SINTEF RAPPORT - Statoil

statoil.com

SINTEF RAPPORT - Statoil

SINTEF Fiskeri og havbruk AS

Kyst og havteknikk

Postadresse: 7465 Trondheim

Besøksadresse:

SINTEF, Forskningssenteret på Rotvoll

Arkitekt Ebbellsvei 10

Besøksadresse Havnelaboratorium:

Klæbuveien 153

Telefon: 73 59 56 50

Telefaks: 73 59 56 60

E-post: fish@sintef.no

Internet: www.fish.sintef.no

Foretaksregisteret: NO 980 478 270 MVA

TITTEL

SINTEF RAPPORT

Tjeldbergodden

Utvidelse av metanolfabrikken og bygging av gasskraftverk

Konsekvenser av utslipp til sjø

FORFATTER(E)

Grim Eidnes, Stig M. Løvås, Øystein Stokland, Per G. Thingstad,

Thomas A. McClimans, Gunvor Øie, Eskil Forås og Sylvi Vefsnmo

OPPDRAGSGIVER(E)

Statoil ASA

RAPPORTNR. GRADERING OPPDRAGSGIVERS REF.

STF80 F038036 Fortrolig Jostein Nordland

GRADER. DENNE SIDE ISBN PROSJEKTNR. ANTALL SIDER OG BILAG

Åpen 880170 40 + 2 App.

ELEKTRONISK ARKIVKODE PROSJEKTLEDER (NAVN, SIGN.) VERIFISERT AV (NAVN, SIGN.)

r_880170.doc Grim Eidnes Martin Mathiesen

ARKIVKODE DATO GODKJENT AV (NAVN, STILLING, SIGN.)

SAMMENDRAG

2003-04-08 Stig Magnar Løvås, forskningssjef

I forbindelse med at Statoil/Naturkraft planlegger bygging av et gasskraftverk på Tjeldbergodden,

integrert med en utvidelse av eksisterende metanolfabrikk, er det foretatt beregninger av overtemperatur,

spredning og innlagring av de alternative kjølevannsutslippene, samt vurderinger og

beskrivelse av andre konsekvenser av kjølevannsutslippet.

STIKKORD NORSK ENGELSK

GRUPPE 1 Marinteknikk Marine technology

GRUPPE 2 Utslipp Discharge

EGENVALGTE Resipient Receiving body

Konsekvens Impact

Tjeldbergodden Tjeldbergodden


INNHOLDSFORTEGNELSE

SAMMENDRAG ...........................................................................................................................3

1 INNLEDNING .......................................................................................................................5

1.1 Bakgrunn ..........................................................................................................................5

1.2 Generelt om utslippets fysiske forløp...............................................................................5

1.3 Modellbeskrivelse ............................................................................................................6

1.4 Eksisterende og planlagte utslipp til sjø...........................................................................6

1.4.1 Dagens situasjon (Alternativ 0).........................................................................6

1.4.2 Utvidelse av metanolfabrikken (Alternativ 1)...................................................6

1.4.3 Utvidelse av metanolfabrikken + 450 MW kraftverk (Alternativ 2) ................7

1.4.4 Utvidelse av metanolfabrikken + 850 MW kraftverk (Alternativ 3) ................7

1.4.5 Andre utslipp.....................................................................................................7

2 UTSLIPPSBEREGNINGER ................................................................................................9

2.1 Tekniske data....................................................................................................................9

2.2 Strøm ...........................................................................................................................9

2.3 Lagdeling..........................................................................................................................9

2.4 Resultater........................................................................................................................13

2.5 Faren for gjensidig påvirkning ved flere utslipp ............................................................17

3 KONSEKVENSER FOR MARINT LIV...........................................................................19

3.1 Alminnelige effekter ......................................................................................................19

3.2 Erfaringer fra norskekysten og tilsvarende områder ......................................................19

3.3 Konsekvenser ved utvidelse av metanolfabrikk samt 450 eller 850 MW kraftverk ......20

3.3.1 Fysiske forutsetninger .....................................................................................20

3.3.2 Effekter på liv i vannmassene .........................................................................20

3.3.3 Effekter på hardbunn.......................................................................................21

3.3.4 Effekter på bløtbunn........................................................................................22

4 KONSEKVENSER FOR SÅRBARE FUGLEARTER....................................................23

4.1 Innledning.......................................................................................................................23

4.2 Områdebeskrivelse .........................................................................................................23

4.2.1 Bakgrunnsmateriale.........................................................................................23

4.3 Generelt om næringspreferanser til aktuelle vannfuglarter............................................25

4.4 Områdets ornitologiske funksjon ...................................................................................28

4.4.1 Mulige konsekvenser av omsøkt utvidelse av kjølevannsutslipp ...................28

5 MULIGHETER FOR OG KONSEKVENSER AV GASSOVERMETNING ...............31

5.1 Biologiske konsekvenser av gassovermetning på fisk ...................................................32

5.2 Teknisk bakgrunn...........................................................................................................33

5.2.1 Utslipp sjø .......................................................................................................33

5.2.2 Vann til oppdrettsanlegg .................................................................................33

5.3 Konsekvenser av gassovermetning for akvakulturanlegget. ..........................................34

5.4 Konsekvenser for gassovermetning i sjøresipienten ......................................................34

6 KONSEKVENSER I FORHOLD TIL ISDANNELSE OG FROSTRØYK ..................36

6.1 Isdannelse .......................................................................................................................36

6.2 Frostrøyk ........................................................................................................................36

7 REFERANSER ....................................................................................................................38

2


SAMMENDRAG

I forbindelse med at Statoil/Naturkraft planlegger bygging av et gasskraftverk på Tjeldbergodden,

integrert med en utvidelse av eksisterende metanolfabrikk, er det foretatt beregninger av overtemperatur,

spredning og innlagring av de alternative kjølevannsutslippene, samt vurderinger og

beskrivelse av andre konsekvenser av kjølevannsutslippet.

Innlagring. Beregningene viser at utslippet - uansett utbyggingsalternativ – stort sett bryter

gjennom overflaten i vintermånedene november - februar, mens det innlagrer seg under overflaten

i sommerhalvåret april - september. 850 MW kraftverk med nytt utslipp i 20 m dyp har dypere og

hyppigere innlagring enn de andre alternativene. Utvidelse av metanolfabrikken + 450 MW

kraftverk med utslipp gjennom eksisterende utslippsrør har noe høyere innlagring og oftere

gjennomslag enn de andre alternativene.

Overtemperatur. Beregnet overtemperatur 50 m fra utslippspunktet ligger mellom 0.4 og 1.2 o C.

Dagens utslipp har den laveste overtemperaturen, mens et 850 MW kraftverk vil ha den største. I

en avstand av 100 m fra utslippspunktet har forholdet mellom alternativene når det gjelder overtemperatur

blitt motsatt. For utslippene som innlagres under overflata, var overtemperaturen etter

100 m i gjennomsnitt 0.40 o C for utvidelse av metanolfabrikken + 450 MW kraftverk og 0.29 o C

for 850 MW kraftverk.

Lokalisering av nytt utslipp. Utslipp i bratte skråninger er å foretrekke for å redusere de negative

effektene for bunnfaunaen av synkende kjølevannsutslipp. Området rett ut for molohodet er

relativt slakt ut til 20 m dyp for så å få et fall på opp mot 1:2.5. Dersom det er praktisk realiserbart

foreslås det at utslippet ledes ut her.

Marint liv. Endringer i næringssalttilførsel av næringsrikt dypvann eller skader på planktonalger i

selve kjølesystemet vil gi bare ubetydelige effekter i resipienten med hensyn til bestander av

planktonalger. Mekanisk stress på dyreplankton fra transport gjennom kjølesystemet vil heller

ikke gi effekter av betydning i resipienten.

Rundt inntaksområdet for kjølevann vil det trolig etableres en fauna av organismer som

foretrekker sterk bunnstrøm på linje med strømutsatte bergvegger i området. På hardbunn i fjæra

kan det lokalt ved utslippene, i betydelig mindre avstand enn 100 meter, oppstå områder der

oppvarmet vann reduserer bestandene av blæretang og blåskjell. Mindre spesifikke effekter kan

heller ikke utelukkes helt lokalt. I sjøsonen kan det inntre en reduksjon i bestanden av tarearter i

utslippenes umiddelbare nærhet. Mindre og lokale effekter på bløtbunnsfaunasamfunn kan heller

ikke utelukkes.

Sårbare fuglearter. Det foreliggende ornitologiske bakgrunnsmaterialet indikerer nokså entydig at

det er de mer grunne sjøarealene i Kjørsvikbugen og ved munningen av Dromnessundet som har

verdi som beite- og oppholdsområder for de aktuelle sjøfuglartene (havørna benytter i tillegg

strandbergarealene spesielt vest for anlegget). Ut fra den foreliggende kunnskapen om området

3


forventer vi ikke at det til noen årstid skal opptrer større forekomster av noen sjøfuglart innenfor det

aktuelle influensområdet.

Bakgrunnsinformasjonen vi har på forekomster av bunndyr og sjøfugl innenfor den aktuelle

influenssonen tilsier ikke at det nye kjølevannsutslippet vil kunne få noen effekt på de

bunndyravhengige sjøfuglartene (det vil primært si dykkender) som opptrer i området. For

fiskeetende arter (dvs lommer, dykkere, skarver, siland, måke- og alkefugler, havørn, - som også tar

sjøfugl -, og til noen grad også dykkendene) har vi ingen bakgrunnsinformasjon omkring

forekomstene av aktuelle fødeobjekter av fisk. De lokalitetene der vi har avdekket tilholdssteder av

slike sjøfuglarter ligger imidlertid godt utenfor den antatte influenssonen fra de aktuelle utvidete

kjølevannutslippene. Følgelig kan vi heller ikke for disse artsgruppene forvente endringer i

forekomstene som kan relateres til de planlagte utvidelsene på Tjeldbergodden.

Gassovermetning. Det forventes bare en beskjeden endring av N2 overmetning fra dagens

situasjon. Oppdrettsanlegget har en eksisterende kapasitet i sin vannbehandling som dekker de

behov som måtte komme ved eventuelle utbygginger av metanolfabrikken og gasskraftverk.

Beregninger for de ulike alternativene for utvidelse av metanolfabrikken og gasskraftverk vil

heller ikke føre til betydelige økte gassovermetningsproblemer for sjøresipienten.

Islegging og frostrøyk. Faren for islegging generelt er lav ved Tjeldbergodden og den vil reduseres

ytterligere med utslipp fra metanolfabrikk/gasskraftverk som når overflaten. Risikoen for

frostrøyk generelt er liten. Man kan forvente en svak økning ved en utvidelse av metanolfabrikken/bygging

av gasskraftverk. Siden denne økningen er svært liten og avhenger av andre

forhold enn luft-/sjø-temperaturen, er økningen vurdert som ubetydelig.

4


1 INNLEDNING

1.1 Bakgrunn

I forbindelse med at Statoil/Naturkraft planlegger bygging av et gasskraftverk på Tjeldbergodden,

integrert med en utvidelse av eksisterende metanolfabrikk, har SINTEF Fiskeri og havbruk fått i

oppdrag å beregne fortynning, spredning og innlagring av kjølevannets utslipp til sjø, samt

vurdere og beskrive andre konsekvenser av kjølevannsutslippet. Oppdraget er tildelt på grunnlag

av Statoil’s forespørsel ST-TEK-TR-PF-033.

Prosjektet er organisert som et samarbeid mellom SINTEF Fiskeri og havbruk, avdeling Kyst og

havteknikk med ansvar for prosjektledelse, de hydrofysiske konsekvensene, gassovermetning og

islegging/frostrøyk, Marine Bunndyr AS med ansvar for de marinbiologiske vurderingene og

Seksjon for naturhistorie, Vitenskapsmuseet, NTNU med ansvar for ornitologien.

1.2 Generelt om utslippets fysiske forløp

I norske fjorder og kystfarvann er det ofte et utpreget brakkvannslag øverst. Sjøvannet har da en

avtagende tetthet oppover mot overflata, og man sier at resipienten er lagdelt. Betegnelsen betyr

ikke nødvendigvis at sjøvannet består av vannmasser med konstant tetthet som ligger oppå

hverandre. Ofte er tettheten jevnt og gradvis avtagende mot overflata. Resipienten er like fullt

lagdelt. Lagdeling er entydig bestemt av temperatur og saltinnhold.

