Bedre utnytting av muligheter og ressurser - Universitets- og ...

Bedre utnytting av muligheter og ressurser
Et helhetlig, effektivt og velorganisert forskningssystem for samarbeid
og konkurranse
Innspill fra arbeidsgruppe nedsatt av UHR og FFA
Februar 2010
1

Innholdsfortegnelse
1 Sammendrag
2 Innledning
3 Roller og rolleutvikling
3.1 Samfunnsrollen
3.2 Ulike roller i samarbeid og konkurranse
3.3 Rolleutvikling
4. Muligheter og utfordringer ved samarbeid
4.1 Fordeler med samarbeid
4.2 Utfordringen ved samarbeid
4.1 Ambisjon og mål
5 Arenaer for samarbeid og konkurranse
5.1 Strategisk samarbeid
5.2 Prosjektsamarbeid
5.3 Doktorgradsutdanning, postdoktor og forskerskoler
5.4 Mobilitet og personalutveksling
5.5 Infrastruktur, vitenskapelig utstyr og databaser
5.6 Vitenskapelig publisering
6 Anbefalinger
6.1 Prinsipper
6.2 Tiltak i forhold til UoH- og instituttsektoren
6.2 Tiltak i forhold til Norges forskningsråd
6.3 Tiltak i forhold til departement og politisk nivå
Vedlegg
A Beskrivelse av de to sektorene
A.1 Organisering
A.2 Samarbeid mellom de to sektorene
A.3 Samarbeidsmodeller – noen eksempler
B. Finansiering
B.1 Finansiering av forskning i Norge
B.2 Finansieringssystemet for universiteter og høgskoler
B.3 Finansieringssystemet for institutter
C. Oversikt over forskningsinstitusjonene
C.1 Oversikt over forskningsinstituttene
C.2 Oversikt over universiteter og høgskoler
D. FoU-årsverk i 2007
E. Mandat for utvalget
2

1 Sammendrag
FFAs styre og UHRs forskningsutvalg mener at det er potensial for styrket og samordnet
forskningsinnsats mellom og forskningsinstitutter og universiteter og høyskoler. For å oppnå et mer
helhetlig, effektivt og velorganisert forskningssystem er det behov for økt kunnskap og bevissthet ved
institusjonene omkring de to sektorenes ulike roller, rammebetingelser og muligheter for samarbeid og
rettferdig konkurranse. Noe overlapping av kompetanse og aktivitet er en nødvendig del av et
dynamisk system og bør ikke sees på som et problem.
Endringer i rammebetingelser og organisering av henholdsvis instituttsektoren og universitets- og
høyskolesektoren de senere årene har bidratt til at systemet for forskning og innovasjon har blitt mer
komplekst og uoversiktlig, og det er mer overlapp og hardere konkurranse mellom de to sektorene.
For å oppnå faglig utvikling, godt samspill og effektiv ressursutnyttelse foreslås flere tiltak.
Strategisk samarbeid. På et overordnet, strategisk nivå kan det potensielt ha stor betydning at begge
sektorene nå har sine koordinerende interesseorganer. For å sikre god kommunikasjon bør det
etableres et samarbeidsråd som møtes regelmessig og diskutere felles problemstillinger og eventuelle
felles aktiviteter. Strategiske samarbeidsavtaler mellom institusjoner og deltakelse i hverandre styrer
kan også bidra til bedre dialog, erfaringsoverføring og til å avsanne myter om ”den andre”. Alt
samarbeid bør kontraktfestes og rettigheter avklares før prosjektoppstart.
Finansiering. I praktisk samarbeid bør kostnadskalkylene være transparente og nedbrytbare i sine
enkelte elementer og rollefordelingen i samarbeidet klar. Finansieringskilder bør ideelt gi full
kostnadsdekning og anvende samme satser for begge sektorer ved tildeling til prosjekter og
stipendiatstillinger. At alle kontraktsfestede samarbeidsparter i et bidragsfinansiert prosjekt får
uttelling i RBO i henhold til omfanget på den enkelte samarbeidsparts ytelse, er en viktig avklaring og
bør tydeliggjøres av myndigheter og forskningsråd.
Doktorgradsutdanning. UoH-institusjonene er ansvarlige for kvaliteten på doktorgradsutdanningen og
tilbyr opplæringsdel, oppnevner veiledere og forestår bedømmelse. I følge St.meld.nr.30 Klima for
forskning skal forskningsinstituttene få en mer formalisert rolle. Det er imidlertid ikke avklart på
hvilken måte det skal skje. For å sikre kvalitet og gjennomføring bør gradsgivende institusjoner og
forskningsinstitutter avklare rollefordeling og gjennomgå rutiner for registrering og oppfølging av
kandidater. Ordningene med nærings-ph.d. og nasjonale forskerskoler gir også mulighet for at
forskningsinstitutter kan delta.
Mobilitet. Større mobilitet mellom institusjoner og sektorer er ønskelig, men vanskeliggjøres av
strenge kvalifiseringskrav. Partene har et gjensidig ansvar for å skape større forståelse og
oppmerksomhet i forhold til verdien av mobilitet og for å legge til rette for mobilitet, blant annet
gjennom flere II-stillinger.
Vitenskapelig utstyr og infrastruktur. Det ligger et klart potensial i økt samarbeid om investering, drift
og utnytting av vitenskapelig utstyr og infrastruktur, herunder deling av forskningsdata. Ved tildeling
av midler fra Forskningsrådet bør samarbeid legges som føring der det er hensiktsmessig.
Institusjonene bør følge pålegg om å legge til rette for åpen tilgang til forskningsdata i henhold til
OECDs retningslinjer.
Vitenskapelig publisering. UoH-institusjonene og forskningsinstituttene har forskjellig oppfatning av
hvordan doktorgradsstipendiaters publikasjoner skal adresseres. Dette bør utredes nærmere.
3

2 Innledning
Alle de siste forskningsmeldingene påpeker behovet for et bedre samarbeid mellom aktørene i
norsk forskning. Foreliggende initiativ representerer et konkret bidrag fra norsk instituttsektor
ved Forskningsinstituttenes fellesarena (FFA) og Universitets- og høyskolerådet (UHR).
Formålet med innspillet er å styrke norsk forskning både nasjonalt og internasjonalt. Sammen
kan de to sektorene utgjøre et helhetlig, effektivt og velorganisert forskningssystem som
utdanner gode forskere og leverer solid, ny kunnskap på høyt nivå til samfunns- og
næringsliv.
Etter noen innledende samtaler om behovet for samarbeid nedsatte UHR og FFA en
arbeidsgruppe for å avklare vilkår og muligheter for økt samarbeid mellom de to sektorene.
Gruppens mandat finnes i vedlegg D. Oppdraget var å utarbeide et dokument som beskriver
status for overordnet struktur, rammebetingelser, samarbeid og konkurranseflater i
henholdsvis UoH-institusjonene og forskningsinstituttene. Gruppen skulle dessuten
identifisere utfordringer og foreslå tiltak som kan bidra til mer samarbeid.
Arbeidsgruppen har bestått av Torbjørn Digernes (rektor ved NTNU og leder av UHRs
forskningsutvalg) og Jostein Skurdal (HiL) fra UH-sektoren, Lars Holden (direktør ved Norsk
Regnesentral og leder for FFA) og Per Hetland/Susanne Sundnes fra NIFU STEP. Johs.
Kolltveit fra Norges forskningsråd har vært observatør. Sekretærer for arbeidet har vært
Gunnar Jorfald fra FFA, Ingvild Broch og Berit Hyllseth fra UHR.
Som grunnlag for arbeidet sendte gruppen ut et spørreskjema til utvalgte universiteter,
høgskoler og forskningsinstitutter. Følgende institusjoner besvarte skjemaet: NTNU,
Universitetet i Stavanger, UMB, Høgskulen i Volda, Høgskulen i Molde.
SINTEF, Norsk institutt for skog og landskap, Bioforsk, Nofima, Møreforskning, UNIFOB,
Norsk institutt for vannforskning NIVA, IRIS. Universitetet i Bergen og Høgskolen i Volda
har ikke svart.
Besvarelsene har vært viktige for utarbeidelsen av dette notatet. Arbeidsgruppen har kommet
frem til noen anbefalinger om prinsipper og tiltak for arbeidsdeling, samarbeid og
konkurranse som kan legges til grunn for fremtidig samspill om forskning og innovasjon. Det
er et håp at dokumentet kan bli et godt utgangspunkt for videre samarbeid mellom
institusjonene.
4

3 Roller og rolleutvikling
3.1 Samfunnsrollen
Universiteter og høyskoler skal i henhold til Universitets- og høgskoleloven drive forskning,
utdanning og formidling og har derfor et bredt samfunnsmandat. I oppdraget ligger også
ansvaret for aktivt å søke tilføring av eksterne ressurser, bidra til innovasjon og verdiskapning
og samarbeide med andre universiteter og høyskoler, samfunns- og arbeidsliv og offentlig
forvaltning. De statlige institusjonene i UoH-sektoren er juridisk sett forvaltningsorganer med
særskilte fullmakter.
Universitetene og høyskolene har et særskilt ansvar for å drive forskningsbasert utdanning,
grunnforskning og forskerutdanning innenfor de områdene hvor de tildeler doktorgrad (§ 1-4)
og har følgelig et ansvar for å opprettholde en kunnskapsberedskap også på fagområder hvor
kunnskap ikke til enhver tid etterspørres fra samfunns- og næringsliv.
Forskningsinstituttene har tre hovedroller: forskningsrollen, oppdragsrollen og
samfunnsrollen. Instituttene har ofte en flerfaglig kompetanse. I retningslinjer for statlig
finansiering av forskningsinstitutter heter det at instituttene skal tilfredsstille følgende krav:
- Forskning på felt av interesse for norsk næringsliv, forvaltning og samfunnsliv
- Faglig kompetanse, vitenskapelig publisering og samarbeid med universiteter og
høyskoler og delta i internasjonalt forskningssamarbeid
- Delta i åpen konkurranse om forskningsmidler
- Formidle forskningsresultatene mer allment
Enkelte forskningsinstitutter har betydelige forvaltningsoppgaver i tillegg til forskning.
I tillegg kreves at instituttene inngår i hensiktsmessig arbeidsdeling i det norske
forskningssystemet.
3.2 Ulike roller i samarbeid og konkurranse
UoH-institusjonenes og forskningsinstituttene rolle i forhold til hverandre er ikke
”symmetriske”. UoH-institusjonene kan ha ulike roller i forhold til instituttsektoren, som:
- Eier hvis instituttet er organisert som aksjeselskap
- Stifter eller medstifter av institutter
- Ansvarlig for å oppnevne en eller flere medlemmer i enkelte institutters styrer og
representantskap
- Samarbeidsparter
- Konkurrenter
For eksempel er UiT, UiS, UiB, UiA, NTNU og NHH både eiere og stiftere av
forskningsinstitutter. UiO er i liten grad stifter/eier, men har mange av de posisjoner og
relasjoner som er nevnt ovenfor. De fleste høgskolene har et forskningsinstitutt eller en annen
type forskningsinstitusjon i sin nærhet.
Institusjonene vil ha ulike roller i forskjellige sammenhenger. Noen ganger vil de samarbeide
og i andre tilfeller konkurrere om ekstern finansiering. Organisasjonsformen har stor
innflytelse på konkurranseflatene. Eier av forskningsinstitutter kan legge begrensninger på
5

