Vett spesial-04.pdf - Nei til EU
Vett spesial-04.pdf - Nei til EU
Vett spesial-04.pdf - Nei til EU
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
vett<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong>s skriftserie<br />
Spesialnummer • november 2004<br />
Ti år med <strong>EU</strong> og EØS<br />
Virkninger for fagbevegelsen<br />
TEMA:<br />
<strong>EU</strong>/EØS OG ARBEIDSLIV
Ti år med <strong>EU</strong> og EØS.<br />
Virkninger for fagbevegelsen<br />
Redaktør: Boye Ullmann<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
1
Hefter i skriftserien (pris 20,- + porto):<br />
Nr. 1-2004: Dag Seierstad: Lønnsdumping – en kreftsvulst i norsk arbeidsliv<br />
Nr. 1-2004: Dag Seierstad: Norsk fiske og <strong>EU</strong>-medlemskap<br />
Nr. 2-2003: Dag Seierstad: Mer overstatlig for små <strong>EU</strong>-land – fortsatt mellomstatlig for de største<br />
Nr. 1-2003: Dag Seierstad: Kan <strong>EU</strong>-fisket reddes?<br />
Nr. 4-2002: Olav Boye m. fl: Alternativ <strong>til</strong> EØS<br />
Nr. 3-2002: Dag Seierstad: <strong>EU</strong>s rolle i globaliseringen<br />
Nr. 2-2002: Tine Larsen og Dag Seierstad: <strong>EU</strong>-direktivet om «patent på liv»<br />
Nr. 1-2002: Dag Seierstad: Regjeringens tja <strong>til</strong> EØS. En gjennomgang av regjeringens EØS-melding<br />
(St.meld. nr. 27 (2001-2002) – Om EØS-samarbeidet 1994-2001)<br />
Nr. 4-2001: Dag Seierstad: Full gass fra EØS. Omstridte EØS-saker etter 1.1.2000<br />
Nr. 3-2001: Dag Seierstad: <strong>EU</strong> mot øst<br />
Nr. 2-2001: Dag Seierstad: <strong>EU</strong> og miljø. Er <strong>EU</strong> svaret på miljøutfordringene?<br />
Nr. 1-2001: Anne Kjersti Toft: Mennenes Europa. Døren lukket for kvinner.<br />
Titler fra 1995 – 2000 finner du på www.nei<strong>til</strong>eu.no/kunnskap<br />
Flere hefter kan bes<strong>til</strong>les fra: <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong>, Arbeidersamfunnets plass 1, 0181 Oslo<br />
Telefon: 23 35 45 80<br />
Telefaks: 23 35 45 85<br />
nei<strong>til</strong>eu@nei<strong>til</strong>eu.no<br />
www.nei<strong>til</strong>eu.no<br />
2004 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong><br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong><br />
Arbeidersamfunnetsplass 1<br />
0181 Oslo<br />
http://www.nei<strong>til</strong>eu.no<br />
Lay-out: Sindre Humberset<br />
Korrektur:<br />
Redaktør: Boye Ullmann<br />
Redaksjon: Boye Ullmann, Harriet Rudd, Hilde Larsen, Maria Walberg<br />
Trykk<br />
ISNN: 0806-8224<br />
Opplag 500<br />
Forfatterne står selv ansvarlige for innholdet i artiklene.
INNHOLD<br />
Forord ............................................................................................................................................... side 4<br />
Del 1: EØS ......................................................................................................................................side 5<br />
Dag Seierstad: Hva er EØS? ....................................................................................................side 6<br />
Dag Seierstad: EØS-prosessen i Norge? .............................................................................side 8<br />
Dag Seierstad: Er EØS-avtalen grunnen <strong>til</strong> at det går så bra i norsk økonomi? ...side 14<br />
Del 2: Velferd og økonomi .......................................................................................................side 18<br />
Randi Reese: Velferdsstaten og <strong>EU</strong> .....................................................................................side 19<br />
Siri Jensen: Det runde bord, <strong>EU</strong> og pensjonsreformen ................................................side 25<br />
Boye Ullmann: Rente, tariff politikk og arbeidsledighet .............................................side 31<br />
Hallvard Bakke: Stupiditetspakten i <strong>EU</strong> ............................................................................side 39<br />
Del 3: Industri og arbeidsliv ..................................................................................................side 41<br />
Atle Hiller: EØS, Fundia og arbeidgiveravgift .................................................................side 42<br />
Alf Solvang:<br />
Energiforsyningen – en forutsetning for industri og næringsliv i Norge ................side 47<br />
Arne Byrkjefl ot: <strong>EU</strong>, kraftkrevende industri og heimfallsretten ...............................side 51<br />
Kjell Brygfj ell: Norsk oljevirksomhet etter 1994 ........................................................... side 54<br />
Dag Seierstad: Olje-Norge under press ...........................................................................side 58<br />
Dag Seierstad: Vinne markedsandeler innen tjenesteyting? ...................................side 61<br />
Kjell Ness: <strong>EU</strong> og jernbanen i Norge – utviklingstrekk ............................................... side 64<br />
Bjørn Tore Egeberg: Posten og <strong>EU</strong> .................................................................................... side 68<br />
Erik Hagen: EØS-avtalens konsekvenser for brennevinsbransjen i Oslo ...............side 70<br />
Dag Seierstad: Polet som sprakk ........................................................................................side 73<br />
Stein Stugu: Lidl – en trussel mot næringsmiddelindustrien ....................................side 74<br />
Dag Seierstad: Europeiske selskaper ................................................................................side 77<br />
Del 4: Sosial dumping ............................................................................................................ side 80<br />
Boye Ullmann: Arbeidsmarkedet og sosial dumping ..................................................side 81<br />
Tove Stangnes: <strong>EU</strong> undergraver velferd og kamp mot privatisering .................... side 90<br />
Roy Pedersen: EØS-avtalen og virkningen for byggebransjen ................................side 93<br />
Unni Hembre: Erfaringer med rekruttering av utenlandsk arbeidskraft ............. side 96<br />
Eldar Myhre: Arbeidsinnvandringens skjulte agenda ...............................................side 101<br />
Del 5: Oppsummering og veien videre .......................................................................... side 103<br />
Dag Seierstad: Kan <strong>EU</strong> brukes <strong>til</strong> å styre kapitalen? .................................................. side 104<br />
Dag Seierstad: Alternativ <strong>til</strong> EØS-avtalen ..................................................................... side 107<br />
Dag Seierstad: Ut av EØS? ...................................................................................................side 110<br />
Boye Ullmann: Kommentar <strong>til</strong> FAFO-rapporten «Ti år med EØS-avtalen.<br />
Konsekvenser for norsk arbeidsliv og fagbevegelse» ................................................side 114<br />
LOs 15 krav <strong>til</strong> EØS-avtalen fra 1990 ............................................................................. side 122<br />
Piktogrammene som<br />
er brukt i boka har<br />
betydning som forklart<br />
nedenfor.<br />
I <strong>til</strong>legg har vi lagt <strong>til</strong><br />
stikkord i margen for<br />
å lette oppslag ved<br />
gjenbruk.<br />
Fakta<br />
Supplerer artiklene<br />
med tall og sitater<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
3
Forord<br />
Første januar 1994 ble det indre marked i <strong>EU</strong> og EFTA, det vil si EØS, formelt<br />
dannet. Norge vedtok EØS-avtalen 16.oktober 1992. Denne boka forsøker å<br />
oppsummere hvordan mer enn ti år med <strong>EU</strong> og EØS indirekte og direkte har<br />
påvirket ulike bransjer, sektorer og ikke minst norsk fagbevegelse.<br />
Forfatterne som har bidratt <strong>til</strong> denne boken har ulike oppfatninger om EØS,<br />
men alle er imot norsk medlemskap i <strong>EU</strong>. Vi håper at denne boka vil øke både<br />
kunnskapen og interessen for <strong>EU</strong>-saka i fagbevegelsen. <strong>EU</strong>-<strong>til</strong>hengerne ønsker<br />
igjen å søke medlemskap, vi mener at fagbevegelsen er best tjent med å stå<br />
utenfor. Det gjelder ikke minst i forhold <strong>til</strong> mulighetene for å fremme internasjonal<br />
solidaritet i Europa – og i verden. Fagbevegelsen må tenke globalt, på<br />
hva som tjener arbeiderklassen og de undertrykte i hele verden.<br />
De som har æren for at boka ble <strong>til</strong> er Faglig Utvalg i <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong>, som har fått<br />
uvurderlig hjelp av Harriet Rudd, Sindre Humberset, Kjell Arnestad og Maria<br />
Walberg.<br />
Hilde Larsen, Faglig leder i <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong><br />
Boye Ullmann, Faglig sekretær<br />
4 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Del 1: EØS<br />
Dag Seierstad som har skrevet alle artiklene i denne delen av boka gir en kort<br />
innføring i hvordan EØS-avalen kom i stand og hvordan EØS-lover innføres i<br />
Norge. Han påpeker demokratiske problemene med innføringen og gjennomføringen<br />
av EØS i Norge og problematiserer spørsmål rundt om norsk<br />
økonomi har tjent på EØS-avtalen. Seierstad viser blant annet at avtalen betyr<br />
tapte markedsandeler for norske bedrifter i Norge.<br />
Dag Seierstad: Hva er EØS? ....................................................................................................side 6<br />
Dag Seierstad: EØS-prosessen i Norge? .............................................................................side 8<br />
Dag Seierstad: Er EØS-avtalen grunnen <strong>til</strong> at det går så bra i norsk økonomi? ...side 14<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
5
Del 1 – EØS<br />
EF/<strong>EU</strong><br />
EFTA<br />
1970<br />
frihandelsavtale<br />
«De grunnleggende<br />
bestemmelsene<br />
om de fi re frihetene i det<br />
indre markedet får større<br />
konsekvenser enn mange<br />
trodde.» (ESA-president<br />
Knut Almestad <strong>til</strong> Dagens<br />
Næringsliv 11.9.01)<br />
Hva er EØS<br />
6 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
Av Dag Seierstad, tidligere utredningsleder, nå varamedlem i <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong>s styre<br />
EF hadde fra starten seks medlemsland, Belgia, Frankrike, Italia, Luxembourg,<br />
Nederland og Tyskland. De ble ofte kalt «de indre seks», i motsetning <strong>til</strong> «de<br />
ytre sju» som gikk inn i EFTA, Danmark, Norge, Portugal, Storbritannia, Sveits,<br />
Sverige og Østerrike.<br />
EF var fra starten en tollunion med felles handelspolitikk og felles tollsatser<br />
utad. I <strong>til</strong>legg tok EF over ansvaret for all landbrukspolitikk. Tollsatsene innad<br />
ble i løpet av få år trappet ned <strong>til</strong> null både for industri- og landbruksvarer. På<br />
den måten ble EF et felles marked for industri- og landbruksvarer for de seks<br />
medlemsstatene – og ble i praksis ofte kalt Fellesmarkedet (The Common<br />
Market). Det offi sielle navnet var EF (De europeiske fellesskap). Med Maastricht-traktaten<br />
gikk navnet i 1992 over <strong>til</strong> <strong>EU</strong> (Den europeiske union).<br />
EFTA (Det europeiske frihandelsforbundet) ble etablert av «de ytre sju» i<br />
1960 som et alternativ <strong>til</strong> EF. Finland ble med som assosiert medlem. Fra 1970<br />
ble også Island medlem av EFTA. EFTA innførte frihandel med industrivarer<br />
mellom medlemsstatene, men var ingen tollunion. Medlemsstatene bestemte<br />
sjøl tollsatsene sine mot tredjeland. Etter hvert ble frihandelen utvidet <strong>til</strong> også<br />
å gjelde fi sk, men i motsetning <strong>til</strong> <strong>EU</strong> ikke <strong>til</strong> landbruksvarer.<br />
I 1970 søkte tre EFTA-land (Storbritannia, Danmark og Norge) medlemskap<br />
i EF. Det gjorde også Irland som ikke var medlem av EFTA. Siden folkeavstemningen<br />
i september 1972 ga nei- fl ertall, ble Norge ikke medlem av EF. Det tre<br />
andre søkerlandene ble derimot medlem fra 1. januar 1973.<br />
Fra samme dato ble det inngått frihandelsavtaler mellom <strong>EU</strong> og EFTA-landene<br />
Sverige, Finland, Østerrike og Sveits. Etter folkeavstemningen i september<br />
1972 ble det på kort tid forhandlet fram en <strong>til</strong>svarende frihandelsavtale<br />
mellom <strong>EU</strong> og Norge. Disse frihandelsavtalene var skåret over samme lest,<br />
men var i prinsippet tosidige avtaler mellom <strong>EU</strong> og det enkelte EFTA-land. De<br />
fl este tollsatsene ble satt ned umiddelbart. På følsomme varer – for Norges del<br />
papir, aluminium og en del andre metaller – ble tollen trappet ned i løpet av<br />
fi re år. Fra 1977 utgjorde EF og EFTA et samlet frihandelsområde i Vest-Europa.<br />
FORSPILLET TIL EØS<br />
I mars 1989 gikk de seks daværende EFTA-landene (Norge, Sverige, Finland,<br />
Island, Østerrike og Sveits) sammen om en erklæring om at de ønsket en<br />
avtale med <strong>EU</strong> som kunne gi «en størst mulig realisering av fri bevegelse av varer,<br />
tjenester, kapital og personer». (Oslo-erklæringen av 15. mars 1989)<br />
Denne Oslo-erklæringen var et politisk kupp. Det hadde ikke vært noen<br />
off entlig debatt om å forplikte Norge på en slik måte. Innholdet i erklæringen
var heller ikke klarert med Stortinget.<br />
Det var et kupp også fordi «fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer»<br />
er kjernen i det EF som fl ertallet av de norske velgerne avviste ved folkeavstemningen<br />
i 1972.<br />
Forhandlingene om en avtale med mest mulig «fri bevegelse av varer, tjenester,<br />
kapital og personer» tok <strong>til</strong> i april 1990. Som grunnlag for forhandlingene<br />
godtok EFTA hele det lovverket og alle de rettsavgjørelser som sikrer <strong>EU</strong>s<br />
frie fl yt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.<br />
EØS-AVTALEN GODKJENNES<br />
Forhandlingsresultatet forelå i mars 1992. Stortinget godkjente EØS-avtalen<br />
16. oktober 1992 med stemmetallene 130-35. Avtalen innebar at Norge på visse<br />
områder avsto suverenitet <strong>til</strong> overnasjonale organ, blant annet <strong>til</strong> EFTA-domstolen.<br />
Godkjenningen av avtalen måtte derfor skje med 3/4 fl ertall i henhold<br />
<strong>til</strong> Grunnlovens § 93, det vil si med minst 124 stemmer i Stortinget.<br />
Ved en folkeavstemning i desember 1992 stemte fl ertallet av de sveitsiske<br />
velgerne for at Sveits ikke skulle gå inn i EØS. Samtidig reagerte EF-domstolen<br />
på enkelte sider ved avtalen. Nye forhandlinger med <strong>EU</strong> måtte <strong>til</strong>, og den<br />
endelige EØS-avtalen ble godkjent av Stortinget i april 1993.<br />
EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994. Den var fra starten en avtale<br />
mellom <strong>EU</strong> og seks EFTA-land. Tre av dem, Sverige, Finland og Østerrike ble<br />
etter folkeavstemninger medlem av <strong>EU</strong> fra 1. januar 1995. Folkeavstemningen i<br />
Norge 28. november 1994 endte med nei-fl ertall, slik at EFTA-siden i EØS siden<br />
da har bestått av Norge, Island og Liechtenstein.<br />
HANDELSAVTALE, EØS OG <strong>EU</strong>-MEDLEMSKAP<br />
Handelsavtale<br />
Handelsavtalen fra 1973 sikret Norge full markedsadgang for industrivarer.<br />
EØS-avtale<br />
EØS betyr at Norge er med i det indre markedet. EØS bygger som <strong>EU</strong>, på<br />
de fi re markedsfriheter; fri fl yt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital.<br />
For fagbevegelsen og industrien betyr det at EØS legger føringer for rammevilkårene.<br />
Det gjelder konkurranseutsetting og privatisering for energi-,<br />
tele-, post-, jernbanesektoren og Vinmonopolet. <strong>EU</strong>s konkurranseregler har<br />
resultert i opphør for de langsiktige kraftavtalene med billig kraft for den<br />
kraftkrevende industrien og opphør av den diff eriensierte arbeidsgiveravgiften.<br />
EØS tvang myndighetene <strong>til</strong> å endre konsesjonslovene i Norge.<br />
<strong>EU</strong>-medlemskap<br />
Det er viktige forskjeller på EØS og fullt medlemskap. Utenriks-, forsvars-,<br />
landbruks- og fi skeripolitikk er unntatt i EØS. ØMU er heller ikke en del av<br />
EØS. Norge kan nedlegge veto i EØS-komiteen mot skadelige <strong>EU</strong>-regler.<br />
Oppsigelsestiden på EØS-avtalen er ett år.<br />
Dag Seierstad : Hva er EØS?<br />
Oslo-erklæringen<br />
forhandlinger<br />
EØS-avtalen<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
Sveits<br />
<strong>EU</strong>-EFTA<br />
7
Del 1 – EØS<br />
EØS-komiteen<br />
EØS-lover<br />
Stortingets<br />
EØS-komité<br />
lukkede dører<br />
lovforslag<br />
summarisk<br />
behandling<br />
EØS-prosessen i Norge<br />
Av Dag Seierstad<br />
HVORDAN ENDRES EØS-AVTALEN?<br />
EØS-avtalen endres ved at <strong>EU</strong> vedtar nye lover som så blir gjort gjeldende for<br />
EØS, det vil si for Norge, Island og Liechtenstein. Formelt skjer denne overføringen<br />
av lover fra <strong>EU</strong> <strong>til</strong> EØS i den såkalte EØS-komiteen der Norge, Island<br />
og Liechtenstein møter <strong>EU</strong> <strong>til</strong> månedlige møter. I denne EØS-komiteen skal<br />
vedtak fattes med enstemmighet, samtidig som de tre EFTA-statene skal «tale<br />
med én stemme». I praksis betyr dette at hver av de tre EFTA-statene har vetorett<br />
mot enhver ny EØS-lov siden EFTA bare kan fatte vedtak hvis alle er enige.<br />
EØS-komiteen møtes vanligvis hver måned – unntatt i august.<br />
HVORDAN EN EØS-LOV BLIR TIL<br />
Etter 1. januar 1994 vedtas norske lover på to helt ulike måter.<br />
• Den ene måten er den tradisjonelle, med endelig vedtak i Odelstinget og<br />
Lagtinget, etter en lang prosess med utredninger som er kjent i god tid,<br />
med formelle høringer og med offentlig debatt dersom lovforslaget er<br />
omstridt.<br />
• Den andre måten omfatter alle de lovene som kommer inn i det norske<br />
lovverket via EØS.<br />
I dag behandles nye EØS-regler slik: Hver måned møtes Stortingets EØSutvalg<br />
for å gi regjeringen råd om 10-30 nye <strong>EU</strong>-lover eller vedtak. Utvalget<br />
består av utenrikskomiteen og de seks norske medlemmene av parlamentarikerkomiteen<br />
for EØS.<br />
EØS-utvalget møtes bak lukkete dører, og møtereferatene er hemmelige i<br />
ett år etter møtet. På møtet kan utvalget anbefale at regjeringen sier nei takk<br />
<strong>til</strong> en ny <strong>EU</strong>-lov. Det har flertallet i utvalget aldri gjort. Regjeringen godtar deretter<br />
noen dager seinere på vegne av Norge den nye <strong>EU</strong>-loven i EØS-komiteen<br />
der Norges <strong>EU</strong>-ambassadør møter representanter for <strong>EU</strong>-kommisjonen.<br />
Hvis den nye EØS-loven krever at norsk lov endres, kommer forslaget <strong>til</strong><br />
lovendring <strong>til</strong> Stortinget etter møtet i EØS-komiteen. Da har regjeringen allerede<br />
tatt sitt standpunkt på vegne av Norge i møtet med <strong>EU</strong> i EØS-komiteen.<br />
EØS-<strong>til</strong>hengerne på Stortinget oppfatter denne lovbehandlingen i Stortinget<br />
som ren sandpåstrøing og opptrer deretter. Men i praksis er det klart at Stortinget<br />
kan stemme ned en slik lovendring – og dermed benytte seg av reservasjonsretten<br />
i EØS-avtalen. Det har aldri skjedd.<br />
Møtene i EØS-utvalget skjer for lukkete dører. Sakslista kommer ei ukes tid<br />
før møtet. Sakspapirene gir på noen få linjer departementets vurdering av om<br />
8 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
direktivet eller forordningen krever endring i norsk lov eller forskrift, og om<br />
departementet vurderer eventuelle endringer som uproblematiske. Det blir<br />
aldri vist <strong>til</strong> vurderinger fra faginstanser, ikke en gang om direktivet/forordningen<br />
er vurdert av faginstanser.<br />
På møtene i EØS-utvalget behandles sakene like summarisk. Et møte med<br />
23 saker på saklista, blant annet om antibiotika og <strong>til</strong>settingsstoffer i dyrefor,<br />
ble avviklet på 15 minutter. Det blir 38 sekunder pr sak. Ingen av sakene var<br />
behandlet av noe annet organ på Stortinget. (Dag og Tid 15.2.01)<br />
INSTITUSJONENE I EØS<br />
EØS-rådet<br />
EØS-rådet er det øverste organet i EØS. Det møtes to ganger i året, gjør opp<br />
status for utviklingen innen EØS-avtalen og behandler politiske spørsmål av<br />
betydning for avtalen. Hvis det skal gjøres viktige endringer i avtalen, blir det<br />
bestemt i EØS-rådet.<br />
I EØS-rådet møter utenriksministrene for Norge, Island og Liechtenstein,<br />
og utenriksministrene fra to <strong>EU</strong>-land, det som innehar formannskapet i <strong>EU</strong>, og<br />
det som skal overta formannskapet neste halvår. Tjenestemenn fra utenriksdepartementene<br />
møter fra andre <strong>EU</strong>-land. <strong>EU</strong>-kommisjonen er representert<br />
med det medlemmet som har ansvar for EØS-avtalen.<br />
EØS-komiteen<br />
I EØS-komiteen møtes <strong>EU</strong>-ambassadørene fra Norge, Island og Liechtenstein<br />
en gang i måneden med en direktør fra <strong>EU</strong>-kommisjonen. EØS-komiteen<br />
behandler alle nye rettsakter som skal inn i EØS-avtalen. Den kan også<br />
behandle alle aktuelle spørsmål som en av partene vil ha diskutert.<br />
EØS-komiteen møtes vanligvis den siste fredagen i hver måned unntatt<br />
i august, som er feriemåneden for <strong>EU</strong>-systemet. ESA (se under) deltar som<br />
observatør på møtene og kan ta ordet i saker som angår virksomheten <strong>til</strong> ESA.<br />
Arbeidsgrupper og ekspertgrupper<br />
Nytt regelverk vurderes og behandles i et nettverk av arbeidsgrupper og<br />
ekspertgrupper som <strong>til</strong> sammen dekker virkeområdet <strong>til</strong> EØS-avtalen. I 2001<br />
fantes det 40 slike grupper. (En oversikt over disse arbeids- og ekspertgruppene<br />
finnes i St. meld. nr. 27 (2001-2002), s. 23)<br />
ESA<br />
ESA er det organet som har <strong>til</strong> oppgave å passe på at EØS-avtalen etterleves<br />
i Norge, Island og Liechtenstein. I det arbeidet skal ESA legge <strong>til</strong> grunn de<br />
samme kriteriene og framgangsmåtene som <strong>EU</strong>-kommisjonen overfor <strong>EU</strong>s<br />
medlemsland.<br />
EFTA-domstolen<br />
EFTA-domstolen fantes ikke før EØS-avtalen ble inngått. EFTA-domstolen har<br />
flere oppgaver:<br />
• Den skal behandle saker som ESA anlegger mot et EFTA-land for brudd på<br />
EØS-avtalen.<br />
Dag Seierstad : EØS-prosessen i Norge<br />
øverste organ<br />
utenriksministrene<br />
løpende behandling<br />
40 grupper<br />
kontrollorgan<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
9
Del 1 – EØS<br />
resolusjoner og<br />
anbefalinger<br />
vurderer rettsaktene<br />
departementene<br />
Europautvalget<br />
Statskonsult<br />
• Den skal behandle klager fra EFTA-land over avgjørelser ESA har fattet.<br />
• Den kan behandle klager fra enkeltpersoner eller firma over avgjørelser<br />
ESA har fattet.<br />
• Den skal avgjøre tvister mellom EFTA-land i forbindelse med EØS-avtalen.<br />
• Den skal gi rådgivende uttalelser når domstoler i EFTA-landene ber EFTAdomstolen<br />
om å tolke EØS-avtalen på bestemte punkter.<br />
Parlamentarikerkomiteen<br />
Parlamentarikerkomiteen består av 12 medlemmer av <strong>EU</strong>-parlamentet og 12<br />
representanter fra parlamentene i Norge, Island og Liechtenstein. Stortinget<br />
velger seks av disse representantene. Komiteen møtes to ganger i året og kan<br />
vedta resolusjoner med anbefalinger <strong>til</strong> de organ som fatter beslutningene i<br />
EØS. De 12 representantene fra EFTA-statene møtes i <strong>til</strong>legg tre-fire ganger i<br />
året.<br />
De seks norske representantene er medlem av Stortingets EØS-utvalg<br />
sammen med medlemmene i Stortingets utenrikskomité.<br />
BEHANDLINGEN I REGJERINGEN<br />
I regjeringsapparatet behandles EØS-saker på tre plan:<br />
• på faglig nivå i 22 <strong>spesial</strong>utvalg<br />
• på administrativt nivå i Koordineringsutvalget for EØS-saker<br />
• på politisk nivå i regjeringen.<br />
Spesialutvalgene<br />
Spesialutvalgene skal avklare det norske synet på nye rettsakter vedtatt av <strong>EU</strong>.<br />
Første oppgave er å ta s<strong>til</strong>ling <strong>til</strong> om rettsakten faller inn under EØS-avtalen.<br />
I så fall har <strong>spesial</strong>utvalget på det aktuelle området <strong>til</strong> oppgave å finne ut i<br />
hvilken grad norske interesser blir berørt av rettsakten og hvordan disse interessene<br />
best kan fremmes i <strong>EU</strong>s beslutningsprosess. Spesialutvalget vurderer<br />
også om norsk regelverk må endres – eller om en i stedet skal ta opp med<br />
<strong>EU</strong>-kommisjonen om Norge kan få særlige <strong>til</strong>pasninger for å ivareta spesielle<br />
norske forhold. Noen av <strong>spesial</strong>utvalgene møtes én gang i måneden, de fleste<br />
møtes to-fire ganger i året. (En oversikt over de 22 <strong>spesial</strong>utvalgene finnes på<br />
s. 61 i EØS-meldingen.)<br />
Koordineringsutvalget for EØS-saker<br />
Koordineringsutvalget drøfter saker som ikke er blitt avklart i <strong>spesial</strong>utvalgene.<br />
Utvalget forbereder hva norske myndigheter skal mene før nye <strong>EU</strong>rettsakter<br />
blir tatt inn i EØS-avtalen. Alle departementene deltar på møtene.<br />
Regjeringen<br />
Alle viktige EØS-saker behandles av regjeringen. Det er den enkelte statsråd<br />
som vurderer om en EØS-sak skal legges fram for regjeringen. I <strong>til</strong>legg er det<br />
opprettet et eget Europautvalg som kan drøfte særlig viktige EØS-saker. Utvalget<br />
består av statsministeren, utenriksministeren, finansministeren, nærings-<br />
og handelsministeren, justisministeren og forsvarsministeren. Andre statsråder<br />
møter etter behov.<br />
Statskonsult har i en serie rapporter kritisert alvorlige svakheter i de interne<br />
10 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
norske EØS-prosessene. Statskonsult mener at samordningen mellom departementene<br />
fungerer dårlig. Statskonsult undersøkte hva som hadde skjedd i<br />
forbindelse med ti viktige EØS-rettsakter, og oppdaget at det bare fantes rammenotater<br />
for fi re av dem.<br />
Det er dessuten for seint hvis <strong>spesial</strong>utvalgene først begynner å jobbe når<br />
kommisjonen har lagt fram et forslag <strong>til</strong> rettsakt. EØS-avtalen forutsetter at<br />
den norske regjeringen blir informert når kommisjonen starter arbeid med en<br />
ny rettsakt, og Norge har rett <strong>til</strong> å sende eksperter <strong>til</strong> de arbeidsgruppene som<br />
forbereder nye rettsakter for kommisjonen. I denne fasen er det viktig at også<br />
instanser utenfor departementene blir klar over hva som foregår. Den informasjonen<br />
kan bare regjeringen gi.<br />
HØRING NÅR DET ER FOR SEINT<br />
Statskonsult kritiserer at forslag <strong>til</strong> nye EØS-direktiv sendes på høring når det<br />
er for seint – etter at Norge har bundet seg opp.<br />
Et eksempel: I juni 1992 la kommisjonen fram et utkast <strong>til</strong> direktiv som ville<br />
kreve endringer i den norske arbeidsmiljøloven. Fra januar 1994 var Norge<br />
medlem av EØS, men regjeringen informerte verken Stortinget eller norsk<br />
off entlighet om at et slik direktivutkast fantes.<br />
<strong>EU</strong>s ministerråd vedtok direktivet i 1994, men regjeringen informerte ikke<br />
Stortinget før 18. juni 1996, fi re år etter at kommisjonen la fram utkastet sitt og<br />
to år etter at direktivet ble vedtatt i <strong>EU</strong>.<br />
Allerede ei uke etter, 25. juni, møttes Stortingets EØS-utvalg for å gi regjeringen<br />
råd om hvilket standpunkt den skulle ta <strong>til</strong> dette direktivet. Tre dager<br />
DEPARTEMENTENES RAMMENOTATER<br />
Det lages rammenotater om alle forslag <strong>til</strong> <strong>EU</strong>-rettsakter som en<br />
regner med skal inn i EØS-avalen hvis de blir vedtatt. Fagdepartementet har<br />
ansvaret for å lage slike rammenotater. Rammenotatet skal beskrive innholdet<br />
i forslaget, gjeldende norsk lovgivning på området, hvordan forslaget<br />
vil påvirke norske interesser og om en vedtatt rettsakt hører inn under EØSavtalen.<br />
Rammenotatene skal oppdateres kontinuerlig på alle stadier i beslutningsprosessen<br />
og blir lagret i en egen database for <strong>EU</strong>/EØS-dokumenter.<br />
Databasen er ikke åpen for innsyn.<br />
I stedet utgir Utenriksdepartementet hvert halvår en oversikt over hva<br />
som foreligger av forslag <strong>til</strong> <strong>EU</strong>-rettsakter som en regner med kan bli del av<br />
EØS-avtalen og en <strong>til</strong>svarende oversikt over vedtatte <strong>EU</strong>-rettsakter som en<br />
regner med kan bli del av EØS-avtalen. Disse oversiktene gir en kort oversikt<br />
over innholdet i rettsakten (vanligvis så kort som 5-15 linjer). Deretter<br />
følger en kort vurdering av rettsakten: Om den krever endring av lov eller<br />
forskrift, om den har budsjettmessige konsekvenser, hvordan rettsakten<br />
berører norske interesser og hvilke instanser som har vurdert rettsakten.<br />
Denne vurderingen er også uhyre knapp, så knapp at den ikke gir grunnlag<br />
for å ta standpunkt <strong>til</strong> rettsakten. Da må en <strong>til</strong> teksten i selve rettsakten, og<br />
den er skrevet i et juridisk språk som for de fl este blir uforståelig.<br />
Dag Seierstad : EØS-prosessen i Norge<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
for sent<br />
arbeidsmiljøloven<br />
11
Del 1 – EØS<br />
høring<br />
Grunnloven<br />
dynamisk avtale<br />
reservasjonsretten<br />
mot<strong>til</strong>tak<br />
krisesituasjon<br />
midlertidig<br />
fire ganger<br />
etter, 28.juni, ble direktivet en del av EØS-avtalen på et møte i EØS-komiteen,<br />
det øverste beslutningsorganet for EØS-avtalen.<br />
Dette er ikke et enkeltstående eksempel. Statskonsult tok for seg ni <strong>EU</strong>rettsakter<br />
som endte i EØS-avtalen. Bare to av de ni ble sendt ut på høring før<br />
møtet i Stortingets EØS-utvalg. Og i begge disse <strong>til</strong>fellene var høringsfristen<br />
satt etter at EØS-utvalget hadde gjort vedtaket sitt.<br />
RESERVASJONSRETTEN<br />
Grunnloven <strong>til</strong>later ikke at Norge overfører beslutningsmyndighet <strong>til</strong> internasjonale<br />
organisasjoner vi ikke er medlem av. Norge er medlem av EØS,<br />
men ikke av <strong>EU</strong>. Samtidig er det slik at det er <strong>EU</strong> som fastlegger alt regelverk<br />
som skal gjelde i EØS. Hensikten med EØS er jo nettopp at <strong>EU</strong> og EØS skal ha<br />
samme regelverk for alt som har med fri flyt å gjøre.<br />
EØS-avtalen er det som kalles en «dynamisk» avtale. Innholdet i avtalen<br />
endrer seg hele tida. Disse endringene kommer fordi <strong>EU</strong> stadig utvider og<br />
endrer lovverket sitt. På de områdene som omfattes av EØS-avtalen, skal slike<br />
endringer automatisk gjelde også Norge. For at dette ikke skal være i strid<br />
med Grunnloven, er Norge gitt en reservasjonsrett i EØS-avtalen.<br />
Foreløpig er reservasjonsretten brukt én eneste gang: Det var under EØSdebatten<br />
i Stortinget i oktober 1992, og da bare som argument for at vi trygt<br />
kunne melde oss inn i EØS. Vi kunne jo bare bruke reservasjonsretten.<br />
FRYKTEN FOR RESERVASJONSRETTEN<br />
Reservasjonsretten var i 1992 garantien for at EØS-avtalen ikke kunne påføre<br />
oss regler vi var sterkt imot. Hvorfor sitter bruken av reservasjonsretten da så<br />
langt inne?<br />
De som går mot å bruke reservasjonsretten, viser <strong>til</strong> at <strong>EU</strong> har rett <strong>til</strong> mot<strong>til</strong>tak<br />
hvis Norge reserverer seg mot en rettsakt som etter forutsetningene skal<br />
inn i EØS-avtalen. Men mot<strong>til</strong>takene er strengt regulert i EØS-avtalen. De må<br />
innebære å sette deler av avtalen ut av kraft, men slik at de reglene som oppheves,<br />
ligger innenfor samme område av avtalen.<br />
SIKKERHETSKLAUSULEN I EØS-AVTALEN<br />
EØS-avtalen inneholder en generell sikkerhetsklausul som gir Norge rett <strong>til</strong> å<br />
sette EØS-regler <strong>til</strong> side «når alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige<br />
vanskeligheter som kan vedvare, er i ferd med å oppstå» (art. 112-114 i<br />
EØS-avtalen).<br />
Sikkerhetsklausulen i EØS-avtalen kan brukes <strong>til</strong> å stanse handel midlertidig<br />
dersom det oppstår en krisesituasjon (art. 112). <strong>EU</strong> kan i så fall gå <strong>til</strong> mot<strong>til</strong>tak<br />
for å «gjenopprette likevekten» (art. 114).<br />
Sikkerhetsklausulen kan bare brukes hvis det er oppstått «vanskeligheter<br />
som kan vedvare». Samtidig må <strong>til</strong>takene «begrenses <strong>til</strong> det som er strengt nødvendig<br />
for å rette opp situasjonen». Det skal være rådslagninger med <strong>EU</strong> i EØSkomiteen<br />
hver tredje måned med sikte på å avvikle eller innskrenke slike <strong>til</strong>tak<br />
(art. 113).<br />
Dette er en sikkerhetsklausul som norske regjeringer har brukt fire ganger,<br />
mot et munn- og klovsykeutbrudd i Hellas, mot et utbrudd av Newcastle<br />
Disease i Sverige, mot utbruddet av kugalskap i Storbritannia i 1996 og mot<br />
12 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
munn-og klovsykeepidemien våren 2001.<br />
ESA OG EFTA-DOMSTOLEN – MEKTIGERE ENN STORTING OG REGJERING<br />
Det er to instanser som passer på at off entlige instanser, bedrifter og borgere<br />
følger EØS-reglene. Det overordnete overvåkingsansvaret ligger på EFTAs<br />
overvåkingsorgan ESA (The EFTA Surveillance Authority) som holder <strong>til</strong> i Brussel.<br />
I Norge er det departementene, særlig Nærings- og energidepartementet<br />
og Kommunal- og arbeidsdepartementet, som passer på at EØS-reglene<br />
følges.<br />
EFTA-domstolen er øverste domsinstans når det gjelder å avgjøre hvordan<br />
EØS-reglene skal følges i Norge, Island og Liechtenstein. EFTA-domstolen<br />
består av dommere fra disse tre landene.<br />
I EØS-debatten i 1992 ble det brukt som argument for EØS-avtalen at EFTAstatene<br />
tross alt fi kk herredømme over sitt eget overvåkingsorgan, ESA, og sin<br />
egen domstol, EFTA-domstolen. <strong>EU</strong> hadde ingenting å gjøre verken med ESA<br />
eller EFTA-domstolen.<br />
Det var et svakt argument. De norske borgere som ansettes i ESA, skal ikke<br />
ivareta norske interesser. De skal håndheve et regelverk som er identisk med<br />
<strong>EU</strong>-regelverket for det indre markedet. De skal håndheve dette regelverket på<br />
nøyaktig samme måte som <strong>EU</strong>-kommisjonen og <strong>EU</strong>-domstolen ville gjort det.<br />
De vil bli vurdert etter hvordan de løser akkurat den oppgaven.<br />
De norske dommerne i EFTA-domstolen er i samme situasjon. Domstolen<br />
skal legge <strong>til</strong> grunn hvordan <strong>EU</strong>-kommisjonen og EF-domstolen har praktisert<br />
regelverket for det indre markedet internt i <strong>EU</strong>. EØS-reglene er identisk med<br />
<strong>EU</strong>-reglene for det indre markedet, og de skal følges på samme måte som i<br />
<strong>EU</strong>.<br />
Dag Seierstad : EØS-prosessen i Norge<br />
«I Norge er det av<br />
og <strong>til</strong> vanskelig<br />
å forstå at man<br />
ikke alltid kan løse et politisk<br />
problem med politikk. EØSavtalen<br />
er en juridisk avtale,<br />
og da må man fi nne juridiske<br />
løsninger.» Knut Almestad,<br />
leder for ESA, Aftenposten<br />
18.05.01<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
ESA<br />
EFTA-domstolen<br />
norske interesser<br />
13
Del 1 – EØS<br />
markedsadgang<br />
frihandelsavtale<br />
«Knapt noen<br />
gang tidligere<br />
har norsk<br />
økonomi<br />
vokst sterkere enn siden<br />
begynnelsen av 1990-tallet.<br />
Siden 1994 har sysselsettingen<br />
i norske bedrifter økt med mer<br />
enn 170 000 personer, mens<br />
den off entlige sysselsettingen<br />
økte med rundt 71 000<br />
personer. Hoveddelen av<br />
veksten i sysselsettingen<br />
de siste årene har altså<br />
skjedd i privat sektor.»<br />
(Finansminister Schjøtt-<br />
Pedersen, Aftenposten<br />
16.11.00)<br />
Er EØS-avtalen grunnen <strong>til</strong> at det går så<br />
bra i norsk økonomi?<br />
Av Dag Seierstad<br />
EØS-avtalen sikret norske næringer «markedsadgang» <strong>til</strong> <strong>EU</strong>-markedet – og<br />
samtidig <strong>EU</strong>s næringsliv samme markedsadgang <strong>til</strong> det norske markedet.<br />
Hovedbildet er at norsk næringsliv har tapt markedsandeler hjemme, og at få<br />
norske næringer har vunnet markedsandeler på <strong>EU</strong>s indre marked.<br />
Norge hadde fra 1973 en frihandelsavtale med <strong>EU</strong>. Den ble inngått<br />
etter at folkeavstemningen i 1972 satte bom for norsk medlemskap i <strong>EU</strong>.<br />
Avtalen innebar at norsk industri fra 1977 hadde tollfrihet på all eksport<br />
<strong>til</strong> <strong>EU</strong>. Næringsmiddelindustrien var eneste unntaket. Det har vært toll<br />
på bearbeidete landbruksvarer (etter norsk ønske) og på bearbeidete<br />
fi skeprodukter (etter <strong>EU</strong>s ønske). Men på alle andre industriprodukter og på<br />
alle råvarer har det i 25 år vært full tollfrihet og ingen kvotebegrensninger på<br />
handelen med <strong>EU</strong>.<br />
Det er derfor all mulig grunn <strong>til</strong> å spørre: På hvilket område har EØS-avtalen<br />
hatt positive virkninger som ikke ville vært der uten avtalen?<br />
DE POSITIVE VIRKNINGENE<br />
De entydig positive virkningene begrenser seg <strong>til</strong> få punkter:<br />
• Vår eksport av bearbeidete fi skeprodukter møter lavere tollsatser.<br />
• <strong>EU</strong> kan ikke ta i bruk anti-dumping-våpenet mot norsk industri.<br />
• Vi kommer raskere og enklere med når <strong>EU</strong> utvikler nye program for kulturutveksling<br />
og utdanning.<br />
Disse fordelene er relativt beskjedne. Stortingsmelding nr. 27 (2001-2002)<br />
om EØS angir at tollbelastningen på vår eksport av fi sk <strong>til</strong> <strong>EU</strong> er 2-3 prosent av<br />
den samlete eksportverdien.<br />
Det er relativt få eksempler på at <strong>EU</strong> satte i gang anti-dumping-undersøkelser<br />
av norsk industrieksport i perioden før EØS-avtalen trådte i kraft. Fra<br />
1970 <strong>til</strong> 1992 reiste <strong>EU</strong> anti-dumping-saker ved seks anledninger, om fi skegarn<br />
(1979), fi berplater (1982), ferrosilisium (1983 og 1990), aluminium (1984) og silisiumkarbid<br />
(1986).<br />
Saken om aluminium ble henlagt, og i de andre sakene ble norske bedrifter<br />
pålagt å selge <strong>til</strong> over en bestemt minstepris. Ikke i noe <strong>til</strong>felle ble norske<br />
bedrifter ilagt straff etoll, noe <strong>EU</strong> i stor grad har brukt mot land i Øst-Europa og<br />
den tredje verden.<br />
Faren for dumpinganklager er dessuten gått ned siden 1980-tallet. Den<br />
14 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Dag Seierstad : Er EØS-avtalen grunnen <strong>til</strong> at det går så bra i norsk økonomi?<br />
norske næringsstøtten er lagt om, bedrifter må i stigende grad betale markedspris<br />
for strøm, og WTO s<strong>til</strong>ler i <strong>til</strong>legg langt strengere krav <strong>til</strong> å sette i gang<br />
anti-dumping-<strong>til</strong>tak enn hva <strong>EU</strong> la <strong>til</strong> grunn på 1980-tallet.<br />
ULEMPENE LANGT STØRRE<br />
Ulempene i forhold <strong>til</strong> handelsavtalen fra 1973 er langt fl ere, og noen av dem<br />
er av stor betydning for samfunnsutviklingen i Norge. Men også rent økonomisk<br />
kan EØS føre <strong>til</strong> at vi kommer dårligere ut.<br />
I kroner og øre er ulempene ved EØS-avtalen størst i olje- og gassutvinningen.<br />
Kombinert med anbudskravene betyr lisensdirektivet (fra 1995) at<br />
norske leverandører og operatører over tid taper markedsandeler på norsk<br />
sokkel og at konsesjonsvilkår som sikret utvikling av norsk oljekompetanse og<br />
norsk oljeforskning, ikke kan s<strong>til</strong>les. Det ferske gassmarkedsdirektivet har som<br />
formål å styrke gasskjøperne slik at prisen på gass kan presses nedover, og<br />
Olje- og energidepartementet var ifølge Dagens Næringsliv (31.1.01), forberedt<br />
på et årlig tap på så mye som ni milliarder kroner.<br />
Til sammenlikning: Den samlete tollbelastningen på eksporten av fi sk <strong>til</strong><br />
<strong>EU</strong> er i underkant av en halv milliard kroner.<br />
LIKEVERDIGHET MED SLAGSIDE<br />
I regjeringens EØS-melding (St.meld. nr. 27 (2001-2002)) framheves<br />
det at norsk industri gjennom EØS-avtalen er sikret «likeverdig adgang <strong>til</strong><br />
<strong>EU</strong>s indre marked». Det er sant, men like sant er det at <strong>EU</strong>s industri er sikret<br />
«likeverdig adgang» <strong>til</strong> det norske markedet.<br />
Denne «likeverdige adgangen» begge veier har ført <strong>til</strong> at norsk<br />
næringsliv har tapt markedsandeler hjemme, og at få norske næringer<br />
utenom olje- og gassnæringen har vunnet markedsandeler på <strong>EU</strong>s indre<br />
marked. Det dreier seg altså om en likeverdighet med slagside.<br />
Slik var det også under handelsavtalen fra 1973. Handelsavtalen sikret<br />
<strong>EU</strong>-industrien samme markedsadgang <strong>til</strong> det norske markedet som norsk<br />
industri fi kk <strong>til</strong> <strong>EU</strong>-markedet. Resultatet var at norsk industri måtte tåle<br />
store tap i markedsandeler og sysselsetting på vårt eget hjemmemarked.<br />
Eksportindustrien greide seg bra, derimot ikke hjemmeindustrien.<br />
Dette gjorde Karl Glad, den gang adm. direktør i NHO, et stort nummer<br />
av i mars 1991:<br />
«Dersom norsk arbeidsliv hadde opprettholdt sine markedsandeler i<br />
det norske markedet i løpet av 1980-årene, hadde norsk verdiskaping vært<br />
30 milliarder høyere enn i dag, og importen hadde vært <strong>til</strong>svarende lavere.<br />
Uten tap av markedsandeler på hjemmebane, hadde fastlands-Norges<br />
bruttonasjonalprodukt vært fem prosent høyere. Omregnet <strong>til</strong> arbeidsplasser<br />
ville dette <strong>til</strong>svart mer enn 100.000 arbeidsplasser.» (Arbeiderbladet 2.3.1991)<br />
Dette var før <strong>EU</strong>-debatten kom i gang for alvor – og dermed før Karl<br />
Glad begynte å argumentere stikk motsatt. Men i 1991 var det for NHOdirektør<br />
Karl Glad ikke «manglende markedsadgang» <strong>til</strong> <strong>EU</strong> som var<br />
grunnen <strong>til</strong> problemene i norsk industri. Problemet var at norske bedrifter<br />
ble utkonkurrert på hjemmemarkedet, blant annet takket være den<br />
markedsadgangen som <strong>EU</strong>-bedrifter hadde <strong>til</strong> det norske markedet.<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
WTO<br />
økonomi<br />
olje og gass<br />
15
Del 1 – EØS<br />
handlefrihet<br />
eksport<br />
handelspolitisk<br />
situasjon<br />
Frihandelsavtaler<br />
med andre<br />
WTO<br />
store og små<br />
bedrifter<br />
Den viktige forskjellen på EØS-avtalen og den gamle frihandelsavtalen er<br />
likevel ikke markedsadgangen for vareeksporten vår, men de kraftige inngrepene<br />
som EØS tvinger fram mot handlefriheten <strong>til</strong> folkevalgte organ på alle<br />
nivåer.<br />
VRIDNING VEKK FRA <strong>EU</strong> – TRASS I TOLLLFRIHETEN<br />
Handelen med <strong>EU</strong> har vokst kraftig siden EØS-avtalen tok <strong>til</strong> å gjelde i 1994.<br />
Men handelen med land utenfor EØS-området har vokst enda sterkere. For<br />
tradisjonelle varer (utenom olje og gass) økte eksporten <strong>til</strong> <strong>EU</strong> og andre EØSland<br />
med 6,4 prosent i året, mens eksporten <strong>til</strong> land utenfor EØS økte med så<br />
mye som 10,5 prosent i året. I perioden 1994-2001 økte eksporten av tradisjonelle<br />
varer <strong>til</strong> <strong>EU</strong> og andre EØS-land med 54 prosent, mens eksporten <strong>til</strong> land<br />
utenfor EØS ble mer enn fordoblet.<br />
Dette betyr at det etter 1994 har skjedd en relativ vridning av norsk handel<br />
i retning av land utenfor EØS-området. Men fortsatt er <strong>EU</strong> den helt dominerende<br />
handelspartneren for norsk næringsliv. I 2001 gikk 70 prosent av eksporten<br />
vår av tradisjonelle varer (utenom olje og gass) <strong>til</strong> <strong>EU</strong>. I 1994 var andelen 75<br />
prosent. Av importen kom 68 prosent fra <strong>EU</strong>. I 1994 var andelen 70 prosent.<br />
Denne – riktignok beskjedne – vridningen vekk fra <strong>EU</strong> viser at Norge har en<br />
ganske robust handelspolitisk situasjon. Bakgrunnen er naturligvis at varehandelen<br />
med <strong>EU</strong> var liberalisert før EØS-avtalen ble inngått. Handelsavtalen fra<br />
1973 ga eksportindustrien i all hovedsak samme markedsadgang <strong>til</strong> <strong>EU</strong>-markedet<br />
som EØS-avtalen. Det var derfor ingen grunn <strong>til</strong> at EØS-avtalen skulle<br />
dreie utenrikshandelen vår ytterligere i retning av <strong>EU</strong>. Samtidig inngikk Norge<br />
i løpet av 1990-tallet en serie frihandelsavtaler både med land i Sentral- og<br />
Øst-Europa og med land utenfor Europa, de første med Tyrkia og Israel. Disse<br />
avtalene kan ha stimulert handelen med land utenfor EØS-området. Endelig<br />
har handelen med industrivarer også blitt liberalisert innen rammen av WTO.<br />
De tollreduksjonene som har funnet sted på grunn av WTO, har i alt vesentlig<br />
hatt betydning for handelen med land utenfor Europa. Likevel er det verdt å<br />
merke seg at eksporten vår har dreid i retning av de områdene der veksten er<br />
størst (Øst-Asia). Med unntak av Singapore har Norge ingen frihandelsavtaler<br />
med land i Øst-Asia.<br />
DIREKTE INVESTERINGER<br />
EØS-avtalen innebærer at kapital kan flyttes nokså fritt mellom Norge og <strong>EU</strong>.<br />
Det er blitt enklere for utenlandske selskap å investere i Norge – og for norske<br />