Når kjølevannet slippes ut i 16.5 m dyp, vil det på grunn av oppvarmingen og at det har sin

opprinnelse i 60 m dyp, være både varmere og saltere enn omgivelsene. Oppvarmingen gjør

vannet lettere, økningen i saltinnhold gjør det tyngre. Oftest vil tetthetsendringen på grunn av

oppvarming være størst slik at utslippet stiger.

Under oppstigning vil kjølevannet rive med seg omkringliggende sjøvann. Denne prosessen kalles

primærfortynning og reduserer forskjellen i temperatur og saltinnhold mellom utslippet og

resipienten. Dermed reduseres også tetthetsforskjellen, utslippet blir gradvis tyngre.

I lagdelte resipienter vil derfor kjølevannet etter utslipp kunne få en tetthet som er lik resipientens.

Når dette punktet nås, vil utslippet ha en vertikal bevegelse som fører det videre oppover samtidig

som fortynningen fortsetter. Det dypet hvor utslippets vertikalbevegelse er null kalles maksimal

stigehøyde. Siden utslippet nå har en tetthet som er forskjellig fra det omkringliggende vannet, vil

det søke nedover mot det dypet hvor tettheten i sjøen er lik utslippets tetthet. Dette likevektsdypet

kalles innlagringsdypet.

Når utslippvannets egenenergi er forbrukt til turbulent blanding, opphører primærfortynningen i

det som i hydrofysisk forstand kalles nærsonen. Den videre transport og spredning av utslippet i

fjernsonen bestemmes av strøm- og lagdelingsforholdene i resipienten. Spesielt ved innlagring i

overflaten kan det være mye blandingsenergi igjen til videre fortynning. De naturlige diffusjonsprosessene

bidrar til en videre sekundærfortynning av utslippet.

5


Overtemperaturen er differansen mellom utslippets temperatur i et gitt dyp og den uforstyrrede

sjøtemperaturen i det samme dypet. Graden av overtemperatur er derfor ikke bare avhengig av

kjølevannets temperaturøkning fra inntak til utslipp. Temperaturgradienten i resipienten kan være

vel så viktig. Dersom kjølevannet varmes opp 14 o C fra inntaket i 60 m dyp til utslippet i 16.5 m

dyp, samtidig som sjøtemperaturen i 16.5 m dyp f.eks. er 5 o C høyere enn i 60 m dyp, vil den

initielle overtemperaturen være 14 – 5 = 9 o C. Og omvendt, dersom sjøtemperaturen i 16. 5 m dyp

er 5 o C lavere enn i 60 m dyp, vil den initielle overtemperaturen være 14 + 5 = 19 o C. De høyeste

overtemperaturene kan derfor forventes når sjøtemperaturen avtar oppover i vannmassene, dvs. i

vinterhalvåret (november - april).

1.3 Modellbeskrivelse

For å beregne utslippets spredning og fortynning er modellen B-Jet (Sørgård, 1992) benyttet.

B-Jet simulerer først utslippets initielle fase, den såkalte etableringssonen, fra utslippsrøret til

punktet der utslippet oppnår en Gaussisk tetthets- og hastighetsprofil. Deretter simuleres

oppdriftsfasen inntil strålens overskuddsenergi er forbrukt til turbulent blanding og utslippet har

nådd sitt innblandingsnivå i resipienten. Modellberegningen avsluttes tidligere dersom strålen

reflekteres inn i seg selv på grunn av sjiktning eller fordi den når overflaten eller treffer bunnen.

Utslippet kan være både tyngre og lettere enn resipienten (henholdsvis negativ og positiv

oppdrift). Modellen simulerer både stigende og synkende utslippsstråler i lagdelt strøm.

Inndata i modellen er vertikalprofiler av strømhastighet, tetthet og temperatur, utslippets fart,

tetthet og temperatur, utslippsdyp samt utslippsrørets diameter og helning.

1.4 Eksisterende og planlagte utslipp til sjø

De forskjellige alternativer for utvidelse på Tjeldbergodden vil gi følgende utslipp til sjø:

1.4.1 Dagens situasjon (Alternativ 0)

Dagens metanolfabrikk på Tjeldbergodden bruker et kjølevannssystem basert på sjøvannsinntak i

60 m dyp ca 500 m fra land, og utslipp i 16.5 m dyp ca 50 m fra land. Kjølevannet oppvarmes 12-

14 o C fra inntak til utslipp. Dagens utslippstillatelse er på 22 000 m 3 /t. Normalt slippes det ut ca

20 000 m 3 /t. Av dette ledes opptil 15 000 m 3 /t til akvakulturanlegget i Kjørsvikbugen.

1.4.2 Utvidelse av metanolfabrikken (Alternativ 1)

Statoil/Naturkraft planlegger bygging av et gasskraftverk på Tjeldbergodden, integrert med en

utvidelse av eksisterende metanolfabrikk. En utvidelse av metanolfabrikken vil alene øke behovet

for kjølevann med 5 000 m 3 /t. Dette dekkes innenfor dagens kapasitet på inntakstunnel og

utløpsledning.

Utslippet til sjø gjennom eksisterende utslippsledning vil altså øke med 5 000 m 3 /t sammenlignet

med dagens situasjon. Oppvarmingen vil være ca 14 °C.

6


1.4.3 Utvidelse av metanolfabrikken + 450 MW kraftverk (Alternativ 2)

Ved bygging av et 450 MW gasskraftverk integrert med en utvidelse av metanolfabrikken vil

behovet for kjølevann øke med 30 000 m 3 /t (5 000 m 3 /t for metanolutvidelsen og 25 000 m 3 /t for

kraftverket). Oppvarmingen for metanolutvidelsen vil være ca 14 °C, for kraftverket vil den være

ca 10 °C. Eksisterende inntaks- og utløpsarrangement vil fortsatt bli benyttet.

Utslippet til sjø gjennom eksisterende utslippsledning vil altså øke med 30 000 m 3 /t sammenlignet

med dagens situasjon, og vil kunne bli opp mot 37 000 m 3 /t (forutsatt at akvakulturanlegget tar

imot 15000 m 3 /t).

1.4.4 Utvidelse av metanolfabrikken + 850 MW kraftverk (Alternativ 3)

Ved bygging av et 850 MW gasskraftverk integrert med en utvidelse av metanolfabrikken vil

behovet for kjølevann øke med 51 000 m 3 /t (5 000 m 3 /t for metanolutvidelsen og 46 000 m 3 /t for

kraftverket). Oppvarmingen for metanolutvidelsen vil være ca 14 °C, for kraftverket vil den være

ca 10 °C.

Metanolfabrikkens ekstra behov for kjølevann vil dekkes gjennom eksisterende kjølevannssystem.

Kraftverkets behov for kjølevann vil bli dekket gjennom et nytt kjølevannsystem med inntak på ca

60 m dyp, ny inntakstunnel, nytt utløpsbasseng og nytt utløpsrør. Det nye utslippspunktet er ikke

endelig bestemt, men et forslag på 20 m dyp vest for dagens utslipp er en mulighet (se Figur 1.1).

Utslippet til sjø gjennom eksisterende utslippspunkt vil altså øke med 5 000 m 3 /t sammenlignet

med dagens situasjon. Utslippet til sjø gjennom nytt utslippspunkt vil bli 46 000 m 3 /t.

1.4.5 Andre utslipp

I tillegg til utslippene nevnt ovenfor er det utslipp fra et biologisk renseanlegg, som tilføres

sanitæravløpsvann og prosessavløpsvann. I dagens situasjon er tilførselen til dette anlegget ca 12

m 3 /t. Metanolutvidelsen og bygging av kraftverk vil øke tilførslene med 1-2 m 3 /t.

7


Figur 1.1 Skisse av anlegget på Tjeldbergodden. Eksisterende utslippspunkt og nytt

utslippspunkt foreslått av Statoil (gjelder bare alternativ 3) er avmerket.

8


2 UTSLIPPSBEREGNINGER

Alternativene 0 og 1 (”Dagens situasjon” og ”Utvidelse av metanolfabrikken”) anses dekket av

allerede gjennomførte utredninger. Men siden B-Jet modellen har gjennomgått noen mindre

forbedringer siden de tidligere beregningene, og for å få en best mulig sammenligning mellom

alternativene, har vi valgt å kjøre utslippsberegninger for samtlige alternativer.

2.1 Tekniske data

En oversikt over de tekniske spesifikasjonene for de forskjellige alternativene er vist i Tabell 2.1.

Tabell 2.1 Tekniske utslippsdata.

Alternativ 0:

Alternativ 1:

Utvidelse av

metanolfabrikken

Alternativ 2:

Utvidelse +

450 MW

kraftverk

Alternativ 3:

Dagens

850 MW

situasjon

kraftverk

Utslippsmengde (m 3 /t) 22 000 1 27 000 1 37 000 46 000

Oppvarming ( o C) 14 14 12.1 10

Rørdiameter (m) 2.0 2.0 2.0 2.0

Utslippshastighet (m/s) 1.95 2.39 3.27 4.07

Utslippsdyp (m) 16.5 16.5 16.5 20

Retning ( o ) 330 330 330 330

Helning ( o ) 0 0 0 0

1 Det er ikke tatt hensyn til at opptil 15 000 m 3 /t overføres akvakulturanlegget i Kjørsvikbugen.

2.2 Strøm

NIVA har gjennomført strømmålinger fra 4.5 m og 40 m dyp i periodene mars - mai 1990 og

august - september 1990 (Golmen, 1991). Målingene i 4.5 m dyp viste en midlere strømfart på 13

og 16 cm/s i de to måleperiodene. Vi har derfor valgt å bruke et homogent strømprofil med 15

cm/s mot 75° i alle simuleringene.

2.3 Lagdeling

I perioden 17 november 1998 – 16 november 1999 gjennomførte SINTEF et måleprogram i

sjøområdet ved Tjeldbergodden (Eidnes, 1999). Hensikten med målingene var å kartlegge

utbredelsen av overtemperatur fra det eksisterende kjølevannsutslippet, og validere de modellberegningene

som var utført. Målingene ble gjennomført omtrent hver tredje uke (17 tokt) og

omfattet vertikalprofiler av temperatur og saltinnhold ned til ca 60 m dyp i om lag 60 målepunkt.

Med bakgrunn i de målte data ble det for hvert tokt bestemt et uforstyrret bakgrunnsprofil

upåvirket av kjølevann. Vi har benyttet disse hydrografiprofilene som inndata i utslippsberegningene.

Temperaturprofilene er vist sesongmessig i Figur 2.1.

9


Dyp (m)

Dyp (m)

0

-10

-20

-30

-40

-50

-60

0

-10

-20

-30

-40

-50

-60

Vinter (desember - februar)

Temperatur ( o C)

3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16

Vår (mars - mai)

Temperatur ( o C)

3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16

Figur 2.1 a) Vertikalprofil av temperatur ved Tjeldbergodden vinter og vår 1998 og 1999.

10

8 des 98

30 des 98

29 jan 99

18 feb 99

3 mar 99

25 mar 99

15 apr 99

5 mai 99


Dyp (m)

Dyp (m)

0

-10

-20

-30

-40

-50

-60

0

-10

-20

-30

-40

-50

-60

Sommer (juni - august)

Temperatur ( o C)

3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16

Høst (september - november)

Temperatur ( o C)

3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16

Figur 2.1 b) Vertikalprofil av temperatur ved Tjeldbergodden sommer og høst 1999.

Som omtalt i Kapittel 1.2, er overtemperaturen ikke bare avhengig av kjølevannets temperaturøkning

fra inntak til utslipp, men også av temperaturgradienten i sjøen. Figur 2.2 viser

kjølevannets inntakstemperatur og sjøtemperaturen i utslippsdypet (16.5 m). Figuren viser at

sjøtemperaturen var lavere enn inntakstemperaturen i perioden november - april. Dette øker den

initielle overtemperaturen (jf. Figur 2.3). I månedene mai - november var sjøtemperaturen i

utslippsdypet høyere enn inntakstemperaturen. Dette reduserer den initielle overtemperaturen.

11

5 jun 99

24 jun 99

2 aug 99

13 aug 99

7 sep 99

21 sep 99

6 okt 99

16 nov 99

17 nov 98


Temperatur ( o C)

16

14

12

10

8

6

4

2

0

Inntakstemperatur (60 m) Sjøtemperatur (16.5 m)

Nov Des Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov

Figur 2.2 Kjølevannets inntakstemperatur og sjøtemperaturen i utslippsdypet over året.