aktiviteten i instituttet. Men eier kan også aktivt flytte aktivitet mellom egen virksomhet og et
eid selskap for å få en klarere rolledeling eller utnytte synergieffekter.
3.3 Rolleutvikling
De senere årene har det skjedd en rolleutvikling i virksomhetsområdet for begge parter:
- Endring i organisering medfører at universitetene i Bergen, Stavanger og Tromsø i
større grad eier institutter som tidligere var selvstendige. For eksempel er stiftelsen
Nordlandsforskning nylig gjort om til et AS der Høgskolen i Bodø eier 51 %.
- Flere steder etableres det tettere samarbeid mellom sektorene gjennom enheter med
felles strategi, f eks NTNU og SINTEF.
- Det er endringer i graden av selvstyre i begge sektorer.
- Det er etablert nye enheter som ligger mellom UoH-sektoren og instituttsektoren.
Disse har som regel utspring fra UoH-sektoren, men er avhengig av
prosjektfinansiering. Noen slike enheter er etablert etter initiativ fra myndighetene.
Eksempler er SIMULA, Cicero.
- Revidert UoH-lov forutsetter at UoH-institusjonene aktivt skal søke å få tilført
eksterne ressurser, samt bidra til innovasjon og verdiskaping basert på resultater fra
forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid.
- Forskningsinstituttene har fra 2009 fått en resultatbasert basisbevilgning i likhet med
nytt system for resultatbasert omfordeling innført i UoH-sektoren fra 2006, med
uttelling for publisering, samarbeid med UoH-sektoren, forskningsrådsprosjekter,
internasjonale prosjekter og oppdragsandel. Økt stimulering til publisering og
samarbeid med UoH sektor kan bidra til at sektorene blir likere.
- Flere institutter er aktive i veiledning og finansierer egne stipendiater. Den seneste
stortingsmeldingen om forskning varsler en mer formalisert rolle for instituttene i
doktorutdanningen.
- En egen modell er Arbeidsforskningsinstituttet, 100 % eiet av KD, som har overlatt
fullmaktene til å forvalte eierskapet til Høgskolen i Oslo (50 %) i samarbeid med
Universitetet i Agder (25 %) og Høgskolen i Vestfold (25 %).
Rolleutviklingen bidrar til mer overlapp og hardere konkurranse mellom sektorene både om
bidragsfinansiering og oppdragsfinansiering, nasjonalt og internasjonalt. Dette aktualiserer
behovet for økt bevissthet om potensialet for samarbeid og om institusjonenes ulike roller og
fortrinn. Variasjonen i det eksisterende samarbeidet er stor og lite oversiktlig. Det er opp til
institusjonene selv å inngå lokale avtaler, og det er derfor behov for noen ”kjøreregler” både
for samarbeid og konkurranse.
4. Muligheter og utfordringer ved samarbeid
UoH-sektoren og instituttsektoren stod i 2007 for en samlet forskningsinnsats på 20 milliarder
kroner. Dette utgjør 54 % av Norges samlede investeringer i forskning, hvorav UoH-sektoren
stod for 31 % og instituttsektoren for 22 %. Samlet forskningsinnsats i de to sektorene utgjør
0,88 % av brutto nasjonalprodukt. Totalt ca 130 institusjoner innen de to sektorene utfører
forskning med til sammen ca 14 000 årsverk fordelt på 8474 årsverk i UoH-sektor (7357 i
UoH, 1117 i helseforetak med universitetsfunksjoner) og 5523 årsverk i instituttsektor. ( Se
også vedlegg D.)
På bakgrunn av de store beløp og det betydelige antall autonome institusjoner som er
involvert, har arbeidsgruppen som utgangspunkt at økt samarbeid mellom UoH-sektoren og
instituttsektoren om forskning og forskningsrelatert utdanning er gunstig og ønskelig. De siste
6

årene er det etablert en rekke ulike typer sentre for forskning som SFF, SFI og FME. Disse
etableringene innebærer et betydelig samarbeid på tvers av sektorene. Erfaringene så langt er
positive og bestyrker troen på at det kan ligge en vesentlig merverdi i mer samarbeid mellom
de to sektorene.
På den annen side er de to sektorene også konkurrenter i et marked, med utgangspunkt i ulike
roller og rammebetingelser. UHRs og FFAs utgangspunkt er at en viss konkurranse er sunt,
men at den må skje på likest mulig vilkår.
4.1 Fordeler med samarbeid
Den klareste merverdi av samarbeid mellom sektorene er for det ene at institusjonene sammen
kan bygge større miljøer enn hva de ville klare hver for seg, og for det andre at kan de bygge
faglig mer ”komplette” miljøer ved at de sammen kan dekke både grunnforskning, anvendt
forskning, utviklingsarbeid og innovasjon. Samarbeid er dermed en viktig forutsetning for å
nå målene om et velfungerende forskningssystem og et kunnskapsbasert næringsliv og vil
kunne øke kvaliteten og omfanget i norsk forskning. Den samfunnsmessige gevinsten vil være
mer forskning og utvikling med høy kvalitet og relevans, og at forskningen i større grad
kommer til anvendelse i samfunns- og næringsliv.
Fra spørreundersøkelsen hvor utvalgte institusjoner i de to sektorene deltok, ble følgende
fremhevet som de viktigste bidragene til økt verdiskaping:
- Større og mer robuste fagmiljøer for begge parter (kritisk masse).
- Faglig bredere miljøer med utvidet kompetansebase
- Økt mulighet for å kunne rekruttere gode kandidater
- Bedre tilgang til mer/bedre vitenskapelig utstyr og annen forskningsinfrastruktur enn
man kan skaffe alene
- Større kontaktnett
- Evne til å omsette forskningsresultater i innovasjon og nyskapning i samfunns- og
næringsliv
- Bedre muligheter for å få finansiert nye forskningsprosjekt
- Bedre kunne oppfylle samfunnsoppdraget
- Styrket omdømme og synlighet
Tradisjonelt er forskningssamarbeid prosjektbasert og fundert på personlige relasjoner
forskere imellom. På den annen side er f eks samarbeid mellom UoH-institusjoner og
forskningsinstitutter/selskaper som er etablert i tilknytning til universitet og høyskoler, ofte
med UoH-institusjonene som medeiere, i utgangspunktet strategisk styrt. Ofte er det
regelmessig kontakt mellom institusjonene på strategisk nivå. Når det gjelder selvstendige
forskningsinstitutter, eksisterer det et stort mangfold av samarbeidsrelasjoner både med
hensyn til omfang, type samarbeid og grad av formalisering.
4.2 Utfordringer ved samarbeid
Kunnskap om hverandres roller og egenart er viktig utgangspunkt for samarbeid og mangel på
kunnskap gir lett grobunn for misforståelser. Arbeidsgruppen ba informantene oppgi hvilke
utfordringer de erfaringsmessig møter når de skal inngå samarbeid med en institusjon i annen
sektor. En institusjon sier det slik:
7

Grunnlaget for vellykket samarbeid er først og fremst at partene blir enige om den
strategiske plattformen for samarbeidet – hva man skal samarbeide om og hva man skal
oppnå sammen. Viktige forutsetninger for at samarbeidet skal fungere er:
- Gjensidig respekt for hverandres rolle og egenart
- Likeverd i samarbeidet og godt lagspill i strategiske initiativ
- En akseptert arbeidsdelingsmodell mellom partene
- En økonomisk samhandlingsmodell som oppfattes som rimelig og rettferdig
Utfordringene kan altså være både av økonomisk, strukturell og kulturell karakter.
4.2.1 Økonomiske utfordringer
De to sektorenes ulike rammebetingelser er nærmere beskrevet i vedlegg B. Utgangspunktet
er temmelig forskjellig for de to sektorene. De statlige institusjonene i UoH-sektoren mottar
en rammebevilgning fra Kunnskapsdepartementet som utgjør hoveddelen av deres
finansiering. Institusjonene har mulighet til og er gjennom UoH-loven oppfordret til å skaffe
bidrags- og oppdragsinntekter fra offentlige og private kilder i tillegg til rammebevilgningen.
Forskningsinstituttene er private selskaper og stiftelser eller statsinstitusjoner med særskilte
fullmakter som skaffer sine inntekter først og fremst fra bidragsforskning og oppdrag for
private og offentlige oppdragsgivere. I tillegg mottar de en mindre statlig basisfinansiering.
For UoH-institusjonene er det kombinasjonen av prioriteringer i statsbudsjettet og
resultatbasert uttelling på utvalgte indikatorer som fastsetter den årlige rammebevilgningen.
Rammebevilgningen skal sikre institusjonene langsiktig og stabil finansiering, samt ivareta
særtrekk ved institusjonene og historiske prioriteringer. Noen av midlene kan rettes mot
strategisk viktige områder og kan være øremerket spesielle formål og/eller ha begrenset
varighet, for eksempel til stipendiatstillinger, bygg, prosesser for økt samarbeid, arbeidsdeling
og økt konsentrasjon (SAK). Uttellingen basert på forskningsinsentiver beregnes på grunnlag
av oppnådde resultater innenfor en lukket ramme (RBO) på følgende indikatorer:
- Antall avlagte doktorgrader
- Vitenskapelig publisering (publiseringspoeng)
- Oppnådd finansiering fra Norges forskningsråd/regionale forskningsfond
- Oppnådd finansiering fra EU-programmer
Hovedmålet er å stimulere til økt forskningsaktivitet og omfordele ressurser til
forskningsmiljøer som kan dokumentere gode forskningsresultater. Forskningsinsentivene
utgjør om lag 6 % (1.4 milliarder) av rammebevilgningen til institusjonene i 2010. Den
samlede resultatbaserte uttellingen utgjør i gjennomsnitt om lag 40 % av rammebevilgningen
til institusjonene.
RBO er en omfordeling av ressurser som ved etableringen av ordningen ble fratrukket
institusjonenes rammebevilgning. Potten har vært indeksregulert, men er hittil ikke blitt økt
selv om institusjonene har forbedret sine resultater betydelig.
Mens utdanningsbudsjettet øker med produksjonen, øker forskningsbudsjettet for den enkelte
institusjon bare dersom produksjonen øker mer enn ved de andre lærestedene, såkalt
resultatbasert omfordeling (RBO). De siste årene har vi sett en betydelig økning både i antall
avlagte doktorgrader (66 % økning fra 2002 til 2008) og antall publiseringspoeng (52 %
økning fra 2002 til 2008). Dette betyr at uttelling per publiseringspoeng eller uteksaminert
doktorgradskandidat er blitt betydelig redusert.
8