selskap å investere i <strong>EU</strong>-land. Fra 1994 <strong>til</strong> 1998 økte utenlandsinvesteringene i<br />
Norge med 15 prosent i året. Tre firedeler av investeringene kom fra land i EØSområdet,<br />
det vil i praksis si fra <strong>EU</strong>. Utenlandsinvesteringene har økt også etter<br />
1998, men ikke i samme takt.<br />
For de norske utenlandsinvesteringene er mønstret omtrent det samme.<br />
Tre firedeler av de norske utenlandsinvesteringene går <strong>til</strong> <strong>EU</strong>-land.<br />
STØRRE FORUTSIGBARHET FOR NÆRINGSLIVET?<br />
EØS-meldingen <strong>til</strong> Bondevik-regjeringen legger vekt på at EØS-avtalen utvikler<br />
seg slik at det blir «bedre forutsigbarhet» for næringslivet. Regelstyringen<br />
gjennom EØS vil være <strong>til</strong> særlig nytte nytte for små og mellomstore bedrifter,<br />
16 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Dag Seierstad : Er EØS-avtalen grunnen <strong>til</strong> at det går så bra i norsk økonomi?<br />
hevdes det. Men den forutsigbarheten kan være tvilsom nok.<br />
Det hjelper ikke at det blir fl ere regler når bedriftene ikke klarer å skaff e seg<br />
oversikt over regelverket, når regelverket blir så komplisert at det stadig er tvil<br />
om hvordan det skal tolkes, når reglene uttrykkes og tolkes i et uvant juridisk<br />
språk, når en blir avhengig av høyt kvalifi serte EØS-advokater for å hevde sine<br />
interesser og rettigheter innen EØS-retten. Det er slett ikke sikkert at det er de<br />
små og mellomstore bedriftene som har lettest for å ta seg fram seg i denne<br />
EØS-jungelen av regler og rettsavgjørelser.<br />
Reglene s<strong>til</strong>ler juridisk sett alle likt, både små og store bedrifter, både ressurssterke<br />
personer som kan kjøpe seg rådgivere og advokater, og personer<br />
uten penger og nettverk. Men blir utfallet forutsigbart av den grunn? Kanskje<br />
på en helt annen måte enn stortingsmeldingen synes å forutsette.<br />
Mer forutsigbart blir det heller ikke når nye og overraskende juridiske virkninger<br />
av EØS-avtalen så ofte slår ned som lyn fra klar himmel – <strong>til</strong> åpenbar<br />
forbauselse både for dem som steller med EØS-saker i forvaltningen, og for de<br />
politikerne som har ønsket seg EØS-avtalen.<br />
I <strong>til</strong>legg kommer den langt mer grunnleggende uforutsigbarheten som<br />
ligger i at EØS-regelverket systematisk forsterker – og skal forsterke – konkurransen<br />
på alle markeder. Markedets dom over bedrifter etter hvert som<br />
konkurransen skjerpes, er i hvert fall ikke enklere å forutse enn EØS-jusens<br />
dommer. Oms<strong>til</strong>linger, nedbemanning, utskilling av virksomhetsområder,<br />
kursfall på børsen, oppkjøp og nedleggelser er nådeløse virkninger av en<br />
stadig skarpere konkurranse. At dette vil skje, kan forutses. Men hvilke bedrifter<br />
som taper (og forsvinner) – og hvilke som vinner (inn<strong>til</strong> videre), det er ikke<br />
like lett å forutse.<br />
komplisert<br />
regelverk<br />
overraskelser<br />
konkurranse<br />
Som del av<br />
EFTA har Norge<br />
det siste tiåret<br />
inngått frihandelsavtaler<br />
med 12 land i Sentral- og<br />
Øst-Europa. I <strong>til</strong>legg har EFTA<br />
frihandelsavtaler med sju<br />
andre land: Israel, Jordan,<br />
Marokko, Mexico, PLO,<br />
Singapore og Tyrkia. Gjennom<br />
EFTA forhandler vi om<br />
frihandelsavtaler med Albania,<br />
gulfstatene, Jugoslavia,<br />
Libanon, Malta, Sør-Afrika og<br />
Ukraina. Norge har i <strong>til</strong>legg<br />
en egen frihandelsavtale<br />
med Færøyene.<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
17
Del 2 – Velferd og økonomi<br />
Del 2: Velferd og økonomi<br />
I denne delen av boka kan du lese mer om velferds<strong>til</strong>budet i Norge og <strong>EU</strong>.<br />
Randi Reese peker på sammenhengen mellom gode velferdsordninger, en<br />
sterk fagbevegelse og folkestyre og hvorfor hun frykter at et <strong>EU</strong>-medlemskap<br />
vil svekke velferden i Norge. Siri Jensen viser hvordan <strong>EU</strong> har vært en viktig<br />
faktor i omleggingen av pensjonssystemene, både i <strong>EU</strong>-landene og i Norge.<br />
Boye Ullmann skriver om <strong>til</strong>spasningen av norsk økonomi <strong>til</strong> <strong>EU</strong> og Hallvard<br />
Bakke tar for seg den økonomiske og monetære union som låser fast den økonomiske<br />
politikken og gjør det umulig å føre motkonjunkturpolitikk.<br />
Randi Reese: Velferdsstaten og <strong>EU</strong> .....................................................................................side 19<br />
Siri Jensen: Det runde bord, <strong>EU</strong> og pensjonsreformen ................................................side 25<br />
Boye Ullmann: Rente, tariffpolitikk og arbeidsledighet .............................................side 31<br />
Hallvard Bakke: Stupiditetspakten i <strong>EU</strong> ............................................................................side 39<br />
18 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Velferdsstaten og <strong>EU</strong><br />
Av Randi Reese, forbundsleder i Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger,<br />
sosionomer og vernepleiere (FO)<br />
I Norge er det fortsatt alminnelig oppslutning rundt at vi skal ha en velferdsstat<br />
som skaper likeverdige levevilkår. Staten skal ta omfattende sosialt ansvar.<br />
Hele befolkningen skal ha <strong>til</strong>gang <strong>til</strong> et bredt spekter av sjenerøse overføringer<br />
og tjenester av høy kvalitet, som for eksempel hjemmehjelp. Ingen skal<br />
være avhengig av veldedighet fra private organisasjoner, kirken eller enkeltpersoner<br />
for å overkomme en vanskelig livssituasjon. Du skal ikke være avhengig<br />
av familien for å få pleie og omsorg.<br />
Vi vil ha en skole for alle. Vi vil ha trygghet for at du vil få hjelp fra velferdsstaten<br />
når du er i en utsatt livssituasjon, som sykdom og bortfall eller mangel<br />
av lønnsinntekt. Arbeidsløsheten ser vi på som et onde. Arbeidsløsheten skal<br />
bekjempes, særlig langtidsledighet. Velferdsstaten skal ha et nasjonalt lovverk<br />
som sikrer like ordninger rundt om i landet og nasjonal finansiering, selv om<br />
<strong>til</strong>deling og utdeling skjer lokalt i kommunene.<br />
VELFERDSMODELLER<br />
I Norge skal velferdsstaten korrigere og motvirke negative effekter av markedsøkonomien.<br />
Den nordiske velferdsmodellen er basert på skattefinansiering<br />
og høyt innslag av universelle ordninger. Den gir derfor muligheter <strong>til</strong><br />
omfordeling fra de som har mest, <strong>til</strong> de som har minst. Vi har en institusjonell<br />
omfordelende modell som bruker en relativt stor andel av BNP (brutto nasjonalprodukt)<br />
<strong>til</strong> velferds<strong>til</strong>tak. Velferdsstaten er et kompromiss mellom arbeid<br />
og kapital.<br />
Arbeiderbevegelsen har vært en sentral og dominerende kraft i å kjempe<br />
fram den velferdsstaten vi har her <strong>til</strong> lands. Selv om vårt velferdssystem ikke<br />
er helt identisk med velferdssystemene i våre naboland, snakker vi gjerne om<br />
en nordisk modell. Den nordiske velferdsmodellen har en annen innretning<br />
enn velferdssystemer som gjerne benevnes som den kontinentaleuropeiske<br />
modellen (Tyskland og Holland) og den angelsaksiske modellen (England og<br />
USA).<br />
Forskjellene mellom de tre modellene er store når det gjelder hvilken rolle<br />
staten (det offentlige), sivilsamfunnet (spesielt familien) og markedet (særlig<br />
arbeidsmarkedet) har for velferden. Jeg har ovenfor omtalt den nordiske<br />
modellen. I den kontinentaleuropeiske modell er familien ansvarlig for omsorgen.<br />
Økonomiske overføringer er sjenerøse for dem som har sterk <strong>til</strong>knytning<br />
<strong>til</strong> arbeidslivet, svak for de andre. Hovedelementet er sosialforsikring for dem<br />
som er i arbeid. Omfanget av offentlige tjenester er lite og overlatt <strong>til</strong> familien,<br />
Randi Reese: Velferdsstaten og <strong>EU</strong><br />
universell<br />
omfordelende<br />
modell<br />
nordisk modell<br />
kontinentaleuropeisk<br />
modell<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
19
Del 2 – Velferd og økonomi<br />
angelsaksisk modell<br />
politiske ideologier<br />
utviklingen i Norge<br />
Velferdsstaten er<br />
for dyr<br />
nyliberal politikk<br />
frivillige organisasjoner og kirken.<br />
Staten har også en liten rolle i den angelsaksiske modellen. Formålet er<br />
primært å avhjelpe fattigdommen. Den er rettet mot økonomisk nød og dem<br />
som oppfattes som verdig trengende. Befolkningen ivaretar selv sin egen og<br />
familiens velferd, det vil si private ordninger. Overføringsordninger som for<br />
eksempel dagpenger er lite sjenerøse, men kan være supplert med andre<br />
ytelser, for eksempel boligytelser. Sentrale forskjeller mellom velferdsmodellene<br />
er hvem hjelpen omfatter og hvordan den gis.<br />
Velferdsmodellene har sin plassering i de politiske ideologiene; sosialdemokratisk<br />
tenking står bak den nordiske velferdsmodellen, en konservativ og<br />
liberalistisk ideologi står bak de to andre modellene. Velferdsstatens uttrykk<br />
vil selvsagt speile de politiske ideologiene i landet. Alt annet vil være naivt å<br />
tro.<br />
PRIVATISERING OG NEDSKJÆRING AV VELFERDSORDNINGER<br />
Vi kan godt være stolte over det norske velferdssystemet. Det står seg godt.<br />
Det er robust og sjenerøst for de fleste. Men slett ikke for alle. Og jeg liker ikke<br />
utviklingen i Norge. Nedskjæringene av de sosiale ytelsene har hver for seg<br />
vært små. Men når de små nedskjæringene følger på hverandre og forsterker<br />
hverandre, så oppstår et nytt verdferdsstatlig landskap som er mer likt det vi<br />
ser lengre sør i Europa.<br />
Privatisering, konkurranseutsetting, nedskjæringene i overføringer og kuttene<br />
i <strong>til</strong>delingskriteriene i Norge svekker universaliteten og sjenerøsiteten i<br />
velferdsstats<strong>til</strong>budet. Snart må mange flere stå med lua i handa og passe på å<br />
framstå som verdig trengende. Den rettighetsbaserte <strong>til</strong>delingen reduseres.<br />
Et eksempel er at du tidligere fikk dagpenger i tre år når du var arbeidsløs,<br />
nå er det redusert <strong>til</strong> to år, Hvis du ikke har rett <strong>til</strong> dagpenger lenger, er sosialhjelp<br />
alternativet. Sosialhjelpen er på en helt annen måte enn trygdeytelser,<br />
en behovsprøvet og uforutsigbar hjelp. Velferdsstatens gamle filosofi – med<br />
de humane fordelingsprinsippene – blir sakte skjøvet <strong>til</strong> side. Kommuneøkonomien<br />
strupes. I Norge ser vi en økende offentlig fattigdom og <strong>til</strong>svarende<br />
økende privat rikdom. Vi vet at over 40 000 barn i Norge lever i fattige familier.<br />
Forskning viser at skolebarns prestasjoner har sterk sammenheng med foreldrenes<br />
bakgrunn. Slik skal vi ikke ha det. Vårt velferdssystem beveger seg<br />
sakte i retning av <strong>EU</strong>-landene sin ideologi.<br />
Det har alltid vært diskusjon om velferdsstaten – dragkamp mellom ulike<br />
interesser. For tida reduserer den sittende regjering våre velferdsordninger.<br />
Norge har ikke lengre råd <strong>til</strong> en sjenerøs velferdsstat, sier de. Skatteletteelementet<br />
i S em-erklæringen er ikke innfridd ennå som dere vet. Regjeringen<br />
trekker fram at for mange mennesker mottar uførepensjon og for mange er<br />
arbeidsledige. Men regjeringen har få aktive <strong>til</strong>tak mot dette. Norge får stadig<br />
flere enslige og stadig flere eldre og derved forholdsmessig flere som skal ha<br />
trygd, pleie og omsorg. Det blir så dyrt, sier regjeringen. De må ut i arbeid.<br />
Regjeringen arbeider målbevisst med redusere trygdeytelsene. Dette for å<br />
sikre at folk kommer seg hurtigere ut i arbeid og ikke blir gående på trygd,<br />
som regjeringen sier. Akkurat som om folk ikke vil arbeide.<br />
Venstresiden i norsk politikk mobiliserte <strong>til</strong> kamp mot den nyliberale politikken<br />
ved kommunevalget høsten 2003 og innkasserte flere gode seire med<br />
20 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
egimeskifte i flere kommuner. Vi fortsetter mobiliseringen fram mot stortingsvalget<br />
2005. I et levende demokrati er det nettopp slik dragkampen skal<br />
foregå. Vi skal debattere hvilke krefter som skal styre politikken, motkrefter<br />
mot rådende politikk mobiliseres. Vi går <strong>til</strong> valg.<br />
DEMOKRATIUNDERSKUDD<br />
<strong>EU</strong> karakteriseres av et demokratiunderskudd. Det er eliten som styrer. Folk<br />
flest gidder ikke gi sin stemme ved valg. Denne avmakten kan bli farlig på sikt.<br />
Innretningen av politikken i <strong>EU</strong>, som er nyliberalisme satt i system, er dessuten<br />
hele fundamentet for <strong>EU</strong> – og sånn sett ikke mulig å forandre ved valg. Diskusjonen<br />
dreier seg kun om hvilke nye grep som skal gjøres for å lette den «frie<br />
flyten». Riktignok talte <strong>EU</strong>-konventets president varmt for et «mer sosialt <strong>EU</strong>»<br />
på den faglige kongressen Praha våren 2003. Den sosiale dimensjon er tenkt å<br />
få en plass i <strong>EU</strong>s nye forfatning, sa han. Men fram <strong>til</strong> nå har arbeidsdelingen i<br />
<strong>EU</strong> vært at <strong>EU</strong> har satt noen få minstestandarder i arbeids- og sosialpolitikken,<br />
og at nasjonalstaten kan legge <strong>til</strong> velferdsgoder.<br />
De ledende, store nasjonalstatene har ingen tradisjon for en velferdsmodell<br />
slik som den sjenerøse nordiske. Som tidligere sagt, i disse landene har<br />
familien og kirken en betydelig plass i velferdsbildet, ikke offentlige tjenester.<br />
Ideologien <strong>til</strong> de store nasjonalstatenes velferdsordninger er i dag er ikke på<br />
kollisjonskurs med <strong>EU</strong>s liberalistiske innretning, men den sjenerøse nordiske<br />
velferdsmodellen er på kollisjonskurs med <strong>EU</strong>s overordnete politikk. Det er<br />
ingen tegn <strong>til</strong> at de ledende <strong>EU</strong>-landene nå vil begynne å utvikle en velferdsmodell<br />
i retning av den nordiske.<br />
Hvis <strong>EU</strong> skulle bestemmer seg for å utvikle en sterk politikk innen velferdsområdet,<br />
vil neppe profilen være omfordeling av goder og offentlig tjenester<br />
<strong>til</strong> alle slik det er i vår velferdsstat. Det vil være naivt å tro at en sterk sosial<br />
dimensjon i <strong>EU</strong> vil markere en solid motstrategi mot markedsøkonomiens<br />
råhet ovenfor de svake innen <strong>EU</strong>. Faktisk er det slik at fram <strong>til</strong> nå er det sagt<br />
for å berolige oss entusiaster av den nordiske velferdsmodell – at <strong>EU</strong> nettopp<br />
ikke legger seg bort i hvilke velferdsordninger nasjonalstatene har. Men heller<br />
ikke dette er ikke beroligende for meg. For vi ser at <strong>EU</strong>s generelle politikk, ikke<br />
minst pengepolitikken, virker styrende og begrensende for velferdspolitikken.<br />
For eksempel settes det i <strong>EU</strong>, gjennom pengepolitikken, strenge krav om<br />
at nasjonalstaten ikke kan ha store budsjettunderskudd, selv om formålet er å<br />
sørge for mindre arbeidsløshet og gode ordninger for de svakeste .<br />
For et land som Norge er det interessant å se hvor langt <strong>EU</strong> vil gå i føderal<br />
retning, for å vurdere mulighetene for at nasjonalstaten skal kunne ha elementer<br />
av en sjenerøs velferdsstat innenfor <strong>EU</strong>. Arbeidet med den nye grunnloven<br />
har vært interessant i denne sammenhengen, og vi må følge den videre<br />
utviklingen i <strong>EU</strong>. Ikke minst fordi vi vet at de største landene etter hvert har<br />
fått relativt større innflytelse enn de små landene. Hvor mange beslutninger<br />
skal fattes av flertallet og være bindende for alle medlemsland? Når og i hvor<br />
stor grad vil disse beslutningene omfatte sosialpolitikken?<br />
Et trekk ved demokratiunderskuddet i <strong>EU</strong> er at mange sentrale beslutninger<br />
avgjøres av andre enn politikerne, men har likevel bindende virkning for<br />
alle land. For eksempel pengepolitikken som avgjøres av en felles sentralbanksjef.<br />
Det skjer også en gradvis uthuling av nasjonalstatens autonomi gjennom<br />
Randi Reese: Velferdsstaten og <strong>EU</strong><br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
eliten<br />
velferdsmodell<br />
på kollisjonskurs<br />
føderal retning<br />
felles sentralbank<br />
21
Del 2 – Velferd og økonomi<br />
<strong>EU</strong>-domstolen<br />
øst-utvidelsen<br />
velferd og<br />
fagforeninger<br />
angrep<br />
<strong>EU</strong>-domstolen. Til nå har den fattet flere hundre beslutninger om trygd eller<br />
sosialpolitiske spørsmål. <strong>EU</strong>-domstolen tar for eksempel s<strong>til</strong>ling i enkeltsaker<br />
der personer klager på at den nasjonale sosialpolitikken ikke er i samsvar med<br />
<strong>EU</strong>s overordnete mål.<br />
Noen er opptatt av at <strong>EU</strong> i mindre grad vil framstå som eliteprosjekt når de<br />
fattige medlemslandene fra øst kommer inn. Til det er det å si at øst-utvidelsen<br />
ikke vil rokke ved hvem som bestemmer i <strong>EU</strong>. Det vil fortsatt være eliten.<br />
Hovedinnretningen for <strong>EU</strong>s overordnete politikk kan ikke endres. Som medlemsland<br />
vil vi være bundet opp <strong>til</strong> å følge <strong>EU</strong>s nyliberalistiske politikk på en<br />
helt annen måte enn om vi står utenfor.<br />
LØNN OG ARBEIDSFORHOLD, FAGFORENINGENES STYRKE<br />
Hvis vi holder fast på at en sjenerøs velferdsstat er avhengig av at motkreftene<br />
<strong>til</strong> markedsmakten er samlet og sterk, er det relevant å se på fagforeningsstyrken<br />
i <strong>EU</strong>.<br />
Bildet er klokkeklart: Det er en kraftig reduksjon i antall fagorganiserte i <strong>EU</strong>.<br />
Det er særlig unge, nyansatte som organiserer seg i mindre grad enn tidligere.<br />
I <strong>til</strong>legg er fagbevegelsen vingeklippet. I <strong>EU</strong> føres samtaler mellom partene<br />
i arbeidslivet, benevnt som sosial dialog, uten rett <strong>til</strong> streik eller andre aksjonsformer.<br />
Dette preger arbeidslivet i <strong>EU</strong>:<br />
• Innslaget av midlertidige kontrakter er stort. Bruken av bemanningsselskaper<br />
øker.<br />
• Personlige arbeidskontrakter brukes for å omgå kollektive avtaler.<br />
• Tenkningen er at arbeidskraften skal være mest mulig fleksibel og smidig.<br />
Derfor ønskes arbeidstidsordningene bort.<br />
• Deltidsarbeid, sesongarbeid, tidsbegrensete kontrakter, hjemmearbeid<br />
som underleverandør, også videre, øker.<br />
• Privatiseringen er omfattende. Ved slike endringer svekkes i mange <strong>til</strong>feller<br />
pensjonsordninger og andre gode ordninger.<br />
• Flere steder satses det på billig og uorganisert arbeidskraft. Lønn presses<br />
nedover.<br />
Vi må se på dette som angrep på faglige rettigheter og svekking av arbeidsrettslige<br />
ordninger. Kollektive avtaler som regulerer lønn og arbeidsforhold, er<br />
grunnlaget for fagbevegelsen. Likeså retten <strong>til</strong> fast ansettelse og s<strong>til</strong>lingsvern.<br />
Angrepene på innarbeidete faglige rettigheter har kommet langt i <strong>EU</strong>. I Norge<br />
kjemper den nyliberale fløyen kraftig for å få <strong>til</strong> samme utvikling i Norge. Forslaget<br />
<strong>til</strong> ny arbeidslivslov er et eksempel på dette med sine forslag om midlertidig<br />
<strong>til</strong>setting og svekkelse av arbeidstidsordningene.<br />
KVINNEPERSPEKTIV<br />
Med dette som bakteppe ser vi at utviklingen innen arbeidsmarkedet i <strong>EU</strong> er<br />
særlig negativt i et kvinneperspektiv: Vi vet at høy arbeidsløshet rammer kvinner<br />
spesielt, og i <strong>EU</strong> er arbeidsløsheten høy.<br />
22 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
• I de fleste medlemsland er arbeidsløsheten for kvinner høyere enn menn.
• Mange kvinner har en svakere <strong>til</strong>knytning <strong>til</strong> arbeidslivet enn menn, på<br />
grunn av omsorgsoppgaver i hjemmet.<br />
• For kvinner er det derfor vanskelig å konkurrere seg inn på arbeidsmarkedet.<br />
De kan vanskeligere pendle og flytte.<br />
• Kvinner dominerer store deler av det a-typiske arbeidet hvor det er svakere<br />
vern enn i arbeidslivet forøvrig.<br />
• Mange kvinner har gitt opp å få seg jobb – den skjulte arbeidsløsheten er<br />
spesielt stor for kvinner.<br />
• Med svakt utviklet offentlige tjenester som barnehager, omsorgstjenester<br />
for eldre og mennesker med funksjonshemming – vil dette virke begrensende<br />
på mulighetene <strong>til</strong> å ha lønnsarbeid for kvinner som ikke har råd <strong>til</strong> å<br />
kjøpe disse tjenestene privat.<br />
• En sosialforsikringsmodell som forutsetter innbetalingsevne, i motsetning<br />
<strong>til</strong> offentlige, universelle ordninger, øker ulikheten mellom kjønnene.<br />
ARBEIDSLØSHETEN I <strong>EU</strong><br />
Arbeidsløsheten i <strong>EU</strong> er høy og har holdt seg mellom åtte og 11 prosent i<br />
mange år. Særlig er ungdomsarbeidsløsheten skremmende. Stadig flere går<br />
over i uførepensjon og førtidspensjon og blir usynlig arbeidsløse i statistikken.<br />
Mange kvinner lar være å søke arbeid fordi de vet at de ikke vil få det. Derfor er<br />
det like viktig å se på sysselsettingsstatistikken som på tallene for arbeidsløse.<br />
Sysselsettingsstatistikken viser at andelen sysselsatte i <strong>EU</strong> i forhold <strong>til</strong> antall<br />
mennesker i arbeidsdyktig alder, i alle år har vært lavere enn Norge. I Tyskland<br />
er rundt 4,5 millioner mennesker arbeidsløse.<br />
Etableringen av det indre marked har ikke har vært svaret på å få ned<br />
arbeidsløsheten. Det indre markedet skulle føre <strong>til</strong> at vekstevnen ble stimulert<br />
gjennom konkurranse. Men i <strong>EU</strong>s indre marked konkurrerer bedrifter i<br />
stor grad med hverandre. Økt konkurranse krever flere nedleggelser, raskere<br />
oms<strong>til</strong>ling og høyere ytelseskrav. Dette fører igjen <strong>til</strong> større grad av utstøting<br />
fra arbeidslivet, flere uførepensjoneres, mer førtidspensjon, flere arbeidsløse.<br />
– En svekket fagbevegelse blir ingen motmakt mot en slik utvikling. Kravene<br />
<strong>til</strong> de landene som er med i <strong>EU</strong>s pengeunionen svekker landenes muligheter<br />
<strong>til</strong> å sette i verk egne <strong>til</strong>tak mot arbeidsløsheten. Felles valuta gjør at valutakursen<br />
ikke kan brukes. Pengepolitikken overlates <strong>til</strong> en sentralbanksjef som<br />
skal arbeide uavhengig av alle parlamenter. Lav inflasjon er hovedmål. Lav<br />
rente og lav statsgjeld kreves, og statsbudsjettene må inn i stramme rammer.<br />
Innstramming betyr enda større arbeidsløshet. Når mange land strammer inn<br />
samtidig, forsterkes virkningene. Dermed blir mulighetene for å føre en nasjonal<br />
velferdspolitikk svekket.<br />
Svenskene stemte i fjor nei <strong>til</strong> å bli medlem av den økonomiske monetære<br />
union. Begrunnelsen for over halvparten var at de ikke ville ha velferdsnedskjæring<br />
og flytting av makt over pengepolitikken <strong>til</strong> sentralbanksjefen. <strong>EU</strong><br />
kan ikke være en sysselsettingsunion – som svenske sosialdemokrater i sin tid<br />
ville ha det <strong>til</strong>. Når samfunnsøkonomien svikter, er det innen <strong>EU</strong> bare to alternativer<br />
<strong>til</strong> arbeidsløsheten; lavere lønninger eller at mange nok søker arbeid i<br />
andre land. Uansett er det den enkelte <strong>EU</strong>-innbygger som får svi. På forhånd<br />
har vi et <strong>EU</strong> der andelen fattige varierer fra åtte <strong>til</strong> 14 prosent i store land som<br />
Storbritannia, Italia, Tyskland og Frankrike. Det generelle bildet er at andelen<br />
Randi Reese: Velferdsstaten og <strong>EU</strong><br />
sysselsettingsstatistikk<br />
det indre marked<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
ØMU<br />
Sverige<br />
23
Del 2 – Velferd og økonomi<br />
motkreftene i <strong>EU</strong><br />
mobilisere motkrefter<br />
norsk økonomi<br />
høyrekreftene<br />
politisk retning<br />
eldre fattige synker, mens andelen øker blant barn og unge. Noen tall viser at<br />
<strong>EU</strong> har omtrent 50 millioner fattige og fem millioner uteliggere. Vi har et <strong>EU</strong><br />
som har ført <strong>til</strong> økende ulikhet og sosial oppløsning.<br />
I <strong>EU</strong> er motkreftene som kan føre en kamp for å dempe de styggeste utslagene<br />
av den liberalistiske politikken, ikke sterke. Fagbevegelsen, kvinnebevegelsen,<br />
miljøbevegelsen er der – og det er viktig at vi støtter deres kamp.<br />
Men det vil aldri være snakk om å innføre et velferdssystem som bygger på de<br />
humane og omfordelende idealene i den nordiske velferdsmodellen. Ideologisk<br />
passer den nordiske velferdsmodellen overhodet ikke med <strong>EU</strong>s politikk<br />
– for å si det slik.<br />
KAMPEN MOT NYLIBERALISTISK POLITIKK<br />
Demokratisk underskudd i <strong>EU</strong> gjør det problematisk å mobilisere <strong>til</strong> motmakt<br />
i <strong>EU</strong>. Står Norge utenfor <strong>EU</strong>, kan vi mobilisere <strong>til</strong> at vi gjennom valg kan endre<br />
politisk kurs i Norge, bort fra de nyliberale strømningene og for å sikre vår sjenerøse<br />
velferdsmodell.<br />
Den norske økonomien klarer seg godt utenfor <strong>EU</strong>. Det har vi vist i mange<br />
år. Visjonen som en del sosialdemokrater for <strong>EU</strong> har, om at det er mulig å endre<br />
<strong>EU</strong>s politikk innenfra, bygger på luftslott. <strong>EU</strong>-prosjektet bygger på de fire friheter.<br />
Den politikken kan ikke endres. Den er selve fundamentet for konstruksjonen<br />
<strong>EU</strong>.<br />
Høyrekreftene vil inn i <strong>EU</strong> for å få drahjelp. De vil ha en fortgang i en sterkere<br />
nyliberal politikk i Norge. Det er helt usannsynlig at de vil bli sosialister<br />
eller sosialdemokrater når de kommer inn i <strong>EU</strong> og danne felles front sammen<br />
med oss for et helt nytt <strong>EU</strong>. Et Norge utenfor <strong>EU</strong> har fortsatt flere av virkemidlene<br />
<strong>til</strong> rådighet som må <strong>til</strong> for å kunne dempe arbeidsløshet, lette kvinners<br />
<strong>til</strong>knytning <strong>til</strong> arbeidslivet og sikre gode velferdsordninger, både for dem som<br />
har sterkt <strong>til</strong>knytning <strong>til</strong> arbeidslivet og dem som ikke har det. Utenfor <strong>EU</strong> kan<br />
vi slåss for å opprettholde en velferdspolitikk som evner å omfordele goder<br />
der markedet har skapt ulikhet, en velferdspolitikk som har et sosialt sikkerhetsnett<br />
for alle.<br />
Men selvsagt, får nyliberalistene ture fram som de vil i landet vårt, greier<br />
de å rive opp vårt gode velferdssystem også om vi står utenfor <strong>EU</strong>. Det prosjektet<br />
har de startet. Vi løser ingen problemer bare ved å stå utenfor <strong>EU</strong>, og<br />
kommer Norge inn i <strong>EU</strong>, vil ikke våre velferdsordninger med et knips reduseres<br />
<strong>til</strong> katastrofe. Den nordiske velferdsmodellen har vist seg å være robust.<br />
Men vi velger politisk retning ved en <strong>EU</strong>-avstemning. Det er helt sentralt for<br />
den videre utvikling og bevaring av en sjenerøs velferdsstat at vi har et politisk<br />
system som bygger på en maktbalanse mellom arbeid og kapital. I <strong>EU</strong> er<br />
det aldri tenkt at en slik maktbalanse skal ligge <strong>til</strong> grunn. Det er mitt viktigste<br />
argument for at Norge må stå utenfor <strong>EU</strong>.<br />
24 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Det runde bord, <strong>EU</strong> og pensjonsreformen<br />
Av Siri Jensen, nestleder i <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong>s faglige utvalg<br />
Finanskapitalen i <strong>EU</strong> har helt siden opprettelsen av det indre markedet ønsket<br />
<strong>til</strong>gang <strong>til</strong> de enorme midlene som ligger i de offentlige pensjonsordningene i<br />
<strong>EU</strong>s medlemsland. Offensiven for privatisering av offentlig sektor har ikke bare<br />
handlet om et økt marked for private tjenester, men i like stor grad om økt <strong>til</strong>gang<br />
<strong>til</strong> kapital.<br />
DET <strong>EU</strong>ROPEISKE RUNDE BORD LEGGER PREMISSENE<br />
Det europeiske rundebord av industriherrer (ERT) [1] har derfor lenge vært<br />
pådrivere for omlegging av pensjonsordningene, fra systemer bygd på<br />
løpende utbetalinger over statsbudsjettet, eller i noen land fra arbeidsgivere,<br />
<strong>til</strong> ordninger basert på fond. I 1999 var den samlete verdien av pensjonsfond<br />
i <strong>EU</strong> anslått <strong>til</strong> å være på 2 000 milliarder euro. Kommisjonæren for det indre<br />
markedet, Fritz Bolkenstein, uttalte i 2000 at om alle land hadde hatt relativt<br />
sett like store fond som Nederland, ville det skaffet 3-5 000 milliarder euro <strong>til</strong><br />
<strong>EU</strong>s kapitalmarked [2].<br />
Samtidig har gjennomføring av den økonomiske unionen (ØMU) og innføring<br />
av euro ført <strong>til</strong> at spørsmålet om økende pensjonsutgifter har blitt mer<br />
akutt. Stabilitetspakten har ført <strong>til</strong> at store pensjonsforpliktelser i ett land ikke<br />
lenger bare er et nasjonalt anliggende. Det kan føre <strong>til</strong> underskudd på statsbudsjettene<br />
som er i strid med stabilitetskravene, og <strong>til</strong> at de økonomiske byrdene<br />
ved felles valuta veltes over på andre land, dermed trues euroen. Det har<br />
utløst sterk strid internt i <strong>EU</strong> at <strong>EU</strong>s ministerråd lot være å gripe inn i forhold<br />
<strong>til</strong> underskuddene i Frankrike og Tyskland, slik de har gjort i forhold <strong>til</strong> mindre<br />
land. <strong>EU</strong>-domstolen har også fastslått at dette var i strid med <strong>EU</strong>s regler.<br />
Presset på medlemslandenes offentlige utgifter må også sees i lys av <strong>EU</strong>s<br />
ambisjoner om å bli en økonomisk stormakt.<br />
Lisboa-strategien, vedtatt i 2000, slår fast at <strong>EU</strong> skal bli verdens mest konkurransedyktige<br />
og kunnskapsbaserte økonomi innen 2010. Et viktig ledd i<br />
arbeidet for å oppnå det, er å øke mobiliteten i arbeidsmarkedet. Derfor prioriterer<br />
<strong>EU</strong> nå stadig høyere å sikre fri flyt av arbeidskraft. Det er for eksempel<br />
noe av hensikten med østutvidelsen at økt bevegelse av arbeidskraft skal<br />
bidra <strong>til</strong> å bryte ned rettigheter og fagforeninger i de gamle <strong>EU</strong>-landene. Ulike<br />
pensjonsrettigheter i <strong>EU</strong>-landene hindrer fri flyt, fordi de ikke nødvendigvis er<br />
sammenliknbare og lette å ta med seg over grensene.<br />
Dette er bakgrunnen for at pensjon er blitt et sentralt spørsmål innenfor<br />
<strong>EU</strong>. ERT legger som så ofte før premissene, i et eget notat om pensjon fra 1999,<br />
publisert i 2000. «Europeiske pensjoner – en appell om reform. Pensjonssys-<br />
Siri Jensen: Det runde bord, <strong>EU</strong> og pensjonsreformen<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
fond<br />
ØMU<br />
Lisboa-strategien<br />
ERT<br />
25
Del 2 – Velferd og økonomi<br />
samme prinsipp<br />
EØS-avtalen<br />
pensjon over<br />
grensene<br />
fri flyt av kapital<br />
mer marked<br />
fond<br />
temer som Europa virkelig har råd <strong>til</strong>.» [3] .Rapportens utgangspunkt kjenner<br />
vi fra vår hjemlige arena: Det blir for få yrkesaktive <strong>til</strong> å betale for såkalt sjenerøse<br />
pensjoner <strong>til</strong> den raskt økende andel pensjonister. Resultatet vil være at<br />
det trengs høyere skatter og større bidrag fra arbeidsgivere og arbeidstakere.<br />
Dette står i motsetning <strong>til</strong> forbedringer av konkurranseevne og økt økonomisk<br />
vekst. Økt gjeld vil true euroen, økte bidrag fra arbeidstakere kan føre <strong>til</strong><br />
høyere lønnskrav og <strong>til</strong> økt arbeidsløshet.<br />
ERT understreker at pensjonsreformene ikke trenger å være identiske<br />
i alle medlemsland, men slår fast at hvis man skal oppnå felles mål, må alle<br />
medlemslandene basere reformene på de samme prinsippene. Rapporten<br />
kommer med en rekke oppfordringer <strong>til</strong> <strong>til</strong>tak både i <strong>EU</strong> og i de enkelte medlemslandene.<br />
Som vi skal komme <strong>til</strong>bake <strong>til</strong>, har mye av ERTs forslag blitt offisiell politikk i<br />
<strong>EU</strong>, og også den norske pensjonskomiteen (PK) bygger mange av sine forslag<br />
på anbefalinger som kommer fra ERT.<br />
ERTS OPPFORDRINGER TIL <strong>EU</strong>-SYSTEMET<br />
ERTs oppfordringer <strong>til</strong> <strong>EU</strong>-systemet konsentrerer seg nettopp om fri bevegelighet<br />
av arbeidskraft og kapital. De fire frihetene er en del av det indre markedet,<br />
og nye regler vil derfor kunne bli en del av EØS-avtalen selv om det<br />
handler om skattepolitikk og sosiale rettigheter.<br />
ERT mener at retten <strong>til</strong> å overføre pensjonsrettigheter over grensene, bør<br />
inkluderes i selve begrepet om unionsborgerskap. Det er nødvendig å gradvis<br />
redusere nasjonale regler som gjør det vanskelig å ta med seg pensjonen<br />
utenfor landets grenser. De nevner særlig regler om ulike former for opptjeningsperioder<br />
for å oppnå fulle rettigheter. Hos oss vil dette dreie seg både<br />
om regelen om 40 års opptjeningstid for å få full tjenestepensjon og besteårsregelen<br />
som sier at størrelsen på pensjonen regnes ut fra de 20 beste årene.<br />
Dette er nettopp regler som den norske pensjonskommisjonen (PK) nå ønsker<br />
å endre.<br />
Det andre hovedpunktet dreier seg om fri flyt av kapital. Det trengs skatteregler<br />
som ikke hindrer fri bevegelse av pensjoner, og det er viktig å hindre<br />
at det settes nasjonale begrensninger på hvordan private pensjonsfond skal<br />
investeres, for eksempel at bare en viss andel skal kunne settes i aksjer.<br />
OPPFORDRINGER TIL MEDLEMSLANDENE<br />
ERT har mange direkte oppfordringer <strong>til</strong> medlemslandene. De bør prioritere å<br />
bruke offentlige midler <strong>til</strong> pensjonsutgifter som ikke kan dekkes i det private<br />
marked, for eksempel å garantere de eldre en grunnleggende levestandard.<br />
Dette er tenkningen som ligger <strong>til</strong> grunn i Frps pensjonsforslag: Felles garantipensjon<br />
<strong>til</strong> alle finansiert av skatten, utover dette overlates alt <strong>til</strong> tjenestepensjoner<br />
og private forsikringer.<br />
Landene bør også, ifølge ERT, sikte seg inn på det de kaller en riktig balanse<br />
mellom offentlige og private pensjonssystemer, det vil si redusere offentlige<br />
systemer, og sørge for at en betydelig andel av pensjonsordningen bygger på<br />
fond. Landene bør åpne et marked for private pensjoner og sørge for konkurranse<br />
mellom pensjons<strong>til</strong>bydere. Enkeltpersoner skal oppfordres <strong>til</strong> å spare <strong>til</strong><br />
pensjonsalderen. PKs forslag imøtekommer ERTs ønsker. Gjennom å redusere<br />
26 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
nivået på folketrygden vil de i praksis bidra <strong>til</strong> økt behov for tjenestepensjonsordninger<br />
og økning i private pensjonsforsikringer. Bare det at PK la fram et<br />
slikt forslag, har ført <strong>til</strong> økt etterspørsel hos forsikringsselskapene på pensjonsforsikringer.<br />
Fondering av deler av pensjonene i Statens pensjonsfond<br />
skal sikre at oljepengene reserveres for investeringer der de gir størst avkastning<br />
ved utbytting av fattige land, og ikke brukes <strong>til</strong> utvikling av industri, infrastruktur<br />
eller offentlig virksomhet i Norge.<br />
ERT anbefaler en heving pensjonsalderen, slik det allerede er gjort i flere<br />
<strong>EU</strong>-land, og å sørge for at eldre arbeidstakere har økonomiske fordeler av å<br />
jobbe utover pensjonsalderen dersom de ønsker det. De er opptatt av å redusere<br />
mulighetene <strong>til</strong> å gå av tidligere for å sikre at folk jobber lenger. Den<br />
norske pensjonskomiteen foreslår også en slik modell. Dagens AFP-ordning<br />
erstattes med en mulighet for å gå av ved 62 år, men da med lavere pensjon<br />
resten av livet. Lavtlønte skal ikke engang ha den retten, de vil ikke ha <strong>til</strong>strekkelig<br />
opptjening.<br />
De mektige industriherrer fraråder at pensjonsutgiftene skal økes ved at<br />
de knyttes opp <strong>til</strong> lønnsutviklingen. Gamle, fattige kvinner er langt fra deres<br />
virkelighet. PK følger opp og går inn for at pensjonene ikke lenger skal reguleres<br />
etter lønnsutviklingen. Dette har vært en klar målsetting <strong>til</strong> nå, og selv om<br />
pensjonene i perioder har vært underregulert, har det gitt pensjonistene en<br />
plattform å slåss på. Nå skal pensjonene ifølge forslaget fra PK reguleres etter<br />
gjennomsnittet av lønns- og prisutviklingen.<br />
ERT mener i <strong>til</strong>legg det er viktig å fremme et sosialt partnerskap mellom<br />
arbeidstakere og industrien når det gjelder å framskaffe pensjonsinntekt, det<br />
vil si øke betydningen av tjenestepensjoner, samt sørge for skattefordeler der<br />
arbeidstakere bidrar <strong>til</strong> tjenestepensjonssystemer.<br />
Til slutt går ERT inn for at medlemslandene mer presist skal overvåke utviklingen<br />
av framtidige offentlige pensjonskostnader. De lanserer begrepet pensjonsgjeld,<br />
det vil si å sette et mål på de framtidige forpliktelsene som staten<br />
har påtatt seg overfor kommende pensjonister. Her hjemme foreslår PK at<br />
det årlig skal lages et regnskap der det framgår hvor mye av de framtidige<br />
pensjonsutgiftene som er fondert i Statens pensjonsfond, og hvor mye som<br />
ikke er dekket opp. De vil også legge inn et kontinuerlig press for kutt i pensjonene.<br />
Dersom de ufonderte pensjonsforpliktelsene, altså de som ikke er<br />
dekket opp i fondet, overstiger en viss prosent av BNP, skal regjeringen være<br />
pålagt å foreslå endringer i finanspolitikken eller ytterligere innstramminger<br />
i pensjonene. Dette har først og fremst en pedagogisk hensikt. Utbetaling av<br />
pensjoner avhenger uansett av realøkonomien på tidspunktet pensjonene<br />
skal betales ut, ikke hvor mye det er i fondet. Pensjonsfondet er et opplegg<br />
for at oljepengene aldri skal brukes. Og dette er ikke nok, hver innbygger skal<br />
årlig få et brev der det går fram hvor mye av vedkommendes opptjente rettigheter<br />
som har dekning i fondet – dermed vil flere føle et press for å tegne<br />
private pensjonsforsikringer.<br />
<strong>EU</strong>S POLITIKK<br />
ØMU og stabilitetspakten trekker opp de overordnete rammene for den økonomiske<br />
politikken i hele <strong>EU</strong>, blant annet med sine begrensninger på underskudd.<br />
ØMU innebærer at det eneste virkemiddelet som står igjen i den øko-<br />
Siri Jensen: Det runde bord, <strong>EU</strong> og pensjonsreformen<br />
persjonsforsikringer<br />
heve pensjonsalderen<br />
lønnsutvikling<br />
tjenestepensjoner<br />
«pensjonsgjeld»<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
ØMU<br />
27
Del 2 – Velferd og økonomi<br />
Agenda 2010<br />
Lisboa-strategien<br />
<strong>EU</strong>s økonomiske råd<br />
Broad Economic<br />
Policy Guidelines<br />
Nasjonale<br />
pensjonsreformer<br />
<strong>EU</strong> – medlemslandene<br />
åpne metoden for<br />
koordinering<br />
nomiske politikken, er kutt i lønn, arbeidsforhold og velferdsordninger. Dette<br />
sees tydelig i nedskjæringsforslag som møtes med store protester i hele ØMU.<br />
Agenda 2010 i Tyskland innfører for eksempel større egenandeler ved sykdom<br />
og kutter i utbetalinger <strong>til</strong> langtidsledige og pensjonister.<br />
Som tidligere nevnt slår Lisboa-strategien fast at <strong>EU</strong> skal bli verdens mest<br />
konkurransedyktige og kunnskapsbaserte økonomi i 2010 (!). Som et ledd<br />
i dette vedtok Det europeiske råd i Stockholm i 2001 en målsetting for gjennomsnittlig<br />
yrkesaktivitet blant eldre arbeidere (55–64 år) på 50 % i 2010. <strong>EU</strong>toppmøtet<br />
i Barcelona mars 2002 vedtok en målsetting om fem års økning i<br />
effektiv pensjonsalder innen 2010. <strong>EU</strong>-kommisjonen slår fast at dette betyr at<br />
landene skal nå et mål om at folk flest skal stå i arbeid <strong>til</strong> de er 65 år.<br />
Dette er fulgt opp med en serie rapporter og anbefalinger fra <strong>EU</strong>s økonomiske<br />
råd om hvordan målene skal oppnås [4]:<br />
• Øke yrkesaktiviteten hos eldre arbeidere og heve effektiv pensjonsalder.<br />
• Øke sammenhengen mellom det folk betaler inn <strong>til</strong> pensjonssystemet og<br />
hva de får ut, blant annet ved at pensjonene reguleres ned ved økende<br />
levealder (det PK kaller delingstall).<br />
• Hindre vekst i utgifter gjennom å fjerne besteårsregler og regulere pensjonene<br />
etter prisutvikling istedenfor etter lønnsutvikling.<br />
• Økt fondering.<br />
Reformer i pensjonssystemene er også en del av det som heter Broad<br />
Economic Policy Guidelines (BEPG), de økonomiske retningslinjene. Dette er<br />
sentrale styringsverktøy for koordinering av den økonomiske politikken og<br />
vedtas årlig av finansministrenes råd og godkjennes av Det europeiske råd. I<br />
2001 ble <strong>EU</strong> enige om en tredelt strategi [5] for å sikre bærekraftige offentlige<br />
finanser og håndtere problemet med flere eldre:<br />
• Øke yrkesaktiviteten.<br />
• Reformere pensjons- og omsorgssystemene for å gi dem et sunt økonomisk<br />
grunnlag, inkludert større grad av fondering av offentlige pensjoner.<br />
• Raskere nedbetaling av offentlig gjeld.<br />
Kommisjonen overvåker de nasjonale pensjonsreformene, og Rådet kan<br />
utstede anbefalinger <strong>til</strong> land som ikke følger retningslinjene.<br />
Det er tydelig å se hvordan ERT nok en gang har lagt premissene for mye<br />
av det <strong>EU</strong>s organer vedtar.<br />
FORHOLDET MELLOM <strong>EU</strong> OG MEDLEMSLANDENE<br />
På tross av at <strong>EU</strong> har gjort mange vedtak som har innvirkning på sosial trygghet,<br />
heter det at dette er et område som ligger innenfor medlemslandenes<br />
eksklusive myndighet. I praksis betyr det at <strong>EU</strong>s felles organer ikke bestemmer<br />
hvordan pensjonsreformene skal gjennomføres i detalj i det enkelte medlemsland,<br />
bare de generelle retningslinjene følges.<br />
Derfor har <strong>EU</strong> noe de kaller den «åpne metoden med koordinering» som<br />
brukes for å samkjøre diskusjonen om konkret strategi i det enkelte land. I<br />
2002 laget alle medlemslandene en rapport som beskrev deres eget arbeid<br />
med å sikre bærekraftige pensjonssystemer. Disse ble diskutert og la grunnlag<br />
for en rapport <strong>til</strong> rådsmøtet våren 2003 som oppsummerer utfordringene og<br />
28 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
legger grunnlag for felles politikk. [6] Presset på det enkelte medlemsland for<br />
å gjennomføre politikken er stort. Siri Bjerke fra NHO understreket på <strong>EU</strong>-konferansen<br />
i mars at en ikke skulle undervurdere betydningen av disse samordningsprosessene.<br />
Hennes bekymring var at Norge som ikke-medlem skulle<br />
falle av. PKs inns<strong>til</strong>ling viser tydelig at Norge er tydelig plassert i folden.<br />
DET INDRE MARKEDET SOM DRIVKRAFT<br />
Parallelt med at <strong>EU</strong>s institusjoner arbeider med pensjonsreform, virker det<br />
indre markedet som en egen drivkraft. Hensikten med det indre markedet var<br />
nettopp å drive gjennom reformer som politikerne ikke ville klare, fordi politikerne<br />
er tvunget <strong>til</strong> å ta visse hensyn <strong>til</strong> folkemeningen i et demokrati. ERT er<br />
for eksempel meget bekymret over at politikerne ikke viser nok handlekraft i<br />
arbeidet med å legge om pensjonssystemene.<br />
Et eksempel på hvordan ØMU og det indre markedet virker sammen, ser vi<br />
nå i Tyskland. Kapitalen truer med å flytte arbeidsplassene i privat sektor ut av<br />
landet om ikke fagforeningene går med på lengre arbeidstid. Presset fra ØMU<br />
har ført <strong>til</strong> vedtak om forlenget arbeidstid for offentlig ansatte. Disse forverringene<br />
forsterker hverandre.<br />
Samtidig er fri flyt av arbeidskraft både et mål og et middel. Noe av hensikten<br />
med østutvidelsen er nettopp å få slutt på «den europeiske syken», som<br />
det heter blant <strong>EU</strong>s økonomer. «Den europeiske syken» består av for høye<br />
minstelønninger, for gode trygdeytelser og for sterke fagforeninger, og dette<br />
hindrer at <strong>EU</strong> får like god konkurranseevne som USA. Nedskjæringene er vanskelig<br />
å få <strong>til</strong> fordi de møter motstand, derfor trengs en sterk ytre faktor. Fagbevegelsens<br />
kamp mot sosial dumping og mot reduksjon i trygdene retter<br />
seg direkte mot <strong>EU</strong>s strategi for økt vekst.<br />
Fri flyt av arbeidskraft og av pensjonsrettigheter øver press på nasjonale<br />
velferdsordninger som ikke bygger på forsikringsprinsipper der du får etter<br />
hva du betaler inn, men på at du er innbygger i et land og betaler skatt. Flere<br />
land vurderer endringer i slike ordninger i forbindelse med østutvidelsen. For<br />
eksempel kom det allerede i september en melding om at Danmark vurderte<br />
endringer i sykepenger, fødselspenger og kontantstøtte. Ulike pensjonsrettigheter<br />
i ulike land er et hinder for fri flyt av arbeidskraft, samtidig som endringer<br />
blant annet vil presses fram gjennom den samme frie flyten. <strong>EU</strong>-domstolen<br />
vil framover trolig kunne spille en viktig rolle gjennom avgjørelser i saker<br />