(Basert på målinger 1998-1999).

Overtemperatur ( o C)

16

14

12

10

8

6

4

2

0

Utvidelse Utvidelse + 450 MW 850MW

Nov Des Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov

Figur 2.3. Initiell overtemperatur over året for de tre alternative utbyggingene. (Basert på

målinger 1998-1999).

12


2.4 Resultater

Utslippsberegningene er foretatt med modellen B-Jet (jf. Kap. 1.3). Resultatet av beregningene for

Alternativ 2 og 3 (hhv. Utvidelse av metanolfabrikken + 450 MW kraftverk og 850 MW

kraftverk) er vist i Appendiks A og B som plott av utslippsstrålens bane i vertikalplanet og

overtemperaturen som funksjon av avstand fra utslippet. Beregnet innlagringsdyp og

overtemperatur er vist som tidsplott i Figur 2.4 og 2.5.

Innlagringsdyp (m)

0

-5

-10

-15

-20

-25

-30

-35

Dagens Utvidelse Utvidelse + 450 MW 850 MW

Nov Des Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov

Figur 2.4. Beregnet innlagringsdyp gjennom året for de forskjellige utbyggingsalternativene.

Overtemperatur ( o C)

1.4

1.2

1

0.8

0.6

0.4

0.2

0

Dagens Utvidelse Utvidelse + 450 MW 850 MW

Nov Des Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov

Figur 2.5. Beregnet overtemperatur 50 m fra utslippspunktet for de forskjellige utbyggingsalternativene.

Verdier markert med sirkel viser verdien ved gjennombrudd til

overflaten når gjennombruddet har funnet sted før 50 m er tilbakelagt.

13


Beregningene viser at utslippet - uansett utbyggingsalternativ – stort sett bryter gjennom

overflaten i vintermånedene november - februar, mens det innlagrer seg under overflaten i

sommerhalvåret april - september. Alternativ 3 - 850 MW kraftverk med nytt utslipp i 20 m dyp -

har dypere og hyppigere innlagring enn de andre alternativene. Alternativ 2 - utvidelse av

metanolfabrikken + 450 MW kraftverk med utslipp gjennom eksisterende utslippsrør - har noe

høyere innlagring og oftere gjennomslag enn de andre alternativene. Utslippet bryter gjennom

overflaten i en avstand fra utslippspunktet som varierer med utslippsmengden (eller -hastigheten).

Beregnet overtemperatur 50 m fra utslippspunktet ligger mellom 0.4 og 1.2 o C (Figur 2.5). Dagens

utslipp har den laveste overtemperaturen, mens et 850 MW kraftverk vil ha den største. En større

utslippsmengde har imidlertid en større hastighet og dermed avtar ikke innblandingen og

fortynningen så fort som for de mindre utslippene. I en avstand av 100 m fra utslippspunktet har

forholdet mellom alternativene når det gjelder overtemperatur blitt motsatt. For utslippene som

innlagres under overflata var overtemperaturen etter 100 m i gjennomsnitt 0.4 o C for Alternativ 0,

1 og 2 og 0.3 o C for Alternativ 3.

Figur 2.6 viser midlere og høyeste overtemperatur for samtlige alternativ som funksjon av avstand

fra utslippet. Tabell 2.2 oppsummerer resultatet.

Overtemperatur ( o C)

14

12

10

8

6

4

2

0

Gjennomsnitt

Høyeste overtemperatur

Alt. 0: Dagens situasjon

0 10 20 30 40 50 60 70 80 90 100

Horisontal avstand (m)

Figur 2.6 a) Dagens situasjon: Høyeste og gjennomsnittlig overtemperatur som funksjon av

avstanden fra utslippspunktet.

14


Overtemperatur ( o C)

16

14

12

10

8

6

4

2

0

Alt. 1: Utvidelse av metanolfabrikken

0 10 20 30 40 50 60 70 80 90 100

Horisontal avstand (m)

Figur 2.6 b) Utvidelse av metanolfabrikken: Høyeste og gjennomsnittlig overtemperatur som

funksjon av avstanden fra utslippspunktet.

Overtemperatur ( o C)

14

12

10

8

6

4

2

0

Gjennomsnitt

Gjennomsnitt

Høyeste overtemperatur

Alt. 2: Utvidelse + 450 MW kraftverk

Høyeste overtemperatur

0 10 20 30 40 50 60 70 80 90 100

Horisontal avstand (m)

Figur 2.6 c) Utvidelse av metanolfabrikken + 450 MW kraftverk: Høyeste og gjennomsnittlig

overtemperatur som funksjon av avstanden fra utslippspunktet.

15


Overtemperatur ( o C)

12

10

8

6

4

2

0

Figur 2.6 d) 850 MW kraftverk: Høyeste og gjennomsnittlig overtemperatur som funksjon av

avstanden fra utslippspunktet.

Tabell 2.2 a) Gjennomsnittlig avstand fra utslippspunktet ut til en gitt overtemperatur.

1.0 o C 0.5 o C 0.3 o C

Alt. 0

Alt. 1

Alt. 2

Alt. 3

34 m

40 m

45 m

49 m

58 m

60 m

68 m

75 m

220 m

212 m

174 m

102 m

Tabell 2.2 b) Største avstand fra utslippspunktet ut til en gitt overtemperatur.

1.0 o C 0.5 o C 0.3 o C

Alt. 0

Alt. 1

Alt. 2

Alt. 3

Gjennomsnitt

44 m

50 m

59 m

56 m

Høyeste overtemperatur

Alt. 3: 850 MW kraftverk

0 10 20 30 40 50 60 70 80 90 100

Horisontal avstand (m)

156 m

113 m

96 m

105 m

> 500 m

> 500 m

435 m

159 m

Figur 2.6 og Tabell 2.2 viser f.eks. at ved bygging av et 850 MW kraftverk (alternativ 3) vil

utslippet ha en overtemperatur på 1.0 o C etter i gjennomsnitt 49 m mot 34 m i dagens situasjon.

Fortynningen avtar imidlertid ikke så fort slik at en overtemperatur på 0.3 o C vil være oppnådd

etter i gjennomsnitt 102 m mot hele 220 m i dag. Strålebredden 100 m fra utslippet varierer i snitt

mellom 50 m (dagens situasjon) og 65 m (850 MW kraftverk). Strålen trekkes med strømmen i

Trondheimsleia.

16


2.5 Faren for gjensidig påvirkning ved flere utslipp

Ved en realisering av Alternativ 3 skal utslippet fra kraftverket på 850 MW ledes ut i et nytt,

separat utslippsrør. En mulig plassering av dette røret er vist i Figur 1.1 med utløp på ca 20 m dyp

omlag 370 m mot vest for dagens utslippspunkt.

Det er tre hensyn som bør tillegges betydelig vekt ved valg av utslippssted:

1) Utslippet bør ledes ut i et område med sterk og stabil strøm.

2) Det bør oppnås en viss avstand til eksisterende utslippspunkt.

3) Jo brattere bunnskråning, desto mindre del av bunnen utsettes for utslippsvann

Trondheimsleia som er resipient for utslippsvannet, oppfyller det første kravet dersom man

unngår le-området ved moloen. Med en dominerende strøm mot øst-nord-øst vil området innenfor

moloen kunne bli ei bakevje der utslippet fortynnes i sitt eget utslippsvann med akkumulering

som resultat.

Dersom avstanden mellom utslippene blir for liten, oppnås noe av den samme effekten. Det ene

utslippet kan da fortynnes i det andre utslippsvannet, noe som reduserer fortynningen og

opprettholder overtemperaturen. Det foreslåtte utslippspunktet har en avstand til det eksisterende

utslippet på ca 370 m. Beregningene viser at overtemperaturen etter en slik distanse er knapt

målbar (trolig ca 0.1 o C). Utslippet har da tilpasset seg omgivelsene og vil ikke ha negativ

innvirkning på fortynningen av det andre utslippet.

Bunnskråningen i det foreslåtte området er på ca 1:20. Et tungt utslipp vil da kunne følge bunnen

over et større område. Med en initiell overtemperatur på 10 o C vil dette kunne påvirke bunnfaunaen

i vesentlig grad. Én av de 18 kjøringene viste at utslippet var tyngre enn omgivelsene og

ville synke. Beregningen viste at strålesentrum ville synke 10 m over 75 m (fall på 1:7.5).

Utslippet ville ha påvirket bunnen betydelig ikke bare med sin overtemperatur, men også med sin

kraftige strøm (opp mot 4 m/s).

Selv om det bare var i ett av beregningstilfellene at utslippet var tyngre enn omgivelsene, vil også

utslipp med høyere innlagringsnivå ha en vertikal utstrekning som gjør at ytterkanten av utslippet

kan berøre bunnen. Selv om både hastighet og overtemperatur i strålens ytterkant er lavere enn i

strålesentrum, er utslipp i bratte skråninger å foretrekke for å redusere de negative effektene for

bunnfaunaen. Området rett ut for molohodet er relativt slakt ut til 20 m dyp for så å få et fall på

opp mot 1:2.5. Dersom det er praktisk realiserbart foreslås det at utslippet ledes ut her (se skisse i

Figur 2.6). Røret vil være utsatt for bølger og strøm og overdekning av stein er trolig nødvendig.

17


Figur 2.6 Foreslått nytt utslippspunkt for kjølevann fra kraftverket på 850 MW.

Utslippet fra det biologiske renseanlegget som tilføres sanitæravløpsvann og prosessavløpsvann,

er i dagens situasjon ca 12 m 3 /t. Det forventes ingen vesentlig påvirkning mellom disse utslippene.

Turbulensen fra utslippet av kjølevann kan øke fortynningen av utslippet fra vannrenseanlegget,

og omvendt. Dersom temperaturen i utslippet fra vannrenseanlegget er høyere enn sjøtemperaturen,

vil fortynningen av kjølevannet bli noe redusert dersom disse utslippene kommer i berøring

med hverandre.

18


3 KONSEKVENSER FOR MARINT LIV

3.1 Alminnelige effekter

Kjølevannsutslipp fra gasskraftverk, kjernekraftverk og annen industri med behov for kjølevann

kan gi flere typer effekter i de aktuelle utslippsresipientene. Når det gjelder Norskekysten er

temaet belyst både i litteraturstudier (Bakke m.fl., 1988) og økosystemeksperimenter (Bakke

m.fl., 1992) samt av flere konsekvensutredninger (bl. a. Dragsund m.fl., 1996). I tillegg til direkte

påvirkning av oppvarmet vann med eventuelle begroingshindrende midler kan også fysiske

effekter som gassovermetning og turbiditetsendringer forekomme. Kort oppsummert er de

viktigste effektene av kjølevannsutslipp på marine økosystemer følgende:

1. Temperaturøkning varierende med temperatursprang, dyp og utstrekning. Senking av

temperatur kan også forekomme som en sekundær effekt, samtidig som endringer i saltinnhold

kan inntreffe.

2. Effekter av begroingshindrende midler, ofte klor eller hypokloritt samt reaksjonsprodukter

mellom disse og naturlig forekommende stoffer i resipienten.

3. Næringssalttilførsel fra næringsrikt dypvann til overflaten grunnet dyputslipp av varmt vann

med mindre tetthet enn omgivelsene.

4. Organisk tilførsel til resipienten i form av planktonorganismer som drepes i kjølevannssystemet.

5. Gassovermetning som følge av at vann oppvarmes og løseligheten av gass dermed synker.

6. Turbiditetsendringer som følge av endrede strømforhold.

I dette kapitlet behandles først og fremst punkt 1, samt punkt 3.

3.2 Erfaringer fra norskekysten og tilsvarende områder

I tidligere konsekvensutredninger fra Tjeldbergodden behandles tema som også er aktuelle for

dette arbeidet (Bakke og Molvær, 1994; Dragsund m.fl., 1996). Særlig det sistnevnte arbeidet har

relevans for å vurdere konsekvenser for marint liv ut fra de betingelser som er gitt i denne

rapporten. En del vurderinger vil derfor bli utført i forhold til dette arbeidet.

Ellers kan nevnes her at et økosystemeksperiment utført i forsøksbassenger som tok for seg

effekter på hard- og bløtbunnamfunn representative for 10-15 meters dyp i Sør- og Vest-Norge,

viste tydelige virkninger på hardbunn, mens effekten på bløtbunn var mindre entydig (Bakke

m.fl., 1992).

