«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 141
fremst på den enkeltes vern som individ i offentligheten og ikke i privatsfæren.
«Omdømme» går således i særlig grad på offentlig omdømme.
I EMK er privatlivets fred beskyttet ved artikkel 8 hvis første punktum
lyder: «Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin
korrespondanse». Forsåvidt ses det på som en individuell rettighet som i sammenheng
med ytringsfriheten må søke beskyttelse ved art. 10s henvisning til
begrensninger ut fra hensynet til «andres rettigheter», og ikke «andres
omdømme». Ut fra argumentasjonen i det foregående avsnitt kunne man kanskje
hatt et eget punktum som i tillegg til å nevne at «enhver har rett til … privatliv
…» også nevnte at demokratiet og den offentlige samtale er avhengig av
at det finnes en privatsfære relativt beskyttet mot inngrep og innsyn fra det
offentlige og fra offentligheten. Vi har valgt å behandle «privatlivets fred» i et
eget "Privatlivets fred" i kap. 6.2.2.
6.2.2 Privatlivets fred
I forhold til den offentlige, er den private sfære karakterisert ved at den i en
relasjon byr på større grad av beskyttelse for den enkelte og i en annen relasjon
på mindre. Privatsfæren er, og bør være, relativt beskyttet mot inngrep fra
det offentlige såvel som mot innsyn fra offentligheten (jf. EMK art. 8). Ut fra
en betraktning av forholdet mellom de to sfærer fungerer altså privatsfæren
som et fristed for den enkelte. Innenfor privatsfæren derimot er personvernet
langt svakere enn i den offentlige sfære. Privatsfæren er kollektivsfæren der
man i en spesiell forstand er utlevert til hverandre. Vi må altså ta for oss to
typer reguleringer, innenfor privatsfæren, og mellom denne og den offentlige
sfære.
6.2.2.1 Ytringsfrihet innenfor privatsfæren
Når det gjelder ytringsfriheten, er denne rettslig sett langt mer omfattende
innenfor den private sfære enn i den offentlige. Dette kan vi si er institusjonelt
sikret idet det ikke minst av praktiske grunner vil være umulig å kontrollere
hva som blir ytret i soverommet eller i familiekretsen. Det betyr imidlertid
ikke at man kan ytre hva som helst om hvilket som helst tema. De sosiale
sanksjoner kan være sterke der de rettslige ikke når inn.
De fleste rettslige reguleringer, positive som negative, er rettet mot
offentlige ytringer, og ikke mot ytringer i det private rom. Første punktum i
den gamle § 100 i grunnloven nevner «trykkefrihet», altså frihet til å offentliggjøre
ytringer. Og går vi gjennom begrensningene slik de er formulert (først
og fremst) i straffeloven, finner vi at mange av dem er spesifisert til å gjelde
offentlige (offentliggjøring av) ytringer. De begrensninger som også gjelder
for den private sfære går blant annet på ansattes ytringsfrihet (ut fra en alminnelig
lojalitetsplikt), landssvik (strl. § 86), spionasje (strl. § 90) høyforræderi
(strl. § 98), ærekrenkelse av Kongen (§101), villedende informasjon som kan
føre til helseskade (strl. § 154a og 158)og barnepornografi (strl. § 211). På et
sentralt område som ærekrenkelser går begrensningene også inn i den private
sfære, dog slik at offentliggjøring gir økt strafferamme. I noen sammenhenger
synes det litt tilfeldig om begrensningene gjelder offentlige ytringer
eller også private. Oppfordring til landsforræderi kan således ikke straffes
med mindre den er offentlig fremsatt (strl. § 94), mens altså det å opphisse
eller forlede til troløshet «med krigstid for øye» blant annet, kan straffes uansett
(strl. § 86).