Naim Nait XS - Fidelity

audiofidelity.no

Naim Nait XS - Fidelity

3/2009 7. årgang

38

9+1

Skandinavisk High-End magasin

dCS Puccini:

Lekker, lett, luftig

Vienna Acoustic:

” The Music ”

Rega Apollo 35

Favoritt forsterkere:

Fra kr 2.000 til kr 65.000!

NOK 98,-/DK 89,-/SEK 89,- Cary • Leema • Naim • Electrocompaniet • Lyngdorf

INTERPRESS NORGE

Bladelius • Kingrex • Pioneer • McIntosh • Audiovalve

Musikk: Godt norsk • Skiver med sjel • Blått & rått

47


www.audiofidelity.no

Større

kake? Ansvarlig redaktør

Knut Vadseth

knuvadse@online.no

Tlf: 22 55 25 75/ 90 18 80 24

Vi i Fidelity følte oss nærmest som

hi-fi riddere rundt det runde bord da

vi på på utrolig kort tid startet bladet

Skribenter i dette nummer

for mer enn 6 år siden. Et norsk

Gunnar Brekke

high-end hi-fi blad var etter de flestes

Jan Myrvold

mening knapt liv laga selv om vi også fylte et behov

Tore Dag Nilsen

i Sverige og Danmark. At vi også forsøkte å ta minst like mye

Stein Arne Nistad

hensyn til leserne som til annonsørene, gjorde ikke saken enklere.

Håkon Rognlien

Vi droppet derfor enkelte tilbud om ”samarbeid”.

Sam Ross

Men vi har kopiert humlens flukt og har klart oss utmerket.

Trond Torgnesskar

At vi nå i vanskelige økonomiske tider bare har hatt moderat

Knut Vadseth

tilbakegang når det gjelder annonser, abonnement og løssalg, er

vi veldig glade for. Likevel er vi en smule molefunkne på grunn

Foto

av nye regler fra vår kioskdistributør som forsterker enhver

Knut Vadseth

tendens til færre solgte eksemplarer ved å redusere neste bestilling

med mer enn det dobbelte. Dette vil nesten automatisk skape

en negativ spiral ved at bladet blir distribuert til færre utsalg og

Grafisk design

med større sjanser for å være utsolgt når man spør etter det.

Idéverkstedet AS, tlf: 32 11 70 80

Jeg vil derfor minne både abonnement- og løssalgskjøpere om

www.ideverkstedet.no

at det er LOV å kjøpe et ekstra Fidelity til en musikkvenn! For et

engangsutlegg på under hundrelappen kan du motvirke denne

Trykk

negative spiralen forsterket av engstelige forretningsfolk. Samtidig

Printall

kan man jo håpe at vedkommende mottaker av denne gaven synes

bladet er så bra at han eller hun fortsetter å kjøpe det. Det skal ikke

Annonseavdeling

mye til før du er med på å skape en positiv opplagsutvikling.

Tlf: 32 76 88 39 (22 44 38 12)

Men ikke alle er like positive….

Fidelity er stort sett et bra blad, selv om noen av produkttestene

er snevre og farget av annonsebetalere”, skriver en noe forbeholden

leser til oss, samtidig som han krever en garanti for at vi ikke skal

skrive om ”hjemmekino” før han vil fornye abonnementet.

Annonsemateriell

annonse@ideverkstedet.no

Det siste kan jeg ikke garantere. Jeg mener, som mange av

Kontakt redaksjon

våre lesere, at noen tips om projektorer, multispillere og flerkanal

innenfor sånn omtrent 10 % av redaksjonell stoffmengde

post@audiofidelity.no

er en selvfølgelig del av vårt high-end totalkonsept; et stort bilde

til stor lyd.

Derimot kan jeg garantere at det ikke skjer noen kobling mel-

Diskusjonsforum

www.audiofidelity.no

lom produkttester og annonser i Fidelity. Jeg kan forsikre at det

skjer en særdeles bevisst politikk for å unngå dette. Og vi betaler

Abonnement service:

så absolutt prisen for å være objektive ved at vi av enkelte blir

MediaConnect AS

nedprioritert i forhold til mer ”positive” blader både for utlån av

produkter og som annonseorgan.

Likevel er det knapt andre hi-fi blader som har så mange av

verdens presumtivt ”beste” produkter fra ulike aktører som

Postboks 265 Økern, 0510 Oslo

Tlf: 23 36 19 38, faks: 23 36 19 01

fidelity@kundetjeneste.no

Fidelity. Og da snakker vi ikke bare om i Norge, men i hele

verden. Sammenlign selv! Og tross enkelte forsøk på det motsatte:

Alle produkter vi tester gjøres på et helt fritt grunnlag uten

restriksjoner av noe slag, også sammenliknende high-end tester

som vanligvis skremmer vannet av visse internasjonale markeds-

Etterbestilling av tidligere utgivelser:

www.audiofidelity.no

post@audiofidelity.no

Tlf: 22 44 38 12

avdelinger.

Men her hjemme skjønner heldigvis de fleste at et blad som

Fidelity ikke er er et tabloid ”best-buy” katalog, men en forhåpenligvis

begeistret kommunikasjon mellom redaksjon og

lesere om alt det glimrende utstyret som er tilgjengelig for å gi

oss enda større musikalske gleder. Om det betyr at hi-fi kaka blir

Etterbestilling av artikler som PDF:

Pris: Kr. 50 pr side – sendt på e-post

Oppstart kr. 100 pr. blad.

kristin@ideverkstedet.no

litt større, opplever vi dette utelukkende som en seier for det gode

Utgiver

liv! Og vi minner ved starten av båtseseongen om at vind, regn og

Forlaget Fidelity AS

kulde knapt påvirker din opplevelse av musikken.

Det er det bare kvaliteten på anlegget ditt som gjør…

Halvdan Svartesgt. 8, 0268 Oslo

ISSN 1503 4291

Mvh

Knut V.

Det må ikke kopieres fra dette bladet uten tillatelse fra rettighetshaver.

Denne bestemmelse gjelder også enhver form for

elektronisk, mekanisk eller annen type gjengivelse. Brudd på

bestemmelsene vil bli anmeldt og medfører erstatningskrav.

3


4

Innhold

38

nr 3/2009

6

Brev

dCS Puccini stereo SACD spiller

16

Cary SLi 80 F1 Signature

20

Vienna Acoustic the Music

26

Stockholms High-End messe 09

32

EXOTIC FX1

10 36

Integrerte forsterkere fra kr

14.000-65.000

39

Gruppetest: Naim Nait XS int.

40

Naim Nait XS integr. forsterkere

43

Gruppetest:

Leema Acoustic Pulse

44

Gruppetest:

Electrocompaniet ECI 5

47

Gruppetest: Lyngdorf TDAI 2200

48

Gruppetest: Bladelius ThorII

49

Gruppetest:

Cary SLi 80 F1 Signature:


50

Gruppetest: McIntosh MA 7000

52

Godt norsk

54

Skiver med sjel

56

Blått & rått

58

2L: kompromissløst

62

Velodyne SPL-800R

68 80

Rega Apollo 35th anniversary John Blue Audio ST-100 superdiskanter

70

Budsjett: Marantz PM 4001, Audio

Pro Image 12, Pioneer DV-LX50

74

Budsjettreferansen PSB Imagine

B stativhøyttaler

76

Budsjett: Kingrex og JohnBlue

78

Budsjett: Epos M16i

82

Leema Pulse, integrert forsterker

86

Audio Valve Sunilda rørbasert

MM/MC RIAA

90

Hva bør stereoen koste?

5


6

Brev til

Parasound eller Dynamic Precision?

Jeg skriver for å få et råd verdr. forforsterker.

Mitt anlegg:

Vivid K1 høyttalere

DP A1 S EBW

DPC1b Pre / Parasound Halo JC2

Cary 306 SACD Pro.

På anlegget over, med DP preamp synes jeg det manglet litt nivå

i øvre mellomtone og opp. Bassen derimot synes jeg var meget

bra; Dyp og stram og dynamisk. Nesten litt mye til tider.

Jeg solgte så C1B og kjøpte JC2. Tanken med dette var å få

litt mer nivå og kankje åpenhet oppover, samt at jeg nok aksepterte

å miste litt av den flotte bassen ved dette byttet.

Etter å ha hatt anlegget pakket ned i 6 mndr pga flytting, er

nå anlegget på plass i eget lytterom på 29 m2

Jeg var selvfølgelig meget spent på lyden med JC 2 inne.

Kort fortalt er det blitt veldig bra oppover i toneregisteret, men

den fllotte bassen er nærmest ”ødelagt”.

Virker nesten som det meste under 40 hz er vekk?

Jeg må jobbe videre med dette, og jeg vil ha i både pose og

sekk. Kort sagt, jeg vil ha bassen til DP C1b og mellomtone og

opp som JC 2 (eller bedre).

Ser for meg to muligheter:

A) Jeg kan introdusere en subwoofer.

B) Jeg kan selge JC2 og kjøpe en bedre preamp.

Vedr. A) tipper jeg at det kan bli en lang og vanskelig vei. Og om

Hei Fidelity.

Jeg er en ivrig leser av dette fantastiske magasin. Etter å ha lest

nr 36 der dere fokuserte på forsterkere endte jeg opp med å

kjøpe en Linn Klimax effektforsterker. Dette nummeret kostet

meg med andre ord mer enn den slanten jeg betalte for selve

bladet .o) Et emne jeg savner i Fidelity, og generelt, er ulike

typer tweaks. Med dette mener jeg rack, strømrensing, høyttale

utsignalet fra JC2 ikke inneholder noe særlig dypbass, så er det

kanskje ikke gitt at en sub vil gjøre resultatet noe særlig bedre?

Vedr. B) mener jeg du er særdeles kvalifisert til å svare,

ettersom du kjenner alle de nevnte produkter, og sikker

også har hørt de forskjellige kombinasjoner.

Og den preamp jeg har i tankene er en Audio Research Ref.

3, (om jeg kan få tak i en brukt) Mener å huske at du i Fidelity

nevner nettopp denne som svært god BÅDE i bassen og i

toppen. Hvordan synes du denne funker med en DP A1s?

i forhold til C1b?

Jeg vet ikke om du har tid til å svare på en slik henvendelse. -

Du får sikkert haugevis av slike og sikkert nokså lei.

Hører jeg ikke fra deg, har du derfor min forståelse.

Skulle du likevel ha tid til å sende meg noen ord, vil jeg være

svært takknemlig.

Mvh

Morten Jensen

(tidl formann og stifter av OAS)

Hej Morten.

Det er nesten skummelt hvordan du opplever NØYAKTIG det

samme som jeg gjorde i mitt anlegg. Verdens beste forforsterker

vil være bassdelen av DP C1B og øvre mellomtone og

diskanten til Parasound JC2! Verdens nest beste er AR Ref 3

som funker glimrende på A1, etter min mening. Synd at den

koster mer enn de andre tilsammen. Hadde du ikke hørt DP

så hadde vel høyttaleren som vanlig fått skylda?

Knut V

runderlag, resonansdemping, etc. Jeg vil tro flere er nysgjerrige

ifht hvilket forbedringspotensiale vi har her. Oppgradering av

komponenter blir med årene svært dyrt. Kanskje man kan foreta

tweaks som gir gode resultater til en hyggelig pengesum, for én

gangs skyld.

Eddie van Halden


Billigst og dyrest er best!

Leser til stadighet at dere blir kritisert for både manglende teknisk

kompetanse, hva angår elektronikk og kunnskap om både ohms lov og

kondensatorers tekniske oppbygging.

Like så manglende evne til å beskrive ulike tekniske prestasjoner

av ulike komponenter. Ønsker først og fremst å takke for et

fantastisk godt blad!

Jeg blir helt satt ut av hva som forventes av dere skribenter,

som etter mitt syn har en hovedoppgave, og det er på deres

eget vis beskrive hva dere opplever når dere LYTTER til ulike

produkter. Hørsel er etter min mening den mest subjektive og

mest fantastiske sansen vi har.( Spør en blind person om han

vil bytte hørselen mot synet.) Det vi som lesere har krav på er

kun hva dere opplever og føler. Det må da nødvendigvis bli en

sanselig beskrivelse av en subjektiv opplevelse. Alltid morsomt å

få en innføring i hvilke tekniske løsninger som fører til resultatet

av nettopp denne opplevelsen. Det leder meg inn på et annet

”hett” tema. Hvorfor ett produkt koster atskillig mer enn et annet.

Fortsett for all del å både lytt til og beskriv produkter i flere

hundretusenkroners klassen. For de fleste av oss så blir dette en

form for ”window-shopping”. Ønsker, begjær og lengsler etter

lydnirvana, på samme måte som bilentusiaster fryder seg over å

lese om og se på bilder av sine drømmer. Dersom de en vakker

dag skulle fått råd til å bruke 300.000 ekstra på å oppgradere

fra sine fullt ut brukelige Forder,

«Skribentene har etter

mitt syn en hovedoppgave

og det er på deres eget

vis å beskrive hva dere

opplever når dere LYTTER

til ulike produkter»

til drømmen om en eller annen

Audi, så er jo det bare hyggelig,

med full stående applaus fra

naboer, kollegaer, og for den saks

skyld koner.

Akkurat det samme som jeg

ville gjort med mine 300.000

ekstra i et lydanlegg. Dessverre da

i total mangel av applaus fra de

fleste. Enda sannheten er at jeg

tillbringer atskillig mer tid med

ørene spisset mot vakker musikk,

en blikket fokusert mot andre

trafikanter.

I mellomtiden har jeg ingen problemer med å nyte til fulle det

mine to svært så beskjedene stereoanlegg kan gi meg av lytte/

musikk-glede.

En av mine store utfordringer i forhold til utskifting/oppgradering,

er at mine ører ikke kan fordra lyden av ny billig elektronikk.

( Les moderne sjeleløs hi-fi). Etter min mening forsvant ørebalsamutstyret

i dragsuget etter at nyutdannede økonomer på

slutten av 70 og begynnelsen på 80-tallet skulle revolusjonere

industrien ved store volum og lave produksjonskostnader. Lyden

ble der etter. Nå høres jeg ut som en sær gammel grinebiter som

mener at allt var bedre før, og at alt nytt er noe elendig skvip.

Det er ikke riktig slik jeg mener det. Er 40 år gammel og ung til

sinns, men svært konservativ hva anngår lyd og elektronikk. Blir

stadig mer skeptisk til utviklingen. Syntes det er oppe og vedtatt

at vi lever i en tidsalder hvor det er en ny standard for godkjent

lyd. Tørr,død,matt,livløs, gjerne komprimert ( hør bare på alle

radiokanalene. Blææ). Ringte til P2 for noen uker siden. Noe

har skjedd der også. Ingen der kunne svare meg på dette. En

av de ytterst få kanalene, som hadde en glatt,åpen,organisk

klangstruktur og mye deilig akkustisk jazz og annen spennende

musikk. De har plutselig fått det samme lydbildet som de andre.

Har en misstanke om at det har noe med at programmene nå

også kan podcastes. Vet dere noe?

Jeg finner fremdeles komponenter som ivaretar mine begjær

etter organisk, levende lyd,en vågal mellomtone og deilig

treklang i strykere. A-klang ( litt mot å).Kanskj et snev av

varme? En ride-symbal som høres ut som en ride og ikke

splash. En rør-vox forsterket Strat som ikke låter som noe

annet en nettopp det.

Autoritære kraftutblåsninger når det er tid for det. Dette høres

ut som selvmotsigelser, og at jeg vingler mellom noe som gir

rørvarme, og en ”nøytral” flinkis. Mulig det, for det er gjerne

i det området jeg lander når jeg finner ting jeg liker. Og det er

ofte ganske dyrt. Derfor er det viktig at Fidelity fortsetter å berømme

de som våger å utvikle utstyr for lydens skyld. Det koster

penger å utvikle, og vi ser jo gang på gang at fruktene blir

lillebrødre og søstre til top of the line produktene. Da blir ofte

en forsterker fra et firma til 80-100.000 billig, sammenlignet

med en som kanskje ikke er noe bedre,men top of the line fra et

annet til 250.000.-.

For egen del må jeg inntil videre holde meg til Vintage komponenter

for å være i nærheten av mine begjær.

I stua : Kilde: Primare DVD 26 ( fantastisk DAC og lydprosessering

gjør den brukelig til CD), Hjerte : En standsmessig dame

ved navn Sansui AU 7900 ( 2 x 75 W fra 1974. Så organisk

og levende at jeg føler for å

mate henne med karamell og

sjenke en dråpe Cognac innimellom.Hun

veier allerede 14 kg og

ingen ting er daukjøtt i form av

tykk innpakning).

Fortellere : JBL Studioline L

880 (Det beste jeg kunne finne for

10.000.- For øvrig en av ytterst få

amerikanere på Best Buy lista til

What Hi-Fi).

Kabler : litt monster interlink

400 mk II. og Nordost super

flatline. ( Gode signalførere til grei

pris)

Du la hodet på blokka i utgave 37, og inviterte til tips om bedre

kombinasjoner en Aurum Note og PSB settene til 25-30.000

kroner. Det tør jeg ikke å begi meg ut på, men jeg kan gi dere

en utfordring i å finne en bedre kombo en hva jeg har som kjøkken

-anlegg til den nette sum av 308,- kroner. Ja dere leser riktig

: 308,- !!!!!!!!!

Fretex :

CD: Harman/kardon HD 200 kr. 50,- Forsterker/ Radio :Tandberg

Huldra 8 kr.199,- (Ny pris i 1965 :1375,- det var ganske

mye penger ) Høytaler par :Wharfedale Valdus 100 kr. 59,-

Jeg var særdeles heldig med dette funnet, men det er ikke

uvanlig å dette over Vintage Hi-Fi (Hi End) til kr. 500.- Dersom

man leter litt. ( Råtips til best buy!!)

Mvh.

Jørn Svendsen

Kristiansand

Hei Jørn!

Takk for et strålende bra –og langt- innlegg som forteller hva

vi prøver å få til bedre enn vi kanskje har klart det selv. Så

takk for all drahjelp!

Knut

7


8

Null hjemmekino!

Fidelity er stort sett et bra blad, selv om noen av produkttestene

er snevre og farget av annonsebetalere.

Leser i siste nr 37. der det antydes at det vil bli mer hjemmekino

fremover, noe jeg setter spørsmålstegn ved, finnes det

virkelig ikke nok av stereo produkter som kan vurderes og

testes?

Kan dere vennligst bekrefte eller avkrefte vedrørende

hjemmekino i magasinet Fidelty fremover.”

Vennlig hilsen

Morten Smestad

Jeg hverken kan eller vil garantere at vi ikke skal ha mer

”hjemmekinostoff” i Fidelity simpelthen fordi jeg tror vår

tilnærmelse til stort bilde til stereoen er til glede for en ganske

stor del av våre lesere. Jeg beklager faktisk at jeg ikke

rekker å skrive mer om dette, men håper å komme tilbake i

neste blad.

Når det gjelder ”kobling” av redaksjnelt stoff og annonser,

tenner jeg som vanlig på alle pluggene. Det er ikke særlig

rart at aktører som sender sine produkter til evaluering også

mener at vi kan fungere som et bra annoseorgan. Men det

er like klart at vi i hvert eneste blad tester flere produker fra

leverandører som sjelden eller aldri annonserer hos oss.

KV

Velg meg April?

Først tak for et rigtig godt blad, uden tvivl det bedste hifi blad

jeg hidtil er stødt på!

Jeg købte jeres blad første gang for omtrent en måned siden,

sådan lidt tilfældigt i Københavns lufthavn. Jeg har længe gået

og spekuleret over hvordan jeg bør sammensætte mit anlæg når

jeg køber det om formentlig et lille års tid, og jeg blev meget

fascineret af beskrivelsen af PSB Imagine T. Nu ved jeg godt at I

ikke er hifi-konsulenter, så jeg vil ikke spørge jer om hvor godt

denne højtaler passer til at blive sat sammen med en Hegel

H100 forstærker koblet til min computer, som umiddelbart er

det setup jeg har i tankerne, men jeg vil meget gerne høre om

I har nogle gode råd til hvordan jeg selv kan vurdere om dette

er den optimale setup for mig, og hvordan jeg skal udvælge

de konkurrerende alternativer som det vil være værd for mig at

lytte til førend jeg beslutter mig for mit køb. Mon I vil hjælpe

mig med nogle gode råd til dette?

Hvordan kan jeg for eksempel vurdere om Hegel H100 koblet

til computeren vil give bedre lyd end April Aura Note, og om

PSB Imagine T vil passe lige så godt til Hegel H100 som til Aura

Note?

Bortset fra at have købt diverse engelske, amerikanske, tyske,

danske og svenske hifi blade gennem de sidste tre-fire måneder,

må jeg nok tilstå at være forholdsvis ny i hifi-verdenen, og min

erfaring stammer mest fra at have overhørt min far og hørt hans

lækre Naim anlæg. Da jeg imidlertid ikke selv har helt råd til

bare sådan lige at gå ud og investere i noget i samme prisklasse

som Naim, så vil jeg bare gerne have mest muligt for de små

4500 euro som jeg har afsat til at købe forstærker og højtalere

for, mens jeg påtænker at bygge videre på anlægget om nogle

år ved at skifte computeren ud med et decideret mediecenter

a la Linn eller Naim som I også beskrev i sidste nummer af High

Fidelity.

Jeg har prøvet selv at finde noget information på nettet om

disse ting, og fandt frem til nogle sider fra Lyd&Bilde, men jeg

En vits!

Dere spør jo om det for tida, så jeg velger å svare. Er det

noen vits i å teste en cd-spiller til 100k? Eller en pickup til

25k? Ja, det er absolutt et poeng. For at dere som hifi-journalister

skal kunne danne dere et inntrykk av hvor nærme

”nirvana” eller ”sannheten” man kan komme, så må dere

teste det beste utstyret der ute. Men, ja det er et men her,

det er ikke det jeg ønsker å lese mest av i Fidelity. Hvis jeg

skulle si noe om prosenter i forhold til innhold, så ville jeg

si at jeg helst så at 80 % av alt utstyr som blir testet lå på

under 30 000,- pr. del. De resterende 20 % kunne vies til de

med dypere lommebok. Har hatt interesse for hifi i mange

år, vil også påstå at jeg med enkelte oppsett (en del dypt

savnet) har kommet ganske nær ”sannheten” også, og jeg

har aldri brukt over 30 000,- på en komponent. Både økonomi

og fornuft har holdt meg igjen der.

For å sikre Fidelity fortsatt posisjon i år fremover, bør dere

først og fremst strekke ut hånda til de som det er flest av,

de uten dyp lommebok.

Musikkanmeldelsene deres er for tiden en av grunnene til

at jeg kjøper bladet, da jeg synes det er for mye dyrt utstyr i

bladet.

Ellers holder bladet en svært høy kvalitet hva angår artikler

og bilder/trykk.

Mvh.

Rune

syntes ikke rigtig at deres råd var så direkte praktisk anvendelige

- rådene kommer ikke rigtig videre end til det generelle om

at man bør være opmærksom på om man vil sætte anlægget

ind i et stort eller et lille rum, og om forstærkeren kan drive de

højtalere man vil sætte den sammen med. Så det jeg ønsker

er enten noget mere konkret og detaljeret rådgivning, eller

nogle henvisninger til steder hvor jeg kan finde den ønskede

information. Foreløbig har jeg startet med at tegne et abonnement

på High Fidelity, simpelthen fordi det forekommer mig

det grundigste og mest anvendelige hifi blad på markedet i

dag, og det vil jeg samtidig også lige benytte lejligheden til at

takke jer for.

Jeg glæder mig meget til at læse de kommende numre af

bladet, og venter med spænding på at modtage det første

abonnementeksemplar i min postkasse.

De bedste hilsener

Martin, Tyskland

Hei!

Vi vil i stadig større utstrekning prøve å sette sammen

komplette anlegg etterhvert som vi føler at vi blir flinke nok

til det. Men det er som du sikkert skjønner, vanskelige greier

selv om vi skulle vært enige om målet. Jeg tør ikke spå om

Hegel vil låte like bra som forsterkeren i Aura Note, men sistnevnte

har en litt fyldig klangbalanse som kler PSB Imagine T

spesielt godt. Hvordan din PC fungerer på lydsiden aner jeg

selvsagt ikke noe om, men er forbløffet over kvaliteten på

CD-spilleren i minianlegget til April Music. Men med hi-fi er

det uansett vanskelig å gjette, man må prøve ut alt. Men så

kan man også få noen særdeles positive overraskelser...

Mvh

KV


3 3

10

dCS Puccini stereo SACD spiller

Butterfly?


dCS Puccini en av de vakreste skapninger i hi-fi verdenen, en sommerfugl. Lett og luftig

gjengiver den presist de mest komplekse musikalske bisvermer av overtonestrukturer uten

biklanger. Og med den innebygde volumkontrollen har den stålkontroll nedover.

TEKST OG FOTO KNUT VADSETH

11


3 3

12

dCS Puccini stereo SACD spil

Dette er en av de beste CD-spillere

vi har hørt! Og det med en renere og

luftigere overtonestruktur enn vår

egen favoritt fra EMMLabs. Denne har

imidlertid den ekspansive grunntonesignaturen

med storslagen a-lyd som

dCS bare gjør NESTEN like bra.

Men med den rimeligste EMMlabs

må man ha en forforsterker til omtrent

samme heftige pris som spilleren om

all godlyden skal strømme ut av høyttalerne.

Puccini har imidlertid en innebygget

volumkontroll som er så bra at

man nesten må være sprø for å bla opp

ytterligere 100 tusen eller deromkring

for å oppnå den helt marginale forbedringen

vi fikk til med vår ARC Ref3.

På den annen side, det er vel en slags

galskap det vi uansett snakker om i

denne prisklassen. Og det blir vel ikke

noe bedre at vi påstår at dette rålekre

produktet fra Data Conversion Systems

Ltd i England med denne innebygde

volumkontrollen er et virkelig godt

high-end kjøp sett og hørt fra flere ulike

ståsteder!

Men la oss begynne med begynnelsen…

P8I

På høstparten i 2006 testet Fidelity den

første alt-i-ett boksen til dCS som også

inkluderte en innebygget volumkon-

troll av meget høy kvalitet. Dette gjorde

at denne kvalitetesspilleren eventuelt

kunne erstatte hele 3 ulike bokser i vårt

referanseanlegg, pluss flere kabler.

Jeg har i etterkant fått en opplevelse

av at testen ble oppfattet som ganske

streng med mye fokus på at grunntoneområdet

ble litt slankt med innebygget

pre, og er derfor forbløffet når jeg nå

finner frem den gamle artikkelen fra Fidelity

nr. 22. Dette må da tolkes som en

usedvanlig positiv omtale om den ikke

skulle vært diktert av markedsavdelingen

til produsent eller importør? Tross

den høye prisen-kr.85.000- mente vi

dengang at dette var et usedvanlig godt

kjøp, særlig for de som kan utnytte

volumkontrollen og dermed slapp en

ekstra forforsterker.

Men så den virkelige gode nyheten!

Etterfølgeren Puccini er vesentlig

flottere, større og tyngre. Og den låter

enda mye bedre med bedre kropp,

fyldigere klang og enda ryddigere og

samtidig krispere topp, særlig på SACD.

Og denne luftige toppen er noe av

det reneste vi har hørt, og så absolutt

lettflytende uten antydning til fnidder

og annen støy!

Dessuten har Puccini muligheten til

å kobles sammen med en ekstra boks

(ca. NOK20K) som har en enda bedre

”klokke”, pluss at den da har muligheter

til å konvertere datasignaler fra

harddisc, nettet og MP3 spillere. Denne

sjekker vi ut i neste Fidelity.

At prisen har gått litt oppover, kan i

det minste forklares med en tyngde og

byggkvalitet som er langt mer gedigen

enn på den gamle P8i. Dette sammen

med besparelser i kabler og ekstra

komponenter som ellers ofte er styggere

jo bedre de låter, gjør dette til en

fantastisk investering i både musikken

og parforholdet.

Og så har den altså et utseende

nærmest til å dø for. dCS Puccini har

utvilsomt verdens høyeste konefaktor!

Det kunne like gjerne stå Gucci som

Puccini på fronten…

INNSPILLING

Det som faktisk er kjipere enn på P8,

er den billige plastfjernkontrollen med

uvant plasseringer av ulike kommandoer.

Den gamle var i gedigen metall og

med utmerket design selv om den var

noe tung. Men også på den nye styres

volum, spor og en rekke andre funksjoner

lett fra sofaen.

Likevel ble vi litt engstlige da vi

hadde pakket ut den kliss nye spilleren

i sin elegante transporteske. Ved første

høring låt det hele ganske så tynt med


en opplevelse av utfasing av lyden ved

200-400 Hz området, nettopp der så

mange rimelige produkter sliter litt, og

hvor også kostbare greier på uforklarlig

hvis kan svikte. Lyden vil da oppleves

lett og luftig, men man vil savne drama,

rytmisk fremdrift og en opplevelse av

å kunne ”ta på” artister og musikere.

Dette området med en litt slank lyd

var også det eneste lille minus på de

tidligere P8i, men ikke på langt nær så

alvorlig som nå…

Nå er ikke et negativt førsteinntrykk

noe nytt når vi får produkter til test.

De aller fleste komponenter blir mye

bedre etter noen tids bruk, og da snakker

vi om fra spilling i noen timer til

flere uker. Dette selv om produsent

eller importør bedyrer at greia er ferdig

”spilt inn”. Puccini var så absolutt totalt

uinnspilt, rett fra tollbua, så det var

bare å sette inn en plate og trykke inn

”repeat” på fjernkontrollen…

LyDEN

Allerede morgenen etter låt det mye

bedre, ikke minst med en generelt

fyldigere klang, men fremdeles vil

jeg beskrive lyden som mer o-lyd enn

a-lyd. Som tidligere nevnt kom jeg aldri

helt på nivå med EMMLabs i pondus

og grunntoneklang. Men dypbassen

var etter hvert helt glimrende; stram

og viril. Og med en holografi og presis

romgjengivelse som er noe av det beste

vi har hørt, uansett pris. Fokuset på

artisten var også skremmende presis

med innebygd volumkontroll.

Jeg må presisere at vi hele tiden spiller

rett inn i DP A-1s effektforsterker

uten den fordyrende omveien om en

kostbar forforsterker. Med ARC Ref 3

oppnådde vi en anelse dypere rom med

mer tredimensjonal opplevelse av artistene

pluss litt mer farge på klangstrukturer.

Men transientene ble , ikke helt

uventet, i forhold en liten anelse sløret.

Homogeniteten var fremragende

over hele det hørbare området med

innebygget volumkontroll. Og mellomtonen

var glimrende oppløst og passe

«Og vi snakker

ikke bare om

gode resultater

i forhold til pris,

men om en ypperlig

lydgjengivelse

absolutt helt i

toppen av det

mulige.»

stram med utmerket dynamikk. Også

overtonestrukturen var helt nydelig,

ganske eksponert men glatt; lettflytende

og absolutt uten irriterende

forvrengning eller støyfenomener.

Romgjengivelesen var likevel, tross utsøkt

detaljering, ikke like stor, pompøs

og ”macho” som på f.eks. EMMLabs og

Krell KPS 25sc. Men med minst like

mange gode kort på hånden som noen

av disse som alle har en eller flere sider

som trekker litt ned.

dCS Puccini kunne etter min mening

fremdeles hatt litt mer a-lyd og trøkk

i grunntoneområdet, men dette er en

kjepphest hos meg. Uansett er Puccini

med sine mange glimrende, mange

gode og få svake sider; et forbløffende

balansert resultat som toppes med den

gode volumkontrollen som kan erstatte

selv en kostbar high-end pre med tilsvarende

kostbar kabel.

Og vi snakker ikke bare om gode

resultater i forhold til pris, men om en

ypperlig lydgjengivelse absolutt helt i

toppen av det mulige. En lydgjengivelse

som vil glede og overraske de mange

som ikke helt har fått med seg de store

fremskritt som har skjedd med dette

digitalmediet de seneste år i forhold til

dynamikk, renhet og fravær av fnidder

og støy. Og så skal det etter manges

mening snart være slutt? Paradokset er

at det for tiden utgis mye mer på vinyl

enn SACD, selv av Sony selv….

HIGH FIDELITy

High Fidelity’s referanseplate nr.43

åpner med en låt av Bo Stief Dream

Machine som er en krevende sak med

en elektrisk gitarsolo som går gjennom

marg og bein med ekstremt mye nivå

og lyddetaljer oppover, men som lett

låter feil om det ikke er med nok nivå

nedover mot grunntonen. En balansekunst!

Det hele foregår i en kjempesvær

akustisk setting, men med sylskarp fokus

på gitaren i forhold til rommet om

alt er perfekt. Mot disse skarpe transi-

entene, kommer så en ekstrem dypbass

ned mot 20 Hz som må svspilles med

betydelig stramhet og kontroll for ikke

å låte ”pudding”. Og i dette hørbare

frekvensområdet i sin ekstreme bredde

må det hele være ekstremt dynamisk

fra topp til bunn.

Selvfølgelig fant jeg frem til akkurat

denne krevende låta da Håkon ”Dynamikk”

Rognlien var innom for å lytte

på vidunderet. Det var forøvrig han

som skrev ”second opinion” på P8i i

nr.22.

Jeg hadde ærlig talt forventet at

dCS’en med sin elegante stil og noe

mykere klang enn f.eks Muse Erato

og Wadia, skulle ”avsløres” på dette

dynamisk krevende platekuttet som

vi kjenner så vel. Men både undertegnede

og Håkon måtte næremest vantro

erkjenne at dette er det beste vi hadde

hørt av denne plata noensinne. Hvilken

nærmest naturstridig simultan mix av

myk og hard lyd!

KLASSISK

Sibelius Symfoni nr. 3 er en orgie

av komplekse overonestrukturer fra

en stor felegruppe som jobber med

masser av klanger i gresshoppeland.

Dette er krevende for alle deler av

lydkjeden, men det hjelper mye av man

kan ty til et SACD opptak med LSO

og Davis. Puccini gjør det ikke lett for

seg selv ved å gi en anelse mer fokus

på diskantområdet enn enkelte andre

toppspiller. Men det låter ikke tynnere,

bare som om mikrofonene er plassert

en anelse nærmere. For den typiske

elektronikkstøyen er fullstendig borte;

her er det bare grisetarmer og harpiks.

Også originalkmusikken fra Jurrasic

Park er en prøvelse fordi denne 16-bits

redbook kopien har så utrolig mye grisete

støy på mange ellers bra spillere.

Jeg har forlengst konstateret at denne

støyene blir mindre generende desto

bedre CD-spilleren er, men Puccini setter

ny rekord i å rense opp klirr og støy

uten å gjemme bort høyfrekvensstøyen

13


3 3

14

dCS Puccini stereo SACD spil

ved å dempe diskantnivået.

Det samme gjelder den komplekse

innspillingen av Elgars ”The Light of

Life” med stort orkester, kjempekor, orgel,

solister og alt det andre som gjerne

blir litt for mye for en liten sølvplate.

Dette åttitalls opptaket er vanligvis et

marereritt, det er derfor jeg stadig kommer

tilbake til det, men med Puccini

låter det stort, fyldig og med glimrende

rom og krispe detaljer uten drepende

mye artifakter.

Det er likevel de fantastiske SACDskiktet

på de fenomenale Living Stereo

opptakene fra slutten av 50-tallet (!)

som får oss i Fidelity til å lure på om

verden egentlig går fremover. Disse

opptakene har mer realisme og drama

enn noe annet vi har hørt, og her er så

absolutt nok grunntonenivå til alle. Og

her er med Puccini akkurat den lille

ekstra piffen i diskanten som gir lyden

en duggfrisk naturlighet. Joda, her

lukter støv, men det er ikke fra lyden,

men av sceneteppet fra la Scalaoperaen

anno 1959! Og hører vi totaktslyden fra

Vespaer og Lambrettaer fra stradaen

utenfor?

ALTERNATIVER

dSC Puccini er ikke bare den overlegent

lekreste digitalavspiller vi vet om; den

er også helt i toppen lydmessig og tross

sin høye pris simpelthen et godt kjøp

da den også kan spare deg for en dyr

forforsterker. Men selv uten å benytte

Pris: kr 108.000

Importør: Høium Audio

denne fordelene, er Puccini etter min

mening en av de bedre high-end kjøp

på markedet; selv om den hadde vært

montert i en kakeboks.

En annen verdig opponent er likevel

den usedvanlig velskrudde Wadia

581SEMkII som også har innebygget

volumkontroll. Denne har ikke SACD,

men er kanskje enda noe strammere

og mer presis i lyden enn de fleste. Og

et enormt stort og holografisk rom.

Også Muse Erato II må taes med i et

eventuelt finalehit både på grunn av

innebygget volum av meget god kvalitet

og en frydefull friskhet som gir en

snert til musikken som får munnvikene

på glid. Muse er ikke fullt så polert som

«Disse nye highend

spillerene

gir de fleste en

oppgradering av

anlegget som de

færreste er for-

beredt på.»

de andre, særlig i forhold til Puccini,

men koster også noe mindre og tilbyr

også bilde. For godt mål hiver vi inn et

ytterligere alternativ i denne eksklusive

gruppen ved å minne om Audio Research

CD7 som vi testet i nr.21.

Alle disse nye high-end spillerene gir

de fleste en oppgradering av anlegget

som de færreste er forberedt på. Her

har det skjedd betydelige forbedringer

som gjør din eksisterende CD-samling

langt mer verdifull og musikalsk

tilfredsstillende enn du aner. Selv de

verste overføringene fra 80-tallet låter

tilnærmet organisk uten den sprø attåtlyden

av knust glass!

KONKLUSJON

Fremdeles er vår personlige favoritt i

prisklassen EMMLabs som sammen

med ARC ref 3 forforsterker tilbyr en

overbevisende musikalsk grunnmur og

storhet- til dobbelt pris. Men det er selv

på dette området lite å utsette på dCS

som har en nydelig balanse av gode

egenskaper og muligens en enda bedre

overtonestruktur og holografi. Og så

mye nettere og flottere i finstua!

Hvem av disse som er det beste kjøpet

for deg er det bare du som kan avgjøre,

men den med suverent høyest ”konefaktor”

blir utvilsomt dCS Puccini som det

ellers bare er en litt kjip, mens velfungerende

fjernkontroll å trekke for.

Puccini: Vakker, luftig og levende som

en sommerfugl i blomsterengen… 3


3 3

16

Cary SLi 80 F1 Signature

Amerikansk drøm

Carys Dennis Had behøver vel

ikke akkurat noen introduksjon.

