «Labour-only contracting – the Norwegian way». I: R. Blanpain & M. 

Weiss, red., Changing Industrial Relations and Modernisation of Labour Law. Liber 

Amicorum in Honour of Professor Marco Biagi. New York: Kluwer Law International. 

Forrier, Anneleen & Luc Sels (2003), «Temporary employment and employability: training 

opportunities and efforts of temporary and permanent employees in Belgium». 

Work, Employment and Society, 17:641–666. 

Gallie, Duncan (2003), «The Quality of Working Life: Is Scandinavia Different?». European 

Sociological Review, 19:61–79. 

Gordon, David M., Richard Edwards & Michael Reich (1982), Segmented work, divided 

workers. The historical transformation of labor in the United States. NY: Cambridge 

University Press. 

Green, Francis (2006), Demanding Work: The Paradox of Job Quality in the Affluent 

Economy. Princeton: Princeton University Press. 

Green, Francis, Alan Felstead & Brendan Burchell (2000), «Job Insecurity and the Difficulty 

of Regaining Employment: An Empirical Study of Unemployment Expectations». 

Oxford Bulletin of Economics and Statistics, 62:855–883. 

Hoque, Kim & Ian Kirkpatrick (2003), «Non-standard employment in the management 

and professional workforce: training, consultation and gender implications». Work, 

Employment and Society, 17:667–689. 

Hougen, Hanne C. (2004), Samordnet levekårsundersøkelse 2003 – tverrsnittsundersøkelsen. 

Dokumentasjonsrapport. 2004/49. Oslo: SSB. 

Houseman, Susan N. (2001), «Why employers use flexible staffing arrangements: Evidence 

from an establishment survey». Industrial and Labor Relations Review, 

55:149–170. 

Kalleberg, Arne L. (2000), «Nonstandard Employment Relations: Part-time, Temporary 

and Contract Work». Annual Review of Sociology, 26:341–65. 

Kalleberg, Arne L., Barbara F. Reskin & Ken Hudson (2000), «Bad jobs in America: Standard 

and Nonstandard Employment Relations and Job Quality in the United States». 

American Sociological Review, 65:256–278. 

Korpi, Thomas & Henrik Levin (2001), «Precarious Footing: Temporary Employment as 

a Stepping-stone out of Unemployment in Sweden». Work, Employment & Society, 

15:127–48. 

Kunda, Gideon, Stephen R. Barley & James Evans (2002), «Why do Contractors Contract? 

The Experience of Highly Skilled Technical Professionals in a Contingent Labor 

Market». Industrial and Labor Relations Review, 55:234–261. 

Long, J. Scott (1997), Regression Models for Categorical and Limited Dependent Variables. 

California: SAGE Publications. 

410


Longva, Frode (2002), «Midlertidig ansettelse – karrierestige eller jobbfelle?». Søkelys på 

arbeidsmarkedet, 19:221–232. 

Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) (2005). 

Kapittel 4. Krav til arbeidsmiljøet. http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/all/nl- 

20050617-062.html#4-2 

Marchington, Mick, Damian Grimshaw, Jill Rubery & Hugh Willmott (2005), Fragmenting 

Work. Blurring Organizational Boundaries and Disordering Hierarchies. NY: 

Oxford University Press. 

Marler, Janet H., Melissa W. Barringer, & George T. Milkovitch (2002), «Boundaryless 

and traditional contingent employees: worlds apart». Journal of Organizational Behavior, 

23:425–453. 

Matusik, Sharon F. & Charles W.L. Hill (1998), «The utilization of contingent work, 

knowledge creation, and competitive advantage». Academy of Management Review, 

23:680–697. 

McGovern, Patrick, Deborah Smeaton & Stephen Hill (2004), «Bad Jobs in Britain. Nonstandard 

Employment and Job Quality». Work & Occupations, 31:225–249. 

Meyer, John P. & Natalie J. Allen (1997), Commitment in the workplace: theory, research, 

and application. Thousand Oaks, California: Sage. 

Nergaard, Kristine & Torgeir A. Stokke (1996), Midlertidige ansettelser i norsk arbeidsliv. 

FAFO-rapport 96, 198. Oslo: FAFO. 

Nergaard, Kristine & Heidi Nicolaisen (2002), Utleie av arbeidskraft. Omfang og utvikling. 

Fafo-notat 17. Oslo: FAFO. 

Nesheim, Torstein (2003), «Short-term hires and the leasing of personnel in Norwegian 

firms: promoting numerical flexibility and stability». Scandinavian Journal of Management, 

19:309–331. 

Nesheim, Torstein, Arne L. Kalleberg & Karen M. Olsen (2006), «Externalizing the Core: 

Firms’ Use of Employment Intermediaries in the Information and Communication 

Technology Industries». Kommer i Human Resource Management, høst 2006. 

NOU (2004), Arbeidslivslovutvalget. Et arbeidsliv for trygghet, inkludering og vekst. 

Oslo: Norges offentlige utredninger 2004:5. 

Olsen, Karen M. & Arne L. Kalleberg (2004), «Non-standard work in two different 

employment regimes: Norway and the United States». Work, Employment & Society, 

18:321–348. 

Parks, Judi M. McLean, Deborah L. Kidder & D.G. Gallagher (1998), «Fitting square 

pegs into round holes: mapping the domain of contingent work arrangements onto 

the psychological contract». Journal of Organizational Behaviour, 19:697–730. 

Polivka, Anna E. & T. Nardone (1989), «On the Definition of ‘Contingent work’». 

Monthly Labor Review, 112:9–16. 

Rogers, Jackie K. (2000), Temps: The Many Faces of the Changing Workplace. Ithaca: 

Cornell University Press. 

Rubery, Jill (2005), «Labor Markets and Flexibility». I: Stephen Ackroyd, Rosemary Batt, 

Paul Thompson, & Pamela S. Tolbert, red., The Oxford Handbook of Work & Organization. 

NY: Oxford University Press. 

Rubery, Jill, Fang L. Cooke, Jill Earnshaw & Mick Marchington (2003), «Inter-Organizational 

Relations and Employment in a Multi-Employer Environment». British Journal 

of Industrial Relations, 41:265–289. 

Scherer, Stefani (2004), «Stepping-stones or traps? The consequences of labour market 

entry positions on the future careers in West Germany, Great Britain and Italy». 

Work, Employment and Society, 18:369–394. 

SSB (2004), http://www.ssb.no/aarbok/tab/Tabell 242. Midlertidig ansatte, etter næring. 

411

[ OLSEN ] 

Torp, Hege (1998), «Midlertidig ansatte: Hvor arbeider de?». Søkelys på arbeidsmarkedet, 

15:111–118. 

Torp, Hege, Pål Schøne & Karen M. Olsen (1998), Vikarer som leies ut: Hvem er de, og 

hvilke arbeidsvilkår har de? ISF-rapport 98:11. Oslo: Institutt for samfunnsforskning. 

Try, Sverre (2004), «The Role of Flexible Work in the Transition from Higher Education 

into the Labour Market». Journal of Education and Work, 17:27–45. 

Virtanen, Marianna, Mika Kivimäki, Pekka Virtanen, Marko Elovainio & Jussi Vahtera 

(2003), «Disparity in occupational training and career planning between contingent 

and permanent employees». European Journal of Work and Organizational Psychology, 

12:19–36. 

412

FOREDRAG | 

AKTUELL DEBATT 

Partia som forskingsobjekt 

Om lokalpartia sin plass i partiforskinga 

HANS-ERIK RINGKJØB 

hans-erik.ringkjob@rokkan.uib.no 

Forskarar innan samfunnsvitskap og 

politikk vil kunne einast om at dei politiske 

partia er eit viktig element i alle 

samfunn. I dag er det få eller ingen statar 

som hevdar å vere demokrati utan at dei 

har fleire politiske parti som konkurrerer 

om fleirtalets gunst. Og jamvel i statar 

som hevdar å vere demokrati, men som 

kanskje ikkje er det, spelar partia ei viktig 

rolle. Det er dermed uproblematisk å 

slå fast at partia er eit sentralt forskingsfelt. 

Debattartikkelen tek opp korleis 

forskingsfeltet har sett på partia på 

lokalnivået, og då spesielt om forskingsfeltet 

i det heile har via lokalpartia særleg 

merksemd. 

Det er få område innan samfunnsvitskapen 

som i så stor grad er kopla til dei 

klassiske studiane innan sitt felt som partiforskinga. 

Djupsund og Svåsand 

(1990:3) hevdar at klassikarane si rolle 

har vore «svært fremtredende» og at 

desse (t.d. Michels 1915; Schattschneider 

1942; Duverger 1959) har hatt stor innverknad 

på kva problem som er analyserte 

og kva førestillingar forskarane har 

om partia. Klassikarane har også gjort 

seg gjeldande i norsk partiforsking, og 

har såleis hatt innverknad på den tradi- 

413 



VOL 47, NR 2, 413–425 

sjonelle partiforskinga i Noreg. Denne 

partiforskinga har lagt føringar for 

utviklinga av feltet med grunnlag i ein 

felles forståing av kva partia er. 

Det synest å vere eitt dominerande 

perspektiv innan partiforskinga. Det 

mest slåande er at litteraturen omhandlar 

partia nasjonalt. Litteraturen er mest 

fråverande om blikket vert retta mot 

lokalpartia. Dette inntrykket vert stadfesta 

av Kuhnle og Listhaug (1997) sin 

gjennomgang av den norske partiforskinga. 

Det gir grunn til å spørje om partiforskarane 

ikkje har tatt lokalpartia 

med i sitt perspektiv. Situasjonen internasjonalt 

er den same. Saiz og Geser (1999) 

oppsummerer den internasjonale forskinga 

i boka Local Parties in Political 

and Organizational Perspective ved å 

seie: «This book addresses an almost 

completely neglected branch of community 

politics: the comparative analysis of 

local political systems.» 

Debattartikkelen er ei revidert utgåve av mitt 

vitskapsteoretiske innlegg for dr.polit.-graden. 

Eg vil takke Dag Arne Christensen, Anne Lise 

Fimreite, Petter Nafstad, Audun Offerdal og 

Jacob Aars for råd og kommentarar.

Innrettinga og tilnærminga til studiet 

av partia kan sjølvsagt gjerast på ulike 

vis. Men måten vi studerer eit fenomen 

på, seier noko om korleis vi oppfattar og 

forstår fenomenet. Vårt normative fundament 

blir avgjerande. Vi har gjerne 

valt, eller lært, å forstå eit fenomen innanfor 

eit perspektiv, og då vert nokre 

sider ved forskingsobjektet vesentlege, 

andre uvesentlege. Vi møter aldri verda 

utan føresetnader. Forforståing vil vere 

eit nødvendig vilkår for forståing (Gilje 

& Grimen 1993:148). Ønskjer vi derimot 

ny innsikt og andre måtar å forstå 

fenomen på, krev det ein annan måte å 

sjå verda på. Ved å seie at det kan vere 

trong for alternative forklaringar, seier vi 

på same tid at ulike teoriar gir grenser 

for kva vi kan seie noko om. 

Eit anna poeng er at dei omgrepa som 

er sentrale i ein teori, har med seg visse 

verdiar eller eigenskapar. Aktuelle er 

omgrepa «nasjonalisering», «politisering» 

og særleg «parti». Omgrepa rammar 

inn vår forståing av partia lokalt, 

men på ein måte som gir omgrepet 

«parti» eit bestemt, men avgrensa meiningsinnhald. 

Korleis har så partiforskarane forstått 

og forska på partia i lokalpolitikken? 

Sentralt står føresetnadane partiforskarane 

sitt perspektiv byggjer på og kva 

desse har å seie for forståinga av partia 

lokalt. Målsettinga er ikkje å vise at partiforskarane 

gjennom sine teoriar og 

omgrep har forstått lokalpartia feil, men 

å undersøke deira «forståelseshorisont». 

Hovudspørsmålet blir dermed følgjande: 

Har den tilnærminga vi i Noreg har hatt 

til partia ført til at visse sider ved lokalpartia 

ikkje er blitt avdekka og såleis 

støttar oppunder nokre problemstillingar 

framfor andre? Er det med andre ord 

vesentlege sider ved partia som til no 

ikkje er fanga opp i den norske partifor- 

[ RINGKJØB ] 

414 

skinga på grunn av at ein held seg til eitt 

overordna perspektiv? Det kan innleiingsvis 

vere på sin plass å understreke at 

det er like påfallande at kommuneforskarane 

ikkje har gjort partia til viktige 

forskingsobjekt i kommunane. 

PARTIFORSKARANE OG 

PARTIA LOKALT 

Partia har vore til stades i lokalpolitikken 

i meir enn 100 år, og det er i kommunane 

vi finn dei som utgjer partia, nemleg partimedlemane. 

Medborgarane sin lokalpolitiske 

deltaking utspelar seg lokalt. Partia 

spelar òg ei sentral rolle i samband med 

rekruttering og val. Lokalpartia er vegen 

inn i politikken. Å seie at partia dominerer 

lokalpolitikken, er ei grei framstilling. 

Utviklinga med partia, frå nærast å vere 

sett på som uønska både nasjonalt og 

lokalt, til at dei etter kvart fekk fotfeste 

og til slutt nærast har overteke den politiske 

sfæren, er både her heime og ute forstått 

som ein nasjonaliserings- og homogeniseringsprosess 

av lokalpolitikken 

(Rokkan & Valen 1962; Hjellum 1967a; 

Schofield 1977). Partia blir ei drivkraft i 

denne homogeniseringa. Dette er tolka 

som ei nødvendig utvikling der alle før 

eller seinare må ta inn over seg effektane 

ved moderniseringa, som mellom anna er 

representert ved partia og det dei bringer 

med seg til kommunane. 

Trass i relevansen partia har for lokalpolitikken, 

er undersøkingane på lokalnivået 

få, både når det gjeld partia si 

sjølvstendige rolle i lokalpolitikken og 

kva rolle lokalavdelingane spelar som ein 

del av partiorganisasjonen. Eliassen og 

Svåsand (1975) viser at partiforskarane 

ikkje er framande for den lokale sida ved 

partia, men Svåsand etterlyser analysar 

av «lokalnivåets innflytelse» (Svåsand 

1990:7). Fokus er retta mot den interne 

sida ved partia.

Forskinga på politiske parti er kopla 

til teorien om nasjonsbygging, og teorien 

utgjer ein viktig del av partiforskarane 

sin «forståelseshorisont». I nasjonaliseringsprosessen 

vart partia sett på som 

heilt sentrale pådrivarar for å spreie det 

nasjonale og moderne ut til det lokale og 

umoderne. Det vart forventa at kommunane 

i aukande grad vart prega av nasjonale 

partipolitiske skiljeliner og at dette 

ville fortrenge lokale skiljeliner og konfliktar. 

«Political conflict became party 

conflict. This development began at the 

parliamentary level, but already before 

the turn of the century a similar development 

took place at the local level, in 

local politics» (Hjellum 1967a:69). Prosessen 

er omtalt som politisering av 

lokalpolitikken. I ein debatt i Tidsskrift 

for Samfunnsforskning i 1967 mellom 

Hjellum og Kjellberg, konkluderte begge 

med at det var ønskjeleg med meir inngåande 

lokale studiar for å undersøke politiseringa, 

men no når det nærmar seg 40 

år sidan semja, har vi ikkje kome særleg 

lenger. Kjellberg (1967a:267) hadde nok 

eit vesentleg poeng då han hevda at ein 

«direkte og noe mekanisk overføring av 

abstraksjoner utviklet på bakgrunn av 

det nasjonale samfunn, lett vil lede til 

formalisme eller ut i et uføre» når dei blir 

brukt til å forstå det lokale. Viktigare 

blir det å ta utgangspunkt i den lokale 

konteksten for å slå fast kva som ligg i 

omgrepet politisering i kommunane. 

Ei vanleg tilnærming til partia er å sjå 

på heile partiorganisasjonen samla, utan 

å skilje særleg mellom nivåa. Eit politisk 

parti er kjenneteikna ved å ha ein omfattande 

organisasjon som spenner over alle 

forvaltningsnivå og gjerne tilpassa dei 

forvaltnings- og politiske nivå som er 

etablerte i samfunnet. Denne forståinga 

ligg til grunn for ideen om politisering og 

nasjonalisering av lokalpolitikken, og 

[ PARTIA SOM FORSKINGSOBJEKT ] 

415 

med politisering forstår partiforskarane 

partipolitikk (Hjellum 1967a; Rokkan & 

Valen 1962). Når partia er ei av dei viktigaste 

drivkreftene i politiseringsprosessen, 

eller «the mobilizing agencies 

themselves: the local party organisation 

and their cores of active campaign workers», 

som dei vert omtalt som (Rokkan 

& Valen 1962:120), ligg det til grunn ei 

spesiell forståing av kva partia er. For 

hadde partia hatt ein lokal eller regional 

karakter, kunne dei aldri ha vore ei drivkraft 

i nasjonaliseringa av lokalpolitikken, 

heller tvert om. I politiseringsstudiane 

ligg det innebygd ei forståing av 

partia som representant for det nasjonale, 

og det er partia si territorielle spreiing 

som står sentralt. På den måten vert 

visse eigenskapar kopla til omgrepet 

«parti». 

Innan den norske partiforskinga vert 

gjerne partia sett på som heilskaplege 

organisasjonar, der lokalavdelingane blir 

oppfatta som filialar av moderpartia, i 

den grad dei i det heile vert sett. Partia er 

organisasjonar med tette koplingar mellom 

nivåa. Forståinga vil vere i tråd med 

Rokkan og Valen (1962) si analyse av 

partipolitiseringa i Noreg, og som Johnson 

seier, er dette: 

a process through which local political arenas 

are increasingly subordinated into a 

single national arena … its agents are the 

great national parties, and its results are the 

gradual ironing out of autonomous local 

characteristics, styles and behaviour 

(Johnson 1972). 

Partia er eitt frå topp til botn, der dei 

ulike delane passar godt i lag i arbeidet 

mot same mål. Dette uavhengig av kva 

forvaltningsnivå vi snakkar om. Partia 

står fram som rasjonelle organisasjonar 

der dei ulike organisasjonsledda er

instrument for å nå organisasjonen sitt 

mål. 

Den tradisjonelle forståinga av partia 

går godt i lag med teorien om partipolitiseringa. 

I lys av den konteksten, kulturen 

og forståinga som var gjeldande, har forståinga 

av partia utvikla seg. Vår kunnskap 

vert påverka av tid og rom. Følgjer 

vi dette poenget litt lenger, kan vi hevde 

at utgangspunktet for Rokkan og Valen 

nettopp var nasjonen og det moderne 

som spreidde seg ut over landet. Partia 

nasjonalt representerer det moderne 

gjennom partia på Stortinget og deira 

hovudorganisasjonar. Kanskje har vektlegginga 

av partia si rolle nasjonalt medverka 

til at vi fekk eit tradisjonelt syn på 

partia. Spissformulert kan vi seie at teorien 

om nasjonsbygging ser for seg ei 

partipolitisk samansmelting av det nasjonale 

og lokale, både når det gjeld politikk 

og organisasjon, der det nasjonale til 

slutt blir einerådig. 

DEN TRADISJONELLE 

PARTIFORSKINGA – EIT 

NASJONALT PROSJEKT? 

Mykje forsking tek utgangspunkt i den 

tradisjonelle forståinga av korleis partia 

fungerer. Blant dei fremste talsmenn finn 

vi sjølvsagt Rokkan og Valen. Rokkan 

og Valen (1962) vil i si studie om mobiliseringa 

av periferien undersøke prosessen 

der ein med utgangspunkt i det godt 

utvikla sentrum ser ei spreiing frå sentrum 

til periferien. Vidare ser dei på partia 

fyrst og fremst som organisasjonar 

som ønskjer å sanke stemmer. Partia vil 

utnytte det tilgjengelege potensialet 

lokalt. Politisering av lokalnivået blir 

grunnleggande forstått som at sentrale 

impulsar når ut til det lokale nivået med 

ulik fart. Denne fasen er siste steget i 

nasjonsbyggingsprosessen: «We will in 

fact be concerned with the end-phase in 

[ RINGKJØB ] 

416 

a continuous movement toward a politicization 

of the total territory» (Rokkan 

& Valen 1962:112). Hjellum utfyller 

med å seie at siste fase er «party control 

of local government» (Hjellum 

1967b:69). Ved å mobilisere folket i kvar 

ein avkrok, skulle partia sikre seg oppslutnad 

ved nasjonale val. Vi kan her 

snakke om ei nasjonalisering av lokalpolitikken. 

Hjellum si undersøking følgjer i spora 

til Rokkan og Valen. Hjellum (1967a) 

studerer etableringa av dei politiske partia 

i lokalpolitikken, årsakene til politiseringa 

og korleis politiseringa endra den 

politiske kulturen lokalt. Partipolitikk er 

den viktigaste føresetnaden for å få formidla 

og etablert dei nasjonale skiljelinene 

lokalt. Graden av partilister ved 

lokalvala er den viktigaste indikatoren 

for å måle politiseringsprosessen, medan 

reduksjonen i lokale lister indikerer at 

dei tradisjonelle lokalsamfunna med ein 

gamaldags lokalpolitikk står for fall. I 

motsetnad til Valen og Rokkan prøver 

Hjellum å kombinere ei sentralistisk tilnærming 

med eit nedanfrå og opp-perspektiv. 

«The politicization of local 

government came about through pressures 

from ’below’ as well as from ’above’» 

(Hjellum 1967a:75). For Rokkan og 

Valen er partia pådrivarane i denne prosessen, 

men Hjellum peiker altså på at 

partipolitiseringa også er ein konsekvens 

av auka politisk merksemd hjå 

underklassen. Politisk mobilisering av 

nye klassar er i neste omgang tett kopla 

til industrialiseringsprosessen. Hjellum 

presenterer eit bottom-up perspektiv, 

men også for han er politiseringsprosessen 

uforanderleg og universell. Det 

handlar om korleis det lokale vert 

modernisert. 

Trass i dette meiner Kjellberg at politisering 

er eit omgrep utvikla for å måle

politiske trekk på nasjonalt nivå, aldri 

lokalt (Kjellberg 1967b). Det er difor 

høveleg å nemne at Hjellum (1967a) i sin 

studie Partiene i lokalpolitikken ikkje 

har studert partiorganisasjonane i kommunane, 

men i kva grad partia stilte lister 

ved lokalval. Er det då mogleg å slå 

fast at lokalpolitikken er blitt nasjonalisert? 

Partiforskarane har akseptert at 

partia sitt inntog i lokalpolitikken har 

hatt lokalpolitiske konsekvensar, og jamvel 

i nyare tid er det forsøkt å vitalisere 

lokalpolitikken ved å synleggjere partia 

og dei nasjonale partikonfliktane i lokalpolitikken 

(sjå t.d. Ringkjøb 2004). Innføringa 

av kommunal parlamentarisme 

og komitémodellen i kommunane er 

gode døme. Spørsmålet er då om partiforskarane 

si tilnærming og forståing av 

partia har vore tilstrekkeleg, eller om det 

er andre sider ved partia vi ikkje kjenner 

til som gjer at partia i liten grad syner att 

i kommunane. 

I sin studie av stortingsvalet i 1957 er 

Valen og Katz opptekne av lokalpartia. 

Dei skriv at den lokale partiorganisasjonen 

har tre hovudoppgåver (Valen & 

Katz 1964:63): 

• Den aktiverer dei vanlege medlemane 

i partiet slik at dei kan vere med i dei 

interne beslutningsprosessane i partiet 

• Den organiserer valkampane på 

lokalnivået 

• I nokon grad deltek den lokale partiorganisasjonen 

i beslutningsprosessane 

på lokalt nivå. 

Det er verdt å merke seg at partiorganisasjonen 

lokalt i nokon grad deltek i 

beslutningsprosessane lokalt. Denne sida 

er på langt nær den viktigaste, i alle fall 

ikkje samanlikna med organisasjons- og 

valkamparbeidet. Valen og Katz ser at 

partia har ein lokal agenda, men dei er 


417 

klare på at lokalpartia er ein del av ein 

større partiorganisasjon. Dei tek mellom 

anna opp i kva grad partia har innverknad 

på den lokale politikken. Det kjem 

fram ved at dei vurderer spørsmålet om i 

kva grad lokalpolitikk vert diskutert på 

partimøte og om partia sine representantar 

tek stilling til lokale saker etter drøftingar 

på partimøte. Dei opnar for at 

lokalparti kan jobbe med anna enn partiorganisasjonen, 

nemleg det lokale, og dei 

konkluderer med at partia spelar ei rolle 

i den lokale vedtaksprosessen. Dei seier: 

«we may safely conclude that the role of 

the parties in the local decision-making 

process has been widely recognized» 

(Valen & Katz 1964:83). 

Men når det lokale vert tatt opp i partimøte, 

dokumenterer det at partia har 

fått fotfeste lokalt og at det nasjonale har 

trengt inn i det lokale, og ikkje at det 

lokale utgjer ei vesentleg side ved partia. 

Når dei seier dette, seier dei på same tid 

at det eksisterer ein lokalpolitisk agenda, 

men den treng ikkje å vere ein del av det 

partipolitiske. Det lokale vert fyrst relevant 

når det blir eit tema på partimøte. 

Koplinga mellom nasjonalisering av 

lokalpolitikken og synet på dei politiske 

partia ligg innebygd i deira tilnærming. 

Men lokal politisering kan «innebære 

noe annet og noe mer enn partiinnslag 

ved lokalvalgene» (Kjellberg 1967b:328). 

Vi ser at partiforskarane sin horisont i 

hovudsak har vore ovanfrå og ned. Valen 

(1988) har i tillegg vore opptatt av i kva 

grad fylkesnivået i eit parti er autonomt i 

samband med nominasjon til stortingsval. 

Han finn at fylkespartia nominerer 

dei kandidatane dei vil, uavhengig av kva 

moderpartiet måtte meine. Men framleis 

vert den interne sida ved partia analysert. 

Fokus er på partiorganisasjonen. 

Svåsand (1990) supplerer med å vise at 

lokalpartia har både ei intern og ekstern

olle. Det viktigaste i den utovervende 

rolla er valkamparbeidet. Både rekruttering 

og formulering av valprogram tek 

lokalpartia seg av. «Lokallagene er 

krumtappen i valgkampene, både i forbindelse 

med lokale valg og nasjonale 

valg», skriv Svåsand. Sjølv om Svåsand 

viser dobbeltrolla til partia lokalt, er det 

lokallaga forstått som valmaskiner som 

vaknar ved kvart val som dominerer. 

Heller ikkje nyare partiforsking har 

ført til auka fokus på partia lokalt. Dei 

sentrale bidraga dei siste åra konsentrerer 

seg også om partia nasjonalt. Forskinga 

har gjerne tatt utgangspunkt i 

tesen om at «the party is over» og gjeve 

oss eit bilete av korleis partistaten har 

endra seg, og det er blitt sett nærare på 

kva partia har å seie for den førte politikken 

(Heidar & Svåsand 1994). Det same 

finn vi hjå Strøm og Svåsand (1997), 

men fokus er meir på utfordringane partia 

har møtt etter 1970, kva partia har 

svart med og kva utsikter det er for fundamentale 

endringar i den norske versjonen 

av eit partidemokrati. Også undersøkingane 

av partia i samband med 

maktutgreiinga må nemnast. Der ønskjer 

forfattarane å medverke til diskusjonen 

om kva parti vi har i Noreg i dag, og kva 

partia tilfører, eller ikkje tilfører, ein 

demokratisk vedtaksprosess (Heidar & 

Saglie 2002). Heller ikkje i den studien 

har lokalpartia ein sentral plass. 

Men det er unnatak, og Saglie (2002a) 

studerer partia lokalt ved å sjå på haldningane 

veljarane har til partia i kommunane. 

Støtta til partia er blanda, men om 

lag 50 % er ueinige i at folkestyret hadde 

vore like bra utan partia. Hovudgrunnen 

til at partia er viktige, er likevel at dei er 

bindeledd mellom veljarane og dei valte. 

Poenget er også sentralt hjå Skare (1996) 

når han hevdar at ei re-lokalisering av 

lokalpolitikken vil gjere partia mindre 

[ RINGKJØB ] 

418 

relevante i kommunane. Begge forskarane 

meiner at faren er at vi kuttar banda 

mellom det lokale og nasjonale. Partia 

kan ikkje lenger vere bindeledd, og talsmenn 

for det lokale har ingen kanal mot 

det nasjonale. Det er riktig, og polemikken 

om at kommuneforskarane meiner 

at partia ikkje har sin rettmessige plass i 

kommunane (Saglie 2002b), er sterkt 

overdriven. Men når partia som bindeledd 

er så sentralt for partiforskarane, 

bør dei kanskje studere dette nærare, og 

ikkje automatisk hevde at det er slik partia 

fungerer. På dette området er partiforskinga 

kome svært kort. 

KOMMUNEFORSKARANE 

OG PARTIA 

Alternativt, eller som supplement, kan vi 

forstå partia lokalt som sjølvstendige 

organisasjonar delvis frikopla partiorganisasjonen. 

Dette er i tråd med ei av 

grunngjevingane Kjellberg (1967c:222) 

gjev for forsking på kommunar: Kommunane 

kan studerast som relativt sjølvstendige 

politiske system. På same tid som 

kommunane er ein del av den offentlege 

forvaltninga, er dei sjølvstendige politiske 

system. Partia lokalt vil vere aktørar innanfor 

dette systemet. I perspektivet vil 

ikkje den sentrale partiorganisasjonen 

vere styrande (Wilson 1975). Partia er 

ikkje homogene, sentralstyrte organisasjonar. 

Partia lokalt kan i stor grad vere 

autonome, og ikkje minst vere farga av 

lokale politiske tradisjonar og konfliktar. 

Tilnærminga tek utgangspunkt i kommunen, 

og vi får eit nedanfrå og opp-perspektiv 

med sin spesifikke forforståing. 

Nye sider ved partia trer fram i lyset, 

andre forsvinn inn i mørkret. 

Synsvinkelen vektlegg at kommunane 

er meir enn effektive iverksetjarar av 

statlege pålegg. Kommunane verken er 

eller bør vere like kvarandre, og kommu-

nal variasjon er eit uttrykk for lokale prioriteringar. 

I motsetnad til teorien om 

nasjonsbygging sin idé om ein homogeniseringsprosess 

mellom kommunane, vil 

vi med basis i verdiane ved det lokale 

sjølvstyret sjå for oss heterogene kommunar. 

Nasjonsbyggingsperspektivet 

viser at partia har spreidd seg til mest 

alle kommunar, medan ei nedanfrå og 

opp-tilnærming betre kan undersøke 

partia si rolle i kommunane. Dermed vil 

koplinga til det lokale sjølvstyret gjere at 

partia får ein lokal relevans. Vi vil òg 

kunne få lokale parti utan ein omfattande 

nasjonal organisasjon. Med dette 

utgangspunktet kan vi forstå problema 

kommuneforskarane har med å oppfatte 

dei politiske partia som heilskaplege 

organisasjonar. Ved å vere heilskaplege 

organisasjonar som i stor grad er like frå 

ein kommune til ein annan, vil partia bli 

irrelevante på den lokalpolitiske arenaen. 

Grunnen er at kvar kommune har sin 

politiske agenda og sine eigne konfliktar. 

Partia i lokalpolitikken er noko anna enn 

partia i rikspolitikken. 

Alternativet til nasjonsbyggingstesen 

vert at vi forstår partia i lys av at dei er 

aktørar i 431 kommunar. Eit anna 

vesentleg argument er rolla kommuneinstitusjonen 

har fått som velferdsprodusent. 

Kommunane vedtek stadig meir 

som vedkjem folk sin kvardag. Det er i 

kommunane folk møter politikken i 

praksis, og kommunane er styrt av dei 

politiske partia. Her ser vi partia si dobbeltrolle: 

som aktørar innan eit sjølvstendig 

politisk system, og som den delen av 

dei politiske partia som erfarer politikken 

når den vert sett i verk. 

Eldersveld (1964) peikar på at partia 

kan vere stratarki, der partiorganisasjonane 

er prega av at dei ulike delane har 

ein viss gjensidig fridom. Dersom vi tek 

utgangspunkt i at partia er kjenneteikna 


419 

ved at dei ulike ledda har autonomi, vil 

dei kunne få preg av fragmentering. I 

neste omgang vil eit parti måtte takle 

ulike lokale kontekstar, haldningar, tradisjonar 

og sosiale strukturar. I følgje 

Eldersveld fører det til at moderpartia 

må akseptere lokalt leiarskap, lokal strategi 

og lokal makt. Forstår vi partia inn i 

dette biletet og aksepterer at partia 

lokalt er sjølvstendige parti innan sin 

kontekst, vil det heilt klart komplisere 

partiforskinga. Like viktig som å få 

oversikt over partisystemet nasjonalt, vil 

det vere å fokusere på partisystema 

lokalt. 

Kommuneforskarane sitt perspektiv 

gir ein annan innfallsvinkel og «forståelseshorisont». 

Det er utfyllande i forhold 

til partiforskarane sitt perspektiv, men 

ikkje ein erstatning. Grunnen er at også 

kommuneforskarane sitt perspektiv har 

manglar. Vi har ikkje 431 sjølvstendige 

politiske system i dette landet. Kommunane 

kan ikkje koplast frå nasjonen. 

Kommuneforskarane må ta inn i si tilnærming 

at dei landsomfattande politiske 

partia omfattar alle forvaltingsnivå. 

Det er ingen tvil om at dei politiske partia 

dominerer lokalt, og ein kan ikkje sjå 

bort frå at deira inntog i lokalpolitikken 

har hatt konsekvensar for kommunane. 

Den interne sida ved partia er viktig for å 

forstå partia, og partia sin ideologi er 

bindingsmiddel mellom nivåa (Offerdal 

& Ringkjøb 2002). Eit sentralt spørsmål 

innan begge forskingstradisjonane vert 

korleis desse to sidene ved partia fungerer 

side om side. På kva måte er den 

lokale aktiviteten ein kanal mot nasjonale 

vedtaksprosessar? Kva har det å seie 

for vår forståing av partia at dei både er 

heilskaplege organisasjonar med ein felles 

ideologi på same tid som dei til ein 

viss grad er autonome organisasjonar på 

ulike forvaltningsnivå?

LOKAL PARTIFORSKING MED EIT 

NASJONALT TILSNITT? 

I 1965 kom Kjellberg sin artikkel om 

«Nordkommunen», der han mellom 

anna ser på det partipolitiske innslaget i 

lokalpolitikken. Undersøkinga viser partia 

si dobbeltrolle. Ei tettare kopling til 

det nasjonale opnar for partipolitisering 

av lokalpolitikken, men på same tid er 

det lokale konfliktmønsteret ikkje i tråd 

med motsetningane mellom partia nasjonalt. 

Vidare viste Kjellberg (1965) at i 

sentrum for den nye politiske leiarrolla 

står ikkje partiet, men kommunen som 

heilskap. Det er likevel ikkje til hinder 

for at partia kan vere viktige, fordi ein 

person i den politiske eliten i kommunen 

nytta partiorganisasjonen til å skaffe ressursar 

til kommunen, til det beste for 

heile kommunen. 

