Sjekkposten nr. 5 - 2005

FN-Veteranenes Landsforbund 

Organ for FN-Veteranenes Landsforbund 

nr. 5-2005 

– Erfaringer fra Irak s. 4–5 

– Norsk konsept suksess 

i UNIFIL s. 6-7 

– USA ut av Irak? s. 10–11 

– Somalia 1995, 

et ti års minne s. 12–13 

– Det vil helst gå godt, 

Balkan 1995 s. 18–19

Fra Presidenten 

– Tanker ved et jubileum 

Når dette leses er vi tett opp til 24. oktober, – den dagen FN 

ble grunnlagt i San Francisco for 60 år siden med nordmannen 

Trygve Lie som verdensorganisasjonens aller første generalsekretær. 

Han kom til å sitte i stillingen i seks år og hadde 

bl.a. ansvaret for å bygge opp FNs hovedkvarter på Manhatten 

i New York Han var også verdensorganisasjonens generalsekretær 

da FN med makt valgte å stanse videre aggresjon i 

Korea i 1951.FNs hovedmål var og fortsatt er å sikre verdensfreden. 

Ide 60 årene som FN har eksistert har riktignok noen prosjekter slått feil, men 

organisasjonen har også oppnådd en lang rekke resultater som fortjener å bli 

husket. Her synes det riktig å nevne noen av dem samtidig som FN gratuleres med 

jubileet! 

Side 1945 har FN fått æren av å ha meglet frem fredelige løsninger på hele 

172 regionale konflikter. I tillegg har verdensorganisasjonen også hjulpet frem frie 

– og demokratiske valg i over 45 land. Eksempler på dette er blant annet 

Kambodsja, Namibia og Øst-Timor. 

Mange internasjonale avtaler og konvensjoner som beskytter menneskerettigheter 

er kommet i stand nettopp ved FNs hjelp, og FN har spilt og spiller fortsatt en 

viktig rolle for å minisere trusselen om atomkrig i verden gjennom IAEA (The 

International Atomic Energy Agency).Mange hundretalls millioner mennesker har 

fått og fortsatt får hjelp gjennom FNs forskjellige organisasjoner. Eksempler på 

disse er UNHCR (FNs Høykommissær for Flyktninger), UNICEF (FNs barnefond,) 

UNRWA (FNs organisasjon for hjelp til Palestinaflyktninger i Midt-Østen), 

WHO (Verdens Helseorganisasjon) og WFP (Verdens matvareprogram) 

Side 1945 har FN hatt tusenvis av sivile og militære ute i forskjellige FN-operasjoner 

rundt om i hele verden. Rundt 100.000 norske kvinner og menn har deltatt i 

internasjonal tjeneste, og tilnærmet alltid under et FN-mandat. Tidlig på 1990-tallet 

deltok vi årlig med ca 2.000 militære i forskjellige fredsbevarende operasjoner. 

I dag deltar vi med ca 650, hovedtyngden av disse i Afghanistan i NATO-regi, men 

med et FN-mandat. 

Norges deltakelse i forskjellige fredsbevarende operasjoner har ikke vært 

forgjeves, men det har kostet oss dyrt. Til sammen har 42 nordmenn mistet livet i 

ulike operasjoner siden 1948. I tillegg til dette har et stort antall personer kommet 

hjem med store problemer,tallet kan være mange tusen. De soldater som Norge har 

sendt ut, har vært blant de best utdannende og utrustede. Men, hvordan har vi tatt 

imot dem etter endt tjeneste? Når vi hører hva de selv har å fortelle, må det være 

tillatt å si at det fortsatt er en lang vei å gå, eller hva? 

Odd Helge Olsen 

siden sist 

Så er det sagt 

Lederen av Stortingets forsvarskomite, Marit 

Nybakk i VG Debatt 31/7 om Forsvarsministerens 

innlegg samme sted 21/7. Foto: Arkivfoto/FF 

Det hender selvsagt at det er uenighet i 

enkeltsaker, men å gi inntrykk av uenighet 

om norsk NATO-medlemskap i den 

alvorlige sikkerhetspolitiske situasjon vi 

befinner oss, er uklokt. Det er likevel 

noen områder hvor Arbeiderpartiet er 

uenig med Høyre. Vi ønsker eksempelvis 

å trekke stabsoffiserene hjem fra 

Irak. Vi har videre et mye klarere fokus 

på FN, vi ønsker å styrke FNs krisehåndtering 

og involvere oss mer i FNs 

egne operasjoner.All deltakelse i internasjonale 

operasjoner må være klart og 

entydelig forankret i folkeretten. Konstruktivt 

arbeid i NATO betyr ikke nødvendigvis 

at vi vil omfavne alt som 

kommer fra USA. Gode venner og 

allierte må tåle kritikk når det trengs. 

Forsvaret har de senere år vært gjennom 

en stor omlegging. Gjennom to brede 

forlik, er Forsvaret omdannet fra et stort 

invasjons- og mobiliseringsforsvar til 

små mobile og robuste enheter med høy 

kvalitet og stor dyktighet. Omleggingen 

er nødvendig og riktig. I en omleggingsperiode 

er det ekstra viktig at både de 

ansatte og det norske folk har tillit til 

Forsvaret som instituasjon. Dessverre 

har siste års økonomiske rot bidratt til å 

svekke Forsvarets omdømme. 

VG 31/7-05 

Forsiden: «Kontrast». Foto: Kjell Edvard Olsen 

2 5-2005 

Sjekkposten

Organisasjoner som har suksess over 

lang tid kjennetegnes ved at de har 

noen grunnleggende verdier som deles 

av medlemmene og som ikke endres 

over tid. 

AV: ARVE NILSEN 

Visjon er ofte et bilde av noe vi ønsker 

eller en situasjon vi ønsker skal inntreffe, 

ytre sett er en visjon et utrykk for et 

ønske. En sterk visjon er et uttrykk for 

våre dypeste verdier, håp og drømmer! 

Visjoner mobiliserer og de største nyvinninger 

i verdenshistorien er 

gjennomført av mennesker som har hatt 

visjoner. President Kennedy proklamerte 

at USA en dag skulle sende mennesker 

til månen og også få de hjem igjen. 

Dette som for mange var en utopi ble en 

realitet! Visjoner er ikke noe nytt og 

eksotisk, det er en naturlig del av livet 

akkurat som en dagdrøm vi har når vi 

sitter på bussen hjem fra arbeidet. 

Ønsket om en ferietur til varmere 

verdensdeler midt på vinteren er en 

visjon, det å bla i feriekataloger er en 

visualisering av drømmen. Det er da det 

ofte ender med at ønsket situasjon inntreffer 

og så er vi der vi drømte om! 

For å komme dit måtte vi aktivisere 

oss og delta aktivt. Det er det samme vi 

gjør når vi sitter på et årsmøte og stemmer 

for en aktivitetsplan, de som utarbeidet 

forslaget hadde en visjon om at 

dette kan vi få til om vi bare samarbeider. 

Vi kommer med ideer, forslag til 

løsninger, hvilke mål vi har og hvilke 

handlingsplan vi må legge for å komme 

i mål. Langtidsplan er også et viktig redskap, 

dette er med å synliggjør en langtidig 

visjon, hvor årets aktivitetsplan er 

et viktig redskap på vegen. 

Samfunnet rundt oss endrer seg raskt 

og den gangen organisasjonen vår ble 

stiftet tenkte vi ikke så mye på det kanskje 

ikke ville være så mange som kom 

til å tjenestegjøre under FN blått. Allerede 

på slutten av 90 årene var det noen 

Sjekkposten 

KOMMENTAREN 

Arve Nilsen 

Visepresident/FNVLF 

Vi må bry oss! 

som klart forsto at dagens navn ville 

være ekskiuderende og foreslo at vi 

måtte se på navneendring. Vi måtte få et 

navn som var inkluderende uansett hvilke 

type tjeneste og luefarge den enkelte 

hadde tjenestegjort med. Hvorfor dette? 

Jo for dem så betydningen av verdinormen 

i våre vedtekter som klart påpekte 

at vi skulle ivareta kameratskapet fra 

tjenesten. De hadde en klar visjon på at 

dette måtte endres og det viser jo også 

de endringer som så mange av våre lokalforeninger 

de siste år selv har gjort. 

Et lokalt mål med en felles visjon som 

de har konkretisert med navneendring. 

Noen av våre visjoner er at våre 

folkevalgte skal se at den nye Lov om 

Veteranerstatning på langt nær er rettferdig; 

At vi etter å ha benyttet viktige år 

av våre liv på vegne av det norske felles 

skapet mange ganger gjør at vi kommer 

flere år etter i det private. 

Vi som organisasjon har et unikt verktøy 

for å nå de mål og visjoner som 

landsmøtet har fattet vedtak om! Dette 

verktøyet er deg og alle de nesten 7000 

andre som er medlemmer! Vi utgjør en 

medlemsmasse med en utrolig både livsog 

yrkesmessig bakgrunn. Det var jo 

også dette som gjorde oss så utrolig bra 

den gang vi utførte vår utenlandstjeneste. 

Dette verktøyet må vi bruke, jeg har 

en drøm om at alle blir med på å ta et 

ansvar med en periode i «styre og stell» 

og benytter de kunnskapene de besitter 

for å fremme og videreutvikle organisasjonen 

både lokalt og sentralt! At vi i 

løpet av perioden får et emblem/logo 

som forteller hvem vi er og hva vi står 

for. At vi skal greie å doble antall betalende 

medlemmer, noe som vil styrke 

oss både lokalt og sentralt. At våre medlemmer 

ser at bruken av våre vedtekter, 

brukt på rett måte, er et av det viktigste 

verktøy vi har sammen med aktivitetsplan 

for å skape fremgang. 

En visjon kan på mange måter 

sammenlignes med en drøm, men det 

må ikke bare bli med drømmen! 

FN-Veteranenes 

Landsforbund 

Nr. 5-2005 

ISSN: 1503-3309 

Organ for FN-veteranenes Landsforbund 

(FNVLF) 

Postboks 1635, Vika, 0119 Oslo 

Tlf.: 23 09 38 40 

Forbundets høye beskytter: 

HM Kong Harald V 

Ansvarlig redaktør: 

Lars Reiermark 

President: 


Alkeveien 3 

4623 Kristiansand S 

Mob. 40 83 45 01 

Tlf. 38 08 74 89/99 09 19 24 

Arb.: 23 09 35 48 

oholsen@losmail.no 

Informasjonssjef: 

Lars Reiermark, tlf. 23 09 35 54 

e-lreiermark@mil.no 

Ekspedisjon 

Jan Steen 

Tlf. 23 09 38 40 

Leder kameratstøtte: 

Knut Østbøll 

Tlf. 91 17 63 51 

E-mail: e-kostboll@mil.no 

Forbundssekretær: 

Berit Magnussen 

tlf. 23 09 35 49/47 32 76 20 

e-bemagnussen@mil.no 

Ansvarlig utgiver: 


Bygn. 22 Akershus Oslo-Mil/Akershus 

0015, Oslo 

Tlf. 23 09 35 54, faks 23 09 37 77 

Trykk: 

Aktietrykkeriet a.s, Fetsund 

Sjekkposten er et upolitisk sivilt/militært 

fagblad for alt norsk personell i internasjonal 

tjeneste for FN, NATO, EU og/eller 

i internasjonale, humanitære organisasjoner. 

Opplag: 9.000 

Se forbundets hjemmesider: 

www.fnvlf.no 

Web-master: 

Fred Gallefoss 

Weblishtech Ltd 

Tlf. 46 66 50 40 

E-post: weblishtech@weblishtech.no 

Husk å melde adresseforandring til FNVLF 

– telefon 23 09 38 40 eller faks 23 09 37 77. 

E-post: e-bemagnussen@mil.no 

5-2005 3

Erfaringer fra Irak 

Bagdad tur retur 

Forfatteren er nå vel hjemme igjen 

i tredemøllen, og i daglig tjeneste 

ved Joint Warfare Centre i Stavanger. 

Sine erfaringer fra Irak 

har han fra tjenesten der i 

2004/2005, da han, som han selv 

sier det; – var en av de heldige 

som trakk vinnerloddet om et tre 

måneders opphold i Bagdad for å 

overføre NATO-lærdom til det irakiske 

offiserskorpset. Artikkelen 

er med velvillig tillatelse sakset 

fra «Fløytesnora», husorgan for 

militærpolitiforeningen. 

AV OBLT GUNNAR AARSETH 

Arrangøren av denne opplevelsesreisen 

var en tysk general på Jåttå, som selv 

ikke kunne delta fordi hans regjering 

ikke tillot det, men siden «min» regjering 

hadde sagt ja, – (dog uten å informere 

meg på noen måte), kunne generalen 

opplyse at jeg hadde å pakke sekken 

og komme meg av gårde jo før jo heller. 

Han ville gi meg hele ni dagers forberedelsestid 

og dermed tid nok til å 

gjennomføre nasjonal utsjekk. 

Eventyret begynner 

Siden ingen offiserer i våre sentrale 

stabsledd i Oslo syntes å ta noe ansvar 

for denne turen, ble det til at jeg selv på 

eget initiativ tok meg en tur til det som 

tidligere het FIST H, og som etter det jeg 

har hørt, nå heter noe helt annet. Uansett 

hva avdelingen heter, – en meget imøtekommende 

sjømilitær kapteinløytnant 

som jobbet i Hæren, – på Elverum – tok 

ansvar for meg, og jeg ble i løpet av seks 

timer (inklusiv kjøring tur-retur Gardermoen–Elverum) 

klarert for internasjonal 

tjeneste. At det i dag visstnok finnes 

egne utklaringsprosedyrer, kurs og forberedelser 

for slike opplevelsesreiser, ja 

det får jeg heller ha til gode til en annen 

gang. En del sprøytestikk i kroppen, som 

sykestuas ansatte på Madla velvillig tok 

ansvaret for, gjorde at jeg ble klar til 

deployering iht plan. Jeg var dog noe 

motvillig siden det ikke var jeg som 

hadde tatt initiativet til denne reisen, 

snarere politikerne i Oslo som hadde 

sagt ja, uten at de hadde kommet på 

ideen å varsle sine militære venner i 

samme bygg. Det er bra at integreringen 

virker i praksis, men siden jeg også har 

tjenestegjort i Oslo, vet jeg jo at avstandene 

ofte kan være lange der borte og 

jeg kan faktisk skjønne at det ikke bare 

er å krysse en korridor slik i utide for å 

prate tjeneste. 

On my way 

Jeg etterlot ca 50% av det utleverte 

utstyret hjemme i Sandnes, – for jeg fikk 

utlevert det meste både til hverdag og 

fest. Likevel måtte jeg av egen lomme 

betale 2000 kroner i overvekt til SAS. 

Flyselskapene er hjelpsomme på den 

måten når det gjelder å få pengene til å 

sirkulere. Vi kom på vingene, og først 

gikk turen til Napoli. Der skulle vi kurses 

i hele tre dager. Vi fikk bl.a. vite at 

nå skulle vi til en krigssone, og at alt var 

bare død og fordervelse i Bagdad. Ja, det 

var så farlig der fikk vi vite, at vi alle 

måtte levere testamentet før vi dro for 

det var sannsynlig at flere av oss ikke 

kom levende tilbake. Selv hadde jeg jo 

startet reisen og hadde ingen umiddelbare 

planer om å returnere til Sandnes 

for å føre noe slikt dokument i pennen, 

men for enkelte ble en slik melding kort 

og godt for mye. 

Vi fikk også leksjoner i hvordan man 

«trodde» det var der nede, og da hvordan 

amerikanerne hjemme i USA ville ha 

håndtert problemene. Imidlertid, siden 

mange av instruktørene var mer opptatt 

av å forklare hvilken bakgrunn de hadde, 

– i stedet for å fokusere på nåtid og erfaring 

fra Bagdad, ble de tre dagene alt annet 

enn utbytterike. Det var derfor en befrielse 

å kunne sette seg på flyet og ta av 

for det egentlige oppdraget som var trening 

av irakerne. 

Ordet trening må i denne sammenheng 

utdypes. Jeg kan beroligere leserne 

med at jeg under mitt opphold i Irak 

også utførte fysisk trening opp til mange 

ganger i uken, men den treningen som 

det her er snakk om i forhold til irakerne 

er noe annet. Her er det snakk om stabstrening 

rettet mot fellesoperative stabsprosesser 

inkludert de rutiner man har 

innenfor en militær kommando, og da er 

det ikke snakk om særlig mye anaerob 

kapasitet; det vet de fleste! 

Møtet med Irak 

Vi ankom Bagdad en sen kveld, etter 

først å ha tilbrakt en dag på flyplassen på 

Oblt Gunnar Aarseth, ex Norbatt 1-UNIFIL - 

1978 i Bagdad sammen med britisk MP offiser 

Simon Wilson. 

Foto: Arkivfoto/Fløytesnora 



Daglig syn i Bagdad; – Amerikansk MP folk i vakt-og sikringsrollen i den type oppdrag som ofte betegnes som en krig etter krigen 

Foto: Mikhail Mezel/AP 

basen i Balad nord for Bagdad. Der ble 

vi utsatt for de første BK-nedslagene, og 

det var ikke akkurat hyggelig å bli 

ønsket velkommen på den måten. Det er 

heller ikke særlig oppløftende å sitte i et 

helikopter i en time i stekende varme, 

med rotorene i gang og i absolutt mørke 

mens flystripa utsettes for rakett og BKbeskytning. 

Hjelm og vest på, ja vel, 

men hva hjelper det om elendigheten 

treffer deg, I en slik stund retter en varme 

tanker til Forsvarsstaben hjemme 

som forut for vår misjon senket risikotillegget 

i Irak med flere tusen kroner, angivelig 

for det var så mye bedre der nå! 

Slikt varmer innenfor ørkenuniformen 

og kevlar hjelmen. Mon tro hvilke kvikke 

figurer som anbefaler noe slikt? De er 

sikkert vel informert om hva som skjer i 

Bagdad, – siden jeg under mit opphold 

der nede overholde ikke fikk noe svar på 

de meldinger jeg sendte til Oslo. De vet 

vel best de som sitter lengst fra situasjonen! 

Vel, vi kom frem og vi fikk til og 

med tak over hodet og amerikansk forpleining 

i tre måneder. Jeg kan nå alt om 

å tilberede mat i frityr, sirup til frokost, 

betydningen av egg, bacon og pannekaker 

til frokost og at iskrem er et must til 

middag likeså selvfølgelig som at Cola 

inngår i et hvert måltid. Jeg ser derfor nå 

frem til en hverdag med grovt brød og 

norsk meierismør, for ikke å snakke om 

fisk med norske gener. 


Hva så med jobben? 

Jeg skal ikke plage leserne med dyptgående 

skildringer fra det virkelige liv, 

men oppholdet har gitt erfaringer som 

jeg ikke ville ha vært foruten. Jeg har fått 

mange gode venner i det irakiske militære, 

– likeledes har jeg fått venner i Irak 

blant dem som arbeidet for oss som tolker 

og innen andre støttefunksjoner. 

Først litt om offiserene, – de er som alle 

andre lands offiserer stolte av sin organisasjon, 

sin historie og det folk de tjener. 

At de har jobbet i et regime som ikke var 

like populært er en annen sak, men de 

var likevel stolte av sin profesjon. Jeg 

opplevde at mange av disse offiserene 

var skeptiske til den koalisjon som fortsatt 

kriger i Irak. De spurte ofte om 

Norge deltok, og jeg svarte da at vi ikke 

lenger hadde styrker i Irak. Det er vel 

strengt tatt å betegne som en liten omskrivning 

av fakta, men likevel en akseptabel 

forklaring siden de få offiserer som 

vi fortsatt har der, neppe kan kalles en 

styrke i militær sammenheng. 

Norge og de europeiske nasjoner som 

ikke deltar i koalisjonen er meget populære 

i Irak, bare så det er sagt. Irakerne 

er klar over at Norge har hatt et ingeniørkompani 

der nede, men da jeg sa at dette 

kompaniet ikke deltok direkte i koalisjonen, 

men hadde et humanitært fokus, ble 

dette flere ganger kommentert på en 

munter måte. Irakiske offiserer opp til og 

med generalsnivå hadde ikke fått med 

seg at noen var der og at andre nasjoner 

egentlig ikke var der, men var der likevel. 

For dem var alle i uniform utenfor 

NATO og FN tilhørende koalisjonen. Vi 

kan vel alle huske hvordan dette temaet 

ble diskutert, forklart og bortforklart for 

en tid tilbake. De nordmennene som var 

der gjorde helt sikkert en bra jobb og jeg 

mener at de fortjener all ære for den innsatsen 

de gjorde, men de som sendte 

dem av gårde kan vel neppe sies å ha 

brukt bare gode argumenter for hvorfor 

det var så viktig å delta i Irak. Vi som offiserer 

er temmelig tafatte i forhold til å 

ha egne meninger til de beslutninger som 

ble tatt. Jeg vet sannelig ikke om det var 

riktig eller galt. En ting er å være lojal til 

de beslutninger som angår din egen nasjon, 

noe helt annet er det å være blind i 

forhold til de mekanismer som verdenssamfunnet 

bruker, eller misbruker for å 

hevde «sære» politiske synspunkter. 

Treningen var en daglig aktivitet. Jeg 

ble selv ansvarlig for det som het «Training 

Division» på nynorsk. Her ble jeg 

innhentet av skjebnen, for jeg dro ikke 

dit som sjef, men for å være instruktør. 

Så er det som kjent slik at den enes død 

blir ofte den andres brød, så også i Bagdad. 

Siden min britiske offiserskollega 

ikke kom seg gjennom helsesjekken med 

Forts. side 24 


Nyttige erfaringer i UN 

Norsk mob konsept suksess i Libanon 

Forfatteren, Kjell Edvard Olsen, major og 

tidligere NK i Nor Maint Coy fortsetter her 

sin beretning om sine og kompaniets erfaringer 

i Libanon. Del I stod i forrige utgave 

av Sjekkposten 

Det norske verkstedkompaniet Nor 

Maint Coy i Tibnin, opererte i 20 

år etter samme konsept som man 

tidligere hadde utviklet og praktisert 

i tjenesten i Norge i Brig N. 

De justeringer som var nødvendig 

var stort sett rent tekniske forbedringer 

etter hvert som tjenesten 

utviklet seg og man også fikk noe 

nytt utstyr, men selve oppsetning 

og oppgavene var som tidligere 

utprøvd i Norge og bidro sterkt til 

det faglige miljø som festet seg i 

den lille byen Tibnin. 

AV KJELL EDVARD OLSEN 

Jeg avsluttet forrige episode med å beskrive 

avdelingen utstyr og oppsetning i 

Norge,og det var med den vanlige norske 

oppsetningen med personell og materiell 

(noe redusert) at kompaniet stilte 

til FN-tjeneste i UNIFIL våren 1978. 

Teknisk kompani i FN-tjeneste 

Det var med stor forventning jeg møtte 

til FN-tjeneste som troppsjef i reparasjonstroppen 

i kontingent V i 1980. 

Troppen fungerte som et Lett Mobilt 

Verksted (LMV)som jeg kjente igjen fra 

Brigaden i Nord-Norge. Troppen var organisert 

i lag og reiste rundt til avdelingene 

i UNIFIL for å inspisere og reparere 

kjøretøyer. De kjøretøyene som ikke 

kunne repareres ute ble tauet inn til hovedverkstedet 

i Camp Scorpion i Tibnin. 

Også andre tropper satte opp sine spesielle 

inspeksjon- og reparasjonslag. Sambandstroppen 

på radio og kommunikasjonsutstyr, 

instrumentseksjonen på kikkerter 

og lignende, og ingeniør-og spesialtroppen 

på aggregater og kjølemateriell. 

