Verpehøns i løsdrift - en utredning om dyrevelferd (aug ... - Mattilsynet

VESO Oslo
Rapport
2005
VERPEHØNS I LØSDRIFT
- en utredning om dyrevelferd
Cecilie M. Mejdell

VESO Oslo
Tittel:
Verpehøns i løsdrift – en utredning om dyrevelferd
Forfatter(e):
Cecilie M. Mejdell
Utgitt av:
VESO Oslo
Oppdragsgiver:
Mattilsynet
Prosjektnummer: Oppdragsgivers kontaktperson:
Inger Helen Stenevik
Prosjektleder:
Cecilie M. Mejdell
Dato:
15.08.05
Antall sider: 36 Antall bilag: 0
Nøkkelord:
Verpehøner, velferd, løsdrift, bur
Veterinærmedisinsk Oppdragssenter (VESO)
Ullevålsvn 68, postboks 8109 Dep., 0032 Oslo,
Tlf. 22 96 11 00, Faks 22 96 11 01
ISBN (papirutgave): 82-91743-32-0
ISBN (pdf-fil): 82-91743-33-9
2

VERPEHØNS I LØSDRIFT
- en utredning om dyrevelferd
Cecilie M. Mejdell
VESO as
På oppdrag fra Mattilsynet
August 2005
3

INNHOLD
Sammendrag............................................................................................................................... 6
Bakgrunn og mandat for rapporten ............................................................................................ 8
Dyrevelferd – begreper............................................................................................................... 9
Normal atferd hos høns ............................................................................................................ 11
Domestisering....................................................................................................................... 11
Flokkstruktur og aktivitet..................................................................................................... 11
Fôrsøk................................................................................................................................... 11
Støvbading............................................................................................................................ 11
Verping................................................................................................................................. 11
Kyllingstell........................................................................................................................... 12
Rangorden og aggressiv hakking ......................................................................................... 12
Fjærhakking.......................................................................................................................... 12
Eggproduksjon i Norge i dag ................................................................................................... 12
Burdrift................................................................................................................................. 13
Tradisjonelle bur .............................................................................................................. 13
Innredete (miljøberikete) bur ........................................................................................... 13
Løsdrift................................................................................................................................. 14
Golvdrift........................................................................................................................... 14
Aviarier............................................................................................................................. 14
Økologisk drift ................................................................................................................. 15
Forhold i noen andre land......................................................................................................... 15
EU......................................................................................................................................... 15
Sverige.............................................................................................................................. 16
Tyskland........................................................................................................................... 16
Østerrike........................................................................................................................... 16
Utenfor EU ........................................................................................................................... 16
Sveits ................................................................................................................................ 16
USA.................................................................................................................................. 16
Australia ........................................................................................................................... 16
Atferd i relasjon til driftssystemer............................................................................................ 16
Normale bevegelser, plassbehov.......................................................................................... 16
Sosial atferd.......................................................................................................................... 18
Verping................................................................................................................................. 18
Vagling................................................................................................................................. 18
Skraping ............................................................................................................................... 19
Støvbading............................................................................................................................ 19
Skadende atferd.................................................................................................................... 19
Hysteri .............................................................................................................................. 19
Aggressivitet..................................................................................................................... 20
Fjærhakking...................................................................................................................... 20
Kannibalisme.................................................................................................................... 21
Nebbtrimming .................................................................................................................. 22
Fysisk helse i ulike driftssystemer ........................................................................................... 22
Infeksjoner............................................................................................................................ 22
Bakterier og virus............................................................................................................. 22
Parasitter........................................................................................................................... 23
4

Produksjonslidelser .............................................................................................................. 23
Egglederbetennelse........................................................................................................... 23
Fettlever............................................................................................................................ 23
Osteoporose...................................................................................................................... 23
Sjukdommer/skader i bevegelsesapparatet........................................................................... 24
Beinbrudd......................................................................................................................... 24
Brystbeindeformasjon ...................................................................................................... 24
Fotlidelser......................................................................................................................... 24
Dødelighet ............................................................................................................................ 24
Miljøfaktorer av velferdsmessig betydning.............................................................................. 25
Klima: Temperatur, gasser, støv, lys.................................................................................... 25
Oppdrettsforhold for blivende verpehøns ............................................................................ 25
Røkterens betydning............................................................................................................. 26
Produksjonsdata ....................................................................................................................... 26
Eggproduksjon ..................................................................................................................... 26
Golvegg ................................................................................................................................ 26
Skitne egg............................................................................................................................. 27
Fôr og fôrforbruk.................................................................................................................. 27
Oppsummering, velferdsmessige ulemper og fordeler med ulike driftssystemer.................... 27
Konklusjon og tilrådning.......................................................................................................... 30
Kilder........................................................................................................................................ 33
5

Sammendrag
Rapporten er utferdiget på oppdrag fra Mattilsynets hovedkontor, som et ledd i forvaltningens
oppfølging av Stortingets behandlingen av St.meld. nr. 12 (2002-2003) om dyrehold og
dyrevelferd. Under sin behandling av meldingen ba Stortinget om at regjeringen skulle
vurdere en tidsfrist for avvikling av burdrift for høns.
Rapporten gir først en kort introduksjon til dyrevelferdsbegrepet og tre synsvinkler
dyrevelferd kan vurderes ut fra: Dyrets helse og funksjon, hvordan dyret selv føler seg, og
artens naturlige atferd. Deretter følger litt bakgrunnsstoff om biologi og normal atferd hos
høns, som er relevant for å vurdere utfordringer i moderne eggproduksjon. Atferder som
høner synes å prioritere er bl.a. å verpe i rede, støvbade, stelle fjærdrakten, skrape og
hakke i strø og å vagle seg om natten.
Det gis videre en oversikt over hvordan verpehøner holdes i Norge og det regelverk som
gjelder. Pr. 2005 holdes knapt 70 % av hønene i tradisjonelle bur og 16 % i nye innredete bur
(med tilgang til rede, strøbad og sittepinne). 16 % holdes i løsdrift, derav 11 % på gulvdrift, 3
% i aviarier (fleretasjesystem) og knapt 2 % i økologisk drift. Forhold i noen andre land
omtales kort.
Deretter gis en gjennomgang av helsetilstand samt atferdsrestriksjoner og atferdsmuligheter i
de ulike driftssystemene. Dette er forsøkt oppsummert i tabellen på s. 31.
For helsemessige velferdsindikatorer kommer bursystemene gjennomgående best ut. Bur
har lavest dødelighet og minst forekomst av bakterieinfeksjoner og parasitter. Negative
helseeffekter i bur er beinskjørhet og fettlever, som skyldes mangel på bevegelse. Når det
gjelder mulighet for prioriterte atferder, kommer imidlertid tradisjonell burdrift til kort.
Bevegelsesfriheten og muligheten til å tilfredsstille viktige atferdsmessige behov er større
i innredete bur sammenliknet med tradisjonelle bur, større i løsdriftssystemer enn i
innredete bur, og aller best i økologisk drift som har lavere tetthet og tilgang til uteareal.
Skadende atferd, som kannibalisme, fjærhakking og hysteri, er imidlertid store
velferdsmessige utfordringer i løsdriftssystemene.
Innredete bur sikrer god helse, stabile og små sosiale grupper og tillater mange prioriterte
atferder, selv om det siste hensynet ikke er optimalt ivaretatt og dessuten krever oppfølging
fra røkterens side. Det bør iverksettes tiltak som stimulerer til en tidligere avvikling av
tradisjonelle bur enn det forskriften krever, spesielt gjelder dette bur som lett kan bygges om.
Dersom man i sin forståelse av velferdsbegrepet legger stor vekt på at høns skal få leve så
naturlig som mulig, vil løsdrift representere noe kvalitativt annet og bedre enn bur, også i
forhold til innredete bur. Spesielt vil økologisk drift framstå som kvalitativt bedre, fordi
dyretettheten er lavere og hønsene får komme ut i frisk luft og se sola. For mange mennesker
vil denne friheten veie tyngre enn ulempene. Utfordringen blir da å forbedre
løsdriftssystemene med tanke på å holde dødelighet og skadende atferd på et akseptabelt lavt
nivå og således sikre en stabil og god dyrevelferd. Et tiltak er å velge rett hybrid, og
etterspørre avl med tanke på høners sosiale egenskaper. Videre er oppdrettsforholdene som
fremtidige verpere holdes under, av vesentlig betydning. God teknisk utforming og tilpasning
av systemene samt optimalisering av miljø- og stellfaktorer er viktige tiltak. For å få til dette
er det nødvendig å samle inn og systematisere praktiske erfaringer.
6

Kunnskapsnivået (vitenskapelig og praktisk) anses i dag som utilstrekkelig for at man med
høy grad av sikkerhet kan forebygge utbrudd av skadende atferd, selv om det finnes betydelig
mer kunnskap enn for bare få år tilbake. Flinke røktere som er motivert og beredt til å følge
opp det merarbeidet som løsdrift representerer, vil utvilsomt klare å drive eggproduksjon i
løsdrift på en både økonomisk og dyrevelferdsmessig sett utmerket måte. Det kan imidlertid
reises berettiget tvil om en lite motivert og uerfaren røkter evner dette. En dårlig drevet
løsdrift, med høy forekomst av alvorlig fjærhakking og utbrudd av kannibalisme, vil for
dyrevelferden være langt verre enn innredete bur.
Disse forholdene indikerer at et eventuelt forbud mot burdrift bør få en lang
overgangsperiode. Det kan derfor være nødvendig med lenger overgangsperiode enn hensynet
til normal nedskrivingstid for innredning skulle tilsi. For nyetableringer kan det imidlertid
være aktuelt å innføre et eventuelt forbud tidligere. Dersom det vedtas et forbud mot burdrift,
bør det i overgangsperioden være en prioritert oppgave å identifisere og gjennomføre tiltak
for å forebygge skadende atferd. Det kan videre være fornuftig at myndigheter og næring i
samarbeid utarbeider en veileder for løsdrift og livdyroppdrett, der slike praktiske
anbefalinger tas inn.
Det anbefales at det innføres et bedre merkesystem for konsumegg for forbrukerne, da dette
vil kunne styrke produsentenes motivasjon for en framskyndet avvikling av tradisjonelle bur.
7

Bakgrunn og mandat for rapporten
Rapporten er utferdiget på oppdrag fra Mattilsynets hovedkontor.
Rapporten er en del av forvaltningens oppfølging av Stortingets behandling av St.meld. nr. 12
(2002-2003) om dyrehold og dyrevelferd. Under sin behandling av meldingen ba Stortinget
om at regjeringen skulle vurdere en tidsfrist for avvikling av burdrift for høns.
Landbruksministeren uttalte i sitt innlegg på Stortinget 3. juni 2003 at dette vil bli vurdert ved
gjennomgangen av regelverket.
Rapporten skulle dekke følgende problemstillinger:
- Dyras etologi.
- Utrede status med hensyn på løsdrift og behov for endringer i de faktiske forhold.
- Årsaker til at det kan oppstå betydelige dyrevernmessige problemer i løsdrift, herunder
variasjoner mellom innsett hos samme dyreholder.
- Nødvendige tiltak for å bidra til forsvarlig velferd i løsdrift, både drifts- og avlsmessig.
- Sjukdomsproblemer, herunder parasitter.
- Frykt, stress og fysiske lidelser grunnet fjærplukking og hakking.
- Dyretall i forhold til tilgjengelig areal.
- Klima.
- Omfanget av løsdrift i Norge og noen andre land det er naturlig å sammenligne med.
- Nærmere om status i andre land
- Betydningen av dyreholders og røkters kompetanse
- Når kan en regne med at de aller fleste dyreholdere klarer å drive forsvarlig løsdrift.
Det skal vurderes om og eventuelt når det er faglig forsvarlig å kreve at samtlige høns skal
holdes i løsdrift. Økonomiske avveininger vil forvaltningen utrede og vurdere i etterkant av
den faglige utredningen.
Den foreliggende utredningen bygger i det alt vesentlige på to vitenskapelige EU-rapporter
om dyrevelferd i ulike innredningssystemer for verpehøns fra 1996 og 2004/-05, samt
artikkelen Lervik et al (manuskript submitted, 2005) som spesielt omtaler norske forhold.
Kilder er gjengitt bak i rapporten.
8