Eit anna område der det er gjennomført 

lokale undersøkingar gjeld kva innverknad 

partia lokalt har på praktisk 

politikk. I ei studie av alkoholpolitikken 

i fire trøndelagskommunar viser Denstad 

og Hansen (1988) ein klar alkoholpolitisk 

polarisering med basis i partipolitiske 

skiljelinjer. Sørensen (1989:282) 

konkluderar annleis og hevdar at den 

partipolitiske samansettinga i kommunestyra 

har liten innverknad på utgiftsprioriteringane. 

Det er viktig å påpeike at det 

er snakk om to typar undersøkingar. 

Denstad og Hansen gjennomførte innhaldsanalyse, 

Sørensen gjennomførte ei 

utgiftsstudie. Nokre undersøkingar har 

vist at styrken til partia (t.d. styrken bak 

koalisjonen ved val av ordførar) har stor 

innverknad. Jo sterkare det politiske leiarskapet 

er, dess lågare vert dei administrative 

kostnadane (Kalseth & Rattsø 

1994), avgiftsnivået (Borge 1995; Rattsø 

& Sørensen 1997) og budsjettunderskotet 

(Borge 1996) i kommunane. Martinussen 

(2002) viser at koalisjonsdanning 

[ RINGKJØB ] 

420 

kan vere eit godt mål for å undersøke om 

kva parti det lokale leiarskapet utgår frå 

har konsekvensar for praktisk politikk. 

Det overordna biletet er likevel at det er 

vanskeleg å fastslå om politiske faktorar, 

som kva parti som styrer i kommunane, 

har innverknad på politikkutforminga. 

Det har vore vanskeleg å avgjere relevansen 

av politiske parti og partifarge i 

lokalpolitikken. 

Også når det gjeld politiske haldningar 

er det forskjellar. Denstad og Hansen 

(1988) si undersøking viser at det eksisterer 

alkoholpolitisk polarisering med 

basis i partipolitiske skiljeliner. Mellom 

partimedlemane i Telemark fylke finn vi 

ulike haldningar på spørsmål om privatisering 

av kommunale tenester. Partia 

plasserer seg etter ein tradisjonell venstre–høgre-akse 

(Ringkjøb & Offerdal 

1998). Undersøkingane viser at det 

nasjonale speglar seg av i det lokale. 

Eit anna tema er rekruttering av listekandidatar. 

Fokus har vore retta mot 

partia sine problem i dette arbeidet, 

både i forhold til å få folk til å stille til 

val, og at det i norske kommunar er eit 

stort personskifte. Sjølv om rekruttering 

har stått i fokus i mange prosjekt (sjå 

t.d. Aars 1997), har berre to undersøkingar 

sett spesielt på partia i rekrutteringsprosessen 

(Rasmussen 1993; Ringkjøb 

1997). Eit sentralt poeng hjå 

Rasmussen er at partia ser ut til å ha 

større rekrutteringsproblem enn lokale 

lister. Temaet vart følgt opp av Ringkjøb, 

som viser at ein av grunnane kan 

vere at dei politiske partia står i vegen 

for folk sitt engasjement i lokalpolitikken. 

Noko av grunnen til at partia slit i 

motvind, kan ha samanheng med at partia 

ikkje lenger fangar opp og gir 

uttrykk for befolkninga sitt politiske 

engasjement. I ei studie av deltaking i 

partilag og i lokalpolitikken er konklu-

sjonen at «folk har fått det for godt» til 

å sjå meininga i å engasjerere seg lokalpolitisk 

(Lesjø 2000:148). 

Ei breiare undersøking av partia si 

rolle i lokalpolitikken viser at nettopp 

den lokale konteksten partia opererer 

innan er sentral. Både når det gjeld partipolitiske 

skiljeliner lokalt, lokal koalisjonsdanning 

og korleis dei lokale partiorganisasjonane 

fungerer, er det variasjon 

mellom kommunane (Ringkjøb 2004). 

Og variasjonane mellom kommunane 

synest å ha samanheng med særeigne 

lokale forhold. Hovudkonklusjonen er at 

lokalpartia i sitt arbeid ber med seg ein 

overordna ideologi, men at dei i tillegg 

har med seg lokale erfaringar som gjer at 

dei både kan og må tilpassa seg den konteksten 

dei inngår i. 

Denne siste undersøkinga er eit døme 

på kva retning forskingsfeltet har tatt dei 

siste åra. Men oppsummerar vi kommuneforskarane 

sin tidlegare innsats, er det 

mangel på breie tilnærmingar til ulike 

sider ved lokalpartia. Undersøkingane av 

partia sin innverknad på lokalpolitikken 

er kvantitative undersøkingar der det 

vert analysert om ulik politisk samansetting 

i kommunane får konsekvensar for 

dei politiske utgiftsprioriteringane. Det 

har vore problematisk å dokumentere 

slike samanhengar, og ein hovudgrunn er 

at det er vanskeleg å vite om ulike partipolitiske 

konstellasjonar eller kva parti 

ordføraren representerer, er fruktbare 

uavhengige variablar. Dei mest vanlege 

variablane er graden av konkurranse 

mellom partia eller partia sin styrke i 

kommunestyret – noko som ikkje treng å 

vere gode indikatorar på partia sin innverknad. 

Slik sett kan delar av kommuneforskinga 

vere ei vidareføring av korleis 

partia er blitt studert nasjonalt. Vi 

nyttar same omgrep og same mål i eit 

forsøk på å fastslå partia sin relevans 


421 

lokalt. Lokal partiforsking liknar den 

nasjonale partiforskinga. 

KVA ER DET DÅ SOM ER GALT? 

Samla kan det verke som vi står overfor 

ein situasjon der det som er gale er at 

ulike forskarar har hatt ulike problemstillingar 

dei ønskjer å svare på. Dersom 

det er riktig, vil eg vere einig med Hjellum 

(1967c) i at det ikkje vil vere særleg 

problematisk. Men diskusjonen går heller 

på korleis vi kan auke vår innsikt om 

dei politiske partia, og det handlar ikkje 

om å vise kva tilnærming som er best, 

men heller peike på at om vi gjer det på 

den eine eller andre måten, vil ulike forhold 

ved det fenomenet vi skal undersøkje 

kome i fokus. Vidare har dette 

samanheng med grunnleggjande oppfatningar 

innan den tradisjonelle partiforskinga. 

Nettopp dette gir grunn til å 

minne om at politiseringsomgrepet vart 

utvikla til bruk i ein nasjonal kontekst og 

ikkje til analysar på lokalnivået. 

For det er problem med måten vi med 

arven frå politiseringsstudiane forstår 

partia. Det er ikkje berre snakk om ulike 

problemstillingar, fordi ein har vore einig 

om at partia lokalt er verdt eit studium 

utan at dei er blitt studert. Dersom lokalpartia 

vart oppfatta som vesentlege for 

korleis partia fungerer, ville dei for lengst 

ha blitt forska på. Ser vi her at partiforskarane 

sin «forståelseshorisont» setter 

grenser for deira forsking? 

For det andre hevdar politiseringsstudiane 

at partia sitt inntog i lokalpolitikken 

fører til ei nasjonalisering av lokalpolitikken 

utan at det er dokumentert at 

lokalpolitikken har endra karakter som 

følgje av at partia i større grad stiller lister 

ved kommunevala. Det at lokalpolitikken 

i hovudsak er organisert i og av 

partia, kan ikkje tolkast som at det er dei 

nasjonale konfliktlinene som har spreidd

seg til kommunane. Låg valdeltaking ved 

kommunevala er mellom anna forklart 

med at partia har vore usynlege i lokalpolitikken. 

Vidare har Skare (1996:251) 

peika på at dei lokale konfliktlinene like 

gjerne går på tvers som langs partigrensene. 

Det kan dermed stillast spørsmål 

om nasjonaliseringa av lokalpolitikken, 

forstått som at partia stiller lister ved 

kommuneval, i det heile har påverka 

politikken lokalt. Det er sjølvsagt ikkje 

ein urimeleg hypotese, men det er like 

sjølvsagt at studiane kjem før konklusjonane. 

Svært lite forsking dokumenterer 

om partia lokalt er filialar for sine 

moderparti eller om dei berre er like 

merkelappar på flasker med ulikt innhald. 

Dette er ei utfordring både for 

kommuneforskarane og partiforskarane. 

For det tredje synest partiforskarane 

sin måte å forstå partia på å vere eindimensjonal. 

Ved at partia spreier seg ut 

over landet, følgjer det med partimerkelappen 

ein partipolitikk der partiprofilen 

er i tråd med etablerte politiske skiljeliner 

på riksplanet. Denne partipolitikken 

påverkar så den lokale politikken, som i 

neste omgang vert politisert. Det nasjonale 

trenger inn i det lokale. Det vi då 

kan undrast over er om ikkje det lokale 

også trengjer inn i partia. Kan til dømes 

samarbeid mellom partia lokalt dempe 

konfliktane mellom partia og jamvel vere 

mal for samarbeid også nasjonalt? Går 

prosessen berre ein veg, oppanfrå og ned, 

eller vert det i tillegg opna for at det 

lokale kan påverke partia på andre nivå? 

Her må det nemnast at lokalpartia i dag i 

all hovudsak konsentrerer merksemda si 

mot det som skjer i kommunehuset 

(Offerdal & Ringkjøb 2002). Det kan 

tyde på at den praktiske politiske sida i 

kommunepolitikken har slukt partia og 

ikkje at partia, som representantar for 

det nasjonale, har slukt lokalpolitikken. 

[ RINGKJØB ] 

422 

Rettar vi derimot eit kritisk blikk mot 

kommuneforskarane, kan vi heller ikkje 

oppfatte kommunane som sjølvstendige 

politiske system kopla fri frå resten av 

samfunnet. Det verken er eller har dei 

vore. Sjølv om partia lokalt kan framstå 

annleis enn moderpartia, vil dei framleis 

vere ein del av partiet og kommunane ein 

del av nasjonen. Kommuneforskarane 

kan slik sett ikkje sjå det som skjer i 

kommunane og i lokalpartia isolert frå 

det faktum at partia også har ei intern 

side og at kommunane berre til ein viss 

grad er autonome. Koplinga, og korleis 

desse ulike sidene påverkar kvarandre, 

kan opne opp begge tilnærmingane til 

partia. 

Hovudpoenget er likevel at partiforskarane 

ikkje har dokumentert at partia 

sitt inntog i lokalpolitikken har ført til 

nasjonalisering av det som dei tidlegare 

rekna med var av lokalpolitikk i kommunane. 

Politiseringsstudiane slår derimot 

fast at partia har fått ei dominerande 

rolle i lokalpolitikken. At det har ført til 

ei nasjonalisering av lokalpolitikken er 

usikkert, om vi forstår nasjonalisering 

som at nasjonale konfliktliner har etablert 

seg lokalt. Partiforskarane har såleis 

sagt meir enn det dei har dekning for. 

AVSLUTNING 

Innleiingsvis vart det stilt spørsmål om 

vesentlege sider ved dei politiske partia 

anten vert tatt for gitt eller ikkje blitt 

undersøkt innan norsk partiforsking. 

Svaret er: Ja, det vert tatt for gitt kva eit 

parti er, og ja, vesentlege sider ved partia 

er ikkje blitt undersøkt. Sjølv om den 

tradisjonelle partiforskinga har understreka 

at ei tilnærming til partia som 

organisasjonar og som sjølvstendige 

aktørar lokalt manglar, arbeider dei 

framleis innan eit perspektiv der partia i 

hovudsak vert studerte nasjonalt.

Og den nasjonale forståinga er sterk 

både blant partiforskarar, politikarar og 

byråkratar i dette landet. For når undersøkingar 

viser at partia står svakt lokalt 

slik vi kjenner dei nasjonalt, opnar ein 

for kommunale organisasjonsmodellar 

for å gjere partia synlege lokalt. Dermed 

er det ikkje berre eit spørsmål om ulike 

problemstillingar, men eit spørsmål om 

kva eit parti skal og bør vere. Med sitt 

syn opnar ikkje partiforskarane for 

lokal variasjon, men dei held fast på 

ideen om politisering. Trass i at erfaring 

og forsking har vist at partia har problem 

med å bli synlege lokalt, er det eit 

mål at dei skal bli synlege i kommunane. 

Taparen vert sjølvsagt lokalpolitikken. 

Dette er problematisk. For mest alvorleg 

er at det på bakgrunn av analysar av 

politiseringa av lokalpolitikken vert gjort 

endringar lokalt som framhevar visse 

sider ved partia. Ved å basere endringar i 

kommunane på ein idé om at partia, forstått 

som filialar til sine moderparti, skal 

verte synlege og bør få ei meir dominerande 

rolle, har vi akseptert ideen om 

politisering og at partia skal kunne 

Referansar 

Borge, Lars-Erik (1995), «Economic and 

political determinants of fee income in 

Norwegian local governments». Public 

Choice, 83: 353–374. 

Borge, Lars-Erik (1996), The political 

economy of budget deficits: A study of 

Norwegian local governments. Notat. 

Trondheim: Institutt for økonomi, Universitetet 

i Trondheim. 

Denstad, Brit & Tore Hansen (1988), 

«Kommunal håndheving av statlig alkoholpolitikk: 

partikonflikter og representantroller». 

Tidsskrift for samfunnsforskning, 

29:333–356. 


423 

nasjonalisere lokalpolitikken. Vi har 

akseptert partiforskarane sin «forståelseshorisont». 

Dette baserer seg mellom 

anna på Hjellum sin konklusjon der han 

seier: «As a result of the entry of the parties 

into local government increasing 

importance tends to be placed on elections 

because conflict issues are more clearly 

articulated by parties, and this in 

turn increases participation» (Hjellum 

1967b:91). På den måten kan forskinga 

få direkte konsekvensar for det normative 

spørsmålet om kva ein kommune 

bør vere. Slik sett kan problemstillingar 

vere med på å gje svar på spørsmål dei 

aldri var meint å gje svar på. 

Politiseringsstudiane har dokumentert 

at partia har fått ei viktig rolle i lokalpolitikken, 

men seier merkeleg lite om innhaldet 

i rolla. I staden for ein teori om 

partia som heilskaplege organisasjonar, 

må vi få eit heilskapleg perspektiv på 

partia der partia i lokalpolitikken får sin 

rettmessige plass. Auka innsikt om partia 

som organisasjonar vil vere avhengig av 

at vi tek lokalpartia si rolle i partiorganisasjonane 

på alvor. 

Djupsund, Göran & Lars Svåsand (1990), 

«Partiorganisasjon som forskningsobjekt». 

I: Göran Djupsund & Lars 

Svåsand, red., Partiorganisasjoner: Studier 

i strukturer og prosesser i finske, 

norske og svenske partier. Åbo: Åbo 

Akademis Förlag. 

Duverger, Maurice (1959), Political parties: 

their organization and activity in 

the modern state. London: Methuen. 

Eldersveld, Samuel J. (1964), Political parties: 

a behavioural analysis. Chicago: 

Rand McNally.

Eliassen, Kjell A. & Lars Svåsand (1975), 

«The formation of mass political organizations: 

An analytical framework». Scandinavian 

Political Studies, 10:95–121. 

Gilje, Nils & Harald Grimen (1993), 

Samfunnsvitenskaplige forutsetninger – 

Innføring i samfunnsvitenskapens vitenskapsfilosofi. 

Oslo: Universitetsforlaget. 

Heidar, Knut & Jo Saglie (2002): Hva skjer 

med partiene?. Oslo: Gyldendal Akademisk. 

Heidar, Knut & Lars Svåsand, red. (1994), 

Partiene i en brytningstid. Bergen: Alma 

Mater Forlag AS. 

Hjellum, Torstein (1967a), Partiene i lokalpolitikken. 

Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. 

Hjellum, Torstein (1967b), «The politicization 

of local government: rates of 

change, conditioning factors, effects on 

political culture». Scandinavian Political 

Studies, 3:69–93. 

Hjellum, Torstein (1967c), «Kommunalforskning 

– tro og viten». Debatt i Tidsskrift 

for samfunnsforskning, 8:324–327. 

Johnson, R.W. (1972), «The nationalisation 

of English rural politics: Norfolk 

South-West 1945–1970». Parliamentary 

Affairs, 26,1:8–55 sitert i John Gyford 

& Mari James (1983), National parties 

and local politics. London: George Allen 

& Unwin Ltd. 

Kalseth, Jorid & Jørn Rattsø (1994), Political 

control of administrative spending. 

The case of local governments in Norway. 

Paper. Trondheim: Økonomisk 

institutt, NTNU. 

Kjellberg, Francesco (1965), «Politisk 

lederskap i en utkantkommune». Tidsskrift 


Kjellberg, Francesco (1967a), «Partiene i 

lokalpolitikken». Anmeldelse i Tidsskrift 


Kjellberg, Francesco (1967b), «Tilsvar til 

Torstein Hjellum». Debatt i Tidsskrift 


Kjellberg, Francesco (1967c), «Kommunalforskning 

– perspektiv og muligheter». 

Tidsskrift for samfunnsforskning, 

8:219–231. 

Kuhnle, Stein & Ola Listhaug (1997), 

«Makropolitiske komparasjoner, partier 

[ RINGKJØB ] 

424 

og politisk adferd: Linjer, status og utfordringer 

i norsk statsvitenskap». Norsk 

Statsvitenskapelig Tidsskrift, 3:215–254. 

Lesjø, Jon Helge (2000), «“Folk har det 

pinadø for godt.” Om deltakelsesproblemer 

i partilag og lokalpolitikk». I: 

Audun Offerdal & Jacob Aars, red., 

Lokaldemokratiet – status og utfordringer. 

Aktuelle forskningsbidrag. Oslo: 

Kommuneforlaget. 

Martinussen, Pål E. (2002), «In search of 

government in local government: coalition 

agreement and payoffs in Norway». Scandinavian 

Political Studies, 2:139–171. 

Michels, Robert (1915), Political parties: a 

sociological study of the oligarchical tendencies 

of modern democracies. Glencoe, 

Ill: Free Press. 

Offerdal, Audun & Hans-Erik Ringkjøb 

(2002), «Medlemsgrunnlag og medlemsaktivitet 

i lokale partilag». I: Oddbjørn 

Bukve & Audun Offerdal, red., Den nye 

kommunen – kommunal organisering i 

endring. Oslo: Det Norske Samlaget. 

Rasmussen, Knut (1993), «Elle melle …». 

Utvelgelse av listekandidater ved kommunevalg. 

Hovedfagsoppgave. Bergen: 

Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, 

Universitetet i Bergen. 

Rattsø, Jørn & Rune J. Sørensen (1997), 

«Kommunen som serviceprodusent/tjenesteyter: 

Hva forteller norsk kommuneforskning 

om kommunesektorens effektivitet?» 

I: Harald Baldersheim et al., 

red., Kommunalt selvstyre i velferdsstaten. 

Oslo: Tano. 

Ringkjøb, Hans-Erik (1997), Rekruttering 

til lokalpolitikken. Ei undersøking av 

partia sitt rekrutterings- og nominasjonsarbeid 

i fire norske kommunar. Rapport 

nr. 54. Bergen: Institutt for administrasjon 

og organisasjonsvitenskap, Universitetet 

i Bergen. 

Ringkjøb, Hans-Erik (2004), Partia i lokalpolitikken. 

Dr.gradsavhandling. Rapport 

89. Bergen: Institutt for administrasjon 

og organisasjonsvitenskap, Universitetet 

i Bergen. 

Ringkjøb, Hans-Erik & Audun Offerdal 

(1998), Om partimedlemsundersøkinga i

Telemark 1997. Sluttrapport. SEFOSnotat 

nr. 156. Bergen: SEFOS. 

Rokkan, Stein & Henry Valen (1962), 

«The mobilisation of the periphery: Data 

on turnout, party membership and candidate 

recruitment in Norway». I: Stein 

Rokkan, red., Approaches to the study 

of political participation. Bergen: Christian 

Michelsens Institutt. 

Saglie, Jo (2002a), «Partienes rolle i lokalpolitikken». 

I Bernt Aardal, red., Valgdeltakelse 

og lokaldemokrati. Oslo: 

Kommuneforlaget. 

Saglie, Jo (2002b), «Lokaldemokrati uten 

partier?». Nytt Norsk Tidsskrift, 

3:300–310. 

Saiz, Martin & Hans Geser, red. (1999), 

Local parties in political and organizational 

perspective. Urban Policy Challenges. 

Boulder, Colorado: Westview 

Press. 

Schattschneider, Elmer Eric (1942), Party 

government. New York: Rinehart & 

Winston. 

Schofield, M. (1977), «The nationalisation of 

local politics». New Society, 28 April: 

165–66, sitert i John Gyford & Mari James 

(1983): National parties and local politics. 

London: George Allen & Unwin Ltd. 

Skare, Audun (1996), «Jo mer lokalpolitikk, 

dess mindre partipolitikk. Om partienes 

rolle i lokalpolitikken». Norsk Statsvitenskapelig 

Tidsskrift, 3–4:239–269. 


425 

Strøm, Kaare & Lars Svåsand, red. (1997), 

Challenges to political parties. The case 

of Norway. Ann Abour: Michigan University 

Press. 

Svåsand, Lars (1990), «Organisasjonsstrukturen 

i norske partier». I: Göran 

Djupsund & Lars Svåsand: Partiorganisasjoner: 

Studier i strukturer og prosesser 

i finske, norske og svenske partier. 

Åbo: Åbo Akademis Förlag. 

Sørensen, Rune J. (1989), «Det kommunale 

demokrati: En fortsettelse av rikspolitikken 

med andre midler?». Norsk 

Statsvitenskaplig Tidsskrift, 3:267–292. 

Valen, Henry (1988), «Norway: decentralization 

and group representation». I: 

Michael Gallagher & Michael Marsh, 

red., Candidate selection in comparative 

perspective. The secret garden of politics. 

SAGE Modern Politics Series 

Volume 18. London: SAGE Publications. 

Valen, Henry & Daniel Katz (1964), Political 

parties in Norway. A community 

study. Oslo: Universitetsforlaget. 

Wilson, David J. (1975), Power and party 

bureaucracy in Britain. Saxon House 

Studies. Westmead: Saxon House. 

Aars, Jacob (1997), Rekruttering og personskifte 

i lokalpolitikken. En sammenligning 

av Finland og Norge. Doktorgradsavhandling. 

Rapport nr. 58. Bergen: 

Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, 

Universitetet i Bergen.


Johs Andenæs | Arne Fliflet 

Statsforfatningen 

i Norge 

10. utgave 

Statsforfatningen i Norge er et standardverk innen 

norsk juridisk litteratur. Boken redegjør for de 

grunnleggende rettsreglene om staten, om rettsforholdet 

mellom statsmaktene og individets statslige 

rettigheter og plikter. Denne nye utgaven er 

ført a jour frem til våren 2006. 

• ISBN 8215009891 

• Pris 499,– 

• Universitetsforlaget 

2006 


Boka kjøper du i nærmeste bokhandel eller via forlagets internettside

SYMPOSIUM 

Demokratiets infrastruktur i forfall? 

ASBJØRN RØISELAND 

asr@hibo.no 

I sluttboken fra den norske Makt- og 

demokratiutredningen trekkes svært 

pessimistiske konklusjoner angående de 

frivillige organisasjonenes rolle i og 

betydning for demokratiet. De landsomfattende 

organisasjonene og samfunnsrettede 

frivillige aktiviteter er i tilbakegang, 

og forfatterne hevder ikke bare at 

tusenårsskiftet markerer sluttpunktet for 

folkebevegelsenes dominans. Overskriften 

i det aktuelle kapitlet i maktutredningens 

sluttrapport bærer tittelen «Den 

demokratiske infrastrukturen i forfall», 

for øvrig uten spørsmålstegn, noe som 

vel må kunne karakteriseres som en 

svært sterk påstand. I en annen bok fra 

maktutredningen slås det fast at «den 

demokratiske infrastrukturen, gjennom 

sivilsamfunnets omstrukturering og endringer 

i offentlig sektor, er i forfall» 

(Tranvik & Selle 2003:185). Det vi er 

vitne til, ifølge forfatterne, er «forfallet 

til [en] organisasjonsform som har spilt 

en avgjørende rolle for nordmenns deltakelse 

i samfunnslivet helt siden Norge 

vokste fram som demokratisk nasjon» 

(Østerud, Engelstad & Selle 2003:141). I 

et senere bidrag fra maktutredningen er 

påstanden om forfall tonet noe ned, og 

det argumenteres for at den «demokra- 

427 



VOL 47, NR 3, 427–437 

tiske infrastrukturen […] settes under 

økende press av nye og fleksible organisasjonstyper» 

(Selle 2004:81). 

Flere har ytret seg kritisk til maktutredningens 

analyse og diagnose, gjerne 

med utgangspunkt i utredningens 

påståtte og innsnevrende fokus på det 

representative demokrati (Petersson 

2003; Bugge, Eriksen & Rønning 2004; 

Sørensen 2004; Togeby 2005). Diskusjonen 

i denne artikkelen tar ikke så mye 

utgangspunkt i maktutredningens demokratiforståelse 

som den knytter an mot 

utredningens bruk av begrepet «infrastruktur». 

Selv om dette begrepet virker 

spennende og potensielt opplysende, kan 

begrepet knapt sies å inngå i demokratiforskningens 

begrepsmessige verktøykiste. 

Det er uklart om maktutredningen 

bruker betegnelsen «infrastruktur» metaforisk 

eller analytisk, og man kan kritisere 

utredningen for ikke å klargjøre 

dette tydeligere. Hensikten med denne 

kommentaren er å antyde hvordan begrepet 

«infrastruktur» kunne vært utviklet 

analytisk og, på basis av dette, diskutere 

om maktutredningen egentlig har studert 

demokratiets infrastruktur så inngående 

at vi kan feste lit til påstanden 

om forfall.

ET FRIVILLIG ORGANISASJONSLIV I 

FORVITRING ELLER 

FORANDRING? 

Forskningen på det landsomfattende nettet 

av frivillige organisasjoner har lang 

tradisjon i Norge, og har heldigvis også 

vært representert i maktutredningen. 

Denne forskningen kan fortelle om flere 

parallelle og dyptgripende endringer i det 

frivillige organisasjonslivet. Rent kvantitativt 

har det skjedd en reduksjon i antall 

tradisjonelle organisasjoner. Dels er det 

færre igjen av den organisasjonstypen 

som har et hovedkontor og et nett av 

lokallag spredt rundt i norske kommuner 

og lokalsamfunn. Dels har de klassiske 

frivillige organisasjonene hatt en relativt 

dramatisk nedgang i medlemstall (Selle 

& Øymyr 1995; Wollebæk, Selle & 

Lorentzen 2000). I skyggen av denne 

utviklingen har det riktig nok vokst fram 

nye typer nasjonsdekkende frivillige 

organisasjoner, men disse har ofte et 

snevrere interessefelt/saksfelt enn de 

klassiske organisasjonene, og verken 

stort medlemstall eller mange lokalforeninger 

representerer nødvendigvis viktige 

strategier for organisasjonene. Eksempel 

på slike organisasjoner kan være miljøorganisasjoner 

av typen Bellona og Miljøvernforbundet 

(Strømsnes 2001), og 

interesseorganisasjoner som organiserer 

mennesker som befinner seg i en bestemt 

helsemessig eller sosial posisjon, eksempelvis 

«Autismeforeningen i Norge» og 

«Foreningen 2 foreldre». 

I tillegg til endringer i organisasjonsantall 

og medlemstall, har det også 

skjedd viktige kvalitative endringer de 

senere år. En del av det tidligere lekmannspreget 

er blitt borte, noe som 

blant annet kommer til uttrykk ved at 

organisasjonene er mer profesjonaliserte 

og sentraliserte. Det er ikke nødvendigvis 

organisasjonsmedlemmer med lang farts- 

[ RØISELAND ] 

428 

tid som bemanner stillinger ved hovedkontorene, 

men snarere personer som er 

rekruttert på bakgrunn av faglig kompetanse 

eller ledererfaring. Det å inneha 

ledende stillinger i organisasjonslivet er i 

seg selv blitt en profesjon, og organisasjonsansatte 

forflytter seg lett på tvers av 

organisasjonsgrensene. 

Også tilknytningsformen mellom enkeltperson 

og organisasjon er endret. Tidligere 

ble organisasjonsmedlemskap 

gjerne assosiert med tidsbruk, aktivitet 

og deltakelse. I dag er svært mange 

organisasjonsmedlemmer passive støttemedlemmer, 

som knapt utøver annen 

aktivitet enn å betale den årlige medlemskontingenten. 

En større befolkningsundersøkelse 

fra 2000 viser dessuten 

at det først og fremst er personer med 

middels og høye inntekter og med høy 

utdanning som deltar aktivt i organisasjonslivet 

(Wollebæk et al. 2000). Mens 

det klassiske organisasjonslivet langt på 

vei rekrutterte i alle samfunnslag, er det i 

dag mer konsentrert rundt middelklassen. 

Noe av denne utviklingen kan nok 

forklares gjennom generell velstandsvekst 

og generelt høyere utdanningsnivå, 

men en del må forstås som en innsnevring 

av rekrutteringsgrunnlaget til 

det frivillige organisasjonslivet. Denne 

ensrettingen representerer isolert sett et 

dårligere utgangspunkt for sosial integrasjon 

(Wollebæk et al. 2000:147). 

I sum peker disse observasjonene mot 

at det frivillige organisasjonssamfunnet 

har endret seg vesentlig de senere år. Wollebæk 

og Selle oppsummerer endringene 

slik: «Organisasjonssamfunnet går frå å 

vere konfliktorientert og samfunnsretta til 

å bli konsensusorientert og medlemsretta» 

(2002:226). Det er en tolkning som 

også gjentas i maktutredningens sluttrapport 

(Østerud et al. 2003:141).

[ DEMOKRATIETS INFRASTRUKTUR I FORFALL? ] 

Alle disse observasjonene og bekymringene 

må imidlertid krydres med en 

god porsjon usikkerhet. Kunnskapsgrunnlaget 

når det gjelder det frivillige 

organisasjonslivet er stort sett basert på 

studier av de landsdekkende organisasjonene, 

og det er mer eller mindre denne 

bestemte organisasjonsformen som definerer 

innholdet i begreper som «organisasjon», 

«medlem» og «aktivitet». At 

forskningen på denne måten sammenlikner 

det som var med det som er av 

samme type, har en enkel metodisk forklaring. 

Det finnes nemlig gode data om 

nasjonale frivillige organisasjoner fra 

langt tilbake i tid (Moren 1966). I 

utgangspunktet representerer tilgangen 

til norske historiske data en unik forskningsmessig 

mulighet, men disse datasettene 

har også en viktig begrensning. De 

kommer til kort når det gjelder å fange 

inn nye former for sivilsamfunnsaktivitet, 

og begrepsapparatet er ikke nødvendigvis 

tilpasset mange av dagens sivile 

aktiviteter. Det kan for eksempel tenkes 

at nyere former for sivil aktivitet foregår 

innenfor strukturer som er løsere og flyktigere 

enn de klassiske organisasjonene. 

Og det er ikke sikkert at begreper som 

«medlemskap» og «aktivitet» fanger inn 

de sentrale sidene ved dagens sivile deltakelsesformer. 

I det store og hele kan det 

være uklare og flytende grenser mellom 

fenomener som vennskap, sosialt nettverk 

og sivilsamfunn. Jo mer lokalt perspektiv 

vi anlegger på det frivillige organisasjonslivet, 

desto mer påtrengende vil 

dette problemet bli. Dersom vi tok mål 

av oss å registrere sivile aktiviteter i et 

avgrenset lokalsamfunn, ville vi raskt 

støte på problemet. Det er lett å kategorisere 

idrettslaget og menighetslivet. Men 

hva gjør vi med det faste settet av stamgjester 

på stedets pub som for eksempel 

har for vane å diskutere omstridte, kom- 

429 

munale byggesaker? Eller nabolaget som 

jevnlig møtes til festlig lag, men som 

også bruker tid på politiske diskusjoner? 

Eller den tilfeldig sammensatte gjengen 

som i årevis har trent fotball sammen, i 

skyggen av den organiserte idrettsbevegelsen, 

og som ennå, på tross av utallige 

interne oppgjør, har til gode å spille sin 

første kamp? Eksemplene er konstruerte, 

men de illustrerer de definisjonsmessige 

problemene vi ville stå overfor. I tillegg 

illustrerer eksemplene hvordan rent sosiale 

og rent politiske aktiviteter kan være 

vevd tett sammen på lokalsamfunnsnivå 

(Nyseth, Ringholm, Røiseland & 

Aarsæther 2000). 

OM BEGREPET INFRASTRUKTUR 

Med basis i utviklingen innenfor det frivillige 

organisasjonssamfunnet, argumenterer 

maktutredningen for at demokratiets 

infrastruktur er i forfall. I 

dagligtalen bruker vi begrepet infrastruktur 

generelt om de underliggende forutsetningene 

som må være oppfylt for at en 

eller annen prosess skal finne sted. Transportsektorens 

infrastruktur består f.eks. 

av veier, jernbanespor og telekabler som 

en forutsetning for at prosessen transport 

kan foregå. Tilsvarende forutsetter 

finansmarkedets prosesser en infrastruktur 

i form av bank og børs. 

Å anvende etablerte begreper i overført 

betydning, dvs. utvikle metaforer, 

kan i mange tilfeller være både opplysende 

og faglig berikende. Det er derfor 

lett å forstå at begrepet infrastruktur 

også dukker opp innenfor demokratiforskningen. 

Men begrepet, enten vi forstår 

det metaforisk eller analytisk, kan 

knapt sies å ha noen historie å vise til 

innenfor studier av demokrati. Riktig 

nok brukes begrepet i den svenske demokratiutredningen 

(SOU 1996), men da 

bare i tittelen til en antologisamling uten

sammenfattende innledning eller avslutning, 

og uten at begrepet diskuteres. Ut 

over dette er det vanskelig å vise til 

eksempler der begrepet infrastruktur har 

vært brukt i sammenheng med demokrati. 

Dette gjelder også for den store 

engelskspråklige demokratilitteraturen. 

Et enkelt søk i den omfattende ISI-databasen 

viser riktig nok at begrepene infrastruktur 

og demokrati opptrer sammen i 

flere vitenskapelige arbeider, men ikke 

som et samlet begrep i form av «demokratisk 

infrastruktur». 

Ettersom maktutredningen ikke diskuterer 

begrepet infrastruktur, forblir det 

uklart for leseren om begrepet brukes 

analytisk eller metaforisk. Hvis begrepet 

brukes analytisk, er det grunn til å spørre 

hvorfor utrederne ikke gjennomfører en 

inngående begrepsmessig analyse, noe 

som trolig hadde styrket deres argumentasjon 

i betydelig grad. Dersom begrepet 

brukes metaforisk, bør vi selvsagt vurdere 

begrepsbruken mer pragmatisk, 

med fokus på begrepets nytteverdi. Men 

uansett savner jeg en diskusjon rundt 

begrepet, og gjerne holdt opp mot andre 

og mer etablerte begrep i demokratilitteraturen. 

