Last ned pdf av programkatalogen. - Cinemateket USF

klassisk sommer | søndagsmatiné | C-kino Presenterer: | eva bergh | Programmets stumme – georges méliès 

dostojevski På russisk | norske feilskjær | månedens hitChCoCk | exile | dansens dag 

Program 2 2013 

cinemateket usf april–juni

Lik Cinemateket i Bergen på Facebook 

Følg oss på twitter@CinemateketUSF 

www.cinemateket-usf.no

KUNSTMUSEENE I BERGEN | 16.03.–02.06.2013 

BLI MED I KUNSTKLUBBEN! 

Kunstklubben er museets nye satsing for deg 

som ønsker å ta del i våre aktiviteter. Medlemmer får 

blant annet gratis inngang til museet sammen med en 

venn hele året og invitasjon til kunstrelaterte opplevelser. 

www.kunstmuseene.no 

Foto: Jacob Jensen, Diamant 32, produsert for Tommerup Kister.

4 

program 2 2013 

cinemateket usf april–juni 

dag dato kl. tittel regi, land, årstall side 

tor 0404 18.00 margaret Kenneth Lonergan, USA 2011 16 

21.00 exile: kortfilmprogram Se program 19 

lør 0604 12.00 exile-program 1: kort dokumentar Se program 19 

15.00 exile-program 2: kortfilm/kunstfilm Se program 19 

18.00 gzim rewind Knutte Wester, Sverige 2012 19 

20.00 margaret Kenneth Lonergan, USA 2011 16 

søn 0704 12.00 exile-program 2: kortfilm/kunstfilm Se program 19 

15.00 exile-program 1: kort dokumentar Se program 19 

18.00 gzim rewind Knutte Wester, Sverige 2012 19 


man 0804 21.00 margaret Kenneth Lonergan, USA 2011 16 

tir 0904 19.00 exile: gaza Hospital Marco Pasquini, Italia 2009 19 

21.00 exile: il sangue Verde Andrea Segre, Italia 2010 19 

ons 1004 19.00 exile: Vol special Fernand Melgar, Sveits 2011 19 

21.00 exile: intervjuet – Bak dørene til Udi Charlotte Røhder Tvedt, Norge 2006 19 

tor 1104 18.00 ondskapens Hotell – originalversjonen Stanley Kubrick, Storbritannia 1980 17 

21.00 døden er et kjærtegn Edith Carlmar, Norge 1949 22 

søn 1404 13.00 ondskapens Hotell – originalversjonen Stanley Kubrick, Storbritannia 1980 17 

18.00 døden er et kjærtegn Edith Carlmar, Norge 1949 22 

20.00 ondskapens Hotell – originalversjonen Stanley Kubrick, Storbritannia 1980 17 

man 1504 21.00 ondskapens Hotell – originalversjonen Stanley Kubrick, Storbritannia 1980 17 

tir 1604 18.00 margaret Kenneth Lonergan, USA 2011 16 

21.00 Hård klang Arne Mattsson, Sverige 1952 22 

ons 1704 19.00 Hård klang Arne Mattsson, Sverige 1952 22 

21.00 the Long memory Robert Hamer, Storbritannia 1952 23 

tor 1804 19.00 the Long memory Robert Hamer, Storbritannia 1952 23 

21.00 Venner Tancred Ibsen, Norge 1960 23 

søn 2104 13.00 the Long memory Robert Hamer, Storbritannia 1952 23 

19.00 Venner Tancred Ibsen, Norge 1960 23 

21.00 gråt elskede mann Nils R. Müller, Norge 1971 25 

tir 2304 18.00 gråt elskede mann Nils R. Müller, Norge 1971 25 


ons 2404 19.00 Brødrene karamasov Ivan Pyrjev, Sovjetunionen 1968 28 

tor 2504 18.30 the red shoes Michael Powell og Emeric Pressburger, Storbrit. 1948 31 

21.00 Billy elliot Stephen Daldry, Storbritannia 2000 31 

søn 2804 13.00 Brødrene karamasov Ivan Pyrjev, Sovjetunionen 1968 28 

19.00 Billy elliot Stephen Daldry, Storbritannia 2000 31 

21.00 the red shoes Michael Powell og Emeric Pressburger, Storbrit.1948 31 

tir 3004 18.00 idioten Ivan Pyrjev, Sovjetunionen 1957 28 


tor 0205 18.00 ondskapens Hotell – originalversjonen Stanley Kubrick, Storbritannia 1980 17 

21.00 idioten Ivan Pyrjev, Sovjetunionen 1957 28 

søn 0505 13.00 margaret Kenneth Lonergan, USA 2011 16 

17.00 Forbrytelse og straff Lev Kulidzanov, Sovjetunionen 1970 29 

21.00 skriftemålet Aleksandr Borisov, Sovjetunionen 1962 29 

søndagsmatiné 

exile – kortfilmprogram, 

dokumentar 

the long memory 

ondskapens hotell – 

originalversjon 

brødrene karamasov 

margaret 

idioten 

forbrytelse og straff 

syv samuraier 

persona 

generalen 

mulholland drive 

C-kino presenterer: 

margaret 

ondskapens hotell 

– originalversjonen 

eVa BergH 

døden er et kjærtegn 

hård klang 

the long memory 

venner 

12 

14 

20

tir 0705 19.00 Forbrytelse og straff Lev Kulidzanov, Sovjetunionen 1970 29 

ons 0805 18.00 margaret Kenneth Lonergan, USA 2011 16 


søn 1205 13.00 idioten Ivan Pyrjev, Sovjetunionen 1957 28 

17.00 Brødrene karamasov Ivan Pyrjev, Sovjetunionen 1968 28 

21.00 skriftemålet Aleksandr Borisov, Sovjetunionen 1962 29 

tir 1405 19.00 den ekstraordinære reisen + reisen til månen Serge Bromberg og Eric Lange, Frankrike 2011 34 

20.30 georges méliès - kortfilmer Georges Méliès, Frankrike 1896-1906 35 

ons 1505 19.00 den ekstraordinære reisen + reisen til månen Serge Bromberg og Eric Lange, Frankrike 2011 34 

20.30 georges méliès - kortfilmer Georges Méliès, Frankrike 1896-1906 35 

tor 1605 18.00 margaret Kenneth Lonergan, USA 2011 16 

21.00 men… hvem myrdet Harry? Alfred Hitchcock, USA 1955 37 

søn 1905 13.00 Forbrytelse og straff Lev Kulidzanov, Sovjetunionen 1970 29 

18.00 men… hvem myrdet Harry? Alfred Hitchcock, USA 1955 37 


søn 0206 19.00 Byens lys Charlie Chaplin, USA 1931 39 

21.00 til siste åndedrag Jean-Luc Godard, Frankrike 1960 39 

tir 0406 19.00 til siste åndedrag Jean-Luc Godard, Frankrike 1960 39 

21.00 Byens lys Charlie Chaplin, USA 1931 39 

ons 0506 17.30 in the mood for Love Wong Kar-wai, Hong Kong/Frankrike 2000 40 

19.30 syv samuraier Akira Kurosawa, Japan 1954 40 

tor 0606 17.30 syv samuraier Akira Kurosawa, Japan 1954 40 

21.30 in the mood for Love Wong Kar-wai, Hong Kong/Frankrike 2000 40 

søn 0906 13.00 syv samuraier Akira Kurosawa, Japan 1954 40 

19.00 kampen om algerie Gillo Pontecorvo, Algerie/Italia 1966 41 

21.15 Late spring Yasujiro Ozu, Japan 1949 41 

tir 1106 19.00 Late spring Yasujiro Ozu, Japan 1949 41 

21.00 kampen om algerie Gillo Pontecorvo, Algerie/Italia 1966 41 

ons 1206 19.00 persona Ingmar Bergman, Sverige 1966 42 

21.00 Close-Up Abbas Kiarostami, Iran 1990 42 

tor 1306 19.00 Close-Up Abbas Kiarostami, Iran 1990 42 

21.00 persona Ingmar Bergman, Sverige 1966 42 

søn 1606 13.00 persona Ingmar Bergman, Sverige 1966 42 

19.00 speil Andrej Tarkovskij, Sovjetunionen 1974 43 

21.00 playtime Jacques Tati, Frankrike/Italia 1967 43 

tir 1806 19.00 playtime Jacques Tati, Frankrike/Italia 1967 43 

21.15 speil Andrej Tarkovskij, Sovjetunionen 1974 43 

ons 1906 19.00 singin’ in the rain Stanley Donen og Gene Kelly, USA 1952 44 

21.00 på vei mot livet François Truffaut, Frankrike 1959 44 

tor 2006 19.00 på vei mot livet François Truffaut, Frankrike 1959 44 

21.00 singin’ in the rain Stanley Donen og Gene Kelly, USA 1952 44 

søn 2306 13.00 generalen Buster Keaton og Clyde Bruckman, USA 1926 45 

19.00 gertrud Carl Th. Dreyer, Danmark 1964 45 

21.15 generalen Buster Keaton og Clyde Bruckman, USA 1926 45 

tir 2506 19.00 generalen Buster Keaton og Clyde Bruckman, USA 1926 45 

21.00 gertrud Carl Th. Dreyer, Danmark 1964 45 

ons 2606 19.00 Ugetsu monogatari Kenji Mizoguchi, Japan 1953 46 

21.00 sykkeltyvene Vittorio De Sica, Italia 1948 46 

tor 2706 18.00 mulholland drive David Lynch, USA/Frankrike 2001 47 

21.00 Ugetsu monogatari Kenji Mizoguchi, Japan 1953 46 

søn 3006 13.00 mulholland drive David Lynch, USA/Frankrike 2001 46 

18.00 sykkeltyvene Vittorio De Sica, Italia 1948 46 

20.00 mulholland drive David Lynch, USA/Frankrike 2001 47 

FJodor dostoJeVskiJ 

soVJetiske adapsJoner 

brødrene karamasov 

idioten 

forbrytelse og straff 

skriftemålet 

26 

32 

stUmFiLm med LeVende mUsikk 

georges méLiès 

den ekstraordinære reisen 

en reise til månen 

george méliès 

– diverse kortfilmer 

kLassisk sommer 

byens lys 

til siste åndedrag 

in the mood for love 

syv samuraier 

kampen om algerie 

late spring 

persona 

close up 

speil 

playtime 

singin’ in the rain 

på vei mot livet 

gertrud 

generalen 

ugetsu monogatari 

mulholland drive 

sykkeltyvene 

38

6 

innhold 

4 | programoversikt 

10 | Leder 

12 | søndagsmatiné 

Vi kjører på med enda hyppigere søndagsmatineer. Nesten hver søndag 

frem til juli presenterer vi en ny matinéfilm, kun avbrutt av Nattjazzen. 

14 | C-kino presenterer: 

To Norges-premierer går under labelen «C-kino presenterer:» 

denne gang. Kenneth Lonergans Margaret og Ondskapens hotell i 

originalversjonene. 

18 | exile – et filmprogram 

Filmprogrammet Exile vil rette søkelys mot den kritiske situasjonen 

for «papirløse» og asylsøkere, og mot flyktningpolitikken i vår tid. 

Exile er en del av utstillingen Entry Denied som vises i Visningsrommet 

USF 4.–10. april 2013. Gratis inngang. 

20 | eva Bergh 

I februar døde den norske skuespillerinnen Eva Bergh. Hun er nok mest 

kjent for sine over 40 år som folkekjær skuespiller på Den Nationale 

Scene i Bergen, men det kanskje færre vet, er at hun også i begynnelsen 

av sin karriere spilte i en håndfull filmer. Les mer i Astrid Kolbjørnsens 

artikkel her. 

24 | norske feilskjær 

Det følger en skygge med alt, også den nåværende norske filmbølgen. 

Om norske filmer som i sin samtid fikk totalslakt av pressen og/eller 

floppet totalt. 

26 | dostojevskij på russisk 

Dostojevskij er en av verdens viktigste forfattere. Vi presenterer fire 

sovjetrussiske adapsjoner av mesterens verk – sjelden vare å få sett i 

en kinosal. 

30 | dansens dag 

Dansens dager 2013 er en hyllest til dansen, og arrangeres i 

forbindelse med Unescos Internasjonale Dansens Dag 29. april. 

Vi feirer med to dansefilmer, nemlig The Red Shoes og Billy Elliot. 

32 | georges méliès – en fantastisk filmpioner 

Reisen til månen, en av verdens mest berømte tidlige filmer, er 

restaurert i farger. Vi viser den med levende musikk, og samtidig 

setter vi opp et knippe av hans vidunderlige trickfilmer. 

36 | månedens Hitchcock 

En Hitchcock-revival har truffet oss, og den er langt ifra over. 

Vi svarer med å sette opp en Hitchcock-film hver måned fremover 

– månedens Hitchcock. 

38 | klassisk kinosommer 

Sommer er kinotid. Amerikanerne har visst det i årevis – nå ser vi 

det også på besøkstallene ved norske kinoer. Folk vil mer enn gjerne 

avslutte varme sommerdager i kjølige kinosaler. Nå får du også 

muligheten i Cinemateket USF. 

Billetter koster kr. 40 for medlemmer og kr. 80 for 

ikke-medlemmer. Enkelte påkostede arrangementer 

kan ha forhøyet billettpris. Medlemskapet selges 

i billettsalget, koster kr. 100 og er også gyldig til 

Bergen filmklubbs visninger. Medlemskap gjelder 

for et halvår. Vår-medlemskap kan kjøpes i perioden 

1. november – 30. april og er gyldig i perioden 

1. november – 30. juni. Høst-medlemskap kan kjøpes 

i perioden 1. mai – 31. oktober og er gyldig i perioden 

1. mai – 31. desember. 

Kontor-/film-/visnings- og postadresse: 

Cinemateket USF 

Georgernes verft 12 

NO-5011 Bergen 

tlf.: 55 31 85 80 

e-post: post@cinemateket-usf.no 

nett: www.cinemateket-usf.no 

Ansatte: 

Ole Petter Bakken Daglig leder 

Sigurd Wik Drifts- og kinoteknisk ansvarlig 

Kaja Elisabeth Brummenæs Hytland Kinomaskinist 

(permisjon) 

Jan Hakim Benhabiles Kinomaskinist 

Njål Paulsberg Kinomaskinist 

Ida Elisabeth Kjørholt Kinomaskinist 

Stiftelsen Cinemateket i Bergens styre: 

Dag Grønnestad (leder), Maria Ekerhovd, Mathilde 

Holm, Erlend Høyersten og Simen Aardal Ullsaker. 

Stiftelsen Cinemateket i Bergen ble opprettet i 1992 med formål å fremme interessen 

for, og kunnskapen om, audiovisuelle medier som kunst og underholdning i et 

film- og kulturhistorisk perspektiv. Visningene skjer i Cinemateket USF, kinosalen i 

kulturhuset USF Verftet på Nordnes i Bergen. Stiftelsen Cinemateket i Bergen opptrer 

i formelt samarbeid med Norsk filminstitutt (NFI) og Nasjonalbiblioteket (NB). 

Organisasjonsnummer 971 350 539 MVA. 

Cinemateket USF ligger i kulturhuset USF Verftet (www.usf.no). 

På forsiden: 

Men… hvem myrdet Harry? 

Alfred Hitchcock 

USA 1955 

Filmomtaler/artikler, redaksjonelt arbeid av programkatalog 

og plakat (samt nettsider) er gjort av Cinemateket i 

Bergens ansatte Sigurd Wik (sw) og Ole Petter Bakken (olep), 

der ikke annet er angitt. 

Katalogdesign og montering: Bækken Grafisk Design. 

Trykk: Hurtig-Trykk AS. 

Trykt på miljøvennlig papir. Opplag: 2000. 

ISSN 1890-7555. 

Vi takker: 

- Astrid Kolbjørnsen for artikkel om Eva Bergh. 

- Aksel Kielland for gjenbruk av omtaler. 

- Jan Langlo/Erlend Jonassen ved Cinemateket i Oslo/ 

NFI og Mona Bentzen/Andrea Lange/Marit Ødegaard for 

programsamarbeid/omtaler. 

- Arild Jørgensen og Kjetil Kvale Sørenssen ved Nasjonalbiblioteket 

(NB) og Erlend Jonassen ved NFI/Torsdagsfilmen 

for utlån av filmkopier/importsamarbeid. 

- Bergen filmklubb, Nasjonalbiblioteket, Norsk Filminstitutt, 

Bergen internasjonale filmfestival, Bergen Kino, USF 

Verftet og Universitetet i Bergen for godt samarbeid. 

- Cinematekene i Oslo, Trondheim, Tromsø og Kristiansand 

for godt samarbeid og utveksling av omtaler og artikler. 

- Våre annonsører. 

Cinemateket i Bergens faste støttepartnere er 

Cinemateket i Bergen opptrer i formelt samarbeid med

Gerontius’ drøm 

Elgars store oratorium 

Edward Gardner dirigent | Solister og kor 

Korverket Gerontius’ drøm er et av Elgars mesterverk og ble fremført 

første gang i 1910. Både kor og solister har store roller, men ikke minst 

er orkesterbehandlingen uttrykksfull. I England regnes verket som en 

Våroff eret 

grunnstein i den nasjonale musikkarven, mens det fremføres sjeldnere 

utenfor øyriket. Edward Gardner hadde stor suksess med Bartõks «Ridder 

Blåskjeggs borg» våren 2012. I Bergens Tidende ble han omtalt som «en 

dirigent som kan nå svært langt». 

hundre år etter 

TORSDAG 21. OG FREDAG 22. FEBRUAR 

KL. 19.30 I GRIEGHALLEN 

STUDENTER KR. 

STUDENTER KR. 

BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER 

TORSDAG . APRIL KL. . I GRIEGHALLEN 

VOKSNE KR. - BT-KORT - | WWW.FILHARMONIEN.NO 

GRIEGHALLENS BILLETTKONTOR | HVERDAGER -, LØRDAG - 

WWW.FILHARMONIEN.NO 

BERGEN FILHARMONISKE ORKESTER

8 

alle filmene alfabetisk side 

Billy elliot 31 

Brødrene karamasov 28 

Byens lys 39 

Close-Up 42 

den ekstraordinære reisen 34 

døden er et kjærtegn 22 

Forbrytelse og straff 29 

gaza Hospital 19 

generalen 45 

gertrud 45 

gråt elskede mann 25 

gzim rewind 19 

Hård klang 22 

idioten 28 

in the mood for Love 40 

kampen om algerie 41 

Late spring 41 

Long memory, the 23 

margaret 16 

men… hvem myrdet Harry? 37 

mulholland drive 47 

ondskapens Hotell – originalversjonen 17 

persona 42 

playtime 43 

på vei mot livet 44 

red shoes, the 31 

reisen til månen 34 

sangue Verde, il 19 

singin’ in the rain 44 

skriftemålet 29 

speil 43 

sykkeltyvene 46 

syv samuraier 40 

til siste åndedrag 39 

Ugetsu monogatari 46 

Venner 23 

Vol special 19 

Leie en kinosal? 

