internasjonal sosialisme 2 2012

internasjonalsosialisme.files.wordpress.com

internasjonal sosialisme 2 2012

InTERnASjOnAl

SOSIAlISmE

2-2012

5. årgang.

Kr: 30,-

εξέγερση

rebelión

STØTT OPPRØRET I SYRIA

Steng trandum, s.10 « Hva nå for egypt?, s. 12 « klassesamfunnet i ddr, s. 20


2

innholD

Thomas Kvilhaug skriver om Det syriske folkeopprøret

Syria

Det syriske folkeopprøret nekter å

la seg knuse. Thomas Kvilhaug argumenterer

for støtte til opprøret

og ser på utviklingen i den revolusjonære

massebevegelsen, imperialismens

agenda og Assad-regimets

natur.

Bjørn Østby skriver om Egypt

EGyPT

12-16

egypt har fått sin første demokratisk valgte

president. mohammed mursis valgseier

åpner muligheter for at revolusjonen kan

gå dypere, men det forutsetter en større og

sterkere revolusjonær venstreside, skriver

Bjørn Østby.

internasjonal sosialisme 2-2012

internAsjonAl sosiAlisme

Monika Ustad skriver om

Trandum utlendingsinternat

TraNDUM

10-11

trandum utlendingsinternat har blitt

utsatt for massiv kritikk. likevel fortsetter

norge å sperre inn asylsøkere i

landets verste fengsel. løsningen er

å stenge hele stedet, mener monika

Ustad. illustrasjon: lars sandås.

4-9: SyrIa: revoluSjonen, ImperIalISmen og det fallende regImet 10-11: Steng

trandum aSylfengSel 12-16: Hva nå for den egyptISke revoluSjonen?

17: folkefeSt mot raSISme 18-19: roSa luxemburg 20-25: klaSSeSamfunnet I ddr

26-29: Svartebok mot raSISme 30: anmeldelSe: de andre 31: Hvor vI Står

4-9


Norge - tross alt et land i verden

norge kan av og til føles som en egen

planet.

mens store deler av europa koker

av klassekamp og grekere og spanjoler

går til generalstreik mot nyliberalistisk

politikk, er norske medier mest

opptatt av værmeldinga.

mens eU gjør sitt beste for å knuse

klassekampen i europa og sperre

verdens fattige ute, går norge hen og

gir eU fredsprisen.

i syria er om lag 40 000 personer

drept av Assad sitt regime siden

opprøret startet. norge støtter tilsynelatende

opprøret, men i motsetning

til når norge støtter UsA-okkupasjoner

av Afghanistan og irak, betyr

det ingenting i praksis. til tross for

at lille norge er verdens 15. største

våpeneksportør, mener myndighetene

at det er feil å sende våpen til opprørerne

i syria. nok en gang lytter

regjeringa til obama, som er bekymret

for at opprøret ikke kan kontrolleres

av Vesten.

i egypt kjemper arbeiderklassen,

studenter og fattige for videreføring

av revolusjonen under mohammed

mursi. mursi svinger mellom å gi

innrømmelser til massene som ga han

valgseieren og å bevare vennskapet

med israel, UsA og den egyptiske

herskerklassen. i valget mellom mursi

og shafiq, var det en fordel at mursi

gikk av med seieren. Dersom shafiq

hadde vunnet, ville det vært full seier

for tilhengerne av det gamle mubarak-regimet.

likevel er ikke løsningen

i egypt å bytte ut mektige menn

på toppen. løsningen er at revolu-

sjonen kjemper fram et nytt økonomisk

og politisk system, med direkte

demokratisk kontroll nedenfra. mens

de nye, uavhengige fagforeningene

i egypt fører en heroisk kamp for

sosial rettferdighet under mursi, er

holdningen fra norsk offentlighet

stort sett bare et stille sukk over at

Det muslimske brorskap gikk av med

valgseieren.

Kampene som føres i europa

og midtøsten handler om det samme.

Dette er opprør mot resultatet

av en kapitalistisk og nyliberalistisk

politikk. Arbeidere, studenter og

arbeidsløse kjemper for rettferdighet,

demokrati, verdighet og utjevning av

klasseskiller.

har vi så ingenting av det samme

på hjemmebane? selvsagt har vi

det. selv om nivået på klassekampen

i norge er lavere enn i de fleste andre

land i europa, er det viktig å se det

som skjer i norge i en større sammenheng.

sykehjemstreiken handlet om

kamp mot nyliberalistisk politikk.

sjefene bruker privatisering som et

verktøy for å knuse arbeideres rettigheter.

Kravet om like rettigheter

for ansatte ved private sykehjem som

ved offentlige sykehjem ble støttet

av en politisk sympatistreik i regi av

Fagforbundet. rundt 500 engasjerte

personer demonstrerte til støtte for

streiken, mot sosial dumping, foran

rådhuset i oslo i september. Alliansen

mellom ansatte i offentlig og privat,

og bruken av sympatistreik som

virkemiddel, er herlige eksempler på

www.intsos.no

internasjonal sosialisme

- nr. 2 - 2012. Utgitt av

internasjonale sosialister.

issn: 1890-6567.

epost: intsos@intsos.no.

postadresse: P.b.9226

Grønland, 0134 oslo.

internett: www.intsos.no.

konto: 7874 05 27591.

redaksjon: monika Ustad,

randi Færevik, Thomas

Kvilhaug og Bjørn Østby.

at ting ikke står stille i gamlelandet.

regjeringas bruk av tvungen

lønnsnemd, rett før streiken ble trappet

opp på sykehjemmene og rett før

offentlig ansatte i Fagforbundet skulle

ut i varig sympatistreik, viser tydelig

hvilken side regjeringa står på i

klassekampen. lojaliteten til Arbeiderpartiet

er nå på full fart nedover

i fagbevegelsen, dette så vi ikke bare

i sykehjemstreiken, men også blant

annet i kampen mot tjenestebyrådirektivet

og vikarbyrådirektivet.

Kampen mot rasisme i norge er

også en del av et større bilde. Antirasisme

er en viktig del av klassekampen.

Det handler om langt mer enn

enkeltskjebner og sosial samvittighet,

det handler om at mange nekter

å godta splitt- og hersk-politikken

som skal lure oss til å legge skylda på

«utlendingene».

engasjementet mot regjeringas

jernharde asylpolitikk viser at det

finnes en sterk motvekt til ideen om

et «oss» og «dem» basert på hudfarge,

religion eller etnisitet. Kampene for

asylbarna, mot tvangsdeportasjoner

og for like rettigheter i arbeidslivet

er på ingen måte over. nesten hele

europa har nå innført ulike former

for amnesti, såkalte regulariseringsordninger,

for innvandrere uten rettigheter.

når spania, italia og sverige

kan gi amnesti, er det klart at vi kan

vinne dette i norge. i flere land har

amnestiordninger blitt resultatet etter

politiske kampanjer fra organisasjoner

og/eller kirka.

med Breivik fikk vi demonstrert

trykk: 07 Gruppen.

forsidebilde:

aljazeera.com

abonnement:

abonnement@intsos.no.

Kr 150,- pr. år (seks nr.)

leDer

hvor farlig oppblomstringen av islamofobi

og fascisme i europa er. nDl

og siAn sine forsøk på å bygge opp

fascistiske organisasjoner i norge har

foreløpig endt med bittesmå, tafatte

markeringer. hver gang fascistene er

på gata, er antirasistene mange flere.

Vi må imidlertid ikke undervurdere

faren som ligger på lur her. Dersom

fascistene klarer å bli godtatt

som stuereine islam-kritikere slik de

ønsker, kan de fort vokse seg store

også i norge. Det er positivt at lo i

oslo har tilsluttet seg flere markeringer

mot disse miljøene. Dessverre ser

det ut til at myndighetene og politiske

partier ser på trusselen fra islam og

såkalte radikale islamister som mye

større enn trusselen fra ytre høyre.

hetsen mot romfolk har ført til

kraftig polarisering av debatten. FrP

og høyres forslag om å tvangssende

alle romfolk ut av landet, på samme

måte som sarkozy gjorde i Frankrike,

har utløst stor støtte til romfolks rettigheter

på den ene siden og samtidig

gitt økt oppslutning til avskyelige

holdninger på den andre siden. Det er

helt uakseptabelt at enkelte eU-borgere

skal ha færre rettigheter i norge

enn andre, dette er å stemple folk som

A- og B-mennesker. Fagbevegelsen

må på banen for romfolks rettigheter.

norge er tross alt et land i verden.

Krisa stopper ikke ved landegrensene

våre. Det gjør heller ikke kampen mot

kapitalisme.

blogg:

http://internasjonalsosialisme.

wordpress.com

fri kultur:

innholdet er til fritt bruk,

husk kildehenvisning.

internasjonal sosialisme 2-2012 3


Syria: revolusjonen,

imperialismen og

det fallende regimet

det syriske folkeopprøret nekter å la

seg knuse. I denne artikkelen vil vi se på

utviklingen i den revolusjonære massebevegelsen,

imperialismens posisjoner

og det fallende regimets natur.

■ Thomas Kvilhaug

revolusjonen i syria har nå gått gjennom 19

måneder med enorme ofre. Det nye syria må

bygges opp av ruiner, lemlestelser og bitre tap,

etter en skitten krig som et despotisk regime ene

og alene står ansvarlig for. Beleiringer og granater,

massakrer og luftangrep inngår i regimets voldsrepertoar.

strategien er å demoralisere befolkningen

fra å støtte revolusjonen, ved hjelp av dødbringende

ødeleggelser mot opprørske byer, bydeler

og områder.

mer enn 40 000 kan være drept til nå. 1,5 millioner

er fordrevet fra hus og hjem, mens titusener

er savnet og ukjente antall sitter fengslet.

Desto mer er revolusjonen en enorm oppvisning

av mot og utholdenhet, dyp solidaritet og militant

bestemmelse, utviklet gjennom massekamp

for å rive ned en autoritær ettpartistat kontrollert

av et sekterisk, klanpreget regime og en korrupt

herskerklasse.

4

Denne opprørssoldaten er ikke en brikke i et stormaktsspill.

fryktens mur rives ned

skildringer av krigens redsler gjør sterke inntrykk,

men ser vi bak krigsscenene ser vi også en heroisk

massekamp som nekter å la seg knuse med vold.

«Fryktens mur rives ned», skrev Syrias Revolusjonære

Venstrebevegelse i en uttalelse om den voksende

protestbevegelsen i mars 2011. Protestbe-

internasjonal sosialisme 2-2012

vegelsen fra mars 2011 har blitt en permanent

revolusjonær massebevegelse som ikke bare føres

gjennom våpnene, slik det ofte fremstilles. Den

større bevegelsen går fortsatt gjennom gatene, med

mange hundretalls demonstrasjoner hver eneste

uke. Bevegelsen lever gjennom arbeidsplasser, skoler

og universiteter. Den lever gjennom folk som


Syria er i en permanent revolusjonær situasjon, utløst av de samme kreftene som vi ser i

hele den arabiske våren, hvor imperialistiske og opportunistiske krefter posisjonerer seg

for å vinne kontroll med situasjonen.

åpner sine hjem for flyktninger, organiserer nødhjelp

og helsestell. På utallige Facebook-sider får

man innblikk i et hav av ukuelig motstandskraft.

mellom dokumentasjon av ødeleggende angrep

fra hæren og martyrerklæringer, dukker det opp

karikaturer og galgenhumor, som dette oppslaget

på en husdør: «til hæren. om dere hadde tenkt

å bombe huset vårt i dag, så er vi ikke hjemme

før klokka 18.00.» midt i krigens redsler ser vi en

stor folkelig revolusjon som lever og organiserer

seg selvstendig. helt sentralt står et omfattende

nettverk av lokale koordinasjonskomiteer som har

knyttet aktivistgrupper og bevegelser sammen og

ført frem sivil motstandskamp. i flere frigjorte

byer har lokale komiteer og råd dannet kommuner.

langt i fra å støtte denne heroiske kampen,

har deler av venstresiden tatt på seg oppgaven å

være Assads papegøyer og apologeter. som tatt

ut av regimets propagandavokabular, setter de

«imperialisme», «ny-kolonialisme» og «sekterisk

terror» i sentrum for selve opprøret. Fordi dette

er en skammelig feiltolkning av situasjonen som

forhindrer solidarisk bevegelse fra venstresiden i

norge, må vi først som sist avlive tre myter som

går igjen i anklagene som rettes mot opprøret.

myte nr. 1: et opprør for imperialismen?

syria er i en permanent revolusjonær situasjon,

utløst av de samme kreftene som vi ser i hele den

arabiske våren, hvor imperialistiske og opportunistiske

krefter posisjonerer seg for å vinne kontroll

med situasjonen. For syrias del støtter russland

og iran direkte opp om regimet med våpen

og militær assistanse, mens CiA, tyrkia, saudi-

Arabia og Qatar spiller på sine respektive hester i

kulissene av opprøret og elementer fra det fallende

regimet. Bashar al-Assad er en egenrådig torn i

vestlige imperialisters øyne. men derfra å hevde at

revolusjonen på noen måte iverksetter eller representerer

imperialistiske interesser, slik Assad og

deler av venstresiden hevder, er feil. saudi-Arabia

erklærte sympati med Assad ved opprørets

begynnelse, mens UsAs utenriksminister hillary

Clinton gav ham tillitserklæringer som skulle

"I hjertet er vi sunni, kristen, shia, alawitt, kurder, druzer".

appellere til hans velansette «reformvilje». ingen av

disse hadde interesse av at det skulle utvikle seg en

åpen revolusjonær situasjon i landet. israel frykter

konsekvensene av den arabiske våren i sin helhet,

og opprøret i syria mer enn noe. Assad-regimet

har vært en gjenstridig nabo men også en stabil

garantist for å sikre grenseforholdene ved okkupert

Golan. tyrkia, som søker å få en ledende rolle,

foreslo nylig på sin side, mye mulig i samråd med

et mer tilbakeholdende UsA, å innsette visepresidenten

som alternativ til Assad. Forslaget viser

nøyaktig hva slags horisonter imperialistene også

opererer innenfor. De søker allianser med opportunistiske

krefter både innenfor opposisjonen og

regimet, som kan gi dem innflytelse og kontroll.

imperialistenes egentlige problem i syria er at de

ikke har kontroll over situasjonen og den revolusjonære

bevegelsen.

myte nr. 2: massiv våpenstøtte?

Den andre myten er at det nå «strømmer inn med

våpen» og at opprørerne er avhengige av disse våpnene.

Det er kjent at en begrenset selektiv våpenstøtte

fra saudi-Arabia og Qatar kommer inn via

tyrkia. men noen «massiv våpenstrøm» kjennes

ikke igjen på bakken. «send oss våpen, så vi kan

nedkjempe regimet», var et gjennomgående budskap

i mange av de oppunder 500 demonstrasjonene

i syria 5. oktober. talspersoner fra saudi-

Arabia og Qatar bekrefter ovenfor New York Times

7. oktober at de faktisk har avstått fra å donere

tyngre våpen som skulderbårne rakettskytere, da

UsA frykter at disse kan komme i hendene på

«terrorister». spesielt saudi-Arabia anklages for

kun å støtte snevre fraksjoner. mange opprørere

vil på sin side heller ikke ha kontakt med våpenkanaler

som kontrolleres langt fra fronten og som

internasjonal sosialisme 2-2012 5


6

Store antall alawitter og kristne har tross svært stor risiko tilsluttet seg revolusjonen, og

flere har dannet egne nettverk for å motvirke stigmatisering.

formidles av folk som på egne eller andres vegne

stiller suspekte betingelser. Den 28 år gamle

fabrikkarbeideren Khatab, som leder en opprørsgruppe

i Aleppo, forteller til Foreign Affairs (9.

oktober) at han ikke er interessert i våpen som

kommer gjennom kanalene til saudi-Arabia og

Qatar. «Problemet er at de gir våpen til feil folk»,

sier han, og forteller om uakseptable betingelser

og lojalitetskrav fra våpenformidlerne. «men med

all respekt å melde, det var vi som startet denne

revolusjonen!» langt de fleste våpnene kommer

inn via det svarte markedet, betalt med opprørernes

egne penger og fra fond støttet av befolkningen

i syria og andre land. i tillegg har en god del

våpen blitt bragt med de rundt 40 000 desertørene

som har hoppet av og skiftet side under kampene.

myte nr. 3: Sekterisk borgerkrig?

Den tredje myten er at syria har blitt kastet ut i

en «sekterisk borgerkrig». men slagordene i den

revolusjonære bevegelsen har tvert i mot hele

tiden appellert til «en samlet nasjon». Bevisstheten

om farene ved «sekteriske spenninger» står

svært sterkt i revolusjonen, der folk ikke har noen

interesse av å splittes. På den andre siden har det

alawitt-dominerte regimet brukt infame sekteriske

metoder for å undertrykke og skremme folk fra

motstand. i kristne samfunn har regimet ansatt

kriminelle grupper som «borgervern». mens Shabiha-militsene,

regimelojale mafiamilitser beryktet

for terror og massakre mot sivile, presser alawittiske

lokalsamfunn til lojalitet og betaling for

«beskyttelse». store antall alawitter og kristne har

tross svært stor risiko tilsluttet seg revolusjonen,

og flere har dannet egne nettverk for å motvirke

stigmatisering. «o Alawitter over hele landet,

nok er nok, så reis dere i enhet mot Assads korrupte

familie, hvis eneste mål er forræderi, penger

og makt!» appellerer en gruppering som kaller

seg «frie alawitter» (naharnet, 5. oktober). Det er

nylig meldt om konflikter i Assad-klanens hjemby,

inkludert drap på den lokale shabiha-lederen

(fra Assad-klanen), mens aktivister i skrivende

stund også melder om episoder av åpent opprør

i alawittiske byer i sør.

et opprør fra de folkelige klassene

et opprør mot utbyttende undertrykkere og

despoter trenger ingen rettferdiggjøring. en venstreside

som ikke deler dette synet er dømt til

å ta feil. revolusjonen brøt ut i byer og bydeler

med en stor arbeiderklassemajoritet og mye fattigdom.

med en stor generasjon ungdom helt i

front, mobiliserer den bredt i de folkelige klassene.

