Helgahelsing 2. 04⁄2009, side 5–7

pilegrim.info

Helgahelsing 2. 04⁄2009, side 5–7

Årgang 55 - Nr. 2

APRIL 2009

Røldal

Skare

Tyssedal

Odda

God Påske!


Det har til alle tider vært ferdsel mellom øst og

vest via Fjæra/Rullestad til Røldal og videre over

Hardangervidda eller Haukeli. En 300 år gammel

rutebeskrivelse gir oss anledning til å følge en

eldgammel ferdaveg mellom Rullestad og Røldal.

Vegen har nok vært brukt både av driftekarer som

skulle føre dyr mellom vest og øst og av pilegrimer

som skulle til det undergjørende krusifikset i Røldal

kirke.

I 1704 fremmet hoffrettsassessor Johan

Cunrad Ernst forslag til kongen om å

legge postvegen mellom Bergen

og Christiania over

Haukelifjell. Postvegen

gikk den gang over

Filefjell. I forslaget

beskriver han vegen

fra Bergen til

Christiania nøye.

Han beskriver

også traseen

mellom Fjæra/

Rullestad og

Røldal.

Ernst opplyser i

forslaget at han

har gått/ridd

hele traseen. Av

beskrivelsen

skjønner vi at

han har hatt god

hjelp av

lokalkjente folk.

Det er vel også

svært sannsynlig at

en kjentmann har vært

med ham på turen over

fjellet og vist veg.

Reidar Eikemo fra Odda tok i juli

2008 initiativ til en tur med Ernsts

beskrivelse som rettesnor. Turen ble

planlagt som et ledd i pilegrimsmarkeringen i

Røldal. Eikemo mener at det er god grunn til å

regne med at pilegrimer i århundrer har fulgt

samme trase som Ernst beskriver.

Av ulike grunner var det kun Reidar Eikemo og

undertegnede som, i strålende vær, gikk turen

denne gang. Andre hadde meldt sin interesse, men

uten at de fikk tidsplanen til å gå opp.

Helgahelsing 2009

Starten fra Rullestad gikk gamlevegen over

Persbru og bratt opp Klakken på god sti. ”Op over

en Broe; her findes nogle flade og bratte Bjerge

som udi vaadt Vejerligt er vanskelig at ride”,

skriver Ernst. Vi kom ut i den T-merkede stien

mellom Rullestadjuvet og Simlebu like ved stidelet

mot Bjødnastølen.

Per Rullestad fulgte oss som kjentmann på

kveldsturen fra Rullestad til hytta Togangsbu ved

Mjølkestølen, der vi overnattet.

Traseen beskrives videre til

”Rullestad Støhlen”, som vi i

dag kaller Bordalsstølen.

”Her haver været en

bebyget Jord udi forrige

Tider, mens bruges

nu til Støhl (som ere

Huse, hvor de

hjemmer deres

Melk og Hø”).

Avstanden fra

Togangsbu/

Mjølkestølen til

Bordalsstølen er

ca 10 minutters

gange. På

Bordalsstølen ble

”pilegrimene”

gjestfritt ønsket

velkommen med

kaffe og drøs av

eierne Edith og

Tollef Rullestad, før

turen gikk videre.

Vi fulgte stort sett

tydelig sti langs elva og

opp til toppen av det

nederste fossefallet bak

Bordalsstølen. Deretter gikk vi i

god stigning opp ryggen til høyre.

Over oss ruvet siktvarden på toppen av

fjellkammen, den første av de såkalte ”Leitings

Warene”. Storevarden er det navnet som denne

siktvarden går under i dag. ”Her er nogle Kløver,

hvor man tager til Gouge Fjeldet, som er

Sommervejen, en slem Vej”, skriver Ernst. Vi gikk

opp til varden og fulgte den gamle varderekka som

delvis er falt ned, i ca 50 - 100 meters avstand fra

Haugesund Turistforenings merkede løype mot

Seljestad.

5


4

Ernst forteller at ”Gouge Fjeldet” er ca 3 mil langt,

og at det er det ene av de to fjellene som må

passeres på turen mot øst. Det andre er

Haukelifjell. Det er grunn til å tro at Ernst bruker

betegnelsen Gougefjellet som en betegnelse på

fjellpartiet fra Sandbotnevatna til og med

Røldalsfjellet.