om hvilke ytelser de som oppholder seg midlertidig i et annet land har rett <strong>til</strong><br />
å motta av velferdsytelser.<br />
Det er også vedtatt et direktiv om tjenestepensjonsordninger [7], juni 2003,<br />
som et første skritt på veien mot et indre marked for tjenestepensjoner. Direktivet<br />
åpner for at institusjoner som <strong>til</strong>byr tjenestepensjoner skal kunne drive<br />
virksomhet over landegrensene og at arbeidstakere skal kunne velge mellom<br />
<strong>til</strong>bud fra fondsmeklere over hele <strong>EU</strong>. Det skal også hindre nasjonale begrensninger<br />
i hvordan pensjonsfond skal kunne investeres. For at et indre marked<br />
for tjenestepensjoner skal fungere, arbeides det også med harmonisering av<br />
skattereglene for tjenestepensjon, på tross av at skattepolitikk er et nasjonalt<br />
anliggende.<br />
Siri Jensen: Det runde bord, <strong>EU</strong> og pensjonsreformen<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
NHO<br />
«den europeiske<br />
syken»<br />
fri flyt av arbeidskraft<br />
<strong>EU</strong>-domstolen<br />
direktiv om<br />
tjenestepersjoner<br />
29
Del 2 – Velferd og økonomi<br />
pensjonskommisjonen<br />
<strong>EU</strong>-medlemskap<br />
Stabilitetspakten<br />
krever at<br />
de nasjonale<br />
statsbudsjettene aldri må<br />
ha større underskudd enn<br />
tre prosent av nasjonalproduktet.<br />
For hver prosent<br />
underskuddet overstiger de<br />
tre prosentene, skal en kvart<br />
prosent av nasjonalproduktet<br />
betales som depositum <strong>til</strong><br />
Brussel og først fås <strong>til</strong>bake<br />
når underskuddet er under<br />
tre prosent.<br />
EØS OG <strong>EU</strong><br />
Norge er en del av <strong>EU</strong>s indre marked gjennom EØS-avtalen, og de fi re friheter<br />
vil fortsette å legge press også på vårt velferdssystem. Direktiver basert på de<br />
fi re friheter vil også bli gjort gjeldende for EØS-området. Vi ser av pensjonskommisjonens<br />
inns<strong>til</strong>ling at Norge langt på vei følger den rådende politikken i<br />
<strong>EU</strong> selv om vi står utenfor.<br />
Et medlemskap i <strong>EU</strong> vil imidlertid sette oss i en helt annen situasjon. I dag<br />
kan Norge motsette seg nye direktiver, selv om dette kan føre <strong>til</strong> motreaksjoner.<br />
Hit<strong>til</strong> er denne muligheten ikke benyttet, men fagbevegelsen har mulighet<br />
<strong>til</strong> å øve press i retning av en mer sjølstendig politikk. Folk i Norge kan<br />
velge politikere som i større grad står opp mot Brussel. Pensjonskommisjonens<br />
inns<strong>til</strong>ling kan avvises.<br />
Et medlemskap vil binde Norge <strong>til</strong> <strong>EU</strong>s regelverk og <strong>EU</strong>s reformprosesser.<br />
Et medlemskap i <strong>EU</strong> nå vil innebære full deltakelse i ØMU. Dette vil knytte oss<br />
<strong>til</strong> en økonomisk politikk der renta bestemmes i en sentralbank uten politisk<br />
styring og nedskjæringer i minstelønn og velferdsordninger er det viktigste<br />
virkemiddelet.<br />
NOTER<br />
[1] Eivin Reiten, Norsk Hydro, deltar i ERT.<br />
[2] Sitert etter Andreas Holm Bakke, i ARENA-Report 4/2000.<br />
[3] http://www.ert.be/pf/enf_frame.htm<br />
[4] EPC/ECFIN/275 fi nal, Brussels 5. July 2002<br />
[5] EPC/ECFIN/237/02 . fi nal 5 July 2002<br />
[6] http://europa.eu.int/comm/employment_social/soc-prot/pensions/<br />
index_en.htm#1<br />
[7] Direktiv 2003/41/EG (svensk utgave)<br />
30 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Rente, tariffpolitikk og arbeidsledighet<br />
Av Boye Ullmann, nestleder i Fellesforbundet Region Oslo og faglig sekretær i<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong><br />
Den økonomisk politikken i Norge har vært gjenstand for store omlegginger<br />
de siste 25 årene. Jeg vil forsøke å påvise at markedsliberalismens inntog<br />
fra midten av 1980-tallet henger nøye sammen med Norges forhold <strong>til</strong> EF og<br />
seinere <strong>EU</strong>, blant annet gjennom EØS-avtalen og maktelitens mål om norsk<br />
medlemskap i <strong>EU</strong> <strong>EU</strong>-<strong>til</strong>passingen er med på å forrykke maktforholdet mellom<br />
arbeid og kapital <strong>til</strong> kapitalens fordel. <strong>EU</strong> og EØS bygger på markedets fire<br />
friheter; fri bevegelse av arbeidskraft, varer, tjenester og ikke minst kapital.<br />
Dette er et rammeverk som tjener kapitalinteressene. Et sentralt mål i <strong>EU</strong> har<br />
hele tiden vært lav inflasjon og stram økonomisk politikk. «Full sysselsetting»<br />
som mål er og har vært helt fraværende i <strong>EU</strong> bortsett fra som en fin frase i festtaler.<br />
LOs krav nr. 1 <strong>til</strong> en EØS-avtale var: Samarbeid om økonomisk politikk for<br />
full sysselsetting må bli en del av EØS-samarbeidet. Jeg vil forsøke å påvise at<br />
dette kravet ikke har blitt oppfylt.<br />
Jeg mener at innstrammingene foretatt av regjeringen Brundtland etter<br />
1986, var en kraftig omlegging av finans- og pengepolitikken. Målet om lav<br />
inflasjon ble satt for å legge grunnlaget for å slippe markedskreftene fri. Apledelsen<br />
forlot da målet om «full sysselsetting». Ledigheten ble tvert i mot<br />
brukt som et virkemiddel <strong>til</strong> å oppnå lav inflasjon og stram økonomisk politikk.<br />
Norges forhold <strong>til</strong> EF og EØS spilte en meget viktig rolle i denne omlegginga<br />
av økonomien. Seinere har Ap og LO-toppen hevdet at det var denne<br />
moderasjonspolitikken og «solidaritetsalternativet» som la grunnlag for vekst<br />
og økt sysselsetting fra 1994. Min påstand er at det var opphevelsen av Norges<br />
ensidige <strong>til</strong>knytting <strong>til</strong> ECU (seinere euro) som la grunnlaget for ny vekst. Jeg<br />
vil også påstå at krisa i industrien i 2002 og 2003 skyldtes ekstrem <strong>EU</strong>-<strong>til</strong>passing<br />
ved at Norges Bank bare skulle ta hensyn <strong>til</strong> lav inflasjon, slik som <strong>EU</strong>s sentralbank<br />
(ECB). Min påstand er at både offentlig og privat sektor har vært skadelidende.<br />
Det gjelder velferd, arbeidsledighet, forhold mellom rike og fattige<br />
og norsk industri.<br />
Felles for regjeringer utgått fra Ap, Høyre eller sentrum de siste 25 årene er<br />
at den økonomiske politikken har bygd på markedsliberalismen. Dette er ikke<br />
<strong>til</strong>feldig. Det skyldes ytre forhold som EF/<strong>EU</strong> og økt globalisering av markedsliberalisme<br />
som påvirket maktforholdene i Norge. De viktigste EF-<strong>til</strong>passingene<br />
siden slutten av 80-tallet har vært <strong>til</strong>knytting <strong>til</strong> ECU i 1990, EØS-forhandlinger<br />
og Stortingets EØS-vedtak 16. oktober 1992, åpning av det indre marked i<br />
<strong>EU</strong>/EØS 1.1.1994, og <strong>til</strong>pasning <strong>til</strong> <strong>EU</strong>s Maastricht-politikk (ØMU) og innføring av<br />
euro i 2001.<br />
Boye Ullmann: Rente, tariffpolitikk og arbeidsledighet<br />
full sysselsetting<br />
solidaritetsalternativet<br />
<strong>EU</strong>-<strong>til</strong>pasninger<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
31
Del 2 – Velferd og økonomi<br />
konkurrere med USA<br />
og Japan<br />
Indre marked<br />
Per Kleppe<br />
Milton Friedmann<br />
<strong>EU</strong>ROPEAN ROUNDTABLE OF INDUSTRIALISTS (ERT)<br />
I 1983 samlet 27 konsernledere og EF-kommisjonens Jacques Delors (sosialdemokrat)<br />
seg i Brussel for å danne lobbyorganisasjonen European Roundtable<br />
of Industrialists (ERT). Modellen kom fra USA der de dannet kamp- og lobbyorganisasjonen<br />
for de store selskapene, Roundtable of Industrialists, i 1977 med<br />
Rockefeller som første leder. ERTs hovedmål var å jobbe for at næringslivet<br />
i Vest-Europa skulle kunne ta opp konkurransen med næringslivet i USA og<br />
Japan. Medlemmer i ERT var og er konsernlederne fra de største flernasjonale<br />
selskapene i EF og EFTA. Den første lederen var Volvos Per Gyllenhammar.<br />
Fra Norge var generaldirektør Torvild Aakvåg fra Norsk Hydro representant.<br />
Målet <strong>til</strong> ERT var å danne et felles indre marked i EF og EFTA innen ti år. Et indre<br />
marked ville få fart på oppkjøp <strong>til</strong> større enheter slik at de største selskapene<br />
kunne styrke seg både i Vest-Europa og verden over i konkurranse med amerikanske<br />
og japanske giganter. ERT mente det var uholdbart at SONY og Fuji var<br />
flere ganger større enn Phillips, og at IBM og General Electric utkonkurrerte<br />
Siemens og Olivetti.<br />
For å få fortgang i arbeidet med å innføre et indre marked, måtte EF blant<br />
annet endre avstemningsregler fra veto <strong>til</strong> kvalifisert eller reint flertall i ministerrådet.<br />
Grunnlaget for det ble lagt i EFs enhetsakt fra 1987, og med Maastrichttraktaten<br />
i 1991 ble det indre markedet lagt inn under <strong>EU</strong>s overnasjonale<br />
del. ERT foreslo også en rekke <strong>til</strong>tak for at offentlig og statlig virksomhet skulle<br />
åpnes for kommersialisering. Det gjaldt blant annet tele- og energisektoren.<br />
Målet om et indre marked innen ti år ble nesten innfridd. De bomma på et<br />
halvt år. Det viser at ERT har hatt stor innflytelse på <strong>EU</strong>s politikk. De er fortsatt<br />
en meget viktig premissleverandør <strong>til</strong> <strong>EU</strong>-kommisjonen på en rekke områder.<br />
FRA KEYNES TIL FRIEDMANN – MARKEDSLIBERALISMENS INNTOG<br />
På slutten av 70-tallet var Aps politikk «full sysselsetting». Per Kleppe skriver i<br />
en kronikk i Klassekampen i mars 2004, at før 1980 gikk alarmen i regjeringen<br />
dersom ledigheten nærmet seg to prosent. Da ble økonomien stimulert etter<br />
Keynes modell ved at penger ble sprøytet inn i offentlig sektor og velferd.<br />
Dette økte verdiskapingen i både offentlig og privat sektor. Inflasjonen økte,<br />
men dette var prisen man betalte for å holde folk i arbeid.<br />
Professor i sosialøkonomi, Milton Friedmann, fikk Nobels minnepris i økonomi<br />
i 1976. Chicago-skolen og Friedmann er en meget viktig premissleverandør<br />
for markedsliberalismen. De fem sentrale punkter i Friedmanns politikk<br />
er:<br />
1. Lav inflasjon<br />
2. Stram økonomisk politikk<br />
3. Skattelette<br />
4. Privatisering og utsalg av offentlig virksomhet man kan tjene penger på.<br />
5. Nedskjæring i offentlig sektor, fleksibilisering av arbeidslivet, svekket fagbevegelse<br />
Vi kjenner igjen Friedmanns økonomisk politikk i Norge og i <strong>EU</strong> fra slutten<br />
av 80-tallet. Uansett regjering, valgte <strong>EU</strong>-landene en annen økonomisk modell<br />
32 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
på siste halvdel av 70-tallet – en modell som la grunnlag for vedvarende høy<br />
ledighet. Her i Norge gikk Høyre-regjeringen i spissen for liberaliseringer på<br />
80-tallet. Boligmarkedet ble deregulert. Restriksjoner på kredittpolitikken ble<br />
opphevet. Markedsliberalismen gjorde sitt inntog. Et resultat var at ledigheten<br />
steg <strong>til</strong> 60-70 000 utover 80-tallet. I 1985 hang et banner på Folkets hus i<br />
Oslo «50 000 ledige – Willoch må gå».<br />
EØS, LØNNSLOV, INNSTRAMMINGER OG STERK ØKNING I ARBEIDSLE-<br />
DIGHET<br />
Ap og Gro H. Brundtland tok over regjeringsmakta i 1986. Regjeringen foretok<br />
kraftige økonomiske innstramninger i 1987-88. Økonomenes advarsel om<br />
at ledigheten ville øke dramatisk slo <strong>til</strong>. Fratrekksmuligheter på boliglån ble<br />
endret. Dette la grunnlag for kraftig fall i boligprisene. Vi fikk gjeldsslaver.<br />
Moderasjonspolitikken ble systematisert med innføring av lønnslov i 1988 og<br />
89. Ledigheten doblet seg og lå reelt på ca. 200 000 i 1993. Utviklingen var<br />
ikke <strong>til</strong>feldig. Det skyldes en bevisst politikk: Prosessen med å danne et indre<br />
marked i EF og EFTA startet formelt i 1988. Gro H. Brundtland var en entusiastisk<br />
<strong>til</strong>henger fra første stund. Medlemskap i EF skulle være målet. Men<br />
dersom de ulike EFTA-land skulle bli med i det indre marked, måtte man sikre<br />
seg gjennom EØS. Det var nemlig langt fra sikkert at alle EFTA-land kom <strong>til</strong> å<br />
bli medlemmer i EF. Den folkelige oppslutning om EF og seinere <strong>EU</strong> har alltid<br />
vært lav. En <strong>til</strong>knytting <strong>til</strong> EF gjennom EØS betød at den økonomiske politikken<br />
måtte <strong>til</strong>passe EF. Dette fikk fagbevegelsen og resten av det norske samfunnet<br />
merke konsekvensene av.<br />
TILKNYTTING TIL ECU FØRTE TIL SKYHØY RENTE OG LEDIGHETEN<br />
EF-<strong>til</strong>pasningen fortsatte under Syse-regjeringen. De knyttet oss <strong>til</strong> ECU i 1990.<br />
Tidligere hadde Norge en fastkurspolitikk som forholdt seg <strong>til</strong> en valutakurve<br />
med flere valutaer. Nå var det ECU og dermed den tyske marken for alle pengene,<br />
bokstavlig talt. Brundtland-regjeringen fortsatte der Syse slapp. Dette<br />
fikk fatale følger for Norge.<br />
Professor i sosialøkonomi, Steinar Strøm, beskriver situasjonen meget treffende<br />
i Dagens Næringsliv (DN) 31.1.1992: «Det finnes en rekke <strong>til</strong>tak som vil få<br />
arbeidsledigheten ned, men som regjeringen ikke bruker. I stedet velger den<br />
å stole for ensidig på markedet. Men markedet kan ikke alene løse ledighetsproblemene,»<br />
mener Steinar Strøm. Strøm synes dagens politikk mot arbeidsledighet<br />
er for mye preget av et monetaristisk og markedsøkonomisk syn.<br />
«Dagens politikk er å holde fast valutakurs, stram pengepolitikk og stole på at<br />
markedet skal ordne opp. Men markedet kan ikke løse ledighetsproblemene.<br />
Det har utviklingen i Europa vist.» Her viser professor Strøm sammenhengen<br />
mellom en markedsliberal politikk og rente/valuta og pengepolitikk.<br />
Ensidig <strong>til</strong>knytting <strong>til</strong> ECU betød i praksis at Norge måtte følge tyske<br />
mark (DM) og tysk rentepolitikk siden DM var den mest sentrale valuta<br />
i ECU. På den tida lånte Tyskland penger for å bygge opp gamle DDR. Tyskland<br />
valgte å ha høy rente for å få kontroll over inflasjon og for å unngå<br />
overoppheting av økonomien. En annen kjent sosialøkonom, Per R. Johansen,<br />
den gang sjefsøkonom i DnB, sa 29.1.1992 i DN: «Både på lang og<br />
kort sikt er tyske renter det aller viktigste for det norske rentenivået.»<br />
Boye Ullmann: Rente, tariffpolitikk og arbeidsledighet<br />
liberalisering<br />
Brundtlandregjering<br />
Syseregjering<br />
Steinar Strøm<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
ECU<br />
33
Del 2 – Velferd og økonomi<br />
høy rente<br />
boligmarkedet<br />
felles erklæring<br />
stabilitetspakten<br />
Europamester i<br />
Maastricht-politikk<br />
13.2.1992 hadde Dagens Næringsliv et oppslag om realrenta i Norge. Overskriften<br />
var: «Høyeste realrente siden depresjonen tidlig på 30-tallet».<br />
«Den høye realrenten kan være svaret på hvorfor oppgangen ikke snart<br />
kommer i norsk økonomi. Men at den høye realrenten er vesentlig årsak <strong>til</strong><br />
den kraftige nedkjøling av norsk økonomi er hevet over tvil. Realrenten er differansen<br />
mellom nominell rente og prisstigning. Etter at Norge knyttet seg <strong>til</strong><br />
ECU, blir det norske rentenivået bestemt av Tyskland.»<br />
Realrenten var 1,8 prosent i 1980, i 1981 lå den på 3,6 prosent, for så å øke<br />
dramatisk etter at Gro H. Brundtland overtok i 1986. I 1991 lå realrenten på 9,0<br />
prosent. Vi husker at det lønte seg å låne fram <strong>til</strong> 1986. Inflasjon og fratrekk<br />
sørget for det. 1 million i lån betydde ca. kr. 700 000 å betale <strong>til</strong>bake ti år etter.<br />
I 1991 kostet det over tre ganger mer; cirka 2,36 millioner norske kroner ifølge<br />
Dagens Næringsliv 13.2.1992.<br />
Det høye rentenivået lammet boligmarkedet. På 50-, 60- og 70-tallet lå<br />
nybygg av boliger på cirka 40 000 per år. I 1993 var boligbyggingen nede i 13<br />
000. Dette ga store ringvirkninger for hjemmeindustrien og bygg- og anleggsbransjen<br />
med kraftige nedbemanninger, nedleggelser og oppsigelser. Min<br />
egen bedrift Norwesco, som produserte elektrisk installasjonsmateriell, måtte<br />
halvere bemanningen. I <strong>til</strong>legg førte det høye rentenivået, som var oppe i<br />
nesten 20 prosent, <strong>til</strong> investeringstørke i privat sektor. Norske kommuner med<br />
lån betalte renter i dyre dommer, noe som førte <strong>til</strong> lavere sysselsetting og nedskjæringer<br />
i velferds<strong>til</strong>bud.<br />
Også på andre måter ble den norske økonomien knyttet opp mot <strong>EU</strong>. I 1993<br />
undertegnet finansminister Sigbjørn Johnsen en felleserklæring mellom EF<br />
og EFTA om den økonomiske politikken. Den understreker en stram økonomisk<br />
politikk, kontroll med de offentlige utgifter og at markedet, det vil si konkurranseutsetting,<br />
er et viktig verktøy også i offentlig sektor.<br />
FRA EF TIL UNION (<strong>EU</strong>). MAASTRICHT FØRTE TIL STABILITETSPAKT, KON-<br />
VERGENSKRAV, FELLES UAVHENGIG SENTRALBANK (ECB) OG <strong>EU</strong>RO<br />
Som vi ser, ligger de fem punktene <strong>til</strong> Friedmann <strong>til</strong> grunn for den økonomiske<br />
politikken for <strong>EU</strong> fra slutten av 80-tallet og fram <strong>til</strong> i dag. Maastricht-avtalen i<br />
1991 om en økonomisk og monetær union (ØMU) var med på å låse politikken<br />
<strong>til</strong> markedsliberalisme. Det viktigste i ØMU er lav inflasjon, som hos markedsfundamentalisten<br />
Friedmann. Stabilitetspakten og konvergenskravene vedtatt<br />
i Maastricht 1991 understreker at landene skal føre en stram økonomisk<br />
politikk, etter oppskrift fra Friedmann, med maks tre prosent underskudd i<br />
statsbudsjettet og maks statsgjeld på 60 prosent av brutto nasjonalproduktet.<br />
Da er det viktig at <strong>EU</strong> har en uavhengig sentralbank (ECB) uten noen form<br />
for politisk styring. ECB kan regulere renta etter markedets behov.<br />
Tilnærmingen mellom EF og EFTA fra 1988, forhandlinger om EØS 1991 og<br />
1992, Maastricht-avtalen i 1991, utvikling mot felles valuta og så videre, har<br />
hatt en sterk og direkte påvirkning på penge-, finans- og økonomipolitikken<br />
i Norge siden slutten av 80-tallet. Allerede rett etter folkeavstemningen i 1994<br />
sa Thorbjørn Jagland at Norge skulle føre Maastricht-politikk. Seinere i februar<br />
i 1995, sa Jagland at Norge skulle være europamester i å føre Maastricht-politikk.<br />
Den økonomiske innstrammingen <strong>til</strong> Ap-regjeringen i 1987-89 førte <strong>til</strong><br />
34 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
ekordhøy ledighet. Her skulle inflasjonen ned, som i EF. Arbeidsledigheten<br />
ble et politisk virkemiddel for å få presset inn moderasjonspolitikken. Sosialøkonomene<br />
Roar Eilertsen og Peder M. Lysestøl skrev i 2002 en bok om med<br />
tittel «Den nyliberale revolusjonen». Eilertsen og Lysestøl påviser i sin bok<br />
at mellom 1988 og 1993 førte innstramningen <strong>til</strong> at eierinntektene økte på<br />
bekostning av vanlige folks kjøpekraft. Tilknytningen <strong>til</strong> ECU fra 1990 førte <strong>til</strong><br />
skyhøy rente. Det var i denne perioden EØS-forhandlingene pågikk, samt at<br />
en folkeavstemming om EF/<strong>EU</strong> nærmet seg. Det gjaldt å <strong>til</strong>passe seg <strong>EU</strong> på alle<br />
felt. Dette passet kapitalkreftene utmerket fordi det lammet fagbevegelsen.<br />
Vi vet også at høy ledighet gir vanskeligere kår for gode lønnsoppgjør. Derfor<br />
er det naturlig at høyresida og kapitalen er for <strong>EU</strong> fordi dette øker eierinntekter<br />
og lammer fagbevegelsen.<br />
Det var heller ikke <strong>til</strong>feldig at sysselsettingskommisjonen («Kleppe 1») ble<br />
nedsatt i 1992 midt under EØS-debatten. Lav inflasjon var et sentralt mål og<br />
moderate lønnsoppgjør skulle styrke konkurranseevnen. Både under sentralbanksjef<br />
Skånland og Moland (begge fra Arbeiderpartiet) ble «likevektsledigheten»<br />
diskutert. Man diskuterte hvor høy ledigheten skulle være for å unngå<br />
«press i økonomien». Tallet på to prosent ble forlatt. Moland snakket om 4-4,5<br />
prosent «likevektsledighet». Fastsettelsen av rentenivå skulle i stor grad, om<br />
ikke formelt, overlates <strong>til</strong> sentralbanksjefen. Sagt på en annen måte, arbeidsledigheten<br />
skulle brukes som et politisk virkemiddel for å unngå gode lønnsoppgjør<br />
der blant annet høy rente kunne justere arbeidsledigheten oppover.<br />
Fra 1987 forlot Ap politikken om full sysselsetting eller «arbeid <strong>til</strong> alle er jobb<br />
nr. 1». I stedet valgte Ap i stor grad en økonomisk politikk basert på Friedman<br />
og <strong>EU</strong>/EF med mål om lav inflasjon og stram økonomisk politikk.<br />
VALUTAURO, OPPHEVELSE AV TILKNYTTINGEN TIL ECU OG RENTEFALL<br />
LA GRUNNLAG FOR OPPSVING I ØKONOMIEN<br />
På høsten 1992 ble det uro og krise i valutamarkedet. Både Finland og Sverige<br />
måtte sette opp renta radikalt. Valutakrisa førte <strong>til</strong> omlegging av valutapolitikken<br />
i mange land, også Norge. Sosialøkonomer diskuterte om man<br />
skulle la krona flyte eller holde på fastkurspolitikken. Krisa førte <strong>til</strong> at regjeringen<br />
kuttet ut den ensidige <strong>til</strong>knytningen <strong>til</strong> ECU. Det førte <strong>til</strong> at den nominelle<br />
renta ramlet ned fra nærmere 20 prosent i 1992/93 <strong>til</strong> ca. sju prosent.<br />
Dette er et viktig og sentralt tema når vi skal diskutere «solidarietsalternativet»<br />
og moderasjonspolitikken i fagbevegelsen. Gro H. Brundtland-regjeringens<br />
kraftige omlegging på slutten av 80-tallet med lønnslov, var ekstreme<br />
<strong>til</strong>tak for å tvinge gjennom moderasjonspolitikk i 1988 og 89. Den høye ledigheten<br />
vanskeliggjorde tariffoppgjørene for arbeidstakerne i både 1990, 92 og<br />
94. Resultatene var moderate oppgjør.<br />
Både LO- og Ap-toppene har i utallige sammenhenger vist <strong>til</strong> sysselsettingskommisjonen<br />
fra 1992 med «solidaritetsalternativet» og de moderate<br />
oppgjørene som den viktigste årsaken <strong>til</strong> den nye veksten og oppgangen<br />
etter 1994 og fram <strong>til</strong> i dag. Dette er feil! Det var som sagt meget moderate<br />
oppgjør i 1988 og 1990 samtidig som ledigheten økte og krisa ble dypere.<br />
Det var opphevelsen av den rigide EF-<strong>til</strong>passingen gjennom <strong>til</strong>knytting av<br />
ECU som la grunnlag for at renta raste nedover og la grunnlag for oppgang.<br />
Selvsagt hadde konjunkturoppgang internasjonalt og økte oljepriser som la<br />
Boye Ullmann: Rente, tariffpolitikk og arbeidsledighet<br />
økte eierinntekter<br />
sysselsettingskommisjonen<br />
valutakrise<br />
ECU-<strong>til</strong>knytning<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
35
Del 2 – Velferd og økonomi<br />
konjunkturoppgang<br />
fattigdommen øker<br />
rentefastsettelse<br />
offentlig økonomi<br />
kommuneøkonomi<br />
lav inflasjon<br />
grunnlag for økte investeringer i olje- og gass-sektoren, betydning for rentenivået.<br />
Rentenedsettelsen førte igjen <strong>til</strong> økt boligbygging som betydde mye<br />
for industrisysselsettingen. I 1996, 98 og 2000 ble rammene for «solidaritetsalternativet»<br />
igjen sprengt og oppgangen vedvarte.<br />
Konklusjonen er at EF, EØS og <strong>EU</strong>-<strong>til</strong>passing i den økonomiske politikken<br />
med <strong>til</strong>knytting <strong>til</strong> ECU var de viktigste forholdene som la grunnlag for nedgang<br />
og massearbeidsledighet i 1993. EF/<strong>EU</strong> og EØS banet vei for markedsliberalismens<br />
inntog også i Norge. Dette ble gjennomført for å tjene kapitalinteressene<br />
og forrykket forholdet mellom arbeid og kapital. En viktig<br />
oppsummering ble gjort av sentrumsregjeringen i 1998; de rike ble rikere og<br />
de fattige fattigere på 90-tallet. Thorbjørn Jagland benektet lenge dette, men<br />
måtte <strong>til</strong> slutt erkjenne fakta.<br />
NY <strong>EU</strong>-KAMP UNDER OPPSEILING<br />
Forberedelse <strong>til</strong> ny <strong>EU</strong>-kamp har pågått i flere år. På ny blir katastrofale <strong>til</strong>tak<br />
foretatt for å <strong>til</strong>passe Norge <strong>til</strong> <strong>EU</strong>. Tiltak som definitivt ikke tjener det norske<br />
samfunnet og folk flest. Formelt skal sentralbanksjefen være underlagt styret<br />
i Norges Bank der det sitter folkevalgte. Finanspolitikken skal styres av Stortinget.<br />
Likevel ønsker <strong>EU</strong>-<strong>til</strong>hengerne i Ap og Høyre blåkopi av <strong>EU</strong>s politikk også<br />
på dette område. Siden Torstein Molands tid, har ulike regjeringer overlatt<br />
ansvaret for å bestemme rentenivået <strong>til</strong> sentralbanksjefen. I <strong>EU</strong> har sentralbanksjefen<br />
i Frankfurt fullstendig vetorett i rentefastsettelsen. Hensikten er at<br />
ikke brysomme politikere skal mase om hensyn <strong>til</strong> for eksempel sysselsetting,<br />
som igjen vil føre <strong>til</strong> satsing i offentlig sektor og inflasjon. I Norge har skremsel<br />
om «automatisk» renteoppgang kommet programmatisk i forbindelse<br />
med både tariffoppgjørene og statsbudsjettene. Gode oppgjør og satsing i<br />
statsbudsjett vil føre <strong>til</strong> renteoppgang, hører vi stadig. Både Jagland, Schjøtt-<br />
Pedersen, Stoltenberg, Bondevik og Per K. Foss snakker om «strrrramt» budsjett,<br />
som Friedman.<br />
Statsbudsjettet er avgjørende for kommuneøkonomien og dermed<br />
for velferd og utdanning. Her har ulike regjeringer på 90-tallet bevisst styrt<br />
for å minske den offentlige økonomiens andel av BNP. I 1988 var forholdet at<br />
52 prosent av BNP var i offentlig sektor og 48 prosent i privat sektor. Nå er forholdet<br />
snudd (41 prosent er i offentlig sektor, og 59 prosent i privat sektor). Det<br />
betyr mye dårligere kommuneøkonomi. Vi ser en dramatisk omlegging av den<br />
økonomiske politikken også på dette området, og vi kjenner igjen Friedmans<br />
økonomiske modell. Stram økonomisk politikk, og da særlig overfor norske<br />
kommuner, legger grunnlag for privatisering og konkurranseutsetting. Magre<br />
budsjetter tvinger og frister norske kommuner <strong>til</strong> å selge kraftverk. Uansett<br />
regjering er det altså trussel om renteoppgang som skal tvinge fram trange<br />
budsjetter, som fører <strong>til</strong> stadig mindre overføringer <strong>til</strong> kommunene, hvilket<br />
igjen undergraver velferdsstaten.<br />
NY INSTRUKS FOR SENTRALBANKSJEFEN FØRTE TIL KRISE I INDUSTRIEN<br />
I mars 2001 sendte regjeringen Stoltenberg ny instruks <strong>til</strong> Norges Bank og sentralbanksjefen.<br />
Det operative målet for pengepolitikken skulle heretter være<br />
lav inflasjon. Verken sysselsetting, valuta eller produksjon inngikk i det operative<br />
målet. For sentralbanksjef Svein Gjedrem var det en instruks som passet.<br />
36 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Han holdt på ei høy rente for å «kjølne» ned økonomien. Gjerdrem mente<br />
lønnsoppgjørene var for gode. Han vil ha ei høy rente som økte ledigheten og<br />
som igjen førte <strong>til</strong> mer press i økonomien eller for å si det på en annen måte,<br />
lavere lønns<strong>til</strong>legg. Min påstand er at motivet for Stoltenbergs nye instruks<br />
blant annet var forberedelse <strong>til</strong> en ny <strong>EU</strong>-kamp. Stoltenbergs instruks er blåkopien<br />
av instruksen <strong>til</strong> <strong>EU</strong>s sentralbanksjef Trichet. Det operative målet for pengepolitikken<br />
skal være lav inflasjon, helt i Friedmanns tradisjon. Rentenivået i<br />
Japan hadde vært nær null i mange år. Konjunkturene var på vei ned i USA og<br />
førte <strong>til</strong> rentekutt. Tyskland har lenge hatt vekstproblemer. For å øke den økonomisk<br />
veksten, senket <strong>EU</strong> renta ned mot to prosent.<br />
Gjedrem holdt renta på sju prosent. Dette resulterte i at valuta-spekulanter<br />
satset på krona. Det førte <strong>til</strong> ei rekordsterk krone. Dette fikk store konsekvenser<br />
for eksportindustrien. Utover sommeren og høsten 2002 var det krisestemning<br />
i mange bedrifter. Nedleggelser, utflagging og oppsigelser ble diskutert<br />
i så å si alle bedrifter som var eksportrelatert. Norske Skog tapte omkring én<br />
milliard på den høye kronekursen! Gjedrem holdt oppe rentenivået som en<br />
straffereaksjon for at fagbevegelsen hadde sprengt rammene i tariffoppgjørene<br />
både i 2000 og 2002.<br />
For bedriftenes fall i fortjeneste utgjorde lønnsoppgjørene en bagatellmessig<br />
del i forhold <strong>til</strong> den høye kronekursen. Likevel snakket tidligere presidenten<br />
i NHO, Jens Ulltveit-Moe bare om lønnsoppgjørene. Cirka 20 000<br />
industriarbeidsplasser gikk dukken grunnet den sterke krona. Tragedien er at<br />
det er nesten umulig å starte opp igjen en nedlagt bedrift. Mange i opprettsnæringen<br />
er opptatt av hindringene som ligger i tollsatsene mellom Norge og<br />
<strong>EU</strong>. Dette betydde ingenting i forhold <strong>til</strong> de enorme merkostnadene som kom<br />
som en følge av den sterke krona. Nå er én euro verdt cirka kr 8,40. I 2002 var<br />
den verdt kr 7,20. I Nord-Norge gikk cirka 50 fiskebedrifter dukken i 2002. I 2003<br />
ba flere bedrifter staten om 50 millioner i lån for å komme seg opp av grøfta.<br />
Staten sa nei på tross av 800 milliarder kroner i oljefondet.<br />
Tillitsvalgte, i hovedsak i industrien, startet opp med aksjoner for å presse<br />
renta ned høsten 2002. I mars 2003 var det demonstrasjon utenfor Norges<br />
Bank for å få en kraftig rentenedsettelse. Gjedrem satte ned renta 0,5% – noe<br />
som ikke svekka krona. Leder i LO Trondheim, Arne Byrkjeflot, felles<strong>til</strong>litsvalgt i<br />
Apotekernes Landsforbund (AL) Anne K. Bråthen, konsern<strong>til</strong>litsvalgt Roy Lund<br />
i Siemens, konsern<strong>til</strong>litsvalgt Atle Hiller i Fundia og nestleder i Jern & Metall<br />
Oslo Boye Ullmann, var i møte med Svein Gjedrem samme dag. Vi sa at han<br />
måtte sette ned renta med mer enn to prosent for å overraske markedet. Gjedrem<br />
argumenterte med at markedet måtte ordne opp forholdene i næringslivet<br />
og at kostnadsnivået måtte ned. Dette skulle legge grunnlaget for ny<br />
vekst.<br />
1. desember 2003 skulle sentralbanksjefen i åpen høring på Stortinget. Der<br />
burde Gjedrem få kraftig kritikk for ikke å ha satt ned renta radikalt allerede<br />
sommeren 2002. Dette var ikke tema under høringen. Øystein Djupedal kritiserte<br />
Gjedrem mens resten av finanspolitikerne, inklusivt Siv Jensen, skamroste<br />
sentralbanksjefen! Ifølge Aftenposten 2.12.2003 sa Gjedrem på høringen<br />
at hensikten med å sette opp renta etter lønnsoppgjøret 2002 var å redde<br />
arbeidsplasser. «Lønns<strong>til</strong>leggene var svært ulike for ulike grupper. Det var<br />
derfor etter Norges Banks syn stor risiko for nye lønnsspiraler. Flere runder<br />
Boye Ullmann: Rente, tariffpolitikk og arbeidsledighet<br />
valutaspekulasjon<br />
lønnsoppgjør og<br />
krona<br />
motstand<br />
Stortingshøring<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
37
Del 2 – Velferd og økonomi<br />
20.000 arbeidsplasser<br />
LO<br />
<strong>EU</strong>-<strong>til</strong>pasning og<br />
arbeidsledighet<br />
nasjonal arena<br />
med slike sterke lønnsøkninger ville kunne føre <strong>til</strong> svikt i produksjon og sysselsetting».<br />
Dette er tøv. Verre er det at ikke politikerne evnet å konfrontere Gjedrem.<br />
Statistisk Sentralbyrås statistikk lyver ikke: 20 000 arbeidsplasser gikk<br />
tapt på grunn av den høye renta og den sterke kronekursen. Det var en skandale<br />
at ikke politikerne grep inn.<br />
LO støttet i 2001 Stoltenbergs nye instruks. Først i mai 2003 fattet LO vedtak<br />
om at det operative målet også måtte ta med sysselsetting og produksjon.<br />
LO burde snudd raskere. Her spiller forholdet mellom LO og Ap en stor rolle.<br />
LO mente opprinnelig at Gjedrem tolket sitt mandat ekstremt. De hadde et<br />
poeng selv om det viktigste var at instruksen var en blåkopi av <strong>EU</strong> og burde<br />
vært annerledes dersom man skulle ta hensyn <strong>til</strong> norsk industri og sysselsetting.<br />
KONKLUSJON<br />
EF/<strong>EU</strong>-<strong>til</strong>pasning med <strong>til</strong>knytning <strong>til</strong> ECU tidlig på 90-tallet førte <strong>til</strong> massearbeidsledighet<br />
og nedleggelser. <strong>EU</strong>-<strong>til</strong>pasning med operativt mål om lav inflasjon<br />
i 2001 kostet 20 000 industriarbeidsplasser. Å velge lav inflasjon, stram<br />
økonomisk politikk, skattelettelser og privatisering tjener kapitalen og de<br />
rike. EØS-avtalen med <strong>EU</strong>s fire markedsfriheter med fri bevegelse av varer, tjenester,<br />
personer og kapital er grunnleggende for markedsliberalismen. Vi har<br />
en EØS-avtale som vi best kunne vært foruten. Likevel vil et <strong>EU</strong>-medlemskap<br />
føre <strong>til</strong> at den økonomiske politikken i enda større grad låses <strong>til</strong> en utvikling <strong>til</strong><br />
fordel for markedet.<br />
Kampen om å sette ned renta ble en mediasak. Tillitsvalgte lagde demonstrasjoner.<br />
Vi hadde en nasjonal arena for å lage et politisk press mot sentralbanksjef<br />
Gjedrem for rentenedsettelser. Det er ingen tvil om at dette<br />
presset virket. Ved et <strong>EU</strong>-medlemskap måtte <strong>til</strong>litsvalgte og medlemmer<br />
protestert mot sentralbanken i Frankfurt. Enhver vil forstå at det ville<br />
vært en mye tyngre og komplisert oppgave. Ikke rart NHO og den politiske<br />
eliten vil inn i <strong>EU</strong>. I <strong>EU</strong> vil fagbevegelsens muligheter for makt og innflytelse<br />
være mye mindre. Når avstanden <strong>til</strong> makta blir stor, blir det vanskeligere<br />
for fagbevegelsen å finne en arena hvor de kan bli hørt.. Derfor er også<br />
<strong>EU</strong>-kamp en sosial kamp som påvirker forholdet mellom arbeid og kapital.<br />
38 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Stupiditetspakten i <strong>EU</strong><br />
Av Hallvard Bakke, tidligere leder av Sosialdemokrater mot <strong>EU</strong>, kommentator i<br />
Dagsavisen<br />
Det er mulig å tolke vedtaket <strong>til</strong> finansministrene i <strong>EU</strong> tirsdag (24.-25. november<br />
2003, red.anm.) i forrige uke om ikke å iverksette straffe<strong>til</strong>tak mot Frankrike og<br />
Tyskland for deres brudd på stabilitets- og vekstpakten på to måter. Den ene<br />
er at de store landene i <strong>EU</strong> får ture fram som de vil. Den andre at vedtaket var<br />
fornuftig slik det står <strong>til</strong> med økonomien i eurolandene. Begge deler er riktig.<br />
Det første vil styrke argumentasjonen <strong>til</strong> nei-siden i vår hjemlige <strong>EU</strong>-debatt.<br />
Om det andre gir ja-siden ny ammunisjon, vil tiden vise. Det vil blant annet<br />
avhenge av om hele pakten blir kastet på dynga. Men <strong>til</strong> det trengs enstemmighet.<br />
<strong>EU</strong>-lederne vedtok denne pakten i 1997. Formålet var å sikre at de elleve<br />
medlemslandene som skulle gå over <strong>til</strong> euro i 1999 ville holde streng budsjettdisiplin.<br />
Senere er Hellas kommet <strong>til</strong>, mens Storbritannia, Danmark og Sverige<br />
står utenfor. Svenskene forkastet som kjent med stort flertall overgangen <strong>til</strong><br />
euro i en folkeavstemning i høst.<br />
Når et land har underskudd i statsbudsjettet, må staten låne for å dekke differansen.<br />
Det er alminnelig antatt i økonomisk teori at når låneetterspørselen<br />
øker, vil renta gå opp. Siden man innen euroområdet har én sentralbank og ei<br />
rente, vil underskuddet i et land påvirke renta også for de andre landene, som<br />
dermed må være med på å betale for løssluppenheten. Det var dette stabilitetspakten<br />
skulle forhindre. Alle land skal normalt ha balanse eller overskudd i<br />
sine budsjetter, og aldri ha større underskudd enn tre prosent av nasjonalproduktet<br />
(BNP), med mindre det oppstår en helt ekstraordinær situasjon.<br />
Hvor kommer så disse tre prosentene fra? De ble regnet ut på følgende<br />
måte: Den oppsamlete offentlige gjelden i medlemslandene utgjorde 60 prosent<br />
av BNP. Videre gikk man ut fra at BNP ville vokse med fem prosent nominelt<br />
hvert år, det vil si før prisstigningen er trukket fra. For at ikke gjeldsandelen<br />
skal øke, må derfor heller ikke underskuddet øke med mer enn de samme<br />
fem prosentene i året. Og vips, fem prosent av 60 prosent er tre prosent!<br />
Derfor regelen om at underskuddene ikke må overstige dette tallet. Hadde<br />
denne øvelsen vært foretatt noen år tidligere, da gjeldsandelen bare var 40<br />
prosent, ville underskuddsgrensen blitt 2 prosent. Det er følgelig størrelsen på<br />
statsgjelden i 1997 som skal styre finanspolitikken i eurolandene, like mekanisk<br />
som at det er prisstigningen som skal bestemme rentepolitikken <strong>til</strong> sentralbanken,<br />
uten hensyn <strong>til</strong> produksjon og sysselsetting.<br />
Økonomien vil alltid svinge. Hva skjer når tidene blir dårligere? Veksten<br />
går ned eller stagnerer helt. Arbeidsledigheten øker. Med lavere vekst blir det<br />
mindre skatteinntekter. Og med høyere arbeidsledighet blir det større sosiale<br />
Hallvard Bakke: Stupiditetspakten i <strong>EU</strong><br />
budsjettdisiplin<br />
lån og rente<br />
stabilitetspakt<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
3 %<br />
dårlige tider<br />
39
Del 2 – Velferd og økonomi<br />
stupiditetspakten<br />
Tyskland og Frankrike<br />
renta<br />
arbeidsledighet<br />
utgifter. For å holde den pålagte budsjettbalansen, kan landene måtte skjære<br />
ned på andre utgifter. Det reduserer den økonomiske aktiviteten og øker<br />
arbeidsledigheten ytterligere. Stabilitetspakten gjør derfor dårlige tider enda<br />
dårligere. Likevel forsvarer man på den norske ja-siden dette systemet som<br />
<strong>EU</strong>-kommisjonens italienske president Romano Prodi har kalt for stupiditetspakten.<br />
Det var særlig Tyskland som krevde en slikt pakt for at de skulle gi opp Dmarken<br />
og gå over <strong>til</strong> euro. Det er derfor en skjebnens ironi at det er Tyskland<br />
ved siden av Frankrike, som nå er kommet ut å kjøre. De skulle egentlig fått<br />
underskuddene under tre prosent i år, men fi kk utsettelse <strong>til</strong> neste år. Men<br />
så viser det seg at de i budsjettene for 2004 også har for stort underskudd.<br />
Dermed skulle straff e<strong>til</strong>takene i pakten vært satt i verk. Det ville betydd at<br />
Tyskland måtte betalt inn ca. 50 milliarder kroner <strong>til</strong> <strong>EU</strong>-kommisjonen, i første<br />
omgang som depositum, som senere omgjøres <strong>til</strong> bot om påleggene for<br />
fi nanspolitikken ikke følges.<br />
Hvordan er det så gått med renta? Renta i <strong>EU</strong>s sentralbank er på rekordlave<br />
én prosent. Rentemarkedene har ikke reagert på underskuddene. Tyskland har<br />
de siste tre årene hatt en vekst på <strong>til</strong> sammen 0,8 prosent og stigende arbeidsløshet.<br />
I en slik situasjon er det meningsløst å kreve ytterligere innstramninger<br />
bare for å oppfylle et <strong>til</strong>feldig tall i stabilitetspakten. Derfor var det fornuftig av<br />
fl ertallet ikke å sette saken på spissen. Men man kan forstå Nederland, Finland<br />
og Østerrike, støttet av Spania, som stemte mot, og som spør hvorfor de store<br />
skal slippe unna, mens de små landene har gjennomført pinefulle nedskjæringer<br />
for å oppfylle paktens bokstav. Arbeidsledigheten i eurolandene er nå ni<br />
prosent. Svaret på det burde være å øke den økonomiske aktiviteten, ikke det<br />
motsatte. Så får vi se om <strong>EU</strong>-toppmøtet i slutten av neste uke dropper hele<br />
pakten, slik at politikken i stedet kan <strong>til</strong>passes den økonomiske virkeligheten.<br />
40 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
«ØMU-DOMMEN»<br />
EF-domstolen slo i juli 2004 fast at ministerrådet brøt <strong>EU</strong>s regelvert<br />
da de avviste kommisjonens forslag om å reagere på at Tyskland og<br />
Frankrike brøt stabilitetspakten. Domstolen ville ikke mene noe om hvilke<br />
konsekvenser det skulle få for disse landene, og dermed får dommen ingen<br />
praktisk betydning.<br />
Denne kronikken har tidligere vært publisert i Dagsavisen 1. desember 2003.
Del 3: Industri og arbeidsliv<br />
I de følgende artiklene kan du lese om hvordan EØS avtalen har påvirket ulike<br />
bransjer de siste 10 årene. Et gjennomgående trekk er at EØS gjør det umulig<br />
å drive en fornuftig industripolitikk. Spesielt hard rammes bedrifter i utkant-<br />
Norge som blir ulønnsomme og må legges ned. I stedet for at man kan bruke<br />
statlige virkemidler <strong>til</strong> å sikre arbeidsplasser og bosetting overføres kontrollen<br />
<strong>til</strong> markedet. Verdien fra naturressursene, som tidligere skulle komme hele<br />
befolkningen <strong>til</strong> gode er i større grad overført <strong>til</strong> private hender.<br />
Atle Hiller: EØS, Fundia og arbeidgiveravgift .................................................................side 42<br />
Alf Solvang:<br />
Energiforsyningen – en forutsetning for industri og næringsliv i Norge ................side 47<br />
Arne Byrkjeflot: <strong>EU</strong>, kraftkrevende industri og heimfallsretten ...............................side 51<br />
Kjell Brygfjell: Norsk oljevirksomhet etter 1994 ........................................................... side 54<br />
Dag Seierstad: Olje-Norge under press ...........................................................................side 58<br />
Dag Seierstad: Vinne markedsandeler innen tjenesteyting? ...................................side 61<br />
Kjell Ness: <strong>EU</strong> og jernbanen i Norge – utviklingstrekk ............................................... side 64<br />
Bjørn Tore Egeberg: Posten og <strong>EU</strong> .................................................................................... side 68<br />
Erik Hagen: EØS-avtalens konsekvenser for brennevinsbransjen i Oslo ...............side 70<br />
Dag Seierstad: Polet som sprakk ........................................................................................side 73<br />
Stein Stugu: Lidl – en trussel mot næringsmiddelindustrien ....................................side 74<br />
Dag Seierstad: Europeiske selskaper ................................................................................side 77<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
41
Del 3 – Industri og arbeidsliv<br />
langsiktig<br />
kraftkontrakt<br />
differansiert<br />
arbeidsgiveravgift<br />
dagens rammevilkår<br />
42 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
EØS, Fundia og arbeidsgiveravgift<br />
«..., men vi lever!»<br />
Av Atle Hiller, konsern<strong>til</strong>litsvalgt i Fundia Norge<br />
Fundia Armeringsstål er Norges eneste (overlevende) stålprodusent etter en<br />
lang periode med rasjonalisering, privatisering, oppkjøp og nedleggelser i<br />
nordisk og europeisk stålindustri. Bedriften produserer stål, basert på resirkulering<br />
av norsk og importert skrap, og er Norges største gjenvinningsbedrift.<br />
Med produksjonsanlegg helt oppunder polarsirkelen har vi i snart 50 år<br />
produsert om lag 700.000 tonn stål per år og hatt markedsadgang <strong>til</strong> de nordiske<br />
land og EF, uten handelshindringer av praktisk betydning. Vår utvikling<br />
har vært basert på stadig effektivisering, bemanningsreduksjoner og økt slit.<br />
Investeringer var kun mulig gjennom låneopptak – i en bransje med marginale<br />
fortjenester. Etter at staten trakk seg ut i 1990 og Elkem i 1996, har vi vært<br />
en finsk filial i stålbransjen.<br />
Når vi har drevet stålproduksjon i Rana sida 1955, skyldes dette først og<br />
fremst at bedriften historisk ble gitt rammevilkår som gjorde oss i stand <strong>til</strong> å<br />
konkurrere, sjøl om vi ligger langt fra markedet. Myndighetene sikret oss en<br />
god og langsiktig (50 år) kraftkontrakt, i ei tid da krafta i praksis ble brukt som<br />
en samfunnsressurs. Da Stortinget behandlet konsesjonssøknaden for utbygging<br />
av Røssåga kraftanlegg, ble det understreket at «målet var å skaffe elektrisk<br />
kraft <strong>til</strong> Norsk Jernverk i Mo, Elektrokjemisk i Mosjøen – og <strong>til</strong> elektrifisering<br />
av Nordlandsbanen»! I <strong>til</strong>legg <strong>til</strong> rikelig med elektrisk vannkraft hadde<br />
vi <strong>til</strong>gang <strong>til</strong> jernmalm, skrap og ledig arbeidskraft i distriktet. Seinere ble det<br />
etablert ordning med regional differensiert arbeidsgiveravgift. Denne ordningen<br />
har kanskje vært det mest effektive virkemiddelet vi har hatt for å fremme<br />
investeringer og virksomhet i distrikter med god <strong>til</strong>gang på råstoff og arbeidskraft,<br />
men med svak infrastruktur og med stor avstand <strong>til</strong> markedet (i Norge<br />
og Europa). Etter hvert som Norge på 80- og 90-tallet har blitt mer og mer<br />
deregulert, liberalisert og påvirket av <strong>EU</strong>, har vi snart ikke annet igjen av konkurransefordeler<br />
enn oss sjøl.<br />
Vi har utviklet vår fagkompetanse og revolusjonert bedriftsorganisasjonen<br />
nedenfra. Uten en bevisst utvikling av en «flat, kompetent organisasjon», der<br />
vi har gått fra sju nivå fra arbeider <strong>til</strong> direktør midt på 70-tallet – <strong>til</strong> tre eller to<br />
nivå i dag, hadde det ikke vært mulig å overleve i en stadig hardere konkurranse.<br />
Og det er unødvendig å si det: Med dagens politiske rammevilkår hadde<br />
det aldri blitt anlagt noe stålverk, verken i Mo eller andre steder i Norge!
