Sjekkposten nr. 6 - 2006 - Nvio

FN-Veteranenes Landsforbund 

Organ for FN-Veteranenes Landsforbund 

nr. 6-2006 6-2005 

UNEF 50 år s. 4-7 

Den nordiske modell s. 8-13 

Veterantreff 2007 s. 16-17 

Tar veteranene på alvor s. 19 

Fra FN-dagen 24. oktober s. 21

Fra Presidenten 

Mot årsskiftet 

Nok et år er i ferd med å ebbe ut. Siste år (2006) har vært et godt år 

for oss veteraner og som vil bli husket for at vi blant annet har: 

– Fulgt opp Landsmøtets vedtak organisatorisk i det vi har 

gjennomført organisasjonskurs i nesten alle lokalforeninger fra Finnmark 

i nord til Trøndelag samt deler av Vestlandet og Sørlandet. Forbundet 

har lagt særlig vekt på at aktiviteten skal være stabil og høy, 

basert på medlemmenes ønsker og behov. Vår innsats skal synliggjøres 

for samfunnet. 

– I løpet av siste år etablert gode kontakter til de politiske miljøer som gir rammevilkårene 

for vår virksomhet. Dette har gitt konkrete utslag i økte økonomiske rammer, noe vi tar 

til inntekt som forståelse og anerkjennelse av det samfunnsnyttige arbeid vi bedriver både 

sentralt og i våre lokalforeninger. Vi har god tilgang til, og dialog med den politiske ledelse 

i departementet og forvaltningen og føler at vi blir tatt med på råd som hovedsamarbeidspartner 

i de spørsmål som vedgår veteranene. Forbundet har store forventninger til at dette 

samarbeidet skal materialisere seg i konkrete forbedringer av veteranenes vilkår. Vi er med i 

en intern arbeidsgruppe i departementet som blant annet skal se på de offentliges plikter og 

veteranenes rettigheter i forhold til folketrygdloven og gjeldene regler og bestemmelser. 

– Fått 3 mye lokalforeninger samt ca 1200 nye betalende medlemmer. Det er noe som vil 

bli lagt merke til og som vi kan være stolte av. Flere nye foreninger er i «startgropen» og 

vårt mål på 10000 betalende medlemmer vil bli nådd. 

– Kameratstøtte-arbeidet har i store trekk omhandlet veteransamlinger (sentralt og regionalt), 

kameratstøtteseminarene I, I og III, støtte og hjelp til veteraner med psykiske og fysiske 

belastningsskader samt etablering og drift av «månedlige» veterantreff sammen med veteranadministrasjonen. 

I løpet av dette året vil det være etablert «veterantreff» i Oslo, 

Trondheim, Bodø, Bergen, Hamar og Ålesund. Neste år vil det bli etablert nye treffsteder i 

Alta, Kirkenes, Harstad, Tromsø og Kristiansand. Vårt håp er at resultatet av kameratstøtte 

seminarene som ble gjennomført i 2006 skal føre til at vi får etablert et landsdekkende nettverk 

som kjenner hverandre godt. 

– Arrangert ungdomsarrangementer i Kristiansand og Stavanger/Sandnes. De gode 

tilbakemeldingene tilsier at vi vil utvide tiltaket neste år med flere arrangementer/prosjekter. 

Kommende år vil vi videreføre satsingen på organisasjonsutvikling og etablering av nye 

lokalforeninger. Det skal legges vekt på oppfølging av eksisterende og nye foreninger slik 

at medlemmene som er oganisasjonsens grunnfjell skal få den hjelp og inspirasjon de forventer. 

Samtidig er det til beste for en optimal utvikling av vårt forbund. Vi har høye og realistiske 

mål for vår virksomhet og det er bare gjennom et nært samarbeid mellom lokalforeningene 

og forbundet sentralt at vi sammen kan nå målene våre. 

I en oppsummering av året som er gått må jeg også nevne de særdeles vellykkede regionale 

og sentrale UNEF-arrangementer som ble gjennomført for å markere at det var 50 år siden 

de første norske FN-styrker ble satt inn i Egypt. 

Kong Harald – forbundets høye beskytter, Forsvarsminister, Forsvarssjef, Generalinspektøren 

for Hæren og Kommandanten for Akershus festning deltok. Det løftet det sentrale 

arrangementet betydelig. 

Takk til dere alle og spesielt Arve Nilsen, John Monn og Erik Myroldhaug. Jeg håper at vi i 

fellesskap også skal nå nye høyder i kommende år til beste for våre veteraner 

Odd Helge Olsen 

siden sist 

Steinar Stifjell 

til minne 

Steinar Stifjell døde 26. oktober 2006 etter en tids 

sykdom. Ved bisettelsen som fant sted i Bjerkvik 

kirke var familie, venner og FN-veteraner møtt 

frem for å vise han den siste ære. Med Steinar 

Stifjells bortgang har Ofoten FN/NATO-veteranforening 

mistet et ruvende medmenneske og en 

god fredssoldat. 

Stifjell var 20 år første gang han ute i FN-tjeneste 

i UNEF i Gaza i 1958. Han var i Gaza i tidsrommet 

1958–1961, i til sammen 2 år. 

Mitt første møte med Stifjell var ved en veipost 

en høstdag i Sør-Libanon i 1981, hvor vi begge 

tjenestegjorde i Norbatt UNIFIL. Stifjell tjenestegjorde 

i sanitetskompaniet og var i Libanon i et år. 

Etter hjemkomsten knyttet vi nær kontakt og arbeidet 

nært sammen i fagbevegelsen og ikke minst 

gjennom Ofoten FN/NATO-veteranforening. Stifjell 

var en person med gode organisasjonskunnskaper 

og hadde også evne til å omsette tanker og 

ideer til virkelighet. Det var etter initiativ fra Stifjell 

at det i 1993 ble dannet en lokal FN-veteranforening 

i Ofoten-regionen. Dette for å være et 

samlingspunkt for de som hadde vært ute i fredstjeneste 

og foreningen skulle også være støtte til 

pårørende. 

Stifjell var i alle år sterkt engasjert i foreningens 

arbeid både som leder og sekretær. Han representerte 

lokalforeningen flere ganger ved Forbundets 

landsmøter samt ved landsdekkende samlinger. 

For år tilbake foreslo FN-Veteranenes Landsforbund 

medalje For Internasjonale Operasjoner. Dette 

ble vedtatt. Men, dessverre mot at veteranene 

selv måtte betale for å motta medaljen. Dette opprørte 

Stifjell sterkt og det var da utrykket «heder er 

noe en mottar, ikke betaler for» ble viden kjent. 

Etter at Stifjell hadde vært i landsdekkende media 

og begrunnet sitt syn i medaljesaken ble det vedtatt 

at medaljen skulle tilfalle veteranene gratis. 

Stifjell var sterkt opptatt av FN-Veteranenes 

Landsforbund sitt ve og vel. Dette å gjøre forbundet 

til en best mulig organisasjon til beste for 

medlemmene opptok han mye. 

Forbundet benyttet seg mange ganger av 

Stifjells organisasjonskunnskaper og han var en 

dreven dirigent ved flere Landsmøter. 

Ved en tilstelning tidligere i år ble Stifjell tildelt 

FN-Veteranenes Landsforbund hederstegn i sølv. 

Kjære Steinar, ære være ditt minne 

Ofoten FN/NATO-Veteranforening 

Hallgeir Ramstad 

Leder 

Tekst til forsiden: General Tønne Huitfelt med sine 

menn 50 år etter. Foto: Lars Reiermark 

2 6-2006 

Sjekkposten

I skyggen av UNEF jubileet er det lett 

å overse at annet FN jubileum som 

også angår Norge. Det er i år 60 år 

siden vår aller fremste «Peacekeeper», 

Trygve Lie (1896-1968) ble 

utnevnt til De Forente Nasjoners første 

generalsekretær. Det var først og 

fremst han som satte Norge på kartet 

i FN sammenheng, og han huskes spesielt 

for sin innsats i forbindelse med 

FNs aksjon i Korea, men også fordi 

det var han som i 1950 fikk etablert 

den praksis som senere gjorde det 

mulig for hans etterfølger, Dag Hammarskjold 

i 1956 med Hovedforsamlingen 

som besluttende organ å etablere 

de første FNs fredsbevarende 

styrker, UNEF 

AV LARS REIERMARK 

Trygve Lie var utdannet jurist og var, fra 

1919, 23 år gammel, også sekretær i 

Arbeiderpartiet. I mange år var han juridisk 

konsulentfor LO, før han i 1935 ble 

justisminister i Nygaardsvolds regjering, 

som han også fulgte i utlendighet 1940- 

45. I London i november 1940 overtok 

han Utenriksdepartementet i eksilregjeringen 

og vant sine første internasjonale 

sporer som en varm talsmann, ikke bare 

for Norge, men for De Alliertes- og etter 

hvert også De Forente Nasjoners sak; 

for han var det ingen forskjell. 

Nasjonalt var han fra 1937 stortingsmann 

for Akershus, og hadde således 

bred erfaring fra både lokal- og ikke 

minst rikspolitikk da han tiltrådte 

stillingen som FNs Generalsekretær, for 

øvrig en stilling han fikk i skarp konkurranse 

med Canada og Belgias utenriksministere, 

Lester B Pearson og Paul- 

Henri Spaak Selv har han beskrevet 

dette i sin selvbiografi slik; «Om ettermiddagen 

den 29. januar 1946 møtte 

hele Sikkerhetsrådet i Church House i 

London og vedtok enstemmig å innstille 

meg som generalsekretær. Det ble så 

telegrafert til meg i Oslo» Han ble så 

Sjekkposten 

KOMMENTAREN 

Redaktør Lars Reiermark er fra 

1. oktober informasjonssjef ved 

Forsvarets Veteranadministrasjon. 

Et jubileum i jubileet 

innsatt i stillingen et par dager senere, 

den 2. februar 1946. Det ble innledningen 

til syv vanskelig år for verdensfreden. 

Allerede i 1948 sendte FN ut sitt 

første observasjonskorps, The UN Truce 

Supervision Organisation (UNTSO) for 

med base i Jerusalem å overvåke situasjonen 

i Midt-Østen. Så, – midt under 

den kalde krigen brøt Korea-krigen ut i 

1950, og tross motsetningene mellom 

Øst og Vest, fikk man, takket være generalsekretærens 

disposisjoner, FN med på 

en multinasjonal operasjon i Korea, 

riktignok under amerikansk kommando, 

men opprettet iht en egen FN resolusjon 

og under FNs flagg. Det kan være 

passende at vi i dag også minnes den 

innsats og praksis som ble etablert av 

Trygve Lie i 1950, og som gjorde det 

mulig for daværende Sovjet-Unionen og 

USA senere i 1956 å enes om den FN 

resolusjon som Hovedforsamlingen 

vedtok som grunnlag for etableringen av 

UNEF som den første av FNs fredsbevarende 

operasjoner, hvorved vi også 

først fikk uttrykkene «The Blue Berets» 

avledet av personellet hodebekledning 

og derav også det vi i dag kaller for 

«Blue Helmets Operations» 

Trygve Lie gikk av i 1953, da Dag 

Hammarskjold overtok det som han 

senere kalte «verdens mest umulige 

jobb». I 1963 var Trygve Lie tilbake i 

regjeringen som industriminister. Selv 

døde han i 1968, men i 1995 ved FNs 50 

års jubileum ble Trygve Lie hedret med 

utgivelsen av et eget frimerke med hans 

portrett for uselvisk og verdifull innsats 

for verdensfreden. Ytterligere ble et 

norsk minnebrev stemplet og utgitt i 

Oslo 29. januar 2006, på datoen Trygve 

Lie ble kjent med at han var valgt som 

FNs første generalsekretær – alt i 

erkjentlighet av at hans minne lever! 

FN-Veteranenes 

Landsforbund 

Nr. 6-2006 

ISSN: 1503-3309 

Forbundets høye beskytter: 

Hans Majestet Kong Harald V 

President: 

Odd Helge Olsen 

Alkeveien 3, 4623 Kristiansand S 

Mob. 40 83 45 01 

Tlf. 38 08 74 89/99 09 19 24 

Arb.: 23 09 36 10 

oholsen@losmail.no 

Generalsekretær: 

Jon Aabakken 

Rognerudveien 2 B, 0681 Oslo 

Mob. 48 20 53 89 

Tlf. priv.: 22 26 86 29 

Tlf. arb.: 23 09 35 48 

E-mail: 

joaabakk@online.no (priv) 

e-jaabakken@mil.no (arb) 

Ansvarlig redaktør: 

Lars Reiermark 

Tlf. 23 09 35 54 

Mob. 92 21 51 84 

E-mail: e-lreiermark@mil.no 

Ekspedisjon 

Jan Steen 

E-mail: e-jsteen@mil.no 

Tlf. 23 09 38 40 

Leder kameratstøtte: 

Knut Østbøll 

Tlf. 91 17 63 51 

E-mail: e-kostboll@mil.no 

Forbundssekretær: 

Berit Magnussen 

tlf. 23 09 35 49/47 32 76 20 

e-bemagnussen@mil.no 

Ansvarlig utgiver: 


Bygn. 22 Akershus Oslo-Mil/Akershus 

0015, Oslo 

Tlf. 23 09 38 40, faks 23 09 37 77 

Trykk: 

Aktietrykkeriet a.s, Fetsund 

Opplag: 8.000 

Se forbundets hjemmesider: 

www.fnvlf.no 

Web-master: 

Fred Gallefoss 

Weblishtech Ltd 

Tlf. 46 66 50 40 

E-post: weblishtech@weblishtech.no 

Husk å melde adresseforandring til FNVLF 

– telefon 23 09 38 40 eller faks 23 09 37 77. 

E-post: e-bemagnussen@mil.no 

6-2006 3

Vår mann fra Gaza 

Det går nesten ikke 

an å markere UNEF 

50 år uten samtidig 

å minnes den første 

sjef for DANOR 

BN, den danske 

oberst Carl Engholm, 

som ikke 

bare var første betaljonssjef, 

men også FNs første militær 

guvenør i Port Said da UNEF overtok etter at 

de britiske og franske styrker trakk seg ut. 

Av Lars Reiermark 

Oberst Carl Engholm som døde i 2003, 90 år 

gammel, var den danske-norske fellesbataljonens 

første sjef og alle danske-norske veteraners 

«far» . Han levde et eventyrlig liv som begynte 

med tjeneste ved Fremmedlegionen i Algeriet. 

Etter studenteksamen i 1932 ble han dansk 

offiser og startet karrieren med tjeneste i 

Odense. Under 2. Verdenskrig var han aktivt 

med i Motstandsbevegelsen til han i 1943 

måtte flykte til Sverige. Flukten gikk i robåt 

over sundet, men allerede året etter var CE 

igjen tilbake i Danmark tilknyttet den militære 

etterretningstjensten. I 1994 ble han arrestert 

av tyskerne og måtte tilbringe krigens siste år i 

tysk fangeskap bl. i Nauengamme. Han slapp 

ut i 1945, og med livet i behold og en erfaring 

rikere fortsatte han sitt arbeid for etterretningstjenesten. 

Da UNEF ble etablert i 1956 og Danmark/- 

Norge besluttet å opprette en felles infanteribataljon 

for tjensten for FN, var daværende 

oblt. Carl Engholm et naturlig valg. Han huskes 

for mange ting, ikke misnt for godt lederskap, 

omsorg for sine soldater og sin helt spesielle 

form for humor. Det siste kom godt frem da 

DANOR BN overtok Gaza etter israelerne i 

1957. Da den formelle overtakelsen skulle finne 

sted med flaggskifte og oppstilte avdelinger, 

spurte CE på sin litt lune danske måte sin 

israelske motpart: «Hvordan skal vi nå gjøre 

dette, jeg er ikke så vandt med å skulle overta 

byer?» Underforstått, hvordan skal vi nå løse 

dette så det ikke blir noe bråk? Replikkvekslingen 

med hans israelske motpart ble 

gjengitt i verdenspressen «Ikke spør meg, jeg 

har aldri tidligere gitt noen by tilbake», sa den 

senere israelske øverstkommanderende Moshe 

Dyan. 

Etter hjemkomsten fra tjenesten i Midt- 

Østen var Engholm i perioden 1970-1974 sjef 

for Logostikk- og administrasjonsavdelingen 

ved Enhetskommandoen for den sydlige del av 

NATOs Nordregion. Han endte sin karriere som 

aktet og elsket oberst og regimentssjef i 

Viborg hvor han også fikk tid til å skrive. I 

1994 kom boken «Danske Kongeslekter i det 

8. og 9. århundre», og samme år kom også 

boken «Major Th C Zeilau forteller» To år etter, 

i 1996, kom så endelig erindringsboken som 

mange av oss ventet på, «Fremmedlegionær 

og dansk oberst», med dedikasjon fra 

forfatteren. 

Han var i sannhet en av oss, og vil bli husket 

for det. 

UNEF 50 

Storslått markering 

27.–29. oktober i Oslo 

Markeringen begynte fredag 27. oktober i Fanehallen på Akershus hvor presidenten 

i FNVLF, Odd Helge Olsen i sin tale hilste og gratulerte veteranen med dagen. 

«Det er i disse dager 50 år siden norske soldater sammen med våpenbrødre fra 

mange nasjoner, ikke minst fra de skandinaviske land stilte opp i det som til 

daglig ble kalt UNEF, United Nations Emergency Force, som bidrag til freden i 

Midt-Østen: Dere løste oppdraget, dere gjorde jobben og det kan dere være stolte 

av, sa Olsen til en fullsatt sal med flere hundre UNEF-veteraner. 

TEKST OG FOTO: 

LARS REIERMARK 

UNEF ble etablert høsten 1956 etter at Israel, 

Frankrike og Storbritannia hadde gått til 

angrep på Egypt, offisielt for å sikre fri ferdsel 

gjennom Suez etter at Egypts president Nasser 

tidligere hadde nasjonalisert kanalen. Da Norge 

sa ja til FNs anmodning om å bidra med 

væpnede styrker til FNs fredsbevarende tjeneste, 

var dette en markert endring fra tidligere tiders 

politikk. Vi hadde riktignok deltatt tidligere i 

Korea, men kun med et feltsykehus, et såkalt 

MASH (Mobil Army Surgical Hospital). Nå 

var det snakk om både et sanitetskompani og 

deler av en infanteribataljon. Resultatet ble 

som kjent en dansk/norsk infanteribataljon 

DANON BN som ble i området helt frem til 

1967. 

Etter presidentens tale var det overrekkelse 

av UNEFs minnemedalje til samtlige veteraner. 

Medaljenene ble utdelt i nærvær av sentrale 

aktører fra den tid, som tidligere kompanisjefer 

i kontingent I hhv Tønne Huitfelt og Helge 

Gregusson. 

Markeringen fortsatte lørdag 28. oktober i 

Minnelunden på Akershus Festning tale av 

Forsvarssjefen, general Sverre Diesen. Forsvarssjefen 

betonet i sin tale den politiske og 

militære betydningen det den gang og senere 

fikk at Norge den gang i 1956 gikk til det skritt 

å stille styrker til disposisjon for FN, det innledet 

en ny praksis, men også en ny tid for Norge på 

den internasjonale arena. Forsvarssjefen 

minnet om at innsats for fred koster, ikke bare 

penger, men liv, og at det derfor var naturlig at 

man ved en slik anledning også minnet dem 

som brakte det største offer. Etter talen la 

Forsvarssjefen blomster på minnesmerket over 

personell fra internasjonale operasjoner som 

har gitt sitt liv for «In The Service of Peace», 

alt mens en æresavdeling av H M Kongens 

Garde presenterte gevær til tonene av «Last 

Post». Deretter var det gudstjeneste i Slottskirken 

på Akershus hvor forrettende prest for 

dagen var den samme som den gang, feltprest 

Svendsen, nå 88 år talte varmt om den gang og 

nå, og Forsvarssjefen utbrakte til slutt Kongønsket 

hvortil forsamlingen svarte et rungende 

JA. 

Den etterfølgende paraden med faneborg 

ned Karl Johan med militærmusikk og politieskorte 

til hest, samt den etterfølgende mottakelse 

i Oslo Rådhus i nærvær av forbundets 

høye beskytter H M Kong Harald V, var for 

mange veteraner høydepunktet i to dagers 

feiringen. Jubileet ble avsluttet lørdag ettermiddag 

med en omvisning i Fredssenteret 

etterfulgt av festmiddag i Oslo Militære 

Samfund i nærvær av både Forsvarsminister 

og Forsvarssjefen før hjemreisen søndag. 

4 6-2006 Sjekkposten

år 

Visepresident i FNVLF Dan-Viggo Bergtun, 

prosjektansvarlig Arve Nilsen og 

GIH, Genmaj Robert Mood. 


Fra høytideligheten i minneparken på Akershus. 

«Gratulerer med dagen», sa Forsvarssjefen, Gen Sverre Diesen som holdt dagens tale til 

veteranene; – Dere kan med rette være stolte av den jobben dere gjorde. 


Også svenske og finske veteraner var på plass med sine respektive 

lands flagg. 

Med Forsvarets Musikkorps Viken i spissen 

marsjerte flere hundre stotle veteraner i 

stram marsj fra Akershus til Rådhuset. 

Faneborg utenfor Akershus Slottskirke før gudstjenesten. 

Det danske og norske flagg side ved side symboliserte de 

mange års samarbeid i DANOR BN. 


Til høyre: Den avsluttende festmiddag i Oslo 

Militære Samfund var for mange veteraner 

høydepunktet på markeringen og et minne 

for livet. 


Forsvarsministeren Anne-Grete Strøm-Erichsen i 

samtale med GIH genmaj Robert Mood under festmiddagen 

i Oslo Militære Samfund. 

Fra Danmark møtte bl.a. Landsformannen 

for De Blå Baretter, ob Bjarne Hesselberg, 

her i samtale med Arne Grumstad fra 

FNVLF. 

Til venstre: Fra mottakelsen i Rådhuset hvor 

en smilende og opplagt Kong Harald tok seg 

god tid i samtale med veteranene. 


– Har den internasjonale utvikling 

siden begynnelsen av 

1990-årene endret forutsetningene 

for den tidligere og 

suksessrike «nordiske modell» 

for fredsbevarende operasjoner, 

spør avdelingsleder Peter Viggo 

Jakobsen, som her analyserer 

årsakene til utviklingen og spør 

om det vil være mulig å skape 

en ny nordisk modell? Forfatteren, 

som ser det fra dansk side, 

mener at det forutsetter bl.a. at 

Finland, Norge og Sverige må 

overvinde motviljen mot maktanvendelse 

utover selvforsvar, 

og at de nordiske regjeringer i 

så fall på nytt må vurdere om 

de kan oppnå mer ved nordisk 

samarbeid enn ved samarbeide 

med andre. I tillegg mener 

Jakobsen at de nordiske land, i 

fall de ønsker å bidra med noe 

nytt, må komme opp med noe 

som vil kunne gjøre dem til 

rollemodeller for andre stater. 

Her har forfatteren selv et forslag, 

– nemlig å vende tilbake til 

et nordisk samarbeid og for eksempel 

etablere et sivilt motstykke 

til NORCAPS . – Et slikt 

trekk vil kunne gi de nordiske 

land en fornyet førerposisjon 

innenfor fredsstøttende operasjoner, 

ifølge forfatteren 

AV AVDELINGSLEDER 

PETER VIGGO JAKOBSEN 

Den nordiske mo 

for fredsbevarend 

– Fremvekst, fall og farvel? 