ANSATS TIL EN TEORI OM 

DEMOKRATISK INFRASTRUKTUR 

Hvis vi, for argumentets skyld, bestemmer 

oss for å bruke begrepet infrastruktur 

analytisk, hva vil det i så fall innebære 

at demokratiet har en 

infrastruktur? I utgangspunktet vil det 

være naturlig å forankre en slik diskusjon 

i normative demokratimodeller, 

siden vi må anta at de underliggende kravene 

til et demokratisk styresett vil variere 

med hvilke forestillinger vi har om 

hvordan demokratiet bør fungere. Men 

som kjent er disse forstillingene svært 

forskjellige, og begrepsbruken så vel som 


430 

betoningen av normative verdier har 

variert opp gjennom demokratiets og 

statsvitenskapens historie. Om vi avgrenser 

oss til faget og dets nære forhistorie, 

var den faglige diskursen på 1960- og 

70-tallet preget av debatten mellom elitedemokrati 

versus deltakerdemokrati, og 

debatten hadde klare henvisninger til diskursen 

om makt som utspant seg i pluralismedebatten. 

På 1980- og 90-tallet vant 

andre begrep fram, og demokratidebatten 

ble i større grad ført med utgangspunkt 

i begrep som aggregativt, integrativt 

og deliberativt demokrati. 

Hver av disse teoriene stiller ulike krav 

til demokratiets deltakere og det samfunnet 

som demokratiet skal utspille seg 

innenfor. Et deltakerdemokrati forutsetter 

f.eks. en stor spredning av individuelle 

politiske ressurser, mens elitedemokratiet 

forutsetter en offentlighet som 

synliggjør de konkurrerende elitene. Men 

kan vi også tenke oss at det finnes krav 

som må stilles uavhengig av demokratimodell, 

dvs. noe som kan oppfattes som 

det minste felles multiplum når det gjelder 

demokratiets infrastruktur? 

En teori om demokratiets infrastruktur 

kan helt sikkert utformes på ulike 

måter, ha ulike teoretiske forutsetninger 

og perspektiv. Men jeg tror det er vanskelig 

å komme utenom fire grunnleggende 

elementer, nemlig 1) organisasjoner, 

2) kunnskap og offentlighet, 3) 

normer og verdier og 4) regler og prosedyrer. 

Disse fire elementene utgjør helt 

sentrale vilkår for et demokrati. 

Begrepet organisasjon er i denne sammenheng 

brukt i samme betydning som 

innenfor organisasjonsteorien, dvs. om 

sosiale systemer som er bevisst konstruert 

for å innfri bestemte mål eller funksjoner. 

I et indirekte demokrati vil organisasjoner 

i denne betydning, enten vi 

snakker om parlament, politiske partier


eller interesseorganisasjoner, være grunnleggende 

byggesteiner. Med kunnskap og 

offentlighet sikter jeg til behovet for 

kunnskap blant demokratiets medlemmer, 

og åpne tilgjengelige arenaer for 

informasjon og meningsbrytning hvor 

kunnskap kan overføres og utvikles. 

Regler og prosedyrer henspeiler for det 

første på behovet for etablerte og legitimt 

anerkjente regler som sikrer representasjon, 

ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, 

bevegelsesfrihet og kunstnerisk 

frihet, men også behovet for mer detaljerte 

regler om saksbehandling, beslutningsprosesser 

og roller. Det siste elementet, 

normer og verdier, gjelder 

kulturelle og sosiale trekk ved enkeltindivider 

og befolkning som er viktig for at 

demokratiet kan fungere, selv om det 

ofte kan være vanskelig å beskrive dem 

på en presis måte. 

Om vi ser disse fire elementene i sammenheng 

med de normative demokratimodellene, 

kan begrepet demokratiets 

infrastruktur i første instans sies å ha en 

viss tilknytning til et deltakerdemokratisk 

og integrativt demokrati-ideal. Men 

det kan også argumenteres for at de fire 

elementene vil gjelde uavhengig av 

demokratiforståelse, selv om det konkrete 

innholdet vil variere. Ethvert indirekte 

demokrati forutsetter f.eks. noe 

mellom enkeltindividet og politiske 

beslutningsprosesser, f.eks. i form av 

politiske partier og parlament, og demokratiets 

sentrale deltakere, enten dette er 

eliter eller enkeltindivider, trenger kunnskap. 

Videre må det finnes regler og prosedyrer 

som regulerer valg og maktfordeling, 

og visse normer og verdier må være 

utbredt i befolkningen dersom styresettet 

skal oppleves som legitimt. Et demokrati 

uten organisasjoner, dvs. et direkte 

demokrati, er nok teoretisk tenkbart 

også i et moderne og høyteknologisk 

431 

samfunn, men neppe praktisk gjennomførbart. 

Et demokrati uten kunnskap 

(systemkunnskap eller sakskunnskap) 

blant dets medlemmer vil stå i fare for å 

utvikle seg i en manipulerende retning. 

Og et demokrati uten regler og prosedyrer 

vil bl.a. mangle den mekanismen som 

sikrer ansvarlighet, dvs. valg. Og endelig 

vil et demokrati uten normer og verdier 

mangle den nødvendige legitimitet. 

De fire elementene bør ses i sammenheng 

med hverandre. Det ene elementet 

kan f.eks. være en forutsetning for å realisere 

det andre elementet. Eksempelvis 

har den norske staten stimulert til så vel 

kunnskap og offentlighet som normer og 

verdier, f.eks. gjennom utdanning, støtte 

til massemedier, finansiering av forskning, 

opplysningskampanjer av ymse 

slag og ved «kulturpleie» (f.eks. 17. maifeiring), 

der bestemte demokratiske normer 

holdes i hevd. 

Organisasjoner 

Om vi, når vi definerer demokrati, legger 

vekt på demokratiet som en mekanisme 

for kollektiv problemløsning, er det 

knapt grenser for organisasjoner, i organisasjonsteoretisk 

betydning, som kan 

inngå i demokratiske prosesser. Denne 

organisasjonsrikdommen og kompleksiteten 

er blant annet blitt beskrevet i studier 

av policy-prosesser, f.eks. i form av 

iverksettingsstrukturer (Hjern & Porter 

1993), nettverk (Marsh & Rhodes 

1992), institusjoner (Bogason 2000) eller 

governance (Pierre & Peters 2000). 

Begrepsbruken varierer, men disse forskningstradisjonene 

forteller at selv om 

formelle roller og makt vil variere med 

organisasjonstype, vil vi likevel i de fleste 

situasjoner stå overfor et sett av organisasjoner. 

Blant de mest sentrale, ifølge en 

vanlig demokratioppfatning, er de organisasjoner 

som springer ut av den stat-

lige/kommunale maktsfære, og som er 

etablert nettopp med tanke på å være 

byggesteiner i demokratiet. På nasjonalt 

nivå vil dette gjelde eksempelvis storting, 

regjering og departement. Men i tillegg 

kan så vel markedsorganisasjoner som 

frivillige organisasjoner inngå i demokratiets 

infrastruktur. Et åpenbart eksempel 

på slike organisasjoner er politiske partier, 

som har vokst fram i skjæringsfeltet 

mellom stat og sivilsamfunn. 

Maktutredningen har videreført tradisjonene 

fra den første maktutredningen 

gjennom å studere det nære samspillet 

mellom stat og interesseorganisasjoner. I 

tillegg har den siste maktutredningen, 

ved også å være en demokratiutredning, 

tilført en ny dimensjon gjennom å tillegge 

frivillige organisasjoner på det sosiale 

og kulturelle området en tydelig rolle 

i demokratiet. Men den siste maktutredningens 

analyser blir, som nevnt, tynnere 

når det kommer til eventuelle nye former 

for organisasjoner, f.eks. i grenselandet 

mellom privatsfære og sivilsamfunn, der 

nye former for mer eller mindre formaliserte 

sivile aktiviteter kan ta form av alt 

fra diskusjonsnettverk og kafékultur til 

naboskapsforeninger og treningsfellesskap. 

Av forståelige grunner forholder 

maktutredningen seg til den mest formaliserte 

delen av det frivillige organisasjonssamfunnet, 

men dette innebærer 

samtidig at evnen til å si noe bestemt om 

hva som eventuelt kommer i stedet for 

det som forfaller, blir relativt svak. 

Kunnskap og offentlighet 

Historisk sett er det nær forbindelse mellom 

framveksten av nasjonale demokratier, 

offentlig skolegang og massemedier, 

og det er all grunn til å tro at de to siste 

har vært en forutsetning for framveksten 

av det første. I vår tid ser vi også at skolering 

av barn og ungdom er en offentlig 


432 

kjerneoppgave i de fleste demokratier, og 

at mange demokratiske stater bruker 

betydelige ressurser på å støtte opp 

under massemedier, slik den norske pressestøtten 

er et eksempel på. 

Oppfatning av kunnskap som en sentralt 

demokratisk forutsetning er på 

ingen måte ny. Kunnskap var blant annet 

et viktig element i John Stuart Mills tilnærming 

til politisk deltakelse. Gjennom 

politisk deltakelse sikrer borgerne 

at deres interesser blir ivaretatt, noe som 

igjen avler ferdigheter og kunnskaper for 

videre deltakelse (Mill 1912). Men ifølge 

Henry Milner har kunnskap som demokratisk 

forutsetning vært underkommunisert 

i studier av politisk deltakelse. 

Begrepet «civic literacy», forstått som 

«the knowledge and ability capacity of 

citizens to make sense of their political 

world» (Milner 2002:1), viser til en 

grunnleggende forutsetning for politisk 

deltakelse og demokrati. Kunnskapsressurser 

kan rette seg mot systemet i sin 

alminnelighet, eller mot konkrete 

saksprosesser. Et fungerende demokrati 

forutsetter at deltakerne har en grunnleggende 

kunnskap om de sentrale organisasjonene 

i demokratiet og de viktigste 

regler og prosedyrer som omgir dem, 

samt sakskunnskap i de situasjoner hvor 

man ønsker å påvirke et utfall i en gitt 

retning. 

Fordelingen av kunnskap og tilgang til 

offentlighetsarenaer kan være ulikt fordelt 

på sosiale grupper og geografiske 

områder, og i så måte representere et 

demokratisk problem. Maktutredningen 

har gjennomført flere analyser rundt 

denne tematikken, blant annet gjennom 

medborgerundersøkelsen (Strømsnes 

2003). Likevel savner jeg en nærmere 

analyse av fordelingen og utviklingen av 

politiske ressurser i form av kunnskap og 

den betydning dette har for demokratiet.


Det gjelder både på et aggregert nivå, 

slik Milners analyse er eksempel på 

(2002), men det gjelder også de mekanismene 

som gjør seg gjeldende på mikronivå, 

fra individuelle kunnskaper til politisk 

deltakelse (Pattie & Johnston 2003). 

Det påstås at vi lever i et kunnskapssamfunn, 

noe som i så fall burde ha relevans 

for det norske demokratiet. Man kan 

f.eks. argumentere godt for at aldri før 

har de teknologiske forutsetningene for å 

skaffe seg demokrati-relevant kunnskap 

vært bedre enn i dag. I tillegg har det 

generelle utdanningsnivået i befolkningen 

økt, det er rik tilgang på informasjon 

via aviser og etermedier, og utrolige 

mengder informasjon er blitt tilgjengelig 

via internett. Dette kan ha økt folks 

generelle kunnskap om demokrati og 

politikk, og kan tenkes å kompensere for 

den folkeopplysningsrollen som de klassiske 

frivillige organisasjonene tidligere 

stod for. Men det kan selvsagt også tenkes 

at økte informasjonsmuligheter oppveies 

av at politikk og demokrati er blitt 

tilsvarende mer komplisert. Og det kan 

dessuten tenkes at informasjonsmulighetene 

underutnyttes, dvs. at befolkningen 

av ulike grunner ikke søker den informasjon 

som er tilgjengelig. 

Regler og prosedyrer 

Statsvitenskap som fagområde oppstod 

rundt systematiske studier av regler og 

prosedyrer. Om vi går tilbake til antikkens 

studier av politikk og demokrati, 

var et av hovedspørsmålene hvordan 

offentlige institusjoner kunne strukturere 

individuell atferd, både de som 

styrte og de som ble styrt, slik at felles 

målsetninger kunne nås (Peters 1999). I 

nyere tid finner vi igjen denne tematikken 

i den «gamle» institusjonalismens 

betoning av formelle aspekter ved 

offentlig styring, f.eks. lovgivning 

433 

(Peters 1999:3), og den «nye» institusjonalismens 

interesse for formelle og uformelle 

regler og prosedyrer (March & 

Olsen 1989). Anvendt som et mulig element 

i demokratiets infrastruktur vil 

regler og prosedyrer kunne si noe om 

forholdet mellom organisasjoner som 

inngår i demokratiets infrastruktur. For 

det vil selvsagt ikke være et likeverdig 

forhold mellom de organisasjoner, i 

organisasjonsteoretisk betydning, som 

deltar i demokratiske prosesser. Gjennom 

konstitusjonelle regler vil det være 

etablert prosedyrer og prosesser med 

hierarkiske innslag. En konstitusjon vil 

f.eks. tilskrive bestemte organ retten til 

lovgivning og tvangsutøvelse, samt prosedyrer 

for rekruttering av politiske 

ledere, politiske valg og regler for hvordan 

beslutninger fattes. 

Selv om de nedskrevne reglene, f.eks. i 

form av en konstitusjon, umiddelbart 

framstår som de viktigste, er det ved 

nærmere ettertanke en lang rekke regler 

som legges til grunn for politiske prosesser, 

og som har avgjørende innvirkning 

på forløpet og utløpet av demokratiske 

prosesser. Et prominent norsk eksempel 

er det parlamentariske systemet, som 

ikke er beskrevet i konstitusjonen, men 

som må sies å ha en likeverdig status. 

Et sentralt aspekt ved regler og prosedyrer 

som den siste maktutredningen har 

tillagt stor vekt, er betydningen av voksende 

individuelle rettigheter i forhold til 

representative beslutningsorgan. Maktutredningen 

tenderer til å tolke individuelle 

rettigheter som noe negativt i forhold 

til demokratiske verdier (Sørensen 

2004), men man kan selvsagt også tolke 

rettsliggjøring og individuelle rettigheter 

i en mer positiv retning, f.eks. som en del 

av grunnlaget for demokratiske prosesser, 

dvs. som en del av demokratiets 

infrastruktur.

Normer og verdier 

I debatten rundt elite- versus deltakerdemokrati, 

argumenterte Pateman (1970) 

for at et demokratisk samfunn forutsetter 

et folk med demokratisk sinnelag, og 

at denne egenskapen kan dyrkes fram 

gjennom bred deltakelse og et mangfold 

av demokratiske kanaler. En slik egenskap 

kan komme til uttrykk ved at 

demokrati oppfattes som en styreform 

som har verdi i seg selv, også for den som 

går tapende ut av demokratiske beslutningsprosesser. 

Normer og verdier kan 

også knyttes til praktiseringen av ytringsfrihet 

og majoritetens respekt for mindretallet. 

At demokratiet støttes opp av samfunnsmessige 

normer og verdier, er ingen 

ny tanke. Tocquevilles studie av amerikanske 

småsamfunn midt på 1800-tallet 

er gjerne holdt fram som et klassisk 

eksempel (Tocqueville 1995). I vår tid har 

Tocquevilles resonnementer blitt relansert 

i tilknytning til begrepet sosial kapital, 

forstått som egenskaper ved det sosiale 

liv og sosiale nettverk, der normer og tillit 

gjør deltakere i stand til å opptre 

sammen mer effektivt (Putnam 

1993:167; Røiseland 2005). Det er diskutabelt 

hvorvidt begrepet sosial kapital 

rommer noen vesentlig ny innsikt i faget 

(Røiseland & Aarsæther 1999:198; Selle 

1999:146), men det er neppe uenighet 

om at tillitsforhold og sosiale relasjoner/ 

nettverk representerer en underliggende 

forutsetning for et fungerende demokrati. 

Slike demokratiske forutsetninger, 

gjerne knyttet til begrepet sosial kapital, 

går som en rød tråd gjennom flere bidrag 

i maktutredningen. Imidlertid har man i 

mindre grad vært i stand til å gjennomføre 

empiriske undersøkelser, spesielt på 

mikronivå, av sosial kapital og tilsvarende 

egenskaper. Deler av maktutredningens 

forskergruppe har imidlertid 


434 

nylig tatt initiativ til en større nasjonal 

utredning om sosial kapital (NFR 2005; 

Wollebæk & Selle 2005). Dette interessante 

initiativet kan muligens tolkes som 

et uttrykk for at maktutredningens analyse 

har reist behovet for ytterligere og 

dypere analyser av sosial kapital i Norge. 

HAR MAKTUTREDNINGEN 

STUDERT DEMOKRATIETS 

INFRASTRUKTUR? 

Utgangspunktet for denne kommentaren 

er Makt- og demokratiutredningens 

påstand om at demokratiets infrastruktur 

er i forfall. Gitt den måten jeg har 

operasjonalisert begrepet på, må min 

konklusjon bli at maktutredningens konklusjon 

er forhastet. 

For det første kan man kritisere 

maktutredningen for ikke i tilstrekkelig 

grad å klargjøre i hvilken betydning 

begrepet infrastruktur bringes inn i analysen. 

For det andre, og uansett om 

begrepet brukes metaforisk eller analytisk, 

savnes både en bredere omtale av 

begrepet, og en vurdering av i hvilken 

grad maktutredningen har gjennomført 

de analyser som må til for å beskrive 

demokratiets infrastruktur. 

For det tredje, og etter mitt skjønn 

mest betydningsfullt, mangler det en sammenhengende 

diskusjon og analyse av 

ulike elementer i demokratiets infrastruktur. 

Maktutredningens underliggende 

perspektiv innebærer at frivillige organisasjoner 

representerer noe mer enn selve 

organiseringen av frivillighet. De frivillige 

organisasjonene spiller en funksjon i det 

norske demokratiet ved blant annet å 

påvirke normer og verdier, virke sosialt 

integrerende, mobilisere og knytte ulike 

styringsnivåer sammen. Å hevde at forfallet 

blant disse organisasjonene innebærer 

et forfall i demokratiets infrastruktur, 

forutsetter at årsakssammenhengen mel-


lom frivillig organisasjon og f.eks. normer/verdier 

eller mellom frivillig organisasjon 

og kunnskap/offentlighet 

sannsynliggjøres på en overbevisende 

måte. Men maktutredningens analyse 

bygger i stor grad på et teoretisk resonnement 

(se f.eks. Tranvik & Selle 

2003:24–61, 151–152). Etter mitt skjønn 

har man ikke empirisk påvist utviklingstrekk 

som kan forsvare den bastante 

påstanden om forfall. Dessverre er det 

også tvilsomt om vi noen gang kommer 

til en slik konklusjon basert på empiriske 

data. For selv om maktutredningen skulle 

ha rett, vil datamaterialet fra det som 

påstås å være en slags demokratisk gullalder 

neppe gi rom for de empiriske analysene 

som problemstillingen forutsetter. 

Og selv om de klassiske frivillige organisasjonene 

opplever en tilbakegang, og 

selv om maktutredningens underliggende 

antagelse er riktig, nemlig at dette virker 

negativt inn på spredningen av normer, 

verdier og kunnskap, kan det tenkes at 

andre former for frivillige organisasjoner 

og uformelle sammenslutninger er i 

fremgang, og det kan tenkes at den rollen 

de klassiske frivillige organisasjonene 

eventuelt spilte, ivaretas på mange andre 

måter. Det er god grunn til å undersøke 

systematisk i hvilket omfang nye sivile 

organisasjonsformer og aktiviteter, økt 

utdanningsnivå og tilgang på informasjon 

gjennom eksempelvis internett, veier 

opp for det tapet som eventuelt skyldes 

forfallet i de klassiske frivillige organisasjonene. 

Maktutredningen burde derfor i 

større grad formulert forfallet som en 

hypotese, og satt denne opp mot en 

hypotese om forandring. 

435 

Den norske maktutredningen har, i 

tråd med sitt mandat, hatt sitt hovedfokus 

på maktforhold og demokratiutvikling 

i tilknytning til nasjonalstaten. 

Nasjonalstaten har så å si definert utredningens 

romlige dimensjon, noe som virker 

naturlig på bakgrunn av nasjonalstatens 

sentrale rolle i det norske 

demokratiet. Men samtidig spenner den 

romlige dimensjonen i det norske demokratiet 

over mer enn nasjonalstaten. 

Norske demokratideltakere forholder 

seg til så vel nærmiljø og kommune som 

til region/landsdel og nasjonalstat. En 

helhetlig analyse av demokratiets infrastruktur 

bør ta inn denne romlige dimensjonen 

i sin fulle bredde. Det forutsetter 

blant annet at maktutredningens demokratistudier 

suppleres med studier av 

utvalgte kommuner og lokalsamfunn. 

Slike studier vil åpne for nye innsikter 

når det gjelder forholdet mellom ulike 

nivå i den norske nasjonalstaten. For selv 

om maktutredningen beskriver det lokale 

demokratiet i nokså negative vendinger, 

med henvisning til kommunenes ufrie 

rolle i et nasjonalt velferdssystem som 

roper på standardisering og likebehandling, 

kan prosesser på lokalt nivå like 

fullt være en viktig innsatsfaktor i det 

norske demokratiet. F.eks. kan det tenkes 

at mens de viktigste demokratiske 

beslutningsprosessene utspiller seg på 

nasjonalt nivå, er demokratiets infrastruktur 

noe som i betydelig grad skapes 

og vedlikeholdes i lokalsamfunn og kommuner. 

Derfor er det ikke gitt at demokratiets 

infrastruktur forfaller, like lite 

som det er gitt at lokaldemokratiet 

befinner seg i krise.

Referanser 

Bogason, Peter (2000), Public Policy and 

Local Governance. Cheltenham: Edward 

Elgar. 

Bugge, Lars, Stein S. Eriksen & Geir O. 

Rønning (2004), «Makten som vilje og 

forestilling. Om makt- og demokratiutredningen». 

Tidsskrift for samfunnsforskning 

45(1):97–116. 

Hjern, Benny & David O. Porter (1993), 

«Implementation structures: A new unit 

of administrative analysis». I: Michael 

Hill, red., The policy process – A reader. 

New York: Harvester Wheatsheaf. 

March, James G. & Johan P. Olsen (1989), 

Rediscovering institutions. The organizational 

basis of politics. New York: The 

Free Press. 

Marsh, David & Rod A.W. Rhodes (1992). 

«Policy community and issue networks: 

Beyond typology». I: David Marsh & 

Rod A.W. Rhodes, red., Policy 

Networks in British Government. New 

York: Oxford University Press. 

Mill, John S. (1912), On liberty; Representative 

government; The subjection of 

women: three essays. The World's Classics 

170. London: Oxford University 

Press. 

Milner, Henry (2002), Civic literacy. How 

informed citizens make democracy 

work. Hanover: University Press of New 

England. 

Moren, Jorolv (1966), Oppslagsboken norske 

organisasjoner. Oslo: Tanum. 

NFR (2005), Sosial kapital. Rapport. Oslo: 

Norges forskningsråd. 

Nyseth, Torill, Toril Ringholm, Asbjørn 

Røiseland & Nils Aarsæther (2000), 

Dugnad og demokrati. Bydelsutval, bygdelag 

og velforeiningar som politiske 

institusjonar. Oslo: Kommuneforlaget. 

Pateman, Carol (1970), Participation and 

democratic theory. Cambridge: Cambridge 


Pattie, Charles J. & R.J. Johnston (2003), 

«Civic literacy and falling electoral turnout: 

The United Kingdom 

1992–1997». Canadian Journal of Political 

Science – Revue Canadienne de 

Science Politique 36(3):579–599. 


436 

Peters, Guy B. (1999), Institutional theory 

in political science. London: Pinter. 

Petersson, Olof (2003), «Den sista maktutredningen?». 

Nytt norsk tidsskrift 

20:351–362. 

Pierre, Jon & Guy B. Peters (2000), Governance, 

politics and the state. London: 

MacMillan. 

Putnam, Robert D. (1993), Making 

democracy work. Civic traditions in 

modern Italy. New Jersey: Princeton 


Røiseland, Asbjørn (2005), «Local communities 

and social capital – Some reflections 

on the 5th global conference on 

health promotion: ‘Bridging the Equity 

Gap’». Michael 2(2):257–268. 

Røiseland, Asbjørn & Nils Aarsæther 

(1999), «Lokalsamfunn og demokrati – 

Teoretiske og metodiske aspekt ved 

begrepet ’sosial kapital’». Norsk statsvitenskapelig 

tidsskrift 15(2):184–201. 

Selle, Per (1999), «The transformation of 

the voluntary sector in Norway. A 

decline in social capital?». I: Jan W. v. 

Deth, M. Maraffi, K. Newton & P.F. 

Whiteley, red., Social Capital and European 

Democracy. London: Routledge. 

Selle, Per (2004), «Sterkere statsmakt og 

svekket lokaldemokrati». Nytt norsk 

tidsskrift (1):79–85. 

Selle, Per & Bjarne Øymyr (1995), Frivillig 

organisering og demokrati. Oslo: Samlaget. 

SOU (1996), På medborgarnas villkor: en 

demokratisk infrastruktur. Statens 

offentliga utredningar 1996:162. Stockholm: 

Fritzes. 

Strømsnes, Kristin (2001), Demokrati i 

bevegelse. Rapport R0111. Bergen: 

LOS-senteret. 

Strømsnes, Kristin (2003), Folkets makt. 

Medborgerskap, demokrati og deltakelse. 

Oslo: Gyldendal. 

Sørensen, Rune (2004), «Et forvitret demokrati? 

Makt- og demokratiutredningens 

misvisende konklusjon om det norske 

demokratiet». Norsk statsvitenskapelig 

tidsskrift 20(2):156–176. 

Tocqueville, Alexis de (1995), Om demokratiet 

i Amerika. Oslo: Gyldendal.


Togeby, Lise (2005), «Hvorfor den store 

forskel? Om den danske magtudrednings 

konklusioner om demokratiets tilstand i 

Danmark omkring årtusindskiftet». 


46(1):55–60. 

Tranvik, Tommy & Per Selle (2003), Farvel 

til folkestyret? Nasjonalstaten og de nye 

nettverkene. Oslo: Gyldendal. 

Wollebæk, Dag & Per Selle (2002), Det 

nye organisasjonssamfunnet. Demokrati 

i omforming. Bergen: Fagbokforlaget. 

437 

Wollebæk, Dag & Per Selle (2005), «Hvorfor 

studere sosial kapital i Norge?». 


46(2):221–235. 

Wollebæk, Dag, Per Selle & Håkon Lorentzen 

(2000), Frivillig innsats. Sosial integrasjon, 

demokrati og økonomi. Bergen: 

Fagbokforlaget. 

Østerud, Øyvind, Fredrik Engelstad & Per 

Selle (2003), Makten og demokratiet. En 

sluttbok fra Makt- og demokratiutredningen. 

Oslo: Gyldendal.


Tom Christensen, Per Lægreid, Arne R. Ramslien 

Styring og 

autonomi 

Organisasjonsformer i norsk utlendingsforvaltning 

Om Norge skal lykkes med å ta imot og integrere innvandrere, henger 

i avgjørende grad sammen med organisering og styring, hevder forfatterne 

av Styring og autonomi. 

Boka tar for seg organisasjonsformer 

på utlendingsfeltet, 

et felt som både er 

et komplekst og ustabilt 

politikkområde. Dette 

illustreres tydelig av 

denne vårens konflikter 

i UDI, kommentert 

i bokas etterord. 

• Kr 299,– 

• ISBN 8215010512 


Boka kjøper du på forlagets internettside eller i nærmeste bokhandel

Tilleggsdemokratiets betydning 

– om den parlamentariske styringskjedens 

utilstrekkelighet i velferdsstaten 

TONE ALM ANDREASSEN 

tone.alm.andreassen@afi-wri.no 

Makt- og demokratiutredningens utgangspunkt 

er den parlamentariske styringskjeden 

fra «velger til vedtak» (Østerud, 

Engelstad & Selle 2003). Utredningens 

analyse er at det svikter i alle ledd av 

denne styringskjeden. I tillegg har de folkevalgte 

organene gitt fra seg politisk 

kontroll ved å opprette direktorater og 

tilsyn og ved fristilling og konkurranseutsetting 

av offentlige tjenester. Overordnet 

rammestyring utvider det administrative 

handlingsrom. Det skjer en 

tilbaketrekning av politiske organers 

løpende beslutningsmakt, og staten blir 

fragmentert i forhold til 

en styringskjede, der forvaltningen iverksetter 

samordnede vedtak fra en politisk 

prosess (Tranøy & Østerud 2001:12). 

Videre er de store landsomfattende folkebevegelsene 

og frivillige organisasjonene 

som tidligere formidlet samfunnsinteresser 

til sentrale myndigheter, nå sterkt 

svekket og uten mobiliserende kraft. 

Disse organisasjonene var medlemsbaserte, 

demokratisk oppbygde, med aktive 

lokallag, og med kobling mellom lokalt 

439 



VOL 47, NR 3, 439–450 

og sentralt nivå, slik at organisasjonene 

var lokalsamfunnets kanal til storsamfunnet. 

Makt- og demokratiutredningen 

finner i stedet en flora av områdeforeninger 

i tett kontakt med lokale 

myndigheter, og generelt en økende 

lokalorientering i organisasjonssamfunnet 

(Wollebæk & Selle 2002). Det 

bekymrer, for utrederne er opptatt av at 

det skal være bånd mellom sentrale og 

lokale ledd i organisasjonslivet slik at 

samfunnsinteressene skal kanaliseres til 

statsmakten. De nye organisasjonsformene 

– saksrettede lobbygrupper, hjelptil-selvhjelp-grupper, 

velforeninger, naboskapsaksjoner, 

spesialforeninger for lidelser 

– har ikke samme demokratiske betydning, 

slik demokratiutrederne ser det. 

Konklusjonen er at den demokratiske 

infrastrukturen er i forfall og at Norge 

har fått en styringskjede med svekket folkemakt 

(Østerud et al. 2003). Riktig nok 

har det skjedd en vekst i det utredningen 

kaller for «tilleggsdemokrati» – rettighetsdemokrati, 

aksjonsdemokrati, deltakerdemokrati, 

forbrukerdemokrati, lobbydemokrati 

eller «barometerdemokrati» 

– og dette har supplert folkestyret

som formelt beslutningssystem, men, 

understreker Makt- og demokratiutredningen, 

det kan ikke erstatte dette: 

Demokratiet blir utfordret når folkestyrets 

vilkår og spillerom blir redusert. Når 

betydningen av demokrati overføres fra folkestyret 

som formell beslutningsform til 

ulike former for tilleggsdemokrati, blir forvitringen 

av folkestyret tildekket og skillet 

mellom demokrati og ikke-demokrati utydelig 

(Østerud et al. 2003:298). 

I denne kommentaren vil jeg bruke velferdsstatens 

helse- og velferdstjenester 

som utgangspunkt, og argumentere for 

at Makt- og demokratiutredningens analyse 

ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til 

at den norske staten er en intervensjonistisk, 

problemløsende velferdsstat som 

har, og trolig vil måtte, desentralisere og 

delegere ansvaret for velferdspolitikkens 

faktiske utforming. Organisasjonslivets 

lokalorientering kan derfor sees som et 

svar på et utvidet lokalt politisk ansvar. 

Videre kan en oppbygging av kontaktformer 

og kanaler som formidler innbyggernes 

erfaringer og interesser, betraktes 

som svar på en utstrakt delegering av 

politikkens forvaltning. Gitt at desentralisering 

og delegering er nødvendig for å 

løse oppgavene i en aktiv velferdsstat, 

kan disse trekkene betraktes som en styrking, 

ikke en svekkelse av demokratiet. 

EN INTERVENSJONISTISK, 

PROBLEMLØSENDE VELFERDSSTAT 

I hele etterkrigstiden har staten utvidet 

sitt ansvar. Moderne velferdsstater har 

ikke nøyd seg med å regulere samfunnet 

ved bruk av lover; medborgerne har forventet 

at staten skal løse sosiale problemer. 

Staten har påtatt seg flere oppgaver, 

forvaltningen og de tjenesteytende organisasjonene 

som skal løse oppgavene på 

[ ANDREASSEN ] 

440 

politikernes vegne, har vokst. Norge har 

en tjenesteintens velferdsstat (Kjølsrød 

2003) som ikke bare gir kontantoverføringer, 

men også sørger for at det 

finnes et tjenesteytende velferdsapparat, 

for en stor del bemannet med fagutdannede 

yrkesgrupper. 

Desentralisering fra stat til kommuner 

Sitt store velferdsansvar har staten i stadig 

større grad desentralisert til lokale 

myndigheter, først og fremst til kommunene, 

som nå har ansvar for barneomsorg, 

skole, primærhelsetjenester, pleie, 

omsorg og rehabilitering både for eldre, 

fysisk funksjonshemmede, utviklingshemmede 

og mennesker med psykiske 

lidelser. Dette har skjedd samtidig med 

en avinstitusjonalisering i spesialistbehandlingen, 

og har bidratt til å gjøre 

helse- og sosialtjenesten til kommunenes 

mest omfattende oppgave, både i budsjettstørrelse 

og antall ansatte (Romøren 

1991). I samme retning virker markedsretting 

av boligbygging og boligfordeling 

til å skape en tyngdepunktforskyvning av 

boligpolitikken fra statlig ansvar for 

boligforsyning, til kommunalt boligsosialt 

ansvar for utsatte grupper og vanskeligstilte 

i boligmarkedet (Myrvold, Strand, 

Holm & Hansen 2002; Sekne 2004). 

Men ikke bare velferdsansvar er 

desentralisert til kommunene. Også miljøansvar 

er i stor grad flyttet fra fylkesnivå 

til kommunalt nivå. Det gjelder 

f.eks. forurensningsopprydning, vern av 

kulturminner/-miljø og av biologisk 

mangfold, vilt- og fiskeforvaltning. En 

begrunnelse har vært å styrke lokaldemokratiet 

(Aall, Lafferty & Lindseth 

2001). I tillegg kommer det kommunale 

ansvaret for den langsiktige arealdisponeringen. 

I kommunal forvaltning har antall 

ansatte økt fra 48 000 i 1965 til 300 000

i 1995 (Kjølsrød 2003), og de senere 

årene har det i mange kommuner skjedd 

en betydelig delegering av myndighet fra 

politiske organer til administrasjonen, 

støttet av New Public Managementinspirerte 

ledelsesprinsipper om at politiske 

organer og styringsteknikker skal 

være overordnede og strategiske, fortolket 

i kommunepolitikken som etablering 

av sterkere skille mellom politikk og 

administrasjon (Stigen & Vabo 2001). 