Cinemateket USF har investert i nytt utstyr. Vi har 

nå verdens beste digitalkinoprojektor stående klar 

til tjeneste, en projektor som leverer fire ganger så 

høy billedoppløsning som alle andre eksisterende 

D-kinoprojektorer. Lydsystemet er også fullstendig 

oppgradert, noe som gjør vårt digitale lyd- og 

bildesystem til det beste som er å få tak i. 

Om det gjelder prøvevisning av en kommende kinofilm 

eller TV-produksjon, om man vil holde foredrag 

og presentasjoner av høy kvalitet, eller om man vil 

leie en kinosal og vise en Blu-ray-film til vennene 

sine, så står kinosalen, en tekniker og altså verdens 

beste digitalfremviser klar til disposisjon. 

Se cinemateket-usf.no for mer info, eller kontakt oss 

på post@cinemateket-usf.no, tel 5531 8580.

CINEMATEKET USF viser film. Faktisk i underkant av 200 

titler i året, noe som er like mange filmer som Bergen Kino 

viser. Vi tilbyr våre medlemmer filmer fra hele filmhistorien. 

Fra 1895 til dags dato; fra 15-timers drama til ettminutts kortfilmer; 

film som aldri har vært vist i Norge og klassikere som 

kan ses om og om igjen til øyet blir stort som en vott. Du bør 

kunne finne noe av interesse her. 

Kinosalen Cinemateket USF ligger i kulturhuset 

USF Verftet på Nordnes. 

Billetter: kr. 40,- m/medlemskap 

kr 80,- u/medlemskap 

Medlemskap fås kjøpt i billettsalget for kr. 100,-. 

For filmprogram, artikler og annen filminfo, se 

cinemateket-usf.no, eller følg oss på 

facebook og twitter. 

Velkommen!

Leder 

KLASSISK 

KINOSOMMER 

a er det igjen klart for vårprogram på Cinemateket USF. 

dVi har bestemt oss for å redusere antall programmer i 

året fra fem til fire, og dermed får vi litt varierende lengde 

på de enkelte program. I årene fremover vil program 1 gå 

fra januar til påske, program 2 fra påske ut juni, program 3 

fra august til BIFF, og program 4 fra BIFF og frem til jul. Det 

blir like mye film som før – forskjellen er at det slippes litt 

mer informasjon på en gang enn tidligere. 

Vi har hatt Bergenspremierer på nye filmer før, lansert 

under «C-kino presenterer:»-merkelappen vår. Til nå har 

vi som regel konsentrert visningene. Nå prøver vi noe nytt: 

i stedet for 7–8 visninger i løpet av en uke, viser vi filmen 

7–8 ganger i løpet av hele programmet. I dette programmet 

har to filmer fått en «extended run» – Kenneth Lonergans 

Margaret (2011) og den originale versjonen av Stanley 

Kubricks Ondskapens hotell (1980), som kun ble lansert i 

USA. Versjonen som ble lansert i Europa var 25 minutter 

kortere, men filmen vises altså nå i Norge i sin originale 

lengde for første gang. Disse visningene er de siste restene 

av de syv norske cinematekenes satsning Torsdagsfilmen. 

Torsdagsfilmen har vært drevet siden 2008, men mistet 

sin offentlige støtte fra nyttår. Forhåpentligvis kommer 

Film&Kino og/eller Kulturdepartmentet på bedre tanker 

i løpet av sommeren, slik at vi kan starte opp igjen med 

flere visninger i løpet av høsten. 

Samtidig med de første visningene av Margaret 

presenterer vi en rekke dokumentarfilmer i forbindelse 

med utstillingen «Entry Denied» i Visningsrommet USF. 

Filmprogrammet har fått navnet Exile, og retter søkelys 

mot den kritiske situasjonen for «papirløse» og asylssøkere, 

og mot flyktningpolitikken i vår tid. Tilsammen 

10 

vises seksten korte og lengre dokumentarer i perioden 

4.–10. april, både på dag- og kveldstid. Se nærmere 

program på www.exiles.no og våre hjemmesider. Visningene 

er gratis og åpne for alle. 

Den 19. februar døde den norske skuespillerinnen 

Eva Bergh, få dager før hun ville ha fyllt 87 år. Hun er 

nok mest kjent for sin lange karriere ved Den Nationale 

Scene her i Bergen, hvor hun spilte store roller i mer enn 

40 år. Mindre kjent er kanskje at hun også hadde en liten 

karriere som filmskuespiller på begynnelsen av 1950tallet. 

Samme år som hun debuterte på teaterscenen – i 

1949 – hadde hun rollen som den forsmådde forlovede i 

Edith Carlmars klassiker Døden er et kjærtegn. Hun spilte 

i ytterligere en håndfull filmer, både i inn- og utland – før 

hun konsentrerte seg om sin karriere på de skrå bredder. 

Vi gir deg mulighet til å oppleve fire av hennes filmer. 

Uten sammenligning for øvrig så starter vi i dette 

programmet opp med å vise norske filmer som ikke 

har lykkes helt med sine ambisjoner om å lage god film. 

Under banneret «norske feilskjær» viser vi noen av de 

knuste eggene som ikke engang fant veien opp i omeletten 

– filmer som verken falt i smak hos krititkere eller 

publikum. Dette er filmer som har gått solid i glemmeboken, 

sannsynligvis til det beste for oss alle. Men aldri så 

galt er det godt for noe – hvert program fremover rydder 

vi plass til en slik film. Så får vi se da, om filmen fortsatt 

fortjener et liv på støvete hyller eller om samtiden tok 

fullstendig feil i sin knusende dom over verket. Først ut 

er Nils R. Müllers Gråt elskede mann fra 1971, basert på en 

roman av Bjørg Vik. Eller oops! Glem det siste der – etter 

å ha sett filmen la jo Bjørg Vik ned forbud om at hennes 

navn skulle nevnes på rulleteksten eller benyttes i 

markedsføringen. 

Når vi nærmer oss mai setter vi opp fire sovjetiske 

filmer basert på Fjodor Dostojevskijs romaner. Etter å ha 

vært totalforbudt i hjemlandet under Stalin-tiden, ble ikke 

bare romanene hans trykket opp på nytt etter diktatorens 

død. Filmskaperne fikk til og med lov å filmatisere verkene. 

Vi viser fire av disse filmatiseringene, som alle er tro mot 

det litterære forelegget. Stor litteratur, stor filmkunst! 

Man sier gjerne at brødrene Lumiere oppfant filmen. 

Strengt tatt fant de opp kinoen, og ytterligere spesifisert, 

så kan de i beste fall krediteres for sin innsats for dokumentarfilmen. 

De satte fra seg kamera på et sted med fin 

utsikt, og snurret i vei. De fanget virkeligheten, og viste 

det frem på stort lerret. Georges Méliès la til fantasi og 

fiksjon. Men andre ord: han fant opp fiksjonsfilmen. 

Han manipulerte virkeligheten, både gjennom kreativ 

klipping, dobbelteksponeringer og andre tricks. Hans 

film Reisen til månen (1903) er en evig klassiker – vi rydder 

plass til en lenger dokumentar om filmen, samt viser et 

eget kortfilmprogram med rundt tjue av hans 550 filmer 

– høydepunktene med andre ord. 

Vi har også bestemt oss for å vise en film av Alfred 

Hitchcock hver måned fremover. Riktignok starter vi med 

kun en film i dette programmet, men fra høsten kommer 

det en ny film i måneden. 33 år etter sin død lever Hitchcock 

altså i beste velgående. Alt fra skuespillerne, til deres 

klær, til filmenes design, til Hitchcocks humor og hans 

kliniske utnyttelse av menneskesinnets irrganger er alle 

gjenstand for medienes og ikke minst et nytt og yngre 

publikums oppmerksomhet. Og vi rir mer enn gjerne på 

den bølgen. 

Juni blir i sin helhet viet kvalitetsfilmer uten noe 

særlig annet til felles enn at de er nettopp det – kvalitetsfilmer. 

Og at samtlige filmer inntok plasser fra nummer 

11 til 50 på Sight & Sound og BFIs kåring av verdens beste 

filmer i 2012 – den offisielle listen som gjelder frem til 

2022 da neste kåring vil bli gjennomført. Dette blir rett og 

slett en Klassisk kinosommer! 

Legg til at vi fortsetter med visninger av enkelte 

utvalgte perler på søndag ettermiddag – altså Søndagsmatineer 

– og viser et par dansefilmer i forbindelse 

med Dansens dag 28. april, og du har nok til å glemme 

den forferdelige solen for en stakket kveld. Det blir ikke 

sommer uten film, og film er best på kino. Så dette blir bra! 

Vi eimes i kinomørkret! 

Ole Petter Bakken 

Daglig leder

VI VISER FILM PÅ TIVOLI (KVARTERET) ONSDAG, FREDAG OG SØNDAG, 19:00. 

MEDLEMSKAP 100 KR, GJELDER OGSÅ PÅ USF CINEMATEKET OG HUFF. 

VIL DU BLI FRIVILLIG? SJEKK UT BERGEN-FILMKLUBB.NO ELLER VÅR FACEBOOK-SIDE.

Vårt forsøk med å tilby ekstravisninger av utvalgte filmer fra 

vårt program enkelte søndager kl. 13.00 gikk såpass godt at vi 

har bestemt oss for å fortsette med det! 

Det virker som mange satte pris på muligheten til å avslutte 

søndagsturen med en god film før man tuslet hjem til middagen – 

eventuelt kunne kvitte seg med etterdønningene av lørdagen i en 

mørk kinosal godt hjulpet av en kaffe eller seks fra Kafe Kippers. 

Vi fortsetter med å prioritere filmer som enten er etablerte klassikere 

eller nyere filmer vi tror har et klassikerpotensial; filmer som 

vi mener appelerer til et voksent, kulturintressert publikum. 

Så nå har du fortsatt mulighet til å få med deg gode filmopplevelser 

på kino, uten at det er midnatt før man kommer hjem fra 

kinoturen. Og tenk, man får tid til både søndagsfrokost, søndagstur, 

søndagsfilm, søndagsmiddag og avslappende søndagskveld på 

en og samme søndag! Kan det bli bedre? 

12 

Søndag 21. april kl. 13.00 

the lOng memOry 

Regi: Robert Hamer. Storbritannia 1952. 1 t 36 min. 


The Long Memory regnes blant de fremste britiske film 

noir-filmene. Den var Eva Berghs eneste filmrolle 

utenfor Skandinavia, og hennes motspiller var ingen 

ringere enn Sir John Mills. Les mer på side 23. 

Søndag 7. april kl. 12.00 og 15.00 

eXile – kOrtfilmprOgram, 

dOkumentar 

Regi: Diverse. Nor./Sve./Storbr. 2006-2013. ca. 2 t 15 min. Gratis adgang. 

Filmprogrammet «Exile» er en del av utstillingen 

Entry Denies i Visningsrommet USF som retter 

søkelys mot den kritiske situasjonen for «papirløse» 

og asylsøkere, og mot flyktningepolitikken 

i vår tid. Les mer om det på side 18. 

Ondskapens hOtell – OriginalversjOn 

Regi: Stanley Kubrick. Storbritannia 1980. 2 t 24 min. 

Vi relanserer skrekklassikeren Ondskapens hotell på kino, og denne gang 

viser vi originalversjonen, en begivenhet som aldri før har funnet sted 

i Norge. Filmen vi nå viser ble lansert på kino i USA, mens Kubrick 

kuttet rundt 25 minutter før lansering i Europa. Les mer på side 17. 


Brødrene karamasOv 

Regi: Ivan Pyrjev. Sovjetunionen 1968. 3 t 40 min + pause. 

Russerne har en lang og vellykket tradisjon når 

det gjelder å lage adapsjoner av store litterære 

verker som både fungerer som film og som 

unngår å bedrive rovdrift på det litterære 

forelegget. Ivan Pyrjevs versjon av Brødrene 

Karamazov er en slik film. Les mer på side 28.

Søndag 5. mai kl. 13.00 

margaret 

Regi: Kenneth Lonergan. USA 2011. 2 t 29 min. 

«I år og tiår fremover vil Margaret 

bli husket som en av årets, 

til og med tiårets, filmatiske 

undre.» – The New York Times. 

Les mer på side 16. 

Søndag 12. mai kl. 13.00 

idiOten 

Regi: Ivan Pyrjev. Sovjetunionen 1957. 2 t 2 min. 

Pyrjevs Idioten følger handlingen i 

Dostojevskijs berømte roman nøye. 

Rent billedmessig er filmen, i likhet 

med flere av de sovjetiske fargefilmene 

fra denne perioden, en fest fra ende 

til annen med sine høyst unaturlige 

farger. Les mer på side 28. 

Søndag 19. mai. kl. 13.00 

fOrBrytelse Og straff 

Regi: Lev Kulidzanov. Sovjetunionen 1970. 3 t 20 min + pause. 

«Forbrytelse og straff» er kanskje litteraturhistoriens mest intense 

dykk ned i forbrytelsens psykologi, samtidig som den fungerer 

sjeldent godt som en klaustrofobisk thriller. Denne adapsjonen 

fanger bokens nerve på en forbilledlig måte. Les mer på side 29. 

Søndag 9. juni kl. 13.00 

syv samuraier 

Regi: Akira Kurosawa. Japan 1954. 3 t 27 min + pause. 


generalen 

Regi: Buster Keaton og Clyde Bruckman. 

USA 1926. 1 t 47 min. 

Generalen er stumfilmkomediens 

monumentale mesterverk. 

I form og formidling finnes 

ikke dens like. Den dramatiske 

handlingen og komikken er så 

til de grader flettet sammen 

at man aldri føler historien 

som et påskudd for komikk, 

eller at gagsene er påklistret 

historien. Les mer på side 45. 

Akira Kurosawa regnes blant de mest innflytelsesrike japanske 

regissørene, og Syv samuraier som hans mesterverk. 

Filmen kom i en amerikansk versjon seks år senere, De syv 

uovervinnelige, noe som vitner om Kurosawas tilgjengelighet 

for et vestlig publikum og om hans betydning som forbilde 

for andre regissører. Les mer på side 40. 


mulhOlland drive 

Regi: David Lynch. USA/Frankrike 2001 . 2 t 26 min. 

David Lynch er kjent for å bevege 

seg i grenseland mellom det 

mytiske og mystiske, mellom 

drøm og virkelighet. Han viser 

at det vesentligste ved en film 

er dypest sett ikke hva historien 

handler om, men hvordan den 

fortelles. Les mer på side 46. 


persOna 

Regi: Ingmar Bergman. Sverige 1966. 1 t 21 min. 

Persona anses som et av Ingmar Bergmans 

absolutte mesterverk. Filmen 

utmerker seg ved dens ukonvensjonelle 

formspråk. Som Godard så ofte 

har gjort, avslører Bergman i Persona 

filmmediets iboende manipulasjonskraft. 

Les mer på side 42. 

13

C-KINO 

PReSeNteReR: 

MARGARet OG 

ONDSKAPeNS HOteLL exteNDeD 

Vanligvis viser vi en film bare to ganger (på grunn av 

regler for bruk av arkiv-kopier), og det kan ofte være 

vanskelig å få med seg enkelte filmer dersom du er 

bortreist eller har andre planer de to dagene den 

aktuelle filmen vises. Med «C-KINO presenterer:» 

gir vi deg litt større frihet. Her skal vi trekke frem 

nyere og eldre filmer av spesiell interesse, og vi skal 

vise dem mange ganger. Som en alternativ kinooppsetning. 

På utenlandske cinemateker kaller man det 

«extended run» (London) eller «limited release» 

(Toronto), og filmene som vises er alt fra restaurerte 

utgaver av klassikere til nye kvalitetsfilmer som 

ellers ikke blir vist på kino. 

I dette programmet presenterer vi to filmer, og 

vi viser dem spredt ut over april og mai. Først ut 

er Margaret, Kenneth Lonergans andre film. Han 

gjorde stor furore med sin første film You Can Count 

On Me (2000), en film som vant mange priser, særlig 

for sitt manus og sin vare sensibilitet. Margaret har 

hatt en svært trøblete produksjonsprosess, og det 

var først i forfjor at den ble lansert, selv om filmen 

ble påbegynt i 2005. 

Andre film er en vi alle kjenner, men kanskje 

ikke i denne versjonen. For første gang på kino i 

Norge viser vi nemlig Ondskapens hotell i den lengste 

versjonen, hele 25 minutter lenger enn filmen som 

ble vist på kino i Europa. Skumlere enn dette blir 

det ikke, og det er også vesentlige forskjeller i selve 

historien mellom de to filmene. 

MARgAREt 

red./sw 

Regi og manus: Kenneth Lonergan. USA 2011. 

Vises torsdag 4. april kl. 18.00, lørdag 

6. april kl. 20.00, søndag 7. april kl. 20.00, 

mandag 8.april kl. 21.00, tirsdag 16. april 

kl. 18.00, tirsdag 30. april kl. 20.15, søndag 

5. mai kl. 13.00, onsdag 8. mai kl. 18.00 og 

torsdag 16. mai kl. 18.00. Les mer på side 16.

ONDSKAPENS HOtELL 

– ORIgINALVERSJONEN 

the Shining (US theatrical Cut). 

Regi: Stanley Kubrick. Storbritannia 1980. 

Vises torsdag 11. april kl. 18.00, søndag 14. april kl. 13.00 og 

20.00, mandag 15. april kl. 21.00, tirsdag 23. april kl. 20.15, 

torsdag 2. mai kl. 18.00, onsdag 8. mai kl. 21.00 og søndag 

19. mai kl. 20.00. Les mer på side 17. 

15

16 

torsdagsFiLmen • søndagsmatiné • C-kino presenterer: 

MARGARet 

it is the blight man was born for / it is margaret you mourn for 

Margaret er et komplekst eksistensielt drama om å 

vokse opp, med Anna Paquin i en fabelaktig hovedrolle, 

og en mengde større og mindre filmstjerner i mindre 

roller. Mange kritikere har utropt den til en moderne 

klassiker og årets beste amerikanske film, mens andre 

har kalt den et forpurret mesterverk. The New York 

Times, som faktisk har kalt den begge deler, skriver 

blant annet at «i år og tiår fremover vil den bli husket 

som en av årets, til og med tiårets, filmatiske undre.» 