Dyrevelferd – begreper
Det har vist seg vanskelig eller umulig å oppnå enighet om én definisjon av dyrevelferd.
Allmennheten og enkeltmennesker legger sin oppfatning av hvordan dyr bør ha det inn i
begrepet, mens naturvitenskapen på sin side har behov for en definisjon som gjør det mulig å
beskrive og måle dyrs velferd med objektive, vitenskapelige metoder. Dyrevelferd er og bør
være et tverrfaglig emne. Debatten om dyrevelferd, produksjonsmetoder og akseptable
velferdsnivåer for husdyr har i seg vesentlige elementer av etikk, bygget på samfunnets
holdninger og underliggende verdisyn. Vitenskapelig basert kunnskap om dyrs biologi, helse
og preferanser er en absolutt nødvendig basis når det skal utformes regelverk om hold av dyr,
men naturvitenskap bør ikke være eneste del av beslutningsgrunnlaget. I det siste har derfor
forsøkene på å enes om én definisjon av dyrevelferd vært lagt litt på is, og man forsøker heller
å belyse dyrevelferden ut fra flere tilnærmingsmåter.
Tradisjonelle velferdsdefinisjoner har ofte en funksjonalitets-, følelses- eller naturbasert
tilnærming eller forsøker å kombinere disse (se bl.a. Fraser 2003). Dette gjenspeiler uenighet
om hva som er nødvendige faktorer i et godt dyreliv og ikke minst den innbyrdes vektlegging
av disse faktorene når de ikke trekker i samme retning. Helt tilsvarende problemstilling finner
man for eksempel i diskusjonen om hvordan man skal måle hvilket land som er best å bo i,
eller hvilke samfunnsmessige tiltak som best øker folks tilfredshet.
Den funksjonalitetsbaserte tilnærmingen analyserer dyrets funksjon og fysiske helse, eller
som Broom (1986) beskriver dyrevelferd ” Dyrets tilstand med hensyn til dets forsøk på å
mestre de utfordringer som miljøet gir til enhver tid”. Definisjonen tar utgangspunkt i at dyret,
bevisst eller ubevisst, forsøker å opprettholde homeostase (likevekt) i sine fysiologiske
systemer. Det har for eksempel behov for å holde jevn kroppstemperatur eller komme unna en
predator, og kan gjennom atferds- og fysiologiske responser tilfredsstille behovene og reagere
adekvat. Både følelser (det å fryse, være sulten eller redd) og naturlig atferd kan ses som
måter eller strategier for å opprettholde homeostasen, strategier som er utviklet gjennom
evolusjonen. Definisjonen forutsetter at en velfunksjonerende kropp er en indikator for god
mental helse. En slik sammenheng er dokumentert fra humanmedisinen, der det er anerkjent
at god fysisk form også gir mentalt overskudd. Viktige velferdsindikatorer ut fra det
funksjonalitetsbaserte synet er helsetilstand, fysiologiske parametre som stresshormoner og
hjertefrekvens, atferd, reproduksjon og vekst. For de to siste er det særlig dårlig reproduksjon
og redusert tilvekst som tillegges vekt. Et høyt produksjonsnivå kan ikke uten videre tas til
inntekt for at velferden er god, idet reproduksjon og produksjon (vekst, ytelse) kan holde seg
på et høyt nivå selv om dyret åpenbart har funksjonsproblemer. Et eksempel på dette er
broilerkyllinger som fortsatt spiser og vokser selv om de har problemer med å bevege seg.
Den følelsesbaserte tilnærming tar utgangspunkt i den subjektive, mentale tilstanden hos dyret
(Dawkins 1990, Duncan 1996). Det er dermed det enkelte dyrs opplevelser av frykt, smerte
og frustrasjon, eller velbehag, tilfredshet og lystfølelse som er bestemmende for velferden. En
av de følelsesbaserte definisjonene vektlegger balansen mellom positive og negative
opplevelser, der god velferd er kjennetegnet av en overvekt av positive følelser (Spruijt 2001).
Dette synet åpner for at negative opplevelser kan kompenseres for av positive opplevelser, og
at en viss variasjon i inntrykk og erfaringer i seg selv kan være positivt. (”Man setter ikke pris
på det morsomme hvis man aldri har kjedet seg”). De som tar utgangspunkt i en følelsesbasert
definisjon ender likevel ofte opp med å måle fysiologiske, helse- og atferdsmessige
parametre. Dette er fordi man i dag mangler mulighet for å undersøke følelser hos dyr direkte.
9

Som kjent ut fra menneskers erfaringer, vil mange sjukdommer og skader medføre smerte og
uvelhet, frykt kan føre til en økning av hjertefrekvensen og et høyere nivå av stresshormoner,
unormal atferd som stereotypier eller overdreven aggresjon kan være et utslag av frustrasjon,
osv. Derimot legger man i den følelsesbaserte forståelsen av velferd mindre vekt på
potensielle velferdsproblemer som eksempelvis et svekket immunsystem eller påvist
forekomst av sjukdomsframkallende bakterier, når det ikke samtidig foreligger klinisk
sjukdom.
Den natur-baserte tilnærmingen til god velferd legger stor vekt på at dyret har muligheten for
å utføre artsspesifikk, naturlig atferd (Kiley-Worthington 1989). Her er det dyret som en
helhet som viktig, ei høne bør kunne få flakse med vinger, sandbade og hakke i bakken, fordi
det er det høner gjør, det er en del av begrepet høne. Mangel på en essensiell stimulus vil
dermed innebære redusert velferd. Dyr bør få utfolde og utvikle sitt medfødte atferdsrepertoir.
Det som er naturlig, i motsetning til kunstig, er en viktig verdi i seg selv. Dette gjelder
uavhengig om det er ”bevist” vitenskapelig at ei høne i et bur lider av å mangle en vagle eller
”savner” et annet liv. Et husdyr bør få være ute og kjenne sola og frisk luft, selv om det
naturlige livet også kan innebære risiko for å fryse, eller bli skremt, eller bli smittet av
parasitter. Dette synet står sterkt for eksempel innen økologisk husdyrproduksjon (Lund
2002). Undersøkelser av husdyrs tidsbruk og atferdsspekter når de holdes under seminaturlige
forhold, brukes gjerne som et sammenligningsgrunnlag til dyras atferd under
intensive produksjonsforhold.
Velferdsbegrepet er ut fra dette sammensatt, og det synes derfor fornuftig å belyse sider som
anses som viktige for de tre tilnærmingsmåter. I videste forstand omfatter dette dyrets
atferdsmessige og fysiologiske behov, fysisk helsetilstand og indikatorer på dets mentale
tilstand og følelser, samt tilvekst og reproduksjon. Ingen parametre som belyser dette er
irrerelevante, men de må kanskje tolkes i lys av andre indikatorer, og bildet kan lett bli
ufullstendig eller misvisende om man kun bygger konklusjonene på et fåtall parametre. I de
siste årene er det dessuten lagt arbeid i å identifisere og benytte mulige positive
velferdsindikatorer. Fravær av negative velferdsindikatorer som sjukdom og
atferdsforstyrrelser, er ikke nok til å konkludere med at velferden er god, mener mange. Man
ønsker å identifisere sikre tegn på tilfredshet og fysisk og mentalt overskudd. Som før nevnt,
er det er dessuten mulig at positive opplevelser på ett område kan oppveie for en negativ
erfaring på et annet. Man ønsker dermed indikatorer for hvor dyret befinner seg også på den
positive delen av velferdsskalaen.
Dyrevelferd er i utgangspunktet en beskrivelse av tilstanden hos et enkelt individ. Det er ikke
uten videre mulig å overføre dette til en gruppe dyr. Velferden i en besetning eller hønseflokk
er ikke identisk med det gjennomsnittlige velferdsnivået, siden gjennomsnittverdier ikke sier
noe om spredningen/variasjonen. Når velferdsbegrepet skal appliseres på besetningsnivå, må
det derfor rettes spesiell oppmerksomhet mot de individer som kommer dårligst ut.
Registreringer på besetningsnivå setter dessuten spesielle krav til de parametre som skal inngå
i velferdsvurderingen. En produksjonsparameter som er nyttig for en økonomisk evaluering
av et driftssystem, eks. eggutbytte, er lite brukbar i en velferdssammenheng dersom det er slik
at antall innsamlede egg bare er identisk med antall egg som er verpet i noen av systemene.
Sammenliknet med andre husdyrarter, finnes det svært mye vitenskapelig litteratur som er
relevant i forhold til å vurdere velferd i ulike driftssystemer for verpehøns.
10

Normal atferd hos høns
Normal atferd hos høns er grundig studert og er beskrevet i en rekke lærebøker og
vitenskapelige artikler.
Domestisering
Høns (Gallus gallus) ble domestisert i Kina for minst 4.000-6.000 år siden. De stammer fra røde
jungelhøns (bankivahøns), som fortsatt lever vilt i Sørøst-Asia.
Flokkstruktur og aktivitet
I naturen lever høns i en flokk bestående av en hane med fem til ti høner, pluss kyllinger og
unghøns. Hanen leder hønseflokkens bevegelser rundt i reviret. Han holder vakt og varsler om
potensielle farer med varselrop. Flokken synkroniserer vanligvis sin atferd, slik at de daglige
gjøremål normalt utføres samlet.
Høns er dårlige flygere og aktivitet foregår på bakken, fortrinnsvis i skjul av vegetasjon som
busker og trær. Åpne plasser unngås helst. Høns er dagaktive. Om natten hviler de på greiner høyt
oppe i trær og busker, som gir beskyttelse mot predatorer. Når de har vaglet seg for natten, sitter
de tett sammen med sidene vendt mot hverandre. Midt på dagen har hønseflokken gjerne en felles
hvileperiode. De pusser fjærdrakten med nebbet og legger seg ofte ned og strekker ut vingene,
gjerne i sola, men fortrinnsvis på et beskyttet sted.
Fôrsøk
Det meste av aktiv tid (ca. 70 %) går med til å søke etter mat. Typisk foregår fôrsøket ved at høna
skraper i bakken med klørne, tar et skritt tilbake og hakker i seg det spiselige som derved
avdekkes. Nebbet er et følsomt organ hos høns, rikt forsynt med nerver. Høns er altetere og har en
variert matseddel. Kosten består i hovedsak av grønne plantedeler, frø og skudd, samt smådyr som
insekter, larver og mark. De kan også forsyne seg av kjøtt fra kadavre. Hanen bidrar til å finne
mat, og kaller på hønene når han har funnet en godbit, som han da overlater til hønene. De skal ha
evne til selv å sette sammen en ernæringsmessig dekkende diett.
Støvbading
Høns sand- eller støvbader omtrent annenhver dag. Hele prosedyren tar omkring 20 minutter og
utføres gjerne av flere høns sammen. Hønsene finner et område med tørr jord eller annet fint
substrat, legger seg ned og skuffer jord/støv inn i fjærdrakten ved hjelp av vingene og vrikkende
kroppsbevegelser. Etterpå reiser høna seg og rister støvet ut av fjørdrakten. Støvbading har
betydning for vedlikehold av fjærdrakten, i det de blir kvitt overflødig fett og kanskje også
parasitter. Støvbading regnes som et atferdsbehov hos høns, og er delvis indre motivert. Deler av
støvbadingsatferden kan observeres også i nakne bur, der fuglene gjør støvbadingsbevegelser uten
substrat, eller man kan se at de forsøker å støvbade i fôrtroa.
Verping
Hanen er ofte med når ei høne skal velge reirplass. Reirplassen er på bakken og gjerne litt unna de
andre hønene, på et skjult sted. Høna tilbringer normalt 1-2 timer i redet i forbindelse med
verpingen. Bankivahøner legger ett egg hver dag inntil det er ca. 10-15 egg i reiret. Deretter ruger
høna i 3 uker, bare avbrutt av korte pauser. Av og til hjelper andre høner til med rugingen.
11

