Stetoskopet - Sykehuset Østfold

fag trening og osteoporose
Aktiv og stø
– selv om du er sprø
Ny forskningsstudie i Sykehuset Østfold fjerner all tvil; benskjøre damer
blir mer bevegelige, får bedre balanse og får økt livskvalitet, når de trener.
Tekst og foto: Anne-Grete Melkerud
Alle vet at det er sunt å trene. Men hvor
stor effekt har treningen egentlig? Og hvor
viktig er den for kvinner med osteoporose?
Dette spørsmålet ønsket fysioterapeutene
Hilde Thorsen og Rannveig Kåresen ved
fysioterapiavdelingen i Sykehuset Østfold å
finne svar på. De har gjennomført en randomisert,
kontrollert studie hvor 89 damer
deltok. Prosjektet ble kalt ”Aktiv og stø –
selv om du er sprø”.
Utgangspunktet for studien var at mange
pasienter ble diagnostisert og medikamentell
behandling ble satt i gang ved osteoporosepoliklinikken.
Svært få av disse pasientene
fikk oppfølging og veiledning av fysioterapeut.
Denne pasientgruppen fikk som oftest
først kontakt med fysioterapeut når de ble
innlagt i sykehuset for utredning av eventuell
fraktur, smertelindring og mobilisering.
– Ønsket vårt var å fange opp pasientene
tidligere slik at vi kunne prøve å forebygge
eventuelle fall som kunne føre til nye brudd
i ryggen, sier fysioterapeut Hilde Thorsen.
Hver tredje kvinne
Osteoporose / benskjørhet er en tilstand
med redusert benmasse og endret benstruktur
slik at det lettere oppstår brudd. Verdens
helseorganisasjon (WHO) har definert
osteoporose som ”benmasse 2,5 standardavvik
eller mer under gjennomsnittet til
premenopausale friske kvinner”, dvs. kvinner
som ikke har kommet i overgangsalder.
I følge WHO sin definisjon, har ca 30 % av
kvinner som har vært i overgangsalderen,
osteoporose.
De vanligste konsekvensene av osteoporose
er frakturer, ryggsmerter, begrensninger
i fysisk funksjon, psykososiale
problemer, samt redusert livskvalitet.
– Osteoporose kan også ramme menn,
men siden det er overvekt av kvinner som
får denne diagnosen, valgte vi å konsentrere
oss om kvinnelige pasienter, sier Thorsen.
Fysioterapeutene startet arbeidet med
studien i 2004. Deltagere ble rekruttert fra
Osteoporose poliklinikken som på det tidspunktet
lå under reumatologisk avdeling i
Sarpsborg. Kvinnene som ble spurt om de
ønsket å være med var fra 60 år og oppover,
med etablert klinisk osteoporose og
hadde minst ett brudd i ryggen, verifisert
av radiolog. Osteoporose skulle være påvist
ved at bentetthet hadde blitt målt med
Dual-Energy X-Ray Absorptiometry (DXA).
Pasientene skulle være hjemmeboende og
de skulle kunne komme seg til sykehuset på
egenhånd.
Redde for å falle
Formålet med studien var å undersøke
effekten av trening på sykdomsspesifikk
og generisk helserelatert livskvalitet så vel
som på mobilitet og balanse for kvinner
med osteoporose og minimum ett vertebralt
brudd.
– Vår hypotese var at 3 måneder med
trening og en tre timers veiledning om
hvordan forholde seg til osteoporose, ville
ha en betydelig positiv effekt på hele livssituasjonen
for disse kvinnene. Vi så at mange
som hadde hatt brudd i ryggen var redde for
å bevege seg i frykt for å falle og at mange
ble sittende inne og følte seg isolerte. Målet
var at de skulle føle seg mer trygge og at de
skulle våge å bruke kroppen sin, sier Hilde
Thorsen.