At Margaret i det hele tatt til slutt så dagens lys 

synes i ettertid nesten som et under i seg selv. Produksjonsprosessen 

var turbulent, med nesten fem års 

etterarbeid, uenighet om final cut og flere rettssaker. 

På et tidspunkt var også Martin Scorsese og hans faste 

klipper Thelma Schoonmaker, som hadde sett regissør 

Lonergans råklipp og blitt overbegeistret, inne og 

gjorde en ny klipp som skulle blidgjøre produsentene. 

Etter en ytterst beskjeden lansering i to kinosaler 

Margaret. 

Regi og manus: Kenneth Lonergan. 

USA 2011. 

Foto: Ryszard Lenczewski. Musikk: Nico Muhly. Medv.: 

Anna Paquin, J. Smith-Cameron, Mark Ruffalo, Jeannie 

Berlin, Jean Reno, Matt Damon m.fl. Utleie: torsdagsfilmen. 

engelsk tale, utekstet. DCP, farger, 2 t 29 min 

tORSDAG 4. APRIL KL. 18.00 

LØRDAG 6. APRIL KL. 20.00 

SØNDAG 7. APRIL KL. 20.00 

MANDAG 8. APRIL KL. 21.00 

tIRSDAG 16. APRIL KL. 18.00 


SØNDAG 5. MAI KL. 13.00 

ONSDAG 8. MAI KL. 18.00 

tORSDAG 16. MAI KL. 18.00 

startet en journalist i Slant Magazine en suksessrik 

nettkampanje for å få satt filmen opp på kino i flere 

byer. Dette skjedde, men uten noe mer markedsføring 

hadde ikke filmen en sjanse. 

Anna Paquin spiller New York-tenåringen Lisa 

Cohen – som tenåringer flest en motsetningsfylt jente. 

En dag distraherer hun en bussjåfør og blir indirekte 

skyld i en trafikkulykke der en kvinne omkommer. 

Overlesset med skyld, frustrert over egen tilkortkommenhet 

og med aggressive krav til de kompromissvillige 

voksne som omgir henne, kjemper hun for å finne 

sin vei inn i voksenlivet. Og hvem er så Margaret? Hun 

er jenten i 1800-talls-poeten Gerard Manley Hopkins 

dikt «Spring and Fall: to a Young Child», et dikt som 

er innvevd i filmen på flere måter, og som i likhet med 

filmen i stor grad handler om tap av uskyld og dødens 

uunngåelighet. Dramatiker og filmregissør Kenneth 

Lonergan sier om filmen: «Den skal være et slags 

tenåringsepos – en dokumentarisk urban opera bygd 

over dagliglivets detaljer, frustrasjoner og stengsler, 

alt som gjør livet så utfordrende, morsomt og smertefullt. 

Den er et nært blikk på en jente som lærer at 

du ikke kan få verden til å gjøre det du ønsker, for det 

finnes millioner andre som prøver det samme. Og når 

din unge idealisme kommer til kort, er det eneste du 

har, din egen menneskelighet og evne til kjærlighet.» 

Cinemateket USF viser Margaret spredt ut over 

hele april og mai. sw/red.

torsdagsFiLmen • søndagsmatiné • C-kino presenterer: 

ONDSKAPeNS HOteLL – ORIGINALVeRSJONeN 

sinnets labyrint ble nettopp større 

Vi relanserer Ondskapens hotell på kino, og denne gang 

viser vi originalversjonen, en begivenhet som aldri 

før har funnet sted i Norge. Filmen vi nå viser ble 

lansert på kino i USA, mens Kubrick kuttet rundt 25 

minutter før lansering i Europa. Kubrick var notorisk 

berømt for ikke å kunne gi slipp på filmene sine, og 

den europeiske versjonen er et resultat av nettopp 

dette. Det er en ganske annerledes film som trer 

frem i originalen. Blant annet endres Shelley Duvalls 

personlighet ganske mye i de to filmene. Fra å være en 

nervøs, men kompetent mor i Europa-versjonen, er 

hun her nærmest en neglisjerende mor, noe som gjør 

hele filmens familiedynamikk mye mer interessant. 

Med en roman av grøssermesteren Stephen King 

som litterært forelegg, har Stanley Kubrick med 

Ondskapens hotell skapt en klassiker innen den moderne 

skrekkfilmen. Handlingen er lagt til et sted høyt oppe 

i Rocky Mountains, der Jack Torrance har tatt med 

the Shining (US theatrical Cut). 

Regi: Stanley Kubrick. 

Storbritannia 1980. 

Manus: Stanley Kubrick og Diane Johnson, 

etter en roman av Stephen King. Foto: John 

Alcott. Musikk: Bela Bartok. Medv.: Jack 

Nicholson, Shelley Duvall, Danny Lloyd, Barry 

Nelson m.fl. Utleie: torsdagsfilmen. engelsk 

tale, utekstet. DCP, farger, 2 t 24 min. 




MANDAG 15. APRIL KL. 21.00 





seg kone og barn for å jobbe som vaktmester på det 

avsidesliggende The Overlook Hotel i vintermånedene. 

En tidligere vaktmester taklet ikke isolasjonen og endte 

med å utslette hele sin familie på hotellet. Men Jack 

ser fram til jobben som en fin anledning til endelig å 

få skrevet den romanen han har hatt i magen så lenge. 

Han reiser av gårde med kona og den lille sønnen, og 

når vinteren kommer gjør en snøstorm familien totalt 

avstengt fra omverdenen. 

Handlingen i Kubricks hypnotiske og svimlende 

klaustrofobiske skrekkfilm beveger seg et sted i 

grenselandet mellom drøm og virkelighet. Kubricks 

visualisering av Jacks akselererende vanvidd uttrykkes 

gjennom et fantastisk foto: Kameraet glir silkemykt 

gjennom hotellets endeløse, identiske korridorer, 

enorme kjøkken og overdådige ballsaler. Her blir 

menneskene små, og sinnet får rom til å gå sine egen 

veier. Jack Nicholson gjør en storslagen rolleprestasjon 

som Jack Torrance, der han gradvis mister kontrollen 

over seg selv. Så ikonisk er faktisk Nicholsons rolletolkning 

at den har en tendens til å overskygge alle de 

andre kvalitetene denne filmen innehar. Ondskapens 

hotell er, som alltid hos Kubrick, gjennomarbeidet 

til minste detalj. Hele filmen er preget av en nesten 

klinisk presisjon i alt fra den sakte oppbyggingen til 

det dramatiske klimakset. Som en Hitchcock synes 

Kubrick å nyte hvert sekund av vissheten om at han 

holder publikum i et jerngrep. sw/red. 

17

EXILE 

– et filmprogram 

18 

alle exile-forestillingene 

har gratis inngang. 

Filmprogrammet Exile vil rette søkelys mot den kritiske 

situasjonen for «papirløse» og asylsøkere, og mot flyktningpolitikken 

i vår tid. Exile er en del av utstillingen Entry 

Denied som vises i Visningsrommet USF 4.– 10. april 2013. 

Exile består av en samling kortfilmer som er organisert i to 

underprogrammer, der hver av filmene blir vist fortløpende, 

med annonsert starttid for det respektive program. Det 

første programmet består av seks korte dokumentarer, det 

andre av fem kortfilmer laget av kunstnere. Begge programmene 

blir vist to ganger i sin helhet. Videre presenterer vi 

flere lengre dokumentarer, se program for full oversikt. 

Billedkunstnernes 

Vederlagsfond 

Exiles filmprogram er kuratert av 

kunstnerne Andrea Lange og Mona 

Bentzen, med praktisk assistanse fra 

kunstner Marit Ødegaard og Ole Petter 

Bakken ved Cinemateket i Bergen. 

Kuratorgruppen ønsker å takke alle 

deltagende kunstnere og filmskapere for 

deres engasjerte bidrag, både til dette 

programmet og for saken generelt. 

Visningene gjøres i samarbeid med 

Cinemateket i Bergen. Støttet av BEK, 

Billedkunstnernes Vederlagsfond og 

Fritt Ord. 

Andrea Lange

torsdag 04.04 (vernissage) 

Kl. 21.00 

PROGRAM: KORTFILM/KUNSTFILM 

salte kyss iii 

Shwan Dler Qaradaki, 32 min, Norge, 2012 

Flyktningesamtaler 

Andrea Lange, 33 min, Norge, 1998 

trygve med hjertet i postkassa 

Mariken Halle, 14 min, Norge, 2004 

Lørdag 06.04 

Kl. 12.00: 

PROGRAM 1: KORT DOKUMENTAR 

Jag reser från land til land 

Gustav Alhgren og Emelie Jönsson, 

28 min, Sverige, 2013 

grenseland 

Lowri Rees, 20 min, Norge, 2006 

Hamedullah – the road Home 

Sue Clayton, 23 min, UK, 2011 

Beyond Hope – i still won't give up 

Anna Padilla, 29 min, Sverige, 2012 

intervju med madhi 

Anita Hillestad, 18 min, Norge, 2011 

La meg bli 

av «La meg bli» (16 år gammel anonym 

asylsøker), 4 min, Norge 2013 

Kl. 15.00: 

PROGRAM 2: KORTFILM/KUNSTFILM 





imagening emanuel 

Thomas Østbye, 52 min, Norge, 2011 



Bawke 

Hisham Zaman, 15 min, Norge, 2005 

Kl. 18.00: 

gzim rewind 

Knutte Wester, 67 min, Sverige, 2012 

søndag 07.04 

Kl. 12.00: 

PROGRAM 2: KORTFILM/KUNSTFILM 





imagening emanuel 

Thomas Østbye, 52 min, Norge, 2011 



Bawke 

Hisham Zaman, 15 min, Norge, 2005 

Kl. 15.00: 

PROGRAM 1: KORT DOKUMENTAR 

Jag reser från land til land 

Gustav Alhgren og Emelie Jönsson, 

28 min, Sverige 2013 

grenseland 

Lowri Rees, 20 min, Norge, 2006 

Hamedullah – the road Home 

Sue Clayton, 23 min, UK, 2011 

Beyond Hope – i still won’t give up 

Anna Padilla, 29 min, Sverige, 2012 

intervju med madhi 

Anita Hillestad, 18 min, Norge, 2011 

La meg bli 

av «La meg bli» (16 år gammel anonym 

asylsøker), 4 min, Norge, 2013 

Kl. 18.00: 

gzim rewind 

Knutte Wester, 67 min, Sverige, 2012 

tirsdag 09.04 

Kl. 19.00: 

gaza Hospital 

Marco Pasquini, 84 min, Italia, 2009 

Kl. 21.00: 

il sangue Verde 

Andrea Segre, 57 min, Italia, 2010 

onsdag 10.04 

Kl. 19.00: 

Vol special 

Fernand Melgar, 100 min, Sveits, 2011 

Kl. 21.00: 

intervjuet – Bak dørene til Udi 

Charlotte Røhder Tvedt, 56 min, Norge, 

2006 

19

20 

Eva Bergh 

Diva 

med beina 

plantet i 

Bergen 

så døde Eva Bergh, i februar, bare noen dager før hun 

skulle ha fylt 87 år. Et langt, spennende, arbeidsomt 

og morsomt kunstnerliv var over. 

Men Eva Bergh, hvem var hun, egentlig? Og hvor 

mange visste at den anonymt utseende østlandske eldre 

kvinnen som bodde de fleste av sine år i Bergen hadde 

vært sin tids superkjendis? En fetert diva med en hovedrolleliste 

lengre enn en dansk smørbrødmeny både fra 

DNS og fra flere av hovedstadens scener? 

Sånn er det for de fleste av Thalias trofaste tjenere. 

De har valgt seg Øyeblikkets magi. Berømmelsen 

kommer og går. Kveldenes strålende suksesser blekner 

og bravorop stilner, med tiden. Med unntak av de 

skuespillerne som jobbet i Fjernsynsteatret og er med 

i norske filmer slukner selv de mest tindrende stjerner. 

Deres kunstneriske seire er ikke dokumentert. 

Eva Bergh var et slikt unntak. Hennes prestasjoner 

er bevart i flere filmer, ikke bare norske, og selv om folk 

flest har glemt henne, består filmene hun var med i. 

døden er et kjærtegn 

Den første hun spilte i var Edith Carlmars Døden er et 

kjærtegn (se egen omtale). Den er blitt en klassiker hvor 

klasseskilleproblematikk tas opp på underholdende vis 

i form av en lidenskapelig affære mellom en ufyselig rik 

sosietetsfrue og en spenstig ung bilmekaniker. Eva Bergh 

spiller mekanikerens søte, troskyldige forlovende som så 

skammelig blir sveket av den spreke unge mannen. Eva 

Bergh syntes selv at hun snakket noe helt forferdelig i 

filmen og hun mente noen scener var helt trøsesløse, men 

anmelderne mente hun kom fint fra debuten. 

I sin andre film for Carlmar Film, Skadeskutt, tok den 

produktive duoen Otto og Edith Carlmar for sikkerhets 

skyld opp to kontroversielle emner, kunstig befruktning 

og psykiatriske lidelser. Også denne gang valgte filmparet 

en så lett formtilnærming til det seriøse innholdet at

filmen av heller ubegripelige grunner er blitt puttet 

i genreskuffen for komedie. I Skadeskutt spiller Eva 

kvinnen i et barnløse ekteskapet hvor Carsten Winger 

spiller hennes ektemann. 

Jord uten himmel 

Etter disse to rollene begynte svenskene å interessere 

seg for Eva og hun fikk en rolle i Hård klang (se egen 

omtale), en film Eva Bergh senere påstod «aldri ble 

noe å skrive hjem om, men at det var moro å være på 

lag med berømte skuespillere som Edvin Adolphson 

og Victor Sjöström.» 

Det var travle dager for den unge Bergh. Hun dro 

rett fra seks ukers innspilling i Sverige til England 

hvor hun spilte mot John Mills i The Long Memory (se 

egen omtale) – eller Jord 

uten himmel som den 

het på norsk. 

Her spiller Eva en 

østeuropeisk flyktningpike. 

Filmen handler 

om en mann som ble 

uskyldig dømt for et 

drap, og som er fast 

bestemt på å renvaske 

seg. I den vesle landsbyen 

drapet skjedde 

oppsøker han en pub 

hvor han møter flyktningepiken 

Eva – altså 

spilt av Eva Bergh. Det 

går som det må gå, 

og etter hvert som forelskelsen blir heftigere 

blir elendigheten til den dømte gradvis oppklart. Det 

finnes fabelaktige fotos fra verdenspremieren på The 

Long Memory på Leicicster Square Theatre i London 

hvor en bredt smilende Eva Bergh står sammen med 

pelskledde Vivien Leigh og barske Sir Laurence Olivier. 

seriøs skuespiller 

Det var solide skritt ut i verden slakterdatteren fra 

Kolbotn hadde tatt. Og Eva trivdes med tempoet og 

jobben foran kamera selv om hun hele tiden fryktet 

for å bare bli en «pen pike» på film. Det var seriøs 

skuespiller hun hadde lyst til å bli, og da hennes ektemann 

Sverre på slutten av 1950-tallet fikk stillingen 

som orkesterleder ved Den Nationale Scene flyttet 

hun til Bergen sammen med ham. Verken teatrets 

styre eller andre hadde innvendinger til at den nytilsatte 

orkesterlederen også tilfeldigvis hadde denne 

vakre, talentfulle skuespillerkonen med på lasset. 

En hendig kombipakke 

som teatrets ledere visste 

å benytte seg av. Eva gikk 

rett på de store rollene og 

ettersom DNS i årene etter 

krigen og langt oppover 

mot 1970-tallet satset på 

musikaler, var Eva med 

sin svært brukbare sangstemme 

og sitt flatterende 

ytre som bestilt. 

operettestjerne 

Hun spilte i «Oklahoma» 

og hun hadde hovedrollen 

i «Kiss me Kate». Vinteren 

1963/64 gjorde hun suksess 

som blomsterpiken Eliza 

Doolittle i «My Fair Lady». Hennes prestasjon fikk 

BTs kritiske Herbrand Lavik til å konstatere at «vi 

har uavviselig fått en operettestjerne blant oss». 

Senere hadde Eva Bergh hovedrollen som Dolly i 

«Hallo Dolly», og teatersjef Knut Thomassen valgte 

henne som Rosalinde i «Flaggermusen». Det valget 

var orkesterlederen ikke helt begeistret for. Han ville 

ha foretrukket en profesjonell sanger i den krevende 

operetterollen selv om altså hans kone var den 

utvalgte. Thomassen stod på sitt, og Eva Bergh og 

hennes motspiller Ståle Bjørnhaug fikk virkelig kjørt 

seg i rollene sine. 

akademikeren 

Det sier mye om Eva Berghs energi, arbeidsevne og 

nysgjerrighet at hun samtidig med travle dager både 

på teatret og privat tok flere universitetsfag. Hun var 

over seksti år da hun tok magistergrad i teatervitenskap. 

Etter at ektemannen Sverre Bergh døde i 1980, og 

etter hvert som de store rollene ble mindre, engasjerte 

Eva Bergh seg også utenfor teatret. I flere år opptrådte 

hun sammen med pianisten Jan Henrik Kayser, og 

deres samarbeid ble faglig anerkjent. «En stillferdig 

perle», skrev en anmelder om deres program på en 

Festspill-forestilling. 

Årene senere levde hun også stillferdig. Da 

meldingen om Eva Berghs død kom 13. februar i år var 

Cinemateket i Bergens leder Ole Petter Bakken blant 

dem som forbauset oppdaget at Døden er et kjærtegnskuespilleren 

hadde bodd i Bergen i alle, alle år. 

«Hadde jeg visst det skulle jeg selvsagt for lengst 

ha invitert henne hit», sier han. Sånn ble det altså 

ikke. Men ved å sette opp filmer hun var med i, ærer 

byens filmfolk henne, post mortem. 

Astrid Kolbjørnsen 

Kilder: Artikler i BT, BA og boken 

«Eva – et kunstnerportrett» av Arnfinn Haga 

(Foto i artikkelen hentet fra boken) 

21

22 

eVa BergH 

DØDeN eR et KJÆRteGN 

en norsk film-noir 



Døden er et kjærtegn. 

Regi: edith Carlmar. 

Norge 1949. 

Manus: Otto Carlmar, etter en roman 

av Arve Moen. Foto: Kåre Bergstrøm 

og Ragnar Sørensen. Musikk: Sverre 

Bergh. Medv.: Bjørg Riiser-Larsen, 

Claus Wiese, eva Bergh, Ingolf 

Rodge m.fl. Utleie: NB. Norsk tale, 

utekstet. 35 mm, s/hv, 1 t. 33 min. 