I instituttsektoren utgjør den statlige basisfinansiering i gjennomsnitt 11 % av total omsetning
og består av en grunnbevilgning og strategiske instituttsatsinger (SIS). Fra og med
budsjettåret 2009 startet en prosess for å gjøre en viss del av grunnbevilgningen resultatbasert
etter samme prinsipp som RBO for universiteter og høgskoler. Foreløpig er bare en mindre
del av grunnbevilgningen resultatbasert, men andelen skal øke med 10 % hvert år. Dette vil
være en ren omfordeling av midler. Fordi bevilgningene kommer fra forskjellige
departementer kan veksten bli forskjellig i ulike instituttgrupper. Det er i flere forbindelser
påpekt at det er en intensjon å øke basisbevilgningen for de teknisk-industrielle instituttene og
miljøinstituttene, men i budsjettet 2010 får de tekniske industrielle instituttene en realnedgang
i basisbevilgningen.
Indikatorene er litt annerledes enn i UoH-sektoren og omfatter:
- Vitenskapelig publisering, inkludert ekstra uttelling for sampublisering med andre
institusjoner
- Inntekter fra konkurranseutsatte midler fra Norges forskningsråd
- Internasjonale inntekter
- Samarbeid med UoH-sektoren uttrykt gjennom avlagte doktorgrader der over 50 % av
arbeidet er utført ved instituttet eller der instituttet har bidratt med mer enn 50 % av
finansieringen, samt antall årsverk i bistillinger
- Nasjonale oppdragsinntekter
Disse inntektene vil bli vektet mot den andelen som de konkurranseutsatte inntektene utgjør
av de samlede inntektene. Det vil derfor lønne seg for instituttene å vedlikeholde eller øke
oppdragsinntektene samtidig som de satser på tiltak som sikrer kvalitet og langsiktig
kompetanseoppbygging.
God rollefordeling og vellykket samspill forutsetter at begge parter i samarbeidet har et
rimelig økonomisk handlingsrom. I dag rapporterer både forskningsinstitutter og UoHinstitusjoner
om anstrengt økonomi som gir lite strategisk handlingsrom. En informant
formulerte det slik:
Instituttet lever under krevende økonomiske rammebetingelser og har behov for
inntekter for å opprettholde og utvikle virksomhetsnivået. UoH-institusjonen lever i et
budsjettregime der det å lykkes med forskning ikke gir særlige vekstimpulser til
basisvirksomheten. (…) Begge institusjonene har behov for synlighet nasjonalt og
internasjonalt for å bygge omdømme, det er nødvendig for å styrke posisjonen i
kunnskapssamfunnet. Det kan lede til en konkurransesituasjon om roller i
samarbeidsprosjekter.
De to sektorenes ulike rammebetingelser og forskjellig bruk av terminologi når det gjelder
finansiering (basisbevilgning, resultatbasert komponent, resultatbasert omfordeling) kan også
bidra til misforståelser og at man snakker forbi hverandre.
4.2.2 Strukturelle utfordringer
Universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter har ulike roller (se pkt 3). De senere årene
har det ut fra overordnede politiske målsettinger skjedd en rolleutvikling som bidrar til mer
overlapp og hardere konkurranse mellom sektorene både i forhold til Forskningsrådet og i
annen finansiering av forskning. En viss grad av overlapping av kompetanse og aktivitet
mellom de to sektorene er en nødvendig del av et dynamisk system og bør ikke sees som et
9

problem. Dette har imidlertid medført at det innenfor enkelte områder har blitt etablert
parallell kompetanse med påfølgende krevende konkurranse og vanskelig samarbeidsklima.
Regelverk og administrasjon kan også være et hinder. Flere av informantene rapporterer om et
regelverk som vanskeliggjør og ikke premierer samarbeid.
En av informantene formulerte det slik:
Det er egenlig bare én utfordring. De stadige endringene i institusjonenes
arbeidsbetingelser og regelverk, endringer som i begrenset grad synes å ta hensyn til
institusjonenes faglige rolle og til deres omgivelser. Med andre ord, endringer som
synes begrunnet i økonomisk-administrative forhold snarere enn i faglige.
Hvis dette er representativt for flere, kan det få aktørene, som hele tiden er avhengige av å
skaffe finansiering og drive effektivt, til å sette ressursene inn på arbeidsformer som gir mer
direkte uttelling, men som kan gi svakere resultater på sikt.
4.2.3 Kulturelle utfordringer
På tross av mange likhetstrekk gir de to sektorenes ulike roller i samfunnet også en del ulike
kulturtrekk. UoH-sektoren er preget av undervisningsoppgaver og koplingen mellom
undervisning og forskning, mens instituttsektoren er preget av oppdragsvirksomheten.
Ulikheten kan bety en berikelse i samarbeidet, men manglende forståelse og innsikt i den
andre partens oppgaver og rammebetingelser kan også representere en utfordring for
samarbeid, og bidra til mistillit. Flere av informantene gir dessuten uttrykk for at det hersker
en kultur ved noen institusjoner som ikke fremmer samarbeid. Noen peker på betydningen av
regelverk og økonomiske rammebetingelse for utvikling av samarbeidskultur, andre mener det
i stor grad handler om ledelse. En informant sier det slik:
Utfordringene er ofte kulturelle. De mest typiske kommer fra skillelinjene i hvordan
UoH-sektoren og instituttsektoren blir ledet/styrt. Forskningens frihet på
universitetene gjør at det er vanskelig å legge føringer på hva som skal prioriteres og
velges og det er ingen ledelsesstyrt utvikling eller prioritering av oppgaver, i
motsetning til på instituttene. Det betyr ofte at det på universitetene er monofaglige
småpyramider hvor den enkelte professor er drivkraft og skaper av alt innhold. Andre
professorer må skape seg egen nisje for å kunne hevde revir, noe som ofte blir
konkurrenter om de samme midlene. På instituttene er det mulig å lede grupper, legge
strategier og tilrettelegge for tverrfaglig samarbeid i de samme gruppene. Dette fører
til svært forskjellig arbeidsstil og betydningen av ledelse er helt forskjellig.
Flere av informantene påpeker at investering i utvikling av gode forskningsledere er viet
påfallende liten oppmerksomhet i norske forskningsmiljøer. På den annen side er det mulig å
utøve god ledelse i UoH-sektoren innen de gitte rammebetingelser, og det finnes mange
eksempler på dette.
4.3 Ambisjon og mål
Som beskrevet tidligere kan økt samarbeid mellom UoH-sektoren og instituttsektoren om
forskning og forskerutdanning være gunstig og ønskelig og gi merverdi for norsk forskning,
samfunnsutvikling og konkurranseevne. For å utløse det uutnyttete potensial for samarbeid i
de to sektorene, må hindringer for samarbeid identifiseres og fjernes og om nødvendig må
insitamenter for samarbeid iverksettes.
10

UHRs og FFAs utgangspunkt er dessuten at konkurranse er sunt, men at det bør skje på likest
mulig vilkår, og at hindre for rettferdig konkurranse bør søkes fjernet eller redusert.
Ambisjonen er at:
Norge skal ha et helhetlig, effektivt og velorganisert forskningssystem som samlet kan
utdanne gode forskere og levere solid, ny kunnskap på høyt nivå til samfunns- og
næringsliv.
Målet for arbeidet er:
Med utgangspunkt i sektorenes ulike roller å bidra til faglig utvikling, godt samspill og
mer effektiv utnyttelse av ressursene.
For å få til dette foreslår gruppen tiltak som skal:
Bidra til å fjerne hindringer for samarbeid og rettferdig konkurranse, samt å stimulere
til økt samarbeid slik at begge parter kan lykkes bedre i sine primæroppgaver.
5. Arenaer for samarbeid og konkurranse
På bakgrunn av spørreundersøkelsen har gruppen identifisert områdene hvor samarbeid er
mest relevant. Dette omfatter:
- Strategisk samarbeid og generelle samarbeidsmekanismer
- Prosjektsamarbeid, herunder oppdrags- og bidragsprosjekter
- Doktorgradsutdanning, postdoktor og forskerskole
- Mobilitet og personalutveksling
- Infrastruktur, vitenskapelig utstyr og databaser
- Vitenskapelig publisering
5.1 Strategisk samarbeid og generelle samarbeidsmekanismer
Mange av de praktiske samarbeidsutfordringene er knyttet til institusjonenes ulike roller,
eierskap, rammebetingelser og økonomistyring samt manglende forståelse rundt dette.
Gjensidig tillit og respekt for samarbeidsparten må bygges opp og vedlikeholdes gjennom
dialog. Derfor bør det etableres møteplasser som et bidrag til å bygge ut kontakt og felles
oppfatning av fakta mellom de enkelte aktørene i sektorene. Dette kan være felles fagmøter,
seminarer om mer forskningspolitiske, felles problemstillinger mv.
På overordnet nivå kan det ha stor betydning at både UoH-sektoren og instituttsektoren nå har
sine koordinerende interesseorgan. Her ligger det potensial for økt samarbeid, dialog og
forståelse mellom de to sektorene. Det kan være aktuelt å etablere et ”samarbeidsråd” med
representanter fra begge sektorer som et instrument for felles innsats på områder hvor partene
har sammenfallende interesser. Dette kan også bli en arena for raskt å drøfte og løfte særskilte
problemstillinger og samarbeidsproblemer ettersom de dukker opp.
Mellom enkeltinstitusjoner kan usikkerhet ryddes bort ved å inngå strategiske
samarbeidsavtaler på tvers av sektorene der det er faglig naturlig.
11

Ytterligere strategiske relasjoner kan oppnås via deltagelse i hverandres styrer, i UoHsektoren
primært på fakultets-, eventuelt instituttnivå. Dette kan gi erfaringsoverføring
mellom sektorene, bedre dialog og bryte ned myter som er dannet.
Stram økonomi er generelt et hinder for å dele oppgaver, ta seg tid til å handle annerledes og
for å tenke langsiktig. Fullfinansiering av oppgavene i begge sektorer kan gi frihetsgrader til å
forberede og etablere samarbeid. Videre vil det kunne være en indirekte barriere for mer
forskning basert på samarbeid at økt forskningsproduksjon i UoH-sektoren ikke gir økning i
sektorens samlede RBO, bare en omfordeling innen sektoren.
Enkelte finansieringsordninger har som tilleggseffekt at de fremmer samarbeid. Eksempler på
dette er satsingen på SFF, SFI, FME mv hvor det er en forutsetning at mange partnere skal
delta. Dette gir ofte rom for deltakelse og samarbeid mellom de to sektorene. De nye
utlysningene av finansiering av forskningsinfrastruktur kan ha samme virkning.
I 2010- budsjettet har regjeringen satt av noen midler som skal støtte opp under ønsket om
omstilling i UoH-sektoren, herunder institusjonelt samarbeid (SAK – samarbeid,
arbeidsdeling og konsentrasjon). Behovet for samarbeid og omstilling rekker også ut over
UoH-sektoren og ordningen kunne på sikt utvides i omfang og nedslagsfelt til samarbeid og
omstilling mellom de to sektorene.
Utfordringer
- Manglende kjennskap til og respekt for ulike roller, rammebetingelser og økonomi i de
to sektorene vanskeliggjør konstruktivt samarbeid.
- Manglende vilje til å se potensial for samarbeid og løse eventuelle utfordringer.
- Evne og vilje til å lete etter vinn-vinn situasjoner.
- Stram økonomi generelt og manglende økonomiske insitamenter for UoH-sektoren til
mer forskning basert på samarbeid mellom sektorene
Forslag
- Opprette samarbeidsorgan.
- Etablere flere møteplasser mellom sektorene
- Opprette strategiske samarbeidsavtaler på tvers av sektorene der det er faglig naturlig.
- Invitere til deltagelse i hverandres styrer på tvers av de to sektorer.
- Øke graden av fullfinansiering av prosjekter
- Styrke finansieringsordninger som stimulerer til samarbeid mellom de to sektorene.
5.2 Prosjektsamarbeid
Spørreundersøkelsen viser at det er utstrakt prosjektsamarbeid mellom UoH-institusjoner og
forskningsinstitutter i Norge, men de to sektorene kan også være konkurrenter. Prosjektene
kan deles opp i bidragsprosjekter og oppdragsprosjekter, etter definisjonen av bidrags- og
oppdragsfinansiert aktivitet. (Se også vedlegg B.2.)
Sampublisering er en naturlig konsekvens av prosjektsamarbeid.
5.2.1 Bidragsprosjekter
Betydelige offentlige forskningsressurser kanaliseres gjennom Norges forskningsråd. I noen
program stilles det krav om samarbeid, for eksempel med næringslivet, mens samarbeid
mellom UoH-sektoren og instituttsektoren sjelden er et eksplisitt kriterium for tildeling.
12

