«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 192
vil imøtegå og dempe gemyttene. Dette er å foretrekke framfor den retthaverske
stat.
En slik romslighet i møte med samfunnsstormere har hatt sine talsmenn
også tidligere. Bernhard Dunker uttalte som forsvarer for Marcus Thrane at
man burde «la naturen gå sin gang, de vil ikke nå frem», og justisminister Castberg
avviste straffeforfølgning mot 1. mai-arrangørene i Kirkenes i 1908 for
fanen med påskrift «Ned med alteret, kronen og pængeveldet».
Den motsatte strategi – det sterke autoritetsvern – kan lett vise seg å forsterke
problemene. Når opprørene hevder at systemet mangler legitimitet,
kan dette synspunktet lettere vinne tilslutning om maktapparatet settes inn i
stedet for dialog. Det foreligger altså en fare for at medisinen framskynder
sykdommen. Tar man i bruk visse midler for å bekjempe fienden, legitimeres
også fiendens virksomhet. Framveksten av den ekstreme venstresidens terror
i Vest-Tyskland på 1970-tallet er forsøkt forklart som en funksjon av at protestbevegelsen
ble møtt med makt og ikke forsøk på åpenhet og dialog.
Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom ytringsfrihet og nasjonal
sikkerhet. Beskytter vi ytringsfriheten og åpenheten, gir dette oss en sikkerhetspolitisk
styrke. Stater med alvorlige splittelser, med politiske
minoriteter som ikke får utløp for sine synspunkter gjennom de politiske
kanaler, er langt mer utsatt for indre uro. Tilsvarende gjelder for mellomstatlige
konflikter: Åpne demokratier slåss sjelden mot hverandre, og i kriger
mellom demokratier og diktaturer kan demokratiene mobilisere større ressurser
og offervilje. Ytringsfrihet og åpenhet gir derfor på lang sikt stabilitet.
Det er også viktig å analysere hva slags opposisjon man står overfor. Er
den kontradiktorisk eller kontrær? Det vil si: Er den tross alt i dialog med makten,
eller hengir den seg til ren ødeleggelse, som spionen? Flertallet i en
demokratisk stat kan forby aktiv illojalitet, men ikke påby aktiv lojalitet. Et
krav om aktiv lojalitet kan gi oss ny ekstremistjakt, som under McCarthy-perioden
i USA på 1950-tallet.
Til spørsmål b): Det ligger en åpenbar fare i at det er det samme flertall
som utfordres – på sine vedtak og posisjoner – som også har kompetanse til å
vurdere graden av foreliggende fare. I andre sammenhenger oppfattes en slik
rollekombinasjon som lite betryggende. Nasjonalt kan man bli for nærsynt, og
man kan ta for store politiske hensyn. Det er i denne sammenhengen et klart
gode at nødvendigheten av de nasjonale inngrep kan prøves for en uavhengig
internasjonal domstol. EMD i Strasbourg har i avgjørelser vist at de godtar
større risiko enn det som ble lagt til grunn i den aktuelle stat. 367
6.3.2.3 Nærmere om dagens rettstilstand
6.3.2.3.1 Den ytre sikkerhet
Flere av bestemmelsene i strl. kap. 8 om statens selvstendighet og sikkerhet
kan overtres ved ytringer alene.
Bestemmelsene skiller i utgangspunktet ikke mellom den rene spionasje,
dvs. hemmelig overlevering av opplysninger til en mulig fiende, og ytringer
beregnet på den hjemlige opinion. Problemstillingene knyttet til spionasje og
367.Jf. bl. a. EMD A/217 (1992) Sunday Times v Storbritannia (nr 2), EMD A/306-A (1995)
Vereniging Weekeblad Bluf! v Nederland, EMD Incal v Tyrkia, dom 9. juni 1998, EMD
Sidiropoulos v Hellas, dom 10. juli 1998 og 11 fellende dommer mot Tyrkia 8. juli 1999,
alle om EMK art. 10 (Ceylan, Arslan, Gerger, Polat, Karatas, Erdogdu and Ince, Baskaya
and Okcuoglu, Okcuoglu, Sürek and Özdemir og Sürek No. 2 og 4).