«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 7 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 242
kommune ikke bruke sin eiendomsrett til Youngstorget til å forby demonstrasjoner
med et meningsinnhold man misliker.
Forbudet mot forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler i 4.
ledd sikrer at det ikke kan kreves forhåndstillatelse av demonstranter. Dette
hindrer ikke en varslingsplikt som kan sette ordensmakten i stand til å foreta
en vurdering av de rent ordensmessige sider av den tillyste demonstrasjonen.
Det hindrer heller ikke at ordensmakten kan gi nærmere regler f. eks. om
hvor demonstrasjonen kan finne sted når slike påbud er begrunnet i at annen
lovlig virksomhet ikke skal hindres av demonstrantene. Under ordensmessig
svært ekstreme forhold er det ikke strid med vårt forslag at det nedlegges forbud
mot en varslet demonstrasjon.
Alle ordensmessige regler og all håndheving av disse må imidlertid være
nøytrale i forhold til demonstrasjonens formål og innhold. Dette innebærer at
det ikke – som etter dagens politilov § 11, 3. ledd – kan nedlegges forbud mot
demonstrasjoner selv om «det formål som tilsiktes fremmet ..(..).. strider mot
lov». Framsettes det ulovlige ytringer under demonstrasjonen, kan det imidlertid
reageres mot disse – som mot andre ulovlige ytringer – ved etterfølgende
ansvar, men bare i den grad vårt forslag til ny Grl. § 100, 2. ledd gir rom
for det.
7.4.3 Kontroll med summen av ytringer
Kommisjonen går inn for at forbudet mot «forhåndssensur og andre forebyggende
forhåndsregler» gjøres medienøytralt. Forbudet utvides følgelig fra
dagens «trykt skrift» til et generelt forbud, jf. nærmere i "Nærmere om 4. ledd"
i kap. 10.3.6. Bak forslaget ligger både en prinsipiell motstand mot forhåndskontroll
og en praktisk begrunnelse knyttet til at digitaliseringen opphever
skillet mellom tidligere avgrensede medier (konvergens). 468
Dette standpunktet kan gjøre dagens ordning med kringkastingskonsesjon
problematisk, og kommisjonen finner det nødvendig å drøfte spørsmålet
nærmere. Et medienøytralt forbud mot forhåndssensur kan ramme dagens
kringkastingsregime, bl. a. fordi et tilsvarende krav om konsesjon for å gi ut f.
eks. dagsaviser, med innholdsmessige krav i tillatelsen, ville stride mot
nåværende Grl. § 100, 1. pkt.
Dagens kringkastingskontroll må forstås i sin historiske sammenheng.
Norge – i likhet med andre vesteuropeiske stater – har gått fra en situasjon
med kun offentlig radio og TV til et blandet system med både offentlig og privat
drift. Frekvenser har vært en begrenset ressurs, noe som har legitimert at
statene kan sette krav til innholdet i sendingene fra de få utvalgte som har fått
– og kan få – frekvens. Det er ikke urimelig at statene gir visse retningslinjer
for bruken av knappe fellesressurser. 469
I lys av dette synes det legitimt at TV2 og P4 Radio Hele Norge er pålagt å
være allmennkringkastere. De har fått hver sin innbringende enerettighet
som riksdekkende, reklamefinansiert TV- og radiokanal. Deres konsesjoner
innebærer en rett til bruk av en begrenset fellesressurs samt beskyttelse mot
konkurranse fra andre. De som eventuelt har grunn til å beklage seg i dag er
468.En mer detaljert gjennomgang av de rettslige konsekvenser som bør trekkes av den
tekniske konvergering (sammensmelting av kringkasting, tele og IT) finnes i NOU 1999:
26 Konvergens. Sammensmelting av tele-, data- og mediesektorene.
469.Jf. uttalelsen fra Newton Minow, formann i det amerikanske kringkastingstilsyn, i 1961:
«The people own the air.... For every hour the people give you [dvs kringkastingsselskapene],
you owe them something». Se nærmere "Kringkastingskonsesjon" i kap. 9.9.4.