av Carl Frode Tiller

NABO TIL VERDEN
Den unge mannen i Skråninga kjenner seg som en fremmed i verden. Han står utenfor
samfunnet, familien, de andre, seg selv. Fra sidelinja forsøker han å forstå sitt eget liv, men
fantasi og fakta flyter over i hverandre i en sterk strøm av urovekkende assosiasjoner som
han etter hvert mister kontrollen over.
Carl-Frode sier han med romanen har forsøkt å fange en spesiell livsfølelse; følelsen av
ung avmakt, meningsløshet og fremmedgjøring. Denne følelsen har han glimrende gitt
kropp til gjennom det særegne språket i romanen. Denne følelsen vil vi favne i denne
oppsetningen gjennom et rått, fysisk spill og en leken scenografisk form.
Under forarbeidet med scenografien og forestillingens form har vi hatt ”barndomsmaskin”
som overskrift. Den unge mannen bretter bokstavelig talt ut sin barndom for seg selv og
oss. Han forsøker å bearbeide den, fortrenge den, omkonstruere, komme bort fra den,
men også forstå den og kjenne etter hva opplevelsene har gjort med ham. Hos psykologen
iscenesetter han, som en regissør, episoder og følelser fra fortida. Hva som er sant og ikke
vet vi ikke. Forestillingen er sin egen vrangforestilling.
Skråninga er en krevende forestilling som trenger et lydhørt publikum. Det er et faktum
at mange unge mennesker i dag sliter med psykiske problemer. Det er lett å gå seg vill i
det kaotiske samfunnet som de forventes å ta seg inn i. Mange kjenner seg fremmedgjort
ovenfor samfunnet, ovenfor andre mennesker, seg selv og sin egen kropp. Konsekvensene
er apati, selvdestruktivitet og ensomhet - en vond sirkel det er vanskelig å finne veien ut
av. Da er det avgjørende å ha noen rundt seg som bryr seg, som ser, som våger å hjelpe.
Medmenneskelighet er grunnpilaren i vår sameksistens. Uten den faller vi.
Den unge mannen i Skråninga er i oppløsning, hans verden raser sammen foran våre
øyne. Vi kjenner alle noen som har opplevd dette. Kanskje har vi til og med opplevd
det selv. Hva kunne ha vært gjort for å forhindre at dette skulle skje? Hva er samfunnets
ansvar, hva er de voksnes ansvar, hva er ens eget? Teatret skal ikke gi svar, teatret skal stille
spørsmål og etter Skråninga vil det være mange. Vårt håp er at vi etterpå kan dele dem
med hverandre og gjennom det bli rikere, og modigere.
Nina Wester / regissør
Terese Arildsdatter Riis / scenograf