Inne i verkstedområdet var det tre 

store verksteder; ett for store kjøretøyer, 

ett for små og mellomstore kjøretøyer, 

en spesialtropp som tok seg av all sveisning 

og platearbeid samt reparasjon av 

aggregater og kjølemateriell. All denne 

tjenesten ble ko-ordinert av et verkstedkontor 

og verkstedoffiser med sitt administrative 

personell. Lagertroppen var en 

viktig del av denne tjenesten. 'Troppen 

tok hånd om alle bestillinger og henting 

av deler til verkstedene. Det beste var at 

troppen til enhver tid hadde et så stort 

lager som praktisk mulig av nesten alle 

typer deler til UNIFILs kjøretøyer og 

annet utstyr; hadde man det ikke så 

skaffet man det 

Ettersom årene gikk og nytt personell 

Camp Scorpion sett fra Tibnin. Foto: Kjell Edvard Olsen 

kom til kompaniet, kom det også nye 

ideer og andre måter å utføre tjenesten 

på. Materiell som var slitt og ikke mulig 

å reparere ble kondemnert. Det ble opprettet 

en egen lagringsplass for alt dette 

materiellet som fikk navnet «skroten». 

Denne plassen virket som en magnet på 

mange som hadde bruk for brukte deler, 

så plassen ble etter hvert inngjerdet og 

administrert av verkstedkontoret, Inspeksjons- 

og reparasjonslagene var og 

ble kompaniets ansikt utad. Mye av materiellet 

ute ved avdelingene fikk en noe 

røff behandling på grunn av manglende 

kjennskap til materieliet. Ukyndig behandling 

ble etter hvert et problem, og 

derfor fikk lagene et utvidet mandat til 

også å drive med instruksjon og lære 

opp personell til å kunne bruke materiellet 

forskriftsmessig. Mine tanker går da i 

første rekke til bruk og stell av aggregatene 

i et ellers strøm løst UNIFIL- område. 

Verkstedkompaniet (Nor Maint Coy) 

Kompaniet som sådan var sammensatt 

med personell fra alle forsvarsgrener og 

dette viste seg å fungere utmerket i dette 

spesielle fagmiljøet. Gode fagfolk blant 

befal og mannskaper gjorde at det ble 

mange fine faglige miljøer på verkstedene. 

Arbeidet gikk lett fra hånden,og 

det var utrolig hva man klarte å reparere/produsere. 

Spøkefullt sagt; Ingen 

ting var umulig for Gud og «Spessen» 

(Spesialseksjonen). 

En annet fagmiljø var stabstroppen, 

hvor bl.a. kjøkkensjefen og kokkene befant 

seg, samt velferdsoffiser. I tillegg 

var kompaniet oppsatt med egen prest. 

Alle disse gode menn og etter hvert også 

noen kvinner bidro med god mat og trivsel 

i kompaniet. Jeg vil spesielt nevne 

Flaggene vaiet over campen. Foto: keo 



IFIL 

de mange hyggelige grillkvelder, besøk 

av showgrupper fra Norge og permisjonsreiser 

verden rundt for dem som 

ville det. 

Hva kan vi så lære av dette? Jo, at 

ingen avdeling fungerer uten et godt 

internt nettverk, et lim som holder avdelingen 

sammen, det hadde vi! Kompaniet 

med ca 130-140 personer ble 

sammensveiset som en stor familie. 

Hver kveld kl 2200 ble portene lukket 

og stengt, vakter ble utsatt og da ble vi 

liksom overlatt til oss selv. Personellets 

sikkerhet mot inntrengere utenfra var 

satt i høysetet. Etter hvert føyde også 

nye bunkere og tilfluktsrom seg inn i 

rekkene av våre allerede sterke nærforsvarsområder 

hele veien rundt kompaniets 

område. 

Det er i år 25 år siden jeg møtte til 

FN-tjeneste ved kompaniet. Det gir 

grunn til ettertanke. Innledningsvis sa 

jeg at jeg har hatt et minnerikt liv i 

kongens klær i en årrekke. Jeg har hatt 

gleden av å få være med på å bygge opp 

en teknisk vedlikeholdsavdeling i 

Hæren, først under strabasiøse forhold 

ved Brigaden i Nord-Norge, så i utlandet. 

Noe av det mest gledelige både 

mine kolleger og jeg erfarte var at det 

egentlig ikke var noe problem å ta kompaniet 

til fjerne himmelstrøk. Vi bygde 


Over: Stort arbeidspress på aggregatverkstedet. 

Det ble nærmest 3 skift i døgnet. 

Foto: Privat. 

Til høyre: Inspeksjon av lastebil før inntak 

på verkstedet. Foto: Privat. 

på våre erfaringer fra mob.hæren i 

Norge og den organisasjon vi tok med 

oss hjemmefra, og det viste seg å holde. 

Det er jeg stolt av! Personlig var jeg så 

heldig å få oppleve tjenesten med kompaniet 

både som troppsjef, verkstedoffiser 

og nestkommanderende i kompaniet. 

Jeg sier «Takk for laget og vel blåst» til 

alle dem som fikk gleden av å tjenestegjøre 

i Camp Scorpion forlagt ved 

Tibnin by i Sør-Libanon. 

Årene gikk; Kompaniets administrasjonsbygning 

med spisesal og kjøkken på grunnplanet og med 

stabstroppens kontorer ovenpå, men nå har 

trærne vokst (Sammenlign med bildet av samme 

bygning i nr 4/05) Foto: Kjell Edvard Olsen 


Generaladvokat Arne Willy Dahl er cand.jur 

fra 1974. Han har undervist ved krigsskolen, 

vært Krigsadvokat for Østlandet samt Statsadvokat 

og sjef for Juridisk Avdeling ved tidligere 

Forsvarets Overkommando. 

– Med internasjonale eller 

eksterne fredsoperasjoner 

menes operasjoner hvor militære 

styrker brukes i utlandet 

eller overfor fremmed stat med 

mulighet for bruk av væpnet 

makt uten at det foreligger 

væpnet konflikt. Hvis situasjonen 

eskalerer til væpnet konflikt, 

vil denne være internasjonal. 

«Internasjonal» må i denne 

sammenheng holdes adskilt fra 

«multinasjonal», som står for at 

det er flere stater som går 

sammen om en felles operasjon. 

Det man vanligvis tenker 

på som «internasjonale fredsoperasjoner» 

er fredsstøttende 

operasjoner i mer eller mindre 

fjerne kriseområder. Disse er 

vanligvis også multinasjonale, 

men behøver i prinsippet ikke å 

være det. Her gjennomgås de 

aktuelle rettsregler uavhengig 

av om operasjonen er multinasjonal, 

eller ikke. Det som er 

spesielt for multinasjonale operasjoner 

som sådan, uavhengig 

av om operasjonen skjer som 

fredsoperasjon eller som væpnet 

konflikt, vil bli behandlet 

senere. 

AV ARNE WILLY DAHL 

Internasjonale 

– Noen viktige definisjoner 

Dersom militære styrker brukes nær Norge i 

en situasjon som er truende for Norge, er det 

ikke naturlig å kalle operasjonen for en 

«fredsoperasjon». Man taler da heller om krisehåndtering. 

De rettslige prinsipper vil likevel 

være de samme, noe som for så vidt også 

indikeres ved at NATO regner «Peace Support 

Operations» som en form for «Crisis Response 

Operations» 

– Fredsstøttende operasjoner 

Internasjonale fredsstøttende operasjoner 

styrer i utgangspunktet ikke av reglene for 

væpnet konflikt. I forhold til andre stater som 

er parter i den aktuelle konflikten, vil en 

fredsstyrkes stilling være nærmest å sammenlikne 

med en nøytral stats. Det vil si at man 

kan bruke våpenmakt i selvforsvar og mot 

forsøk på å trenge inn på tildelt område, på 

overtakelse av observatørposter mog på tilsvarende 

handlinger som er egnet til å hindre 

utførelsen av oppdraget. I et mandat fra FNs 

sikkerhetsråd kan det ligge autorisasjon til 

bruk av makt ut over dette, for eksempel til 

håndhevelse av embargo eller til implementering 

av punkter i en fredsavtale. 

I forhold til den stedlige befolkning vil 

fredsstyrken kunne ha oppgaver som ligger 

nær politiets. Den løpende daglige virksomheten 

vil vanligvis være preget av vakthold og 

kontroll på objekter og kommunikasjonsakser, 

pågripelse av mulige krigsforbrytere og avvæpning 

av uroelementer, eskortetjeneste og 

patruljering, håndtering av en urolig folkemengde 

og andre oppgaver som av og til kan 

medføre at man må bruke våpenmakt, men 

som har lite til felles med stridshandlinger. 

I likhet med politiet, er styrken bundet av 

internasjonale menneskerettigheter som gir 

vern om liv, frihet, eiendom og privatliv. Norge 

har forpliktelser iht Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen 

av 1950 

(EMK), i utgangspunktet for all virksomhet 

som ledd i utøvelse av offentlig myndighet, 

uansett hvor i verden man befinner seg. Man 

kan diskutere hvorvidt det er å «utøve jurisdiksjon» 

dersom man på nødrettslig grunnlag 

treffer tiltak til opprettholdelse av offentlig 

orden uten å ha klar hjemmel i et mandat eller 

annet sted. Men i forhold til menneskerettsforpliktelser 

må svaret antagelig være at man 

er bundet når man subjektivt opptrer og utad 

fremtrer som utøver av offentlig myndighet 

selv om hjemmelsgrunnlaget måtte være fraværende 

eller endog diskutabelt. Det gjelder 

heller ingen begrensning til EMK - området. 

Vi er videre tilsluttet konvensjonen om sivile 

og politiske rettigheter av 1966 (sivpol). Så 

lenge man befinner seg under terskelen for 

væpnet konflikt, gjelder prinsippet om minimum 

bruk av makt, særlig overfor sivile. 

Lov om tjenestegjøring i internasjonale 

fredsoperasjoner av 23.februar 1996 definerer 

slike operasjoner som «humanitære hjelpeak- 

sjoner, konfliktforebyggende, fredsbevarende, 

fredsopprettende og andre liknende operasjoner 

i utlandet, som krever bruk av militære 

styrker» Begrepene i loven skal forstås på 

samme måte som beskrevet i kap 4 i Stortingsmelding 

nr 46 (1993-94). Begrepsbruken 

baserer seg på NATOs planleggingsdokumenter 

for deltakelse og støtte til FNs fredsoperasjoner 

og er også i tråd med prinsippene i FNs 

begrepsbruk. Det oppstilles ikke noe krav om 

at oprasjoner skal ha et bestemt mandat fra, 

eller må foregå i regi av bestemte internasjonale 

organisasjoner. 

En «fredsoperasjon» forutsetter i utgangspunktet 

at Norge ikke er i krig eller væpnet 

konflikt. En felles betegnelse er «fredsstøttende» 

(peace supporting) operasjoner. 

– Krisehåndtering i Norge eller 

Norges nærområde. 

«Krisehåndtering» kan stå for et vidt spekter 

av situasjoner, fra håndtering av ulykker med 

større eller mindre politiske eller militære sider 

som forliset av den russiske U-båten 

«Kursk» i Barentshavet eller nedstyrtingen av 

det sovjetiske rekognoseringsflyet på Hopen 

for en del år siden, til direkte truende situasjoner 

hvor man kan stå overfor et mulig krigsutbrudd. 

Det som skal behandles her, er 

situasjoner hvor bruk av væpnet makt er en 

nærliggende mulighet. Det rettslige utgangspunktet 

er at enhver stat har en sedvanerettslig 

forankret rett til suverenitetshevdelse, til å 

verne om statens territorielle integritet. Enhver 

har dessuten rett til selvforsvar, noe som 

kan være aktuelt for militære enheter også 

utenfor statsterritoriet eller territorialfarvannet. 

Episoder med nedskyting av feilnavigerte 

passasjerfly, bl.a. ved Sakhalin i 1983 og på 

Kola noen år tidligere, aktualiserer spørsmålet 

om hvorvidt denne retten til å verne om territoriell 

integritet er absolutt. Sett opp mot retten 

til liv, som er forankret i flere menneskerettighetsinstrumenter, 

må det antagelig stilles et 

krav om proporsjonalitet, det vil si at krenkelsen 

må være av en farlighetsgrad som rettferdiggjør 

det tap av liv som man må regne 

med at de aktuelle mottiltak vil medføre. I en 

slik vurdering vil det være nødvendig å ta hensyn 

til bl.a. den generelle politiske og militære 

situasjonen, hva slags fly, fartøyer eller andre 

enheter som står for krenkelsen, om de opererer 

i større antall, om de berører eller er i ferd 

med å berøre særlige sensitive områder. 

I en periode rundt 1980 var Norge og Sverige 

plaget med at fremmede undervannsbåter 

tok seg inn i våre territorialfarvann. Et militært 

fartøy som tar seg inn i en annen stats farvann 

uten tillatelse og uten å gi seg til kjenne, 

bør det i prinsippet være adgang til å senke. 

Spørsmålet kan imidlertid stille seg tvilsomt, 

og det bør ikke være noen automatikk i at 

man går for senking uansett omstendighetene. 



fredsoperasjoner 

Det har forekommet at amerikanske undervannsbåter 

har befunnet seg i Sovjetisk territorialfarvann, 

blitt oppdaget og presset, men 

ikke senket. Den 19. august 1957 befant den 

konvensjonelle undervannsbåten USS Gudgeon 

seg utenfor Vladivostok, innenfor territorialgrensen 

på 12 nautiske mil som sovjeterne 

gjorde krav på, muligens også innenfor 3milsgrensen 

som amerikanerne anerkjente. 

Etter å ha blitt oppdaget, ble båten jaktet på i 

to døgn, inntil den måtte opp til overflaten for 

åfå luft. Amerikanerne ble nødt til å gi seg til 

kjenne og meddelte at de skulle seile til Japan, 

hvoretter russerne takket for øvelsen. 

Suverenitetshevdelse 

Mens suverenitetshevdelse er en form for statlig 

selvforsvar, som ikke nødvendigvis medfører 

personlig risiko for dem som er satt på 

oppgaven, har man også en rett til selvforsvar 

i den enkelte enhet, i form av fly, fartøy, hæravdeling 

eller endog for enkeltperson, overfor 

trusler som er rettet mot vedkommende selv. 

Denne retten er i prinsippet den samme i Norges 

nærområde som under fredsstøttende operasjoner. 

På grunn av de mulige politiske implikasjoner, 

vil det være minst like stor grunn 

til å holde en generell restriktiv linje og ønske 

om tett kontroll fra høyere myndigheter i slike 

situasjoner på eller nær norsk område som 

ved operasjoner i fjernere strøk. 

Man har imidlertid en stående ordre ROE 

(Rules of Engagement/Regler for maktanvendelse) 

i den såkalte «Plakaten på veggen» – 

Forskrift om militære befalingsmenn og militære 

sjefer ved væpnet angrep på Norge, gitt 

ved Kgl res. av 10. juni 1949. I forskriftens 

pkt 3 er «væpnet angrep» definert som enhver 

uhjemlet inntrening over norsk land-, sjø- og 

luftterritorium av væpnede styrker fra fremmed 

makt, når de åpenbart har fiendtlige hensikter 

eller når de bruker makt mot norske 

styrker som vil stanse dem. Det er således 

ikke enhver uhjemlet tilstedeværelse, overflygning 

eller lignende som tilsier bruk av 

makt etter denne resolusjonen. 

Rettsgrunnlag for fredsoperasjoner 

– Forskjellige typer operasjoner 

En fredsoperasjon kan skje etter samtykke fra 

de berørte parter eller etter bindende pålegg 

fra FNs sikkerhetsråd. Når det foreligger samtykke 

fra de berørte parter, behøves ingen 

hjemmel fra FN eller annen internasjonal 

myndighet. Et eksempel på en slik operasjon 

er MFO (Multinational Force of Observers) i 

Sinai. Styrken bygger på avtale inngått i 

Camp David, USA mellom Israel og Egypt etter 

Yom - Kippur krigen i 1993. Det er imidlertid 

vanlig at denne type operasjoner organiseres 

av FN. 

Dersom en operasjon som bygger på samtykke 

fra partene, skjer i FN regi, kalles det en 

«Kapittel VI-operasjon» etter FN paktens ka- 


pittel VI om fredlige løsning av tvister. FNpakten 

har ingen bestemmelser som direkte 

regulerer slike operasjoner, men man har lang 

tradisjon og erfaring fra bl.a. utplassering av 

ubevæpnede observatører for overvåking av 

en våpenhvile og med bruk av lettbevæpnede 

militære styrker til besettelse av en buffersone 

mellom to parter i en fredsprosess, da som enfredsbevarende 

(peace-keeping) styrke. Norge 

var i perioden 1978-1998 som kjent en viktig 

bidragsyter til en slik styrke i Syd-Libanon 

(UNIFIL). Likeledes har vi hatt betydelige engasjement 

i bl.a. Gaza i UNEF I i 1956–67 og 

i Kongo i begynnelse av 1960-tallet samt i 

Bosnia ( UNPROFOR 1993-95). Samtykke 

under kapittel VI-operasjoner krever strengt 

tatt kun samtykke fra den stat på hvis territorium 

styrken er utplassert. Under en periode 

på 1990-tallet sto en mindre FN-styrke i staten 

Makedonia (FYROM) som såkalt «preventiv 

deployment» i grenseområdet mot Jugoslavia, 

da etter ønske fra makedonske myndigheter. 

Utsikten til å lykkes vil imidlertid 

vanligvis være sterkt influert av hvorvidt andre 

parer i områder er innforstått med FNs tilstedeværelse, 

det være seg uttrykkelig eller 

stilltiende. En samtykke kan trekkes tilbake. 

Dette skjedde fra egyptisk side i 1967, kort tid 

før utbruddet av 6-dagers krigen. FN-styrken i 

Gaza (UNEF I) ble da trukket ut. Kroatia 

trakk i mars 1995 tilbake samtykke til UN- 

PROFOR, med den følge at FNs engasjement 

i Kroatia måtte omstruktureres. Prinsippet for 

maktbruk i slike operasjoner, er at makt skal 

kun brukes i selvforsvar. 

Vi har imidlertid også noe vi kaller for Kapittel 

VII operasjoner. FNs sikkerhetsråd kan ta 

beslutning om foreløpige tiltak for å forhindre 

en forverring av en situasjon. (art 40) En fredsbevarende 

operasjon som bygger på artikkel 

40, kan gis mandat til å gjennomføre slike provisoriske 

tiltak med makt. Sikkerhetsrådet kan 

besluttet bruk av tvangstiltak som ikke innebærer 

bruk av væpnet makt (art 41). Dette kan for 

eksempel være brudd i handelsforbindelsene 

med vedkommende land som tiltakene retter 

seg mot. En slik beslutning er bindende for alle 

medlemsland. Gjennomføring i norsk rett gjøres 

i medhold av lov av 7.juni 1968 nr 4 til 

gjennomføring av bindende vedtak av De Forende 

Nasjoners Sikkerhetsråd. Loven er en 

fullmaktslov, og gir Regjeringen hjemmel til 

for eksempel å pålegge norske borgere å delta i 

handelsaksjoner mot en aggressor. 

Som det mest vidtrekkende virkemiddel for 

Sikkerhetsrådet står tvangstiltak som innebærer 

bruk av makt (art 42). Den ordning man opprinnelig 

så for seg, var at slike operasjoner 

skulle skje direkte i FNs regi, men dette viste 

seg umulig da forholdet mellom stormaktene 

kjølnet til «kald krig» rundt 1950. Korea-krigen 

må her sees på som et helt spesielt tilfelle, 

som ikke har dannet presedens. Fra og med 

Gulf- krigen i 1991 har praksis vært at FNs sik- 

kerhetsråd med hjemmel i art. 42 autoriserer 

bruk av væpnet makt. Operasjonen blir i så fall 

å gjennomføre som en internasjonal væpnet 

konflikt. Hjemlene i FN paktens kapittel VII 

brukes også til å autoriserefredsopprettende 

(peace enforcement)operasjoner. I det tidligere 

Jugoslavia er dette blitt gjort, etter et «påtvunget 

samtykke» fra de lokale parters side, for eksempel 

i Bosnia fra 1996 IFOR, senere SFOR. 

I Kosovo fra 1999, KFOR.Sikkerhetsrådets 

vedtak innebærer at samtykket ikke kan trekkes 

tilbake, og at de utplasserte styrker har 

mandat til å bruke våpenmakt ikke bare i selvforsvar, 

men til oppfyllelse av mandatet i videste 

forstand. Så lenge alt går som forutsatt, 

vil en slik operasjon være en fredsoperasjon i 

folkerettslig forstand., Hvis det derimot skulle 

bryte ut regulære kamper mellom fredsstyrkene 

og en lokal part, kommer bestemmelsene om 

internasjonal væpnet konflikt til anvendelse. 

Endelig har vi så FN-paktens kapittel VIII-, 

om regionale ordninger eller organer som FN 

kan bruke til å fremme fred. FN-pakten gir 

imidlertid ikke slike enheter hjemmel til å autorisere 

bruk av makt på egen hånd. Er NATO 

en slik regional ordning eller organ? (Hva 

med EU og EUs sikkerhetsstyrker i rollen 

som fredsbevarende styrker?) NATO har holdt 

fast ved en selvforståelse om at man er en 

organisasjon for kollektivt selvforsvar som 

rapporterer hvilke selvforsvarstiltak som blir 

iverksatt, men ikke innhenter autorisasjon på 

forhånd. Militære operasjoner i forsvar mot et 

væpnet angrep er behandlet i NATO-traktatens 

artikkel 5, og omtales derfor i NATO som 

artikkel 5- operasjoner. Operasjonene mot Al 

Qaida i Afghanistan som reaksjon på angrepet 

mot World Trade Center og Pentagon 11. september 

2001 er første gang artikkel 5 har 

vært aktivisert. NATO er ellers en lukket organisasjon 

og tar beslutninger basert på concensus, 

dvs alle medlemmene må være enige. 

NATO er derfor lite egnet til å håndtere konflikter 

medlemmene imellom ( Eksempel; Cypern 

konflikten mellom NATO-partnere Hella 

og Tyrkia hvor man fikk en FN styrke og et 

FN mandat) Når NATO går ut over grensene 

for selvforsvar, vil man imidlertid i en viss 

forstand dekke en tilsvarende funksjon som 

en slik regional ordning. NATO har da også 

sagt seg villig til å støtte «peacekeeping activities 

on a case- by case basis» 

Det skal bli interessant å se hvilke internasjonale 

operasjoner Norge i fremtiden vil delta 

i etter Stortingets uttalelse om at Norge 

under ingen omstendigheter i fortsetningen vil 

delta i noen form for internasjonale operasjoner 

med mindre de er sanksjonert av FN. 

Artikkelen er hentet fra hans bok «Håndbok 

i militær folkerett som kom på Cappelens 

Forlaget i 2003 og som er norske soldaters 

«bibel» i internasjonale operasjoner 


10 3-2005 Sjekkposten

Frimodige ytringer 

USA ut av Irak? 

Hurtig tilbaketrekning er den langsomste vei 

Amerikanernes krig i Irak har 

overraskende mange likheter med 

britenes besettelse av Irak i 1920årene, 

mener denne måneds forfatter 

som til daglig er professor i 

historie ved Harvard University 

Han påpeker spesielt at i motsetning 

til britene for 85 år siden, så 

har ikke USA noen stor mannskapsreserve 

tilgjengelig for å kunne 

løse oppdraget innen rimelig tid. 

Mye tyder derfor på at en forhastet 

tilbaketrekning eller hurtig uttrekning 

fra Irak ikke er den riktig vei 

å gå. Han går i denne artikkelen så 

langt som å hevde at begrepet 

asymmetrisk krigføring faktisk er 

meget symmetrisk, og hva kan vi 

lære av det? 

AV NIALL FERGUSON 

– Det kan stadig gå galt. Dette uttalte en 

amerikanske offiser i Bagdad i mai og ga 

dermed motstanderne av Irak-krigen grunn 

til å fryde seg, især dem som håper på en 

hurtig tilbaketrekning. 

Med de skal være varsomme med å rope 

for høyt om tilbaketrekning nå! Historien 

gir nemlig god grunn til å tro at en hurtig 

amerikanske tilbaketrekning fra Irak kan 

utvikle seg til en ren katastrofe. 

