rapport_mussp_online

treningforlivet

rapport_mussp_online

MST-rapport 1/2013

MST-rapport 1/2013

Et muskel- og

skjelettregnskap

Forekomst og kostnader knyttet til skader,

sykdommer og plager i muskel- og skjelettsystemet

Et muskel- og

skjelettregnskap

Forekomst og kostnader knyttet til skader,

sykdommer og plager i muskel- og skjelettsystemet

Even Lærum

Søren Brage

Even Lærum

Camilla Ihlebæk

Søren Brage

Kjetil Johnsen

Camilla

Bård Natvig

Ihlebæk

Kjetil

Eline Aas

Johnsen

Bård Natvig

Eline Aas

MUSKELL OG SKJELETT TIÅRET

FELLES MOBILISERING 2010 - 2020

1


2

Copyright©2013 MST

Muskel og Skjelett Tiåret (MST)

v/ FORMI, Klinikk for kirurgi og nevrofag,

Oslo universitetssykehus - Ullevål.

Postboks 4956 Nydalen, 0424 Oslo

Opplag: 250

ISBN 978-82-303-2311-3

Design/layout: Hothorse Design Bureau

Rapporten kan lastes ned, eventuelt bestilles som trykket utgave fra www.formi.no


Forord

Muskel og Skjelett Tiåret (MST) er den norske avdelingen av det internasjonale nettverket The Bone and

Joint Decade (BJD) – også kjent som ”Global alliance for musculoskeletal health”.

I Norge har MST 11 medlemsorganisasjoner hvor pasient-og helseprofesjonsorganisasjoner og sentrale

fagmiljøer alle er representert. Vårt hovedformål er nasjonalt, som internasjonalt, å øke oppmerksomheten

og stimulere til tiltak og økt kunnskap ved skader, sykdom og plager i muskel- og skjelettsystemet.

MST tok i tråd med dette initiativ til og har bidratt med økonomisk støtte til å utarbeide et oppdatert ”muskelog

skjelettregnskap” for å kartlegge forekomst og kostnader i Norge knyttet til feltet, noe vi som nasjon har

manglet siden rapporten ”Plager flest, koster mest” ble publisert av Nasjonalt Ryggnettverk i 2004.

Prosjektet er finansielt støttet av Helsedirektoratet som også har bidratt med bibliotekarhjelp og viktige

innspill til kapittelet om samfunnsøkonomiske konsekvenser.

Vi er svært takknemlige for at professor Even Lærum, som også var med å utarbeide den forrige rapporten,

har vært villig til å påta seg den store og viktige oppgaven med å lede rapportarbeidet.

Vi gratulerer og retter en stor takk til Lærum og hans medarbeidere for å ha løst oppdraget med denne viktige

rapporten på en forbilledlig måte, og som utvilsomt vil være til stor nytte for alle våre medlemsorganisasjoner

og andre som befatter seg med å bedre muskel- og skjeletthelsen i Norge.

Det er vårt håp at rapporten vil bidra til økt og målrettet innsats mot vårt mest kostbare folkehelseproblem

nå og i tiden fremover.

Oslo, 13. mai 2013

Kiropraktor Jakob Lothe

Styreleder Muskel- og Skjelett Tiåret i Norge

3


Innholdsfortegnelse

Kapittel 1: INNLEDNING 09

-Formål og målgrupper 09

-Arbeidsgruppen 10

-Eksterne rådgivere 10

-Andre bidragsytere 11

Kapittel 2: SAMMENDRAG 12

-Generelt om forekomst av MUSSP 12

-Nakkeplager 12

-Nakkeslengskader/Whiplash associated Disorders, (WAD) 13

-Ryggplager 13

-Bekkenleddsplager 14

-Revmatiske sykdommer 15

-Osteoporose/benskjørhet 15

-Skader 15

-Samfunnsøkonomiske kostnader 16

-Små og reduserte forskningmidler 16

-Oppsummering og konklusjon 17

Kapittel 3: METODE 18

Kapittel 4: GENERELT OM MUSKEL- OG SKJELETT SKADER, SYKDOMMER OG PLAGER

(MUSSP) 19

-Forekomst 19

-Konsekvenser 20

-Årsaker, risikofaktorer og forløp 20

-Subjektive helseplager, MUPS 21

Kapittel 5: NAKKEPLAGER 21

-Forekomst 22

-Konsekvenser 23

-Årsaker, risikofaktorer og forløp 23

Nakkeslengassosierte plager/Whiplash associated Disorders, (WAD) 24

-Forekomst 25

-Konsekvenser 25

-Årsaker, risikofaktorer og forløp 26

5


6

Kapittel 6: RYGGPLAGER 26

-Forekomst 27

-Konsekvenser 27

-Årsaker, risikofaktorer og forløp 28

Kapittel 7: BEKKENLEDDSPLAGER 30

-Forekomst 30

-Konsekvenser 31

-Årsaker, risikofaktorer og forløp 31

Kapittel 8: REVMATISKE SYKDOMMER 32

Revmatoid artritt – leddgikt 32

-Forekomst 32

-Konsekvenser 33

-Årsaker, risikofaktorer og forløp 33

Juvenil revmatoid artritt – barneleddgikt 34

-Forekomst 34

-Konsekvenser 34

-Årsaker, risikofaktorer og forløp 34

Spondyloartritter, inkludert Bekhterevs sykdom 34

-Forekomst 35

-Konsekvenser 35

-Årsaker, risikofaktorer og forløp 35

Psoriasisartritt 36

-Forekomst 36

-Konsekvenser 36

-Årsaker, risikofaktorer og forløp 36

Urinsyregikt 36

-Forekomst 36

-Konsekvenser 37

-Årsaker, risikofaktorer og forløp 37

Polymyalgia rheumatica 37

-Forekomst 37

-Konsekvenser 37

-Årsaker, risikofaktorer og forløp 37

Andre revmatiske og leddgiktlignende sykdommer 38


Artrose/degenerativ leddsykdom, ”slitasjegikt” 38

-Forekomst 38

-Konsekvenser 39

-Årsaker, risikofaktorer og forløp 39

Kronisk utbredte muskelsmerter/fibromyalgi 40

-Forekomst 40

-Konsekvenser 40

-Årsaker, risikofaktorer og forløp 41

Kapittel 9: OSTEOPOROSE/BENSKJØRHET 41

-Forekomst 41

-Konsekvenser 42

-Årsaker, risikofaktorer og forløp 42

Kapittel 10: SKADER 43

-Forekomst 43

-Konsekvenser 44

-Årsaker, risikofaktorer og forløp 44

Kapittel 11: SAMFUNNSØKONOMISKE KOSTNADER 45

Helsetjenestens kostnader 45

-Type kostnader 45

-Kvantifisering og datakilder 46

Kostnadsvurdering 46

-Behandlinger ved sykehus 46

-Bildediagnostikk 48

-Rehabilitering 48

-Fastlege 48

-Fysioterapi 49

-Kiropraktor 49

-Hjelpemidler 49

-Medikamenter 49

Totale kostnader for helsetjenesten 50

Kostnader ved sykefravær 50

-Andre trygdeytelser 52

-Beregningsgrunnlaget 53

-Samlede trygdeutgifter 53

-MUSSP-andeler 53

7


8

-Utgifter fra NAV på 41 milliarder for MUSSP i 2009 54

-Rygglidelser har blitt mindre vanlig som årsak til sykefravær 55

-Endringer i diagnosefordeling 56

Estimerte samfunnsøkonomiske kostnader 57

-Andre kostnader 58

-Estimerte kostnader for enkelte diagnoser 58

Kapittel 12: RESSURSER TIL FORSKNING 59

-Norges forskningsråd (NFR) 60

-Helseforetakene 60

-Extrastiftelsen 60

-Andre ressurser 60

-Kommentarer 61

Kapittel 13: DISKUSJON OG KONKLUSJON 61

-Generelt 61

-Kostnadsberegningene mest endret 62

-MUSSP plager fortsatt flest 63

-Mye plaget 64

-Koster fortsatt klart mest 65

-Stort potensiale for kostnadsreduksjon og forebygging 65

-Fortsatt lav prioritet 67

-Små og reduserte forskningsmidler 67

Hovedkonklusjon 68

Kapittel 14: REFERANSER 69


Kapittel 1:

Innledning

Foreliggende rapport er en oppdatering og revisjon av ”Plager flest – koster mest”, en rapport som ble

utgitt av Nasjonalt ryggnettverk i 2004. Oppsummerte nøkkelfakta i rapporten fra 2004 var blant annet at

muskel- og skjelettlidelser var svært utbredt i befolkningen og av stor betydning for folkehelsen, i særlig

grad for førlighet og livskvalitet. Hele 46 % av sykefraværet og 33 % av uførepensjoner skyldtes muskelog

skjelettlidelser, og den samlede kostnad ble estimert til å ligge mellom 37 og 44 milliarder kroner. Sett

opp mot dette var bevilgningen til forskning relatert til MUSSP (Muskel- og skjelett skader, sykdommer og

plager) bare 6 % av den totale bevilgningen innen medisin og helse i 2003. Feltets store betydning både for

den enkelte pasient, samfunnsøkonomisk og helsepolitisk ble understreket.

Rapporten har blitt mye sitert og ble raskt utsolgt. Fra flere hold, ikke minst fra helsepolitikere, er det i

den senere tid blitt påpekt at storparten av kildegrunnlaget etter hvert var over 10 år gammelt og at det

derfor er ønskelig med en oppdatert, revidert utgave, med særlig vekt på eventuelle endringer i forekomst

og kostnader.

Av sistnevnte grunn er gruppen som har utarbeidet denne reviderte utgaven blitt utvidet med personer med

spesiell kunnskap innen epidemiologi, helseøkonomi, og trygde- og samfunnsmedisin. Det er også vektlagt

at forfatterne har dekkende kunnskap innen MUSSP-feltet generelt og knyttet til rapportens hovedemner.

Disse omfatter skader, sykdommer og plager knyttet til hele ryggsøylen, ledd, osteoporose og det vi har valgt

å kalle andre muskel- og skjelettplager, for eksempel fibromyalgi og tendinitter.

For hver tilstand/underkapittel har vi beskrevet en kortfattet definisjon, forekomst, konsekvenser - særlig

vedrørende funksjon og livskvalitet, årsaker, risikofaktorer og forløp. Uklarheter og overlapping vedrørende

definisjoner, begrep og diagnostiske kriterier for de ulike tilstandene har vært en utfordring og kan gjøre

tallangivelser både mangelfulle, vanskelige å tolke og sammenlikne. Vi har valgt å bruke samlebegrepet

MUSSP for muskel- og skjelett skader, sykdommer og plager. Tilsvarende har vi valgt å benytte begrepet

bekkenleddsplager som er funnet å ha åtte andre helt eller delvis overlappende uttrykk.

Når det gjelder litteratur og kildegrunnlag har vi lagt hovedvekt på norske publikasjoner og tatt med

utenlandske kilder hvis de fra eget land ble ansett som særlig mangelfulle, eller at internasjonale studier ble

vurdert spesielt relevante.

Formål og målgrupper

Viktigste formål med rapporten er å gi en oppdatert, utvidet og evidensbasert oversikt over forekomst

og kostnader knyttet til muskel- og skjelettlidelser i form av skader, sykdommer og plager. Det beskrives

definisjoner og konsekvenser i form av innvirkning på funksjon og livskvalitet, kostnader, samt årsaker,

risikofaktorer og forløp. Det har ikke vært arbeidsgruppens mandat å vurdere effekter av behandling og

tiltak, heller ikke å se på cost-benefitanalyser.

9


10

Et delmål er at rapporten kan gi økt oppmerksomhet og bevisstgjøring vedrørende MUSSP sin betydning.

Viktige målgrupper er helsepolitiske myndigheter, media, forskere, andre fagfolk innen helsesektoren,

pasienter og pasientorganinsasjoner.

Arbeidsgruppen:

Even Lærum Redaktør og leder. Professor dr. med., tidligere leder av

Formidlingsenheten for muskel- og skjelettlidelser (FORMI), Oslo

Universitetssykehus -Ullevål

Synnøve Tafjord Lærum Medredaktør og prosjektkoordinator, HELSUM AS

Søren Brage Forsker, dr. med., Universitetet i Oslo

Camilla Ihlebæk Professor, Seksjon for folkehelsevitenskap, Universitetet for Miljøog

Biovitenskap

Kjetil Johnsen Tidligere rådgiver ved FORMI, Oslo universitetssykehus.

Høgskolelærer, Atlantis Medisinske Høgskole

Bård Natvig Professor dr. med., Avdeling for allmennmedisin, Institutt for Helse

og samfunn, Universitetet i Oslo

Eline Aas Dr. polit., Førsteamanuensis, Universitetet i Oslo

Eksterne rådgivere

Arbeidsgruppen har også tilknyttet seg eksterne rådgivere som har gitt gode råd underveis, eller kommentarer

og forslag til endringer før rapporten har blitt utgitt. Vi vil takke:

Dag Bruusgaard Professor emeritus dr. med., Avdeling for allmennmedisin, Institutt

for Helse og samfunn, Universitetet i Oslo

Erik L. Werner Dr. med., spesialist i allmennmedisin, seniorforsker,

Allmennmedisinsk Forskningsenhet, Uni helse Bergen

Eilin Ekeland Fysioterapeut, Forbundsleder Norsk Fysioterapeutforbund

Johan Lund Forsker, PhD, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo

Britt Stuge Fysioterapeut, PhD, forskningsleder i fysioterapi, KKN, Oslo

universitetssykehus

Jan Sture Skouen Professor dr. med., Institutt for global helse og samfunnsmedisin,

Universitetet I Bergen

Kåre Birger Hagen Enhetsleder/professor, Nasjonal Kompetansetjeneste for

Revmatologisk Rehabilitering,Revmatologisk avdeling,

Diakonhjemmet Sykehus, Oslo


Øystein P. Nygaard Overlege/professor dr. med., Nevrokirurgisk avdeling St. Olavs

hospital.

Tore Kristian Kvien Avdelingssjef/professor, Revmatologisk avdeling, Diakonhjemmet

Sykehus, Oslo

Jan Arvid Falch Professor emeritus, dr. med., Endokrinologisk avdeling, Aker

univeritetessykehus, Universitetet i Oslo

Lidziya Vanahel Ulvenes Rådgiver, Avdeling for legemiddel- og tannhelserefusjon,

Andre bidragsytere

Helsedirektoratet

Vi vil også takke andre bidragsytere som har bistått arbeidsgruppen med informasjon, ferdigstillelse og

utgivelse av rapporten:

Helsedirektoratet har gitt økonomisk støtte til prosjektet og stilt til rådighet direktoratets ansatte

for profesjonell bistand og rådgivning. Rådgiver Lidziya Vanahel Ulvenes, Avdeling legemiddel- og

tannhelserefusjon har gitt viktige råd og kommentarer underveis til det helseøkonomiske kapittelet og

spesialbibliotekar Hege Sletsjøe, Avdeling bibliotek og publikasjoner, har gitt viktig bistand i forbindelse

med oppsett av referanser.

Bibliotekar Tiril Bonnevie ved Oslo universitetssykehus – Ullevål, har bidratt med litteratursøk. Roar Høidal

har innhentet og bearbeidet data for kostnader knyttet til fysioterapitjenesten.

I tillegg har Ellen Charlotta Wendel, Nina Emaus, Sølvi Lerfald, Eli Drivdal, May Britt Kjelsaas, Hilde

Olerud, Ola Lillenes, Peter R. Martin, Kristin Svanquist, Terje Melhuus Line, Anne Negård, og Per Øivind

Gaardsrud bidratt med viktige opplysninger vedrørende tall, statistikker og andre fakta til rapporten.

11


12

Kapittel 2:

Sammendrag

Vi har valgt å lage et forholdsvis omfattende sammendrag som gir tilstrekkelig informasjon utover bare

nøkkelfakta og som kan leses selvstendig for dem som ønsker en kortfattet versjon.

Generelt om forekomst av MUSSP

Vel 75 % av alle voksne i Norge opplever smerter eller plager fra muskel- og skjelettsystemet i en eller annen

form i løpet av en måned. Det meste av dette er lette plager, som ikke krever behandling. Det er imidlertid en

betydelig del av befolkningen som har kroniske smerter.

Det er vanligst å ha plager fra korsryggen, nakken og skuldrene. Det er også mange som har smerter i

hofter, bekken og knær. Ofte er det ikke mulig å stille spesifikke diagnoser på slike plager, og mange har

symptomdiagnoser. De fleste som har plager fra muskel- og skjelettsystemet har plager fra flere områder og

ofte mange symptomer fra andre organer og kropsdeler.

Korsryggsplager er den hyppigste årsaken til sykefravær (11 %) og uførhet (9 %) blant muskel- og

skjelettplagene. Nakke- og skulderplager er også vanlige årsaker til sykefravær. Utbredte og uspesifikke

muskel- og skjelettsmerter, ofte sammen med andre symptomer, er en viktig risikofaktor for uførhet.

Nakkeplager

Smerter lokalisert til benede strukturer, ledd og muskler mellom bakhodet og til og med 7. halsvirvel, inklusiv

muskulaturen bakenfor den skrå halsmuskel, er definert som nakkesmerter. Smertene kan stråle ut i skulder

og hele armen og forekomme sammen prikkinger, nummenhet og nedsatt muskelkraft (nerverotaffeksjon).

Viktigste spesifikke årsaker til nakkesmerter er skiveprolaps/spinal stenose, traumer/brudd, maligne

sykdommer, infeksjoner og systemiske/revmatiske sykdommer.

Ett-årsprevalensen av nakkesmerter i den generelle befolkningen ligger mellom 30 og 50 %. Variasjonen i

forekomsten henger sammen med blant annet ulikheter i definisjon og metode. Andelen som plages daglig,

eller har hatt nakkesmerter mer enn tre måneder siste år, er omkring 20 %. Blant norske skolebarn oppgav

15 % av guttene og 18 % av jentene nakkesmerter ukentlig eller oftere.

Nakkeplager forekommer hyppigst hos kvinner, yngre, voksne middelaldrende og yrkesaktive. Mange med

langvarige nakkesmerter har høy forekomst av komorbiditet (samtidig andre symtomer og/eller sykdom)

med smerter fra andre kroppsdeler, tretthet, mave-tarmplager, svimmelhet, angst og depresjon.

Mellom 11 og 14 % i den yrkesaktive befolkning opplever begrensninger i dagligdagse aktiviteter. Særlig

individer med langvarige plager og mye komorbiditet/utbredte smerter opplever redusert livskvalitet,

funksjon og arbeidsevne. Nakkelidelser forårsaker 3,8 % av alle sykefraværstilfeller, og 3 % av alle nye tilfeller

av uføretrygd.


Høy kroppsmasseindeks og lav grad av fysisk aktivitet kan gi økt risiko for å utvikle kroniske nakkesmerter.

Viktigste arbeidsrelaterte faktorer inndeles i fysiske, individbaserte og psykososiale/organisatoriske.

De fleste som rammes av nakkeplager blir bra av den første episoden. Mellom 50 og 85 % får ett eller

flere residiver1 . Unge har bedre prognose, mens generelt opplevd dårlig helse, tidligere nakkesmerter,

psykiske lidelser/psykososiale problemer er assosiert med dårligere prognose. Optimistisk holdning, god

mestringsevne og fysisk aktivitet på fritiden bedrer prognosen.

Nakkeslengskader/Whiplash associated Disorders, (WAD)

Nakkeslengskader eller WAD er nakkeplager som følge av en rask bevegelse i nakken, enten langt bakover,

forover eller til siden med påfølgende rask tilbakebøyning, eventuelt rotasjon. Dette kan føre til skader på

en rekke strukturer i nakken og den forlengede ryggmarg og gi et bredt spekter av symptomer. De vanligste

symptomene oppstår umiddelbart eller kort tid etter ulykken i form av smerter i nakken med stivhet i

musklene, hodepine, svimmelhet, smerter som stråler ut i kjeve, skuldre og armer, synsforstyrrelser, engstelse

og depresjon.

Varer symptomene over 6 måneder brukes betegnelsen kronisk nakkeslengsyndrom. Det er stor faglig

uenighet om lidelsen både vedrørende kriterier for diagnosen og hvorvidt kronisk nakkeslengsyndrom

representerer en egen enhet, eller bare er et kronisk smertesyndrom uten sammenheng med skaden.

Generelt varierer forekomsten av WAD mye fra land til land og med etnisitet. I Norge påregnes årlig over

2 000 nye tilfeller av nakkeslengskader forårsaket av biluhell. Hos 3-5 % vil det utvikle seg symptomer innen

tre dager. Hos et mindretall av disse igjen blir plagene kroniske. Livstidsprevalensen er rundt 3 %. Bare 10 %

av skadene medfører medisinsk invaliditet på mer enn 10 %.

Kronisk nakkeslengsyndrom er karakterisert av høy forekomst av komorbiditet med multiple symptomer og

funksjonsforstyrrelser fra en rekke organer. En forklaring kan være sentral og perifer sensitivisering med

økt signaloverføring i synapsene hos individer med økt sårbarhet. Det synes å herske bred enighet om at

akutt nakkeslengskade hos et stort flertall av pasientene er en selvbegrensende tilstand med god prognose.

Årsaker og risikofaktorer for utvikling av kronisk nakkeslengsyndrom synes å være mange og sammensatte.

Ryggplager

De vanligste ryggplager er i form av korsryggsmerter som er smerter i området mellom nederste ribbein

og setemuskulaturen. Stråler smertene nedenfor kneet er det ofte isjias. Livstidsprevalensen er på rundt

60-80 %. Halvparten av befolkningen har hatt vondt siste år og cirka 40 % siste måned. Til enhver tid

opplever 15-20 % å ha plager. Hos det store flertallet kommer og går ryggsmertene, og med varierende

intensitet. Variasjoner i forekomsten avhenger blant annet av alder, utdanning, yrke, kultur/etnisitet,

livsstils- og psykologiske forhold. Forekomsten av selvrapporterte korsryggsmerter har generelt endret seg

lite de siste par tiår. I global sammenheng er korsryggsmerter viktigste enkeltårsak til antall år med redusert

funksjonsevne, med nesten 11 %.

1 Residiv er tilbakevendende episoder av sykdom, plager eller skader med symptomfrie intervaller av minst 3 måneders varighet

13


14

Et stort antall pasienter med langvarige korsryggsmerter opplever samtidig å ha smerter andre steder eller

andre plager som tretthet, fordøyelsesplager, søvnforstyrrelser, angst og depresjon.

Ryggsmerter var i 2010 den største undergruppen innen MUSSP som årsak til sykefravær og andre

trygdeytelser, og ble året før funnet å være medisinsk årsak til 13 % av alle sykmeldinger som varte lenger enn 8

uker. I perioden 2000-2012 var det en markert nedgang i antall tilfeller der rygglidelser var årsak til sykefravær

og uføreytelser. Det er usikkert om dette skyldes at behandlere nå i større grad vektlegger betydningen av

å opprettholde vanlig aktivitet i smerteperioden, eller om det dreier seg om en diagnosejustering ettersom

sykefraværet for lettere psykiske lidelser og ”annet” har økt tilsvarende.

Konsekvenser av korsryggplager for funksjon i daglig- og arbeidsliv er avhengig av utbredelsen av

tilleggssmerter og med tydelig sammenheng mellom redusert funksjon og økt sykmelding ved utbredte/

generaliserte smerter i muskel- og skjelettsystemet.

Årsaker og risikofaktorer er fortsatt preget av et multifaktorielt, bio-psykososialt bilde. Hos rundt 10-15 % av

pasientene kan det påvises en eller flere spesifikke årsaksfaktorer som prolaps/skade av mellomvirvelskive,

trang ryggmargs- eller nerverotkanal, underliggende patologi som revmatisk sykdom, infeksjon/betennelse,

brudd eller svulster. Andre årsaker- og risikofaktorer kan være psykososiale, livsstils- og yrkesrelaterte og

genetiske. Arbeidstakere med mye løfting, vridning, ensformig arbeid og helkroppsvibrasjon rapporterer

oftere ryggplager enn de med liten fysisk belastning i jobben.

Tilbakevendende episoder med ryggsmerter er generelt hyppig og opptil 70 % kan ha tilbakefall i løpet av et

år. For den enkelte episode er prognosen god og flertallet blir mye bedre eller bra i løpet av få uker.

Bekkenleddsplager

Med bekkenleddsplager menes her både skader, sykdommer og plager relatert til muskel- og skjelett systemet

i bekkenringen med dets to hofteben, korsben og haleben, ledd, ligamenter (leddbånd) og muskulatur.

Bekkenløsning refererer til hormonbetingede forandringer i bekkenledd og leddbånd som blir løsere og

mer tøyelig i graviditeten for å klargjøre for fødselen, som en naturlig prosess, men som også kan føre til

invalidiserende plager. Symptomene er lokalisert til symfyse og lyske og de lite bevegelige bekkenleddene

baktil mellom hofteben og korsben. Plagene provoseres ofte av å gå, stå, snu seg i sengen, løfte og bære.

Tallene over forekomst er beheftet med usikkerhet på grunn av variasjoner i definisjon og diagnosekriterier.

Rygg- og/eller bekkenleddssmerter oppleves av cirka halvparten av alle gravide. Det er imidlertid sterk

dokumentasjon for insidens (hyppighet) av bekkenleddssmerter på 20 % under svangerskapet. De fleste blir

symptomfrie i løpet av 2-3 måneder etter fødsel. Under 10 % rapporterer bekkenleddssmerter lenge etter

fødsel og cirka 3 % angir å ha betydelige problemer, ofte med redusert helserelatert livskvalitet og funksjon

til følge. Omtrent 5 % av alle sykmeldinger hos kvinner i alderen 20-39 år skyldes plager i svangerskapet.

Rygg- og bekkenleddsplager dominerer klart.

Hyppigst registrerte risikofaktorer for bekkenleddssmerter er bekkenleddssmerter i tidligere svangerskap

og tidligere ryggsmerter. Mulige årsaksfaktorer er hormonelle, biomekaniske med økt eller asymmetrisk

mobilitet av iliosacralledd, motorisk kontroll og stress av ligamentsstrukturer. Spesifikke årsaker som

Bekhterevs sykdom og psoriasisartritt er sjelden.


Revmatiske sykdommer

Blant de revmatiske sykdommene skiller man mellom inflammatoriske (ikke-infeksiøse kroniske

betennelsessykdommer) og ikke-inflammatoriske. Blant de inflammatoriske er revmatoid artritt (leddgikt)

som rammer i overkant av 0,5 % av befolkningen den vanligste. Omtrent 1 250 nye tilfeller av revmatoid

artritt diagnostiseres hvert år i Norge. Revmatoid artritt kan ramme mennesker i alle aldre, men antall

nye tilfeller øker med alderen og når en topp ved 60-års alder. Kvinner får oftere leddgikt enn menn, og

kjønnsforskjellen i forekomst er størst før 50 års alder. Spondyloartritter (betennelse i ryggledd), inkludert

Bekhterevs sykdom, er vanligst hos menn, mens psoriasisartritt (leddbetennelse) er like vanlig hos kvinner

og menn. Den samlede forekomst av spondyloartritter er også i overkant av 0,5 %.

Mye tyder på at leddgikt er blitt en mindre alvorlig sykdom de siste tiårene, blant annet på grunn av bedre

behandling, spesielt på grunn av biologiske legemidler, men sykdommen gir fortsatt store problemer med

funksjonsevne for mange.

Blant de ikke-inflammatoriske er artrose, en degenerativ leddsykdom som tidligere ble kalt slitasjegikt

vanligst. Over 10 % av den voksne befolkningen har artrose i minst et ledd, oftest i kne, hofte eller hånd og

forekomsten av artrose øker med økende alder. Artrose kan ofte gi sykmelding og uførhet. Artrose gir lengre

varighet på sykmeldingsperiodene enn noen annen muskel-skjelettlidelse. Artrose gir også ofte uførhet når

den oppstår i yrkesaktiv i alder.

De som har kroniske og utbredte muskelsmerter får ofte diagnosen fibromyalgi og omtrent 3 % av voksne

kvinner i Norge har denne diagnosen.

Osteoporose/benskjørhet

Osteoporose er definert som en systemisk muskel- og skjelettsykdom, karakterisert ved redusert knokkelstyrke

på grunn av redusert benmasse og/eller endret benkvalitet. I Norge regner man med at anslagsvis 240 000

nordmenn lider av osteoporose. Forekomsten av osteoporoserelaterte brudd i Norge er en av de høyeste i

verden, men det kan se ut som risikoen for hoftebrudd er på vei ned. Hoftebrudd kan få store konsekvenser i

dagliglivet. Kvinnelige pasienter med osteoporose og ryggbrudd rapporterte høye nivåer av smerte, angst og

redusert fysisk funksjon sammenlignet med norm data. Bortfall av østrogen, mangel på kalsium og D-vitamin,

bruk av kortisonpreparater, lav kroppsvekt, spiseforstyrrelser, røyking, lite mosjon, alkoholmisbruk og

genetisk disposisjon er risikofaktorer som kan lede til osteoporose.

Skader

Personskader er et alvorlig helseproblem, og muskel- og skjelettsystemet er svært utsatt for skader. De

vanligste ulykkestypene er hjemmeulykker, sport-, idretts-, og mosjonsulykker og arbeidsulykker. Man regner

med at om lag 500 000 hvert år blir behandlet av lege for en ulykkesskade. Barn og ungdom i aldersgruppen

10-20 år er de som oftest skades. For personer under 45 år i Norge er ulykker den vanligste dødsårsaken og

skader etter ulykker forårsaker tap av flere leveår enn noen sykdom i aldersgruppen 15-60 år. Risikoen for

trafikkskader er halvert de siste 20 årene og også andelen yrkesrelaterte skader synes å gå ned. Idrettsulykker

er svært vanlig, og i 2002 ble om lag 60 800 skadet mens de deltok i idrettsaktiviteter. De vanligste årsakene

15


16

til skade hos barn og ungdom er fotball og sykkelulykker, men det er i de senere årene økende grad av skader

som skyldes ulykker i forbindelse med bruk av rulleskøyter, rullebrett, snowboard og sparkesykkel.

Skadefeltet er kjennetegnet ved at det er relativt enkle forhold mellom årsak og virkning, særlig for

ulykkesskader. Mange studier viser at det er mulig å forebygge mange av disse.

Samfunnsøkonomiske kostnader

I denne rapporten har vi estimert ett års samfunnsøkonomiske kostnader for personer med MUSSP. I

våre utregninger har vi vurdert konsekvenser for alle som levde med MUSSP i 2009. Med utgangspunkt i

tilgjengelig statistikk har vi estimert kostnader for helsetjenesten, for NAV, og for arbeidsgiverne.