Samarbeid vil likevel telle positivt der det gir en klar, faglig merverdi. Det ligger derfor et
potensial for økt gjennomslag for søknader som er resultat av samarbeid.
EUs forskningsprogrammer representerer den viktigste internasjonale finansieringskilden. I
EU-prosjekter er internasjonalt samarbeid på tvers av landegrenser et hovedkrav. Derfor er
samarbeid mellom de to sektorene mindre viktig i denne sammenheng. I nasjonal
sammenheng er det imidlertid mulig å legge inn insentiver for å styrke samarbeid mellom
institusjoner.
Norges forskningsråd bruker forskjellig nøkkel for å beregne kostnadene til bidragsprosjekter
i de to sektorene. UoH-institusjoner får en rundsumbevilgning til forskere beregnet etter
satsen for postdoktorstipend. Høyere avlønning må begrunnes særskilt. Indirekte kostnader
budsjetteres med et påslag på 25 % av det lønnsnivået det er søkt om. Beregninger ved UiO
viser at bidragsforskningsprosjekter i snitt finansierer 70 % av totalkostnadene.
For instituttsektor budsjetteres personalkostnader og indirekte kostnader under ett i form av
beregnede timesatser for FoU-medarbeidere. Beregningen tar utgangspunkt i nominell
årslønn, timesatsen kan være inntil 1.6 promille av nominell årslønn. For mange institutter
tilsier full kostnadsdekning en timesats på 1,8 – 2,2 promille av nominell årslønn.
Ingen av de to finansieringsmodellene gir full kostnadsdekning. Ulik kostnadsdekning kan
medføre vansker i samarbeidet ved at en sektor legger beslag på en større del av det felles
prosjektbudsjettet enn den andre Ulik kostnadsdekning gir også som resultat at den ene
sektoren utad kan fremstå som ”billigere” enn den andre. Dette kan medføre en kamp om
bidragsmidlene som medfører en utarming av sektorene ved at institusjonene må benytte mer
og mer av egne midler for å fullfinansiere prosjektene. Manglende kostnadsdekning kan
dessuten dempe motivasjonen for å invitere andre samarbeidsparter til å delta i
prosjektsøknader selv om det faglig sett kan styrke forskningen. Hver institusjon vil helst
beholde de allerede begrensede midlene selv.
I begge sektorer gir forskningsprosjekter fra Norges forskningsråd uttelling i henholdsvis
RBO (resultatbasert omfordeling) og basisfinansiering, men uttellingen er betydelig lavere i
instituttsektoren. Ved samarbeid mellom UoH-institusjoner og forskningsinstitutter om
bidragsprosjekter der et institutt har kontrakten med Forskningsrådet og universitet eller
høyskole er partner, vil begge få full uttelling i sine respektive finansieringssystem gitt at
instituttene er statlige organ. Midler som tilflyter UoH fra ikke-statlige aktører, skal i
utgangspunktet klassifiseres som inntekter fra oppdragsaktivitet og behandles på like linje
med annen oppdragsaktivitet. (Se også B.2.)
Utfordring
- Kostnadskalkylene i søknader er ikke brutt ned på de ulike budsjettpostene, det
vanskeliggjør forhandlinger om samarbeid i prosjektsøknader.
- Samarbeid mellom de to sektorene vektlegges i liten grad i Forskningsrådets
virksomhet.
- Manglende kostnadsdekning og ulike finansieringsmodeller gir liten stimulans til
samarbeid.
- UoH-sektor får ikke uttelling i sin RBO for bidragsmidler som kanaliseres med et
ikke-statlig institutt som kontraktspart.
13

Forslag
- Sørge for at prissettingen i prosjektsøknader er transparente og nedbrytbare i sine
enkelte elementer
- Arbeide for full kostnadsdekning og anvendelse av de samme satsene i søknader
- Oppfordre Forskningsrådet til i større grad å vurdere samarbeid som en føring ved
utforming av nye programmer og virkemidler når dette kan gi merverdi.
- Finne frem til en prosedyre som sikter at UoH-institusjonene får uttelling i
samarbeidsprosjekter også der ikke-statlige institutter er kontraktpart.
5.2.2 Oppdragsprosjekter
Oppdragsvirksomhet er et hovedgrunnlag for forskningsinstituttenes rolle i samfunnet, mens
dette for de fleste universiteter og høyskoler dreier seg om mellom 0 og 3 % av
totalbudsjettet. UoH-sektor og instituttsektor kan være samarbeidsparter, men også
konkurrenter.
Universiteter og høyskoler kritiseres ofte av forskningsinstituttene for ikke å ta seg fullt ut
betalt for oppdragsprosjekter slik som forskningsinstituttene må gjøre. Regelverket er
imidlertid tydelig: UoH-institusjoner har ikke anledning til å subsidiere oppdragsprosjekter.
Ansatte i UoH-sektoren kan også ta oppdrag som privatpersoner, dersom det ikke kommer i
konkurranse med arbeidsgiver, men i den store sammenhengen utgjør dette neppe særlig mye.
Like konkurransevilkår er særlig viktig for forskningsinstituttene. Lav basisfinansiering,
skatte- og momsplikt gjør forskningsinstituttene sårbare for konkurransevridninger. I praksis
vil en imidlertid alltid måtte regne med noen prisforskjeller, også mellom
forskningsinstitutter, for eksempel knyttet til ulike kostnader på husleie og lignende. Det er
derfor behov for mer tydelighet og transparens i beregningsgrunnlaget.
Retningslinjene for oppdrag er klare og like for begge sektorene, men institusjonenes roller,
oppgaver og finansiering er forskjellige. Ulikhetene mellom sektorene og manglende
kunnskap om den andre sektorens rammebetingelser kan være en medvirkende årsak til
påstander om ulike konkurransevilkår i de to sektorene.
Utfordring
- Sikre at prissetting av prosjekter skjer i henhold til reglementsfestede krav til
kostnadsdekning.
Forslag
- Understreke UoH-institusjonenes plikt til å beregne fullkost for eksterne oppdrag.
- Oppfordre til større transparens i beregningsgrunnlaget for alle parter.
5.3 Doktorgradsutdanning, postdoktor og forskerskoler
Forskerutdanning som doktorgradsutdanning og postdoktorordningen, er et ansvar og en rett
som ligger til gradsgivende UoH-institusjoner. Instituttsektoren bidrar også med sin
ekspertise, og ut fra sektorens omfang, forskningskompetanse og erfaring med prosjektarbeid
kan doktorgradsutdanningen innen enkelte områder dra fordel av et tettere samarbeid. Ifølge
St.meld.nr. 30 Klima for forskning skal derfor forskningsinstituttene få en mer formalisert
rolle i doktorgradsutdanningen. Det er imidlertid ikke beskrevet på hvilken måte det skal skje.
14

5.3.1 Doktorgradsutdanning
UoH-institusjonene er ansvarlige for kvaliteten på doktorgradsutdanningen, tilbyr
opplæringsdel, oppnevner veiledere og forestår bedømmelse. Når et forskningsinstitutt er
involvert, foregår selve forskningsarbeidet som oftest ved instituttet. Mange kandidater har
også en veileder fra instituttet, mens hovedveileder som hovedregel skal være tilsatt ved
gradsgivende institusjon. Samarbeid om doktorgradsutdanning med ekstern institusjon eller
finansieringskilde reguleres gjennom UoH-institusjonens forskrift og som regel gjennom et
sett av avtaler mellom partene, blant annet om arbeidsplass, arbeidsgiveransvar,
forskningsmiljø, veiledning, fordeling av kostnader, insentivmidler og eventuelle rettigheter.
Stipendiatstillingene er ikke fullfinansiert. Satsene har økt til kr. 825.000 per år for nye
stipendiater, men fortsatt må de gradsgivende institusjonene delfinansiere
doktorgradsutdanningen over grunnbudsjettet. Gradsgivende institusjoner får også en
engangssum for avlagt grad i sin RBO uavhengig av hvor kandidaten har vært ansatt. Dette er
ikke et fast beløp, men en omfordeling av inndradde midler fra institusjonenes budsjetter som
deles på det samlede antall avlagte doktorgrader. Det dekker ikke kostnadene med den
generelle driften av doktorgradsutdanningen ved institusjonene, men er et insentivvirkemiddel
og ikke ment å være fullfinansiering.
Doktorgradsarbeid ved forskningsinstitutter finansieres på ulike måter; de viktigste
finansieringskildene er prosjekter fra Forskningsrådet og gjennom oppdragsmidler. De totale
kostnader dekkes ofte ikke, og instituttene må da skyte inn interne midler. Basisbevilgningen
til forskningsinstituttene stimulerer instituttene til å ta i mot doktorgradsstipendiater, men den
økonomiske uttellingen er lav, ca 20.000 kr per kandidat. De vanskelige økonomiske
vilkårene kan virke som et hinder for instituttsektoren til å bidra mer i
doktorgradsutdanningen.
I forbindelse med kartlegging av reelle kostnader har spørsmål om differensierte satser
mellom fag vært diskutert. Det vil uansett være ønskelig at begge sektorene opererer med
transparente kostnadskalkyler for stipendiatstillinger.
Utfordring
- Utilstrekkelig finansiering av stipendiatstillinger
- Instituttsektorens rolle og oppfølgingsansvar er uavklart
Forslag
- Det bør gis bedre kostnadsdekningen for stipendiatstillinger
- For å sikre kvalitet og gjennomføring bør gradsgivende institusjoner og
forskningsinstitutter etablere, eventuelt gjennomgå rutiner for registrering og
oppfølging
- Partene bør avklare nærmere hvilken rolle instituttsektoren skal ha i
doktorgradsutdanningen
5.3.2 Nærings-ph.d.
Nærings-ph.d. er en relativt ny ordning der Forskningsrådet gir tilskudd tilsvarende halv
stipendiatlønn til bedrifter som ønsker å bidra til et doktorgradsarbeid som kan bidra til mer
forskningsfokus, gjerne for å viderekvalifisere en tilsatt. I tillegg til de to samarbeidspartene
er det i ordningen åpning for at forskningsinstitutter kan bidra med arbeidsplass og
veiledning, i tilfeller der bedriften mangler tilstrekkelig forskningsmiljø. Ordningen er et
prioritert tiltak fra Regjeringens side både i budsjettåret 2009 og 2010, og tildeling foretas
15

