«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 5 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 125
5.5 Medielovgivning
5.5.1 Generelt om lovgivningsbehovet
I "Kanalvokterne" i kap. 4.2.4 er det slått fast at den offentlige samtale må være
strukturert ved et institusjonelt system hvis oppgave det er å redigere og
utsortere de manges ytringer. Ytringsfriheten er en rett til å meddele og motta
opplysninger, ideer og budskap. Man har imidlertid ikke nødvendigvis krav på
å bli hørt. Ønsker man å bli hørt, må man normalt skaffe seg plass i en av de
etablerte kanaler ut til offentligheten, men man har ingen rett til en slik plass.
Ikke desto mindre er det av stor viktighet at dette system av kanaler (forlag,
medier osv.) er strukturert slik at mange kan komme til orde, at kritikk og
mangfold og uavhengighet sikres. Den rettslige regulering av mediene, som
skal kommenteres her, er ikke minst viktig når det gjelder å legge til rette for
å sikre en slik fri, offentlig samtale. Denne rettslige regulering av mediene er
også et område som har påkalt adskillig oppmerksomhet i den seneste tid. Det
synes å være almen enighet om at det er en viktig forutsetning for at ytringsfrihet
skal kunne finne sted, at det finnes et mangfold av medier med stor grad
av uavhengighet i forhold til omgivelsene og i forhold til hverandre.
I NOU 1995: 3 Mangfold i media sier Eierskapsutvalget at «Det bør innføres
en medielov som skal sikre ytringsfriheten, den redaksjonelle friheten og et
allsidig medietilbud». Loven skulle omfatte redaksjonell frihet, innsyn i eierforhold
og eierbegrensning i meningsbærende medier. Hensikten med
forslaget var at lovregulering innenfor mediesektoren så langt som mulig
skulle samles i én lov hvor formålet var å styrke vernet om ytringsfriheten.
Flere har hevdet at en lov av denne type, som følger opp på mediesektoren
grunnlovens vern om ytringsfriheten, ville gi et positivt signal om viktigheten
av sterke medier i en variert struktur. Det har også vært argumentert for en
slik lov med henvisning til at de fleste rettslige reguleringer av ytringsfriheten
nå finnes i straffeloven, hvilket setter de negative sider ved medievirksomheten
i fokus. En positiv medielov ville kunne bøte på dette.
I oppfølgingen av NOU 1995: 3 Mangfold i media har Regjeringen foreløpig
ikke foreslått noen egen medielov. Det er blitt vedtatt en egen «eierskapstilsynslov»
(lov 1998/53) som trådte i kraft 1. januar 1999 og som forvaltes av et
eierskapstilsyn. Loven regulerer bare de konkurransemessige sider av økonomisk
eierskap i norske medier. Departementets forklaring på hvorfor de ikke
vil ha en egen medielov, går fram av høringsnotatet hvor det sies: «Departementet
har etter nærmere vurdering funnet at det ikke nå vil være hensiktsmessig
å utarbeide en ny, tverrgående medielov som samler hele eller deler
av medielovgivningen». Det henvises blant annet til de hurtige endringer i
mediebildet og til en sannsynlig forestående revisjon av kringkastingsloven.
Departementet vil derfor komme tilbake til spørsmålet på et senere tidspunkt.
Det er ikke minst den teknologiske utviklingen innen sektoren som gir behov
for ny regulatorisk tenking.
219.Kfr. Venstres forslag til endringer i offentlighetsloven av 25. juli 1997. Kommisjonen
mener således at den offentlighet som er oppstått omkring Riksrevisjonen ved at dens
innspill og forespørsler til forvaltningsorganer underlagt offentlighet er kommet
offentligheten til kjennskap gjennom disse, er klart positivt. Det har gitt offentligheten et
innsyn i revisjonsprosessen, noe som både kan gi bedre kontroll og virke tillitsskapende i
forhold til den offentlige forvaltning. Offentligheten vil raskt oppdage at det ikke trenger
å være noe dramatisk ved at Riksrevisjonen stiller spørsmål. Denne utvikling peker i retning
av at det burde være unødvendig å holde Riksrevisjonen utenfor offentlighetslovens
alminnelige gyldighetsområde.