Kjersti Hustvedt - Landslaget drama i skolen

Kjersti Hustvedt
Stipendiat i drama, Høgskolen i Bergen
(Fagfellevurdert artikkel)
Politikk og Dramapedagogikk.
Perspektiver på politisk engasjement i Drama i Undervisningen
De siste årene har det oppstått en fornyet interesse for politisk engasjert teater. Innen
dramapedagogikken kan man også se en fornyet interesse for politisk engasjement, og hva
som er dets mulighetsbetingelser og funksjonsmuligheter ut fra dagens historiske betingelser.
Formålet med denne artikkelen er å presentere og diskutere to ulike posisjoner eller
perspektiver på hvordan en politisk engasjert dramapedagogikk kan tenkes i dag, basert på
lesninger av dramapedagogisk teori og to ulike strategier for politisk teater. Artikkelens fokus
på politisk engasjement vil ta utgangspunkt i ulike måter å forholde seg til postmodernisme,
fordi de samfunnsmessige betingelsene vi lever under i stor grad defineres som postmoderne,
og at dette samfunnssynet derfor spiller inn i nytenkningen omkring politisk engasjement
enten man definerer det ut i fra dette, eller i opposisjon til det. En tilbakevendende innvending
mot postmodernistisk kunst, og bruk av postmoderne tankegods som utgangspunkt for
kunstproduksjon, er at den ikke kan være politisk eller inneha et politisk potensiale, fordi
postmodernismen innebærer en verdirelativisme i form av at ingen synspunkter kan kreve
større eksistensberettigelse enn andre. De to posisjonene vil derfor undersøkes med særlig
henblikk på hvilke funksjonsmuligheter de kan ha og deres forhold til verdiproduksjon, i form
av mulighetene til å vektlegge og produsere konkrete verdier.
Arbeidene til kanadiske Kathleen Berry og britiske David Davis er utgangspunkt for de to
posisjonene som drøftes, bakgrunnen for dette valget er at de begge er andre generasjons
dramapedagoger etter Heathcote og Bolton, og at de har som formål å videreutvikle Drama i
Undervisningen (heretter DiU) med henblikk på politisk engasjement. Artikkelen vil ikke
fokusere på hvordan disse posisjonene forholder seg til Heathcote og Boltons arbeider, men
drøfte det teoretiske aspektet som ligger til grunn for posisjonene.
Disse posisjonene vil bli perspektivert opp mot tilsvarende posisjoner innen teaterteori, fordi
jeg mener det i stor grad er den samme tenkningen som går igjen i den teatermessige og
dramapedagogiske nytenkningen av politisk engasjement. De to teaterposisjonene er Philip
Auslanders postmodernistiske strategi som i stor grad korresponderer med Berrys posisjon, og
Edward Bonds politiske strategi, som er det konkrete utgangspunktet for Davis sin posisjon.
Med utgangspunkt i disse to posisjonene vil jeg avslutningsvis, kort skissere mulighetene for
en tredje måte å tenke politisk engasjement i drama, basert på Niels Lehmanns anvendelse av
den pragmatiske filosofien til Richard Rorty som en etter-dekonstruktivistisk posisjon for
performanceteatret.
Postmoderne betingelser og politisk engasjement
Kathleen Berrys utgangspunkt er at hun anser de konkrete historiske betingelsene vi lever
under i den vestlige verden i dag, som hun definerer som postmoderne, for
mulighetsbetingelser for et politisk engasjement, og formulerer en politisk strategi ut fra disse.
Et utgangspunkt hun deler med Philip Auslander: (…)the postmodern condition has not
rendered the political theatre impossible – though it has made it necessary to rethink the
whole project of political art(...) 1 . Auslander har med sin forskning på perfomanceteatret gitt
1

et forslag til hvordan man kan tenke det politiske engasjementet under postmoderne
betingelser, og jeg vil i det følgende presentere noen av de historiske betingelsene han legger
til grunn for en politisk strategi, med henblikk på at Berrys tenkning baserer seg på det samme
tankegodset.