«minst 70 % av våre soldater er fra de fattige

områdene», uttalte lederen for det revolusjonære

rådet i Aleppo i august. mens en slags «orden»

(med sporadiske unntak) opprettholdes med store

sikkerhetsstyrker i sentrum av Damaskus, er de

fattige bydelene og forstedene rammet av regimeangrep,

massearrestasjoner og likvidasjoner. i ett

tilfelle sommeren 2012 ble 150 fabrikkarbeidere

funnet drept ved arbeidsplassen sin. i arbeiderklassebyen

Daraya, med rundt 200 000 innbyggere

like sør for Damaskus, ble kanskje så mange

Massebevegelsen er fortsatt i gatene - her fra Jobar utenfor Damaskus i Oktober.

som 800 drept i en eneste massakre i august. om

morgenen 28. september ble samtlige innbyggere i

det fattige kvarteret Alquabon i Damaskus jaget

fra hus og hjem. Boligkvarteret ble smadret med

bulldosere og gravemaskiner i ren israelsk kolonialistisk

stil. i Yarmouk-leiren, hjem til 150 000

palestinere sør i Damaskus, og i andre palestinske

leirer, har virkeligheten blitt ganske lik den

palestinere opplever under israelsk terror. mange

syrere og palestinere refererer til opprøret som

«intifada».

De slette analysene som nå undergraver solidariteten

med den syriske revolusjonen er sim-

internasjonal sosialisme 2-2012

pelthen reaksjonære! Pent kan man si at de deler

borgerlige analyser vi ser i alle konvensjonelle

kanaler. Det er en allmenngjort påstand at «sekteriske

motsetninger» står i sentrum, at fanatiske

terrorgrupper er dypt involvert, og at opprøret

drives på støttemidler fra saudi-Arabia, Qatar,

UsA og tyrkia. snakk om å spille seg selv inn i

imperialismens eget selvsentrerte verdensbilde!

folket krever regimets fall

Da Ben Ali falt i tunisia og mubarak falt i egypt,

var det tilsynelatende rolig i syria. i begynnelsen

av mars 2011 uttalte Bashar al-Assad: «syria er

på tross av utfordrende omstendigheter stabilt,

fordi landet er knyttet i troen.» syrias revolusjonære

Venstrebevegelse svarte i en appell: «tror du

(Assad) de 2 millionene i dette landet som ikke

har råd til mat og grunnleggende nødvendigheter

deler din tro, når du og dine slektninger er

milliardærer?» – «egyptere og tunisiere har vist

veien – en lekse for alle bevegelser som sloss mot

diktatur, ny-liberalisme og imperialisme over hele

verden». noen dager senere, den 15. mars 2011,

begynte et opprør i byen Daraa, etter at femten

tenåringer hadde blitt fengslet av sikkerhetsstyrker

for å tagge slagordet fra tunisia og egypt;

Folket krever regimets fall.


for å bygge opp sin egen posisjon i regionen vekslet assad-regimet mellom å støtte opp

om palestinske fraksjoner som det kunne holde som gisler og å knuse palestinsk

motstandskamp.

revolusjonen i syria har utviklet seg annerledes

enn i egypt og tunisia, men vi vil gjøre den

dyp urett ved å unnlate å se at den ble tent av den

arabiske våren, en sjokkbølge fra folkedypene mot

autoritære regimer, som utbyttet «sitt folk» og var

dedikert til en ny-liberalistisk verdensorden. Da

opprøret brøt ut i syria var 60 % av befolkningen

fattige, arbeidsledigheten var på 25 % og blant

ungdom under 25 lå den på over 50 %.

selv om de politiske systemene i tunisia,

egypt og syria har ulike individuelle kjennetegn

og regimene har hatt forskjellige regionale posisjoner

de siste tiårene, har de også historiske fellestrekk.

egypt og syria forente regimer i «Den

Arabiske republikk» fra 1958-1961, og var senere

allierte mot israel i 1967 og 1973. Begge landene

utviklet autoritære politiske systemer med en sterk

statskapitalistisk dominans. i bytte mot «sosiale

kontrakter» med massene, ble bevegelse nedenfra

undertrykt. Under vedvarende beinhard politisk

undertrykking ble den ny-liberalistiske epoken

som fulgte fra 1970- tallet og utover en katastrofe

for millioner som stod uten organisert selvforsvar.

eliter knyttet til regimene og militærapparatene

skodde seg grovt på reformer som økte utbyttingsnivået

og overførte kontroll over offentlig

eiendom, land, ressurser og industrier til private

interesser og selskap.

syria under Assad har imidlertid også særpreg

som skiller landets posisjon og situasjon fra

egypt og tunisia. Alliert med iran og hizbollah,

og inntil nylig – før regimet begynte å massakrere

palestinere i syria – med et godt forhold

til hamas, har landet markert seg mot vestlige

interesser. syria har uten tvil også vært et offer for

imperialisme gjennom den vedvarende israelske

okkupasjonen av Golan og sanksjoner fra UsA.

men historien viser ikke dermed at vi har med et

«anti-imperialistisk» regime å gjøre. i syria ser vi

tvert i mot nok et stygt eksempel på hvordan statskapitalistiske

systemer har forkrøplet sosialisme,

internasjonalisme og anti-imperialisme.

anti-imperialist og palestinavenn?

Under regimet til hafez al-Assad (1970-2000)

anla syria en bemerkelsesverdig opportunistisk

utenrikspolitikk. Bakgrunnen var nederlaget mot

israel i 1967 og tapet av Golan. For å bygge opp

sin egen posisjon i regionen vekslet Assad-regimet

mellom å støtte opp om palestinske fraksjoner

som det kunne holde som gisler og å knuse

palestinsk motstandskamp. Da Kong hussein av

jordan gikk til angrep på palestinske geriljaer i

1970 tok Assad side med palestinerne, men året

etter konfiskerte det en våpenlast til palestinerne

fra Algerie, og tilbød kun sin støtte i forhandlinger.

i oktober 1973 angrep syria og egypt israelske

stillinger for å gjenvinne okkupert land fra

1967. men i 1976 gikk regimet inn i libanon og

tok side med den libanesiske regjeringen og CiA,

mot palestinsk opprør og libanesisk revolusjonær

venstrebevegelse på sterk frammarsj. med syriske

styrkers beskyttelse gikk fascistiske kristenfalangister

inn og massakrerte palestinske opprørere og

sivile i leirene Badawi og nahr al-Bared. omsider

assisterte syriske styrker beleiringen av den

siste Plo-motstanden utenfor tripoli. senere,

i 1983, støttet syria opp om elie hobekia som

leder for de kristne militsene, mannen som ledet

massakrene på rundt 2500 palestinere i sabra og

shatila. elie hobekia har selv uttalt at syrias nærvær

i libanon virket «stabiliserende» for landet.

i 1991, under «gulfkrigen», den første irakkrigen,

assisterte syria de massive bombeangrepene

som tok 200 000 irakiske liv med flybaser

for amerikanerne. Under Bashar al-Assads regime

(2000-?) avstod syria fra å assistere UsA i den

andre krigen mot irak. men på etterretningsnivå

allierte regimet seg med Bush i «krigen mot terror».

hva gjelder regimets nære allianse med iran,

er denne en åpning for iransk kapital i syria, mens

allierte hizbollah, som slo tilbake israel i 2006,

men som like fullt sitter i en reaksjonær, arbeiderfiendtlig

regjering i libanon, gjengjelder syrias

støtte med soldater for å slå ned det syriske opprøret.

i oktober gikk hizbollah inn og okkuperte

fem byer ved grensene til libanon.

en sosialistisk velferdsstat?

en del tror at syria har en slags sosialistisk modell

og velferdsstat. men på hjemmebane som utebane

har Assad-regimet ikke gjort annet enn å holde

folk som gisler for sine egne snevre interesser.

hafez kom fra den militære fløyen av Baath-regimet,

og overtok makten ved et kupp i 1970. han

hadde støtte fra en betydelig alawittisk gren av

elitene, og avsatte en rekke sunni-offiserer i hæren

umiddelbart. han overtok en velutviklet statskapitalistisk

økonomi, og påbegynte tidlig en nyliberalistisk

innretting av denne med reformer som

vant tillit fra borgerskapet. etter en vekstperiode

på 1970-tallet, med store investeringer fra oljerike

stater og en raskt voksende arbeiderklasse, begynte

et langvarig angrep på lønninger og sosiale ytelser

under den påfølgende stagnasjonen på 1980-tallet.

nye investeringslover fra 1990 påskyndet en

fremvoksende kapitalistklasse og dypere klasseskiller.

Under «tronarvingen» Bashar al-Assads

regime fra år 2000, tok de ny-liberalistiske reformene

større fart, velsignet av imF. store arealer

statlig land ble solgt ut til selskaper, og skarer av

småbønder mistet levebrødet og trakk til byene.

liberalisering av eiendomsmarkedet fulgte med

avregulering av leiemarkedet, og spekulanter presset

boligprisene i været. Angrep på rettigheter og

lønninger rammet arbeidere, mens subsidieringsordninger

for de fattige ble avviklet. helsevesen,

skoler og utdanning ble privatisert i stor skala.

I følge verdensbanken

hadde Syria i 2010

større sosiale forskjeller enn i

egypt.

i følge Verdensbanken hadde syria i 2010 større

sosiale forskjeller enn i egypt. På den andre

siden satt et grunnleggende sekterisk oppbygget

regime rundt Assad-klanen og beriket seg selv og

sine allierte i borgerskapet og hæren. Assads fetter,

maklouf, er syrias rikeste mann, med 60 %

av eiendommene i landet. tilsvarende organiske

forbindelser finner man mellom Assad og toppledere

i hæren.

til krig mot folket

«Vi godtar ikke begrepet ‘borgerkrig’, fordi revolusjonen

startet med fredelige protester – som

fortsatte utover landet, hver dag, hver uke, i hver

provins. nå har regimet påtvunget oss en militarisering

av revolusjonen. men det har selv faktisk

erklært krig mot sitt folk». Disse ordene kommer

fra rafif jouejati, talskvinne for «de lokale koordinasjonskomiteene»,

et nettverk av grasrotorganisasjoner

som vokste frem i begynnelsen av opprøret.

hanadi, 19 år, forteller til Los Angeles Times (10.

oktober) at hun trodde Assad var «uklanderlig» da

gateprotestene begynte i mars 2011. men da presidenten

omtalte demonstranter som «kakerlakker»,

endret hun oppfatning. hun ble med venner ut i

gatene fra da av, og senere ble hun opprørssoldat.

internasjonal sosialisme 2-2012 7


opprøret startet med reformkrav som løslatelse av politiske fanger og oppheving av

unntakslovene fra 1963, som blant annet forbød politiske partier, demonstrasjoner,

streiker og selvstendig fagorganisering.

opprøret startet med reformkrav som løslatelse

av politiske fanger (rundt 5000) og oppheving

av unntakslovene fra 1963, som blant annet forbød

politiske partier, demonstrasjoner, streiker og selvstendig

fagorganisering, og som åpnet for livsvarig

fengsling av politisk «suspekte» individer. 15. mars

gikk de første folkemengdene ut i gatene rundt

omkring i landet. noen steder kom det mange

tusen, andre steder var mengdene mindre, men til

gjengjeld dristige. Aktivistene bak facebook-siden

«den syriske revolusjonen 2011», som i løpet av

få dager hadde fått 49 000 tilhengere, annonserte

«vredens dag» 18. mars. hundretusener kom ut

over hele landet. Brutal vold og massearrestasjoner

møtte demonstranter i alle byer. tusentalls slo

tilbake i gatekamper.

28. mars skriver aktivister fra Den revolusjonære

Venstrebevegelse på bloggene sine om

radikalisering og spredning av bevegelsen. et hundretalls

mennesker var drept på under to uker, og

et tusentalls var arrestert. i Daraa ble 12 demonstranter

drept i én demonstrasjon alene, mens

de erobret torget og rev ned statuer av hafez al-

Assad . i Damaskus forsøkte hundretusener å ta

seg inn mot sentrum, men gateslagene nådde aldri

presidentpalasset. Flere steder hadde offentlige

bygninger og Baath-partiets kontorer blitt satt i

brann. et forvirret regime responderte med løfter

om å lette på unntakslovene og lønnsøkninger for

offentlig tjenestepersonell. men samtidig fortsatte

det å meie ned protester. Det mistet sin rest av

tillit på bakken. Bevegelsen vendte seg til revolusjonære

krav og vokste utover våren og sommeren.

motsatt satte regimet inn stadig hardere midler.

hæren ble satt inn mot en rekke byer i april, blant

dem Banyas, Daraa, homs og Damaskus. mange

hundretalls ble drept gjennom april måned, og ved

inngangen til sommeren var et tusentalls drept.

industribyen homs, syrias tredje største by, 10 mil

fra Damaskus, ble spesielt hardt rammet av regimevolden,

med en varig beleiringskrig fra sommeren

2011. Det var i homs de første enhetene

av væpnet motstand organiserte seg.

demokratisk organisering

revolusjonen i syria er båret frem av selvstendig

organisering i massene. helt sentralt står et omfattende

nettverk av lokale koordinasjonskomiteer og

revolusjonære råd, bygget opp fra lokale grunnplan

til regionale og nasjonale nivåer. Gjennom disse

8

internasjonal sosialisme 2-2012


I de frie byene tar komiteene og rådene ansvar for slikt som fordeling av mat og andre

livsnødvendige varer, gjerne også prisregulering, for husing av flyktninger, drift av

helsestasjoner og sykehus, skoler og andre offentlige oppgaver.

organene finner det sted en betydelig demokratisk

utvikling og koordinering av bevegelsen. Aktivister

i de lokale komiteene har vært spesielt hardt

angrepet fra regimet, og mange har blitt likvidert

eller arrestert. likevel har det hele tiden kommet

nye krefter til. i komiteene har folk ikke bare lært

å organisere seg i demokratiske organer, men også

å lede aktivisme og aksjoner. Aktivister med erfaring

gir lærdom til nye krefter. i mange komiteer

går ledende verv konsekvent på omgang, slik at

flere tar lærdom gjennom ledelse. i frigjorte byer

og områder har lokale komiteer og revolusjonsråd

dannet «kommuner», som legger grunnlag

for nye demokratiske styringsformer. De lokale

koordinasjonskomiteene anser det som selvsagt

at de, sammen med de frie opprørsstyrkene, skal

ha en avgjørende rolle for syrias fremtid. i de

frie byene tar komiteene og rådene ansvar for

slikt som fordeling av mat og andre livsnødvendige

varer, gjerne også prisregulering, for husing

av flyktninger, drift av helsestasjoner og sykehus,

skoler og andre offentlige oppgaver.

«Det er galskap» forteller Anas sheikhawais

til Der Spiegel (02. oktober), fra det revolusjonære

rådet i manbij, en frigjort kommune med 500 000

innbyggere. «Vi prøver å bygge et nytt system, selv

mens det gamle bomber oss». Fra frigjorte byer og

kommuner fortelles det om bombing av sykehus,

skoler, bakerier og vital infrastruktur. opprørsstyrkene

har ingen forsvarsmidler mot flyangrep.

Frigjøringen av byer ville ikke vært mulig uten

de væpnede fløyene i opprøret. i dag står mer enn

hundretusen menn og kvinner i separate grupperinger

under den uoversiktlige paraplyen kjent

som «den frie syriske hæren» og i andre militser.

enkelte hevdet tidlig at en revolusjon i syria

ikke kunne unngå militarisering. For det første

har vi historiske erfaringer som da regimet massakrerte

20-30 000 mennesker i hama i 1982 under

krigen mot Det muslimske brorskap. Assadregimets

sekteriske sammensetning gir ham en

sterkere individuell posisjon enn hva Ben Ali og

mubarak hadde i sine respektive regimer. På den

andre siden hadde også opprøret i syria mindre

forutsetninger for å bygge opp en effektiv sivil

motstandskamp. i egypt hadde aktivister bygget

sterke nettverk gjennom flere år, mens deler av

arbeiderklassen hadde brutt med regimekontrollert

fagbevegelse i militante streikebølger. strategiske

streiker og sterke organisasjoner i gatene

var helt essensielle for å felle mubarak. i syria

var det ingen opposisjon som var sterk nok til å

ta ledelse i et opprør, og ingen bred kamperfaring

i arbeiderklassen. skarer av arbeidere har forlatt

arbeidsplassene sine for å delta i gatene, men de

første massestreikene kom alt for sent, i desember

2011 og utover vinteren, og da på initiativ fra

lokale koordinasjonskomiteer, ikke fra selvstendige

arbeiderorganer.

den frie syriske hæren

Den frie syriske hæren ble stiftet 29. juli 2011

under kommando av oberst riad al-Asaad. siden

da har 13 høytstående offiserer og titusener av

soldater desertert fra regimehæren. Desertering

er en medvirkende grunn til at regimet i økende

grad har prioritert eliteavdelinger og luftvåpen.

Daglig henrettes folk som har forsøkt å desertere,

og familiene til desertører blir utsatt for represalier.

men karakteren i de frie styrkene har også

Om den påståtte støtten fra USA.

endret seg etter at flere og flere sivile verver seg.

i følge Syrias Venstrekoalisjons bulletin i oktober

2012, er den største seksjonen i de frie styrkene

per i dag unge mennesker som først ble aktivister

i en fredelig revolusjonær bevegelse. «Det var

grupperinger som fra begynnelsen av tok til orde

for bevæpning av revolusjonen. men det var definitivt

regimets voldsbruk som fikk ungdom, som

først trodde på fredelige protester, til å bevæpne

seg», skriver organisasjonen. «Det er ikke lenger

et poeng i å angre på dette steget nå, eller frykte

det avgjørende steget videre». «Vårt fokus nå bør

være på hvordan vi koordinerer den væpnede og

den folkelige bevegelsen» og «hvordan vi organiserer

og forsvarer de frigjorte områdene».