– Hvis vi slipper grepet om opprøret, sa 

en annen anonym offiser, – så risikerer vi 

at landet bryter sammen og kastes tilbake i 

borgerkrig og kaos! Som mange av krigens 

motstandere synes å ha glemt, er kaos 

og borgerkrig ofte resultatet når amerikanske 

militære styrker trekker seg tilbake etter 

en intervensjon. Det skjedde ikke bare i 

Vietnam og i Kambodja, men også i Libanon 

i 1983 og i Haiti i 1996. 

Overfladisk snakk om «å finne en vei ut 

av Irak», som om det kun er snakk om å 

praie en drosje og kjøre til lufthavnen i 

Bagdad, er i beste fall en undervurdering 

av faren for en blodig, gjensidig ødeleggende 

konflikt blant kurdere, sunnier- og 

shiamuslimer. I stedet for å kaste at hva vi 

har i hendene i et anfall av uansvarlig desperasjon, 

bør vi ta lærdom ikke bare av 

fortidens katastrofer, men også av historiske 

seire over opprørsstyrker 

Historiske erfaringer 

I 1917 invaderte britiske styrker det 

daværende Mesopotamia dvs store deler 

av det nåværende Irak. De rykket frem til 

Bagdad, veltet det osmanniske styre og 

søkte med den britiske general Sir Stanley 

Maudes ord, – å bli folkets befriere. Storbritannias 

tilstedeværelse i Irak var i overensstemmelse 

med internasjonal lov og ble 

betegnet som et mandat fra FNs forløper, 

nemlig det daværende Folkeforbundet og 

som et minimum av demokrati. Det ble 

holdt folkeavstemning blant lokale sheiker 

for å stadfeste opprettelsen av et konstitusjonelt 

monarki av britisk tilsnitt med en 

konge innsatt av britene. Tilsynelatende 

var alt rolig, i hvert fall på overflaten. Men 

tross alt dette kom det i 1920 til et omfattende 

og landsdekkende opprør mot den 

fortsatte britiske tilstedeværelse. Noen vil 

muligens hevde, at dagens krigføringen er 

noe helt annet enn for 85 år siden. Men det 

som slår en når man sammenligner historien 

fra den gang i 1920 og slik den utvikler 

seg i dag, er hvordan den tids hendelser 

ligner nåtidens begivenheter. 

Begrepet «asymmetrisk krigføring» er i 

virkeligheten meget symmetrisk. Et opprør 

handler om å utnytte fordelene av den lokale 

viten og kunnskap til å iverksette 

overraskelsesangrep på og mot inntrengerne 

som for øyeblikket har besatt landet. Et 

øyeblikk kan vise seg å være langt. Hvis 

det er snakk om asymmetri, skyldes det at 

opprørerne nyter visse fordeler. Det krever 

mange ressurser å trene og utruste en amerikansk 

soldat, mens livet er tragisk lite 

Skulle amerikanske styrker i Irak i dag ha samme odds som britene i 1920,dvs samme muligheter for å lykkes som britene, så måtte USAs styrker 

i landet økes til ca. 1 million mann. En slik mannskapspool har ikke USA, og hva er så løsningen? Foto: Laura Rauch/AP 



I stedet for seiersmeldinger kommer det dessverre stadig vekk, nærmeste daglig, rapporter i 

radio og T/Vfra Irak om nye katastrofer og nye tap av menneskeliv, både amerikanske soldater 

og sivile irakere. Foto US Army 

verd for unge menn fra Bagdad og Fallujah. 

Selv om opprørerne mister ti mann 

hver gang de dreper en av besettelsesmakten, 

så vinner de likevel til slutt. Ikke 

minst skyldes dette at USA tar sine tap så 

mye tyngre enn irakerne. 

Hvordan lykkes det da britene å slå opprører 

ned i 1920? Det er særlig tre faktorer 

som er verd å nevne. For det første vil det 

bestandig være et spørsmål om manpower. 

For 85 år siden hadde britene nok menn, 

dette i motsetning til amerikanerne i Irak i 

dag. I perioden 1917–1920 hadde Storbritannia 

på det meste omkring 120.000 

mann i Irak, hvorav 34.000 mann var 

kamptropper. For det annet er det bestandig 

et spørsmål om tilgang på ytterligere 

ressurser, kall det gjerne tilgjengelige reserver. 

Under opprøret i 1920 ble ytterligere 

15.000 mann tilkalt som forsterkninger. 

Dette er tilfeldigvis omtrent det samme 

antall tropper som de amerikanske styrker 

i Irak i dag, dvs ca 138.000 mann. For det 

tredje er det betydningen av forholdstallet 

mellom partene. I 1920 utgjorde Iraks befolkning 

kun 3 millioner, mens den i dag 

utgjør ca 24 millioner. Slik sett var det derfor 

i 1920 23 irakere for hver britisk soldat, 

mens det i dag er 174 for hver amerikansk 

soldat. Skulle man i dag hatt det 

samme størrelsesforholdet (23: 1), ville det 

kreve en million amerikanske soldater. 

I tillegg står USA overfor to andre problemer 

som Storbritannia ikke skulle slåss 

mot for 85 år siden. Britene kunne tillate 

seg å være nådeløse i sin krigførsel uten å 

bry seg om hva media mente. De tok heller 

ikke bestandig hensyn til krigens lover, 

men benyttet seg av luftangrep og raids 

som kollektiv straff overfor sivile i byer og 

tettsteder som støttet opprørerne. 

Amerikanske erfaringer 

USA har ikke holdt seg for god til leilighetsvis 

å anvende brutale metoder i Irak, 


men ydmykelse og tortur av fanger har 

ikke vært til gavn for amerikanerne som 

også har opplevd at USAs omdømme har 

lidd skade. Endelig har ikke USA hatt hell 

med seg når det gjelder tidsplan og forventninger 

til det nye regimet i Irak. USAs 

forsvarsminister Donald Rumsfeld har sagt 

at amerikanske styrker skulle arbeide mot 

en 10-30-30 tidsplan, hvor 10 dager skulle 

være tilstrekkelig til å innvadere og styrte 

en «ondt regime», de neste 30 dager tilstrekkelig 

for å skape ro og orden og ytterligere 

30 dager til å forberede seg på neste 

militære skritt. Jeg går fullt og helt inn for 

en 10-30-30 tidsplan, forutsatt at det er tale 

om år, ikke dager. Slik det i dag ser ut i 

Irak, så kan det godt hende at det tar 10 år 

å skape ro, ytterligere 30 år å skape et 

rettssamfunn og endelig ytterligere 30 år 

for å skape et stabilt demokrati. 

Hva ligger i fremtiden? 

De amerikanske offiserer som mener at det 

kan ta år å skape resultater i Irak, har derfor 

etter min mening fullstendig rett. Bush 

regjeringen har kun tre og et halv år tilbake 

ved makten. Er det sannsynlig at amerikanske 

styrker fortsatt vil være til stede i 

Irak i ytterligere fire år fremover? Det mener 

opprørerne ikke. De mener bestemt at 

det amerikanske demokratiet taler til deres 

fordel, og at kravet om å få soldatene hjem 

vil øke. Også her er motsetningen til den 

britiske erfaringen lærerik. Selv om Irak 

offisielt ble selvstendig i 1932, var britene 

til stede i landet til sist på 1950 tallet 

Hvis man erkjenner at amerikanerne 

ganske enkelt ikke har tiden på sin side, 

slik britene hadde det, og heller ikke kan 

være tilsvarende ubarmhjertelige, kan de 

så i det hele tatt øke antallet av amerikanske 

soldater i Irak? Det offisielle svar fra 

Washington er at irakiske sikkerhetsstyrker 

snart vil være ferdig utdannet og klar til å 

ta effektivt del i overvåkingen av ro og or- 

den. Imidlertid, det er få som har sett disse 

lokale styrker i aksjon som vil betrakte 

denne strategien som realistisk. 

Men hva så med amerikanernes egne resurser? 

Det er stort sett ingen, minst av 

alle Forsvarsdepartementet som ønsker å 

gjeninnføre verneplikten. Kan den nåværende 

styrken som utelukkende består av 

frivillige, på en eller annen måte utvides til 

det dobbelte? Heller ikke dette virker 

sannsynlig selv om det gjeldende system 

allerede har vist klare tegn på stress og 

overbelastning i takt med at det stilles stadig 

større krav til de såkalte «week-end 

krigere» dvs Nasjonalgarden og andre reserver. 

I desember 2004 meldte Nasjonalgarden 

at rekrutteringen i de foregående to 

måneder dvs i oktober/november 2004 var 

30% mindre enn det mål man hadde satt 

seg. Mange medlemmer av reserven har 

protestert på Hærens rett til å innkalle dem 

til ytterligere tjeneste. 

Finnes det en fasit? 

Hvordan klarte britene mannskapsproblemene 

i 1920? Jo, ved å tilkalle soldater fra 

India. Indian Army utgjorde på et tidspunkt 

87 prosent av styrkene i kampen 

mot opprørerne. Kanskje er det største problemet 

for vår tids engelsktalende imperium 

USA såre enkelt ;Storbritannia hadde 

den indiske hær, det har USA ikke. Og 

midt oppe i dette så er det jo skjebnes ironi 

at den eneste militære styrke av noen betydning 

som står på USAs side, er den 

engelske. 

En forhastet amerikansk tilbaketrekning 

fra Irak er ikke ønskelig. Det vil antagelig 

være begynnelsen til et blodbad med etnisk 

utrenskning og sekterisk vold med 

uungåelige og uanede følger med bl.a. 

mulig intervensjon fra nabolandene. I stedet 

bør man erkjenne hvor presset de amerikanske 

styrker er i Irak, men i erkjennelsen 

må det også være en vilje til å gjøre 

noe for å komme problemet til livs; enten 

ved å finne nye allierte eller for eksempel 

ved å gi innvandrere som slutter seg til 

USAs væpnede styrker ennå bedre sjanser 

til å oppnå statsborgerskap, eller ved å 

slakke på de historiske høye utdanningskrav 

som stilles til rekruttene. 

Som den anonyme offiseren sa det, så 

kan Bushs politikk i Irak fortsatt slå feil. 

Men alt for få i det liberale USA synes å 

forstå hvor høy prisen kan bli hvis så skjer, 

og heller ikke flertallet av USAs allierte 

synes å forstå hva som står på spill. Har 

forsvarsministeren forstått det? Hvis han 

bekymrer seg om tallene 10-30-30, så er 

jeg alvorlig redd for at han ikke har forstått. 

De tall som gjelder nå er 174: 1. Det 

er imidlertid ikke bare spørsmål antall irakere 

i forhold til amerikanske soldater; det 

hele begynner i skremmende grad å likne 

oddsene for amerikansk suksess i Irak. 


I Somalia klarte ikke FN å 

finne en varig politisk 

løsning på de kompliserte 

konfliktene i det krigsherjede 

landet, og ble derfor 

nødt til å trekke seg ut. 

Paradoksalt nok bidro 

optimismen angående FNs 

fremtidige rolle til å svekke 

organisasjonens troverdighet, 

fordi den var med på å 

skape forventninger som 

ikke kunne innfries. 

UNOSOM II – SOMALI 

Et 10 års minne om en mislykket operasjon 

Etter at USA 4.desember 1992 tilbød FN støtte til nødhjelpsarbeidet i 

Somalia 1992-93, fikk vi «Operation Restore Hope» som skulle være en 

multinasjonal operasjon. Kjernen var 28.000 amerikanske tropper, 

hvorav 8.000 plassert på havet forsterket med ytterligere 17.000 mann 

fra 20 land. Til sammen utgjorde de United Task Force (UNITAF) med 

oppdrag å sikre havner og kommunikasjonsruter i Somalia slik at den 

internasjonale nødhjelpen kunne komme frem over alt i landet, og endelig 

som avslutning på oppdraget skulle styrken overføre alt nødhjelpsarbeid 

til FNs fredsbevarende styrker. 

AV PER SKOV-CHRISTENSEN 

Amerikanske tropper gikk i land på 

stranden ved Mogadishu allerede 

9. desember 1992, og i midten av 

mars hadde UNITAF, etter at man 

hadde kommet frem til en våpenhvile 

med de enkelte politiske fraksjoner, 

fått opprettet ni store humanitære nødhjelpssektorer, 

som dekket ca 40% av 

landet. Innenfor disse sektorgrenser 

var det rimelig sikkert å ferdes, og her 

nådde også som regel nødhjelpen 

frem tross sporadiske skuddveksling. 

Utenfor disse områder rådet imidlertid 

void og uro med herjende røverbander. 

FN vurderte situasjonen slik at det 

ville være nødvendig å avbevæpne de 


A 1993-1995 

enkelte fraksjoner, spesielt måtte militsens 

tunge våpen fjernes. Generalsekretæren 

anmodet derfor Sikkerhetsrådet om 

at en FN styrke måtte sendes til området 

snarest. Dette resulterte i FNs resolusjon 

814 av 26. mars 1993 som dermed ble 

mandatet for å gjennomføre en fredshåndhevende 

operasjon. Styrken fikk 

navnet UNOSOM II. 

Mandat 

Styrken skulle forebygge og om nødvendig 

med makt håndheve det etablerte våpenhvile. 

Den skulle ytterligere delvis 

avvæpne klanene og kontrollere noen av 

de tunge våpnene inntil de kunne endeli- 


ge ødelegges eller eventuelt overføres til 

en ny nasjonal somalisk hær. I tillegg 

skulle styrken opprettholde lokal ro og 

orden inntil en ny nasjonal politistyrke 

kunne overta, samt fortsette de militære 

operasjoner med å sikre nødhjelp, nødhjelpslagrene 

og selve distribueringen av 

nødhjelpen. Styrken skulle også stå for et 

undervisningsprogram om miner og 

mineryddig, og forestå repatriering av 

flyktninger og gjenhusing av tvangsforflyttede. 

Det personellmessig «tak» ble 

satt til 28.000 mann, hvorav 8.000 til 

logisktiske og administrative funksjoner. 

En hjelpepolitistyrke skulle frigjøre den 

til rent militære oppgaver. FN vurderte 

Norge deltok i FN-operasjonen i Somalia, 

UNOSOM II, med et stabskompani til 

hovedkvarteret i Mogadishu. Avdelingen var 

utplassert om lag et år, og ble trukket tilbake 

samtidig med at hovedtyngden av de vestlige 

land trakk seg fra operasjonen i mai 1994. 

1 mars 1995 var det hele over. 

det slik at UNOSOM II kunne være mindre 

enn UNITAF, da man antok at man 

allerede hadde brutt den største motstand. 

Samtidig ble en forsterket etterretningsinnhenting 

iverksatt for å kunne varsle 

om potensielle voldshandlinger. USA 

lovet å stille en hurtig reaksjonsstyrke til 

rådighet for FN i området. Noen amerikanske 

styrker skulle fortsatt bli i området 

som egne selvstendige nasjonale enheter, 

mens alle andre land som deltok i 

UNITAF, aksepterte å bli i området som 

del av UNOSOM II. Generalsekretæren 

bemerket ved denne anledning, at UNO- 

SOM II kunne betraktes som den første 

riktige humanitære intervensjonsstyrke i 

FNs historie. 

Geografien 

Operasjonsområdet var på den sydlige 

Hararsletta i den tettest befolkede del av 

landet. Det er et ørkenaktig steppeland 

med landbruk langs kysten ved Mogadishu 

og Khismayo hvor der hovedsakelig 

dyrkes bananer, sukkerrør og bomuld. På 

steppene og høylandet inn mot Etiopia 

lever folk som er nomader. Klimaet er 

ekvatorialt med få graders forskjell på 

kaldeste og varmeste måned, og generelt 

meget varmt. Nedbørsmengden er liten 

og sterkt varierende. Infrastrukturen er 

dårlig og ofte ikke eksisterende. Terrenget 

og vekster er slik at bander og militser 

har gode muligheter for å kunne bevege 

seg på bakken skjult og uten innsyn. 

Operasjoner 

Den formelle overdragelsen, hvor jeg var 

tilstede, fant sted 4. mai 1993 i Mogadishu. 

Nødhjelpsområdene ble reorganisert i 

fire UNOSOM-områder kalt Kismayo, 

Baidoa, MercaMogadishu og Belet Weyne-Jalalasi. 

I slutten av juli var styrken 

opp i godt 20.000 tropper fra 29 land, og 

det høyeste antall ble nådd i oktober 

1993 med nesten 30.000 mann. Hertil 

kom 17.700 amerikanske soldater som 

var stasjonert i Somalia som US Joint 

Task Force under ren amerikansk kommando. 

En del av denne styrken, nemlig 

1.350 senere redusert til 1.175, ble tilbudt 

stilt til rådighet som en hurtig reaksjonsstyrke 

for FN etter anmodning i hvert enkelt 

tilfelle. Styrken besto av en infanteribataljon, 

en blandet helekopterbataljon, 

et brigadehovedkvarter og noen støtte- 

Forts. side 22 


Veteraner fra Internasjonale Operasjoner 

INT OPS RINGEN i gull med sort emalje med logo som for Forsvarets 

medalje for Internasjonale Operasjoner. Ringen kan bare kjøpes av personell 

som har fått tildelt medalje for internasjonale operasjoner. 

Ved bestilling av ringen vedlegges dokumentasjon 

(kopi av diplom eller kontingent nummer) 

Det må oppgis ringmål som tas hos gullsmed. 

Ringen leveres som herrering og damering, i åpen eller 

lukket utførelse. 

Inntektene går til FNVLFs reservefond. 

Bestilling sendes til: Norsk Kunstforum, postboks 49 

Røa, 0701 Oslo, tlf 90 80 35 09 

Bestilling kan også sendes til følgende 

e-postadresse: kunstforum@hotmail.com 

Lev.tid er 7–8 uker. Prisene nedenfor er inkl mva. 

Porto/oppkrav kommer i tillegg. 

Har du mottatt Forsvarets medalje for Internasjonale Operasjoner for din 

deltakelse i internasjonale militære operasjoner i utlandet? 

Medaljen tildeles alt norsk personell som har deltatt i norske internasjonale 

militære operasjoner av minst 6 mnd varighet eller en kontingent. FNVLF 

administrerer medaljen til veteraner. 

Forsvarets faste personell får medaljen via Forsvaret. 

Du vil få tilsendt et enkelt bestillingsskjema ved henvendelse til 

Forbundets kontor tlf. 23 09 35 49 eller e-post: 

e-bemagnussen@mil.no, eller til en av våre lokalavdelinger 

som du finner på Forbundets hjemmeside www.fnvlf.no 

Forsvarets medalje for Internasjonale Operasjoner. 

– Be om bestillingsskjema. 


The Norwegian Association of UN Veterans 

Forsvarssjefens Medaljeråd har meddelt at rådet på møte 30. oktober 2003 enstemmig har gått inn for at FNVL kan fortsette tildelingen 

av medaljen i ytterligere tre år fra 1. januar 2004, og at Forsvarssjefen har sluttet seg til rådets tilrådning. Det betyr at 

alle dem som ikke allerede har fått medaljen, fortsatt kan henvende seg hit; til prosjektansvarlig Nils Kallar på tlf. 23 09 50 26. 

INT OPS RINGEN 

Bestilling 


The Norwegian Association of UN Veterans 

Antall..... Herre åpen (1980.–) ....... Herre lukket (2220,–) ...... Dame åpen (1750,–) ........ Dame lukket (2040,–) 

Navn:.............................................................................................................. Ringmål: .......................................................... 

Adresse:............................................................................................................................... Postnr.:........................................ 

................................................................................................................................ 

Underskrift 

KUNSTFORUM HAR EN ÅPEN ORDRETELEFON: 90 80 35 09. 

Her kan du foruten å ringe inn din bestilling også henvende deg hvis du har spørsmål om ringen eller din bestilling. 


Forbudstyremedlem Anja Dahl har en 

ide. 

Ved juletider 2004 fikk 

Sivert W. Svane, Dan-Viggo 

Bergtun og jeg i oppdrag fra 

FNVLF å kartlegge og registrere 

behovet for «forum for 

yngre medlemmer» i lokalforeningene 

og sentralt. Vi 

skulle utarbeide retningslinjer 

for forumet – lokalt og 

sentralt. Herunder lage et 

forslag til aktivitetsplan, rekruttringsmetodikk 

og organisering/tilhørighet/representasjon 

ANJA DAHL STYREMEDLEM FNVLF 


Prosjekt «Forum for 

yngre medlemmer» 

Gruppen arbeidet med grunnarbeid undersøkelse 

i henhold til mandat, i løpet av januar 

og februar -05, og benyttet telefon og internett 

for koordinering av dette. Forslag ble 

hentet inn fra andre unge medlemmer som 

tidligere har vist interesse for lignende 

arbeid. Det ble til slutt avholdt et møte i 

Bergen hvor en del retningslinjer ble satt, og 

en endelig rapport ble gjort ferdig i uke 14 av 

Dan-Viggo Bergtun. Denne rapporten ble lagt 

frem på Landsmøtet 2005. 

Kartlegging og registrering av behovet 

Utgangspunktet til gruppen var at vi trenger 

en fornyelse av en del områder i forbundet 

totalt. Vi valgte å utarbeide forumet som en 

separat del integrert i forbundet for ikke å 

forstyrre eksisterende drift. Vi har registrert at 

nye misjoner har gjort at nye grupperinger, 

slik som NATO soldater og kommende EUsoldater, 

ikke føler eller vil føle tilhørigheten 

som kunne ønskes. Videre har vi registrert et 

generelt alderssprik mellom engasjerte i forbundet/lokalforeningene 

og disse nye misjonsdeltagerne. 

Behovet for å knytte den 

yngre gruppen opp mot forbundet er meget 

stort og vitalt, om forbundet skal overleve inn 

i fremtiden. Dette gjelder sentralt og lokalt. 

Vi har definert den yngre gruppen til aldersgruppen 

opp mot 35-40 år. 

Løsningen 

For å finne en grei løsning, og for å løse disse 

problemene, har gruppen søkt å gjøre det enkelt, 

samt forta en gradvis implementering. 

Vi valgte da å se på organiseringen først. Det 

mest praktiske ville være at en representant 

fra forbundsstyret var ansvarlig for den yngre 

gruppe, og at en representant fra hver lokalforening 

videre var ansvarlig i sitt lokalmiljø 

for denne gruppe. På denne måten ville man 

integrere organiseringen av aktiviteter med 

de eksisterende, både sentralt og lokalt. 

Videre ville denne nye grupperingen kunne 

respondere raskt på behov fra yngre medlemmer, 

både når det gjelder aktivitet og støtte. 

Ved å profilere denne organiseringen ville 

dette gi signaleffekter til den yngre garde at 

forbundet vil og kan gjøre noe også for dem 

og dermed bli mer attraktivt. Gruppen ser for 

seg et stort ansvar når det gjelder rekruttering. 

Vi ser at denne prosessen bør starte 

allerede før utreise, fortsette ute i misjonsområde 

og ved hjemkomst. Det er stort sett 

yngre som drar ut og ved at de yngre deltar i 

verveprosessen, vil dette gjøre aldersspriket 

mindre og gjøre det lettere å «forstå hverandre». 

Mye energi og økonomi bør legges på 

dette området for å plukke opp nye medlemmer 

i en kontinuerlig prosess. Investering i 

form av skolering, vervematriale, stands og 

reiseutgifter. 

Aktiviteter 

Vi ser at kommunikasjonen foregår for det 

meste blant de yngre medlemmene via email, 

internett og SMS. Gruppen ser det som 

en viktig del at en webside utvikles med informasjon, 

chat og diverse forum for folk ute 

i tjeneste og hjemme. Sekundært ser gruppen 

det som ønskelig at et magasin, eller annen 

skriftlig info rettet mot den yngre gruppen, 

kommer ut ved jevne mellomrom. Selvfølgelig 

med en yngre profil for å «treffe den yngre 

garde». Vi har valgt å ikke konkretisere 

aktiviteter da vi mener at den yngres representant 

i forbundsstyret, i samarbeid med de 

yngres representanter i lokalforeningen, bør 

sette ned et yngres utvalg som konkretiserer 

aktivitetene. Vi vil likevel komme med noen 

tips og ideer: 

Sentralt 

• Et stort årlig landsstevne med en yngre 

profil med både forsvars- og yngrerelatert 

innhold. Årlig nordisk treff med deltagerne 

fra de skandinaviske land. Også her med en 

yngre profil. Årlig besøk på en tidligere 

misjonsplass. 