Dagens verpehøns legger nesten ett egg per dag, mer enn 300 i løpet av et år. Rugelysten er mer
eller mindre borte hos de fleste verpehybrider, men er intakt hos mange prydhøns.
Høner som holdes i bur, uten adgang til en skjermet plass og redemateriale, viser sterk uro i tiden
før verpingen og kan vandre hvileløst fram og tilbake i buret. De kan også utføre
redebyggingsbevegelser med hodet, selv om det ikke finnes noe redemateriale. Noen fugler
utviser økt aggresjon mot andre i denne perioden, hvilket kan være et uttrykk for frustrasjon.
Kyllingstell
Høne og kyllinger kommuniserer med lyder allerede før klekkingen. Kyllingene følger mora og
finner mat selv ved å hakke der hun har skrapet. Kyllingene varmes ved at høna holder dem under
vingene, både om natten og periodevis om dagen. De første ukene holder høna og kyllingene seg
for seg selv i utkanten av flokken. Deretter overlates kyllingene gradvis til seg selv, og kyllingene
holder sammen inntil de gradvis innlemmes og blir en del av flokken.
I kommersielt hønsehold ruges egg ut i rugemaskiner. Kyllinger til eggproduksjon blir
kjønnssortert like etter klekking, og hanekyllingene avlives. Hønekyllingene oppdrettes uten
kontakt med voksne høns.
Rangorden og aggressiv hakking
Hønseflokken har en tydelig rangorden, men slåssing forekommer sjelden i flokken når
gruppesammensetningen er stabil og det er god plass, som i naturen. Aggressive hakk rettes
ovenfra og ned mot hodeområdet, ofte mot kammen. Verpehybrider er mindre aktive og
mindre aggressive enn bankivahøns i fangenskap.
Fjærhakking
Mild hakking på andres fjærdrakt er vanlig, spesielt i forbindelse med støvbading. Mild
hakking utføres i større eller mindre grad av alle individer og innebærer ikke at fjær blir
nappet ut eller at hud blir skadet. Dette i motsetning til alvorlig fjærhakking, som er vanlig
problem i eggproduksjonen. Alvorlig fjærhakking og kannibalistisk hakking (se seinere)
kalles skadende hakking, men er ikke aggressivt motivert.
Eggproduksjon i Norge i dag
Norge har ca. 3 mill. verpehøns. Trenden er at andelen høner som holdes i tradisjonelle bur er
raskt synkende. Dette skyldes at produsenter som i dag bygger om, utvider eller starter nytt,
velger andre løsninger. Siden 2003 har det ikke vært tillatt å nyinnstallere tradisjonelle bur.
Det er vanskelig å fremskaffe direkte sammenliknbare tall for ulike driftssystemer. Dette
skyldes at noen statistikker omtaler antall høns det er søkt om produksjonstilskudd for, andre
bruker reelle tall, og atter andre tar kun for seg besetninger med over 1000 høneplasser og
som produserer konsumegg. Det tas derfor forbehold om dette i tallmaterialet som presenteres
under. Tallmaterialet er hentet fra fjørfenæringens statistikker.
12

Uinnredet bur Innredet bur Innendørs
løsdrift, golv
Aviarium Økologisk
2000 94 % 0 % Totalt i løsdrift 6 %
2003 85 % 3 % 7 % 2 % 2 %
2005 69 % 16 % 11 % 3 % 2 %
Burdrift
Tradisjonelle bur
De fleste verpehøns i Norge, ca. 69 %, holdes i dag (vinter 2005) i tradisjonelle 3-høners bur.
Av disse holdes 6 %-poeng i nyere bur som lett kan bygges om til innredete bur (46 slike
anlegg ble installert i årene like før 2003). Bare siden 2003 har andelen burhøns sunket fra 85
% til 69 %. Hvis en kun ser på anlegg med over 1000 høner og som produserer konsumegg
(konsumegg omfatter ikke egg som benyttes i næringsmiddelindustrien) var andelen burhøns
nede i 77 % allerede i 2003.
I de tradisjonelle burene er golvarealet 2100 cm 2 , dvs. 700 cm 2 per høne. Minste tillatte høyde
er 42 cm. Gulvet skråner slik at eggene ruller ut av buret, men hellingen skal være mindre enn
6,8 º (12 %). Det skal være minst 15 cm troplass per høne. I overgangsperioden fra 2003 til
2012, når bruk av tradisjonelle bur blir forbudt, skal de tradisjonelle burene være utstyrt med
klosliper (et slags sandpapir som gjerne monteres ved fôrtroa, som forhindrer forvokste klør).
Betalingssystemet for egg skiller i dag ikke mellom egg fra tradisjonelle og innredete bur.
Innredete (miljøberikete) bur
Innredete bur er utstyrt med rede og støvbadingsmulighet, vagle og klosliper. De første
innredete bur ble levert i Norge i 1999. Ca 16 % av hønene holdes i dag (2005) i innredete
bur. Dette er en økning fra ca. 2 % i 2003. Om en kun ser på anlegg med minst 1000
verpehøner og som produserer konsumegg, var andelen oppe i 9 % av hønene i 2003, noe som
viser at det er de største besetningene som først har lagt om.
Innredete bur kan finnes for ulike gruppestørrelser, for små (inntil10-12 dyr) eller store
grupper (inntil 60 dyr). Verken EU-direktivet eller den norske forskriften setter begrensninger
for flokkstørrelse, kun tetthet. I Norge finnes så langt bare innredete bur for små grupper, ca.
7-9 høns.
Minste tilgjengelig areal per høne skal være 850 cm 2 (dog minst 2000 cm 2 totalareal) og av
dette skal minst 675 cm 2 /høne være tilgjengelig til enhver tid (såkalt bruksareal). Forskjellen
mellom tilgjengelig areal og bruksareal skyldes at rede og strøbad lovlig kan stenges fra deler
av døgnet. Strøbadet stenges av praktiske årsaker normalt av før lyset dempes for natten og
holdes stengt til neste formiddag. Dette gjøres dels for å unngå at fugler tilbringer natten i
strøbadet, og særlig for å unngå at egg blir verpet i strøbadet (de fleste høns verper om
morgenen). For å være attraktivt for hønene, må strøbadet etterfylles jevnlig med substrat. Av
praktiske årsaker velges ofte sagmugg. Det er utviklet automatisk utstyr for etterfylling av strø
i buranlegg, eller det kan gjøres manuelt.
Burhøyden skal være minst 45 cm, unntatt i støvbad og rede der minimumshøyden er satt til
20 cm. Som i tradisjonelle bur har også innredete bur skrånende gulvnetting (maks 14 %), slik
13

at egg ruller ut dersom de blir verpet på nettinggulvet. Burene skal ha minst 15 cm vagleplass
og 12 cm troplass per høne.
Mens det maksimalt kan være tre etasjer med bur i tradisjonelle buranlegg, er det ingen slik
begrensning for anlegg med innredete bur. I begge typer anlegg gjelder imidlertid
begrensningen på 5,5 høns per m 3 romvolum.
To ulike utforminger av innredete bur er så langt solgt i Norge. Strøbad og rede er enten
plassert ved siden av hverandre bak i buret (på langveggen), eller over hverandre ved en
sidevegg. Redet har i de norske burene bunn av astroturf, et materiale som likner en dørmatte
med bust i plast. Vaglene er laget av kunststoff (plast) eller tre og plasseres på langs i buret.
Materialet som brukes og design av vaglen har betydning i forhold til risiko for
brystbeindeformasjoner, fotskader og -infeksjoner.
Fra 2007 setter forskriften krav tilgang på vagle og strø i oppalstiden for livkyllinger som
seinere skal til systemer som har dette, dvs innredete bur og løsdrift.
Løsdrift
Golvdrift
Det meste av det som i dag markedsføres som egg fra frittgående høns, er verpet av høner
som holdes på løsdrift i én etasje, golvdrift. Norge har (pr. 2005) ca. 11 % av verpehønene på
golvdrift. I 2003 var tallene ca. 7 % av hønene på landsbasis, og ca. 10 % hønene om en kun
så på de større anleggene. Egg fra løsdrift betales med en merpris i forhold til egg fra
buranlegg.
Høyeste tillatte belegningsgrad er 9,5 høne per m 2 bruksareal for nyere anlegg, mens eldre
anlegg kan ha 11 høns per m 2 fram til 2007. Den hustypen som vanligvis brukes i Norge, har
strø på en del av gulvet (minst 1/3) og et opphøyd ristareal på resten. Både verpekassene og
vaglene er plassert over ristarealet, slik at tilgrisningen av strøarealet begrenses. Verpekassene
er vanligvis utformet som et fellesrede (krav om 1m 2 redeareal per 120 høns), men hvis det
benyttes enkeltreder er det krav om minst 1 rede per 7 høns. Mens fôring, vanning og
egginnsamling er automatisert på samme måte som i bursystemene, gjelder dette vanligvis
ikke gjødselhåndtering. Gjødsel kan bli liggende under ristarealet og i strøet gjennom hele
verpeperioden som er på ca. 60 uker. Dette medfører ammoniakkbelastning. Forskriften setter
ikke spesifikke krav til ammoniakk, men arbeidsmiløloven setter 25 ppm i luft som grense.
Aviarier
Vel 3 % av hønene holdes i 2005 i aviarier. Dette er innendørs løsdrift i et fleretasjes system.
Andelen har økt fra 2 % i 2003.
Aviariene har et strøareal nede på gulvet, mens de øvrige etasjene i systemet har netting som
underlag. Gjødsel blir samlet opp under hver etasje, og faller ikke ned på høns i etasjene
under. Fôr og vann er plassert på flere nivåer. Vagler finnes vanligvis på toppen og på kanten
av hver etasje. Redene kan være tilgjengelige ut fra hver etasje. Aviariene gir, relativt sett,
stor miljøvariasjon. Hønsene har mulighet for å søke tilhold på mindre attraktive plan, og kan
lettere unngå aggresjon i forbindelse med konkurranse om ressurser. Imidlertid forekommer
det at noen høner ikke får i seg tilstrekkelig med fôr og vann.
14

Høyden i driftsbygningen utnyttes maksimalt ved at hønene beveger seg fritt mellom flere
etasjer. Høyeste tillatte belegningsgrad er som for golvdrift, med den forskjell at arealet i
etasjene regnes med i gulvarealet. Effektiv golvflate, eller bruksareal, blir derfor vesentlig
større enn husets grunnflate. Utnyttelsen av huset blir dermed omtrent som for burdrift,
samtidig som at hønenes bevegelsesmulighet er som ved løsdrift på golv.
Høns som skal fungere i et fleretasjes system bør oppdrettes i et liknende system, slik at de
blir vant med å forflytte seg i høyden. Fire norske livkyllingoppdrettere hadde per 2004 slike
oppdrettsforhold (Siri Lervik, personlig meddelelse).
Aviariene har så langt ikke fått noen stor utbredelse i Norge. Dette skyldtes både problemer
med de første generasjoner som ble laget av disse systemene, og at kravene til dyretetthet i
frittgående systemer tidligere var satt i forhold til husets grunnflate, slik at arealet i etasjene
ikke ble regnet med. I dag er systemene betydelig forbedret, og tilgjengelig areal i etasjene
inngår når dyretettheten beregnes. Man kan derfor forvente at interessen for aviariene vil øke
som et alternativ til innredete bur.
I utlandet har ofte høns i løsdriftssystemene adgang til uteliv, med ”veranda” rundt huset eller
uteareal på bakken. Utforming av utearealet betyr mye for om utearealet blir brukt av hønene.
Åpne områder er mindre attraktive enn om det er beplantet med busker og trær. Vedlikehold
av området (gress, jord) har dessuten betydning for hvor stor smitterisikoen er. I Norge er
uteliv for verpehøns i kommersiell drift uvanlig annet enn i økologiske besetninger.
Økologisk drift
Knapt 2 % av hønene holdes i en økologisk driftsform (2005).
Økologisk drift forutsetter løsdrift, og hønsene skal dessuten ha mulighet for å være ute deler
av dagen, hele året, dersom været tillater det. Belegningsgraden er ca. 30 % lavere enn annen
golvdrift. Det kan maksimalt holdes 6 høns per m 2 inneareal. Utendørsarealet skal være minst
2,5 m 2 per høne gjeldende for eksisterende anlegg bygget før 2001, og fra 2011 skal alle
anlegg ha minst 4 m 2 uteareal per dyr. Økologiske høns skal ha tilgang på dagslys også inne i
fjørfehuset. Største tillatte flokkstørrelse er 3000 høner. Det betales en merpris for økologiske
egg.
Forhold i noen andre land
EU
EU har innført forbud mot tradisjonelle bur, og fra 2012 skal alle verpehøns holdes i løsdrift
eller innredete bur. Det er dette EU-direktivet som den norske forskriften om hold av høns og
kalkun bygger på.
I EU er nebbtrimming nå forbudt i prinsippet, men tillates dersom det er nødvendig for å
forebygge kannibalisme / fjærhakking. I praksis utføres nebbtrimming i de fleste EU-land
utenom Sverige og Finland, som begge har et eksplisitt forbud i nasjonal dyrevernlovgivning.
Noen land (bl.a. England) har vedtatt retningslinjer for hvordan nebbtrimming skal utføres
mest mulig skånsomt.
15