Det kan ha vært mange grunner til å diskutere

«militariseringen» av opprøret. opposisjonsalliansen

«national Coordination Body» (nCB) har

vært de fremste kritikerne, og har flere ganger tatt

til orde for «en politisk løsning», uten å fravike

sine mål om og «velte regimet». en del av venstresiden

i alliansen gikk ut i protest i september, da

alliansen søkte beskyttelse fra russisk diplomati

for å organisere en «nasjonal redningskonferanse»

som skulle drøfte forhandlinger med regimet.

Den diplomatiske beskyttelsen hindret ikke at fire

fremtredende aktivister ble arrestert på vei til konferansen.

nCB blir av mange utenfra ansett som

et alternativ til den eksil-dominerte opposisjonen

i syrisk nasjonalråd (snC). men den har likevel

en begrenset betydning på grunnplanet. om de

skulle ha forhandlingskort mot regimet i det hele

tatt, så er det heller på grunn av, enn på tross av,

den væpnede kampen mot regimet.

i de lokale koordinasjonskomiteene var det

også lenge delte meninger om «militariseringen»

av revolusjonen. men det er etter hvert soleklart

at de frie styrkene har oppslutning. samtidig har

mange også begynt å stille krav til organiseringen

i opprørsstyrkene. i Damaskus og omegn har store

brigader samlet seg for å være mer koordinert

med hverandre og den sivile bevegelsen. i Aleppo

demonstrerte folk i oktober for en tilsvarende

enhet, etter en blodig og kaotisk opprørsoffensiv

i byen fra siste halvdel av september. sommeren

2012 organiserte de lokale koordinasjonskomiteene

og et flertall av opprørsbrigadene en kampanje

for «verdighet» for revolusjonens idealer og

mål, med krav om tiltak mot enkeltindivider- og

grupper som bryter med etiske standarder i krigshandlinger.

en voksende enhet av brigader har

nå kommet til under banneret «nasjonal enhet».

Koordineringen av den sivile massebevegelsen

og det væpnede opprøret er avgjørende for å styrte

regimet og legge grunnlaget for et nytt, demokratisk

system og dypere sosial forandring. Fordi

volden fra regimet har vært ustoppelig, er bevæpningen

av opprøret uunngåelig og nødvendig.

mot et despotisk og hemningsløst voldelig

regime, og forsøk på imperialistiske «løsninger»,

har den revolusjonære bevegelsen i syria vist en

overbevisende overlevelsesevne. massekamper

nedenfra gir grunnlag for sterke sosiale bevegelser

og fremtidige arbeiderorganisasjoner som på

sikt kan drive revolusjonen langt forbi de umiddelbare

målene om å velte diktatoren og massemorderen

Bashar al-Assad.

internasjonal sosialisme 2-2012 9


Steng Trandum asylfengsel

en rekke organisasjoner har gått hardt

ut mot forholdene på trandum utlendingsinternat.

etter mange år med kritikk

og påfølgende justeringer, tyder

ingenting på at situasjonen har blitt

bedre. den eneste løsningen er å stenge

hele fengselet.

■ Monika Ustad

trandum brukes til å internere asylsøkere som

ikke forlater norge frivillig, eller i tilfeller der

politiet mistenker at asylsøkere oppgir feil identitet.

Kombinert med en jernhard asylpolitikk,

betyr dette at asylsøkere fra land som irak, etiopia,

iran, Afghanistan og de palestinske områdene blir

fengslet uten å ha gjort noe kriminelt. Det eneste

«gale» de har gjort er å be om grunnleggende menneskerettigheter

eller å være papirløse.

og ikke nok med at asylsøkere fengsles: trandum

er et mye verre sted enn vanlige fengsler. Cellene

er verre, sikkerhetsprosedyrene er strengere

enn vanlige fengsler og mangelen på rettigheter

er sjokkerende. trandum er skreddersydd for å

bryte ned mennesker som allerede er i en fortvilt

livssituasjon.

Politiets utlendingsenhet (PU) har drevet

trandum utlendingsinternat siden 1. juli 2004.

Før dette ble stedet drevet som asylmottak. i

følge Utlendingsloven kan asylsøkere interneres

på trandum i inntil 12 uker, og enda lenger om

«særlige grunner foreligger». minst 100 personer

sitter årlig fengslet lenger enn de skal (Aftenposten

12.12.11). noen har sittet fengslet over

ett år (svartebok over norsk asylpolitikk 2012). i

2012 ble det bygget en ny fløy, og asylfengselet har

kapasitet til å huse rundt 120 innsatte. trandum

består av fire avdelinger: en familie og barneavdeling,

to enslige- og varetektsavdelinger og en sikkerhetsavdeling.

i følge PU jobber det rundt 120

sivilt ansatte «transportledsagere» med begrenset

politimyndighet innen utlendingsfeltet på trandum.

et privat legefirma innen almennmedisin er

10

Trandum utlendingsinternat - Norges Guantanamo.

tilknyttet asylfengselet, men ingen psykologspesialister

eller psykiatere er tilknyttet institusjonen.

Blant organisasjonene som har kritisert forholdene

på trandum er Fn’s torturkomite, europarådets

torturkomite, Advokatforeningens menneskerettsutvalg,

sivilombudsmannen, Foreningen

av tolvte januar, rødt, sV, Venstre og Amnesty.

Både ny tid og morgenbladet har omtalt trandum

som «norges Guantanamo».

i boka «svartebok over norsk asylpolitikk»

sier forfatter rune Berglund steen at «trandum

er et annet eksempel på at institusjonene avviste

asylsøkere henvises til, langt på vei har eksistert

utenfor samfunnets ordinære standarder for statlig

maktutøvelse. Disse institusjonene framstar

som en naturlig forlengelse av den harde politiske

retorikken» (2012).

rutinemessige overgrep på trandum er blant

annet vekking hver halvtime hele natten, isolering,

plassering av flere personer på en celle, at de

innsatte må stå nakne over et speil, utilstrekkelig

klageinstans (man kan legge en lapp i en postkasse)

og overvåkning når man dusjer og går på do.

i 2009 anmeldte Venstres trine skei Grande

Politiets Utlendingsenhet for tvangsmedisinering

i forbindelse med deportasjoner fra trandum. PU

innrømmet tvangsmedisinering i en rapport til

justisdepartementet etter flere mediaoppslag i VG.

Avisa hadde fått tilgang på interne PU-rapporter

internasjonal sosialisme 2-2012

fra trandum som fortalte om tvangsbruk av beroligende

midler på innsatte som skulle deporteres.

Ansatte fortalte VG at innsatte ble kraftig dopet

ned med stoffer som stesolid og nozinan. Den

norske legeforeningen reagerte kraftig på praksisen,

og viste til et vedtak i foreninga fra 2006 som

sier at leger prinsipielt ikke skal delta i tvangsmedisinering

ved utsendelse av asylsøkere. saken ble

likevel henlagt av seFo i 2011, som anså den

som foreldet og konkluderte med at «intet straffbart

forhold var ansett bevist». seFo mener at

det ikke kan bevises at tvangsmedisinering har

skjedd etter 2007, selv om VG har dokumentert

tvangsmedisinering etter 2007.

et dokumentert tilfelle fra 2011 viser at en

psykisk syk ble hentet ut av behandling, plassert

i isolasjon og deportert ved bruk av body cuffs

(marit Grønseth, nye meninger 10.9.12). i «svartebok

over norsk asylpolitikk» forteller Berglund

steen om en advokat som i 2012 fikk advarsel

mot å fortelle klienten sin at han skulle deporteres

dagen etter. Dersom hun fortalte det og klienten

utagerte, ville de legge han i body cuffs over natta,

fikk hun høre. Politiets Fellesforbund skriver om

body cuffs på sin hjemmeside: ”Det håndjernbaserte

systemet består av metalllåser, et hoftebelte

og reimsystem som gjør at den som setter utstyret

på en annen får full kontroll over vedkommende”

(pf.no 2.2.10).


det mest positive som noensinne har skjedd på trandum må ha vært politistreiken

sommeren 2012, da 46 asylsøkere ble «søkk borte » etter at de ble sluppet fri.

Politiet er vant med å bruke makt på Tandum.

Foto Anita Hillestad.

Det har skjedd flere selvmord på trandum.

Det finnes imidlertid ingen statistikk som viser

hvor mange, da selvmord på asylmottak og utlendingsinternatet

bare registreres som dødsfall. Det

er dokumentert at en suicidal somalisk asylsøker

i slutten av 30-årene tok livet sitt på et toalett på

trandum i 2006, mens to vektere stod utenfor

toalettet.

Det mest positive som noensinne har skjedd

på trandum må ha vært politistreiken sommeren

2012, da 46 asylsøkere ble «søkk borte » etter at

de ble sluppet fri.

Det er behov for en samla kampanje for å stenge

asylfengselet. Dersom flere av organisasjonene

som har kritisert trandum går sammen, bør det

være mulig å få stengt norges Guantanamo. stedet

er en stor skamplett, også for de av oss som

ikke tror på myten om at norge er en forkjemper

for demokrati og menneskerettigheter.

Intervju med en besøkende på Trandum

Mohammed Al-Hamss har besøkt venner på Trandum

asylfengsel to ganger høsten 2012. Al-Hamss

er fra Gaza, og er utdannet innen internasjonal

lov og menneskerettigheter. Vi spør hvordan han

opplevde besøket.

Hva sjokkerte deg aller mest da du

besøkte trandum?

Det som sjokkerte meg mest var hvordan det så

ut. Da jeg så hvordan de hadde bygd det, det er

verre enn et vanlig fengsel. jeg tenkte umiddelbart

på Guantanamo. Gjerdet rundt trandum er

så høyt. jeg måtte gjennom fem eller seks låste

dører for å komme inn på besøksrommet. jeg

ble fratatt alle elektroniske eiendeler, og måtte

gå gjennom en metalldetektor slik de har på flyplassene.

Det at de har lagt stedet til et militært

område er også skremmende.

vil du si at trandum bryter menneskerettighetene?

selvfølgelig. De som er internert på trandum

er ikke kriminelle, de er asylsøkere. systemet

på innsiden er dessuten forferdelig. Vennene

mine fortalte at de ble låst inn alene på cellene

tre ganger i døgnet, de ble låst inn hele natta,

deretter en periode på formiddagen og en periode

på ettermiddagen. De fikk ikke lov å bruke

mobiltelefon, internett eller andre elektroniske

enheter, som for eksempel ipod eller spill, noe

sted på trandum. De eneste jeg visste om som

behandles så hardt, er farlige kriminelle eller

politiske fanger i israelske fengsler. en av ven-

nene mine fortalte at han ble kledd naken og

plassert over et speil hver gang han skulle forlate

trandum for å prøve saken sin for retten.

De som plasserer folk på trandum bryr seg ikke

om hvordan disse menneskene har det og hva

som skjer med dem. De som jobber på trandum

behandler de innsatte verre enn i vanlige fengsler.

Breivik har flere rettigheter enn de innsatte

på trandum, han hadde for eksempel internett

på cella.

Hvordan havnet vennene dine på trandum?

Vennene mine kom til norge fra Vestbredden

for å søke asyl. De flyktet fra den israelske okkupasjonen

og fra en hard situasjon for å finne et

trygt liv og menneskerettigheter i et annet land.

Dette er grunnen til at de kom til norge. her

fant de imidlertid enda større brudd på men-

neskerettighetene enn i de palestinske områdene.

Den ene av vennene mine er papirløs, og

begge har fått avslag på søknad om asyl. Den

ene ble arrestert utenfor en Kiwi-butikk, mens

den andre ble arrestert på oslo s. etter arrestasjonen

ble de plassert i glattceller hos politiet

og senere frakta til trandum. ingen av dem har

gjort noe kriminelt.

Hvilken beskjed bør menneskerettighetsforkjempere

gi til myndighetene om

trandum?

respekt menneskerettighetene - steng trandum

umiddelbart!

internasjonal sosialisme 2-2012 11


Hva nå for den

egyptiske revolusjonen?

egypt har fått sin første demokratisk

valgte president. mohammed mursis

valgseier åpner muligheter for at revolusjonen

kan gå dypere, men det forutsetter

en større og sterkere revolusjonær

venstreside. den nye presidenten

er som andre deler av herskerklassen en

stor tilhenger av nyliberal økonomisk

politikk.

■ Bjørn Østby

mursi fra Det muslimske brorskapet ble valgt

til ny president i egypt i midten av juni i år. i

den andre valgomgangen vant mursi med 51,7

prosent av stemmene. Generalenes og det gamle

regimets mann, Ahmed shafiq, fikk 48 prosent.

mursis seier over shafiq var en viktig seier

for revolusjonen. selv om mange av revolusjonens

krav enda ikke er innfridd, og en islamist har

blitt valgt til president, betydde det mye at han

vant. en seier for shafiq, som var statsminister i

mubaraks siste regjering, ville vært en seier for

kontrarevolusjonen.

mursi vant også den første valgomgangen,

også denne gang med shafiq på andreplass. lederen

av det venstre-nasseristiske partiet Karama,

hamdeen sabahi, kom på tredjeplass med rundt

700 000 færre stemmer enn shafiq og rundt 800

000 flere stemmer enn den liberale islamisten

12

Abdel-moneim Abul-Fotouh, som ble nummer

fire. med en kraftfull kampanje målbar sabbahi

kravene til de revolusjonære og arbeiderbevegelsen,

og han vant i både Kairo og Alexandria.

politisk radikalisering og selvtillit

Gjennom en fantastisk folkelig revolusjon ble

diktatoren mubarak styrtet. Demonstrasjonene,

og ikke minst streikene, som var avgjørende for

mubaraks fall, har betydd en massiv politisk radikalisering

av arbeiderklasse og politiske aktivister i

egypt. en ny generasjon aktivister har trådt fram.

den revolusjonære

prosessen har for

millioner av mennesker

betydd en læreprosess i

politisk forståelse.

Den revolusjonære prosessen har for millioner

av mennesker betydd en læreprosess i politisk forståelse.

Det viktigste eksemplet er kanskje utviklingen

av folks politiske bevissthet når det gjelder

militærrådets rolle. Flertallet blant de som feiret

seieren over mubarak på tahrirplassen 11. februar

2011, trodde at jobben var gjort og at militærrådet

ville gjennomføre de reformene og kravene

som ble fremmet. et år senere hadde millioner

av mennesker forstått at politiet og militærrådet

internasjonal sosialisme 2-2012

beskytter den kapitalistiske staten – mubaraks

stat. et mye brukt slagord i massedemonstrasjonene

var «Politiet og hæren er en skitten hånd».

massemobiliseringene og streikene har styrket

folks politiske bevissthet og selvtillit. De har

erfart at de kan styrte en diktator. Det er en meget

verdifull erfaring med henblikk på kommende

kamper. For også i egypt preges hverdagen av

nedskjæringer og nyliberal økonomisk politikk.

uavhengige fagforeninger, nye partier

revolusjonen har også betydd at de statskontrollerte

fagforeningene har fått konkurranse. Den

første uavhengige fagforeningen siden 1950-tallet

ble stiftet i desember 2008. 55 000 eiendomsskatteinnkrevere

hadde streiket i tre måneder høsten

2007 for bedre arbeidsforhold og vant fram med

en lønnsøkning på 325 prosent. Denne streiken

var en del av en streikebølge som startet i desember

2006, og må forstås som en viktig forløper for

revolusjonen. Da revolusjonen brøt ut i januar

2011, var derfor grunnlaget lagt for flere uavhengige

fagforeninger.

etter mubaraks fall har det også blitt stiftet

mange nye politiske partier, både religiøse og

verdslige, sosialistiske, sosialdemokratiske og borgerlige.

Blant partiene på venstresida, har det igjen

blitt dannet flere fronter. Den siste er antagelig

den Demokratiske revolusjonære Alliansen som

ble dannet av 10 partier og bevegelser i september


Kan dette engasjementet videreføres under Mohammed Mursi?

i år, der også is sin søsterorganisasjon – revolusjonære

sosialister – er med. (Ahram online).

mursi og militærrådet

14. juni forsøkte generalene å gjennomføre et

kupp. Først ved å oppnevne Ahmed shafiq som

sin presidentkandidat, deretter ved å vedta dramatiske

unntakslover. De tillot etterretningsoffiserer

og militærpoliti å arrestere folk som de ville. Ved å

oppløse parlamentet og gi nesten all makt til seg

selv, ville presidenten blitt nært maktesløs.

noen få uker før valget så det altså ut som

militærrådet ville gjennomføre et kupp. men de

egyptiske massene ville ikke for alt i verden ha

sin gamle undertrykker tilbake som president. De

hadde fått nok av unntakslover og diktatur. igjen

gikk egypterne ut i gatene i hundretusener - de

siste dagene før valget i millioner. igjen var det

massemobilisering i de viktigste egyptiske byene.

De ville forsikre seg om at militærets kandidat,

Ahmed shafiq, ble slått tilbake og ikke ble tillatt

å ta makta, og de ville drive de konstitusjonelle

forandringene tilbake.

mursis valgseier bidro i

stor grad til å presse

kontrarevolusjonen tilbake og

hindre statskupp. det var en

virkelig seier for de egyptiske

massene og den egyptiske

revolusjonen.

mursis valgseier bidro i stor grad til å presse

kontrarevolusjonen tilbake og hindre statskupp.

Det var en virkelig seier for de egyptiske massene

og den egyptiske revolusjonen.

i august sparket mohammed mursi lederen av

militærrådet mohammed hussain tantawi. han

sparket også øverstkommanderende for hæren,

marinen og luftforsvaret.

mursi har erstattet tantawi med sjefen for

den militære etterretningen, Abdel Fatah el-sisi.

