«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 5 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 105
«Selv om det er en naturlig målsetting å komme frem til formuleringer
i grunnloven som er så klare og entydige som mulig, synes det klart at
grunnloven i noen grad må bruke skjønnsmessige kriterier for den
nærmere avgrensning av grunnlovsvernet. Det er ønskelig at kommisjonen
foretar prinsipielle drøftelser av disse skjønnsmessige kriteriene,
som kan tjene som veiledning for fremtidige vurderinger av om
forslag til innskrenkninger i ytringsfriheten vil være i overensstemmelse
med grunnloven.
Kommisjonen bør også overveie om grunnloven selv bør inneholde
en generell retningslinje for eksempel om at hensynet til ytringsfriheten
– eventuelt informasjonsfriheten, i den grad den skal vernes i
grunnloven – bare skal vike dersom tungtveiende eller særlig
tungtveiende hensyn tilsier det. Det må i så fall overveies særskilt om
domstolene skal ha kompetanse til å prøve lovvedtak i forhold til retningslinjen.»
Om kommisjonens forslag til revidert grunnlovstekst og begrunnelsen for det,
vises til "Grunnlovsforslag" i kap. 10. Der er også de skjønnsmessige innslag i
den foreslåtte tekst drøftet med sikte på å gi «veiledning for fremtidige vurderinger
av om forslag til innskrenkninger i ytringsfriheten vil være i overensstemmelse
med grunnloven». Denne delen av mandatet tar først og fremst
sikte på den forebyggende kontroll som ethvert vel fungerende system for
beskyttelse av menneskerettigheter har; i Norge spiller nettopp Justisdepartementet
en viktig rolle i dette arbeidet.
Dette syn stemmer godt med den betraktning at ytringsfrihetens stilling i
våre samfunn ikke kan reduseres til et spørsmål om domstolskontroll. Det er
mange grunner til at slik kontroll ikke kan gi noe tilstrekkelig vern i praksis.
Derfor er det godt at andre mekanismer kan bidra til et tilfredsstillende resultat.
Det viktigste er utvilsomt at lover om inngrep i ytringsfriheten blir stanset
før de overhodet blir vedtatt.
I tilfelle tvil eller konflikt om hvor grensene går, er det imidlertid domstolene
som skal ha det siste ord (inntil Grunnloven eventuelt blir endret). Det er
derfor viktig å understreke at kommisjonens drøftelser også tar sikte på å
veilede domstolene i deres arbeid med å trekke opp grensene for det
grunnlovsbeskyttede område. Kommisjonen understreker at det, i tilfelle
strid, fortsatt skal være domstolenes oppgave å avgjøre hvor disse grensene
går.
Grunnlovens motstandskraft mot lover som griper inn i ytringsfriheten, vil
som utgangspunkt være større jo mer presise bestemmelser vi finner i
grunnloven. Under ellers like forhold vil bestemmelser som viser til skjønnsmessige
standarder utenfor teksten selv (f. eks. «rimelig», «nødvendig» eller
«almene hensyn»), være mindre egnet til å stå imot lovgivning om grenser for
ytringsfrihet enn bestemmelser som angir grensene mer presist (f. eks. «barn
og unge»). Vi beveger oss i retning av den siste kategorien når de skjønnsmessige
ord og uttrykk er kvalifisert ved hjelp av adjektiver som f. eks. «strengt»
(«strengt nødvendig» i stedet for bare «nødvendig»).
Grensene mellom slike kategorier er imidlertid ikke skarpe. Meningsinnholdet
av ord og uttrykk må fastsettes gjennom tolkning. Først når tolkningsprosessen
er fullført kan vi si noe sikkert om grunnlovens – og dermed om
ytringsfrihetens – nærmere innhold.