Sverige
Sverige vedtok allerede i 1988 et forbud mot burdrift. Etter at iverksettelsen ble utsatt flere
ganger, ble forbudet til slutt modifisert til et forbud mot tradisjonelle bur. Fra 1997 til 2003
har bruk av tradisjonelle bur krevd dispensasjon. Det ble da reist juridisk tvil (dom i lensretten
i Jönköping 2002) om denne dispensasjonsordningen har hjemmel i lov. Per august 2004
holdes fortsatt ca. 12 % av verpehønene i tradisjonelle bur, men viktige butikkjeder selger
ikke lenger egg som er produsert på denne måten. Vel 6 % av hønsene holdes i økologisk
drift, nesten 54 % i innendørs løsdrift og 27 % i innredete bur (data fra 2004,
www.svenskaagg.se).
Kannibalisme og fjærhakking regnes ikke lenger som store problem i Sverige (kilde: Jenny
Yngvesson, Djurskyddsmyndigheten), men det er en del problemer med infeksjoner
forårsaket av E.coli og kokksidier.
Tyskland
Tyskland har vedtatt et forbud mot alle burtyper gjeldende fra 2012. Eksisterende
tradisjonelle bur skal være tatt ut av produksjon i løpet av 2006.
Østerrike
Østerrike har vedtatt et forbud mot alle typer bur gjeldende fra 2020.
Utenfor EU
Sveits
I Sveits produseres det ikke lenger egg i buranlegg. Det er imidlertid intet eksplisitt forbud
mot burdrift. Nebbtrimming er tillatt, men det oppgis at nebbtrimming har blitt mindre
utbredt de siste årene.
USA
I USA finnes et frivillig kvalitetssystem som innebærer at gulvarealet i tradisjonelle bur på
sikt økes opp til 450 cm 2 /høne, fra dagens ca. 350 cm 2 / høne. Nesten all kommersiell
eggproduksjon foregår i tradisjonelle bur.
Australia
I Australia falt et lovforslag om forbud mot burdrift for verpehøns for et par år siden.
Atferd i relasjon til driftssystemer
Normale bevegelser, plassbehov
Alle dyrs bevegelser krever et visst fysisk rom for å kunne utføres normalt. Fotografiske
studier har avdekket hvor stort dette er hos middels store hønehybrider, som gjengitt under
(etter Dawkins & Hardie 1989):
16

Atferd Gjennomsnittlig
arealbruk (cm 2 Laveste og høyeste
)
arealbruk (cm 2 )
Stå 475 428-592
Skrape på bakken 856 655-1217
Snu seg 1272 978-1626
Strekke vingen 893 660-1476
Flakse med vingene 1876 1085-2606
Riste seg 873 609-1977
Fjærstell 1151 800-1977
I tillegg kreves ofte et visst ”psykisk rom” for at atferden skal utløses, hvilket innebærer at
høna ikke nødvendigvis utfører atferden selv om det fysisk sett skulle være tilstrekkelig plass.
For eksempel er det funnet at atferden ”flakse med vingene” hemmes selv om arealet er 3
ganger større enn det fysiske plassbehovet, og hønene foretrakk et bur som var 7 ganger større
når de skulle gjøre dette (Bradshaw & Bubier 1991). Det er derfor ikke til å undres over at
flaksing med vingene svært sjelden observeres i bur. Mye tyder på at dette likevel er et
atferdsmessig behov, siden hønas motivasjon for å flakse bygger seg opp over tid. Høns som
slippes fra et mindre bur ut på et større areal utfører plasskrevende atferder som å flakse eller
strekke på vingene langt hyppigere enn høns som hele tiden har et stort areal til disposisjon
(Baxter 1994, Nicol 1997).
Ikke bare totalt areal, men også dyretettheten påvirker hvor mye plass hønene faktisk har til
rådighet. Det er vist å være en nærmest lineær sammenheng mellom dyretetthet og hvor mye
hønene beveger seg i løsdrift (målt fra 3,4 fugl/m 2 til 10,7 fugl/m 2 ) idet den høyeste tettheten
førte til minst bevegelse (Appleby et al 1989). Redusert tetthet har også andre effekter. I
innredete bur resulterte en økning av arealet per fugl fra 600 cm til 870 cm2 til bedre
fjærdrakt (Elson 2004).
Tilgjengelig høyde i buret har betydning for hvordan hønene beveger seg. Det er målt at 25 %
av alle normale hodebevegelser foregår over 40 cm høyde og enkelte undersøkelser viser at
høns har en sterk preferanse for bur som er høyere enn 46 cm (Dawkins 1985). Å flakse med
vingene krever eksempelvis inntil 65 cm høyde for å utføres uhemmet, og kan være en årsak
til at denne atferden svært sjelden ses i bur. Høye bur reduserer forekomsten av stereotyp
hakking på burinnredning (Nicol 1987), og resulterer i mer komfortatferd og gir dessuten
sterkere vingebein (Moinard et al. 1998). Likevel er ikke de positive effekter av økt burhøyde
på dyrevelferd nødvendigvis store. EU-rapporten fra 2005 som har vurdert dyrevelferd i
driftssystemer for verpehøns, konkluderer med at velferdsgevinsten ved å øke burhøyden er
ubetydelig sammenliknet med gevinsten ved å øke arealet.
Samlet sett gir løsdriftssystemene klart størst bevegelsesfrihet for hønene. Ved de tettheter
som er tillatt i løsdrift i Norge, hemmes ingen normale bevegelser på grunn av plassmangel.
Tilgang til uteareal reduserer tettheten og øker bevegelsesfriheten ytterligere. I bur vil
bevegelsefriheten variere med totalt areal dersom dyretettheten holdes konstant. Innredete bur
med 7-8 høns vil derfor tillate mer bevegelse enn tradisjonelle 3-hønersbur. I tillegg vil
innredete bur motivere hønene til å bevege seg mer, for å bruke rede, strøbad og vagle.
17

Sosial atferd
Høns er flokkdyr. Undersøkelser har vist at de foretrekker små grupper (5 høns) fremfor store
(125 høns), men ved samme dyretetthet foretrekkes det største arealet (Lindberg og Nicol
1996). Dette tolkes slik at plass er viktigere enn gruppestørrelse. Høns kan skille kjente fra
ukjente høns, og foretrekker å holde seg i nærheten av kjente individer. Stabil rangorden
etableres i mindre flokker fordi dyra kjenner hverandre igjen. I store flokker (flere hundre) vet
man ikke om de andre fuglene oppfattes som kjente eller ukjente. Enkelte mener at hønene
holder seg i nærheten av de samme individer i slike store flokker.
Noen produsenter har erfaring for at haner i hønsehuset (ca. 1 hane per 100 høner) har gunstig
effekt på hønenes atferd.
Verping
Forskning viser entydig at motivasjonen høns har for å verpe i et avskjermet rede er meget
sterk (jfr EU-rapportene). Den siste tiden før verpingen er det vist at motivasjonen for tilgang
til et rede er 4 ganger sterkere enn for tilgang til mat (etter 4 timer uten mat). Tilgang på en
redeplass, helst med redemateriale, regnes derfor som svært viktig for dyrevelferden. Både
innredete bur og løsdriftsystemene er utstyrt med rede, som enkeltreder eller fellesreder. Det
er imidlertid gjort få undersøkelser med hensyn på hva slags type rede som foretrekkes, annet
enn at tette vegger foretrekkes framfor nettingvegger. I Norge brukes tette vegger.
Det skjer at egg verpes utenfor redene. I innredete bur triller egget uansett ut av buret til
eggrennen, men i løsdrift må egg som verpes utenfor redeområdet plukkes manuelt.
Innsamling av golvegg er tidkrevende, og egg som blir liggende i strøet blir tilskitnet, og
eggene kan bli knust og/eller spist opp av andre høns.
Det er uvisst om høns som verper utenom redet gjør dette fordi de ikke har reell adgang til et
rede (for eksempel fordi høna ikke har oppdaget redeplassen, fordi tilgjengelig rede ikke har
de kvaliteter som høna er ute etter eller fordi hun faktisk foretrekker å verpe på golvet).
Hvorvidt golvegg representerer et velferdsproblem er derfor avhengig av årsaken til at eggene
legges der. Det er vist at aggresjon rundt redekassene er høyere enn andre steder i systemet,
noe som kan tyde på frustrasjon eller konkurranse (Oden et al 2002).
Både forhold under oppverpingsperioden, utforming av driftssystemet og stellfaktorer har
betydning for å redusere antallet golvegg. Unghøns som er oppdrettet uten tilgang på høye
vagler, har dårligere evne til å finne fram til verpekasser som er plassert høyt (Appleby et al
1988, Gunnarson et al 2000). Avstand og vinkel hønene må hoppe for å nå redet har også
betydning, særlig synes det å være vanskelig for hønene å hoppe nedover. Lysprogrammer
som har en periode med simulert ”morgengry” kan redusere antallet golvegg, siden hønene
gjerne begynner å trekke til verpeplassen før det blir lyst, og de kan ha problemer med å finne
redekassene mens det ennå er helt mørkt. I oppverpingsperioden er det spesielt viktig å plukke
golvegg hyppig, da synet av egg kan stimulere andre høns til å verpe samme sted.
Vagling
Vagling om natten er en naturlig atferd hos høns, og har høy prioritet. Om det er nok
vagleplass (minst 12 cm fri lengde per høne, dvs. at vaglene ikke krysser hverandre) tilbringer
nesten alle fuglene natten på vagle. Vagler benyttes dessuten på dagtid, i innredete bur
omtrent 25 % av tiden. Vagler finnes i alle driftssystemer unntatt tradisjonelle bur. Vagler
18

som er plassert høyt foretrekkes framfor lave vagler (Appleby et al. 1992, Baxter 1994). Det
er uvisst om vagler så vidt over gulvnivå oppfattes som en fullverdig vagle av fuglene og
dermed tilfredsstiller behovet for vagling, men også lave vagler blir brukt (Abrahamsson og
Tauson 1993). Vagler bidrar til bedre skjelettstyrke, men det er ikke påvist atferdsforstyrrelser
som følge av å holde høns uten vagler. Plassering og utforming av vaglene er viktig for
tilgangen til disse og for å unngå skader på fuglene. Lysprogrammer med simulert tusmørke
før det blir mørkt for natten gjør det dessuten lettere for fuglene å vagle seg i tide.
Skraping
Skraping og hakking i strø er en normal undersøkelses- og fôrsøkatferd hos høns. Mulighet
for dette tilbys i alle driftssystemer unntatt tradisjonelle bur. I innredete bur kan plassen i
strøbadet være noe snau, og interessen for å hakke og skrape avhenger av at nytt strø tilføres
jevnlig. Avstenging av strøbadet deler av døgnet (som gjøres for å hindre at egg verpes her
eller at fugler tilbringer natten der og dermed tilgriser strøet) vil ytterligere begrense
muligheten. I løsdriftsystemene, og spesielt der det er tilgang til uteareal, vil muligheten for
skraping og normal fôrsøkatferd være best. Tilsetting av hele korn i strøet vil ytterligere
motivere hønene til å bruke tid på dette.
Støvbading
Støvbading er en sterk drift hos høns, motivert både av interne faktorer og synet av et egnet
substrat. Støvbadingsatferden viser seg å være dårligere forstått en man tidligere har antatt
(EU-rapport 2005). Støvbadingsbevegelser observeres i alle driftssystemer, også i mangel av
strø. Normal støvbading innebærer selvsagt tilgang på et substrat, hvilket er til stede i
løsdriftssystemene og i innredete bur, i den grad strøarealet holdes i orden/etterfylles jevnlig.
Forskere diskuterer likevel hvorvidt innredete bur tilfredsstiller behovet for støvbading fullt
ut, da man har observert at badesekvensen er kortere enn det som ses i løsdrift, og fordi det
relativt ofte observeres støvbading uten substrat på nettinggulvet (Lindberg og Nicol 1997,
Olsson og Keeling 2003). Til sammenlikning observeres ikke støvbading uten substrat i
løsdriftsystemer. Muligheten for normal støvbadingsatferd ser derfor ut til å være best
ivaretatt i løsdriftsystemene.
Skadende atferd
Atferd som skader andre fugler kan forekomme i alle driftssystemer. Likevel er det først og
fremst i løsdriftssystemene at skadende atferd utgjør de store velferdsmessige utfordringene.
Ikke minst gjelder dette hysteri, fjærhakking og kannibalisme.
Hysteri
Hysteri er betegnelsen på en frykt- og fluktatferd som kan utløses plutselig, for eksempel ved
et strømbrudd eller at en ukjent person dukker opp, men også uten noen åpenbar grunn.
Fluktatferden, som utløses av noen få dyr, smitter raskt over på store deler eller hele flokken.
Fuglene trenges sammen mot en vegg eller annen fysisk hindring og de underste dyra blir
tråkket i hjel eller kvalt. Fryktsomhet hos verpehøns er vist å være større i tradisjonelle bur
enn i løsdrift, men i et bur vil tilsvarende reaksjon ikke få tilsvarende følger, rett og slett fordi
færre dyr er sammen. I en spørreundersøkelse om hysteri i norske løsdriftsbesetninger
karakteriserte produsentene 18 % av flokkene som veldig urolige og 10 % som hysteriske
(Heier og Bagley, www.fjorfe.org). Man fant at sysselsetting i form av strø, korn, brød,
19

