«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 2 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 25
gjenstand for demokratisk votering. Demokratiets grenser går ved dets
mulighet til å oppheve seg selv. Ytringsfrihet, rett til kritikk av politiske
aktører og individers og minoriteters rettigheter er av de ting som må sikres
ved konstitusjonelle garantier. Det vil si at det er områder der det skal være
vanskelig å innføre endringer, og at slike bare kan skje ved kvalifisert flertall.
Det vil si at endringen kan blokkeres av et mindretall. Også dette er en del av
det vanlige demokratibegrep i et moderne samfunn. 22
2.2.4 Universalitet og kontekstualitet
Vi ser hvordan de tre prinsipper vi har nevnt, sannhetsprinsippet, autonomiprinsippet
og demokratiprinsippet, henger sammen. Det at de kan tolkes inn i
hverandre gir naturligvis en styrket helhetsoppfatning. Det kan også argumenteres
for at kjernen i de tre prinsipper gir et universelt forsvar for ytringsfriheten,
et forsvar uavhengig av tid og sted. Da tenker vi spesielt på autonomiprinsippet
knyttet til «det myndige menneske», i det det mer individualiserende
prinsipp som står så sterkt i USA, nok kan hevdes å være mer spesifikt
«vestlig». At ytringsfriheten historisk sett er relativt nytt som artikulert politisk
prinsipp trenger ikke stå i strid med universaliteten. Det er i konteksten
av det moderne samfunn med blant annet dets institusjonaliserte skille mellom
offentlig og privat sfære at det kan formuleres som et prinsipp. Det går
ingen vei tilbake til en ukritisk godtagelse av det lukkede stammesamfunn
Popper refererte til etter at man først har kommet ut av det. Her kan vi snakke
om «den tapte uskylds logikk».
Ytringsfriheten kan begrunnes på forskjellige nivåer. I tillegg til de mer
universalistiske begrunnelser vi har anført, kan det gis mer situasjonsbetingede
argumenter ut fra nyttehensyn eller mer spesielle verdier. Det
spesielt sterke hensyn til individets naturlige rettigheter som vi finner i USA,
er et eksempel på en slik spesiell kulturbestemt verdi. Vi argumenterte også
for at bestemte trekk ved vårt kompliserte samfunn krevde spesielle tiltak når
det f. eks. gjaldt informasjonsfriheten. Viktigst i denne kontekstuelle sammenheng
er det å påpeke at jo bedre det offentlige roms institusjoner er bygget ut,
jo bedre kan ytringsfriheten fremme sannhet, demokrati og den fri meningsdannelse.
Begrensninger blir altså mindre nødvendige i en slik kontekst.
Vi har også sett hvordan historisk erfaring har ført til forskjellig vektlegging
av ytringsfriheten. Under mccarthyperioden i USA er det rimelig å hevde
at man kom i konflikt med de universelle prinsipper. Det vil si at man rørte ved
grunnfjellet. Det vi bør lære av det, er at ytringsfrihet ikke er noen selvfølge,
selv ikke i USA, som vi vanligvis refererer til som et spesielt fritt samfunn i
denne henseende. I norsk kontekst avdekket Lund-kommisjonen tendenser i
samme retning også i Norge. Den periode det er tale om er betegnet som «en
istid for ytringsfriheten i Norge». 23 Slike situasjoner viser hvor nødvendig det
er stadig å diskutere og bevisstgjøre hverandre om ytringsfrihetens begrunnelser.
Det er viktig å holde fast ved de to nivåer. Endringer av regelverket kan
være nødvendig etter hvilken situasjon man befinner seg i, men der er et grun-
22. Slik har ikke alltid «demokrati» vært definert. Immanuel Kant, f. eks. sa at demokratiet
egentlig var en form for despoti, idet han identifiserte det med et plebisitært flertallstyranni.
Dette var også den alminnelige begrepsbruk i 1814. Man snakket på Riksforsamlingen
ikke om «demokrati», kfr. Francis Sejersted: Demokrati og rettsstat,
Universitetsforlaget 1984.
23. Hans Fredrik Dahl og Henrik G. Bastiansen, Særskilt vedlegg, side 73.