«Ytringsfrihed bør finde Sted»

More documents

Recommendations

Info

NOU 1999: 27 Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 174 kan gi. Man ønsker f. eks. et klart JA eller NEI på spørsmålene om genmanipulert mat kan være farlig, om en viss sykdom kan overføres fra dyr til menneske eller om et nytt medisinsk preparat kan godkjennes. Forskingsresultatene må tolkes før svar kan gis, og internt i tilsynsorganet/forskningsinstitusjonen kan det oppstå uenighet om tolkning av resultatene. De forskerne som utførte grunnarbeidet kan være uenig i det offisielle svar som gis fra ledelsen, og endog antyde at svaret er tilpasset oppdragsgiverens politiske og/ eller økonomiske behov. Vil det da være illojalt av de ansatte forskerne å offentliggjøre sitt syn – i strid med ledelsens? Det kan argumenteres for at allmennheten vil bli forvirret når fagkunnskapen ikke taler med en tunge (kfr. "Vitenskapen og offentligheten" i kap. 4.2.1 Vitenskapen og offentligheten). Men det synes mindre alvorlig enn at allmennheten ikke informeres om at ulike oppfatninger foreligger – noe som må ansees som normalt innenfor de fleste fag. Den autoriteten som ligger i at det ene rådet kommer fra det offentlig organets ledelse – og dermed støttes av de presumptivt mest erfarne – bør være tilstrekkelig. Det kan på sikt vise seg meget uheldig at alternative oppfatninger stenges ute, jf. også det som er sagt om vitenskapelige ytringer i "Vitenskapelige ytringer" i kap. 2.3.3. 325 Enkelte institusjoner og stillinger er opprettet for å sikre en institusjonell kritikk, overvåkning eller opposisjon. Typiske eksempler på dette er ulike former for «ombud» – både innen stat og kommune. Deres oppgaver og uavhengighet kan være ulikt definert i lovverk og/eller instruks, og en nærmere analyse kan vise at ombudet ikke er gitt en så fri stilling som navnet skulle tilsi. Som et utgangspunkt bør det likevel legges til grunn at kritiske ytringer fra slike ombud – om forhold innenfor ombudets ansvarsområde – sjelden kan ansees som illojalitet. Kan ikke et «ombud» innrømmes retten til kritisk og offentlig opposisjon, bør man overveie å avskaffe ordningen. Det er i denne sammenheng et interessant poeng at flere av ombudene er uten formelle sanksjonsmidler, som f. eks. sivilombudsmannen. I stedet benytter ombudene seg av offentligheten – man påkaller offentlighetens oppmerksomhet om en sak eller et problemområde. Graden av respekt (eller frykt) for offentligheten hos dem som skal kontrolleres, kan bli bestemmende for hvor effektivt ombudet kan arbeide, jf. "Frykten for offentligheten" i kap. 4.3.1. Konflikter kan i særlige tilfelle oppstå selv om den ansatte ytrer seg om forhold utenfor eget arbeidsområde. Flere slike saker er kjent fra domstolen i Strasbourg – tre av dem gjaldt offentlig ansattes lojalitet til den demokratisk forfatning, 326 en sak fra 1998 omhandlet kommunale nøkkeltjenestemenns 325.Colin Tudge: «When the flow of ideas from science into society is filtered and manipulated, and when its clean»objective«statements are casually laden with value along the way then science becomes dangerous», i Index on Censorship nr. 3/99 (temanummer: Big science and little white lies), side 47. Han sier videre at «the scientists who fear to share their ideas with us – must be seen as the enemies of society» (side 54). 326.EMD A/104 (1986) Glasenapp v Vest-Tyskland, A/105 (1986) Kosiek v Vest-Tyskland og A/323 (1995) Vogt v Vest-Tyskland. I de to første sakene, som omhandlet ekstremister på henholdsvis venstre og høyre fløy, ble det sagt at statene kan kreve at offentlig ansatte er lojale mot de konstitusjonelle prinsipper nasjonen bygger på. I den siste saken ble det derimot konstatert brudd på EMK art. 10. En offentlig ansatt lærer ble oppsagt fordi hun var politisk aktiv – bl. a. gjennom tillitsverv og ved å stille som kandidat til et regionalt valg – i DKP (et lovlig tysk kommunistparti). Inngrepet ble funnet uforholdsmessig ved at plikten til lojalitet ble anvendt på samme måte overfor alle offentlig ansatte uavhengig av deres arbeid og plassering i hierarkiet. Det var heller ingen klager på hennes arbeid og ingen andre land hadde tilsvarende regler som Tyskland.