Også på kommunalt nivå har det altså 

foregått en delegering av politisk ansvar 

til organer og organisasjoner som handler 

på oppdrag fra folkevalgte organer, 

men ikke er direkte under folkevalgt 

kontroll. I hvor stor grad dette har sin 

drivkraft i tilbaketrekning av politisk 

ansvar, inspirasjon fra markedsog 

management-modeller for offentlig sektor 

eller er et svar på utvidet politisk 

ansvar, er ikke klart. Det fenomen at 

politiske organer benytter delvis autonome 

aktører i politikkutformingsprosessene 

har imidlertid en lengre historie i 

velferdsstaten. 

Delegering av politikkens forvaltning 

I en aktiv stat som har tatt på seg mange 

oppgaver, blir det med nødvendighet slik 

at folkevalgte organer bare kan fatte et 

lite antall beslutninger, sett i forhold til 

de mange beslutninger som må til. Tid er 

en knapp ressurs for folkevalgte organer, 

og deres beslutninger må derfor i stor 

grad dreie seg om å trekke opp mål og 

sette rammer gjennom planer og budsjetter 

(Rothstein 1991). Politikken er dermed 

ikke ferdig formet når det er fattet 

et vedtak i det politiske systemet. Velferdsstatens 

relasjon til medborgerne 

medieres gjennom profesjonelle eksperter; 

det er disse som gjør sosiale problemer 

styrbare for politikken (Bertilsson 

1990; Johnson 1993). Velferdsstatens 

[ TILLEGGSDEMOKRATIETS BETYDNING ] 

441 

yrkesgrupper yter tjenestene på det 

offentliges vegne med stor autonomi 

(Lipsky 1980; Ramsøy & Kjølsrød 

1986). Økonomiske og juridiske rammer 

og kollegial kontroll legger føringer, men 

mange beslutninger i politikkens forvaltning 

må fattes kontinuerlig og krever 

spesifikk kunnskap om den aktuelle situasjon 

(Rothstein 1991). 

Gjennom beslutninger gjort av velferdsstatens 

tjenesteytende organisasjoner 

og yrkesutøvere, foregår det rasjonering, 

prioritering, verdifordeling. Disse 

beslutningene er politikkens direkte fortsettelse, 

ikke upolitisk iverksetting 

(Rothstein 1991/2001). De er avveininger 

mellom verdier og fordeling av goder 

og belastninger. Denne delen av politikkutformingsprosessene 

har derfor blitt 

beskrevet som «demokratiets sorte hull», 

områder der beslutninger om innbyggernes 

velferd fattes av velferdsstatens 

yrkesutøvere under svak politisk kontroll 

(Eriksen 2001; Rothstein 1994/2002). 

Delegeringen av velferdspolitikkens 

forvaltning innebærer at fagfolk og bakkebyråkrater 

i en forstand skaper politikk. 

Politikkens faktiske utforming 

kommer først til uttrykk i møtet mellom 

klient og bakkebyråkrat. Dette er en 

sentral bakgrunn for Max Webers interesse 

for byråkratiets legitimitet: Det 

er oftere gjennom byråkratiet enn gjennom 

valgkanalen at medborgerne møter 

politikken og statsmakten; statsmaktens 

legitimitet er dermed avhengig av forvaltningens 

virkemåte og handlemåte 

(Rothstein 1991). 

DESENTRALISERING, DELEGERING 

OG NYE DELTAKELSESFORMER 

En aktiv, problemløsende velferdsstat 

har altså løst velferdsoppgavene ved å 

desentralisere politisk myndighet til 

kommunene, og ved å delegere myndig-

het fra politiske organer til delvis autonome 

yrkesgrupper og organisasjoner. 

Det er rimelig å tenke seg at denne 

omfattende desentraliseringen og delegeringen 

også vil påvirke formen på den 

demokratiske infrastrukturen. 

Nye formidlende kanaler 

Parallelt med desentraliseringen og delegeringen 

av ansvar og myndighet har det 

vokst fram nye kanaler som formidler 

mellom medborgere og offentlige myndigheter. 

NIBRs undersøkelse av kommunal 

organisering 2000 (Vabo & Stigen 

2000) viste at over halvparten av kommunene 

hadde gjennomført brukerundersøkelser, 

en firedel av kommunene 

hadde gjort det nokså systematisk over 

flere år. Svært mange hadde gjennomført 

folkemøter eller lignende over kommuneplan 

eller andre kommunale planer. 

Den tilsvarende undersøkelsen fra 

2004 (Hovik & Stigen 2004) viste videre 

at ca. 60 % av kommunene hadde råd 

for funksjonshemmede, og en tilsvarende 

andel hadde barne- og ungdomsråd, mer 

enn to av tre hadde kontaktutvalg for frivillige 

organisasjoner, og alle skal ha 

eldreråd. I tillegg har det vært prøvd ut 

lokale utvalg som en form for formalisert 

samarbeid mellom kommunen og innbyggerne 

i kommunens ulike grender 

eller bydeler (Nordahl & Carlsen 1999). 

Kommunenes Sentralforbund hadde i 

perioden 1996–2000 en egen FoU-satsing 

på Demokrati, deltakelse og styring 

for å bedre dialog og samvirke mellom 

innbyggerne og kommunen. Ulike deltakelsesformer 

ble prøvd ut: utvidede folkehøringer 

som samler et større utvalg 

innbyggere over flere dager; brukerundersøkelser 

som demokrativerktøy med 

debatt om sakene det spørres om, både i 

forkant og etterkant av undersøkelsene; 

grendeutvalg; økt deltakelse i planleg- 


442 

gingsprosesser for tettstedsutvikling; 

bruk av internett for å styrke kontakten 

mellom kommunen og innbyggerne; tiltak 

for utvidet deltakelse for underrepresenterte 

grupper – barn, unge, innvandrere 

og kvinner (Øvrum 2000). Former 

for tilleggsdemokrati som har vært 

prøvd ut i andre kommuner er klageprosedyrer 

ut over forvaltningslovens minstestandard, 

åpne møter i politiske utvalg, 

innbyggernes spørretimer, utvidet informasjon 

til innbyggerne både på papir og 

internett, og økt tilgjengelighet til informasjon 

både via nettsider og telefon 

(Øgård 2000). 

Innenfor helse- og velferdstjenestene 

bygges det opp systemer som skal gi 

pasienter og klienter muligheter for kollektiv 

innflytelse på utformingen av velferdsstatens 

hjelpeapparat og gi hjelpeapparatet 

mulighet til å få tilbakemeldinger 

på hjelpen de gir sine brukere. Brukermedvirkning 

er et politisk mål i helse- og 

sosialpolitikken, utprøvd særlig ved tiltak 

for funksjonshemmede og kronisk 

syke. Det er prøvd ut brukerråd i psykisk 

helsevern og for pleie- og omsorgstjenester 

(Johns 1995; Øgård 2000), styrerepresentasjon 

i kompetansesentre for 

sjeldne funksjonshemninger, og metoder 

for å formidle brukererfaringer til fagfolk 

i hjelpeapparatet (Andreassen & 

Grut 2001; Fossestøl & Helle 1999; 

Helle & Hetle 1997). Pasienter får representasjon 

i sykehusenes kvalitetsutvalg, 

og det opprettes brukerutvalg i helseforetakene, 

forankret i helseforetaksloven. 

I form ligner flere av disse kanalene på 

tidlige former for mer permanente samarbeidsorganer 

mellom offentlige myndigheter 

og frivillige organisasjoner, så 

som statlige råd for edruskap, folkeopplysning, 

ungdom, idrett, musikk og likestilling 

(Kuhnle & Selle 1990), bare at de 

nye kanalene er samarbeidsråd mellom

lokale myndigheter og lokale frivillige 

organisasjoner, eller mellom politikkens 

forvaltere i offentlige velferdstjenester og 

organisasjoner av innbyggere som også 

er sentrale brukere av velferdstjenestene, 

så som pensjonister, rusmisbrukere, kronisk 

syke eller funksjonshemmede. 

Betegnelsen «brukermedvirkning» 

anvendes ofte om flere av de nye deltakelseskanalene. 

Det er en terminologi 

som gjerne kobles til New Public Management 

(NPM) (Christensen & Lægreid 

2001; Øgård 2000) og forstås som kundegjøring 

som er i ferd med å omforme 

staten til en «supermarkedsstat». Det finnes 

en inspirasjon fra moderniseringsbestrebelser 

og NPM-tenkning. Tanken er 

at ved å nyttiggjøre seg innspill fra brukerne 

skal forvaltningen både yte bedre 

service og oppfylle krav om effektivisering 

og budsjettbesparing (Fimreite 

1997; Kleven 1997). Både brukerbegrepet 

og medvirkningstanken var imidlertid 

innført i politikken for funksjonshemmede 

før NPM fikk noen betydning i 

norsk politikk (Andreassen 2004b). Det 

ble offisiell politikk i en stortingsmelding 

fra siste halvdel av 1970-tallet. Både 

medvirkningsbegrunnelser og medvirkningsformer 

(høring og deltakelse i råd 

og utvalg) kan sees som en videreføring 

av den norske korporative tradisjonen 

som en korporatisme under forvaltningen 

(Nordby 1994), der en forhandlende 

stat trekker de særlig berørte inn i politikkutformingen, 

der organisasjonene 

representerer de særlig berørte, der myndighetene 

skal nyte godt av organisasjonenes 

sakkunnskap, og der organisasjonenes 

deltakelse betraktes som legitim 

demokratisk aktivitet (Lægreid & Rolland 

1994). 

De nye deltakelseskanalene jeg har 

beskrevet her, dreier seg ikke om brukereller 

kundevalg eller om den enkeltes 


443 

innflytelse på eget tjenestetilbud, men om 

medierende kanaler der representanter 

for brukereller innbyggergruppene deltar 

i drøftinger om velferdspolitikkens 

utforming og hjelpeapparatets praksis. 

Representantene handler ikke på egne 

vegne, og medvirkningen dreier seg ikke 

om representantenes private situasjon. 

Påvirkningsveien er ikke kunderelasjonens 

exit; det er snarere voice. Det er heller 

ikke lobbyvirksomhet, men institusjonaliserte 

deltakelseskanaler med krav til 

offentlighet omkring sin virksomhet. Det 

er likevel deltakelseskanaler Makt- og 

demokratiutredningen i liten grad har 

analysert. 

Lokalorientering og nye 

deltakelseskanaler – et svar på 

desentralisering og delegering? 

Makt- og demokratiutredningen uttrykker 

bekymring over den lokale orienteringen 

i organisasjonslivet, og særlig 

over at denne mangler kobling til nasjonale 

organer og saker. En alternativ innfallsvinkel 

er å se den lokale organiseringen 

og organisasjonslivets vending mot 

lokale myndigheter som et svar nettopp 

på desentraliseringen av offentlig makt 

og myndighet fra staten til kommunene. 

Den lokale orienteringen kan tolkes 

som et uttrykk for at samfunnsgruppene 

har forstått at mange av deres livsbetingelser 

nå avgjøres av kommunene. Det er 

ikke lenger samme grunn til at lokalorganisasjonene 

skal fremme saker gjennom 

fylkes- eller riksorganisasjoner; tvert 

imot må organisasjoner som tidligere har 

rettet sin medierende virksomhet mot 

staten og nasjonale politiske myndigheter, 

i stedet henvende seg til over fire hundre 

kommuner. Et eksempel på dette er 

dreiningen av virksomheten i funksjonshemmedes 

organisasjoner. Da organisasjonene 

så at mye myndighet over helse-

og sosialtjenestene ble desentralisert til 

kommunene, forsto de at det ikke var tilstrekkelig 

å påvirke departement og storting, 

men at det var nødvendig med 

lokale organisasjoner med kraft til å 

påvirke lokale myndigheter og med 

kanaler for kontakt med lokal forvaltning 

(Andreassen 2001; Andersen 2001). 

Makt- og demokratiutrederne savner 

de gamle folkebevegelsene som fungerte 

som lokalsamfunnets kanal til storsamfunnet. 

De gamle folkebevegelsene var 

motkulturelle bevegelser mot en embetsmannsstat. 

Denne staten finnes ikke lenger. 

Arbeiderbevegelsen overtok statsmakten. 

Den sosialdemokratiske staten 

har tatt opp i seg bevegelsene. Statsmakten 

sitter ikke bare sentralt; staten er 

desentral og finnes lokalt i kommuner og 

lokal forvaltning. Staten forstås ikke som 

en myndighet medborgerne skal beskyttes 

mot. Snarere er de skandinaviske velferdsstatene 

kjennetegnet av at medborgerne 

vender seg til offentlige 

myndigheter for å finne løsninger på kollektivt 

opplevde problemer (Hernes 

1988). Praktisk talt en hver samfunnsinteresse 

vil raskt etablere en organisasjon 

og en viss kontaktflate mot politiske 

myndigheter. Det politiske systemet er 

åpent; det fanger opp nye samfunnsinteresser, 

og det søker kontakt med samfunnsgruppene. 

Det skjer på lokalt like 

mye som på nasjonalt nivå. Det er de nye 

formidlende kanalene et tegn på. 

En del av disse kanalene er ønsket av 

både folkevalgte og politikkens forvaltere. 

Deltakelseskanaler i kommunene er 

bygget opp av det etablerte politiske systemet 

for å øke innbyggernes politiske 

interesse og deltakelse i politiske prosesser, 

og styrke deres innflytelse over kommunens 

virksomhet (Øgård 2000; 

Øvrum 2000; Aars 1998). De har også 


444 

vært drevet fram av fagfolk som har 

ment at å lytte til pasientene og klientene 

har vært veien å gå for å utvikle et hjelpeapparat 

som ivaretar verdighet og 

selvrespekt (Andreassen 2004b). 

Dels er deltakelseskanalene stimulert 

fram av statlige myndigheter ut fra mål 

om å fornye velferdsstaten nedenfra, 

finne samarbeidsformer mellom det 

offentlige og frivillige organisasjoner for 

å løse velferds- og fellesoppgaver, og få 

flere innbyggere til å engasjere seg i 

lokalsamfunnsspørsmål (Nordahl & 

Carlsen 1999). Dels er de vokst fram 

som svar på initiativ fra grupper som har 

opplevd seg underrepresenterte og marginaliserte 

– eldre, kronisk syke og funksjonshemmede 

(Andreassen 2000, 2001). 

Selv der staten har grepet til lovfesting 

for å sikre kanaler for underrepresenterte 

hensyn, har imidlertid mange kommuner 

ligget foran statlige lovpålegg. Rundt 

60 % av kommunene hadde opprettet 

eldreråd allerede før dette ble en lovpålagt 

forpliktelse fra 1991 (Andreassen 

2001). Tilsvarende har rundt 60 % av 

kommunene allerede opprettet råd for 

funksjonshemmede før en ny lov som 

pålegger kommunene å sikre funksjonshemmede 

representasjon trer i kraft 

(Hovik & Stigen 2004). 

På flere måter kan de nye medierende 

kanalene forstås i lys av velferdsstatens 

utstrakte delegering av politikkens forvaltning 

til delvis autonome organisasjoner 

og fagfolk. De kan sees som kanaler 

som bringer informasjon om den autonome 

forvaltningen tilbake til det politiske 

systemet, som organer som tilfører 

utvidet kunnskapsunderlag for offentlige 

beslutninger, og som offentlighet 

som kan sikre innsyn i maktutøvelse og 

innsikt i hensynene som må innføres i 

forvaltningens avveininger.

De nye kanalene som formidlere 

av kunnskap 

Velferdspolitikkens forvaltning er profesjonalisert, 

lekmannsskjønnet er flyttet 

vekk fra klientarbeid, folkevalgte nemnder 

og institusjonsstyrer nedbygd (Seip 

1994). De folkevalgte organene har fortsatt 

det overordnede styringsansvaret, 

men deres direkte befatning med og 

kjennskap til forvaltningens virksomhet 

er redusert. Informasjonsunderskuddet 

forsterkes i den nye strategiske og overordnede 

politikerrollen (Stigen & Vabo 

2001); politikerne trenger innbyggerkontakt 

for å få tilbakemeldinger om hvordan 

politikken fungerer; tiltak for kommunikasjon 

og medvirkning er en måte å 

styrke relasjonen mellom politikerne og 

innbyggerne på. 

De nye medierende kanalene kan ikke 

bare forklares som svar på nye management-orienterte 

styringsmodeller i kommunene. 

De kommunene som har satset 

sterkest på strategisk ledelse er bare i 

noen grad de samme som har innført 

omfattende rutiner for tilbakeføring av 

informasjon til politikerne, eller som har 

iverksatt medvirkning som kunne sikre 

informasjonsutveksling mellom politikerne 

og innbyggerne (Stigen & Vabo 

2001). Delegeringen innenfor velferdsforvaltningen 

startet imidlertid tidligere 

enn ved innføring av strategiske ledelsesmodeller. 

Informasjonsunderskuddet har 

bygget seg opp over lengre tid. 

En viktig begrunnelse for de nye deltakelseskanalene 

er at de skal bringe fram 

kunnskap og informasjon som offentlige 

myndigheter skal dra nytte av. Ordførere 

og rådmenn som gir støtte til at det er 

behov for eldreråd og råd for funksjonshemmede, 

begrunner dette med at 

rådene kan tilføre kommunale beslutningsprosesser 

innsikt og kunnskap 

(Andreassen 2001). Tilsvarende begrun- 


445 

ner helseforetaksledelsen brukerutvalg 

som en måte å få inn pasientenes erfaringer, 

slik at disse kan brukes til å utforme 

bedre tjenestetilbud og bidra til kvalitetsheving 

(Andreassen 2005). Bedre og bredere 

beslutningsunderlag, er den tradisjonelle 

begrunnelsen for statens 

samarbeid med samfunnsgruppene. Tanken 

er videreført i moderniseringspolitikkens 

begrunnelse om at informasjon om 

brukeres og innbyggeres ønsker og tilfredshet 

er nyttige styringssignaler til forvaltningen. 

For både brukerutvalg i helseforetak 

og for eldreråd og råd for funksjonshemmede 

i kommunene finnes enda en type 

begrunnelse. Rådene begrunnes også ut 

fra rettferdsbetraktninger, et mål om å 

ivareta alle innbyggergrupper på en 

rimelig og rettferdig måte og en tanke 

om at dette er hensyn som ellers kan bli 

oversett. Brukerutvalg begrunnes også 

med at det skal bidra til å holde pasienten 

i fokus: Når det finnes en instans i 

helseforetaket som utelukkende tenker 

på pasientenes ve og vel, blir ikke pasientenes 

perspektiv uteglemt. Oppmerksomhet 

på og bevisstgjøring om pasientenes 

perspektiv blir da også framhevet av fagfolk 

som et viktig resultat av at det etableres 

systemer for pasienttilbakemeldinger 

(Andreassen & Grut 2001). Denne 

typen begrunnelse peker på maktubalanse 

og marginaliseringsprosesser og på 

behov for en demokratisk infrastruktur 

som synliggjør underrepresenterte hensyn 

og skaper kontroll med maktutøvelse. 

Deltakelseskanaler som offentlighet om 

taushetsbelagt forvaltning 

Velferdsforvaltningen fatter beslutninger 

om fordeling av goder og byrder, beslutninger 

som krever vanskelige avveininger 

av til dels motstridende verdier og hen-

syn. Beslutningene må håndtere dilemmaer 

– mellom kapasitetsbegrensninger 

og behov som innebærer at opplevde 

behov avvises (Bakken, Brinchmann, 

Haukelien, Kroken & Vike 2002), mellom 

hjelp og kontroll som innebærer 

opplevelse av inngripen i den personlige 

integritet, mellom hensyn til den enkelte 

og hensynet til samfunnsøkonomien som 

innebærer at selvbestemmelsesretten 

overprøves av krav til selvforsørgelse 

(Andreassen 2004a), mellom individhensyn 

og byråkratiske og administrative 

hensyn som skyver individhensyn til side 

(Helgøy, Ravneberg & Solvang 2000). 

Velferdsstatens hjelp er tvetydig: i hjelp 

og omsorg ligger også maktrelasjoner 

(Skau 1992; Thorsen 2001); hjelp som 

griper inn i det private livet, følges ikke 

sjelden av krenkelser – av kroppen, 

tiden, hjemmet og menneskeverdet (Lillestø 

1998), i asymmetriske hjelperelasjoner 

skjer «institusjonalisert audmjuking» 

(Solheim 2001). I politikkens forvaltning 

foregår ikke bare nøytral og lojal iverksetting 

av politiske mål, det anvendes 

også «hjemmesnekret» skjønn, rasjoneringsmekanismer 

og modifisering av forståelsen 

av klientene og av egen oppgave for å 

skape avgrensning overfor tilsynelatende 

grenseløs etterspørsel (Fossestøl 2005). 

De individuelle hjelperelasjonene er i 

stor grad lukkede en-til-en-relasjoner, 

kretset om private interesser. Den nye 

medvirkningen – de nye medierende 

kanalene – innebærer at det etableres en 

relasjon mellom hjelpeapparat og hjelpsøkerne 

utenfor og på siden av de individuelle 

hjelperelasjonene. Gjennom dette 

etableres det i to betydninger offentlighet 

rundt hjelpeapparatets private og taushetspliktomsluttede 

hjelperelasjoner og 

rundt fagfolkenes autonome handlingsrom 

(Andreassen 2004b). Det skapes 

møteplasser der pasienter og klienter 


446 

ikke lenger er konstituert som hjelptrengende, 

men som kunnskapsbesittere og 

ressurser for hjelpeapparatet. Møteplassene 

blir offentligheter der det åpnes for 

nye perspektiver. Det skapes innsyn i 

myndighetsforvaltning og maktutøvelse. 

Pasienter og klienter får formidle sine 

erfaringer for et publikum. Erfaringene 

flyttes ut av de private hjelperelasjonene 

og inn i en åpen diskusjon. De som 

handler på vegne av det offentlige, forvaltningen 

og hjelpeapparatet, blir 

bevisst at de må kunne forsvare sine 

handlinger. Lukket faglig praksis utsettes 

for krav om å kunne framvise at virksomheten 

er forsvarbar når klienter og 

pasienter får stille spørsmål ved grunnlaget 

for fagfolkenes handlemåter (Bertilsson 

1990). Innsynet skaper begrunnelsestvang. 

Medvirkningsoffentligheten fungerer 

både som en oppdagelseskontekst 

og en rettferdiggjøringskontekst (Eriksen 

& Weigård 1999). 

TILLEGGSDEMOKRATIET SOM 

STYRKET DEMOKRATISK 

INFRASTRUKTUR 

Røiseland peker på fire elementer som en 

demokratisk infrastruktur må bestå av: 

1) organisasjoner, 2) kunnskap og offentlighet, 

3) normer og verdier, 4) regler og 

prosedyrer (Røiseland 2006). Hvordan 

kan så det tilleggsdemokratiet jeg har 

beskrevet over, betraktes i forhold til 

disse elementene? 

Et demokrati har normer om at det 

skal være mulighet for innsyn i maktutøvelse. 

Forvaltningsloven (fra 1967) og 

offentlighetsloven (fra 1970) institusjonaliserte 

medborgernes demokratiske 

innsynsrett og var et middel til å kontrollere 

fagbyråkratiet i forvaltningen (Grønlie, 

Håland, Solhaug & Tafjord 1999). 

Mulighet til offentlig debatt er institusjonalisert 

gjennom ytringsfriheten og for-

samlingsfriheten. Et demokrati har normer 

om at alle berørte skal bli hørt, og at 

alle hensyn skal bli vurdert når det gjøres 

offentlige beslutninger. Det er institusjonalisert 

prosedyrer for å sikre dette. 

Høringsinstituttet er en slik prosedyre, 

nettopp nedfelt i forvaltningsloven. Slike 

prosedyrer skal ikke bare sikre at hensyn 

kommer fram og interesser blir hevdet, 

men også at det bringes kunnskap fram 

til folkevalgte organer om de spørsmål 

det skal fattes beslutninger om. Beslutninger 

som er politiske i sin karakter, fattes 

imidlertid ikke bare av de folkevalgte 

organ, men også av forvaltningen. Et 

demokrati må derfor også ha kanaler 

som medierer til de organisasjoner og 

yrkesgrupper som ivaretar politikkens 

forvaltning. 

Jeg har argumentert for at de nye 

medierende kanalene er organisasjonsformer 

som kan åpne for innsyn i 

maktutøvelse, som kan bringe fram oversette 

hensyn, vise fram nye perspektiver 

og tilføre beslutningstakere kunnskap. 

Det kan stilles spørsmål ved hvor sterk 

innflytelse som skal tillegges deltakelseskanaler 

som gir noen innbyggere en 

«ekstra stemme», og gjøres vurderinger 

av hvordan hensynet til de særlig berørte 

skal avveies mot andre innbyggeres interesser 

og størrelsen på de offentlige budsjettene. 

For at slike medierende kanaler 

skal kvalifisere som demokratisk infrastruktur, 

må også disse tilfredsstille 

demokratiske standarder, f.eks. om 

offentlighet. Det må ikke dreie seg om 

«lukkede rom», men om institusjonaliserte 

møteplasser som fungerer etter 

regler og prosedyrer som er offentlig 

kjent, som gjør sine diskusjoner åpne for 

offentligheten, og som praktisk og prinsipielt 

er plassert inn i forhold til beslutningsprosessene 

i overordnede folkevalgte 

organer. 


447 

Makt- og demokratiutrederne beskriver 

slike medierende kanaler som «deltakerdemokrati» 

eller «forbrukerdemokrati», 

plasserer dem i kategorien 

«tilleggsdemokrati» og understreker at 

dette aldri kan erstatte den parlamentariske 

styringskjede. Her skulle jeg ønske 

at Makt- og demokratiutredningen ikke 

hadde slått sammen alle former for tilleggsdemokrati 

som om de var ett og det 

samme. Noen typer tilleggsdemokrati 

kan betraktes som å innføre demokratiske 

styringsmidler i den delen av politikkutformingsprosessene 

som har vært 

underlagt fagfolkenes autonomi, unndratt 

offentlig innsyn og utenfor de politiske 

organenes direkte kontroll. Alternativet 

til brukerstyre er ikke nødvendigvis 

folkestyre, men fagstyre. 

Vi anvender en for snever forståelse av 

demokratiet hvis vi bare legger vekt på 

politiske prosesser knyttet til folkevalgte 

organer og utelukker de politikkutformingsprosessene 

som skjer i politikkens 

forvaltning. For å si det med Bo Rothstein: 

centrala statsvetenskapliga frågor som t.ex. 

om vad som är politisk rättvisa, hur man 

skall se på representativitet, om demokratins 

räckvidd och vad som bestämmer det 

politiske systemets legitimitet kan inte 

besvaras utan att politikens förvaltningsled 

tas med i analysen (Rothstein 1991/2001:11). 

Makt- og demokratiutredningens sluttkonklusjon 

er altså at folkestyrets vilkår 

og spillerom reduseres, og at tilleggsdemokratiet 

tildekker denne forvitringen. 

Mitt poeng har vært at vel kan det tenkes 

at folkestyret har svakhetstegn, men tilleggsdemokratiet, 

i hvert fall deler av det, 

må sees som svar på et annet utviklingstrekk, 

nemlig at uansett om den parlamentariske 

styringskjeden er velfungerende, 

så vil det i en aktivt problemløsende

velferdsstat måtte være slik at mange 

beslutninger som er politiske i sin karakter, 

fattes av organer, institusjoner og personer 

som ikke er under direkte kontroll 

av folkevalgte organer. 

Tilleggsdemokratiet kan ikke erstatte 

det folkevalgte styringssystemet, men det 

representative demokratiet er heller ikke 

tilstrekkelig. Det er nødvendig med organer 

som medierer samfunsmedlemmenes 

Referanser 

Andersen, R. (2001), «Likestillet med 

andre». Funksjonshemmedes Fellesorganisasjons 

første 50 år. Oslo: Funksjonshemmedes 

Fellesorganisasjon. 

Andreassen, T. Alm (2000), «Fra rettighet 

til virkemiddel. Funksjonshemmedes 

medvirkning i et endret politisk klima». 

I: T.I. Romøren, red., Usynlighetskappen: 

levekår for funksjonshemmede. 

Oslo: Akribe. 

Andreassen, T. Alm (2001), Å ivareta 

underrepresenterte hensyn. Eldreråd og 

råd for funksjonshemmede i kommuner 

og fylker. Rapport, 2/2001. Oslo: 

Arbeidsforskningsinstituttet. 

Andreassen, T. Alm (2004a), «Brukermedvirkning 

i praksis. Faglig fortolkning av 

politiske mål». I: R. Dahle & K. Thorsen, 

red., Fra politikk til praksis. Velferdstjenester 

i endring. Bergen: Fagbokforlaget. 

Andreassen, T. Alm (2004b), Brukermedvirkning, 

politikk og velferdsstat. 

Dr.polit.-avhandling ved Institutt for 

sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet 

i Oslo. Arbeidsforskningsinstituttets 

skriftserie, 13. Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet. 

Andreassen, T. Alm (2005), Brukermedvirkning 

i helsetjenesten. Arbeid i brukerutvalg 

og andre medvirkningsprosesser. 

Oslo: Gyldendal Akademisk. 

Andreassen, T. Alm & L. Grut (2001), Brukermedvirkning 

som endringsmeka- 


448 

interesser og erfaringer til de mange 

beslutningstakerne i folkevalgte organer, 

men ikke minst i velferdsstatens og velferdskommunenes 

forvaltning og tjenesteytende 

organisasjoner. Det er også nødvendig 

med mekanismer som sikrer 

offentlighet og innsyn i den maktutøvelse 

som er innebygget selv i beslutninger og 

handlinger som representerer goder – 

hjelp og omsorg. 

nisme. Evaluering av en modell for kvalitetsforbedring 

i psykisk helsevern 

gjennom tilbakeføring av brukererfaringer. 

STF78 A0014504. Oslo: SINTEF 

Unimed og Arbeidsforskningsinstituttet. 

Bakken, R., A. Brinchmann, H. Haukelien, 

R. Kroken & H. Vike (2002), Maktens 

samvittighet. Om politikk, styring og 

dilemmaer i velferdsstaten. Makt- og 

demokratiutredningen. Oslo: Gyldendal 

Akademisk. 

Bertilsson, M. (1990), «The welfare state, 

the professions and citizens». I: R. Torstendahl 

& M. Burrage, red., The Formation 

of Professions. Knowledge, State 

and Strategy. London: Sage Publications. 

Christensen, T. & P. Lægreid (2001), «New 

Public Management i norsk statsforvaltning». 

I: B.S. Tranøy & Ø. Østerud, red., 

Den fragmenterte staten. Reformer, makt 

og styring. Oslo: Gyldendal Akademisk. 

Eriksen, E.O. (2001), Demokratiets sorte 

hull – om spenningen mellom fag og 

politikk i velferdsstaten. Oslo: Abstrakt 

Forlag AS. 

Eriksen, E.O. & J. Weigård (1999), Kommunikativ 

handling og deliberativt 

demokrati. Jürgen Habermas' teori om 

politikk og samfunn. Bergen: Fagbokforlaget. 

Fimreite, A.L., red. (1997), Forskerblikk på 

Norge. En oppsummering fra satsingsområdet: 

Ledelse, organisasjon og styring. 

Oslo: Tano Aschehoug.

Fossestøl, K. (2005), Regler og skjønn i 

norsk forvaltnings- og velferdsforskning: 

en kritisk analyse med særlig fokus på 

velferdsstatens rettighetsorientering. 

NIBR-notat. Oslo: Norsk institutt for 

by- og regionforskning. 

Fossestøl, K. & K.M. Helle (1999), Sentralstyrt 

praksisrefleksjon. Implementering 

av «Tverrfaglig etterutdanning i 

rehabilitering». AFIs rapportserie, 2/99. 

Oslo: Arbeidsforskningsinstituttet. 

Grønlie, T., A.M.A. Håland, L. Solhaug & 

B. Tafjord (1999), «Forvaltning ved lov. 

Rettssikkerhet og demokrati 1945–1970». 

I: T. Grønlie, red., Forvaltning for politikk. 

Bergen: Fagbokforlaget. 

Helgøy, I., B. Ravneberg & P. Solvang 

(2000), «Funksjonshemmede, deres hjelpere 

og byråkratiets ubehageligheter». I: 

T.I. Romøren, red., Usynlighetskappen: 

levekår for funksjonshemmede. Oslo: 

Akribe. 

Helle, K.M. & A. Hetle (1997), Smågruppesenteret 

ved Rikshospitalet. Evalueringsrapport, 

AFIs Rapportserie. Oslo: 

Arbeidsforskningsinstituttet. 

Hernes, H. (1988), «Scandinavian citizenship». 

Acta Sociologica, 31,3:199–215. 

Hovik, S. & I.M. Stigen (2004), Kommunal 

organisering 2004. Redegjørelse for 

Kommunal- og regionaldepartementets 

organisasjonsdatabase. NIBR-notat. 

Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning. 

Johns, S. (1995), «Brukermedvirkning – 

bra, men ikke enkelt». I: P. Bomann- 

Larsen, S. Johns, W. Jonassen & T. 

Sørensen, red., Mer enn eksperthjelp og 

medisiner. Erfaringer fra tilgjengelighetsforsøkene 

i psykiatri. NIBR Rapport, 

1995:8. Oslo: Norsk institutt for by- og 

regionforskning. 

Johnson, T. (1993), «Expertise and the state». 

I: M. Gane & T. Johnson, red., Foucault’s 

New Domains. London: Routledge. 

Kjølsrød, L. (2003), «En tjenesteintens velferdsstat». 

I: I. Frønes & L. Kjølsrød, 

red., Det norske samfunn. Oslo: Gyldendal 

Akademisk. 

Kleven, T. (1997), «Kommunen som lokalpolitisk 

arena – inn i solnedgangen? Fire 


449 

bilder av reformene i Kommune-Norge 

etter 1985». I: H. Baldersheim, J.F. 

Bernt, T. Kleven & J. Rattsø, red., Kommunalt 

selvstyre i velferdsstaten. Oslo: 


Kuhnle, S. & P. Selle (1990), «Autonomi 

eller underordning? Frivillige organisasjonar 

og det offentlege». I: S. Kuhnle & 

P. Selle, red., Frivillig organisert velferd – 

alternativ til offentlig?. Bergen: Alma 

Mater. 

Lillestø, B. (1998), Når omsorgen oppleves 

krenkende. En studie av hvordan mennesker 

med fysiske funksjonshemninger 

opplever sitt forhold til helsetjenesten. 

NF-rapport, 22/98. Bodø: Nordlandsforskning. 

Lipsky, M. (1980), Street-Level Bureacracy. 

Dilemmas of the Individual in Public 

Services. New York: Russell Sage Foundation. 

Lægreid, P. & V.W. Rolland (1994), 

«Norge: Forvaltningspolitikkens utvikling». 

I: P. Lægreid & O.K. Pedersen, 

red., Forvaltningspolitikk i Norden. Bergen/København: 

Jurist- og Økonomforbundets 

Forlag. 

Myrvold, T.M., A. Strand, A. Holm & T. 

Hansen (2002), Kommunal boligpolitikk: 

fragmentert og reaktiv. NIBR-rapport. 

