HIOA/bokselskap.no, 2013 Stein Riverton: Storhertuginnen av ...

Så gikk hun gjennem etpar andre værelser og kom ut i kjøkkenet, som
uvilkårlig lå henne mest på sinne. Men alt var som da hun hadde forlatt det. Hun
gikk tilbake inn i stuene igjen og åpnet dørene en efter en nølende og forsiktig,
som om hun var redd for å finne noget fryktelig innenfor. Men der var ingenting
å merke. Alt var urørt. Men værelsene var meget kolde.
Omsider kom hun frem til salongen, som var Hammels dagligstue, bibliotek
og arbeidsværelse samtidig. Såsnart hun hadde åpnet døren, fikk hun den
samme hjerteklapp som ute på trammen. Det elektriske lys brente derinne, både
taklyset og lyset på skrivebordet. De brune portiérer var trukket for vinduene.
Hun vaklet inn i rummet og hennes engstelse steg i denne forferdelige stillhet.
Da så hun etpar urørlige føtter i herrestøvler som stakk ut over divankanten.
Hun kunde ikke se noget annet enn føttene, for ellers var divanen skjult av en stor
amerikansk lenestol. Og plutselig gikk det som en fryd gjennem henne:
– Skulde Hammel være kommet hjem kanskje? Var det ham som lå og sov
der, trett efter reisen?
Hvis ikke denne lykkelige tanke var slått ned henne, hadde hun sikkert ikke
hatt mot til å fordype sig mere i værelset. Men nu gikk hun helt frem til divanen.
Det var ikke Hammel.
Det var en fremmed mann som lå der. Til en begynnelse kunde hun ikke fatte
noget som helst. Altsammen lå utenfor hennes begripelse. Hun måtte tenke sig
om i avdelinger: Denne fremmede mann, som lå der stille og urørlig som om han
sov .... men han sov jo ikke .... han var .... og så det fryktelige røde som lå størknet
utover hans øre .... utover divankanten .... død, han var jo ....
Og plutselig skrek hun i.
Et annet menneske vilde kanskje i dette øieblikk ha vist mere åndsnærværelse.
Men fru Halvorsen var jo bare en gammel dame,som hadde levet et langt og
enkelt liv i fullstendig fred og uten rystelser. Det falt henne ikke inn, at hun kunde
bruke telefonen, som stod der på bordet, og tilkalle politiet. Det eneste som stod
henne i hodet var at hun måtte flykte, flykte straks og få fatt i folk.
I næste øieblikk stod hun ute i den snedekte have, hivende efter været. Hvor
var nu det nærmeste hus? Hun kunde se det derborte på den annen side av veien.
Det var villa «Rishaugen», som eides av advokat Udvej.
converted by Web2PDFConvert.com