«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 5 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 107
vekt. Det betyr i praksis at en lov som er vedtatt etter en viss debatt om dens
forhold til Grunnloven, som regel vil bli akseptert som grunnlovskonform
fordi vedtaket bygger på at den ikke trår Grunnloven for nær.
En slik tankegang innebærer at Stortinget – eller kanskje snarere det
departement som har forberedt den aktuelle lovgivning – kan oppnå at en lov
som ellers ville ha reist problemer i forhold til Grunnloven, blir opprettholdt
av domstolene under henvisning til at dens forhold til Grunnloven har vært
vurdert av Stortinget. Dette blir konsekvensen selv om utfallet av vurderingen
bare fremgår av fagkomitéens innstilling til Odelstinget eller av andre dokumenter
som ikke er bindende i seg selv.
Denne siden av tolkningstradisjonen innebærer at Stortinget blir fritatt for
å endre grunnlovens tekst for å få vedtatt begrensninger i ytringsfriheten som
ellers vil stå i strid med grunnloven. Grunnlovsvernet for ytringsfrihet blir tilsvarende
svekket.
På denne bakgrunn understreker kommisjonen igjen at domstolene må
tolke og anvende den grunnlovsbestemmelse som kommisjonen foreslår, på
grunnlag av dens tekst og forarbeider. Det faktum at stortingsflertallet har gitt
uttrykk for at en lovbestemmelse ikke vil stride mot § 100, kan ikke i seg selv
tillegges avgjørende vekt. De argumenter som et slikt standpunkt hviler på, må
selvsagt tillegges den vekt som deres kvalitet gjør dem berettiget til. Men
dette gjelder for ethvert argument til klarlegging av grunnlovens grenser,
uten hensyn til hvem som har brakt det frem i diskusjonen.
5.1.3.5 Forebyggelse av konflikt
Domstolskontroll kan ikke alene sørge for at vernet for ytringsfrihet etter Grl.
§ 100 får den ønskede gjennomslagskraft. Vernet blir særlig effektivt hvis det
under lovforberedelsen blir utredet om den påtenkte lovgivning vil gå
Grunnloven for nær og forslaget – i tilfelle bekreftende svar – blir lagt til side
eller modifisert på en slik måte at konflikter kan unngås.
På denne bakgrunn vil kommisjonen igjen understreke nødvendigheten
av at man ved alle forslag til lover og forskrifter som berører ytringsfriheten
(derunder informasjonsfriheten), vurderer forslagene opp mot de hensynet
som ytringsfriheten hviler på.
Dette kunne tale for å føre et krav om eksplisitt utredning og begrunnelse
for Stortingets standpunkt om at ny lovgivning ikke står i strid med
grunnloven, inn i grunnlovens tekst. Det er imidlertid grunn til å frykte at et
slikt krav ville bidra til å legitimere den etablerte tolkningstradisjon: det kan
ikke uten videre legges til grunn at norske domstoler vil føle seg fri til å
bestemme at det syn på grunnlovens grenser som eksplisitt fremtrer av lovforarbeidene,
er uholdbart. Det er heller ikke gitt at et system som gjør lovgivningens
gyldighet avhengig av at bestemte formuleringer er tatt inn i forarbeidene,
vil være ønskelig.
På denne bakgrunn har kommisjonen i stedet valgt å foreslå den grense
for lovgivernes handlefrihet som ligger i at grenser for ytringsfriheten må
være «klart foreskrevet i lov» eller «klart definerte». Et slikt krav vil stå i slekt
med det materielle legalitetsprinsipp som gjelder etter bl. a. EMK art. 10: Dersom
inngrepets rekkevidde er uklart, er det ikke uten videre nok å vise til at
det er vedtatt i lovs form (eller med hjemmel i lov). 190
190.Jf. bl. a. Nikolai V. Skjerdal: Kvalitative hjemmelskrav, Oslo 1998.