Han sto i sin tid bak monsteret

805 c, forsterkeren som

fikk Stereophiles redaksjon til

å gå i knestående på midten av nittitallet,

den bejublede og integrerte 300 SLI og

en mengde andre komponenter.

Etter oppsiktsvekkende opplevelser

med månedens testobjekt i redaktørens

nyslipte referanseanlegg, ble den snertent

og konkret navngitte Cary SLI 80

F1 Signature (puh!) slept opp fire etasjer

i Bærum og koblet til blant det jeg

lytter til daglig. En integrert rørforsterker

med pentoderør, svært forseggjort

komponentvalg, en glimrende innebyg-

Innsmigrende øyeblikk med Carys

integrerte SLi 80 F1 Signature.

TEKST TROND TORGNESGARD

get hodetelefonforsterker, rørlikeretting,

muligheter for triodedrift (vel,

i alle fall nesten...), relativt kompakt

størrelse og imponerende byggkvalitet

høres jo umiddelbart ut som et veldig

spennende stykke utstyr å gi seg i kast

med. Og det var det! Dere får bli med

inn i lytterommet. Eller stua.

Så sto den der, på plassen som vanligvis

opptas av JJs 322 SET, et rasedyr

med en litt annen stamtavle og enda

mer spissede egenskaper, men også

høye krav til omgivelsene.

Carys “Tonmeister”, i fortsettelsen

kalt “80”, har et litt annen tilnærming.

80 push-pull-watt i klasse AB pentodekonfigurasjon

som reduseres til 40 om

brukeren kobler om til “Triode mode”.

Det skulle være nok til å vekke mange

av markedets gode, men ofte mindre

effektive høyttalere. En rørrekke som

teller både 6922, 6SL7, 5UG4 og KT 88,

WBT-terminaler, Hexfred-dioder

Jensenkondiser og endel annet som

får komponentgærningene til å sikle

uhemmet. Kortversjonen? Litt mer

plug-and-play enn en SET-forsterker.

Det litt pretensiøse prefikset F1 henspeiler

selvfølgelig på motorsportens

ypperste divisjon og denne gjengens

hang til å optimalisere og tweake til det

ytterste. Det er etter sigende fulgt en

lignende vei ved utviklingen av kveldens

testobjekt.


FøRSTEINNTRyKK

Tre timers oppvarming, triodemodus,

sølvkabler fra Oblivion, Impulse H2-

horn fra det salige nittitall...og Rolf

Lislevand i Audio Note-drivverket. GO!

(joda, jeg har Dexter Gordon også, men

han hadde fridag...)

Dette er saker!

Lydbildet var stort, bredt, overraskende

høyt og med god definisjon og utmerket

dybde. Lislevands sarte og veldig

klangrike lutt fremstår med vare overtoner,

klangrik signatur og veldig tydelig

kropp. Instrumentene har en ekthet

og et vell av fasetter som gjenkjennes

med den største letthet om du har hørt

kammermusikk i virkeligheten, men

som skremmende mange forsterkere

sliter med å få til. Mikrodynamikken,

de mindre intensitetsvariasjonene i anslag

og plutselighet, er strålende. Det er

levende, pustende og tilstedeværende

mennesker som spiller på instrumenter

med både karakter og egenart. Det er

dette som er definisjonen av det lettere

forslitte uttrykket “musikalitet”. Carys

“80” mestrer dette glimrende. Had vet

hva han driver med, kan du si, Forsterkeren

gir musikken en litt økt følelse

av framdrift ved en mild aksentuering

av mellombassen, noe som gir spenst

til celli, basser og trommer, og ikke

minst understreker disse instrumentenes

kroppslighet. Alt gjengis med

varme og lettflytende realisme. Det er

ikke lett å finne lyter, fordi det er nærmest

umulig å ikke hengi seg helt.

Så er det på med en av mine personlige

favoritter, Marc Jordan og hans

Blue Note-debut “This is how men cry”.

Den anbefales forresten på det aller

sterkeste til elskere av cool og blå pop

med betydelige jazzinfluenser. “Let

it be me”, et spor som sammenfaller

med denne skribentens sinnstemning

om dagen, hadde det svale, blågrå og

lettere hese preget det skal ha, og det

var betydelige mengder luft rundt

hvert instrument.Diskanten er luftig

og rik på uttrykk, men kan vel sies å

være behersket, uten at det er snakk

om avrundethet. Det som skal være der

ER der, liksom. den trekker ikke til seg

oppmerksomhet, men jeg opplevde heller

ikke at dem manglet noe som sådan.

Det føltes som om det bare var å lene

seg tilbake og spille skiver hele natta,

så medrivende og ekte låt det. Vokalfrasering

til å dø for, små detaljer i timing

og stemmebruk som gjør Jordan til en

betydelig tolker. Alt var tydeliggjort

gjennom det kortløse kretsløpet i Carys

“80” Det kan kanskje høres ut som om

jeg beskriver plata, men Cary´en understreker

alt dette og lar det genuine

i uttrykket komme igjennom. Ingen

lyttetretthet eller huggormtendenser,

men virkelige instrumenter i samspill.

Og her er vi inne på noe denne

forsterkeren virkelig kan. Den klarer

på en eller annen måte å understreke

hver musikers rolle i det som skjer, og

vektleg ger samspillet på en måte som

gjør at musikken virkelig kommunise-

«Alt gjengis med

varme og lettflytende

realisme.

Det er ikke lett å

finne lyter...»

rer. Er dette selvfølgelige kvaliteter i en

“moderne” og relativt dyr forsterker,

sier du? Langt ifra. Markedet er fullt av

utstyr som ikke makter det som skal

til for å få mangefasettert musikk til å

overbevise.

KLANG OG SåNN...

Yo-Yo Ma har begått en vakker innspilling

av endel av Ennio Morricones

filmusikklassikere, og da kommer man

vel ikke utenom temaet fra Guiseppe

Tornatores “Cinema Paradiso”...

Her greier Cary´en å gi alle instrumenter

rom, mens Mas cello har masser

av den vare intensiteten som er så

typisk for akkurat det instrumentet.

17


3 3

18

Cary SLi 80 F1 Signature

Lyden har et anstrøk av varme som

ikke har noe med slørethet å gjøre, men

som låter ekte, fordi virkeligheten rett

og slett er varmere enn vi lures til å tro

i hifisammenheng.

Igjen, farger og karakter, altså..

Kanskje ikke alltid like lett å identifisere

i en gjengivelse, men himmel og

hav så lett det er å høre når det ikke er

der... Dette sporet hadde blitt en blek

facsimile om ikke denne forsterkeren

hadde hatt tilstrekkelig med oppløsning,

overblikk og klangfarger. Ganske

oppsiktsvekkende levert av en pushpull

pentode, selv om den kjøres i

triodemodus. Min klasse A-SET gjengir

riktignok med mer oppløsning, enda

rikere fargepalett og en mer frigjort

karakter, men den mangler Carys

mangesidighet i forhold til last og dens

fleksibilitet. SET -forsterkerens nesten

magiske evne til å plassere musikere

i rommet så du nesten kan reise deg

å gå rundt dem har jeg aldri hørt en

pentodeforsterker toppe, og her er “80”

på linje med sine brødre. Lyden blir

aldri så frigjort som i en Single-ended-

konstruksjon. Det har noe med fysiske

lover å gjøre, rett og slett.

Elvis Costellos “My flame burns

blue” er et fantastisk live-album og

en killer om ikke utstyret hoder mål.

På hans smertelig vakkertrealistiske

“Almost blue” står Costello som en påle

på scenen, rommet er tydelig og stort

opptegnet, igjen er klangfargene påfallende

bra gjengitt, og den anstrengte og

nesten pinte vibratoen til Costello går

rett i hjertet. Det skal noe til å avdekke

rå emosjoner i en framførelse! Kanon!

Stjerne i boka!

BASS

Bassen avslører at Carys ellers så eminente

lille forsterker mister litt definisjon

alller nederst, noe som nesten er

oppskriftsmessig all den tid triodemoduset

foretrekkes. I denne innstillingen

vektlegges nemlig mellomtone, klang

og finkornethet, mens lyden i pentodemodus

får mer bånndrag og kontroll,

men mister litt fintfølelse og finesse i

mellomtonen, samt de vareste fargene.

Så lenge du kan velge med to solide

vippebrytere, faktisk også mens du spiller,

har du i realiteten muligheten til å

matche forsterkerens sjel til musikken

du spiller. Carys “80” kan sies å ha en

lettere spaltet personlighet her. Og det

liker vi!

Så er det på tide å finne ut hvor digre

baller denne forsterkeren egentlig har.

En sørgelig oversett prins av den gode

popmelodien, Michael Penn, øser på

med “Me around”. Det har driv, det

er komplekst, vokalen er usedvanlig

uttrykksfull, bassen pumper frenetisk

og det er høøøyt..men det stikker ikke

av lydmessig. En førsteklasses transistorforsterker

hadde nok kunnet levere

tightere og mer potent bass, men ville

kommet mer til kort på nærvær og realisme.

Med ryggen mot veggen, og i et

forsøk på å finne Cary’ens begrensninger,

må jeg innrømme at den ikke leker

i de aller øverste divisjoner hva rytmisk

spenst angår. Samtidig er det rom for

å eksperimentere med bedre rør enn

det som er levert med, og dette kan

tune forsterkeren mer i den retningen.

Noe av det mest spennende med en

rørforsterker er jo netopp muligheten

til eksperimentering. Et kresent utvalg

NOS-rør kan bringe en konstruksjon

«Den anstrengte

og nesten pinte

vibratoen til

Costello går

rett i hjertet.»

til nye høyder, selv om det koster endel

å begi seg ut på den galeien. Det kan

lønne seg å lytte til erfarne rørfolk i

så måte,så går man ikke så lett skoene

av seg. Nok engang slår det meg hvor

hemningsløst musikkfrembringende en

rørforsterker kan være. Carys integrerte

har denne ganske uvanlige kvaliteten

som på en måte er større og viktigere

enn dens enkelte bestanddeler. En

følelse av realisme, av å være på parti

med musikken, la den få levelige kår

og mulighet til å blomstre. Duke for

drama, hjerte, smerte og følelser. Sånn

sett er det en spennende tanke å parre

denne med den eminente Avid Diva II,

platespilleren jeg omtalte i forrige nummer,

og ikke minst PSBs gulvstående

vidundere fra gruppetesten i samme

utgave... Det tror jeg blir et fyrverkeri

av uhemmet spilleglede.....tre avsindig

gode produkter med tvillingsjeler. Det

må bli et anlegg å nyte for evigheten

uten at man må refinansiere huset...

Men det var en digresjon. Nå er det

vel snart på tide på runde av? Eller.....?

På HODET

Jeg skylder vel forsåvidt Cary å nevne

hodetelefonforsterkeren. Akkurat den

sies nemlig å være så god at den er

verd hele prisen alene.Det er en relativt

drøy påstand, SLI 80 koster jo tross alt

ikke småpoteter heller. Jeg er ikke en

så ihuga hodetelefonentusiast at jeg

tør å gå så langt, men noen timer med

et par innlånte Gradoer bekreftet at

det låt uforskammet bra, medrivende,

luftig, naturlig, og igjen med enormt

mye nyanser og farger. Beethovens

pianokonsert nr. 3 med Myrray Perahia

er ingen lett sak å gjengi, men dette gav

mersmak og var uten tvil noe av det

fineste jeg har hørt med hodetelefoner

på hue!

Denne forsterkeren er integrert, så

en spekulant slipper unna med kun

en boks i racket sitt, med alt det betyr

av plassbesparelse, korte signalveier,

fravær av dyre kabler osv.

Den er medrivende musikalsk og

spiller uforskammet realistisk, lett å tilpasse

både høyttalere og musikksmak,

kompakt og velbygd, har en glimrende

hodetelefonforsterker, (nok en boks

spart om du er “into head-fi”)

Denne hobbyen vår kan være både

komplisert og vanskelig tilgjengelig.

Den krever både innsikt, økonomi og

dedikasjon utover det vanlig dødlige

begriper poenget med. Noen ganger

kommer jeg borti produkter som påtar

seg å forenkle prosessen, rett og slett ved

å være ukompliserte, ærlige og rett på.

De roper liksom “jeg er egentlig alt

du trenger...”! De gjør bare jobben de er

satt til, og de gjør den så glimrende at

det relativt korte testoppholdet setter

spor etter seg. Det er i aller høyeste

grad tilfelle med Carys SLI 80 Signature.

En forsterker som oppleves å

gi svært mye for pengene, ikke er så

stratosfærisk prissatt at det gir svimmelhetsanfall

å kikke på prislappen, og

er så proppfull av musikalitet og spilleglede

at det faktisk ikke føles særlig

vanskelig å innrømme at denne kunne

jeg levd med.

Cary SLI 80 regner jeg fra nå av som

en av Dennis Hads fineste kreasjoner.

Det sier ikke lite.

KONKLUSJON

De som har fulgt med så langt, begriper

selvfølgelig at jeg liker denne forsterkeren.

Den har så til de grader spilt

musikk at den har vært en fryd å ha i

lytteromet, og den har faktisk gitt meg

litt å tenke på i forhold til hva en klasse

AB-forsterker med pentoderør kan få

til. DET er et ganske stort kompliment.

Denne forsterkeren er så god at den

fortjener å vurderes av ethvert menneske

med ekte kjærlighet til musikk

som ledestjerne, og virker så velbygd

og ukomplisert å bruke at den nok er

et glimrende valg om du skal begi deg

utpå med en rørforsterker for første

gang. Befriende ukomplisert og laget

for å frydes over, rett og slett. Denne

lille boksen har satt spor etter seg, og

havner på min liste over definitive

favorittprodukter. Så god er den. 3

Pris: kr 34.500

Importør: TAA Import as


3 3

20

Vienna Acoustic the Music

Denne siste skapelsen fra

østerrikeren Peter Gansterer

gir et lydbilde dramatisk større

enn rommet ditt. Og med en

tyngde, en musikalsk farve-

glede og en homogenitet i

super high-end klassen.

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH

STOR

musikk

Da det tidligere flaggskipet

”Vienna Acoustic

Mahler” kom på markedet

for omlag et tiår

siden, var den en sensasjon

med sitt velvoksne

lydbilde inkludert en kjellerdyp bass.

Og det til en meget moderat pris på

ca kr 70.000, betydelig under de fleste

konkurrenter av noenlunde tilsvarende

størrelse og bestykning.

På bakgrunn av dette og den generelt

glimrende testen også i Stereophile,

burde man forventet at Mahler hadde

sklidd rett inn på listen blant de største

Wilson, B&W og andre super highendere

på dette bladets referanseliste.

Men av en eller annen mystisk grunn

hadde noen i redaksjonen funnet ut at

her ikke var nok dypbass (?), slik at den

ble ufarliggjort og plassert en klasse

lenger ned!

Derimot var testeren lite opptatt av

det problemet jeg opplevde da jeg et år

tidligere hadde evaluert den for Lyd&

Bilde. En problematisk overgang (i mitt

lytterom) mellom mellomtonen og diskantdomen

som skapte en litt tynn og

agrressiv ”kant” i nederste del domens

virkeområde. Det interessante var at

dette problemet nå tydelig kunne leses

ut av vannfallsmålingene i det amerikanske

bladet, men dette ble knapt

kommentert i teksten eller tatt med i

totalvurderingen.

Dette er en av ytterst få ganger jeg

kunne ha ønsket med tekniske målinger

for å underbygge subjektiv lytting.

Selv kunne jeg selvfølgelig ikke påstå

at her var noe generelt galt i overgan-

gen, også ifølge Stereofile målte den

”perfekt” vinkelrett på aksen, mens

den øverste del av mellomtoneområdet

hadde betydelig redusert spredning

som i enkelte rom dermed kunne bli

oppfattet som en betydelig dip i lytteposisjon.

Legg merke til alle forbeholdene;

dette ”problemet” vil altså

oppføre seg forskjellig i forhold til ulike

plasseringer i ulike rom og er knapt

noen egentlig ”feil”, men kan likevel bli

et problem som vi journalister plikter å

gjøre oppmerksom på etter beste evne.

For meg som ikke hadde noe målinger

å støtte meg til, ble det derfor

erfaringer fra andre høyttalere i samme

lytteposisjon som ble grunnlaget for å

påpeke denne smule unormalitet når

det gjaldt Mahler. Denne var (og er?)

uansett et regelrett ”bestekjøp” i highend

klassen.

THE MUSIC

Når det gjelder ”The Music”, kan jeg

med det samme avsløre at dette er en

av de mest homogene og tilsynelatende

forvrengningsfrie fullfrekvens høyttalere

jeg noensinne har hørt. Og med en

stemmekvalitet og en generell naturtrohet

i den svært frodige klangbalansen

som nærmest er unik.

Mitt førsteinntrykk var da også med

skrekkblandet fryd; enda en høyttaler

som er ”verdens beste”, men denne

til langt under halve prisen av forrige

nummers foreløpige lydfavoritt. Hjelp!

(Snakker om å gjøre det enkelt for de

syv selvbestaltede Fidelitykritikerne

som ved utgivelse av hvert eneste nummer

må lette sitt hjerte). Men om ”The


3 3

22

Vienna Acoustic the Music

Gustav Klimt: The Music, 1895

Maleriet ”The Music”, som Vienna

Acoustic har valgt som symbol for sin

flaggskiphøyttaler, er en av de mest

kjente kunstverk fra den spennende

og verdenskjente Wien-kunstneren

Gustav Klimt. Han var født i 1862

og ble først utdannet som arkitekt,

men uttrykte seg etterhvert gjenom

de fleste kunstneriske bildedisipliner.

Klimt var kjent som en lidenskapelig

musikkelsker, og hans mest kjente

storverk er Beethovenfrisen som

regnes blant de beste kunstneriske

eksempler på jugendstil.

«”The Music” har

et vanvittig stort

lydbilde som bare

vokser og vokser

når man skrur opp

lydvolumet»

Music” har et vanvittig stort lydbilde

som bare vokser og vokser når man

skrur opp lydvolumet, så har den også

en noe mørkere lydsignatur enn de

fleste. Vi snakker om et typisk A-lyd

signatur (med en antydning av snurping

mot både o og å) med fokus på

grunntoneområdet. Dette er en tendens

vi opplever generelt på mye hi-fi utstyr

i disse dager, men som kan bli et problem

med gal matching av signalkilde,

kabler og elektronikk. På sitt verste kan

derfor ”The Music” låte litt ”pudding”,

mens den korrekt trimmet… Vel, det er

det vi nå skal se og høre litt næmere på:

STOR OG TUNG

Da vi for første gang ble presentert for

denne høyttaleren på High-end utstillingen

i München, virket den i de store

hallene slett ikke spesielt stor. Det var

derfor litt overraskende når vi pakket

den ut i testrommet og registreret at

den med sine 1,3 meter på piggene raget

atskillig høyere enn den sedvanlige

meterhøye treveisereren.

Vekten er også voksen med sine 82

kilo. The Music er satt sammen av to

separate kabinetter hvorav nederste

del er på størrelse med en vanlig stor

treveiser. Og trygt plassert på enkelt regulerbare

uteliggere og pigger av topp

kvalitet. I det solide kabinettet finner vi

3 solide 9 tommere fra Eton med sine

karakteristiske edderkoppspiler som

skal redusere fleksing.

Over finner vi en diskant dome, men

mindre enn sedvanlig (1/2 tomme

levert av Murata) og ifølge brosjyren en

superdome som skal ta seg av lydbølgene

i flaggermusområdet fra 20.000-

100.000 Hz! Når man så blir opplyst

om at bassreflekskabinett er som en

subwoofer å regne, fallende kraftig

oppover fra 70-80 hz, så betyr det at

80% av høyttaleren benyttes til mindre

enn 20% av lyden.

For det er i det øverste kabinettet at

det meste skjer. Her sitter en konsentrisk

montert soft diskantdome i et

7 tommers Etonprodusert element

med et helt flatt membran for å unngå

enhver antydning til horneffekt i

mellomtoneområdet. Ikke bare dekker

dette elementet minst 7 oktaver, men

disse er også de viktigste musikalsk sett


samtidig som de alle ligger i den mest

sensible delen av frekvensgangen.

Dette konsentriske dualelementet

er montert i sitt helt separate kabinett

som kan beveges både sideveis og

i høyderetning ved hjelp av tydelig

merkede og repeterbare trimmeskruer,

samtidig som både dypbass, mellomtone

og superdiskant kan justeres med

brytere ved den solide single-ended

høyttalerterminalen.

Det er ikke oppgitt noen delefrekvens

eller andre data for delefilteret, men en

lytt med øret antyder deling ved ca. 80-

100 hz, ved ca. 3 khz og som tidligere

nevnt ved minst 10 kHz. Impedansen

må nødvendigvis bli lav på grunn av

de 3 basselementene, her oppgitt som

4 ohm, mens følsomheten er omtrent

som forventet ved 91 dB med et oppgitt

frekvensområdet fra 22-100.000 Hz.

Anbefalt forsterkeri er mellom 50-500

watt.

MUSIKKEN

På grunn av de mange justeringemulighetene

i tillegg til ulike romplasseringer,

var det enda vanskeligere enn

vanlig å identifisere de mest typiske

lydegenskapene. Men to av de viktigste

må altså være størrelsen og ikke minst

høyden på lydbildet sammen med den

formidable bassen som både går dypt,

men som også er utrolig viril og grunnleggende

solid ved grunntoneområdet

et par oktaver høyere. Den usedvanlige

”høyden” på lydbildet, antar jeg forøvrig

skyldes mellomtonens plassering

over normal ørehøyde i sitteposisjon.

Samtidig var diskanten ganske

tilbakelent, men med akkurat den nødvendige

førstelyden fra transientene

(på grunn av superdiskanten) som gir

essensiell musikkinformasjon og detaljering

selv om totalbildet er mindre

”hi-fi” enn hva mange forventer.

Det som ble litt uklart for undertegnede,

var hva den viktige mellomtonen

bidro med i lydbildet på godt og vondt.

Kunne man for eksempel høre at 80%

av hovedlyden kom fra en absolutt

perfekt punktformet signalkilde, til og

med slik at mellomtonen oppstår i nøyaktig

samme plan som med et stempel,

ikke i ulike dybder med en kon form

som også vil reflektere lyden ganske

vilkårlig?

MøRK KARAMELL

Førsteinntrykket med ”The Music” var

uansett først og fremst en holografisk

storslagen lyd med en noe mørk grunntonestruktur,

nøytral mellomtone og

en litt tilbakelent diskant med akkurat

det piffet som fikk overtonestrukturen

til å gløde og vibrere uten å gå veien

om forstyrrende forvrengning i øvre

mellomtone.

Denne mixen av mørk karamell og

superkrispe detaljer er mye av drømmen

for mange av oss high-endere

simpelthen fordi lydbildet er veldig

troverdig nå vi lukker øynene og åpner

følelsene. Vi føler at vi bli sugd inn i

opptaksrommets akustikk uten lenger

å høre den hverdagslige klangen av vår

egen stue. Artister og musikere kan

med ørene lett plasseres slik at vi ”ser”

dem og opplever dem i tilnærmet naturlig

størrelse om vi skrur opp lyden

tilstrekkelig. Musikken bli altså ikke

lydmessig ”kraftigere”, men først og

fremst ”større”.

Mange opplever av ulike årsaker en

slik fyldig klangbalanse som mindre

oppløst enn en mer aggressiv

og lysklingende variant. Det samme

oppleves ofte med fotografiet, hvor et

litt kornet bilde som blir kopiert litt

”hardt”, oppleves som mer oppløst enn

et storformatsbilde. Men man behøver

ikke være fotograf for å skjønne hvilke

av disse som har best oppløsning.

Men om ”The Music” har en veldig

bra oppløsning og ryddighet i lydbildet,

har den ikke helt den samme

stramhet og superpresisjon som vi

opplevde med Coltrane i forrige blad.

Til gjengjeld er altså lyden vel så

storslagen, og med en enda fyldigere

bass som ikke nødvendigvis er mer

dyptgående, men med mer ”slam”.

”The Music” er simpelthen en større

høyttaler selv om prisen er langt

under halvparten, men mer som en

stor firehjulstrekker i forhold til de

ekstreme ”Ferrari” egenskapene til

den mindre, men mye dyrere Mårthen

Design Coltrane.

KAMELON

Vi i Fidelity redaksjonen misunner alle

de som ”vet” alt om en høyttaler etter

en kort lytt på messer eller i hi-fi butikken.

Selv sliter vi med å skjelne mellom

23


3 3

24

Vienna Acoustic the Music

det som puttes inn på høyttalerterminalene

og det som sparkes ut av elementene.

Og en så god høyttaler som ”The

Music” fungerer som en kamelon i

forhold til elektronikk, kabler og signalkilde.

Hvilken lydsignatur skyldes

høyttaleren og hva skyldes alt det andre

utstyret- og ikke minst rommet?

Mens de store Nemo-blokkene fra

EC forsterket tendensen til en noe

mørk klangbalanse med en viss fokus

på grunntoneområdet og en forsiktig

utglatting av detaljer i øvre mellomtone,

var vår alternative referanseforsterker

DP A-1 s marginalt ”bedre” med

en litt strammere mellombass og noe

bedre utklinginging i øvre mellomtone

og store deler av diskantområdet. For

ikke å bli totalforvirret ev ytterligere

parametre, beholdt vi hele tiden våre

referansekabler fra Valhalla som oppførte

seg omtrent som forventet, mens

vi simpelthen MÅTTE prøve vår gamle

CD-referanse Krell KPS 25sc som vi

endelig hadde fått tilbake etter en samlet

reparasjonstid på 2 år!. Vi vekslet

så mellom kombinasjonen Muse Erato

2 og AR ref 3 forforsterker og KPS’en

med sin glimrende innebygde pre med

alle rettigheter.

Det musikalske uttrykket var såpass

TESTPANELET

Jan Myrvold:

Stort lydbilde med solid trøkk og punch

i grunntoneområdet. Mørkere og ”feitere”

enn Mårthen Design Coltrane, men

med upåklagelig holografi. Flott rasp på

overtonene, men litt uro i diskantområdet

med Krell-spilleren. Med Muse og Ref

ulikt at man kunne lure på om det

var samme musikk! Egentlig var det

overraskende at den snart 10 år gamle

”verdensreferansen” fra Krell etter

omfattende restaurering og utskifting

av slitne komponenter faktisk var så

god som den var. Den hadde nemlig et

3 åpnet lydbildet seg betydelig med mer

luft og større plass rundt instrumenter og

artister.

Ikke helt så gjennomsiktig og stram som

Coltrane, men veldig overbevisende på

stemmer med en naturlig resonnans av

brystkassa. Generelt fin kropp og stoffe-

både stort og fyldig lydbilde med en

homogen og utstrakt mellomtone med

glimrende stemmegjengivelse og et

generelt stort rom.

Men når det gjaldt dynamiske

kontraster, rytmisk fremdrift og stillhet

mellom transientene, var Muse/

Ref 3 enda bedre, særlig oppover. I

vår sammenheng er likevel det mest

interessant hvordan ”The Music” så

enkelt dissikerte forskjellene mellom

disse superproduktene. Dette mer enn

antyder at høyttaleren må ha ekstremt

liten forvregning og egenlyd selv om

man ikke helt når opp i Coltraneklassen

med dennes Thiel-elementer og

kullfiberkabinett.

Men det har heller ikke andre høyttalere…

KONKLUSJON

Mens designer Peter Gansterer har investert

betydelige ressurser og prestisje

på det konsentrisk monterte dobbeltelementet

med flatt mellomtonemembran

i eget kabinet, har hverken undertegnde

eller testpanelet kommet med noen

egentlig vurdering av denne kostbare

punktkildeløsningene. Derimot er vi

samstemte om at her er ekstremt bra

dypbass og ditto en særdeles luftig

lighet. ”The Music” er en høyttaler som

du opplagt kan glede deg over i årevis

uten noensinne å oppleve lyttetretthet.

Anders Rosness:

Veldig detaljert men samtidig sindig, nøktern

og kontrollert med overbevisende

bass og et stort rom. Litt uro i toppen

med Krell’en forsvant med Muse/AR

slik at man rolig kan lene seg tilbake og

NYTE musikken. Og glede seg over enda

bedre bass!

Imponerende lyd etter få dagers justering

og innspilling, men med sine mange

justeringer er her opplagt potensiale til

å dra den glimrende hi-fi lyden enda

nærmere det ”perfekt” naturlige.

Rolf-Inge Danielsen:

Mektig lyd; her spilles med fylde og

tyngde! Herlig bass som både har trøkk

og kontroll. Stemmer oppleves friggjort

og levende med naturlig brystklang. Og

helt i toppen funkler superdiskanten med

sitt magiske englestøv som gir levd liv til

musikken.

Imponerende også hvordan høyttaleren

kan skifte som en kamelon mellom to

ulike CD-spillere som begge er i superklassen.

De mange justeringsmulighetene

gjør dette til en utfordrende høyttaler for

viderekommende hi-fi entusiaster som

kan fintrimme denne på alle måter store

høyttaleren til ukjente høyder.


UTSTyR

Krell KPS 25 sc CD-spiller

EMMLabs int CD-spiller

Muse Erato II multispiller

Electrocompaniet DPA1s effekttrinn

Electrocompaniet Nemo

Audio Research Ref.3 pre.

Valhalla kabler

Jorma kabler (div.)

Mårten Coltrane

Response Grand D

og ren overtonestruktur på grunn av

superdiskanten.

Skyldes dette at den utstrakte

mellomtone/diskantløsningen ikke er

særlig vellykket, eller er den simpelthen

så bra at den nærmest er blitt uhørlig

i det generelt storslagne og solide

lydbildet? Nå har riktignok samtlige

impliserte, så langt jeg kan erindre,

berømmet en særdeles naturlig stemmegjengivelse

på ”The Music”, og det er

nettopp i dette frekvensområdet denne

konstruksjonen har sitt arbeidsområde.

Stemmer er viktig og vanskelig fordi

vi ikke lar oss lure. En høyttaler med

en naturlig stemmekvalitet kan heller

ikke være veldig farvet når det gjelder

annen lyd i et utstrakt mellomtoneområde.

Likevel er vi litt forundret over at vi

ikke mer direkte kunne høre de eventuelle

fordelene med denne patenterte

konstruksjonen utover det teoretiske.

(Det viktigste var faktisk at monteringen

på toppen av bassmodulen skapte

en ekstra ”høyde” på lydbildet som

fungerte fint.) Men det at vi ikke har en

eneste egentlig negativ kommentar fra

dette 7-oktaver brede frekvensområdet,

er kanskje den beste attest? Naturlig og

homogent er det i hvert fall.

Vi er alle i Fidelity enige om at det

nye flaggskipet til Vienne Acoustic er

en betydelig forbedring av den imponerende

”Mahler” som nok skremte

vannet av mange konkurrenter for få

år siden. ”The Music” er like stor og

macho, men samtidig betydelig mer

raffinert og musikalsk.

Og selv om høyttaleren ikke er

spesielt kritisk på signalkilde, kabler og

elektronikk på grunn av sin litt mørke

og tilgivende lyd, så vil den samtidig rikelig

belønne de viderekommende hi-fi

og musikkentusiaster som har evner og

lyst til å dra totallyden så langt fellen

rekker. Og med de mange potensialer

for fintrimming som Peter Gansterer

og Vienna Acoustic har konstruert inn

i denne mastodonten, er det bare fantasien

som kan antyde hvor langt det kan

vise seg å være… 3

Pris: kr 175.000

Importør: Interconnect A/S

25


3 3

26

Stockholms High-End messe 09

Det er servert! Den svenske importøren presenterer Gallo-høyttalere på et sølvfat, og med glimt i øyet.

Årets high-end messe var lukseriøst

plassert på Sheraton like ved Sentralbanestasjone

og var godt besøkt,

tross dommedagsprofetiene.

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH


Sentral

Så smart; istedenfor store

usentrale lokaler med glissent

besøk, valgte arrangør Gignos

Audio denne gangen å satse

på mindre, men mer lukseriøse lokaler

helt i sentrum av Stockholm.

Og selv om det neppe var noen ny

publikumsrekord, gjorde de mindre lokalene

at man opplevde ”stinn brakke”

med masser av entusiastiske high-endere

skulder ved skulder. Sheraton ble

i noen dager en vellykket møteplass

med en noe begrenset, men likevel flott

utstilling av det beste innen high-end

hi-fi. Og med et positivt samarbeide

med Audio Concept som kunne stille

med så tung hi-fi at det ikke ville vært

realistisk å flytte det til Sheraton for

bare 2 dager.

BESTE LyD?

En av de virkelige hakesleppene på utstillingen

var den nye ”stativ”modellen

fra TAD, en eksklusiv samarbeidspartner

til Pioneer. Demonstrasjonen var

i et av de store rommene, og her ble

det spilt både stort og høyt. Og med et

vanvittig bunndrag! Så hadde jeg litt

rett, for en gangs skyld: Man MÅ ikke

ha en stor gulvstående for å spille god

bass. Men det må medgis at denne

stativhøyttaleren slett ikke var så veldig

liten. Og det må også medgis at den

og

tettpakket

Audio Concept presenterte antagelig

verdens største, tyngste og en a de mest

kostbare kommersielle høyttalere fra

franske JM Lab i egne lokaler bare noen

minutters gange fra Sheraton Hotel.

Det var tidvis lange

køer foran billettsalget

til Stockholms High-End

messe på eksklusive

Sheraton Hotel midt i

sentrum.

27


3 3

28

Stockholms High-End messe 09:

Denne 3-veis stativhøyttaleren fra TAD er det råeste

vi har hørt med hensyn til lydstyrke og dypbass

i forhold til størrelse. Men ikke i forhold til den

skyhøye prisen!

Engelske KEF har fått mye ros for senere modeller,

men slipper ikke unna behovet for egnede akustiske

betingelser.

Det er ikke måte på hvor mye ”snakeoil” man

blir tilbudt på en high-end messe. Problemet er at

enkelte skrullete innretninger som denne minituøse

lydabsorbent faktisk påvirker lyden i selv store

rom????

slett ikke var så billig. Vi fikk hakeslepp

også av prisen som er det dobbelte av

de store B&W 801D med 15 tommer og

diamantdome…

Men også JMLab hadde kommet

med en ny high-end stativhøyttaler i

Utopia III-serien. Heller ikke denne

var hverken liten eller billig. Men til en

pris godt under den typiske high-end

gulvstående, opplevde jeg messas beste

lyd i samspill med ASR forsterkere og

den nyeste CD-riggen til dCS. Her var

en oppløsning og en luftighet jeg knapt

før har hørt hverken i butikker eller på

messer. Bra jobba, P.L Audio, som fører

alle disse produktene i Sverige. I Norge

har de hver sin importør ved Hi-Fi

Huset, Høium og Stereofile.

Sammen med et helt utrolig sortiment,

jeg har aldri sett maken utenom

i New York og Los Angeles, så kunne

man hos Audio Concept også oppleve

den største modellen i den nye Utopia

serien. Jeg fikk ikke hørt denne under

noenlunde seriøse forhold, men det

har i mange år nå vært en hard kniving

mellom Wilson og JMLab om å lage

”verdens beste” høyttaler i millionklassen.

LITT NORSK

På grunn av begrenset utstillingsplass,

var det i år bestemt at bare svenske importører

fikk slippe til, men helnorske

Hegel fikk likevel et stort rom sammen

med Wilson Benesch for å demonstrerer

sin elegante serie forsterkere basert

på et design som sammen med ostehøvelen

og bindersen har fått Norsk

Designråds Ærespris. Ikke verst det der,

Bent Holter. Enda viktigere er det at

lydmotoren til sjefdesigneren konsekvent

er blitt bedre for hver ny modell,

og siste ”jubileumsversjon” etter 10

år på eksportmarkedet er en seriøs

konkurrent til det meste i prisklassen

både når det gjelder design, krefter og

lydkvalitet.

Også helnorske Lyd&Bilde i sin svenske

forkledning Bild&Ljud var representert

med en stor stand hvor billige

DVD-filmer gikk som hakka møkk.

Også det hyggelige hi-fi bladet Hi-Fi &

Musik hadde stand på messen. Selv var

vi i Fidelity midt i innspurten til forrige

blad, og maktet ikke annet enn enn å

rapportere fra denne utstillingen. Pluss

å motta mange begeistrede komplimenter

for et bra blad både fra utstillere og

publikum. Takk for det, grabbar!

TEMA LyD

Svenske Ljudtema er representert i

Norge med Naim og Audiovector, men

importerer i Sverige også Meridian som

er store på digitalteknologi både med

akstive høyttalere og med glimrende

CD og multispillere i høy prisklasse.

Det gikk rykter om at Meridian som

den første high-end produsent hadde

kommet med en BluRay multispiller.

Dette slik at vi high-endere endelig

kunne slippe å velge om vi skulle ha

topp lyd uten BluRay eller topp BluRay

bilde med bare sånn der passe lydkvalitet.

Joda, det er glitrende flotte data på de

nye BluRay lydsystemer, men fremdeles

er analogutgangen avgjørende viktig

for de fleste av oss. Hverken Denon,

Sony eller Pioneer nærmer seg de beste

multispillere fra de eksklusive nisjefirmaene

om musikk er hovedretten.

Dessverre var ikke ryktet om en

Meridian BluRay high-end spiller helt

korrekt, men de har likevel kastet ut en

redningsbøye ved å tilby muligheter

for å dekode lyden fra din eksisterende

BluRay spiller slik at lyden blir i god,

solid Meridian kvalitet. Jeg har enda

Best lyd! Den beste lyden vi opplevde på messen kom fra stativhøyttaler fra JM Lab, ASR

forsterkere og dCS digital sigalkilde.


Pengekrise? Den svenske produktsjefen fra HI-Fi klubben, demonstrerte nye

B&W høyttalere som leverte mye av lydkvaliteten fra de dyrere modellene i en

nye serie i mellomprisklassen.

Nye lagringsmedier truer hegemoniet til CD-spilleren, selv hos oss high-endere.

Sentrum av Stockholm danner bakteppet for god lyd fra Sonus faber høyttalere med Svanå lydabsorbenter.

Messens lekreste kreasjon; Puccini med ekstra klokke fra dCS

Audio Concept har et enormt utvalg av klassiske high-end høyttalere.

Moon-elektronikk og vinyl hos svenske Audionord

Ekte high-end.

29


3 3

30

Stockholms High-End messe 09:

Stilig! Hi-Fi bransjen er knapt noe racer i PR-brasjen. Men Galloimportør Lars Bengtsson,

går lenger enn de fleste for å vekke oppmerksomhet for sine produkter. Og får full

uttelling hos oss med de to største messebildene i dette bladet!

ikke funnet det opplagte produktet jeg

ville ha lagt sparepengene mine i; en

2 eller 6 kanals multispiller med CD

og SACDavspilling pluss BluRay og

oppskalert bilde også fra vanlig DVD.