Under Den Kalde krigen ble det kutyme 

å sette likhetstegn mellom den nordiske 

modell og FNs fredsbevarende operasjoner 

som var basert på prinsippene 

om upartiskhet, samtykke og ikke- bruk 

av maktanvendelse utover i selvforsvar. 

Den populære «Blå Bok», eller The 

Nordic Stanby Forces Manual, som ble 

alminnelig å anvende som grunnlag for 

å etablere og trene FN kontingenter, 

understreker modellens innflytelse. Det 

samme gjorde det forhold at både briter, 

amerikanere og Den Vesteuropeiske 

union (WEU) alle tok utgangspunkt i 

den nordiske modell da de begynte å 

beskjeftige seg med fredsstøttende operasjoner 

i de tidligere 1990-årene. Dessverre 

holdt ikke interessen seg. Uthulingen 

av vesentlige elementer som partenes 

samtykke og behovet for maktanvendelse 

utover selvforsvar minsket relevansen 

av den nordiske modell, og etter 

noen mindre heldige FN-operasjoner 

(For eksempel Somalia og på Balkan; 

Red.anm.),ble modellen stemplet som 

«ineffektiv», og noen anså den også 

som umoralsk. 

Denne artikkel vil forklare den nordiske 

fredsbevarende modells fødsel og 

fall, og runde av med å vurdere utsiktene 

for å kunne komme frem til en ny 

suksessfull nordisk modell. Artikkelen 

bygger på fem faktorer, som kan forklare 

hvorfor man i det hele tatt fikk 

denne modellen. Disse faktorer er identifisert 

ved gjennomgang av den eksisterende 

litteratur omkring emnet, men 

ingen har hittil kombinert dem i en 

samlet forklaringsmodell. Forandringer 

i aktuelle faktorer kan forklare den nordiske 

fredsbevarende modells fall og 

dessuten bidra til å identifisere de utfordringer 

som de nordiske land må møte 

for å etablere en ny suksessfull modell. 

Den nordiske modells opprinnelse 

Det nordiske samarbeid som ble kjent 

som den nordiske modell for fredsbevarende 

operasjoner, besto av fire elementer; 

en institusjonell ramme i form av 

jevnlige møter mellom de nordiske forsvarsministere 

og en rekke arbeidsgrup- 

per, og en rekke felles særlige FN-kurs i 

fredsbevarende arbeid for offiserer, nasjonale 

beredskapstyrker, såkalte 

«Standby Forces» hovedsakelig bestående 

av frivillige mannskaper rekruttert 

på individuell basis som ble utsendt 

med kun få ukers forberedelser og et 

minimum av logistisk støtte, og endelig 

viljen til å stille personell til rådighet 

for FN operasjoner. Av de totalt 13 operasjoner 

som FN utførte under Den Kalde 

krigen, deltok de nordiske land i hele 

11 operasjoner. Omkring 125.000 

mann, tilsvarende 25% av det personell 

som gjorde tjeneste i FN-operasjoner, 

kom fra de fire nordiske land. Det anføres 

ofte som en forklarende faktor for 

den nordiske modelis fødsel, at begge 

FNs to første generalsekretærer, Trygve 

Lie og Dag Hammarskjold begge var 

nordiske, henholdsvis fra Norge og fra 

Sverige. Men selv om det ikke kan være 

tvil om at de begge gjorde de nordiske 

regjeringer mer tilbøyelig til å støtte 

FNs politikk, betyr tilstedeværelsen av 

de fem andre faktorer at de nordiske 

land etter alt å dømme ville ha engasjert 

seg i FN operasjoner, selv om de to første 

generalsekretærer ikke var kommet 

fra Norden (l) De nordiske lands var 

velegnet, både ut fra (2) felles interesser, 

(3) og særskilte nasjonale interesser, 

(4) med et ualminnelig stort 

sammenfall mellom nasjonale interesser 

og verdier og FNs mål og idealer, og 

endelig (5) at det nordiske engasjement 

i FNs fredsbevarende arbeid som historie 

ble en kjempesuksess. 

Kvalifikasjoner 

De nordiske land var ideelle til jobben. 

Dette er en opplagt, men noen ganger 

oversett faktor i forklaringen på det omfattende 

nordiske engasjementet i FNs 

fredsbevarende arbeid. For å være kvalifisert 

skulle et land kunne oppfylle fire 

betingelser. For det første måtte det 

ikke være permanent medlem av Sikkerhetsrådet. 

Permanente medlemmer 

av sikkerhetsrådet var utelukket nettopp 

for å sikre at lokale konflikter ikke ble 

en del av den globale konfrontasjon 



dell 

e operasjoner 

UNIFIL, Libanon 1978–98. Tid for avreise, – pakningene ligger på planet, og eskorten venter. Etter vel 20 års tjeneste trakk som kjent Norge 

seg ut av Libanon uten å gjøre seg ferdig med jobben. Det måtte en ny krig til for at verdenssamfunnet forsto nødvendigheten av en sterk FN 

styrke i området. Foto: Lars Reiermark 

mellom de to supermakter Sovjet-Unionen 

og USA. For det annet måtte landet 

ikke ligge i den region hvor konflikten 

foregikk, eller ha særlige interesser i 

den spesifikke konflikt. For det tredje 

skulle landet kunne aksepteres av vertslandets 

regjering. For det fjerde skulle 

bidragslandet kunne stille til rådighet 

med kort varsel, enheter som var i stand 

til å løse konflikter på fredlig måte uten 

maktanvendelse. 

De fire nordiske land oppfylte alle 

fire betingelser. De var for små til å utgjøre 

noen trussel for noen, og hadde 

ingen særlige politiske eller økonomiske 

interesser. De hadde ingen nylig historie 

som kolonimakter og ble ikke ansett 

for å ha imperialistiske hensikter 

som kunne skape problemer i de områder 

hvor operasjonene skulle utføres. 

Finland og Sverige var erklært nøytrale, 

og de skandinaviske land (Danmark, 

Norge og Sverige) hadde skapt seg et ry 

for aktivt engasjement i det tidligere 

Folkeforbundets forsøk på å løse konflikter 

på fredelig vis. Alt dette var med 

på å gi de fire nordiske land et ry for 


upartiskhet, som gjorde dem til naturlige 

kandidater til FNs fredsbevarende 

operasjoner. På tross av at Danmark og 

Norge ble medlemmer av NATO i 1949, 

insisterte begge lands regjeringer (overbevisende) 

på at medlemskapet på ingen 

måte forhindret dem i å føre en selvstendig 

politikk ved FN. Begge land 

fortsatte i sine roller som meglere og 

som talsmenn for fredelige løsninger av 

konflikter, og gjorde samtidig også sitt 

ytterste for å holde seg selv utenfor 

konflikter mellom stormaktene og fortsatte 

dermed den samme linje som de 

tidligere hadde fulgt under Folkeforbundet. 

Sist, men ikke minst var de nordiske 

land i stand til å stille til disposisjon 

tropper som var både riktig trent og utstyrt 

samt hadde den rette innstilling til 

fredsbevarende tjeneste. I noen operasjoner 

stilte de nordiske land med tropper 

til FNs disposisjon kun med timers 

varsel, og det viste seg at det var tropper 

som var gode til å løse konflikter 

uten å gjøre bruk av sine våpen. 

De var klart bedre enn de profesjo- 

nelle engelske og franske tropper som 

deltok i FNs operasjoner på hhv Kypros 

og i Libanon. I motsetning til sine stormaktskolleger 

satte de nordiske styrker 

sine ære i å løse sine oppgaver uten å 

løsne et skudd. Denne forskjellen kan 

delvis forklares med den spesielle trening 

som de nordiske soldatene hadde 

gjennomgått i fredsbevarende operasjoner 

forut for innsettelsen, men det har 

også noe å gjøre med de interesser og 

verdier som det nordiske engasjementet 

var basert på. 

Småstatenes fellesinteresser 

At de nordiske land var velegnede og i 

stand til å bidra med tropper forklarer 

ikke hvorfor de hadde vilje til å delta. 

For å forklare viljen, må vi se nærmere 

på interesser og verdier. Den nordiske 

vilje til bestandig å delta i FNs fredsbevarende 

arbeid, må søkes i kulturelle, 

historiske, sosiale og politiske fellestrekk, 

samt felles landenes felles skjebne 

som småstater hvor grunnleggende 

Forts. neste side 


Forts. fra forrige side 

sikkerhet var avhengig av stormaktene. 

Dette resulterte naturligvis i en utenrikspolitikk 

hvor de langsiktige målsettinger 

var innrettet på å styrke den 

internasjonale rettsorden og fredelig 

konfliktløsning for derved å begrense 

stormaktenes misbruk av egen makt. Da 

disse målsettingene var identiske med 

FNs langsiktige mål, var det opplagt i 

de nordiske lands interesse å støtte 

fredsbevarende operasjoner i FN-regi. 

Fredsbevarende operasjoner ble imidlertid 

ikke utelukkende sett på som en 

modell for å nå slike langsiktige målsettinger. 

De ble også betraktet som et 

middel til å ta seg av mer presserende 

sikkerhetsproblemer. Frykt for at lokale 

konflikter ville eskalere til konfrontasjoner 

mellom supermaktene, som igjen 

ville kunne de nordiske land inn i en 

storkrig, spilte en sentral motiverende 

faktor for den nordiske støtten til de 

fredsbevarende operasjoner. Korea-krigen 

og Suez-krisen hadde tydeliggjort 

denne risiko for beslutningstakerne i 

alle de nordiske land, og interessen i å 

begrense stormaktenes innblanding i lokale 

konflikter og forhindre eskalasjon 

er et konstant refreng i de nordiske 

lands mange uttalelser om FNs fredsbevarende 

operasjoner. 

En annen faktor bak den aktive støtte 

til FNs operasjoner, var interessen for å 

unngå selv å bli fanget i konflikter 

mellom stormaktene. Deltakelse i FNs 

fredsbevarende operasjoner ble her ansett 

for nyttig av minst to grunner. For 

det første kunne den brukes til å signalisere 

selvstendighet i forholdet til de to 

fremvoksende supermakter ( Sovjet- 

Unionen og USA), fordi soldater fra de 

permanente medlemmer av FNs Sikkerhetsråd 

var utelukket fra å delta i slike 

operasjoner. (Kypros og Libanon er 

unntaket .Reds.anm.) For det annet 

innebar det stort sett ingen risiko for 

selv å bli fanget i konflikter mellom supermaktene, 

idet de permanente medlemmer 

som regel ga sitt samtykke til 

operasjonene. 

Nasjonale interesser 

Likheter og gjensidige bånd til tross, 

landenes forskjellige geografiske plassering 

og forskjellige erfaringer fra Annen 

Verdenskrig, gjorde at de enkelte 

nordiske land opplevde forskjellige dilemmaer 

som gjorde at de valget forskjellige 

løsninger på sine sikkerhetsproblemer. 

Finland hadde i realiteten 

ikke noen valgmuligheter, da det mottok 

et tilbud som man ikke kunne avslå, 

nemlig å underskrive på en vennskaps-, 

bistands, -og samarbeidstraktat med 

Sovjet-Unionen i 1948. Finland bevarte 

likevel en tilstrekkelig grad av frihet til 

å kunne føre en nøytral politikk. Forhandlingene 

mellom de tre skandinaviske 

land om å etablere et skandinavisk 

forsvarsforbund i 1948-49 brøt som 

kjent sammen og resulterte i at Danmark 

og Norge valgte NATO, mens 

Sverige valgte en alliansefri nøytralitetspolitikk 

som var understøttet av 

NATO. Disse forskjeller kom til å bety 

at hver av de fire nordiske stater, utover 

de felles interesser som er tidligere beskrevet, 

også hadde spesifikke interesser 

som påvirket de enkelte lands engasjement 

i FNs fredsbevarende operasoner. 

Den danske og norske sikkerhets -og 

forsvarspolitikk under Den Kalde Krigen 

kan best beskrives som en balanse 

mellom avskrekkelse og beroligelse. 

NATO-medlemskapet tjente til å avskrekke 

et mulig angrep fra Sovjet-Unionen, 

mens den lave profil i NATO og 

den aktive støtte til upartisk megling 

innenfor FN og deltakelse i FNs fredsbevarende 

operasjoner tjente til å vise 

verden at de tross NATO medlemskap 

var fredselskede «nøytrale» stater som 

ikke utgjorde noen trussel for noen som 

helst (og især Sovjet-Unionen). På 

hjemmefronten gjorde støtten til FN det 

mulig å imøtegå kritikk av NATO-medlemskapet, 

som begge stater kun valgte 

i mangel av noen bedre løsning. 

Finland var imidlertid i en helt annen 

situasjon. Mens Danmark og Norge 

skulle overbevise Sovjet-Unionen om at 

de ikke utgjorde noen trussel og samtidig 

skulle vise solidaritet med sine alliansepartnere 

i NATO, var utfordringen 

for Finland å overbevise de vestlige 

land om at landet var i stand til å opprettholde 

en reell nøytral posisjon 

mellom øst og vest uten samtidig å vekke 

mistanke i Moskva. I de tidligere år 

var Finlands president Urho Kekkonen 

bekymret for at medlemskap i FN kunne 

trekke Finland inn i konflikter 

mellom supermaktene og kompromittere 

landets nøytralitet. Han ble likevel 

til sist overbevist om at aktiv støtte til 

FNmegling og deltakelse i fredsbevarende 

arbeid hadde den motsatte effekt. 

Fra 1963 ble Finlands aktive støtte til 

FNs operasjoner følgelig en viktig del 

av landets bestrebelser på å bibeholde 

landets nøytralitet og øke Finlands 

internasjonale anseelse. 

Sverige kom også til å se de fredsbevarende 

operasjoner som et verdifullt 

middel til å øke den internasjonale respekt 

for Sveriges nøytralitet og samtidig 

gi landet muligheter til å vise internasjonal 

solidaritet. Men i Sverige tjente 

den aktive FN-politikk også det nasjonalpolitiske 

formål å lukke munnen 

på kritikerne av nøytralitetspolitikken. 

Sveriges aktive engasjement i og for FN 

var dermed basert på troen på at "troverdigheten 

av landets forskjellige former 

for nøytrale politikk ville bli bedømt 

på hvorledes disse bidro til et nytt 

og fredlig system av internasjonale relasjoner. 

Sammenfall mellom nasjonale 

interesser og FNs idealer 

Selv om det omfattende sammenfall 

mellom nasjonale interesser og FNs idealer 

allerede er berørt, skal det likevel 

fremheves som en selvstendig faktor i 

forklaringen av det nordiske engasjementet 

i fredsbevarende operasjoner. 

Med sitt bidrag til FNs operasjoner søkte 

de nordiske land å gjøre det samme 

som andre stater, nemlig å fremme sine 

nasjonale interesser! Man må i den forbindelse 

ikke glemme at det nasjonale 

forsvar alltid ble prioritert høyere enn 

de fredsbevarende operasjoner. Selve 

nøkkelen til å kunne forstå den store 

nordiske støtte til fredsbevarelse er, at 

den gjorde det mulig for de nordiske regjeringer 

å fremme sine interesser dvs 

forhindre konflikter mellom stormaktene, 

minske risikoen for stormaktenes 

maktmisbruk, opprettholde en sikker 

distanse til stormaktene, forhindre beskyldninger 

om å kjøre på frihjul samt 

øke landenes internasjonale anseelse og 

deres idealer dvs støtte fredlige konfliktløsninger, 

utviklingen av det internasjonale 

rettssamfunn og avkolonisering 

på en og samme tid. Det var nettopp 

de fredsbevarende operasjoners 

evne til å forene realisme og idealisme 

som gjorde dem så populære i de nordiske 

land og talsmenn for denne politikken 

bruke det som argument utallige 

ganger. 

Det nordiske fredsbevarende arbeidet, 

en suksesshistorie 

Den siste faktor som bidrar til å forklare 

hvorfor den nordiske modell ble så populær, 

var den store suksess som fulgte 

med arbeidet. Selv om det kan lyde 

overraskende, var de nordiske landene 

til å begynne med tilbakeholdne med å 

engasjere seg i fredsbevarende operasjoner. 

Problemer i de første operasjoner 

kunne derfor lett ha fått de nordiske 

regjeringer til å stanse sine engasjement. 

Finland trakk for eksempel sin 

kontingent ut av UNEF i Midt-Osten etter 

bare ett år( 1956/57), og valgte å si 

nei til å bidra med tropper til ONUC i 

Kongo i 1960 fordi den finske presidenten 

fryktet at en slik deltakelse ville så 

tvil om landets nøytralitet. Sverige avslo 

den første anmodningen fra FN om 

å stille tropper til Kypros i 1964, og endret 

først holdning etter et massivt press 

fra FN og stormaktene. Landenes be- 


Norges klart uttalte politikk ved inngangen til 2006 

kymringer om hvorvidt man skulle delta 

eller ikke forsvant i takt med at fordelene 

med å bidra til FN s operasjoner 

ble åpenlyse. Da nordiske politikere ble 

klar over at deres engasjement i fredsbevarende 

operasjoner øket deres internasjonale 

status og prestige, begynte de 

å gjøre hva de kunne for å få mest mulig 

ut av denne politikk. Fordelene med 

å delta i FNs internasjonale operasjoner 

var ikke bare begrenset til den internasjonale 

arena. Deltakelsen ble i seg selv 

en kilde til nasjonal anseelse og prestige. 

Den fant bred støtte blant alle partier 

og størstedelen av de lovforslag som 

gjaldt utsendelsen av tropper til støtte 

for FN, ble enstemmig vedtatt i de nordiske 

parlamenter. Det samme var tilfellet 

da man vedtok å etablere beredskapsstyrker 

til FNs rådighet, såkalte 

"Stand-by Forces" i alle de fire nordiske 

land i 1964. Det var enn videre bemer- 


kelsesverdig begrenset offentlig debatt i 

landene omkring det utvidede nordiske 

engasjement både i 1950- årene og i 

1960årene. 

Den folkelige oppbakkingen holdt 

seg under hele Den Kalde krigen til 

tross for deltakelse i vanskelige operasjoner, 

kjennetegnet ved internasjonal 

spenning og tap som noen ganger førte 

til debatt og kritikk. Ikke desto mindre 

understreket nettopp slike episoder hvor 

sterkt den folkelige oppbakking var for 

deltakelse i slike FN operasjoner, og 

kritikken resulterte ikke på noe tidspunkt 

ikke noen revurdering av verken 

politikken eller noen tilbaketrekning av 

nordiske FN-kontingenter. 

Oppsummerer man er det ikke vanskelig 

å forstå den historiske bakgrunn 

for de nordiske lands entusiastiske 

holdning for FNs fredsbevarende operasjoner. 

FN engasjementet satte landene i 

stand til å slå flere fluer i ett smekk. 

Deltakelsen tjeneste således til å (1) 

fremme idealistiske langsiktige målsettinger 

om et internasjonalt system kjennetegnet 

ved respekt for folkeretten, 

fredlig konfliktløsning og fravær av 

stormaktenes maktmisbruk. Dernest, (2) 

håndtere sikkerhetsproblemer ved å avskrekke 

og berolige Sovjet-Unionen på 

en og samme tid, (3) signalisere selvstendighet 

fra de to maktblokker og utvise 

internasjonal solidaritet, samt endelig 

(4) imøtegå nasjonale kritikere i 

Danmark og Norge som var imot 

NATO-medlemskapet, samt kritikker av 

nøytralitetspolitikken i som Sverige førte, 

samt (5) genere internasjonal ros og 

økt internasjonal anseelse og sist men 

ikke minst, (6) bidrog deltakelsen til å 

skape nasjonal stolthet. (Stolte veteraner, 

Reds anm) 

Prisen for alle disse fordeler var liten. 

De militære ulemper var begrenset, idet 

FN kontingentene kun var utstyrt med 

lette våpen og bestod av frivillige 

mannskaper som kunne verves utenom 

de nasjonale forsvarsstyrker. Den økonomiske 

byrde ble til dels lettet ved bidrag 

fra FN, og de menneskelige omkostningen 

var også lave. Kort sagt kan 

den nordiske modells popularitet og 

fremgang forklares ved at den skapte 

makt, stolthet og anseelse, alt sammen 

stort sett omkostningsfritt. 

Den nordiske fredsbevarende modefis 

fall Det nordiske land har forsøkt å 

imøtegå alle endringer i fredsoperasjonenes 

karakter ved å utvide sitt samarbeid 

landene imellom. Siden 1997 er en 

ny og mer omfattende institusjonell 

ramme(NORCAPS) «Nordic Coordinated 

Arrangement for Military Support» 

blitt etablert, størrelsen av det nordiske 

styrkeregister er blitt fordoblet til 

12.000 (9200 i Hæren, 1200 i Sjøforsvaret 

og 1600 i Luftforsvaret), en felles 

hærbrigade på 5000 personell er blitt 

stilt til rådighet for EU, FN og NATO til 

bruk for fredsstøttende operasjoner, en 

NORCAPS Peace Support Operation 

Manual som dekker hele spekteret av 

fredsstøttende operasjoner er blitt utviklet, 

antallet av felles treningskurs er økt, 

og alle fire nordiske land har nesten fordoblet 

sine militære bidrag til fredsoperasjoner. 

På tross av alle reformer har 

det ikke vært mulig for de nordiske land 

å bevare sin høye profil og anseelse, og 

forklaringen kan finnes i de endringer 

som skjer i de fem faktorer som i sin tid 

la grunnen for den suksess nordisk 

fredsbevarende operasjoner hadde 

under Den Kalde Krigen. 

Forts. neste side 


Forts. fra forrige side 

Mindre egnet enn for 

To endringer har ødelagt den nisje som 

gjorde det mulig for de nordiske land 

og andre likesinnede, små og mellomstore 

stater å ha uforholdsmessig stor 

innflytelse på FNs fredsbevarende operasjoner. 

For det første har de permanente 

medlemmer av Sikkerhetsrådet, 

naboland samt land med særlige interesser 

i de pågående konflikter fått grønt 

lys til å delta i fredsstøttende operasjoner. 

Dette førte til en drastisk stigning i 

antallet av troppebidragsytere og resultatet 

var at de nordiske land ikke lenger 

kunne opprettholde sin status som 

«stormakter» på området. 

For det annet ble det vanskeligere å 

oppnå samtykke fra de stridende parter i 

misjonsområdene, noe som skapte et 

behov for fredsstøttende styrker som 

var villige til og i stand til å anvende 

makt utover i selvforsvar. Mens Danmark 

hurtig imøtekom dette kravet og 

sendte stridsvogner til Bosnia så tidlig 

som i 1993, avviste de andre nordiske 

land i første omgang behovet for reform 

ut fra argumentet om at stormaktene 

selv måtte ta seg av de operasjoner som 

krevde maktanvendelse utover selvforsvar. 

I 1995 erkjente Finland, Norge og 

Sverige det uholdbare i dette synspunktet, 

og bidro alle med personell til 

NATO-styrken i Bosnia. Finland og 

Sverige tillot imidlertid ikke sine kontingenter 

å delta i offensive operasjoner, 

og de norske kontingenter hadde heller 

ikke den fornødne utdannelse til det. 

