BSO 210 med kasus

Kasus BSO 210 – utsatt eksamen 13. august 2009.
Familien:
Peter, 13 år
Marianne Berg, 36 år, mor til Peter
Mahesh Kumar Sharman, 41 år, far til Peter
Karianne, 11 år
Hanne, 9 år
__________________________
Nils Olav Storsjøen, 38 år, far til Karianne og Hanne
Ruth Storsjøen, mor til Karianne og Hanne
Bakgrunn:
Nils Olav og Marianne har vært samboere i fire år. De har ingen barn sammen. De er begge oppvokst
i den samme jord‐ og skogbruksbygden i Nord‐Trøndelag og har derfor kjent hverandre helt siden
barndommen. Men i ungdomstiden fulgte de forskjellige veier. Nils Olav var odelsgutt til et typisk
nord‐trøndersk gårdsbruk, som har tilhørt slekten i mange generasjoner. Den er velholdt og
veldrevet. Etter avsluttet jordbruksutdannelse overtok han driften av gården da han var 30 år.
Foreldrene hans bor fortsatt på gården som spreke og relativt velstående pensjonister i 60‐årene. De
legger seg ikke opp i gårdsdriften, men nyter tilværelsen med å reise mye – dels for å besøke den
yngre datteren på Østlandet, dels med hyppige og langvarige utenlandsreiser til Syd‐Europa.
Marianne er datter av bygdas samvirkelagsbestyrer. Hennes far døde for tre år siden, og moren
flyttet da til Trondheim. Der bor også Mariannes eldre bror, som jobber i kommunens
sentraladministrasjon med økonomisaker. Han er gift og har tre barn i tenårene.
Da Marianne var ferdig med videregående skole dro hun fra hjembygda. Hun var særlig sterk i
estetiske fag og språkfag og hadde et sterkt ønske om å ta en kunstfaglig utdanning. Etter et år på
folkehøyskole med foto og billedkunst som hovedfokus, kom hun som tyveåring inn på et
kunstakademi i Birmingham i England. Hun avsluttet studiene etter tre år med gode resultater. Kort
tid etterpå traff hun Mahesh Kumar Sharman, som var født og oppvokst i Birmingham av indiske
innvandrerforeldre. Han var fem år eldre enn Marianne og drev sammen med sin far et meget
lønnsomt importfirma for asiatiske matvarer. Han og Marianne innledet et forhold til hverandre, og
da hun oppdaget at hun var gravid bestemte de seg for å gifte seg. Mahesh’ foreldre hadde hatt helt
andre ekteskapsplaner for sønnen, og var derfor meget imot forholdet til Marianne og etter hvert
ekteskapet. De så på Marianne som en lykkejeger som hadde forført sønnen. De sørget likevel for at
det unge paret fikk etablere seg i en komfortabel leilighet i en eiendom eid av Mahesh’ onkel. Peter
kom til verden seks uker før termin. Alle var derfor glad og lettet over at han syntes å utvikle seg
som forventet i løpet av det første halvåret. Men for Marianne ble dette slett ikke den fremtiden hun
hadde sett for seg. Hun følte seg ensom og oversett i sin indiske svigerfamilie. Hun trivdes ikke i
rollen som hjemmeværende hustru og mor, og hun hadde ingen muligheter til å videreutvikle sin

kunst. Etter hvert som årene gikk ble også de to ektefellene fjernere for hverandre. Mahesh hadde
ingen forståelse for Mariannes behov, og uttrykte sterkt misnøye med at Marianne oppsøkte norske
og skandinaviske miljøer i Birmingham. Han beskyldte henne for utroskap og tålte ikke at hun ved
noen anledninger var kommet hjem sent om kvelden, glad og beruset fra treff med skandinaviske
studenter, bl.a. fra det colleget hun selv hadde gått på. Da hadde han gitt henne noen solide ørefiker.