Og aller helst med en volumkontrollert

utgang slik at det analoge lydsignalet

kan sendes rett inn i effektforsterkeren.

Er det noe som har gått meg hus

forbi? Ljudtema har forøvrig også overtatt

det svenske agenturet for Sonos

som virker å være et særdeles fornuftig

hardisc lagringsystem både for lyd og

bilde, og med en imponerende god

skjerm hvor alle covere popper opp på

forlangende.

SKANDINAVIAS STøRSTE

Audionord er Skandinavias største

high-end importør med mange av de

mest eksklusive agenturene for hele

Skandinavia, som Krell, Wilson Audio

og Audio Research, men enkelte også

bare for Sverige som Sonus Faber og

Nordost. Og for en gangs skyld var det

ikke den typiske miksen med store og

rådyre Krell og Wilson produkter som

ble demonstrert i den Svanø-dempede

suiten, men litt mer ”normale” produkter

fra Sonus faber med til dels nye modeller

og Moon elektronikk som også

passer til et litt større publikum.

Men vi snakker uansett om den rimeligere

siden av ekte high-end. Lyden

var også litt mer tilgivende enn vi er

vant til, også den tilpasset et litt større

publikum, skulle vi tro.

Forøvrig må jeg berømme Audionord

for særdeles profesjonelle demonstrasjoner.

MARKEDSFøRING?

Men et annet verdenskjent høyttalermerke

ble demonstrert i det største

rommet på messa. Og det låt så ufattelig

dårlig at man bare kan undres på

hvorfor man ikke avlyste det hele. Om

det da ikke kunne vært mulig å plassere

høyttaler og publikum tettere på

hverandre slik at man ikke fikk hovedlyden

gjallende fra 6 sterile vegger, tak

og gulv. Høyttaleren er nemlig veldig

bra den, men de fleste som våget seg på

denne demoen kjøper seg nok heller en

ny påhengsmotor til sommeren…

Derimot viste Hi-Fi Klubben i Sverige

på sin store hjemmekinostand nye

rimelige høyttalere fra Bowers&Wilson.

Dette viser at bransjen jobber febrilsk

for å oppnå stadig bedre lyd også i rimeligere

prisklasser. Eksotiske detaljer

som tidligere var forbeholdt high-end

produktene, dukker opp til stadig

gunstigere pris. Når kan de mange av

oss gi vår kone en diamantdome til jul?

Som vanlig var det fullt hus hos Hi-Fi

Klubben som fikk det til å spille veldig

bra med Classe elektronikk.

Et annet eksempel på BÅDE direkte

negativ og særdeles positiv markedsføring

opplevde vi på standen til Lars

Bengtsson. For først å bli ferdig med

det negative; den ifølge reklamen

sensajonelle nye linjedobbleren til

DVDO viste et så elendig bilde på

flatskjermen, at selv norske Get hadde

rødmet! Igjen må jeg opplyse at samtlige

DVDO produkter jeg har sett, har

vært glimrende og til gunstige priser.

Her er det noen som ikke har lest

bruksanvisningen!

Samtidig hadde firmaet også denne

gangen en bevisst dramaturgisk vri på

sine stands hvor humor er en viktig

ingrediens. Og dere vil se av bildene at

dette gir PR-messig uttelling både ovenfor

presse og publikum! Dessuten viste

firmaet for første gang den nye linjehøyttaleren

fra Anthony Gallo. (Norsk

importør NAT) Men denne fikk vi ikke

høre av ulike grunner. Derimot er vi lovet

et par så snart de kommer til Norge

nå før sommeren så vi kan sjekke den

ut i mer kontrollerte omgivelser.

KONKLUSJON?

Jeg vil avlutte denne lille reportasjen

fra high-end messen med å minne om

at hi-fi, ikke minst den mer kostbare

delen av dette, dreier seg om det gode

liv. Og mens vi på mange messer er

lykkelige over å få kjøpt noen dyre,

halvlunkne pølser i brød, så tilbød Sheraton

high-end catering i sin elegante

restaurant. Og for et par hundre kroner

fikk vi kjøpt en tallerken biff indrefilet

med søtpotet med et glass perfekt sør-

afrikansk rødvin til. En virkelig højdare!

Og en flott avslutning på en flott

messe med optimistiske vyer midt oppi

det hele… 3


3 3

32

EXOTIC FX1:

Tett i pappen?

At Seas er blant klodens beste elementmakere vet vel de fleste. Men at de nå går i

Thor Heyerdals fotspor, er vel muligens ikke like kjent. Papyrus kan brukes til så mangt!

AV HåKON ROGNLIEN


Exotic er navnet på Seas nye serie med fulltoneelementer,

her henter de opp tradisjoner fra lang tid

tilbake. Med kombinasjonen av eksotiske materialer,

god gammeldags papp og moderne magneter

kommer de som ren manna fra Moss ned til de

som har vært konstant deppa siden de japanske Choral-elementene

forsvant for godt over 20 år siden. Dette elementet

er lettdrevet som fy, og puttet inn i rett kasse spiller det i

både topp og bunn, Seas opplyser at det faktisk kan dekke

helt fra 30 til 20000 Hz, hvilket er smått fantastisk, når

man tenker over det. Seas har i sin godhet laget en lukket

kasse og montert elementet for Fidelity, og vi har satt

det inn bak et par hederlige forsterkere for å høre

hva det gjør med musikkskatten vår.

NyTT OG GAMMELT

Fra før kjenner vi til Seas’ hampelementer,

produsert for og

utviklet i samarbeid med

det britiske firmaet

Audio Note.

Dette låter

som kjent

helt

fantastisk, og det er vel ikke helt usannsynlig at dette i det

minste indirekte har inspirert Seas til å benytte papyrus i

sine nye Exotic-elementer. Det dreier seg om liten masse,

samt kontroll over oppbrytningen i alle frekvenser. I dagens

samfunn har mange gått i retning av svært lette og stive

metallegeringer for å oppnå dette, mens noen (som nevnte

Audio Note, bl.a.) fortsatt sverger til karakteren i de gode

gamle pappmembranene. Teknologiutviklingen kan heldigvis

benyttes også til å forbedre det velprøvde enda mer,

og som trivia kan jeg nevne at hele den bevegelige masse

i Exotic elementet er på ca 10 gram. Når vi vet styrken i

Neodynmagnet-motoren, er det lett å regne ut at dette skulle

være presist så det monner.

LyDBILDE!

Et nydelig fenomen som dukker opp så snart man leverer

musikk gjennom fulltoneelementer er de utrolige lydbildene.

Det er høyde og dybde her av en annen verden. Høyt

over høyttaleren troner solisten med store rom på alle

kanter, og gjør dette til en nesten ubegripelig opplevelse.

Jeg er litt på tynn is med hensyn til de tekniske forklaringer

her, men disse lydbildene kombinert med den totalt ufattelige

taleforståelsen disse elementene varter opp med, får

meg til å tenke i retning av faseproblematikk, eller snarere

fraværet av sådanne. I tillegg vil jo slik single point lydgjengivelse

ikke være beroende av løpetidsproblematikk

heller, og resultatet er en åpenhet det er meget vanskelig å

kopiere for flerelements løsninger. Jeg nevnte fenomenet

taleforståelse; det er som om vokalisten i gruppa står

fram med en helt annen løsrevethet enn normalt,

stemmen tildeles større plass, og står fram med

en tydelighet som er helt unik. Tekstene får

nærmest automatisk en viktigere posi-

33


34

sjon, plutselig kommer budskapet tydelig fram uten at man

behøver å lete etter meningen. Selvsagt vil andre instrumenter

enn stemmen også få fordelene av klarheten i dette

Seas-elementet. Saxofon, cello og piano: Så vel elementets

utrolige letthet og dertil hørende dynamiske uttrykk, som

dets presisjon, gjør slike instrumenter store tjenester. De

harde fakta kan fortelle at det er svært få høyttalere som kan

konkurrere på tempo med disse, selv kjenner jeg i grunn

kun til noen gamle konstruksjoner fra 40 og 50 tallet. Disse

er selvsagt hornladet.

SILKE OG NySNø

Diskanten er vel det punktet der nyvinningene er størst,

med blikk på at dette er et fulltoneelement. For det første

strekker det seg høyere enn vanlig er for denne løsningen,

dessuten er oppløsning og glatthet i en annen liga enn jeg

kan erindre å ha hørt fra fulltoner tidligere. Diskanten hjelpes

også ut i verden gjennom et lite sentermontert horn, slik

at den fyller fint inn med resten av det musikalske uttrykket.

Dette er så silkeglatt at Northug ville storkost seg!

MEN...

Så over på utfordringene. Lukket kasse, var nå det så smart,

da, Seas? Visst vet vi at mange mener trykkammer er det

mest saliggjørende, presisjon og gjennomsiktighet vinner på

dette. På den annen side er det en del som vil hevde at bassområdet

mister mye potens ved en slik løsning. Og la det

være sagt med en gang at undertegnede tilhører siste kategori.

Og ganske riktig; dette spiller direkte puslete nedover.

Sikkert er det dessuten at den omtalte gjennomsiktighet og

presisjon, er i det minste delvis relatert til at disse høyttalerne

knapt har noe å bidra med

nedover. Jeg mener sterkt

og klart at Seas heller

burde sette

elementene

«Dette er så silkeglatt at

Northug ville storkost seg!»

inn i kasser med kvartbølgehorn til bassen, for på den måten

hjelpe fram en harmoni fra dette fabelaktige elementet. Varianten

som ble valgt til Fidelity’s testeksemplar var dessverre

ikke et heldig valg, musikalsk sett. Frekvenskurven ble svært

ujevn, med en klar fremheving av mellomtone, og minst like

klar nedprioritering av bassfrekvensene.

Så var det mellomtonen. Igjen relatert til løsning som er

valgt i dette konkrete tilfellet, finner vi at mellomtonefokuset

blir såpass uavstemt at det oppleves påtrengende. Her vil

jeg understreke at hadde man valgt en løsning med større

output i bassen, ville fenomenet nesten forsvunnet av seg

selv. Seas anbefaler noen filtre som kan kobles i serie, (se bildet)

for på denne måten å dempe virkeligheten, hvilket jeg

anser for en ren krykkeløsning. Spesielt fordi høyttaleren på

denne måten mister mye av sitt attakk og hurtighet.

LITT TETTE I PAPPEN?

Seas har med Exotic laget et svært spennende

element som på alle parametre går utenpå de

legendariske fulltoneelementene fra Choral (og

alle andre også, for den del). Dette er selvbyggerens

våte drøm, endelig kan man igjen få

tak i fulltoneelementer i den øvre ende av

kvalitetsskalaen. Så lettdrevet, så elegant

og så bredbåndet at det skal være mulig

å gjøre nær geniale høyttalere ut av det i

egen snekkerbod. Mulig Seas var litt tette

i pappen da de lagde demokassene,

for de gikk av seg skoene litt nedover,

som nevnt. Så styr unna lukket kasse,

med mindre du uansett skal ha en

råflott sub. Med den hurtigheten dette

elementet er mester for, duger nemlig

ikke no’ billig dritt!

Hatten av for Seas Exotic! 3

Pris: kr 6.126

Produsent: Seas fabrikker,

Moss


3 3

36

Integrerte forsterkere fra kr 14.000-65.000

Kraftpakker

Ville de minste av disse forsterkerne klare

å drive vår nye store referansehøyttaler

med nok trøkk og finesse? Bare én hadde

problemer, mens rørforsterkeren på 40 watt

i triode modus fikset dette som ingenting.

Selv i mellomprisklassen er moderne integrerte

forsterkere skikkelig seriøs hi-fi!

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH


Naim Nait XS:

Fanden i nøtta

Denne flunk nye forsterkeren er så liten -og

så billig- at vi lurte på om det kunne ble noen

relevant evaluering av å koble den opp mot

en super high-end høyttaler. Svaret var et

høyt og rungende hipp, hipp, hurra!

Det var Rolf Inge Danielsen som hadde påtatt seg

oppdraget med å teste ut denne nyeste tilveksten til

Naim sitt betydelige produktspekter, en meget rimelig

integrert forsterker med så god lydkvalitet som mange

års tradisjoner skulle kunne gjøre mulig. Da han ikke kunne

være med på gruppetesten, kom han innom med vidunderet

pent pakket i originalemballasje noen minutter før vi startet

opp. Vi hadde akkurat besluttet å prøve samtlige forsterkere

opp mot Mårthen Coltrane som vi fremdeles hadde i huset, men

var forberedt på skifte til andre høyttalere om vi opplevde at

testmetodikken ikke gav oss relevante resultater.

Da vi fikk se hvor liten Naim’en var -og fikk høre den lave

prisen- var vi forberedt på å måtte skifte referanseanlegg. Men

vi fikk da prøve først….

BRA KONTROLL

Vi åpnet med den vanskelige Bo Stieff -låta som vi også har omtalt

andre steder i bladet, og forundret oss over den tredimensjonale

akustikken rundt den utmerket fokuserte sologitaristen

med sin krispe akkorder, uten irriterende sløring. Vi hadde ikke

skrudd fullt så høyt som vanlig, men gruet oss alle til de store

bassutslagene som vi vissste kom etter noen sekunder. Og igjen

ble vi overrasket over den virkelig superdype bassen og tette

og fine kontrollen i hele området. Vi kunne trygt skru opp til

det de fleste vil oppleve som ”høyt” i en ganske stor stue, og det

var bare en forsiktig miniatyrisering av et ellers overraskende

potent og livskraftig lydbilde, som ”avslørte” at dette tross alt

var en liten forsterker.

Heller ikke luftigheten og holografien var selvsagt ikke helt

der oppe mot mye dyrere løsninger, noe vi nå lekende lett

kunne høre på en høyttaler som koster 30-40 ganger så mye som

den gode forsterkeren. Men mismatchen var ærlig talt betydelig

mindre enn hva man kunne forvente. Vi fikk den første

antydningen om at det har skjedd en betydelig utvikling på

forsterkersiden siden NAD 3020 blåste hatten av norske musikkentusiaster

på –70tallet.

Integrerte forsterkere fra kr 14.000-65.000 3 3 3

TESTPANELET

Jan Myrvold: Voldsomt og overraskende kraftig

fraspark i bunnoktavene sammen med god kontroll.

Varm og innsmigrende lyd i vanlig Naim-stil, og med

mer enn en antydning av holografisk tredimensjonalitet.

Lyden ble en smule ”sirup” med hensyn til den rytmiske

fremdriften når man klemmer transientene litt sammen

ved ekstra høye nivåer; dynamikken og livsgleden er

det første som ryker ved mangel på krefter. Men her var

uansett overraskende god lyd med en veldig troverdig

instrument og stemmeklang. Dette gjaldt også på

klassisk musikk, et problem for et par av de større og

dyrere.

Anders Rosness: Så bra bass! Fin, feit og rimelig avlappet

lyd som er veldig trivelig og overraskende vital. Ikke

fullt så bra dybdeperspektiv som vanlig i dette rommet,

selvfølgelig, men fin bredde langt utover høyttalerne

og med utmerket fokus. Og mer enn en antydning av

tredimensjonalitet, tross alt. Selvfølgelig ikke nok krefter

til Coltrane, men vi får en nøyaktig demonstrasjon av

begrensningene og kan likevel glede oss over den

generelt gode klangen. Mener å ha hørt dårligere lyd på

messer med denne høyttaleren enn det vi nå opplevde

med en billig Naim!

Trond Torgneskar:

Masse rom! Bassen går overraskende dypt, men kunne

hatt litt mer kontroll. Meget bra uansett. Strykere,

stemmer og gitar har et ekstremt autentisk uttrykk

til å være en liten og rimelig forsterker! Diskanten er

myk og luftig, ingenting stikker av her. Nydelig tonal

struktur. Jeg kan ikke huske å ha blitt presentert for så

mye innsyn i musikken til en så beskjeden pris! Jeg fikk

veldig lyst til å høre mye mer Naimutstyr !

39


3 3

40

Integrerte forsterkere fra kr 14.000-65.000

Naim Nait XS integrert forsterker:

Good Nait!

Ny integrert forsterker fra Naim, plassert mellom

Nait 5i og Supernait. Utenpå slik vi kjenner det fra

Naim, men hva med innsiden og lyden?

AV ROLF-INGE DANIELSEN

Dette er mitt første møte med

Naimutstyr på hjemmebane.

Dette merket som i

større grad enn de fleste er

systemtenkende, og hvor

produktene lar seg oppgradere med

utvendige strømforsyninger. Minstemann

Nait 5i er ikke oppgraderbar

på strømsiden mens dette er noe som

Nait XS har mulighet for. Svaret på det

innlysende spørsmålet er følgende: I

Naimforsterkerne er det forforsterkerdelen

som oppgraderes med egen ny

regulert strømforsyning. Nait 5i har

passiv forforsterker og dermed ikke

behov for strøm til denne. Det som

Naims tilhengere snakker tydligst om

er nødvendigheten av å tenke system i

et Naimoppsett og ikke minst at Naimsystemer

starter med kilden som det

viktigste og forsterkere som er særdeles

kildetransparente. Sånn sett ber jeg om

bråk ved å prøve kun denne integrerte

i mitt eget referanseoppsett. Tid for litt

studier…

HVA ER NAIM?

Som en bakgrunn for min omtale har

jeg forsøkt å grave litt i hvem Naim er,

og hva dette merket står for. Naim står

for meg som kanskje de mest teknisk

orienterte merkene jeg har støtt borti,

alle løsninger er begrunnet i tekniske

aspekter og mumbo-jumbo synes bannlyst.

Ikke digitalutgang? Nei, selvfølgelig

ikke siden denne vil fungere som

en antenne og lede støy inn i spilleren.

Sære din-plugger bak på apparatene?

Ja, selvfølgelig når det gir en mulighet

til ordentlig jording og dermed mindre

støy. Krav til kabler med en viss

induktans og lengde til høyttalerne?

Ja, selvfølgelig når det gjør at man

kan droppe induktanstilpasning på

utgangene og dermed får bedre lyd på

kjøpet. Oppgradering av forforsterker

med separat super-regulert strømforsyning?

Ja, selvfølgelig når dette gir stabil

spenning til dette delikate forsterkertrinnet

i oppsettet med mindre støy

som resultat. Jeg begynner å få litt mer

forståelse for hvorfor det snakkes om

Naim-kompabilitet og hvorfor naimistene

er så fokusert på kildens betydning

og denne systemtenkingen. Men jeg

sitter altså her, med splitter nye Naim

Nait XS uten ekstra strømforsyning

som en helt ensom Naim-komponent i

mitt anlegg. Vi lar det stå til!

I OPPSETTET

Nait XS har en utgangseffekt på 60

watt, og selv om det ikke høres mye ut

så heter det at Naim-forsterkerne liker

å jobbe litt med høyttalerne. Som i

min egen Audionet SAM V2 har også

Naim-forsterkere kun to transistorer pr

kanal, en for hver halvperiode. I min

bok er dette å foretrekker fremfor 16

stykker som skal jobbe i takt og forsøke

å oppføre seg identisk. Jeg er i utgangspunktet

skeptisk til om XS klarer å

drive mine Usher BE718 med tilfredstillende

resultat. Men for å minimere

ukjente faktorer er det nettopp disse

jeg kobler Naimen på. Mellom Marantz

SA-11S1 med Whistler Audio Coanda

og høyttalerne kobles Nait XS opp med

for anledningen Chord høyttalerkabler.

Både for å respektere Naims anbefalinger,

men også siden Naimforsterkeren

bare tar imot bananplugger på baksiden.

Her er tradisjonelle høyttalerkontakter

byttet ut med hull som passer

bananplugger. Greit å vite før man tar

en forsterker inn på prøve. Forsterkeren

er plassert i mitt Finite Elemente

Pagode Signatur rack slik at underlaget

skal være passende for den besøkende

engelskmann. Det er klart for musikk.

NAIM-LyD?

Jeg har hørt dette snakket om PRaT

(pace, rythm and timing) tidligere og at

Naim skal være spesielt gode på dette.

Det hører jeg også, Naim svinger som

bare det! Etter å ha lest meg litt opp på

Naim så tror jeg at det er rent tekniske

grunner som ligger bak, allikevel


oppleves dette ikke så rent lite magisk.

Hvordan kan forsterkeren fokusere på

trommer, trøkk og drivet i musikken?

Forsterkeren (eller er det cdspilleren

min siden vi snakker kildetransparent?)

låter intenst medrivende og

engasjerende, det byr på utfordringer

å holde kroppen i ro når musikken

spiller. Jeg spiller meg gjennom mange

og lange plater for å få inntrykket av

forsterkeren til å vokse frem, hva er det

som gjør at XS låter som den gjør? Generelt

vil jeg karakterisere forsterkeren

på følgende måte: Klangbalanse som

heller litt mot det mørke, litt avrundete

helt i toppen, litt mot det varme i

lyden samtidig som den oppleves som

generelt litt tørr. Forsterkeren låter

aldri skarpt eller hardt. Opplevelsen av

litt mørkere enn vanlig klang kan svært

godt henge sammen med fraværet av

støy. Cymbaler er meget godt tilstede i

lyden, uten at de får lov til å klinge ut i

evigheten som jeg er vant med. Dette er

med på å gi meg inntrykket av Nait XS

som hurtig og rytmisk fremdrivende,

og som sagt litt tørr eller kort om du

vil. Det er viktig å få frem at denne

spillestilen ikke må forsveksles med

analyserende eller umusikalsk, tvert

imot. Det er nettopp denne spillestilen

som gjør forsterkeren så til de grader

bra på timing og engasjement. Dersom

«Opplevelsen av litt mørkere

enn vanlig klang kan svært

godt henge sammen med

fraværet av støy.»

dette jeg har hørt er representativt for

en flik av verdenen til naimistene, så

lokker det og gir et ønske om mer av

det samme!

KONKLUSJON

Møtet med Naim Nait XS, og dermed

mitt første møte med Naim

hjemmebane, har vært berikende og

spennende. Selv om jeg ved å lytte til

kun forsterkeren ikke har hørt ”ekte”

Naim-lyd så har jeg hørt nok til at det

gir lyst på mer. Denne nest minste integrerte

forsterkeren til Naim, som fyller

hullet mellom Nait5i og Supernait,

låter meget godt og har sine tydelige

prioriteringer. Rytme, fremdrift, trøkk

og samtidig ren gjengivelse av musikken.

I forhold til min egen Audionetforsterker

savner jeg litt større lyd og

mer beskrivende overtoner og fylde.

Men dette er en forsterker til to ganger

prisen du må betale for Naim Nait XS

og dermed helt i tråd med hvordan

det pleier å være. Jeg tror også at ved å

legge på noen ekstra kroner og klatre

oppover i Naim-hierarkiet så kommer

det samme inn i lyden derfra. At XS

har ”kun” 60 watt utgangseffekt skal

du ikke bry deg nevneverdig om, den

sparker med letthet liv i mine høyttalere

og oppleves til å ha nærmest uhøflig

mye krefter i forhold til denne oppgitte

utgangseffekten. Jeg håper å komme

tilbake med mer fra Naim i et av de

neste Fidelity, planen er da å høre på en

pre-power kombinasjon eller eventuelt

Nait XS med ekstern strømforsyning og

en anbefalt kilde fra Naim. I mellomtiden

mener jeg det er en god ide å høre

Naim Nait XS dersom du leter etter

en integrert forsterker i denne prisklassen.

Det kan hende at Naim låter best

i system med andre komponenter fra

Naim, men denne lille forsterkeren står

støtt, og spiller meget godt, også på

egne ben.

NAIM NAIT XS:

Integrert forsterker med fjernkontroll

Utbyggbar med ekstra strømforsyning

5 innganger, DIN og RCA

Subwooferutgang

Utgangs effekt: 2X 60W i 8Ohm

1 par høyttalerterminaler for

bananplugger

Mål: 432mmX70mmX301mm

(BXHXD)

Vekt: 8,6 kilo

Pris: kr 14 990

Importør: Ljudtema

41


TESTPANELET

Anders Rosness:

Virker som denne er kraftigere og har litt mer

kontroll samt headroom. Man kan oppleve flere

nyanser enn hos Naim, men Leema er likevel

ikke fullt så ”musikalsk” som denne. Her finnes

nemlig ikke trøkk i nedre mellomtone slik at

musikken blir litt hengende i løse lufta.

Jan Myrvold:

Går helt ned i kjelleren med relativt bra kontroll,

men låter likevel en anelse lyst på grunn

av mangel på trøkk i grunntoneområdet. Men

selv om klangen er en anelse mot det lyse , er

her samtidig en matthet på transientene oppover

og en generelt gråere klangstruktur enn

hva Naim kunne oppvise. Holografien er bare

sånn passe. Hadde vi begynt med Leema, hadde

vi kanskje revurdert Coltrane som testhøyttaler.

At Leema nok hadde fungert bedre med en noe

mer ”lettdrevet” høyttaler med mindre detaljeringsevne,

er da faktiske en grei opplysning? Og

Naim’en hadde så opplagt mindre problemer

enn denne nykommeren.

Trond Torgnesskar:

Åpent og bredt lydbilde, men litt masete, særlig

i forhold til Naim. Det skorter litt på perspektivegenskapene.

Den mister kontrollen på en

underlig måte; bassen er oppløst og potent nok,

men det sklir ut i mellomtone og diskant når

det dras på. Mistenker at den liker seg best med

en annen last enn vår referansehøyttaler.

Integrerte forsterkere fra kr 14.000–65.000 3 3 3

Leema Acoustic Pulse:

Gratis lunsj?

Med RIAA og hodetelefonuttakk som bonus

får man her mye forsterkeri for lite penger.

Hva er den egentlige prisen for det?

Det er ikke mye tvil om at man får mye for pengene

med denne solid bygde forsterkeren med sin skulpturelle

frontplate. Og en MM/MC RIAA og ekstra

hodetelefonforsterker er fristende attributter for en

allerede lavpriset forsterker.

Vi har også lest og hørt en masse positivt om dette nye engelske

forsterkermerket , og opplevde spontant at vi her hørte på

en noe større og sterkere forsterker enn selv den gode Naim

Nait XS til samme pris, og denne altså uten RIAA og hodetelefonuttak.

PRISEN

Men så begynte vi alle å bli litt flakkende i blikket. Bassen gikk

fint nedover, men det hørtes ut som et slags faseproblem i

grunntoneområdet. Har vi koblet feil noen steder? Og så var det

antydning til sløring i diskanten samtidig som det et eller ennet

sted i frekvensgangen over et smalt område oppleves en uventet

piff som knapt er helt naturlig?

Her manglet, tross hørbart mer krefter, litt av den kontrollen

og homogeniteten vi hørte på Naim. Selvfølgelig skjønner

vi at disse ”problemene” i forhold til Naim er forstørret veldig

og knapt ha tilsvarende relevans på rimeligere høyttalere. Men

tendensen vil utvilsomt være den samme; den der ”gratis” lunsjen

eksisterer neppe i virkelighetens verden… Og det er i denne

virkeligheten Håkon Rognlien har prøvet Leema et annet sted i

bladet. Men hva sier testpanelet?

Pris kr 14 900

Importør: Maxwell

43


3 3

44

Integrerte forsterkere fra kr 14.000-65.000

Electrocompaniet ECI 5:

Classikeren

Denne klassikeren fra Mojo Blues rockeren Per Abrahamsen og fintrimmet av

”nye” Electrocompaniet på Tau, er landets mest solgte ”high-end” forsterker,

men får også strålende tester i utlandet. Og den elsker klassisk musikk- også!

Den første 2 channel Ampliwire

fra Electrocompaniet på Tøyen

i Oslo er det forbløffende unntaket,

men alle forsterkere i

etterkant har hatt det vi i Fidelity beskriver

som typisk ”rørlyd”, et utsagn vi ofte

får kritikk for. Vi får også heftig kritikk

for nesten alltid å gi EC god omtale, noe

som forklares med at redaktøren er en

gammel kompis av gamlesjefen eller at

firmaet er en storannonsør i norske hifiblader

generelt og Fidelity spesielt.

RøRKLANG

At det simpelthen skyldes at transistorteknologien

hos EC klangmessig skiller

Pris kr 24 990

Produsent: Elecrocompaniet/Tau

seg fra mye av den generelt noe strammere

”solid state” lyden , slår selvsagt

begge veier. Men det er et uomtvistelig

faktum at klangidealet også på transistorlyd

nå gjerne går mot en noe varmere

a-lyd med fyldig kropp, noe som

alltid har vært rørklangens spesielle

kjennetegn. Og det er like påfallende

at Electrocompaniet i det siste har fått

oppsiktsvekkende gode tester hos verdens

mest kjente high-end skribenter,

til og med i sjåvenistiske England som

for eksempel Roy Gregory i Hi-Fi+. Og

gjett om ikke sammenlikningen med

den ofte foretrukne rørteknologien

trekkes frem av de fleste av disse…

JERN OG AKRyL

Den integrerte 120 watteren ECI 5 er

at av de beste kjøpene fra Electrocompaniet

med en pris, kvalitet, effekt og

betjeningskomfort som kan danne basis

for et svært godt musikkanlegg i de

fleste hjem. Prisen for 120 watteren inkludert

en meget brukbar forforsterker

i samme kabinett, er betydelig under

prisen for effektforsterkeren alene. Og

forforsterkeren blir tilsynelatende lagt

til som ytterligere en solid bonus.

Det må likevel advares mot å tro

at 120watteren og forforsterkeren er

identisk med den elektronikken som

sitter i to separate kabinetter. EC har


i begge tilfeller kuttet forsiktig i et

par hjørner for å skape en prisgunstig

kombinasjon, noe tidligere lytting har

fortalt oss at de så absolutt har lykkes

med. Dette ble også bekreftet av Jan

Myrvold som sjekket opp den langlivde

ECI5 i nummer 35. Forskjellen mellom

den tidligere modellen ECI4 og ECI5 er

forøvrig meget moderat, og er vel mest

et behov for å markere fornyelse i en

gammel, men god kvalitetsforsterker

som utvilsomt er landets mest solgte i

prisklassen.

Noe av kritikken fra noen av våre

lesere, er at vi ikke påpeker den dårlige

byggkvaliteten av de Tau-produserte

EC-modellene, og heller ikke trekker

ned for bruk av magnetisk stålchassis.

Også designet rynker mange på nesen

av…

Nå er det knapt vår erfaring av ECproduktene

er dårlig skrudd sammen

og eventuelle elektromagnetiske problemer

med stålchassiset er jo en del av

det lydbildet som vi faktisk berømmer.

Og den karakteristiske sorte akrylfronten

med gullknapper er nå etter så lang

tid nærmest vellykket retro? Likevel er

vi enige i at særlig mange kinesiskproduserte

greier er elegante orgier i nydelig

sammenskrudd aluminium.

Men så var det lyden, da…

LyDEN AV ECI 5

Vi var alle ganske spente da vi endelig

kunne koble opp et EC-produkt for

direkte å sammenlikne det med mange

av de viktigste konkurrentene. Vi opplever

konsekvent uventede resultater på

disse sammenliknende gruppetestene.

Vil nå lyden av ECI 5 begynne å vise

sin sanne alder sammenliknet med nyere

konstruksjoner?

Det tok ikke mange sekundene før

vi sjokkert måtte innse at ECI 5 på en

helt annen måte enn de foregående tok

hele rommet i sin besittelse og fylte det

med både direktlyden og akustikken

«Det tok ikke

mange sekundene

før vi sjokkert

måtte innse at

ECI 5 på en helt

annen måte enn

de foregående

tok hele rommet

i sin besittelse»

fra opptakene. Ikke bare var lydbildet

enormt mye større og vidtfavnende,

også artister og instrumenter hadde

vokst i størrelse. Og som vanlig med

EC-produkter; holografien var fremragende!

At lyden skulle minne om våre

tidligere Nemo referanseforsterkere,

var muligens ikke så rart. Men at også

denne nærmest uforklarlige storheten i

lydbildet skulle være nesten lik, var noe

uventet.

Men greit nok; bassen var dyp men

en smule svulmende som på en typisk

rørforsterker. Her manglet en smule

stramhet og rytmisk driv om man skal

være veldig kritisk, men gjengivelse av

klangfarver var oppsiktsvekkende bra,

selv uten tanke på pris.

Men trass en ganske varm klangbalanse

med mye fokus på grunntonenivået,

var her en oppsiktsvekkende

detaljering med krystallrene transientforløp

som kilte deg i øregangene.

Dette er simpelthen en stor, kraftig og

meget vellydene forsterker uten særlige

kompromisser. Den var simpelthen en

utmerket match til en 15-20 ganger

så dyr høyttaler! Og det ekstra frasparket

vi fikk fra den livlige Muse Erato

II, sikret at her ikke var antydning til

”pudding” eller ”sokk i kjeften” lyd, om

noen skulle være redd for det…

TESTPANELET

Jan Myrvold: Electrocompaniet kliner

til med dagens hittil største rom og

opplevelse av dybde. Den deilige organiske

klangen oppviser også en helt

annen kontroll enn det vi hittil har hørt.

Dette låter råbra på naturlige akustiske

instrumenter og med et homogent trøkk

hele veien mot det absolutte cresendo.

Bruckner og et stort orkester låter uventet

bra, og piano er som vanlig hos EC

helt konge! Rene og kontante transienter

skaper plenty rom og luft rundt artister

og instrumenter.

Anders Rosness: Nå begynner musikken

virkelig å leve! Overlegent mye bedre lyd

enn de to tidligere med veldig bra trøkk

og rom. Ikke rart at dette er en bestseller.

For her er en ekte spilleglede med

et stort og fint lydbilde. En antydning til

skarpe s-lyder i øvre mellomtone trekker

en smule.

Trond Torgneskar

Veldig stort og organisk lydbilde, enormt

rom. Veldig uanstrengt, fløyelsglatt uten

å være sukret. Formidabel oppløsning

nedover, gir et veldig troverdig bilde av

hvordan trommer og bass virkelig låter i

et rom. En mye rikere klangpalett enn de

to foregående. Flygler, stryk og akustiske

instrumenter har en imponerende

stryktur og kropp. Et must for elskere av

klassisk musikk! Denne kunne jeg levd

med!

45


Lyngdorf TDAI 2200:

Stålkontroll

Denne danske digitalforsterkeren har flere

bruksmuligheter enn de fleste. Vi sjekket i

denne omgang kun lydkvaliteten fra analoginngangen.

Denne var generelt fremragende

med blant annet den beste bassen vi har hørt i

prisklassen.

Da vi planlegger en fyldig test i et senere blad, nøyer vi

oss denne gangen med en kort omtale, inkludert testpanelets

vurdering ved ”normal” bruk med analog signalkilde.

Det betyr at digitalsignalet fra CD-plata først

forvandles i D/A-konverteren i CD-spilleren og deretter tilbake til

digital etter analoginngangen på Lyngdorf forsterkeren. Om det

hele hadde blitt bedre med direkte overføring av digitalsignalet,

kan vi bare undres på, men uansett låt det hele meget lovende,

inkludert fremragende bass med stålkontroll hele veien ned til

det dypeste dype.

Det hele låt lenge så imponerenede bra at man kunne lure på

hva vitsen var med større og dyrere forsterkere. Også diskanten

var krystallklar og silkeglatt. Dynamikken låt helt overbevisende

med skikkelig krispe detaljer på en helt nøytral klangbalanse, og

sinte forvregningsfenomener var helt fraværende. For godt til å

være sant?

For selv om lydkvaliteten minte oss mer om den fantastiske

Rowland ICE-power forsterkeren som vi testet i nr. 35 enn billigere

varianter med D-teknologi, så ble vi likevel litt urolige.

For her var masse hjerte, men litt lite smerte. Det hele ble litt for

glatt og uengasjerende, særlig på klassisk musikk. Hvorfor?

Integrerte forsterkere fra kr 14.000-65.000 3 3 3

Pris kr 24.998

Importør: Hi-Fi Klubben

TESTPANELET:

Anders Rosness: For en kontroll! For en ro! For en

renhet i lydbildet! Her har skjedd betydelige lydmessige

forbedringer fra tidligere modeller i noenlunde samme

prisområde.

Bakgrunnen for artister og musikere er bæksort, og disse

fremstår uvanlig distinkt og klangmessig tørt og nøytralt.

Lydbildet er likevel noe fjernere enn på EC, og oppviser

heller ikke helt den samme spilleglede , spesielt på klassisk

musikk. Men for en spennende sak. Får jeg lov til å

gå videre med en full test?

Jan Myrvold: Den siste fra Lyngdorf låter langt fra ”digitalt”

slik som vi kjenner det, men har super oppløsning

og detaljering. Her er en kontroll som knuser de tidligere

testede, og det over hele det hørbare frekvensområdet.

Dessuten låter det hele svært så organisk. Flott holografi

og en helsvart bakgrunn skaper ro og orden i lydbildet.

Plasseringen av artistene er helt presis og transientene

er dagens reneste. Men på Bruckner og annen klassisk

musikk mangler det litt drama og innlevelse, hva nå

grunnen kan være. Bra på rytmisk musikk, altså, men EC

er entydig mer engasjerene på typisk ”klassisk”.

Trond Torgneskar: Voldsom kontroll nedover. Klart best

i den disiplinen hittil. Varm og klangrik mellomtone, nydelig

stemmegjengivelse; ren, totalt støyfri og musikalsk

samtidig. På gode trommeopptak fornemmes virkelig

hvor på skinnet det treffes. Wow! Ekstrem ro i lydbildet.

I forhold til EC er lydbildet trukket endel bakover, og på

klassiske symfoniopptak skjer det i enda større grad. Her

mister forsterkeren litt grepet og låter litt fargeløst og

uengasjert. Den mister litt pusten og blir lettere monokrom.

Diametralt motsatt av EC. Kammermusikk funket

mye bedre, den beholdt klangfargene i mye større grad

når det ikke skjedde for mye.

47


3 3

48

Integrerte forsterkere fra kr 14.000-65.000

Stort lydbilde med dyp bass og bra kontroll gir flott drama

og storslagen lydopplevelse. Glimrende allrounder med

mange positive attributter.

Bladelius ThorII:

Macho

Dette ser ut til å være et fantastisk produkt med

rålekker design, fremragende byggkvalitet og

lovende tyngde i forhold til de moderate prisen.

Også lyden er imponerende stor, den låter ganske

likt våre sedvanlige referanseforsterkere på mye av musikken,

men den er ikke fullt så superkontrollert nedover mot

dypet som Lyngdorf var. Og heller ikke fullt så bra på piano

og klassisk musikk som Electrocompaniet. For mange kan

den likevel bli det optimale kompromisset mellom de to

andre, alle helt i verdenstoppen men med litt ulik styrke og

svakhet.

