«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 5 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 103
er tiltalt for ærekrenkelse, blir frikjent). Loven kan ikke underkastes domstolskontroll
i forkant, og domstolene kan ikke sette den ut av kraft (ugyldighet).
Svært vanlig er det dessuten at potensiell motstrid blir «løst» ved at loven og/
eller Grunnloven blir tolket på en slik måte at de stemmer overens (se nedenfor).
Av dette følger at loven i seg selv aldri kan bli kjent ugyldig. Men i mange
tilfelle vil staten innrette seg som om rettskraftige dommer om grunnlovens
rette forståelse har betydning ut over den enkelte sak. Derfor kan rettsavgjørelser
om f. eks. innskrenkende tolkning av en lovbestemmelse, i praksis
gi omtrent samme resultater som dommer om generell tilsidesettelse av
loven, slik vi finner dem i mange land på det europeiske kontinent.
5.1.3.2 Domstolskontrollen i praksis
Det er dette systemet som gjør det mulig å la f. eks. straffeloven § 135 a om
visse rasediskriminerende ytringer m. v., bli stående i lovboken selv om
allerede dens forarbeider viser at den går lenger i å gripe inn i ytringsfriheten
enn Grunnloven tillater. Det gir også en viktig del av bakgrunnen for å forstå
den rettspraksis om norske lovbestemmelsers forhold til EMK og andre traktater
om menneskerettigheter som har vokst frem siden 1960-årene.
Det er mange eksempler på at adgangen til å få spørsmål om den nærmere
grensedragning mellom ytringsfriheten etter Grl. § 100 og regler som skal
beskytte andre normer og verdier avgjort av domstolene, har betydning i praksis.
Men denne side av saken kommer slett ikke alltid klart til uttrykk i domspremissene.
Dette skyldes nettopp at lovbestemmelser om inngrep i ytringsfriheten
i høyden vil bli tolket og anvendt på en slik måte at de etter dommerens
syn lar seg forene med Grl. § 100 (og EMK art. 10).
I saker der en slik problemstilling kommer opp, går praksis i begge retninger.
Flere ganger har Høyesterett tolket lovbestemmelser om inngrep i
ytringsfriheten innskrenkende i lys av behovet for vid ytringsfrihet i den politiske
debatt 182 og av hensyn til religionsfriheten. 183 På den annen side har
altså grunnlovens krav om bl. a. forsett og løgn (se § 100, 2. pkt.) systematisk
blitt bortfortolket for å gi plass til viktige deler av dagens injurielovgivning.
Høyesterett har også gått langt i å tolke én side av retten til ytringsfrihet på det
politiske området (se § 100, 3. pkt.) på en slik måte at det åpner for resultater
som – etter dommernes syn – stemmer med «den utvikling vårt samfunn har
gjennomgått» siden 1814. 184
En slik linje innebærer at Stortinget blir fritatt for å endre Grunnloven selv
når det måtte ønske å sette nye grenser for ytringsfriheten. Dermed blir vernet
for denne grunnleggende friheten i et demokratisk samfunn svekket i forhold
til en tolkning av Grunnloven som i større grad tar utgangspunkt i de hensyn
til sannhet og demokrati som vernet for ytringsfriheten hviler på. En slik
tolkning ville også ha gjort det klart at hovedansvaret for eventuelt å foreta
grunnleggende omprioriteringer av en slik karakter ligger i Stortinget (som
grunnlovsgiver) som det høyeste folkevalgte organ.
På denne bakgrunn er det ikke overraskende at den rettspraksis som har
vokst frem, er tildels kontroversiell. Men det er vanskelig å kreve at enhver
dom som blir avsagt i omstridt grenseland som dette, blir godtatt av alle som
182.Se f. eks. Rt. 1990/257 (Carl I. Hagen).
183.Rt. 1984/1359 (Bratterud).
184.Rt. 1997/1821 (Kjuus).