FRIHANDELSAVTALEN OG MARKEDSADGANG<br />
Frihandelsavtalen mellom Norge og EF fra 1973 <strong>til</strong> 1993 var basert på videreføring<br />
av fri import av stål <strong>til</strong> Norge og adgang for oss <strong>til</strong> selge våre produkter<br />
<strong>til</strong> EF-landene. Dette ble i 1974 fulgt opp med «Lov og forskrift om prisregler<br />
for jern og stål» som en del av avtalen mellom Norge og Det europeiske kull-<br />
og Ssålfellesskap (EKSF). Denne loven skulle sikre at norsk stålindustri fulgte<br />
samme regler som medlemmene i EKSF-området. Så langt jeg kjenner <strong>til</strong>, ble<br />
det bare en gang i denne perioden gjort forsøk på å anklage Norsk Jernverk<br />
for dumping av stål <strong>til</strong> EF. Det var på begynnelsen av 1990-tallet, da Jernverket<br />
vant et større anbud om levering av armeringsstål <strong>til</strong> Storebelt og Lillebelt,<br />
som ikke ligger langt fra Det Danske Stålvalseværk. Danskene prøvde å<br />
få kommisjonen med på at Jernverket blant annet hadde subsidiert kraftpris<br />
og en fraktavtale med NSB som var uforholdsmessig god. (Norsk transportstøtteordning<br />
var for lengst nedbygd på det tidspunktet.) Handelsminister<br />
Kaci Kullman Five forklarte danskene at hvis prisen på Jernverkets kraft skulle<br />
sammenliknes med DDS’, måtte kostnadene ved å frakte vår kraft <strong>til</strong> Danmark<br />
legges <strong>til</strong>. Og danskenes angrep på for billig jernbanefrakt dreide seg om en<br />
såkalt «pendelavtale», der skrap ble fraktet <strong>til</strong> Mo og jernbanevognene ble fylt<br />
opp med ferdige stålprodukter sørover igjen. En svært fornuftig transportløsning.<br />
Kommisjonen vurderte dermed at de ikke hadde noen sak mot Norsk<br />
Jernverk.<br />
«VI MÅ INN I <strong>EU</strong> FOR Å SIKRE MARKEDSADGANG»<br />
Arbeiderpartiet og Høyre har på tross av historiske fakta om vår markedsadgang<br />
<strong>til</strong> <strong>EU</strong>-området, hatt en egen evne <strong>til</strong> å mobilisere sammen med NHO,<br />
LO-ledelsen, direktører og eiere (utenlandske som norske) <strong>til</strong> et kraftfullt hylekor<br />
om at «å si nei <strong>til</strong> medlemskap er det samme som å legge grunnlaget for at<br />
stålindustrien og eksportindustrien ikke får adgang <strong>til</strong> markedet». Presset for<br />
å få med lokale <strong>til</strong>litsvalgte i det samme koret har <strong>til</strong> tider vært sterkt. Noen få<br />
har vært villig <strong>til</strong> å bli med på felles Brussel-tur med direktørene, med påfølgende<br />
heimkomst og avisoppslag: «Mitt tidligere nei-standpunkt holdt ikke;<br />
vi må inn for å få markedsadgang.» Dette skjedde i 1972. Det skjedde i 1994.<br />
Og det skjedde før Stortinget behandlet EØS-avtalen 1992. Jernverksklubben<br />
var mot medlemskap i 1972 og 1994. Den gikk også mot EØS-avtalen i 1993 på<br />
et prinsipielt grunnlag, etter at en god del medlemmer hadde gjennomført<br />
studier og diskusjoner. Da to <strong>til</strong>litsvalgte fra Jernverksklubben besøkte den<br />
norske Brussel-delegasjonen i 1991, s<strong>til</strong>te vi <strong>til</strong> kjedsommelighet spørsmålet:<br />
«Hvilke positive forbedringer innebærer EØS-avtalen i forhold <strong>til</strong> frihandelsavtalen<br />
når det gjelder norsk prosessindustris markedsadgang og rammevilkår?».<br />
Vi fikk alltid uklare eller unnvikende svar.<br />
På tross av at flertallet av nordmenn var mot EØS-avtalen og en rekke distriktspolitiske<br />
spørsmål var uavklart, nærmest kuppet Brundtland-regjeringen<br />
og stortingsflertallet Norge inn i EØS høsten 1992. Bondevik og Sponheim<br />
ble med på dette politiske spillet, som har blitt skjebnesvangert, ikke bare for<br />
Fundia og industrien for øvrig, men for norsk distrikts- og regionalpolitikk som<br />
helhet. Hovedårsaken <strong>til</strong> dette er ikke at overvåkningsorganet, ESA, har blitt<br />
ledet av spesielt ondsinnete byråkrater eller norgeshatere. Med frihandelsavtalene<br />
hadde Norge frihet <strong>til</strong> å utforme vår egen distrikts- og næringspolitikk.<br />
Atle Hiller: EØS, Fundia og arbeidsgiveravgift<br />
frihandelsavtalen<br />
dumpinganklager<br />
markedsadgang<br />
distrikts- og<br />
regionalpolitikk<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
43
Del 3 – Industri og arbeidsliv<br />
statlig næringsstøtte<br />
ESA og<br />
arbeidsgiveravgift<br />
regional<br />
transportstøtte<br />
EFTA-domstolen<br />
økte lønnsutgifter<br />
«interne åtgjerder»<br />
Da Norge sa ja <strong>til</strong> EØS-avtalen, aksepterte vi og overtok hele <strong>EU</strong>s regelverk for<br />
statlig næringsstøtte. All statsstøtte er forbudt når den «vrir eller truer med å vri<br />
konkurransen» på en måte som kan påvirke samhandelen mellom medlemsstater<br />
i EØS. Roma-traktatens artikkel 92 om regler for regionalpolitisk støtte,<br />
er skrevet ordrett inn i EØS-avtalen, som art. 61. Når vi nei-folk sa at <strong>EU</strong> gjennom<br />
EØS utgjorde en direkte trussel mot norske distriktspolitiske virkemidler,<br />
som blant annet arbeidsgiveravgifta, ble vi enten beskyldt for å fare med<br />
løgn eller møtt med argumenter med at Norge sto helt fritt <strong>til</strong> å bestemme vår<br />
skatte-, avgifts- og distriktspolitikk.<br />
REGIONAL DIFFERENSIERT ARBEIDSGIVERAVGIFT (RDA) VERSUS<br />
ROMATRAKTATEN: 0 - 1<br />
Like etter at nei-sida vant folkeavstemningen om norsk <strong>EU</strong>-medlemskap<br />
høsten 1994, gikk ESA i gang med å granske den norske ordningen med regional<br />
differensiert arbeidsgiveravgift, med utgangspunkt i EØS-avtalen. Etter to<br />
år kom de fram <strong>til</strong> at gradert arbeidsgiveravgift er det samme som driftsstøtte.<br />
Det nyttet ikke at regjeringen Jagland protesterte og argumenterte med at<br />
skatte- og avgiftspolitikk ligger utenfor EØS-avtalen. Heller ikke Bondevikregjeringen<br />
vant fram med sine protester året etter. I 1998 slo ESA fast at ingen<br />
deler av Norge kan få vanlig regional støtte i form av regional differensiert<br />
arbeidsgiveravgift. Sammenliknet med <strong>EU</strong> var den norske arbeidsløsheten for<br />
lav og den økonomiske velstanden for høy i de regioner som var omfattet av<br />
RDA-ordningen. Men ESA åpnet muligheten for å gi regional transportstøtte i<br />
noen områder. ESAs vedtak innebar i praksis at 95 prosent av ordningen kunne<br />
videreføres fram <strong>til</strong> utløpet av 2003. Men noen sektorer og bransjer ble pålagt<br />
å betale full arbeidsgiveravgift, som for eksempel visse former for bygging og<br />
reparasjon av skip, produksjon av elektrisk vannkraft, utvinning av råolje eller<br />
naturgass, produksjon av EKSF-stål, det vil si Fundia Armeringsstål og Fundia<br />
Profiler i Mo i Rana. Men nabobedriftene i Mo Industripark, som produserte<br />
ferrosilisium og ferrokrom, og ikke var i konkurranse med <strong>EU</strong>-produsenter,<br />
slapp å betale høyeste sats.<br />
Taktikken fra ESA og <strong>EU</strong> var «mjuk» i den forstand at det viktigste var å få<br />
dømt RDA i Norge som ulovlig. Så fikk <strong>EU</strong> heller leve med at mesteparten av<br />
ordningen eksisterte fram <strong>til</strong> utløpet av 2003. Dette for å unngå for sterk politisk<br />
motstand. Da norske myndigheter sto på sitt standpunkt, havnet saken i<br />
EFTA-domstolen. Den 20. mai 1999 falt dommen, ikke overraskende 100 prosent<br />
<strong>til</strong> fordel for ESAs syn. Gradert arbeidsgiveravgift er ikke å betrakte som<br />
skatte- eller avgiftspolitikk, men som et regionalpolitisk virkemiddel, i strid<br />
med Romatraktatens art. 92, og dermed EØS-avtalens art. 61.<br />
HVILKE TILTAK TOK FUNDIAS EIERE OG LEDELSE ?<br />
Hva gjorde eierne og ledelsen i Fundia Armeringsstål som ble dømt <strong>til</strong> å betale<br />
ni prosent høyere avgift på arbeidskraft? For bedriften som hadde 430 ansatte<br />
betød EFTA-dommen 13 millioner kroner årlig i økte lønnsutgifter. I utgangspunktet<br />
ble det vurdert som urealistisk og uaktuelt å kompensere økte kostnader,<br />
med <strong>til</strong>svarende prisøkning på våre stålprodukter. Våre finske eiere ga<br />
den lokale ledelsen beskjed om at de ikke ville se økte lønnskostnader som<br />
følge av EFTA-dommen. Det betød «interne åtgjerder». Tommeskruen ble<br />
44 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
skrudd hardt <strong>til</strong> i det lokale lønnsoppgjøret. Det betød effektivisering og nedbemanning<br />
i arbeidsstokken, uten tekniske investeringer. Det betød investeringstørke<br />
og usikkerhet omkring viktige planlagte prosjekt, når det gjaldt ny<br />
teknologi. Det betød barbering av en offensiv satsing på kompetanseheving<br />
av operatørene.<br />
EFTA-dommen rammet Fundia rett før Stortinget skulle i gang med<br />
behandlingen av avviklingen av myndighetsbestemte kraftkontrakter <strong>til</strong><br />
industrien, der også ESA kom sterkt på banen. Så kom regjeringen Stoltenbergs<br />
forslag om el-avgift i 2001-budsjettet. Også der var ESA påpasselig<br />
framme. Så kom kravet om kvikksølvrensing (...men der var ikke ESA!). De<br />
finske eierne raste. Administrerende direktør i bedriften, Peter Söderqvist<br />
skrev 26.10.01 brev <strong>til</strong> statsminister Jens Stoltenberg (lagt ut på PILs hjemmesider<br />
http://www.pil.no:<br />
«VEDR. STATSBUDSJETTET FOR 2001»<br />
«Det er nærmest med fortvilelse jeg registrerer at vår virksomhet nok en gang<br />
rammes ekstra hardt ved innføring av nye avgifter på energi og arbeidskraft.<br />
De foreslåtte avgiftsøkninger i statsbudsjettet for 2001 vil for Fundia Bygg<br />
(i dag Fundia Armeringsstål, min merknad), Mo bety en merkostnad på 7,8<br />
mill kr/år, noe som utgjør ca 18 500 kr/år pr. arbeidsplass. El-avgiften rammer<br />
tyngst, og svarer alene for ca 10 500 kr/år pr. arbeidsplass.<br />
Belastningen kommer på toppen av den økte arbeidsgiveravgift som<br />
ble innført fra 1.1.2002, og som innenfor den kraftkrevende industri ensidig<br />
rammet stålbransjen og dermed Fundia.<br />
Den økte arbeidsgiveravgiften gir en årlig merkostnad på 31 000 kr pr.<br />
arbeidsplass. Avgiftsøkninger på energi og arbeidskraft vil dermed i løpet av<br />
mindre enn to år påføre bedriften en merbelastning på nærmere 50 000 kr/år<br />
pr. arbeidsplass.<br />
Stålbransjen har en internasjonal prissetting, og det er derfor ikke mulig å<br />
kompensere ensidige norske kostnadsøkninger.<br />
Bedriften står også overfor store investeringer for å kunne møte økte kraftkostnader<br />
fra 2005. I <strong>til</strong>legg er bedriften, som den eneste bedrift i internasjonal<br />
stålbransje, i ferd med å pålegges <strong>til</strong>tak i forbindelse med kvikksølvutslipp<br />
som vil kunne medføre betydelige investeringer og økte driftskostnader.<br />
Stadig dårligere og uforutsigbare rammevilkår svekker investeringslysten<br />
og <strong>til</strong>gangen på kapital fra våre utenlandske eiere.<br />
På denne bakgrunn ber jeg om at stålbransjen og Fundia må bli unntatt i<br />
<strong>til</strong>felle av at el-avgiften innføres».<br />
Det ble ingen el-avgift i 2001 takket være omfattende politiske aksjoner fra<br />
fagforeningene i prosessindustrien, inkludert jernverksklubben.<br />
Men slaget om den regionale differensierte arbeidsgiveravgiften ble tapt i<br />
EFTA-domstolen i 1999. Det positive som er oppnådd er at <strong>EU</strong> har akseptert et<br />
norsk veto, om å beholde null-sonen på Svalbard, i Finnmark og Nord-Troms.<br />
Men Fundia-bedriftene i Mo har allerede i løpet av fire år med full arbeidsgiveravgift<br />
betalt over 80 mill kr <strong>til</strong> den norske stat. Penger vi sårt trenger <strong>til</strong><br />
investeringer for framtida. Vi har <strong>til</strong> nå ikke fått ett rødt øre i kompensasjon!<br />
TIDA ER OVERMODEN FOR UTMELDING AV EØS<br />
Atle Hiller: EØS, Fundia og arbeidsgiveravgift<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
el-avgift<br />
null-sonen<br />
45
Del 3 – Industri og arbeidsliv<br />
ut av EØS<br />
Mye av det som ESA og <strong>EU</strong> har engasjert seg i, for å få norske myndigheter <strong>til</strong><br />
å rette seg etter Romatraktaten/EØS-avtalen, enten det gjelder RDA, avvikling<br />
av myndihetsbestemte kraftkontrakter, hjemfallsretten, likes<strong>til</strong>lingsspørsmål,<br />
olje- og energipolitikken, anbudspolitikken med mer, er enten i støpeskjeen<br />
eller delvis gjennomført. Mange prosesser er på gang. Myndighetene har<br />
nylig reforhandlet husmannskontrakten og gikk med på å betale milliardbeløp<br />
for å oppnå en markedsadgang som allerede er fastslått i andre internasjonale<br />
avtaler. EØS-avtalen har kommet mer og mer i miskreditt. Motstanden<br />
mot EØS har så langt allikevel ikke blitt samlet og organisert rundt kravet om<br />
utmelding og overgang <strong>til</strong> frihandelsavtale. Dette er en stor politisk utfordring<br />
for <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> og alle politisk tenkende mennesker, med en visjon om et<br />
fritt, demokratisk Norge som kan utnytte landets ressurser <strong>til</strong> fordel for folk og<br />
miljø i Norge og globalt. Det er nå på tide å utfordre Jens Stoltenberg, Kjell<br />
Magne Bondevik og det øvrige politiske establishment: Skal vi la dem kjøre<br />
Norge i grøfta langs EØS-sporet, eller skal folket og Stortinget igjen styre og<br />
bestemme i dette landet?<br />
46 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Energiforsyningen – en forutsetning for<br />
industri og næringsliv i Norge<br />
Av Alf Solvang, hoved<strong>til</strong>litsvalgt i Lyse Energi<br />
Alf Solvang: Energiforsyningen – en forutsetning for industri og næringsliv i Norge<br />
Energiforsyningen er viktig for store deler av industrien i Norge. En grunnleggende<br />
erkjennelse er at Norge med sin beliggenhet, sin natur, og begrensete<br />
befolkning ikke har ett særlig godt utgangspunkt for konkurransedyktig<br />
industriell virksomhet. Vi ligger <strong>til</strong> dels langt fra det sentrale Europa, som vi<br />
defi nerer som det viktigste markedet. Vi har av de samme beliggenhetsårsakene<br />
større produksjons- og transportkostnader, og lavt befolkningsgrunnlag<br />
gir oss et særdeles lite hjemmemarked.<br />
Norge som industrinasjon, har derfor et dårlig grunnlag for industrivirksomhet<br />
i konkurranse med Sentral-Europa og kontinentet forøvrig. Til<br />
tross for dette, har selskaper innen kraftkrevende industri, smelteverk og<br />
annen prosessindustri funnet det fornuftig å legge sin virksomhet i distriks-Norge.<br />
For Norge har det skapt viktige distriktsarbeidsplasser. Viktige<br />
kompetansemiljøer har blitt fostret langt inne i fj ordarmer eller utkant, noe<br />
som igjen har skapt grunnlag for bosetting og annen virksomhet, som har<br />
blitt bygget rundt disse virksomhetene. Forutsetningen for dette har ene og<br />
alene vært <strong>til</strong>gang på rikelig og billig kraft.<br />
ENERGILOVEN<br />
Norges to viktigste og rikeste ressurser er energi og fi sk. Befolkningen i Norge<br />
utgjør én prosent av befolkningen i Europa, våre gass-, olje- og vannkraftressurser<br />
<strong>til</strong>svarer rundt 90 prosent av Europas samlete ressurser. Hele grunnlaget<br />
for industrien i Norge har derfor vært og er fortsatt uløselig knyttet <strong>til</strong><br />
energipolitikken i Norge. Tilgang på <strong>til</strong>strekkelig og billig kraft er en forutsetning<br />
for industriutviklingen i Norge og er fundamentet i distriktspolitikken.<br />
Viktigheten av naturressursene og hvilke konkurransefortrinn utnyttelsen av<br />
vannkraften kunne gi Norge, forsto politikerne allerede rundt århundreskiftet.<br />
Utnyttelse av fossefall, elver, utbygging og eierskap ble regulert i fl ere lover,<br />
som i hovedsak hadde ett mål for øye: Å sikre at vannkraft som naturresurs<br />
skulle <strong>til</strong>høre folket og utnyttes <strong>til</strong> det beste for nasjonen. Konsesjonsloven,<br />
som er den mest kjente, kom i 1917 og inneholdt bestemmelsene som er best<br />
kjent som hjemfallsretten.<br />
1991 ble derimot et viktig veiskille for energisektoren i Norge. Energiloven<br />
ble vedtatt, og Norge ble det første landet i Europa som innførte fritt marked<br />
for omsetning av kraft. Loven kom som en <strong>til</strong>pasning <strong>til</strong> utviklingen i <strong>EU</strong>, hvor<br />
man ønsket å gjøre off entlige tjenester som tidligere var kostpriset, markedsbaserte.<br />
I loven reguleres produksjon og omsetning samt all levering av led-<br />
beliggenhet<br />
I inns<strong>til</strong>ling <strong>til</strong><br />
Odelstingsproposisjon<br />
64 i kommunalkomiteen<br />
om forslag som skal styrke<br />
<strong>til</strong>litsvalgtes rettigheter for<br />
å avdekke sosial dumping:<br />
«Disse medlemmer (FrPs<br />
Torbjørn Andersen og Per<br />
Sandberg) vil advare mot<br />
<strong>til</strong>tak som selv om de har<br />
gode intensjoner, går langt i å<br />
sovjetisere arbeidslivet gjennom<br />
økt makt og myndighet<br />
<strong>til</strong> <strong>til</strong>litsvalgte.»<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
kraft<br />
energi og fi sk<br />
47
Del 3 – Industri og arbeidsliv<br />
fritt kraftmarked<br />
oppdekningsplikten<br />
hjemfallsretten<br />
ESA<br />
multinasjonale<br />
selskaper<br />
Statkraft<br />
ningsbundet kraft, Monopolet på det elektriske distribusjonsnettet ble opprettholdt,<br />
fordi det ikke ville være samfunnsmessig økonomisk å bygge flere<br />
nett innenfor samme område. Den mest vesentlige følgen av loven har vært<br />
en holdningsendring hos de politiske myndigheter, lokale kommunale eiere<br />
og ledelse i selskapene som ikke lenger innehar det samme synet på den samfunnsmessige<br />
viktigheten av kraftproduksjon og distribusjon som tidligere.<br />
Argumentene for innføring av energiloven, var at markedet ville gi lavere<br />
pris og sikre en mer samfunnsmessig utbygging og investering i framtida. Det<br />
ble fra flere hold poengtert i behandlingen av loven på Stortinget i 1991, at ved<br />
tørrår kunne strømprisene bli dramatisk høye. Skepsisen var begrunnet i at<br />
oppdekningsplikten som selskapene hadde vært pålagt i sitt konsesjonsområde<br />
skulle bortfalle. Oppdekningsplikten hadde historisk dannet grunnlaget<br />
for at utbygginger ble foretatt etter hvert som kraftbehovet økte. Argumentene<br />
ble <strong>til</strong>bakevist med at markedet selv ville sørge for at det ble investert <strong>til</strong>strekkelig<br />
i ny kraftproduksjon. Historien viser at da tørråret kom, steg prisene<br />
<strong>til</strong> rekordhøyder. I <strong>til</strong>legg har det siden innføringen av energiloven ikke blitt<br />
igangsatt utbygging eller investeringer i ny kraft i nevneverdig grad.<br />
ANGREPET PÅ KONSESJONSLOVEN (HJEMFALL)<br />
Hjemfallsretten sier at kommunale, fylkeskommunale eller statlige eiere har en<br />
evigvarende konsesjon <strong>til</strong> å utnytte vannkraftressursene, mens private eiere<br />
kun kan få konsesjon for 60 år. Deretter utløses hjemfall, som betyr at anleggene<br />
<strong>til</strong>faller staten vederlagsfritt. I <strong>til</strong>legg sier loven at private ikke kan eie<br />
mer enn opp <strong>til</strong> 33 prosent av et selskap som har kraftproduksjon. Loven har<br />
gjennom snart hundre år oppfylt sin misjon, norsk kraftproduksjon er beholdt<br />
på offentlige hender. Det har vært bred politisk enighet om både eierskap og<br />
utnyttelse av vannkraftressursene.<br />
Konsesjonslovene (hjemfall) ble imidlertid i 2002 klaget inn for ESA for å<br />
være i strid med bestemmelsene om lik konkurranse mellom offentlige og private.<br />
Regjeringen Bondevik foreslo derved å endre hele lovverket. I <strong>til</strong>legg <strong>til</strong><br />
argumentet om at hjemfallsretten er i strid med <strong>EU</strong>/EØS, så var regjeringens<br />
begrunnelse ønsket om å få inn ny kapital og kompetanse i energisektoren.<br />
Dette kan ikke oppfattes annerledes enn at man ønsker å åpne energisektoren<br />
for utenlandske eiere. Verdiene på norsk kraftproduksjon er nemlig formidable<br />
og overstiger langt hva norske selskaper besitter av kapital. En slik utvikling<br />
vil derfor bety at norsk kraftproduksjon blir overført <strong>til</strong> utenlandske eiere.<br />
Det er et faktum at energisektoren gradvis etableres som en frikoplet sektor,<br />
hvor grunnlaget som samfunnsbærende element viskes bort og store, nasjonale<br />
interesser flyttes <strong>til</strong> privat eie. Utviklingen i Europa, hvor det bygges opp<br />
noen få gigantiske energiselskap, gjør det viktigere enn noen gang å motstå<br />
forslagene om privatisering og salg av norsk vannkraftproduksjon. Man trenger<br />
ikke være spåmann for å anta at norsk kraftproduksjon vil bli kjøpt opp av<br />
disse gigantene, som vil bruke norsk vannkraft i sin egen markedspolitikk. Det<br />
vil i ettertid være umulig å ta politiske grep overfor multinasjonale selskaper<br />
som har kjøpt opp energiproduksjon og forsyning i Norge.<br />
Stortinget har i år besluttet å gjøre Statskraft om <strong>til</strong> A/S. Dette er første<br />
ledd i en privatisering som kan føre <strong>til</strong> at store deler av Norsk vannkraft havner<br />
på børs eller blir solgt <strong>til</strong> private eller utenlandske eiere.<br />
48 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Alf Solvang: Energiforsyningen – en forutsetning for industri og næringsliv i Norge<br />
En slik utvikling vil ikke bare ha konsekvenser for kraftproduksjonen, men<br />
også for distribusjonen, i og med at Statkraft er inne på eiersiden i flere store<br />
norske energiselskaper, BKK, Agder, Skagerak, og så videre, hvor man gjennom<br />
dette eierskapet også er medeier i distribusjonsnettet.<br />
Spørsmålet er om markedsmekanismene er i stand <strong>til</strong> å ivareta både forsyningssikkerhet,<br />
<strong>til</strong>gang for allmennheten og samfunnsmessig akseptable<br />
priser. De siste 15 årenes utvikling <strong>til</strong>sier at samfunnet ikke er tjent med denne<br />
utviklingen. Innføring av marked har ikke ført <strong>til</strong> at det etableres mekanismer<br />
som sikrer <strong>til</strong>strekkelig kraft<strong>til</strong>gang. Ei heller har markedet vist seg å være<br />
i stand <strong>til</strong> å ivareta forsyningssikkerheten i forhold <strong>til</strong> drift, vedlikehold og<br />
utbygging av nettet. Dette har vi sett i flere land hvor store utfall og mangel<br />
på kraft har skapt store samfunnsmessige problemer.<br />
<strong>EU</strong> OG EØS<br />
I forhold <strong>til</strong> EØS/<strong>EU</strong> står Norges oppbygging av energisektoren og koplingen<br />
<strong>til</strong> industri i direkte strid med ett av selve fundamentene i <strong>EU</strong> – nemlig de fire<br />
friheter og da innføring av marked og forbudet mot subsidiering. Norge har,<br />
helt fram <strong>til</strong> energiloven kom i 1991, og for så vidt også fram <strong>til</strong> i dag, subsidiert<br />
kraftkrevende industri og næringsliv gjennom gunstige kraftkontrakter<br />
med statens egne selskaper slik som Statkraft. Med innføring av energiloven,<br />
som må karakteriseres som en ren <strong>EU</strong> <strong>til</strong>pasning, klippet man også av navlestrengen<br />
<strong>til</strong> industrien i Norge. Alle argumenter som ble ført for å innføre et<br />
fritt marked i energisektoren, var basert på mer effektivitet og dermed også<br />
billigere kraft <strong>til</strong> forbrukere og industri, men all erfaring har vist at det var det<br />
motsatte som ble realiteten. Faktum er at der hvor energisektoren før lå som<br />
bakenforliggende årsak og fundament for vekst i industrien, har endringen<br />
sørget for at industrien ikke klarer å konkurrere, mens energiselskapene høster<br />
stadig større overskudd.<br />
Fortsatt er det slik at kraftkrevende industri har statlige, etablerte kraftkontrakter.<br />
Disse går imidlertid ut i 2007 og 2011, noe som er pålagt av <strong>EU</strong>, gjennom<br />
ESA, fordi kontraktene blir sett på som subsidiering.Dersom industrien skal<br />
finne et <strong>til</strong>strekkelig godt økonomisk argument for å beholde eller etablere ny<br />
industri i Norge, spiller <strong>til</strong>gangen på <strong>til</strong>strekkelig og billig kraft en avgjørende<br />
rolle. Hvis kraftprisen blir den samme for selskapene i Norge som den vil være<br />
på kontinentet, hvor man har hele markedet rett utenfor produksjonsporten,<br />
vil selskapene flytte virksomheten sin dit, og Norge taper både arbeidsplasser<br />
og kompetanse. I forhold <strong>til</strong> våre energiressurser fører <strong>EU</strong>s krav <strong>til</strong> at Norge<br />
opplever og vil oppleve massivt bortfall av arbeidsplasser og nyetableringer,<br />
og da ikke minst i lokalsamfunn i distrikts-Norge.<br />
Skal forholdene legges <strong>til</strong> rette for å beholde og videreutvikle industrien i<br />
Norge ved å bruke energiressursene som grunnlag, må noen forutsetninger<br />
være oppfylt:<br />
• Man må ha lov og mulighet <strong>til</strong> å kunne gi industri og næringsliv rammebetingelser<br />
ut fra våre egne behov og <strong>til</strong>gang på naturressurser. Man må<br />
altså ha muligheten <strong>til</strong> å <strong>til</strong>by energi <strong>til</strong> priser som gjør at bedriftene kan<br />
konkurrere. Å gjøre dette i dag defineres av <strong>EU</strong> som ulovlig subsidiering og<br />
er dermed forbudt.<br />
• Man må ha et statlig/offentlig eierskap som er i stand <strong>til</strong> å etablere og<br />
forsyningssikkerhet<br />
industrien<br />
kraftkontrakter<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
49
Del 3 – Industri og arbeidsliv<br />
politisk instrument<br />
elektrisitet<br />
en energibærer<br />
50 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
levere energi utfra samfunnsmessige vurderinger.<br />
Innføringen av et fritt marked i energisektoren har kommet som en følge<br />
av <strong>til</strong>pasning <strong>til</strong> <strong>EU</strong>. Lovverket endres slik at den nasjonale kontrollen gjennom<br />
eierskapet, og dermed også muligheten <strong>til</strong> å bruke eierskapet som samfunnsmessig<br />
politisk instrument, faller bort. Markedet fører <strong>til</strong> at selskapene vokser,<br />
men ivaretar ikke de helhetlige, samfunnsmessige behovene.<br />
ENERGIFORSYNING<br />
Norge har i hovedsak basert sin energiforsyning på elektrisitet. Europa har i<br />
motsetning <strong>til</strong> oss en fordel som er vesentlig i forhold <strong>til</strong> energiforsyning. De<br />
fleste land i Europa har to-tre forskjellige energiformer:<br />
• Elektrisitet<br />
• Gass<br />
• Varme<br />
I Europa blir elektrisitet betraktet som foredlet vare, og ligger derfor generelt<br />
høyt i pris. Dette gjør at energibruken i næringsliv og husholdning har et<br />
helt annet mønster enn i Norge. Dette betyr at selv om vi øker våre forbindelser<br />
<strong>til</strong> nettet i Europa og Norden, vil ikke dette medføre lavere pris <strong>til</strong> næringsliv<br />
og husholdning her hjemme. Det er som det er i alle markeder, man selger<br />
varen der hvor man kan få høyest pris. Når vi i Norge har innført marked i energisektoren<br />
og heller ikke i dag har <strong>til</strong>gang <strong>til</strong> andre energibærere, vil det være<br />
prisen i Norden og <strong>EU</strong> som setter prisen på elektrisitet her hjemme. Dette har<br />
man allerede sett eksempler på. Man har for eksempel trodd at prissvingningene<br />
vil være store mellom sommer og vinter, men det viser seg at disse forskjellene<br />
blir stadig mindre fordi man i Europa har stort kraftbehov <strong>til</strong> kjøling<br />
om sommeren. Når man kun har én energibærer, som også er den dyreste, har<br />
underskudd på kraft og gjennom direktiver fra <strong>EU</strong> får forbud mot å bestemme<br />
hvorvidt vi vil stimulere egen industri og næringsliv, får dette alvorlige konsekvenser.<br />
• Grunnlaget for industri svekkes, og produksjonen flyttes.<br />
• Energiforsyning og kraftselskaper tjener store penger og blir attraktive for<br />
utenlandske og private eiere.<br />
• Oppkjøp av norske kraftselskaper blir strategiske for store, multinasjonale<br />
selskaper som dermed er i stand <strong>til</strong> å styre prisutviklingen på en vare alle<br />
trenger.
<strong>EU</strong>, kraftkrevende industri og<br />
heimfallsretten<br />
Av Arne Byrkjeflot, leder i LO Trondheim og landsstyremedlem i Norsk Kjemisk<br />
Industriarbeiderforbund<br />
Den nye norske nasjonalstaten ble rett etter sjølstendigheten i 1905 s<strong>til</strong>t overfor<br />
en hard prøve. Vannkraftressursene våre var i ferd med å bli kjøpt opp og<br />
stadig mer kom på utenlandske hender. Stortinget fattet det historiske vedtaket<br />
om at vannkrafta var folkets eiendom, industrien kunne få den <strong>til</strong> låns mot<br />
at de bygde opp fabrikker og innførte et velferdssystem. Men etter 60 år falt<br />
vannkrafta vederlagsfritt <strong>til</strong>bake <strong>til</strong> staten. Uten kompensasjon.<br />
Etter hvert som konsesjonene gikk ut og stat, kommune og fylker mer og<br />
mer overtok kraftutbyggingen, ble det i stedet inngått langsiktige, politisk<br />
bestemte kraftkontrakter. Men prinsippene var de samme: Industrien fikk<br />
billig strøm, men <strong>til</strong> gjengjeld forpliktet industrien seg <strong>til</strong> å holde bedriftene<br />
i gang og skape levedyktige lokalsamfunn. Hvis ikke falt kontraktene bort og<br />
krafta gikk <strong>til</strong>bake <strong>til</strong> det offentlige, fortsatt helt uten kompensasjon.<br />
Det er dette systemet vi kan takke for at Norge utviklet seg <strong>til</strong> et industriland<br />
uten å gi fra seg kontrollen over naturressursene. Den samme politikken<br />
ble ført overfor fisken på 30-tallet med råfiskloven som fastsatte minstepriser<br />
<strong>til</strong> fiskerne og garanterte råstoff <strong>til</strong> fiskeriindustrien. Den samme tankegangen<br />
lå bak petroleumsloven så sent som på 1980-tallet. For å få konsesjon på oljeleting<br />
og oljeutvinning måtte industrien forplikte seg <strong>til</strong> å ta en stor andel av<br />
oppdragene fra norsk industri, bidra <strong>til</strong> norsk forskning og ta distriktspolitiske<br />
hensyn.<br />
HEIMFALLSRETTEN UNDER PRESS<br />
ESA angriper heimfallsretten for å være i strid med <strong>EU</strong>s prinsipper om fri bevegelse<br />
av kapital. Heimfall gjelder nemlig bare når den eies med mer enn en<br />
tredjedel av private, det er ikke heimfall på kommunale og fylkeskommunale<br />
kraftverk. Derfor har det i praksis vært vanskelig for de store utenlandske<br />
kraftgigantene å kjøpe når kommunale og fylkeskommunale kraftverk blir<br />
lagt ut for salg.<br />
Regjeringens foreløpige forslag <strong>til</strong> løsning har vært at også de kommunale<br />
og fylkeskommunale kraftverkene skal falle <strong>til</strong>bake <strong>til</strong> staten etter 60 eller kanskje<br />
75 år. Dette er en dramatisk inngripen i den lokale råderetten over deres<br />
livsgrunnlag. Det vil også føre <strong>til</strong> at kommuner og fylkeskommuner vil selge ut<br />
fortest mulig, fordi verdien jo minker for hvert år en kommer nærmere heimfall.<br />
Og siden Statkraft nå stanses i videre kjøp av konkurransereglene, så er<br />
Arne Byrkjeflot: <strong>EU</strong>, kraftkrevende industri og heimfallsretten<br />
folkets eiendom<br />
kraftkontrakter<br />
kontroll over<br />
naturressursene<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
ESA<br />
kommunale kraftverk<br />
51
Del 3 – Industri og arbeidsliv<br />
EØS<br />
omkamp<br />
lokalsamfunn<br />
energistormakt<br />
konkurranselovgiving<br />
grunnlovsfestes<br />
det i praksis bare de utenlandske energigigantene som kan kjøpe. Slik vil <strong>EU</strong><br />
oppnå det deres forgjengere ikke maktet for 100 år siden, ta fra oss råderetten<br />
over vår viktigste og evigvarende ressurs.<br />
INDUSTRIKRAFTKONTRAKTENE SKAL BORT<br />
I 1999 opplevde de ansatte i norsk kraftkrevende industri et historisk nederlag.<br />
Det var lenge et flertall for en forlengelse av de stortingsbestemte kraftkontraktene,<br />
med utløpstid fra 1.1.2004 <strong>til</strong> 31.12.2010 fram <strong>til</strong> 2020 <strong>til</strong> priser industrien<br />
kunne leve med. Da varslet olje- og energiministeren om at dette var i<br />
strid med EØS-avtalen, flertallet smuldret opp, og vi endte opp med et vedtak<br />
som industrien ikke kunne leve med. Ingen av bedriftene godtok det <strong>til</strong>bud de<br />
<strong>til</strong> slutt fikk. Epoken med stortingsbestemte kraftkontrakter syntes helt over<br />
og svært mange bedrifter gikk ei usikker framtid i møte.<br />
Men nå blir det faktisk omkamp, slik det nettopp er varslet i en flertallsmerknad<br />
i stortingsmelding 18. Og omkampen kommer i grevens tid. De<br />
første kraftkontraktene er nå gått ut på dato, Holla Metall mistet en fjerdepart<br />
av krafta si 1.1.04. Også Elkem Meråker og Elkem Thamshamn mister kontrakter<br />
i år. I april 2005 mister alle de tre store industribedriftene i Rana sine kraftkontrakter.<br />
Så går det slag i slag utover <strong>til</strong> slutten av 2010, Finnfjord Smelteverk<br />
i Troms, Meråker Smelteverk, Lilleby i Trondheim, Thamshamn og Orkla<br />
Exolon i Orkdal, Holla Smelteverk på Kyrksæterøra, Bremanger Smelteverk,<br />
Bjølvefossen i Ålvik og de to karbidfabrikkene i Lillesand og Arendal er noen.<br />
Det samme gjelder en del aluminiumsverk, som for eksempel Høyanger og<br />
mange treforedlingsbedrifter. Vi snakker om hjørnesteinsbedrifter i utrolig<br />
mange lokalsamfunn .<br />
Hva vil skje om det fortsatt ikke er mulig å forene <strong>EU</strong>s konkurranseregler<br />
med ei framtid for de stortingsbestemte kraftkontraktene? Da mister Norge<br />
sin selvsagte rett <strong>til</strong> å bruke sin naturgitte fordel, ren vannkraft, <strong>til</strong> å beholde<br />
en levedyktig industri og livskraftige lokalsamfunn. Bedrifter vil dø. De som<br />
overlever, vil gjøre det på det frie kraftmarked. Både Elkem og Hydro har inngått<br />
slike kontrakter. Men disse markedskontraktene er ikke lenger knyttet<br />
<strong>til</strong> at bedriftene skal holdes i drift. Dersom kraftprisene går opp, kan de bare<br />
stenge ned bedrifter og lokalsamfunn og tjene penger på kraftsalg. Samfunnsøkonomisk<br />
er dette galskap, men for det enkelte konsern kan det være<br />
svært lønnsomt. De siste vintre har vist oss at dette slett ikke er tomme trusler,<br />
det er allerede virkelighet.<br />
INN I <strong>EU</strong>?<br />
Noen sier vi må inn i <strong>EU</strong> for å påvirke, Norge er en stormakt på energi og vil få<br />
det som vi vil, bare vi sitter rundt bordet i Brussel. Nå har vel dette alltid vært<br />
ganske så naivt, men etter <strong>EU</strong>s nye grunnlov er dette i allefall uten noen kontakt<br />
med virkeligheten. Nå grunnlovfestes kapitalens frihet og konkurranselovgivningen,<br />
og denne grunnloven kan bare endres med enstemmighet. Det<br />
slås også fast at fiskeressursene forvaltes av <strong>EU</strong>, ikke av den enkelte stat.<br />
Det arbeides både i fagbevegelsen og i politiske miljø for å finne løsninger<br />
for den kraftkrevende industrien som kan forenes med EØS-avtalen. Kraftkontrakter<br />
som kombineres med avtaler om energigjenvinning, for å slippe dyr<br />
utbygging av nett og frigjøre energi ved stor knapphet, er elementer i slike<br />
52 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
løsninger. Vi får håpe dette lykkes. Verre er det å se for seg en løsning som kan<br />
bevare heimfallsretten og nasjonal kontroll over vannkrafta. Norge kan rett og<br />
slett ikke leve med en avtale der vi gir fra oss råderetten over selve grunnlaget<br />
vårt, råderetten over naturressursene våre.<br />
Arne Byrkjeflot: <strong>EU</strong>, kraftkrevende industri og heimfallsretten<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
53
Del 3 – Industri og arbeidsliv<br />
EØS-avtalen<br />
kontinentalsokkelen<br />
og EØS<br />
rammevilkår<br />
industriell<br />
aktivitet<br />
54 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
Norsk oljevirksomhet etter 1994<br />
Av Kjell Brygfjell, advokat<br />
En oppsummering av hva EØS-avtalen har betydd for norsk petroleumsvirksomhet<br />
er en omfattende problems<strong>til</strong>ling som man kan nærme seg fra forskjellig<br />
hold. Jeg tror imidlertid at det er viktig å sørge for at debatten på dette<br />
område føres så lidenskapsløst som mulig. Petroleumsvirksomheten er av stor<br />
samfunnsmessig og økonomisk betydning for Norge slik at det ligger i sakens<br />
natur at alle problems<strong>til</strong>linger rundt feltet må behandles med det største alvor.<br />
Petroleumsvirksomheten er internasjonalt basert i den forstand at de sentrale<br />
industrielle aktører har et internasjonalt perspektiv på sin virksomhet, og det<br />
er ikke uten videre gitt at Norge under enhver betingelse fortoner seg som et<br />
attraktiv område for virksomheten. Det er derfor åpenbart at vi er tjent med<br />
en konsensusbasert, langsiktig og seriøs holdning <strong>til</strong> virksomhetens rammebetingelser.<br />
RAMMEVILKÅR<br />
EØS-avtalens betydning inngår i en debatt som i et bredere perspektiv angår<br />
rammevilkårene for olje-og gassvirksomheten på norsk sokkel og norske myndigheters<br />
mulighet <strong>til</strong> å utforme disse vilkår. I denne debatten utgjør <strong>EU</strong>/EØSperspektivet<br />
et viktig, men lite utsnitt av en svært omfattende, sammensatt<br />
og ikke minst komplisert dagsorden.<br />
Når man skal vurdere EØS-avtalens betydning for petroleumsvirksomheten<br />
i løpet av de siste 10-12 år er det et grunnleggende problem at det ikke<br />
finnes et alternativt utviklingsløp å sammenlikne utviklingen med. Historien<br />
har bare et forløp. Det er dermed ikke gitt meg å slå fast at situasjonen ville ha<br />
vært en annen uten den indirekte <strong>til</strong>knytning <strong>til</strong> <strong>EU</strong> som vi har hatt siden 1994.<br />
Det kan imidlertid være verdt å merke seg at myndighetene, ved inngåelsen<br />
av EØS-avtalen, mente at man hadde framforhandlet en avtale som medførte<br />
at virksomheten på kontinentalsokkelen ikke var omfattet av avtalen. Dette<br />
standpunkt var basert på et nokså sub<strong>til</strong>t juridisk standpunkt som ikke har vist<br />
seg å holde.<br />
Rammevilkårene er generelt sett de samlete betingelser og vilkår som<br />
setter premissene for om oljeselskapene finner det interessant eller ikke å lete<br />
etter, bygge ut og produsere petroleum på norsk sokkel. Av de samlete rammebetingelser<br />
utgjør <strong>EU</strong>-generert regelverk og energipolitikk en liten, men<br />
likevel viktig del.<br />
For den industrielle aktiviteten har endringene i rammevilkårene for gasstransport<br />
og gassavsetning hatt størst praktisk betydning, mens for staten<br />
som forvalter av virksomheten, har nytt regelverk på gassiden og på konse-
sjonssiden hatt innflytelse på «forvaltningsfriheten». Myndighetenes skjønnsmyndighet<br />
<strong>til</strong> åpent å vektlegge nasjonale hensyn ved styringen av virksomheten<br />
er åpenbart blitt innskrenket over de siste 10-12 år.<br />
For virksomhetens del kan det være et åpent spørsmål om endringene<br />
er en god eller dårlig ting. For en forvaltningsmyndighet er det åpenbart en<br />
dårlig ting å få sine fullmakter innskrenket.<br />
<strong>EU</strong>S ENERGIPOLITIKK<br />
<strong>EU</strong> hadde lenge ingen samlet energipolitikk. Hvert enkelt medlemsland<br />
fulgte sine individuelt beskyttelsesverdige målsettinger basert på nasjonale<br />
særegenheter. Det var først midt på åttitallet, som et ledd i forberedelsen <strong>til</strong><br />
det indre marked 1. januar 1992, at man startet på en utforming av en politikk.<br />
Den første målsetting var å fjerne skranker innenfor energisektoren som var <strong>til</strong><br />
hinder for gjennomføring av det indre marked på denne sektoren, det vil si fri<br />
flyt av kapital, arbeidskraft, varer og tjenester i sektoren.<br />
Gjennom EØS-avtalen kom reguleringene på området <strong>til</strong> å få stor betydning<br />
for Norge på grunn av vår status som produsent og leverandør av energi<br />
<strong>til</strong> <strong>EU</strong>, men i <strong>til</strong>legg at olje- og gassvirksomheten er et stort og interessant<br />
marked for levering av entrepriser, varer og tjenester.<br />
Rundt årtusenskiftet har de aktuelle forutsetninger for energipolitikken i<br />
<strong>EU</strong> dreid seg mer i retning av spørsmål rundt forsyningssikkerhet i energisektoren<br />
og miljøproblematikk. Dette henger sammen med <strong>EU</strong>s avhengighet av<br />
import av energi og målsettinger fra Kyoto-protokollen. Dette er problems<strong>til</strong>linger<br />
som på nytt utfordrer norske interesser i energispørsmålet.<br />
DE SENTRALE PROBLEMSTILLINGENE<br />
Disse innledende bemerkninger fører oss inn i de mest sentrale problems<strong>til</strong>lingene:<br />
• hvilke implikasjoner har <strong>EU</strong>s energipolitikk – som i det vesentligste er<br />
basert på forbrukerhensyn og forsyningssikkerhetshensyn – for Norges<br />
adgang <strong>til</strong> å føre en nasjonalt forankret, samfunnsmessig <strong>til</strong>passet oljepolitikk?<br />
• hvilken innflytelse har <strong>EU</strong>s energipolitikk på vår mulighet <strong>til</strong> å forfølge våre<br />
samfunnsmessige verdivalg og prioriterte målsettinger?<br />
• er vi generelt sett i de rette «klubbene» gjennom vår EØS-<strong>til</strong>nytning og<br />
IEA-<strong>til</strong>knytning, to klubber som i det alt vesentligste er opptatt av forbrukersiden<br />
i energibildet.<br />
De nasjonale mål for landets petroleumsvirksomhet er formulert i petroleumslovens<br />
§ 1-2 der det heter:<br />
Petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer<br />
hele det norske samfunn <strong>til</strong> gode. Herunder skal ressursforvaltningen gi landet<br />
inntekter og bidra <strong>til</strong> å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø og å styrke<br />
norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn<br />
<strong>til</strong> distriktspolitiske interesser og annen virksomhet.<br />
Det er lett å peke på sentrale elementer i denne politikken:<br />
• leting og utvinning skulle bygge på en skrittvis, planmessig og gjennom-<br />
Kjell Brygfjell: Norsk oljevirksomhet etter 1994<br />
forvaltningsfriheten<br />
det indre marked<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
Norge<br />
forsyningssikkerhet<br />
petroleumsloven<br />
55
Del 3 – Industri og arbeidsliv<br />
<strong>EU</strong>s konkurranseregelverk<br />
lisensdirektivet<br />
GFU<br />
gassdirektivet<br />
lisensdirektivet<br />
tenkt ressursforvaltning<br />
• et bredspektret sett av virkemidler som åpnet for forskjellige grader av og<br />
former for statlig deltakelse i virksomhetene<br />
• et sett av virkemidler som ga anledning <strong>til</strong> å opprettholde en høy statlig<br />
inntekt samtidig som man kunne stimulere <strong>til</strong> lete- eller utbyggingsaktivitet<br />
• etablering av sterke nasjonale miljøer med høy kompetanse<br />
• omfattende bruk av norske leverandører for entrepriser, varer og tjenester<br />
• bruk av virkemidler i distriktspolitisk og sysselsettingspolitisk sammenheng<br />
• overordnet kontroll av virksomheten gjennom kompetente <strong>til</strong>synsorganer<br />
og gjennom Statoil/SDØE<br />
Disse sider ved norsk oljepolitikk var dominerende fra industriens barndom<br />
<strong>til</strong> langt innpå nittitallet.<br />
Skiftet i denne politikken skjer først ved Norges inntreden i EØS-samarbeidet<br />
i 1994 da <strong>EU</strong> har begynt å få sving på sin felles energipolitikk. Men allerede<br />
tidligere hadde norske myndigheters forvaltning av oljepolitikken vært<br />
problematisk for <strong>EU</strong>, blant annet på gassavsetningsområdet der samarbeidssystemene<br />
ble oppfattet som å være helt klart i strid med <strong>EU</strong>s konkurranseregelverk.Gjennom<br />
EØS-avtalen ble norsk oljepolitikk direkte knyttet opp mot<br />
de deler av <strong>EU</strong>s lovgivning på energiområdet som var en del av <strong>EU</strong>s indre markedsstrategi.<br />
• fjerning av hindre for fri bevegelse av kapital, arbeidskraft, varer og tjenester<br />
• øke konkurransen i energimarkedet for<br />
• derigjennom å få fram energi <strong>til</strong> forbruker <strong>til</strong> reduserte priser.<br />
Det første anslag rettet mot norsk oljepolitikk var det såkalte lisensdirektivet.<br />
Det neste var kravet om oppløsning av GFU<br />
Det tredje var gassdirektivet.<br />
Alle tre områdene angrep direkte grunnpilarene for myndighetenes<br />
adgang <strong>til</strong> å styre oljevirksomheten ut fra politiske og samfunnsmessige målsettinger<br />
og hensyn, nemlig:<br />
• konsesjonssystemet<br />
• felles opptreden ved avsetning av gass<br />
• kontroll med vilkår for transportsystemer for levering av gass <strong>til</strong> kjøperlandene<br />
Kort kan det sies at lisensdirektivet fratok adgangen <strong>til</strong> diskriminering på<br />
nasjonalt grunnlag, det vil si muligheten <strong>til</strong> å <strong>til</strong>godese norske selskaper ved<br />
<strong>til</strong>deling av lisenser. Det fratok staten adgang <strong>til</strong> gjennom sin direkte deltakelse<br />
i virksomheten å påvirke/styre aktiviteten ut fra andre enn rent kommersielle<br />
hensyn, staten kunne ikke lenger gjennom konsesjonssystemet s<strong>til</strong>le<br />
vilkår av samfunnsmessig sentral betydning, men som ikke uten videre hadde<br />
56 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
sammenheng med oljevirksomhetens kjerneaktiviteter. Endelig fratok direktivet<br />
staten muligheten <strong>til</strong> direkte å påvirke plassering av store og små oppdrag<br />
for entrepriser, varer og tjenester <strong>til</strong> norske leverandører.<br />
Fjerningen av GFU fratok staten muligheten <strong>til</strong> kreve at gassavsetningsvirksomheten<br />
skulle drives på en samordnet måte, noe som er av betydning for<br />
såvel prisnivå som for ressursforvaltningen.<br />
Gassdirektivet har som hovedformål å åpne for at tredjeparter gis anledning<br />
<strong>til</strong> å benytte transportsystemenes kapasitet, og det åpner for at kjøpere<br />
av gass under langsiktige kontrakter på vilkår kan gå fra disse. Dette skaper<br />
problemer for:<br />
• eksisterende langsiktige gassalgskontrakter<br />
• muligheten <strong>til</strong> å inngå nye langsiktige kontrakter<br />
• betyr lavere priser <strong>til</strong> sluttbrukerne<br />
• setter økonomien i eksisterende utbygginger av produksjonsfasiliteter og<br />
transportnett i fare<br />
• viljen <strong>til</strong> å vedta nye utbygginger av produksjons- og transportfasiliteter<br />
Denne lovgivning har altså direkte innflytelse på aktivitetsnivået i norsk<br />
olje- og gassvirksomhet.<br />
NASJONAL OLJEPOLITIKK<br />
Alle disse forhold ble påpekt i forbindelse med Norges <strong>til</strong>tredelse <strong>til</strong> EØS-avtalen,<br />
men synspunktene ble systematisk avvist som irrelevante fra sentrale<br />
politikere. Advarslene var å anse som spøkelser ved høylys dag. Enten ville<br />
ikke denne lovgivning bli gjort <strong>til</strong> en del av EØS-avtalen eller Norge ville bruke<br />
EØS-avtalens adgang <strong>til</strong> å nedlegge veto mot slik lovgivning.<br />
Jeg har gått gjennom debatten fra 1992 om inngåelsen av EØS-avtalen, og<br />
det er påfallende at nærmest alle advarsler om EØS-avtalens innvirkning på<br />
norsk oljepolitikk, og som ble blankt avvist fra <strong>EU</strong>-<strong>til</strong>hengernes side, har slått<br />
<strong>til</strong>. Dette er isolert sett et tankekors.<br />
EØS-avtalen har, enten man liker det eller ei, effektivt tømt statens «verktøykasse»<br />
for de sentrale virkemidler som ga muligheter <strong>til</strong> å drive en nasjonal<br />
oljepolitikk i samsvar med petroleumslovens formålsbestemmelse og samfunnsmessige<br />
prioriteringer og mål. Dette på tross av at avtalen ikke har fratatt<br />
staten eiendomsretten <strong>til</strong> ressursene og retten <strong>til</strong> ressursforvaltning.<br />
De store energipolitiske utfordringer i <strong>EU</strong> i dag er problemene rundt forsyningssikkerheten.<br />
Det er derfor vanskelig å tenke seg at en sterkere integrering<br />
av Norge i <strong>EU</strong> ikke vil bety en sterkere integrering i <strong>EU</strong>s behov for å sikre<br />
en «solidarisk» forsyningssikkerhet, en integrering som klart vil måtte innebære<br />
en overordnet styring av forvaltningen av de overmåte viktige ressursene<br />
som reservene i Nordsjøen representerer for <strong>EU</strong>.<br />
Retorisk sett kan man gjerne s<strong>til</strong>le spørsmålet energipolitisk om vi hører<br />
hjemme i «forbrukerklubber» som <strong>EU</strong> og IEA, eller burde slå våre pjalter<br />
sammen med dem vi har felles interesse med, for eksempel OPEC?<br />
Kjell Brygfjell: Norsk oljevirksomhet etter 1994<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
GFU<br />
gassdirektivet<br />
advarslene avvist<br />
statlige virkemidler<br />
solidarisk<br />
forsyningssikkerhet<br />
forbrukerklubber<br />
57
Del 3 – Industri og arbeidsliv<br />
oljedirektivet<br />
nasjonale<br />
næringsinteresser<br />
Olje-Norge under press<br />
58 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
Av Dag Seierstad, tidligere utredningsleder, nå varamedlem i <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong>s styre<br />
Oljedirektivet – ofte også kalt lisensdirektivet – dreier seg om regelverket ved<br />
<strong>til</strong>deling av konsesjoner i olje- og gassutvinningen. Direktivet krever at enhver<br />
<strong>til</strong>latelse «må <strong>til</strong>deles på grunnlag av objektive og off entliggjorte kriterier».<br />
Samme krav om «objektive og ikke-diskriminerende kriterier» gjelder når<br />
myndighetene skal avgjøre hvilke selskap som skal gå sammen om utvinning<br />
på et bestemt felt. «Objektive og ikke-diskriminerende kriterier» skal også<br />
legges <strong>til</strong> grunn når en skal avgjøre hvilket selskap som skal ha operatøransvaret<br />
på feltet.<br />
RAMMER ALL STYRING<br />
Oljedirektivet rammer kjernen i det som hadde vært den norske oljepolitikken;<br />
at den skulle styres <strong>til</strong> fordel for hele det norske samfunnet, slik det het i<br />
petroleumsloven. De mest eff ektive styringsmidlene ble borte da all olje- og<br />
gassvirksomhet langs norskekysten ble underlagt samme frie konkurranse<br />
som på <strong>EU</strong>s indre marked. Alt næringsliv i <strong>EU</strong> konkurrerer nå fritt om å utvinne<br />
olje- og gassforekomstene på linje med norsk næringsliv.<br />
Ressursene langs norskekysten kan ikke lenger brukes <strong>til</strong> å fremme nasjonale<br />
næringsinteresser slik vi gjorde før vi bøyde oss for oljedirektivet:<br />
• Statoil kunne ikke lenger sikres minst 50 prosent deltakelse på alle felt.<br />
«Det omstridte oljedirektivet har i første omgang endret Statoils<br />
situasjon dramatisk. Norges statsoljeselskap vil ikke få noe gratis, men<br />
må konkurrere på linje med alle de andre søkerne om operatørskap og eierandeler.»<br />
Slik skildret Dagens Næringsliv (20.6.95) situasjonen etter at Stortinget<br />
12. juni 1995 godkjente <strong>EU</strong>s oljedirektiv som del av EØS-avtalen. Arbeiderpartiet,<br />
Høyre og Fremskrittspartiet (unntatt noen utbrytere) stemte for å<br />
godkjenne det omstridte oljedirektivet. Senterpartiet, SV, Kristelig Folkeparti,<br />
Venstre og RV stemte for at Norge skulle reservere seg mot oljedirektivet.<br />
Den viktigste grunnen <strong>til</strong> at regjeringen og ja-partiene godtok oljedirektivet,<br />
er enkel nok. Reservasjonsretten mot oljedirektivet fi nnes bare i EØS,<br />
ikke i <strong>EU</strong>. Hvis Norge hadde reservert seg mot oljedirektivet, ville det bli et<br />
tungt nei-argument hvis det skulle bli en omkamp om medlemskapet i <strong>EU</strong>.<br />
For som medlem av <strong>EU</strong> ville vi ikke ha noe annet valg enn å godta oljedirektivet.
• Norge kunne ikke lenger bestemme hvilke selskap som skal gå sammen<br />
om driften av et oljefelt. Selskapene må sjøl finne hverandre og gå sammen<br />
om en felles konsesjonssøknad.<br />
• Olje- og energidepartementet mistet retten <strong>til</strong> å peke ut hvilket selskap<br />
som skal ha operatøransvaret på feltet.<br />
• Den som får konsesjon, kan ikke lenger forpliktes <strong>til</strong> å bruke og lære opp<br />
norsk arbeidskraft, heller ikke <strong>til</strong> å plassere en vesentlig del av forsknings-<br />
og utviklingsvirksomheten i Norge.<br />
GASSMARKEDSDIREKTIVET: MILLIARDER AV KRONER TIL GASSGROS-<br />
SISTENE<br />
Gassmarkedsdirektivet trådte i kraft i <strong>EU</strong> i august 1998 og ble innlemmet i EØSavtalen<br />
i oktober 2001.<br />
Direktivet har som mål å øke konkurransen på gassmarkedet. Det skal skje<br />
på to måter:<br />
• Gasskjøperne skal stå fritt <strong>til</strong> å velge hvilken gassprodusent de vil kjøpe fra.<br />
I første omgang gjelder det de store gasskjøperne.<br />
• Rørsystemet skal stå <strong>til</strong> rådighet for dem som selger og kjøper gass på det<br />
nye gassmarkedet.<br />
Hensikten med direktivet er å styrke gasskjøperne slik at prisen på gass kan<br />
presses nedover. Og da er det ikke hver enkelt forbruker av gass som styrkes.<br />
Salg av gass <strong>til</strong> forbruker går alt i dag gjennom store gassgrossister. De vil raskt<br />
skynde seg å slå seg sammen – eller kjøpe hverandre – for å stå sterkest mulig<br />
på et marked med fri konkurranse.<br />
Norge vil miste framtidige gassinntekter som følge av direktivet. I følge<br />
Dagens Næringsliv (31.1.01) var Olje- og energidepartementet forberedt på et<br />
årlig tap på så mye som ni milliarder kroner. Men prisvirkningen er vanskelig å<br />
anslå, og regjeringen har senere voktet seg vel for å antyde noe som helst om<br />
faren for tap.<br />
De fire siste regjeringene har likevel i tur og orden gjort store anstrengelser<br />
dels for å endre innholdet i direktivet, dels for å forhandle fram <strong>til</strong>pasninger <strong>til</strong><br />
direktivet som Norge kunne være bedre tjent med, og dels for å få en lengst<br />
mulig overgangsperiode før direktivet skulle tre i kraft i Norge.<br />
TALENDE TAUSHET<br />
Etter hardt press fra Arbeiderpartiet og Høyre godkjente Stortinget direktivet<br />
i all hast like før Sankthans 2002. Regjeringen anbefalte direktivet i en stortingsproposisjon<br />
(St.prp. nr. 42 (2001-2002)) der det ikke står noe som helst om<br />
at Norge risikerer å miste inntekter ved å underkaste seg dette direktivet.<br />
Det kan virke forunderlig når det dreier seg om tap som over de neste 30<br />
år – og det er fortsatt et kort perspektiv på gassleveransene fra norsk sokkel –<br />
kan gå opp i 2-300 milliarder kroner. Slikt måtte det ikke bli politisk oppmerksomhet<br />
omkring.<br />
Likevel er disse dimensjonene vel kjent og omtalt i norske media. Det er<br />
kjent at regjeringene <strong>til</strong> Jagland, Stoltenberg og de to Bondevik-regjeringene<br />
gjorde sitt ytterste for å vri seg unna gassmarkedsdirektivet – helt eller delvis.<br />
Det er like velkjent at det dreide seg om de tøffeste forhandlingene Norge<br />
Dag Seierstad: Olje-Norge under press<br />
øke konkurransen<br />
gass-grossistene<br />
mister inntekter<br />
Stortinget<br />
regjeringene mot<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
59
Del 3 – Industri og arbeidsliv<br />
<strong>EU</strong>-kommisjonen<br />
lavere produksjon<br />
gassforhandlingsutvalget<br />
noen gang har ført med <strong>EU</strong>.<br />
KORTSIKTIG PROFITTJAG I STEDET FOR LANGSIKTIGE KONTRAKTER<br />
Langsiktige gasskontrakter med innebygde prisavtaler har vært grunnlaget<br />
for de store investeringene i gassutvinning fra Nordsjøen. Slike kontrakter skal<br />
heretter godkjennes av <strong>EU</strong>-kommisjonen. Det betyr at kommisjonen etter<br />
hvert kan få stor innfl ytelse over norsk gasspolitikk.<br />
Når de store gasskjøperne kan skaff e seg gass på et åpent gassmarked, vil<br />
det antakelig bli langt færre slike langsiktige kontrakter, og kontraktene vil<br />
ikke gi gassprodusentene så gunstige prisavtaler. Direktivet kan derfor føre<br />
<strong>til</strong> at færre nye gassfelt åpnes, at gassproduksjonen ikke blir så høy som den<br />
ellers ville blitt – og at mer gass blir liggende igjen på det enkelte gassfelt.<br />
Ut året 2001 foregikk alt salg av gass fra norsk sokkel gjennom Gassforhandlingsutvalget,<br />
et utvalg der Statoil og Norsk Hydro er med. Dette utvalget<br />
har samordnet alt salg av gass og har bidratt <strong>til</strong> at gassfeltene ble utnyttet<br />
mer eff ektivt. Samordningen har naturligvis også bidratt <strong>til</strong> at prisen på gass<br />
har ligget høyere enn den ellers ville gjort. Etter hardt press fra <strong>EU</strong> er Gassforhandlingsutvalget<br />
nedlagt.<br />
60 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
Et tap på 300 milliarder kroner i løpet av 30 år svarer <strong>til</strong> halvparten<br />
av den samlete formuen i oljefondet vårt. Men et slikt inntektstap<br />
går det naturligvis an å leve med for et land som tjener så mye på gass og<br />
olje at vi må plassere det meste av oljeinntektene utenlands.<br />
Samtidig blir hele saken en illustrasjon på de absurde sidene ved den<br />
norske olje- og gassøkonomien. Sagt enklest mulig: Det er faktisk ikke noe<br />
poeng å selge mer olje og gass enn at vi har bruk for pengene vi tjener, <strong>til</strong><br />
vettuge formål.<br />
Det enorme nivået på olje- og gassutvinningen har gitt Norge alt for<br />
mye av en Kuwait-økonomi. Det har for eksempel redusert sysselsettingen<br />
i alle andre norske eksportnæringer – alle de næringene EØS-<strong>til</strong>hengerne<br />
gråter sine krokodilletårer for i enhver debatt om EØS-avtalen.<br />
Men skal vi av den grunn overføre milliarder av kroner <strong>til</strong> de store gassgrossistene<br />
i Tyskland, Nederland og Frankrike?