Tilfeldigheter fører den frigjorte direktørfruen Sonja inn i et intenst forhold til 

den mye yngre, jordnære bilmekanikeren Erik. Snart ofrer Erik hele sin trygge 

tilværelse for å gifte seg med henne. Han slutter i jobben og forlater sin forlovede 

Marit (spilt av Eva Bergh), hun skiller seg fra sin lidenskapsløse ektemann. 

Etter giftemålet gjennomgår de en gradvis forvandling, og snart er de begge 

fanget i sjalu tvangsforestillinger, alkoholmisbruk og en erkjennelse om at de er 

feil mennesker for hverandre. De virvles inn i et destruktivt handlingsmønster 

som må få en fatal utgang. 

Filmen, som er Edith Carlmars regidebut, vakte stor oppsikt ved premieren 

i 1949. Carlmar gikk langt i sine erotiske skildringer. Den åpne beskrivelsen av 

seksualitet fikk moralens menn til å reagere; en av de forargede truet sågar med å 

skyte regissøren. Men filmen fengslet både publikum og kritikere, og regnes i dag 

som en av Norges fremste klassikere. 

Døden er et kjærtegn er et mørkt, psykologisk kjærlighetsdrama med stilistiske 

og narrative trekk fra film-noir-genren. Historien fortelles i fengslende sort/hvitt 

bilder, med en stemning preget av klaustrofobi og skjebne. Den er likevel åpen for 

flere tolkninger. Man kan lese den som en kritisk kommentar til etterkrigstdens 

behov for å sosialisere kvinnen tilbake til hjemmet. olep 

eVa BergH 

HÅRD KLANG 

arbeiderkamp hugget i stein 


ONSDAG 17. APRIL KL. 19.00 

Hård klang. 

Regi: Arne Mattsson. 

Sverige 1952. 

Manus: Volodja Semitjov, etter 

Hans Håkansons roman. Foto: 

Sven thærmænius. Musikk: Sven 

Sköld. Medv.: Victor Sjöström, edvin 

Adolphson, John elfström, eva Bergh, 

Margit Carlqvist, Rolf von Nauckhoff 

m.fl. Utleie: NB. Svensk tale, norske 

undertekster. 35mm, sv/h, 1 t 27 min. 

Hård klang er lagt til den lille byen Brovik på den småländske østkysten i Sverige. 

Her etablerte tyskeren Klaus Willenhart et steinbrudd på slutten av 1800-tallet. Nå 

har hans sønn Frans tatt over driften av bruddet, som han styrer med jernhånd. 

Hans far er urolig for sønnens store investeringer. Verdenskrigen har rast et par år, 

og eksporten av granitt har stanset opp. 

Også Frans kone Vera – spilt av Eva Bergh – er tysk. Hun, faren og broren Gert 

betrakter alle – i motsetning til Frans – Tyskland som sitt virkelige fedreland, 

og har tatt deres side i krigen. Snart bestemmer de seg for å reise dit for å gi 

sitt bidrag i krigen. Frans blir sittende igjen alene med et steinbrudd på vei mot 

stupet, arbeidere som kjemper for bedre arbeidsvilkår og en ny, ung sekretær – 

tilfeldigvis datter av lederen for opprøret mot ham. 

Arne Mattsson er en av svensk films mest aktede og flittigste regissører, med 

nesten 60 filmer på CVen. I perioden 1944 til 1967 gjorde han i snitt to filmer i året. 

Mest kjent er han nok for sin serie med filmer om privatdetektiven John Hillman, 

og Hon dansade en sommar som i 1951 ga verden nakensjokk og Mattsson Gullbjørnen 

under Berlin Internasjonale Film Festival. 

Eva Bergh – og Rolf von Nauckhoff som spilte Gert – ble hentet inn utenfra 

Sveriges grenser til sine roller for å underbygge karakterens «tyske» opphav. De 

gjør begge solide prestasjoner, men det førte likevel ikke til flere roller i svensk 

film for noen av dem. olep

eVa BergH • søndagsmatiné 

tHe LONG MeMORY 

en britisk film noir. 




the Long Memory [Jord uten himmel]. 

Regi: Robert Hamer. 


Manus: Frank Harvey og Robert Hamer, 

etter Howard Clewes roman. Foto: 

Harry Waxman. Musikk: William Alwyn. 

Medv.: John Mills, John McCallum, eva 

Bergh, elizabeth Sellars, Geoffrey Keen 

m.fl. Utleie: NB. engelsk tale, norske 

undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 36 min. 

Phillip Davidson oppsøker kaptein Driver på hans båt for å spørre om lov til å gifte 

seg med hans datter Fay. Ombord blir han involvert i en slosskamp med Boyd, en 

menneskesmugler som har brukt båten til kaptein Driver. I tumultene tar båten 

fyr, og etter brannen finner politiet et forbrent lik. Boyd er forsvunnet, men etter 

at kapteinen, Fay og et tredje vitne ombord alle påstår at det ikke var flere ombord, 

dømmes Davidson til tolv års fengsel for å ha drept Boyd. Når dommen er ferdig 

sonet, vender Davidson tilbake til landsbyen for finne de tre vitnene og overtale 

dem til å renvaske ham. 

Han finner at kapteinen har drukket seg i hjel, Fay har giftet seg med en politimann, 

og sistemann er så redd at han nekter å si noe som helst. Davidson treffer 

også den traumatiserte Ilse, spilt av Eva Bergh, som har bosatt seg på den avsidesliggende 

plassen. Davidson redder henne fra å bli voldtatt av en sjømann, noe 

som leder dem inn i et slags skjebnefellesskap. Sammen med Jackson – en koselig, 

gammel eneboer han leier husvære av – og journalisten Craig – som tror på hans 

uskyld – begynner de to arbeidet med å renvaske Davidson. 

The Long Memory regnes blant de fremste britiske film noir-filmene. Sir John 

Mills gjør en solid innsats som Davidson, og Eva Bergh fremstiller den underlige og 

traumatiserte Ilse med overbevisning. Som en kritiker skrev «Bergh gives a genuinely 

strange performance, alternating between nuance and exaggeration [...] Despite this, she is 

still somehow mesmerizing. Her modern look – a sloe-eyed, turned-down Ingrid Bergman 

carries her through these often-careening inconsistence.» red./olep 

eVa BergH 

VeNNeR 

Cook og peary 



Venner. 

Regi og manus: tancered Ibsen, etter 

Arnulf Øverlands teaterstykke. 

Norge 1960. 

Foto: Ragnar Sørensen. Musikk: Maj 

Sønstevold. Medv.: Alf Malland, tor 

Stokke, eva Bergh, Ingrid Vardun, 

einar Sissener m.fl. Utleie: NB. Norsk 

tale, utekstet. 35mm, s/hv, 1 t 30 min. 

De to vennene Harry Smidt og Tomas Gran reiser til Rocky Mountains for sammen 

å bestige den beryktede fjelltoppen Eagle Peak – et vilt, ugjestmildt fjell ennå 

ubeseiret av mennesker. Det blir en strabasiøs tur og bare Harry vender tilbake til 

Norge. Der kan han fortelle at han alene kom seg til toppen, og at vennen omkom i 

et ras. Saken tar imidlertid en sensasjonell vending når Tomas likevel dukker opp. 

Han kan fortelle at det er han som har vært på toppen, og at Harry bevisst forsøkte 

å ta livet av ham ved å slippe tauet. 

Konflikten blir dramatisk, og et forsøk på å løse striden ved en æresrett i Alpeklubben 

fører ikke frem. Harry forteller alle hvordan Tomas ikke er tilregnelig og 

at han lider av hukommelsesforvrengninger. Både presse og publikum begynner 

å se på Tomas med skepsis. 

Det hele blir desto mer interessant når en fremadstormende ung kvinnelig journalist 

kaster seg over saken og får tak i et avslørende fotografi av Tomas kone Edna 

– spilt av Eva Bergh. Nå kan kanskje alle få svar på hvem av vennene som har rett. 

Arnulf Øverland skrev skuespillet «Venner» i 1917. Det hadde sin urpremiere 

på Det nye Teater i 1933. Øverland har selv fortalt at det var tvisten mellom 

Fredrick Albert Cook og James Peary om hvem som kom først til Nordpolen, som 

inspirerte skuespillet. 

Venner var ikke bare Tancred Ibsens første spillefilm siden 1951 – det var også 

Eva Berghs første filmrolle siden Hård Klang i 1952. Filmen ble meget godt mottatt 

av kritikerne, som brukte superlativer som «uhyre spennende», «mesterlig 

fortalt», «ytterst underholdende» og «seier for norsk film». olep/red. 

23

FEILSKJÆR 

NORSKE 

24 

FEILSKJÆR 

FEILSKJÆR 

F 

FEILSKJÆR 

Norsk film er for tiden på en bølgetopp. 

Besøkstallene stiger, antall filmer øker 

og invitasjonene til internasjonale 

filmfestivaler er mange. 

Men det følger en skygge med alt. 

EILSKJÆR 

For hver suksess som lages, finner man i hvert fall 

minst en flopp – som oftest fler. I motsetning til 

suksessene, blir floppene fort glemt. Og det skal man 

kanskje strengt tatt være glad for. Samtidig er det jo 

viktig å lære av våre – og andres – feil. Hvis ikke kan 

man jo risikere å gjøre de samme tabbene om igjen og 

om igjen. 

Det vil Cinemateket i Bergen være med å forhindre. 

Derfor vil vi i programmene fremover presentere 

norske filmer som i sin samtid fikk totalslakt av pressen 

og/eller floppet totalt. 

Vi har tidligere annonsert at cinemateket ikke kan 

garantere deg som publikummer at du vil like våre 

filmer, men at du vil skjønne at det er en film av betydning, 

og at den har viktige kvaliteter. Med filmene i 

denne serien kan vi nesten garantere at filmene ikke har 

særlig kvaliteter, men at du vil like det du ser – i hvert 

fall om du ler av folk som driter seg ut. Dette er filmer 

med flust av ufrivillig humor, filmer som i sitt forsøk 

på å ta opp seriøse og viktige tema tryner så fundamentalt 

i klisjeer og ufrivillig komikk at det faktisk 

blir underholdende. Eller provoserende. Upåvirket blir 

man i hvert fall ikke. Og det er jo en av kunstens viktigste 

funksjoner – å vekke følelser. Er det ikke? 

Samtidig er det jo filmer som grunnet sine lave 

kvaliteter knapt har fått mulighet til å vise seg frem 

senere. De er svært lite tilgjengelig, siden få av floppene 

ble lansert på video eller kjøpt opp av fjernsynskanalene. 

Så med disse eksklusive visningene får 

også nye generasjoner muligheten til å kose seg med 

mindre vellykkede forsøk på å lage god film. 

På en annen side kan det jo faktisk hende at vi 

snubler over et forbigått mesterverk i prosessen. Eller 

kanskje ikke. 

Koselig på kino blir det uansett. 

olep

norske FeiLskJÆr 

GRÅt eLSKeDe MANN 

Livet er ingen dans på truser 

Fra Filmens programheFte: I filmens sentrum 

står mannen, Nikolai. Tre kvinner grupperer seg 

rundt ham: Helen, Ilni og Eva. 

Helen er danserinne, opptatt av sin egen skjønnhet 

og sitt håp om å gjøre suksess. Nikolai er en 

lovende ung forfatter, og hun tror han vil bli en 

passende partner i et vellykket ekteskap. Men når 

suksessen uteblir for dem begge, brister også ekteskapet. 

Nikolai søker ensomheten og tror at han vil finne 

arbeidsro og forløse evnene i seg selv. Da stiger Ilni 

opp av havet. Hun er ikke på flukt. Hun leter etter seg 

selv og sin egen identitet på samme måte som hun 

søker samhørighet med sine medmennesker. Hun 

sier at kjærlighet er frihet. 

For den småborgerlige Eva som sitter veletablert i 

et ekteskap med en bra mann og to barn, kommer Ilni 

og hennes tanker som slangen i paradiset. Og lettere 

Gråt elskede mann. 

Regi: Nils R. Müller. 

Norge 1971. 

Manus: Nils R. Müller, forsøksvis etter en roman av 

Bjørg Vik. Foto: Odd Geir Sæther. Musikk: egil Monn- 

Iversen. Medv.: Sverre Holm, Gertie Jung, Birgitta Molin, 

Berit Kullander, espen Skjønberg, Helge Reiss m.fl. 

Utleie: NB. Norsk tale, utekstet. 35mm, farger, 1 t 39 min. 



blir det ikke for henne å søke seg ut av sin velordnede 

hage når også mannen, Nikolai, nærmest føler seg 

drevet til å spille fristerens rolle. Eller rettere: det han 

tror er mennenes evige kjønnsrolle. 

anmelder Bjørn granum: La meg være nøktern 

og barmhjertig kort i min slaktning av denne norske 

filmen, og si at hvert eneste stygge ord som er sagt om den 

på forhånd er sant pluss noen til. Det er gudskjelov sjelden 

at en behøver å bakse med en så gjennomført håpløs film 

der det svikter i hvert eneste departement – jeg hadde nær 

sagt fra Kirke- og undervisningsdepartementet og nedover. 

anmelder thor ellingsen: På bakgrunn av 

før julens oppstandelser, er det med sterk ulyst anmelderen 

igjen nærmer seg denne filmen. Men livet er jo ingen dans på 

truser. Tung av plikt sier man da som følger: Gråt elskede 

mann betegner innen hjemlig spillefilmproduksjon et 

foreløpig lavmål av frieri til vårt kinopublikums laveste 

instinkter. Denne fornærmelse av en film ville hatt et forsonede 

skjær over seg dersom produsentene hadde tilvirket 

den for sine egne, private slanter. Men faktum er at dette 

forløyede, forlorne og forjuksede produktet har vært mulig 

å prakke på det norske folk takket være statlig lånegaranti. 

til slutt en liten kommentar: Etter å ha sett 

filmen uttalte forfatter av filmens litterære forelegg, 

Bjørg Vik, at hennes navn ikke skulle brukes i filmens 

fortekster og at det skulle utelates i all reklame og 

pressemeldinger. red./olep 

25

FJODOR DOSTOJEVSKIJ 

26 

SOVJETISKE ADAPSJONER

Fjodor Dostojevskij (1821–1881) regnes blant Sovjetunionens og verdens 

fremste forfattere. Både som dikter og tenker har Dostojevskij hatt 

kolossal innflytelse de siste hundre årene. Cinemateket i Bergen har 

gleden av å presentere fire sovjetrussiske adapsjoner av hans verker. 

dostojevskijs romaner står i en særstilling i 

1800-tallets realistiske litteratur. Han utviklet den 

realistiske roman til også å undersøke menneskets 

psykologi, og da spesielt mennesker som går gjennom 

store sinnslidelser. Gjennom melodramaets virkemidler, 

og gjerne innenfor et relativt kort tidsspenn, 

bringer Dostojevskij sine personer til en sinnstilstand 

som utløser alle de mostridende krefter i deres irrasjonelle 

sjeleliv. Innvevd i dette psykologiske plan 

finnes noe etisk-religiøst: menneskets irrasjonelle sjel 

sees i relasjon til den ukjente, mystiske virkelighet 

som ligger «bakenfor». Derav oppstår den spesielle 

metafysiske problematikk i Dostojevskijs store romaner. 

Gjennom hans romankarakterer konkretiseres 

de evige spørsmål om menneskets vesen, moralens 

grunnlag, Guds eksistens, skyld og soning og lidelsens 

mening. 

Dostojevskijs verker har blitt filmatisert et 

hundretalls ganger siden «Idioten» var grunnlag for 

Pjotr Shardynins kortfilm i 1910. Men etter 1915 må 

man frem til Ivan Pyrjevs Idioten (se egen omtale) 

fra 1957 før man finner den neste adapsjonen gjort i 

Sovjetunionen. Grunnen var at Dostojevskij ikke falt i 

smak hos kommunistene, og da spesielt under Stalins 

regime. Fra begynnelsen av 1930-tallet og frem til 

Stalins død i 1953 ble nesten alle forsøk på å publisere 

Dostojevskijs verker eller skrive artikler om forfatteren 

slått ned på av det offentlige sensurorganet. Hans 

navn forsvant fra skolepensum og oppslagsverk, fordi 

partiet mislikte hans politiske ståsted og kritikk av 

nihilisme, sosialisme og kommunisme. 

Etter Stalins død i 1953 ble den ideologiske linjen 

smidigere i en periode som fikk navn etter Ilja Erenburgs 

roman «Tøvær» (1954). Da ble det igjen lov å 

vise mennesker på film, ikke bare stereotypiske arbeiderhelter 

i krig mot sabotører og kulaker. Glansbildet 

på arbeiderstatens fortreffelighet ble i noen grad 

mildnet, i alle fall nok til at filmskaperne fikk litt mer 

manøvreringsrom. Det menneskelige dilemma ble 

gjeninnført i filmen, og fokus flyttet seg fra heltens 

seire til de ofre helten har måttet gjøre. Med andre ord 

tematikk også Dostojevskijs romaner kunne komme 

inn under. Han ble igjen anerkjent, noe som førte til 

at man kunne finne frem de nedstøvede utgavene av 

romanene hans fra skjulte rom i kjellere og loft. 

Den nye partilederen etter Stalin, Nikita Khrusjtsjov, 

startet i 1956 det som har blit kalt «avstaliniseringen» 

av Sovjetunionen. Han tok et kraftig oppgjør 

med stalinismen i en historisk tale: Stalin hadde 

skaffet seg eneveldig makt og hevet seg over partiet og 

lovene, fremmet en grotesk persondyrkelse, drevet en 

terrorkampanje som rammet mange uskyldige gjennom 

de falske Moskva-prosessene, og drevet kollektiv 

avstraffelse gjennom å fordrive hele folkeslag gjennom 

etnisk rensning. Talen medførte oppmykning av 

den politiske sensuren, og ga en ny generasjon forfat- 

tere, filmskapere og kunstnere mulighet til å komme 

med kritiske ytringer. Dette skulle imidlertid bare 

vare frem til 1964, da Khrusjtov ble avsatt og erstattet 

av den langt mer konservative Leonid Bresjenev. Han 

strammet raskt inn tøylene over hele det kunstneriske 

feltet, og en ny vinter satte inn i den sovjetiske filmen. 

Med innstramningen fikk man et helt nytt verb 

i det russiske språket, å bli «hyllet» – å få filmen sin 

forbudt, eller mer presist at den ble lagt på en hylle 

for å støve ned. Totalt ble over 150 filmer unntatt 

fra offentlig visning i de tyve årene fra 1965 til 1985. 

Årsakene til forbudene var ofte oppgitt til å være 

«i strid med Sovjet-realismen», eller «kunstnerisk 

svak», men bak disse vikarierende grunnene lå ofte 

helt andre årsaker, som en utfordring av offisielle 

«sannheter» i det sovjetiske idealsamfunnet, hvor 

moral var en like viktig grunn til forbud som politikk. 