Lokalt 

• Et yngre arrangement pr. mnd. med for 

eksempel konsert, militært relaterte aktiviteter 

og IT-kommunikasjonsaktiviteter. Etablere 

en yngre gruppe som kan engasjere 

seg i lokale saker som f eks. utvikling av et 

godt miljø i nærområder: – herunder deltagelse 

i kampanjer mot kriminalitet og 

narkotika, vaktoppdrag osv. Gruppen ser det 

som viktig å vite at deltagere i misjoner har 

større erfaring enn den gjennomsnittelige 

nordmann og derfor bør brukes i samfunnsrelaterte 

oppgaver. Dette vil gi bedre selvfølelse, 

større engasjement for den enkelte, 

og vil bidra til god PR for forbundet og 

lokalforeningen. Gruppen vil påpeke, at det 

som driver interesse, er tildeling av ansvar. 

Brukes dette som et verktøy vil de yngre 

medlemmene finne vårt forbund attraktivt.I 

og med den organiseringen vi har lagt opp 

til, henstiller vi til styret så snart som mulig 

å utpeke en representant som kan utvikle 

dette videre med utgangspunkt i følgende 

arbeidsoppgaver: 

• Organisering sentralt og lokalt 

• Opprettelse av yngres utvalg 

• Utarbeide fremdriftsplan 

• Utarbeide aktivitetsplan 

Konklusjon 

Gruppen har sett på arbeidet som meget lærerikt 

og vi har tro på at vårt bidrag, dersom 

det blir gjennomført, vil gjøre vårt forbund 

sterkere og gi yngre medlemmer en mulighet 

til å delta i en attraktiv forening med glød og 

interesse. 


Psykiske senskader 

Da det har vist seg at mange fortsatt 

ikke synes å være informert 

om hvorledes forskrift om 

psykiske senskader fra 1. januar 

2005 virker i praksis, tillater vi 

oss å gjengi den orientering som 

forbundet fikk fra Statens Pensjonskasse. 

Hvis det fortsatt skulle 

være noen som er i tvil om reglene 

eller hva som er rett fremgangsmåte, 

vennligst ta kontakt. 

AV KNUT ØSTBØLL 

LEDER KAMERATSTOTTEORDNINGEN 

ERSTATNING FOR PSYKISKE 

BELASTNINGSSKADER 

Del I. Forskrift om erstatning for 

psykiske belastningsskader som følge av 

deltakelse i internasjonale operasjoner. 

Fastsatt av Forsvarsdepartementet 

2. desember 2004 med hjemmel i 

Stortingens årlige budsjettvedtak 

§ 1 FORMÅL 

Forskriftens formål er å yte økonomisk 

støtte til personer som får psykiske 

belastningsskader som følge av tjenestegjøring 

i internasjonale operasjoner. 

§ 2 FORSKRIFTENS 

VIRKEOMRÅDE 

Forskriften gjelder for personell som har 

tjenestegjort i en internasjonal operasjon, 

herunder personell som har utført 

tilsvarende tjeneste forut for denne forskrifts 

ikrafttredelse. 

Som internasjonal operasjon regnes 

enhver operasjon som krever bruk av 

militære styrker, og som er godkjent av 

norske myndigheter. 

Reglene får tilsvarende anvendelse 

for politipersonell som har tjenestegjort 

i internasjonale operasjoner. Som internasjonal 

operasjon regnes i denne 

sammenheng også operasjoner som ikke 

krever bruk av militære styrker. 

Reglene får tilsvarende anvendelse 

for personell på tjenestereise til internasjonale 

operasjoner. 

§ 3 VILKÅR FOR ERSTATNING 

Erstatning gis til personer som er påført 

en psykisk belastningsskade som følge 

av tjenestegjøring i en internasjonal operasjon. 

Den psykiske belastningsskaden 

må i tillegg medføre en varig medisinsk 

invaliditet tilsvarende 15% eller mer. 

§ 4 ERSTATNINGENS STØRRELSE 

Ved 100% varig medisinsk invaliditet 

ytes erstatning tilsvarende seks (6) 

ganger folketrygdens grunnbeløp. Ved 

lavere medisinsk invaliditet reduseres 

erstatningen tilsvarende. Erstatning ytes 

ned til 15% varig medisinsk invaliditet. 

Ved beregning av erstatningsbeløpet 

legges folketrygdens grunnbeløp på 

oppgjørstidspunktet til grunn. 

§ 5 ERSTATNING TIL 

ETTERLATTE 

I tilfelle erstatningssak etter denne forskrift 

er fremmet, men erstatningen ikke 

er kommet til utbetaling før vedkommende 

dør, utbetales erstatning til de 

efterlatte i h t § 3 og 4. 

Som etterlatte regnes i denne forskrift, 

a. Ektefelle 

b. Registrert partner 

c. Samboere dersom de har bodd sammen 

i ekteskapslignende forhold og 

det dessuten fremgår av Folkeregisteret 

at de har hatt samme adresse de 

siste to (2) årene. For samboere som 

har felles barn og felles bolig gjelder 

ikke krav til to årsfelles samboerskap 

på samme folkeregistrert adresse. 

d. Barn under 20 år. Disse skal ha minst 

40% av erstatningsbeløpet selv om 

det finnes etterlatte som nevnt i bokstavene 

a, b eller c 

§ 6 FRADRAG FOR ANDRE 

YTELSER 

Erstatning etter denne forskrift kommer 

i tillegg til lovbestemte trygdeytelser og 

utbetaling av private forsikringer. 

Erstatning etter denne forskrift 

reduseres kronefor krone dersom det er 

utbetalt erstatning på annet rettslig 

grunnlag fra staten for den påførte 

skade. 

Allerede utbetalt erstatning etter 

denne forskrift kommer til fradrag kronefor 

krone i erstatning som utbetales 

etter andre erstatningsrettslige ansvarsgrunnlag 

fra staten. 

§ 7 SAKSBEHANDLINGSREGLER 

Søknad om erstatning etter denne forskrift 

kan påklages til særskilt nemnd 

utpekt av Forsvarsdepartementet. For 

øvrig gjelder forvaltningsloven av 

februar 1967 kap. VI så langt det passer. 

§ 8 FORELDELSE 

Psykiske belastningslidelser som er 

påført for denne forskrifts ikrafttredelse 

foreldres tidligst tre år etter denne ikrafttredelse. 

For øvrig gjelder Lov om foreldelse av 

fordringer av 18. mai 1979. 

§ 9 IKRAFTTREDELSE 

Forskriftene trer i kraft 1. januar 2005 

SAMMENDRA G 

Hvem omfattes av forskriften? 

Ordningen omfatter militært personell 

og polititjenestemenn som har tjenestegjort 

i internasjonale fredsoperasjoner, 

og som følge av denne tjenestegjøringen 

har pådratt seg en psykisk belastningsskade 

Vilkår for å få erstatning 

Du kan få erstatning dersom du har fått 

varig psykisk medisinsk invaliditet på 

minst 15% forårsaket av forhold under 

tjeneste i en internasjonal operasjon. 

Erstatningens størrelse 

Maksimal erstatning er seks ganger 

folketrygdens grunnbeløp (G) ved 100% 

varig medisinsk invaliditet. Ved lavere 

medisinsk invaliditet reduseres erstatningen 

tilsvarende. Erstatning gis ikke 

til medisinsk invaliditet under 15% 

Erstatning til etterlatte 

Dersom du er innvilget erstatning etterforskriften, 

men dør for erstatningen utbetales, 

går erstatningen til de etterlatte. 

Hvordan søke? 

Du kan søke om erstatning ved å sende 

brev til Statens Pensjonskasse vedlagte 

– Dokumentasjon på tjenestegjøring 

med angivelse av hvor og når 

– tjenestegjoringen fant sted 

Dokumentasjon på medisinsk invaliditet 

fastsatt av spesialist. 

Søknaden behandles av Statens 

Pensjonskasse 

Søknad sendes: 

Statens Pensjonskasse 

Postboks 5364 

Majorstuen 

0304 Oslo 



Dag Hammarskjöld på besøk 

i DANOR Bn III-UNEF 

I juli i år var det 100 år siden Dag Hammarskjöld ble født. Han var FNs generalsekretær fra april 1953 til 

han omkom i en flyulykke i daværende Kongo i Afrika i 1961. Omkring nyttår 1957/58 var Hammarskjöld 

på besøk i Stabskompaniet/HQ for DANOR BN III. Bataljonene stabskompani lå da ved landsbyen Beit Hanun, 

den siste palestinske landsbyen før grensa mot Israel – på veien fra Gaza til Askalon – der det var installert i 

en tidligere landbruksskole fra våren 1957 da FN-styrkene overtok vaktholdet i Gaza-stripen. 

TEKST OG FOTO: JOHNNY GRØTHE 

På bildet ser vi Dag Hammarskjöld bli ledsaget av sjef DANOR BN III, Dansk oberstløytnant Pedersen. Til venstre sees svensk UNEF MP. 

Bak generalsekretæren skimtes hans sivile rådgiver i sivil dress sammen med hans svenske sjåfør i khaki. Helt til høyre sees Force Commander/UNEF, 

general Burns fra Canada. 

Innkjøringen til stabskompaniet/DANOR Bn ved landsbyen Beit Hanun på veien fra Gaza til 

Askalon i Israel. Her var stabskompaniet og bataljonsstaben forlagt fra våren 1957 da FN 

overtok vaktholdet i Gaza før man senere flyttet til Hill 88 utenfor Gaza by. Det danske og 

norske flagget på halv stang markerer en tragisk ulykke der en norsk soldat på vakt ble drept 

av lyn-nedslag. 


Vaktholdet ved besøket var styrket med 

mannskaper bl.a. fra den indiske kontingenten, 

på bildet representert ved en fargerik 

sikh-soldat. 


En russisk general ønsket i samarbeid med serbiske 

enheter å drepe to norske politimenn sammen med 

to andre FN-kolleger. Artikkelen er sakset fra Politiforum 

som kan som først medium fortelle om dramaet 

som kunne ha kostet to norske politifolks liv. 

AV OLE MARTIN MORTVEDT 

23. apriL 1995 vil alltid stå spikret i 

Arne Gerrit Halvorsens minne. 

Politimannen var på jobb for FN som 

militærpoliti i det tidligere Jugoslavia da 

dramatikken oppsto. Halvorsen var sjef 

for en gruppe som jobbet med spesialetterforskning 

mot FN-personell som 

drev med svartebørshandel og kontrabande 

i Kroatia. 

Svindel på høyt nivå 

Etterforskningen avdekket mistanke mot 

en russisk og ukrainsk general som 

underslo store mengder drivstoff, våpen 

og ammunisjon fra ukrainske og russiske 

bataljoner i sektor øst og nord. Generalen 

i sektor øst var under mistanke for å 

ha stått ledtog med serbiske enheter for å 

ramme FN-personell slik at de selv ikke 

skulle komme i søkelyset. 

Da de skulle etterforske drap på en 

russisk soldat, stengte generalen hele 

området, slik at FNs militærpoliti ikke 

kom inn i området, og fikk gjort nødvendig 

etterforskning. Den russiske generalen 

stod også for tyveri av 500 000 liter 

drivstoff som ble solgt til serbere, han 

organiserte bordeller og det siste han 

gjorde før avskjedigelse i FN, var å utplassere 

16 172 tanks av serbisk opprinnelse 

i en FN-sektor. Det var snakk om 

store penger. Både russiske og serbiske 

generaler samarbeidet i ei røre av offisielle 

oppdrag og kriminelle aktiviteter for 

å melke FN for store ressurser i en svært 

uoversiktlig situasjon. 

Noe stemte ikke 

23. mai skulle 

Halvorsen utføre 

et etterforskningsoppdrag i sektor øst 

sammen med nordmennene Trond Albert 

Fure, i dag oberstløytnant i Forsvaret, 

Arthur Nordby, i dag politiførstebetjent i 

Troms PD og franskmannen Lut Le 

Craz, i dag i det franske Gendarmerie. 

De skulle gjøre en kryssinginn i sektor 

Øst, noe som de hadde gjort en rekke 

ganger tidligere, uten problemer. Posten 

var kontrollert av serbisk politi. 

– Jeg forsto med en gang at det var 

noe som ikke stemte. Vi ble avvæpnet, 

og eskortert inn i et hus i nærheten som 

ledelsen disponerte. Der ble vi plassert i 

en mørk kjeller uten noen form for informasjon 

eller begrunnelse, og jeg følte at 

vi satt der som gisler, forteller Halvorsen. 

Etter fire timer ble de tatt opp i dagslys 

og transportert til Vukovar politistasjon, 

hvor de ble fremstilt for politistasjonssjefen, 

som Halvorsen hadde møtt 

en rekke ganger tidligere. FNs sivile 

politi var da kommet til stedet, og de 

innledet forhandlinger med stasjonssjefen. 

Etter kort tid løste det hele seg opp, 

og de fikk både våpen og ID-kort tilbake, 

De serbiske politifolkene forklarte at 

de trodde Halvorsen og kollegene var 

sivile militærpoliti, og at de derfor ikke 

hadde lov til å bære våpen. 

– Men jeg så at politistasjonssjefen 

løy til oss, og at dette bare var en forklaring 

han fabrikkerte. Jeg tror at det hele 

var satt i scene av den russiske generalen 

Alexander Perelyakin, sier Halvorsen til 

Politiforum. 

Situasjonen blir 

alvorlig 

I Vukovar 

gjennomførte patruljen 

en rekke ar- 

beidsoppgaver, og de bestemte seg for å 

krysse ut av sektoren ved stedet som betegnes 

som Nemetin Crossing i retning 

mot Osijek i Kroatia. 

– På nytt ble vi stoppet av de serbiske 

politifolkene, og det var tydelig at noe 

var på ferde. Det ble stor aktivitet, men 

bommen foran oss ble ikke hevet. De 

serbiske politifolkene forlot sine poster, 

og løp ned i bunkerne. Vi kunne se over 

til den russiske FN-posten, men soldaten 

der gjorde ikke noe for å hjelpe til med å 

få opp bommen. Vi følte at noe alvorlig 

var på ferde. En annen FN-bil fikk lov til 

å krysse inn i sektoren, men vi fikk ikke 

krysse ut. Jeg fikk låne radioen i denne 

bilen, og jeg klarte å få-kontakt med 

UNCIVPOL FNs sivile politi. Der 

snakket jeg med dansken Jørgen Rasch 

Møller som umiddelbart forstod faren vi 

var kommet opp i. Han lovet å komme 

til unnsetning så snart som mulig, sier 

Halvorsen. 

Politifolk sk

Dramatiske minutter 

Etter kort tid-kom det en patrulje med 

fem serbiske militærpoliti som parkerte 

rett bak FN-bilen. Halvorsen forteller: 

– De var én mer enn oss. Sjefen beordret 

vår bil bort fra veibanen, så jeg rygget 

ut på et jorde, 90 grader på veien slik 

at jeg lett kunne komme inn på veien 

igjen. Den serbiske sjefen hindret meg i 

å bruke sambandet, og vi fikk aldri i 

gang noen dialog. Serberen ga kun ordrer 

uten å ville snakke med oss. I stedet 

omringet de bilen, og vi kunne se at de 

fikk ordre om å lade sine AK 47-våpen. 

Jeg følte situasjonen som livstruende. 

Det gjorde at jeg selv ladet eget våpen. 

Hvis noe skjedde, bestemte jeg meg for 

å skyte soldaten som stod utenfor min 

bildør gjennom døren, og jeg la våpenet 

i fanget med løpet pekende mot ham. 

Soldaten som sto rett foran bilen bestemte 

jeg meg for å kjøre rett 

ned. Inne i bilen sa vi ikke noe 

til hverandre, men vi fulgte 

spent med, og det ble det gjort 

stille avtaler om hvem som 

skulle skyte hvem. Det eneste 

som hørtes var motorens stille lyd på 

tomgang. Hele tiden tilkjennegav serberne 

at de var klare til å skyte oss. Minuttene 

sneglet seg av sted Jeg var ikke i 

tvil om at det ville ende med skyting. 

Arthur Nordby husker ennå den ene setningen 

som falt fra Fure: «Vi overgir oss 

ikke»! 

Danske forsterkninger 

– Vi satte straks kursen mot Nemetin 

etter Halvorsens oppkall, og vi hadde 

ca. 15 km å kjøre, forteller Jørgen Rasch 

Møller til Politiforum. 

– Underveis fikk vi nok et oppkall og 

vi kunne høre at situajsonen var meget 

anspent. Da vi ankom Nemetin så vi at 

en serbisk paramilitær enhet hadde 

tvunget Halvorsens kjøretøy ut på en 

grusvei. Det stod en serber på hvert 

hjørne og pekte med avsikret AK-47 på 

personene i kjøretøyet. Jeg hadde i min 

egenskap av sektorsjef hatt flere møter 

med lederne av serberne, en selvutnevnt 

kaptein. Sammen med tolken gikk jeg 

direkte til ham og ga ham hånden samtidig 

med at jeg spurte han hva han drev 

med. Han kom med noe uforståelig. 

Men jeg tror at min direkte rett i ansiktet 

strategi og vår ‘overatall’ virket. Etter et 

par minutter ga han ordre til alle soldatene 

om at de skulle sette seg inn i et 

kjøretøy, og de forlot stedet, forteller 

Møller. 

Først senere ble FN-poltifolkene klar 

over at dette var et bestillingsarbeid. 

Den russiske genralen som var commanding 

offiser» for sektor øst, var kort tid i 

forveien sparket av FN for kourrupsjon 

og bedrageri. Etter han ble sparket, ble 

han værende igjen i området som rådgiver 

for serberne. 

– Når jeg tenker tilbake er det ingen 

tvil om at Arne og hans kolleger skulle 

drepes. For meg så det ut til at de skulle 

tvinges ut i et minefelt som var bak bilen, 

og det hele skulle se ut som en hendig 

uhell, sier Møller. 

ulle drepres

Bokanmeldelser 

Jubileumsbok 

Ministerhotellet 

Unionens glemte maktarena 

Av Odd Inge Skjævesland 

Arneberg Forlag, Oslo 2005 

innbundet-312 sider 

Rikt illustrert sort/hvitt 

Pris kr 398. 

ISBN 82-91614-24-5 

Til markeringen av 100 års dagen 

for oppløsningen av unionen 

med Sverige kom tidligere 

i år boken om «Ministerhotellet», 

unionens glemte maktarena 

skrevet av journalist Odd 

Inge Skjævesland i Aftenposten 

hvor han siden 1984 har 

virket som medarbeider i politiske, 

innenriks- og kulturelle 

spørsmål. «Ministerhotellet» er 

hans første bok, og la det med 

en gang være sagt, forhåpentligvis 

ikke den siste. Den bør 

etter denne anmelders oppfatning 

finnes i enhver nordmanns 

bokhylle som en påminnelse 

om at vi tross vår olje og 

vår rikdom stadig er en ung nasjon. 

Men, liksom vi har en 

historie etter 1905, så har vi 

også en nasjonal historie i det 

riksfellesskap som førte oss fra 

en union inn i en annen og som 

førte til det moderne og selvstendige 

Norges fødsel i år for 

100 år siden. 

På knappe 300 sider gir forfatteren 

leserne et spennende 

innsyn i det daværende Norges 

ukjente maktarena, - stedet der 

de første norske statsministere 

bodde og virket. For i den 

svensk - norske unionens tid 

var det ikke i Kristiania beslut- 

ningen ble fattet, men i Stockholm. 

Der bodde Kongen, og 

der bodde de norske statsministere. 

Med tanke på at den 

senere unionsoppløsning bl.a. 

skyldes manglende norsk representasjon 

i utlandet, den såkalte 

konsulatsaken", så er det 

ved 100 års markeringen vel 

verd å minnes at midt i hjertet 

av Stockholm lå den gang Det 

Norske Ministerhotell, Norges 

eneste separate og nasjonale 

representasjon. For nordmenn 

var det utlandet, for våre svenske 

unionsbrødre var det "Norges 

Hus" i unionens hovedstad. 

Men hvorledes og hvorfor ble 

det slik? Les boken, for den er 

også fortellingen om hvordan 

unionen kom til, dens velmaktsdager 

og beretningen om 

de politiske strømninger, i 

Norge som i Sverige, som til 

slutt forårsaket unionsoppløsningen. 

Norges plass i unionen. 

Det er blitt en spennende bok, 

ikke minst fordi den tar opp en 

del tidligere tabubelagte emner. 

Det er riktig og det er viktig 

å få dette frem i lyset. Uten 

grundig kjennskap til fortiden, 

selv vår nære fortid, vil det 

kanskje heller ikke være mulig, 

selv i dag, å forstå vår nasjonale 

historie og spesielt forholdet 

til Sverige slik den utviklet 

seg etter vår selvstendighet 

i 1905. Når vi i år markerer 

unionsoppløsningen, er det 

nærliggende å reise spørsmål 

om hvor mye vi egentlig vet 

om Norge og Norges plass i 

det statsrettslige samfunn som 

vi var en del av i den periode 

på vel 90 år hvor vi beveget 

oss fra Napoleon-krigenes avslutning 

frem til det moderne 

industrielle verdenssamfunnet 

hvor også Norge etter hvert 

fant sin plass. 

Det er bl.a. om dette boken 

handler, – dette politisk spillet 

om hvordan vi som nasjon 

maktet å hevde oss i en union 

hvor vi i prinsippet var likestilt 

med Sverige, men hvor vår 

nabo i øst desidert var storebror, 

på godt og på vondt. Mange har 

hevdet at vi i mangt og meget 

var den underlegne part, men 

la oss ikke glemme at unionsti- 

den også var en rik tid for Norge 

og at dette ikke minst skyldes 

en ærlig vilje og et oppriktig 

ønske fra flere av våre unionskonger 

om ikke bare å 

vinne Norge for unionen, men 

å sveise nordmennene og svenskene 

sammen til en slagkraftig 

og først og fremst sterk politisk 

stat som også kunne hevde 

seg i europeisk politikk. 

Skandinavismen var et uttrykk 

for dette, og den svensknorske 

innsatsen i Danmarks 

krig først mot Grevskapene og 

så mot Preussen i midt av 

1800-tallet må ses på denne 

bakgrunn. Som kjent grep unionsrikene 

ikke direkte inn i 

krigen, men bidro ved sitt blotte 

troppenærvær til en fredlig 

politisk avslutning og hindret 

vel også en spredning av krigen. 

Sånn sett var det svensk - 

norske troppebidraget en forløpet 

for våe tidens internasjonal 

operasjoner; det er noe vii dag 

ikke bør glemme! 

Brennpunkt Stockholm 

Men det var altså i Stockholm 

det skjedde. Der satt de første 

norske statsministere fra 1814– 

1905. Til sammen arbeidet, 

festet og sov 101 av de norske 

ministere der, herav hele 14 

statsministere. Hvor lå så denne 

bygningen, hvor bl.a. statsminister 

Ole Richter skjøt seg i 

1888,-og kan man se den også 

i dag? For å svare på det siste 

først; nei det kan man ikke. 

Den historiske bygningen er 

for lengst revet, men den lå 

herskapelig mellom Grand 

Hotell og Nationalmuseet, rett 

overfor det Kongelig Slott i 

Gamla Stan. Her satt historien 

i veggene, og det forteller også 

boken om. 

Rundt dette brennpunktet 

har så forfatteren makten å 

tegne et levende og interessant 

persongalleri av de menn som i 

nesten 100 år representerte 

Norge i Sverige. Noen ville og 

noen ville ikke, men til Stockholm 

kom de, og ministerhotellet 

ble deres faste holdepunkt. 