For helsetjenesten var kostnadene for muskel- og skjelettlidelser høyest i spesialisthelsetjenesten med

totalt 7,7 milliarder kroner, hvorav fordelingen på somatiske innleggelser, dagbehandling og polikliniske

konsultasjoner var henholdsvis 6,0, 1,3 og 0,4 milliarder kroner. Kostnadene for bildediagnostikk var 0,8

milliarder kroner.

I primærhelsetjenesten ble kostnadene for undersøkelse og behandling hos fastlegene estimert til om lag 1,4

milliarder kroner og hos fysioterapeuter og kiropraktorer henholdsvis 2 og 0,6 milliarder kroner. Kostnadene

for legemidler på blå resept ble beregnet til 0,3 milliarder kroner, og kostnadene for hjelpemidler, deriblant

ortopediske til 1 milliard kroner. De samlede kostnadene for behandling av muskel- og skjelettlidelser for

helsetjenesten var i 2009 14,3 milliarder kroner.

Den største andelen av de samfunnsøkonomiske konsekvensene består av fravær fra arbeid. Vi beregnet først

kostnadene knyttet til sykefravær i 2009 etter to ulike modeller; Human Capital-tilnærming og Friction Costtilnærming.

Etter den første var kostnadene cirka 30 milliarder kroner, og etter den andre cirka 34 milliarder

kroner. Kostnadene for sykepenger var mer enn dobbelt så store som kostnadene for helsetjenesten.

For andre trygdeytelser i form av rehabiliteringspenger, attføringspenger, tidsbegrenset uførestønad og

uførepensjon ble de samlede trygdeutgiftene knyttet til MUSSP estimert til 24,6 milliarder kroner. Dermed

utgjør de samlede samfunnsøkonomiske kostnadene omtrent mellom 69 og 73 milliarder kroner ut ifra de to

ulike utregningsmodellene.

Små og reduserte forskningmidler

Forskning som er relatert til MUSSP, har primært tre hovedkilder til finansiering; Norges forskningsråd

(NFR), Helseforetakene og Extrastiftelsen som fordeler overskuddet fra TV-spillet Extra.

Konklusjonen er at de lave bevilgningene som ble beskrevet i rapporten i 2004 med rundt 6 % til MUSSPfeltet

mot rundt 30 % til hver av de andre feltene kreft, hjertekar og psykiatri, ser ut til å være ytterligere

redusert.

Totalbevilgningen fra de tre hovedkildene i 2011 har i gjennomsnitt gått ned til 4,5 % mens porteføljen for de

tre andre hovedområder med kreft, hjertekar og psykiatri i snitt lå mellom 10-20 %.


Dette viser som i 2004 en bemerkelsesverdig lav ressurstildeling til MUSSP-feltet og underbygger behovet

for et løft, ikke minst sett i relasjon til de betydelige helseøkonomiske konsekvensene, og potensialet for

forebygging og implementering av eksisterende evidensbasert kunnskap.

Men selv om de totale bevilgningene er små, vil vi understreke at det de siste 10-15 årene har blitt produsert

mye god forskning av miljøer som internasjonalt ligger i front blant annet innen ortopedi, revmatiske

sykdommer, ryggfeltet og fysioterapi. Den nylig oppstartede nasjonale forskningssatsningen, Muskel Skjelett

Satsningen (www.muss.no), innenfor rammene av Nasjonal samarbeidsgruppe for helseforskning (NSG)

anses i dette henseende å være en positiv opptakt.

Oppsummering og konklusjon

I diskusjonsdelen blir det drøftet at kostnadsestimeringen er den delen av rapporten som er mest endret

– og sannsynligvis gir et mer korrekt bilde – sammenlignet med rapporten i 2004, der totalkostnadene ble

estimert til å ligge mellom 37-44 milliarder kroner. Med endret metode ble kostnadene i 2009 beregnet til

omlag 14 milliarder for helsetjenester, mellom 30-34 milliarder for sykefravær avhengig av hvilke av de to

beregningsmodellene man bruker og 27 milliarder i trygdeutgifter. Totale samfunnsøkonomiske kostnader

og trygdeutgifter i 2009 lå altså et sted mellom 69-73 milliarder kroner.

Det blir videre diskutert at utbredelsen av MUSSP synes å ha endret seg lite siden forrige rapport, bortsett

fra at flere unge sliter med smerter knyttet til muskel- og skjelettsystemet. Fortsatt kan vi konkludere med at

MUSSP er gruppen som ”plager flest og mest” og i enda sterkere grad, ”koster mest”. Det er god dokumentasjon

for at implementering av dagens kunnskap vedrørende forebyggelse og behandling av MUSSP vil gi betydelig

samfunnsøkonomisk besparelse og bedret helse for den enkelte. Dessverre synes det fortsatt vanskelig å få

denne kunnskapen implementert i alle ledd av helsetjenesten og i befolkningen generelt. Det finnes også

flere godt dokumenterte spesifikke terapitilbud innen blant annet ortopedi, revmatologiske sykdommer og

osteoporose.

Fortsatt finner vi imidlertid at MUSSP er et lavprioritert helsefelt både i helsepolitiske plandokumenter og

tildeling av forskningsmidler som i gjennomsnitt gikk ned fra 6 % i 2004 til 4,5 % i 2011.

17


18

Kapittel 3:

Metode

Det ble i arbeidsgruppen innledningsvis bestemt, ikke minst ut fra ressursmessig hensyn, at denne rapporten

skulle avgrenses til epidemiologiske data inklusiv insidens, prevalens, forløp/prognose og risikofaktorer/

årsaker. Konsekvenser i form av kostnader (direkte og indirekte) og konsekvenser med hensyn til livskvalitet

og funksjon er også inkludert.

Det ble bestemt at vi i hovedsak skulle bygge på norske studier og data og kun ta med informasjon fra

andre land dersom norske data var svært mangelfulle eller at det ble ansett spesielt relevant å inkludere

internasjonal litteratur, for eksempel innen forekomst.

Når det gjaldt inndelingen i hovedtemaer ble vi enige om å bygge på inndelingen valgt av den globale

paraplyorganisasjonen The Bone and Joint Decade (http://bjdonline.org/). Jamfør innholdsfortegnelsen.

Litteratursøk ble utført i samarbeid med Medisinsk bibliotek, Oslo universitetssykehus- Ullevål. Det ble

gjort ikke-systematisk litteratursøk i PubMed for muskel- og skjelettsykdommer og plager for tidsrommet

2003 til 2011. Det ble søkt etter oversiktsartikler med aktuelle emneord (Medical Subject Headings, MeSH)

for muskel- og skjelettlidelser generelt og for utvalgte undergrupper av muskel- og skjelettlidelser og

skader i nakke, rygg, bekken og ledd. Vi forsøkte å velge ut artikler basert på norske forhold og den språklige

begrensningen ble satt til engelsk og skandinaviske språk.

PubMed-søket ble avsluttet i 2011, men på grunn av at prosessen med utarbeidelsen av rapporten har blitt

forsinket, har vi valgt og ta med referanser fra 2012 som vi i arbeidsgruppen eller eksterne rådgivere har

funnet sentrale.

Det ble utført manuelle søk i BIBSYS Ask og Tidsskrift for Norsk Lægeforening. Enkelte artikler ble også

funnet via referanselister i andre artikler, og vi har også brukt artikler og statistikk fra Statistisk Sentralbyrå,

Nasjonalt folkehelseinstitutt og NAV.

Metodebeskrivelse for det økonomiske kapittelet er på grunn av dets omfang og kompleksitet lagt til det

kapittelet.

Referansene i teksten er nummerert og oppgitt fortløpende i klammer som korrelerer med nummeret i

referanselisten.


Kapittel 4:

Generelt om muskel- og skjelett skader,

sykdommer og plager (MUSSP)

Forekomsten av muskel- og skjelettplager kan undersøkes etter to prinsipielt forskjellige metoder, enten

gjennom å undersøke prevalenser2 for sykdommer slik vi har rapportert til nå, eller ved å registrere smerter

og andre symptomer i ulike kroppsområder. Det siste kalles generisk epidemiologi3 og kan gi en mer generell

oversikt over hvor i kroppen det er vanlig å ha plager fra muskel- og skjelettapparatet.

Forekomst

Vel 75 % av alle voksne i Norge opplever smerter eller plager fra muskel- og skjelettsystemet i en eller

annen form i løpet av en måned [1-3]. Det meste av dette er lette plager, som ikke krever behandling og

som ikke får noen konsekvenser for deltagelse i arbeids- eller dagliglivet. Det er imidlertid en betydelig

del av befolkningen som har kroniske smerter og data fra helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag (HUNT)

og Hordaland (HUSK) viser at 8 % har nye muskel- og skjelettplager som varer over 14 dager i løpet av en

måned, og at 51 % av befolkningen har muskel- og skjelettplager med varighet over 3 måneder i løpet av et

år [4;5]. I Hordaland hadde vel 40 % av 40-49 åringer og knapt 50 % av 70-74-åringer kroniske smerter og

stivhet i muskel- og skjelettapparatet i løpet av et år [5].

De fleste som har plager fra muskel- og skjelettsystemet har plager fra flere områder. I Ullensaker var det

bare 11 % av befolkningen som hadde ”rent lokaliserte” plager, det vil si fra bare et kroppsområde, mens 39 %

hadde fra fem eller flere (av ti mulige) kroppsområder [6;7]. Dette passer med at for eksempel nakkesmerter

sjelden forekommer alene, og at det er nakkesmerter som ledd i utbredte smerter som gir funksjonstap [8].

Det er vanligst å ha plager fra korsryggen, nakken og skuldrene. Det er også mange som har smerter i

hofter, bekken og knær [2]. Ofte er det ikke mulig å stille spesifikke diagnoser på slike plager, og mange

har symptomdiagnoser som lumbago (korsryggssmerter), nakkemyalgi (muskelsmerter i nakken) osv.

Skulderplager kan komme fra ulike patologiske prosesser i skulderen, men kan også skyldes referert smerte

overført fra indre organer eller ryggraden [9;10].

Forekomst av skulderplager varierer betydelig, avhengig av hvordan skulderplager defineres [10].

Skuldersmerter er nesten like vanlig som smerter i korsryggen og nakken, se egne kapitler om rygg og nakke.

Skuldersmerter omfatter mange forskjellige tilstander som senebetennelser, artrose og adhesiv kapsulitt

(frossen skulder). Det er også vanlig med senebetennelser i andre deler av kroppen.

2 Prevalens uttrykker andelen av en befolkning som til enhver tid har en aktuell tilstand eller sykdom. Hvis det bare gjelder et gitt tidspunkt,

kalles dette punktprevalens. Tiden kan også utvides til å gjelde for eksempel 12 måneder (årsprevalens) eller hele livet (livstidsprevalens).

3 Epidemiologi er læren om utbredelsen og variasjonen av sykdom, skader og plager i befolkningen og om de faktorer som bestemmer

variasjonen.

19


20

Konsekvenser

Mange av muskel- og skjelettplagene er uspesifikke, og sammenhengen mellom symptomer og såkalte

objektive funn ved undersøkelser er svak [9]. Pasientene klager over smerter og nedsatt funksjon som

tilskrives smerter eller frykt for å forverre smerten (fear-avoidance) [11].

Korsryggsplager er den hyppigste årsaken til sykefravær (11 %) og uførhet (9 %) blant muskel- og

skjelettplagene. Nakke- og skulderplager er også vanlige årsaker til sykefravær [12]. Grad av utbredthet og

samlet symptombelasting, for eksempel målt ved antall smerteområder eller antallet symptomer, er en viktig

risikofaktor for funksjonstap og uførhet [13].

Utbredte og uspesifikke muskel- og skjelettsmerter er en viktig risikofaktor for uførhet [14], men de fleste

med slike plager forblir i arbeid over lang tid. Det er derfor slik Waddell og Burton påpeker: ”Spørsmålet er

ikke hva som fører til at noen blir langtidssykmeldte (og uføre), men hvorfor noen mennesker med vanlige

helseproblemer ikke blir friske (og arbeidsdyktige). Det er allment akseptert at biopsykososiale faktorer

bidrar til utvikling og opprettholdelse av kroniske smerter og uførhet. Dessuten kan slike faktorer hindre

at personer blir friske og kommer tilbake i arbeid. Istedenfor å se mest på funksjonssvikt bør man se på de

biopsykososiale faktorene som forsinker eller hindrer tilfriskning” [15;16]. På dette området kan det være

betydelige potensial for å forebygge unødig uførhet.

En ny norsk kvalitativ undersøkelse som ser på psykososiale årsaker til sykmelding for psykiske plager viser

at menn opplever mest psykisk konflikt på jobben, mens kvinner opplever mest konflikt i forhold til familie

og omsorgsoppgaver. Spissformulert kan man da si at mennene sykmeldes vekk fra konfliktene og kvinner

sykmeldes til mer tid i konfliktsonen [17].

Årsaker, risikofaktorer og forløp

De aller fleste smerteområder rapporteres hyppigere av kvinner enn menn, og har høyest forekomst i

aldersgruppen 40-60 år. Nakkesmerter er vanligst blant yngre kvinner, mens knesmerter er like vanlig hos

begge kjønn og rapporteres oftest blant yngre menn og eldre kvinner. Kronisk utbredte smerter er klart mest

vanlig hos middelaldrende kvinner.

Ettersom det er et stort overlapp mellom ulike smerteområder (ved at mange har plager fra flere områder)

er det også mange felles risikofaktorer for de ulike smertene.

Arbeidsrelaterte muskel- og skjelettplager er plager som enten er forårsaket eller forverret av arbeid og

arbeidsmiljø [16]. Det er uklart hvor stor andel av muskel- og skjelettplager som faktisk er forårsaket av

arbeid. Imidlertid er det en stor del av personer med for eksempel smerter i nakke, arm og rygg som selv anser

at plagene er arbeidsrelaterte. I Helseundersøkelsen i Oslo angav 74 % av de som hadde nakkesmerter at de

mente smertene var arbeidsrelaterte. 72 % som rapporterte armsmerter og 50 % som hadde korsryggssmerter

tilskrev også arbeidsforhold som årsak [18].

Statens Arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) har gjort en grundig kunnskapsoversikt om sammenhengen mellom

arbeid og muskel- og skjelettplager [19]. Det er ulike sammenhenger for akutte plager og vedvarende


kroniske smerter, og ulike forhold ved arbeid kan både utløse slike plager, vedlikeholde og forsterke dem, og

medføre at slike plager får større konsekvenser enn nødvendig. Gode arbeidsforhold kan også beskytte mot

slike plager og STAMI gjennomgår også tiltak som kan virke forebyggende.

I forhold til risikofaktorer for MUSSP er det viktig å være klar over at risikofaktorer for at plagene starter ikke

nødvendigvis er de samme som vedlikeholder og forsterker plagene over tid. I forhold til arbeidsrelaterte

muskel- og skjelettplager antar man at fysiske faktorer som for eksempel arbeidsstillinger og arbeidstempo

kan ha stor betydning for å utløse slike plager. I forhold til kronifisering av plagene og langtidsfravær fra

arbeid er ofte psykososiale forhold av større betydning [15].

Subjektive helseplager, MUPS

Forskere og klinikere har de senere årene i stadig større grad tatt i bruk betegnelser for uspesifikke, langvarige

og komplekse lidelser som subjektive helseplager, MUPS (Medically Unexplained Physical Symptoms),

Bodily Distress og en rekke andre. Formålet med slike betegnelser er å påpeke at for uspesifikke helseplager

som smerter i muskulatur, utmattelsesfenomen, irritert tykktarm, svimmelhet også videre, finner vi som

regel ingen sikker organisk årsak. Plagene er ofte intense, frustrerende og funksjonsnedsettende for den

enkelte, og vanlige behandlingstiltak hos lege, fysioterapeut eller kiropraktor vil ofte ha liten effekt [1;20].

Opprettholdt og langvarig fysiologisk aktivering (stress) kan gi sensitivisering som gir økt ømfintlighet

for fysisk og psykisk irritasjon og belastning. Nedsatt terskel for belastninger kan være en underliggende

mekanisme når slike smerter blir kroniske og utbredte [21;22]. Sensitivisering kan også forklare hvorfor

mange med kroniske generaliserte muskel- og skjelettsmerter ofte også har symptomer fra mange andre

organsystemer [11;23;24].

Kapittel 5:

Nakkeplager

Smerter lokalisert til benede strukturer, ledd og muskler mellom bakhodet og til og med 7. halsvirvel, inklusiv

muskulaturen bakenfor musculus sternocleidomastoideus (skrå halsmuskel), er definert som nakkesmerter.

Smertene kan stråle ut i skulder og hele armen i form av nerverotsmerter (radiculopati), oftest på grunn

av skiveprolaps eller trang nerverotkanal (spinal stenose). Det kan også være refererte smerter som har

en annen lokalisasjon enn der smerten har sitt opphav, og triggerpunktsmerter som utløses ved trykk mot

muskulatur og stråler ut til et annet sted. Det kan være vanskelig å avgrense og skille mellom plager fra øvre

rygg, nakke og skuldre, og ofte henger smertene sammen og kan gå over i hverandre [25].

Bak smertene kan det ligge både traumer og/eller spesifikke sykdommer (for eksempel revmatisk sykdom

og skiveprolaps). Finner man ikke noen underliggende påvisbare årsaker, er benevnelsen uspesifikke

nakkeplager eller -lidelser.

21


22

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerte tiåret 2000-2010 som The Bone and Joint Decade 2000-2010

(B&JD) [26]. En av gruppene som ble nedsatt for å gå igjennom eksisterende kunnskap om nakkesmerter,

var Task Force on Neck Pain and its Associated Disorders (her forkortet til Task Force on Neck Pain) [27].

Forskergruppen gjennomgikk 31 870 forskningsarbeider på nakkesmerter. Dette omfattet blant annet

epidemiologi, diagnostikk, prognose og kost-effektanalyser. Kun 552 studier ble vurdert til å ha god nok

kvalitet til å kunne innlemmes i sluttrapporten.

I Norge er det beskjeden forskning på nakkelidelser. Det som finnes, drives av små og sårbare miljøer,

uten nasjonal koordinering [25], og det finnes ikke nasjonale kliniske retningslinjer slik det gjør for

korsryggsmerter [28].

Forekomst

I ett av hovedarbeidene fra nevnte Task Force on Neck Pain, oppsummeres forekomsten av nakkesmerter

i den generelle befolkningen. Ett-årsprevalensen ble funnet å ligge mellom cirka 30 og 50 %. Den store

variasjonen i forekomsten henger sammen med blant annet ulikheter i definisjon og metode [25;27;29].

I den siste av to store befolkningsundersøkelser i Ullensaker kommune fra 2004 var det 36 % som rapporterte

å ha hatt nakkesmerter i løpet av siste uke, 43 % kvinner og 27 % menn [6;7]. Ett-årsprevalensen av nakkeplager

i Ullensaker er tidligere rapportert til å være 48 % [3]. I en senere undersøkelse av Norges befolkning hadde

29 % av mennene og 46 % av kvinnene erfart nakkeplager i varierende grad i løpet av siste måned [1].

Internasjonalt er det enda større variasjon i forekomsten. I Task Force on Neck Pain varierte ettårsprevalensen

av nakkesmerter fra 12,1 % til 71,5 % i den generelle befolkningen, og fra 27,1 % til 47,8 % hos

yrkesaktive. Årsprevalensen for nakkesmerter med funksjonshemming ble i en norsk studie funnet å variere

fra 1,7 % til 11,5 % i den generelle befolkningen. Hvert år rapporterte mellom 11 % og 14,1 % av den yrkesaktive

befolkningen begrensninger i dagligdagse aktiviteter på grunn av nakkesmerter [9].

I en studie av cirka 5 000 norske skolebarn oppgav 15 % av guttene og 18 % av jentene at de opplevde

nakkesmerter ukentlig eller oftere [30]. I HUNT 2 studien over ungdom i alderen 13-18 år rapporterte 33,4 %

om smerter i muskel- og skjelettsystemet minst en gang per uke i over 3 måneder. 25 % hadde smerter minst

to steder. Hyppigste lokalisasjon var nakke/skulder [31].

Nakkeplager forekommer hyppigst hos kvinner, yngre voksne og middelaldrende, og hos yrkesaktive

[10;31;32]. Vi vet ikke så mye om forekomst av kronisk nakkesmerte. Men andelen som daglig plages, eller

rapporterer om nakkesmerter av mer enn tre måneders varighet siste år, er omkring 20 %. En tidligere norsk

studie viste at cirka 14 % hadde hatt kroniske plager som varte i mer enn 6 måneder [33].

Også hos pasienter med nakkesmerter, særlig de med langvarige plager, sees høy forekomst av

multisymptomatologi med blant annet smerter fra andre kroppsdeler (widespread pain), tretthet,

mavetarmplager, svimmelhet, hjertebank, angst og depresjon [1;8], nokså likt det som gjelder for pasienter

som lider av langvarige ryggplager (se kapittel om ryggplager).


Konsekvenser

I henhold til Task Force on Neck Pain rapporterte mellom 11 og 14 % av yrkesaktive befolkninger

begrensninger i dagligdagse aktiviteter på grunn av nakkesmerter [25;27]. Også i norske studier er det funnet

at nakkesmerter i betydelig grad kan være assosiert med redusert funksjon i dagligliv og arbeidsevne. I særlig

grad gjelder dette hos dem som har nakkesmerter som en del av et symptombilde med utbredte smerter [8].

Nakkelidelser er en vanlig årsak til sykefravær, med 3,8 % av alle sykefraværstilfeller, og 3 % av alle nye

tilfeller av uføretrygd [12].

Etter Task Force on Neck Pain er det blitt vanlig å dele inn nakkesmerter fra 1-4 etter alvorlighetsgrad, og der

konsekvenser for funksjon i varierende grad er tatt med:

Grad 1: Ingen tegn til alvorlige patologiske forandringer og liten eller ingen innvirkning på dagliglivets

funksjon.

Grad 2: Ingen tegn til alvorlige patologiske forandringer, men sikker nedsatt funksjon i dagliglivet.

Grad 3: Tegn på nerverotaffeksjon/radiculopati.

Grad 4: Tegn på alvorlige patologiske forandringer som brudd, myelopati, neoplasme, infeksjon eller

systemiske sykdommer.

Nakkesmerter og skader av grad 1 til 2 blir vanligvis håndtert i primærhelsetjenesten, mens grad 3 oftest blir

et samarbeid mellom de to nivåene. Grad 4 blir håndtert i spesialisthelsetjenesten.

Årsaker, risikofaktorer og forløp

De viktigste spesifikke årsaker til nakkesmerter er: traumer/brudd, skiveprolaps, maligne sykdommer,

infeksjoner og systemiske/revmatiske sykdommer [25]. Dette tilsvarer det som er dokumentert om

korsryggsmerter [28].

Økt risiko for å utvikle kroniske smerter i nakke og korsrygg ble i HUNT 2 studien vist å være assosiert med

høy kroppsmasseindeks og lav grad av fysisk aktivitet.

Når det gjelder prognosen vil de fleste som rammes av nakkeplager bli bra av den første episoden, men

mellom 50 og 85 % vil få ett eller flere residiver [9;27;34;35]. Det gjelder for hele befolkningen, uansett

yrkesstatus eller om de har vært involvert i en bilulykke.

Variasjonen i prognose og forløp er avhengig av flere faktorer [25;27]. Unge mennesker har bedre prognose,

mens de med generelt dårlig helse og/eller de som tidligere har hatt nakkesmerter har økt residivrisiko.

Dårligere prognose er også assosiert med psykiske lidelser [9;27;34;35]. Det samme gjelder for de som

reagerer på smertene med sinne, bekymring eller frustrasjon. De som klarer å se optimistisk på situasjonen,

og som har en følelse av mestring, har klart bedre mulighet for å bli bra. Personer i arbeid som er fysisk aktive

på fritiden, har også bedre prognose.

Personer som har uavklart sak hos forsikringsselskaper grunnet nakkeskade, ser ut til å ha dårligere utsikt til

å bli bedre eller effekt av behandling [27;36;37].

23


24

I en undersøkelse blant yrkesaktive i Oslo rapporterte over halvparten om nakke- og skulderplager, hvorav 3

av 4 mente at plagene var arbeidsrelaterte [38].

Forskning har vist sammenheng mellom en rekke faktorer og opplevelser av nakke- og skuldersmerter, uten

at vi med sikkerhet kan si noe om årsakssammenhenger. De viktigste fysiske, individbaserte og psykososiale/

organisatoriske faktorene listes opp etter STAMI [38] nedenfor:

Fysiske faktorer:

• Bruk av kraft, for eksempel ved håndtering av verktøy

• Ensidig gjentatte bevegelser; i tillegg økt risiko ved samtidig bruk av kraft

• Ubekvemme og vedvarende kroppsstillinger, for eksempel arbeid med armene hevet, foroverbøyd

nakke eller håndledd i ytterposisjoner

• Vibrerende verktøy

• Mangelfull belysning, for eksempel blending eller for lav lysstyrke

Individfaktorer:

• Uhensiktsmessig arbeidsteknikk

• Tidligere muskel- og skjelettplager

• Alder, overvekt og røyking

Psykologiske, sosiale og organisatoriske faktorer:

• Mangelfull kontroll over arbeidssituasjonen og organiseringen av arbeidet

• Krevende arbeid, høyt tempo og tidspress

• Liten støtte fra kolleger og overordnede

Sammenheng mellom faktorene ovenfor og nakkesmerter er dokumentert i flere andre publikasjoner

[32;39;40].

Nakkeslengassosierte plager/Whiplash associated

Disorders, (WAD)

En kategori innen nakkeplager som har fått mye oppmerksomhet er nakkeslengassosierte plager. Hvis

smertene varer i mer enn 6 måneder kalles det kronisk nakkeslengsyndrom. Nakkesleng er også kjent som

whiplash eller WAD (Whiplash Associated Disorders).

Nakkesleng kan defineres på følgende måte: ”Nakkesleng er en akselerasjons-deselerasjonsmekanisme som

overfører energi til nakken. Nakkesleng kan oppstå ved påkjørsel bakfra eller fra siden, og ved stuping eller

andre ulykker.” [41], og ”Nakkeslengskader eller WAD er en beskrivelse av akutte og subakutte nakkeplager

som følge av en rask bevegelse i nakken, enten langt bakover, forover eller til siden med påfølgende rask

tilbakebøyning, eventuelt rotasjon. Dette kan føre til skader på sener, ledd, bein og muskler i nakkeregionen.

Også blodårer, nerver, spiserør, luftrør, kjeveledd, den forlengede ryggmarg og hjernen kan bli skadet.” [42].


Det er stor faglig uenighet om lidelsen. Det gjelder både kriterier for diagnosen og hvorvidt kronisk

nakkeslengsyndrom representerer en egen enhet, eller om det bare dreier seg om et kronisk smertesyndrom

uten sammenheng med skaden [41-45]. Uenighet og sprikende dokumentasjon er også tilfellet for hvorvidt

MR-påviste ligamentforandringer har patogenetisk betydning [46-48].

Forekomst

Generelt varierer forekomsten av WAD fra land til land og med etnisitet. Noen steder rapporteres høy

forekomst, mens det andre i andre land nærmest er ukjent eller har et kortvarig og godartet forløp. Et eksempel

er Litauen der få eller ingen regner med muligheten for kroniske smerter og invaliditet etter nakkesleng. Ofre

etter trafikkulykker anser nakkesleng som en godartet skademekanisme som ikke nødvendiggjør kontakt

med helsevesenet [43].

I Norge regner vi med at det blir over 2000 nye tilfeller av nakkeslengskader forårsaket av biluhell hvert

år [41]. Hos 3-5 % av personer som har vært utsatt for påkjørsel som gir nakkesleng, vil det utvikle seg

symptomer innen tre dager. Et mindretall av disse vil igjen utvikle kroniske plager. I en nylig publisert studie

fra HUNT 2 ble det påvist en livstidsprevalens med 2,7 % hos kvinner og 3 % hos menn [49]. Dette er i tråd

med internasjonale tall [42;50].

Forsikringsselskapene tilknyttet Finansnæringens Fellesorganisasjon registrerer mellom 12 og 14 000

personskader årlig innenfor motorvognforsikring [51]. Rundt 40 % av disse melder fra om mulighet for

nakkeslengskade. Påkjørsel bakfra utgjør mer enn 40 % av alle trafikkulykker med personskade. Imidlertid

er det bare 10 % av skadene som medfører medisinsk invaliditet på mer enn 10 %.

De vanligste symptomene på nakkeslengassosiert skade er [41]: Smerter i nakken med stivhet i musklene,

hodepine, svimmelhet, smerter som stråler ut i kjeve, skuldre og armer, synsforstyrrelser, engstelse og

depresjon. Dette er symptomer som vanligvis oppstår umiddelbart eller kort tid etter ulykken.

Kronisk nakkeslengsyndrom er som langvarige rygglidelser karakterisert av høy forekomst av komorbiditet

med multiple symptomer og funksjonsforstyrrelser fra en rekke organer og organsystemer [8;50;52].

Vanlig er smerter med annen lokalisasjon enn nakken, hjertebank, svimmelhet, søvnproblemer og tretthet,

gastrointestinale plager, hetetokter og pustevansker.

Dette samsvarer med store epidemiologiske undersøkelser med tilsvarende subjektive helseplager i hele

befolkningsgrupper med nakkesmerter og uten nakkeslengskader [43;52;53]. Man oppfatter i henhold til

dette tilstanden som en funksjonell somatisk lidelse med attribusjon til skaden og ikke som en spesifikk

organisk sykdom [50]. I tråd med dette ble symptomprofilen ved WAD funnet mer lik den hos pasienter med

fibromyalgi enn hos dem med revmatoid artritt. En bio-psykososial helhetlig modell blir anbefalt for å tolke

og forstå pasienten [20;50].

Konsekvenser

Et mindretall av dem som får nakkeslengskade utvikler kroniske plager med redusert funksjonsnivå. I en

norsk studie av nakkeslengskadde pasienter, rapporterte 16 % at de hadde fått betydelig redusert generell

25


26

helsetilstand etter ulykken, 2,7 % at de hadde vært sykmeldt i perioden etter ulykken og 5 % hadde krevet

erstatning [54]. Det er også rapportert høyere forekomst av angst og depresjon hos personer som har

opplevd nakkesleng, enn hos normal befolkningen [55]. Det er vist at pasienter med WAD som har høy grad

av subjektive helseplager også rapporter større funksjonstap, tar mer medisiner, har redusert optimisme

om framtiden og helserelatert livskvalitet [52]. De bør forstås i lys av å ha et komplekst og sammensatt

symptombilde og ikke bare en nakkeskade. Den faglige uenigheten og sprik i dokumentasjonen hvorvidt

nakkesleng er årsaken til de kroniske plagene kan lettere innebære at plagene tilskrives skaden [43;53].