Oslo: Norsk institutt for by- og 


Nordahl, B. & Y. Carlsen (1999), Lokale 

utvalg og deltakerdemokrati. Evaluering 

av SAM-programmets forsøk med formalisert 

samarbeid mellom kommune og 

innbyggere. Samarbeidsrapport. Oslo: 

Norsk institutt for by- og regionforskning 

og Norges byggforskningsinstitutt. 

Nordby, T. (1994), Korporatisme på norsk 

1920–1990. Oslo: Universitetsforlaget. 

Ramsøy, N.R. & L. Kjølsrød (1986), «Velferdsstatens 

yrker». I: L. Alldén, N.R. 

Ramsøy & M. Vaa, red., Det norske 

samfunn. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag. 

Romøren, T.I. (1991), «Tre reformer som 

endret det kommunale hjelpeapparatet». 

I: A.-H. Nagel, red., Velferdskommunen. 

Bergen: Alma Mater. 

Rothstein, B. (1991), «Demokrati, förvaltning 

och legitimitet». I: B. Rothstein,

ed., Politik som organisation. Stockholm: 

SNS Förlag. 

Rothstein, B., red. (1991/2001), Politik som 

organisation. Stockholm: SNS Förlag. 

Rothstein, B. (1994/2002), Vad bör staten 

göra? Om välfärdsstatens moraliska och 

politiska logik. Stockholm: SNS Förlag. 

Røiseland, A. (2006), «Demokratiets infrastruktur 

i forfall?». Tidsskrift for 

samfunnsforskning, 47:427–437. 

Seip, A.L. (1994), Veiene til velferdsstaten. 

Norsk sosialpolitikk 1920–1975. Oslo: 

Gyldendal Norsk Forlag. 

Sekne, I. (2004), «Boligpolitikk – utviklingstrekk 

og utfordringer». I: S.E. 

Svendsen, red., Rammen rundt våre liv: 

forskning om bolig og levekår. Trondheim: 

Tapir Akademisk Forlag. 

Skau, G.M. (1992), Mellom makt og hjelp. 

En samfunnsvitenskapelig tilnærming til 

forholdet mellom klient og hjelper. Oslo: 


Solheim, L.J. (2001), «Sosialhjelp, sjølvrespekt 

og meistring». I: M. Sandbæk, red., 

Fra mottaker til aktør. Brukernes plass i 

praktisk sosialt arbeid og forskning. 


Stigen, I.M. & S.I. Vabo (2001), «New 

Public Management-inspirerte organisasjonsløsninger 

i norske kommuner – blir 

lokalpolitikken ’dum’?». I: A.L. Fimreite, 

H.O. Larsen & J. Aars, red., Lekmannsstyre 

under press. Festskrift til 

Audun Offerdal. Oslo: Kommuneforlaget. 

Thorsen, K. (2001), «Et kjønnsperspektiv 

på makt og avmakt hos tjenestemottakere». 

I: K. Christensen, red., Makt og 

kjønn i offentlig omsorgsarbeid – rap- 


450 

port fra en workshop. Rapportserien. 

Oslo: Makt- og demokratiutredningen. 

Tranøy, B.S. & Østerud, Ø. (2001), «En 

fragmentert stat?». I: B.S. Tranøy & Ø. 

Østerud, red., Den fragmenterte staten. 

Reformer, makt og styring. Oslo: Gyldendal 

Akademisk. 

Vabo, S.I. & I.M. Stigen (2000), Kommunal 

organisering 2000. Redegjørelse for 

Kommunal- og regionaldepartementets 

organisasjonsdatabase. NIBR-notat, 

128. Oslo: Norsk institutt for by- og 


Wollebæk, D. & P. Selle (2002), Det nye 

organisasjonssamfunnet. Demokrati i 

omforming. Bergen: Fagbokforlaget. 

Øgård, M. (2000), «New Public Management 

– markedet som redningsplanke?». 

I: H. Baldersheim & L.A. Rose, red., Det 

kommunale laboratorium. Teoretiske 

perspektiver på lokal politikk og organisering. 

Bergen: Fagbokforlaget. 

Østerud, Ø., F. Engelstad & P. Selle (2003), 

Makten og demokratiet. En sluttbok fra 

Makt- og demokratiutredningen. Oslo: 

Gyldendal Akademisk. 

Øvrum, R. (2000), En del hovedresultater 

fra Demokrati, deltakelse og styring. 

Oslo: Kommuneforlaget. 

Aall, C., W.M. Lafferty & G. Lindseth 

(2001), Ansvars- og myndighetsfordeling 

mellom stat og kommune på miljøområdet: 

oppsummering av erfaringer fra 

forskning omkring kommunalt miljøvern. 

Rapport. Oslo: Prosus. 

Aars, J., (1998), Hva skjer i prosjektkommunene? 

Underveisrapport. KS’ FOU-satsing 

Demokrati, deltakelse og styring. Oslo: 

SEFOS/Kommunenes Sentralforbund.

Forfall eller forandring? 

PER SELLE 

per.selle@rokkan.uib.no 

Det har kome kritikk av Maktutgreiinga. 

Det er ikkje anna å venta, for ei maktutgreiing 

må jo dekka mykje, og det på ein 

omfattande og helst innsiktsfull måte. 

Det er opplagt at alle viktige tema ikkje 

er dekt godt nok, og det ville vore rart 

om det ikkje på visse område kjem kritikk 

også av område som er relativt godt 

dekka. Dei to kommentarartiklane til 

Tone Alm Andreassen og Asbjørn Røiseland 

er innom begge forholda. Det er 

noko viktig vi ikkje har gjort eller har 

gjort i for liten grad, og noko av det vi 

har gjort på viktige felt er gjort på ein feil 

eller utilfredsstillande måte. Det handlar 

om ulike syn på korleis samfunnet og 

demokratiet vårt ser ut, kvifor det er blitt 

slik og forståinga av dei endringsprosessane 

vi no ser. At kommentarane i så stor 

grad er retta mot meg og mine arbeid, 

kjem av at dei begge diskuterar forståinga 

av sivilsamfunnet og dei frivillige 

organisasjonane si rolle i demokratiet. 

Eg skal ikkje her forsvara eigen posisjon 

for ein kvar pris, for her er viktig kritikk 

av Maktutgreiinga i begge artiklane. Eg 

vil likevel ikkje leggja skjul på at eg 

framleis synest hovudkonklusjonane frå 

Maktutgreiinga er relativt sunne. Vi har 

påpeika endringar i folkestyret sin virkemåte 

som er reelle og alvorlege. Her er 

451 



VOL 47, NR 3, 451–464 

ikkje minst dei endringane som har 

skjedd i frivillig sektor og når det gjeld 

kommunen som politisk institusjon, konsekvensrike. 

Det hindrar ikkje at den kritikken 

Andreassen og Røiseland kjem 

med er viktig for vidare forsking. Her er 

område som treng presisering og vidare 

empirisk underbygging og felt som må 

sjåast nøyare på. 

Eg ser to hovudlinjer i kommentarartiklane: 

Den første og kanskje viktigaste 

gjeld at vi ikkje godt nok har balansert 

det som går føre seg innanfor forvaltningsdelen 

av politikken og den enkelte 

sitt møte med byråkratiet, med kva som 

skjer innafor den parlamentariske styringskjeda. 

Langt på veg er eg einig i at 

det er ein mangel og at balansen her 

ikkje har vore god nok. Det er særleg 

Andreassen som fører denne kritikken. 

Det andre gjeld korleis ein skal forstå 

nye typar av aktivitet lokalt. Dette vektlegg 

begge innlegga. Andreassen tar her 

utgangspunkt i nye former for interesseartikulering 

innafor velferdsfeltet, mens 

Røiseland famnar breiare og diskuterer 

framveksten av ei rekke nye deltakings- 

Ei takk til Anne Lise Fimreite, Jo Saglie, Kristin 

Strømsnes, Tommy Tranvik og Dag Wollebæk 

for kommentarar.

former lokalt. Begge argumenterer for at 

vi ikkje har tatt dei nye deltakingsformene 

nok på alvor og at vi ikkje har forstått 

skikkeleg det vi har sett. 

Artiklane er med utgangspunkt i dei to 

hovudlinjene innom mange viktige utfordringar 

for samfunnsforskinga, der eg 

skal konsentrera meg om følgjande: 

• Representativt demokrati vs. tilleggsdemokrati 

• Desentralisering og skiljet mellom 

vedtaksmakt og implementering 

• Kommunikasjon på tvers av nivå 

• Forholdet mellom det formelle og 

uformelle 

• Politikk som respons (output-orientering) 

vs. som skaping (input-orientering) 

• Nasjonalstaten si rolle. 

I diskusjonen vil eg ikkje strikt diskutera 

desse punkta kvar for seg, då dei rett ofte 

flyt over i kvarandre. Før vi går inn i dei, 

skal eg kort gjera greie for det overordna 

demokratisynet i Makt- og demokratiutgreiinga 

si sluttbok (Østerud, Engelstad 

& Selle 2003) og bruken av omgrep som 

«tilleggsdemokrati» og «demokratiets 

infrastruktur». Dette gjev også eit inntak 

til diskusjonen rundt punkta nemnd ovafor. 

Begge artiklane skildrar kva Maktutgreiinga 

seier om organisasjonssamfunnet 

på ein god måte og er utgangspunktet for 

den vidare diskusjonen. 

«DEMOKRATIETS INFRASTRUKTUR» 

OG «TILLEGGSDEMOKRATIET» 

Maktutgreiinga si sluttbok diskuterar 

ikkje ulike demokratiteoriar i detalj, men 

legg vekt på ei brei forståing av demokrati, 

der demokrati blir forstått som ei 

statsform med folkestyre, ein rettsstat 

med individuelle rettigheter, brei deltaking 

og «eit felles verdigrunnlag». Mykje 

[ SELLE ] 

452 

av kritikken, og særleg frå juridisk hald, 

gjeld at vi ikkje har forstått tydnaden til 

den auka rettsleggjeringa som går føre 

seg nasjonalt og internasjonalt og som 

mange meiner snarare er ei utviding av 

demokratiet enn ei avgrensing av det. Ein 

ser med andre ord annleis på forholdet 

mellom folkestyre og rettsstat enn det vi 

gjer. Mykje kunne vore sagt om dette. Eg 

skal berre i avgrensa grad diskutera det 

her, og då i samband med kommentarar 

til Andreassen. Her er eg einig med 

henne i at Maktutgreiinga er for utydeleg 

på kva som er eit resultat av internasjonal 

rettsutvikling som slår inn i vårt eige 

politiske system, og den rettsleggjeringa 

som er meir internt generert og som 

spring ut av sjølve utviklinga i vår eigen 

velferdsstat. Vi kunne ha vektlagt klarare 

ulike typar av rettsleggjering og dermed 

også dei ulike konsekvensar rettsleggjeringa 

kan ha. At rettsleggjeringa allment 

set press på det representative demokratiet, 

trur eg likevel framleis er eit fornuftig 

utgangspunkt. 

Sjølv om kommentarartiklane er 

innom problematikken rundt rettsleggjering 

og forholdet mellom folkestyre og 

rettsstat, konsentrerer dei seg begge mest 

om ei anna skjæringsflate, den mellom 

folkestyre og graden av og former for 

deltaking. 

Det er berande i Maktutgreiinga at eit 

styresett utan folkestyre (og rettstat) og 

dermed utan eit representativt demokratisk 

system, ikkje er noko demokrati. Ein 

av grunnane til at vi vektlegg akkurat 

dette så sterkt, er at vi både i samfunnsfaga 

og i politikken finn røyster som meiner 

at auka rettsleggjering kan kompensera 

for eventuelle forfall i det 

representative demokrati. Ja, sterkare 

enn det, at det representative demokrati 

er noko gamaldags som i globaliseringa 

sin tidsalder må transformerast, der den

auka rettsleggjeringa er ein viktig del av 

svaret. I ei stadig meir globalisert verd 

skal dette hindra fleirtalstyranni og sikra 

mindretalsrettar. I det ein ser som eit stadig 

meir pluralistisk samfunn, må toleranse 

og mindretalsrett sikrast rettsleg. 

Her er ikkje det representative demokrati 

til å stola på. 

Det er ut av ein skepsis til eit slikt perspektiv 

at omgrepet «tilleggsdemokrati» 

veks fram. Det er kanskje ikkje noko 

godt omgrep, fordi så mykje av det som 

føregår i «tilleggsdemokratiet» er viktig 

for aktiviteten og dynamikken i eit 

moderne demokratisk system. Det kan 

gje assosiasjonar om at det ikkje gjeld 

noko som er viktig. Slik er det ikkje 

meint. Men det understrekar at uansett 

vitalitet her, så kan vi ikkje definera eit 

system som demokratisk på grunn av ein 

slik vitalitet åleine. «Kanalane» kan 

ikkje vegast mot kvarandre på den 

måten. Noko er meir fundamentalt enn 

noko anna. Eg held fast ved det. 

Når det så gjeld omgrepet «demokratiets 

infrastruktur», som Røiseland går 

grundig inn på og ser problem med, så 

har han heilt rett i at dette ikkje er i vanleg 

bruk i demokratilitteraturen. Det er 

likevel eit omgrep ein finn att i mine 

arbeid om frivillig sektor, og det er nytta 

i sluttboka til Maktutgreiinga. Eg har 

nytta omgrepet lenge, og i alle høve 

sidan arbeidet med boka Frivillig organisering 

og demokrati på 1980- og første 

delen av 1990-talet (Selle & Øymyr 

1995). Det var gjennom arbeidet med 

denne boka det blei tydeleg for meg kor 

viktige dei frivillige organisasjonane er 

som demokratiske institusjonar i vår 

type av system, som mellomliggjande 

institusjonar mellom den enkelte og staten. 

Dei vert til kjerneinstitusjonar i den 

demokratiforma som har vakse fram hos 

oss, nært tilknytt både partivesenet og 

[ FORFALL ELLER FORANDRING? ] 

453 

den numeriske kanal, og som sentrale 

aktørar innafor den korporative kanal. 

Dei har strukturert interesser og idear og 

har vore avgjerande kommunikasjonskanalar 

som har nådd svært mange, og det 

over heile landet. Det er ei slik institusjonsforståing 

som fører i retning av 

omgrepet «demokratisk infrastruktur». 

Det har handla om å gjera tydeleg det eg 

føler mange ikkje heilt har tatt inn over 

seg; at når vi talar om frivillige organisasjonar 

hos oss, så er det ikkje snakk om 

demokratiske «side-institusjonar» eller 

noko som er marginalt, om dei enn 

spelar ei viss rolle. Dei frivillige organisasjonane 

si rolle går til kjernen i styresettet 

vårt og er med på å gjera tydeleg kva 

som skil norsk og skandinavisk demokrati 

frå kva vi elles finn i store delar av 

Europa. 

Omgrepet har, slik det blir brukt av 

meg, likskapstrekk med det Røiseland 

ser som infrastruktur når han viser til 

transportsektoren og finansmarknaden. 

Det er noko fysisk som eksisterer og er 

frå mi side ikkje meint som noko metafor, 

men som relativt konkrete saker. Det 

skal gjera tydeleg den avgjerande rolla 

slike organisasjonar har hatt for framveksten 

og oppretthaldinga av demokratiske 

verdiar. Det tyder at frivillig sektor 

har vore noko langt meir enn organisasjonar 

i seg. Dei er samla viktige kunnskapsinstitusjonar 

i samfunnet og heilt 

avgjerande deltakarar i det offentlege 

rom. Med tilvising til Røiseland meiner 

eg dei har spelt ei viktig rolle med omsyn 

til å generera og endra normer og verdiar 

i samfunnet, samstundes som dei i avgjerande 

grad har vore med på å utvikla 

reglar og prosedyrar for korleis vi som 

folk samhandlar med kvarandre. 

Om omgrepet ikkje skulle vera heilt 

endeleg avgrensa, kan jo det koma av 

manglande innsikt. Men mitt syn er at

ikkje alt nødvendigvis blir klårare og 

meir innsiktsfullt om vi definerer og 

avgrensar i det uendelege. Det var noko 

eg lærde av Stein Rokkan. Ulike tilnærmingar 

til slik definering kjem klart fram 

i den såkalla Seip–Rokkan-debatten på 

1970-talet (Rokkan 1975; Seip 1975), 

der eg klart plasserer meg på Rokkan si 

side i denne viktige og stadig like aktuelle 

debatten. Eg meiner med andre ord 

at omgrepet både er avgrensa nok og er 

fagleg fruktbart. La oss derfor gå over til 

å sjå kva vi substansielt er einige og ueinige 

om. 

FORSTÅINGA AV 

DESENTRALISERING 

Andreassen sitt utgangspunkt er at 

Maktutgreiinga ikkje går nok inn i 

karakteren til velferdsstaten, og ho har 

heilt rett i at det godt kunne ha vore meir 

om velferdsstaten og endringane i denne. 

Andreassen er særleg opptatt av at vi 

ikkje ser tydeleg nok den intervensjonistiske 

karakteren til velferdsstaten, det 

som over tid fører i retning av desentralisering. 

Ho ser dermed mykje lokalmakt 

og individuell «empowerment» gjennom 

lokale strukturar. Då blir det berre rett 

og rimeleg at også dei frivillige organisasjonane 

tilpassar seg dette gjennom 

større vektlegging på det som går føre 

seg lokalt. Den nye todelinga i organisasjonssamfunnet, 

at vi i aukande grad har 

eit nasjonalt og eit lokalt organisasjonssamfunn 

med svake koplingar seg i mellom, 

blir ikkje opplevd som eit demokratisk 

problem. Organisasjonane tilpassar 

seg til ei kvar tid til kvar makta ligg. 

Denne forma for desentralisering og 

delegering kan dermed sjåast som ei styrking 

snarare enn ei svekking av demokratiet. 

Men det er her eg må gjenta 

argumentet frå Maktutgreiinga si sluttbok: 

Denne type representasjon kan 

[ SELLE ] 

454 

ikkje åleine kompensera for eventuelt 

forfall i representative organ. Kjernen i 

Andreassen sitt argument er at sjølve 

desentraliseringa av statens velferdsansvar 

(og miljøansvar) til lokale styresmakter 

gjev auka individuell og organisatorisk 

innverknad. Men Andreassen 

viser også til det auka skiljet mellom 

politikk og administrasjon lokalt og 

delegering av lokalt politisk ansvar til 

organ som handlar på oppdrag av dei 

folkevalte, men der ein ikkje er underlagt 

direkte folkevalt kontroll (New Public 

Management). Ho meiner det er uklart i 

kva grad dette er tilbaketrekking av politisk 

ansvar eller ei utviding av det same 

ansvaret. 

Eit hovudargument hos henne er at 

politikken ikkje er ferdig utforma gjennom 

vedtak i det politiske systemet, men 

«medieres» gjennom profesjonelle 

ekspertar med stor autonomi. I dette 

møtet mellom brukar/klient og bakkebyråkrat 

blir politikk i aukande grad skapt, 

og det har vakse fram nye og viktige 

organ ein kan fremma synspunkt og 

interesser gjennom. Det kan vera alt frå 

brukarundersøkingar, folkemøte og tilrettelegging 

av dialog gjennom internett 

til råd for funksjonshemma, barn og 

unge, eldreråd og ulike typar av kontaktutval. 

Ho legg også vekt på dei nye typar 

av klageorgan som har vakse fram som 

del av ein ny type brukarorientering 

bygd på dialog, og nye typar av samarbeidsorgan 

mellom lokale styresmakter 

og frivillige organisasjonar. Ho ser også 

verdien i framveksten av nye lokale utval 

som formaliserer samarbeid mellom 

kommunen og innbyggjarane i ulike 

grender og bydelar. 

Dette understrekar eit mykje viktig 

poeng: Andreassen meiner at det er mest 

gjennom byråkratiet og i mindre grad 

gjennom valkanalen at medborgarane

møter politikken og styresmaktene, og at 

legitimiteten til statsmakta er avhengig 

av korleis forvaltninga fungerar og 

møter innbyggjarane. Ho viser til Bo 

Rothstein sine arbeid, der måten offentlege 

institusjonar møter den enkelte blir 

sett på som avgjerande for innbyggjarane 

sin tillit til systemet. Ifølgje dette perspektivet 

er det sjølve karakteren til 

denne relasjonen som er med på å forklara 

den høge tilliten til andre og til 

offentlege institusjonar i dei skandinaviske 

landa. Andreassen ser mykje av 

dette nye som ei vidareføring av den norske 

korporative tradisjonen, der dei det 

særleg vedkjem blir dratt sterkare inn i 

politikkutforminga. Ho argumenterer 

med styrkje for at dette er noko meir enn 

individualiserte brukar- eller kundeval. 

Det handlar om organiserte grupper som 

deltar i utforming av politikken og i korleis 

han skal setjast ut i praksis. Det er 

også noko meir enn lobbying, det er deltaking 

gjennom institusjonaliserte kanalar 

som i struktur minnar om meir tradisjonelle 

korporative organ. 

Allment kan ho ha rett i at vi både 

skulle ha gått grundigare inn i strukturen 

i det som vi har kalla tilleggsdemokrati, 

og at det kan vera behov for å skilja klarare 

mellom ulike former for slikt tilleggsdemokrati. 

Maktutgreiinga har 

etter hennar syn sett dette nye – i den 

grad vi har sett det i det heile – mest som 

individuell respons, der vi ikkje har forstått 

at det i stor grad handlar om organisert 

interessepolitikk. Dette er ei svært 

viktig påpeiking, og det kan vera at vi 

har underkommunisert det kollektive 

aspektet knytt til denne type av spesialisert 

brukarorientering. 

Det Andreassen her seier, er etter mitt 

syn den mest utfordrande kritikken som 

er komen mot Maktutgreiinga. Og eg 

gjev ho rett i at vi ikkje har klart å kopla 


455 

forholdet mellom forvaltning/profesjon 

og folkestyreinstitusjonane, og den enkelte 

sitt møte med desse, godt nok saman. Eg 

ser denne kritikken som meir fundamental 

enn kritikken rundt rettsleggjering. Når 

det gjeld den aukande rettsleggjeringa, så 

opplever eg at om vi kanskje ikkje har fått 

det «heilt rett», så gjev vi retning til noko 

som er viktig og som må forskast meir på. 

Forholdet mellom rettsleggjering og folkestyre 

bør då også bli eit sentralt forskingstema 

i åra som kjem. 

Det Andreassen påpeikar, handlar med 

andre ord om noko som er svært viktig, 

men som vi har konsentrert oss for lite 

om. No viser ho berre til framveksten av 

slike nye påverkingsorgan, ikkje styrken 

i dei eller korleis dei fungerar i praksis. 

Men mens vi ikkje går grundig nok inn i 

slike prosessar – påverking gjennom forvaltning 

og byråkrati – seier ho lite eller 

ingen ting om valkanalen og folkestyreinstitusjonane. 

Men det mest interessante 

må jo vera sjølve relasjonen mellom 

desse to kanalane for innverknad og om 

den eine er viktigare enn den andre i eit 

demokratiperspektiv. Då spørs det også 

om bekymringane våre for den auka 

lokalorienteringa i organisasjonslivet og 

manglande koplingar til nasjonale organ 

er ein «fare» eller om det berre er ei nødvendig 

tilpassing til den desentralisering 

av offentleg makt som har gått føre seg 

ifølgje Andreassen. 

Andreassen hevdar at sjølve strukturen 

i det nye systemet er slik at det ikkje er 

same behovet for å fremma saker gjennom 

fylkes- og riksorganisasjonar. Her 

er det vi er svært ueinige. Grovt sett kan 

vi seia at mens ho ser denne nyorienteringa 

som eit uttrykk for organisasjonsmakt, 

ser eg orienteringa mot det 

lokale meir som eit uttrykk for organisatorisk 

avmakt. For det første ser eg den 

type brukar- eller klientmedverknad som

ho ser stadig meir av, som ei fragmentering 

eller spesialisering av brukarrolla. 

Det gjer eg trass i om det skulle ha ein 

struktur som er meir organisert enn det 

vår meir individorienterte tilnærming 

skulle tilseia. For det andre og kanskje 

viktigast, ho er meir enn utydeleg når det 

gjeld skilnaden mellom utforming og 

iverksetting av politikk. Ja, skiljet er 

nærast brote ned, der det som etter mitt 

syn mest er iverksetting blir til utforming. 

Mens eg er med på at i møte med 

klientane vert politikk ikkje berre sett ut 

i praksis, men kanskje til og med tilpassa 

og endra, kjøper eg slett ikkje det som 

ligg implisitt: at det meste av politikkutforminga 

no går føre seg lokalt. Den skjer 

etter mi vurdering i aukande grad sentralt 

(og internasjonalt), der autonomien til 

kommunane ikkje er aukande, men derimot 

minkande (Tranvik & Selle 2005). 

Andreassen er sterkt påverka av det eg 

vil kalla den nye lokalorienteringa, noko 

som også påverkar demokratisynet. Den 

seier (i det minste implisitt) at demokrati 

mest handlar om påverknad i det daglege 

her og no, det som ein på kort sikt kan 

gjera noko med og tilpassa/endra. Men 

slikt kan gå føre seg i svært ulike typar 

av politiske system og går ikkje til kjernen 

i kva demokrati handlar om. Det blir 

ikkje betre av at ho opnar for at «de folkevalgte 

organene har fortsatt det overordnede 

styringsansvaret, men deres befatning 

med og kjennskap til forvaltningens 

virksomhet er redusert» og at dette blir 

styrka gjennom den nye strategiske og 

overordna politikarrolla. Dette er også 

Maktutgreiinga sitt syn, men vi ser langt 

meir alvorlege konsekvensar av dette enn 

kva ho synest å gjera. 

DET LOKALE OG DET UFORMELLE 

Artikkelen til Andreassen handlar om at 

vi ikkje har vektlagt både omfang, struk- 

[ SELLE ] 

456 

tur og variasjon i det som vi har kalla tilleggsdemokrati, 

og dermed heller ikkje 

har forstått kor naturleg det er at organisasjonslivet 

i aukande grad vender seg 

mot det lokale. Røiseland har eit noko 

vidare siktemål og diskuterer om det har 

gått føre seg ei slik svekking i den demokratiske 

infrastrukturen som Maktutgreiinga 

hevdar. Det er eit synspunkt Maktutgreiinga 

har fått mykje kritikk for, ikkje 

berre her heime, men også frå nordiske 

forskarar, inkludert representantar for 

den danske maktutgreiinga (som jo ein 

litt stygt sagt kan seia å ha konkludert 

med at «alt er vel i Danmark»). Røiseland 

gjev som nemnd ei god skildring av korleis 

Maktutgreiinga vurderar utviklinga i 

frivillig sektor. Men når det gjeld påstanden 

om at konklusjonane utelukkande 

spring ut av ein analyse av landsdekkande 

organisasjonar og deira lokalavdelingar, 

men utan at vi i same grad jaktar på det 

strikt lokale, så er ikkje det tilfellet. 

Dei data studiane av organisasjonssamfunnet 

byggjer på, spring ut av eit 

nært samarbeid med dei lokale kulturavdelingane 

i kommunane. Her har ein 

etter beste evne vore på jakt etter all formalisert 

aktivitet, enten den no er strikt 

lokal eller del av ein landsdekkande 

organisasjon. Det kan jo likevel vera at 

vi har underregistrert og underkommunisert 

tydnaden av slike reint lokale former, 

men framveksten av dei er eit 

berande element i dei to viktigaste 

bøkene om organisasjonssamfunnet frå 

Maktutgreiinga. Begge bøkene er tungt 

empirisk baserte og diskuterar problematiske 

demokratiske konsekvensar av den 

auka lokalorienteringa (Wollebæk & 

Selle 2002a; Tranvik & Selle 2003). Derfor 

samanliknar vi ikkje det som var med 

det som er av same type, slik Røiseland 

seier. Vi prøver å samanlikna det som var 

med det som er.

Røiseland går svært langt i å gje svært 

uformelle strukturar (vennskap og sosiale 

møteplassar) og nye samværsformer 

som er så lite formaliserte at dei ikkje 

vert dekt av oss, ei viktig politisk rolle. 

Men han synleggjer ikkje at slike møtestader 

er politiske i karakter. Det er ein 

omfattande debatt om kva tydnad slike 

uformelle samversformer og møteplassar 

skal ha innafor sivilsamfunns- og 

sosial kapital-litteraturen. 2 Eg held fast 

ved at om vi ikkje er «på jakt etter føresetnadene 

for det gode liv», men vektlegg 

det som er politisk og demokratisk mest 

relevant, er det stadig mest fornuftig å 

leggja vekt på organisasjonsformer som 

er relativt formaliserte. For meg synest 

det som Røiseland og andre som støtter 

hans syn meir er på jakt etter det som 

kan vera sosialt integrerande enn det 

som er politisk og demokratisk viktig. 

Det politiske vert til noko diffust. Røiseland 

syner oss ein til dels ny vitalitet i 

mykje av det lokale, ein vitalitet vi også 

finn (Wollebæk & Selle 2002a). Men 

mens han synest å meina at det er ei 

rørsle i retning av det politiske, konkluderer 

vi med at det mest er ei rørsle bort 

frå det politiske mot det fritidsbaserte og 

sosiale. Eg trur framleis det er vi som har 

mest rett. 

Røiseland reiser også eit anna viktig 

spørsmål, nemleg om vi eigentleg syner 

empirisk at frivillige organisasjonar er så 

viktige for utviklinga og vernet om 

«demokratiske» verdiar og normer, og 

for reglar og prosedyrar som er avgjerande 

for at konfliktar kan løysast på ein 

ikkje altfor tidkrevjande og øydeleggjande 

måte. Han har heilt rett i at mykje 

her ikkje kan «bevisast» i streng empirisk 

forstand på grunn av stor kompleksitet, 

verken av Maktutgreiinga eller 

andre. Også her knyt diskusjonen an til 

ein viktig kontrovers innafor sosial kapi- 


457 

tal-litteraturen, nemleg i kva grad framveksten 

av slike kjenneteikn er eit resultat 

av det som føregår innafor frivillig 

sektor, eller om det er andre typar av 

institusjonar (arbeidsplass, skole, familie, 

uformelle nettverk) som er like viktige 

eller viktigare. Mitt syn er for det 

første at det er viktig å skilja mellom det 

som fører til framvekst av sosial tillit og 

nettverk og oppretthalding av den same 

sosiale kapitalen. I mi eiga forsking har 

eg argumentert for at frivillige organisasjonar 

har vore viktige for begge deler, 

men at dei er det i mindre grad (Wollebæk 

& Selle 2002a; Tranvik & Selle 

2003). Til ein viss grad meiner eg også at 

det er empirisk underbygd. Men dei frivillige 

organisasjonane har sjølvsagt 

ikkje vore åleine på banen. 

Røiseland er moderat og vennleg i kritikken 

sin, men han støtter likevel opp 

under andre «negative» kommentarar 

som hevdar at vi som skreiv Maktutgreiinga 

si sluttbok er gamle gubbar med eit 

nostalgisk syn på fortida. Tida har gått 

frå oss, og vi har vanskar med å tilpassa 

oss og forstå samtida. Eg reknar meg 

som ein historisk orientert samfunnsforskar. 

Det tyder at eg opnar for at folk 

hadde godt vit før også, at dei kunne 

byggja effektive institusjonar og at det 

ikkje er opplagt at alt utviklar seg til det 

betre. I vår tid er det altfor mange som 

går ut frå at alt endrar seg så mykje fortare 

enn før og at det går i rett lei, noko 

som gjer historia i aukande grad irrelevant. 

Ståstaden min blir dermed rett ofte 

forstått som noko endringsuvillig (konservativt) 

og nostalgisk – draumen om 

det som har vore, men som ein ikkje ser 

er blitt borte på vegen. Noko kan det jo 

vera i det, og ein blir ikkje yngre med 

åra, men eg tvilar på at det er eit argument 

som tar ein langt slik det ser ut 

både heime og ute. Men rett er det at eg

ikkje har eit samfunnssyn som går ut frå 

at alt blir betre og meir rettferdig over 

tid, der vi i det store og heile er på veg 

bort frå undertrykking (frå sosialdemokrati 

og andre former for paternalistiske 

strukturar) og mot auka fridom, der vi 

sjølve autonomt definerer kva vi vil at 

liva våre skal bli til. Eg ser på det som eit 

overflatisk samfunnssyn som underkommuniserar 

makt og konflikt og som ikkje 

tar sosial ulikskap på alvor. Vi kjem 

attende til dette i delen om synet på 

nasjonalstaten. 

DET LOKALE I DET NASJONALE? 

Det fører oss over til kvar eg synest 

hovudproblemet med både Andreassen 

og Røiseland sitt perspektiv ligg: Karakteren 

til relasjonen lokalt–sentralt. 

Andreassen slår fast at vi har fått ei veldig 

desentralisering; altså noko langt 

meir enn delegering til lokalt nivå. No 

skal ikkje eg argumentera mot at det 

framleis er og må vera mykje skjønn innafor 

deler av velferdsfeltet (særleg innafor 

sosialpolitikken) og at brukaren eller 

klienten er dratt inn på nye måtar som 

påverkar dette skjønnet. Men Andreassen 

kan lesast som at det viktige no føregår 

lokalt for så å få nasjonale konsekvensar. 

Ho synest å meina at det går 

føre seg viktig læring frå slike lokale 

møter mellom system og klient (brukar) 

som blir aggregert til nasjonalt nivå. 

Mykje kunne her vore sagt, men eg trur 

ikkje det i det store og heile er slik som 

ho seier. 

Om Andreassen skulle ha rett, skulle 

variasjonen i tenestetilbodet og finansieringa 

av det same tilbodet berre ha auka 

på tvers av kommunar og institusjonar. 

Men det viser ho ikkje. Analysen blir 

dermed etter mi vurdering for intern. 

Hadde ho i større grad sett på overordna 

politikkutforming innafor velferdsfeltet 

[ SELLE ] 

458 

og forholdet mellom dei ulike forvaltingsnivåa 

(kryssnivåanalyse), så er det 

mi tru at biletet ville blitt eit anna. Ho 

ville ikkje sett så mykje desentralisering 

av vedtaksmakt. Synet hennar er då også 

eit brot med hovudkonklusjonar i svært 

mykje av kommunal- og regionalforskinga 

(Flo 2004; Tranvik & Fimreite 

2006). Her er det auka sentralisering 

som er hovudbodskapen, noko som ikkje 

kjem i konflikt med at store delar av velferdspolitikken 

blir sett i verk lokalt. 

Kommunen er klart svekt som autonom 

politisk eining og stadig sterkare integrert 

og kontrollert av det som går føre 

seg på sentralt nivå. Det er også mi vurdering, 

og eg trur derfor at det Andreassen 

syner mest er finjustering av politikk 

utforma på høgare nivå, der ho i liten 

grad syner oss kommunikasjonen og bindingane 

mellom nivåa. Det blir mest som 

om sjølve kjernen i det politiske er blitt 

desentral og lokal. Då er det ikkje meir 

enn rett og rimeleg at det også er her 

organisasjonane og andre aktørar set inn 

innsatsen. Det er dette perspektivet 

Maktutgreiinga ikkje kjøper. 