høy/halm og kråsstein reduserte risikoen, mens feil ved fôret, midd, forekomst av alvorlig
fjærhakking og produksjonsfall var forbundet med økt risiko for hysteri.
Aggressivitet
Aggressive hakk rettes ovenfra og nedad og er ofte rettet mot hode/kam. Hakkemerker på
kammen er lett å telle og brukes ofte som parameter på aggresjon. Både gruppestørrelse og
tetthet har betydning for aggresjonsnivået i en besetning. Likeledes kan lysintensitet, mangler
ved fôret og helseproblemer påvirke aggresjonsnivået.
Ved gruppestørrelser på inntil 25 fugler etableres et dominanshierarki relativt raskt. Under
etablering av rangordenen er aggresjonsnivået høyt, men erstattes deretter av et system med
trusler og unnvikelse, og få aggressive hakk. Tradisjonelle bur med 3 høner sammen er vist å
ha svært lite aggresjon. Gruppestørrelser på rundt 100 fugler synes å ha det høyeste
aggresjonsnivået. Denne gruppestørrelsen ligger på grensen for når et dominanshierarki kan
etableres. I flokker på flere hundre til tusener er aggresjonsnivået lavere igjen, muligens fordi
det da ikke lenger er mulig å opprettholde et hierarki og fordi stadig slåssing blir for
ressurskrevende. Svært høy dyrettethet (400 cm 2 /høne) gir lavere aggresjon enn mer moderat
tetthet (700 cm 2 /høne).
Ved de tettheter som er tillatt, er aggresjonsnivået relativt lavt både i tradisjonelle bur,
innredete bur for mindre grupper og i løsdrift for grupper over ca. 500 dyr (EU-rapport 2005).
Fjærhakking
Fjærdrakten hos verpehøns blir normalt dårligere gjennom verpeperioden. Fjær som mistes vil
ikke vokse ut igjen før etter den fysiologiske myteperioden, og verpehøns slaktes før denne
tid. Slitasje fra innredning er en årsak til dårlig fjærdrakt, men spesielt fjærhakking fra andre
fugler vil kunne resultere i tap av fjær.
Alvorlig fjærhakking er definert som hakking der fjær på andre fugler nappes ut og eventuelt
fortæres, og hakking mot hud som kan resultere i sår. Denne typen hakk rettes ofte mot
overgumpen (overgang rygg/stjert), der det finnes en talgkjertel, uten at årsaken til dette er
helt klarlagt. Å få trukket ut fjær er tydeligvis smertefullt, for høns skriker til når dette skjer,
og fjærnapping er derfor et velferdsproblem. I tillegg fører dårlig fjærdrakt til økt varmetap og
et kompensatorisk økt fôropptak, som gir redusert produksjonsøkonomi og som i noen tilfelle
også kan utgjøre et helseproblem.
Høns har en tendens til å hakke på alt som skiller seg ut og derfor fanger oppmerksomheten..
Har ei høne fått et sår, øker det sannsynligheten for ytterligere hakk mot området. Smaken av
blod ser ut til å være en motivasjonsfaktor. Det synes å være mest hakking på slutten av
lysdagen, 8-14 timer etter at lyset ble slått på (Kjær 2000).
Generelt er forekomsten av alvorlig fjærhakking lav i innredete bur for mindre grupper høns.
Studier gjort av effekten av dyretetthet på fjærhakking i løsdrift er ikke entydige. Flere studier
tyder på at fjærhakking er mindre vanlig i løsdriftflokker som benyttet uteareal (bl.a. Huber-
Eicher og Audige 1999). Miljøberikelser, der hønenes motivasjon for å hakke og undersøke
får utløp, kan også virke forebyggende mot alvorlig fjærhakking i bur. Ved å installere enkle
innretninger av hyssing i bur til kyllinger og verpehøns, ble frekvensen av fjærhakking
betydelig redusert, og fjærdrakten signifikant bedre (McAdie et al 2005).
20

Det er vist at tilbøyeligheten til alvorlig fjærhakking hos verpehøns har klar sammenheng med
oppdrettsmiljøet deres da de var kyllinger/unghøns (se bl.a. Gunnarson et al 1999). Kyllinger
som ble oppdrettet med tilgang på strø, og spesielt om det ble gitt korn i strøet, hadde som
voksne signifikant bedre fjærdrakt og årsaken til dette var mindre fjærhakking (Blokhuis &
van der Haar 1992). Tilgang til vagler i oppdrettsfasen, i det minste fra 4 ukers alder, virker
også forebyggende.
Forskning viser at det er betydelig arvelig variasjon mellom individer og hønselinjer i
tilbøyeligheten til alvorlig fjærhakking (Kjær 1995), og arvbarhetsestimater tyder på at det er
mulig å redusere problemet gjennom avlsmessige tiltak. Hybrider som ISA og Lohman brun
har mest fjærhakking, mens Norbrid 41, den gamle norske verpehybriden , hvit italiener og
LSL har minst (Kjaer 2000). Ulike hybrider kan også oppføre seg forskjellig i ulike
driftssystemer. Tauson et al (1999) viste at brune Lohmann-høner hadde 71 % bedre fjærdrakt
i tradisjonelle bur sammenliknet med i aviarier, mens det var ingen forskjell hos hvite
Lohmann (LSL) mellom disse systemene.
Nebbtrimming reduserer ikke tilbøyeligheten til fjærhakking, men derimot konsekvensene av
hakkingen (fjærtap, sår).
Kannibalisme
Kannibalisme betegner hakking som fører til sår og død. Kannibalistiske hakk kan være
rettet mot ulike deler av kroppen, men er typisk rettet mot slimhinnen ved kloakkåpningen
(”vent pecking”). Like etter verping er gjerne slimhinnen noe vrengt utover, og synet av
den røde slimhinnen kan trolig anspore til hakking mot regionen.
Atferden regnes ikke å ha sammenheng med aggresjon. Undersøkelser tyder dessuten på at
høns som begynner kannibalistisk hakking, er andre individer enn de som napper ut fjær. Når
hakkingen først har resultert i skader og blødninger, vil imidlertid ”vanlige” høns motiveres til
å fortsette hakkingen. Ofte ser man at offeret ”gir opp” og ikke forsøker å komme unna.
Hakkingen kan føre til sår og sårinfeksjoner og eventuelt perforasjon til bukhulen med
bukhinnebetennelse og/eller tarmframfall, som begge resulterer i død. Av og til ”smitter”
kannibalistisk atferd slik at dette kan ramme en stor andel av fuglene i innsettet. Selv om
kannibalisme kan forekomme i alle innredningssystemer, blir omfanget og konsekvensene
størst i løsdrift. Blant høns (LSL-hvit hybrid) i aviarier fant Abrahamsson og Tauson (1995)
sår på ventralsiden hos 42-49 % av hønene og på ryggsiden hos 39-68 % ved 80 ukers alder.
Hos samme hybrid i tradisjonelle bur var tilsvarende tall 21 % for begge sårtyper. En rekke
undersøkelser bekrefter at andelen fugler med sår eller som dør av kannibalisme, vanligvis er
betydelig større i løsdrift enn i bursystemer.
Opptreden av kannibalisme kan være uforutsigbart, og kan derfor være vanskelig å forebygge
sikkert i kommersiell drift. Mens ett innsett kan ha store utbrudd, kan neste innsett, i samme
hus, forløpe problemfritt. Det har derfor vært forsket mye på å identifisere årsaker til
kannibalisme. Selv om man ennå ikke vet hva som utløser det første hakk, er det funnet en
rekke risikofaktorer. Det er først og fremst vist betydelige forskjeller mellom ulike hybrider.
Eksempelvis fant man i en undersøkelse høyest mortalitet av kannibalisme i løsdrift hos ISA
(17,5 %) sammenliknet med rasen New Hampshire (2,4 %) og hvit italiener (0 %) (Kjær og
Sørensen 2002). I Norge og Sverige anbefales ikke brune verpehybrider i løsdrift, da erfaring
21

viser at høyere grad av tilbøyelighet for hakking hos brune hybrider kan utløse utbrudd av
kannibalisme. Andre predisponerende faktorer for kannibalisme kan være sjukdomsutbrudd
og miljøfaktorer som eksempelvis feil ved fôret, ujevnt lys, opplyste reder, mangel på eller
dårlig kvalitet på strø, og tidlig oppverping. Forholdene under oppdrettet har dessuten
vesentlig betydning, idet tidlig tilgang (senest fra 4 ukers alder) på opphøyde vagler og strø
reduserer risikoen for kannibalisme i verpeperioden. For å begrense omfanget hvis
kannibalisme oppstår, benyttes dimming av lyset som roer ned hønene. Dårlig lys reduserer
hønenes generelle aktivitetsnivå og har derfor velferdsmessige implikasjoner, og bør derfor
ikke benyttes konstant som et forebyggende tiltak.
Nebbtrimming
For å forebygge kannibalisme og alvorlig fjærhakking er det i en rekke land vanlig å
nebbtrimme høns (EU-rapportene). Dette innebærer at den ytterste del av nebbet amputeres.
Det benyttes ulike metoder. Tradisjonelt har 1/3 til ½ av overnebbet blitt fjernet, eventuelt
også undernebbet, med et varmt knivblad. Dette brenner av blodkarene og hindrer blødning.
Inngrepet har rutinemessig vært gjort på 1-8 uker gamle kyllinger, og ved utbrudd av
kannibalisme også på voksne fugler. Hønas nebb er et organ som er rikt utstyrt med
sensoriske nerver. Inngrepet er uten tvil smertefullt, og fører til redusert fôropptak i ukene
etter operasjonen. Det er videre påvist neuromdannelser etter inngrepet, som kan gi opphav til
kroniske smerter. Neuromene tilsvarer det en ser etter amputasjon av kroppsdeler hos
mennesker, der pasienten opplever fantomsmerter.
I nyere tid har man i noen land gått over til en modifisert trimmingsmetode, der bare den aller
ytterste delen av nebb stusses. Inngrepet utføres på daggamle kyllinger. Metoden ser ikke ut
til å forårsake neurom-dannelser. Imidlertid er det så langt ikke publisert data om effekten på
hakkeatferd/kannibalisme gjennom verpeperioden (EU-rapport 2005).
Det gjøres også forsøk med nye metoder som laser og infrarød stråling. Disse kan synes å
være mer skånsomme, uten at fyldestgjørende data foreligger (jfr. EU-rapport 2005).
Nebbtrimming er forbudt i Norge, Sverige og Finland, og forbud vurderes innført også av
myndigheter i andre land. For å forebygge kannibalisme hos ikke nebbtrimmete høns,
benyttes jevn spredning av lyset kombinert med lav lysstyrke, og dimming for å begrense
omfanget av et eventuelt utbrudd. Men også betydningen av svakt lys i forhold til dyrevelferd
er diskutert (EU-rapport 2005). I Nederland gjøres forsøk med å lime sandpapiraktig tape,
tilsvarende den som brukes som klosliper, nede i fôrrenna, for på den måten slipe bort den
spisseste delen av nebbet. Håpet er at skadevirkningene av hakking skal bli mindre.
Fysisk helse i ulike driftssystemer
Infeksjoner
Bakterier og virus
Norge er fri for mange av de alvorlige smittsomme hønsesjukdommene som er vanlig i andre
land. Når slike av og til dukker opp, bekjempes de vanligvis med ”stamping out” (avliving).
22