Noen av de sentrale aspektene for Auslanders redegjørelse for en postmodernistisk politisk
teaterstrategi er endringer i de historiske betingelsene fra det moderne til det postmoderne, i
form av forholdet til de store fortellinger som ideologi og religion, endring i maktforholdene
og individets samfunnsmessige tilhørighet, og for kunstens del forholdet til representasjonen.
Grunnleggende for en politisk strategi er den postmoderne avvisningen av, eller
sammenbruddet i grand narratives, som var en del av det moderne prosjektet. Disse grand
narratives, i form av religion, ideologi, moral osv. forutsetter et syn på verden som enhetlig og
logisk bygget opp, og som gjennom den riktige innfallsvinkelen eller fortellingen lar seg
forklare. Sammenbruddet av disse fortellingene i det postmoderne består i en forståelse av
dem som kulturelt og sosialt konstruert og betinget, og dermed at det ikke eksisterer
bakenforliggende eller universelle sannheter som gir enkelte verdier eller synspunkter større
eksistensberettigelse enn andre.
Mens mye av modernismens politiske kunst var knyttet til marxistisk teori med
(samfunns)klasse og produksjonsmidler som to sentrale maktfaktorer, baserer Auslander sin
posisjon på en analyse av dagens kulturelle, økonomiske og sosiale forhold, for å se hva som
er den politiske kunstens oppgave og muligheter i det postmoderne samfunn. Han
argumenterer for at disse nye samfunnsmessige betingelsene består i at produksjonsmidlene
ikke lenger er kjernen til makt, og at individet ikke lenger identifiserer seg ut i fra klasse og
økonomisk identitet, men sosial identitet i form av gruppetilhørighet. Dette har igjen ført til et
skifte i posisjonen og funksjonen til den politiske kunsten, fra å henvende seg til og fokusere
på en undertrykt, homogen arbeiderklasse, til enkeltindividet og de sosiale representasjonene
av kjønn, etnisitet, seksualitet osv.
På grunn av den postmoderne avvisningen av grand narratives og endringene i
maktforholdene og individets sosiale tilhørighet, oppstår det en mistro til representasjonen. Ut
fra en oppfatning at det ikke finnes noen sannheter å representere så kan ikke representasjoner
være en objektiv fremstilling av virkeligheten, men tvert imot virkelighetskonstituerende i den
forstand at de former vår oppfattelse av den. Representasjonskritikken, som bl.a. har sitt
utspring i Jaques Derridas dekonstruksjonsteori, innebærer at den postmodernistiske kunsten
ikke kan basere sitt politiske engasjement på å representere konkrete verdier eller alternative
organiseringer av samfunnet. Det kunne man derimot i det moderne hvor man nettopp baserte
det politiske engasjementet på en grand narrative, som for eksempel marxismen.
Auslander redegjør for det politiske potensialet i denne postmodernistiske posisjonen med
bl.a. den amerikanske performancegruppen The Wooster Group som eksempel på
performanceteater med en slik politisk strategi. Årsaken til at det nettopp er
performanceteatrets strategier Auslander hevder har et politisk potensial i det postmoderne,
ligger blant annet i dets degradering av teksten som overordnet hierarkisk element for
struktureringen av forestillinger, da teatret blir logosentrisk dersom det baserer seg på
representasjon av tekst. Auslanders redegjørelse for en postmoderne politisk strategi baserer
seg i stor grad på dekonstruksjon av representasjonen, forestillingen må hele tiden vise til seg
selv som (kun en) representasjon for ikke å gjeninnsette seg selv som universell sannhet. Det
politiske funksjonspotensialet består således i å henvise til transcendentale sannheters
2

vilkårlighet og kulturelle betingethet, gjennom å dekonstruere spesifikke sosiale
representasjoner.