løpende. Forskningsinstituttene har i liten grad vært aktive bidragsytere i denne ordningen, og
de økonomiske forholdene er uklare. I tilfeller der kandidaten benytter et forskningsinstitutt,
er det rimelig at overheadkostnader betales av bedriften.
Utfordring
- Flere forskningsinstitutter bør inkluderes i nærings-ph.d.-prosjekter i samarbeid med
bedrifter som ikke selv har kapasitet eller miljø til å være vertskap for en
doktorgradskandidat.
Forslag
- Bedre informasjon til forskningsinstituttene om nærings-ph.d.-ordningen
- Avklare muligheten for honorering av instituttenes innsats
5.3.3 Postdoktorordningen
Postdoktorstillingen er en midlertidig stilling (2-4 år) for kvalifisering til førstestilling i
akademia og er forankret i forskrift med utgangspunkt i Lov om universiteter og høyskoler.
Ordningen omfatter veiledning og er innrettet mot de doktorgradsgivende institusjoner.
Forskningsinstituttene er i liten grad involvert i ordningen og har dessuten få anledninger til å
tilsette i midlertidige stillinger. Tilsvarende stillingsgruppe ansettes i fast stilling ved
instituttene.
5.3.4 Forskerskoler
Forskningsrådet etablerte i 2008 en ordning med nasjonale forskerskoler, som foreløpig har
vært utlyst én gang. Nasjonale forskerskoler skal være organisert i nettverk mellom
institusjoner med doktorgradsgivende institusjon som vertsinstitusjon. Forskningsinstitutter
har anledning til å inngå i slike forskerskoler. I St.meld.nr.30 Klima for forskning signaliserer
regjeringen at den ønsker å satse videre på nasjonale forskerskoler, men det er foreløpig uvisst
på hvilken måte det vil skje.
Utfordring
- Involvere og gjøre bedre bruk av forskningsinstituttenes kompetanse
- Usikkerhet om hvorvidt og evt. på hvilken måte ordningen vil videreføres
Forslag:
- Informere bedre om muligheten nasjonale nettverksforskerskoler gir for
instituttsektoren
- Tydeliggjøre ved Forskningsrådets neste utlysning forskningsinstituttenes muligheter
for å inngå som partner i nettverksforskerskole
5.4 Mobilitet og personalutveksling
Norske forskere er generelt lite mobile, både nasjonalt og internasjonalt. Det er også lite
mobilitet mellom sektorer, dvs. mellom akademia, forskningsinstitutt og næringsliv og
forvaltning. Økt mobilitet har lenge vært et politisk mål. En årsak til liten mobilitet mellom
grunnforskning og innovasjon/utvikling, er de ulike aktørenes kvalifiseringskrav som for
eksempel kan medføre at personer fra forskningsinstituttene med lang praktisk erfaring ikke
når opp i konkurransen om vitenskapelig stilling på grunn av manglende vitenskapelig
produksjon.
EUs Steering Group for Human Resources Management (SGHRM) har nedsatt en
arbeidsgruppe som skal foreslå hvordan forskerkompetanse på ulike nivå kan beskrives.
16

Bakgrunnen er nettopp behovet for å forenkle kommunikasjonen mellom sektorer og land mht
nivå og innhold.
På den annen side har UoH-institusjoner og forskningsinstituttene lange tradisjoner for å
bruke II-stillinger og delte stillinger, selv om omfanget ikke er særlig stort. En II-stilling
utgjør vanligvis 20 % av full stilling og kommer i de fleste tilfeller i tillegg til full stilling.
Gjennom denne ordningen kan institusjonene supplere sin kunnskap. UoH-sektoren får
utvidet sin undervisnings- og veiledningskapasitet og får tilgang til mer tverrfaglig orientert
kunnskap, mens forskningsinstituttene får tilgang til grunnforskningsmiljøer. Ved å delta i
undervisning og veiledning av studenter/kandidater på ulike nivå og bedrer
forskningsinstituttene sine muligheter til å rekruttere både mastergradsstudenter og
stipendiater.
Bruken av II-stillinger kan med fordel bli større. I tillegg til den konkrete utveksling av
kompetanse som finner sted, er dette viktig nettverksbygging som kan gi økt samarbeid også
på andre områder. I 2007 ble det utført 50 årsverk i bistillinger av forskere ansatt ved
instituttene i UoH-sektoren, mens det ble utført nesten 90 årsverk av UoH-ansatte ved
instituttene (Indikatorrapporten 2009). Det tilsvarer henholdsvis 250 og 450 personer i 20 %
stilling. I instituttsektoren gir II-stillinger en viss uttelling i basisfinansieringen, noe som ikke
er tilfelle i UoH-sektoren.
Utfordring
- Ulike kvalifiseringskrav i de to sektorene
- Liten vilje til å prioritere II-stillinger
Forslag
- Ta ansvar for å skape større forståelse og oppmerksomhet i de to sektorene i forhold til
verdien av å bruke flere II-stillinger
5.5 Infrastruktur, vitenskapelig utstyr og databaser
Samarbeid mellom UoH-sektoren og instituttsektoren om infrastruktur og vitenskapelig utstyr
kan omfatte alt fra tilgang til vitenskapelige databaser og samlinger via laboratorier til tungt
eksperimentelt utstyr. Spørreundersøkelsen viser at det er et visst samarbeid både innen og
mellom de to sektorene. Samarbeid om infrastruktur og vitenskapelig utstyr gir muligheter for
investeringer som institusjonene hver for seg ikke har økonomi til, og det bidrar til bedre
utnytting av kostbare investeringer. Med økt behov for tungt og kostbart utstyr blir tilgang og
effektiv utnyttelse stadig viktigere. På den annen side er det tilfeller hvor samarbeid av
forskjellige grunner ikke er praktisk gjennomførbart.
I Forskningsrådets siste tildeling av midler til forskningsinfrastruktur var arbeidsdeling og
koordinering av norsk forskning, nasjonale og internasjonale nettverk samt tilgjengelighet for
relevante miljøer kriterier for søknadsvurderingene. Dette er et tiltak som fremmer samarbeid
mellom de to sektorene.
Når det gjelder åpenhet og tilgjengeliggjøring av forskningsdata, viser en kartlegging foretatt
av Forskningsrådet i 2008 at institusjonene har kommet ulikt langt. Dette kan til en viss grad
henge sammen med manglende kostnadsdekning for tilrettelegging og vedlikehold for bruk av
lange dataserier.
17

Utfordring
- Bedre utnytting av infrastruktur og vitenskapelig utstyr
- Lite deling av forskningsdata mellom institusjonene
Forslag
- Forskningsrådet bør fortsatt vurdere samarbeid som føring ved utlysning av midler til
infrastruktur
- Institusjonene bør følge pålegg om å legge til rette for åpen tilgang til forskningsdata,
jf. OECDs retningslinjer
5.6 Vitenskapelig publisering
Som en følge av prosjektsamarbeidet er det en betydelig grad av sampublisering mellom
forskere i de to sektorene. Dette er et godt eksempel på et fungerende samarbeid. I
instituttsektorens beregning av basisbevilgning belønnes sampublisering med tilleggspoeng.
Dette skjer ikke i UoH-sektorens RBO.
Ved innføringen av nytt system for tildeling av grunnfinansiering av forskningsinstituttene fra
budsjettåret 2009 har tildelingen vært basert på UHRs publikasjonslister for nivå 1 og 2. I den
forbindelse har det vært fremmet forslag om at forskningsinstituttene fra 2010 skal være
representert i UHRs publiseringsutvalg, som blant annet godkjenner publiseringskanaler til
nivå 2. Det vil kunne fremme samarbeid mellom de to sektorene.
Ved samarbeid om doktorgradsutdanning er det ikke sammenfallende oppfatning av om
gradsgivende institusjon skal være en av forfatteradressene for ph.d.-kandidatene på arbeid
som i sin helhet er utført ved et institutt og instituttet er arbeidsgiver.Det er enighet om at
instituttet skal være (en av) forfatteradresse(ene) i slike tilfeller.
Argumentet for at gradsgivende institusjons adresse skal påføres, er at denne er ansvarlig for
opplæringen, har det overordnede faglige ansvaret gjennom veileder eller biveileder og
tildeler doktorgraden.
Motsatt kan det argumenteres for at stipendiatens tilknytning først og fremst er der han/hun er
ansatt og at hoveddelen av avhandlingsarbeidet er gjennomført i det faglige miljøet ved
instituttet. Dette miljøet deltar også ofte i veiledningen enten som hoved- eller biveileder.
Når arbeidet i sin helhet er utført ved et forskningsinstitutt, kan det være rimelig å benytte
instituttets adresse.
Ved annet publiseringssamarbeid mellom flere forfattere gjelder for øvrig alminnelige
retningslinjer for adressering.
Utfordring
- Ulik uttelling i UoH-sektorens RBO og instituttsektorens basisbevilgning for
sampublisering
- Ulik oppfatning av adressering av doktorgradsstipendiaters vitenskapelige
publikasjoner
Forslag
- Innføre tilleggspoeng for sampublisering også i UoH-sektorens RBO
- Det bør nedsettes en arbeidsgruppe for å utrede retningslinjer for adressering av
instituttansatte doktorgradsstipendiaters publikasjoner
18

