Frode Sundhordvik ble sammen med kona Marit og barna ... - DFEF

Aktuelt
Synspunkt:
Liv Kjersti Skjeggestad
Generalsekretær
Menneskeverd
Det er fortsatt tabu:
Abort.
Veldig få snakker
om det, men mange
kvinner sliter psykisk
i årevis etter utført
inngrep.
Hvorfor det?
Ettervirkninger av abort
Vern om Livet.
I Menneskeverds medlemsblad Vern om Livet,
som kommer med ny utgave nå i oktober, har vi
intervjuet Rikke Martinsen (38) som valgte abort
på sitt ufødte barn i desember 1992. I dag, 18 år
etter, kommer fortsatt tårene når hun leser sine
egne dagboknotater fra det som for henne var en
tøff påkjenning. Hun sier i dag at hun angrer på
det valget hun tok en desemberdag i 1992, men
at situasjonen var slik at abort virket som den
beste løsningen den gangen. I dag mener hun
noe annet.
Og hun er ikke alene. Kvinner i alle
aldersgrupper opplever i større eller mindre
grad psykiske ettervirkninger av utført abort.
Hvorfor det egentlig, når man bare fjerner en
«celleklump». Det er jo hvert fall ikke liv? Eller
er det nettopp det det er?
Livets startpunkt er befruktningen.
En av Norges fremste barneleger, Ola
Didrik Saugstad, professor ved Oslo
universitetssykehus, Rikshospitalet, skriver i
en kronikk i VG 26. august i år: «Det er ingen
tvil om at menneskelivet genetisk sett starter
ved befruktningen, ved sammensmeltingen av
en egg og sædcelle». Han skriver samtidig at
medisinsk forskning på området «mer og mer
støtter argumentet om at fosterets utvikling
er kontinuerlig og at det ikke er mulig å sette
noe skarpt skille i den biologiske utviklingen,
bortsett fra befruktningen».
Menneskeverd er en livsvernorganisasjon
som arbeider for å verne om livet fra nettopp
befruktningen og til en naturlig død. Vi mener, i
likhet med Saugstad at det blir subjektivt å si at
livet starter etter x-antall uker i mors liv eller ved
fødsel, som også enkelte hevder. Utviklingen er
kontinuerlig fra det tidspunktet man har en sæd-
og eggcelle som har smeltet sammen til ett. Her
starter livet. Menneskelivet har også en verdi fra
befruktningen av.
Uante konsekvenser.
Med dette som utgangspunkt kan vi lett forstå
Rikke Martinsen som fortsatt blir berørt av å
fortelle sin historie omkring aborten som fant
sted på Ullevål sykehus for 18 år siden. Abort
setter spor, mange kvinner sliter i etterkant.
Mange går tøffe runder med seg selv før man
velger abort, og jeg tror ingen tar lett på et
slikt valg. Det er viktig at kvinner får vite at
flere får utfordringer etter en abort. Det å velge
barnet kan på sikt gi mindre utfordringer enn
det å leve med å ha tatt abort. Psykiater Anne
Nordal Broen har tatt doktorgrad på psykiske
ettervirkninger etter abort. Hennes avhandling
har vekket internasjonal oppsikt.
Problemer 5 år etter.
– Minst 20 prosent av kvinnene hadde fortsatt
problemer etter fem år, de orket ikke snakke
om inngrepet og forsøkte å skyve det unna. De
unngikk det som kunne minne om aborten, og
prøvde å bli kvitt minnene. Men det klarer de
ikke. I stedet blir de sittende fast i et psykisk
traume, med en svekket evne til å glede seg over
livet, sa Nordal Broen til Aftenposten for over
tre år siden etter at resultatene ble kjent.
I Norge ble det utført 16.073 aborter i 2008. Det
er 2 i timen; 44 hver dag. 44 menneskeliv som
hver dag blir nektet å vokse opp. Samtidig er det
verdt å merke seg at omtrent hver tredje kvinne i
Norge i dag har fått utført en abort. Dette berører
oss alle.
Derfor er Rikke Martinsens historie verdt å
lytte til. Hun har i ettertid fått tre barn, men sier
hun ser på seg selv som fire-barnsmor. En slik
uttalelse rører ved noe i oss. Som et generelt råd
til kvinner som står i en vanskelig livssituasjon
hvor abort er et av alternativene som er oppe til
vurdering har hun følgende å komme med: «Man
vil aldri angre på at man beholder et barn».
Rikke Martinsen vet hva hun snakker om.
Vidar Jenssen LIv Kjersti Skjeggestad
Vidar Aronsen
Har du
din egen
teologi?
Jeg tror mange kristne har laget sin
egen kristendom, egen teologi! I
forhold til mange spørsmål av bibelsk
karakter er vi kanskje usikre på hva
Bibelen sier? Eller vi har hatt noen
negative erfaringer som gjør at vi
bortskriver en del av evangeliet?