19


Innenfor den tidsramme som var til rådighet for dette arbeidet var det vanskelig å skaffe

informasjon om effekter av kjølevann fra andre områder på Norskekysten. Imidlertid er materialet

fra Tjeldbergodden fullstendig.

3.3 Konsekvenser ved utvidelse av metanolfabrikk samt 450 eller 850 MW kraftverk

3.3.1 Fysiske forutsetninger

Som det framgår av Kapittel 2, vil temperaturendringene i 50 meters avstand fra utslippet i de

aller fleste tilfelle være mindre enn 1.0 °C, og stort sett mindre enn 0.5 o C i 100 m avstand for

utslipp fra utvidet metanolfabrikk samt 450 eller 850 MW kraftverk. Dette betyr at eventuelle

effekter blir svært lokale, både når det gjelder vannmasser, hardbunnssamfunn og bløtbunnssamfunn.

I tillegg går temperaturen litt ned istedenfor opp i mange situasjoner slik at en nærmer

seg naturtilstanden. Temperaturendringene i 100 meters avstand er generelt noe mindre enn de

som ble prognosert i den siste konsekvensutredningen (Dragsund m.fl., 1996), kun i desember

måned kan det påregnes sammenlignbare nivå for alternativet med 450 MW kraftverk.

Innlagringsdypet blir gjennomgående det samme som i dagens situasjon, i en del situasjoner litt

dypere for alternativet med 850 MW kraftverk. Et unntak representerer tidspunktet 6. oktober,

hvor innlagringdypet for alternativet med 850 MW kraftverk er over 20 meter dypere enn i dagens

situasjon. En utvidelse av utslippet fra metanolfabrikken gir stort sett samme innlagringsnivå som

i dag.

For 50 meters avstand finnes ikke beregninger i tidligere konsekvensutredninger.

3.3.2 Effekter på liv i vannmassene

Planktonalger og næringssalter

For planktonalger vil mulige effekter bestå av akutt negativ effekt av transport gjennom

kjølevannssystemet og mulighet for økt næringssalttilførsel fra næringsrikt dypvann til

overflatelaget hvor fotosyntese foregår.

Effektene av transport gjennom kjølesystemet vil trolig være omtrent de samme som det som ble

utredet ved forrige konsekvensutredning i og med at temperaturen er omtrent den samme når

kjølevannet forlater systemet. Det er ikke kommet til momenter senere som synes å gi noe annet

bilde. Det synes dermed å være grunn til prognosere ubetydelige effekter for resipienten med

hensyn til planktonalger også for utvidelse av metanolfabrikken og med 450 MW eller 850 MW

kraftverk.

Det er ikke grunn til å tro at næringssaltkonsentrasjonen vil øke i de fotosyntetiserende lag av

vannmassene i og med at innlagringsdypet for alternativet med 450 MW kraftverk er omtrent det

samme som i dagens situasjon. Alternativet med 850 MW kraftverk vil ofte ha noe dypere

innlagring enn det situasjonen er i dag. Det synes å være grunn til å regne med at forrige

konsekvensutrednings konklusjon med hensyn til liten påvirkning på den naturlige algefloraen i

området kan bli stående også for situasjonen med metanolfabrikk samt 450 MW kraftverk. For

alternativet med 850 MW kraftverk vil effekten trolig bli ytterligere redusert.

20


Dyreplankton

Når det gjelder dyreplankton vil mulige effekter først og fremst bestå i mekanisk stress som følge

av transport gjennom kjølesystemet. Samvirkning mellom resipientvann og kjølevann er også en

teoretisk kilde til stresseffekter i en slik situasjon, men i det aktuelle tilfellet med kun oppvarming

til 14 °C eller mindre synes dette mindre aktuelt. Den forrige konsekvensutredningen konkluderte

med at siden en svært liten andel av dyreplanktonet i resipienten ble trukket inn i kjølevannssystemet

samtidig som dette planktonet generelt har høy reproduksjonsrate, vil effektene ute i

resipienten være minimale. Med de forutsetninger som gjelder for denne konsekvensutredningen,

og i og med det ikke synes å ha kommet til nye momenter, synes denne konklusjonen å kunne

opprettholdes for utvidelse av metanolfabrikken, og for både 450 MW og 850 MW kraftverk.

3.3.3 Effekter på hardbunn

Inntaksområdet

Når det gjelder effekter på hardbunn er det naturlig først å se på inntaksområdet, da dette

vanligvis vil ha karakter av hardbunn. Med et inntaksdyp på 60 meter for utvidelse av

metanolfabrikken og for både 450 MW og 850 MW kraftverk vil algebegroing av grønn- eller

blågrønnalger, som kan være et problem ved grunnere inntak, være uaktuelt. Samtidig vil også

larver av blåskjell og andre typiske begroingsorganismer være mindre tallrike enn lengre opp i

vannmassene. Det vil sannsynligvis etableres en fauna av organismer som foretrekker sterk

bunnstrøm like ved inntaket. Denne vil imidlertid neppe skille seg fra tilsvarende fauna på

eksponerte bergvegger i området. Sannsynlige organismer i denne sammenheng vil være bl. a.

svamp, hydroider, sjøroser, kalkrørsmark, muslinger og sekkedyr.

Effekter i resipienten

Mulige effekter av kjølevann på hardbunnssamfunn omfatter både påvirkning av gjennomsnittstemperatur,

endrede maksimumstemperaturer og endret mønster av temperaturfluktuasjoner. I

tillegg kan det oppstå eutrofieringseffekter som følge av at næringsrikt dypvann følger stigende

kjølevann til overflaten, eventuelt at partikler også følger med opp slik at turbiditetsforhold

endres. Generelt vil organismer i fjæresonen, som har et naturlig miljø med store temperaturfluktuasjoner,

tåle endringer i temperaturregimet bedre enn de som lever i sjøsonen.

Det finnes naturlig kun eksponerte (ikke beskyttede) tangsamfunn i det mulige influensområdet.

Prøvestasjoner undersøkt i resipientundersøkelser i forbindelse med fabrikkvirksomheten ligger

betydelig lengre unna enn 100 meter. Ved en betydelig overtemperatur vil blåskjell og blæretang i

fjæra få reduserte bestander, noe som kan resultere i samfunn dominert av fjærerur, grønnalger og

snegl (Dragsund m.fl., 1996). Denne effekten ble spådd som en mulighet innenfor 100 meters

avstand fra utslippet ved forrige konsekvensutredning. Denne konklusjonen kan opprettholdes, om

enn med et sannsynlig mindre influensområde ved utslippene både for utvidelse av metanolfabrikken

samt med 450 MW eller 850 MW kraftverk. Det samme gjelder mulige mindre

spesifikke effekter av endrede maksimumstemperaturer eller endret mønster av temperaturfluktuasjoner.

21


I sjøsonen kan det forventes en reduksjon i bestanden av tarearter i et mindre område rundt

utslippet. Dette området kan påregnes å bli noe mindre enn det som ble prognosert i forrige

konsekvensutredning. Dette vil i sin tur ha lokale effekter for krepsdyr og fisk som vanligvis har

tilhold i tareskogen. For alternativet med 850 MW kraftverk vil effektområdet for gasskraftverkutslippet

ligge noe dypere enn i dagens situasjon og for alternativet med utvidelse av metanolfabrikken

og 450 MW kraftverk.

Når det gjelder effekter av mulig økt næringssalttilførsel på hardbunn blir konklusjonen, som for

vannmasser, at det ikke vil inntre endringer av betydning i forhold til dagens situasjon. Eventuelle

mindre endringer vil skje på omtrent samme dyp som dagens innlagringsnivå med utvidet

metanolfabrikk og 450 MW kraftverk, på noe større dyp for gasskraftverkutslippet med 850 MW

kraftverk.

3.3.4 Effekter på bløtbunn

Når det gjelder bløtbunnssamfunn, er de viktigste potensielle kilder til effekter temperaturøkning

innbefattet endrede maksimumstemperaturer og endret mønster av temperaturfluktuasjoner, mulig

økt næringssalttilførsel fra dypere vann og økt organisk tilførsel fra organismer som drepes på vei

gjennom kjølevannssytemet. De to sistnevnte faktorene er neppe av særlig betydning grunnet den

åpne resipienten med svært god vannutskiftning utenfor utslippet kombinert med uendret eller

større innlagringdyp for henholdsvis 450 og 850 MW kraftverk.

Prøvestasjoner for resipientundersøkelser foretatt i området ligger betydelig lengre unna utslippet

enn 100 meter, nærmere bestemt ute i Trondheimsleia (dyp 230-280 meter) eller nærmere

utslippet på betydelig dypere (dyp 40-53 meter) vann enn kjølevannsplumen vil bli innlagret.

Når det gjelder bløtbunn som blir direkte eksponert for kjølevannsplumen, kan effekter av økt

temperatur muligens inntre i form av at enkeltarter faller ut. Ingen av de dominerende artene på

undersøkelsesstasjonene hadde imidlertid utbredelser som skulle tilsi dette, selv om enkelttilfeller

muligens kan finnes i nærområdet til utslippet.

Det er også en mulighet for at temperaturfluktuasjoner som følge av at kjølevannsplumen skifter

posisjon med tidevannsyklusen kan gi et stress på lokale bløtbunnssamfunn. Effekter som nevnt

ovenfor vil uansett være svært lokale.

22


4 KONSEKVENSER FOR SÅRBARE FUGLEARTER

4.1 Innledning

Det foreligger ingen tidligere resultater fra undersøkelser av fuglefaunen i området, kun en kort

befaringsrapport fra høsten 1989. Denne omhandler en zoologisk vurdering av de 6 lokalitene som

var aktuelle ilandføringsterminaler på dette tidspunktet. Her blir det konkludert med at det var få

beitemuligheter for sjøfugl utenfor det da planlagte industriområdet på Tjeldbergodden, og at de

zoologiske interessene i dette området syntes å være moderate (Thingstad m.fl. 1989).

4.2 Områdebeskrivelse

Tjeldbergodden ligger ved et parti av Trondheimsleia der bunnen skråner bratt opp, og sjøarealene

med dybder mindre enn 20 meter er svært begrensete. I tillegg er dette en meget strøm- og vindeksponert

strekning, der bølgene ofte slår langt inn over svabergene. Den tilgrensende Kjørsvikbugen

i øst er mer avskjermet, og skjæra ytterst i vågen omgis av et mindre grunnvannsareal. Vest for

anleggsområdet finnes det også noen grunne sjøarealer ved innløpet mot Dromnessundet (jf. Figur

4.1).

Figur 4.1. Kart over Tjeldbergodden med tilgrensende sjøområder. De gråskraverte sjøarealene

angir henholdsvis dybder mindre enn 10 m (mørk grått) og dybder mellom 10 og 20

m (lysere grått).

4.2.1 Bakgrunnsmateriale

På grunn av den korte tidsfristen for denne konsekvensutredningen ble det ikke mulig å få samlet inn

særlig med nye data omkring forekomsten av sårbare fuglearter i området. Det er ulike arter sjøfugl

som kan forventes å få ”sekundære effekter” av de foreslåtte utvidelsene av utslipp til sjøen. Disse

23


effektene vil være knyttet til ulike situasjonen under ulike perioder på året (aktuelt for fuglelivet er

områdets funksjon som overvintring-, trekk-, myte- og hekkelokalitet). Som tidligere datagrunnlag

for de ornitologiske forholdene sitter vi altså kun inne med kjennskap til lokaliteten fra en tidligere

kort høstbefaring i området (Thingstad m.fl. 1989). Dette sammen med et par kontroller av

fugleforekomstene i løpet av vinteren/våren i år, samt bidrag fra lokale medlemmer i Norsk

ornitologisk forening (NOF), og foreliggende og nye vurderinger omkring bunndyrfaunaen i området

(Kap. 3 i denne rapporten; Altin og Stokland, 2001) danner derfor grunnlaget for denne ornitologiske

delutredningen. De verifiserbare fysiske endringene i miljøet på grunn av kjølevannsutslippet setter

selvsagt premissene for de disse vurderingene (Eidnes, 1999; Melbye, 2001; Stokland og Melbye,

2001; Kap. 2 i denne rapporten).

