«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 170
4. For det fjerde kan gjentas at vi på dette området synes å ha en vel fungerende
offentlighet. Overtramp blir påtalt i det offentlige rom – noe mediene
vet – og frykten for å identifisere mer eller på en annen måte enn det allmennheten
vil akseptere, virker disiplinerende.
Kommisjonens aksept av at visse sanne ærekrenkelser kan forbys kommer
ikke i konflikt med forslaget om restaurering av skyldkravet i injurieretten,
jf. vårt forslag til ny Grl. § 100, 2. ledd, 3. pkt.: «Ingen kan holdes
retsligt ansvarlig for at en Paastand er usand, naar den er fremsat i agtsom
god Tro». Denne bestemmelsen omfatter kun ansvar begrunnet i at
påstanden er usann, og kan verken leses antitetisk eller analogisk, f. eks.
dithen at når grunnloven verner visse usanne påstander, så må en logisk
slutning bli at den alltid verner sanne. Det er i såfall en misforståelse. 2.
ledd, 3. pkt. er ikke et hinder for ansvar som er begrunnet i andre forhold
enn usannhet, jf. "Tredje punktum" i kap. 10.3.3.3.
6.2.4 Andres rettigheter
6.2.4.1 Ansattes ytringsfrihet
Kommisjonen ser det ikke som hensiktsmessig å forslå særlige regler om
ansattes ytringsfrihet i selve Grunnloven. Utgangspunktet etter vårt forslag til
ny § 100 blir derfor – som i dag – at den ansatte omfattes av det samme ytringsfrihetsvernet
som enhver annen borger. Rettslig sanksjonerte begrensninger
i den ansattes klassiske ytringsfrihet må tilfredsstille vilkårene i Grl. § 100, 2.
ledd, 1. pkt., dvs. begrensningen må la seg forsvare «holdt op imod Ytringsfrihedens
Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse».
I tillegg kommer kravet i 2. pkt. om at begrensingen («det retslige
Ansvar») må være klart foreskrevet ved lov.
I praksis vil trolig bestemmelsen i vårt forslag til ny Grl. § 100, 3. ledd være
av større betydning, fordi de fleste begrensninger i ansattes ytringsfrihet ikke
vil være rettslig sanksjonerte lovbestemmelser, men reglement og instrukser
m. v. fastsatt av arbeidsgiver. Slike instrukser kan ikke inneholde bestemmelser
som krenker retten til «Frimodige ytringer, om Statsstyrelsen og enhver
anden Gjenstand», jf. "Nærmere om 3. ledd" i kap. 10.3.4.
Et ansettelsesforhold reiser særlige ytringsfrihetsspørsmål fordi arbeidsgiver
– innenfor visse rammer – har krav på den ansattes lojalitet. 316 For å
overholde lojalitetsplikten kan den ansatte bli nødt til å avstå fra visse ytringer.
Lojalitetsplikten innebærer derfor en begrensning i den ansattes ytringsfrihet.
Konflikten mellom ytringsfrihet og den ansattes lojalitetsplikt er av stor
praktisk betydning: Rundt halvparten av Norges befolkning er i en eller annen
315.I en prinsipputtalelse fra 15. desember 1992 sier PFU bl. a.: «Det grunnleggende er at
identifiseringen må tilfredsstille et berettiget informasjonskrav. Det betyr at identifiseringen
av siktede, tiltalte og dømte personer må skje ut fra hensynet til allmennhetens behov
for å vite hvem personen er. Strafferammen for en forbrytelse eller forseelse skal ikke
alene være avgjørende for om gjerningsmannen skal identifiseres. Men strafferammen er
et uttrykk for hvor alvorlig samfunnet betrakter det som har skjedd. At gjerningen vekker
betydelig oppsikt fordi den er uvanlig eller utspekulert, kan også være momenter
som taler for identifisering.» PFUs egen statistikk viser 5 fellende uttalelser i 1997 pga
identifisering i kriminalsaker og ingen i 1998.
316.Rt. 1990/607: «Det foreligger en alminnelig og ulovfestet lojalitets- og troskapsplikt i
ansettelsesforhold». I tillegg foreligger en viss lojalitetsplikt overfor andre ansatte, bl. a.
uttrykt i Hovedavtalen § 10-1 om retten til å nekte å arbeide sammen med personer so
har vist utilbørlig opptreden.