I en undersøkelse av pasienter med nakkeslengskade på Oslo legevakt fant man at 12 % hadde hatt nakkeplager,

23 % hodepine og 11 % søvnproblemer også før ulykken [56]. Dette samsvarer med at symptomer og spesifikke

plager for kronisk WAD ikke ser ut til å ha blitt påvist [41-43;50;52]. En forklaring kan være sentral og perifer

sensitivisering med økt signaloverføring i synapsene hos individer med økt sårbarhet [20;52].

Årsaker, risikofaktorer og prognose

Som beskrevet er det uenighet og sprikende dokumentasjon om det er en årsakssammenheng mellom påviste

ligamentskader på MR hos pasienter som har WAD [42-48]. Imidlertid synes det å herske bred enighet om at

akutt nakkeslengskade hos et stort flertall av pasientene er en selvbegrensende tilstand med god prognose,

og at årsaker og risikofaktorer for utvikling av kronisk nakkeslengskade er mange og sammensatte, som for

mange andre grupper av pasienter med kroniske smertesyndromer inklusiv nakken. Faktorer som går igjen

i litteraturen er grad av post-traumatiske smerter, tidligere nakkesmerter, hodepine, utbredte smerter, angst

og depresjon, dårlig selvopplevd helse, pessimistisk holdning vedrørende prognosen, lite fysisk aktivitet, økt

helsetjenesteforbruk, samt geografiske og kulturelle faktorer [42;44;46;49;57;58]. Sammenheng med faktorer

knyttet til selve kollisjonsskaden er usikker [52]. Pågående eller uavklarte forsikrings- og trygdesaker er

assosiert med dårligere prognose for tilfriskning og effekt av behandling [36;37].

Kapittel 6:

Ryggplager

De klart vanligste ryggplagene er i form av korsryggsmerter, det vil si smerter i området mellom nederste

ribbein og seteballfoldene [28]. Stråler smertene nedenfor kneet kan det være isjias (5-10 %), vanligvis på

grunn av prolaps i en mellomvirvelskive eller trang nerverotkanal.

Ryggsmertene kalles akutte ved varighet under 3 måneder og kroniske når smerteepisoden har vart i mer

enn 3 måneder. I mellomperioden fra 6 til 12 uker er det vanlig å bruke betegnelsen subakutte plager. I

pasientkommunikasjon anses det hensiktsmessig å bruke betegnelsen langvarige fremfor kroniske, fordi

man ønsker å bryte forestillingen om at dette er ryggsmerter som ikke kan gå over [28;59].


Forekomst

Ryggplager er svært vanlige i befolkningen. De fleste studier angir at cirka 60-80 % får ryggsmerter en

eller flere ganger i løpet av livet. Halvparten av befolkningen har hatt vondt siste år og cirka 40-50 % siste

måned, mens 2-ukers prevalens er rundt 30 %. Til enhver tid opplever 15-20 % at ”ryggen krangler”. Hos det

store flertallet er ryggsmerter noe som kommer og går og med varierende intensitet [9;28;60]. Variasjoner

i forekomsten kan være assosiert med faktorer som alder, utdanning, yrke, kultur/etnisitet, livsstils- og

psykologiske forhold. Kjønnsforskjellene er ikke store [2;7;9;28;61]. Tallene har endret seg lite de siste par

tiår.

I 2000 rapporterte 10 % av 11-åringer og 21 % av 15-åringer om ryggsmerter ukentlig eller oftere [30]. Jentene

rapporterte betydelig oftere om smerter enn guttene. Sjølie fant i sin studie fra 2004 at hele 58 % av norske

ungdomsskoleelever i 8. og 9. klasse rapporterte om ryggsmerter i løpet av siste år, og 32 % hadde hatt

ryggsmerter i løpet av siste 7 dager [62].

I to norske studier ble det funnet at selvrapporterte ryggplager var like hyppige i 1996 og 2003 med en 4-ukers

prevalens på henholdsvis 46 og 47 % [63]. I den store epidemiologiske HUNT-studien fra Nord-Trøndelag

fylke fra 1990-97 ble det funnet at 21 % av kvinnene og 26 % av mennene hadde kroniske korsryggsmerter

[61]. I befolkningsundersøkelsen i Ullensaker i 2004 rapporterte 34 % å ha opplevd korsryggsmerter og 18 %

smerter i øvre rygg i løpet av den siste uken [7]. Forskning fra Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) viste at

32 % av norske yrkesaktive rapporterte at de hadde hatt smerter i korsryggen i løpet av en måned, noe som

tilsvarer om lag 700 000 yrkesaktive [64].

Cirka 9 av 10 ryggpasienter i spesialisthelsetjenesten angav at de samtidig hadde vondt andre steder i kroppen

eller andre plager som for eksempel tretthet og fordøyelsesplager. Således viste en norsk undersøkelse fra

2006 at bare 7 av 457 personer som hadde vært sykmeldt i 8-12 uker for korsryggsmerter kun hadde plager

med ryggen, mens 450 også rapporterte nakkesmerter, smerter i føttene, hodepine, migrene, hetetokter,

angst og depresjon [65]. De rapporterte også høy forekomst av smerter i armer og skuldre. I tillegg slet

pasientgruppen med søvnproblemer, frykt og nedstemthet/depresjon. Høy frekvens av komorbiditet er også

nylig verifisert ved isjias i en norsk studie [66]. En norsk doktorgradsavhandling fra 2010 viste at nær en av

tre med langvarige ryggplager også hadde en depresjon [67].

Ullensaker-undersøkelsen verifiserte at de aller fleste med muskel- og skjelettsmerter hadde plager fra flere

områder i kroppen. Det var 11 % av befolkningen som hadde plager fra bare et kroppsområde, mens 39 %

hadde fra fem eller flere (av ti mulige) kroppsområder [7]. Det var vanligst å ha smerter fra korsryggen,

nakken og skuldrene. Mange hadde også smerter i hofter, bekken og knær [2].

Konsekvenser

Vond rygg er fortsatt den enkeltlidelsen i helsevesenet som ”plager flest og koster mest” [9], verifisert

i foreliggende rapport. Hvert år finner det sted rundt 2 millioner ryggrelaterte konsultasjoner i Norge,

og disse utgjør følgelig en stor utfordring i den kliniske hverdagen for leger, fysioterapeuter inklusive

manuellterapeuter, kiropraktorer og andre helseaktører [28]. I allmennlegetjenesten utgjør MUSSP-relaterte

konsultasjoner 18 % og er den største diagnosegruppen [68].

27


28

Ryggsmerter var i 2010 den største undergruppen innen MUSSP som var årsak til sykefravær og andre

trygdeytelser [12]. Ryggsmerter ble også funnet å være medisinsk årsak til 13 % av alle sykmeldinger som

varte lenger enn 8 uker [16]. Siden år 2000 har det imidlertid vært en markert nedgang i antall tilfeller

der rygglidelser har vært årsak til sykefravær og uføreytelser [12]. (Se helseøkonomisk kapittel.) Således

gikk rygglidelsenes relative andel som årsak til sykefravær (>16 dager) ned fra 17 til 11 % i perioden 1994 til

2008. I samsvar med dette var det i perioden 2000 til 2008 en nedgang på cirka 25 % fra 4 til 3 millioner

sykefraværsdager der vond rygg var hovedårsak.

En mulig forklaring til nedgangen er at autoriserte behandlere i langt større grad legger vekt på at pasienten

skal opprettholde normal aktivitet og anbefaler rask tilbakegang til arbeid. Nedgangen er ikke unik for

Norge, men er også registrert i flere andre europeiske land, særlig i Storbritannia [12]. Nedgangen forklares

sannsynligvis ikke av redusert frekvens av selvrapporterte ryggplager som i HUNT 1 (1995-97) og HUNT 2

(2006-2008) hadde en økt punktprevalens fra 32,8 til 35,7 % [69].

Det er imidlertid i samme periode observert en tilsvarende økning i sykefravær for depresjoner og lettere

psykiske lidelser, samt i gruppen ”andre årsaker”. Det kan derfor også tenkes at fastlegene i større grad

benytter andre diagnosekoder ved sykmelding av pasienter med flere og sammensatte plager.

Hvilke konsekvenser korsryggplager får for funksjon i dagligliv og arbeidsliv er avhengig av utbredelsen av

tilleggssmerter. Det er funnet en sammenheng mellom hvor utbredte/generaliserte smertene er i muskel- og

skjelettsystemet og funksjonsstatus [70].

Det psykososiale preget som kjennetegner kroniske ryggplager, kan også ha som konsekvens at mange

opplever behandlingstilbud og forståelse for plagene som dårlig. I en kvalitativ studie av kroniske

korsryggpasienter gikk ønsket om bedre informasjon og mer forståelse, samt viktigheten av å bli trodd og

tatt på alvor, igjen hos de fleste pasientene [71]. Det samme er verifisert i en studie av Lærum [72].

Årsaker, risikofaktorer og forløp

Det er mange strukturer i og rundt ryggsøylen som kan gi opphav til nokså identiske smerter: mellomvirvelskiver,

fasettledd (de små leddene mellom ryggvirvlene), muskulatur og muskelfester. Hos mange finnes stramme

og ømme muskler, men betydningen er usikker. Muskelstramningene kan være primær årsak til, eller en

følge av andre årsaker til smertene [59].

Hos rundt 10-15 % av pasienter med korsryggsmerter hvor det kan påvises en eller flere spesifikke

årsaksfaktorer, er følgende viktigst: prolaps/skade av mellomvirvelskive, trang ryggmargs- eller

nerverotkanal (spinal stenose) eller underliggende patologi som revmatisk sykdom for eksempel Bekhterevs

sykdom, infeksjon, brudd eller svulster. Rundt 4 % av pasientene som behandles for ryggsmerter i

primærhelsetjenesten har en kompresjonsfraktur og mindre enn 1 % malign sykdom [28]. Andre spesifikke

årsaker kan være skoliose (skjev rygg) og framoverglidning av en ryggvirvel oppå en annen (spondylolistese).

En annen tilstand som har fått økende oppmerksomhet i den senere tid er såkalte Modic forandringer

på MR, oppkalt etter en amerikansk radiolog med samme navn [73]. Slike forandringer er assosiert med

skivedegenerasjon der den degenerative prosessen omfatter endringer i øvre eller nedre del av ryggvirvlene og


tilstøtende beinmarg i virvlene, med blant annet økt væskeansamling, inflammasjon, innvekst av smertefibre

og økt gjennomblødning. Forandringene kan finnes hos opptil 40 % av dem med skivedegenerasjon og

ryggsmerter, mot 5 % hos ryggfriske kontroller. Pasientene har ofte mye smerter og som gjerne forverrer

seg med fysisk aktivitet og trening. Genetiske faktorer antas som viktig risikofaktor for Modic-forandringer.

Hvor stor betydningen er av slike forandringer i det totale årsaksbildet er uavklart.

I en oversiktsartikkel om faktorer som påvirker sykefravær hos pasienter, er personlige holdninger og

mestringsegenskaper, samt arbeidsplassens holdninger og muligheter for tilpasninger de viktigste faktorer

som ble funnet i litteraturen [74].

Det er beskrevet at svært mange vil få tilbakevendende episoder med ryggsmerter og opptil 73 % kan ha

tilbakefall i løpet av et år [75]. Det er vist at for pasienter med ryggsmerter av kortere varighet enn 3 døgn og

som har sin første episode med ryggsmerter, er prognosen svært god [76;77].

I befolkningsundersøkelsen fra Ullensaker fant man at lokaliserte ryggsmerter ikke predikerte

langtidssykefravær fire år senere, mens ryggsmerter i kombinasjon med mer utbredte muskel- og

skjelettplager hadde god prediksjonskraft [78].

Når det gjelder årsaker og risikofaktorer for rygglidelser er det vanlig å oppfatte disse som multifaktorielle.

Faktorene kan være psykososiale, livsstils- og yrkesrelaterte, vaskulære og genetiske [79;80]. Tvillingstudier

tyder på at genetiske faktorer har betydning for skivedegenerasjon, mens fysisk belastning har mindre

betydning [79]. Faktorer som røyking, betydelig overvekt og lite mosjon er belyst i flere studier med noe

sprikende resultater med hensyn til betydning for ryggplager. Mye løfting, vridning, ensformig arbeid,

helkroppsvibrasjon, samt mistrivsel i jobbsituasjonen er vist å være assosiert med økt rapportering av

ryggplager [61;81].

Befolkningsundersøkelsen i Nord-Trøndelag viste blant annet at jo lenger utdanning dess færre meldte om

korsryggsplager [61]. Også hos dem som trente på fritiden var det færre som hadde ryggplager. Færre ikkerøykere

meldte om smerter, sammenliknet med dem som hadde røykt eller røykte fremdeles.

En annen måte å liste opp årsaker og risikofaktorer på, er slik det er gjort i nasjonale retningslinjer i form

av røde, gule og grønne flagg [28]. Rødt flagg betyr varselfaktorer vedrørende mulig alvorlig underliggende

patologi (gjelder 1-5 % av ryggpasienter som oppsøker lege), gult flagg er risikofaktorer for å utvikle mer

langvarige ryggplager (hovedsakelig psykososiale) og grønt flagg er faktorer som gir grunn til å forvente

hurtig bedring/symptomfrihet.

29


30

Kapittel 7:

Bekkenleddsplager

Det finnes flere definisjoner og begreper vedrørende smertetilstander i bekkenet med ulike og til dels uklare

kriterier [82-84]. En sammenfattende definisjon laget for denne rapporten er: Skader, sykdommer og plager

relatert til muskel- og skjelettsystemet i bekkenringen med dets to hofteben, korsben og haleben, ledd og

leddbånd og muskulatur. Urologiske og gynekologiske tilstander holdes her utenfor.

De mest brukte utrykk og begrep som brukes for smertetilstander i bekkenet er: bekkensmerter,

bekkenrelaterte plager/smerter, bekkenleddssmerter, bekkenløsning, bekkenleddssyndrom,

svangerskapsrelaterte bekkenplager, bekkenlåsning og på engelsk Pelvic girdle pain/syndrome [83-85]. I

denne artikkelen velger vi å bruke bekkenleddsplager fordi det har vært hevdet at begrepet bekkenløsning,

som er vel innarbeidet i befolkningen, kan ha en uheldig underklang. Det kan indikere at noe er løst

(og kanskje invalidiserende) og følgelig unødvendig dramatisere tilstanden. Juel har foreslått å bruke

svangerskapsrelaterte bekkenplager [83].

Bekkenløsning refererer til forandringer i bekkenledd og leddbånd som blir løsere og mer tøyelig i

graviditeten for å klargjøre for fødselen. Dette er følgelig en naturlig fysiologisk prosess, men som også kan

føre til invalidiserende plager [86].

Den norske legeforening har i tråd med dette delt bekkenløsning inn i tre hovedkategorier: Fysiologisk

bekkenløsning som er naturlig og ingen sykdom, bekkenløsning med gangvansker som kan være grunnlag for

sykmelding og kronisk bekkenleddssyndrom med langvarige (>3 måneder) og sterke plager som forårsaker

langvarig arbeidsuførhet [83].

Symptomene er lokalisert til symfyse og lyske og de lite bevegelige leddene baktil mellom hofteben og

korsben (iliosacralledd). Mange har også smerter i nedre del av korsryggen. Utstråling nedover lårene er

vanlig. Smertene forverres ofte av å gå (særlig i trapper), stå og sitte, snu seg i sengen, løfte og bære. De

provoseres også når noe av dette varer over tid.

Forekomst

Grunnet variasjon i definisjon og diagnosekriterier er tallene over forekomst av bekkenleddsplager

beheftet med usikkerhet. Hovedvekten av studier omhandler svangerskapsrelaterte bekkenleddsplager.

Rundt halvparten av alle gravide opplever korsrygg og/eller bekkenleddsrelaterte smerter. Robinson fant

i sitt norske doktorgradsarbeid en insidens på mellom 20-45 % [85]. I en mor-barnstudie på nesten 75 000

individer rapporterte 15 % av kvinnene bekkenleddsplager i siste del av svangerskapet [87]. Det er generelt

sterk dokumentasjon for en hyppighet av bekkenleddssmerter på 20 % under svangerskapet [84].

Plagene øker ut i forløpet av svangerskapet [84], men noen blir bedre mot slutten. To år etter fødsel har 5-7 %

fortsatt plager [85]. Cirka en fjerdedel av alle gravide og 5 % etter fødsel har rygg- og/eller bekkenleddsplager

i en slik grad at de søker medisinsk hjelp [84].


Konsekvenser

Smerter og plager fører hos mange kvinner til redusert helserelatert livskvalitet og funksjon. Særlig

belastende kan det oppleves ikke å kunne stelle sitt nyfødte barn og oppfylle forventninger hos familie og

omgivelser [83;84]. Av alle med bekkenleddsplager må 7 % bruke krykker og 15 % opplever søvnproblemer

[87].

Mange får problemer med å delta i arbeidslivet. Omtrent en tredjedel av alle sykmeldinger hos kvinner i

alderen 20-39 år skyldes plager i svangerskapet, hvorav rygg- og bekkenleddsplager klart dominerer [88].

Bjelland fant i sin store studie at en tredjedel med svangerskapsrelaterte bekkenplager ble sykmeldt.

Sykmeldingstallene er imidlertid beheftet med usikkerhet på grunn av samtidige ryggsmerter og annen

samtidig sykdom og plager.

Årsaker, risikofaktorer og forløp

Den fysiologiske prosessen bekkenløsning, som normalt ikke skal gi plager eller hemmet funksjon, men

være en normal forberedelse til fødselen. De tre store leddene i bekkenet er stramt forbundet med leddbånd

som hindrer bevegelse. Under graviditeten blir det økt produksjon av svangerskapshormonet relaksin som

gjør leddbånd og ledd mer tøyelige. Det er ikke påvist sikker assosiasjon mellom relaksinnivået og grad av

plager [82]. Hvorfor noen får vondt og andre ikke, er uklart, men større mobilitet i bekkenleddene er påvist

hos gravide med bekkenplager sammenliknet med friske kontroller [84]. Andre faktorer som kan være av

betydning, er ugunstig muskelaktivering med manglende muskulært samspill og kontroll. Inflammasjon kan

også spille en rolle.

Viktige risikofaktorer som innebærer økt sannsynlighet for bekkenleddsplager er blant annet tidligere

ryggplager/bekkenleddsplager, tungt fysisk arbeid, tidlig debut av menstruasjon, bekkenskader,

angst og psykologisk distress. Også plager som begynner tidlig i svangerskapet, smerteintensitet og

smerteprovokasjon på visse kliniske tester, for eksempel aktiv strakt beinløft-test, kan predikere plager

[82;84;87].

Andre og spesifikke årsaker til bekkenleddsmerter som Bekhterevs sykdom og psoriasis artritt er sjelden. Når

det gjelder forløp og prognose er det understreket at svangerskapsrelaterte bekkenleddsplager generelt er

en selvbegrenset tilstand med lykkelig utgang. Det store flertall er mye bedre, eller helt bra etter 2-3 måneder

slik det er vist i flere både norske og utenlandske studier [83]. Under 10 % rapporterer bekkenleddssmerter

lenge etter fødsel og cirka 3 % angir å ha betydelige problemer.

31


32

Kapittel 8:

Revmatiske sykdommer

Revmatoid artritt – leddgikt

Revmatoid artritt 4 er en ikke-infeksiøs kronisk betennelsessykdom som forårsaker smerte, stivhet og

hevelse i leddene. Årsaken til sykdommen er ukjent, men er trolig en kombinasjon av arv og miljø. Forløpet

av revmatoid artritt viser stor individuell variasjon, men ofte blir bevegeligheten i leddene innskrenket,

og det kan bli feilstillinger og deformiteter i leddene. Alle ledd i kroppen kan rammes, men det er oftest

hendene, føttene og håndleddene som blir berørt. Det er ofte morgenstivhet i leddene som kan vare i flere

timer (lenger enn ved for eksempel artrose). Forløpet er ofte svingende med veksling mellom gode og dårlige

perioder, og årsakene til slike svingninger er ukjente. Man skiller mellom leddgikt hos voksne og hos barn

( juvenil revmatoid artritt).

Diagnosen stilles på bakgrunn av funn ved klinisk undersøkelse og kan understøttes av resultater fra

blodprøver og røntgenundersøkelser. De europeiske og amerikanske revmatologiorganisasjonene EULAR

og ACR har sammen utarbeidet nye internasjonale klassifikasjonskriterier for revmatoid artritt hos

voksne i 2010 [89;90]. Det var et stort behov for nye klassifikasjonskriterier som ville være til hjelp for å

stille leddgiktdiagnosen tidlig. De gamle kriteriene bygget på symptomer og funn som til dels kommer sent

i sykdomsforløpet. Tidlig behandling er vist å forebygge leddskade og tidlig diagnose er derfor viktig for

leddgiktspasienter.

Forekomst

I Norge er forekomsten av revmatoid artritt i befolkningen beregnet til 0,67 % [91]. Det vil si at det finnes

omtrent 31 000 leddgiktspasienter i Norge. Tidligere undersøkelser fra Oslo har vist noe lavere forekomst, i

underkant av 0,5 % hos voksne mellom 20 og 79 år [92].

Den årlige insidensen er registrert som 25 per 100 000 i Oslo [93] og 29 per 100 000 i Troms [94]. Det vil

si at 1 250 nye tilfeller av revmatoid artritt diagnostiseres hvert år i Norge. Revmatoid artritt kan ramme

mennesker i alle aldre, men antall nye tilfeller øker med alderen og når en topp ved 60-års alder [95]. Kvinner

får oftere leddgikt enn menn, og kjønnsforskjellen i forekomst er størst før 50-års alder [96]. I Norge ser

det ut til at en lavere andel av yngre personer med leddgikt forblir i arbeidslivet sammenlignet med andre

vestlige land. Kvinner under 45 år med revmatoid artritt har fire ganger så høy risiko for uførhet som menn

i samme alder, og andelen uføre øker også ved langvarig sykdom, lavt utdanningsnivå og redusert psykisk

helse [16;97].

4 Artritt betyr generelt inflammasjon eller betennelse i et ledd


Konsekvenser

Konsekvensene av leddgikt varierer sterkt fra minimalt til alvorlig funksjonstap. Revmatoid artritt kan føre

til mye smerte, søvnproblemer og redusert livskvalitet [98] og sykdommen kan ha konsekvenser i forhold

til psykososial helse [99]. Egen tro på mestring (self-efficacy) er vist å være en viktig faktor som påvirker

smerteoppfatning og aktiv involvering i behandling [100;101].

Det er beskrevet økt dødelighet hos personer med revmatoid artritt [94;102]. Det er økt hjertekar-sykelighet

hos leddgiktpasienter og muligens skyldes dette at inflammasjon (betennelse) er felles årsaksfaktor for

sykdom i både ledd og blodkar [103;104]. Epidemiologiske studier har anslått at forventet levealder forkortes

med i størrelsesorden 6-10 år ved revmatoid artritt [16].

Beregninger i rapporten ”Klar for jobb? Muskel- og skjelettsykdommer og det norske arbeidsmarkedet”

anslår at samlet samfunnsmessig kostnad for leddgikt i Norge er i overkant av 6 milliarder kroner årlig [16].

I en undersøkelse av pasienter med revmatoid artritt i Oslo-området hadde 40 % av de som var i yrkesaktiv

alder hel eller delvis uførepensjon [105]. Frem til de siste årene har nye tilfeller av uførepensjon ved leddgikt

vært nokså konstant, mens andelen av uførepensjoner som skyldes leddgikt i forhold til totalt antall nye

uførepensjonister har vist noe synkende tendens [106].

Det er imidlertid mye som tyder på at leddgikt er blitt en mindre alvorlig sykdom de siste tiårene, blant

annet på grunn av bedre behandling, spesielt på grunn av biologiske legemidler [107;108]. Det er viktig å

komme tidlig i gang med moderne sykdomsmodifiserende behandling ved leddgikt, og mulighet til og

oppmerksomhet på tidlig henvisning fra primærhelsetjenesten til spesialisthelsetjenesten er viktig.

I hovedkonklusjonen til ”Helseøkonomisk rapport” står følgende: ”De samfunnsøkonomiske kostnadene

knyttet til revmatoid artritt (RA) i Norge beløper seg til i overkant av 8,7 milliarder kroner årlig

[109]. Produktivitetstapet som oppstår som følge av at RA pasienter blir syke og arbeidsuføre er 5,5

milliarder og representerer den største samfunnsøkonomiske kostnaden ved sykdommen. De indirekte

samfunnsøkonomiske kostnadene som følge av RA, definert som produktivitetstap ved bortfall av arbeid

og effektivitetstap i forbindelse med utbetalinger til sykepenger og uføretrygd er mer enn dobbelt så høye

som de direkte kostnadene til behandling av sykdommen. Med biologisk behandling vil en arbeidsfør

kvinne på 40 år som får RA være 3,3 år lengre i arbeid enn om hun ikke får biologisk behandling. Det er

en samfunnsøkonomisk gevinst ved å tilby kvinnen på 40 år biologisk behandling istedenfor ikke-biologisk

behandling. Gevinsten er beregnet til å være omtrent 680 000 kroner.”

Årsaker, risikofaktorer og forløp

Årsaken til leddgikt er ukjent, men trolig er det en kombinasjon av arv og miljø. Hypotesen er at en infeksjon

eller en miljøfaktor utløser en reaksjon i kroppens immunsystem hos disponerte individer, og denne

reaksjonen retter seg mot kroppens eget vev og skaper betennelser [110]. Dette kalles en autoimmun reaksjon.

Det er omtrent 2-4 ganger så mange kvinner som menn som får leddgikt [92;94]. Leddgikt kan oppstå når

som helst i livet, men vanligste alder for sykdomsdebut er cirka 60 år. Røyking ser ut til å gi økt risiko for

leddgikt og man tror at 20 % av nye tilfeller av revmatoid artritt kunne vært unngått dersom ingen røykte [111].

33


34

Prognosen ved leddgikt er som nevnt bedret i forhold til sykdommens alvorlighetsgrad og konsekvenser for

funksjonsevne [108]. Leddgikt er imidlertid fortsatt en alvorlig kronisk sykdom som kan gi både fysiske og

psykiske problemer som kan vedvare hele livet.

Juvenil revmatoid artritt – barneleddgikt

Barneleddgikt ( juvenil revmatoid artritt) er leddgikt som oppstår før voksen alder. Det er omkring 5 % av

alle tilfeller av revmatoid artritt som oppstår før 15 års alder, og sykdommen debuterer ofte så tidlig som 3-6

års alder [112]. Som hos voksne vet man lite om årsakene til revmatiske sykdommer hos barn og ungdom, og

både arvelige og miljømessige faktorer antas å ha betydning [110;113]. Leddgikt hos barn er ofte noe mildere

enn hos voksne [113].

Forekomst

Den årlige insidensen i Norge av barneleddgikt ligger på omtrent 20 per 100 000 [114;115]. I Norge er det

100-150 barn som får stilt diagnosen hvert år [110;112]. Man antar at cirka 1 500-2 000 barn under 18 år har

en revmatisk sykdom. Barneleddgikt ser ut til å være noe hyppigere blant jenter enn gutter [112].

Konsekvenser

Barn med leddgikt har gjennomsnittlig noe mindre smerter enn voksne med leddgikt. Barn har imidlertid

ofte en god del generelle symptomer som slapphet, tretthet og utmattelse [113]. Sykdommen kan føre til

forsinket vekst og pubertetsutvikling [112].

Årsaker, risikofaktorer og forløp

Både arvelige og miljømessige faktorer antas å ha betydning [110;113]. I likhet med leddgikt hos voksne er det

sannsynligvis autoimmune mekanismer som også gir barneleddgikt.

Omtrent halvparten av de som får diagnosen barneleddgikt blir friske etter kortere eller lengre tid [116], den

andre halvparten har leddgikt også når de blir voksne.

Spondyloartritter, inkludert Bekhterevs sykdom

Bekhterevs sykdom er en kronisk betennelsessykdom som hovedsakelig rammer ledd i bekken, rygg og

brystkasse [117]. De vanligste symptomene er smerte og stivhet i ryggen og opp mellom skulderbladene.

Bekhterevs sykdom er en kronisk sykdom som utvikles over lang tid og med varierende grad av plager og

funksjonstap. Menn har ofte mest smerter fra bekken og rygg. Kvinner har i mindre grad ryggsmerter, men

kan oftere ha blant annet smerter i hofter og knær. Ved Bekhterevs sykdom vil ofte ryggsmerten og stivheten

forverres i ro og lindres ved bevegelse [110]. Årsaken til Bekhterevs sykdom er ukjent, men både arvelige og

miljømessige faktorer spiller inn [9].


Bekhterevs sykdom kalles stadig oftere ankyloserende spondylitt (tilstivnende betennelse i ryggsøylen), og

er den vanligste sykdommen i en gruppe sykdommer som kalles spondyloartritter (betennelse i leddene

i ryggsøylen). Spondyloartritter rammer først og fremst ledd i ryggen og bekkenet, men immunprosessen

kan også ramme andre ledd. Andre spondyloartritter er reaktiv artritt, Reiters syndrom og psoriasisartritt.

Spondyloartritt er forbundet med inflammatorisk tarmsykdom.

Forekomst

Insidensen i Nord-Norge er funnet å være omtrent 8 nye tilfeller per 100 000 innbyggere [118], noe som

tilsvarer omtrent 400 nye tilfeller per år i Norge. Prevalensen (antall som har sykdommen ved et gitt

tidspunkt) er omkring 0,3 % i samme undersøkelse [118]. Det tilsvarer omtrent 15 000 personer i Norge med

Bekhterevs sykdom.

Det er en klar sammenheng mellom vevstypen HLA-B27 og Bekhterevs sykdom. Omtrent 95 % av pasienter

med Bekhterevs har denne vevstypen mot 10 % i den generelle befolkningen. Sammenholder man tallene

for prevalens av sykdommen og vevstypen betyr det at selv om det er stor overhyppighet av sykdommen ved

HLA-B27, er det likevel bare omtrent en av tretti personer med denne vevstypen som utvikler Bekhterevs

sykdom i løpet av livet.

I 2009 og 2011 ble det publisert nye klassifikasjonskriterier for aksial og perifer spondyloartritt [119;120].