Vinne markedsandeler innen<br />
tjenesteyting?<br />
Av Dag Seierstad<br />
Under debatten om EØS-avtalen i 1992 var det vanligste argumentet for EØSavtalen<br />
at vekstnæringene fantes innen tjenesteyting, og at alle disse næringene<br />
lå utenfor frihandelsavtalen. Det svekket argumentasjonen at veksten<br />
var størst innen de formene for tjenesteyting som – i hvert fall den gang – var<br />
godt skjermet mot konkurranse fra utlandet. Det gjaldt både den offentlige<br />
tjenesteytingen innen skoler, sjukehus og forvaltning og store deler av den<br />
private tjenesteytingen (innen handel og annen nærservice).<br />
Den nye markedsadgangen – og dermed konkurransen – ville oppstå<br />
innen bransjer som bank, forsikring, transport, post og tele. På de fleste av disse<br />
områdene er det vanskelig å påvise at norske næringer har vunnet mer ute<br />
enn de har tapt hjemme. I <strong>til</strong>legg har den økte konkurransen hatt <strong>til</strong> dels dramatiske<br />
virkninger for de ansatte. Arbeidspresset er økt og jobbene er blitt<br />
mer usikre både i bank, forsikring, post og tele.<br />
BANKER SOM VAKLER<br />
Innen bank og forsikring var utgangspunktet særlig dårlig. Norske banker og<br />
forsikringsselskap var så vidt kommet seg på beina igjen etter langvarig krise<br />
da EØS-avtalen begynte å virke. Det norske markedet er ikke stort nok <strong>til</strong> at<br />
utenlandske banker og forsikringsselskap går massivt inn for å sikre seg markedsandeler.<br />
Strategien deres er å kapre store enkeltkontrakter med norske<br />
storkunder. Dermed svekkes konkurransesituasjonen for norske banker og<br />
forsikringsselskap. Det kan i neste omgang føre <strong>til</strong> at norske banker og forsikringsselskap<br />
må <strong>til</strong>by alle oss norske «småkunder» dårligere vilkår enn vi<br />
kunne blitt <strong>til</strong>budt utenfor EØS.<br />
Den største endringen har skjedd på eiersida. Norske banker og forsikringsselskap<br />
er stadig utsatt for oppkjøp og fusjonering fra utlandet. Om få år er<br />
det fare for at det ikke lenger finnes større norskeide banker og forsikringsselskap.<br />
TELE-LIBERALISERING FØR <strong>EU</strong><br />
Helt inn på 1990-tallet var televirksomhet en gjennomregulert bransje i de<br />
fleste land i Vest-Europa. I de fleste land så en på teletjenestene som et <strong>til</strong>bud<br />
alle hadde krav på, og som det offentlige hadde ansvar for. Teletjenestene var<br />
derfor organisert som offentlige monopol.<br />
Fra 1986 la <strong>EU</strong> opp <strong>til</strong> konkurranse på telesektoren. Konkurransen ble gjen-<br />
Dag Seierstad: Vinne markedsandeler innen tjenesteyting?<br />
konkurransesituasjonen<br />
svekket<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
eiersida<br />
61
Del 3 – Industri og arbeidsliv<br />
full konkurranse<br />
universelle tjenester<br />
Willoch-regjeringen<br />
NetCom<br />
Norge foran<br />
post over 350 g<br />
post over 100 g<br />
«lønnsomme brev»<br />
spredtbygde områder<br />
nomført skrittvis, og fra 1.1.1998 var det full konkurranse om telefontjenestene.<br />
Noen tjenester ble likevel definert som «universelle»; alle brukere skulle ha<br />
adgang <strong>til</strong> dem <strong>til</strong> en rimelig pris uansett hvor de bodde. Vanlig telefon, nødnummer,<br />
offentlige betalingstelefoner og nummeropplysning inngår i disse<br />
universelle tjenestene. Myndighetene har ansvaret for at minst ett av teleselskapene<br />
<strong>til</strong>byr slike universelle tjenester. Alle konkurrerende teleselskap kan<br />
pålegges avgifter for å sikre at slike universelle tjenester <strong>til</strong>bys.<br />
I Norge åpnet Willoch-regjeringen i 1985 for konkurranse på telesektoren,<br />
i første omgang ved at Televerket ikke lenger hadde enerett på å legge linjer<br />
og kontakter inne i hus og bedrifter. Samtidig ble det gitt grønt lys for private<br />
kabelselskap.<br />
I 1990 ga Stortinget Netcom rett <strong>til</strong> å konkurrere med Televerket om mobiltelefonkundene.<br />
Fra høsten 1993 hadde vi derfor to konkurrerende system for<br />
mobiltelefoner i Norge.<br />
Da EØS-avtalen trådte i kraft i januar 1994 lå Norge foran <strong>EU</strong> i å slippe løs<br />
konkurranse på telesektoren. Det var bare vanlige telefontjenester som var<br />
igjen av telemonopolet. Televerket ble omgjort <strong>til</strong> aksjeselskapet Telenor i<br />
1994, og det ble full konkurranse om telefontjenestene fra januar 1998.<br />
Telemonopolet ville blitt undergravd også om Norge fra 1994 ikke hadde<br />
vært bundet opp av EØS-avtalen. Satellitter og trådløs overføring av telesignaler<br />
gjorde det mulig å utkonkurrere Televerket fra utlandet på en del teletjenester<br />
uansett hva vi hadde av norsk lovverk. Men samtidig har Norge drevet<br />
gjennom en liberalisering som går lenger enn i mange <strong>EU</strong>-land. EØS-avtalen<br />
<strong>til</strong>later at det er samme pris over hele landet også for nye tjenester som utvikles.<br />
Det krever ikke myndighetene av Telenor.<br />
KAMP BARE OM LØNNSOMME BREV?<br />
<strong>EU</strong> er på vei mot fri konkurranse om å frakte brev og pakkepost. Prinsippvedtaket<br />
om liberalisering stammer fra 1992 og var tema i den norske EØS-debatten.<br />
Det første skrittet ble tatt i 1997. Da innførte <strong>EU</strong> fri konkurranse på all post<br />
over 350 gram. Sju <strong>EU</strong>-land har gått lengre enn det i å åpne postmarkedet for<br />
konkurranse, blant dem Sverige og Finland.<br />
Nå tar <strong>EU</strong> et nytt langt skritt. Fra 1. januar 2003 skal det være full konkurranse<br />
på alle postsendinger over 100 gram – og for all post som krysser grenser<br />
både innad i <strong>EU</strong> og ut av <strong>EU</strong>.<br />
Det har vært penger å tjene på å få fram post og pakker fra store avsendere<br />
som offentlige etater, store organisasjoner og store bedrifter <strong>til</strong> mottakere i<br />
tettbygde strøk. Det er her det vil bli kamp om «lønnsomme brev». Og her vil<br />
konkurranse holde prisene lave.<br />
Men dermed blir det også mindre overskudd <strong>til</strong> å dekke tapene ved å<br />
frakte brev og pakker <strong>til</strong> mottakere i spredtbygde områder. En stund vil statskassene<br />
dekke slike underskudd gjennom avtaler med offentlige postverk.<br />
Men slik statsstøtte vil komme under press, og dette presset kan etter hvert<br />
undergrave den enhetsportoen som de fleste land har praktisert: det at det<br />
har kostet like mye å sende et brev innen en storby som <strong>til</strong> den andre enden av<br />
landet.<br />
62 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
VEITRANSPORTEN: UTENLANDSKE TRAILERE OVERTAR<br />
EØS-avtalen skulle gi norsk veitransport nye muligheter ute i Europa. I stedet<br />
er det utlendingene som overtar transport inn i Norge.<br />
Som overalt ellers er markedsadgangen under EØS-avtalen et tveegget<br />
sverd. Før EØS var annenhver lastebil over Svinesundbrua norsk. Nå er to tredjedeler<br />
av lastebilene utenlandske.<br />
Det er en sentral del av det indre markedet at det skal være fri konkurranse<br />
om transportoppdrag i <strong>EU</strong>, enten det dreier seg om veitransport, jernbane, flytransport<br />
eller skipsfart. Veitransporten ble liberalisert gjennom to forordninger<br />
fra 1991 og 1993. I løpet av få år ble det full konkurranse om alle transportoppdrag<br />
som krysset grenser innad i <strong>EU</strong>. EØS-avtalen innebar at dette også<br />
gjaldt alle transportoppdrag <strong>til</strong> og fra Norge. Eneste unntak var grensa mot<br />
Russland.<br />
Fra 1998 er også innenlandske transportoppdrag åpnet for full konkurranse<br />
innen <strong>EU</strong> og EØS. For oss i Norge betyr det at utenlandske transportselskap<br />
overtar stadig flere oppdrag også innenlands. Etter hvert som bilavgiftene<br />
harmoniseres, blir lønn og sikkerhet salderingspostene i den knivskarpe<br />
konkurransen.<br />
Avgiftene på veitransporten lå i 1994 klart høyere i Norge enn i de fleste <strong>EU</strong>land.<br />
Etter det har det skjedd en utjamning i avgiftsnivået. Det norske avgiftsnivået<br />
er fortsatt høyere enn i <strong>EU</strong>, men forskjellen er blitt mye mindre. EØSavtalen<br />
krever ikke at Norge må ta over <strong>EU</strong>s avgiftsvedtak, men konkurransen<br />
gjør det vanskelig å ha et avgiftsnivå som avviker altfor mye fra <strong>EU</strong>s.<br />
ANBUD PÅ KOLLEKTIVTRANSPORT<br />
EØS-reglene førte <strong>til</strong> at NSB mistet den verdifulle kontrakten på malmkjøringen<br />
på Ofotbanen <strong>til</strong> et jernbaneselskap der det svenske malmselskapet LKAB<br />
sitter med eiermajoriteten. Årsaken er at det skal være konkurranse om all<br />
jernbanefrakt som krysser grenser mellom EØS-land.<br />
<strong>EU</strong>-kommisjonen har lagt fram et forslag <strong>til</strong> en forordning som krever at alle<br />
transportruter med en omsetning på over 400 000 euro (3,2 millioner kroner)<br />
må ut på anbud. Hvis <strong>EU</strong> vedtar forordningen, skal den etter planen inn i EØSavtalen.<br />
I så fall må alle jernbane-, buss-, og ferjeruter med en omsetning på<br />
over 3,2 millioner kroner legges ut på anbud i 18 EØS-land.<br />
Som så ofte foregriper vi her i Norge denne utviklingen. Regjeringen varslet<br />
i september 2002 anbud på flere norske jernbaneruter.<br />
LUFTFART<br />
EØS har ført <strong>til</strong> at det skal være konkurranse om flyrutene både innenlands<br />
og utenlands. Dette har ført <strong>til</strong> lavere flypriser i Sør-Norge der konkurransen<br />
også har ført <strong>til</strong> flere flyavganger. I Nord-Norge har prisene derimot gått kraftig<br />
opp. Konkurransen om ruter med stor trafikk har ført en rekke lavprisselskap<br />
inn i norsk luftfart. Samtidig kuttes rute<strong>til</strong>budet der hvor det er penger å<br />
spare på kutt.<br />
Dag Seierstad: Vinne markedsandeler innen tjenesteyting?<br />
2/3 utenlandske<br />
grensekryssende<br />
transport<br />
innenlands transport<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
avgifter<br />
Ofotbanen<br />
Sør- og Nord-Norge<br />
63
Del 3 – Industri og arbeidsliv<br />
statlig infrastruktur og<br />
privat drift<br />
fri konkurranse<br />
64 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
<strong>EU</strong> og jernbanen i Norge – utviklingstrekk<br />
Av Kjell Ness, forbundssekretær i Norsk Jernbaneforbund<br />
Dette notatet vil ta for seg følgende:<br />
• Hovedtrekk i utviklingen innen jernbanevirksomhet fra 1980-årene <strong>til</strong> nå i<br />
Norge.<br />
• Konsekvenser for jernbanen i Norge.<br />
• Konsekvenser for de ansatte/fagforeninger.<br />
• Synlige tendenser i <strong>EU</strong>/internasjonalt innen jernbane.<br />
Utviklingstrekk innen jernbanevirksomhet 1980 – 2009<br />
1980 -<br />
<strong>EU</strong> la opp sin nye jernbanestrategi i 80-årene. Det var lagt opp <strong>til</strong> en ganske<br />
voldsom satsning, anslått <strong>til</strong> nærmere 500 milliarder kroner over en tiårsperiode.<br />
Denne satsningen ble ikke fulgt opp. Strategien hadde sin basis knyttet<br />
opp mot at staten skulle gis en ny rolle som nøytral styrer av infrastrukturen<br />
og hvor aktørene på driftssiden i størst mulig grad skulle bestå av private operatører.<br />
Dette gjaldt både person- og godstransport på jernbane. Denne strategien<br />
var ikke bare knyttet <strong>til</strong> jernbanen, men all offentlig virksomhet unntatt<br />
virksomhet knyttet <strong>til</strong> makt- og myndighetsutøvelse. Det ble startskuddet for<br />
liberaliseringen innen jernbanevirksomheten i Europa.<br />
1989<br />
Sammakrapporten (Sammak var et samarbeidsprosjekt mellom de nordiske<br />
sosialdemokratiske partier og LO-forbund i Norden) konkluderte på samme<br />
vis som <strong>EU</strong> i 1989; offentlige monopol som televerk, jernbane, post, elektrisitetsforsyning<br />
og så videre burde slippe <strong>til</strong> private operatører på driftssiden,<br />
mens staten beholdt eierskapet <strong>til</strong> infrastrukturen.<br />
1992<br />
Den Internasjonale Jernbaneunionen (IUC) (Europas jernbaneselskap med<br />
noen unntak) gir ut hvitbok, hvor budskapet er å fjerne statlig styring, sletting<br />
av statsgjeld, oppdeling av jernbaneselskap i infrastruktur- og driftsselskap,<br />
og fri konkurranse mellom tog, fly, båt og buss/bil.<br />
1993<br />
Ny jernbanelov i Norge som opphever konsesjonsplikten for anlegg av jernbane.
1996<br />
Stortinget vedtar forslag om å omgjøre NSB <strong>til</strong> et statlig heleid særlovsselskap,<br />
drevet etter aksjelovens prinsipper.<br />
1998<br />
Organisatorisk deling av NSB i en trafikkdel/driftsdel og en infrastrukturdel,<br />
det vil si NSB BA og Jernbaneverket.<br />
1999<br />
Felles direktør og styre for NSB BA og Jernbaneverket avvikles 1. juli 99. Jernbaneverket<br />
fortsetter som statlig forvaltningsbedrift underlagt Samferdselsdepartementet.<br />
2000-2001<br />
NSB omorganiseres <strong>til</strong> konsern gjennom utskilling og oppsplitting av selskapet.<br />
En rekke datterselskap opprettes:<br />
• Nettbuss AS (bussvirksomheten)<br />
• CargoNet AS (godsvirksomheten)<br />
• Mantena AS (togvedlikeholdet)<br />
• Linx AS(grenseoverskridende persontransport)<br />
• Flytoget AS<br />
• NSB Trafikkservice AS (togrenhold og klargjøring)<br />
• Celexa AS (eiendomsvirksomhet)<br />
• Arrive AS( IT-virksomheten)<br />
• Ekspressgods AS (reisegods)<br />
• CargoNet AS og Linx AS er deleide selskaper i allianse med svenske statlige,<br />
utskilte aksjeselskap.<br />
2002<br />
NSB BA-konsernet blir et heleid statlig aksjeselskap fra 1.7.2002.<br />
2003<br />
• Flytoget AS selges <strong>til</strong>bake <strong>til</strong> staten fra NSB AS og opprettes i realiteten som<br />
konkurrerende jernbaneselskap.<br />
• Bane Tele AS (televirksomhet på eget jernbanenett) opprettes som selskap<br />
og selges ut av Jernbaneverket.<br />
• <strong>EU</strong>s jernbanepakke 1 vedtas i mars. Jernbanepakke 2 og 3 forsinkes.<br />
• Regjering og Storting åpner for å anbudsutsette alle «offentlig kjøp» av<br />
togstrekninger i Norge innen persontrafikk.<br />
2004<br />
• Green Cargo, CargoNets svenske eier sammen med NSB, starter delvis konkurrerende<br />
godsvirksomhet på jernbanen i Norge.<br />
• Persontrafikken på Gjøvikbanen og Vossabanen legges ut på anbud. Internasjonale<br />
aktører som Connex , Arriva og DSB (Danske Statsbaner) er interessert.<br />
• <strong>EU</strong>s jernbanepakke 2 vedtas og jernbanepakke 3 diskuteres videre i <strong>EU</strong>.<br />
Kjell Ness: <strong>EU</strong> og jernbanen i Norge – utviklingstrekk<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
65
Del 3 – Industri og arbeidsliv<br />
Norge i forkant<br />
Norge gikk allerede før <strong>EU</strong> vedtok jernbanepakke 2 lenger enn det <strong>EU</strong><br />
pålegger oss gjennom EØS-avtalen. Norge har nå åpnet for anbud og konkurranseutsetting<br />
av persontrafikken og full liberalisering av godstrafikken på<br />
skinner. Dette ligger i <strong>EU</strong>s jernbanepakke 2 og 3 som bare delvis er ferdigbehandlet<br />
og vedtatt i <strong>EU</strong>.<br />
66 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
• Jernbaneverket (infrastrukturen) omorganiserer og vil skille ut deler av<br />
vedlikeholdsproduksjonen i eget AS – BaneService AS. Regjering og Storting<br />
åpner for at hele produksjonen i Jernbaneverket knyttet <strong>til</strong> vedlikeholdet<br />
av infrastrukturen skal kunne AS-ifiseres/privatiseres.<br />
2005-2009<br />
All jernbanetransport vil sannsynligvis bli konkurranseutsatt gjennom<br />
anbudsutsetting.<br />
Konsekvensene for jernbanevirksomheten er relativt store:<br />
• Fra statlig styring av jernbanevirksomheten gjennom Regjering og Storting<br />
og et forvaltningsorgan <strong>til</strong> et tredelt ansvar, hvor Jernbane<strong>til</strong>synet er<br />
kravs<strong>til</strong>ler i forhold <strong>til</strong> lovverk, Jernbaneverket har ansvaret for infrastrukturen<br />
og oppfølging av transportørene og de ulike transportørene (i dag i<br />
hovedsak NSB) har ansvaret for transport og materiell. Dette innebærer en<br />
full overgang fra en samfunnspolitisk styrt jernbane <strong>til</strong> en jernbane styrt av<br />
bedriftsøkonomiske mål og markedet.<br />
• Sentral, politisk ansvarsfraskrivelse, politisk ansvar legges på fylke/kommune/region<br />
opp mot bedriftsøkonomi og marked.<br />
• Oppsplitting i mange operatører og tredeling av jernbaneforvaltningen<br />
vil gi mer kompliserte styringsmuligheter og kreve økte ressurser og større<br />
behov for myndighetsoppfølging.<br />
• Oppsplitting av den norske jernbanekompetansen i mange selskap og<br />
mange ansvarsområder skaper et økt behov for jernbanekompetanse, en<br />
motsatt effekt av stordriftsfordeler for store virksomheter med produksjon<br />
der det s<strong>til</strong>les store krav <strong>til</strong> kompetanse. Dette gjelder logistikk, sikkerhet,<br />
vedlikehold og drift.<br />
• Krav om lønnsomhet i det enkelte selskap gir dårligere <strong>til</strong>bud <strong>til</strong> den norske<br />
befolkning og vil virke distriktsfiendtlig.<br />
• Nedleggelse av jernbanestrekninger som ikke viser markedsmessig lønnsomhet.<br />
• Total ressursbruk/kostnader innen jernbanesektoren vil øke på grunn av<br />
oppsplittingen. Dette fører <strong>til</strong> at jernbanen i Norge mister konkurransekraft<br />
mot andre transportmidler. I <strong>til</strong>legg vil krav <strong>til</strong> avkastning på investert<br />
kapital være kostnadsdrivende.<br />
• Økt risiko for feilinvesteringer og ressurstap da mange aktører har ulike<br />
prioriteringer av hvilke områder som er satsningsområder.<br />
• Liten satsning på bedring av gammel og lite framtidsrettet infrastruktur<br />
hindrer utnytting av ny togteknologi.<br />
• Sentralisering.
KONSEKVENSER FOR DE ANSATTE OG FAGFORENINGENE I NORGE:<br />
• Oppsplitting og konkurranseutsetting fører <strong>til</strong> et stort press for å oppnå<br />
kostnadsreduksjoner og oms<strong>til</strong>linger, hvor resultatet som regel er store<br />
nedskjæringer av arbeidstokken gjennom tidlig pensjonering og oppsigelser.<br />
• Tariffhopping og kraftige forsøk fra nyetablerte bedrifter på tariffdumping.<br />
Pensjonsavtaler er spesielt utsatt ved virksomhetsoverdragelse. Sektorer<br />
som renhold, bussvirksomhet og godstransport særlig utsatt på grunn av<br />
stor nasjonal/internasjonal konkurranse.<br />
• Oppsplittingen øker behovet for organisasjonsmessige endringer i fagforeningene<br />
og krever økt faglig kompetanse. Et splittet fagforeningsmiljø<br />
har fått svekket sine ressurser <strong>til</strong> å følge opp medlemmenes interesser i ofte<br />
kompliserte oppsplittingsprosesser. Resultatet er fagforeningsknusing.<br />
• Oppsplitting i sjølstendige datterselskap og anbudsutsetting motvirker<br />
helhetstenkningen innen en hel sektor og også innen det totale fagforeningsaparatet<br />
innen bransjen. Dette svekker kampkraft og langsiktige fagligpolitiske<br />
strategier innen bransjen.<br />
• Ulik lønnsomhet i selskapene motvirker muligheten for en samlet tariffpolitikk<br />
og øker forskjellene mellom tariffavtalene. Fra tidligere å ha en statlig<br />
tariffavtale har vi nå et tjuetalls tariffavtaler med NHO, NAVO og staten.<br />
• Alliansebygging (gjennom oppkjøp eller salg av aksjer) med internasjonale<br />
selskap fører <strong>til</strong> forsterket behov for samarbeid internasjonalt for fagforeningene/forbund.<br />
SYNLIGE TENDENSER I <strong>EU</strong>/INTERNASJONALT INNEN JERNBANE<br />
• <strong>EU</strong> sliter med å få <strong>til</strong> full liberalisering av jernbanen i Europa. De nasjonale<br />
selskapene er sterke på grunn av nasjonalstatenes sterke interesser for<br />
egen jernbane. Norden sitter i førersetet for liberaliseringen.<br />
• Jernbanevirksomhet er komplisert både logistisk, sikkerhetsmessig og<br />
materielt. Dette forsterkes gjennom at store mengder arbeidsplasser er<br />
involvert og store varige grunninvesteringer i infrastruktur.<br />
• Det foregår en viss monopolisering, hvor de største statlige europeiske<br />
jernbaneselskap som det franske og tyske, er sentrale aktører. Store private<br />
aktører som Connex, Arriva, Bombardier er også aktive. Små jernbaneforvaltninger<br />
som Norge ser ut <strong>til</strong> å bare å ha en vei å gå, det vil si alliansebygging<br />
gjennom fusjoner med andre jernbaneforvaltninger.<br />
• Liberaliseringen i Europa fikk et <strong>til</strong>bakeslag med bakgrunn i at «foregangslandet»<br />
Storbritannia opplevde konkursen av Rail Track (<strong>til</strong>svarende Jernbaneverket<br />
i Norge). Erfaringen fra Storbritannia er også at både sikkerhet,<br />
punktlighet og kundekvaliteten har blitt svekket etter den fulle liberaliseringen.<br />
I <strong>til</strong>legg har Connex nå mistet alle sine operatørkontrakter på grunn<br />
av mislighold av avtalene med staten.<br />
• Det varsles en forsterket satsing på jernbane innen <strong>EU</strong>, men utfordringene<br />
øker ved utvidelsen av <strong>EU</strong> mot øst i 2004.<br />
Kjell Ness: <strong>EU</strong> og jernbanen i Norge – utviklingstrekk<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
67
Del 3 – Industri og arbeidsliv<br />
posisjonering i<br />
marked<br />
Postens enerett<br />
<strong>EU</strong>-<strong>til</strong>pasning<br />
konkurranse<br />
Sverige<br />
Posten og <strong>EU</strong><br />
Av Bjørn Tore Egeberg, tidligere <strong>til</strong>litsvalgt i Norsk Post- og kommunikasjonsforbund<br />
Blir det Posten eller Deutsche Post som kommer med brevene dine om et år?<br />
Posten har vært et symbol på sosial rettferdighet her i landet i mange år.<br />
Alle har betalt det samme for tjenestene, og alle landets innbyggere har følt<br />
seg trygge på at de fikk de samme posttjenestene. Nå har postdirektør og<br />
samferdselsminister endret språk. Postdirektøren er opptatt av økonomisk<br />
bunnlinje og posisjonering i markedet. Samferdselsministeren er opptatt av å<br />
få <strong>til</strong> virksom konkurranse:<br />
«Samferdselsdepartementet fremmer i denne proposisjonen forslag om å<br />
endre lov av 29. november 1996 nr. 73 om formidling av landsdekkende postsendinger<br />
(postloven) § 6. Denne bestemmelsen angir, sammen med <strong>til</strong>hørende<br />
postforskrift § 3, omfanget av enerettsområdet <strong>til</strong> Posten Norge AS<br />
(Posten). Departementet foreslår en gradvis innskrenkning av enerettsområdet<br />
<strong>til</strong> Posten, uten å sette en dato for når postmarkedet skal være fullt ut liberalisert.<br />
Proposisjonen gjennomfører europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/39/<br />
EF om ytterligere åpning for konkurranse på markedet for posttjenester i Fellesskapet,<br />
vedtatt i <strong>EU</strong> 10. juni 2002. Direktivet er et endringsdirektiv <strong>til</strong> direktiv<br />
97/67/EF om felles regler for utviklingen av et indre marked for posttjenester i<br />
Fellesskapet og forbedring av tjenestenes kvalitet (postdirektivet). EØS-komiteen<br />
innlemmet endringsdirektivet i EØS-avtalen ved beslutning nr. 168/2002<br />
av 6. desember 2002. Stortingets samtykke <strong>til</strong> godkjenning av beslutningen<br />
innhentes gjennom en egen stortingsproposisjon, jf. St.prp. nr. 46 (2002-2003).<br />
Norsk rett er for øvrig i samsvar med endringsdirektivets bestemmelser» (Ot.<br />
prp. nr. 41 (2002-2003)).<br />
HOVEDUTFORDRINGER OG TILSTANDSVURDERING<br />
«Det er et hovedmål for regjeringen å fremme effektiv og virksom konkurranse<br />
på post- og telemarkedene, samt å sikre husstander og bedrifter <strong>til</strong>gang<br />
<strong>til</strong> grunnleggende post- og teletjenester av høy kvalitet og <strong>til</strong> rimelige priser.<br />
Å legge <strong>til</strong> rette for utvikling av virksom konkurranse i post- og telemarkedene<br />
er et sentralt virkemiddel for å oppnå målsettingene» (Statsbudsjettet 2004-<br />
03-31).<br />
Sverige har kommet «lengre» i å konkurranseutsette posttjenester enn<br />
Norge. I de største byene er det to budfirmaer som konkurrerer om å levere<br />
ut postsendingene, Posten og Citymail. Citymail tar bare imot de mest lønnsomme<br />
sendingene og opererer bare i de mest lønnsomme områdene. Dette<br />
68 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
fører <strong>til</strong> inntektstap for den svenske Posten. På lang sikt vil Posten enten måtte<br />
sende regningen for inntektstapet <strong>til</strong> forbrukerne, eller de vil styre mot konkurs.<br />
Og hvem eier dette Citymail, som opptrer som spekkhogger på det svenske<br />
postmarkedet? Jo, Citymail eies av Posten Norge.<br />
Liberaliseringen fører <strong>til</strong> at de tidligere statlige postselskapene blir AS. Vi<br />
får snart oppleve at postselskapene kjøper hverandre. Flere av postselskapene<br />
er finansielt sterke og satser på utenlandsinvesteringer for å <strong>til</strong>fredss<strong>til</strong>le<br />
eiernes krav <strong>til</strong> økonomisk resultat. Dette er årsaken <strong>til</strong> at mange europeiske<br />
postdirektører i disse dager frykter å måtte ta opp konkurransen med en filial<br />
av Deutsche Post. Når Posten Norge kjøper opp NorCargo, må det ses på som<br />
et <strong>til</strong>tak for å avskrekke konkurrenter.<br />
For norske postkunder er det et klart skrekkscenario om Deutsche Post etablerer<br />
et norsk postfirma for å betjene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.<br />
Privatkunder og småbedrifter utenfor de største byene vil oppleve dårligere<br />
service og høyere priser. I Norge har vi hatt samme pris for innenlandsbrev<br />
lenge, uansett om det skal sendes én km eller 200 mil, uansett om kunden<br />
heter Hydro eller Olsen. Dette har gradvis blitt uthult gjennom storkunderabatter.<br />
Men forskjellene kan snart bli dramatiske. Posten er lovpålagt å <strong>til</strong>by<br />
enhetsporto for sitt enerettsområde (brev inn<strong>til</strong> 100 gram). Men eneretten<br />
skal gradvis bortfalle, og da forsvinner også lovkravet om å <strong>til</strong>by samme pris.<br />
Departementets fikenblad er at staten kjøper ulønnsomme posttjenester<br />
for å sikre at alle husstander og bedrifter får <strong>til</strong>gang <strong>til</strong> grunnleggende posttjenester.<br />
Men erfaringen så langt er at denne bevilgningen ofte er utsatt i budsjettforhandlinger.<br />
Og det bør ikke være noen overraskelse. Når postpolitikken<br />
er <strong>til</strong>passet <strong>EU</strong>s markedsliberalisering, blir det et kunstig fremmedelement<br />
å svekke konkurransen med statlige millioner. Logikken i <strong>EU</strong>s postpolitikk er<br />
at markedet skal styre, og at befolkningen må flytte dit hvor postselskapene<br />
finner det lønnsomt å <strong>til</strong>by tjenester.<br />
Bjørn Tore Egeberg: Posten og <strong>EU</strong><br />
oppkjøp<br />
storkunderabatt<br />
enhetspris<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
staten<br />
markedet skal styre<br />
69
Del 3 – Industri og arbeidsliv<br />
EØS-forhandlingene<br />
besøk i Brussel<br />
ESA<br />
Arcus<br />
EØS-avtalens konsekvenser for vin- og<br />
brennevinsbransjen i Oslo<br />
70 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
Av Erik Hagen, leder i Vin- og brennevinsarbeidernes fagforening<br />
I forkant av stortingsvedtaket om <strong>til</strong>slutning <strong>til</strong> EØS-avtalen pågikk en politisk<br />
kamp hvor konsekvensene for Vinmonopolet og alkoholpolitikken var et<br />
viktig tema. Det var faktisk et av de viktigste spørsmålene fordi det var en helt<br />
avgjørende sak for det politiske partiet som kunne skape flertall på Stortinget<br />
for EØS-avtalen, Kristelig Folkeparti.<br />
POLITISK BLØFF OG NAIVISME<br />
Under hele prosessen ble hevdet fra regjeringspartiet Arbeiderpartiet at<br />
EØS-avtalen ikke ville berøre Vinmonopolet og norsk alkoholpolitikk i noen<br />
vesentlig grad. Dette på tross av at det nordiske samarbeidet i EØS-forhandlingene<br />
brøt sammen og de nordiske landene la seg på ulike forhandlingstaktikker.<br />
Fra å være enige med de andre nordiske landene om at alkoholpolitikken<br />
skulle holdes utenfor EØS-avtalen, endte Norge opp med et standpunkt<br />
der alkoholpolitikken var en «ikke-sak» i forhandlingene. Dette baserte de på<br />
at avgiftspolitikken ikke skulle være en del av EØS, og at hvordan det enkelte<br />
land organiserte sine monopoler utelukkende skulle være et nasjonalt anliggende.<br />
Regjeringen prøvde elegant å overse kraften i avtalens innhold om fri<br />
flyt av varer og tjenester som var hovedpilaren i EØS-avtalen. <strong>EU</strong>-systemet la<br />
aldri skjul på at monopolene var i strid med prinsippet om fri flyt.<br />
Da fagforeningene i Vinmonopolet besøkte direktoratene i <strong>EU</strong> som har<br />
ansvaret for disse spørsmålene kom det klart fram at de mente at et statlig<br />
monopol for omsetning av alkohol ikke samtidig kunne ha monopol på<br />
import, engros og distribusjon av vin og brennevin. Dette ble formidlet <strong>til</strong><br />
både KrF og Ap uten at det endret deres syn på EØS-avtalen. At Vinmonopolet<br />
ikke skulle bli berørt, viste seg da også å være en av de største politiske bløffene<br />
eller politiske naivismene som ble framført i EØS-debatten. Denne feilslutningen<br />
var spesielt skjebnesvanger fordi KrF satte Vinmonopolets videreføring<br />
i sin daværende form som et absolutt krav for å støtte EØS-avtalen.<br />
Ikke før var EØS-avtalen trådd i kraft så satte EØS-avtalens overvåkingsorgan<br />
ESA i gang prosesser mot det norske og finske alkoholmonopolet. I<br />
desember 1994 forelå konklusjonen for det finske monopolet og i januar 1995<br />
for det norske. Konklusjonen var at monopolene måtte deles. Vinmonopolet<br />
kunne fortsette som ren butikkvirksomhet. Arcus ble skilt ut for å drive videre<br />
med import, tapping, engros- og distribusjonsvirksomhet i konkurranse med<br />
en rekke nye aktører som det nå ble åpnet for. For første gang siden 1922
kunne nå nasjonal og internasjonal alkoholkapital etablere virksomhet for å<br />
tjene penger på vin- og brennevinshandel.<br />
Erik Hagen: EØS-avtalens konsekvenser for brennevinsbransjen i Oslo<br />
EØS-AVTALENS KONSEKVENSER<br />
Politiske:<br />
EØS-avtalen betyr at Stortinget ikke lenger har full styring med alkoholpolitikken<br />
og hvordan de kan organisere sine statlige monopoler og selskaper. Selv<br />
om svenskene vant en sak som innebærer at selve butikkjeden Vinmonopolet<br />
foreløpig kan bestå, har presset økt på en videre privatisering/deregulering av<br />
alkoholrelatert virksomhet. Privatøkonomiske interesser er tungt inne i vin- og<br />
brennevinshandelen og driver en utstrakt lobbyvirksomhet for å kunne øke<br />
sin fortjeneste, gjerne gjennom økt vin- og brennevinskonsum. Høsten 1998<br />
lykkes Stortinget å privatisere Arcus som tidligere var en del av Vinmonopolet.<br />
Etter aktiv motstandskamp fra fagforeningene og et regjeringsskifte ble<br />
«bare» 66 prosent solgt ut. På den måten ble fullstendig slakt unngått i første<br />
omgang. Etter et nytt regjeringsskifte med Bondevik II-regjering på plass, ble<br />
det vedtatt å selge ut de resterende 33 prosentene. I dag er hele Arcus privateid<br />
av et selskap som riktignok delvis er eid av noen små norske aktører, blant<br />
annet fra norsk landbruk, men de største eierinteressene er alkoholfirmaer i<br />
Tyskland og Danmark.<br />
Miljøet:<br />
Der det før gikk fulle biler én <strong>til</strong> to ganger i uka med forsyninger <strong>til</strong> Vinmonopolet<br />
og restaurantene, er det nå mange leverandører som oftere kjører<br />
mindre lass <strong>til</strong> de samme stedene. I <strong>til</strong>legg presser Vinmonopolet sine ulike<br />
leverandører <strong>til</strong> å levere mye oftere enn før fordi disse må konkurrere om å gi<br />
best «service» <strong>til</strong> Vinmonopolet. Totalt betyr dette at vin- og brennevinsbransjen<br />
forurenser Oslo-lufta mye mer enn tidligere.<br />
Prisene:<br />
Prisene på vin og brennevin har økt fordi kostnadene har økt og prisfastsettingen<br />
har blitt markedsstyrt. Både hyppigere leveringer og oppbygging av<br />
markedsapparater hos alle leverandørene har økt bransjens kostnader med<br />
mange titalls millioner. Tidligere forgikk all distribusjon innenfor et selskap<br />
med en rendyrket logistikk, i dag er det mange ulike selskaper som skal gjennomføre<br />
den samme jobben. I <strong>til</strong>legg prøver mange aktører å øke prisen maksimalt<br />
på de mest populære produktene. Disse prisøkningene er det kundene<br />
som må betale.<br />
Arbeidsforholdene:<br />
På Arcus sitt hovedanlegg i Oslo har bemanningen blitt redusert med ca. 100<br />
s<strong>til</strong>linger de siste par årene, og usikkerheten er stor i forhold <strong>til</strong> hva framtida<br />
bringer. ESA har stadig kjørt saker mot Arcus, etter klager fra de nye konkurrentene.<br />
Det har derfor vært stor usikkerhet rundt rammevilkårene fordi disse<br />
skal fastsettes av ESA etter tolkninger av EØS-avtalen og <strong>EU</strong>s praksis, uavhengig<br />
av norsk lovverk og Stortingets beslutninger. At den nyoppbygde alkoholkapitalen<br />
presser fram privatisering av bedriften, øker usikkerheten for<br />
arbeidsplassene ytterligere. Som helprivatisert selskap er presset på økono-<br />
Stortinget<br />
private interesser<br />
mer transport<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
øker<br />
usikkerhet<br />
71
Del 3 – Industri og arbeidsliv<br />
ja-siden tok feil<br />
72 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
misk lønnsomhet blitt overordnet alle interne forhold.<br />
Illegal virksomhet:<br />
I <strong>til</strong>legg <strong>til</strong> brennevinsmugling har det også vært en oppblomstring av ulovlig<br />
importvirksomhet av vin og brennevin fordi kontrollen har blir vanskeligere.<br />
Useriøse og kriminelle innslag i deler av Oslos restaurantverden har også økt.<br />
KONKLUSJON<br />
EØS-avtalen har ført <strong>til</strong> at Norge har gitt fra seg styringsmuligheten på en god<br />
del områder når det gjelder alkoholpolitikk og vin- og brennevinshandel. Konkurranseutsetting<br />
og privatøkonomiske interesser har ført <strong>til</strong> store ulemper<br />
for de ansatte i bransjen, flere miljø- og andre problemer samt høyere priser<br />
for Oslos befolkning. Det er opplagt at ja-siden tok feil når de hevdet at EØSavtalen<br />
ikke ville få noen konsekvenser for norsk alkoholpolitikk.