Dette fører oss over til ei anna viktig 

problemstilling. Svært mange av dei til 

dels nye møteplassane ho skildrar er 

ikkje alltid – og treng slett ikkje vera – 

kommunale. Det er møtet mellom den 

enkelte og hans eller hennar organisasjon 

og sjølve institusjonen som leverer tenester 

som er det sentrale. Slike møteplassar 

kan utviklast utan at kommunen som 

institusjon har ei avgjerande rolle, i alle 

høve kommunen som politisk organ med 

autonomi. Det tyder at koplinga mot det 

folkevalte nivå lokalt ikkje treng vera 

sterk for at eit slikt system skal kunna 

fungera. Vi ser ei spenning mellom lokal 

autonomi og «rettferdig» individuell fordeling, 

altså mellom nasjonal likskap og 

lokal autonomi, der det er den enkelte

sin rett til velferdsytingar som er det primære. 

Han eller ho treng ikkje nødvendigvis 

kommunen, men derimot velfungerande 

institusjonar i nærleiken av der 

ein bur. Den aukande rettsleggjeringa 

innafor velferdsfeltet er med på å styrkja 

denne tendensen og set press på kommunen 

som autonom institusjon og dermed 

på folkestyret slik vi kjenner det (Selle 

2004; Tranvik & Selle 2005). 

Det finst sjølvsagt framleis ein del politikkområde 

som er genuint lokale i 

karakter, og det kan godt vera at her er 

breiare deltaking no enn før. Det kan til 

og med vera at meir av det som ser svært 

lokalt ut, kan ha innverknad på det som 

går føre seg regionalt og nasjonalt enn vi 

har sett. Her trengst meir forsking om 

tverrnivåkommunikasjon og kven som 

påverkar kven på kva måte. Maktutgreiinga 

syner likevel institusjonell endring 

som peikar i retning av at det lokale i 

aukande grad er frikopla det som føregår 

på høgare nivå, der den verkelege makta 

sit. Dette er ei stor endring i forhold til eit 

system der nasjonal politikk vart utforma 

i samspel med det lokale og regionale og 

med relativ stor grad av lokal autonomi 

med omsyn til iverksetting av den same 

politikken. Dette var lenge eit hovudkjenneteikn 

ved vårt politiske system, men er 

det ikkje i same grad lenger. Andreassen 

si påpeiking av viktige prosessar vi ikkje 

har tatt nok omsyn til, er ikkje nok til å 

få meg til å bryta med ei slik tolking. 

Det er her vi må vera tilbakeskuvande 

utan å bli nostalgiske og sjølvdyrkande. 

Eg har argumentert for at organisasjonssamfunnet 

har vore med på å gje karakter 

til eit styresett som har vore langt 

meir demokratisk (sjølv om her har vore 

både paternalistiske innslag og anna som 

ein i ettertid kan sjå på som negativt) i 

tydinga sterkare folkestyre enn i land det 

er naturleg å samanlikna seg med. Det 


459 

handlar om at det i Skandinavia vaks 

fram ein særeigen demokratisk struktur 

som famna breiare og stakk djupare enn 

i mange andre vestlege land. Her var 

karakteren til frivillig sektor avgjerande. 

Dei institusjonelle trekka som gjorde det 

mogleg kan vera vel verd å verna om i 

den store omstillingsprosessen vi no går 

gjennom og som pressar i retning av 

mindre variasjon og meir standardisering 

på tvers av land. 3 

Eg vil også nemna eit anna forhold 

knytt til dette som eg meiner er viktig. 

Det systemet særleg Andreassen skildrar, 

framstår for meg i stor grad som (men 

ikkje berre som) responspolitikk (out-put 

orientering), sjølv om skiljet mellom 

politikkens «in-put» og «out-put» ikkje 

må oppfattast som absolutt. Det er 

Andreassen sin artikkel ei viktig påminning 

om. Som brukar eller klient får ein i 

aukande grad sjanse til å reagera på og 

vera med på å finjustera politikk. Men 

dei verkelege vedtaka – dei som gjev 

rammene for dette – er fatta på høgare 

nivå, der ein som borgar i aukande grad 

er fråkopla dei prosessane som verkar 

avgjerande inn på politikkutforminga 

her. Dette tyder ei svekking av «vanlege 

folk» sin påverknad av dei meir overordna 

politiske vedtaka (politikkens 

«input»). Vi ser teikn på institusjonell 

fråkopling frå eit system der frivillige 

organisasjonar har vore sentrale og der 

kommunane som politiske organ, som 

sentrale institusjonar for å knyta det 

lokale til det regionale og nasjonale, og 

omvendt, er svekt. 4 

NASJONALSTATEN 

Sjølv om ingen av kommentarane går 

verkeleg inn på nasjonalstaten si rolle i 

vår tid, er den aukande lokalorienteringa 

rett ofte knytt til idear om svekt nasjonalstat. 

Eg trur det er svært uheldig for

samfunnsforskinga å gå ut frå det. Mitt 

syn – klarast uttrykt i boka Farvel til folkestyret? 

Nasjonalstaten og de nye nettverkene 

(med Tommy Tranvik) – er at 

det er snarare folkestyret enn staten som 

slit. For meg ser det ut som at nasjonalstaten 

– trass i eksternt press – vil halda 

fram med å vera bærande institusjon i 

overskuveleg framtid. Det tyder at det 

framleis er avgjerande for demokratiet 

vårt korleis ulike grupper nasjonalt som 

lokalt vert tilkopla den same staten. 

Dette perspektivet er sterkt til stades i 

sluttboka til Maktutgreiinga og er med 

på å forklara den sterke vektlegginga på 

det representative demokratiet. Ei svekking 

her kan ikkje kompenserast for 

gjennom meir heimleg politisk ad hocaktivitet, 

nye møtestader mellom brukar 

og system, eller rettsleggjering for den 

del, og heller ikkje gjennom vekst i internasjonale 

NGO-er eller ulike typar av 

multinasjonale organ. I siste tilfellet blir 

avstanden for stor, og «folket» blir for 

langt borte. Ikkje rart då at det finst 

mange diskusjonar om demokratisk 

underskot rundt omkring. Problemet er 

at avstand og skala er slik at nærleik til 

slike institusjonar ikkje er mogleg om vi 

då ikkje mest over natta skulle bli annleis 

samanskrudd i hovudet. 

Sjølv er eg rett ofte meir enn overraska 

over kor lett det er for samfunnsforskarar 

å ta for gitt at staten er alvorleg 

svekt, ofte bygd på nokså lause postmoderne 

idear om det politiske heller enn 

empiriske realitetar. Trua på at nasjonalstaten 

er svekt er truleg med på å forklara 

den minkande interessa for folkestyret 

som system. Det fører ein rett ofte 

over i ei omfamning av internasjonal 

rettsutvikling og ei dyrking av at folk 

synest å ta affære i det lokale. Samstundes 

blir viktige trekk ved vårt eige system 

tona ned. Dei av oss som meiner endrin- 

[ SELLE ] 

460 

gane i omgjevnadene ikkje er fullt så 

store som mange vil ha det til, og som 

meiner at å arbeide for å «redda» institusjonelle 

særtrekk ved det systemet som 

har vore – fordi det i heilt uvanleg grad 

har gjeve politisk innverknad også frå 

sosial grupper og regionar som elles har 

meir enn vanskeleg for å bli høyrd – vert 

til utilpassa nostalgikarar. Det er mi vurdering 

at vektlegginga av at nasjonalstaten 

er svekt kan føra til at ein tar lett på 

hevdvunne idear om kva demokrati er 

for noko, og det støtter opp under den 

moderne antikollektivismen og brukarorienteringa, 

eller «kundifiseringa» av 

medborgaren, om ein vil. 

Den etter mitt syn alt for store vektlegginga 

på individualiseringsprosessar og 

«det kompetente individ» som heng 

saman med det vi har diskutert ovafor, 

fører i same retning. Ideen om at vi no er 

frie og skaper våre eigne liv om lag som 

vi vil, gjer også at det å vera avhengig av 

andre, her lest som representert av andre 

gjennom representative organ, verken er 

nødvendig eller noko å trakte etter. Slikt 

kan snarare sjåast som støtte til maktmisbruk 

og ulike former for hierarki. 

Denne ideen om vår nye kompetanse 

(utdanningsrevolusjonen) er berande for 

den manglande respekten for det som 

har vore. Dette er eit stort og mykje 

komplisert felt som vi ikkje kan gå djupt 

inn i her, men det fører etter mi vurdering 

i retning av «elitifisering» av det 

politiske. Betre då med rettsleggjering 

som ein meiner vernar om svake grupper 

og gjev nødvendige rammer for eige livsprosjekt. 

5 

Sjølv om Maktutgreiinga kanskje ikkje 

skil godt nok mellom ulike former for og 

ulike sider ved den aukande rettsleggjeringa, 

er det mitt syn at ukritisk overføring 

av makt frå folkevalte organ til 

rettslege organ og domstolar ikkje er bra

for eit styresett som ønskjer at vanlege 

folk skal vera tilknytt og aller helst også 

kunne påverka politiske prosessar. Ikkje 

det at eg ikkje ser føre meg at det også 

kan mobiliserast politisk rundt slik rettslege 

prosessar; altså at politisk mobilisering 

kan påverka rettsutvikling og 

skjønn. Når det skjer, vert også det politiske 

språket i aukande grad rettsorientert. 

6 Men sjølve strukturen peiker i retning 

av auka elitestyre (der stadig større 

grupper knapt vil kjenna til kva rettar 

dei eigentleg har). 

Her ligg truleg også noko djupare og 

meir allment under overflata som er 

knytt til det i aukande grad politisk 

ukorrekte å bli representert av andre. 

Om ein legg mindre vekt på representasjon 

og blir meir opptatt av at ulike synspunkt 

og idear som er «der ute» skal 

inngå i politiske prosessar, blir det til at 

ein gjennom politisk diskusjon prøver å 

finna løysingar der dei ulike stemmer i 

det offentlege rom blir høyrt og kanskje 

til og med påverkar politiske utfall. Vi er 

eigentleg representerte gjennom at idear 

vi kan ha er med i diskusjonen, og resultatet 

er meir enn demokratisk godt nok. 

Makt vert til noko diffust som er vanskeleg 

å gripa og særleg vert forholdet mellom 

interesser og idégrunnlag uklart. 

Denne overgangen frå mengde (organisasjonstyngde, 

interesser) til idé, som vi 

også ser igjen i deler av den såkalla diskursive 

retninga i demokratiforskinga, 

ser vi også gjenspegla i endringar i organisasjonsmåte 

i frivillig sektor. Store 

medlemstal og medlemsrolla spelar ikkje 

same rolle som før (jamfør kvinnerørsla 

og miljørørsla). Ein kan ha stor politisk 

innverknad utan å ha tunge organisasjonar 

bak seg (Tranvik & Selle 2003). 

Dette er ikkje med på å styrkja folk flest 

sin tilknyting til det politiske systemet. 

Det vert meir enn uklart kven slike orga- 


461 

nisasjonar og institusjonar talar på vegne 

av og kven som har gjeve dei mandatet. 

Det grunnleggjande synspunktet mitt her 

er enkelt: Sluttar vi å bry oss om korleis 

«folk flest» er tilkopla det politiske, har 

demokratiet som idé tapt. 

Under mykje av dette ligg det nok ei 

vurdering av at vanlege demokratiske 

prosessar ikkje er effektive nok og tar for 

lang tid, der dei fleste av oss ikkje er 

informerte nok til å vera med å 

bestemma der kompleksiteten er stor. Og 

sidan ein meiner at kompleksiteten er 

aukande, er det kanskje best at dei profesjonelle 

idéberarane tar ansvaret. Mens 

ein i somme samanhengar argumenterer 

sterkt for at vi er blitt så kompetente, 

argumenterer ein såleis i andre for at det 

er dei mest kompetente som må styra. 7 I 

motsetnad til situasjonen i representative 

organ, har vi her å gjera med folk og 

institusjonar som seier dei representerar 

oss utan at vi har spurd dei om det. Dei 

talar på vegne av oss utan at vi kan 

fjerna dei. På lengre sikt er eg ikkje overtydd 

om at dette er bra for demokratiet. 

Eg er skeptisk til retningar som har relativt 

liten tillit til vitet til folk flest, der ein 

har gitt opp å byggje møteplassar for 

skolering enten fordi ein ikkje ventar at 

nokon har interesse nok for saka til å 

koma, eller fordi denne forma for skolering 

(folkeopplysing heitte det før) kan 

opplevast som paternalisme. Det har 

skjedd noko med tidsforståinga vår ettersom 

det ideologiske fundamentet er 

svekt og dei politiske alternativa er blitt 

mindre tydelege. Vi tenkjer og arbeider 

innafor kortare tidsrammer. Dette har 

konsekvensar for korleis politikken fungerar 

og er også med på å setja press på 

representative organ som er bygd for å 

arbeida innanfor lengre tidsrammer. I 

dette perspektivet blir heller ikkje den 

nye omfamninga av «governance» – nye

typar av samarbeidsorgan mellom 

næringsliv, organisasjonar og det offentlege 

– nødvendigvis eit demokratisk 

framsteg, då kven ein representerer og 

står ansvarleg ovafor blir meir enn utydeleg. 

For meg handlar ikkje dette mest om 

kva demokratiteori som er den beste, 

men om det som meir konkret skjer med 

vårt eige styringssystem. Nokon vil seia 

at vi alltid har hatt eit slags avstandsdemokrati, 

der folk i relativt stor grad har 

stemt ved val, men elles berre har vore 

sånn passe interessert. Den auka lokalorientering 

som somme då ser, vert til eit 

stort pluss. Noko kan det jo vera i det, 

men ein må ikkje gløyma den tydelege 

politiske rolla til eit i komparativ samanheng 

svært omfattande organisasjonsamfunn 

som på ein særeigen måte har ført 

saman det som er lokalt med det som er 

nasjonalt. 8 Det har kopla store deler av 

folket til det politiske rom. 9 Det er strukturen 

som har gjort dette mogleg som er 

svekt. 

Det må understrekast at vårt system 

ikkje berre har vore eit valdemokrati, 

men eit system der eit sterkt organisasjonssamfunn 

ikkje berre har vore knytt 

til det politiske i stort, men også til dei 

politiske partia, om enn i ulik grad. Det 

har vore ein unik kombinasjon av deltakardemokrati 

og valdemokrati i eit og 

same system, gjort mogleg av eit sterkt 

og politisk orientert organisasjonssamfunn. 

Dei frivillige organisasjonane har 

vore, men er det ikkje i same grad lenger, 

ein svært viktig del av partia sitt omland 

og kontakt ut i samfunnet. Eg ser med 

andre ord klare institusjonelle grunnar til 

ei svekking av vanleg folk sine sjansar til 

å vera tilkopla og kunne påverka det 

politiske i stort. Det er denne strukturelle 

endringa Maktutgreiinga ser som eit 

alvorleg demokratisk problem. Idear om 

[ SELLE ] 

462 

at slik svekking kan verte kompensert 

(delvis i alle fall) av folk sine meir direkte 

relasjonar til moderne media, er eg meir 

enn tvilande til. Det er ikkje slik 

moderne norske media ser ut og opererer. 

10 

KONKLUSJON 

Vi er attende der vi starta. Det handlar 

om i kva grad og korleis det nye som 

veks fram kan erstatta forfallstendensar i 

det som har vore. Dette går til kjernen i 

den moderne demokratidiskusjonen. Her 

ser eg endringane i organisasjonssamfunnet 

som særleg viktig fordi organisasjonane 

i den grad har vore knytt ikkje 

berre til dei representative institusjonane 

våre, men også til forvaltinga/byråkratiet. 

Dei frivillige organisasjonane har i 

stor grad vore autonome, men samtidig 

ein integrert del av systemet. Det gav oss 

eit politisk relevant sivilsamfunn med 

autonomi som samtidig var integrert i 

det offentlege på ein slik måte at det gav 

handlekraft og innverknad. Endringane 

her gjer at det skjer noko med den forma 

politikken tar, og det er nett denne forma 

eg ikkje ser peikar i retning av styrkja 

demokrati. 

Det blir ikkje betre av at kommunen 

som autonom politisk sfære også er 

under sterkt press. Sjølv om begge innlegga 

viser til nye dynamiske prosessar 

lokalt, slit eg med å sjå at dette kompenserer 

for svekkinga av dei strukturar som 

har gjeve folk flest institusjonell tilgang 

til det politiske og offentlege rom. For 

meg er politisk orienterte frivillige organisasjonar 

som peikar ut over det lokale 

og kommunen som politisk institusjon, 

ein grunnleggjande del av den norske 

demokratiske infrastrukturen. Det har 

vore institusjonane som knyt den enkelte 

til det lokale og sentrale politisk rom på 

ei og same tid og har gjort spørsmålet

om demokrati til noko langt meir enn eit 

spørsmål om graden av «demokratiske» 

haldningar eller til eit spørsmål om å 

delta i val. 

Det betyr også at uansett kor interessant 

det vil vera å få nye studiar av 

utvalte kommunar og lokalsamfunn 

(Røiseland), og uansett kor opne lokale 

velferdsinstitusjonar blir i møtet med 

brukar og klient (Andreassen), så er det 

ikkje nok. 11 Det betyr sjølvsagt ikkje at 

eg er ueinig i at viktige deler av demokratiets 

infrastruktur blir skapt og haldt vedlike 

i lokalsamfunn og kommunar. Men 

Noter 

1. Her vil eg understreka at vi i Maktutgreiinga 

i for liten grad gjekk inn i profesjonane 

si rolle, ikkje berre i forhold til 

folkevalgte organ, men også skiljet mellom 

profesjonsmakt og administrativ 

makt er nok underkommunisert. 

2. For ei oversikt over ulike retningar 

her, sjå Wollebæk og Selle (2005). 

3. Her er det viktig å understreka at dei 

«forfallstendensar» Maktutgreiinga 

understrekar, gjeld i forhold til utviklinga 

i vårt eige demokratiske system. Ei meir 

komparativ tilnærming ville nok synt at 

demokratiets helsetilstand hos oss framleis 

overgår det ein finn i mange land det 

er naturleg å samanlikna seg med. 

4. Her må det nemnast at Maktutgreiinga 

også kunne ha studert kommunane 

og lokalnivået meir grundig. Dei kom 

etter kvart tydelegare inn og er då også 

vektlagt både i sluttboka og i mitt eige 

sluttinnlegg (Selle 2004), men utan at vi 

i sjølve Maktutgreiinga på skikkeleg vis 

fører saman det som skjer i organisasjonslivet 

med det som skjer med kommunen 

som politisk institusjon. 

Akkurat dette er noko eg arbeider 

vidare med no (sjå t.d. Tranvik & Selle 

2005). 


463 

eg ser det som heilt avgjerande korleis det 

som skjer lokalt er knytt til det som går 

føre seg på høgare nivå. Det er jo derfor 

at det er så øydeleggjande for den demokratiske 

infrastrukturen, det som no skjer 

med organisasjonssamfunnet og med 

kommunane som politiske organ. Det 

inneber slett ikkje ei manglande interesse 

for lokale prosessar. Snarare tvert om, 

men det krev ei jakt etter dynamikkar og 

nivåkoplingar som mange av lokalsamfunnsforskarane 

og velferdsforskarane i 

dag enten er lite interesserte i eller undervurderer 

tydnaden av. 

5. Ein viktig diskusjon her som eg skal 

la liggja, gjeld at det synest som både 

det vi kan kalla høgre- og venstresida 

støtter opp om dette. Det er meir enn 

interessant korleis auka rettsleggjering 

på kostnad av folkestyreinstitusjonane i 

dag vert støtta av intellektuelle som 

meiner seg å tilhøyra venstresida. 

6. Det er den moderne samepolitikken 

eit godt eksempel på. Samane ville ikkje 

hatt den graden av autonomi dei i dag 

har, hadde det ikkje vore for internasjonal 

rettsutvikling. Og det er ikkje å ta 

for sterkt i å seia at det politiske språket 

er blitt rettsleggjort i denne prosessen 

(Sjå Bjerkli & Selle 2003). 

7. Dette paradokset er verd ein eigen 

studie. 

8. Her er det viktig å poengtere to viktige 

forhold. For det første var lokalorienteringa 

i det tradisjonelle 

organisasjonssamfunnet sterk, men 

samtidig grunnleggjande ulik den nye 

lokalorienteringa. Det lokale nivået 

hadde stor grad av autonomi, sjølv om 

det inngikk i ein hierarkisk organisasjonsmodell. 

Paternalistiske strukturar 

og toppstyring var ikkje det normale. 

Organisasjonane var lokale i aktivitet

og orientering, samtidig som dei var 

nasjonale og internasjonale i ideologi, 

verdisyn og basismålsetninger. Mange 

frivillige organisasjonar (og politiske 

parti) knytta ikkje berre folk til det 

nasjonale styringssystemet, men dei var 

også med på å setja lokale og nasjonale 

utfordringar inn i ein internasjonal 

samanheng. Internasjonale saker blei 

relevante for folk rundt omkring i landet 

fordi problema «der ute» ikkje var 

så veldig ulike dei som prega kvardagen 

her heime. Sjå Tranvik og Selle (2003). 

9. Det er dei som vil seia at sjølv om 

mange har vore medlemmer i organisasjonssamfunnet, 

så har likevel dei fleste 

medlemmene vore passive. Dermed blir 

ikkje organisasjonssamfunnet så viktig 

Referansar 

Bjerkli, B. & P. Selle, red. (2003), Samer, 

makt og demokrati. Sametinget og den 

nye samiske offentligheten. Oslo: Gyldendal 

Akademisk. 

Flo, Y. (2004), Staten og sjølvstyret. Statleg 

politikk overfor det lokale og regionale 

styringsverket etter 1900. Doktoravhandling, 

Historisk institutt, Universitetet 

i Bergen. 

Rokkan, S. (1975), «Sentrum og periferi, 

økonomi og kultur: Modeller og data i 

kliometrisk sosiologi». I: Periferi og sentrum 

i historien. Studier i historisk 

metode, nr. 10. Oslo: Universitetsforlaget. 

Seip, J.A. (1975), «Modellenes tyranni». I: 

Periferi og sentrum i historien. Studier i 

historisk metode, nr. 10. Oslo: Universitetsforlaget. 

Selle, P. (2004), «Sterkere statsmakt og 

svekket lokaldemokrati». Nytt Norsk 

Tidsskrift, 21, 1:79–85. 

Selle, P. & B. Øymyr (1995), Frivillig organisering 

og demokrati. Det frivillige 

organisasjonssamfunnet endrar seg, 

1940–1990. Oslo: Samlaget. 

[ SELLE ] 

464 

likevel. Dette argumentet kjøper eg 

ikkje. Det viser seg då også at det store 

skiljet i omfanget av sosial kapital ikkje 

går mellom aktive og passive, men mellom 

dei som er medlemmer og dei som 

ikkje er det, eller mellom dei som er tilkopla 

og dei som ikkje er det. Sjå for 

eksempel Wollebæk og Selle (2002b). 

10. For ein analyse av kvifor norske 

media ikkje fungerar slik, men er snarare 

ein del av problemet enn løsinga, sjå 

Tranvik og Selle (2003, kap. 6). 

11. Her er det også viktig å understreka 

at tilgang ikkje er det same som innverknad. 

Det blir såleis viktig å studera nye 

maktrelasjonar i desse møtestadene mellom 

byråkrati/profesjon og brukar/klient. 

Tranvik, T. & P. Selle (2003), Farvel til folkestyret? 

Nasjonalstaten og de nye nettverkene. 


Tranvik, T. & P. Selle (2005), «State and 

Citizens in Norway. Organizational 

Society and State–Municipal Relations». 

West European Politics, 28, 

4:852–871. 

Tranvik, T. & A.L. Fimreite (2006), 

«Reform Failure. The Processes of Devolution 

and Centralization in Norway». 

Local Government Studies, 32, 1:89–107. 

Wollebæk, D. & P. Selle (2002a), Det nye 

organisasjonssamfunnet. Demokrati i 

omforming. Bergen: Fagbokforlaget. 

Wollebæk. D. & P. Selle (2002b), «Passive 

Support: No Support at All». Nonprofit 

Management and Leadership, 13, 

2:187–203. 

Wollebæk, D. & P. Selle (2005), «Hvorfor 

studere sosial kapital i Norge?». Tidsskrift 

for samfunnsforskning, 46, 2:221–236. 

Østerud, Ø., F. Engelstad & P. Selle (2003), 

Makten og demokratiet. Oslo: Gyldendal 

Akademisk.

BOKANMELDELSER 

Tian Sørhaug 

Managementaliteten og autoritetens forvandling. 

Ledelse i en kunnskapsøkonomi 

Bergen: Fagbokforlaget 2005, 353 sider 

Tian Sørhaug har skrevet en viktig bok om 

ledelse som mange bør ta seg tid til å lese. 

Boka skiller seg fra mye annen ledelseslitteratur, 

og er da heller ikke noen oppskriftsbok 

på god ledelse og hvordan ledere bør 

oppføre seg for å oppnå suksess. Boka 

handler ikke om ledelse, men om kunnskapen 

om ledelse. Sørhaugs prosjekt er å 

påvise hvordan ledelse innenfor en industriell 

og instrumentell tenkemåte har utviklet 

seg fram til et nivå der den ikke lenger 

har noen kraft og vitalitet til å forklare 

fenomen knyttet til dagens virkelighet. 

Ordet managementalitet i tittelen på 

boka er et ordspill som betegner en tenkemåte 

som har hatt stor innvirkning på 

hvordan vi oppfatter ledelse i vår tid. 

Managementalitet representerer en mulighetstenkning 

som har frigjort seg fra fortid 

og tradisjoners innflytelse. Denne frikobling 

av autoritet – som er typisk 

amerikansk – har åpnet muligheten for å 

forstå ledelse som et årsaksforhold, basert 

på forutsetninger om regelmessighet og 

kontrollerbarhet. Slik har amerikansk 

kultur og storkonsernets organisasjonsformer 

skapt et naturlig sosialt laboratorium 

– en naturlig kultur – for eksperimentering 

og utvikling av ledelse som et 

utvendig, objektivt fenomen. 

Vi vil trekke fram tre hovedperspektiver 

i denne anmeldelsen: 

• «autoritet» – som utgjør grunnlaget 

for ledelse 

465 



VOL 47, NR 3, 465–481 

• «bedriftsforståelse» – som forklarer 

hvordan managementalitet vokste 

fram i tilknytning til utviklingen av 

de moderne industrikonsern, og til 

slutt 

• «ledelse i en kunnskapsøkonomi» 

– som forsøker å begripe den store 

overgangen fra den industrielle sivilisasjon 

til kunnskaps- og nettverkssamfunnet. 

AUTORITETENS FORVANDLING 

I alle samfunn finnes det former for autoritet 

– noe som får deltakere til å sette 

egen vilje til side og gjøre det man oppfatter 

at andre forventer. Dette noe knytter 

mennesker sammen i sosiale fellesskap. 

Autoritetens uttrykk, sier Sørhaug, 

framstår som noe mindre enn en ordre 

og mer enn et råd. 

Autoritet er en mental størrelse. Den 

skapes i samspill og meningsutveksling 

og i rommet mellom makt og tillit. Den 

har hatt ulike uttrykk og endret seg mye 

gjennom historien. Sørhaug er opptatt av 

denne forvandlingen. Historisk har autoritet 

vært knyttet til opprettholdelse av 

tradisjoner og bevaring av det bestående. 

Renessansen og opplysningstiden representerte 

et brudd med dette. Tradisjon 

ble erstattet med fornuft og formaliserte 

retningslinjer. Organisasjoner endret 

form og ble byråkratisert. Den rasjonelle 

tenkemåte skjøt fart under den industrielle 

revolusjon og dannet grunnlaget for 

«managementalitet» som har dominert 

vårt syn på organisasjon og ledelse fram 

til vår tid. Managementalitet, sier Sørhaug, 

er et ektefødt barn av det amerikanske 

konsernet. Det er en autoritet fri-

[ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ] 

gjort fra tradisjon og byråkrati, 

framtidsrettet og fri, og et eksempel på 

en svært vellykket og amerikansk kodifisering, 

som har fått enorm utbredelse og 

innflytelse. Utbredelsen har vært koblet 

til to usedvanlig ekspansive prosjekter: 

vestlig naturvitenskap og den moderne 

vestlige bedriften. 

Én linje i utviklingen fra tradisjonell 

autoritet, via legal/rasjonell, til managementalitet 

og videre inn i kunnskapsøkonomiens 

tidsalder, er særlig interessant. 

Enkeltmennesket får stadig større plass 

og betydning. Mennesket var lite og 

betydningsløst innenfor de tradisjonelle 

autoritetsformer. Kravet om disiplin og 

lydighet var absolutt. I kunnskapsøkonomiens 

tidsalder er enkeltmenneskets 

verdi blitt større enn noen gang. Objektive 

sannheter erstattes av refleksjoner, 

bevisstgjøring og læring. Ledelse beveger 

seg mot selvledelse i et samfunn preget 

av mulighetstenkning og vektløs verdiskaping. 

EN MER ÅPEN 

BEDRIFTSFORSTÅELSE 

Tian Sørhaug beskriver arbeidslivets 

utvikling innenfor den såkalt industrielle 

sivilisasjon, som hadde sitt høydepunkt 

rundt midten av forrige århundre, og 

som fortsatt øver sterk innflytelse på 

hvordan vi arbeider og tenker. Det er da 

moderne industriproduksjon utvikles og 

selskaper organiserer seg i store multinasjonale 

konsern. Det er i denne perioden 

managementaliteten vokser fram, spesielt 

i USA og Vest-Europa, og bidro til å 

fristille og omforme autoriteten og derved 

legge grunnlaget for ny for ledelse. 

Slik blir bedriften et laboratorium for 

utvikling av nye begreper og mentaliteter. 

Managementaliteten oppfatter ver- 

466 

den som ting og ser alle sammenhenger 

som mekaniske, instrumentelle og utvendige. 

Inspirert av naturvitenskapen, skal 

bedrifter drives etter vitenskapelige prinsipper 

og utvikles gjennom kontrollerte 

og etterprøvbare eksperimenter. 

Sørhaugs fokus er kunnskapsdannelsen 

som skjer i de nye bedriftene og deres 

egen selvoppfatning. Han er opptatt av å 

beskrive endringer og kritisere den positivistiske 

tenkemåte som ligger innbakt i 

managementaliteten. Sosiale fenomen er 

ikke bare hva de framstår som. De må 

forstås i sammenhenger (i relasjon til 

omgivelser og til seg selv), forklares i lys 

av sin historie og begrunnes i kraft av sin 

hensikt og sitt potensial. 

Hva særpreger måten han orienterer 

seg mot bedriften som fenomen? Hva 

skiller den fra lærebøker i bedriftsøkonomi 

og organisasjonsteori? Vi tror svaret 

er et paradoks eller en slags gåte, i 

likhet med mye annet i denne boka. På 

den ene side virker han oppriktig imponert 

over de industrielle underverkene 

som skjedde i forrige århundre, og samtidig 

irritert over bedriftenes selvoppfatning 

og mentalitet. Hans alternativ er en 

rekke refleksjoner og drøftinger, om 

kunnskap, kapital, organisering o.l. 

Ingen ny oppskrift eller lærebok, ingen 

alternativ teori, men en levende interesse 

for livet i bedriftene og samspillet mellom 

folk. Som en maler lager han bilder i 

mange lag. Bilder og innfall ment for å 

inspirere og motivere – kanskje også irritere? 

Sørhaugs bedriftsforståelse er ikke en 

selvstendig del, som kan leses uavhengig 

av bokas øvrige deler. Den knytter kunnskapsdannelsen, 

som er forfatterens 

hovedanliggende, an til praksis ute i 

bedriftene og organisasjonene.

LEDELSESTEORIER INNENFOR 

MANAGEMENTALITETEN 

Boka er som nevnt ingen kokebok med 

lettvinte oppskrifter på vellykket ledelse. 

Innledningsvis inneholder den en grundig 

og oversiktlig innføring i ledelsesteorienes 

utvikling. Ønsker man raskt å skaffe 

seg en oversikt over dette fagfeltet, så er 

denne delen av boka en god investering. 

Teoriene presenteres og drøftes tematisk 

og kronologisk, før de komprimeres 

i en innholdsrik figur – Yukls multisammenhengsmodell, 

som ifølge forfatteren 

viser hele forskningsfeltet gjennom 50 år. 

Modellen rommer et finmasket nettverk 

av ledelseskategorier som påvirker hverandre 

gjensidig. Men innholdsrikdommen 

til tross, så er det noe som ikke 

stemmer. 

Modellen er et symptom på det som 

faktisk skjedde med ledelsesforskningen 

utover på 50- og 60-tallet: Ledelsesforskningen 

undergravde sitt eget emne istedenfor 

å skape fruktbare hypoteser og 

gode teorier. Årsakene til at dette kunne 

skje ligger, ifølge Sørhaug, innbakt i 

managementalitetens egne forutsetninger. 

Den amerikanske frikobling av autoritet 

har åpnet for å forstå ledelse som et 

eget, uavhengig fenomen. Amerikansk 

kultur og storkonsernets organisasjonsformer 

skapte et «naturlig sosialt» laboratorium 

– en naturlig kultur – for leting 

etter løsninger på «the leadership 

puzzle». 

Managementalitetens ledelseskonsept 

bygger på en forestilling og forhåpning 

om automatisert autoritet. En forestilling 

som i sin konsekvens gjør ledelse overflødig. 

Det er denne innebygde selvmotsigelsen 

som bidrar til at ledelsesforskningen 

forvitrer og gradvis mistet sin 

legitimitet. Gjennom en guidet tur i ledelseslitteraturen 

viser forfatteren oss hvordan 

dette kunne skje. 

[ BOKANMELDELSER ] 

467 

Sørhaugs guide er «ledelsens elementære 

former» eller sosiale logikker, som 

Sørhaug kaller det: kausal ledelse, som 

forårsaker bestemt atferd, transaksjonal 

ledelse, som relasjoner basert på gjensidighet 

og bytte (som slett ikke behøver 

være likeverdig) og transformativ ledelse, 

basert på verdifellesskap og muligheter 

til påvirkning og utvikling av handlingsrommet 

man opererer innenfor. Sørhaug 

bruker disse formene eller logikkene til å 

beskrive og forklare et forløp og presentere 

ledelsesteoriene som vokste fram. 

Ledelsesforskningen tok aldri livet av 

seg selv. Ifølge Sørhaug reddet den seg 

gjennom å oppdage det symbolske. På 

slutten av 70-tallet begynte et nytt teknoøkonomisk 

paradigme å øve innflytelse 

som bidro til å avlive den industrielle 

sivilisasjonens underliggende forhåpninger 

om å kunne konstruere automatiske 

ledelsesformer. Mye positivt har fulgt 

med denne vendingen. I kjølvannet av 

analyser som trekker inn kultur, kognisjon 

og læring, har det oppstått en rikere 

forståelse av hva ledelse er, men mangfoldet 

koster. Tapet av stringens og entydighet 

har ført til betydelig reduserte ambisjoner 

om å kunne bestemme og 

bedømme hva som er riktig og god 

ledelse. Overskridelse av disse begrensningene 

er tema for den avsluttende del 

av boka – ledelse i en kunnskapsøkonomi. 