Det tok ennå fem år før de tre landene 

var i stand til å honorere kravet om å 

kunne innsette kampklare enheter, men 

Finland og Sverige er fortsatt tilbakeholdende 

med å delta i fredsstøttende 

operasjoner som innebærer offensive 

operasjoner, og det norske engasjementet 

i "Operation Enduring Freedom" i 

Afghanistan med F-16 fly og spesialstyrker 

førte til betydelig nasjonal motstand. 

Kun i Danmark har deltakelse i 

offensive operasjoner, slik som i NA- 

TOs luftkampanje mot Jugoslavia i 

1999 og under "Enduring Freedom" i 

Afghanistan bred politisk og folkelig 

oppbakking. 

Felles interesser 

De nordiske land deltar fortsatt i fredsstøttende 

operasjoner med det formål å 

styrke FN, folkeretten og fredelig konfliktløsning, 

men demokrati og menneskerettigheter 

er i dag blitt føyd til listen 

av grunnleggende interesser som landene 

ønsker at fredsstøttende operasjoner 

skal fremme og forsvare. Faren for 

eskalasjon er blitt erstattet av et nytt 

trusselbilde som de nordiske land også 

har felles. Især tre (3) faktorer har hatt 

en sentral innflytelse på hvordan de 

nordiske land ser på trusselbilde totalt 

og i forhold til egne interesser samt på 

beslutningen om å delta i fredsstøttende 

operasjoner. Det første var Sovjet-unionens 

sammenbrudd som gjorde det mulig 

for de nordiske land å gi høyere prioritet 

til fredsstøttende operasjoner enn 

tidligere. Det andre var krigene på Balkan. 

Interessen for å hindre at krigene 

spredte seg gjorde Balkan til et sentralt 

operasjonsområde for alle de nordiske 

land i 1990-årene. Den tredje faktor var 

angrepene på World Trade Center og 

Pentagon den 11. september 2001. Liksom 

alle andre vestlige land reagerte de 

nordiske land ved å gi kampen mot 

internasjonal terrorisme prioritet. Militært 

personell fra alle de fire nordiske 

land ble hurtig involvert i operasjoner 

knyttet til kampen mot terrorisme. De 

fellesinteresser som er forutsetningen 

for et fortsatt samarbeid eksisterer fortsatt. 

De har dog ikke vært sterke nok til 

å bygge bro over de svært så forskjellige 

nasjonale interesser og prioriteter 

som har vist seg siden murens fall. 

Forskjellige nasjonale interesser 

og prioriteter 

Høy interoperabilitet var ikke noen 

nødvendig forutsetning for suksess 

under Den Kalde krigen for de fredsbevarende 

styrker for det meste ikke kom 

KFOR, Krig i Europa i 1990-årene gjorde at Norge konsentrerte seg om å gjøre en innsats på Balkan i samarbeid med andre nasjoner. 

Foto: Via Der Spiegel 


i kamp. De nordiske FN-kontingenter 

ble utdannet, trent og utsendt på nasjonal 

basis. Det eneste unntaket var den 

felles dansk- norske bataljonen til 

UNEF, DANOR BN 1956-67. Vår tids 

operasjoner krever styrker med en høy 

grad av interoperabilitet fordi kampevne 

og militær effektivitet er blitt nøkkelen 

til suksess. Større bidrag er også 

nødvendig for å kunne oppnå autonomi 

og operasjonell innflytelse i operasjonene 

med deltakelse av stormaktene. De 

nordiske land har ikke vært i stand til å 

møte disse krav på individuell basis, 

idet de kun er i stand til å sette opp og 

sende ut samt understøtte bidrag på bataljons 

størrelse. En opprettholdelse av 

den høye nordiske profil ville derfor 

krevd vilje til å stille felles nordiske 

kampgrupper eller brigader til rådighet 

for fredsstøttende operasjoner, men slike 

oppsetninger har man kun sett i forbindelse 

med NATOs operasjoner i 

Bosnia. 

Manglende vilje til å sette opp og 

sende ut felles enheter skyldes at EU og 

NATO har utviklet sge til sentrale aktører 

innen fredsstøttende operasjoner. 

Denne utviklingen har gjort det vanskeligere 

å etablere et nordisk samarbeid om 

felles styrker. Det henger igjen sammen 

med at de nordiske land har forskjellige 

relasjoner til disse organisasjoner og at 

EU og NATOs inntreden på arenaen har 

skapt alternativer til det nordiske samarbeidet 

som tidligere ikke eksisterte for 

eksempel under Den Kalde krigen., men 

som i de senere år har blitt sett på som 

langt mer interessent enn den nordiske 

løsningen. Det ble for alvor tydelig da 

Finland og Sverige i 1999 avviste et 

dansk forslag om å videreføre det nordiske 

samarbeidet i Bosnia og Kroatia. I 

stedet foretrakk Finland og Sverige et bilateralt 

samarbeid med Storbritannia 

frem for å utsende en felles nordisk styrke 

til Kosovo i 1999. Det nordiske samarbeidet 

om styrkeutsendelsen har siden 

da heller ikke hatt noen høy stjerne hos 

Danmark som har prioritert andre samarbeidsformer 

høyere, ikke minst samarbeidet 

med Storbritannia 

Opprettelsen av en felles nordisk EU 

kampgruppe med deltakelse av Finland, 

Estland, Norge og Sverige., som forventes 

å være operativ i 2008, kan kanskje 

være med på igjen å gi de nordiske land 

en plassering som en felles enhet i det 

internasjonale arbeidet. Det er imidlertid 

fortsatt uvisst hvorvidt landene kan bli 

fullt ut enige om felles oppsetninger og 

utsendelser. Sverige arbeider på å etablere 

en kapasitet på å sette opp og 

sende ut en ny nasjonal enhet i 2009 og 

den svenske forsvarsledelse foretrekker 

å utsende nasjonale enheter fremfor å 

delta i multinasjonale avdelinger i freds- 


støttende arbeid hvor det er en viss risiko 

for kamp. Det vil derfor ikke være 

overraskende om den svenske forsvarsledelse 

vil motsette seg felles enheter i 

høyrisiko operasjoner liksom tilfellet 

var i 1999 hvor nettopp en slikt standpunkt 

forhindret utsendelsen av en felles 

finsk-svensk kontingent til Kosovo. 

Danmark kan ikke delta i en slik 

kampgruppe pga forsvarsforbeholdet, 

men vil heller lede sin egen kampgruppe 

med støtte fra de baltiske land. Det 

ser derfor ikke lyst ut med hensyn til 

felles utsendelser som involverer alle 

fire nordiske land, heller ikke hvis det 

danske forbehold fjernes. De nordiske 

regjeringer ser ikke lenger nordisk samarbeid 

som en forutseting for å kunne 

slå igjennom på den internasjonale arena 

slik som tilfellet var under Den kalde 

krigen. I dag anses nordisk samarbeid 

som kun en av flere veier til å oppnå 

økt innflytelse og prestige. 

Mindre sammenfall mellom nasjonale 

interesser og FNs idealer 

Bruk av makt utover i ren selvforsvar 

og tendensen til å iverksette fredsstøttende 

operasjoner uten klare FN-mandater 

har skapt problemer i alle de fire 

nordiske land nettopp fordi en slik politikk 

er imot de tradisjonelle nordiske 

bestrebelser på å fremme fredelig konfliktløsning, 

megling og støtte til FN og 

folkeretten. Danmark har hatt lettest for 

å tilpasse seg denne utviklingen. Til 

passingsprosessen begynte med beslutningen 

om å sende en korvett til Gulfen 

for å delta i den blokade som ble iverksatt 

av FN etter Iraks invasjon av Kuwait 

i 1990. Den danske regjering var 

ikke i stand til å få flertall for å delta i 

«Operation Desert Storm» (Norge deltok 

som kjent med et sanitetskompani 

NORMEDCOY Reds anmerk.), men siden 

da har bruken av makt med det erklærte 

formål å fremme demokrati og 

menneskerettigheter hatt bred politisk 

og folkelig oppbakking. Deltakelsen i 

krigen i Irak i 2003 er det eneste unntak 

fra denne regel. Den kritikk som oppstod 

ved at Danmark deltok i Irak som 

krigførende, bunnet dog mer i det diskutable 

rasjonale som USA ga som 

grunn til å gå til krig, og den splittelse 

krigen skapte i EU og NATO bunnet 

mer i at det denne gang var en offensiv 

krig uten FN mandat. Mangelen på et 

FN.- mandat var da heller ikke ansett 

for å være noe større problem i den tidligere 

konfrontasjonen mellom NATO 

og Jugoslavia i 1999. I begge disse situasjoner 

var det en sterkt politisk og folkelig 

oppbakking til de danske tilbud 

om militær støtte og/eller deltakelse i 

kampinnsats. 

De tre andre nordiske land har hatt be- 

tydelig vanskeligere for å tilpasse seg 

de nye krav. (Men Norge deltok som 

kjent også i NATO Air Campaign mot 

Jugoslavia, og Norge sendte også et 

Ingeniørkompani til Irak med såkalte 

humanitære oppdrag uten å være krigførende 

Reds anmerk.) De tidligere nøytrale 

stater, Finland og Sverige avholdt 

seg i begynnelsen fra å delta i annet enn 

fredsbevarende operasjoner og det var 

under stor tvil de begynte å engasjere 

seg i fredsskapende/fredsopprettende 

operasjoner med mandat til å bruke 

makt utover i selvforsvar..(Sverige var 

dog krigførende under FNs offensiv i 

Katanga i Kongo på 1960-tallet. Reds 

anmerk..) Regjeringenes interesse i å 

delta i operasjoner ledet av NATO og 

senere EU nødvendiggjorde denne endringen, 

men den politiske og folkelige 

oppbakking i Finland og Sverige til å 

delta i kampoperasjoner er stadig ganske 

lav, og man har derfor forsøkt å 

unngå å delta i slike operasjoner. Det 

eneste unntaket i de senere år er Sveriges 

deltakelse i «Operation Artemis» i 

Den Demokratiske Republikk Kongo i 

2003, hvor svenske spesialstyrker angivelig 

drepte over 20 opprørere (Sverige 

deltar 2006 også i Afghanistan. Reds 

anmerk.) 

Finland og Sverige er også stadig 

dypt skeptiske overgor offensive operasjoner 

uten godkjennelse fra FN. Begge 

beklaget NATOs angrep på Jugoslavia i 

1999 og tok skarpt avstand fra det amerikansk-ledede 

angrep på Irak i 2003. 

Til tross for at begge land har valgt å 

følge den politikk som gjør det mulig 

for EU å iverksette militære intervensjoner 

uten FN-mandat, har de ennå 

aldri deltatt i slike operasjoner og det 

synes heller ikke sannsynlig at de vil 

gjøre det i den nærmeste fremtid. 

Norge har deltatt i en rekke skarpe 

operasjoner i regi av NATO og USA, 

medregnet det ikke autoriserte NATOangrepet 

på Jugoslavia. Men Norge har 

kun motvillig demonstrert sin kapasitet 

og vilje til å møte de nye krav. Landets 

engasjement i stridsoperasjoner møter 

stor motstand fra relativt små, men sterke 

grupper i det norske samfunn og 

Norge deltok ikke i Irak krigen i 2003 

(Men sendte et Ingeniørkompani med 

humanitære oppgaver. Reds anmerk.) 

Suksess er ikke lenger gratis 

Deltakelse i fredsstøttende operasjoner 

er ikke lenger som godt som en gratis 

måte for de nordiske land til å oppnå 

makt, stolthet og prestige. Våre dagers 

fredsstøttende operasjoner krever kontingenter 

som er bedre trent, har bedre 

logistisk støtte, tyngre utstyr og med 

Forts. side 23 


NYTT FRA SEKRETARIATET 

Perioden 1.oktober – 15. november 2006 

Generalsekretæren har ordet 

Generalsekretær Jon Aabakken 

kommenterer her de siste nyheter 

fra Sekretariatet. 

«Landsmøtet er stort, – men 

Gaza 50 år ble større»! Nå 

kan vi vel alle henfalle til lediggang 

og slaraffenliv, når 

den sentrale markeringen av 

Gaza 50 år er over? Neppe. 

Det er fortsatt arbeid til alle; 

og vel så det. 

De mange tilbakemeldinger 

jeg har fatt om den sentrale 

markeringen av Gaza jubileringen 

er udelt meget positive! 

Jeg vil benytte anledningen 

til å rose et par av dem 

som har bidratt mye, for å få 

dette til å bli en så minnerik 

markering. 

Først Arve Nilsen – prosjektleder 

fra start til slutt - 

som hele tiden har vært den 

drivende kraft og idebærer for 

hele arrangementet. En storartet 

innsats på egen fritid, til 

beste for oss alle og ikke 

minst Gaza-veteranene. 

Dernest John Monn som 

hele tiden bidrog «kyndig 

hand, viten og arbeidskraft». 

Kanskje aller mest i Fanehallen, 

Kirken og i Rådhuset. Vi 

følte oss sikre under din kyndige 

«hand og veiledning». 

Gratulerer begge to! 

I Oslo FN og NATO-soldaters 

forening bidrog mange 

innen flere områder, slik at 

dette ble mulig. Tusen takk. 

En god del bilder fra arrangementet 

vil bli sendt på CD til 

alle lokale foreninger og kan 

sees der om man så ønsker. 

Visjon 

Samhold, erfaring styrke 

En nærmere omtale hele arrangementet 

er gitt av Lars 

Reiermark i dette nummer av 

Sjekkposten. Siden dette er 

siste nummer av Sjekkposten 

som kommer ut under Lars 

sin kyndige hand vil jeg takke 

ham for utmerket arbeid med 

nettopp Sjekkposten! For øvrig 

har det vært markeringer 

ved ca 20 lokalforeninger, 

hvor jeg har hatt gleden av å 

være tilstede ved flere. Alle 

forskjellige på mange vis, 

men ett har vært rikt – hyggelige 

arrangement, god mat og 

drikke, samt humørfylte veteraner 

som fisket opp minner 

som ble oss andre til del, Flott 

– dette er etter mitt syn «kameratstøtte 

på høyt plan»! 

Utredningen av «Bæreia 

som ressurs og kompetansesenter» 

er fullført. Kort uttrykt 

kan man si at denne studien 

går ut på å vurdere hvordan 

bør Bæreia være i fremtiden 

mht. bygg og anlegg, bemanning 

og drift, for å kunne 

gi et fullverdig tilbud til Veteraner, 

pårørende til veteraner 

og for lag- og troppsgjenforeninger? 

Studien foreligger 

nå både hos LHL, FSJen og 

FNVLF. Det har vært arrangert 

møte med FSJen om innhold 

og veien videre. Det er 

forventet at Forsvarsstaben 

vil gi en anbefaling om fremtidige 

tiltak med Bæreia, 

innen utgangen av året. Studien 

er fordelt til alle lokale foreninger 

i FNVLF og kan studeres 

der for interesserte. Vi 

ønsker lykke til med en heldig 

løsning for Veteraner og 

pårørende! Tenk om vi kunne 

få dette til å bli «Et nordisk 

Veteransenter»! 

Bjørn Næss har besøkt nesten 

alle foreninger i Finmark, 

Troms, Nordland og Trønde- 

lag. Som generalsekretær har 

jeg deltatt på så mange som 

mulig, for å bli kjent med 

våre tillitsmenn og veteraner. 

Og for å høre hvilke problemer 

den enkelte forening strir 

med. Alle foreninger er ulike, 

men det har vært bare positive 

opplevelser med de foreninger 

jeg har besøkt. Oppdraget 

har vært organisasjonsbygging, 

hjelp og støtte for å 

bidra til at de lokale foreninger 

kan være best mulig for 

sine medlemmer. Jeg mener 

at alt arbeid foreningene gjør 

– og det er ikke lite – er kameratstøttearbeid. 

Det er her 

vi har vårt aller viktigste arbeid 

– å bidra til at alle veteraner 

har det bra, har noe å gå 

til, snakke med likesinnede 

med mer; slik at færrest mulig 

får problemer. Det er viktig at 

vi ikke definerer kameratstøtte 

for snevert. 

Alle i Forbundet, spesielt 

styret og sekretariatet, bør nå 

tenke nøye over hvordan skal 

vi ikke bare rekruttere nye 

medlemmer, men enda viktigere 

greie å beholde dem? 

Her mottar vi alle råd med 

takk. Gjerne skriftlig. Gledelig 

– vi har mottatt en mengde 

innmeldinger de siste par måneder! 

Vi har arbeidet en god 

del med å få til «Medlemsfor- 

Ny Informasjonssjef 

Seniorrådgiver Dag Rydmark (46) er ansatt 

som Informasjonssjef ved FNVLF. Forbundet 

ønsker ham hjertelig velkommen. Vi ser 

med glede og forventning fram til at han kan 

starte i stillingen, medio november 2006. 

Rydmark har lang erfaring innen journalistikk 

og media, både i og utenfor Forsvaret. 

Han har blant annet gjort tjeneste både i 

Kystvakten og DKN. 

En bredere omtale av hans bakgrunn og 

synspunkter, vil bli bedre dekket i neste 

utgave. 

deler». Dette tar tid, men det 

kommer. Vi er i gang med en 

del drøftninger som vi har tro 

på at skal gi frukter. Går det 

slik vi håper og tror, skal vi få 

til noe – første halvår i 2007. 

Tidvis støter vi på at våre 

vedtekter kan være et visst 

hinder. Vi har etablert «Møteplasser» 

i noen av våre større 

foreninger/byer som Oslo, 

Trondheim, Hamar m fl sammen 

med Veteranadministrasjonen 

(FVA). Det kommer 

flere både i år og i 2007. Dette 

bygger på prinsippet om å 

møtes på ett fast sted, en gang 

i måneden for å møte kamerater/venner, 

minnes, spise og 

drikke – kort sagt for å ha et 

møtested hvor man trives og 

koser seg. Gjerne med korte 

foredrag eller underholdning. 

Dette skal foregå i FNVLFs 

regi ved at lokalforeninger organiserer 

det hele og FVA tar 

seg av det økonomiske. Det 

vil være viktig at vi bruker 

fantasien slik at vi virkelig får 

dette til å bli noe vi veteraner 

ser fram til! Selv om vi kanskje 

får tid til å skrive noen 

julekort, rekker vi ikke alle. 

Derfor ønsker jeg alle lesere 

en fin vinter, en fredfylt og 

hyggelig jul og at flest mulig 

av oss får oppleve et godt 

2007 med god helse! 

Dag Rydmark. 


Antall.......... Herre (kr. 2.400,–) Antall.......... Dame (kr. 2.300,–) 

Navn:.............................................................................................................. Ringmål: .......................................................... 

Adresse:............................................................................................................................... Postnr.:........................................ 


Veteraner fra Internasjonale Operasjoner 

INT OPS RINGEN i gull med sort emalje med logo som for Forsvarets 

medalje for Internasjonale Operasjoner. Ringen kan bare kjøpes av 

personell som har fått tildelt medalje for internasjonale operasjoner. 

Ved bestilling av ringen vedlegges dokumentasjon (kopi av diplom eller kontingent 

nummer) Det må oppgis ringmål som tas hos gullsmed. 

Ringen leveres som herrering og damering. 

Inntektene går til FNVLFs reservefond. 

Bestilling sendes til: NORDIAM, postboks 17, 0712 Oslo, tlf 91 30 89 60 

Lev.tid er 7–8 uker. Prisene nedenfor er inkl mva. 

Porto/oppkrav kommer i tillegg. 

Har du mottatt Forsvarets medalje for Internasjonale Operasjoner for din 

deltakelse i internasjonale militære operasjoner i utlandet? 

Medaljen tildeles alt norsk personell som har deltatt i norske internasjonale 

militære operasjoner av minst 6 mnd varighet eller en kontingent frem til 

1. november 2005. FNVLF administrerer medaljen til veteraner. 

Forsvarets faste personell får medaljen via Forsvaret. 

Du vil få tilsendt et enkelt bestillingsskjema ved henvendelse til 

Forbundets kontor tlf. 23 09 35 49 eller e-post: 

e-bemagnussen@mil.no, eller til en av våre lokalavdelinger 

som du finner på Forbundets hjemmeside www.fnvlf.no 

Forsvarets medalje for Internasjonale Operasjoner. 

– Be om bestillingsskjema. 


The Norwegian Association of UN Veterans 

Forsvarssjefens Medaljeråd har meddelt at rådet på møte 30. oktober 2003 enstemmig har gått inn for at FNVL kan fortsette tildelingen 

av medaljen i ytterligere fire år fra 1. januar 2004 frem til 31. desember 20008, og at Forsvarssjefen har sluttet seg til 

rådets tilrådning. Det betyr at alle dem som ikke allerede har fått medaljen, fortsatt kan henvende seg hit; til prosjektansvarlig 

Nils Kallar på tlf. 23 09 50 26. 

Alt personell som tidligere utførte tjeneste i internasjonale oppdrag frem til 1. november 2005 tilkommer medaljen. For tjeneste 

i avdelingssammenheng etter 1. november 2005 erstattes Forsvarssjefens Medalje for Internasjonale Operasjoner av Operasjonsmedaljen. 

Forsvarssjefens medalje for Internasjonale Operasjoner vil etter 1. november 2005 kun bli tildelt observatører 

og enkeltpersoner beordret på oppdrag utenlands enten i stabssammenheng eller enkeltstående oppdrag. Medaljen kan imidlertid 

etter 1. november 2005 også tildeles utenlands militært og sivilt personell som på en fortjenstefull måte har ytet bistand til 

norske styrker under internasjonale operasjoner. 

INT OPS RINGEN 

Bestilling 


The Norwegian Association of UN Veterans 

................................................................................................................................ 

Underskrift 

NORIDAM HAR EN ÅPEN ORDRETELEFON: 91 30 89 60. 

Her kan du foruten å ringe inn din bestilling også henvende deg hvis du har spørsmål om ringen eller din bestilling. 


Veterantreffene gjennomføres i samarbeid med FN-Veteranenes Landsforbund. 

Hensikten er å skape sosiale forbindelser og at treffene skal være et samlingssted 

hvor alle veteraner skal kunne møtes for pleie av kameratskap og til samtaler omfelles 

erfaringer. Foreløpig er det regelmessige treff i Oslo og i Trondheim. 

I samarbeid med FN-veteranenes Landsforbund har FVA i 2006 gjennomført veterantreff 

i Hamar 16. november, Stavanger 23. november, Bodø 29. november, 

Bergen 30. november og i Ålesund 7. desember. 

I Trondheim gjennomføres veterantreff med enkel servering for alle INTOPS veteraner 

hver første torsdag i måneden på restauranten Dolly Dimples i Nordregate 

kl 1900. 

I Oslo gjennomføres veterantreff for alle INTOPS-veteraner, på Peppes Pizza i Stortingsgaten. 

Siste treff i 2006 vil være torsdag 21/12 kl 1900. 

For 2007 ser den foreløpige trefflisten slik ut; 

Torsdag 25/1 

Torsdag 22/2 

Torsdag 29/3 

Torsdag 26/4 

Torsdag 31/5 

Torsdag 28/6 

Alle torsdager kl 1900. 

Vetera 

FORSVARETS VETERA 

Grev Wedels Plass 7 • Oslo Mil/Akershus-0015 Oslo • Tlf. 23 09 8181 kl 


treff 

VETERANTREFF LANDET RUNDT 

Veterantreff rundt i landet gjennomføres i samarbeid med FN-Veteranenes Landsforbund 

og deres FN/NATO-lokalforeninger. Hensikten er å skape sosiale forbindelser og 

at treffene skal være et samlingssted hvor alle veteraner, nye og gamle, fra alle forsvarsgrener 

og fra alle misjoner kan møtes for pleie av kameratskap og til samtale om felles 

erfaringer. 