Eggproduksjon, med store ansamlinger av dyr og høy tetthet gjør at mikroorganismer har
gode forhold og lett kan smitte fra dyr til dyr. Dette gjelder ikke minst systemer der dyra har
kontakt med avføring. Spesielt kan E.coli-infeksjoner være et problem i løsdrift. I utlandet
registreres en økende forekomst av bakterieinfeksjoner som rødsjuke og hønsekolera der
hønene går ute (jfr. Lervik et al, 2005).
Daggamle kyllinger vaksineres mot virussjukdommen Mareks disease (smittsom
hønselammelse). Undersøkelser viser at dødeligheten pga. infeksjoner er størst i løsdrift og på
omtrent samme nivå i tradisjonelle og innredete bur.
Parasitter
Den røde hønsemidden rapporteres å være i fremmarsj i Norge (Gjevre 2004). Den er meget
plagsom for fuglene og representerer derfor et betydelig velferdsproblem. Parasitten kan
finnes i alle innredningssystemer. Når hønsehuset tømmes etter endt produksjonsperiode,
desinfiseres rommet. Løsdrift og innredete bur gir imidlertid midden flere skjulesteder og det
kan derfor være vanskeligere å kontrollere parasitten her enn i tradisjonelle, nakne bur. En
svensk undersøkelse fant hønsemidd i 6 % av besetningene med tradisjonelle bur og i hele 33
% av besetningene med løsdrift (Höglund et al 1995).
Innvendige snyltere (kokksidier, innvollsorm) kan være et problem i løsdrift, ikke minst
dersom fuglene kan gå ute. Det anbefales å behandle livkyllinger forebyggende mot
kokksidier dersom de seinere skal være i systemer med strø. I en dansk undersøkelse fant man
rundormen Ascaridia galli hos 72 % av hønene i økologisk drift, hos 20 % i innendørs
golvdrift og hos 4 % i bur (Permin 2002).
Produksjonslidelser
Egglederbetennelse
Egglederbetennelse er en vanlig årsak til død. Den skyldes ofte en infeksjon av coliforme
bakterier, som eventuelt går over i bukhinnebetennelse. I følge en svensk undersøkelse døde
1-8 % av hønene i løsdrift av dette, noe som tilsvarte 10-35 % av total dødelighet
(Abrahamsson et al, 1998). Høy eggproduksjon med høyt østrogennivå er predisponerende
faktorer.
Fettlever
Fettlever skyldes en metabolsk forstyrrelse. Tilstanden kan føre til plutselig død fordi leveren
brister (leverruptur) og dyret forblør. Lite mosjon er en risikofaktor for utvikling av fettlever.
Dødelighet pga fettlever er derfor først og fremst assosiert med tradisjonelle bur. For
innredete bur mangler foreløpig data, men en norsk undersøkelse viser at lidelsen ikke er
uvanlig (Moe et al 2004).
Osteoporose
Osteoporose eller beinskjørhet skyldes dårlig mineralisering av skjelettet og er en velkjent
tilstand hos høns (EU-rapport 2005). Verpehøns har et meget stort calsiumbehov knyttet til
produksjon av eggeskall. Mangel på mosjon forsterker problemet med skjøre knokler. En
23

ekke undersøkelser viser at høns i tradisjonelle bur har betydelig dårligere beinkvalitet enn
høns både i innredete bur og i løsdriftssystemene. Osteoporose er et potensielt stort
velferdsproblem fordi tilstanden lett fører til beinbrudd.
Sjukdommer/skader i bevegelsesapparatet
Beinbrudd
Ulike utenlandske undersøkelser viser at 20-29 % av høns fra tradisjonelle bur hadde ferske
beinbrudd ved slaktetidsspunktet (EU-rapport 2005). Tallene for løsdrift var 3-10 %.
Problemet er også kjent hos oss. Hos burhøns skyldes bruddene et meget skjørt skjelett som i
liten grad tåler belastning når fuglene håndteres. Hos frittgående høns opptrer bruddskadene
under fluktreaksjoner ved innfangingen. Store buråpninger som gjør det enklere å ta fuglene
ut, skånsom håndtering/bæring, og redusert og gjerne blått lys under ”plukkingen”, noe som
gjør fuglene roligere, reduserer skadeomfanget.
Beinbrudd forekommer også i løpet av verpeperioden, og opptrer da mest i løsdrift.
Hovedårsaken er dårlig design og innredningsdetaljer, slik at fuglene kolliderer eller dulter
borti innredningen når de beveger seg mellom nivåene. I ulike løsdriftsystemer hadde 2-82 %
av hønsene avhelede, eldre bruddskader ved slaktetidspunktet. En stor andel av disse
bruddene angikk brystbeinet.
Brystbeindeformasjon
Deformasjon av brystbeinet ses i systemer med vagler, og skyldes suboptimal utforming av
vaglen. Med mindre det utvikles en bursitt (slimposebetennelse) eller sår antas det at forholdet
har mindre dyrevelferdsmessig betydning.
Fotlidelser
Ulike grader av sår under føttene ses i systemer med vagler. Årsaken antas å være uheldig
utforming av vagle, slik at disse blir tilgriset med avføring. Fuktig strø som klistrer seg til
føttene, disponerer også. Fuktig strø forekommer ved vannsøl, bløt avføring (diare) eller høy
luftfuktighet, slik at avføring ikke tørker opp.
Lange klør forekommer særlig i bur, men avhjelpes ved hjelp av slipetape som nå skal være
installert i alle bur. Det er forskjeller mellom hybridene i tendens til å få forvokste klør. Lange
klør representerer et velferdsproblem fordi de kan hekte seg fast og rives av.
Dødelighet
Dødelighet er en grov velferdsparameter, men gir en overordnet oversikt over den samlede
helsetilstanden i besetningen. Man må imidlertid være klar over at ikke-dødelige, kroniske
sjukdomstilstander kan ha større implikasjoner for dyrets velbefinnende og trivsel enn en
plutselig død, og at dødelighet derfor ikke bør være eneste helseparameter.
Norske tall for 2002-2005 viser en gjennomsnittlig dødelighet i verpeperioden (16-72 uker) på
4,2 % i tradisjonelle bur, 5,2 % i innredete bur, 7,2 % i innendørs løsdrift og 10,1 i løsdrift
med utegang (Norsk fjørfelags effektivitetskontroll, gjengitt i Lervik et al, 2005). Ved
24

utegang forekommer tap pga predatorer (rovfugl, rev mv) dersom hønene ikke er forsvarlig
inngjerdet.
Europeiske tall (EU-rapport 2005) viser betydelig variasjon i dødelighet som er rapportert i
ulike publiserte undersøkelser. Dette skyldes bl.a. ulikheter når det gjelder tetthet,
innredningssystem og -detaljer, hybrid og hvorvidt fuglene er nebbtrimmet eller ikke. I
tradisjonelle bur varierte gjennomsnittlig dødelighet fra 2,8 % til over 20 %. I innredete bur
for inntil 10 høner er det registrert en dødelighet fra 2,8 % til 15 %, mens i løsdrift er tallene
fra 3,1 til over 40 % dødelighet.
Miljøfaktorer av velferdsmessig betydning
Klima: Temperatur, gasser, støv, lys
Moderne hønsehus har klimaregulering. Ved høy dyretetthet og varmt vær kan
innetemperaturen likevel bli for høy. Ved lave tettheter og kaldt vær kan temperaturen bli for
lav, spesielt om fjærdrakten er dårlig, og fuglene kan ha problemer med å øke fôropptaket
tilstrekkelig til å kompensere for varmetapet.
Ammoniakkinnholdet kan være høyt i hønsehus, spesielt i systemer der gjødsel lagres inne i
dyrerommet, og spesielt om gjødselen er fuktig. Tester har vist at høns foretrekker å oppholde
seg i luft med det laveste nivået av ammoniakk (EU-rapport).
Støvinnholdet i luft kan være høyt i hønsehus, spesielt gjelder dette systemer med strø. Høyt
støvinnhold kan føre til sjukelige forandringer i respirasjonssystemet.
Det er bare krav om naturlig lys (dagslys) i hønehus med økologisk drift. I annen
konvensjonell drift brukes hus der dagslys ikke slipper inn, og det benyttes bare kunstige
lyskilder, og lysprogrammer som styrer daglengde.
Oppdrettsforhold for blivende verpehøns
Forholdene som fremtidige verpehøns oppdrettes under, er vist å ha stor betydning for
hvordan de seinere fungerer i løsdrift (se bl.a. NFR-rapport, kap.1.3). Det synes å være viktig
med tidlig tilgang til opphøyde vagler, strø og bruk av hele korn i strøet, eventuelt kunstige
innretninger, for å motivere normal hakke- og utforskingsatferd. For fleretasjesystemer
(aviarier) bør unghønsene dessuten være vant med å bevege seg i høyden. Tidlig eksponering
for slike ressurser, og tilvenning til nærvær av mennesker, gir bedre evne til å takle stress og
reduserer seinere problemer i verpefasen. Bl.a. gjelder dette fjærhakking og kannibalisme.
Norge (og Sverige) har derfor krav om at unghøns skal være oppdrettet i et liknende system
som de skal holdes i som verpere.
Det er gjort undersøkelser ved Universitetet for miljø og biovitenskap (UMB) på Ås som
tyder på at egg som er lagt av stressede høner har et forhøyet innhold av stresshormoner, som
igjen påvirker kyllingens seinere atferd. Miljøforholdene for avlsdyr kan dermed ha betydning
for hvordan neste generasjon fungerer.
25

Røkterens betydning
I ethvert husdyrhold har røkteren, eller stellfaktoren, betydning for dyrevelferden (se bl.a.
Simensen 2004). En god røkter kan få dyr til å trives, selv ved mangler i det fysiske miljøet,
og en dårlig røkter kan gi opphav til mistrivsel og redusert produksjon i ellers gode miljøer.
Hvilke krav som stilles til en god røkter i eggproduksjonen, avhenger av driftssystem.
Miljøberikelser for hønene innebærer vanligvis et merarbeid for røkteren. Redekasser må
holdes reine, og strøareal og eventuelt uteareal må vedlikeholdes. Røkteren bør derfor være
motivert til å følge opp dette arbeidet. Desto mer kontrollerte betingelser hønene holdes under
(eks. tradisjonelle bur) desto mer av arbeidet består i å kontrollere og kunne vedlikeholde
teknikk og automatiske innretninger. Jevnlig tilsyn med hønene er selvsagt nødvendig i alle
systemer, men i tradisjonelle bur er tilsynet relativt enkelt sammenliknet med om hønene går
fritt. I løsdriftssystemene er det selvsagt også nødvendig med kunnskap om de tekniske
løsningene, men her stilles det i tillegg store krav til røkterens evne til å oppdage små avvik
tidlig og korrigere mulige feil. Det er viktig at røkteren er i stand til å ”lese” hønenes atferd.
Dette forutsetter erfaring og at man bruker mye tid i hønehuset. Overser røkteren små tegn på
at noe ikke er som det bør, kan konsekvensene (eksempelvis kannibalisme) bli mye større i
løsdrift enn om hønsene sitter i bur.
Kort oppsummert stiller alle kommersielle driftssystemer krav til teknisk kompetanse hos
røkteren. I løsdriftssystemene er det i tillegg absolutt nødvendig å ha et godt blikk for dyra.
Produksjonsdata
Produksjonsdata kan i noen grad brukes som velferdsindikatorer. Ikke minst gjelder dette
plutselige endringer (fall) i produksjonen i en besetning. En effektiv eggproduksjon avhenger
selvsagt av at hønenes fysiske helsetilstand er god. På den annen side vil det høye
produksjonsnivået kunne predisponere for visse sjukdommer.
Eggproduksjon
Eggproduksjonen, målt i form av mengde innsamlede/omsettbare egg fra x antall høns, ser ut
til å være like god i tradisjonelle og innredete bur, og noe lavere i løsdrift. Man skal være
oppmerksom på at den måten mange produksjonsdata registreres på i næringen i dag, gjør at
de først og fremst uttrykker det økonomiske utbyttet og ikke hønenes biologiske ytelse. Det er
derfor ikke nødvendigvis fysiologiske eller dyrevelferdsmessige årsaker til en slik forskjell.
Årsaken kan like gjerne være at flere egg ”forsvinner” i løsdrift, og dermed ikke blir
registrert. Dette kan skyldes at egg som verpes utenfor redearealet knuses, spises eller blir
borte i strøet.
Golvegg
Golvegg kan være et praktisk problem i løsdriftssystemer. Andelen golvegg kan reduseres om
røkter er påpasselig i oppverpingsfasen med å plukke gulvegg og unngå at det finnes
attraktive verpeplasser utenom redene. Mange golvegg kan tyde på mangler ved de ordinære
redene.
26

