NIS-info 2006/2 - Senter mot antisemittisme

FAKTA
respekt. De tilber den ene sanne Gud, som
lever og er til i seg selv, nådefull og allmektig,
skaperen av himmel og jord,[5] og som
har talt til menneskene. De anstrenger seg
for helhjertet å underkaste seg endog Hans
uransakelige forordninger, akkurat som
Abraham gjorde. Den islamske tro har velbehag
i å knytte seg til ham, Abraham, i en
felles underkastelse av Gud. Selv om de
ikke erkjenner Jesus som Gud, har de ærbødighet
for Ham som profet. De ærer også
jomfru Maria, Hans egen Mor, og til tider
påkaller de henne endog med hengivelse. I
tillegg venter de på dommens dag da Gud
vil gi tilbake ødemarkene til alle dem som
har blitt reist opp fra de døde. Og som det
siste, de verdsetter moralsk livsførsel og tilber
Gud, spesielt gjennom bønn, almisse og
faste.
Fordi det i århundrenes løp har funnet sted
mange opphetede diskusjoner og fiendtligheter
mellom kristne og muslimer, oppfordrer
denne hellige synode alle innstendig
til å glemme fortiden, til å arbeide ærlig og
oppriktig for gjensidig forståelse, ta vare på
og fremelske sosial rettferdighet, moralsk
velferd, så vel som fred og frihet. Dette vil
bli til velsignelse for hele menneskeheten.
4. På samme tid som synoden gransker Kirkens
mysterium, er den seg bevisst båndene
som åndelig knytter folket i den nye pakt til
Abrahams ætt.
Derfor erkjenner Kristi Kirke, i overensstemmelse
med Guds frelsesplan, at Kirkens
spede begynnelse på troens vei og
dens utvelgelse, er å finne blant patriarkene,
Moses og profetene. Kirken erkjenner at
alle som tror på utvelgelsen av Kristi og
Abrahams barn på grunn av sin tro,[6] får
del i det samme kall som patriarkene. På
samme måte er Kirkens frelse på mystisk
vis bebudet av det utvalgte folks eksodus
44
fra landet der de var i trelldom.
Kirken kan derfor ikke glemme at den mottok
åpenbaringen i Det gamle testamente,
takket være det folk som Gud i sin uutgrunnelige
kjærlighet avsluttet den gamle pakt
med. Heller ikke kan den glemme at den
suger næring fra roten til det velkultiverte
oliventret, som den har blitt podet inn i med
sine ville grener; hedningene.[7] Ja, i sannhet,
Kirken tror at ved Hans kors har Kristus,
Vår Fred, forsonet jøder og hedninger
og gjort dem begge til ett i seg selv.[8]
Kirken holder urokkelig fast ved apostelens
ord om sine landsmenn: De er «… mine
brødre og landsmenn. De er jo israelitter,
dem tilhører barnekåret, Guds herlighet
og paktene, deres er loven, tempeltjenesten
og løftene, dem tilhører
fedrene og fra dem er Kristus kommet
som menneske» (Rom. 9:4-5). Han var
jomfru Marias sønn. Hun minner oss også
om at apostlene, Kirkens fundament og
grunnpilar, så vel som de første disipler som
proklamerte Kristi evangelium for Verden,
hadde sitt utspring i det jødiske folk.
De hellige skrifter bekrefter at Jerusalem
ikke forstod sin besøkelsestid.[9] Det var
heller ikke mange jøder som tok imot evangeliet,
faktisk var det ikke så få som motsatte
seg å spre det videre.[10] Likevel holder
Gud inderlig av jødene for fedrenes
skyld. Han angrer ikke på de gaver Han gir,
eller på sitt kall til menneskene. Det vitner
apostelen om.[11] Sammen med profetene
og den samme apostel venter Kirken på at
den dag skal komme, som Gud alene kjenner,
da alle folkeslag samstemt skal vende
seg til Herren og «tjene Ham skulder ved
skulder.» (Sof. 3:9) [12]
Når dette åndelige farskapet, som er felles
for kristne og jøder, er så nært, ønsker