For noen år siden bestemte
lederskapet i menigheten, som
jeg var en del av, at vi måtte ha
noen retningslinjer i forhold til
det å tjene i menigheten. Det var
enkelt å sette ned en del bibelske
regler – helt til jeg satt foran et
såret enkeltmenneske og skulle
fortelle – du må ta en lengre pause
fra tjenesten din. Da kunne det vært
enkelt å forandre på våre bibelske
retningslinjer.
Noen ganger tror jeg faktisk at Guds
kjærlighet står over alt, og vi må vise
nåde til mennesker som har gått
feil. Men: Det må ikke bli slik at vi lar
mennesker overstyre det som er Guds
vilje gjennom Guds ord. Selv om
en kamerat og slektning av meg er
homofil, vil det ikke få meg til å endre
syn, da Bibelen taler så klart imot
synden homofili.
Det er utrolig viktig at vi lærer den
unge den vei han skal gå. At vi selv
fyller oss med Guds ord, og blir trygg
på og godt kjent med Guds vilje.
Ikke minst at vi tør å ta opp en del
stridsemner med ungdommene
våre, og tørre å holde fram Guds ord.
Selv om det strider mot menneskelig
fornuft, klokskap og det som de fleste
mener.
Jeg håper du tar Guds ord på alvor
i kristenlivet ditt. At du prioriterer
å bli kjent med Guds vilje i de
utfordringene du står oppe i.
Guds velsignelse over liv og tjeneste!
Visdomsord
av Bjarne Staalstrøm
Det finnes neppe noe tema som har fått
så mange tolkninger som seksuallivets
betydning i menneskelivet.
Psykoanalytikeren Sigmund Freud
hevdet at seksualdriftens trivsel, spilte
en hovedrolle for kreativitet, psykisk
helse, sosial tilpasning; stort sett all
menneskelig livsutfoldelse. Freud var
som de fleste vet ingen religiøs forsker,
men han mente også at driftene måtte
underlegges en etisk/moralsk kontroll,
spesielt av sosiale årsaker.
Selv om senere forskning har kommet
til andre resultater, så har ettertiden
mye å takke ham for. Mange av de
fordommer og den mystikk som kirken
hadde skapt omkring drifts-livet,
gjorde Freud mye for å avmytologisere.
Jeg må bare konstantere at de fleste
av mine konfidenter i sjelesorgens
hverdag, har strevet med skyldfølelse
og bekymring i forhold til sin
seksualitet. Det som skulle være «lyst
og glede», har i stedet blitt en byrde...
Spesielt ut fra et kristent skapelsessyn,
burde erotikken betraktes som en Guds
gave.
Å hevde at seksuallivet bare skal være
et middel i forplantningens tjeneste,
for slektens bevarelse, betyr å frarøve
forholdet mellom kvinne og mann en
viktig dimensjon for samliv. For et
slikt syn på sex, ville også være en
blodig urett mot ektefeller som av en
eller annen grunn ikke kan få barn.
Min elskede
er min
«På hvilken måte behøver kjærligheten seksuallivet? Jo,
som uttrykksmiddel. Man kan tilføye: Det menneskelige
kjærlighetsliv begynner å bli menneskelig, dvs.
menneskeverdig, når det er noe mer enn blott og bart
kjønnsliv, når det er kjærlighetsliv.» (Viktor E. Frankl).
Seksuallivet har sin verdi i seg selv,
som uttrykk for ekte kjærlighet mellom
mennesker. Når jeg bruker uttrykket
«ekte kjærlighet», er det fordi seksuell
aktivitet skal være mer enn lyst. Det
er også menneskeforakt å utnytte et
medmenneske som en bruksgjenstand
etter «bruk og kast»-metoden.
Fremdeles finnes det tusener av unge
mennesker som forspiller den unike
opplevelse; å være elsket som den
eneste, fordi de går fra den ene til den
andre uten forpliktelser. Ekte kjærlighet
er ikke et biprodukt av seksuallivet,
men en forutsetning for et fullverdig
seksuelt samliv. Salomos Høysang i
Bibelen bruker et uttrykk som burde
beskrive ekte kjærlighet, når det sies:
«Min elskede er min, han som vokter
sin hjord blant liljene.»
Det å si til sin kjære: «Du er min!»
betyr ikke en frarøvet frihet, men en
erklæring for det dypeste vennskap og
den mest inderlige tillit.
Den store kjærligheten finnes fremdeles
blant menneskene, og de som finner
den, burde være meget, meget
takknemlige.
Les gjerne hele Salomos Høysang
i Bibelen, verdens vakreste
kjærlighetsdikt.
14 15 nr. 10 • november 2010