Berry: Den postmoderne posisjon
Kathleen Berry presenterer i boken Acting against the Grain og artikkelen Theater for
Disequilibrium en strategi for en dramapedagogisk praksis med politisk engasjement. I likhet
med Auslander består hennes teoriutvikling i å “(…) rethink our dramatic practices through
the influence of contemporary theories.” 2 Berrys utgangspunkt er at vi lever under
postmoderne historiske betingelser, og hennes utvikling av en politisk engasjert
dramapedagogikk baserer seg på en bred lesning av postmoderne, poststrukturalistisk og
kritisk teori. Hennes ambisjon er ikke å skape en helt ny form for drama, men å influere og
perspektivere eksisterende dramapraksiser ut i fra de historiske betingelsene vi lever under.
Berrys teoribruk og utvikling av en strategi for en politisk engasjert dramapedagogikk ligger
tett opp til Auslanders strategi for det postmodernistiske teatret, men formålet og
læringsobjektet til den politisk engasjerte pedagogiske praksisen hun kaller Theatre for
Disequilibrium (heretter TfD) defineres mer eksplisitt: ”Theatre for Disequilibrium provides a
space where unequal relationships of power are revealed, examined and challenged.(...) The
main objective is to learn about relationships of power and hegemonic practices (that are
unequal and socially unjust.)” 3
Berrys forståelse av maktstrukturer og hvordan makten manifesterer seg baserer seg på et
postmoderne hegemonibegrep og diskursbegrepet til Foucault. Berry definerer maktstrukturer
som gjør seg gjeldende i det postmoderne med utgangspunkt i Gramscis begrep om hegemoni:
“How the dominant classes were able to convince those who were being exploited that their
situation where natural and thus universal, which meant that things could not be changed.” 4
Berrys forståelse av hegemoni skiller seg imidlertid fra den marxistiskinspirerte bruken av
begrepet da undertrykkelsen hun sikter til ikke er av fysisk eller økonomisk art, men er basert
på en privilegering av de verdier og regler som de dominerende finner formålstjenelige, og en
konsensus i samfunnet om at disse rådende verdiene er de naturlige, til tross for at de
marginaliserer og undertrykker dem som ikke kan identifisere seg med dem. Hennes
hegemonibegrep er derfor ikke betinget av klasse og økonomisk utnyttelse, men av
postmoderne maktteori basert på sosial og kulturell tilhørighet.
Makt- og kunnskapsbegrepet er knyttet sammen i det postmoderne, bl.a. gjennom Foucaults
diskursteori. Kunnskapen har ingen objektiv basis, men er kulturelt konstruert, den
manifesterer seg i diskurser som opererer hegemonistisk. Berry peker på at vi selv er en del av
produksjonen, sirkulasjonen og opprettholdelsen av det privilegerte, og dermed må utfordre
en verden som var produsert av våre forfedre og fortsetter å være hegemonisk opprettholdt av
oss. Målet med TfD er å avdekke, ikke ødelegge, sosiale konstruksjoner, sosialiserende
prosesser, sosiale institusjoner og moderne vestlig sivilisasjon, og dermed å utfordre de
hegemoniske praksisene som har vevet seg inn i våre daglige liv på en måte som gjør at vi
oppfatter dem som rettferdige, inkluderende og demokratiske. Undertittelen til Berrys
artikkel; Challenging the Hegemonic practices of the Privileged, definerer det Berry ser på
som funksjonspotensialet i hennes strategi; å utfordre hegemoniske, marginaliserende
praksiser.
Ved å la postmoderne teorier om hegemoni og makt influere dramaforløp ønsker Berry å
dekonstruere moderne/kulturelle konstruksjoner. Berry peker på seks steg i denne prosessen:
”Tracking, deconstructing, examination, excavation, critiquing and articulation.” 5 Prosessens
tre første deler beveger seg fra å undersøke et valgt tema ut i fra når det ble en del av eller
praksis i den vestlige kultur, og å dekonstruere hvordan det manifesterer seg og representeres i
3

ulike diskurser og kulturelle utrykk. De neste tre trinnene i prosessen undersøker og kritiserer
hvordan disse praksisene undertrykker og ekskluderer andre, presenterer alternativer og
forsøker å artikulere hvordan man kan endre på de marginaliserende praksisene. I dette
arbeidet identifiserer Berry det å stille spørsmål i dramaprosessen som hele tiden utfordrer
deltagerne, og bringer dem videre i arbeidet med å dekonstruere, undersøke og utfordre, som
den viktigste oppgaven til lærer(en)-i-rolle.