Polet som sprakk<br />
Av Dag Seierstad<br />
I desember 1994 fastslo overvåkingorganet ESA at Vinmonopolets «enerett <strong>til</strong><br />
import, eksport og engrossalg av alkoholholdige drikker» er i strid med EØSavtalen.<br />
I den situasjonen hadde regjeringen to muligheter:<br />
1. å bøye seg for ESA uten sverdslag,<br />
2. å ta sjansen på en rettssak for EFTA-domstolen.<br />
Regjeringen valgte å bøye seg. Daværende sosialminister Hill-Marta Solberg<br />
ga denne begrunnelsen: «Ved å kjøre en sak for domstolen ville vi tatt en<br />
kalkulert risiko for at også detaljmonopolet kunne ryke.»<br />
I 1992 forsikret Brundtland-regjeringen om at «den nåværende enerett <strong>til</strong><br />
import og engrossalg av vin og brennevin (vil) bli opprettholdt.» Det skjedde i<br />
den stortingsproposisjonen som anbefalte Stortinget å godkjenne EØS-avtalen.<br />
(St.prp. nr. 100 (1991-1992))<br />
Så seint som i februar 1994, etter at EØS-avtalen hadde trådt i kraft, bekreftet<br />
daværende handelsminister Grete Knudsen det samme i brev <strong>til</strong> Kristelig<br />
Folkepartis stortingsgruppe: «Jeg kan etter dette bekrefte at regjeringen holder<br />
fast på det standpunkt som ble skissert i Stortingsproposisjon nr. 100 (1991-92) når<br />
det gjelder Vinmonopolets fremtidige s<strong>til</strong>ling.»<br />
DOMMEN OVER REGJERINGEN<br />
152 norske serveringsbedrifter gikk våren 2000 <strong>til</strong> sak mot regjeringen fordi de<br />
mente at de hadde tapt på at regjeringen opprettholdt en enerett <strong>til</strong> import<br />
og engrossalg som var i strid med EØS-avtalen. Innkjøp av alkohol ville blitt<br />
billigere hvis Vinmonopolet hadde fått konkurranse fra det tidspunkt EØSavtalen<br />
trådte i kraft, 1. januar 1994.<br />
Hovedpåstanden fra saksøkerne var at regjeringen ikke kunne ha vært i<br />
god tro. Regjeringen visste at eneretten var i strid med EØS-avtalen. Men den<br />
lot som om eneretten <strong>til</strong> import og engrossalg var trygg for å sikre seg at Kristelig<br />
Folkeparti stemte for EØS-avtalen. Avtalen måtte vedtas med 3/4 fl ertall,<br />
og da var Kristelig Folkeparti på vippen.<br />
Oslo byrett var oppsiktsvekkende klar i sin dom. «Det er på det rene at regjeringen<br />
og Vinmonopolet i årene 1991 <strong>til</strong> 1994 på fl ere måter hadde tåkelagt at<br />
deres rettslige standpunkt var mer enn tvilsomt.» Og videre: «en helt åpen tale<br />
om at disse monopolenes fremtid var usikker, kunne gjøre det vanskelig å få den<br />
langt viktigere EØS-saken igjennom i Stortinget.»<br />
Dag Seierstad: Polet som sprakk<br />
Kristelig<br />
Folkeparti sto<br />
sammen med<br />
Arbeiderpartiet i 1992:<br />
«Disse medlemmer legger<br />
avgjørende vekt på at regjeringen<br />
i proposisjonen slår fast<br />
at Vinmonopolet kan og vil<br />
bli opprettholdt innenfor EØS.<br />
Dette gjelder både for import<br />
og salg av vin og brennevin.»<br />
(St.innst. nr. 248 (1991-92),<br />
s 49)<br />
Fremskrittspartiet var uenig:<br />
«... disse medlemmer (har)<br />
ingen tro på at monopolet<br />
kan opprettholdes, noe disse<br />
medlemmer på ingen måte<br />
beklager.» (St.innst. nr.248<br />
(1991-92), s 49)<br />
sak mot regjeringen<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
god tro<br />
Oslo byrett<br />
73
Del 3 – Industri og arbeidsliv<br />
Næringmiddelindustrien<br />
og EØS<br />
hard-discount<br />
Lidl – en trussel mot<br />
næringsmiddelindustrien<br />
Av Stein Stugu, konsern<strong>til</strong>litsvalgt i Ringnes<br />
For næringsmiddelindustrien er virkningen av det indre marked delvis avgrenset<br />
av at det fortsatt er toll på jordbruksprodukter og i varierende grad også<br />
på halv- og helfabrikata basert på jordbruk. På andre produktområder, som<br />
for eksempel øl og brus, er det i prinsippet frihandel. Den delvise beskyttelsen<br />
norsk industri har på grunn av toll er en viktig årsak <strong>til</strong> at norsk næringsmiddelindustri<br />
fortsatt er desentralisert med mange små anlegg sammenliknet<br />
med <strong>EU</strong>s næringsmiddelindustri. Likevel ser vi at både handelen og industrien<br />
nå arbeider aktivt med å integrere Norge i <strong>EU</strong>s indre marked. Et av de klareste<br />
eksemplene på det er etableringen av Lidl, en etablering som neppe hadde<br />
vært mulig uten EØS-avtalen.<br />
Sjelden har en butikkjede fått mer omtale før en eneste butikk er åpnet<br />
enn det Lidl har fått siste året. Omtalen har stort sett gått på lave priser og<br />
at kjeden ikke respekterer vanlige faglige rettigheter og fagbevegelsen som<br />
motpart. Mindre oppmerksomhet har det vært rundt at denne type kjeder<br />
også kan få store negative konsekvenser får næringsmiddelindustrien.<br />
Lidl representerer det som i handelen kalles «hard-discount». Dette i motsetning<br />
<strong>til</strong> kjeder som Rema 1000, Rimi, Kiwi og Prix, som er «soft-discount».<br />
Den viktigste forskjellen er at kjeder som Lidl har færre vareslag, og i mye<br />
større grad satser på egne merker.<br />
HVA KJENNETEGNER LIDL:<br />
• Beinhard satsing på lav pris. Kjeder som Lidl har vanligvis 800-1 000 forskjellige<br />
vareslag, mens de tradisjonelle norske lavpriskjedene har 2 000-2<br />
500.<br />
• 90 – 95 prosent av varene er egne merker. Det betyr at store produkter<br />
som Coca-Cola, Stabburet, Nidar, Ringnes og Freia ikke selges i kjeden i det<br />
hele tatt. I stedet finner de et eget merke som brukes eksklusivt bare i Lidls<br />
butikker. Eksempel på det fra andre kjeder er Eldorado (Norgesgruppen),<br />
First Price (Norgesgruppen), Rimi og Husets (Coop). Det er ikke satsingen<br />
på egne merker som særpreger Lidl, det som særpreger kjeden er at de<br />
nesten ikke har annet.<br />
• Men selv om Lidl satser massivt på lav pris, er ikke prisene voldsomt lave i<br />
forhold <strong>til</strong> sammenlignbare varer. Lidls priser er ikke lavere enn det andre<br />
kjeder har på sine egne merker. Derimot har de fått god hjelp av media <strong>til</strong> å<br />
framstå som en kjede med ekstremt lave priser.<br />
74 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
• Varene kjøpes inn sentralt for hele Europa. Lidl er en tysk kjede, og veldig<br />
mye av vareutvalget kjøpes inn i Tyskland. Fra Norge vet vi at de er på jakt<br />
etter et eget meieri, men den sannsynlige grunnen <strong>til</strong> det er at Norge fortsatt<br />
har toll på meierivarer fordi vi ikke er med i <strong>EU</strong>. Måten de kan sikre seg<br />
selv lav pris på, er gjennom felles forhandlinger med en leverandør, men<br />
for Norge vanskeliggjøres det for de produktene som fortsatt har tollbeskyttelse<br />
(stort sett jordbruksvarer).<br />
• Felles profil i hele Europa. Lidl satser stort på å profilere seg likt i hele<br />
Europa. En typisk Lidl-butikk ligger ved et veikryss og har en stor parkeringsplass.<br />
Går du inn i butikken, er det vanskelig å se om du er i Finland<br />
eller Frankrike, euro gjør at <strong>til</strong> og med prisene er i samme valuta.<br />
• Store, sentraliserte innkjøp gjør at Lidl er sterkest på tørrvarer og andre<br />
holdbare vareslag som øl og brus. De trenger en viss lagringstid, og ferske<br />
varer er derfor lavere prioritert.<br />
KONSEKVENSER FOR NORSK VAREHANDEL OG NÆRINGSMIDDELIN-<br />
DUSTRI<br />
En av konsekvensene ser vi allerede. Dagligvarehandelen har panikk og<br />
bruker Lidl hemningsløst for å presse industrien på pris. Det er sannsynlig at<br />
den priskrigen som allerede er på gang i ølmarkedet delvis er utløst av frykten<br />
for Lidl. Men både prispress og særlig felles innkjøp kan få store konsekvenser<br />
for næringsmiddelindustrien i Norge. Noe av det viktigste:<br />
• Press på prisene vil forplante seg <strong>til</strong> de andre kjedene. Lave priser vil føre <strong>til</strong><br />
at presset både på vanlige rasjonaliseringer og strukturrasjonaliseringer vil<br />
øke.<br />
• Europeiske innkjøp fører <strong>til</strong> at nytten ved lokal produksjon vil bli mye<br />
mindre. En av styrkene ved lokal produksjon er at man lettere kan yte god<br />
service, lettere unngår utsolgtsituasjoner på grunn av kort transport og at<br />
industrien er flinkere <strong>til</strong> å <strong>til</strong>passe seg folks forskjellige behov i forskjellige<br />
land. Sentraliserte innkjøp som bare legger vekt på pris, vil derfor undergrave<br />
fordelene ved en desentralisert produksjonsstruktur. Verdien ved å<br />
ha egen produksjon i et lite marked som Norge blir mye mindre.<br />
• Hvis Lidl klarer å etablere seg med store volum kjøpt inn gjennom sentrale<br />
avtaler, vil det føre <strong>til</strong> lavere omsetning gjennom de andre kjedene. En av<br />
fordelene ved lokal produksjon er lave transportkostnader <strong>til</strong> markedet,<br />
som kan oppveie for høyere produksjonskostnader. Men hvis det volum<br />
som leveres lokalt blir mindre, kan det føre <strong>til</strong> at produksjonskostnadene<br />
øker enda mer. Resultatet kan bli nedleggelse. For eksempel er det lite tvil<br />
om at en viktig grunn <strong>til</strong> nedleggelsen av Tou, var at boksproduksjonen ble<br />
flyttet <strong>til</strong> Gjelleråsen. Derved ble kostnadene ved å opprettholde produksjon<br />
bare på ombruksemballasje for store for eierne. Noe av den samme<br />
virkningen kan etableringen av Lidl få for hele næringsmiddelindustrien.<br />
LIDL – ET EKTEFØDT BARN AV <strong>EU</strong><br />
Lidl er et ektefødt barn av <strong>EU</strong>s indre marked som Norge også er med i pga. EØSavtalen<br />
(med unntak for bl. a. jordbruksprodukter og fisk). Uten den muligheten<br />
det indre markedet gir for felles innkjøp samt bortfall av for eksempel toll,<br />
er det lite sannsynlig at prisene på Lidls varer ville blitt lave nok <strong>til</strong> å klare seg<br />
Stein Stugu: Lidl – en trussel mot næringsmiddelindustrien<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
pris<br />
felles innkjøp<br />
75
Del 3 – Industri og arbeidsliv<br />
lokal produksjon<br />
i konkurransen mot lokal produksjon. For dagligvareindustrien er det derfor<br />
riktig å si at det er nå vi virkelig vil få merke konsekvensene av EØS-avtalen.<br />
Og det er mulig at prisene blir noen tiører lavere pr. produkt. Men prisen kan<br />
bli høy med både sentralisering, utflagging av industri og enda hardere rasjonaliseringspress<br />
i norsk dagligvareindustri. Coca-Cola, Orkla og Carlsberg vil<br />
nok klare seg. Men hvor mye vil bli produsert i Norge, for ikke å si i distrikts-<br />
Norge i årene som kommer?<br />
Artikkelen er tidligere publisert i Bryggeri- og mineralvannfabrikkarbeidernes blad<br />
«Flaskeposten».<br />
76 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Europeiske selskaper<br />
Av Dag Seierstad<br />
I mai 2004 presenterer Arbeids- og administrasjonsdepartemenet et høringsbrev<br />
om gjennomføringen av et <strong>EU</strong>-direktiv om ansattes medinnflytelse i<br />
såkalte «europeiske selskap» (SE-selskap). I høringsutkastet skriver departementet<br />
at direktivet «er godt egnet som del av en handlingsplan som tar sikte på<br />
å frata eller nekte arbeidstakerne innflytelse eller nekte dem slike rettigheter».<br />
Selve direktivet ble godkjent av Stortingets EØS-komité allerede i juni<br />
2002. Det er naturlig å spørre: Hvordan kunne EØS-utvalget kunne godkjenne<br />
et slikt regelverk? Svaret er enkelt: I 2002 fikk komiteen presentert følgende<br />
sakfrems<strong>til</strong>ling.<br />
«Hovedstrukturen for den fremgangsmåte som skal følges for å avgjøre organiseringen<br />
av medbestemmelse i et europeisk selskap baseres på følgende prinsipper:<br />
1. I selskaper etablert etter «European Company Statute» skal det forhandles<br />
om de ansattes medinnflytelse.<br />
2. Dersom det ikke oppnås enighet om en ordning, kommer minimumsregler<br />
<strong>til</strong> anvendelse.<br />
Direktivet inneholder minimumsbestemmelser om informasjon og konsultasjon<br />
av de ansatte i europeiske selskaper. På samme måte forutsetter rettsakten at<br />
de ansatte skal ha rett <strong>til</strong> medinnflytelse»<br />
Dette var alt regjeringen hadde å fortelle medlemmene av Stortingets<br />
EØS-utvalg i juni 2002 – det utvalget som skal gi regjeringen råd om den på<br />
Norges vegne skal godta at et <strong>EU</strong>-direktiv skal inn i EØS-avtalen og dermed<br />
inn i norsk lov. Her var det ingen grunn <strong>til</strong> å uroe seg.<br />
To år seinere presenterer altså Arbeids- og administrasjonsdepartementet<br />
et høringsbrev som på seksti tettskrevne sider går i gjennom direktivteksten<br />
og forklarer hva direktivet egentlig innebærer. Det er der departementet fastslår<br />
at direktivet ”er godt egnet som del av en handlingsplan som tar sikte på å<br />
frata eller nekte arbeidstakerne innflytelse eller nekte dem slike rettigheter”.<br />
Departementet gir tre grunner for en så åpenhjertig konklusjon<br />
• For det første: Direktivet fastlegger bare hvordan medinnflytelsen skal<br />
være i det øyeblikk SE-selskapet etableres.<br />
• For det andre: SE-selskapet kan fritt flytte hovedkontoret <strong>til</strong> et annet land<br />
uten å måtte <strong>til</strong>passe seg regelverket i det nye oppholdslandet. Dermed er<br />
det fristende å opprette SE-selskapet i land med minimale krav <strong>til</strong> medinn-<br />
Dag Seierstad: Europeiske selskaper<br />
mai 2004<br />
godkjent 2002<br />
høringsbrev<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
77
Del 3 – Industri og arbeidsliv<br />
<strong>EU</strong>-retten<br />
medbestemmelse<br />
fusjoner<br />
Stortingets EØSutvalg<br />
flytelse.<br />
• For det tredje: Et SE-selskap vil aldri være underlagt nasjonale regler for<br />
medinnflytelse når det først er etablert – uansett hvordan det vokser og<br />
hvor det etablerer seg.<br />
<strong>EU</strong>ROPEISKE SELSKAP<br />
Slike SE-selskap skal ha rettsgrunnlaget sitt direkte i <strong>EU</strong>-retten – uavhengig<br />
av all nasjonal lovgivning. Slik kan det etableres selskap som best mulig kan<br />
utnytte <strong>EU</strong>s ordninger med fri etableringsrett og frie kapitalbevegelser på<br />
tvers av landegrensene.<br />
Som motytelse krevde fagbevegelsen i <strong>EU</strong> at opplegg for medbestemmelse<br />
måtte være en obligatorisk del av regelverket for slike «europeiske selskap».<br />
Dette kravet førte <strong>til</strong> en ideologisk s<strong>til</strong>lingskrig som varte i over tretti<br />
år. Tyskland og de nordiske <strong>EU</strong>-statene har stått mot Storbritannia og land i<br />
Sør-Europa som ikke ville ha ordninger for medinnflytelse inn i arbeidslivet<br />
sitt gjennom <strong>EU</strong>. I oktober 2001 klarte Ministerrådet <strong>til</strong> slutt å samle seg om et<br />
kompromiss som kan undergrave enhver ordning for reell medinnflytelse.<br />
SLIK KAN INNFLYTELSE FJERNES<br />
I følge Arbeids- og administrasjonsdepartementet kan medinnflytelsen for<br />
eksempel fjernes på slik:<br />
«Hvis et selskap fra et land uten representasjonsrettigheter, eventuelt fra et<br />
tredjeland, ønsker å etablere seg i et land der arbeidstakerne har slike rettigheter,<br />
vil de samme regler om representasjon gjelde for dette selskapet som for de øvrige<br />
selskaper i landet.<br />
Regelverket om SE-selskaper vil imidlertid gjøre det mulig for selskaper å<br />
omdanne seg <strong>til</strong> et SE-selskap uten representasjonsrettigheter først og deretter<br />
flytte det registrerte forretningssted <strong>til</strong> et land som har slike rettigheter. Selskapet<br />
vil i så fall ikke være underlagt disse reglene.»<br />
Med andre ord kan en norsk og en svensk bedrift med styrerepresentasjon<br />
for ansatte opprette hvert sitt datterselskap i land uten slike ordninger. De to<br />
datterselskapene går så sammen i et SE-selskap som etter reglene ikke trenger<br />
å gi de ansatte noen styrerepresentanter. Deretter fusjonerer SE-selskapet<br />
med den norske og svenske bedriften – og vips mister de ansatte der sine<br />
representanter i styrene. For da er det fusjonerte selskapet blitt et SE-selskap,<br />
og siden det er oppretta uten representasjon for de ansatte, kan det fortsette<br />
slik for all framtid.<br />
TO AV 80 RETTSAKTER<br />
Medlemmene i Stortingets EØS-utvalg kan bebreides at de ikke klarte å gjennomskue<br />
slike konsekvenser av det direktivet de godkjente i juni 2002. Men<br />
direktivet er et dokument på tjue sider akkurat så uoversiktlig og språklig<br />
ugjennomtrengelig som kompliserte <strong>EU</strong>-rettsakter ofte er.<br />
Dessuten skulle utvalget behandle 80 <strong>EU</strong>-rettsakter på møtet 18. juni 2002.<br />
Bare to av de 80 rettsaktene dreide seg om å etablere ordningen med SE-selskap.<br />
Det gjør ikke situasjonen bedre at saklista <strong>til</strong> møtene i EØS-utvalget som<br />
regel blir kjent for medlemmene mindre enn ei uke før møtet - samtidig som<br />
78 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
uka før møtet 18.juni ga medlemmene lite rom for å trenge djupt inn i direktivtekster.<br />
Det var den uka da de måtte tåle kvelds- og nattmøter for å komme<br />
gjennom alle de sakene som hvert år hoper seg opp <strong>til</strong> slutten på stortingssesjonen.<br />
Dag Seierstad: Europeiske selskaper<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
79
Del 4 – Sosial dumping<br />
Del 4: Sosial dumping<br />
<strong>EU</strong> ønsker å øke de europeiske bedriftenes konkurranseevne. Ullmann og<br />
Stangnes viser at et viktig virkemiddel er å få ned lønningene i hele det indre<br />
marked. Roy Pedersen, skriver om hvordan presset om mest mulig konkurranse<br />
mellom bedriftene i byggebransjen allerede har ført <strong>til</strong> sosial dumping<br />
og ulovligheter på arbeidsmarkedet. Unni Hembre deler erfaringer som viser<br />
at arbeidsmigrasjon ikke er uproblemtisk verken for enkeltpersonene som<br />
kommer eller for lokalsamfunn de kommer fra. Eldar Myhre skriver om <strong>EU</strong>s<br />
østutvidelse og hvordan NHO ønsker å bruke utvidelsen <strong>til</strong> å presse ned lønningene<br />
i Norge.<br />
Boye Ullmann: Arbeidsmarkedet og sosial dumping ..................................................side 81<br />
Tove Stangnes: <strong>EU</strong> undergraver velferd og kamp mot privatisering .................... side 90<br />
Roy Pedersen: EØS-avtalen og virkningen for byggebransjen ................................side 93<br />
Unni Hembre: Erfaringer med rekruttering av utenlandsk arbeidskraft ............. side 96<br />
Eldar Myhre: Arbeidsinnvandringens skjulte agenda ...............................................side 101<br />
80 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Arbeidsmarkedet og sosial dumping<br />
Av Boye Ullmann, nestleder i Fellesforbundet Region Oslo og faglig sekretær i<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong><br />
1 mai 2004 ble <strong>EU</strong> utvidet med 10 nye land. <strong>EU</strong> og EØS bygger på markedets<br />
fi re friheter, fri fl yt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. <strong>EU</strong>-utvidelsen<br />
innebar derfor i utgangspunktet at arbeidere fra Øst-Europa med betydeligere<br />
lavere lønninger fritt kunne søke arbeid i hele <strong>EU</strong>/EØS-området. Det<br />
utløste en omfattende debatt om sosial dumping i alle <strong>EU</strong>/EØS-landene. De<br />
fl este «gamle» medlemsland har innført overgangsordninger når det gjelder<br />
fri fl yt av arbeidskraft. Det betyr at nasjonale regler for arbeidsinnvandring<br />
kan anvendes overfor nye <strong>EU</strong>-land i inn<strong>til</strong> 7 år.<br />
Som en følge av utvidelsen har debatten om sosial dumping også tatt seg<br />
kraftig opp i Norge. Også i forbindelse med EØS-forhandlingene i 1991 og 1992<br />
var det å mye diskusjon om sosial dumping i fagbevegelsen. LO hadde i 1990<br />
15 krav <strong>til</strong> en EØS-avtale. En av forutsetningene for at LO skulle støtte EØS, var<br />
at det ble en innført en lov som skulle forhindre alle former for sosial dumping<br />
i Norge. Historien har vist at det er svært vanskelig å hindre sosial dumping<br />
gjennom lovvedtak.<br />
SOSIAL DUMPING I <strong>EU</strong><br />
Hovedprinsippet for regelene rundt arbeidsinnvandring og sosial dumping<br />
i det indre markedet ble slått fast i en dom i 1989. Et portugisisk byggningsfi<br />
rma hadde hatt med seg sine arbeidere på portugisiske vilkår <strong>til</strong> et oppdrag<br />
i Frankrike. Fransk fagbevegelse protesterte og saken kom opp for EF-domstolen<br />
og førte <strong>til</strong> Rush-dommen.. Den fastslo at arbeidstakere som utfører<br />
arbeid i et annet land, kan arbeide på hjemlandets lønns og arbeidsvilkår med<br />
mindre mottakerlandet har minstelønnslovgivning eller regler som fastsetter<br />
lønns- og arbeidsvilkår for utlendinger. Det holdt ikke at det i mottakerlandet<br />
var avtaler som regulerte lønnsnivået fordi det ville bryte med EF-prinsippet<br />
OVERGANGSORDNINGER<br />
De gamle <strong>EU</strong>-landene kan i en overgangsperiode på inn<strong>til</strong> sju år<br />
begrense fri fl yt av arbeidskraft fra de nye <strong>EU</strong>-landene i øst. Overgangsordningene<br />
skal i første omgang gjelde i to år, men kan opprettholde tre år <strong>til</strong><br />
hvis <strong>EU</strong>-kommisjonen varsles før det andre året er omme. Det kreves ingen<br />
begrunnelse for å ha overgangsordninger i fem år. Hvis det oppstår «alvorlige<br />
forstyrrelser på arbeidsmarkedet» kan overgangsordningene utvides<br />
med ytterligere to år.<br />
Boye Ullmann: Arbeidsmarkedet og sosial dumping<br />
Rush-dommen<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
81
Del 4 – Sosial dumping<br />
Leon Britten<br />
Lisboa-erklæringen<br />
Pedro Solbes<br />
<strong>EU</strong>s krav<br />
flagge ut<br />
om ikke-diskriminering. En lov gjelder nemlig alle uansett tariffavtale eller<br />
ikke.<br />
EF-kommisjonen ikke anså fri flyt av arbeidskraft og sosial dumping for å<br />
være et problem, ble blant annet tydelig i et intervju med EFs konkurranse<br />
kommisær sir Leon Britten i Arbeiderbladet 06.08 1991. I intervjuet var Brittan<br />
ikke nådig ovenfor land som fryktet sosial dumping som en følge av det indre<br />
marked. Journalist Eirin Hurum spør: « Hvis et portugisisk arbeidslag dukker opp<br />
i Norge, krever minimumslønn og presser norske arbeidere ut av markedet, vil du<br />
kalle det sosial dumping eller en komparativ fordel?» Sir Leon svarer: « Generelt vil<br />
jeg si at det dreier seg om en komparativ fordel. Hvis du tror på målsettingen om å<br />
skape utjevning mellom fattige og rike regioner i EF, så kan du ikke ta fra <strong>til</strong>bakeliggende<br />
land en av de få konkurransefordelene de har – nemlig billig arbeidskraft»<br />
Leon Brittans standpunkt er logisk i forhold <strong>til</strong> <strong>EU</strong>/EØS sitt mål om fri flyt<br />
av arbeidskraft.<br />
I 2000 vedtok <strong>EU</strong> i sin «Lisboa-erklæring» at <strong>EU</strong> skulle bli verdens mest konkurransedyktige<br />
økonomi innen 2010. Forutsetningen er kraftig vekst. I <strong>EU</strong><br />
er veksten på under 1prosent. Euro-sonen ligger på katastrofale 0.5prosent.<br />
Alarmen har gått i <strong>EU</strong>-kommisjonen og i den europeiske sentralbank (ECB).<br />
<strong>EU</strong> regler forhindrer Tyskland og andre land i å stimulere økonomien i offentlig<br />
sektor for å øke sysselsettingen. Arbeidsledigheten er på katastrofale 4.5<br />
million. I det gamle Øst-Tyskland ligger ledigheten på 15-20%. Andre <strong>til</strong>tak må<br />
altså <strong>til</strong> for å få fart i økonomien..<br />
Tidligere <strong>EU</strong>-kommissær for økonomi Pedro Solbes mener fokus må<br />
settes på de stive strukturene i Europas velferdsstater. Det er de som<br />
forhindrer at vekstratene i <strong>EU</strong> kan nærme seg de høye tallene i USA eller<br />
Asia. Den langsiktige helse<strong>til</strong>standen i <strong>EU</strong> er avhengige av tøffe reformer,<br />
ikke minst i arbeidsmarkedet, sa <strong>EU</strong>-kommissær Solbes. (Aftenposten<br />
30.10.2003) <strong>EU</strong>-kommisjonen mener at tjenester og spesielt arbeidskraft<br />
i Europa er lite mobil. I USA ligger mobiliteten 8-10 ganger høyere. Østutvidelsen<br />
kan legge grunnlaget for økt mobilitet fordi lønnsforskjellen er så<br />
store. Dessuten er ledigheten i de nye landa er svært høy. Polen regner med<br />
at ledigheten raskt vil øke med1 million grunnet rasjonaliseringer i jordbruket<br />
<strong>EU</strong> OG ØST-<strong>EU</strong>ROPA<br />
Etter murens fall, var det jevnlige forhandlinger mellom <strong>EU</strong> og landa i Øst-<br />
Europa. <strong>EU</strong> har i mere enn 10 år lagt fram strenge krav om fri konkurranse og<br />
ikke minst fri etableringsrett i Øst-Europa. Dette har resultert i at vestlige selskaper<br />
ofte blir foretrukket i anbudskonferanser. Faktisk har vestlige storselskaper<br />
også mottatt betydelig statsstøtte fra de fattige søkerlanda. Svak fagbevegelse<br />
kombinert med lave lønninger har fristet vestlig kapital. Tyskland<br />
investerte i 2000 360 milliarder kroner i øst, mot 70 milliarder i eget land.<br />
Et viktig moment <strong>til</strong> er hvordan østutvidelsen kan bli brukt innenriks. Tyske<br />
arbeidsgivere i Volkswagen og Mercedes Benz presser tyske arbeidere <strong>til</strong> å<br />
arbeide lenger for samme lønn. Hvis ikke truer bedriftene med å flagge ut <strong>til</strong><br />
Øst-Europa. Våren 2004 slo Aftenposten opp denne overskriften «Nederlendere<br />
satser på billigere arbeidere.» Videre:« Hver tredje nederlandske arbeidsgiver<br />
regner med at billigere arbeidskraft fra Øst-Europa kommer <strong>til</strong> å fortrenge dagens<br />
arbeidere de neste årene. <strong>EU</strong>s utvidelse østover gjør det lettere å være arbeidsgi-<br />
82 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
ver, enten man henter arbeidskraften <strong>til</strong> Nederland eller sender arbeidet østover.»<br />
I følge Aftenposten spurte arbeidsgiverforeningen i Nederland BZW 13 000<br />
medlemmer om lønns- og arbeidsvilkår. De fikk ganske klare svar. 88 prosent<br />
mente at nederlenderne er for dyre,82 prosent klaget over ferieordningene og<br />
98 prosent syntes at de ansattes sykefravær koster for mye. 91 prosent mente<br />
at det er for vanskelig å si opp mennesker. Det kan forklare ønsket om å sette<br />
ut arbeidsoppgaver. Spesielt industrien ser østover og 70 prosent av arbeidsgiverne<br />
regnet med å ha satt ut produksjon eller hentet inn østeuropeere i<br />
2010, sammenlignet med rundt 25 prosent i dag». Oppslaget illustrerer holdningen<br />
hos arbeidsgivere i hele Vest-Europa.<br />
EØS OG SOSIAL DUMPING I NORGE<br />
Kontrollavtalen mellom LO og NAF<br />
Etter innvandringsstoppen i 1975 undertegnet LO og NAF (seinere NHO) en<br />
kontrollavtale som skulle hindre sosial dumping. Avtalen skulle sikre seg mot<br />
brudd på arbeidslivets lover og avtaler i Norge. LO hadde full innsynsrett i firmaer<br />
som hadde utenlandsk arbeidskraft. Dersom en av partene oppdaget<br />
brudd på lover og avtaler, kunne firmaet nektes arbeids<strong>til</strong>latelse. Slik unngikk<br />
man sosial dumping med utenlandsk arbeidskraft på norsk sokkel, i hotell og<br />
restaurantbransjen og i bygg og anleggsbransjen.<br />
EØS<br />
Det ble tidlig klart at kontrollavtalen var i strid med <strong>EU</strong>s regelverk og dermed<br />
EØS-avtalen. Avtalen brøt med EF-prinsippet om ikke-diskriminering ved at<br />
det gjaldt særegne regler for utenlandske arbeidstakere. Dette utløste mye<br />
debatt i fagbevegelsen. Ja-sida i AP og i LO fikk problemer med argumentasjonen<br />
fordi <strong>til</strong>litsvalgte med rette fryktet at fri flyt av arbeidskraft fra <strong>EU</strong> kunne<br />
sette lønns og arbeidsvilkår under press. Diskusjonen kom <strong>til</strong> å dreie seg om<br />
det var mulig sikre at utenlandsk arbeidskraft fulgte norske tariffavtaler gjennom<br />
lovvedtak.<br />
På den tida diskuterte også EF og seinere <strong>EU</strong> et nytt direktiv som ble kalt<br />
for «tremånedersdirektivet». Direktiv forslaget fra EF-kommisjonen sa at man<br />
kunne opprettholde hjemlandets lønns- og arbeidsvilkår i et annet land i inn<strong>til</strong><br />
3 måneder. Oljetransport-, bygg og anlegg og hotell og restaurant bransjen<br />
fryktet direktivet. Hvis direktivet ble vedtatt ville bedriftslederne fritt kunne<br />
leie inn grupper med billig arbeidskraft <strong>til</strong> lav lønn og med helt andre arbeidsmiljøbestemmelser<br />
i inn<strong>til</strong> 3 måneder. Deretter kunne de bytte ut arbeidstakerne<br />
med en ny gruppe med samme lønns- og arbeidsbetingelser som den<br />
forrige.<br />
KAMPEN I LO<br />
LO s<strong>til</strong>te i 1990 15 krav for å kunne godta EØS-avtalen. Et sentralt krav var at<br />
EØS-avtalen ikke skulle føre <strong>til</strong> sosial dumping. 22 juni 1992 skulle LOs representantskapskap<br />
ta s<strong>til</strong>ling <strong>til</strong> EØS. Det var faren for sosial dumping som kunne<br />
få de <strong>til</strong>litsvalgte <strong>til</strong> å vende seg mot avtalen. LO-toppen måtte derfor s<strong>til</strong>le<br />
som forutsetning for å gå inn for avtalen at det kom en lov som skulle sikre<br />
mot sosial dumping. For regjering Brundtland var det viktig å få LO <strong>til</strong> å støtte<br />
EØS-avtalen og regjeringen lovte derfor å foreslå slik lovgivning, lov om all-<br />
Boye Ullmann: Arbeidsmarkedet og sosial dumping<br />
arbeidsgiverne<br />
innsynsrett<br />
ikke-diskriminering<br />
tremånedersdirektivet<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
15 krav<br />
Lov om allmenngjøring<br />
av tariffavtaler<br />
83
Del 4 – Sosial dumping<br />
Yngve Hågensen<br />
tariffnemnd<br />
svakheter<br />
lønn<br />
organisering<br />
tidsaspektet<br />
lovlig «sosial<br />
dumping»<br />
menngjøring av tariffavtaler.<br />
I sin innledning på representantskapsmøte 22. juni la Yngve Hågensen stor<br />
vekt på sosial dumping.. Han sa (sitat fra LO-aktuelt fra juli 1992): «Det trengs<br />
bedre kontrollordninger, og en lovgivning som sikrer norske lønns- og arbeidsvilkår<br />
ved grenseoverskridende arbeid og korttidsoppdrag. Vi er kjent med at<br />
regjeringen vil fremme lover som skal hindre sosial dumping. I EF er det lagt fram<br />
et direktivforslag som handler om grenseoverskridende arbeid, der det heter at<br />
vertslandets lønns- og arbeidsvilkår skal gjelde. Unntaket er oppdrag på under<br />
tre måneder. Dette er ikke akseptabelt for fagbevegelsen...». Vi kan hindre alle<br />
muligheter for sosial dumping gjennom norsk lovgivivning», understreket<br />
LO-lederen. (Vår utheving, red.anm.) Det ble gjort forsøk på å utsette behandlingen<br />
nettopp for å undersøke nærmere om det virkelig var mulig å få et lovverk<br />
som sikret Norge mot sosial dumping, men dette ble avvist.<br />
LOV OM ALLMENGJØRING 1993<br />
Stortinget vedtok loven om allmengjøring i 1993. Loven skulle åpne for at<br />
tarifflønn i en bransje regionalt eller nasjonalt skulle kunne gjøres om <strong>til</strong> lov i<br />
tariffperioden. En regjeringsoppnevnt tariffnemnd med 5 representanter med<br />
3 «nøytrale» og en fra LO og NHO kunne fatte vedtak om allmengjøring.<br />
Det viste seg at loven om allmengjøring ikke var et så enkelt redskap mot<br />
sosial dumping som LO trodde. Loven var knapt vedtatt før juristene i LO forstod<br />
at loven hadde store svakheter. For det første var det ikke var klart hva<br />
som skulle allmengjøres. Det finnes både minstelønnsoverenskomster og<br />
overenskomster med normalsatser. Felles for begge modellene var at tariffene<br />
oftest lå vesentlig over det som var fastsatt i ulike overenskomster. Det<br />
betyr at allmengjøring kunne føre <strong>til</strong> at lønna blir presset nedover etter et<br />
allmengjøringsvedtak siden snittlønna og tariffen lå atskillig høyere enn det<br />
som står i overenskomstene. I <strong>til</strong>legg kunne vedtak om allmengjøring føre <strong>til</strong><br />
problemer med organisering ved at en allmengjort lønn i for eksempel hotell<br />
og restaurantbransjen ville føre <strong>til</strong> at folk ikke organiserte seg fordi de oppnådde<br />
samme lønn uten å betale kontingent.<br />
I <strong>til</strong>legg er det problemer med tidsaspektet. I 1995 fikk spanske flisleggere<br />
22 kroner i timen på SAS hotellet i Bodø. Fellesforbundet sendte saka over <strong>til</strong><br />
LOs juridiske kontor, men saken kom aldri <strong>til</strong> tariffnemnda. Det var vanskelig å<br />
finne det ansvarlige firmaet og hvor det hadde sitt hovedkontor og oppdraget<br />
var ferdig og de spanske arbeiderne hadde dratt fra Bodø før nemnda var<br />
i stand <strong>til</strong> å fatte vedtak. Før EØS, kunne LO meldt saka og firmaet hadde blitt<br />
nektet arbeids<strong>til</strong>latelse tvert. Derfor var påstanden <strong>til</strong> både AP-regjeringa og<br />
LO-lederen om at man kunne vedta lov som forhindret sosial dumping feil.<br />
Helt fram <strong>til</strong> 2003 var holdningen i LO at problemene med allmenngjøring var<br />
så store at ingen overenskomster skulle allmengjøres.<br />
EKSEMPLER PÅ SOSIAL DUMPING I NORGE<br />
Det har derfor hele tiden foregått en viss lovlig «sosial dumping» gjennom den<br />
frie flyten av arbeidskraft i EØS-avtalen. Arbeidsinnvandring fra land utenfor<br />
EØS er som en følge av innvandringsstoppen, underlagt Utlendingsdirektoratets<br />
(UDI) regler. Det er UDI som gir arbeids<strong>til</strong>latelse og det er forbudt å betale<br />
ansatte under norsk tariff. UDI operer derfor med ulike faste satser for ulike<br />
84 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
ansjer. Også de Østeuropeiske landene som ble medlemmer av <strong>EU</strong> 1.5.2004<br />
var inn<strong>til</strong> da underlagt dette regelverket.<br />
Siden 1999 har det vært økt arbeidsinnvandring fra Øst-Europa. I 2002<br />
registrerte Fellesforbundet i Hordaland at omlag 70-90 prosent av arbeidsstyrken<br />
på Kålsnes og Mongstad kom fra utlandet, i hovedsak fra Polen og Baltikum.<br />
Det var i stor grad tyske firma som hadde med ansatte fra Øst-Europa.<br />
Lønna lå fra 40-60 kroner i timen (UDI-satsen for bygg- og anlegg er cirka 135<br />
kroner timen) og brakkeforholdene var svært dårlige.<br />
På Kleven i Florø ville bedriften i 2002 leie inn polske sveisere. Verkstedklubben<br />
presset bedriften <strong>til</strong> å ansette sveiserne <strong>til</strong> norsk lønn. Likevel fikk de<br />
<strong>til</strong>litsvalgte vite at de polske sveiserne fikk utbetalt lønn i kontanter samt at<br />
feriepenger ble fratatt arbeiderne da de kom hjem <strong>til</strong> Polen. De <strong>til</strong>litsvalgte<br />
forsøkte å finne bevis slik at saken kunne anmeldes, men uten å lykkes. Sommeren<br />
2003 avslørte Aftenposten at en bonde på Toten bare betalte kr. 10 pr<br />
time <strong>til</strong> reddikplukkere fra Baltikum. UDIs sater for landbruksarbeidere som for<br />
eksempel jordbærplukkere har ligget på 81,60 kroner i timen. I <strong>til</strong>legg hadde<br />
balterne dårlige boforhold som de måtte betal dyr leie for. Det endte med at<br />
LO stevnet bonden for brudd på norsk lov.<br />
UDI reglene åpner for at bedriftene kan ta med seg eksperter når det<br />
importeres nye maskiner. Kommer det ny maskin med datateknologi, er det<br />
vanlig at eksperter er med når maskinene skal monteres og igangsettes.<br />
Norske firmaer har oppdaget at det er et smutthull som kan utnyttes. I økende<br />
grad har firmaer latt utenlandske arbeidere utføre ordinært arbeid ved å kalle<br />
dem for «<strong>spesial</strong>ister». Lønna for disse arbeiderne har ligget langt under tariff.<br />
I Mosjøen var i 2001 cirka30 polske fagarbeidere som arbeidet med å sette opp<br />
hallene <strong>til</strong> Elkem. Lønna lå på 35 kroner i timen. Bedriften dekket seg under at<br />
arbeiderne ble betraktet som «<strong>spesial</strong>ister»og dermed kunne arbeide under<br />
UDI-satser. El&It <strong>til</strong>litsvalgte arbeidet mye med saken og de <strong>til</strong>litsvalgte påviste<br />
at det var ordinært fagarbeid. De utenlandske arbeiderne ble utvist, men kom<br />
<strong>til</strong>bake med nye titler.<br />
De mange eksemplene gjorde det etter hvert tydelig for enkelte forbund<br />
i fagbevegelsen at sosial dumping var et økende problem som krevde mot<strong>til</strong>tak<br />
(se nedenfor)<br />
ØSTUTVIDELSEN<br />
Østutvidelsen aktualiserte ulike problems<strong>til</strong>linger rundt sosial dumping både<br />
i <strong>EU</strong> og i Norge. I forhandlingene mellom <strong>EU</strong> og søkerlanda i Göteborg i 2001<br />
gjorde Tyskland og Østerrike det klart at de ville ha overgangsordninger på 7<br />
år for arbeidskraft i alle bransjer og tjenester i to bransjer.(Jern og metall og<br />
bygg og anlegg). De andre landa inkludert den norske regjering ønsket et<br />
fritt arbeidsmarked velkommen fra dag en. Det samme gjaldt Euro-LO (ETUC),<br />
norsk LO og NHO.<br />
I Norge begynte <strong>til</strong>litsvalgte som hadde erfaringer med sosial dumping før<br />
østutvidelsen å diskutere mot<strong>til</strong>tak mot fri flyt av arbeidskraft fra de nye <strong>EU</strong>/<br />
EØS-landene i 2003. Dette var en sentral sak på Fellesforbundets landsmøte<br />
samme år. Jens Stoltenberg advarte på landsmøtet mot overgangsordninger.<br />
Ledelsen i forbundet var også motstandere av å innføre slike ordninger.<br />
Likevel vedtok landsmøtet at de ønsket overgangsordninger. Dette resulterte<br />
Boye Ullmann: Arbeidsmarkedet og sosial dumping<br />
arbeidsinnvandring<br />
fra Øst- Europa<br />
Kleven, Florø<br />
bonde på Toten<br />
eksperter<br />
Mosjøen<br />
overgangsordninger<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
LO<br />
85
Del 4 – Sosial dumping<br />
Stortinget<br />
regjeringa<br />
i at også LO snudde seinhøstes 2003. Det la igjen grunnlag for at AP, SP og<br />
SV gikk inn for overgangsordninger når saken kom opp i Stortinget (se faktaboks).<br />
Den norske regjeringa ønsket i utgangspunktet liberaliseringer og et<br />
fritt arbeidsmarked for å presse lønns- og arbeidsvilkår.<br />
På nyåret 2004 da det viste det seg at nesten alle de gamle <strong>EU</strong>-landene<br />
kom <strong>til</strong> å vedta overgangsordninger, snudde også den norske regjeringa.<br />
Regjeringa ble presset <strong>til</strong> å videreføre UDI-regimet. Med andre ord må arbeidstakere<br />
fra de nye <strong>EU</strong>-landene i øst dokumentere at de jobber for norsk lønns-<br />
og arbeidsvilkår for å få arbeids<strong>til</strong>latelse.<br />
ARBEID OG TJENESTER<br />
Selv om dette hindrer enkeltpersoner i å komme <strong>til</strong> Norge og jobbe for dårligere<br />
vilkår enn norske arbeidere gjenstår en del problemer. <strong>EU</strong>s regelverk<br />
skiller nemlig mellom regler for arbeid og tjenester og overgangsordninger er<br />
86 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
STORTINGSVEDTAK FATTET VÅREN 2004 AV AP, SP, SV<br />
OG FRP:<br />
• Arbeids<strong>til</strong>synet skal kontrollere arbeidstid, lønns- og boforhold for å<br />
eventuelt avdekke sosial dumping.<br />
• Arbeids<strong>til</strong>synet skal overta innvilgelse av arbeids<strong>til</strong>latelser.<br />
• Utvidet rapporteringsplikt <strong>til</strong> sentralskattekontoret for utenlandssaker<br />
for alle utenlandske arbeidstakere i alle bransjer.<br />
• Arbeids<strong>til</strong>synet og andre <strong>til</strong>syn får utvidete fullmakter for sanksjoner<br />
overfor virksomheter som bryter regelverket, inkludert vilkår om lønn,<br />
arbeidstid og boforhold.<br />
• Virksomheter som benytter arbeidstakere uten arbeids<strong>til</strong>latelse skal<br />
anmeldes og skal kunne idømmes betydelige bøter og inndraging av<br />
fortjenesten.<br />
• Hovedentreprenør skal gjøres ansvarlig for at arbeidstakere har id-kort<br />
på anlegg.<br />
• Arbeidssøkere kan fritt oppholde seg i landet i seks måneder for egen<br />
regning for å søke arbeid. De må registrere seg når de kommer <strong>til</strong><br />
landet.<br />
Frp, Venstre,Høyre og KrF stemte ned forslag fra Ap, SV og SP (bygget på<br />
forslag fra LO).<br />
• Implementering av ILO-konvensjon nr. 94 i norsk lov som betyr tariffl ønn<br />
ved anbud i off entlig virksomhet. (ILO er FNs internasjonale arbeidsorganisasjon).<br />
• Innføring av regionale verneombud i fl ere bransjer enn bygg & anlegg.<br />
• Innsynsrett for <strong>til</strong>litsvalgte i arbeidsforhold og arbeidsavtaler. Også innsynsrett<br />
i anbudsfasen.<br />
• Hovedentreprenør eller den som har kontrakt med byggherren, gjøres<br />
hovedansvarlig for at underentreprenører betaler skatt og avgifter og<br />
følger gjeldende lov- og regelverk, og at byggherrens ansvar for å sikre<br />
lovlige forhold på bygg- og anleggsplass innskjerpes.
are <strong>til</strong>latt for arbeid. I utgangspunktet er regelverket slik:<br />
ARBEIDSKRAFT: Folk fra andre <strong>EU</strong>/EØS-land som søker arbeid individuelt, er<br />
omfattet av <strong>EU</strong>s regelverk om fri flyt av personer.<br />
TJENESTER: Dersom et tysk firma med slovakiske rørleggere vinner anbud<br />
på operabygget i Bjørvika og tar med seg sine arbeidere hit, er det <strong>EU</strong>s regelverk<br />
for fri flyt av tjenester som gjelder.<br />
Utover høsten 2003 var det mye forvirring rundt hva som defineres<br />
som arbeid og hva som betraktes som tjenester i følge <strong>EU</strong>s regelverk.<br />
Mange i fagbevegelsen mente for eksempel at ved innleie av arbeidskraft<br />
så gjelder reglene for arbeid. Om dette er riktig har politikere, forskere<br />
og LO vært uklare på.<br />
NHO OG SOSIAL DUMPING<br />
NHO hevder at <strong>EU</strong>-regler om arbeidskraft kun gjelder enkeltpersoner<br />
som søker seg arbeid på individuelt grunnlag. De sier at man kan bes<strong>til</strong>le<br />
billige fagarbeidere fra Øst-Europa bare å kalle det tjeneste. Så enkelt er det<br />
ikke. Regjeringa har bygget mye av sitt syn på NHOs høringsuttalelse fra<br />
februar 2003. NHO kaller kravet om innsynsrett for <strong>til</strong>litsvalgte «for et fundamentalt<br />
brudd i prinsippet om arbeidsgivers styringsrett». Denne retten<br />
hadde LO og <strong>til</strong>litsvalgte fra 1976 <strong>til</strong> EØS ble vedtatt i 1992.<br />
Poenget er at NHO ønsker å knekke fagbevegelsen. NHO hevder det ikke<br />
forekommer sosial dumping i Norge. NHOs definisjon på sosial dumping på<br />
høringen i kommunalkomiteen februar 2004 var oppsiktsvekkende. I følge<br />
forhandlingsleder i NHO Sigrun Vågeng, begrenset fenomenet sosial dumping<br />
seg <strong>til</strong> <strong>til</strong>feller der slovakiske arbeidere jobbet under slovakisk lønnsnivå i<br />
Norge. De siste årene har det kommet cirka. 20 000 sesongarbeidere <strong>til</strong> Norge<br />
per år. De kommer i hovedsak fra Baltikum og Polen. Selv relativt få arbeidere<br />
som jobber <strong>til</strong> en lønn på mellom 40 og 60 kroner timen forstyrrer arbeidsmarkedet<br />
i enkelte bransjer. Det viser eksemplene på Kårstø og Mongstad.<br />
Det er dette NHO utnytter for det er verdt.<br />
<strong>EU</strong>-kommisjonens forslag <strong>til</strong> «3 måneders direktivet» (se ovenfor) ble aldri<br />
vedtatt, men i 1996 vedtok <strong>EU</strong> «Utstasjoneringsdirektivet.» Direktivet slo fast<br />
at alle tjenester i <strong>EU</strong>/EØS skulle bygge på nasjonale standarder, men sier ingen<br />
ting om lønn. Det betyr for eksempel at norsk arbeidsmiljølov gjelder, men at<br />
lønnsnivået må sikres enten gjennom tariffavtale på arbeidsplassen eller allemenngjøring<br />
av tariffavtalen, det vil si at tariffavtalen gjøres om <strong>til</strong> norsk lov.<br />
KAMPEN OM ALLMENGJØRING I TARIFFNEMNDA<br />
I arbeidet mot sosial dumping har det derfor blitt viktig å ta i bruk loven om<br />
allmengjøring. Etter erfaringene fra Korstø, Mongstad, Florø og Mosjøen<br />
bestemte LO seg for å kreve allmengjøring av tre overenskomster på sju petrokjemiske<br />
anlegg i Norge. LO overleverte krav om allmengjøring av tre overenskomster<br />
23.desember 2003. Møtene i tariffnemnda starta i januar. I nemnda<br />
sitter leder Ellen Moe, Tore Lindholt tidligere direktør i Folketrygdsfondet, og<br />
advokat Anne Austbø. Fra LO og NHO sitter henholdsvis LO sekretær Ellen<br />
Stensrud og fra NHO er Lars Chr. Berge t. NHOs oppgave er å forhindre allmengjøring.<br />
NHO krevde omfattende dokumentasjon for at det forekommer sosial<br />
dumping på de sju petrokjemiske anlegg, blant annet kontrakter som kan<br />
Boye Ullmann: Arbeidsmarkedet og sosial dumping<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
innleie<br />
arbeidsgiverens<br />
styringsrett<br />
NHOs definisjon<br />
utstasjoneringsdirektivet<br />
LO<br />
NHO<br />
87
Del 4 – Sosial dumping<br />
allmenngjøring<br />
vedtatt<br />
press på lønn og<br />
arbeidsvilkår<br />
innleie øke<br />
anbud<br />
alle velkomne<br />
tjenestedirektiv<br />
tariffavtalene<br />
bevise at de utenlandske arbeiderne har dårligere lønn, ikke får utbetalt feriepenger<br />
også videre. Dette er selvsagt vanskelig fordi bedriftene vil skjule alle<br />
former for sosial dumping. Det er sjelden slik at firmaer skriver at lønna skal<br />
være 30 kroner timen og ansatte nektes rett <strong>til</strong> feriepenger. I proposisjonen og<br />
i lovteksten om allmengjøring kreves heller ikke så omfattende dokumentasjon.<br />
I proposisjonen står det:«…bør nemnda legge vekt på om det faktisk utføres<br />
arbeid i Norge på lønns- og arbeidsvilkår som er dårligere enn det som følger av<br />
norske tariffavtaler.» I forklaringen <strong>til</strong> loven: står det videre: « Nemnda vil også<br />
kunne treffe vedtak om allmengjøring dersom det må antas at man i en bransje vil<br />
få en situasjon hvor arbeidstakere utfører arbeid på dårligere vilkår enn det som<br />
følger av tariffavtalen». Det betyr at nemnda fritt kan fatte vedtak om allmengjøring<br />
dersom man forventer at ansatte vil få lønn under tariff. NHO har også<br />
hevdet at eksemplene er foreldet og har fått gjennomslag for at eksemplene<br />
må være av ny dato. Den 16.juni 2004 stemte 4 av nemndas medlemmer for<br />
allemenngjøring. NHO stemte mot. Inns<strong>til</strong>lingen fra tariffnemnda ble sendt på<br />
høring og etter at høringsfristen gikk ut, snudde 3 medlemmer av nemnda.<br />
De mente at dokumentasjonen fra forbundene og LO var for dårlig. Nemnda<br />
har gjennomført lukkede høringer og vedtak for allmenngjøring ble fattet 11.<br />
oktober mot NHOs stemme.<br />
KONKLUSJON OG FORSLAG TIL TILTAK I KAMPEN MOT SOSIAL DUMPING<br />
<strong>EU</strong>-kommisjonen og de store selskapene vil utnytte østutvidelsen <strong>til</strong> å presse<br />
lønns- og arbeidsvilkår og velferdsordninger. Her hjemme har vi et aggressivt<br />
NHO som ønsker å utnytte den billige arbeidskrafta fra øst samtidig som den<br />
økte internasjonale konkurransen presser ned lønningene i Norge og presser<br />
fagbevegelsen på defensiven.<br />
Sannsynligvis vil innleie av østeuropeere øke. Det er særlig omsorgsyrker,<br />
hotell og restaurant-, transport-, og bygg- og anleggsbransjen som vil bli<br />
utsatt for press. Faren er at ulike entreprenører legger inn Østeuropeisk lønnsnivå<br />
i anbud og at det inngås arbeidsavtaler uten overtidsbetaling. Det vil bli<br />
vanskelig å kontrollere timeforbruket noe om igjen går utover helse og sikkerhet.<br />
En del seriøse norske selskaper er mot denne utviklingen. De ønsker ikke<br />
å bli tvunget inn i mer og mer useriøs virksomhet for å overleve i markedet.<br />
Derfor er det viktig at det ikke blir aksept for lav lønn i anbud.<br />
Fagbevegelsen ønsker alle arbeidere velkommen, men på norske lønns- og<br />
arbeidsvilkår. Det er viktig å forsvare velferd og lønn for alle. Denne kampen<br />
må føres både internasjonalt og nasjonalt. Det gjelder for eksempel forslaget<br />
<strong>til</strong> nytt tjenestedirektiv i <strong>EU</strong>. I følge direktivet skal en tjeneste som er godkjent<br />
i et <strong>EU</strong>-land også godkjennes i alle andre <strong>EU</strong>-land. Det innebærer at når<br />
et slovakisk firma legger inn anbud som følger slovakiske regler for lønn- og<br />
arbeidsforhold må det også godkjennes i Tyskland. Fagbevegelsen i hele <strong>EU</strong><br />
har protestert. Gerd Liv Valla har sagt at LO må presse Stortinget <strong>til</strong> å legge<br />
ned veto dersom direktivet blir vedtatt.<br />
Tariffoppgjøret i 2004 viser at det nå må føres kamp for å forsvare mange<br />
års opparbeidete rettigheter. Bryggeri- og Heismontør-streiken var eksempler<br />
på dette og på konflikter hvor sosial dumping stod sentralt. Når regjeringa vil<br />
svekke lover som sikrer faglige rettigheter, må fagbevegelsen bruke tariffoppgjør<br />
for å beholde rettighetene gjennom tariffavtalene. Her har fagbevegel-<br />
88 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
sen maktmidler som streikerett for å slå <strong>til</strong>bake angrep.<br />
Forslaget <strong>til</strong> Arbeidslivsutvalget (ALLU) og opphevelse av begrensninger<br />
på overtid som Stortinget vedtok i 8. februar 2003er også et eksempel på at<br />
faglige rettigheter er under angrep ALLUs forslag om å fritt kunne ansette<br />
folk midlertidig parallelt med muligheten for å ha 78 timers uke, vil passe som<br />
hånd i hanske for kyniske arbeidsgivere som vil kjøre gruppeimport av arbeidere<br />
fra Øst-Europa.<br />
Det er et faktum at <strong>EU</strong> er en viktig premissleverandør for markedsliberalisme<br />
og legger forholdene <strong>til</strong>rette for at kapitalen skal styrke seg på bekostning<br />
av fagbevegelsen. Derfor er NHO for <strong>EU</strong> og er den viktigste finansielle<br />
bidragsyter <strong>til</strong> Ja-sida. Derfor vil også Høyre alltid være for <strong>EU</strong>. Dette er det<br />
viktig å holde fast ved for <strong>Nei</strong>-folk i AP, SV og fagbevegelsen som skal overbevise<br />
sine venner og partifeller om å være mot <strong>EU</strong>.<br />
Boye Ullmann: Arbeidsmarkedet og sosial dumping<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
ALLU<br />
markedsliberalisme<br />
89
Del 4 – Sosial dumping<br />
import av arbeidskraft<br />
helse- og pleieområdet<br />
Australia<br />
<strong>EU</strong> undergraver velferd og kamp mot<br />
privatisering<br />
Av Tove Stangnes, første nestleder i Fagforbundet<br />
I 1994 var det mange som snakket om at <strong>EU</strong>s utvikling kunne gå i to retninger.<br />
Enten kunne unionen utvide seg i bredden for å favne nye medlemmer fra det<br />
vi tidligere kalte Øst-Europa, eller de landene som allerede var medlemmer,<br />
kunne fordype seg i arbeidet mot en stadig tettere union, som det het i Maastricht-traktaten.<br />
Vi vet nå at man valgte å gjøre begge deler. Både å ta inn nye land og å fortsette<br />
arbeidet med å legge stadig nye områder inn under unionens domene.<br />
<strong>EU</strong> påvirker velferdsstaten og kampen mot privatisering på flere måter. Jeg<br />
er mer bekymret for at <strong>EU</strong> legger sterke føringer for nedbygging av offentlig<br />
sektor enn for at arbeidsinnvandring skal skape press på våre sosiale ordninger,<br />
selv om vi må ha et vaktsomt blikk på de utfordringene som kommer når<br />
det indre markedet nå er utvidet østover. Jeg skal komme <strong>til</strong>bake <strong>til</strong> <strong>EU</strong>s samordning<br />
av den økonomisk politikken, men først litt om arbeidsinnvandring<br />
og uthuling av velferdsstaten.<br />
PRESS PÅ LØNN OG ARBEIDSVILKÅR<br />
Vi vet at det er flere partier i regjeringen som gjerne vil importere mer arbeidskraft<br />
<strong>til</strong> Norge for å dekke behovet i en del sektorer. Når vi ser på hva slags<br />
vilkår rikfolk i Norge byr hushjelpene sine – eller au-pair som det heter på fint<br />
– vet vi at de presser både lønn og vilkår så lavt det går. Også for dem som<br />
passer ens egne barn. Tre tusen i måneden er visst passe betaling for å stå <strong>til</strong><br />
disposisjon flesteparten av døgnets timer.<br />
Derfor skal vi være på vakt når regjeringen viser <strong>til</strong> helse- og pleieområdet<br />
som særlig aktuelt når det gjelder å rekruttere arbeidskraft fra utlandet.<br />
I utgangspunktet er det jo ikke offentlige tjenester som har vært mest utsatt<br />
for press og konkurranse fra land med lave lønninger. Det er enklere å sende<br />