De gamle litterære klassikerne overlevde imidlertid 

Bresjnevs innstramning. Dermed var de fortsatt 

godkjent grunnlagsmateriale for filmproduksjoner. 

Resultatet ble at mange filmskapere ga seg i kast med 

å overføre disse til lerretet. Det var særlig Dostojevskij 

og Anton Tsjekhov som ble filmatisert, men også Leo 

Tolstoj og Mikhail Sholokov var en ofte brukt kilde. 

Cinemateket i Bergen viser fire av av de sovjetiske 

adapsjonene av Dostojevskijs verker som ble laget 

mellom 1957 og 1970. 

red./olep 

27

28 

soVJetiske dostoVJeVskiJ FiLmatiseringer • søndagsmatiné 




BRØDReNe KARAMASOV 

monumental dostojevskij-filmatisering 

Bratja Karamazovy. 

Regi og manus: Ivan Pyrjev, etter 

Fjodor Dostojevskijs roman. 

Sovjetunionen 1968. 

Foto: Sergej Vronskij. Musikk: Isaac 

Schwartz. Medv.: Mikhail Uljanov, 

Lionella Pyrjeva, Kirill Lavrov, Andrej 

Myahkov, Marc Prudkin m.fl. Utleie: 

NB. Russisk tale, norske undertekster. 

35mm, farger, 3 t 40 min + pause. 

Det sier seg selv at det ikke er noen enkel sak å skulle ta tak i en litterær gigant som 

Dostojevskijs «Brødrene Karamazov» og gjøre den til nitti lettfordøyde minutter 

i kinosalen, og etterpå tro at filmen har ytt romanen noen som helst slags form 

for respekt. Russerne har imidlertid en lang og vellykket tradisjon når det gjelder 

filmatisering av store litterære verker som har resultert i en rekke eksempler på 

at det er mulig å lage adapsjoner som både fungerer som film og som unngår å 

bedrive rovdrift på det litterære forelegget. 

Ivan Pyrjevs versjon av Brødrene Karamazov er en slik film. Selv om visse 

Dostojevskij-purister sutret over at noe av romanens tankegods var gått tapt i overføringen 

til film, var den norske kritikken overveiende positiv da filmen ble satt opp 

på kino i 1975. Og et visst svinn må man ærlig talt regne med. Pyrjev er her, som 

i hans to foregående Dostojevskij-filmatiseringer, Idioten (se egen omtale) og Hvite 

netter, meget trofast mot romanen. Han har i løpet av de 220 minuttene filmen varer 

klart å innlemme noen av de viktigste elementene fra Dostojevskijs verk, inkludert 

sentrale deler av tematikken omkring tro, tvil, skyld og soning. I tidligere filmatiseringer 

av romanen (to tyske og en amerikansk) har det blitt fokusert på én av 

karakterene, Dmitri, og hans besettelse overfor den vakre Grusjenka, og hans hat til 

faren. I Pyrjevs dreining er det gjort plass til mye mer. Alle de tre brødrene er med, 

og filmen tar seg tid til å skildre alle med en viss grundighet, foruten å fokusere på 

fadermordet og den påfølgende etterforskningen. Jan Langlo/CiO/red. 

soVJetiske dostoJeVskiJ-FiLmatieringer • søndagsmatiné 




IDIOteN 

den uutgrunnelige nastasia Filippovna 

Nastasia Filippovna [Idiot]. 

Regi og manus: Ivan Pyrjev, etter 

Fjodor Dostojevskijs roman. 


Foto: Valentin Pavlov. Musikk: 

Nikolai Krjukov. Medv: Jurij 

Jakovlev, Julia Borisova, Nikita 

Podgornij, Leonid Parkhomenko 

m.fl. Utleie: NB. Russisk tale, norske 

undertekster. 35mm, farger, 2 t 2 min. 

Fyrst Mysjkin er på vei tilbake til St. Petersburg etter et lengre sykdomsopphold i 

Sveits. På toget møter han kjøpmann Ragozhin. Gjennom ham treffer han Nastasia 

Filippovna. Mysjkin fatter interesse for denne overmåte vakre kvinnen, og han 

er ikke alene om det. Snart er spillet om hennes gunst i gang. 

Pyrjevs Idioten følger handlingen i Dostojevskijs berømte roman nøye. Noen små 

endringer er imidlertid gjort: Karakterenes motiver og hensikter er mer rendyrkede, 

og de mer subtile konfliktlinjene er tonet ned. Filmens fyrst Mysjkin, spilt av Yurij 

Yakovlev, har ingen av de sykelige trekkene som er sentralt ved romankarakteren. Han 

fremstår som et genuint godt menneske, fylt av medlidenhet og med et brennende 

ønske om å hjelpe andre. Som filmens originaltittel antyder, er det også foretatt en 

forskyvning i forhold til romanen ved at mer fokus hviler på Nastasia Filippovna. I 

Julia Borisovas skikkelse er hun stolt, utadvent og aktiv, og hennes skjønnhet har lite 

av det lettere værbitte preget som romanens Mysjkin ser i hennes ansikt. 

Filmspråklig er Idioten tidvis nesten teatralsk med sine lange dialogscener 

som utspiller seg i noen få, faste interiører. Mye av filmens fine dynamikk skriver 

seg fra skuespillet, fargene og lyssettingen – spesielt er bruken av levende lys 

utnyttet med stor psykologisk virkning. Rent billedmessig er filmen, i likhet med 

flere av de sovjetiske fargefilmene fra denne perioden, en fest fra ende til annen 

med sine høyst unaturlige farger. Bildene har en umiskjennelig 1950-talls tekstur, 

og ligner ikke så mye annet vi har sett. Jan Langlo/CiO/red.

soVJetiske dostoJeVskiJ-FiLmatiseringer • søndagsmatiné 


tIRSDAG 7. MAI KL. 19.00 


FORBRYteLSe OG StRAFF 

overmennesket raskolnikov 

Prestupleine i nakazanie. 

Regi: Lev Kulidzanov. 


Manus: Lev Kulidzanov og Nikolaj 

Figurovskij, etter en roman av 

Fjodor Dostojevskij. Foto: Vjatsjeslav 

Sjumskij. Musikk: Piotr Pakevitsj. 

Medv.: Georgij taratorkin, Maja 

Bulgakova, Viktoria Fjodorova, Irina 

Gosjeva, Innokentij Smoktunovskij, 

Jevgenij Lebedev m.fl. Utleie: NB. 

Russisk tale, norske undertekster. 

35mm, s/hv, 3 t 20 min + pause. 

Lev Kulidzanov ønsket å lage en så trofast og nøyaktig adapsjon av Fjodor 

Dostojevskijs «Forbrytelse og straff» som mulig. Det høres ut som et voldsomt 

ambisiøst prosjekt, romanverkets lengde, dybde og kompleksitet tatt i betraktning, 

men resultatet ble faktisk meget anstendig. Filmen evner å favne om både 

det psykologiske og det idémessige innholdet i romanen, i tillegg til den fysiske 

handlingen. Dette gjør at Forbrytelse og straff er en meget intens og utmattende 

filmopplevelse, men like fullt et meget prisverdig og fascinerende prosjekt. 

Vi følger den fattige studenten Raskolnikov, som bestemmer seg for å drepe 

en gammel pantelånerske som han mener ikke har livets rett. Han gjør ikke dette 

av vinningsårsaker (selv om han kunne trenge pengene), men legitimerer handlingen 

ut fra et sett forskrudde overmenneskeidéer: Han mener at visse sjeldent 

moralsk høytstående individer ikke bare har rett, men plikt, til å heve seg over 

den allmenne moral, og de til en hver tid gjeldende lover, for å utføre handlinger 

de mener tjener menneskeheten. Gjennom mordet på pantelånersken vil Raskolnikov 

finne ut om han er et slikt menneskelig unikum. Så Raskolnikov dreper 

den gamle pantelånersken og hennes søster (som dukker opp på et noe ubeleilig 

tidspunkt) med en øks, stjeler noen av pengene og kommer seg hjem. 

«Forbrytelse og straff» er kanskje litteraturhistoriens mest intense dykk ned i 

forbrytelsens psykologi, samtidig som den fungerer sjeldent godt som en klaustrofobisk 

thriller. Jan Langlo/CiO/red. 

soVJetiske dostoJeVskiJ-FiLmatiseringer 

SKRIFteMÅLet 

sovjetisk tragedie 



Krotkaja. 

Regi: Aleksandr Borisov. 


Manus: Aleksandr Borisov og Akiba 

Golburt, etter Fjodor Dostojevskijs 

novelle «Den fryktsomme». Foto: 

Dmitrij Meskhiev. Musikk: Lyutsian 

Prigoshin. Medv.: Iia Savina, Andrej 

Popov, P. Krimoj, V. Kosmitzhova m.fl. 

Utleie: NB. 35mm, s/hv, 1 t 12 min. 

Pantelåneren er en kjent figur i Dostojevskijs litterære univers. Til pantelåneren 

kommer de ulykkelige, de som nærmest på forhånd har tapt, og løsningen de finner 

i å pantsette ting viser seg nesten alltid å bringe dem enda nærmere avgrunnen. 

I Dostojevskijs novelle «Den Fryktsomme» finner vi nettopp denne problemstillingen. 

Hovedpersonen, en liten pike i St. Petersburg, kommer med jevne 

mellomrom innom den lokale pantelåneren med smykker og andre små ting hun 

vil pantsette. Pantelåneren får høre hennes sørgelige historie: Piken er foreldreløs 

og bor hos sine to tanter, som lar henne jobbe fra morgen til kveld. De har planer 

om å gifte bort piken til en rik kjøpmann, noe hun alldeles ikke vil. For å unnslippe 

tantene og kjøpmannen, rykker hun inn annonser i avisen hvor hun tilbyr seg å 

være guvernante. Men ingen svarer på annonsene, og for å få penger til å trykke 

dem må hun pantsette flere og flere ting. Pantelåneren forstår det desperate i situasjonen 

og tilbyr piken et giftemål. Med håp om at hennes tilværelse vil forbedre seg 

sier hun ja, men giftemålet viser seg å være er en dårlig løsning. 

Hovedrollene i Skriftemålet innehas av to store sovjetiske skuespillere, Iya 

Savina og Andrei Popov. De gjør en glimrende prestasjon i et drama som hovedsakelig 

utspiller seg på det psykologiske og mellommenneskelige plan. Filmatiseringen 

er lagt meget strengt opp til Dostojevskijs originale historie, både i 

innhold og replikker – og hans lille fortelling har alene nok spenning og konflikter 

i seg til å lage en hel spillefilm. Jan Langlo/CiO/red. 

29

30 

DANSENS 

DAgER 

Cinemateket i Bergen viser i samarbeid 

med Bergen dansesenter også i år to 

filmer med dans som tema under dansens 

dager, stephen daldrys Billy elliot (2000) 

og michael powells the red shoes (1948). 

Dansens dager 2013 er en hyllest til dansen, 

og arrangeres i forbindelse med Unescos 

Internasjonale Dansens Dag (29. april), som 

markeres hvert år over hele verden! 

Danseinformasjonen i Oslo koordinerer 

den nasjonale feiringen 27.–29. april, mens 

Bergen Dansesenter står som lokal arrangør. 

Lørdag 27. april samler BDS alle danse og 

ballettskolene m. fl. til uformelle opptredener 

rundt i byen; på Jernbanen, Festplassen, 

Bergen Storsenter, biblioteket m.m. Også 

mandag 29. april fylles byen med bevegelse 

gjennom Dans. Et sted – en mønstring 

for stedsspesifikk dans med profesjonelle 

dansere.

dansens dag 

tHe ReD SHOeS 

put on your red shoes and dance the blues 



the Red Shoes. 

Regi: Michael Powell og emeric 

Pressburger 


Manus: Michael Powell og emeric 

Pressburger, etter et eventyr av H.C. 

Andersen. Foto: Jack Cardiff. Medv.: 

Anton Walbrook, Marius Goring, Moira 

Shearer, Robert Helpman, Leonide 

Massine m.fl. engelsk tale, utekstet. 

Digital kopi, farger, 2 t 13 min. 

I 1942 ble produksjonsselskapet «The Archers» etablert av den britiske regissøren 

Michael Powell og den ungarskfødte manusforfatteren Emeric Pressburger. 

Selskapet ble i årene som kom et varemerke, et kvalitetsstempel, og et løfte om 

noe friskt, uforutsigbart og fargerikt. Fargerikt både i overført og bokstavelig 

forstand; P&P prises både for de surrealistiske og fantasipregede innslagene i 

filmene sine og for den kreative bruken av Technicolor. 

I filmen følger vi et legendarisk europeisk ballettkompani som skal fremføre 

balletten «The Red Shoes». Vi møter den unge, vakre ballerinaen Victoria Page, 

som rives mellom to kreative, sjalu menn; den unge, fremadstormende komponisten 

Julian Craster og den eneveldige, nådeløse ballettimpressarioen Boris 

Lermontov. Victoria danser seg til berømmelse i den smertefulle hovedrollen, 

mens ballettens tragiske historie gjentar seg i kulissene. 

I The Red Shoes blandes historie, farger, design, musikk og dans til et totalt 

kunstverk. Filmen ble da også sett på som et landemerke, takket være måten den 

integrerer dans i filmens fortelling. Den ble videre berømmet for innsikten den 

ga i ballettverdenen. Filmen var noe så sjeldent som en kunstnerisk og økonomisk 

suksess – en av de største kassasuksessene i britisk filmhistorie. olep/red. 

dansens dag 

BILLY eLLIOt 

Livet er ingen dans på roser 



Billy elliot. 

Regi: Stephen Daldry. 


Manus: Lee Hall. Foto: Brian tufano. 

Musikk: Stephen Warbeck. Medv.: 

Jamie Bell, Julie Walters, Jamie 

Driven, Gary Lewis, Jean Heywood, 

Stuart Wells, Nicola Blackwell m.fl. 

Utleie: NB. engelsk tale, norske 

undertekster. 35mm, farger, 1 t 51 min. 

Durham County, England, 1984. Rasende gruvearbeidere streiker i bitter motstad 

mot Thatcher-styret. Fremst i kampen står Billy Elliots far og storebroren Tony. 

For å gjøre en skikkelig mann ut av Billy, presser faren ham til å ta boksetimer. 

Men Billy føler seg utenfor både i den politiske kampen og i bokseringen. Den 

store forandringen i hans liv skjer når byens balletklasse midlertidig må flytte inn 

i bokselokalene. En dag Billy får i oppgave av boksetreneren å bli igjen for å levere 

nøklene til ballettlæreren Mrs. Wilkinson, blir han stående og se på treningen 

deres. Mrs. Wilkinson utfordrer ham til å forsøke, og hun oppdager umiddelbart 

at han har et stort talent. Hun organiserer ekstratimer, og Billy møter villig opp. 

Når faren oppdager at sønnen har byttet ut boksehansker med ballettsko, eksploderer 

han i raseri. Billy forbys å danse, men han akter ikke å gi seg så lett. 

Billy Elliot er regissør Stephen Daldrys debut som spillefilmregissør. Han 

hadde tidligere gjort seg bemerket med kortfilmen Eight (1998), men var først og 

fremst kjent som en dyktig teaterintstruktør. Billy Elliot ble en braksuksess, med 

ikke mindre enn tretten BAFTA- og tre Oscar-nominasjoner. Daldry fikk med 

det et bein innenfor Hollywood, og har senere regissert filmer som The Hours 

og Ekstremt høyt & utrolig nært (2011) i filmbyen. Han har imidlertid fortsatt sitt 

arbeid ved teaterscenen, og gjorde stor suksess med musikal-versjonen av Billy 

Elliot – med musikk av Elton John – som hadde premiere i 2005. Stykket går fortsatt 

for fulle hus på West End, og blitt satt opp flere steder over hele verden. olep 

31

GEORGES MÉLIÈS 

eN FANtAStISK FILMPIONeR 

det er bortimot umulig å forestille seg hvordan 

George Méliès må ha fremstått for sine samtidige 

filmpionerer på slutten av 1800-tallet. Filmen var nettopp 

blitt født. I Frankrike brukte brødrene Lumiere 

filmen til å registrere dagliglivet. I USA filmet Edison 

og Dickson boksekamper og rekonstruerte scener fra 

berømte hendelser. Birt Acres filmet keiser Wilhelm II 

sin åpning av Kiel-kanalen, mens Lumiere begynte å 

sende kameramenn til Tibet og Kina. Overalt ble det 

nye mediet brukt til enten å dokumentere eller representere 

virkeligheten, og felles for dem var et statisk 

kamera som fanget virkeligheten slik den utfoldet seg 

foran det. Det var ikke noe iscenesettelse eller regi fra 

fotografens side. 

Det var mot dette bakteppet at Méliès sto frem 

som en virkelig innovatør. Ikke bare en teknisk innovatør 

(noe mange filmskapere til en viss grad var på 

denne tiden), men ganske enkelt en som skapte en ny 

type film. Han var den første som så filmens potensial 

for det fantastiske og det umulige. 

Méliès var blant publikum da Lumiere-brødrene 

holdt det som regnes som verdens første kinoforestilling 

28. desember 1895. Februar året etter kjøpte han 

sitt første kamera, og tre måneder senere var han i 

gang med å lage film. Hans første filmer var enkle 

dokumentasjoner, gjerne rene kopier av Lumierefilmer, 

men i 1896 begynte han å lage trickfilmer. 

Méliès var en magiker og eier av Theatre Robert- 

Houdin i Paris, og magien var nå hans innfallsvinkel 

til filmen. Ved hjelp av dobbel- og trippeleksponeringer 

laget han illusjoner som at mennesker forsvant i 

løse luften eller skiftet form foran publikums øyne. 

Ikke minst gjorde han det hele med humor og stor 

oppfinnsomhet, noe som gjør at filmene hans selv i 

dag har sjarme og vidd nok til å fascinere publikum. 

De neste årene var Méliès kanskje verdens mest 

oppfinnsomme filmskaper. Én ting var hans spesialeffekter, 

men han ledet også utviklingen av et filmspråk, 

hvor han satte flere scener sammen i kronologisk 

orden for å fortelle en historie. I tillegg oppdaget han, 

og gjorde kreativ bruk av, flere av filmens mest grunnleggende 

redskaper: Maskering, fade-in, fade-out, 

rask film, sakte film og stop-motion. Méliès sa selv at 

han var en intellektuell arbeidskar, og at det var grunnen 

til at han elsket filmen så høyt. Han var ikke bare 

filmskaper og produsent, han var manusforfatter, 

snekker, koreograf, kulisse-maler, spesialeffektmann, 

kostymedesigner, modellmaker, skuespiller, klipper, 

distributør og mekanisk vidundermann. Kanskje var 

Méliès verdens første person som så på film som et 

personlig uttrykk, en som var ansvarlig for, og interessert 

i, alle aspekter ved filmen sin. 