Skitne egg
Andelen skitne egg har betydning for produksjonsøkonomien. Eggene er renest i tradisjonelle
bur og andel skitne egg er størst i løsdrift. Skitne egg forekommer ved dårlig hygiene i redene,
og om hønene har bløt avføring. Å sikre rene egg betinger tilleggsarbeid med vedlikehold av
reder i innredete bur sammenliknet med tradisjonelle bur.
Fôr og fôrforbruk
Fôrforbruket har stor betydning for det økonomiske utbyttet. Uansett system er det derfor
viktig med fôringsanlegg der man unngår fôrspill. Fôrbehovet avhenger av eggproduksjon,
omgivelsestemperatur og energibehov til bevegelse. Fôrforbruket er gjennomgående noe
høyere i løsdrift sammenliknet med burdrift. Dette kan skyldes færre dyr per romvolum (i
golvdrift) og dermed noe lavere lufttemperatur, og at muskelaktivitet ved bevegelse krever
energi. Dårlig fjærdrakt gir større varmetap, og behov for kompensatorisk fôropptak øker ved
lave omgivelsestemperaturer. Feil ved fôret kan forårsake ulike helse- og atferdsproblemer.
Oppsummering, velferdsmessige ulemper og fordeler
med ulike driftssystemer
Dagens eggproduksjon er en effektiv, intensiv matproduksjon. Avstanden til det idylliserte
bildet fra 1950-tallets bondegård med noen høner trippende på tunet, er stor. Selv om det
er de tradisjonelle buranleggene som bryter sterkest med dette bildet, tilbyr også
løsdriftsystemene hønene et liv som er fjernt fra det ”naturlige”. Produksjonen foregår
med få unntak innendørs året rundt, miljøvariasjonen er begrenset, støv- og
ammoniakkbelastning kan være høy, det er høy dyretetthet og store besetninger. Også
økologisk eggproduksjon drives gjerne i store enheter. Det er viktig at det er dagens
kommersielt drevne enheter som er grunnlag for diskusjonen, ikke hobbydrift.
Som der går fram av det foregående, er intet system best på alle velferdsindikatorer. En
sammenfatning av dette er forsøkt gitt i tabellen bakerst i rapporten, på side 31.
Professor Marian Dawkins har lansert en praktisk måte for å vurdere dyrevelferd (Dawkins
2004). Hun stiller to spørsmål
1) Er dyret friskt?
2) Får dyret det som det vil ha?
Punkt 1) henspeiler på fysisk helsetilstand hos dyret og 2) på dets atferdsmessige/mentale
prioriteringer. Det første spørsmålet trenger neppe noen forklaring, derimot er det grunn til å
se nærmere på det Dawkins mener med spørsmål nr. 2. Mangelfull mulighet for å utføre en
artstypisk atferd vil ikke nødvendigvis føre til et påviselig avvik (eksempelvis stereotyp
atferd). Hensynet til dyrets ”ønsker” skal likevel vektlegges, og et miljø som tilfredsstiller
viktige atferdsprioriteringer er viktig. I noen tilfelle kan en imidlertid tenke seg at oppfyllelse
av dyrets ”ønsker” øker risikoen for sjukdom, for eksempel ved at dyret foretrekker et
næringsemne som er usunt. Derfor må de to hensyn, fysisk helse og lyst/motivasjon, ses i
sammenheng.
27

For helsemessige velferdsindikatorer kommer bursystemene gjennomgående best ut. Bur
har lavest gjennomsnittlig dødelighet og lavest forekomst av bakterieinfeksjoner og
parasitter. I forhold til innendørs løsdrift vil utegang medfører fare for tap til predatorer og
økt smitterisiko, herunder fra viltlevende dyr. De negative helseeffekter (beinskjørhet og
fettlever) som man har i bur skyldes inaktivitet, og iallfall for beinskjørhet synes
problemet langt på vei å være eliminert i innredete bur (EU-rapport 2005).
Når det gjelder hønas atferdsmessige prioriteringer, er situasjonen motsatt og tradisjonell
burdrift kommer klart dårligst ut. Sammenliknet med tradisjonelle bur har høna bedre
mulighet til å få tilfredsstilt sine medfødte atferdsmessige behov i innredete bur, bedre i
løsdriftssystemer enn i bursystemer, og aller best i løsdrift med lav tetthet og uteliv
(økologisk drift). Dette gjelder bevegelsesfrihet og muligheten for å få tilfredsstilt
prioriterte atferder som skraping og fôrsøk, støvbading, vagling og tilgang til et rede for
egglegging.
Det er likevel skadende atferd, kannibalisme, fjærhakking og hysteri, som utgjør de største
velferdsmessige utfordringene i løsdriftssystemene. Skadende atferd kan av og til få stort
omfang i et innsett, uten at noen åpenbar årsak behøver foreligge. Et annet moment er
”taperne”: En liten andel av hønsene vil kunne ha problemer med å takle det mer
komplekse miljøet i løsdrift. De kan eksempelvis ha vanskelig for å finne fram til og
nyttiggjøre seg av ressurser som mat, vann, reder og strø. Velferdsmessige utfordringer
for lavt rangerte individer gjelder for øvrig all løsdrift, uansett art.
I diskusjonen om hva som dyrevelferdsmessig sett er det foretrukne driftssystemet i storskala
produksjon, vil forståelsen av begrepet dyrevelferd stå sentralt. Med en forståelse av
dyrevelferd som legger betydelig vekt på både funksjon/helse og dyrets følelser, vil innredete
bur kunne framstå som det beste kompromisset. Innredete bur sikrer god helse, stabile og små
sosiale grupper og tillater mange prioriterte atferder, selv om det siste hensynet ikke er
optimalt ivaretatt.
Man skal være klar over at innredete bur har en relativt kort historie i kommersiell drift, og at
det derfor er begrenset erfaring med dem fra praksis. I Sverige, som har relativt lengst
erfaring, rapporteres nå at burene ikke fungerer som forutsatt (Kilde: Lantbrukets
affärstidning 4. april 2005 og Svensk Veterinärtidning, mai 2005, intervju med bl.a. professor
Bo Algers ved SLU, Skara). Etterfylling av strø er tidkrevende og blir av den grunn ikke fulgt
opp, eller gårdbrukerne er skeptiske til å bruke nok strø fordi de har erfart at strøet stopper til
annet maskineri. Det kan være problemer med økt andel skitne egg. Derfor fjerner enkelte
produsenter astroturf-mattene i redene, fordi mattene er vanskelig å rengjøre. Dette indikerer
at produsentene ikke er tilstrekkelig motivert for å gjøre merarbeidet som følger med disse
burene sammenliknet med tradisjonelle bur. Det kan også indikere at de nye bursystemene
behøver videre utvikling for å gjøre det daglige vedlikeholdet enklere.
Med en forståelse av velferdsbegrepet som legger hovedvekten på at høns skal få leve så
naturlig som mulig, vil løsdrift representere noe kvalitativt annet og bedre enn bur, også i
forhold til innredete bur. Spesielt vil økologisk drift framstå som kvalitativt bedre, der
hønsene får komme ut i frisk luft og se sola, og der dyretettheten er moderat. For mange
mennesker vil denne friheten veie tyngre for dyrevelferden enn ulempene i form av større
risiko for kannibalisme og økt smittepress i forhold til bursystemene.
28

Det vurderes som lite aktuelt at Norge skal oppheve forbudet mot nebbtrimming, spesielt ikke
på et tidspunkt der andre land innfører forbud. I Sverige, som heller ikke tillater trimming,
anses ikke lenger kannibalisme som noe omfattende problem, selv om det selvsagt har stor
velferdsmessig betydning når det opptrer.
Spørsmålet er da om man kan forbedre løsdriftsystemene for å redusere de ulemper som
finnes, innenfor en økonomisk realistisk ramme. Det er meget sannsynlig at det vil være
mulig. Mye tyder på at med kombinasjonen egnet hybrid, riktige oppdrettsforhold, gode
miljøforhold og fôr av god kvalitet, samt en dyktig røkter, kan omfanget av kannibalisme
holdes lavt, selv uten nebbtrimming. Spørsmålet er om man i dag har den kunnskapen som
skal til, eller om man behøver mer tid for forskning og ikke minst praktisk utprøving og
tilrettelegging. Det er i allfall fire innsatsområder som peker seg ut:
1) Et viktig punkt er det genetiske materialet, dvs. de hønetyper (hybrider) som benyttes i
eggproduksjon i dag. Det har i svært liten grad vært drevet avl for høns som er tilpasset
løsdrift, fordi burdrift har vært den dominerende driftsformen i årtier. Nebbtrimming, som
utføres i de fleste land, er en annen årsak til at avl for ”fredelige” høner har vært
unødvendig. Forsøk viser imidlertid at det er betydelig variasjon mellom hybrider
(raseforskjeller) i tilbøyelighet til skadende atferd. I Norge og Sverige anbefales
eksempelvis ikke brune hybrider til løsdrift. Dette er trolig en av årsakene til at
dødeligheten, selv uten nebbtrimming, er betydelig lavere i løsdrift her enn i andre land.
Det er videre påvist stor variasjon mellom individer innen en hybrid, som også viser at avl
for høns med mindre tilbøyelighet til skadende hakking bør være et høyst aktuelt
virkemiddel. Problemet er at etterspørselen etter slike høns foreløpig er beskjedent. Selv
om avlsarbeid i denne retningen er i gang, har de internasjonale avlsselskapende ikke satt
inn støtet på dette området så langt. Men i og med at EU har fått et prinsipielt forbud mot
nebbtrimming og flere land (Østerrike, Tyskland) forbyr bur, kan dette komme til å endre
seg.
Man skal imidlertid være klar over at årsakssammenhengene bak skadende atferd er
kompliserte. Problemet kan neppe løses gjennom avl alene.
2. Oppdrettsforholdene for fremtidige verpere synes å ha vesentlig betydning for deres seinere
atferd, ikke minst for tilbøyelighet til kannibalisme og fjærhakking, men også for fuglenes
stresstoleranse generelt. Enkelte krav til oppdrettsforhold er allerede tatt inn i norsk regelverk,
der det er krav om at høns i løsdrift ikke skal være oppdrettet i nakne bur.
3. Et tredje punkt er teknisk utforming av systemene. Skadefrekvensen kan reduseres ved å
unngå ”feller” der fuglene kan henge seg fast, og tilpasse avstander, høydeforskjeller og
vinkler som hønsene må forsere når de beveger seg i aviarier. Dette er i stor grad gjort fra
produsentenes side, men er avhengig av rett installasjon og tilpasning i det enkelte hønsehus.
Innredningen vil også ha betydning for å kunne tømme husene med minst mulig stress og
skader på fuglene.
Utforming av vagler har innvirkning på fothelsen. Plassering av mat, vann, verpekasser og
vagler har betydning for å lette tilgangen for alle individer til disse ressursene. Her er det
viktig med systematisk registrering for å optimalisere systemene.
29