Etter syv års ekteskap og Peter nå i skolen bestemte Marianne seg for å bryte ut av ekteskapet. Det
ble noen opprivende scener mellom ektefellene da Marianne tok temaet opp, først og fremst når det
gjaldt spørsmålet om Peters fremtid. Mahesh var urokkelig når det gjaldt hvem Peter skulle vokse
opp hos. Det kom ikke på tale at han skulle bo hos moren, som Mahesh antok kom til å flytte til
Norge så snart som mulig. Til slutt bøyde Marianne av for presset fra mannen og familien, og så
dessuten ikke muligheten for å føre en barnefordelingssak for engelske domstoler med usikkert
resultat. Hun og faren ble derfor enige om at Peter skulle bo hos faren. Marianne ble boende i
Birmingham og hadde da Peter på besøk ganske ofte. Men etter et års tid forsto Marianne at hun
ikke hadde noen fremtid i England. Hun reiste da hjem til foreldrene i Nord‐Trøndelag, i første rekke
for å samle seg etter mange år med store tilpasningsproblemer og et voldelig ekteskap. I årene som
fulgte reiste hun imidlertid flere ganger til Birmingham for å være sammen med Peter, og Peter på
sin side dro på sommerferier hos Marianne og besteforeldrene. Den siste av disse sommerferiene
hadde han tilbragt på gården til Nils Olav etter at Marianne hadde flyttet dit.
For fem år siden traff Marianne igjen Nils Olav på en tilstelning på ungdomslaget. Han var da akkurat
skilt etter nesten to års separasjon fra sin kone Ruth. Med henne har han to jenter, Karianne og
Hanne. Jentene bodde – og bor fortsatt – med sin mor. Ruth hadde tatt førskolelærerutdanning i
løpet av ekteskapet, og arbeider i dag som avdelingsleder i barnehagen i kommunesenteret. Det var
flere årsaker til at hun forlot Nils Olav. Det viktigste var kanskje at hun ikke lenger klarte å leve
sammen med Nils Olavs foreldre, som la seg opp i absolutt alt – fra barneoppdragelse til fjøsstell og
matlaging. Dessuten mistet hun mer og mer respekt for Nils Olav. Tilslutt så hun på ham som en
bortskjemt odelsgutt uten andre interesser i livet enn gårdsdrift og høstjakt. For henne og
jentungene hadde han i alle fall mindre og mindre tid og interesse. Mellom kommunesenteret ‐ hvor
Ruth skaffet seg et lite rekkehus for seg selv og barna ‐ og gården er det ca 8 kilometer. Så etter
separasjonen har jentene vært mye på besøk hos faren og besteforeldrene, men Ruth har vært nøye
på at barna ikke skal være mer på farsgården enn såkalt ”vanlig samværsrett”.
Nils Olav og Marianne ble etter hvert kjærester og for fire år siden flyttet Marianne inn på gården. De
fikk en fin tid sammen. Bare de to – ingen barn som krevde noe av dem til daglig, og Nils Olavs
foreldre på passe avstand. Marianne hadde ofte jobbet i fjøs i ungdomstiden og syntes det var kjekt å
bruke sitt håndlag på fjøset igjen. Et av uthusene kunne hun bruke som verksted slik at hun også
kunne gjenoppta sitt kunstfaglige arbeid.
I Birmingham gikk det verre. Fra skolen kom det rapporter til Mahesh om at Peter var involvert i
slåssing, og hjemme utviklet det seg ofte konflikter mellom Peter og faren. Sint og gråtende hadde
Peter fortalt moren på telefon at faren flere ganger hadde slått ham, noe faren benektet når
Marianne hadde konfrontert ham med dette. Etter flere opprivende situasjoner ville ikke Peter
lenger bo hos faren. Han ville flytte til mor i Norge. Etter en god del om og men, ble foreldrene enige
om å la Peter forsøke et år hos Marianne og Nils Olav. Et par uker før skolestart i fjor kom Peter til
Norge og begynte på skolen i kommunesenteret, samme skole som Nils Olavs to døtre går på og
nabo til barnehagen hvor Ruth jobber.