I forbindelse med NOF sine ”Årtusentellinger” i Møre og Romsdal talte Tor og Øystein Ålbu opp

den aktuelle kyststrekningen den første helga i februar 2003. Dette materialet har de velvilligst stilt til

vår disposisjon. På strekningen Kjørsvikbugen - Kvitberget (inn mot Dromnessundet) ble det denne

dagen registrert omlag 280 individer sjøfugl (Tabell 4.1). De fleste av disse fuglene ble talt opp inne i

selve Kjørsvikbugen. Dessuten ble det innen sjøområdet utenfor Dromnessundet (strekningen

Rogntangen til Skipnesodden) registrert omlag 110 individer sjøfugl denne dagen (Tabell 1). Inne i

Dromnessundet ble det dessuten sett ei brilleand (Tor Ålbu pers. medd.).

Tabell 4.1. Oversikt over observerte vannfugl på to opptellinger vinteren/våren 2003. Dataene fra

01.02. er velvilligst stilt til disposisjon av Tor Ålbu. Sone 1 = Kjørsvikbugen –

Kvitberget, Sone 2 = Rogntangen - Skipnesodden

Sone 1 Sone 2

Art 01.02.03 27.03.03 01.02.03 27.03.03

Islom

Gråstrupedykker

Horndykker

Storskarv

Toppskarv

Gråhegre

Stokkand

Ærfugl

Havelle

Sjøorre

Siland

Havørn

Lomvi

Lunde

Gråmåke

Svartbak

-

-

-

22

1

37

3

103

-

-

31

4

-

-

74

7

-

-

-

8

-

-

-

38

-

-

17

-

-

-

20+

2

I tillegg til de observasjonene som står angitt i Tabell 4.1 ble det 27.03. sett noen få individer med

tjeld i området, og på en av skjæra utafor Dromnessundet ble det sett 8 fjæreplytt.

2

5

5

15

1

16

2

6

10

18

29

2

1

1

-

-

-

-

-

7

-

-

-

1

-

-

7

-

-

-

16

1

24


4.3 Generelt om næringspreferanser til aktuelle vannfuglarter

Nedenfor blir det gitt en kort oversikt over hvilke næringsemner som blir foretrukket av de vanligst

forekommende vannfuglene i området. Når ikke noe annet er angitt er opplysningene hentet fra

Cramp og Simmons (1977).

Lommene ernærer seg primært på fisk som de fanger i neddykket tilstand. De dykker helst på dybder

mellom 2 til 10 m, og et gjennomsnittlig dykk er gjerne på omlag 45 sekunder (storlommen kan være

nede i 2 minutter og smålom er registrert med dykk på 1.5 minutt). I 173 mageprøver fra smålom,

samlet inn fra kysten av Danmark i vinterhalvåret, fant Madsen (1957) bare fisk. De fleste var små,

men opp til 25 cm lengde ble registrert. Torskefisker utgjorde over 50 % av volumet, for øvrig var

kutlinger, stingsild og sild vanlig. Storlommen beiter nesten utelukkende fisk på vinterhalvåret, men

kan spesielt under hekkesesongen også ta krepsdyr, bløtdyr og akvatiske insekter. Islommen

forekommer langs norskekysten på vinterhalvåret. Den har også helst fisk, opp til 28 cm lengde, men

dietten inneholder også krepsdyr, bløtdyr, børstemarker og insekter (samt amfibier på hekkeplassene).

Dykkerne lever av akvatiske leddyr og fisk. Gråstrupedykker og horndykker opptrer hyppigst

ved kysten på vinterhalvåret. Disse har en nokså lik næringsbiologi med akvatiske og terrestre

insekter og insektlarver høyt oppe på matseddelen (Fjeldså, 1973). Om vinteren er gjerne ulike arter

fisk (opp til 25 cm lengde) den dominerende føden. Av 25 undersøkte mager fra gråstrupedykkeren,

innsamlet i tidsrommet oktober-januar fra ulike salt- og brakkvanns-områder på kysten av

Danmark, inneholdt samtlige fisk, og da spesielt kutlinger og torsk. I tillegg forekom også krepsdyr,

spesielt reker (Crangonidae) og kreps (Palaemonidae), relativt vanlig som byttedyr (Madsen, 1957).

Horndykkeren fanger i tillegg til fisk også krepsdyr i vinterhalvåret.

Skarvene lever normalt helt og holdent av fisk. Storskarven fanger maten sin på dykk som varer fra

15 til 60 sekunder og som vanligvis foretas på dybder mellom 3 til 9 m. Den henter gjerne

flyndrefisker (opp til 20 cm) eller ulike torskefisker fra bunnen, eller den tar fjæretilknyttete arter

som ålekvabbe. Toppskarven foretrekker å jakte i overflata der den fanger frittsvømmende

fiskearter. Selv om dietten kan variere en del mellom ulike lokaliteter og til ulike årstider hører

torskefisker, og da gjerne små hvittinger og sei, sil og sildefisker, spesielt brisling, til de vanligste

byttedyrene.

På kysten tar gråhegra overveiende småfisk som den fanger med nebbet på grunt vatn. En rekke

hegrer skutt ved Bergen inneholdt for det meste kutlinger og ulker, men det ble også funnet en del

strandkrabber (Haftorn, 1971). For øvrig er det kjent at den kan ta noe bløtdyr, børstemarker, flere

krepsdyr, fugl (spesielt unger) og små pattedyr; og ved ferskvannslokaliteter tar den gjerne amfibier

(spesielt frosk).

Stokkanda er en opportunist i næringsveien og har derfor en sammensatt diett som viser stor

variasjon mellom ulike lokaliteter og mellom ulike årstider. Unge vannplanter, frø, bær, insekter og

bløtdyr inngår blant annet på stokkandas matseddel (Haftorn, 1971). Fra vinterhalvåret foreligger det

undersøkelser fra 177 skutte fugler fra kysten av England. Fra disse fuglene, som ble samlet inn i

25


perioden september - februar, fant Olney (1967) hovedsakelig frø fra salturt og ulike meldearter som

strandmelde og saftmelde; videre ble også noen bløtdyr (Hydrobia-snegler) og krepsdyr

(strandkrabbe og sandreke) funnet i mageprøvene. På Grønland, der den nødvendigvis må være

eksklusivt i marine områder om vinteren, lever stokkanda nesten helt av bløtdyr som tallerkenskjell

og fjæreskjell (fam. Tellinidae) og stripeskjell (Salomonsen, 1950:95).

Ærfuglen, tilhører dykkendene og beiter helst på hardbunnsfaunaen. Næringsbiologien til denne

arten er godt undersøkt, og disse studiene viser at den foretrekker bløtdyr og i mindre grad krepsdyr

og pigghuder. Av bløtdyrene blir spesielt blåskjell og nærbeslektede muslinger eller hjerteskjell

foretrukne, men også snegler, og da spesielt strandsnegler, er viktige næringsemner (Bustnes og

Erikstad, 1988; Nehls, 1989; Öst og Kilpi, 1998; Camphuysen m.fl., 2002). En undersøkelse fra

sjøområdene utenfor Tromsø viste at blåskjell med lengde rundt 14 mm (" 5,7 mm) ble foretrukket av

ærfuglene, mens de gjerne beiter på større skjell lengre sør i Europa. Denne lengdekategorien var

overensstemmende med den skjellstørrelsen som inneholdt mest kjøttvekt i forhold til skallvekten i

dette området (Bustnes og Erikstad, 1990).

Fra danske marine områder er det blitt analysert 261 mageprøver; 85,1 % av disse inneholdt bløtdyr

(blåskjell: 68,6 %, strandsnegler: 22,2 %, nettsnegler: 17,3 %, kongesnegl: 8,4 %, sandskjell: 5,4 %,

trauskjell (Spisula): 4,9 %), 29,1 % pigghuder (sjøstjerner (korstroll): 26,8 % og 2,7 % fisk (Madsen,

1954). 173 mageprøver fra Sørøst-Norge som ble samlet inn om våren og sommeren inneholdt

hovedsakelig tanglus, tanglopper og bløtdyr (overveiende blåskjell og purpursnegl) (Pethon, 1967),

mens Soot-Ryen (1941) rapporterte om et stort antall pigghuder fra sine næringsundersøkelser i

Nord-Norge. 82 ærfugler tatt i garn på vårparten ved Sommerøyområdet, 60 km vest for Tromsø,

hadde hovedsakelig ernært seg av blåskjell. 80,5 % av fuglene hadde spist blåskjell og dette

næringsdyret utgjorde knapt 50 % av våtvekt næring. Rognkjeksegg var på denne lokaliteten et annet

viktig næringsemne idet de utgjorde 25,9 % av våtvekten og var beitet av 14,6 % av fuglene (Bustnes

og Erikstad, 1988). I et skotsk materiale samlet inn i perioden november-mars inneholdt 94 % av 50

mager blåskjell, 24 % strandkrabbe og 10 % strandsnegl (Player, 1971). Andre næringsemner er også

funnet; sør på Svalbard fant Løvenskiold (1954) vesentlig sjøpølser, og Kristoffersen (1926) fant en

hel kråkebolle, Soot-Ryen (1941) angir for øvrig at mindre eksemplarer (< 15 mm) av vanlig

kråkebolle beites regelmessig. Lund (1961) antyder at alger kan være av betydning i hekkesesongen

(for hunnene), og Soot-Ryen (1941) fant atskillige planterester i ungene han undersøkte. Ærfuglen

kan derfor ha en nokså heterogen næringsseddel, og har trolig til en viss grad individuelle

næringspreferanser (Thingstad m.fl., 2000). Ved masseforekomster av sil (Ammodytes spp.) kan dette

fiskeslaget være preferert vinternæring (Frengen og Thingstad, 2002).

Under næringssøket kan fuglene dykke ned til 15-20 m, unntaksvis helt ned til 42 meter (Guillemette

m.fl., 1993); men vanligvis går de ikke dypere enn 6 meter (Larsen og Guillemette, 2000). Pethon

(1967) fant at bare 6 % av dykkene ble foretatt på større dybder enn 3 m, og nesten halvparten (55 %)

av næringen ble hentet uten at fuglene dykket helt under. Ærfuglen beiter mest aktivt morgen og

kveld (midtvinters vil hvileperioden midt på dagen måtte avkortes alt etter hvor lang periode det er

med dagslys); og der det er stor forskjell på flo og fjære vil det normalt være en topp aktivitetsperiode

ved lavvann (Dunthorn 1971, Player 1971, Cantin m.fl. 1974).

26


Sjøorre og svartand har en næringsbiologi i vinterhalvåret som samsvarer relativt godt med den

som er beskrevet ovenfor hos ærfuglen. Sjøorren beiter vanligvis på dybder mellom 2 og 5 m, mens

svartandas typiske dykkerdyp er omlag 11 m, dvs noe større enn hos de andre dykkendene (Ferns,

1992). Hos sjøorren utgjør bløtdyrene blåskjell (5-20 mm), hjerteskjell (opp til 20 mm) og nettsnegler

(opp til 25 mm) den vanligste føden, men også krepsdyr (små strandkrabber og tanglopper),

pigghuder (som sjømus og korstroll) og mangebørstemarker (deriblant fjæremark) beites relativt

vanlig. Svartanda synes å ha en enda klarere preferanse ovenfor blåskjell (opp til 40 mm); men

hjerteskjell (gjennomsnittlig 11,5 mm) og Spisula (gjennomsnitt 15,2 mm), samt noen snegler,

børstemarker og pigghuder inngår også i kostholdet. Denne arten synes klart å foretrekke sand- og

grusbunn (Madsen, 1954; Ferns, 1992; Dunrick m.fl., 1993).

Madsen (1954) undersøkte innholdet i 113 mager fra havelle innsamlet i dansk farvann på

vinterhalvåret. Igjen var bløtdyrene, og da spesielt hjerteskjell og blåskjell, den gruppen som ble

hyppigst beitet (frekvensen av magene som inneholdt denne gruppen var 94 %). Dernest fulgte

krepsdyr (frekvens: 55 %), hovedsakelig tanglopper og tanglus; fisk (14 %), hovedsakelig kutlinger,

og mangebørstemark (10 %). Denne undersøkelsen overstemmer godt med en senere undersøkelse

fra sørkysten av Sverige (Nilsson, 1972). En nyere studie av overvintrende haveller i Gdanskbukta

sør i Østersjøen foretatt av Stempniewicz (1995) viser at muslingene fjæreskjell, vanlig sandskjell,

blåskjell og hjerteskjell til sammen utgjorde 77 volumprosent i dietten (97 % av magene fra 423

fugler inneholdt ett eller flere av disse bløtdyra), mens fisk, og da spesielt stingsild og sil, var den

nest vanligste næringskilden (25 % av magene inneholdt fisk, og de utgjorde 13,6 volumprosent).