Berrys teoretiske posisjon for politisk engasjement i DiU, i form av representasjonskritikk og
fokuset på hegemoni og de marginaliserte, er i stor grad identisk med Auslanders strategi.
Hennes representasjonskritikk er imidlertid ikke like radikal som Auslanders. Hun ønsker å
representere de marginaliserte historiene og subjektene og bringe dem fra marginene og inn i
senter, ved blant annet å ta tak i kjente representasjonsstrukturer, henholdsvis stykker,
avisartikler og fortellinger, og gjennom dramaundervisningen representere historiene til dem
som befinner seg i marginene i disse. Risikoen ved en slik strategi er at man kun vender om
på undertrykkelsen eller maktforholdet, slik at det marginaliserte ender opp som det
dominerende. Den postmoderne politiske strategien kan dermed kun vise til hvordan noen
representasjoner og verdier undertrykker andre, men kan ikke privilegere de marginaliserte på
bekostning av de dominerende, da dette kun vender undertrykkelsen om.
Berrys strategi tar også et steg videre enn Auslanders når det gjelder funksjonsmuligheter idet
det siste av hennes seks punkter innebefatter å artikulere mulige strategier for motstand mot
og alternativer til hegemoniske, marginaliserende praksiser. Ut fra Auslanders argumentasjon
er dette ikke mulig, fordi et alternativ innebærer å innsette en ny transcendental sannhet.
For Auslander kan funksjonen derfor ikke bestå i å komme med sosiale alternativer, dens
politiske potensiale ligger i å avsløre mothegemoniske tendenser i den dominante diskursen,
gjennom å dekonstruere de prosessene i samfunnet som fører til en kulturell eller
samfunnsmessig kontroll av individet. Det politiske engasjementet består, ut i fra de
postmoderne mulighetsbetingelsene, i å vise til de transcendentale sannhetenes vilkårlighet
generelt og konkrete samfunnsmessige representasjoners dominans spesielt. Funksjonen må ut
i fra en slik tankegang bestå i å åpne for at det finnes flere ulike diskurser, og å åpne for at
mer inkluderende samfunn der disse kan eksistere side om side. Dette innebærer en form for
verdirelativisme fordi man ut i fra en slik tenkning verken kan eller vil foreta noe valg for
publikum av hvilke verdier som er best. Berrys strategi åpner for en verdiproduksjon i form
av at man i felleskap skal komme frem til konkrete alternativer. Problemet med dette, ut fra
det teoretiske perspektivet hun baserer seg på, er hvilke kriterier og verdier utvelgelsen av
disse alternativene skal baseres på.
Davis: Den Bond-inspirerte posisjon
For David Davis vil Berrys posisjon være uakseptabel som en politisk strategi for DiU
nettopp fordi hun baserer sine teoretiske refleksjoner og praksis på postmoderne
samfunnsteori. For Davis er denne sammenkoblingen av postmodernisme og politisk
engasjement umulig, fordi han hevder at de postmoderne betingelsene ikke åpner for politisk
motstand eller engasjement: ”Postmodern approaches work to avoid commitment.” 6 Davis sin
argumentasjon for at det postmoderne mangler politisk potensial baserer seg på en kritikk av
den postmoderne relativismen, i form av kunnskapssynet og avvisningen av grand narratives,
som innebærer at kunnskap er kulturelt betinget, og ingen verdier eller samfunnssyn kan gis
forrang fremfor andre. Han hevder postmodernister blander kategoriene kunnskap og mening
på en uheldig måte, og at det finnes objektiv kunnskap, mens det er mening som er subjektiv.