Straks etter Leitingsvarden kom vi et øyeblikk inn i

den T-merkede løypa. Men den gamle varderekka

går på nord/nordvestsida av Sandbotnevatna og

skrår oppover mot øst ved nordenden av det siste

vatnet. Den T-merkede løypa går som kjent på

sør/sørøstsida av Sandbotnane.

Vi nærmet oss nå ”Kaars Warene”. Krossvardene

markerer stidele for stiene til hhv. Vintertundalen,

Seljestad og Røldal. Her er tydelige varder i

himmelsjå, og oppe på kanten er det bygget et

stort antall større og mindre varder. Grunnen til at

det er bygget et stort antall varder på et lite

område, er ukjent, men en mulighet er at det er et

varsel til de vandrende om å vise særlig

årvåkenhet for ikke å gå feil nettopp her.

Fra krossvadrene fulgte vi den gamle varderekka

mot høyre og langs kanten av Krossdalen før vi

svingte i sørlig retning mot Steinavatnet. Etter

overnatting i Steinavassbu, gikk turen neste

morgen videre mot Dyrskard.

”Forbi Kaars Warene igjennem og Brødre Warene

Hølle Grønne til Ølverseggen” er Ernsts videre

beskrivelse av traseen. ”God Vej mest over Sneen,

som ligger Vinter og Sommer”.

Vi fulgte de gamle vardene ”gjennem”, dvs. fra

Steinavatnet og gjennom Dyrskard. Men Ernsts

trase går ikke sørover gjennom Dyrskard til

demningen, men østover på tvers av denne

retningen og til Dyrskardsheia. Også ved utgangen

av Dyrskard fant vi en mengde varder på et lite

område. Dette er også et sted det kan være lett

2009 Helgahelsing

å gå feil, og de mange vardene kan også her

tolkes som et varsko.

Etter å ha fulgt de gamle vardene et lite stykke

sørøstlig retning, så vi snart ”Brødre Warene”.

Dette er to store varder med bare 10-15 meters

avstand, som stien går i mellom. Like nedenfor er

det også to varder ved siden av hverandre. Selv

om disse er mindre, er det en naturlig tanke at

også disse kan ha vært bygd som brødrevarder,

selv om dette er usikkert.

Den som har krysset Dyrskardsheia til fots om

sommeren, vil vite at dette er et vanskelig område

å ta seg fram i, med et utall av elver og vatn som

må krysses eller gås rundt. Men når vi følger den

gamle varderekka unngår vi slike problemer. Stien

snor seg elegant utenom alle problemer med vann

og elver. Her er det lokalkjente folk som har lagt

leia!

Ved Hadle Grøne fulgte vi varderekka videre i

stigning over ryggen og gikk på god sti til

Elversvatnet og Håradalen.

Denne traseen har vært i bruk i mange hundre år

både av driftekarer og pilegrimer. Trolig gikk også

30 år gamle Jon Sjursson fra Rullestad denne

vegen over fjellet jonsokkvelden i 1711. Han skulle

til Røldalskirka, antakelig for å få legedom av

krusifikset der. Men Jon kom aldri fram til Røldal.

Han druknet i ei elv på vegen over fjellet.

Vår ferd langs den gamle ferdavegen,

pilegrimsvegen og driftevegen, sluttet i Håradalen.

Vegen som Ernst beskriver videre, er delvis

forsvunnet under nye veger og bebyggelse. Turen

hit har gått i eldgamle spor og langs gamle

varderekker. Mange steder går den gamle vegen

på tvers av dagens løyper. Selv om en del av

vardene er falt sammen, kan de fortsatt vise veg

hvis vi ser nøye etter Reidar Eikemo har en visjon

om at en tur langs denne eldgamle traseen kan bli


en årlig begivenhet knyttet til pilegrimsmarkeringen

i Røldal. Dersom turen blir arrangert også til neste

år, er det all grunn til å melde seg på!

Kilder:

Olav Kolltveit: Høgfjellsvegen over Haukeli. Hardanger

1954 s. 129.148

Etne bygdebok. Skånevikssoga II

Tekst: Per Qvale i samarbeid

med Reidar Eikemo.

Skal Tyssedal fortsatt være en

egen, selvstendig menighet, eller

bli en del av Odda menighet? Skal

det fortsatt holdes gudstjeneste i

Tyssedal kirke annenhver søndag

og i høytidene, eller skal kirken

være ute av bruk det meste av

året, og i hovedsak brukes til

gravferder, vielser, konfirmasjon,

på julaften og til skole- og

barnehageavslutningen til jul?