6 Anbefalinger
6.1 Prinsipper
Samarbeid må tilpasses fagmiljøenes og institusjonenes individuelle behov. Med dette som
utgangspunkt bør det legges bedre til rette for samarbeid der dette vil kunne gi en merverdi.
Samtidig må utgangspunktet være rammebetingelser som gir fullfinansiering av de oppgaver
som utføres og en fordeling av inntekter til de parter som utfører oppgavene.
Følgende prinsipper bør legges til grunn for samarbeid og arbeidsdeling:
• Utgangspunktet for alt samarbeid må være å oppnå merverdi.
• Samarbeidet må bygge på kvalitet, langsiktighet, diversitet og
samfunnsrelevans.
• En viss grad av konkurranse og overlapping av kompetanse og virksomhet er
nødvendig for et dynamisk system.
• Konkurranse mellom institusjoner skal være basert på innhold og kvalitet, ikke
ulike økonomiske vilkår.
• Samarbeid må ta utgangspunkt i gjensidig tillit og respekt for institusjonenes
ulike roller og rammebetingelser.
• Samarbeid bør være forankret i institusjonenes strategi.
• Samarbeid sikres ved klare og transparente avtaler.
• Åpen tilgang og transparens bør tilstrebes for infrastruktur, datamateriale og
forskningsresultater med mindre særskilte grunner taler for noe annet.
• Frivillighet må ligge til grunn for valg av samarbeidsrelasjon og -modell.
6.2 Tiltak i forhold til UoH- og instituttsektoren
Universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter bør:
1. Etablere et ”samarbeidsråd” med representanter fra begge sektorene som følger
utviklingen og foreslår løsninger når hindringer for samarbeid oppstår.
2. Etablere flere møteplasser mellom sektorene.
3. Invitere til deltagelse i hverandres styrer på tvers av de to sektorene.
4. Inngå strategiske samarbeidsavtaler på tvers av sektorene der det er faglig
naturlig.
5. Utfordre seg selv til å få til et bedre samspill innenfor eksisterende
rammebetingelser.
6. Avklare instituttenes rolle i doktorgradsutdanningen.
7. Tilstrebe rettferdig konkurranse ved å beregne og benytte prising som omfatter
samtlige reelle kostnader og eliminerer kryssubsidiering.
8. Skape større forståelse og oppmerksomhet rundt verdien av å bruke flere II-er
stillinger.
9. Avklare instituttansatte doktorgradsstipendiaters forfatteradresse.
10. Institusjonene oppfordres til å gi åpen adgang til forskningsdata i henhold til
OECDs retningslinjer for å legge til rette for bedre utnyttelse av dataene.
19

6.3 Tiltak i forhold til Norges forskningsråd
Norges forskningsråd bør:
11. Stimulere til tverrsektorielt samarbeid
12. I større grad vurdere samarbeid som en føring ved utforming av nye
programmer og virkemidler når dette kan gi merverdi
13. Prioritere nye utlysninger av sentre og forskningsinfrastruktur som fremmer
tverrsektorielt samarbeid
14. Bedre informasjonen om instituttsektorens mulighet til å delta i nærings-ph.d.prosjekter
og nasjonale nettverksforskerskoler.
6.4 Tiltak i forhold til departement og politisk nivå
Norske myndigheter bør:
15. Fullfinansiere samarbeidsprosjekter.
16. Øke basisfinansieringen/RBO slik at frihetsgradene for å forberede og etablere
samarbeid og dele oppgaver bedres.
17. Styrke og utvide SAK ordningen slik at den også kan gjelde frivillig
samordning mellom UoH-sektoren og instituttsektoren.
18. La sampublisering gi tilsvarende tilleggspoeng i UoH-sektorens RBO som i
forskningsinstituttenes basisbevilgning.
19. Komme frem til en prosedyre som sikrer at UoH-institusjonene får uttelling i
RBO i prosjekter finansiert av Forskningsrådet også der hvor kontrakten går
gjennom en privat samarbeidspart.
20

Vedlegg A Beskrivelse av de to sektorene
A.1 Organisering
Den statlige universitets- og høgskolesektoren består av 7 universiteter, 9 vitenskapelige
høgskoler, hvorav 3 private, 27 akkrediterte høgskoler, hvorav 4 private og 2 kunsthøgskoler.
I tillegg finnes ca. 15 private høgskoler som mottar statstilskudd, men som ikke er
institusjonsakkreditert.
Universiteter og høgskoler er vanligvis organisert internt etter fagområder. Universitetene er
tradisjonelt disiplinbasert, mens høgskolene ofte er organisert ut fra profesjonsutdanningene
som tilbys og har flerfaglig forskningsfokus. Med høgskolereformen og ny UoH-lov i 2005 er
det nå aksept for at forskning skal være en del av høgskolenes ordinære oppgaver. De fleste
høgskolene har de senere årene utviklet en betydelig forskningsvirksomhet, og de norske
høgskolene er nå blant de mest FoU intensive i Europa (Kyvik, i Indikatorrapporten 2009). I
tillegg har de fleste høgskolene i Norge sterke tilknytningspunkter til og er til dels
samlokalisert med et regionalt forskningsinstitutt.
Mange institusjoner har også etablert en randsone. Randsoneenhetene er gjerne tverrfaglige,
og mange er opprettet for en tidsavgrenset periode og utgjør en mellomting mellom UoHinstitusjon
og forskningsinstitutt. Randsoneenhetene har en mer selvstendig stilling mht.
styrerepresentasjon og budsjetter, og de har en høyere andel ekstern finansiering enn
institusjonen som helhet.
Det pågår store endringer i universitets- og høgskolesektoren. Universitetet i Stavanger,
Universitetet i Agder og UMB har fått status som universiteter, og Høgskolen i Molde og de
to private høgskolene Handelshøyskolen BI og Menighetsfakultetet har fått status som
vitenskapelige høgskoler. Endringene er blant annet resultatet av økt satsing på forskning ved
disse institusjonene.
I NOU 2008:2 påpekte Stjernøutvalget svakheter i strukturen for høyere utdanning. Som følge
av gjeldende kriterier for akkreditering til universitet var det i 2008 blitt opprettet 16 nye
doktorgradsutdanninger i de daværende høgskolene. Med denne utviklingen brytes
arbeidsdelingen mellom universiteter og høyskoler ned, og forskningsressursene spres på flere
forskningsmiljøer. Stjernøutvalgets forslag om sammenslåing av universiteter og høgskoler til
landsdelsuniversiteter ble ikke tatt til følge. På initiativ fra sektoren selv endrer likevel
landskapet seg raskt gjennom institusjonssammenslåinger og alliansebygging (se vedlegg A4
– A5).
Den norske instituttsektoren er heterogen med tanke på faglig kompetanse, størrelse og
markeder. Instituttene er en integrert del av det norske FoU-systemet og er økonomisk,
organisatorisk og administrativt selvstendige enheter. Det er ulike organisasjonsformer i
instituttsektoren, men de fleste forskningsinstitutter er organisert som ideelle stiftelser eller
aksjeselskap. Instituttene har ulike roller og rammevilkår, og er bygget opp med andre formål,
funksjoner og handlingsmuligheter enn UoH-sektoren.
Vel fire femdeler av forskningen i instituttsektoren i 2007 fant sted ved forskningsinstitutter
definert som institusjoner underlagt Retningslinjer for statlig finansiering av
forskningsinstitutter, såkalte nøkkeltallinstitutter. Dette er institutter som har forskning som
primæroppgave. Ved utgangen av 2009 besto gruppen av i alt 47 institutter. Sektoren omfatter
også om lag 40 andre enheter, ofte kalt institusjoner med FoU. Disse har hovedsakelig
21

forvaltningsrettede oppgaver eller andre primæroppgaver, men der FoU likevel kan utgjøre en
del av virksomheten.
Nøkkeltallinstituttene kan deles i fem grupper: de teknisk-industrielle instituttene er den klart
største instituttgruppen med ca 40 % av FoU-utgiftene i sektoren i 2007. Teknisk-industrielle
institutter i SINTEF-konsernet utgjorde halvparten av dette.
Primærnæringsinstituttene er den nest største gruppen, mens de samfunnsvitenskapelige og
regionale instituttene til sammen utgjør ca 10 % av norsk instituttsektor. Miljøinstituttene
hadde knapt 8 % av instituttsektorens FoU i 2007.
I vedlegg C følger en oversikt over instituttene som inngår i instituttsektoren.
Det er store forskjeller mellom instituttgruppene når det gjelder omfang og fordeling av
inntektene i grunnbevilgning, strategiske instituttprogrammer, oppdragsinntekter og andre
generelle midler. Sektorprinsippet i norsk instituttsektor innebærer at det er ulike
sektordepartementer som er ansvarlig for forskjellige institutter og instituttgrupper.
Eksempelvis er Fiskeri- og kystdepartementet (FKD) og Landbruks- og matdepartementet
(LMD) sektordepartement for primærnæringsinstituttene, Miljøverndepartementet (MD) er
sektordepartement for miljøinstituttene, mens Nærings- og handelsdepartementet (NHD) er
sektordepartement for de teknisk-industrielle og mange samfunnsvitenskapelige og regionale
institutter. Til forskjell fra UoH-sektoren, som er samlet under ett departement,
Kunnskapsdepartementet (KD), er ansvaret for instituttsektoren spredd på mange
departementer.
Relasjonen mellom de ulike høyere utdanningsinstitusjonene og forskningsinstituttene
varierer mellom regioner og institusjoner. Et sentralt utviklingstrekk ved instituttpolitikken fra
1980-årene er organisatorisk fristilling fra staten og reduserte basisbevilgninger, spesielt for
de teknisk-industrielle instituttene (St.m.nr.20 Vilje til forskning (2004-2005)).
Instituttgjennomgangen som ble gjort i forbindelse med stortingsmeldingen viste til at
instituttene i hovedsak oppfylte sine oppgaver på en tilfredsstillende måte. Forskningsrådet
har likevel hevdet at sektoren samlet sett ikke har tilstrekkelig konkurransekraft, og at evnen
til mer langsiktig kompetanseutvikling er svekket.
I raskt tempo skjer det nå også i denne sektoren en utvikling i form av sammenslåinger,
konsolidering og etablering av nye samarbeidsrelasjoner. Instituttsektoren etablerte i 2008 en
felles paraplyorganisasjon, Forskningsinstituttenes Fellesarena, FFA. Alle
forskningsinstitutter som inngår i ordningen med statlig basisfinansiering per 1. januar 2009
er medlem av FFA.
A.2 Samarbeid mellom de to sektorene
Forskere samarbeider med omgivelsene på ulike måter og med varierende intensitet. Styrket
samarbeid mellom forskningsinstituttene og universiteter og høgskoler har de senere årene
vært et politisk mål. I Norge har vi bygget opp en kunnskapsinfrastruktur gjennom
universiteter, høgskoler og institutter som forutsetter at kompetanse overføres gjennom
samarbeid og samhandling. Tettere samarbeid har også skjedd dels ved at institutter har blitt
tettere organisatorisk integrert med universiteter og høgskoler, dels ved tettere samarbeid om
forskningsprosjekter. (Indikatorrapporten 2007). Samarbeid og interaksjon kan ha svært ulik
karakter. De mest vanlige områdene for samarbeid er prosjektsamarbeid, felles søknader om
bidragsmidler (Forskningsrådet, EU), doktorgradsutdanning, personalutveksling (II-stillinger)
samt investering og bruk av kostbart vitenskapelig utstyr og infrastruktur.
22