THOR II

Fidelity hadde en test på Bladelius Thor II i høst like før

Anders Rosness fikk en sykemelding på nakken. Han rakk å

skrive førsteutkast til testen som ble levert tett på deadline.

Jeg registrerte ved rask gjennomlesning av at her slett ikke

var den vanlige begeistringen og entusiasmen fra den kanten.

Dette også i kontrast til tidligere telefonsamtaler der

han uttrykte en helt uforbeholden begeistring og entusiasme.

Jeg prøvde derfor å få tak i testobjektet for en eventuell

rask ”second opinion”, men etterspørselen etter Thor var

betydelig, og den tilbakeleverte forsterkeren var allerede lånt

ut til en potensiell kunde. Denne gruppetesten var derfor en

strålende anledning til å ta en fornyet lytt på Bladelius. Med

hele 4 par erfarne ører, inkludert en nå langt mer velopplagt

Anders, kunne vi eventuelt plassere Bladelius mer presist i

hi-fi terrenget…

LyDEN AV THOR

Selv om bassen ikke var fullt så stram som den på dette

området helt revolusjonerende D-forsterkeren til Lyngdorf,

så opplevde vi bassen generelt som svært tett på det beste

fra dyrere separate forsterkere med både smekk og slam ,

altså både fremragende dypbass og like potent grunntone.

Klangbalansen er ganske så nøytral, men med god kropp

samtidig som lydkarakteristikken ligger sånn midt mellom

EC og Lyngdorf; ikke så frodig og ”karamell” som den norske,

men heller ikke fullt så ”tørr” og antydningsvis steril som

dansken.

Bladelius er vanskelig å identifisere simpelthen fordi den

er ganske midt på treet når det gjelder lydkarakteristikken

for mange av de bedre transistorforsterkere vi har testet.

Det som er mindre normalt, er å få denne kvaliteten med en

utmerket forforsterker i en så lekker, men samtidig gedigen

boks til en såpass lav pris. Og selv om den knapt hadde helt

den hjerte/smerte faktoren og generelt

drama som vi opplevde med ECI 5 på

akustisk ”klassisk” musikk, opplevde

vi den mer engasjerende enn Lyngdorf.

Det må innrømmes at de tre nordiske

forsterkerne alle var imponerenede gode

med litt ulik styrke og svakhet i forhold til

din musikk. Bladelius Thor II er ikke bare den

flotteste, den er også den kanskje mest anvendelige

til ulike typer musikk.

Pris kr 25 000

Importør: Norsk Audio Teknikk

TESTPANELET

Jan Myrvold: Stort lydbilde som går helt i kjelleren men

ikke fullt så stram der nede som Lyngdorf. Likevel generelt

glimrende kontroll, kjappe transienter og super detaljering.

Antydningsvis en smule sibilanter på ”Baker Street”, men

generelt nøytral og med god kontroll. Her er det simpelthen

store baller og delikat transientformidling på samme tid. Og

med upåklagelig dynamisk kontrast og nøytral klangbaanse.

Klart mer liv i Brucknersymfonien enn Lyngdorf, men får bank

av EC på formidling av det vanskelige pianoet. Men selv om

Thor låter litt mer ”hi-fi” på klassisk musikk enn Electrocompaniet,

er den utvilsomt en glimrende ”allrounder” og et

veldig godt kjøp for de fleste til det meste.

Anders Rosness: Mye drama og stort rom! Dette likner mye

på de mange store forsterkere vi er vant til å høre på i referanseanlegget.

Og Bladelius fungerer overraskende bra sammen

med Coltrane. Her er mye saft og kraft og en veldig vilje til

å gi musikken liv, noe som går veldig bra så lenge musikken

ikke blir altfor kraftig og teknisk kompleks. Da kan det oppstå

en antydning til en metallisk ”snerr” på enkelte innspillinger,

spesielt klassiske.

Trond Torgenskar

Her er det kraftreserver! Denne holder referansehøyttalerne i

et jerngrep! Den lodder dypt, men ikke med den samme perverse

kontrollen som Lyngdorf. Likevel er den mer kontant, litt

luftigere og spenner opp et digert og tredimensjonalt lydbilde.

Legger et ørlite metallisk drag over piano og stryk. Så igjen, er

klassisk dietten, er det EC som gjelder. Til mer elektrisk musikk

er dette et veldig godt kjøp.


Cary SLi 80 F1 Signature:

Rørmagi

Hvis rør er så uomtvistelig mye bedre enn transistor; hvorfor

kjøper ikke all rørutstyr om prisen også er noenlunde

konkurransedyktig? Etter denne korttesten lurer også de

flest av oss i Fidelity

Det er ingen selvfølge at rørutstyr

skal låte bedre enn ”solid

state” til samme pris. Selv

de fleste av oss som gjerne

innrømmer at rørutstyr har visse lydmessige

fordeler, må innrømme at vi

da gjerne må betale noe mer. Ja faktiske

betydelig mer om vi skal sammenlikne

tekniske spesifikasjoner! Dette selv om

vi godtar den gjengse oppfatning at

”rørwatt” er mye kraftigere enn ”transistorwatt”

som igjen er kraftigere enn

”D-klasse watt”. Rørforsterkerne blir

som regel ganske mye dyrere. Dessuten

er jevnlig utskifting av rør heller ingen

billig hobby…

VEKT

Cary navn veier mer eller omtrent like

mye som bare marginalt rimeligere

integrerte transistorforsterkere som

ECI 5 og Bladelius Thor II. På tross av

sedvanlig nedslående tekniske rørspesifikasjoner,

opplever vi selv i triodemodus

at den på Coltrane låter like stor

«Rørforsterkerne

blir som regel

ganske mye

dyrere. Dessuten

er jevnlig utskifting

av rør heller ingen

billig hobby…»

og kraftig som disse og den noe lettere

Lyngdorf. Minst. Undertegnde opplever

likevel at ”seriøse” hi-fi entusisater generelt

er oppsiktsvekkende glad i bare å

snakke om ”smørsiden” på rørforsterkere.

På samme måte som det er svært så

stuerent å idyllisere vinyl, opplever jeg

at det er lite problematisk for ens gode

navn og rykte å proklamere seg som rø-

relsker. Snarere tvert imot! Begge deler

er altså såpass mye ”in” at det må være

lov å ha visse motforestillinger mot en

forenklet sort/hvitt tenkning.

Dette hindret likevel ikke en spontan

begeistring over det lydbildet som

strømmet ut av Coltrane da vi startet

en nye testrunde med Cary i systemet.

Nei, bassen var ikke like stram som på

Lyngdorf , toppdiskanten var ikke like

utstrakt som på Bladelius og mellomtonen

med stemmer og pianoklang var

ikke nødvendigvis bedre enn på ECI 5.

Men slik fyndord som ”musikalsk”,

”nærværende”, ”storslagen” og ”livsbejaende”

datt inn i hjernebarken lenge før

den selvpålagte guarden gikk opp…

Samtlige i testpanelet ivret for å få

denne forsterkeren til en grundigere

evaluering. Dere ser hvem som ”vant”

et annet sted i bladet….

Pris: kr 34 500

Importør: TAA Import AS

TESTPANELET

Anders Rosness: Musikk for alle penga!

Endelig falt alt på plass med artister av kjøtt

og blod og en generell realisme som med

solide marginer overgår de andre, men med

et mulig unntak for Electrocompaniet som

faktisk ikke låter helt ulikt på mange typer

musikk. Men Cary har mer av det hele;

et enda større og klarerer definert rom,

frodigere klangfarger, flottere gristarmer

og harpiks av enda bedre kvalitet. Dette er

drømmeforsterkeren for meg!

Jan Myrvold: Og rør kan ikke spille bass,

du lissom. Selv i triodemodus banket

denne rørforsterkeren livskiten ut av alle

de andre på grunntonetrøkk! Carey er

suveren på stemmer som Livingston Taylor,

og selv om den kanskje ikke er like ryddig,

les nydelig-tydelig og prydelig som de

beste av de tidligere, så er her masse mer

av det levde liv md en glitrende god miks

av spilleglede og drama. Gløden i felene

tangeres kun av tenningen i rørene! Dette

er en forsterker det blir vanskelig å få en

fornuftig døgnrytme sammen med. Og

hornfanfaren på siste demolåta må være

til ære for Cary som musikkformidler- og

Coltrane som dens perfekte tjener.

Trond Torgneskar: Kveldens suverent

beste på instrumentkarakter, utklingning,

klangfarger og ren, skjær realisme. Her er

det tilstedeværelse, rom og nærvær så det

holder. Spilleglede, spilleglede, spilleglede!

Særlig på vokalopptak og kammermusikk

var det nesten uvirkelig hvor bra denne

Caryen plasserte utøvere og instrumenter i

rommet og skapte illusjonen av en fremførelse

der og da.

Bassen flytter riktignok ikke murstein som

Bladelius eller Lyngdorf. Den mangler også

noe av oppløsningen og trøkket nederst,

men hvert enkelt instrument har et mye rikere

uttrykk. En seriøst musikalsk forsterker

og definitivt kveldens bombe for min del.

49


3 3

Integrerte forsterkere fra kr 14.000-65.000

McIntosh MA 7000:

Den låter like storslagen og autorativ som den ser ut,

men mangler litt krisphet og utklinging hvis du ikke

bytter ut den medfølgende koblingsbøylen mellom

pre- og effekt. Og orkestermusikken låter liksom

mer Ben Hur enn Bruckner?

Collossal

50


Pris kr 64.990

Importør: Neby Hi-Fi Concept

Vi fikk inn denne utrolige forsterkeren i siste liten

for å la den stå til oppvarming et knapt døgn før

lyttetesten. Vi hadde derfor liten tid til å sjekke de

mange spesielle attraksjoner på denne uvanlig trafokonfigurerte

transistorforsterkeren, men søkte forgjeves

i den medfølgende brukermanualen for å finne ut hvilken

høyttalerimpedans vi burde prøve først. Men manuelen

brukte mesteparten av plassen på å fortelle deg hvordan du

skulle pakke og nedpakke den 40 kilo tunge herligheten i

en utrolig kompleks dobbelkartong. Jeg gruer meg allerede

til å pakke den ned for tilbaketransport…

BREMSEKLOSS FOR DyNAMIKKEN

Det stod heller ikke noe om den medfølgende koblingsbøylen

mellom forforsterker og effekttrinn. Men den

TESTPANELET:

Jan Myrvold: Dagens suverent mektigste

lyd, uten at det burde overraske noen med

tanke på vekten, størrelsen og de spesifiserte

250 watt i 8 ohm. Lyden er kropplig til

tusen og med baller av stål. Likevel er lyden

både glatt og en anelse myk oppover. Men

her mangler også litt krisphet og utklinging

som om man har satt på sordin. Behagelig,

men litt for snilt. (Se også kommentar om

den medfølgende ”festbremsen”.)

Anders Rosness: Jøss, for en AUTORITET!

Lyden er også stor og romlig og med betydelig

bredde langt utover høyttalerne. Flott

oppløsning med massevis av detaljer, men

en litt svulmende mellomtone. Tonene kan

virke en smule uttværende, men det hele

låter fasinerende og flott selv om klangen

er litt spesiell. Det låter liksom mer råbra

storkino med musikken til ”Ben Hur” enn

Bruckner i en tradisjonell konsertsal. Om

dette er positivt eller negativt?

Trond Torgneskar: Stor og imponerende

visuelt, og med et “Big and bold” lydbilde.

Det strekker seg laangt ut til sidene og er

nesten omsluttende holografisk. Mykt og

inviterende, men likevel med masse kontroll.

Den ruller ganske tidlig av, og gir seg også

før den aller dypeste bassen, men mellomtonen

har en stor og organisk karakter. Det

virker som om denne forsterkeren ikke prøver

å tyne ut alle detaljene, men er tilgivende

og nesten summarisk. Strykere låt mye mer

“Hollywood”. Det var mye skala og størrelse

på instrumentene, men den er ikke best på

hjerte og smerte, spør du meg. Brucknersymfonien

låt som lydsporet til Wylers

“Ben Hur” fra 1959.

Liten tue...

likner da veldig mye på den billigskitten som i sin tid

satt i tidlige NAD-modeller og ødela mye av det uventet

gode lydpotensialet i disse. Men da snakker vi om en

pris på en tre, fire tusen. Denne enorme Mc’en koster

mer en det tidobbelt- og er antagelig verd det. Men ikke

med denne koblingsbøylen som en sannsynlig bremsekloss

for dynamikken!

Dessverre foregikk gruppetesten uten at vi hadde oppdaget

dette mulige problemet. Men da vi dagen etter benyttet

samme forsterker i forbindelse med en SUB test, hørte vi

øyeblikkelig entydige forbedringer da vi fjernet bøylen og

koblet pre og effekt med en god kabel. Da opplevde vi en

utrolig ”morsom” forsterker med vanvittig trøkk og utrolig

gøy-faktor. Vi gleder oss til fortsettelsen i neste blad da vi

planlegger en full test av denne mastodonten… 3

51


3 3

52

Godt norsk

Glimmer og gråstein

av stein.arne.nistad@gazette.no

SUPPE På EN SPIKER? #1:

“PAUS SyNGER PAUS”

OLE PAUS (EMI)

Egentlig er jeg litt ambivalent

til slike prosjekter.

Paus synger seg selv,

etter at Leieboerne har

sunget Paus, og Paus har

sunget norske slagere

som ”Splitter pine” osv.

Det virker jo unektelig

litt som å koke suppe på

en spiker, på en spiker,

på en spiker. Når det

er sagt så har Ole Paus nesten

alltid noe å tilføre! Jeg mener - og har alltid ment at Ole Paus er

poeten blant norske visesangere. Det dokumenterer han til gangs

gjennom en lang rekke glitrende utgivelser. De aller fleste virkelig

store sangene til Paus er dokumentert på samlingen ”Jeg kaller

det vakker musikk”. Den inneholder i følge omslaget ”ca. 40

beste”. Ved grundig opptelling viser det seg å være 58. På denne

samlingen er alt som finnes på ”Paus Synger Paus” tilgjengelig i

originale versjoner. Det mangler riktignok noen sanger. Deriblant

er ”Det begynner å ligne et liv” og ”Som en storm”, som begge

kom etter at samlingen ble utgitt. Typisk for ”remake”-plater er

at de nye innspillingene av en gammel sang ofte verken er bedre

eller dårligere enn originalen – men heller annerledes. Paus har på

denne platen spilt inn sine sanger i fine versjoner, som generelt

sett ligger ganske tett opptil originalen. Lyden har imidlertid blitt

bedre, arrangementene mer moderne og Paus stemme enda mer

rustikk. Også er Paus adskillig mildere – og hans gamle image

som sint mann er nærmest fraværende. Pent, prydelig, vakkert

og behagelig. Men - og det er et stort men. Hvis en først skal utgi

sine egne sanger på nytt, så mener jeg at sangene hadde tjent

på at Ole Paus hadde våget å strekke og tøye og eksperimentere

langt mer. Da kunne denne utgivelsen både vært spennende og

virkelig forsvart sin plass. Nå er ”Paus synger Paus” en vakker, poetisk,

velprodusert og vellydende affære. Den ekte Paus i røff og

tøff tapning finnes i originalutgavene av disse sangene. Derfor er

”Jeg kaller det vakker musikk” langt mer spennende enn ”Paus

synger Paus”. Men egentlig anbefaler jeg å kjøpe dem begge. Du

vil ikke angre.

SUPPE På EN SPIKER? #2:

“HyMNS”

SIGVART DAGSLAND

(KIRKELIG KULTURVERKSTED)

Norges mest uttrykksfulle mannlige

stemme synger tidenes

største hymner. Sigvart Dagsland

har laget sin andre salmeplate:

”Hymns”. Den første, ”Det er makt i de

foldede hender” kom i 1995 og solgte 60.000 eks.

Slik står det å lese på Kirkelig Kulturverksteds hjemmesider. Med

andre ord er ideen enkelt og greit å kopiere en suksess. Og ikke

nok med det! Sjefen i KKV, Erik Hillestad, har åpenbart internasjonale

ambisjoner med prosjektet og pøser på med internasjonale

musikere av rang. På KKVs nettsider kan vi lese: Dagsland med

den britiske bluesgitaristen Snowy White (Thin Lizzy, Pink Floyd,

Roger Waters) og den legendarisk trompetisten Lewis Soloff fra

New York (Blood Sweat and Tears) som sammen med organist

og pianist Iver Kleive utgjør ”kompet” på en plate med verdens

største, internasjonale hymner gjennom tidene. En kan jo nesten

bli litt svimmel eller kvalm av mindre. Det er resultatet som teller,

og jeg må innrømme at dette virkelig har blitt en ganske magisk

utgivelse. Dagsland har en av Norges flotteste stemmer innen

populærmusikk. Den kler disse hymnene svært godt. At musikerne

på platen er til de grader skolerte bidrar til å heve utgivelsen

ytterligere. Alt i alt har ”Hymns” derfor i mine ører blitt en utrolig

fin affære. Både produksjon, arrangementer og valg av sanger

er svært vellykket. Hillestad har i tillegg valgt å ta noen sjanser. Å

innlemme salige Åge Samuelsen ”O du som er i alt og alle” i begrepet

”verdens største internasjonale hymner gjennom tidene”

er litt småfrekt – men kanskje like fullt sant. Sangen er en perle

og i engelsk språkdrakt kan det faktisk hende at den på sikt vil

kunne innta en slik posisjon også internasjonalt. ”Hymns” er en

juvel, men du må tåle både Dagsland, religiøse sanger som ”Nearer

my God, to Thee”, ”Be thou my vision”, ”Amazing Grace”

og en rad sanger av tilsvarende støpning. Du må også tåle å bli

berørt i sjelslivet. Uansett er det i alle fall snakk om god lyd …

SUPPE På EN SPIKER? #3:

“MAyBE wHAT yOU NEED”

GRETHE SVENSEN (GRAMMOFON)

Heldigvis stiller jeg med handikap. Jeg

har ikke vært utpreget Grethe Svensen

fan og i den grad jeg virkelig har latt

meg berøre er det når hun har coveret

Bjørn Eidsvåg på ”To små planeter”

(2001) og fremført cabaretsanger

på norsk på ”Catwalk” (1998).

Den nye utgivelsen er engelskspråklig

og nokså sammensatt sak;

noe nytt materiale Svensen har

stått for selv, noe gammelt fra Svensens

glansdager, som frontfigur i Oslo Gospel Choir, og noe

lånt i form av coverversjoner av sanger av Dylan, Nina Simone,

Curtis Mayfield m.fl. Med andre ord tager man hva man haver og

ser hva en får ut av det. Jeg kan jo like godt innrømme at jeg liker

det jeg hører. For det første har Svensen en flott stemme trygt

forankret i gospel-soul-pop-blues land. For det andre er produksjonen

preget av godt håndverk og god lyd. Arrangementene er

smektende og låtmaterialet holder gjennomgående høy kvalitet.

Det er egentlig ingenting å utsette. Kanskje med unntak av at

dette er veldig pent og behagelig. Men ”Maybe what you need”

is maybe what you need hvis du har behov for god og behagelig

musikk for å roe ned og slappe av til fin - men

ikke altfor krevende musikk.

SUPPE På EN SPIKER? #4:

“SKOLESANGBOKA – SANGENE DU

HAR GLEMT AT DU HUSKER”

DIV ARTISTER (MUSIKKOPERATøRENE)

Bak div. artister skjuler Anne Gravir Klykken,

Frøydis Grorud og Torjus Vierli seg.

Deres utgangspunkt er å børste støvet av

sanger fra Mats Berg legendariske sangbok.

Den var obligatorisk føde for skoleelever i nesten hundre år.

Boka kom i 1914 og dominerte sangundervisningen fra da og i

seksti, sytti år fremover. Den kom i et utall utgaver både på norsk

og nynorsk og hadde et samlet opplag på nesten 1 million bøker.

”Ved å formidle et allsidig utvalg av norske sanger, og ved å gi

skolebarna en felles referanse til denne sangskatten regnes den

som et element i den norske nasjonalbyggingen” står det å lese


på Wikipedia. Trioen som står bak denne utgaven har plukket

et nennsomt utvalg av sanger fra boka og gitt dem en verdig

ansiktsløfting. Avstanden til sure blokkfløyter og klasseromsbråk

er lang. Sanger som ”Ingerid Sletten”, ”Tre søte småbarn”, ”Blåmann,

Blåmann” og en drøss andre kjente sanger blir behandlet

med musikalsk kløkt. De fremføres med elegant sang i musikalske

arrangementer som yter sangene full rettferdighet - og som ikke

minst gir nye innganger til sangene. Like fullt er dette kjent stoff.

De fleste av oss vil oppleve at tekstene fortsatt sitter i ryggmargen.

Derfor blir utgivelsen et slags nostalgisk møte med sanger

som fremstår høyst oppegående og moderne. Men tekstene, jo

da, nasjonalfølelsen kommer krypende. Utgivelsen er preget av

godt håndverk, klokkeklar sang og er godt produsert. Rett og

slett veldig hyggelig og nostalgisk - på en engasjerende måte.

SUPPE På EN SPIKER? #5:

“NEw MORNING, “THE BASEMENT TAPES”,

“BEFORE THE FLOOD”

BOB DyLAN (SONy MUSIC)

Jeg har tidligere i denne spalten vært kritisk til hvor langt Sony

skal presse Dylan-sitronen. Rett før Dylan kommer med sin 33

studioplate ”Together through life” (som kommer i tre-fire

utgaver og som jeg kommer tilbake til i neste utgave av Fidelity),

gir Sony ut remastrede utgaver av tre av Dylans tidligere plater.

Å oppgradere lyden på Dylans utgivelser er et prosjekt Sony har

hatt gående snart i ti år. Mange husker sikkert det store løftet

hvor femten av Dylans utgivelser kom i remastret hybrid CD/SACD

(endog noen i 5.1 miks) samtidig. Med disse tre siste utgivelsene

er faktisk Sonys oppgraderingsprosjekt i ferd med og fullføres.

Spørsmålet er selvsagt om det er verdt å investere i disse nye

utgivelsene? For meg er svaret veldig enkelt. For det første ble de

originale CD utgivelsene gitt ut på et tidspunkt hvor CD teknologien

ikke var kommet veldig langt. I tillegg var mange av utgivelsene

basert på ganske slurvete opptak eller mikser. Det verste

eksemplet var ”Street Legal” som både på CD og LP var en nokså

blodfattig affære, preget av et flatt lydbilde med svært begrenset

dynamikk. Først i 1999 kom platen i remikset og remastret utgave

som ytet mesterverket full rettferdighet. Også

på disse tre siste utgivelsene som nå foreligger

gjør den lydmessige oppgraderingen at

platene fremstår ganske annerledes enn de

gamle CD- og faktisk også LP-utgavene. Aller

tydeligst er dette på ”New morning” som

av mange er regnet som en av Dylans mer

middelmådige utgivelser. I den nye utgaven

fremstår utgivelsen langt mer homogen, og

Sjekk også ut:

”BROTHER OF SONG”

JONAS FJELD

& CHATHAM COUNTy LINE

Gutta fortsetter der de slapp etter

forrige felles prosjekt. Ny Cd og ny

turne. Et tett band samlet rundt

en mikrofon. Det gir trøkk og ”live

feeling”. Roots og bluegrass blir

sjelden mer engasjerende enn dette.

Jonas Fjeld tangerer det beste han

har gjort noen sinne. En fantastisk utgivelse!

”PEACE wILL COME”

HALLVARD T. BJøRGUM & FRIENDS

Hallvard T. Bjørgum som er en av Norges fremste hardingfelespillere

hyller countrymusikken fra sin ungdom. Et ganske merkelig

prosjekt som inkluderer nesten alle både døde og levende.

ikke minst musikalsk. Detaljer i lydbildet,

økt dynamikk og ikke minst det faktum at

både stemmer og instrumenter fremstår

langt klarere og mer profilert, gjør at utgivelsen

blir ”ny” og spennende å lytte til.

Klassikeren ”The Basement tapes” som

Dylan og the Band spilte inn i en kjeller

i Woodstock har også fått et betydelig

løft. Den sirkulerte som bootleg frem

til midten av syttitallet før CBS fant tiden inne til å gi den ut.

Platen har alltid vært preget av at dette i utgangspunktet var

demotaper som det aldri var planlagt at skulle utgis. Likevel har

en på denne utgivelsen på mystisk vis greid å skape akseptabel

lyd hvor økt dynamikk og klarhet er stikkord. Dessuten er The

Basement tapes” i utgangspunktet en ufattelig bra plate som til

fulle dokumenterer magien mellom Dylan og The Band. Denne

magien preger også konsertalbumet ”Before the flood” som kom

i 1974. ”På sitt beste er dette det sprøeste og sterkeste rock and

roll som noensinne er innspilt. Alle lignende konsertalbum faller

pladask. The Rolling Stones er mekaniske dukker i sammenligning,

The Faces bare slurvete, The Grateful Dead positivt stille.” skrev den

sagnomsuste kritikeren Robert Christgau da platen kom. På denne

nye utgivelsen er klarheten, detaljene, magien og energien enda

tydeligere. Dylans og The Bands nærvær, musikalitet og kreative

kraft på ”Befoor the Flood” krysser både tid og rom.

Rick Danko, Eric Andersen og Jonas

Fjeld er i tillegg til en haug andre

med. Folkemusikk, køntri, studio og

amatør. Alt dokumentert på 19 spor.

Det er en ganske pussig, men veldig

opplevelsesrik reise!

”XI”

BENDIK HOFSETH

Borte er Hofseths til tider klisjepregede

tekster fra forrige plate. Nå står musikken

i sentrum. Det tjener Hofseth stort på. God

og tilgjengelig musikk i et åpent jazzlandskap.

Her manifesterer Hofseth at han er en

utrolig begavet musiker. XI er dessuten en

vakker og velprodusert utgivelse med absolutt

audiofile kvaliteter. Anbefales!

53


Musikkomtaler

3 3 AV JAN MyRVOLD

54

SMS

Skiver Med Sjel

NOORA NOOR

Soul Deep (BMCD6516)

Etter et par utgivelser

på stort multinasjonalt

plateselskap som aldri

greide å hente ut potensialet

til dette Jemenfødte

kjempetalentet,

er Noora Noor tilbake

med en utgivelse på

lille uavhengige Blue

Mood. Kontrasten til

det oljeglatte Stargatesoundet

kunne ikke

vært tydeligere, og

takk og lov for det.

Dette albumet er

nemlig spilt inn med

rutinerte amerikanske

bluesmusikere i Kid

Andersens – som inntil nylig har vært fast gitarist i

bandet til selveste Charlie Musselwhite og nå visstnok er

i ferd med å erstatte «Little» Charlie Baty i The Nightcats

– Greaseland Studios i San Jose, California. Det viktigste

er dog at Noora nå har fått et helt annet låtmateriale å

jobbe med enn tidligere. Borte er de overdrevne r’n’bfraseringene

som jeg mener var alt for sterkt til stede på

hennes tidligere utgivelser, og «Soul Deep» har fått et

mer funky preg som drar assosiasjonene over i retning

av seksti- og syttitallets Stax-sound, Når vi så registrerer

at det er Andersen som også er ansvarlig for alt gitarspill

i tillegg til å være albumets produsent, vet vi at dette er

noe langt mer enn en tidsriktig retropastisj som søker å

slå mynt på suksessen til artister som Amy Winehouse

og Duffy. Eric Malling har faktisk hatt denne utgivelsen i

tankene i over åtte år.

Kid – som egentlig kommer fra Telemark og bærer

døpenavnet Christoffer – har ved flere tidligere anledninger

vist at han behersker denne stilen, og nok en

gang behandler han materialet med respekt til opphavsmennene

samtidig som han klarer å tilføre det noe av

sitt eget særpreg. Forøvrig medvirker også resten av The

Nightcats med sine respektive instrumenter

Sammen med Andersen og Rick Estrin fra nevnte

Nightcats har frøken Noor plukket ut knippe hel- og

halvklassikere fra den store amerikanske sangkatalogen.

Vi får for eksempel høre friske versjoner av Isaac Hayes’

«Your Good Thing», Curtis Mayfields «Move On Up» og

Corey Harris/Henry Butlers «What Man Have Done».

Av de i alt 12 låtene har Noora Noor selv skrevet tre. I

tillegg har den ferske Spellemann-vinneren Ole Reinert

Berg-Olsen (ORBO & the Longshots) bidratt med sin

«Forget What I Said».

Noora Noors stemmekvaliteter har det vel i grunnen

aldri vært noen større diskusjoner om, og «Soul Deep»

er en ytterligere bekreftelse på at vi har å gjøre med en

kapasitet som på ingen måte er dusinvare her på berget.

Likevel tillater jeg meg selv å ønske ytterligere en dash

dynamikk ved neste korsvei. Det bør hun og produsent

Andersen tåle, for med «Soul Deep» har hun selv lagt

lista temmelig høyt.

MARIANNE FAITHFULL

Easy Come Easy Go – 18 songs for music lovers

Naïve NV814461 dobbel 180gr vinyl LP

Man kan trygt bruke den gamle og forslitte klisjeen om vin som

bare blir bedre med årene om Marianne Faithfull, som nå snart

er inne i sitt femte tiår som artist. Hun plasserte seg som kjent

høyt på hitlistene med Jagger/Richards’ «As Tears Go By» allerede

i 1964, mer enn et år før Stones selv ga den ut. Albumdebuten

«Come My Way» ble sluppet på Decca i 1965, og siden

har det jo gått slag i slag, både som sanger og skuespiller. Faktisk

skal hun så sent som forrige år ha mottatt «Liv Ullmans Pris»

(rekk opp hånda den som har hørt om den!) for beste kvinnelige

hovedrolle som Irina Palm i Sam Garbarskis film med samme

navn. Hun ble også noiminert til mer kjente European Film

Awards for samme rolle. Filmen går forøvrig jevnlig på den svenske

betalkanalen Silver, et must for alle aspirerende cineaster.

«Easy Come Easy Go» er så vidt jeg vet Faithfulls 23. albumutgivelse

i en karriere som har inneholdt både opp- og nedturer

både på det private plan og kunstnerisk. Men siden «Brolen

English» i 1979 har det for det meste bare gått oppover. Hennes

status i musikkbransjen har neppe vært høyere noensinne enn

per dags dato, noe deltagerlisten på denne utgivelsen mer enn

indikerer. Eller hva skal vi si om folk som Anna og Kate McCarrigle,

Greg Cohen, Marc Ribot, Warren Ellis, Nick Cave og hennes

gamle venn Keith Richards, bare for å nevne de mest kjente?

Den yngre (vel, alt er stadig relativt) generasjonen er også representert,

blant andre ved Jarvis Cocker, Antony Hegarty, Rufus

Wainwright og trommeslager Jim White, som ellers har folk som

J D Souther, Crystal Gale, P J Harvey, Will Oldham og (hans alter

ego) Billy Prince Bonnie på klientlisten. Vi snakker ikke akkurat

om folk som sender meldekort til NAV hver uke her, nei.

Alt i alt er det ryddet plass til 18 sanger på dette albumet, som

i vinylutgaven følgelig er et dobbelt sådan. Albumet er selvsagt

å få også på CD, og det i to ulike versjoner. Den ene av disse

inneholder bare tolv kutt, så kjøp for all del den fulle utgaven.

Da får du også med en bonus-DVD.

På vinylutgaven får vi uansett høre gamle klassikere som

Duke Ellingtons «Solitude», Dolly Partons «Down From Dover»,

Randy Newmans «In Germany Before The War», Merle Haggards

«Sing Me Back Home», Smokey Robinsons «Ooh Baby Baby»

og Brian Enos «How Many Worlds» i en fint balansert blanding

med mer oversette eller glemte perler som den ufattelig vare

«The Phoenix» fra Judee Sills penn. Sistnevnte undertegnedes

personlige favoritt på et album helt uten uinteressante øyeblikk.

For dette er hele veien dramatisk vakkert og stilsikkert, samtidig

tidvis røft og upolert. nydelig produsert av Hal Willner, som

også produserte Faithfull på «Strange Weather» noen år tilbake.

Vi snakker om en gjennomført audiofil innspilling, hvor de

hovedsaklig akustiske arrangementene danner en flott kontrast

og varmende bakteppe til

Faithfulls ruglete og småkjølige

stemme, som mildt sagt

må kunne klassifiseres som

«moden». Så har denne

strupen også vært gjennom

et og annet underveis. Og la

det uansett være klinkende

klart at albumets undertittel

holder hva det lover. Innholdet

på dette albumet er

trolig for Drillo hva grønn

kryptonitt er for Supermann.


JACKIE LEVEN

The Haunted year – winter (COOKCD483)

Jackie Leven er på mange forskjellige vis

en representant for det ekstraordinære.

Hvem andre ville finne på å frivillig tilbringe

sin eneste og sårt etterlengtede fridag

i fengsel? Ok, nå var alternativet å rusle

rundt i Bergen by, så valget er kanskje ikke

så oppsiktsvekkende likevel.

Åkke som, den nevnte «fridagen» tilbake

i 2003 ble tilbragt i Bergen Fengsel, hvor

Jackie Leven spilte for de innsatte. Opptaket

herfra utgjør altså den ene halvdelen

av denne dobbeltutgivelsen, og er tidligere

utgitt på Levens egen label Haunted Valley

som enkeltalbum med tittelen «Men

In Prison – Live In Bergen Men’s Prison».

Den andre halvparten er albumet Munich

Blues, som også er en liveinnspilling opprinnelig

gitt ut på Haunted-etiketten. Derfor

tittelen «The Haunted Year», hvor undertittelen

«Winter» forteller oss at dette

bare er første del av i alt fire planlagte over

samme lest. Neste ut vil hete «Spring», og

slippes i løpet av April. Poenget er altså å

gjøre titler som i lengre eller kortere tid har

vært utilgjengelige lett tilgjengelige ved å

gi de ut som dobbeltalbum til nice-price.

Disc 1 på «Winter» er altså Leven helt

solo i Bergen Fengsel. Naturlig nok åpnes

seansen med «Men In Prison», originalt

å finne på «The Forbidden Songs Of The

Dying West» fra 1995. Nesten like selvsagt

følger han opp med «Extremely Violent

Man» fra «Fairytales for Hard Men». Alt

i alt syv låter, hvorav de fleste fortsatt er

temmelig faste innslag på hans liverepertoire.

På «Munich Blues» har han med seg sin

mangeårige følgesvenn Michael Cosgrave

(keyboards/trompet) og sin samboer

Deborah Greenwood med enkelte vokale

innslag. Materialet her dreier seg mye om

albumet «Defending Ancient Springs»,

kanskje hans aller beste til dato.

Leven er jo også kjent for sine meget

velformulerte og tidvis hysterisk morsomme

anekdoter og småhistorier, og her

får vi blandt annet vite hvilken europeisk

by som er selve hovedstaden for «plastic

Irish pubs». Slapp av, det er hverken Oslo

eller Bergen!

DIVERSE ARTISTER

Power of Soul – A Tribute to Jimi Hendrix

RTH 2012 dobbel 200gr vinyl LP

Såkalt tributealbum kan

være så mangt, og det

kan fort gå forferdelig

galt når det er en av de

helt store kanonene

som skal hyldes. Noe

særlig større enn

salige James Marshall

Hendrix -som

vel egentlig ble

døpt Johnny Allen

Hendrix - er det vel vanskelig

å bli. Få har vel inspirert flere gitarheltwannabees

enn nettopp Hendrix. I den grad man kan tillate seg

bruken av adjektivet ikon i populærmusikksammenheng er

Jimi Hendrix definitivt kvalifisert. Ferdig snakket.

Prosjektet «Power of Soul» ble endelig ferdigstilt

tilbake i 2004, og er en slags oppfølger til «Stone Free: A

Tribute to Jimi Hendrix» fra 1993. Bak begge utgivelsene

står stiftelsen Experience Hendrix LLC, drevet av Hendrix

familie, som gjennom mange og lange år har kjempet for

å få tilbake rettighetene og kontroll over den kunstnerlige

arven etter sin berømte slektning. Hendrix’ eneste direkte

etterkommer er som de fleste vel vet faktisk svensk, og

bærer navnet James Daniel Sundquist. Utrolig hva disse

våre blonderte søstre fra øst har stelt i stand. Jeg insinuerer

ingen verdens ting. Bare konstaterer med like deler sorg

og skuffelse at hverken Hendrix, Peter Sellers eller George

Best nådde avtalefestet pensjonsalder.

Inntektene fra disse utgivelsene er øremerket for økonomisk

vanskeligstilt afroamerikansk ungdom som vil ta

høyere utdannelse innen kunst og musikk, og blir forvaltet

og utdelt av United Negro College Fund. Man støtter altså

Noen mener kanskje

prosjekter som dette (og de kommende

utgivelsene) bare har interesse for Levensamlere,

men der er på ingen måte enig.

Spesielt «Munich Blues» - delen gir

eventuelt uinnvidde et godt inntrykk av

hvordan en Leven-konsert fortoner seg

i dag. Mannen er definitivt en sanger,

låtskriver og historieforteller av formidabel

kaliber, noe som tydelig demonstreres på

disse opptakene. Jackie leven får som alltid

mye ut av lite, selv med et minimalistisk

produksjonsformat som her. Myndig og

sjelfullt. Gå for all del ikke glipp av Levens

konsert på kommende Kongsberg Jazzfestival,

hvor han skal spille sammen med

Knut Buen. Årets kultbegivenhet?

en god sak ved å kjøpe dette albumet.

Bidragsyterne på «Power of Soul – A Tribute to Jimi

Hendrix» hører med et par unntak alle hjemme på absolutt

øverste hylle i den store populærmusikalske godtebutikken.

Om ikke alle har toppet VG-lista, er alle her medvirkende

uansett høyt respekterte innen den seriøse delen av

musikkbransjen og hele denne produksjonen oser av kvalitet

i alle ledd. Flere av dem har faktisk spilt sammen med

Hendrix under ulike omstendigheter. Som for eksempel

Eric Clapton og Carlos Santana. Her gjør de flotte versjoner

av henholdsvis «Burning of the Midnight Lamp» og «Spanish

Castle Magic». Santana har ellers med seg vokalisten

Corey Clover fra Living Colour, den nå avdøde jazztrommelegendenTony

Williams (fra blandt meget annet Miles

Davis Quintet) og selveste Stanley Clarke på bass. En mer

funky lineup skal man vel lete en stund etter, selv om det

er flere konstellasjoner det svinger godt av her. Eller hva

skal man si om Sting, som har fått med seg John McLaughlin,

Domenic Miller og Vinnie Colaiuta til å fremføre «The

Wind Cries Mary»? Den låta gjør også Seal, som forøvrig er

et bonuskutt som bare er å finne på vinylugaven.