Målet med disse kriteriene er å kunne stille diagnosen og starte behandling tidlig i sykdomsforløpet, det vil si

før man kan påvise radiografiske forandringer i iliosacralleddene. Derfor operer man nå med en egen kategori

av spondyloartritt, ikke-radiografisk aksial spondyloartritt, hvor man baserer diagnosen på forandringer i

iliosacralledd ved MR-undersøkelse eller på en kombinasjon av HLA-B27 og typiske kliniske symptomer og

funn. Bruk av betegnelsen Bekhterevs sykdom eller ankyloserende spondylitt forutsetter formelt at man skal

ha påvist forandringer i iliosacralledd ved vanlig røntgenundersøkelse.

Konsekvenser

Symptomenes alvorlighetsgrad varierer og omtrent halvparten er alvorlig rammet, men det er også mange

som har lite symptomer. Som ved andre betennelsesaktige revmatiske sykdommer påvirkes livskvalitet og

funksjonsevne negativt [121]. I tillegg til leddsmertene er utmattelse/økt trettbarhet (fatigue) ofte en sentral

faktor i symptombildet sammen med nedsatt funksjonsevne [122].

Det er indikasjoner på at Bekhterevs sykdom oftere gir uførhet i Norge enn i mange andre land, og etter vel

20 års sykdomsvarighet var nesten halvparten uføre i en norsk undersøkelse [123].

Årsaker, risikofaktorer og forløp

Årsaken til Bekhterevs sykdom er ukjent, men både arvelige og miljømessige faktorer spiller inn. Menn har

sykdommen 2-3 ganger hyppigere enn kvinner. Sykdommen oppstår oftest før 40-års alder, gjennomsnittlig

debutalder er 26 år [16]. Det er ved Bekhterevs sykdom som ved leddgikt viktig å komme i gang med

behandling tidlig. Dette gjelder både fysisk aktivitet for å hindre tilstivning og muligheten for å bruke

moderne biologiske legemidler.

35


36

Psoriasisartritt

Psoriasisartritt (psoriasisleddgikt) er leddsmerter og leddbetennelse knyttet til hudsykdommen psoriasis og

regnes ofte som en del av spondyloartrittene. Det er flere forløpsformer, hos mange er det fingerledd som

gir smerter først, men psoriasisleddgikt kan også gi for eksempel smerter i føttene og ryggen. Hos noen kan

leddproblemene komme før utslettet.

Forekomst

En ny undersøkelse viser at insidensen var 7 per 100 000 innbyggere i Nord-Norge i perioden 1978-1996

[124]. Det tilsvarer 350 nye tilfeller pr år i Norge. Prevalensen er omtrent 1,5 (mellom 1 og 2) per 1 000

voksne innbyggere både i Nord-Norge [124] og i Hordaland [125]. Dette tilsvarer at 7 500 personer i Norge

har psoriasisleddgikt. En regner med at mellom 10 og 20 % av personer med psoriasis har psoriasisartritt

[16]. Totalt regner man at i overkant av 0,5 % har en form for spondyloartritt. Dette betyr at gruppen av

spondyloartritter er omtrent like vanlig som revmatoid artritt.

Konsekvenser

Sykdomsbelastning og livskvalitet ved psoriasisartritt er sammenlignbar med revmatoid artritt og Bekhterevs

sykdom [16]. I en norsk undersøkelse fant man at 33 % av kvinnene og 17 % av mennene med psoriasisartritt

var uføretrygdet [126].

Årsaker, risikofaktorer og forløp

Det er omtrent like mange kvinner og menn som har psoriasisartritt, og psoriasisartritt er vanligst i alderen

40-60 år.

Urinsyregikt

Urinsyregikt er en stoffskiftesykdom med urinsyreopphopning i kroppen, og betennelse i leddene som

oppstår fordi det dannes urinsyrekrystaller. Urinsyregikt kjennetegnes ved akutte smerteanfall i ledd.

Kneledd, ankelledd, ledd i foten og mindre håndledd kan rammes, men hyppigst er det stortåens grunnledd

som blir smertefullt og da kalles tilstanden podagra [110;127]. Viktig for å stille diagnosen er å påvise forhøyet

nivå av urinsyre i blodet. Dette kan gjøres i primærhelsetjenesten.

Forekomst

Forekomsten er ikke kjent i Norge, men studier fra England og Tyskland fant en prevalens på 1,4 % i begge

land. Hvis forekomsten er den samme i Norge tilsvarer det 70 000 nordmenn med urinsyregikt.


Konsekvenser

Urinsyregikt har også stor individuell variasjon i plagenes alvorlighetsgrad, og kan i en del tilfeller gi

kroniske smerter med betydelig påvirkning av allmenntilstand og funksjonsevne. Deformering av ledd kan

forekomme.

Årsaker, risikofaktorer og forløp

Urinsyregikt forekommer oftest hos menn. Hos personer med urinsyregikt er det overhyppighet av andre

sykdommer som overvekt, hjertesykdom og diabetes. En norsk studie har for øvrig vist at lett forhøyede

verdier av urinsyre, som ikke er så høye at de gir urinsyregikt, er assosiert med kroniske muskelsmerter

[128;129].

Polymyalgia rheumatica

Polymyalgia rheumatica kalles ofte bare polymyalgi og betyr smerter i mange muskler. Oftest er det

smerter i nakke-, skulder og hofteregionen. Smertene er oftest verst om morgenen. Det er også ofte

generelle symptomer med slapphet, lett feber og vekttap. Polymyalgia rheumatica er ingen enkel diagnose

å stille, men bør vurderes ved typisk sykdomsbilde og høy senkning (SR) over 40. Det arbeides med nye

diagnosekroneriterier [130].

Forekomst

Antall nye tilfeller var i overkant av 100 per 100 000 innbyggere som var 50 år og eldre på Sørlandet på

90-tallet [131]. Dette tilsvarer 1 500-2 000 nye tilfeller i Norge per år.

Konsekvenser

Plagene ved polymyalgia rheumatica bedres som regel betydelig ved behandling med kortison. Som regel blir

sykdommen bedre av seg selv over tid, men det kan i mange tilfeller ta lang tid, noen ganger flere år, før en kan

klare seg uten behandling. Sykdommen følges ofte opp med lang tids kortisonbehandling i allmennpraksis

[132] og bivirkninger av slik behandling, som for eksempel osteoporose (benskjørhet), kan inntre.

Årsaker, risikofaktorer og forløp

Polymyalgia rheumatica er vanligere i Nord-Europa enn i Sør-Europa [133], og rammer i hovedsak hvite.

Sykdommen forekommer oftest hos personer over 50 år og er omtrent dobbelt så vanlig hos kvinner som

menn. Gjennomsnittsalderen for nye tilfeller av polymyalgia rheumatica er over 70 år. Det er arvelige

komponenter med overhyppighet av en bestemt vevstype (HLA-DR4).

37


38

Andre revmatiske og leddgiktlignende sykdommer

Det finnes flere typer av leddgiktliknende sykdommer som er forholdsvis sjeldne hver for seg, men som samlet

gruppe utgjør en ikke ubetydelig andel av revmatiske pasienter. Vi har norske tall på forekomst for noen

av disse sykdommene, og det er spesielt i Nord-Norge og på Vestlandet de ulike revmatiske sykdommenes

forekomst har blitt kartlagt. Noen av de minst sjeldne av disse sykdommene nevnes kort her:

Sjøgrens syndrom er en revmatisk sykdom som i tillegg til leddsmerter gir uttalt tørrhet i slimhinner. Det er

funnet en prevalens på 50 av 100 000 innbyggere på Sør-Vestlandet, noe som tilsvarer 2 500 personer med

Sjøgrens syndrom på landsbasis [134].

Systemisk Lupus Erytematosus (SLE) er en autoimmun revmatisk sykdom som rammer både ledd, hud og

indre organer. Det er 3 nye tilfeller per 100 000 innbyggere som tilsvarer 150 nye tilfeller per år i Norge. SLE

oppstår oftest hos kvinner mellom 30 og 49 år. Punkt-prevalensen av SLE var 1. januar 2007 i Nord-Norge 64

personer per 100 000 innbyggere som tilsvarer 3 200 personer på landsbasis.

Wegeners granulomatose er betennelse i små blodårer (vaskulitter) som gir sykdom i indre organer som

luftveier og nyrer, og ikke alltid så mye ledd- eller muskelsmerter. Det er 60 nye tilfeller i Norge i året og 500

pasienter med denne sykdommen på landsbasis [135].

Artrose/degenerativ leddsykdom, ”slitasjegikt”

Artrose er sykdom i ledd og som kan ramme alle bevegelige ledd, men er vanligst i hånd, hofte og kne [136].

Sykdommen rammer først og fremst leddbrusken og er den hyppigst forekommende leddsykdommen etter

60-års alderen [9]. Tilstanden kalles fortsatt av mange slitasjegikt, men dette er en betegnelse som er uheldig

fordi den indikerer at artrose skyldes slitasje av leddet, men dette er det uenighet om. Symptomer på artrose

er smerter (ofte om natten), hevelse, stivhet og bevegelsesinnskrenkning. Morgenstivhet er vanlig ved

artrose, men denne varer som regel kortere (under 30 minutter) enn ved leddgikt.

Synlige forandringer på røntgen kommer ofte først når sykdommen har vart i lengre tid. Noen ganger kan det

imidlertid være betydelige artroseforandringer på røntgen uten smerter. Man vet ikke hvorfor det er så svak

sammenheng mellom alvorlighetsgraden ved bildediagnostikk og symptomene ved artrose, og heller ikke

hvorfor det er så store individuelle variasjoner i forløp og smerteintensitet ved artrose.

Hvis det foreligger artrose på mer enn tre steder blir det ofte benevnt som generalisert artrose eller polyartrose.

Ved generalisert artrose er det vanlig med affeksjon av fingerledd, rygg, nakke, knær og stortærnes grunnledd.

Forekomst

Selvrapportert artrose ble undersøkt i den voksne befolkningen mellom 24 og 76 år i Ullensaker i 2004.

Deltagerne i denne befolkningsundersøkelsen ble spurt om de hadde fått stilt diagnosen artrose i hofte, kne


eller hender av en lege eller ved røntgenundersøkelse. Samlet rapporterte 12,8 % av befolkningen artrose i

minst ett ledd. Artrose var vanligere hos kvinner (14,7 %) enn hos menn (10,5 %) [137;138].

Artrose i kne ble rapportert av 7,1 % [137;138]. Kvinner (7,9 %) har noe oftere artrose i kneet enn menn (6,1

%). Forekomsten øker sterkt med alder, fra omtrent 1,5 % av befolkningen i 35-års alderen til omtrent 15 %

av befolkningen i 70-års alderen.

Artrose i hofte hadde 5,5 % i undersøkelsen fra Ullensaker [137;138], 6,2 % blant kvinnene og 4,6 % av

mennene. Hofteartrose er sjeldent forekommende før 40-års alder, og stiger deretter raskt til omtrent 20 %

hos 75-åringer.

Håndartrose ble rapportert av 4,3 % [137;138]. Håndartrose er vanligst hos kvinner (5,8 % mot 2,5 % hos

menn). Nesten ingen har håndartrose før 40-års alder, mens 12 % av kvinner og 6 % av menn i alderen 65-75

år har håndartrose.

1,0 % hadde artrose i både hofte, kne og hånd, mens 3,1 % hadde artrose i minst to av disse tre leddene.

Generalisert artrose (polyartrose) øker sterkt med alderen og er vanligere hos kvinner enn menn.

Man vet lite om endringer over tid i forekomst av artrose, men svenske studier viser ingen vesentlig endring

i forekomst over en 40-års periode [139].

Konsekvenser

Også ved artrose er det store individuelle variasjoner i symptomenes alvorlighetsgrad og konsekvenser for

funksjonsevne. Mange kan ha lite symptomer til tross for store forandringer på røntgenbilder, mens andre

kan ha mye smerter selv om forandringene på røntgen er moderate.

Ved mer alvorlige plager vil fysioterapi og hjelpemidler være aktuelt. I en god del tilfeller vil alvorlig artrose

i de store leddene bli behandlet med leddproteser. Det blir innsatt vel 10 000 leddproteser i Norge hvert

år [140]. Omtrent to tredjedeler av protesene er hofteproteser, og nær en tredjedel er proteser i kneet.

Proteseinnsetting i skuldre og andre ledd er foreløpig ikke vanlige operasjoner. Både for hofte- og kneproteser

er det personer i aldersgruppen 70-79 år som klart hyppigst opereres.

Artrose kan ofte gi sykmelding og uførhet. Artrose gir lengre varighet på sykmeldingsperiodene enn noen

annen muskel- og skjelettlidelse [141]. Artrose gir også ofte uførhet når den oppstår i yrkesaktiv i alder. Det er

vist klar sammenheng mellom tungt fysisk arbeid og uførepensjon hos pasienter med artrose, noe som tyder

på at det er vanskelig å tilrettelegge denne typen arbeid ved artrose [142].

Årsaker, risikofaktorer og forløp

Familiær disposisjon har stor betydning for utviklingen av artrose, og tvillingstudier tyder på at 40-60 % av

alle tilfeller av primær artrose kan forklares av arvelige faktorer [136].

Overvekt er en kjent risikofaktor for artrose. Overvekt er særlig knyttet til artrose i kneet, mens sammenhengen

mellom overvekt og artrose i hoften er mer usikker. På den annen side er det holdepunkter for at overvekt

39


40

gir økt risiko for håndartrose [137;138]. Dette kan tyde på at det er noe mer enn vektbelastningen på leddene

som utgjør risikoen ved overvekt, og det er i dag stor interesse rundt hormonelle faktorer og fettstoffskifte

i forhold til risiko for artroseutvikling. Når artrose likevel omtales som en voksende epidemi av WHO har

det sammenheng med økende alder i befolkningen, samt økende forekomst av overvekt og inaktivitet [143].

Tungt fysisk arbeid er risikofaktor for artrose i kne og hofte. Derimot har man ikke holdepunkter for at

idrettsaktivitet eller fysisk aktivitet i fritiden generelt gir økt risiko for artrose. Imidlertid gir kneskader av

for eksempel korsbånd, meniskskade og andre leddskader økt risiko for utvikling av artrose i kneet enten de

blir operert eller ikke [144].

Kronisk utbredte muskelsmerter/fibromyalgi

Mange personer har kroniske smerter i store deler av muskel- og skjelettsystemet. Dette kan karakteriseres

som kronisk utbredte muskelsmerter (chronic widespread pain) eller diagnostiseres som fibromyalgi.

Fibromyalgidiagnosen har til nå blitt stilt ved bruk av den amerikanske revmatologiforeningen (ACR -

American College of Rheumatology) sine kriterier fra 1990 som stiller krav til smerteutbredelse og trykkømhet

på minst 11 av 18 anatomisk definerte punkter [145]. Det er nå foreslått nye diagnosekroneriterier for

fibromyalgi som er enklere å bruke og som kan gradere ulike alvorlighetsgrader av fibromyalgi [146]. De nye

kriteriene bruker ikke trykkømme punkter, men smerteregistrering sammen med utmattelse, søvnproblemer

og kognitive symptomer og grenser dermed langt opp mot det tidligere nevnte MUPS-begrepet

Det er imidlertid diskutabelt om fibromyalgi er en avgrenset tilstand, eller om det er en del av kroniske

utbredte muskelsmerter [147].

Forekomst

Sammenlignet med andre land er forekomsten av fibromyalgi i Norge høy. I Nord-Trøndelag fant man en

gjennomsnittlig prevalens på 3,2 %. Den var klart høyere blant kvinner (5 %) enn menn (1 %) [148]. I en

undersøkelse av middelaldrende kvinner i Arendal ble det funnet en prevalens på 10 % [149]. Av voksne

fibromyalgipasienter er cirka 90 % kvinner og den vanligste alderen er 40-50 år [23].

Konsekvenser

Kvinner med fibromyalgi rapporterer mer smerte og utmattelse ved trening og fysisk belastning [150]. De

rapporterer dårligere fysisk form enn andre kvinner, men ikke lavere fysisk aktivitetsnivå [151].

Utbredte muskel- og skjelettsmerter har, enten de er diagnostisert som fibromyalgi eller ikke, ofte betydelig

påvirkning av funksjonsevne og livskvalitet. Det er imidlertid også her betydelig variasjon i symptomenes

alvorlighetsgrad og deres innvirkning på funksjonsevne i dagligliv og arbeidsliv. Det er i nyere norsk forskning

vist en klar og sterk sammenheng mellom antall smerteområder i kroppen og uførepensjonering [14;16].

5 % av nye uføreytelser i 2006 hadde fibromyalgi som hoveddiagnose [12]. Dette utgjør 1 750 nye uføre på

landsbasis per år.


Årsaker, risikofaktorer og forløp

Både kronisk utbredte muskelsmerter og fibromyalgi er vanligst hos kvinner i 40-50-års alderen. Det er

et klinisk inntrykk at diagnosen fibromyalgi brukes mindre nå enn for 10-20 år siden, men det er ingen

undersøkelser som bekrefter en slik tendens i Norge.

Årsakene til kroniske muskelsmerter/fibromyalgi er i hovedsak ukjente men det antas at så vel biologiske,

psykologiske og kulturelle komponenter har betydning, og at slike plager best forstås i en biopsykososial

modell der både biologiske, psykologiske og sosiale forhold bidrar til å utløse og opprettholde symptomer og

funksjonssvikt [23;152].

Nyere tenkning om disse tilstandene skiller mer enn tidligere mellom utløsende og vedlikeholdende

faktorer ved kroniske smerter, og årsakene som utløser og vedlikeholder smertene kan være forskjellige og

rehabilitering etter slike prinsipper kan gi positive effekter [153].

Kapittel 9:

Osteoporose/benskjørhet

Osteoporose er definert som en systemisk muskel- og skjelettsykdom, karakterisert ved redusert

knokkelstyrke på grunn av redusert benmasse og/eller endret benkvalitet [154]. Osteoporosediagnostisering

skjer når målt benmineraltetthet er redusert til et nivå lik eller under 2,5 standardavvik under gjennomsnitt

for premenopausale kvinner [154]. Denne definisjonen gjelder bare for kvinner av kaukasisk opprinnelse

(kaukasoid rase tilsvarer den såkalte hvite rase).

Ofte stilles ikke diagnosen før pasienten har pådratt seg ett eller flere brudd som følge av den reduserte

benmassen, og tilstanden kalles da manifest osteoporose. Slik sett er ikke osteoporose i seg selv en

symptomgivende tilstand, men gir seg først til kjenne etter at det oppstår et brudd. For menn finnes det

ingen operasjonell definisjon på osteoporose, og man benytter derfor den generelle definisjonen ”en generell

forandring i benvevet som har ført til redusert benmasse og ødelagt mikroarkitektur med økt risiko for

benbrudd tilfølge” [154]. Samme definisjon benyttes også for kvinner som ikke er av kaukasisk opprinnelse.

Forekomst

I Norge regner man med at anslagsvis 240 000 nordmenn lider av osteoporose [155]. Insidensen av

osteoporoserelaterte brudd i Norge er den høyeste i verden [156-158]. Innen Norge er det funnet geografisk

variasjon i benmassen [159] og risiko for osteoporoserelaterte brudd er funnet høyere i urbane enn i rurale

strøk [160;161]. Cirka 9 000 voksne nordmenn opplever hoftebrudd hvert år, 70 % av disse er kvinner. I

HUNT (Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag) har man funnet en insidens på 13,1 per 1 000 for kvinner

over 65 år [162;163]. Den høyeste risikoen for hoftebrudd finner man i Oslo, selv om insidensen har gått noe

41


42

ned de senere år [164]. Tilsvarende reduksjon i risiko for brudd er rapportert nasjonalt, med en nedgang på

13 % hos kvinner og 5 % hos menn fra 1999 til 2008 [163].

Risikoen for brudd øker med alder [158;162]. Man antar at cirka 250-300 sykehussenger til enhver tid er belagt

med hoftebruddspasienter [155;165] og i følge tall fra Norsk Osteoporoseforbund er cirka 330 sykehussenger

i Norge til en hver tid belagt med osteoporose pasienter. Cirka 15 000 brekker årlig håndleddet og anslagsvis

140 000 kvinner og 90 000 menn over 50 år har forandringer i ryggen som kan skyldes kompresjonsbrudd

[155]. Forekomsten av ryggbrudd som fører til legekonsultasjon er blitt beregnet til cirka 5 200 personer årlig

i Norge og årlig er det cirka 1 400 pasienter som skrives ut fra sykehus for ryggbrudd [166].

Konsekvenser

Hoftebrudd kan få store konsekvenser i dagliglivet. Kvinnelige pasienter med osteoporose og ryggbrudd

rapporterte høye nivåer av smerte, angst og redusert fysisk funksjon sammenlignet med norm data [167]. I

en undersøkelse av norske pasienter over 50 år som ble lagt inn på Ullevål og Aker sykehus i Oslo fra 1996 til

1997, fant man at 17 % hadde måttet flytte på sykehjem etter hoftebruddet, 43 % kunne ikke lenger bevege seg

utendørs uten assistanse og mer enn en fjerdedel kunne ikke lenger lage sine egne måltider [168].

Sannsynligheten for funksjonstap øker med alderen, og det er rapportert at postoperativ kognitiv svikt

medfører høyere risiko for død, institusjonalisering og dårlig fysisk utfall etter hoftebrudd [169;170].

Konsekvensene av ryggbrudd er mer varierende, og avhengig av helsetilstand før bruddet. Ryggbrudd kan

medføre store smerter og funksjonshemming, men trenger ikke nødvendigvis å medføre kroniske plager. Når

man ser på nye tilfeller av ryggbrudd hos kvinner, finner man at det er mer ryggplager og smerter hos dem

som har hatt tidligere brudd og lav benmasse, enn blant andre grupper [166]. Gjentatte brudd i ryggsøylen

fører også til deformiteter som kan gi redusert livskvalitet på grunn av redusert plassforhold i bryst- og

mageregionen og endret utseende som igjen kan gi et lavere selvbilde.

Årsaker, risikofaktorer og forløp

Bortfall av østrogen, mangel på kalsium og D-vitamin, bruk av kortison preparater, lav kroppsvekt,

spiseforstyrrelser, røyking, lite mosjon, og alkoholmisbruk er risikofaktorer som kan lede til osteoporose

[155;171;172]. Genetiske faktorer er også involvert [173]. Stor kroppshøyde og lav kroppsmasseindeks hos

nordmenn i forhold til andre europeere har vært foreslått som forklaringer på den høye insidensen av

osteoporoserelaterte brudd i Norge [165] og fysisk aktivitet er vist å kunne redusere risiko for brudd [174].

Det kalde klimaet med snø og is i de skandinaviske land har også vært foreslått som en mulig medvirkende

faktor, og forekomsten av brudd i Norge er funnet å være høyest i vintermånedene [162;175;176].


Kapittel 10:

Skader

Skade kan defineres som en akutt eller plutselig påvirkning mot kroppen og som overskrider individets

toleranseevne.

Personskader er et alvorlig helseproblem, og muskel- og skjelettsystemet er svært utsatt for skader [177].

Muskel og skjelettskader utgjør 30 % av behandlingstrengende skader og 65 % av alvorlige skader [9].

Forekomst

I tabell 1 vises tall fra cirka 285 000 innrapporterte skader til Norsk pasientregister (NPR) i 2009. Disse

antas å utgjøre 55 % av de omlag 520 000 skadene som trolig blir legebehandlet hvert år i Norge [178]. Av

disse er cirka 94 % ulykkesskader, 4 % voldsskader og 2 % selvpåførte skader. De vanligste ulykkestypene

er hjemmeulykker (cirka 30 %), sport-, idretts-, og mosjonsulykker (cirka 16 %) og arbeidsulykker (cirka

14 %) [178]. De som ikke rapporteres til NPR blir ferdigbehandlet hos allmennleger, bedriftsleger og ved

kommunale legevakter, og de inneholder for en stor del småskader. Barn og ungdom i aldersgruppen 10-20

år er de som oftest skades og 28 % av alle dødsfall hos norske barn fra 1-17 år skyldes ulykker [178].

Tabell 1. Antall skadetilfeller relatert til muskel- og skjelettsystemet rapportert til Norsk

pasientregister (NPR) i 2009 fordelt på diagnosegrupper.

Diagnosegruppene i kursiv antar vi blir behandlet i spesialisthelsetjenesten.

Diagnosegrupper NPR – 2009 %

Brudd ben og fot 23 656 8,3

Brudd i håndledd 20 560 7,2

Forstuvning skulder, arm, hånd, finger 17 220 6,0

Forstuvning ankel, fot 17 114 6,0

Brudd krageben, skulder, over og underarm 16 625 5,8

Brudd i hånd, finger 13 372 4,7

Brudd bekken, hofte, lårhals 12 590 4,4

Brudd, forstuvning, whiplash rygg, nakke 7 527 2,6

Forstuvning hofte, kne 7 249 2,5

Brudd ribben, brystben 3 987 1,4

Ansiktsbrudd 3 273 1,1

Andre skader 14 1900 49,7

Totalt 28 5073 99,7

43


44

Kommentarer til tabell 1:

Disse skadene er ulykkesskader, voldsskader og selvpåførte skader. Det er spesialisthelsetjenesten som rapporterer til

NPR. Men i dette materialet er også Legevakten i Oslo med, siden den er pålagt å rapportere skadedata til NPR. Derfra

kommer cirka 50 000 skader årlig. Vi antar at de fleste bruddskader i Norge vil behandles i spesialisthelsetjenesten,

det vil si at summen trolig er de bruddskadene som skjedde i Norge i 2009. De andre bruddskadene er vi mer usikre

på ettersom vi antar at noen av disse vil ferdigbehandles utenfor spesialisthelsetjenesten. Det kan dermed være flere

bruddskader som skjedde i Norge i 2009 innen disse kategoriene. Det samme gjelder også for forstuvningene.

Konsekvenser

For personer under 45 år i Norge er ulykker den vanligste dødsårsaken [178]. Skader etter ulykker forårsaker

tap av flere leveår enn noen sykdom i aldersgruppen 15–60 år [177]. Skader representerer en betydelig

belastning på den eksisterende kapasiteten ved norske sykehus og det er antatt at hver 10. sykehusseng her i

landet til en hver tid er opptatt av pasienter med en skadediagnose [179].

Årsaker, risikofaktorer og forløp

Det er flere menn enn kvinner som blir skadet blant de som er yngre enn 50-60 år, men eldre kvinner skader

seg mer enn eldre menn [178]. Det er også en sammenheng mellom lav sosioøkonomisk status og dødelighet

av vold og ulykkesskader hos voksne [179]. Risikoen for trafikkskader er halvert de siste 20 årene, men fortsatt

blir om lag 12 000 skadet hvert år, 1 000 blir hardt skadet og om lag 250 dør hvert år i trafikkulykker [178].

Disse tallene er basert på politiets registrering av trafikkulykker. Dette registeret har store mørketall. Basert

på helsevesenregistre antar vi at det er nærmere 40 000 som skades i trafikkulykker. En av grunnene til det

store mørketallet er sykkelulykker, men også mange bilulykker meldes ikke til politiet. Trafikkulykker gir

ofte alvorlige skader og var årsak til 35 % av pasienter med ryggmargskade på Haukeland sykehus i perioden

1952-99 [180].

Andelen yrkesrelaterte skader synes å gå ned. Ved Haukeland sykehus var andelen yrkesrelaterte skader på

42 % i perioden 1959-74, mens den i perioden 1974-99 var på 26 % [180]. Likeledes har antallet registrerte

arbeidsskadedødsfall blitt vesentlig redusert i perioden 1970 til 2008 [181]. Dette registeret er imidlertid

også beheftet med store mørketall. En studie basert på befolkningsundersøkelser antyder at det ikke var

noen nedgang i arbeidsulykker i perioden 1990-2004 [182]. I perioden 2000-2008 utgjorde jord- og skogbruk

nesten en fjerdedel av alle arbeidsskadedødsfallene, deretter fulgte industrien, transport og kommunikasjon

og bygge- og anleggsvirksomhet [181]. Ikke uventet er andelen som blir uføretrygdet på bakgrunn av

yrkesskader 3 til 4 ganger høyere blant de med fysisk arbeid enn hos de med kontorarbeid [183].

Idrettsulykker er svært vanlig, og i 2002 ble om lag 60 800 skadet mens de deltok i idrettsaktiviteter. De

vanligste årsakene til skade hos barn og ungdom er fotball og sykkelulykker, men det er i de senere årene

økende grad av skader som skyldes ulykker i forbindelse med bruk av rulleskøyter, rullebrett, snowboard

og sparkesykkel [178;184;185]. Denne typen ulykker er også assosiert med en høyere andel bruddskader enn

ulykker ved andre aktiviteter.

Se for øvrig whiplashskader under kapittelet om nakke, og bruddskader under kapittelet om osteoporose.


Kapittel 11:

Samfunnsøkonomiske kostnader

I dette kapittelet ønsker vi å si noe om helsetjenestens, folketrygdens og arbeidsgivers kostnader knyttet

til MUSSP. Dette er en utvidelse av kostnadsberegningene i rapporten som ble utarbeidet i 2004 «Plager

flest, koster mest – muskel- og skjelettlidelser i Norge», hvor kostnadene kun inkluderte folketrygden. I

den første delen tar vi for oss kostnader til helsetjenesten og deretter diskuteres kostnader for folketrygden

og arbeidsgiverne, før vi ser på de totale kostnadene. Beregning av kostnader tar utgangspunkt i utgifter og

refusjoner for 2009 ut fra en prevalenstilnærming, det vil si at vi estimerer kostnader for alle som i 2009 levde

med MUSSP. Dette var den siste årgangen med offentlig tilgjengelige data ved oppstart av dette prosjektet.

Helsetjenestens kostnader

Type kostnader

Identifisering av hvilke kostnader som skal inkluderes, handler i stor grad om å beskrive ulike behandlingsog/eller

sykdomsforløp for denne gruppen [186;187]. Kostnader for helsetjenesten omfatter alle deler av

helsetjenesten, både spesialist- og primærhelsetjenesten, og inkluderer kostnader knyttet til diagnostisering,

behandling, rehabilitering, habilitering og oppfølging av sykdom.

Diagnostisering kan skje både i primær- og spesialisthelsetjenesten, ved bruk av kliniske undersøkelser

eller spesielle tester som for eksempel røntgen eller blodprøver. Behandling av personer med sykdommer

i muskel- og skjelettsystemet favner et stort spekter av tjenester. For en del skader og brudd er kirurgi

den mest anvendte behandlingen, mens for andre diagnoser er medisiner eller opptrening ved hjelp av

fysioterapeut, mest relevant. For noen pasientgrupper vil det være aktuelt med rehabilitering som en del av

et behandlingsopplegg, for eksempel kompliserte skader, mens for kronikere fungerer rehabilitering mer

som habilitering ved at det først og fremst er for å opprettholde et funksjonsnivå og lette tyngre perioder i

sykdomsforløpet.

