«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 5 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 118
Den omfattende statlige informasjonstjeneste er viktig for åpenheten eller
for å gi den offentlige makt et ansikt. Den er altså viktig for demokratiet. Like
viktig er det imidlertid å understreke at en slik egenorganisert informasjonstjeneste
ikke på noen måte er tilstrekkelig til å sikre innsyn i forvaltningen.
Man må unngå en utvikling i retning av noe i likhet med et «informasjonsdepartement»,
som vi kjenner fra samfunn vi nødig vil assosieres med. Like viktig
som å ha et informasjonssystem er det derfor ikke å overbelaste systemet,
men heller utdifferensiere det i mer selvstendige enheter ut fra de forskjellige
formål, søke å opprettholde en diskusjon om denne virksomhets karakter og
formål, og plassere den i en bredere kontekst der det blir rom for informert
kritikk av informasjonen.
5.4.3 Informasjonskrav
5.4.3.1 Offentlighetsprinsippet
Informasjonsfriheten, som inkluderes i det moderne begrep om ytringsfrihet,
sikrer, som vi har sett, enhvers adgang til å søke og motta informasjon fra
tilgjengelige kilder. Informasjonsfriheten er ment å tjene det åpne samfunn,
men for at den skal gjøre det, må det være en rimelig omfattende adgang til de
viktige eller relevante informasjonskilder. Informasjonsplikten er også ment å
tjene det åpne samfunn ved at det offentlige har en plikt til aktivt å informere
publikum. Faren her er, som vi så i forrige underkapittel, at når det offentlige
informerer om egen virksomhet, kan det lett bli et middel til å fremme eget
formål. Informasjonskravet er ment å bøte på de nevnte svakheter ved å pålegge
det offentlige en plikt til å gi fra seg informasjon etter fremsatt krav. Det kan
altså ikke bare være det offentlige selv som skal kunne bestemme hva som
kan fremlegges for offentligheten.
Dette offentlighetsprinsipp som hadde lange røtter innenfor rettspleien
(kfr. "Institusjonaliseringen av offentligheten" i kap. 3.5) ble først etablert på det
politiske område som møteoffentlighet ved Grunnloven § 84 om at «Storthinget
holdes for aabne Døre, og dets Forhandlinger kundgjøres ved Trykken…»
Prinsippet var at den politiske prosess skulle foregå for åpen scene. Som vi har
sett var dette vel så radikalt i 1814 som bestemmelsen om trykkefrihet, eller
forbud mot forhåndssensur ved offentliggjøring. Det vi gjerne forbinder med
offentlighetsprinsippet i trangere forstand er imidlertid dokumentoffentligheten
eller rett til innsyn i forvaltningens dokumenter. Dette er blitt sett
på som et prinsipp som står særlig sterkt i de nordiske land. Sverige har den
lengste tradisjon på området idet offentlighetsprinsippet i denne forstand ble
innført allerede i 1766. Begrunnelsen var kontroll av forvaltningen. I Norge ble
det foreslått i 1845, men først gjennomført ved lov av 19. juni 1970. Den var
altså resultatet av en lang varig prosess. I den siste fase ble offentlighetsprinsippet
aktualisert ved det rettssikkerhetsproblem som oppsto ved den
utstrakte bruk av fullmaktslover etter 1945. Dette generelle problem ble
behandlet i Forvaltningskomiteens innstilling fra 1958. Denne var utgangspunktet
for flere reformer hvorav de viktigste var loven om ombudsmann for
forvaltningen fra 1962, forvaltningsloven fra 1967, og altså offentlighetsloven
fra 1970.
Når det tok så lang tid å få vedtatt en offentlighetslov, var hovedårsaken en
sterk mistro til pressens evne eller vilje til å opptre ansvarlig. Dette går klart
fram av Offentlighetsutvalgets innstilling som ble lagt frem i 1967. Utvalget sa
seg enig i prinsippet om at almenhetens innsyn i forvaltningsdokumenter ville
ha en demokratiserende virkning og øke interessen for offentlige anliggender.