Absolutt ingen dødpunkter på denne utgivelsen, men

skal jeg velge meg en personlig favoritt blandt mange gode

kandidater må det bli John Lee Hooker og hans mektige

versjon av «Red House». Prince har også valgt seg denne,

men som den jålebukken han er har han likegodt døpt den

om til «Purple House». Han har tydeligvis en softsopt for

akkurat den fargen.

Et slikt album hadde selvsagt ikke vært komplett uten

Stevie Ray Vaughan. Han får æren av å avslutte hele ballet

med en tidligere upublisert medley av «Little Wing» og

«3rd Stone From the Sun» i liveversjon. Samlere i alle land;

løp og kjøp!

55


3 3

56

Tekst

Blått

& Rått

AV HåKON ROGNLIEN

LIL’ ED AND THE BLUES IMPERIALS:

Full tilt

I grunn sier tittelen det meste. Lil’ Ed

Williams og hans band «The blues imperials»

innehar en energi helt utenom

det normale, og det kommer da virkelig

fram fra første sekund og hele skiva

gjennom. For noen år tilbake anmeldte

undertegnede «Get wild!» fra dette

bandet, og på linje med Alligators grunnlegger

Bruce Iglauer, ble også jeg slått

overende av den nær brutale og eksplosive

energi og lekenhet som preger disse

guttas utgivelser. Vi kan vel si at skjemaet

følges også her. Det er pedalen rett mot

metallet, og der blir den, dog med et par intense nedbremsinger

underveis, for å skape det nødvendige dynamiske inntrykk.

Med et par unntak er hele skiva skrevet og arrangert at Ed sjøl,

han skriver og framfører med et klart hint til funk, men allikevel

trygt plassert med begge beina i blues med heftig rocka bakgrunn.

I det hele tatt et uttrykk og en sound som er temmelig

egen for dette bandet. Ed’s ekstremt heftige slidegitar dominerer

lydbildet, og følges tett som hagl av bandets komp. Det er denne

ufattelige energien, altså. Når så mye av den kommer uskadd

gjennom studio, kan man

jo bare drømme om hva

disse gutta kan levere på

scenen! Det er åpenbart

at jeg skal oppsøke dette bandet så snart jeg finner en flik av en

mulighet, se til å få dem til Notodden! (I skrivende stund er det

fortsatt mulig å treffe dem i Norge i løpet av april, men for leserne

av dette, er nok toget gått for denne gangen. Skal forsøke

å få sett på showet når de først er her i landet!)

Denne skiva har heftighet som en trykkoker, selv de saftige balladene

inneholder denne intensiteten og energien man knapt

kan finne maken til hos noen nålevende artister i genren Allikevel

makter de på de mer langsomme låtene, på sitt eget vis holde

energien i sjakk. Dette fører egentlig bare til enda mer økning i

spenningen, dette med å holde desperasjonen tilbake. Også her

er Ed en mester. Så vel vokalt som gitarteknisk har han en helt

egen og lett kjennelig stil. Det er som om han knapt kan holde

seg selv i sjakk, såpass mye trøkk har han. Hans hylende og viltre

slidestil flommer av følelser, rock, blues og funk i en deilig røre.

Klart det er vanskelig, for ikke si umulig, å velge ut enkeltlåter

fra en slik skive, og på mange måter setter vel dette faktum også

fingeren på et mulig svakhetstegn ved dette bandet. Det kan rett

og slett bli for mye! Alt har en sånn intensitet at man blir helt

svett til slutt, og det er med nød og neppe at de gripende balladene

kan redde lytteren fra å bli litt vel gira. Men jeg kan allikevel

ikke la være å nevne et par av dem, som for eksempel «Life got

in the way», der Ed til fulle viser sin voldsomme og pågående

tilbakeholdenhet (og selvsagt ser jeg denne selvmotsigelsen) som

gjør denne plata så spennende. Nevner gjerne også åpningssporet

«Hold that train», som til fulle viser Ed’s maniske desperasjon,

han har en evne utenom normalt til å formidle alle mulige

energier, som nevnt. Så selv om dette bandet muligens er noe

over the top til tider, anbefales de på det varmeste. Det swinger

så det gjør vondt!

JOE BONAMASSA:

The ballad of John Henry

Nytt album fra det hvite blueshåpet, den kommende mann, antakelig

den største og mest kreative gitaristen bak Walter Trout. Nå,

midt i 30-årene, er allerede Bonamassa kommet til sin åttende

utgivelse, og det hører med til historien at den første kom så sent

som i 2002. Hardt arbeidende, kan man fastslå. I tillegg er det

jo moro å høre en mann som setter den deilige feite

klangen fra Gibson Les Paul i høysetet,

verden hører jo så alt

for sjelden fra Les Paul’ens

konge, den etter hvert legendariske

Jeff Beck. Bonamassa

gjør faktisk et poeng av at han

tidvis bruker eksakt samme

oppsett som Beck, og faktum

er at det er klart hørbart.

Kanskje ikke like ufattelig digert

som Beck kan få til, men dette

er en gitarsvinger med store

talenter, det er garantert!

På linje med flere tidligere album

fra Bonamassa, gir også dette oss

låter med mangslungne røtter, her

føres Zeppelin’s dopharmonier sammen med gamle akustiske

gitarhelter med den største selvfølgelighet. Dessverre er ikke

Bonamassa på langt nær en like stor vokalist som gitarist; på den

annen side har han årene fremfor seg, med litt bedre teknikk og

et par havarerte ekteskap bak seg, blir det nok sving på sakene,

skal vi nok se. Gi gutten 10 år til, så...

Men allerede i dag finner vi mye vidunderlig. Etter det tunge

gitarfylte åpningssporet tar han uredd for seg Sam Brown-hit’en

«Stop!», og fullfører så absolutt stående. En klart mer maskulin

og saftig variant enn Brown’s, bra at den skiller seg så tydelig,

alt annet ville blitt bom. At gutta i bandet kjenner hverandre er

hevet over tvil etter spor nr 3; det eneste bandet vet før de går

i studio er at låta går i E; deretter spiller de den rett inn på tape.

Tøft gjort. Så satser Bonamassa på en Tom Waits-låt. Hans glatte

fremstilling av «Jockey full

«Det swinger så det gjør vondt!»

of burbon» yter muligens

ikke låta full rettferdighet,

men igjen et klart pluss for

å prøve, samt det å så tydelig velge sitt eget spor og sound.

Bonamassa var ikke blitt det han er uten sine stemningsfulle ballader.

Åpenhjertig som han er, forteller han i låta «Happier times»

om en kvinne han så gjerne så var blitt hans for sånn ca evig,

men nå har han foreviget stemningen på en CD i stedet. Klart

det er både trist, vakkert og fantastisk spilt. Men desperasjonen

fra den virkelige verden finner jeg lite av. Hvor vondt sånt gjør

kan jeg bare ikke føle når jeg hører på Bonamassa’s silkeglatte

tristesse.

På den annen side er det kjipt å klage på en såpass drivende god

utgivelse. Variert og swingende, vakkert og heftig, kreativt og full

av svært spennende sprang. Visst, Bonamassa, deg skal jeg følge

nøye med på. Og jeg gleder meg til Notodden dette året!

BUDDy GUy:

Skin Deep

Buddy er tilbake! I sitt 74. år klinker han til med enda en energisk

og kreativ utgivelse som klart viser hvor kongen av blått blod

befinner seg. Jeg bøyer meg

kort sagt i støvet for hvordan

denne mannen kan fremføre

musikk med såpass stort

engasjement og teknisk brillians

med såpass mange år i

bransjen bak seg. Allerede

på åpningssporet «Best

damn fool» kliner han til

med noen gitarvendinger så

ut av helvete, at man aldri

ville tiltrodd verken hans


57-modell Stratocaster eller en 36-modell bestefar kunne fremføre

noe i nærheten. Og sånn fortsetter det, Guy og hans gjester

(inkludert Eric Clapton) forer oss med en vidunderlig blanding

av renrased blues med alle ingredienser til stede. Guy setter hele

tiden standarden både vokalt og gitarteknisk, dette er en musiker

i full blomst, noe han har vært i snart 40 år! Mulig det ikke finnes

noen ekstrem højdare på denne skiva, kanskje savner jeg noe av

magien fra Live-skiva’s «Sweet black angel», eller desperasjonen

fra «Damn right, I’ve got the blues», men bevares her også finnes

det i bøtter og spann. Har ikke hørt gubben spille med slik

voldsom energi på flere år, faktisk, min oppfatning er vel at denne

skiva nok er det heftigste han har gjort siden nevne «Damn

right...». Buddy er så dreven på emosjonell fremstilling både på

gitar og vokal at han fullstendig gruser alle andre i bransjen.

Videre er det alltid morsomt å høre hvor utrolig inspirert Clapton

blir hver gang han spiller med Guy, så også denne gangen. På låta

«Every time I sing the blues» både spiller og synger Clapton med

betydelig større innlevelse enn man normalt sett opplever fra den

kanten. Som en liten digresjon er det fint å vite for Joe Bonamassa

hvor god Clapton har blitt på vokal i sin godt voksne alder,

det er visst aldri for sent! Låta avsluttes med en nydelig gitarduell,

der ingen føler for å bevise noe annet enn at det de kan aller best

er å formidle blues på en måte ingen andre er i stand til. Dette

er unikt. Ikke mindre unik er neste låt. Buddy er kommandøren

foran et tungt band som driver fram «Out in the woods» med et

lokomotivs ustoppelige kraft. Seigt og kraftfullt ruller låta over lytteren,

samtidig som de sprer om seg med florlette accordiontoner

og steelgitar på dertil egnet sted. Dette er verdensklasse!

Og sånn fortsetter det nedover spillelista, hver låt med sitt eget

uttrykk og ståsted, Guy er allestedsnærværende, og selv om han

synger med en viss grad av tilbakelent eleganse i forhold til i sine

mest eksalterte øyeblikk, savnes lite og intet på denne skiva.

Buddy vet fortsatt å formidle hvor skapet skal stå. Ingen andre

burde være i tvil heller, etter å hørt denne skiva. Det er ingen

tegne til at Guy begynner å bli stiv på oppløpssiden, han holder

mange runder til!

IAN GILLAN:

One eye to Morocco

Velger å ta med litt nostalgia

også. Selv om denne skiva faktisk

er blodfersk, har det av en eller

annen årsak festet seg et inntrykk

av at 70-tallets helter er

dinosaurer som går lys levende

blant oss. Og det enda de er

10 år yngre enn Buddy Guy og

hans samtidige! Ian Gillan er som

kjent selve stemmen i Deep Purple, men innimellom

slagene har han vært flink til å fore oss med også noe andre

toner og stemninger. Med “One eye to Morocco” viser han etter

undertegnedes oppfatning endelig det jeg lenge har ventet på,

nemlig det med å aldres med stil. Skiva er tilbakelent og elegant,

fylt av så vel kreative tekster som melodier, samt fremført som det

sømmer seg en gammel helt. Her nikkes det høflig til Elvis og andre

storheter, Gillan har få grenser for sine inspirasjonskilder, og

her på denne skiva flyter de fritt. Fra de spenstige lett arabiskinspirerte

harmonier i åpningssporet over på slentrende, lekende toner

på «Don’t stop», blå røtter på «Better days» og selvsagt noen

låter med et relativt heavy mønster. På nevnte «Better days» får vi

en nokså ny variant av Gillan; råere, svartere og mer intens enn vi

vanligvis hører ham. Forbannet bra fremført over et enkelt, men

feilfritt komp. Samme hører vi igjen på den noe tyngre «Ultimate

groove», i det hele tatt håper jeg det vi hører på denne skiva viser

oss litt om hvilken retning også Purple har tenkt seg. Den totale

kreativiteten innad i det bandet er nok relativt mye større enn

det vi finner i det laget som her leverer stoffet, så jeg har visse

forhåpninger for fremtiden. Det er i det hele tatt mange grunner

for å presentere denne skiva i «Blått & rått» til tross for at

den ikke er en ren bluesskive. For det er hevet over tvil at mye av

Gillans sangstil her godt passer inn i det utvidede bluesbegrepet.

Behersket anbefaling, altså. De gamle helter står fortsatt støtt!

DEEP PURPLE:

Stormbringer 35th anniversary edition

Vi tar skrittet fult ut, og skrur tidsmaskinen 35 år tilbake. «Stormbringer»

er skiva som fulgte etter den frenetisk deilige «Burn», og

vi må helt tilbake til 1974 for å finne originalen. Nå har bassisten

fra den gang, Glenn Hughes, samt et lag av gode kolleger fra

EMI, tatt seg tid til å finne fram de gamle tapene og vaske dem

litt, samt friske opp litt her og der. I tillegg leverer de med den

originale quad-mixen, men her i det nokså underlige formatet

DVD men bare med lyd. Ikke DVD-A, altså, men filmlyd uten film!

Det betyr i korte trekk at alle med et 5.1-anlegg kan nyte dette

uten mer om og men. På skiva finner man for øvrig også et PCM

stereo 48/24 spor, for de med slike tilbøyeligheter. I god tradisjon

inneholder utgivelsen også et svært informativt hefte med historiene

fra den gang da.

I 1974 var Ritchie Blackmore mentalt sett i ferd med å gjøre seg

ferdig med Deep Purple, og selv om hans deltakelse på komponistsiden

er stor på papiret, hadde han liten interesse av det ferdige

produktet. Historiene om hans demonstrative opptredner under

innspillingstiden er mange og godt dokumenterte, men samtidig

setter dette tydelig spotlight på hvilket gitargeni mannen var (og

er). Ta låta «Hold on» som et eksempel. Her synes han låta var

så uinteressant at han insisterte på å spille selve sporet kun med

tommelfingeren. Vel framme ved opptaket av soloen, gadd han

ikke en gang gå inn i studio; med forsterkeren påslått dro han av

soloen i ett take i kontrollrommet, for så å sette fra seg gitaren

og gå. Det er en vidunderlig solo. Til fingerspissene perfekt timet,

spretten og harmonisk. Så proff, så elegant og så jævla sta og

«De gamle helter

står fortsatt støtt!»

arrogant kan man være, altså. Men når resultatet ble som det ble,

kan man i grunn tilgi det meste. «Stormbringer» er uten konkurranse

den mest funky skiva Purple gjorde, selv om de så vidt beveget

seg i disse retninger i enkelte øyeblikk også tidligere, var de

aldri i nærheten av å være funky på heltid, men på denne skiva er

de svært nær. Skiva ble i grunn ingen suksess, rett nok gjorde den

det meget bra her til lands, men verden over gikk den nokså upåaktet

hen, spesielt sett i forhold til deres tildligere millionselgere.

Det finnes allikevel låter som huskes også herfra, da mest spesielt

den intense Coverdale-balladen «Solider of fortune», en låt som

tydelig viste hvilken dyktig balladesnekker Coverdale er.

Lyden er nokså pistrete, slik det ofte var på 70-tallet, men Hughes’

remixer på noen av låtene er både åpnere og varmere i klangen

enn originalen. Om dette alene er nok til å kjøpe skiva omigjen vil

jeg ikke påstå, men et hyggelig gjenhør er dette uansett. Bare de

gjennomarbeidede liner notes er jo alene verdt en hel masse!

57


3 3

58

Musikkomtaler

AV TORE DAG NILSEN

kompromissløst

2L tar prisen fordi de holder kompromissløse

standarder på alle

områder. De er uten sidestykke

når det gjelder jakten på de best egnede

opptakslokalitetene, forberedelser før

og grundighet under innspillingene

samt innovativ anvendelse av det aller

beste som kan skaffes av nyere innspillingsutstyr.

Best av alt, etter undertegnedes oppfatning,

er 2L så proffe og har så stor

integritet at de ligger milevis unna det

typiske audiofile!

UTFORDRENDE FOR

HOLDNINGENE OG UTSTyRET

Blant 2Ls drøyt femti utgivelser finner

man ikke en eneste svak prestasjon,

musikken ligger langt fra populærsjangerne.

2L utnytter i dag multikanalmulighetene

fullt ut. Det vil si

fullt frekvensomfang og maksimal

informasjonsmengde i alle fem kanaler.

De ser ingen grunn til at lytteren ikke

skal ha dirigentens plass, midt mellom

utøverne.

I gode multikanals oppsett vil man

oppnå sjokkerende store gevinster på

alle områder i forhold til tokanals ditto.

Selv i svært gode tokanals oppsett blir

lyden på mange 2L-utgivelser til tider

noe tørr og kompakt.

Samtidig skal rett være audiofil rett.

Dess mer oppløsning man har i to-

kanalsanlegget, dess mer utbytte får

man av 2L-innspillingene.

TRE STEREOANLEGG

De fire første innspillingene som blir

omtalt her er lyttet på gjennom mine

tre tokanals anlegg, alle plassert i forskjellige

rom. Nivået på disse anleggene

er fra ”budsjettreferanse” i prisklassen

15-20 tusen, til ”vanlig audiofilstandard”

i prisklassen 50-100 tusen og

ender opp i et high-end anlegg til noen

hundre tusen. Jeg har for lengst sluttet

å bytte komponenter i eninga. De fleste

av dem har derfor noen år på baken.

Denne artikkelen er en redigert utgave

av en som ble skrevet tidlig i fjor

høst. Av forskjellige årsaker har den

ikke blitt publisert. I mellomtiden har

det kommet tre (!) nye utgivelser fra 2L.

De er såpass interessante at vi omtaler

dem også. I denne siste runden har

lyttingen stort sett blitt foretatt via det

største anlegget mitt.

DEILIG KAMMERMUSIKK

Først ut er den nye utgivelsen (2L

nummer 53) med strykerkvartetter av

Haydn, Solberg og Grieg, fremført av

Engegårdkvartetten. Det er meget vital

og inderlig kammermusikk. Jeg har vel

aldri vært noen stor tilhenger av denne

sjangeren. Her er en skive som delvis

får meg med i tilhengerskaren igjen, så

engasjerende lytting bydes vi på her.

Det artige med denne skiven er at

den bare er god og grei og transparent

gjengitt musikk via “mid-fi anlegget”

(både med og uten SACD), at den blir

litt slank og pågående (positivt ment,

det motsatte av bløt og kjedelig) i det

mer avanserte anlegget (selv i SACD)

mens den vokser frem til å bli svært

fascinerende (strukturert og intens som

en Barolo-vin) i det SACD-løse eldre

high-end anlegget.

Jeg ville i utgangspunktet tro at en

kvartettinnspilling som denne vil profitere

mindre på fem kanaler, men jeg

mener å erindre at OAS-klubben hadde

en fikk en annen oppfatning etter et

besøk hos Lindberg Lyd (2L) for en

stund siden.

DE KOMMER SOM På EN SNOR

Neste skive ut er virkelig retro. Ikke i

teknisk forstand, men musikalsk. 2L

nummer 43 er gregoriansk sang, fremført

av Consortium Vocale Oslo. Exaudiam

Eum heter utgivelsen, og musikken

Om det gjelder kåringen av Norges

beste audiofile innspillinger er ikke

denne skribenten et sekund i tvil.

2L vinner klart selv om konkur-

rentene er mange og gode.

er svært godt fremført (sunget). Denne

skiven skaper stemning som få andre,

det er et understatement. Det artige

med denne er at den gir nesten hårreisende

god lydkvalitet uansett anlegg.

Her husker jeg hvor vilt imponerende

den fremstod i Lindberg Lyds (2L) lytterom,

men selv i det mest beskjedne av

mine tokanals oppsett blir det

gromt.

Vi går fra A til Å, fra middelalder til

samtid. Fra gregorianske munker til

Arne Nordheim. Forskjellene kan synes

uoverstigelig store, men likhetene

er evnene til å binde lytteren. Blant

lekmenn (ingen slike leser vel Fidelity?)

er Nordheim selveste sjefen av atonale

og uforståelige “mørkemenn”. Stikkord

blir altså fravær av melodiøse og kjente

holdepunkter. Nordheims musikk tror

jeg best kan verdsettes hvis man ikke

prøver å forstå for mye. Voldsom og

effektiv bruk av slagverk, synth og


annen elektronikk og kontrasterende

sopransang skaper dynamiske kontraster

over et stort frekvensområde.

Ren demoplate ville vi sagt i gamle

dager, og lydkvalitet er viktig for fullt

utbytte av denne musikken. 2L har

påført baksiden av coveret følgende

ubeskjedne forbrukeropplysning: Warning;

Extreme Surround Sound. 2L

utgivelse 39, “Cikada Duo”.

EN L TIL FORSKJELL KAN VæRE MyE

Igjen tar vi et langt sprang, fra atonal

samtidsmusikk til norsk folkemusikk.

“Vintermåne” heter 2Ls tredje utgivelse.

De fortolker slitt materiale som

“Håvard Hedde” på en såpass ny og

kompetent måte at det fanger umiddelbar

interesse. Vi nordmenn har denne

melodien så godt drevet inn i ryggmargen

at vi er med uansett.

Bak Vintermåne står vokalisten Anne

Gravir Klykken, saksofonisten Frøydis

Grorud og tangentmannen Torjus Vierli

Navn skjemmer ingen, men disse kan

ikke oppfattes som annet enn norske.

Men flinke er de.

Nok en gang hjelpes de av en god og

hensiktsmessig produksjon. Vintermåne

ble spilt inn i 2001, i stereo. Det var

sikkert før 2L fikk multikanal og det

teknologisk overlegne DXD-formatet.

Innspillingen er mikset med klassisk

audiofilgodis som B&W 801-høyttalere

og Electrocompaniets monotrinn.

Her kan vi som kun har stereo føle

oss hjemme. Lyden blir liksom mer

lett, kjent og trygg å gå til. Det blir godt

med fylde, ro og rom. Hvem sa at utstyret

og implementeringen av det ikke

har betydning?

KLANGER SOM FANGER

Sonar heter Ellen Sejersted Bødtkers

utgivelse av Magnar Åm. Her befinner

vi oss prisverdig langt unna Abba.

Det dreier seg om ekstremt klangrik

samtidsmusikk, men verkene fester seg

likefullt greit etter å ha spilt dem noen

ganger. De er fulle av flott spill, og om

ikke musikken er direkte melodiøs, så

holder de spenningen svært høyt oppe

ved konstante tilløp til melodier. Det

gjelder særlig det første stykket, som

er en bearbeidet utgave av en kinesisk

harpekonsert.

Besetningen består av Sejersted

Bødtkers harpe, seks strykere fra Oslo

Kammersolister samt stemme (ikke

mye sang, egentlig). Hildegunn Riises

stemme brukes sparsomt og ganske effektfullt,

men innspillingens helt store

styrke ligger i alle de flotte klangene

og de mange morsomme og musikalsk

smakfulle lydeffektene denne sparsomme

besetningen tryller frem.

Hi-fi entusiaster med litt åpent sinn

bør her kjenne sin besøkstid. Selv

med kun to kanaler (gode riktignok)

og vanlig CD-format er dette vanvittig

rent, åpent og dynamisk. Riktig

fascinerende, og siden 2Ls utgivelse 51

leveres i en pakke med to skiver, er det

utallige muligheter til å leke seg. På den

ene skiven får man CD, to kanals SACD

og multikanal SACD, på den andre tre

forskjellige Blue-ray formater. Pakken

selges til vanlig fullpris, men kjenn

eders besøkstid, opplaget er neppe

stort. Sammen med et flott og informativt

teksthefte illustrert med fotografier

av Dag Thorenfeldt blir dette riktig god

valuta for pengene.

TROMPET OG ORGEL

2L nummer 52 heter Missa da Tromba,

en hel skive viet den hårreisende effekt-

fulle kombinasjonen av trompet og

orgel. Det har vært en ganske vanlig

kombinasjon opp gjennom årene, men

det er først i de senere år at norske

komponister har gjort noe med den.

Missa da Tromba er musikk for effekthungrige

ører selv om den tidvis

er roligere og mer lyrisk også. Opp-

taket er foretatt i Lillestrøm Kirke, med

sitt nesten helt nye Ryde & Berg-orgel.

Musikken er solid plassert i vår samtid.

Den evner virkelig å reise nakkehårene,

lyden likeså. Her er ekstreme klanger,

enorme dynamiske utsving og stor

akustikk. Lyden er helt ren, med stram

bass og ”kjøttfull” mellomtone. En blir

faktisk litt utmattet av å lytte gjennom

hele skiven, hvilket kan tolkes enten

som en anbefaling eller en advarsel.

TONE wIK & BAROKKANERNE

Jeg er en hund etter god barokk-

musikk, men innspillingene må være

av den riktige sorten. Den sobre måten

nedskalerte symfoniorkestre spilte

barokk på i gamle dager duger ikke.

Nei, det må være i takt med dagens syn

på barokkmusikk. Det vil si rampete

spilt, ”originalinstrumenter” og kanskje

litt røft lydbilde. Først da blir barokkmusikken

tilstrekkelig egenartet, livlig

og fargerik for meg.

Barokkanerne består av profesjonelle

musikere med hjerte for tidligmusikk.

De spiller på originalinstrumenter. Når

man hører hvilken snert, fargerikdom,

sikkerhet og autoritet de demonstrerer

med Vivaldis utrolig flotte RV 484-konsert,

temamusikken til NRK P2s ”Kunstreisen”,

kan man ikke annet enn å gi

seg ende over. Den andre konserten på

skiven, RV 441, spilles også så godt at de

smelter selv det hardeste kritikerhjerte.

Tone Wik er også ganske imponerende

selv om enkelte mer lærde kritikere

enn meg påpeker visse skjønnhetsflekker.

Wik har en klar, presis og stor

stemme.

Lyden på 2L nummer 56 er topp selv

i tokanals CD-format, med stor klarhet,

dynamikk og flott romfølelse. Bellezza

Crudel er skivens tittel. I likhet med alt

annet 2L utgir under eget navn nå til

dags er det en hybrid SACD/CD-skive.

Den er obligatorisk for alle barokkelskere.

3

59


3 3

62

Velodyne SPL-800R sub

Musikalsk

jordskjelv

Fidelity opplever et helt lite jordskjelv,

pent innpakket i en liten boks i pianolakk.

Men det hele funker best med litt

praktiske kunnskaper om akustikk…

TEKST OG FOTO KNUT VADSETH


Han er kjent over det ganske

land som ”rumperister

Lars” etter et velkjent program

på statskanale hvor

han effektivt og uforglemmelig

promoverte disse subsub’ene

som opprinnelig ble utviklet til filmen

”Earthquake”. I dag benyttes disse i

hjemmekinoen med taktfast fysisk

kroppsmassasje.

Vi i hi-fi miljøet kjenner han like

gjerne som ”Hi-Fi Lars” eller simpelthen

Lars Rørholt etter lang fartstid hos

Erling Neby. Nå er han hi-fi og hjemmekino

freelancer delvis tilknyttet et par

forretninger i bransjen. Men han påtar

seg også oppdrag for private musikkentusiaster

som får hjelp til å plukke det

beste utstyret på øverste hylle.

Lars er også kjent for sitt vanvittige

hjemmekino og multikanalanlegg

bestående av hele 4 B&W 801D og den

dedikerte senterkanalen som koster

omtrent like mye, men har to åttetommers

basser isteden for 15 tommeren

til de andre. Og han har lang erfaring

med bruk av subwoofere, denne gimmicken

fra hjemmekinobransjen som

burde være langt mer interessant for

oss tradisjonelle hi-fi entusiaster enn

tilfellet er. Takket være hjemmekino er

det utviklet en mengde glimrende subbasser

til priser som er dramatisk mye

lavere enn om de hadde vært om de

hadde vært spesiallaget til den i forhold

ganske lille hi-fi bransjen, særlig når vi

nærmer oss high-end klassen.

NøKTERNHET LøNNER SEG

Så rimelige er mange av disse subbassene

med aktiv forsterkning og computerstyring

av frekvensgang pluss fasekorreksjon,

at man enkelt kan regne ut

at to gode stativhøyttalere pluss en god

sub kan bli betydelig rimeligere enn

tilsvarende fullfrekvens stereohøyttalere.

Dessuten burde det kunne bli mye

mer elegant og konevennlig i finstua.

Og til slutt; det hele kan kjøpes i flere

omganger slik at ikke hele utlegget

kommer på en gang. Og skulle man ønske

å utvide til multikanal, er fordelene

relativt sett enda større på samtlige

parametere.

Det er bare et problem; blir dette

satellitt /sub systemet MINST like bra

som to store fullrangehøyttalere eller

blir det bare NESTEN like bra som

disse? Det er nettopp dette Lars Rørholt

skal hjelpe oss å finne ut av…

Vi hadde lenge før vi kontaktet Lars

plukket ut den lille og lekre Velodyne

800 som vårt testobjekt. Ja vi hadde

faktisk plukket ut 2 av disse for å være

noenlunde sikre på å oppnå tilstrekkelig

bassnivå i storstua, samtidig

som mange mener at 2 basser gir

bedre dybde i lydbildet og en jevnere

frekvensgang ulike steder i rommet.

Av forskjellige årsaker fikk den alltid

entusiastiske RoDa skreket seg til den

ene (se egen artikkel). Derfor måtte vi

litt beskjemmet innrømme overfor den

scooterankomne subeksperten, at vi

bare hadde en eneste 8-tommer i liten

kasse til å fylle det store lytterommet

med bass. Og meningen var at dette

skulle konkurrere lydmessig med de

store gulvhøyttalerne vi er vant med.

VINN/VINN!

Baktanken med å velge en liten sub,

var nettopp for å høre hvor langt fellen

strakk med en slik litt jålete ”lifestyle”

minisub til en ikke så verst fornuftig

pris. Vi VISSTE jo at et par i tommere til

30-40 tusen og montert i en kjempe-

kasse kunne få vinduene i selvsving. Men

det var liksom en helt annen greie...

Lars var imidlertid lite bekymret for

at vi bare hadde en enslig 8-tommer til

disposisjon og hevdet at dette nettopp

krevde en desto mer korrekt plassering

i rommet for å fungere. Men her var

også en vinn/vinn situasjon; nettopp

fordi sub’en er liten og lett, er det i

praksis også mye lettere å plassere den

optimalt i rommet. Akkurat slik det

også er med stativhøyttalere i forhold

til store og tunge gulvstående. Dessuten

er en mindre sub ofte kjappere enn de

større. Det er også lettere å trimme den

ene til å spille korrekt i spesifisert lytteposisjon

fremfor to.

Før Lars hadde fått av seg scooterhjelmen,

var det etablert en betydelig

optimisme for prosjekt minisub i Halvdan

Svartes gate. Jeg angret allerede på

at jeg hadde funnet frem et par ganske

rimelige Dali- høyttalere til denne evalueringen.

Ifølge Lars kunne vi gjerne

ha lagt lista høyere med en mye dyrere

stativhøyttaler uten at dypbassen ville

bli det svake ledd. Til gjengjeld hadde

vi en veldig bra integrert forsterker til

disp, nemlig den et helt annet sted i

bladet omtalte McIntosh som stod igjen

fra tidligere gruppetest av integrerte

forsterkere. Dette fordi jeg regnet med

at Lars kjente denne forsterkeren fra

sin tid hos Neby og dermed slapp å lese

bruksanvisningen.

Den enkleste oppkoblingen til de

fleste subbasser, er via en variabel pre

out signalutgang på forsterkeren. Og

det første du finner ut at du IKKE har,

er en tilstrekkelig lang fonokabel til

å prøve sub’en ulike steder i rommet!

Hvorfor i hule det ikke ligger ved en

enkel 4-5 meter som senere kan byttes

ut med bedre kvalitet når man vet

hvilke lengde man trenger? Heldigvis

hadde jeg noe slikt liggende et eller

annet sted…

«Før Lars hadde fått av seg scooterhjelmen,

var det etablert en betydelig

optimisme for prosjekt minisub.»

KONTROVERSER

Men selv med denne enkle oppkoblingen,

dukker det opp kontroverser. Det

finnes få absolutte regler når vi snakker

om lyd. Skal man ikke bruke TO kabler

siden det alltid er plass til både høyre

og venstre signalkabel på de fleste

sub’er? Lars mener t dette i praksis blir

feil da man da kan oppleve å få bassignalet

svekket med fasetrøbbel. Han

hevder at de fleste innspillingsstudioer

konsekvent mikser dypbassen inn i

VENSTRE kanal for å unngå faseproblemer.

Den aller enkleste løsning er

defor kun å bruke en enkel signalkabel

fra venstre kanal i en forenklet oppstilling

hvor man IKKE benytter high-pass

filteret i monosub’en. Det samme gjelder

om man velger å bruke alternativ

63


3 3

64

Velodyne SPL-800R sub

viderekobling med høyttalersignalet .

Sjekk derfor ut om det ikke skulle låte

best ved bare å benytte venstre lydspor

til sub’en.

I begge disse forenklede løsningen

kjører man all lyden til stativhøyttalerne

som dermed får noe større forvrengning

i dypbassen. Til gjengjeld risikerer

man ikke til dels betydelige forvrengningsproblemer

og redusert oppløsning

i hele resten av frekvensområdet på

grunn av dårlige delefiltre. Lars mente

at det kritiske highpass filteret på

Velodyne er av tilstrekkelig god kvalitet

til å bli utnyttet i vårt oppsett. Da fikk

vi også de opplagte fordelene av en delefrekvens

som hjalp satelitthøyttalerne

å spille både høyere, renere og med

mer avslappet ro. Og sammen med den

ekstra sub’en forhåpentligvis også med

ekstra tyngde og storhet.

PLASSERING AV SUB

Siden det medfølger målemikrofon og

et ganske så avansert romkorrigeringsprogram

med på denne dypbassen,

hadde jeg forventet at Lars bare skulle

sette fra seg bassen på et rimelig ”fornuftig”

sted for så å trekke mikrofonen

via kabel fra basskassa til lytteposisjon.

Lars bedyrer at denne enkle

prosedyren kan gi et utmerket resultat,

men han har allerede registrert at den

naturlige romklangen hos Fidelity

virker jevn og uten utpregede topper

og daler, noe som muliggjør litt bedre

trøkk og absolutt dynamisk kontrast

ved minst mulig korrigering. Selv ved

manuell justering, vil den medfølgende

fjernkontrollen styre nivå og fase

fra lytteposisjon.

Uten dypbass i satelitthøyttalerne,

velger vi nå en vanlig oppkobling med

stereo ut og inn og en delefrekvens på

helt vanlige 80Hz. Men først skal vi

manuelt finne det beste kompromisset

mellom lydkvalitet og hensiktsmessig

plassering. Da skjønner jeg hvorfor Lars

er fornøyd med den lille sub’en. For

han må nå improvisere et stativ som

plasserer Velodyne i presis ørehøyde i

sitteposisjon. Så setter han på en helt

vanlig plate som inneholder en rimelig

mengde bass, og krabber rundt på

gulvet med stjerten i været for å finne

ut hvor det låter ”best”, altså i et område

hvor bassen ikke bare har en imponerende

resonans dypest mulig, men et

sted hvor bassen også er ganske jevn

opp til delefrekvensen.

Han mener i dette tilfellet at det beste

stedet er noe asymmetrisk for midtpunktet

mellom de tradisjonelt oppstilte

satellittene, men en halvmeter lenger

bak. Dette er midt i et viktig bevegelsesområde,

men vi tok ikke hensyn til det i

dette forsøket.

LyTTING

Jeg har brukt mange ord på å beskrive

en ”perfekt” plasseringen av Velodyne

800, men bortsett fra tiden det tok å

finne lange signalkabler (husk å låne

med dette ved evt. prøving), tok det

ikke særlig lenger tid enn å koke kaffen

å bestemme dette. Å finne brukbart

nivå og justere fase fra fjernkontrollen,

var gjort på mindre tid enn det tok å

spille en låt.

Og resultatet var helt overveldene!

Ikke bare fylte den lille sub’en hele

det store rommet med en stram, dyp

og jevn bass med et ”slam” nesten til å

dø av. Her var det flott fundament ned

til rundt 30 Hz i mitt rom og med den

aktuelle plasseringen ut fra vegg for å

oppnå en flat frekvensgang. Ved aller

første forsøk hadde vi langt fra den

mer typiske entone bassen som vi ofte

hører med store gulvstående systemer

og langt dyrere sub’|er som ikke er like

optimalt plassert og justert.

Selv den imponerende Velodyne

DD10 (nr. 34) til 3 ganger prisen, låt

ikke på langt nær så homogent og med

såpass homogen overgang til satellitt

systemet, inkludert flott ”kropp” i

grunntoneområdet på begge sider av

delefrekvensen. Og jeg er nødt til å

revurdere plasseringen av min kjempestore

sub med 4 stykker 10-rommere på

kinoloftet! En rimelig sub riktig plassert,

kan altså gjøre en bedre jobb enn

en kostbar sak som er plassert mindre

optimalt.

Jeg har ingen problemer med å legge

hodet på blokken og på bakgrunn av

Velodyne 800 og mene at dette oppsettet

i kombinasjonen med stativhøyttaler

bør kunne vinne dueller med de fleste

gulvstående høyttalere jeg vet om. At

man tross glimrende lyd kan skape et

mer typisk ”lifestyle” anlegg som ikke

gir stua et tydelig preg av faderens hob-


yrom, er vel en betydelig bonus. Og

det er et uomtvistelig faktum at en slik

anlegg har en rekke ”vinn/vinn parametre

ved at BÅDE stativhøyttalerne og

bassen kan plasseres akustisk optimalt

uten å ødelegge interiøret.

Jeg angret på at jeg ikke hadde lagt

lista høyere ved å velge enda litt mer

oppløste og raffinerte høyttalere til

denne testen. Jeg planlegger imidlertid

å beholde denne sub’en eller noe tilsvarende

for å eksperimentere videre.

For det var uansett helt utrolig bra

lyd vi fikk med de drøye femtusen kroners

Dali Royal Menuet. Totalprisen på

Subwoofer installasjon

Her følger en liten enkel oppskrift på hvordan å sette opp en subwoofer i anlegget.

AV LARS RøRVIK

• Plasser subwoofer i lytteposisjon. Det holder ikke å sette subwoofer

i setet der du lytter men den må plasseres i ørehøyde.

Det er nemlig stor forskjell på bassrespons halv meter ned. I

mange stereoanlegg sitter ofte lyden som et skudd bare ved

å heve lytteposisjonen 20 cm opp eller ned!

• Når subwoofer er plassert i riktig høyde tar man og kobler den

til forsterker. Det finnes forskjellige måter å gjøre dette på og

det kommer an på hvilken sub man har og elektronikk ellers.