De fleste var godt kvalifiserte 

etter den tids målestokk, 

et par var rene fuskere i faget, 

de var unntakene, – men embetsmenn 

ble de, enn om kun 

for en kort tid. Denne anmelder 

er spesielt betatt av de 

mange små biografier om ministerhotellets 

mange beboere 

gjennom hundreåret, her er 

forfatteren virkelig god. Nær 

sagt på stripe kommer historien 

om Norge, for det er hva det 

er, men det er også historiene 

om de menn, – det var ingen 

kvinner, som levet, virket, intrigerte 

og elsket ikke bare landet, 

men også andre til gavn 

for gamle Norge. Det gikk ofte 

på æren løs, minst en tok livet 

av seg og andre var nok inne 

på samme tanke, men stod løpet 

ut. De målbar den politiske 

utvikling i Norge, og Stortingets 

vilje, men var også huggestabber 

for Kongen mens unionsrikene 

med raske skritt 

nærmet seg det nye århundre. 

Hvorfor raknet unionen? 

Her er forfatteren virkelig god 

fordi han på en enkel, lettfattelig 

med likevel balansert måte 

klarer å formidle til leserne de 

tre viktige symbolsakene som 

vi ikke den gang kunne enes 

om. Det var for det første det 

prinsipielle syn på hvilken 

nasjon utmerkelse som skulle 

rageres høyest i unionsrikene, 

– den svenske Serafimerorderen 

eller St. Olavs orden. Det 

andre var nummereringen av 

kongene i kongerekken. Nordmennene 

mente for eksempel 

at Carl Johan burde hete Carl I 

Johan, siden han var den første 

norske konge med det navn. I 

Sverige var han Carl XIV Johan. 

Disse prinsipielle sakene 

var likevel for intet å regne i 

forhold til konsulatsaken som 

må ses i forhold til flaggsaken. 

Nordmenn ville ikke ha vært 

nordmenn hvis ikke dette hadde 

vært de store stridssaker. 

Kort fortalt, intet opphisset 

nordmennene mer enn at de 

etter at Storbritannia opphevet 

Navigasjonsakten, og dermed 

åpnet opp for norsk oversjøisk 

shipping, ikke hadde egne konsuler 

i utlandet og at vi som 

nordmenn ikke hadde rett til et 

eget norsk flagg. 

Dette førte til at statsminister 

Christian Michelsen og 

stortingspresident Carl Berner 

tok skrittet ut av unionen. Den 


7. juni 1905 stod Michelsen 

frem og meddelte at siden kongen 

ikke maktet å skaffe landet 

en regjering, så hadde han i 

praksis opphørt å fungere som 

Norges konge. Nærmest som i 

en bisetning kom så følgen av 

det, nemlig at unionen var å 

betrakte som oppløst. Stortinget 

sluttet seg til og 7. juni vedtaket 

er for ettertiden blitt stående 

som det nærmest enstemmige 

Norges definitive nei til 

fortsatt union, det være seg på 

den ene eller den andre måten. 

Det har i 100 år preget vårt 

land og vårt folk, selv om man 

i ettertidens klokskap nok må 

være enig med de etter hvert 

mange som mener at Norges 

sikkerhet antagelig ville ha 

vært bedre ivaretatt innen unionen 

enn utenfor, eksempelvis 

ville vi kanskje ha vært spart 

for 1940 og de fem lange år. 

Hvorledes ble så unionsoppløsningen 

mottatt? 

Helt fra 1895 var det mye 

følelser på begge sider av grensen, 

og mye spenning. Hvorledes 

kom så dette til uttrykk? 

Det handlet om å hevde seg. I 

Norge stod det ofte om selve 

norskheten, faktisk om frihet 

og selvstendighet, for selv om 

forholdene innad i unionen var 

temmelige romslige, så var det 

også mye vi ikke var enige 

med svenskene om. I Sverige 

følte man seg mange ganger 

«besviken», men for Sverige 

var det først og fremst et spørsmål 

om å holde unionen sammen. 

Da det endelige bruddet 

kom med 7.juni vedtaket i 

1905 ble det i Sverige oppfattet 

som opprør, og det skrev da 

også de svenske dagsaviser. 

«opprør i Norge» het det over 

hele første siden på Stockholms 

-avisene. 

I Norge var vi i vår norskhet 

opptatt av symboler. Fra det 

danske Dannebrogs flagget 

med den norske løve i øverste 

felt til det rene norske flagg, 

skulle det gå nesten 100 år. 

«Sildesalaten» eller «Lydighetsmerket» 

som noen kalte 

det var kanskje det mest kontroversielle. 

Det var sterkt følelsesmessig 

ladet, men det var 

likevel i praktisk politikk Nor- 


ge hevdet seg, og mot slutten 

av hundreåret til slutt stod frem 

som en handlekraftig og i 

praksis selvstendig stat i personalunion 

med den stat og det 

folk vi i så mange år hadde 

kjempet mot. Så gikk vi inn i 

det nye århundre og motsetningen 

toppet seg. Det norske 

Forsvar var sterkt, men svenskene 

var flere. Mobiliseringsorde 

utgikk på begge sider av 

grensen, på Gardermoen slipte 

man bajonettene. Jægerkorpset 

og andre avdelinger lå på grensen, 

mens diskusjonen gikk 

hele sommeren 1905. Så møttes 

partene i Karlstad, og det 

ble ikke krig men fortsatt fred. 

Sindige menn på begge sider 

av bordet sørget for at Sverige 

og Norge for alltid satte et 

eksempel på hvordan man kan 

være uenige, men likevel skilles 

som venner. De sterke 

følelser forsvant med dem som 

levde den gang,- også «svenskehatet». 

I Stockholm er 

«Norges Hus» for lengst revet, 

synd, men det kalles for utvikling, 

noe som forfatteren også 

er inne på. 

Med boken om unionens 

glemte maktarena bør etter 

denne anmelders oppfatning 

være nærmest obligatorisk lesning 

for enhver nordmann som 

vil mene noe om 1905, og vårt 

broderfolk i øst og ikke minst; 

Hvorfor det gikk som det gikk! 

Boken har en meget fin avslutning 

i form av en kronologisk 

oversikt over så vel Norges 

statsministere, som medlemmer 

av den norske statsrådsavdeling 

i Stockholm, samt en 

fullstendig oversikt over norske 

regjeringssjefer i Kristiania 

i samme periode og endelig en 

navnlig oversikt over svenske 

regjeringssjefer i samme periode. 

Endelig har boken et fyldig 

personregister og en meget fin 

litteraturliste med henvisninger 

til de kilder forfatteren har 

gjort bruk av. Et kartblad over 

Stockholm smart plassert på 

innsiden av bokens omslagside 

er en fiks sak som øker nærheten 

til det stoff som forfatteren 

så glimrende presenterer for 

sine lesere. Anbefales på det 

beste. 


– Forsvarets markering 

Landforsvaret 1905 

Tilbakeblikk etter 100 år 

Av Ob I Vigar Aabrek 

Utgitt av Hærstaben/ 

Vigmostad & Bjørke AS 

Grafisk produksjon: 

Infomediahuset AS, 

Oslo 2005 

Innbundet 185 sider 

Fullillustrert i farger og 

sort/hvitt m/kart, skisser og 

tabeller 

Pris: Ikke oppgitt 

ISBN 82-419-0353-7 

Som forfatteren skriver i forordet, 

så er denne boken et 

tilbakeblikk på Landsforsvarets 

utvikling mot, – og medvirkning 

i de begivenheter 

som førte til Karlstadforliket 

den 23. september 1905. Det 

har både Hæren og forfatteren 

kommet pent fra. 

En bok om 100 års markeringen 

1905-2005 var riktignok 

ventet; forventningen var 

store og meningene mange om 

hvordan en slik bok burde 

være. Nå er den her, og leserne 

vil ikke bli skuffet. Noen hadde 

kanskje ventet en mursten 

av en bok, men Vigar Aabrek 

er en dreven forfatter og går 

ikke i den fellen. Derimot har 

han med god hjelp av sin hustru 

Turid Aabrek som feltassistent 

og loggfører maktet å skape 

en høyst interessant og leseverdig 

bok om Landsforsvaret 

i det som de fleste mener 

ikke bare var det viktigste år i 

vårt lands historie i forrige århundre, 

men et av de viktigste 

år i hele vår samlede historie 

som fri nasjon og suveren stat. 

På 185 sider får leserne en detaljert 

og veldokumentert 

fremstilling av det landforsvar 

vi den gang hadde og hvorledes 

det var tenkt anvendt, når 

og hvis det hadde kommet til 

det hårde. Med den tredeling 

vi hadde og som forfatteren så 

glimrende beskriver, er det lett 

å kjenne seg igjen, også i vår 

tid. 

De mange etter hvert gjenvokste 

stier som forfatteren 

har fulgt i sin beretning om de 

dramatiske begivenheter for 

100 år siden vitner om både 

entusiasme og unik interesse 

ikke bare for det store bildet, 

men for de mange små detaljer 

som sammen skaper historien. 

Den vinkling er det ikke 

bestandig alle som ser, og 

forfatteren skal derfor ha 

stor takk for at han valgte 

denne måte å fremstille historien 

på. Det har igjen bare 

vært mulig ved at forfatteren 

selv i følge med forskjellige 

kjentfolk har nærmest fotgått 

og etterprøvet historien fra den 

gang, for den er der! Denne 

boken er beviset for at det 

gamle ord om at «Om 100 år 

er allting glemt» slett ikke 

bestandig behøver å være sant; 

snarere tvert i mot! 

Så får vi da i tekst og bilder 

presentert Landforsvarets 

plass i 1905 mellom to permer 

basert på stoff fra de enkelte 

regiments- og avdelingers lokalhistorier 

med tillegg av historier 

henter både fra historielag 

og fra enkeltpersoner godt 

supplert med skisser og fart 

som gjør fremstillingen levende. 

Forfatteren har husket å 

nevne sine kilder, både svenske 

og norske, og nødvendige 

vedlegg 1-3 gir utfyllende 

opplysninger til et ellers meget 

interessant tema. På samme 

måte som denne anmelder, 

unnlater heller ikke forfatteren 

å påpeke at dette på ingen 

måte utgir seg for å være historien 

om det hele og fulle bildet 

av 1905, men behandler 

Landforsvarets plass i et stort 

og komplisert bilde. Leserne 

kan glede seg! 



UNOSOM II – SOMALIA 1993-1995 

Et 10 års minne om en mislykket operasjon 

Forts fra side 13 

elementer, delvis på land og delvis innskipet, 

senere helt innskipet ut for kysten 

av Somalia. 

Perioden fra mai 1993 ble brukt til å 

organisere en multinasjonal styrke, hvorav 

noen land var avhengige av et tredjeland 

mht våpen, utrustning og forsyninger. 

De logistiske forhold var mildt sagt 

utilstrekkelige og ville ikke ha fungert 

uten den store amerikanske logistiske 

kommando som ble i landet. Implementeringen 

av mandatet gikk mye langsommere 

enn forventet, vesentlig fordi 

styrken måtte bruke tid og krefter på å 

samarbeide stabene og på å få logistikken 

(forsyninger og administrasjon) til å virke. 

Dette syntes å ha oppmuntret de 

mange fiendtlige elementene fra de forskjellige 

fraksjoner i landet som alle sammen 

hadde et ønske, ikke å miste makt. 

UNOSOM II ble derfor konfrontert 

med nye kamper mellom klaner og fraksjoner. 

Det startet allerede tidlig i mai 

med et voldsomt angrep på basen i Kismayo, 

men angrepet ble effektivt avvist 

av de belgiske styrker i området. Det var 

imidlertid spesielt i Mogadishu at FN 

troppene støtte på det største motstand 

mot avbevæpning. UNSOM II ble nødt 

til langsomt å trappe opp den militære 

aktiviteten med flere og flere patruljer, 

konfiskasjon av våpen og operasjoner 

mot våpendepoter. 

Allerede etter åtte måneder hadde 

UNITAF og senere UNSOM II fjernet og 

ødelagt hundrevis av ton våpen og ammunisjon. 

Alene i mars og april ble 1.100 

lette våpen og like mange rakettkastere 

og mortere, samt nesten 50 pansrede kjøretøyer 

(hvorav noen få var kampvogner 

og selvdrevet artilleri) og godt 400 kanoner 

konfiskert. Dette skjedde under stigende 

motstand fra USC og SNA i den 

sydlige del av Mogadishu. Flere voldelige 

overfall vanskeligjorde avbevæpningen 

og forrykket stabiliteten. Dette igjen 

stimulerte flere fraksjoner til å forberede 

seg på krig. Et eksempel er bakholdet 

mot pakistanske soldater den 5. juni, hvor 

25 ble drept og 40 såret. På bakgrunn av 

bakholdet fant Generalsekretærens Spesielle 

Utsending, admiral Jonathan Howe 

det nødvendig med økt maktanvendelse 

for å nøytralisere den farligste klanleder, 

general Aideed, da han ble ansett for å 

være hovedansvarlig. Generalsekretær 

Boutros-Ghali bakket opp både Howes 

synspunkter og det senere angrepet på 

Aideed. Det samme gjorde Sikkerhetsrådet, 

som beordret general Aideed arrestert, 

noe som naturlig nok skjerpet de lokale 

forhold. 

Den amerikanske admiral Jonathan 

Howe utlovet en dusør på 25.000 dollars 

for Aideed, og lot trykke etterlysningsplakater 

helt i Wild West stil. Aideeds milister 

svarte med å utlove det dobbelte for 

«Dyret Howe». Som et resultat av dette 

anmodet Sikkerhetsrådet alle land om å 

bidra med pansrede mannskapsvogner, 

kampvogner og kamphelikoptre som forsterkninger 

til styrkene på bakken. 

UNOSOM II i kamp 

Den 12. juli gjennomførte deler av den 

amerikanske hurtige innsatsstyrken støttet 

av tropper fra UNOSOM II, formelt 

under FNs ledelse, men reelt under amerikansk 

kommando et angrep mot 

USC/SNAs hovedkvarter i Mogadishu. 

Med dette ble FN ugjenkallelig part i 

konflikten. Angrepet mot Aideeds 

hovedkvarter og tilholdsted startet uten 

forutgående varsel. Dette førte til at mer 

enn 50 somaliere mistet livet og minst 

170 ble såret. Etter angrepet ble fire 

vestlige journalister drept som hevn og 

det var bare begynnelsen. Den 8.august 

ble fire amerikanske soldater drept i bakhold, 

og den 5.september ble et nigeriansk 

kompani angrept, hvilket førte til et 

tap på syv drepte og ti sårede. Det stoppet 

ikke der. Den 9.september ble en pakistansk/amerikansk 

styrke angrepet og 

en pakistaner ble drept og tre amerikanere 

ble såret. Den i 5.september ble to 

italienere drept av snikskytter. Den 3.oktober 

angrep elementer fra US Joint Task 

Force med bl.a. US Rangers, i den sydlige 

del av Mogadishu med oppgave å arrestere 

noen av Aideeds hjelpere. Angrepet 

ble gjennomført offisielt til støtte for 

FNs operasjoner, men var ikke under FN 

kommando. Resultatet var i første omgang 

at 24 mistenke ble anholdt, men to 

helikoptre ble skutt ned og en pilot ble 

tatt til fange og holdt som gissel. Etter 

dette utviklet kampene seg hurtig, og FN 

ble nødt til å sette i gang en redningsaksjon. 

Kampene endte med at 18 amerikanere 

ble drept og 75 såret, mens 350 

somaliere ble drept. For å føye spott til 

skade ble likene av de drepte amerikanerne 

slept gjennom gatene i Mogadishu. 

Helekopterpiloten ble satt fri den 14.oktober. 

Aksjonen var et amerikansk initiert 

og ledet angrep, men FN-styrkene 

måtte gjennomføre redningsaksjonen. 

Det endret fullstendig opinionen hjemme 

i USA, hvorfor President Clinton allerede 

dager etter meddelte at USA ville 

trekke seg ut av Somalia i mars 1994. 

Lokale stridigheter 

Den 9. oktober erklærte USC/SNA ensidig 

stopp for alle kamper mot FN, men 

på det tidspunktet var alle svakhetene 

ved å intervenere med FN-styrker av humanitære 

grunner erkjent både av FN og 

deltakerlandene. I november 1993 lykkes 

dert Mahdi å skape en allianse mot 

Aideed med et antall forskjellige klaner, 

kalt «De tolvs gruppe»- («Group of twelve»), 

men offisielt benevnt Somali Salvation 

Alliance (SSA). 

General Aideed hadde hele tiden, i 

motsetning til Ali Mahdi, vært kjent for å 

være motstander av FNs tilstedeværelse. 

Ali Mahdi, som forøvrig også var militært 

svakere enn Aideed, mente at FNs 


tilstedeværelse i seg selv bremset Aideed 

makt, noe også Aideed med rette mente. 

Aideed uttalte meget tidlig at han ønsket 

FN ut, bl.a. fordi han mistenkte spesielt 

egypterne for aktivt å støtte Mahdi. Han 

anklaget Egypt for å ha en skjult agenda 

i forhold til oppdraget i Somalia, mens 

Mahdi på den annen side åpenlyst roste 

egypterne. På ståtte mistanker om at 

franske og sudanske våpenforsyninger 

tilfiøt Aideed, fikk naturligvis Egypt til å 

støtte Mahdi. Aideed hadde ellers bekjentgjort 

at han kun ønsket tropper fra 

land som kjente de spesielle somaliske 

forhold, for eksempel Kenya og Etiopia. 

Det så derfor på et tidspunkt ut til å trekke 

opp til klassisk krig ved stedfortredere. 

FN ble mer eller mindre uvitende 

trukket inn i den lokale maktkamp, noe 

som igjen sterkt begrenset FNs politiske 

muligheter. 

Det erkjentes langsomt, at kun alminnelig 

og total avbevæpning av alle var 

nødvendig for å kunne skape fredlige tilstander; 

det nyttet ikke bare å fjerne de 

tunge våpen. Hel og full avbevæpning 

var imidlertid ikke mulig, da de enkelte 

fraksjoner motsatte seg det, og FN styrkene 

hadde heller ikke nødvendige midler. 

Resolusjon 865 av 22.september 

1993 oppfordret derfor partene i Somalia 

til frivillig å la avbevæpne fullstendig. 

Oppfordringen ble ignorert, og etterretningene 

bekreftet tvert i mot at det faktisk 

foregikk en opprusting. 

Den 24. mars 1994 undertegnet SNA 

og SSA med FNs mellomkomst en våpenhvile 

i Nairobi. Det var den syvende i 

rekken. I denne avtalen aksepterte begge 

parter at de ville ende den tre år gamle 

borgerkrigen og danne en nasjonal regjering 

samt avtalte partene å skulle møtes i 

Mogadishu 25.april for å forberede en 

nasjonal forsoningskonferanse som man 

planla å gjennomføre 25. mai. Man møttes 

aldri. 

Etter februar 1994 hersket det åpen 

krig i den sydligste del av landet omkring 

Kismayo, hvor en av Aideed allierte 

angrep Somali National Front, en organisasjon 

som var alliert med Ali Mahdi. 

Situasjonen i området i og omkring 

Mogadishu var fortsatt spent, og vold og 

kamper mellom bevæpnede banditter i 

gatene fortsatte. Dette førte til at all bevegelse 

med NOGer, nødhjelp etc ble 

meget vanskelig. I juni beordret USA 

nesten alle sine diplomater ut av byen etter 

tre dager intense kamper. Den usikre 

situasjonen i byen fortsatte, og all bevegelse 

utendørs kunne bare skje med væpnet 

beskyttelse. 

I nord fortsatte Somaliland (svarende 

til den gamle britiske koloni) sine bestrebelser 

i retning av selvstendighet. Verken 

Aideed aller Mahdi ville akseptere en 

slik løsrivelse og kjempet begge om 


makten også i denne delen av landet. Det 

var forventet at i samme øyeblikk som 

en av partene hadde fatt kontroll med 

landets sydlige del, så ville krigen også 

bli overført til nordavsnittet med mindre 

Somaliland innen den tid hadde oppnådd 

internasjonal anerkjennelse som egen 

stat. 

FNs siste utspill 

Generalsekretæren ba derfor om ytterligere 

en brigade, som kunne bringe styrken 

opp i 32.000 mann. Før saken ble 

realitetsbehandlet kom meldingen om at 

de av deltakerlandene ønsket å trekke 

sine styrker ut. Dette sammenholdt med 

den amerikanske beslutningen om å trekke 

1.400 logistiske soldater ut innen årsskiftet, 

reduserte styrker til 26.000 mann 

pr 1. januar 1994. Etter at de siste amerikanske 

soldatene ( 3.000 mann) var trukket 

ut i mars 1994, var styrken nede på 

knapt 20.000 mann. I november var man 

helt nede på 15.000 mann, og siden ingen 

land ville sende forsterkninger, så 

hadde man måttet stoppe alle forsøk på 

avbevæpning fra april 1994. UNOSOM 

II konsentrerte seg nå om å beskytte nødhjelpen, 

sikre den nødvendige infrastruktur 

til distribusjon, inklusive sikring av 

haver og kai anlegg samt lufthavner, 

samt hjelp til med opprettelsen av en nasjonal 

politistyrke. 

Den 4. februar 1994 fastslo FN i resolusjon 

897 at kun alminnelige og åpen 

valg kunne skape den nødvendige forutsetning 

for fredlige tilstander i landet. 

Verdenssamfunnets villighet til å støtte 

Somalia ville i fremtiden helt ut avhenge 

av somaliernes egen innsats, spesielt 

med hensyn til å stoppe volden. Tolv av 

de femten større klanene underskrev en 

intensjonserklæring om å stoppe volden, 

med de siste tre var uvillige. Det ble 

gjort klart i en resolusjon at mars 1995 

ville være siste frist for frie valg. UNO- 

SOMs oppgaver ble samtidig redusert til 

kun å skulle sikre noen havner og lufthaver 

og om mulig å beskytte nødhjelp. 

Det ble bekreftet i forlengelsen av mandatet 

iht resolusjon 946 av 30.september 

og 953 av 31.oktober. 

Hele styrken ble deretter trukket ut 

ved utgangen av mars 1995. 

Lesson leaned 

UNOSOM II er den første fredshåndhevende 

operasjon satt i verk for å løse en 

oppgave som ikke kunne løses ved en 

eksisterende fredsbevarende operasjon. 

Kongo i 1960-årene er eneste relevante 

historiske analogi til noe tilsvarende. 

Men, i motsetning til FN-operasjonene i 

Kongo, vil Somalia-operasjonen gå over 

i historien som en dundrende fiasko som 

verdenssamfunnet sterkt hjulpet av FNs 

byråkrati kun kan takke seg selv for. 

Operasjonen vil derfor ha en kraftig 

dempende effekt på verdens lyst til å 

iverksette liknende operasjoner. 

Den militære styrke som skulle inn i 

landet skulle ha alt med seg. Intet kunne 

skaffes i landet. Styrken skulle selv organisere 

den infrastruktur som var nødvendig, 

nemlig to havner og to lufthavner. 

Herunder skulle den opprette og beskytte 

et antall nødhjelpssentre, avvæpne befolkningen, 

håndheve lov og orden, samt 

medvirke til forhandlinger om midlertidige, 

eventuelt lokale våpenhviler. 

Den innledende amerikanske operasjonen 

«UNITAF i FN-språk og «Restore 

Hope» på amerikansk, hadde som 

oppgave å sikre leveringen av nødhjelp 

til Somalia. Den senere opprettede FNstyrke 

UNOSOM II skulle løse den samme 

oppgave, men utvidet til også å omfatte 

politisk og samfunnsmessig gjenoppbygging. 

Det lykkes å sikre levering 

av nødhjelp og få i gang landbruksproduksjonen 

i utvalgte områder, dvs der 

hvor bøndene hadde muligheter for å 

høste uten å bli truet av kamphandlinger. 