LEDELSE I EN 

KUNNSKAPSØKONOMI 

Bokas mest originale bidrag kommer til 

slutt og handler om ledelse under nye 

forutsetninger – ledelse i en kunnskapsøkonomi. 

Sørhaug befinner seg her innenfor 

en stor internasjonal bevegelse som 

forsøker å begripe den store overgangen 

fra den industrielle sivilisasjon og ut i 

noe annet – kunnskaps- og nettverks-


samfunnet. Mange mener denne overgangen 

representerer en mer gjennomgripende 

forandring enn den industrielle 

revolusjon, og at vi står overfor et paradigmeskifte 

som vil kullkaste alt vi 

trodde på. 

Som forsker er Sørhaug opptatt av 

tidsbegrepet. Han liker å utvikle tanker 

festet til historier og forløp, og han påpeker 

ved flere anledninger at logisk tenkning 

ikke har noe tidsbegrep. I lys av 

dette er det interessant å merke seg hvordan 

siste del av boka skifter tidsform – 

fra fortid til framtid. Han går fra å være 

kulturhistorisk og tilbakeskuende til å bli 

framtidsrettet og forutseende – det er 

ingen enkel øvelse. 

Dette er en spennende tilnærming, og 

vi mener at dette er nøkkelen til forståelse 

av boka og til hvordan en ny ledelsesteori 

tilpasset vår tid kan utvikles i 

praksis. Formen er i seg selv et kjempeparadoks 

som truer med å velte hele prosjektet. 

Sørhaug er nemlig akademikeren 

som ønsker å bryte den vitenskapelige 

tenkemåten. Men hvordan skal han klare 

dette uten selv å bli useriøs og uvitenskapelig? 

Hans grep er å identifisere elementer 

i kunnskaps- og nettverkssamfunnet 

som vokser fram. Det gjør han ved bruk 

av begrepene karisma og fetisjering. Han 

trekker også veksler på Max Webers 

arbeider om autoritet, makt og byråkrati. 

I den nye økonomien er det åpne grenseflater 

mellom ledelse og administrasjon 

og mellom ledelse og organisering. Organiseringen 

har også et aspekt av ledelse 

ved seg. Formelle og rigide styringsimpulser 

skaper ikke rom for skaperkraft 

og skaperglede. Praksisfellesskap, team 

og arbeidsgrupper organiseres ikke ved 

at de blir pålagt et mandat. Lederne må 

heller bringe riktige mennesker sammen 

og bidra til at det blir skapt en infra- 

468 

struktur som gjør at slike arbeidsfellesskap 

får de beste vekstvilkår. All ledelse 

bygger på tro og forventning om at noe 

man ønsker skal komme til å skje. 

Ledelse blir en skaperakt. 

Forutsetningene for å kunne være 

framtidsrettet og skapende er at kunnskaps- 

og nettverkssamfunnet har kapasitet 

i ledelse, administrasjon og organisering. 

Den nye økonomien utfordrer 

byråkratiets instruksjonsmyndighet som 

bygger på kontroll over kompetanse og 

bedriftens styringsrett som bygger på 

kontroll over kapital. 

I kunnskaps- og nettverkssamfunnet er 

det kunnskap, mening, ideer og informasjon 

som er produktene. Forståelsen av 

hva som er økonomiske objekter er med 

andre ord endret. De nye produktene tar 

ikke plass, brukes ikke opp og slites heller 

ikke ut. Produktene skapes, utvikles 

og verdsettes i relasjonelle rom. Alle kan 

bruke av dem uten at det blir færre av 

dem eller at de blir mindre tilgjengelige. 

De er heller ikke utsatt for slit og verdiforringelse. 

Fortolkning og meningsdannelse 

blir økonomiske drivkrefter. 

Den nye økonomien ser på kunnskap 

som flyt, som en sirkulasjon og akkumulasjon 

av informasjon, til forskjell fra 

managementalitetens rom, som er et lukket 

rom og som ser på kunnskap som 

ting, som avgrensede varer og saker. 

Kunnskapen skapes i et åpent, flytende 

og delt rom. Kunnskap utvikles når den 

deles i og med et fellesskap. Personlige 

overleveringer, muntlig kommunikasjon 

og nettverk som er bygd på kunnskap og 

felles lidenskap for en virksomhet, er 

eksempler på åpne, flytende og delte 

rom. Kunnskaps- og informasjonssamfunnet 

består av rom som er åpne og tilgjengelige 

for alle. Det er i slike rom 

ledelse og autoritet utfolder seg, noe som 

innebærer nye og store lederutfordringer.

BOKAS STERKE OG SVAKE SIDER 

Sørhaugs bok har mange lag som kan 

leses på flere ulike måter. Dette gjør den 

underholdende, men ikke direkte enkel å 

trenge inn i. Flere steder møter vi overraskende 

nok på religiøse tema og vendinger. 

Det er tydelig at forfatteren 

mener at de naturvitenskaplige begreper 

og idealer ikke er tilstrekkelig til å fange 

komplekse fenomener som ledelse og 

arbeidsliv. 

Bokas hovedgrep er overgangen fra 

managementalitetens sterile rom til 

ledelse under nye forutsetninger innenfor 

en kunnskapsøkonomi. Sørhaug beskriver, 

vrir og vrenger på bevegelsene som 

førte til denne overgangen. Her presenteres 

verdifull kunnskap om ledelsesteorienes 

utvikling. Men bokas svakhet er at 

beskrivelsen av overgangen ikke er tydelig 

nok. Hva overgangen betyr for ledelse 

i kunnskaps- og nettverkssamfunnet er 

heller ikke tilstrekkelig konkretisert. 

Overgangen innebærer at skillet mellom 

meningsutveksling og gjennomføring 

må gjøres tydeligere. Lederens kanskje 

fremste oppgave er å skape mening 

ved å fange opp det genuint menneskelige 

som vi har mistet kontakten med 

gjennom vanetenkning og automatiserte 

tolkninger. Identitet og særpreg må utvikles. 

Overgangen retter fokus på praksis i 

virksomhetene. Lederens oppgave er å ha 

kapasitet til å håndtere forandring på 

permanent basis. For å lykkes med det er 

det nødvendig at lederen gir handlingsrom 

til personer som kan være med på å 

skape ny praksis og nye virkeligheter. 


Arne Rolland 

arr@udi.no 

Tellef Raustøl 

tellef@raustol.no 

469 

Knut Heidar (red.) 

Nordic Politics: Comparative Perspectives 

Oslo: Universitetsforlaget 2004, 311 sider 

Knut Heidars velredigerte bok om nordisk 

politikk gir et meget nyttig bidrag til 

fagfeltet komparativ politikk. Boken fyller 

et hull i den engelskspråklige litteraturen, 

og vil således være til stor nytte på 

kurs i så vel nordisk politikk som sammenlignende 

politikk ved engelskspråklige 

universiteter. Boken har vokst ut av 

en forelesningsserie i nordisk politikk 

ved Universitetet i Oslo, og er skrevet 

med sikte på å introdusere nordisk politikk 

til ikke-nordiske studenter. Målet er 

delvis å gi grunnleggende informasjon 

om sentrale temaer, og delvis å bidra 

med komparativ analyse av de nordiske 

landene. De fleste av bokens femten 

kapitler oppnår i høy grad dette målet. 

Heidars bok deler mange av de styrker 

og svakheter som man gjerne finner i 

redigerte verk. Hovedstyrken ligger i at 

boken trekker på en rekke bidragsytere 

med tung ekspertise på sine fagområder. 

I dette tilfellet kommer de fleste fra 

samme miljø: ti fra Universitetet i Oslo, 

tre fra Universitetet i Bergen og en fra 

Forsvarets Forskningsinstitutt. Som i 

mange bøker med flere bidragsytere er 

imidlertid kapitlene noe ujevne med hensyn 

til både ambisjon og innhold. 

Nordic Politics er et komparativt verk, 

som først og fremst dekker de tre skandinaviske 

landene. Finland og Island er 

dekket i varierende grad, ut fra hvorvidt 

hver enkelt forfatter finner det nødvendig 

eller fruktbart. Selv om boken utgår 

fra et norsk miljø, og det i enkelte tilfeller 

er lagt mer vekt på Norge enn Danmark 

og Sverige, opprettholder de fleste 

kapitlene en god balanse mellom de tre 

(eller fem) landene. De sterkeste kapitlene 

kombinerer denne balansen med å gi


grunnleggende informasjon, sette leseren 

inn i den relevante akademiske debatten 

og drøfte de viktigste utviklingstrekkene 

i Norden. 

Bidragene er ikke gruppert etter tema, 

men følger en progresjon fra statsbygging 

og reform, via partier og skillelinjer, 

interesser og representasjon, styringssystem 

og -mønstre til EU og utenrikspolitikk. 

Denne rekken rammes inn av 

redaktørens introduksjonskapittel og 

avslutning, og disse kapitlene er blant 

bokens sterkere sider. Heidars første 

kapittel gir en solid introduksjon til nordisk 

statsutvikling og politisk historie, og 

legger et meget godt grunnlag for de 

komparative analysene som følger. 

Avslutningskapitlet løfter blikket, i form 

av en bredere komparativ analyse som 

bidrar til å sette nordisk politikk i europeisk 

perspektiv og samtidig inviterer 

leseren til videre tenkning rundt sammenlignende 

politikk. 

Partier, velgere og partisystemer er de 

temaene som dekkes best i Nordic Politics. 

Både Heidars eget kapittel om partier 

og partisystem og Oddbjørn Knutsens 

gjennomgang av skillelinjer og 

velgere lever meget godt opp til bokens 

ambisjon: de introduserer den viktigste 

litteraturen og akademiske debattene, gir 

solide overblikk over de viktigste endringene 

over tid, og støtter analysen med 

empiri. Fire andre kapitler dekker politisk 

representasjon, men på en noe mer 

ujevn måte. Kapitlene om parlamentarisk 

representasjon og kvinners rolle i 

politikken er i større grad beskrivende, 

men dekker de forskjellige landene godt. 

Kapitlene om det sivile samfunn og korporatisme 

er mer fokusert på norske forhold, 

og setter i større grad dagens trender 

opp mot utvalgte idealmodeller eller 

idealbilder. 

470 

Dekningen av de politiske systemene 

og offentlig politikk er også til dels 

meget sterk. Både Anton Steens gjennomgang 

av velferdsstaten og Lawrence 

Roses kapittel om kommunal styring 

kombinerer solid introduksjon av temaet 

med gjennomgang av den komparative 

litteraturen, og drøfter utviklinger og 

utfordringer i de nordiske landene på en 

måte som er lett tilgjengelig for ikke-nordiske 

studenter. Kapitlene om nordiske 

regioner og parlamentarisk styring fokuserer 

noe mer på utvalgte temaer og teorier, 

og er derfor ikke like dekkende i 

bredden. Drøftingen av statsreformer 

beveger seg enda lenger fra lærebokstilen 

med hensyn til å gi grunnleggende informasjon 

og drøfte forskjeller og likhetstrekk 

i Skandinavia. Snarere utgjør 

kapitlet en kritikk av New Public Management 

som motefenomen, på en måte 

som kan virke mer relevant for en spissformulert 

maktutredning enn for bokens 

hovedformål. 

De to kapitlene som beskriver policyområder, 

er blant bokens svakere bidrag. 

De utfordrende oppgavene med å dekke 

nordisk utenriks- og sikkerhetspolitikk 

og landenes forhold til EU løses på mindre 

dekkende måte enn i for eksempel 

kapitlet om velferdspolitikken, siden 

søkelyset er rettet mer mot utvalgte 

temaer. Særlig med hensyn til europeisk 

integrasjon er mange interessante temaer 

utelatt, ikke minst de politiske konfliktene 

i de nordiske landene og debatten 

om effekten av medlemskap. Videre er en 

substansiell engelskspråklig litteratur 

forbigått, og det er litt uheldig, gitt 

bokens målgruppe. 

I sin helhet fremstår Nordic Politics 

som et meget solid og særdeles velkomment 

bidrag til den engelske litteraturen 

om temaet nordisk politikk og fagfeltet 

komparativ politikk. Boken dekker de

vesentligste sidene ved de skandinaviske 

politiske systemene, og er meget sterk på 

kjerneområdene i komparativ politikk: 

partier, velgere, velferdsstaten og politiske 

prosesser, men er noe svakere med 

hensyn til offentlige styringsformer og 

EU. Boken er velskrevet, og derfor lett 

tilgjengelig for studenter. Den inneholder 

allikevel et par inkonsekvente oversettelser 

som lett kan rettes opp: EØS oversettes 

til både EEA og EES, og kommuner 

til municipalities og communes. På ett 

punkt blandes Russland og Sovjetunionen 

sammen. Men det er småting. Kort 

sagt utgjør Heidars bok et meget nyttig 

og tilgjengelig bidrag for studenter av så 

vel nordisk som komparativ politikk, og 

den fyller et viktig hull i den engelskspråklige 

faglitteraturen. 


Nick Sitter 

nick.sitter@.bi.no 

Lise Togeby 

Man har et standpunkt … Om stabilitet 

og forandring i befolkningens holdninger 

Århus 2004: Aarhus Universitetsforlag, 294 sider 

I demokratiet utgjør den offentlige opinion 

og befolkningens holdninger en helt 

sentral rolle. Et viktig spørsmål som har 

opptatt flere politiske tenkere og analytikere 

opp igjennom tidene er derfor hvorvidt 

befolkningens meninger er kompetente 

og stabile nok til å bli tatt alvorlig. 

Spesielt er dette viktig dersom befolkningen 

skal tillegges vekt ut over det å kun 

velge mellom ulike politiske eliter ved 

valg. Ettersom befolkningens holdninger 

også mellom valg er blitt mer offentlig 

tilgjengelige via stadig flere meningsmålinger, 

er spørsmålet blitt ytterligere 

aktualisert. Flere har gitt uttrykk for at 

471 

svingninger i disse målingene viser at 

befolkningen ikke vet hva de mener, men 

gir tilfeldige svar på tilfeldige spørsmål. 

Spesielt har dette vært tilfellet blant flere 

av de som har studert individuelle holdningsendringer. 

Andre har rettet søkelyset 

mot opinionen som kollektiv størrelse 

og pekt på at de endringene som oppstår 

har naturlige og fornuftige forklaringer. 

Spørsmål om hvorvidt befolkningens 

holdninger er stabile eller ustabile, hvem 

som endrer sine holdninger og hva som 

kan forklare endring og stabilitet i forhold 

til ulike spørsmål, er også utgangspunktet 

for et av bidragene fra den danske 

maktutredningen. 

Den danske maktutredningens leder, 

Lise Togeby, presenterer i denne boken 

hvordan danskenes holdninger på ulike 

områder utvikler seg på kort og langt 

sikt, men boken ønsker også å etterprøve 

en del hypoteser omkring holdningsdannelse 

og holdningsutvikling som tidligere 

og da spesielt amerikansk forskning har 

kommet frem til. Analysene som presentes 

er basert på en imponerende undersøkelse 

som ikke bare har målt befolkningens 

verdier og holdninger hver fjerde 

måned i perioden fra mai 1999 til september 

2002, men disse elleve opinionsmålingene 

kan også kobles opp imot innholdsanalyser 

av danske aviser i den 

samme perioden. Togeby får dermed et 

unikt empirisk materiale å jobbe med, og 

boken er etter det jeg erfarer også den 

første systematiske studie av holdningsendring 

og stabilitet i en skandinavisk 

sammenheng. Ved å dekke et stort antall 

tema og en så pass lang periode med 

relativt tette opinionsmålinger, kan 

undersøkelsen beskrives som et naturlig 

eksperiment, ved at man kan følge holdninger 

og se hvordan disse blir påvirket 

av den faktiske og den medieskapte virkelighet.


Dette er med andre ord et svært ambisiøst 

prosjekt, ikke minst ved at det i surveyundersøkelsene 

er innebygd rullerende 

panel. En tredjedel av 

intervjuobjektene ble utskiftet hver gang, 

og hver person deltok i tre påfølgende 

undersøkelser. Dermed ligger alt til rette 

for å undersøke både den individuelle 

stabiliteten og hvordan opinionen som 

aggregert størrelse beveger seg. 

Boken er delt inn i tre deler. Den første 

gir en rask innføring i grunnlaget for 

undersøkelsen samt presentasjon av tidligere 

forskningsresultater og bokens 

underliggende antagelser. Kapittel 2 gir 

en grei gjennomgang av tidligere forskning, 

og Togeby skal ha honnør for å 

gjøre en ofte metodisk komplisert debatt 

enkel og lett tilgjengelig også for de som 

ikke har tidligere kjennskap til temaet. 

Samtidig vil nok de mer viderekomne 

savne et noe høyere detaljeringsnivå. 

Den teoretiske gjennomgangen kunne 

f.eks. med fordel ha utdypet skillet mellom 

ulike typer holdninger ytterligere. 

Selv om skillet mellom verdier og holdninger 

diskuteres, hadde de videre analysene 

tjent på et mer finmasket teoretisk 

rammeverk og klarere operasjonalisering 

rundt ulike typer holdninger og verdier. 

Det er for eksempel stor forskjell på 

spørsmål om bevilgninger eller kvoter 

bør økes eller minskes iht. dagens situasjon 

og generelle holdninger til ulike 

sosiale og politiske rettigheter eller grad 

av privatisering. Mens sistnevnte vil være 

nærmere beslektet med de mer grunnleggende 

verdier, vil de førstnevnte spørsmål 

i stor grad være avhengig av hvordan 

dagens situasjon oppfattes, og derfor 

i større grad påvirkes av det man på 

engelsk kaller «perceptions». Togeby 

kunne også med fordel gått nærmere inn 

på skillet mellom holdningsdannelse og 

holdningsendring. Slik det fremstår nå, 

472 

benyttes begrepene nærmes som synonymer, 

noe som er noe upresist i forhold til 

den faglige debatten for øvrig. 

Bokens absolutte styrke ligger i de 

mange interessante koblinger mellom 

ulike begivenheter, medienes videreformidling 

av disse og opinionens reaksjoner 

i form av holdningsendring eller stabilitet. 

Disse analysene presenteres i del 

2, som består av ti kapitler som hver tar 

for seg ulike politiske saker. En av disse 

sakene er knyttet til innvandrere og flyktninger. 

Her demonstrerer Togeby at det 

danske folks holdninger i slike spørsmål 

har holdt seg overraskende stabil, og at 

danskene ikke har gått fra å være svært 

tolerante og gjestfrie til å bli mer og mer 

innvandringsfiendtlige – slik det gjerne 

antas. Det som imidlertid har endret seg 

ganske betydelig er sakens oppmerksomhet, 

både hos opinionen og blant mediene. 

Samtidig avdekkes enkelte interessante 

kortsiktige opinionssvingninger 

som ser ut til å følge endringer i mediedekningen. 

Når mediedekningen blir mer 

positiv, blir også holdningene mer positive, 

og omvendt blir holdningene mer 

negative når mediedekningen har en 

negativ vinkling. Det er imidlertid bare 

omfanget av artikler som gjengis kvantitativt 

i boken, endringer i hvordan avisartiklene 

er vinklet blir ikke presentert 

på samme måte. Her omtales kun hvilke 

saker som dominerer mediedekningen. 

Med dette som bakteppe trekkes den 

konklusjonen at konkrete begivenheter 

og omfattende mediedekning kan skape 

svingninger opp og ned, men at holdningene 

fort nærmer seg sitt «vanlige» nivå. 

På samme måte beveger opinionens 

holdninger til EU seg betraktelig hver 

gang det utskrives en folkeavstemning 

om EU-spørsmål. Mønsteret er slik at 

befolkningen blir mer negativ til EU i 

forbindelse med avstemningen, mens

man ganske raskt etterpå faller tilbake 

på en mye mer positiv holdning. Den forklaringen 

som gis er at mediedekningen 

av EU-spørsmålet også endres radikalt i 

disse periodene. Fra hovedsakelig å 

handle om danske ministere i Brussel, 

blir fokuset endret til andre og mer EUskeptiske 

kilder. I forbindelse med 

avstemningen om den økonomiske og 

monetære union handlet også en betydelig 

andel av mediedekningen om det taktiske 

spillet, og da spesielt om ja-sidens 

ulike taktiske feiltrinn. Bildet pressen ga 

av euroen var altså overveiende positivt 

før og etter valgkampen, men negativt 

under selve valgkampen. Togeby henviser 

til John Zallers (1992) The Nature 

and Origins of Mass Opinion og peker 

på at graden av oppmerksomhet både 

hos den enkelte og i mediene vil være 

avgjørende for om man lar seg påvirke 

av endret mediedekning. Når medietrykket 

er spesielt stort, vil selv de minst politisk 

oppmerksomme oppfatte dette og 

endre sine holdninger. De som har høy 

grad av politisk oppmerksomhet (eller 

kunnskap – iht. Zallers operasjonalisering) 

vil i mindre grad la seg påvirke, da 

deres holdningsmønster er mer konsistent 

og vil fungere som et politisk filter 

slik at man ikke automatisk aksepterer 

mediebudskap som går imot egne politiske 

holdninger. 

Opprinnelig presiserer Zaller at det er 

de med middels politisk oppmerksomhet 

som i størst grad vil endre holdninger 

som følge av et omfattende og endret 

mediebudskap, da de med liten eller 

ingen politisk oppmerksomhet rett og 

slett ikke vil motta og dermed heller ikke 

oppfatte mediebudskapet. Togeby er klar 

over denne nyanseringen, men skisserer 

oftere forventninger om en lineær snarere 

enn en kurvlineær sammenheng mellom 

mediebudskap og befolkningens 


473 

sannsynlighet for å endre holdning. Hun 

finner da også en klar lineær sammenheng 

der holdningsendringene blir større 

jo mindre utdanning man har. Dette gjelder 

så vel det negative skiftet mot ØMU i 

perioden før folkeavstemningen, som 

den positive endringen tilbake til mer 

EU-vennlige holdninger etter at folkeavstemningen 

var over (s. 87). Endringene 

for de med ulik grad av politisk kunnskap 

kommenteres ikke, men tallene i 

tabell 5.2 indikerer en svak kurvlineær 

sammenheng der de med minst eller mest 

kunnskap endrer sine holdninger i mindre 

grad enn de med middels kunnskap. 

Forskjellene er imidlertid så små at de 

neppe er statistisk signifikante. 

Analysene er på samme måte som 

forskningsgjennomgangen lett tilgjengelig, 

og de presenteres hovedsakelig i form 

av prosent oppslutning og prosentvise 

endringer for opinionen som sådan og 

for ulike grupper i befolkningen. Kun i et 

par–tre tilfeller i den 294 sider lange 

boken refereres det til multivariate analyser. 

Det er synd, fordi det er flere 

mulige interessante sammenhenger som 

dermed ikke blir belyst. Blant annet viser 

Zaller at hvorvidt man endrer holdning 

på bakgrunn av mediebudskap, også vil 

være avhengig av politisk tilhørighet. De 

bivariate sammenhengene avdekker ofte 

at holdningsendringen varierer mellom 

ulike politiske grupperinger, men det 

kontrolleres ikke for andre bakgrunnsvariable. 

De få unntakene som finnes, 

avdekker imidlertid svært interessante 

sammenhenger. I analysen av holdninger 

til velferdsstaten og holdninger knyttet 

til regjeringsskiftet i 2001, presenteres 

samspillet mellom politisk orientering og 

politisk kunnskap som bl.a. Zaller har 

vært opptatt av. I spørsmålet om overføringer 

til helsevesenet ser vi blant annet 

at det er personer som tilhører den poli-


tiske venstreside og som har høy grad av 

politisk kunnskap som først og fremst 

endrer sine holdninger (s. 123). Grunnen 

til dette er sannsynligvis at medietrykket 

var betydelig mindre i denne saken og at 

det derfor bare var de mest politisk oppmerksomme 

som mottok budskapet om 

at den nye regjeringen hadde endret sin 

helsepolitikk. Samtidig var det bare tilhengere 

av de nye opposisjonspartiene 

som ble provosert av disse politiske endringene. 

Den samme tendensen finner vi i 

spørsmålet om bistand til utviklingsland 

(s. 189). 

På samme måte var det de med mest 

politisk kunnskap som endret sine vurderinger 

av hvorvidt regjeringen gjør en 

god jobb eller ikke. Blant SFs, Socialdemokratiets 

og Radikale Venstres velgere 

ble man forståelig nok mindre overbevist 

om dette etter at den nye Venstre/Konservative-regjeringen 

overtok, og den 

negative holdningsendringen øker lineært 

med grad av politisk kunnskap. På 

samme måte er den nye regjeringens tilhengere 

blitt mer positive til regjeringens 

oppgavehåndtering, og den positive 

holdningsendringen er størst blant de 

med høyest grad av politisk kunnskap 

(s. 179). Det henvises imidlertid ikke 

direkte til Zallers modell i tolkningen av 

disse tabellene, og generelt er koblingen 

av empiriske funn og de bakenforliggende 

antagelser for lite synlig i bokens 

andre del. Hypotesetestingen kommer 

først og fremst frem i bokens tredje og 

siste del, som nærmest fungerer som en 

utfyllende oppsummering og konklusjon 

som sammenligner utviklingen på tvers 

av de samme sakene i forhold til aggregerte 

og individuelle endringer, betydningen 

av ulike bakgrunnsfaktorer og holdningenes 

konsistens – eller kvalitet. 

Analysene på de 200 første sidene kunne 

med fordel i større grad blitt drøftet i 

474 

forhold til de underliggende antagelser 

og tidligere forskningsresultater. Om 

dette hadde blitt gjort, kunne man kanskje 

også ha komprimert bokens tredje 

del – og unngått en del unødvendige 

gjentagelser. 

Det er videre min oppfatning at analysene 

av de individuelle holdningsendringene 

drukner litt i bokens andre del, som 

i stor grad preges av de aggregerte opinionsendringer. 

Kanskje hadde boken 

fremstått mer fokusert og spenstig om 

disse analysene hadde blitt analysert 

grundigere i en egen seksjon og med klarere 

koblinger til de teoretiske antagelser 

(som for så vidt blir gjort i kapittel 14 i 

del 3). Dette ville også skapt mer plass til 

flere grundige og multivariate analyser. 

Det oppleves som en svakhet at Togeby i 

så liten grad kontrollerer for selvstendige 

effekter av de ulike bakgrunnsvariablene. 

Det analytiske arbeidet hadde også blitt 

hevet om hun i større grad hadde kjørt 

direkte analyser av samvariasjon mellom 

mediedekningen, «virkeligheten» og 

opinionsutviklingen, og ikke begrenset 

seg til å peke på parallelle trender eller 

hendelser. De enkle analysene utnytter 

rett og slett ikke det svært gode datamaterialet 

tilstrekkelig. 

Likevel er dette en viktig bok som fortjener 

å bli lest av mange. De politiske 

sakene som behandles er mange og spenner 

fra utenrikspolitiske spørsmål, spørsmål 

om miljø og befolkningens politiske 

dagsorden generelt til mer spesifikke 

holdninger knyttet til Øresundbroen, 

Grønland og Færøyenes selvstendighet 

og røykeres ansvar for egen helse. 

Bokens hovedkonklusjon er at holdningene 

gjennomgående har vært forholdsvis 

stabile, men at disse likevel ikke er 

vanskelig å endre – i alle fall på kort sikt. 

Jeg både tror og håper at dette er den 

første av mange publikasjoner som vil

analysere dette unike empiriske materialet 

som Lise Togeby og den danske 

maktutredningen har samlet inn. 


Toril Aalberg 

toril.aalberg@svt.ntnu.no 

Helge Ramsdal og Egil J. Skorstad 

Privatisering fra innsiden. Om sammensmeltingen 

av offentlig og privat organisering 

Bergen: Fagbokforlaget 2004, 282 sider 

I denne boken setter Helge Ramsdal og 

Egil J. Skorstad søkelyset på det de kaller 

privatisering «fra innsiden», dvs. tendensen 

til at offentlig sektor tar inn i seg 

organisasjonsmodeller og -prinsipper fra 

privat sektor. Forfatterne ønsker å bidra 

til økt forståelse for hva denne utviklingen 

kan bety i forhold til dagens og 

fremtidens arbeidsliv, både i offentlig og 

privat sektor. Nærmere bestemt ønsker 

de å bringe oppmerksomheten tilbake til 

«gulvet», til hvordan det er å jobbe 

under de nye regimene. Et sentralt resonnement 

hos forfatterne er at utviklingen 

antas å gi forverrede arbeidsforhold, 

uavhengig av type sektor. 

Boken er inndelt i to deler, fordelt på 

til sammen 14 kapitler. Første del tar for 

seg grunnlaget for privatisering og spenner 

vidt fra overordnede tema som hva 

modernisering av offentlig sektor og 

New Public Management er, til hvordan 

tendensene utspiller seg i kommunene og 

i helsesektoren. Forfatterne argumenterer 

i denne sammenhengen for at Norge 

ikke lenger er en «nølende reformator». 

De mange endringene som har skjedd er 

et bevis for at man har gått fra ord til 

handling og at holdningene til offentlig 

sektor generelt sett har endret seg. Ifølge 

475 

forfatterne var man tidligere mer oppmerksom 

på offentlig sektors egenart og 

dens betydning når man skulle innføre 

markedsog managementbaserte løsninger. 

I dag derimot, tas ikke offentlig sektors 

egenart for gitt lenger. Av den grunn 

mener forfatterne at perspektivet generelt 

sett har endret seg fra å se på offentlige 

etater som institusjoner med en egenverdi, 

til å se på dem som organisasjoner 

hvor instrumentell måloppnåelse settes i 

høysetet. Utviklingen går i retning av å 

omorganisere offentlige etater – særlig 

kommuner – på en dypere og mer fundamental 

måte hvor egenarten blir borte. 

De skal bli som konserner, med flate, 

fleksible og prosessfokuserte strukturer 

der «økonomismen» overtar problemformuleringshegemoniet. 

Dette innebærer 

ifølge Ramsdal og Skorstad at hensynet 

til økonomi og effektivitet får 

dominere, hvor det gjelder å få mest 

igjen for pengene, mens politiske, ideologiske 

og faglige hensyn regnes som forstyrrende 

elementer og følgelig kommer i 

bakgrunnen. 

Del to av boken forlater offentlig sektor 

og ser i stedet nærmere på jakten på 

effektivitet generelt sett, slik den fortoner 

seg i privat sektor. Forfatterne begrunner 

dette med at forskjellen mellom offentlig 

og privat sektor vil bli visket ut i fremtiden 

og at man slik sett kan forvente en 

sammensmelting av offentlig og privat 

organisering hvis utviklingen fortsetter. I 

større grad enn noen gang tidligere er det 

jakten på effektivitet som driver utviklingen 

i privat sektor, hevder forfatterne, 

og offentlig sektor har en tendens til å 

komme haltende etter. Først får vi presentert 

en gjennomgang av hvilke teoretiske 

modeller som ligger til grunn for 

denne jakten. Ramsdal og Skorstad trekker 

linjer tilbake til Fredrick W. Taylor 

og Henry Ford og gjengir den viktigste


kritikken som har vært anført mot deres 

prinsipper for organisering. Deretter presenteres 

de viktigste løsningene som de 

siste tiårene har vært lansert som svar på 

problemene med taylorismen (bl.a. teamorganisering, 

«lean production», «business 

process reengineering»). Løsningene 

innebærer i prinsippet å innføre mer fleksibilitet, 

mer desentralisering av ansvar, 

og mer frihet for den enkelte ansatte. 

Men løsningene innebærer også, ifølge 

forfatterne, å innføre kontroll på en 

annen måte enn tidligere. For selv om 

løsningene i prinsippet hevdes å innebære 

mer frihet, er ledelsen egentlig ikke 

interessert i å miste kontroll. Tendensene 

til desentralisering av myndighet og mer 

frihet til den enkelte blir derfor kompensert 

på andre måter. Kontrollstrategien 

tar utgangspunkt i helheten og flyten i 

stedet. Når «all sløsing skal vekk», må 

alle ansatte underordne seg det strenge 

regimet. Nye lønnssystemer, teambaserte 

arbeidsformer, mål- og resultatstyring 

osv. bidrar til å styrke kontrollen. I slike 

systemer blir alt snakk om desentralisering 

bare retorikk, hevder forfatterne. 

Ramsdal og Skorstads nedslående 

konklusjoner gis i små, men likevel klare 

(og noen ganger gjentakende) drypp 

underveis i hele boken: Vi går mot et stadig 

mer brutalt arbeidsliv for den enkelte 

ansatte, hvor forverrede og stadig mer 

strenge arbeidsvilkår vil råde. Fleksibilitet 

innføres ikke for sin egen del, den 

underordnes hensynet til effektivitet som 

alt annet. Den utviklingen som andre 

karakteriserer som fremskritt, ser forfatterne 

på som et tilbakeskritt, ikke bare 

for ansatte, men også for brukere og 

kunder. Arbeidspresset vil øke, pusterommene 

for den enkelte ansatte vil bli 

redusert, og i statistikkene vil vi i fremtiden 

se økt sykefravær, flere trygdede og 

en økning i omfanget av førtidspensjone- 

476 

ring. Offentlig sektor mister sin egenart 

og privatiseres «innenfra» gjennom innføring 

av konsepter og ledelsesidealer 

med opprinnelse fra privat sektor. 

Med sin bakgrunn fra arbeidslivsforskning 

gir forfatterne således både 

interessante og kontroversielle, men samtidig 

verdifulle bidrag til å forstå endringene 

i offentlig sektor de siste tiårene. 

Fokuset på hvordan endringene fortoner 

seg for den enkelte ansatte «på gulvet», 

som særlig vies oppmerksomhet i bokens 

andre del, har hittil manglet i litteraturen 

omkring New Public Management 

(NPM) og vil ganske sikkert fortone seg 

som tankevekkende for mange lesere. 

Særlig i gjennomgangen av konsekvensene 

av nåtidens store fokus på desentralisering 

og teamorganisering har Ramsdal 

og Skorstad mye å bidra med. Her 

finnes mange referanser til litteratur, 

også fra fransk forskning som man ikke 

ser referert andre steder, som er verdt å 

merke seg. I tillegg er boken svært lettlest, 

språket er klart og mange kloke 

resonnementer formidles med stor kraft. 

Men samtidig kan det nok innvendes at 

resonnementene og konklusjonene til 

tider leveres med vel mye kraft. Forfatternes 

egen personlige stemme og overbevisning 

trer så klart frem i boken at 

budskapene presenteres i en noe unyansert 

form. Gitt premissene som forfatterne 

leverer, er det vanskelig å være 

uenig med dem – spørsmålet er bare om 

alle premisser virkelig er gitt. Forfatterne 

trekker f.eks. lite positivt frem om 

moderniseringen av offentlig sektor, ei 

heller om utviklingen i arbeidslivet. Selv 

brukerperspektivet som preger utviklingen 

av offentlig sektor i dag, fremstilles 

som noe negativt. Forfatterne har nok 

bevisst valgt et negativt og kritisk fokus, 

og det kan man saktens skjønne siden 

det finnes nok av dem som har det mot-

satte ståstedet. Men forfatterne går kanskje 

litt i samme fella som sine motstandere. 