Méliès produserte film i et frenetisk tempo, og 

det er estimert at han laget over 550 korte filmer 

mellom 1896 og 1914. Selv om han forsatte å kverne ut 

imponerende trickfilmer utviklet ikke hans filmspråk 

seg noe særlig etter 1903. Der andre begynte å ta i 

bruk klipping innad i samme scene, kryssklipping, 

close-ups og forskjellige kameravinkler, var Méliès 

filmspråk ganske statisk. Selv flere år etter at pionerer 

som Edward S. Porter og D. W. Griffith revolusjonerte 

den fortellende filmen holdt Méliès seg til sin 

formel. Publikums sans for en stadig mer kompleks 

og involverende filmtype gjorde filmene hans mer 

og mer daterte. Han fikk også kritikk for at spesialeffektene 

overskygget historien, en kritikk som ikke er 

helt ukjent blant dagens effektladne filmer. Méliès’ 

selskap gikk konkurs i 1913. 

Reisen til månen (se egen omtale) er Méliès mest 

kjente film i dag og var en av hans lengste og mest 

gjennomarbeidede trickfilmer. Den regnes som 

verdens første science fiction-film, og har dessuten en 

interessant bakhistorie. Filmen ble enormt populær, 

og Méliès hadde planer om å lansere den i USAs raskt 

voksende kinomarked. Thomas Edison fikk på sin side 

tak i en kopi, trykket opp nye kopier og distribuerte 

den i USA som sin egen. Han rett og slett stjal den og 

beholdt de store inntektene fra visningene selv. Ti år 

etter tjente den fremdeles penger for Edison, samme 

år som Méliès gikk konkurs. 

Hopper vi 80 år frem i tid, til Spania, finner vi 

en annen historie. Ingen håndkolorerte kopier av 

filmen eksisterte før man fant en i forferdelig stand, 

for dårlig til å verken kunne vises eller restaureres 

uten digitale verktøy. I 2010 startet et digitalt restaureringsarbeid 

på hvert eneste av filmens 13375 bilder, 

et arbeid som står som et av de mest avanserte som er 

gjort innen filmrestaurering. Filmen hadde nypremiere 

under Cannes-festivalen i 2011. 

Vi ønsker velkommen til fargeversjonen av Reisen 

til månen, et virkelig imponerende skue. I tillegg viser 

vi et knippe Méliès-filmer som virkelig viser hva 

denne franske magikeren fikk til i filmens barndom. 

Sigurd Wik 

33

Når vi snakker om stumfilm tenker man 

helst på film som er laget i pionertiden 

for filmmediet, i perioden 1895 og frem til 

1927 – samt en god del slengere frem til rundt 

1930. Da ble filmene laget uten lydspor, og 

den informasjonen som ikke bildene i seg selv 

kunne formidle ble gitt med mellomtekster. 

Det var imidlertid aldri stille i kinosalen selv 

om det ikke var lyd på filmen. Alle filmene 

ble akkompagnert med levende musikk, det 

være seg fra en enslig pianist plassert fremme 

ved siden av lerretet til hele 80-manns store 

symfoniorkestre plassert i orkestergrav foran 

lerretet på de største kinoene. 

Stumfilmen har et høyst ufortjent dårlig 

rykte hos mange filmelskere i dag. Kanskje 

er det fordi stumfilm mer enn noen annen 

«genre» innen filmen må sees i en kinosal. 

Ironisk nok gjør nemlig fravær av farger 

og dialog at man i større grad må være 

oppmerksom på det som skjer i filmen, noe 

som er betraktelig lettere i en mørk kinosal 

enn foran fjernsynet, eller datamaskinen – 

samme hvor stor skjermen din måtte være. 

34 

W tIRSDAG 14. MAI KL. 19.00 


stumfilm med 

levende musikk 

W 

Lar man seg overtale til å stifte nærmere 

bekjentskap med stumfilmen er det 

vanskelig å ikke la seg imponere av hvor raskt 

stumfilmens pionerer lærte seg mediets 

muligheter. Det var en tid der absolutt alt 

var lov. En ting er hvordan de utforsket og 

eksperimenterte med kameraets muligheter 

og de fotokjemiske spesialeffektene man 

kunne gjøre i laboratoriet, men også i 

historien som ble fortalt kunne man gå 

mye lenger både i umoral, dårlig etikk og 

samfunnskritikk enn i dagens mainstreamfilm. 

I tillegg viste skuespillere og stuntmenn 

sinnsyke vågestykker man i dag har vondt for 

å gjenskape selv med dataanimasjon. Det var 

en ukontrollert eventyrverden der legender 

ble skapt, men hvor nesten 80% av filmene er 

tapt for all ettertid. Desto enda større grunn 

til å få med seg de mesterverkene som faktisk 

er bevart. 

Vår eminente «husmusikant» Jørgen 

Larsson akkompagnerer filmen på piano også 

denne gang. Vi gleder oss allerede. 

olep 


DeN eKStRAORDINÆRe ReISeN 

+ eN ReISe tIL MÅNeN 

Le Voyage extraordinaire. Regi og manus: Serge Bromberg og eric Lange. Frankrike 2011. Foto: Jean-Louis 

Sonzogni. Musikk: Bruno Alexiu. Medv.: tom Burton, Costa-Gavras, Michel Gondry, Michel Hazanavicius, 

Jean-Pierre Jeunet, Serge Bromberg m.fl. engelsk versjon. Digital kopi, farger og s/hv, 60 min. 

Le Voyage dans la lune. Regi og manus: George Méliès. Frankrike 1902. Foto: Michaut og Lucien 

tainguy. Medv.: Victor André, Bleuette Bernon, Brunnet, Jeanne d’Alcy, Henri Delannoy, 

George Méliès m.fl. engelske mellomtekster. Digital kopi, håndkolorert, 13 min. 

Dokumentarfilmen Den ekstraordinære reisen ble laget i forbindelsen 

med markeringen av at det i 2011 var 150 år siden George 

Méliès ble født, og lansert samtidig med fargerestaureringen 

av Méliès En reise til månen som vakte stor oppmerksomhet. 

Dette falt også sammen med lanseringen av Martin Scorseses 

storfilm Hugo (2011) der Ben Kingsleys karakter er nært byggget 

på George Méliès, noe som også bidro til at det franske 

filmgeniet fikk mye oppmerksomhet. Filmen er en klassisk 

dokumentar som gjennom arkivmateriale, klipp, bilder og 

intervjuer med kjente filmskapere om deres forhold til Méliès 

forteller om hans karriere, med hovedvekt på tilblivelsen av 

Reisen til månen. 

Reisen til månen er en spektakulær parodi på Jules Vernes 

og spesielt H.G. Wells’ måne-romaner, og er utvilsomt Méliès 

mest kjente film. Ifølge ham selv dog ikke den beste. 

Vi treffer en gruppe vitenskapsmenn som bestemmer 

seg for å ta en tur til månen. De bygger et romskip formet 

som en kule som de skyter opp i rommet med en kanon. På 

månen treffer de noen insektlignende vesener som tar dem til 

fange. De klarer imidlertid å rømme, og kommer seg tilbake 

til romskipet og jorden. olep


tIRSDAG 14. MAI KL. 20.30 


GeORGe MÉLIÈS – DIVeRSe KORtFILMeR 

Regi og manus: Georges Méliès. Frankrike 1896-1906. Medv.: Georges Méliès m.fl. Musikk: Jørgen 

Larsson akkompagnerer på piano. engelske tekster. Digital kopi, samlet varighet ca 70 min. 

melies greatest hits 

Georges Méliès lagde anslagsvis rundt 550 filmer i 

sin karriere. Av disse er noe over halvparten bevart. 

Vi presenterer et nennsomt utvalg på 22 av disse, 

akkompagnert av Jørgen Larsson på vårt Grotrian 

Stenweg piano fra 1916. 

A Nightmare (1896) 

Le Cauchemar 

The Four Troublesome Heads (1898) 

Un homme de tête 

The Astronomer’s Dream (1898) 

La Lune à un mètre 

The Triple Conjurer and the Living Head (1900) 

L’Illusionniste double et la tête vivante 

The Magic Book (1900) 

Le Livre magique 

Fat and Lean Wrestling Match (1900) 

Nouvelles luttes extravagantes 

The Sultan’s Dream (1900) 

Le Rêve du Radjah ou la forêt enchantée 

How He Missed His Train (1900) 

Le Réveil d’un monsieur presse 

The Wizard, the Prince and the Good Feary (1900) 

Le Sorcier, le prince et le bon génie 

The Dainaid’s Barrel (1900) 

Le Tonneau des Danaïdes 

Hat of Many Surprises (1901) 

Le Chapeau a surprise 

The Magician and the Human Pump (1901) 

Exelsior! 

The Dwarf and the Giant (1901) 

Nain et géant 

The Dancing Midget (1902) 

La Danseuse microscopigue 

An Impossible Balancing Feat (1902) 

L’Équilibre impossible 

Satan’s School of Magic (1902) 

Les Trésors de Satan 

The Inn Where No Man Rests (1903) 

L’Auberge du bon repos 

The Monster (1903) 

Le Monstre 

The Oracle of Delphi (1903) 

L’Oracle de Delphe 

The Infernal Boiling Pot (1903) 

Le Chaudron infernal 

The Witch (1906) 

La Fée carabosse 

The Eclipse, Or the Courtship of the Sun 

and Moon (1907) 

Eclipse de soleil den pleine lune 

35

36 

en skygge av 

HitcHcock 

en ny Hitchcock-revival har truffet oss, og den er langt i fra over 

alfred Hitchcocks Vertigo (1958) overtok i fjor 

førsteplassen på BFI/Sight&Sounds liste over 

verdens beste filmer. Og ikke bare det, fire av hans 

filmer nådde topp-100-listen. BFI svarte med å kjøre 

en tre måneders lang retrospektiv i Southbank-kinoene 

sine i London. I fjor så også to nye spillefilmer 

om Hitchcock dagens lys. Filmen Hitchcock nådde 

norske kinoer i år, mens The Girl, en HBO-produsert 

tv-film, handler om den terrorlignende innspillingen 

av filmen Fuglene (1963) og Hitchcocks besettelse 

for skuespilleren Tippi Hedren. «Bates Motel» er en 

kommende tv-serie og en prequel til Psycho (1960), 

mens Vindu mot bakgården (1954) er på vei til Broadway. 

33 år etter sin død lever Hitchcock altså i beste 

vel gående. Alt fra skuespillerne, til deres klær, til 

filmenes design, til Hitchcocks humor og hans 

kliniske utnyttelse av menneskesinnets irrganger er 

alle gjenstand for medienes og ikke minst et nytt og 

yngre publikums oppmerksomhet. Hvor kommer 

denne nyfunne interessen fra? Man kan bare spekulere, 

og det gjør vi gjerne. 

Hitchcock fremstår i dag som selve fyrtårnet for 

et Hollywood mange har et semi-nostalgisk forhold 

til, til tross for at mange av oss ikke har opplevd det. 

Årene 1940–1965, normalt beskrevet som Hollywoods 

gullalder, er årene da Hitchcock virkelig blomstret. 

Hans filmer fra denne tiden er forbundet med 

glamour, finesse, smarthet og eleganse, alt pakket inn 

i uhyggelige, spennende og ikke minst morsomme 

fortellinger. Hans evne til å formidle det makabre og 

morsomme i neglebitende situasjoner har en tendens 

til å avvæpne ethvert publikum og gjør filmene hans 

overraskende moderne. Det er en form for slepen 

ironi som ikke ligner den mer breiale formen vi fant 

på 1990-tallet. Det gir filmene hans et mer elegant 

preg, og føles på et vis mer nå. Hitchcocks filmer tåler 

tidens tann bedre enn de fleste. 

Eller kanskje handler populariteten om andre ting. 

Om psykologiens plass i filmene hans, om den grundige 

og ryddige måten han bygget opp filmene sine på, 

om hans teft for å bygge opp merkevaren Hitchcock, 

eller om det han kalte pure cinema – bildene, klippingen 

og musikkens samlende kraft. Uansett hva det 

er, faktum er at i 2012 ble Hitchcock det dominerende 

ikonet i verdensfilmen. Vi feirer ham med glede, og vi 

setter opp en Hitchcock-film hver måned fremover – 

månedens Hitchcock! 

Sigurd Wik

mÅnedens HitCHCoCk 

MeN… HVeM MYRDet HARRY? 

Hvem er ikke sprø / hvem vil ikke dø / som Harry 

Kaptein Albert Wiles går ofte på kaninjakt, men 

treffer sjelden – inntil han treffer Harry. Og nå er 

Harry død. Når så Albert forsøker å kvitte seg med 

liket oppstår en voldsom trafikk av mennesker i det 

avsidesliggende skogholtet – mennesker som ikke 

har noe annet til felles enn at de på en eller annen 

måte er knyttet til den døde. Problemet med Harry 

er ikke først og fremst at han er død, men at han ikke 

vil forbli seks fot under bakken. Hans utelukkende 

kroppslige tilstedeværelse forstyrrer freden for noen 

av den lille landsbyens innbyggere; sjøkapteinen, en 

gammel jomfru, en kunstmaler og den avdødes unge 

enke. Men får de panikk? Nei. Blir de redde? Nei. 

Synes de i det hele tatt å bry seg om Harrys bortfall? 

Ikke i det hele tatt. 

Men… hvem myrdet Harry? er en av Hitchcocks 

mest atypiske filmer, men også en av hans personlige 

favoritter. Dette er det nærmeste han kom en 

the trouble with Harry. 

Regi: Alfred Hitchcock. 

USA 1955. 

Manus: John Michael Hayes, etter Jack 

trevor Storys roman. Foto: Robert Burks. 

Musikk: Bernard Herrmann. Medv.: edmund 

Gwenn, John Forsythe, Mildred Natwick, Mildred 

Dunnock, Shirley MacLaine m.fl. engelsk tale, 

utekstet. Digital kopi, farger, 1 t 39 min. 



rendyrket komedie, og filmen er fylt til randen av 

erkebritiske, makabre understatements, akkurat slik 

vi liker det. For sine samtidige kritikere var filmen 

for makaber, men om ettertidens filmer har vist oss 

noe, så er det at Hitchcock var forut for sin tid. Han 

likte også å bryte med både filmers konvensjoner og 

publikums forventninger, så med Men… hvem myrdet 

Harry? hentet han kriminalhistorien ut av den belgmørke 

natten og inn i solskinnet. Den er spilt inn på 

høsten, da naturen er på sitt vakreste i det klare været, 

noe som sammen med Technicolor-fargene effektivt 

høyner både absurditetene og realismen i filmen. 

Hitchcock har fått merkelappen «spenningens 

mester» hengende ved seg for alltid. Men det mest 

overraskende aspektet ved filmene hans, i hvert fall 

for nyinnvidde til Hitchcock-universet, er ofte hans 

vanvittige teft for det morsomme i enhver situasjon. 

Hans komedie er alltid knivskarp, alltid djevelsk, 

og det er ingen film som bedre illustrerer dette enn 

Men… hvem myrdet Harry? Det er en av Hitchcocks 

merkeligste, morsomste og, tragisk nok, mest oversette 

filmer. Det er ikke et glemt mesterverk på linje 

med Vertigo, men den leverer langt mer enn den lover 

og spiller alle de riktige notene. sw 

37

KlassisK 

Kinosommer 

Sommer er kinotid. Amerikanerne 

har visst det i årevis – nå ser vi det 

også på besøkstallene ved norske 

kinoer. Folk vil mer enn gjerne 

avslutte varme sommerdager i 

kjølige kinosaler. Nå får du også 

muligheten i Cinemateket USF. 

Hele juni vier vi til et nennsomt 

utvalg udødelige klassikere som 

alle helt klart nytes best på stort 

lerret i en kinosal. 

I forrige program markerte vi 

Cinemateket USFs 20-årsjubileum 

ved å vise de ti beste filmene i verden, 

kåret i den offiselle avstemmingen 

Sight & Sound og BFI gjennomfører 

hvert tiende år. De henter inn ti-påtopp-listene 

fra 846 filmkritikere, 

distributører, programmerere av 

filmfestivaler og cinemateker, akademikere, 

skribenter og fimskapere 

verden over. De 17 filmene vi viser i 

løpet av juni er alle hentet fra denne 

samme kåringen – filmer som endte 

på plassene mellom 11.–50. plass. Så 

igjen kan vi garantere kvalitet! 

Benytt anledningen til å oppdatere 

deg på – eller få et gjensyn med – 

filmene fra den oppleste og vedtatte 

kanon-listen for perioden 2012–2022. 

Lune sommerkvelder kan ikke oppleves 

bedre. Og gjerne akkompagnert av 

noe godt i glasset som du tar med deg 

fra Kafe Kippers. Cinemateket USF 

er tross alt byens eneste kinosal med 

skjenkebevilgning. 

God sommer!

kLassisk kinosommer 

BYeNS LYS 

pantomimekunstens seier 

SØNDAG 2. JUNI KL. 19.00 

tIRSDAG 4. JUNI KL. 21.00 

City Lights. 

Regi, manus og musikk: Charlie Chaplin. 

USA 1931. 

Foto: Roland totheroh. Medv.: Charlie 

Chaplin, Virgina Cherill, Harry 

Myers, Henry Bergman, Florence 

Lee m.fl. Utleie: NFK. Stum med 

engelske mellomtekster og norske 

undertekster. 35 mm, s/hv, 1 t 27 min. 

Byens lys er et bevis på Chaplins sterke overbevisning om pantomimens altoverskyggende 

betydning for hans berømmelse og filmkunst. Mens resten av Hollywood 

gikk konstant ruset på lydfilmens fortreffelighet, insisterte Chaplin på at 

hans filmer skulle være uten replikker. Han gikk imidlertid med på å ha et lydspor 

med musikk – og komponerte for sikkerhets skyld musikken selv. 

Filmens handling kretser igjen rundt landstrykeren – eller «bystrykeren» som 

han kanskje burde kalles – og hans strabasiøse tilværelse som fattigmann i den 

moderne storbyen. Landstrykeren er forelsket i en fattig og blind blomsterpike. 

En dyr operasjon kan skaffe henne synet tilbake, og han bestemmer seg for å 

skaffe pengene som trengs. 