A.3 Samarbeidsmodeller – noen eksempler
UoH-institusjonene og forskningsinstituttene kan ha ulike former for samarbeid.
Nedenfor følger eksempler på ulike samarbeidsmodeller.
Symbiosemodellen (eks NTNU-SINTEF)
Samarbeidet er basert på gjensidig respekt, forståelse og utnyttelse av ulikhetene mellom
institusjonene. NTNU har sin kjernevirksomhet i undervisning, grunnforskning og strategisk
forskning, tildeler grader og har ansvar for innhold og kvalitet i utdanningen. SINTEF har
gjennom oppdragsvirksomhet sin kjernevirksomhet i strategisk og anvendt forskning og
utvikling. Partene skal legge til rette for at deres ansatte kan delta i arbeidsoppgaver hos
hverandre og samarbeide om rekruttering og finansiering av doktorgradsutdanning.
Det faglige samarbeidet skjer som hovedregel på grunnlag av lokale avtaler inngått innenfor
rammen av den institusjonelle avtalen. Et virkemiddel, som partene benytter for å formalisere
samarbeidet på faggruppenivå, er etablering av såkalte Gemini-sentre (se under). I tillegg er
det inngått overordnede avtaler og en felles overordnet strategiplan på institusjonsnivå. Det er
regelmessige felles ledermøter på institusjonsnivå som koordinerer felles initiativ og følger
opp samarbeidet.
Regionalt institutt - høgskolesamarbeid, eksempel Møreforsking og høgskolene i Molde,
Volda og Ålesund
Tre høgskoler er deleiere i ett regionalt forskningsinstitutt, og samarbeidsavtaler utgjør ramme
og gir retning for samarbeidet. Disse må følges opp med lokale avtaler for det operative
samarbeidet. Et eksempel kan være den lokale avtalen mellom HiM og MF som skal:
- Fremme utvikling av et felles faglig og vitenskapelig miljø
- Utvikle undervisning og forskning med høy kvalitet og relevans for næringsliv,
offentlig forvaltning og samfunnslivet ellers
- Utnytte institusjonenes felles ressurser for forskning på best mulig måte
Multisamarbeidsmodell
Både bidrags- og oppdragsprosjekter krever i en del tilfelle en forskningsinnsats som går
utover hva én part kan utføre, både med hensyn til fagkompetanse og kapasitet. Dette
reguleres som oftest med kontrakter eller intensjonsavtaler (MoU) mellom de berørte parter,
tilpasset den enkelte samarbeidende institusjon og det enkelte prosjekt. Partene har ikke en
hovedsamarbeidspart, men flere samarbeidsparter med tilhørende avtaler på avgrensede
områder. Modellen er dynamisk ved at spekteret av samarbeidspartnere endres løpende. I
instituttsektoren kan et enkelt institutt ofte ha flere tiltalls avtaler selv om bare et mindre antall
er i aktiv bruk til en hver tid.
Allianser
Et eksempel på en samarbeidsallianse kan være Matalliansen, et samarbeid mellom UMB,
NVH og Veterinærinstituttet og Møre-alliansen (Møreforsking og de tre samarbeidende
høgskolene), hvis mål er å vurdere nærmere binding og tettere samarbeid mellom høyere
utdannings- og forskningsinstitusjoner i Norge, jf. SAK (ennå i startfasen).
Felles forskningssentre – eks. Gemini-sentre
En særskilt samarbeidsmodell er Gemini-sentrene, utviklet ved NTNU/SINTEF, og som
planlegges tatt i bruk bl.a. ved UiB/UNI Research. Et Gemini-senter innebærer et strategisk
og operativt samarbeid mellom UoH-sektoren og forskningsinstituttene om undervisning,
forskning og drift av laboratorier innenfor et avgrenset område. Formålet er å bygge et robust
fagmiljø med høy internasjonal kvalitet. Dette skal realiseres gjennom felles strategiprosess
23

og et tett arbeidsfellesskap der det tas hensyn til partenes ulike roller i samfunnet.
Samarbeidet stadfestes i en kontrakt der det klart fremgår hvilke av samarbeidspartene som er
kontraktspart i forhold til oppdragsgiver/bidragsyter. Partene dekker hver for seg alle
kostnader knyttet til sin virksomhet. Regler for håndtering av eierskap til og beskyttelse av
prosjektbakgrunn, herunder intellektuelle rettigheter og prosjektresultater og ansattes mulige
rettighetsposisjoner skal fastsettes i egen avtale mellom partene.
SFF og SFI
Dette er to ordninger under Norges forskningsråd.
SFF- ordningen skal stimulere norske forskningsmiljøer til å etablere sentre viet langsiktig,
grunnleggende forskning på høyt internasjonalt nivå for å heve kvaliteten på norsk forskning.
Formålet med SFF-ordningen er å etablere tidsbegrensede forskningssentre kjennetegnet ved
konsentrert, fokusert og langsiktig forskningsinnsats på høyt internasjonalt nivå; forskerutdanning
inngår som en sentral del. Kriteriet for utvelgelse av sentrene er vitenskapelig kvalitet. Et ”senter
for fremragende forskning” er knyttet til en forskningsinstitusjon som står ansvarlig for
virksomheten. Vertsinstitusjoner for SFF kan være universiteter, høyskoler og
forskningsinstitutter som har forutsetninger for å realisere ordningen.
SFI-ordningen hadde første utlysning i 2006. Ordningen er opprettet for å skape tett samspill
mellom fremstående forskningsmiljøer og partnere fra innovativt næringsliv og innovative
offentlige foretak. Ordningen skal fremme utvikling av næringsrettede forskningsmiljøer
i forskningsfronten og stimulere bedrifter til økt satsing på langsiktig grunnleggende forskning
som kan legge grunnlag for fremtidig innovasjon og verdiskaping. SFI-ene skal stimulere til
forskerutdanning på områder som er viktig for næringslivet og til forskningsbasert kunnskaps- og
teknologioverføring. De skal være organisert med sterk faglig ledelse, felles forskningsplan og et
styre hvor brukerinteressene har flertallet. Universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter, en FoUaktiv
bedrift og et forskningsaktivt offentlig tjenesteytende foretak kan være vertsinstitusjoner, og
det er en forutsetning at bedriftspartnerne deltar aktivt. Andre samarbeidspartnere kan være
offentlige foretak og andre forskningsinstitusjoner. SFI-ene skal være internasjonalt orientert.
24

Vedlegg B Finansiering
B.1 Finansiering av forskning i Norge
Figur 1 under viser kanaliseringen av offentlige FoU-bevilgninger i Norge i 2007. Vi ser at
Forskningsrådet finansierer omtrent like mye FoU i UoH- og instituttsektoren. Ca. halvparten
av instituttsektorens bevilgning er basisbevilgningen fra Forskningsrådet.
Figur 1 Kanalisering av offentlige FoU-bevilgninger i 2007.
Kilde: NIFU STEP/Kunnskapsdepartementet
To tredjedeler (63 % i 2007) av FoU-utgiftene ved universiteter og høgskoler finansieres over
grunnbudsjettet, som bevilges direkte til den enkelte institusjon over statsbudsjettet gjennom
Kunnskapsdepartementet. De ulike lærestedene har ulik finansieringsprofil. De statlige
høgskolene har høyest andel grunnbudsjettfinansiering med 79 % i 2007, mens denne andelen
var på 62 % ved universitetene (Indikatorrapporten 2009). FoU-midlene over grunnbudsjettet
er ikke øremerket. Selv om departementets finansieringssystem delvis fokuserer spesifikt på
sektorens hovedmål – utdanning, forskning og formidling – råder den enkelte institusjon selv
over sine samlede budsjetter.
Det meste av virksomheten ved forskningsinstituttene finansieres av oppdragsinntekter og
andre eksterne inntekter. Basisbevilgningen utgjør i dag 11 % av forskningsinstituttenes
samlede inntekter.
FoU finansiert av næringslivet og offentlig finansiert FoU utgjorde i 2007 omtrent like mye
hver av den totale norske forskningsinnsatsen. Av næringslivets forskningsfinansiering på om
lag 16 milliarder ble ca 85 % brukt av næringslivet selv, ca 11 % (1 755 mill) av
instituttsektoren og knapt 3 % (472 millioner) gikk til universitets- og høgskolesektoren.
25

B.2 Finansieringssystemet for universiteter og høyskoler
For generell omtale av finansieringssystemet for UoH-institusjonene, se pkt 4.2.1 i
hoveddokumentet.
Vilkår for oppdrag og bidrag
I henhold til regelverk for oppdrags- og bidragsforskning er det i prinsippet like vilkår mellom
sektorene. En problemstilling som bla. står omtalt i St.meld.nr.20 (2004-2005) (s..184) er
påstander om konkurransemessige problemer knyttet til finansiering av eksterne oppdrag ved
universiteter og høyskoler. Meldingen viser til rundskriv F-35-02, som blant annet fastsetter at
eksterne oppdragsgivere skal dekke alle direkte og indirekte kostnader som oppdraget fører
med seg.
KD har oppdatert F-35-02 og erstattet det med F 20-07 som har virkning fra 1.1.2008. Det nye
reglementet er tydelig på at UoH ikke kan delfinansiere oppdragsforskning.
I F 20-07 heter det:
a. All bidrags- og oppdragsfinansiert aktivitet skal organiseres som prosjekter, og det
skal utarbeides egne avtaler, periodiserte budsjett og regnskap for disse. Budsjett og
regnskap skal vise alle direkte og indirekte kostnader, og ellers ta høyde for oppdrags-
og/eller bidragsyters spesifikke krav til budsjettering og regnskapsførsel. Kravene om
avtaleinngåelse vil ikke gjelde midler stilt til rådighet som ren bevilgning eller gave,
men institusjonen må likevel kunne redegjøre for bruken av disse midlene.
b. For oppdragsfinansiert aktivitet skal oppdragsgiver dekke alle direkte og indirekte
kostnader som oppdraget fører med seg, og institusjonen skal kunne dokumentere
dette.
Dette innebærer at UoH ikke kan delfinansiere oppdragsprosjekt. Konkurransesituasjonen i
forhold til næringslivet mellom UoH-institusjoner og forskningsinstitutter er følgelig
noenlunde lik.
For bidragsfinansiert aktivitet (Forskningsråd, EU med mer) skal institusjonen søke å avklare
alle direkte og indirekte kostnader som prosjektet fører med seg. Dersom institusjonen skal
delfinansiere bidragsfinansiert aktivitet, skal institusjonen vurdere om prosjektet har slik
faglig interesse at det tilsier delfinansiering, samt vurdere kostnadene ved dette. Institusjonens
vurderinger skal dokumenteres.
Ved samarbeidsprosjekter gjelder følgende: ”Midler som kommer fra NFR via andre statlige
aktører, skal klassifiseres som bevilgning (inntekt med utsatt motytelse) og presenteres som
tildeling fra NFR, mens midler som kommer fra ikke-statlige aktører skal klassifiseres som
oppdragsinntekt og behandles på linje med annen oppdragsvirksomhet.” (Utdrag av brev fra
KD til statlige universiteter og høyskoler og Senter for internasjonalisering av høyere
utdanning av 8.08.2007 om Økonomirapportering i 2007)
B 3 Finansiering av forskningsinstitutter
For generell omtale av finansieringssystemet for forskningsinstituttene, se pkt 4.2.1 i
hoveddokumentet.
26