fisk <strong>til</strong> Kina for at den kan bli strødd kavring på og sendt <strong>til</strong>bake, enn å sende<br />
bestemor samme veien når hun skal ha morgenstellet.<br />
Men ny teknologi åpner jo muligheter også her. Det finnes pleiehjem i<br />
Australia som har nattevaktene sittende i India, der de følger med det som<br />
skjer på dataskjermer. Blir det behov, ringer de og vekker en sovende vakt i<br />
Australia. Men jeg har ikke tro på at det vil slå så voldsomt an.<br />
Vi vet at regjeringen og Fremskrittspartiet er meget ivrige på konkurranseutsetting<br />
og privatisering. Vi vet at de ikke har hatt noen skrupler med å<br />
dumpe lønns- og pensjonsvilkår for de ansatte for å presse prisene nedover.<br />
90 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Når for eksempel Sporveisbussene i Oslo vinner anbudskonkurransen, ryker<br />
pensjonsordningen. Sporveisbussene, som har en god pensjonsordning, har<br />
nemlig opprettet datterselskapet Nexus, som har en langt dårligere pensjonsavtale.<br />
Og det er dette selskapet som deltar i anbudskonkurransene. Hvis<br />
Nexus vinner, blir de ansatte overført dit og mister sin gode pensjonsordning.<br />
Det er ingen grunn <strong>til</strong> å tro at disse kreftene ikke vil stå for den samme politikken<br />
i årene framover.<br />
Jeg tror derfor at det ikke er <strong>til</strong>feldig at det er nettopp den norske regjeringen<br />
av de nordiske, som har vært minst villig <strong>til</strong> å innføre ordninger som trygger<br />
lønns og arbeidsvilkår.<br />
Hit<strong>til</strong> har regjeringen vært mest opptatt av den store mangelen på<br />
arbeidskraft i Norge, men de er ikke interessert i å bruke de ledige hendene<br />
og hodene som finnes her i landet. Det de mener når de snakker om «mangel<br />
på arbeidskraft» er unge, friske menn og kvinner som vil jobbe for en rimelig<br />
penge. For dem er det greit med en høy arbeidsledighet – og at det blir stadig<br />
dårlige ordninger for dem som blir ledige. Det er ikke <strong>til</strong>feldig at finansministeren<br />
har vært så ubekymret for økningen i arbeidsløsheten. Og når norsk<br />
industri ble svimeslått av høye renter og høy kronekurs fra Norges Bank – så<br />
stod NHO og applauderte.<br />
For noen er det jo en fordel med mange ledige, da kan de velge og vrake<br />
<strong>til</strong> ledige jobber, og da kan de som har jobb ikke ta ut sykefravær eller få barn.<br />
Mange ledige over tid skaper et press på de sosiale ordningene vi har bygd<br />
opp over årtier. Vi ser dette veldig klart i Europa, der ledigheten har bitt seg<br />
fast på rundt ni prosent i euro-landene. Land etter land må kutte kraftig, det<br />
er demonstrasjoner i gatene og <strong>til</strong>litskrise mellom politikere og folk.<br />
At folk kommer <strong>til</strong> Norge for å skape ei bedre framtid for seg og sin familie<br />
har jeg stor forståelse for. Nå får tida vise hvor mange det faktisk blir – vi<br />
skal ikke overdrive hvor attraktive vi virker fra andre enden av Europa. Vi skal<br />
vise solidaritet og hilse velkommen alle som bruker mulighetene som ligger<br />
i et åpnere arbeidsmarked. Og vi skal sikre at de ikke utnyttes eller blir brukt<br />
som brekkstang for å skape dårligere vilkår for dem som lever av sitt arbeid i<br />
Norge eller i andre land. Vi kommer <strong>til</strong> å jobbe knallhardt i forhold <strong>til</strong> de politiske<br />
myndigheter for å sikre at nye anbudsrunder ikke betyr sosial dumping.<br />
<strong>EU</strong> LEGGER FØRINGENE<br />
Så <strong>til</strong> slutt <strong>til</strong> det det som bekymrer meg like mye, nemlig de føringer som<br />
legges på <strong>EU</strong>-landenes politikk gjennom vedtak i unionen. Som mange vet<br />
skal medlemsstatene føre en felles økonomisk politikk, som vedtas med flertallsvedtak<br />
av finansministrene. Og som er bindende også for landene som<br />
stemmer mot.<br />
I det siste vedtaket, som gjelder fra 2003 <strong>til</strong> 2005, pålegges landene en rekke<br />
<strong>til</strong>tak som går helt på tvers av det som er i våre medlemmers interesser. Vi fører<br />
for eksempel en knallhard kamp mot regjeringen og arbeidslivslovutvalgets<br />
forslag om midlertidige ansettelser og dårligere oppsigelsesvern. I vedtaket<br />
som forplikter <strong>EU</strong>-landene finner vi kjente argumenter fra den kampen:<br />
«Unødigt restriktive arbejdsmarkedsordninger er <strong>til</strong> gavn for etablerede lønmodtagere,<br />
men det sker på bekostning af dem, der er marginaliseret på arbejdsmarkedet,<br />
idet de gør det for dyrt for firmaerne at foretage nyansættelser og øger<br />
Tove Stangnes: <strong>EU</strong> undergraver velferd og kamp mot privatisering<br />
Sporveisbussene<br />
mangel på<br />
arbeidskraft<br />
mange ledige<br />
brekkstang<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
anbud<br />
ansettelsesvern<br />
91
Del 4 – Sosial dumping<br />
lavtlønte<br />
privatisering<br />
skatt<br />
nordisk modell<br />
kvinner<br />
derved risikoen for langtidsarbejdsløshed.»<br />
I vedtaket vil man derfor ha: «En opblødning af unødigt restriktive bestemmelser<br />
om sikkerhed i ansættelsen, bedre regulering og en mere fleksibel arbejds<strong>til</strong>rettelæggelse<br />
(...).»<br />
Lavtlønte – for eksempel våre medlemmer pleieassistentene – bør merke<br />
seg følgende:<br />
«Nogle, specielt lavtuddannede eller personer, der bor i dårligere s<strong>til</strong>lede områder,<br />
må konstatere, at de er for dyre at ansætte.(...) og at lønningerne bedre skal<br />
afspejle produktiviteten.»<br />
Når det gjelder kampen mot privatisering får Sverige et klart budskap:<br />
«Med henblik på at øge konkurrencen inden for visse sektorer og forbedre den<br />
offentlige sektors effektivitet hens<strong>til</strong>les det <strong>til</strong> Sverige at:<br />
• øge bestræbelserne på at styrke konkurrencen i sektorer med u<strong>til</strong>strækkelig<br />
konkurrence<br />
• gøre yderligere bestræbelser på at øge den offentlige sektors effektivitet, bl.a.<br />
ved at forbedre rammerne for øget konkurrence, fremme benchmarkingen af<br />
den offentlige sektors effektivitet og forøge antallet af offentlige licitationer»<br />
– altså mer konkurranseutsetting.<br />
I forhold <strong>til</strong> debatten om skatt eller velferd her hjemme er det jo også interessant<br />
å se at svenskene får beskjed om å «gennemføre yderligere reformer af<br />
skatte- og understøttelsessystemet for at øge incitamentet <strong>til</strong> at arbejde, især for<br />
grupper, der betaler høj reel marginalskat».<br />
Tankegangen i den politikken som <strong>EU</strong> pålegger medlemsstatene, er altså<br />
at lavtlønte må ned i lønn for å komme i arbeid – mens høytlønte må få lavere<br />
skatt. Det er ikke spesielt i tråd med hva fagbevegelsen har stått for.<br />
Jeg tror utviklingen i <strong>EU</strong> viser at vi i framtida kommer <strong>til</strong> å måtte kjempe<br />
hardt, både for lønns- og arbeidsvilkår, men også for kvaliteten og nivået på<br />
de offentlige tjenestene. Vi har hatt en egen nordisk modell, som har skilt seg<br />
fra systemet i mange andre land i Europa og ikke minst USA. Vår modell har<br />
bygd på at vi har betalt forholdsvis høye skatter, men <strong>til</strong> gjengjeld hatt et universelt,<br />
solidarisk velferdssystem. I mange andre land sikrer man seg gjennom<br />
<strong>til</strong>knytning <strong>til</strong> arbeidet, gjennom arbeidsmarkedsforsikringer og gjennom private<br />
forsikringer.<br />
I gjennomsnitt betaler land som Nederland og Tyskland omtrent like mye<br />
<strong>til</strong> sosiale forhold som de nordiske land, men gjennomsnittet dekker over<br />
store forskjeller. Det er de dårligst s<strong>til</strong>te som faller utenfor i et slikt system. For<br />
eksempel får opp imot 20 prosent av tyske kvinner ingen pensjon, fordi de<br />
ikke har vært ute i arbeidslivet. For meg representerer den nordiske modellen,<br />
særlig for kvinner, noe svært positivt. Jeg vil jobbe videre for å ta vare på – og<br />
utvikle videre – både denne modellen og de rettigheter vi har opparbeidet<br />
oss gjennom årtier.<br />
92 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
EØS-avtalen og virkningen for<br />
byggebransjen<br />
Av Roy Pedersen, leder i Oslo Bygningsarbeiderforening og forbundsstyremedlem<br />
i Fellesforbundet<br />
Stortingsflertallet har vedtatt <strong>til</strong>slutning <strong>til</strong> EØS-avtalen. Når det skjedde<br />
satt Arbeiderpartiet med regjeringsansvaret og Gro Harlem Brundtland var<br />
statsminister. EØS-avtalen var for mange ment å være et sklibrett <strong>til</strong> et fullt<br />
<strong>EU</strong>- medlemsskap. Et nei i folkeavstemningen var helt på tvers av det politiske<br />
establissementets mål. Ja-sida og <strong>EU</strong>-systemet tenker likt. Håpet om et endelig<br />
ja i en folkeavstemning fører <strong>til</strong> en rekke frivillige politiske <strong>til</strong>pasningsvedtak<br />
som forbereder et framtidig medlemsskap.<br />
Det siste ti-året har derfor medført store politiske og økonomiske forandringer.<br />
Fra å være et land med styrt kapitalisme, av noen kalt blandingsøkonomi,<br />
er trenden nå fri-flyt-kapitalisme eller nyliberalisme. Nærmest ukjente<br />
begrep som outsourcing, privatisering, AS-ifisering, fleksibilisering og konkurranseutsetting<br />
er nå dagligdagse. Denne avreguleringen av norsk økonomi<br />
har skjedd ved at det politiske flertallet og ulike regjeringer har sett dette som<br />
en ønskelig utvikling.<br />
Dette sammen med tvangs<strong>til</strong>tak som følge av EØS-avtalen, gir en rekke<br />
nye utfordringer for fagbevegelsen generelt og byggebransjen spesielt. Her<br />
er de viktigste momentene:<br />
BILLIGSTE ANBUD<br />
EØS pålegger offentlige utbyggere å velge det billigste anbudet. Det betyr at<br />
sentrale og lokale myndigheter ikke lenger kan iverksette bygge- og anleggsoppdrag<br />
som garanterer arbeid <strong>til</strong> bygningsarbeidere bosatt i landet. Allerede<br />
kort tid etter EØS-avtalen ble innført, valgte Tinn kommune å favorisere en<br />
lokal utbygger. Kommunen ble senere dømt av ESA, EFTAs overvåkingsorgan<br />
for EØS-avtalen. Enhver <strong>til</strong>deling av større oppdrag skjer nå kun <strong>til</strong> den som<br />
leverer billigste anbud eller pris. Dette har ikke gitt dramatiske endringer ved<br />
at norske bedrifter har tapt anbud, men utnyttelsen av outsourcing av inngåtte<br />
oppdrag, har økt <strong>til</strong>gangen av utenlandske bedrifter.<br />
EØS-avtalen har bidratt <strong>til</strong> en <strong>til</strong>takende konkurranse og strukturendring<br />
i bransjen. Blant de større entreprenørene er Norden mer og mer blitt et helhetlig<br />
marked. I løpet av 1990-tallet ble de fleste landsomfattende entreprenørene<br />
fusjonert/oppkjøpt av særlig svenske eierinteresser. Fagbygg ble kjøpt<br />
opp av PEAB, Eeg Henriksen ble oppkjøpt av NCC og Selmer skiftet nylig navn<br />
<strong>til</strong> Skanska. Av landsomfattende entreprenørselskaper eksisterer per dato kun<br />
Roy Pedersen: EØS-avtalen og virkningen for byggebransjen<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
Tinn<br />
oppkjøp<br />
93
Del 4 – Sosial dumping<br />
kontraktørvirksomhet<br />
«selfemployed<br />
labour»<br />
høyere arbeidsledighet<br />
inn- og utleie<br />
underkontraktører<br />
svart arbeid<br />
dårlig kontroll<br />
husvære<br />
Veidekke som norskeid selskap.<br />
UTENLANDSK ARBEIDSKRAFT OG SOSIAL DUMPING<br />
Fagbevegelsen hadde lenge før EØS-avtalen vært opptatt av å bekjempe kontraktørvirksomheten.<br />
Dette uvesenet medførte at såkalte enkeltmannsbedrifter<br />
kunne jobbe side og side med fast ansatte, men uten at det måtte betales<br />
arbeidsgiveravgift eller skatt på samme måte. Stat og kommune vedtok etter<br />
hvert såkalte antikontraktørklausuler, med krav om egne ansatte for at bedrifter<br />
skulle får oppdrag. Dette, sammen med krav om lærlinger og opplæringsansvar,<br />
gjorde at problemet ble kraftig redusert. Antikontraktørklausulene og<br />
opplæringskravet er etter inngåelsen av EØS-avtalen <strong>til</strong>sidesatt og oversett,<br />
da det strider mot avtalens ånd. Foreløpig har ikke dette gitt comeback for<br />
kontraktører, men i <strong>EU</strong>-land påpeker fagorganiserte at «selfemployed labour»<br />
er et stort og økende problem. <strong>EU</strong>-utvidelsen fra 1. mai 2004 kan gi kontraktørene<br />
nye muligheter.<br />
EØS medfører fri beveglighet av arbeidskraft, slik det lenge har vært i<br />
Norden. Så lenge den offisielle politikken var arbeid <strong>til</strong> alle og ikke likevektsledighet<br />
som nå, var dette et lite problem. De siste årene har vi i <strong>til</strong>legg hatt<br />
hyppige konjunkturendringer og <strong>til</strong> sammen har det ført <strong>til</strong> en endring, spesielt<br />
høy svensk ledighet har ført <strong>til</strong> økt arbeidsinnvandring <strong>til</strong> bygg- og anlegg.<br />
Med arbeidsløsheten øker presset på lønns- og arbeidsvilkår.<br />
Arbeidsgiverne ansetter færre enn før. Dette fordi forbudet mot inn- og<br />
utleie av arbeidskraft er opphevet. Opphevelsen er en EØS-inspirert liberalisering.<br />
En <strong>til</strong>leggsvirkning er at bedrifter som får oppdrag, setter bort arbeid <strong>til</strong><br />
andre fordi man ikke ønsker å øke antallet egne ansatte. Dette gir konkurransevridning<br />
ved for eksempel større anlegg, der firma fra andre EØS-land kan<br />
underby norske lønns- og arbeidsvilkår.<br />
Fri flyt og økt konkurranse gir økt kriminalitet og svart arbeid. Sistnevnte<br />
foregår åpent på de fleste byggeplasser på Østlandet. Dette organiseres på<br />
følgende måte: Entreprenør A får et oppdrag. Dette settes bort <strong>til</strong> firma B<br />
hvor det meste foregår hvitt. Firma B setter i sin tur arbeidet bort <strong>til</strong> firma C.<br />
Her betales lønna hvitt innen den ordinære arbeidstida. Overtid utover dette<br />
betales svart. Firma C setter så i sin tur bort arbeid <strong>til</strong> firma D. Her er alt svart<br />
arbeid. Firma D har i sluttenden kontakt med lysskye firma som ikke driver<br />
med annet enn falske fakturaer som dekker over hva firma D holder på med.<br />
(For mer konkret informasjon henvises <strong>til</strong> nettsidene www.bygning.no.)<br />
Markedstenkning fører <strong>til</strong> at både arbeidsgiverne og myndighetene ønsker<br />
at bygningsarbeidere skal konkurrere med hverandre. Derfor blir kontrollene<br />
dårligere og lover og regler oversett. Utlendingsdirektoratet (UDI) kan stå som<br />
eksempel. UDI håndhever søknader om såkalt gruppearbeidsinnvandring fra<br />
land utenfor <strong>EU</strong>. Ofte er det leiefirma som søker om dette. I søknaden oppgis<br />
det at arbeiderne får en lønn på kr 135 per time med arbeidsuke på 37,5 timer.<br />
Virkeligheten er at det arbeides 50-60 timers uke, uten ekstrabetaling. I <strong>til</strong>legg<br />
trekkes det fra rundt kr 2 500/3 000 fra lønna <strong>til</strong> husvære. Lønna kommer på<br />
denne måten fort ned i 60 kroner timen. En liten protest fra den utenlandske<br />
arbeidstakeren mot forholdene betyr å bli sendt rett hjem for å s<strong>til</strong>le seg bakerst<br />
i ledighetskøen i hjemlandet. UDI er gjort kjent med at dette foregår, men<br />
ingenting skjer. Årsaken må antas å være at myndighetene vil ha det slik.<br />
94 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
ALLMENNGJØRING AV TARIFFAVTALER<br />
Med <strong>til</strong>slutning <strong>til</strong> EØS, vedtok Stortinget også loven om allmenngjøring av<br />
tariffavtaler. Loven går ut på at partene i arbeidslivet kan kreve at en tariffavtale<br />
helt eller delvis blir gjort <strong>til</strong> norsk lov. Et slikt vedtak vil dermed gjelde for<br />
alle bedrifter innen bransjen, norske som utenlandske.<br />
Fagbevegelsen har vært skeptisk <strong>til</strong> å ta i bruk loven. Dels fordi man fryktet<br />
lavere organisasjonsgrad. Dels fordi det manglet kontrollmuligheter når<br />
tariffavtalene var allmenngjorte. Som et alternativ har det vært fremmet krav<br />
<strong>til</strong> endringer av tariffavtalene som øker de <strong>til</strong>litsvalgtes innflytelse slik at de i<br />
større grad kan bidra <strong>til</strong> å motvirke sosial dumping. Dette har bare delvis ført<br />
fram. Det er ikke forbudt i Norge å jobbe for en hvilken som helst timelønn<br />
– som gjerne kan være under halvparten av minstelønningene i tariffavtalene.<br />
<strong>EU</strong>-utvidelsen øker denne faren for lønnsdumping. Fagbevegelsen står<br />
dermed igjen med ett alternativ – å kreve allmenngjøring.<br />
Roy Pedersen: EØS-avtalen og virkningen for byggebransjen<br />
endring av tariffavtale<br />
allnmenngjøring<br />
eneste alternativ<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
95
Del 4 – Sosial dumping<br />
Rosalee<br />
omsorg og jobb<br />
Erfaringer med rekruttering av<br />
utenlandsk arbeidskraft<br />
Av Unni Hembre, leder i Sykepleierforbundet i Oslo<br />
Sykepleiere er et lærevillig og nysgjerrig slag. Til alle tider har vi reist rundt<br />
i verden og lært av sykepleie i andre land. Og sykepleiere fra andre land har<br />
arbeidet eller gått på skole her for å lære om sykepleiemetoder man bruker i<br />
Norge. Mange velger også å ta deler av sin grunnutdannelse andre steder enn<br />
i hjemlandet. Det er en stor og naturlig utveksling av erfaring og kompetanse<br />
over landegrensene, som har vært nyttig for enkeltpersoner og landenes samlete<br />
sykepleiekompetanse. Den utvekslingen av arbeidskraft er vi glad for og<br />
håper vil fortsette.<br />
Norsk Sykepleierforbund (NSF), og spesielt NSF Oslo, har lang erfaring med<br />
rekruttering av sykepleiere fra utlandet, både fra østeuropeiske land og asiatiske<br />
land.<br />
Vår erfaring er at rekruttering av sykepleiere over landegrensene nå har<br />
blitt mye mer omfattende, at det får alvorlige konsekvenser for de landene<br />
sykepleierne reiser fra, og at sykepleierne som har kommet hit <strong>til</strong> lands, ikke<br />
<strong>til</strong>bys gode nok arbeidsbetingelser.<br />
OMSORGS- OG KUNNSKAPSTAPPING AV FATTIGE LAND<br />
Jeg vil først fortelle en historie om Rosalee – en flott filippinsk sykepleier, <strong>til</strong>litsvalgt<br />
hos oss, en av de første som kom hit <strong>til</strong> landet i de store rekrutteringssveipene<br />
Norge gjorde i 70-årene. Rosalee strevde med å få anerkjennelse for<br />
den jobben hun gjorde som sykepleier og med å få utdannelsen sin godkjent i<br />
Norge. Hun kjente ikke norsk arbeidsliv og måtte lære å beherske et for henne<br />
usedvanlig fremmed språk. Rosalee hadde for å avhjelpe familiens økonomi<br />
reist <strong>til</strong> Norge. Hjemme på Filippinene hadde hun mann og to små gutter.<br />
Rosalee lengtet hjem. Hun skrev brev og ringte så ofte hun syntes hun hadde<br />
råd, men hun kunne ikke reise hjem på besøk. Det gikk lang tid før Rosalee så<br />
igjen guttene sine, og det tok henne flere år å få mann og barn hit <strong>til</strong> Norge.<br />
Opplevelsene har preget henne, og det har preget familien hennes. Rosalee<br />
er et eksempel, men forskere ser nå på konsekvensene av at vi, de rike vestlige<br />
landene, henter kvinnene fra fattige land hit for å jobbe enten som sykepleiere<br />
eller som hushjelper, slik at vi kan opprettholde våre (hardt <strong>til</strong>kjempete)<br />
arbeidsliv med begge foreldre i arbeid utenfor hjemmet. To-inntektsfamilien<br />
har blitt økonomisk nødvendig for oss, men Norge har ikke har løst spørsmålet<br />
om hvordan det skal være mulig å kombinere omsorg for barn med full<br />
jobb for begge foreldre.<br />
96 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Unni Hembre: Erfaringer med rekruttering av utenlandsk arbeidskraft<br />
Oppgavene som disse kvinnene ivaretar i sitt hjemland blir ikke automatisk<br />
overtatt av menn/fedre eller andre. Omsorgsoppgavene blir ikke gjort.<br />
Det rammer barna. Forskere bruker begrepet care-drain. Det er også slik at vi<br />
ikke henter de vanlige ordinære arbeidstakerne, vi henter de flinkeste, de som<br />
er initiativrike, arbeidsvillige og modige. De som tør å prøve noe nytt. For det<br />
må du være når du, som Rosalee gjorde i 1976, reiste <strong>til</strong> et helt fremmed land,<br />
vekk fra familien, kulturen og språket ditt. Vi henter arbeidskraft som et fattig<br />
land har brukt mye ressurser på å utdanne. Forskere bruker begrepet braindrain.<br />
Begge begrepene, brain-drain og care-drain, er det naturlig å bruke i<br />
forbindelse med migrasjon av sykepleiere. De aller fleste er nemlig kvinner,<br />
også på verdensbasis.<br />
Årsaken <strong>til</strong> at kvinner – og menn – må flykte fra sine hjemland, henger<br />
sammen med de store spørsmålene, som Verdensbanken og WTO, og de<br />
betingelsene de rike landene dikterer. Det skal ikke jeg gå nærmere inn på.<br />
AGGRESSIV REKRUTTERING<br />
Sykepleierforbundet har et bredt internasjonalt engasjement. I mange år har<br />
vi vært med på å bygge opp sykepleierorganisasjoner i Asia, Afrika og Øst-<br />
Europa. Det har kommet godt med de siste årene å ha gode kontakter, spesielt<br />
i landene Norge har rekruttert fra. I 2000 var vi spesielt glad for våre nære kontakt<br />
med den latviske sykepleierorganisasjonen. Helt <strong>til</strong>feldig, under et besøk i<br />
Latvia, fikk NSF informasjon om et ferskt rekrutteringsforsøk av sykepleiere fra<br />
Latvia <strong>til</strong> Norge. Et privat firma i Trondheim kontaktet de seks utdanningsinstitusjonene<br />
for sykepleiere i Latvia og helsedepartementet der med en intensjonsavtale<br />
om å gi norskundervisning ved sykepleierskolene. Dette med<br />
tanke på rekruttering av sykepleiere <strong>til</strong> Norge – i første omgang cirka 200 per<br />
år. I Latvia utdannes det cirka 700 latviske sykepleiere per år. De hadde en ny<br />
treårig utdanning, og sykepleiere med denne utdanningen var de eneste som<br />
kunne gå direkte ut i det nye primær-helsetjeneste<strong>til</strong>budet i landet. (Sykepleiere<br />
med tidligere utdanning må først ta <strong>til</strong>leggsutdanning.) Selvsagt ble styret<br />
i den latviske fagforeningen sterkt bekymret over dette <strong>til</strong>taket, og organisasjonen<br />
tok kontakt med lederne ved alle sykepleierutdanningene, landets helseminister<br />
og landets president. Forsøket fra Trondheimsfirmaet endte med<br />
at det bare kom en busslast sykepleiere fra de tre landene Latvia, Estland og<br />
Litauen <strong>til</strong> Norge. De kom uten norskkunnskaper og uten jobb. Firmaet hadde<br />
ikke gjort jobben sin, og ingenting av det sykepleierne var blitt forespeilet,<br />
så som potensielle arbeidsgivere, norsk autorisasjon og bolig, var <strong>til</strong>stede. Vi<br />
hadde et møte med sykepleiern. Byrået hadde for de fleste ikke betalt avgiften<br />
for å få autorisasjon, og dermed ble ikke deres søknad behandlet. De få som<br />
ble behandlet, fikk avslag fordi de ikke oppfylte kravene. De manglet både<br />
kvalifikasjoner som sykepleiere og språkkunnskaper nok <strong>til</strong> å kunne ansettes<br />
her.<br />
Vi ser at i mange land er det en økende tendens <strong>til</strong> at sykepleiere formidles<br />
gjennom vikarbyråer, det skjer også i Norge. De fleste av disse blir værende<br />
kort tid på den enkelte arbeidsplass, med den kontinuitetsbrist det medfører<br />
for <strong>til</strong>budet <strong>til</strong> pasientene. Samme tendens gjør seg gjeldende for sykepleiere<br />
som rekrutteres fra utlandet. Begge løsninger er derfor etter vårt syn av kortsiktig<br />
karakter.<br />
care-drain<br />
brain-drain<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
Latvia<br />
vikarbyråer<br />
97
Del 4 – Sosial dumping<br />
aggressiv rekruttering<br />
etiske retningslinjer<br />
import av sykepleiere<br />
jobbe på lisens<br />
reserve<br />
løse egne problemer<br />
Regjeringer og de enkelte arbeidsgivere har ofte mangelfull kunnskap om<br />
hvilket utdanningsnivå og faglig kompetanse utenlandsk rekrutterte sykepleiere<br />
egentlig innehar. Alle er enige om at det faktisk foreligger en del språkproblemer<br />
ved utenlandsrekruttering som ikke må undervurderes. Det er viktig<br />
for pasientenes liv og helse at de blir forstått når de snakker med helsepersonell.<br />
Vi mener vi må skille mellom den utenlandsrekruttering som finner<br />
sted i form av utvekslingsprogrammer og at den individuelle sykepleier søker<br />
seg arbeid i andre land – og utenlandsrekruttering i form av mer eller mindre<br />
aggressive framstøt fra regjeringers og de enkelte arbeidsgiveres side, som<br />
eksemplet med Radmann A/S fra Litauen.<br />
RETNINGSLINJER FOR REKRUTTERING I UTLANDET<br />
Sykepleierne har samlet seg i Standing Committee of Nurses of the European<br />
Union, (PCN) hvor også NSF deltar. Vi har i <strong>til</strong>legg en internasjonal organisasjon,<br />
International Council of Nurses (ICN), hvor de aller fleste av verdens sykepleierorganisasjoner<br />
er med. Både gjennom PCN og ICN har vi jobbet med<br />
migrasjon av sykepleiere, og ikke minst prøver vi å forberede oss på det som<br />
skjer i forbindelse med østutvidelsen av <strong>EU</strong>. Disse organisasjonene har diskutert<br />
etiske retningslinjer og forsvarlig praksis innen internasjonal rekruttering<br />
av sykepleiere og det er arbeidet med å utvikle retningslinjer for akseptabel<br />
rekruttering av sykepleiere, over landegrensene. ICN har laget et policydokument<br />
på det samme området. Der slår de fast at hovedtemaene ut fra sitt<br />
ståsted er mangel på sykepleiere over hele verden, med noen få unntak. Og<br />
derfor må rekruttering skje skånsomt.<br />
Sykepleierforbundet er skeptisk <strong>til</strong> import av sykepleiere <strong>til</strong> Norge fra<br />
andre land. Dessverre har det gjort at noen av dem som kommer har følt seg<br />
motarbeidet og lite velkommen. Men NSF er IKKE skeptisk <strong>til</strong> utenlandske kolleger.<br />
Tvert imot: Vi ønsker dem velkommen, vi ønsker sterkt at de skal være<br />
medlemmer av NSF, og vi forsvarer den individuelle sykepleiers rett <strong>til</strong> å ta seg<br />
arbeid hvor hun eller han vil. Vi har også åpnet vedtektene våre slik at de kan<br />
være medlemmer hos oss mens de venter på autorisasjonen sin, såkalt jobber<br />
på lisens. Vi ser nemlig at de blir <strong>til</strong>budt dårligere arbeidsbetingelser enn sine<br />
«urnorske» kollegaer. Det bekymrer oss. Ikke minst med den utstrakte bruken<br />
av konkurranseutsetting i helsetjenesten i Oslo. Vi ser at der de private overtar,<br />
mangler tariffavtaler, og det er et press på den enkelte arbeidstaker for å<br />
redusere lønns- og arbeidsbetingelser.<br />
Vi er imidlertid skeptiske <strong>til</strong> aktive rekrutteringsframstøt overfor sykepleiere<br />
i andre land, enten det skjer i våre egne myndigheters eller private firmaers<br />
regi. Vi har en stor reserve av sykepleiere i Norge – mange nok <strong>til</strong> å fylle alle<br />
s<strong>til</strong>linger, hvis lønns- og arbeidsforholdene ble bedre. Vi mener rett og slett<br />
at alle land primært må løse sine egne mangelproblemer, heller enn å rekruttere<br />
fra andre land som ofte ikke bør miste den kompetansen de har. Dette er<br />
et prinsipielt syn som vi deler med våre søsterorganisasjoner både i Europa<br />
og i International Council of Nurses. Det dreier seg imidlertid om arbeidsmarkedspolitikk<br />
og analyse av egne ressursbehov og muligheter for å løse dem –<br />
ikke om motstand mot våre individuelle kolleger, som av en eller annen grunn<br />
ønsker å flytte på seg.<br />
Vi vet at det foregår mye uetisk framferd i forhold <strong>til</strong> rekruttering av syke-<br />
98 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Unni Hembre: Erfaringer med rekruttering av utenlandsk arbeidskraft<br />
pleiere fra andre land, spesielt fra utviklingsland og andre land med svak<br />
økonomi, <strong>til</strong> den rike del av verden. Vi protesterer mot utnytting av andre<br />
og fattigere lands ressurser, og vi protesterer mot at sykepleiere som rekrutteres<br />
derfra ikke <strong>til</strong>bys akseptable bolig- og arbeidsvilkår når de kommer <strong>til</strong><br />
for eksempel Norge. Til tross for vår skepsis har vi valgt å delta i myndighetenes<br />
ulike prosjekter for rekruttering av helsepersonell fra andre land. Først og<br />
fremst for å sikre at denne rekrutteringen foregår i betryggende former. Den<br />
er basert på avtaler med de aktuelle lands myndigheter, tar sikte på å gi best<br />
mulig språkopplæring på forhånd og sikre, akseptable kontrakter med aktuelle<br />
arbeidsgivere.<br />
Det siste prosjektet vi i Oslo nå har gått inn i, er «utveksling» av sykepleiere<br />
fra Vilnius kommune <strong>til</strong> Oslo kommune. Det gjør vi fordi<br />
• Litauen utdanner sykepleiere <strong>til</strong> arbeidsledighet<br />
• Oslo har sykepleiermangel<br />
• Vilnius og Oslo er vennskapsbyer<br />
• Prosjektet har også et «solidarisk» <strong>til</strong>snitt i forhold <strong>til</strong> å gi erfaring og kompetanse<br />
<strong>til</strong> sykepleiere fra Vilnius<br />
Det skjer på den måten at Oslo kommune inngår en avtale med Vilnius<br />
kommune om å <strong>til</strong>by 15 – 20 sykepleiere fra Vilnius arbeid i Oslo kommune i to<br />
år (i tråd med regelverk for arbeids- og oppholds<strong>til</strong>latelse) før de så «<strong>til</strong>bakeføres»<br />
<strong>til</strong> Vilnius. Disse sykepleierne blir spesielt utvalgt, ett kriterium er at de er<br />
reelle arbeidssøkere i eget land og de skal få 16 ukers norskopplæring før de<br />
kommer <strong>til</strong> Norge. Oslo kommune vil så samarbeide med Aetat om videre norskopplæring<br />
etter at sykepleierne kommer hit. Vi s<strong>til</strong>te krav blant annet om at<br />
bolig måtte skaffes. Det fikk de.<br />
<strong>EU</strong>S ØSTUTVIDELSE<br />
Mange sykepleiere i de landene som nå blir en del av <strong>EU</strong>, har helt urealistiske<br />
forventninger <strong>til</strong> hvordan det er å jobbe som sykepleier i Norge.<br />
Vi må:<br />
• Gi sykepleierne et realistisk bilde av hvordan det er å jobbe her<br />
• Sørge for at de <strong>til</strong>bys like arbeidsbetingelser og andre rettigheter når de<br />
kommer <strong>til</strong> Norge<br />
• Kvalitetssikre faglig forsvarlighet i tjenesten vår så sykepleierne vet hva<br />
som forventes av kunnskap<br />
• Sørge for at arbeidsgiver/myndigheter gir dem mulighet <strong>til</strong> å forsørge seg<br />
mens de tar den <strong>til</strong>leggsutdanningen de må ha i vårt helsevesen<br />
• Sørge for at agenter og byråer ikke gis mulighet for å rekruttere på kommersielt<br />
vis<br />
• Opprettholde kontakten med våre søsterorganisasjoner slik at vi kjenner<br />
konsekvensene av rekrutteringen i landene sykepleierne kommer fra<br />
Det er en vanskelig balanse, å støtte den enkelte sykepleier som søker<br />
arbeid og å være kritisk <strong>til</strong> myndighetenes rekrutteringspolitikk. NSF prøver å<br />
støtte den enkelte arbeidstaker samtidig som vi sørger for at lønn- og arbeids-<br />
rekrutteringsprosjekt<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
Oslo<br />
urealistiske<br />
forventninger<br />
støtte den enkelte<br />
99
Del 4 – Sosial dumping<br />
vilkår i Norge ikke svekkes og at vi bidrar <strong>til</strong> en solidarisk politikk på verdensbasis.<br />
100 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Arbeidsinnvandringens skjulte agenda<br />
Av Eldar Myhre, konsern<strong>til</strong>litsvalgt i AkerKværner<br />
17 100 industriarbeidsplasser forsvant i Norge siste år, forteller Statistisk sentralbyrå.<br />
Dette er overraskende og langt mer enn ekspertene forventet, heter det.<br />
Vi som jobber i industrien har advart mot denne utviklingen i lang tid, men vi<br />
er vel ikke eksperter nok. Skal vi tro lederskribentene i Stavanger Aftenblad og<br />
andre aviser, har vi visst heller ikke greie på hvordan billig utenlandsk arbeidskraft<br />
blir brukt i Norge i dag. Mens Norge nå har over 110 000 arbeidsløse, er<br />
det 10 prosent norsk arbeidskraft på petrokjemianlegget på Kollsnes og 30<br />
prosent på Mongstad.<br />
ØST-UTVIDELSEN OG ARBEIDSINNVANDRING<br />
Fra 1. mai 2004 er åtte østeuropeiske land med i <strong>EU</strong>. <strong>EU</strong> ser selv at et fritt<br />
arbeidsmarked kan skape store problemer, og <strong>til</strong>byr derfor sine nåværende<br />
medlemmer en overgangsordning på 2+3+2 år, <strong>til</strong> sammen maks sju år før fri<br />
flyt skal tre i kraft. Alle <strong>EU</strong>-landene med unntak av Sverige har innført overgangsordninger.<br />
I Norge derimot er denne overgangsordningen bagatellisert<br />
eller underslått både fra regjeringen og sentrale partier. I EØS-medlemmet og<br />
utenforlandet Norge argumenterer myndighetene mer edelt prinsipielt for <strong>EU</strong><br />
sine fire friheter enn noe <strong>EU</strong>-land.<br />
Stettin i Polen er den storbyen som er nærmest oss av de nye områdene.<br />
Det er like langt fra Stavanger <strong>til</strong> Stettin som <strong>til</strong> Stockholm. Industribyen Stettin<br />
har 40 prosent ledighet. En sveiser med arbeid tjener ca. 15 kroner per time.<br />
Det er ingen grunn <strong>til</strong> å tro at det kommer mange av disse <strong>til</strong> Norge, ifølge<br />
Bondevik. Hvilke undersøkelser bygger han dette på? Ingen. Han henviser<br />
kjekt <strong>til</strong> at det kom få spanjoler <strong>til</strong> Norge etter EØS-avtalen i 1994. Det hoppes<br />
elegant over at både Spania og Portugal faktisk hadde lange overgangsordninger<br />
for arbeidskraft da de ble med i <strong>EU</strong>. I nærområdene som Frankrike, ble<br />
dette nidkjært kontrollert. Er man virkelig så naiv at man ikke tror at det i Baltikum<br />
og Polen, våre nærområder, ikke er en rekke bakmenn og profitører som<br />
ser store profitter i sikte ved rein formidling av arbeidskraft <strong>til</strong> dumpingpriser<br />
etter 1. mai 2004?<br />
«Vi må si opp mesteparten av våre mekaniske og elektroansatte innen 1.<br />
mai 2004 hvis vi vil være med i det norske markedet på fabrikasjon og installasjonssiden.<br />
De med mest utenlandsk arbeidskraft vil vinne jobbene på land.»<br />
Dette sa Erling Matland, toppsjef for ABB Offshore i mai. Tror man på Stortinget<br />
at dette bare var babbel? På Fellesforbundets landsmøte nylig sa politidirektør<br />
Killengreen: «Det vi vet er at de organiserte kriminelle nettverkene<br />
Eldar Myhre: Arbeidsinnvandringens skjulte agenda<br />
<strong>EU</strong>-landene<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
Stettin<br />
Spania og Portugal<br />
ABB<br />
101
Del 4 – Sosial dumping<br />
Killengreen<br />
NHO<br />
åpne grenser<br />
felles pris<br />
permitteringer<br />
midlertidige<br />
ansettelser<br />
med forgreininger <strong>til</strong> Norge vil benytte anledningen hvis de finner det lønnsomt<br />
å transportere og skaffe nødvendige papirer <strong>til</strong> arbeidssøkere fra disse<br />
landene». Er dette også overdreven angst? NHO sin arbeidslivsdirektør, Sigrid<br />
Vågeng, sa det slik i Dagens Næringsliv: «Økt bruk av østeuropeiske underentreprenører<br />
(i Norge) vil derfor være interessant i deler av næringslivet – og for<br />
skattebetalerne.» Hvordan? Gjennom å betale under norske lønns- og sosialstandarder.<br />
Og hvem er skattebetalerne som dette skal glede? Jo, langt på vei<br />
de samme som får sine lønns- og arbeidsbetingelser presset nedover. Gleden<br />
vil nok befinne seg helt andre steder enn der.<br />
SOLIDARITET<br />
Det blir fra enkelte hold som ellers ikke er synderlig opptatt av solidaritet, s<strong>til</strong>t<br />
tvil om fagbevegelsens motiver. Det blir påstått at det er usolidarisk å ikke<br />
åpne grensene. Åpne grenser skal gjelde for polakker og baltere. Russere,<br />
kinesere og chilenere – se det er noe annet, ifølge disse bærere av solidaritetsfanen.<br />
Kravet om kontroll for å bekjempe sosial dumping, er ingen debatt<br />
om solidaritet eller mangel på den. Det gjelder kampen mot nedbygging av<br />
norske arbeidslivsstandarder, og ikke noe annet. Baltere som jobber i Norge<br />
på norsk lønn er ikke noe problem. Baltere med 60 kroner timen er noe ganske<br />
annet.<br />
Fra tidenes morgen har fagbevegelsens idé vært å sette en felles pris på<br />
arbeidskraft og felles standarder for arbeidsvilkårene. Gjennom å stå samlet<br />
rundt slike krav har levestandarden i Norge blitt bygd opp <strong>til</strong> det samfunnet vi<br />
har i dag. Det har det tatt 150 år å bygge opp. Dessverre kreves det langt kortere<br />
tid å ødelegge det. At ett og samme arbeid skal kunne betales både med<br />
tarifflønn og lønn under tariffen, er en umulighet. Alle som lever av anbud<br />
vil raskt måtte <strong>til</strong>nærme seg minstelønn, enkelt og greit fordi man ellers ikke<br />
vinner noen jobber. Man trenger slett ikke være forsker, lederskribent eller<br />
geni for å forstå det.<br />
Men kommunalminister Solbergs snakk om solidaritet med øst-landene<br />
er nok heller ment som et røykteppe over hensikten med regjeringens forslag<br />
i statsbudsjettet. Her foreslår man i praksis å likvidere permitteringsordningen<br />
i Norge og presse fram oppsigelser i bedriftene i stedet. Ordningen<br />
med permitteringer er i dag et nordisk fenomen som har sikret stabile forhold<br />
i bedriftene. Videre ønsker regjeringen å åpne for midlertidige ansettelser<br />
i bedriftenes kjernefag. Man skal altså kunne skifte ut fast ansatte med folk<br />
som kommer og går etter bedriftens ønske. Regjeringen griper her en enestående<br />
anledning ved østutvidelsen <strong>til</strong> å liberalisere arbeidsmarkedet og svekke<br />
fagbevegelsen, en liberalisering som nettopp er skreddersydd for å kunne ta<br />
imot billig utenlandsk arbeidskraft. Den norske regjering hadde allerede i 2001<br />
gjennom EFTA meldt at Norge ikke ønsker noen beskyttelse av arbeidsmarkedet.<br />
Dette ble gjort uten noen som helst forutgående debatt, verken på Stortinget<br />
eller andre steder.<br />
Også de mest <strong>EU</strong>-kåte må ta inn over seg at det er <strong>EU</strong> selv som har lagt <strong>til</strong><br />
rette for overgangsordninger. Den er midlertidig, men er denne midlertidigheten<br />
et argument mot å bruke den? Det gir Norge og andre land anledning<br />
<strong>til</strong> å sikre seg mot bråe endringer.<br />
102 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Del 5: Oppsummering og veien videre<br />
Det er ingen tegn som tyder på at <strong>EU</strong> kan brukes <strong>til</strong> å styre kapitalen, skriver<br />
Dag Seierstad i denne delen av boka. Det finnes mange bedre alternativer for<br />
Norge enn EØS-avtalen. Uten EØS som rammebetingelse vil vi ha større frihet<br />
<strong>til</strong> å styre utviklingen i Norge enn vi har i dag. Seierstad hevder at det er fult<br />
mulig å si opp EØS-avtalen – uten at det betyr en uviss situasjon for handelen<br />
mellom Norge og <strong>EU</strong>.<br />
Dag Seierstad: Kan <strong>EU</strong> brukes <strong>til</strong> å styre kapitalen? .................................................. side 104<br />
Dag Seierstad: Alternativ <strong>til</strong> EØS-avtalen ..................................................................... side 107<br />
Dag Seierstad: Ut av EØS? ...................................................................................................side 110<br />
Boye Ullmann: Kommentar <strong>til</strong> FAFO-rapporten «Ti år med EØS-avtalen.<br />
Konsekvenser for norsk arbeidsliv og fagbevegelse» ................................................side 114<br />
LOs 15 krav <strong>til</strong> EØS-avtalen fra 1990 ............................................................................. side 122<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
103
Del 5 – Oppsummering og veien videre<br />
indre og ytre grenser<br />
utlånsmengde<br />
104 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
Kan <strong>EU</strong> brukes <strong>til</strong> å styre kapitalen?<br />
Av Dag Seierstad<br />
«Kapitalen kan ikke lenger styres nasjonalt. Vi må inn i <strong>EU</strong> for å vinne <strong>til</strong>bake den<br />
styringsevnen som vi har tapt på nasjonalt nivå.»<br />
Dette er et hovedargument for sosialdemokrater som vil inn i <strong>EU</strong>. Få jaargumenter<br />
er mer villedende.<br />
For at argumentet skulle være holdbart, måtte ett av to være <strong>til</strong>felle:<br />
• Enten tar <strong>EU</strong> i bruk tradisjonelle virkemidler for styring av kapital på en mer<br />
effektiv måte enn nasjonalstatene,<br />
• eller så rår <strong>EU</strong> over helt nye virkemidler som nasjonalstatene ikke kan ta i<br />
bruk.<br />
Det er ingen tegn <strong>til</strong> at <strong>EU</strong> har funnet opp nye virkemidler for styring av<br />
kapital som nasjonalstatene ikke brukte, så la oss gå igjennom de tradisjonelle<br />
virkemidlene:<br />
• Tar <strong>EU</strong> dem i bruk?<br />
• Hvis ikke, kunne <strong>EU</strong> likevel ha tatt dem i bruk mer effektivt enn i Norge?<br />
VALUTAKONTROLL<br />
Prinsippet om frie kapitalbevegelser er grunnleggende i <strong>EU</strong>. Det er en av de<br />
markedsfrihetene som bare kan endres hvis alle <strong>EU</strong>-land er enige om det. Og<br />
vel å merke: <strong>EU</strong> har traktatfestet frie kapitalbevegelser både ved de indre og<br />
det ytre grensene.<br />
<strong>EU</strong>-traktaten forbyr altså medlemsstatene å foreta noen valutakontroll av<br />
det slag som alle <strong>EU</strong>-land praktiserte ved sine egne grenser fram <strong>til</strong> rundt 1990.<br />
Men traktaten hindrer også at <strong>EU</strong> skal gjennomføre noen form for valutakontroll<br />
ved yttergrensene. Det er heller ingen grunn <strong>til</strong> at valutakontroll kunne<br />
være mer effektiv ved grensene <strong>til</strong> et så stort og uensartet område som <strong>EU</strong><br />
enn ved grensene <strong>til</strong> en nasjonalstat.<br />
DIREKTE KREDITTREGULERING<br />
<strong>EU</strong> har ingen form for direkte regulering av utlånsmengden i banker og andre<br />
kredittinstitusjoner på linje med den som Norge praktiserte <strong>til</strong> langt inn på<br />
1980-tallet. Tvert imot er det også her konkurransen som skal skape balanse i<br />
markedet. Reglene for det indre markedet forbyr medlemsstatene å gripe inn<br />
overfor banker på denne måten.<br />
ETABLERINGSKONTROLL<br />
Etableringskontroll ville være i strid med hele grunnlaget for det indre marke-
det; det at konkurransen skal avgjøre hvor økonomisk virksomhet skal foregå.<br />
<strong>EU</strong> har derfor ingen ordninger for etablerings- eller investeringskontroll, og<br />
regelverket for det indre markedet forbyr medlemsstatene å ha det.<br />
Etableringskontroll er et virkemiddel som kan ha politisk ryggdekning<br />
innen en nasjonalstat – for å hindre at investeringene samles i pressområder.<br />
Som virkemiddel på tvers av grenser i en <strong>EU</strong>-sammenheng ville det gå på tvers<br />
av alle prinsipp for det indre markedet.<br />
KONSESJONSLOVER<br />
<strong>EU</strong> har ingen ordninger med konsesjonslover på <strong>EU</strong>-nivå. Det ville på nytt<br />
stride med hele grunntanken for det indre markedet å innføre slike lover. I<br />
<strong>til</strong>legg har <strong>EU</strong> satt forbud mot nasjonale konsesjonslover som diskriminerer<br />
etter nasjonalitet. Den siste utviklingen tyder på at reglene for det indre markedet<br />
nå også skal brukes mot konsesjonslover som ikke diskriminerer etter<br />
nasjonalitet.<br />
FUSJONSKONTROLL<br />
<strong>EU</strong> kan nekte to selskap å slå seg sammen (fusjonere) dersom det nye selskapet<br />
får en for dominerende s<strong>til</strong>ling på markedet. Norge har <strong>til</strong>svarende regler,<br />
men kan naturligvis bare praktisere dem innenlands.<br />
Dette er det eneste eksemplet på at <strong>EU</strong> har styringsmuligheter som går<br />
utover nasjonalstatenes. Som ja-argument har det begrenset verdi. <strong>EU</strong> praktiserer<br />
fusjonskontrollen med samme sideblikk som norske regjeringer: Hvis<br />
fusjonen fremmer konkurranseevnen overfor omverdenen, får det ikke hjelpe<br />
om det nye selskapet får en dominerende posisjon innad i <strong>EU</strong>.<br />
ANNEN DIREKTE MARKEDSREGULERING<br />
På et utall områder – fra landbruk <strong>til</strong> flytransport – grep norske myndigheter<br />
direkte inn i markedene med styring av strategiske forhold. Gjennom <strong>EU</strong>-<strong>til</strong>pasning<br />
og medlemskap i EØS er det meste borte.<br />
Det finnes ingen eksempler på at <strong>EU</strong> erstatter nasjonal styring med <strong>til</strong>svarende<br />
effektiv <strong>EU</strong>-styring. Også der hvor <strong>EU</strong> regulerer markedene direkte, for<br />
eksempel i landbruket, har markedskonkurransen en helt annen gjennomslagskraft<br />
enn på <strong>til</strong>svarende områder i Norge.<br />
OFFENTLIG EIERSKAP<br />
Styring gjennom offentlig eierskap er på nasjonalt nivå fortsatt mulig i <strong>EU</strong>.<br />
Oljedirektivet viser likevel hvor stramme rammer som <strong>EU</strong> setter for hva statseide<br />
selskap kan foreta seg. Det betyr at <strong>EU</strong> kraftig begrenser hvilken styringsnytte<br />
en medlemsstat kan ha av offentlige selskap.<br />
Her finnes det heller ikke noen kompensasjon på <strong>EU</strong>-nivå. <strong>EU</strong> har ingen selskap<br />
som er eid av <strong>EU</strong> som offentlig organ på overnasjonalt nivå, og kan derfor<br />
heller ikke bruke slike selskap <strong>til</strong> styring av økonomisk virksomhet.<br />
INDIREKTE STYRING<br />
I Norge har vi prøvd å styre kapitalen også med et sett av indirekte virkemidler,<br />
gjennom rammer satt av finans- og kredittpolitikken, gjennom regionalpolitiske<br />
og næringspolitiske støtteordninger og gjennom et omfattende<br />
Dag Seierstad: Kan <strong>EU</strong> brukes <strong>til</strong> å styre kapitalen?<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
forbud<br />
forbud<br />
utover nasjonalstaten<br />
konkurranseevne<br />
ingen styring<br />
<strong>EU</strong> setter<br />
begrensninger<br />
105
Del 5 – Oppsummering og veien videre<br />
sentraliseringskreftene<br />
styring lite aktuelt<br />
politisk flertall<br />
EØS – <strong>EU</strong>-medlemskap<br />
regelverk som setter grenser for kapitaleieres og bedriftslederes handlefrihet,<br />
blant annet i form av miljø- og arbeidsmiljølover, arbeidstvistlov m.m.<br />
<strong>EU</strong> reduserer viktige deler av den styringen som nasjonalstater tidligere<br />
har hatt. På noen felt, for eksempel i regionalpolitikk, bygger <strong>EU</strong> opp kompenserende<br />
ordninger samtidig som de underkaster nasjonale ordninger streng<br />
overvåking. I lys av de kraftige sentraliseringskreftene som det store, indre<br />
markedet utløser, betyr dette klart svakere samfunnsmessig styring av investeringer<br />
og arbeidsplasser.<br />
I STRID MED TRAKTATGRUNNLAGET<br />
Denne gjennomgangen viser at det ikke er enklere å styre kapitalen i et stort<br />
system som <strong>EU</strong> enn i et lite land som Norge. I <strong>til</strong>legg har <strong>EU</strong>-systemet noen<br />
særtrekk som gjør styring usedvanlig lite aktuelt.<br />
Så godt som alle <strong>til</strong>tak av det slaget som er nevnt ovenfor, strider mot <strong>EU</strong>s<br />
traktatgrunnlag. De kunne derfor bare tas i bruk hvis traktaten endres. Det forutsetter<br />
at alle regjeringene er enig om det.<br />
Det er dermed ikke opp <strong>til</strong> skiftende politiske flertall innad i <strong>EU</strong> å vurdere<br />
slike <strong>til</strong>tak ut fra de erfaringer som vinnes med markedsløsningene. Skal <strong>EU</strong><br />
noen gang ta i bruk slike styrings<strong>til</strong>tak, kan det bare skje hvis samtlige regjeringer<br />
går inn for det – samtidig.<br />
OG I STRID MED EØS<br />
Det er prinsippene og regelverket for det indre markedet som forbyr effektiv<br />
kapitalstyring. Alle de virkemidlene som er diskutert ovenfor, hører inn under<br />
regelverket for det indre markedet, og dermed under EØS-reglene.<br />
Det hjelper altså ikke å flytte Norge fra EØS <strong>til</strong> <strong>EU</strong>. Det er indre-markeddelen<br />
av <strong>EU</strong>, altså det som for oss er EØS, som er hovedgrunnen <strong>til</strong> at styring<br />
av kapital er så urealistisk både for <strong>EU</strong>, for det enkelte <strong>EU</strong>-land – og for EØSland<br />
som Norge.<br />
De som mener at vi må inn i <strong>EU</strong> for å styre kapitalen, måtte derfor sette i<br />
gang et kjempeprosjekt med å få vekk grunnprinsippene og størstedelen av<br />
regelverket for det indre markedet. Et slikt prosjekt har ingen på den norske<br />
ja-sida argumentert for.<br />
Hvor absurd ja-prosjektet med å gjenvinne styringsevne er, kunne i 1992<br />
vært uttrykt slik: «Vi må inn i EØS for å vinne <strong>til</strong>bake den styringsevnen som vi har<br />
tapt på nasjonalplanet.» For hvis ikke styringsmulighetene ligger i EØS-delen<br />
av <strong>EU</strong>, altså i regelverket for det indre markedet, ligger de ingen steder.<br />
106 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
Alternativ <strong>til</strong> EØS-avtalen<br />
Av Dag Seierstad, tidligere utredningsleder, nå varamedlem i <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong>s styre<br />
EØS-<strong>til</strong>hengerne hevder at det ikke finnes noe alternativ <strong>til</strong> EØS-avtalen. I virkeligheten<br />
finnes det mange alternativ <strong>til</strong> EØS-avtalen. De fleste – kanskje alle<br />
– er bedre for Norge enn situasjonen i EØS.<br />
Samme konklusjon har Hallvard Bakke, leder for Sosialdemokrater mot <strong>EU</strong><br />
(SME) i 1994, i en artikkel i Dagsavisen i januar 2003. «Betydningen av EØS-avtalen<br />
er meget sterkt overdrevet. At vi uten denne avtalen ville «spille hasard<br />
med norske arbeidsplasser», slik det har vært hevdet, har intet grunnlag i den<br />
virkelige verden. Mange tror at EØS er avgjørende for markedsadgang <strong>til</strong> <strong>EU</strong>.<br />
Dette er ikke riktig. Ved bortfall av EØS vil den tidligere handelsavtalen med<br />
<strong>EU</strong> tre i kraft i samsvar med bestemmelsene i §120 i avtalen. Norge ville kunne<br />
selge sine varer uten toll og andre handelshindringer akkurat som før.»<br />
(Dagsavisen 20.01.03)<br />
WTO SOM SIKKERHETSNETT<br />
Alternativet <strong>til</strong> EØS er i virkeligheten noe så enkelt som å si opp EØS-avtalen.<br />
Da fungerer WTO-reglene som et sikkerhetsnett som i all hovedsak sikrer<br />
Norge samme markedsadgang <strong>til</strong> <strong>EU</strong>-markedet som i dag. Er vi ikke fornøyd<br />
med den situasjonen, kan det utfylles med en handels- og samarbeidsavtale.<br />
For å være helt konkret:<br />
• Alternativet <strong>til</strong> at <strong>EU</strong> skal avgjøre hvilke regionalpolitiske ordninger Norge<br />
kan ha, er at Stortinget tar slike avgjørelser. Men da må vi ut av EØS.<br />
• Alternativet <strong>til</strong> å måtte ha samme arbeidsgiveravgift overalt er å kunne gradere<br />
den slik at den er lavere der fraflyttingen er størst. Men da må vi ut av<br />
EØS.<br />
• Alternativet <strong>til</strong> at ESA og EFTA-domstolen skal avgjøre hvordan likes<strong>til</strong>ling<br />
skal fremmes i Norge, er at Stortinget avgjør det. Men da må vi ut av EØS.<br />
• Alternativet <strong>til</strong> at ESA og EFTA-domstolen påfører maten vår helsefarlige<br />
<strong>til</strong>settingsstoffer, et at Stortinget forbyr dem. Men da vå vi ut av EØS.<br />
• Alternativet <strong>til</strong> at ESA angriper hjemfallsretten for kraftverk, er at angrepet<br />
avvises. Men da må vi ut av EØS.<br />
EN HANDELS- OG SAMARBEIDSAVTALE<br />
Det er likevel mange gode grunner for å inngå en handels- og samarbeidsavtale<br />
med <strong>EU</strong> som en videreutvikling av handelsavtalen fra 1973. Norge har<br />
etter 1990 inngått – eller er i ferd med å inngå – frihandelsavtaler med et tjuetall<br />
land utenom <strong>EU</strong> – med østeuropeiske land som ikke blir medlem av <strong>EU</strong>,<br />
Dag Seierstad: Alternativ <strong>til</strong> EØS-avtalen<br />
samme markedsadgang<br />
mange frihandelsavtaler<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
107
Del 5 – Oppsummering og veien videre<br />
Norge ut av EØS<br />