Da filmen sto premiereklar etter to års turbulent opptakstid – der Chaplin 

blant annet avskjediget Harry Crocker, sin trofaste assistentregissør gjennom alle 

år – kunne Chaplin igjen konstatere triumf. Han hadde laget en stum publikumssuksess 

midt i kakofonien av lydfilm som omga ham. I Byens lys finner man hans 

kanskje mest originale historie. Her er patos og romantikk, ømhet og følsomhet, 

akkurat så mye at den lokker frem tåren i latteren uten helt å overspille de sentimentale 

strengene. 

Byens lys rager høyt i Chaplins filmografi. Da den i 1950 ble relansert i USA, 

måtte en ny lydfilmfrelst generasjon erkjenne at stumfilmskaperen Chaplin fremdeles 

var å regne blant filmens store underholdere og publikumsmagneter. olep 


tIL SISte ÅNDeDRAG 



A bout de souffle. 

Regi: Jean-Luc Godard. 

Frankrike 1960. 

Manus: Jean-Luc Godard, etter 

en idé av François truffaut. Foto: 

Raoul Coutard. Musikk: Marital 

Solal. Medv.: Jean Paul Belmondo, 

Jean Seberg, Jean-Luc Godard m.fl. 

Utleie: NB. Fransk tale, norske 

undertekter. 35 mm, s/hv, 1 t 30 min. 

kjærlighetsfull og nyskapende hyllest til amerikansk B-film 

Handlingen i Til siste åndedrag foregår i en gangsterverden lik den vi kjenner fra 

amerikanske B-filmer. Miljøet er storbylivet i Paris og denne byens outsidere, 

først og fremst representert ved wannabe-gangsteren Michel Poiccard spilt av 

Jean Paul Belmondo. 

I perioden 1958-62 debuterte over 100 spillefilmregissører i Frankrike, noe 

som skapte begrepet «Den nye bølgen». En håndfull av disse regissøren regnes i 

dag blant de mest betydningsfulle i filmhistorien. Godard er i aller høyeste grad 

blant disse. Til siste åndedrag blir av mange oppfattet som den mest nyskapende av 

bølgefilmene. 

«Bølgeregissørene» tok med seg både mannskap og utstyr ut på gaten og 

filmet i dagslys, med håndholdt kamera og få tekniske hjelpemidler. Dette 

resulterte i et brudd på alle regler og konvensjoner den amerikanske Hollywoodfilmen 

hadde etablert: brå kamerabevegelser, utstrakt bruk av springklipp, 

aksebrudd, digresjoner og en stil som til tider kunne virke dokumentarisk. Handlingsstrukturen 

i Til siste åndedrag brytes opp av pauser og sidesprang. Ved hjelp 

av pseudo-intellektuelle samtaler, nostalgi, brutalitet og humor klarer Godard i 

denne filmen å få fram den rastløse, til tider fremmedgjorte tilværelsen Michel og 

Patricia befinner seg i. olep/red. 

39

40 


IN tHe MOOD FOR LOVe 

Felles skjebne, felles trøst 

ONSDG 5. JUNI KL. 17.30 

tORSDAG 6. JUNI KL. 21.30 

Fa yeung nin wa. 

Regi: Wong Kar-Wai. 

Hong Kong/Frankrike 2000. 

Manus: Wong Kar-Wai. Foto: 

Christopher Doyle og Pin Bing Lee. 

Musikk: Mike Galasso og Shigeru 

Umebayashi. Medv.: Maggie Cheung, 

tony Leung Chiu Wai, Rebecca 

Pan, Ping Lam Siu m.fl. Mandarin 

tale, engelske undertekster. 

Digital kopi, farger, 1 t 38 min. 

Handlingen i In the Mood for Love er lagt til Hong Kong i 1962 – det samme år 

regissør Wong Kar-wai flyttet til byen. Filmen avslører regissørens nostalgiske 

forhold til området, fremstilt ved en særegen kjærlighetshistorie som oppstår i 

et av byens leilighetskompleks. Her møtes herr Chow og fru Chen over flytte lasset 

idet de tilfeldigvis flytter inn i hver sin leilighet samtidig, sammen med sine 

respektive ektefeller. 

De to naboene oppdager etter hvert at de begge bedras av sine ektefeller. Fast 

bestemt på ikke å bli som sine partnere, begynner de forsmådde å tilbringe tid 

sammen. De forsøker å forstå hvordan affæren kan ha oppstått, og øver på hvordan 

de vil reagere når deres bedre halvdeler returnerer fra sine utenlandsreiser. 

Felles skjebne blir tilsynelatende mer enn bare trøst; det oppstår en intens tiltrekning 

mellom herr Chow og fru Chen. I konflikten mellom egne følelser og løftet 

om ikke å bli som de andre, kjemper de for å bevare hverandres ære. 

Savnet, ventingen, drømmen. Motivene går igjen i alle Kar-wai filmer. De er 

serier av nøye komponerte øyeblikk og stemninger. Han forteller ikke i tråd med 

klassiske narrasjonsmodeller, men bedriver heller en form for filmatisk meditasjon 

over kjærlighetens mulighet, tapt tid eller tapt retningssans i en kaotisk 

verden. Karakterene i Kar-wais filmer er ofte fanget i et slags følelsesmessig limbo, 

hvor de prøver å finne mening i øyeblikket. red./olep 

kLassisk kinosommer • søndagsmatiné 

SYV SAMURAIeR 

syv kortvokste kjemper 

ONSDAG 5. JUNI KL. 19.30 



Scichinin no Samurai. 

Regi: Akira Kurosawa. 

Japan 1954. 

Manus: Akira Kurosawa, Shinobu 

Hashimoto og Hideo Oguni. Foto: 

Asaichi Nakai. Musikk: Fumio 

Hayasaka. Medv.: toshiro Mifune, 

takashi Shimura, Kuninori 

Kodo, Yoshio Inaba m.fl. Japansk 

tale, engelske undertekster. 

Digital kopi, s/hv, 3 t 27 min. 

Japan har alltid vært et rigid klassesamfunn, men handlingen i Syv samuraier 

er lagt til en overgangstid da klassemønsteret er i ferd med å endre seg. Dette 

skjedde på 1600-tallet, en periode som ble kalt «de stridende staters tid», preget 

av borgerkrig og oppløsning. De militære herskerne hadde mistet fotfestet, og 

utallige føydalherrer kjempet om makten. Mens noen utvidet sine områder, ble 

andre fratatt alt de hadde. Et resultat av dette var at mange samuraier, som inntil 

da hadde holdt oppsyn med herrens land og beboere, ble fratatt sine oppgaver. 

Det oppstod en ny gruppe herreløse samuraier, som livnærte seg som leiesoldater. 

Det er slike herreløse krigerne vi møter i Syv samuraier. De går i spissen for å 

forsvare en landsby som jevnlig plyndres av banditter. 

Kampscenene i filmen er blitt legendariske. Ved bruk av telelinser, flere kameraer 

og hurtig klipping, fikk Kurosawa frem en bevegelighet og dramatikk som 

var særdeles effektiv, enestående og nyskapende for sin tid. Alt dette uten å ty til 

bloddryppende sjokkeffekter. Gjennom hele filmen benyttes dypfokus og nærbilder, 

noe som gir den en atmosfære av intimitet, fortrolighet og ekthet. 

Syv samuraier kom i en amerikansk versjon seks år senere. John Sturges De 

syv uovervinnelige(1960) ble også svært godt mottatt. Dette vitner om Kurosawas 

tilgjengelighet for et vestlig publikum og om hans betydning som forbilde for 

andre regissører. red./olep


KAMPeN OM ALGeRIe 

Hvorfor franskmenn gjør seg best på kjøkkenet 



La Battaglia di Algeri. 

Regi: Gillo Pontecorvo. 

Algerie/Italia 1966. 

Manus: Gillo Pontecorvo og Franco 

Solinas. Foto: Marcello Gatti. Musikk: 

ennio Morricone og Gillo Pontecorvo. 

Medv.: Brahim Hadjadj, Jean Martin, 

Yacef Saadi, Samia Kerbash m.fl. Kopi: 

NFK. Arabisk, fransk, italiensk og 

engelsk tale, norske undertekster. 

35mm, sort/hvitt, 2 t 1 min. 

Franskmennene samlet som kjent på nord-afrikanske land. I 1830 fant de ut at 

Algerie ville gjøre seg godt sammen med de andre sandkoloniene, og dermed 

begynte grusomhetene. I motsetning til nabolandene, ga Algerie aldri helt opp. 

Etter å ha utryddet godt og vel en tredjedel av befolkningen, hadde de franske 

styrkene stadig sitt fulle hyre med ikke å dø. FLN, den algirske frigjøringsfronten, 

trappet opp motstanden på femtitallet, og etter mye kuler, krutt og byråkrati ble 

de erklært uavhengige i 1962. Mellom 1954 og 1962 brøt begge sider alle tenkelige 

regler for ”korrekt” krigføring, og satt på mange måter et eksempel alt for 

mange har fulgt siden. Bruk av terror, tortur og propaganda ble tatt til nye høyder. 

Filmen omhandler nettopp denne perioden og disse virkemidlene, og lykkes så 

godt i sin fremstilling at den har vært brukt som håndbok av både okkuperte og 

okkuperende styrker siden. IRA, Black Panthers og dresskledde menn i Pentagon 

er blant fansen. 

Filmen holder fokus på den algirske siden av saken, og følgelig blir de franske 

okkupantene noe glatte og personlighetsløse, noe som er helt i tråd med 

filmens forsøk på å gjenskape stemningen følt i et hav av checkpoints, razziaer 

og apartheid. Gjennomført bevisst kameraarbeid, nærheten vi får til krigerne, de 

klaustrofobiske kulissene og Ennio Morricones minst typiske lydspor noensinne 

gjør dette til en usedvanlig drivende og underholdende historietime. 

Filmen ble upassende nok nominert til tre Oscarstatuer, vant Gulløven i Venezia 

og mottok en spesialpris fra FN en del år etterpå. Aksel Kielland/red. 


LAte SPRING 

Leve sitt liv 



Banshun. 

Regi og manus: Yasujiro Ozu. 

Japan 1949. 

Foto: Yuharu Atsuta. Musikk: Senji 

Ito. Medv.: Chishu Ryu, Setsuko 

Hara, Yumeji tsukioka, Haruko 

Sugimura, Hohi Aoki, Junya Usami, 

Kuniko Miyake, Masao Mishima m.fl. 

Japansk tale, engelske undertekster. 


Late Spring er en kommentar på det tradisjonelle synet på kvinnerollen og ekteskap 

i Japan. Noriko er 27 år gammel og bor fremdeles sammen med sin far, som 

er enkemann. Alle rundt henne mener at hun snart må gifte seg, da en kvinne ikke 

er komplett som ugift. Selv trives hun utmerket med å bo sammen med sin gamle 

far, og vil helst fortsette med det. 

Etter andre verdenskrig utviklet regissør Ozu et høyst personlig filmspråk. 

Gjennom innovativ bruk av filmens fortelleelementer søkte han å kvitte seg med 

all form for drama i filmene, slik at karakterenes personlighet skulle kunne utvikle 

seg uhindret. Dette gjorde han gjennom flere uvanlige grep. Blant annet bryter 

han den etablerte shot/reverse shot-teknikken ved å erstatte det med et system der 

skuespilleren ser direkte inn i kamera når han snakker med sin motspiller, i stedet 

for at vi ser over den ene skuespillerens skulder. Påfallende er også hans nesten 

konsekvente bruk av undervinklet kamera. Ved å plassere kamera rundt en halv 

meter over bakken havner tilskueren i en synsvinkel som symboliserer ærefrykt, 

eller ærbødighet – en undersåtts posisjon som ser opp på karakterene. 

Under innspilling komponerte Ozu først de scenografiske elementene slik at 

rommet var i estetisk balanse. Deretter instruerte han skuespillerne. Om skuespillernes 

bevegelser rundt i spillerommet medførte ubalanse i bildekomposisjonen, 

kunne han flytte på ting et par centimeter hit eller dit slik at bildet gjenfant 

balansen. Han ignorerte med dette diskontinuitet i bildet med fullt overlegg 

– estetisk balanse ble satt høyere enn dramatisk kontinuitet. olep 

41

42 


PeRSONA 




Persona. 

Regi og manus: Ingmar Bergman. 

Sverige 1966. 

Foto: Sven Nykvist. Musikk: Lars-Johan 

Werle. Medv.: Liv Ullmann, Bibi 

Andersson, Margaretha Krook, Gunnar 

Björnstrand og Jörgen Lindström. 

Utleie: NB. Svensk tale, norske 

undertekser. 35mm, s/hv, 1 t 21 min. 

«Jeg mener i dag at jeg i persona har nådd så langt jeg kan nå». 

Persona er et resultat av – og en konklusjon på – Bergmans dyptgripende kunstneriske 

og personlige krise i forbindelse med hans stilling som teatersjef på Dramaten 

i perioden 1963-66. «Jeg har en eller annen gang erklært at Persona reddet mitt liv. 

Det er ingen overdrivelse. Hadde jeg ikke orket å lage den, hadde jeg sannsynligvis vært 

slått ut for godt», sa Bergman. 

Analogt med sin egen kunstneriske isolasjon, lar Bergman skuespilleren Elisabeth 

Vogler forkaste enhver rolle. Trett av løgner, hykleri og skinnliv, avviser hun 

sin egen stemme – hun vil jo ikke være usann. På sykehuset, og senere på hennes 

leges sommersted, blir hun tatt hånd om av en alminnelig ung kvinne, sykepleieren 

Alma. Stilt overfor Elisabeths taushet erfarer Alma en sjelelig oppvåkning. Hun blir 

oppmerksom på kløften mellom sine naive forestillinger om livet og sine handlinger. 

Et morbid forvandlingsspill settes igang mellom de to kvinnene, et spill som 

dels er en intellektuell lek med identiteter, og dels er erotisk ladet. 

Persona utmerker seg ved dens ukonvensjonelle formspråk. Som Godard så ofte 

har gjort, avslører Bergman i Persona filmmediets iboende manipulasjonskraft. 

Filmens oppbygning mot det psykologiske klimaks, hvor Elisabeth og Almas 

personligheter glir over i hverandre, foregripes tematisk i filmens nærmest surrealistiske 

anslag. Tilsvarende forsterkes Personas syntese av imaginasjon og analyse 

ved Sven Nykvists veksling mellom mørke, drømmeaktige sekvenser og skarpt 

avtegnede nære og ultranære bilder av de to kvinnenes ansikter. olep/red. 


CLOSe UP 

regissøren lyver! 



Namayeh Nazdik. 

Regi og manus: Abbas Kiarostami. 

Iran 1990. 

Foto: Ali Reza Zarrindast. Medv.: 

Mohsen Makhmalbaf, Abolfazl 

Ahankhah, Mehrdad Ahankhah, 

Hossain Farazmandm m.fl. Utleie: 

NB. Persisk tale, norske undertekster. 

35mm, farger, 1 t 30 min. 

Filmentusiasten Hossain Sabazian utgir seg en dag for å være den iranske mesterregissøren 

Mohsen Makhmalbaf, og klarer å overbevise en teheransk middelklassefamilie 

til å tro på løgnen. Motivert like mye av ønsket om å være enn annen som de 

små pengesummene han svindler til seg, innynder Sabazian seg i familien som på 

sin side villig lar seg bedra i håp om bli filmkjendiser. Ikke bare er denne historen 

helt sann, men i Close Up har alle de involverte blitt samlet for å spille seg selv i en 

film om disse hendelsene. 

Abbas Kiarostami leste om svindelen og ble så fascinert at han fikk tillatelse 

av styresmaktene til å filme rettssaken. Dette ble begynnelsen på en sjangersprengende 

fortelling som alternerer mellom dokumentaropptak av Sebazians rettssak 

og innspilte scener regissert av Kiarostami. 

I forsøk på å forklare motivasjonen til Sabazians lette omgang med sannheten, 

balanserer Kiarostami en kompleks rekke sammenvevde fortellinger som 

utforsker skillet mellom fiksjon og dokumentar, fasade og virkelighet, sannhet og 

løgn. Close Up er intelligent, kvass, vittig og fullstendig oppslukende, og kulminerer 

med filmhistoriens mest fantastiske metaøyeblikk når den ekte og falske 

Makhmalbaf endelig møter hverandre. Erlend Rydning/red.


SPeIL 

en nydelig og universelt erindret barndom 



Zerkalo. 

Regi: Andrej tarkovskij. 


Manus: Andrej tarkovskij og 

Aleksandr Misjarin. Foto: Georgij 

Rerberg. Musikk: eduard Artemjev. 

Medv.: Margarita terekhova, Filip 

Jankovskij, Ignat Daniltsev, Anatolij 

Solonitsjin m.fl. Utleie: NB. Russisk 

tale, norske undertekster. 35mm, 

s/hv og farger, 1 t 46 min. 

Speil er Andrej Tarkovskijs selvbiografiske verk – et vitnesbyrd om den barndommen 

og oppveksten som formet ham. Ikke i den forstand at den forteller historien 

om hans liv; om det får vi vite svært lite. Snarere holder han, ut fra sine dypt 

personlige opplevelser og minner, frem speilets refleksjoner til vår beskuelse: 

Kan dere se det jeg ser? Kan dere oppleve det jeg opplever? Eller kanskje rettere: 

Kan dere se? Kan dere oppleve? Det som er bortenfor det personlige, innenfor det 

personlige, det som er felles for oss alle som mennesker. 

Speil er som en intrikat mosaikk av scener fra fortiden og nåtiden til den 

sentrale skikkelsen Aleksej, en Moskva-intellektuell. Han minnes sin barndom 

både før, under og etter krigen, sitt forhold til moren og til farens sjeldne, 

tilfeldige besøk. Aleksejs forhold til kona er brutt, og de er involvert i en bitter 

diskusjon om deres sønn. Barnet som en gang ble oppdratt av sin enslige mor, er 

selv blitt til en far som overlater sitt barn til kvinnen han har brutt med. Innvevd 

i filmens subjektive fiksjon presenterer Tarkovskij dokumentariske scener – 

hendelser som har vært dramatiske eller vesentlige for det russiske folk. Slik gir 

han filmen et videre perspektiv enn det rent private. red./olep 


PLAYtIMe 

Jacques tatis lille, gigantiske mesterverk 



Playtime. 

Regi: Jacques tati. 

Frankrike/Italia 1967. 

Manus: Jacques tati, Jacques Legrange 

og Art Buchwald. Foto: Jean Badal 

og Andréas Winding. Musikk: James 

Campbell og Francis Lemarque. 

Medv.: Jaqcues tati, Barbara Dennek, 

Georges Montant, Henri Piccoli 

m.fl. Utleie: NB. Fransk tale, norske 

undertekster. 35 mm, farger, 2 t 6 min. 