Denne mannen krevde “jomfrutester” av kvinnelige

demonstranter som ble arrestert på tahrirplassen

i fjor.

en liten omrokkering blant de øverste lederne

i militærapparatet betyr lite. Den gamle staten

er intakt.

venstresida og valget

De revolusjonære stemmene fordelte seg på sabahi

og Abul-Fotouh, som til sammen fikk rundt 40

prosent av stemmene i første valgomgang. Dessverre

gjorde ikke den organiserte sekulære venstresida

noe for støtte opp om sabahis kampanje.

Dette var ikke bare en tapt mulighet, men et

uttrykk for at den breie revolusjonære bevegelsen

har en tilbøyelighet til å boikotte valg (se Alex

Callinicos sin artikkel The second Coming of

the radical left i international socialism, issue

135, summer 2012).

Denne politikken var høyst forståelig utfra en

sterk misnøye med den fortsatte undertrykkingen

fra militærrådet og Det muslimske brorskapets

iver etter å samarbeide med egypts militære

herskere. Deler av den revolusjonære bevegelsen

mobiliserer først og fremst gjennom gatedemonstrasjoner,

og foreløpig har ikke streikebevegel-

internasjonal sosialisme 2-2012 13


14

mursi og det muslimske brorskap er reformister og kan med fordel sammenliknes med

sosialdemokratiet.

sen og gatedemonstrasjonene i tilstrekkelig grad

smeltet sammen.

mange mennesker, også på venstresida, både i

egypt og i andre land, mener at det ikke er noen

virkelig forskjell på mohammed mursi og Ahmed

shafiq. De er begge kontrarevolusjonære, hevdes

det. men de tar grunnleggende feil.

mursi og Det muslimske brorskap er reformister

og kan med fordel sammenliknes med

sosialdemokratiet. Brorskapet deltok i revolusjonen,

men det forsøkte samtidig å samarbeide

med generalene. når kontrarevolusjonen truer, vil

brorskapet løpe til massene. når massebevegelsen

truer borgerskapet, vil brorskapet løpe til generalene

og forsøke å holde tilbake bevegelsen. Brorskapet

kan ikke spille en klar kontrarevolusjonær

rolle fordi det da mister sitt massegrunnlag, men

de kan heller ikke pushe revolusjonen framover.

Da mister de støtten fra borgerskapet.

til forskjell fra brorskapet er shafiq en klar

og tydelig representant for kontrarevolusjonen.

Hamdeen Sabbahi kom på 3. plass i første runde av

presidentvalget.

Brorskapets ledelse er en del av den egyptiske

herskerklassen.

Denne motsetningen i brorskapets politikk

kom klart fram i to taler av president mursi kort

tid etter valgseieren. han talte på tahrirplassen

og Kairo universitet. Foran en million mennes-

ker på tahrirplassen presenterte mursi seg som

revolusjonens leder. han ville forsvare martyrene

og deres familiers rettigheter. mursi sa også at

revolusjonen måtte fortsette.

På Kairo-universitetet var budskapet et annet.

Blant tilhørerne var militærrådets daværende

leder, tantawi. ting skulle fortsette som før, sa

mursi. investeringer ville være trygge, og det måtte

bli slutt på at folk streiket og demonstrerte, og

at de blokkerte veier.

mursis valgseier var en seier for revolusjonen,

men også en utfordring for revolusjonære som

må presse brorskapet til å eksponere sine motsetninger.

mursi vil ikke stoppe den nyliberale

økonomiske politikken og heller ikke fullføre den

demokratiske revolusjonen. men han vil lage avtaler

med generalene.

mohammed mursi og brorskapet har møtt og

vil møte store utfordringer. Ungdomsarbeidsløsheten

i egypt er rundt 25 prosent, et ødeleggende

tall når 60 prosent av befolkningen er under 30 år.

Folk flest ønsker også at mursi står opp mot israel

og Vesten, og støtter palestinerne. han vil etter

all sannsynlighet være uvillig eller ute av stand

til å møte disse kravene. Den svært vanskelige

økonomiske situasjonen betyr at streikebølgene

vil fortsette. i sommer var bl.a. lærere og universitetsforelesere

i streik. likeledes buss-sjåfører i

Kairo. egypts budsjettunderskudd har steget til

11 prosent av BnP. hvis imF gir egypt lån, er

det allment akseptert at det vil bli kutt i mat- og

brenselssubsidier.

business as usual

Det har vært mange protester mot den rasistiske

filmen Innocence of Muslims. Disse protestene har

vi også sett i egypt, libya og tunisia. Dette er

en kamp vi støtter full ut, men det har vært lite

fokus på konteksten for disse protestene; tiår med

internasjonal sosialisme 2-2012

UsAs imperialistiske intervensjon i regionen. Filmen

har blitt et symbol for den forakten som

UsAs regjeringer viser overfor folk i midtøsten

og nord-Afrika.

men den virkelige kampen for de arabiske

revolusjonene er ikke først og fremst mot andre

Arbeiderne i Port Said stenger sjefene inne.

kulturer, men mot UsA-imperialismen. Denne

kampen kan bare vinnes gjennom fortsatt vekst

for den revolusjonære kampen, arbeidsfolks og

undertrykte folks kamp for en bedre verden.

lite tyder på mursi og Det muslimske brorskap

vil delta i denne kampen.

så langt – selv om islamister også i egypt har

vært drivende i protestene mot filmen – insisterer

både brorskapet og salafistene på diplomatiske,

politiske og militære forbindelser med UsA. Det

har heller ikke blitt tatt skritt for å avslutte samarbeidet

med amerikanerne, eller bryte fredsavtalen

med israel. egyptiske styrker har faktisk ødelagt

tunellene som går inn i Gaza. Dette var en operasjon

som fikk direkte politisk støtte fra UsA og

israel. i forhold til UsA-imperialismen represen


Wedad Demerdash ledet en streik på en tekstilfabrikk i Mahalla el-Kubra i 2006.

terer derfor mursis styre business as usual.

arbeiderklassen og venstresida

etter at streikende arbeidere tvang mubarak til å

gå av, har det vært flere streiker og streikebølger,

noen store og omfattende – andre små.

siden mubaraks fall har små streiker og protester

vært et stabilt trekk ved det egyptiske samfunnet.

Det er riktig å si at arbeiderklassens streiker

først og fremst har dreid seg om forhold på hver

enkelt arbeidsplass og bransje. Kravene har vært

både økonomiske og politiske, bl.a. fjerning av

mubarak-lojale sjefer. når den revolusjonære

bevegelsen har mobilisert til gatedemonstrasjoner,

har arbeiderklassen som organisert kraft i

liten grad deltatt.

24 000 tekstilarbeidere i streik

en ny kraftig streikebølge startet like etter at

mohammed mursi ble valgt til president i midten

av juni. millioner av fattige og arbeidende egyp-

tere hadde forventninger om at den nye demokratisk

valgte presidenten ville kjempe for kravene

fra 25. januar-revolusjonen, “brød, frihet og sosial

rettferdighet”.

to store arbeiderkamper startet og dominerte

offentlig debatt og media. i mahalla el Kubra gikk

24 000 tekstilarbeidere til streik den 15. juni og

okkuperte fabrikken i en uke. De hadde en rekke

krav, bl.a. relatert til lønn, sosiale ytelser og medisinsk

pleie. Gjennom solidaritetsaksjoner spredte

streiken seg til andre tekstilfabrikker i offentlig

sektor. Det muslimske brorskapet reagerte med

en rasende kampanje mot de streikende. men

mahalla-arbeiderne tvang fram innrømmelser

fra regjeringa som også andre arbeidere vil nyte

godt av.

Fire dager etter at mursi var innsatt som president

tok 1500 arbeidere fra Ceramica Cleopatra i

suez sin ett år lange kamp mot mubarak-vennen

mohamed Aboul enein til presidentpalasset i

Kairo. Kravene dreide seg om profittdeling, lønn

og arbeidsbetingelser. Dette var krav som arbei-

derne og ledelsen tidligere har inngått skriftlige

avtaler om. regjeringa sendte etterhvert sikkerhetsstyrker

til suez som brukte tåregass for å spre

arbeiderne som hadde stormet hovedkvarteret til

guvernøren i regionen.

til tross for variasjoner i arbeideres krav, deler

alle nylige arbeidsplassaksjoner (små og store,

offentlig og privat) to felles trekk. For det første,

arbeidsgiveres uvillighet eller manglende evne til

å innfri lovede reformer vedrørende langvarige

klager, som skriver seg fra året, eller til og med

årene, før revolusjonens utbrudd.

For det andre, de fleste arbeiderprotester som

fremmes har som mål å presse fram forandringer

i myndighetenes økonomiske politikk. Det kan

dreie seg om delvis revurdering av frimarkedspolitikken.

men den egyptiske herskerklassen har så langt

nektet å gjøre noe som bryter med den nyliberale

økonomiske politikken.

Disse temaene er viktige for arbeiderklassen,

men truer den nyliberale konsensusen blant både

internasjonal sosialisme 2-2012 15


det er behov for en revolusjonær ledelse som kan vise massene at reformistene ikke kan

føre revolusjonen framover, en revolusjonær ledelse med base i den militante

arbeiderklassen.

liberale og islamistiske politikere. De kampene

som mahalla- og Ceramica Cleopatra-arbeiderne

førte, skilte seg derfor ikke fra det som har vært

normen i kampen mellom arbeid og kapital.

Ingen mangel på militans

Det er ingen mangel på militans blant store grupper

av egyptiske arbeidere, men de forsøker i liten

grad å presse fram nye radikale omveltninger og

tiltak. Det streikes og okkuperes med forhåpninger

om et bedre liv etter mubarak. Det er selvfølgelig

glimrende, men det trengs noe mer for å

drive revolusjonen videre.

Da en liten gruppe av revolusjonære aktivister i

februar 2012 oppfordret til generalstreik mot militærrådet,

reagerte arbeiderklassen med boikott.

i vinter ønsket mange arbeidere å gi det

nyvalgte parlamentet en sjanse til å vedta lover

og reformer som styrket deres rettigheter og levestandard.

Da det islamist-dominerte parlamentet

ikke en gang klarte å vedta en lov som ga arbeidere

rett til å danne uavhengige fagforeninger, ble

arbeidsfolk selvfølgelig skuffet. De satte så sitt håp

til presidentvalget.

Ville den nye presidenten forstå deres situasjon?

mange arbeidere samlet seg da også ved

presidentpalasset i Kairo da det var klart at mursi

hadde vunnet. mange håpet han kunne hjelpe

dem, han var jo ikke en mubarak-mann.

politiske alternativer

men det trengs en hard og vanskelig kamp for å

få mursi til å levere.

Arbeiderne vil igjen bli skuffet, og radikale og

kjempende arbeidere vil bli presset til å se etter

politiske alternativer.

ett problem er at det eksisterer tre gjensidig

fiendtlige fagforbund som konkurrerer om nye

medlemmer. i tillegg til det offisielle etUF, som

fremdeles kontrolleres av gamle mubarak-venner,

og de uavhengige foreningenes forbund (eFitU),

finnes også et forbund (DFe) som i sin tilnærming

vakler mellom ny militans og gammel

ansvarlighet (de kan kanskje sies å ligge “mellom”

de to andre forbundene).

Konkurransen om medlemmer mellom de tre

fagforbundene har paralysert en av de mest mili-

16

tante seksjonene i arbeiderklassen, nemlig busssjåførene

i Kairo. Fagforeningslederne krangler

om de skal tilslutte seg eFitU eller DFe.

et annet problem er mangelen på et stort og

sterkt arbeiderparti som kan slåss for arbeiderklassens

interesser i parlamentet. Det er riktignok

dannet et arbeiderparti – Demokratisk Arbeiderparti

- som skal være en drivkraft for å bringe

revolusjonen sosialt dypere. men det kan virke

som dette partiet foreløpig er for lite og svakt til

å ha tilstrekkelig innflytelse.

en revolusjonær ledelse

men det som virkelig er mangelvare i egypt er

et tilstrekkelig stort og sterkt revolusjonært arbeiderparti.

et parti som har røtter på alle viktige

arbeidsplasser og derfor er i stand til å argumentere

med og tiltrekke seg radikale arbeidere.

Det er behov for en revolusjonær ledelse som

kan vise massene at reformistene ikke kan føre

revolusjonen framover, en revolusjonær ledelse

med base i den militante arbeiderklassen. For å

dytte revolusjonen framover og gjøre den sosialt

dypere, må de revolusjonære i praksis vise at bror-

internasjonal sosialisme 2-2012

skapet og andre reformister ikke kan gjøre det.

et slikt parti trenger teoretisk og politisk klarhet.

Det må stå skulder ved skulder med unge islamister

for å vise dem at de revolusjonære sosialistene

er de mest konsekvente revolusjonære.

Det finnes ikke et slikt parti i egypt i dag, selv

om deler av venstresida gjør en god jobb og vokser.

men som nevnt innledningsvis, sidestiller andre

deler av venstresida militærrådet og Det muslimske

brorskap. Dette er en alvorlig feil.

som denne artikkelen har forsøkt å vise, lever

den revolusjonære bevegelsen fortsatt godt. Den er

fremdeles i stand til å mobilisere hundretusener, ja

millioner av mennesker. Den militante arbeiderklassen,

her eksemplifisert ved tekstilarbeiderne

i mahalla el Kubra og arbeiderne ved Ceramica

Cleopatra, er fortsatt i stand til å presse gjennom

deler av sine krav gjennom militante streiker og

okkupasjoner.

en slik militans og radikalisme betyr at revolusjonære

grupper og partier i egypt har noen å

snakke med. men for å kunne snakke med alle,

må de revolusjonære kreftene bli flere og sterkere.


Folkefest Mot Rasisme

■ Ole Sverre Wiker

På vårparten 2012 dukka begrepet Folkefest mot

rasisme opp. Flere arrangementer har blitt gjennomført

og målet er at Folkefest mot rasisme

(Fmr) skal leve videre og spre seg. Fmr har ikke

noen ledelse og alt jeg skriver står for min egen

regning. men det virker som at folk, i oslo iallefall,

er rimelig samkjørte om konseptet.

Folkefest mot rasisme kan veldig fort bli en

solskinnshistorie hvis den får lov å utvilke seg. På

mange måter begynte det med Århus for mangfoldighed,

der forskjellige miljøer tok kontakt med

hverandre og fikk satt opp en buss fra oslo. Flere

fagforeninger tilslutta seg og bevilga en del penger

til bussturen. Det ble rimelig klart at forskjellige

miljøer kunne jobbe sammen mot rasisme og at

det var mulig å bygge videre på dette samholdet.

så kom turen til stavanger. siAn/nDl skulle

ha en kjempestor markering i stavanger der de

gikk høyt på banen og varsla om at det kom til å

komme 3-400 bare fra norge, pluss diverse busser

fra utlandet. i stavanger gikk alle ungdomspartiene

sammen (unntatt KrFU og FpU) og mobiliserte

til motmarkering. siden man jo ikke hadde

noe fast samarbeid så var det en del famling om

hva arrangementet skulle hete. Det var i forbindelse

med mobilisering fra oslo at begrepet Folkefest

mot rasisme først dukka opp, og snart ble

det stående som tittel på arrangementet. rundt

1000 mennesker møttes i stavanger til en fredelig

markering. Det ble satt opp busser fra oslo

og Bergen. siAn/ nDl hadde snekra ei scene

som var så stor at de 20-25 tilhørerne fint hadde

fått plass på scena. Ydmykelsen var til å ta og føle

på. mange av oss regna det som usannsynlig at

klovnene kom til å prøve seg igjen med det første.

men smitta av suksessen fra stavanger hadde vi

likevel lyst til å gjøre noe.

hva med å feire oss selv? Vi trenger ikke bare

å løpe etter når rasistene skal ha et arrangement.

Vi kan sette dagsorden selv og lage en folkefest

i oslo. Det tok ikke lang tid før trønderne ringte.

De ville ha en folkefest samme dag som oss i

trondheim. i oslo var en 17-18 organisasjoner,

fagforeninger, partier og religiøse grupper arrangører

av Folkefest mot rasisme lørdag 15. september.

også i trondheim var det stor bredde.

Det er verdt å merke seg at lo oslo tilslutta seg

arrangementet i oslo og lo trondheim tilslutta

seg arrangementet i trondheim. opp mot 500

deltaker var innom i løpet av det fem timer lange

På mange måter begynte det med Århus for Mangfoldighed. Foto Monika Ustad.

arrangementet i oslo. Vi har en utfordring i å

mobilisere flere folk til neste folkefest.

Hva vil vi framover?

Det er jo et ønske om at Fmr skal fungere som

en løs sammenslutning, der organisasjoner, partier

etc. tilslutter seg hvert arrangement. Videre må det

ha lokal forankring. Det vil si at forskjellige byer

og tettsteder kan ta stafett-pinnen, og kanskje er

det en sak som er viktig i lokalmiljøet eller kanskje

vil man bare feire antirasismen. Det viktigste er

å holde fast på at man skal være inkluderende i

det antirasistiske arbeidet, der også enkeltpersoner

som ikke tilhører noe bestemt miljø blir tatt

godt imot.

Det sier seg selv at det blir noen utgifter når

noe skal arrangeres. i oslo har økonomien gått

gjennom Antirasistisk senter, og vi har et ønske

om å bygge opp en økonomi som gjør at vi har

noen kroner å starte med når vi drar i gang nye

arrangementer. Derfor er det ingen grunn til å

vente til et bestemt arrangement med å søke fagforeninger,

partier etc. om penger. men det er jo

selvsagt lettere å få bevilgning når man har noe

konkret å vise til.

i oslo har vi blitt kjent med antirasister både

fra Østfold og Vestfold, samt begynt å jobbe på

tvers av miljøer. i tillegg har en del personer som

ikke tilhører noe bestemt miljø gjort en innsats for

å få Fmr til å rulle videre økonomisk. Det viser

seg også at folk slenger på noen kroner i bøtta

bare de blir spurt.

som alle skjønner er ikke framtida til Folkefest

mot rasisme “hogd i stein”, og dette er altså

mitt private innspill. Det viktige må være at gode

antirasistiske krefter samles og at man ikke må

finne opp kruttet hver gang. hver gang rasistene

prøver seg, skal vi vise at gata er vår og når de ikke

tør å prøve seg... ja, da har vi iallefall god grunn

til å feire oss sjøl!