Nils Olav gikk inn i sin nye farsrolle med hud og hår. Han syntes det var kjekt å få en gutt på gården.
Han tok med seg Peter på lange turer i skog og mark, på garnsetting i fiskevannene og til skytterlaget
hvor Nils Olav drev med skytetrening sammen med jaktkameratene. Peter viste ingen overdreven
entusiasme, men hans mutthet tilskrev Nils Olav og Marianne at han trengte tid for å tilpasse seg de
nye forholdene.

Fra skolen fikk både Marianne, Nils Olav og Ruth bekymrede meldinger. Peter hadde ved flere
anledninger vist at han ikke klarte å tøyle sitt temperament. Ved én anledning hadde han slåss i
friminuttet med en jevnaldrende klassekamerat, lagt ham i bakken og gitt ham noen solide spark i
siden før en lærer hadde rukket å gripe inn. En av lærerne hadde også lagt merke til at Peter og
Karianne flere ganger kranglet, men ingen av barna ville snakke om hva de kranglet om. Skolen
hadde imidlertid lagt merke til at Peter, som snakket ganske bra norsk, hadde brukt veldig stygge ord
både på norsk og engelsk. Ved en slik anledning hadde Peter dyttet så kraftig til Karianne at hun falt
og slo seg stygt.
Rektor var usikker på hvor formell hun skulle være i forhold til Nils Olav og Ruth. Særlig Ruth kjente jo
rektor godt både profesjonelt og som mor til Karianne og Hanne. Hun nøyde seg derfor i første
omgang med å stikke innom barnehagen hvor Ruth jobbet for å høre hvordan hun så på forholdene i
familien. Det kom da frem at Karianne i det siste hadde gitt tydelig uttrykk for at hun følte seg
forskjellsbehandlet i forhold til Peter når Karianne og Hanne var på samværsbesøk hos faren. Hun
mente det var urettferdig at faren og Marianne var strengere med henne og Hanne enn med Peter.
Når Karianne hadde kommet hjem fra samværshelger hadde hun vært både sint og lei seg.
Både rektor og Ruth oppfattet Hanne som tilbaketrukken, stille og forsiktig. Overfor moren skal hun
ha gitt uttrykk for at hun var litt redd for Peter.
Rektor innkalte deretter Marianne til samtale. Det kom frem i samtalen at Peter viste mange positive
sider. Bl.a. var han god i gym og ballspill, noe som gjorde ham populær blant mange av guttene. Han
gjorde også gode fremskritt i norsk. Men sosialt mente rektor at han hadde store problemer, og med
sine voldelige tilbøyeligheter var rektor bekymret for hva slags rollemodell Peter kunne bli for
enkelte av de andre elevene. Foreldre til andre barn på skolen hadde dessuten klaget til rektor over
det de oppfattet som en voldstrussel mot alle barna. Rektor foreslo for Marianne at de skulle koble
inn barneverntjenesten. Marianne følte at det var å overdramatisere, men sa seg likevel enig med
rektor.
Barnevernet er koblet inn i familien etter at rektor har henvendt seg til barnevernet.
Opplysningene i saken er fremkommet dels gjennom denne henvendelsen, dels gjennom en
samtale med Marianne. Du jobber i barnevernet og har nå overtatt saken.

1. Gjør rede for og begrunn faglig hvordan du forstår
barna.
2. Gjør rede for og begrunn faglig hvordan du vil arbeide
videre med denne saken, herunder om og i tilfelle
hvordan du vil gjennomføre samtaler med barna.
3. Drøft hvilke eventuelle tiltak du mener kan være
aktuelle.
Alle spørsmålene skal besvares. Det gis én karakter
etter en samlet vurdering av besvarelsen.