Moms
I 2001 ble det innført moms på oppdragsforskning. Det er imidlertid unntak for undervisning,
veiledning og bidrag. Bidragsforskning er eksternt finansierte prosjekter der oppdragsgiver
ikke krever gjenytelser. De fleste forskningsrådsprosjekter og prosjekter finansiert av EUs
rammeprogrammer er av denne typen. Men det kreves at partneren som utfører arbeidet er
eksplisitt nevnt i deltager i kontrakten mellom oppdragsgiver og prosjektansvarlig. Dersom en
prosjektpartner kommer inn i prosjektet på et senere tidspunkt, må det faktureres med moms
mellom partnerne. Dette gir tilsvarende reduksjon i FoU-aktiviteten. Moms kan derfor ses på
som en hindring for samarbeid mellom forskningsinstitusjoner. Forskningsinstituttene vil i
stor grad trekke fra utgående moms, mens universitetene og høgskolene gjør dette
forholdsmessig.
Også offentlige og næringslivspartnere i sentre, som sentre for forskningsdrevet innovasjon,
må betale moms for kontantbidrag til sentrene, selv om det er langsiktig forskning og uten at
det nødvendigvis er avtalt gjenytelser. Mange av disse partnerne kan ikke trekke fra
inngående moms, og deltagelse i sentre blir dermed vesentlig dyrere.
Skatt
En økende andel av forskningsinstituttene er pålagt inntektsskatt. Det ble innført fritak for
formueskatt for forskningsinstitutter med offentlig basisbevilgning fra 2009. Instituttene har
presset på for å få en politisk avklaring. Alternativet ville være at hvert ligningskontor skal
gjøre en individuell vurdering av aktiviteten i instituttene i sitt område i henhold til
skatteloven. Instituttene er avhengig av et økonomisk overskudd for å vedlikeholde
egenkapitalen, være økonomisk selvstendige og for å kunne gjøre større investeringer i bygg
og utstyr.
Foreløpig er det meget få institutter som har betalt skatt fordi de har hatt et fremførbart
underskudd. Skatteplikten kan medføre en holdningsendring hos instituttene. Mange
institutter har hittil skilt ut kommersiell aktivitet i egne forretningsenheter som betaler skatt.
Hvis kravet om skatt for instituttene opprettholdes, vil det være mindre aktuelt å skille ut
kommersiell aktivitet i egne forretningsenheter. Skatteplikt vil dermed på sikt medføre en
utvanning av skillet mellom forskningsinstitutter og konsulentselskaper og andre private
aktører.
27

Vedlegg C Oversikt over forskningsinstitusjonene
1. Forskningsinstitutter med basisbevilgning
Miljøinstitutt
CICERO Senter for klimaforsking stiftelse
Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) stiftelse
Norsk institutt for kulturminneforsking (NIKU) stiftelse
Norsk institutt for luftforskning (NILU) stiftelse
Norsk institutt for naturforskning (NINA) stiftelse
Norsk institutt for vannforskning (NIVA) stiftelse
Transportøkonomisk institutt (TØI) stiftelse
Primærnæringsinstitutt
Bioforsk forvaltningsorgan
Nofima
Norsk institutt for landbruksøkonomisk forsking
aksjeselskap
(NILF)
Norsk institutt for skog og landskap (Skog og
forvaltningsorgan
landskap)
28
forvaltningsorgan
Norsk senter for bygdeforskning (Bygdeforsk) stiftelse
SINTEF Fiskeri og havbruk AS aksjeselskap
Veterinærinstituttet (VI) forvaltningsorgan
Samfunnsfaglige institutt
a) Nasjonale
Arbeidsforskningsinstituttet AS (AFI) aksjeselskap
Forskningsstiftelsen Fafo stiftelse
Fridtjof Nansens institutt (FNI) stiftelse
Institutt for fredsforskning (PRIO) stiftelse
Institutt for samfunnsforskning (ISF)
Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd
stiftelse
og aldring (NOVA)
Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning
forvaltningsorgan
og utdanning (NIFU STEP)
stiftelse
Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) forvaltningsorgan
Samfunns- og næringslivsforskning AS (SNF) aksjeselskap
SINTEF Teknologi og samfunn del av SINTEF
stiftelse
Chr. Michelsens Institutt (CMI) aksjeselskap
b) Regionale
Agderforskning AS
IRIS (International Research Institute of
aksjeselskap
Stavanger)
aksjeselskap
Møreforsking AS aksjeselskap
Nordlandsforskning AS aksjeselskap
Norut Alta – Áltá aksjeselskap
Telemarksforskning Bø stiftelse

Telemarksforsking Notodden stiftelse
Trøndelag Forskning og Utvikling (TFoU) aksjeselskap
Vestlandsforsking stiftelse
Østfoldforskning AS aksjeselskap
Østlandsforskning stiftelse
Teknisk-industrielle institutter
Christian Michelsen Research AS (CMR) aksjeselskap
Institutt for energiteknikk (IFE)
International Research Institute of Stavanger (IRIS
stiftelse
Teknologi)
29
aksjeselskap
Norges Geotekniske Institutt (NGI) stiftelse
NORSAR (tidligere Norwegian Seismic Array)
Norsk Marinteknisk Forskningsinstitutt AS
stiftelse
(MARINTEK)
aksjeselskap
Norsk Regnesentral stiftelse
Norut Narvik aksjeselskap
Norut Tromsø aksjeselskap
SINTEF Energiforskning AS aksjeselskap
SINTEF, Stiftelse stiftelse
SINTEF Petroleumsforskning AS
Telemark Teknisk-industrielle utviklingssenter
aksjeselskap
(TELTEK)
stiftelse
2. Forskningsinstitutter godkjent for
basisbevilgning
NTNU Samfunn aksjeselskap
Rokkansenteret del av aksjeselskap
Frischsenteret stiftelse
Nansen senter for miljø og fjernmåling stiftelse
3. Forskningsinstitutter uten
basisbevilgning
Havforskningsinstituttet statlig
Nasjonalt institutt for ernærings- og
sjømatforskning (NIFES) statlig
Arbeidsmiljøinstituttet (STAMI) statlig
Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) statlig
Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) statlig
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) statlig
Papir og fiberinstituttet (PFI) aksjeselskap
Norsk polarinstitiutt statlig
Simula Research Laboratory aksjeselskap
Uni Research AS aksjeselskap

3. Universiteter og høyskoler
Universiteter
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)
Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB)
Universitetet i Agder (UiA)
Universitetet i Bergen (UiB)
Universitetet i Oslo (UiO)
Universitetet i Stavanger (UiS)
Universitetet i Tromsø (UiT)
Vitenskapelige høgskoler
Arkitektur- og designhøgskolen (AHO)
Norges Handelshøyskole (NHH)
Norges idrettshøgskole (NIH)
Norges musikkhøgskole (NMH)
Norges veterinærhøgskole (NVH)
Høgskolen i Molde – Vitenskapelig høgskole i logistikk (HiM)
Det teologiske Menighetsfakultet (MF)
Handelshøyskolen BI (BI)
Misjonshøgskolen (MHS)
Kunsthøgskoler
Kunsthøgskolen i Bergen (KHiB)
Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO)
Akkrediterte høgskoler
Høgskolen i Akershus (HiAk)
Høgskolen i Bergen (HiB)
Høgskolen i Bodø (HBO)
Høgskolen i Buskerud (HiBu)
Høgskolen i Finnmark (HiF)
Høgskolen i Gjøvik (HiG)
Høgskolen i Harstad (HiH)
Høgskolen i Hedmark (HH)
Høgskolen i Lillehammer (HiL)
Høgskolen i Narvik (HiN)
Høgskolen i Nesna (HiNe)
Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT)
Høgskolen i Oslo (HiO)
Høgskulen i Sogn og Fjordane (HSF)
Høgskolen Stord/Haugesund (HSH)
Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST)
Høgskolen i Telemark (HiT)
Høgskolen i Vestfold (HVE)
Høgskulen i Volda (HVO)
Høgskolen i Østfold (HiØ)
Høgskolen i Ålesund (HiÅ)
Sàmi allaskuvla/Samisk høgskole (SH)
Diakonhjemmet Høgskole (DHS)
30

Dronning Mauds Minne Høgskole for førskolelærerutdanning (DMMH)
NLA-Høgskolen i Bergen (NLA)
Norges Informasjonsteknologiske høgskole (NITH)
Politihøgskolen (PHS)
31

Vedlegg D FoU-årsverk i 2007 1
Forskningsinstituttene etter gruppe av institutter:
Primærnæringsinstituttene 962
Teknisk-industrielle institutter 1 900
Miljø- og utviklingsinstitutter 447
Medisin- og helseinstitutter 105
Samfunnsvitenskapelige institutter 554
Regionale institutter 232
Sum forskningsinstitutter 2 4199
Andre institusjoner 1324
Herav helseforetak 3 193
Totalt 5523
Universiteter og høyskoler:
Universitetet i Bergen 1267
Universitetet i Oslo 1949
Universitetet i Tromsø 602
NTNU 1418
Universitetet for miljø- og biovitenskap 278
Universitetet i Stavanger 170
Norges handelshøyskole 109
Norges veterinærhøgskole 102
Statlige høgskoler 1069
Andre 4 392
Sum universiteter og høyskoler 7357
Helseforetak med universitets-
sykehusfunksjoner 1117
Totalt 8474
1
Kilde: NIFU STEP FoU-statistikk.
2
Omfatter institutter som rapporterer nøkkeltall til Norges forskningsråd etter Retningslinjer for statlig
finansiering av forskningsinstitutter.
3
Omfatter helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner.
4
Omfatter Norges idrettshøgskole, Norges musikkhøgskole, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Det
teologiske Menighetsfakultet, Misjonshøgskolen, Norsk lærerakademi Handelshøgskolen BI,
Universitetssenteret på Svalbard, Politihøgskolen i Oslo, Diakonhjemmet Høgskole, Kunsthøgskolen i Oslo og
Kunsthøgskolen i Bergen.
32

Vedlegg E Mandat
UHR/FFA nedsetter en arbeidsgruppe som skal utarbeide et grunnlag for en
samarbeidsplattform og identifisere hovedmål for samarbeidet. Følgende elementer blir et
viktig grunnlag for arbeidsgruppen:
1. Utarbeide en enkel oversikt over universiteter, høyskoler og forskningsinstitutter mht.
eierskap, finansiering, institusjonelt samarbeid og de viktigste utviklingstrekkene de
siste fem år
2. Vise forskjeller og likheter i rammebetingelser, samt hvor konkurranseflatene ligger
3. Beskrive en ønsket utvikling for en bærekraftig organisering av forskning, herunder
rolle- og arbeidsdeling samt samarbeid mellom sektorene
4. Identifisere utfordringer for en ønsket utvikling, og gi eksempler på strategiske og
operative områder som blir viktige i framtida.
5. Foreslå tiltak og prosesser som kan bidra til en ønsket utvikling
I arbeidet skal det sikres nødvendig forankring i medlemsinstitusjonene og i organisasjonenes
styrer og medlemsinstitusjoner.
Gruppens arbeid skal munne ut i beskrivelse av en samarbeidsplattform og strategi (intensjon)
som kommuniseres til medlemsinstitusjonene. Gruppen skal ferdigstilles sitt arbeid innen 1.
november 2009.
33