NOU 1999: 27 Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 175 rett til partipolitisk virksomhet, 327 mens den siste saken omhandlet den politiske ytringsfriheten for personer ansatt i politiet, de væpnede styrker og i sikkerhetstjenesten. 328 Også i Norge må det legges til grunn at jo nærmere den ansatte sitter den politiske ledelse, jo større grad av forsiktighet kreves. Idealet om et nøytralt embetsverk tilsier at de ledende embetsmenn i departementene ikke offentlig gir til kjenne en egen agenda og standpunkter på tvers av regjeringen. Prisen man betaler for nærhet til makten er følgelig redusert ekstern ytringsfrihet – en pris de ansatte i departementenes ledelse synes å ha vært villig til å betale. 329 Grl. § 62, som bl. a. utelukker tjenestemenn i departementene fra å velges til Stortinget, gir uttrykk for det samme hensyn: Man kan ikke opptre i Stortinget som politisk motstander av egen statsråd. 330 Under særlige vilkår kan åpenbar illojalitet være tillatt og ønskelig. Vi tenker her på situasjoner der den ansatte varsler allmennheten om at vedkommendes arbeidsplass er innblandet i korrupt, ulovlig, umoralsk eller annen skadelig aktivitet. Slik varsling omtales på engelsk som «whistle blowing». 331 Situasjonen vil kjennetegnes av fire forhold: 1) Det foreligger et påstått kritikkverdig forhold, 2) det finnes en ansatt – en innenfor systemet – som kjenner forholdet og tar affære, 3) det foreligger offentliggjøring av informasjon om forholdet, og 4) det foreligger en mottaker av informasjonen som på ett eller annet vis kan sette i gang en opprydningsprosess. Det kan være vanskelig å avgjøre når den offentlige interessen i å få de klanderverdige forhold avdekket oppveier kravet om lojalitet til arbeidsgiver og arbeidsplass. Den ansatte som opptrer som «whistle blower» løper derfor stor personlig risiko. For vurderingen av når det er legitimt å blåse i fløyta er følgende momenter satt opp: 332 1. Offentliggjøringen bør være motivert av god vilje og aldri av egennytte. 2. Det bør gjelde et alvorlig kritikkverdig forhold. 3. Interne prosedyrer bør være forsøkt uten tilfredsstillende resultat. 4. Det bør foreligge dokumentasjon på det kritikkverdige. 5. Offentliggjøringen bør være et hensiktsmessig middel for å få det kritikkverdige til å opphøre. 327.EMD Ahmed and Others v Storbritannia, dom 2. september 1998. I en lov fra 1990 ble det bestemt at kommunale tjenestemenn i visse sentrale stillinger – tilsvarende bl. a. norske rådmenn, etatsjefer og pressetalsmenn- ikke kunne stille til valg eller offentliggjøre ytringer som hadde til hensikt å støtte et bestemt politisk parti. Hensikten bak loven var å sikre tillit mellom administrasjon og politisk valgte representanter. Videre ble det uttalt at velgerne har rett til å forvente at de folkevalgte de har stemt inn i styrer og utvalg kan utføre sin oppgave i henhold til sitt program og ikke blir motarbeidet av saksbehandlere med et annet politisk syn. Det ble hevdet at kommunalt ansatte tidligere hadde misbrukt sin posisjon til aktivt arbeid for opposisjonen. EMD kom til at det var «a pressing social need» for disse reglene, slik at det inngrepet i ytringsfriheten som dette medførte ikke var i strid med EMK art. 10. Det ble bl. a. lagt vekt på at reglene ikke forbød enhver politisk kontroversiell ytring, kun dem som kunne tolkes som støtte til eller avstand fra et bestemt politisk parti. 