Hans mest grunnleggende innvending mot postmoderne strategier er at de allierer seg med, og
dermed underbygger, det globaliserte og kapitalistiske samfunnet, og at drama basert på slik
4

tankegods er med til å oppdra deltagerne til å akseptere dette samfunnet. Davis finner i
Edward Bonds teaterteori og dramatikk, et utgangspunkt for en politisk strategi for DiU. 7
Edward Bond har vært en av Englands mest markante og omstridte politisk engasjerte
dramatikere siden sekstitallet. Siden midten av nittitallet har hans hovedfokus vært å skrive
TiU-stykker, fortrinnsvis for den birminghamsbaserte TiU gruppen Big Brum som de siste
årene har utforsket Bonds dramatikk og teaterteori i sine TiU-programmer. Til tross for at
Bond deler Davis’ avvisning av at det finnes mulighet for politisk engasjement i
postmodernistisk kunst, så baserer han sin teaterteori, i likhet med Auslander, på en avvisning
av transcendentale sannheters eksistens, og en avvisning av Brechts verfremdungsbaserte
teater som en aktuell politisk strategi i dagens samfunn. Bonds avvisning av Brecht baserer
seg på at verfremdungstrategien kun henvender seg til tilskuerens fornuft samtidig som det
også forteller publikum hva de skal tenke. Avvisningen av transcendentale sannheter og
Brechts politiske strategi fører imidlertid ikke til at Bond følger Auslander i at
dekonstruksjonen som sådan har noe å tilby en politisk strategi, fordi dekonstruksjon i
motsetning til Brechts teater, slett ikke kan tilby oss noen svar. Dekonstruksjon eksponerer
falsk mening, men kan ikke skape ny, og til tross for at Bond eksplisitt avviser eksistensen av
transcendentale sannheter, hevder han det finnes universell mening og verdi som kan
representeres, eller snarere frembringes, gjennom teatrets forbindelse til imaginasjonsevnen.
Imaginasjonen er sentral for Bond, idet han kategoriserer den som den eneste egenskapen som
er spesifikk for mennesket. Imaginasjonen gjør at vi kan forestille oss hvordan ting vil eller
kunne være, og i en tid hvor religion og ideologier ikke lenger kan etablere universelle
moralske standarder, er det nettopp imaginasjonsevnen som kan gi oss et moralsk fundament.
Imaginasjonen, i samarbeid med fornuften, gjør at mennesket har evne til å forestille seg selv i
en annen eller annens situasjon, og imaginasjonen søker ifølge Bond etter rettferdighet.
Rettferdighetsbegrepet hos Bond tar form av et imperativ i den forstand at han hevder at alle
mennesker er født med ”radical innocence” 8 , en iboende evne til å vite hva som er rettferdig.
Disse mentale strukturene sikrer at rettferdighetsbegrepet er allmenngyldig. Menneskets
medfødte rettferdighetssans blir imidlertid korrumpert av erfaring, ideologi, religion og
samfunnet, og Bond søker gjennom sin dramatiske metode å gjenfinne og engasjere den
medfødte egenskapen hos sitt publikum, og deri ligger hans politiske strategi: “The radical
nature of Bonds account is in placing radical innocence and emerging concepts of justice, and
hence political and moral action and judgement, at the heart of the account of imagination and
the self.” 9 Gjennom særegne dramaturgiske prinsipper er det Bonds intensjon å aktivere
imaginasjonen på en slik måte at den gjenoppdager sin trang til å søke rettferdighet, og at vi ut
fra denne rettferdighetstrangen engasjerer oss politisk, da samfunnet ikke er rettferdig, og de
kulturelle og ideologiske verdiene i dagens samfunn dermed ikke korresponderer med de
immanente verdiene. Verfremdung og dekonstruksjon har ifølge Bond, det til felles at de
løsriver fornuften fra imaginasjonen, og kan dermed ikke etablere mening eller verdi, men
brukt sammen med Bonds dramatiske strategier for å aktivere imaginasjonen i samarbeid med
fornuften, være med på å dekonstruere falsk ideologi i samfunnet og etablere ny mening.
Meningen og verdiene eksisterer ikke utenfor oss, men må skapes av oss, og Bonds poetikk
og dramatikk er konstruert med henblikk på å få oss til å gjenoppdage våre iboende verdier.