Regionale veterantreff vil i tillegg til de ovennevnte bli startet i Kristiansand, Ålesund, 

Harstad,Tromsø, Alta og Kirkenes, eventuelt også andre steder hvis det skulle vise å 

være behov.Tid, sted, frekvens og rammen for de enkelte treff vil være avhengig av lokale 

forhold og tradisjoner. 

I tillegg vil Forsvarets Veteranadministrasjon legge forholdene til rettefor at veteraner 

som ikke daglig oppholder seg i Oslo-området skal kunne få mulighet til direkte 

kontakt med FVAs representanter for å kunne ta opp personlige saker dersom de 

ønsker det. FVA åpner derfor filialer på dagtid samme dag som første veterantreff 

gjennomføres i de byer som er nevnt ovenfor. 

Veteraner som søker kontakt med FVA inviteres til samtale og sosial kontakt. 

Nærmere informasjon vil komme etter hvert som de praktiske ting kommer på plass 

NADMINISTRASJON 

100-1400 • Telefax: 23 09 81 80 • Kontaktskjema www.mil.no./veteraner/ 



Boken for alle UNIFIL-veteraner! 

NÅ ER DEN HER, boken om Norges største og lengste internasjonale engasjement, Libanon fra 1978 til 1998 med 

United Nations Interim Force, UNIFIL. Mer enn 21.000 norske kvinner og menn gjorde tjeneste i Libanon for 

fredens sak. Nå kan du sikre deg historien for kun kr. 298,– fritt tilsendt. 

: 

Slik bestiller du: 

:i kamp for fred 

UNIFIL i Libanon – Norge i UNIFIL 

1978–1998 

Oppdatert pr. 2005 

Navn:................................................................................................................................................................................................... 

Adresse:.............................................................................................................................................................................................. 

Postnummer: .......................................................................Poststed: ................................................................................................ 

Telefon: ................................................................................Mobil: ..................................................................................................... 

E-mail: ................................................................................................................................................................................................. 

Ønskes ytterligere opplysninger om FN-Veteranenes Landsforbund sett kryss: 

Signatur 


Postboks 1635 Vika, 0119 Oslo • Tlf.: 23 09 35 49 • faks: 23 09 37 77 • e-post: e-bemagnussen@mil.no

Tar veteranene 

på alvor 

Av omtrent 100 000 soldater som 

returnerer fra internasjonale oppdrag 

er det få som får psykiske 

problemer i etterkant. For dem det 

gjelder er det imidlertid et stort 

problem, og Forsvaret er i gang 

med å forbedre tilbudet for dem. 

AV ESPEN SCHIAGER, 

FORSVARETS MEDIESENTER 

– Dette er ikke et vidt problem i det norske 

Forsvaret, men for dem det gjelder er 

det et viktig problem som vi vil ta fatt i, 

slår major Kåre Egil Brændeland fast. 

Brændeland er fungerende sjef for den 

nasjonale militærmedisinske poliklinikken 

(NMP) som ble opprettet i sommer 

for å gi medisinske råd og veiledning til 

veteraner. 

Mangler militærmedisinsk 

fagkompetanse 

– Hvis det er noen som trenger hjelp fra 

psykologer eller lignende i den offentlige 

helsetjenesten, kan de komme til oss og 

la oss veilede dem videre til den riktige 

instansen, sier major Brændeland. 

– Forsvaret erstatter ikke det sivile 

helsevesenet, så vi veileder veteranene til 

den behandlingen de trenger i helsetjenesten. 

Dette kan innebære å gi råd til 

pasientens fastlege eller psykolog om for 

eksempel hva pasienten har vært 

gjennom. Det er her hovedproblemet vårt 

ligger, for det mangler militærmedisinsk 

fagkompetanse i den sivile helsetjenesten, 

legger Brændeland til. 

Forbedring 

Kåre Egil Brændeland har selv erfaring 

som FN-soldat i Bosnia og Nato-soldat i 

Afghanistan, og mener tilbudet til norske 

veteraner har blitt forbedret. 

– 1995 var et klart skillepunkt i kvaliteten 

på oppfølgingen. 80-90 prosent av 

de registrerte sakene i dag er fra før dette 

tidspunktet, og arbeidet vi har gjort for å 

forbedre tilbudet vil forhåpentligvis 

komme tydeligere frem om noen år, sier 

majoren. 

Han peker på de fire punktene som er 

kritiske når soldater sendes til skarpe 

operasjoner i utlandet. Psykisk og fysisk 

seleksjon, god militær samtrening, en 

fullstendig orientering om hva oppdraget 


innebærer og et godt hjelpeapparat under 

og etter oppdraget. 

Les mer om disse punktene i faktaboksen. 

Brændeland fremhever spesielt to områder 

som Forsvaret har blitt mye bedre 

på etter 1995: Seleksjonen av soldater 

som er psykisk og fysisk sterke nok til å 

dra ut i internasjonale operasjoner, og 

samtreningen av de avdelingene som 

sendes ut. 

Blir fulgt tett opp 

En soldat som blir sendt på oppdrag til 

Afghanistan i dag kan vente seg et støtteapparat 

som står klar til å hjelpe. En standard 

informasjonspakke med råd om hva 

som venter soldatene og hvilken hjelp de 

kan få blir utdelt før avreise. Under oppdraget 

kan de få hjelp av stressmestringsteam 

ved behov. På vei hjem blir soldatene 

informert om hva de kan vente seg 

av reaksjoner både fra seg selv og nære 

venner og familie når de endelig er hjemme, 

og etter oppdraget skal alle gjennom 

en pliktig samtale med et stressmestringsteam. 

I tillegg blir soldatene kontaktet 

seks måneder etter at oppdraget er 

ferdig for å høre at de ikke har symptomer 

på post-traumatisk stress-syndrom 

og identifisere eventuelle risikofaktorer. 

– I disse infopakkene blir alle kontaktnumre 

listet opp, og det finnes telefonlinjer 

som er åpne 24 timer i døgnet, forteller 

Brændeland. 

Tar lang tid 

Han legger vekt på at det tar tid før de 

nye tiltakene virker slik de skal, spesielt 

på personellsiden. 

– Vi har rådgivere som tidligere tok 

seg av mindre problemer som hjemlengsel 

for vernepliktige som nå skal fokusere 

på mennesker som sliter psykisk 

med det de har sett og opplevd, og denne 

omstillingen tar litt tid, sier majoren. 

Likevel påpeker Brændeland at de fleste 

som trenger hjelp får hjelp, og viser til 

antallet som har henvendt seg til Forsvarets 

Veteranadministrasjon og NMP. 

– Siden sommeren 2006 har Forsvarets 

Veteranadministrasjon fått 150 henvendelser. 

96 har kommet til oss i NMP, 

og 63 av disse har søkt om menedserstatning. 

Av disse 63 har vi allerede behandlet 

ferdig 39, og de andre blir behandlet 

fortløpende. Gjennom våre tiltak ønsker 

vi å redusere et allerede lavt antall saker. 

De fire kritiske punktene 

ved oppfølgingen 

av en soldat i en 

internasjonal operasjon 

• Psykisk og fysisk seleksjon: 

Seleksjonen i seg selv starter 

allerede under verneplikten, 

men spisses når soldaten 

kommer til avdelingen 

sin. Før en internasjonal 

operasjon skal soldaten 

gjennom en medisinsk seleksjonsprosess 

som stiller 

mye høyere krav enn før. Offiserer 

i internasjonale operasjoner 

må gjennom denne 

prosessen annenhvert år. 

• God militær samtrening : 

Avdelinger må trene sammen 

i minst ti måneder før 

de godkjennes for internasjonale 

operasjoner, og i 

denne perioden blir det 

også foretatt en seleksjon. 

• Orientering om hva oppdraget 

innebærer: Før en 

avdeling drar ut blir den 

alltid orientert av en offiser 

med fersk erfaring fra operasjonsområdet. 

• Hjelpeapparat under og 

etter operasjonen: Forsvaret 

har den nasjonale militærmedisinske 

poliklinikken, 

som veileder veteraner til 

den hjelpen de trenger i 

helsevesenet, og flere kontorer 

for psykiatri og stressmestring 

(KPS). Disse er regionale, 

og hver avdeling i 

hele landet har en KPS i 

nærheten som kan hjelpe 

soldater og deres pårørende 

både før, under og etter en 

operasjon i utlandet. 


– Et veldig lærerikt opphold 

MEYMANEH: Den fulle rundturen 

ble gitt da forsvarssjef general 

Sverre Diesen besøkte de norske 

styrkene i Afghanistan nylig. Blant 

annet fikk han erfare hva det vil si 

å ferdes på afghanske veier over 

lengre tid. 

AV LØYTNANT FREDRIK BØHN, 

PRESSE- OG INFORMASJONSOFFISER 

FOR DE NORSKE STYRKENE I AFGHANISTAN 

Ett av de norske Military Observation 

Teamene (MOT) tok forsvarssjefen med 

på en todagers patrulje i spektakulært afghansk 

terreng med overnatting under 

åpen himmel. Generalen var enig i at det 

er langt hjem til Norge. 

– En slik patrulje var selvsagt veldig 

spennende, men også svært nyttig for 

meg å være med på. Det sliter på personell 

og materiell bare å ferdes i terrenget 

her, sier han. 

Å se med egne øyne og føle på kroppen 

hvilke utfordringer styrkene står 

overfor i Afghanistan, mener han gjør 

ham til en bedre forsvarssjef. 

– I tillegg er det gledelig å se dyktigheten 

og profesjonaliteten til soldatene 

som opererer her. Jeg er veldig stolt av 

måten de representerer Norge på, understreker 

Diesen. 

Han påpeker videre: 

– Generelt har norske soldater godt renommé 

i utlandet. 

– Gir innsikt i situasjonen i landet 

På en ukes besøk fikk han med seg alle 

de tre «norske» byene i landet: Kabul, 

TERRENGTUR: Forsvarssjefen ble tatt med ut i krevende terreng av en av de norske MOTene 

i Meymaneh. 

Mazar-e Sharif og Meymaneh hvor han 

møtte og snakket med befal og mannskaper. 

– Først og fremst har dette vært et veldig 

lærerikt opphold som gir ytterligere 

innsikt i situasjonen i landet og hvordan 

Forsvaret opererer her. Samtidig gir slike 

inspeksjoner og samtalene med personellet 

et godt grunnlag for å treffe tiltak 

på områder der Forsvaret kan bli 

bedre, forklarer Diesen. 

Han forteller videre at det i etterkant 

av inspeksjonen vil bli gitt en del oppdrag 

til Forsvaret hjemme om å iverksette 

tiltak for å forbedre forhold innen materiell, 

logistikk og personelltjenesten. 

Reisen har også gitt et godt innblikk i 

situasjonen i Afghanistan, særlig i forholdene 

for sivilbefolkningen. 

– Afghanistan har helt klart et langt 

stykke å gå på mange områder. Da tenker 

jeg sikkerhets- og utviklingsmessig, 

men nettopp derfor er det så verdifullt at 

vi er her. Vi og resten av verdenssamfunnet 

står overfor en stor jobb i dette landet, 

sier generalen. 

Gjensyn med 2. bataljon 

Den tidligere kompanisjefen i 2. bataljon 

fikk møte den hurtige reaksjonsstyrken i 

Mazar-e Sharif som nå stilles av nettopp 

2. bataljon. 

– Det er selvsagt veldig spesielt å se 

denne bataljonen oppstilt i Afghanistan. 

Det var vel ikke i noens tanker at dette 

kunne bli en realitet den gang jeg jobbet 

der, avslutter forsvarssjef Sverre Diesen. 

Turen ble avsluttet med et besøk hos 

ISAF-sjefen generalløytnant David Richards. 

Norske ISAF-soldater i strid 

JÅTTÅ: En norsk patrulje havnet i 

skuddvekslinger utenfor byen 

Gurzan i Nord-Afghanistan siste 

dag i oktober. Der deltok de i en 

operasjon sammen med afghansk 

politi. Ingen nordmenn ble såret i 

hendelsen. 

AV KJETIL EIDE, 

FELLESOPERATIVT HOVEDKVARTER 

Det var i første omgang afghansk politi 

som ble beskutt under en operasjon i 

Gurzan. En patrulje fra det norskledede 

PRT-et (Provincial Reconstruction 

Team) hadde posisjonert seg like utenfor 

bygatene da de innledende skuddene ble 

avfyrt fra en høyde i nærheten. De norske 

soldatene i MOT-laget (Military Observer 

Team) avfyrte da to varselskudd. 

Dette fikk opprørene til å rette intens ild 

med automatvåpen mot nordmennene. 

Intens skuddveksling 

– MOT-laget returnerte ilden, og under 

skuddvekslingen som fulgte, trakk opprørerne 

seg ut og inntok nye stillinger 

utenfor rekkevidde for de norske soldatene. 

Deretter fortsatte de å skyte mot 

politiet, sier oberstløytnant John Inge 

Øglænd, pressetalsmann for Fellesoperativt 

hovedkvarter. 

I mellomtiden hadde MOT-laget bedt 

om flystøtte, noe kommandøren for Isafstyrkene 

ga grønt lys for. 

Fikk jagerstøtte 

– Jagerflyene hadde en avskrekkende 

effekt på opprørerne som trakk seg ut 

ved synet av dem. De hadde forlatt området 

da jagerflyene gikk lavt for å finsøke 

stillingene, forteller Øglænd. 

Like etterpå fikk også politiet støtte 

fra sin utrykningsstyrke, og de norske 

soldatene fikk forsikringer om at politiet 

hadde kontroll på situasjonen før de 

vendte tilbake til basen sin i Meymaneh, 

5–6 timers kjøring nord for Gurzan. 


HILSNINGER: Brigader Geir Holmenæs og fylkesmann Hans Røjorde hilser FN-veteraner på Akershus festning. 

FN-ofre minnet 

I forbindelse med FN-dagen 

tirsdag 24. oktober sto markering 

av FN-veteranenes innsats høyt på 

dagsordenen. I Minnelunden på 

Akershus festning samlet folk seg 

for å minnes dem som mistet livet 

i kamp for freden. 

AV MAGNUS THESTRUP ERLINGSEN OG 

JON ANDERS SKAU (FOTO), 


I Minnelunden på Akershus festning, foran 

steinen som minner om de falne i 

fredens tjeneste, var alt lagt til rette for 

en fin seremoni. Garden stilte med hornblåsere 

og æresavdeling under offiserskommando, 

fylkesmann Hans Røsjorde 

og feltprost oberst Arne Svilosen holdt 

tale, og blomster ble lagt ned foran minnesteinen. 

I Svilosens tale minnet han om fryktelige 

handlinger begått gjennom tidene, 

og om hvordan FN står for det gode i 

verden. 

– Vi minnes alle dem som har gitt sitt 

liv i FNs og fredens tjeneste, og sender 

en tanke til alle etterlatte, sa prosten. 

Fylkesmann Hans Røsjorde minnet 

om at fred og frihet har sin pris. Han berømmet 

også norske soldaters innsats i 

FN-operasjoner. 

– Norsk deltakelse har vært preget av 

gode soldater og dyktig ledelse som med 

sin innsats har løst vanskelige situasjoner 

på en bra måte, sa Røsjorde. 

FN-veteran 

Blant FN-veteranene som deltok på seremonien, 

var Eirik Jørgensen med erfaring 

fra FN-styrken i Katanga i Kongo i 

1963. 


Jørgensen var sanitetssersjant ved en 

norsk luftvernbataljon på 330 mann. 

– Jeg vervet meg til FN-styrken for å 

fullføre min militære utdanning, for å 

spare penger til studiene, og fordi jeg 

var ung og ville se en annen side av verden, 

fortalte han. 

Eirik Jørgensen har vært aktivt medlem 

i Oslo FN- og Natosoldaters forening i 

førti år. Foreningen er en underavdeling 

av FN-veteranenes Landsforbund, og foreningen 

arbeider for å fremme forståelse 

for fredsbevarende arbeid og skal være et 

samlingssted for FN-veteraner. 

Forsvarets veteranadministrasjon 

Forsvaret er tidligere blitt kritisert for 

ikke å ta vare på sine FN-veteraner godt 

nok. I februar ble Forsvarets Veteranadministrasjon 

opprettet for å kjempe for 

saker der veteraner føler de ikke har fått 

god nok oppfølging. 

– Vi lytter til den enkelte veteran og spiller 

på våre militære og sivile krefter slik 

at tilfredse og stolte veteraner blir resultatet, 

sier informasjonssjef i Forsvarets 

veteranadministrasjon, Lars Reiermark. 

– Oppfølging av veteraner, og hjelp til 

å løse de problemer veteranen har, hjelper 

indirekte på holdningen både til veteranene 

og veteraneres selvfølelse. Dette 

hjelper indirekte på rekruttering av 

nye mannskaper til internasjonale operasjoner, 

sier Reiermark. 


Medalje til FN-veteranene 

Høsten 2006 er det 50 år siden 

Norge for første gang sendte 

soldater til fredsbevarende FNoperasjoner. 

Det ble markert med 

medaljeoverrekkelse på Jørstadmoen. 

Og det på selveste FN-dagen! 

7. november 2006 var det 50 år siden 

norske FN-soldater ble satt inn i tjeneste 

i United Nations Emergency Force 

(UNEF)i Gaza og på Sinai. I den 

anledning ble FN-dagen, 24. oktober, 

behørig markert med medaljeoverrekkelse 

på Jørstadmoen. Nærmere 50 

FN-veteraner fikk tildelt en egen minnemedalje 

laget spesielt for 50-års jubileet. 

FK KKIS stod som vertskap for den 

høytidelige markeringen. Medaljeoverrekkelsen 

er del av et større nasjonalt 

jubileum som går av stabelen i Oslo i 

begynnelsen av november. 

Forsvaret sin veteranadministrasjon 

held regionale møter med 

FN-veteranar. Den 19. november 

var representanter i Trondheim 

for å møte veteranane. 

AV FRANK ROSVOLL, 


Møtene mellom Forsvaret og veteranane 

skjer hjå eit samarbeid mellom Forsvaret 

sin veteranadministrasjon og FN-veteranane 

sitt landsforbund. 

– Målsetjinga er å skipe sosiale nettverk 

og bidra til å pleie kameratskapet 

veteranene imellom, seier Lars Reiermark, 

informasjonssjef i Forsvaret sin 

veteranadministrasjon. 

Veteranadministrasjonen la stor vekt 

på å informere om korleis dei kan støtte 

veteranane i framtida og kva for oppgåver 

dei skal jobbe med. 

– Det var godt å få treffe dei 38 veteranane 

vi møtte i Trondheim, og vi fekk 

Lokal markering 

På grunn av begrenset kapasitet ved 

det nasjonale arrangementet ønsket 

Gudbrandsdal FN/NATO-veteranforening 

å invitere sine medlemmer til en 

lokal markering med påfølgende festmiddag. 

Det synes nestkommanderende 

ved Forsvarets kompetansesenter 

KKIS, oberst Tore Ellingsberg, er 

flott. 

Fortsatt svært aktuelt 

– Jeg synes det er gledelig at veteranene 

samles på Jørstadmoen, sier han. 

– Det er 50 år siden vi første gang 

sendte norske styrker i FN-tjeneste, 

men vi ser at fredsbevarende og internasjonale 

operasjoner er minst like aktuelt 

i dag, uttaler obersten. 

Viktig med kontakt 

Ellingsberg tror det er viktig at de som 

har vært ute på slike oppdrag samles 

og holder kontakten. – Jeg synes også 

det er positivt at man fra Forsvarets 

Traff trønderske 

FN-veteranar 

gode tilbakemeldingar. Slike treff gjer at 

relasjonene mellom administrasjonen og 

dei ulike veterangruppane styrkast, og at 

vi får eit regionalt kontaktnett. Derfor 

side setter veteranene i fokus og hedrer 

dem som har bidratt, konkluderer Ellingsberg, 

som får full støtte fra leder i 

Gudbrandsdal FN/NATO-veteranforening, 

Reidar Bjørn Melhuus. 

– Det å ha kontakt med andre veteraner 

er verdifullt Vi har alle opplevd 

mye både på godt og vondt. Jeg tror 

det er nyttig å kunne diskutere dette 

med andre som har tilsvarende erfaringer, 

sier Melhuus 

Nasjonal markering i november 

Den nasjonale markeringen av 50-års 

jubileet finner sted i Oslo første helgen 

i november og er et samarbeid mellom 

FN-veteranenes landsforbund og Forsvarsstaben. 

Ønsker du å komme i kontakt med 

Gudbrandsdal FN/NATO-forening kan 

leder Reidar Bjørn Melhuus nås på tlf: 

61 28 42 41. 

SAMARBEID: Forsvaret sin veteranadministrasjon og FN-veteranane sitt landsforbund samarbeider 

om arbeidet retta mot veteranane. (Arkivfoto: Forsvarets mediesenter) 

skal vi og vitje fleire stader i Noreg der 

vi veit det er organiserte veterangruppar, 

sier Lars Reiermark, informasjonssjef i 

Forsvaret sin veteranadministrasjon. 


Nye konflikter – nye samarbeidsformer. Foto: Forsvaret 

Den nordiske modell ..... 

Forts. fra side 13 

bedre interoperabilitet enn tilfellet var 

under Den Kalde Krigen. Det er selvfølgelig 

langt dyrere å sette opp og sende 

slike styrker i internasjonale oppdrag, 

og budsjettene er derfor også steget femfold 

i Finland, Norge og Sverige, og tifold 

i Danmark siden 1989. Dette betyr 

at økonomiske overveielser nå spiller en 

viktig rolle i landenes beslutninger om å 

stiller styrker til rådighet fra Norge og 

Sverige. 

De politiske risiki er likeledes blitt 

langt større fordi operasjonene i standig 

større grad utføres i krigsliknende omgivelser. 

Det har ikke bare forhøyet risikoen 

for tap, men har også gjort deltakelse 

i fredsstøttende arbeid mer kontroversielt. 

Inntil videre har ikke tapene vært det 

helt store problem, da nordiske tapstall 

har vært meget lave. Men stadig større 

og mer omfattende bruk av makt, fører 

til kritikk både hjemme og ute. Kritikerne 

argumenterer for at med nye former 

(for oppsetninger og mandat) vil det 

nordiske ry for upartiskhet gå fløyten, 

og dermed gjøre det umulig for de nordiske 

land å fungere som fredsmeglere, 

og de peker også på at det vil føre til en 

forhøyet risiko for terror angrep i de 

norske land. Politiets Etterretningstjeneste 

(Danmark) har også pekt på denne 

risiko. Man anser det for sannsynlig at 

dansk deltakelse i Irak krigen i 2003 har 

økt risikoen for angrep på danske mål 


hjemme og ute, og påpeker dessuten at 

deltakelsen har bidratt til ytterligere polarisering 

av det danske samfunn. I Norge 

har landets deltakelse i skarpe operasjoner 

delt befolkningen og utløst demonstrasjoner. 

Sosialistisk Venstreparti, 

ett av de tre partier som dannet regjering 

i oktober 2005, er imot norsk deltakelse 

i offensive operasjoner og stortingsmedlemmer 

fra partiet tok det usedvanlige 

skritt å demonstrere mot regjeringens 

beslutning om å sende F-16 fly til Afghanistan 

i november 2005. 