De er f.eks. opptatt av retorikken 

og av språkbruken som preger forkjemperne 

for utviklingen og av de negative 

merkelappene som festes til den tradisjonelle 

måten offentlig sektor har fungert 

på. Men deres egen språkbruk i beskrivelsen 

av utviklingen i arbeidslivet har 

noe av det samme over seg. Forfatterne 

velger bl.a. å kalle innføringen av organisasjons- 

og ledelseskonsepter i offentlig 

sektor for «privatisering fra innsiden». 

Ved å bruke begrepet «privatisering», 

som jo neppe er et nøytralt begrep i 

arbeidslivssammenheng, fremkaller forfatterne 

tilsvarende negative assosiasjoner 

rundt utviklingen som forkjemperne 

for NPM gjør i sin diagnose av offentlig 

sektor. Ved å legge til «fra innsiden», 

gjør forfatterne begrepet dessuten uklart. 

Forfatterne ønsker med dette håndgrepet 

å rette fokus mot konsekvensene av innføringen 

av nye ledelses- og organisasjonskonsepter 

i offentlig sektor. Om 

resultatet av dette virkelig blir privatisering 

i den forstand at oppgaver settes ut 

til private, er ikke innlysende. Dette er 

for så vidt heller ikke forfatternes poeng. 

Men hvorfor brukes da begrepet privatisering? 

Her kunne man ønsket seg en 

sterkere avklaring av forfatternes 

begrepsbruk. 

Det samme gjelder også hva som 

menes med «sammensmelting». Begrepet 

er spennende og burde fortjent en nærmere 

avklaring. Når to ting smelter 

sammen, oppstår det gjerne en ny form, 

som er vanskelig å skille fra de opprinnelige 

elementene. Sammensmelting av 

offentlig og privat organisering skulle ut 

fra dette gi en ny type organisasjons- 


477 

form. Med Ramsdal og Skorstads bok 

får vi imidlertid et klart inntrykk av at 

endringene i offentlig sektor skjer totalt 

på de premissene som legges til grunn av 

det som er organisasjons- og ledelsesidealer 

i privat sektor. Men da blir det vanskelig 

å snakke om sammensmelting. 

Oppmerksomheten vies dessuten til de 

trekkene ved arbeidslivet som gjør 

offentlig og privat sektor mer like, og 

hvilke konsekvenser dette kan få. At to 

ting er like betyr ikke nødvendigvis at de 

har smeltet sammen. Begrepet burde derfor 

fått mer oppmerksomhet i boken, 

ikke minst sett ut fra at det ganske sikkert 

er en del trekk ved offentlig organisering 

som videreføres når nye organisasjonsløsninger 

fra privat sektor innføres 

og faktisk gjør begrepet sammensmelting 

til et spennende analytisk inntak. Men 

dette går forfatterne glipp av når de er så 

pass ensidig opptatt av de negative 

aspektene ved utviklingen. 

Samlet sett har Ramsdal og Skorstad 

har skrevet en interessant bok med 

mange kvaliteter som passer for studenter 

på lavere og høyere nivåer, i tillegg til 

at den utvilsomt vil være interessant for 

både ledere og ansatte i privat og offentlig 

sektor. Boken bidrar til et fornyet og 

kritisk fokus på effektivitetsjakten og 

retter lesernes oppmerksomhet mot 

mange fallgruber i denne sammenhengen. 

På grunn av et noe ensidig kritisk 

syn vil svorne tilhengere av moderniseringsbølgen 

kanskje ikke la seg overbevise 

– men de kan heller ikke uten videre 

tilbakevise de mange gode poengene i 

boken. 

Arild Wæraas 

arildw@sv.uit.no


Kristin Skjørten 

Samlivsbrudd og barnefordeling – en studie 

av lagmannsrettsdommer 

Oslo 2005: Gyldendal Norsk Forlag, 162 sider 

Den litteratur vi har i Norge om rettspraksis 

i barnefordelingssaker – hvordan 

kriteriet «barnets beste» er lagt til grunn 

i domstolenes avgjørelser når foreldrene 

etter samlivsbrudd ikke blir enige om hos 

hvem av dem barnet skal bo fast – er i 

det vesentlige skrevet av jurister som 

normative analyser. Forfatteren av den 

boken som nå skal omtales, er imidlertid 

ikke jurist, men samfunnsforsker. Det er 

derfor med spenning og forventninger en 

jurist som meg, som har stelt med disse 

problemer i lang tid, tar fatt på lesningen 

av den. 

Barnelovens § 36 annet ledd lyder slik: 

«Er foreldra usamde, må retten avgjere 

at barnet skal bu fast hos ein av dei.» 

Det grunnleggende skjønnstema er stillet 

opp i barnelovens § 48: «Avgjerder om 

foreldreansvar, om kvar barnet skal bu 

fast og om samvær, og handsaminga av 

slike saker, skal først og fremst rette seg 

etter det som er best for barnet.» Selv om 

§ 48 først kom inn i loven med virkning 

fra 1. april 2004, er det lite tvilsomt at 

det den gir uttrykk for har vært gjeldende 

rett i her i landet i lengre tid, og 

ubestridelig for den periode bokens gjennomgåelse 

av rettspraksis er basert på. 

Spørsmålet om hvor barnet skal bo fast, 

er som det fremgår bare ett av tre hovedspørsmål 

bruddet mellom foreldrene reiser. 

Om det fortsatt skal være felles foreldreansvar 

og retten til samvær for den 

andre forelderen, har nær tilknytning til 

vurderingen av hos hvem barnet skal bo 

fast. 

Hovedlinjene i det stoffet forfatteren 

presenterer for oss, er velkjente. Når hun 

i kapittel 8 til 18 går gjennom «Hoved- 

478 

momenter i lagmannsrettenes vurderinger 

av fast bosted for barn", som er overskriften 

til kapittel 9, gjennomgås de 

kriterier som litteraturen tradisjonelt 

med utgangspunkt i særlig Høyesteretts 

praksis bygger fremstillingen opp om. 

Dette er ingen kritikk, tvert om. Det en 

naturlig angrepsvinkel når forfatteren 

som grunnlag for sine analyser i første 

rekke baserer seg på et studium av lagmannsrettenes 

praksis – da får man også 

en naturlig konfrontasjon med Høyesteretts 

dommer og den juridiske teori på 

området. 

Etter et innledningskapittel om utviklingen 

av familiemønsteret og ulikhetene 

i barns stilling i dag mot situasjonen for 

30–40 år siden, gis det i kapittel 2 en grei 

oversikt over de rettslige utgangspunkter 

domstolene skal basere sin avgjørelse 

på. I kapittel 3 redegjøres det for undersøkelsens 

datagrunnlag, som er 129 lagmannsrettsdommer 

fra årene 

1998–2000, basert på søk i Lovdata. 

Begrunnelsesmønstrene i disse dommene 

er bokens hovedtema, og i sin analyse 

konfronterer forfatteren en rekke av dem 

med elleve dommer fra Høyesterett fra 

1990-tallet. Dermed brytes noe av den 

begrensning som ligger i bokens undertittel 

– et brudd som imidlertid er nødvendig 

for bl.a. å få undersøkt om det er 

tendenser i lagmannsrettens praksis som 

kan sies å bryte med den linje Høyesterett 

følger. Så vidt jeg kan se av fremstillingen, 

foreligger det ikke noen tendens i 

denne retning. Forfatteren trekker også 

inn tidligere undersøkelser av lagmannsrettspraksis, 

for å se om det her ligger 

utviklingstrekk av prinsipiell interesse. 

Det statistiske grunnlag blir det gjort 

nærmere rede for i kapittel 4–8. Som 

vanlig er, refereres mor og far som A og 

B, etter hvem som er den ankende part. 

Dette er den juridiske tradisjon, som

imidlertid medfører at det kan ta tid å 

finne frem til hvem som er moren og 

hvem som er faren – hvorfor ikke introdusere 

F og M i stedet? Disse kapitlene 

gir en instruktiv oversikt over lagmannsrettenes 

virkelighet med statistikk over 

de viktigste problemområdene. Tabell 

7.1 viser at far fikk medhold i 57 av de 

129 lagmannsrettssakene undersøkelsen 

omfatter, mens mor fikk medhold i 63 – i 

ni saker ble søskenflokken delt. Det er 

her av interesse å se at domsutfallet i lagmannsretten 

går noe mer i favør av mor 

enn førsteinstansen, idet mor der bare 

fikk medhold i 51 saker, mens far fikk 

medhold i 70, mens søskenflokken ble 

delt i syv av dem. Årsakene til dette kan 

være mange, og ikke nødvendigvis uenighet 

om hva som er «barnets beste» – forholdene 

i den enkelte sak kan her variere 

meget. På den annen side gis det ofte 

uttrykk for tvil om utfallet, og at det er 

et ikke ubetydelig antall dissenser. Dette 

viser – ikke overraskende – at det på 

skjønnsmessige områder som dette, vil 

det lett være meningsforskjell om hva 

som gagner barnet best. 

Som nevnt er det i kapittel 9 til 18 at 

de ulike enkeltmomenter som domstolene 

legger vekt på blir drøftet nærmere. 

Fremstillingen er velskrevet og gir en 

grundig analyse av de ulike hensyn lagmannsrettene 

vektlegger, og som også – 

naturlig nok – ligger til grunn for Høyesteretts 

praksis. I disse kapitlene blir lagmannsrettenes 

avgjørelser gjennomgående 

konfrontert med de tilsvarende 

problemstillinger som har vært fremme i 

de elleve høyesterettsdommene som trekkes 

inn i fremstillingen. Verdien av forfatterens 

innsats ligger i at vi her får en 

bred fremstilling av hittil i det vesentlige 

ukjent materiale, og dette bidrar til en 

bedre forståelse av domstolenes måte å 

vurdere barnefordelingsspørsmålene på. 


479 

Det jeg savner i fremstillingen her, og det 

er også en generell problemstilling, er 

hvor ofte begge foreldre var vel skikket 

til å ha barnet fast hos seg, og hvordan 

dette spiller inn ved valget av «boforelder». 

Dette kunne i større grad vært konfrontert 

med de saker hvor skikketheten i 

seg selv var forskjellig. Hvor begge foreldre 

er vel skikket til å ha barnet boende 

fast hos seg, synes det meg å være av noe 

mindre betydning hvor barnet blir 

boende fast når avgjørelsen utelukkende 

ses fra barnets ståsted. 

Ved vurderingen av hva som er «barnets 

beste", kan det være en viss konflikt 

mellom situasjonen på domstidspunktet, 

og fremtidsperspektivene. Skal det syn 

som særlig er fremhevet av Sandberg, jfr. 

s. 72, om hvem som har hatt den faktiske 

omsorgen for barnet under samlivet 

veie tungt, i forhold til et mer fremtidsrettet 

perspektiv om hvor dette vurderes 

mot øyeblikkets situasjon? Denne spørsmålsstillingen 

kommer bl.a. klart frem 

hvor hensynet til best mulig kontakt med 

begge foreldre må veies mot det negative 

ved et miljøskifte. I denne forbindelse gis 

høyesterettsdommen i Rt. 1991 s. 1148 

og kritikken mot den en bred plass. Her 

ble en 7 1/2 år gammel gutt flyttet til far, 

som han ikke hadde hatt kontakt med på 

lang tid, idet moren hadde hindret far i å 

utøve enhver form for samværsrett. Da 

jeg selv som kst. dommer i Høyesterett 

var med på avgjørelsen, finner jeg det 

ikke riktig å polemisere mot denne kritikken. 

Men da dommen er sentral, kan 

et par supplerende opplysninger om 

saken være på sin plass. At Høyesterett 

stadfestet lagmannsrettens avgjørelse, 

nevnes ikke. I saker av denne art viser 

Høyesterett normalt en viss tilbakeholdenhet 

med å revurdere en avgjørelse 

bygget på umiddelbar bevisførsel. Det 

sies videre – åpenbart for å svekke fler-


tallets syn – at dommen var avsagt under 

dissens. Men den dissenterende dommer 

ønsket ikke en dom hvor barnet fortsatt 

skulle bo hos mor, men en ny behandling 

av saken for lagmannsretten hvor sakkyndige 

kunne avgi uttalelser. Grunnen 

til at sakkyndige ikke tidligere hadde 

vært inne i saken, skyldtes utelukkende 

morens manglende samarbeidsvilje, og 

hvis forhold til saken av den dissenterende 

dommer ble betegnet som «sterkt 

kritikkverdig» (på s. 1155). Når forfatteren 

nevner (på s. 98) Sandbergs uttalelser 

om at Høyesterett har satt hensynet til 

barn som gruppe foran hensynet til barnets 

beste i den konkrete saken, ville det 

vært naturlig at forfatteren nærmere 

hadde vurdert – idet hun en rekke steder 

har forstandige og kloke synspunkter – 

dommen, idet den ikke gir holdepunkter 

for slike spekulasjoner. Her kan det være 

naturlig å skyte inn – og det gjelder ikke 

minst vurderingen av dommer hvis 

avgjørelsesgrunnlag som i barnefordelingssaker 

er skjønnsmessig – at dommere 

som har fått saken prosedert av to 

parter og hørt partenes og vitners forklaring, 

har et betydelig bedre grunnlag for 

avgjørelsen enn en person som utelukkende 

har domsteksten som grunnlag. 

Dette understreker også forfatteren (bl.a. 

på s. 28) når det fremholdes at man ikke 

kan «forvente at domstolene gir det fullstendige 

bilde av hvilke forhold dommeren 

har lagt vekt på ved avgjørelsen». 

På s. 61 flg. tar forfatteren opp spørsmålet 

om domstolene bør ha adgang til å 

idømme delt bosted mot en av foreldrenes 

ønske. Etter gjeldende rett har domstolene 

ikke mulighet for det, jfr. barnelovens 

§ 36 annet ledd, som er sitert 

ovenfor. Her har således lovgiveren på 

generelt grunnlag tatt det standpunkt at 

en adgang til dette ikke vil være til barns 

beste, uavhengig av forholdene i den 

480 

enkelte sak. Dilemmaet omkring temaet 

barnets beste illustreres her ved at man i 

Sverige har tatt det motsatte standpunkt. 

Uenigheten om dette spørsmålet i NOU 

1998: 17, Barnefordelingssaker, blir 

trukket frem, med sitater fra både flertall 

og mindretall. Det er interessant, og tidligere 

lite påaktet, at åtte barn i de saker 

som forfatteren behandler har ønsket 

delt bosted, et resultat som domstolene 

altså ikke kan komme frem til. Men med 

det konfliktnivået det var i syv av åtte av 

disse sakene, antar forfatteren at delt 

bosted uansett ikke ville blitt resultatet. I 

denne forbindelse trekker hun frem det 

poeng at det ikke er noe i veien for at 

barnet skal bo fast hos en av foreldrene, 

men at den annen kan gis en samværsrett 

opp mot 50 % av tiden. Da dette normalt 

bare vil være aktuelt for større 

barn, blir den vesentlige forskjell at 

boforelderen fritt kan flytte med barnet 

innenlands, og det har visse følger for 

bidrag og trygdeytelser at det ikke foreligger 

delt bosted, men utvidet samvær. 

La disse eksemplene vise noen av de 

problemstillinger som barnefordelingssakene 

reiser. Forfatterens analyse av den 

lange rekke av forhold som kan spille 

inn, gir et solid inntrykk, med personlige 

vurderinger som ikke i særlig grad egger 

til motsigelser. Fremstillingen er ryddig i 

et godt språk. Nyhetsverdien i boken ligger 

i det bredere perspektiv som 129 lagmannsrettsdommer 

gir oss i tillegg til 

dommene fra Høyesterett, som jo er 

atskillig færre. Det spørsmålet som forfatteren 

reiser i forordet: «Hvordan går 

det etter at dommerne har sagt sitt?» har 

jeg selv stilt meg mange ganger de siste 

tredve år. Her ligger det en betydelig 

utfordring, idet avgjørelsene i barnefordelingssaker 

er basert på en hypotese om 

hva fremtiden vil bringe. Før vi vet svaret 

på dette spørsmålet, kan vi heller ikke

vite om de saksbehandlingsregler vi har 

for barnefordelingssaker og vektlegging 

av de ulike momenter i barnefordelingssaker 

er slik at domsresultatet er det 

beste for barnet. 

At boken er skrevet av en ikke-jurist, 

har satt få spor. Om forfatteren oppfatter 

dette som negativt eller positivt, vet jeg 

ikke. Men fremstillingen er gitt en form 

som gjør den leseverdig for alle som vil 

trenge nærmere inn i dette for så mange 

kontroversielle og menneskelig sett vanskelige 

tema. Henvisningsteknikken følger 

den samfunnsvitenskapelige tradisjon 

med henvisning til forfatternavn og 

årstall, uten sideangivelse til hvor opplysningene 

eller sitatene er hentet fra. 

Dette gjelder også henvisningene til høyesterettspraksis, 

jfr. s. 48 note 18. Den 

juridiske tradisjon er henvisninger med 

sidetall – for henvisninger til Norsk Retstidende 

er det for juristen vanlig å ha 

henvisningen til hvor dommen begynner, 

og så med et tillegg på hvilken side sitatet 


481 

er gjengitt fra. For leseren som vil orientere 

seg i kildematerialet, finner jeg at juristene 

har valgt den mest leservennlige vei. 

Hvordan de andre nordiske land vurderer 

de problemstillinger boken reiser, 

hører vi ikke noe om. Dette er – ut fra 

bokens målsetting – ikke noe å si på. 

Men da det i 2003 kom en sammenlignende 

fremstilling av nordisk rett 

omkring dem (Svend Danielsen, Nordisk 

Børneret II, utgitt av Nordisk 

Ministerråd Tema Nord 2004: 14, 391 

s.), ville et sideblikk kunne gitt et bedre 

grunnlag for en del vurderinger. 

Så er det bare å håpe at forholdene 

kan legges til rette for at forfatteren – 

eller andre – får muligheter til å følge 

opp det spørsmålet som forfatteren reiser 

i forordet. Uten svaret på det, kommer vi 

neppe særlig videre i diskusjonen om 

disse spørsmål. 

Peter Lødrup 

peter.lodrup@jus.uio.no

Kunnskap i lommeformat kr 149,- 

Universitetsforlaget har utfordret noen av Norges fremste fagformidlere til å gi svar 

på krevende spørsmål. 

Bøkene er velskrevne introduksjoner som gir begynneren stimulerende møter med 

ukjente tema, og den viderekomne nye perspektiver. 

Bøkene kan kjøpes på www.universitetsforlaget.no/hvaer eller i nærmeste bokhandel 

Foto: Kjell S. Stenmarch

SAMMENDRAG 

HØGRE UTDANNING SOM SOSIALT PROSJEKT 

Kåre Heggen og Sten-Erik Clausen 

Ungdom har vore definert som ei periode prega av formell utdanning mellom barndom 

og vaksen status. Tilgangen til høgre utdanning har i eit historisk lys vore framstilt 

som sterkt selektert på grunnlag av sosioøkonomisk status, kjønn og geografi. 

Dominerande teoriar har i første rekke lagt vekt på korleis sosial klasse og kulturell 

kapital kan forklare ulikskap i val av utdanning. 

Artikkelen analyserer data frå ei nasjonal spørjeskjemaundersøking blant 13–18åringar 

i 2002 (Ung i Norge) om ungdoms utdanningsambisjonar. Gjennom 16–18årsfasen 

aukar desse sterkt blant ungdom i bygdemiljø. Ambisjonane om å ta høgre 

utdanning er mot slutten av vidaregåande skule om lag på same nivå som blant unge 

i dei større byane. Korrelasjonen mellom ambisjonar og sosioøkonomisk status er 

samtidig svekka gjennom denne fasen, særlig i bygdemiljøa og blant jentene. 

Dette empiriske mønsteret er tolka som ein indikasjon på sterkare innverknad frå 

jamaldringskulturen knytt til vidaregåande skule og frå refleksjonar og diskusjonar 

blant jamaldringane. Skilnaden mellom unge i dei store byane og perifere område 

kan indikere at satsing på høgre utdanning har ei anna meining blant unge i små 

lokalsamfunn og spreidtbygde område. 

SMÅSMUGLING I GRENSELAND 

LEGITIMERING AV SMUGLING AV ALKOHOL TIL NORGE 

Runar Døving og Randi Lavik 

Med utgangspunkt i deltagende observasjon og intervjuer med grensehandlere på 

busstur til Sverige, diskuterer denne artikkelen hvordan grensehandlere legitimerer 

overskridelse av tollbestemmelsene. Artikkelen legger spesiell vekt på ulovlig innførsel 

av alkohol til Norge for eget bruk, her kalt småsmugling. 

Småsmugling innebærer de samme elementene som ved lovlig anskaffelse av varer, 

som økonomisk rasjonalitet, planlegging og det sosiale ved selve handlingen. Småsmugling 

skiller seg imidlertid fra lovlig handel med spenningen, angst for å bli tatt, 

lettelsen over ikke å bli tatt, egen fortreffelighet over å lure tollerne, gruppedannelser, 

og krever en legitimering som man slipper ved lovlig handel. 

483


Småsmuglere legitimerer den ulovlige virksomheten ved projisering, som å skylde 

på myndighetenes alkoholpolitikk, høye priser i Norge og lave kvoter for innførsel. 

Det argumenteres for at varene er «til eget bruk», med referanse til «De andre», som 

smugler for økonomisk vinning. Det er også en oppfatning av at tollerne ikke anser 

småsmugling som en virksomhet det er verd å sette inn ressurser på. Sett fra småsmuglerne 

er tollerne dermed med på å legitimere smuglingen. 

Gjennom å overkommunisere alkoholens gleder og ha staten som felles fiende, 

bagatelliserer småsmuglerne normbruddet og rasjonaliserer vekk normbruddets 

potensielle skam. Som konsekvens skaper lovovertredelsen et situasjonelt fellesskap – 

et rituelt communitas, der politisk ståsted utvikles og bringes med hjem. Småsmuglingen 

kan dermed også karakteriseres som politisk forbruk. 

ATYPISKE ANSETTELSER – DÅRLIGE JOBBER? 

Karen Modesta Olsen 

Midlertidig ansettelse og utleie av arbeidskraft fra bemanningsvirksomheter betegnes 

ofte som atypiske ansettelser. De avviker fra standard ansettelsesforhold: en kontrakt 

mellom to parter som er ubegrenset i tid. I artikkelen studeres jobbkvalitet blant 

ansatte som inngår i atypiske ansettelsesrelasjoner. Ansettelsesrelasjoner konseptualiseres 

langs to dimensjoner: fast versus midlertidig ansettelse, og toparts- versus trepartsrelasjoner. 

Analysene er basert på Levekårsundersøkelsen med tilleggsutvalg fra 

2003 (N=2432). Tre hovedfunn presenteres. For det første finner vi at midlertidig 

ansatte i bemanningsbransjen er den gruppen som rapporterer lavest jobbkvalitet. De 

har lavere lønn, færre utviklingsmuligheter, mindre autonomi og lavere jobbsikkerhet 

enn andre, også etter kontroll for utdanningsnivå, ansiennitet, arbeidstid, bedriftsstørrelse 

og sektor. For det andre finner vi at fast ansatte i bemanningsvirksomheter 

har gjennomgående like høy jobbkvalitet som andre fast ansatte. Dette er spesielt 

tydelig for menn, noe mindre for kvinner. For det tredje: til tross for at personer som 

inngår i atypiske ansettelsesrelasjoner har lav jobbsikkerhet, vurderer de det som like 

lett, eller lettere, å få annet arbeid, sammenliknet med personer med standard ansettelse. 

Funnene gir delvis støtte til tesen om at atypiske ansettelsesformer innebærer 

jobber av lav kvalitet, men de viser også stor variasjon. 

484

FORFATTERE 

TONE ALM ANDREASSEN f. 1958. Cand.sociol. (sosiologi), Universitetet i Oslo 

1986. Dr.polit. (sosiologi), Universitetet i Oslo 2004. Ansatt ved Arbeidsforskningsinstituttet 

fra 1994, forskningsleder fra 2006. 

STEN-ERIK CLAUSEN f. 1943. Cand.psychol. (sosialpsykologi), Universitetet i 

Oslo 1974. Ansatt som forsker I ved NOVA fra 2003. 

RUNAR DØVING f. 1963. Cand.polit. (sosialantropologi), Universitetet i Oslo 

1993. Dr.polit. (sosialantropologi), Universitetet i Bergen 2002. Ansatt ved Statens 

institutt for forbruksforskning (SIFO) siden 1996, forsker II siden 2002. 

KÅRE HEGGEN f. 1949. Cand.polit. (pedagogikk), Universitetet i Oslo 1974. 

Dr.polit. (pedagogikk), Universitetet i Trondheim 1994. Ansatt ved Høgskolen i 

Volda fra 1974, professor fra 2001. 

RANDI LAVIK f. 1950. Cand.sociol. (sosiologi), Universitetet i Oslo 1978. Ansatt 

ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) siden 1989. Ansatt som forsker I 

fra 1995. 

PETER LØDRUP f. 1932. Dr.juris., Universitetet i Oslo 1966. Professor i rettsvitenskap 

ved Universitetet i Oslo 1970–2002. Professor emeritus fra 2002. 

KAREN MODESTA OLSEN f. 1968. Cand.polit. (sosiologi), Universitetet i Oslo 

1994. Dr.polit. (sosiologi), Universitetet i Oslo 2006. Forsker II ved Samfunns- og 

næringslivsforskning. 

TELLEF RAUSTØL f. 1949. Cand.sociol. (arbeids- og organisasjonssosiologi), Universitetet 

i Oslo 1991. Tidligere tilknyttet Diakonhjemmets høyskolesenter som 

rektor og lektor og som forsker ved Østlandsforskning. Arbeider som selvstendig 

næringsdrivende og skapende organisasjonssosiolog. 

ASBJØRN RØISELAND f. 1963. Cand.polit. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo 

1991. Dr.polit. (statsvitenskap, Universitetet i Oslo 1996. Ansatt som førsteamanuensis 

ved Høgskolen i Bodø fra 2000. 

ARNE ROLLAND f. 1948. Cand.sociol. (sosiologi), Universitetet i Oslo 1978. 

Seniorrådgiver i utlendingsdirektoratet (UDI). 

HANS-ERIK RINGKJØB f. 1970. Cand.polit. (administrasjon og organisasjonsvitenskap), 

Universitetet i Bergen 1996. Dr.polit. (administrasjon og organisasjonsvitenskap), 

Universitetet i Bergen 2004. Ansatt som forsker ved Rokkansenteret fra 

2003. 

485


PER SELLE f. 1954. Cand.polit. (sammenliknende politikk), Universitetet i Bergen 

1980. Dr.polit. (sammenliknende politikk), Universitetet i Bergen 1986. Ansatt ved 

Universitetet i Bergen fra 1987, professor fra 1993. 

NICK SITTER f. 1969. Master of Science (West European Politics), London School 

of Economics and Political Science 1991. PhD (Comparative Politics), London 

School of Economics and Political Science 1999. Ansatt ved Handelshøyskolen BI 

fra 2000, professor fra 2005. 

ARILD WÆRAAS f. 1971. Cand.polit. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo 1997. 

Dr.polit. (statsvitenskap), Universitetet i Tromsø 2004. Ansatt ved Universitetet i 

Tromsø fra 1998, førsteamanuensis fra 2006. 

TORIL AALBERG f. 1970. Cand.polit. (statsvitenskap), Universitetet i Trondheim 

1995. Dr.polit. (statsvitenskap), NTNU 2001. Ansatt ved Institutt for sosiologi og 

statsvitenskap ved NTNU fra 1995, førsteamanuensis fra 2005. 

486

FORFATTERINSTRUKS 

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING (TfS) publiserer originalartikler innen sosiologi, 

statsvitenskap, sosialantropologi, samtidshistorie m.v. med empirisk og/eller teoretisk perspektiv. 

TfS trykker også mindre artikler om aktuelle emner, oversiktsartikler, debattartikler, 

bok-kronikker og bokanmeldelser. Artikkelmanuskripter blir vurdert av to anonyme konsulenter 

som skal sikre at publiserte artikler holder et godt faglig nivå. 

INNSENDING: Manuskripter sendes elektronisk til tfs@samfunnsforskning.no. Hvis ikke 

tilgang til e-post, sendes manus på papir og diskett til: Tidsskrift for samfunnsforskning, 

Postboks 3233 Elisenberg, 0208 Oslo. Forfatter, adresse og manuskriptets tittel oppgis. 

MANUSKRIPTSTANDARD FOR ARTIKLER I TFS: Et gjennomsnittsmanuskript for en artikkel 

vil være rundt 25–30 sider i ferdig hefte. Manuskriptet må skrives med dobbel linjeavstand, 

skrifttypen bør være Times New Roman, 12 punkter. Manuskriptet for artikler må 

ikke overskride 70 000 tegn inkludert mellomrom. 

MANUSKRIPT FOR EN ARTIKKEL SKAL INNEHOLDE: Tittel på norsk og engelsk, engelsk 

abstract, 3–5 engelske nøkkelord, norsk sammendrag, noter, referanser, tabeller, figurer/illustrasjoner 

og forfatteropplysninger (fullt navn, institusjonsadresse og e-post). 

TITTELARKET skal omfatte artikkelens fulle tittel (inkludert eventuell undertittel), forfatternavn, 

samt tekst til eventuell fotnote (takksigelser, finansieringskilder o.l.). 

ENGELSK ABSTRACT skal være maks 1400 tegn inkludert mellomrom og inneholde tittel og 

eventuelt undertittel på engelsk og forfatterens navn. 

NORSK SAMMENDRAG skal være maks 1400 tegn inkludert mellomrom, inneholde tittel og 

eventuelt undertittel og forfatterens navn. 

HOVEDTEKSTEN begynner på ny side. 

OVERSKRIFTER OG UNDEROVERSKRIFTER i løpende tekst skal være uten tallangivelse og 

klart angitt ved konsekvent bruk av typer (ikke store bokstaver i mellomoverskrifter). Det 

skal være maksimum tre overskriftsnivåer, inklusive hovedtittel. 

NOTER skal være i form av «sluttnoter» og følger i fortsettelsen av artikkelteksten. 

LITTERATURREFERANSER skrives etter følgende retningslinjer: I teksten settes forfatters 

etternavn og publikasjonens utgivelsesår: Duncan (1959). Hvis forfatter ikke er nevnt i teksten, 

oppgis etternavn og utgivelsesår i parentes: (Gouldner 1963). Oppgi sidetall hvis du tror 

det vil hjelpe leseren. Sideangivelse oppgis etter utgivelsesår: (Kuhn 1970:71). Hvis det er to 

forfattere, oppgis begges etternavn: (Martin & Bauiley 1988). Hvis verket det refereres til har 

mer enn to forfattere, oppgis alle navnene ved første referanse. Bruk dernest «et al.»: (Carr, 

Smith & Jones 1962) og senere (Carr et al. 1962). Skill mellom flere referanser innenfor 

samme parentes ved å bruke semikolon. 

487


Liste over litteraturreferanser plasseres sist i manuskriptet (etter eventuelle noter): Referanser følger 

etter teksten med overskriften «Referanser». Alle referanser som benyttes i teksten må oppgis i 

alfabetisk orden på denne listen. Opplysninger om de enkelte publikasjonene må være komplette 

og korrekte. Skriv referansene alfabetisk etter forfatternavn, bruk fulle for- og etternavn. 

Hvis det oppgis to eller flere arbeider av en forfatter, settes det eldste arbeidet først. Hvis det henvises 

til upublisert materiale som er blitt akseptert for publisering, skrives «under utgivelse» i stedet 

for årstall. Ellers benyttes betegnelsen «upublisert» uten tidsangivelse. Hvis to eller flere 

arbeider er utgitt i ett og samme år, føyes bokstavene a, b, c osv. til årstallet. EKSEMPLER 

Bøker: Valen, Henry & Daniel Katz (1964), Political 

Parties in Norway. Oslo: Universitetsforlaget. 

Tidsskrifter: Merton, Robert K. (1985), «The Historicist/Presentist 

Dilemma: A Composite Imputation and a 

Foreknowing Response». History of Sociology, 

6:137–151. 

Antologier og artikkelsamlinger: Ricoeur, Paul (1992), «Vad är en text?». I: Peter 

Kemp & Bengt Kristensson, red., Från text till 

handling. Stockholm: Symposion. 

TABELLER nummereres fortløpende og plasseres i manuskriptet. Hver tabell skal ha et tabellhode 

som beskriver presist hva tabellen inneholder. Vertikale linjer bør unngås. Horisontale 

linjer brukes bare der det er helt nødvendig, f.eks. for å skille kolonneoverskrifter fra tabellinnhold. 

Betegnelser på rekker og kolonner skal være uten bruk av forkortelser. Eventuelle 

fotnoter til tabeller samles nederst og nummereres a, b, c osv. Asterisk*** benyttes kun til å 

angi signifikansnivåer. 

FIGURER OG ILLUSTRASJONER skal følge manuskriptet i en egen fil, og nummereres fortløpende. 

Angi i manuskriptet hvor man ønsker figuren plassert. Unngå mange og tykke streker. 

Tabeller og figurer bør begrenses for å opprettholde lesbarheten. 

MANUSKRIPTER TIL SEKSJONEN FOREDRAG/AKTUELL DEBATT ELLER BOKKRONIKK: 

Manuskriptene skal maks inneholde 45 000 tegn inkludert mellomrom. Dette tilsvarer ca. 20 

sider i ferdig hefte. Manuskripter til Foredrag/Aktuell debatt eller Bokkronikk skal ikke inneholde 

abstract eller norsk sammendrag. Ellers gjelder de samme standarder som for artikkel. 

MANUSKRIPTER TIL SEKSJONEN BOKANMELDELSER: Bokanmeldelser skal inneholde 

maksimum 12 000 tegn inkludert mellomrom. Dette tilsvarer ca. 5 sider i ferdig hefte. Et 

bidrag her skal inneholde: bokforfatter, boktittel, utgave/årstall, forlag, sted, antall sider i 

boken og hvem anmelder er. Det skal ikke være noter eller referanser i en bokanmeldelse. 

Å sende inn et manuskript til et vitenskapelig tidsskrift er uttrykk for at man har til hensikt å 

publisere manuskriptet i dette tidsskriftet. Det går med mye tid og oppmerksomhet i redaksjonen 

og hos eksterne konsulenter. Ved å sende inn et manuskript til TfS aksepterer derfor forfatteren 

at manuskriptet ikke kan vurderes av andre tidsskrifter mens det er til vurdering i TfS’ 

redaksjon. 

488

f - Institutt for samfunnsforskning

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

f - Institutt for samfunnsforskning

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?