328.EMD Rekvényi v Ungarn, dom 20. mai 1999. Ved grunnlovsendring i 1993 ble det forbudt for ansatte i de væpnede styrker, politiet og sikkerhetstjenesten å være medlemmer av politiske partier og å delta i andre politiske aktiviteter. Kommisjonen konkluderte med brudd på art. 10, men Domstolen kom enstemmig til at innskrenkningen var nødvendig i et demokratisk samfunn. Borgerne har rett til å forvente at de møter politisk nøytrale politifolk. Særlig er det viktig i de mange tidligere ettpartistatene, der politiet hadde vært en del av partiets kontrollapparat. Aktiv avpolitisering var derfor svaret på «a pressing social need». Dessuten viste praksis at politifolk ikke helt var fratattmuligheten til å uttrykke sine politiske sympatier og antipatier (til tross for ordlydens absolutte forbud).
Page 1 and 2:
Norges offentlige utredninger 1999:
Page 3 and 4:
NOU 1999: 27 Kapittel 1 «Ytringsfr
Page 5 and 6:
Page 7 and 8:
Page 9 and 10:
Page 11 and 12:
Page 13 and 14:
Page 15 and 16:
Page 17 and 18:
Page 19 and 20:
Page 21 and 22:
Page 23 and 24:
Page 25 and 26:
Page 27 and 28:
Page 29 and 30:
Page 31 and 32:
Page 33 and 34:
Page 35 and 36:
Page 37 and 38:
Page 39 and 40:
Page 41 and 42:
Page 43 and 44:
Page 45 and 46:
Page 47 and 48:
Page 49 and 50:
Page 51 and 52:
Page 53 and 54:
Page 55 and 56:
Page 57 and 58:
Page 59 and 60:
Page 61 and 62:
Page 63 and 64:
Page 65 and 66:
Page 67 and 68:
Page 69 and 70:
Page 71 and 72:
Page 73 and 74:
Page 75 and 76:
Page 77 and 78:
Page 79 and 80:
Page 81 and 82:
Page 83 and 84:
Page 85 and 86:
Page 87 and 88:
Page 89 and 90:
Page 91 and 92:
Page 93 and 94:
Page 95 and 96:
Page 97 and 98:
Page 99 and 100:
Page 101 and 102:
Page 103 and 104:
Page 105 and 106:
Page 107 and 108:
Page 109 and 110:
Page 111 and 112:
Page 113 and 114:
Page 115 and 116:
Page 117 and 118:
Page 119 and 120:
Page 121 and 122:
Page 123 and 124: NOU 1999: 27 Kapittel 5 «Ytringsfr
Page 173: NOU 1999: 27 Kapittel 6 «Ytringsfr
Page 225 and 226:
Page 227 and 228:
Page 229 and 230:
Page 231 and 232:
Page 233 and 234:
Page 235 and 236:
Page 237 and 238:
Page 239 and 240:
Page 241 and 242:
Page 243 and 244:
Page 245 and 246:
Page 247 and 248:
Page 249 and 250:
Page 251 and 252:
Page 253 and 254:
Page 255 and 256:
Page 257 and 258:
Page 259 and 260:
Page 261 and 262:
Page 263 and 264:
Page 265 and 266:
Page 267 and 268:
Page 269 and 270:
Page 271 and 272:
Page 273 and 274:
Page 275 and 276:
Page 277 and 278:
Page 279 and 280:
Page 281 and 282:
Page 283 and 284:
Page 285 and 286:
Page 287 and 288:
Page 289 and 290:
Page 291 and 292:
Page 293 and 294:
Page 295 and 296:
Page 297 and 298:
Page 299 and 300:
Page 301 and 302:
Page 303 and 304:
Page 305 and 306:
Page 307 and 308:
Page 309 and 310:
Page 311 and 312:
Page 313 and 314:
Page 315 and 316:
Page 317 and 318:
Page 319 and 320:
Page 321 and 322:
Page 323 and 324:
Page 325 and 326:
Page 327 and 328:
Page 329 and 330:
NOU 1999: 27 Kapittel 10 «Ytringsf
Page 331 and 332:
Page 333 and 334:
Page 335 and 336:
Page 337 and 338:
Page 339 and 340:
Page 341 and 342:
Page 343 and 344:
Page 345 and 346:
Page 347 and 348:
Page 349 and 350:
Page 351 and 352:
Page 353 and 354:
Page 355 and 356:
NOU 1999: 27 Vedlegg 1 «Ytringsfri
Page 357 and 358:
Page 359 and 360:
Page 361 and 362:
Page 363 and 364:
Page 365 and 366:
Page 367 and 368:
Page 369 and 370:
Page 371 and 372:
Page 373 and 374:
Page 375 and 376:
Page 377 and 378:
Page 379 and 380:
Page 381 and 382:
Page 383 and 384:
Page 385 and 386:
Page 387 and 388:
Page 389 and 390:
Page 391 and 392:
show all

«Ytringsfrihed bør finde Sted»

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?