Det er noe skrudd ambisiøst over dette prosjektet: Filmskaperen Jacques Tati 

skulle lage en – på papiret – liten film om den hengslete og en smule fremmedgjorte 

Monsieur Hulot. Filmen skulle i sin helhet foregå i en veldesignet skyskraper 

i glass og betong, der Hulot forviller seg inn i alskens moderne design og 

teknikk, og ikke har så lett for verken å takle omgivelsene eller forlate dem. Da 

Tati fikk avslag på forespørselen om å få spille inn filmen på Charles de Gaulleflyplassen, 

bygget han like godt en liten bydel i monumental glass- og betongdesign 

utenfor Paris. I dette Tativille ble bygningene plassert på et skinnesystem 

som gjorde at de kunne flyttes fra scene til scene. Det ble – for å si det mildt – en 

rimelig dyr affære. Det som skulle være en liten film endte med å bli Frankrikes til 

da dyreste produksjon noensinne. 

Hvert bilde i filmen er både detaljrikt og fylt til randen av aktivitet, noe som 

har fått mange kritikere til å hevde at filmen ikke bare må ses flere ganger, men 

også fra ulike plasseringer i kinosalen. Resultatet har blitt en unik, latterlig 

morsom og latterlig dyr film om en klumsete fyr, spilt av Tati selv, som plundrer 

rundt i et moderne reisverk. På veien klarer han også å si noe vettugt om mennesket 

og dets forhold til sine omgivelser. red. 

43

44 


SINGIN’ IN tHe RAIN 

What a glorius feeling 



Singin’ in the Rain. 

Regi: Stanley Donen og Gene Kelly. 

USA 1952. 

Manus: Betty Comden og Adolph 

Green. Foto: Harold Rosson. Musikk: 

Nacio Herb Brown og Lennie Hayton. 

Medv.: Gene Kelly, Donald O’Conner, 

Debbie Reynolds, Jean Hagen, Millard 

Mitchell m.fl. Utleie: NFK. engelsk tale, 

utekstet. 35mm, farger, 1 t 43 min. 

Foruten å være verdens mest kjente musikal er Singin’ in the Rain en metafilm om 

lydfilmens inntreden i Hollywood – en dramatisk periode i filmbyens historie 

som ødela karrierer og endret mediet for all fremtid. 

Året er 1927 og stumfilmens hegemoni går mot slutten. Don Lockwood og Lina 

Lamont – et av stumfilmens mest populære par på lerretet – er i gang med å spille 

inn nok en storfilm, da studiosjefene innser at lyd is the new loud. Kriseplaner 

iverksettes. 

Vincente Minnelli gjorde det kanskje vakrere, og Fred Astaire og Ginger Rogers 

gjorde det mer romantisk, men ingen annen musikal legemliggjør den amerikanske 

drømmen og troen på sannhet og rettferdighet på en mer humørfylt og overbevisende 

måte enn nettopp Singin’ in the Rain. Den amerikanske kulturimperialismen 

er bygget på produkter som dette – fargesprakende, gjennomprofesjonalisert og 

fylt til bristepunktet med bra vitser, dårlige vitser, sentimental romantikk og et 

uforskammet smittsomt godt humør. Det hele presenteres på en måte som tilsynelatende 

er så lettfattelig at du knapt nok merker at den sklir under huden på deg. 

Dette er Hollywood på sitt beste. Hva populærkulturell referanseverdi angår ligger 

Singin’ in the Rain trygt plassert på filmhistoriens øverste hylle. 

Singin’ in the Rain er mange ting, men først og fremst er Singin’ in the 

Rain Singin’ in the Rain. Man trenger ingen andre grunner til å gå og se en film. 

Aksel Kielland/red. 


PÅ VeI MOt LIVet 

den nye bølgens gjennombrudd 



Les 400 coups. 

Regi og manus: François truffaut. 

Frankrike 1959. 

Foto: Henri Decaë. Musikk: Jean 

Constantin. Medv.: Jean-Pierre 

Léaud, Claire Maurier, Albert Rémy, 

Patrick Auffrey, Robert Beauvais. 

Utleie: NB. Fransk tale, norske 

undetekster. 35mm, s/hv, 1 t 14 min. 

Vennene Antoine og Rene skulker skolen og tilbringer dagen med å gå rundt i 

byen. På gaten oppdager de Antoines mor i armene på en fremmed mann. Faren 

har mistanke om morens affære. I konflikten mellom foreldrene blir Antoine den 

største taperen. 

Til tross for at På vei mot livet har et alvorlig tema, er tonen i filmen lett og 

lekende. Truffaut lar seg inspirere av sine barndomsminner uten å bli altfor 

nostalgisk. Henri Decaë viser seg som en fotograf som til fulle klarer å utnytte 

autentiske opptaksplasser og enkel teknologi. Kamera er ekstremt rørlig når 

Antoine ferdes fritt i byen, i kontrast til de scenene som foregår i klasserommet 

eller i hjemmet som er svært statisk filmet. 

Truffaut viser glimrende evner som skuespillerinstruktør, og skal ha mye av 

æren for den unge Jean-Pierre Léauds prestasjoner i rollen som Antoine. Léaud 

ble videre en viktig samarbeidspartner for Truffaut. Historien om Antoine ble til 

en filmsyklus. Hele fem av regissørens filmer er viet den unge mannens oppvekst, 

alle med Jean-Pierre Léaud i hovedrollen. 

På vei mot livet er kanskje den bølgefilmen som ligger tettest opp til André 

Bazins ideer om den realistiske filmen. Bazin hadde vært en læremester og en 

farsfigur for Truffaut. Filmen er da også dedisert til Bazin, som døde samme dag 

som innspillingen startet. red./olep


GeRtRUD 

Filmhistoriens mest verdige testament 



Gertrud. 

Regi og manus: Carl th. Dreyer, etter et 

skuespill av Hjalmar Söderberg. 

Danmark 1964. 

Foto: Henning Bendtsen. Musikk: 

Jørgen Jersild. Medv.: Nina Pens 

Rode, Bendt Rothe, ebbe Rode, 

Baard Owe, Axel Strøbye m.fl. 

Utleie: NB. Dansk tale, norske 

undertekster. 35 mm, s/hv, 1 t 51 min. 

Gertrud er bygget på et tildels selvbiografisk teaterstykke av den svenske forfatteren 

Hjalmar Söderberg. Han forteller historien om en egenrådig ung kvinne 

som i begynnelsen av dette århundret vanket i Stockholms kunstnermiljø. Hun 

var intellektuelt nysgjerrig på strømningene innenfor filosofi og vitenskap, og en 

stor tilhenger av den frie vilje. Hun vraker tre menn – deriblant Söderberg – da 

de ikke innfrir hennes forventninger. Hun forlanger all oppmerksomhet fra sine 

menn, som fortvilet forsøker å forsvare seg med at en mann ikke kan leve på 

kjærlighet alene. Hun forlater den første rett før han skal utnevnes til minister; en 

forfatter da hun oppdager at han kan skrive om pasjon, men ikke leve den ut, og 

sin unge elsker da denne ikke vil forlate sin gravide kone. 

I motsetning til Dreyers andre kvinneskikkelser, sto Gertrud frem som en 

viljesterk og selvsikker kvinne. Dreyer bruker en minimalistisk fortellerstil i et 

forsøk på å trenge dypere ned i hennes psyke. Det er formalisten Dreyer som trer 

frem. Han eksperimenterer med lys og skygge, kamerabevegelser og plassering. 

Spesielt de få kamerainnstillingene og det minimale antall klipp vakte oppsikt. 

I Jeanne d’Arc (1927) var det 2 500 klipp – i Gertrud er det 89. 

Gertrud er en stilsikker og dvelende film, der bildet tar dialogens plass. Som 

genre å betrakte et kammerspill, men et revolusjonerende sådan. olep 


GeNeRALeN 

stumfilmkomediens monumentale mesterverk 

SØNDAG 23. JUNI KL. 13.00 OG KL. 21.15 


the General [Dagens helt]. 

Regi og manus: Buster Keaton og Clyde 

Bruckman, etter en bok av William 

Pittenger. 

USA 1926. 

Foto: Bert Haines og J. Devereaux 

Jennings. Musikk: Joe Hisaishi 

(komponert i 2003), fremført av 

tokyo Filharmoniske orkester. Medv.: 

Buster Keaton, Marion Mack, Charles 

Smith, Frederick Vroom, Joe Keaton 

m.fl. Utleie: NFK. Stumfilm med norske 

mellomtekster. 35mm, s/hv, 1 t 47 min. 

Generalen er basert på en sann historie fra den amerikanske borgerkrigen. I 1862 stjal 

nordstatsagenter et tog langt bak fiendens linjer. Planen var at de skulle brenne alle 

broer og ødelegge kommunikasjonslinjer etter seg på ferden tilbake til nord. De 

ble imidlertid innhentet av personellet på toget de stjal og stoppet. Keaton gjorde 

en viktig forandring fra boken; ved å rette fokuset mot den frastjålne lokfører, fikk 

helten muligheten til å vinne – fundamentalt for enhver komedie. 

Keaton søkte å gi et optimalt autentisk bilde av perioden. På grunnlag av 

Matthew Bradys fotografier gjenskapte han perioden ned til minste detalj. Byer 

ble bygget fra grunnen av, kostymer, rekvisitter og scenografi generelt ble laget 

for å gi det riktige tidsbildet. Dyrest ble scenen der han lot bygge en jernbanebro, 

for så å la det ene av hans to originale 1860-lokomotiv styrte i elva da broen 

kollapset. Dette er det desidert dyreste og mest spektakulære enkeltopptaket i 

hele stumfilmperioden. 

I form og formidling finnes ikke Generalens like innenfor komediegenren. Den 

dramatiske handlingen og komikken er så til de grader flettet sammen at man aldri 

føler historien som et påskudd for komikk, eller at gagsene er påklistret historien. 

Keatons unike iscenesettelsestalent kommer virkelig til uttrykk her, og det er ikke 

rart at filmen regnes blant filmens fremste mesterverk gjennom tidene. olep 

45

46 


UGetSU MONOGAtARI 

mizoguchis mesterverk 



Ugetsu monogatari 

[Fortellinger om en blek og 

mystisk måne etter regnet]. 

Regi: Kenji Mizoguchi. 

Japan 1953. 

Manus: Matsutaro Kawaguchi, 

Yoshikata Yoda og Akinari Ueda. 

Medv.: Masayuki Mori, Machiko Kyo, 

Kinuyo tanaka, eitaro Ozawa m.fl. 

Japansk tale, engelske undertekster. 


Ugetsu monogatari regnes som Mizoguchis absolutte mesterverk og en av de beste 

japanske filmene noensinne. Denne vakre, finstemte og poetiske filmen, som i 

Norge i sin tid ble lansert under tittelen Fortellinger om en blek og mystisk måne etter 

regnet, ga Mizoguchi den andre av de tre Sølvløvene han vant i Venezia på rad. 

Ugetsu monogatari forteller historien om to brødre, Genjuro og Tobei, som 

lever under fattige kår i en liten landsby på 1600-tallet. For å kunne forsørge seg 

selv og sine familier legger de ut på en farlig reise til storbyen for å selge egenprodusert 

keramikk. I møte med den store verden forføres de til å følge sine egne 

drømmer, og reiser dermed ikke tilbake til landsbyen. Igjen sitter de to forsømte 

konene deres – fortvilte, alene og uten forsørgere. 

I Mizoguchis filmer finner vi en sjelden balanse mellom tradisjonelle japanske 

verdier og individualisme. Spesielt godt ser vi dette i fremstillingen av de kvinnelige 

karakterene i filmene hans. Mizoguchi interesserte seg for kvinnenes posisjon 

– eller fraværet av en – i det japanske samfunnet. Også i Ugetsu monogatari er 

det kvinnene som må betale prisen for mennenes forfengelighet og egoistiske jag 

etter å tilfredsstille sine egne behov. 

Ugetsu monogatari er en visuelt sofistikert og meget inntagende film om 

kjærlighet, grådighet og svik. Historien fortelles med en utsøkt komposisjonell 

skjønnhet, og preges av en fascinerende blanding av poetisk realisme og en mer 

drømmeaktig mystikk. Gå ikke glipp av et av de virkelig store kunstverkene i 

filmhistorien. CiO/olep/red. 


SYKKeLtYVeNe 

ingen hjul, ingen jobb 



Ladri di biciclette. 

Regi: Vittorio De Sica. 

Italia 1948. 

Manus: Cesare Zavattini, Vittorio 

De Sica m.fl. Foto: Carlo Mounturi. 

Musikk: Alessandro Cicognini. Medv.: 

Lamberto Maggiorani, enzo Staiola, 

Lianella Carell, Gino Saltamerenda 

m.fl. Utleie: NFK. Italiensk tale, norske 

undertekster. 35mm, s/hv, 1 t 49 min. 

Antonio er arbeidsløs i et lutfattig etterkrigs-Italia. En dag får han endelig tilbud om 

jobb som plakatklistrer – under forutsetning av at han har sykkel. Første dag på jobb 

blir imidlertid sykkelen stjålet mens han står øverst i en stige i ferd med å henge opp 

en plakat. Uten sykkel har ikke Antonio noen jobb, og dermed begynner jakten på 

tyven og den stjålne sykkelen. Antonio tar med seg sønnen Bruno og begynner å lete. 

For å finansiere filminnspillingen henvendte De Sica seg til ulike produsenter. 

En av dem, David O. Selznick, var villig til å bidra til finansieringen under 

forutsetning av at Cary Grant fikk hovedrollen. De Sica ønsket imidlertid ikke 

å benytte seg av profesjonelle skuespillere, og for å styrke realismen ble rollene 

besatt av amatører og innspilt i et autentisk miljø. Den 39 år gamle stålarbeideren 

Lamberto Maggiorani ble tildelt hovedrollen, og med ham fikk De Sica det han 

ville ha: en mann med ekte trevler i hendene. Så De Sica endte med å finansiere 

filmen selv, bare med hjelp fra vennekretsen. 

I tråd med neorealismens sedvanlige tematikk, er Sykkeltyvenes kritikk av 

det italienske samfunnet åpenbar. De Sica tegner et bilde av et etterkrigs-Roma 

hvor den sosiale nød skaper tyver av hederlige arbeidere. Det italienske samfunnet 

filmen beskriver er preget av nød, fattigdom og en håpløs politisk situasjon, 

men selv om De Sicas stil er pessimistisk og følelsesladet, gir han likevel rom 

for håp: Bare gjennom vennskap, samhold og kjærlighet vil menneskene ha håp 

for fremtiden. olep/red.

klassisk kinosommer • søndagsmatiné 

MULHOLLAND DRIVE 

å forklare mulholland drive er som å forklare 

hvorfor cola hjelper mot bakrus 

TORSDAG 27. JUNI KL. 18.00 

SØNDAG 30. JUNI KL. 13.00 OG 20.00 

Mulholland Drive. 

Regi og manus: David Lynch. 

USA/Frankrike 2001. 

Foto: Peter Deming. Musikk: Angelo 

Badalamenti. Medv.: Naomi Watts, 

Laura Harring, Justin Theroux, Ann 

Miller, Dan Hedaya m.fl . Utleie: NB. 

Engelsk tale, norske undertekster. 

35mm, farger, 2 t 26 min. 

Vi møter Betty, en landsens pike som kommer til Hollywood proppfull av håp og 

drømmer. I leiligheten hun skal låne av sin bortreiste tante møter hun en ukjent 

kvinne med hukommelsestap, en mørkhåret femme fatale med en håndveske 

inneholdende 50 000 dollar og en blå nøkkel. Sammen prøver de å fi nne ut hva 

som egentlig har skjedd. Dette er starten på et intenst og til tider uhyggelig drama 

fortalt slik bare David Lynch kan det. 

Man trenger egentlig ikke forstå Mulholland Drive for å like den. Dekonstruktivister 

vil mer enn tidligere få noe å bryne seg på i møte med Mulholland Drive. 

Filmen tar plutselig en brå vending, som speilvender handlingen. Publikum 

mister fullstendig retningssansen. Man kan forsøke å forklare fi lmen så mye man 

vil, men det er håpløst. Det fi nnes ikke ord for å beskrive den opplevelsen man 

nettopp har vært med på, bare følelser. 

David Lynch er kjent for å bevege seg i grenseland mellom det mytiske og 

mystiske, mellom drøm og virkelighet. Han viser at det vesentligste ved en fi lm er 

dypest sett ikke hva historien handler om, men hvordan den fortelles. Bfk/red. 

! 

! 

presenterer: 

«Sensualitet 

!!!!og lyd» 

Lørdag 27. april kl 19-22 

Lydgalleriet, Østre skostredet 3 

Alwynne Pritchard: Irene Electric 

Victoria Johnson, elfiolin og elektronikk 

Jennifer Torrence: Silence Must Be! 

Jennifer Torrence, kropp, perkusjon, stemme 

og tape 

Electric Audio Unit: 3D komposisjon med lyd 

og bilde 

Ewa Jacobsson, Natasha Barrett, Anders Vinjar 

ENSEMBLE AVGARDE - ET TVERRMUSIKALSK 

LABORATORIUM 

Sofya Dudaeva, fløyte/ Per Inge Hove, trøorgel/ 

+ perkusjon 

www.avgarde.no 

Bilde: Haltenbanken 

47

Arve Henriksen • Mike Stern/Bill Evans band • Alfredo Rodriguez trio • 

Blixt•Thomas Stanko NYC Quartet • Dave Liebman S. Group 

• Elephant9 med Reiner Fiske • Mathias Eick "Voss" 

BataBrok • Ingrid Olava • Møster! • Cyro 

Baptistas Banquet of the Spirits • Poing 

med Lars Lillo Stenberg og Stian 

Westerhus • Patricia Barber quartet • Kris 

Reggie Watts 

Dee Dee Bridgewater 

Bonnie Prince Billy 

Caravan 

Davis trio • Mary Halvorson trio Stein & Mari • BBB med Andy 

Sheppard • Cortex • Dr Kay and his Interstellar Tone Scientists • 

Minibus Pimps • Polymorphie • Francois Corneloup trio • Yun Kan 10 • 

Returoviseur • Tribute to Getz/Gilberto Svenska Kaputt • Petter Wettre New Generation 

Doneda/Nakatani • Pierrick Pedron trio - Kubics Monk • BUS;Joik og Storband • GIG-eksamener 

Palace 

Norges beste festivalpriser!! 

FESTIVALPASS, NATTPASS OG DAGSPASS. 

RABATTBILLETTER: STUDENTER, MEDLEM Bergen Jazzforum, BT-ABONN med BT-kort. 

Med forbehold om endringer

Last ned pdf av programkatalogen. - Cinemateket USF

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?