Bonds særegne dramaturgiske strategi innebefatter en rekke virkemidler som skal være med
til dette, blant annet det han kaller ’cathexing of objects’: Mens Brechts
fremmedgjøringsteknikk kun henvender seg til fornuften og reduserer mennesker og objekter
til deres instrumentelle verdi, innebærer Bonds teknikk verken å avbryte handlingen gjennom
fremmedgjøring eller å dekonstruere historiene, fordi det er i den ubrutte fiksjonen fornuften
og imaginasjonen arbeider sammen. I stedet bruker han en blanding av fremmedgjøring og
dekonstruksjon i arbeidet med objekter. Ut i fra stykkets kontekst dekonstruerer han dem slik
5

at deres samfunnsmessige verdi kan bli synlig, for så å gi dem en (symbolsk) mening som går
utover deres kapitalistiske verdi og konkrete bruksverdi. Denne kombinasjonen av
dekonstruksjon og symbolverdi, som han kaller cathexis, skiller seg fra en fremmedgjøring av
objektet på den måte at en fremmedgjøring vil kun få oss til å se på det rasjonelt, mens
cathexis tillater en emosjonell og en rasjonell tilnærming samtidig. Objektet blir løsrevet fra
den måten vi vanligvis ser det på, og bruken av objektet i den sceniske situasjonen setter i
gang vår imaginative prosess fordi vi må selv vurdere det ut fra egne termer når samfunnet,
ideologi og språk ikke lenger kan plassere det for oss. Dette utfordrer i følge Bond våre
sosiale verdisystemer og fører til kreativitet; den rasjonelle bruken av imaginasjonen får oss til
å innse at det ikke finnes mening utenfor oss selv, vi må skape den selv. 10
Bonds forsøk på å etablere en politisk strategi for teatret, som Davis argumenterer for å
adaptere i dramapedagogisk praksis, baserer seg ikke i utgangspunktet på en analyse av de
historiske betingelsene i dagens samfunn, men på det han mener er immanente psykologiske
strukturer i mennesket. Bond avviser, i likhet med Berry og Auslander, at det finnes
transcendentale sannheter som kan representeres, men han aksepterer ikke en verdirelativisme
i den forstand at han vender det hele innover; svarene, i form av rettferdighetsprinsipper og
moralske verdier, finnes i mennesket selv som medfødte immanente betingelser, han gir
imidlertid ikke noen utfyllende eksempler på slike medfødte verdier.
Bond forholder seg sterkt avvisende til at postmodernistisk kunst har noe politisk potensiale,
hans eksplisitte avvisning av transcendentale sannheter og strategi i forhold til å dekonstruere
samfunnsmessige verdier gjør imidlertid at han tilsynelatende forholder seg til postmoderne
betingelser. Ved å henvende seg til menneskets medfødte rettferdighetssans, i form av radical
innocence, så er hans posisjon imidlertid basert på en essensialisme, idet han baserer seg på en
oppfatning av en felles, medfødt egenskap hos alle mennesker, som kan appelleres til
gjennom en bestemt form for estetiske virkemidler. En slik politisk strategi vil ha en
funksjonsbestemmelse som består av en form for verdiproduksjon, i det den henvender seg til
og vil aktivere menneskets medfødte rettferdighetssans; disse verdiene er ikke vilkårlige, men
allmenngyldige og konstante.
En slik essensialisme er lite konstruktiv fra en postmoderne posisjon, blant annet fordi
rettferdighetsbegrepet, som Bond hevder er immanent i mennesket, vil fremstå som en
kulturelt betinget transcendental sannhet. Det gir imidlertid hans strategi en klarere
funksjonsbestemmelse enn en postmoderne strategi fordi han hevder det finnes konkrete
verdier som har forrang over andre. Disse verdiene postuleres imidlertid ikke som et eksplisitt
budskap i Bonds dramatikk, men spørsmålet fra et postmodernistisk perspektiv blir om ikke
den dramaturgiske oppbygningen og tematikken i Bonds stykker likevel produserer konkrete
(og kulturelt betingede) verdier. Bonds dekonstruktive strategi skiller seg fra Auslanders
teorier for et postmodernistisk politisk teater ved at han ikke dekonstruerer handlingen i
stykkene, men kun objekter. I følge Bond innebærer dette at stykkene hans ikke baserer seg på
transcendentale sannheter, fordi ideologi og kulturelle konstruksjoner blir synliggjort gjennom
dette. Fra en postmodernistisk posisjon som Auslanders vil dette imidlertid ikke være radikalt
nok i et slikt henseende, da representasjonen av en ubrutt historie vil virke
virkelighetskonstituerende.