Også krepsdyr (spesielt Mysis, Cammarus og Crangon spp.) var vanlig forekommende ettersom 21

% av fuglene hadde beitet denne gruppen, men volummessig utgjorde den bare 4,8 %. Enda mindre

betydning hadde snegler og mangebørstemarker, men spesielt mangebørstemarken Nereis

diversicolor synes å ha betydning som næringskilde. For øvrig var det klare alders- og

kjønnsforskjeller i materiale, ettersom voksne hanner som ble tatt på garn på større dyp enn 20 meter

nesten utelukkende hadde tatt en stor isopod (en tanglusart) som er en maringlasial relikt i Østersjøen

(Mesidothea entomon).

Silanda tilhører fiskeendene og har som gruppenavnet antyder hovedsakelig fisk på matseddelen.

Den fisker gjerne parvis eller samlet i større eller mindre flokker, helst på relativt grunt vatn, og alle

fisk av passende størrelse (mindre enn 8-10 cm) synes å bli predatert. I en dansk undersøkelse

utgjorde stingsild og kutlinger mer enn halvparten av total næringsmengde (Madsen 1957). I saltvatn

utgjør også ulike krepsdyr (mysider, reker og strandkrabber) en vesentlig andel av næringen.

Av måkefuglene tar fiskemåken hovedsakelig terrestrisk føde (meitemark, insekter, korn og avfall),

men den beiter også på marine evertebrater (spesielt blåskjell og tanglopper) og fisk (Cramp og

Simmons 1983, Götmark 1984). Gråmåke og svartbak er nærmest altetende innen så vel animalsk

som vegetabilsk føde. De opptrer som predatorer, blant annet ovenfor andre måkefugler og

kannibalisme forekommer også (Davis og Duun, 1976; Götmark, 1982), de lever av søppel og de kan

opptre som nærings-pirater. En vanlig møte å få tilgang på kjøttet i muslinger, krabber m.m. er at de

flyr opp i lufta og knuser skallene på disse dyrene ved å slippe de ned på berg fra 5-7,5 meters høyde.

27


Alkefuglene lomvi, alke og lunde spiser nesten utelukkende fisk, selv om de kan supplere føden

med noen marine evertebrater, og spesielt vinterdietten til lunden synes å kunne bestå av forholdsvis

mye krepsdyr (Cramp, 1985). Maten fanges helst ved dykking, som for lomviens vedkommende er

rapportert ned til dybder på inntil 60 m (Cramp, 1985). Preferert dykkerdyp for alken er likevel ikke

dypere enn 2-3 (-5) m (Madsen, 1957). Fiskeslagene de beiter på variere lokalt, men hos oss tar de

helst sild og sil, men også kutlinger, stingsild, ålekvabbe, makrell og mindre torskefisker og småsei

fanges. Nordpå kan lodde representere et viktige næringsgrunnlag (Haftorn, 1971; Cramp, 1985).

4.4 Områdets ornitologiske funksjon

Under vårt tidligere besøk i området (11.10.1988), før utbyggingen ved Tjeldbergodden, kunne vi

ikke avdekke spesielle ornitologiske kvaliteter knyttet til sjøarealene vest for Kjørsvikbukta og videre

vestover mot Dromnessundet. Dette inntrykket ble også bekreftet ved våre oppsjekkinger her denne

vinteren/våren (den 12. og 27.3., som begge dessverre ble hemmet av dårlige værforhold).

Det foreliggende ornitologiske bakgrunnsmaterialet indikerer at sjøarealene utenfor det aktuelle

området har en viss betydning for sjøfugl vinters tid. Norske ansvarsarter (arter som Norge huser en

relativt stor andel av totalbestanden av, og som Norge dermed har et spesielt stort forvaltningsansvar

for) som er påvist på denne sjøstrekningen er islom, storskarv, toppskarv, siland, fjæreplytt

(gjelder for vinterbestandene), havørn og lunde (jfr Direktoratet for naturforvaltning 1999:136). Av

påviste sjøfuglarter som står oppført på den norske rødlistearter over hekkende arter, og som kan

tenkes å hekke i området har vi havørn. Mer utfyllende feltregistreringer ville sikkert ha forlenget

disse opplistingene. Imidlertid gjelder generelt at det ikke er påvist spesielt store forekomster av noen

art, og da spesielt ikke innenfor den aktuelle influenssonen for kjølevannutslippet. Det foreliggende

begrensete feltmaterialet indikerer nokså entydig at det er de mer grunne sjøarealene på begge sider

av Tjeldbergodden (Kjørsvikbugen og munningen av Dromnessundet) som har verdi som beite- og

oppholdsområder for de aktuelle sjøfuglartene (havørna benytter i tillegg strandbergarealene spesielt

vest for anlegget). Dessverre mangler vi data som kan avklare områdets betydning for de potensielt

påvirkbare sjøfuglartene til andre årstider. Ut fra den foreliggende kunnskapen om området forventer

vi imidlertid ikke at det til noen årstid skal opptrer større forekomster av noen sjøfuglart innenfor det

aktuelle influensområdet. Ved de etterfølgende konsekvensvurderinger av det aktuelle inngrepet har

vi derfor tatt dette som en forutsetning, selv om feltdata mangler fra mange aktuelle tidsperioder (jfr

avsnittet Bakgrunnsmateriale).

4.4.1 Mulige konsekvenser av omsøkt utvidelse av kjølevannsutslipp

På lik linje med det ornitologiske bakgrunnsmaterialet er bunndyrfaunaen ufullstendig kartlagt

innenfor det aktuelle influensområdet til kjølevannsutslippet. I rapporten til Altin og Stokland (2001)

blir det riktignok angitt resultater fra tre dykkstasjoner på den aktuelle strekningen mellom

munningen av Dromnessundet og Kjørsvikbugen, men ingen av disse er i umiddelbar nærhet av

anlegget. Fra disse tre stasjonene ble det samlet inn ruteanalyser av bunndyrfauaen i stortarebeltet på

omlag 2-3 meters dyp. Den nærmeste stasjonen lå ved Stongnesskjæret vest for anlegget, og de to

andre ytterst i Kjørsvikbukta. Et fellestrekk for bløtdyrfaunaen (snegler og muslinger) ved stasjonene

var en den var helt dominant av snegler, og selv sneglefaunaen var relativt arts- og individfattig, noe

28


som trolig skyldes områdets eksponering. Mens en ved viktige marine fuglelokaliteter gjerne finner

mange 100 bløtdyr per m 2 (se f eks Thingstad og Hokstad, 1997; Thingstad m.fl., 2003), ble det her

kun funnet noen få individer per m 2 (Altin og Stokland, 2001). Hva som eventuelt måtte finnes av

bløtdyrfauna noe lengre ut, men fortsatt innen aktuelle dykkerdyp for de fugleartene som beiter på

den marine bunndyrfauanen (dvs innenfor de gråskraverte arealene som ligger grunnere enn 20 meter

på Figur 4.1), har vi derimot ingen data på. Ut fra topografi og de avdekkete bunnforholdene er det

likevel rimelig å anta at også denne faunaen vil være relativt fattig, da med mulige lokale unntak for

grunnvannsarealene ute ved munningen av Dolmnessundet og inne i Kjørsvikbukta. Næringspotensialet

for dykkender (jfr deres dykk- og næringspreferanser gjengitt ovenfor) må altså kunne

antas å være ytterst begrensete ved selve metanolanlegget, men muligens er dette noe bedre vest og

øst for anlegget.

En undersøkelse som ble foretatt i 2000 av hydrokarboner og tungmetaller i blåskjell, som ble utsatt

for en eksponering av kjølevannet i fire uker ved Tjeldbergodden, konkluderte med at konsentrasjonene

på dette tidspunktet ikke var ”på et særlig høyere nivå” enn innen referanseprøven fra et

oppdrett i Rissa, og overskred ikke SFTs tilstandklasse 1 (god) (Melbye, 2001). Med dagens utslippsvolum

av kjølevann viser målinger at utbredelsen av en overtemperatur på mer enn 1 ºC varierer

mellom 50 til ca 500 m ut fra utslippspunktet (Eidnes, 1999). Det er ikke påvist endringer i

bløtbunnsfaunaen knyttet til mulige effekter fra det eksisterende utslippet fra metanolfabrikken

(Stokland og Melbye, 2001).

Dersom en realiserer et 850 MW gasskraftverk er det foreslått å føre det nye omsøkte kjølevannsutslippet

via et ekstra utslippsrør på innsida av eksisterende molo i sør og ut forbi denne på 20 m dyp.

Her er det så bratt at utslippet ikke vil berøre bunndyrfaunaen i området, og dermed heller ikke

fuglefaunaen som er avhengige av denne næringskilden. Dersom en benytter det eksisterende

utslippstedet (ved 450 MW alternativet) på 16.5 m dyp, er det beregnet kun en situasjon der

utslippet ble rettet svakt nedover (Kap. 2). Etter ca 75 m ville det nå innlagringsdypet på ca 29 m.

Ser vi på bunntopografien betyr det at utslippet vil skyte horisontalt utover, gradvis dykke

nedover og strålesentrum vil sannsynligvis kunne treffe bunnen over en strekning 50-60 m fra

land (vanndyp ca 24-27 m). Overtemperaturen i sentrum av strålen vil da være 0.4 - 0.6 ºC. Fra

utslippspunktet til dette "splash"-punktet vil ytterkanten av strålen kunne berøre bunnen. Hva

overtemperaturen er i ytterkanten av strålen gir ikke beregningene svar på. Konklusjon vil være: I

enkelte tilfeller vil ytterkanten av utslipps-strålen kunne berøre bunnen, og i ett av de beregnede

tilfellene traff selve strålesentrum bunnen. Det forventes ikke at den delen av strålen som i

perioder kan berøre bunnen vil ha en overtemperatur som overstiger 1 ºC (Jf. Kap 2). Inntaksdypet

for kjølevannet vil ved begge utbyggingsalternativ være på 60 m. Her kan en forvente etablert en

fauna som foretrekker sterk bunnstrøm (Kap. 3), men denne faunaen vil uansett artssammensetning

være beliggende på for dypt vann til at den vil få noen betydning som næringskilde for sjøfugl. Når

det gjelder bløtbunnsfaunaen er mulige påvirkningsfaktorer knyttet til utslippstedet lokal heving av

vanntemperaturen, endrete temperaturfluktuasjoner, økt næringssalttilførsel fra dypere vann og økt

organisk tilførsel fra organismer som drepes på vei gjennom kjølevannsystemet. Dette kan føre til at

enkeltarter faller ut, selv om de avdekkete dominante artene i området trolig vil tåle disse miljøendringene.

Uansett vil disse effektene kun bli svært lokale (Kap. 3). Ut fra den bakgrunnsinforma-

29


sjonen vi har på forekomster av bunndyr og sjøfugl innenfor den aktuelle influenssonen, kan vi derfor

ikke se at det nye kjølevannutslippet vil kunne få noen effekt på de bunndyravhengige sjøfuglartene

(det vil primært si dykkender) som opptrer i området. For fiskeetende arter (dvs lommer, dykkere,

skarver, siland, måke- og alkefugler, havørn, - som også tar sjøfugl -, og til noen grad også

dykkendene) har vi ingen bakgrunnsinformasjon omkring forekomstene av aktuelle fødeobjekter av

fisk (jfr oversikten over deres prefererte næringsarter gjengitt ovenfor). De lokalitetene der vi har

avdekket mer faste (?) tilholdssteder av slike sjøfuglarter ligger imidlertid godt utenfor den antatte

influenssonen fra de aktuelle utvidete kjølevannutslippene. Følgelig kan vi heller ikke for disse

artsgruppene forvente endringer i forekomstene som kan relateres til de planlagte utvidelsene på

Tjeldbergodden.