Når man oppsummerer med et forsøk 

på å konkludere, kan den nordiske modells 

fall forklares med den store vekst i 

antallet av nye troppe bidragsytere som 

har gjort det umulig for de nordiske 

land å beholde sine posisjoner som sentral 

bidragsyter. Ennå viktigere,~ den 

sterke motvilje i de nordiske land mot å 

skulle bruke makt utover i selvforsvar 

er ikke lenger relevant. Forbehold på 

dette området gjorde at de nordiske land 

gjennom hele 1990-tallet måtte kjempe 

for å holde tritt med utviklingen i stedet 

for å føre an i arbeidet med å reformere 

tidligere praksis fra Den Kalde krigen 

til nåtidens fredsoperasjoner. I tillegg 

ble det nordiske samarbeidet vanskeligere 

ved EU og NATO inntreden på 

arenaen. Dette gjorde det nordiske samarbeidet 

mer komplisert å etablere og 

det ble mindre attraktivt å delta enn tidligere. 

Bilateralt samarbeid med andre 

partnere i EU og NATO ble i stadig 

større grad sett på som en mer effektiv 

måte å øke den nasjonale innflytelse og 

makt på enn nordisk samarbeid. 

Farvel til den nordiske modellen? 

Det vil ikke være lett for de nordiske 

land å skape en ny nordisk modell med 

samme gjennomslagskraft som kaldkrigsmodellen. 

Det forutsetter at Finland, 

Norge og Sverige overvinder sin 

motvilje mot å bruke makt over selvforsvar, 

og at de nordiske regjeringer igjen 

forstår at de kan oppnå mer ved nordisk 

samarbeid enn ved å samarbeide med 

ikkenordiske partnere. I tillegg skal de 

nordiske land også kunne bidra med 

noe nytt som gjør dem i stand til å fungere 

som rollemodeller for andre stater 

nettopp slik som tilfellet var under Den 

Kalde Krigen. Det er ikke utenkelig at 

disse forutsetninger kan oppfylles. Den 

finske, norske og svenske motvilje mot 

maktanvendelse utover i selvforsvar er 

gradvis blitt mindre siden murens fall, 

og landenes engasjement i opprettelsen 

av BUs stridsgrupper må forventes å 

bringe dem tettere på Danmarks holdning 

til dette synspunkt, dvs «rules og 

engagement» eller selve engasjementsreglene. 

Referanser: Artikkelen bygger på forfatterens 

egen bok «Nordic Approaches 

to Peace Operations. A New Modell in 

the Making? London, Routledge, 2006. 

Andre versjoner av artikkelen er tidligere 

utgitt i tidsskriftene Revue Internationale 

de Politique Comparee, okt. 

2006 og foruten International Peacekeeping, 

nov. 2006, også Militært Tidsskrift, 

København, juli 2006. 


Frimodige ytringer 

Forhandlingssituasjoner 

– Er det sant at vi er best? 

Vpl kaptein 

Rolf-Petter 

Larsen er 

cand-ped. fra 

Universitetet 

i Oslo og tidligereførsteamanuensis 

i 

ledelsespedagogikk 

ved 

Hærens 

Krigsskole. 

Under internasjonale operasjoner 

er det minst like viktig å 

bruke hodet som de våpen den 

enkelte eller avdelingen er utstyrt 

med. Nordiske avdelinger 

er kjent for å være gode forhandlere, 

kommer lett i kontakt 

med folk og er flinke til å snakke 

for seg. Men, i en forhandlingssituasjon 

er det viktig ikke 

å overspille, bløffe eller oppføre 

seg på en slik måte at fortrolighet 

går tapt. Det kan være fristende 

å stille spørsmålet om vi 

virkelig er så gode, kjenner vi 

signalene? 

AV VPL KAPTEIN /CAND.PAED 

ROLF-PETTER LARSEN 

Major Sadd Haddad i samtale med NK NORBATT, daværende Oblt Tormod Sleppen, begge 

med stabsskole fra USA. 

Jeg vil med denne artikkel utfordre leserne 

på et felt som jeg personlig mener vi 

bør kunne bli bedre. Vi er etter min mening 

rett og slett ikke gode nok til bestandig 

å lese motparten. Bortsett fra at 

det naturlig nok har betydning for suksess 

her hjemme, kan det, i internasjonale 

operasjoner være et spørsmål om liv 

eller død. Manglende nærhet til motparten 

eller samtalepartneren kan ofte være 

årsaken til at vi noen ganger ikke lykkes 

Værre er det ikke. På samme måte, hvis 

vi lykkes, så kan det kanskje skyldes noe 

så banalt at man finner frem til noe felles 

som for eksempel i UNIFILs barndom, 

da daværende nestkommanderende i 

NORBATT, oblt, senere general og 

GIHV Tormod Sleppen og Haddad fant 

at de begge, tross alle ulikheter, hadde ett 

felles punkt, samtidig etterutdannelse 

som offiserer ved en amerikansk stabsskole. 

Dette illustrerer på mange måter 

mitt poeng; Mens man i lavkontekstkulturer 

(Europa og Nord-Amerika) legger 

stor vekt på logikk og objektive fakta når 

man diskuterer og tar beslutninger, fakta 

som ofte kan måles og kvantifiseres og 

som man eventuelt senere kan gå i retten 

med, vil ikke det samme vil ikke det 

samme være tilfellet i en høykontekstkultur; 

der må man finne andre løsninger 

basert på en eller flere «fellesnevnere» 

som partene kan akseptere. 

Andre mennesker andre kulturer 

Det finnes land og steder der man kanskje 

vil ha en tendens til ikke å se på fakta 

som så «objektive» og styrende som i 

Vesten, og heller ikke være så opptatt av 

logiske argumenter. Det er ofte følelsene 

som råder og ifølge Triandis (1994) bør 

man være forberedt på å bli lurt, samtidig 

som man nok nøye bør undersøke og 

vurdere de «fakta» som legges frem. 

Tenk deg for eksempel en vegsperring et 

sted i Midt-Østen. (Det kan også være 

andre steder) Du stanser en gruppe og 

stiller spørsmål. Det er faktisk jobben 

din. Ofte vil det da være slik at den som 

kommer med opplysninger basert på mer 

eller mindre objektive fakta, «investerer» 

mye av seg selv i dette. Man skiller ikke 

i samme grad som hos oss mellom mannen 

og ballen. Angriper man det som 

legges frem, logikken i det, eller fakta, 

vil det lett bli oppfattet som et angrep på 



personen selv eller gruppen. Den du argumenterer 

med tilhører eller representerer 

en politisk og/eller religiøst gruppe 

som er etnisk annerledes enn deg. Resultatet 

av diskusjonen kan lett bli at noen 

blir fornærmet eller føle seg tråkket på, 

noe som igjen kan føre til høyst uønskede 

resultater. Er det noen som kjenner 

seg igjen? Tro heller ikke at den du konfronterer 

ikke vet hvem du er. Du har, i 

hvert fall i uniform, både norsk flagg og 

ordet «Norge» på skulderen og vanligvis 

også ditt eget navn på brystet. Vi nordmenn 

er ikke bestandig gode til det utlendinger 

kaller «small talk», det er vanligvis 

de. Du kan derfor lett bli utsatt for 

en type forhalingstaktikk som det er vanskelig 

å stille opp mot. 

Det kan være «gå sakte» aksjoner som 

forsinker deg, hindrer deg å nå det du 

skal til rett tid, og motparten vet stort sett 

bestandig hvor du hører hjemme, hvor 

langt du er fra egen base, hvor lang tid 

det normalt vil ta deg å nå dit du skal etc 

etc. 

Betydningen av teamwork 

I et kollektivistisk land er det bra bestandig 

å være flere sammen, arbeid sammen, 

reis sammen. Da kan man lettere 

støtte hverandre, samtidig som mange 

aktiviteter foregår i grupper. I slike 

sammenheng er det viktig å unngå å 

komme i en posisjon hvor du er alene 

mot alle de andre i gruppen. Er man flere 

sammen, for eksempel et lag, og man 

klarer å håndtere det interne samarbeidet 

og intern kommunikasjonen i teamet, 

kan det være effektivt om noen fokuserer 

på motparten, andre på å lese de ordløse 

signaler (kroppsspråket), mens noen andre 

igjen tar seg spesielt av den logiske 

og faglige diskusjonen. 

Status 

Status og personlige forbindelser henger 

nøye sammen, og min påstand er at dette 

i høykontekstkulturer ofte vil bli tillagt 

større vekt enn fakta og logiske argumenter. 

Med fare for å trå noen på tærne, 

vil jeg våge den påstand at man heller 

ikke, i motsetning til i Vesten, bestandig 

kan regne med at man i en rettsavgjørelse 

vil legge største vekt på det objektive 

og faktiske forhold. Troverdigheten 

vil oftest henge nøye sammen med hvem 

utsagnet kommer fra. Slik er det også i 

vår kultur, men mitt poeng er at i en høykontekstkultur 

vil ofte personlig anseeelse 

teller mer enn nakne fakta. Det betyr 

at man i større grad må forholde seg 

til, og bygge, forholdene til andre mennesker. 

Satt på spissen, det er viktig å 

vite hvem som er dine venner og hvem 

som er dine fiender. Mer moderat uttrykt; 

så er det viktigere i en slik kultur 

enn i vår egen å vite hvor man kan hente 


støtte. Fra vår egen kultur vet vi at nettverksbygging 

er viktig, men i andre kulturer 

kan det faktisk være et spørsmål 

om liv eller død. Det betyr at man må 

satse på å etablere personlige kontakter 

og nettverk på det helt nære og personlige 

plan for i det hele tatt å nå frem,- og 

det må være med de rette menneskene. 

Kontakter med høy status kan være nyttige 

fordi ord og argumenter ikke sees 

isolert fra den personen som kommer 

med dem eller som står bak de uttalelser 

som vil gavne deg, respektivt skade deg. 

Spindelvevet 

Kommer du utenfra, alene eller sammen 

med noen få, og tar mål av deg til å 

kjempe gjennom din «gode sak», vil du 

trolig ha en svært vanskelig og tøff oppgave 

foran deg, og det er slett ikke sikkert 

at du i det hele tatt vil lykkes. Nettopp 

fordi du i et kollektivistisk kulturelt 

samfunn møter et «spindelvev», et nettverk 

av forbindelser du ikke har oversikt 

over. Ofte vet du kanskje heller ikke 

hvem som egentlig står bak og trekker i 

trådene. Typisk er etter min mening når 

personer i kollektive kulturer søker jobb. 

Det er noe de først vil forsøke å gjøre 

gjennom venner og slektninger, dernest 

bekjentskapskretsen og kanskje via deg 

hvis de mener å «kjenne» deg i for eksempel 

et misjonsområde fordi du engang 

har snakket med vedkommende. 

Jeg mener å ha belegg for at dette også 

er norske erfaringer fra internasjonale 

operasjoner når det gjelder arbeidsforhold 

og andre nære forhold til lokalbefolkningen. 

Når en avdeling avløses en 

annen, og nye mennesker kommer mens 

andre drar, så er det ofte et spørsmål om 

å videreføre allerede etablerte forhold til 

sivilbefolkningen, for eksempel i arbeidsforhold. 

Et første møte med deg 

som potensiell ny arbeidsgiver vil ofte 

starte med at man snakker om felles 

kjente, slekt og venner, og ikke om jobben. 

Det forventes også at man, når man 

har mulighet til det, sørger for at andre 

som tilhører sin egen gruppe ( familien, 

klanen, stammen) også får «bein» (Alder 

1991). 

Ytre forhold 

Mange vil antagelig være enig med meg, 

men også mange vil være uenige når jeg 

i fortsetningen vil hevde at nordmenn 

som folk, nasjon og enkeltpersoner ofte 

ikke har gode nok antenner i mellommenneskelige 

relasjoner. Vi er så opptatt 

av å være «like», men slik er det ikke. 

Vær oppmerksom på at i kulturer med 

stor maktavstand, legges det mange 

ganger stor vekt på ytre forhold, som 

hvordan folk blir plassert rundt et forhandlingsbord, 

om man sitter «øverst» 

eller «nederst» ved bordet. «Feil» plas- 

sering av en person kan lett gi såre 

følelser fordi vedkommende ikke får den 

posisjonen han selv og menneskene 

rundt han mener han har krav på. Vi 

nordmenn er vant til å ta en stol og 

«finne seg en plass ved bordet». Vi er 

ikke nok oppmerksomme på at i noen 

kulturer vil en slik fremgangsmåte kanskje 

utløse en følelse av nedverdigelse 

og av å miste ansikt. Og, såre følelser 

skal man ikke kimse av. 

Ordløse signaler 

De ordløse signaler man heller ikke 

glemme. Ser en av forhandlingsdeltakeme 

litt morsk ut, eller oppdager du på 

annen måte at han ikke føler seg helt til 

pass, så kan det være at du enten har 

plassert han feil ved bordet eller at du 

ved møtets begynnelse ikke har hilst på 

han på samme måte som du ellers ville 

ha gjort, nettopp fordi du syns du «kjenner» 

han fra en ellers hyggelig aften 

kvelden før. Å være «dus» og ikke «dis» 

er noe vi nordmenn er gode til rett og 

slett fordi vi tror at slik skal det være. Vi 

er rett og slett ikke oppmerksomme på at 

i andre kulturer gjelder det helt andre regler. 

En ting er hvorledes vi oppfører oss 

privat når det enten gis tegn eller direkte 

oppfordres til det i et lukket selskap. Noe 

helt annet er det hvis man uten videre 

forsøker å overføre den frie og uformelle 

tonen fra kvelden før uten at motparten 

har signalisert at det også er i orden i dag 

ved dette møtet. Sjekk det ut, kanskje 

ikke bestandig ved å spørre direkte, slik 

vi gjør det her hjemme, men kanskje heller 

indirekte ved å lure på hva man ville 

ha gjort på denne kanten av verden om 

noen (hypotetisk selvfølgelig) hadde blitt 

feil passert ved bordet eller uoppfordret 

blitt tiltalt ved vårt norske og uformelle 

«du». 

Småprating 

Småprating eller «small talk» er viktigere 

enn du tror og viktigere enn hva vi 

ofte praktiserer, men vi blir bedre, spesielt 

hvis vi forbereder oss på at slik er 

det! Vær oppmerksom på at en slik tilnærming 

passer godt inn i en kollektivistisk 

kultursammenheng, fordi man legger 

stor vekt på «småprating» for å bli 

godt kjent før man kommer til saken. 

Ikke alle nordmenn har oppfattet at når 

man befinner seg på motpartens territorium, 

så er det motparten som bestemmer. 

Eksempelvis så vil det bestandig i 

så fall være motparten som signaliserer 

at «man kan legge vekk titlene» som 

man sier det på svensk. 

Så vil jeg slutte som jeg begynte, er vi 

gode nok og er det sant at vi er best? 

Hva mener du? 


Ukonvensjonell 

krigføring 

Hvorfor bør det interessere norske 

soldater å se noen erfaringer som 

er gjort med ukonvensjonell krigføring 

? For Forsvarets personell er 

deltakelse i ukonvensjonell krigføring 

(Afghanistan) mer aktuelt enn 

deltakelse i konvensjonell krig. Det 

er verd å merke seg at i denne formen 

for krig har britene hatt lang 

erfaring og mye større suksess enn 

for eksempel amerikanerne. 

AV RITTMESTER PATRIK SCHAATHUN 

Ukonvensjonell krigføring 

– en avklaring 

Til forskjell fra konvensjonell krigføring, 

hvor to militære styrker kjemper 

mot hverandre på et slagfelt med tradisjonelle 

midler som infanteri, artilleri, 

fly osv, kjennetegnes ukonvensjonell 

krigføring av at den ene eller begge parter 

mangler vilje eller ressurser til å 

møte motstanderen i reelle slag. Ved 

ukonvensjonell krigføring bruker den 

ene parten små styrker som både før og 

etter aksjoner skjuler seg blant sivilbefolkningen, 

og gjennomfører mindre angrep 

direkte på motstanderens styrker 

eller på for eksempel sivilbefolkingen 

eller infrastruktur. 

Eksempler på konvensjonell krigføring 

er den første Gulf-krigen (1990- 

1991) og Falklandskrigen (1982). Ukonvensjonell 

krigføring føres i dag blant 

annet i Irak og i Afghanistan. 

Opprør i Malaya 

I1948 satte kommunistlederen Chin Pen 

i gang et opprør i den britiske kolonien 

Malaya. Målet var å kaste britene ut og 

innføre et kommuniststyre. Kommunistene 

hadde 5.000 geriljasoldater og en 

plan i tre faser. Først skulle man ved angrep 

på politi og industri, drive britene 

ut fra landsbygden. Deretter skulle man 

etablere geriljabaser i frigjorte områder 

og rekruttere flere soldater lokalt. I siste 

fase var planen å angripe byene. For å få 

dette til var de avhengige av støtte fra en 

organisasjon som kalte seg «Min Yuen», 

og besto av sivile. Min Yuen's oppgave 

var å gi opprørerne etterretninger, forsyninger, 

og rekrutter. 

Britene hadde 10 infanteribataljoner 

og en politistyrke på 9,000 mann til å 

møte trusselen. Det var ikke nok og forsterkninger 

ble tilkalt fra imperiet. 

(Smith, 1985, s.7) 

Britene oppdaget fort at opprørerne 

fikk støtte av sivile, og iverksatte harde 

tiltak for å sette en stopper denne aktiviteten. 

Befolkningen ble utsatt for kollektiv 

avstraffelse, deportasjoner, 

tvangsflytting, brenning av landsbyer 

osv. 

Mange britiske offiserer så på dette 

som et militært problem og ville nedkjempe 

fienden på slagfeltet. De iverksatte 

store søkeoperasjoner for å finne 

og nedkjempe fienden. 

Geriljaen unnvek med letthet britenes 

styrker og infiltrerte tilbake til rensede 

områder etter at en søke-operasjoner var 

avsluttet. Britenes framferd økte også 

motstanden blant sivilbefolkingen. 

(Nagl, 2002, s. 67-68). 

I 1950 var britene i ferd med å miste 

kontrollen. Opprørerne hadde nå 7.000 

mann. (Beckett, 2001, s. 98) Antall geriljahendelser 

hadde steget fra mer enn 

200 per måned i 1948 til mer enn det 

dobbelte i 1950. (Nagl, 2002, s. 72) 

Imperiet får overtaket 

Situasjonen begynte å vende i britenes 

favør i 1950, da generalløytnant Sir Harold 

Briggs overtok ansvaret for å nedkjempe 

opprøret. Han koordinerte raskt 

militær, politi, og sivil etterretning, og 

etablerte et råd som kunne koordinere 

alle sivile, politi, og militære operasjoner. 

På denne måten kunne han styre 

innsatsen i en retning. (Nagl, 2002, s.71- 

72) Nå gjaldt det å stake ut kursen. 

Briggs vurderte at det var nødvendig 

å separere Min Yuen fra opprørerne. rørste 

prioritet ble å nøytralisere opprørernes 

støtteorganisasjon fremfor å forsøke 

å nedkjempe geriljastyrkene. (Beckett, 

2001, s. 100) Uten Min Yuen's støtte ville 

ikke geriljaen kunne operere effektivt. 

Sikkerhetstyrkene var også avhengige 

sivilbefolkingen. Uten dens støtte ville 

kunne de ikke lokalisere fienden. Det 

var klart at man ikke kunne tvinge til 

seg støtte og britene ville forsøke å 

vinne befolkningens hjerter og sinn 

(winning hearts and minds). Deler av 

befolkningen ble flyttet til bevoktede 

landsbyer hvor man etablerte velferdstiltak 

som skoler, legefasiliteter, speidergrupper 

osv. (Nagl, 2002, s.75). Politiet 

i Malaya ble reformert med det britiske 

politiet som modell. En hjelpeorganisasjon 

ble etablert for å støtte mindre industriprosjekter. 

(Beckett, 2001, s. 102) 

I områder som ble klarert for geriljavirksomhet 

ble rasjonering fjernet og søk 

avsluttet. (Nagl, 2002, p. 102) 

Det var også på det rene at bruk av 

maktmidler måtte begrenses Massiv ildstøtte 

under operasjoner var ikke måten 

å gå frem på. En flybombe på feil plass 

kunne resultere i tusen nye fiender. Luftstridskreftene 

ble derfor brukt primært 

til rekognosering og transport. (Smith, 

1985, s. 16-18, 30, 37) Bruk av makt 

skulle til enhver tid være et minimum 

for å unngå skade på sivile. 

Et annet tiltak for å vinne befolkningens 

støtte var annonseringen i 1952 om 

at Malaya skulle bli selvstendig når opprøret 

var slått ned. 

Briggs bestemte seg for å ta tilbake 

kontroll over landet tilbake bit for bit, 

og han valgte å starte der opprørerne sto 

svakest. (Beckett, 2001, s. 102) «Framework 

deployment» gikk ut på å gi bataljoner 

og kompanier faste operasjonsområder 

hvor de opererte over lengre 

tid. På denne måten ble de kjent med 

lokale forhold og kunne skape gode 

samarbeidsforhold med befolkningen 

slik at de lettere kunne oppdage fiendtlig 

aktivitet. (Cann, 1997, s. 65) 

Etter at man hadde etablert kontroll 

over et område, blant annet med etablering 

av Heimevernsavdelinger i landsbyer 

og industri, skulle sikkerhetstyrkene 

bre seg ut til neste område helt til hele 

landet var tatt tilbake. 

Takket være Briggs snuoperasjon vant 

sikkertsstyrkene sivilbefolkingen over 

til sin side og dette ga resultater. I 1955 

hadde mer enn halve landet blitt tatt tilbake, 

og man kunne konsentrere tropper 

i de gjenværende områdene hvor opprørere 

fortsatt opererte. I 1957 ble Malaya 

selvstendig, og tre år etterpå var opprøret 

over. 



Vietnam – en konvensjonell tilnærming 

til en ukonvensjonell fiende 

Etter å ha lidd et totalt nederlag i slaget 

ved Dien Bien Phu i 1954, trakk franske 

styrker seg etter hvert ut av det som ble 

hetende Vietnam. Fredsforhandlinger delte 

landet i Nord-Vietnam under kommunistisk 

ledelse, og Sør-Vietnam under et 

kapitalistisk regime. 

Men freden varte ikke lenge. Kommunistene 

hadde en undergrunnsbevegelse 

på 2,500 mann på plass i Sør-Vietnam, 

og kjørte snart i gang med geriljaoperasjoner. 

(Toczek, 2001, s1011) 

I 1955 hadde amerikanerne hadde involvert 

seg i Vietnam, og sto for trening 

av og materiellstøtte til sørvietnamesiske 

styrker. Fokus var på å ødelegge fienden i 

strid på slagfeltet. Man så på dette som et 


militært problem, og gjorde ikke noe forsøk 

på å vinne sivilbefolkingens tillit. 

Sør-vietnamesiske styrker opptrådte ofte 

hardhendt overfor sivile, noe som resulterte 

i økt rekruttering for geriljaen. (Toczek, 

2001, s. 7, 34-35, 38-39). 

Geriljaens fremgang gjorde at amerikanske 

avdelinger ble satt inn i kamp i 

1965 for å hindre en kommunistisk overtagelse 

av Sør-Vietnam. Selv om amerikanerne 

etter hvert hadde 500.000 mann 

på plass lykkes de ikke i å bekjempe geriljaen. 