Støtt Folkefest Mot Rasisme!

Kontonummer 5017.05.08790,

Antirasistisk senter. merk innbetalingen

Folkefest mot rasisme.

Demonstrasjon mot NDL og SIAN

lørdag 15. desember. oppmøte på

jernbanetorget kl 13:00. mer info på

facebook, se ”Folkefest mot rasisme”.

internasjonal sosialisme 2-2012 17


osA lUxemBUrG

Den arabiske våren er et stort revolusjonært vendepunkt for vår globale samtid. Den sprang ut i en kriseridd tid hvor motsetninger skjerpes og motstand vokser over

store deler av verden. Når vi her med dette i mente trykker Rosa Luxemburgs 1. mai tale fra 1905, med opprøret mot Tsar-despotiet i Russland og den internasjonale

kampen for 8. timersdagen som bakgrunn, er det ikke fordi vi hevder at alle forhold var de samme for datidas Russland som for samfunn under omveltninger

i den arabiske våren og andre steder der opprør slår gnister. Det er likevel en revolusjonær analytisk metode som fortsatt er aktuell ved talen til Luxemburg. En tilnærming

som ikke bare vil kunne berike våre perspektiver på den spontane sammenhengen mellom revolusjonær massebevegelse og den voksende arbeiderorganiseringen

i for eksempel samtidens Egypt, men som også vil kunne berike aktivisters horisonter i andre aktuelle bevegelser og kamper i verden. Luxemburgs proletariske

internasjonalisme og sans for dynamikk gir et viktig bidrag til revolusjonær tradisjon.

I lyset fra revolusjonens ild (1905)

■ Rosa Luxemburg

i år feirer vi for første gang første mai i en revolusjonær

situasjon - mens en viktig tropp i det

internasjonale proletariatet er involvert i en hard,

direkte massekamp for sine politiske rettigheter.

Denne omstendigheten gir årets maifeiring dens

spesielle karakter. ikke bare i den betydning at alle

taler og resolusjoner på sammenkomstene i dag

gir uttrykk for sympati med de kjempende proletarene

i tsarriket. Den pågående russiske revolusjonen

er, om man betrakter den ikke bare med

utvendig sympati men med alvorlig ettertanke,

hele det internasjonale proletariatets anliggende.

og i særdeleshet står den i nær sammenheng med

den virkelige meningen med verdens maifeiring,

ettersom den er en viktig etappe på veien mot

virkeliggjøring av maidagens to grunnleggende

idéer: åttetimersdagen og sosialismen.

Åttetimersdagen har fra starten av vært en viktig

parole for den pågående revolusjon i det russiske

riket. Kravene i den berømte petisjonen fra

Petersburgs arbeidere til tsaren omfatter foruten

grunnleggende politiske rettigheter og friheter

også en umiddelbar innføring av åttetimersdagen.

i den fantastiske generalstreiken som brøt ut over

hele riket og spesielt i de russiske delene av Polen

etter blodbadet i Petersburg, var åttetimersdagen

det fremste sosiale kravet. selv i det andre stadiet

av streikebevegelsen, etter at den generelle

arbeidsnedleggelsen som politisk demonstrasjon

var opphevet midlertidig for bare å følges opp av

en rekke mindre økonomiske streiker, var kravet

om åtte timers arbeidsdag den røde tråden som

løp gjennom lønnskampen i alle bransjer og dannet

grunntonen, det forenende elementet, den

revolusjonære touchen i alle disse ulike kampene.

Alt den første etappen i den russiske revolusjonen

utgjør på denne måten en kraftfull demonstra-

18

sjon for den internasjonalemaidagsparolen.

Det viser

bedre enn

noe annet

eksempel

hvor

d y p t

idéen

om åttetimersdagen

er

rotfestet

i proletariatets

sosiale stilling,

og i hvor

stor grad åttetimersdagen

er et

livsviktig spørsmål

for proletarene

i alle land.

Det var ingen i russland

som kom på idéen om å forbinde

revolusjonens politiske

hovedmål med kravet om åttetimersdagen,

eller endatil sette dette

kravet i forgrunnen. hele den agitasjonen

som gikk forut for utbruddet av

revolusjonen la helt naturlig og med

en viss forståelig ensidighet hovedvekten

på de rent politiske kravene:

avskaffelse av eneveldet, innkallelse

av en grunnlovsgivende forsamling,

proklamasjon av republikken.

så gjorde proletariatets

masser opprør - og stilte

instinktivt foruten de

internasjonal sosialisme 2-2012


politiske kravene det sosialt mest betydningsfulle

kravet om åttetimersdag. Det sunne revolusjonære

masseopprøret korrigerte liksom av seg

selv ensidigheten i den sosialdemokratiske, politisk

spissede agitasjonen og forvandlet gjennom

dette internasjonale, rendyrket proletariske kravet

den formelt sett «borgerlige» revolusjonen til en

bevisst proletarisk revolusjon. en demokratisk

grunnlov, ja, til og med en republikansk grunnlov

er paroler som hva det historiske innholdet

angår like gjerne kunne stamme fra de borgerlige

klassene, ja, i bunn og grunn er de det borgerlige

demokratis eiendom. så langt var det på

«oppdrag» fra borgerskapet at russlands arbeidere

trådte inn på den politiske scene. men åttetimersdagen

er derimot et krav som bare kunne

komme fra arbeiderklassen, et krav som verken

når det gjelder tradisjon eller innhold knytter an

til det borgerlige demokratiet, som tvert imot er

enda mer forhatt blant det borgerlige demokratis

talspersoner - småborgerne - enn blant storindustriens

kapitalister. Åttetimersdagen er derfor heller

ikke i russland noen parole for de proletariske

interessenes samhørighet med alle fremskrittsvennlige

borgerlige elementer, men derimot en

motsetningens, en klassekampens parole. Umulig

å skille fra de politiske og demokratiske krav viser

denne parolen at tsarrikets proletariat oppfatter

sitt «oppdrag» i den pågående revolusjonen som

en fullt bevisst klassekamp med det mål å befri

arbeiderklassen for godt.

og i dette ligger den russiske revolusjons

internasjonale betydning for maifeiringens andre

hovedidé: virkeliggjørelsen av sosialismen. Begge

krav er meget nært og umiddelbart forbundet med

hverandre. i og for seg er jo ikke åttetimersdagen

noe sosialistisk krav. Formelt er åttetimersdagen

bare en borgerlig reform innenfor rammene av

den kapitalistiske samfunnsorden. Dersom åttetimersdagen

innføres bit for bit, som har skjedd

på enkelte hold, leder ikke dette til noen omveltning

av lønnssystemet, men kun til at det når et

høyere og mer moderne nivå. men i form av en

generell, internasjonal, lovfestet bestemmelse, som

er kravet vårt, utgjør åttetimersdagen den mest

radikale sosiale reformen som kan gjennomføres

på grunnlag av det bestående samfunnssystem;

den er en borgerlig reform, men som sådan danner

den et sentralpunkt der kvantiteten går over i

kvalitet, dvs. en «reform» som antagelig kan gjennomføres

når proletariatet har seiret og overtatt

makten. Derfor står den russiske revolusjonen,

der parolen om åttetimersdagen lyder så høyt,

samtidig i den sosiale revolusjons tegn. Dermed

skal ikke påstås at vi som neste resultat av denne

revolusjonen kan vente oss en begynnende sosial

omveltning. tvert om - resultat av de pågående

kampene i tsarriket blir med stor sikkerhet bare

en politisk omveltning, kan hende bare en elendig

borgerlig forfatning.

men under overflaten av denne formelt sett

politiske omveltningen kommer med like stor sikkerhet

en omfattende sosial forvandling til å gripe

om seg. Klasseskillene, klassemotsetningene, det

russiske proletariatets modenhet og klassebevissthet

kommer etter den revolusjonære perioden til

og nå et nivå som det i en periode av rolig utvikling

eller under et parlamentarisk regime ikke

ville kunne oppnå på mange år. Klassekampens

utviklingsprosess, som bereder grunnen for den

sosiale revolusjonen, har i russland blitt drevet

frem med uant hurtighet.

og dette er derigjennom også tilfellet med

den internasjonale proletariske klassekampen. De

kapitalistiske land er i dag politisk og sosialt sett

så nære forbundet med hverandre at den russiske

revolusjon vil få voldsom virkning på samfunnsforholdene

i europa, ja, i hele den såkalte siviliserte

verden - mye mer omfattende virkning enn

de tidligere, borgerlige revolusjonene. Det er formålsløst

å forsøke å forutse eller spå om hvordan

disse virkningene konkret vil fortone seg. hovedsaken

er at man har klart for seg at den pågående

revolusjonen i tsarriket i betydelig grad kommet

til å påskynde den internasjonale klassekampen,

slik at vi selv i det «gamle» europa i løpet av kort

til kan komme til å stå ovenfor en revolusjonær

situasjon og ovenfor nye taktiske utfordringer.

med denne grunntanke og i dette tegn må vi

i år overalt feire vår maidag, dersom vi vil at det

skal synes at proletariatet i alle land har forstått

den viktigste parolen i alle kamper: «Det viktigste

er å være forberedt!»

notiser

✪ Faremo 1 - om norske

soldater i Afghanistan:

Norske soldater fortjener all den anerkjennelsen

de kan få. De som opererer i

Afghanistan stiller på lik linje med våre

tidligere krigshelter (TV2 net 31.08.12).

✪ Faremo 2 - om de som

reiser til Syria for å støtte

kampen mot regimet:

Jeg synes det er viktig å være tydelig.

Norske borgere som deltar i terrorhandlinger

eller gjør seg skyldige i krigsforbrytelser,

de kan bli straffet og kommer

til å bli straffet etter den norske straffeloven

her hjemme, sier Faremo til TV2

(TV2 net 19.10.12).

✪ Klimakampen er en

kamp om samfunnsmakt

Den globale oppvarminga er ikke noe

som kommer i framtida, den er her nå. I

den forbindelse har Jan Davidsen (leder

i Fagforbundet), Hans O. Felix (leder i

El & IT Forbundet), John Leirvaag (leder

i NTL) og Roy O. Pedersen (leder i LO i

Oslo) lansert en klimapolitisk plattform.

Den ble i LO-Aktuelt karakterisert som

”Et kraftig oppgjør med klimapolitikken”.

Plattformen setter klimapolitikken

inn i et bredt samfunnsmessig perspektiv

der kampen mot markedet må stå

helt sentralt. Den klimapolitikken som

hittil er ført i Norge er svært mangelfull.

Tre elementer har vært sentrale: Kjøp av

CO2-kvoter i utviklingsland, treplanting

og bevaring av regnskog (også i hovedsak

i utviklingsland) og fangst og deponering

av CO2 i bakken.

Klimapolitikk kan ikke reduseres til et

spørsmål om å ofre, om hva vi må gi

avkall på av tilkjempede rettigheter.

Klimakampen handler om å skape et

bedre samfunn for alle..

internasjonal sosialisme 2-2012 19


Klassesamfunnet i DDR

Øst-tyskland, eller ddr, var det mest

vellykkede av landene i den tidligere østblokken,

i den forstand at ddr hadde

den høyeste levestandarden. men hva

slags samfunn var egentlig Øst-tyskland

i perioden mellom 1949 og 1989?

var det «reelt eksisterende sosialisme»,

som regimet selv hevdet, men som ble

betvilt og fornektet av mange på venstresiden

i vest-tyskland og andre vestlige

land? eller for den saks skyld kommunistisk,

som ddrs motstandere i

vest unyansert brukte som betegnelse

og skrekkord?

■ Tor Arne Larsen

Det er et udiskutabelt faktum at skjebnen til den

østlige delen av tyskland utgikk fra den sovjetiske

okkupasjonen på slutten av andre verdenskrig.

hva ønsket sovjetunionen med denne okkupasjonen?

mye tyder på at sovjetunionen, i henhold til

Potsdamerklæringen, så for seg et demilitarisert,

svekket og nøytralt tyskland under stormaktenes

herredømme for en betydelig tid framover eller

«for alltid». 1 sovjetlederne var neppe forberedt på

at konflikten med vestlige land skulle bygge seg

opp så raskt som den kom til å gjøre.

hva som var sovjetunionens planer for oppbygging

av samfunnet i Øst-tyskland – om de hadde

noen – er uklart. Faktum er at de bedrev en storstilt

nedbygging av østtysk økonomi, gjennom å ta

1 Side 12 jamfør side 183 i Johannessen og

Rosseland i ”Kampen om Tyskland”.

20

krigserstatning ved å demontere og flytte østtysk

industri til sovjetunionen. senere tok de beslag

i produkter fra østtysk industri. slik beredte de

grunnen for at en østtysk stat ikke kunne bli en

sterk økonomisk alliert for sovjetunionen på lang

tid.

samtidig arbeidet den sovjetiske okkupasjonsmakten

med politisk skolering av østtyskere, og

de hentet inn kommunistisk innstilte tyskere til

å administrere den sivile hverdag i den sovjetiske

besettelsessonen i det østlige tyskland. mange av

dem, for eksempel walter Ulbricht, Karl maron

og wilhelm Pieck, hadde vært i eksil i moskva

som følge av nazistenes maktovertakelse eller krigen.

i vesten støttet vestmaktene opp under byggingen

av vesttysk økonomi og en ny tysk stat.

Slik utviklingen gikk

fant moskva det etter

hvert nødvendig å stable på

beina et marionettregime i en

egen østtysk statsdannelse.

slik utviklingen gikk fant moskva det etter

hvert nødvendig å stable på beina et marionettregime

i en egen østtysk statsdannelse. Derfor ble

DDr opprettet i 1949, med walter Ulbricht og

andre moskva-tro i ledelsen.

Det ubestridelige faktum at DDr ble opprettet

av sovjetunionen og på basis av deres kanoner

og geværer, står i motsetning til en gammel

grunnsetning fra den (første) kommunistiske

internasjonalen (1864-1876) under ledelse av

internasjonal sosialisme 2-2012

marx og engels: «Arbeiderklassens frigjøring må

være arbeiderklassens eget verk.» en tese som var

grunnleggende for dem 2 fordi de anså at arbeiderne

utgjorde den eneste klassen som ikke hadde

noen privilegier å forsvare.

Stalins «naturlovs-kommunisme»

Det forhold at DDr opprettes på et helt annet

grunnlag enn det marx sin teori forutsetter (nemlig

sovjetiske soldater i stedet for tyske arbeidere),

gir grunn til å reise spørsmål. Det gjør også Uta

Kolano, som skriver at:

«DDr beveget seg siden det ble grunnlagt i

1949 i motsetningen mellom ideal og virkelighet.

Fordi DDr var en idealistisk formasjon, formet av

ideer og vilje hos en gruppe mennesker. Det var

intet voksent, organisk samfunnsmessig legeme

– og kroppen ble dessuten skadet under andre

verdenskrig.»

og litt senere:

«Kommunismen vil ikke komme til folket som

følge av en naturlov, men må kjempes fram av

arbeiderklassen, den av kapitalistene utnyttete og

undertrykte klassen.» 3

Uta Kolano har her et viktig poeng, for i stalin-inspirert

teori (såkalt «dialektisk materialisme»,

inkludert tesen om dialektikken i naturen)

var sosialisme og kommunismen etterfølgende

systemer av kapitalismen – per naturlov. (Altså

som en naturlov for samfunnet).

i så måte er også hele avviklingen av den sov-

2 Marx forsvarer eksempelvis denne tesen i

sin ”Kritikk av Gotha-programmet” i 1875.

3 Kollektiv d’Amour: Side 24.


DDRs propaganda hadde liten rot i virkeligheten. Dette frimerket ble utgitt i anledning DDRs 20-årsjubileum.

jetiske blokken uforklarlig for denne teorien.

(samfunnsutviklingen kan etter denne teorien

bare bevege fra kapitalisme til sosialisme – ikke

omvendt). i stalins forståelse gjaldt de samme

lover i naturen og samfunnet, og de beveget seg

bare en vei – mot en stadig høyere enhet. Dette

ble framstilt som en naturlov, som angivelig var

basert på det som ble oppfattet som «den vitenskapelige

sosialismen». Vitenskap kunne her skrives

med store bokstaver. For vitenskapen på den tiden

ble gjerne forstått som bærer av sannheten etter

et mønster fra naturvitenskapen.

i en slik i grunnen avpolitisert, for ikke å si

antipolitisk verdensforståelse, blir dogmene rådene.

Det kan minne om religiøse forsamlingers

forestillinger. man lover frelsen som en dag skal

komme – som følge av en uimotståelig kraft –

og da alle skal få det godt (– eventuelt unntatt

de onde).

Den slags virket naturligvis hørverdig og

lovende i mange uopplyste ører. som en ytterste

konsekvens av dette ble den stalinistiske retningens

selvforståelse at den var bærer ikke bare

Framtiden men også av Sannheten. i en sang som

ble sunget på seD-arrangementer i DDr på femtitallet,

het det da også:

Die Partei, die Partei, die hat immer recht.

(Partiet, partiet, det har alltid rett). 4

Det er mye å si om en slik forståelse utover at

den at den har religiøse anstrøk. i denne sammenheng

er det aktuelt å fremheve at en slik forståelse

setter et effektivt hinder for korrigeringer og kritikk.

man stenger i prinsippet effektivt for mulighetene

til å endre eller forbedre et vedtak eller en

4 http://de.wikipedia.org/wiki/Lied_der_Partei

internasjonal sosialisme 2-2012 21


22

en slik påstått «sosialisme», hvor arbeiderne var fratatt all makt og minst like

fremmedgjorte som i vest, var ddr-ledernes erfaring og ideal.

