«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 7 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 234
lige handlinger, enten handlingene er straffbare eller bare i strid med sivilrettslige
regler.
Det har ikke vært tradisjon i Norge 454 for å behandle midlertidige forføyninger
som sensur og det må legges til grunn at ordningen ikke er i strid
med Grl. § 100, 1. punktum. Verken Andenæs eller Castberg nevner midlertidige
forføyninger i sine framstillinger av Grl. § 100 og ytringers særlige vern
er heller ikke nevnt i forarbeidene til tvangsloven. 455 Hensynet til ytringsfriheten
blir ofte trukket fram av saksøkte i saker om midlertidig forføyning, men
det foreligger ikke noe preju- dikat fra Høyesterett om at domstolene skal
være mer tilbakeholdne med forføyninger mot ytringer enn ellers.
Mæland 456 viser til at midlertidige forføyninger mot trykt skrift pga Grl. §
100 får en annen karakter enn forføyninger mot andre handlinger. Men når
påtalemyndigheten kan gripe inn med beslag før offentliggjøring, «bør det vel
kunne aksepteres at den privatperson som er utsatt for et ærekrenkende
angrep må kunne kreve midlertidig forføyning». Han konkluderer derfor med
at dette ikke er slik forhåndssensur som § 100 utelukker. Forholdet til § 100
anbefales løst ved «til dels strenge beviskrav» med hensyn til om vilkårene for
forføyning er tilstede.
Hva er det så som skiller den midlertidige forføyning fra den ordinære
forhåndssensur? For det første er den spesiell, ikke generell. Det vil si at
inngrepet ikke omfatter alle ytringer, men settes inn helt unntaksvis, og først
etter særlig initiativ fra noen som mener at en planlagt ytring vil innebære en
krenkelse.
Videre ligger det en forskjell i at avgjørelsen om midlertidig forføyning
skjer i rettslige former og ikke administrativt, slik tilfelle har vært og er for
mange kjente sensurordninger, jf. f. eks. Statens filmtilsyn og avissensuren
under andre verdenskrig. De rettslige formene skulle tilsi en mer
betryggende saksbehandling, med krav til kontradiksjon, 457 bevisvurdering,
begrunnelse og ankemuligheter. Dette er imidlertid saksbehandlingsregler
som også kan innføres for ordinær sensur, uten at slik sensur nødvendigvis
blir mer akseptabel.
Partsforholdet er også annerledes: Ved midlertidig forføyning er det to
parter som står mot hverandre i en konflikt om rettmessigheten av en ytring,
med domstolen som nøytral instans. Det er ikke, som normalt ved ordinær
sensur, en offentlig myndighet som forbyr ytringer for å forfølge eller beskytte
egne interesser. Motstanden mot forhåndssensur har historisk vært frykten
for en stat som kontrollerer borgernes ytringer og meningsdannelse, ikke en
avvisning av at borgerne kan ha behov for domstolenes hjelp til å hindre overgrep
fra andre borgere. Konflikten mellom partene fører imidlertid til at et
offentlig organ får rollen som sensurinstans.
Her kan det dessuten være verd å merke seg at også offentlige rettssubjekter
kan begjære midlertidig forføyning, slik at vi kan få en situasjon der f.
453.Lov 1992/86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring.
454.Barendt Freedom of speech, side 114 flg redegjør for de amerikanske, britiske og tyske
debattene om hvorvidt midlertidige forføyninger er sensur eller ikke.
455.I et brev fra Justisdepartementet 22. august 1983 til Norsk Presseforbund ble det opplyst
at midlertidige forføyninger mot trykt skrift ville bli vurdert i samband med departementets
arbeid med en ny tvangslov. Ot. prp. nr. 65 (1990-91) Om lov om tvangsfullbyrding og
midlertidig sikring nevner likevel ikke problemstillingen.
456.Henry John Mæland: Ærekrenkelser, 1986, side 400-402.
457.I realiteten er ikke dette alltid tilfelle fordi tvfl. § 15-7, 2. ledd åpner for bruk av midlertidig
forføyning uten at motparten er hørt «dersom det er fare ved opphold».