Amerikansk doktrine baserte seg 

på overlegen ildkraft. Ved selv den minste 

motstand kalte man inn artilleri og 

luftstridskrefier. Svært ofte klarte geriljaen 

å komme seg unna før den tunge ildstøtten 

var på plass. (Stanton, 1985, s. 23) 

Denne bruken av ildkraft var ikke noe 

Britiske avdelinger «on active duty» i Malaya 

1950-52 tok tilbake kontroll over landet som etterpå 

fikk sin selvstendighet iht. de løfter som ble gitt. 

godt tiltak for å vinne befolkningens støtte. 

Uten hjelp fra sivile ble det vanskelig å 

finne geriljaen. Store enheter ble sendt på 

søkeoperasjoner for å finne og ødelegge 

fienden. Et typisk eksempel er «Operasjon 

Cedar Falls» i 1967. Mer enn to 

amerikanske divisjoner ble satt inn for å 

klarere et område på ca 90 kvadratkilometer 

som var dominert av opprørere. 

Geriljaen hadde ingen problemer med å 

unngå strid, og infiltrerte tilbake etter at 

de amerikanske styrkene hadde forlatt 

området (Stanton, 1985, s. 142-144) 

Sammenlign denne fremgangsmetoden 

med britenes «framework deployment» i 

Malaya. Kunne dette ha fungert i Vietnam? 

Mye tyder på det. De eneste områdene 

hvor geriljaen ikke klarte øke antall 


I Vietnam forsøkte amerikanerne å bekjempe motstanderne med ildkraft. Fienden skulle tvinges 

til å slåss og så ødelegges med massiv ild. På bildet slipper amerikanske fly napalm over 

en landsby sør for Saigon i 1965. 

landsbyer under sin kontroll i 1967, var 

der hvor det amerikanske marinekorpset 

(United States Marine Corps) opererte 

med sitt «Combined Action Platoon» 

(CAP) program. Dette gikk ut på at marineinfanterilag 

ble integrert i sørvietnamesiske 

tropper. De ble forlagt i landsbyer 

over tid hvor de hjalp befolkningen, og 

drev patruljetjeneste. (Nagl, 2002, s. 157) 

Mens britene i Malaya til slutt hadde 

fatt en mann til å lede både sivile og militære 

innsatser, klarte ikke amerikanerne å 

få til enhetlig kommando i Vietnam. Det 

var en klar mangel på retning i blant de 

mange organisasjoner som skulle støtte 

sørvietnameserne. (Nagl, 2002, s. 138) 

I 1973 hadde amerikanerne mistet viljen 

til å fortsette krigen, og de trakk etter 

hvert sine styrker ut av landet. Forsøket 

på å bekjempe gerilja med ildkraft hadde 

mislykkes og nordvietnameserne overtok 

til slutt hele landet. 

Portugiserne tilpasser britisk 

doktrine 

I 1960 sto det klart for portugiserne at 

opprør i deres afrikanske kolonier ville 

komme. Portugiserne viste interesse for 

blant annet britenes erfaringer fra Malaya 

og Kypros for å se hva de kunne lære av 

samtidige «kontra-opprør». Portugiserne 

tilpasset britenes doktrine til egne forhold 

og publiserte et reglement som tok for 

seg ukonvensjonell krigføring. Reglementet 

beskrev en innsats på tre fronter. 

Militære styrker skulle holde orden og 

bekjempe opprørere, diplomatiske tiltak 

skulle søke en fredlig løsning som Portu- 

gal kunne godta, og sosiale reformer var 

ment å vinne befolkingens hjerter og 

sinn. 

For den portugisiske soldaten betydde 

dette blant annet at han måtte begrense 

maktbruk til et minimum, og se på alt 

han gjorde som psykologiske operasjoner 

som hadde til hensikt å vinne befolkingens 

tillit. (Cann, 1997, s. 42, 46-47, 49) 

Fra 1961 til 1964 spredte geriljaopprøret 

seg fra Angola til Mozambique, og 

Guinè. 

Selv om portugiserne hadde en doktrine 

på plass i reglementsform, hadde den 

ikke blitt innarbeidet i hæren. Innledningsvis 

forsøkte de å bekjempe opprørerne 

kun med militære midler, og hardhendt 

opptreden var et dårlig utgangspunkt 

for å vinne sivilbefolkingens tillit. 

Kolonimakten forsto at det lå politiske 

årsaker bak opprørene som ikke kunne 

løses med militære midler. Man måtte 

vinne befolkingen til sin side. En snuoperasjon 

ble satt i gang. Det er verdt å merke 

seg at den militære delen etter hvert 

utgjorde mindre enn 20 % av den totale 

kontra-opprør innsatsen. Resten besto av 

politiske og økonomiske programmer. 

Militære stryker deltok aktivt i aktiviteter 

som brønnboring, bygging av skoler, ga 

medisinsk hjelp, og jobbet som lærere på 

skoler. (Cann, 1997, s. 51, 146) 

Flere andre av tiltakene fra Malaya ble 

tatt i bruk, som for eksempel «framework 

deployment», og utstrakt bruk av lokalt 

personell i de militære styrker. (Cann, 

1997, s. 65) 

Portugisernes kursendring ga resultater. 

11970 hadde opprøret i Angola blitt 

beseiret og opprøret i Mozambique hadde 

man klart å begrense. I Guiné lykkes man 

med å fryse situasjonen i 1971. Men et 

kupp i Portugal i 1974 fikk nye makthavere 

på plass som valgte å avvikle koloniene. 

(Cann, 1997, s. 194) 

Innsats i Oman 

I 1970 ble en eskadron fra det britiske 

Special Air Service (SAS) sendt til Oman 

for å gå i spissen for kontra-opprør innsatsen. 

Volden hadde brutt ut åtte år tidligere. 

På den tiden var Oman underutviklet 

takket være sultanens motvilje mot 

utvikling. Det fantes ikke skoler, sykehus, 

eller veier. Befolkingen i Dhofar regionen 

ville ha en forandring og reiste 

seg i opprør. Sultanens væpnede styrker 

fikk fort kontroll i Dhofar, men mistet 

den raskt igjen etter hvert som antallet 

opprørere økte. Straffeoperasjoner ga 

opprørerne flere rekrutter. 

Opprørsbevegelsen slo seg sammen 

med en kommunistorganisasjon i nabolandet 

Yemen, og det tok ikke lang tid for 

kommunistene overtok styringen av opprørerne. 

Ved britenes inntreden kontrollerte geriljaen 

fjellområdene (Jebel) i Dhofar, 

mens byene Salalah, Taqa, og Mirbat ble 

Krigen i Oman 

(1962-1975) er 

kanskje en av de 

minst kjente og 

mest vellykkede 

ukonvensjonelle 

kriger sett fra 

britenes side. Å 

vinne hjerter og 

sinn var avgjørende. 

Her er en 

firquat (lokal 

milits) avbildet. 


kontrollert av regjeringsstyrkene. (Jeapes, 

1985, s. 30-33) Sultanens sønn, Quaboos 

bin Said, hadde avsatt sin far i et kupp, 

og proklamert et program for sosial utvikling. 

På slutten av 1960-årene hadde 

opprørene 2,000 geriljasoldater støttet av 

en deltidsgerilja på 3.000 mann. (Beckett, 

2001, s. 218, 222,) 

Flere tiltak ble iverksatt for å bekjempe 

opprøret. Forsvarslinjer med piggtråd, 

miner, og patruljebaser ble etablert for å 

stanse infiltrasjon fra Yemen. (Beckett, 

2001, s. 228) Men det viktigste tiltaket 

var av psykologisk art. Sjefen for SAS 

eskadronen, Tony Jeapes, forklarte det 

slik: «Målet var ikke å utslette fienden, 

men å overtale ham til å bli med på regjeringens 

side. Det var først og sist en krig 

hvor begge sider konsentrerte seg om å 

vinne støtten fra de sivile i Jebel Dhofar, 

og den ble til slutt vunnet ved hjelp av 

samfunnsmessig utvikling». (Jeapes, 

1985, s.13-14) Som i Malaya, satset man 

på å vinne befolkningens hjerter og sinn. 

En konsekvens av det var at man måtte 

begrense bruk av ildkraft. Jeapes forklarte 

at "å sprenge bestemor i luften er ikke 

måten man vinner støtte fra de fleste familier". 

(Jeapes, 1985, s. 330) 

Før myndighetene kunne utvikle et 

område måtte de nøytralisere opprørere 

og etablere militær tilstedeværelse. Først 

satte man inn militære avdelinger for å 

dommere en teig. Lokale militser (firquat), 

støttet og trent av regjeringsstyrker 

og SAS, fikk kontroll på tildelte områder. 

Deretter satte man i gang med bygging 

av skoler, brønner, og helsefasiliteter osv. 

Militsene sørget for konstant militær tilstedeværelse, 

mens SAS og sultanens 

styrker flyttet videre til neste sted. Som i 

Malaya, oppdaget man at tilstedeværelse 

i et sted over tid, ga økt etterretning. (Jeapes, 

1985, s. 229, 322) 

Et tiltak for å påvirke befolkingen var 

en informasjonstjeneste som skulle gi 

inntrykk av at regjeringen ville vinne. For 

å oppnå troverdighet, ble svart og grå 

propaganda utesluttet. 

Britene innså at en død opprører kunne 

ha slektninger i en firquat. Derfor ble 

SAS beordret til å vise sorg også ved synet 

av fiendens falne. 

Myndighetene søkte å vende fanger, 

og istedenfor avhør, ble de servert te og 

stilt spørsmål. (Jeapes, 1985, s. 47, 50- 

51) 

I 1976 var opprøret over, og SAS returnerte 

til Storbritannia. Som i Malaya, 

viste sivilbefolkingens støtte seg å være 

avgjørende. 

Irak – har man ikke lært? 

Etter at det irakiske forsvaret gikk i oppløsning 

i forbindelse med den amerikansk 

ledede invasjonen i 2003, fikk 

konflikten en karakter av ukonvensjonell 


Ukonvensjonell krigføring krever andre operasjonsmetoder 

enn det man kjenner fra konvensjonell 

krig. Her er Royal Engineers i 

gang med å bygge en skole under krigen i 

Oman et av mange tiltak for å vinne hjerter 

og sinn. 

krigføring. Det viste seg at amerikanerne 

hadde lært lite av ukonvensjonelle kriger. 

Mens britene i Malaya hadde etablert 

enhetlig kommando som gjorde dem i 

stand til å kraftsamle ressurser i en retning, 

hadde amerikanerne tre kommandokjeder 

i Irak i oktober 2003. (West, 

2005, s. 23) 

Minimum bruk av makt ble heller ikke 

vært verdsatt. Harde amerikanske reaksjoner 

som svar på irakisk misnøye førte 

til åpen fiendtlighet, og eskalering av volden. 

(Collins, 2005, s. 355-356) Et av 

mange eksempler er situasjonen som utviklet 

seg i Fallujah. Den 28. april 2003 

trodde en amerikansk patrulje at de ble 

tatt under ild, og fyrte løs på sivile. Feiltagelsen 

kostet femten sivile ble livet, og 

flere dusin ble såret. (West, 2005, s. 12) 

Den påtroppende amerikanske bataljonen 

som overtok ansvaret for Fallujah i 

oktober 2003, var den femte bataljonen 

som opererte der i løpet av fem måneder. 

(West, 2005, s. 26) Denne måten å operere 

på skiller seg kraftig fra britenes 

«framework deployment» i Malaya, og 

gjorde det ikke lett å bygge opp et godt 

forhold til den lokale befolkningen. 

Andre forhold som gjorde Fallujah til 

et problemområde var det faktum at 

70.000 innbyggere var uten arbeid, 

strømforsyninger hadde brutt sammen, 

og amerikanske ressurser var for små for 

effektive forbedringer. Fra opprørernes 

side hadde man følgende tilbud: grav et 

hull for en bombe og du kan tjene $ 100, 

eller tjen det dobbelte hvis du detonerer 

bomben. (West, 2005, s.17, 30) 

I 2004 ble situasjonen i Fallujah til 

slutt så kritisk at det amerikanske marine- 

korpset måtte angripe byen og ta den hus 

for hus. I forhold til ukonvensjonell krigføring 

hadde amerikanerne lært lite. 

Til sammenligning klarte britene etter 

invasjonen i 2003 å stabilisere situasjonen 

i det sørlige Irak ved å fokusere på 

gjenopprettelse av grunnleggende offentlige 

tjenester og samarbeid med befolkingen. 

(Keegan, 2005, s. 207) 

Observasjoner 

Hva hadde opprørerne i Malaya, Vietnam, 

Oman, og i de portugisiske koloniene 

i Afrika til felles? De var for svake til 

å møte sine motstandere på slagfeltet. 

Derfor valgte de å føre ukonvensjonell 

krig. Små enheter skjulte seg blant befolkingen 

og bestemte tid og sted for å slå til 

mot valgte mål. 

I de nevnte konfliktene viste det seg at 

det ikke gikk å nøytralisere geriljaen med 

kun militære midler. I Malaya, kom 

fremgangen først når britene klarte å få 

befolkningens frivillige støtte. For å få 

det til var de avhengige av ikke bare militære 

men politiske virkemidler. Britene 

etablerte enhetlig kommando for å styre 

alle ressurser i samme retning og for å 

koordinere all militær og sivil innsats. 

Tilstedeværelse av styrker i samme område 

over lengre tid (framework deployment) 

og bruk av lokalt personell i de 

væpnede styrker gjorde det mulig å bygge 

gode forhold til de sivile. Ved å begrense 

maktbruk reduserte de sivile tap. 

Når en ser på ukonvensjonelle kriger, 

er det verdt å merke seg at tidshorisonten 

er lengre enn ved konvensjonelle kriger. 

Tålmodighet er derfor avgjørende. 

Ukonvensjonell krigføring krever en 

annerledes måte å tenke på enn det man 

er vant til fra konvensjonelle operasjoner. 

Derfor bør erfaringene fra Malaya og tilsvarende 

konflikter være av interesse for 

Forsvarets personell. 

KILDER 

Beckett, F. W. (2001), Modern Insurgencies 

and Counter-Insurgencies London: 

Routledge. Cann, J. P. (1997), Counterinsurgency 

in Africa. Westport, London: 

Greenwood Press. Collins, T. (2005), 

Rules of Engagement London: Headline 

Book Publishing. Jeapes, T. (1985), SAS 

Secret War. Harper Collins Publishing. 

Keegan, J. (2005), The Iraq War. London: 

Pimlico. Nagl, J. A. (2002), Counterinsurgency 

Lessons From Malaya and Vietnam 

Westport: Praeger Publishers. Smith, E. D. 

(1985), Counter-Insurgency Operations i 

Malaya and Borneo Surrey: Ian Allan Limited. 

Stanton, S. L. (1985), The Rise and 

Fall of an American Army. New York: Ballantine 

Books. Toczek D. M. (2001), The 

Battle of Ap Bac Vietnam Westport: Greenwood 

Press. West, B. (2005), No True 

Glory, New York: Bantam Dell. 


Internasjonal straffeforfølging 

av folkemord og krigsforbrytelser 

– Utfordringer for fremtidige militære fredsoperasjoner 

Forfatteren er utdannet jurist og 

arbeider som advokat. Han har tjenestegjort 

som vernepliktig 

assistent ved generaladvokatembete, 

er kaptein i HV og representerer 

NROF (Norske Reserveoffiserers 

Forbund) i den militærjuridiske komite 

i CIOR som er den internasjonale 

organisasjon for reserveoffiserer 

i NATO. Denne artikkel 

har i likhet med foregående artikkel 

i samme serie tidligere vært 

publisert i Pro Patria og gjengis 

med velvillig tillatelse fra NROF 

AV ARNE B KROKEIDE 

Kaptein (R) 

Arne B Krokeide 

er jurist og 

arbeider som 

advokat. Han 

representerer 

NROF i militærjuridisk 

komite i CIOR. 

Gjennom media blir vi til stadighet holdt 

orientert om rettsprosessene mot de ansvarlige 

for krigsforbrytelser, folkemord 

og etnisk rensning under for eksempel 

krigene i det tidligere Jugoslavia, borgerkrigen 

i Rwanda og om jakten på ettersøkte 

personer. 

I denne artikkelen skal vi se litt på forhistorien 

til og det rettslige grunnlaget 

for det nylig etablerte system for internasjonal 

straffeforfølgning av folkemord, 

forbrytelser mot menneskeheten og 

krigsforbrytelser, og hvilken utvikling 

man kan se for seg på bakgrunn av denne 

institusjonsdannelse, samt hvilke utfordringer 

det kan medføre ved internasjonal 

militær intervensjon i konfliktområder. 

Roma-konvensjonen 

Bakgrunn og institusjonelle 

virkninger 

Nurnbergprosessene etter den 2. verdenskrig 

var den første form for internasjonalt 

rettsoppgjør mot den politiske og 

militære ledelsen i en nedkjempet stat 

etter en krig. Prosessen sprang ut av 

seiersmaktenes behov for et oppgjør med 

personlig straffeansvar for medlemmer 

av naziregimet, som et fundament for og 

forløper for en judisiell «avnazifiseringsprosess» 

for hele Tyskland, og for å statuere 

et eksempel – det vil si skape en 

presedens for fremtiden. Det rettslige 

grunnlaget for og vedtektene for Nurnbergdomstolen 

ble etablert ad hoc, og 

med tilbakevirkende kraft (hvilket er noe 

diskutabel jus) ved Londonkonvensjonen 

av 8. august 1945. Lignende grunnlag 

ble etablert i 1946 for krigsforbryterprosessen 

i Japan, det såkalte Tokyotribunalet. 

Londonkonvensjonen introduserte begrepet 

«forbrytelser mot menneskeheten» 

som en ny kategori kriminelle handlinger. 

Nurnberg- tribunalet pådømte 

også krigsforbrytelser, det vil si grove 

brudd på den da etablerte militære folkerett, 

dagjeldende Geneve- konvensjon, 

Haagreglementet m v i kjølvannet av 

Nurnberg- prosessene, og ut fra et erkjent 

behov for å sikre et allment anerkjent 

folkerettslig grunnlag (Londonkonvensjonen 

var bare inngått mellom 

de allierte fra 2. verdenskrig) for rettsforfølgelse 

av tilsvarende forbrytelser i 

fremtiden, oppnådde FN å få vedtatt 

Folkemordkonvensjonen av 9. desember 

1948. Denne konvensjonen er fortsatt 

gjeldende materiell folkerett og er inkorporert 

i den senere Romakonvensjonen 

av 17. juni 1998. 

Folkemordkonvensjonen ble til i 

ellevte time før den kalde krigen lammet 

FNs evne til å skape et internasjonalt 

rettsystem som var bindende for medlemslandene. 

Folkemordkonvensjonen 

definerte forbrytelsene, men etablerte 

ikke verdenssamfunnets dømmende 

myndighet. Det skulle gå 50 år før håndhevelsessystemet 

kom på plass, ved Romakonvensjonen. 

Pr 1. juli 2002 var 

konvensjonen signert av 139 stater og 

ratifisert av 69 av disse, og dermed trådt 

i kraft. Den internasjonale straffedomstol, 

International Criminal Court (ICC) 

etablert ved bestemmelser i Roma-konvensjonen, 

ble formelt realisert samme 

dato. Pr i dag har over 90 stater ratifisert 

konvensjonen. 

Roma-konvensjonen inneholder bestemmelser 

som definerer hvilke bestemmelser 

som definerer hvilke forbrytelser 

som kan være gjenstand for rettsforfølgning 

og dermed pådømmes av ICC, og 

videre inneholder konvensjonen vedtektene 

for selve domstolen, grunnleggende 

prosedyreregler i sakene for domstolen 

og bestemmelser om de kontraherende 

staters forpliktelser, og den etabler institusjonene 

for etterforsking og tiltale, det 

vil si domstolenes påtalemyndighet. 

Konvensjonen er forpliktende for de 

kontraherende stater, også i den grad at 

disse plikter å utlevere sine egne borgere 

til domstolen hvis vedkommende er tiltalt 

og begjæres utlevert, med mindre 

vedkommende er eller har vært rettsforfulgt 

i vedkommende stat for det samme 

lovbrudd. 

De typer forbrytelser som omfattes av 

Roma-konvensjonens jurisdiksjon er 

krigsforbrytelser, det vi si grove brudd 

på den militære folkerett (typisk Geneve 

konvensjonene og Tilleggsprotokoll), videre 

folkemord (også som iht Folkemordkonvensjonen 

fra 1948) og tilsvarende 

«forbrytelser mot menneskeheten». 

Folkemord og forbrytelser mot 

menneskeheten (FMM) 

Mens begrepet krigsforbrytelser var vel 

kjent også før 2. verdenskrig, var det altså 

Nurnbergtribunalet som først anvendte 

begrepet «forbrytelser mot menneskeheten» 

(heretter forkortet FMM) i praksis. 

Denne kategori forbrytelse må ses i 

sammenheng med begrepet folkemord. 

Det karakteristiske for disse forbrytelser 

er at de retter seg mot nasjoner eller folkegrupper 

som sådan, og ikke individer. 

Således betyr «folkemord» noe annet 

enn massemord. 

Et massemord som for eksempel 11. 



september-angrepet, var ikke folkemord, 

fordi det ikke rettet seg mot en enkelt 

etnisk eller nasjonalt definert gruppe 

ofre, men mot USA som stat og politisk 

makt. På den annne side kan begrepet 

folkemord omfatte handlinger som ikke 

nødvendigvis medfører at noen dør; det 

kan være tilstrekkelig at ofrenes helse 

eller forplantningsevne rammes. 

Etter Roma-konvensjonens artikkel 6 

omfatter definisjonen av folkemord også 

fremkallelsen av alvorlig kroppslig eller 

mental skade hos medlemmene av gruppen, 

samt er folkemord også med overlegg 

å påføre gruppen livsforhold som 

tilsikter hel eller delvis ødeleggelse av 

gruppen, tiltak for å forhindre fødsler i 

gruppen, og tvungen overføring av barn 

fra gruppen til en annen gruppe. Det som 

karakteriserer folkemord og FMM som 

forbrytelser, er at handlingene begås ikke 

å ramme de enkelte individene, men den 

nasjon eller etniske, rasemessige eller religiøse 

gruppe de tilhører. Forbrytelsens 

middel kan altså være vold mot individer, 

men forbrytelsens formål ligger på 

etpolitiskplan. 

Det er de ansvarlige gjerningsmenns 

politiske målsetting som " løfter" disse 

forbrytelsene ut av det ordinære strafferettslige 

system og begrepsapparat som 

er basert på handlingens virkning på individnivå, 

det vil si for eksempel drap, 

voldtekt osv. 

Ved folkemord og FMM er antallet 

ofre og ofrenes lidelse dermed bare ett 

av flere aspekter ved bedømmelsen av 

handlingens karakter og grovhet, idet 

dette også vil bero på gjerningsmennenes 

politiske mål og strategi bak handlingene, 

og hvilken fare forbrytelsen har 

medført for folkegruppen som sådan. 

Roma-konvensjonen Artikkel 7 definerer 

FMM og artikkelen lister opp 11 

kategorier gjerninger. Øverst figurerer 

mord, deretter utryddelse og slaveri, deporteringer, 

frihetsberøvelse og tortur. 