Regional komité for medisinsk
forsknings etikk godkjente studien og mellom
mai 2004 og desember 2007, ble 155
kvinner invitert til å delta. 89 kvinner i
Østfold ønsket å delta i studien.
Deltagerne svarte på spørreskjema om
sosiodemografiske faktorer: alder, sivil
status, bruk av ganghjelpemidler, bruk av
smertestillende og antall fall siste to år.
Med og uten trening
Etter inkludering og måling på starttidspunktet
ble deltagerne randomisert til to
grupper, intervensjonsgruppen og kontrollgruppen.
Deltagerne i kontrollgruppen ble bedt
om å opprettholde sin nåværende livsstil.
De fikk ingen restriksjoner i forhold til
trening. Deltagerne i intervensjonsgruppen
derimot, fikk et ganske omfattende treningsprogram
de skulle følge i tre måneder.
Fokuset under treningen var på forebygging
av fall og frakturer, bedre balanse og koordinasjon
og bedre holdning. Deltagere ble
også informert om risikofaktorer for fall, for
osteoporose og brudd. Treningen ble ledet
av fysioterapeut 2 ganger per uke, 1 time.
Enkelt treningsprogram
Programmet besto av ti minutter oppvarming
(aerob trening til musikk), etterfulgt
av en sekvens av øvelser på 40 minutter: gå
forover, bakover og sidelengs når du skifter
retning, gå over hindringer, trappetrinn,
komme ned og opp av gulvet, balansetrening
(stå på ulike typer av underlag, stå
på ett ben mens du gjør bevegelser med
det andre benet, strekk ut til siden mens
du sitter), holdningskorrigerende øvelser
og pusteøvelser. Programmet ble avsluttet
med ti minutter tøyninger. Hyppigheten og
intensiteten på øvelsene ble justert i løpet
av treningsperioden.
– Det var viktig at dette programmet
kunne tilpasses til deltagernes
treningsmulig heter hjemme slik at de også
kunne drive noe egentrening. Så program-
BLIR TRYGGERE. - Trening og veiledning gjør at pasientene våger å bruke kroppen sin, sier fysioterapeut Hilde Thorsen.
met var enkelt og fleksibelt, forteller Hilde
Thorsen.
En tre timers økt med informasjon og
veiledning ble holdt for intervensjonsgruppen
av samme fysioterapeut som hadde
ledet treningene. Fokuset var på bevissthet
i forhold til kroppen og ergonomiske råd i
konkrete, dagligdagse situasjoner, som for
eksempel ved løfting, bæring og hvileposisjoner.
Positive resultater
Alle deltagerne som var med i studien ble
vurdert tre ganger av en fysioterapeut
som ikke visste hvilken av de to gruppene
deltakerne tilhørte. De ble vurdert ved starttidspunktet,
etter 3 måneder og etter 12
måneder.
Deltagernes helserelaterte livskvalitet ble
evaluert ved hjelp av to spørreskjemaer: et
skjema kalt General Health Questionnaire
(GHQ-20) og et skjema utviklet spesifikt for
osteoporose, Quality of Life Questionnaire
of the European Foundation for Osteoporosis
(QUALEFFO 41) .
Mobilitet ble målt ved at deltagerne
skulle gå 20 meter innendørs så raskt som
mulig. En annen test av mobilitet, var
Timed Up & Go-testen. Balanse ble testet ved
"Functional Reach".
Endringen som fant sted i intervensjonsgruppen
var statistisk signifikant forskjellige
fra de endringene som skjedde i kontrollgruppen.
– Det viktigste funnet i denne studien var
at trening bedrer helserelatert livskvalitet
og mobilitet hos eldre kvinner med osteoporose
og brudd i ryggen. Det så vi både
når vi målte 3 måneder etter at deltagerne
hadde startet treningen og også etter 12
måneder, sier Hilde Thorsen.
14 StetoSkopet juni 2010 StetoSkopet juni 2010 15