4. Et fjerde punkt er optimalisering av miljø og stellfaktorer i hønsehuset. Dette omfatter
lysforhold og lysprogram, ammoniakk- og støvbelastning, strø, fôr og fôrkvalitet, samt mulige
miljøberikelser og sysselsetting. Her det også meget viktig å samle de praktiske erfaringer
som gjøres, for å kunne optimalisere stellrutiner.
Konklusjon og tilrådning
Innredete bur (for små flokker) innebærer en ikke ubetydelig velferdsgevinst i forhold til
tradisjonelle bur, fordi hønene får tilgang til vagle, strø og redeplass. Det vurderes derfor som
riktig at tradisjonelle bur fases ut, slik det framgår av dagens regelverk. Det bør vurderes
tiltak som framskynder avviklingen av tradisjonelle bur, ikke minst hos de produsenter som
like før forbudet trådte i kraft satte inn bur som enkelt kan bygges om til innredete bur.
Selv om innredete bur innebærer dyrevelferdsmessige forbedringer, er det fortsatt begrenset
plass til disposisjon. For at strøbadet skal fungere etter hensikten, er det dessuten nødvendig at
hønene gis tilgang til arealet over en tiltrekkelig stor del av døgnet, og at det etterfylles med
substrat. Svenske erfaringer tyder på at dette ikke følges opp godt nok i praktisk, kommersiell
drift.
Løsdriftsystemene (golvdrift og aviarier) gir med den tetthetsbegrensning som er gitt i
regelverket, hønene betydelig større grad av bevegelsesfrihet og utløp for atferdsmessige
prioriteringer. Økologisk drift gir hønsene det mest ”naturlige” livet, med best plass inne og i
tillegg mulighet til å bevege seg utendørs. Velferdsmessig er det store problemet med
løsdriftsystemene skadende atferd, ikke minst kannibalisme, men det er også utfordringer når
det gjelder sjukdommer, herunder parasitter og tarminfeksjoner.
Kunnskapsnivået (vitenskapelig og praktisk) anses ikke som tilstrekkelig for at man med høy
grad av sikkerhet kan forebygge/forhindre utbrudd av skadende atferd, selv om det i dag
finnes betydelig mer kunnskap enn for bare få år tilbake. Godt ”management” i
løsdriftssystemer krever en interessert røkter, som er motivert og beredt til å følge opp det
merarbeidet som løsdrift representerer. Flinke røktere vil uten tvil klare å drive eggproduksjon
i løsdrift på en både økonomisk og dyrevelferdsmessig sett utmerket måte i dag. Det kan
imidlertid reises berettiget tvil om en lite motivert eller uerfaren røkter evner dette. En dårlig
drevet løsdrift, med høy forekomst av alvorlig fjærhakking og utbrudd av kannibalisme, vil
for hønenes velferd kunne være langt verre enn et innredet bur.
Disse forholdene indikerer at et eventuelt forbud mot alle former for burdrift bør få en lang
overgangsperiode. Det kan være nødvendig med lenger overgangstid enn hensynet til
nedskriving av innredning skulle tilsi. Personer som ikke er tilstrekkelig motivert for løsdrift,
bør inntil videre heller fortsette med innredete bur. For nyetableringer kan det imidlertid være
aktuelt å innføre et eventuelt forbud tidligere. Da vil personer som mangler den nødvendige
motivasjon heller kunne velge en annen produksjon. Dersom det vedtas et forbud mot
burdrift, bør det i overgangsperioden være en prioritert oppgave å identifisere og gjennomføre
tiltak for å forebygge skadende atferd, både når det gjelder dyremateriale, teknisk utforming
av dyrerom og stellrutiner. Det kan i denne sammenheng være fornuftig at myndigheter og
næring i samarbeid utarbeider en veileder for eggproduksjon i løsdrift og for livdyroppdrett,
der slike praktiske anbefalinger tas inn.
30

Det anbefales at det innføres et bedre merkesystem på egg for forbrukerne, der de ulike
produksjonssystemene lett kan identifiseres. Dette vil kunne styrke produsentenes motivasjon
for en framskyndet avvikling av tradisjonelle bur.
31

Tabell
Driftssystem i forhold til velferdsparametre hos verpehøns (modifisert etter EU-rapport 2005, gjelder for høns som ikke er nebbtrimmet).
0 betyr at mulighet mangler. Økende antall + viser dyrevelferdsmessig sett gunstigere system med hensyn på faktoren.
Velferdsfaktor Tradisjonelt Innredet bur Løsdrift, Løsdrift, Løsdrift med Merknader
Atferd
bur
(inntil 10 høns) golv aviarium uteareal
Bevegelsesfrihet (+) + +++ ++(+) +++ Både totalt areal og tetthet har
betydning
Tilgang til rede 0 +++ +++ +++ +++ Mangler kunnskap om attraktive
redeplasser
Tilgang til vagle 0 ++ +++ +++ +++ Kun lave vagler mulig i innredet
bur
Skraping/fôrsøkingsatferd 0 + ++(+) ++(+) +++
Støvbading 0 + ++(+) ++(+) ++(+) Varierer med strøkvalitet
Fryktsomhet (lav) + ++ ++ ++ ++
Skade v/ panikkreaksjon (lav risiko) +++ +++ + + +(+) Variabel i løsdrift
Alvorlig fjærhakking (lav risiko) ++ +(+) + + +(+) Avhenger mye av hybrid
Kannibalisme (lav risiko) +++ +++ + + ++ Avhenger mye av hybrid
Helse
Dødelighet (lav) +++ +++ ++ ++ +(+) Variabel i løsdrift
Bakterieinfeksjoner (lite) +++ +++ ++(+) ++(+) ++(+)
Parasitter (lite) +++ ++(+) ++ +(+) +
Osteoporose (lav forekomst) (+) +(+) +++ +++ +++
Fettlever (lav forekomst) + ++ +++ +++ +++
Beinbrudd i verpeperioden (lav +(+) Data mangler +(+) (+) +(+) Stor variasjon i løsdrift
forekomst)
Beinbrudd under tømming av anlegg
(lav forekomst)
(+) Data mangler ++ + ++ I løsdrift vil de siste individene har
relativt stor risiko for skade
32

Kilder
Følgende kilder er brukt:
Abrahamsson P, Tauson R. Effects of perches at different positions in conventional cages for
laying hens of two different strains. Acta Agric Scand, 1993, 43, 228-235
Abrahamsson P, Tauson R. Aviary systems and conventional cages for laying hens. Effects on
production, egg quality, health and bird location in three hybrids. Acta Agric Scand,1995, 45,
191-203
Abrahamsson P, Fossum O, Tauson R. Health of laying hens in an aviary system over five
batches of birds. Acta vet scand, 1998, 39, 367-379.
Algers B i intervju: http://www.atl.nu/Article.jsp?article=29293, også gjengitt i Svensk
Veterinärtidning, 2005, n2. 5, s 48
Appleby MC, Duncan IJH, McRae HE. Perching and floor laying by domestic hens:
experimental results and their commercial implications. Br Poultry Sci, 1988, 29, 351-357
Appleby MC, Hughes BO, Hogarth GS. Behaviour of laying hens in a deep litter house.
British Poultry Science 1989, 30, 545-553
Appleby MC, Smith SF, Hughes BO. Individual perching behaviour of laying hens and its
effects on cages. British Poultry Sci, 1992, 33, 227-238.
Baxter MR. The welfare problems of laying hens in battery cages. Veterinary Record, 1994,
134, 614-619
Blokhuis HJ, van der Haar JW. Effects of pecking incentives during rearing on feather
pecking of laying hens. British Poultry Science, 1992, 33, 17-24
Bradshaw RH, Bubier NE. Applied Anim Behav Sci, 1991, 31, 298-303
Broom DM. Indicators of poor welfare. British Veterinary Journal 1986, 142, 524-526
Dawkins MS. Cage height preference and use in battery-kept hens. Veterinary Record, 1985,
116, 345-347
Dawkins MS. From an animals point of view: motivation, fitness and animal welfare.
Behavioural and Brain Sciences 1990, 13, 1-61
Dawkins MS. Using behaviour to assess animal welfare. Animal Welfare 2004, Suppl. 13, 3-
7.
Dawkins MS, Hardie S. Space needs for lying hens. British Poultry Science 1989, 30, 413-
416
Duncan IJH. Animal welfare in terms of feelings. Acta Agric Scand, 1996, 27, 29-35
33

Djurskyddsmyndigheten, Sverige, Avvecklingen av värphönsburar utan sittpinne, rede och
sandbad. Kvartalsrapport mars 2005, Dnr. 2004-610 (www.djurskyddsmyndigheten.se)
Elson HA. Report to DEFRA 2004, on project “The effects of stocking density and cage
height on the health, behaviour, physiology and production of laying hens in furnished cages”.
EU: European Food Safety Authority (EFSA): Scientific Committee on Animal Health and
Welfare (SCAHAW): Scientific Report on welfare aspects of various systems for keeping
laying hens, adopted Sept. 2004, available March 2005. 143 sider.
EU: Scientific Veterinary Committee, Animal Welfare Section, European Commission:
Report on the welfare of laying hens 1996. 147 sider.
EuroEgg & Business AB (www.eurobusiness.se/egg)
FAWC (Farm Animal Welfare Council): Report on the welfare of laying hens. 1997.
Fraser D. Assessing animal welfare at the farm and group level: The interplay of science and
values. Animal Welfare 2003, 12, 433-443
Forskrift om hold av høns og kalkun. Landbruks- og matdepartementet.
Gjevre AG. Rapport om sanering av hønsemidd. Fjørfe nr. 6, 2004
Gunnarson S, Keeling LJ, Svedberg J. Effect of rearing factors on the prevalence of floor
eggs, cloacal cannibalism, and feather pecking in commercial flocks of loose housed laying
hens. Br Poultry Scis, 1999, 40, 12-18
Gunnarson S, Yngvesson J, Keeling LJ, Forkman B. Rearing without early access to perches
impairs the spacial skills of laying hens. Appl Anim Behav Sci, 2000, 67, 217-228
Huber-Eicher B, Audige L. Analysis of risk factors for the occurence of feather pecking in
laying hen growers. Br Poultry Sci. 1999, 40, 599-604
Höglund J, Nordenfors H, Uggla A. Prevalence of the Poultry Red Mite in different types of
production systems for egg layers in Sweden. Poultry Science, 1995, 74, 1893-1798
Jordbruksverket (www.sjv.se) Utvecklingen inom svensk äggproduktion
Kiley-Worthington M 1989. Ecological, ethological, and ethically sound environments for
animal: towards symbiosis. Journal of Agricultural Ethics 2: 323-347
Kjær JB. Genetic variation in feather pecking behaviour in chickens. Appl Anim Behav Sci,
1995, 44, 266
Kjær JB. Diurnal rythm of feather pecking behaviour and condition of integument in four
strains of loose housed hens. Appl Anim Behav Sci, 2000, 65, 331-347
34

Kjær JB, Sørensen P. Feather pecking and cannibalism in free range laying hens as affected
by genotype, level of dietary methionine+cystine, light intensity during rearing and age at
access to the range area. Appl Anim Behav Sci , 2002, 76, 21-39
Lervik S, Moe RO, Mejdell CM, Bakken M. Velferd hos verpehøns – utfordringer i nye
driftssystemer. Norsk veterinærtidsskrift (manuskript, 2005)
Lindberg AC, Nicol CJ. Space and density effects on group size preferences in laying hens.
Applied Animal Behav Sci 1996, 37, 709-721
Lindberg AC, Nicol CJ. Dustbathing in modified battery cages: Is sham dustbathing an
adequate substitute? Appl Anim Behav Sci 1997, 55, 113-128
Lund V. Ethics and animal welfare in organic animal husbandry – an interdiciplinary
approach. Thesis. SLU 2002.
Lymbery P. Laid bare. The case against enriched cages in Europe. A report for CIWF. 2002,
23 sider.
McAdie TM, Keeling LJ, Blokhuis HJ, Jones RB. Reduction in feather pecking and
improvement of feather condition with the presentation of a string device to chickens. Applied
Animal Behaviour Science. 2005, 93, 67-80.
Moe RO, Lervik S, Gjevre AG. Dødelighet og dødsårsak i ulike driftssystemer. Fjørfe 2004,
nr. 8, s34-36
Moinard C, Morisse JP, Faure JM. Effect of cage area, cage height and perches on feather
condtion, bone breakage and mortality of laying hens. Br Poultry Sci, 1998, 39, 198-202
Nicol CJ. Behavioural responses of laying hens following a period of spatial restriction. Anim
Behav, 1997, 35, 1709-1719
Norges forskningsråd: Forskningsbehov innen dyrevelferd i Norge. Rapport 2005. 356 sider.
(http://www.forskningsradet.no/landbruk).
Norsk Fjørfelags hjemmesider: www.fjorfe.org
Oden K, Keeling LJ, Algers B. The behaviour of hens in two types of aviary systems on 25
commercial farms in Sweden. Br Poultry Sci 2002, 43, 169-181
Olsson IA, Keeling LJ. No effect of social competition on sham dust bathing in furnished
cages laying hens. Acta Agric Scand, 2003, 52, 253-256
Permin A et al. Sygdomme og velfærd – i økologiske og fritgående hønsehold. Dansk Vet
tidsskr, 2002, 85, 12-16
Rådet for dyreetikk: Uttalelse om hold av verpehøner og slaktekylling. 1996.
(http://org.umb.no/etikkutvalget)
35

Simensen E. Stellet – den menneskelige faktoren i husdyrholdet. Norsk veterinærtidsskrift,
2004, 116, 5-10
Spruijt BM, van den Bos R, Pijlman TA. A concept of welfare base don reward evaluation
mechanisms in the brain: anticipary behaviour as an indicator for the state of reward systems.
Appl Anim Behav Sci, 2001, 72, 145-171
Stortingsmelding nr. 12 (2002-2003) Om dyrehold og dyrevelferd
Tauson R, Wahlström A, Abrahamsson P. Effect of two floor housing systems and cages on
health, production and fear response in layers. J Appl Poultry Research, 1999, 8, 152-159
36