30


5 MULIGHETER FOR OG KONSEKVENSER AV GASSOVERMETNING

Luftetårnet ved Tjeldbergodden er i all vesentlig grad et 13 m fossefall ned en 2x6 m 2 sjakt. Vi

har dessverre ingen eksakt måte å beregne utgassingen under slike forhold. Dråpedannelsen er en

vesentlig faktor og denne prosessen er styrt av energitilførselen. I arbeidet med N2 overmetning i

Tafjord (Tekle m.fl., 1980) ble det rapportert relevante forsøksresultater fra Canada. I et mindre

tårn med vesentlig mindre vannføring var utgassingen lite følsom for vannmengde, og større

transport ga en mer effektiv utlufting.

Det er uklart hvordan resultatene fra de Canadiske forsøkene kan oppskaleres til luftetårnet på

Tjeldbergodden. Det er imidlertid innlysende at en økning i vannmengde øker energitettheten til

vannet som strømmer over overløpet til fossen. Ved en økning av vannføringen fra 6,1 m 3 /s til

12,8 m 3 /s øker innløpshastigheten fra 2,2 m/s til 2,7 m/s. Dette gir en 50% økning av

energitettheten ved toppen av sjakten og større energitetthet fører til mindre dråpestørrelse.

Likevel, er den totale energitilførselen dominert av fallet ned sjakten, som beregnes å være

uendret.

Dråpestørrelsen i et fossefall er et samspill mellom påtvunget krefter og overflatespenningen.

Utgassingen er en funksjon av både overflatearealet og oppholdstid. Arealet øker som invers

kvadrat av dråpediameteren. Oppholdstiden er derimot vanskelig å beregne. Ved fritt fall er den

uendret ved økt vannføring. Vannvolumet i sjakten er bare en liten del av det totale volumet, og

både dråpekollisjoner og luftmotstanden påvirker både dråpestørrelsen og oppholdstiden.

Med disse betraktninger, konkluderer vi med at det blir en beskjeden endring av N2 overmetning

fra dagens situasjon, men at vi mangler data og metode for å kvantifisere den. En måte å bekrefte

en del av antagelsene i denne vurderingen er å måle N2 overmetningen ved dagens situasjon.

For kraftverket er det ikke planlagt noe luftesystem på samme måte som for metanolfabrikken.

For å spare pumpeenergi er det prosjektert en kondensator med vakuum på sjøvannssiden.

Beregninger av effekten mhp. gassovermetning til et slikt system er avhengig av empiriske data

fra et system som har vært (eller er) i drift. I prinsippet vil utgassing øke med redusert lufttrykk

over vannet, men det er begrenset hvor mye utgassing som kan skje gjennom en begrenset

overflate. Opplysningene som er forelagt, viser ikke om det er en stor nok overflate til å få til en

vesentlig utfluks av luft.

Utgassingen er proporsjonal med overmetningen, turbulens og overflatearealet. Lufttårnet deler

vannet opp i mange små dråper med tilsvarende økt overflate og turbulens. Selv om overmetningen

er bare 10 - 30 % er arealet stort nok til å få til en betydelig fluks. Det krever et stort

undertrykk for å få en overmetningsprosent som kan erstatte overflateøkningen i et vannfall.

Selv om N2 overmetningen i utslippsvannet er omtrent den samme som før, blir det dobbelt så

mye vann som slippes til sjøen. Det prosjekterte utslippsdypet (20 m) er 3.5 m dypere enn det

eksisterende utslippsdypet og vil ytterlig redusere virkningen av eventuell N2 overmetning.

31


5.1 Biologiske konsekvenser av gassovermetning på fisk

Det er vanskelig å tallfeste toleransegrenser for fisk fordi gassovermetnings-toleransen varierer

med fiskeart, alder, størrelse, helsetilstand, adferdsmønster og eksponeringstid. Forsøk med fisk i

oppdrettskar har vist at nitrogenovermetning kan være skadelig når konsentrasjonen overstiger 3%

av metningsnivået, og det er særlig yngel som er følsom for nitrogenovermetning. For høye

konsentrasjoner resulterer i gassblæresyke, som enten er akutt eller kronisk. Ved akutt

gassblæresyke dannes det gassbobler i blodet, de vil legge seg på utsatte steder og hindre

blodtransport. I tillegg kan det forekomme utstående øyne, blærer under overhuden, små

punktformige blødninger spesielt på finnene. Konsentrasjonen av nitrogen er normalt høyere enn

110-115% overmetning (Rosseland, 1999) når akutt dødelighet inntrer. Ved lavere overmetning

vil det bli skader på gjellevev, risiko for gjellebetennelse og dødelighet på grunn av redusert

osmoregulering. Man antar at overmetninger av nitrogen fra 103-105% kan redusere fiskens

generelle kondisjon og dermed være med på å øke faren for sykdomsutbrudd og

produksjonslidelser, men det er fortsatt en del usikkerhet omkring disse teoriene.

I forsøk utført ved SINTEF Fiskeri og havbruk er det vist at torskeyngel kan få alvorlige

symptomer ved eksponering for gassovermetning (107%). Fiskelarvene fikk utposninger på

kroppen (Figur 5.1). Med slike skader forventes fiskelaven å dø relativt raskt.

Foto:Lars Ulvan

Figur 5.1. Bildet viser en 20 dager gammel torskelarve som er eksponert for 107 %

nitrogenovermetning. Hvit pil peker på en gassutposning i huden.

32


5.2 Teknisk bakgrunn

5.2.1 Utslipp sjø

Nitrogenovermetningen i kjølevannet antas i hovedsak å være et resultat av temperaturøkning. De

aktuelle alternativene for utvidelse av metanolfabrikk samt drift av kraftverk vil ikke medføre

økning av temperaturen i samlet vannstrøm. Det forventes derfor ikke noen prosentvis økning av

vannets gassovermetning før lufting.

Kjølevannet tas inn på 60 meters dyp, via en tunnel til inntaksstasjon med renseanlegg.

Oppvarmet kjølevann til sjø luftes v.h.a. et ”luftebasseng” med h.o.h 17, overløpssjakt og åpent

avløp før det går inn i avløpsrør med 2 m diameter ut til utslippspunktet, som ligger på 16,5

meters dyp. Gassovermetningen i vannet ved utløp til sjø er beregnet til å holdes konstant ved de

ulike alternativene for utvidelse av metanolfabrikken.

Rørledning til

akvakulturanlegg

Luftetårn

Figur 5.2 Luftetårn for avløpsvann til sjø og rørledning til akvakulturanlegg (NMC).

For det planlagte kraftverket kan det på grunnlag av de fremlagte data ikke antas annet enn at

avløpsvannet vil ha en gassovermetning på 125-130% som er teoretisk beregnet i forhold til

temperaturøkningen.

5.2.2 Vann til oppdrettsanlegg

En delstrøm på maks 15000 m 3 /t til oppdrettsanlegget tas ut uten å føres gjennom ”luftebasseng”.

Vannet renner inn i en egen sjakt hvor det føres videre med en 1,6 m ledning til en tunnel som går

til akvakulturanlegget (Figur 5.2). Vannet til oppdrettsanlegget kan dermed betraktes som ikke

luftet.

33


Det er ikke nevneverdig temperaturreduksjon på vannet når det kommer fram til akvakulturanlegget.

Gassovermetningsmålinger av inntaksvannet til akvakulturanlegget har vist nitrogenmetning

på 125-130% (opplysninger fra NMC).

5.3 Konsekvenser av gassovermetning for akvakulturanlegget.

Alt vann som ble brukt i fiskeproduksjon hos akvakulturanlegget blir i dag luftet før inntak i

fiskekarene (Figur 5.3).

Akvakulturanlegget bruker kaskadeluftere som baserer seg på prinsippet “vann gjennom luft” ved

hjelp av et biofiltermedium (eksponent materiale). Her ledes en tynn vannfilm gjennom luft der

målet er en stor overflate mellom gass og væske. (Leikang og Fjæra, 2002). Kapasiteten på

lufterne gir en nitrogenmetning på 101-103% etter lufting (i overflaten av fiskekarene). Dette er

under nivået som betraktes som kritisk for fisken. På grunnlag av de foreliggende opplysninger

kan det konkluderes med at oppdrettsanlegget har en eksisterende kapasitet i sin vannbehandling

som dekker de behov som måtte komme ved eventuelle utbygginger av metanolfabrikk og gasskraftverk

som omhandles i denne utredningen.

Figur 5.3 Bildet viser to lufteenheter ved akvakulturanlegget.

5.4 Konsekvenser for gassovermetning i sjøresipienten

Når overmettet avløpsvann blandes med sjøvann vil gassmetning raskt reduseres ved hjelp av

temperaturutjevning med naturlig vann og gassinnblanding til naturlig mettet vann. Overmetning

vil derfor kun være skadelig i et begrenset volum ved utslippsområdet. (jf. Kap. 5.1)

34


Gassblæresyke er reversibel dersom fisken kommer under vanlig mettede forhold eller

kompenserer med å gå til større dyp (under 2m) uten lokal overmetning. Unnvikelsesadferd blant

villfisk er påvist i forsøk (Tekle, 1982). Når det gjelder området i nærheten av utslippsledningen

er det ikke antatt å være et betydningsfullt yngelområde for fisk. Dette sammen med at området

som inneholder skadelig overmetning, er begrenset, gir lav risiko for merkbar påvirkning på fisk.

Toleranse for gassovermetning hos laverestående organismer er noe høyere enn for fisk (Tekle,

1982). Forsøk har vist at dyreplankton utvikler symptomer på gassblæresyke ved metningnivåer

over 110%.

Beregninger for de ulike alternativene for utvidelse av metanolfabrikken og gasskraftverk vil ikke

føre til betydelige økte gassovermetningsproblemer for sjøresipienten.

35


6 KONSEKVENSER I FORHOLD TIL ISDANNELSE OG FROSTRØYK

Beregningene av kjølevannets spredning og innlagring i Kap. 2 danner grunnlag for vurderingene

av hvilke konsekvenser utslippene får for dannelse av is og frostrøyk. Beregningene viser at

midlere overtemperatur etter 50 m for hhv Alt. 1, 2 og 3 er 0.8, 0.8 og 1.0 °C. I tilfellene med

gjennombrudd til overflata og innlagring der er overtemperaturen på det høyeste 1.2 °C. I tillegg

er meteorologiske data fra Vigra (1960-2000) og målinger av temperatur og vind på Tjeldbergodden

i perioden nov 2000-okt 2001 benyttet til å vurdere risikoen for islegging og frostrøyk.

6.1 Isdannelse

Betingelsene for dannelse av is vil avhenge av både meteorologiske og hydrografiske forhold. I

norske fjorder og kystfarvann er det ofte et utpreget brakkvannslag øverst. Sjøvannet har da en

avtagende tetthet oppover mot overflata. Når kjølevannet slippes ut i 16.5 m dyp, vil det pga

oppvarmingen og at det har sin opprinnelse i 60 m dyp, være både varmere og saltere enn

omgivelsene. Beregningene viser at i de tilfellene utslippene når overflaten og innlagres der er

høyeste overtemperatur lik 1.2 °C . De høyeste overtemperaturene forekommer også i

vintermånedene (november-april).

Overflatelagets saltinnhold er viktig for om det blir islegging. Frysepunktet blir lavere med

økende saltinnhold. Sjøvann med saltinnhold på mer enn 24.7 ‰ er tyngst ved frysepunktet. Det

betyr at avkjøling fører til tyngre vann og dermed omrøring helt til frysetemperaturen er oppnådd.

Siden hele vannmassen må avkjøles, er dette en langsom prosess. Mens betingelsene for frysing

av ferskvann er til stede når hele vannmassen er avkjølt til 4 o C, må hele vannmassen av sjøvann

med S = 30 ‰ avkjøles til –1.64 o C før frysing inntrer. Vannets maksimale tetthet er derfor en vel

så viktig parameter med hensyn til islegging som frysetemperaturen, og forklarer hvorfor

islegging av sjøvann skjer vesentlig langsommere enn islegging av en innsjø.

Målinger ved Tjeldbergodden viser at saltinnholdet i overflaten er ca 32.5 ‰. Dette betyr at faren

for islegging generelt er lav ved Tjeldbergodden og at den vil reduseres ytterligere med kjølevannsutslipp

fra metanolfabrikk/gasskraftverk som når overflaten.

