«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 5 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 117
som er karakterisert ved at «myndigheter og almenhet veksler i rollene som
sendere, mottagere og initiativtagere til kommunikasjonsforløpet». 206 Det
nye her er prinsippet om forvaltningens behov for informasjon fra almenheten
i det løpende arbeid.
I denne siste utredning skilles det ikke tilsvarende sterkt mellom «samfunnsinformasjon»
og «public relations» som i den foregående. En ny profesjon
er vokst frem i mellomtiden, det er PR-konsulentene, som på det tidspunkt
da innstillingen ble avgitt, hadde rukket å få betegnelsen «informatører». Der
er kommet inn et instrumentelt perspektiv som dog er tydeligere i mandatet
enn i selve innstillingen. I mandatet er informasjonen først og fremst en del av
forvaltningens virkemidler for å oppnå effektivitet og troverdighet: «Troverdigheten
til offentlige vedtak og dermed oppslutning om dem vil avhenge av
hvordan det offentlige organiserer og tilrettelegger sin interne og eksterne
informasjon. En velfungerende og effektiv offentlig forvaltning vil måtte se
sammenhengen mellom administrasjon, service og kommunikasjon.» Utvalget
følger opp mandatet samtidig som det drøfter faren for «paternalisme» ved
det «holdningsskapende» element i den statlige informasjon. 207
Disse utredninger er i seg selv interessante ved de forskjellige perspektiver
på statlig informasjonsvirksomhet som de kaster inn. Det røper kanskje
at det er en (fruktbar?) usikkerhet om formålet og om hvordan det skal oppnås.
Poenget må være at det er flere forskjellige og legitime formål med den
offentlige informasjonspolitikk, formål som i noen tilfelle kan komme i konflikt
med hverandre. Kanskje man på dette grunnlag burde være varsom så man
ikke overbelaster den aktive, direkte statlige informasjonsvirksomheten. For
faren er naturligvis at det blir så lett å blande sammen hensynene, informasjon
som er ment å skulle være uavhengig og objektiv (i en eller annen forstand)
kan lett komme til å få et propagandaelement ved seg. Kommisjonen kan
slutte seg til følgende uttalelse i dagens lærebok i forvaltningsrett: «Å bringe
myndighetenes mange forskjellige budskap ut til dem de angår, er ingen
enkel oppgave. En del har vært gjort i de senere år for å bedre på dette (…),
men meget mangler ennå på at kommunikasjonen er tilfredsstillende». 208
Problemet er av institusjonell art. Det er ikke umulig å tenke seg at informasjonen
fra de offentlige organer kan formidles mer systematisk på forskjellige
måter, dels ved «informatørene», men dels også ved personer som institusjonelt
sett står mer uavhengig enn informatørene som lett kan «slukes av»
ledelsen, som det står i NOUen fra 1992. 209 Vi skal komme tilbake til
offentlighetsloven, som jo er et tiltak som er ment å skulle ta hensyn til de
nevnte betenkeligheter. En friere forskeradgang kan være ett grep. Det vil si
at man bruker den adgang forvaltningsloven gir til å slippe til uavhengige forskere
som kan informere om og vurdere forvaltningens virksomhet ut fra forskjellige
perspektiver. 210
206.«Samfunnsinformasjonsutvalget»: NOU 1978: 37 Offentlig informasjon, NOU 1992: 21
Ikke bare ord … Statlig informasjon mot år 2000, side 19 og 21. Her sies det noe misvisende
at 62-utredningen hadde et «avsenderperspektiv», mens 78-utredningen hadde et
«mottagerperspektiv».
207.NOU 1992: 21, side 11, 31.
208.Torstein Eckhoff og Eivind Smith: Forvaltningsrett, Oslo 1997, side 27.
209.Op. cit. side 23.
210.Det er i denne sammenheng verdt å minne om den trussel mot forskningens autonomi
som ble uttrykt i kap. 4.2 i forbindelse med utviklingen av den anvendte forskning.
Bekymringen gjelder ikke minst den såkalte «departementsforskning».