Individualisering eller sosialisering
Postmoderne og poststrukturalistisk teori er ikke kun teoretiske konstruksjoner, men forsøk på
å peke på konkrete tendenser i samfunnet. Davis avvisning av mulighetene for en
postmodernistisk strategi bunner i en motsetningsfylt posisjon. På den ene siden aksepterer
han ikke at de postmoderne betingelsene faktisk er rådende i samfunnet, men på den annen
6

siden aksepterer han dem likevel ved å hevde at dersom man innretter sin praksis etter
postmoderne betingelser så har man kapitulert for, og alliert seg med de rådende
samfunnsforholdene. Ved å ta i bruk Bonds teorier om en menneskelig medfødt essens, i form
av radical innocence, kunne han imidlertid kommet utenom problematikken omkring hvilke
samfunnsmessige betingelser som ligger til grunn for engasjementet, fordi de medfødte
verdiene vil være de samme uansett samfunnsforhold. Paradokset blir at det er først med den
postmoderne avvisningen av grand narratives og transcendentale sannheter som grunnlag for
moral og rettferdighet at Bonds strategi blir mulig.
Auslanders og Berrys posisjon innebærer en oppfatning om at postmoderne historiske
betingelser ikke bærer i seg en negasjon av muligheten for politisk engasjement i teater og
drama, men at de derimot er et potensial for politiske strategier. Disse strategiene innebærer i
utgangspunktet en funksjonsvilkårlighet i form av at det ikke er mulig å komme med konkrete
alternativer til rådende samfunnsforhold, funksjonen består kun i å peke på hegemonistiske
diskurser, marginalisering og dominerende representasjoner, og å påpeke relativismen i de
dominerende og marginaliserte verdiene. I et utdanningsmessig perspektiv kan man hevde at
forskjellen på de to posisjonene består i om en ser på utdanningen som sosialisering eller
individualisering. Er målet å sosialisere elevene inn i samfunnet eller til bestemte holdninger,
vil en posisjon tilsvarende Davis’, som er forankret i universelle (i dette tilfellet, medfødte)
verdier, være å foretrekke fremfor en postmoderne posisjon som kan sees på som
individualiserende ut i fra fraværet av riktige svar hvor man nettopp ikke kan stille tilsvarende
krav til elevenes holdninger. Det problematiske med denne Bond-inspirerte strategien fra et
postmoderne perspektiv, ut fra kritikken om at det ikke eksisterer universelle verdier eller
moralske standarder, vil være at den baserer seg på verdier som det er den enkelte pedagogs
oppgave å definere eller evaluere.
Et pragmatisk perspektiv
Avslutningsvis vil jeg kort skissere en mulig tredje posisjon for politisk engasjement i
dramapedagogikken, som kan åpne for en verdiproduksjon som ikke er basert på universelle
sannheter. Dette perspektivet er basert på Niels Lehmanns forsøk på å tilby en posisjon for
performanceteatret hinsides dekonstruksjonen, en posisjon inspirert av pragmatisten Richard
Rorty. Lehmanns forsøk på å finne en posisjon hinsides dekonstruksjonen ved hjelp av Rorty
baserer seg ikke på et ønske om å gjøre opp med eller ignorere den, men å tilby en strategi for
performanceteatret som både er refleksiv overfor Derridas metafysikkritikk og som ikke
henfaller til en evig relativisme, men kan bidra til en verdiproduksjon: ”Rorty(…)anvender
den overvejende del av sin intellektuelle kraft på at fremstille og argumentere for (prinsipielt
grundløse) værdier – ikke på at indhøste sand erkendelse.” 11 Rorty hevder ikke at det finnes
transcendentale sannheter som kan verifisere sannhetsgehalten i verdier, men han mener
heller ikke at dette innebærer en total verdirelativisme. Til tross for at ingen verdier kan
påberope seg større legitimitet enn andre ut i fra et sannhetskriterie, er hans oppfatning ikke at
alle verdier er like gode, eller at man må oppgi alle forsøk på å innsette noen av dem, i fare
for å fortrenge andre med like stor eksistensberettigelse. Rorty ønsker tvert i mot å produsere
og vurdere ideer ut i fra om de kan betraktes som gode, produktive og livsgavnelige, og
påberoper seg derfor ikke et allmenngyldig prosjekt. I følge Lehmann innebærer en slik
tenkning at teatret igjen fritt kan benytte seg av alle virkemidler, også de som har blitt
forkastet ut i fra de postmoderne betingelsene, og at kunstneren selv må utpeke og
argumentere for sin egen retning og verdiproduksjon – uten å påberope seg allmenngyldighet.