Jeg anbefaler en pre out tilkobling i mono med kobling til Left

utgangen. Det man skal være klar over er at det ikke finnes

noe fasitsvar i sub verdenen. Det gjelder vel generelt i hifi verdenen

da lyden man hører i bunn og grunn er sub(woofer)jektiv☺

Man kan også koble til med høyttaler kabel eller koble signal

fra forforsterker tilbake til effekt hvis man har et oppsett

av denne typen. Da bruker man innebygd filter i sub med alle

de fordelene det har. Det viktigste man gjør uansett er å leke

med de forskjellige måtene å sette opp sub på slik at man sitter

igjen men en lyd man liker.

• Så kommer man til punktet der søken etter hvor sub skal stå.

Spill av en cd man kjenner godt. Krabb nede langs gulvet og

lytt hvordan bassen blir gjengitt rundt i rommet. Der du synes

det låter bra er der sub’en skal stå! For å guide litt i hva man

bør lytte etter, er det anslaget i bassen det som ofte teller

mest. Men igjen er det man søker etter subjektivt.

• Når man har funnet stedet sub spiller bra på kobler man til

strøm og signal/høyttaler kabel. Her er det veldig kjekt å ha

med en submentor (kompis) for å justere fase og volumnivå

på sub hvis man ikke har fjernkontroll til sin nyanskaffede herlighet.

Konferer med kone / samboer før man gjør siste justering

da det ikke er noe poeng å sette sub på et sted der den ikke

kan stå. Denne plasserings prosessen med kone/samboer skal

vi ikke gå inn på men det bør nevnes at en av de beste subråd

er å snakke sammen med kona fra første stund. Farge og

størrelse kan være avgjørende. Jeg velger personlig heller en

liten pen glassert offwhite sub riktig plassert enn den største

MRSUBWOOFER i hellblack på 1814 watt feilplassert. Kan man

plassere MRSUBWOOFER på riktig sted uten å ta hensyn til

konefaktor, er dette likevel valget jeg da ville gått for.

12-13 tusen kroner, inkludert forsterkerhjelp

i dypbassen, kan knapt gjøres

bedre av noen gulvstående. Men det

er først når man drister seg til å prøve

favoritter over ca. tyve tusen kroner at

den helt store magien kan inntreffe. Jeg

garanterer at bassen holder følge selv i

relativt store rom.

KONKLUSJON

Det er altså viktigere med en god og

rask bass, enn en stor som sikkert kan

gå enda dypere og spille enda høyere.

Men det er slett ikke sikkert at du trenger

dette. Det betyr ikke at man kan gi

blaffen i lydkvalitet på subbasser. De

fysiske lover er nesten mer hørbare her

enn ellers, men det er like tydelig at

korrekt plassering er minst like viktig

samtidig som sub’en knapt behøver

å være så stor som antatt for å spille

råbra; i hvert fall i hi-fi sammenheng.

Denne lille og ganske så stuevennlige

lille sub’en fra Velodyne er et glimrende

eksempel på at man heller kan

bruke litt penger på et delikat utseende

enn en størst mulig svartmalt kasse.

Og for de som er opptatt av slikt;

stuevinduene klirret også med denne

lille 8 tommeren. 3

• Når fase og volum er justert lytter man til resultet og gjør seg

opp en mening om hvordan resultatet er blitt. Har man sub

romkorrigering kjører man en slik og lytter igjen til resultatet.

Det kan godt være man liker resultet bedre uten romkorrigering

enn resultatet med. Dette må man prøve seg frem til selv.

• Et eget kapittel burde også vært skrevet til de som har hjemmekinoforsterker.

Men kort fortalt er fremgangsmåten den samme

men med et unntak! Man kan i en hjemmekinoforsterker justere

avstand til subwooer slik at den matcher hovedhøyttalere

og plassering ganske så lett. Ved å lytte til sub samtidig som

man prøver seg på forskjellige avstander i setup menyen (gjerne

avstander opp i 10 meter selv om rommet ikke er så stort) er

dette et triks for å få treige sub’er til å fungere bedre i vanskelige

rom. Den innbygde romkorrigeringen i en hjemmekinoforsterker

er ikke alltid like bra og resultatene ved automatisk oppsett

bør alltid friseres for best mulig resultat. Igjen er det leking med

parametere som kan gi det beste resultatet for deg

• Når så fredagskvelden kommer og anlegget skal fyres opp er

det bare å nyte !

• Skulle da lyden fremdeles ikke være som ønsket gjentar man

prosessen med annen plassering. Uansett kan man korrigere

lyden på direkten denne fredagskveld, en såkalt rom (&cola)

korrigering. (Bacardi gir best resultat i fyldigheten…) Da sitter

lyden som den skal uansett og man er kommet i mål…!

65


3 3

66

Second opinion: Velodyne SPL-800R

Liten tøffing!

SPL-serien til Velodyne står faktisk akkurat for det, small plays loud. Følg med når

stativhøyttalermannen i Fidelity tar med seg hjem en liten svart terning som spiller bass!

AV ROLF-INGE DANIELSEN

Dypbass, dette oppskrytte området med de

nederste frekvenser øret kan høre og kroppen

kan føle. Mange plater har ikke nevneverdig info

under 40Hz og dit rekker jo uansett de fleste

høyttalere. Dessuten sies det at det er litt, eller

egentlig mye, problemer med å få en sub til å henge sammen

med stativhøyttalere. Ikke minst mener mange at man må

ha to subwoofere for å kunne høre på musikk. Det er med

en grei dose skepsis og små tanker om suksess jeg skrider til

verket.

STøRRELSEN TELLER!

Med store stygge subwoofere som er mange nok i tallet og

kan plasseres på optimalt sted for lydgjengivelsen så er det

muligheter for referansebass i de tusen hjem. Dessverre er

mulighetene for tusen skilsmisser minst like store. Velodyne

leverer også store skilsmissefremkallende subwoofere, men

heldigvis er det ikke en av dem jeg har fått hjem til omtale.

Siden størrelsen teller har jeg fått en nesten usynlig liten

subwoofer med 8-tommers element og 1000w forsterkerkraft

innebygget. Men selv om subwooferen er liten så skal den

gjerne ikke plasseres hvor som helst i stuen, aller helst skal

den stå gjemt bort og utenfor synsvidde. Etter å ha forsøkt

noen mer eller mindre spesielle plasseringer i rommet, sånn

som bak sofa og gjemt i et hjørne langt unna høyttalerne,

så endte jeg opp med å sette den til venstre for racket med

elektronikken og dermed mellom høyttalerne. Etter at den

var plassert og tilkoblet var det dags for å la lettvintheten

åpenbare seg.

SUBwOOFER, JUSTER DEG!

Ikke bare har Velodyne SPL-800R fjernkontroll med et vell

av knapper, den har også innebygget en automatisk 6-bånds

grafisk equalizer med medfølgende mikrofon. Den benyttes

på følgende måte: Sett subwooferen på ønsket sted, plassér

mikrofonen i lytteposisjon og trykk ned knappen merket

EQ på fjernkontrollen. Det setter i gang 12 frekvens-sweep

hvor responsen måles, deretter går subwooferen tilbake i

normalmodus ferdig justert og det er for deg bare å justere

med fjernkontrollen til ønsket nivå på bassen. Nivået justeres

fra 0 til 100 og det valgte nivået bekreftes ved at lampen på

fronten av SPL-800R blinker, sakte blink for 10-ere og raske

for 1-ere. Velodyne har innganger for både høy- og lavnivå

på baksiden, selv valgte jeg å koble til med høyttalerkabler

mest grunnet avstanden og mangel på lange nok signalkabler

til plasseringsøvelsene. Men jeg forsøkte litt senere for å

bekrefte mine antagelser fra tidligere angående forskjellene

på disse to. Jeg synes det blir en bedre sammenheng mellom

høyttalere og subwoofer ved å bruke høynivå, muligens grunnet

at man på denne måten får med klangen fra effektforsterkeren

med seg på veien inn i forsterkeren til subwooferen?

Verdt å teste ut i alle fall.

FULL KONTROLL

Fra godstolen kan du justere det meste på Velodyne SPL-

800R. Valget mellom å ha forsterkeren på hele tiden eller

våkne med signal på inngangen, samt justeringen av delefrekvens

for lavnivå, må gjøres bakpå subwooferen. Men resten

er på fjernkontroll. Standby eller på, mute, de nevnte EQ og

volumjustering, fasevalg 0, 90, 180 eller 270 grader, dimming

av lyset på fronten, nattinstilling som begrenser maksimalt

lydtrykk og fire mer eller mindre brukbare eq-presets er alt

tilgjengelig fra godstolen. Imponerende!

Eq-presets er film, RnB & rock, Jazz & klassisk (flat eq) og


spill. Selv benyttet jeg stort sett kun flat eq med av og til en

liten tur innom rockeinnstillingen for moro skyld, enkelte

låter har godt av litt ekstra trøkk og smell. Hos meg havnet

lavpass på rundt 60Hz og nivået et sted på tjuetallet, men

dette er selvsagt helt individuelt og noe man selv må lytte

seg frem til. Grovinnstillingen er lettvint, men det er over tid

man finner akkurat hvor man vil ha nivået og delefrekvens

for lavpass. Det kan hjelpe å legge vekk fjernkontrollen i

perioder slik at man ikke blir sittende å trimme kontinuerlig

og dermed risikerer å justere seg helt vekk. Jeg plundret litt

i starten med å plassere subwooferen. Men etter at den kom

inn på samme plan som hovedhøyttalerne og jeg fikk justert

parametrene og fikk hjelp fra den innebygde EQ, så begynte

avhengigheten å melde seg.

DE NøDVENDIGE Få

Disse få hertzene kan vise seg, når innjustert og med god

kvalitet, å være veldig avhengighetsskapende. For meg MÅ

det sitte i timing for å kunne skape en illusjon av at det er

samme høyttaler som også spiller dypbassen. Det er nok noe

av grunnen til at jeg endte opp med subwooferen på samme

plan som, og mellom, høyttalerne. Ferdig justert, og ved hjelp

av XTZ Room analyzer også verifisert, så kunne jeg glemme

SPL-800R og i stedet spille musikk. Den lille svarte terningen

klarer å legge et solid fundament til musikken, den gir

følelsen av å ta tak i luften og filleriste den med full kontroll.

Dersom subwooferen ikke er godt nok innstilt så myker den

opp anslag og skaper treghet i lyden. Det gjør ikke Velodyne

når den er justert, tvert imot. Det at de nederste frekvensene

blir hevet til samme nivå som resten av frekvensområdet

og spiller med kvalitet, gir noen høyst velkomne effekter.

Anslag på strenger og trommer blir tydeligere, og det gir

en effekt oppover i mellomtonen av krisphet og presisjon.

Lydbildet vokser i størrelse og rominformasjonen som finnes

i dypbassen bidrar sammen med diskanten til å tegne opp

lydbildet med større presisjon. Spesielt livemusikk har vært

herlig å lytte til gjennom jobben med denne omtalen. Lyden

ved å koble inn eller ut subwooferen endrer ikke karakter

eller klang. Det er bare disse beskrevne effektene du legger

merke til.

KONKLUSJON

Mine fordommer er begravd etter møtet med lille Velodyne

SPL-800R. Det er ikke så vanskelig å innlemme den i anlegget,

det låter ikke tregere og det gir faktisk større musikalsk

utbytte å ha den der! Den innebygde automatiske equalizer

bidrar til å minske romresonanser og gjøre frekvensgangen i

bassen jevnere, forskjellen før og etter er stor. Det aller morsomste

er at det kan være et slikt trøkk og en slik basskapasitet

i en så liten og pen kasse. Den er så liten at det muligens

er en sjanse for å snike enda en forbi kona og inn i stua. For

selv om jeg ikke klarer å detektere denne ene subwooferen i

lyden eller hvor den spiller fra, så hadde det vært spennende

å se om det er mulig å dra det enda lengre ved å bruke en til.

Det er sunt å utfordre seg selv og sine fordommer, selv om

det kan koste penger. Gudene vet hvordan jeg skal klare meg

videre uten å ha med disse få nederste hertzene på turen.

Velodyne SPL-800R overbeviser og imponerer, anbefalt! 3

Pris: kr 13 995

Importør: Neby Hifi-Concept

Aktiv subwoofer med innebygget DSP og fjernkontroll

8 tommers basselement, lukket kasse

Forsterker: Klasse D, 2000w dynamisk og 1000w RMS effekt

Høypass delefilter ved 80Hz

Lavpass delefiler variabelt mellom 40 og 120Hz.

Frekvensrespons + 3dB: 28 – 120 Hz

Signalnivå og høyttalernivå innganger

Signalnivå utgang for høypass

0, 90, 180 og 270 graders innstilling for fase

Inngang for IR og remote trigger

Mål: 26cm x 27cm x 33cm ( BXHXD )

Vekt: ca 14 kilo

67


3 3

68

Rega Apollo 35th anniversary

Apollo flyr igjen!

35 år og like blid! Rega feirer bursdag ved å puste nytt liv inn i sin rimeligste

cd-spiller. Fidelity har fått låne av en av de 500 som blir laget av arten.

Kan den føre musikken ut i rommet?

AV HåKON ROGNLIEN

Den originale Rega Apollo

er som Regaer flest; lett

og liten, enkel i utførelsen,

men allikevel med en

sofistikert byggekvalitet

som vises etter år i tjeneste

uten et feilslag. Britene kan bygge

kvalitet når de vil! 35th anniversarymodellen

er mer av et smykke enn sitt

opphav, her finnes små detaljer i blankt

metall, noe som gir et klart mer elegant

utseende enn originalen. Til 12 høvdinger

ønsker jeg meg også litt mer luksus

enn de kjipe pluggene på baksiden,

men Rega har aldri tatt slike hensyn.

De hevder (muligens med rette?) at en

tynn forgylling av metallet ikke fører

til noen lydforbedring, bare prisøkning.

Og om det nå har seg sånn at de

skulle ha rett, er det jo fint for kunden,

i det minste. Selve drivverket er Rega’s

customiserte datadrivverk. Det er svært

tregt å få i gang, men meget stabilt

og servicevennlig. Displayet er blant

de beste bransjen kan skaffe fram. Til

tross for at det er relativt lite er det

meget lettlest, også fra en viss avstand.

Dessuten kan det røde lyset i displayet

slås av fra fjernkontrollen

NyTT OG LEKKERT

Rega har med denne jubileumsvarianten

gått gjennom kretsene på nytt, og

skiftet ut komponenter på essensiell

plass. Her har rimelige kondensatorer

måttet vike for høykvalitets polypropylen

og moderne polymer-varianter,

klokkekretsene er fra toppmodellen

Jupiter, og et nytt korreksjonssystem

har forbedret presisjonen. Dette blir

altså en modell et sted i mellom den

opprinnelige Apollo, og den nevnte

toppmodellen Jupiter, noe også prisen

avspeiler. DAC-chipen er etter alle

solemerker levert av Wolfson, mens de

tekniske løsningene og de analoge kretsene

i all hovedsak er basert i Rega’s

ideer om hvordan lage en musikalsk og

spretten cd-spiller.

TEMMET VILLDyR?

Opprinnelig var lydsignaturen fra

Apollo nesten i overkant frisk, det var

saftige fraspark og frekk hurtighet i alle

ledd. Rett nok var det litt vel rufsete

i de øvre frekvenser og litt pregløst i

de nedre, så det er vel lov å ha visse

forhåpninger til hvor Rega har satt inn

støtet. Storebror Jupiter har på sin side

en mye mer tilbakelent signatur, selvsagt

er noe av dette relatert til mindre

støy og forvrengning, men også noe var

annerledes med det subjektivt opp-


«Jeg nyter den

vidunderlige innspillingen

når Apollo gir den vinger»

levde frasparket i denne spilleren. Også

her faller 35-års jubilanten fint inn

mellom sine to søsken. Diskanten er

klart temmet, men ikke så mye at attakket

lider nevneverdig av det. Likeledes

oppleves denne spilleren å gå dypt,

samtidig harmonisk og klangfullt. I det

hele tatt har den en meget lyttevennlig

klangkarakter. Spesielt er jeg imponert

over mellomtonen, som har beholdt en

klar stramhet samtidig som den varter

opp med behagelige og sonor klang.

Dette er faktisk noe av det bedre jeg

kan huske å ha hørt av mellomtoner fra

noen cd-spiller!

COLE

Nat King Cole’s 12 år yngre bror Freddy

står så åpenbart trygt på egne ben.

Jeg savner i hvert fall ikke gammel’n

nevneverdig når jeg hører ynglingen på

77 synge sine lett røykfylte og elegant

slepne jazztoner. I år 2000 ga han ut

den Grammy-nominerte ”Merry go

round” på Telarc, og jeg nyter den vidunderlige

innspillingen når Apollo gir

den vinger. Cole spiller piano og bass,

samt synger lytefritt, Rega-spilleren

leverer tonene med fint attakk, og en

svak touch av varme nederst i mellomtonen.

Det serveres både stemning og

presisjon, om lag det Cole selv bedriver

som artist, faktisk. Pianotonene har

brukbart med sting og gis anledning

til å klinge fint ut. Blåserne er vel litt

tammere enn på de viltreste spillere,

men med slik stemningsmusikk er det

faktisk helt i sin orden.

DIO

Det kommer muligens som et sjokk

men ”The voice from the anklets”, den

lille gnomen Ronnie James Dio har også

rukket å bli 67 år! Strengt tatt burde

han vel egentlig rusle ned på det lokale

bakeriet på formiddagene, suge på en

sukkerbit over kaffekoppen og ljuge litt

i lag med kompisene. Men fortsatt er

han en av de mest kraftfulle vokalister

på kloden. Ny skive med ”Heaven and

hell” i april, watch this space! Når Dio

klinker til med “I speed at night” viser

Apollo seg en anelse avslappet, men

klart feit nok til å yte låta rettferdighet.

Slike nokså lurvete innspillinger krever

noe helt annet enn sløye jazzballader,

her snakker vi mer om klangbalanse og

slagkraft enn om åpenhet og klangstruktur.

Apollo tar dette på strak arm!

Selvsagt har jeg hørt morsommere

spillere på sånne låter, men dette er absolutt

innenfor det jeg vil kalle heftig.

Jeg nyter å høre at det swinger også på

lavt nivå, det er alltid et godt tegn. Fett

nok, kontant nok, levende nok.

KIEHR

En av mine favorittstemmer blant de

klassiske, kvinnelige vokalister, eies av

Maria Kristina Kiehr. Hun ga i år 2000

ut en perlerad med kantater av Scarlatti

på Harmonia Mundi. Til tross for den

gode kvaliteten på HM’s utgivelser har

jeg erfart at mang en digital krets er i

stand til å rasere dette produktet. Av

ubegripelige årsaker blir det både kaldt

og skarpt, dette gjelder spesielt strykerne.

Men ikke så med Rega Apollo!

Dette er glatt og lekkert, igjen muligens

en anelse tilbakelent, men dersom det

er dette som skal til for at det ikke skal

skjære i øra, så lever jeg faktisk helt

greit med det. Innsynet er rimelig bra,

rommet er rimelig stort, helheten er absolutt

høreverdig. Dette kan jeg faktisk

like svært så godt!

HELT OG HOLDENT

Rega har med sin ”fødselsdagspresang”

samlet sine to spillere til én

på en meget vellykket måte. Den har

bevart deler av den frekke oppførselen

fra minstemann, men tilført litt mer

voksne gener fra storebror. Rega har

vel i mine ører laget en spiller som

samler det beste fra begge leire. Dette

har blitt en strålende allrounder, en

spiller med feiende flott mellomtone

og god kontroll i resten av frekvensområdet.

Jeg tør absolutt anbefale den.

Bare husk at i hele verden finnes kun

500 stk, så hvor lenge den blir tilgjengelig

her på bjerget tør jeg således ikke

spå om. Løp og kjøp er vel i så fall en

betimelig avslutning! 3

Pris: kr 12 000

Importør: Mono

69


3 3

70

Budsjett: Marantz PM 4001 forsterker og Audio Pro Image 12 høyttalere

”Nybegynneranlegget”

Hi-fi til barnerommet

Glem komprimert lyd og fancy alt i ett-løsninger hvis ambisjonene (til far) er store og

budsjettet er begrenset. Gi ungene komponent-løsninger før middelmådigheten tar dem!

AV TORE DAG NILSEN

Dagens små og store gutter er bortskjemte, og

interessen for flotte elektronikkgjenstander har

de til felles. Dessuten ser dagens barn mye på

TV. Faktisk så mye at jeg likegodt spanderte en

flott 22-tommers LG flatskjerm og Playstation 3

på småen. På den måten har foreldrene fått TV-rommet med

sitt påkostede tokanals anlegg tilbake igjen.

KVALITET ER TINGEN

Det skulle imidlertid ikke gå lang tid før småen begynte å

klage over den flate skjermens ytterst flate lyd. Far går jo

rundt og preker om kvalitet i tide og utide, og det har begynt

å sette sine spor. Atter igjen begynte det på forunderlig vis å

havne stadig flere tomme tallerkener (med brødsmuler på),

lekebiler og Donald-blader på TV-rommet.

En tur til min lokale hi-fi butikk Eltek har løst problemet,

en gang for alle. Det var simpelthen kvalitet som skulle til.

Kvalitet på alle områder, ikke minst på det lydmessige. Med

Marantzs rimeligste integrerte forsterker, PM 4001, Audio

Pros bitte små og ordentlig flotte Image 12 høyttalere og et

par meter Kimber Kwik 16 installasjons høyttalerkabel har

det blitt så fin lyd på det syv, åtte kvadratmeter store gutterommet

at far mer enn gjerne kommer på besøk.

Den substansrike, faste, rene og behagelige lyden som nå

fyller rommet gir filmene en fullstendig ny dimensjon og

dybde. Det har blitt så gøy å spille på PS3 at foreldrene må

være tøffe for at ikke lekser og uteaktiviteter skal bli forsømt.

Musikk har lett for å bli skadelidende i et slikt sirkus, men

Marantz PM 4001 kr 2.995

Audio Pro Image 12 kr 1.995

Importør: Neby Hi-Fi Concept

fars plan er at kvalitet skal bane veien for nye oppdagelser

der også. Jeg har kjøpt inn en Pioneer DV-LX50 spiller som

skal bli hovedansvarlig for levering av musikk og film i ferieboligen.

I ventetiden har den havnet på gutterommet.

LEKRE HøyTTALERE

Yngstemann liker gitarbasert hard rock, men et forsøk med

LX50 og Led Zeppelin-låter falt ikke udelt heldig ut. De er

antagelig for komplekse til å feste seg ved første gjennomhøring.

Desto mer gledelig var det å konstatere at Herbie

Hancocks musikkhistoriske milepæl fra 1973, Head Hunter,

slo an i stor stil. Denne innspillingens enorme energi og

rytmikk, lett forståelige og åpne lydbilde og artige bruk av

elektriske instrumenter er en perfekt innfallsport til jazzens

raffinerte, kresne og omskiftelige verden. SuperBitMappingutgaven

av denne, fra 1997, har fyldig lyd som kler dette lille

anlegget perfekt. Pioneer-spilleren har fyldig lyd med masse

pondus i bassen. Det blir en grei match fordi de små Audio

Pro-høyttalerne har stram bass og ruller av tidlig.

Audio Pro Image 12 er flerbrukshøyttalere beregnet

på stereoanlegg i mindre rom eller som fronthøyttalere i

mindre multikanals anlegg, eller som bakhøyttalere i større

hjemmekinoanlegg. De har lukket kasse, og er så små at de

greit kan plasseres i hyller eller henges på vegg. Ved å gå

ned drastisk i størrelse oppnår Audio Pro en rekke fordeler,

på bekostning av noen begrensninger. Det Audio Pro sparer

i frakt, håndtering og kvantum materialer, har de gitt

tilbake i form av et for prisklassen ekstremt stivt og solid


kabinett. Det er bygget av MDF-plater. Byggekvaliteten er

svært god, med blank og stilig fremtoning. Terminalene

holder god kvalitet, det samme gjør høyttalernes innmat,

delefiltre og elementer. Bestykningen er 4,5 tommers bass/

mellomtone og 25 mm softdome diskant. Elementene er

magnetisk skjermet, for uproblematisk bruk i nærheten av

TV-apparater. Ved å gå ned i størrelse på hovedelementet

oppnår konstruktøren svært gode mellomtoneegenskaper,

pen lydutstråling og uproblematisk overgang til diskantelement.

SMåTT OG GODT

Man våger likevel ikke helt å forvente lydkvalitet av noe

så smått og billig, men blir hurtig beroliget. Image 12 har

suverene mellomtonekvaliteter. De kan brukes som nærfeltmonitorer

for radiokanaler. Man kan sitte hele dagen å lytte

på herrestemmer gjennom dem. Formidlingen er ren, fyldig

og uten betoninger eller andre feil. Dette er godt avstemte

høyttalere.

Lydbilde og dynamikk er også av en helt annen klasse enn

hva man venter seg fra noe så smått. Image 12 måker opp

ganske store lydbilder, uten plagsomme ”hull” eller inkonsistens.

Dessuten er lyden fast, spenstig og ekspansiv. Etterheng,

klangpålegg og mangel på signal/støyforhold, typiske

lyter fra bassrefleksporter og dårlige dempede kabinetter,

glimrer med sitt fravær. Lyden fra disse småtassene er used-

vanlig avslappet og sympatisk. Den hårreisende realismen

vi audioholikere er villige til å betale dyrt for, oppnår man

selvfølgelig ikke på dette nivået, men man får en fin smakebit

i hvert fall.

Lyden henger rimelig pent sammen i området hvor diskanten

møter bassen. Diskanten ruller diskret av oppover. Da

oppnår man en god balanse med bassen, som også ruller tidlig

av. Med så små kabinetter får man nesten ingen dypbass.

Audio Pro lover 50 Hz, noe jeg tror er litt misvisende. Med

lukkede kabinetter og knøttsmå elementer begynner nok

nivåfallet rundt omkring 100 Hz, men hvis rommet og plassering

av lytter og høyttaler står en bi, vil avrullingen være

slakk. Ved 50 Hz blir det lite nivå. Skulle det virkelig trengs

å levere der nede, blir basselementene for små. Altså, når du

måtte føle behovet for mer bass, er Image 12 en førsteklasses

kandidat for bruk med subwoofer(e).

En annen begrensning med små høyttalere er lav effektivitet.

Hvis ikke vil avrullingen i bassområdet starte for tidlig.

I motsetning til hva man skulle tro blir de derfor wattsultne,

men selv Marantz PM 4001 klarer å drive disse høyttalerne

med nokså akseptabel diskantkvalitet helt til de små basselementene

når maksimal slaglengde.

VI VIL HA STORE, SORTE BOKSER

Marantz 4001 skuffer heller ikke. Jeg synes det er påfallende

hvor mye man får for et par tusen kroner. Forsterkeren har

et stort og temmelig solid helmetallkabinett. Frontplaten er

fremstilt av børstet aluminium. Finish og praktisk bruk er

lytefritt. Den har en kjekk stand by-funksjon, og utvikler ikke

mye varme. Fullfunksjons fjernkontroll følger med. Forsterkeren

har nok innganger. Platespillerinngang har den også,

for pick-up´er med høyt signal.

Det artigste er dog hvor stram bass, stoffrik mellomtone,

åpent lydbilde og dynamisk totallyd denne rimelige boksen

leverer. Så lenge man ikke presser den for langt, er toppen

myk og tilstrekkelig detaljert også. Noe stort kraftverk er den

selvfølgelig ikke, og jeg sier ikke at dette er forsterkeren du

skal kjøpe til hovedanlegget ditt. Men hvem kunne ikke hatt

nytte og glede av et anlegg til? Eller å ha noe å foreslå når

naboen spør en ekspert? Eller være litt grei og pedagogisk

med barna sine?

Man blir blasert med årene, og jeg må innrømme at jeg

nå til dags tenner uendelig mye mer av å lese om av vanlige,

funksjonelle, rimelige og trauste integrerte forsterkere

enn panegyriske omtaler av spinnvilt prissatt esoterika. Det

utrolige er at også Marantz PM 4001 klarer å gi meg tilstrekkelig

av denne gode følelsen, for et par tusen kroner! Bedre

skussmål kan jeg ikke gi. Det er fint verden går fremover på

noen områder.

«Marantz PM 4001

forsterker og Audio

Pro Image 12 høyttalere...

vil gi overlegen

eierglede, underholdning

og musikkglede mange år

etter at plastanleggene

har havnet i CO2-

regnskapet»

Det må denne sammenheng nevnes at det var integrerte forsterkere

jeg startet med for nesten 35 år siden. Med separate

komponenter kan jeg mikse og matche, ta investeringene etter

hvert, og ha glede av prosessen. Audiofili kaller vi det.

I forrige Fidelity presenterte redaktøren sitt budsjettanlegg,

”livsstilanlegget” til Aura Note. Hvilken livsstil er det,

må jeg uærbødig spørre. Denne og lignende produkter har

merkbar Yngve Freiholt-faktor. Livsstilproduktenes ledsagere

er penger og forfengelighet. Nei takk, gi oss gutta store sorte

og fornuftig prissatte bokser!

KONKLUSJON

Kombinasjonen av Marantz PM 4001 forsterker og Audio

Pro Image 12 høyttalere koster dobbelt så mye som plastskitten

de store kjedene selger. Det er de vel verdt. De vil gi

overlegen eierglede, underholdning og musikkglede mange

år etter at plastanleggene har havnet i CO2-regnskapet for

andre gang. Videre er det et lett sjokkerende å konstatere at

man i 2009 kan kjøpe forsterker og høyttalere for 3800 kroner

uten å fire svært mye på lydkvaliteten. Aksepter begrensninger

i antall kanaler, bass og lydtrykk, så vil du sitte igjen

med følelsen av å ha gjort et pent lite varp.

71


3 3

72

Budsjett: Pioneer DV-LX50

Hvem har vel ikke blitt fristet av

tanken om å ha et apparat som

gir attråverdig musikkglede

via CD og SACD og film med

høy kvalitet på både bilde og lyd? Mange

har vel jaktet på dette produktet for så å

oppdage at det kanskje ikke eksisterer?

Supermarkedsspillerne er ubrukelige, billige

spillere fra kjente produsenter dårlige,

spillerne i mellomsjiktet skuffende og de

dyre for kostbare i forhold til den CD-kvaliteten

de gir.

KLAR FOR EN DINOSAUR?

Sett med forbrukernes øyne er normalt

vekstfasen for en produktgruppe den

mest interessante. Det vil si den fasen hvor

produktet har blitt akseptert av flertallet,

og snart vil bli adoptert. Da øker produksjonsvolumet

kraftig samtidig som prisene

faller.

I vår bransje har vi sett eksempler på svært

prisverdig utvikling i stagnasjonsfasen,

lenge etter at markedet er mettet. Et

godt eksempel kan være Pioneer DV-LX50

til seks tusen kroner, den siste ambisiøse

DVD-spilleren vi kommer til å se fra det

holdet. Pioneer gikk nokså stille i dørene

da de lanserte den for snaut et par år

siden, antagelig fordi de korrekt nok anslo

at maskiner med Blue-ray ville fortrenge

toppmodellene.

Det interessante med LX50 er at den har

ytelser som for bare få år siden var forebeholdt

maskiner til over ti tusen kroner.

Bildekvaliteten er akkurat så overlegent

god som man tør håpe på fra japanske

topprodusenter. For brukere som primært

er interessert i musikk, kan fraværet av

Blue-ray i dette tilfellet være lettere å leve

med. Med HDMI-kabel og oppskalering til

1080P-”oppløsning” får vi nøytrale, stabile

og skarpe bilder med stor dybdefølelse.

Filmlyden er behagelig og fyldig også.

Syretesten for undertegnede er evnen til å

gjengi musikk fra CD og SACD, og det gleder

å kunne fortelle at LX50 leverer så godt at

musikklytting blir en attraktiv syssel med

denne maskinen. Den har en karakteristisk

stor, åpen, sivilisert, dynamisk og klangrik

gjengivelse. Noe slikt forventer man seg

ikke fra DVD-spillere. De er vanligvis tynne

og slitsomme å høre på, uten noe bass å

snakke om i det hele tatt. LX50 har bass

med fylde og respons. Min nesten tre ganger

dyrere Sony 9100ES er klart strammere

og mer detaljert, men avstanden er ikke

veldig stor. High-end hjemmekinofolket

som har det ultimative av store multikanals

høyttaleroppsett må selvfølgelig gå videre,

til for eksempel den tjue tusen kroner dyre

Blue-ray spilleren Pioneer LX91.

FRODIG OG IRRITASJONSFRI

Men vi andre, som er på jakt etter en god

spiller til lekmanns filmbruk eller multimaskin

for stereoanlegg nummer to, blir

godt forsynt med LX50. I en slik setting blir

dens frodige og irritasjonsfrie lydgjengivelse

bare en innsmigrende skjønnhetsflekk.

Lydkarakteren er altså snill, men på

den andre siden går man ikke glipp av mye.

Spesielt med SACD i skuffen. Mange multiformatspillere

gjør skam på SACD, men

LX50 får større lydbilde, mer distinkthet og

flere detaljer med dette flotte formatet.

Det er en stund siden jeg hadde Pioneer

PD-D6 i hus. Det er en ren CD- og SACD-

Hvem hadde vel ikke ønsket å få topp

bilde og god lyd fra ett og samme apparat,

uten å måtte spandere en formue.

Pioneer DV-LX50 gir mye i pose og sekk.

AV TORE DAG NILSEN

Dugelig

flerbruksmaskin

spiller til fem tusen kroner. Hukommelsen

kan svikte meg, men jeg mener at med

SACD i skuffen er avstanden mellom LX50

og D6 beskjeden. D6 er definitivt bedre

med vanlig CD, men alle de her nevnte

spillerne kommer til kort når det forlanges

presis gjengivelse av kompleks klassisk

musikk.

TIDSPUNKTET ER Nå

Til tross for overnevnte innvendinger vil jeg

tro at tiden er inne. Jeg er virkelig imponert

over hvor mye Pioneer har klart å presse ned

prisen for gode ytelser fra multispillere. For

de usnobbete blant oss betyr det mindre

at spilleren ”bare” veier fem kilo, og ikke

femten. Eller at skuffen ikke går helt silkemykt

inn i apparatet.Vekt, byggekvalitet og

finish er likevel mye bedre enn det vanlige.

I brosjyrene står det knapt et ord om hva

Blue-ray maskinene kan prestere av lyd. Ens

puritanske audiofile hjerte varmes ikke av

synet av vifteåpningene i disse filmmaskinene.

Ikke tar de SACD heller. Nei, gjør som

undertegnede og kjøp en multimaskin

med SACD før de forsvinner. Etter at Eltek

annonserte sin demomodell av LX50 er jeg

den fornøyde eier av to multispillere. Fra før

har jeg Sonys utgåtte 9100ES.

Det vanker gode tilbud på utgående modeller.

Utover denne Pioneer-spilleren er det

dog snart bare Denon og Marantz som har

noe fornuftig å tilby for de som vil ha nye

varer. På bruktmarkedet er det nesten fritt

frem for kjøpere av denne produkttypen nå,

så kjenn din besøkstid. 3

Pris: kr 5.990

Importør: Pioneer Norge as


3 3

74

Budsjettreferansen PSB Imagine B stativhøyttaler

Imagine!

Hvor mye høyttaler kan man egentlig forvente å få

for pengene? PSB gjør med de nye Imagine høyttalerne

et kvalifisert forsøk på å slå alle tidligere rekorder!

AV SAM ROSS

Pris: kr 7.995 per par

Importør: Interconnect


Jo da, vi er svært begeistret for

den nye Imagine serien til PSB,

det trenger du ikke å gå lengre

tilbake enn Fidelity 37 for å

finne ut mer om. Der ble storebroren

til vårt aktuelle testobjekt, Imagine T,

inkludert i redaktørens budsjettanlegg

– ett rimelig alternativ for de med litt

mer velfylte lommebøker – og noe

høyere aspirasjonsnivå enn Fidelitys

konvensjonelle budsjettanlegg hvor

grensen er satt til kr. 20 000 (i det siste

pluss moms). Derfor er det sokkelhøyttaler

utgaven Image B som er dette

nummerets testkandidat.

BESKRIVELSE

PSB Imagine B trenger ikke å skjemmes

ved siden av storebror. Forskjellen er

bokstavelig talt kun kvantitativ – kvaliteten

er lik, dvs overraskende høy. Formen

er den samme – gode – fullstendig uten

parallelle flater. Dette er et kjennetegn

som inntil nylig var forbeholdt den dobbelte

pris og videre oppover. Finishen

må kunne karakteriseres som oppsiktsvekkende

bra – og det i enhver forstand

av begrepet!

Går man tett på Imagine B er det nok

av eksklusive og intelligente løsninger å

merke seg for alle med litt mer enn gjennomsnittlig

forståelse av hvordan den

perfekte høyttaler skal se ut. Et eksempel

er de integrerte, oversiktlige og særdeles

veldimensjonerte biwiringsterminalene –

lette å komme til samtidig som de integreres

med bassrefleksporten via en gummiert

og avrundet plate. Det smarte ligger i

den perfekt form og en utførelse som kan

gjentas i alle Image-produktene. Eksklusivt,

men rimelig så lenge det er standard

slik at det produserte antallet blir høyt!

Ingen parallelle flater, selv bunnplaten er

buet, og isteden finner man en forsterkning

i form av en fot som anlegg for den

bakre delen. Resultatet er dermed også

en redusert anleggsflate mot sokkelen –

dobbelt smart. Men altså –formen gir et

kompakt, stivt og resonansfritt kabinett

– nøyaktig slik teorien for den perfekte

høyttaler foreskriver. Det gjør at utfallet

av knoketesten er temmelig åpenbar

– her er det hel ved som gjelder. At

baffelen framstår som særdeles kraftig og

at passformen ser ut til å være perfekt er

bonus som følger av den gode tenkning

og utførelse som åpenbart ligger til grunn

for dette produktet. Også forsenkingen

av elementene framstår som gjennomtenkt

– en gummimansjett av samme

typen som på baksiden – går igjen i alle

Image produktene. De gir full kontroll

på utstråling av lyd, absorberer uønskede

reflekser, og skaper symmetriske

omgivelser for både kon-elementene og

den temmelig dypt forsenkede diskantdomen.

Her kan man nesten snakke om en

slags kort horn-trakt, som sannsynligvis

fungerer som en mekanisk forsterker

ved dette elementets laveste frekvenser.

Smart igjen.

Elementene da? Diskantdomen er en

konvensjonell titanium 1 toms og er utstyrt

med en kraftig neodynium magnet.