Innhøsting DDR 1967. Kabelwerk Oberspree KWO 1965.

aktuell handlingsmåte, og dermed vil organisasjonen

eller samfunnet fungere dårligere 5 – for så vidt

i alle andre henseender enn der hvor monolittisk

enighet og underkastelse er målet.

i samme retning peker det når man tar i

betraktning at moskva hadde en førende posisjon

og at erfaringene fra sovjetunionen nærmest

ble ansett som allmenngyldige. i særdeleshet tok

det sovjetiske kommunistpartiet (sUKP) ikke feil.

Personkultusen omkring stalin var ytterligheten

av dette.

Det vil være feil framstille dette uten å trekke

fram at slett ikke alle i seD tenkte slik. selv om

den sovjetiske militæradministrasjonen i okkupasjonsperioden

1945-49, før DDr ble opprettet,

hadde bekjempet antistalinistiske kommunister 6 ,

fantes det i seD også mange fra det tidligere sosialdemokratiske

partiet, og en slik tenkning må ha

vært underlig også for mange av dem. 7

DDr-ledelsen var sterkt påvirket av tradisjonen

fra moskva. Fra stalin-grupperingen fikk

kontroll på 1920-tallet, hadde denne tradisjonen

stått for den forståelse at partiet alltid hadde rett.

Denne forståelse ble fremmet samtidig med at

arbeiderklassens innflytelse ble svekket i russland/sovjet

og sUKP etablerte seg som et førende

5 Slike holdninger, som for en periode nok

hadde en oppbyggende funksjon, dempes eller

forsvinner følgelig på slutten av femtitallet.

6 Uta Kolona: Kollektiv d´amour. S 53.

7 Denne dogmatiske forståelsen svekkes også

snart og særlige etter at Honecker kommer til

makten.

statssjikt. midt på 30-tallet forklarte stalin også

at klassene var opphevet i sovjetunionen, noe som

gjorde spørsmålet om arbeiderklassens makt til et

ikke-spørsmål.

Sed, arbeiderne og intelligentsiaen

At hele folket var ett og at det ikke eksisterte

klasser lenger var for øvrig i påfallende samstemthet

med hva kapitalistklassens representanter i

vest hevdet for sine land. Begge steder ble klassespørsmål

og klassekamp forsøkt dampet bort.

heretter var det landet (nasjonen), kulturarven,

familieverdier og lignende samlende begreper som

det gjaldt – ikke klasser. som en tsar satt stalin

ved roret i imperiet og styrte på vegne av folket

og unionens nasjoner.

en slik påstått «sosialisme», hvor arbeiderne

var fratatt all makt og minst like fremmedgjorte

som i vest, var DDr-ledernes erfaring og ideal

(fra det sovjetiske forbildet). Denne forståelsen

var således allerede tilstede da de kom til makten

i Øst-tyskland.

Fra begynnelsen bygges således «sosialisme

i DDr uten å være noen frigjøring som arbeiderklassens

eget verk. en liten gruppe – seD – styrer

samfunnet i samråd med og basert på sovjetunionens

militære makt. Arbeiderklassen må også

styres, og snart manifesteres det at makten ligger

et annet sted. seD-staten økte arbeidsnormene

i juni 1953, noe som innebar at arbeiderne skulle

produsere 10 % mer uten å få mer lønn. Det utløser

opprøret i 1953, og forteller om et samfunnsstyre

som forstår arbeiderne som arbeidshester

internasjonal sosialisme 2-2012

– ikke som frigjorte mennesker. i dette systemet

er arbeiderne like fremmedgjorte som de er fremmede

for makthaverne. Arbeiderne erfarer at det

er andre som kontrollerer produksjonsmidlene og

som vil øke merproduktet ved å tyne mer arbeid

ut av deres kropper.

Fra starten var DDr-staten nødt til å tekkes

den gamle ekspertisen i produksjons- og

samfunnsliv, med den følge at personer fra den

tidligere kapitalistklassen og fra den høyere

middelklassen fikk godt betalte stillinger i oppbygningsfasen.

men også nyutdannede eksperter

på ulike felt ble helt sentrale for DDr.

For å holde på makten og bygge ut samfunnet

investerte seD- og DDr-ledelsen i en allianse

med intelligentsiaen, den mest utdannede delen

av befolkningen. Disse ble oppfattet som nøkkelpersoner

og ble ofte lokale ledere i arbeidslivet

etter hvert som det gamle lederskapet fra tradisjonelt

borgerlige sjikt flyttet til vest eller ble faset

ut. Dette nye ledersjiktet kunne hver for seg være

politisk ambivalent til seDs ledelse, men gruppen

ble belønnet på flere måter som skapte lojalitet.

støtten fra denne gruppen til seD og systemet

var bemerkelsesverdig.

sammen med sjiktet av politiske ledere dannet

intelligentsiaen ledelsen av DDr – i dagliglivet,

i arbeidslivet, i samfunnslivet. i dette samfunnet,

hvor tradisjonelt privat kapitalistisk eierskap er

kraftig redusert, blir disse to ledelseselementene

den styrende gruppering eller klasse.


lederskapet i ddr beriket seg ikke personlig i ekstrem grad under de nye

samfunnsforholdene, slik som nicolae og elena Ceausescu i romania gjorde.

Produksjon av TV-apparater i DDR 1966.

ddr: et temmelig egalitært samfunn

lederskapet i DDr beriket seg ikke personlig

i ekstrem grad under de nye samfunnsforholdene,

slik som nicolae og elena Ceausescu i romania

gjorde. i DDr-samfunnet var også inntektsforskjellene

klart mindre enn i vestlige kapitalistiske

samfunn. noen viktige forskjeller mellom ulike

grupper var det likevel. Gjennomgående tjente

medlemmer av intelligentsiaen cirka 33 % mer

enn arbeiderne.

tabell over inntektsforskjeller, hentet fra

ina merkel i «Alternativ rationalities, strange

Dreams, Absurd Utopias» i Socialist Modern, side

339. tabellen viser relative tall, der 100 er gjennomsnittsinntekt

for alle og varierende tall er

gjennomsnitt for den enkelte gruppe. 8

Dette er tall som viser gjennomsnitt for store

grupper og derfor kan likheten i inntekt virke

større enn den i virkeligheten var. Det var selvsagt

variasjoner innenfor gruppene. Blant arbeiderne

tjente eksempelvis faglærte arbeidere mer enn

ufaglærte, eller skiftarbeidere tjente mer enn andre

(slik at skifttillegget trekker gjennomsnittet opp).

i intelligentsiagruppen var det store forskjeller, og

8 I følge tabellen tjener «Selvstendige næringsdrivende»

70-80 % mer i året enn arbeidere. Disse

er den mest typiske kapitalistiske rest i DDR.

Gruppen er imidlertid liten og uten direkte politisk

betydning. Deres bidrag til produksjon og

samfunn var dog så vidt betydelig at regimet ikke

fant å avskaffe denne rest av kapitalistisk produksjon.

Gruppe År 1965 1970 1975 1980

Arbeidere/ansatte 105 105 104 106

Intelligentsia 133 143 134 137

Håndverkere 161 146 165 161

Selvstendig næringsdrivende 177 170 186 189

Bønder 120 126 129 129

Pensjonister 40 47 47 41

Studenter 30 28 31 29

Alle 100 100 100 100

Tabell over inntektsforskjeller i DDR.

Alexanderplatz 1970.

jo høyere opp i systemet du var, jo mer kunne du

tjene. Det er derfor ikke vanskelig å finne yrkesaktive

som tjente det dobbelte av andre – eller mer.

ina merkel har følgende kommentar til tabellen

etter først å ha kommentert det spesielle i å

ta med studenter og pensjonister (som jo stod

utenfor arbeidslivet):

Men disse særlige gruppene ikke kan avlede oppmerksomheten

bort fra det faktum at DDR åpenbart

var et svært utjevnet middelklassesamfunn med

arbeidere som innehar bunnen av inntektsskalaen. 9

Det er ingen grunn til å være uenig i merkels

9 Ina Merkel i «Alternativ Rationalities, Strange

Dreams, Absurd Utopias» i Socialist Modern,

side 339.

oppsummering. et egalitært samfunn, et middelklassesamfunn

og med arbeiderne på bunnen av

inntektsskalaen.

Det fantes også forhold som forsterket forskjellene,

og de var tydelige i konsumpsjonssfæren.

Bakgrunnen var en stadig varemangel i DDr.

Kapitalistiske samfunn kan ofte framvise en overflod

av varer. Der kan som regel produsentene

produsere mer enn forbrukerne kan forbruke

– slike tilstander var unntaket i Øst-tyskland.

Vareknapphet var et daglig fenomen. smør, frukt,

grønnsaker, sko, biler eller telt var bare noen av

godene som kunne mangle.

DDr-regime klarte likevel å brødfø befolkningen

og levestandarden ble stadig høynet. selv

de med minst inntekt kunne skaffe seg tilstrek-

internasjonal sosialisme 2-2012 23


24

I de såkalte Ho-butikkene kunne østtyskere med god råd kjøpe varer som det var

knapphet på – til høye priser, noe andre ikke kunne klare.

kelig mat, ettersom basisvarer som for eksempel

brød, poteter og margarin var kraftig subsidiert.

når gjaldt for eksempel kull, trikkebilletter, barneklær,

bøker, teaterbilletter og boliger, ble prisene

holdt kunstig lave.

men selv de som hadde mer penger, hadde

ikke alltid mulighet til å skaffe seg de varer de

ønsket – ganske enkelt fordi det var for få av dem.

Det fantes likevel noen muligheter. i de såkalte

ho-butikkene 10 kunne østtyskere med god råd

kjøpe varer som det var knapphet på – til høye

priser, noe andre ikke kunne klare. Dermed kunne

det å tjene litt mer bli en avgjørende forskjell for

muligheten til få tak i noen sentrale goder. Følgelig

ble forskjellen mellom de som tjente normalt

og de som tjente litt mer markant. For noen kunne

nå skaffe seg det ekstra som andre ikke kan. heller

ikke vareknappheten blir lik for alle.

«exquisit»

i 1962 ble systemet med spesielle butikker utvidet

med opprettelsen av de såkalte exquisit-butikker.

mens ho-butikkene førte varer som i prinsippet

kunne kjøpes i vanlige butikker, førte exquisitbutikkene

luksusvarer som ellers ikke var tilgjengelig.

Det dreide seg om eksklusive klær, kosmetikk

og parfyme. selve butikklokalet utstrålte en

atmosfære av borgerlig eleganse ifølge ina merkel

11 , og butikk-personalet ble spesielt utvalgt og

opplært.

inntil 30 designere med tilgang til stoffer fra

vesten stod for produksjonen av kolleksjoner som

var underlagt strenge tester og høye kvalitetskrav.

Disse ble gjerne presentert på leipziger-messen.

Prisene var høye, gjerne oppblåste. i motsetning

til subsidierte basisvarer ble nemlig produkter

som var regnet som luksus, ofte overpriset,

trolig for å kompensere for tapet subsidiene ga i

statsregnskapet, men antakelig også på bakgrunn

av at luksus i grunnen var ansett som litt borgerlig

og suspekt, i hvert fall hos de fremste lederne

(som hadde en vesentlig del av sin livserfaring fra

de harde 1930- og 40-årene). Blant varene som

ble kategorisert som luksus var for eksempel kaffe

og tV. Dette var kanskje forståelig kort tid etter

krigen. etter hvert er ikke dette like forståelig.

om tV var luksus på begynnelsen av 60-tallet,

var det ikke opplagt å se det slik på begynnelsen

av 80-tallet.

10 Handelsorganisation. En statlig organisasjon

for dagligvarebutikker, varehus, hoteller m.m.

11 «Pleasure in socialism», side 65

Prispolitikken i DDr var opprinnelig ment å

skulle virke utjevnende. som det er argumentert

for, kom det til å virke motsatt. ina merkel oppsummerer

det slik:

Politikken med to produktklasser var i utgangspunktet

rettet mot de distinkte behovene til de høyere

sosiale lag, for å tappe deres kjøpekraft. Resultatet ble

en dypere sosial ulikhet, som ikke bare manifesterte

seg i inntektsforskjeller, men også konsoliderte kulturelle

forskjeller. 12

Åpningen av det som ble kalt Delikat-butikker

fra 1966, trakk i samme retning. Disse solgte matvarer,

nærings- og nytelsesmidler av høy kvalitet

og til svært høye priser. De var med andre ikke

til for arbeidere eller andre uten høy inntekt. i så

vel exquisit-butikker som Delikat-butikker, var

det også mulig å få tak i varer produsert i vest. i

Delikat-butikkene førte de for eksempel vestlig

kaffe og syltetøy.

Det hele ble komplementert med intershops

– butikker beregnet på besøkende med vestlig

valuta. intershop-butikker startet i 1962, og de

hadde et bredt utvalg av varer som klær, næringsmidler,

kaffe, kosmetikk, alkohol, tobakk, smykker,

leker, stereoanlegg og teknisk utstyr.

Prisene var lavere enn i Vest-Berlin, men høye

etter østtysk standard. hensikten med butikkene

var at DDr-staten skulle skaffe seg vestlig valuta,

som den trengte i handelen med vestlige land.

til og begynne med var det ikke mulig for

østtyskere å handle lovlig i disse butikkene, fordi

de ikke hadde anledning til å være i besittelse av

vestlig valuta. men i 1974 ble dette endret. DDrborgere

som hadde ervervet seg penger i utlandet,

de som fikk tilsendt penger fra slektninger i vest,

så vel som de som drev med svartebørshandel,

kunne handle på intershop.

en av vitsene i DDr på den tiden skal ha vært:

«Der hvor er det er en partikamerat, er partiet.

Der hvor det er 20 partikamerater, er intershop.» 13

Fra 1979 ble det ytterligere lettelser når det

gjaldt å handle i intershop-butikker. Da kunne

man også handle i intershops med såkalte Forumsjekker

som man kunne veksle til seg i banken.

Det var med andre ord ikke lenger nødvendig å

ha vestlig valuta.

i alle disse variantene var det å ha litt mer penger

enn det man måtte bruke på nødvendighetsartikler,

veien til luksus eller til goder som mange

12 Ibid., side 67

13 http://www.ddr-wissen.de/wiki/ddr.

pl?Intershop/Erlebnisbericht

internasjonal sosialisme 2-2012

andre ikke fikk tak i. Dermed var det også en vei

til å markere og styrke klasseforskjellene.

de rikestes «prangende forbruk» (veblen)

torsten Veblens begrep om conspicuous consumption

(iøynefallende forbruk eller prangende

forbruk), som karakteriserte det forbruket som

handlet om å vise seg frem som velstående og

ikke om noen nødvendighet, ble dermed også

en mulighet i DDr, selv om den slags, som ina

merkel bemerker, i utgangspunktet var tabu. 14

i denne sammenheng er det viktig å ta med

at inntektene økte i DDr og at stadig flere med

tiden hadde mulighet til å handle i de dyre butikkene,

men det endrer ikke på at to-pris-systemet

styrket de inntektsforskjellene som var og

at det bidro til avgjørende økonomiske forskjeller

i befolkningen, noe som var merkbart for de

med lavest inntekter. motstanden mot systemet

var derfor merkbar, og mange østtyskere forstod

ikke det «sosialistiske» i å innføre exquisit-butikkene,

ettersom bare et mindretall kunne handle

i dem. ina merkel gir et eksempel på et propagandanummer

fra junge welt utgitt av FDj 15 i

den forbindelse – det virker slett ikke ulikt hva

en borgerlig (ungdoms-) organisasjon kunne ha

hevdet i en tilsvarende situasjon i vesten. Argumentasjonen

fremmes gjennom en dialog mellom

Fritz og horst:

Fritz: hva er det du ikke liker ved at spesielle

varer blir solgt i spesielle butikker? Det er jo hva

exquisit betyr på tysk: «Utvalgt».

Horst: Prisene. De færreste har råd til å kjøpe

noe der.

Fritz: men dette er nye varer som det ikke finnes

mange av ennå. Vanligvis er det bare en eller

en gruppe designere som har laget dem, og bare

én fabrikk som står for produksjonen. så lenge

det ikke finnes mange eksemplarer av dem, vil

de regnes som high fashion.

Horst: jeg skjønner. Du mener at så lenge det

er få av dem, bør de ha en høy pris.

Fritz: ja, synes du ikke? hvis noen vil være

den første til å ha en motefrakk, eller genser eller

et slikt skjerf, eller de vil ha en nylig lansert skotype,

hvorfor skulle de ikke betale ekstra? slik

som de gjør?

Horst: så de som handler i exquisit-butikkene

bidrar i en viss grad til økt produksjon av

14 «Pleasure in socialism», side 54

15 Freie Deutsche Jugend – ungdomsorganisasjonen

til det regjerende SED-partiet.


høykvalitetsvarer som kan komme alle til gode?

Det liker jeg. 16

Det er interessant at den politikken som man

hevdet skulle virke økonomisk utjevnende – den

virket tvert om, noe som for øvrig heller ikke er

ukjent i den vestlige verden.

Denne politikken var først og fremst et uttrykk

for at seD-partiet gjorde en serie med kompromisser

med «de viktige menneskene», de uunnværlige,

de som lignet dem selv: intelligentsiaen.

høyere lønn for og bedre forbruksmuligheter

med ettertraktede varer var det viktigste for å tekkes

intelligentsiaen, men også en rekke mindre

innrømmelser trakk i samme retning. honeckers

deklarasjon i 1972 om at det ikke skulle være noen

tabuer i sosialistisk kulturproduksjon og opphevelsen

av nakenbadingsforbudet i 1956 appellerte

først og fremst til intelligentsiaen, og spesielt

til kultureliten. Andre innrømmelser, som overenskomsten

med den protestantiske kirken eller

produksjonen av jeansbukser (som først var fordømt

som vestlige symboler) var ikke rettet mot

et bestemt sosialt sjikt, men kan likevel forstås i

sammen kontekst.