6.2 Frostrøyk

Når svært kald luft strømmer over åpent vann vil det inntreffe en hurtig fordampning og oppvarming

av lufta nærmest overflaten. Denne oppvarmede og fuktige luften stiger raskt, samtidig som

fuktigheten kondenseres. Frostrøyken er en form for tåke og består av små vanndråper som samlet

setter ned sikten. I spesielt kaldt vær kan frostrøyk også inneholde iskrystaller. Tettheten av frostrøyken

varierer derfor avhengig av forholdene. Betingelsene for at frostrøyk skal oppstå, avhenger

i hovedsak av temperaturforskjellen mellom luft og vann, men også av skydekke og fuktighet.

Temperaturdata fra Vigra viser at lufttemperaturen i desember og januar er lavest med en

minimumstemperatur på –11 °C. Median temperaturen for disse månedene er henholdsvis 2.0 og

2.2 °C. Målinger gjennomført på Tjeldbergodden (Figur 6.1) viser at laveste målte temperatur var

–16.1 °C den 4. februar 2001. I denne ekstreme kuldeperioden var det vind fra sørøst. De laveste

36


Lufttemperatur

30

25

20

15

10

5

0

-5

-10

-15

-20

Figur 6.1 Lufttemperatur Tjeldbergodden

Tjeldbergodden

nov-00 feb-01 mai-01 jul-01 okt-01

sjøtemperaturene forekommer vanligvis i februar/mars. Målinger fra Bud viser at middeltemperaturen

i februar og mars er henholdsvis 5 og 4.7°C.

For at frostrøyk skal bli dannet må temperaturen i luften over det åpne vannet synke til doggpunktstemperaturen.

Tilgjengelig data i denne analysen har vært begrenset og det er i hovedsak

data på luft- og sjøtemperatur, fuktighet og vind som er benyttet. Basert på disse opplysningene er

betingelsen for å få frostrøyk beregnet til at lufttemperaturen må være lavere enn ca –12 °C. Temperaturmålingene

som ble gjort på Tjeldbergodden i 2000-2001 viser at kun 4 dager hadde lavere

temperatur enn –12 °C . Videre var det 5 dager med lavere temperatur enn –11 °C. Hvis vi

benytter temperaturdata fra Vigra var lavest målte temperatur -11°C i løpet av perioden 1960-

2000.

Dette betyr at risikoen for frostrøyk generelt er liten og at man kan forvente en svak økning ved en

utvidelse av metanolfabrikken/bygging av gasskraftverk. Siden denne økningen er svært liten og

avhenger av andre forhold enn luft-/sjø-temperaturen, er økningen vurdert som ubetydelig.

37


7 REFERANSER

Altin, D. og Stokland, Ø. (2001): Tjeldbergodden. Måleprogram, Biologi og Strandsamfunn. Strand

og sjøsone. – SINTEF Rapport STF66 F0107: 1-32 + vedlegg.

Bakke, T., Berge, J.A. og Haugen, I. (1988): Miljøvirkninger av kjølevannsutslipp – En

litteraturgjennomgang. NIVA – rapport O-88143-01; ISBN 82-577-1449-6; Løpenr. 2163.

45s.

Bakke, T., Berge, J.A., Braaten, B., Moy, F., Oen, H., Pedersen, A. og Walday, M. (1992):

Kombinerte effekter av kjølevann og oppdrett på marine bunnsamfunn. Et

økosystemeksperiment. NIVA-rapport O-88143, E-89470; ISBN 82-577-2096-8; Løpenr.

2743. 201s.

Bakke, T., og Molvær, J. (1994): Evaluering av miljøkonsekvenser av utslipp fra gassmottaks- og

metanolanlegg på Tjeldbergodden. NIVA-notat O-94258. 10s.

Bustnes, J.O. og Erikstad, K.E. (1988): The diets of sympatric wintering populations of Common

Eider Somateria mollissima and King Eider S. spectabilis in Northern Norway. - Ornis

Fennica 65: 163-168.

Bustnes, J.O. og Erikstad, K.E. (1990): Size selection of common mussel, Mytilus edulis, by common

eider, Somateria mollissima: energi maximization or shell weight minimization? - Can. J.

Zool. 68: 2280-2283.

Camphuysen, C.J., Berrevoets, C.M., Cremers, H.J.W.M., Dekinga, A., Dekker, R., Ens, B.J., Have,

T.M. van der, Kats, R.K.H., Kuiken, T., Leopold, M.F., Meer, J. van der og Piersma, T.

(2002): Mass mortality of comon eiders (Somateria mollissima) in the Dutch Wadden Sea,

winter 1999/2000: starvation in a commercially exploited wetland of international

importance. - Biol. Conserv. 106: 303-317.

Cantin, M., Bedard, J. og Milne, H. (1974): The food and feeding of common eiders in the St.

Lawrence estuary in summer. - Can. J. Zool. 52: 319-334.

Cramp, S. (red.) (1985): The birds of western Palearctic, Vol. IV. - Oxford Univ. Press, Oxford.

Cramp, S. og Simmons, K.E.L. (red.) (1977): The birds of western Palearctic, Vol. I. - Oxford Univ.

Press, Oxford.

Cramp, S. og Simmons, K.E.L. (red.) (1983): The birds of western Palearctic, Vol. III. - Oxford

Univ. Press, Oxford.

Davis, J.W.F. og Dunn, E.K. (1976): Intraspecific predation and colonial breeding in Lesser Blackbacked

Gulls Larus fuscus. - Ibis 118: 65-77.

Direktoratet for naturforvaltning (1999): Nasjonal rødliste for truete arter i Norge 1998. – DN

Rapp. 1999, 3: 1-161.

Dragsund, E., Lein, R.K., Stokland, Ø., Tangen, K., Arff, J., Eidnes, G, og Berg, A. (1996):

Konsekvensutredning for gasskraftverk. Utslipp til sjø. OCEANOR-rapport OCN R-

95056.

Dunthorn, A.A. (1971): The predation of cultivated mussels by Eiders. - Bird study 18: 107-112.

Durinck, J., Christensen, K.D., Skov, H. og Danielsen, F. (1993): Diet of the common scoter

Melanitta nigra og velvet scoter Melanitta fusca wintering in the North Sea. – Ornis Fenn.

70: 215-218.

38


Eidnes, G. (1999): Tjeldbergodden. Verifisering av kjølevannseffekter. – SINTEF Rapport STF22

F99226: 1-23 + vedlegg.

Ferns, P.N. (1992): Bird life of coasts and estuaries. – Cambridge Univ. Press, Cambridge.

Fjeldså, J. 1973. Feeding and habitat selection of the horned grebe, Podiceps auritus (Aves), in the

breeding season. - Vidensk. Meddr. dansk naturh. Foren. 136: 57-95.

Frengen, O. og Thingstad, P.G. (2002): Mass occurrences of Sandeels (Ammodytes spp.) causing

diving ducks aggregations. - Fauna Norvegica 22: 32-36.

Golmen, L. (1991): Resipientgranskning ved Tjeldbergodden - Aure i Møre og Romsdal. NIVA

rapport nr. O-902202.

Guillemette, M., Himmelman, J.H., Barette, C. og Reed, A. (1993): Habitat selection by common

eiders in winter and its interaction with flock size. - Canadian J. Zool. 71: 1259-1266.

Götmark, F. (1982): Coloniality in five Larus gulls: a comparative study. Ornis Scand. 13: 211-224.

Götmark, F. (1984): Food and foraging in five European Larus gulls in the breeding season: a

comparative review. - Ornis Fennica 61: 9-18.

Haftorn, S. (1971): Norges fugler. - Universitetsforlaget, Oslo.

Kristoffersen, S. (1926): Iakttagelser over fuglelivet ved Hornsund, Svalbard, fra høsten 1923 til

våren 1924. - Norsk orn. Tidsskr. 7: 181-195.

Larsen, J.K. og Guillemette, M. (2000): Influence of annual variation in food supply on abundance of

wintering common eiders Somateria mollissima. - Marine Ecol. Prog. Ser. 2000, 201: 301-

309.

Lekang O.Y. og Fjæra S.O. (2002): Vannkvalitet i akvakultur. GAN Forlag AS. Oslo.

Lund, H. M.-K. (1961): To notiser om sjøfugl. 1. Om ærfuglføde. - Naturen 85: 16-18.

Løvenskiold, H.L. (1954): Studies on the avifauna of Spitsbergen. - Norsk polarinst. skr. 103: 1-131.

Madsen, F.J. (1954): On the food habits of the diving ducks in Denmark. - Dan. Rev. Game Biol. 2:

157-266.

Madsen, F.J. (1957): On the food habits on some fish-eating birds in Denmark. ? Dan. Rev. Game

Biol. 3: 19-83.

Melbye, A.G. (2001): Tjeldbergodden. Måleprogram, Biologi og Strandsamfunn. Hydrokarboner i

blåskjell. – SINTEF Rapport STF66 F01062: 1-10.

Nehls, G. (1989): Occurrence and food consumption of the common eider, Somateria mollissima, in

the wadden Sea of Schleswig Holstein. - Helgoländer Meeresuntersuch. 43: 385-393.

Nilsson, L. (1972): Habitat selection, food choise, and feeding habits of diving ducks in coastal

waters of South Sweden during the non-breeding season. - Ornis Scand. 3: 55-78.

Olney, P.J.S. (1967): Part II. The feeding ecology of local Mallard and other wildfowl. ? Wildfowl

Trust Ann. Rep. 18: 47-55.

Pethon, P. (1967): Food and feeding habits of the Common Eider (Somateria mollissima). - Nytt

Mag. Zool. 15: 97-111.

Player, P.V. (1971): Food and feeding habits of the Common Eider of Seafield, Edinburgh, in winter.

- Wildlife 19: 108-116.

Rosseland, B.O. (1999): Vannkvalitetens betydning for fiskehelsen. Fiskehelse og

fiskesykdommer (red. Poppe.T)Universitetsforlaget. Oslo

Salomonsen, F. (1950): Grønlands fugle. - E. Munksgaard, København.

Soot-Ryen, T. (1941): Undersøkelser over ærfuglens næring. - Tromsø Mus. Årshefte 59 (2): 1-42.

39


Stempniewicz, L. (1995): Feeding ecology of the Long-tailed Duck Clangula hyemalis wintering in

the Gulf of Gdansk (southern Baltic Sea). - Ornis Svecica 5: 133-142.

Stokland, Ø. og Melbye, A.G. (2001): Sedimentkvalitet og bløtbunnfauna. Tjeldbergodden 2000. –

SINTEF Rapport STF66 F01066: 1-21.

Tekle, T., McClimans, T.A. og Malmo, O. (1980): Tafjord K4. Luftutblåsning i bekkeinntaket og

nitrogenovermetning i avløpet. SINTEF-rapport STF60 A80029.

Tekle, T. (1982): Luftovermetning i vann fra kraftverk. Årsaksforhold, skadevirkninger og mottiltak.

SINTEF-memo datert 9 nov 1982.

Thingstad, P.G. og Hokstad, S. 1997. Konsekvenser for vannfugl og marin bunndyrfauna av en

eventuell bru og veifylling over Ramsarområdet i Kråkvågsvaet, Ørland kommune, Sør-

Trøndelag. Vitenskapsmuseet, Rapport Zool. ser. 1997,2: 50 s.+ vedlegg.

Thingstad, P.G., Arnekleiv, J.V. og Jensen, J.W. 1989. Zoologiske befaringer av aktuelle

ilandføringssteder for gass i Midt-Norge. – Universitetet i Trondheim, Vitenskapsmuseet,

Notat Zool. avd. 1989,1: 1-20.

Thingstad, P.G., Hokstad, S. og Frengen, O. 2000. Nye opplysninger om ærfuglens næringsbiologi. -

Fauna 53: 66-71.

Thingstad, P.G., Frengen, O., Stokland, Ø. og Hokstad, S. 2003. Tautra med Svaet naturreservat

og fuglefredningsområder. Ornitologisk og marinbiologisk status før bruåpningen i

veimoloen over Svaet. Vitenskapsmuseet, Rapport Zool. ser. 2003,1: 67 s. + vedlegg

Öst, M. og Kilpi, M. 1998. Blue mussels Mytilus edulis in the Baltic: good news for foraging eiders

Somateria mollissima. - Wildl. Biol. 4: 81-99.

40


Appendiks A

Utslipp i eksisterende utslippsrør pga utvidelse av

metanolfabrikk + 450 MW kraftverk


Appendiks B

Utslipp i nytt utslippsrør pga 850 MW kraftverk

More magazines by this user
Similar magazines