Sett i lys av de to strategiene som er presentert tidligere, vil en slik pragmatisk innstilling
kunne tilføre interessante perspektiver for utviklingen av politiske strategier for DiU.
7

Det pragmatistiske perspektivet vil kunne være spesielt konstruktiv i forhold eller
forlengelsen til Berrys postmoderne strategi, ved at man utover den dekonstruktive og
hegemoniutfordrende praksisen til TfD kan arbeide med å foreslå og sammenligne ulike
alternativer. Dette vil kunne bidra til å utvikle denne som en mindre (verdi)relativistisk
strategi, og dermed bidra med en løsning til det tidligere nevnte problem
angående hvilke kriterier man skal basere alternativer på. Ut i fra en slik tankegang vil Berrys
strategi kunne få en klarere funksjonsmulighet i form av en mulighet for verdiproduksjon. En
verdiproduksjon som ikke påberoper seg allmenngyldighet, men som består i å peke på og
argumentere for konkrete verdier og/eller alternativer som synes konstruktive, uten å maskere
eller innsette dem som universelle.
1 Auslander, s. 22
2 Berry: The Dramatic Arts and Cultural Studies, s. 132
3 Ibid, s. 41
4 Berry: Theatre for Disequilibrium, s. 34
5 Ibid, s. 40
6 Davis og Roper, No right answers, s. 74
7 I artikkelen Edward Bond and Drama in Education drøfter Davis Bond opp mot Dorothy Heathcotes teori og
praksis, og hvordan hans politiske engasjement kan appliseres på og fornye DiU.
8 Roper, Imagination and self in Edward Bonds Work, s. 134
9 Ibid, s. 136
10 En grundig gjennomgang av Bonds cathexis-begrep, som også innebefatter praktiske eksempler fra hans
dramatikk, kan finnes i Katafiasz, K: Alianation is the theatre of Auschwitz’, an exploration of Edward Bond’s
Theatre. I D. Davis (red.): Edward Bond and the Dramatic Child. London: Trentham Books.
11 Lehmann, s. 78
8

Referanser
Auslander, P. (1992), Presence and Resistance. Michigan: University of Michigan Press.
Berry, K. (2000), The Dramatic Arts and Cultural Studies. New York: Falmer Press.
Berry, K. (2002), Theater for Disequilibrium. I B. Rasmussen og A. L. Østern (red.): Playing
Betwixt and Between. Bergen: Idea Publications.
Davis, D. (2005), Edward Bond and Drama in Education. I D. Davis (red.): Edward Bond and
the Dramatic Child. London: Trentham Books.
Davis, D. og Roper, B. (2000), No Right Answers, N.A.D.I.E. Journal 1, 63 – 76.
Lehmann, N. (2001), Performance efter dekonstruktion. I Henrik Vestergaard Pedersen (red.):
PerformancePositioner, Mellem BilledTeater og PerformanceKunst. København: Drama.
Roper, B. (2005), Imagination and self in Edward Bond’s work. I D. Davis (red.): Edward
Bond and the Dramatic Child. London: Trentham Books.
9