Å være del av en ledende klasse gir ikke bare

fordeler på ett område; begunstigelsen har en klar

tendens til å formere seg til omtrent alle samfunnets

folder og kroker. Det er derfor ikke egnet til

å overraske når mary Fulbrook også slår fast for

Øst-tyskland sin del at:

De minst utdannede medlemmene av samfunnet

også levde under de dårligste boforholdene. 17

tilsvarende bodde intelligentsiaen gjerne i

villaer eller større leiligheter, eller de bodde i ny

boligmasse. i DDr, som aldri maktet å bygge tilstrekkelig

nye boliger eller oppgradere sin boligmasse,

kunne forskjellen på ny og gammel bolig

være betydelig. mange gamle leiligheter manglet

for eksempel dusj eller badekar, eller det var ikke

toalett i leiligheten. 18 også mange arbeidere bodde

i nye leiligheter, men gjennomgående bodde

medlemmer av intelligentsiaen bedre.

også muligheten for å være på ferie ble påvirket

av klasseforholdene. en undersøkelse fra 1966

viste at 74 % i intelligentsiaen hadde vært på ferie,

mens tilsvarende tall for arbeidere og ansatte var

54%. 19 De sosiale forskjellene var ikke nødvendigvis

så store i DDr, men de var gjennomgripende

og samfunnet ble lagt opp etter denne politikken,

og da skaptes det også en felles styrende og

privilegert klasse. mary Fulbrook oppsummerer

intelligentsiaens situasjon slik:

16 Fra side 66-67 i Luxury in Socialism

17 Fulbrook, Mary: «The Peoples State», side 54

18 Ibid., side 53

19 Ibid., side 78

Fra Berlinmuren: Graffiti av det berømte kysset mellom Russlands president Bresjnev og DDRs president

Honecker i 1979.

«likevel, i alle henseender maktet medlemmer

av den sosialistiske intelligentsia og deres

familier å nyte bedre ‹livsmuligheter› enn deres

landsmenn i den manuelt arbeidende klassen: de

hadde i gjennomsnitt lengre forventet levealder,

tilgang til bedre boliger og større sannsynlighet

for at barna lyktes på skolen. og etter de første

tiårene med massiv samfunnsmessig endring og

utskifting av eliter, begynte den nye sosialistiske

intelligentsiaen å reprodusere seg selv på 1970-

og -80 tallet. Akkurat som i vestlige samfunn,

fant mange av de som er født inn i privilegerte

og velutdannede husholdninger det lettere å gjøre

det bra i utdanningssystemet, å spille på systemets

muligheter (‹to play the parameters of the system›),

til å komme inn i rekkene av den neste generasjonen

av intelligentsiaen.»

overenskomsten mellom parti og intelligentsia

var mer enn en politisk-sosial omfavnelse. i

ikke ubetydelig grad var det også en personalunion

mellom partiet og intelligentsiaen. en mengde

individer befant seg begge steder. Partiet og

intelligentsiaen utgjorde sammen den herskende

klassen. Det mye brukte uttrykket «arbeider- og

bondestaten» forteller hvem de styrte over.

Bokkilder:

Fulbrook, mary: The peoples State. east

german society from Hitler to Honecker. Yale

University Press. new haven/london 2005

johannessen, Bjørn og rosseland, Kjell G:

kampen om tyskland. Pax forlag 1970

Kolano, Uta: kollektiv d’amour. jaron Verlag.

Berlin 2012

marx, Karl: programkritikk. norsk forlag ny

dag. oslo 1951

merkel, ina: luxury in soscialism. i Crowly,

David og red, susan e. pleasures in soscialism.

leisure and luxury in the eastern bloc.

northwestern University Press. illinois 2010.

merkel, ina: alternativ rationalities, Strange

dreams, absurd utopias. i Pence, Katherine

and Betts, Paul, (editors): Socialist modern: east

germany everday culture and politics. University

of michigan 2008

internasjonal sosialisme 2-2012 25


sVArteBoK oVer norsK AsYlPolitiKK

FRP: hatefulle ytringer

■ Rune Berglund Steen: Svartebok over

norsk asylpolitikk (Forlaget Manifest 2012)

denne boka kunne vært nominert til

årets viktigste politiske bok. rune berglund

Steen sier selv at den er en elendighetsbeskrivelse

som er helt nødvendig

å gå ut med. den er en protest mot

norsk asylpolitik.

rune jobbet i mange år i norsk organisasjon for

Asylsøkere (noAs). Der kom han borti mange

tragiske menneskeskjebner som satte spor. han

ble deretter flykningpolitisk rådgiver i norsk

når en eller annen side ved kontrollregimet

svikter, eller kan synes å svikte, er det

først og fremst Fremskrittspartiet (Frp)

som den ansvarlige statsråden fra høyre eller AP

må møte i studio. Carl i. hagen og Frps refreng

lyder gjennom de siste tretti årenes norske asylpolitikk:

asylpolitikken er dumsnill, den er naiv,

den er blåøyd, den er snillistisk.

i årene etter den mye omtalte, interne oppryddingen

omkring år 2000 ser Frp ut til å ha

eksperimentert med hvor langt de kan gå i sine

uttalelser. Under valgkampen i 2003 ga de ut et

medlemsblad med «masseinnvandring til norge»

i krigstyper på forsiden og et bilde av mullah Krekar

med tommelen i været. samtidig advarte Frp

mot den etniske undergravingen av det norske

norge og framhevet kristen kultur som overlegen

andre kulturer. Da Kenneth rasmussen, en

av kandidatene i Bergen, trakk fram det rasistiske

slagordet «norge for nordmenn» i et innlegg i

Bergensavisen og fulgte opp med å si til VG at det

bare er «bermen» som kommer til norge, mente

partiformann Carl i. hagen at det var «uheldig»

26

Folkehjelp og jobber for tiden ved Antirasistisk

senter som kommunikasjonsansvarlig. han har

i løpet av disse årene sett utviklinga i norsk asylpolitikk

i velferdsstaten norge. i boka kommer

han med 6 påstander om norsk asylpolitikk og

hvorfor han mener det er sånn.

internasjonal sosialisme har fått lov til å trykke

noen sider av boka hans. Vi oppfordrer alle

til å kjøpe boka for å få bedre innsikt hvordan

asylsøkere i norge blir behandla og hva de blir

utsatt for. Dette er tragisk lesning og boka minner

oss på hvorfor det er på tide med et opprør

mot norsk asylpolitikk.

randi Færevik

formulert. 1 ellers var kandidaten «på linje med»

Frps asyl- og innvandringspolitikk. hagen la til:

«etter hvert vil han få erfaring og lære hva han

ikke skal bruke». slik lød den ordrette uttalelsen:

«norge er for nordmenn, ikke en fristat for snyltere

og kriminelle individer med formål å tjene

lettjente penger.»

hagens håndtering av saken kunne ikke vært

mer avslørende:

«Dette innlegget er fra en ung og fremadstor-

1 «In the context of Afghanistan, Unhcr

considers that an internal flight or relocation

alternative for those fleeing persecution orgeneralized

violence is generally not available. Extended

family a community structures within Afghan

society are the predominant means for obtaining

protection and economic survival, including access

to accommodation. Thus, it is very unlikely

that Afghans will be able to lead a relatively normal

life without undue hardship upon relocation

to an area to which they have no effective links,

including in urban areas of the country.» unhcr,

desember 2007. Det tidligere posisjonsdokumentet

ga uttrykk for det samme, men er ikke offentlig,

og er derfor ikke sitert direkte her.

internasjonal sosialisme 2-2012

mende politiker som prøver å forsvare hovedtrekkene

i Frps innvandringspolitikk.» når utilslørt

rasistisk propaganda bare utløser et klapp på skulderen

fra partiformannen, skulle man ha forventet

et spontant, politisk ramaskrik. hagen var så klar

i sin noe belærende støtte til rasmussen at det

bare kan forklares med at hagen visste at han i

det gjeldende politiske klimaet sto støtt.

Dette gjentok seg i stor grad under valgkampen

høsten 2005. Frps brosjyre «gjerningsmannen

er av utenlandsk opprinnelse …!», med bilde av

en mann med hagle rettet mot leseren, vakte visse

reaksjoner, men mest i små fora. Få fant det riktig

å tape verdifulle sekunder, eller risikere et liberalt

stempel, på å ta avstand fra Frps propaganda i

beste sendetid. et unntak var høyres inge lønning.

i en statsministerduell med jens stoltenberg

under stortingsvalget i 2009 slo siv jensen til med

følgende formulering:

… det folk ute i oslos gater ser, er en stadig

økende flom av kriminelle asylsøkere som selger

narkotika og voldtar jenter uten grunn. 2

2 Pressemelding fra Kirkens Bymisjon, 6.

desember 2007.


Uttalelsen er egnet til å skape «ringeakt» overfor

en gruppe, i strid med straffelovens paragraf

135. Dette var heller ikke den eneste grovheten

som kom fra jensen denne kvelden. Frps ønske

om lukkede mottak begrunnet hun med en avart

av den samme løgnen: «vi skal også ha det for alle

de som kommer til norge uten identitet, fordi vi

vet ikke hvem de er. men det vi vet med ganske

stor sikkerhet, er at majoriteten av dem begår kriminelle

handlinger.» Dette er et rent falsum. Det

burde vært en skandale for siv jensen at hun er i

stand til å si noe slikt, men det går heller ut over

asylsøkerne, som farges av slike løgner. man må

gjerne mene at asylpolitikken er for liberal, men

betyr det ingenting om man snakker sant eller

ikke? Det verste er likevel ikke jensens uttalelse

om en flom av voldtektsmenn.

Det verste er at statsminister jens stoltenberg

ikke reagerte. i stedet listet han opp tiltak som

skulle motvirke situasjonen. Dette etterlot et inntrykk

av at han ikke hadde noe å utsette på jensens

beskrivelse.

Det verste er at tV2s kommentator stein Kåre

Kristiansen kåret jensen til debattens vinner, uten

referanse til at hun under debatten hadde stemplet

en utsatt gruppe på grovt og usannferdig vis og i

verste fall brutt norsk lov.

Det verste er at hun neste dag fikk terningkast

fem i Dagbladet i et to-siders oppslag hvor disse

uttalelsene ikke var nevnt.

Det finnes riktignok ingen fullstendig oversikt

over kriminelle handlinger begått av asylsøkere,

men en arbeidsgruppe la i 2004 fram en rapport

om utlendinger, asylsøkere og kriminalitet, hvor

de konkluderer slik:

Ut fra dette mener vi å ha vist at asylsøkere

ikke kan tillegges å stå for en betydelig del av de

lovbrudd som blir begått i norge - snarere tvert

imot: Asylsøkere står bak en svært beskjeden del

av den registrerte kriminaliteten i norge. 3

Arbeidsgruppen mente at asylsøkere sto bak

mindre enn én prosent av det totale antall lovbrudd

som ble oppklart i 2001. selv om rapporten

var noen år gammel, stadfestet Politidirektoratet

i et brev til justisdepartementet i oktober 2009 at

de ikke hadde grunnlag for å si at det hadde vært

noen vesentlig endring av denne delen av kriminalitetsbildet

i årene som fulgte. Dette stemmer for

øvrig med mine egne erfaringer; etter å ha gjen-

nomgått et tusentalls asylsaker har jeg støtt på få

tilfeller hvor kriminalitet har vært inne i bildet.

man kan trygt si at folk flest vil sitte igjen

med et nokså annerledes inntrykk etter å ha latt

seg informere av media. Det er et betydelig fokus

3 «Tvangsutsendt 18-åring frykter for livet».

Siste.no, 20. februar 2007.

på situasjoner hvor personer som har eller kan

ha bakgrunn som asylsøkere, er involvert. et av

problemene som har fått enorm oppmerksomhet

de siste par årene, er asylsøkerne som selger

narkotika i området omkring akerselva i oslo.

Formelt er enhver som har levert en asylsøknad

naturligvis en asylsøker, men her er det snakk om

en avgrenset gruppe som er ganske skarpt atskilt

fra asylsøkere flest. Det dreier seg i hovedsak om

personer av vestafrikansk opprinnelse, det vil si

grupper som vanligvis ikke søker asyl i norge.

en mindre andel har somalisk bakgrunn. Det er

ingen tvil om at asylsystemet utnyttes i kriminell

hensikt av en liten gruppe mennesker, men å bruke

et så spesifikt og avgrenset problem for å ramme

asylsøkere generelt, er stygt.

Det har også vært et betydelig fokus på overfallsvoldtektene

i oslo. Av 13 identifiserte gjerningsmenn

i 2008 og 2009 hadde 6 en gang søkt

asyl; noen hadde fått avslag og noen hadde fått

opphold. 4

Dette er alvorlig, men det er ikke en «en stadig

økende flom» av voldtektsmenn. Det kan naturligvis

heller ikke rettferdiggjøre storstilt internering

av asylsøkere, slik både Frp og flere andre har

ønsket – potensielt frihetsberøvelse for tusenvis

av mennesker på ubestemt tid.

For å riktig gni budskapet inn kjørte Frp følgende

valgkampanje i oslo: «enten stemmer jeg

Frp nå, ellers venter jeg til det har kommet 80.000

nye asylsøkere ved neste valg, og da … hva skjer

med norge da?» ja, akkurat hva vil skje da? Det

etterlater Frp til det de håper er vår paranoide

fantasi.

i et slikt lys er det ikke rart at vi har vent oss

til den jevne strømmen av sludder fra Frp, for

eksempel: «De som kommer til norge uten idpapirer,

og som åpenbart er grunnløse asylsøkere,

må avvises på grensen eller på flyplassene», slik

partiets nestleder Per sandberg har uttalt. Det

er naturligvis ingen logisk eller faktisk sammenheng

mellom grunner til å flykte og det å mangle

id-papirer. så hvorfor blir han ikke utfordret

på uttalelsen, når den strider mot både fakta og

konvensjoner – når han går inn for en politikk

som ville medført at utallige mennesker hvert år

ble sendt hjem til livsfare?

For å beholde posisjonen som det autentiske,

uslåelig ikke-snillistiske partiet etter at høyre

strammet grepet under erna solberg, tydde Per

sandberg i 2003 til et forslag om elektronisk merking

av asylsøkere. leder i Politiets Fellesforbund,

Arne johannessen, var som alltid positiv, mens

direktør trygve G. nordby i UDi sammenlignet

4 «Vet ikke hva som skjer med tilbakesendte

afghanere». VG, 23. Juni 2007.

internasjonal sosialisme 2-2012

det med merking av jøder under krigen. 5

Forslaget ble naturligvis ikke fremmet fordi det

hadde realistiske utsikter til å lykkes. men dersom

andre partier en gang i en dyster framtid skulle

finne på å overta forslaget, ville Frp nok en gang ha

vært først ute. inntil videre ville man få enda noen

flere overskrifter hvor Frp og asylsøkere bringes

sammen på oppsiktsvekkende og tuktefulle måter.

Det man i det minste skulle ha forventet fra

Frp, er en konsekvent tilnærming. Da jeg gikk

inn på hjemmesiden for å finne flere eksempler

på Frps omgang med asyldebatten, var den første

artikkelen som forventet: innvandringspolitisk

talsperson morten Ørsal johansen frykter en ny

asylbølge etter at regjeringen la fram stortingsmeldingen

Barn på flukt i mai 2012:

regjeringen legger opp til å belønne de som

skyver barna sine foran seg, og de gjør ingenting

med praktiseringen av asylpolitikken. Dette kan

medføre en ny asylbølge og en ytterligere forverring

av situasjonen. 6

Ørsal johansen sa følgende mindre enn tre

måneder tidligere:

Det er vondt å se unger som ikke har det godt.

hvis du ikke blir berørt av det, er du rimelig følelseskald,

for å si det sånn. (…) Utlendingsforvaltningen

bør g jøre en ny vurdering av hvert enkelt

tilfelle, så får man se hva resultatet blir. Det er

fullt mulig å vise skjønn og ta hensyn til unger

og deres situasjon. 7

Frp-eren gikk her vesentlig lenger enn stortingsmeldingen

han kritiserer – og all ære til ham

for det. ingen anledning er likevel for dårlig til å

hausse opp risikoen for en «asylbølge», heller ikke

når det er eget standpunkt man angriper.

5 «Relocation to Serbia of Kosovo Serbs may

meet the reasonableness test in some cases, depending

on their individual circumstances. This

would be the case if they are able to secure housing

and officially to register their residence, have

family members in Serbia who can assist or support

them, and/or have skills and qualifications

which would enable them to find employment in

the present market.» Unhcr, November 2009.

6 Considering this situation and the lack of

a genuine internal flight alternative within the

Russian Federation for Chechens, unhcr maintains

the position that: Chechens whose place of

permanent residence was the Chechen Republic

prior to their seeking asylum abroad should be

considered in need of international protection…»

Unhcr, oktober 2004.

7 E-post fra Svetlana Gannusjkina, 12. mai

2004.

27


sVArteBoK oVer norsK AsYlPolitiKK

Den Solbergske kraftretorikk

Vi har ikke sett det som et

særskilt norsk anliggende å

skaffe Vanunu et annet land å bo

i enn i Israel der han bor i dag.

Kommunal- og regionalminister erna solberg1 ■ Rune Berglund Steen: Svartebok over

norsk asylpolitikk (Forlaget Manifest 2012).

inniblant alle de vidtrekkende innstramningene

finner man også en del små perler av iskald

kynisme i solbergs regjeringstid. Det er vanskelig

å tenke seg en mer elegant bagatellisering av mordechai

Vanunus skjebne enn solbergs kommentar.

Dette er heller ikke et tilfeldig, usjekket avissitat;

det er fra departementets egen pressemelding.

en kort rekapitulasjon: mordechai Vanunu

offentliggjorde i 1986 hemmelig informasjon om

israels program for utvikling av atomvåpen. For

dette satt han fengslet i 18 år, mer enn 11 av disse

i isolasjon, etter å ha blitt dopet ned og kidnappet

fra roma til israel i 1986. Da han ble sluppet fri,

i 2004, fikk han forbud både mot å forlate israel

og mot å snakke med utlendinger. etter å ha

vurdert Vanunus søknad om asyl i norge hadde

UDi kommet fram til at Vanunu fylte kriteriene.