Deretter kommer (litra g) de seksuelt relaterte 

forbrytelser; voldtekt, seksuelt 

slaveri, påtvunget sterilisering og enhver 

annen form for seksuell vold av tilsvarende 

alvorsgrad. Så langt dreier det seg 

altså om handlinger som i alminnelighet 

vil være grove forbrytelser etter nasjonal 

strafferett. 

Ytterligere finner vi i Artikkel 7 (1) 

(litra h) definert FMM hvor selve gjerningsbeskrivelsen 

er svært vid, men hvor 

den politiske hensikt, det vil si forfølgelse 

av folkegruppen, blir et avgjørende 

kriterium i kombinasjon med at handlingene 

ailment anses som folkerettsstridige. 

Etter litra k er" andre tilsvarende 

umenneskelige handlinger som forårsaker 

stor lidelse eller alvorlig skade på 

kropp eller helse" også å anse som 

FMM. 


Etter definisjonene i litra h og k vil 

disse straffebudene kunne ramme krigføring 

og terrormetoder som ikke innebærer 

direkte voldsbruk på individnivå, for 

eksempel vil det kunne tenkes at alvorlig 

miljøkriminalitet, biologisk/bakteriologisk 

krigføring ødeleggelse av helsevesen, 

ødeleggelse av nødhjelp eller sivilforsvarskapasitet, 

utsulting o.a. kan innebære 

FMM, dersom handlingen eller 

handlingene er slik politisk motivert og 

rettet mot en definerbar folkegruppe som 

forutsatt i bestemmelsene. 

Krigsforbrytelser iht 

Roma-konvensjonen 

Roma-konvensjonen inneholder også 

artikler om krigsforbrytelse som kan 

rettsforfølges iht konvensjonen, dvs 

under ICCs jurisdiksjon. ICC ser dermed 

også en permanent krigsforbryterdomstol. 

Mens folkemord og FMM kan forekomme 

uavhengig av om det har foreligget 

krigstilstand iht folkeretten, er utgangspunktet 

at krigsforbrytelser er 

handlinger som begås under en internasjonal 

væpnet konflikt. Som vi skal se 

innebærer imidlertid Roma-konvensjonen 

også en vesentlig utvikling mht anvendelse 

av begrepet krigsforbrytelser, 

også på interne væpnede konflikter, altså 

krig innenfor et land. 

I Roma-konvensjonens artikkel 8 (1) 

og (2) a og b finnes bestemmelser om 

hvilke krigsforbrytelser begått i krigstid 

som kan forfølges av ICC, og disse 

sammenfaller i prinsippet med dem som 

vil anses som grove krigsforbrytelser etter 

Geneve-konvensjonene og tilleggsprotokollen. 

Dernest finner vi i Romakonvensjonens 

artikkel 8 (2) c og e bestemmelser 

og krigsforbrytelser begått i 

interne væpnede konflikter, altså borgerkriger, 

separatristkriger og tilsvarende. 

Atter Art. 8 (2) c vil det under interne 

konflikter innebære krigsforbrytelser å 

øve vold mot personer som ikke deltar i 

konflikten, inkludert motstandere som 

har overgitt seg eller er kampudyktige. 

Videre vil enhver form for gisseltaking 

og henrettelser uten lovgrunnlag og 

forsvarlig rettergang innebære krigsforbrytelse. 

I Art.8 (2) er det gitt bestemmelser 

som får anvendelse ved langvarig 

intern væpnet konflikt, og denne del av 

Art.8 gjør det bl.a. til krigsforbrytelse å 

rette krigshandlinger mot sivilbefolkningen, 

mot Røde Kors-merkede bygninger, 

transporter og personell. Samt 

mot kulturelle, religiøse, historiske og 

vitenskaplige verdier, samt å begå plyndring, 

seksuelt relaterte FMM og å rekruttere 

barn under 15 år som soldater. 

Disse delene av Roma-konvensjonens 

Art 8 representerer en vesentlig utvidelse 

av den militære folkerett inn på en område 

som til nå har hatt en usikker og svak 

folkerettslig stilling. Nå er det altså ved 

Roma-konvensjonen fastslått at for eksempel 

drap av fanger også i en borgerkrig 

er en krigsforbrytelse. Fra historien 

vet vi at i borgerkriger, også i nyere tid 

for eksempel i Finland (1918), i Spania 

(1936-39) (også Biafra 1968 Reds.anmerk,) 

har det vært praksis at fanger ble 

drept. Etter Romakonvensjonen er det 

intet rom for at de ansvarlige gjerningsmenn 

kan påberope seg til sitt forsvar at 

de tilhørte en væpnet styrke eller bevegelse 

som selv manglet folkerettslig 

anerkjennelse, og at de ville blitt henrettet 

som opprørere og forrædere hvis de 

selv var falt i motstandernes hender. 

Den internasjonale straffedomstolen 

Ved Roma-konvensjonen etablerte man 

altså den internasjonale straffedomstolen, 

International Criminal Court. Domstolen 

startet formelt sin virksomhet 1. 

juli 2003.Den har sete i Haag. Den første 

gruppen på 18 utnevnte dommere tiltrådte 

sine embeter i mars 2003. Til nå har 

domstolen vesentlig vært beskjeftiget 

med å utarbeide sitt eget regelverk, dvs 

prosedyreregler etc. Det er etablert en 

egen organisasjon under domstolen for 

etterforsking og påtalebehandling, Office 

of the Prosecutor. Domstolen vil ha sine 

egne ansatte aktorer. Forsvaret blir oppnevnt 

fra sak til sak etter tiltaltes valg fra 

et utvalg av forhåndsgodkj ente kandidater. 

Til nå har antallet ansatte ved domstolen 

passert 350. Domstolen har gjort 

kjent at den vil utarbeide en femårs strategisk 

plan for sin virksomhet. 

Frem til ICC ble etablert har alle internasjonale 

rettsoppgjør for folkemord eller 

FMM vært basert på beslutninger om 

et oppgjør, og etablering av et tribunal, 

ad hoc etter konflikten, således altså 

Numberg/Tokyo, Ex-Jugoslavia, Rwanda 

og øst-Timor. Mange forbrytelser i 

andre kriger har unngått rettsoppgjør fordi 

det aldri ble etablert noe tribunal. Det 

grunnleggende nye ved opprettelsen av 

ICC er at verdenssamfunnet nå har en 

permanent institusjon som står klar. Det 

innebærer at partene i enhver fremtidig 

konflikt eller situasjon hvor det skjer folkemord, 

FMM eller krigsforbrytelser vil 

vite at rettsapparatet er der, og at risikoen 

for tiltale, utleveringsbegjæring og 

domfellelse til lang fengselsstraff er 

høyst reell. Dette vil ha virkning både på 

forbryternes og ofrenes side. og erfaringer 

fra moderne internasjonal politikk tilsier 

at en slik institusjonsdannelse etablerer 

en politisk egentyngde og dynamikk 

på vedkommende område. Institusjonen 

vil ønske å være aktiv, og vise sin 

berettigelse. Hvis dette slår til også for 

ICC måp man forvente at domstolen blir 

en aktør i det internasjonale samfunns 

håndtering av fremtidige kriger og kon- 


flikter. ICC har allerede vist en aktiv 

profil, selv om det ennå ikke er kommet 

til noen fulle rettsforhandlinger. Domstolen 

offentliggjorde den 13. oktober 2005 

sine første internasjonale arrestordre, og 

æren for å åpne denne delen av domstolens 

virksomhet tilfakit fem ledere for» 

Vårherres Motstandshær «i Nord-Uganda 

med lederen, Joseph Kony, i spissen. 

Den første arrestasjon og utlevering til 

domstolen skjedde 17.mars 2006, da 

Thomas Lubanga Dyilo, lederen for en 

geriljagruppe i Kongo ble pågrepet også 

i Kongo og satt i varetekt i Haag. Han er 

mistenkt for krigsforbrytelser iht Art 8 

ved angivelig å ha rekruttert barn under 

15 år til sine styrker under borgerkrigen i 

Kongo og blir sannsynligvis den første 

som blir tiltalt og underkastet full rettergang 

ved ICC. 

Saken blir i så fall en «jomfrutur» for 

hvordan rekruttering og bruk av barnesoldater 

blir bedømt som krigsforbrytelse 

og for internasjonalt straffeansvar 

for krigsforbrytelse begått under borgerkrig. 

Aspekter ved etterforsking og 

rettsforfølging 

Etterforsking, avgjørelse av tiltalespørsmålet, 

rettsforhandlinger og eventuell 

pådømmelse av folkemord og FMM og 

krigsforbrytelse vil ikke bare dreie seg 

om handlingene og de virkninger de har 

hatt på individer. Like viktig blir avdekking 

av bedømmelse av de ideer, målsettinger, 

strategier og beslutninger som ligger 

bak de forbryterske handlinger og 

spørsmålet om myndighet og ansvar 

innenfor det regimet eller den bevegelse 

som begikk forbrytelsene. Ansvaret er 

riktignok personlig i den forstand at det 

ikke medfører straffefrihet at man handlet 

etter ordre, men vilkåret om at forbrytelsen 

skal være begått i en politisk hensikt, 

eller kjennskap til dette er motivasjonen 

på overordnet nivå, gjelder for 

den enkelte tiltalte. For rettforfølgning 

må man altså trenge inn i et politisk eller 

militært system for eksempel for å finne 

bevis for at handlinger innebærer folkemord 

eller FMM. 

Rettsforfølgning fra ICC kan inntre 

mens en væpnet konflikt fortsatt pågår, 

eller umiddelbart etter for eksempel ved 

avslutningen av den, ildopphør som våpenhvile 

etc. Etterforskingen og vurdering 

av påtale kan komme til å skje i en 

situasjon hvor et forbrytersk regime fortsatt 

sitter ved makten, og fortsatt er en 

folkerettslig anerkjent aktør i det politiske 

«etterspill». I forhold til krigsforbrytelser 

begått under borgerkrig kan man 

tenke seg den situasjon at forbrytelsene, 

for eksempel krigføring under stående 

ordre om ikke å ta fanger, er begått av 

den seirende part, som har vunnet makten 

i landet. Et regime som har sine svin 

på skogen vil selvsagt være tilbøyelig til 

å skjule sine spor og beskytte de ansvarlige 

politiske og militære beslutningstakere 

og gjerningsmenn. Dette vil i seg 

selv kunne representere en betydelig utfordribng 

for en internasjonal militær 

intervensjon og for oppgavene for en 

fredsstyrke. En fredsstyrke vil møte ofre 

som krever rettferdighet og rettsforfølgning 

av forbryterne. Romakonvensjonen 

og etableringen av ICC medfører at 

ofrene har fått både det rettslige grunnlag 

og det institusjonelle apparat for å få 

gjennomført en rettsforfølgning av folkemord, 

FMM og krigsforbrytelser, i prinsippet 

uavhengig av den militære og po- 

HAR DU MISTET ELLER FORLAGT DIN FN-MEDALJE? 

Vi skaffer deg en ny ved bestilling – tlf. og/eller faks. 

Store medaljer – miniatyr – båndstriper 

litiske status som slutt-tilstand og resultat 

av konflikten. ICCs jurisdiksjon viker 

bare dersom forbrytelsene blir ettsforfulgt 

på nasjonalt nivå, noe som gjerne 

vil være lite aktuelt hvor man har å gjøre 

med ustabile og/eller forbryterske nasjonale 

regimer. 

Opphør av krigstilstand behøver heller 

ikke å bety at konfliktpartene legger bort 

sine politiske målsetninger og agendaer. 

Også under en våpenhvile og i nærvær 

av internasjonale fredsstyrker kan konfliktpartene 

komme til å forfølge sine 

mål på måter som innebærer FMM, 

og/eller partene kan forsøke aktivt å forhindre 

rettsforfølging av forbrytelser 

som ble begått i den væpnede sluttfasen 

på konflikten. Det siste kan skje ved for 

eksempel ødeleggelse av bevis. Slike bevis 

kan være dokumenter, inkludert elektroniske 

baser eller installasjoner, andre 

fysiske spor (For eksempel massegraver 

som på Balkan Reds anmerk.) og levende 

vitner. For en internasjonal fredsstyrke 

som kanskje ankommer som den 

første rettshåndhevende kapasitet i konfliktområdet, 

vil det kunne bli en vesentlig 

oppgave å forhindre at bevis forspilles. 

Til nå har arbeidet med sikring av 

bevis og etterforsking blitt organisert separat 

og gjennomført i etterkant av internasjonale 

styrkers nærvær/intervensjon 

som for eksempel Rwanda og Jugoslavia. 

Hvis utviklingen som følge av etableringen 

av ICC går i retning av at forbryterne 

flykter og ofrene forlanger et 

rettsoppgjør, vil behovet for å sikre og 

beskytte bevis straks det blir fysisk mulig 

trenge seg frem. 

Nye kapasiteter etterspørres 

Dette kan dermed bli en integrert del av 

en fredsoppsettende eller fredsbevarende 

operasjon, og de militære styrker som 

sendes vil da trenge kapasitet på etter 

retning, etterforsking, tekniske undersøkelser, 

oppsporing og beskyttelse av personer 

etc på høyere nivå, i større omfang 

og på flere fagfelt enn man har sett til nå. 

Behovet for kommunikasjon med den lokale 

befolkningen på ofrenes side vil 

øke, og dermed behovet for kapasitet 

med kjennskap til lokalt språk, kultur og 

livsforhold. 

Fremtidige internasjonale fredsstyrker 

vil derfor trolig i økende grad bli kombinerte 

militærepolitioperasjoner, hvor politimessige 

oppgaver må skje i første linje 

straks det er etablert militært herredømme/kontroll 

over operasjonsområdet. 

Forfatteren vil i neste artikkel 

belyse FN-styrkenes folkerettslige 

stilling, og FNs bestemmelser om 

internering og behandling av denne 

type personell. 


Status kameratstøtte seminarer 2006 

Suksess på Bæreia 

Dette kurset har hovedfokus på 

samarbeidende organisasjoner 

som for eksempel Mental Helse 

Norge, AA (Anonyme Alkoholikere 

i Norge), AN (Anonyme narkomane 

i Norge), Kirkens SOS. Disse organisasjonene 

er viktige for våre kameratstøttegrupper 

når det gjelder 

oppsøkende virksomhet. Det er 

dessverre veldig ofte slik at de 

som sliter psykisk etter utenlandstjeneste, 

treffes igjen i flere av de 

ovennevnte organisasjonene. 

AV KNUT ØSTBØLL 


Dette med oppsøkende virksomhet er noe 

våre kameratstøttegrupper må arbeide med, 

og er et av de viktigste satsingsomerådene 

våre for 2007. 

Når det gjelder kameratstøtteseminarene I 

til III, så er det andre året vi nå kjører etter 

vår nye modell (startet 1. januar 2005). Det 

at de aller fleste nå velger å gjenomføre alle 

tre seminarene etter hverandre innenfor samme 

kalenderår er en stor styrke. 

Vi får på denne måten etablert et mini 

landsdekkende nettverk innenfor kameratstøtte, 

som etter å ha gjennomført 3 seminarer 

sammen, kjenner hverandre ganske godt. 

For 2006, så er alle tre kurs gjenomført iht. 

aktivetskalender. 

Kursdeltakelsen har i 2006 vist en stigende 

tendens, noe som er veldig positivt for fremtiden. 

Utfordringene ligger nå på de gamle foreningene 

som ikke har fått etablert kameratstøttegrupper, 

og også på de nye foreningene 

som må gjøre alt de kan for å få etablert ka- 

Hvis det er grupperinger, tropper etc. fra noen del av 

utenlandstjenesten som ønsker å arrangere spesielle 

veterantreff i 2007, vennligst kontakt FN-Veteranenes 

Landsforbund så snart som mulig for avtale. 

Henvendelse leder kameratstøtte: 

Knut Østbøll, tlf. 9117 63 51. 

E-mail: e-kostboll@mil.no 

Billedtekst til bildet under: 

Fra venstre mot høyre: Bjørn Bratteberg, instruktør 

Stressmestringsteamet Østlandet 

(SMTØ), Finn Magne Mørk, Sandefjord og 

N. Vestfold, Knut Østbøll, Leder Kameratstøtte 

FNVLF/Kursansvarlig, Elisabeth 

Kruger Østbøll, Forsvarets Veteranadministrasjon, 

John Kristensen, Glåmdal, Vegbar 

Amundsen, Midt Finnmark, Gulla Agnalt, 

Forsvarets Veteranadministrajson, Atle Eugen 

Paulsen, Oslo roger Blomkvist, Alta, 

Trond Solberg, instruktør SMTØ, Per Evensen, 

Follo og Indre Østfold, Anne-Mette Blix, 

Østfold, delvis skjult Johs Skogsrud, Hedemark, 

Per Gunnar Langeng, Trøndelag, 

Knut Bjerknes, Ringerike og Omegn, Kjell 

Hovin, Trøndelag, Tore Blomquist, Glomdal, 

Arne Melhuus, Oslo, Erling Kristensen, Alta, 

Jan Bjarne Engebretsen, Voss og Omland og 

Stein Martin Lasessen, Rogaland. 

Kameratstøtteseminar trinn III 3.–5. november 

Veterantreff 2007 


Kontakt med leserne 

Familiehelg 

Namdal FN/Nato- veteranforening 

ser viktigheten av å inkludere 

hele familien i arrangement 

som omfatter de som 

har vært ute i fredens tjeneste. 

I den anledning arrangerte foreningen 

familietur helga 6-8 

oktober. Turen gikk til Langvassmoen 

leirskole 

Av Jon Hildrum/ 

Lars Petter Skaanes 

Det som kjent ikke bare den i familien 

som har vært ute i internasjonale 

operasjoner som blir berørt 

av tjenesten, men alle i familien. 

Det være seg kone, samboer, 

barn og barnebarn, ja egentlig 

alle i veteranens nettverk, der 

opplevelsene til den enkelte er 

tema. 

Namdal FN/Nato- veteranforening 

ser på dette som et av de 

viktigste satsingsområder. Nemlig 

å inkludere hele familien. 

Med dette som bakgrunn planla 

vi årets tur som gikk til Langvassmoen. 

Plassen er fra begynnelsen 

av et gammelt gårdsbruk 

som er omgjort til leirskole for 

barn og unge på skolen i Namsos. 

Det er likevel åpnet opp slik 

at flere kan få leiet og drar til den 

flotte plassen for å slappe av i 

naturskjønne omgivelser. 

Det var forventningsfulle barn 

og voksne som dro fredag kveld. 

På programmet var garnfiske, 

natursti, fjelltur, grilling, fotball 

og andre morsomme aktiviteter. 

Det eneste den enkelte måtte 

stille med selv var sovepose og 

en stor porsjon godt humør. Fredag 

kveld gikk med til å komme 

seg inn i lokalene, og pakke ut 

For de minste var dette spennende 

nok i seg selv. Leirskolen 

har en stor låve som passer godt 

til ulike ballspill som volleyball 

og fotball, samt også andre aktiviteter. 

I det tidligere fjøset er det 

nå en flott peisestue, der TV med 

playstation etter hvert ble montert. 

Det ble fort mørkt, og når 

historien om husfruen fra det 

gamle sagnet kom opp, var det 

flere av de minste som ikke ville 

høre på dette!! (Hun går for øvrig 

igjen der oppe) 

Da flere av oss mener at fiske 

er morsomt og spennende. Så 

noen av ”karene” sitt snitt i å få 

satt ut garna mens barna lekte 

seg, 

Etter en natts søvn og frokost 

var det på tide å kikke til garna. 

De minste var henrykte over 

fangsten, og ville mer enn gjerne 

hjelpe til å bære fangsten opp. 

Fjelltur 

Etter noe leking ble turen satt 

mot den nærmeste fjelltoppen. 

Det var viktig og ikke legge listen 

for høyt, slik at turen ikke ble 

for lang, da alle skal være med, 

fra 3 år og oppover. Med mye 

motivasjon i sekken(sjokolade 

og brus) ble det til at toppen ble 

besteget. Under turen ble det 

også pratet og mimret om hvordan 

ting hadde vært i utenlandstjenesten, 

noe som ungdommen 

syntes var meget interessant. 

En fin tur ble noe avkortet på 

grunn av regn, men det gjorde 

ingenting alle kom seg ned uten 

store problemer. 

Etter å ha spist grøt og slappet 

av noe var, det tid for en etterlengtet 

fotballkamp mellom de 

voksne og barna. Det kan vel 

sies at formen har vært bedre hos 

noen av de voksne, resultatmessig 

gikk dette i favør til de yngste!! 

Mattis, Iver, Åse-Lill og Thea. 

Pernille, Åse-Lill og Thea 

Viktig å vise 

Det var med stor interesse fra de 

unge da det ble vist minnevideo 

fra Libanon. 

Å få vite hva mamma / pappa 

har vært med på i en trygg og 

god setting var hos mange stor, 

noe denne kvelden viste oss. 

Med tanke på det som har skjedd 

i Midt Østen i det siste halve året 

er det mange barn av FN-veteraner 

som lurer på hvordan det 

er/var der nede og spørsmålene 

var mange. 

Etter en fin og rolig kveld med 

pizza, brus og mye godsaker var 

Jon Hildrum og Sveinung Kristiansen Sveinung og Lars Petter 


de fleste klar for nok en god natts 

søvn. 

Ville være lengre! 

Etter å ha dratt opp totalt vell 40 

fjellfisk, vasket, grillet og atter 

en runde på fotballbanen var det 

på tide å dra hjem. Det var ikke 

alle enige i. For barna var det 

høstferie og de kunne godt ha 

tenkt seg å være lengre. På spørsmål, 

fra oss, om dette burde 

gjentas, var det et klart JA. 

Med en slik tilbakemelding er 

det bare en ting å gjøre, nemlig 

planlegge en ny tur neste år. 


PSYOPS og CIMIC 

Hva er forskjellen? 

Takk til redaktøren for å ha brakt 

Lene Kristoffernens aldeles utmerket 

artikkel om «Sivil Militært 

Samarbeid – CIMIC» i 

Sjekkposten nr. 5. Hvor går 

egentlig grensen mellom PSY- 

OPS og CIMIC i praksis. Hvis vi 

skjærer gjennom all teori, så er 

det jo faktisk slik at vi samarbeider 

med sivilbefolkninggen og 

hjelper dem med medisiner og 

nødhjelp slik at de overlever, 

I midten, initiativtager Heidi Johansen Heien sammen med nestleder 

Bjørn Ødegård. Foto: keo 


men samtidig påvirker vi dem 

slik vi selv mener er best og håper 

å få noe igjen for det; eller 

tar jeg feil? For min egen del 

vedlegger jeg kopi av et flygeblad 

som ble distribuert av koalisjonsstyrkene 

i Irak under operasjonen 

«Iraqi Freedom» i 2003. 

Major Audun Spjell 

postboks 62 

8001 Bodø 

Tilbud til ny-veteranene 

Hver måned tenker vi på å invitere til pizzakvelder, og dermed setter 

vi i gang ett nytt tilbud til veteranene fra fredstjenesten sier styremedlem 

i Ringerike FN/NATO Veteranforening Heidi Johansen Heien. 

Den første kvelden ble meget vellykket med sosial hyggelig samvær. 

Etter nyttår møtes vi siste torsdag i måneden på Pizzahuset i Hønefoss. 

Ideen har Heid fra Oslo, hvor de har bare positive erfaringer. 