velgerne kan endre<br />
kurse<br />
strengere miljøkrav<br />
transport<br />
lokale kretsløp<br />
med land i Nord-Afrika og Midt-Østen i <strong>til</strong>legg <strong>til</strong> Sør-Afrika, Mexico og Singapore.<br />
Det samme har <strong>EU</strong>. Det ville være underlig om <strong>EU</strong> skulle avvise frihandel<br />
med Norge som forsyner <strong>EU</strong>-land med så store mengder olje, gass og andre<br />
innsatsvarer <strong>til</strong> eget næringsliv.<br />
DE MANGE ALTERNATIVENE<br />
Hvis Norge går ut av EØS, fanges vi opp av de rettigheter og plikter vi har som<br />
medlem av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) – på lik linje med alle <strong>EU</strong>-land<br />
som også er medlemmer av WTO.<br />
På det grunnlaget kan det utvikles et alternativt Norge i mange retninger.<br />
Her er fem av dem:<br />
1. Et <strong>EU</strong>-likt Norge<br />
Vi kan fortsette å utvikle Norge etter <strong>EU</strong>-prinsippene om friest mulig konkurranse<br />
på flest mulig samfunnsområder, for eksempel gjennom økt bruk av<br />
konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester. Det betyr at vi<br />
fortsatt utvikler samfunnet vårt i samme retning som <strong>EU</strong>. Forskjellen fra EØS<br />
er at avtalen styres gjennom vedtak i Stortinget. Det betyr at neste Storting<br />
står fritt <strong>til</strong> vurdere erfaringene og slå revers hvis et flertall bestemmer seg for<br />
det. Med andre ord: Velgerne kan endre den politiske kursen i andre retninger<br />
enn den EØS påtvinger oss.<br />
2. Et Norge med regional balanse<br />
Vi kan utvikle et Norge med bedre balanse mellom utkant og sentrum enn i<br />
dag ved å utnytte handlefrihetene <strong>til</strong> å ta i bruk kraftigere regionalpolitiske<br />
virkemidlene enn dem som er <strong>til</strong>latt i EØS: Sterkere gradering av arbeidsgiveravgiften<br />
og andre avgifter mellom fraflyttingsstrøk og pressområder, store<br />
regionale og kommunale næringsfond, effektiv bruk av konsesjonsregler <strong>til</strong><br />
fordel for lokalt eid næringsliv.<br />
3. Et grønnere Norge<br />
Vi kan utvikle et «grønnere» Norge ved å dreie nærings-, samferdsels- og forbrukerpolitikken<br />
i økologisk forsvarlig retning. Det kan for eksempel skje ved<br />
å innføre strengere miljø- og helsekrav <strong>til</strong> varer og produksjonsprosesser enn<br />
dem <strong>EU</strong> <strong>til</strong>later når det anbefales av våre miljø- og helsefaglige myndigheter,<br />
ved systematisk bruk av miljøavgifter langt utover det vi pusler med i dag, ved<br />
å legge om all næringsstøtte slik at den først og fremst kommer miljøvennlig<br />
produksjon <strong>til</strong> gode, ved å dreie mer av tungtransporten fra vei <strong>til</strong> båt og<br />
bane – og ved å redusere det samlete transportbehovet gjennom effektive<br />
miljøavgifter, gjennom støtteordninger som fremmer lokale kretsløp av varer<br />
fra produsent <strong>til</strong> forbruker, og gjennom en lokal og regional arealdisponering<br />
som setter strenge miljøkrav <strong>til</strong> hva som kan godtas av forurensninger og ressursbruk.<br />
Men da må vi sprenge oss ut av den tvangstrøya som EØS legger om<br />
slike initiativ i dag.<br />
4. Et Norge med kapitalstyring<br />
Vi kan utvikle et Norge med effektiv styring av kapital. Det krever at vi innfører<br />
begrensninger og klare rammer for de frie kapitalbevegelsene over grensene<br />
108 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
våre. Det kan hindre kapitalflukt og gi bedre muligheter for en mer rettferdig<br />
fordeling av skattene på arbeidsinntekter og arbeidsfrie inntekter. Det kan gi<br />
langt bedre muligheter for å dempe konjunktursvingninger og holde en stabilt<br />
høy sysselsetting. Det kan også hindre at de med mest penger å plassere,<br />
kjøper seg pensjoner og sosialforsikringer utenlands og undergraver oppslutningen<br />
om de offentlige pensjons- og trygdeordningene. Hvis slik regulering<br />
av kapitalbevegelser følges opp med en aktiv konsesjonspolitikk som kan<br />
hindre oppkjøp av norske bedrifter og naturressurser når viktige samfunnshensyn<br />
står på spill, har vi vunnet <strong>til</strong>bake mye av den handlefriheten som EØS<br />
tar fra oss.<br />
5. Et mer solidarisk Norge<br />
Og vi kan utvikle et Norge som er mer solidarisk både innad og utad:<br />
• Solidarisk innad ved at vi demper den nådeløse konkurransen i arbeidslivet,<br />
den som hvert år kaster titusenvis av mennesker ut i lang tids sjukefravær<br />
og uføretrygding, som øker presset på dem som er igjen slik at stadig<br />
flere må førtidspensjoneres, som bryter med vilkårene for effektiv fagorganisering<br />
i stadig større deler av arbeidslivet. Og ved at vi gjennom bedre<br />
kontroll med kapitalbevegelsene og effektiv bruk av konsesjonsregler kan<br />
hindre kapitalflukt, fordele arbeid og inntekt mer rettferdig og sikre velferdsordningene<br />
bedre enn vi har mulighet for i EØS.<br />
• Solidarisk utad ved at vi freidigere enn i dag benytter den taleretten vi har<br />
i internasjonale sammenhenger <strong>til</strong> å gå på tvers av de diktatene som den<br />
rike del av verden påtvinger fattige lang gjennom Verdensbanken, Det<br />
internasjonale pengefondet (IMF) og WTO – og at vi like freidig utnytter<br />
den finansielle handlefriheten som oljerikdommen gir oss <strong>til</strong> effektiv solidaritet<br />
der hvor det er mest påkrev og gir best strategisk uttelling. En slik<br />
solidaritet utad hindres ikke av EØS-regler – men krever nok at vi bryter ut<br />
av den psykologiske underkastelsen under <strong>EU</strong> som livet i EØS har fått store<br />
deler av den politiske eliten i Norge inn i.<br />
DEN POLITISKE KAMPEN AVGJØR<br />
Den politiske kampen avgjør hvordan handlefriheten utenfor EØS faktisk blir<br />
brukt. Men mulighetene er mange – mange flere enn de fem som er skissert<br />
her. De fire siste alternativene kan kombineres – de er forenlig innbyrdes. Det<br />
første er derimot utforenlige med alle de andre. Det er den hengemyra vi skal<br />
ut av ved å si opp EØS-avtalen.<br />
Artikkelen har tidligere vært publisert i Ny Tid 17/2003<br />
Dag Seierstad: Alternativ <strong>til</strong> EØS-avtalen<br />
hindre kapitalflukt<br />
sikre velferden<br />
sikre kontroll over<br />
naturressursene<br />
dempe konkurransen<br />
talerett internasjonalt<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
109
Del 5 – Oppsummering og veien videre<br />
nedbygging av EØSavtalen<br />
reelle forhandlinger<br />
formelt<br />
WTO<br />
Ut av EØS?<br />
Av Dag Seierstad<br />
EØS-avtalen er ikke <strong>til</strong> å leve med slik den er i dag – verken for <strong>EU</strong>-<strong>til</strong>hengere<br />
eller <strong>EU</strong>-motstandere. Det er tre muligheter: Inn i <strong>EU</strong> – endre EØS-avtalen –<br />
eller ut av EØS:<br />
På kort sikt er det ikke noe flertall i Norge for å si opp EØS-avtalen. Men kan<br />
avtalen endres slik at vi blir kvitt det som provoserer mest?<br />
Da må Norge for eksempel ha:<br />
• rett <strong>til</strong> å s<strong>til</strong>le strengere krav <strong>til</strong> produkter ut fra helse- og miljøhensyn,<br />
• rett <strong>til</strong> å utforme regionalpolitikken uavhengig av <strong>EU</strong>s regelverk,<br />
• rett <strong>til</strong> unntak fra <strong>EU</strong>s anbudskrav på enkelte områder, for eksempel i kollektivtransporten,<br />
• rett <strong>til</strong> å skjerme enkelte sektorer fra <strong>EU</strong>s liberaliseringsregler, for eksempel<br />
innenlandske posttjenester. og<br />
• rett <strong>til</strong> å opprettholde konsesjonsregler som ikke diskriminerer mot utlendinger<br />
(eksempel: reglene om hjemfallsrett, regler om bo- og driveplikt,<br />
om lokal fortrinnsrett <strong>til</strong> oppdrettsanlegg).<br />
Det er lite sannsynlig at <strong>EU</strong> er særlig interessert i å forhandle om en slik nedbygging<br />
av EØS-avtalen. Men det har aldri vært prøvd for alvor fra norsk side.<br />
De partiene som ser EØS-avtalen som en varig – eller i hvert fall en langvarig<br />
– løsning, bør være ekstra interessert i å få vekk det som provoserer mest.<br />
På den annen side. Hvorfor skulle <strong>EU</strong> forhandle om noe som helst så lenge<br />
det offisielle Norge tviholder på at det ikke fins noe annet alternativ <strong>til</strong> EØSavtalen<br />
enn medlemskap i <strong>EU</strong>? Hvilken forhandlingsposisjon gir det? Skal vi<br />
oppnå reelle forhandlinger med <strong>EU</strong> om EØS-avtalen, må vi først gjord det troverdig<br />
at utmelding av EØS er et reelt alternativ.<br />
Skulle det vise seg at <strong>EU</strong> ikke vil inn i slike forhandlinger, har bør vi si opp<br />
EØS-avtalen. Det kan <strong>EU</strong> ikke sette seg i mot. Deretter kan vi forhandle om en<br />
mer forsvarlig ordning på forholdet mellom Norge og <strong>EU</strong>.<br />
ER UTMELDING MULIG?<br />
Formelt er det en enkel sak å melde seg ut av EØS. Det heter i EØS-avtalens<br />
artikkel 127: «Hver avtalepart kan trekke seg fra denne avtale ved å gi minst tolv<br />
måneders skriftlig varsel <strong>til</strong> de andre avtaleparter. »<br />
En utmelding av EØS er ikke et skritt ut i det uvisse. Både Norge og eU er<br />
medlem av WTO. Det betyr at WTO-reglene vil regulere handelen mellom<br />
Norge og <strong>EU</strong> fra første øyeblikk etter en utmelding<br />
I <strong>til</strong>legg kan det være et ønske på begge sider å inngå en avtale som går<br />
110 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
utover det som WTO-reglene fastsetter. <strong>EU</strong> inngår handelsavtaler med stadig<br />
flere land, ikke bare i Europa, men også med land rundt Middelhavet og med<br />
land lengre unna (Mexico, Sør-Afrika). Det samme gjelder Norge.<br />
Hva innebærer så WTO-reglene sammenliknet med dagens EØS-regler?<br />
WTO OG EØS – HVA ER FORSKJELLEN FOR NORGE?<br />
Handel med industrivarer:<br />
EØS-avtalen har ingen toll og ingen kvote på industrivarer. WTO <strong>til</strong>later både<br />
toll og kvoter, men krever at tollsatsene gradvis settes ned og at kvotene etter<br />
hvert fjernes. Det er en grunnleggende forutsetning at et WTO-land aldri kan<br />
øke tollsatsene sine.<br />
Hvis det ikke inngås en egen handelsavtale mellom <strong>EU</strong> og Norge, vil <strong>EU</strong>s<br />
tollsatser overfor andre land også gjelde for Norge. Det samme vil være <strong>til</strong>felle<br />
den andre veien. <strong>EU</strong> vilmøte de samme tollsatsene som andre land møter.<br />
Nå hadde <strong>EU</strong> og Norge fra 1973 en handelsavtale som innebar full tollfrihet<br />
begge veier. Det samme gjør naturligvis EØS-avtalen. Hvis begge parter<br />
ønsker å videreføre denne tollfriheten, vil det skje gjennom en slik handelsavtale.<br />
Handelsavtalen fra 1973 er dessuten aldri oppsagt. Den har på de aller fleste<br />
områdene bare veket plassen for EØS-avtalen. Hvis EØS-avtalen sies opp, gjelder<br />
fortsatt handelsavtalen – modifisert med de endringene som er kommet<br />
gjennom WTO-regelverket.<br />
Handel med landbruksvarer:<br />
Norge har i utgangspunktet samme importvern mot landbruksvarer fra <strong>EU</strong><br />
som mot andre land. I WTO er handelen med landbruksvarer ett av de meste<br />
brennbare forhandlingstemaene. I disse forhandlingene står <strong>EU</strong> og Norge i all<br />
hovedsak på samme side – sammen med Japan, Sveits og Island – i forsvar for<br />
høy støtte <strong>til</strong> landbruket og et høyt importvern.<br />
Handel med fiskerivarer.<br />
I EØS har Norge fått lavere toll på en del av fiskeeksporten <strong>til</strong> <strong>EU</strong>. Går vi ut av<br />
EØS, må vi regne med at vi må betale samme toll som alle andre for å slippe<br />
<strong>til</strong> på <strong>EU</strong>-markedet. Det er lite sannsynlig at vi vil kunne forhandle oss <strong>til</strong> lavere<br />
toll enn det andre land må tåle.<br />
I følge sosialøkonomene Carl Erik Schultz og Fritz Holte vil tollbelastningen<br />
maksimalt kunne øke med 940 millioner kroner i forhold <strong>til</strong> i dag. Det betyr en<br />
fordobling av dagens tollbelastning, men svarer likevel ikke <strong>til</strong> mer enn fem<br />
prosent av eksportverdien av fisken. <strong>EU</strong> har dessuten satt ned tollsatsene sine<br />
på import av fisk flere ganger det siste tiåret. WTO-reglene <strong>til</strong>later ikke at de<br />
kan økes igjen. Rammeavtalen vedtatt på WTOs rådsmøte i juli 2004 forutsetter<br />
at all toll på fisk etter hvert skal fjernes. Det kan ta tid.<br />
Handel med tjenester:<br />
EØS innebærer full frihandel med de fleste former for privat tjenesteyting. For<br />
Norge betyr WTO-reglene omtrent samme situasjon som i EØS. Det skyldes<br />
at Norge i desember 1994 åpnet de fleste formene for privat tjenesteyting for<br />
Dag Seierstad: Ut av EØS?<br />
handelsavtale<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
WTO<br />
Frihandelsavtalen fra<br />
1973<br />
<strong>EU</strong> og Norge sammen<br />
økt tollbelastning<br />
5 % av eksportverdien<br />
111
Del 5 – Oppsummering og veien videre<br />
Norge mer åpent<br />
samme toll og markedsadgang<br />
ingen overvåkingsorganer<br />
avtale mellom stater<br />
innenrikspolitikk<br />
Norge innsatsvarer<br />
<strong>EU</strong> ferdigvarer<br />
metall, papir og fisk<br />
konkurranse fra hele verden. Det skjedde innen rammen av GATS-avtalen, tjenesteavtalen<br />
<strong>til</strong> WTO. <strong>EU</strong> har ikke åpnet sine markeder i like stor grad – slik at<br />
på dette området er det ikke balanse mellom hva Norge <strong>til</strong>byr <strong>EU</strong> og hva <strong>EU</strong><br />
<strong>til</strong>byr Norge.<br />
VIKTIGE FORSKJELLER:<br />
Alt i alt betyr dette at handelen mellom <strong>EU</strong> og Norge får omtrent samme vilkår<br />
gjennom WTO som gjennom EØS når det gjelder markedsadgang og toll. Det<br />
er likevel viktige forskjeller:<br />
Det omfattende regelverket som Norge må bøye seg for i EØS, har en lite<br />
av i WTO. Det fins derfor heller ikke noe overvåkingsorgan som passer på at<br />
regelverket følges, slik ESA gjør i EØS. Det fins heller ingen domstol som fastslår<br />
hvordan reglene skal forstås. I WTO må slike spørsmål løses gjennom tvisteløsning.<br />
Tvisteløsningsordningen <strong>til</strong> WTO har store svakheter, særlig for den svake<br />
parten i en konflikt. For oss i Norge er den største forskjellen at det i WTO bare<br />
er stater som kan reise tvistesak mot andre stater. I EØS har enhver norsk domstol<br />
plikt <strong>til</strong> å dømme i saker som dreier seg om EØS-reglene er fulgt. EØSreglene<br />
er like mye norsk lov som enhver annen norsk lov. WTO-reglene er<br />
derimot avtaler mellom stater. De forplikter statene, ikke borgerne og bedriftene.<br />
EØS-avtalens store arsenal av konkurranseregler og regler for hva offentlige<br />
myndigheter ikke lenger kan gjøre, fins det ikke noen paralleller <strong>til</strong> i WTO.<br />
WTO s<strong>til</strong>ler heller ingen krav om at offentlige innkjøp og anlegg må legges ut<br />
på anbud slik at utenlandske selskap kan by på linje med innenlandske.<br />
Ved en utmelding av EØS vil vi derfor bli kvitt ei lang liste med inngrep i<br />
norsk innenrikspolitikk. WTO griper foreløpig ikke inn på samme måte.<br />
VIL <strong>EU</strong> GÅ TIL HANDELSKRIG MOT NORGE HVIS NORGE MELDER SEG UT<br />
AV EØS?<br />
Faren for at <strong>EU</strong> skal sette i gang en handelskrig mot Norge, er liten. Størstedelen<br />
av eksporten <strong>til</strong> <strong>EU</strong> består av råvarer og halvfabrikata som er innsatsvarer<br />
i <strong>EU</strong>s produksjonsliv. For <strong>EU</strong> er det verken noe poeng å stenge norsk olje og<br />
gass ute eller å gjøre den dyrere enn nødvendig ved å legge på toll.<br />
Det vi kjøper fra <strong>EU</strong>, er derimot i alt vesentlig ferdigvarer, alt fra skruer <strong>til</strong><br />
biler og maskiner. Det er på dette området at <strong>EU</strong> har vunnet markedsandeler<br />
i Norge, mens Norge har tapt markedsandeler på <strong>EU</strong>-markedet etter at den<br />
gjensidige tollfriheten ble etablert på 1970-tallet. <strong>EU</strong> har ingen ting å vinne på<br />
bygge opp gjensidige tollsatser på slike varer.<br />
Norske eksportvarer som metaller, papir og fisk står i en melloms<strong>til</strong>ling.<br />
De trengs som innsatsvarer i bilfabrikker, trykkerier og foredlingsindustri som<br />
gjerne vil ha dem billigst mulig. Samtidig fins det konkurrenter i <strong>EU</strong> som gjerne<br />
vil ha beskyttelse mot norsk metall, papir og fisk. Hvis <strong>EU</strong> legger mest vekt på<br />
det siste hensynet, kan <strong>EU</strong> komme <strong>til</strong> å innføre toll på en del slike produkter.<br />
Men i henhold <strong>til</strong> WTO-reglene må <strong>EU</strong> ha samme toll mot Norge som mot alle<br />
andre land. Med mindre Norge og <strong>EU</strong> inngår en handelsavtale der en gjensidig<br />
setter tollen lavere eller fjerner den helt.<br />
112 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
KONKLUSJON:<br />
• Det er svært lite sannsynlig at <strong>EU</strong> har noe motiv for å stenge norske varer<br />
ute hvis Norge går ut av EØS.<br />
• Det verste som kan skje er at <strong>EU</strong> bruker samme tollsatser som mot andre<br />
WTO-land. I så fall kan de balanseres med <strong>til</strong>svarende tollsatser på norsk<br />
side.<br />
• Det sannsynlige er at det inngås en handelsavtale som fører videre den<br />
situasjonen som ble etablert på 1970-tallet: tollfrihet for handelen med<br />
råvarer og industrivarer mellom <strong>EU</strong> og Norge.<br />
Dag Seierstad: Ut av EØS?<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
113
Del 5 – Oppsummering og veien videre<br />
EØS-forhandlingene<br />
likeverdige parter<br />
114 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
Kommentar <strong>til</strong> FAFO-rapport<br />
Av Boye Ullmann, nestleder i Fellesforbundet Region Oslo og faglig sekretær i<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong><br />
LO-kongressen vedtok i 2001 at LO skulle analysere og diskuteres erfaringene<br />
med EØS-avtalen. På bakgrunn av dette, bes<strong>til</strong>te LO-sekretariatet en rapport<br />
om EØS avtalens konsekvenser for norsk arbeidsliv og fagbevegelse. I september<br />
2004 la FAFO frem sin rapport «Ti år med EØS-avtalen. Konsekvenser<br />
for norsk arbeidsliv og fagbevegelse.»<br />
Dølvik og Ødegaard (D/Ø) <strong>til</strong>kjennegir i forordet sitt positive syn på <strong>EU</strong><br />
og skriver: «Om vi på enkelte punkter likevel skulle ha kommet <strong>til</strong> skade for å gi<br />
uttrykk for tolkninger eller synsmåter noen kan oppfatte som <strong>EU</strong>-vennlige, vil vi<br />
anta diskusjonen i fagbevegelsen ikke tar skade av det.» Vi er glade for at D/Ø<br />
sier tydelige at de er positive <strong>til</strong> norsk medlemskap i <strong>EU</strong> og hilser debatten<br />
velkommen. Det er vanskelig å lage en rapport om <strong>EU</strong> og EØS uten at synet<br />
på <strong>EU</strong> skinner igjennom. Det betyr etter vår mening, at boka <strong>til</strong> Dølvik/Ødegård<br />
er et partsinnlegg i <strong>EU</strong>/EØS-debatten. Rapporten skal legge grunnlag for<br />
debatt om <strong>EU</strong> og EØS i LO. Derfor synes <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong>s faglig utvalg at det er riktig<br />
å kommentere en del sentrale påstander i rapporten som er skrevet av Jon<br />
Erik Dølvik og Anne Mette Ødegård.<br />
EF, EFTA OG EØS<br />
D/Ø skriver at prosessen frem mot det indre markedet begynte i 1984 da statsledere<br />
for EF- og EFTA-landene møttes for å diskutere hvordan de skulle utvikle<br />
samarbeidet etter ti år med frihandelsavtaler. Men prosessen startet egentlig<br />
ett år tidligere i forbindelse med stiftelsesmøtet i European Roundtable of<br />
Industrialist (ERT). 27 konsernledere i EF og EFTA-land og en representant fra<br />
EF-kommisjonen var samlet for å diskutere hvordan Vest-Europa skulle møte<br />
konkurransen fra USA og Japan. De konstaterte at japanske og amerikanske<br />
selskaper lå foran i de fleste bransjer. For å møte konkurransen mente ERT<br />
og EF-kommisjonen at det måtte dannes et indre marked der arbeid, kapital,<br />
varer og tjenester skulle flyte fritt. Målet var et indre marked innen 10 år. De<br />
var meget nære; 1.1.1994 var det indre markedet mellom <strong>EU</strong> og EFTA med 350<br />
millioner mennesker på plass. ERTs rolle som en meget viktig lobbyorganisasjon<br />
og premissleverandør overfor <strong>EU</strong> er helt utelatt i FAFO-rapporten.<br />
D/Ø frems<strong>til</strong>ler forhandlingene mellom EF og EFTA som om det var to likeverdige<br />
parter som forhandlet. De bruker mye tid på de manglende påvirkningsmuligheter<br />
gjennom «EFTA-pilaren» som nå bare består av Norge,<br />
Island og Lichtenstein. De gir inntrykk av at EFTA-pilaren i utgangspunktet<br />
hadde forhandlingsstyrke ovenfor EF. Men det var klart fra første stund at det
var EFTA som skulle følge <strong>EU</strong>s regelverk. Tidlig i EØS-prosessen var det klart at<br />
ingen fikk varige unntak fra <strong>EU</strong>s regler om fri flyt.<br />
<strong>EU</strong> SOM ET MARKEDSLIBERALT PROSJEKT<br />
Det er velkjent at Faglig Utvalg i <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> tidlig påpekte at EF og seinere <strong>EU</strong> er<br />
et markedsliberalt prosjekt. EF/<strong>EU</strong>-traktatene har stein for stein gitt mer makt<br />
<strong>til</strong> markedskreftene, de store selskapene og deres nettverk. Enhetsakten i 1987<br />
førte <strong>til</strong> det indre markedet, Maastricht-traktaten i 1991 førte <strong>til</strong> den Økonomiske<br />
og Monetære Union (ØMU) med felles mynt, euro, felles uavhengig sentralbank<br />
(ECB), og stabilitetspakten som innførte strenge regler for finans- og<br />
pengepolitikken. Nå skal også <strong>EU</strong> grunnlovsfeste markedsliberalismen.<br />
FAFO-rapportens analyse av <strong>EU</strong> og markedsliberalismen spriker. De <strong>til</strong>legger<br />
omleggingen av den økonomiske politikken internasjonale strømninger<br />
og minimaliserer <strong>EU</strong>s rolle som pådriver for denne omleggingen. De påpeker<br />
for eksempel at dette skiftet gjorde seg gjeldende i Norge før EØS-avtalen<br />
trådet i kraft i 1994. Likevel innrømmer D/Ø flere steder at det indre marked i<br />
EF og EFTA, det vil si EØS, styrket markedsliberalismen på slutten av 80-tallet<br />
og utover 90-tallet. Øverst på side 56 skiver de: «På mange områder har imidlertid<br />
det internasjonale skiftet i mer markedsøkonomisk styring blitt forankret,<br />
videreutviklet og europeisert i <strong>EU</strong>s-regelverk.» Denne analysen av EØS<br />
går igjen flere steder i boken.<br />
På side 60 tar forfatterne opp «Enhetsakten». D/Ø skriver at nasjonale<br />
regler som de folkevalgte hadde innført for å skape vekst og velferd skulle<br />
bygges ned, <strong>til</strong> fordel for markedsliberale regler for å skape et fri-flyt marked.<br />
Blant annet på side 219 hvor forfatterne skriver at EØS-avtalen har bidratt <strong>til</strong> en<br />
«kraftig omdreining i markedliberalistisk retning.»Dette er en virkelighetsbeskrivelse<br />
vi deler.<br />
- DEN NORSKE LIBERALISERINGSPOLITIKKEN<br />
D/Ø hevder flere steder at <strong>EU</strong> og EØS ikke hadde innflytelse på norsk liberaliseringspolitikk.<br />
Flere steder viser de <strong>til</strong> at Norge liberaliserte tele- og energisektoren<br />
lenge før <strong>EU</strong>.Det samme påstår de gjaldt frislippet av kapitalmarkedet,<br />
siden endringer ble gjort før EØS-avtalen ble vedtatt. Her er vi uenig med D/Ø.<br />
<strong>EU</strong> og EØS har en dynamisk karakter. De fungerer som påskudd og inspirasjon<br />
<strong>til</strong> å gjennomføre mer privatisering. Både Høyre og AP-ledelsens mål er medlemskap<br />
i <strong>EU</strong>. Derfor er det viktig for dem å gjennomføre liberaliseringer før<br />
<strong>EU</strong> pålegger Norge å endre regelverk. Da kan de henvise <strong>til</strong> innenrikspolitiske<br />
forhold som årsak <strong>til</strong> liberaliserings<strong>til</strong>tak. Det er klart at innenrikspolitiske forhold<br />
spiller en viktig rolle. Men samspillet mellom <strong>EU</strong>/EØS og norske forhold<br />
blir avgjørende når liberaliseringer blir gjennomfør før <strong>EU</strong>-reglene krever det.<br />
Dessuten diskuterte ERT deregulering av både energi og telesektoren i<br />
1983. Da EFTA og EF-prosessen formelt starta i 1984 var deregulering av viktige<br />
sektorer meget sentralt. Vi vil bestemt hevde at dette fikk stor innvirkning for<br />
nasjonalstatenes politikk, også i Norge.<br />
I <strong>til</strong>legg skrev statsminister Gro Harlem Brundtland allerede i 1988 brev<br />
<strong>til</strong> alle departementene og slo fast at alle avvik mellom norske regler og <strong>EU</strong><br />
regler på området som ble omfattet av det indre markedet skulle begrunnes.<br />
Boye Ullmann: Kommentarer <strong>til</strong> FAFO-rapport<br />
rapporten spriker<br />
Enhetsakten<br />
EØS påskudd og<br />
inspirasjon<br />
innenrikspolitikk<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
Lex Gro<br />
115
Del 5 – Oppsummering og veien videre<br />
hvordan<br />
arbeidstaker-rettigheter<br />
styrket<br />
Tyskland og Frankrike<br />
opphevelse av forbud<br />
D/Ø kaller dette et sterkt politisk signal. (Se også side 6, Dag Seierstad «Hva er<br />
EØS» og side 31, Boye Ullmann «Rente, tariffpolitikk og arbeidsledighet)<br />
- <strong>EU</strong> SOM BREMSE FOR MARKEDSLIBERALISME<br />
D/Ø bruker mye spalteplass på at <strong>EU</strong> er en viktig arena for utforming av regler<br />
som skal bremse markedsliberalismen. Vi etterlyser dokumentasjon på at<br />
dette er riktig. Sosialdemokratiske regjeringer hadde flertall i Ministerrådet<br />
flere ganger på 90-tallet uten at det førte <strong>til</strong> endringer i den politiske utviklingen.<br />
Tvert i mot fortsatte strømmen av direktiver for liberalisering i det indre<br />
markedet.<br />
<strong>EU</strong> låser penge- og finanspolitikken <strong>til</strong> markedsliberalisme, som igjen tvinger,<br />
eller påvirker, nasjonalstatene <strong>til</strong> å innføre mer markedsliberalisme. Klasseforskjellene<br />
øker slik at de rike blir rikere og de fattige fattigere. Dette er tatt<br />
grundig opp i flere artikler i vår bok (se også nedenfor).<br />
<strong>EU</strong>/EØS OG ARBEIDSLIV<br />
D/Ø konkluderer også med at arbeidstakerrettighetene i Norge og <strong>EU</strong> blir<br />
styrket av <strong>EU</strong>s regelverk. Dette er riktig på noen få områder. D/Ø viser <strong>til</strong> at<br />
arbeidstakere har fått rett på 11 timers hvile og regler som sikrer arbeidskontrakt<br />
både ved fast ansettelse og korttidsoppdrag.<br />
Hovedbilde er likevel noe annet. Jula 1995 gikk franske arbeidere <strong>til</strong> 3 ukers<br />
generalstreik rettet mot stabilitetspakten. Den franske staten skulle foreta<br />
kraftige innsparinger for å nå <strong>EU</strong>s mål. De foreslo kutt i pensjonene og liberaliseringer<br />
i oppsigelsesvernet i offentlig sektor. I 1996 foreslo Tyskland innskrenkninger<br />
i sykelønnsordningene for å spare i offentlig sektor for å nå <strong>EU</strong>s<br />
mål. Kraftige protester og streiker gjorde at tysk fagbevegelse slo dette <strong>til</strong>bake.<br />
Senere har Gerhard Schrøders lagt frem sin reformpakke 2010 som betyr<br />
dramatiske kutt i velferd for å nå <strong>EU</strong>s mål om maksimalt underskudd på 3 prosent<br />
av BNP. Disse eksemplene viser at <strong>EU</strong>s økonomiske politikk fører <strong>til</strong> kutt i<br />
velferd og rettigheter i <strong>EU</strong>-landene. Det er også et uttalt mål. Økonomikommisær<br />
Pedro Solbes sa 30. oktober 2003 (Aftenposten) at nå måtte medlemsstatene<br />
endre de stivbeinte velferdsordninger og foreta tøffe reformer i arbeidslivet<br />
for å få opp veksten i <strong>EU</strong>.<br />
- <strong>EU</strong>/EØS HAR SVEKKET NORSKE RETTIGHETER<br />
D/Ø sier på side 149 at arbeidslivsrettigheter har styrket seg takket være <strong>EU</strong> og<br />
EØS-avtalen, men unnlater å nevne eksempler der Norge har hatt strengere<br />
regler som har blitt svekket av <strong>EU</strong>/EØS.<br />
1) Inn- og utleie («Blålid-uvalget»).<br />
Norge hadde forbud mot utleie av arbeidskraft fra 1970. Vikarbyråene kunne<br />
bare leie ut folk <strong>til</strong> noen bransjer. Arbeidsformidlingen var et offisielt monopol.<br />
AP og LO var fram <strong>til</strong> sommeren 1997 for forbud mot utleie og <strong>til</strong>henger av<br />
offentlig arbeidsformidlingsmonopol.<br />
Høsten 1997 satte sentrumsregjeringen ned en utvalg for å se på<br />
xx(mandatet). Ted Hanich, tidligere statssekretær for Gro H. Brundtland og<br />
direktør for Arbeidsdirektoratet deltok aktivt i debatten for liberalisering<br />
av arbeidsmarkedet. LO vedtok å godkjenne opphevelsen av forbudet mot<br />
116 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
utleie, men s<strong>til</strong>te betingelser om at det skulle forhandles med <strong>til</strong>litsvalgte<br />
før innleie, og at vikarbyråene kun kunne leie ut vikarer ved konkret fravær<br />
(ved for eksempel svangerskapspermisjon, men ikke for xxx). Det så ut <strong>til</strong> at<br />
dette kom <strong>til</strong> å bli Stortingsvedtaket, men tre dager før Stortingsbehandlinga,<br />
snudde LO og AP. Det ble en liberalisering i tråd med <strong>EU</strong>s Hvitbok om å fleksibilisere<br />
arbeidslivet.<br />
På samme tid pågikk sosial dialog mellom <strong>EU</strong>-kommisjonen og UNICE,<br />
CEEP og DEFS om et nytt direktiv om inn- og utleie og forholdet <strong>til</strong> private<br />
vikarbyråer. Vår påstand er at <strong>EU</strong>-diskusjonen påvirket AP og LO. Innenrikspolitiske<br />
forhold spilte inn, men vi mener <strong>EU</strong>/EØS var en viktig årsak <strong>til</strong> at AP og<br />
LO snudde i denne saken og stemte sammen med H og FrP.<br />
2). Sosial dumping.<br />
D/Ø viser <strong>til</strong> at LO med bakgrunn i østutvidelsen, for første gang har krevd allmenngjøring<br />
av tariffavtaler. Det er riktig at allmenngjøring av tariffavtaler nå<br />
har blitt et viktig verktøy i kampen mot sosial dumping, men det er en svekkelse<br />
i forhold <strong>til</strong> kontrollavtalen mellom LO og NAF som gjaldt frem <strong>til</strong> 1992.<br />
Avtalen måtte avskaffes fordi den var i strid med EØS-avtalen. Etter kontrollavtalen<br />
mistet bedrifter som betalte utenlandske arbeidere under tariff automatisk<br />
arbeids<strong>til</strong>latelsen. Det var derfor et langt mer effektiv våpen enn allmenngjøring.<br />
(se s.xx). Dette nevner ikke D/Ø med ett ord.<br />
<strong>EU</strong>s strategi er å skape et dynamisk arbeidsmarked på alle plan. <strong>EU</strong>s hvitbok<br />
fra 1993, argumenterer for større lønnsforskjeller og større fleksibilitet av<br />
arbeidslivet. For oss er det opplagt at et regelverk basert på disse prinsippene<br />
må føre <strong>til</strong> mer sosial dumping i det indre marked.<br />
3). Arbeidslivslovutvalgets inns<strong>til</strong>ling (ALLU)<br />
ALLU ønsker nå å fjerne § 58A punkt 1 som begrenser arbeidsgiverne muligheter<br />
<strong>til</strong> å ansette folk midlertidig. Allerede i februar 2003 fikk daværende<br />
arbeidsminister Viktor Normann igjennom nye lovregler for arbeidstid og bruk<br />
av overtid, regler som er en blåkopi av <strong>EU</strong>s minimumsdirektiv. De nye reglene<br />
åpner for 48 timers uke som kan gjennomsnittberegnes i 16 uker. Det betyr<br />
inn<strong>til</strong> 78 timers uke i 10 uker og deretter «tvangsavspasering» av ansatte. I <strong>til</strong>legg<br />
sier de nye reglene at arbeidsgiverne kan avtale overtid med hver enkelt.<br />
<strong>EU</strong> behandler nå et nytt arbeidstidsdirektiv som åpner for at arbeidsgivere<br />
kan gjennomsnittsberegne 48 timer over hele året. Det betyr at arbeidsgiverne<br />
individuelt kan avtale 65 timers uke uten drøftelser med de <strong>til</strong>litsvalgte.<br />
D/Ø mener at ALLUs inns<strong>til</strong>ling er et eksempel på at <strong>EU</strong>s regler kan virke<br />
som «sikkerhetsnett mot ytterliggående liberaliseringer.» Etter vår mening<br />
er ALLUs forslag i tråd med signaler fra <strong>EU</strong> og passet som hånd i hanske for<br />
kyniske arbeidsgivere som vil sette opp busser med omsorgs-, bygnings- eller<br />
hotell- og restaurantarbeidere fra Øst-Europa. De kan med norsk lov i hånda<br />
gjennomsnittsberegne arbeidstida kombinert med midlertidig ansatte og lav<br />
lønn for å undergrave tariffbestemmelser i Norge.<br />
Det finnes også eksempler på at Norge har styrket lovverket på tross av<br />
EØS. I kjølvannet av <strong>EU</strong>-kampen i 1994 vedtok Stortinget i 1995 å styrke s<strong>til</strong>lingsvernet.<br />
Det kom inn en ny bestemmelse i Arbeidsmiljøloven. § 58A punkt<br />
1 slår fast at det er ulovlig å leie inn eller midlertidig ansette personer i en<br />
Boye Ullmann: Kommentarer <strong>til</strong> FAFO-rapport<br />
<strong>EU</strong>-diskusjon<br />
allmenngjøring og<br />
kontrollavtaler<br />
<strong>EU</strong>s hvitbok<br />
midlertidige<br />
ansettelser<br />
arbeidstid og overtid<br />
<strong>EU</strong>-sikkerhetsnett<br />
styrket s<strong>til</strong>lingsvern<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
117
Del 5 – Oppsummering og veien videre<br />
styrker sysselsetting<br />
og velferd<br />
Tjenestedirektivet<br />
Havnedirektivet<br />
negative virkninger<br />
Snøhvit<br />
verktøy i verktøykassa<br />
bedrift i den ordinære virksomhet. Dette nevner ikke D/Ø med et ord, tvert i<br />
mot skriver de at det har vært s<strong>til</strong>lstand i Norge mens alle initiativer og endringer<br />
kommer fra <strong>EU</strong>.<br />
-LISBOAERKLÆRINGEN OG NYTT TJENESTEDIREKTIV<br />
<strong>EU</strong> har som mål å bli verdens mest konkurransedyktig økonomi innen 2010.<br />
Virkemidlet for å øke veksten er først og fremst mer markedsliberalisme. <strong>EU</strong> er<br />
svært bekymret over lav vekst i hele <strong>EU</strong>. Euro-landene ligger enda lavere med<br />
vekst på under 0,5 prosent. D/Ø er enige i at at Lisboa-erklæringen understreker<br />
troen på økt liberalisering. Men på side 41, 43, 46 og 51 hevder D/Ø at<br />
Lisboa-erklæringen styrker kampen for sysselsetting og vil føre <strong>til</strong> mer velferd.<br />
Vi mener dette motbevises av de mange <strong>til</strong>takene som er iverksatt som et ledd<br />
av Lisboastrategien. Ikke minst gjelder det et nytt forslag <strong>til</strong> tjenestedirektiv.<br />
Det Europeiske råd, det vil si statslederne, oppfordret <strong>EU</strong>-kommisjonen <strong>til</strong> å<br />
lage nytt direktiv om fri flyt av tjenester for å få fart i Lisboa-prosessen. Direktivet<br />
skulle bygge på det samme prinsipp som fri flyt av varer. En vare godkjent<br />
i et land skal være godkjent i alle <strong>EU</strong>/EØS-land. Det betyr at en rørleggertjeneste<br />
i Slovakia med slovakisk lønn automatisk skal godkjennes i Tyskland<br />
eller Sverige.<br />
Nå ser det heldigvis ut <strong>til</strong> at presset fra fagbevegelsen i de ulike <strong>EU</strong>-landene<br />
gjør at <strong>EU</strong>-kommisjonen ikke vil få gjennomslag i denne omgang. Erfaringer<br />
med prosesser i <strong>EU</strong> tyder likevel på at dette direktivet ikke har avgått<br />
ved døden. <strong>EU</strong>-kommisjonens forslag <strong>til</strong> havnedirektivet ble for eksempel<br />
avvist i <strong>EU</strong>-parlamentet. Nå har et liknende forslag kommet opp på nytt. Det<br />
skal gi sjøfolk anledning <strong>til</strong> å laste og losse på havnene. Det betyr at filippinske<br />
sjøfolk kan laste og losse på tyske havner <strong>til</strong> filippinsk lønn.<br />
<strong>EU</strong> OG NORSK ØKONOMI<br />
D/Ø gjentar flere ganger at EØS har hatt en positiv virkning på økonomi og<br />
sysselsetting i Norge. Det er påstander de ikke dokumenterer eller gir en politisk<br />
begrunnelse for. Det er riktig som de skriver, at sysselsettingssituasjonen<br />
er halvert siden 1992. Vi mener at dette ikke henger sammen med EØS-avtalen.<br />
Tvert i mot mener vi at avtalen har hatt negativer virkninger for utviklingen i<br />
blant annet tele, post, jernbane, oljesektoren og ikke minst private bedrifter i<br />
distriksnorge. Et eksempel på virkninger av anbudspolitikken er Statoils valg<br />
av det spanske verftet Draganos framfor Rosenberg under anbudsrunden<br />
<strong>til</strong> Snøhvit. Resultatet var at Rosenberg ble skilt ut fra Akerkværner, halverte<br />
arbeidsstokken og går en usikker framtid i møte. Flere, deriblant de <strong>til</strong>litsvalgte,<br />
advarte mot at Draganos lå altfor lavt i pris og kom <strong>til</strong> å skru opp prisen<br />
etter at kontrakten var <strong>til</strong>delt. Dessuten ble Statoil advart mot at Draganos ikke<br />
hadde kapasitet <strong>til</strong> å bli ferdig i tide. Utsettelse ville bety store ekstrakostnader<br />
for Statoil. Selv om dette anbudet var underlagt EØS-reglene kunne eierne,<br />
det vil si næringsminister Ansgar Gabrielen også innenfor regelverket i EØS<br />
satt opp strengere anbudskriterier og dermed sikret Rosenberg kontrakten. I<br />
stedet klaget han over at han ikke hadde «verktøy i verktøykassa». Skeptikerne<br />
fikk rett. Draganos har skrudd opp prisen og prosjektet blir minst et halvt år<br />
forsinka. D/Ø nevner ikke slike saker med ett ord og behandler heller ikke<br />
gassdirektivet som betyr tap på milliarder av kroner hvert år. Etter vår mening<br />
118 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
uker også markedsliberale krefter i AP og Høyre avtalens politiske innhold<br />
for å gjennomføre konkurranseutsetting, de går <strong>til</strong> og med lenger enn <strong>EU</strong> på<br />
noen områder.<br />
Regjeringa Jagland valgte å sette fregatter på anbud ut av landet. Det<br />
hadde vært utenkelig at <strong>EU</strong>-landene Storbritannia, Tyskland og Frankrike<br />
hadde satt militært utstyr på anbud i andre land (militært utstyr er unntatt<br />
<strong>EU</strong>-regler). Norske verft kunne fått oppdrag og vært sikret arbeid i mange år.<br />
EØS-avtalen binder mye av industripolitikken <strong>til</strong> et system kun basert på markedet.<br />
Det betyr at styresmaktene har mindre muligheter <strong>til</strong> å bruke offentlige<br />
midler <strong>til</strong> å føre en aktiv industripolitikk.<br />
RENTEPOLITIKKEN<br />
På side 76 skriver D/Ø:« Et viktig argument mot <strong>EU</strong> har vært ønsket om nasjonal<br />
politisk styring og sjølråderett i penge- og finanspolitikken og skepsis <strong>til</strong> Den europeiske<br />
sentralbankens traktatfestede målsetting om lav inflasjon. En ironisk side<br />
ved utviklingen under EØS er derfor at Norge – under regjeringen Stoltenberg, og<br />
med Stortinget og LOs samtykke- har benyttet sjølråderetten <strong>til</strong> å gi Norges bank<br />
økt selvstendighet og en instruks som banet veien for en langt mer haukaktig rentepolitikk<br />
enn den europeiske».<br />
Rentepolitikken er nøye beskrevet andre steder i boka. Vi må likevel kort<br />
gjenta våre påstander. Regjeringa Stoltenberg ga Norges Bank og sentralbanksjefen<br />
en ny instruks i mars 2001. Der het det at det operative målet for<br />
pengepolitikken var lav inflasjon. Dette la grunnlaget for høy rente og sterk<br />
krone, noe som førte <strong>til</strong> at omtrent 20 000 industriarbeidsplasser forsvant i<br />
2002. Poenget er at en blåkopi av <strong>EU</strong>-politikk skada norsk industri.<br />
DEMOKRATI, MAKT OG INNFLYTELSE<br />
Kapittel 3, 8, 9, 10 og 11 handler mest om muligheter og begrensninger for<br />
norsk innflytelse i <strong>EU</strong> gjennom EØS-avtalen. D/Ø skiver mye om alle utvalg<br />
og komiteer som Norge og fagbevegelsen ikke får møte i eller hvor de ikke<br />
blir hørt fordi Norge ikke er medlem av <strong>EU</strong>. De gjør et poeng av at norske<br />
representanter <strong>til</strong> og med må betale møteutgifter. De mener <strong>EU</strong>s organer er<br />
betydningsfulle for blant annet sysselsetting og arbeidstakernes rettigheter.<br />
D/Ø viser flere ganger <strong>til</strong> den svenske arbeidsministeren Allan Larsson som<br />
fikk gjennomslag for sysselsettingsstrategien i Amsterdam-traktaten i 1997.<br />
Formuleringer om full sysselsetting kom også inn i forbindelse med Lisboaerklæringen<br />
i 2000, sammen med krav <strong>til</strong> miljø og velferd.De viser også <strong>til</strong> at<br />
den svenske LO-leder Wanja Lundby Wedin skal lede en arbeidsgruppe i <strong>EU</strong><br />
om sysselsetting. Hensikten med å ta med dette er, etter vår bedømming, å<br />
argumentere for at Norge også kan oppnå innflytelse i <strong>EU</strong>-systemet.<br />
Vi er enige i at <strong>EU</strong>-landene, på samme måte som Norge ser behov for å<br />
sikre miljø og sysselsetting, spørsmålet er hvor viktig det er og hvilke metoder<br />
man tror fungere best. <strong>EU</strong> mener for eksempel at det er et godt <strong>til</strong>tak å kutte i<br />
arbeidsledighetstrygden for å få ned arbeidsledigheten. Retorikken i Amsterdamtraktaten,<br />
i Lisboa-erklæringen og i <strong>EU</strong>s Grunnlov om sysselsetting kan<br />
være nyttige å vise <strong>til</strong>, men innebærer <strong>EU</strong>s faktiske <strong>til</strong>tak og resultater viser at<br />
de betyr lite for den skyhøye arbeidsledigheten i <strong>EU</strong>-landene.<br />
Det konkrete utbyttet av å sitte i disse utvalgene i Brussel kan diskuteres.<br />
Boye Ullmann: Kommentarer <strong>til</strong> FAFO-rapport<br />
fregatter<br />
Norges Bank<br />
<strong>EU</strong>-politikk i Norge<br />
utvalg og komiteer<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
119
Del 5 – Oppsummering og veien videre<br />
<strong>EU</strong>s overordnede mål<br />
politisk handlingsrom<br />
EØS-avtalen<br />
Sosiale dialoger<br />
Betydningen kan i hvert fall ikke oppveie ulempene ved et <strong>EU</strong>-medlemskap.<br />
Det henger sammen med vår vurderingen av hvorvidt det er mulig få gjennomslag<br />
for faglige rettigheter i disse foraene. <strong>EU</strong>-systemet bygger på andre<br />
overordnede mål enn faglig rettigheter og velferd for alle. Her vil vi blant<br />
annet vise <strong>til</strong> D/Øs påstander på s. 216: «Reglene for det indre markedet har<br />
også ført <strong>til</strong> en nedbygging av forhandlingsøkonomien og begrenset mulighet <strong>til</strong><br />
politiske inngrep i markedene. Det vil si at mulighetene <strong>til</strong> å bruke fagligpolitiske<br />
kanaler for å kreve offentlig støtte <strong>til</strong> utsatte nasjonale bransjer og arbeidsplasser<br />
er avskåret». Som nevnt skriver også D/Ø på side 219 at det indre markedet har<br />
ført <strong>til</strong> kraftig omdreining i markedsliberal retning.<br />
DEMOKRATISK UNDERSKUDD<br />
<strong>EU</strong>-systemet lider av et alvorlig demokratisk underskudd som også rammer<br />
fagbevegelsens mulighet for å nå frem i systemet. Blant annet fastsetter <strong>EU</strong>traktatene<br />
og den nye <strong>EU</strong>-grunnloven konkret politikk, ikke bare konstitusjonelle<br />
spilleregler. Det betyr at uansett hvem velgerne stemmer på – <strong>til</strong> <strong>EU</strong>parlamentet<br />
eller i nasjonale valg så må politikerne styre innenfor de politiske<br />
rammene som gjelder. Det politiske handlingsrommet har blitt mye mindre.<br />
Vi deler D/Ø påpekning på side 29 om EØS-avtalens demokratiske underskudd.<br />
Den politiske påvirkning fra Norge på EØS er minimal og mangel på tid<br />
fører <strong>til</strong> at norske folkevalgte ikke får utredet eller vurdert forslag før de har<br />
blitt lov. På side 219 skriver D/Ø at den store svakheten med EØS-avtalen er<br />
knyttet <strong>til</strong> fraværet av politisk innflytelse fra norsk side. Vi mener hovedsvakheten<br />
er at EØS betyr økt markedsliberalisme og privatisering som blir vedtatt<br />
over hodet både på de folkevalgte og velgerne Vi er enige i at EØS er udemokratisk,<br />
Det påstod <strong>Nei</strong>-sida også i 1992. Vi kan ikke huske at Jon Erik Dølvik<br />
advarte mot dette før EØS ble vedtatt. Men vår påstand er at det også er et <strong>til</strong>svarende<br />
demokratisk underskudd i <strong>EU</strong>. Norge vil med sine 2 prosent stemmer<br />
i <strong>EU</strong>s organer ikke få noen særlig innflytelse.<br />
KRITIKKEN AV LO<br />
D/Ø kritiserer Gerd Liv Valla og LO skarpt for å ikke prioritere engasjement i<br />
Brussel og i DEFS. De skriver blant annet. «Europa-traumet i norsk fagbevegelse,<br />
etter to opprivende <strong>EU</strong>-kamper, har lenge bidratt <strong>til</strong> berøringsangst, lav legitimitet<br />
og en grunnleggende ambivalens, tvetydighet og gjensidig mis<strong>til</strong>lit mellom ulike<br />
fløyer i spørsmål som har hatt å gjøre med <strong>EU</strong>. Konsekvensen har vært handlingslammelse<br />
og et internt politisk vakuum, hvor svært få har orket å engasjere seg.<br />
Ved siden av en unødig lav profil og marginalisering i DEFS, har resultatet vært<br />
en gjennomgripende mangel på diskusjon, strategi og mål for EØS-arbeidet i LO.<br />
Dette har igjen nedfelt seg i sviktende kompetanseutvikling, samordning og organisatorisk<br />
forankring.»<br />
Sterke påstander. Vi har sansen for både hva Gerd Liv Valla og tidligere LOleder<br />
i Sverige, Stig Malm, hevder: at det går med veldig mye tid <strong>til</strong> prat i Brussel.<br />
I den sosiale dialog i <strong>EU</strong> er det kun konsesus-prinsippet som gjelder. Det<br />
vil si at arbeidstakerne sitter uten maktmidler å sette bak sine krav. Nå påstår<br />
D/Ø at det har kommet mye ut av den sosiale dialog siden 1989. Vi mener derimot<br />
at den sosiale dialogen, etter 16 års virksomhet har gitt svært få resultater.<br />
Men selv om D/Ø krititiserer LO må også de anerkjenne at nasjonalsta-<br />
120 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
ten er den viktigste arenaen for fagbevegelsen. Det er der fagbevegelsen har<br />
streike-og aksjonsrett.<br />
OPPSUMMERING<br />
D/Ø mener at Norge og fagbevegelsen har tjent på <strong>EU</strong>-reglene som har<br />
kommet gjennom EØS-avtalen. Vi er uenige i det. Vi er imot <strong>EU</strong> og EØS fordi<br />
dette styrker arbeidsgiverne og høyresida og svekker fagbevegelsen. <strong>EU</strong> er et<br />
markedsliberalt prosjekt og vi forstår godt hvorfor NHO ønsker medlemskap i<br />
<strong>EU</strong>.<br />
D/Ø hevder at det ligger utenfor deres mandat å vurdere norsk medlemskap,<br />
de hevder at EØS er et dårlig alternativ for Norge, men vurderer ikke om<br />
en handelsavtale kunne vært en mulig løsning for Norge. <strong>EU</strong>-<strong>til</strong>hengere som<br />
Espen Barth Eide og Sverre Jervell mener det ikke hadde vært noen ulykke<br />
for Norge om vi hadde en form for handelsavtale med <strong>EU</strong>, for eksempel etter<br />
modell av de avtalene Sveits har undertegnet. Vi anbefaler alle faglige organisasjoner<br />
om å ta en debatt om de mulighetene som ligger i en handelsavtale<br />
med <strong>EU</strong>. Vårt standpunkt er at industrien, velferdsstaten, kampen for full sysselsetting<br />
og fagbevegelsen er mest tjent med at Norge står utenfor både <strong>EU</strong><br />
og EØS.<br />
Vi håper at diskusjonen om <strong>EU</strong> og EØS tar seg kraftig opp. Vi mener at både<br />
handelsavtale, EØS og fullt medlemskap må vurderes ut fra hva som tjener<br />
Norge, fagbevegelsen og internasjonal solidaritet. Vi må huske at verden er<br />
mye større enn <strong>EU</strong>. Nå har det kommet to bøker med forskjellige syn som oppsummerer<br />
10 år med <strong>EU</strong> og EØS.<br />
God debatt!<br />
Boye Ullmann: Kommentarer <strong>til</strong> FAFO-rapport<br />
Streike- og<br />
aksjonsretten<br />
alternativ <strong>til</strong> EØS<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
121
Del 5 – Oppsummering og veien videre<br />
LOs 15 krav<br />
LOs representantskap vedtok 15 krav før EØS-forhandlingene i 1990.<br />
1. Samarbeid om økonomisk politikk for full sysselsetting må bli en del av<br />
EØS-samarbeidet.<br />
2. EØS-samarbeidet må omfatte den sosiale dimensjon med et forpliktende<br />
handlingsprogram for å sikre samfunnsmedlemmenes grunnleggende<br />
rettigheter.<br />
3. Retten <strong>til</strong> konsernfaglig samarbeid og medbestemmelse må sikres i EØSavtalen.<br />
4. Arbeidstakerne må sikres medbestemmelse i EØS-prosessen.<br />
5. Norsk næringsliv må ha adgang <strong>til</strong> enhetsmarkedet. Det gjelder også for<br />
bearbeidete fiskeprodukter.<br />
6. Arbeidsmiljøreglene må <strong>til</strong>nærmes oppover, de må ligge høyt og sanksjonsmulighetene<br />
må traktatfestes. Norske regler for helsefarlige stoffer<br />
og asbest-forbudet må gjelde inn<strong>til</strong> <strong>til</strong>svarende regler er innført i hele EØS.<br />
Norge må fortsatt kunne iverksette strengere miljøregler enn andre EØSland<br />
har.<br />
7. EFTA-landene må sikres full deltakelse i EFs miljøsamarbeid. Samarbeidet<br />
må åpnes for østeuropeisk land.<br />
8. Forvaltningen av naturressursene forblir nasjonal, med samfunnsmessig<br />
styring for å virkeliggjøre viktige mål. Konsesjonslovene må, i lys av EØSforhandlingene,<br />
bygges ut for å sikre samfunnsmessig styring av næringspolitikken,<br />
fremme samfunnsinteressene og sikre statlig innflytelse på og<br />
kontroll med eierstrukturen i næringslivet. Lovgivningen må gjøres <strong>til</strong> et<br />
hensiktmessig virkemiddel og bedres for å sikre mot bedriftsoppkjøp fra<br />
utlandet som sikter på å overta teknologi uten videreføring av produksjonen.<br />
Lovene må åpne for konsernfaglig virksomhet.<br />
9. Norske myndigheter skal ha styring med virksomheten på den norske kontinentalsokkel.<br />
Samfunnsinteressene skal fortsatt ligge <strong>til</strong> grunn for <strong>til</strong>deling<br />
av rettigheter. Olje- og gassektorens avgjørende betydning for Norges<br />
økonomi setter Norge i en særs<strong>til</strong>ling med hensyn <strong>til</strong> naturressursenes<br />
betydning for nasjonen. Offshoresektoren må derfor ikke bli gjenstand<br />
for <strong>til</strong>pasning, men for forhandlinger som resulterer i ordninger som sikrer<br />
norske myndigheters styring av sektoren. Forhandlingene må ikke føre <strong>til</strong><br />
en liberalisering av norsk offshorepolitikk med tap for norsk næringsliv og<br />
norske arbeidsplasser. Åpenhet for anbud ved den norske sokkel forutsetter<br />
norske vilkår for lønn, avtaler og faglig organisasjonsrett, og at den britiske<br />
sokkel åpnes <strong>til</strong>svarende.<br />
10. Norsk avtale- og lønnsforhold må gjelde for arbeid i Norge. Vertslandets<br />
regler må gjelde som minimum ved arbeid i andre EØS-land.<br />
122 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
11. Ved fri bevegelse for personer må nasjonale myndigheter ha adgang <strong>til</strong><br />
<strong>til</strong>tak mot store forstyrrelser på arbeidsmarkedet. Myndighetene må sørge<br />
for at uhemmet innføring av anbudsprinsippet og privatisering ikke gjør<br />
faste arbeidsplasser utrygge. Fagbevegelsen må ha rett <strong>til</strong> å inngå kontrollavtaler<br />
for å sikre norske avtale-, lønns- og miljøforhold.<br />
12. Ved fri bevegelse av kapital må grunnlaget for innsyn bedres og <strong>til</strong>tak treffes<br />
for å unngå skatteunndragelser.<br />
13. Maksimal deltakelse i EFs programmer for forskning, teknologi og utdanning<br />
må sikres.<br />
14. Forbrukerinteressene må trygges gjennom samarbeidet i EØS.<br />
15. EØS-samarbeidet må ikke svekke mulighetene for offentlige løsninger av<br />
fellesoppgavene i samfunnet, men må fortsatt trygge velferd gjennom en<br />
styrket offentlig sektor.<br />
LOs 15 krav<br />
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
123
Del 5 – Oppsummering og veien videre<br />
124 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
125
Del 5 – Oppsummering og veien videre<br />
126 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen
<strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen<br />
127
128 <strong>Nei</strong> <strong>til</strong> <strong>EU</strong> – Ti år med <strong>EU</strong> og EØS. Virkninger for fagbevegelsen