I tillegg er den utstyrt med en senterspreder

i plast, som bremser den noe ved

høyere frekvenser. Ved at den i tillegg er

forsenket tyder på at mye tweaking er

utført for å få det beste ut av elementet.

Også 135 millimeter mellomtone/basselementet

har sine kjennetegn. Det er

kanskje ikke helt tilfeldig at det er gult

av farge – det er ingen tvil om at britiske

B&W har inspirert kanadierne på temmelig

mange områder. Slett ingen dårlig læremester!

Men altså – gult membran. Det

er dog ikke kevlar – PSB har kombinert

keramikk og polypropylen (plast) i denne

membranen som fremstår som både stiv

og lett. En fastmontert senterplugg i massiv

aluminium er montert i senter. Det

sørger for kontrollert gjengivelse av dette

elementets øvre register. Alt i alt må bestykningen

betegnes som relativt konvensjonell.

Det er verdien av den lange

rekken med særdeles fornuftige tweaks

«Imagine B spiller

fletta av en rekke

dyre konkurrenter,

særlig på oppløsning

og detaljerikdom.»

som gjør den spesiell, og som sørger for

en svært vellykket overgang mellom de

to elementene. Impedansen til Imagine

B er 4 ohm, og vil dermed bidra til god

varme i stua, mens driftseffekten er på

mer moderate 89 dB/1W inn. Robuste

forsterkere anbefales.

LyDEN

Det første ordet som havner på blokka er

– ”klar”. Imagine B er en særdeles ufarget

høyttaler som skjuler minimalt av virkeligheten

ved moderate lyttenivåer. I direkte

sammenligning med Dali Lektor er

lyden slanket, rensket og frisk. Lydbildet

har flere detaljer, mer luft og vektløshet

enn den gulvstående dansken. Imagine

er rett og slett mer åpen og oppløst. Også

transient og impulsgjengivelsen er klart

bedre, lyden virker ”lynrask” og naturlig.

Lydbildet er svært utstrakt og har god

plass til utøverne. Her snakker vi om en

av denne høyttalernes desidert sterkeste

sider. Man hiver inn CD etter CD for

å nyte nettopp dette fine og romslige

lydbildet som tilsynelatende leveres av et

fysisk mye større anlegg enn det vi her

snakker om. Budsjettprisen blir i dette

henseendet vanvittig rimelig, og særlig

er kombinasjonen med Abrahamsen v

2.0 en slager. Skarptromme og blås får et

herlig ”bitt”, og om den virker aggressiv i

starten, kan jeg berolige med at diskanten

roer seg med tilspilling.

Selvfølgelig mangler Imagine B noe

tyngde, men impulsvillig som den er,

overgår den garantert manges forventninger

også her. Med heavy og progrock

og ikke minst til kinobruk kommer

noen begrensninger for dagen, men når

det er sagt – sjelden har gode innspillinger

vært hørt bedre på budsjettanlegget!

Vår gamle stjerne DynaBel 2S blir riktignok

ikke avkledd, men må finne seg

i å se nykommeren briljere med enda

større lydbilder og en noe mer sammenhengende

lyd. De fine elementene i

den norske byggesetthøyttaleren holder

følge et stykke av veien, men bortsett fra

diskanten er det kanadieren som er vinneren

totalt sett. DynaBel er dog enda

luftigere og mer detaljert i gjengivelse

av cymbaler, visper og slaginstrumenter.

Også bassgjengivelsen i Imagine B

strammes opp ved tilspilling.

Denne høyttaleren er tunet med en liten

loudnesseffekt på lyden, dvs at den gir en

bitte liten løft i topp og bunn i forhold til

de beste. Derfor bør man ta seg tid til å

høre denne høyttaleren med den aktuelle

forsterkeren før eventuelt innkjøp. Som

nevnt i forrige nummer er det fabelaktige

kompaktanleget Aura Note en fantastisk

match. Generelt sett bør elektronikken

være best mulig, gjerne mot det litt

mørke i lydkarakter. Spreke ting som

budsjettreferansene Cayin, Abrahamsen

og Xindak burde være bankers –men

uansett bør de være så bra som overhode

mulig. Det fortjener disse høyttalerne. Vi

hadde tilgang på en enda dyrere integrert

Cary under testens gang, og det låt svært

delikat i kombinasjon med PSB I B.

Denne høyttaleren løser altså særdeles

krevende oppgaver uten å skjemmes!

KONKLUSJON

La meg sitere fra redaktørens omtale

fra forrige nummer: ”Helt fabelaktig er

det å høre hvor langt dagens designere

kan dra lyden ved hjelp av ny teknologi

og materialbruk.” Og vi kan legge

til – maken til utførelse til prisen har

vi aldri opplevd. At det er en dreven

produsent bak disse høyttalerne er det

ingen tvil om. Her er smarte løsninger

på de aller fleste problemstillinger en

høyttalermaker støter på!

Imagine B spiller fletta av en rekke

dyre konkurrenter, særlig på oppløsning

og detaljerikdom. Tonalt sett er

de sammenhengende og nøytrale med

en anelse ekstra topp og bunn som

slår positivt ut i en A-B test. De er dog

nøytrale nok til å fjerne all lyttetretthet

– her er det innspillingen som setter

grensene. Den avslører nådeløst avspilling

av komprimerte filer, men stortrives

med entusiastinnspillinger. De

trives med all slags musikk, men med

jazz og klassisk er de virkelig på hjemmebane.

Ikke for det – selv Black Stone

Cherry gir et skikkelig kick så lenge

du har en litt saftig forsterker. PSB har

virkelig gjort en grundig jobb med sine

Imagine høyttalere! 3

75


3 3

76

Budsjett: Kingrex og JohnBlue

Miniatyr klasse T fra Taiwan

Det er jo liksom mainland China som står for de største overraskelsene

i denne bransjen om dagen. Med Kingrex slår den

tidligere budsjettleverandørdestinasjonen Taiwan tilbake.

AV: SAM ROSS

I

konkurransen om mest trøkk på

færrest mulig kubikkcentimeter

setter Kingrex T20U med tilhørende

høyttalere en ny standard.

EN EKTE MINI

Og det er mer enn som så. Terminalene

er topp, frontene er av god solid kvalitet,

potmeteret og den massive volumknappen

fungerer som på forsterkere

i øvre hi-fi klasse, og, ikke minst - du

får en ekstern strømforsyning med

forsterkeren. Apropos – vi snakker

selvfølgelig om digitalforsterkning her.

Det er det fjollete navnet, den stygge

logoen og den minimale størrelsen som

gjør at det er vanskelig å ta dette Mikke

Mus anlegget helt på alvor. Så viser det

seg da at denne produsenten har fartstid

som leverandør av rørforsterkere,

fulltone hornhøyttalere – supertweetere

og annen tilsvarende snacks. Det er

bare å legge vekk all ”vestlig” skepsis

& arroganse og isteden åpne ørene for

nye overraskelser. Lovende var det også

at dette komplette anlegget ble levert

med høyttalerkabel i god kvalitet. Her

snakker vi kvalitetssikring!

Høyttaleren bærer navnet JohnBlue

JB-3, og kommer i en flott hvit finish

som passer utmerket til tidens trender.

Den er basert på et 3 toms fulltonelement

med papirmembran i en fin støpt

bassreflekskabinett. Fysisk snakker

vi om enheter som ikke tar mer plass

enn det du har på datapulten – neppe

tilfeldig. USB-inngangen på baksiden

bekrefter nettopp det. I testen brukte

vi hovedsaklig strømforsyningsboksen

PSU – selv om den lille omformeren

gjør en forbløffende jobb den også.

T20U er en digital forsterker basert på

ikke helt ukjente Burr Brown produkter.

Her er det PCM2703E og OPA2604

som gjør vei i vellinga (bokstavelig talt)

med en forbløffende effektivitet. Den

lille boksen blir ikke engang lunken

etter flere timers hardt bruk. På omformeren

står det at effektforbruket er

max 36 W, og på fronten at produktet

er ”class T”. Enda en ny type forsterkere?

Nei da, dette er en klasse D løsning,

men videreutviklet av Tripaths til enda

mer ressursbesparende og høytytende

miniatyrkretser. Derav T.

LyDEN AV LITE

Første del av testen foregikk på stua,

hvor anlegget fikk gjøre tjeneste på

konvensjonelt vis med SACD som primærkilde

og TV/DVD som sekundær.

Innangene er forresten to – en linje

og en USB. I en slik setting kommer

selvfølgelig begrensningene – først

og fremst til et 3 toms fulltonelement

for dagen. Når det er sagt kan hvem

som helst av husets beboere eller

besøkende i perioden bevitne at det

store anlegget stadig ble mistenkt for

å spille i testperioden. De 2x20W er

nemlig slett ikke av puddingtypen. Den

har egenskaper vi før har påpekt hos

digitale forsterkere: klarhet, renhet og

gode transientegenskaper. Rimeligvis

har det begrensninger som kanskje

kan høres alvorlige ut - avrunding på

frekvensfløyene, særlig i bassområdet

samt begrensninger når det gjelder


ealistiske lydnivåer. Men i dette tilfellet

faktisk mindre enn forventet ut fra

prisklassen og i enda større grad (sic)

ut fra fysisk framtoning. Dette anlegget

sjarmerer tilhørerne med sin lyttevennlige

og positive gjengivelse.

Det var ingen overraskelse at lyden

virkelig kom til sin rett som nærfeltsmonitor

foran iMacen. Vi tilbragte

dagevis i strekk med det reklamefinansierte

tilbudet på Spotify (som bruker

Ogg Vorbis q5 og streamer på ca. 160

kb/s). Spotify – som drives av plateselskapene,

har et bibliotek av musikk

som overgår det meste i innhold. Her

er ting du ikke har fått tak i på mange

år – selv ikke på vinyl. Det har derfor

blitt gjenhør med en rekke av fortidens

glemte helter på Kingrex: Alan

Holdsworth (Gong), Rory Gallagher

(Taste), Leslie West (Mountain), Roy

Buchanan, Steve Miller, Pat Metheney,

Bill Bruford (King Crimson, Yes), Brand

X (Phil Collins), Steps Ahead og The

Nice. Klarheten og dynamikken som

kjennetegner Kingrex, er nettopp hva

du trenger her. God musikk gjør resten

av jobben! MedKingRex/JohnBlue anlegget

har du en glimrende følgesvenn

som fint holder følge med komprimerte

signaler. En liten advarsel – dette anleg-

get vil ikke gjøre det lettere å løsrive

seg fra skjermen. Det blir mye ”bare en

låt til”…

KONKLUSJON

I mindre rom og begrenset behov for

kraftige lydtrykk kan dette lille anlegget

«Lyden er naturstridig

god i

forhold til fysisk

framtoning.»

være nettopp hva du søker. Du må stille

med et åpent sinn, så vil dette anlegget

gjøre resten. Lyden er bortimot naturstridig

god i forhold til fysisk framtoning,

men har begrensninger i større rom.

Hvis du derimot er blant de som endelig

har tatt skrittet ut og byttet ut den

støyende, virusbefengte PCen med en

iMac (eller er gått over til vannkjøling av

datamaskinen) er neste naturlige steg å

skaffe deg bedre lyd foran skjermen. I

tilbudsjungelen vil du finne massevis av

fancy plast til formålet, men neppe noe

som gir like bra kvalitativ og kvantitativ

lydgjengivelse på såpass begrenset plass.

Disse folka fra Taiwan har tenkt helt

riktig: å kombinere ny teknologi med

ny anvendelse – her får du nærfelts lyd

som matcher suverent til streamede signaler

fra nettet. På den andre siden kan

man jo leke med tanken om å skaffe seg

en Genelec – men for alle som ser dette

som overkill kan nettopp den digitale

Kingrex løsningen være det perfekte

kompromiss! 3

Pris:

Kingrex T20 U/PSU kr 2.700

JohnBlue JB3 kr 2.100

Importør Moiz Audio

NYE NETTSIDER: www.maxwelldrammen.no

Norsk Hi-Fi Center og Maxwell HI-FI Import har slått seg sammen!

Til sammen importerer vi 26 merker og er nå en av landets største importører innenfor vårt område.

Velkommen til lyttekvelder hos Maxwell HI-FI Import, Drammen!

Svenske kunder kan bestille Triangle og Music Hall fra oss, samt andre merker som ikke finnes i Sverige.

Beste høyttaler 2008!

Triangle Quartet

Særdeles eksklusiv -

også til hjemmekino

Det anerkjente, engelske magsinet

HI-FI CHOICE har nettopp

kåret Triangle Genese Quartet

til Årets Beste Høyttaler. Dette er

relativt lett-drevne høyttalere, som

passer til både transistorforsterkere,

hybrider og rør. 3-veis, 92dB,

8ohm, høyde 117cm

Nå kan du høre dem hos oss i

Drammen. Vi arr. lyttekvelder frem

til kl 20,00 alle hverdager, samt

fram til kl 16,00 på lørdager.

Send en e-mail til:

hallvar@tele2.no og meld deg

på. Eller ring oss på tlf 32 87

35 96. Du har aldri hørt maken

til prisen! Her stemmer ALT! Kan

sende deg en kopi av kåringen.

kr 29.900,-

Spendor A5 - Best i test! Harbeth 7ES-3

Nye Spendor A5 slo ut Dali,

Dynaudio, Neat og PMC i stor

gruppe-test i What Hi-Fi?

Februar 2009

Spendor og Harbeth har en

mer musikalsk lyd enn

andre høyttalere. Har du en

forsterker med topptester, som

likevel låter for hardt og klinisk

på de høyttalerne du har nå,

bør du bytte til Spendor eller

Harbeth. Da får du nemlig

“rørlyd”.

Du vet ingenting om de beste,

musikalske forsterkerne før du

har hørt Audio Valve, Leema

Acoustics, Sugden, Synthesis el.

Unison Research hos oss.

kr19.900,- OBS! Vi har også verdens

klart beste CD-spiller, til prisen,

Music Hall cd25.2. KUN kr 6.900,-!

Kom og hør den! Du vil ikke tro dine

egne ører! Supertest i Fidelity 30!

Toppkarakteren 6 i Hjemmekino!

Du finner testene på: www.maxwelldrammen.no

NYHET!

Beste

testresultat,

5 stjerner, i

WHAT HI-FI?

kr. 26.900,-

Maxwell HI-FI Import, Drammen

Tlf 32 87 35 96 el. 92 89 57 73

Salgssjef Hallvar Rostad:

hallvar@tele2.no

Bedre enn Quad Electrostater:

“...in the 2kHz-4kHz range even trumps

my reference Quads...” P. Seydor,

The Absolute Sound, USA, Apr./May. 2007

Nytt supermerke i Norge!

Leema Acoustics.

Kåret til “Best CD-player” og “Best

Ampilfier of The Year” i England.

Les mer på vår nettside!

Kjøp Audio Valve Sunilda! Om du

vil ha det aller beste riaa-trinnet med

rør - til prisen, kr 25.000,-

FORHANDLERE SØKES!

77


3 3

78

Budsjett: Epos M16i

Budsjett for kresne

Stadig flere produkter produseres som kjent

i Kina. Det gjelder også disse lekre engelske

høyttalerne som forsvarer det gode ryktet

Epos har skapt seg de siste 20 år.

AV SAM ROSS


M16 har nå kommet i en oppgradert

i utgave og testhøyttalerne

ankom i nydelig

kirsebær finish. Det umiddelbare

inntrykket er positivt - men

kan de leve opp til forventningene?

Mange vil huske Epos ES14 og ES

11 fra det glade 90-tallet. Begge var

to-veis sokkelhøyttalere, begge kom

med flere innovative løsninger som

minimale (6dB) delefiltre, spesialproduserte

elementer og solide kabinetter.

Grunnleggeren var Robin Marshall, en

ung, evnerik og entusiastisk gründer

den gangen. Hans produkter ble en stor

suksess i England, og solgte også meget

godt i Hi-Fi Klubben i Danmark og

Norge. I dag er det Michael Creek som

står bak disse høyttalerne.

BESKRIVELSE

Epos M-serie består i dag av to sokkel

og to gulvstående høyttalere pluss

senter og sub til surroundbruk. I denne

testen tar vi for oss M16i, som er den

minste av de gulvstående. I-modellene

er nylig oppgraderte og må sies å framstå

som både elegante og gjennomførte.

Umiddelbart bidrar det røde treverket,

tyngden og den solide sokkelplaten til

det. Nettopp et enda mer solid kabinett

er en av oppgraderingene som er

gjort siden forrige utgave. En annen

er aluminiums diskantens monteringsplate

som nå er mer solid og av

metall. M16i er en konvensjonell 2 –

veis høyttaler med to forskjellige 5,5

toms elementer i tandem. Det øverste

gjengir hele veien opp til 3kHz hvor

1 toms aludomen tar over, mens det

nederste kun gjengir bass i de laveste

oktaver (150Hz og ned) og er montert i

et eget bassreflekskabinett. Delefilteret

benytter gode komponenter, men er nå

av 3 orden (18dB) typen. På baksiden

finner du mulighet for triwirekopling

med gode terminaler – dette benyttet

vi (Wireworld Orbit kabel) med godt

resultat. Høyttalergrillene ble derimot

ikke brukt. Som den forrige utgaven

er M16i montert på en tung treplate i

bunn, men her er den integrert i høyttaleren.

Spikes av god kvalitet følger

med, og sikrer en stødig og effektiv avkopling

fra underlaget. Høyttalerne er

moderat effektive med sine 88dB/1W.

Den nominelle impedansen oppgis til 4

ohm, og kvalitetsforsterkere anbefales.

LyDEN

Det første man legger merke til er

båndsuset. Selv om jeg benytter Super

Audio innspillinger om dagen, er det

litt ekstra langt framme. Ops- her

trengs innspilling! En aludome som

denne skal spilles inn noen døgn før

den faller på plass. For det gjør den

selvfølgelig. Senere samme uke – etter

massevis av juling - har den fått en ro

over gjengivelsen som skal vise seg å

være en av de store styrkene til denne

høyttaleren. Det kan fastslås uten

videre at M16i er en usedvanlig nøytral

høyttaler. Her er det svært lite farging,

og de tre elementene høres virkelig ut

som et stort fulltone element - uten

at noen frekvenser framheves eller

dempes. Slik husker jeg da også noen

av Epos forfedrene – her er de viktige

gode egenskaper godt ivaretatt!

Det blir da også en fryd å spille gode

innspillinger. Diskanten er silkemyk

fra det øyeblikket høyttaleren er ferdig

innspilt. Den spiller med en suveren

kombinasjon av å gjengi lett og vektløst

samtidig som den har tyngde når den

skal. Sjelden har jeg hørt en bedre aluminiumsdome.

Her er det bare å legge

vekk fordommene. Alt forekommer

nøytralt og åpent. M16i får fram det

beste i alle innspillinger, og er glimrende

på å gjenskape rom. Stort eller lite

ensemble, eller gjerne solo klaver eller

strykere – denne høyttaleren gir deg

all informasjon pluss litt til. Den klarer

nemlig å heve de magiske øyeblikkene

«Epos M16 i

klarer nemlig å

heve de magiske

øyeblikkene opp,

få med det lille

ekstra...»

opp, få med det lille ekstra som bare

virkelig high end utstyr i helt andre

prisklasser så selvfølgelig gjør. Som en

ekte nøytral høyttaler er den egentlig

ikke kresen på programmateriale.

Også større verker og symfonisk rock

går greit – musikken gjenskapes alltid

med en sjelden stor grad av realisme –

prisen tatt i betraktning. Også dimensjonene

i lydbildet. Det sørger også den

vektløse bassgjengivelsen for – den er

dyp og flytter mengder av luft når det

kreves. De mest kresne vil påpeke at

den er hørt raskere og mer eksplosiv,

men bassen her har fin tyngde og går

dypt. I forhold til sokkelhøyttalere i

prisklassen vil vi påstå at dette er langt

mer realistisk og helt uten den betoning

som er blitt så vanlig for slike

høyttalere.

M16i har naturlige begrensninger

som går på lydtrykk. Den lokker deg

rett som det er til å spille høyt – ja

særdeles høyt. Den protesterer ikke

så mye heller, men vi vil råde deg til

å være litt forsiktig. Den tåler 150 W,

men ikke overdriv – vi snakker tross alt

om 5 – toms basselementer med ditto

spoler. Det er dessuten ingen grunn til

å overdrive – M16i gir deg nemlig alle

detaljene uansett lydstyrke. Ja, til de

grader.

Sjelden, kanskje aldri, har vi hørt

en så detaljert og oppløst dynamisk

høyttaler til en så beskjeden pris.

Særlig gjelder dette i mellomtone og

diskant hvor detaljene myldrer og de

små realismebringende strengeknips

og vokalnyanser fremkaller gåsehud.

Store rom med massevis av detaljer er

livretten. Finkornete nyanser fremføres

på en likefrem og helt naturlig måte.

De elsker dermed å gjengi vokal, og får

fram særpreget i enhver stemme. Hele

grunntoneområdet er et sammenhengende

og homogent hele. Tendensen

til en betoning mellom 100 og 200 Hz

forekommer ikke her. Det er særdeles

befriende å slippe, og begrenser brystkassevolumet

til dimensjoner som er

realistiske i forhold til mange konkurrenter.

Hvis du får sjansen bør du høre

det selv – slik skal stemmer gjengis!

Dermed er det duket for lange,

intense lyttekvelder med utforsking av

innspillingenes innerste detaljer – skattejakt

i musikkarkivet. Tidsbilder med

full naturlig atmosfære kan dermed

bringe deg fra La Scala til Grieghallen

like raskt som du får byttet skive. Men,

denne høyttaleren drar svært god nytte

av tweaks. Plassering og toe-in gjør en

stor forskjell, kabler og elektronikk

enda større. Ikke det at de er særlig

kresne, men derimot at det ser ut til at

de siste nyansene sitter i slike detaljer.

Under testens gang prøvde vi en del utstyr,

men hovedsakelig brukte vi Cary

CAI 1 og Abrahamsen v2.0 integrerte

transistorforsterkere, Ecosse kabler

og CD-spillere fra Electrocompaniet,

Marantz og Cary. Også Apple iBook ble

benyttet som kilde.

KONKLUSJON

Epos er fremdeles av de høyttalermerkene

som leverer godsaker. Med

M16i har de skapt en nydelig nett og

lettplassert gulvstående høyttaler med

egenskaper som skiller seg fra mengden.

Her er det oppløsning og detaljer

og en nøytralitet som vil tiltale alle

drevne musikkentusiaster. Gitt at du

har en forsterker av god kvalitet (gjerne

rør), kan vi love mange gode lytteopplevelser

uten lyttetretthet. Den har en

type atletisk lyd, uten unødig fett, som

kan være vanedannende. Epos byr ikke

på noe daukjøtt, her er det kun musikken

som får leve fritt i rommet. M16i

er et gjennomført kvalitetsprodukt. De

vil utgjøre en trygg investering med

egenskaper som får dem til å vokse

med sin eier og de musikalske oppgaver

de settes til. 3

Pris: kr 12.000

Importør: TAA Import AS

79


3 3

80

John Blue Audio ST-100 superdiskanter

Turbodiskant

Diskanter som spiller høyere frekvenser enn vi kan høre.

Kan disse ultralydpusherne bidra positivt i oppsettet?

ROLF-INGE DANIELSEN

I

min søken etter å utvide gjengivelsen

fra anlegget nedover mot

sub-bass så kom jeg til å tenke

på at jeg tidligere har hørt slike

superdiskanter gjøre lyden fra anlegget

fyldigere selv om det ikke er i det

området de jobber. Spesielt har dette

vært hørbart på SACD, kanskje naturlig

nok med den høyfrekvensgjengivelsen

som dette mediet har. Nå snakker

vi ikke om at det blir mer bass av

dette, men at den økte informasjonen

og rekkevidden i toppen gjør at man

bedre hører transienter og overtoner.

Dette igjen fører til at man hører også

bassen bedre. Grunnen er at transienter,

for eksempel slag med trommestikke

mot trommeskinn, består av

frekvenser fra den dypeste bass og til

langt opp i frekvens med en samling

av overtoner. En større detaljering

og presisjon der oppe i høyden gir

dermed en bedre gjengivelse av bassinstrumentene

også. At en vellykket

gjengivelse av dette krever perfekt

timing, sier seg selv.

I PAKKEN

ST-100 kommer klar til bruk fra leverandøren.

I pakken finner du de to superdiskantene

og medfølgende ledninger til å

koble dem opp. Kablene har bananplugger

i enden som kobles i hovedhøyttalerne

og en rca-plugg som kobles inn i

superdiskanten. Diskanten virker meget

velbygget, treimitasjon på selve kabinettet

og aluminiumsfinish på hornmunningen

på fronten. Med sin metallfot som

stødig kobling til underlaget blir også

vekten stor i forhold til den nette stør-


elsen på disse diskantene. Foten er kledd

med filt på undersiden slik at den skåner

topplaten på dine høyttalere. Bruksområdet

til diskantene er for så vidt begrenset

ved at man bør ha en høyttaler med flat

og plan topplate for å kunne benytte

ST-100. Selv om disse deler modellbenevnelse

med Tannoys tidlige superdiskanter,

så er det ikke helt samme greia. Mens

Tannoy sine starter der hørselen slutter

og fortsetter oppover til 100 kHz, så har

John Blue sin versjon frekvensgang mellom

3kHz og 40kHz.

OPP ELLER NED?

John Blue er heller sparsomme med

detaljer rundt hvordan disse er anbefalt

benyttet, eller hvordan de tre bryterne

på baksiden fungerer. Bryterne er nummerert

fra 1 til 3 og den ene posisjonen

er ”på”. Jeg klarte å finne et lite bilde på

nettet som med korrekt styrke på brilleglassene

er mulig å tyde som et skjema

for bryternes stilling, og hvilken frekvensgang

dette gir. Ikke imponerende,

og jeg håper John Blue i neste revisjon

lager en bedre brukverveiledning for

ST-100. Men jeg får takke for mosjonen

til og fra høyttalerne med flikking av

disse bryterne…

LyTTEINNTRyKK

Første runde med disse diskantene var

ikke veldig positiv. Det skyldes nok at

jeg forsøkte dem sammen med Usher

BE718, en høyttaler som på egen hånd

rekker opp til samme øvre grensefrekvens

som John Blue ST-100. Med alle

bryterne i på-stilling så hørtes en klar

forskjell, men den var ikke til det bedre.

Lyden ble for lyst klingende og med

ekstra hardhet på sibilanter og cymbaler,

noe som trakk oppmerksomheten

vekk fra musikken. Men med bryterne

1 og 3 i av-stilling roet dette seg ned

betraktelig. Alikevel fikk jeg ikke dette

til å fungere selv om jeg justerte mer på

brytere eller plassering av diskanten.

I ren frustrasjon hentet jeg frem noen

mer lettdrevne høyttalere med mindre

rekkevidde oppover i diskanten, WLM

LaScala ble koblet opp med ST-100 på

toppen. Det kommer nok en omtale av

denne høyttaleren etter hvert, førsteinntrykk

er at den er herlig på midten

og ikke fult så utstrakt på endene.

Følsomhet: 98dB (+ 3dB)

IEC effect-tålighet: max 60w

Impedans: 8 Ohm

Frekvensrespons: 3kHz – 40kHz

Delefrekvens: 14 eller 17kHz

Vekt: 830 gram

Pris: 6.500 pr par

Importør: www.moiz.no

Hva kan så en slik superdiskant bidra

med på denne høyttaleren som har en

diskant som mest ligner på en gammel

pappmellomtone? (Wlm har også en +

3dB justering på diskanten, men det får

jeg komme tilbake til senere.)

MED wLM

Med disse Wiener-høyttalerne ble

det andre boller, her tåler de både

mer volum på superdiskantene og de

blander seg fint inn i lyden fra hovedhøyttalerne.

Med diskantene utkoblet

faller lyden litt sammen og samler seg

mer som en klump i midten. Det er en

utfordring å ”holde igjen” på nivået til

diskanten, men det retter seg over tid

når man får justert til det nivået som

oppfattes korrekt. Bruk tid på å finne

trivselsnivået. En hyggelig virkning

med diskantene hos meg var at et

område i øvre mellomtone som stakk

seg ut ble roet ned med diskanten innkoblet,

sannsynligvis grunnet jevnere

frekvensgang oppover.

EN SLAGS KONKLUSJON

Disse superdiskantene fra John Blue er

ikke rene superdiskanter i og med at

de bidrar allerede fra 3kHz. Slik som

jeg oppfatter dem, også lydmessig, så

er de ment som diskanter som strekker

gjengivelsen videre oppover fra fulltonehøyttalere

og høyttalere som ikke

strekker seg like langt som moderne

konstruksjoner som mine egne Usher

BE718. Justeringsmulighetene er noe

forvirrende og ikke godt forklart, men

ved litt justering og flikking av bryterne

så finner du ønsket delefrekvens og

nivå. Når dette sitter så spiller anlegget

svært så forførende og overbevisende.

Lydbildet åpner opp og det låter mer

levende. Anslag får mer snert og det

uten at lyden tipper over til å bli hard.

Diskantene bør prøves i eget anlegg

for å finne ut hvor godt de integreres

og hvordan de passer sammen med

diskantene i egne høyttalere. Når det

klaffer så er dette et spennende produkt

som er vel verdt justeringsjobben

og investeringen. 3

81


3 3

82

Leema Acoustics Pulse int. forsterker og Stream CD-spiller

Høy Pulse?

Leema er britisk modernisme i praksis. Stilrent og elegant gjennomført. Fidelity

har pleiet selskap med den integrerte forsterkeren Pulse og cd-spilleren Stream

fra de renrasede engelskmenn. Møter vi her the stiff upper lip in persona?

AV HåKON ROGNLIEN

Først og fremst vil vi understreke

den flotte byggekvaliteten i

disse produktene. Dette er

virkelig så gjennomført og

strøkent at det er til å bli direkte rørt

av. Sånn skal produkter anno 2009 se

ut. Her har britene gjort alt rett, fjernet

alt unødig ekstra fjas, samt lagt til noe

vi nærmest trodde var borte for godt.

Med Pulse har Leema nemlig levert en

ekte, fullblods fullfunksjonsforsterker,

inkludert Riaa-trinn med både mm og

mc fasiliteter. Fantastisk!

EI MED ALT

Vi nevnte RIAA-trinnet. Selvsagt

stanser det ikke der, må vite. I godt driv

viser Leema seg fra sin beste side, ikke

nok med at de ser tilbake til vinylens

gullalder, de står også trygt i nåtiden.

På fronten av Pulse finner vi nemlig

inngang for MP3 eller tilsvarende gjennom

en 3,5mm plugg, likeledes finner

vi også en maken plugg for utgang

til hodetelefoner. På baksiden finnes

plenty forgylte innganger der tidligere

nevnte mm og mc-innganger er separate

i stedet for å være switchet. Videre

har Leema utstyrt forsterkeren med

en pre out, hvilket innebærer enkel

oppgradering med ekstra effekttrinn,

alternativt signal til separat sub. Som

om ikke dette heller skulle være nok

finnes en inngang merket AV, denne

kan velges brukt som normal linjeinngang,

eller med enkle knappetriks

nyttes som en ren gjennomgang. Dette

betyr at du også kan bruke forsterkeren

som rent effekttrinn. Selvsagt er

ideen at en AV-receiver skal styre den

når du ser film (Pulse vil da altså drive

frontene), men glem ikke at forsterkere

med slike muligheter også kan

oppgraderes med enda bedre pre. All

min erfaring viser at dette absolutt kan

være en spennende vei å gå, all den tid

så å si et hvert effekttrinn profitterer til

dels drastisk på å bli styrt av en enda

bedre forforsterker.

Volumpot og inngangsvelger opererer

silkemykt og lytefritt, selvsagt er de

fjernstyrte. Vi er vel ikke like imponert

over kvaliteten på denne lille, kjipe

plastikkgreia som kalles fjernkontroll,


Leema Pulse, integrert

forsterker, kr 14 900

Leema Stream, cd-spiller,

kr 13 900

Importør: Maxwell Hi-Fi

men slike små avvik skal vi vel greie å

leve med. Leema har ellers utviklet et

fiffig kommunikasjonssystem mellom

sine komponenter, slik at man kan

velge å gjemme forsterkeren, og la den

styres via cd-spillerens fjernkontroll.

Effekten opplyses for øvrig til å være

2x80 Watt RMS, vekta er moderat,

magefølelsen ber oss styre unna de

mest tungdrevne høyttalere. Vi akter å

finne ut akkurat dette så snart lyttingen

kommer igang.

LIV OG LyS

Leema forsterkeren leverer nokså

britisk på mange måter, dette hører

med til den nokså lettbente og rytmiske

tradisjonen, der gjennomsiktighet og

detaljering får større plass enn nerve,

hjertelighet og varme. Nå skal det dog

sies at den lyse og livlige gjengivelsen

fremføres så vidunderlig skøyteisglatt

at en slik klangstruktur ikke virker forstyrrende,

overhodet. Det er en god del

år siden nå at jeg første gang opplevde

denne moderne, elegante musikkgjengivelsen

fra (dyre) transistorforsterkere,

og det er jo en glede å oppleve at slik

eleganse stadig blir rimeligere. Og

Leema har med denne forsterkeren

gjort det billigere enn jeg har hørt

tidligere. Jeg kan nå konkludere med

at lyst = ufarlig. Tidligere har det slett

ikke vært noen automatikk i dette, som

oftest har det medført en «kant» som

klart utsetter stemmer og akustiske

instrumenter for en fremmedgjøring

som ikke er til deres fordel, for å si

det sånn. Den typen gjengivelse vi her

opplever gir en fantastisk synergieffekt

med tilsvarende moderne høyttalere

med superoppløsning og tilsynelatende

varm klangstruktur. Du skal slett ikke

være redd for kostbare elementer i lag

med Leema Acoustics!

MøTE MED COLTRANE

I tillegg til mine påstander i ovenstående

avsnitt, viser det seg allikevel visse

kompliserende faktorer når vi utsetter

forsterkeren for Fidelitys «labtest», ved

å sette den inn mellom en ubehagelig

priset DSC cd-spiller og en direkte

grisedyr høyttaler med ekte fulltoneegenskaper.

Dette snur nemlig opp-ned

på visse sider av denne forsterkerens

hittil antatte egenskaper. Etter å ha

holdt på med testing av hi-fi i mer enn

15 år, viser det seg (heldigvis) at man

slett ikke har sett og forstått alt enda.

Det viser seg nemlig at Pulse går til dels

mye dypere enn antatt, og selv om mellombassen

er klart slank, er dypbassen

nær formidabel, noe som skaper et nær

diametralt forskjellig inntrykk mellom

stativ og ekte fulltonehøyttalere. Presisjonen

er rett nok så der, subjektivt

opplevd tempo likeså; bemerk dog her

at vi da sammenligner med Fidelitys

absurd mye dyrere pre/power . Også

fordi vi i sannhet får bevist det vi har

mistenkt. Nemlig det at Leema Pulse

viser åpenbare tendenser til «å stenge

døra» når den møter seriøs belastning.

Dermed viser det seg også at Marten

Coltrane ikke er så lett å drive som

tallene skulle tilsi. Lydbildet klapper

nokså klart sammen når den skal styre

basselementene hele veien ned, og selv

om den leverer formidable pulser, er

det klare mangler i presisjonen. Nå skal

det understrekes sterkt her at det er lite

relevant hvordan en sub 20000-kroners

forsterker styrer en super 400000-kroners

høyttaler. På den annen side er

det svært relevant hvordan den mister

litt pusten når man kjører den opp

mot veggen. For sannheten er at jeg

oppdaget dette også på lettdrevne høyt-

talere, men da var fenomenet klart mer

subtilt. Konklusjonen? At du velger

høyttalere som representerer lett last,

selvsagt! Moderne utgaver av Monitor

Audio, Audiovector og Triangle er gode

steder å begynne. Disse klarer å gå

dypt nok til å få fram varmen i Leema

Pulse, samtidig som de er såpass lette

å kontrollere at de ikke driver strømforsyningen

utfor stupet. I tillegg har

alle disse diskantelementer som vet å

formidle den elegante, silkeglatte diskanten

denne forsterkeren leverer når

den jobber lett.

INN OG UT

RIAA-trinnet er jo spennende, likeledes

hodetelefonutgangen. Vi plugget litt i

begge ender og fant at på begge disse

muligheter var Leemas karaktertrekk

enda klarere enn ved bruk av de mest

dagligdagse inn- og utganger. I praksis

betyr dette at det spiller med lyst, lett,

elegant og gjennomsiktig lydbilde.

Dette betyr også at jeg til en viss grad

savner noe mer brutalitet nedover når

den kraftfulle klangen fra Acoustic

Solid-spilleren entret Leema Pulse.

Dette RIAA-trinnet hører nok mer

hjemme i lag med enklere spillere som

eksempelvis ProJect RPM 5 og dens

like. Signalet behandles fair, men ikke

med større gavmildhet enn man kunne

vente seg. Ergo kan jeg konkludere

med at Leema Pulse ikke kjøpes for å

blåse liv i high-end platespillere, derimot

er RIAA-trinnet en svært hendig

tilleggsegenskap ved et allerede meget

konkurransedyktig produkt. Tross alt

sitter det fortsatt en god del mennesker

rund i verden med flotte vinylsamlinger

og gode, rimelige platespillere som

vil kunne benytte dette trinnet med

stor suksess.

Så til hodetelefonutgangen. Inn med

Klipsch «høreapparater», disse er i

god Klipsch-ånd lettdrevne og morsomme.

De spiller også relativt slankt,

så resultatet i lag med disse er i grunn

gitt. Det er dog et stort poeng at den

gjennomsiktighet vi her opplever er

såpass at det er temmelig avslørende

for det meste du måtte finne på å koble

til i signalenden. Viktig også å påpeke

at det ikke på noen måte ble hardt,

bare gjennomsiktig og utrolig detaljert.

Neppe heller for de heteste high-end

hodetelefoner, men et godt utgangspunkt

for middelklasse hodehøyttalere

med litt varme i klangen. Bestått igjen!

STREAM

Så går vi over på CD-spilleren. Like

elegant bygget som sin makker, det

lydmessige har klart fokus fremfor det

fancy, en idé jeg selvsagt applauderer.

I bruk er den spesiell, her finnes kun

skuff og én knapp, i tillegg til et svært

lite display. Enkelt og funksjonelt,

faktisk, jeg likte godt denne løsningen

etter en svært kort tilvenning. Denne

83


3 3

84

Leema Pulse, integrert forsterker

spilleren har for øvrig en teknisk løsning

der den benytter en rekke DAC’er

av type Crystal CS454x (hele 16 i tallet,

om jeg skal tro reklameavdelingen),

og lar signalet passere disse i parallell.

