«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 162
Forhånelser er derimot uttrykk som bare viser hån og forakt. Dette er – i juridisk
forstand – ikke påstander om et faktisk forhold, men skjellsord som f. eks.
krapyl, slask, rotte, idiot, schizofrene kvinnfolk osv. 294
De norske beskyldninger tilsvarer imidlertid noe langt mer enn det EMD
kaller «facts». De omfatter både beskyldninger som har karakter av en verdidom
og beskyldninger som omtaler bestemte kjensgjerninger. Subjektive vurderinger
av andre personer blir derfor i norsk rett klassifisert som beskyldninger,
mens de etter EMK blir klassifisert som vurderinger. Et utsagn som
«Fy faen, du er enda mer råtten enn jeg trodde» (Rt 1966/157) er f. eks. i norsk
rett ansett som en beskyldning om et faktisk forhold, som følgelig må støttes
av sannhetsbevis for ikke å være ulovlig. Også negativ kunst- og litteraturkritikk
er i følge Andenæs/Bratholm beskyldninger, men her innrømmes det at
slikt likevel må tillates «fordi det ikke er mulig å avgjøre på objektiv måte om
kritikken er sann eller ikke».
For å gjøre eksemplene mer reelle: I saken mellom polititillitsmennene
Nilsen og Johnsen og Anders Bratholm ble følgende utsagn fra Nilsen og
Johnsen mortifisert ved norske domstoler (Rt 1993/537):
1. «Han karakteriserer professor Bratholms nye rapport om politivold
ved Bergen politikammer for regelrett desinformasjon for å
skade politiet.»
2. «Inntil det motsatte er bevist, vil jeg karakterisere dette som bevisst
løgn.»
3. «Det må ligge andre motiver bak. Det virker som hensikten har
vært å svekke tilliten til politiet.»
4. «Etter min mening er man nå over på en form for piratvirksomhet
og privat etterforskning, hvor man med god grunn kan spørre etter
hederligheten i motivene.»
5. «Norsk Politiforbund vil ikke akseptere ... privat etterforskning i
stor stil av dilettanter for å fabrikkere politivoldspåstander som så
offentliggjøres.»
290.Dette injurierettslige skillet mellom «facts» og «value-judgments» blir følgelig forsøkt
begrunnet ved en slags kunnskapsteoretisk argumentasjon: «The existence of facts can
be demonstrated, whereas the truth of value-judgements is not susceptible of proof» og
«As regards value-judgements this requirement is impossible of fulfilment and it infringes
freedom of opinion itself, which is a fundamental part of the right secured by Article 10 of
the Convention.» Men dette forsøket på en begrunnelse ved bruk av kunnskapsteori (ut
fra en todeling mellom sanne/usanne fakta-påstander og verdidommer «not susceptible
of proof») representerer en intellektuell avsporing for så vidt som det her blir referert til
en kunnskapsteoretisk oppfatning som neppe noen med slik dannelse vil få seg til å hevde
i dag. (Referansen gir assosiasjoner i retning av en simplistisk versjon av scientismen fra
den tidlige etterkrigstid, en posisjon som er blitt behørig kritisert og allment avvist.)
Alternativt kan innføringen av et slikt rettslig skille mellom «facts» og «value-judgments»
med fordel sees som en juridisk (eller juridisk-politisk) desisjon, som et vedtak gjort ut
fra rettsvesenets behov for avlastning: Rettsvesenet har et legitimt behov for avlastning i
form av bestemmelser om å bruke enkle begrep (selv om verden i andre sammenhenger
kan og bør gripes med rikere begrepsregistre). I dette tilfellet utgjør denne forenklinge
en avlastning for rettsvesenet i form av en avgrensning av rettsinstitusjonens domene,
idet vurderingsspørsmål så vel som de forskjelligartede gyldighetsteoretiske
stridsspørsmål derved overføres fra retten til den offentlige diskusjon og til institusjonene
i det sivile samfunn, slik som forsknings-, utdannelses- og oppdragelsesinstitusjonene.
En slik overføring kan samtidig sees som ønskelig, både med tanke på den
enkeltes ytringsfrihet og med tanke på en kompetent og åpen utprøving av kompliserte
gyldighetsspørsmål ved hjelp av drøftende og fri forskning.