Kjell Edv. Olsen 

Hønefoss 


Overrekkelsen av minnemedaljen 50 år siden Gaza. Edmund 

Mikkelsen fra Havøysund fikk minnemedaljen overrakt ved en 

liten makering ved Kveldsol i Havøysund den 22.10.06 

Edmund Mikkelsen tjenestegjorde i Gaza i perioden 1958-59 

ved feltsykehuset. 

Mvh 

Christen Selvåg 

FN-veterangruppe Havøysund 

De første 

for 50 år siden... 

Tønne Huitfeldts tilsvar i nr. 4 til 

min artikkel om UNEF 1 i 

Sjekkposten nr. 3, må, med respekt 

å melde, være basert på en 

misforståelse. Huitfeldts Kp A 

var riktignok de første av de norske 

som satte sine støvler på 

egyptisk jord i november 1956, 

og det dansk-norske stabskompaniet 

DANOR Bn (som jeg tilhørte) 

kom noen dager senere. 

Men vi var altså ingen «oppfølgingsstyrke» 

men hele staben for 

bataljonen, med den danske 

oberstløytnant Engholm – som 

også var Huitfelts overordnede – 

som sjef. 

Men mitt poeng var selvfølgelig 

at hele DANOR Bn I UNEF I 

var en første av en lang rekke 

dansk-norske kontingenter som 

gjorde en fortjent innsats i området 

gjennom mange år. Og da er 

det ikke så viktig hvilke fly som 

landet først. 

Ørnulf Uddå 



Til redaktør 

av Sjekkposten 

På side 15 i Sjekkposten nr. 5/2006 under 

teksten «Gaza vi minner og vi mimrer» er det 

spørsmål fra hvilken tid og hvor dette bildet er 

hentet. Follo og Indre Østfold har gjennom sitt 

medlem Erik Lysaker mottatt følgende opplysninger. 

Bildet er fra høsten 1960 DANOR 9. Hill 88. 

Idrettsplass sees i bakgrunn. 

De fremste bak befalet er fra Verkstedtoppen og 

noen av soldatene er som følger vist med nummer. 

1. Bjørn Mårud, Marker 

2. Lars Grindheim, Etne 

3. Magne Noet, Harpefoss 

4. Erik Lysaker, Trøgstad, bærende på en Kurér 

reiserado. 

Vennlig hilsen Jan Skarpodde 

Takk for at bladet brakte major 

Lars Lerviks meget velskrevne 

artikkel om erfaringer 

fra Afghanistan. Kan redaksjonen 

si noe mer om selve 

konflikten, opprinnelse, 

varighet og kanskje også noe 

om NATOs fremtidsutsikter, 

dvs om mulighetene til å lykkes? 

Maj Haakon Rygh 

Holtet 18 

1388 Stabekk 

Red svarer: 

Det er vanskelig å spå, og 

særlig om fremtiden, det blir 

mest spekulasjoner. Det er 

noen også her hjemme som 

mener at vi, dvs Norge, aldri 

skulle ha deltatt i Afghanistan 

utfra den betraktning at dette 

er en krig som NATO ikke 

kan vinne, men la oss sepå 

noen fakta. 

Krigen i Afghanistan begynte 

med den USA-ledede 

«Operasjon Enduring Freedom» 

i oktober 2001, rettet 

mot Taliban og Al-Qaida som 

et ledd i krigen mot terror. 

Den internasjonale sikkerhetsstyrken 

i Afghanistan 

(ISAF) ble vedtatt opprettet i 

desember 2001. Styrkens 

mandat var, og er fortsatt å 

støtte opp om landets nye regjering 

og hjelpe til med 

gjenoppbyggingen av landet. 

Siden 9. august 2003 har 

ISAF-styrken stått under 

NATO- kommando. Opprinnelig 

gjaldt dette ikke hele 

Afghanistan. ISAFs operasjonsområde 

var opprinnelig 

begrenset til Kabul 

og omegn, men ble i oktober 

2003 vedtatt utvidet til å omfatte 

hele landet. Utvidelsen 

fant sted trinnvis, og var først 

fullført 5. oktober i år da 

12.000 amerikanske soldater i 

Øst-Afghanistan ble overført 

4 1 

3 

2 

Afghanistan – en fem års markering 

Det er nok her man må lete etter svaret; – hvordan vinne freden? 

Foto:Arkivfoto/Forsvaret 

til ISAF. Den totale styrke før 

årsskiftet er nå oppe i 32.000 

soldater fra 37 land, herav er 

det 26 NATO land som nå 

deltar med mannskaper i Afghanistan. 

NATO kilder har ved flere 

anledninger de siste måneder 

opplyst at kampene har til 

dels vært meget heftige, og 

tallene viser da også at hittil 

har 489 koalisjonssoldater 

mistet livet siden operasjonene 

ble iverksatt for frm år siden 

(Kilde. CNN) Her hjemme 

har vi som kjent nylig hatt 

diskusjonen om hvorvidt vi 

skal sende norske soldater til 

Sør-Afghanistan der situasjonen 

er farligst, og den diskusjonen 

er vel ikke ferdig. 

Men, – tross alt bidrar Norge 

allerede med rundt 500 soldater.100 

befal og mannskaper 

er involvert i oppbyggingen 

av en leir i Maimane. En reaksjonsstyrke 

på ca 300 soldater, 

et sanitetselement på ca 

40 kvinner og menn pluss et 

logistikk-element på 70 befal 

og mannskaper er knyttet til 

hovedkvarteret for seksjon 

Nord i Mazar-el-Sharif; 

spørsmålet er om dette er 

nok? NATO har iht NTB anmodet 

om at styrken må utvides 

med ytterligere 2500 soldater 

hvis man skal kunne 

klare jobben, og spesielt Canada 

som har måttet ta en del 

tap, har uttalt seg sterkt i saken. 

Polen har lovet å bidra 

med 1000 mann ekstra, men 

spørsmålet er om det er nok. 

De pågående operasjoner er 

blant de vanskeligste NATO 

har vært engasjer i, og kloke 

hoder mener at med mindre 

man har en plan for hvordan 

man skal vinne freden etter at 

man har beseiret Taliban, så 

er det hele nokså i det blå. 

Lars Reiermark/Redaktør 


Vardetenning på FN-dagen 


Takk fra 

veteraner 

Veteraner fra LOGBAT I, Normedcoy 

III, Bosnia Hercegovina 

1994/95 takker FNVLF på det hjerteligste 

for all hjelp og støtte i forbindelse 

med vårt meget vellykkede 

treff på Bæreia 13.–15 oktober. I den 

sammenheng vil vi spesielt fremheve 

engasjementet til leder for kameratstøttearbeidet 

i forbundet, Knut Østbøll, som 

for øvrig viste seg som en glimrende guide 

i forbindelse med besøk ved Fredsmonumentet, 

Lier, Kongsvinger. 

Beste hilsen 

Steffen Simonsen 

HUSK 

Kameratstøttegruppene 

se side 39 

Gaza-jubileet 


Tradisjonen tro foretok distriktets 

FN/NATO-veteraner 

vardetenning på Gyrihaugen i 

anledning FN-dagen. 

Tekst og foto: 

Kjell Edv. Olsen 

Også i år ble Varden tent på Gyrihaugen 

på Krokskogen i anledning 

FN-dagen 24. oktober. Det 

er sjuende år på rad at 

FN/NATO-veteraner fra Ringerike 

og omegn foretar denne handlingen. 

Representanter fra lokalveteranforeningen 

for FN/NATO-veteraner 

har tent varden på Gyrihaugen. 

Fra venstre Bjørn Ødegaard, 

Ola Drægali, Bjørn Benterud, 

Helge Johansen, Per 

Thorsen og flaggbærer Knut 

Løchsen. Foto: Kjell Edv. Olsen. 

Norsk UNEF-soldater orienteres før patrulje i Port Said. 

Foto: Arkivfoto/Forsvaret 

Når vi nå har lagt Gaza-jubileet bak oss, gjenstår det for meg å takke 

alle dem som gjorde det mulig å arrangere denne 50 års markeringen. 

Ingen nevnt, ingen glemt, men min beste takk til dere alle; Vi treffes 

igjen! 

Arve Nilsen, prosjektansvarlig/UNEF 50 år 


Alta og omegn 

FN/NATO VF 

Per Martin Ovesen 

Postboks 2134, 

9508 Alta 

Tlf. 97 53 58 01/915 59 567 

ma-ovese@online.no 

Veteraner fra Internasjonale 

Operasjoner 

Avd. Asker og Bærum 

Knut Bjørnsen Teige 

Glassverkveien 21 B, 

1363 Høvik 

Mob. 90 94 69 83 

knut.teige@c2i.net 

Aust–Agder FNVF 

Roy Gjertsen 

Postboks 1401 

Tlf. 93 03 45 85 

4856 Arendal 

rogje@online.no 

Bergen og Hordaland FNVF 

Ulf Arnesen 

Postboks 941, 

Sentrum 

Tlf. 55 96 24 31/p. 91 30 16 97 

5808 Bergen 

ulf_arnesen@yahoo.no 

Bodø og Omegn FNVF 

Audun Spjell 

Postboks 62 

Tlf. 75 58 02 93/m. 91 53 60 22 

8001 Bodø 

spjaud@start.no 

FN/NATO VF 

Sandefjord og Vestfold 

Anders Forreløkken 

Tlf.: 33 47 47 29 

Mobil: 99 79 33 83 

Fax: 33 47 27 58 

Postboks 425 

3201 Sandefjord 

forreloe@online.no 

FN/NATO VF 

Vestfold og Telemark 

Johnny Brenna 

Gårdsbakken 39 F 

Tlf. 33 18 35 37/m. 98 23 14 04 

Fax 33 18 70 92 

3256 Larvik 

http://home.no/fn-nato/ 

johnny.brenna@larvik. 

kommune.no 

FNV Nordmøre 

Frank K. Olsen 

Postboks 845 

Tlf.: 71 67 74 60 

M. 95 73 98 51 

6516 Kristiansund N 

Veteraner fra Internasjonale 

operasjoner Gildeskår, 

Meløy, Rødøy 

Rune Bjørhusdal 

Marken 

8146 Reipå 

Tlf: 99 22 00 64 

Glåmdal FNVF 

Arve Nilsen 

Postboks 138 

2201 Kongsvinger 

Tlf. 0046 57 13 80 45/ 

m 40 83 45 02 

glamdal.fnvet@east.no 

Gudbrandsdal 

FN/NATO VF 

Reidar Melhuus 

Hageskogen 22 

2630 Ringebu 

Tlf. 61 28 28 40 

Arb. 61 28 42 41 

Mobil: 40 41 23 95 

reidar.melhuus@netcom.no 

Hadeland FN/NATO VF 

Tor Gunnar Haugerøy 

Salemv. 5 

2760 Brandbu 

Tlf. p. 61 33 49 46 

M. 41 33 89 04 

fax 61 33 60 76 

tor.gunnar.h@hadeland-energi.net 

Hamar og omegn 

FN/NATO VF 

Tom Krømcke 

E. J. Berghsvei 19 C 

2316 Hamar 

Tlf 40 29 41 39 

tianshan@online.no 

Harstad og omg. FNVF 

Olav Henrik Olsen 

Postboks 615 

Tlf. 77 07 43 65 

M. 41 45 79 07/47 26 11 84 

9486 Harstad 

Haugaland FNVF 

Helge M. Revheim 

Kopparen Frisør senter 

Tlf 52 85 30 80/P. 52 85 19 35 

4250 Kopervik 

helge.m.revheim@c2i.net 

FN-Veterangruppe 

Havøysund 

Gunnar Jacobsen 

Strandgate 294 

9690 Havøysund 

m. 90 99 65 55 

kveldsol@online.no 

Hedmark FNVF 

Bjørn Viktor Steen 

Postboks 188 

2402 Elverum 

Tlf. 62 59 47 19/90 50 88 68 

bvsteen@frisurf.no 

LOKALFORENINGER 

FN-veteranene Follo og 

Indre Østfold 

Jan Skarpodde 

Paimioveien 7 

1430 Ås 

Tlf. 90 92 61 72 

jan.skarpodde@dknett.no 

Kongsberg 

og omegn FN/NATO VF 

Stein Løvdok 

Postboks 492 

3605 Kongsberg 

Tlf. priv: 32 76 63 26 

mobil: 99 72 07 77 

stein@lovdok.com 

Kristiansand 


Ragnar Olsen 

Odderøya 11 

Tlf. 38 02 71 08 

4610 Kristiansand S 

agdervet@start.no 

Kvalsund FN-NATO 

Veteranlag 

Peder B Pedersen 

Sandmovn. 15 

9620 Kvalsund 

Tlf.: 78 41 52 87 

m. 99 26 92 77 

Namdal FN/NATO VF 

Jon Hildrum 

Tlf. 74 27 52 55 

M. 90 10 17 28 

Prestekrageveien 22 

7800 Namsos 

leder@namdalveteran.no 

Mandal og Lister Region 

FN/NATO VF 

Thomas Fjell 

Heiveien 6, 

Tlf. 900 11 329 

4517 Mandal 

Midt-Finnmark FNVF 

Ola van der Eynden 

9710 Indre Billefjord 

Tlf. 78 46 31 33 

Mob.: 48 18 50 79 

Kontor Bandak 

mil tlf. 05 90 25 21 

oveynden@start.no 

Ofoten FN/NATO VF 

Hallgeir Ramstad 

Holmenveien 12 

8514 Narvik 

Tlf. 76 96 07 83/93 21 36 96 

hallgeir.ramstad@nfk.no 

Oslo FN og 

NATO soldaters forening 

Jon Birger Berntsen 

95 17 20 48 

Bygning 8 Oslo MIL 

Tlf. 23 09 35 33/Fax: 23 09 39 42 

0015 Oslo 

jon.berntsen@ber.oslo. 

kommune.no 

Rana og Omegn FNVF 

Arnljot Skogheim 

Postboks 1426 

P. 75 16 95 05 

M: 97 57 01 47 

8602 Mo i Rana 

arnskogh@online.no 

Ringerike 


Bjørn Ødegård 

Postboks 1350 

Tlf. 32 11 10 10 

97 01 69 23 

3503 Hønefoss 

Rogaland FNVF 

Helge Bernt Holgersen 

Sundveien 29 B 

4049 Hafrsfjord 

Tlf. 51 11 64 51/45 67 63 20 

helgebernt@yahoo.com 

Romsdal FN/NATO VF 

Terje Hoel 

Henrik Ibsensvei 5 

6413 Molde 

Tlf. 71 21 05 18/92 82 17 24 

terjehoel@gmail.com 

Røros og Fjellregionen FN 

og NATO VF 

Jan Lars Haugom 

7370 Brekkebygd 

Tlf. 72 41 32 08 

Fax 72 40 63 11 

jalahaug@online.no 

Svalbard FNVF 

Arne Elgaaen 

Postboks 713 

9170 Longyearbyen 

Sør – Helgeland FNVF 

Jørn Johansen 

Blomstervikveien 

Tlf. 75 02 22 94 

75 01 81 20 

8900 Brønnøysund 

Sør – Varanger FNVF 

Arnt Nystad 

Postboks 70 

Tlf. 78 99 94 69/995 83 046 

9912 Hesseng 

Sunnmøre FN/NATO VF 

Anne-Kari Andreassen 

Postboks 1114 Sentrum 

Tlf P. 70 13 82 92 

M. 41 30 45 24 

6001 Ålesund 

andreassen@portalen.no 

Søre Sunnmøre FNVF 

Per Inge Øye 

Tlf. 91 36 74 72 

6170 Vartdal 

Troms FNVF 

Einar Ulleberg 

Postmottak Kappelvn. 2 

Tlf. 97 04 80 91 

9325 Bardufoss 

eulleberg@mil.no 

Tromsø FNVF 

Edmund Leiksett 

Postboks 504 

Tlf. 91 80 83 80 

9255 Tromsø 

Trøndelag FNVF 

Svein Dyrvik 

Tlf. 91 61 69 20 

7105 Stadsbygd 

svein.dyrvik@posten.no 

Valdres FNVF 

Roger Markussen 

Rute 548 

2930 Bagn 

Tlf. 94 27 90 91 

rmarkuss@bbnett.no 

Vesterålen FN VF 

Per H. Lamark 

Postboks 239 

Tlf. P.76 13 56 80/ 

M: 47 01 59 30 

8469 Bø i Vesterålen 

perh.lamark@vkbb.no 

Voss og omland 

FN/NATO VF 

Tore Grevle 

Postboks 567 

Tlf. 56 51 09 86 

M. 90 76 47 80 

5703 Voss 

tgrevle@hotmail.com 

Østfold FNVF 

Frøyasvei 11 

1711 Sarpsborg 

Tlf. 69 39 91 13/ 

M: 91 87 37 71 

jjoachim@online.no 

Øvre Romerike FNVF 

Brynjulf Jenssen 

Trondheimsveien 119 

Tlf. 63 97 34 45 

Mob. 90 56 89 92 

2050 Jessheim 


Lokalforeningens navn Kameratstøttegruppens tlf. Tilgjengelighet dag/tid 

Alta og omegn FN/NATO VF 

Aust-Agder FN-veteranforening 971 48 100 Hele uken: 17.00-24.00 

Bodø og Omegn FN-veteranforening 993 15 209 

Bergen og Hordaland 905 16 900 Alle dager: 17.00-21.00 

FN-veteranforening 

FN/NATO-veteranforening, 

552 00 601/552 00 602 fax Tirs.: 10.00-14.00. Tors.: 17.00-21.00 

Sandefjord og Vestfold 971 36 010 Alle dager: 17.00-21.00 

FN/NATO-veteranforening, 920 36 364 Hele døgnet 

avd. Vestfold og Telemark 

FN-veteraner Nordmøre 

FN-Veteranene Follo og Indre Østfold 

90 64 40 52 

905 79 044 

Hele døgnet/alle dager 

Vår Hele døgnet/alle dager 

Glåmdal FN-veteranforening 

Gudbrandsdal FN-veteranforening 

Hamar og omegn FN-veteranforening 

959 13 621 Alle dager: 19.00-22.00 

917 77 136 Man.-fre.: 19.00-22.00 

959 13 201Landsdekkende Man.: 19.00-23.00 

Harstad FN-veteranforening 

Haugaland FN-veteranforening 

Hedmark FN-veteranforening 

996 20 108/996 20 109 Ved behov. Også telefonsvarertj. 

950 72 264 

993 kameratstøttetelefon 

53 515 Man.: 19.00-23.00 

Kristiansand og omegn FN/NATO-veteranforening 

Kongsberg FN/NATO VF 

380 27 108 Tors.,fre.,lør.,: 19.00-23.00 

Midt-Finnmark FN/NATO-veteranforening 414 52 373 Ons.:18.00-21.00 

Namdal FN/NATO-veteranforening 958 48 292 Tirs.: 18.00-22.00 

Ofoten FN/NATO-veteranforening 957 53 531 Tilgjengelig ved behov 

957 07 299 Ingen faste tider 

Oslo FN og NATO soldaters forening 224 19 070 Ons.: 18.00-22.00 

Kobles over til vakt Fre., lør.: 19.00-23.00 

Rana og omegn FN-veteranforening 

Ringerike og omegn FN/NATO-veteranforening 

Rogaland FN-veteranforening 

415 68 685 

957 77 040 

901 56 000 

Alle dager: 17.00-21.00 

betjent Hele av døgnet/alle oss! dager 

Ons.,fre.,lør.,: 18.00-21.00 

Romsdal FN/NATO-veteranforening 952 52 969 

Sunnmøre FN/NATO-veteranforening 970 45 540 Dagtid 

Sør-Varanger FN-veteranforening 901 10 544 

Troms FN-veteranforening 970 48 222 

Tromsø FN-veteranforening 905 06 159 Etter arb.tid, svarer tilgj. 

Trøndelag FN-veteranforening 

Voss og omland FN/NATO-veteranforening 

902 01 870 FN-Veteranenes Hele Landsforbund, 

døgnet 

911 21 833 Tor.: 16.00-22.00 

Veteraner fra Internasjonale Operasjoner 671 33 924/95 11 83 40 Hele døgnet 

Asker og Bærum 671 22 934/992 13 002 

Østfold FN-veteranforening 419 04 715 Alle dager hele året – åpent døgnet rundt 

Øvre Romerike FN-veteranforening 902 08 076 Man., tir.: 19.00-20.00 


LOKALE VETERANFORENINGER 

med kameratstøttegrupper 

FN-VETERANENES 

LANDSFORBUND (FNVLF) 

Ring 880000 4488 550000 fra 1. januar 2005 

Til deg som har gjort 

en innsats for freden 

Vi gjør noe for deg! 

Støtt FNVLF med ditt medlemskap 

FNVLF trenger dine personlige erfaringer 

og ditt sosiale engasjement 

Postadresse: Postboks 1635 Vika, 0119 Oslo 

Kontoradresse: Bygning 22, Akershus Festning 

Telefon: 23 09 35 49, 

Fax: 23 09 37 77 

Mail: e-bemagnussen@mil.no 

postboks 1635, Vika, 0119 Oslo 

ønsker alle 

sine lesere 

God jul 

og 

Godt nytt år! 


B-blad 

Returadresse: 


Postboks 1635, Vika 

0119 Oslo 

Ettersendes ikke ved varig adresseforandring, men sendes 

tilbake til senderen med opplysninger om den nye adresse. 

FNVLF Forbundsstyret 2006/2008 

President Odd Helge Olsen 

Alkeveien 3 

4623 Kristiansand S 

Mob: 40 83 45 01/99 09 19 24 

Tlf: 38 08 74 89 

oholsen@losmail.no 

Visepresident Dan-Viggo Bergtun 

Solhaugveien 16, 

2019 Skedsmokorset 

Tlf: 64 83 07 55 

Mob: 95 81 95 98 

dvb@ccsnorge.no 

Styremedlem Anne-Kari Andreassen 

Niels Windsvei 35, 

6009 Ålesund 

Mob: 41 30 45 24 

Tlf: 70 13 82 92/Fax: 70 10 57 03 

andreassen@portalen.no 

Styremedlem Ola van der Eynden 

9710 Indre Billefjord 

Tlf: 78 46 31 33 

oveynden@start.no 

Styremedlem Svein Dyrvik 

7105 Statsbygd 

Mob: 91 61 69 20 

svein.dyrvik@posten.no 

Styremedlem Anja Dahl 

Nikolaismauet 1, 

5003 Bergen 

Mob: 952 74 856 

anjad@online.no 

Styremedlem Olav Tofte Larssen 

Olderveien 14 

8622 Mo i Rana 

Tlf: A 75 14 33 20 

P75155765 

Mob. 41 30 23 07 

mcfoyn@online.no 

1. varamedlem Jon Birger Berntsen 

Ullevålsveien 82 C 

0454 Oslo 

Tlf: 22 56 96 66/M. 95 17 20 48 

jon.berntsen@ber.oslo.kommune.no 

2. varamedlem Peder Birger Pedersen 

Sandmovn. 15 

9620 Kvalsund 

Mob: 99 26 92 77 

3. varamedlem Jan Skarpodde 

Paimioveien 7, 

1430 Ås 

Mob: 90 92 61 72 

jan.skarpodde@dknett.no 

4. varamedlem Per M P Gitmark 

Bandyveien 26 

4021 Stavanger 

Mob: 97 10 34 91 

Tlf: 51 99 00 00 

gitmark@hotmail.com

Sjekkposten nr. 6 - 2006 - Nvio

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?