I hvert fall i Mogadishu blomstret handelen 

i gatene opp igjen, ved utgangen av 

1994 var det var sjelden med at noen 

sultet. I noen korte perioder i 1993 ble 

kampene mellom de rivaliserende klaner 

holdt nede. Verdenssamfunnets inkompetanse 

sterkt hjulpet av FN fikk imidlertid 

operasjonen til å løpe ut av kontroll. 

Så gikk det som det måtte gå. Mange 

positive somaliere anklaget tidlig i prosessen 

USA og FN for å følge en dårlig 

gjennomtenkt plan som ikke passet til 

landets særlige forhold. Det førte nemlig 

til, at de samme militsledere, som hadde 

ført landet ut i anarki også fikk lagt landets 

politiske fremtid i sine hender. Noen 

få klanledere kom sterkere ut av FNs tilstedeværelse 

og hadde større muligheter 

for å overta maktene senere på bekostning 

av andre. Mange iakttakere inklusive 

lokale forventet derfor en eller annen 

form for oppblussing og spredning av 

kampene til det nordlige Somaliland da 

de siste FN-soldater forlot Somalia i 

mars 1995. FN hadde ikke på noe tidspunkt 

en sammenhengende strategi, hvor 

de politiske og humanitære/militære elementers 

innsats var koordinert med hovedoppgaven 

som var «å gjenoppbygge 

økonomien og det sosiale og politiske 

liv, gjenopprette den befolkningsmessige 

struktur, oppnå nasjonal forsoning og 

gjenskape en somalisk stat basert på demokratiske 

prinsipper». 

Fiaskoen i Somalia, og den generelle 

desillusjoneringen har gitt navn til et nytt 

begrep i FN, nemlig «Somalia-syndromet», 

hvilket vurderes å ville gi problemer 

med å skaffe og opprettholde politisk 

støtte til nye operasjoner. 


Erfaringer fra Irak 

Bagdad tur retur 

Forts fra side 5 

Amerikansk MP i gatekamper i Bagdad. Vi skulle trene lokalt personell til å overta også denne type tjeneste, men hadde ikke tillatelse til å involvere 

oss i noen form for operativ virksomhet, noe som var en svært vanskelig balansegang når rutiner og prosesser går over fra trening til 

å virke inn på pågående operasjoner. Foto: US Army 

æren i behold, ble jeg innhentet av ansiennitetssyndromet. 

Der satt jeg da plutselig 

med ansvar både for meg selv og 

for andre, og verden føltes ikke lenger så 

rettferdig. Jeg hadde flere veldig flinke 

offiserer med meg, og noen ekstra flinke. 

De som prøvde å fortelle hvor flinke de 

var tilhører ikke kategorien veldig flinke, 

men vi er alle forskjellige. 

Multinasjonalitet er noe jeg synes om 

både fra tidligere misjoner og fra min 

daglige NATO-jobb på Jåttå, men da må 

alle innrette seg etter hverandre og det er 

ikke slik at en eller flere nasjoner kan ha 

fortrinn. Dette ble min kjepphest (jeg 

hadde flere). Noen aksepterte dette synet 

og takket meg sogar for deres nasjoners 

sak, andre likte slett ikke at det er noe 

som heter NATO retningslinjer og prosedyre, 

selv om de jobbet i en NATO-misjon. 

Jeg skal ikke utdype dette her og 

nå, men tar gjerne en diskusjon ved en 

annen anledning både om hva vi i NATO 

driver med og hvilke prinsipper som 

gjelder. Jeg er nå blitt så gammel og jeg 

har også nådd langt lenger enn mitt inkompetansenivå, 

så jeg er blitt temmelig 

frittenkende og til dels frittalende. Du 

vet vel at frittgående høns har det bedre 

enn andre av samme art, og frittalende 

offiserer sover bedre om natten enn de 

som må analysere hvert eneste snork for 

å sikre egen fremtid. 

Militærpolititjeneste og litt til 

Daglig møtte mine folk opp i det fellesoperative 

hovedkvarteret i Bagdad, der 

de hadde sitt virke i forskjellige spesialstaber. 

Noen møtte også til daglig tjeneste 

i MOI, Ministry of the Interior eller på 

godt norsk innenriksministeriet, som 

også har et fellesoperativt situasjonssenter 

(militære og sivile, politi, toll, grensevakt 

etc) NATO personellet er populære 

rådgivere og vi ble hurtig involvert i å 

utvikle nye utdanningsmoduler for det 

irakiske systemet. Vi hadde ikke tillatelse 

til å involvere oss i noen form for 

operativ virksomhet, og dette var en 

svært vanskelig balansegang. Bare tenk 

over når rutiner og prosesser går over fra 

trening til å innvirke på pågående operasjoner, 

men vi klarte det i de aller fleste 

situasjoner. 

Selv hadde jeg en til to «fridager» 

hver uke, det vil si at jeg var borte fra 

kontoret, og var da instruktør innenfor 

mitt fagfelt, som ikke lenger er MP-tjeneste, 

men E & S tjeneste. Men, som alle 

vet, en gang MP-mann, alltid MP-mann, 

så jeg doserte ofte med skråsikkerhet 

hvordan MP-tjenesten burde involveres 

mer aktivt. MP-folk i Irak er ofte mest 

synlig i vakt og trafikkrollen, og lite 

ellers. 

Militærpolitiet er ikke inkludert, snarere 

ekskludert fra «det gode selskap». 

Derfor hilste jeg alltid på mine kolleger, 

påpekte at de hadde flotte barter (et absolutt 

må-krav), men at GIH ikke tillot 

slike som meg å ha noe rødt hodeplagg 

lenger. Dette er noe som virkelig opprører 

meg, hvorfor kan ikke jeg bære 

min røde beret når dansker og briter gjør 

det uten å være i MP-tjeneste? Maken til 

tøv, men dette får vi diskutere en annen 

gang! 

Vi hadde mange diskusjoner oss i 

mellom, irakerne og NATO-offiserene, 

om hvordan ting kan løses på en mest 

mulig effektiv måte. Vi prøvde ikke å 

tvinge løsninger på dem, men snarere gi 

dem et alternativ til hvordan prosess og 

rutiner kan etableres. De var ofte et 

spørsmål om å gi dem valget, spesielt 

hvis det kanskje var ting ved «vårt system» 

som også kunne utnyttes til å bedre 

deres egne rutiner. Vi må ha lykkes, i 

hvert fall lit, for mye av det vi doserte er 

nå «opplest og vedtatt» der nede. Vi har 

derfor vært med på etablere deres nye 

doktrine, noe som i seg selv føles bra. 

Mye av det irakerne har levd etter innefor 

det militære system er foreldet og til 

dels forlatt britisk doktrine. Det har sin 

forklaring; – Irakerne har levd under 

regimer som tok over arven fra kolonimaktene, 

og derfor er mye av det som 

preger nasjonens styre etterlevninger fra 

andre nasjoner. 


Vel, irakerne er et fint folk, stolte, 

mange er svært velutdannede og de har 

alle en historie som vi må se langt etter. 

Mespothania er et stikkord i denne 

sammenheng, – Aufrat og Tigris er to 

andre geografiske henvisninger som tilsier 

at her er vi ved et terreng som har 

mye historie i seg. Tolkene våre (7 stk) 

var alle velutdannede. De tilhørte alle 

forskjellige etniske og religiøse grupper, 

og de jobbet godt sammen både internt 

og med oss. Jeg argumenterte hele tiden 

for at tolkene var en del av teamet, og 

uten tolkene var vi ikke operative. Tolkene 

er i likhet med de irakiske offiserene 

en gruppe som utsetter seg daglig 

for stor risiko. Dessverre så mistet vi 

flere irakiske offiserskolleger under oppholdet. 

Trusler og drap var en del av 

hverdagen for disse menneskene. Noen 

ble skutt, andre ble kidnappet til en sannsynlig 

skjebne og familiemedlemmer ble 

også drept eller bortført. En av tolkene 

ble truffet av skudd, men overlevde heldigvis. 

Det har vært mange situasjoner 

der liv har gått tapt, og vi har levd kloss 

innpå situasjoner der det har gått veldig 

galt for mange, men ingen fra NATOs 

gruppe har mistet livet. Dette er tilfeldigheter, 

siden det ofte er snakk om å være 

på feil sted til feil tid når noe gikk galt. 

Granater og raketter har det vært mange 

av, og avstanden hele tiden i vår favør. 

Selvmordsangrepene er en annen ting, 

og noe som er nytt å talde for mange av 

oss. Men, på samme måte har vi vært 

heldige også her. Noen få uker etter ankomsten 

ble også vår del av Bagdad 

rammet av slike meningsløse angrep, og 

hverdagen ble annerledes for oss alle. 

Alle ble med ett redde for folk som så 

annerledes ut, friheten ble mer innskrenket 

og for mange tok frykten tok over. 

Når frykten tar overhånd, blir mennesket 

ikke i stand til å gjøre en nyttig jobb, og 

det er ikke gitt hvem som har evner til å 

stå imot slike ting. Jeg har selv sett at de 

som tilsynelatende er de tøffe karene nettopp 

er det svake leddet i kjeden når de 

mister kontroll over situasjonen. Grad og 

uniform blir uten betydning i denne 

sammenheng, og dette er virkelig et problem 

når den dette gjelder ikke er villig 

til å innse hva hans egen frykt betyr for 

hans manglende evne til å løse sitt oppdrag. 

Når situasjonens herre blir en 

«ukjent», er som ser «vanlig» ut, men 

som har evnen og viljen til å sprenge seg 

selv og ta med så mange som mulig, da 

er dette noe som vanlig vestlige militære 

personer ikke er forberedt på. Jeg kan 

ikke se noen rasjonell grunn til å feste 

sprengstoff til kroppen, for deretter å gå 

inn på en kafe, eller stille meg i en kø for 

å sprenge meg selv og andre i småbiter. 

Samtidig er jeg kjent med fra min militære 

oppdragelse at et oppdrag skal utføres 

uansett følgende for deg selv. Min 

generasjon har hørt mange heltehistorier 

fra krigen 1940-45 i vår del av verden, 

men likevel; – her er det noe som skurrer 

mellom mål og middel. Jeg har diskutert 

dette temaet med mine irakiske venner; – 

noen er forferdet over det, andre mener 

at troen og målet overgår alt, også det å 

begå slike handlinger. Det eneste jeg vet, 

er at vi må erkjenne at slikt skjer uten 

dermed å godta at det skjer. Vi kan ikke 

stoppe dette ved kun å fordømme slike 

handlinger. Samtidig er vi naive og uten 

inngående kunnskaper om den kulturen 

der vi skal operere. Få NATO-offiserer 

gis tilstrekkelig utdanning i de mekanismer 

som styrer de folkegrupper der de 

skal operere, og det er en stor utfordring 

for oss alle for å bedre våre kunnskaper 

til, – og forståelse av andre kulturer. 

Uansett, jeg hadde en lærerik tid i 

Irak, men som sikkert hadde vært mulig 

å lese mellom linjene, så er jeg ikke bare 

imponert over dem som fatter beslutninger 

om å sende slike røvere som meg 

utenlands. Vi har i dag et meget godt 

system der beordring kan tas i bruk, og 

etter mitt syn er det ikke bare av det 

gode Vi hadde et meget godt system der 

folk meldte sge motiverte for å reise ut, 

og i de aller fleste tilfeller gjorde folk en 

god jobb. At internasjonal tjeneste aldri 

har vært verdsatt er en annen sak. Karriere 

i Forsvaret har aldri vært betinget av 

om en har reist ut og om en har lykkes i 

utlandet. Hvis vi skal snakke om «lesson 

learned»,da har det vært viktigere å være 

såkalt «korrekt» her hjemme. 

Britisk instruktører trener og omformer det irakiske politiet som ledd i det man kaller «En irakisering av sikkerhetssituasjonen». Dette foregår 

ved politiakademiet i Basra. Her trenes kommandoføring; – legg merke til den britiske hjelpeinstruktøren til venstre i bildet og MP-offiseren 

med sin røe beret i bakgrunnen. Foto: Yasser Al-Zayyat/AFP 



Psykologi via teknikk 

Det amerikanske forsvar er i ferd 

med å utprøve en ny metode som ved 

hjelp av en teknisk innretning muligens 

kan hjelpe tidligere amerikanske 

soldater med tjeneste fra Irak i å 

bearbeide de traumer mange sliter 

med etter endt tjeneste. Systematiske 

undersøkelser har bekreftet at fortsatt 

er det snakk om et sted mellom 

13 til 20 prosent av de tidligere soldatene 

som etter hjemkomsten fra 

tjenesten ute har utviklet posttraumatiske 

lidelser, det såkalte PTSD-syndromet 

som nå muligens kan bearbeides 

av den enkelte veteran selv ved 

hjelp av moderne teknikk. 

AV LARS REIERMARK 

Kort fortalt dreier systemet seg om et PC-basert 

terapi program som den enkelte veteran 

selv kan anvende i sitt hjem direkte knyttet 

til sin egen maskin, en slags avansert form 

for teknisk selvhjelp hvor man via et «play 

back-system» gis anledning til å bearbeide 

særlig sterke og gjerne innestengte følelser 

på samme måte man ellers gjør det ved de 

såkalte «briefinger» eller samtaleterapi man 

ellers har enten sammen eller med psykolog 

etter særlige sterke og/eller voldsomme hendelser. 

Som andre veteraner, lider en del 

amerikanske veteraner spesielt etter Irak-krigen 

under til dels sterke erindringsbilder som 

til tider gjør den enkelte både uoppmerksom, 

oppfarende og depressiv. 

Den terapi som det databaserte programmet 

tilbyr, gir muligheter for å gjenskape situasjoner 

som plager den enkelte og deretter 

gis han via direkte innspill også muligheter 

for en delvis eller total gjennomgang av de 

hendelser som førte opp til de situasjon som 

sannsynligvis er den direkte årsak til den enkeltes 

plager. Programmet legger særlig vekt 

på bekjempelse av den angst den enkelte veteran 

føler ved assosiasjonen av visse lyder 

og lukter som har sammenheng med vedkommendes 

opplevelser under krigen. 

Veteranene som deltar i programmet skal 

selv lære seg å sette navn på de følelser de 

ikke kan like eller ikke kan beherske. Dette 

gir så psykologene og psykiaterne et bedre 

utgangspunkt enn tidligere, og kommer også 

langt på vei veteranene i møte når de i tidligere 

samtaler med psykologer og/eller psykiatere 

ofte konkluderte med at" ingen eller få 

forstod hvorledes de hadde det", et utsagn 

som heller ikke er ukjent her hjemme. 

Det er US Navy som har utviklet programmet 

som nå er til utprøving ved Naval Medical 

Center i San Diego hvor man bl.a. kjører 

et program som kalles «Virtual Iraq» som på 

computeren simulerer forskjellige farlige 

kampsituasjoner i det aktuelle innsatsområdet. 

Pasienten har en 3-D billedskjerm montert 

på hodet omtrent som en hodelykt og følger 

med på hva som vises på skjermen. Hvis 

det er snakk om å gjenskape en spesielt farlig 

eller ubehagelig situasjon som soldaten tidli- 

gere har opplevd på patrulje i Bagdad, så styrer 

han nå ved hjelp av en joystick trygt 

gjennom Bagdads gater i bil, eller gjennom 

Fallujah smug til fots sammen med resten av 

patruljen. Gjennom høretelefon drønner kamplarmen 

og skuddene hviner, men denne 

gangen er han selv herre over opplevelsene 

og kan når som helst stanse opp. 1 bakgrunnen 

høres til og med skrikende barn, og en 

stemme med typisk arabisk aksept sier «Go 

home, cowboy» Hvordan reagerte han, den 

gang og nå, og hvordan vil han reagere neste 

gang hvis det i det hele tatt blir noen neste 

gang? 

Til sammen 250 veteraner, alle tidligere 

tjenestegjørende i Irak, skal i løpet av de 

neste 6 måneder gjennom denne hva amerikanerne 

kaller «gjenskapelses- situasjonen 

med kampsimulasjon. Hvis prøvene blir vellykkede 

er det meningen at senere skal også 

sivile som lider av traumer på grunn av sterke 

opplevelser få anledning til å gjennomgå 

en noe liknende sivilt program med gjenskapelsen 

av sterke og dramatiske situasjoner 

med PC på nettet som utgangspunkt for den 

videre vurdering og behandling i bekjempelse 

av post traumatiske lidelser. 

Kanskje kan disse prøvene gi endelig svar 

på hvorfor vi reagerer som vi gjør i spesielle 

situasjoner og kanskje kan vi få svar på hvorfor 

vi noen ganger ender i en post traumatisk 

stress- situasjon. Var det redselen for å miste 

livet, eller var det redselen for i en gitt situasjon 

å bli blind, bli krøpling, miste kameraten 

eller hva var det? 

Teknikken kan kanskje hjelpe oss med 

svaret. 

Amerikansk Irak-veteran i sitt hjem med PC-basert terapiprogram 

Foto: Earnie Graflon/ The San Diego Union Tribune, 


Mer enn 100 veteraner fra Oslo FN og NATO soldaters forening møtte opp til parade for 

Forbundets høye beskytter, Kong Harald da han åpnet Nobels Fredssenter i Oslo 11. juni 

Foto: Oslo FN/NATO SF 

Tanker ved en parade 

Ved åpningen av Nobels Fredssenter 11. juni 

Som 77 årig var jeg kanskje den eldste 

deltaker under det ærefulle vervet å stå 

parade på Rådhusplassen ved åpningen 

av Nobels Fredssenter lørdag 11. juni. 

Selve paraden og den fantastiske opplevelsen 

er nok behørig omtalt annet steds. 

Jeg vil bare få dele noen personlige og 

nostalgiske tanker jeg tillot meg å gjøre 

da de kongelige familier passerte meg på 

armelengdes avstand. Det rant meg nemlig 

i hu at sist jeg sto parade for kong Harald, 

var da han verken var konge eller 

kronpris, men prins 

Da må vi gå hele 60 år tilbake i tid, til 

FN-Veteran Peder Birger Pedersen, 

Kvalsund ba allerede i 2004 

om at forbundet satte opp et 40 

års treff på årsplanen for 2005. 

Resultatet ble et meget vellykket 

treff på Kongsvinger Festning 

27.–29. mai 

TEKST OG FOTO: KNUT ØSTBØLL 

Av de vel 40 mann som ble invitert 

svarte hele 25 på henvendelsen og 

disse møtte det 15. Foruten en orientering 

om Gaza i dag holdt tidligere 

generalsekretær Erling Hoëm 

en orientering om forbundets historie 

og Peder Birger Pedersen viste 

lysbilder fra tjeneste. Det ble i det 

hele et meget vellykket gjensynstreff 

som forhåpentlig vil bli fulgt 

opp allerede neste år i forbindelse 

med UNEFs 50 års jubileum. 


september 1945. Men stedet var det samme, 

Rådhusplassen. Vi var innkalt fra 

Sjøkrigsskolen på Karl Johans Vern i 

Horten for å stå parade ved ankomsten av 

urnene til våre falne under krigen. Prins 

Harald skrittet langs geleddene. Han var 

8 år og i Flyvåpenets løytnantsuniform! 

Jeg var 17 år og i blåkrage – og følte historiens 

sus! I mine tanker takket jeg ham 

for sist, mens han selv var svært så opptatt 

av å snakke med svenskekungen. 

Men Mette-Marit derimot, sendte meg et 

skjelmsk smil – og reddet dagen min. 

Alf Aarvik Holmsensvei 109 

2010 Strømmen 

Gaza-veteraner 40 år etter Kongsvinger Festning 27.–29. mai 

Gjensynstreff i Tropp Coy 4 Danor BN XVIII 1965 

Kontakt med leserne 

Nobels Fredssenter 

er åpnet og vi var der 

– I ettertid har vi fått fine tilbakemeldinger 

på hvordan vi løste oppdraget. Det var John 

Monn som med myndig stemme styrte sine 

tropper. Aldri har vel Oslo opplevd så staute 

karer og ikke hvis vi tar med den enkeltes 

kvalitet. Foto: Oslo FN/NATO SF 

Lørdag 11. juni åpnet Nobels Fredssenter i 

den gamle Vestbanestasjonen i Oslo. Tilstede 

ved åpningen var HMK Harald, HMK Carl 

Gustav begge med følge. De ankom Honnørbrygga 

klokken 11.00 og spaserte opp til 

Fredssenteret. Til å være tilstede ved åpningen 

var om lag 100 FN-veteraner invitert til å stå 

rundt området som ble benyttet ved åpningsseremonien. 

Spennet blant de 100 var fra 

menig til general og mannskapene kom fra 

hele østlandsområdet. 

Det var Nobelkomiteens forman Ole Danbolt 

Mjøs ønsket gjestende velkommen. Etter 

en rekke taler bl.a. også av Fredsprisvinner 

Wangari M. Maathai var det HMK Harald 

som åpnet fredssenteret. 

Etter at de konglige hadde fått sin omvisning 

i Fredssenteret fikk FN-veteranene en 

lukket omvisning i senteret. Jeg vil sterkt anbefale 

FN-veteraner som kommer til Oslo å 

besøke senteret. Ta gjerne med barn/barnebarn 

for dette er et opplevelses senter. 

Trond Werner Oslo 

Ø. rekke fra v. Bynjulf 

Gulseth, John Persen, 

Ansgard Østmo, 

Harald Langeid og 

Knut Østbøll. I midten 

fra v. Karl Johnsen, 

Johnny Brenna, 

Snorre Skarstad, 

Odd Willy Larsen, 

Gunvald Nilsen og 

Lars Lowe. Nederst 

fra v. Tormod Haarberg, 

Harald Leistad, 

Erling Hoëm, Birger 

Pedersen og Hugo 

Andreassen 

Foto: FNVLF 



Verneplikt og 

kampen mot terror 

Den norske vernepliktssoldat har gang 

på gang vist seg å holde mål, hva enten 

det er i HV i Norge eller som deltaker i 

internasjonale operasjoner. 

Jeg ser av avisen at en stortingsrepresentant 

som tydeligvis bare har opplevd våre vestlige 

samfunns fredlige kaffebarer og behaglige 

sofaliv, går inn for å avskaffe verneplikten. 

Kort tid etter springer bombene i London og 

vi blir minnet om virkelighetens verden; en 

verden vi trodde var fjernt fra oss. Hva har 

så dette siste med verneplikten å gjøre vil 

noen spørre? Kan man ikke sikre terrormål 

(som i Norge i tillegg til transportsystemer 

vil være oljeinstallasjoner) med topptrente 

politi- og militæravdelinger? Det er viktig å 

sikre de mest utsatte mål med profesjonelle 

avdelinger, men erfaringene fra Madrid og 

London viser at det er kommunikasjonsknutepunkter 

som beferdes av vanlige mennesker 

som er mest sårbare. Alle som har ferdes 

i krigsområder vet at det kreves enorme 

mengder personell for å bemanne sjekkposter, 

verne om transport-knutepunkter og viktige 

bygninger osv. Det er her prinsippet med 

«borger og soldat» kommer inn i bildet. For 

å kunne yte den styrkeproduksjonen som 

kreves i en krisesituasjon vil et lite land som 

Norge være helt avhengig av verneplikten. I 

tillegg vil en også som sivilist kunne opptre 

disiplinert i en krisesituasjon dersom en har 

grunnleggende militære ferdigheter. Jeg håper 

at medlemmene av FNVL slår et slag for 

verneplikten i de fora de er representert! 

Helge Waagaard Veteran 

Normedcoy 4 Libanon 1979-80 

Takk for Sjekkposten 

Takk for Sjekkposten som jeg får 

tilsendt. Fint blad med mye interessant 

stoff. Kontingenten betales med glede. 