Dette er noe Leema forsket seg fram

til gjennom utviklingen av sin i våre

kretser mye omtalte CD-spiller Antila,

der de likeså godt benytter hele 20

DAC’er i parallell. Faktum er dessuten

at spilleren jobber balansert, men av

prismessige hensyn er ikke dette gjennomført.

Jeg tror forsåvidt ikke det

ville få drastiske effekter på annet enn

prisen, så Leema har så langt jeg kan

fatte valgt rett også her.

Stream er en spiller som i forhold til

sin forsterkermakker heller en anelse

mer mot det myke og forføreriske. Ikke

på noen måte mye, snarere kun litt i

retning av det lett behagelige, noe som

gir stemmer en avslappet naturlighet,

og instrumenter en solid klangbunn.

Videre er dynamikk og slagkraft hederlig

ivaretatt, dette er i det store og det

hele en svært velspillende musikkformidler.

Det er mellomtonen som

er spillerens største styrke, men også

det resterende får bestått med gode

karakterer. I denne prisklassen er det

utvilsomt et strålende produkt!

SINGSTAR

Satt opp i et anlegg bestående av

Naim Supernait og Audio Note AN-K/

LX, med matching fra så vel Naim’s

innebygde DAC pluss den nye jubileumsmodellen

av Rega Apollo (test

kommer!), får Stream prøvet seg så

det holder. Dette anlegget fokuserer

på klanger og presisjon, mellomtonen

er det aspekt der også Naim/AN viser

seg fra sin beste side, så vi kan vel si

dette er ivaretatt på beste måte. Det er

liten tvil om at Leema Stream opptrer

til dels klart mer elegant og fyldig enn

«Stream er en spiller

som i forhold til sin forsterkermakker

heller

en anelse mer mot det

myke og forføreriske.»

både Rega og Naim’s innebygde DAC.

(De to DAC’er vi her matcher med låter

for øvrig nokså likt hverandre; foretrekker

dog Rega av disse to, litt mer oppløsning

og lekenhet fra denne). Leema

viser sin overlegenhet på stemmer og

akustikk, der glatthet og utklinging

gir åpenbare fordeler. Barb Jungr’s

nokså kompliserte stemmeprakt får en

velkjent tendens til hardhet i de fleste

digitale medier, men denne er nær fraværende

når Stream spiller opp. En behagelig

varme i mellomtonen, men en

noe tilbakktrukken mellombass gir dog

et noe varierende inntrykk avhengig av

musikkstil og innspilling; typisk tung

rock må lide litt for dette. Blackmore’s

«Insatiable» oppleves dermed litt tynn

og udramatisk, ettersom låter som

denne absolutt behøver en lett fedme

noe nede i bassområdet. Klassisk kommer

heldig ut, likeledes stemmer, som

nevnt. Utklinging på piano er intet

mindre enn formidabel, og kombinert

med det fine, klokkerene dynamiske

anslaget, har den mange gode kvaliteter

å spille på. Gjengivelse av sibilanter og

cymbaler viser med all mulig tydelighet

elegansen i toppen. Jo, her har Leema

virkelig truffet blink.

SAMMEN

Klart de passer sammen! Den lett kjølige

elegansen i forsterkeren, balanseres

ypperlig av den om lag like forsiktige

varmen i cd-spilleren, og sammen får vi

en svært elegant formidling av musikk.

Rett nok savner jeg en tanke mer brutalitet

nedover på de fleste høyttalere,

men som nevnt er det ikke problematisk

å finne godt tilpassede makkere i

aktuelle prisklasser. Velger du å benytte

stativhøyttalere børe du ikke forvente

de voldsomste eksesser i de nedre

oktaver, snarere en nesten utrolig utklinging

og gjennomsiktighet, noe som

heller ikke er å forakte. Vil du ha de

hele, må det gulvstående høyttalere til,

og disse bør i så stor grad som mulig

besitte fulltoneegenskaper, da spesielt

Pulse har noen svært interessante hemmeligheter

på lur helt nederst.

SAMMENFATNING

Leema har med forsterkeren Pulse og

cd-spilleren Stream laget to produkter

som står seg meget bra i et marked

med heftig konkurranse. Undertegnede

er vel mest glad i cd-spilleren, men

forstår så gjerne også de som synes forsterkeren

er best av disse to gode venner.

De er laget for å prestere i lag, men

fungerer så absolutt også i lag med

mange andre produkter. Leema Stream

og Pulse anbefales med få forbehold.

Det finnes faktisk ett enkelt ord som

sier det meste om disse produktene på

alle måter: Elegant! 3

Referanser / Benyttet utstyr:

Rega Apollo 35ht anniversary

Audio Note DAC 3.1x Balanced

Naim Supernait med innebygget DAC

Klipsch Cornwall

Audio Note AN-K/LX

Kabler fra Naim, Audioquest og DBL

Marten Coltrane i redaktørens anlegg


3 3

86

Audio Valve Sunilda rørbasert MM/MC RIAA

Vinylbigamistens

MM eller MC? Sunilda fra Audio

Valve tar begge. Samtidig!

AV JAN MyRVOLD

RIAA-trinnet Sunilda fra

tyske Audio Valve kvalifiserer

glatt til hedersbetegnelsen

«tung hifi» allerede før

det har gått en eneste millivolt

gjennom apparatet.

Ihvertfall opplever undertegnede 20

kg som langt over gjennomsnittet for et

RIAA-trinn. Nå bidrar riktignok den eksterne

strømforsyningen med et par av

disse kiloene alene, der den er plassert

i et eget separat, solid aluminiumskabinett.

Utover at den er transistorregulert

kan jeg dessverre ikke si så mye om

den, da apparatet ble levert meg helt

uten noen form for instruksjonsmanual

begjær!

eller originalemballasje.

Men selve RIAA-trinnet er uansett av

det mer robuste og voluminøse slaget,

hvor det er brukt 3 millimeter rustfritt

stål så og si rund baut. Toppdekslet er

som vanlig fra denne tyske produsenten

holdt i gjennomsiktig akrylglass, og

det med en tykkelse på en full centimeter.

Apparatet er sikret god ventilasjon,

med store utskårne åpninger både

direkte over rørene og langs kabinettets

sidevanger.

Gjennom akrylglasset er dermed den

tekniske layouten og alle dets komponenter

synlige for det blotte øye, slik vi

også kjenner det fra like tyske ASR.

Et annet fellestrekk vi finner hos

disse germanske gigantene er at alt

av skruer, knapper, vridere og føtter er

holdt i en glinsende blank kromfinish.

En slags industridesignens ekvivalent

til lakk og lær?

RyDDIG

Alle kretsene er montert på ett og

samme dobbeltsidede printkort, og er

en dobbel-monokonstruksjonsvariant.

Det er selvsagt brukt komponenter av

høy kvalitet, og vi finner 1% metallfilm

motstander og MKP styroflex kondensatorer.

Hele printkortet okkuperer

bare litt over halvparten av selve gulva-


SPESIFIKASJONER:

Gain: 40dB(MM)/60dB(MC)

Frekvensresponse:

20Hz – 65kHz +/-3dB

Subsonic filter roll-off: 20Hz

Maks utg. amplitude: 14V peak

Maks inng. Amplitude 200mV

RIAA-accuracy: +/- 0.25 dB

Forvrengning: 0.24%

(1kHz 10V peak)

Rørbestykning: 2 stk 6922,

2 stk 12AX7

Dimensjoner:

420x320x140 mm (BHD)

Vekt: 20kg

Pris: kr 25 000

Importør/forhandler: Maxwell

realet i chassiset. Altså kunne dette

kabinettet uten problemer vært en god

del mindre og nettere, men konstruktøren

har sannsynligvis med fullt overlegg

valgt å holde det i tilsynelatende

nøyaktig samme form og dimensjoner

som Audio Valves høyst anerkjente linjetrinn

Eklipse. Om ikke annet utgjør

disse to apparatene en symmetrisk

match rent visuelt, og det er sikkert

også billigere produksjonsmessig.

Konstruktøren beskriver ellers

Sunilda som et rørbasert tre-trinns

phono-pre, med passivt RIAA nettverk,

splittet mellom 1. og 2. trinn. Forsterkeren

er konstruert helt uten feedback.

BENyTTET UTSTyR:

VPI Scout m/JMW9/Dynavector

Karat 17D MC

Conrad-Johnson CT6/ET250S for/

effektforsterkere

Tannoy Glenair m/ST200 høyttalere

WireWorld Equinox III/Black Magic

Revelation signalkabler

Audience Au24 høyttalerkabler

Kimber PK 10 Gold nettkabler

CeraBalls/CeraPuck/Soundcare

dempeføtter

Finite Elements Pagode/Solid Steel

racks

Det hersker som ventet en upåklagelig

orden over det hele, men i motsetning

til sine ovennevnte landsmenn

finner vi ingen blå LEDs noe sted inne

i apparatet. Her er de små trioderørene

– 2 x 6922 og 2 x 12AX7 - det eneste

som gløder, og holder kanskje dermed

en litt lavere kitschfaktor. Men å påstå

at dette apparatet er direkte strømlinjeformet

og tidløst er i mine øyne mer

enn en mild overdrivelse. Robust, la gå

– men den hadde neppe stukket seg ut i

særlig grad i Fritz Langs rekvisittlager.

Skal vi finne noen fargede «lyspunkter»

på Sunilda må vi konsentrere oss

om fronten, hvor de til gjengjeld finnes

i relativt rikt monn. Men de er små, og

lyser med behersket styrke, slik at de

neppe vil virke altfor generende for de

som helst nyter sin musikk i dunkle

omgivelser.

Apropos lys – det kan i en begrenset

opplyst stue stundomsvis være noe

vanskelig å lese silketrykkene som

angir de ulike innstillingsalternativene.

Små svarte tall og bokstaver på sølvgrå

bakgrunn blir fort litt diffust for oss

lett middelaldrende herrer i en kronisk

tilstand av arrogant fornektelse mot

optikerbransjen. Men dette er uansett

for bagateller å regne, og har absolutt

ingen ting å si for totalinntrykket av

dette apparatet som et stykke meget

godt utført håndtverk.

På baksiden hersker samme orden

som inni. Vi finner altså to innganger

(begge via single ended rca-sokler), og

et sett utgangsterminaler av god forgylt

kvalitet. Ellers er det selvsagt en kontaktbrønn

for strømforsyningen, som

blir transportert via en solid kabel med

pc-kontakter i begge ender, en teknisk

løsning med en tilkoblingsmekanikk

som om ikke annet skulle sikre fast

og god kontakt. Den eksterne strømforsyningsenheten

får på sin side sin

nettstrøm levert via en standard IECløsning.

Den har også egen nettbryter,

slik at man kan slå den helt av etter

behov.

PRAKTISK

Sunilda er et meget praktisk innrettet

apparat, spesielt for den som måtte

være så heldig å disponere to (eller

flere) platespillere i daglig bruk. Den

har separate jordingssokler for hver av

inngangene, slik at det er fullt mulig å

benytte begge inngangene samtidig. En

drøm for de alle som har et ønske eller

behov for å utføre a/b- testinger av forskjellige

armer, pickuper, kabler og alt

annet som hører vinylverden til. Eller

om du bare er som Ole Brum, og gjerne

vil ha begge deler. MM eller MC. Mono

eller stereo. Fritt valg.

Den har som nevnt to separate og

tilsynelatende identiske innganger som

begge kan stilles inn for både MM eller

MC . Hver av inngangene kan også

justeres til hele seks ulike nivåer fra 47

til 47k Ohm, og dermed kunne tilpasses

den enkelte pickups impedans så optimalt

som mulig. Man kan også tilpasse

kapasitans i fem ulike nivåer, mellom 0

tog 820 ultrafarad.

Man velger enkelt mellom inngangene

ved hjelp av en liten vippebryter,

akkurat som man også velger mellom

MM og MC. Sunilda opererer med en

gain på henholdsvis 40 dB i MM-modus

og hele 60 dB for MC. Skulle med andre

ord være mulig å få lyd ut av de aller

fleste pickuper på markedet.

Audio Valve Sunilda har en hovedbryter

plassert lett tilgjengelig på fron-

87


3 3

88

Audio Valve Sunilda rørbasert MM/MC RIAA

ten. I påslått modus kan den i tillegg

settes i standby eller mutes. Praktisk, og

utføres ved hjelp av en liten vippebryter.

STILLE

Hjemme i mitt oppsett har Sunilda

fått betjene signalene fra en VPI Scout

med JWM9 arm som igjen bærer en

Dynavector Karat 17D3 MC-pickup.

Denne har en utgangsspenning på

relativt lave 0.3mV, og en impedans på

38 Ohm. I andre enden har den matet

pre/power-kombinasjonen CT6 og

ET250S fra Conrad-Johnson, som igjen

har fôret et par Glenair med ST200 fra

Tannoy. Selv om disse høyttalerne har

en følsomhet på respektable 95 dB,

er det imponerende stille fra Sunilda

på tomgang. På dette området er den

faktisk helt i klasse med min private,

transistorbaserte Graham Slee Era

Gold/Elevator-kombo. Så oppgis også

signal/støy-ratioen til – 76dB.

Heller ingen antydninger overhodet

til brum eller andre nevrosefremkallende

urotilstander. Man må legge øret

nesten helt inntil strømforsyningsenheten

for der bare å høre en svak, svak

summing fra selve trafoen. Alt mekanisk

virker i det store og hele meget

tillitsvekkende. Kanskje med et lite

unntak for vridebryterne som justerer

for pickupnivå, hvor man kan oppleve

små antydninger til slarking. Muligens

skyldes dette at de relativt spinkle

stagene som nødvendigvis strekker

seg tvers gjennom fra front til bak (der

selve releene sitter montert) er av et

plastmateriale?

MUSIKK

Første plate ut er en 180 grams

spesialutgave av Santanas klassiske

«Abraxas», nå remastret av Mobile

Fidelity. Dette er en innspilling med

utpregede dynamiske kontraster, og Sunilda

gir kontant svar like fra begynnelsen

av. Peter Greens udødelige gitarsoli

fra «Black Magic Woman» står i Santanas

versjon klokkeklart og løsrevet fra

høyttalerne og helt i front av lydbildet,

gjengitt med en deilig rik og varm

klang helt uten tendenser til «skriking»

eller harde kanter. Totalt sett så virker

kanskje Sunilda en anelse mykere –

spesielt nedover i grunnoktavene – enn

den fantastisk gode Cary PH302 jeg

testet i et tidligere nummer, men det

kan muligens skylde at Dynavector er

en varmere klingende pickup enn både

Benz Micro og Ortofon Rohmann som

jeg benyttet da. Cary låter nok litt mer

typisk amerikansk i mellombassområdet,

men den hadde uansett stålkontroll

helt nederst. Det har forsåvidt Audio

Valve Sunilda også, men virker kanskje

en anelse «snillere» på noen områder.

Men definitivt ikke på noen måte tilbakelent

eller treg, for Sunilda avdekker

helt uten blygsel alle de myriader av

bittesmå – og større – perkusjonskrydderier

som «Abraxas» er spekket med,

og plasserer de frittsvevende rundt i

rommet mellom og over høyttalerne.

Noen ganger så jeg nesten skvetter, og

tenker; jøss – hvor kom den fra?!

Hifi handler kanskje også om lyder

og detaljer, mens highend handler mer

om musikk. Det gjør også Marianne

Faithfulls dobbeltalbum «Easy Come

Easy Go», med undertittelen «18 Songs

For Music Lovers». Damen har jo en

meget særegen stemme som mer enn

antyder «seksti-om-dagen» og mye annet

levd liv i overflaten, og derav kan

være en stor utfordring for mange musikkanlegg.

Men via Sunilda blir stemmen

gjengitt både varmt og organisk,

og hele tiden med de små raspende

detaljene tilstede uten at disse får dominere

presentasjonen. Nå kommer også

den tidligere omtalte stillheten lytteren

«Hifi handler kanskje

også om lyder

og detaljer, mens

highend handler

mer om musikk»

tilgode for fullt. Det er ingen ting som

kommer i veien eller tilsmusser Faithfulls

stemmeprakt, selv i de mest rolige

passasjer i musikken. Stemmen bærer

uanfektet gjennom hele lytterommet.

Bakgrunnen oppleves med andre ord

som helsvart, noe som bekreftes ytterligere

med Arvo Pärts «Miserere»

på platetallerkenen. Man får en fin

definisjon av selve opptaksrommet

som mer nøyaktig er St. Judes’s-on-the-

Hill i London, et lokale som på denne

innspillingen nærmest virker uendelig

inn i horisonten. Det mannsterke The

Hilliard Ensemble med assistanse av

Western Wind Choir bretter seg ut i

hele sin bredde og dybde med behørig

avstand mellom hver enkeltutøver, og

man skal være ateist inn til ryggmargen

for å fornekte estetikken i et slikt opptak.

Sunilda kombinerer kroppslighet og

transparens med største selvfølgelighet.

Sunilda kan også gjengi større

orkesterverk og barsk rock and roll

med betydelig grad av underholdningsfaktor.

Det er absolutt intet å utsette

på transienthurtigheten i en klassiker

som nettopp «Rock And Roll» med Led

Zeppelin. I remastret utgave er lyden

betydelig strammet opp, og antydningene

til den tidstypiske bøttelyden i trommene

er ikke lenger like dominerende.

Sunilda er med på å holde en taktfast

rytmikk, samtidig som vi nok en gang

får presentert nyansene. Dog husker

jeg nok Cary PH302 som kanskje strået

vassere på stramheten nedover og selve

punchet og artikulasjonsegenskapene

i pedal- og skarptrommeanslag. Pluss

et totalt sett mer storslagent lydbilde.

Men det låter absolutt ikke pudding av

Sunilda heller!

OPPSUMMERING

Når sluttstrek skal settes for denne

evalueringen av Audio Valve Sunilda

er kanskje det som imponerer aller

mest stillheten og roen i lydbildet.

Samtidig formidler Sunilda musikken

på en utpreget homogen måte, hvor

det ikke er lagt inn noen spesifikke

fremhevelser av bestemte frekvensområder.

I tidligere tider kunne man

ofte oppleve problemer med å få til

en ryddig og homogen dypbassgjengivelse

ved vinylavspilling, og det

sikkert av mange ulike faktorer. Både

pickuper, armer, motorer og alt annet

som tilsammen utgjør en komplett

platespiller blir stadig av bedre

kvalitet, og fenomener som rumble

og ujevn gangkonstans forekommer

jo knapt lenger selv i mer moderate

prisklasser. Uten at jeg tør å påstå noe

som helst, kan det virke som dagens

generasjon RIAA-trinn behersker selve

RIAA-ekvaliseringen – som jo tross alt

er et slikt komponents hovedoppgave

– med større presisjon og jevnhet.

Denne ekvaliseringsprossessen – som i

praksis går ut på å øke bassnivå og redusere

diskantnivå - er nødvendig for

å utjevne den nivåreduksjonen i bassområdet

og oppblåsingen av diskantnivået

som foretas ved selve mastringen

for vinyl etter RIAA-standarden. Bass

tar opp mest plass i en rille, og ved

å redusere denne får man plass til

mer signal i hver enkelt rille. Ved å

se på RIAA-trinnets målte accuracy,

kan vi lese hvor nøyaktig det matcher

standardkurven som benyttes under

mastringsprossessen. I Sunildas tilfelle

er denne oppgitt til +/- 0.25dB 20Hz -

20kHz, noe som absolutt er bra. Det vil

altså si at Sunilda gjennom hele det

hørbare frekvensområdet kun avviker

fra denne kurven med maksimum en

halv dB totalt. Jevnt nok for meg.

KONKLUSJON

Selv om jeg ikke er nesegrus begeistret

for utseendet på denne mastodonten av

et RIAA-trinn, finner jeg det vanskelig

å ikke like den. Det er i det hele tatt

vanskelig å finne noe negativt hverken

hva det lydmessige eller byggekvalitet

angår. Den som går til anskaffelse av

Audio Valve Sunilda får ikke bare et

komponent som gjør god gammeldags

vinylspilling til pur eufori - han får i

praksis to! Vinylbigamistens drømmepartner.

3


3 3

90

Hva bør stereoen koste?

Hi-fi’en

og

det gode livet!

Vi går nå inn i båtsesongen hvor mange av oss har lagt ned betydelige

beløp for å oppleve et par uker med flott båtvær. Men for stereoanlegget

er det godt vær hele året selv om lydkvaliteten er avhengig av den prisen

du betaler for anlegget. Men hvordan henger lydkvalitet og musikkglede

sammen. Og hvor ligger G-punktet for din musikk og din pengepung?

TEKST OG FOTO: KNUT VADSETH


3 3

92

Hva bør stereoen koste?

BUDSJETTANLEGG ANNO 2009

I

forrige blad testet vi en vanlig

3-veis dynamisk ”stuehøyttaler”

med en prislapp på nærmere en

halv million kroner om man også

skulle ha med tilpassede kabler, en nødvendighet

for best resultat. Dette er et

beløp som virker vanvittig for de fleste

når det gjelder god lyd som vi kan

glede oss over 365 dager i året, men

som ikke er all verden i båtverdenen.

Vi gjorde knapt noe forsøk på å hevde

at denne høyttaleren var noe løp og

kjøp objekt. men delte vår overraskelse

over å kunne høre entydige forbedringer

i lydkvaliteten i forhold til tidligere

referanser. Dette inkluderte f.eks. B&W

801, Respons Grand Dimension og den

nyss testede Avalon Indra; sistnevnte

med tilsvarende keramisk mellomtone

som også sitter i vår nye ”favoritt”;

Mårthen Design Coltrane.

”NESTEN” LIKE GOD

At visse interessegrupper klarte å virvle

opp en masse støy fordi man mente

at Fidelity ikke hadde tatt tilstrekkelig

høyde for at disse mye ”rimeligere”

høyttalerne er ”nesten” like gode, blir

litt komisk når man kan tenke seg at

99% av landets befolkning vil mene

at en hvilken som helst høyttaler over

10-tusen kroner uansett er galskap.

Selvfølgelig har dette flertallet som

alltid rett; ut fra sitt ståsted. Vi hi-fi

gærninger, jeg mener selvfølgelig

musikkelskere, har et annet ståsted og

en annen virkelighetsoppfattelse av

en fornuftig pris/kvalitet relasjon enn

de fleste. Problemet er at altfor mange

av oss, som undertegnede, mener at

egen grensesetting også burde være en

selvfølge for andre. Temmelig arrogant,

selvfølgelig.

Men før testen av Coltrane var jeg

altså overbevist om at ”stuehøyttalere”

med en prislapp mye over hundretusen

kroner var rent jåleri; her var knapt

mer å hente om man ikke ville gå for

kolossale linjekilder som Dynaudio Evidence

eller Dali Megaline som utvilsomt

kan tilby en helt spesiell holografisk

opplevelse, eller kjempsvære JM Lab’s

eller Wilsonhøyttalere som kan fungere

optimalt også i større rom enn hva vi

definerer som en vanlig norsk stue.

Så tok jeg som vanlig feil. Både

med hensyn til fokus, naturlig stemmegjengivelse

og generell oppløsning

var Coltrane entydig bedre enn de

andre, noe testpanelet også bekreftet. Å

karakterisere forskjellene som ubetydelige

eller dramatiske, blir imidlertid en

definsjonssak. Det er enkelt å innrømme

at kvalitetsforskjellen i forhold til

det betydelige prishoppet er beskjeden.

På den anne side er kvalitetsforskjellen

absolutt ”signifikant” og sannsynligvis

medvirkende til ytterligere glede over

favorittmusikken om du er så heldig at

prisen er uproblematisk. Men det siste

får stå litt åpent og mer som et spørsmål

enn som en påstand…

Det som er sikkert, er at det knapt er

Fidelity’s oppgave å definere hva som

er det ”beste” kjøpet for deg og din


musikk. Det er det bare du selv som

kan gjøre. Men vi kan kanskje hjelpe

til med en vurdering av hva man kan

forvente av lydkvalitet i ulike prisklasser.

Selvsagt blir dette en helt subjektiv

greie som vil bestrides av minst like

mange som er enige. Dette utgir seg

ikke for å være noe fasitsvar, men heller

litt en smule høyttenkning. Men det

er i det minste et destillat av mer enn

et halvt århundres begeistret hi-fi og

musikkinteresse.

Men aller først en advarsel…

MARy HAD A LITTLE LAMB…

Hermetisert musikk slik som vi kjenner

den, ble oppfunnet av amerikaneren

Thomas Alva Edison i 1887 ved å la

en hornformet og lydsamlende trakt

samle lyden og bevege en stift som

risset lydporet inn i en sylinder med

en aluminiumsfolie. Nå prosessen ble

reversert, kunne man med litt velvilje

oppfatte lyd. Folkloren vil ha det til at

verdens første musikkinnspilling var

HI-END ANLEGG ANNO1909

barnesangen ”Mary had a little lamb”,

foredratt av nærmeste familie.

Poenget var at samtlige tilstedeværende

ved denne første lydinnspillingen

jublet over ”den fantastisk naturtro

lydkvaliteten. Det var nesten som om

artisten stod rett foran deg”, mente

de tilstedeværende. Dersom dette kan

oppfattes også som verdens første

subjektive lydevaluering , er det grunn

til å holde på hatten! Hvor mye av det vi

hører fra stereoanlegget er ekstrapolering,

hjernens evne til å legge til å trekke

fra for å oppfylle tillærte forventninger

og erfaringer? På den annen side; om

det skulle være riktig at lyden oppleves

”bedre” ved at designet er rålekkert og

prisen høy; gjør dette noe om vi er enige

om at det er totalopplevelsen som teller?

HJEMMEKINO?

Det vi helt sikkert VET om psykoakustikk,

er at vi er mye mindre kritisk til

lydbildet om vi samtidig opplever dette

med et stort bilde, som med film. Selv

de av oss som måtte være overbevist

om det motsatte; hjernen klarer ikke

å bearbeide de samtidige sanseuttrykkene

fra øyet og øret uten kompromisser.

Det betyr i praksis at et lydanlegg

som fungerer glimrende til filmbruk,

også når det gjelder musikk, ikke

nødvendigvis er tilstrekkelig bra til å gi

deg optimal glede av musikken din når

denne må stå på egne ben. Det er derfor

helt alminnelig at man ved overgang til

et multikanal kinoanlegg spiller stadig

mindre musikk, mens actionfilmene

overtar arenaen. Er det slik vi ønsker

det?

Et bedre musikkanlegg kan avhjelpe

dette og kan finansieres ved å satse på

et godt stereoanlegg fremfor multikanal

til samme pris. Kompromisset for

musikken med å bruke alle pengene på

6 halvbra kanaler er entydig. Kompro-

«Hvor mye av det

vi hører fra stereoanlegget

er ekstra-

polering, hjernens

evne til å legge til

å trekke fra for

å oppfylle tillærte

forventninger.»

misset med å kjøre filmelyden i 2 gode

kanaler er mindre enn mange tror. De

mange lydeffektene fra filmen gir deg

også en ekstra tredimensjonal effekt

ved å fungere som en slags quadriofonisk

Q-sound som suger deg inn i

handlingen.

Det viktigste er likevel at selv det

enkleste stereoanlegg vil fungere overraskende

godt sammen med et stort

bilde i forhold til den elendige innebygde

lydkvaliteten de fleste flatskjermer

og TV’er tilbyr til vanlig. Så samtlige

musikkanlegg vi omtaler i denne

artikkelen, er også relevant sammen

med et stort bilde. Det viktigste med

sammenlikning med hjemmekino er

likevel at de fleste av oss har lettere

for å vurdere billedkvalitet enn lyd.

Vi har derfor valgt å sammenlikne de

forskjellige priskategorier med typiske

”hjemmekinoanlegg”, alt fra det aller

enkleste med en VHS-spiller til det siste

i meterforstørrelse med CinemaScope

med BluRay og buet lerret.

93


3 3

94

Hva bør stereoen koste?

Basis anlegget-ca. Kr. 10.000:

”28 tommeren med VHS-spiller”

Lyden av basisanlegget kan sammenliknes med

en god rørTV med VHS-spiller, mener Fidelity

Når det gjelder et mer ”vanlig” stereoanelgg til et moderat stort rom, er det vanskelig

å oppnå musikalsk ”magi” på denne siden av titusen kroner. Dette selv om

vi så gjerne vil tro på det motsatte. Selv om NAD 3020 jo er et hi-fi eventyr som vi

mer enn gjerne håper kan gjenta seg, så har vi knapt hørt forsterkere, CD-spillere

eller høyttalere i 2-3 tusen kroners klassen som ikke forbedres betydelig med bare

litt mer penger. Husk likevel på at disse betrakningene er fra et tilnærmet high-end

ståsted. I forhold til en billig klokkeradio vil selv et ”best buy” basisanlegg kunne

låte fantastisk.

Luksus budsjett kr.15.000-30.000:

” Flatskjerm med enkel DVD spiller”

I denne prisklassen sammenlikner vi lydbildet med det visuelle

inntrykk av en moderat priset flatskjerm i 32 tommer widescreen

sammen med en rimelig DVD-spiller

Siden våre lesere består enn mer enn vanlig interesserte musikkelskere, er det først

i neste gruppe, det vi kaller budsjettgruppen til 15-30.000 kroner, at vi begynner

å fornemme en slags tredimensjonalitet i ikke altfor store rom. Vi snakker ikke om

det magiske lydrommet man kan gå inn i med ørene som øyne, men uansett at det

noe større lydbildet også oppleves å gi en opplevelse av opptaksrommet tydelig

plassert i en halvsirkel bak høyttalerne

”Seriøs hi-fi” kr. 50.000-100.000:

”Stor HD flatskjerm med god DVD”

Et skikkelig hi-fi anlegg til opptil 100.000 kroner

er vel selve drømmen for de aller fleste av oss.

Med 3 noenlunde liktprisede hovedkomponenter til kr.20-30.000 pr stykk, er

vi i grenselandet mot ekte high-end, et begrep som skal uttrykke en forestilling

om det aller beste praktisk talt uten kompromisser, hverken

teknisk eller økonomisk. Selv et 100 tusen kroners anlegg har altså

små kompromisser som man forsøker å kamuflere så raffinert

som mulig med optimal matching.

High-end: kr. 250.000-400.000:

”God widescreen

HD projektor

med BluRay spiller”

Nå sammenlikner vi med de kjempestore

bilde du kan oppleve i et

mørkt rom med en god projektor og

widescreen 16:9 lerret. Og enten med

en råbra oppskalert DVD-spiller av toppklasse,

eller en BluRay-spiller.

I denne noe eksalterte prisklassen befinner vi oss på et

nivå de færreste av oss kan drømme om å oppnå før vi er blitt så

gamle at vi ikke lenger hører den fabelaktige overtonestrukturen fra det de mer

eksotiske diskantelementene. På samme måte som vi ikke hverken har tid eller

råd til de lange, eksotiske reisene før vi er blitt såpass giktbrudne og avhengige av

hjertemedisiner at vi burde holde oss hjemme ved peisen med nødnummeret for

hånden.

I neste nummer tar vi for oss grundigere vurderinger av de enkelte prisklasser med

eksempler på de beste kombinasjoner vi i Fidelity makter å sette sammen… 3


«Det var nesten som om

artisten stod rett foran deg,

mente de tilstedeværende.»

95


96

Neste nummer kommer

Grenseflytting

Heldige er de som etter noen sekunder med nytt utstyr i anlegget skråsikkert

kan si om det er skitt eller kanel. I virkelighetens verden opplever vi

i Fidelity at få produkter er best på alt, nesten uansett pris. Man må velge

sine kompromisser med takt og tone!

Vi presenterer i neste blad det nye referanseanlegget

til Fidelity som IKKE er indentisk med det på bildet.

Det er heller ikke ”verdens beste” eller det ”perfekte”

kompromiss, men er simpelthen det mest grenseprengende

anlegg vi har klart å skru sammen med tilgjengelig

kapital. Og kabler blir i den sammenheng like viktig som

andre komponenter i lydkjeden. Dette ikke minst om vi skal

kunne oppnå holografisk tredimensjonalitet. I den sammenheng

er vårt nye referanseanlegg det beste vi har hørt.

Men da benytter vi en CD-spiller som mangler litt av

det ”trøkket” i mellombassen vi synes er viktig, mens for

eksempel vår nyoverhalte Krell KPS 25sc er tilbake i stua

med den flotteste grunntone og mellomtoneområde vi har

hørt, selvfølgelig da også med uovertruffen stemmekvalitet.

Jøss, så bra en 10 år gamnmel CD-konstruksjon fremdeles

kan være. MEN, den er ikke like uovertruffen på holografi og

stillhet mellom transientene, dessverre.

Men hvilken av disse er totalt sett BEST? Og er det hjernen,

hjertet eller magen som skal få bestemme det?

wAwAC, AyON OG ROwLAND

Vi har invitert Oslo Audio Society til en lytt på vårt nye referanseanlegg

for om mulig å finne noen fellesnevnere på hva

som er ”best”. Hva betyr for eksempel ”musikalsk” utenom at

det er et kjekt ord å gripe til for å fortelle at dette er en lyd

man liker, men som man ikke er istand til å beskrive eller

begrunne?

Vi lurer likevel på om dette er et uttrykk vi må gripe fatt i

når vi skal teste den hittil dyreste forforsterkeren vi har fått i

hus. Er den også den beste? Wawac Audio Lab er et japanske

super high-end firma som håndlager noen av verdens mest

utsøkte rørprodukter. Vi har ikke rukket mer enn å ta ledsagene

bilde, men gleder oss vilt til å sjekke ut denne kostbare

(ca. Kr.180.000) forforsterkeren i vårt nye referanseanlegg.

Skal vi sprenge enda noen grenser, eller vil vi oppdage at

”ingen” forforsterker er den beste forforsterkeren etter vår

nylige erfaring med dSC Puccini.

Men også Ayon Audio leverer imponerenede rørlyd, men

til mer moderate priser. Vi sjekker deres siste integrerte for å

høre hvordan den ter seg i forhold til vår Cary favoritt (med

det lange navnet) i dette bladet. Og hvordan vil den klare seg

mot en ny integrert ICE-power konstruksjon fra Rowland?

Og får vi med denne neddrosslede versjonen noe mer enn en

flik av den utrolige lydkvaliteten vi oppnådde med de store

monoblokkene i nr. 36?

Og hvordan vil den kolossale integrerte kraftforsterkeren

fra amerikanske McIntosh høres ut for skandinaviske ører?

Testpanelet var noe skeptisk til formidlingen av drama ved

klassisk musikk, men lot seg imponere over kontrollen, storheten

og ikke minst den fabelaktige gøyfaktoren i musikkformidlingen

av det meste annet. Og hvor mye bedre kan en

60tusen kroners forsterker bli ved utskifting av en skrullete

kontakt til 60 øre?

PENGA OG LIVET

Ellers har vi fått inn den helt nye Tannoy Definition som Jan

Myrvold mener må være et virkelig godkjøp i mellomprisklassen.

Og når det gjelder pris/kvalitet fortsetter vi vår lille

kåseriserie med betraktninger over hva man kan forvente

av lydkvalitet i ulike prisklasser. Og vi vil prøve å foreslå

spesielle godkjøp i de ulike klasser basert på den samlede

redaksjons lange praktiske erfaring.

Et av anleggene er et kombinert stereo/multikanalanlegg

hvor storparten av budsjettet går til stereokanalene. Og for

de som er skeptiske til ”hjemmekino”; det er fra denne siden

vi nå får de nye BluRay audio formatene som kan overta for


i månedskiftet juni/juli

SACD. Denne utviklingen for bedre lydformater til oss hi-fi

gærninger hadde vært helt utenkelig om teknologien ikke

hadde hatt en vid appell til et langt større hjemmekinopublikum.

Den nye testskiva til det allerede verdenskjente norske

lydstudioet 2L, har både CD, SACD og BluRay og vil fortelle

oss litt om hva som skjer på den fronten…

GODT FOR NOE?

Alle har hørt og lest om amerikansk bilindustri

som virkelig sliter om dagen. Men hi-fi bransjen

har det ikke stort bedre. Dette kan dessverre bety

at noen av de beste produktene simpelthen forsvinner

fra markedet, men på kort sikt kan det også

bety uvanlig gode kjøp. En av de større importørene

av amerikansk hi-fi ustyr har fått så gode tilbud fra

pengelense amerikanske produsenter at prisen i

Norge nærmest kan halveres på visse produktgrupper.

Vi sjekker ut et anlegg med integrert forsterker

og CD-spiller som er satt ned fra rundt 50-tusen til

det halve. For godt til å være sant?

SOMMER OG SOL!

Siden neste blad blir ”sommernummeret”, tillater vi

oss trekke frem bildet av vår sommerredaksjon som

vi idag flytter ut med Mac og telefon. Fidelity går

altså fra å være en kjøkkenbenkbedrift til et ”lysthus”

foretak! En forbedring, spør du meg. Så står det et skilt

på redaksjonsdøra om at vi ”er i hagen”, så sitter vi forhåpentligvis

midt inn i all den klorofyll vi kunne ønske

oss i en storby og hamrer løs på tastaturet mens Boston

CD-receiver veksler mellom P-2 og en bunke CD’er.

Og igjen forundres jeg over hvor bra små og enkle

anlegg kan låte i riktige omgivelser. Uansett håper jeg det

blir litt plass til vår vanlige sommerkavalkade over flyttbare

”high-end” anlegg for hytta, båt og terassen. Og altså lysthuset…

Ha en deilig vår!

Med hilsen

Knut V og redaksjonen

97


Kundeservice: fidelity@kundetjeneste.no • Media Connect AS, PB 256 Økern, 0510 Oslo • tlf 23 36 19 38 • faks 23 36 19 01

98

www.audiofidelity.no

UTSOLGT

UTSOLGT UTSOLGT

Abonnér på Fidelity:

Kun 475,- NOK for 1 år = 6 utgaver

Enklere og rimeligere betaling med VISA etc.

UTSOLGT UTSOLGT

Nyhet!

UTSOLGT

UTSOLGT

UTSOLGT

UTSOLGT

Nr. 1, 2, 3, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 13, 14, 26 og 30 er utsolgt

GRATIS NEDLASTING AV TIDLIGERE UTGIVELSER

Vi har nå lagt ut tidligere utgaver av Fidelity på våre nettsider!

Bladene ligger som gratis nedlastbare PDF-filer.

Det er foreløpig 12 måneders ”karantenetid”.

www.audiofidelity.no

UTSOLGT UTSOLGT

UTSOLGT

UTSOLGT

More magazines by this user
Similar magazines