Oppfølging av denne pasientgruppen kan være kontroller i spesialisthelsetjenesten, som røntgen av et

brudd eller justering av legemiddelbruk. Det kan også være avtalte konsultasjoner hos fastlege og annet

helsepersonell. Oppfølging kan også innebære tjenester fra hjemmesykepleie og hjemmehjelpstjenesten

(som vi ikke har inkludert) eller det kan være trygghetsalarm. Videre kan enkelte som følge av sykdom, enten

permanent eller midlertidig, ha behov for hjelpemidler.

I analysen inkluderes kostnader knyttet til behandling og oppfølging på sykehus, bildediagnostikk ved både

offentlige og private institusjoner, rehabilitering, konsultasjoner hos fastlege, behandlinger hos fysioterapeut

og kiropraktor, medikamenter og hjelpemidler.

45


46

Kvantifisering og datakilder

For å si noe om omfanget eller antallet av ulike typer behandlinger, har vi kvantifisert antall behandlinger i

spesialisthelsetjenesten ut fra antall:

- Sykehusinnleggelser

- Dagbehandlinger

- Polikliniske konsultasjoner

- Bildediagnostiske undersøkelser

For primærhelsetjenesten har vi sett på antall:

- Konsultasjoner hos fastlege

- Konsultasjoner hos fysioterapeut

- Konsultasjoner hos kiropraktor

Vi har i tillegg sett på legemiddelbruk i form av definerte døgn-doser (DDD). For bruk av hjelpemidler har vi

ikke kvantum tilgjengelig, bare totalt forbruk.

Følgende datakilder har vært benyttet:

- Norsk pasientregister (www.helsedirektoratet.no) for sykehusinnleggelser, dagbehandlinger og

polikliniske konsultasjoner

- Reseptregisteret ved Nasjonalt folkehelseinstitutt (www.registregisteret.no) for legemiddelbruk

- Helsetjenesteforvaltningen (www.helfo.no) for bruk av bildediagnostikk, fastlege og fysioterapi

- Norsk Kiropraktorforening for bruk av private kiropraktorer

- Norsk Fysioterapeutforbund for opplysninger vedrørende refusjons –og oppgjørsordninger

- Arbeids- og velferdsforvaltningen (www.nav.no) for hjelpemidler

Kostnadsvurdering

Behandlinger ved sykehus

I rapporten har vi inkludert antall behandlinger for personer diagnostisert med hoveddignose (HDG)

8 (sykdommer i muskel- og skjelettsystem og bindevev) og HDG 21 (behandlinger knyttet til skader i

muskel- og skjelettsystemet, for eksempel brudd og proteser). Alle tall er for 2009. Kostnader knyttet til

sykehusbehandlinger er fordelt i følgende undergrupper:

- Somatiske innleggelser

- Dagbehandling

- Polikliniske konsultasjoner


For kostnadsvurdering av behandlinger på sykehus, har vi tatt utgangspunkt i den innsatsstyrte

finansieringen for sykehusene (ISF). I ISF-systemet knyttes deler av finansieringen til sykehusets

aktivitet som antall behandlede personer. Klassifisering av aktiviteter og beregning av ISF-refusjon tar

utgangspunkt i diagnoserelaterte grupper (DRG). DRG-systemet består av omlag 900 ulike DRG-grupper

for somatiske innleggelser, dagbehandlinger og polikliniske konsultasjoner. Både somatiske innleggelser og

dagbehandlinger er kategorisert ut fra om dette er en medisinsk eller kirurgisk DRG.

Hver DRG- gruppe er tillagt en kostnadsvekt som sier noe om hvor ressurskrevende denne behandlingen

er i forhold til en gjennomsnittlig pasient. I 2009 var det en egen DRG-vekt for somatiske innleggelser

og dagbehandlinger og én for polikliniske konsultasjoner5 . En gjennomsnittlig DRG for innleggelser

og dagbehandling var 35 968 kroner i 2009, mens for polikliniske konsultasjoner var den 1 066 kroner.

I motsetning til somatiske innleggelser og dagbehandlinger var det en egenandel for polikliniske

konsultasjoner på 295 kroner i 2009. For estimering av DRG-vekt benyttes en top-down tilnærming med

utgangspunkt i faktiske kostnader som fremkommer fra sykehusets årsregnskap. Ut fra regnskapstallene blir

kostnadene fordelt til ulike tjenester ved hjelp av fordelingsnøkler til den enkelte behandling.

Eksempel 1. Kostnad for primær proteseoperasjon i hofte/kne/ankel med en DRG 209A

En gjennomsnittlig DRG-kostnad for innleggelse 35 968 kroner

Kostnadsvekt for DRG 209A 3,953

Kostnad for DRG 209A 142 182 kroner (35 968 * 3,953)

Eksempel 2. Kostnad for poliklinisk konsultasjon for begrenset prosedyre på bevegelsesapparatet og

bindevev med en DRG 808O

En gjennomsnittlig DRG-kostnad for poliklinikk 1 066 kroner

Kostnadsvekt for DRG 808O 0,27

Egenandel 295 kroner

Kostnad for DRG 808O 582 kroner (1 066*0,27 + 295)

De totale årlige kostnadene for sykehusbehandling ved MUSSP er estimert til om lag 7 700 millioner

kroner, hvorav somatiske innleggelser, dagbehandlinger og polikliniske konsultasjoner utgjør henholdsvis

5 985, 1 259 og 456 millioner kroner. Klart største gruppe representerer ortopediske inngrep ved somatiske

sykehusinnleggelser. Bare DRG-refusjon til primære proteseoperasjoner i hofter, knær og ankler utgjorde i

overkant av 2,5 milliarder kroner. Tar vi med alle MUSSP-relaterte kirurgiske inngrep, blir summen rundt 5

milliarder kroner.

5 For senere år er det kun en vekt for alle behandlinger. Se mer i Regelverk for innsatsstyrt finansiering, www.helsedirektoratet.no

47


48

Bildediagnostikk

Finansieringen av bildediagnostikk er basert på refusjonstakster, egenandeler og basistilskudd. Refusjon

og egenandeler utgjør 40 % av totale utgifter. Refusjonen er fordelt på computertomografi, magnetisk

resonanstomografi, røntgen og ultralyd. Magnetisk resonanstomografi utgjør den største andelen i både de

private og de offentlige institusjonene (henholdsvis 76 % og 45 %). De totale utgiftene til bildediagnostikk

var i 2009 783,1 millioner kroner, hvorav refusjonstakster og egenandeler var 313,3 millioner kroner (se tabell 2).

Private institusjoner stod for om lag 49 % av de totale utgiftene.

Tabell 2. Totale utgifter til privat og offentlig bildeddiagnostikk. Tall i millioner kroner for 2009.

Bilde-diagnostikk Refusjon Egenandel Basis-bevilgning Totale utgifter

Privat 104,2 48,1 228,3 380,6

Offentlig 76,5 84,5 241,5 402,5

Totalt 180,7 132,6 469,8 783,1

Rehabilitering

En del personer med MUSSP har behov for rehabilitering enten som opptrening etter skade eller sykdom. Vi

vet at det ved private rehabiliteringsinstitusjoner totalt sett i 2009 var 33 170 opphold. Median opphold var

21 dager. Gitt en døgnkostand på en rehabiliteringsinstitusjon, som eksempelvis Skogli, var i 2009 tilsvarende

1 851 kroner. Dette beløpet bestod av 1 728 kroner i tilskudd fra Helse Sør-Øst og 123 kroner i egenandel [188].

Hvis vi antar at alle private institusjoner har om lag den samme døgnkostnaden, vil de årlige totale utgiftene

til rehabilitering utgjøre 1 289 millioner kroner, det vil si omtrent på samme nivå som dagbehandling og

fastlege. Men ikke alle disse døgnene er knyttet til rehabilitering av personer med sykdommer i muskelog

skjelettsystemet, men også andre sykdommer som for eksempel kreft og slag. Antar vi at andelen for

rehabilitering, er som andelen som mottar rehabiliteringspenger i folketrygden (36 %), vil 464 millioner

kunne tilskrives MUSSP.

Fastlege

Finansiering av fastleger baserer seg på refusjonstakster, egenandeler og basistilskudd. Informasjon om

refusjonstakster for fastlegekonsultasjoner er hentet fra HELFO. Primærdiagnoser knyttet til muskelog

skjelettsystemet (kode L i ICPC-2) utgjør den største andelen av de totale legekontaktene (17 %) og

den største andelen av refusjonstakster og egenandel (16 %). Folketrygden dekker egenandeler som går

utover frikortgrensen (1780 kroner i 2009). Det betyr at for pasienter som har oversteget dette beløpet, vil

folketrygden kompensere fastlegen for refusjon tilsvarende egenandelen. I tillegg til refusjon og egenandeler

får fastlegene et årlig basistilskudd per pasient som står på fastlegens liste. I 2009 var basistilskuddet 380


kroner per pasient på listen [189]. Totalt sett ble de MUSSP-relaterte utgiftene til fastlegene 1 410 millioner

kroner i 2009, hvorav refusjoner var på 779 millioner kroner (353 millioner kroner i ordinær refusjon, 127

millioner kroner i refusjon av egenandel og 299 millioner kroner i egenandel).

Fysioterapi

Kostnader for fysioterapeuter inklusive manuellterapeuter med og uten rammeavtale med kommunen

omfatter refusjon fra Helfo, egenandeler fra pasientene og driftstilskudd. 95 % av alle fysioterapeutene har

rammeavtale på hel- eller deltid og mottar driftstilskudd.

For alle diagnosegrupper var total refusjon i 2009 1 170 millioner kroner og egenandeler 556 millioner

kroner.

For MUSSP-relaterte diagnoser (L-diagnoser etter KOSTRA) var refusjonsbeløpet 797 millioner (68 %) og

egenandeler 508 millioner kroner (91 %), som gir et gjennomsnitt på 75 %. Samlet utbetaling fra kommunene

via rammeavtale og driftstilskudd ble estimert til 811 millioner kroner. Med utgangspunkt i at 75 % av alle

diagnosene er L-diagnoser, blir det 608 millioner kroner. Legger vi til 5 % (56 millioner) for fysioterapeuter

som driver helt privat, får vi en samlet sum på 2 039 millioner kroner [190].

Kiropraktorer

Ut fra informasjon fra Norsk Kiropraktorforening har vi utarbeidet et anslag for utgifter til

kiropraktorbehandling med utgangspunkt i tall fra 2011 som totalt var 725 millioner kroner. Ifølge

Norsk Kiropraktorforening har det vært en årlig vekst på om lag 10 %. Det vil si at totale utgifter til

kiropraktorbehandling i 2009 utgjorde 587 millioner kroner. Vi har valgt å ta med hele dette beløpet fordi

nesten alle kiropraktorbehandlinger er relatert til MUSSP.

Hjelpemidler

Hjelpemidler organisert under NAV er delt i fire undergrupper: Forflytningshjelpemidler, bolighjelpemidler,

kommunikasjonshjelpemidler og andre hjelpemidler (til behandling, trening, pleie også videre). I tillegg til

MUSSP-pasienter kommer personer med nevrologiske sykdommer, slag, blinde og synshemmede. Hvor

stor andel som tilfaller MUSSP-gruppen har vi ingen sikre tall for, men vi velger som for rehabilitering å ta

utgangspunkt i 36 % av totalsummen, som i 2009 tilsvarte 2 711 millioner kroner. Det vil si at 976 millioner

kroner kan relateres til MUSSP.

Medikamenter

I kostnadsvurdering knyttet til medikamenter benyttet vi i denne analysen apotekernes utsalgspris

(AUP) 6 per DDD. Medikamenter er en viktig del av behandlingen for personer med lidelser i muskelog

skjelettsystemet. I denne statistikken er det kun inkludert omsetning av legemidler som er dekket av

6 Se Statens Legemiddelverk, www.legemiddelverket.no

49


50

folketrygden. Det betyr at legemidler ved sykehjem ikke er inkludert, mens legemidler for sykehusbehandlinger

er inkludert i de enkelte DRG’ene. Det innebærer også at vi ikke har med utgifter til legemidler på hvit resept

eller de som er reseptfrie.

Alle legemidler i Norge er klassifisert etter det internasjonale ATC-systemet (anatomisk terapeutisk kjemisk

klassifikasjon). Det er et hierarkisk system ned til substansnivå med gruppering i forhold til organer de

påvirker og legemiddelets terapeutiske og kjemiske egenskaper. I denne rapporten inkluderes kun kostnader

ved bruk av medikamenter på blå resept utstedt til personer som faller inn under muskel og skjelett (M)

(Se tabell 3).

Angående legemiddelutgifter er det verdt å merke seg at det er blitt rundt en halvering i kostnadene fra rundt

700 millioner i 2004 til 294 millioner i 2009. I løpet av perioden har det nesten ikke vært noen nedgang i

henholdsvis antall brukere eller antall DDD (DefinerteDøgnDoser, se vedlegg 1). Forklaringen er overveiende

sannsynlig overgang til bruk av generiske legemidler og rimeligere preparater.

Tabell 3. Medikamenter på blå resept til personer med MUSSP. Tall for 2009.

Kode Navn på grupper Totalt

M01 Antiinflammatoriske og antirevmatiske midler 201 095 424

M02 Topikale preparater ved muskel- og leddsmerter 4 008 016

M03 Muskelrelakserende midler 12 550 194

M04 Giktmidler 15 574 402

M05 Midler til behandling av bensykdommer 60 346 368

Total M Muskel og skjelettsystemet 293 574 404

Totale kostnader for helsetjenesten

Tabell 4 inkluderer alle kostnadsgruppene i analysen. Vi ser at det beløper seg til 14 253 millioner kroner

i 2009. Gitt at den norske befolkningen i 2009 bestod av 4,86 millioner personer, vil den årlige kostnaden

per person tilsvare rundt 3 000 kroner. De forskjellige kostnadskomponentene bidrar til ulike andeler av de

totale kostnadene, vist i tabell 4. Den største kostnadskomponenten er knyttet til innleggelser og utgjør 44 %

av de totale kostnadene, og til sammen utgjør sykehuskostnadene mer enn halvparten av alle kostnadene (56

%). Gitt de kostnadskomponentene som er inkludert i denne analysen, ser vi at kostnader til reseptbelagte

medikamenter kun utgjør 2 % av de totale kostnadene.

Kostnader ved sykefravær

Kostnadene ved sykefravær er samfunnsøkonomiske kostnader som følge av tapt arbeid/verdiskapning. Her

har vi tatt utgangspunkt i hvem som betaler for sykefraværet. For de første 16 dagene er det arbeidsgiverne

som dekker tapet ved sykefravær, mens sykefraværet utover de første 16 dagene dekkes av NAV.


To ulike metoder kan benyttes for å vurdere verdien av sykefravær. Den ene metoden forutsetter at

arbeidsgiveren ikke får erstattet den som er sykmeldt med en vikar, det vil si at arbeidet til den sykmeldte

ikke blir utført (Human Capital Approach). I en slik situasjon antar man at kostnaden er lik bruttolønn pluss

ferielønn og sosiale utgifter (40 % tillegg på bruttolønn). Den andre metoden tar utgangspunkt i at den som

er sykmeldt kan erstattes, men at det kan ta noe tid og gi kostnader forbundet med å erstatte den sykmeldte

(Friction Cost Approach). Begge metoder anvendes i denne analysen.

Hvis vi først antar at den sykmeldte ikke blir erstattet (Human Capital Approach), vil vi summere bruttolønn

(inklusive sosiale utgifter) for de første 16 dagene samt sykefraværsutgiftene dekket av NAV for de resterende

dagene. NAV dekker opp til 6 ganger grunnbeløpet av inntekten, det vil si en inntekt på om lag 485 000

kroner.

Det er gjort flere beregninger av arbeidsgivernes kostnader knyttet til de første 16 dagene. Den seneste

ble gjort av Bjerkedal og Thune i 2003 [191]. De anslo at arbeidsgivernes utgifter for å dekke lønn i denne

perioden er omtrent halvparten av NAVs utgifter for den resterende sykefraværstiden. Som det fremgår av

tabell 8 var NAVs utgifter for sykefravær på grunn av MUSSP 14,2 milliarder kroner i 2009. Arbeidsgiverens

kostnader for de første 16 dagene blir dermed 7,1 milliarder kroner. I tillegg kom sosiale utgifter i form av

feriepenger, arbeidsgiveravgift og pensjonsinnskudd. Disse utgiftene anslås til 40 % av lønnen. Den samlede

kostnaden for sykefraværet i 2009 blir da (Human Capital Approach): (7,1+14,2)*1,4 = 29,8 milliarder kroner.

Tabell 4. Totale helsetjenestekostnader for MUSSP med tall for 2009 i millioner kroner

Kategori Kostnad

Spesialisthelsetjenesten (totalt) 7 700

Bildediagnostikk

Innleggelser 5 985

Dagbehandling 1 259

Poliklinikk 456

Offentlig 402

Privat 381

Rehabilitering 464

Fastlege 1 410

Fysioterapi 2 039

Kiropraktor 587

Medikamenter 294

Hjelpemidler 976

Totale helsetjenestekostnader: 14 253

51


52

Dette er et grovt estimat. For det første er det mange arbeidsgivere som ikke bare betaler ut trygderefusjonen

til den sykmeldte arbeidstakeren, men også dekker overskytende beløp opp til full lønn. Det kan også

hende at arbeidstakerens sykefravær ikke er et rent tap, men at andre ansatte eller vikarer opprettholder

produksjonen med mindre kostnader.

Hvis vi tar utgangspunkt i den andre tilnærmingen (Friction Cost Approach), som anslår det reelle tapet som

arbeidsgiveren har på grunn av fraværet, tar vi utgangspunkt i at den sykmeldte kan erstattes av en vikar. I

følge en undersøkelse gjort av SINTEF [192], anslo bedriftene selv disse kostnadene til 13 000 kroner per

uke. Størrelsen på disse kostnadene varierte betydelig, og var avhengig av bransje og bedrift. Det er rimelig å

anta at tapet var størst i begynnelsen av fraværet, siden det da var vanskeligere å erstatte produksjonstapet.

I følge SSBs statistikk fra 2009 [193] var det totale sykefraværet 7,6 % av alle avtalte dagsverk. Her inkluderes

både legemeldt og egenmeldt sykefravær. Antall avtalte dagsverk var 433,8 millioner. Antallet tapte ukesverk

på grunn av sykefravær ved MUSSP var i 2009 (0,399*0,076*433 800 000)/5 = 2 631 000. De samlede

kostnadene for arbeidsgiverne ved alt muskel- og skjelettrelatert sykefravær var etter denne tilnærmingen:

13 000*2 631 000=34,2 milliarder kroner.

Vi ser at de to tilnærmingene gir noe ulikt resultat. Ut fra dem er det grunn til å tro at kostnader knyttet til

MUSSP-relatert sykefravær ligger mellom 29,8 og 34,2 milliarder kroner.

Andre trygdeytelser

Folketrygdens utgifter fordeles over mange ulike ytelser og tiltak. Ved siden av sykepenger, som ble behandlet

i det forrige avsnittet, kan også arbeidsavklaringspenger og uførepensjon gis når sykdom eller skade er til

hinder for arbeid. Muskel- og skjelettsykdommer, skader og plager (MUSSP) har over lang tid vært den

diagnosegruppen som forårsaker mest arbeidsuførhet i Norge.

Avhengig av hvor lenge personer er borte fra arbeid, kan NAV gi følgende ytelser ved arbeidsuførhet på

grunn av sykdom eller skade:

• Sykepenger kan gis for fravær opp til et år

• Arbeidsavklaringspenger (AAP) kan gis for fravær etter sykepengeperioden i opp til fire ytterligere

år. Denne ytelsen trådte i kraft 1. mars 2010 og erstattet de tre tidligere midlertidige ytelsene

rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad

• Uførepensjon kan gis ved varig arbeidsuførhet

For å ha rett til ytelse må den syke undersøkes av lege, og den medisinske årsaken til arbeidsuførheten bekreftes

med en diagnose. Denne diagnosen kodes og legges inn i NAVs registre. På basis av diagnoseopplysningene

blir det mulig å estimere hvor store andeler av ytelsene som er forårsaket av ulike diagnoser.

I dette kapittelet viser vi NAVs utgifter i årene 2007-2011 for sykepenger, de midlertidige ytelsene

rehabiliteringspenger, attføringspenger, tidsbegrenset uførestønad og arbeidsavklaringspenger, samt


uførepensjon med MUSSP som medisinsk årsak. NAVs utgifter ved andre ytelser, slik som grunn- og

hjelpestønad er ikke beregnet. For å kunne sammenligne med helsetjenestekostnadene for MUSSP, har vi

kun benyttet trygdens utgifter for 2009 i regnskapet.

Beregningsgrunnlaget

De totale årlige utbetalingene (tabell 5) er hentet fra NAVs regnskapsstatistikk [194]. Diagnoseopplysninger

er hentet fra andre registre7 . Siden de forskjellige registrene inneholder ulik informasjon, ble dette gjort på

ulike måter:

For sykepenger brukte vi diagnosefordelingen av alle tapte dagsverk på grunn av legemeldt sykefravær 2007-

2011. For rehabiliteringspenger brukte vi diagnosefordelingen av alle pågående rehabiliteringstilfeller per

31. desember i årene 2007-2010.

For attføringspenger var diagnoseregistreringen tiltagende mangelfull etter 2002 og statistikken over

attføringsdiagnoser var ikke tilfredsstillende [195]. Muskel- og skjelettlidelsenes andel ble anslått til 35 % på

bakgrunn av tidligere statistikk og sammenligning med andre midlertidige ytelser.

For tidsbegrenset uførestønad ble diagnosefordelingen i 2007 brukt og fremskrevet til 2008-2009 da

diagnosefordelingen ikke er publisert senere. Den nye ytelsen arbeidsavklaringspenger fra 2010 er

spesielt vanskelig å anslå siden ingen diagnosestatistikk er publisert. Det er imidlertid grunn til å anta at

den er noe lavere enn for attføringspenger på grunn av den betydelige tilstrømningen av unge personer til

arbeidsavklaringspenger. MUSSP er relativt sett mindre vanlig blant unge personer på midlertidige ytelser

[195]. Vi anslo derfor andelen med MUSSP av alle med arbeidsavklaringspenger til 32 %. Det ble da tatt hensyn

til tidligere diagnosefordelinger av tidsbegrenset uførestønad, rehabiliteringspenger og attføringspenger.

For uførepensjon brukte vi diagnosefordelingen av alle kjente diagnoser blant uførepensjonister i 2007-2011.

Samlede trygdeutgifter

De samlede trygdeutgiftene til ytelsene nevnt ovenfor økte fra 100,9 milliarder kroner i 2007 til 126,7 milliarder

kroner i 2011 (tabell 5). Utgiftene til uførepensjon var 56,7 milliarder kroner, til arbeidsavklaringspenger 36

milliarder kroner og til sykepenger 34 milliarder kroner i 2011. Økningen var spesielt uttalt for de midlertidige

ytelsene, som økte fra 24 milliarder kroner i 2007 til 36 milliarder kroner i 2011. Utgiftene til sykepenger gikk

ned fra 2009.

MUSSP-andeler

Prosentandelen av de MUSSP-relaterte ytelsene lå i perioden 2007-2011 mellom 31 og 41 % (tabell 6). Andelen

var høyest for sykepenger der den stort sett lå like over 40 %, med en mindre økning i 2010. Ved midlertidige

ytelser og ved uførepensjon var andelen lavere. Det var en jevn og svak nedgang på andelen ved uførepensjon

fra 33,3 i 2007 til 32,3 % i 2011. Den gjennomsnittlige andelen for alle MUSSP-relaterte trygdeytelser i 2009

var 35 %.

7 Se Statens Legemiddelverk, www.legemiddelverket.no

53


54

Tabell 5. Totale utgifter til trygdeytelser 2007-2011 i milliarder kroner. Kilde: NAV

Ytelse 2007 2008 2009 2010 2011

Sykepenger 1

27,4 30,7 35,5 33,9 34,0

Rehabiliteringspenger 8,1 8,6 10,0 1,9 -

Attføringspenger 10,1 9,8 10,6 2,1 -

Tidsbegrenset uførestønad 6,0 7,5 9,1 1,6 -

Arbeidsavklaringspenger 2

- - - 27,5 36,0

Uførepensjon 49,3 49,0 51,3 53,8 56,7

Totalt 100,9 105,6 116,5 120,8 126,7

1 I NAVs regnskapsstatistikk er omsorgs- og pleiepenger og tilretteleggingstilskudd til IA-bedrifter inkludert i sykepengeutgiftene. Disse

postene er fjernet i tabellen og utgiftene til sykepenger inkluderer kun utbetalinger til sykmeldte og refusjon til arbeidsgivere.

2 Arbeidsavklaringspenger erstattet de tre tidligere ytelsene 1. mars 2010

Tabell 6. Prosentvis andel av trygdeytelser for MUSSP i 2007-2011. Kilde: NAV

Ytelse 2007 2008 2009 2010 2011

Sykepenger 40,6 40,5 39,9 40,9 40,0

Rehabiliteringspenger 35,6 35,6 36,1 36,1 -

1

Attføringspenger 35,0 35,0 35,0 35,0 -

Tidsbegrenset uførestønad 32,9 32,1 31,2 31,2 -

Arbeidsavklaringspenger - - - 32,0 32,0

Uførepensjon 33,3 33,1 32,8 32,5 32,3

1 Registreringen av diagnoser ved attføringspenger og arbeidsavklaringspenger er ufullstendig i NAVs registre. MUSSP-andelen av

attføringspenger er anslått til 35 % og av arbeidsavklaringspenger til 32 %.

Utgifter fra NAV på 41 milliarder for MUSSP i 2009

Ved å fordele utgiftene for trygdeytelsene etter diagnoseandel ble de totale utgiftene for NAV for MUSSP

beregnet til 43,4 milliarder kroner i 2011 (tabell 7). Utgiftene var størst for uførepensjon med 18,3

milliarder kroner, og noe mindre for sykepenger og arbeidsavklaringspenger. Økningen fra 2007 til 2011 i

de tre ytelsene var prosentvis størst for arbeidsavklaringspenger med 37 %, mens økningen i sykepenger

og uførepensjon var henholdsvis 23 og 12 %. Hvis man i en slik beregning tar høyde for prisveksten i

perioden 2007-2011 ved å justere for økningen i konsumprisindeksen, reduseres økningen i alle utgiftene.

For uførepensjon har det vært en nedgang på 1 %. Dette tyder på at det er blitt færre med MUSSP på

uførepensjon, mens antallet som er på arbeidsrettede tiltak øker.


I vårt samlede kostnadsoverslag har vi brukt tall fra 2009. Da var de samlede trygdeutgiftene for MUSSP

41,1 milliarder kroner.

Tabell 7. Beregnede utgifter for NAV-ytelser med MUSSP som medisinsk diagnose i årene

2007-2011. Milliarder kroner

Ytelse 2007 2008 2009 2010 2011

Sykepenger 11,1 12,4 14,2 13,9 13,6

Rehabiliteringspenger 2,9 3,1 3,6 0,7 -

Attføringspenger 3,5 3,4 3,7 0,7 -

Tidsbegrenset uførestønad 2,0 2,4 2,8 0,5 -

Arbeidsavklaringspenger - - - 8,8 11,5

Uførepensjon 16,4 16,2 16,8 17,5 18,3

Totalt 35,9 37,5 41,1 42,1 43,4

Disse tallene skal ikke tolkes slik at NAV i 2011 sikkert ville ha spart 43 milliarder hvis MUSSP kunne

behandles vekk. Som grunnlag for regnskapet ligger antakelsen at MUSSP var de eneste årsakene til fraværet

når den var angitt som diagnose. Det er en forenkling fordi det er kjent fra tidligere undersøkelser at personer

på trygdeytelser ofte har flere årsaker til fraværet [196]. Det er sannsynlig at mange personer ville ha hatt

fravær selv om de ikke hadde fått en MUSSP-diagnose. En slik forenkling tenderer derfor til å overestimere

utgiftene til trygdeytelser når man kun ser på enkelte sykdommer eller sykdomsgrupper.

I tillegg er våre beregninger unøyaktige fordi de forutsetter at personer med MUSSP får den samme

gjennomsnittlige utbetalingen som personer med andre sykdommer. Det er antagelig ikke korrekt. MUSSP

forekommer hyppigere blant eldre arbeidstakere enn for eksempel psykiske lidelser [2]. Med høyere alder

øker gjennomsnittsinntekten. Følgelig blir kompensasjonsnivået på grunn av aldersfordelingen høyere blant

personer med MUSSP enn blant personer med psykiske lidelser. På den annen side er MUSSP forholdsvis

hyppigere blant personer med manuelt, og dermed lavere lønnet, arbeid [197]. Dette vil medføre lavere

sykepenge- og uførepensjonsutbetalinger. Nettoeffekten av disse to motsatte skjevhetene kan helt eller

delvis balansere hverandre.

Som nevnt var anslagene for attføringspenger og arbeidsavklaringspenger usikre. Muligens er andelen

høyere, men for å få sikrere beregninger må opplysninger om diagnoser bli bedre i NAVs registre.

Rygglidelser har blitt mindre vanlig som årsak til sykefravær

For å se nærmere på de siste årenes trender i sykefraværet tok vi frem tapte dagsverk ved sykefravær

knyttet til noen andre viktige diagnosegrupper. Disse diagnosegruppene er de samme som benyttes i NAVs

rutinemessige statistikkrapportering av sykefravær. Tabell 8 viser antall og andel tapte dagsverk henholdsvis

i 2007 og 2011, samt (i den høyre kolonnen) den prosentvise endringen i antall tapte dagsverk fra 2007 til 2011.

55


56

Antallet tapte dagsverk ved legemeldt sykefravær på grunn av rygglidelser hadde i disse årene en nedgang

på 3,9 %. Nakke-, skulder- og armlidelser hadde en økning i samme størrelsesorden, og likeså gruppen med

alle andre muskel- og skjelettlidelser. Denne sistnevnte gruppen inneholder inflammatoriske sykdommer,

artrose/degenerative sykdommer, osteoporose og skader i muskel- og skjelettsystemet.