Ola Sandnes, Snåsa 

Besøk av De Danske Blå Baretter 23.–28. mai 

Foto: Arkivfoto/Heimevernsbladet Mandag 23. mai fikk vi på Kongsvinger Festning nytt besøk fra våre danske venner som møtte 

med 8 deltakere med Lars Graff Nielsen som prest og reiseleder. Det tradisjonelle program 

ble gjennomført i fin stil og alle tilbakemeldinger går på at alle var fornøyd med både programmet 

og samlingen. Ny gruppe kommer tilbake allerede i host, denne gang til Bæreia, 

velkommen! Bakerste rekke fra v. Knut Ostbøll, Frank B. Nielsen, Thomas Pedersen, Jakob 

Bigler, Verner Kjøge og Lars Graff Nielsen. Forreste rekke fra v. til h. Jan Madsen, Michael 

Kerhog og Michael Nielsen. Foto: BB-Foto 

Suksess på Momarken 19.–28. august 

Takk til presidenten Odd Helge Olsen som i en travel hverdagn likevel hadde anledning 

til et kveldsbesøk. Det ga inspirasjon og glede. Takk også til følgende som deltok som 

mannskaper, Øivind Wesley-Hansen, Lars Gabrielsen, Sigurd Forsberg, Halldor Hofttun, 

Bård Tollefsen, Magne Reke, Hans Kristian Røed og ikke minst Ulf Magnussen som en av 

de store motorer i arrangementet. 

Internasjonale Fredsveteraners Forening 

(IFF) Follo og Indre Østfold fikk 

sammen med Østfold lokalavdeling 

ansvaret for forbundets stand på Momarken 

2005. Vår stand hadde igjen 

produkter å selge som ga «penger i 

kassen», men det man gikk inn for å 

selge var «Kameratstøtte til alle som 

til enhver tid har behov». Resultatet av 

Momarken 2005 ble 57 nye medlemmer 

til lokalforeningene og selvfølgelig 

medaljer til alle dem som ikke tidligere 

hadde fått medaljen. Av nye medlemmer 

ble det 35 til Follo og Indre 

Østfold, 17 til Østfold og resten fordelt 

på andre lokalforeninger i landet. 


Laurbær til Tom Helgesen og Fred Eivind Steen 

Forsvarets medalje for internasjonale operasjoner til superveteraner 

Den 29. juni ble Tom Helgesen fra Notodden 

og Fred Eivind Steen fra Oslo dekorert med 

Forsvarets Medalje for Internasjonale Operasjoner 

med Laurbærblad for mer enn 60 

mnds tjeneste utenfor Norge. Selv om mange 

tusen norske kvinner og menn etterhånden 

har deltatt i internasjonale operasjoner, er det 

kun en liten gruppe på ca 50 personer som 

kvalifiserer til Forsvarets Medalje med laurbærblad 

for mer enn 5 års utenlandstj eneste. 

Det var således to superveteraner som mot- 


tok Forsvarssjefen medalje av forbundspresidenten, 

Odd Helge Olsen ved en enkelt høytidlighet 

i bygning 22 på Akershus. 

Tom Helgesen er født 25. juli 1959 og bor 

i Åsveien 9, 3679 Notodden. Etter å ha blitt 

utskrevet fra Vernepliktsforvaltningen i Buskerud 

i 1978 utførte han sin førstegangstjeneste 

som infanterist ved hhv KP A og KP B 

i Bn 1 på Setermoen. Deretter ble det internasjonal 

tjeneste i hele ni (9) kontingenter i 

Norbatt/UNIFIL i Libanon hhv i kontingent 

Bengt Hegglund får INT OPS medaljen med laurbærblad 

Kongsberg-gutt med mer enn 70 måneders internasjonal tjeneste 

Den 5. juli 2005 ble Bengt Hegglund fra 

Kongsberg dekorert med Forsvarets medalje 

for Internasjonale operasjoner med Laurbærblad 

ved en høytidlig tilstelling i forbundets 

lokaler på Akershus. Det var oberst Nils Kallar 

som på forsvarssjefens vegne dekorerte 

Hegglund og sa bl.a. «Norge har bestandig 

stått i første rekke når det gjelder å tilby sitt 

bidrag hver gang verdenssamfunnet ber om 

hjelp. Like ofte som verdenssamfunnet ber 

om det, så har den norske vernepliktige soldat 

stilt opp» 

Bengt Hegglund er født 21. juni 1963 og 

bor i Numedalsveien 95, 3617 Kongsberg. 

Han ble opprinnelig utskrevet fra Vernepliktsforvaltningen 

i Nord-Norge og fordelt 

til Sjøforsvaret. Sin førstegangstjeneste gjorde 

han som rekrutt på Hysnes og ved Rødbergodden 

fort som redningsmann. Senere 

ble det i alt fem (5)kontingenter (XII, XIII, 

XXVII, XXVIII og MM V), i Norbatt i UNI- 

FIL i Libanon etterfulgt av ytterligere to 

kontingenter i SFOR, tre kontingenter i 

KFOR og en periode i IRAK. Dette gir til 

sammen en variert tjeneste på i alt 71 måneder 

Hegglund står fortsatt til disposisjon for 

internasjonal tjeneste og møtte senest til 

rep.øvelse i februar/mars i år. 


Dere har begge fått vektige og viktige 

erfaringer fra konfliktområder, erfaringer 

som dere helt sikkert har tatt med hjem til 

vårt rolige hjørne av verden, Jeg håper at 

Forsvaret vil gjøre seg nytte av de erfaringer 

dere har hentet hjem.Så vil jeg takke dere for 

innsatsen og gratulere med medaljen, sa 

Forbundspresidenten Odd-Helge Olsen i sin 

tale. Foto: Lars Reiermark 

V, VI, VIII, X, XVIII, XIX, XXXVII, 

XXXVHI og XXXIX, samt ytterligere 2 

kontingenter i Norlogbatt/UNPROFOR på 

Balkan i tiden 14/03-95–24/06-96. Dette gir 

en samlet tjenestetid på 721/2 mnd i internasjonal 

tjeneste. Etter hjemkomsten til Norge 

ble Helgesen overført til HV-03 hvor han nå 

er disponert. 

Fred Eivind Steen er født 21. mars 1963 

og bor i Lensmann Hiorths Alle 3, 0661 

Oslo. Han ble utskrevet fra Vernepliktsforvaltningen 

Akershus i 1981 og fordelt til infanteriet. 

Han utførte sin førstegangstjeneste 

ved AFNORTH på Kolsås utenfor Oslo og 

var deretter i UNIFIL i Libanon i fire (4) 

kontingenter hhv i kontingent XI, XV, XVIII 

og i Norbatt. Deretter ble det Normedcoy/- 

South Arabia (Gulf War), UN Peace Forces 

og UN Protection Force Jugoslavia (92/93 og 

95/96) etterfulgt av UN Operation Somalia II 

( 93/94), Implementation Force og NATO/- 

PIP Stabilaction Force (95/96 og 2000). 

Dette gir til sammen 66 måneders variert 

tjeneste. 

På vegne av Forsvarssjefen har jeg den ære å dekorere deg med Forsvarets Medalje for internasjonale 

Operasjoner med laurbærblad; – Jeg takker deg for innsatsen som denne medaljen 

er et tegn på. Bær den med heder, det har dufortjent, sa oberst Nils Kallar da han festet medaljen 

på Hegglunds bryst. Foto:Lars Reiermark 



Asbjørn Bjørnvåg til minne 

Idrettsmannen, Heimevernsmannen, FNsoldaten, 

lyrikeren, senioringeniøren og 

hedersmannen Asbjørn Bjørnvåg er ikke 

lenger blant oss. Han prøvde med sitt 

gode livsmot å holde stand mot en snikende 

sykdom som hadde rammet han, 

men døde på Harstad sykehus den 9. juli. 

Asbjørn var født i øyjord ved Narvik for 

63 år siden; og tok sin tekniske utdannelse 

ved høyskolen i Narvik. 

Asbjørn var levende opptatt av idretten, 

og spesielt militæridretten med skyting. 

Han var leder for Ramsund skytterlag, 

og var selv en habil skytter som var 

med på mange landsskytterstevner. I sine 

unge år var han dessuten en god skiskytter 

og han vant mange konkurranser i 

denne disiplinen. 

Asbjørn var meget kunnskapsrik, og 

han likte å skrive dikt og prosa av alle 

slag. Han var en ekte friluftsmann og likte 

å oppholde seg ute i naturen i all slags 

vær. Som den ekte forsvarsvenn han var 

fant han sin naturlige plass i Heimevernet 

hvor han som områdesjef nedla et stort 

arbeid. Som FN-soldat tjenestegjorde han 

som sjef for Ingeniør - og spesialtroppen 

ved Verkstedkompaniet i Tibnin i Libanon 

i 1987, og hadde da vedlikeholdsansvar 

for alt som fantes av aggregater og 

kjøleutstyr i hele UNIFIL-området. Etter 

hjemkomsten fra FN-tjeneste arbeidet 

han som sjef for Sjøforsvarets verksted i 

Ramsund, og hadde en arbeidsstokk på 

60 mann i sin tjeneste. 

Asbjørn var stolt, sterk, raus og frodig 

og kunne arbeide like godt med sine 

medarbeidere på verkstedgulvet som med 

ledelsen på kontoret. Våre tanker går til 

familien som han var så glad i;- de har 

mistet sin far og gode venn. 

Vi lyser fred over Asbjørns minne 

Kjell Edvard Olsen, 

Hønefoss 

Hederstegn på Ringerike 

Fra v/leder Eduard B. Thorsen, Jan Trygve Bråthen, Jack Tangen, Steinar Helle og President 

O.H. Olsen 

Jack Tangen, Steinar Helle og Jan Trygve 

Bråthen fikk FN-Veteranenes hederstegn i 

bronse under Ringerike og Omegn 

FN/NATO-veteraners sommeravslutning 

i juli 

TEKST OGFOTO: KJELL EDVARD OLSEN 

Om heder til Jan 

– La oss få en idebank 

Jeg leser i siste nummer av Sjekkposten 

nr. 4-05 at Jan Joachimiak har 

returnert det pa landsmøtet tildelte 

hederstegn i sølv samt diplom til forbundet. 

Begrunnelsen for tildelingen 

var hans rolle for planlegging av landsmøtet. 

Jeg er full av beundring for en 

slik handling fra Jan's side. Det må 

være andre og bedre grunner for en 

slik tildeling. Hva med de andre personer 

som var med i komiteen for avviklingen 

av landsmøtet? Fikk de noen 

påskjønnelse? Burde de ikke i så tilfelle 

i det minste fått hederstegn i bronse. 

Undertegnede som var delegat på dette 

landsmøtet fikk et inntrykk av at det 

ble «litt inflasjon» i tildeling av 

hederstegn, men det var kanskje et 

forsøk på å rette opp tidligere forsømmelser. 

Jeg vil imidlertid foreslå at Jan 

J. blir tildelt hederstegnet på nytt, men 

da med følgende begrunnelser: a. Som 

leder av lokalavdelingen. b. Som medlem 

av valgkomiteen ved forrige 

landsmøte. c. Som leder av valgkomiteen 

ved årets landsmøte. d. Som leder 

for planlegging og avvikling av krets 

Hederstegnene ble overrakt av den nye forbundspresidenten, 

Odd Helge Olsen som var 

på sitt første besøk i lokalforeningen i anledning 

den tradisjonelle sommeravslutning 

med bespisning og kamerathygge 1. juli. Alle 

hederstegnede er vel fortjent, sier leder Eduard 

Bergmann Thorsen 

landsmøte e. Og sist men ikke minst 

hans handling som kart setter fokus på 

forbundet og dets kriterier for tildeling. 

Leser også i samme Sjekkposten at 

Visepresident Arve Nilsen i sine kommentarer 

«Etter landsmøtet» (side 3) 

etterlyser delegatenes manglende innspill 

om hva som ville skje med blant 

annet økonomien til forbundet etter år 

2010. Så vidt jeg kan huske var det 

ikke noen invitasjon til å drøfte dette 

tema på landsmøtet. Dersom dette 

skulle vært et tema burde det gått fram 

av sakspapirene som ble sendt ut fra 

forbundsstyret. Jeg er helt enig med 

visepresidenten at fremtidig økonomi 

samt andre visjoner bor drøftes snarest. 

Hvorfor ikke etablere en «IDEBANK» 

med deltagelse fra noen av alle vare 

oppegående medlemmer, som kunne 

«se» litt inn i fremtiden på de områder 

som en mener bør prioriteres. «Banksjefen» 

kunne i så tilfelle være et av 

forbundets styremedlemmer, så fikk 

man en direkte link til styret. 

Jan Skarpodde Paimiovn 7, 1430 Ås 


Nijmegen 2005 

Ja, da var det fram med godfoten igjen. Fire 

dager med gåing og atter gåing. I år var 

Norge representert med i overkant av 200 

personer. Det skal legges til at været i år var 

mye bedre enn i 2004 sett i forhold til de som 

gikk. Temperaturen var bra og det var stort 

sett overskyet. Det kom noen regndråper den 

siste dagen men det kunne ikke overskygge 

gleden av det å fullføre. Leieren Heumensoord 

har vi norske døpt til verdens største 

vandrerhjem. 

Nå er støvlene satt bort for noen uker 

mens jeg er på ferie men når september kommer 

så er de framme igjen for å gå nye turer 

sammen med gode FN og NATO-veteraner. 

I 2006 starter Nijmegmarsjen den 18. juli. 

Da er vi der igjen med sure støvler og reine 

sokker. 

Noe som vi fant hyggelig ved rasteplassene 

var at betjeningen hele tiden gikk rundt 

og etterfylte med drikke varer. Vi kunne med 

andre ord bare legge oss til rette for restituering 

og drikke ble servert. Det skal legges til 

at servering av nøtter og sjokolade heller 

ikke var å forakte. 

Oberstløytnant Haave skal ha honnør for 

at han hver dag var å treffe på rasteplassene 

for å oppildne sine soldater. Vi setter pris på 

munter innrop og oppmuntringer fra sidelinjen. 

Belgiske overgrep i Kongo 


Jeg vil få benytte anledningen til å få takke 

alle hyggelige vandrere jeg møtte under marsjen. 

Noen av de små heiende sivilistene som 

delte ut adresser vil også få sin takk for at de 

er med på å gjøre disse dagene til en ufor- 

Det kongelige museum for 

Central-Afrika, snart 100 år 

gammelt, ligger i Tervuren, et 

skog- og landområde Øst for 

Brussel. Brussel har for øvrig 

også et armémuseum jeg vet 

imponerer og overrasker militære 

fra større europeiske nasjoner. 

Likevel, Kongo kaller 

her ute i Tervuren, bussrute 

44. 

Kolonimuseet åpnet tidligere 

i år utstillingen «La memoire 

du Congo». Det tre generasjoner 

lange koloniveldet til 

Belgia, regnet fra 1885 til 

1960, var på flere måter et 

ufattelig eventyr, nå nesten 

glemt av vår tid. 

Så skjedde imidlertid det at 

amerikaneren Adam Hochschilds 

bok i 1998 på ny rettet 


De tre musketerer etter 4 dager og 16 mil Fra v. Skjørten, Tamber og Werner. Flere bilder på 

www.fnnatovet.org eller www.fnvlf.no 

glemmelig opplevelse. Uten disse hadde vel 

ingen giddet å komme igjen år etter år. 

Trond Werner, Oslo 

lyset mot Kong Leopolds 

rovdrift på mennesker og ressurser 

i denne regionenav 

Afrika – i utbredelse som det 

meste av Vest-Europa. Dette 

fikk nok museet til å røre på 

seg. En ny direktør kom på 

plass i 2001. Guido Gryseels 

legger ikke skjul på koloniens 

historie med sult, sykdommer, 

slavearbeid. Du kan ved 

hjelp av skjerm og høretelefoner 

høre vitneutsagn fra 

folk i ulik militær og sivil 

tjeneste, men utstillingen 

unngår å ta opp diskusjonen 

med Hochschilds påstand om 

en masseutryddelse av 10 

millioner menneskeliv. 

I den fjerne og ukjente historien 

om Kongo ligger det 

fortsatt oseaner av overgrep 

mot mennesker i landet. Selv 

med en vestafrikaner som 

generalsekretær i FN (!) har 

verden dårlig kontroll og liten 

innsikt i dagens behov for et 

minimum av sivilisasjon og 

trygghet. 

Odd-Sverre Knutsen 

Ekelyvn 7A 

0374 Oslo 


Forbundets første president 

Generalmajor Christian Roy Kaldager til minne 

Det er for mange mennesker all mulig 

grunn til å stoppe opp ved meldingen 

om generalmajor Christian Roy Kaldagers 

død 23. juni i en alder av 97 år. 

Han var så mye for så mange, i krig og 

fred. Han sto sentralt i Norges frihetskamp 

1940–45 og i oppbyggingen av 

Luftforsvaret i årene etter krigen. 

Samtidig ble han også kalt til oppgaver 

utenfor Norge. For FN-Veteranenes 

Landsforbund vil han bli husket som 

en fremragende leder av norske styrker 

N’Djili, LEO, Kongo Januar 1963. Arkivfoto: 

Bjørn Fjørtoft/Aftenposten. 

i internasjonale operasjoner og som 

forbundets første president. De nordmenn 

som tjenestegjorde i FNs internasjonale 

styrker i Kongo i 1962/63 

(ONUC) vil bestandig med stolthet og 

glede minnes han som en handlekraftig 

sjef med stor og ekte omsorg for sine 

menn. Han stilte krav og var selv den 

første til å oppfylle dem. Fra stillingen 

som sjef for FNs flystyrker i Kongo 

overtok han i 1963 kommandoen over 

samtlige av FNs militære avdelinger i 

landet, og viste i kraft av sitt forbilde, 

uten store ord, men ved eksempelets 

makt, det beste av det lederskap som 

huskes også når oppdraget er over. Ved 

bisettelsen fredag 1. juli var forbundet 

naturlig nok representert og vi kan med 

stolthet si at han var virkelig en av oss. 

Fred med hans minne. 


President FNVLF 


Kongo – Rulleblad 

og senskader 

Takk til redaktøren for to meget gode 

og instruktive artikler om FNs innsats i 

Kongo på 1960-tallet. (Sjekkposten nr. 

4/05) Det skrives ikke så mye om de 

omtalte leiesoldater som i hvert fall er 

nevnt i Bjørn Eggens bok, men går det 

an å si noe om det? 

Odd-Sverre Knutsen 

Ekelyvn 7 A 

0374 Oslo 

Red. svarer 

Ja og nei. Afrika har bestandig vært full av 

hvite såkalte leiesoldater, og det har har 

heller ikke endret seg. Selv i dag er det 

hvite «eksperter», både enkeltpersoner og 

firmaer, som selger sine tjenester på det 

bokstavelig talt sorte marked. I dag stilles 

de imidlertid som kjent ofte for retten hvis 

de blir tatt med mindre de representerer en 

eller annen lovlig regjering. I Kongo på 

midten av 1960-tallet ble de som regel 

kun avfotografert og utvist. Her er den såkalte 

«Kongo-Müller i sin lokale uniform 

med britisk webb-belte, belgisk beret og 

tysk jern-kors. Han insisterte på å bli behandlet 

som «officer and gentleman» og 

var i grunnen en grei fyr. I Nigeria i 1968 

så vi både tyskere og rhodesere pluss 

svensken von Rosen på Biafra-hærens 

side. I Sierra Leone i 1995 var landet 

involvert i en borgerkrig som det ikke 

syntes noen vei ut av. The Revolutionary 

United Front hadde ført landet ut i det 

rene anarki, og opprørerne sto kun 20 km 

fra regjeringskontorene i Freetown. Det 

syntes bare å være snakk om dager før 

man fikk en fryktelig massaker. Da fløy 

«noen» inn en styrke på 160 mann profesjonelle 

soldater, uten kjennemerker, flagg 

eller nasjonal tilhøringhet. De brukte to 

uker på det de selv kalte «å rydde opp.» 

Etter min og mange andres mening kan 

det vel skje igjen. 


Redaktør 


Lørdag 23 april i år var jeg tilstede som 

observatør på landsmøtet Landforeningen 

for pårørende innen psykiatri (LPP), på 

KNA hotellet i Oslo. 

Her møtte jeg også Liv Stenbakk Krognes, 

formann i Nettverksgruppen for pårørende 

til veteraner fra internasjonale 

operasjoner. Situasjonen for FN veteraner 

med psykiske senskader var ikke tema på 

landsmøtet, men fru Stenbakk fortalte om 

dette i en pause, og viste også til tre oppslag 

om saken i Sjekkposten 2004 og 

2005. Jeg får jo tilsendt tidsskriftet, men 

disse artiklene hadde gått meg hus forbi. 

Kjernen i problematikken var: Oppfølging 

av ettervirkninger og senskader er 

mangelfull. 

Forsvaret lar være å oppdatere, og til 

og med føre rulleblad for soldatene, og tar 

ikke ansvar for psykiske senskader. Det er 

uklart om rulleblad fra dimitterte enheter 

blir tatt vare på og arkivert på forsvarlig 

måte. 

Dettet hørtes for meg helt utrolig ut. 

Hvordan skal senskader kunne dokumenteres 

dersom rulleblad er mangelfullt eller 

overhodet ikke ført, og tjenesteforløp, og 

aksjoner som den enkelte har deltatt i, blir 

mangelfullt eller overhodet ikke blir registrert? 

Noen dager senere oppsøkte jeg FN veteranenes 

sekretariat på Akershus for å få 

vite mer om saken, og fikk her lest igjennom 

nevnte artikler i Sjekkposten. 


Jeg snakket også med forbundssekretær 

Berit Magnussen, som fortalte at kontoret 

samme formiddag hadde hatt besøk av en 

veteran som skulle møte til utredning i 

Forsvarets sanitet for psykiske plager. 

Vedkommende måtte selv betale reisa til 

utredningen, og også selv sørge for å 

fremskaffe dokumentasjon av sin tjeneste. 

Om det er slik, er det skammelig, og 

nesten som en reprise av den norske stats 

behandling av krigsseilerne etter krigen 

1939-45. 

Norge deltar i stadig økende grad i 

internasjonale operasjoner, og oppfølging 

av et økende antall veteraner fra internasjonal 

tjeneste med senskader vil melde 

seg som en viktig oppgave for Forsvaret. 

FN-veteranenes Landsforbund bør nå bli 

en pådriver overfor myndighetene slik at 

denne oppfølging av veteranene blir organisert 

og gjennomført på en skikkelig og 

tilfredstillende måte, og slik at ingen med 

symptomer på senskader behøver å gå en 

kanossagang eller bli mistenkeliggjort 

Kvalifisert føring av rulleblad, med dokumentasjon 

av tjenesteforløp og enkeltaksjoner, 

samt debriefing av den enkelte ved 

dimisjon vil være en viktig del av dette. 

Jeg anmoder Bodø og Omegn FN-veteranforening 

å ta et initiativ i saken overfor 

landsstyret. 

Ola Sæther Eks Norbatt II UNIFIL 

i Libanon 

Heder til Blyme 

Når vi nå er på full fart inn i jubileumsåret 

2006 til minne om UNEF 1956-67 

og det gode dansk-norske samarbeid i 

DANON BN, tillater jeg meg i bladets 

spalter å minne om den betydning det 

nordiske samarbeidet har hatt og har. 

Noen personer på nordisk plan har utmerket 

seg mer enn andre, men synes 

ikke å ha fått den naturlige heder. Jeg 

finner det ved denne anledning naturlig 

å bringe i forslag en passende dekorasjon 

til den tidligere danske president, 

eller landsforeninges formand som han 

heter der til lands, Erik Blyme for hans 

uselviske arbeid til beste for veteransaken 

i Norden. 

Erling Hoëm 

Oslo 

 

Vår danske venn, Erik Blyme, som selv er 

UNEF-veteran, melder om stor interesse i 

Danmark for neste års Gaza-treff i Norge i 

anledning 50 års jubileet. 

Foto: Arkivfoto/De Blå Baretter 


Balkan og Afrika 1994-95 

Srebrenica og Rwanda – FNs dårlige samvittighet 

Noen av oss har i sommer deltatt i 10 

års markeringen av tragedien på Balkan 

da bosniske serbere massakrete mer enn 

8.000 muslimske menn som hadde søkt 

tilflukt i Srebrenica som var erklært for 

sikker sone under beskyttelse av hollandske 

FN-tropper. Er det riktig hva jeg 

har lest om at FN faktisk sviktet ikke 

bare på Balkan i 1995, men også året før 

i 1994 da mer enn 800.000 mennesker 

ble myrdet i Rwanda? 