Det var solberg som instruerte UDi til å avslå. i

pressemeldingen uttalte departementet at «det er

1 «Vi misbrukes av norske UNE». Ny Tid, 1.

oktober 2010.

28

fast praksis for at det ikke innvilges asyl til personer

som oppholder seg i hjemlandet.» Det er

et eksempel på at skrønen ligger i det som ikke

sies. norge behandler regelmessig asylsøknader

fra personer som befinner seg i hjemlandet. i slike

tilfeller innvilges innreisetillatelse til norge; asyl

innvilges først etter at vedkommende har kommet

hit. man har tidvis hatt et antall plasser på

kvoten for overføringsflyktninger nettopp for personer

med høy profil, som politikere, journalister,

menneskerettsaktivister og akademikere. Plassene

har vært reservert for anbefalinger fra andre enn

UnhCr , primært personer som kommer direkte

fra opprinnelseslandet – ifølge Kommunaldepartementets

eget nyhetsbrev. 2

Under justisminister odd einar Dørum etablerte

Bondevik i-regjeringen en egen ordning

for kolombianske menneskerettsaktivister hvor

menneskerettsorganisasjoner i colombia kunne

anbefale enkeltpersoner til den norske ambassaden

i venezuela. Det må for øvrig være et av de

siste eksemplene i norsk asylpolitikk på et positivt

forsøk på å videreutvikle asylinstituttet.

Vanunus sak er eksepsjonell nok til at norske

myndigheter kunne ha fulgt den samme framgangsmåten.

hele denne delen av debatten var

2 Åpent brev til Justisdepartementet fra

Amnesty International Norge, Den norske Helsingforskomité

og Norsk Organisasjon for Asylsøkere

(NOAS), 22. februar 2011.

internasjonal sosialisme 2-2012

dermed en villet avsporing fra solbergs side. Denne

avsporingen har siden blitt gjentatt av den

rødgrønne regjeringen, som påsto at man ikke

kunne behandle Vanunus asylsøknad så lenge han

er i israel. Dette ble umiddelbart avvist av en av

norges fremste eksperter på asylrett, postdoktor

ved universitetet i Bergen og lagdommer ved

gulating lagmannsrett, terje einarsen. Den eneste

meningen som dypest sett formidles av skiftende

regjeringers retoriske lek med Vanunus skjebne,

er makten og uviljen som ligger bak.

solberg har også gjort det til et refreng å framheve

materielle årsaker og økonomiske motiver

for flukt og migrasjon. i statsrådstiden uttalte hun

seg blant annet til Dagsnytt om at asylsøkere fra

Afrika ofte kommer til norge av materielle grunner.

solberg visste utmerket godt at afrikanske

asylsøkere i all hovedsak har kommet fra noen

av verdens mest krigsherjede land. Dette skrev

hun på bloggen sin i september 2008: «Da jeg

som kommunalminister i 2003 iverksatte en gjennomgang

av UDis praksis og vurdering av asylsaker

fra somalia, var nyheten spredt på gaten

i mogadishu dagen etter. Da vi informerte om

norsk politikk i landene hvor åpenbart grunnløse

asylsøkere kom fra, avtok strømmen umiddelbart.

Det nytter å begrense asylsøkerstrømmen, uten

at man svikter dem som trenger det mest.» er

det virkelig noe å være stolt av flere år senere at

man har skremt mennesker som flykter fra verdens

mest krigsherjede by, unna norge? og hvor


har hun det fra at de ikke trenger beskyttelse?

her saksbehandler solberg asylsøknadene før de

engang har rukket å flykte fra krigen.

solbergs hang til å bagatellisere problemene

til mennesker på flukt er et varig og systematisert

fenomen: «Det er tungt å leve i land som somalia

og Afghanistan. men dårlig helsestell, manglende

jobb og harde sosiale forhold gir ikke rett til

asylopphold i norge», som hun uttalte til aftenposten

i august 2009. er det virkelig på grunn av

dårlig helsestell at hundretusener har flyktet fra

mogadishu og i perioder etterlatt en spøkelsesby?

er det derfor UnhCr prioriterer flyktningleirer

for somaliske asylsøkere? jeg lurer på om solberg

noen gang vil vedkjenne offentlig at det pågår en

krig i landet.

Det er også mange rene feil i solbergs utlegninger.

Det er rett og slett sjelden at solberg uttaler

seg om asylpolitikk uten å servere retoriske

overdrivelser eller rene faktafeil (eventuelt tilsiktede

fordreininger), selv om detaljnivået gir et skinn

av faglighet. De stadige faktafeilene gjør det ofte

lettere for henne å komme godt fra det i en debatt.

Da jeg i en tv-debatt viste til UnhCrs anbefaling

om at alle asylsøkere fra eritrea burde gis

beskyttelse, og at Amnesty advarte om fare for

tortur for enhver eritreer som skulle returnere,

svarte hun kontant at flere eritreiske asylsøkere

allerede hadde returnert frivillig til eritrea, og at

det hadde gått helt fint med dem. Det var et perfekt

svar – hadde det enda vært sant. The interna-

tional organization for migration (iom), som bistår

UDi nettopp med frivillige returer, bekreftet neste

dag at ingen eritreere hadde returnert. Var det bare

en hendig feil, eller var det en villet usannhet? At

det hadde gått bra med disse ikke-eksisterende

personene, kunne solberg uansett ikke ha visst,

for det følger ikke norske myndigheter med på –

dette var tatt rett ut av luften. når man først dikter

opp fakta, er det fristende å slenge på litt ekstra. 3

i en tv-debatt om irakiske asylsøkere hevdet

hun at UnhCr kun hadde bedt om at anerkjente

flyktninger ikke ble tvangsreturnert til irak, mens

faktum er at Fn lenge hadde ment at ingen burde

tvangsreturneres til sør-irak. Kanskje hun tok feil,

men det var igjen en feil hun selv var godt tjent

med. Det er også en type feil som gjør enhver

debatt nokså meningsløs.

hun kan også påstå slike ting som at «den rødgrønne

regjeringen gjeninnførte regelen som gir

asylsøkere rett til opphold hvis saksbehandlingstiden

var over 15 måneder», selv om det var hun

selv som tok inn regelen i utlendingsforskriften i

2002 og den ikke er blitt endret siden. Den aktuelle

artikkelen i aftenposten handler om id-løse,

og solberg mener den rød- grønne regjeringen har

innført en regel som gir dem opphold. også dette

er feil. som det står i forskriften solberg endret,

3 Samtale med seniorrådgiver i Den norske

Helsingforskomité Aage Borchgrevink 11. juni

2012.

og som altså er uendret: «Det er en forutsetning at

utlendingen ved fremsettelsen av søknaden legger

frem pass eller annet godkjent reisedokument.» 4

Uttalelsen har altså ingenting å gjøre i et oppslag

om id -løse. så hvorfor nevner solberg dette

i det hele tatt − når det hun sier verken er riktig

eller har noe med saken å gjøre? Dette er ikke en

spennende politisk diskusjon. Det er en politiker

som finner på fakta og som begynner å bli vant til

at det kommer på trykk uten innsigelser.

man må også spørre: hvis solberg virkelig

mener at id-løse er et så alvorlig problem, hvorfor

gjorde hun så godt som ingenting med det da

hun satt ved makten? Praksis under solberg var

nemlig vesentlig mer liberal enn den er nå. trolig

var solberg fullstendig klar over situasjonen.

Dette ble bare ikke betraktet som et alvorlig problem.

ikke bare belønnet solberg asylsøkere som

ifølge hennes utsagn «jukset». hun jukser selv.

solbergs faglighet er kanskje den dyktigst iscenesatte

illusjonen en politiker har lykkes med de

siste årene i norge.

4 «Norge må endre praksis i Tsjetsjeniasaker».

Innlegg av generalsekretær Bjørn Engesland

og assisterende generalsekretær Gunnar M.

Ekeløve-Slydal i Den norske Helsingforskomité

på Nye meninger, 25. januar 2011.

internasjonal sosialisme 2-2012 29


AnmelDelse

De andre

norge 2012 – regi: margreth olin

med goli mohammed ali, Hassan

ali, Husein ali, khalid faqrim. fl.

lengde 1t.33 min.

■ Randi Færevik

I stillheten etter 22. juli har jeg denne drømmen.

Ungdommene våre er i havet. De svømmer bort fra

Utøya, bort fra døden. På land står pårørende og hjelpekorpset.

Politiet, statsministeren og kongen tar imot

dem. De hjelper dem inn i ambulanser. De legger

klær om skuldrene deres. Tar de med inn i varmen og

holder rundt dem. Det kommer flere hele tiden. Ungdommer

som vil på land. Men så plutselig er det en

jente i fjerdesteinene. Hun har en livløs gutt hengende

rundt halsen. En politimann møter henne og han

hindrer henne i å komme på land. Han spør.”Hvor

gammel er du?” ”Jeg er atten, svarer hun. ”Og han?”.

Betjenten nikker mot gutten som henger rundt halsen

hennes. ”Han er bare fjorten”, sier hun. ”Han kan

komme opp,” sier betjenten, ”men du, du må snu, du

må svømme tilbake.” Dette er starten på filmen til

margreth olin.

omtrent samtidig som statssekretær Pål K.

lønseth gjentar at regjeringen vil fortsette å sende

ut enslige asylbarn, viser olin sin siste dokumentarfilm.

Filmen er hennes reaksjon på en lovendring

som gir asylsøkerbarn midlertidig oppholdstillatelse

til de fyller 18 år. etter fylte 18 skal de

deporteres til opprinnelseslandet. margreth olin

sa selv på førpremieren for filmen at de som har

innført disse reglene ikke kan være klar over hvor

vanskelig det er for unge mennesker å stå i en

situasjon hvor de ikke blir gitt omsorg. De kan

heller ikke ha tenkt veldig nøye gjennom hva det

betyr å bli tatt fra troen på en fremtid.

margreth olin ønsket å dokumentere omkostningen

av denne politikken. hun dro ut i felten

og oppsøkte barn med begrensa oppholdstillatelse

og intervjuet dem. Dette var barn som kom fra de

verste konfliktområdene i verden. Barn som hadde

vokst opp med krigens brutalitet og fremdeles

levde i frykt i norge. - sjelden eller aldri hører vi

politikere eller media snakke om flyktningbarn, sa

hun i sin egen omtale av filmen på før premieren.

-Det snakkes om lykkejegere, kriminelle eller falske

asylsøkere.

margreth olin ønsket å gi asylsøker barn og ungdommer

et ansikt. Det har hun klart. i filmen

blir vi kjent med brødrene hassan og husein Ali.

husein har sett sin familie dø i Afghanistan. i

norge ble han lam, bokstavelig talt, av frykt da

han og broren fikk avslag på søknaden på asyl. Vi

møter også Goli fra irak, som i skrivende stund

sitter i fengsel i Athen etter deportasjon fra norge.

Filmskaperen bruker sterke virkemidler. For å få

oss til å forstå hva disse ungdommene blir utsatt

for, bruker hun 22. juli og ungdommene som flykter

fra Utøya. redselen vi så i øynene til ”våre”

30 internasjonal sosialisme 2-2012

ungdommer da de krøyp i land etter å ha svømt

fra massemorderen var den samme som redselen

til ”de andre” ungdommene. De som flykter fra

krig og overgrep andre steder i verden. men disse

ungdommene er det ingen som hører på. ingen

kommer med en mikrofon til dem og ber dem

fortelle sin historie.

Filmen er, som hun sier selv, en alvorlig bekymringsmelding

til medlemmer i stortinget og til

politisk ledelse.

Dette er en sterk dokumentarfilm om barn på

flukt som ingen har ansvar for. Barn og ungdom

som er uten håp og framtidsutsikter i dagens situasjon.

Filmen vant nylig prisen som beste norske dokumentar

på Bergen internasjonale filfestival.


Internasjonale

sosialister

Internasjonale sosialister er en revolusjonær

sosialistisk organisasjon tilknyttet

søsterorganisasjoner i andre

land gjennom International Socialist

Tendency.

Kapitalismen er et system ute av

kontroll. Selv ikke de rike og mektige

som tjener på det, er i stand til å styre

utviklingen. I stedet er de tvunget til å

gjøre det som sikrer makten og profitten

deres på kort sikt. Derfor er den

globale kapitalismen i sin natur brutal

og umenneskelig. Et system basert på

konkurranse, utbytting og profittjag

fører uunngåelig til krig, fattigdom, sult

og undertrykking. Derfor står vi også på

randen av økologisk katastrofe.

IS vil ha en verden der mennerskers

behov settes i stedet for kapitalistenes

profittjag. Det er bare mulig dersom folk

selv tar makten fra de som har den i dag,

og styrer samfunnet demokratisk.

Elitene vil ikke gi fra makten frivillig.

De er villige til å bruke våpen og gå til

krig for å beholde den. Et samfunn styrt

nedenfra forutsetter derfor revolusjon,

at de undertrykte organiserer seg og

skaper sine egne, demokratiske organer

for å styre.

Over hele verden har det store flertallet

felles interesser i å kjempe for forbe-

dringer, og for å avskaffe kapitalismen.

Arbeiderklassen står i en særstilling,

fordi de kan ta kontroll over kjernen i

den kapitalistiske økonomien – produksjonen

av varer og tjenester.

Kapitalismen er et globalt system, og

sosialismen og kampen for den må være

internasjonal. Bare en verdensomspennende

omveltning kan gjøre endelig

slutt på århundrer av undertrykking

og lidelse, og skape muligheten for en

fredelig verden der alles grunnleggende

behov kan tilfredsstilles.

Vi vil bekjempe kapitalismens oppsplitting

av folk på grunnlag av nasjonalitet.

Følgelig er vi for åpne grenser og mot all

innvandringskontroll, som alltid fungerer

rasistisk.

Rødt

Internasjonale Sosialister er med i Rødt.

Vi vil bygge Rødt fordi det trengs et

bredt, åpent, radikalt venstreparti som

kan målbære de viktigste politiske sakene

i vår tid på en prinsippfast måte.

Det trengs et parti som konsekvent er

mot Vestens imperialistiske kriger.

Det trengs et parti som er konsekvent

for miljø og som virkelig vil gjøre noe

med den globale oppvarmingen.

Det trengs et parti som er konsekvent

mot nyliberalisme.

Det trengs et parti som er konsekvente

og kompromissløse antirasister, som er

krystallklare mot muslimhets.

Det trengs et parti som konsekvent

avviser og bekjemper kvinneundertrykking,

homohets og alle andre former for

diskriminering.

Rødt må orientere seg mot arbeiderklassen

og fagbevegelsen. Partiet må alltid

støtte arbeidere i kamp, og alltid sette

disse kampene inn både i en nasjonal og

internasjonal sammenheng.

Vi må bli flere og slåss for større oppslutning.

Det betyr at vi aktivt må forholde

oss til bevegelser og grupper som i dag

ikke nødvendigvis ser på Rødt som et

alternativ, og gå i dialog med dem.

Rødt må både utfordre og samarbeide

både med resten av venstresida og nyere

sosiale bevegelser. I alle saker der det

er mulig må vi ta initiativ til, eller delta

i felles fronter, aksjoner, kampanjer

og lignende. Vi må finne fram til felles

grunnlag for dette samarbeidet. Samtidig

må vi aldri skjule uenigheter med

dem vi samarbeider med. På den måten

kan andre se hva vi står for og hvordan vi

jobber. Gjennom slike enhetsfronter kan

vi vinne arbeiderklassen til revolusjonær

politikk.

Internasjonal solidaritet og anti-rasisme

må være et fundament for partiet. Vi vil

ha et fargerikt parti, også i den forstand

at Rødt må reflektere den multietniske

og flernasjonale arbeiderklassen i

dagens Norge. Dette vil være avgjørende

internasjonal sosialisme 2-2012

hVor Vi stÅr

for Rødts utvikling. Uten å organisere

blant de mest undertrykte i dagens Norge,

kan ikke partiet på sikt fylle sin rolle

som et virkelig solidarisk venstreparti.

Partiet må bygges på et demokratisk

grunnlag. Det krever at det utvikles en

demokratisk og inkluderende partikultur,

der medlemmene reelt bestemmer.

Et slikt parti må bestå av aktive

medlemmer. Medlemmene må skoleres,

og det må etableres et klima der man

dyktiggjør hverandre, og der det er rom

for uenigheter. Meningsbrytning er en

forutsetning for å kunne utvikle riktig

politikk.

Demokrati er mer enn å stemme i valg.

Reelle forandringer til det bedre kommer

nedenfra, og et ekte demokrati krever

at folk engasjerer seg, ofte på tross av

det som er bestemt i styre og stell. Derfor

ønsker vi et Rødt som kan fungere

som organisator for sosiale bevegelser

og konkrete aksjoner og kamper. I alle

de andre partiene, er stortingsgruppene

og andre folkevalgte de som faktisk

bestemmer. Rødts folkevalgte må

være underlagt medlemsdemokratiet.

Vi ønsker et parti der parlamentarisk

arbeid er en integrert del av partiets

aktivitet, og ikke en virksomhet for seg.

Det haster å bygge Rødt. Flertallet av

medlemmene i fremtidens sosialistiske

parti har fremdeles ikke sluttet seg til

partiet. Bli med oss og bygg det!

✪ AboNNeMeNt Fyll utslippen og send den til: IS, PB 9226 Grønland. 0136 Oslo. Du kan også tegne abonement på: www.intsos.no

Internasjonal Sosialisme

er tidsskriftet for deg

som vil bekjempe kapitalisme,

krig, klimakrise og

rasisme.

31


Avsender: IS, PB 9226 Grønland, 0134 Oslo

I dette nummeret: « SyrIa: revoluSjonen, ImperIalISmen og det

fallende regImet « Steng trandum aSylfengSel « Hva nå for

den egyptISke revoluSjonen? « roSa luxemburg « folkefeSt

mot raSISme « klaSSeSamfunnet I ddr « Svartebok mot raSISme

« anmeldelSe: de andre « Hvor vI Står

Kun kr.

50,-

Bestilling:

intsos@intsos.no

Similar magazines