Tabell 8. Antall og andel tapte dagsverk ved sykefravær i 2007 og 2011 etter utvalgte

diagnosegrupper, med prosentvis endring i antall 2007-2011. Kilde: NAV

2007 2011 Endring i antall

Antall % andel Antall % andel 2007-2011 (%)

Allment og uspesifisert 1 335 552 5,4 1 527 225 6,0 +14,4

Rygglidelser 2 678 975 10,9 2 574 041 10,1 -3,9

Nakke-/skulder-/armlidelser 2 438 408 9,9 2 528 506 10,0 +3,7

Andre muskel- og skjelettlidelser 4 878 708 19,8 5 062 821 19,9 +3,8

Lettere psykiske lidelser 1 857 450 7,6 2 411 230 9,5 +29,8

Angst og depressive lidelser 2 273 285 9,2 2 222 430 8,8 -2,2

Andre psykiske lidelser 1 89 699 0,8 2 21 390 0,9 +16,7

Alle andre lidelser 8 938 638 36,3 8 844 103 34,8 -1,1

Totalt 24 590 715 100,0 25 391 745 100,0 +3,3

Den mest påfallende endringen er den kraftige og raske økningen med nesten 30 % i «lettere psykiske

lidelser». Denne gruppen domineres helt av lettere og symptompreget psykisk ubehag, der sykmeldende

lege har valgt ikke å bruke en psykisk sykdom som sykmeldingsdiagnose [195]. I tillegg kommer en økning på

vel 16 % i andre psykiske lidelser.

Endringer i diagnosefordelingen

Det er tidligere vist at den relative andelen av rygglidelser ved sykefravær har vist en tydelig nedgang siden

slutten av 1990-årene [198]. Det kan være flere medvirkende årsaker til dette, men spesielt har det vært

fremholdt at både helsetjenesten og NAV legger vekt på tidlig rehabilitering, rask tilbakegang til arbeid

og at personer med ryggplager skal prøve å holde seg lengst mulig i arbeid. Den økte bruken av graderte

sykepenger, rehabiliteringspenger og uførepensjon har også hatt betydning. Bruken av graderte sykepenger

har blitt fordoblet etter 2004. Graderte ytelser er forholdsvis hyppige blant personer med muskel- og

skjelettlidelser [195].

En lignende nedgang har ikke vært observert for nakke- og skulderlidelser eller andre muskel- og

skjelettlidelser. Her har det isteden vært en økning i antall sykefraværstilfeller, og relativt sett den samme

som for det totale sykefraværet.


Psykiske lidelser har hatt en betydelig økning som medisinsk årsak til NAV-ytelser [199;200]. Det er lite

trolig at forekomsten av psykisk lidelse har økt i befolkningen, og forklaringen på økningen ligger heller

i endret diagnosesetting blant leger, eller i forandringer i arbeidslivet. Det stilles antagelig i dag mindre

krav til fysisk funksjonsevne enn tidligere og større krav til sosial tilpasning, samarbeidsevne, fleksibilitet og

omstillingsevne.

Det kan også være at en større andel av personer med multisymptomatologi (MUS/MUPS-diagnoser) nå får

en diagnose knyttet til psykisk lidelse.

Et annet interessant funn i NAVs statistikk er de store forskjellene i NAV-ytelser mellom fylker og regioner.

Disse forskjellene viser stor stabilitet. Forskjellene er uttalte både hva gjelder hvor mange som sykmeldes og

som blir uførepensjonert, men også i hvor lenge personene har ytelser [201]. Tenkbare forklaringer på slike

forskjeller er lokale arbeidsmarkedsforhold, sosio-demografiske faktorer, forskjeller i sykmeldingspraksis

blant leger, og ulik praksis ved ulike NAV-kontor i landet.

Estimerte samfunnsøkonomiske kostnader

De totale samfunnsøkonomiske kostnadene for MUSSP ble for 2009 beregnet til et sted mellom 68,7 og 73,1

milliarder kroner. Av disse var 14,3 milliarder kroner knyttet til helsetjenesten, og et sted mellom 29,8 og 34,2

milliarder kroner knyttet til kostnader ved sykefravær (inklusiv sykepenger). Andre trygdeytelser beløp seg i

2009 til 24,6 milliarder kroner. De enkelte postene vises i tabell 9. Kostnadene for sykefravær var vel dobbelt

så stort som helsetjenestekostnadene. I tabellen vises en kolonne merket ”Modell 1” der vi har inkludert

kostnadene ved sykefravær regnet etter en Human Capital-tilnærming. I kolonnen merket ”Modell 2” har

vi inkludert kostnadene ved sykefravær beregnet etter Cost Friction-tilnærmingen. Som vist i totalsummen

vil totale estimerte kostnader derfor beløpe seg til henholdsvis 68,7 og 73,1 milliarder avhengig av hvilken

beregningsmodell man benytter.

Tabell 9. Totale estimerte samfunnsøkonomiske kostnader for MUSSP 2009 basert på to ulike

modeller for beregning av sykefravær i milliarder kroner

Type kostnad Modell 1* Modell 2*

Helsetjenestekostnader 14,3 14,3

Sykefravær inklusiv sykepenger fra NAV 29,8 34,2

Andre trygdeutgifter 24,6 24,6

Totalsum 68,7 73,1

*Modell 1: Human Capital-tilnærming

*Modell 2: Friction Cost-tilnærming

57


58

Andre kostnader

Denne kostnadsanalysen inkluderer viktige kostnadskomponenter, men er ikke komplett. Den

inkluderer blant annet ingen kostnader forbundet med pleie og omsorg i kommunene, som hjemmehjelp,

hjemmesykepleie, omsorgsboliger og sykehjem (se for øvrig diskusjonskapittelet). Hjelpemidler til bruk over

en begrenset periode og som organiseres fra kommunen, som dusjstoler, tilrettelegging av seng og krykker,

og behandlingshjelpemidler som organiseres ut fra sykehusene er ikke inkludert i denne analysen som følge

av mangel på datakilder.

Kostnader knyttet til uformell omsorg i hjemmet er heller ikke inkludert. Dette kan være hjelp av familie,

venner og/eller naboer, eller kostnaden ved at familie og pårørende følger som ledsagere til behandlinger

og undersøkelser. Pårørende må i slike tilfeller ta fri fra jobben, noe det vil knytte seg en kostnad til. Ei

medregnet er reelle kostnader forbundet med reiser til og fra behandlinger (sykebil, taxi, egentransport,

buss eller annen transport).

Som følge av at vi kun har inkludert kostnader for behandlere med refusjon fra det offentlige, har vi ikke

fanget opp all behandling som er privat drevet og fullt ut betalt av den enkelte. Dette kan være behandling

av fysioterapeut, kiropraktor og manuellterapeut. Vi fanger heller ikke opp kostnader til legemidler på hvit

resept og ikke-reseptbelagte medikamenter. Hvor store disse tallene kan være, har vi ikke gode nok data for

å estimere. Dette blir drøftet i diskusjonsdelen.

Estimerte kostnader for enkelte diagnoser

Tallene i denne analysen er på et aggregert nivå både når det gjelder type kostnader og grupper av pasienter

med MUSSP. Det finnes noen norske studier som har estimert kostnader for noen av pasientgruppene som

diskuteres i denne rapporten [198;202-205].

Her er en kort oppsummering av funnene i disse studiene:

I Fjalestad sin studie ble pasienter med kompliserte skulderbrudd analysert [198]. Målet var å se på effekten

av kirurgi sammenliknet med tradisjonell behandling som bestod av intensiv fysioterapi. Det ble samlet inn

kostnader for helsetjenesten, tidskostnader (fravær fra jobb) og for familie og pårørende (ved reise). Totale

12 måneders kostnader var ganske like mellom gruppene, og helsetjenestekostnadene varierte fra 83 040

kroner til 87 677, mens de totale kostnadene inklusive trygdeytelser og kostnader for familie var fra 175 243

kroner til 191 864 kroner.

Kostnader ved hoftebrudd har blitt estimert i en studie ved Oslo Universitetssykehus [202;203]. To

års kostnader blant 222 personer med hoftebrudd ble beregnet ved bruk av to ulike teknikker i form av

tradisjonelle skruer og hemiprotese. Analysen inkluderte kostnader ved behandling, rehabilitering, sykehjem

og hjemmetjenester. Behandlingen for selve bruddet kostet henholdsvis 81 594 kroner og 106 821 kroner for

skruer og hemiproteser. Når alle sykehuskostnader (også reoperasjoner) og rehabilitering ble inkludert, steg

kostandene til henholdsvis 195 165 kroner og 180 027 kroner. Inklusjon av kostnader i primærhelsetjenesten

(som sykehjem) medførte en ytterligere økning i kostnadene med henholdsvis 370 449 kroner og 347 760

kroner for skruer og hemiprotese. Dette viser at totalsummen i stor grad er påvirket av hvilke kostnader som

inkluderes.


Kostnadene ved hoftebrudd ble også kalkulert av Hektoen ved å evaluere kost-effekt av fallforebygging [205].

I studien tok man utgangspunkt i at noen fall resulterer i hoftebrudd. Gitt at et fall medfører hoftebrudd, ble

det i studien antatt to ulike alvorlighetsgrader: 1) Hoftebrudd uten operasjon, men med rehabilitering og

opptrening i primærhelsetjenesten og hjemmetjenester ble anslått til å koste om lag 237 000 kroner, mens

2) et brudd som medførte operasjon og varig overføring til sykehjem ble anslått til å koste om lag 675 000

kroner. Dette viser at det kan være stor variasjon i kostnader for denne pasientgruppen. To tredjedeler av

hoftebruddene er enkle (DRG 210A) og en tredjedel er kompliserte (DRG 210). I gjennomsnitt vil hvert

hoftebrudd koste 380 000 kroner å behandle og rehabilitere. Disse beregningene betyr at for hvert forebygget

hoftebrudd vil man redusere sykehusutgiftene med kr 150 000, sykehjemsutgifter med kr 150 000 og

kommunal rehabilitering med kr 80 000. Flere studier i Norge har vist reduksjon av hoftebrudd ved hjelp av

enkle og billige metoder [206;207].

Kostnader for personer med ulike former for revmatisk sykdom (hovedgrupper artrose og inflammatorisk

artritt) ble estimert av Grotle [204]. I studien ble kostnader i forkant, underveis og i etterkant (totalt om lag

10 måneder) av ulike rehabiliteringstilbud estimert. Kostnadene inkluderte bruk av fastlege, spesialister,

fysioterapi og annen form for behandling, medikamenter, rehabilitering, annen sykehusbehandling og

sykefravær. Kostnadene i primærhelsetjenesten utgjorde en relativt liten andel av totalkostnadene, mens

inklusjon av kostnader knyttet til sykefravær mer enn doblet kostnadene. Helsetjenestekostnadene varierte

mellom pasientgrupper og type rehabiliteringstilbud fra 24 264 kroner til 201 088 kroner, mens totale

kostnader dobles når sykefravær inkluderes fra 259 280 kroner til 411 928 kroner.

I Kvammes studie [208] ble kostnader knyttet til bruk av syntetisk versus biologisk medisin (DMARDS,

disease-modifying antirheumatic drug) ved inflammatorisk revmatisk leddsykdom estimert for en 2-års

periode. Direkte kostnader inkluderte medikamenter, bildediagnostikk, sykehusbehandlinger, rehabilitering,

fastlege, fysioterapi og annen opptrening. Kostnaden knyttet til syntetisk legemiddel varierte mellom 505

600 kroner til 516 000 kroner (avhengig av pasientgruppe), mens kostnaden for biologisk behandling lå

mellom 880 000 og 960 000 kroner, også avhengig pasientgruppe.

De ulike gruppene av personer med MUSSP som er inkludert i denne rapporten er en svært heterogen gruppe.

Dermed blir eksemplene ovenfor kun en indikasjon for noen typer behandlinger og gir ikke et komplett bilde

på ressursbehovet for alle personer med MUSSP, men eksemplene illustrerer tydelig at det dreier seg om

behandlingsløp med store kostnader og stor variasjon.

Kapittel 12:

Ressurser til forskning

Forskning som er relatert til MUSSP har primært tre hovedkilder til finansiering: Norges forskningsråd

(NFR), Helseforetakene og Extrastiftelsen som fordeler overskuddet fra TV-spillet Extra.

59


60

Norges forskningsråd (NFR)

NFRs Porteføljeanalyse over helseforskning for 2011 viser at bare 2,9 % av den totale ressursinnsatsen på 677

millioner kroner gikk til forskning på muskel- og skjelettlidelser [209].

Videre viser rapporten at av de 20 millionene som gikk til forskning på MUSSP, gikk 25 % til forskning

knyttet til årsaker, risiko og utvikling av sykdom, 22 % til forskning på behandlingseffekter, 20 % til

behandlingsutvikling, 20 % til forskning som kan underbygge forskning på muskel- og skjelettlidelser, 11

% til forskning knyttet til pasientbehov og håndtering av sykdom og 2 % til helsetjenesteforskning. Det var

ingen midler i 2011 som ble bevilget til forskning på forebygging, og heller ikke innen utvikling og evaluering

av diagnostiske, prognostiske eller prediktive markører.

Helseforetakene

I oversikten over tildelte forskningsmidler fra Helse Nord for 2012 gikk 6,2 % til muskel- og skjelettfeltet. Til

sammenligning var bevilgningen til kreftforskning 24 %, til psykiske lidelser 13,4 % og 10,7 % til hjerte- og

karsykdommer.

Helse Vest hadde i 2012 ingen nye tildelinger til forskning på muskel- og skjelettlidelser, men i 2011 utgjorde

midler til prosjekter omkring disse lidelsene 2,7 % av den totale porteføljen. Forskning på kreft utgjorde 21,8

%, psykiske lidelser 23,1 % og 6,1 % til hjerte- og karlidelser i 2011 i Helse Vest.

Helse Sør Øst brukte i 2011 4,8 % av den totale forskningsbevilgningen på 104 millioner til prosjekter som

omhandlet MUSSP. Til sammenligning gikk 32,8 % til kreftforskning, 12,1 % til hjerte- og karsykdommer og

9,8 % til forskning på rus- og psykiatrifeltet.

Helse Midt brukte i 2011 9,85 millioner kroner til muskel- og skjelettfeltet og som utgjorde 4 % av hele

forskningsbevilgningen. Til psykiatri var andelen 8,5 %, til kreft 12,4 % og til hjerte- og karsykdommer 14,7 %.

Extrastiftelsen

Extrastiftelsen fordeler overskuddet fra TV-spillet Extra. Oversikten over innvilgede nye forskningsprosjekter

for 2010 viser at av de 29 prosjektene som fikk støtte var det kun ett prosjekt som omhandlet muskel- og

skjelettlidelser. Av den totale summen på 17,4 millioner innvilget til nye prosjekter utgjorde denne ene

bevilgningen 3,5 %.

Andre ressurser

Det finnes en rekke private fond, legater og stiftelser som bevilger forskningsmidler, blant annet Fondet for

etter- og videreutdanning av fysioterapeuter som i stor grad har gitt midler til MUSSP-feltet. Hva som finnes

for øvrig, og hvor mye de bevilger, har vi ingen oversikt over.


Kommentarer

Fordi MUSSP er så omfattende i omfang, og så mange faktorer er ukjente om årsaker og nyttig behandling,

er det rimelig å anta at det er mye å spare på økt kunnskap og forskning, ikke bare i personlig lidelse, men

også helseøkonomisk. I en oppsummering som ble gjort i 2004 viste tall fra Norges Forskningsråd og

Extrastiftelsen at kun omtrent 6 % av forskningsmidlene gikk til forskning på muskel- og skjelettområdet

[9]. Tallene fra 2011 viser at det fortsatt er en svært liten andel av forskningsmidlene som går til forskning på

muskel- og skjelettlidelser, og utviklingen ser ut til å ha gått i negativ retning.

Det har vært pekt på at manglende økonomisk tildeling kan tenkes å gjenspeile for få gode

forskningsprotokoller, for lite evne til nytenkning og samarbeid på tvers av disipliner og strid mellom

enkelte av fagmiljøene [210]. Men det kan også være grunn til å tro at muskel- og skjelettfeltets tradisjonelt

lave prioritering i de medisinske miljøer kan være med på å påvirke bildet. Faktorer som styrer en sykdoms

prestisje er knyttet til objektive funn, behandlingsmulighet og dødelighet [211]. De fleste kroniske muskelog

skjelettsykdommer og plager får følgelig lav skår på prestisjebarometeret. En sykdoms prestisje er

ikke nødvendigvis det samme som dens prioritering, men det er sannsynlig at lav prestisje innvirker på

prioritering og dermed oppmerksomhet og ressurser i helsevesenet og i samfunnet for øvrig [210]. Til tross

for lav prioritering når det gjelder forskningsmidler, foreligger det i dag mye forskningsbasert kunnskap om

behandling av muskel- og skjelettlidelser og kunnskap om tiltak for å få folk tilbake i arbeid [28;212].

Som positiv nyhet finner vi grunn til å nevne at Nasjonal samarbeidsgruppe for helseforskning (NSG) i

2011 vedtok etter initiativ fra Muskel Skjelett Tiåret (MST) i Norge at muskel- og skjelettfeltet skal være

en nasjonal forskningssatsing. Formidlingsenheten for muskel-og skjelettlidelser (FORMI) ved Oslo

Universitetssykehus – Ullevål fikk oppgaven å skulle være koordinerende organ for satsingen.

Sammenfatningsvis går bare 4,5 % av den totale forskningsporteføljen til MUSSP, dette ser ut til å være en

liten nedgang fra 2004. Til sammenligning ligger tallene for tre andre hovedområder kreft, hjerte-kar og

mental helse i gjennomsnitt rundt 10-20 % i 2011.

Kapittel 13:

Diskusjon og konklusjon

Generelt

Hovedformålet med denne rapporten har vært å utarbeide en oppdatert og endret versjon av rapporten

”Plager flest – koster mest” utgitt i 2004 [9], hvor vi også hadde med noe om diagnostikk og behandling. I

foreliggende rapport har vi fått som mandat å fokusere på forekomst og kostnader. Herunder har vi også tatt

med konsekvenser, årsaker, risikofaktorer og forløp. Valget har også sammenheng med at mulige endringer

i det epidemiologiske bildet og kostnadene knyttet til MUSSP har vært mest etterspurt, ikke minst fra

61


62

helsepolitisk hold, men også fra forskere og media. For forskerne har det særlig vært viktig å få vite om

bevilgede forskningsmidler har forandret seg, både absolutt og i relasjon til andre viktige hovedfelt innen

helse og medisin som kreft, hjerte- og karsykdommer, psykiatri og rus.

Kostnadsberegningene mest endret

Metodemessig har vi langt på vei benyttet samme tilnærming som beskrevet i forrige rapport blant

annet med ikke-systematisk litteraturgjennomgang [9]. Kategorisering og gradering i form av nivå på

dokumentasjonen på en transparent og lik måte er følgelig ikke gjort. I hvilken grad dette kan ha påvirket

validiteten (gyldigheten) og generaliserbarheten av våre epidemiologiske tallangivelser, vet vi lite om.

Imidlertid føler vi oss rimelig sikre på at vi har fått med oss de viktigste oversiktsartikler, rapporter og

doktorgradsarbeider fra de siste ti år. Eksterne rådgivere har også bidratt til dette. Vi har også med oppdaterte

resultater fra store befolkningsstudier i Norge som HUNT, HUSK og Ullensaker [4-8]. I tillegg viser tall fra

internasjonale studier funn som i stor grad er i overensstemmelse med våre funn, men med enda større

spredning [213;214].

Det som imidlertid er endret, er den helseøkonomiske tilnærmingen. I forrige rapport var eksempelvis

estimatet for helsetjenestekostnader kun gitt ut fra grove anslag knyttet til ryggrelaterte utgifter i en

henholdsvis svensk og nederlandsk studie [215;216]. Beregningene i foreliggende rapport er mer detaljerte og

nøyaktige. To eksterne rådgivere med helseøkonomisk bakgrunn har kommet med viktige innspill. I tillegg

har vi oppdaterte beregninger over kostnadene knyttet til arbeidsgiversiden [192]. Trygdeutbetalingene er

oppdatert til og med 2011.

I denne forbindelse vil vi, som i kapittel 11, påpeke at det er flere betydelige kostnadsposter vi ikke har

med, blant annet til sykehjem, hjemmehjelp og hjelpemidler i primærhelsetjenesten. Vi har heller ikke med

kostnader til transport, utgifter til pårørende eller for alternativ behandling.

Vi fant at MUSSP-relaterte kostnader knyttet til legemidler på blå resept var rundt 300 millioner. Ut fra

opplysninger fra Statens legemiddelverk er det bare rundt 10-12 % av legemidler som selges reseptfritt, og

sannsynligvis samme andel på hvit resept [217].

Angående legemiddelutgifter er det verdt å merke seg at det er blitt rundt en halvering i kostnadene fra rundt

700 millioner i 2004 til 294 millioner i 2009. I løpet av perioden har det nesten ikke vært noen nedgang i

henholdsvis antall brukere eller antall DDD (DefinerteDøgnDoser). Forklaringen er overveiende sannsynlig

overgang til bruk av generiske legemidler og rimeligere preparater.

Ut ifra alle ovenfornevnte kostnader og utgifter som ikke er medregnet i rapporten, er det grunnlag

for å mene at våre kostnadstall representerer et betydelig underestimat. Enkelte kostnadsposter hvor

overestimering kan være tilfelle, kan vi ikke umiddelbart se. Vi ser her et klart behov for videre forskning

knyttet til MUSSP-relaterte kostnader.

Når det gjelder metode er det fortsatt en utfordring med ulikheter i definisjoner, diagnose- og årsakskriterier,

ulik utforming av spørsmål i spørreundersøkelser og seleksjonsmekanismer, slik det eksempelvis er beskrevet

for bekkenleddsplager (se kapittel 7). Sammenligninger av studier kan derfor være problematisk både over


tid og av prevalens- og insidenstall. I særlig grad synes dette å være tilfellet for plager og lidelser som er

subjektive, komplekse og uspesifikke, det vil si uten ”sikre” underliggende årsaksfaktorer, slik tilfellet ofte er

innen MUSSP [20;218].

Det er også et problem at nye klassifiseringssystemer er tatt i bruk siden forrige rapport, og som vanskeliggjør

sammenligninger, for eksempel nytt system for å klassifisere leddgikt, Bekhterevs sykdom, og fibromyalgi.

Det samme gjelder klassifisering/kategorisering av forskning og forskningsmidler (HRCS, Human Research

Classification System). Når det gjelder sistnevnte kan MUSSP-relaterte midler eksempelvis bli kategorisert

innen både muskel- og skjelett, traumer, inflammatoriske, klinisk forskning, forebygging og helsetjeneste.

MUSSP plager fortsatt flest

Forekomsten av MUSSP har ut fra tallene i foreliggende rapport endret seg lite eller ikke i det hele tatt

sammenliknet med det som ble beskrevet i forrige rapport, og som hadde studier som allerede da var rundt

ti år gamle. Fortsatt rapporterer 75 % av befolkningen at de har hatt plager fra muskel- og skjelettsystemet

siste måned, et flertall dog i liten grad. Det er fortsatt statistisk unormalt ikke å ha plager med relasjon til

muskel- og skjelettsystemet – de hører livet til.

Prevalensene enten de er livstids-, ett-års, fire- eller to-ukers eller punktprevalens holder seg ganske stabilt

rundt samme tyngdepunkt og med forholdvis stor variasjonsbredde. Rundt halvparten av befolkningen har

hatt plager knyttet til enten nakke eller rygg siste 12 måneder, eller til bekken for de gravide. På bakgrunn av

de store befolkningsundersøkelsene ser det ut til at prevalenser/forekomst for osteoporose og skader også

har endret seg lite, men med en viss tendens til nedgang.

Noen tendenser kan imidlertid som nevnt sees ut fra de større norske befolkningsundersøkelsene [3;4].

Selvrapporterte rygg- og nakkeplager kan ha økt med noen prosentpoeng i befolkningsstudiene i HUNT og

Ullensaker [4;5]. Det ser også ut til at både nakke- og ryggplager starter tidligere, og affiserer et betydelig

antall skoleungdom. Således ble det i UNG-HUNT funnet at rundt halvparten av jentene og en tredjedel

av guttene i alderen 13-18 år oppgav kronisk uspesifikk smerte fra minst en lokalisajon. Nakke-, skulder- og

ryggplager var klart vanligst [219].

Det er mulig at dette igjen henger sammen med synkende grad av fysisk aktivitet og økt tid brukt på en rekke

former for gjøremål som ikke er knyttet til fysisk aktivitet [220;221].

Nakkeslengskader er fortsatt preget av strid og uenighet både når det gjelder årsaker, behandling og

erstatningssaker. Ikke minst gjelder det uenigheten om hvorvidt kronisk nakkeslengsyndrom er en egen

sykdomsenhet relatert til skaden. Vi har ikke funnet gode tall på om forekomsten har endret seg i de senere

årene.

Forekomsten av osteoporose, hoftebrudd og andre skader synes også å ha endret seg lite ut fra tilgjengelige

nasjonale studier. I global sammenheng er det imidlertid vist i den meget omfattende og grundige Global

Burden of Disease rapporten [214] at den totale forekomsten av MUSSP med redusert funksjonsevne økte

med 45 % i perioden 1990-2010. Størst var økningen for artrose og osteoporose, som igjen reflekterer økt

andel eldre i befolkningen, også globalt. Det antas at disse tallene vil kunne øke dramatisk fram mot 2025 på

grunn av økning i levealder.

63


64

I den samme studien er det vist at 1,7 milliarder personer av jordas befolkning er affisert av MUSSP. Muskelog

skjelettgruppen representerer den nest største årsaken etter psykiske lidelser til antall levde år med

helserelatert redusert funksjonsevne (Years Lived with Disability/YLDs) og er 4. største årsak til død og

funksjonstap etter hjerte- og karsykdommer, kreft og psykiske lidelser. Ryggplager er imidlertid tallmessig

den viktigste enkeltgruppen på verdensbasis som med 11 % bidrar mest til redusert funksjonsevne. Depresjon

kommer på 2. plass.

Revmatoid artritt rammer fortsatt i overkant av cirka 0,5 % av befolkningen. Tidlig diagnostikk og behandling

med biologisk medisin har imidlertid de senere årene ført til langt mindre invalidiserende forløp [107;108].

Om artrose, som rammer 13 % av befolkningen i ett eller flere ledd, har vist noen økning i den senere tid i

Norge, vet vi ikke sikkert. Men i internasjonal sammenheng er dette vist og artrose er den viktigste årsak til

kronisk sykdom og plager hos eldre [213;214].

Mye plaget

Selv om mange med MUSSP bare har plager i lettere grad, er det et betydelig antall som har kroniske og/eller

residiverende plager som blant annet vist i HUNT hvor 20 % angir kroniske plager eller sammenhengende

smerter i mer enn 3 måneder. Den samlede byrden av plager og problemer for enkeltindividet øker også

ved at så mange med MUSSP i høy grad lider av komorbiditet med smerter flere steder (”widespread pain”)

og mange symptomer fra flere organsystemer [8]. De som har slike multisymptomtilstander opplever ofte

mange negative konsekvenser i form av redusert livskvalitet, mestringsevne, fysisk form og uførhet [222].

Mangelfull årsaksforklaring gjør også plagene vanskeligere å bære for mange [20;72]. I tråd med dette

synes fortsatt parolen om å se pasienten i et bio-psykososialt helhetsperspektiv å være en god tilnærming.

Sannsynligvis vil det være viktig for denne gruppen at den identifiseres og behandles annerledes enn de

som har mer avgrensede MUSSP-problemer. Et fokus på endring og bedre mestring av vedlikeholdende og

forsterkende faktorer, for eksempel gjennom kognitiv terapi, vil trolig være bedre enn fortsatt behandling

mot de faktorene som man tror startet problemene.

Det er også verdt å merke seg at i Norge (av ukjente grunner) er det høyere forekomst av kronisk moderat

til sterk smerte enn i de fleste europeiske land [223]. I denne studien fra 2006 opplevde, på toppen av listen,

30 % av nordmennene slik smerte sammenliknet med kun 12 % i de landene som lå lavest. 40 % rapporterte

leddsmerter, 30 % muskel- og skjelettsmerter og 20 % smerter etter skader og operasjon. Hver fjerde person

med langvarige smerter oppgav disse som meget sterke. Kreftrelaterte smerter ble rapportert hos bare en

prosent. Funnene underbygger klart en påstand om at MUSSP er den gruppen av lidelser som plager flest. Vi

har ingen god forklaring på den høye forekomsten av kroniske smerter i den norske befolkningen.

Når det gjelder påvisning av spesifikke årsaker og tilhørende mulig subklassifisering av de ulike

hovedkategoriene innen MUSSP, har det generelt skjedd lite nytt de siste par tiårene. Et mulig unntak kan være

MR-påviste Modicforandringer ved langvarige korsryggsmerter, men så langt synes ikke dokumentasjonen

å være god nok til og kunne trekke noen konklusjoner [224]. Som så ofte ellers: mer forskning er nødvendig.


Koster fortsatt klart mest

De totale MUSSP-relaterte kostnader slik vi har funnet i vår rapport, viser et estimat på mellom 69 og 73

milliarder kroner, det vil si nærmere det dobbelte av summen i 2004.

Man kan spørre: er 69-73 milliarder mye og sammenliknet med hva? For det første vil vi sammenlikne

med de andre store diagnosegruppene og folkeplagene. Det er nærliggende å se på psykiske plager som

har mye til felles med MUSSP, ofte i form av komplekse og diffuse årsakssammenhenger, langvarige plager

og høy grad av komorbiditet, ikke minst med samtidig forekommende MUSSP. I denne sammenheng har

det vært gjennomført en norsk studie vedrørende de totale kostnader knyttet til sentralnervesystemet, det

vil si både psykiske og nevrologiske sykdommer og lidelser. Samlet estimat her ble rundt to tredjedeler av

MUSSP-relaterte kostnader med 50 milliarder [225]. Imidlertid er det til en viss grad vanskelig å se hvor

sammenlignbare beregningene er, ikke minst på trygde- og arbeidsgiversiden. Til sammenligning kan også

nevnes at kostnadene knyttet til diabetes type 1 og 2 i Norge i 2005 ble estimert til 4,2 milliarder kroner [226].

Når det gjelder de andre store sykdomsgruppene som kreft, hjerte- og karsykdommer, psykiske lidelser og

infeksjoner sees av kapittel 11 at de har langt lavere andel av trygdeutgiftene. Vi vil også til sammenlikning

trekke fram at hele budsjettforslaget for Helse- og omsorgsdepartementet i 2012 var på 147 milliarder av et

statsbudsjett som til sammen var på 1 146 milliarder kroner. Dette samstemmer med det som er rapportert

fra flere andre land, blant annet New Zealand og USA [213;227]. Både nasjonalt og internasjonalt er dette

sykdomsgruppen som klart koster mest.