Haakon Rygh 

Holtet 18 

1368 Stabekk 

Red. svarer: 

Ja, det er i hovedsak riktig og det er en 

riktig stygg historie. Da myrderiene begynte, 

var FN i utgangspunktet på plass, 

men så trakk regjeringene i Belgia og 

Bangladesh sine soldater tilbake uten at 

FN kunne gjøre noe med det. UN Force 

Commander, den kanadiske general Dallaire 

ble igjen med 450 mann, men ba 

om FN måtte sørge for forsterkninger. 

Dallaires mandat var å forhandle med 

morderne for «å få fredsprosessen i gang 

igjen» som det den gang het. Dallaire 

har fortalt at situasjonen var så spent at 

under forhandlinger med oberst Theoneste 

Bagosora, valgte Dallaire å møte 

uten å ha med seg sitt tjenestevåpen fordi 

han frykten at han ellers ville komme 

til å skyte obersten som den øverste an- 

svarlig for de grusomheter som pågikk. I 

mai 1994, da mordene hadde pågått i 

fem uker og ca 500.000 Tutsier var døde 

kunne medlemmene av FNs Sikkerhetsråd 

ikke lenger ignorere situasjonen. 

Dette resulterte i resolusjon 918 som 

tok utgangspunkt i å sende 5500 FNtropper 

til Randa, men resolusjonen var 

intet verd. Det fantes ingen tidsplan, og 

det var heller ingen nasjoner som var 

villige til å stille tropper til disposisjon. 

Dallaire ba da om pansrede kjøretøyer 

slik at han kunne være mobil for i det 

minste å kunne protokollere det pågående 

folkemord. For å illustrere situasjonen, 

så hadde han i utgangspunktet kun 

fem kjørbare vogner, – han ba nå om 

100. Amerikanerne hadde 50 vogner 

som befant seg i en leir klar til levering, 

men ingen ville betale de fire millioner 

dollars det skulle koste å leie dem. Man 

diskuterte sogar om det var mulig å betale 

leien i rater, og ellers gikk diskusjonen 

på hvilke farge skulle vognene ha, 

hvem som skulle bekoste omlakkeringen 

og hvem som skulle gjøre jobben. Da 

mordene endelig sluttet, var ca 800.000 

mennesker døde og ikke et eneste kjøretøy 

hadde ankommet Rwanda. Men 

man hadde lykkes å evakuere alle europeere 

og alle amerikanerne, som hadde 

blitt fløyet ut av Rwanda med troppetransportfly. 


redaktør 

General Dallaire i Rwanda i 1994: «5000 soldater ville ha vært nok til å stanse 

mordene» Foto: Canadian Press/Action Press 


«Sjekkposten» 

vårt kjære 

medlemsblad 

Mye skulle være sagt, og mye har 

blitt sagt om vårt kjære medlemsblad, 

Sjekkposten. 

Sitat: «Eneste jeg «ikke» leser er 

Menighetsbladet og Sjekkposten». 

(Uttalelse fra talerstolen på landsstyremøte 

i Hønefoss 2004.) 

Jeg stusser litt på hvordan han 

kunne uttale seg om bladet, så 

lenge han «ikke hadde lest det»? 

Mange av oss har sikkert jobbet en 

del med medlemsblader, og alle vi 

vet at dette gjør seg ikke sjøl, 

enten det er lønnede medarbeider i 

redaksjonen eller ikke. Stoff må 

komme inn til redaksjonen! 

Noen mener det er for mange 

bokanmeldelser, og andre vil ha 

debatter og ungdomssider. La gå 

med det. Bokanmeldelser favner 

de som er interessert i bøker, som 

igjen kjøper og leser dem. De som 

vil ha debatter må finne et tema å 

debattere, sende det inn, med håp 

om å få svar. 

Vi får etter hvert en del «unge 

veteraner» fra FN/NATO-tjeneste, 

og vi gamle Gaza- Kongo og Libanon 

veteraner vil gjerne høre hva 

dere opplevde i Kosovo, Bosnia og 

Irak. Så sett dere ned å skriv. 

Vi må ikke glemme at vi har en fin 

redaksjon i bladet, og med en 

meget kunnskapsrik redaktør som 

leder, han vil justere og redigere 

stoffet etter innsenderens ønske. 

– Vi må gjøre alt for å beholde vårt 

kjære medlemsblad i nåværende 

form og farge. Bladet er et talerør 

og et kontaktledd for alle oss som 

er tilsluttet denne organisasjonen. 

Stå på folkens. 

Kjell Edvard Olsen 

Høneføss 




Nå er begge tvillingbrødrene dekorert. Faksimile fra Ringerike blad 


Familietreff – Nettverk 

Tidligere i år arrangerte 

forbundet et familietreff 

innenfor rammen av nettverk 

for pårørende med 

vekt på familier som har 

mistet en av sine kjære. 

Det ble et til dels meget 

sterkt møte med noen 

flotte familier omkring de 

mange spørsmål de sitter 

igjen med og hva som kan 

gjøres for å lette deres 

hverdag både følelsesmessig 

og praktisk. 

Treffet ble arrangert på 

Bæreia og Bæreias 

Venner dekket omkostningene. 

AV KNUT ØSTBØLL 

TREFF ANSVARLIG 

Etter hyggelig sosialt samvær 

om aftenen på ankomstdagen, 

ble de to neste dager brukt til 

orientering og gruppeoppgaver. 

Hensikten med treffet var 

både generell informasjon om 

forbundet, om Bæreia som vi 

fortsatt kan bruke om enn til 

en helt annen pris enn tidligere, 

om kameratstøttearbeidet 

i forbundet og vårt landsdekkende 

nettverk kombinert med 

supplerende informasjon fra 

og om Forsvarets nye medisinske 

poliklinikk på Akershus 

Festning ved avdelingens sjef, 

brigader Dag Hjelle. Spesialpsykolog 

Janjan Struijk fra 

mentalhygienelaget Østlandet 

ledet gruppevirksomheten som 

denne gangen var sentrert omkring 

temaet «Hvordan mestrer 

man best hverdagen». 

I tillegg deltok ombudsmannen 

for Forsvaret, Dagfinn 

Hjertnes som informerte om 

ombudsmannsfunksjonen og 

det nettverk av regler som regulerer 

hans virksomhet. 

Brigader Dag Hjelle, sjef Forsvarets nye Nasjonale Militærmedisinske Poliklinikk (NMP) på Akershus 

lovet full støtte til FNVLFs arbeid og ga en interessant og levende fremstilling av de utfordringer han og 

hans nye avdeling står overfor. Lorentz Boxaspen takket varmt på vegne av forbundet, og uttalte at han 

både på egne vegne og på vegne av forbundet håpet at dette seminaret kunne være med på å sette fokus 

på også de problemer de pårørende og spesielt de etterlatte sliter med når ting går galt. 

Foto: Lars Reiermark 

Takk også til organisasjonen «Nettverk for pårørende», her representert ved ildsjelene (f.v.) Herdis Smines 

og Liv M Stenbakk Krognes som begge har sønner som i magne år har måttet slite med ettervirkninger 

etter deltakelse i internajsonale operasjoner. Foto: Lars Reiermark 


for pårørende 

«Mine damer og herrer, problemet er penger. 

Avdelingen skal evalueres til høsten. Først 

da vet jeg hvor mye penger jeg får!» 

«Det er tydelig en del ting som vi må se nærmere 

på. Personlig er jeg glad for at jeg fikk 

komme her i dag.» 


«Takk også til deg, 

ombudsmannen for 

Forsvaret, Dagfinn 

Hjertnes for de ting 

du har bidratt med 

her i dag.» 

En rekke pårørende og etterlatte bidro med sitt nærvær. De mange ubesvarte spørsmål etterlot 

et sterkt inntrykk. 

Det er ikke bestandig like lett å forstå hvorfor det gikk som det gikk. Dette seminaret ga 

svar på noen av de mange spørsmål, men slett ikke alle. Forbundet takker de mange pårørende 

for at dere stilte opp og for at dere også lot oss ta del i sorgen. 


Alta og omegn 

FN/NATO VF 

Per Martin Olsen 

Postboks 2134, 

9508 Alta 

Tlf. 97 53 58 01/915 59 567 

Veteraner fra Internasjonale 

Operasjoner 

Avd. Asker og Bærum 

Erik Kotte-Eriksen 

Haugbakken 11 

Tlf. 67 56 51 62/928 99 612 

1346 Gjettum 

erikko@tiscali.no 

Aust–Agder FNVF 

Roy Gjertsen 

Postboks 1401 

Tlf. 93 03 45 85 

4856 Arendal 

rogje@online.no 

Bergen og Hordaland FNVF 

Ulf Arnesen 

Postboks 941, 

Sentrum 

Tlf. 55 96 24 31/p. 91 30 16 97 

5808 Bergen 

fn-nato@c2i.net 

Bodø og Omegn FNVF 

Audun Spjell 

Postboks 62 

Tlf. 75 58 02 93/m. 91 53 60 22 

8001 Bodø 

spjaud@start.no 

FN/NATO VF 

Avd. Sandefjord 

og Nordre Vestfold 

Anders Forreløkken 

Tlf.: 33 47 47 29 

Mobil: 99 79 33 83 

Rødsveien 2b 

3222 Sandefjord 

FN/NATO VF 

Avd. Vestfold og Telemark 

Johnny Brenna 

Gårdsbakken 39 F 

Tlf. 33 18 35 37/m. 98 23 14 04 

Fax 33 18 70 92 

3256 Larvik 

http://home.no/fn-nato/ 

FNV Nordmøre 

Lorentz Boxaspen 

Postboks 845 

Tlf./fax: 71 58 31 37 

M. 90 64 40 52 

6516 Kristiansund N 

Glåmdal FNVF 

Arve Nilsen 

Postboks 138 

2201 Kongsvinger 

Tlf. 0046 57 13 80 45/ 

m 40 83 45 02 

glamdal.fnvet@east.no 

Gudbrandsdal 

FN/NATO VF 

Jens Erik Johansson 

Raden 9 

2625 Fåberg 

Tlf. 91 19 93 39 

Hadeland FN/NATO VF 

Tor Gunnar Haugerøy 

Salemv. 5 

2760 Brandbu 

Tlf. p. 61 33 49 46 

M. 41 33 89 04 

fax 61 33 60 76 

tgunn-ha@online.no 

Hamar og omegn 

FN/NATO VF 

Terje Bjørnseth 

Lundstueveien 7 

2320 Furnes 

Tlf. 48 20 40 89/62 35 00 74 

Harstad og omg. FNVF 

Osvald Ludviksen 

Postboks 615 

Tlf. 77 06 15 38 

M. 90 16 15 38 

9486 Harstad 

laludvi@online.no 

Haugaland FNVF 

Helge M. Revheim 

Kopparen Frisør senter 

Tlf 52 85 30 80/P. 52 85 19 35 

4250 Kopervik 

FN-Veterangruppe 

Havøysund 

Gunnar Jacobsen 

Postboks 139 

9691 Havøysund 

Tlf.: 78 42 37 42/ 

m. 90 99 65 55 

Hedmark FNVF 

Ken-Tore Eriksen 

Camilla Collets vei 1 

2407 Elverum 

Tlf. 62 42 77 44 

Internasjonale Fredsveteraners 

Forening Follo og Indre 

Østfold 

Jan Skarpodde 

Paimioveien 7 

1430 Ås 

Tlf. 90 92 61 72 

jan.skarpodde@dknett.no 

LOKALFORENINGER 

Kongsberg 

og omegn FN/NATO VF 

Stein Løvdok 

Postboks 492 

3605 Kongsberg 

Tlf. priv: 32 76 63 26 

mobil: 99 72 07 77 

stein@lovdok.com 

Kristiansand 


Ragnar Olsen 

Odderøya 11 

Tlf. 38 02 71 08 


agdervet@start.no 

Kvalsund FN-NATO 

Veteranlag 

Peder B Pedersen 

Sandmovn. 15 

9620 Kvalsund 

Tlf.: 78 41 52 87 

m. 99 26 92 77 

Namdal FN/NATO VF 

Jon Hildrum 

Tlf. 74 27 52 55 

M. 90 10 17 28 

Prestekrageveien 22 

7800 Namsos 

leder@namdalveteran.no 

Mandal og Lister Region 

FN/NATO VF 

Thomas Fjell 

Heiveien 6, 

Tlf. 900 11 329 

4517 Mandal 

Midt-Finnmark FNVF 

Ola van der Eyden 

9710 Indre Billefjord 

Tlf. 78 46 31 33 

oveynder@start.no 

Nord – Salten FNVF 

Jan – Edgar Nilsen 

Tlf. 94 85 07 02 

P. 75 77 97 75 

8283 Leinesfjord 

svanhild.nilsen@c2i.net 

Ofoten FN/NATO VF 

Hallgeir Ramstad 

Holmenveien 12 

8514 Narvik 

Tlf. 76 96 07 83/93 21 36 96 

hallgeir.ramstad@nfk.no 

Oslo FN og 

NATO soldaters forening 

Dan-Viggo Bergtun 

Tlf. 95 81 95 98 

Bygning 8 Oslo MIL 

Tlf. 23 09 35 33/Fax: 23 09 39 42 

0015 Oslo 

bergtuns@hotmail.com 

Rana og Omegn FNVF 

Arnljot Skogheim 

Postboks 1426 

Tlf 75 14 52 22 

P. 75 16 95 05 

M: 97 57 01 47 

8602 Mo i Rana 

arnskogh@online.no 

Ringerike 


Eduard Thorsen 

Postboks 1350 

Tlf. 32 13 08 43 

M: 90 82 26 45 

3503 Hønefoss 

Rogaland FNVF 

Per M. Pettersen 

Gitmark 

Postboks 457 

Tlf.P/A. 21 68 34 17 

M. 97 10 34 91 

4304 Sandnes 

formann@veteranene.no 

Romsdal FN/NATO VF 

Trond Nordam 

Lyngveien 9 

6429 Molde 

Tlf. 95 25 29 69 

nordam@hotmail.no 

Røros og Fjellregionen FN og 

NATO VF 

Svein Roll 

Postboks 133 

7361 Røros 

Tlf. 72 41 94 00 

Fax 72 41 15 11 

Svalbard FNVF 

Arne Elgaaen 

Postboks 713 

9170 Longyearbyen 

Sør – Helgeland FNVF 

Jørn Johansen 

Blomstervikveien 

Tlf. 75 02 22 94 

75 01 81 20 

8900 Brønnøysund 

Sør – Varanger FNVF 

Arnt Nystad 

Postboks 70 

Tlf. 78 99 94 69/995 83 046 

9912 Hesseng 

Sunnmøre FN/NATO VF 

Anne-Kari Andreassen 

Postboks 1114 Sentrum 

Tlf P. 70 13 82 92 

M. 41 30 45 24 

6001 Ålesund 

andreassen@portalen.no 

Søre Sunnmøre FNVF 

Per Inge Øye 

Tlf. 91 36 74 72 

6170 Vartdal 

Troms FNVF 

Einar Ulleberg 

General Fleischersv. 6 

Tlf. 97 04 80 65 

Arb. 77 89 51 91 

9325 Bardufoss 

eulleberg@mil.no 

Tromsø FNVF 

Edmund Leiksett 

Postboks 504 

Tlf. 91 80 83 80 

9255 Tromsø 

Trøndelag FNVF 

Svein Dyrvik 

Tlf. 91 61 69 20 

7105 Stadsbygd 

svein.dyrvik@posten.no 

Valdres FNVF 

Roger Markussen 

Rute 548 

2930 Bagn 

Tlf. 41 47 46 90 

rotoma@online.no 

Vesterålen FN VF 

Per H. Lamark 

Postboks 239 

Tlf. P.76 13 56 80/ 

M: 47 01 59 30 

8469 Bø i Vesterålen 

pe.lama@frisurf.no 

Voss og omland 

FN/NATO VF 

Frode Midtun 

Postboks 567 

Tlf. 56 51 22 22 

M. 92 04 77 92 

5703 Voss 

http://home.online.no/~ 

torhberl/VossFN/ 

Østfold FNVF 

Jan Joachimiak 

Slettevoldvn 5 

Tlf. 69 39 91 13/ 

M: 91 87 37 71 

1617 Fredrikstad 

jjoachim@online.no 

Øvre Romerike FNVF 

Brynjulf Jenssen 

Trondheimsveien 119 

Tlf. 63 92 59 50/050 55950 

Mob. 90 20 80 76 

2050 Jessheim 


Lokalforeningens navn Kameratstøttegruppens tlf. Tilgjengelighet dag/tid 

Alta og omegn FN/NATO VF 

Aust-Agder FN-veteranforening 971 48 100 Hele uken: 17.00-24.00 

Bodø og Omegn FN-veteranforening 993 15 209 

Bergen og Hordaland 905 16 900 Alle dager: 17.00-21.00 

FN-veteranforening 

FN/NATO-veteranforening, 

552 00 601/552 00 602 fax Tirs.: 10.00-14.00. Tors.: 17.00-21.00 

avd. Sandefjord og Nordre Vestfold 971 36 010 Alle dager: 17.00-21.00 

FN/NATO-veteranforening, 920 36 364 Hele døgnet 

avd. Vestfold og Telemark 

FN-veteraner Nordmøre 

Follo og Indre Østfold FN/NATO VF 

90 64 40 52 

905 79 044 

Hele døgnet/alle dager 

Vår Hele døgnet/alle dager 

Glåmdal FN-veteranforening 

Gudbrandsdal FN-veteranforening 

Hamar og omegn FN-veteranforening 

959 13 621 Alle dager: 19.00-22.00 

917 77 136 Man.-fre.: 19.00-22.00 

959 13 201Landsdekkende Man.: 19.00-23.00 

Harstad FN-veteranforening 

Haugaland FN-veteranforening 

Hedmark FN-veteranforening 

996 20 108/996 20 109 Ved behov. Også telefonsvarertj. 

950 72 264 

993 kameratstøttetelefon 

53 515 Man.: 19.00-23.00 

Kristiansand og omegn FN/NATO-veteranforening 

Kongsberg FN/NATO VF 

380 27 108 Tors.,fre.,lør.,: 19.00-23.00 

Midt-Finnmark FN/NATO-veteranforening 414 52 373 Ons.:18.00-21.00 

Namdal FN/NATO-veteranforening 958 48 292 Tirs.: 18.00-22.00 

Ofoten FN/NATO-veteranforening 957 53 531 Tilgjengelig ved behov 

957 07 299 Ingen faste tider 

Oslo FN og NATO soldaters forening 224 19 070 Ons.: 18.00-22.00 

Kobles over til vakt Fre., lør.: 19.00-23.00 

Rana og omegn FN-veteranforening 

Ringerike og omegn FN/NATO-veteranforening 

Rogaland FN-veteranforening 

415 68 685 

957 77 040 

901 56 000 

Alle dager: 17.00-21.00 

betjent Hele av døgnet/alle oss! dager 

Ons.,fre.,lør.,: 18.00-21.00 

Romsdal FN/NATO-veteranforening 952 52 969 

Sunnmøre FN/NATO-veteranforening 970 45 540 Dagtid 

Sør-Varanger FN-veteranforening 901 10 544 

Troms FN-veteranforening 970 48 222 

Tromsø FN-veteranforening 905 06 159 Etter arb.tid, svarer tilgj. 

Trøndelag FN-veteranforening 

Voss og omland FN/NATO-veteranforening 

902 01 870 FN-Veteranenes Hele Landsforbund, 

døgnet 

911 21 833 Tor.: 16.00-22.00 

Veteraner fra Internasjonale Operasjoner 671 33 924/95 11 83 40 Hele døgnet 

Asker og Bærum 671 22 934/992 13 002 

Østfold FN-veteranforening 419 04 715 Alle dager hele året – åpent døgnet rundt 

Øvre Romerike FN-veteranforening 902 08 076 Man., tir.: 19.00-20.00 


LOKALE VETERANFORENINGER 

med kameratstøttegrupper 

FN-VETERANENES 

LANDSFORBUND (FNVLF) 

Ring 800 48 500 fra 1. januar 2005 

Til deg som har gjort 

en innsats for freden 

Vi gjør noe for deg! 

Støtt FNVLF med ditt medlemskap 

FNVLF trenger dine personlige erfaringer 

og ditt sosiale engasjement 

Postadresse: Postboks 1635 Vika, 0119 Oslo 

Kontoradresse: Bygning 22, Akershus Festning 

Telefon: 23 09 35 49, 

Fax: 23 09 37 77 

Mail: e-bemagnussen@mil.no 

postboks 1635, Vika, 0119 Oslo 

Neste utgave av 

bladet kommer 

1/12 - 2005 

Bidrag i form av 

tekst og bilder må 

være redaksjonen i 

hende senest 

15/10 - 2005 


B-blad 

Forbundsstyret 2005 

President Odd Helge Olsen 

Alkeveien 3 


Mob: 40 83 45 01 

Tlf: 38 08 74 89/99 09 19 24 

Arb.: 23 09 35 48 

oholsen@losmail.no 

Visepresident Arve Nilsen 

Postboks 79, 

2240 Magnor 

Mob: 408 34 502 

Tlf: 0046 57 13 80 45 

arve.nilsen@east.no 

Styremedlem Anne-Kari Andreassen 

Niels Windsvei 35, 

6009 Ålesund 

Mob: 41 30 45 24 

Tlf: 70 13 82 92/Fax: 70 10 57 03 

andreassen@portalen.no 

Styremedlem Svein Erik Jacobsen 

Dopaløkka 3 A, 

3231 Sandefjord 

Mob: 90 06 82 17 

Tlf: 33 45 93 15/Fax: 33 45 92 39 

sveijaco@online.no 

Styremedlem Per Christian Jacobsen 

Edelgranveien 54, 

1356 Bekkestua 

Mob: 90 03 40 46 

pwagon@start.no 

Styremedlem Marie Elisabeth Sveri 

Bruråk Gård 

7036 Trondheim 

Mob: 95 83 49 81 

Tlf: 73 83 77 27/Fax: 73 86 65 53 

Arb: 73 86 89 86 

marie.elisabeth.sveri@stolav.no 

Styremedlem Anja Dahl 

Lyderhornslien 6 B 

5178 Loddefjord 

Mob: 952 74 856 

anjad@online.no 

Returadresse: 


Postboks 1635, Vika 

0119 Oslo 

Ettersendes ikke ved varig adresseforandring, men sendes 

tilbake til senderen med opplysninger om den nye adresse. 

Styremedlem Olav Tofte Larssen 

Olderveien 14 

8622 Mo i Rana 

Tlf. 75 15 57 65 

Mob. 413 02 307 

olav.tofte.larsen@monet.no 

Varamedlem Ola van der Eynden 

9710 Indre Billefjord 

Tlf: 78 46 31 33 

oveynder@start.no 

Varamedlem Audun Spjell 

Lagårdveien 21 

8012 Bodø 

Mob: 915 36 022 

Tlf: 75 58 02 93 

spjaud@start.no 

Varamedlem Bernt Ove Røthe 

Bjørgabaret 57, 

5700 Voss 

Mob: 911 56 019 

Tlf: 56 51 79 62 

bernt.ove.rothe.@tine.no 

Varamedlem Per M P Gitmark 

Bandyveien 26 

4021 Stavanger 

Mob: 971 03 491 

Tlf: 51 99 00 00 

formann@veteranene.no 

Varamedlem Jon Hildrum 

Prestekrageveien 22 

7800 Namsos 

Mob: 901 01 728 

Tlf: 74 27 52 55 

leder@namdal.veteran.no 

Varamedlem Grethe S. Johansen 

Flatebyveien 41 

1792 Tistedal 

Tlf. 97 17 81 55 

grethe.s.johansen@hiof.no

Sjekkposten nr. 5 - 2005 - Nvio

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Sjekkposten nr. 5 - 2005 - Nvio

Transform your PDFs into Flipbooks and boost your revenue!

Delete template?

Save as template ?