Svaret henger nøye sammen med

hva som skjer ved høstens

menighetsrådsvalg. For om ikke

Den norske Kirkes medlemmer i

Tyssedal stiller opp til og stemmer

frem et nytt menighetsråd, kan

ikke menigheten bestå.

Det er lovbestemt at alle Den

norske Kirkes menigheter skal ha

sitt eget menighetsråd, valgt av og

blant alle menighetens medlemmer.

En menighet uten menighetsråd,

er som en kommune uten et

kommunestyre – en umulighet.

Dette er bestemt i kirkeloven,

vedtatt av Stortinget, og ikke noe

som en lokalt kan velge å se bort

fra. Ifølge loven har omtrent alle

som er gamle nok og som har

stemmerett også plikt til å la seg

velge, så en nominasjonskomité

kan sette opp også uvillige. Men

det er vel generelt ingen god

løsning.

For fire år siden gjorde det da

avgående menighetsrådet en

kjempeinnsats for å få valgt et

nytt råd. Resultatet ble at åtte

mennesker stemte, og at rådet

fikk fire valgte medlemmer, som

er lovens minimum. Men det ble

ingen varamedlemmer, selv om

loven også krever fem slike.

Én person som senere flyttet til

Tyssedal fikk, etter tillatelse fra

bispedømmerådet, tre inn som

suppleant. Men i løpet av perioden

har så alle medlemmene, bortsatt

fra én, flyttet fra Tyssedal.

Det siste året, omtrent, har

dermed rådet bestått av Ove

Johan Strand, som ble valgt for fire

år siden, og soknepresten, siden

soknepresten alltid har plass i

rådet i tillegg til de valgte medlemmene.

Dette betyr at Tyssedal ikke har et

menighetsråd som oppfyller

lovens krav. Da sier det seg selv at

bare et minimum av de

oppgavene rådet har, kan bli gjort,

og at rådet ikke kan ta viktige avgjørelser

på vegne av menigheten.

I praksis er det slik at fellesrådsadministrasjonen

ordner de faste,

rutinemessige oppgavene, at en

frivillig gang-til-gang-gruppe står

for det som er av sosiale arrangementer,

og at soknepresten, i

henhold til etablert praksis, avgjør

hvilke organisasjoner som skal få

pengene fra gudstjenesteofringene.

Men høstens valg gir nye

muligheter. Dersom tyssedalingene

stiller opp, kan menigheten

fortsatt bestå som egen menighet.

Dersom tyssedalingene ikke stiller

opp, må de høyere kirkelige

organer som har myndighet til det,

etter hvert bestemme at Tyssedal

blir en del av Odda menighet.

Dette behøver ikke være en

katastrofe: Siden kirken i Tyssedal

ble innviet for 46 år siden, er

Helgahelsing 2009

folketallet omtrent halvert.

Gjennomsnittalderen er blitt

høyere, og kontakten med Odda

sentrum hyppigere (og for de som

kjører bil også lettere). Det er

færre aktiviteter av alle slag i

Tyssedal nå enn for to-tre-fire tiår

siden. Hadde ikke kirken allerede

stått der, ville ingen i dag tenkt at

det var naturlig at et samfunn

med knapt sju hundre mennesker,

fem-seks kilometer fra sentrum,

skulle ha sin egen kirke.

Utviklingen er lik mange steder i

landet, og ingen behøver å se en

forandring som et nederlag.

Som sagt: Fremtiden for Tyssedal

menighet henger nøye sammen

med hva som skjer i årets

menighetsrådsvalg. Et nytt

menighetsråd med medlemmer

som er villige til å stå på, og som

vet at de har kirkemedlemmene i

Tyssedal bak seg, vil være med på

å bestemme fremtiden, selv om

for eksempel antall prester i

regionen blir avgjort av Bjørgvin

bispedømmeråd, som sitter i

Bergen og som forvalter en stadig

dårligere kirkelig økonomi.

Kjære tyssedalinger: Nå er det opp

til dere! Her hjelper det ikke å

protestere ved å sette navnet sitt

på en underskriftsliste. Det eneste

som betyr noe, er at mange nok

stiller opp og tar på seg konkret

ansvar og oppgaver, og at

tilstrekkelig mange stemmer ved

valget, slik at rådsmedlemmene

vet at de har kirkemedlemmenes

støtte.

Atle Moe

Sokneprest i Tyssedal

7

More magazines by this user
Similar magazines