Stort potensial for kostnadsreduksjon og forebygging

Innen ett felt synes det å råde enighet om at den helserelevante kunnskapen er godt dokumentert. Det

gjelder fysisk inaktivitet, feilbelastning og overbelastning som risikofaktorer for hele feltet av MUSSP

[19;214;220;221;228].

Like samlende og felles for denne gruppen av sykdommer, skader og plager er den positive betydningen av

regelmessig og variert fysisk aktivitet og veiledet trening over tid [228]. Potensialet både for forebygging

(i alle fall sekundærforebygging med å hindre tilbakefall), rehabilitering, terapi og reduserte kostnader

anses betydelig. Eksempelvis er det godt dokumentert at veiledet trening, og fysisk aktivitet over tid -

gjerne kombinert med god og trygghetsskapende klinisk kommunikasjon, effektivt forebygger residiv og

kronifisering av korsryggsmerter [28;229;230]. Det bemerkes i denne forbindelse at man ved ryggsmerter i

langt større grad anvender gradert sykmelding enn tilfellet eksempelvis er for psykiske lidelser.

Dette samsvarer med at ryggrelatert sykefravær ble redusert med 25 % i perioden 2000-2008, det vil si en

nedgang fra 4 til 3 millioner sykefraværsdager. Legger vi til grunn at hver fraværsdag ved enden av perioden

(ujustert) kostet 2 600 kroner og for trygden 1 152 kroner, tilsvarer det en kostnadsreduksjon på rundt 3,75

milliarder kroner. Dette gikk parallelt med at det i to omganger ble utgitt tverrfaglige nasjonale retningslinjer

for korsryggsmerter med og uten nerverotsaffeksjon med enkle hovedbudskap, slik de for eksempel ble

formulert i befolkningskampanjen Aktiv rygg fra 2002 -2005: ”Ryggen er skapt for bevegelse ”, ”Gjenoppta

65


66

dagliglivets normale aktiviteter så snart som mulig” og ”Jobb med ryggen din, da blir du som regel fortere

bedre eller bra” [60]. Det er dokumentasjon på at budskapene ble godt understøttet av det som ble gjengitt i

media om samme tema i tidsrommet 2001-2006 [231].

I denne perioden fikk også manuellterapeuter og kiropraktorer sykmeldingsrett for pasienter med MUSSP.

Det ble også etablert flere ryggpoliklinikker i spesialisthelsetjenesten. Hvor mye hver enkelt av disse

faktorene kan ha bidratt, vet vi lite om.

Noen tilsvarende nedgang som for ryggsmerter skjedde ikke for sykefraværet knyttet til de to andre store

MUSSP-relaterte sykmeldingsårsakene nakke- og skulderlidelser som heller har økt (se kapittel 11). For disse

to gruppene har det heller ikke vært implementert tilsvarende tiltak, som kostnadsmessig synes meget lave i

forhold til besparelsen vedrørende vond rygg. Vårt estimat ut fra kjennskap til ryggrelaterte bevilgninger og

prosjekter, viser at det dreier seg om noen ti-talls millioner kroner i aktuelle periode (2000-2008). Det skal

også bemerkes at nevnte forskjeller mellom rygg- og annet MUSSP-relatert sykefravær generelt har holdt

seg fram mot 2012 [232].

Det er gode holdepunkter og dokumentasjon for at prinsippene ovenfor med befolkningsrettede tiltak som

fostrer variert fysisk aktivitet og trening over tid er det mest samlende, felles tiltak man har innenfor MUSSPfeltet,

av The Bone and Joint Decade sammenfattet på følgende måte: ”A life in motion” [213]. Dette bør

imidlertid sannsynligvis gå sammen med å utarbeide og bruke flere forskjellige metoder for å spre kunnskap

om tverrfaglige evidensbaserte retningslinjer for klinisk håndtering [233]. Like, og kanskje enda viktigere, er

implementeringstiltak som er repetitive og går over tid.

Det skal også understrekes at økt fysisk aktivitet anbefales ut fra en rekke andre helsemessige gevinster

som blant annet forebygging og behandling av andre folkesykdommer som kreft, mentale lidelser, hjerte- og

karsykdommer og diabetes 2 [228].

I den siterte store Global Burden of Disease Study 2010 [214] listes opp følgende sentrale risikofaktorer:

- økt vekt/fedme øker risikoen for artrose og korsryggsmerter

- dårlig kosthold disponerer for osteoporose og urinsyregikt

- røyking er assosiert med revmatoid artritt og osteoporose

- overforbruk av alkohol er forbundet med økt frekvens av ulykker og osteoporose

- utilstrekkelig inntak av kalsium gir økt risiko for osteoporose og osteoporoserelaterte frakturer

For best mulig å forebygge disse tilstandene anbefales:

- praktisere regelmessig fysisk aktivitet

- ha normal kroppsvekt

- balansert kosthold som sikrer tilstrekkelig tilførsel av kalsium og vitamin D

- unngå røyking

- unngå skadelig inntak av alkohol

- implementere skadeforebyggende programmer relatert til trafikk,-sport/fritid, arbeidsplass, hjem og

sykehjem


Selv om innsparingsmulighetene anses store ved å behandle og forebygge MUSSP på optimal måte, kan vi

imidlertid ikke trekke konklusjonen at vi kan spare rundt 70 milliarder kroner per år. I en del tilfeller vil

pasientene sannsynligvis bare bli diagnoseforskjøvet over på andre grupper og med tilsvarende kostnad.

Fortsatt lav prioritet

Det ble i forrige rapport påpekt at MUSSP så ut til å ha lav status og prestisje, slik det er beskrevet

av Album og Westin [211]. Det dreier seg ikke om sykdommer og lidelser preget av blålys, dramatikk og

livstruende tilstander med heltemodig behandling. Bildet har heller ikke vært preget av store donasjoner

og bevilgninger til forskning, slik det har vært for eksempelvis kreft og hjerte- og karsykdommer. MUSSPfeltet

har derimot kroniske sykdommer og plager som sentrale elementer, ofte kompleks og uklar årsak(er),

alderdom, kvinnedominans, lavere psykososial status inklusiv yrke, utdanning og økonomi, og personer med

innvandrerbakgrunn [218;222].

Den lave prioriteringen for MUSSP-feltet har etter vår vurdering vært kjennetegnet ved, og forsterket av, en

liten og til dels fraværende helsepolitisk oppmerksomhet. Således har feltet vært svært lite og fragmentert

omtalt og prioritert i nasjonale helsepolitiske plandokumenter [234;235]. Særlig i øyenfallende er den nesten

helt manglende omtalen i samhandlingsreformen [236]. Samlet sett er MUSSP den største diagnosegruppen

i primærhelsetjenesten, og den vil øke betydelig med eldrebølgen. Det store flertallet (cirka 90 %) av

disse pasientene blir håndtert av fastleger, fysioterapeuter/manuell terapeuter og kiropraktorer. Disse

profesjonsgruppene er sentrale aktører for samhandling med pasienten, mellom profesjoner, mellom etater

og nivåer i helsetjenesten.

Den lave prioriteringen reflekteres også i at pasienter med MUSSP ofte er dem som venter lengst i en eller

annen kø for å få behandling i norske sykehus. For pasienter med ortopediske lidelser i kne, hofte, skulder,

nakke og rygg kan ventetiden være opp mot et år eller mer og forbundet med betydelig økte trygdeutgifter

[237].

Små og reduserte forskningmidler

Forskning som er relatert til MUSSP, har primært tre hovedkilder til finansiering; Norges forskningsråd

(NFR), Helseforetakene og Extrastiftelsen som fordeler overskuddet fra TV-spillet Extra.

Konklusjonen er at de lave bevilgningene som ble beskrevet i rapporten i 2004 med rundt 6 % til MUSSPfeltet

mot rundt 30 % til hver av de andre feltene kreft, hjerte-kar og psykiatri, ser ut til å være ytterligere

redusert. Som beskrevet i kapittel 12 var totalbevilgningen fra de tre hovedkildene i 2011 i gjennomsnitt gått

ned til 4,5 % mens porteføljen for tre andre hovedområder med kreft, hjerte-kar og psykiatri i lå mellom 10-

20 %.

Dette viser som i 2004 en bemerkelsesverdig lav ressurstildeling til MUSSP-feltet og underbygger behovet

for et løft, ikke minst sett i relasjon til de betydelige helseøkonomiske konsekvensene, og potensialet for

forebygging og implementering av eksisterende evidensbasert kunnskap.

67


68

Men selv om de totale bevilgningene er små, vil vi understreke at det de siste 10-15 årene har blitt produsert mye

god forskning av miljøer som internasjonalt ligger i front blant annet innen ortopedi, revmatiske sykdommer,

ryggfeltet og fysioterapi [238]. Den nylig oppstartede og tidligere nevnte nasjonale forskningssatsningen,

Muskel Skjelett Satsningen, innenfor rammene av Nasjonal samarbeidsgruppe for helseforskning (NSG)

anses i dette henseende å være en positiv opptakt [239].

Hovedkonklusjon

MUSSP er fortsatt den diagnosegruppen som plager flest og koster mest. Selv om forekomsten ikke har endret

seg vesentlig siden 2004, har vårt estimat over kostnadene nesten blitt dobbelt så store (37-43 milliarder i

2004 mot 69-73 milliarder i 2009). Fortsatt har feltet en lav prioritering og ressurser til forskning har vist en

nedgang.

Sett i lys av dette muskel- og skjelettregnskapet bør det snarest tas initiativ til å iverksette tiltak som kan

bedre bildet både for enkeltindividet og samfunnet. Potensialet for gevinster anses som stort.


Kapittel 14:

Referanser

1. Ihlebæk C, Eriksen HR, Ursin H. Prevalence of subjective health complaints (SHC) in Norway. Scand

J Public Health 2002;30(1):20-9.

2. Ihlebæk C, Brage S, Natvig B, Bruusgaard D. Forekomst av muskel- og skjelettlidelser i Norge. Tidsskr

Nor Legeforen 2010;130(23):2365-8.

3. Natvig B, Nessiøy I, Bruusgaard D, Rutle O. Musculoskeletal symptoms in a local community. Eur J

Gen Pract 1995;1(1):25-8.

4. Holth HS, Werpen HK, Zwart JA, Hagen K. Physical inactivity is associated with chronic

musculoskeletal complaints 11 years later: results from the Nord-Trondelag Health Study. BMC

Musculoskelet Disord 2008;9:159.

5. Sirnes E, Sodal E, Nurk E, Tell GS. Forekomst av muskel- og skjelettplager i Hordaland. Tidsskr Nor

Legeforen 2003;123(20):2855-9.

6. Kamaleri Y, Natvig B, Ihlebaek CM, Bruusgaard D. Localized or widespread musculoskeletal pain:

does it matter? Pain 2008;138(1):41-6.

7. Kamaleri Y, Natvig B, Ihlebaek CM, Benth JS, Bruusgaard D. Number of pain sites is associated with

demographic, lifestyle, and health-related factors in the general population. Eur J Pain 2008;12(6):742-

8.

8. Natvig B, Ihlebaek C, Grotle M, Brage S, Bruusgaard D. Neck pain is often a part of widespread pain

and is associated with reduced functioning. Spine 2010;35(23):E1285-E1289.

9. Ihlebæk C, Lærum E. Plager flest: koster mest, muskel-skjelettlidelser i Norge. Oslo: Nasjonalt

ryggnettverk; 2004. Rapport 2004:1. Tilgjengelig fra: www.formi.no/images/uploads/pdf/rapport_

sept_04.pdf

10. Natvig B, Picavet HS. The epidemiology of soft tissue rheumatism. Best Pract Res Clin Rheumatol

2002;16(5):777-93.

11. Ursin H. Psychological factors in the treatment of chronic pain. I: Kalso E, Estlander AM, Klockars

M, red. Psyche, soma and pain. Helsinki: The Signe and Ane Gyllenberg Foundation; 2003.

12. Brage S, Ihlebæk C, Natvig B, Bruusgaard D. Muskel- og skjelettlidelser som årsak til sykefravær og

uføreytelser. Tidsskr Nor Legeforen 2010;130(23):2369-70.

69


70

13. Natvig B, Ihlebæk C, Kamaleri Y, Bruusgaard D. Number of pain sites - a simple measure of population

risk? In: Croft P, Blyth FM, van der Windt D, red. Chronic pain epidemiology: from aetiology to public

health. Oxford: Oxford University Press; 2010. s. 71-9.

14. Kamaleri Y, Natvig B, Ihlebaek CM, Bruusgaard D. Does the number of musculoskeletal pain sites predict

work disability? A 14-year prospective study. Eur J Pain 2009;13(4):426-30.

15. Waddell G, Burton AK. Principles of rehabilitation for common helath problems. In: O›Donnell M, red.

Rehabilitation: keeping people in work. Dorking: Chief Medical Officers report; 2006.

16. Quadrello T, Bevan S, McGee R. Klar for jobb? Muskel- og skjelettsykdommer og det norske

arbeidsmarkedet. London: The Work Foundation; 2009. Tilgjengelig fra: www.revmatiker.no/

17. Batt-Rawden K, Tellnes G. Social causes to sickness absence among men and women with mental

illnesses. Psychology 2012;3(4):315-21.

18. Mehlum IS, Kjuus H, Veiersted KB, Wergeland E. Self-reported work-related health problems from the

Oslo Health Study. Occup Med 2006;56(6):371-9.

19. Knardahl S, Veiersted B, Medbø JI, Matre D, Jensen J, Strøm V, et al. Arbeid som årsak til

muskelskjelettskader: kunnskapsstatus 2008. Oslo: Statens arbeidsmiljøinstitutt; 2008. STAMI-rapport

2008:22. Tilgjengelig fra: www.stami.no/

20. Malterud K. Kroniske muskelsmerter kan forklares på mange måter. Tidsskr Nor Legeforen

2010;130(23):2356-9.

21. Ursin H. Sensitization, somatization, and subjective health complaints. Int J Behav Med 1997;4(2):105-

16.

22. Ursin H, Eriksen HR. Sensitization, subjective health complaints, and sustained arousal. Ann N Y Acad

Sci 2001;933:119-29.

23. Wigers SH. Fibromyalgi - en oppdatering. Tidsskr Nor Legeforen 2002;122(13):1300-4.

24. Malt UF, Malt EA, Blomhoff S, Refnin I. Funksjonelle somatiske lidelser: en oversikt. Tidsskr Nor

Legeforen 2002;122(14):1379-84.

25. Nygaard OP, Ro M, Andersen TI, Zwart JA. Nakkesmerter med og uten nerverotsaffeksjon. Tidsskr Nor

Legeforen 2010;130(22):2252-5.

26. The burden of musculoskeletal conditions at the start of the new millennium. Geneva: World

Health Organization; 2003. WHO Technical Report Series: 919. Tilgjengelig fra: apps.who.int/iris/

bitstream/10665/42721/1/WHO_TRS_919.pdf

27. Nordin M, Carragee E, Hogg-Johnson S, Weiner SS, Hurwitz EL, Peloso PM, et al. Assessment of neck

pain and its associated disorders. European Spine Journal 2008;17(Suppl 1):101-22.


28. Lærum E, Brox JI, Storheim K, Espeland A, Haldorsen E, Munch-Ellingsen J, et al. Nasjonale kliniske

retningslinjer. Korsryggsmerter: med og uten nerverotaffeksjon. Oslo: Formi; 2007. Tilgjengelig fra:

www.formi.no/images/uploads/pdf/Formi_nett.pdf

29. Hogg-Johnson S, van der Velde G, Carroll LJ, Holm LW, Cassidy JD, Guzman J, et al. The burden and

determinants of neck pain in the general population. European Spine Journal 2008;17(Suppl 1):39-51.

30. Haugland S. Rygg- og nakkesmerter blant 11-15 åringer. Skolen som arenea for forebygging.

Fysioterapeuten 2000;67(9):9-13.

31. Hoftun GB, Romundstad PR, Zwart JA, Rygg M. Chronic idiopathic pain in adolescence--high prevalence

and disability: the young HUNT Study 2008. Pain 2011;152(10):2259-66.

32. Cote P, van der Velde G, Cassidy JD, Carroll LJ, Hogg-Johnson S, Holm LW, et al. The burden and

determinants of neck pain in workers. European Spine Journal 2008;17(Suppl 1):60-74.

33. Bovim G, Schrader H, Sand T. Neck pain in the general population. Spine 1994;19(12):1307-9.

34. Svebak S, Hagen K, Zwart JA. One-Year Prevalence of Chronic Musculoskeletal Pain in a Large Adult

Norwegian County Population: Relations with Age and Gender - The HUNT Study. J Muscoskeletal

Pain 2006;14(1):21-8.

35. Hagen K, Svebak S, Zwart JA. Incidence of musculoskeletal complaints in a large adult Norwegian

county population. The HUNT Study. Spine 2006;31(18):2146-50.

36. Vikne J, Oedegaard A, Laerum E, Ihlebaek C, Kirkesola G. A randomized study of new sling exercise

treatment vs traditional physiotherapy for patients with chronic whiplash-associated disorders with

unsettled compensation claims. J Rehabil Med 2007;39(3):252-9.

37. Cassidy JD, Bendix T, Rasmussen C, Carroll L, Cote P. Re: Spearing and Connelly. Is compensation bad

for your health? A systematic meta-review. Injury 2011;42:15-24. Injury 2011;42(4):428-9.

38. Fakta om arbeid og helse: arbeidsrelaterte nakke- og skulderplager - nakke, skulder, arm. Oslo:

Statens arbeidsmiljøinstitutt; 2007. Faktaark 2007:2. Tilgjengelig fra: www.stami.no/nakke-skulderarm?iid=72910&pid=STAMI-Article-ArtikkelBilder.Native-InnerFile-File&attach=1

39. Christensen JO, Knardahl S. Work and neck pain: a prospective study of psychological, social, and

mechanical risk factors. Pain 2010;151(1):162-73.

40. Hanvold TN, Veiersted KB, Waersted M. A prospective study of neck, shoulder, and upper back pain

among technical school students entering working life. J Adolesc Health 2010;46(5):488-94.

41. Rø M. Nakkeslengskade: diagnostikk og evaluering. Metodevurdering basert på egen litteraturgransking.

Oslo: Senter for medisinsk metodevurdering (SINTEF); 2000. SMM rapport;SINTEF rapport: STF78

A00405. Tilgjengelig fra: urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011031606015

71


72

42. Elvsaas I, Norderhaug I. Diagnostisering og behandling av nakkeslengskader. Oslo: Nasjonalt

kunnskapssenter for helsetjenesten; 2006. Rapport 2006:6. Tilgjengelig fra: www.kunnskapssenteret.

no/Publikasjoner/_attachment/1000?_ts=1197fb0e022&download=true

43. Schrader H, Stovner LJ, Ferrari R. Kronisk nakkeslengsyndrom - en oversikt. Tidsskr Nor Legeforen

2002;122(13):1296-9.

44. Knagenhjelm S. Mer om nakkesleng. Tidsskr Nor Legeforen 2010;130(24):2449-50.

45. Schrader H, Stovner LJ. Mer meningsløst om nakkesleng. Tidsskr Nor Legeforen 2011;131(2):111.

46. Myran R. Post-traumatic neck pain: epidemiological, neuro-radiological and clinical aspects [PhD].

Trondheim: NTNU, Det medisinske fakultet, Institutt for nevromedisin; 2010.

47. Kråkenes J. MRI analysis of craniovertebral ligaments and membranes in the late stage of whiplash

injury [PhD]. Bergen: University of Bergen; 2004.

48. Vetti N. MRI of the alar and transverse ligaments in whiplash-associated disorders and rheumatoid

arthritis [PhD]. Bergen: University of Bergen; 2010.

49. Myran R, Hagen K, Svebak S, Nygaard O, Zwart JA. Headache and musculoskeletal complaints among

subjects with self reported whiplash injury: the HUNT-2 study. BMC Musculoskelet Disord 2011;12:129.

50. Wenzel HG, Mykletun A, Nilsen TIL. Symptom profile of persons self-reporting whiplash: a Norwegian

population-based study (HUNT 2). Eur Spine J 2009;18(9):1363-70.

51. Finans Norge [nettside]. [Lest mars 2013]. Tilgjengelig fra: www.fno.no

52. Ihlebæk C, Ødegaard A, Vikne J, Eriksen HR, Lærum E. Subjective health complaints in patients

with chronic Whiplash Associated Disorders (WAD). Relationships with physical, psychological, and

collision associated factors. Norwegian J of Epidem 2006;16(2):119-26.

53. Malt EA, Sundet K. Nakkeskader med whiplashmekanisme: et psykosomatisk pespektiv. Tidsskr Nor

Legeforen 2002;122(13):1291-5.

54. Borchgrevink GE, Lereim I, Royneland L, Bjorndal A, Haraldseth O. National health insurance

consumption and chronic symptoms following mild neck sprain injuries in car collisions. Scand J Soc

Med 1996;24(4):264-71.

55. Wenzel HG, Haug TT, Mykletun A, Dahl AA. A population study of anxiety and depression among

persons who report whiplash traumas. J Psychosom Res 2002;53(3):831-5.

56. Drottning M, Staff PH, Levin L, Malt UF. Acute emotional response to common whiplash predicts

subsequent pain complaints: A prospective study of 107 subjects sustaining whiplash injury. Nord J of

Psychiatry 2013;49(4):293-300.


57. Wenzel HG, Vasseljen O, Mykletun A, Nilsen TI. Pre-injury health-related factors in relation to selfreported

whiplash: longitudinal data from the HUNT study, Norway. Eur Spine J 2012;21(8):1528-35.

58. Mykletun A, Glozier N, Wenzel HG, Overland S, Harvey SB, Wessely S, et al. Reverse causality in

the association between whiplash and symptoms of anxiety and depression: the HUNT study. Spine

2011;36(17):1380-6.

59. Lærum E, Brox JI, Werner EL. Vond rygg - fortsatt en klinisk utfordring. Tidsskr Nor Legeforen

2010;130(22):2248-51.

60. Werner EL. Media campaign for improving knowledge, attitude and practice in low back pain: an

evaluation of the «Avtive back» project [PhD]. Bergen: University of Bergen; 2008. Tilgjengelig fra:

bora.uib.no/handle/1956/3151

61. Heuch I, Hagen K, Heuch I, Nygaard O, Zwart JA. The impact of body mass index on the prevalence of

low back pain: the HUNT study. Spine 2010;35(7):764-8.

62. Sjolie AN. Low-back pain in adolescents is associated with poor hip mobility and high body mass index.

Scand J Med Sci Sports 2004;14(3):168-75.

63. Ihlebaek C, Brage S, Eriksen HR. Health complaints and sickness absence in Norway, 1996-2003. Occup

Med 2007;57(1):43-9.

64. Fakta om arbeid og helse: fakta om korsryggsmerter. Oslo: Statens arbeidsmiljøinstitutt; 2010.

Faktaark 2010:02. Tilgjengelig fra: www.stami.no/korsryggsmerter?iid=86600&pid=STAMI-Article-

ArtikkelBilder.Native-InnerFile-File&attach=1

65. Hagen EM, Svensen E, Eriksen HR, Ihlebaek CM, Ursin H. Comorbid subjective health complaints in

low back pain. Spine 2006;31(13):1491-5.

66. Grøvle L. Sciatica and disc herniation: the complexity of self-reported symptoms, health complaints

and return to work [PhD]. Oslo: Faculty of Medicine, University of Oslo; 2012.

67. Reme SE. Common complaints - common cure: psychiatric comorbidity and predictors of treatment

outcome in low back pain and irritable bowel syndrome [PhD]. Bergen: University of Bergen; 2010.

Tilgjengelig fra: bora.uib.no/handle/1956/4187

68. Data fra allmennlegetjenesten. Oslo: Helsedirektoratet; 2010. Tilgjengelig fra: www.helsedirektoratet.

no

69. Hagen K, Linde M, Heuch I, Stovner LJ, Zwart JA. Increasing prevalence of chronic musculoskeletal

complaints. A large 11-year follow-up in the general population (HUNT 2 and 3). Pain Med

2011;12(11):1657-66.

70. Natvig B, Bruusgaard D, Eriksen W. Localized low back pain and low back pain as part of widespread

musculoskeletal pain: two different disorders? A cross-sectional population study. J Rehabil Med

2001;33(1):21-5.

73


74

71. Åbyholm AS, Hjortdahl P. Å bli trodd er det viktigste: en kvalitativ studie av erfaringer med helsevesenet

blant pasienter med kroniske ryggsmerter. Tidsskr Nor Legeforen 1999;119(11):1630-2.

72. Lærum E, Indahl A, Skouen JS. What is «the good back-consultation»? A combined qualitative and

quantitative study of chronic low back pain patients› interaction with and perceptions of consultations

with specialists. J Rehabil Med 2006;38(4):255-62.

73. Iordanova E, Roe C, Keller A, Skouen JS, Rygh LJ, Espeland A, et al. Langvarige korsryggsmerter og

MR-forandringer i ryggvirvlene. Tidsskr Nor Legeforen 2010;130(22):2260-3.

74. Werner EL, Cote P. Low back pain and determinants of sickness absence. Eur J Gen Pract 2009;15(2):

74-9.

75. Pengel LH, Herbert RD, Maher CG, Refshauge KM. Acute low back pain: systematic review of its

prognosis. BMJ 2003;327(7410):323.

76. Brox JI, Sorensen R, Friis A, Nygaard O, Indahl A, Keller A, et al. Randomized clinical trial of lumbar

instrumented fusion and cognitive intervention and exercises in patients with chronic low back pain

and disc degeneration. Spine 2003;28(17):1913-21.

77. Grotle M, Brox JI, Veierod MB, Glomsrod B, Lonn JH, Vollestad NK. Clinical course and prognostic

factors in acute low back pain: patients consulting primary care for the first time. Spine 2005;30(8):976-

82.

78. Andersen I, Frydenberg H, Maeland JG. Muskel- og skjelettplager og fremtidig sykefravær. Tidsskr Nor

Legeforen 2009;129(12):1210-3.

79. Videman T, Leppavuori J, Kaprio J, Battie MC, Gibbons LE, Peltonen L, et al. Intragenic polymorphisms

of the vitamin D receptor gene associated with intervertebral disc degeneration. Spine 1998;23(23):2477-

85.

80. Waddell G, Burton AK. Occupational health guidelines for the management of low back pain at work:

evidence review. Occup Med 2001;51(2):124-35.

81. Burton AK, Tillotson KM, Symonds TL, Burke C, Mathewson T. Occupational risk factors for

the first-onset and subsequent course of low back trouble. A study of serving police officers. Spine

1996;21(22):2612-20.

82. Vleeming A, Albert HB, Ostgaard HC, Sturesson B, Stuge B. European guidelines for the diagnosis and

treatment of pelvic girdle pain. Eur Spine J 2008;17(6):794-819.

83. Juel NG. Svangerskapsrelaterte bekkenplager. Tidsskr Nor Legeforen 2010;130(21):2107.

84. Stuge B. Diagnostikk og behandling av bekkenleddsplager. Tidsskr Nor Legeforen 2010;130(21):2141-5.

85. Robinson HS, Veierod MB, Mengshoel AM, Vollestad NK. Pelvic girdle pain--associations between risk

factors in early pregnancy and disability or pain intensity in late pregnancy: a prospective cohort study.

BMC Musculoskelet Disord 2010;11:91.


86. Landsforeningen for Kvinner med Bekkenløsningsplager [nettside]. [Lest mars 2013]. Tilgjengelig fra:

lkb.no/

87. Bjelland EK, Eberhard-Gran M, Nielsen CS, Eskild A. Age at menarche and pelvic girdle syndrome in

pregnancy: a population study of 74 973 women. BJOG 2011;118(13):1646-52.

88. Wergeland E, Solvberg T. Fraværsbehov i graviditeten: er dagens bruk av trygdemidler or regelverk den

beste? Oslo: Institutt for allmenn og samfunnsmedisin; 2004.

89. Aletaha D, Neogi T, Silman AJ, Funovits J, Felson DT, Bingham CO, III, et al. 2010 rheumatoid arthritis

classification criteria: an American College of Rheumatology/European League Against Rheumatism

collaborative initiative. Ann Rheum Dis 2010;69(9):1580-8.

90. Cohen S, Emery P. The American College of Rheumatology/European League Against Rheumatism

criteria for the classification of rheumatoid arthritis: a game changer. Arthritis Rheum 2010;62(9):

2592-4.

91. Lundkvist J, Kastang F, Kobelt G. The burden of rheumatoid arthritis and access to treatment: health

burden and costs. Eur J Health Econ 2008;8(Suppl 2):S49-S60.

92. Kvien TK, Glennas A, Knudsrod OG, Smedstad LM, Mowinckel P, Forre O. The prevalence and severity

of rheumatoid arthritis in Oslo. Results from a county register and a population survey. Scand J

Rheumatol 1997;26(6):412-8.

93. Uhlig T. Revmatoid artritt. Tidsskr Nor Legeforen 2001;121(1):86.

94. Riise T, Jacobsen BK, Gran JT, Haga HJ, Arnesen E. Total mortality is increased in rheumatoid arthritis.

A 17-year prospective study. Clin Rheumatol 2001;20(2):123-7.

95. Brekke M, Kvien TK. Rheumatoid arthritis. Tidsskr Nor Legeforen 1999;119(11):1575.

96. Kvien TK, Uhlig T, Odegard S, Heiberg MS. Epidemiological aspects of rheumatoid arthritis: the sex

ratio. Ann N Y Acad Sci 2006;1069:212-22.

97. Wallenius M, Skomsvoll JF, Koldingsnes W, Rodevand E, Mikkelsen K, Kaufmann C, et al. Comparison

of work disability and health-related quality of life between males and females with rheumatoid arthritis

below the age of 45 years. Scand J Rheumatol 2009;38(3):178-83.

98. Hagen KB, Kvien TK, Bjorndal A. Musculoskeletal pain and quality of life in patients with

noninflammatory joint pain compared to rheumatoid arthritis: a population survey. J Rheumatol

1997;24(9):1703-9.

99. Smedstad LM, Mourn T, Vaglum P, Kvien TK. The Impact of Early Rheumatoid Arthritis on Psychological

Distress. Scand J Rheumatol 1996;25(6):377-82.

100. Brekke M, Hjortdahl P, Kvien TK. Involvement and satisfaction: a Norwegian study of health care

among 1,024 patients with rheumatoid arthritis and 1,509 patients with chronic noninflammatory

musculoskeletal pain. Arthritis Rheum 2001;45(1):8-15.

75


76

101. Brekke M, Hjortdahl P, Kvien TK. Changes in self-efficacy and health status over 5 years: a longitudinal

observational study of 306 patients with rheumatoid arthritis. Arthritis Rheum 2003;49(3):342-8.

102. Kvalvik AG, Jones MA, Symmons DP. Mortality in a cohort of Norwegian patients with rheumatoid

arthritis followed from 1977 to 1992. Scand J Rheumatol 2000;29(1):29-37.

103. Semb AG, Kvien TK, Aastveit AH, Jungner I, Pedersen TR, Walldius G, et al. Lipids, myocardial

infarction and ischaemic stroke in patients with rheumatoid arthritis in the Apolipoprotein-related

Mortality RISk (AMORIS) Study. Ann Rheum Dis 2010;69(11):1996-2001.

104. Provan SA, Angel K, Semb AG, Mowinckel P, Agewall S, Atar D, et al. Early prediction of increased

arterial stiffness in patients with chronic inflammation: a 15-year followup study of 108 patients with

rheumatoid arthritis. J Rheumatol 2011;38(4):606-12.

105. Odegard S, Finset A, Kvien TK, Mowinckel P, Uhlig T. Work disability in rheumatoid arthritis is

predicted by physical and psychological health status: a 7-year study from the Oslo RA register. Scand

J Rheumatol 2005;34(6):441-7.

106. Holte HH, Tambs K, Bjerkedal T. Time trends in disability pensioning for rheumatoid arthritis,

osteoarthritis and soft tissue rheumatism in Norway 1968-97. Scand J Public Health 2003;31(1):17-23.

107. Uhlig T, Heiberg T, Mowinckel P, Kvien TK. Rheumatoid arthritis is milder in the new millennium:

health status in patients with rheumatoid arthritis 1994-2004. Ann Rheum Dis 2008;67(12):1710-5.

108. Uhlig T, Kvien TK. Is rheumatoid arthritis really getting less severe? Nat Rev Rheumatol 2009;5(8):

461-4.

109. Haider T, Suseg P. Helseøkonomisk rapport. Oslo: Link Medical Research; 2010. Tilgjengelig fra: www.

revmatiker.no/organisasjonen/politikk/helse%C3%B8konomi/_attachment/21895/binary/43239?_

download=true&_ts=12cdfe9927f

110. Kvien TK. Hva er gikt og revmatisme. Oslo: Universitetsforlaget; 1992.

111. Kallberg H, Ding B, Padyukov L, Bengtsson C, Ronnelid J, Klareskog L, et al. Smoking is a major

preventable risk factor for rheumatoid arthritis: estimations of risks after various exposures to cigarette

smoke. Ann Rheum Dis 2011;70(3):508-11.

112. Revmatoid artritt (leddgikt) [nettside]. Abbvie Inc. [Lest april 2013]. Tilgjengelig fra: www.

revmarommet.no/Leddgikt/Om-leddgikt.aspx

113. Barneleddgikt: juvenil idiopatisk artritt [nettside]. Norsk Revmatikerforbund [Lest mars 2013].

Tilgjengelig fra: www.revmatiker.no/plager/diagnoser/barneleddgikt

114. Moe N, Rygg M. Epidemiology of juvenile chronic arthritis in northern Norway: a ten-year retrospective

study. Clin Exp Rheumatol 1998;16(1):99-101.

115. Berntson L, Andersson GB, Fasth A, Herlin T, Kristinsson J, Lahdenne P, et al. Incidence of juvenile

idiopathic arthritis in the Nordic countries. A population based study with special reference to the

validity of the ILAR and EULAR criteria. J Rheumatol 2003;30(10):2275-82.


116. Flato B, Lien G, Smerdel A, Vinje O, Dale K, Johnston V, et al. Prognostic factors in juvenile rheumatoid

arthritis: a case-control study revealing early predictors and outcome after 14.9 years. J Rheumatol

2003;30(2):386-93.

117. Dagfinrud H, Heiberg MS, Bakland G, Skomsvoll J, Kvien TK. Bekhterevs sykdom: en konsensus om

diagnostikk og behandling. Tidsskr Nor Legeforen 2007;127(24):3209-12.

118. Bakland G, Nossent HC, Gran JT. Incidence and prevalence of ankylosing spondylitis in Northern

Norway. Arthritis Rheum 2005;53(6):850-5.

119. Rudwaleit M, van der Heijde D, Landewe R, Listing J, Akkoc N, Brandt J, et al. The development of

Assessment of SpondyloArthritis international Society classification criteria for axial spondyloarthritis

(part II): validation and final selection. Ann Rheum Dis 2009;68(6):777-83.

120. Rudwaleit M, van der Heijde D, Landewe R, Akkoc N, Brandt J, Chou CT, et al. The Assessment of

SpondyloArthritis International Society classification criteria for peripheral spondyloarthritis and for

spondyloarthritis in general. Ann Rheum Dis 2011;70(1):25-31.

121. Dagfinrud H, Mengshoel AM, Hagen KB, Loge JH, Kvien TK. Health status of patients with ankylosing

spondylitis: a comparison with the general population. Ann Rheum Dis 2004;63(12):1605-10.

122. Dagfinrud H, Vollestad NK, Loge JH, Kvien TK, Mengshoel AM. Fatigue in patients with ankylosing

spondylitis: a comparison with the general population and associations with clinical and self-reported

measures. Arthritis Rheum 2005;53(1):5-11.

123. Bakland G, Gran JT, Nossent JC. Increased mortality in ankylosing spondylitis is related to disease

activity. Ann Rheum Dis 2011;70(11):1921-5.

124. Nossent JC, Gran JT. Epidemiological and clinical characteristics of psoriatic arthritis in northern

Norway. Scand J Rheumatol 2009;38(4):251-5.

125. Madland TM, Apalset EM, Johannessen AE, Rossebo B, Brun JG. Prevalence, disease manifestations,

and treatment of psoriatic arthritis in Western Norway. J Rheumatol 2005;32(10):1918-22.

126. Wallenius M, Skomsvoll JF, Koldingsnes W, Rodevand E, Mikkelsen K, Kaufmann C, et al. Work

disability and health-related quality of life in males and females with psoriatic arthritis. Ann Rheum

Dis 2009;68(5):685-9.

127. Uhlig T. Urinsyregikt og hyperurikemi - skal begge deler behandles? Tidsskr Nor Legeforen

2003;123(20):2878-80.

128. Aarflot T, Laerum E, Bruusgaard D. Uric acid and chronic musculoskeletal complaints. Scand J

Rheumatol 1992;21(6):277-82.

129. Aarflot T, Bruusgaard D. Chronic musculoskeletal complaints and subgroups with special reference to

uric acid. Scand J Rheumatol 1994;23(1):25-9.

77


78

130. Dasgupta B, Cimmino MA, Kremers HM, Schmidt WA, Schirmer M, Salvarani C, et al. 2012 Provisional

classification criteria for polymyalgia rheumatica: a European League Against Rheumatism/American

College of Rheumatology collaborative initiative. Arthritis Rheum 2012;64(4):943-54.

131. Gran JT, Myklebust G. The incidence of polymyalgia rheumatica and temporal arteritis in the county

of Aust Agder, south Norway: a prospective study 1987-94. J Rheumatol 1997;24(9):1739-43.

132. Bratland B. Polymyalgia rheumatica i en allmennpraksis. Tidsskr Nor Legeforen 2001;121(19):2270-3.

133. Cimmino MA, Zaccaria A. Epidemiology of polymyalgia rheumatica. Clin Exp Rheumatol 2000;18(4

Suppl 20):S9-11.

134. Goransson LG, Haldorsen K, Brun JG, Harboe E, Jonsson MV, Skarstein K, et al. The point prevalence

of clinically relevant primary Sjogren›s syndrome in two Norwegian counties. Scand J Rheumatol

2011;40(3):221-4.

135. Koldingsnes W, Nossent H. Epidemiology of Wegener›s granulomatosis in northern Norway. Arthritis

Rheum 2000;43(11):2481-7.

136. Flugsrud GB, Nordsletten L, Reinholt FP, Risberg MA, Rydevik K, Uhlig T. Artrose. Tidsskr Nor

Legeforen 2010;130(21):2136-40.

137. Grotle M, Hagen KB, Natvig B, Dahl FA, Kvien TK. Prevalence and burden of osteoarthritis: results

from a population survey in Norway. J Rheumatol 2008;35(4):677-84.

138. Grotle M, Hagen KB, Natvig B, Dahl FA, Kvien TK. Obesity and osteoarthritis in knee, hip and/or

hand: an epidemiological study in the general population with 10 years follow-up. BMC Musculoskelet

Disord 2008;9:132.

139. Danielsson L, Lindberg H. Prevalence of coxarthrosis in an urban population during four decades. Clin

Orthop Relat Res 1997;(342):106-10.

140. Nasjonalt register for leddproteser [nettside]. Helse Bergen HF [Lest mars 2013]. Tilgjengelig fra:

nrlweb.ihelse.net/Registrene/proteseregistrene.htm

141. Brage S, Holm S, Thune O, Nygård JF, Sandanger I, Tellnes G. Diagnoseendring ved sykemelding. Oslo:

Rikstrygdeverket; 1998. Rapport 1/98. Tilgjengelig fra: www.nav.no

142. Holte HH, Tambs K, Bjerkedal T. Manual work as predictor for disability pensioning with osteoarthritis

among the employed in Norway 1971-1990. Int J Epidemiol 2000;29(3):487-94.

143. Ehrlich GE. The rise of osteoarthritis. Bull World Health Organ 2003;81(9):630.

144. Oiestad BE, Holm I, Aune AK, Gunderson R, Myklebust G, Engebretsen L, et al. Knee function and

prevalence of knee osteoarthritis after anterior cruciate ligament reconstruction: a prospective study

with 10 to 15 years of follow-up. Am J Sports Med 2010;38(11):2201-10.


145. Wolfe F, Smythe HA, Yunus MB, Bennett RM, Bombardier C, Goldenberg DL, et al. The American

College of Rheumatology 1990 Criteria for the Classification of Fibromyalgia. Report of the Multicenter

Criteria Committee. Arthritis Rheum 1990;33(2):160-72.

146. Wolfe F, Clauw DJ, Fitzcharles MA, Goldenberg DL, Katz RS, Mease P, et al. The American College of

Rheumatology preliminary diagnostic criteria for fibromyalgia and measurement of symptom severity.

Arthritis Care Res 2010;62(5):600-10.

147. Gran JT. The epidemiology of chronic generalized musculoskeletal pain. Best Pract Res Clin Rheumatol

2003;17(4):547-61.

148. Kurtze N, Svebak S. Fatigue and patterns of pain in fibromyalgia: correlations with anxiety, depression

and co-morbidity in a female county sample. Br J Med Psychol 2001;74(Pt 4):523-37.

149. Forseth KØ. Fibromyalgi: forekomst og risikofaktorer. Tidsskr Nor Legeforen 2000;120(16):1885.

150. Mengshoel AM, Vollestad NK, Forre O. Pain and fatigue induced by exercise in fibromyalgia patients

and sedentary healthy subjects. Clin Exp Rheumatol 1995;13(4):477-82.

151. Natvig B, Bruusgaard D, Eriksen W. Physical leisure activity level and physical fitness among women

with fibromyalgia. Scand J Rheumatol 1998;27(5):337-41.

152. Malt EA, Olafsson S, Lund A, Ursin H. Factors explaining variance in perceived pain in women with

fibromyalgia. BMC Musculoskelet Disord 2002;3:12.

153. Wigers SH, Finset A. Rehabilitering ved kroniske myofascielle smertetilstander. Tidsskr Nor Legeforen

2007;127(5):604-8.

154. Handlingsprogram for forebygging og behandling av osteoporose og osteoporosiske brudd 2005-2008.

Oslo: Sosial- og helsedirektoratet; 2005.

155. Fakta om benskjørhet og brudd - osteoporose [nettside]. Nasjonalt folkehelseinstitutt [Lest mars 2013].

Tilgjengelig fra: www.fhi.no/

156. Lofthus CM, Osnes EK, Falch JA, Kaastad TS, Kristiansen IS, Nordsletten L, et al. Epidemiology of hip

fractures in Oslo, Norway. Bone 2001;29(5):413-8.

157. Lofthus CM, Frihagen F, Meyer HE, Nordsletten L, Melhuus K, Falch JA. Epidemiology of distal

forearm fractures in Oslo, Norway. Osteoporos Int 2008;19(6):781-6.

158. Ahmed LA, Schirmer H, Bjornerem A, Emaus N, Jorgensen L, Stormer J, et al. The gender- and agespecific

10-year and lifetime absolute fracture risk in Tromso, Norway. Eur J Epidemiol 2009;24(8):441-

8.

159. Omsland TK, Gjesdal CG, Emaus N, Tell GS, Meyer HE. Regional differences in hip bone mineral

density levels in Norway: the NOREPOS study. Osteoporos Int 2009;20(4):631-8.

79


80

160. Meyer HE, Berntsen GK, Sogaard AJ, Langhammer A, Schei B, Fonnebo V, et al. Higher bone mineral

density in rural compared with urban dwellers: the NOREPOS study. Am J Epidemiol 2004;160(11):

1039-46.

161. Sogaard AJ, Gustad TK, Bjertness E, Tell GS, Schei B, Emaus N, et al. Urban-rural differences in distal

forearm fractures: Cohort Norway. Osteoporos Int 2007;18(8):1063-72.

162. Gronskag AB, Forsmo S, Romundstad P, Langhammer A, Schei B. Incidence and seasonal variation in

hip fracture incidence among elderly women in Norway. The HUNT Study. Bone 2010;46(5):1294-8.

163. Omsland TK, Holvik K, Meyer HE, Center JR, Emaus N, Tell GS, et al. Hip fractures in Norway 1999-

2008: time trends in total incidence and second hip fracture rates: a NOREPOS study. Eur J Epidemiol

2012;27(10):807-14.

164. Stoen RO, Nordsletten L, Meyer HE, Frihagen JF, Falch JA, Lofthus CM. Hip fracture incidence is

decreasing in the high incidence area of Oslo, Norway. Osteoporos Int 2012;23(10):2527-34.

165. Falch JA, Meyer HE. Osteoporose og brudd i Norge: forekomst og risikofaktorer. Tidsskr Nor Legeforen

1998;118(4):568-72.

166. Joakimsen RM, Berntsen GK, Fonnebo V. Brudd i ryggen - et stort helseproblem for eldre kvinner?

Tidsskr Nor Legeforen 2001;121(5):598-602.

167. Falch JA, Bentzen H, Dahl AA. Smerter, funksjonsnivå og emosjonelle forhold hos kvinner med

osteoporose og vertebrale brudd. Tidsskr Nor Legeforen 2003;123(23):3355-7.

168. Osnes EK, Lofthus CM, Meyer HE, Falch JA, Nordsletten L, Cappelen I, et al. Consequences of hip

fracture on activities of daily life and residential needs. Osteoporos Int 2004;15(7):567-74.

169. Advocaat C, Bautz-Holter E. Prognose ett år etter hoftebrudd. Tidsskr Nor Legeforen 1997;117(26):3801-

3.

170. Gronskag AB, Romundstad P, Forsmo S, Langhammer A, Schei B. Excess mortality after hip fracture

among elderly women in Norway. The HUNT study. Osteoporos Int 2012;23(6):1807-11.

171. Meyer HE, Sogaard AJ, Falch JA, Jorgensen L, Emaus N. Weight change over three decades and the

risk of osteoporosis in men: the Norwegian Epidemiological Osteoporosis Studies (NOREPOS). Am J

Epidemiol 2008;168(4):454-60.

172. Morseth B, Emaus N, Wilsgaard T, Jacobsen BK, Jorgensen L. Leisure time physical activity in

adulthood is positively associated with bone mineral density 22 years later. The Tromso study. Eur J

Epidemiol 2010;25(5):325-31.

173. Klein RF, Allard J, Avnur Z, Nikolcheva T, Rotstein D, Carlos AS, et al. Regulation of bone mass in mice

by the lipoxygenase gene Alox15. Science 2004;303(5655):229-32.


174. Morseth B, Ahmed LA, Bjornerem A, Emaus N, Jacobsen BK, Joakimsen R, et al. Leisure time physical

activity and risk of non-vertebral fracture in men and women aged 55 years and older: the Tromso

Study. Eur J Epidemiol 2012;27(6):463-71.

175. Oyen J, Rohde GE, Hochberg M, Johnsen V, Haugeberg G. Low-energy distal radius fractures in

middle-aged and elderly women-seasonal variations, prevalence of osteoporosis, and associates with

fractures. Osteoporos Int 2010;21(7):1247-55.

176. Emaus N, Olsen LR, Ahmed LA, Balteskard L, Jacobsen BK, Magnus T, et al. Hip fractures in a city

in Northern Norway over 15 years: time trends, seasonal variation and mortality : the Harstad Injury

Prevention Study. Osteoporos Int 2011;22(10):2603-10.

177. Personskader i kommuner og fylker: tall fra Norsk pasientregister, Dødsårsakregisteret og estimater

basert på Skaderegisteret. Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt; 1998. Tilgjengelig fra: www.fhi.no/doku

menter/2001902404D84EBC977B7B18A162A82D.pdf

178. Ulykker i Norge: nasjonal strategi for forebygging av ulykker som medfører personskade 2009-2014.

Oslo: Departementene; 2009. Tilgjengelig fra: www.regjeringen.no

179. Alver K, Hesselberg Ø, Lyshol H. Sosioøkonomiske forskjeller i ulykkesskader: en oppsummering av

nordisk litteratur. Oslo: Nasjonalt folkehelseinstitutt; 2010. Rapport 2009:9. Tilgjengelig fra: www.fhi.

no/dokumenter/396b93cd69.pdf

180. Hagen EM, Aarli JA, Gronning M. Pasienter med traumatiske ryggmargsskader ved Nevrologisk

avdeling, Haukeland sykehus 1952-99. Tidsskr Nor Legeforen 2001;121(28):3273-5.

181. Arbeidsskadedødsfall: utviklingstrekk og Arbeidstilsynets aktivitet. Trondheim: Direktoratet for

Arbeidstilsynet; 2010. Tilgjengelig fra: www.arbeidstilsynet.no/binfil/download2.php?tid=210415

182. Faktabok om arbeidsmiljø og helse: status og utviklingstrekk. Oslo: Statens arbeidsmiljøinstitutt; 2007.

Tilgjengelig fra: www.stami.no/

183. Lund J, Bjerkedal T. Permanent impairments, disabilities and disability pensions related to accidents

in Norway. Accid Anal Prev 2001;33(1):19-30.

184. Brudvik C, Hove LM. Childhood fractures in Bergen, Norway: identifying high-risk groups and

activities. J Pediatr Orthop 2003;23(5):629-34.

185. Brudvik C. Injuries caused by small wheel devices. Prev Sci 2006;7(3):313-20.

186. Drummond MF, Sculpher MJ, Torrance GW, Stoddart GL. Methods for the economic evaluation of

health care programmes. Oxford: Oxford University Press; 2005.

187. Olsen JA. Principles in health economics and policy. Oxford: Oxford University Press; 2009.

188. Rønningen T. Skogli helse- og rehabiliteringssenter. Personlig meddelelse, 2013.

81


82

189. Fastlegetjenesten 2011 [nettside]. Statistisk sentralbyå [Lest mars 2013]. Tilgjengelig fra: www.ssb.no/

fastlegetj/

190. Høidal R. Norsk Fysioterapeutforbund. Personlig meddelelse, 2013.

191. Bjerkedal T, Thune O. Hva koster sykelønnsordningen? Tidsskr Nor Legeforen 2003;123(5):662-3.

192. Hem K-G. Bedriftenes kostnader ved sykefravær. Oslo: SINTEF Teknologi og samfunn; 2011. SINTEF

rapport A19052.

193. Sykefravær, 4. kvartal 2009 [nettside]. Statistisk sentralbyrå [Lest april 2013]. Tilgjengelig fra: www.

ssb.no/arbeid-og-lonn/statistikker/sykefratot/kvartal/2010-03-23

194. NAVs utgifter på vegne av folketrygden 2008-2011 [nettside]. Arbeids- og velferdsetaten [Lest april

2013]. Tilgjengelig fra: www.nav.no/317083.cms

195. Bragstad T, Brage S. Unge på arbeids- og helserelaterte ordninger. Oslo: Arbeids- og velferdsdirektoratet;

2011. NAV rapport 2011:1. Tilgjengelig fra: www.nav.no/systemsider/sok/solrDokumenterAlle/_

attachment/279187?_ts=1301cc8b6b0

196. Mæland S, Werner EL, Rosendal M, Jonsdottir IH, Ursin H, Eriksen HR. Diagnoses of patients with

severe subjective health complaints in Scandinavia: a cross sectional study. ISRN Public Health

2012;2012(851097)

197. Gjesdal S, Bratberg E, Maeland JG. Musculoskeletal impairments in the Norwegian working population:

the prognostic role of diagnoses and socioeconomic status: a prospective study of sickness absence and

transition to disability pension. Spine 2009;34(14):1519-25.

198. Fjalestad T, Hole MO, Jorgensen JJ, Stromsoe K, Kristiansen IS. Health and cost consequences of

surgical versus conservative treatment for a comminuted proximal humeral fracture in elderly patients.

Injury 2010;41(6):599-605.

199. Brage S, Nossen JP, Kann IC, Thune O. Sykefravær med diagnose innen psykiske lidelser 2000-2011.

Arbeid og Velferd 2012;(3):24-37.

200. Gjesdal S, Ringdal PR, Haug K, Maeland JG. Long-term sickness absence and disability pension with

psychiatric diagnoses: a population-based cohort study. Nord J Psychiatry 2008;62(4):294-301.

201. Helde I, Kristoffersen P, Lysø N, Thune O. Sykefravær: store fylkesvise forskjeller i varigheten. Arbeid

og Velferd 2010;(4):38-55. Tilgjengelig fra: www.nav.no

202. Frihagen F, Waaler GM, Madsen JE, Nordsletten L, Aspaas S, Aas E. The cost of hemiarthroplasty

compared to that of internal fixation for femoral neck fractures. 2-year results involving 222 patients

based on a randomized controlled trial. Acta Orthop 2010;81(4):446-52.


203. Waaler GM, Frihagen F, Madsen JE, Nordsletten L, Aas E. Hemiarthroplasty compared to internal

fixation with percutaneous cannulated screws as treatment of displaced femoral neck fractures in

the elderly: cost-utility analysis performed alongside a randomized, controlled trial. Osteoporosis

International 2011;23(6):1711-9.

204. Grotle M, Hagen KB, Uhlig T, Aas E. Cost of illness for patients with arthritis receiving multidisciplinary

rehabilitation care. Rehabil Res Pract 2011;2011:487025.

205. Hektoen LF, Aas E, Luras H. Cost-effectiveness in fall prevention for older women. Scand J Public

Health 2009;37(6):584-9.

206. Ytterstad B. The Harstad injury prevention study: community based prevention of fall-fractures in

the elderly evaluated by means of a hospital based injury recording system in Norway. J Epidemiol

Community Health 1996;50(5):551-8.

207. Steihaug S, Nafstad P, Vikse R, Beier RM, Tangen T. Forebygging av lårhalsbrudd i Oslo, Stovner bydel.

Tidsskr Nor Legeforen 1998;118(1):37-9.

208. Kvamme MK, Lie E, Kvien TK, Kristiansen IS. Two-year direct and indirect costs for patients with

inflammatory rheumatic joint diseases: data from real-life follow-up of patients in the NOR-DMARD

registry. Rheumatology 2012;51(9):1618-27.

209. Helseforskning i Norges forskningsråd 2011: porteføljeanalyse med Health Research Classification

System (HRCS). Norges forskningsråd; 2012. Tilgjengelig fra: www.forskningsradet.no/publikasjoner

210. Ihlebæk C, Lærum E. Rammer flest, koster mest og får minst. Tidsskr Nor Legeforen 2010;130(21):2106.

211. Album D, Westin S. Do diseases have a prestige hierarchy? A survey among physicians and medical

students. Soc Sci Med 2008;66(1):182-8.

212. van TM, Becker A, Bekkering T, Breen A, del Real MT, Hutchinson A, et al. Chapter 3. European

guidelines for the management of acute nonspecific low back pain in primary care. Eur Spine J

2006;15(Suppl 2):S169-S191.

213. The Bone and Joint Decade: global alliance for musculoskeletal health [nettsted]. The Bone and Joint

Decade [Lest april 2013]. Tilgjengelig fra: bjdonline.org/

214. Global burden of disease [temanummer]. Lancet 2012;380(9859)

215. Jonsson E. Economic impact. In: The Problem of back pain: proceedings from a conference: report

from the SBU conference, November 10, 1989. Stockholm: Swedish Council on Technology Assessment

in Health Care; 1990.

216. van Tulder MW, Koes BW, Bouter LM. A cost-of-illness study of back pain in The Netherlands. Pain

1995;62(2):233-40.

217. Svanqvist K. Statens legemiddelverk. Personlig meddelelse, 2013.

83


84

218. Lærum E. Frisk, syk eller bare plaget?: innføring i medisinsk nøkkelkunnskap. Bergen: Fagbokforlaget;

2005.

219. Hoftun GB. Årsrapport 2011: kroniske smerter hos ungdom - basert på data fra UNG-HUNT 3

[Forskningsregisteret eRapport]. Trondheim: Helse Midt-Norge; Norges teknisk-naturvitenskapelige

universitet; 2011. Tilgjengelig fra: forskningsprosjekter.ihelse.net/visningprosjektrapport.

aspx?reportId=10090

220. Anderssen SA, Kolle E, Steene-Johannessen J, Ommundsen Y, Andersen LB. Fysisk aktivitet blant

barn og unge i Norge. en kartlegging av aktivitetsnivå og fysisk form hos 9- og 15-åringer. Oslo:

Helsedirektoratet; 2008. Tilgjengelig fra: www.helsedirektoratet.no

221. Anderssen SA, Kolle E, Steene-Johannessen J, Hansen HB, Børsheim E, Holme I, et al. Fysisk aktivitet

blant voksne og eldre i Norge: resultater fra en kartlegging i 2008 og 2009. Oslo: Helsedirektoratet;

2009. Tilgjengelig fra: www.helsedirektoratet.no

222. Kjeldsberg M, Tschudi-Madsen H, Dalen I, Straand J, Bruusgaard D, Natvig B. Symptom reporting

in a general population in Norway: results from the Ullensaker study. Scand J Prim Health Care

2013;31(1):36-42.

223. Breivik H, Collett B, Ventafridda V, Cohen R, Gallacher D. Survey of chronic pain in Europe: prevalence,

impact on daily life, and treatment. Eur J Pain 2006;10(4):287-333.

224. Jensen RK, Leboeuf-Yde C. Is the presence of modic changes associated with the outcomes of different

treatments? A systematic critical review. BMC Musculoskelet Disord 2011;12:183.

225. Stovner LJ, Gjerstad L, Gilhus NE, Storstein A, Zwart JA. Cost of disorders of the brain in Norway.

Acta Neurol Scand Suppl 2010;(190):1-5.

226. Solli O, Jenssen T, Kristiansen IS. Diabetes: cost of illness in Norway. BMC Endocr Disord 2010;10:15.

227. Bossley CJ, Miles KB. The crippling burden: musculo-skeletal conditions in New Zealand. Wellington:

The Bone and Joint Decade 2000-2010; 2009. Tilgjengelig fra: www.physiotherapy.org.nz/

Folder?Action=Download&Folder_id=119&File=BJD%20Publication%202009.pdf

228. Aktivitetshåndboken - fysisk aktivitet i forebygging og behandling. Oslo: Helsedirektoratet; 2009.

Tilgjengelig fra: www.helsedirektoratet.no

229. Skouen JS, Grasdal AL, Haldorsen EM, Ursin H. Relative cost-effectiveness of extensive and light

multidisciplinary treatment programs versus treatment as usual for patients with chronic low back

pain on long-term sick leave: randomized controlled study. Spine 2002;27(9):901-9.

230. Skouen JS, Laerum E, Jensen TO. Tverrfaglige ryggpoliklinikker - et nytt behandlingstilbud. Tidsskr

Nor Legeforen 2003;123(20):2895-6.

231. Lærum E, Hoye S, Nordland R, Hegstad V, Lærum ST, Engvold HO. Hva skriver norske aviser og

ukeblader om vond rygg? Tidsskr Nor Legeforen 2010;130(24):2465-8.


232. Arkiv - Sykepengestatistikk [nettside]. Arbeids- og velferdsetaten [Lest april 2013]. Tilgjengelig fra:

www.nav.no

233. European Commission RDG. Low back pain: guidelines for its management [nettsted]. UNIFOB

Health, University of Bergen [Lest april 2013]. Tilgjengelig fra: www.backpaineurope.org/

234. Nasjonal helseplan (2007-2010). Sætrykk av St.prp. nr. 1 (2006-2007) kapittel 6. Helse- og

omsorgsdepartementet; 2006. Tilgjengelig fra: www.regjeringen.no/

235. Helse- og omsorgsdepartementet. Nasjonal helse- og omsorgsplan (2011-2015). Meld. St. 16 (2010-

2011). Tilgjengelig fra: www.regjeringen.no/

236. Samhandlingsreformen. Rett behandling - på rett sted - til rett tid. St.meld. nr. 47 (2008-2009).

Tilgjengelig fra: www.regjeringen.no/

237. Dommerud T, Westerveld J. Lover å korte ned køene og behandle flere. Aftenposten. 9 okt 2012; s.

14-15.

238. Kvien TK, Engebretsen L, Emaus N, Vasseljen O, Strand LI. Forslag til nasjonalt satingsområde:

muskel- og skjelettplager, skader og sykdommer. Helse Sør-Øst; 2011. Tilgjengelig fra: www.

helse-sorost.no/fagfolk/forskning/forskningsmidler/Documents/grunnlagsdokument_mspss_

versjon6oktober-v2.pdf

239. Nasjonal samarbeidsgruppe for helseforskning [nettsted]. [Lest april 2013]. Tilgjengelig fra: www.

helseforsk.no

85


86

Muskel og Skjelett Tiåret (MST)

v/ FORMI, Klinikk for kirurgi og nevrofag,

Oslo universitetssykehus - Ullevål.

Postboks 4956 Nydalen, 0424 Oslo

Rapporten kan lastes ned, eventuelt bestilles

som trykket utgave fra www.formi.no

MUSKELL OG SKJELETT TIÅRET

FELLES MOBILISERING 2010 - 2020

More magazines by this user
Similar magazines